6.1 Sammendrag

Fiskeridepartementet mener det må være et mål å fremme en næringsstruktur som gir aktørene anledning til å utnytte mulighetene markedene gir for å øke verdien på fiskeråstoffet.

Fiskeridepartementet vil legge større vekt på verdiskapingspotensialet i kystsamfunnene og vil legge bedre til rette for samarbeid og langsiktig planlegging i produksjonen fra råstoff til marked.

Fiskeindustrien har gjennomgått store endringer de siste årene. Utviklingen går mot større konsentrasjon på eiersiden og aktører fra flåtesiden går inn som eiere i industrien for å knytte seg opp mot foredling og markedsføring.

Med bakgrunn i den konsentrasjon en finner på kjøpersiden i markedene mener Fiskeridepartementet at det er fornuftig av næringsaktørene å inngå samarbeidsløsninger. Det vil fra departementets side bli lagt vekt på at offentlige midler fremmer forpliktende samarbeid mellom selvstendige bedrifter, for slik å styrke innsatsen i markedene.

Departementet vil være varsom med å bevilge offentlige midler som øker produksjonskapasitet i fiskeindustrien.

Fiskeridepartementet viser til at det ikke er noen begrensning for fartøyeieres muligheter for å inneha majoritetsinteresser i industrien, mens integrasjon andre veien i verdikjeden er begrenset av deltakerloven. For å ha en eierandel over 50 pst. i fiskefartøyer er det et krav om å være aktiv fisker.

Etter Fiskeridepartementets oppfatning kan problemstillingen knyttet til integrasjon mellom flåte og industri i stor grad ivaretas innenfor rammen av dagens lovverk og gjennom samarbeid mellom næringsaktørene.

Det følger av fremlagte forslag til ny lov om retten til å delta i fiske og fangst (deltakerloven, jf. Ot.prp. nr. 67 (1997-98), at hjemmel til å dispensere fra aktivitetskravet foreslås videreført. Dette innebærer at det fortsatt vil være adgang til å gi dispensasjoner bl.a. til fiskeindustribedrifter som ønsker å stå som eier av ferskfisktrålere. Samtidig som departementet vil videreføre etablert praksis, vil man legge til rette for at andre deler av havfiskeflåten skal kunne eies av fiskeindustrien når dette anses nødvendig for å sikre lokalt eierskap og geografisk fordeling av fisketillatelser.

Fiskeridepartementet vil sette ned et utvalg som skal gjennomgå problemstillinger og spørsmål om aktive fiskeres eierandeler i fiskefartøy, hjemmel til å dispensere fra aktivitetskravet, børsnoterte selskapers plikt til å søke ervervstillatelse og oppfyllelse av kravet i fiskerigrenseloven.

På 1990-tallet har den totale utskiftingstakten vært lav. Den siste større utskiftingsbølgen skjedde i siste halvdel av 1980-tallet. Flåtefornyelsen på 1990-tallet er tallmessig dominert av størrelsesgruppene under 15 meter. De fleste kontraheringene av mindre fartøyer er finansiert privat uten offentlig støtte.

Regjeringen vil legge til rette for en helårsdreven kystflåte langs hele kysten ved å prioritere nybygg på 15-34 meter. Dette vil ha stor betydning for stabil tilførsel av råstoff til fiskeindustrien. Denne gruppen har i dag høy gjennomsnittsalder og trenger fornyelse. Egenkapitalsituasjonen er svak i denne delen av flåten og kostnadene ved nybygg er så høye at offentlige tilskudd er påkrevet for å få dette til.

En sentral utfordring for norsk fiskerinæring er å oppgradere flåten uten at dette fører til en ytterligere oppbygging av fangstkapasiteten i næringen og økt press på ressursene.

Fiskeridepartementets vurdering er at enhetskvoteordninger er et godt virkemiddel for kapasitetsbegrensning innenfor konsesjonsregulerte flåtegrupper.

Fiskeridepartementet vil vurdere å innføre begrensing på fiske innenfor fiskerigrensen for fartøy over 28 meter som fisker med konvensjonelle redskap, jf. ordningen som i dag gjelder for fiske med trål.

Departementet vil i arbeidet med å gjennomgå konsesjonsregelverket ha som utgangspunkt at et revidert regelverk skal bidra til at fartøyeiere står friere i utformingen av fartøy og at en slik fremmer en tryggere og mer hensiktsmessig fartøyutforming.

Departementet vil ta sikte på å videreføre kondemneringsordningen som et tiltak for kapasitetsreduksjon og flåtefornyelse.

6.2 Komiteens merknader

6.2.1 Tilpasning av produksjonskapasiteten

Komiteen vil understreka at strukturen i den landbaserte industrien må tilpassast råstoffgrunnlaget. Kravet til lønsam drift og maksimal verdiskaping må innskjerpast ovanfor dei som framleis skal vera del av denne strukturen.

Komiteen meiner det skal vera eit mål å få til ei maksimal verdiskaping av råstoffet som vert landa i Norge. Det må også stimulerast til at tilhøva vert tilrettelagt, slik at det vert attraktivt å landa både norsk og utanlandsk råstoff i Norge som kan danna grunnlag for stabile attraktive arbeidsplassar og busetnad i kystsamfunna. Systemet med mindre mottaksstasjonar som kan forsyne større produksjonsanlegg bør vidareførast.

Komiteen er samd i at det vert lagt vekt på at offentlege midlar fremmar forpliktande samarbeid mellom sjølvstendige verksemder, for slik å styrkja innsatsen i marknadene. På landsida må bruken av offentlege midlar avgrensast og rettast inn mot oppgradering av produksjonsanlegg for å møta krav frå marknaden når det gjeld anlegg og produkt.

6.2.2 Deltagerloven

Komiteen sitt fleirtal, alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet og Høgre, har merka seg at meldinga legg opp til vidareføring av prinsippet om at fiskeflåten skal vera fiskareigd. Fleirtalet sluttar seg til at kravet for å få ervervsløyve er innskjerpa til at søkjar må ha vore aktiv fiskar i 3 av dei 5 siste åra, mot idag 3 av dei 10 siste åra. Fleirtalet meiner det må takast høgde for eventuelle «naturkatastrofar» som selinvasjonar og mangel på fisk som fører med seg at det ikkje er noko grunnlag å fiska på. Fleirtalet støttar ei vidareføring av deltakarlova sin hovudregel om at fiskefartøy skal vera minst 51 pst. fiskareigd. Fleirtalet støttar også at det kan gjevast dispensasjon for fiskeindustrien til å eiga fartøy. Fleirtalet meiner at dagens dispensasjonspraksis må vidareførast. Det må kunna gjerast unntak frå hovudregelen for havfiskeflåten når det er nødvendig for å bidra til livskraftige fiskerimiljø, oppretthalde den geografiske fordelinga av fiskeløyver, og for å auke høve til verdiskaping i samspelet mellom flåte og industrien på land. Fleirtalet meiner at slik dispensasjon skal kunne bli gitt av departementet ut frå ei vurdering i høve til formålet nemnd ovanfor.

Fleirtalet meiner det må utarbeidast eit regelverk som i større grad klargjer vilkåra for dispensasjonsordninga.

Fleirtalet finn grunn til å peika på at tida er inne for ei evaluering av og i tilfelle i kor stor grad vertikalt integrerte verksemder fører til meir stabile arbeidsplassar og auka lønsemd i næringa.

Fleirtalet syner elles til Ot.prp. nr. 67 (1997-98) om deltakarlova med tilhøyrande Innst. O. nr. 38 (1998-99).

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre går mot Regjeringens forslag om å innskjerpe aktivitetskravet i deltakerloven. Forslaget kan bidra til å utestenge kvalifiserte yrkesutøvere og svekke mulighetene for nødvendig kapitaltilgang i næringen. Disse medlemmer mener videre fiskeindustrien bør ha samme anledning til å eie fartøyer i havfiskeflåten som landbaserte redere. Dette vil øke kapitaltilgangen, bidra til en raskere fornying av flåten samt styrke mulighetene for forbedret rekruttering til næringen. For å tilfredsstille stadig mer krevende eksportmarkeders krav til forsyningssikkerhet og høyt bearbeidede produkter, er fiskeindustrien på sin side avhengig av jevn tilgang på råvarer. Disse medlemmer mener fiskeindustrien gjennom vertikal integrasjon kan sikre seg et råvaregrunnlag som vil gjøre det lettere å opprettholde helårsproduksjon og inngå langsiktige leveringskontrakter med viktige kunder. Et grunnlag med egne ressurser, supplert med leveranser fra resten av flåten, kan gi fiskerinæringen verdifull fleksibilitet i et omskiftelig marked.

Disse medlemmer mener subsidiært at det må utarbeides forskrifter som gjør det enklere for fiskeindustrien og andre til å eie større fiskefartøyer som derved øker tilgangen på langsiktig eierkapital og likeledes bidrar til raskere fornying av flåten.

Disse medlemmer viser for øvrig til de respektive partiers merknader til Ot.prp. nr. 67 (1997-98), Innst. O. nr. 38 (1998-99).

6.2.3 Råfiskloven og fiskeauksjoner

Komiteen sitt fleirtal� alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet og Høgre, meiner Råfisklova er ein høveleg reiskap for regulering av førstehandsomsetnad av fisk. Samfunnsoppgåva salslaga gjer for å kontrollera og rapportera uttak av fisk er av stor verdi i eit ressursperspektiv og vil verta stadig viktigare ettersom presset på ressursane aukar.

Fleirtalet vil understreka at ordninga med frivillige og langsiktige avtalar mellom selgjar og kjøpar må styrkjast og halda fram. Fleirtalet ber vidare om at ordninga med at salslaga kan omstøyta langsiktige avtalar blir vurdert nærare utifrå marknadssituasjonen i dag.

Komiteen meiner òg at fiskeauksjonar er ein tenleg måte å auka verdiskapinga då råstoffet på denne måten vert prisa i samsvar med det marknaden tilseier. Komiteen meiner også at det må utviklast og utprøvast eit system for auksjonering av råstoff på langsiktige kontrakter. Eit slikt system kan bidra til langsiktig planlegging både hos kjøper og selger samstundes som ein sikrar at råstoffet vert omsett til marknadspris. Auksjonering av fisk kan også føra til ei strukturtilpassing i den landbaserte industrien, ved at dei mest lønsame verksemdene i ein region sikrar seg råstoff.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at råfiskloven bør avvikles. Disse medlemmer vil innføre frivillige ordninger om medlemskap i salgslagene. Disse medlemmer mener at fiskerne selv kan få avtale priser direkte med kjøperne, slik at markedet på denne måten kan fungere og at unødvendige reguleringer blir fjernet.

Disse medlemmer vil på denne bakgrunn framsette følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen legge fram en sak hvor en tar utgangspunkt i at råfiskloven oppheves.»

Komiteens medlemmer fra Høyre mener Råfiskloven slik den er i dag bidrar til usikkerhet i råstofftilgangen for fiskeindustrien. Dette er et betydelig problem, særlig for kapitalintensive bedrifter med høy bearbeidingsgrad og store faste kostnader. Disse bedriftene er mer sårbare overfor svikt i råstofftilgangen enn bedrifter med mer sesongtilpasset produksjon. Siden utenlandske kunder ofte krever langsiktige og stabile leveranser, er stabil råstofftilgang avgjørende for at den norske fiskeindustrien skal kunne hevde seg på det internasjonale markedet. Disse medlemmer mener Råfiskloven må forbedres slik at alle typer fiskeindustri får gode arbeidsvilkår. Loven bør tilpasses for å øke fiskernes og industriens fleksibilitet i valg av råstoffløsninger. Det vil legge grunnlag for økt verdiskaping og lønnsomhet både i fiskeindustrien og fiskeflåten.

Disse medlemmermener Råfiskloven må tilpasses den utviklingen som finner sted innenfor fiskeindustrien. Den tradisjonelle målsettingen om å beskytte fiskere med svak lokal markedsstilling må kombineres med behovet for økt stabilitet i råvareleveransene til den enkelte industribedrift. Loven må derfor legge til rette for en markedsbasert førstehåndsomsetning av fisk samtidig som fiskerne sikres oppgjør til markedspris. Disse medlemmer mener på denne bakgrunn at bindende og langsiktige avtaler mellom selger og industri uttrykkelig må tillates. Slike avtaler skal ikke kunne settes til side av salgslagene. Den øvrige prisfastsettingen bør ha karakter av minstepriser og skje gjennom likeverdige forhandlinger mellom kjøper og salgslag, uavhengig av om salget skjer gjennom auksjoner eller på annen måte. Det bør opprettes en meglingsinstans som ved uenighet har myndighet til å fastsette minsteprisen på fisk.

6.2.4 Fangstkapasiteten og fornyelse av flåten

Komiteen meiner at fangstkapasiteten er for stor og at arbeidet med strukturtilpassing må halda fram og intensiverast. Hav- og kystflåten utfyller kvarandre og har ulike sterke sider. Havflåten har stor aksjonsradius og sikrar store fangstar og kvalitetsråstoff til dei store mottaksanlegga. Kystflåten sikrar leveranse av ferskt råstoff, av topp kvalitet om tilhøva vert lagt tilrette på mottaksida, og at det vert betalt for kvalitet.

Komiteen er kjend med at den dekte flåten har ein gjennomsnittsalder på 23,2 år og ser at fiskeflåten treng fornying og modernisering utan at dette fører til kapasitetsauke totalt sett.

Komiteen meiner fartøyutforminga må bli friare utan at dette medfører auka fangstkapasitet. Omsyn til abeidsmiljø og tryggleik, samt kapasitet til å handtera biprodukt må liggja til grunn for utforminga.

Komiteen meiner trygge tenlege og lønsame fartøy vil ha stor betydning for rekrutteringa til fiskaryrket og å betra grunnlaget for lønnsemd.

Komiteen meiner det må vurderast å utvide ordninga med rekrutteringskvotar. Innsatsen må aukast på kondemneringssida for å få fleire båtar ut av fiske på permanenet basis. Ordninga må innrettast slik at gamle båtar går til opphogging framfor å bli sett inn i fiske i uregulerte havområder, eller at dei vert selde til land Noreg ikkje har fiskeriavtale med.

Komiteen syner til at skattereforma frå 1992 står ved lag, men er likevel samd i at det må vurderast ordningar som stimulerer til nybygg. På denne bakgrunn gjer komiteen følgjande framlegg:

«Stortinget ber Regjeringa komme med framlegg om aktuelle skatte- og finansieringsordningar som kan stimulere til ein auka utskiftingstakt i flåten i dei ulike deler av landet.»

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre mener at et viktig tiltak vil være å utvikle en selvregulerende ordning for kapasitetstilpassing i fiskeflåten.

Disse medlemmer mener det er positivt at departementet varsler en mer kritisk holdning til regelverk som medfører tap av driftstid, begrenser fartøyutforming og legger føringer på redskapsbruk. Fartøyreguleringene har gitt uheldige utslag på fartøyenes utforming og funksjonskrav. Disse medlemmer peker på at paragraffartøyer som bygges både for å tilfredsstille regelverket og for å få størst mulig lastekapasitet ofte utgjør en sikkerhetsrisiko og er fiskerifaglig lite egnede. I tillegg er det sjelden lønnsomt å bygge om eller bytte ut et fartøy uten samtidig å endre fangstkapasiteten. Reguleringene fører derfor til en stadig foreldelse av flåten. Pålegg om bruk av bestemte redskapstyper fører samtidig til manglende fleksibilitet i utøvelsen av fisket og et høyere kostnadsnivå enn nødvendig.

Disse medlemmer viser videre til at kravene til fartøyutforming har gjort det vanskelig å ta vare på og utnytte biprodukter. Disse medlemmer mener på denne bakgrunn at fartøy- og redskapsreguleringene påfører fiskerinæringen store kostnader og bør avvikles for fartøyregulerte fiskerier.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener det må være like vilkår for alle fartøygrupper, når det gjelder utskifting. Det må også stilles krav til lønnsomhet i slike prosjekter. Regelverket må utformes slik at lønnsomme prosjekter og effektive båter blir prioritert.