Se også behandlingen av sak nr. 2 på formiddagsmøtet.

Børge Brende (H): Vi får nå daglig bekreftet at veksten i norsk økonomi avtar, senest bekreftet av Statistisk sentralbyrå, som kom med en analyse i ettermiddag som viser at det kan ende med at vi til neste år i Norge får en nedgang i veksten. Jeg tror det nå også bør være utgangspunktet for den skatte- og avgiftsdebatt som vi har her.

Ekstra uklokt å skjerpe skatter og avgifter er det i en situasjon hvor vekstkraften i økonomien avtar, og derfor tror jeg alle, når de får tenkt seg om, vil være fornøyd med at vi i Norge ikke foretar skatte- og avgiftsøkninger til neste år.

Det er mange årsaker til det. Det ene er at det blir lettere å få et moderat lønnsoppgjør i havn hvis skatteøkningene ikke er slik som Regjeringen opprinnelig foreslo. De nominelle tilleggene vil bli lavere. Det er også slik at pristakten ikke vil øke med en ekstra halv prosent på bakgrunn av de avgiftsøkningene som var foreslått.

Det er også verdt å merke seg at det Regjeringen opprinnelig foreslo, var bokførte skatte- og avgiftsøkninger til neste år på 4 milliarder kr. Men hvis man ser helårsvirkningen av det, var det 7 milliarder kr. Og spesielt slo det hardt ut overfor bedriftene.

Hvis vi nå ser på Europa for øvrig, ser vi at man bruker skatter og avgifter aktivt for å bidra til økt sysselsetting og ytterligere vekst. Derfor var overraskelsen hos oss stor da vi så at Regjeringen gikk til tiårets største skatte- og avgiftsøkning i en situasjon hvor man stod overfor lavere vekst i økonomien.

Når man nå også får tall fra SSB om at veksten i økonomien avtar så kraftig, tror jeg Regjeringen og finansministeren, når de får tenkt seg om, er ganske fornøyd med at man også fikk sløyfet forslaget til konjunkturavgift knyttet til bygge- og anleggsnæringen. Hvis vi i tillegg hadde fått det, tror jeg at det kunne ha vært ekstra beklagelig i forhold til sysselsettingsutviklingen.

Det man da mangler noe av i den norske skattedebatten, er visjoner om å bruke skatter og avgifter aktivt for å fremme et mer robust næringsliv i Fastlands-Norge. I Danmark har regjeringen invitert til en debatt om hvordan man i sterkere grad skal få bedrifter til å flagge inn, ikke bare flagge ut. Man skal greie å beholde dem man har, og samtidig få flere etableringer. Hvor er denne debatten i Norge? Det er ikke et riktig signal å sende til næringslivet i en vanskelig tid at man øker beskatningen fra 28 pst. til 29 pst. på alminnelig inntekt. Det har vi heldigvis greid å drive tilbake, og det tror jeg var meget klokt.

Nå har den skattedebatten som har pågått de siste ukene, også ført til nytenkning hos flere aktører. Jeg så at Arbeiderpartiets leder, Thorbjørn Jagland, gikk ut i Aftenposten den 14. oktober og sa følgende:

«Sviktende verdensmarked, økt konkurranse og globalisering av økonomien gjør at Norge ikke ensidig kan tillate seg økte skatter».

Det mener Jagland. Det er jeg helt enig i. Derfor har vi også i vårt alternative budsjett avvist skatte- og avgiftsøkningene og lagt inn små lettelser. Hvis man ser på den lille runden som var før pausen, er det jo ikke slik at Arbeiderpartiet i sitt alternative budsjett har fraveket sine forslag om skatte- og avgiftsøkninger. Man har tvert imot tatt skritt til aktiv forverring for eierne av små og mellomstore bedrifter gjennom delingsmodellen. Som bortimot det eneste land i Europa går man også inn for ikke å gi noen form for rabatt til dem som eier aksjer i små og mellomstore bedrifter. Man må huske på at når vi diskuterer 28 pst. eller 29 pst. kapitalskatt i Norge, så må det ses i sammenheng med at vi også opererer med formuesskatt som må legges på toppen.

Jeg tror vi i tiden fremover bør gå i oss selv alle sammen og tenke gjennom hvilke virkemidler vi nå kan bruke for aktivt å tilrettelegge for fortsatt nyetablering i en periode hvor veksten blir lavere. Den innstrammingen vi nå gjennomfører, må kombineres med initiativ som kan sette både samfunnet og den enkelte bedre i stand til å møte kravene fra den nye kunnskapsøkonomien.

Det er mye som tyder på at vi ikke helt har fått med oss konsekvensene av det paradigmeskiftet vi står overfor – overgangen fra et industrisamfunn til et kunnskapssamfunn. Et kjennetegn er at det oppstår et misforhold mellom de bestående institusjoner av virkemidler som er opprettet for å ta vare på industrisamfunnets behov, og de krav som stilles til kunnskapssamfunnet. Et eksempel på det er de nye bedriftene og den nye næringsstrukturen som vokser frem. Dette er bedrifter som produserer kunnskap, der verdsettingen skjer på en helt annen måte enn i en tradisjonell vareproduserende bedrift. Den viktigste innsatsfaktoren i disse bedriftene er de ansattes kompetanse. I en tidlig fase har disse bedriftene – som nystartede bedrifter flest – ikke råd til å betale høye lønninger. For å kunne konkurrere om dyktige og ettertraktede medarbeidere, spesielt i en tidlig fase da risikoen er høy, må de kunne tilby en gevinst på et senere tidspunkt når økonomien er bedre. Det er dette som går under betegnelsen opsjoner. Etter innstrammingen i 1996 har den norske opsjonsordningen vært den klart dårligste i Europa, dvs. at nystartede, norske kunnskapsbedrifter har den svakeste muligheten i hele Europa til å tiltrekke seg de personene som er nødvendig for å kunne utvikle seg videre. Det er meget uheldig i en situasjon der norsk økonomi virkelig trenger nye bedrifter som kan redusere avhengigheten av oljeinntektene.

Et riktig første skritt er selvsagt forslaget om at man endrer på den opsjonsordningen som ble vedtatt i 1996, og setter tak på 300 000 kr. Men jeg er også glad for at et flertall i komiteen bestående av sentrumspartiene, Fremskrittspartiet og Høyre pålegger Regjeringen å komme tilbake til Stortinget med en ordning der grensen settes til 600 000 kr, og med en betydelig forenkling av de opsjonsreglene som departementet opprinnelig foreslo. Primært har Høyre og Fremskrittspartiet foreslått at det ikke skal settes noen beløpsgrense, men som en subsidiær løsning er den til å leve med. Det er iallfall et første riktig skritt.

Det er også viktig å minne om at det ikke er gunstig at det offentlige legger beslag på en for stor del av ressursene i samfunnet. Når offentlig sektor vokser, vil det bli mindre rom for privat næringsliv. Derfor er det en grunnleggende forutsetning for vekst i næringslivet, som nå er mer viktig enn på lenge, at offentlig sektor ikke legger beslag på en stadig større del av ressursene i samfunnet. Når staten tar penger fra den enkelte for å forvalte dem på en annen måte enn den enkelte selv ville ha valgt, er det et stort ansvar det offentlige tar på seg. Det må være et krav at skattepengene forvaltes på en slik måte at de ønskede mål oppnås på billigst mulig måte. Slik er det ikke i dag.

Når det gjelder den innstillingen som nå ligger på bordet, er jeg veldig glad for at vi har fått til en løsning i forhold til norsk skipsfart som ikke endrer rammebetingelsene fullstendig over natten. Sentrumspartiene har gått fra sine opprinnelige forslag, som ville ha vært et alvorlig anslag mot en næring som sysselsetter veldig mange, og som bidrar til at vi har en cluster knyttet til den maritime næringen i Norge.

Gjennom denne innstillingen fikk vi også drevet tilbake forslaget om å øke ligningstakstene på boliger, altså boligskatten, med 10 pst. Jeg er litt forundret over at en regjering med Kristelig Folkeparti og Venstre foreslår en slik 10 pst.-økning, i og med at begge partiene har programfestet fjerning av fordelsbeskatningen ved å bo i egen bolig. Det er ikke vanlig å foreslå skatteøkninger som man er imot. Men la nå det ligge, ettersom vi har fått drevet forslaget tilbake, slik at det ikke i neste runde kommer nye forslag fra finansministeren i den retning.

Når det gjelder arbeidsgivers finansiering av utdanning, er det også positivt at man nå har fått en ny og bedre ordning på plass. Man har ikke gått riktig så langt som man burde, slik at det fortsatt er en del grensetilfeller som ligger der, men det er en betydelig forbedring man har fått til. Det er ikke slik at ligningsfunksjonærene, ved tilfeldigheter fra kommune til kommune, skal være dem som bestemmer hva som skal fordelsbeskattes eller ikke når det gjelder arbeidsgivers dekning av utdanning. Man må forutsette at arbeidsgiver i utgangspunktet bare er villig til å betale for utdanning som er relevant for den arbeidsoppgave som den ansatte har.

Ellers merker jeg meg at en del partier fortsatt ønsker å avvikle AMS-ordningen, som er en sparestimulerende ordning. Det får heldigvis ikke flertall.

For å oppsummere: Jeg tror skattedebatten fremover vil bli ført litt annerledes enn den har vært gjort en stund. Jeg tror at skatt og avgift må ses som en av de viktige instrumentene vi som politikere kan bruke for å gjenreise vekstkraften. Vi må ta innover oss at vi ikke kan operere med et skatte- og avgiftsnivå i Norge som er langt høyere enn det som våre handelspartnere har, ikke minst er inntektsbeskatningen i Norge høy. Hvis man ønsker å minske forskjellen mellom skatt på arbeidsinntekt og kapitalskatt, bør det gjøres gjennom redusert skatt på arbeidsinntekt. Det har vi faktisk fått gjennomslag for gjennom den skatteløsningen som nå skal vedtas.

Jeg tar for øvrig opp forslaget som Høyre har fremmet i innstillingen.

Presidenten: Børge Brende har da tatt opp det forslag som presidenten antar er nr. 16, som Høyre står bak.

Jørgen Holte (Sp): Denne innstillinga ber preg av at Regjeringa sitt framlegg til statsbudsjett vart endra gjennom handsaminga her i Stortinget, fyrst gjennom eit justert opplegg frå regjeringspartia og deretter ved ei endring av dette som fylgje av avtale om subsidiær støtte til det samla budsjettet frå Framstegspartiet og Høgre.

Desse endringane stadfester også viljen frå sentrumspartia si side til å finne løysingar med dei partia i Stortinget som har vore forhandlingsdyktige i budsjettsamanheng. Slik må arbeidsmåten vere, og slik har den også vore gjennom dei mange åra vi har hatt mindretalsregjeringar her i landet.

Når det gjeld spørsmålet om Regjeringa sitt forslag om ein ny frådragsmodell for arbeidsreiser, har Stortinget slutta seg til det. Det vil innebere forenkling både for den enkelte skattytaren og for likningsstyresmaktene.

Eg føreset sjølvsagt at finansministeren si vurdering om å ta omsyn til utgifter knytte til ferjer og bompengar blir varetatt gjennom forskrifter når ordninga skal iverksettast. Vidare føreset eg at regelverket om godkjenning av pendlarstatus får den naudsynte opprettinga av utilsikta og moglege uheldige utslag.

Når det gjeld skattlegginga av reiarlag, vil eg presisere at den særskilde føresegna om at reiarlag er fritatt frå skattlegging av alminneleg inntekt, står ved lag. Denne særskilde regelen inneber ikkje endeleg fritak for skatt av utbytte frå reiarlagsverksemd, men utsett skattlegging. Denne modellen har som føremål å halde kapitalen i selskapet for å styrke verksemda spesielt og den maritime næringa generelt.

Det har frå Rederiforbundet og enkeltføretak kome ein del merknader om at forslaget frå Regjeringa gjer planlegging vanskeleg. Eg vil seie at det er ei grunnlaus uro, som reiarlaga bør legge til side.

Det mest uavklara punktet som sentrumspartia gjer framlegg om ikkje å sette i verk, er forslaget om speilvending av konto for utbytte, slik at skattlagd kapital ikkje skal delast ut først så lenge det er ikkje skattlagd kapital i føretaket. Eit slikt forslag kan m.a. føre til ei uheldig innlåsing av kapital som gjennom eigarane kunne vore nytta til nye og andre investeringar. Hovudpoenget med den nye ordninga er, slik eg tidlegare har gitt uttrykk for, at utbytte skal skattleggast ved utdeling. Dette gir også fordelen av å halde midlane i selskapet og dele ut utbytte på eit seinare tidspunkt.

Andre endringar i lovverket kjem som fylgje av at sentrumspartia ikkje auka skatten på alminneleg inntekt, men fører vidare eksisterande sats på 28 pst. Det er elles gledeleg at ein i det justerte opplegget har funne plass til å auke fribeløpet for trygdeavgift frå 17 000 kr til 21 400 kr, at likningstaksten for eigedom ikkje blir auka, og at særfrådraget i inntekt for skattytarar over 70 år er auka til 1 470 kr pr. månad.

Når det gjeld den stadbundne skattlegginga av anlegg for kraftproduksjon og -distribusjon, slik det går fram av §8 i eigedomsskattelova, viser eg til brev av 16. oktober frå finansministeren, som ber om at det blir sett i verk frå 1. januar 2000.

Dette er i samsvar med det Senterpartiet tidlegare har gitt uttrykk for, og eg er samd i at eigedomsskatten for 1999 blir skriven ut på det gjeldande grunnlaget i den enkelte kommune.

Eg viser elles til saksordførar sitt hovudinnlegg og den fyldige kommentaren han har gitt til det som blir fleirtalsinnstillinga i saka, og som er i samsvar med det endra justerte sentrumsforslaget.

Øystein Djupedal (SV): Når jeg hører representanten Brendes betraktninger rundt skattepolitikk, blir det stadig mer klart for meg hvorfor jeg aldri har tenkt tanken på at Høyre skulle vært mitt parti, for den betraktningen han gjør om hvordan skattepolitikk bør fungere, er en tilnærming som ligger veldig fjernt fra den måten jeg og mitt parti tenker på.

Det viktigste i skattepolitikk er jo ikke at man skal straffe befolkningen, og at enhver skatt i utgangspunktet er en vederstyggelighet. Tvert imot har man skatter og avgifter i et samfunn for at man skal omfordele. Man skal skape et mer rettferdig samfunn for de fleste, og det er utgangspunktet for SVs skattepolitikk. Man skal skape en rettferdig fordeling av godene, og man skal prøve å tette igjen de smutthull som måtte finnes i skattelovgivningen, slik at selskaper og mennesker behandles likt, noe som også er et viktig poeng. Kort sagt, det viktigste prinsippet i skattepolitikken er at man skal skatte etter evne, men det prinsippet har vi dessverre ikke som rettesnor i vår skattelovgivning. Vi har et skattesystem som legger til rette for en hel rekke smutthull, det finnes en hel rekke selskap som forskjellsbehandles, og det er ikke lenger sånn, eller kanskje har det aldri vært sånn, at prinsippet om å skatte etter evne er det som er gjennomgående i vår skattelovgivning.

La meg trekke fram et par av de mest grelle eksempler vi har, som representanten Nordtun også på en fin måte redegjorde for, og som jeg i grunnen i all hovedsak kan slutte meg til. Det gjelder særlig rederibeskatningen. Rederibeskatningen er en «merksnodighet», for å bruke et litt unorsk ord, ved at man skal tillate at en hel næring faktisk ikke skal bidra til fellesskapet. Det er sagt mye rart om hvordan og hvorfor man har rederibeskatning, og hvorfor man ikke skal betale skatt hvis man eier et rederi. Hvis man går inn og ser på årsregnskapene for norske rederier, vil man jo se at de representerer Norges rikeste firmaer og Norges rikeste kvinner og menn. Det er en skam at de ikke skal bidra til det fellesskapet de faktisk også nyter godt av.

SV har, sammen med Arbeiderpartiet, i dagens innstilling fremmet forslag om at hele rederibeskatningsordningen skal avskaffes, og at rederiene skal behandles på lik linje med andre selskaper, noe som burde ha vært en selvfølge. Regjeringens opprinnelige budsjettforslag hadde en del forslag til økt beskatning av rederiselskapene, som var vårt subsidiære standpunkt. Men i det forliket som nå er inngått med høyrepartiene, har også de fleste av dem dessverre blitt borte.

Et annet eksempel på en urettferdighet i skattesystemet, er at man ikke skal beskattes for aksjeutbytte. Her står vi dessverre alene. Jeg har et håp om at Arbeiderpartiet kanskje etter hvert også vil se at det er urimelig. Hvis man er lønnsmottaker, kan man beskattes helt opp til 49 pst. eller litt over det, men hvis man har sin inntekt, fra aksjer, har bedriften i praksis betalt 28 pst. skatt, og så sitter man igjen med et skattefritt aksjeutbytte. En større urimelighet i vårt skattesystem er det vel vanskelig å tenke seg. En ærlig arbeidsmann skal betale nesten 50 pst., mens en kupongklipper sitter der uten å betale skatt i det hele tatt. Det er en åpenbar urimelighet som jeg ikke kan forstå det finnes noen saklig, fornuftig begrunnelse for. Ei heller for et dannet konservativt menneske kan det være en fornuftig tilnærming til skatt. Jeg har også vanskelig for å forstå hvordan det faktisk kan rettferdiggjøres, men det er en annen debatt. Vi blir dessverre stående alene om det her i dag, men et tidligere replikkordskifte her i dag antydet også at det tenkes om dette i andre partier. Uansett er det en urimelighet som SV vil fortsette å kjempe imot. Man skal ikke forskjellsbehandle inntektene man får fra arbeid og kapital på den måten.

Ellers er det gledelig at i mange spørsmål som SV før stod alene om mens Arbeiderpartiet var i posisjon, har Arbeiderpartiet nå funnet tilbake til en rettferdig fordelingspolitikk. Det gjelder særlig forholdet til aksjerabatter og identifikasjonsreglene i delingsmodellen, som begge er ordninger som åpenbart er forskjellsbehandlende og urimelige. Vi blir stående sammen med Arbeiderpartiet om de forslagene her i dag, og der gjorde representanten Nordtun en fin jobb med å redegjøre for hvorfor det er forskjellsbehandling og urimeligheter, og hvorfor de smutthullene i skattelovgivningen bør fjernes.

Det forliket som er inngått mellom de fem borgerlige partiene, har i en rekke spørsmål gått i feil retning. Hvis man tar det opprinnelige forslaget fra Regjeringen om 29 pst. beskatning av alminnelig inntekt, var det etter SVs mening et fornuftig forslag. Det ville vært et skritt i riktig retning for å skape større grad av likhet mellom beskatning av arbeid og kapital. Det forutsetter selvfølgelig at man har et betydelig bunnfradrag eller minstefradrag som gjør at de med lavest inntekt kommer bedre ut, og de med høyest inntekt betaler litt mer skatt, altså skatt etter evne-prinsippet, i tillegg til at man likebehandler arbeid og kapital bedre. Det har dessverre ikke fått flertall. Tvert imot, det er bare SV igjen i salen som mener at det var et fornuftig forslag. Jeg antar at finansministeren i sitt hjerte fremdeles mener at det var et fornuftig forslag, men det har han ikke lyktes med å komme igjennom med i de forhandlingene som har pågått.

SV hadde gjerne ønsket at minstefradraget ble økt til 25 pst. pr. inntekt. Da ville vi fått – og det har vi også fremmet forslag om – en fordelingsmekanisme i det som hadde vært rettferdig. Det er også her foreslått, og det har endog blitt styrket gjennom Stortingets behandling, at opsjoner skal gis fordeler på mange ulike felt. Det er etter SVs mening en urimelighet at man innfører ordninger som skattemessig begunstiger enkelte istedenfor at man gir ordinær lønn, som bør være det rimelige.

Gjennom forliket har man også fått et mindre fradrag for fagforeningskontingent. Og som om det ikke er nok, har man lagt føringer for at det fradraget over tid skal fjernes, og det skal bli et mer allment fradrag for bidrag til organisasjonsliv eller sosiale organisasjoner eller hva det nå måtte være, som da selvfølgelig undergraver det som har vært hele det fradragets hensikt. Det vil også premiere gratispassasjerer, altså de mange i vårt arbeidsliv som ikke er organisert, men lar de organiserte gå foran og gjøre jobben og etterpå får de samme fordelene som de organiserte har kjempet fram. Det er etter mitt skjønn en urimelighet som her innføres, og den vil bli enda mer urimelig når fradraget utvannes enda mer ved å bli et fradrag for bidrag til organisasjoner.

Nå er det ikke sånn at SV har noe imot at organisasjoner skal få penger fra borgere, det syns vi er helt utmerket. Men det som ligger i et slikt forslag, vil premiere de store organisasjonene som har et apparat til å samle inn penger, mens de små idrettslagene, korpsene og alle de viktige organisasjonene rundt i våre mange lokalsamfunn, ikke vil ha den samme muligheten til å nyte godt av det. Det er dessverre situasjonen. Nå har departementet sagt de skal komme tilbake til det, men jeg registrerer til min store skuffelse at flertallet allerede har konkludert før forslaget har vært ute på den nødvendige høringsrunden.

La meg også trekke fram et par andre forhold i dagens innstilling. Det ene er svært positivt, og det er at departementet nå har fulgt opp SVs forslag om arbeidsgiverfinansiert etter- og videreutdanning, og har laget et forslag som nå også skal på høring. Det eneste jeg var enig i i representanten Børge Brendes innlegg, var at det har mange åpenbare svakheter, og at for mye skjønn fremdeles delegeres til ligningsfunksjonærer, og at faren for forskjellsbehandling i de enkelte kommuner fremdeles er stor. Nå skal forslaget ut på høring til de ulike instansene som høres i sånne sammenhenger, og så vil Stortinget på et senere tidspunkt få saken til behandling. Men det som her fastslås, er at det fra 1. januar neste år skal innføres en slik ordning. Det er også fornuftig med hensyn til at en annen komite her på Stortinget nå driver og sluttbehandler SVs gamle forslag om etter- og videreutdanning – det som nå kalles kompetansereformen. Dette er en nødvendig opprydding før man innfører den store reformen, som kanskje ikke blir så ambisiøs som SV tenkte, men som allikevel har kommet så langt at det vil bli en realitet.

Skattefradraget for AMS er brakt inn i debatten. Der står SV dessverre alene. Vi har ingen ting imot at folk setter sine penger i aksjer, det må de gjerne gjøre. Det er positivt. Men det som er komplett uforståelig, er hvorfor vi skal ha et skattesystem der jeg skal betale for at enkelte velger å spare i aksjer. Hvis jeg setter mine penger i banken, er det ingen som betaler for det med skattefradrag, og hvorfor vi skal gi et skattefradrag for spesielt å favorisere de som ønsker å spare sine penger i aksjer, er for meg komplett ubegripelig. Det er nok en forskjellsbehandling vi har i vårt skattesystem, som åpenbart er ment for å stimulere til aksjekjøp, og det har sikkert fungert utmerket, men uansett er det en urimelighet. Det er en urimelighet at de som sparer sine penger i aksjer, forskjellsbehandles i forhold til oss andre som måtte ha noen kroner i banken.

Det er mye man kan si om skattepolitikk, men jeg ser på mine medrepresentanter i salen at det begynner å bli sent på kvelden. Den store debatten hadde vi jo på mandag, så de store ideologiske konfrontasjonene er det vel vanskelig å få til her. Som en sluttbemerkning vil jeg si at det er interessant at det nå fins et skille i fordelingspolitikken i Det norske storting, der SV og Arbeiderpartiet dessverre er i mindretall. Det fins et flertall som nå bestemmer politikken. Det betyr at det nå er et klarere skille mellom høyre og venstre, mellom rett og galt, enn det har vært på en stund. Det gir håp for framtiden: Kanskje det kan bygges et flertall langs den samme aksen.

For øvrig tar jeg opp de forslag som er omtalt i innstillingen.

Presidenten: Øystein Djupedal har tatt opp de forslag han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Børge Brende (H): Djupedal avsluttet sitt skattepolitiske innlegg med å si at det nå er et klarere skille mellom det som er rett og galt i Stortinget, enn på lang tid. Samtidig sa han at det ikke var tidspunktet, for det var for sent på kvelden, å ta et ideologisk oppgjør om skatt. Nå var jeg ikke mye enig i det som Djupedal kom med i sitt innlegg, selv ikke hans tidsangivelse av når på kvelden vi befant oss, kunne jeg slutte meg til. Det er litt vanskelig å forstå hva Djupedal legger i at det er større skilnader i skatte- og avgiftspolitikken i høst enn på lenge. Jeg tror representanten Djupedal må være en av de meget få aktørene som hevder det, ettersom Det norske Arbeiderparti for første gang på mange år har gått ut og sagt at skatte- og avgiftsøkninger faktisk ikke er tingen i norsk økonomi nå. Det var vel heller ikke det poenget Djupedal tenkte på, så jeg lurte på om han kunne utdype det litt.

Så vil jeg også gjerne spørre representanten Djupedal om det er slik at SV ikke i det hele tatt synes at det er noen grunn til å bruke skatte- og avgiftspolitikken i en form for stabilisering av norsk økonomi, i en konjunkturstyring. Synes SV at det er fornuftig å øke bedriftsbeskatningen med halvannen milliard kr i en situasjon hvor vi kanskje står overfor nullvekst til neste år, og i verste fall en nedgang i veksten?

Når SV hevdet at det viktigste ved å innkreve skatt er å skape rettferdig fordeling – les millimeterrettferdighet – stusset jeg også litt. Jeg trodde det viktigste ved skattesystemet var å få inn de pengene som staten trenger for å drive med de oppgavene som vi her i Stortinget synes er nødvendige, for å få samfunnet til å gå rundt. Men der har også representanten Djupedal brakt en ny dimensjon inn i norsk skattedebatt.

Øystein Djupedal (SV): Jeg legger merke til at representanten Brende er ivrig i dag, og det er hyggelig. Jeg vil også takke for en hyggelig replikk.

La meg ta det siste poenget først. Hele poenget med at vi skal ha en skattlegging i et sivilisert samfunn, er at de pengene vi tar inn, skal vi bruke på noen gode formål. Det er ikke mulig å skape et rettferdig og godt samfunn for alle hvis ikke storsamfunnet har penger å fordele. De pengene kan man ikke ta inn som en koppskatt fra hver enkelt borger; de pengene må tas inn proporsjonalt med hvor mye folk har å bidra med. Det betyr skatt etter evne-prinsippet. Det betyr at de som sitter øverst ved bordet, skal bidra mer enn de som sitter nederst ved bordet. Det betyr at de som sitter nederst ved bordet, kanskje faktisk bør motta mer enn de som sitter øverst ved bordet, men slik er ikke vårt skattesystem, og det er hele mitt poeng.

Vi har altså et skattesystem som ikke har likebehandling, ikke skatt etter evne, ikke rettferdighet som rettesnor, men som tvert imot er fullt av smutthull og muligheter til å unndra seg beskatning, altså å unndra seg å bidra til det fellesskapet som man faktisk skal få igjen fra. Det som er poenget, er at vårt samfunn ikke skiller på hvem som får nyte godt av de godene samfunnet har å gi. Om du er fattig eller rik, har du anledning til å gå på skole. Om du er fattig eller rik, har du anledning til å komme på sykehus hvis du dessverre må det, og slik skal det være. Det er det mest elementære i et sivilisert samfunn sett med mine øyne, nemlig at man har en grunnleggende solidaritet i bunnen. Det er SVs tilnærming til skattepolitikken, og hvis det var nytt for Børge Brende, forbauser det meg, for da har han ikke skjønt noen ting av hvorfor vi har beskatning. Hvis vi ikke skulle hatt beskatning langs en slik akse, hadde vi ikke trengt å ta inn noen penger i det hele tatt. Da kunne enhver bare ha ordnet opp for seg selv om man ville. Det er godt mulig at det er det Høyre vil, men det vil altså ikke SV.

Så til de ideologiske skillelinjene her i Stortinget. Det er helt riktig at jeg ikke har noen grunn til å forsvare Arbeiderpartiets politikk på et eneste punkt annet enn i disse fordelingspolitiske spørsmål som jeg har nevnt, og som representanten Nordtun på en aldeles utmerket måte listet opp. Vi er enige i de spørsmålene. Det er bra. I mange andre spørsmål er vi og Arbeiderpartiet veldig uenige, og det vil vi sikkert forbli. Men vi er altså enige om rederibeskatningen og de ulike aksjerabattordningene som Arbeiderpartiet går inn på, og det syns jeg er positivt. Det er også å betrakte som et ideologisk skille.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Steinar Bastesen (TF): Jeg skal prøve å ta for meg litt av det som vi har vært med på, og hva slags holdninger vi har til forskjellige spørsmål i forbindelse med vårt eget budsjettframlegg.

Vi gikk sammen med Høyre og Fremskrittspartiet om rederibeskatningen. Det er ikke fordi vi syns synd i rederne – langt ifra. Men det har noe å gjøre med forutsigbarheten i norsk rederinæring, og det har litt å gjøre med forutsigbarheten når det gjelder hvordan det maritime miljøet skal kunne få lov til å utvikle seg, om det skal kunne bestå i Norge. Så får man heller senere ta opp det spørsmålet og diskutere om det skal gjøres noe med den beskatningen, gjerne også sette ned et utvalg til å vurdere hvordan man skal rette det opp hvis skjevhetene er så store som det er uttalt. Jeg er litt opptatt av at det skal være forutsigbarhet.

Vi har også gått inn for å øke verftsstøtten til samme nivå som i de øvrige OECD-landene. Vi leser i avisene og får stadig meldinger om folk som blir oppsagt fordi kontraktene som verftene skulle ha hatt, er gått til andre land som vi konkurrerer med, og som har verftsstøtte på 9 pst., mens vi opererer med en verftsstøtte på 7,5 pst. Når det er snakk om store kontrakter i hundremillionersklassen, kan det være akkurat den marginen som avgjør om våre verft får disse kontraktene eller ei. Derfor har vi gått inn for det.

Vi har også gått inn for refusjonsordningen for sjøfolk, nettopp ut fra samme prinsippet om å ha forutsigbarhet. Det drives en storstilt opplæring av ungdom til maritime næringer, og det ville være for galt hvis de ungdommene, når de er ferdigutdannet, ikke skal få seg arbeid fordi refusjonsordningen er fjernet. Det er et spørsmål om forutsigbarhet. Man får heller ta opp debatten i løpet av året fram til neste budsjett og begynne allerede nå hvis man skal fjerne slike ordninger og si både til de som driver rederivirksomhet, de som driver med skipsbygging, og de som utdanner til maritime næringer, at dette skal vi trappe ned på, vi skal ikke ha en sentral posisjon i verden som skipsfartsnasjon. Det er det det dreier seg om.

Vi har også gått inn for at det skal være fradragsrett for gaver til frivillige organisasjoner. Det er en rekke frivillige organisasjoner som gjør en utrolig god jobb i samfunnet og sliter med økonomien. Jeg mener det er rett at de skal kunne motta bidrag, og man skal kunne skrive det av. Størrelsen på bidraget er et annet spørsmål. Det får man ta opp – det bør jo ikke være slik at man skal kunne bruke ubegrensede midler. Men det har med prinsipper å gjøre det også.

Når det gjelder ungdom, har vi også gått inn for å øke det skattefrie beløpet de kan tjene, til 30 000 kr. Det er ikke mer enn en normal justering i forhold til det opprinnelige beløpet – jeg tror det er mange, mange år siden det beløpet ble justert. Disse 30 000 skattefrie kronene kan de bruke til studiefinansiering. Slik det har blitt i dag, med dyre skolebøker de i stor grad må betale selv – eller som foreldrene må betale – kan 30 000 kr skattefritt være et godt tilskudd for å kunne få en skikkelig utdannelse.

Boligtakseringen gikk vi også sammen med Høyre om. Det er for meg et paradoks at hvis folk som sitter i et gammelt hus – det kan gjerne være stort, men de behøver ikke å ha noen stor pensjon – får for høy formuesskatt på huset sitt, kan de bli nødt til å flytte ut av huset. De har ikke råd til å bo der lenger, for skatten tar huset fra dem. Dette er en debatt som har pågått i Stortinget tidligere, så jeg skal ikke gå så veldig langt inn i det, men det har vært et paradoks for meg. Selv om en har et svært hus og bor i et sentralt strøk, behøver ikke det bety at en tjener penger. En tjener jo ikke penger på å bo, så for meg var det lett å støtte dette.

En annen ting er kontantstøtten – et tilbakevendende problem. Jeg har avholdt meg fra å si så mye under hele den debatten som har pågått i den tiden jeg har vært på Stortinget, men det er for meg litt rart at ikke kontantstøtten skal telle som skattbar inntekt. Alt det andre som man får fra samfunnet, teller jo som skattbar inntekt – til og med minstepensjonistene må vel regne med å komme i den kategorien – så dette har jeg aldri forstått. For øvrig gikk vi inn for kontantstøtten, for folk hadde jo fått beskjed om at kontantstøtten skulle innføres, og vi har til og med vedtatt det her i Odelstinget, så det var ikke bare å fjerne den i full fart. Så får man heller i løpet av året ta debatten om den skal bestå.

Ektefelledelt beskatning synes jeg også er et godt forslag. Det er mange ektepar der den ene tjener godt og den andre ingenting. Den som ikke tjener penger, opparbeider selvfølgelig ikke pensjonspoeng. I tilfelle samlivsbrudd eller andre forhold står den ene parten ribbet og har ikke mulighet for de samme sosiale godene som den andre parten har.

Jeg må nevne litt om sjømannsfradraget og Redningsselskapet. Jeg synes det er litt «taslåt», for å si det med et dialektuttrykk, at man skal frata Redningsselskapet muligheten for å få sjømannsfradrag på båter under 100 tonn, når de har en flåte som består både av båter over 100 tonn og båter under 100 tonn. De bruker jo mannskapene på begge typer fartøyer – mannskapene ambulerer, for det er jo ikke slik at en er mannskap bare på den ene typen båt og ikke på den andre. Det blir litt rart for meg når man på statens båter, som i mange tilfeller er under 100 tonn – jeg tenker på Kystfartverkets fartøyer – får sjømannsfradrag. Er det fordi det er staten som lønner folket, eller er det på grunn av at staten skal særbehandle sine egne ansatte? Det får jeg selvfølgelig ikke noe svar på, men det blir litt rart for meg – det er iallfall en klar forskjellsbehandling.

Vi har ellers gått inn for å øke særfradraget for de eldre, og det er jeg glad for. De fleste har vel ikke mer å rutte med enn at de trenger hver eneste krone, og hvis dette kan være et bidrag til å gjøre hverdagen lettere for dem som har lite, går vi iallfall inn for det.

Statsråd Gudmund Restad: Odelstinget behandler i dag lovsakene i skatteopplegget for 1999. Det har vært mange lovsaker å ta standpunkt til i år. Noen av sakene er mindre justeringer i skattereglene, men det er også saker av stor betydning for de som berøres. Det ser ut til at de fleste forslagene i proposisjonen vil bli vedtatt, de fleste med bred støtte. Dette er gledelig.

I forbindelse med budsjettavtalen mellom sentrumspartiene og Fremskrittspartiet og Høyre i forrige uke ble det gjort enkelte endringer i forhold til forslagene i proposisjonen. Dette er endringer det går an å leve med.

Jeg går så over til enkelte av sakene i komiteinnstillingen. Fordi det er så mange temaer som behandles, nøyer jeg meg med et utvalg.

Jeg vil først framheve endringen i fradragsreglene for reise mellom hjem og arbeidssted. Fra neste år vil det bli innført en fradragsmodell basert på reiseavstanden mellom hjem og arbeidssted. Modellen tenkes bygd på registrering av reiseavstanden en gang for alle, så lenge en beholder samme arbeidssted og bopel, og automatisk fradragsberegning etter satser pr. km eller kilometerintervaller, uavhengig av reisemåte. En slik standardisering vil være en vesentlig forenkling av regelverket, og en unngår problemer med rapportering, spørsmål om fradrag for bruk av bil og faren for unndragelse i forhold til dagens regler.

Som det går fram av komiteinnstillingen, har jeg gitt uttrykk for at sterke rimelighetsgrunner taler for at det blir gitt ekstrafradrag når bil er nødvendig for å komme til og fra arbeidet, og denne bilbruken medfører større ekstrautgifter til fergebillett eller bompenger. Komiteen har lagt til grunn for sin aksept at Finansdepartementet utformer forskrift i tråd med dette. Dette vil selvsagt bli fulgt opp.

I forskriften er det også en rekke spørsmål utenom dette som må reguleres. Jeg viser her til skisseringen av forutsetningen i proposisjonen. Utkast til forskrift vil bli sendt på høring, slik at brukergruppen og skatteetaten kan ta del i prosessen.

Enkelte kan henge seg opp i at fradrag etter reiseavstand ikke vil stemme med reisekostnadene. Dette er en nødvendig følge av den prinsipielle omleggingen fra en reisekostnadsmodell til en reiseavstandsmodell. Realiteten i denne omleggingen er at en ikke legger vekt på å treffe det nøyaktige kostnadsnivå, men i stedet lar reiseavstanden overta som fradragskriterium. Dette er en rasjonell omlegging, selv om den gir lavere fradrag for noen og høyere fradrag for andre.

Som nevnt i proposisjonen vil det for øvrig være aktuelt å vurdere en begrensning av overdrevent stort fradrag ved atypiske reisemønster m.v. Også dette må i tilfelle reguleres i forskriften om reisefradrag.

Som en oppfølging av St.meld. nr. 40 for 1997-98 Eierskap i næringslivet fremmet Regjeringen forslag om å øke den skattefrie fordelen ved ansattes kjøp av aksjer og grunnfondsbevis til underkurs samt forslag om lettelser i beskatningen for opsjoner i arbeidsforhold.

Regjeringen anser det viktig å legge forholdene til rette for at ansatte kan bli medeiere i bedriften de arbeider i, noe jeg håper disse forslagene vil bidra til. Lettelsene i opsjonsbeskatningen kan også bidra til å gi bedriftene økte muligheter til å trekke til seg og holde på ekspertise og kompetanse.

Selv om det kan være grunner til å gjøre det mindre gunstig for ledere å ha særlig lukrative opsjonsavtaler, bør ikke skattereglene være til hinder for at opsjonsordninger i arbeidsforhold generelt etableres.

I tråd med signalene fra komiteen tar jeg for øvrig sikte på å foreta en helhetlig vurdering av opsjonsskatteordningen.

Etter anmodning fra Stortinget ble det i Ot.prp. nr. 1 lagt fram en prinsipiell gjennomgang av skatteplikten ved arbeidsgiverfinansiert utdanning. Det er lagt fram forslag om endring i skatteloven, slik at utdanning i arbeidsforhold skal være skattefri etter nærmere regler gitt av departementet.

I proposisjonen er det gitt en beskrivelse av hvordan en tenker seg at de nærmere reglene skal se ut. Målet med de nye reglene er at de skal være klarere, enklere å praktisere og mer forutsigbare for arbeidstaker og arbeidsgiver enn det dagens regler er. Forhåpentligvis kan de nye reglene bidra til en økning av etter- og videreutdanningen i arbeidslivet. Utkast til forskrift til regulering av skatteplikten vil bli sendt ut på høring så snart det er praktisk mulig.

Jeg nevner også at det er tilslutning til å heve nedre grense for trygdeavgift fra 17 000 kr til 21 400 kr. Dette medfører at frikortgrensen vil øke fra 18 199 kr til 22 599 kr, og dermed at adgangen til skattefritt deltidsarbeid for studenter, skoleelever m.v. øker tilsvarende.

Etter avtalen mellom sentrumspartiene og Fremskrittspartiet og Høyre vil det bli flertall for to lovendringer som ikke ble foreslått i proposisjonen. Det ene er at særfradraget for eldre blir økt fra 12 000 kr til 17 640 kr. Det andre er at fradraget for kontingent til fagforeninger og arbeidsgiverorganisasjoner samt yrkes- og næringsorganisasjoner blir halvert.

I forbindelse med den siste endringen ble det fremmet forslag om at Regjeringen skal legge fram forslag for Stortinget om hvordan fradragsordningen for fagforeningskontingent kan omgjøres til en mer generell ordning som også omfatter kontingent og bidrag til andre frivillige organisasjoner. Departementet vil arbeide videre med dette.

Til slutt vil jeg nevne at skatteetaten for tiden er inne i en betydelig omstillingsprosess som har som mål å effektivisere virksomheten og heve kvaliteten i det daglige arbeidet og i resultatene.

I den forbindelse er det i proposisjonen gitt en omtale av innføringen av en landsomfattende prøveordning med forhåndsutfylt selvangivelse for inntektsåret 1998. Som kjent ble det for inntektsåret 1997 gjennomført prøveprosjekt med forhåndsutfylt selvangivelse i fem kommuner. Det er mottatt klare positive signaler fra så vel skattyter som fra skatteetaten vedrørende prøvedriften. Dersom prøveprosjektet blir vellykket, er målsettingen at det innføres en permanent ordning med forhåndsutfylt selvangivelse.

Jeg nevner at det ikke er noe poeng å beholde en valgrett for skattyter, dvs. til å kunne velge gammeldags, uutfylt selvangivelse istedenfor den helt eller delvis forhåndsutfylte. Forhåndsutfylling betyr bare at de data som skatteetaten allerede har lagret maskinelt, stilles opp i selvangivelsesdokumentet. Skattyter har full anledning og også plikt til å korrigere og rapportere når han har grunnlag for det. Det ville bare bli unødig merarbeid for skattyteren å fylle ut de data som framgår av forhåndsutfyllingen, og som han er enig i.

Videre vil det bli innført prøveordning med elektronisk overlevering av ligningsoppgaver fra næringsdrivende til ligningsmyndighetene. Forhåpentligvis vil ordningen gi de næringsdrivende en enkel og funksjonell innlevering av ligningsoppgaver samtidig som skatteetaten kan få et saksbehandlingsverktøy som kan gi kvalitetsheving og rasjonaliseringseffekt ved ligning av næringsdrivende.

Tore Nordtun utfordret meg i sitt innlegg til å si noe om den såkalte identifikasjonsregelen, og jeg ser at jeg kanskje kan ta det nå. Ellers hadde jeg fryktet at jeg måtte be om et ekstra treminuttersinnlegg, men det kan kanskje gå på de to og et halvt minuttene som er igjen.

Nordtun var i sitt innlegg opptatt av det kan kalte smutthull i skattesystemet. Han karakteriserte noen regler som «invitasjon til lovlig skatteunndragelse» – hva han nå enn måtte mene med det. Skatteunndragelse er jo som kjent ulovlig. Nordtun nevnte særlig den såkalte identifikasjonsregelen i delingsmodellen. Han anmodet meg om i løpet av debatten å svare på om jeg har til hensikt å foreslå endringer i identifikasjonsregelen. Nordtun mente åpenbart at de endringene i identifikasjonsregelen som ble foretatt i juni 1997, er urimelige. Endringen medførte som kjent bl.a. at eierens barn over 18 år samt eierens foreldre eller ektefelles eller samboers foreldre ikke skal identifiseres med eieren. Først vil jeg minne om at identifikasjonsregelen slik den nå er etter endringen, er identisk med den Harlem Brundtland-regjeringen foreslo i Ot.prp. nr. 35 for 1990-91om skattereformen, som ble behandlet i Stortinget våren 1991. Det er derfor overraskende at Arbeiderpartiet er så kritisk til nåværende identifikasjonsregel, for det må jo oppfattes som en sterk kritikk av egen regjering fra begynnelsen av 1990-tallet.

Den opprinnelige identifikasjonsregelen ble av de berørte skattytere oppfattet som urimelig, idet den kunne medføre en betydelig hardere beskatning av eieren og hans familie hvis de til sammen eide over to tredeler av aksjene i en bedrift, i forhold til om den samlede eierandelen var under to tredeler. Mange oppfattet dette så urimelig at de sørget for å overdra aksjer til utenforstående, slik at grensen for delingsplikt ikke ble overskredet. I en del tilfeller kunne man ha mistanke om at aksjeoverdragelsene var fiktive. Det ville i så fall ofte være vanskelig å bevise. En skatteregel er ikke god hvis den er relativt enkel å omgå. En del saker om aksjeoverdragelse er prøvd for domstolene med varierende resultat. Tre saker har i det siste vært avgjort i Høyesterett, også der med ulikt utfall.

Jeg innser at dagens identifikasjonsregel kan benyttes til å unngå delingsplikt og dermed til å spare skatt. Men mer betenkelig enn det synes jeg det ville være å gjeninnføre en regel som lett kan omgås, særlig av personer med tvilsom skattemoral. Jeg ser for øvrig ikke helt bort fra at man i framtiden kan få til et skattesystem der deling av inntekt ikke er nødvendig. Det framgår av det jeg her har sagt, at jeg ikke har noen umiddelbare planer om å foreslå endringer i identifikasjonsregelen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Tore Nordtun (A): Jeg merket meg finansministerens innlegg med interesse og spesielt svaret som ble gitt på min etterlysning av endringer når det gjelder identifikasjonsregelen og den utvidelsen som skjedde i 1997. Jeg konstaterer også at finansministeren nå ikke vil gå i gang med en nærmere konkretisering, og at de uheldige tilpasningene vil fortsette. Jeg er også kjent med hva som har skjedd i retten osv. Men som jeg sa i mitt tidligere innlegg, er det i denne forsamling lovene blir vedtatt. Angående hva som skjedde i 1990 og 1991, viser jeg til det brede skatteforliket i 1992 da dette også var inkludert, og der man hadde et syn på det som var retningsgivende inn i fremtiden.

Men jeg skal gå videre med et annet tema, som også har med innstramming å gjøre. Det gjelder rederibeskatningen. Det er sjelden å oppleve at en finansminister skriver et så kraftig brev til finanskomiteen som det brevet av 4. november. Der begrunnet finansministeren ganske grundig hvorfor det var nødvendig å gjøre visse ting med den berømte rederibeskatningen. Men så plutselig endret man syn. Jeg skal ikke sitere alt som står i brevet, det vil kanskje trekke ut litt for langt, men brevet illustrerer hvordan rederiselskapene i sterk grad tilpasser seg skattereglene, og hvilke konsekvenser et så liberalt skatteregime kan få for den enkelte.

Mitt spørsmål til finansministeren på det punktet er: Skal man bokstavelig talt seile videre uten å gjøre noe med disse smutthullene i rederibeskatningen?

Det siste spørsmålet til finansministeren gjelder dette som Børge Brende tok fram, nemlig likningsverdien på boliger. 10 pst. ble foreslått av den sittende regjering, men det ble drevet ettertrykkelig tilbake av Fremskrittspartiet og Høyre. Hvor står saken om takseringssystemet vårt nå? Jeg er den første til å innrømme – og det understreket jeg også sterkt den gang vi jobbet med den meldingen – at vi har urimelige takstregler i Norge. Hvor langt er man kommet med det? Kan man nå forvente at man tar tak i saken, slik at man kan få en mer rettferdig fordeling her?

Statsråd Gudmund Restad: Nordtun kommenterte litt det svaret som jeg gav på hans innlegg når det gjaldt identifikasjonsregelen. Jeg har vel ikke så mye å tilføye. Han viste til at det er her i huset skatteregler vedtas, og det er riktig. I 1991 ble man altså enig om en noe mer omfattende identifikasjonregel enn det Regjeringen hadde foreslått, men det er lov for et stortingsflertall å innse at man har gjort en feil, og å rette den opp, og det skjedde i 1997. Man kom da fram til en identifikasjonsregel som er identisk med den som Harlem Brundtland-regjeringen foreslo våren 1991.

Så var det rederibeskatningen. Det er forskjell på det Regjeringen har foreslått, som er en justering av rederiskatteregimet, og det Arbeiderpartiet og SV stadig går inn for, nemlig å fjerne hele ordningen. De påstår at det er mye skatter å hente fra rederinæringen. Jeg er ikke så sikker på det. Hvis man endret rederiskatten totalt, tror jeg ikke det ville være så lenge man hadde noen skatter å hente fra den næringen. Så er det riktig at jeg har påpekt at det er en del utilsiktede virkninger av de regler som vi har nå, men jeg måtte ta til etterretning at det var veldig stor uenighet mellom Rederiforbundet og Finansdepartementet når det gjaldt de mulige effekter av de endringer som ble foreslått av Regjeringen. Derfor har jeg ingen problemer med at dette nå ikke ble noe av.

Når det så gjelder økt likningsverdi av boliger, var det vel egentlig en oppsang til å etterlyse hvordan det går med oppfølgingen av boligtakseringsmeldingen som vi behandlet her i Stortinget for nærmere to år siden. Arbeidet er i gang. Som man var enig om den gangen, må man jo innhente nærmere datamateriale som et grunnlag for å foreslå et nytt takseringssystem. Men jobben er i full gang, og jeg regner med at i løpet av neste år vil saken kunne fremmes for Stortinget. Uten at jeg kan stå her og love det sikkert, regner jeg med at det kan bli mulig.

Tore Nordtun (A): Jeg takker for svarene.

Jeg merket meg at finansministeren i sitt hovedinnlegg sa at det var gjort en del endringer i de lovene vi nå har til behandling, i forhold til det som Regjeringen hadde foreslått, men at det går an å leve med disse endringene. Da må jeg si at da går det an å leve med det meste, for Per-Kristian Foss uttalte rett etter forliket at dette i realiteten nå har blitt et rent Høyre-budsjett.

Mitt spørsmål til finansministeren er da: Når nå alle disse justeringene – for nå skal jeg være svak og si justeringene – som Regjeringen kom med når det gjelder smutthullene på skattesiden, har blitt drevet tilbake av høyresiden så ettertrykkelig, hvilken retning ser finansministeren nå for skattesystemene våre, og på hvilket område kan han se at visse grep kan gjøres? For jeg går ut fra at sentrumsregjeringen nå ikke vil være med og bygge ned velferdsstaten vår, hvor hovedprinsippene har vært tjenesteoverføringer og ikke kontantoverføringer.

Jeg har merket meg at finansministeren i sitt innlegg også sa at vi fortsatt har noen huller igjen. Men jeg ser meget mørkt på å få tettet disse hullene, når vi ser at finansministeren gjorde en innsats, som egentlig ble lagt totalt død da dette kom til Stortinget og kompromissene med høyresiden ble gjort. Og så sier han: Det er til å leve med. Jeg vil bare minne om at et av samarbeidspartiene til finansministeren i skattespørsmål, nemlig Fremskrittspartiet, i sitt program har en reduksjon i skatter og avgifter på ca. 25 milliarder kr, og det blir ikke noen spøk i neste runde for finansministeren.

Statsråd Gudmund Restad: Jeg synes ikke det er noe problem å leve med de endringene som ble en følge av den avtalen man til slutt fikk med de partiene i opposisjon som var villig til å forhandle fram et flertall for et budsjett. Man må jo sette pris på at det i hvert fall er noen som tar ansvar og stiller opp for å skaffe landet et budsjett. Det var ikke alle som ville det, noen hadde en annen agenda. Det er ingen av de aktuelle endringene som plager sentrumspartiene på noen måte.

Jeg hadde vel imidlertid inntrykk av at det ikke var skatteregelendringene Nordtun hadde mest i tankene, men at det var skattenivået, for det skjedde vitterlig en ganske betydelig endring i skattenivået i det som ble en følge av avtalen i forhold til det som Regjeringen foreslo, nemlig ca. 4 milliarder kr i bokførte skatter og avgifter. Men situasjonen var jo den at det ikke var noe flertall i Stortinget for skatte- og avgiftsøkninger.

Det var helt tydelig av innlegget til Arbeiderpartiets leder på Arbeiderpartiets landsmøte at Arbeiderpartiet ikke lenger er for en skatte- og avgiftsøkning. Jeg er blitt litt mer i tvil om det var et soloutspill som ikke hadde dekning i partiet, fordi det har vært umulig å få bekreftet om det er det partiet egentlig mener, eller om det er det som var fremmet i Arbeiderpartiets alternative budsjettopplegg, hvor det vitterlig lå en god del skatte- og avgiftsøkninger, nærmere bestemt omkring 2,5 milliarder kr, men da ganske ensidig innrettet mot næringslivet, og særlig de små og mellomstore bedriftene. Det kunne derfor vært interessant å få vite hva Arbeiderpartiet egentlig mener om skatter og avgifter, og om det han sa på landsmøtet bare var et frieri fra partilederen i håp om å kunne komme seg tilbake i regjeringskontorene snarest mulig ved hjelp av Høyre.

Børge Brende (H): Jeg skal ikke blande meg inn i det replikkordskiftet som nå fant sted, men det er interessant å merke seg at finansministeren blir bedt om å svare for en situasjon hvor vi ikke har skatte- og avgiftsøkninger, og det fra et parti som selv hevder at man ikke er for skatte- og avgiftsøkninger, men nå indirekte hevder at det er høyrekreftene i samfunnet som har ført til at det er nullstilling. Men la nå det ligge.

Det jeg kunne tenke meg å spørre finansministeren om, gjelder oppfølging av den behandlingen vi hadde av regnskapsloven i vår. Der var det et forslag fra Regjeringen om at alt kontantsalg over 20 000 kr skulle registreres i ti år på navn og adresse. Det fikk vi drevet tilbake i Stortinget. Sentrumspartiene var til slutt også enig i at det ikke var et godt forslag. Men nå har man i forbindelse med utformingen av forskriftene overfor næringsdrivende, som en oppfølging av regnskapsloven, prøvd seg igjen. Registreringsplikten blir vesentlig utvidet. Forskriftsforslagene bærer overdrevent preg av kontrollvridning, og de vil påføre bedriftene mye merarbeid i forhold til i dag. Det som man bl.a. vil kreve i de forskriftene som er gått ut på høring, er referat fra forretningsmøter i utlandet, å få lese revisors råd til bedriftene og rapport om selv det minste småsalg til næringsdrivende. Dette vil medføre mye merarbeid og mye byråkrati.

Mitt spørsmål til finansministeren er: Har finansministeren sett nærmere på disse forskriftsforslagene, og hva er hans synspunkt? Næringsdepartementet har allerede advart sterkt mot dem. Vil Stortinget på noen som helst måte få mulighet til å uttale seg om saken? Det er også mitt spørsmål til finansministeren.

Statsråd Gudmund Restad: Jeg mener etter tolv år i Stortinget å ha fått med meg at replikker skal være relatert til det innlegget som er holdt. Det var nå i hvert fall ikke denne replikken. Men det har man sett bort fra i andre sammenhenger, så man svarer jo likevel. Et minimumskrav bør imidlertid være at replikken i alle fall er relatert til den saken man behandler, og det skjønner jeg ikke at denne var. Hvis den saken som replikken omhandlet, er problematisk, og en har behov for finansministerens syn på forskjellige ting, er det bare å skrive spørsmål, så skal finanskomiteen få svar. Jeg føler ikke at det er tid og sted her og nå i kveld å svare på de stilte spørsmålene.

Presidenten: Dermed er replikkordskiftet omme – med de bemerkninger som statsråden helt riktig framførte.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Per-Kristian Foss (H): Jeg skal ikke kommentere replikkordskiftet mellom hr. Nordtun og finansministeren, men bare si at mitt inntrykk var nok at Arbeiderpartiet var villig til å strekke seg langt for å komme Høyre i møte, og det hadde også vært en forutsetning. Det betyr at hr. Nordtun da – hvis det hadde endt annerledes – hadde vært en sterk forsvarer i denne debatten av det han nå angriper. Men hr. Nordtun er en fleksibel mann. Han angriper sin egen regjering for det han selv var med på. Ikke minst gjelder det deler av delingsmodellen som finansministeren også har omtalt, og det gjelder hans syn på ønsket om å gjeninnføre dobbeltbeskatning av utbytte, en ordning som ble avskaffet av hans egen finansminister tidlig på 1990-tallet.

Mitt spørsmål går til finansministeren. Det gjelder skatt, det gjelder delingsmodell, og det gjelder en høyesterettsdom som nylig er falt. Det er en høyesterettsdom som gjelder delingsmodellens bestemmelse om adgang til å tilpasse seg ved at eier selger seg ned under 67,5 pst. Det gjelder Bergen likningskontor, det gjelder en bedrift som tapte i to rettsorganer, men vant i Høyesterett. Høyesterett har altså stadfestet et syn som er i tråd med Stortingets syn, i tråd med saksordfører Thor-Eirik Gulbrandsens syn den gangen skattereformen ble vedtatt og finansministeren også var medlem av Stortingets finanskomite – og selvfølgelig stortingsrepresentant – nemlig at det skal være en adgang til lovlig og reell tilpasning. Her har vi altså opplevd at en bedrift har brukt masse ressurser på å kjempe seg gjennom rettsapparatet, og til slutt slår Høyesterett fast det åpenbare som er å lese ut av komiteinnstilling og stortingsdebatt.

Mitt spørsmål er, og jeg kan gjerne forme det generelt: Ser Finansdepartementet dette som et problem, og vil Finansdepartementet sørge for at ikke skattytere må bruke så lang tid og så mye ressurser for rett og slett å få rett?

Mitt avsluttende spørsmål gjelder dagens rapport fra Statistisk sentralbyrå om konjunktursituasjonen, over såkalte økonomiske analyser. I denne slås det nå fast at Statistisk sentralbyrå i alle fall er av den oppfatning at veksten i BNP i Fastlands-Norge neste år ikke vil være slik Regjeringen fremholder, godt over 1 pst., men faktisk godt under null. Det er et meget stort avvik mellom de økonomiske prognosene fra byrået og fra Finansdepartementet. Og jeg minner om at finansministeren i finansdebatten denne uken, mandag, fastholdt alle prognoser som var gitt i Finansdepartementets dokumenter. Ingen av disse får nå tilslutning fra Statistisk sentralbyrå. Mitt spørsmål er: Vil finansministeren fortsatt fastholde prognoser som knapt noen lenger holder med Finansdepartementet i? Det gjelder innenlandsk konsum, det gjelder Fastlands-Norges BNP, og det gjelder også utviklingen av prisstigningen, av inflasjonen.

Statsråd Gudmund Restad: Jeg skjønner ikke hva som har gått av Høyre-representantene her i salen i kveld, for den siste delen av spørsmålet fra Per-Kristian Foss har jo slettes ikke relasjon verken til mitt innlegg eller til den saken vi behandler. Jeg har en del synspunkter på det, men hvis jeg skal være prinsipiell og holde fast på det at man ikke skal svare på noe som verken angår innlegget eller saken, så må jeg avstå. Men jeg kan gjerne ta en prat med Per-Kristian Foss utenfor salen her etter at vi er ferdig med debatten, for jeg har som sagt visse synspunkter på det som er kommet fra Statistisk sentralbyrå i dag.

Første delen av spørsmålet kan jeg med velvilje tolke til å ligge innenfor rammen av den saken vi behandler, for det gjelder skatt og delingsmodell og tolkning av den. Jeg har ikke hatt anledning til å lese den høyesterettsdommen som nylig er avsagt. Det er for øvrig avsagt tre høyesterettsdommer på kort tid. Den siste gikk i skattyters favør, som Per-Kristian Foss peker på, mens de to andre gikk i – skal vi si – statens favør, hvor det var ganske åpenbart at det var foretatt ulovlig tilpasning, kun for å skaffe seg lavere skatt. Men det er selvfølgelig slik at det ikke er noe forbud mot å avhende aksjer og dermed sørge for at man ikke eier mer enn to tredjedeler av aksjene. Og når det er en reell overdragelse, er jeg glad for at Høyesterett også har fastslått at det selvfølgelig er lovlig.

Hva man så skal kunne gjøre for å avverge at slike saker havner for retten og blir en kostbar fornøyelse for skattyteren, har jeg ikke i farten noen god oppskrift på. Men jeg håper at når denne høyesterettsdommen nå blir kjent, vil man ta den til etterretning og sørge for at ikke saker utidig blir brakt inn for retten – med kostbare prosesser for skattyter som følge.

Per-Kristian Foss (H): I den tid jeg har vært i Stortinget, har det vel vært presidentens jobb å anse hva som tilligger saken, men jeg forstår at det tilligger nå finansministeren. Det er en relativt pussig tildragelse, men tatt i betraktning at det er det SV definerer som sent på kvelden, så får vi la det passere. Det er også noe nytt for øvrig. Sent på kvelden var meget senere før i tiden – for SV.

La meg da i fullt alvor si at jeg håper finansministeren vil sørge for at Skattedirektoratet gjør disse dommene kjent for de ulike ligningskontorer, for det er ressurskrevende for små næringsdrivende å drive sine saker gjennom. Vi opplever jo at ligningskontoret gang på gang fastholder sin tolkning på tross av rettsavgjørelser, og at det går prestisje i slike saker.

Jeg er helt enig i at overdragelse av aksjer må være reell. Jeg tror ikke det er noen politisk uenighet her mellom undertegnede og finansministeren, men det er åpenbart at definisjonen av reell overdragelse varierer fra ligningskontor til ligningskontor. Og jeg synes det i vår opplyste tid med datakommunikasjon og rimelig sentraliserte virksomheter bør være mulig å nå frem med felles definisjoner på disse områdene. Så min oppfordring til finansministeren er rett og slett at Finansdepartementet aktivt tar et initiativ for å sørge for størst mulig grad av opplysning som kan sikre likebehandling her fra ligningskontorenes side overfor denne type skattytere.

Til slutt må jeg si at det er min oppfatning at byråets prognoser for innenlandsk konsum faktisk har en viss sammenheng med skattenivået i et land, men jeg registrerer at det ikke er finansministerens oppfatning. Og jeg håper finansministeren på egnet måte før Stortinget går fra hverandre, kommer tilbake til synspunkter på de økonomiske utsikter for neste år, for jeg tror finansministeren vil gå inn i historien på en bedre måte ved før dette året er omme, å ha justert prognosene noe, om ikke annet fra Stortingets talerstol. For det er betydelige avvik når en regjering mener at vi går inn i et år med betydelig vekst neste år – 1,3 pst. av Fastlands-Norges BNP – mens landets statistiske sentralbyrå mener at det blir nullvekst, altså minus 0,3 pst., som er byråets prognose. Det er et så betydelig avvik at jeg faktisk synes det har en sammenheng med det økonomiske opplegget, herunder også skatteopplegget.

Statsråd Gudmund Restad: Jeg tror nok ikke det er så enkelt som Per-Kristian Foss nå forsøker å gi inntrykk av, å avsløre hva som er reelle aksjeoverdragelser, og hva som er mer fiktive overdragelser i den hensikt å spare skatt. Med litt kløkt går det nok an å foreta overdragelser som ikke har noen reell økonomisk virkning, og uten at det er lett for myndighetene å avsløre det. Så jeg vil ta det forbeholdet at det nok kan foregå en del aksjeoverdragelser som har som formål å spare skatt, men som man ikke klarer å avsløre.

Men til det som var spørsmålet: Jeg er enig i at disse høyesterettsdommene – for det er som sagt ikke bare en, men tre som nylig er avsagt – burde bli mest mulig kjent. Nå finnes de jo tilgjengelige i publikasjoner, men jeg skal gjerne vurdere om det kan være hensiktsmessig at Skattedirektoratet på et eller annet vis sørger for at dommene blir så godt kjent som mulig. For øvrig har vi både Skattebetalerforeningen og næringsorganisasjoner og litt av hvert som jeg vil regne med er interessert i å sørge for at disse høyesterettsdommene blir kjent.

Så må jeg be om at vi får en prat utenfor salen etter møtet. Min korte kommentar til forskjellene: Jeg tror for det første at de vurderes å være større enn de faktisk er med unntak for et par punkter. Det gjelder bl.a. BNP-veksten, og det gjelder utviklingen i sysselsetting og arbeidsledighet. Der er det en betydelig forskjell, og noe av det er ganske uforklarlig for meg, i hvert fall foreløpig. Jeg vil studere nærmere det materialet som Statistisk sentralbyrå la fram i dag, og i den grad det er behov for å komme tilbake til Stortinget med endrede anslag fra Finansdepartementets side, vil det selvfølgelig skje.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.