F.o.m. inntektsåret 1990 ble det innført særskilte regler
for skattlegging av opsjoner i arbeidsforhold. Reglene innebar at
opsjon på aksje eller grunnfondsbevis i arbeidsforhold
ble skattlagt ved innløsning eller salg. Dette ble endret
f.o.m. inntektsåret 1996, da det ble innført lønnsskatteplikt
for fordelen ved tildeling av opsjoner i arbeidsforhold, såkalt
ervervsbeskatning. I forbindelse med skatteopplegget for 1999 ble
det innført lettelser i opsjonsbeskatningen. Finansdepartementet
fikk hjemmel til ved forskrift å unnta opsjoner under 600 000
kroner fra skattlegging på ervervstidspunktet på visse
vilkår. Dette ble fulgt opp ved forskriftsendring gjeldende
fra inntektsåret 1999.
Ved endringslov av 23. juni 2000, ble opsjonsbeskatningen
ytterligere lempet ved at ervervsbeskatning av ikke-børsnoterte
opsjoner ble avviklet og erstattet med oppgjørsbeskatning.
Denne endringen fikk virkning f.o.m. inntektsåret 2000.
Det vises til Ot.prp. nr. 45 (1999-2000) og Innst. O. nr. 84 (1999-2000).
I forbindelse med vedtakelse av den siste lovendringen fattet
Stortinget den 16. juni 2000 følgende vedtak (vedtak
nr 547):
«Stortinget ber om at Regjeringa, i samband med statsbudsjettet
for 2001, legg fram ei vurdering av eventuell endring i opsjonsskattlegginga
for ytterlegare å forsterke opsjonar som verkemiddel for å fremje sunn
næringslivsutvikling og medeigarskap.»
I Innst. O. nr. 84 (1999-2000) uttalte flertallet bl.a. følgende
i forbindelse med forslaget til ovenstående vedtak:
«Fleirtalet legg stor vekt på at opsjonsskattlegginga
vert sett inn i ei etisk ramme og utforma på ein måte som
tener sunn næringslivsutvikling. Fleirtalet vil her peike
på at når det gjeld utvikling av opsjonar sitt
omdøme har også næringslivet eit stort
ansvar.
Fleirtalet vil understreke at rammene for opsjonar må vera
slik at dei m.a.:
kan fremje resultatbevissthet hos
opsjonsmottakar og medverke til at alle har fokus på same
mål
kan gjere det lettare å halde på tilsette
kan fremje langsiktig industriell tenking og utvikling.»
Nedenfor gis det en vurdering av opsjonsbeskatningen i Norge
i tråd med Stortingets vedtak. Blant annet vurderes reglene
i forhold til tilsvarende regler i andre nordiske land. Det konkluderes
med at det ikke er behov for endringer.
I den grad opsjoner i arbeidsforhold fremmer resultatbevissthet
hos mottaker, vil slike ordninger kunne bidra til en positiv utvikling
for næringslivet. Departementet ønsker ikke at
skattereglene skal stå i veien for en sunn bruk av opsjoner
i arbeidsforhold. På den annen side representerer en opsjon
en økonomisk fordel for den ansatte og bør likestilles
med kontant lønnsutbetaling. Dette må etter departementets
mening fortsatt være utgangspunktet for utforming av skattereglene.
De någjeldende reglene likestiller i størst mulig
grad opsjoner i arbeidsforhold med annen lønnsinntekt.
Dette sikrer at valg av avlønningsform skjer på bakgrunn
av hva som samfunnsøkonomisk er mest hensiktsmessig, og
ikke ut fra skattemessige hensyn. For mange bedrifter kan andre
avlønningssystemer og bruk av bonuser være mer
egnet enn opsjoner.
Departementet vil også peke på at bruk av opsjoner
uansett bare kan omfatte et fåtall av bedriftene og ansatte
i Norge. På den annen side kan opsjonsgevinstene for enkelte
bli svært store. Det virker derfor heller ikke rimelig
om opsjoner skulle skattlegges lempeligere enn alternative avlønningsformer.
Oversikten under kapittel 19.3, Ot.prp. nr. 1 (2000-2001) Skatte-
og avgiftsopplegget 2001 - lovendringer, viser at i alle de undersøkte
landene skattlegges opsjoner i arbeidsforhold som lønn,
men at tidspunktet for skattleggingen varierer noe. I Sverige og
Danmark deler man opsjoner i arbeidsforhold i to grupper, og skattlegger
den ene gruppen ved tildeling, den andre gruppen ved salg/innløsning.
Til grunn for dette skillet ligger stort sett vanskelighetene med å beregne
verdien av en opsjon ved tildeling. I begge land er det imidlertid
knyttet problemer til praktiseringen av skillet. Det danske systemet
har ikke løst problemet med verdsetting av fordelen med
hensyn til tegningsretter. I det svenske systemet baseres skillet
personalopsjoner/andre opsjoner blant annet på et
skjønnsmessig kriterium, nemlig om opsjonen utgjør
et verdipapir eller ikke. Dette kan gjøre systemet vanskelig å praktisere.
Man har heller ikke der løst problemet med verdsetting
på tildelingstidspunktet, noe som skaper ytterligere problemer
ved praktiseringen. Departementet ser derfor ikke grunn til å kopiere
det danske eller svenske systemet. Det finske systemet atskiller seg
i liten grad fra det norske. Den vesentlige forskjellen er at fordel
ved opsjoner ikke ilegges pensjonsavgift, mens opsjonsfordeler i
Norge, på samme måte som annen lønn,
ilegges trygdeavgift. Departementet finner ikke grunn til å foreslå en
tilsvarende løsning med en særskilt behandling
av opsjoner i forhold til trygdeavgifter. Opsjoner bør
beskattes fullt ut som lønn og gi grunnlag for de samme
trygderettigheter som annen lønn.
Flertallet i finanskomiteen peker i Innst. O. nr. 84 (1999-2000)
på at skattlegging ved innløsning kan medføre
en så stor skattebelastning at opsjonsinnehaveren kan bli
tvunget til å selge aksjene for å dekke skattekravet.
Komitéflertallet påpeker at et virkemiddel for å hindre
dette kan være å gi anledning til å tidfeste
fordelen over opsjonens løpetid.
Dersom det gjennom lovendring skulle gis anledning til å periodisere
opsjonsfordelen over flere år, ville dette kunne medføre
til dels betydelig nedsettelse av den ekstra arbeidsgiveravgiften
(«kakseskatten») og toppskatten i forhold til
om en hadde beregnet skatt/avgift etter de alminnelige
reglene. En slik beskatningsmåte vil særbehandle
opsjoner i forhold til f.eks. kontante bonuser, som jo også i
en del tilfeller kan sies å være opptjent over
flere år. Som nevnt ovenfor anser departementet en slik
skattemessig favorisering som uheldig, både ut fra fordelingshensyn og
fordi det kan påvirke arbeidsgivers valg av i hvilken form
arbeidsgodtgjørelsen utbetales.
I tillegg taler også praktiske hensyn mot en slik ordning.
Særlig i tilfeller hvor opsjonen har lang løpetid,
ville det blitt komplisert å beregne skatten og arbeidsgiveravgiften
som om opsjonsgevinsten hadde vært tidfestet over opsjonens
løpetid. Ordningen må derfor antas å ville
bli ressurskrevende for ligningsmyndighetene og arbeidsgiverne.
Ingen av de undersøkte landene har regler som tillater
slik tidfesting av fordelen.
Et mindretall i komiteen, medlemmene fra Fremskrittspartiet og
Høyre, foreslo endringer i skattleggingen av opsjoner i
arbeidsforhold slik at fordelen av tildelte aksjeopsjoner skattlegges
ved utøvelse, men at det gis adgang til å utsette
betaling av skatt til aksjene selges.
En eventuell utsettelse av skattleggingen av opsjonsgevinsten
til aksjene selges, kan medføre mange års utsettelse
av innbetalingen av skatten og arbeidsgiveravgiften. Dette er en
form for kreditt som i så fall burde rentebelastes og hvor
det ville måtte kreves sikkerhetsstillelse. Departementet
ser det som nokså uhensiktsmessig at adgangen til en slik
skattekreditt lovreguleres dersom vilkårene er like de
man kan oppnå ved et vanlig banklån. Dersom kreditten
gis uten renter og sikkerhetsstillelse, ville det innebære
en sterk favorisering av opsjonsordninger i arbeidsforhold framfor
annen lønnsgodtgjørelse. Skulle en slik endring
likevel gjennomføres, måtte en i så fall
etablere meldingsrutiner, bl.a. mellom arbeidsgiver og ligningskontor,
og mellom skattyter og arbeidsgiver. En måtte også lage
egne regler i tilfeller hvor arbeidstaker slutter i stillingen og
i tilfeller hvor arbeidsgiver fusjonerer, fisjonerer e.l. Det ville
måtte lovfestes en maksimal grense for hvor lenge en arbeidstaker
kan utsette skattebetalingen uten at arbeidstaker selger aksjen.
Det må antas at en regel om utsettelse av opsjonsbeskatningen
til aksjene selges vil bli svært komplisert å praktisere.
Det samme mindretallet i komiteen hevder at
«dette misforholdet mellom skatteplikt og skatteevne
har gjort opsjonsordninger til et lite anvendelig redskap i Norge,
og gitt IKT-bedrifter dårligere arbeidsbetingelser enn
bedrifter i andre land».
Etter det departementet kjenner til, er det ikke vanlig praksis
i andre land at skatt på opsjonsgevinst kan fordeles til
betaling over flere år. Ingen av de undersøkte
nordiske landene har i dag regler som tillater at skatteinnbetalingen
forskyves til aksjene selges. I Danmark er det imidlertid blitt
fremmet et forslag til en ordning som gir arbeidsgiver og arbeidstaker
anledning til å unngå likviditetsbelastningen,
uten at beskatningstidspunktet forskyves. Forslaget gjelder skattlegging
ved innløsning av opsjoner. Etter forslaget skal arbeidsgiver
kunne velge mellom å betale skatten som normalt og å deponere
aksjer for en verdi tilsvarende inntil 40 pst. av lønnsfordelen.
Velges siste alternativ, får arbeidsgiver ikke fradrag
for lønnsutgifter. Verdien av depotet tilkommer staten.
Alle forvaltningsmessige forføyninger vedrørende
aksjene forblir hos selskapet, mens staten har risikoen for eventuelle
verdiendringer av aksjene i depotet. På denne måten
påtar staten seg en risiko med hensyn til den endelige
verdien av skatteinnbetalingen.
Den generelle regel i Norge er at skatt skal betales med penger
og ikke med naturalia. Etter departementets syn skal det svært
gode grunner til for å bryte med denne generelle regelen.
Departementet ser det særlig betenkelig at staten ved innføringen
av en slik modell må bære risikoen for tap på aksjene.
Departementet anser derfor det danske forslaget som meget radikalt. Dersom
endringen blir vedtatt, vil imidlertid departementet undersøke
erfaringene med bruken av modellen.
Etter dette vil departementet ikke nå gå inn
for endringer i gjeldende skatteregler for opsjoner i arbeidsforhold.
Komiteens flertall, alle
unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre og representanten Steinar
Bastesen, tar dette til orientering.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og representanten Steinar Bastesen slutter
seg ikke til Regjeringens vurderinger. Disse
medlemmer ber Regjeringen komme tilbake med forslag til liberaliseringer i
opsjonsbeskatningsreglene slik at de blir internasjonalt konkurransedyktige.
Disse medlemmer viser for øvrig
til sine respektive merknader i Innst. O. nr. 84 (1999-2000).
Komiteens flertall, alle
unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
har merket seg departementets omtale av skattlegging av opsjoner
i arbeidsforhold.
Disse medlemmer vil peke på at
regjeringens omtale bl.a. ikke berører tidspunkt for beregning av
arbeidsgiveravgift. I dag betales det arbeidsgiveravgift på det
tidspunkt opsjonen realiseres, noe som har betydning for en del
bedrifters mulighet til å bruke opsjoner som virkemiddel
for å beholde godt kvalifiserte medarbeidere.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til de lettelser i opsjonsbeskatningen som ble foretatt i Innst.
O. nr. 84 (2000-2001). Dette medlem viser
til at effekten og resultatbevisstheten rundt opsjonsprogram er
dårlig dokumentert. Slik mange selskap har brukt opsjonsprogram, særlig
for ledelsen, fremstår disse med rette med et meget slett
omdømme. Dette medlem er enig
med departementet at det ikke er behov for ytterligere lettelser
i skattereglene for opsjoner, og ber Regjeringen komme tilbake til
Stortinget med en bredere omtale og analyse om opsjoner overhode
har den tilsiktede effekt for næringslivet.