Dommer i straffesaker skal forkynnes for den siktede. Forkynnelsen er en formalisert form for underretning om dommen, enten ved at dommen blir avsagt ved opplesning i rettsmøte der siktede er til stede, eller ved at retten eller politiet senere forkynner dommen for siktede ved postforkynnelse eller ved bruk av stevnevitne. Dersom den siktede ikke svarer ved postforkynnelse, må politiet/stevnevitnet finne ut hvor vedkommende oppholder seg, og deretter forkynne dommen for vedkommende personlig.

Forslaget i høringsbrevet bygger på at siktede blir pålagt en aktivitetsplikt ved at han plikter å møte opp til domsavsigelse der dommen samtidig forkynnes (domsforkynnelse), og at han i den forbindelse kan pågripes og fremstilles. Et likestilt alternativ er at siktede blir pålagt å møte frem ved domstolen, eller på et annet egnet sted, for å få dommen forkynt for seg (fremmøteforkynnelse). Ankefristen skulle etter forslaget alternativt løpe fra domsavsigelsen, tidspunktet for fremmøteforkynnelse, ved opphør av gyldig forfallsgrunn eller fra tidspunktet for ordinær forkynnelse.

Tre høringsinstanser går imot at reglene om forkynnelse av dom endres. Det gis bl.a. uttrykk for at reg­lene innebærer en alt for omfattende «byråkratisering», og at det ikke er behov for endringer. De øvrige høringsinstansene som uttaler seg, støtter en lovendring, men har ulike syn på hvor omfattende endringer som bør foretas.

Departementet foreslår en ny § 159 a i domstolloven om forkynnelse av straffedommer ved domsforkynnelse eller fremmøteforkynnelse. Som hovedregel skal innkalling til forkynnelse skje i rettsmøtet der saken tas opp til doms, men unntaksvis kan siktede innkalles til domsforkynnelse også senere. Lovforslaget er for øvrig forenklet i forhold til forslaget som ble sendt på høring.

Lovgivningen om forkynnelse bør ikke legge for stramme bånd på domstolene. Domsforkynnelse bør derfor bare være et alternativ og ikke en hovedregel. Forkynnelse ved oversendelse til stevnevitnet eller politiet bør bare skje der det ikke lykkes å forkynne dommen ved domsavsigelse, fremmøteforkynnelse eller postforkynnelse fra domstolen. Fremmøteforkynnelse bør kunne nyttes selv om det allerede ved innkallelsen er klart at siktede ikke kan eller ikke vil møte. For at ankefristen skal løpe fra fremmøteforkynnelsen bør da kopi av dommen med opplysning om utgangspunktet for ankefristen sendes siktede og dennes forsvarer, men departementet går ikke inn for at forsvareren skal kunne vedta forkynnelse på vegne av sin klient. Det vises for øvrig til forslaget om ny § 159 a i domstolloven og endring av straffeprosessloven §§ 42 og 43.

Departementet foreslår videre at en siktet skal kunne pågripes for å få gjennomført en forkynnelse. Pågripelse kan besluttes når det er gått mer enn én måned siden dom ble avsagt, uten at forsøk på å forkynne dommen på annen måte har lykkes. Det kan også hende at en domfelt med uforkynte dommer kommer i kontakt med politiet i ulike andre sammenhenger. Departementet viser her til erfaringer ved Oslo politidistrikt, der alle innbrakte personer automatisk kontrolleres opp mot bl.a. et register over uforkynte dokumenter. Det vises for øvrig til forslaget til endring av straffeprosessloven §§ 85 og 88.

Høringsinstansene har ulike oppfatninger om hvorvidt ankefristen skal kunne begynne å løpe selv om siktede ikke møter til domsforkynnelse eller fremmøteforkynnelse. De fleste går imot at en endring skal gjelde for saker som er fremmet i tiltaltes fravær. Har den siktede vært til stede i det rettsmøtet der tidspunkt for forkynnelse er fastsatt, mener derimot de fleste høringsinstansene at ankefristen kan begynne å løpe selv om siktede ikke møter opp.

Departementet mener at det er et klart behov for at ankefristen skal kunne begynne å løpe selv om den siktede ikke møter opp til domsforkynnelse eller fremmøteforkynnelse. Det må imidlertid være et minstekrav at den siktede har fått innkalling til domsforkynnelse eller fremmøteforkynnelse i retten. Har han ikke det, bør ikke ankefristen kunne begynne å løpe.

Departementet foreslår etter dette at når siktede ikke har fått forkynt dommen på tradisjonelt vis, skal ankefristen løpe fra det tidspunktet siktede var innkalt til doms- eller fremmøteforkynnelse.

For å kunne fange opp de særlige situasjoner som kan oppstå der siktede ikke er blitt kjent med innholdet i dommen før etter, eller like før ankefristens utløp, foreslår departementet å utvide adgangen til å gi fristoppreisning. En anke kan i så fall tas under behandling dersom særlige grunner tilsier at domfelte bør få anken prøvd.

Departementet finner at den ordning som nå blir foreslått, ikke kommer i konflikt med den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK). Det vises for øvrig til forslaget om endring av straffeprosessloven §§ 310 og 318.