Ved lov 13. desember 2002 nr. 77 ble det gitt nye regler om obligasjoner
med pantesikkerhet i utlånsportefølje. Formålet
med slike regler er å legge til rette for at kredittforetak
kan hente inn kapital på gunstige vilkår, og låne
dette ut igjen for eksempel som pantesikrede boliglån.
Gunstige innlån skal føre til at også renten
på utlånene blir lav. For å bidra til gunstige
innlån skal kreditorenes risiko for tap være lav.
Den 13. februar 2004 ble utkast til utfyllende forskrift
om særskilt sikrede obligasjoner, utarbeidet av Kredittilsynet
og representanter fra finansnæringen i fellesskap, sendt
på høring av Finansdepartementet. I høringsrunden
fremkom det at det var behov for endringer av lovreglene. Det var
blant annet ikke hjemmel for en del ønskede forskriftsregler.
Etter forslag i Ot.prp. nr. 58 (2004-2005) vedtok Stortinget
(lov 10. juni 2005 nr. 43) justeringer i lovreglene som
skulle avhjelpe disse forholdene. Det har imidlertid i ettertid
vist seg at finansnæringen likevel mener de vedtatte lovreglene
ikke i tilstrekkelig grad legger til rette for etablering av foretak
som kan utstede særskilt sikrede obligasjoner. Dette skyldes blant
annet at pantsettelse av lånefordringer banker har på forbrukere
krever aktivt samtykke fra lånekunden.
På denne bakgrunn legges det nå opp til å oppnå det
samme formålet, billig funding (innhenting av kapital)
av kredittforetak som kan gi grunnlag for billige utlån,
gjennom en teknisk annerledes modell, obligasjoner med fortrinnsrett,
som unngår de panterettslige utfordringene finansnæringen
i ettertid har påpekt i regelverket for særskilt
sikrede obligasjoner.
Formålet med de foreslåtte lovreglene om obligasjoner
med fortrinnsrett er å legge til rette for et godt rammeverk
både for utsteder og for obligasjonseier, samtidig som
regelverket skal være konkurransedyktig og sammenlignbart
i forhold til tilsvarende regelverk i andre land.
Finansdepartementet sendte 23. mars 2006 ut et høringsnotat
om fortrinnsberettigende obligasjoner.
Departementet foreslår endringer i finansieringsvirksomhetsloven
kapittel 2 underkapittel IV "Obligasjonslån med pantesikkerhet
i utlånsportefølje". Den eksisterende modellen
foreslås erstattet med en modell hvor obligasjonseierne
gis fortrinnsrett til dekning ved fellesforfølgning. Begrunnelsen
for og hovedmålet med å åpne for en pantsettelse
av utlånsporteføljen til fordel for obligasjonseierne,
var å sikre obligasjonseierne fortrinnsrett foran andre
kreditorer ved konkurs hos obligasjonsutstederen (kredittforetaket). Å gå over
fra en modell med avtalepant til en lovfestet fortrinnsrett til
dekning, innebærer ingen endring på dette punktet.
Markedsaktørene har avdekket enkelte problemer som fører
til større etableringskostnader og vanskeligheter forbundet
med utstedelse av obligasjoner med pantesikkerhet i utlånsportefølje
enn opprinnelig forutsatt. Problemet har i hovedsak vært
at sikring av rettsvern og eventuell innhenting av samtykke fra kredittforetakets
lånekunder etter gjeldende rett viser seg å være
tids- og kostnadskrevende.
Endringene som foreslås er ikke ment å innebære noen
svekkelse av obligasjonseiernes interesser. Obligasjonseierne gis
etter forslaget til nye lovregler en lovfestet prioritert rett til
dekning i det sikkerhetsmassen utbringer ved realisasjon i konkurs.
Eventuelle krav som ikke blir dekket av realisasjonsutbyttet, stilles
på lik linje med øvrige kreditorers krav i boet. Kredittforetakets øvrige
kreditorer, som ikke har fortrinnsrett, vil heller ikke stilles
noe dårligere som følge av en overgang til et
system med fortrinnsrett. I et system med panterett ville de særskilt
sikrede obligasjonene få pant i fordringer som nominelt
oversteg obligasjonsgjelden, og som ventelig ville ha den relativt
høyeste kvaliteten.
Forslaget om en omlegging til et system med fortrinnsrett tar
også sikte på å løse problemet
med behov for særskilt tinglysning av frempanterett samt omsetningsbegrensningen
som følger av kravet til aktivt samtykke etter finansavtaleloven § 45
første ledd ved overdragelse av fordringer. En fortrinnsrett er
ikke en pantsettelse, og kravet til aktivt samtykke ved overdragelse
kommer ikke tilsvarende til anvendelse, jf. panteloven § 1-3.
Ved å gå bort fra en modell med avtalepant, vil
kredittforetaket beholde kreditorposisjonen fullt ut overfor lånekundene.
Dette vil ikke medføre noen svekkelse av forbrukervernet. Så lenge
utlånet beholdes i kredittforetaket eller dets konkursbo,
vil ikke et krav om samtykke til overdragelse bli utløst.
Et eventuelt salg i en insolvenssituasjon vil derimot kunne utløse
samtykkekravet i finansavtaleloven § 45. Utstedelse
av obligasjoner med fortrinnsrett vil ikke berøre en bostyrers
plikt til å ta hensyn til lånekundene ved forvaltning
av et kredittforetak etter eventuell konkursåpning.
Høringsinstansene som har uttalt seg om dette, støtter
forslaget om en endring fra en panterettslig modell til en modell
hvor obligasjonseierne gis fortrinnsrett til dekning ved fellesforfølgning.
Dagens regler åpner for at kredittforetak kan oppta
obligasjonslån sikret ved pant i utlånsportefølje.
I likhet med det som tidligere har vært uttalt, ser departementet
ikke grunnlag for å foreslå materielle endringer
av virkeområdet for finansieringsvirksomhetsloven kapittel
2 underkapittel IV.
Det er i høringsnotatet argumentert for at betegnelsen
"fortrinnsberettigende obligasjoner" blant annet er valgt for å få frem
at det ikke er tale om en tinglig rett, men en obligatorisk rett
som er gitt særskilt vern i loven. Departementet har sett
hen til høringsinstansenes uttalelser om betegnelsen. "Fortrinnsberettigende
obligasjoner" er en forholdsvis tung betegnelse. Etter departementets
vurdering er det hensiktsmessig med en betegnelse som gir en dekkende
karakteristikk av modellen, samtidig som den er praktisk anvendelig.
Etter departementets vurdering synes betegnelsen "obligasjoner med
fortrinnsrett" å være et godt alternativ. Departementet
foreslår derfor at denne benyttes.
Med obligasjoner med fortrinnsrett menes ihendehaverobligasjoner
utstedt som mengdegjeldsbrev med fortrinnsrett til dekning i kredittforetakets
sikkerhetsmasse. Fortrinnsretten bygger på avtale mellom
kredittforetaket og obligasjonseierne. Departementet ser det som
hensiktsmessig at det tas inn en bestemmelse i loven som definerer
innholdet av betegnelsen og viser til lovforslaget § 2-25.
Departementet foreslår at betegnelsen "obligasjoner
med fortrinnsrett" bare får anvendelse om obligasjoner
som er omfattet av denne ordningen. Det vises til lovforslaget § 2-26.
Departementet finner ikke grunn til å innføre
et krav om at betegnelsen må benyttes.
Departementet ser det ikke som nødvendig å innføre
et krav om særskilt tillatelse for å utstede obligasjoner
med fortrinnsrett. Gjennom prøving av vedtektene, vil tilsynsmyndigheten
kunne vurdere om virksomheten er innrettet i samsvar med de kravene som
stilles i loven.
Departementet foreslår videre å opprettholde
kravet om at foretakets vedtektsfastsatte formål skal være å yte
eller erverve bolighypoteklån, eiendomshypoteklån,
lån sikret ved pant i andre realregistrerte formuesgoder
eller offentlige lån, og å finansiere utlånsvirksomheten
hovedsakelig ved utstedelse av obligasjoner med fortrinnsrett. Det
vises til lovforslaget § 2-27 første
ledd. Ordlyden i lovforslaget § 2-27 første
ledd bokstav a presiseres ved at ordet "enten" tas ut.
Departementet foreslår at bestemmelsen i finansieringsvirksomhetsloven § 2-26
annet ledd videreføres. Kredittforetaket skal gi melding
til Kredittilsynet senest 30 dager før det første
gang utsteder obligasjoner med fortrinnsrett, jf. lovforslaget § 2-27
annet ledd.
Når det gjelder spørsmålet om overgangsregler, slutter
departementet seg til uttalelsene fra Finansnæringens Hovedorganisasjon
(FNH) og Sparebankforeningen og Justisdepartementet. Departementet
har sett hen til at det både i dag og i fremtiden kan forekomme
foretak som ønsker legge om sin virksomhet til å utstede
obligasjoner med fortrinnsrett, og at dette bør være
mulig uten å samtidig måtte si opp øvrige obligasjonslån.
Etter departementets vurdering bør slike foretak gis en
viss tid til å endre virksomheten. Departementet foreslår
derfor at Kredittilsynet kan samtykke til at etablerte kredittforetak
i en begrenset periode kan utstede obligasjoner med fortrinnsrett
før tidligere ytede obligasjonslån, som ikke omfattes
av finansieringsvirksomhetsloven kapittel 2 IV, er innløst.
Kredittilsynets samtykke kan gis for en periode på ett år,
med mulighet til forlengelse for ytterligere ett år. Det
vil være naturlig at Kredittilsynet i tilfelle blant annet
stiller vilkår om at nye vedtekter er på plass
før det kan utstedes obligasjoner med fortrinnsrett. Det
er ikke meningen at kredittforetaket permanent skal kunne drive
parallelle virksomheter, men det foreslås åpnet
for at kredittforetaket kan utstede obligasjoner med fortrinnsrett
i en periode hvor det samtidig endrer sin virksomhet. Virksomheten
som består i å utstede obligasjoner med fortrinnsrett
skal i tilfelle holdes atskilt fra kredittforetakets øvrige
virksomhet, og Kredittilsynet kan sette vilkår for å sikre slik
atskillelse. Det vises til lovforslaget § 2-27
fjerde ledd.
Departementet foreslår at den panterettslige modellen
erstattes med en modell hvor obligasjonseierne gis eksklusiv, lik
og forholdsmessig fortrinnsrett til dekning av det sikkerhetsmassen
utbringer ved en likvidasjon av kredittforetaket. Det vil være
nødvendig for kredittforetaket å inngå derivatavtaler
for å sikre seg mot rente- og valutarisiko, slik at kravet
til stadig beløpsmessig balanse og likviditetskravet kan opprettholdes.
Slike derivatavtaler kan inngå som en del av sikkerhetsmassen,
jf. lovforslaget § 2-28 første ledd bokstav
e. Departementet vil bemerke at det, av hensyn til obligasjonseiernes
behov for rettidig betaling, vil være nødvendig
at derivatmotpartenes rettigheter begrenses, blant annet ved at
adgangen til oppsigelse, heving og motregning avskjæres.
Nærmere krav til derivatavtalene fastsettes i forskrift.
Derivatmotpartene har imidlertid et tilsvarende behov for rettidig
oppgjør. Departementet foreslår at motparter i
derivatavtaler som inngår i sikkerhetsmassen gis fortrinnsrett
på linje med eiere av obligasjoner med fortrinnsrett. Departementet
viser til vurderingen av likestilling av derivatmotparters og obligasjonseieres rettigheter
i Ot.prp. nr. 58 (2004-2005) kapittel 3.5.
Departementet foreslår i samsvar med høringsuttalelsene
fra FNH og Sparebankforeningen at det inntas en uttrykkelig bestemmelse
om at eiere av obligasjoner med fortrinnsrett og motparter i derivatavtaler som
nevnt i § 2-28 første ledd bokstav e
har eksklusiv, lik og forholdsmessig fortrinnsrett til dekning i den
sikkerhetsmassen som er avsatt for dem. Det vises til lovforslaget § 2-35
første ledd første punktum.
Fortrinnsretten er generell og gjelder ved konkurs, gjeldsforhandling,
avvikling og offentlig administrasjon. Det vises til lovforslaget § 2-35
og nærmere omtale av dette nedenfor.
Fortrinnsretten går foran andre avtaler. Departementet
foreslår at midler som inngår i sikkerhetsmassen
ikke kan pantsettes eller gjøres til gjenstand for utlegg,
arrest eller annen tvangsforretning til fordel for enkelte av foretakets
kreditorer. På bakgrunn av uttalelsene til FNH og Sparebankforeningen
foreslår departementet at det heller ikke kan avtales motregningsrett,
tilbakeholdsrett eller liknende i midler som inngår i sikkerhetsmassen.
Departementet foreslår videre en bestemmelse hvor Kongen
i forskrift kan gjøre unntak fra dette for derivatavtaler
som utgjør en del av sikkerhetsmassen. Det vises til lovforslaget § 2-30.
Departementet foreslår en bestemmelse som uttrykkelig
angir hvilke fordringer som kan inngå i sikkerhetsmassen.
Det vises til lovforslaget § 2-28 første
ledd.
Sikkerhetsmassen kan bare bestå av visse nærmere
angitte fordringer. Et kredittforetaks utstedelse av obligasjoner
med fortrinnsrett bygger på et balanseprinsipp, der verdien
av sikkerhetsmassen til enhver tid skal overstige verdien av obligasjonseiernes fordringer,
se nærmere om dette nedenfor. Obligasjonenes løpetid
samsvarer imidlertid ikke alltid med løpetiden for lånene
som inngår i sikkerhetsmassen. Det kan derfor være
vanskelig i praksis å oppnå verdimessig balanse
til enhver tid. Balansen kan også forrykkes ved førtidig
hel eller delvis innfrielse av lån som inngår
i sikkerhetsmassen eller dersom kredittforetaket har utstedt obligasjoner,
men ikke ennå inngått avtaler om motsvarende utlån.
En måte å løse problemet på er å åpne
for at også andre fordringer enn det som i dag følger
av loven kan inngå i sikkerhetsmassen som såkalt
fyllingssikkerhet, slik det er foreslått i høringsnotatet.
Etter departementets vurdering bør det legges til rette
for at kredittforetakene på en smidig og effektiv måte
kan anvende det foreslåtte regelverket. Samtidig er det viktig
at formålet om at obligasjonene skal være særskilt
sikre investeringsobjekter ikke svekkes. Departementet viser til
vurderingen i høringsnotatet om at det kan være
behov for å gi kredittforetakene hjemmel til å la
enkelte fordringer som er lett omsettelige og som er forbundet med
lav risiko inngå i sikkerhetsmassen som fyllingssikkerhet
i en begrenset utstrekning. Det vises til lovforslaget § 2-28
første ledd bokstav f.
Det vil være viktig å innføre konkrete
regler om dette, både regler om i hvilken utstrekning fyllingssikkerhet
kan benyttes og regler om hvilke formuesgoder som kan benyttes til
fyllingssikkerhet. Innføring av konkrete regler vil bidra
til å sikre obligasjonseiernes rettsstilling. Departementet
foreslår i samsvar med høringsnotatet at det presiseres
i loven at det kun er særlig likvide og sikre fordringer
som kan benyttes som fyllingssikkerhet. Fyllingssikkerhet kan bare
utgjøre en begrenset del av sikkerhetsmassens verdi. Departementet
foreslår at grensen for fyllingssikkerhet settes til 20
pst., med mulighet for Kredittilsynet til å tillate at
andelen for en begrenset tid kan utgjøre opp til 30 pst.
Det vises til lovforslaget § 2-28 fjerde ledd.
Departementet har sett hen til uttalelsene fra FNH og Sparebankforeningen,
hvor det blant annet er trukket frem at etter de regler som nå er
vedtatt for kredittinstitusjoners kapitaldekning innenfor EØS-området
(Basel II), kan dekningsmassen for særskilt sikrede obligasjoner
kun inneholde krav på banksektoren på høyst
15 pst. Krav på andre banker vil omfatte derivatavtaler
og fyllingssikkerheter. Departementet foreslår i samsvar
med forslaget fra FNH og Sparebankforeningen, en forskriftshjemmel
i § 2-28 fjerde ledd. På bakgrunn av
denne kan det gis utfyllende bestemmelser om fordringer som kan
inngå i sikkerhetsmassen, herunder bestemmelser om sammensetningen
av fyllingssikkerhet og derivatavtaler. Det vil også i
forskrift kunne innføres begrensninger i sikkerhetsmassens
sammensetning. Ved utforming av slik forskrift vil det blant annet
måtte tas hensyn til kapitaldekningsregler som gjennomfører
"Basel II-kravene".
Når det gjelder sikkerhetsmassens konkrete sammensetning,
slutter departementet seg til vurderingene i høringsnotatet.
Det kan overlates til markedsaktørene å bestemme
sikkerhetsmassens konkrete sammensetning, innenfor rammen av hva
som kan føres inn i registeret etter lovforslaget § 2-28.
Blant annet på bakgrunn av høringsuttalelsene fra
FNH og Sparebankforeningen vil departementet foreslå at
fastsetting og nærmere regulering av kravet til belåningsgrader
reguleres i forskrift. Etter departementets vurdering vil hensynet
til utfyllende informasjon og brukervennlighet være tilstrekkelig
ivaretatt ved at det fremgår uttrykkelig av loven at Kongen fastsetter
forskrift om belåningsgrader for de ulike typer formuesgoder.
Det vises til lovforslaget § 2-28 annet ledd.
Departementet foreslår i § 2-28 tredje
ledd at lån som inngår i sikkerhetsmassen må ha
pantesikkerhet i et formuesgode som ligger innenfor EØS-området eller
OECD-området, eller være ytt til eller garantert av
stat, kommune eller tilsvarende offentlige organer i andre stater,
innenfor EØS-området eller OECD-området.
Etter vurderingene i høringsnotatet er det ikke behov
for å opprettholde § 2-31 første
ledd ved siden av det foreslåtte kravet til stadig beløpsmessig
balanse. Så fremt kravet til stadig beløpsmessig
balanse er oppfylt, bør kredittforetakene kunne disponere
fritt over fordringer som inngår i sikkerhetsmassen. Det fremgår
videre av høringsnotatet at et krav om tilsvarende verdi
i forholdet mellom utgående og inngående fordringer
svekker fleksibiliteten, uten at det kan gis en adekvat begrunnelse
for det. Det ble i høringsnotatet uttalt at en sikkerhetsmasse
vil måtte fluktuere allerede fordi fordringer som inngår
der vil kunne bli innfridd før obligasjonslånet
er nedbetalt, jf. § 2-31 annet ledd.
I høringsnotatet ble det heller ikke ansett som nødvendig å ha
en bestemmelse som finansieringsvirksomhetsloven § 2-31
tredje ledd om kredittforetakenes adgang til å plassere
midler som svarer til innbetalinger knyttet til pantsatte lån
i annet enn utlån, ved siden av det foreslåtte
kravet til stadig beløpsmessig balanse.
Det fremgår videre av høringsnotatet at det
synes unødvendig å fastlegge i lov at kredittforetaket
kan inngå avtale med en låntaker om førtidig
tilbakebetaling av lån, slik det fremgår av § 2-31
annet ledd. I høringsnotatet ble derfor hele § 2-31
foreslått opphevet.
Ingen av høringsinstansene har uttalt seg om dette.
Departementet slutter seg til vurderingene i høringsnotatet.
Det foreslåtte kravet til stadig beløpsmessig
balanse og likviditetskravene skal uansett sørge for at
obligasjonseiernes interesser er tilstrekkelig ivaretatt. Så fremt
kredittforetaket sørger for at kravet til stadig beløpsmessig
balanse til enhver tid er oppfylt, synes det unødvendig å videreføre
bestemmelsene i § 2-31 første og tredje
ledd. Kredittforetak vil ha adgang til å inngå og
gjennomføre avtaler om førtidig tilbakebetaling
av sine utlån uten at dette er lovfestet. § 2-31
annet ledd foreslås derfor også opphevet.
Departementet foreslår at kredittforetaket skal føre
et register over de obligasjonene med fortrinnsrett det utsteder
og den sikkerhetsmassen som er tilordnet disse, herunder derivatavtaler
som inngår i sikkerhetsmassen. Registeret er ikke i seg
selv et rettsvernsregister, men skal ha høy bevismessig
verdi. Det foreslås presisert i loven at registeret til
enhver tid skal inneholde opplysninger om verdien av obligasjonene
og verdien av sikkerhetsmassen. Det vises til lovforslaget § 2-33
første ledd.
Departementet foreslår at Kongen gis hjemmel til å fastsette
nærmere krav til registerets innhold, utforming og tilgjengelighet
i forskrift, samt regler om føring av registeret. Se lovforslaget § 2-33
annet ledd.
Kravet til ekstern kontroll ved hjelp av en uavhengig gransker
skal sikre obligasjonseiernes og derivatmotpartenes interesser og
samtidig legge til rette for Kredittilsynets kontroll. Departementet
foreslår at Kredittilsynet skal oppnevne en uavhengig gransker
før kredittforetak utsteder obligasjoner med fortrinnsrett,
jf. lovforslaget § 2-34 første ledd.
Departementet viser videre til lovforslaget § 2-34
annet ledd hvor enkelte av granskerens oppgaver fastlegges.
Etter departementets vurdering er det viktig å sikre
granskerens uavhengighet i forhold til kredittforetaket. Dette kan
oppnås ved at det ikke er kredittforetaket selv som oppnevner
granskeren eller fastsetter granskerens vederlag. I den svenske
loven om særskilt sikrede obligasjoner (Lag 2003:1223 om
utgivning av säkerställde obligationer) følger
det av kapittel 3 § 12 at Finansinspektionen skal
fastsette størrelsen på granskerens vederlag.
Departementet har sett hen til høringsuttalelsene om
at Kredittilsynet, dersom det både skal oppnevne granskeren
og fastsette vederlaget, vil kunne få en innflytelse på virksomheten
som er vanskelig forenlig med den uavhengigheten Kredittilsynet
skal ha i tilsynsrollen.
Etter departementets vurdering vil disse hensyn best bli ivaretatt
ved at Kredittilsynet fastsetter generelle rammer for foretakets
vederlag til granskeren, i tillegg til at Kredittilsynet oppnevner
granskeren. Et slikt system vil blant annet kunne bidra til at Kredittilsynet
opprettholder uavhengigheten i tilsynsrollen.
Departementet foreslår at det gis hjemmel til at det
i forskrift kan fastsettes nærmere regler om oppnevningen
av granskeren, om granskerens oppgaver, rettigheter og plikter,
samt også regler om vederlaget til granskeren, jf. lovforslaget § 2-34
fjerde ledd.
Systemet med obligasjoner med fortrinnsrett bygger på et
prinsipp om at verdien av obligasjonseiernes fordringer skal motsvares
av verdien av de fordringer som inngår i sikkerhetsmassen.
Balanseprinsippet fastsetter dermed grenser for hvor store forskjellene
kan være mellom på den ene siden, innbetalinger
fra låntakere (renter og avdrag), finansielle instrumenter
og overskytende midler, og på den andre siden, utbetalinger
til eiere av obligasjoner med fortrinnsrett, andre verdipapirer
og finansielle instrumenter.
Departementet har merket seg høringsinstansenes merknader
til en regulering av verdiene med utgangspunkt i en nåverdiberegning
av fremtidige kontantstrømmer. Flere høringsinstanser
har også vært skeptiske til å knytte
verdiberegningen til nominelle verdier, ut fra at krav om nominell
matching blant annet vil begrense adgangen til å sikre
seg mot valutasvingninger ved hjelp av valutaderivater.
Etter det departementet er kjent med brukes ikke nåverdiberegning
av fremtidige kontantstrømmer i vurderingen av kravet om
beløpsmessig balanse i de tilsvarende svenske reglene,
men i oppfyllelse av kravet om likviditetsmessig matching. I det
tyske regelverket brukes bare en slik nåverdiberegning
av sikkerhetsmassen.
Departementet er enig med høringsinstansene i at det
er den virkelige verdien (nettoverdi) av eiendelene i sikkerhetsmassen
som til enhver tid skal kunne dekke obligasjonene utstedt med fortrinnsrett.
Departementet foreslår på denne bakgrunn å fjerne
begrepet "nominell verdi" fra lovteksten. Det vises til lovforslaget § 2-31
første ledd. Det foreslås etter dette ingen nærmere
presisering av beregningsmetode i lovbestemmelsen. Kongen kan etter
lovforslaget § 2-31 første ledd fastsette
nærmere krav til hvordan verdiene skal beregnes. Det kan
med bakgrunn i denne bestemmelsen fastsettes regler om beregningsmåte som
skal ligge til grunn for kravet om dekning for obligasjoner med
fortrinnsrett (stadig beløpsmessig balanse).
Departementet foreslår videre at bestemmelsen i finansieringsvirksomhetsloven § 2-28
første ledd om at lån til samme låntaker
og lån med sikkerhet i samme formuesgode ikke kan medregnes
med større del en fem pst. av samlet sikkerhet videreføres.
Det vises til lovforslaget § 2-31 annet ledd.
Departementet har ikke funnet grunn til å foreslå et
uttrykkelig krav om at sikkerhetsmassen må overstige de
fordringene som har fortrinnsrett til dekning i den med en viss
sikkerhetsmargin. Kredittforetakene kan, i den grad dette skulle
være ønskelig eller påkrevet, selv innta
bestemmelser om slik sikkerhetsmargin i vedtektene eller i sine
låneavtaler.
Hvilke fordringer som kan innføres i sikkerhetsmassen
og hvilke formuesgoder lån som inngår i sikkerhetsmassen
kan være sikret i fremgår av lovforslaget § 2-28
første ledd. Departementet foreslår at ved innføring
i sikkerhetsmassen av bolighypoteklån, eiendomshypoteklån
eller lån sikret ved pant i andre realregistrerte formuesgoder,
skal det fastsettes et forsvarlig verdigrunnlag for formuesgodet
stilt som sikkerhet for hvert enkelt lån. Departementet
foreslår presisert i lovteksten at forsvarlig verdigrunnlag
ikke kan være høyere enn markedsverdi fastsatt
ut fra en forsiktig vurdering. Det vises til lovforslaget § 2-29 første
ledd. Fastsettelse etter en forsiktig verdivurdering innebærer
en beregnet verdi som kan opprettholdes over en lengre tidsperiode
der hensynet til framtidig salgbarhet er ivaretatt. Et forsvarlig
verdigrunnlag skal fastsettes uten hensyn til spekulative og tilfeldige
forhold på tidspunktet for vurderingen. Nærmere
regler om verdivurderingen kan imidlertid etter departementets vurdering
fastsettes i forskrift.
Departementet foreslår videre lovfestet at forsvarlig
verdigrunnlag skal fastsettes gjennom en individuell vurdering av
det aktuelle realregistrerte formuesgodet. Verdivurderingene skal
foretas av en kompetent og uavhengig person i henhold til anerkjente
prinsipper, og vurderingen skal dokumenteres. Kredittforetaket må kunne
framlegge dokumentasjon som viser hva som er lagt til grunn for
en forsiktig verdivurdering. Det vises til lovforslaget § 2-29
annet ledd. Kravet til fastsettelse av forsvarlig verdigrunnlag
relaterer seg til tidspunktet for etablering av sikkerhetsmassen
og ved senere innføringer av nye fordringer med sikkerhet
i realregistrerbare formuesgoder.
For verdivurdering av bolig foreslår departementet et
unntak, som innebærer at slike verdivurderinger kan bygge
på generelle prisnivåer så fremt det
må anses forsvarlig ut fra markedsforholdene. Det vises
til lovforslaget § 2-29 annet ledd.
Departementet foreslår videre at kredittforetaket skal
etablere systemer for etterfølgende kontroll med verdiutviklingen
og overvåke markedsutviklingen og verdirelevante forhold
ved de enkelte realregistrerte formuesgodene. Det kan imidlertid
ikke kreves at det i obligasjonslånets løpetid
stadig innhentes nye dokumenterte verdivurderinger. Dersom markedsforholdene
eller forhold ved det enkelte formuesgodet tilsier at det kan ha
skjedd en ikke ubetydelig verdiforringelse, foreslår departementet
at kredittforetaket skal sørge for at det fastsettes et
nytt forsvarlig verdigrunnlag for formuesgodet i samsvar med lovens krav.
Det vises til lovforslaget § 2-29 tredje ledd.
Departementet foreslår at nærmere regler om verdiberegningen
og krav til kredittforetakets systemer for etterfølgende
kontroll, kan fastsettes i forskrift. Se lovforslaget § 2-29
fjerde ledd. Ved utforming av slik forskrift vil det blant annet
være aktuelt å ta hensyn til kapitaldekningsregler
som gjennomfører "Basel II-kravene".
Etter departementets vurdering vil det kunne være hensiktsmessig å ha
adgang til å fastsette nærmere regler i forskrift
om hvordan verdien skal beregnes i tilknytning til kravet om stadig
beløpsmessig balanse og ved verdimessige endringer i de
underliggende realverdiene. Det samme gjelder nærmere regler
om konsekvensene for et kredittforetak ved fall i sikkerhetsmassens
verdi som innebærer at kredittforetaket ikke lenger oppfyller
lovens krav om stadig beløpsmessig balanse. Det vises til
lovforslaget § 2-31 første ledd. Departementet
foreslår at det i forskrift også kan fastsettes
regler om endret belåningsgrad som følge av verdifall
på formuesgoder som lån som inngår i
sikkerhetsmassen har pant i. Det vises til lovforslaget § 2-29
fjerde ledd.
Departementet finner det ikke nødvendig å opprettholde
en egen bestemmelse med krav til bruken av obligasjonslån.
Krav til stadig beløpsmessig balanse vil sikre obligasjonseiernes
interesser tilstrekkelig. På denne bakgrunn foreslår
departementet at § 2-27 første ledd oppheves.
Ved lov 30. juni 2006 ble det i finansieringsvirksomhetsloven § 2-17
fastsatt nye likviditetskrav for finansinstitusjoner. Reglene oppstiller
krav om forsvarlig likviditetsstyring. Disse kravene vil også gjelde
for kredittforetak som utsteder obligasjoner med fortrinnsrett.
Departementet finner det likevel hensiktsmessig at lovens kapittel
om obligasjoner med fortrinnsrett inneholder regler om likviditetskrav.
Obligasjonseiere og derivatmotparter skal sikres rettidig oppgjør.
Departementet foreslår at det inntas et krav om at kredittforetaket
skal påse at betalingsstrømmene fra sikkerhetsmassen
til enhver tid gjør foretaket i stand til å innfri
sine betalingsforpliktelser overfor innehavere av obligasjoner med
fortrinnsrett og derivatmotparter. Det foreslås at kredittforetaket kan
inngå rente og valutakontrakter for å oppfylle dette.
Se lovforslaget § 2-32 første ledd. I
likhet med det som er uttalt i høringsnotatet viser departementet til
at reguleringen ikke er ment å være til hinder
for at foretaket tar opp obligasjonslån med kortere tid
enn utlånene, så fremt dette gjøres i
samsvar med et fastsatt refinansieringsprogram som er forsvarlig
sett i forhold til likviditetsrisikoen som følger av avviket.
Departementet foreslår at kredittforetaket skal opprette
en likviditetsreserve som inngår i sikkerhetsmassen, jf.
lovforslaget § 2-32 annet ledd. Likviditetsreserven
inngår i sikkerhetsmassen som fyllingssikkerhet. Departementet
foreslår at nærmere regler om likviditetsreserve
kan fastsettes i forskrift, jf. lovforslaget § 2-32
annet ledd.
Ved at kredittforetaket oppfyller kravet til stadig beløpsmessig
balanse, vil det oppstå et likviditetsoverskudd
som må håndteres på en måte
som sikrer obligasjonseiernes interesser.
Departementet viser innledningsvis til at kredittforetaket vil
ha en meget sterk egeninteresse i å unngå mislighold
av betalingsforpliktelser overfor obligasjonseierne. Mislighold
kan få til dels store konsekvenser for kredittvurderingen
av obligasjoner som utstedes av foretaket.
I lovforslaget foreslås det videreført en rekke
regler som skal sikre at kredittforetaket er i stand til å betale
sine forpliktelser overfor obligasjonseierne etter hvert som de
forfaller og som skal sikre obligasjonseierne mot at det kan oppstå likviditetssvikt
eller insolvens i et kredittforetak som utsteder særskilt
sikrede obligasjoner.
Departementet antar at styrets og daglig leders plikt til å melde
fra til Kredittilsynet etter banksikringsloven § 3-1
første ledd bokstav a og Kredittilsynets myndighet etter
banksikringsloven § 3-2, sett i sammenheng med
Kredittilsynets myndighet etter kredittilsynsloven og obligasjonseiernes
mulighet til å begjære kredittforetaket konkurs,
langt på vei kan ivareta obligasjonseiernes interesser.
Departementet foreslår i tråd med høringsnotatet at
midler som inngår i sikkerhetsmassen ikke kan pantsettes
eller gjøres til gjenstand for utlegg, arrest eller annen
tvangsforretning til fordel for enkelte av kredittforetakets kreditorer.
På bakgrunn av uttalelsene til FNH og Sparebankforeningen
foreslår departementet at det heller ikke kan erklæres
eller avtales motregningsrett, tilbakeholdsrett eller liknende i midler
som inngår i sikkerhetsmassen. Det foreslås at det
kan gis nærmere regler og gjøres unntak fra bestemmelsen
i forskrift for så vidt gjelder derivatavtaler som inngår
i sikkerhetsmassen. Det vises til lovforslaget § 2-30.
Departementet vektlegger behovet for å sikre en samfunnsmessig
kontroll med hele bobehandlingen og foreslår derfor at
obligasjonseiernes interesse samt interessen til motparter i derivatavtaler
som inngår i sikkerhetsmassen, søkes ivaretatt
innenfor rammen av reglene om konkurs. Det vises til lovforslaget § 2-35.
I tilfelle konkurs eller gjeldsforhandling etter konkursloven,
har obligasjonseierne og motparter i derivatavtaler som nevnt i
lovforslaget § 2-28 første ledd bokstav
e, en eksklusiv, lik og forholdsmessig fortrinnsrett til dekning
i den sikkerhetsmassen som er avsatt for dem, jf. lovforslaget § 2-35
første ledd. Obligasjonseiernes og de nevnte derivatmotpartenes fortrinnsrett
til dekning går foran dekning av massefordringer etter
dekningsloven § 9-2, foran dekning av fortrinnsberettigede
fordringer av første klasse etter dekningsloven § 9-2
og foran dekning av fortrinnsberettigede fordringer av annen klasse
etter dekningsloven § 9-3.
Bare eventuelle midler i sikkerhetsmassen som er større
enn de krav som har fortrinnsrett til dekning, vil kunne inngå fritt
i boet, jf. lovforslaget § 2-35 fjerde ledd. Obligasjonseiere
og derivatmotparter vil tilsvarende bare kunne gjøre krav
på dividende i den grad sikkerhetsmassen ikke dekker deres
krav.
En gjeldsforhandling etter konkursloven vil gå ut på å få til
betalingsordninger med kredittforetakets fordringshavere. Slike
betalingsordninger vil normalt innebære delvis gjeldssanering
eller betalingsutsettelse. Konkursloven § 23 inneholder
regler om hva frivillig gjeldsordning kan gå ut på.
Gjeldsordningen som foreslås må omfatte og likestille
alle skyldnerens fordringer som er kjent og som skriver seg fra
tiden før gjeldsforhandling ble åpnet, jf. konkursloven § 23
annet ledd. Etter konkursloven § 23 tredje ledd
nr. 1 kan fordringer som har lovbestemt fortrinnsrett holdes utenfor
ordningen, eller de kan tilsies bedre dekning enn øvrige
fordringer. For tvangsakkord etter konkursloven følger
det av konkursloven § 55 første ledd
nr. 1 at en akkord ikke er bindende for fordringer som har lovbestemt
fortrinnsrett. Obligasjonseiernes og derivatmotpartenes fortrinnsrett
etter finansieringsvirksomhetsloven kapittel 2 underkapittel IV
vil være en lovbestemt fortrinnsrett.
Forslaget om å gå over fra en panterettslig
modell til en modell hvor obligasjonseierne gis fortrinnsrett til
dekning ved fellesforfølgning innebærer at panteloven § 6-4
ikke vil komme til anvendelse på obligasjoner med fortrinnsrett
dersom dette ikke lovreguleres særskilt.
Etter departementets vurdering bør panteloven § 6-4
gis tilsvarende anvendelse ved bobehandling av kredittforetak som
utsteder obligasjoner med fortrinnsrett. Departementet foreslår
på denne bakgrunn at panteloven § 6-4
om dekning av nødvendige boomkostninger med inntil 700
ganger rettsgebyret skal gjelde tilsvarende for hver enkel sikkerhetsmasse.
Det vises til lovforslaget § 2-35 første
ledd.
Fortrinnsretten omfatter også avkastning, som fortløpende
skal innføres i registeret, jf. lovforslaget § 2-35
annet ledd.
Obligasjonseiernes og derivatmotpartenes krav på rettidig
betaling også i tilfelle konkurs skal etter forslaget fremgå uttrykkelig
av loven. Så lenge sikkerhetsmassen genererer tilstrekkelig
likviditet, skal kontraktsmessige betalinger til obligasjonseiere
og derivatmotparter fortsette. Dersom det ikke er mulig å forestå kontraktsmessige
betalinger med midler fra sikkerhetsmassen, og det heller ikke er
sannsynlig at det vil skje en snarlig endring av kredittforetakets
likviditetssituasjon, skal bostyret fastsette en dato for betalingsstans,
jf. lovforslaget § 2-35 tredje ledd. Bostyret
skal også så snart som mulig informere eiere av krav
med fortrinnsrett om betalingsstansen. Datoen for betalingsstans
vil utgjøre skjæringspunktet ved fastsettelsen
av forpliktelsenes verdi.
Det følger av banksikringsloven § 4-5
at dersom det treffes vedtak om at morselskap i finanskonsern skal
settes under offentlig administrasjon, kan også øvrige
selskaper som inngår i finanskonsernet settes under offentlig
administrasjon. Dette innebærer at et kredittforetak som
utsteder obligasjoner med fortrinnsrett kan bli satt under offentlig
administrasjon som følge av offentlig administrasjon i
morselskapet. Fortrinnsretten og reglene om fortsatt betaling skal også komme
til anvendelse i slike tilfelle. Tilsvarende gjelder ved avvikling
av kredittforetaket. Det vises til lovforslaget § 2-35
første og tredje ledd.
Det foreslås i § 2-35 femte ledd at
Kongen i forskrift kan fastsette nærmere regler om gjennomføring av
konkursbehandling, offentlig administrasjon, gjeldsforhandling eller
avvikling av kredittforetak som utsteder obligasjoner med fortrinnsrett.
Det kan også fastsettes regler som begrenser konkursboets, administrasjonsstyrets,
gjeldsnemndas eller avviklingsstyrets mulighet til å disponere
over utlån og andre eiendeler som inngår i sikkerhetsmassen,
når dette kan gjøres uten å svekke øvrige
kreditorers dekningsmulighet.
I samsvar med forslag fra FNH og Sparebankforeningen
foreslår departementet at bestemmelsen i gjeldende lovs § 2-33
tredje ledd siste punktum videreføres, slik at forskrifter
som fastsettes med hjemmel i § 2-35 femte ledd
kan fravike regler i lovgivningen om konkurs, offentlig administrasjon
av finansinstitusjoner, gjeldsforhandling og tvangsfullbyrdelse.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til endringer i panteloven, verdipapirfondloven og finansieringsvirksomhetsloven
vedrørende obligasjoner med fortrinnsrett, jf. henholdsvis
III, IV og VI i komiteens tilråding.
Komiteen understreker at disse lovendringene er
av stor betydning for norske bankers konkurransekraft ved at de
sikrer tilgang til billigere kapital i kapitalmarkedene. Prisen
bankene må betale for denne kapitalen er av meget stor
betydning, fordi mer enn halvparten av bankenes utlån finansieres
på denne måten; innskudd fra kunder er ikke en
tilstrekkelig finansieringskilde. Konkurransen bør kunne
føre til at lavere innlånskostnader for boliglån
vil kunne redusere boliglånsrenten for kundene.
Komiteen viser videre til at obligasjoner med fortrinnsrett
er et bidrag til å styrke den finansielle stabiliteten
i Norge. Dette blant annet fordi obligasjoner med fortrinnsrett
kan tjene som sikkerhet for likviditetslån i Norges Bank,
og likviditetsrisikoen for norske banker med det reduseres betydelig.
Bankenes likviditetsrisiko reduseres ytterligere ved at deres investorkrets
gjennom lovendringen utvides til også å gjelde
i større grad enn nå norske og utenlandske forsikringsselskaper,
og de får med det tilgang til kapital som de tidligere
bare i begrenset omfang hadde tilgang på.
Komiteen understreker at det er meget viktig at
lovendringene kan tre i kraft snarest mulig ved at tilhørende
forskrifter ferdigstilles og vedtas av Finansdepartementet i løpet
av meget kort tid.