Vaktvirksomhetsloven § 1 første ledd
bestemmer at loven kommer til anvendelse på «ervervsmessig vaktvirksomhet»,
hvor personer utfører de typer vaktvirksomhet som er listet
opp i lovens § 1 første ledd bokstav
a-f, dvs. tilsyn med privat eller offentlig område, kontrolltjenester,
verditransport, beskyttelse av personer, behandling av alarmsignal
fra innbruddsanlegg eller kontroll med virksomheter som nevnt.
Loven gjelder ikke for «egenvakthold eller for nabohjelp
eller andre vaktoppdrag av sporadisk art, lite omfang eller mot
liten godtgjørelse». Loven gjelder heller ikke
for vaktvirksomhet som utøves av statlige eller kommunale
myndigheter. Justisdepartementet foreslo i proposisjonen til nåværende
vaktvirksomhetslov at vaktvirksomhet som ble utøvet av
offentlige myndigheter skulle være omfattet av loven i
det omfang departementet bestemte. Justiskomiteen så imidlertid
ikke tilstrekkelig behov for å lov- eller forskriftsregulere
slik vaktvirksomhet.
Vaktvirksomhetslovutvalget mener kriteriet «mot liten
godtgjørelse» er lite heldig, og ikke bør
opprettholdes i den nye loven. Utvalget foreslår videre
at lovens virkeområde endres slik at også ervervsmessig vaktvirksomhet
som utøves av statlige og kommunale myndigheter, omfattes
av loven. Det foreslås for øvrig å fjerne
bestemmelsen i § 1 første ledd bokstav f, om vaktvirksomhet
som består i at det føres kontroll med virksomhet
som nevnt i bokstav a-e.
I proposisjonen er gjengitt høringsuttalelser som knytter
seg til den generelle utforming av lovforslaget § 1.
Forslaget om at loven skal inkludere statlig og kommunal vakttjeneste
får støtte, men Konkurransetilsynet er kritisk
til definisjonen av egenvakthold i forhold til kommunale vakttjenester.
Det gis videre uttrykk for skepsis til at vaktselskaper kan tilby
livvakttjenester.
Departementet er enig i at statlige og kommunale virksomheter
som tilbyr vakttjenester i konkurranse med private vaktselskaper,
bør omfattes av loven.
Vaktoppdrag som utføres sporadisk og har lite omfang,
vil etter forslaget fortsatt ikke være omfattet av loven.
Departementet er enig med utvalget i at alternativet «mot
liten godtgjøring» kan sløyfes, og at loven
fortsatt ikke bør gjelde for egenvakthold.
Departementet er noe i tvil hvorvidt vaktselskaper bør
tillates å utføre livvakttjeneste, men konkluderer med å opprettholde
forslaget. Det kan være betenkeligheter ved å forby
vaktselskaper å utføre slik tjeneste, da slike
oppdrag ellers vil kunne foregå i det skjulte og helt uten
noen form for kontroll. For øvrig mener departementet at
en riktigere betegnelse på denne type tjeneste er «ledsagertjeneste»,
jf. lovutkastet § 1 bokstav d.
Det foreslås en hjemmel for Kongen til å bestemme
i hvilken utstrekning loven skal gjelde for Svalbard og Jan Mayen.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Vidar
Bjørnstad, Morten Olsen, Astrid Marie Nistad og Jan Petter Rasmussen,
fra Fremskrittspartiet, Jan Simonsen og Jørn L. Stang,
fra Kristelig Folkeparti, Finn Kristian Marthinsen og Åse
Wisløff Nilssen, fra Høyre, lederen Kristin Krohn
Devold og Bjørn Hernæs, og fra Senterpartiet,
Tor Nymo, er enig i at også statlige og kommunale
virksomheter som tilbyr vakttjenester i konkurranse med private
vaktselskaper bør omfattes av loven.
Komiteen støtter en videreføring
av gjeldende praksis når det gjelder livvakttjeneste slik
departementet legger opp til. Komiteen slutter seg
for øvrig til at slik virksomhet fra vaktselskapene betegnes som
ledsagertjeneste.
Vaktvirksomhetsloven § 2 inneholder et krav
om at den som skal utøve vaktvirksomhet, må ha
tillatelse til dette. Han må være myndig norsk
borger, ha fast bopel her i landet, være fylt 21 år,
ha tilfredsstillende vandel, og for øvrig ikke anses uskikket
til å kunne utføre vaktvirksomhet på forsvarlig
måte i samsvar med god skikk innenfor bransjen.
Utvalget foreslår at tillatelser bare gis til foretak, og
ikke til enkeltpersoner som i dag. Videre foreslås at alle
foretak, også enkeltmannsforetak, må være
registrert i Foretaksregisteret før tillatelse kan gis.
Kravene om alder, vandel og skikkethet som i dag følger av
vaktvirksomhetsloven opprettholdes. På grunn av EØS-avtalen
kan imidlertid ikke vilkårene om norsk statsborgerskap
og fast bopel i riket opprettholdes. Utvalget foreslår
at det oppstilles krav om at innehaver (og eventuelt daglig leder)
er statsborger i EØS-stat. I de tilfeller der vaktforetaket
er en juridisk person, skal det stilles krav til vandel og skikkethet
hos foretakets ledelse og styremedlemmer.
Ansvaret for godkjenning og kontroll med vaktselskapene foreslås
lagt til de fem landsdelspolitimestrene. Dette støttes
av høringsinstansene, med unntak av noen få politimestre.
Departementet er enig med utvalget i at vilkårene for å få tillatelse
bør skjerpes, og at alle tillatelser skal gis til foretak,
og ikke til enkeltpersoner som i dag. En tillatelse kan imidlertid
ikke gis til enpersonsforetak som sådant, det er den fysiske
personen som eier et slikt foretak som får tillatelsen.
Det må derfor gjøres visse endringer i forhold
til forslaget fra utvalget ved at det stilles som vilkår
at innehaveren må registrere enpersonsforetaket i Enhetsregisteret.
Det foreslås at det tas inn en bestemmelse som gir fullmakt
til forskriftsmyndigheten å avgjøre hvem som skal
være tillatelses- og kontrollinstans samt nærmere
bestemmelser om dette.
Departementet er for øvrig enig i at man bør
opprettholde gjeldende krav til innehaver av enpersonsforetak om
alder, vandel og skikkethet.
Ansvaret for godkjenning og kontroll med vaktselskapene
skal etter komiteens mening legges til politimestrene.
Komiteen støtter departementets syn om
at vilkårene for å få tillatelse bør
skjerpes og at alle tillatelser skal gis til foretak, og ikke til
enkeltpersoner som i dag. Komiteen har merket seg
at en tillatelse likevel ikke kan gis til énpersonsforetak
som sådant; det er den fysiske personen som eier et slikt
foretak som får tillatelsen.
Komiteen ser det som viktig at man opprettholder
gjeldende krav til innehaver av foretaket om alder, vandel og skikkethet,
og at disse reglene også gjelder medlemmene i et selskaps
styre, samt daglig leder.
Komiteen peker på at det fortsatt skal
kunne stilles vilkår for å gi tillatelse til å drive
vaktselskap.
Ifølge vaktvirksomhetsloven § 4 må ansatte
i foretak som omfattes av loven ha «tilfredsstillende vandel»,
og vekterne må være fylt 18 år.
Lovens forskrifter § 4 bestemmer at det skal
kreves uttømmende politiattest når vandelen skal
vurderes. Er vedkommende tidligere straffet, må det vurderes
om forholdet gir grunn til å frykte for misbruk av adgangen
til å utøve vaktvirksomhet. Ikke enhver liten
plett på en persons vandel skal diskvalifisere vedkommende
fra ansettelse i et vaktselskap, men dreier det seg om volds- eller
vinningskriminalitet må man være svært
tilbakeholdne med å gi tillatelse.
Utvalget har vurdert om man burde skjerpe kravene til vandel
hos ansatte i vaktselskaper, men har kommet til at det ikke er tilstrekkelig
grunn til dette. Det bør imidlertid presiseres at kravet
til vandel bør gjelde alle personer som utfører
arbeid eller tjeneste for vaktselskapet. Det foreslås videre
at departementet i forskrift til loven bestemmer at det skal være
adgang til å rekvirere vandelsattest også på et
senere stadium i ansettelsesforholdet. Utvalget har under noen tvil
ikke foreslått at vandelskontrollen løftes fra
det enkelte vaktselskap til landsdelspolitimesteren.
Høringsinstansene har noe ulike syn på om vandelskravet
til de ansatte bør skjerpes.
Departementet er enig i utvalgets forslag om å opprettholde
kravet om tilfredsstillende vandel. Dagens regelverk har ikke fanget
opp tilfeller hvor vekterne begår kriminalitet under ansettelsesperioden,
og departementet ser at det vil kunne være behov for å foreta
etterfølgende kontroll i forhold til de ansatte i vaktselskapene
under hele ansettelsesperioden.
Komiteen er enig i at kravet om tilfredsstillende
vandel opprettholdes. Komiteen har merket seg at
dagens regelverk ikke fanger opp tilfeller hvor vekterne begår
kriminalitet under ansettelsesperioden, og at departementet mener
regler som gir adgang til etterfølgende vandelskontroll
bør gis ved forskrift. Komiteen ber departementet
utarbeide forskrifter som sikrer en vandelskontroll også etter
tilsetting, eventuelt ved at kontrollen foretas i forbindelse med
den årlige rapporteringen.
Hvis vektere er siktet i alvorlige straffbare handlinger, må arbeidsgiver
etter komiteens mening kunne varsles spesielt om
dette.
Komiteen ber om en tilbakemelding til Stortinget
om hvordan intensjonen om regelmessig vandelskontroll og varsling
om straffbare handlinger vil bli ivaretatt.
Vaktvirksomhetsforskriften § 5 har nærmere
bestemmelser om utdanning av vektere. Det kreves at en vekter skal
ha gjennomgått 80 timers grunnutdanning innen seks måneder
etter at tjenesten er påbegynt. Vaktselskap skal selv besørge
opplæringen av sine ansatte.
Det er utvalgets mening at det hefter betydelige svakheter ved
gjeldende regler om utdanning, og at vekterutdanningen i større
grad bør være et offentlig ansvar. Utvalget anbefaler
at dette utredes særskilt. Det foreslås dessuten
at det umiddelbart innføres et obligatorisk 15-timers introduksjonskurs
for nyansatte vektere som må være gjennomgått
før vekteren tillates selvstendig arbeid i selskapet. Kurset,
som skal komme i tillegg til dagens grunnutdanning, er det enkelte
foretak selv ansvarlig for, og skal skje senest seks måneder
etter påbegynt tjeneste. Utvalget foreslår også at
det enkelte selskap pålegges en plikt til å forhåndsinnmelde
undervisningen.
Høringsinstansene er overveiende positive til skjerpede
utdanningskrav. Enkelte peker på at dette vil føre
til økte kostnader for selskapene.
Departementet har registrert at utvalget anbefaler særskilt
utredning av hvorvidt vekterutdanningen i større grad bør
være et offentlig ansvar, og vil ta dette opp med Kirke-,
utdannings- og forskningsdepartementet.
Departementet går inn for å lovregulere at
person som skal utføre vakttjeneste må gjennomføre
godkjent utdanning for vektere, og at nærmere bestemmelser
om dette gis i forskrifter. I likhet med utvalget mener departementet
at det bør foretas enkelte endringer i vekterutdanningen.
Det vil være en kvalitetssikring at undervisning innmeldes
til politiet og at kontroll av kompetansen ligger der. Nærmere
krav til kontroll, bør reguleres i forskrifter.
Komiteen er opptatt av at det er et
godt og tilfredsstillende utdanningstilbud til verkterne.
Komiteen er enig med utvalget i at tilbud om vekterutdanningen
i større grad bør være et offentlig ansvar. Komiteen har
merket seg at dette spørsmålet vil bli tatt opp
med Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet. I
den forbindelse ber komiteen departementet vurdere
om et tilfredsstillende utdanningstilbud kan organiseres og gjennomføres
av Politihøgskolen på en slik måte at
Politihøgskolen har det faglige ansvaret for utviklingen
av kursene, og at det eventuelt blir tilbudt som oppdragsvirksomhet
fra Politihøgskolen til vaktselskapene.
Dagens lovverk stiller ingen spesielle krav til bakvaktsapparat
hos vaktforetakene. En rekke vaktselskaper skal imidlertid ha etablert
dette. Det tidligere Vaktselskapsutvalget foreslo at det burde stilles
krav om etablering av sikkerhetsrutiner i form av en bakvaktsordning,
og dette ble fulgt opp av departementet. Justiskomiteen gikk imidlertid
imot å lovfeste krav om dette.
Vaktvirksomhetsutvalget mener at kravet til bakvaktsordning og
kommunikasjonsutstyr bør inntas i loven. Den nærmere
regulering av kravene til en slik ordning bør skje i forskrifter.
De høringsinstanser som uttaler seg om spørsmålet,
herunder Norske vaktselskapers landsforening (NVL), støtter
forslaget.
Departementet er enig i at krav om bakvaktsordning bør
lovreguleres, jf. lovutkastet § 13 om krav til kommunikasjonsutstyr
under utførelsen av tjenesten.
Komiteen er enig i at krav om bakvaktsordning bør
lovreguleres. Komiteen mener det er grunn til økt
fokus på ivaretakelse av vekternes sikkerhet, og at et
lovfestet krav til en bakvaktsordning vil markere dette.
Vaktvirksomhetsforskriftenes § 6 fastsetter
at personer som utfører vakttjeneste skal bære
uniform godkjent av politiet. Politiet kan gjøre unntak
fra regelen om uniformering i særskilte tilfelle.
Det har vært reist spørsmål ved at
en del av uniformene lett kan forveksles med politiets uniformer.
Utvalget viser til at dette problemet ofte skyldes at politiet selv
enten ikke har vært nøye nok med forhåndsgodkjenningen
eller ikke senere har fulgt opp med kontroller og pålegg.
Det foreslås ikke endringer i gjeldende regler her.
Flere høringsinstanser peker på behovet for
mer utfyllende retningslinjer for hvilke typer uniformer som skal
godkjennes.
Departementet foreslår ikke endringer i gjeldende regelverk,
jf. lovutkastet § 9. På den ene side vil det kunne
være hensiktsmessig med lik uniformering av alle vektere
ansatt i vaktselskap. På den annen side vil dette reise
spørsmål om hvilke kriterier som skal legges til
grunn.
Nærmere regler om vekternes uniformering reguleres i
forskrifter til loven.
Det er etter komiteens mening viktig
at det er synlig forskjell på uniformen til politi- og
lensmannsetaten og vekterne. Komiteen ber departementet utarbeide
sentrale retningslinjer for uniformering av vekterne som ivaretar
dette hensynet.
Iht. vaktvirksomhetsloven § 7 må vekteren
medbringe legitimasjonskortet under tjenesten og dette skal forevises
til politiet ved forlangende. Etter dagens regler har vekterne ingen
plikt til å legitimere seg overfor publikum.
Utvalget foreslår at det også etableres en
plikt for vektere til å legitimere seg overfor borgere
som det er grepet inn overfor, når dette forlanges.
I høringsomgangen har det fremkommet innvendinger i
forhold til dette, og høringsinstansene er delt i synet
på dette forslaget. NVL viser bl.a. til at vekterne allerede
i dag har betydelige problemer i form av trusler og represalier.
Departementet er enig med utvalget i at vekteren skal medbringe
legitimasjon, og at legitimasjon skal fremvises for politiet når
dette forlanges, og også overfor person som det er grepet
inn overfor. Av hensyn til vekternes sikkerhet bør det
kunne være tilstrekkelig at legitimasjonskortene sikrer
muligheten av senere å kunne identifisere vedkommende vekter,
eksempelvis ved at kortet inneholder opplysninger om selskap, stilling
og ansettelsesnummer, eventuelt navn bare påført
legitimasjonskortets bakside.
Etter komiteens mening bør
vekteren medbringe legitimasjon, og legitimasjon skal fremvises
for politiet når det forlanges. Det samme gjelder overfor person
som det er grepet inn overfor. Legitimasjonskortene skal inneholde
opplysninger om selskap, stilling, ansettelsesnummer og navn.
Komiteen har merket seg innvendinger fra vaktselskapene
mot legitimering bl.a. pga. økt fare for trusler og represalier. Komiteen har
forståelse for ønsket om å bedre sikkerheten
for vekterene. Komiteen mener derfor det kan være
behov for økt strafferettslig vern for vekterne og viser
til merknadene nedenfor under pkt. 2.13.
Vaktvirksomhetsforskriften § 8 bestemmer at hund
kan benyttes til egenbeskyttelse. Justisdepartementet ga i Ot.prp.
nr. 84 (1986-1987) uttrykk for at utplassering av hunder på vaktobjekter
er en form for vakttjeneste som det ikke bør være
tillatt å tilby.
Etter utvalgets oppfatning bør hund kun tillates brukt
til egenbeskyttelse av vektere. Det bør være forbudt
for vektere å sende hunder på søk eller
rundering eller til å tilby bombe- og narkotikahundetjeneste.
I henhold til gjeldende forskrifter skal vedkommende vaktselskap
selv utarbeide en instruks for opplæring, godkjenning m.v.
av hund, og instruksen skal være godkjent av politiet.
Utvalget mener departementet bør utarbeide en normalinstruks
som inneholder visse minimumskrav til godkjenning og opplæring av
hunder. Utvalget foreslår at regulering av hundebruk tas
inn i loven, mens nærmere regulering av kravene til instruks
m.v. fastsettes i forskrift.
Noen av høringsinstansene har fremsatt innvendinger
i forhold til innskjerping av hundebruken.
Departementet mener at hunder som hovedregel kun skal benyttes
som egenbeskyttelse for vekteren, jf. § 11. Det gis imidlertid
i tredje ledd en mulighet til å gjøre unntak fra
hovedregelen. Det bør normalt ikke gis adgang til å utplassere
hunder til vakthold. Videre mener departementet at hundene ikke
bør benyttes som søkehunder, da dette kan medføre
store etterforskningsmessige problemer for politiet.
Bruk av hund under vakttjeneste skal være godkjent av
vedkommende vaktforetak. Vaktforetaket skal utarbeide instruks for
utdanning, godkjenning m.v. og bruk av hund, jf. § 11.
Nærmere bestemmelser om krav til hundebruk reguleres ved
forskrifter til loven.
Komiteen slutter seg til forslaget.
Komiteen har for øvrig merket seg at
Norske Vaktselskapers Landsforening har endret standpunkt etter
høringsrunden, og at de nå i utgangspunktet er positive
til forslaget. Komiteen mener det er riktig å legge
lovbestemte restriksjoner på vaktselskapenes bruk av hund,
både av etterforskningshensyn og av hensyn til den økte
fare for skader bruk av hund kan representere.
Etter våpenforskriften kan vaktselskaper gis tillatelse
til å ha skytevåpen til bruk for ansatte som på grunn
av sitt arbeid har et påtrengende behov for slike våpen.
Utvalget mener at vaktselskaper ikke bør ha anledning
til å utstyre sine vektere med skytevåpen, hva enten
dette gjelder gassvåpen eller skarpe skytevåpen, og
foreslår at våpenlovens forskrift endres i tråd
med dette. Det foreslås ingen endring av vaktselskapenes mulighet
til å utstyre sine vektere med køller eller batonger.
Det er ikke fremsatt innvendinger til dette fra høringsinstansene.
Departementet er enig i forslaget. Det synes å være
behov for en nærmere avklaring i forhold til hva slags
type kølle/batong som vaktselskapene skal kunne
benytte. Nærmere bestemmelser om dette bør kunne
gis i forskrifter til loven.
Komiteen er enig med utvalget og departementet
i at adgangen for vaktselskapenes ansatte til å bære skytevåpen
bør opphøre, og viser til den restriktive holdning
til bevæpning som også gjelder i politiet. Komiteen har
også merket seg at det ikke er kommet innvendinger fra
bransjen til endringen.
Vaktvirksomhetsloven § 7 forutsetter at politiet skal øve
kontroll med at vaktvirksomheten drives i samsvar med loven.
Utvalget foreslår at det etableres en rapporteringsordning,
og høringsinstansene har ikke fremsatt noen innvendinger
til dette.
Departementet er enig i forslaget om at selskapene pålegges
en plikt til årlig å innsende en rapport til godkjenningsmyndigheten,
jf. § 14.
Komiteen slutter seg til forslaget.
Komiteen viser til at en hovedinnvending mot gjeldende
ordning har vært mangel på kontroll. En rapporteringsrutine
som foreslått vil sikre en jevnlig oppdatering av tilsynsmyndigheten,
og gi denne grunnlag for å reagere på eventuelle
uregelmessigheter. Komiteen mener dette er en viktig
forutsetning for bedre kontroll. Komiteen viser for øvrig
til sine merknader under pkt. 4 nedenfor.
Dagens regelverk stiller ingen krav om at den som vil utøve
vaktvirksomhet skal tegne forsikring eller stille sikkerhet for
det ansvar vedkommende kan pådra seg.
Utvalget mener det bør innføres et krav om
at den som vil utøve vaktvirksomhet, på forhånd
må tegne ansvarsforsikring. Det er vist til tilsvarende
krav om tvungen sikkerhetsstillelse/ansvarsforsikring for
andre bransjer og yrkesgrupper. Detaljerte bestemmelser om kravene
til ansvarsforsikring forutsettes gitt i forskrifter.
Det er ulike syn blant høringsinstansene.
Departementet følger opp forslaget, jf. § 12.
Komiteen viser til at et hovedformål
med loven er å bedre kontrollen med vaktselskapene og å hindre useriøse
aktører i å opptre på dette markedet.
I denne sammenheng er det etter komiteens mening
et viktig tiltak å stille krav om forsikring fra selskapenes
side. Komiteen peker på at selskapenes virksomhet er
av en slik art at berettigede krav om erstatning vil kunne forekomme.
Komiteen støtter etter dette forslaget.
Datatilsynet har gitt Justisdepartementet og politiet konsesjon
til å føre henholdsvis et sentralt register og
lokale registre over vaktselskaper.
Utvalget antar at det - i tillegg til det sentrale register -
bør føres et register som omfatter det enkelte landsdelspolitikammer.
Departementet uttaler at dette er noe man eventuelt får
komme tilbake til senere.
Komiteen viser til at ordningen med
landsdelspolitikamre er vedtatt avviklet i forbindelse med opprettelsen
av politidirektoratet, jf. Innst. O. nr. 40 (1999-2000) om endringer
i politiloven.
Spørsmålet om å gi ansatte i vaktselskaper
samme strafferettslige beskyttelse som bl.a. polititjenestemenn,
ble drøftet under Stortingets behandling av departementets
proposisjon om vaktvirksomhetslov. Resultatet ble at vektere ansatt
i private selskaper ikke fikk den strafferettslige beskyttelse som
straffeloven § 127 gir offentlige tjenestemenn.
Utvalget er kommet til at det ikke er grunnlag for å foreslå endringer
i forhold til gjeldende rettstilstand her.
NVL uttaler bl.a. at arbeidsgiversiden har ytret ønske
om at vekterne likestilles med offentlig tjenestemann i relasjon
til straffeloven § 127.
Departementet kan ikke se at det er grunnlag for å foreslå endringer
i forhold til gjeldende rett.
Komiteen viser til at vekternes oppgaver
utgjør et supplement til politiets arbeid, og at selv om
bruk av makt er politiets oppgave, vil også vekteres arbeid kunne
omfatte truende og potensielt farlige situasjoner. Vekterne utfører
et viktig arbeid for å bidra til økt trygghet
i samfunnet, og den risiko slikt arbeid innebærer har etter komiteens syn økt
de senere årene som følge av at kriminaliteten
er blitt grovere. Det kan derfor være naturlig på nytt å vurdere
et bedre strafferettslig vern for vold mot vektere, på linje
med reglene i straffeloven § 127 om vold mot offentlig
tjenestemann. Komiteen ber departementet komme tilbake med
et forslag til bedret strafferettslig vern for vektere.
Vaktvirksomhetsloven § 2 annet ledd oppstiller vilkår
om at en person må være norsk statsborger og ha
fast bopel i Norge for å få tillatelse til å drive
vaktvirksomhet. Disse vilkårene antas å være
i strid med EØS-avtalen, og utvalget har under utformingen
av sitt utkast til ny § 2 tatt hensyn til dette.
Kommunal- og regionaldepartementet har hatt innsigelser i forhold
til forskjellsbehandling mellom EØS-borgere og borgere
fra andre stater i forhold til lovforslagets § 2.
I likhet med utvalget har departementet ved utformingen av forslaget
til ny § 2, harmonisert bestemmelsen i samsvar
med EØS-avtalen, jf. lovforslagets § 2
tredje ledd pkt. c som gjelder statsborger i stat som er part i
EØS-avtalen. Departementet går inn for å begrense
endringen til å gjelde EØS-borgere. For de ansatte
i vaktselskap er det ingen krav til statsborgerskap.
Også forskriftenes §§ 4 og
5 må tilpasses EØS-avtalen. Kravet i forskriften § 4
om at det skal kreves uttømmende politiattest for vektere
kan ikke opprettholdes. Hva som kan kreves fremlagt for å dokumentere tilfredsstillende
vandel, følger av Rådsdirektiv 92/51/EØF
artikkel 10 nr. 1. Statsborgere i en EØS-stat har ifølge
denne artikkelen bl.a. rett til å legge frem «dokumenter
utstedt av vedkommende myndigheter i hjemstaten eller seneste oppholdsstat,
som viser at disse kravene er oppfylt».
Når det gjelder § 5 om krav til opplæring,
må det fremgå at statsborgere i andre EØS-stater
tilfredsstiller kravet ved å legge frem kompetansebevis
som kreves i en annen medlemsstat, der dette beviset ble utstedt
i en medlemsstat, eller dersom vedkommende kan dokumentere kvalifikasjoner
han har tilegnet seg i andre medlemsstater. Nærmere regler
forutsettes gitt i forskrift.
Komiteen slutter seg til forslaget.
I henhold til vaktvirksomhetsloven § 8 straffes den
som «forsettlig eller uaktsomt overtrer bestemmelser gitt
i eller i medhold av loven» med bøter eller fengsel
i inntil tre måneder.
Etter utvalgets oppfatning er bestemmelsene om straffesanksjoner
i dagens lovverk tilstrekkelige. Straffelovkommisjonen mener det
kan stilles spørsmål ved om det er behov for en
slik egen straffebestemmelse i vaktvirksomhetsloven.
Departementet mener at det ikke er grunn til å sette
seg utover utvalgets vurdering vedrørende bestemmelse om
straffesanksjon.
Komiteen slutter seg til forslaget.