Fiskeridepartementet mener det må være
et mål å fremme en næringsstruktur som
gir aktørene anledning til å utnytte mulighetene
markedene gir for å øke verdien på fiskeråstoffet.
Fiskeridepartementet vil legge større
vekt på verdiskapingspotensialet i kystsamfunnene og vil
legge bedre til rette for samarbeid og langsiktig planlegging i
produksjonen fra råstoff til marked.
Fiskeindustrien har gjennomgått store
endringer de siste årene. Utviklingen går mot
større konsentrasjon på eiersiden og aktører
fra flåtesiden går inn som eiere i industrien
for å knytte seg opp mot foredling og markedsføring.
Med bakgrunn i den konsentrasjon en finner på kjøpersiden
i markedene mener Fiskeridepartementet at det er fornuftig av næringsaktørene å inngå samarbeidsløsninger.
Det vil fra departementets side bli lagt vekt på at offentlige
midler fremmer forpliktende samarbeid mellom selvstendige bedrifter,
for slik å styrke innsatsen i markedene.
Departementet vil være varsom med å bevilge offentlige
midler som øker produksjonskapasitet i fiskeindustrien.
Fiskeridepartementet viser til at det ikke er
noen begrensning for fartøyeieres muligheter for å inneha majoritetsinteresser
i industrien, mens integrasjon andre veien i verdikjeden er begrenset
av deltakerloven. For å ha en eierandel over 50 pst. i
fiskefartøyer er det et krav om å være
aktiv fisker.
Etter Fiskeridepartementets oppfatning kan problemstillingen
knyttet til integrasjon mellom flåte og industri i stor
grad ivaretas innenfor rammen av dagens lovverk og gjennom samarbeid
mellom næringsaktørene.
Det følger av fremlagte forslag til
ny lov om retten til å delta i fiske og fangst (deltakerloven,
jf. Ot.prp. nr. 67 (1997-98), at hjemmel til å dispensere
fra aktivitetskravet foreslås videreført. Dette
innebærer at det fortsatt vil være adgang til å gi
dispensasjoner bl.a. til fiskeindustribedrifter som ønsker å stå som
eier av ferskfisktrålere. Samtidig som departementet vil
videreføre etablert praksis, vil man legge til rette for
at andre deler av havfiskeflåten skal kunne eies av fiskeindustrien
når dette anses nødvendig for å sikre
lokalt eierskap og geografisk fordeling av fisketillatelser.
Fiskeridepartementet vil sette ned et utvalg
som skal gjennomgå problemstillinger og spørsmål
om aktive fiskeres eierandeler i fiskefartøy, hjemmel til å dispensere
fra aktivitetskravet, børsnoterte selskapers plikt til å søke
ervervstillatelse og oppfyllelse av kravet i fiskerigrenseloven.
På 1990-tallet har den totale utskiftingstakten
vært lav. Den siste større utskiftingsbølgen
skjedde i siste halvdel av 1980-tallet. Flåtefornyelsen
på 1990-tallet er tallmessig dominert av størrelsesgruppene
under 15 meter. De fleste kontraheringene av mindre fartøyer
er finansiert privat uten offentlig støtte.
Regjeringen vil legge til rette for en helårsdreven kystflåte
langs hele kysten ved å prioritere nybygg på 15-34
meter. Dette vil ha stor betydning for stabil tilførsel
av råstoff til fiskeindustrien. Denne gruppen har i dag
høy gjennomsnittsalder og trenger fornyelse. Egenkapitalsituasjonen
er svak i denne delen av flåten og kostnadene ved nybygg
er så høye at offentlige tilskudd er påkrevet
for å få dette til.
En sentral utfordring for norsk fiskerinæring
er å oppgradere flåten uten at dette fører
til en ytterligere oppbygging av fangstkapasiteten i næringen
og økt press på ressursene.
Fiskeridepartementets vurdering er at enhetskvoteordninger
er et godt virkemiddel for kapasitetsbegrensning innenfor konsesjonsregulerte
flåtegrupper.
Fiskeridepartementet vil vurdere å innføre
begrensing på fiske innenfor fiskerigrensen for fartøy
over 28 meter som fisker med konvensjonelle redskap, jf. ordningen
som i dag gjelder for fiske med trål.
Departementet vil i arbeidet med å gjennomgå konsesjonsregelverket
ha som utgangspunkt at et revidert regelverk skal bidra til at fartøyeiere
står friere i utformingen av fartøy og at en slik
fremmer en tryggere og mer hensiktsmessig fartøyutforming.
Departementet vil ta sikte på å videreføre
kondemneringsordningen som et tiltak for kapasitetsreduksjon og
flåtefornyelse.
Komiteen vil understreka
at strukturen i den landbaserte industrien må tilpassast
råstoffgrunnlaget. Kravet til lønsam drift og
maksimal verdiskaping må innskjerpast ovanfor dei som framleis
skal vera del av denne strukturen.
Komiteen meiner det skal vera
eit mål å få til ei maksimal verdiskaping
av råstoffet som vert landa i Norge. Det må også stimulerast
til at tilhøva vert tilrettelagt, slik at det vert attraktivt å landa
både norsk og utanlandsk råstoff i Norge som kan
danna grunnlag for stabile attraktive arbeidsplassar og busetnad
i kystsamfunna. Systemet med mindre mottaksstasjonar som kan forsyne
større produksjonsanlegg bør vidareførast.
Komiteen er samd i at det vert
lagt vekt på at offentlege midlar fremmar forpliktande
samarbeid mellom sjølvstendige verksemder, for slik å styrkja innsatsen
i marknadene. På landsida må bruken av offentlege
midlar avgrensast og rettast inn mot oppgradering av produksjonsanlegg
for å møta krav frå marknaden når
det gjeld anlegg og produkt.
Komiteen sitt fleirtal, alle
unnateke medlemene frå Framstegspartiet og Høgre,
har merka seg at meldinga legg opp til vidareføring av
prinsippet om at fiskeflåten skal vera fiskareigd. Fleirtalet sluttar
seg til at kravet for å få ervervsløyve
er innskjerpa til at søkjar må ha vore aktiv fiskar
i 3 av dei 5 siste åra, mot idag 3 av dei 10 siste åra. Fleirtalet meiner
det må takast høgde for eventuelle «naturkatastrofar» som selinvasjonar
og mangel på fisk som fører med seg at det ikkje
er noko grunnlag å fiska på. Fleirtalet støttar
ei vidareføring av deltakarlova sin hovudregel om at fiskefartøy
skal vera minst 51 pst. fiskareigd. Fleirtalet støttar
også at det kan gjevast dispensasjon for fiskeindustrien
til å eiga fartøy. Fleirtalet meiner
at dagens dispensasjonspraksis må vidareførast. Det
må kunna gjerast unntak frå hovudregelen for havfiskeflåten
når det er nødvendig for å bidra til
livskraftige fiskerimiljø, oppretthalde den geografiske
fordelinga av fiskeløyver, og for å auke høve
til verdiskaping i samspelet mellom flåte og industrien
på land. Fleirtalet meiner at slik dispensasjon
skal kunne bli gitt av departementet ut frå ei vurdering
i høve til formålet nemnd ovanfor.
Fleirtalet meiner det må utarbeidast
eit regelverk som i større grad klargjer vilkåra
for dispensasjonsordninga.
Fleirtalet finn grunn til å peika
på at tida er inne for ei evaluering av og i tilfelle i
kor stor grad vertikalt integrerte verksemder fører til
meir stabile arbeidsplassar og auka lønsemd i næringa.
Fleirtalet syner elles til Ot.prp.
nr. 67 (1997-98) om deltakarlova med tilhøyrande Innst.
O. nr. 38 (1998-99).
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre går mot Regjeringens forslag
om å innskjerpe aktivitetskravet i deltakerloven. Forslaget
kan bidra til å utestenge kvalifiserte yrkesutøvere
og svekke mulighetene for nødvendig kapitaltilgang i næringen. Disse
medlemmer mener videre fiskeindustrien bør ha samme
anledning til å eie fartøyer i havfiskeflåten
som landbaserte redere. Dette vil øke kapitaltilgangen,
bidra til en raskere fornying av flåten samt styrke mulighetene
for forbedret rekruttering til næringen. For å tilfredsstille stadig
mer krevende eksportmarkeders krav til forsyningssikkerhet og høyt
bearbeidede produkter, er fiskeindustrien på sin side avhengig
av jevn tilgang på råvarer. Disse medlemmer mener
fiskeindustrien gjennom vertikal integrasjon kan sikre seg et råvaregrunnlag
som vil gjøre det lettere å opprettholde helårsproduksjon
og inngå langsiktige leveringskontrakter med viktige kunder.
Et grunnlag med egne ressurser, supplert med leveranser fra resten
av flåten, kan gi fiskerinæringen verdifull fleksibilitet
i et omskiftelig marked.
Disse medlemmer mener subsidiært
at det må utarbeides forskrifter som gjør det
enklere for fiskeindustrien og andre til å eie større
fiskefartøyer som derved øker tilgangen på langsiktig
eierkapital og likeledes bidrar til raskere fornying av flåten.
Disse medlemmer viser for øvrig
til de respektive partiers merknader til Ot.prp. nr. 67 (1997-98),
Innst. O. nr. 38 (1998-99).
Komiteen sitt fleirtal�
alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet og Høgre,
meiner Råfisklova er ein høveleg reiskap for regulering
av førstehandsomsetnad av fisk. Samfunnsoppgåva
salslaga gjer for å kontrollera og rapportera uttak av
fisk er av stor verdi i eit ressursperspektiv og vil verta stadig viktigare
ettersom presset på ressursane aukar.
Fleirtalet vil understreka at
ordninga med frivillige og langsiktige avtalar mellom selgjar og
kjøpar må styrkjast og halda fram. Fleirtalet ber
vidare om at ordninga med at salslaga kan omstøyta langsiktige avtalar
blir vurdert nærare utifrå marknadssituasjonen i
dag.
Komiteen meiner òg
at fiskeauksjonar er ein tenleg måte å auka verdiskapinga
då råstoffet på denne måten
vert prisa i samsvar med det marknaden tilseier. Komiteen meiner
også at det må utviklast og utprøvast
eit system for auksjonering av råstoff på langsiktige
kontrakter. Eit slikt system kan bidra til langsiktig planlegging
både hos kjøper og selger samstundes som ein sikrar
at råstoffet vert omsett til marknadspris. Auksjonering
av fisk kan også føra til ei strukturtilpassing
i den landbaserte industrien, ved at dei mest lønsame verksemdene
i ein region sikrar seg råstoff.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at råfiskloven bør avvikles. Disse medlemmer vil
innføre frivillige ordninger om medlemskap i salgslagene. Disse
medlemmer mener at fiskerne selv kan få avtale
priser direkte med kjøperne, slik at markedet på denne
måten kan fungere og at unødvendige reguleringer
blir fjernet.
Disse medlemmer vil på denne
bakgrunn framsette følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen
legge fram en sak hvor en tar utgangspunkt i at råfiskloven
oppheves.»
Komiteens medlemmer fra Høyre mener Råfiskloven
slik den er i dag bidrar til usikkerhet i råstofftilgangen
for fiskeindustrien. Dette er et betydelig problem, særlig
for kapitalintensive bedrifter med høy bearbeidingsgrad
og store faste kostnader. Disse bedriftene er mer sårbare
overfor svikt i råstofftilgangen enn bedrifter med mer
sesongtilpasset produksjon. Siden utenlandske kunder ofte krever
langsiktige og stabile leveranser, er stabil råstofftilgang
avgjørende for at den norske fiskeindustrien skal kunne
hevde seg på det internasjonale markedet. Disse
medlemmer mener Råfiskloven må forbedres
slik at alle typer fiskeindustri får gode arbeidsvilkår.
Loven bør tilpasses for å øke fiskernes
og industriens fleksibilitet i valg av råstoffløsninger.
Det vil legge grunnlag for økt verdiskaping og lønnsomhet
både i fiskeindustrien og fiskeflåten.
Disse medlemmermener
Råfiskloven må tilpasses den utviklingen som finner
sted innenfor fiskeindustrien. Den tradisjonelle målsettingen
om å beskytte fiskere med svak lokal markedsstilling må kombineres
med behovet for økt stabilitet i råvareleveransene
til den enkelte industribedrift. Loven må derfor legge
til rette for en markedsbasert førstehåndsomsetning
av fisk samtidig som fiskerne sikres oppgjør til markedspris. Disse
medlemmer mener på denne bakgrunn at bindende og
langsiktige avtaler mellom selger og industri uttrykkelig må tillates.
Slike avtaler skal ikke kunne settes til side av salgslagene. Den øvrige
prisfastsettingen bør ha karakter av minstepriser og skje
gjennom likeverdige forhandlinger mellom kjøper og salgslag,
uavhengig av om salget skjer gjennom auksjoner eller på annen
måte. Det bør opprettes en meglingsinstans som
ved uenighet har myndighet til å fastsette minsteprisen
på fisk.
Komiteen meiner at
fangstkapasiteten er for stor og at arbeidet med strukturtilpassing
må halda fram og intensiverast. Hav- og kystflåten
utfyller kvarandre og har ulike sterke sider. Havflåten
har stor aksjonsradius og sikrar store fangstar og kvalitetsråstoff
til dei store mottaksanlegga. Kystflåten sikrar leveranse
av ferskt råstoff, av topp kvalitet om tilhøva
vert lagt tilrette på mottaksida, og at det vert betalt
for kvalitet.
Komiteen er kjend med at den
dekte flåten har ein gjennomsnittsalder på 23,2 år
og ser at fiskeflåten treng fornying og modernisering utan
at dette fører til kapasitetsauke totalt sett.
Komiteen meiner fartøyutforminga
må bli friare utan at dette medfører auka fangstkapasitet.
Omsyn til abeidsmiljø og tryggleik, samt kapasitet til å handtera biprodukt
må liggja til grunn for utforminga.
Komiteen meiner trygge tenlege
og lønsame fartøy vil ha stor betydning for rekrutteringa
til fiskaryrket og å betra grunnlaget for lønnsemd.
Komiteen meiner det må vurderast å utvide
ordninga med rekrutteringskvotar. Innsatsen må aukast på kondemneringssida
for å få fleire båtar ut av fiske på permanenet
basis. Ordninga må innrettast slik at gamle båtar
går til opphogging framfor å bli sett inn i fiske
i uregulerte havområder, eller at dei vert selde til land Noreg
ikkje har fiskeriavtale med.
Komiteen syner til at skattereforma
frå 1992 står ved lag, men er likevel samd i at
det må vurderast ordningar som stimulerer til nybygg. På denne
bakgrunn gjer komiteen følgjande framlegg:
«Stortinget ber Regjeringa
komme med framlegg om aktuelle skatte- og finansieringsordningar
som kan stimulere til ein auka utskiftingstakt i flåten
i dei ulike deler av landet.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener at et viktig tiltak vil være å utvikle
en selvregulerende ordning for kapasitetstilpassing i fiskeflåten.
Disse medlemmer mener det er
positivt at departementet varsler en mer kritisk holdning til regelverk
som medfører tap av driftstid, begrenser fartøyutforming
og legger føringer på redskapsbruk. Fartøyreguleringene
har gitt uheldige utslag på fartøyenes utforming
og funksjonskrav. Disse medlemmer peker på at
paragraffartøyer som bygges både for å tilfredsstille
regelverket og for å få størst mulig lastekapasitet
ofte utgjør en sikkerhetsrisiko og er fiskerifaglig lite
egnede. I tillegg er det sjelden lønnsomt å bygge
om eller bytte ut et fartøy uten samtidig å endre
fangstkapasiteten. Reguleringene fører derfor til en stadig
foreldelse av flåten. Pålegg om bruk av bestemte
redskapstyper fører samtidig til manglende fleksibilitet
i utøvelsen av fisket og et høyere kostnadsnivå enn
nødvendig.
Disse medlemmer viser videre
til at kravene til fartøyutforming har gjort det vanskelig å ta
vare på og utnytte biprodukter. Disse medlemmer mener
på denne bakgrunn at fartøy- og redskapsreguleringene påfører
fiskerinæringen store kostnader og bør avvikles
for fartøyregulerte fiskerier.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
det må være like vilkår for alle fartøygrupper,
når det gjelder utskifting. Det må også stilles
krav til lønnsomhet i slike prosjekter. Regelverket må utformes
slik at lønnsomme prosjekter og effektive båter
blir prioritert.