Europautvalget - Møte i Europautvalget mandag den 21. oktober 2019 *

Dato: 21.10.2019

*) Referatet er foreløpig, ikke korrekturlest.

Sak nr. 3

Utenriksminister Ine M. Eriksen Søreide vil etter planen redegjøre for følgende: Brexit Orientering om status for brexit og norske forberedelser i lys av siste tids utvikling. Norsk deltakelse i EUs finansieringsordning for grenser og visum for perioden 2021–2027: Som del av EUs finansielle budsjettramme (MFF) for perioden 2021–2027 er det foreslått å opprette tre nye fond på justis- og innenriksområdet. Under fondet for helhetlig grenseforvaltning (IBMF) inngår blant annet finansieringsrammen for grenser og visum (BMVI). Ordningen viderefører dagens grense- og visumordning som gjelder for 2013–2020. Ordningen er Schengen-relevant, slik at Norge er forpliktet til å delta i BMVI. Det foreslås en betydelig økning i bevilgningene til finansieringsordningen i perioden 2021–2027. Avtale om felles oppfyllelse med EU av klimamålet for 2030: Orientering om status og forventet fremdrift.

Talere

Lederen: Da er det utenriksministeren, som skal redegjøre for det som står på dagsordenen – vær så god.

Utenriksminister Ine M. Eriksen Søreide: Takk for det, leder.

For å kunne gjøre det på en meningsfull måte i dag, må man jo følge Financial Times’ liveblogging for å se hva som er siste nytt fra London. Jeg har aldri vært borti at et innlegg til Europautvalget har blitt til så tett opp mot at jeg skal holde det som akkurat dette, og det kan jo komme endringer underveis, litt avhengig av hvilke push-varsler som kommer.

Siden sist jeg orienterte om brexit-prosessen, har den på mange måter tatt to steg fram og ett tilbake. EU og Storbritannia kom 17. oktober fram til en revidert utmeldingsavtale, men det er fortsatt uvisst, som dere vet, om den vil kunne ratifiseres i det britiske parlamentet. Avgjørende for den reviderte avtalen som ble framforhandlet mellom EU og Storbritannia, var et møte mellom statsminister Johnsen og den irske statsministeren, Varadkar, 10. oktober. Forhandlingene ble intensivert og omhandlet hovedsakelig hvordan man kan unngå en tollgrense mellom Irland og Nord-Irland.

Den vesentlige endringen i den nye avtalen er at den såkalte «backstop»-en er erstattet med en ny permanent ordning for Nord-Irland. Den nye avtalen tillater hele Storbritannia å forlate EUs tollunion samtidig som Nord-Irland skal fungere som yttergrense for både EUs tollunion og Storbritannias tollterritorium. Nord-Irland vil også forbli underlagt alt det EU-regelverket som berører trafikk og samarbeid på tvers av grensen med Irland, og vil også fortsette som en del av EUs indirekte skatteunion. Alt i alt betyr det at irskegrensen vil fortsette å være åpen, og at i praksis vil både tollgrensen, momsgrensen og den regulatoriske grensen gå i Irskesjøen.

En mekanisme for nordirsk samtykke er også kommet på plass. Det vil si at norsk eksport til Nord-Irland med denne avtalen derfor også i framtida vil kunne skje på samme vilkår som til resten av EU, mens eksport til Storbritannia må skje i henhold til det nye – det kommende – britiske regelverket.

Begge parter har måttet fire på kravene. EU har gått med på at et tredjeland skal forvalte EUs tollregelverk, mens den britiske regjeringa har akseptert løsninger som medfører et praktisk skille mellom Nord-Irland og resten av Storbritannia. At partene likevel har valgt en sånn løsning, sier noe om hvor langt fra hverandre de har stått, men også hvor viktig det har vært å unngå et «no deal»-utfall.

Den britiske regjeringa og EUs forhandlere har også staket ut en noe annerledes vei for det framtidige forholdet mellom Storbritannia og det indre marked – og dermed også Norge. Med hele Storbritannia ute av EUs tollunion står Johnsens regjering fritt til å utarbeide en uavhengig handelspolitikk med egne tollsatser, et nytt innvandringsregime som gjør slutt på fri bevegelse av personer og tjenester, og et eget regelverk som vil bety at samarbeid med de gjenværende medlemmene av det indre marked vil måtte skje på et annet grunnlag enn det felles regelverket vi har delt hittil.

Etter planen skulle Underhuset stemme over avtalen på lørdag, men Underhuset ønsket å utsette avstemningen til gjennomføringslovgivningen er vedtatt. Det er for å unngå at man kunne risikere å ende opp med en uttreden uten avtale 31. oktober ved at selve avtalen er godkjent, mens gjennomføringsloven ikke er på plass – forviklingar.

Som en følge av dette vedtaket har statsminister Johnsen nå bedt EUs råd om en utsettelse av uttreden til 31. januar 2020, sånn som en egen lov har forpliktet ham til å gjøre. Han har samtidig understreket at han ikke ønsker en utsettelse. Han sendte, som dere vet, to brev – først et brev hvor han ber om utsettelse, som han ikke signerte, og deretter et brev som han signerte, hvor han fortalte at han ikke ønsker en utsettelse.

EUs råd skal nå vurdere den britiske forespørselen og vil muligens kunne treffe en konklusjon innen denne ukas slutt. Per kl. 11.43 i dag ser regjeringa ut til å ville legge fram avtalen på nytt for avstemning i dag. Selv om mye tyder på at den nye avtalen vil kunne få flertall i Underhuset, om enn veldig knapt, gir lovgivningsprosessen rom for endringer som vil kunne endre utfallet, f.eks. at det knyttes betingelser til avtalen, som at den skal godkjennes i en egen folkeavstemning. Det er veldig vanskelig å spå utfallet, også denne gangen, men det er uklart om speakeren vil tillate en votering i dag – sannsynligvis ikke. Johnsen vil da, etter det vi får opplyst, kunne gå for en såkalt «second reading» i morgen. Det vil i så fall også gi en indikasjon på om det faktisk er flertall for avtalen eller ikke.

Dersom det skulle bli en avtaleløs brexit, vil det få konsekvenser for den økonomiske veksten, først og fremst i Storbritannia og EU. I tillegg kommer usikkerheten rundt handelskonflikter mellom USA og Kina. Det er, som dere vet, en rekke anslag av de økonomiske konsekvensene av en «no deal»-brexit, men de er selvfølgelig nettopp det – de er anslag. De er redegjort for i nasjonalbudsjettet, men la meg likevel her vise til at OECD la fram modellberegninger 19. september i år som indikerer at britisk BNP i 2021 kan bli rundt 2 pst. lavere enn et referansescenario. Mesteparten av effekten vil komme allerede neste år. I euroområdet vil BNP bli drøyt en halv prosent lavere i 2021 – også her mesteparten av effekten i 2020.

Jeg skal ikke fortelle mer om de norske forberedelsene, som dere er godt kjent med, men bare si at siden sist møte i Europautvalget har vi også undertegnet en egen avtale om fiskeriressurser som sikrer fortsatt soneadgang og kvotebytte ut 2019. Forhandlingene med EU, inkludert Storbritannia, om fiskeriåret 2020 har så vidt begynt.

I en situasjon med stor usikkerhet har regjeringa også lagt vekt på å holde næringslivet så godt informert som mulig. Både næringsministeren, fiskeriministeren og jeg har hatt flere møter med norsk næringsliv, og vi opprettet tidlig en referansegruppe på embetsnivå, ledet av UD og NFD, for næringslivet. Vi oppdaterer og utvider informasjonen på nettsidene og har også en egen e-postadresse for henvendelser.

For Norge betyr utmeldingsavtalen, dersom den godkjennes, at vår egen separasjonsavtale med Storbritannia, som vi har framforhandlet med Island og Liechtenstein, kan signeres og tre i kraft. Fra og med 1. november vil vi da befinne oss i den overgangsperioden som Stortinget 14. mars i år ga samtykke til at også vil gjelde for Norge. Overgangsperioden varer ut 2020, med mulighet for én forlengelse. I dette tidsrommet er Storbritannia formelt ute av EU, men EU-retten skal fortsatt gjelde i og for Storbritannia. For oss betyr det at alle de avtalene vi har med EU, også fortsatt gjelder for forholdet vårt til Storbritannia.

I løpet av overgangsperioden skal en avtale om det framtidige forholdet mellom EU og Storbritannia framforhandles. Vi er på norsk side godt forberedt og har nær kontakt med britisk side. Vi er enige om å påbegynne forhandlingene så raskt som mulig. Samtidig har vi gode strukturer for å følge de kommende forhandlingene på EU-siden. Målsettingen vår er veldig klar: Vi skal hegne om det indre marked og vår plass i det, og vi skal sikre et nærmest mulig forhold til Storbritannia også i framtida.

Når det gjelder det framtidige forholdet, er det fra EUs side uttalt at man ikke vil være villig til å påbegynne forhandlinger etter en «no deal»-uttreden med mindre Storbritannia først aksepterer det finansielle oppgjøret, sikrer en åpen irskegrense og garanterer rettighetene til EU-borgere bosatt i Storbritannia. Vi må også se hen til utviklingen av forhandlingene mellom EU og Storbritannia når vi legger vårt eget forhandlingsløp.

Avslutningsvis er det verdt å huske på at selv om en utsettelse vil kunne forhindre et såkalt «no deal»-utfall i denne omgang, løser den heller ingenting. Stridsspørsmålene gjenstår. De er stadig de samme, og vi må nok derfor også regne med fortsatt turbulens i Storbritannia framover, og at det fortsatt kan ta noe tid før det blir avklart hvilken retning også vårt framtidige forhold til landet kan ta.

Så over til neste sak: deltakelse i EUs finansieringsordning for grenser og visum. Som del av EUs langtidsbudsjett for perioden 2021–2027 er det foreslått å opprette tre nye fond på justis- og innenriksområdet. Under fondet for helhetlig grenseforvaltning inngår bl.a. finansieringsordningen for grenser og visum som erstatter og i praksis viderefører dagens grense- og visumordning, som gjelder fram til 2020. Ordningen er Schengen-relevant, så Norge er forpliktet til å delta. Den foreslåtte økonomiske rammen er på i overkant av 8 mrd. euro, som innebærer en tredobling sammenlignet med dagens grense- og visumordning. Den norske innbetalingen til grense- og visumordningen skal følge beregningsnøkkelen i Norges Schengen-tilknytningsavtale. Det innebærer at Norge skal bidra med ca. 3 pst. av totalsummen. Det vil innebære en kostnad på ca. 2,3 mrd. kr over den sjuårsperioden som her gjelder. Det er en økning fra om lag 750 mill. kr – med dagens kronekurs – det vi har i dag. Norge vil få penger tilbake – i tråd med formålet for ordningen.

Forhandlingene i EU om den kommende fondsstrukturen på justis- og innenriksområdet er ennå ikke fullført og vil ikke bli det før EUs langtidsbudsjett er vedtatt. Det ble oppnådd enighet i Rådet om regelverket for dette våren 2019.

Som deltakere i Schengen-samarbeidet er Norge, som nevnt, forpliktet til å delta i denne finansieringsordningen for grenser og visum. Jeg mener imidlertid at man må se utover den rent formelle forpliktelsen og også se hen til merverdien ordningen skaper for Norge, totalt sett. Ved å delta bidrar vi til å få sikret et godt grense- og visumsamarbeid i Europa. Ordningen vil bidra til å sette alle Schengen-land i stand til å treffe nødvendige tiltak for å styrke den indre sikkerheten i Schengen-området gjennom sikring av den felles yttergrensen. Det gir også en felles økonomisk verktøykasse for å møte felles utfordringer landene hver for seg ikke kan løse. Men dette vil imidlertid kreve et betydelig økonomisk bidrag fra Norge, og derfor mener jeg det er riktig å informere Stortinget allerede nå om den forestående forpliktelsen – så tidlig som mulig. Dette ligger jo fortsatt litt fram i tid, som jeg var inne på innledningsvis.

Så vil jeg orientere litt om status for inngåelse og ikrafttredelse av avtalen om felles oppfyllelse av utslippsmålet for 2030 som Norge og Island inngår med EU. Norge har meldt inn et mål til FN om å redusere klimagassutslippene med minst 40 pst. innen 2030 sammenlignet med utslippsnivået i 1990. Dette målet er Norges bidrag til Parisavtalen. Målet er lovfestet i klimaloven, og EU har meldt inn tilsvarende mål til FN. Vi håper imidlertid at EU vil øke fra 40 pst. til 55 pst., noe vi da også vil følge.

Den 25. mars 2015 vedtok Stortinget enstemmig tilrådingen om at Norge vil gå i dialog med EU om en avtale om felles oppfyllelse av utslippsmålet for 2030. I desember i fjor vedtok EU klimaregelverket som legger rammene for hvordan EU skal nå sitt mål for 2030. En avtale med EU vil innebære at de delene av EUs klimaregelverk for perioden 2021–2030 som er relevant for oppfyllelse av utslippsmålet for 2030, også skal legges til grunn for oppfyllelse av Norges 2030-forpliktelse.

Nå er EU snart ferdig med å behandle utkastet til avtale, og saken kan bli vedtatt på møtet i EØS-komiteen 25. oktober. EUs behandling har ikke gitt vesentlige endringer i avtalen, og det betyr at avtalen i substans er den samme som det utkastet Stortinget forhåndsgodkjente i juni. Det vil si: Avtalen vil forplikte Norge kun for perioden 2021–2030. Avtalen forankres i EØS-avtalens protokoll 31 om frivillig samarbeid utenfor de fire friheter. Det ivaretar Norges ønske om å unngå å bli forpliktet til samarbeid utover utslippsmålet for 2030 samtidig som det ellers innebærer tilsvarende forpliktelser som om regelverket skulle blitt tatt inn i EØS-avtalens vedlegg på vanlig måte.

Videre vil Norge og Island delta i EUs klimaregelverk for 2030 på samme vilkår som EU-landene. Det er gjort noen tilpasninger fordi vi ikke er EU-land. I EUs kvotehandelssystem deltar Norge på samme måte som før. Forordningen om innsatsfordelingen vil gjelde for Norge. Vi får en forpliktelse til å redusere utslipp fra transport, jordbruk, avfall og deler av industri og petroleum med 40 pst. i 2030 sammenlignet med 2005. Alle land får et utslippsbudsjett for hvert år i perioden 2021–2030, som må oppfylles. Dette budsjettet må holdes, enten gjennom reduksjoner i nasjonale utslipp eller ved å bidra til kutt i andre europeiske land. Forpliktelsen kan også oppfylles ved en begrenset bruk av kvoter fra kvotesystemet. Regelverket om bokføring av utslipp og opptak fra skog- og arealbrukssektoren vil gjelde for Norge. Vi vil ikke kunne bokføre høyere utslipp enn opptak i sektoren. Både Norge og Island vil måtte rapportere utslippsregnskap hvert år til ESA. Vi skal vurdere hvordan vi ligger an til å nå avtaleforpliktelsen.

I tillegg skal vi annethvert år rapportere utslippsframskrivninger og beskrive politikk og virkemidler som er nødvendig for å nå forpliktelsene i avtalen. Island og Norge vil levere en plan for hvordan vi vil oppfylle forpliktelsene i avtalen på frivillig grunnlag. Avtalen vil sette rammer for norsk klimapolitikk, men Norge bestemmer innholdet i politikken og hvor mye som skal oppfylles hjemme og ute. Avtalen med EU hindrer heller ikke Norge i å kutte mer enn forpliktelsene i avtalen.

Nå er det noen få rent formelle steg som gjenstår for at avtalen kan vedtas. Før avtalen kan tre i kraft, må den godkjennes av Alltinget på Island. Regjeringa vil utarbeide en plan for oppfyllelse av Norges klimaforpliktelser når avtalen med EU om felles oppfyllelse er på plass.

Så en kort handelssak helt til slutt. Som utvalget er vel kjent med, har USA over lang tid blokkert utnevnelser i ankeorganet i WTO. Dersom det fortsetter, som vi har all grunn til å forvente, betyr det at ankeorganet vil slutte å fungere fra 11. desember fordi det rett og slett ikke vil være nok dommere til å kunne håndtere ankesakene. Dette er helt sentralt i vår bekymring for WTOs framtid som en effektiv multilateral organisasjon.

Vår førsteprioritet er fortsatt å finne en løsning som blir permanent, og som gjør at ankeorganet kan fungere. Samtidig mener vi det er viktig å finne effektive midlertidige løsninger for å sikre at ikke WTOs tvisteløsningssystem lammes hvis WTOs medlemmer ikke kommer til enighet om ankeorganet før 11. desember.

Vi har på bakgrunn av dette inngått en intensjonserklæring med EU om ankebehandling ved voldgift, noe WTOs tvisteløsningsavtale åpner for i artikkel 25. Dette vil altså gjelde mulige framtidige tvistesaker fram til krisa for ankeorganet er løst. Vi er også åpne for å inngå tilsvarende intensjonserklæringer med WTOs øvrige medlemmer.

Alternativet her hadde vært at landene bestemte seg for bare å ha eneinstansbehandling, altså i tvisteløsningsorganet. Det er en ganske lite tilfredsstillende løsning for de fleste. Tanken her er altså å bruke bl.a. pensjonerte dommere fra ankeorganet til å kunne ha denne midlertidige voldgiftsløsningen. Det er en løsning jeg tror er nødvendig å ha i den perioden vi enten ikke vet, eller har et ankeorgan som er ute av funksjon fordi USA fortsetter å blokkere utnevnelser.

Lederen: Er det noen som har spørsmål eller kommentarer? Gjelsvik først – vær så god.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp): Jeg kan starte bakfra. For det første syns jeg tilnærmingen virker klok når det gjelder WTO, så vi støtter det.

Når det gjelder orienteringen på dette som går på norsk deltagelse i EUs finansieringsordning for grense og visum, regner vi med at det vil en komme nærmere tilbake igjen til fra Stortinget sin del, i og med at det også handler om finansiering, så jeg vil bare melde at det er noe som vi har behov for å gå nærmere inn i. Det gjelder for så vidt også orienteringen som gjaldt oppfyllelse av avtalen når det gjelder klima. Det var mange element i den orienteringen, og det kan være grunn til å gå nærmere inn i det på et senere tidspunkt.

Så bare et spørsmål til det som gjaldt orienteringen om brexit, for det var en ting jeg ikke fikk helt tak i i det som utenriksministeren sa. Utenriksministeren sa at den felles holdningen fra Norge og Storbritannia er at en skal påbegynne forhandlinger så raskt som mulig mellom Norge og Storbritannia om et framtidig forhold, altså handelsavtale. Det er noe vi også støtter. Men hva betyr det da i et «no deal»-scenario? Utenriksministeren viste til at det i forhandlinger mellom EU og Storbritannia kan være et behov for å avvente, og da er spørsmålet: Hva da fra Norge sin del? Er det sånn at raskest mulig for Norge sin del betyr at når det gjelder å få et nytt handelssamarbeid med Storbritannia – vi har jo ikke de samme forhold å diskutere som EU – kan vi starte umiddelbart ved en «no deal»? Det er det ene spørsmålet.

Det andre spørsmålet er litt mer overordnet, med tanke på hva som blir kommunisert fra norsk side. I den grad det blir kommunisert noe fra norsk side i den dagsaktuelle situasjonen vi står oppe i, altså knyttet til den avtalen som ble referert til her, som ble inngått mellom britene og EU forrige uke, er det noe som en kommuniserer positivt?

Det tredje spørsmålet jeg har, er knyttet til et element som en beskriver, som ligger inne i den avtalen, som gjelder fri bevegelse av personer, altså at en der ikke skal følge de bestemmelsene som har ligget før. Hva vurderer en at det kan ha av konsekvenser, altså dels konsekvenser for forholdet mellom Storbritannia og EU, og eventuelle ringvirkninger videre til Norge av at det da ikke er fri bevegelse mellom EU og Storbritannia i framtiden? Hva vil det ha av mulige konsekvenser for det direkte forholdet mellom Norge og Storbritannia dersom den avtalen trer i kraft på de vilkårene som nå ligger? Det er jo på ingen måte gitt.

Christian Tybring-Gjedde (Frp): Takk for orienteringen. Litt av det samme som Gjelsvik var inne på: Du nevnte at Storbritannia får egne regler for migrasjon, innvandring, dette gjelder asyl og arbeidskraft og det hele som ligger innenfor der. Da vil det bli konsekvenser av det for EU, for det har jo noe med hvor disse kommer fra i utgangspunktet. Blir det da fordelinger på færre land, hvis dette skal få egne regler og Storbritannia kan stå på egenhånd, og hvilke konsekvenser får det da eventuelt for Norge?

Det andre spørsmålet er om dette klimamålet, denne avtalen. Jeg vil gjerne vite hva denne avtalen betyr av reduserte klimautslipp i global sammenheng.

Audun Lysbakken (SV): Takk for orienteringen. Jeg vil også bare ha sagt at vi slutter oss til regjeringens handlingsmåte når det gjelder både WTO og EØS-midlene. Det er klart at når det gjelder EØS-midlene, tror jeg hele Stortinget er enig i at det er veldig viktig at regjeringen ikke bøyer av. Det er et viktig prinsippspørsmål for Norge.

Så har jeg en betraktning og et spørsmål knyttet til brexit. Vi har også et spørsmål knyttet til klima, men det kommer Haltbrekken tilbake til.

Jeg vil bare oppfordre til og egentlig forutsette at regjeringen kommer tilbake til Stortinget, f.eks. gjennom Europautvalget, ganske raskt etter en eventuell avklaring om brexit, for det er klart at hva slags tilnærming vi velger for handelsforhandlinger, er et stort spørsmål, og det er ikke gitt hva som er den beste løsningen for Norge.

Det er klart det er mange argumenter for å komme fort i gang, men det er også ganske mange argumenter for at hva slags avtale Norge bør ha, både med Storbritannia og med EU i framtiden, kan påvirkes av hva slags modeller de to kommer fram til seg imellom. Derfor er det et litt komplisert spørsmål hva som er fornuftig når det gjelder tempo i dette, og da vil det være av betydning at vi får hatt diskusjoner om det sammen.

Så bare et spørsmål av ren nysgjerrighet, egentlig: Vurderer utenriksministeren det som at det overhodet finnes noen sannsynlighet for at EU vil si nei til en ny utsettelse? Siden Frankrike var skeptisk til det allerede i forrige runde, vil jeg tro at det fortsatt er et betydelig irritasjonsmoment for noen å måtte bruke enda mer tid på dette.

Espen Barth Eide (A): Takk for en utmerket redegjørelse. Det er imponerende å holde så forbilledlig oversikt over brexit, som for øvrig er ganske vanskelig å få tak i. Men jeg er enig i den vurderingen som er gjort.

Min kommentar går på EU-klimaavtalen. Det er en avtale som fikk massiv støtte i Stortinget rett før sommeren, alle partier minus ett støttet den. Den binder Norge nært til EU på klimaområdet, noe som er helt utmerket, fordi det også binder oss selv og alle andre til masten.

To spørsmål: I det materialet vi fikk – jeg vet ikke om det egentlig er laget her i Stortinget eller opprinnelig kommer fra UD – er det i denne tabellen om sammenligning mellom regjeringens proposisjon og Kommisjonens forslag til Rådet, et uthevet punkt 8, hvor det står på dansk:

«Denne afgørelse foregriber ikke, hvordan EU, Island og Norge gennemfører Parisaftalen.»

Det skjønner jeg rett og slett ikke, for det er jo det motsatte som er poenget med avtalen – hvis noen kunne oppklare det.

Det andre er 55 pst. Det er selvfølgelig bred enighet om at Norge bør slutte seg til EUs oppgraderte mål når det kommer, og jeg deler vurderingen av at det sannsynligvis blir 55 pst. Selv de som er mest konservative, vil jo ende på 50 pst., men flertallet går mot 55 pst.

Men spørsmålet mitt til utenriksministeren er: Er det et standpunkt som kunngjøres inn til EU, slik at vi med vår smule av innflytelse, som selvfølgelig ikke er veldig stor, likevel påvirker på riktig side, at det bør lande på 55 pst., eller er det slik at vi passivt avventer hva EU kommer fram til? Det mener jeg er et litt viktig poeng, for det er jo en diskusjon som går nå mellom et flertall av – skal vi si – klimaprogressive land og et mindretall, særlig i øst, av litt mer restriktive land i dette spørsmålet.

Lars Haltbrekken (SV): Takk for redegjørelsen.

Jeg har et spørsmål knyttet til klimaavtalen med EU. Det er helt riktig, som utenriksministeren sier, at EU pålegger oss ikke noe om hvor store eller små utslippskutt vi skal ta her hjemme. Det bestemmer vi selv. Før nyttår må imidlertid Norge bestemme seg for om man skal bruke den muligheten som er i avtalen til å overføre 6 millioner tonn CO2-kvoter fra kvotepliktig til bruk i ikke-kvotepliktig sektor.

Spørsmålet er: Har regjeringen tatt en beslutning der nå, eventuelt når vil beslutningen bli tatt, og på hvilken måte vil Stortinget bli orientert?

Lederen: Da gir jeg ordet til utenriksministeren – vær så god.

Utenriksminister Ine M. Eriksen Søreide: Skal vi se – da skal jeg prøve å rydde litt i mine egne notater her, så får dere bare si fra hvis det er noen spørsmål som ikke blir besvart.

Når det gjelder spørsmålene om deltagelsen i BMVI, som jeg nevnte, er dette både et klart budsjettspørsmål, som vil synes i budsjettene også, og det er som sagt fortsatt sannsynligvis uansett ikke før 2021 at dette er aktuelt. Derfor sier jeg bare fra tidlig om at dette kommer, det er på trappene, og det diskuteres.

Når det gjelder klima, er det noe Stortinget for så vidt har behandlet allerede, i flere omganger. Om det er noe ytterligere som ligger fra klima- og miljøministerens side på det, vet jeg ikke, men jeg opplever at det vedtaket Stortinget fattet så sent som i juni i år, gir en veldig tydelig marsjordre og er et klart mandat for å gå inn i det vi nå har gjort.

Så til spørsmålet om det med å påbegynne forhandlinger så raskt som mulig eller ikke. Det er egentlig i krysningsfeltet mellom Gjelsvik og Lysbakken. Det er argumenter både for og imot, og det kommer helt an på hvordan prosessen mellom EU og Storbritannia nå blir. I utgangspunktet forandres ikke vårt forhold til EU av det som nå skjer. Vi har de samme avtalene og den samme tilgangen til det indre marked som vi har i dag.

Det som er relevant for oss, er å se på om det er avtaler inngått mellom EU og Storbritannia som har relevans, som vi kan speile, og som gjør forhandlingsprosessen vår enklere – slik vi har gjort med overgangsavtalen f.eks. – eller om det er områder hvor det er helt åpenbart at vi kommer til å trenge egne avtaler. Det bildet blir ikke veldig mye klarere før vi har et svar på hva slags brexit det blir.

Jeg vil nok si at fra vår side vil utgangspunktet være at vi ønsker å forhandle så raskt som mulig. Storbritannia er en usedvanlig viktig partner for Norge, også utenfor EU. Vi har veldig mange felles interesser, på noen områder betydelig sammenfallende interesser og noen ganger visse uenigheter på områder hvor vi har forhandlet i EU-rammen, men ikke skal gjøre det i framtida.

Vi har derfor bare fortsatt våre forberedelser i regjering for å kartlegge de viktigste interessene, de viktigste forhandlingsposisjonene, sånn at vi er klare til å trykke på knappen når vi kan begynne å forhandle, men vi kan ikke formelt begynne å forhandle før Storbritannia er ute av EU på et eller annet vis, enten det skjer ved en «no deal», eller det skjer gjennom en overgangsavtale der vi forhandler i den perioden. Det er rett og slett litt tidlig å si hva som vil være den riktige strategien for å ivareta norske interesser best mulig, for det avhenger av hvilken måte Storbritannia går ut på, og hva vi har behov for å dekke opp, hva vi kan speile, og hvordan vi best kan forhandle.

Når det gjelder kommunikasjonen fra Norge om avtalen som ble inngått 17. oktober, har den gjennomgående vært positiv. Vi har, som vi har sagt hele veien, en grunnleggende interesse av en ordnet brexit. Det er det beste for alle parter. Den avtalen som ble framforhandlet, mener jeg faktisk var et godt stykke politisk arbeid. Så får vi se hvilken skjebne den avtalen lider i Underhuset. Den er godkjent på EUs side, den er godkjent på britisk side, men skal jo gjennom Underhuset. Jeg mener den i utgangspunktet la et godt grunnlag for å kunne få til en ordnet brexit, men som jeg var litt inne på i innledningen min, er det mange faktorer framover som vi ikke har kontroll på, som jeg kanskje heller ikke tror at det britiske parlamentet har helt kontroll på per nå. Det ene er om det blir en utsettelse eller ikke.

Til Lysbakkens spørsmål om EU vil si nei til en ny utsettelse: Jeg tror det vil sitte langt inne å si nei til det. Hvis det nå, i større grad enn det var før 17. oktober, er utsikter til at det faktisk finnes en avtale som kan få flertall i Underhuset – og det er det bedre sjanser for nå enn det var – vil det dermed være i EUs interesse å innvilge en utsettelse, sånn at man får en ordnet brexit rett over nyttår i stedet for en hard brexit. Men igjen: Dette er et landskap der det er vanskelig å gi sikre signaler, men det er i alle fall det vi ser for oss nå.

Så til spørsmålet om fri bevegelse av personer. Hvilke konsekvenser det vil få, er for så vidt vanskelig å si. Det kommer an på hvilke avtaler som blir inngått. Men det er viktig å huske på – og det er sånt som lett blir borte i den store diskusjonen – at det å kunne fastsette sine egne regler på dette området var en av hovedårsakene til at britene ønsker å gå ut av EU. Dermed må vi også forvente at de ønsker å legge til grunn et strammere regime enn det som følger av EU og EØS. Det vil selvfølgelig også få noen konsekvenser for oss og for alle andre, men jeg tror ikke det er grunn til å forvente noe annet enn at det vil strammes inn. Fra norsk side har vi stor interesse av å ha et marked med fri bevegelighet av personer, tjenester og arbeidskraft. Vi trenger den arbeidskraften i Norge. Det må rammes inn på en god måte, noe jeg mener vi i samarbeid med EU gjør, men vi må allikevel forvente at det blir endringer i det som gjelder fri personbevegelighet til og fra Storbritannia.

Dette angår også litt spørsmålet som Tybring-Gjedde stilte. Jeg tror som sagt det er grunn til å forvente at de finner og får egne regler. Så vil EU, f.eks. når det gjelder migrasjon, være opptatt av – slik vi har vært opptatt av – å finne noen felleseuropeiske løsninger. Det mener jeg er et arbeid som må fortsette når det gjelder migrasjon. Det er noe som Europa må løse i fellesskap. Hva det vil ha å si for både fri flyt av arbeidskraft og etter hvert migrasjon inn til EU, er litt tidlig å si, men vi har all interesse av å opprettholde integriteten i det indre marked, som inkluderer fri personbevegelighet, for det tjener norske interesser.

Jeg kan ikke på stående fot svare på spørsmålet om hva klimaavtalen betyr i global sammenheng av reduserte utslipp, men det er jeg helt sikker på at klima- og miljøministeren gjerne kan svare på, så jeg skal sørge for at det svaret kommer til Europautvalget.

Så tilbake til Lysbakken og poenget om tilnærmingen. Der jobber som sagt regjeringa med å forberede våre posisjoner og vil avstemme det etter hvordan disse forhandlingene går. Vi har hele veien vært opptatt av å holde dialogen med Storbritannia og EU veldig tett og hyppig, rett og slett for å være klare når vi kan begynne, men i dette bildet er det viktig å huske på at hvis det f.eks. blir en «no deal», vil situasjonen på britisk side være ganske annerledes enn om de får en rolig overgangsperiode hvor de skal forhandle. Det betyr også at det er ganske mange aktører som vil ha både ønske om og behov for – og det vil også britene ha – å kunne håndtere noe først. Noe av det vil f.eks. være handel med USA. Det er for så vidt forståelig av mange årsaker. Dette scenarioet kan se ganske ulikt ut alt ettersom hvordan brexit skjer, men vi følger det nøye og vil selvfølgelig også diskutere det i Europautvalget.

Så til spørsmålet fra Barth Eide. Det er egentlig to ting. Det ene er denne lille tabellen. Det er Stortingets dokument, ikke vårt. Når det gjelder punkt 8, får jeg en liten lapp her som sier at det bare bekrefter at Norge, Island og EU er selvstendige parter til avtalen, og vi vil fortsette å melde inn selvstendige, nasjonalt fastsatte bidrag under Parisavtalen og rapportere på disse.

Så til spørsmålet om økte utslippsmål er noe vi kommuniserer. Det kommuniserer vi veldig aktivt inn til EU. Dette var noe statsministeren tok opp med Merkel senest for noen få dager siden, med vårt tydelige ønske om det, så det er klart kommunisert.

Så til spørsmålet fra Haltbrekken. Jeg kan dessverre heller ikke si helt nøyaktig nå på hvilken måte eller om denne overføringen vil bli gjort, og i så fall når, men det skal vi sørge for at kommer til Europautvalget også.

Lederen: Da er det et siste spørsmål fra Tybring-Gjedde. Jeg setter strek der.

Christian Tybring-Gjedde (FrP): Takk for det. Jeg fikk ikke egentlig et svar på spørsmålet mitt, for det ene var at det ville få konsekvenser for Norge, og det andre var at vi er tjent med at arbeidskraft går over grensene. Det er vi i og for seg enige om, men når det gjelder innvandring, er det mange begreper. Innvandring er også asyl, det er migrasjon, og det er mange definisjoner av det. Vil det bety noe for asyl, for innvandring til Norge? Det er mitt spørsmål. Du sa først at det ville bli det, og så sa du at det var en fordel at det ble det. Da er jeg litt usikker på om det var utenriksministerens egne holdninger og meninger, eller om det faktisk var slik at det vil bli økt asylinnvandring til Norge på grunn av Storbritannias uttreden av EU.

Lederen: Jeg kan betrygge med at her er ikke utenriksministeren to versjoner, altså en hun undertegner, og en hun ikke undertegner. Her vil vi få ett svar.

Utenriksminister Ine M. Eriksen Søreide: Absolutt.

Det er mulig det ble litt uklart. Det var ikke meningen. Det handler om det grunnleggende i utgangspunktet her, at vårt forhold til EU ikke endres som følge av brexit. Hvilke felleseuropeiske løsninger som kommer, må EU ta stilling til, og vi må i så fall slutte oss til de løsningene hvis det er ting som går utover det som følger av EØS-avtalen. Det er derfor vi nå har de diskusjonene om hvilke felleseuropeiske løsninger vi skal slutte oss til, f.eks. med relokalisering, bosetting osv. Det vil fortsette å pågå, helt uavhengig av brexit. Der må EU gjøre en vurdering av hvor mange EU mener man kan ta imot, og fordelingen mellom landene.

Selv om vi ikke er EU-medlem, har vi et ønske om å kunne bidra til det som er reelt felleseuropeiske løsninger, som ikke har en spesiell tiltrekningseffekt. Dette standpunktet er formidlet tydelig. Vi tar vår andel og vel så det av kvoteflyktninger. Vi er blant de landene som tar flest kvoteflyktninger per capita. Vi diskuterer også med EU-land om noe av det som nå skjer, f.eks. med det å hente migranter fra Libya, er noe som kan tas av denne kvoten for å bistå.

Det er også verdt å merke seg som et tilleggpoeng at Storbritannia ikke er med i Schengen, og det betyr at det antakeligvis vil ha ganske liten betydning at de går ut, også for hva EU vil vurdere totalt sett.

Lederen: Da er det ikke flere som har tegnet seg.