Presidenten: Etter ønske fra finanskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 2 timer, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 35 minutter, Fremskrittspartiet 15 minutter, Kristelig Folkeparti 15 minutter, Høyre 15 minutter, Senterpartiet 10 minutter, Sosialistisk Venstreparti 10 minutter, Venstre 10 minutter og Tverrpolitisk Folkevalgte 10 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg av hovedtalerne for hver partigruppe og etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Tore Nordtun (A) (ordfører for saken): Først vil jeg ta opp Arbeiderpartiets forslag og forslag som Arbeiderpartiet er sammen med andre om.

Odelstinget har nå til behandling innstilling fra finanskomiteen om skatteopplegget for 1999.

I innstillingen framgår det at det på en rekke skattepolitiske punkter er bred enighet, men det er også klare politiske skillelinjer på andre viktige skattepolitiske områder.

Så til de enkelte punktene:

Komiteen har funnet det nødvendig å presisere fradragsreglene for reise mellom hjem og arbeidssted, da det har vært en rekke ulike tolkninger hos de lokale ligningsmyndigheter av hva man skal ha fradrag for, og hva man ikke skal ha fradrag for, når man er pendler.

Systemomleggingen for ulike reisemåter som Regjeringen legger opp til med hva man skal ha fradrag for mellom hjem og arbeidssted, har det vært en diskusjon om. Det er bred enighet om systemomleggingen med tillegg og presisering av nødvendige merutgifter, som ferjebilletter, bompenger etc.

Ellers går komiteen i ulike retninger når det gjelder kjente skattepolitiske spørsmål, som rederibeskatningen, aksjerabatter, delingsmodellens videre skjebne, herunder identifikasjonsreglene og de skattemessige sidene av kontantstøtten. Vi har også hevingen av ligningstakstene for bolig og forretningsbygg, som nå regjeringspartiene har droppet for å tilfredsstille Høyre og Fremskrittspartiet, likeså halveringen av fradraget for fagforeningskontingenten, som sentrumspartiene i skjønn forening med Høyre og Fremskrittspartiet presenterer som et innspill til partene i fornyelsen av det inntektspolitiske samarbeidet.

Det er kanskje naturlig i en debatt om skatteopplegget å minne hverandre på hvilken oppgave et skattesystem skal ha i dagens velferdssamfunn. Skattesystemet vårt vil fortsatt bestå av tre hoveddeler: Det er den personlige inntektsskatten, det er indirekte skatter og det er bedriftsskattene. Skatteinntektene skal finansiere store deler av vår offentlige velferd. Vi vet alle at et moderne, sivilisert samfunn krever en godt fungerende offentlig sektor. For at så skal skje, må vi ha inntekter. Videre må vi ha et godt skattesystem som påvirker inntektsfordelingen ved at de med de høyeste inntektene skal betale relativt sett mest skatt, noe som bl.a. gir grunnlag for at personer med lav eller ingen inntekt kan motta offentlige overføringer om de er berettiget til det.

For oss politikere er vårt skattesystem også et viktig instrument for styringen av svingninger i den økonomiske utviklingen. Det hersker heller ingen tvil om at skattene har stor betydning for inntektsfordelingen i vårt samfunn. Jeg vil understreke at det hadde så avgjort vært en fordel for oss alle at vi i våre skattebeslutninger kunne hatt mer forutsigbarhet og langsiktighet. Vi vet at våre skattevedtak har direkte påvirkning på hvor mye folk vil arbeide, viktige investeringsbeslutninger som skal tas, utvinning av naturressurser og ikke minst valget mellom å være lønnstaker og næringsdrivende.

Folk flest må oppleve skattesystemets grunnprinsipper på en slik måte at en betaler lik skatt av lik inntekt. Generelt vil det være slik at behovet for å ivareta likebehandling, nøytralitet og rettferdighet vil sette grenser for hvor enkelt et skattesystem kan være. Arbeiderpartiet er imidlertid svært opptatt av å holde fast på skattesystemets hovedhensyn om at skattegrunnlaget må være så bredt at det kan finansiere en god velferdsstat. Ut fra dette hovedhensynet vil Arbeiderpartiet være åpen for å diskutere mulige forenklinger i vårt skattesystem.

Sentrumspartiene, Høyre og Fremskrittspartiet har denne budsjetthøsten, som sedvanlig og vel samkjørte som disse partiene har vært i mange viktige skattesaker de siste årene, angrepet Arbeiderpartiets skatteforslag og påstått at disse er småbedriftsfiendtlige.

La meg med en gang få replisere at de fem borgerlige partiene her skyver småbedriftene foran seg i sin iver etter å opprettholde betydelige smutthull i vårt skattesystem, smutthull som kommer næringsdrivende med store inntekter til gode.

I Arbeiderpartiet er vi ikke for at det generelle skattenivået skal økes. Skikker vi vårt hus godt, og vi samtidig klarer å bygge opp et oljefond som kan bidra til finansieringen av eldrebølgen i de neste tiårene, skulle det ikke være nødvendig med noen generell skatteøkning.

Dette betyr derimot ikke at vi vil stoppe arbeidet for å tette smutthullene i skattesystemet. Disse smutthullene er urettferdige og gir dårlig fordeling. Smutthullene bidrar også til skattemotiverte investeringer og -tilpasninger. I finansdebatten ble det vedtatt et romertallsforslag om velferdspolitikken, som bl.a. inneholdt et uttrykt ønske om å gjennomføre tiltak som kan bidra til å bedre økonomiens virkemåte.

I Arbeiderpartiet oppfatter vi tetting av smutthull i skattesystemet som tiltak som kan bidra til å bedre økonomiens virkemåte. På dette området vil Arbeiderpartiet fortsette arbeidet med å forbedre skattesystemet.

La meg få bruke litt tid på å være konkret når det gjelder enkelte av disse smutthullene i skattesystemet. Jeg er, for å si det mildt, litt oppgitt over særlig Senterpartiets og Kristelig Folkepartis bastante forsvar for skatteregler som ikke bare begunstiger, men som i tilfellet med identifikasjonsreglene i delingsmodellen også åpner for regelrett skattetilpasning i strid med skattelovens intensjoner.

Hovedformålet med delingsmodellen er å hindre at næringsdrivende og aktive eiere i aksjeselskap skal kunne ta arbeidsinntekt ut som kapitalinntekt med lavere skattesats. Sentrumspartiene har gjennom sitt samarbeid med høyrepartiene f.eks. bidratt til at det er store incentiver for aktive eiere til å ta ut inntekt som aksjeutbytte i stedet for i form av lønn.

I aksjeselskap skal deling foretas dersom aksjonærer som deltar aktivt i driften, representerer mer enn to tredjedeler av aksjekapitalen eller har rett til mer enn to tredjedeler av selskapets utbytte. For at delingsplikten ikke skal kunne omgås, må vi ha regler som hindrer eierne i å overføre aksjer til nærstående, f.eks. kone og barn, bare for det formål å unngå deling. Disse reglene kalles identifikasjonsreglene.

Etter forslag fra Høyre vedtok Stortinget i juni 1997 endringer i delingsmodellen, slik at identifikasjonsreglene ble gjort lempeligere. Nå er reglene slik at aksjer kan overføres til barn over 18 år, foreldre og ektefelles foreldre uten at disse aksjene skal anses som «eiet av den aktive skattyter selv».

Dette er det nærmeste, muligens med et unntak for rederibeskatningen, det borgerlige stortingsflertallet har kommet en åpen invitasjon til lovlig skatteunndragelse de siste årene.

Og la meg som et apropos til mandagens finansdebatt, og uten nærmere kommentar, få legge til at dette nye smutthullet i delingsmodellen ble vedtatt i juni 1997 og gjort gjeldende for inntektsåret 1997.

Hva er konsekvensene av smutthullene i delingsmodellen? La meg få komme med et tenkt eksempel: En eneaksjonær i et aksjeselskap lar sine voksne barn som arveforskudd få en sjettedel hver av aksjene i selskapet. Barna jobber ikke i selskapet, de er eksempelvis lærere på den lokale skolen. Etter overdragelsen rammes ikke eieren lenger av delingsreglene. Han kan dermed redusere sin lønn fra selskapet for å unngå trygdeavgift og toppskatt. I et tilfelle hvor lønnsuttaket reduseres med 300 000 kr og det resulterende meroverskuddet etter skatt deles ut som aksjeutbytte, kan familien putte 95 000 kr i lommen, som følge av de disposisjoner som er foretatt, 12 800 kr til far og 82 200 kr til barna. Taperen i dette lovlige skattetilpasningsspillet er samfunnet og vår felles velferd.

Hvis en ønsker å studere disse forholdene nærmere, kan jeg anbefale artikler og uttalelser fra professor i bedriftsøkonomi, Terje Hansen, fra den ikke så fryktelig radikale Norges Handelshøyskole i Bergen.

Jeg vil også benytte anledningen til å etterspørre Regjeringens arbeid med å tette smutthull i skattesystemet. Parlamentarisk leder i Kristelig Folkeparti uttalte til Bergens Tidende 27. januar 1998 følgende om identifikasjonsreglene:

«Vi ønsker ikke at det skulle bli mulig å spare skatt ved overføring av aksjer til familiemedlemmer som ikke selv er involvert i selskapet, og som selv ikke bidrar til å skape verdier i selskapet.»

Den parlamentariske lederen i Kristelig Folkeparti sa videre at han ikke så bort fra at vi burde «få en lovendring så fort som mulig».

Jeg stilte finansminister Restad et spørsmål om de samme forhold i vår. I sitt svarbrev sier Restad:

«Jeg har merket meg at det har vært hevdet at endringen i identifikasjonsregelen kan medføre uheldige tilpasninger. Departementet har derfor denne problemstillingen under vurdering.»

Jeg ber da finansministeren opplyse om han har til hensikt å foreslå endringer i identifikasjonsregelen slik at denne formen for skattetilpasning kan opphøre. Jeg går ut fra at finansministeren kan gi et svar i løpet av debatten.

Det er flere uheldige sider ved delingsmodellen. Det var i sin tid et bredt flertall for de grunnleggende prinsippene bak delingsmodellen. Den næringsdrivende eller aktive eieren skal ha 28 pst. skatt på den beregnede avkastningen av den kapital han har i virksomheten, og her ble det lagt inn mer enn godt monn gjennom en romslig kapitalavkastningsrate, den øvrige inntekten skulle beskattes som arbeidsinntekt etter høyere satser.

Senterpartiet og Kristelig Folkeparti har i samarbeid med Høyre og Fremskrittspartiet, etter at skattereformen ble vedtatt, fått innført nye smutthull i delingsmodellen. Dette gjelder ikke bare de endringer jeg har nevnt i forbindelse med identifikasjonsreglene, men også de gunstige «takreglene».

I Norge har vi et system som innebærer at næringsdrivende med inntekter under 680 000 kr har opp til 50 pst. i inntektskatt. Men med en gang inntekten kommer over 680 000 kr, blir skatten automatisk 28 pst. Dette skyldes taket i delingsmodellen, som de borgerlige partiene har presset gjennom. Resultatet er at næringsdrivende med normale inntekter har nærmere dobbelt så høy skattesats som de med store inntekter. Derfor vil Arbeiderpartiet fjerne taket i delingsmodellen.

Arbeiderpartiet vil også ha en mer rettferdig beskatning av formuer. I Norge er det slik at pensjonister og andre som plasserer sparepengene sine i banken og bor i en gjeldfri bolig, betaler full formuesskatt fra første krone. De med de virkelig store formuene derimot, som kan bære risikoen med å ha mye penger i aksjer, får 35 pst. rabatt i formuesskatten.

Det er en merkverdighet i skattesystemet at enkelte typer formuesobjekter, som aksjer som ikke er notert på børsen, skal være betydelig lavere beskattet enn andre. Det fører dessuten til skjevheter i investeringene, som medfører samfunnsøkonomiske kostnader.

Fordelingsvirkningene av slike skatteregler er svært uheldige. De som har høye inntekter og store formuer, har ofte formuen sin plassert i aksjer. Vanlige lønnsmottakere og pensjonister plasserer det meste av sine sparepenger i banken. Resultatet er at selv de med små oppsparte formuer må betale formuesskatt, mens de med store aksjeformuer og lite gjeld ikke må betale formuesskatt i det hele tatt. Arbeiderpartiet vil fjerne aksjerabattene. Det bidrar til mer rettferdighet.

De borgerlige partiene avviser Arbeiderpartiets forslag til innstramminger i skattesystemet fordi de mener det vil ramme bedriftene. Det er å snu saken helt på hodet. Det som nå truer norske bedrifter, er svekket konkurranseevne og høyt rentenivå. Det er nettopp av hensyn til norske bedrifter at Arbeiderpartiet ønsker en stram finanspolitikk.

La meg få oppsummere Arbeiderpartiets syn på delingsmodellen og aksjerabattene:

• Det er ikke småbedriftsfiendtlig å fjerne en regel, identifikasjonsregelen, som oppfordrer til å overføre aksjer til egne barn over 18 år, foreldre eller ektefelles foreldre, bare for å slippe unna en skatt på 28 pst.

• Det er ikke småbedriftsfiendtlig å fjerne en regel som gir næringsdrivende og aktive eiere 28 pst. skatt av all arbeidsinntekt mellom 680 000 kr og 3 187 000 kr. Det er derimot blodig urettferdig mot vanlige lønnsmottakere å beholde en slik regel.

• Det er ikke småbedriftsfiendtlig å la eiere av ikke-børsnoterte selskaper betale den samme formuesskatten som pensjonister med penger i banken.

• Det er ikke småbedriftsfiendtlig å stoppe spekulanter i å opprette stråselskaper utenom børsen, som står som eiere av børsnoterte aksjer, bare for å oppnå lavere formuesskatt. Det er derimot bra for småbedriftene at vi har et bredt skattegrunnlag, da kan vi òg få lavere satser.

• Videre er det viktig for småbedriftene at den økonomiske politikken gir lavere renter. I dag sliter en rekke små virksomheter med tyngende lånekostnader som følge av det høye rentenivået.

• Det er ikke småbedriftsfiendtlig å tette åpenbare hull i skattesystemet. Skattereformen innebar opprinnelig en sanering av de fleste skattehull i det gamle skattesystemet. Det var de store bedriftene som før klarte å tilpasse seg for å unngå skatt. Nå ønsker vi å tette disse smutthullene.

Arbeiderpartiet har også foreslått å fjerne nullskatten for rederiene, kanskje det største smutthullet i det nåværende skatteregimet. Det har de borgerlige partiene avvist. De mener at dette er en skattelette til rederiene og ikke til rederne. Dette argumentet bygger på forestillingen om at eiernes økonomiske interesser skulle være uavhengig av de økonomiske interessene til bedriften de eier. Selvfølgelig er ikke det tilfellet.

Én krone mer i overskudd i rederiet øker rederens formue med én krone, uavhengig av om kronen betales i utbytte eller holdes tilbake. Før eller siden tilfaller overskuddet og skattelettelsene eierne.

Arbeiderpartiet har gjort det klart en rekke ganger. I nasjonalbudsjettet og i brev av 6. november fra Finansdepartementet får vi dette også bekreftet. Hensikten med deler av Regjeringens innstrammingsforslag er å hindre massive tilpasninger fra rederiselskapene, som medfører at eierne ikke betaler utbytteskatt for faktisk utbetalt utbytte.

Arbeiderpartiet er i sitt skatteopplegg opptatt av fordeling og verdiskaping, noe som må kjennetegne ethvert skattesystem som skal fremme verdiskaping i en markedsøkonomi, og at ulike typer virksomhet og ulike typer kapital likebehandles. Det er bl.a. av disse grunner Arbeiderpartiet er opptatt av å få tettet en del av hullene i skattesystemet. Hullene i skattesystemet gjør at kapitalen ikke går dit den gir mest avkastning og verdiskaping.

Stortingsflertallet har bedt Regjeringen om å legge fram en vurdering av ulike fordeler og ulemper ved et mer proporsjonalt skattesystem. Jeg regner med at den utredningen vil komme til Stortinget i løpet av 1999, og at Regjeringen i den forbindelse også presenterer en mer helhetlig vurdering av vårt skattesystem, slik Stortinget bad om, og ikke ensidig fokuserer på flat skatt.

Presidenten: Tore Nordtun har tatt opp de forslag han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Børge Brende (H): To spørsmål til representanten Nordtun: I likhet med sin partileder Thorbjørn Jagland sier representanten Nordtun her i dag at han ikke er tilhenger av at skattenivået skal økes i forbindelse med årets statsbudsjett. Hvorfor har da Arbeiderpartiet forslag som bidrar til å øke skattenivået med 2 milliarder kr i sitt alternative budsjett, i forhold til det som nå blir vedtatt i Odelstinget?

Det andre spørsmålet er knyttet til forutsigbarheten – skatt og Arbeiderpartiet. Det har vært mange utspill den senere tiden, noen av dem har også Tore Nordtun stått for. I august gikk han i Dagsavisen ut og sa at Arbeiderpartiet nå måtte gå inn for dobbeltbeskatning av utbyttet. Nå ser jeg at SV foreslår det i den innstillingen vi har på bordet i dag.

Hva er det som har ført til at Tore Nordtun har ombestemt seg i forhold til dobbeltbeskatningen av aksjeutbytte i forhold til sine tidligere standpunkter? Det var da også snakk om at her måtte vi tette igjen smutthull, og dette var urettferdig. Er det slik at han har endret oppfatning av at dobbeltbeskatning er et smutthull?

Tore Nordtun var i sitt innlegg også inne på rederibeskatningen, og sa at vi ikke kan se rederne uavhengig av selskapet. Han har kanskje et poeng der, men det er ikke slik at en kan se eierne av en bedrift uavhengig av bedriften. Hvis man forverrer skatteopplegget, slik Tore Nordtun foreslår, er det klart at det vil bli veldig lett for bedriftslederne å kompensere gjennom å ta ut mer fra bedriftene, slik at bedriftene blir rammet. Jeg trodde det var et overordnet mål for Arbeiderpartiet ikke å øke skattene og avgiftene, fordi det kan føre til ledighet. Hva er poenget? Er man for å øke skattenivået med 2 milliarder, eller er man mot det?

Tore Nordtun (A): Jeg skal prøve å svare representanten Børge Brende på de to spørsmålene.

Som representanten Brende fremstilte det, gikk Arbeiderpartiet inn for sterke skatteøkninger. Er det egentlig noe som har blitt lagt merke til denne høsten med fremleggelsen av Arbeiderpartiets alternative budsjett, så er det nettopp dette at skatteøkningen ikke har vært gjennomgangsmelodien.

På personbeskatningssiden ser vi det helt klart. Der har jo Høyre gått inn for en skatteøkning bl.a. for de arbeidstakerne som betaler fagforeningskontingent osv. Høyre var jo det partiet som skulle gå inn for null skatteøkning.

Det vi har gått inn for, som er den økningen Børge Brende viser til, er å tette de åpenbare smutthullene i skattesystemet vårt, og de trodde jeg alle var opptatt av å tette. Det var derfor jeg også gikk inn på tre områder spesielt og brukte en del tid på det i mitt innlegg, nemlig delingsmodellen, aksjerabattene og rederibeskatningen. På de tre områdene er det skattesmutthull som vi har gått inn for å tette. Der fikk vi faktisk også en god del medhold av Regjeringen, for i Regjeringens første utkast til statsbudsjett påpekte man i aller høyeste grad disse skattesmutthullene. Vi står jo på Regjeringens forslag på flere av disse punktene, men de er nå forandret– etter disse turneringene vi har hatt i denne salen.

Når det så gjelder dobbeltbeskatningen, vil jeg bare kort si at vi har hatt en debatt i partiet over lengre tid om disse spørsmålene, bl.a. om kapitalbeskatning på 28 pst. Vi står fast på at vi ikke skal ha den dobbeltbeskatningen. Jeg er fullstendig klar over hva jeg sa til en herværende avis i sommer – en meningsytring på det punktet.

Jørgen Holte (Sp): Representanten Nordtun brukte mykje tid i innlegget sitt til eit angrep på sentrumspartia, i dette tilfellet avgrensa til Senterpartiet og Kristeleg Folkeparti, fordi vi har den haldninga at vi vil stimulere til ein bedriftskultur med aktive eigarar i norsk næringsliv. Eg blir litt undren over at Tore Nordtun som faktisk sa at han gjekk inn for eit skattesystem som skulle fremme verdiskaping, går til angrep på Senterpartiet og Kristeleg Folkeparti fordi ein vil ta vare på eit system i bedriftsskattlegginga som har som hovudintensjon å stimulere til aktive eigarar.

For Senterpartiet sin del er det forankra i eit syn om at vi vil spreie makt og kapital. Det er grunnfesta. Det trur eg også er representativt for dei andre sentrumspartia sitt syn. Men eg ser då at på dette punktet når det gjeld å spreie makt og kapital, får vi altså ikkje støtte av Arbeidarpartiet sin representant Tore Nordtun.

Eg er samd i at det å tette urimelege hol i skattesystemet må vere ei oppgåve for ei regjering, same kva. Det høyrdest faktisk ut på Tore Nordtun som om hans parti dei siste ti åra ikkje hadde vore i nærleiken av regjeringskontora.

Han brukte mykje tid på identifikasjonsregelen. Det er faktisk ein høgsterettsdom som har gitt medhald i dei identifikasjonsreglane som er – det har Høgsterett sagt noko om. Eg registrerer at Tore Nordtun er usamd i det. Mitt spørsmål er: På kva måte vil Tore Nordtun stimulere til aktive eigarar, og er han imot at t.d. arbeidande kapital må få lov å vere i ei bedrift?

Tore Nordtun (A): Jeg brukte, som sagt, en del tid i mitt innlegg på disse tre hovedpunktene: delingsmodellen, aksjerabattene og rederibeskatningen, fordi jeg, som jeg sa, ble noe skuffet da jeg så at sentrumspartiene, spesielt når det gjaldt rederibeskatningen, forandret standpunkt her i Stortinget da vi begynte å behandle saken i finanskomiteen. Jeg syns finansministeren kom med et godt innspill til Stortinget i forbindelse med statsbudsjettet, der han påpekte fire-fem områder i det nye rederibeskatningssystemet som man burde gjøre noe med. Jeg går ut fra at det ikke var for ingenting at finansministeren skrev at innstrammingsforslagene fra Regjeringen ble foreslått å tre i kraft fra 5. oktober 1998. Det var faktisk den samme dagen budsjettet ble offentliggjort. I lovproposisjonen fra departementet er det presisert at det ikke er noe til hinder for at lovendringen kan ha et slikt ikrafttredelsestidspunkt. Det jeg sa jeg var skuffet over Senterpartiet og Kristelig Folkeparti for, var at de ikke ville være med og tette åpenbare smutthull.

Når det gjelder identifikasjonsreglene, tok vi veldig alvorlig det som fremkom, når de blir så sterkt utvidet, og de uttalelsene som kom fra sentrumspartiene om at vi her måtte gjøre noe, og slik oppfattet vi brevet fra finansministeren til Stortinget. Men ingenting er skjedd. Man er her med på en bølge som går i én retning, og det er mer liberalisering.

Når det så gjelder denne høyesterettsdommen, er det i denne sal og dette ting vi vedtar lover, og da får vi også justere lovene hvis de ikke er så presise som de burde være.

Jeg ser at tiden har løpt ut. Holte hadde et spørsmål til, og det skal jeg komme tilbake til.

Børge Brende (H): Jeg lyttet til Tore Nordtuns innlegg, og der var det mange fornuftige betraktninger knyttet til virkningene av skatte- og avgiftsøkninger i økonomien i dag. Representanten Nordtun understreket at skatte- og avgiftsøkninger nå er feil medisin for norsk økonomi: Skatteøkninger bidrar til at det er vanskeligere å få i havn et moderat lønnsoppgjør til våren, de nominelle tilleggene blir høyere, avgiftsøkninger fører til at prisene øker unødvendig, og det er også slik at når veksten i økonomien avtar, er det dumt å lansere store skatte- og avgiftsøkninger – man må stimulere vekstkraften i økonomien.

Så langt synes jeg det var god musikk. Det er derfor jeg har litt vanskeligheter med å forstå at svaret på dette skulle være 2 milliarder kr i skatte- og avgiftsøkninger, for det er jo det Arbeiderpartiet foreslår.

Jeg har et spørsmål til Tore Nordtun. Det er selvsagt fint om han samtidig besvarer spørsmålet fra representanten Holte, men jeg håper at det også blir noe tid til å besvare spørsmålet: Når det er slik at skatte- og avgiftsøkninger er negativt for norsk økonomi i dag, er det slik at de 2 milliarder kr som Arbeiderpartiet foreslår i skatte- og avgiftsøkninger i sitt alternative budsjett, ikke virker negativt på norsk økonomi, men hvis noen andre hadde foreslått 2 milliarder kr i skatte- og avgiftsøkninger, hadde det virket negativt på norsk økonomi? Den logikken har jeg litt vanskeligheter med å få tak i, så hvis Tore Nordtun kunne hjelpe meg å klare opp litt her, vil jeg være takknemlig for det.

Tore Nordtun (A): Tallet 2 milliarder kr som Børge Brende stadig vekk viser til, skal vi nok kunne diskutere. Men det som var poenget i innlegget, og som jeg understreker nå, er smutthullene som vi vil til livs. Det har jeg sagt gang på gang. Jeg viste også til identifikasjonsreglene og også til rederibeskatningen, for det var ikke forslag om omlegging av rederibeskatningen finansministeren kom til Stortinget med, men det gikk på tetting av åpenbare hull.

Børge Brende har også sin hukommelse meget godt på plass. Han vet godt hva Arbeiderpartiet sa om konkurranseavgiften, om elavgiften og om CO2 –avgiften, som vi har vært meget fast på hele tiden. Dette har også betydning for bedriftene i det norske samfunn.

Når det så gjelder næringspolitikken, som Holte spurte om – jeg vet utmerket godt hvor lenge Arbeiderpartiet har vært i regjering før den nye regjeringen overtok – hadde ikke Arbeiderpartiet flertall i denne sal, og det er ingen unnskyldning. Men det jeg er ute etter, er at det er langsiktighet og forutsigbarhet i vår skattepolitikk, og da må vi samarbeide om å få det til, som vi gjorde i 1992. Da er det ikke den riktige retningen sentrum nå har gitt seg inn på ved å gå til Høyre og Fremskrittspartiet for å invitere til det samarbeidet. Det var også derfor jeg også avslutningsvis i mitt innlegg sa at jeg så fram til 1999, når Regjeringen kommer med en vurdering av ulike skatteinnretninger, for da kan vi ta en bredere skattedebatt.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Kenneth Svendsen (Frp): Jeg vil innledningsvis vise til at det samlede skatteopplegg og alle hovedlinjer i partienes budsjettforslag ikke er tema for debatten. Jeg skal derfor ta for meg de konkrete lovendringsforslag som er en del av Fremskrittspartiets samlede budsjettopplegg, og vil følgelig ikke gjøre rede for alle de overordnede prioriteringer som det ble redegjort for i finansdebatten.

Fremskrittspartiet legger til grunn at inntektsfordelingen i samfunnet først og fremst skal være et resultat av den enkeltes arbeidsinnsats, og vil ikke endre inntektsfordelingen gjennom progressiv beskatning. Fremskrittspartiet mener at progressiv beskatning er spesielt urettferdig mot personer som har satset mye tid og penger på egen utdannelse. Fremskrittspartiet vil derfor på sikt fjerne all statsskatt på inntekt, og som en begynnelse på dette innføre personbeskatning ut fra en flat prosentsats for alle med bunnfradrag i form av fradrag i utlignet skatt. Det mest akutte problemet i inntektsbeskatningen nå er imidlertid at selv lave inntekter beskattes hardt. Fremskrittspartiet vil derfor gå inn for at alle får en god skattelette ved at klassefradragene foreslås økt vesentlig i vårt primære budsjettforslag. Dermed vil færre mennesker være avhengig av sosialhjelp og andre smuler fra de offentlige hender. En enkel måte å bekjempe fattigdom på er å avskaffe den fattigdommen som skyldes skattetrykket.

Fremskrittspartiet vil også fjerne den urettferdigheten i skattesystemet som straffer eninntektsfamiliene. Vi vil derfor innføre ektefelledelt beskatning, som i korthet betyr at familiens samlede inntekt deles i to like deler og beskattes i klasse 1. Dette vil bety at en familie som til sammen tjener f.eks. 350 000 kr, vil betale den samme skatt uavhengig av om ektefellene rent faktisk har tjent 175 000 hver, eller om den ene har tjent 250 000 og den andre 100 000. Ved innføring av ektefelledelt beskatning skal begge ektefeller i tillegg til fullt klasse- og minstefradrag også opparbeide seg samme pensjonspoeng.

Fremskrittspartiet er imidlertid tilfreds med gjennom avtalen med regjeringspartiene og Høyre å ha bidratt til at de samlede personskatter faktisk går noe ned i 1999.

Næringslivets rammevilkår er og har vært en kjernesak for Fremskrittspartiet i hele den tid Venstre var mer opptatt av grønt gress og intern krangling og i hele den tiden Høyre syslet med «lyserøde» verdier og var mer opptatt av å bli et stort folkeparti enn av å føre en politikk som er viktig og nødvendig for næringslivet.

Fremskrittspartiet synes derfor at Bondevik-regjeringens angrep på næringslivet i statsbudsjettforslaget er nedslående og dessuten virker lite gjennomtenkt. Det er synd å si det, men for Bondevik-regjeringens del er angrepet sågar et løftebrudd, og for næringsminister Sponheim må det være svært sårt.

Angrepet jeg snakker om, er et angrep på flere fronter:

• For det første forslaget om å øke skattesatsen på alminnelige inntekter fra bedrifter fra 28 pst. til 29 pst.

• For det annet innstramninger i rederibeskatningen som samlet, ifølge Rederiforbundet selv, ville gitt en tilleggsskatt på nærmere 1 milliard kr pr. år bare fra rederinæringen

• For det tredje økt elavgift og fyringsoljeavgift

• For det fjerde innføring av konjunkturavgift som ville gitt en beregnet ekstraskatt på 1 400 mill. kr bare i 1999

Fremskrittspartiet er svært glad for å ha medvirket aktivt til at samtlige av disse angrepene på næringslivet nå er slått tilbake gjennom den budsjettavtalen som er inngått mellom de fem borgerlige partier.

Fremskrittspartiet er også svært glad for å ha fått gjennomslag for at særfradraget for alder skal økes fra 12 000 kr til 17 640 kr, som var nivået i 1997.

Jeg vil så knytte enkelte bemerkninger til andre deler av skatteopplegget som er omtalt i innstillingen, men vil ikke berøre de forslagene Fremskrittspartiet er enig i.

Fremskrittspartiet ber Regjeringen påskynde arbeidet for å gi fradrag for bidrag til de frivillige organisasjoner. Vi kan imidlertid ikke være med på forslaget om å likestille rett til fradrag for fagforeningskontingent og fradrag for bidrag til de frivillige organisasjoner. Vi erkjenner at det er en betydelig forskjell på skattefrihet for å mele sin egen kake og skattefrihet for uegennyttig å gi et økonomisk bidrag til den lokale speiderforeningen.

Fremskrittspartiet mener det er viktig å oppmuntre arbeidstakere til å bli medeiere i egen bedrift, og legger til grunn at det er en bredt forankret politisk målsetning å legge til rette for slikt eierskap. Vi fremmer derfor forslag om at det ikke skal innføres noen grense for ansattes rett til opsjoner. Og vi fremmer forslag om at det selvsagt må bli slik at opsjoner ikke skal kunne beskattes før man med sikkerhet vet at opsjonen har en virkelig verdi. Beskatning på utstedelsestidpunktet er i realiteten en beskatning av verdier som kan være lik null, og hemmer kraftig arbeidstakeres anledning til å bli medeiere i egen bedrift.

Fremskrittspartiet har konstatert at Regjeringen er livredd for markedet, og at Regjeringen derfor vil legge kjelker i veien for arbeidsgiveres adgang til å bekoste ansattes utdanning og opplæring. Vi mener at det er helt selvsagt at arbeidsgiveren ikke skal bekoste ansattes utdanning med mindre arbeidsgiveren har nytte av det. En slik nytte bør ikke beskattes. Regjeringen setter en skattebremse på markedet som betyr at man vrir menneskers utdanningsløp over fra noe som er så nyttig at arbeidsgivere vil betale for det, over til utdanningsløp som ikke er nyttige for noen. Det bør være et tankekors for Regjeringen at nettopp en slik politikk fører til at mange jurister livnærer seg som drosjesjåfører, mens det er mangel på leger og økonomer.

Fremskrittspartiet konstaterer med en viss uro at Regjeringen selv varsler at forskriftsverket i tilknytning til skattebetalingsloven er blitt så komplisert og uoversiktlig at dette bør gjennomgå en teknisk revisjon. Vår uro er imidlertid primært knyttet til Regjeringens forslag til løsning, nemlig gjennom forskriftsmyndighet å legge ytterligere makt til departementet. Vi vil hevde med en viss styrke at det ikke er noe som helst som tyder på at et slikt tiltak vil bidra til noen opprydding i forskriftsjungelen. Vi går derfor imot at departementet gis ytterligere fullmakter, og vi forventer ikke bare en teknisk, men også en politisk revisjon av forskriftsverket knyttet til skattebetalingsloven. Privatpersoner og bedrifter i dette land trenger mer åpenhet og færre forskrifter, ikke ytterligere makt til departementene.

Til slutt må jeg få lov til å si at de aller fleste fradragsordninger vil være unødvendig etter at vi trinn for trinn har innført Fremskrittspartiets skattesystem, og samfunnet vil være spart for en rekke jurister, skatterådgivere og ligningsfunksjonærer som heller kan settes til samfunnsgagnlig arbeid. Imidlertid må vi innenfor det fradragssystemet vi har, legge stor energi i å sørge for at fradragene er riktige og rettferdige sett fra vårt politiske ståsted.

Jeg vil få lov til å ta opp de forslagene Fremskrittspartiet står alene om, og de forslag som Fremskrittspartiet fremmer sammen med andre partier. Det fremgår også av innstillingen hvilke forslag vi subsidiært slutter oss til i forståelse med regjeringspartiene.

Presidenten: Kenneth Svendsen har da tatt opp de forslagene han refererte til, og etter det presidenten forstår, er det forslagene nr. 7-15.

Ingebrigt S. Sørfonn (KrF): Knapt noko tema, bortsett frå vegsaker og vegtrasear, har evne til å skapa debatt og engasjement nær sagt i kvar forsamling der temaet er skatt og skattlegging. Når eg ser utover forsamlinga her, tek eg til å tvila på denne påstanden – men eg let han likevel stå.

Det er nok ikkje så rart at det er slik, for dette med skatt rører direkte ved lommeboka vår – og den betyr mykje trass i all tale om viktigheita av andre verdiar.

Det er ikkje usemje om at me må ha eit skattesystem, men skattesystemet er ein viktig reiskap for å fremja dei ulike partia sine verdiar og idear, vektleggingar og prioriteringar. Difor får denne totale semja eit heller kort løp.

Regjeringa sitt forslag til skatteopplegg for 1999 var m.a. prega av omsynet til rasjonalisering, frivillige organisasjonar og næringslivet, i tillegg til at skatteopplegget skulle ha ein god fordelingsmessig profil. Desse omsyna er tekne godt vare på også i det forslaget som no ligg føre.

Først litt om rasjonalisering: Forslaget fører med seg ei standardisering av frådragsreglane for reise mellom heim og arbeidsstad. Desse reglane er ei sterk forenkling av gjeldande regelverk, som har skapt mykje hovudbry og ført til mange utrekningar, drøftingar og klager. Eg er overtydd om at dei fleste, både pendlarar og likningsfunksjonærar, helsar denne endringa velkomen.

Vidare vert det lagt opp til ei prøveordning med elektronisk overlevering av likningsoppgåver frå næringsdrivande. I dette bør det liggja ein effektiviseringsgevinst. Her dreier det seg om å ta i bruk moderne IT-hjelpemiddel også i kommunikasjonen med styresmaktene. Av Ot.prp. nr. 1 pkt. 20.4.2 går det fram at deltaking i dette prøveprosjektet skal vera basert på fritt val.

På bakgrunn av klåre positive signal frå dei fem kommunane som har gjennomført prøveprosjektet med førehandsutfylt sjølvmelding for inntektsåret 1997, vert det no lagt opp til at prøveordninga for inntektsåret 1998 skal utvidast til å gjelda alle kommunar. Igjen snakkar me om å ta i bruk dagens teknologi. Eg vil tru at dei aller fleste skattytarar set pris på at jobben med sjølvmeldinga no vert å kontrollera og eventuelt retta opp feil tal og opplysningar, i staden for å fylla ut alle rubrikkar på sjølvmeldingsskjemaet manuelt. Dette er i tråd med Regjeringa sitt mål om mindre byråkrati og meir forenkling.

Skattereglar for arbeidsgjevarfinansiert utdanning har på mange måtar vore eit grått felt. På bakgrunn av stortingsvedtaket frå 30. april i år om ein prinsippiell gjennomgang av dette for å stimulera til positive haldningar i samfunnet når det gjeld etter- og vidareutdanning, er det no føreslege endring i skattelova § 42 første ledd. Vidare har departementet starta arbeidet med ei føresegn om temaet. I odelstingsproposisjonen er det gjort nærare greie for dei vurderingane av dette som ein førebels har gjort, og endeleg føresegn vil verta utforma etter ein høyringsrunde. Dette må vera steg i rett lei.

Når det gjeld frivillige organisasjonar, må eg først få nemna at som ein konsekvens av vedtaket frå i fjor om avvikling av sjømannsfrådraget for sjømenn i Redningsselskapet frå 1999, er det i statsbudsjettet for neste år lagt inn 8 mill. kr for å kompensera Redningsselskapet sin meirkostnad.

I samband med at frådragsretten for fagforeiningskontingent og kontingent til arbeidsgjevarforeining vil verta halvert, har me bede Regjeringa om å leggja fram for Stortinget forslag om korleis frådragsordninga frå år 2000 kan gjerast til ei meir generell ordning som også omfattar kontingent/bidrag til frivillige organisasjonar. Me meiner at dette er heilt i tråd med utviklinga i eit stadig meir nyansert og omfattande organisasjonssamfunn.

I Kristeleg Folkeparti legg me stor vekt på den positive effekten som opsjonar kan ha for å få arbeidstakarar til å verta medeigarar i eiga verksemd. Særleg i små og mellomstore verksemder kan dette vera avgjerande for å ta vare på nøkkelpersonell, for på den måten å sikra kompetanse, og gjennom det tryggja arbeidsplassane. Saman med dei andre sentrumspartia har me difor funne det forsvarleg og fornuftig å heva grensa for skattlegging av opsjonar til 600 000 kr.

I Ot.prp. nr.1 var det føreslege ein del innstrammingar i skatten for reiarlag. I vår vurdering av dette kom me til at ein kunne oppleva den såkalla speilvendinga for uttak av skattlagd/ikkje skattlagd kapital som noko urettvis, særleg når det galdt tidlegare skattlagd kapital som var teken med inn i ordninga. I samsvar med budsjettsforliket med Framstegspartiet og Høgre har me kome fram til at me også kan ta ut dei andre forslaga på dette området, bortsett frå forslaget om auke i tonnasjeavgifta.

For oss er det viktig at skattesystemet skal medverka til å halda oppe og vidareutvikla arbeidsplassar – også innan den maritime næringa. Me er overtydde om at desse grepa vil verka i rett lei.

Ved at den nedre grensa for trygdeavgift vert heva med 4 400 kr, vert den såkalla frikortgrensa auka tilsvarande, og vil no verta på 22 599 kr.

Alt i alt synest me at forslaget til skatteopplegg for neste år er eit godt opplegg, som me fullt ut stiller oss bak. I den budsjettsituasjonen me har vore i denne hausten, er dette det aller beste me kunne oppnå. Det er ingen grunn til å leggja skjul på at me er nøgde med opplegget.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Dag Terje Andersen (A): Det skal innrømmes at med de avtaler som er inngått, kommer vi fra Arbeiderpartiets side til å få noe begrenset innflytelse på skatteopplegget dette året. Men det må en vel kanskje også si om sentrumsregjeringen når en ser på forskjellen fra det som Regjeringen foreslo og det som er blitt resultatet av avtalen.

Skatteopplegget er et av de viktigste fordelingspolitiske instrumentene vi har, i tillegg til at det selvfølgelig skal skaffe inntekter som vi skal bruke til mange gode formål. Det ble lagt merke til da statsministeren 10. august i år i VG var ute og refset den norske befolkning generelt fordi det var en del folk som reagerte på signaler om at det skulle bli skatteøkninger. Han brukte en sammenlikning. Jeg tror det ble nevnt at det var en smålig debatt når man diskuterte relativt små skatteøkninger i Norge og samtidig visste hvilken situasjon barna i Sudan var i på det tidspunktet.

Nå har budsjettavtalen endt opp med at det ikke blir noen skatteøkning. Rederne får beholde nullskattregimet sitt. De høyeste inntektene får ikke noen skatteskjerpelse, som Regjeringen hadde foreslått, men derimot endte kompromisset opp med at det ble kutt på bistand – noe kamuflert, fordi penger har blitt flyttet fra Kommunaldepartementet til Utenriksdepartementet, men et betydelig reelt kutt på bistand. Da blir spørsmålet mitt til en representant fra et parti som står bak den såkalte verdiregjeringen: Er det Kristelig Folkepartis verdiprofil når Sørfonn nå sier at opplegget har blitt godt?

Ingebrigt S. Sørfonn (KrF): Det var mange spørsmål og vurderingar i innlegget her. Som eg sa, er dette skatteopplegget resultatet av ein avtale ved eit kompromiss, men me har òg konstatert at eit fleirtal på Stortinget var imot ein skattesats på 29 pst. – det var òg Arbeidarpartiet imot.

Så til reaksjonar på skatteauken. Det høyrdest nesten ut som det her var gjort radikale nedskjeringar på bistandsbudsjettet. Det er direkte feil. Når det gjeld bistand, er den framleis halden ved lag på 0,88 pst.

Vidare gjorde Andersen den «feilen» å blanda uttrykka reiar og reiarlag. Me må skilja mellom desse to omgrepa. Det som ligg i reiarlagsskatteordninga, gjeld skattlegging i reiarlag, i selskap og i firma. I den augneblinken ein tek ut midlar som reiar, skal dei skattleggjast. Dersom me ikkje greier å halda desse to omgrepa frå kvarandre, får me ein debatt som vert veldig vanskeleg å følgja, spesielt for dei som står på utsida. Eg gjentek det som eg sa: Reiarlaga betyr veldig mykje for næringslivet vårt og for sysselsetjinga, både langs kysten og i andre strok. Det resultatet som no ligg føre når det gjeld reiarlagsskattlegginga, trur me det skal vera råd å leva med.

Dag Terje Andersen (A): Det som jeg først og fremst spurte om, og som jeg ikke fikk svar på, var fordelingspolitikken i dette, om Kristelig Folkeparti er fornøyd med resultatet der, og utgangspunktet var de klare fordelingspolitiske signalene som statsministeren gav i august. Som eksempel var brukt skatteøkning kontra situasjonen i andre land i verden. Sudan ble brukt som ett eksempel. Når en ser at den stikk motsatte profilen har blitt resultatet, må det være lov til å stille det spørsmålet. Den eneste grunnen til at bistandsprosenten er opprettholdt på 0,88 pst., er at Regjeringen har gjort et taktisk bokføringsgrep ved å flytte 35 mill. kr i siste runde fra Kommunaldepartementets budsjett til Utenriksdepartementets budsjett som betaling for ODA-godkjente flyktninger i Norge.

Når det gjelder rederibeskatningen, er det litt overraskende at representanten Sørfonn nå påstår at den ikke har betydning for rederne. Det hadde vi grundige runder på i fjor, og finansministeren måtte til slutt innrømme at det i praksis kunne bli en skattelette for rederne ved skatteutsettelsen som ligger i rederibeskatningen. Det stod klart i nasjonalbudsjettet, og vi hadde mange runder på det her i salen.

Da blir spørsmålene mine: Ble fordelingsprofilen god? Vil representanten Sørfonn påstå at rederne som privatpersoner ikke har fordel av rederibeskatningen når de f.eks. gjennom det skatteregimet vi har i dag, oppnår en skatteutsettelse på mange år? Det blir en nettogevinst for rederne. Vil Sørfonn benekte det?

Ingebrigt S. Sørfonn (KrF): Først til fordelingsprofilen. Eg er litt usikker på kva spørsmålsstillaren meinte med fordelingsprofil, om det galdt dei ulike tema i budsjettet, eller om det var fordelingsprofilen i skatteopplegget, som me diskuterer i dag. Når det gjeld det første, svarte eg på det i mitt førre innlegg, derfor vil eg no ta for meg fordelingsprofilen i skatteopplegget.

Ja, me er nøgde med fordelingsprofilen som ligg i dette. Det forslaget som vart lagt fram frå Regjeringa, hadde ein veldig god fordelingsprofil. Me har framleis ein bra fordelingsprofil i dette, eg nemner bl.a. at særfrådraget for eldre er lyfta opp. Representanten Svendsen sa vel i innlegget sitt at det var ein del av forliket. Det er ikkje korrekt, det låg i det forslaget frå sentrumspartia som vart lagt fram tidlegare. Vidare er frikortgrensa for ungdom auka, og når me ser på resultatet f.eks. for ein familie med to middels inntekter, vil det utgjera ein skattelette på ca. 1 500 kr etter opplegget her.

Så litt om reiarlagsskattlegginga. Me har jo denne tidsperioden på ti år, men ti år er ganske lang tid. Så var det eit direkte spørsmål om ikkje reiarlagsskatten ville ha noko å seia for reiarane. Når det gjeld evaluering av heile reiarlagsskatteordninga, er det veldig tidleg å gjera den no, den har vel berre vart eit par år. Men det som er viktig å skilja på, er at reiarlagsskatteordninga er inga skattlegging for reiarane som personar. Når inntekta vert teken ut, skal ho skattleggjast. Det må stå uomtvisteleg fast.

Eg håpar eg då har vore innom dei fleste spørsmåla som vart stilte her.

Børge Brende (H): Jeg hadde ikke tenkt å blande meg inn i den diskusjonen som nå pågår mellom Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti om fordelingspolitiske virkninger av det budsjettforlik som foreligger – jeg har da også merket meg at Arbeiderpartiet ikke var tilhenger av skatte- og avgiftsøkninger i forbindelse med årets budsjett, iallfall var det signaler om at man kunne ha endt der, og det var jo godt! Men det var ikke det som var poenget mitt, det var en ting jeg reagerte litt på i det representanten Sørfonn tok opp. Han hevdet nemlig at særfradraget for eldre ikke lå i forliket. Poenget er at i fjor høst tvang Regjeringen i forhandlingene mellom Fremskrittspartiet og Høyre gjennom en nedgang, en senking i særfradraget for eldre, fra 17 640 kr ned til 12 000 kr – en skatteskjerpelse på en tusenlapp. I forbindelse med årets forhandlinger krevde også Fremskrittspartiet og Høyre at det skulle gå opp til 17 640 kr igjen. Og så får representanten Sørfonn seg til å si at på grunn av at dette ble lagt inn i sentrums justerte opplegg, var det ikke en del av forliket! Poenget er at det vi ble enige om til slutt, var jo at man skulle legge sentrums justerte opplegg, som var å komme Høyre og Fremskrittspartiet delvis i møte, til grunn. Det var det som var grunnlaget for forhandlingene videre, og så fikk man til andre justeringer som man også ble enig om.

Jeg vil bare ha klarlagt at det som ligger i pakken, er en del av forliket. Når sentrum f.eks. frafalt økningen av arbeidsgivers ansvarsperiode for sykelønn i sitt budsjett, men gikk tilbake på det i det justerte, er det da slik at heller ikke det er en del av pakken, eller er det en del av pakken? Det vil jeg gjerne ha presisert. Jeg har også forstått det slik at Fremskrittspartiet syns det ville være nyttig å få et par ord om dette.

Ingebrigt S. Sørfonn (KrF): Eg er glad for at eg fekk akkurat det spørsmålet, så får eg høve til å presisera litt nærmare det som eg kanskje litt upresist sa i stad. For det er korrekt som representanten Brende her seier, at det justerte opplegget frå sentrumspartia låg i botnen og danna grunnlaget for forliket. Så på den måten er det heilt korrekt at det å heva særfrådraget frå 12 000 kr til 17 640 kr er ein del av forliket, eller avtalen.

Men det som eg prøvde å få fram, var at dette, sjølv om det for så vidt har vore tema i tidlegare forhandlingar, var noko som sentrumspartia hadde lagt inn i det budsjettforslaget som vart fremja, og som var finanskomiteens innstilling. Det var det eg prøvde å seia.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Den reglementsmessige tid for formiddagsmøtet er også for lengst omme. Presidenten vil foreslå at møtet nå avbrytes, og at nytt møte i Odelstinget settes kl. 18. – Det anses vedtatt.

Behandlingen av sak nr. 2 fortsatte på kveldsmøtet.