Til Odelstinget
Regjeringen foreslår i proposisjonen klimakvotesystem
for 2008-2012. Sammenlignet med kvotesystemet for 2005-2007 foreslås
kvoteplikten utvidet til nye sektorer, og i tillegg foreslås
det vesentlige endrede bestemmelser for tildelingen av
kvoter.
Det norske kvotesystemet for 2005-2007 var ment å være
en innfasingsperiode før 2008-2012, hvor Norge har en utslippsforpliktelse
under Kyotoprotokollen, jf. Ot.prp. nr. 13 (2004-2005) klimakvoteloven.
Norge er etter Kyotoprotokollen forpliktet til å sørge
for at de gjennomsnittlige årlige klimagassutslippene i
forpliktelsesperioden 2008-2012 ikke er mer enn én prosent
høyere enn i 1990. Dette tilsvarer 50,3 millioner tonn
CO2-ekvivalenter. Kyotoprotokollen åpner for at partene,
som supplement til nasjonale tiltak, kan bruke Kyoto-mekanismene
til å oppfylle denne utslippsforpliktelsen.
Kvotesystemet som Regjeringen foreslår for 2008-2012,
vil ha en lavere samlet tildeling av vederlagsfrie kvoter enn EU-landene
i forhold til totale utslipp fra de kvotepliktige virksomhetene
- tilsvarende om lag 30 pst. av fremskrevne utslipp i kvotepliktige sektorer.
Systemets tildelingsprinsipper vil ikke i nevneverdig grad svekke
den enkelte bedrifts motivasjon til å redusere utslipp.
Det foreslåtte kvotesystemet skal utgjøre en
riktig balanse mellom hensynene til situasjonen for eksisterende
virksomheter, slik at deres finansielle situasjon ikke
forverres nevneverdig, og kvotesystemets rolle som klimavirkemiddel.
Systemet skal utgjøre en balansert overgang i forhold til
Regjeringens målsetting - om at det ikke skal tildeles
slike kvoter i EU-systemet etter 2012.
For alle bedrifter som omfattes av kvotesystemet vil det være
en kostnad knyttet til utslipp - og dermed en gevinst å hente
på å redusere dem. Det vil lønne seg
for bedriftene å legge om til mer miljøvennlig teknologi.
Omsettelige kvoter som blir tildelt vederlagsfritt - basert på historiske
utslipp, vil gi bedriftene incentiver til å gjennomføre
tiltak i Norge og til å redusere utslippene.
Samtidig med at klimakvoteloven endres vil også klimakvoteforskriften
bli revidert. Forskriften skal sendes på høring
sommeren 2007.
Intensjonen med det norske kvotesystemet da klimakvoteloven ble
vedtatt, var at det snarest mulig skulle kobles opp til EUs kvotesystem.
Norge ønsket i utgangspunktet å gjøre
dette ved en gjensidig anerkjennelse av hverandres kvoter i EU og
i det norske kvotesystemet. Imidlertid ønsker EU-kommisjonen at
direktivet innlemmes i EØS-avtalen. Regjeringen åpnet
for en slik innlemmelse i mars 2006, og dette krever en beslutning
i EØS-komitéen, hvor Island og Liechtenstein også må slutte
seg til.
Regjeringen vil arbeide for at EUs kvotesystem skal baseres på at
det ikke tildeles vederlagsfrie kvoter etter 2012, og norske kvotepliktige
bedrifter kan derfor ikke basere seg på tildeling av vederlagsfrie kvoter
etter 2012. Dette vil imidlertid måtte vurderes i lys av
EUs politikk på området. For virksomhet som i
kvoteperioden 2008-2012 får kvoter på grunnlag
av den historiske tidsperioden 1998-2001, åpnes det etter
2012 uansett ikke for ny tildeling basert på prognoser
eller andre historiske tidsperioder enn 1998-2001.
Reglene for de kvotepliktiges bruk av Kyoto-mekanismene vil være
de samme som i EU når det gjelder typer prosjekter. På grunn
av manglende avklaring med EU om innlemmelse av kvotedirektivet
i EØS-avtalen, er det imidlertid uavklart om det i Norge
må settes en tallfestet begrensning på bruken
av antall kvoter fra de prosjektbaserte Kyoto-mekanismene Felles
gjennomføring (JI) og Den grønne utviklingsmekanismen
(CDM).
EU-kommisjonen kategoriserer kvotesystemet som et nasjonalt virkemiddel.
Det er ingen begrensninger for et lands kvotepliktige bedrifters
kjøp av kvoter utstedt fra andre EU-land for å innfri
kvoteplikten. EU ønsker å bidra til å etterleve
Kyotoprotokollens krav om supplementaritet blant annet ved å begrense
bruken av de prosjektbaserte mekanismene, mens det ikke kan settes
tilsvarende begrensninger for bruk av kvoter fra andre EU-land.
For Norges del legges det til grunn at ethvert kjøp av
kvoter fra andre land vil innebære bruk av Kyoto-mekanismene,
uansett om det er kvoter utstedt i EUs kvotesystem eller gjennom
de prosjektbaserte mekanismene.
De prinsippene for tildeling av vederlagsfrie kvoter som er foreslått
i proposisjonen, bygger på at Norge i forhandlingene om
tilpasninger til kvotedirektivet får unntak fra Artikkel
10, som begrenser salg av kvoter til maksimalt 10 pst. av den samlede
kvotemengden i 2008-2012.
Det er ikke avklart om Norge vil bli bundet av kvotedirektivets
bestemmelse om at det skal settes et tak på bruken av de
prosjektbaserte kyotomekanismene Felles gjennomføring og
Den grønne utviklingsmekanismen. Dersom man i
Norge ikke får unntak fra bestemmelsen om tak på bruk
av de prosjektbaserte mekanismene, vil Regjeringen i kvoteforskriften
komme tilbake til hvordan en slik begrensning skal gjennomføres.
Det åpnes eventuelt for en differensiering basert på hvor
stor mengde vederlagsfrie kvoter den enkelte installsjon er tildelt.
Innlemmelse av kvotedirektivet i EØS-avtalen vil gi
føringer på utformingen av det norske kvotesystemet
for 2008-2012 og senere perioder, og omfanget av dagens kvotesystem
må utvides til å gjelde flere nye sektorer. Lovforslaget
omfatter således endringer i klimakvoteloven om omfang
av kvoteplikten og tildeling av kvoter for å tilpasse loven
til forpliktelsene under Kyotoprotokollen i perioden 2008-2012 og
til EUs kvotedirektiv.
Det eksisterende kvotesystemet er regulert gjennom klimakvoteforskriften
fra 2005. Forskriften vil senere bli gjenstand for separat høring
og revisjon på bakgrunn av de endringer som gjøres
i loven.
I henhold til EUs kvotedirektiv plikter Norge å legge
frem en plan for statens tildeling av kvoter til kvotepliktig virksomhet
for 2008-2012 (Nasjonal allokeringsplan "NAP"). Plikten til å legge
frem en slik plan inntreffer etter nærmere angitte frister
når EUs kvotedirektiv er tatt inn i EØS-avtalen.
Planen må godkjennes i henhold til EØS-avtalens
bestemmelser, og som er nærmere omtalt i proposisjonen.
Den nasjonale allokeringsplanen vil være basert på de vedtatte
endringene i klimakvoteloven. Det forventes at EFTAs overvåkingsorgan
(ESA) vil få en rolle i å godkjenne tildelingsplaner
og søknader om inkludering av andre virksomheter og gasser
i kvotesystemet for EFTA-landene etter de regler som gjelder under EØS-avtalen,
herunder i samsvar med reglene om offentlig støtte.
Elementene i Norges tildelingsplan er i hovedsak presentert i
proposisjonen.
En beslutning i EØS-komitéen om innlemmelse av
kvotedirektivet i EØS-avtalen kan tidligst finne sted i
juli 2007. Etter at en slik beslutning er fattet, vil Regjeringen
fremme en sak for Stortinget høsten 2007.
Erfaringene med det norske kvotesystemet for 2005-2007 er presentert
i proposisjonen.
Det norske kvotesystemet fra 2008 vil omfatte utslipp av CO2
som får obligatorisk kvoteplikt i henhold til EUs kvotedirektiv.
Fra 2005 omfattet kvoteplikten i Norge energianlegg over 20 MW,
mineralsk industri som produksjon av sement, kalk og leca, oljeraffinerier,
ilandføringsterminaler og gassraffinerier. I tillegg til
sektorene som er omfattet av dagens kvotesystem, vil også stasjonær
forbrenning, inklusive fakling på kontinentalsokkelen (herunder
på flyttbare innretninger for petroleumsvirksomhet), det
meste av treforedlingsindustrien (som bransje) og bruk av mineralolje
i energianlegg over 20 MW få kvoteplikt. Dette er utslipp som
i dag er ilagt CO2-avgift, og som av den grunn er unntatt fra det
eksisterende kvotesystemet. Kvotesystemet fra 2008 vil dermed omfatte
minst 40 pst. av de nasjonale utslippene av klimagasser, dvs. en
vesentlig større andel av utslippene enn dagens kvotesystem.
En tentativ oversikt over hvilke norske bedrifter som basert
på EUs kvotesystem vil bli omfattet av kvoteplikten for
2008-2012, følger som vedlegg til proposisjonen.
Departementet viser til at EUs kvotehandelsdirektiv åpner
for at Norge kan inkludere i kvotesystemet andre sektorer og gasser
(herunder lystgass, metan og fluorforbindelser) som ikke omfattes
av EUs obligatoriske kvotesystem. Det antas å være
betydelige muligheter for utslippsreduserende tiltak innen slike
sektorer. Regjeringen foreslår at det i klimakvoteloven
gis en ny bestemmelse om at det gjennom forskrift kan inntas andre
sektorer og virksomheter i kvotesystemet for 2008-2012 enn dem som
omfattes av klimakvoteloven § 3.
Det foreslås at utslipp fra kunstgjødselproduksjon
skal ha kvoteplikt, men sektoren skal ikke inntas i omfangsbestemmelsen
for kvoteplikten. Utslipp fra gjødselproduksjon vil snarest
mulig bli omfattet av kvotesystemet gjennom den foreslåtte
forskriftsbestemmelsen i § 3.
Transportsektoren er nå ikke omfattet av EUs kvotesystem.
Kvoteplikt i transportsektoren vil i praksis kreve at kvoteplikten
ikke legges på forurenseren (brukere av drivstoff), men
på leverandøren av forurensende vare (oljeselskapene).
Dette gjør at transportsektoren heller ikke kan inkluderes
frivillig av enkeltland i 2008-2012 gjennom de prosedyrene direktivet
har for dette.
Regjeringen vil utrede nærmere mulighetene til å utforme
et eget norsk kvotesystem for transportsektoren. Utgangspunktet
er at en eventuell omlegging fra CO2-avgift til kvoteplikt i transportsektoren
skal skje innenfor en provenynøytral ramme.
Anlegg for fangst og lagring av CO2 er ikke omfattet av EUs kvotedirektiv,
og bør ikke regnes som kvotepliktig utslipp innenfor kvotesystemet.
Regjeringen foreslår at slike anlegg blir inkludert i kvotesystemet
gjennom å bruke direktivets adgang til "opt-in", og det
vil bare være nødvendig å levere inn
kvoter for den mengden av CO2 som faktisk slippes ut til atmosfæren.
Et opplegg for å inkludere anlegg for CO2-håndtering
må trolig godkjennes separat av ESA i konsultasjon med
EU-kommisjonen, og kan komme på et senere tidspunkt enn
godkjenningen av allokeringsplanen. Anlegg for CO2-håndtering
i Norge kan bli de første som godkjennes i kvotesystemet
i Europa.
Det legges ikke opp til å inkludere anleggene for å rense
og deponere CO2 fra brønnstrømmen på Sleipner
eller Snøhvit i kvotesystemet.
Regjeringen foreslår at energiutslipp fra kvotepliktige
virksomheter i eksisterende landbasert industri skal tildeles kvoter
tilsvarende 87 pst. av gjennomsnittsutslippene i 1998-2001, mens
kvotepliktige prosessutslipp tildeles vederlagsfrie kvoter tilsvarende
100 pst. av det samme grunnlaget. Dette vil utgjøre kvoter
for om lag 5,5 millioner tonn per år, som tilsvarer drøyt
80 pst. av disse virksomhetenes anslåtte utslipp i 2005.
Regjeringen vil komme tilbake med forslag til endringer i CO2-avgiften
i forbindelse med budsjettet for 2008.
Den foreslåtte tildelingen av vederlagsfrie kvoter vil
ta hensyn til eksisterende virksomheter innen bransjene sementproduksjon,
kalk, metanol, raffinerier, ilandføringsterminaler og deler
av den petrokjemiske industrien.
Regjeringen foreslår at det ikke tildeles vederlagsfrie
kvoter til petroleumsinstallasjoner offshore, utgangspunktet er
at de samlede utslippskostnadene for petroleumssektoren forutsettes
videreført på tilnærmet dagens nivå.
Petroleumsvirksomheten antas å kunne stå for om
lag 60 pst. av utslippene i det norske kvotesystemet i
2008-2012. Installasjonene betaler i dag en CO2-avgift tilsvarende
342 kroner per tonn CO2 for bruk av gass og 300/255 kroner
per tonn for bruk av henholdsvis lett og tung fyringsolje. CO2-avgiften
vil bli sett i sammenheng med kostnadene petroleumsindustrien blir
pålagt ved å måtte kjøpe kvoter,
slik at den totale utslippskostnaden blir videreført på tilnærmet
dagens nivå.
Regjeringens forslag innebærer at det norske kvotesystemet
for 2008-2012 i betydelig grad bygger på at bedriftene
må kjøpe kvoter. Bedriftene vil redusere utslipp
eller kjøpe kvoter i EUs kvotemarked til den rådende
pris, de vil også kunne skaffe seg kvoter ved å gå inn
i prosjekter under de prosjektbaserte Kyoto-mekanismene
eller kjøpe slike kvoter i annenhåndsmarkedet.
Det skal ikke etableres noen generell kvotereserve, kvotekostnadene
vil inngå i aktørenes produksjons- og investeringsbeslutninger.
Regjeringen foreslår at tildelingen av vederlagsfrie
kvoter for 2008-2012 skal skje på bakgrunn av historiske
utslipp. Basisperioden vil være årene 1998-2001,
som er den samme som for kvoteperioden 2005-2007.
Det er i proposisjonen gjort rede for praktiseringen av 1998-2001
som basisår for tildeling av vederlagsfrie kvoter og for
fastlandsindustri med kvoteplikt som er etablert mellom 2002 og
2005. Det foreslås at bedrifter som er etablert i perioden
1998-2001 skal tildeles kvoter basert på gjennomsnittlige
utslipp i de årene de har vært i drift, og det
foreslås at det ikke bør etableres noen særordning
for bedrifter som er etablert mellom 2002 og 2005.
Departementet viser til at kvotedirektivet som hovedregel forutsetter
at det enkelte land før starten av kvoteperioden fastlåser
det totale antall kvoter hver virksomhet skal tildeles vederlagsfritt
i perioden. Et unntak fra dette er tildeling fra reserver forbeholdt
nye virksomheter. De tildelte kvotene skal imidlertid utdeles porsjonsvis
for hvert år i løpet av perioden. I det norske
kvotesystemet for 2005-2007 foretas en årlig utdeling av
det antallet kvoter den kvotepliktige er berettiget til i henhold
til tildelingsvedtaket. Dette innebærer at den kvotepliktige
ikke kan disponere fritt over hele den tildelte kvotemengden ved
starten på kvoteperioden. Det legges opp til en tilsvarende
ordning for 2008-2012.
Kvotedirektivet tillater ikke at den årlige utdelingen
av kvotene gjøres betinget av produksjonsvolum eller andre
sider knyttet til bedriftens atferd i perioden, heller ikke etter
en forhåndsdefinert regel. Kommisjonens retningslinjer
tillater likevel at man kan la være å dele ut
kvoter til bedrifter som i løpet av kvoteperioden legger
ned sin virksomhet.
Regjeringen foreslår ikke en generell kvotereserve til
nye virksomheter og kapasitetsutvidelser. Investeringer som medfører
nye eller økte utslipp, vil påregnes en klimakostnad
i form av utgifter til kvotekjøp. Det settes imidlertid
av en kvotereserve til nye gasskraftverk som skal basere seg på rensing,
og høyeffektive kraftvarmeverk med konsesjon.
Det vises til at nye konsesjoner til gasskraftverk skal basere
seg på CO2-fjerning. Det forutsettes at renseanlegg vil
omfattes av kvotesystemet, slik at gasskraftverk ikke gjøres
kvotepliktig for fanget og lagret CO2. Dersom det blir aktuelt å ta
i bruk de gitte konsesjonene til gasskraftverk, vil Regjeringen
bidra til CO2-fjerning av disse. Regjeringen vil samarbeide med
utbyggerne av gasskraftverk om anlegg for CO2-fangst og bidra økonomisk
til at dette gjennomføres så raskt som mulig.
Kvotedirektivet krever at landene fastsetter en samlet kvotemengde
som tilføres det europeiske kvotemarkedet, og som vil bestå av
kvoter som tildeles vederlagsfritt og kvoter som selges. Denne "samlede kvotemengden"
som Norge tilfører EU-markedet, vil legge beslag på en
tilsvarende mengde av de kvotene Norge er tildelt under Kyotoprotokollen.
Den kvotemengden Norge er tildelt under Kyotoprotokollen tar
utgangspunkt i utslippsforpliktelsen, og er definert som fem ganger
101 pst. av utslippene av klimagasser i 1990. Norge har rapportert
et estimat på utslippene av klimagasser i 1990 på 49,8
millioner tonn CO2-ekvivalenter i den rapporten som skal legges
til grunn for fastsettelsen av antall kvoter under Kyotoprotokollen.
Summen av Norges kvoter under Kyotoprotokollen blir dermed 5 ganger
49,8 millioner tonn ganger 101 pst., som gir 251,5 millioner tonn
CO2-ekvivalenter for perioden 2008-2012.
Utslippene i 2005 var 54,0 millioner tonn CO2-ekvivalenter. For
2010 er utslippene anslått til 59,2 millioner tonn CO2-ekvivalenter
når det er tatt hensyn til effektene av de tiltak og virkemidler
som er innført. Utslippene vil overskride utslippskvoten med
om lag 9 millioner tonn CO2-ekvivalenter i året. Den delen
av dette gapet som ikke dekkes gjennom ytterligere nasjonale virkemidler,
må dekkes gjennom kjøp av kvoter under Kyoto-mekanismene
- og ved at bedriftene kjøper kvoter gjennom kvotesystemet
og ved statlig kjøp.
Kvotesystemet for 2008-2012 vil omfatte sektorer som stod for
utslipp av om lag 19 millioner tonn CO2 i 2005, og som antas å være
i størrelsesorden 21-23 millioner tonn CO2 i 2010. Utslippene
fra de sektorene som får kvoteplikt, var om lag 13 millioner tonn
CO2 i 1990.
Regjeringens foreslåtte opplegg medfører at
samlet antall vederlagsfrie kvoter til landbasert virksomhet gjennomsnittlig
antas å bli om lag 6-7 millioner tonn per år,
eller om lag 30 pst. av de utslippene som forventes fra kvotepliktige
virksomheter.
De virksomheter som omfattes av kvotesystemet vil ha anledning
til å bruke kvoter kjøpt under Kyoto-mekanismene
til oppgjør for kvoteplikten. Dersom staten tildeler få vederlagsfrie
kvoter, vil kvotepliktige bedrifter levere inn en større
andel av kvoter som staten kan benytte til å oppfylle utslippsforpliktelsen under
Kyotoprotokollen.
Regjeringens forslag til kvotesystem for 2008-2012 innebærer
at kvotepliktige bedrifter får anledning til å utnytte
Kyoto-mekanismene, enten ved handel i EU-markedet eller ved å bruke
utslippsenheter fra de prosjektbaserte mekanismene til oppgjør
i kvotesystemet. Norske kvotepliktige bedrifter skal stå overfor
de samme begrensningene på hvilke typer av prosjekter som
kvotene kan komme fra som i EU. Nærmere regler for bruk
av kvoter fra mekanismene til oppgjør av kvoteplikten vil
bli fastsatt i forskrift.
Energiutslipp fra kvotepliktige virksomheter i eksisterende landbasert
industri vil etter forslaget bli tildelt kvoter vederlagsfritt tilsvarende
87 pst. av gjennomsnittsutslippene i 1998-2001, mens kvotepliktige
prosessutslipp tildeles vederlagsfrie kvoter tilsvarende 100 pst.
av det samme grunnlaget. Dette utgjør om lag 5,5 millioner
tonn per år og tilsvarer drøyt 80 pst. av disse
virksomhetenes anslåtte utslipp i 2005. Kvoteprisen fastsettes
i markedet.
Et tak på bruk av de prosjektbaserte mekanismene kan
ha betydelige økonomiske konsekvenser for kvotepliktige
virksomheter. Regjeringen foreslår å fjerne CO2-avgiften
for landbasert industri som får kvoteplikt. Dette innebærer
en avgiftslettelse for kvotepliktig landbasert industri på drøyt
100 mill. kroner per år.
Det foreslås ikke vederlagsfrie kvoter til petroleumsinstallasjoner
offshore.
Staten vil få redusert proveny fra CO2-avgiften, siden
avgiften avvikles for kvotepliktig landbasert industri og reduseres
for petroleumsinstallasjoner offshore. Avviklingen av CO2-avgiften
for landbasert industri er anslått å gi et provenytap
på drøyt 100 mill. kroner per år.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Ann-Kristin
Engstad, Asmund Kristoffersen, Tore Nordtun, Torny Pedersen, Karin
Yrvin og Terje Aasland, fra Fremskrittspartiet, Torbjørn
Andersen, Tord Lien og Ketil Solvik-Olsen, fra Høyre, Børge
Brende og Ivar Kristiansen, fra Sosialistisk Venstreparti, Heidi
Sørensen, fra Kristelig Folkeparti, Line Henriette Holten Hjemdal,
fra Senterpartiet, Ola Borten Moe og fra Venstre, lederen Gunnar Kvassheim, viser
til at Norge gjennom tilslutning til både FNs Klimakonvensjon
med ikrafttredelse i 1994, og Kyotoprotokollen som ble ferdigforhandlet i
1997, har påtatt seg klare internasjonale klimaforpliktelser.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, viser til at klimaproblemet globalt sett
er den største miljøutfordring vi står overfor,
noe som er klarere og klarere dokumentert gjennom rapportene fra
FNs klimapanel (IPCC). Dokumentasjonen blir sterkere og sterkere
på at store deler av den globale oppvarmingen som er observert
de siste 50 årene, kan tilskrives menneskelige aktiviteter
med utslipp av klimagasser. Globale klimaendringer kan medføre
alvorlige økologiske og helsemessige konsekvenser, og vil
også få store økonomiske konsekvenser
for hele verdenssamfunnet - og aller mest for den fattige delen
av verden. De fattigste landene vil kunne bli spesielt hardt rammet
av bl.a. oversvømmelser, redusert tilgang på drikkevann
og reduserte avlinger. For naturlige økosystemer vil klimaendringene
komme raskere enn systemene klarer å tilpasse seg. Dette
har betydning for arts- og det biologiske mangfoldet. Dessuten vil
ekstreme værforhold, store nedbørsmengder, tørke,
kraftig vind og stigning i havnivå stille verdenssamfunnet
overfor hittil uante utfordringer.
Flertallet mener at det nå mer enn noen
gang kreves en helhetlig klimapolitikk med bruk av en rekke virkemidler
og gjennomgripende tiltak.
I 2004 var de samlede globale utslippene av klimagasser på om
lag 49 milliarder tonn CO2-ekvivalenter, hvis en holder binding
av karbon i skog utenom. Ifølge Det internasjonale energibyrået
(IEA) vil de globale energirelaterte utslippene av CO2 kunne øke
med over 50 pst. fram til 2030, dersom det ikke gjennomføres
tiltak for å redusere utslippene. Utslippsveksten vil i
hovedsak komme i utviklingslandene, stipulert til 3/4 av
den totale veksten. Ifølge FNs klimapanels fjerde hovedrapport
vil en stabilisering av klimagasskonsentrasjonen i atmosfæren
på rundt 450-500 partikler pr. millioner (ppm) gi en forventet økning
i den globale gjennomsnittstemperaturen på 2-2,4 grader
C sammenlignet med førindustrielt nivå. For å få til
en slik stabilisering hevdes det at utslippene av klimagasser må reduseres
med fra 50 til 80 pst. fra dagens nivå og fram til 2050.
Dette vil kreve meget ambisiøse internasjonale avtaler
og tiltak mot klimagassutslipp, f.eks. gjennom økte avgifter eller
bindende utslippskvoter.
Flertallet mener at Norge som industriland har
klare forpliktelser i denne sammenhengen. Det er imidlertid grunn
til å vise til at det allerede er gjort betydelige tiltak
i Norge for å redusere utslippene av klimagasser. Norge
fikk tidlig på 1990-tallet på plass virkemiddelbruk
som i internasjonal sammenheng må betraktes som sterke.
Det kan vises til innføring av CO2-avgiften, tiltak overfor
avfallssektoren, avtaler med aluminiumssektoren m.m. Dette har gitt
en betydelig reduksjon i utslipp som en ellers ikke ville ha fått.
Ytterligere skritt på vei er rensing av CO2-utslipp fra
gasskraftverket på Kårstø og varmekraftverket
på Mongstad, omlegging av bilavgiftssystemet for å stimulere
til mer miljøvennlige biler, fritak for CO2-avgift for
andel bioetanol i bensin, økende satsing på energieffektivisering
og fornybar energi, skjerpet krav til energieffektivisering gjennom
nye byggforskrifter m.m.
Flertallet vil understreke at effektive og omfattende
nasjonale tiltak kombinert med bruk av de mekanismer som internasjonale
avtaler åpner for, er avgjørende for å nå de
mål vi setter oss for reduksjon av klimagassutslipp.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og
Venstre, mener det er viktig at Norge inntar en pådriverrolle
og er et miljøpolitisk foregangsland. Som et av verdens
rikeste land har vi en unik mulighet til å ta ansvar for å vise
andre land at en omstilling til et mer miljøvennlig samfunn
er mulig å kombinere med en fremtidsrettet næringsutvikling
og en videreutvikling av vårt velferdssamfunn. Klarer vi
dette, vil det bidra til å skape aksept for en ambisiøs
klimapolitikk i andre land, også i de fattige. For å gjennomføre
en slik omstilling er det nødvendig med kraftige nasjonale
klimakutt og at alle sektorer bidrar. Dette vil være rettferdig
og i tråd med prinsippet om at forurenser skal betale.
Komiteen viser til at åpningen
for handel med kvoter ble innført gjennom behandlingen
av Ot.prp. nr. 13 (2004-2005) Om lov om kvoteplikt og handel med
kvoter for utslipp av klimagasser (klimakvoteloven), jf. Innst.
O. nr. 33 (2004-2005).
Gjennom denne loven ble omsettbare kvoter innført som
et nytt virkemiddel i klimapolitikken for å begrense utslippene
av klimagasser på en kostnadseffektiv måte. Det
norske kvotesystemet for 2005-2007 som da ble innført,
var ment å være en innfasingsperiode før
2008-2012, hvor Norge har påtatt seg utslippsforpliktelser
under Kyotoprotokollen. Kyoto-systemet er ment å skulle
gi incentiver til utslippsreduksjoner i de sektorer som ble omfattet.
Dessuten ble det etablert nødvendige institusjoner og rutiner for
kvotehandel. Samtidig var det et ønske om at det norske
kvotesystemet skulle kobles til EUs kvotesystem, og systemet for
2005-2007 var i hovedsak utformet i tråd med EUs kvotedirektiv.
I mars 2006 åpnet Regjeringen for innlemmelse av kvotedirektivet
i EØS-avtalen. Dette gir føringer for utformingen
av det norske kvotesystemet for 2008-2012 og senere perioder.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, mener at markedsbaserte virkemidler i større
grad kan tas i bruk for å oppnå forbedringer på miljøområdet. Flertallet vil
ta i bruk kvotehandel for å få ned utslippet av
klimagasser. Flertallet mener at i utgangspunktet
bør produsenter av en vare eller tjeneste dekke de fulle
miljøkostnader produksjonen av varen eller tjenesten medfører. Flertallet er
derfor i utgangspunktet mot bruk av såkalte vederlagsfrie
kvoter.
Flertallet viser til innstillingen fra Klimakvoteutvalget
i NOU 2000:1, der det heter:
"Utvalget mener at et bredt system med salg av alle kvotene
vil sikre at Norges Kyoto-forpliktelse oppfylles til lavest mulig
kostnader. Utvalget legger derfor til grunn at kvotene i prinsippet
bør selges."
Flertallet er enig i disse vurderingene.
Flertallet innser imidlertid at det er vanskelig å ha
rammebetingelser på dette området som skiller seg
vesentlig fra landene rundt oss. Gjennom EØS-avtalen er
Norge en del av EUs indre marked, og det er vanskelig å ha
rammebetingelser for norske bedrifter som er vesentlig forskjellige
fra de som gjelder i EU. Dette gjelder også på miljøområdet. Flertallet mener
derfor at Norge langt på vei må følge
EUs kvotesystem når det gjelder utformingen av vårt
klimakvotesystem.
Flertallet har merket seg at Regjeringen i Ot.prp.
nr. 66 (2006-2007) varsler at den har en målsetting om
at det ikke skal tildeles vederlagsfrie kvoter i EU-systemet etter
2012. Flertallet slutter seg til denne målsettingen,
og ber Regjeringen følge opp dette i det videre arbeidet
overfor EU på klimaområdet.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Venstre, mener
det er viktig å holde fast på et system der en
tildeler kvoter aktivitet for aktivitet, dvs. installasjon for installasjon,
og viser til departementets svar av 13. juni 2007 til komiteen
der det sies:
"Regjeringen har ikke sett det som hensiktsmessig å behandle
et selskaps samlede CO2-utslipp under ett. Ett selskap, for eksempel
Statoil, kan ha en rekke forskjellige aktiviteter, hvor noen utslipp
er kvotepliktige mens andre ikke er det. Regjeringen mener det er
mest hensiktsmessig å vurdere kvotetildelingen aktivitet
for aktivitet, installasjon for installasjon, uavhengig av hvilken
juridisk person som eier installasjonen slik kvotedirektivet også legger
opp til. Det gis derfor en egen tillatelse til kvotepliktige utslipp
for hver installasjon i systemet. På denne måten sikrer
man større kontinuitet i kvotesystemet, da fysiske installasjoner
er enklere å forholde seg til enn skiftende juridiske personer."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti har merket seg at
virksomhetsbegrepet i loven er definert som hver enkelt bedrift
eller installasjon. Denne definisjonen innebærer at selskaper
ikke kan overføre kvoter fra gamle bedrifter som legges ned
til nye bedrifter med mer moderne utslippsteknologi. Disse
medlemmer mener en slik definisjon virker konserverende
på industristrukturen, og det blir andre hensyn enn miljø og
klima som blir avgjørende for omdannelser av virksomheten.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig
Folkeparti viser til at flere EU-land har regler som gjør
at kvoter kan overføres direkte fra en nedlagt installasjon
til en ny eller en annen installasjon med samme operatør.
For å få en slik fleksibilitet i det norske kvotesystemet
foreslår disse medlemmer en overføringsregel
som et tillegg til § 8 tredje ledd.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
"§ 8 tredje ledd nytt andre punktum skal lyde:
Bestemmelsen i foregående punktum kommer ikke til anvendelse
dersom tilsvarende aktivitet faktisk overføres til et annet
anlegg innen samme virksomhet.
§ 8 nytt fjerde ledd skal lyde:
Kongen kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om tildeling
av kvoter etter denne bestemmelsen."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at Fremskrittspartiet vil tildele kvoter til all ny og utvidet
virksomhet, og at overføringsprinsippet på den
måten ivaretas uten å lovfestes spesifikt. Disse
medlemmer understreker at det må avsettes tilstrekkelig
med ressurser i kvotereserven til å dekke dette. Disse
medlemmer forutsetter at virksomhet som ville kunne påberope
seg "overføringsprinsippet", behandles ekstra smidig ved
kvotetildeling, forutsatt at virksomheten produserer samme type
produkt.
Disse medlemmer merker seg videre at Regjeringen
i lang tid har uttrykt stor bekymring for klimaet og påpekt
at det haster fryktelig å få igangsatt tiltak. Disse
medlemmer merker seg at Regjeringen samtidig ikke klarer å bli
enig om hvilke tiltak som skal igangsettes. Disse medlemmer viser samtidig
til Dokument nr. 8:97 (2006-2007), hvor Fremskrittspartiet foreslår
en helhetlig tilnærming på Stortinget for å innfri
Kyoto-avtalens forpliktelser, som de øvrige partier har
pålagt Norge. Disse medlemmer vil derfor
understreke at Regjeringens bekymringsmeldinger i miljøpolitikken
ikke står til troende. Disse medlemmer konstaterer
at dette er et resultat av krangel, bråk og handlingslammelse
i Regjeringen.
Disse medlemmer viser til at klimakvoteloven har
vært gjenstand for langdryge drøftinger i Regjeringen. Disse
medlemmer mener Regjeringens behandling av saken er kritikkverdig
av flere grunner. Saken ble fremmet sent overfor Stortinget, slik
at alle tidsfrister ble lagt til side, Stortingets sesjon forlenget
og høringsfrister marginalisert. Disse medlemmer vil
påpeke at det er velvilje og respekt fra Stortinget overfor
industrien som gjør at saken behandles før sommeren. Disse
medlemmer mener også det er sterkt kritikkverdig
at næringslivet ble utsatt for høring om saken
på kort varsel, med høringsfrist på 1
måned, påskeferien inkludert.
Disse medlemmer vil påpeke at Regjeringen,
i sine svarbrev til komiteen, henviser flere av spørsmålene
til Regjeringens klimamelding, som først vil bli fremlagt
etter at energi- og miljøkomiteen har avgitt denne innstilling.
En betydelig andel av øvrige svar på komiteens
spørsmål er omtrentlige og bærer preg
av at Regjeringen ikke kan kvantifisere eller detaljere konsekvensene
av klimakvoteloven de har fremlagt.
Disse medlemmer er også meget skeptiske til
at mange viktige politiske avklaringer skyves fra Stortinget over
til byråkratenes forskriftsarbeid. Under normale omstendigheter
ville disse medlemmer derfor krevd lengre behandlingstid
for å kunne fremskaffe mer pålitelig og kvalitetssikret
informasjon før saken ble avgitt. Disse medlemmer er samtidig
bekymret for konsekvensene for norsk næringsliv dersom
Regjeringens sommel medfører ytterligere kostnader og politisk
usikkerhet. Disse medlemmer har derfor bidratt til
at saken ekspressbehandles i Stortinget, på grensen til
det uforsvarlige. Disse medlemmer forutsetter derfor
at Regjeringen aktivt konsulterer hele Stortinget under forskriftsarbeidet.
Disse medlemmer viser til at Norge er forpliktet
av Kyoto-avtalen til å begrense CO2-utslippene til 50,3
millioner tonn i gjennomsnitt i perioden 2008 til 2012. Prognosene
tilsier at utslippene i 2012 vil være nær 60 millioner
tonn uten tiltak.
Disse medlemmer vil samtidig understreke at CO2-utslipp
per capita har vært konstant i perioden, til tross for
stor økning i industri- og petroleumsproduksjon og velstand
hos folk flest.
Disse medlemmer har merket seg nøye at statsminister
Stoltenberg påpeker at Kyoto-avtalen har mange svakheter. Disse
medlemmer vil påpeke spesielt at avtalen kun pålegger
restriksjoner på 36 av 172 land, som har signert avtalen.
Det er derfor grunn til å frykte at avtalen kan innfris
ved at økonomisk aktivitet flyttes fra land med CO2-restriksjoner til
land uten CO2-restriksjoner.
Disse medlemmer legger til grunn for sin miljøpolitikk
prinsippet om at "forurenser skal betale". Samtidig legger disse
medlemmer til grunn at det skal være like regler
for alle. Derfor bør alle like forurensere underlegges
like rammevilkår.
Disse medlemmer er hovedsakelig enig i økonomisk
teori som tilsier at kvotehandel burde vært basert på at
kvotene auksjoneres bort. Det vil gi de mest miljøvennlige
bedriftene lavest kostnad og derved en konkurransefordel. Disse
medlemmer vil samtidig påpeke at auksjonsprinsippet
ikke er fornuftig med mindre alle aktører pålegges
de samme regler. Disse medlemmer vil derfor sterkt advare
mot at auksjonsprinsippet legges til grunn før man gjør
det på internasjonal basis. Disse medlemmer vil
videre advare Regjeringen mot å jobbe for en ensidig innføring
av et slikt regime ved eventuelle forpliktelser etter 2012. Disse
medlemmer vil på det sterkeste understreke denne
faren, og vil advare mote at norske bedrifter og industrigrener ofres
i Kyoto-avtalens navn.
Disse medlemmer viser til at Kyoto-avtalen legger
til grunn at de 36 landene som har forpliktelser, kan nå sine
utslippsmål gjennom nasjonale tiltak, kvotehandel mellom
landene, felles tiltak eller tiltak i land uten Kyoto-forpliktelser.
Klimakvoteloven er ment å sette rammeverket for Norges
bruk av kvotehandel og internasjonale tiltak. Disse medlemmer er
generelt sett positive til bruk av Kyoto-avtalens mekanismer: Kvotehandel,
Felles gjennomføring og Den grønne utviklingsmekanismen.
Brukt riktig sikrer de at fellesskapets globale ressurser kanaliseres
dit de gir størst nytte i forhold til de målsettinger
Kyoto-avtalen adresserer. Disse medlemmer vil derfor
understreke at Norge bør ha færrest mulig restriksjoner
for bruk av Kyoto-mekanismene, slik at CO2-reduserende tiltak gjennomføres
med mest mulig nytte i forhold til kostnader.
Disse medlemmer har merket seg at Sosialistisk
Venstreparti var imot kvotehandel siden temaet om oppfølging
av Kyoto-avtalen første gang ble drøftet på Stortinget
i 1997. Disse medlemmer vil påpeke at Fremskrittspartiet
var positive til bruk av Kyoto-mekanismene, sammen med de øvrige
partier unntatt Sosialistisk Venstreparti, jf. Innst. S. nr. 233
(1997-1998).
Disse medlemmer vil samtidig understreke viktigheten
av at slike internasjonale mekanismer følges grundig opp,
slik at misbruk og vanskjøtsel avsløres. Regjeringen
bør følge dette opp grundig i internasjonale konferanser
på vegne av norske skattebetalere.
Disse medlemmer er derimot ikke bekymret for at
"den rike verden" skal bruke opp billige klimatiltak over natten
ved utstrakt bruk av kvotehandel. Disse medlemmer viser
til Vattenfalls klimarapport, som antyder at eksisterende teknologi
kan brukes til å kutte ca. 18,9 milliarder tonn CO2. I
tillegg anslår McKinsey at Kina alene vil måtte
installere 500 000 MW ny kraftproduksjon innen 2020. Det
tilsvarer kapasiteten på 1250 Kårstø-kraftverk uten
CO2-rensing. Ved å forske på ny og eksisterende
teknologi vil man kunne få frem en rekke kostnadseffektive
tiltak, som gjør at dagens velstandsnivå kan bygges
videre samtidig som man reduserer CO2-utslippene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til
at Regjeringens forslag til klimakvotelov, Ot.prp. nr. 66 (2006-2007), omfatter
en begrenset del av de totale utslippene. Det er uheldig at de sektorvise
klimahandlingsplanene, som Regjeringen har lovet å fremme
for Stortinget, ikke har blitt lagt fram samtidig som klimakvoteloven.
En slik samtidighet ville gjort det mulig å se Regjeringens
klimapolitikk i en helhetlig sammenheng.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Venstre viser til at partienes prinsipp er at forurenser
skal betale. I et kvotesystem knyttet til en ny og mer ambisiøs
klimaavtale etter 2012, bør prinsippet om at forurenser
skal betale, gjennomføres. Det er viktig at Norge jobber
aktivt inn mot EU og FN for at dette kommer på plass. Samtidig
bør den nasjonale klimapolitikken innrettes slik at norske
bedrifter stimuleres til å tilpasse seg en slik fremtidig
klimapolitikk. Disse medlemmer mener derfor Regjeringens
opplegg burde vært strammere, og burde lagt større
forpliktelser på forurenser.
Disse medlemmer mener også det er skuffende
at Regjeringen legger opp til å være langt mindre
ambisiøse enn EU når det gjelder bruk av prosjektbaserte
Kyoto-mekansimer, slik som Felles gjennomføring og Den
grønne utviklingsmekanismen. Dette er tiltak som trolig
er vesentlig billigere enn kvotehandel innen EU. EUs system er basert
på en begrenset handel med denne typen tiltak. Norge bør
legge seg på samme nivå for kjøp av prosjektbaserte
Kyoto-mekanismer som EU.
Komiteens medlem fra Venstre peker videre
på at det eksempelvis er uheldig at Regjeringen har lagt
fram et opplegg hvor det blir billigere for en del industribedrifter å forurense.
Dette er et skritt i feil retning, og vil gjøre det vanskeligere å gjennomføre
den omstillingen som er nødvendig for å få klimagassutslippene
ned og for å bidra til nødvendig teknologiutvikling.
Nye virksomheter skal betale for kvoter fullt ut, med unntak av
gasskraftverk som tildeles gratiskvoter. Dette er en klar favorisering
av enkelte virksomheter fremfor andre, og er etter Venstres mening
galt.
Komiteen viser til at regjeringen Bondevik fremmet
klimakvoteloven gjennom Ot.prp. nr. 13 (2004-2005). Her ble det
vist til at kvotesystemet for 2005-2007 var en prøvefase,
og at det kunne bli behov for å endre systemet på flere
områder ut fra de erfaringer en måtte høste
med eget system og de erfaringer som kom fram gjennom EUs prøveperiode med
tilsvarende kvotesystem. Utgangspunktet for både det norske
og EUs system var at det skulle gis konkrete signaler på at
det er en pris knyttet til klimagassutslipp for den som er ansvarlig
for utslippene.
Komiteen viser òg til at en allerede
ved Stortingets behandling la til grunn at det norske kvotesystemet
skulle knyttes opp til EUs kvotesystem, selv om Norge på det
tidspunkt ønsket å gjøre dette ved en gjensidig
anerkjennelse av hverandres kvoter i EU og i det norske systemet.
Den norske regjeringen åpnet for - etter ønske
fra EU - at direktivet skulle innlemmes i EØS-avtalen,
noe som selvsagt krever tilslutning fra Liechtenstein og Island.
Komiteen er enig i ambisjonene om en bred tilnærming
for å innfri Norges utslippsforpliktelse under Kyotoprotokollen,
en forpliktelse som må oppfylles gjennom kombinasjon av
et sett av nasjonale tiltak og bruk av Kyoto-mekanismene i sin fulle bredde.
Utslippskvotene for landene som har ratifisert Kyotoprotokollen,
er tildelt med utgangspunkt i utslippene i 1990, der hver utslippskvote
er en omsettelig utslippstillatelse på ett tonn CO2 eller
tilsvarende utslipp av andre klimagasser som er regulert i avtalen.
Komiteen viser til at Kyotoprotokollens gjennomføringsmekanismer
("Kyoto-mekanismene") - kvotehandel, Felles gjennomføring
og Den grønne utviklingsmekanismen legger til rette for
at tiltak for å redusere klimagassutslipp kan gjennomføres
der de har størst miljøeffekt, bl.a. ved at kjøpere
i et land kan overta kvoter som blir utstedt eller frigjort pga. utslippsreduserende
tiltak i andre land. Kyoto-mekanismene sikrer òg at land
uten tallfestede utslippsforpliktelser får incentiver til å redusere
utslippene gjennom Den grønne utviklingsmekanismen (CDM).
Komiteen viser til at det legges opp til at for å sikre
oppfyllelse av Kyotoprotokollens utslippsforpliktelser, må Norges
underskudd på kvoter dekkes ved at både bedrifter
og staten netto kjøper kvoter i utlandet.
Komiteen viser til at det i Revidert nasjonalbudsjett
for 2008 er sagt at, avhengig av hvor mange kvoter Norge skal selge
i det europeiske markedet, vil staten ha behov for å kjøpe
mellom 0 og 8 mill. tonn årlig fram til utgangen av 2012.
Dessuten er det varslet i Revidert nasjonalbudsjett at Norge skal overoppfylle
Kyotoprotokollen fram til 2012 med 10 pst. Dette fører
isolert sett til et økt behov for kjøp av kvoter
på om lag 5 mill. tonn pr. år.
Det legges også til grunn at Norge gjennom sine kvotekjøp
vil ta utgangspunkt i strenge miljøkrav, og at vi derfor
bare skal kjøpe kvoter som er godkjent av FN. FN legger
til grunn for sin godkjenning at det kun er prosjekter som ellers
ikke ville blitt realisert, som tas inn under kvotehandelen.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Fremskrittspartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at formålet med statens kjøp av klimagasskvoter
er å sikre at Norges forpliktelser i forhold til Kyotoprotokollen
nås. Derfor varsles det at det vektlegges kjøp
som gir størst mulig utslippsreduksjon for pengene.
Komiteen merker seg òg at
det legges opp til handel med kvoter med andre industriland, ved
kjøp fra utviklingsland gjennom den grønne utviklingsmekanismen
(CDM) og ved felles gjennomføring av prosjekter i land
som har underskrevet protokollen (JI). Det legges derfor ikke opp
til kjøp av kvoter fra andre land. Komiteen gir
sin tilslutning til dette.
Komiteen viser til at det i proposisjonen side
8 sies følgende:
"I henhold til kvotedirektivet skal det settes en tallfestet
begrensning på de kvotepliktige virksomhetenes bruk av
kvoter fra de prosjektbaserte mekanismene Felles gjennomføring
og Den grønne utviklingsmekanismen. Direktivet har imidlertid
ingen begrensninger for et lands kvotepliktige bedrifters kjøp
av kvoter utstedt fra andre EU-land for å innfri kvoteplikten."
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Fremskrittspartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
har merket seg det som framkommer av proposisjonen, som innebærer
at det for Norges del legges til grunn at ethvert kjøp
av kvoter vil innebære bruk av Kyoto-mekanismene, uansett
om det er kvoter utstedt i EUs kvotesystem eller gjennom de prosjektbaserte
mekanismene. Norge ønsker ikke å bli bundet av
kravet om å begrense bruken av de to prosjektbaserte mekanismene
Felles gjennomføring (JI) og Den grønne utviklingsmekanismen
(CDM).
Komiteen har merket seg at Norge som
andre land i EØS-området i samsvar med EUs kvotedirektiv,
har plikt til å legge fram en plan for statens tildeling
av kvoter til kvotepliktig virksomhet i årene 2008-2012
(Nasjonal allokeringsplan, "NAP"), og at EFTAs overvåkingsorgan,
ESA, vil ha en rolle i vurdering og godkjennelse av planen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
sterkt kritisk til at Regjeringen ikke kan besvare komiteens spørsmål
om allokeringsplanen. Disse medlemmer viser til at
allokeringsplanen kan bety liv eller død for en rekke bedrifter,
avhengig av hvilke politiske prinsipper Regjeringen legger til grunn.
Disse medlemmer er meget skeptiske til at Stortinget
ikke får større innflytelse på allokeringsplanen,
og kommer til å følge opp saken når dette kommer
opp som EØS-sak i Stortinget til høsten.
Disse medlemmer vil påpeke de meget klare
advarsler som er kommet til skjevhetene i Regjeringens forslag til
klimakvotelov, og hvilke alvorlige konsekvenser det vil få for
mange bedrifter. Ifølge miljøvernministerens informasjon
til komiteen vil bedriftene i Fastlands-Norge, som har etablert
eller utvidet produksjon etter 2001, få en ekstraregning
på 565 mill. kroner (drøyt 2,8 mrd. kroner over
femårsperioden), som følge av at Regjeringen ikke
tildeler disse noen kvoter.
Disse medlemmer viser også til at miljøvernministeren
sier at dette i alle fall berører Stureterminalen, Trondheim
energi AS, SMA Magnesium, Gassco Kårstø, Borealis
AS, Hydro Polymers AS, Esso Slagentangen, raffineriet på Mongstad,
Maxit Leca Rælingen, Mokado AS, Tjeldbergodden metanolfabrikk
og Noretyl. I tilegg er Regjeringen kjent med at NorFraKalk hevder
at videre drift i Norge ikke vil være mulig etter 2008
som følge av Regjeringens kvotepolitikk. Denne tilgjengelige
informasjonen gir flertallet et stort ansvar for de vedtak som gjøres
i denne sak, og hvor disse medlemmer har forsøkt å belyse
detaljer og kvantifisere effektene av forslaget i utstrakt grad
innenfor den tidsrammen Regjeringen har lagt på Stortinget.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Venstre har merket seg at Regjeringen ikke ønsker å sette
tak for bruk av kvoter fra de prosjektbaserte Kyoto-mekanismene
Felles gjennomføring og Den grønne utviklingsmekanismen
i det norske kvotesystemet. Disse medlemmer merker
seg at dette ikke er i tråd med EUs kvotedirektiv og at
Norge dermed må få et unntak fra denne bestemmelsen
dersom direktivet blir innlemmet i EØS-avtalen.
Disse medlemmer mener det er uheldig at Norge ønsker
et slikt unntak. Kvoteloven omfatter norske virksomheter med kvoteplikt. Disse
medlemmer mener markedet vil gi best incentiver for å redusere
klimautslipp fra egen produksjon dersom kvotemarkedet har tak for
kjøp av kvoter utenfor EØS-området. Disse
medlemmer har derfor stor forståelse for bestemmelsen
i EU-direktivet, og mener Norge ikke må søke unntak
fra denne bestemmelsen.
Komiteen har merket seg at de årlige
klimagassutslippene i forpliktelsesperioden 2008-2012 ikke
skal overstige mer enn 1 pst. av våre utslipp i 1990. Dette
betyr at vi ikke kan overstige 50,3 mill. tonn CO2-ekvivalenter
pr. år i perioden, når en tar hensyn til handel
med kvoter og øvrige nasjonale tiltak. Komiteen viser
til at om en framskriver klimagassutslipp basert på videreføring
av vedtatt og implementert politikk, så vil utslippene
fra virksomheter med kvoteplikt forventes å utgjøre
21-23 millioner tonn CO2-ekvivalenter i 2010. Videre vil differansen
mellom disse framskrivingene i 2010 og det landet har fått
tildelt av kvoter, bli ca. 9 mill. tonn CO2-ekvivalenter for høye
utslipp.
Komiteen merker seg at det norske kvotesystemet
fra og med 2008 i henhold til EUs kvotedirektiv, vil gi kvoteplikt
for en rekke områder. Disse er: Energianlegg over 20 MW,
mineralsk industri som produksjon av sement, kalk og leca, glass
og glassfiber, oljeraffinerier, ilandføringsterminaler
og gassraffinerier, stasjonær forbrenning, inklusive fakling på kontinentalsokkelen,
det meste av treforedlingsindustrien, fiske- og sildemelsproduksjonen
og bruk av mineralolje i energianlegg over 20 MW.
Komiteen merker seg at dette innebærer
at om lag 40 pst. av de nasjonale utslipp av klimagasser omfattes,
en vesentlig økning fra forsøksperioden i 2005-2007.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, viser til at EUs kvotedirektiv åpner
for at en senere kan inkludere andre sektorer og klimagasser i kvotesystemet,
og Regjeringen foreslår at loven hjemler forskriftsadgang
for dette formål. Spesielt kan dette være aktuelt
for utslipp som ikke er omfattet av andre klimavirkemidler når kvoteordninga
trer i kraft i 2008.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet har
merket seg at EUs kvotedirektiv åpner for at en senere
kan inkludere andre sektorer og klimagasser i kvotesystemet. Disse
medlemmer er ikke avvisende til det, men forutsetter at
Regjeringen fremlegger slike utvidelser for Stortinget. Det er ikke
akseptabelt at slike store endringer overlates til Regjeringen gjennom
forskriftsadgang. Det er en desimering av Stortingets ansvar som
er sterkt uønsket.
Komiteen har merket seg at anlegg for
fangst og lagring av CO2 ikke er omfattet av kvotedirektivet fra
EU. Komiteen mener, i likhet med Regjeringen, at
det er viktig å gi incentiver til å utvikle og
om mulig kommersialisere egnet teknologi for fangst og lagring av
CO2, som kan være en omfattende anvendelse. Komiteen viser
til merknader senere knyttet til etablering av en kvotereserve for
nye gasskraftverk, som baseres på CO2-rensing og høyeffektive varmekraftverk.
Komiteen har merket seg at EU-kommisjonen har
engasjert seg for å fremme CO2-håndtering, og mener
derfor at norske initiativ for å få godkjent opplegg
med CO2-håndtering bør hilses velkommen i EU og
EØS-området, men ser at slike opplegg trolig trenger
godkjenning fra ESA i konsultasjon med EU-kommisjonen. Norge skulle
ha gode forutsetninger for å inngå i et felles
arbeid for å få på plass et regelverk
på dette området.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre har merket
seg at Regjeringen legger opp til at loven skal tre i kraft fra
1. juli 2007. Det var derfor helt nødvendig å behandle
Ot.prp. nr. 66 (2006-2007) i løpet av stortingssesjonen
2006-2007.
Disse medlemmer viser til at proposisjonen ble
fremmet for Stortinget 25. mai 2007. Dette er svært
sent i forhold til de frister og den praksis som gjelder for at
Stortinget skal behandle en sak i løpet av inneværende
sesjon. At proposisjonen ble fremmet så sent i sesjonen,
gir Stortinget svært kort tid til å behandle den.
Disse medlemmer viser til at Ot.prp. nr. 66 (2006-2007)
omhandler viktige spørsmål som berører
mange interesser, både i forhold til hvordan vi skal håndtere
klimautfordringer og når det gjelder rammebetingelser for
norsk industri. Disse medlemmer finner det svært
lite tilfredsstillende at Regjeringen legger opp til så kort
behandlingstid, både når det gjelder tid for berørte
parter til å avgi høringsuttalelser på lovforslaget,
og særlig når det gjelder Stortingets behandling
av proposisjonen.
Disse medlemmer viser til at det er Stortinget
som er lovgivende myndighet, og at Stortinget må ha den
tid som er nødvendig til en tilfredsstillende og forsvarlig
behandling av lovforslag. Disse medlemmer ber Regjeringen
vise en større respekt for Stortinget når det
gjelder nødvendig tid til behandling av viktige saker i
fremtiden.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, merker seg at det både i høringsdokumentet
og i proposisjonen foreslås at basis for utdeling av vederlagsfrie
kvoter skal være med utgangspunkt i virksomhetens utslipp
i årene 1998-2001, slik det også var for prøveperioden
2005-2007. Det fremgår av proposisjonen at da en i opplegget
for prøveperioden 2005-2007 bestemte seg for basisperioden
1998-2001, foretok man en omfattende kvalitetssikring av tallene.
Det er derfor fortsatt rimelig å bygge på denne
grundige gjennomgangen av grunnlaget for basisperioden.
Kvotetildelingen for landbasert industri for perioden 2008-2012
foreslås nå i gjennomsnitt å utgjøre 92
pst. av utslippene i basisperioden, og slik at energiutslipp fra
kvotepliktige virksomheter i eksisterende landbasert industri tildeles
kvoter tilsvarende 87 pst. av gjennomsnittsutslippene i basisårene,
mens kvotepliktige prosessutslipp tildeles vederlagsfrie kvoter
på 100 pst. basert på samme periode. Dette tilsvarer
vederlagsfrie kvoter på ca. 80 pst. sammenlignet med utslippene
i 2005.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet, slutter seg til dette, og er innforstått
med at det er rimelig å ha en høyere vederlagsfri kvotedel
for prosessutslipp, siden det i liten grad kan være mulig å redusere
utslippene uten å redusere produksjonen. På samme
måte er det i all hovedsak noe enklere å redusere
utslipp fra energibruk, siden alternativene kan være energieffektivisering
og overgang til fornybare energikilder.
Dette flertallet merker seg at CO2-avgiften fjernes
for landbasert industri som får kvoteplikt.
Dette flertallet merker seg òg at det
i tildelingen av vederlagsfrie kvoter er tatt hensyn til eksisterende
bransjer som sementproduksjon, kalk, metanol, raffinerier, ilandføringsterminaler
og deler av petrokjemisk industri.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet
fra Venstre, merker seg dette, og slutter seg til at det ikke tildeles
vederlagsfrie kvoter til petroleumsinstallasjoner offshore, og at
de samlede kostnadene for sektoren videreføres om lag som
nå gjennom ei avstemming av CO2-avgiften mot kvotekjøpene.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, vil imidlertid understreke at det er viktig
at de økonomiske incentivene for petroleumssektoren til å kutte
klimagassutslipp opprettholdes meget tydelig, ikke minst pga. at
denne sektoren vil stå for om lag 60 pst. av klimagassutslippene
i det norske kvotesystemet i 2008-2012.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og
Venstre, merker seg at det norske kvotesystemet bygger på prinsippet
om at forurenseren skal betale, og bygger således på at
bedriftene må kjøpe kvoter enten ved å kjøpe
kvoter innenfor Kyotoprotokollens mekanismer eller redusere utslipp. Det
understrekes også i Regjeringens forslag at basisperioden
ligger fast, slik at en ikke får tilpasninger som har som
formål å posisjonere seg til eventuelle framtidige
tildelinger.
Flertallet har merket seg at det heller ikke legges
opp til at kapasitetsutvidelser eller nyetableringer blir gjenstand
for tildeling av vederlagsfrie kvoter, noe som betyr at kvotekostnader
må kalkuleres inn i bedriftenes produksjons- og investeringsbeslutninger.
Flertallet merker seg at det ut fra dette resonnementet
ikke legges opp til noen kvotereserve annet enn for nye gasskraftverk
som skal baseres på rensing av CO2 og høyeffektive
varmekraftverk med konsesjon.
Flertallet merker seg at det ikke legges opp til justering
av tildelingen i vederlagsfrie kvoter for bedrifter som hevder at
basisperioden var atypisk eller unormal for denne bedriften. Det
er lagt til grunn at et gjennomsnitt over 4 år skulle fange
opp større avvik fra en normaldrift. Det er derfor ikke
lagt opp til særordninger for disse bedriftene eller bedrifter
som er etablert fra 2002 og framover til nå.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, viser til at kvoter tildeles vederlagsfritt
på grunnlag av den kvotepliktiges gjennomsnittlige utslipp
i basisperioden 1998-2001. Dette flertallet legger
til grunn at de virksomheter som ikke har vært i drift
i alle basisårene eller av andre grunner har atypiske utslipp
i ett eller flere av basisårene, tildeles kvoter på grunnlag
av et gjennomsnitt av utslippene i de øvrige årene
i basisperioden. Med atypiske år menes utslippsår
hvor utslippene fra virksomheten avviker vesentlig fra et gjennomsnitt
av de øvrige årene i basisperioden eller hvor bedriften
ikke har vært i drift ett eller flere år i perioden.
Med vesentlig avvik fra gjennomsnittet menes et avvik på for
eksempel 25 prosent.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre har merket seg at Regjeringen ikke legger
opp til at det skal tildeles vederlagsfrie kvoter for
nyetableringer eller kapasitetsutvidelser etter 31. desember
2001. Disse medlemmer er uenig i dette, og mener
at også bedrifter etablert etter 31. desember
2001, samt utvidelser etter denne dato, må få tildelt
vederlagsfrie kvoter på samme nivå som eldre bedrifter. Disse
medlemmer viser til at Regjeringen legger opp til en betydelig forskjellsbehandling
av ny industri og utvidelser etter 31. desember 2001 i
forhold til industri som ble etablert før denne
dato. Disse medlemmer viser videre til at i EUs kvotesystem
legges det opp til at også etablerte bedrifter og utvidelser
etter 31. desember 2001 skal få tildelt vederlagsfrie
kvoter.
Disse medlemmer mener at Regjeringens utelatelse
av utvidelser og nyetableringer etter 2001 vil virke negativt for
etablering og utvikling av virksomhet i Norge. Særlig urimelig
er det at manglende tildeling av kvoter for ny og utvidet virksomhet
her får tilbakevirkende virkning, ved at man går
tilbake til før 2001 for basisår. Ser vi bestemmelsene
i sammenheng, vil det å frata kvoter for nedleggelse som er
ment å sikre arbeidsplasser gi motsatt effekt når slike
kvoter ikke engang kan overføres, dersom bedriften samler
virksomheten i færre, mer konkurransedyktige og miljøvennlige
enheter.
Disse medlemmer viser til at nyetablerte og moderne
virksomheter ofte er mer miljøvennlige enn eldre industri.
Likeledes innebærer ofte utvidelser av eksisterende virksomhet
en betydelig miljøvennlig modernisering. Disse medlemmer mener
det blir helt urimelig å ikke gi virksomhet som gjerne
representerer den mest moderne og mest miljøvennlige produksjon,
vederlagsfrie kvoter.
Disse medlemmer mener at klimaeffekten som oppnås
ved kvotesalg til bedrifter etablert etter 31. desember
2001, ikke står i forhold til de kostnader disse virksomhetene
blir påført, især når konkurrentene
etablert før dette tidspunktet får gratiskvoter. Disse
medlemmer viser til at etter kvoteloven fra 2004 var det
vederlagsfrie kvoter til alle virksomheter uavhengig av etableringstidspunkt.
Dette bør etter disse medlemmers mening
også være regimet fremover.
Disse medlemmer har merket seg at det på høring
i energi- og miljøkomiteen 4. juni 2007 fremkom
at flere enkeltbedrifter vil bli rammet urimelig hardt gjennom Regjeringens
forslag i Ot.prp. nr. 66 (2006-2007), ved at det ikke legges opp
til vederlagsfrie kvoter for etableringer og utvidelser etter 31. desember
2001. Disse medlemmer viser her blant annet til bedriftene
Norfrakalk i Nord-Trøndelag og Mokado i Nordland.
Disse medlemmer har merket seg at miljøvernministeren
i svar på spørsmål fra energi- og miljøkomiteen
12. juni 2007 opplyser om at Norfrakalk vil få økte årlige
kostnader på 45 mill. kroner, og Mokado vil få økte årlige
bruttokostnader på 14,7 mill. kroner som følge
av Regjeringens forslag til ny klimakvotelov.
Komiteens medlemmer fra Høyre fremmer
følgende lovendringsforslag:
"§ 7 siste ledd skal lyde:
Det settes av en kvotereserve for vederlagsfri tildeling til
nye gasskraftverk som skal basere seg på rensing, til høyeffektive
kraftvarmeverk med konsesjon, og til kvotepliktig virksomhet som
er etablert etter 31. desember 2001, samt til utvidelser
etter denne dato. Kongen gir nærmere bestemmelser om størrelsen
på denne reserven, hvilke typer virksomheter som kan søke,
og øvrige kriterier som skal ligge til grunn for tildelingen
etter dette ledd.
§ 8 skal lyde:
Forurensningsmyndighetene treffer vedtak om hvor mange kvoter
som skal tildeles den enkelte kvotepliktige for perioden 1. januar
2008 til 31. desember 2012.
Kvoter skal tildeles vederlagsfritt etter § 7
på grunnlag av den enkelte kvotepliktiges gjennomsnittlige
utslipp i basisårene 1998-2001.
For tildelingen av kvoter for perioden 1. januar 2008
til 31. desember 2012 skal følgende retningslinjer
legges til grunn:
a) For virksomhet som er igangsatt
senest 1. januar 2001, skal tildelingen ta utgangspunkt
i virksomhetens gjennomsnittlige utslipp i basisårene fra og
med 1998 til og med 2001.
b) Dersom virksomhet som nevnt i bokstav a ikke har vært
i drift i alle basisårene eller av andre grunner har atypiske
utslipp i ett eller flere av basisårene, kan kvoter tildeles
på grunnlag av utslippene i de øvrige årene.
c) Dersom utslippene fra virksomhet som nevnt i bokstav
a) etter 1. januar 2001, men før 31. desember
2007, har blitt eller med rimelig sikkerhet forventes å bli
vesentlig redusert eller økt som følge av vesentlige
endringer av virksomhetens art eller omfang, skal dette tillegges betydning
ved tildelingen. Ved endringer som medfører økte
utslipp kan det ved tildelingen legges vekt på mulighetene,
herunder de tekniske og økonomiske mulighetene, for å begrense
utslipp av CO2, særlig ved å ta i bruk de beste
tilgjengelige teknikkene.
d) For virksomhet som er igangsatt etter 1. januar 2001
eller med rimelig sikkerhet forventes å bli igangsatt før
31. desember 2007, kan det ved tildelingen legges vekt
på mulighetene, herunder de tekniske og økonomiske
mulighetene, for å begrense utslipp av CO2, særlig
ved å ta i bruk de beste tilgjengelige teknikkene.
Tildelingsvedtaket gjøres betinget av at den kvotepliktige
ved den årlige utdelingen av kvoter etter § 9,
har utslippstillatelse for CO2 etter forurensningsloven § 11
annet ledd og at virksomhetens art og omfang ikke avviker vesentlig
i forhold til de forutsetningene som tildelingsvedtaket bygger på.
I forbindelse med den årlige utdelingen av kvoter etter § 9 prøver
forurensningsmyndighetene om betingelsene for tildelingsvedtaket
er oppfylt. Dersom forurensningsmyndighetene kommer til at dette
ikke er tilfellet, kan tildelingsvedtaket omgjøres. Omgjøringsvedtaket
legges til grunn for kvoteutdelingen etter § 9.
Kongen kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om tildeling
av kvoter etter denne bestemmelsen."
Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig
Folkeparti har merket seg at Regjeringen ikke legger opp
til justering av tildelingen av vederlagsfrie kvoter for bedrifter
som hevder at basisperioden var atypisk eller unormal for denne
perioden. Disse medlemmer er uenig i dette. Disse
medlemmer mener at det i tildelingen av vederlagsfrie kvoter
må tas høyde for unormale hendelser i basisperioden,
og ber SFT ta høyde for dette i allokeringsplanen for vederlagsfrie
kvoter.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen ta hensyn til unormale hendelser
i basisperioden ved tildeling av vederlagsfrie kvoter for perioden
2008-2012."
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra
Høyre, har merket seg og slutter seg til at det er innført
en nedleggingsregel som innebærer at eierne av en bedrift
med kvoteplikt som legger ned virksomheten for eksempel i løpet
av 2008, ikke får beholde de vederlagsfrie kvotene for
resten av perioden, dvs. for årene 2009, 2010, 2011 og
2012.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre vil presisere at nedleggelser som forekommer
pga. at produksjonen flyttes innenfor Norge, ikke skal medføre
inndragelse av kvoter, men at kvotene kan overføres til
nytt produksjonssted gjennom økt kvotetildeling til ny
virksomhet/økt produksjon.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, har merket seg at proposisjonen åpner
for å vurdere muligheten til å utforme et eget
norsk kvotesystem for transportsektoren. Flertallet vil
i denne sammenheng understreke viktigheten av å ha en bred
tilnærming til virkemidler i klimapolitikken og at det
i en eventuell utredning sikres at også tiltak som bidrar
til strukturelle endringer i sektoren kan gjennomføres,
til tross for at slike tiltak kan ha en høyere kostnad
enn klimakvoter innenfor en avgrenset tidsperiode.
Flertallet viser til at Regjeringen vil arbeide for
at EUs kvotesystem skal baseres på at det ikke tildeles
vederlagsfrie kvoter etter 2012. Norske kvotepliktige bedrifter
kan derfor ikke basere seg på tildeling av vederlagsfrie
kvoter etter 2012. Dette vil imidlertid måtte vurderes
i lys av EUs politikk på området. For virksomhet
som i kvoteperioden 2008-2012 får kvoter på grunnlag
av den historiske tidsperioden 1998-2001, åpnes det etter
2012 uansett ikke for ny tildeling basert på prognoser
eller andre historiske tidsperioder enn 1998-2001.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet registrerer
at Regjeringen foreslår følgende hovedpunkter:
Ca. 40 pst. av norske CO2-utslipp
skal underlegges kvoteloven. Samferdselssektoren og andre sektorer
med mange, men små punktutslipp står utenfor.
Eksisterende næringsliv og industri får
tildelt kvoter tilsvarende 92 pst. av utslipp i basisperioden (1998-2001).
Prosessutslipp tildeles 100 pst. kvoter i forhold til basisperioden,
mens energiutslipp tildeles 87 pst. Dette er strengere enn konkurrentlandene
i Kyoto-systemet.
Ny industri og økt produksjon i forhold til basisåret
tildeles ingen gratiskvoter, noe som sementerer dagens næringssituasjon.
Det foreligger ingen "sikkerhetsventil" for bedrifter som
får store avvik mellom reelle utslipp og tildelte kvoter.
Nye gasskraftverk basert på CO2-rensing får
gratiskvoter, men ingen presisering av hva som menes med "basert
på".
Petroleumsnæringen innlemmes i kvotesystemet, får
ingen gratiskvoter, men utgifter til kvotekjøp skal trekkes
fra innbetalinger for CO2-avgiften, som opprettholdes.
Mye av detaljene i forslaget skal besluttes av Regjeringen
gjennom utstrakt bruk av forskrifter.
Disse medlemmer viser til at Regjeringens klimakvotesystem
har betydelige særnorske, negative konsekvenser for en
rekke industribedrifter. Disse medlemmer merker seg
at Regjeringen skryter av sin "tøffe" kvotepolitikk, men
konstaterer at politikken ikke er god verken for miljøet
eller Norge.
Disse medlemmer vil hevde at norsk industri
allerede er blant verdens mest miljøvennlige. Norsk aluminiumsindustri
slipper ut langt mindre CO2 enn konkurrentene når man måler
i utslipp pr. produsert tonn vare. Det samme gjelder norsk oljeindustri. Disse
medlemmer forholder seg til at verdens etterspørsel
etter metaller og energi vil opprettholdes uavhengig av Norges andel
av produksjonskapasiteten. Derfor burde man stimulere til at kraftforedlende
prosessindustri og petroleumsnæringen etablerer seg i Norge.
Disse medlemmer vil ta avstand fra en holdning
hvor det norske CO2-regnskapet blir viktigere enn det globale regnskapet. Disse
medlemmer viser til at Regjeringen kan redusere norske CO2-utslipp
med rundt 25 millioner tonn CO2 ved å legge ned alt norsk
eksportrettet næringsliv, men effekten på globale
CO2-utslipp ville blitt en netto økning på 25-50
millioner tonn, ved at produksjonen overtas av bedrifter med svakere
miljøkrav.
Disse medlemmer mener at tildeling av kvoter må skje
på nivå med EU. Disse medlemmer ser
ingen grunn til at staten skal spare på kvotetildeling
til næringslivet, for deretter å fylle statskassen
ved å selge disse til norsk eller utenlandsk industri. Disse
medlemmer tror investorer som ikke får konkurransedyktige
kvotetildelinger i Norge, i stedet vil foreta sine investeringer
i andre land. Det vil både Norge og miljøet tape
på.
Disse medlemmer etterlyser en bedre avklaring
på kvoteallokering til eksisterende industri. Disse
medlemmer har merket seg at flere enkeltbedrifter kommer
til dels meget skjevt ut pga. spesielle omstendigheter i basisperioden
1998-2001. Disse medlemmer viser til at 2000 var
et ekstremt våtår, med tilsvarende lave strømpriser.
En rekke bedrifter tok derfor elektrokjeler i utstrakt bruk, mens
man med dagens knappe kraftbalanse bruker oljekjeler og tilsvarende.
Dermed blir kvotene tildelt på bakgrunn av det som i realiteten
er minst ett unntaksår.
Disse medlemmer mener basisperioden som ligger
til grunn for tildeling av klimakvoter bør være
bredest mulig, slik at et enkelt år får minst
mulig innvirkning. Disse medlemmer vil derfor legge
til grunn en basisperiode fra 1998-2005. Disse medlemmer har
ingen forståelse for argumentet om at en utvidelse av basisperioden
vil stimulere til strategiske endringer, all den tid det ikke er
fysisk mulig å gjøre strategiske endringer for
historiske utslipp. Disse medlemmer vil i den sammenheng påpeke
at man etter 2012 i størst mulig grad bør legge til
grunn normprinsippet ved kvotetildeling.
Disse medlemmer vil også understreke
behovet for at det legges inn en "sikkerhetsventil" i tildelingsprosessen,
slik at industri som får avvik større enn 5 pst.
mellom tildelte kvoter og faktiske utslipp, kan søke om
endrede tildelinger. Ved en slik behandling må utslippene
blant annet vurderes ut ifra normprinsipper.
Disse medlemmer har merket seg at et samstemt
næringsliv, bedrifter og fagbevegelse er sterkt kritiske
til at Regjeringen ikke tildeler kvoter til ny virksomhet eller
eksisterende virksomhet som øker produksjonen. Disse
medlemmer deler den kritikken. Regjeringens politikk bidrar
til å sementere dagens næringsstruktur, og til å flytte
nyinvesteringer ut av landet. Innen EU avsettes det kvoter til ny
industri. Disse medlemmer mener Regjeringens kvoteoverskudd
brukes til å sikre at norsk næringsliv får
tildelt kvoter basert på samme prinsipper som i EU, slik
at man unngår konkurransevridende effekter pga. kvotesystemet.
Disse medlemmer mener Regjeringens politikk er
basert på en logisk brist, når man ved kvotetildeling
til prosessutslipp sier 100 pst.
Disse medlemmer viser til at statsråden skriver
til komiteen (brev datert 13. juni 2007):
"Vederlagsfri tildeling av kvoter til utvidelser eller
ny virksomhet innebærer en subsidie til utslippsintensiv
produksjon, og vil ikke gi tilstrekkelige incentiver til omstilling
av produksjon i mer bærekraftig retning."
Samtidig skriver Regjeringen i Ot.prp. nr. 66 (2006-2007) side
13:
"Det tildeles altså en noe høyere prosent
vederlagsfrie kvoter for prosessutslipp enn for utslipp fra energiproduksjon.
Dette gjøres for å skjerme bedrifter som har prosessutslipp,
og som det i liten grad er mulig å redusere uten å redusere
produksjonen."
Disse medlemmer mener det fremstår som selvmotsigende
når man skriver at man ikke forventer store CO2-kutt fra
prosessutslipp og derfor tildeler 100-prosentkvoter, men samtidig
forutsetter at nye investeringer som gir prosessutslipp, skal kunne "stimuleres"
til å redusere sine utslipp ved ikke å få gratiskvoter.
Disse medlemmer er også sterkt kritiske
til at bedrifter som rasjonaliserer/flytter sin produksjon ved å legge
ned fasiliteter og øke produksjonen andre steder, ikke
får tildelt ny utslippskvote (ev. flytte utslippskvote
fra en lokasjon til en annen). Disse medlemmer støtter
at bedrifter som legger ned sin produksjon på permanent
basis, skal miste sine kvoterettigheter, men ønsker at
industri som flytter produksjon, skal få beholde kvoterettighetene
fremfor å definere den økte produksjonen som "ny",
uten gratiskvoter, og samtidig frata den nedstengte produksjonen
alle kvoterettigheter.
Disse medlemmer merker seg at oljeindustrien er
tilfreds med å innlemmes i kvotesystemet, men forutsetter
at de ikke får totale kostnader som er større
enn dagens CO2-avgift. Disse medlemmer har merket
seg at Regjeringen foreløpig ikke har avklart nøyaktig
hvordan man skal beregne CO2-avgiften med fratrekk i kvotekostnader. Disse medlemmer vil
advare mot at Regjeringen bruker en "sjablong" beregning som underestimerer
kvotekostnadene. Disse medlemmer støtter
forslaget fra OLF om at hele provenyet fra dagens CO2-avgift går
til kvotehandel og et forskningsfond. Dette har Fremskrittspartiet
støttet tidligere.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti er for øvrig
skeptiske til om Regjeringens ønske om utstrakt bruk av
forskrifter ved gjennomføring av kvoteloven gir rom for
innskjerpinger og politiske justeringer av loven utover det man
forventer når Stortinget behandler saken.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
videre at dette vil være uheldig - med tanke på hvilket
parti som har finansministeren og miljøvernministeren.
Disse medlemmer viser til SFTs tiltaksanalyse
for klimagassutslipp i 2020 fremlagt 14. juni 2007. Disse
medlemmer merker seg at skog og andre arealer i Norge bidro
til et netto årlig opptak av CO2 på om lag 27
millioner tonn i 2005. Disse medlemmer merker seg
at dette tilsvarer halvparten av "menneskeskapte" CO2-utslipp fra
Norge.
Disse medlemmer har videre merket seg at Regjeringen
i 2006 besluttet at Norge skal benytte skogskjøtsel som
et virkemiddel under artikkel 3.4 i Kyotoprotokollen, og at kvotene
tilsvarende 1,5 millioner tonn CO2 fra skogskjøtsel skal
brukes til å overoppfylle norske utslippsforpliktelser. Disse medlemmer viser
til at Regjeringens beslutning er nok et eksempel på ambisiøse
"klimaløfter" som stilltiende blir omgjort over tid. Da
Stortinget behandlet klimasaker i forrige periode, var de samme
partier, og regjeringen Bondevik II, fullstendig imot å inkludere skogskjøtsel
i det norske klimasystemet. Disse medlemmer konstaterer
at Regjeringen ender opp på Fremskrittspartiets linje også i
dette spørsmålet.
Disse medlemmer viser til at Norsk Industri og
NHO har advart mot konsekvensene for en rekke bedrifter ved å gjennomføre
et strengt klimakvoteregime.
Disse medlemmer viser til at bedriften NorFraKalks
fabrikk i Verdal vil bli offer for Regjeringens "ambisiøse"
kvotepolitikk, siden Regjeringens system ikke tildeler noen gratis
CO2-kvoter til anlegget. Ifølge Norsk Industri vil Regjeringens
forslag medføre en ekstrakostnad for den ene fabrikken
på 230 mill. kroner i perioden. Disse medlemmer advarer
mot at dette med stor sannsynlighet vil medføre at fabrikken,
som er under bygging, ikke vil komme i drift.
Disse medlemmer peker også på at
bedriften Maxits to fabrikker i Rælingen og Borge til sammen
får en merkostnad i forhold til konkurrentbedrifter i EU
på ca. 50 mill. kroner. Disse medlemmer peker
på at en ekstrakostnad på 50 mill. kroner vil
medføre redusert konkurransekraft for Maxit, og at dette øker
faren for at bedriften flytter sin produksjon ut av landet.
Disse medlemmer peker på at det samme gjelder
for Noretyl i Bamble. Fabrikken er en del av det mye omtalte Borealis
som nettopp fikk nye engelske eiere. Salget utløste sterke
protester fra flere av regjeringspartienes stortingsrepresentanter.
Når Noretyl etter Regjeringens opplegg nå får
50 mill. kroner i ekstrakostnad i forhold til konkurrerende bedrifter
i for eksempel Storbritannia, stiller disse medlemmer seg
undrende til hvorfor protestene fra de samme stortingsrepresentantene
ikke er like høylytte.
Kalkverket SMA Mokado har de senere år investert flere
titalls millioner for å få ned utslippene av NOx,
svovel, kvikksølv og svevestøv. I dag fremstår kalkverket
som et moderne og miljøvennlig kalkverk. I Regjeringens
forslag blir nå også Mokado pålagt 50
mill. kroner mer i CO2-kostnader enn sammenlignbare kalkverk i EU.
Denne ekstrautgiften vil etter disse medlemmers mening øke
muligheten for nedleggelse av bedriften.
Disse medlemmer peker også på at
fortjenesten i norsk papirindustri i de senere år ikke
kan karakteriseres som spesielt gode. For tiden er prisen på skog
høy, det samme er kraftprisen. Papirindustrien i Norge
er som stort sett all annen norsk industri, konkurranseutsatt. Et
av de store konkurrentlandene er EU-landet Finland, som vil få en
langt bedre klimakvoteordning, og som har innført
industrikraftregime. Mange papirfabrikker blir rammet, noen av disse er
Norske Skogs fabrikker, Sødra Cell, Nordic Paper og Peterson.
Forverrede konkurransevilkår overfor spesielt finsk papirindustri,
vil sammen med svekket lønnsomhet og stadig overkapasitet,
kunne medføre nedleggelser av en eller flere av de fabrikkene
som er omtalt i dokumentet fra Norsk Industri.
Disse medlemmer viser også til at Tinfos Jernverk
og Tinfos Titan & Iron får sterkt svekket sin konkurransesituasjon
og lønnsomhet på grunn av at de er klassifisert
som kvotehandelsbedrifter, og ikke som ferrolegeringsbedrifter som
vil ligge utenfor kvotehandel. Disse medlemmer må sikre
at norske bedrifter unngår slik feilklassifisering og i
stedet sikres konkurransedyktige rammebetingelser.
Disse medlemmer viser til at flere aktører ivrer
for å utvikle et industriområde på Lutelandet
i Sogn og Fjordane. Det er grunn til å anta at ny industrietablering
på Lutelandet vil komme inn under klimakvoteregimet, men
uten at man får tildelt en eneste kvote. Dette vil trolig
sette en effektiv stopper for hele prosjektet, på tvers
av de mange lykkeønskninger som ble sendt til Lutelandet
da Stortinget 14. juni 2007 behandlet utbyggingssaken om
Gjøa, Vega og Vega sør.
Disse medlemmer fremmer lovendringer som skal
tilrettelegge for:
vederlagsfrie kvoter skal tildeles
ny og utvidet virksomhet på samme grunnlag som eksisterende virksomhet
basisperioden skal være 1998-2005
etablere en "sikkerhetsventil" som åpner for å se på kvotetildeling
til virksomhet hvor differanse mellom kvoteplikt og tildelte kvoter
er mer enn 5 pst.
sikre at gasskraftverk tildeles kvoter med krav om "best
tilgjengelige teknologi"
ikke åpne for å inkludere nye sektorer
ut fra forskrifter.
Disse medlemmer foreslår:
"§ 3 andre ledd skal lyde:
Forurensningsmyndigheten kan ved forskrift eller enkeltvedtak
avgjøre hvilke virksomheter som i tvilstilfeller er omfattet
av loven."
"§ 7 skal lyde:
§ 7 (tildeling av kvoter vederlagsfritt for
perioden 2008-2012)
Vederlagsfrie kvoter for perioden 1. januar 2008 til
31. desember 2012 tildeles etter følgende prinsipper:
Landbasert virksomhet skal tildeles vederlagsfrie kvoter tilsvarende
100 prosent av sine prosessutslipp og tilsvarende 87 prosent av
sine energiutslipp. Tildeling skjer i henhold til § 8.
Annen kvotepliktig virksomhet skal ikke tildeles vederlagsfrie
kvoter for 2008-2012.
For virksomhet som er igangsatt eller har utvidet kapasiteten
vesentlig i perioden 1. januar 2005 til 31. desember
2007, tildeles kvoter vederlagsfritt basert på fastsatte
normer.
Det settes av en kvotereserve for vederlagsfri tildeling til
virksomhet som er etablert etter 31. desember 2007.
Kongen gir nærmere bestemmelser om normer for tildeling
av kvoter etter fjerde og femte ledd."
"§ 8 skal lyde:
§ 8 (tildeling av kvoter vederlagsfritt)
Forurensningsmyndighetene treffer vedtak om hvor mange kvoter
som skal tildeles den enkelte kvotepliktige for perioden 1. januar
2008 til 31. desember 2012.
Kvoter skal tildeles vederlagsfritt etter § 7
på grunnlag av den kvotepliktiges gjennomsnittlige utslipp
i basisårene 1998-2005. Virksomheter som ikke har vært
i drift i alle basisårene eller av andre grunner har atypiske
utslipp i ett eller flere av basisårene, kan tildeles kvoter
på grunnlag av utslippene i de øvrige årene,
eller basert på fastsatte normer. Virksomheter med avvik
mellom kvoteplikt og tildelte kvoter over 5 prosent kan søke
om utvidet tildeling.
Tildelingsvedtaket gjøres betinget av at forurensningsmyndighetene
ved den årlige utdelingen av kvoter etter § 9
ikke finner at den kvotepliktige virksomheten er nedlagt og at virksomheten
har tillatelse etter forurensningsloven § 11."
"§ 22 strykes."
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet,
viser til merknader foran der det går fram at det ikke
foreslås noen generell kvotereserve til nye virksomheter
og kapasitetsutvidelser.
Flertallet viser til den breie enigheten som er etablert
i Norge om at nye gasskraftverk skal basere seg på fjerning
av CO2, noe som nå forutsetter at renseanlegget må omfattes
av kvotesystemet, slik at ikke gasskraftverket gjøres kvotepliktig
for fanget og lagret CO2. Regjeringen har sagt at myndighetene
skal bidra økonomisk til at CO2 blir fjernet.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig
Folkeparti viser til at håndtering av CO2-utslipp
fra blant annet gasskraftverk er et viktig klimapolitisk tiltak. Disse
medlemmer mener at det er viktig å gi incitamenter
til å utvikle og kommersialisere teknologi for fangst og
lagring av CO2 som kan få bred anvendelse. Inkludering
av CO2-håndtering i kvotesystemet vil være et
sentralt element i dette.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
har merket seg og gir sin tilslutning til at det avsettes en kvotereserve
som fanger opp behovet for tildeling av vederlagsfrie kvoter til
nye gasskraftverk som skal basere seg på CO2-rensing og
høyeffektive varmekraftverk med konsesjon.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
gasskraftverk i Norge skal underlegges de samme rammevilkår
som tilsvarende anlegg i EU. Disse medlemmer viser
til at Norge har en vanskelig kraftsituasjon, og at i enkelte regioner
er gasskraftverk den eneste realistiske løsningen for å få en
akseptabel kraftbalanse på kort og mellomlang sikt. Rammebetingelsene
må derfor ikke gjøres urealistisk strenge, slik
at gasskraftverk ikke realiseres av politiske grunner.
Disse medlemmer har ingen tillit til at Regjeringens
klimakvotesystem tilrettelegger for at ytterligere gasskraftverk
blir realisert med det første. Disse medlemmer viser
til miljøvernministerens brev datert 15. juni
2007 til komiteen, hvor statsråden på spørsmål
24 nekter å konkretisere realitetene i og konsekvensene
av Regjeringens gasskraftpolitikk og konsekvensene fra klimakvoteloven.
Det er ikke akseptabelt at slike viktige spørsmål
skal gjemmes bort i utarbeidelsen av forskrifter om opprettelse av
en kvotereserve for gasskraftverk.
Disse medlemmer viser også til statsrådens svar
på spørsmål 25, hvor statsråden
skriver: "Gjeldende konsesjoner for gasskraftverk på Skogn
gir ingen føringer for tildelingen av kvoter til denne
virksomheten." Disse medlemmer frykter dette innebærer
at økonomien i Skogn-prosjektet blir ytterligere skadelidende.
Komiteen merker seg at den samlede
kvotemengden som Norge tilfører EU-markedet, vil legge beslag
på tilsvarende mengde av de kvotene som Norge er tildelt
som resultat av Kyotoprotokollen, slik at en kvote som handles i
det europeiske kvotemarkedet vil være både en
EU-kvote og en Kyoto-kvote. Komiteen viser til at
Norge er tildelt en bestemt kvotemengde med utgangspunkt i de utslippsforpliktelsene
vi har påtatt oss ifølge Kyotoprotokollen. Utslippene
våre er vesentlig over våre tillatte utslipp,
noe som betinger forsterkede nasjonale virkemidler og kjøp
av kvoter under Kyoto-mekanismen. Slike kjøp kan gjøres
ved at bedriftene kjøper kvoter og ved statlige kjøp.
Komiteen har merket seg at de norske kvotepliktige
bedriftene vil stå overfor de samme begrensninger på hvilke
typer prosjekter som kvotene kan komme fra, som i EU. Det understrekes
f.eks. i proposisjonen at det ikke vil være mulig å godkjenne
eller bruke kvoter fra CDM utstedt på grunnlag av atomkraft. Komiteen gir
sin fulle tilslutning til dette.
Komiteen merker seg videre at Kyotoprotokollen
har begrensninger i sparing av kvoter fra prosjektsamarbeid mellom
industriland som har ratifisert Kyotoprotokollen og prosjektsamarbeid
med utviklingsland fra 2008-2012 og til senere perioder. Regjeringen
varsler at den vil komme tilbake til et eventuelt regelverk på dette
området i forbindelse med revisjon av kvoteforskriften.
Forslag fra Fremskrittspartiet:
Forslag 1
§ 3 andre ledd skal lyde:
Forurensningsmyndigheten kan ved forskrift eller enkeltvedtak avgjøre hvilke virksomheter som i tvilstilfeller er omfattet av loven.
Forslag 2
§ 7 skal lyde:
§ 7 (tildeling av kvoter vederlagsfritt for perioden 2008-2012)
Vederlagsfrie kvoter for perioden 1. januar 2008 til 31. desember 2012 tildeles etter følgende prinsipper:
Landbasert virksomhet skal tildeles vederlagsfrie kvoter tilsvarende 100 prosent av sine prosessutslipp og tilsvarende 87 prosent av sine energiutslipp. Tildeling skjer i henhold til § 8.
Annen kvotepliktig virksomhet skal ikke tildeles vederlagsfrie kvoter for 2008-2012.
For virksomhet som er igangsatt eller har utvidet kapasiteten vesentlig i perioden 1. januar 2005 til 31. desember 2007, tildeles kvoter vederlagsfritt basert på fastsatte normer.
Det settes av en kvotereserve for vederlagsfri tildeling til virksomhet som er etablert etter 31. desember 2007.
Kongen gir nærmere bestemmelser om normer for tildeling av kvoter etter fjerde og femte ledd.
Forslag 3
§ 8 skal lyde:
§ 8 (tildeling av kvoter vederlagsfritt)
Forurensningsmyndighetene treffer vedtak om hvor mange kvoter som skal tildeles den enkelte kvotepliktige for perioden 1. januar 2008 til 31. desember 2012.
Kvoter skal tildeles vederlagsfritt etter § 7 på grunnlag av den kvotepliktiges gjennomsnittlige utslipp i basisårene 1998-2005. Virksomheter som ikke har vært i drift i alle basisårene eller av andre grunner har atypiske utslipp i ett eller flere av basisårene, kan tildeles kvoter på grunnlag av utslippene i de øvrige årene, eller basert på fastsatte normer. Virksomheter med avvik mellom kvoteplikt og tildelte kvoter over 5 prosent kan søke om utvidet tildeling.
Tildelingsvedtaket gjøres betinget av at forurensningsmyndighetene ved den årlige utdelingen av kvoter etter § 9 ikke finner at den kvotepliktige virksomheten er nedlagt og at virksomheten har tillatelse etter forurensningsloven § 11.
Forslag 4
§ 22 strykes.
Forslag fra Høyre og Kristelig Folkeparti:
Forslag 5
§ 8 tredje ledd nytt andre punktum skal lyde:
Bestemmelsen i foregående punktum kommer ikke til anvendelse dersom tilsvarende aktivitet faktisk overføres til et annet anlegg innen samme virksomhet.
§ 8 nytt fjerde ledd skal lyde:
Kongen kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om tildeling av kvoter etter denne bestemmelsen.
Forslag 6
Stortinget ber Regjeringen ta hensyn til unormale hendelser i basisperioden ved tildeling av vederlagsfrie kvoter for perioden 2008-2012.
Forslag fra Høyre:
Forslag 7
§ 7 siste ledd skal lyde:
Det settes av en kvotereserve for vederlagsfri tildeling til nye gasskraftverk som skal basere seg på rensing, til høyeffektive kraftvarmeverk med konsesjon, og til kvotepliktig virksomhet som er etablert etter 31. desember 2001, samt til utvidelser etter denne dato. Kongen gir nærmere bestemmelser om størrelsen på denne reserven, hvilke typer virksomheter som kan søke, og øvrige kriterier som skal ligge til grunn for tildelingen etter dette ledd.
Forslag 8
§ 8 skal lyde:
Forurensningsmyndighetene treffer vedtak om hvor mange kvoter som skal tildeles den enkelte kvotepliktige for perioden 1. januar 2008 til 31. desember 2012.
Kvoter skal tildeles vederlagsfritt etter § 7 på grunnlag av den enkelte kvotepliktiges gjennomsnittlige utslipp i basisårene 1998-2001.
For tildelingen av kvoter for perioden 1. januar 2008 til 31. desember 2012 skal følgende retningslinjer legges til grunn:
-
a) For virksomhet som er igangsatt senest 1. januar 2001, skal tildelingen ta utgangspunkt i virksomhetens gjennomsnittlige utslipp i basisårene fra og med 1998 til og med 2001.
-
b) Dersom virksomhet som nevnt i bokstav a ikke har vært i drift i alle basisårene eller av andre grunner har atypiske utslipp i ett eller flere av basisårene, kan kvoter tildeles på grunnlag av utslippene i de øvrige årene.
-
c) Dersom utslippene fra virksomhet som nevnt i bokstav a) etter 1. januar 2001, men før 31. desember 2007, har blitt eller med rimelig sikkerhet forventes å bli vesentlig redusert eller økt som følge av vesentlige endringer av virksomhetens art eller omfang, skal dette tillegges betydning ved tildelingen. Ved endringer som medfører økte utslipp kan det ved tildelingen legges vekt på mulighetene, herunder de tekniske og økonomiske mulighetene, for å begrense utslipp av CO2, særlig ved å ta i bruk de beste tilgjengelige teknikkene.
-
d) For virksomhet som er igangsatt etter 1. januar 2001 eller med rimelig sikkerhet forventes å bli igangsatt før 31. desember 2007, kan det ved tildelingen legges vekt på mulighetene, herunder de tekniske og økonomiske mulighetene, for å begrense utslipp av CO2, særlig ved å ta i bruk de beste tilgjengelige teknikkene.
Tildelingsvedtaket gjøres betinget av at den kvotepliktige ved den årlige utdelingen av kvoter etter § 9, har utslippstillatelse for CO2 etter forurensningsloven § 11 annet ledd og at virksomhetens art og omfang ikke avviker vesentlig i forhold til de forutsetningene som tildelingsvedtaket bygger på. I forbindelse med den årlige utdelingen av kvoter etter § 9 prøver forurensningsmyndighetene om betingelsene for tildelingsvedtaket er oppfylt. Dersom forurensningsmyndighetene kommer til at dette ikke er tilfellet, kan tildelingsvedtaket omgjøres. Omgjøringsvedtaket legges til grunn for kvoteutdelingen etter § 9.
Kongen kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om tildeling av kvoter etter denne bestemmelsen.
Komiteen har for øvrig ingen
merknader, viser til proposisjonen og rår Odelstinget til å gjøre slikt
vedtak til lov
om endringer i klimakvoteloven m.m.
I
I lov 17. desember 2004 nr. 99 om kvoteplikt og handel
med kvoter for utslipp av klimagasser (klimakvoteloven) gjøres
følgende endringer:
§ 1 skal lyde:
§ 1 (lovens formål)
Formålet med denne loven er å begrense
utslippene av klimagasser på en kostnadseffektiv måte gjennom
et system med kvoteplikt for utslipp av klimagasser
og fritt omsettelige utslippskvoter.
§ 2 første ledd skal lyde:
Loven gjelder for utslipp av klimagasser
i riket og for utslipp fra virksomhet på den norske delen
av kontinentalsokkelen, med de begrensninger som følger
av folkeretten.
§ 3 skal lyde:
§ 3 (utslipp som omfattes
av denne loven)
Loven gjelder utslipp av CO2 i forbindelse med
a) energiproduksjon
b) raffinering av mineralolje
c) produksjon av koks
d) produksjon og bearbeiding av jern og stål, herunder
røsting og sintring av jernmalm
e) produksjon av sement, kalk, glass, glassfiber og keramiske
produkter
f) produksjon av papir, papp og papirmasse fra
tre eller andre fibermaterialer
Loven gjelder likevel ikke for utslipp fra forbrenning
av biomasse og fra energiproduksjon som nevnt i første
ledd bokstav a) ved forbrenning av farlig avfall og avfall som er
belagt med sluttbehandlingsavgift.
Kongen kan i forskrift gi bestemmelser om at utslipp
av CO2 fra virksomhet som ikke er nevnt i første
ledd og utslipp av andre klimagasser enn CO2
fra andre nærmere angitte virksomheter skal være
omfattet av denne loven, herunder gi andre regler om tildeling av
vederlagsfrie kvoter for 2008–2012 enn det som følger
av §§ 7 og 8 for virksomheter og sektorer som
inntas i kvotesystemet i medhold av bestemmelsen.
§ 5 første ledd skal lyde:
Virksomhet som er kvotepliktig etter denne loven, og
som ikke allerede har særskilt utslippstillatelse etter
forurensningsloven § 11 annet ledd, må søke
om slik tillatelse innenfor en frist fastsatt av Kongen for å få søknaden
behandlet innen 1. januar 2008. Virksomhet som er berettiget til
vederlagsfrie kvoter for 2008–2012 etter bestemmelsene
i § 7 første ledd må søke om
dette innen den samme fristen for å komme i betraktning
ved tildelingen av disse kvotene. Søknaden må inneholde
de opplysningene som er nødvendige for å vurdere
hvor mange kvoter som skal tildeles etter § 8. Forurensningsmyndighetene
kan i det enkelte tilfellet fastsette hvilke opplysninger eller
undersøkelser søkeren må sørge
for.
§ 6 skal lyde:
§ 6 (fastsettelse av
det samlede antallet kvoter)
Kongen fastsetter det samlede antallet kvoter som tildeles
for perioden 1. januar 2008 til 31. desember 2012.
Kongen kan gi nærmere bestemmelser om
organiseringen og gjennomføringen av salg av kvoter omfattet
av § 6.
§ 7 skal lyde:
§ 7 (tildeling av kvoter vederlagsfritt
for perioden 2008–2012)
Vederlagsfrie kvoter for perioden 1. januar 2008 til 31.
desember 2012 tildeles etter følgende prinsipper:
Landbasert virksomhet skal tildeles vederlagsfrie kvoter
i henhold til § 8 annet ledd tilsvarende 100 prosent av
sine prosessutslipp og tilsvarende 87 prosent av sine energiutslipp.
Annen kvotepliktig virksomhet skal ikke tildeles vederlagsfrie
kvoter for 2008–2012.
Det settes av en kvotereserve for vederlagsfri tildeling
til nye gasskraftverk som skal basere seg på rensing, og
til høyeffektive kraftvarmeverk med konsesjon. Kongen gir
nærmere bestemmelser om størrelsen på denne
reserven, hvilke typer virksomheter som kan søke og øvrige
kriterier som skal ligge til grunn for tildelingen etter dette ledd.
§ 8 skal lyde:
§ 8 (tildeling av kvoter vederlagsfritt)
Forurensningsmyndighetene treffer vedtak om hvor mange
kvoter som skal tildeles den enkelte kvotepliktige for perioden 1.
januar 2008 til 31. desember 2012.
Kvoter skal tildeles vederlagsfritt etter § 7
på grunnlag av den kvotepliktiges gjennomsnittlige utslipp
i basisårene 1998–2001.
Tildelingsvedtaket gjøres betinget av
at forurensningsmyndighetene ved den årlige utdelingen
av kvoter etter § 9 ikke finner at den kvotepliktige virksomheten
er nedlagt og at virksomheten har tillatelse etter forurensningsloven § 11.
§ 9 første ledd skal lyde:
Forurensningsmyndighetene deler hvert år ut det antallet
kvoter den enkelte kvotepliktige er berettiget til etter vedtak
i medhold av § 8. Utdelingen av kvoter skjer ved at forurensningsmyndighetene
innen 1. mars hvert år underretter Det norske registeret
for klimakvoter om at et angitt antall kvoter skal overføres til
den kvotepliktiges konto i registeret.
§ 10 første ledd skal lyde:
Den kvotepliktige skal gi melding til forurensningsmyndighetene
dersom virksomheten forventer å ha eller har hatt lengre
driftsstans eller er besluttet nedlagt.
§ 12 fjerde ledd skal lyde:
Kongen kan i forskrift gi bestemmelser om betaling av gebyr
for opprettelse og drift av konto, utdeling
av kvoter utstedt av staten og overføring av kvoter i,
til eller fra registeret.
§ 13 tredje ledd oppheves.§ 14 første ledd skal lyde:
Kongen kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om
hvilke typer kvoter, andre enn de som er fastsatt etter § 6,
som kan godkjennes i oppgjør i forhold til kvoteplikten,
og prosedyrene for dette.
§ 16 skal lyde:
§ 16 (rapportering)
Den kvotepliktige skal innen 1. mars hvert år
rapportere foregående års kvotepliktige utslipp
av klimagasser til forurensningsmyndighetene.
Kongen kan i forskrift eller i det enkelte tilfellet gi
nærmere bestemmelser om rapporteringen, herunder bestemmelser
om hva som skal rapporteres og hvordan utslippene skal beregnes
eller måles.
§ 17 første og annet ledd skal
lyde:
Forurensningsmyndighetene kontrollerer og godkjenner den
enkelte kvotepliktiges rapportering av klimagassutslipp
etter § 16. Godkjenningen av utslippsrapporten
er et enkeltvedtak.
Kongen kan i forskrift eller enkeltvedtak bestemme at
den kvotepliktiges utslippsrapport skal verifiseres av en uavhengig
tredjepart før innlevering. Kongen kan i forskrift gi nærmere
bestemmelser om krav til og akkreditering av verifikasjonsinstans,
herunder om utarbeidelsen og innholdet av verifikasjonserklæringer.
§ 21 første ledd skal lyde:
Dersom den kvotepliktige ikke har overholdt sine forpliktelser
etter § 13 første ledd, ilegger forurensningsmyndighetene
et overtredelsesgebyr til statskassen. Overtredelsesgebyret skal
tilsvare 100 euro på forfallstidspunktet
for hvert tonn rapporteringspliktig klimagassutslipp som
det ikke er plassert kvoter for på virksomhetens konto
i henhold til § 13 første ledd. Gebyret forfaller
til betaling 14 dager etter påkrav. Ved forsinket betaling
skal det betales renter etter lov 17. desember 1976 nr. 100 om renter
ved forsinket betaling m.m. Vedtak om overtredelsesgebyr er tvangsgrunnlag
for utlegg. Kongen kan i forskrift endre størrelsen på overtredelsesgebyret.
§ 22 første ledd skal lyde:
Med bøter eller fengsel inntil 3 måneder
eller begge deler straffes den som forsettlig eller uaktsomt overtrer
bestemmelsene om meldeplikt i § 10
og rapporteringsplikt gitt i eller i medhold av § 16 i
denne lov.
II
I lov 13. mars 1981 nr. 6 om vern mot forurensning
og om avfall skal § 11 annet ledd første punktum lyde:
Kvotepliktig etter klimakvoteloven § 4
skal etter søknad innvilges tillatelse til kvotepliktige
utslipp av klimagasser så fremt han
godtgjør at han er i stand til å overvåke
og rapportere utslippene på en tilfredsstillende måte.
III
Loven gjelder fra den
tid Kongen bestemmer.
Oslo, i energi- og miljøkomiteen, den 17. juni 2007
Gunnar Kvassheim |
Asmund Kristoffersen |
leder |
ordfører |