I kommuneproposisjonen for 2016 ble det varslet
at regjeringen vil foreta en helhetlig gjennomgang av inntektssystemet
for kommunene, og det ble understreket at denne gjennomgangen av inntektssystemet
også skal ses i sammenheng med kommunereformen. Regjeringen legger
i proposisjonen fram forslag til endringer i inntektssystemet for
kommunene, herunder endringer i kostnadsnøkkelen for kommunene,
kompensasjonen for smådriftsulemper i inntektssystemet og de regionalpolitiske
tilskuddene. Forslaget bygger på avtale om nytt inntektssystem for
kommunene, inngått mellom Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre 21. april
2016. Nytt inntektssystem for kommunene innføres fra og med 2017.
Regjeringen foreslår i proposisjonen endringer
i kompensasjonen for smådriftsulemper i kommunal tjenesteproduksjon,
slik at man skiller mellom frivillige og ufrivillige smådriftsulemper,
og graderer kompensasjonen mellom kommunene ut fra dette. Det vil
bidra til å gjøre inntektssystemet mer nøytralt med hensyn til kommunestruktur.
I dag får alle kommuner full kompensasjon for smådriftsulemper i
kommunal tjenesteproduksjon gjennom kostnadsnøkkelen i utgiftsutjevningen,
uavhengig av om deler av disse kostnadene kan ses på som frivillige.
Etter departementets vurdering bør ikke kommuner kompenseres for
frivillige smådriftsulemper på kommunenivå. Det foreslås derfor
at det gjøres endringer slik at det ikke lenger blir gitt full kompensasjon
for frivillige smådriftsulemper gjennom basiskriteriet. Basiskriteriet
dekker i hovedsak administrative kostnader i kommunen. Det skal
fortsatt gis full kompensasjon for smådriftsulemper på tjenestenivå
grunnet bosettingsmønster.
Regionalpolitiske tilskudd skal fortsatt være
en viktig del av inntektssystemet, og vil være et viktig virkemiddel
i distriktspolitikken for å oppnå næringsutvikling og en god samfunnsmessig
utvikling. Regjeringen ønsker å knytte de regionalpolitiske tilskuddene
tettere opp til den øvrige distriktspolitikken og gjøre også disse
tilskuddene mer nøytrale med hensyn til kommunesammenslutninger.
Det er lagt opp til at kostnadsnøklene i utgiftsutjevningen
skal oppdateres om lag hvert fjerde år, og denne revisjonen av kostnadsnøkkelen
er en oppfølging av dette. Kostnadsnøklene bør oppdateres jevnlig
for å fange opp endringer i befolkningssammensetning, levekår, reiseavstander
og andre strukturelle forhold.
Forslag til nytt inntektssystem for kommunene ble
sendt på høring i desember 2015, med høringsfrist 1. mars 2016.
Kommunal- og moderniseringsdepartementet har mottatt i overkant av
400 høringsuttalelser til forslaget, hvorav om lag 330 er fra kommuner.
Departementet har gått gjennom høringsuttalelsene, og disse er oppsummert
i proposisjonens pkt. 7.2.
I etterkant av høringen har regjeringspartiene
og Venstre kommet fram til en avtale om et justert forslag til endringer
i inntektssystemet. Avtalen omfatter blant annet kostnadsnøkkelen,
inklusive strukturkriteriet og gradert basistilskudd, regionalpolitiske
tilskudd, skatteelementene og overgangsordning.
Mange av innspillene i høringsrunden omhandlet
forslaget om å gradere kompensasjonen for smådriftsulemper (gradert
basistilskudd), og flere pekte på fordelingsvirkningene. I tråd
med avtalen med Venstre legger departementet fram en justert modell
for gradert basistilskudd. Hovedprinsippene i modellen er beholdt,
men fordelingsvirkningene er mindre enn i den opprinnelige modellen.
Med denne modellen for gradert basistilskudd sikres alle kommuner
minimum 50 pst. av fullt basistilskudd, mens tilskudd mellom 50
og 100 pst. av fullt basistilskudd graderes ut fra kommunens verdi på
strukturkriteriet.
I høringsnotatet ble det lagt fram forslag til
nye delkostnadsnøkler på alle sektorer som er omfattet av utgiftsutjevningen,
og det ble ikke foreslått å gjøre endringer i hvilke sektorer som skal
omfattes av utgiftsutjevningen. Flere høringsinstanser har i høringen
påpekt at kommunale veier er en sektor som bør omfattes av utgiftsutjevningen.
I henhold til avtalen med Venstre skal departementet foreta ytterligere utredninger
om kommunale veier kan inkluderes i kostnadsnøkkelen, og legge fram
denne vurderingen for Stortinget senest i kommuneproposisjonen for
2018. I tråd med avtalen skal departementet også foreta en ytterligere
utredning av verdien på kriteriet psykisk utviklingshemmede i delkostnadsnøkkelen
for pleie og omsorg, og i påvente av dette beholdes vektingen av
dette kriteriet uendret i forhold til dagens delkostnadsnøkkel for
pleie og omsorg. For øvrig innføres ny kostnadsnøkkel som foreslått
i høringsnotatet. Etter avtalen med Venstre skal departementet også
jobbe videre med delkostnadsnøkkelen for sosialhjelp, og blant annet
vurdere om det er mulig å konstruere et kriterium som fanger opp
utford-ringer knyttet til rus og psykiatri.
I høringsnotatet var det ikke lagt fram en konkret modell
for de regionalpolitiske tilskuddene. Departementet legger i proposisjonen
fram forslag til endringer i de regionalpolitiske tilskuddene, i tråd
med avtalen som er inngått i Stortinget. Departementet foreslår
å erstatte de tre tilskuddene Nord-Norge- og Namdalstilskuddet,
distriktstilskudd Sør-Norge og småkommunetilskuddet med to nye tilskudd,
ett for Nord-Norge og ett for Sør-Norge. Småkommunetilskuddet videreføres
innenfor de to nye tilskuddene som et eget småkommunetillegg. I
henhold til avtalen mellom regjeringspartiene og Venstre vil departementet
foreta en videre utredning av hvordan disse to tilskuddene kan målrettes
bedre mot kommuner med reelle distriktsutfordringer.
Som en del av avtalen innføres det en ny tilskuddsordning
som vil omfatte mellomstore kommuner som slår seg sammen og dermed
utgjør et sterkere tyngdepunkt i sin region. Ordningen skal omfatte
kommuner som blir fra 9 000–10 000 innbyggere etter sammenslåing.
Departementet vil i statsbudsjettet for 2017 komme tilbake med nærmere
kriterier for tildeling og innretning av tilskuddet. Videre inngår
det i avtalen at departementet skal utrede en modell der storbytilskuddet
tildeles etter flere kriterier enn kun innbyggertall, og der tilskuddet
dels gis som en andel per kommune, og dels som en andel per innbygger.
I den forbindelse skal det særlig vurderes hvordan tilskuddet kan
styrke storbyer som rammes av oljeprisfall og omstilling av økonomien,
herunder Stavanger og Bergen.
I tråd med den inngåtte avtalen videreføres
skatteandelen og graden av skatteutjevning på dagens nivå. Regjeringen
kan årlig vurdere å øke skatteandelen og redusere utjevningen slik
at kommunene i framtiden får beholde en større andel av egne skatteinntekter
og blir mindre avhengig av overføringer fra staten. Overgangsordningen
i inntektssystemet, inntektsgarantiordningen, videreføres som i
dagens inntektssystem.
Det vises i proposisjonen til at kommunesektoren
har viktige velferdsoppgaver og forvalter en betydelig del av de
økonomiske ressursene i Norge. Det er usikkerhet i norsk økonomi,
og strammere offentlige budsjetter vil påvirke det økonomiske handlingsrommet
til kommunene. Innenfor dette handlingsrommet er det viktig at ressursene
fordeles og forvaltes på en god måte for å oppnå mest mulig velferd.
Den overordnede målsettingen med inntektssystemet er å legge til
rette for et likeverdig tjenestetilbud over hele landet. For å realisere
stortingsflertallets mål om en kommunestruktur med sterkere velferdskommuner
er det også nødvendig å fjerne hindringer for kommunereform i inntektssystemet.
For å sikre en mer rettferdig inntektsfordeling foreslår regjeringen
et nytt inntektssystem for kommunene.
Den demografiske utviklingen vil gi økt behov for
velferdstjenester i tiårene framover. Endringene i befolkningssammensetning
vil for alvor begynne å gjøre seg gjeldende fra 2020. Det forventes
da en sterk vekst i de eldre aldersgruppene, som vil gi en markant
økning i etterspørselen etter omsorgstjenester. Utfordringsbildet
vil variere mellom ulike typer kommuner og på tvers av regioner.
Befolkningsveksten de siste årene har vært sterkest i sentrale deler
av landet, og det er ventet at denne utviklingen vil fortsette.
Mange kommuner vil oppleve befolkningsvekst, mens andre kommuner vil
oppleve fraflytting.
Innbyggertilskuddet utgjør den største delen
av rammetilskuddet, med i overkant av 95 pst.
Innbyggertilskuddet til kommunene utgjør i 2016
119 mrd. kroner. En mindre del av innbyggertilskuddet blir gitt
en særskilt fordeling (tabell C). Dette gjelder blant annet oppgaver
som kun et fåtall kommuner har, saker det er vanskelig å finne en
god fordeling på innenfor de ordinære kriteriene i inntektssystemet
og inndelingstilskuddet til kommuner som har slått seg sammen.
Etter at sakene med særskilt fordeling er trukket ut,
fordeles innbyggertilskuddet som et likt beløp per innbygger til
alle kommuner på grunnlag av befolkningstall per 1. juli året før
budsjettåret. Innbyggertilskuddet blir deretter omfordelt etter:
Utgiftsutjevningen,
basert på kostnadsnøklene
Korreksjonsordningen for elever i statlige
og private skoler
Inntektsgarantiordningen
I tillegg til disse ordningene foretas den løpende skatteutjevningen
gjennom budsjettåret i innbyggertilskuddet. Dette skjer i praksis
ved at innbyggertilskuddet blir justert i de terminvise utbetalingene.
Skatteutjevningen jevner delvis ut forskjeller i skatteinntekter
mellom kommunene, og omfatter inntekts- og formuesskatt fra personlige
skatteytere og naturressursskatt fra kraftforetak.
Gjennom utgiftsutjevningen får kommunene full kompensasjon
for ufrivillige kostnadsforskjeller.
Innenfor utgiftsutjevningen er det en korreksjonsordning
for elever i statlige og private skoler. Det gis egne statstilskudd
utenom rammetilskuddet til elever i statlige og private skoler,
og ordningen korrigerer for dette ved at kommuner med relativt mange
elever i statlige og private skoler får et trekk gjennom utgiftsutjevningen etter
årlige fastsatte satser.
Inntektsgarantiordningen (INGAR) ble innført fra
og med 2009. Formålet med ordningen er å gi kommunene en helhetlig
skjerming mot en brå nedgang i rammetilskuddet. Ordningen sikrer per
i dag at ingen kommuner har en beregnet vekst i rammetilskuddet
fra et år til det neste som er lavere enn 300 kroner per innbygger
under beregnet vekst på landsbasis per innbygger, før finansieringen
av selve ordningen.
I dagens inntektssystem er det fem tilskudd
som skal ivareta regionalpolitiske hensyn. Dette er distriktstilskudd
Sør-Norge, Nord-Norge- og Namdalstilskudd, småkommunetilskudd, veksttilskudd,
og storbytilskudd.
Skjønnstilskuddet i inntektssystemet blir brukt til
å kompensere kommunene for spesielle lokale forhold som ikke fanges
opp i den faste delen av inntektssystemet.
Skatteinntekter utgjør i dag om lag 40 pst.
av kommunesektorens samlede inntekter, og er slik en viktig finansieringskilde
for sektoren. Skatteelementene i inntektssystemet består i hovedsak
av tre elementer: fastsetting av skattens andel av de samlede inntektene,
hvilke skatter som skal tilfalle kommunene og graden av utjevning
av skatteinntekter mellom kommunene. Innretningen av skatteelementene
i inntektssystemet vil være en vurdering av balansen mellom hensynet
til lokal forankring av inntektene og hensynet til likeverdige tjenester.
Til dels store forskjeller mellom kommunene
i befolkningssammensetning, geografi og kommunestørrelse gir variasjoner
i hvilke tjenester innbyggerne har behov for og hvilke kostnader kommunene
har ved å tilby disse tjenestene. Målet med utgiftsutjevningen er
å utjevne disse forskjellene og å sette alle kommuner i stand til
å tilby sine innbyggere likeverdige og gode kommunale tjenester.
Utgiftsutjevningen omfatter velferdstjenester av nasjonal karakter,
og tjenester det er knyttet sterke nasjonale føringer til. I dag
inngår sektorene grunnskole, barnehage, pleie og omsorg, kommunehelsetjeneste,
sosialhjelp, barnevern og administrasjon, landbruk og miljø i utgiftsutjevningen.
Gjennom utgiftsutjevningen får kommunene full kompensasjon
for ufrivillige kostnadsforskjeller. Grunnlaget for denne omfordelingen
er kostnadsnøkkelen i utgiftsutjevningen.
Departementet legger fram forslag til ny kostnadsnøkkel
for kommunene. Det er lagt opp til at kostnadsnøklene skal oppdateres
om lag hvert fjerde år, og denne revisjonen er en oppfølging av
dette.
Formålet med revisjonen har vært å se om dagens
kostnadsnøkkel fortsatt er den beste til å fange opp variasjoner
i kostnader mellom kommunene, eller om andre modeller er bedre for
å gi en best mulig utjevning av kostnadsforskjellene.
Kostnadsnøklene er et sett med objektive kriterier
og tilhørende vekter som blir brukt til å beregne en indeks for
hvor dyr en kommune er å drive. Med bakgrunn i disse indeksene og
et oppdatert sett med kriteriedata, blir forskjeller i beregnet
utgiftsbehov fullt utjevnet mellom kommunene, ved at det blir omfordelt
midler fra kommuner som er relativt billigere å drive enn gjennomsnittet
til kommuner som er relativt dyrere å drive enn gjennomsnittet.
Utgiftsutjevningen er et null-sum-spill, hvor tillegg for enkelte
kommuner motsvares med et tilsvarende trekk for andre kommuner.
Kommuner med et lavt beregnet utgiftsbehov får en reduksjon i rammetilskuddet,
mens kommuner med et høyt beregnet utgiftsbehov får et tillegg i
rammetilskuddet. Dermed utjevnes forskjellene mellom kommunene,
slik at de i større grad er i stand til å tilby likeverdige tjenester
til sine innbyggere.
Helt siden innføringen av inntektssystemet i 1986
har det vært et grunnleggende prinsipp at kommunene kun skal få
kompensasjon for ufrivillige etterspørsels- og kostnadsforhold i
tilknytning til de kommunale tjenestene.
Ufrivillige kostnadsforskjeller er forhold i
kommunen som kommunen i prinsippet ikke skal kunne påvirke ved egne
disponeringer. For eksempel vil mange eldre i befolkningen gi økt
etterspørsel etter pleie- og omsorgstjenester, og lange reiseavstander
vil kunne bety at kommunen må ha en desentralisert skolestruktur.
Begge disse faktorene er utenfor kommunens kontroll, og skal kompenseres
i utgiftsutjevningen.
Frivillige kostnadsforskjeller er derimot kostnader
som er et resultat av kommunenes egne disposisjoner og er knyttet
til forskjeller i standard/kvalitet og effektivitet. Å kompensere
for slike frivillige kostnadsforskjeller vil svekke insentivene
til kostnadseffektiv tjenesteyting. Når slike kostnadsforskjeller
ikke utjevnes, betyr det at en kommune som effektiviserer sin tjenesteyting
vil få beholde effektiviseringsgevinsten selv og kan benytte disse
midlene til andre formål.
I dagens inntektssystem er det lagt til grunn
at smådriftsulemper i kommunal tjenesteproduksjon er en ufrivillig
kostnad. Det kan imidlertid diskuteres om smådriftsulemper er en
ufrivillig kostnad som skal kompenseres fullt ut i utgiftsutjevningen.
I hvilken grad man skal kompensere for smådriftsulemper er en avveining
mellom graden av nøytralitet med hensyn til kommunesammenslutninger
og hensynet til utjevning. Fram til nå har man lagt størst vekt
på hensynet til utjevning, og størrelse har vært betraktet som en
ufrivillig kostnad. Det vil være varierende grad av frivillighet
i smådriftsulempene.
Det vises i proposisjonen til at for at utgiftsutjevningen
skal ivareta hovedprinsippene i inntektssystemet og fungere på en
god måte, må det settes strenge krav til kriteriene i kostnadsnøkkelen
og at disse må være objektive, basert på offisiell statistikk og
mulige å oppdatere jevnlig.
For å fastsette kriteriene i kostnadsnøkkelen
må man ta utgangspunkt i både kostnads- og etterspørselssiden ved
kommunal tjenesteyting.
Variasjoner i enhetskostnader kan i hovedsak forklares
med fem faktorer. For det første vil lokale karakteristika, slik
som bosettingsmønster og graden av spredtbygdhet, kunne påvirke
kommunenes kostnader ved å tilby en tjeneste, for eksempel hvordan
kommunen innretter skolestrukturen. Dette er forhold det korrigeres for
i utgiftsutjevningen gjennom egne bosettingskriterier i kostnadsnøkkelen.
For det andre kan det være både smådriftsulemper
og stordriftsulemper i kommunal tjenesteproduksjon (skala av produksjonen),
på grunn av kommunestørrelse. Dette kan enten være smådriftsulemper
knyttet til lavt innbyggertall i seg selv (utgiftene per produsert
enhet øker når produksjonen går ned) eller stordriftsulemper i større
kommuner (enhetskostnadene øker når produksjonen øker). I dagens
inntektssystem er smådriftsulemper behandlet som en ufrivillig kostnad
som det kompenseres fullt ut for gjennom basiskriteriet. Det kan
imidlertid diskuteres om det er rimelig å anta at kommunestørrelse
er ufrivillig.
En tredje faktor som kan påvirke enhetskostnadene
er variasjoner i faktorpriser, slik som for eksempel lønnsvariasjoner.
Lønnsutgifter kan være både frivillige og ufrivillige kostnader
og er derfor vanskelig å behandle i utgiftsutjevningen. Det er derfor
i dagens inntektssystem valgt å ikke kompensere for variasjon i
faktorpriser, og det foreslås ingen endringer i dette i denne revisjonen
av inntektssystemet.
De to siste faktorene som har betydning for
enhetskostnadene, er variasjoner i effektivitet og variasjoner i
kvalitet. Det skal ikke kompenseres for disse kostnadsvariasjonene
gjennom utgiftsutjevningen, siden begge forholdene skyldes lokale
valg og resultater av egne prioriteringer, og er frivillige kostnadsfaktorer.
Variasjoner i etterspørsel og behov etter kommunale
tjenester mellom kommuner fanges i hovedsak opp gjennom to typer
kriterier i kostnadsnøklene: alderskriterier og sosiale kriterier. Aldersfordelingen
i kommunen har en systematisk effekt på kommunenes utgiftsbehov.
Alderssammensetningen i kommunene vil ikke fange
opp hele etterspørselen etter kommunale tjenester, også andre trekk
ved befolkningen vil spille inn. Særlig relevant er kriterier som
uttrykker forskjeller i levekår og sosiale forhold.
I dagens kostnadsnøkkel inngår sektorene grunnskole,
barnehage, pleie og omsorg, kommunehelse, sosialhjelp, barnevern
samt administrasjon, landbruk og miljø i utgiftsutjevningen. Variasjoner
i kommunenes utgiftsbehov i disse sektorene fanges opp av delkostnadsnøkler
for den enkelte sektor. Utgiftsutjevningen bør omfatte oppgaver
som kommunene er pålagt å drive, eller der sterke nasjonale målsettinger
er knyttet til standard og omfang av tjenestene.
Departementet foreslår ingen endringer i hvilke sektorer
som skal omfattes av utgiftsutjevningen.
I høringsrunden har flere høringsinstanser,
inkludert KS, pekt på at kommunale veier er en sektor som bør omfattes
av utgiftsutjevningen. Per i dag er kommunale veier en sektor det
er vanskelig å inkludere i utgiftsutjevningen. I henhold til avtalen
mellom regjeringspartiene og Venstre vil departementet foreta en
ytterligere utredning av om kommunale veier kan inkluderes i kostnadsnøkkelen
og legge fram en vurdering for Stortinget på egnet måte senest i kommuneproposisjonen
for 2018.
På samme måte som i dagens kostnadsnøkkel, og på
linje med Inntektssystemutvalgets utredning (NOU 2005:18), er statistiske
metoder lagt til grunn for fastsetting av kriterier og vektingen
av disse i forslaget til ny kostnadsnøkkel. Kostnadsnøkkelen er
basert på analyser av det faktiske tjenestetilbudet i kommunene,
i motsetning til i normative metoder der kriteriene fastsettes ut
fra normer på tjenestetilbudet. En styrke ved statistiske metoder
er at den ikke griper inn i kommunenes prioriteringer, men omfordeler
tilskudd på bakgrunn av gjennomsnittlig, faktisk ressursbruk. Per
i dag er ikke normative modeller et godt alternativ, siden det ikke
finnes et tilstrekkelig regelverk for å etablere normative modeller.
I hovedsak er det benyttet regresjonsanalyser
for å fastsette kriteriene og vektingen i kostnadsnøkkelen. På samme
måte som i dagens kostnadsnøkkel er det i tillegg benyttet tall
på ressursinnsatsen på ulike aldersgrupper fra IPLOS for å fastsette
vektingen av alderskriteriene i delkostnadsnøkkelen for pleie og
omsorg.
For å fastsette kriteriene og vektingene ut
fra regresjonsanalyser kan man enten analysere en og en sektor for
seg, såkalte partielle analyser, eller analysere alle sektorer samlet
ved hjelp av simultane analyser.
Statistisk sentralbyrå (SSB) har utviklet en
simultan modell der man analyserer alle sektorer under ett, KOMMODE-modellen.
Det var denne modellen Inntektssystemutvalget anbefalte å legge
til grunn i sin anbefaling. Da utvalget kom med sin anbefaling,
var det kun resultater fra en enkelt årgang tilgjengelig, slik at
det ikke kunne vurdere stabiliteten i modellen over tid.
SSB har på oppdrag fra Kommunal- og moderniseringsdepartementet
oppdatert KOMMODE-modellen med tall til og med 2013. Resultatene fra
KOMMODE-modellen varierer fortsatt betydelig fra år til år, og på
noen sektorer har det vært en relativt sterk økning i de anslåtte
effektene over tid. Departementet er derfor usikker på om noen effekter
kan overvurderes enkelte år, og på påliteligheten til modellen.
For å redusere disse svingningene har departementet i forslaget til
kostnadsnøkkel benyttet et gjennomsnitt av effekten i KOMMODE for
årene 2011–2013, og resultatene fra egne analyser når det gjelder
basiskriteriet og bosettingskriteriene. Dette er parallelt med hvordan
resultatene fra KOMMODE er benyttet i dagens kostnadsnøkkel.
Departementet foreslår at vektingen av de ulike delkostnadsnøklene
i kostnadsnøkkelen for kommunene fra og med 2017 skal oppdateres
årlig med faktiske utgiftsandeler, fra siste tilgjengelige KOSTRA-tall.
Gjennom utgiftsutjevningen i inntektssystemet kompenseres
kommunene fullt ut for ufrivillige kostnadsforskjeller i kommunal
tjenesteproduksjon. I dag gjelder dette prinsippet også for smådriftsulemper.
Det er godt dokumentert at det er smådriftsulemper i kommunal tjenesteproduksjon,
noe også denne gjennomgangen av inntektssystemet viser. I tillegg
til full kompensasjon for smådriftsulempene i utgiftsutjevningen
gis det også ekstra tilskudd til de minste kommunene, gjennom småkommunetilskuddet, og
til kommuner med distriktsmessige utfordringer gjennom Nord-Norge-
og Namdalstilskuddet og distriktstilskudd Sør-Norge. Disse tilskuddene
er begrunnet med regionalpolitiske målsettinger.
Basiskriteriet er utformet slik at det fordeler
et fast beløp per kommune til alle kommuner som kompensasjon for
smådriftsulemper på kommunenivå. For den enkelte kommune utløser dermed
basiskriteriet et høyere beløp målt per innbyggere jo færre innbyggere
kommunen har. Større kommuner får et betydelig lavere beløp per
innbygger etter basiskriteriet enn små kommuner. Det vises i proposisjonen
til at dette svekker nøytraliteten i inntektssystemet og gir et insentiv
for å opprettholde en kommunestruktur med mange små kommuner. Det
vises i proposisjonen til at dette er uheldig i lys av behovet for sterkere
kommuner som kan løse dagens og morgendagens velferdsoppgaver.
Regjeringen foreslår derfor at det gjøres endringer
i kompensasjonen for smådriftsulemper på kommunenivå i inntektssystemet,
slik at denne differen-sieres ut fra graden av frivillighet på smådriftsulempene.
Graden av frivillighet baseres på et nytt bosettingskriterium, strukturkriteriet.
Dette innebærer at det såkalte basistilskuddet, som i hovedsak dekker administrasjonskostnader,
vil differensieres avhengig av kommunens verdi på strukturkriteriet.
Det skal fortsatt gis full kompensasjon for smådriftsulemper på
tjenestenivå, slik som at en kommune må ha en relativt dyr skolestruktur
på grunn av en spredt bosetting. Dette ivaretas gjennom kriteriene
for bosettingsmønster i kostnadsnøkkelen.
I høringsnotatet om nytt inntektssystem skisserte departementet
en modell for å gradere kompensasjonen for smådriftsulemper mellom
kommunene. I tråd med avtalen mellom regjeringspartiene og Venstre
legger departementet fram en justert modell for gradert basistilskudd.
Hovedprinsippene i modellen fra høringsnotatet er beholdt, men fordelingsvirkningene
er mindre enn i den opprinnelige modellen. Med denne modellen for
gradert basistilskudd sikres alle kommuner minimum 50 pst. av fullt
basistilskudd, mens tilskudd mellom 50 og 100 pst. av fullt basistilskudd
graderes ut fra kommunens verdi på strukturkriteriet.
I inntektssystemet i dag legges det til grunn
at smådriftsulemper er en ufrivillig kostnad for kommunene.
Smådriftsulempene i kommunal tjenesteproduksjon
kan deles i to ulike typer: smådriftsulemper på kommunenivå (som
skyldes få innbyggere) eller på tjenestenivå (som skyldes små skoler, små
sykehjem).
På kommunenivå er smådriftsulempene i hovedsak
knyttet til administrasjon, men det kan også være ekstra kostnader
i andre sektorer knyttet til lavt innbyggertall. Det kan argumenteres
for at smådriftsulempene på kommunenivå i hovedsak er frivillige,
men trolig i litt varierende grad (avhengig av geografi og avstander).
En kommune kan velge å slå seg sammen med en eller flere kommuner
og slik fjerne smådriftsulemper, eller inngå i interkommunale samarbeid
på en del tjenester for å kunne utnytte stordriftsfordeler.
Kompensasjonen for smådriftsulemper på kommunenivå
gis gjennom basiskriteriet i kostnadsnøkkelen. Basiskriteriet inngår
i delkostnadsnøklene for administrasjon, grunnskole, pleie og omsorg
og kommunehelsetjenesten. Basiskriteriet har verdien én for alle
kommuner, og fanger opp kostnadene ved å være en kommune ut fra
eksisterende bosettingsstruktur. De minste kommunene får et betydelig
høyere beløp per innbygger enn de større kommunene. For Utsira,
landets minste kommune, utgjør dette nærmere 64 000 kroner per innbygger,
mens det utgjør 20 kroner per innbygger for Oslo kommune.
I tillegg til full kompensasjon for smådriftsulemper
på kommunenivå, hovedsakelig knyttet til administrasjon av kommunen,
er det også full kompensasjon for smådriftsulemper på tjenestenivå.
Smådriftsulempene på tjenestenivå bestemmes i stor grad av bosettingsmønsteret
i kommunen. Kommunen kan ikke direkte påvirke hvor folk er bosatt,
det kan være vanskelig å regulere bosettingen. Dette gjør at kommunene i
mange tilfeller må organisere tjenestetilbudet i mindre og mer desentraliserte
enheter enn det som er mest effektivt. Slike smådriftsulemper på tjenestenivå
kan ses på som ufrivillige kostnader. Bosettingskriteriene i kostnadsnøkkelen
ivaretar kommuner med store avstander, uavhengig av kommunestørrelse.
Hvordan smådriftsulemper skal håndteres i inntektssystemet
er ikke en ny problemstilling i inntektssystemet, og er tidligere
drøftet av både Rattsøutvalget (NOU 1996:1) og Inntektssystemutvalget
(NOU 2005:18).
Smådriftsulempene på kommunenivå er knyttet til
lavt innbyggertall og kan i mange tilfeller reduseres ved en sammenslåing,
og kan dermed i stor grad ses på som en frivillig kostnad.
Etter departementets vurdering bør ikke kommunene
kompenseres for frivillige smådriftsulemper. Inntektssystemet bør
være mest mulig nøytralt med hensyn til kommunestruktur, og kommunene
skal ikke kompenseres for kostnader de frivillig velger å ha. Det
er særlig to ulemper knyttet til at det kompenseres for smådriftsulemper
som i noen grad er frivillige. For det første svekkes insentivene
til frivillige kommunesammenslutninger når kostnadsgevinsten ved
en sammenslutning trekkes inn av staten i form av reduserte overføringer.
For det andre blir kommunene behandlet forskjellig avhengig av hvordan
de søker å begrense smådriftsulemper i tjenesteproduksjonen.
Et tilskudd som i større grad fordeles per innbygger
vil gi kommunene en mer likeverdig mulighet for å tilby gode tjenester.
Departementet foreslår derfor å innføre en modell der basiskriteriet
i kostnadsnøkkelen differensieres mellom kommunene ved hjelp av
et kriterium (strukturkriteriet) som definerer graden av frivillighet/ufrivillighet
i smådriftsulempene. Strukturkriteriet sier noe om avstandene for
å nå et gitt antall innbyggere i de enkelte kommunene, og bygger
på samme modell som Inntektssystemutvalget foreslo i sin utredning.
På oppdrag fra departementet har SSB oppdatert beregningene
av strukturkriteriet med nyere tall. Departementets vurdering er
at strukturkriteriet er godt egnet til å si noe om graden av frivillighet når
det gjelder smådriftsulemper, og at det kan benyttes for å differensiere
basiskriteriet mellom kommunene.
Etter høringsrunden, og i tråd med avtalen med Venstre,
legger departementet fram en modell for differensiering av kompensasjonen
for smådriftsulemper i kommunal tjenesteproduksjon som gis gjennom
basiskriteriet. Ved hjelp av strukturkriteriet graderes basiskriteriet
i utgiftsutjevningen, slik at kompensasjonen for smådriftsulemper
differensieres mellom kommuner med frivillige og ufrivillige smådrifts-ulemper.
Strukturkriteriet er et mål på bosettingsmønsteret
i kommunen og områdene rundt, og sier noe om avstander og spredtbygdhet
i regionen. Formålet med kriteriet er å måle reiselengde uavhengig
av kommunestørrelse og kommunegrenser, til forskjell fra de tradisjonelle
bosettingskriteriene som er avgrenset innad i kommunen.
Strukturkriteriet beskriver gjennomsnittlig
reiseavstand per innbygger i en kommune for å nå et bestemt antall
personer, uavhengig av kommunegrensen. Det er lagt til grunn en
gjennomsnittlig reiseavstand for å nå 5 000 innbyggere. Bakgrunnen
for denne grensen er forskning som viser at det i hovedsak er kommuner
med færre enn 5 000 innbyggere som har smådriftsulemper knyttet
til lavt innbyggertall.
Strukturkriteriet beregnes ved å ta utgangspunkt i
grunnkretsene i hver kommune og befolkningstyngdepunktet innen hver
grunnkrets, på samme måte som i de eksisterende bosettingskriteriene
i inntektssystemet. En grunnkrets er den minste geografiske enheten
SSB benytter til å lage kommunestatistikk. For innbyggerne i hver grunnkrets
beregnes minste reiseavstand for å nå et bestemt antall personer
(5 000), ut fra befolkningstyngdepunktet i grunnkretsen. I beregningene
utnyttes også informasjon om vei- og rutenett, slik at det legges
inn korreksjonsfaktorer (høyere verdier) hvis man for eksempel er avhengig
av ferge for å nå det gitte antall personer.
Beregningene av reiselengde er uavhengig av kommunegrensene,
slik at kommunestrukturen kun har betydning for hvordan reiselengden fordeler
seg mellom kommunene.
Strukturkriteriet fanger opp avstander til kommunene
rundt, og sier noe om kommunen ligger i sentrale eller mindre sentrale
områder. Det antas å være enklere for kommuner med korte avstander
for å nå 5 000 innbyggere å slå seg sammen.
Flere høringsinstanser har vært kritiske til
utformingen av strukturkriteriet, og har påpekt at når kriteriet
er utformet som gjennomsnittlig reiseavstand for å nå 5 000 innbyggere
vil avstander innad i kommunen bli tillagt relativt stor betydning
for kommuner med mer enn 5 000 innbyggere. Etter departementets
vurdering fanger strukturkriteriet i stor grad opp forskjeller mellom
ulike kommuner slik det nå er utformet. Det er relativt stort samsvar
mellom strukturkriteriet og andre mål på bosettingsmønster i kommunene,
noe som tyder på at kriteriet er godt egnet for å si noe om generelle
avstandsforhold i kommunene. Like viktig for hvordan kriteriet er
utformet er imidlertid utformingen av modellen. Departementet legger
her fram en justert modell som reduserer omfordelingsvirkningene
mellom kommunene, men som bygger på den samme utformingen av strukturkriteriet.
Kommunenes verdi på strukturkriteriet (dvs.
reiseavstandene) gir en indikasjon på i hvilken grad smådriftsulempene
kan ses på som frivillige eller ufrivillige. Der avstandene er lange
er smådrifts-ulempene i større grad ufrivillige, mens det for kommuner
med korte avstander kan argumenteres for at smådriftsulempene er
frivillige. Strukturkriteriet kan slik benyttes for å differensiere
basiskriteriet i utgiftsutjevningen, slik at ikke alle kommuner
lenger får full kompensasjon for smådriftsulemper.
Med denne metoden antas det at kommuner med gjennomsnittlig
reiselengde over et visst nivå har ufrivillige kostnadsulemper,
og dermed skal ha full kompensasjon for smådriftsulemper som i dag.
Kommuner med reiselengde under dette nivået får en gradvis reduksjon
i basiskriteriet bestemt av nivået på strukturkriteriet. Kommuner
med kortere reiselengde for å nå 5 000 innbyggere får en lavere
verdi på basiskriteriet, og dermed en lavere grad av kompensasjon
for smådriftsulemper gjennom kostnadsnøkkelen. Kommuner med lange
reiseavstander vil fortsatt få full kompensasjon, mens kommuner
med kortere reiseavstander vil få lavere kompensasjon.
Kommunens verdi på basiskriteriet trappes gradvis
(lineært) ned fra den øverste verdien på strukturkriteriet, slik
at alle kommuner får en verdi på basiskriteriet høyere enn 0,5 (halvt
basistilskudd). Med tall for 2016 utgjør dette 6,6 mill. kroner
per kommune. Kommunene med de høyeste verdiene på strukturkriteriet
(lange avstander) får den høyeste verdien på basiskriteriet, og
dermed høyere grad av kompensasjon for smådriftsulempene. På denne
måten beholdes full kompensasjon for smådrifts-ulemper gjennom basiskriteriet
(13,2 mill. kroner i 2016) for de kommunene som har reiseavstander
over en viss grense. Samtidig får vi en gradvis nedtrapping av kommunenes
verdi på basiskriteriet, og dermed graden av kompensasjon for smådriftsulemper,
jo kortere avstandene blir.
For å fastsette en grenseverdi på strukturkriteriet for
når en kommune får full verdi på basiskriteriet (lik 1), og når
nedtrappingen skal starte, er det etter departementets vurdering
fornuftig å knytte den øvre grenseverdien opp til en gjennomsnittsverdi
i datamaterialet. Alternativet er å fastsette et visst antall kilometer
som en definisjon på hvor stor avstand det må være før smådriftsulemper
er frivillige. Inntektssystemutvalget vurderte en grense for full
verdi på basiskriteriet lik gjennomsnittlig reiselengde for å nå
5 000 innbyggere for kommuner med færre enn 5 000 innbyggere. De
begrunnet dette med at det først og fremst er kommuner med færre
enn 5 000 innbyggere som har smådriftsulemper, og at det derfor
vil være rimelig å knytte grenseverdien til gjennomsnittsverdien
for disse kommunene. Departementet er enig i denne vurderingen,
og legger derfor dette til grunn for graderingen av basiskriteriet.
Departementet foreslår å innføre en modell der det
skilles mellom frivillige og ufrivillige smådriftsulemper, og der
ikke alle kommuner lenger mottar full kompensasjon for smådriftsulempene.
Smådriftsulemper på tjenestenivå vil fortsatt bli behandlet som
en ufrivillig kostnad, og vil bli kompensert fullt ut gjennom bosettingskriteriene
i kostnadsnøkkelen som i dag. Smådriftsulemper på kommunenivå er
derimot av en annen karakter, og etter departementets vurdering
bør ikke disse smådriftsulempene kompenseres fullt ut.
For å differensiere kompensasjonen for smådriftsulemper
mellom kommunene foreslås det å innføre en modell med gradering
av basiskriteriet ved hjelp av strukturkriteriet. Med den foreslåtte
modellen, vil kommuner med høye avstander målt ved strukturkriteriet
beholde full kompensasjon som i dag, mens kommuner med lavere verdi
på strukturkriteriet får noe mindre kompensasjon for smådriftsulempene enn
i dagens system.
En slik modell vil også i større grad være nøytral med
hensyn til kommunesammenslutninger. Kommuner som slår seg sammen
vil fortsatt kunne tape noe gjennom basiskriteriet ved en sammenslåing,
men med en lavere verdi vil også tapet bli mindre enn i dag.
Kommuner som slår seg sammen får gjennom inndelingstilskuddet
beholde basistilskudd og eventuelle regionalpolitiske tilskudd de
mister som følge av sammenslåingen i 15 år uavkortet etter sammenslåingen,
før tilskuddet trappes ned over 5 år. Dette vil gi forutsigbarhet
og god tid til omstilling for disse kommunene. I tillegg får de reformstøtte
og dekning av engangskostnader ved sammenslåingen.
Forslag til endringer i kompensasjonen for smådriftsulemper
i utgiftsutjevningen:
1. Smådriftsulemper
til tjenester vil fortsatt kompenseres fullt ut.
2. Smådriftsulemper på kommunenivå vil
ikke lenger bli sett på som en fullt ut ufrivillig kostnad, og blir
dermed ikke kompensert fullt ut for alle kommuner.
3. Strukturkriteriet benyttes for å skille
mellom frivillige og ufrivillige smådriftsulemper, og graden av
frivillighet.
4. Ved hjelp av strukturkriteriet differensieres kompensasjonen
for smådriftsulemper i utgiftsutjevningen for kommunene.
5. Kommuner med en verdi på strukturkriteriet høyere
enn en øvre grenseverdi får beholde fullt basistilskudd. Basistilskuddet
graderes (lineært) mellom den øvre grenseverdien og en garantert minsteverdi
på et halvt basistilskudd. Den øvre grenseverdien settes til gjennomsnittlig
reiseavstand for å nå 5 000 innbyggere for kommuner med færre enn
5 000 innbyggere, 25,4 km i 2015-tall.
Kommuner med en verdi på strukturkriteriet som
er høyere enn den fastsatte grenseverdien vil få beholde full verdi
på basiskriteriet (full kompensasjon), som i dag. Kommuner med verdier
under grenseverdien vil få en lavere verdi på basiskriteriet, og
andelen vil være bestemt av verdien på strukturkriteriet. Alle kommuner
med en verdi på strukturkriteriet som er under halvparten av grenseverdien
på 25,4 km vil løftes opp til verdien 0,5 på basiskriteriet med
den foreslåtte modellen.
Kommunens verdi på basiskriteriet vil bli bestemt
som kommunens verdi på strukturkriteriet som andel av grenseverdien
(verdi strukturkriteriet/grenseverdi). Hvis grenseverdien settes
lik 25,4 km vil for eksempel en kommune med verdien 22,4 km på strukturkriteriet
få en verdi lik 0,88 på basiskriteriet, mens en kommune med verdien
14,2 km på strukturkriteriet vil få en verdi lik 0,56 på basiskriteriet.
Kommuner med en verdi på strukturkriteriet tett opptil grenseverdien
vil dermed få en høyere verdi på det graderte basiskriteriet enn
kommuner med en lavere verdi på strukturkriteriet. Dette gjenspeiler
graden av frivillighet i smådriftsulempene.
På samme måte som i dag vil vektingen av basiskriteriet
bestemmes ut fra regresjonsanalyser som inkluderer dagens basiskriterium
ut fra eksisterende kommunestruktur, og det vil beregnes hva fullt
basiskriterium utgjør for hver kommune. Deretter erstattes basiskriteriet
for den enkelte kommune med det graderte basiskriteriet, der en
del av kommunene får en lavere verdi på kriteriet enn med det tidligere
basiskriteriet (verdi under 1). Når dagens basiskriterium erstattes av
et gradert basiskriterium vil det totale beløpet basiskriteriet
utløser gjennom kostnadsnøkkelen totalt sett reduseres, gitt at
størrelsen på hva et fullt basiskriterium utgjør per kommune (størrelsen
på smådriftsulempen) holdes uendret i forhold til i dag. For at
ikke verdien av fullt basiskriterium skal øke for den enkelte kommune etter
innføringen av gradert basiskriterium må vektingen av basiskriteriet
reduseres i tråd med dette, og de resterende kriteriene må vektes
tilsvarende opp.
Ved hjelp av strukturkriteriet og det graderte
basiskriteriet vil man nå kunne skille mellom frivillige og ufrivillige
smådriftsulemper. Flere høringsinstanser har påpekt at ordningen
med å gradere basiskriteriet ut fra verdien på strukturkriteriet
vil tilføre et element av skjønn i utgiftsutjevningen, og at dette
dermed bør holdes utenom kostnadsnøkkelen.
I dag mottar alle kommuner et likt kronebeløp som
kompensasjon for smådriftsulemper gjennom basiskriteriet. Ved å
innføre en differensiering av denne kompensasjonen vil kommuner med
korte reiseavstander til nabokommuner få et lavere beløp gjennom
basiskriteriet enn i dag, mens kommuner med relativt lange avstander beholder
fullt basistilskudd som i dag. Siden et lavere beløp blir fordelt
gjennom basiskriteriet vil en større andel fordeles etter øvrige
kriterier i kostnadsnøkkelen, og komme alle kommuner til gode. Med
2015-tall utgjør dette resterende beløpet i gjennomsnitt 242 kroner
per innbygger.
De aller minste kommunene vil med den foreslåtte
modellen, på grunn av relativt lange avstander, i hovedsak beholde
full verdi på basiskriteriet som i dag og i tillegg få en økning gjennom
at et høyere beløp fordeles etter øvrige kriterier. Også de større
kommunene, med over om lag 20 000 innbyggere, vil komme bedre ut enn
i dag. Dette skyldes at disse kommunene i dagen mottar et relativt
lavt beløp per innbygger gjennom basiskriteriet, og de vil derfor
komme bedre ut når et større beløp fordeles etter de øvrige kriteriene
i kostnadsnøkkelen. Kommuner der det er relativt korte avstander
til omkringliggende kommuner, og som dermed har lave verdier på
strukturkriteriet, vil få en lavere kompensasjon gjennom basiskriteriet
enn i dag, og vil dermed komme lavere ut enn med dagens basiskriterium.
Også mellomstore kommuner i tettbygde strøk, som ifølge analysene
ikke har smådriftsulemper i dag, vil få reduserte overføringer med
denne modellen. I forhold til modellen som ble skissert i høringsnotatet
er fordelingsvirkningene halvert, ved at alle kommuner er sikret
en minimumsverdi på basiskriteriet (minimum 0,5).
Kommunal- og moderniseringsdepartementet har
gjennomgått og oppdatert alle delkostnadsnøklene i inntektssystemet
for kommunene. Departementet har tatt utgangspunkt i dagens kostnadsnøkler,
og har utført nye analyser av de ulike sektorene med et oppdatert
datagrunnlag. Departementet har også vurdert innspill som har kommet
inn i høringen av forslag til nytt inntektssystem.
For å fastsette kriterier og vektingen av disse
er det benyttet statistiske analyser av variasjoner i kommunenes
utgifter til de ulike sektorene. I hovedsak er det benyttet regresjonsanalyser,
og departementet har gjennomført regresjonsanalyser på hver enkelt
sektor. I tillegg er det benyttet tall for ressursinnsatsen på ulike
aldersgrupper fra IPLOS for å fastsette vektingen av alderskriteriene
i delkostnadsnøkkelen for pleie og omsorg. For å fastsette effekten
av bosettingsmønsteret, og effekten av kommunestørrelse, er det
også benyttet resultater fra SSBs KOMMODE-modell. KOMMODE er en simultan
analysemodell hvor alle sektorer analyseres under ett.
I departementets regresjonsanalyser er det brukt konserntall
på regnskapsførte utgifter fra KOSTRA fra 2014.
Kommunenes utgifter til det som inngår i delkostnadsnøkkelen
for grunnskole føres på 6 funksjoner i KOSTRA: 202 Grunnskole, 213 Voksenopplæring,
215 Skolefritidstilbud, 222 Skolelokaler, 223 Skoleskyss og 383
Musikk- og kulturskoler. Totalt var kommunenes brutto driftsutgifter
til grunnskole om lag 74,7 mrd. kroner i 2014.
Delkostnadsnøkkelen for grunnskole har vært uendret
siden 2011. Variasjoner i kommunenes grunnskoleutgifter kan hovedsakelig
forklares av variasjoner i antall barn i grunnskolealder (6–15 år),
og dette kriteriet utgjør i underkant av 90 pst. av dagens delkostnadsnøkkel.
Kriteriene reiseavstand innen sone og reiseavstand til nabosone
fanger opp at enhetskostnadene varierer som følge av et spredt bosettingsmønster,
mens basiskriteriet fanger opp variasjoner i enhetskostnader som
skyldes kommunestørrelse.
I dagens delkostnadsnøkkel er bosettingskriteriene
og basiskriteriet vektet inn med et gjennomsnitt av resultatene
fra departementets egne analyser og resultatene fra SSBs KOMMODE-modell.
Krite-riene innvandrerbarn 6–15 år og norskfødte barn 6–15 år med
innvandrerforeldre ble i 2011 tatt inn i kostnadsnøkkelen på bakgrunn
av en utredning fra Senter for økonomisk forskning (SØF). Utredningen
viste at det er en sammenheng mellom en høy andel innvandrerbarn
og høyere utgifter til grunnskole. Disse to kriteriene ble i 2011
vektet inn ut fra andelen av årstimene i grunnskolen som ble brukt
til undervisning av minoritetsspråklige elever. 90 pst. av denne
vekten ble lagt på kriteriet innvandrerbarn 6–15 år, og 10 pst.
ble lagt på kriteriet norskfødte barn 6–15 år med innvandrerforeldre.
Departementet har gjennomført nye analyser av kommunenes
grunnskoleutgifter, som i stor grad gir de samme resultatene som
i forrige gjennomgang av kostnadsnøkkelen. Innbyggere 6–15 år forklarer
fortsatt det meste av variasjonen i kommunes utgifter.
Kommunestørrelse og et spredt bosettingsmøns-ter
bidrar også til kostnadsforskjeller mellom kommunene. Det er fortsatt
en sammenheng mellom antall innvandrere i aldersgruppen 6–15 år
og økte utgifter til grunnskole. Det vises til proposisjonens pkt.
7.6.1 for nærmere beskrivelse av analysene.
Det vises i proposisjonen til at forslag til
ny delkostnadsnøkkel for grunnskole er i tråd med forslaget i høringsnotatet
og vises i tabell 7.9.
Kommunenes utgifter til pleie- og omsorgssektoren
som inngår i delkostnadsnøkkelen for pleie og omsorg føres på fire
ulike funksjoner i KOSTRA: 234 Aktiviserings- og servicetjenester overfor
eldre og personer med funksjonsnedsettelser, 253 Helse- og omsorgstjenester
i institusjon, 254 Helse- og omsorgstjenester til hjemmeboende og
261 Institusjonslokaler.
Delkostnadsnøkkelen for pleie og omsorg har vært
uforandret siden 2011.
Alderskriterier utgjør over halvparten av vektingen
i dagens delkostnadsnøkkel, med høyest vekting av de eldste aldersgruppene
(over 67 år).
Helse- og omsorgstjenester i institusjon og
til hjemmeboende er en stor del av pleie- og omsorgstjenestene,
og det er i stor grad eldre innbyggere som er brukere av disse tjenestene.
De siste årene har man imidlertid også sett en stor vekst i antallet
yngre brukere (under 67 år), og i dagens kostnadsnøkkel er det flere
kriterier for å fange opp dette. I tillegg til antall innbyggere
under 67 år inngår dødelighetskriteriet, som sier noe om helsetilstanden
i befolkningen, og antall psykisk utviklingshemmede 16 år og over.
I tillegg har det tidligere vært påvist kostnadsforskjeller knyttet
til bosettingsmønsteret (spredt bosetting) og smådriftsulemper,
som fanges opp av sonekriteriet, nabokriteriet og basiskriteriet.
Etter forrige revisjon av kostnadsnøkkelen ble det
satt ut et forskningsprosjekt for å gå gjennom pleie- og omsorgssektoren,
og se på mulige alternative utforminger av delkostnadsnøkkelen. Dette
prosjektet ble utført av Senter for økonomisk forskning (SØF) på
oppdrag fra departementet, og ble ferdigstilt i 2013. SØF finner
at kriteriene i dagens delkostnadsnøkkel i hovedsak fortsatt er
egnet til å forklare variasjoner i kommunenes utgifter til pleie
og omsorg. SØF har også vurdert hvordan alderskriteriene best mulig
kan vektes inn i delkostnadsnøkkelen, og konkluderer med at det
er vanskelig å oppnå presis vekting av disse basert på regresjonsanalyser. Blant
annet på grunn av høy korrelasjon mellom de ulike aldersgruppene
(67–79 år, 80–89 år og 90 år og over) vil en ressursfordeling fordelt
på ulike aldersgrupper gi mer presis vekting enn kun regresjonsanalyser.
De anbefaler derfor at vektingen av alderskriterier helt eller delvis
bør baseres på ressursfordelingen fordelt på aldersgrupper fra IPLOS
(brukerstatistikk). Se proposisjonens pkt. 7.6.2 for nærmere beskrivelse
av analysene.
I tråd med avtalen som er inngått mellom Høyre, Fremskrittspartiet
og Venstre på Stortinget, foreslår departementet at det skal foretas
ytterligere utredninger av verdien på kriteriet for psykisk utviklingshemmede
i kostnadsnøkkelen for pleie og omsorg. I påvente av denne utredningen
beholdes vektingen av dette kriteriet uendret i forhold til dagens
delkostnadsnøkkel for pleie og omsorg.
I hovedsak viser analyseresultatene det samme som
ved forrige revisjon av kostnadsnøkkelen, og departementet anbefaler
derfor ingen store endringer i delkostnadsnøkkelen for pleie og omsorg.
Forslaget til ny delkostnadsnøkkel baseres derfor på samme metode
som for dagens delkostnadsnøkkel.
Barnehager grupperes på tre funksjoner i kommuneregnskapene:
201 Førskole, 211 Styrket tilbud til førskolebarn og 221 Førskolelokaler
og skyss. Totalt var brutto driftsutgifter til barnehage 45,8 mrd.
kroner i 2014.
Delkostnadsnøkkelen for barnehage ble innført
i 2011, samtidig med innlemmingen av de øremerkede tilskuddene til
barnehager.
Etter 2011 har departementet jevnlig gjennomført
nye analyser med oppdaterte tall. Disse analysene har alle vist
at dagens delkostnadsnøkkel har hatt høy forklaringskraft, og alle
kriteriene har vært stabile og statistisk signifikante i hele perioden.
Det har siden innføringen av delkostnadsnøkkelen i 2011 blitt stilt
spørsmål ved om utdanningskriteriet er et godt kriterium til å forklare
forskjeller i kommunenes utgifter til barnehage. Kriteriet har til
dels blitt oppfattet som et normativt kriterium. Alle analyser siden 2011
har imidlertid vist at dette er et godt kriterium for å fange opp
faktiske kostnadsforskjeller mellom kommunene.
Dagens delkostnadsnøkkel bygger på analyser av
tall fra 2008. En av hypotesene fra forrige gjennomgang av barnehagenøkkelen
var at etterspørselskriteriene ville få mindre betydning etter hvert
som dekningsgradene ble høyere. Dekningsgraden har imidlertid fortsatt
å øke også etter 2008. Andelen barn i alderen 1–5 år med barnehageplass
har økt fra 87,1 pst. i 2008 til 90,2 pst. i 2014. Størst økning
har det vært i dekningsgraden for de yngste barna (1–2 år), fra
74,7 pst. i 2008 til 80,1 pst. i 2014. Selv om dekningsgraden på
landsbasis nå er relativt høy, er det fortsatt en god del variasjon
i dekningsgrad mellom kommunene, særlig blant de yngste barna. I tillegg
til en økning i dekningsgraden har det også vært en økning i oppholdstid
i barnehage i perioden. Andelen av barna som har en oppholdstid på
33 timer eller mer har økt fra 88,8 pst. i 2008 til 96,5 pst. i
2014.
Departementet har i gjennomgangen av delkostnadsnøkkelen
for barnehage testet flere ulike modeller, for å se om dagens modell
fortsatt er den beste modellen, eller om andre modeller er bedre
eller like gode for å forklare kostnadsforskjeller mellom kommunene.
Se proposisjonens pkt. 7.6.3 for beskrivelse av analysen.
Departementet la i høringsnotatet til grunn
at dagens delkostnadsnøkkel for barnehage fortsatt er den beste
modellen til å forklare variasjonen i utgifter til barnehage mellom
kommunene. I høringsnotatet ble det også vist en alternativ modell
bestående av kriteriene antall barn 1–5 år og antall heltidsansatte.
Denne modellen har noe lavere forklaringskraft enn dagens modell,
men ble vurdert som et godt alternativ. I høringsrunden har mange
kommuner kommentert spørsmålet om modellvalg. Et flertall av de
som har avgitt merknad, har uttrykt sin støtte til den alternative
modellen, men forskjellene er ikke så store i forhold til de som
har gitt støtte til dagens modell. På grunn av at dagens modell
har best forklaringskraft, foreslår departementet derfor at dagens
modell, med antall barn 2–5 år, antall barn 1 år uten kontantstøtte
og utdanningsnivå, videreføres.
Kommunenes utgifter til kommunehelsetjenesten
føres på tre funksjoner i KOSTRA: 232 Forebygging, skole- og helsestasjonstjeneste,
233 Annet forebyggende helsearbeid og 241 Diagnose, behandling og
rehabilitering. Totalt utgjør brutto driftsutgifter i underkant
av 15 mrd. kroner i 2014. Funksjon 241 utgjør den største delen av
utgiftene til kommunehelse og inneholder blant annet kommunenes
utgifter til allmennlegetjenesten, kommunale legekontor, legevakt og
kommunalt ansatte fysioterapeuter.
Delkostnadsnøkkelen for kommunehelse har vært
uendret siden 2011 og består av alderskriterier, dødelighet, bosettingskriteriene
sone og nabo samt basiskriteriet, jf. tabell 7.17. Utgiftene på
funksjon 232 er i hovedsak knyttet til helsestasjonstjenester og
skolehelsetjeneste, som retter seg spesielt mot personer i aldersgruppen
0–19 år, og denne aldersgruppen (utvidet til 0–22 år for å passe
til aldersgrupper som allerede ligger inne i kostnadsnøkkelen) er
derfor vektet inn i dagens nøkkel ut fra hvor stor andel funksjon 232
utgjør av de totale utgiftene til kommunehelse. Basiskriteriet,
sonekriteriet og nabokriteriet er bestemt ut fra et gjennomsnitt
av KOMMODE-modellen til SSB og departementets egne analyser, mens
vektingen av dødelighetskriteriet er hentet fra departementets analyser.
Departementet har gjennomført nye analyser av kommunenes
utgifter til kommunehelsetjenesten basert på utgiftsdata for 2014.
Analysene viser at det fortsatt er kostnadsulemper knyttet til spredt bosetting
og kommunestørrelse, både i KOMMODE-modellen og i departementets
egne analyser. Se proposisjonens pkt. 7.6.4 for nærmere beskrivelse
av analysene.
Departementets vurdering er at innbyggere 67
år og over bør inkluderes i delkostnadsnøkkelen for helsetjenester.
Kriteriet erstatter dødelighet, som foreslås tatt ut av kostnadsnøkkelen.
Kriteriet er vektet inn i delkostnadsnøkkelen ut fra effekten i
regresjonsanalysene.
På samme måte som i dagens delkostnadsnøkkel vektes
basiskriteriet inn som et gjennomsnitt mellom egne analyser og KOMMODE
2011–2013. Sone- og nabokriteriet er vektet inn på samme måte. På
grunn av stor grad av samvariasjon mellom sone- og nabokriteriet,
kan ikke begge kriteriene inkluderes i samme analyse. Derfor er
vektingen av kriteriene samlet bestemt ut fra effekten av sonekriteriet
(både i KOMMODE-modellen og i departementets egne analyser). Deretter
er de to kriteriene gitt lik vekt, siden begge har effekt når de
inkluderes hver for seg. Innbyggere 0–22 år får i utgangspunktet
samme vekt som andelen av de totale helseutgiftene som går til barn
og ungdom, mens resterende vekting er fordelt på innbyggere i alt.
Kommunenes utgifter til barnevern grupperes
på KOSTRA-funksjonene 244 Barneverntjeneste, 251 Barnevernstiltak
når barnet ikke er plassert av barnevernet og 252 Barnevernstiltak
når barnet er plassert av barnevernet. I 2014 utgjorde kommunenes
brutto driftsutgifter til barnevernet 11,3 mrd. kroner, noe som
er en økning på om lag 5,2 mrd. kroner (85 pst.) fra forrige gjennomgang
av kostnadsnøklene i 2008.
Dagens delkostnadsnøkkel ble innført ved omleggingen
av inntektssystemet i 2011, og består av alderskriteriet innbyggere
0–22 år, barn 0–15 år med enslig forsørger og personer med lav inntekt.
En utfordring med delkostnadsnøkkelen for barnevern
er at modellen har lav forklaringskraft. Modellen forklarer en liten
del (om lag 10 pst.) av variasjonene i kommunenes utgifter til barnevern.
Etter forrige revisjon av kostnadsnøkkelen satte departementet ut
et eksternt forskningsprosjekt for å evaluere dagens delkostnadsnøkkel,
og for å vurdere om andre modeller kan gi økt forklaringskraft.
Se proposisjonens pkt. 7.6.5 for beskrivelse av analysene.
Det er modellen med kriteriene i dagens kostnadsnøkkel
som har høyest forklaringskraft og som fortsatt vurderes som den
beste modellen. Forslag til ny delkostnadsnøkkel for barnevern er
vist i tabell 7.21.
Som i dagens kostnadsnøkkel foreslår departementet
å legge restvekten på alderskriteriet innbyggere 0–22 år, fordi
barnevernloven omfatter tiltak for barn og unge opp til fylte 23
år.
Kommunenes utgifter til sosialhjelp føres på
følgende funksjoner i KOSTRA: 242 Råd, veiledning og sosialt forebyggende
arbeid, 243 Tilbud til personer med rusproblemer, 276 Kvalifiseringsordningen
og 281 Økonomisk sosialhjelp. Samlede brutto driftsutgifter til
sosialhjelp var på 14,1 mrd. kroner i 2014.
Dagens delkostnadsnøkkel består av levekårskriteriene
antall uføre, antall flyktninger uten integreringstilskudd og opphopningsindeksen.
I tillegg inngår urbanitetskriteriet i dagens delkostnadsnøkkel.
Dette kriteriet er lik innbyggertallet i kommunen opphøyd i 1,2.
Urbanitetskriteriet ble inkludert i kostnadsnøkkelen
i 2004, fordi man mente at det fanger opp forhold rundt rus og psykiatri
som er vanskelig å fange opp gjennom andre kriterier. Kriteriet
har god forklaringskraft og samvarierer i stor grad med utgiftene.
Et problem med kriteriet er imidlertid at det ikke er valid i den
forstand at det er knyttet opp til en vekst i underliggende forhold som
vil slå ut i utgiftene. Ved en kommunesammenslåing vil verdien på
kriteriet øke, uten at det har skjedd endringer i utgiftsbehovet
for sosialhjelp. Ved mange kommunesammenslåinger vil derfor midler
omfordeles til sammenslåtte kommuner, uten at disse kan vise til
større levekårsutfordringer.
Borgeutvalget vurderte opphopningsindeksen som
et alternativ til urbanitetskriteriet, og opphopningsindeksen ble
vurdert å ha høyere validitet enn urbanitetskriteriet.
Departementet har vurdert antall rus- og psykia-tridiagnoser
som en mulig erstatning for urbanitetskriteriet.
Departementet har også undersøkt om andre kriterier
kan bidra til å forklare variasjonen i kommunenes utgifter til sosialhjelp.
Det vises til proposisjonens pkt. 7.6.6 for en beskrivelse av analysene.
Etter departementets vurdering er den alternative modellen
med aleneboende 30–66 år en bedre modell enn dagens modell med urbanitetskriteriet.
Forklaringskraften er noe lavere, men forskjellen er ikke veldig
stor. Siden en vet at det er en tydelig sammenheng mellom antall
aleneboende og sosialhjelpsmottakere, vurderes dette som et treffsikkert
kriterium til å fange opp variasjoner i utgifter til sosialhjelp.
Dette kriteriet fanger også opp andre bakenforliggende faktorer
enn dagens kostnadsnøkkel. Den resterende vektingen foreslås på
samme måte som i dag lagt på innbyggere 16–66 år.
I utgiftsutjevningen er kommunenes utgifter
til administrasjon, landbruk og miljøoppgaver samlet i en felles
delkostnadsnøkkel. Kommunenes utgifter til administrasjon, landbruk
og miljø føres på følgende funksjoner i KOSTRA: 100 Politisk styring,
110 Kontroll og revisjon, 120 Administrasjon, 121 Forvaltningsutgifter
i eiendomsforvaltningen, 130 Administrasjonlokaler, 180 Diverse
fellesutgifter og 329 Landbruksforvaltning og landbruksbasert næringsutvikling.
Dagens delkostnadsnøkkel for administrasjon, landbruk
og miljø ble opprettet etter at de øremerkede tilskuddene til kommunal
landbruksforvaltning og kommunale miljøvernledere ble innlemmet
i inntektssystemet i 1997. Analyser av tilskuddene viste at kommunenes
utgifter til miljø i hovedsak kunne forklares med variasjoner i
antall innbyggere og at mindre- kommuner hadde smådriftsulemper
som kunne fanges opp av basiskriteriet. Det ble utformet et eget
landbrukskriterium, sammensatt av flere delkriterier, som fanget
opp variasjonene i kommunenes utgifter til landbruksforvaltning.
På grunn av at det var vanskelig å skille disse utgiftene fra kommunenes
administrasjonsutgifter ble de tre sektorene sett under ett, og
de er også i dag inkludert i en felles delkostnadsnøkkel. Som de
øvrige delkostnads-nøklene ble også denne delkostnadsnøkkelen revidert
i 2011.
Dagens delkostnadsnøkkel for administrasjon, landbruk
og miljø består av tre kriterier: antall innbyggere (85,2 pst.),
basiskriteriet (11,7 pst.) og landbrukskriteriet (3,1 pst.), jf.
tabell 7.26. Landbrukskriteriet er igjen sammensatt av fire delkriterier:
antall landbrukseiendommer, totalt areal i kommunen, antall driftsenheter
og dyrket areal. Landbrukskrite-riets vekting i delkostnadsnøkkelen
for administrasjon, landbruk og miljø ble holdt uendret i revisjonen
av kostnadsnøkkelen i 2011.
Vista Analyse utførte i 2013 et prosjekt på
oppdrag fra Landbruks- og matdepartementet for å se nærmere på kommunenes
utgifter til landbruksforvaltning og hvordan en delkostnadsnøkkel
for landbruk kan utformes.
Siden det nå er mulig å skille ut kommunenes
utgifter til landbruk fra de øvrige administrasjonsutgiftene, foreslår
departementet å behandle landbrukskriteriet som en egen delkostnadsnøkkel
når de ulike nøklene skal vektes sammen til en felles kostnadsnøkkel.
Landbruksutgiftene utgjorde om lag 0,2 pst. av de totale netto driftsutgiftene
i 2014.
Kommunene spiller en nøkkelrolle i arbeidet med
å nå nasjonale miljømål. Kommunenes miljøoppgaver favner vidt. Blant
annet har kommunene ansvar innenfor klima, naturmangfold, miljøvern
og forurensning. Karakteristisk for miljøoppgavene er at de griper
inn i og er en integrert del av flere av kommunenes ansvarsområder.
I 2009 gjorde Telemarksforskning, på oppdrag fra
det daværende Miljøverndepartementet, en vurdering av om det finnes
kriterier som fanger opp kommunenes utgifter innen miljøområdet
på en bedre måte enn dagens kriterier. Her ble det blant annet påpekt
at spesifikke natur- og miljøoppgaver trolig er ført på mange funksjoner i
KOSTRA og at det er vanskelig å skille disse utgiftene fra andre
utgifter.
Resterende vekting i delkostnadsnøkkelen legges
som i dag på antall innbyggere i alt. Forslag til ny delkostnadsnøkkel
for administrasjon og miljø vises i tabell 7.28.
De ulike delkostnadsnøklene vektes til slutt
sammen til en samlet kostnadsnøkkel, basert på størrelsen til de
ulike sektorene. Den enkelte sektors andel av totalen er bestemt
av sektorens andel av totale netto driftsutgifter til sektorene
som inngår i utgiftsutjevningen. Utgiftstallene er hentet fra KOSTRA
2014, som er siste tilgjengelige tall, og deretter er tallene korrigert
for oppgaveendringer og innlemminger etter 2014 som påvirker sektorenes
størrelse. Det er korrigert for oppgaveendringer og innlemminger
til og med forslag til statsbudsjett for 2016. Grunnskolenøkkelen
får mindre vekt i den nye kostnadsnøkkelen, mens delkostnadsnøklene
for pleie og omsorg, sosialhjelp, barnevern, kommunehelse og barnehage
vektes noe opp. Disse endringene gjenspeiler at kommunene bruker
en mindre andel av sine utgifter på grunnskole i 2014 enn de gjorde
da kostnadsnøkkelen sist ble revidert (basert på 2008-tall), og
en større andel på pleie og omsorg, sosialhjelp, barnevern, kommunehelse
og barnehage.
Ser man samlet på administrasjon, landbruk og miljø,
bruker kommunene en mindre andel av sine utgifter på disse sektorene
i 2014 enn de gjorde i 2008.
Nøkkelandelene (sektorvektene) blir justert hvert
år i tråd med endringer i rammetilskuddet som korrigeres på den
enkelte kostnadsnøkkel. Det har imidlertid ikke blitt beregnet nye
nøkkelandeler med oppdaterte netto driftsutgifter fra KOSTRA hvert
år. Departementet foreslår at sektorvektene i kostnadsnøkkelen for
kommunene oppdateres årlig fra og med 2017. Slik vil kostnadsnøkkelen
i større grad gjenspeile kostnadsutviklingen i de ulike sektorene,
og dermed gi et riktigere grunnlag for utgiftsutjevningen mellom
sektorene. I 2017 vil sektorvektene bli beregnet ved hjelp av regnskapstall
for 2015.
Kriteriene i de ulike delkostnadsnøklene vektes deretter
sammen til en samlet kostnadsnøkkel, der kriteriets vekt i den enkelte
delkostnadsnøkkel mul-tipliseres med sektorens andel av den samlede
kostnadsnøkkelen. For kriterier som inngår i flere delkostnadsnøkler,
summeres vektingen for de ulike sektorene.
De regionalpolitiske tilskuddene i inntektssystemet
er viktige virkemidler for å nå regional- og dist-riktspolitiske
mål, blant annet om å opprettholde bosettingsmønsteret, bevare levedyktige
lokalsamfunn og bidra til næringsutvikling og en god samfunnsmessig
utvikling i distriktene.
De regionalpolitiske tilskuddene foreslås videreført.
Småkommunetilskuddet videreføres som et eget småkommunetillegg og
knyttes tettere opp til øvrig distriktspolitikk.
I tråd med avtalen som er inngått på Stortinget mellom
regjeringspartiene og Venstre, foreslår departementet i proposisjonen
noen endringer som gjør tilskuddene mer målrettede mot kommuner
med distriktsutfordringer og mer nøytrale med hensyn til kommunesammenslåinger. Avtalen
peker også fram mot en utredning av hvordan de regionalpolitiske
tilskuddene kan målrettes bedre mot kommunenes reelle distriktspolitiske
utfordringer. Som det inngår i avtalen, foreslår departementet også
en ny tilskuddsordning som f.o.m. 2017 vil omfatte mellomstore kommuner
som slår seg sammen og dermed utgjør et sterkere tyngdepunkt i sin
region.
I dagens inntektssystem er fem tilskudd regionalpolitisk
begrunnet: distriktstilskudd Sør-Norge, Nord-Norge- og Namdalstilskuddet, småkommunetilskuddet,
storbytilskuddet og veksttilskuddet. De regionalpolitiske tilskuddene
utgjør i sum om lag 3,9 mrd. kroner i 2016, noe som tilsvarer 3,1
pst. av samlet rammetilskudd. Til sammen mottar 321 av landets 428 kommuner
ett eller flere regionalpolitiske tilskudd i 2016. For noen kommuner
utgjør regionalpolitiske tilskudd en betydelig del av rammetilskuddet.
I dagens inntektssystem er ett av de regionalpolitiske
tilskuddene knyttet opp mot distriktsindeksen. Distriktsindeksen
er et uttrykk for graden av dist-riktsutfordringer i en kommune eller
region. Indeksen fanger opp ulike dimensjoner ved utviklingen i
en kommune knyttet til geografi (sentralitet, reisetid, befolkningstetthet),
demografi (befolkningsvekst, kvinneandel, andel eldre), arbeidsmarked (sysselsettingsvekst,
andel yrkesaktive) og levekår (inntekt). Indeksen varierer fra 0
til 100, der kommuner med den laveste indeksen har de største distriktsutfordringene.
Om lag 46 pst. av kommunene i Sør-Norge og 57 pst. av alle landets
kommuner har en distriktsindeks på 46 eller lavere.
Distriktstilskudd Sør-Norge ble innført som
et nytt tilskudd i inntektssystemet fra og med 2009. Tilskuddet
ble innført for å ivareta kommuner i Sør-Norge med en svak samfunnsmessig
utvikling, blant annet med hensyn til fraflytting, store avstander,
få nyetableringer av arbeidsplasser og lav yrkesaktivitet.
Tildelingen av tilskuddet tar utgangspunkt i
dist-riktsindeksen, og tilskuddet er dermed i større grad enn de
andre tilskuddene knyttet opp mot kriteriene som brukes i den øvrige
distriktspolitikken. Distriktstilskudd Sør-Norge blir tildelt kommuner
i Sør-Norge som ikke mottar småkommunetilskudd og som har en distriktsindeks
på 46 eller lavere. For å motta tilskuddet må kommunene i tillegg
ha skatteinntekter de siste tre årene under 120 pst. av landsgjennomsnittet
(målt per innbygger).
Tilskuddet gis delvis med en sats per kommune og
delvis med en sats per innbygger. I 2016 blir om lag 56 pst. av
samlet tilskudd fordelt etter satsene per innbygger. Satsene varierer
etter kommunenes verdi på distriktsindeksen.
I 1994 ble den særskilte behandlingen av Nord-Norge
i inntektsutjevningen avviklet, og Nord-Norgetilskuddet ble opprettet
som kompensasjon for dette. I 2009 ble Nord-Norgetilskuddet utvidet
til også å omfatte 14 kommuner i Namdalen i Nord-Trøndelag.
Nord-Norge- og Namdalstilskuddet gis med en fast
sats per innbygger til alle kommuner i Finnmark, Troms, Nordland
og deler av Nord-Trøndelag (Namdalen).
Dagens småkommunetilskudd ble innført ved omleggingen
av inntektssystemet i 1997. For å sikre at små kommuner skulle kunne
opprettholde samme nivå på tjenestetilbudet som tidligere, ble det
opprettet et regionaltilskudd (dagens småkommunetilskudd) til kommuner
med under 3 000 innbyggere. Tilskuddet ble gitt med et fast beløp
til alle kommuner som oppfylte vilkårene, slik at det fikk størst
betydning per innbygger for de minste kommunene.
I dagens inntektssystem er smådriftsulemper fullt
ut kompensert gjennom utgiftsutjevningen, og småkommunetilskuddet
kommer i tillegg til denne kompensasjonen. Tilskuddet går i dag
til kommuner som har færre enn 3 200 innbyggere og gjennomsnittlig
skatteinntekt de siste tre årene på under 120 pst. av landsgjennomsnittet (målt
per innbygger). Tilskuddet går til kommuner i hele landet, så lenge
kravene til innbyggertall er oppfylt, og har dermed ikke noen klar distriktspolitisk
forankring. Tilskuddet gis med en sats per kommune. Kommunene i
tiltakssonen i Nord-Troms og Finnmark får tilskudd etter en forhøyet
sats.
Storbytilskuddet ble innført i 2011. Storbytilskuddet
går i dag til de fire største kommunene (Oslo, Bergen, Trondheim
og Stavanger), og blir fordelt med et likt beløp per innbygger.
Satsen per innbygger i 2016 er 371 kroner.
Veksttilskuddet er begrunnet med at kommuner med
høy befolkningsvekst på kort og mellomlang sikt kan ha problemer
med å tilpasse tjenestetilbudet til en raskt voksende befolkning.
Veksttilskuddet for 2016 tildeles kommuner som har
hatt en gjennomsnittlig årlig befolkningsvekst høyere enn 1,5 pst.
de siste tre årene. I tillegg må kommunene ha skatteinntekter på
under 140 pst. av landsgjennomsnittet de siste tre årene, målt per
innbygger. Veksttilskuddet gis som et fast beløp per innbygger ut
over vekstgrensen. Satsen i 2016 er 56 485 kroner.
Veksttilskuddet har blitt betydelig styrket
de siste årene. Til sammen økte veksttilskuddet fra 61,2 mill. kroner
i 2014 til 393,4 mill. kroner i 2015.
Det vises i proposisjonen til at det fremdeles
er behov for tilskudd i inntektssystemet som er regionalpolitisk
begrunnet. Dette ble også understreket av mange høringsinstanser
i høringsrunden. De tre tilskuddene Nord-Norge- og Namdalstilskuddet,
dist-riktstilskudd Sør-Norge og småkommunetilskuddet er alle i utgangspunktet
begrunnet ut fra distriktspolitiske mål.
Departementet mener at tilskuddene i større
grad bør rettes inn mot kommuner som faktisk har dist-riktsutfordringer.
De ulike tilskuddene er per i dag i varierende grad målrettet mot
kommuner med reelle utfordringer. Distriktstilskudd Sør-Norge tildeles
bare kommuner som har distriktsutfordringer målt med distriktsindeksen,
og satsene for tilskuddet varie-rer med graden av utfordringer.
Nord-Norge- og Namdalstilskuddet er ikke direkte knyttet til mål
for distriktsutfordringer, men de fleste av kommunene som mottar
tilskuddet har likevel en lav verdi på dist-riktsindeksen. Satsene
på tilskuddet gjenspeiler også i noen grad variasjoner i distriktsutfordringer,
ved at kommunene i Finnmark har høyest sats mens kommuner i Nordland
og Namdalen har lavest sats.
Småkommunetilskuddet er i liten grad distriktspolitisk
forankret, i og med at det tildeles kommuner kun ut fra kommunestørrelse.
Departementet mener videre at tilskuddene i større
grad enn i dag bør baseres på antall innbyggere, og i mindre grad
tildeles som et fast beløp per kommune. Dette vil både gi kommunene
en mer likeverdig mulighet for å gi sine innbyggere gode tjenester,
og gjøre tilskuddene mer nøytrale med hensyn til kommunesammenslåing.
Småkommunetilskuddet, Nord-Norge- og Namdalstilskuddet
og distriktstilskudd Sør-Norge er i ulik grad nøytrale ved kommunesammenslåinger.
Småkommunetilskuddet gis som et beløp per kommune, og er dermed
ikke nøytralt ved kommunesammen-slåinger. Nord- Norge- og Namdalstilskuddet
gis i sin helhet med en fast sats per innbygger og er derfor nøytralt
ved sammenslåinger. Distriktstilskudd Sør-Norge gis delvis med en
sats per kommune og delvis per innbygger. To kommuner som mottar
distriktstilskudd Sør-Norge, vil dermed få noe mindre i tilskudd
sammen enn de ville fått hver for seg.
Mange små kommuner har basert tjenestenivået på
tilskuddene som i dag gis per kommune. Endringer bør derfor gjøres
gradvis.
Innretningen på de regionalpolitiske tilskuddene ble
trukket fram i høringssvarene fra mange kommuner og andre høringsinstanser.
Det er en tendens til at noen flere kommuner er negative enn positive
til departementets forslag.
I tråd med avtalen som er inngått på Stortinget mellom
regjeringspartiene og Venstre, foreslår departementet å slå sammen
de tre tilskuddene Nord-Norge- og Namdalstilskuddet, distriktstilskudd
Sør-Norge og småkommunetilskuddet til to nye tilskudd, ett for Nord-Norge
og ett for Sør-Norge. Småkommunetilskuddet videreføres innenfor
de to nye tilskuddene som et eget småkommunetillegg. Departementet
vil i henhold til avtalen foreta en videre utredning av hvordan
disse to tilskuddene kan målrettes bedre mot kommuner med reelle
distriktsutfordringer.
Som en del av avtalen vil det også bli innført
en ny tilskuddsordning for mellomstore kommuner som slår seg sammen
og dermed utgjør et sterkere tyngdepunkt i sin region.
Videre vil modellen for storbytilskuddet gjennomgås
fram til statsbudsjettet for 2017. Kommunesammenslåinger og eventuelle
endringer i kriteriene for tilskuddet kan føre til at det blir utvidet
til å omfatte flere kommuner.
Departementet foreslår at Sør-Norgetilskuddet
i enda større grad enn i dagens tilskudd målrettes mot kommuner
med distriktsutfordringer, ved at også tilskuddssatsene for småkommunetillegget knyttes
til distriktsindeksen.
Hele småkommunetillegget gis med en sats per kommune,
slik at de minste kommunene fremdeles gis mest i tilskudd per innbygger.
Tilskuddet for kommuner i Sør-Norge med 3 200 innbyggere eller mer
gjøres mer nøytralt med hensyn til kommunesammenslåinger, ved at
noe mer fordeles etter satser per innbygger, og mindre per kommune.
Det nye Sør-Norgetilskuddet tildeles kommuner i
Sør-Norge som:
har under 3 200 innbyggere
eller en distriktsindeks på 46 eller lavere
har gjennomsnittlige skatteinntekter per
innbygger de siste tre årene på under 120 pst. av landsgjennomsnittet
ikke mottar Nord-Norgetilskudd.
Kriteriene innebærer at alle kommuner som mottar
distriktstilskudd Sør-Norge eller småkommunetilskudd etter dagens
kriterier, også vil motta det nye Sør-Norgetilskuddet.
Den høyeste satsen for småkommunetillegget settes
likt med dagens småkommunetilskudd, og gis til kommuner med under
3 200 innbyggere og en dist-riktsindeks på 35 eller lavere. Kommuner
med en høyere verdi på distriktsindeksen får tilskudd etter en lavere
sats. Differensieringen etter distriktsindeksen følger samme inndeling som
dagens distriktstilskudd Sør-Norge.
For kommuner med 3 200 innbyggere eller mer reduseres
den høyeste satsen som gis per kommune med 66 pst., mens den høyeste
satsen per innbygger økes med 55 pst. Kommuner med en verdi på dist-riktsindeksen
på 35 eller lavere gis tilskudd etter full sats, mens kommuner med høyere
verdi på indeksen får tilskudd med henholdsvis 80, 60, 40 og 20
pst. av full sats. Med disse justeringene vil om lag 84 pst. av
tilskuddet til kommuner i Sør-Norge med over 3 200 innbyggere tildeles
etter satser per innbygger, mot om lag 56 pst. i dagens distriktstilskudd
Sør-Norge.
Nord-Norge- og Namdalstilskuddet og småkommunetilskuddet
for kommuner i Nord-Norge og Namdalen slås sammen til ett tilskudd.
Departementet foreslår ingen endringer i satsene og innretningen
på dagens Nord-Norge- og Namdalstilskudd.
Småkommunetillegget til kommuner i Nord-Norge
gis etter de samme kriteriene og satsene som i Sør-Norgetilskuddet,
men kommuner i Finnmark og tiltakssonen i Nord-Troms vil fremdeles
få tilskudd etter en høyere sats. Den høyeste satsen for småkommunetillegget
i Finnmark og tiltakssonen i Nord-Troms videreføres på dagens nivå
for kommuner med en distriktsindeks på 35 eller lavere. Kommuner
med en høyere verdi på distriktsindeksen får småkommunetillegg etter
en lavere sats. Ingen kommuner i Troms og Finnmark med under 3 200 innbyggere
har hatt en distriktsindeks på over 35 de siste tre årene.
Storbytilskuddet vil fortsatt tildeles de fire største
kommunene i landet etter innbyggertall. Tilskuddet gis med utgangspunkt
i de særskilte utfordringene storbyene har knyttet til urbanitet og
den sentrale rollen de har for samfunnsutviklingen i sin region.
Kommunesammenslåinger og eventuelle endringer i kriteriene for tilskuddet
kan føre til at det blir utvidet til å omfatte flere kommuner. En
storkommune med Kristiansand vil kvalifisere for storbytilskudd
etter en sammenslåing.
I henhold til avtalen mellom Høyre, Fremskrittspartiet
og Venstre vil departementet utrede en modell der storbytilskuddet
tildeles etter flere kriterier enn antall innbyggere, og der tilskuddet gis
dels som en andel per kommune, og en andel per innbygger. I den
forbindelse vil det særlig bli vurdert hvordan tilskuddet kan styrke
storbyer som rammes av oljeprisfall og omstilling av økonomien,
herunder Bergen og Stavanger.
Departementet vil komme tilbake til eventuelle endringer
i tilskuddet i statsbudsjettet for 2017.
Departementet foreslår å opprette en ny tilskuddsordning
for mellomstore kommuner som slår seg sammen og dermed utgjør et
sterkere tyngdepunkt i sin region. Ordningen vil også omfatte kommuner
som har mer enn 9 000 innbyggere etter sammenslåing. Det settes
av 100 mill. kroner til ordningen i 2017 (halvårsvirkning). Departementet
vil i statsbudsjettet for 2017 foreslå nærmere kriterier for tildeling
og innretning.
Ved behandlingen av statsbudsjettet for 2016 hadde
et flertall i kommunalkomiteen følgende merknad i Innst. 16 S (2015–2016):
«Fleirtalet (H, FrP, KrF og V) viser til at vekstkommunetilskotet
må sjåast i samband med teljedato for utgiftsutjevninga som er 1.
juli året før. Det betyr at fråflyttingskommunane får behalde inntekter
frå innbyggjarar som har flytta, i snitt eit år etter flytting,
medan tilflyttingskommunar får tilsvarande forseinking i inntekter sjølv
om tilflyttingskommunen sine utgifter kjem med ein gong. I dette
lys er vekstkommunetilskottet eit viktig tilskot, og fleirtalet
ser gjerne ein vidare opptrapping av tilskottet.»
Departementet har vurdert behovet for å øke satsen
for veksttilskuddet utover prisjustering. Satsen per nye innbygger
utover vekstgrensen ble økt betydelig i 2015, og departementet mener at
det ikke er behov for å øke satsen ytterligere utover prisjustering.
Veksttilskuddet tildeles i dag kommuner som har
hatt en gjennomsnittlig årlig befolkningsvekst høyere enn 1,5 pst.
de siste tre årene. En noe lavere befolkningsvekst de siste årene
innebærer at færre kommuner vil kvalifisere til veksttilskudd i
2017 hvis dagens vekstgrense opprettholdes. For å opprettholde det
samlede tilskuddet på dagens nivå foreslår departementet å justere
vekstgrensen til 1,4 pst. Dette vil innebære at 61 kommuner mottar
veksttilskudd i 2017, og samlet bevilgning over tilskuddet reduseres
nominelt med om lag 20 mill. kroner fra nivået i 2016.
Videre hadde flertallet i kommunalkomiteen følgende
merknad:
«Fleirtalet (H, FrP, KrF og V) viser til at sidan vekstkommunetilskottet
er basert på prosentvis vekst, vil det oppstå ein utilsikta effekt
dersom ein vekstkommune i kommunereformen slår seg saman med ein
nabokommune utan vekst. Den delen av den nye kommunen med vekst
vil ha same utfordring som før, men slik tilskottet i dag er innretta
vil slike døme koma dårlegare ut økonomisk etter kommunereformen.
Fleirtalet meiner det ikkje er hensikten og ber regjeringa sjå på
modellar for å hindre det slik at dette ikkje vert eit argument
mot elles fornuftige og ønska kommunesamanslåingar.»
Inndelingstilskuddet i inntektssystemet kompenserer
sammenslåtte kommuner for en reduksjon i rammetilskuddet som følge
av sammenslåingen. Kommunene gis full kompensasjon for tap av basistilskuddet,
som er et fast beløp per kommune, og netto nedgang i samlede regionalpolitiske
tilskudd. Den nye kommunen mottar fullt inndelingstilskudd i 15
år, før tilskuddet deretter trappes ned over fem år. Veksttilskudd
omfattes ikke av inndelingstilskuddet. Dersom en ny sammenslått
kommune oppfyller kravene til å motta veksttilskudd, vil kommunen få
dette på vanlig måte.
Begrunnelsen for veksttilskuddet er at dette
er et tilskudd til kommuner som i perioder opplever særlig høy befolkningsvekst.
Om to kommuner slår seg sammen, og den ene har veksttilskudd året
før sammenslåingen, vil den nye kommunen ikke nødvendigvis motta
veksttilskudd etter sammenslåingen. Befolkningsveksten i den nye kommunen
kan i sum være lavere enn i den ene kommunen som tidligere mottok
tilskudd.
Hvis den nye kommunen samlet har høy nok befolkningsvekst,
vil den nye kommunen motta veksttilskudd på samme måte som alle
andre kommuner. Veksttilskuddet svinger mye fra år til år, og det
er også hensikten med tilskuddet at man fanger opp kommuner som
i perioder har særlig høy befolkningsvekst. Hvis tilskuddet inngår
i inndelingstilskuddet vil det i praksis kunne bety at en kommune
får beholde veksttilskuddet i 15 + 5 år etter en sammenslåing, noe som
ikke er i tråd med begrunnelsen for veksttilskuddet.
Veksttilskuddet er ikke nøytralt når det gjelder kommunestruktur,
og avhenger av hvor kommunegrensene går. Det er flere kommuner i
dag som har sterk vekst i deler av kommunen, men som likevel ikke
kvalifiserer til vekstilskudd. Veksttilskuddet gis på kommunenivå
uavhengig av hvordan veksten fordeler seg innad i kommunen. Den
sammenslåtte kommunen vil også ha bedre muligheter til å flytte
ressurser innad i kommunen dersom det er behov, slik lignende kommuner
med stedvis stor vekst har i dag.
Det er få kommuner som har mottatt vekstilskuddet
over flere år, og som kan planlegge og budsjettere med å motta tilskuddet
langt fram i tid. Det kan gi en ikke tilsiktet effekt at en kommune
som mottar veksttilskuddet skal få «fryst» fast tilskuddet i 15
+ 5 år fram i tid ved en sammenslåing, når kommunen allerede året
etter kunne ha mistet tilskuddet.
På denne bakgrunn mener departementet at vekttilskuddet
ikke bør inkluderes i inndelingstilskuddet.
Kommuner i Nord-Norge og små kommuner i hele
landet vil fortsatt ha et betydelig høyere inntektsnivå enn andre
kommuner også med de nye regio-nalpolitiske tilskuddene. Fordelingsprofilen
i regionalpolitikken i inntektssystemet vil i hovedsak bli som i
dag, selv om småkommunetillegget knyttes til distriktsindeksen.
Innenfor de nye Sør- og Nord-Norgetilskuddene vil
småkommunetillegget reduseres med om lag 90 mill. kroner sammenliknet
med dagens småkommunetilskudd. Sør-Norgetilskuddet for kommuner
med over 3 200 innbyggere økes med om lag 10 mill. kroner i forhold
til dagens distriktstilskudd Sør-Norge. Veksttilskuddet reduseres
med om lag 20 mill. kroner i forhold til nivået i 2016. De midlene
som frigjøres gjennom endringer i de regionalpolitiske tilskuddene, fordeles
tilbake til kommuner i hele landet gjennom en økning i innbyggertilskuddet.
I tillegg vil det nye tilskuddet til mellomstore kommuner
som slår seg sammen og utgjør et sterkere tyngdepunkt i sin region,
bety en økning i de regionalpolitiske tilskuddene på 100 mill. kroner
(halvårs-virkning i 2017).
Et av prinsippene for finansieringen av kommunesektoren
er hensynet til det lokale selvstyret. Kommunesektoren bør ha økonomisk
selvstendighet og mulighet for å beholde en andel av inntekter og
verdier som skapes i eget lokalsamfunn. Dette tilsier at en andel
av inntektene bør komme fra lokale skatter. Et annet prinsipp er
at kommunene skal settes i stand til å gi likeverdige tjenester
til sine innbyggere, noe som tilsier at det ikke bør være for store
forskjeller i inntekter mellom kommunene. I skatteelementene i inntektssystemet
tas det hensyn til begge prinsipper. Mekanismer som regulerer fordelingen av
skatteinntekter mellom kommunene er hvilke skatter kommunene får
beholde en andel av, hvor stor andel skatteinntektene utgjør av
samlede inntekter og i hvor stor grad skatteinntektene blir utjevnet
mellom kommunene.
Kommunenes skatteinntekter omfatter i dag skatt
på inntekt og formue fra personlige skattytere, naturressursskatt
fra kraftselskaper, eiendomsskatt og andre produksjonsskatter, dvs. konsesjonsavgift
som betales til kommuner som er berørt av vannkraftutbygging eller
-regulering.
I kommuneopplegget i statsbudsjettet bestemmes
hvert år hvor stor del av skatt på inntekt og formue fra personlige
skattytere som skal tilfalle kommunesektoren. I 2016 er skatteandelen
40 pst. I skatteandelen inngår alle kommunale skatter, men vedtak
om maksimalskattøren gjelder personskatten. Størrelsen på naturressursskatt,
eiendomsskatt og konsesjonsavgift anslås i kommuneopplegget, men
påvirkes av skattelovgivningen. Skatteandelen settes innenfor en
gitt totalramme på kommunesektorens inntekter på landsnivå. En endring
i skatteandelen, dvs. en økning eller reduksjon i den kommunale
skattøren, vil motsvares av en reduksjon eller økning i rammetilskuddet.
Rammetilskuddet er i utgangspunktet fordelt med et likt beløp per
innbygger, mens skattegrunnlaget varierer mye fra kommune til kommune.
Skatteandelen påvirker derfor fordelingen av frie inntekter mellom
kommunene.
Fordelingen av inntektene mellom kommunene påvirkes
også av i hvor stor grad skatteinntektene blir utjevnet mellom kommunene,
dvs. inntektsutjevningen
Dagens inntektsutjevning er en symmetrisk modell
hvor kommuner med skatteinntekter under landsgjennomsnittet, målt
per innbygger, blir kompensert for 60 pst. av differansen mellom egen
skatteinngang og landsgjennomsnittet. Kommuner med skatteinntekter
over landsgjennomsnittet blir trukket for 60 pst. av differansen mellom
egen skatteinngang og landsgjennomsnittet. I tillegg blir skattesvake
kommuner ekstra ivaretatt gjennom inntektsutjevningen, ved at kommuner
med skatteinngang under 90 pst. av landsgjennomsnittet per innbygger
blir kompensert for 35 pst. av differansen mellom egne skatteinntekter
og 90 pst. av landsgjennomsnittet per innbygger. Gjennom inntektsutjevningen
ble det i 2015 omfordelt 7,7 mrd. kroner. Før utjevningen varierte
kommunenes skatteinntekter fra personskatt og naturressursskatt
per innbygger mellom 60 og 274 pst. av landsgjennomsnittet, mens
etter utjevning varierte skatteinntektene mellom 93 og 168 pst.
Innretningen av skatteelementene i inntektssystemet
vil være en vurdering av balansen mellom hensynet til lokal forankring
av inntektene og hensynet til likeverdige tjenester. Etter departementets
syn ivaretas begge hensyn tilfredsstillende i dagens inntektssystem.
Det foreslås derfor ingen endringer i skatteandelen eller inntektsutjevningen
nå.
Regjeringen vil årlig vurdere om skatteandelen kan
økes og inntektsutjevningen reduseres, slik at kommunene får beholde
en større andel av egne skatteinntekter.
Inntektsgarantiordningen skal gi kommunene en helhetlig
skjerming mot en brå nedgang i rammetilskuddet fra et år til det
neste.
Det foreslås ingen endringer i inntektsgarantiordningen
fra og med 2017. Ordningen videreføres som tidligere, og grenseverdien
holdes uendret på 300 kroner per innbygger.
Nytt inntektssystem for kommunene skal innføres
fra og med 1. januar 2017. Et av forslagene til endring er en gradering
av basistilskuddet i utgiftsutjevningen, slik at alle kommuner ikke
lenger får det samme beløpet i basistilskudd.
Den nye kommunen får basistilskudd etter gjeldende
inntektssystem på sammenslåingstidspunktet, mens inndelingstilskuddet
gir kommunene full kompensasjon for tap av basistilskudd som følge
av sammenslåingen. Inndelingstilskuddet kompenserer også for netto nedgang
i samlede regionalpolitiske tilskudd. Den nye kommunen mottar fullt
inndelingstilskudd i 15 år, før tilskuddet deretter trappes ned over
fem år.
For kommuner som slår seg sammen i kommunereformperioden,
vil størrelsen på inndelingstilskuddet bli beregnet ut fra inntektssystemet
i 2016. Ved at inndelingstilskuddet til kommuner som slår seg sammen
i reformperioden beregnes på grunnlag av inntektssystemet i 2016
gis disse kommunene en garanti for størrelsen på inndelingstilskuddet,
men ikke for endringer i de øvrige delene av inntektssystemet. Endringer
i inntektssystemet i perioden mellom 2017 og sammenslåingstidspunktet
vil derfor ikke påvirke størrelsen på inndelingstilskuddet.
Med innføringen av nytt inntektssystem vil også kommuner
som har vedtatt sammenslåing, på lik linje med øvrige kommuner kunne
få et lavere basistilskudd fra og med 2017 enn de får med inntektssystemet
i 2016. Hele, eller deler av, denne reduksjonen i inntekt vil kommunene
få tilbake gjennom inndelingstilskuddet på sammenslåingstidspunktet,
siden inndelingstilskuddet beregnes på inntektssystemet i 2016.
Fra og med tidspunktet for sammenslåingen får også den nye kommunen
basistilskudd på vanlig måte etter gjeldende inntektssystem.
I tråd med avtalen mellom regjeringspartiene
og Venstre foreslås det å innføre en overgangsordning for kommuner
som slår seg sammen i reformperioden, og som får lavere basistilskudd fram
til sammenslåing iverksettes og inndelingstilskuddet utbetales.
Kommunene skal få en kompensasjon for reduksjon i basistilskuddet
i perioden fra sammenslåing er vedtatt og fram til de mottar inndelingstilskudd
som en ny kommune. I 2017 vil disse kommunene motta kompensasjonen
gjennom skjønnstilskuddet. Endelig modell og omfang for en slik
kompensasjonsordning legges fram i statsbudsjettet for 2017. I pkt.
7.10 i proposisjonen vises i tabell et anslag på fordelingsvirkningene
av forslagene til endringer i inntektssystemet for kommunene gruppert
etter innbyggertall og fylkestilhørighet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre, viser til at det i kommuneproposisjonen
for 2015 ble varslet en gjennomgang av inntektssystemet for å tilpasse denne
til kommunereformen og foreta oppdatering av kostnadsnøkler som
blir gjort med jevne mellomrom.
Et annet flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre,
er fornøyd med at regjeringen denne gangen valgte å sende oppdatering
av inntektssystemet på høring til kommunene.
Dette flertallet viser til at
det 21. april 2016 ble inngått avtale mellom Høyre, Fremskrittspartiet
og Venstre om nytt inntektssystem. Denne enigheten baserer seg på
høringsutkastet som regjeringen la fram i desember 2015.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Venstre støtter inntektssystemet slik det framgår i avtalen
mellom partiene og som regjeringen legger opp til i kommuneproposisjonen
for 2017.
Det nye inntektssystemet sikrer et likeverdig tjenestetilbud
i hele landet, og fjerner hindringer for kommunereform. Kommuner
i hele landet skal ha mulighet for å tilby gode tjenester til innbyggerne.
Avtalen innebærer at det fortsatt gis kompensasjon for ekstrautgifter
til tjenester som skyldes lange avstander og spredt bosetting. Dermed
legges det til rette for at kommuner kan beholde barnehager, skoler
og hjemmetjeneste der folk bor. Dette er i tråd med regjeringens høringsforslag.
I dag får alle kommuner 13,2 mill. kroner i
basistilskudd som i hovedsak er til administrasjon, uavhengig av
antall innbyggere. Kommuner i spredtbygde områder vil fortsatt få
fullt basistilskudd, som i hovedsak skal dekke kostnader til administrasjon.
Kommuner i mer tettbygde strøk, som velger å være
små, vil få redusert basistilskudd i det nye inntektssystemet –
men alle kommuner vil få minst 50 pst. av basistilskuddet (6,6 mill.
kroner i 2016). Forslaget innebærer at kommuner i tettbygde strøk
som velger å være små, ikke lenger kan sende en regning for ekstrakostnader
til administrasjon til innbyggere i resten av landet.
Kommuner som vedtar å slå seg sammen i reformperioden
får beholde et fullt basistilskudd i perioden frem til de slår seg
sammen med en eller flere andre kommuner gjennom en egen overgangsordning.
Deretter får de inndelingstilskudd basert på nåværende inntektssystem,
reformstøtte og engangsstøtte. De midlene som frigjøres fra basistilskudd
til administrasjon i kommuner i tettbygde strøk, fordeles tilbake
til kommuner i hele landet. Regjeringen legger dermed til rette
for at mer penger kan gå til velferdstjenester i kommunene, og mindre
til administrasjon. En større andel av kommunenes inntekter fordeles
pr. innbygger, og mindre pr. rådhus/kommune.
Disse medlemmer mener dette vil
gjøre systemet mer rettferdig fordi kommuner i hele landet dermed
får en mer likeverdig mulighet til å gi gode tjenester til sine
innbyggere.
Disse medlemmer merker seg at
de regionalpolitiske tilskuddene er innrettet slik at det blir gitt
midler til reelle distriktskommuner og at midlene i større grad
er bundet opp i distriktsindeksen som måler reelle distriktsutfordringer.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at
regjeringen rett før jul i fjor sendte på høring forslag til endringer
i det kommunale inntektssystemet. I høringen fikk regjeringen kritikk,
særlig forslaget til strukturkriterium. Disse medlemmer registrerer
at Venstre har inngått en avtale med regjeringen som i hovedtrekk
og innretning bygger på regjeringens opprinnelige forslag.
Disse medlemmer er opptatt av
å sikre et inntektssystem som gir en rettferdig fordeling og et
likeverdig tjenestetilbud mellom kommunene. Norge er et mangfoldig
land med store og små kommuner, både i utstrekning og i innbyggertall. Disse
medlemmer vil ta vare på dette mangfoldet over hele landet.
Disse medlemmer mener regjeringens forslag
etter avtalen med Venstre går i feil retning. Nå brukes inntektssystemet
som et middel for å gjennomføre regjeringens kommunereform. Disse
medlemmer er kritiske til at hensynet til et likeverdig
tjenestetilbud underordnes dette.
Disse medlemmers utgangspunkt
er at dagens inntektssystem i hovedsak er innrettet på en god måte
etter flere endringer da Arbeiderpartiet satt i regjering.
Disse medlemmer registrerer at
avtalen mellom Venstre og regjeringspartiene gir regjeringen mulighet
til årlig å vurdere om skatteandelen kan økes og inntektsutjevningen
reduseres.
Disse medlemmer vil peke på at
økt skatteandel og/eller redusert inntektsutjevning vil føre til større
forskjeller i inntekter kommunene imellom, og således større forskjeller
i tjenestetilbud til innbyggerne. Disse medlemmer vil
advare mot dette.
Disse medlemmer støtter at skatteandelen (40
pst.) og inntektsutjevningen (60 pst.) i 2017 holdes på dagens nivå.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti viser til at regjeringen foreslår
endringer i flere av de regio-nalpolitiske tilskuddene.
Disse medlemmer viser til at
småkommunetilskuddet gis til kommuner med under 3 200 innbyggere.
Regjeringen foreslår at tilskudd til kommuner med under 3 200 innbyggere
legges inn som en del av et modifisert Nord-Norge-tilskudd og Sør-Norge-tilskudd.
Disse medlemmer viser til at
regjeringen foreslår å knytte nivået på tilskuddet til de distriktspolitiske
utfordringene i kommunen uttrykt ved dist-riktsindeksen. Denne indeksen
brukes allerede i dag til å utmåle tilskudd til kommuner i Sør-Norge
med distriktspolitiske utfordringer.
Disse medlemmer er kjent med
at konsek-vensen for den enkelte kommune med under 3 200 innbyggere
varierer. Disse medlemmer mener småkommunetilskuddet
er en viktig del av helheten og balansen i det kommunale inntektssystemet
og går derfor inn for at tilskuddet beholdes.
Disse medlemmer viser til at
regjeringen foreslår endringer i Distriktstilskudd Sør-Norge, der
mer av tilskuddet gis per innbygger og mindre per kommune. Dette
gjør regjeringen for å fjerne hindre for kommunesammenslåing.
Disse medlemmer mener dagens
innretning på tilskuddet har en god balanse mellom vekt på tilskudd
per innbygger og per kommune, og mener derfor tilskuddet bør ha
samme innretning som dagens vekting.
Disse medlemmer registrerer at
regjeringen i forbindelse med statsbudsjettet vil vurdere innretning
på storbytilskuddet. Disse medlemmer støtter dette.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
til at regjeringen foreslår å redusere grensen for å motta veksttilskudd
til 1,4 pst. Disse medlemmer støtter denne endringen.
Disse medlemmer viser til at
regjeringen foreslår en oppdatering av kostnadsnøklene. Endringene
baseres i hovedsak på faglige analyser av kostnadsforskjeller kommunene
imellom. Kommunene skal kompenseres for disse kostnadsforskjellene,
for å sikre et likeverdig tjenestetilbud.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at
i det kommunale inntektssystemet mottar alle kommuner et basistilskudd
som i 2016 er på 13,2 mill. kroner. Frem til nå har det ligget som
premiss at alle kommuner skal motta fullt basistilskudd. Regjeringens avtale
med Venstre endrer på dette.
Disse medlemmer viser til at
forslaget innebærer at basistilskuddet differensieres, der det skilles
mellom frivillige og ufrivillige smådriftsulemper. Disse
medlemmer aksepterer ikke premisset om at kommunene kan
deles inn i «frivillige» og «ufrivillige» små, slik regjeringen
med støtte fra Venstre legger opp til.
Disse medlemmer viser til at
forslaget rammer flere typer kommuner. En gruppe er kommuner der
befolkningen har sagt ja til kommunesammen-slåing, men det ikke
blir noe av fordi nabokommunen har sagt nei. På den måten regjeringen
og Venstre har innrettet dette, vil kommuner som da ufrivillig består
som egen kommune, miste inntekter. En annen gruppe forslaget rammer,
er kommuner med mellom 10 000 og 20 000 innbyggere. Kommuner på denne
størrelsen mister inntekter. Dette er underlig ettersom de har en
kommunestørrelse som regjeringens eget ekspertutvalg har uttalt
er tilstrekkelig.
Disse medlemmer mener disse to
eksemp-lene viser at regjeringen og Venstres forslag ikke tåler
møtet med virkeligheten.
Disse medlemmer vil på denne
bakgrunn avvise regjeringen og Venstres forslag til nytt strukturkriterium,
og beholder basistilskuddet på dagens nivå.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Venstre viser til avtalen mellom Høyre, Fremskrittspartiet
og Venstre om nytt inntektssystem for kommunene, hvor det er enighet
om at det skal foretas ytterligere utredninger av verdien på kriteriet
for psykisk utviklingshemmede i kostnadsnøkkelen for pleie og omsorg,
som fremlegges for Stortinget på egnet måte. I påvente av dette
beholdes vektingen av dette kriteriet uendret i forhold til dagens
delkostnadsnøkkel for pleie og omsorg. I forbindelse med denne fremleggelsen
skal det også redegjøres for tilskudd til tidligere vertskommuner
for institusjoner for psykisk utviklingshemmede, og deres pensjonsforpliktelser.
Det skal også redegjøres for toppfinansieringsordningen for ressurskrevende tjenester.
Disse medlemmer viser til avtalen
mellom Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre om nytt inntektssystem
for kommunene, hvor det er enighet om at det skal foretas ytterligere
utredninger om kommunale veier kan inkluderes i kostnadsnøklene,
og vurderingen legges frem for Stortinget på egnet måte, senest
i kommuneproposisjonen for 2018.
Disse medlemmer viser til avtalen
mellom Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre om nytt inntektssystem
for kommunene, hvor det er enighet om at ny delkostnadsnøkkel for
sosialhjelp innføres i tråd med foreslått modell i høringsnotatet.
Departementet skal jobbe videre med delkostnadsnøkkelen for sosial-hjelp,
og blant annet vurdere om det er mulig å konstruere et kriterium
som fanger opp utfordringer knyttet til rus og psykiske helseproblemer.
Disse medlemmer viser til avtalen
mellom Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre om nytt inntektssystem
for kommunene, hvor det er enighet om at departementet vurderer
hvordan de regionalpolitiske tilskuddene kan målrettes bedre mot
kommuner med reelle distriktsutfordringer, og kommer tilbake til
Stortinget på egnet måte.
Disse medlemmer viser til avtalen
mellom Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre om nytt inntektssystem
for kommunene, hvor det er enighet om at kommunereformen legger
til rette for større kompetansemiljøer i hele landet. Arbeidet med
å lokalisere nye og eksisterende arbeidsplasser utenfor Oslo skal
forsterkes, og en plan for dette utarbeides sammen med Venstre. Lokalisering
skal særlig vurderes i nye regionsentre, også utenom de store byene. Avtalepartene
er enige om at denne planen innen utgangen av 2016 legges frem for
Stortinget på egnet måte. Nye og omlokaliserte statlige arbeidsplasser
skal som hovedregel plasseres utenfor Oslo.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti finner det svært uheldig at
det framlagte forslag til endringer av inntektssystemet for kommunene
er begrunnet i å fjerne hindringer for kommunereformen mer enn å
sikre likeverdige tjenestetilbud i hele landet. Regjeringens forslag til
nye kriterier i inntektssystemet vil føre til en systematisk overføring
av budsjettmidler til de største kommunene på bekostning av mellomstore
og mindre kommuner.
Disse medlemmer viser til at
de største omfordelingseffektene i forslaget til nytt inntektssystem
kommer gjennom omlegging av basistilskuddet til et strukturkriterium
som skal skille mellom frivillig små og ufrivillig små kommuner.
Nedvekting av nabo- og sonekriteriene i delkostnadsnøklene forsterker
omfordelingseffekten. Det mangler faglig belegg for disse forslagene.
Disse medlemmer viser til at
Borge-utvalget (NOU 2005:18) utredet en mulig utforming av fordelingsmekanismene
i inntektssystemet ut fra en forutsetning om at kommunestruktur
er en frivillig kostnad. Utvalget utarbeidet et strukturkriterium
med differensiering av basistilskuddet, slik regjeringen nå har
foreslått, men hadde klare reservasjoner mot gjennomføringen. Borge-utvalget
sier om dette, sitat:
«Utvalget har imidlertid reservasjoner knyttet til operasjonaliseringen
eller den konkrete utnyttelsen av strukturkriteriet, som i vesentlig
utstrekning må baseres på skjønnsmessige vurderinger. Det er vanskelig
på en objektiv måte å fastsette hvor lang reiseavstanden for å nå 5 000
innbyggere må være for at smådriftsulempene skal kunne karakteriseres
som ufrivillige, og det er tilsvarende vanskelig å fastsette hvordan
graden av frivillighet øker med avtakende reiseavstand. En annen
innvending kan være at når antall innbyggere i en kommuner øker
med opp mot og over 5 000, så sier strukturkriteriet mer om bosettingsmønsteret
internt i kommunen enn om reiseavstanden til befolkningskonsentrasjoner
utenfor kommuner.»
Disse medlemmer konstaterer at
regjeringens forslag til strukturkriterium samsvarer med det forslaget
Borge-utvalget ikke anbefalte. Departementet sier det er urimelig
å tilføre alle kommuner et tilskudd til kommuneadministrasjon gjennom
et likt basistilskudd uavhengig av størrelse. Borge-utvalget sier,
sitat:
«Basistilskuddet er vektet slik at det reflekterer de
beregnede kostnadsulemper knyttet til nasjonale velferdstjenester,
og er et viktig bidrag til likeverdig tjenestetilbud i kommuner
av ulik størrelse.»
Disse medlemmer vil på denne
bakgrunn fremme følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen om at gjennomføringen
av revidert inntektssystem for kommunene utsettes. Som grunnlag
for å fremme nytt forslag nedsettes et bredt sammensatt offentlig
utvalg for å utrede kriteriene i utgiftsutjevningen og de regionalpolitiske
tilskuddene. Innstillingen gjøres til gjenstand for en bred høring
før forslag framlegges for Stortinget.»
Disse medlemmer mener det er
uheldig at det ikke er en egen delkostnadsnøkkel for kommunale veier
i utgiftsutjevningen. Dette er også påpekt av KS.
Disse medlemmer viser til at
det er til dels store omfordelingsvirkninger som følge av foreslåtte
vekting av kriteriene i delkostnadsnøklene. I departementets framlegg
drøftes utslag av valg av analysemetode. Modellene departementet
har valgt har gitt store utslag, særlig når det gjelder nedvektingen
av nabo- og sonekriteriene som skal kompensere for spredtbygdhet.
Disse medlemmer viser til at
landbruk er foreslått trukket ut av tidligere delkostnadsnøkkel
for administrasjon, landbruk og miljø og etablert som egen delkostnadsnøkkel.
Samtidig er kriteriene i ny delkostnadsnøkkel for landbruk endret
og landbrukskriteriet samlet vektet ned. Disse medlemmer etterlyser
en mer fyllestgjørende begrunnelse for denne nedvektingen enn den
som gis i proposisjonen.
Disse medlemmer er tilfreds med
at delkostnadsnøkkelen Psykisk utviklingshemmede er tilbakeført
til tidligere verdi og ikke nedvektet slik det var foreslått i høringsnotatet.
Regjeringens opprinnelige forslag ville medført et vesentlig kutt
i inntektene til kommuner med en større andel psykisk utvik-lingshemmede
enn gjennomsnittet.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Venstre, viser til at avtalen mellom regjeringspartiene
og Venstre er i tråd med den retningen som regjeringen skisserte
i høringsnotatet, men innebærer at de positive insentivene til kommunereform
forsterkes på flere områder:
Regionale tyngdepunkt:
Det etableres et tilskudd på 200 mill. kroner pr. år til sammenslåtte
kommuner som blir tyngdepunkt i en region. Dette omfatter kommuner
som er fra 9 000–10 000 innbyggere og større. Tilskuddet innfases
med halvårsvirkning fra 2017.
Tilskudd til infrastruktur: I forbindelse
med statsbudsjettet for 2016 ble det innført et tilskudd hvor kommuner
som har slått seg sammen kan søke om penger til infrastrukturtiltak.
Det ble satt av 50 mill. kroner i 2016-budsjettet. Bevilgningene
skal styrkes i 2017.
Småkommunetilskudd: Småkommunetilskuddet skal
ikke lenger gis som en belønning bare fordi kommunen er liten, men
målrettes mot kommuner som har reelle distriktsutfordringer knyttet
til næringsliv, demografi osv.
Oppgaver: Sterkere kommuner kan overta
flere oppgaver. Det skal gjennomføres forsøk med å gi kommunene
enkelte oppgaver fra Nav. Regjeringen skal fremme forslag, men forsøk med
varig tilrettelagt arbeid kan være aktuelt.
Arbeidsplasser: Arbeidet med å lokalisere
nye og eksisterende statlige arbeidsplasser til distriktene skal
forsterkes, og det skal utarbeides en konkret plan sammen som fremlegges
for Stortinget i løpet av året.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti viser til at kommunene er avgjørende
viktig for å sikre at folk kan bo og drive næringsvirksomhet der
se selv ønsker. Disse medlemmer mener at inntekter
og utgifter må utjevnes sterkere mellom rike og fattige kommuner
og at dette er nødvendig for å sikre likeverdige tilbud over hele landet. Disse
medlemmer er sterkt uenig med regjeringen i dreiningen mot
mindre utjamning, svekkelse av distriktsprofilen og det store presset
som nå legges på å få slått kommuner sammen. Disse medlemmer konstaterer
at regjeringen og samarbeidspartiene er mer opptatt av å tegne nytt
kommunekart enn av å sikre økonomien og kvaliteten i velferd, omsorg
og skole. Disse medlemmer støtter frivillig kommunesammenslåing
og kan ikke se at regjeringens planer og prosess rundt kommunereform
er noe godt utgangspunkt for mer demokrati og bedre velferd.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til at noen kommuner vokser raskt og har store utgifter til å holde
tritt med raskt økende behov for skoler, barnehager og utbygging
ellers. Dette medlem er enig i at det må gis særlige
tilskudd til dette og at de bør økes. Det er imidlertid ikke rimelig
at kommuner som har folketallsnedgang og sliter med å beholde arbeidsplasser,
skal være med på å finansiere disse tilskuddene. Sosialistisk Venstreparti
foreslår derfor at veksttilskuddet og storbystilskuddet finansieres
som en egen økning til de kommunene det gjelder uten at det trekkes
av ramma for alle kommunene.
For å sikre finansiering viser dette
medlem til forslag om at vekstilskuddet og storbytilskuddet økes
og at det i framtiden vedtas som et rent påslag på ramma til disse
kommunene uten uttrekk, slik det ble fremmet i Innst. 16 S (2015–2016).
Dette medlem påpeker at i en
grønn byutvikling må det satses gjennomgående på kollektivt, sykkel
og gange framfor bilbasert utvikling. Gjennom politisk styrt byutvikling
kan man sikre de gode urbane kvalitetene ved bymessig bebyggelse.
Gjennom aktiv planlegging og arealutvikling sørger man for at mange
har kort avstand mellom bosted, arbeidssted og barnehage/skole.
Gjennom en kompakt byutvikling verner man grønne naturområder og
matjord rundt byen mot utbygging og man sikrer grøntarealer i sentrum,
og slik utvikler man boområder med høy kvalitet. Å sikre at byer
og tettsteder utvikler seg slik at transportbehovet minskes krever
offentlig styring, framfor en utvikling der byplanleggingen skjer
på eiendomsutvikleres premisser. Det forutsetter også sterkere statlig
medfinansiering av bymiljøavtaler.