Hovedregelen etter forslaget fra Banklovkommisjonen til ny inkassolov § 8
b innebærer at kreditor ved inndriving av oppkjøpte
krav i utgangspunktet bare kan inndrive 25 pst. av fordringens pålydende
beløp. Dersom denne regelen blir lagt til grunn i alle
tilfeller, vil det medføre at erververen taper dersom fordringen
er kjøpt for mer enn 25 pst. av pålydende. Det er
derfor også foreslått en unntaksregel som bestemmer
at den som erverver en fordring som del av en portefølje,
alltid kan innkreve det dobbelte beløp av det han har betalt
for fordringen. Denne regelen vil langt på vei innebære
det samme resultat som forslaget til forkjøpsrett i finansavtaleloven § 45
a ved at skyldneren vil kunne bli kvitt gjeldsansvaret ved å betale
det dobbelte av overdragelsessummen.
Det er sparsomt med merknader fra høringsinstansene
til dette forslaget. De høringsinstanser som har tatt stilling
til spørsmålet, har ulike syn. De som støtter
forslaget begrunner i stor utstrekning dette med at det er behov
for slike regler ved siden av en forkjøpsbestemmelse i
finansavtaleloven, og at endringer i inkassolovgivningen kan styrke
skyldnerens stilling. De som går imot forslaget er bl.a.
kritiske til kvantitativ regulering fordi disse fremstår
som tilfeldige, samtidig som det er tale om en detaljregulering
som kan virke konkurransehemmende. Man peker også på at
reguleringen innebærer et følbart inngrep i avtalefriheten.
Departementet vil ikke tilrå at det innføres
regler om fortjenestebegrensning ved egeninkasso av oppkjøpte
fordringer. En slik regel har mange av de samme rettsvirkninger
som forslaget om forkjøpsrett, og mange av de samme motargumenter
gjør seg gjeldende. Et forslag om generelle fortjenestebegrensninger vil
dessuten gjelde alle type fordringer og ikke bare lånefordringer.
Det er for det første uheldig at reglene for fortjenestebegrensning
påvirker avtaleforholdet mellom aktørene i ulike
gjeldsforhold. Resultatet totalt sett kan bli at finansmarkedet
blir mindre fleksibelt, og at kredittkostnadene øker. For
det annet er det vanskelig å gi en «riktig» verdsettelse
av fordringene. For det tredje vil en fortjenestebegrensning ved
egeninkasso av oppkjøpte fordringer i realiteten innebære
en form for gjeldslettelse for skyldneren.
Det må under enhver omstendighet legges til grunn at
der forfalte fordringer overdras sammen med andre aktiva, slik at
det i realiteten er tale om overdragelse av hele eller deler av
en virksomhet, skal det ikke utløse fortjenestebegrensning.
Grensen mellom slik virksomhetsoverdragelse og fordringsoverdragelse
som utløser forkjøpsrett eller fortjenestebegrensing,
vil være meget vanskelig å trekke. Dette er etter departementets
syn et av de mest tungtveiende argument mot innføring av
regler om fortjenestebegrensing ved overdragelse av fordringer.
Banklovkommisjonen viser til at en vanlig vederlagsform ved inkasso
er provisjonsvederlag beregnet etter hvor mye foretaket klarer å inndrive
fra skyldnerne. Kommisjonen mener at inkassoordninger som gir inkassoforetaket
en markert egeninteresse i gjennomføringen av inndrivingen,
kan føre til fare for bruk av inkassometoder som utsetter
skyldnerne for urimelig påtrykk. På dette området
foreligger det derfor et klart behov for lovregulering. Kommisjonen
peker på at det i forarbeidene til inkassoloven ble forutsatt
at «no cure no pay» godtgjørelse av inkassatorer ville
gå ut av bruk av seg selv. Det synes klart at det motsatte
har skjedd.
Kommisjonen mener det er behov for å supplere generalklausulen
om god inkassoskikk i inkassoloven § 8 med en regel som
setter en grense for hvor stor andel av inndrevet beløp
inkassoforetaket kan betinge seg. Kommisjonen foreslår
en ny § 8 a med forbud mot provisjonsbasert vederlag som
overstiger 25 prosent av inndrevet beløp.
Flere høringsinstanser går inn for å sette
en grense som foreslått. Kredittilsynet reiser likevel
spørsmål om provisjonsbasert vederlag, i det hele
tatt er i samsvar med kravet om god inkassoskikk. Andre høringsinstanser
går imot forslaget som de mener er et inngrep i avtalefriheten.
Norske Inkassobyråers Forening viser til at provisjonsbasert
inkasso ikke er et «karakteristisk trekk ved ulike tjenester
som regelmessig tilbys av foretak som i våre dager driver
inkassovirksomhet» slik Banklovkommisjonen uttaler. NIF
mener denne typen provisjonsbasert virksomhet er kraftig redusert.
Selv om departementet langt på vei deler de intensjoner
som ligger bak Banklovkommisjonens forslag om fortjenestebegrensning
ved fremmedinkasso, ser departementet også betenkeligheter
ved forslaget.
For det første er det vanskelig å fastsette
et bestemt beløp for hva som bør være
grensen for provisjonsvederlaget. For det annet vil det kunne bli
vanskelig å få inkassoforetak til å ta
på seg tunge inndrivingsoppgaver fordi dette er mer kostnadskrevende enn
et alminnelig inkassooppdrag. For det tredje legger departementet
til grunn at en generell bestemmelse om god inkassoskikk er mer
fleksibel enn utkastet til § 8 a. Departementet vil etter
dette ikke foreslå at det innføres nye regler
for vederlagsberegning ved fremmedinkasso.
Komiteen merker seg at departementet
ikke vil tilrå Banklovkommisjonens forslag om regler for
fortjenestebegrensning ved egeninkasso av oppkjøpte fordringer.
Komiteen registerer at det er sparsomt med merknader
fra høringsinstansene til dette forslaget og at det er
ulike syn blant de som har tatt stilling til spørsmålet. Komiteen ser
at et slikt forslag har mange av de samme rettsvirkninger som forkjøpsrett for
fordringer og at mange av de samme motargumenter gjør seg
gjeldende. En regel om generell fortjenestebegrensning i inkassoloven
vil imidlertid få mer omfattende virkninger fordi det ikke
bare vil gjelde lånefordringer overfor forbruker, men alle
typer fordringer, for eksempel krav på vederlag for vare-
og tjenesteytelser og krav mot næringsdrivende, kommuner
og staten.
Komiteen mener det vil være uheldig å gjøre det
ugunstig og vanskelig for vare- og tjenestetilbydere å overdra
utestående gjeld, f.eks. for næringsdrivende som
på grunn av likviditetsproblemer er nødt til å selge
unna utestående krav. En fortjenestebegrensning vil normalt
medføre at avhenderen vil få en lavere pris for
kravet når det overdras, og en svekkelse av kreditors mulighet
til å få fullt oppgjør vil antas å medføre
en økning av priser på varer og tjenester.
Som ved forkjøpsrett vil komiteen også her peke
på vanskeligheten med å gi en «riktig» verdsettelse
av fordringene. Problemene vil likeledes være de samme
med hensyn til å trekke grensen mellom virksomhetsoverdragelse
og fordringsoverdragelse som utløser fortjenestebegrensning. Komiteen merker seg
at departementet mener dette er et av de mest tungtveiende argument
mot innføring av fortjenestebegrensning ved overdragelse
av fordringer.
Videre vil komiteen peke på at en regel
om fortjenestebegrensning i realiteten vil innebære en
form for gjeldslettelse for skyldneren. Her vil imidlertid dette
knytte seg til det enkelte krav, og ikke som i annen lovgivning
som gjelder gjeldssanering eller gjeldslettelse, hvor det tas utgangspunkt
i skyldnerens samlede økonomiske situasjon. Komiteen mener det
vil være uheldig at en tilfeldig begivenhet som overdragelse
av krav skal være avgjørende for retten til avkorting
av gjeldsansvar og at en slik ikke sikrer seg at det er de skyldnere
som trenger det mest, som oppnår gjeldslettelser.
Komiteen merker seg for øvrig at flere
høringsinstanser påpeker muligheten av at en regel
om fortjenestebegrensning kan føre til at skyldnere vil
misligholde sine betalingsforpliktelser for å oppnå den gjeldssanerende
virkning en slik regel kan få.
Komiteen mener det ikke er godtgjort at fortjenestebegrensning
vil trygge skyldnere mot hardhendt inndriving, og at dette hensynet
best ivaretas ved endring av inkassolovens krav om bevilling, og
slik bedre muligheter for kontroll og tilsyn. Komiteen vil
på dette grunnlag ikke gå inn for en regel om
fortjenestebegrensning ved egeninkasso av oppkjøpte fordringer.
Komiteen merker seg videre at departementet heller
ikke vil tilrå en regel om fortjenestebegrensning ved provisjonsbasert
fremmedinkasso.
Komiteen viser til at Banklovkommisjonen begrunner
sitt forslag med at en slik vil kunne begrense inkassatorens egeninteresse
og redusere faren for hardhendt inndriving på kanten eller
i strid med god inkassoskikk. Kommisjonen har også vurdert
et forbud mot provisjonsbasert vederlag, men har kommet til at dette
vil bryte for sterkt med dagens inkassopraksis.
Komiteen deler intensjonen kommisjonen legger
til grunn, men finner det ikke godtgjort at denne blir oppfylt ved
det fremlagte forslaget om begrensning i provisjonsvederlaget. Det
er ikke nødvendigvis slik at eventuelle ulovligheter vil
begrenses ved at fortjenestemuligheten reduseres.
Komiteen er imidlertid enig i at markert egeninteresse
i inndriving kan komme i strid med god inkassoskikk, men at dette
bør vurderes etter inkassoloven konkret fra sak til sak,
uten en lovfestet beløpsgrense. Komiteen merker
seg at kommisjonen selv påpeker vanskeligheten ved presist å angi
hvor grensen skal trekkes. Komiteen vil på denne
bakgrunn heller ikke innføre nye regler for vederlagsberegning ved
fremmedinkasso.