Presidenten: Etter ønske fra familie-, kultur- og administrasjonskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 15 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 15 minutter, Høyre 15 minutter, Fremskrittspartiet 10 minutter, Sosialistisk Venstreparti 10 minutter, Kristelig Folkeparti 10 minutter, Senterpartiet 5 minutter, Venstre 5 minutter og Kystpartiet 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg av hovedtalerne fra hver partigruppe og fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Dette anses vedtatt.

May Hansen (SV) (ordfører for saken):Vi har hatt en diskusjon i komiteen, og vi kommer ikke til å ta replikker på hovedtalerne. På grunn av at det er så sent, og at vi har en sak til i dag, blir det replikker kun på statsråden.

Vi skal i dag behandle endringer i lov om likestilling, Ot.prp. nr. 6 for 2001-2002. Hovedformålet med endringene i likestillingsloven er å få en mer framtidsrettet likestillingslov som er egnet til å møte de utfordringer som samfunnsutviklingen stiller oss overfor.

I proposisjonen foreslås endringer i gjeldende likestillingslov samt en del nye bestemmelser, bl.a. en ny bestemmelse om seksuell trakassering. Flertallet i komiteen har vært enige om de fleste endringene som er foreslått fra departementet, og det er jeg som saksordfører glad for.

De endringene vi nå behandler, vil gi oss en likestillingslov som på flere områder vil være en viktig og nødvendig skjerping for videre utvikling i likestillingsarbeidet. Vi har ikke kommet langt nok i Norge med dette arbeidet. Likestillingslovens formål er å fremme likestilling mellom kjønnene, og tar særlig sikte på å bedre kvinners stilling. Men likestillingsloven er både en ikke-diskrimineringslov og en lov som skal legge til rette for likestilling mellom kjønnene. Jeg er derfor som saksordfører glad for at flertallet i komiteen har påpekt at for minoritetskvinner er det kombinasjonen av kjønn og etnisitet som setter dem i en ekstra utsatt stilling, og at dette perspektivet må prege likestillingsarbeidet generelt.

Jeg hadde håpet at SV skulle få flertall for sitt lovendringsforslag til § 1 om at loven tar sikte på å bedre minoritetskvinners stilling. Flere av høringsuttalelsene støtter SVs syn om at minoritetskvinnenes utsatte stilling burde ivaretas i en endring i lovteksten. Det at SV står alene om dette forslaget, finner jeg merkelig når vi nå i lengre tid har hatt en integreringsdebatt – en lang debatt også tidligere i dag – som har fokusert på minoriteskvinnenes situasjon. Det hadde vært naturlig at det samme storting fokuserte på dette i likestillingsloven.

Komiteen har med unntak av Fremskrittspartiet sluttet seg til at virksomheter som i lov er pålagt å utarbeide årsberetninger, skal redegjøre for den faktiske tilstanden når det gjelder likestilling i virksomheten, i sine årsberetninger.

Arbeidsgiver skal arbeide aktivt, målrettet og planmessig for likestilling mellom kjønnene innenfor sin virksomhet. Det skal i årsberetningene redegjøres for den faktiske tilstanden når det gjelder likestilling. Det skal redegjøres for tiltak som er iverksatt, og tiltak som planlegges iverksatt for å fremme likestilling og forhindre forskjellsbehandling i strid med likestillingsloven. Komiteen mener dette er en viktig endring av loven, som vil føre til at likestilling blir satt på dagsordenen i de ulike virksomheter. SV ønsket at forslaget skulle utvides til at det også skulle utarbeides handlingsplaner i de ulike virksomhetene, men det ble vi stående alene om.

Komiteens flertall har presisert at Arbeidslivslovutvalget, nedsatt av regjeringa Stoltenberg den 31. august 2001, skal gjennomgå og vurdere arbeidsmiljølovens regelverk på ikke-diskriminerende områder og fremme forslag om en regulering som kan bidra til å nå målet om et arbeidsliv for alle. Utvalget må i behandlingen av de ulike spørsmålsstillingene også vurdere kjønnsperspektivet knyttet til diskriminering og arbeidstid.

Komiteens flertall, fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, tar utgangspunkt i at likestillingsloven gjelder på alle områder, med unntak av «indre forhold» i trossamfunn. Her er komiteen uenig, og SV fremmer forslag om at loven skal gjelde på alle områder. Tida er nå inne for at likestillingsloven skal gjelde Den norske kirke og trossamfunn. Kirkerådet sier i en høringsuttalelse fra februar 2000 at intensjonene i likestillingsloven er i godt samsvar med kristen etikk, og at likestillingsloven er i pakt med Den norske kirkes egen strategiplan for å hjelpe kvinner fram i alle posisjoner i kirke og samfunn.

Det er merkelig at ikke flertallet i komiteen støtter Kirkerådets syn. Dette handler om menneskerettigheter, og SV ønsker med sitt forslag å fokusere på disse rettighetene innenfor Den norske kirke og trossamfunn.

Stortinget har allerede under debatten om redegjørelsen til statsråd Victor Norman vedtatt et forslag om likelønn, fremmet av SV. I likestillingsloven § 5 foreslås det nå en endring. Kvinner og menn i samme arbeid skal ha lik lønn for samme arbeid eller arbeid av lik verdi. Denne rettigheten gjelder uavhengig av om arbeidene tilhører ulike fag eller tariffavtaler. Dette er en viktig endring, da nemnda i tidligere saker har brukt at loven ikke gir muligheter for å sammenligne på tvers av yrkesgrupper og tariffavtaler. KS og NAVO og enkelte andre organisasjoner går i høringsuttalelsene imot denne endringen. De vil at markedsverdi skal være utgangspunktet for lønnspolitikken. De er på kollisjonskurs med Stortinget og komiteen, og dette lover ikke godt for lønnsoppgjør og lik lønn for kvinner og menn. Norge har ikke hatt en god nok likelønnsutvikling – der kvinneandelen er stor, er lønna dårlig. Vi kan ikke akseptere at store arbeidsgiverorganisasjoner som har ansvar for offentlig sektor, går imot likelønn som mål. Likelønn og like gode pensjonsvilkår for kvinner og menn er helt nødvendig for å oppnå likestilling.

SV og Senterpartiet ønsker også å fjerne forskjellsbehandlingen av kvinner og menn med uregelmessig arbeidstid. Skillet mellom skift- og turnusarbeid er et tradisjonelt og urimelig skille mellom kvinne- og mannsarbeid. Dette er i strid med likestillingsloven. Det har man faktisk fått medhold i. Skift- og turnusarbeid må likestilles.

Komiteen har videre sluttet seg til lovens fokusering på seksuell trakassering og viser til at arbeidsgivere, ledelse i arbeidslivet, organisasjoner, barnehager, skoler og utdanningsinstitusjoner har ansvar for å forebygge og hindre at seksuell trakassering skjer – innenfor sitt arbeidsområde. Jeg er som saksordfører veldig glad for at komiteen har presisert at dette også skal gjelde barnehager og skoler. Vi har en negativ utvikling i skolene, hvor mange føler seg seksuelt trakassert – både verbalt og fysisk. Det er viktig forebyggende arbeid å sette dette i fokus. Det er også viktig å gi barnehager og skoler ansvar for å hindre at dette skjer og får lov til å utvikle seg.

Komiteen er opptatt av at disse alvorlige sakene blir behandlet på en slik måte at rettssikkerheten er sikret. Disse handlingene er uakseptable og straffbare, og komiteen foreslår at § 8a bør håndheves av alminnelig rett.

§ 21 gjelder representasjon av begge kjønn i utvalg. Jeg la som saksordfører inn et forslag om at likestillingslovens regler om representasjon skal gjelde for styrer i aksjeselskap. Selskaper med offentlig eierandel og selskaper med over 30 ansatte skal ha minst 40 pst. av hvert kjønn i sine styrer.

Statsråd Laila Dåvøy og statsråd Ansgar Gabrielsen gikk ut og lovet at de skulle tvinge bedrifter til å øke kvinneandelen i styrer i aksjeselskaper. Jeg er meget skuffet over at regjeringspartiene i komiteen viser til at kjønnsrepresentasjon i styrer er et spørsmål som ikke omfattes av Ot.prp. nr. 6. De henviser til at Samarbeidsregjeringen skal utrede dette spørsmålet separat. Hvis ikke dette er et likestillingsspørsmål – hva er det da? Dette er ansvarsfraskrivelse fra regjeringspartiene i komiteen. Det er Regjeringen som har ansvar for å fremme likestilling i dette landet.

SV vil også fjerne begrensningen som i dag ligger i bare å kunne bruke moderat kvotering ved opptak til utdanning, fordi det ved de ulike utdanningsinstitusjoner og i ulike yrkesgrupper er en veldig skjev fordeling mellom kjønnene.

Jeg syns at komiteen har jobbet seg godt sammen i denne saken, og flertallsforslagene gir oss en bedre og mer hensiktsmessig likestillingslov. SV ønsket å gå lenger, og det er selvfølgelig fortsatt mulig å støtte våre gode forslag, som jeg opprettholder.

Siden SVs forslag, nr. 6, som går på aksjeselskap, vel bare får våre stemmer, ønsker jeg å signalisere at vi sekundært vil støtte forslag nr. 3, fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet.

Presidenten: Representanten May Hansen har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Den reglementsmessige tida er nå over. Presidenten vil imidlertid foreslå at dette møtet fortsetter inntil dagens kart er ferdigbehandlet. – Det anses vedtatt.

Trond Giske (A): På en historisk dag som denne, når vi reviderer og forbedrer likestillingsloven etter over 20 år, er det viktig ikke å glemme hva den har betydd, og hva den kommer til å bety i framtida. Men debatten om likestillingsloven viser også at vi har et stykke igjen å gå.

Hva er det som får en norsk redaktør til å latterliggjøre tanken om kvotering av kvinner til styrer og råd, og direktører til å snakke om fall i aksjekursen? Hva er det som får enkelte unge kvinner til å utbryte at problematikken er uaktuell? Jo, det er ordet «likestilling».

La oss slå det fast en gang for alle: Likestilling er absolutt fortsatt et viktig tema i dagens Norge. For hvordan skal vi ellers få tatt i bruk alle de ressursene som kvinner representerer? Og hvorfor skal ikke disse ressursene og disse kvinnene belønnes på samme måte som menn?

Vi har hvilt lenge på våre laurbær. Vi ble kanskje verdensmester i formell likestilling for 20 år siden, men vi er ikke verdensmester i reell likestilling.

Vi vil ha en likestillingslov som krever at viktige instanser i samfunnet, ikke minst næringslivet og arbeidslivets organisasjoner, tar et økt ansvar. Likestillingsloven skal gi rett og mulighet for den enkelte til å utfolde sine evner, uavhengig av kjønn. Det er det vi har fått til i den nye loven som arbeiderpartiregjeringen la fram forslag om.

Mange tror at vi i 2002, i et moderne, såkalt likestillingssamfunn, har likelønn. Men mer enn 20 år etter at det ble forbudt, er det fortsatt slik at kjønn bestemmer lønn. I privat tjenesteyting, f.eks. i banktjenesten, har kvinner 82 pst. av menns lønn. Skoleverket er best. Her er kvinners andel 93,8 pst.

Den reviderte loven gir adgang til å sammenligne lønn på tvers av faggrenser og tariffavtaler. Kvinner og menn tar fortsatt forskjellig utdanning og arbeider på forskjellige områder og i ulike sektorer, selv med lik utdanning. Dersom man ved en sammenligning kommer fram til at arbeidene er av lik verdi selv om de i det ytre er ulike, skal de lønnes likt. Det betyr at vi nå kan sammenligne forholdsvis ulikt arbeid. Det skal ikke lenger være noe hinder for at en kvinne som f.eks. er sykepleier, kan få vurdert sin lønn opp mot en mannlig ingeniørs lønn i samme virksomhet, f.eks. innen en kommune.

Det ble også foreslått av Stoltenberg-regjeringen å styrke forbudet mot forskjellsbehandling i forbindelse med bruk av permisjonsrettigheter for å styrke vernet for menn i forhold til fødselspermisjon. Bestemmelsen vil bidra til å styrke menns posisjon i forhold til arbeidsgivere som har liten forståelse når far ønsker å benytte seg av sin lovfestede rett til fedrekvoten, og til permisjon i to uker etter fødselen.

Vi vet at det er kun 6 pst. kvinner i styrer og råd i Norge, og fremdeles har næringslivets ledende storbedrifter kun 6 pst. kvinner i ledende stillinger. Kvinnene har økt sin kompetanse og er på lik linje med menn når det gjelder høyere utdanning. Arbeiderpartiet går derfor inn for 40 pst. kjønnskvotering i bedriftsstyrene.

I et samfunn hvor markedskreftene kanskje har fått større plass enn tidligere, er det enda viktigere at også kvinner er godt representert der makten ligger i de ulike styrene og bedriftene.

I 1981 ble Gro Harlem Brundtland vår første kvinnelige statsminister, og samme år innførte hun også en bestemmelse om kjønnskvotering i offentlige styrer og råd. Det er 20 år siden. Var det noen som sa at vi er på etterskudd?

Likestillingsarbeidet må ikke bare styrkes, det må styres. Ansvaret for å fremme likestilling skal ikke bare gjelde for det offentlige som i dag, Regjeringen foreslår at det lovfestes en plikt til å arbeide for og legge til rette for likestilling i hele samfunns- og arbeidslivet. Likestillingsloven gjelder alle, ikke bare noen få utvalgte. Men selv om vi arbeider for å utvide likestillingsrettighetene til å gjelde også i det private, må også det offentlige ta sitt ansvar. I enkelte sektorer skjer det at vi også der henger etter. Utdanningssektoren er en slik sektor. Av antallet professorer og folk i ledende stillinger i universitetsmiljøene utgjør nesten 90 pst. menn, kun 11 pst. er kvinner. Her må vi ha en aktiv politikk. Jeg er glad for at den nye regjeringen følger opp de kvoteringsordningene som vi innførte, og jeg håper at de vinner den kampen de tar med ESA og EU-regelverket på det området. Det er meningsløst hvis det regelverket skal hindre oss i en aktiv likestillingspolitikk.

Til slutt syns jeg det nå er på tide å vedta at likestillingsloven også skal gjelde for Den norske kirke. Kirkemøtet har slått fast at likestilling er i tråd med god kristen etikk. Da er det helt uforståelig at et parti som Kristelig Folkeparti går mot å lovfeste det som er Kirkerådets syn på hva som er god kristen etikk.

Jeg tar opp forslagene fra Arbeiderpartiet.

Presidenten: Representanten Trond Giske har tatt opp de forslagene han refererte til.

Afshan Rafiq (H): Høyre er skeptisk til kvotering. Jeg er derfor glad for at næringslivet nå får en sjanse til å skjerpe seg før kvotering blir brukt som et virkemiddel. Men så må heller ikke Arbeiderpartiet tro at det er så enkelt at bare man kvoterer inn i et styre, er alt i orden. Selv etter at vi nå i noen måneders tid har hørt og lest om et mer aktivt eiermiljø i Norge, er det fortsatt slik i hovedsak at eierne er relativt passive. Jeg vil gjøre arbeiderpartirepresentanten oppmerksom på at styret i en bedrift, som består av representanter for de samme eierne, først og fremst er et organ som skal kvalitetssikre de beslutningene som direktøren og ledelsen i bedriften gjør. Styret verken utformer eller fatter beslutninger, men etterprøver dem. Det er altså i bedriftens ledelse det er viktig å få inn kvinner, mer enn i styrene. Nå er det jo å håpe at flere kvinner i styrene fører til at det blir ansatt flere kvinnelige toppledere og derigjennom ledere, men det er jo en prosess som vil ta lang tid. I ledelsen går det jo heller ikke an å kvotere, for da snakker vi om enkeltansettelser og ikke noe representativt organ.

Det vi må gjøre nå, er altså å få kvinner inn i ledelsen i bedriftene, og her finnes det en rekke positive virkemidler vi kan ta i bruk for at kvinner skal synes, som f.eks. kvinnenettverk, bevisst rekruttering, mentorordninger osv.

Likestillingsarbeidet er ikke en ting man gjør seg ferdig med én gang for alle. Det er en prosess som stadig må gå fremover. Her i dag tar vi enda noen skritt fremover.

Det er med kvinnekamp som med valgkamp. Man overbeviser ingen om ikke argumentasjonen er logisk og basert på fakta. Og faktum er at norsk næringsliv går glipp av enorme verdier ved at de ikke har sett potensialet i alle de velutdannede kvinnene som finnes i dette landet. Faktum er at når norsk næringsliv kun rekrutterer fra 50 pst. av rekrutteringsmassen, stiller det automatisk dårligere enn bedrifter i f.eks. USA, som for lengst har innsett at kjønn ikke er et argument som kan brukes mot en kandidat. Jeg mener at vi ikke passivt skal sette oss ned og vente på at gubbeveldet lar kvinnene slippe inn.

Mange vil mene at næringslivet har fått mange nok sjanser, og at vi har ventet lenge nok. Jeg mener likevel det er riktig at næringslivet nå får en siste sjanse til å bevise at de vil ta hele Norge i bruk, og da tenker jeg i den sammenhengen ikke på distriktene, men på hele arbeidsstokken og hele den kompetansebasen vi har. Jeg synes 40 pst. kvotering til styrer i allmennaksjeselskap er et dristig virkemiddel, og det blir spennende å se om næringslivet klarer å oppfylle sine tidligere løfter. Jeg vil minne om at hvis næringslivet holder sine løfter og får kvinneandelen i norsk selskapsledelse opp til et skikkelig nivå, vil næringsministeren og barne- og familieministeren holde sine løfter om at kvoteringen ikke skal tre i kraft, og det er en tøff utfordring.

Departementet har foreslått en viktig endring som jeg er meget fornøyd med at vi nå endelig får, nemlig det jeg oppfatter som en klar avstandtagen fra alle former for seksuell trakassering. Vi kan ikke finne oss i noen former for seksuell trakassering, og vi kan ikke finne oss i at kvinner blir plaget, mobbet og trakassert på sin arbeidsplass.

Når mange bedrifter nå får en plikt til å rapportere i årsrapporten om sitt likestillingsarbeid, har noen prøvd å påpeke hvor mye merarbeid og hvor store merkostnader det vil føre til. Til dette er det å si at bedrifter som ikke har oversikt over sine ansatte, som ikke har en bevisst rekrutteringspolitikk, som ikke har en bevisst likestillingsprofil og som har ikke har kommet i gang med dette arbeidet, nok vil oppleve dette som vanskeligere enn de som er godt i gang allerede. Jeg vil understreke at hensikten med årsrapporteringen er å gi et bilde av hva bedriften har gjort, og hva slags strategi den legger til grunn for likestillingsarbeidet fremover. Hensikten er ikke at store bedrifter med hundrevis eller kanskje tusenvis av ansatte både i inn- og utland skal rapportere i detalj om hva som er gjort i forhold til hver enkelt ansatt. Spørsmål som er interessante, er av typen: Hva har bedriften gjort for å rekruttere kvinnelige ledere? Hvor mange kvinnelige ledere finnes? Og hvordan skal bedriften øke andelen kvinnelige ledere?

Så vil vi også gå inn for en endring i opptakene til skole og studier. Til dette vil jeg si at det er viktig at den enkelte utdanningsinstitusjon får avgjøre dette selv. Det er for øvrig i tråd med Høyres utdanningspolitikk at universiteter og høyskoler skal få mest mulig selvstyre. Det kan jo også være greit å vise til NTNU, som har hatt gode resultater med å rekruttere jenter til IT-studier og tiltak rettet spesielt inn mot kvinnelige studenter.

Etter at Norges Handelshøyskole i Bergen i mange år nå har utdannet en rekke fremragende kvinnelige økonomer, har nå høyskolen selv gått foran med et godt eksempel og ansatt sin første kvinnelige professor. Dette er bare ett eksempel på en utvikling i den positive retningen, og jeg har tro på at flere og flere kvinner etter hvert vil slippe til i viktige posisjoner.

Ulf Erik Knudsen (FrP): Jeg har tenkt å begynne med å være litt personlig. Jeg har aldri helt forstått dette maset om likestilling og hva det har bestått i. Det har sikkert sammenheng med at jeg er oppvokst med en yrkesaktiv mor i en ledende stilling og en far som måtte ta sin del av støvsuging og klesvask. Min mor ble ikke kvotert inn eller hadde spesielle støtte- eller beskyttelsestiltak. Hun var enkelt og greit så dyktig at hun fikk jobben og god lønn. Nå var kanskje ikke det typisk for 1970-tallet.

Men det finnes faktisk en overvekt av de kvinner som er i ledende stillinger, som har kommet i disse posisjonene uten kvotering og uten særtiltak. Hvis jeg ser på min tidligere samboer og min nåværende kjæreste, er de begge bedriftsledere – uten kvotering og uten å ha blitt sydd puter under armene på av særtiltak. Hvorfor skulle de trenge det? – De er jo dyktige!

Og jeg tror det er her kjernen ligger: Er man villig til å ta ansvar, er man dyktig og vil stå på, vil man få gode jobber og godt betalt enten man er mann eller kvinne.

Jeg tror vi i dag har en feilslått likestillingspolitikk som bl.a. er en følge av en skjevhet blant dem som har dominert debatten siden 1970-tallet. Dette er kvinner som i hovedsak har sitt rotfeste i 68-generasjonen og «kvinnekampen» på 1970-tallet, eller som er tilhengere av det foreldede tankegods fra denne tiden.

Det er på tide å våkne opp og se at tidene forandrer seg – pr. i dag er det klart flertall av kvinner på våre universiteter og høyskoler. Det vil avstedkomme at vi om 10-15 år har kvinner i minst halvparten av lederjobbene i Norge, hvilket vi også bør ha.

Fremskrittspartiet finner det urimelig at det offentlige skal bruke store ressurser på å ivareta friske, voksne, intelligente, velutdannede menneskers rettigheter. Vi har full tiltro til menneskenes egen evne til å klare dette, tiltro til at kvinner og menn kjenner sine behov og rettigheter, og tiltro til at de selv kan ivareta disse. All annen tankegang er etter vårt syn en krenkelse av det enkelte individs integritet og evne til å ta egne beslutninger.

Vi har med denne begrunnelse, bl.a. under budsjettbehandlingen i vinter, foreslått:

• avvikling av statlige bevilgninger til likestillingsforskning

• avvikling av Kompetansesenter for likestilling

• nedlegging av Likestillingsombudet

Vi ønsker endringer av likestillingsloven slik at andre instanser, herunder domstolene og Arbeidstilsynet, får i oppgave å håndheve de sentrale bestemmelser i loven, bl.a. bestemmelsen om diskriminering i lønnsspørsmål.

Men vi registrerer at vi har blitt stående alene om vårt syn.

Noe av det grelleste med dagens likestillingspolitikk er at det fortsatt er betydelige krefter i det norske samfunnet, sågar helt inn i Regjeringen, som ønsker å videreføre gårsdagens likestillingspolitikk ved at man fortsatt har en ufravikelig tro på kjønnskvotering. Vi mener at det må være soleklart at et individ som har fått et arbeid eller en posisjon på grunn av sitt kjønn og ikke på grunn av sine kvalifikasjoner, nedvurderes på det groveste av samfunnet og i egne øyne ikke kan føle spesielt stor tilfredshet.

Som det vil fremgå av innstillingen, går Fremskrittspartiet imot forslaget om å innta bestemmelser i likestillingsloven og regnskapsloven om likestillingsrapportering i årsberetningen. Begrunnelsen for dette er at årsberetningen som dokument skal gi informasjon til kreditorer, investorer, ansatte, eiere m.m. om foretakets økonomiske situasjon og fremtidsmuligheter. Beretningen avgis av foretakets styre og inngår i foretakets årsrapport. I de fleste foretak utgjør årsberetningen fra en til to sider. Det må være åpenbart at omfanget av opplysninger som skal inngå i årsberetningen, ikke må bli så omfattende at regnskapsinformasjon og de andre sentrale formål med årsberetningen blir borte.

Forslaget vil ramme blindt alle regnskapspliktige, inkludert alle aksjeselskaper, også akseselskaper og andre regnskapspliktige som må anses som små foretak, og det er kanskje her noe av hovedproblemet ligger. Jeg må spørre: Var det ikke denne regjeringen som sa at de skulle gjøre det lettere for næringslivet – ikke dynge det ned med flere tullete lover og regler? Isteden gjør man det faktisk bare verre.

Jeg vil avslutte med å ta opp Fremskrittspartiets forslag.

Presidenten: Representanten Ulf Erik Knudsen har tatt opp det forslaget han refererte til.

Ola T. Lånke (KrF): Stortinget vedtar i dag viktige endringer i likestillingsloven. I motsetning til foregående taler kan jeg på mitt partis vegne stille meg helt og fullt bak disse endringene.

En del av oss husker noen år tilbake – da likestillingsloven ble vedtatt i 1978. Bare én representant fra Kristelig Folkepartis stortingsgruppe stemte den gang for likestillingsloven – resten av stortingsgruppen trengte litt mer tid på seg. Så det kunne kanskje sies at Kristelig Folkeparti har gått gjennom en «kjønnsmodning» siden den gang. Denne modningsprosessen i forhold til likestilling har for øvrig gjort seg gjeldende også i andre partier og i brede lag av folket.

I dette historiske lyset har vi med en viss interesse registrert at partiet uformelt av noen er kåret til «de tøffeste» og «de beste» når det gjelder likestillingsinnsats. Uten at det bør være noe uttalt mål for noen å skulle være «best i klassen» i en slik sak, har vi likevel merket oss at likestillingsdirektøren og Likestillingsombudet ifølge Dagsavisen 10. mars i år uttaler at de mener Arbeiderpartiet må skjerpe sin likestillingspolitikk, samtidig som de roser Samarbeidsregjeringen og sier: «De har fått gode resultater på svært kort tid». Det er selvsagt hyggelig.

Selv om det de siste tiårene har skjedd store endringer i kvinnerollen, viser statistikken tydelig at vi fortsatt har en meget skjev kjønnsfordeling i utdanning, arbeidsliv, husarbeid og i omsorgen for barn. Kristelig Folkeparti har de siste årene lagt økt vekt på at likestilling skal integreres i alle politikkområder. Kvinner og menn skal ha like rettigheter og muligheter. Kjønn skal ikke føre til diskriminering eller forfordeling på noe område i samfunn og arbeid.

Kristelig Folkeparti mener at likestilling innebærer at man får lik lønn for arbeid av lik verdi, og at kvinners posisjon på arbeidsmarkedet generelt blir styrket. Likestilling innebærer også at menn i større grad tar ansvar for oppgaver og plikter i hjemmet. Endringene i likestillingsloven er virkemidler for å nå disse målene. De endringene vi i dag vedtar, dreier seg kort sagt om plikt til å arbeide for likestilling, skjerping av forbudet mot forskjellsbehandling på grunn av kjønn og forbud mot seksuell trakassering.

Så kan vi spørre: Har det egentlig noen betydning om kvinnene kommer sterkere med i mannsdominerte utdanningsinstitusjoner og mannsdominerte arbeidsplasser? Dette spørsmålet ble også stilt da kvinnene i sin tid ble kvotert inn i politikken og Regjeringen. Etter min mening handler ikke dette om kjønnskamp, det handler like mye om å sikre bredden i rekrutteringen. Hvis man etterlyser større erfaringsbredde i ledelse og styrer generelt, vil det naturlig bli plass til flere kvinner. Erfaringen tilsier at flere kvinner i kollegiet utvider meningsspekteret. De tilfører debatten nye innfallsvinkler, og prioriteringene blir noe annerledes.

Stortinget vedtar også at det skal bli mulighet til å praktisere radikal kjønnskvotering ved opptak til høyere utdanning der kvinner er underrepresentert. Utdanningsinstitusjonene skal selv avgjøre om de vil ta i bruk dette virkemiddelet. Radikal kjønnskvotering ved opptak til høyere utdanning høres for mange dramatisk ut, men jeg vil minne om at i arbeidslivet og ved opptak til yrkesrettet utdanning gjelder denne regelen allerede. Samfunnet trenger menn og kvinner på alle nivåer. Først da vil vi ha et optimalt likestilt samfunn.

Poenget med å få seksuell trakassering inn i likestillingsloven ser jeg på som svært viktig. Seksuell trakassering er «uønsket seksuell oppmerksomhet som er plagsom for den oppmerksomheten rammer», og den kan være både verbal, ikke-verbal og fysisk. Forekomsten av seksuell trakassering er grundig dokumentert. I dag pålegger arbeidsmiljøloven arbeidsgivere å verne ansatte mot trakassering, herunder seksuell trakassering. Denne regelen er viktig, men den har begrenset rekkevidde. Seksuell trakassering rammer også andre enn arbeidstakere, f.eks. studenter/skoleelever og deltakere i organisasjonslivet. Disse kan gis bedre vern gjennom en bestemmelse i likestillingsloven.

I diskusjonen om likestillingsloven har den skjeve kjønnsfordelingen i næringslivet vært særlig fokusert. Sterke røster i næringslivet hevder imidlertid med tyngde at det finnes bedre virkemidler for å få kvinner inn i ledelse og styrearbeid enn kvotering. Det kan være naturlig å spørre hvorfor man ikke allerede har benyttet seg av disse andre virkemidlene i sterkere grad. Saken er at menn har blitt kvotert inn i ledelse og styrer lenge nok. Nå er det dyktige kvinners tur. Kjønnskvotering kan bety at middelmådige menn blir erstattet av velkvalifiserte kvinner.

En del bedrifter har meldt om at skjemaveldet blir svært komplisert og detaljert når vi pålegger dem enda flere rapporteringsoppgaver. Til det vil jeg si: Kristelig Folkeparti er i Regjeringen med på å gjøre Norge enklere. Vi vil holde fast på hovedformålet med bestemmelsen om at virksomheter er pålagt å utarbeide årsberetning der det skal redegjøres for likestilling i virksomheten – hovedformålet er å skape økt og mer systematisk oppmerksomhet mot likestilling i virksomheten. (Presidenten klubber.)

– Jeg ser at jeg ikke får tid til å fullføre dette resonnementet, så jeg får komme tilbake i et innlegg senere.

Eli Sollied Øverås (Sp): For Senterpartiet er det viktig å understreke at likestillingslova først og fremst tek sikte på å kjempe mot diskriminering på grunn av kjønn. Lova skal vere både ikkje-diskriminerande og leggje til rette for likestilling mellom kjønna. Den debatten vi har hatt i media om tvangsekteskap og kjønnslemlesting blant unge minoritetsjenter og -kvinner, har vekt sterke reaksjonar blant dei fleste av oss politikarar. Dette er forbode i Noreg og regulert i straffelova som ei straffbar handling. Tiltak og reaksjonar mot desse avskyelege straffehandlingane som har vore avdekte særleg den siste tida, må følgjast opp i straffelova. Etter Senterpartiet si meining vil det ikkje gi minoritetskvinnene betre vern om dette vert regulert i likestillingslova, når så mange ser ut til ikkje å bry seg når det er regulert i straffelova.

Likestillingsarbeidet innanfor Den norske kyrkja går seint. I 1999 oppnemnde Kyrkjemøtet ei nemnd for kvinne- og likestillingsspørsmål for å følgje opp arbeidet med «Kirker i solidaritet med kvinner». I høyringsuttalen frå Kyrkjerådet i 2000 heiter det at intensjonane i likestillingslova er i godt samsvar med kristen etikk. Det er jo godt å høyre.

Vidare har Kyrkjerådet uttalt at Kyrkja likestiller kvinners og menns tenester og har ein målretta strategi for slik likestilling i praksis. Vidare peikar Kyrkjerådet på at det for lengst er slått fast at kvinner og menn skal likestillast ved tilsetjingar i Den norske kyrkja. Slik Senterpartiet oppfattar Kyrkjerådet, skal det arbeidast aktivt for likestilling, og det vert hevda at likestilling mellom mann og kvinne er i tråd med Kyrkja si lære og praksis. Men etter det som er realiteten i dag, vil Senterpartiet her følgje utviklinga med stor interesse og sjå om det vert samsvar mellom liv og lære i den praktiske tilsetjingspolitikken i Den norske kyrkja.

Den offentlege debatten om kvotering av kvinner i AS-styre har engasjert mange. I år 2000 var berre 6,4 pst. av styremedlemene i børsnoterte selskap kvinner. Trass i at om lag 50 pst. av landets befolkning er kvinner, er det altså berre vel 6 pst. som slepp inn i dei mannsdominerte styreromma. Og det vekte oppsikt då næringsministeren gjekk ut og fronta kvinnerepresentasjon. Ja, statsråd Gabrielsen har endåtil uttalt at han i verste fall ville skrive om aksjelova for å tvinge fram 40 pst. kvinnedel.

Eg vil også gi ros til statsråd Dåvøy for hennar engasjement i saka. Det har vore tydeleg for oss som har observert statsråden, at dette er noko statsråden brenn for. Og med den offensive haldninga som statsråden har, finn eg det også naturleg at regjeringspartia her vil gi si støtte til forslag nr. 3, frå Arbeidarpartiet og Senterpartiet, og då vil det få fleirtal.

Lik lønn for likt arbeid har vore ein gjengangar i politiske debattar om likestilling. Stortingsfleirtalet har gong på gong uttrykt at dette er eit rettvist krav, samtidig som dagens realitet er at kvinner ligg lågare i lønn enn sine mannlege kollegaer. Dessverre er det ikkje fleirtal bak merknaden frå Arbeidarpartiet, SV og Senterpartiet om at arbeidsgivar har ansvar for å sørgje for at vedtak i Klagenemnda vert følgde opp. Og etter mi meining får målet om å oppnå likelønnsutvikling i Noreg ikkje full effekt før vedtak i Klagenemnda får konsekvens.

Innstillinga til proposisjonen samlar stor støtte om at seksuell trakassering ikkje skal aksepterast, og det er bra. At det er semje om at det er behov for eit vidare bruksområde for reglar om vern mot seksuell trakassering enn det som i dag finst i dagens regelverk, vil bety ei skjerping av regelverket og eit steg vidare mot det vi meiner er uakseptabelt, nemleg seksuell trakassering på alle nivå.

Eg vil til slutt understreke at når det viser seg at det faktisk i fleire utdanningsinstitusjonar og yrkesgrupper er ei svært skeiv fordeling mellom kjønna, så må vi søkje å finne måtar slik at dette vert jamnare og betre fordelt. Derfor støttar vi fullt ut at den einskilde institusjonen får fullmakt til å sikre eit jamt opptak av studentar av begge kjønn. Elles avventar vi stortingsmeldinga frå Utdannings- og forskingsdepartementet, der òg likestilling skal behandlast.

Knut Storberget (A): Etter å ha hørt representanten Knudsen her i stad, har vi jo litt igjen, da. Det er et stykke å gå. Og det er ikke bare et stykke å gå, men det er også et kraftig varsku om at det er grunn til å være beredt også i årene som kommer. Det skal altså være en krenkelse av individets integritet at det på grunn av kjønn skulle få en posisjon, men det er faktisk ikke det vi snakker om. Det er ikke det som er problemet. Det vi snakker om, er at det er mange mennesker med kvalifikasjoner som på grunn av sitt kjønn faktisk ikke får posisjoner. Og det er jo der krenkelsen ligger.

Jeg vil bevege meg litt i ytterkanten av likestillingsdebatten og touche litt inn på spørsmålet om seksuell trakassering. For mange utgjør slik trakassering en grovt plagsom krenking, ofte med rot i et kjønnsrollemønster hvor én hersker og den andre er vergeløs. Sjikanen kan framtre i mange valører, fra de mindre og korte hendelser til de alvorligste overgrep. I all hovedsak er det kvinner som trakasseres av menn.

Vi lovgivere har for lengst signalisert at en slik atferd er uønsket. Gjennom straffeloven § 201 har vi endog belagt med straff dem som med ord eller handling grovt seksuelt krenker en annen. Og det må også være ganske åpenbart at alminnelige, mer erstatningsrettslige prinsipper fra før av kan danne grunnlag for dom på erstatning, også for en som volder skade gjennom slik trakassering Stortinget drøfter i dag. Og det er grunn til å spørre: Er det så grunn til å få en egen bestemmelse om dette i likestillingsloven? Ja, dessverre, det er åpenbart et slikt behov. Både som norm og som klargjørende grunnlag for reaksjon vil en ny bestemmelse ha sin virkning. Ledelse, organisasjoner og arbeidsgivere får klart ansvar for å forebygge slik uønsket atferd, og lovteksten gir derfor en klar plikt og oppfordring til å sette et tema man før har ledd av eller tidd i hel, på dagsordenen – denne gang med en alvorlig undertone.

Konsekvensene av seksuell trakassering kan ikke undervurderes. Psykiske lidelser som angst og depresjoner og fysiske stressreaksjoner vet vi går oftest igjen. Også direkte overfor skadevolder, den som trakasserer, gis det et helt klart signal. Dette aksepteres ikke. I den grad det tidligere har vært tvil om dette, skisserer jo lovforslaget et klart grunnlag, bl.a. for å gi dem erstatning. Loven gir i så måte hjelp til både domstoler, institusjoner, organisasjoner, ledere og andre til å sette grenser for uønsket atferd. Og når undersøkelser viser at én av fem kvinner har vært utsatt for slik trakassering i sitt yrkesaktive liv, er det grunn til å ta det svært alvorlig.

Egentlig snakker vi om en typisk psykisk vold som er helt uakseptabel, og som burde engasjert langt flere av oss. De aktører i kriminalpolitikken som går svært høyt på banen med kraftige tiltak mot annen type vold, synes ikke like ivrige i denne debatten, til tross for at dette er det hverdagen er preget av for mange kvinner i det ganske land. Det var bl.a. grunn til å etterlyse Fremskrittspartiets representanter da Stortinget sist debatterte vold mot kvinner. Salen var tom. Ingen strenge ord, ingen radikale forslag fra den kanten.

Dessverre er oppslagene rundt denne problematikken for små, og temaet rimelig uaktuelt i fjernsynsdebatter. Kanskje endringene i likestillingsloven også skjerper offentlighetens søkelys. Det er grunn til å håpe.

Statsråd Laila Dåvøy: Ikke noe land i verden kan rose seg av å ha klart å oppnå full likestilling, heller ikke Norge. Det er ikke til å legge skjul på at vi på enkelte områder i Norge i dag har et demokratisk problem på grunn av fravær av likestilling. Derfor er det viktige forslag som skal behandles her i dag, og som vil bidra til at arbeidet med likestilling tar et viktig skritt fremover.

Det var den forrige regjeringen Bondevik som påbegynte arbeidet med endringer i likestillingsloven. Forslagene ble i stor grad fulgt opp av regjeringen Stoltenberg, som la frem forslag til endringer i likestillingsloven for Stortinget i april i fjor. Forslagene ble stadfestet etter regjeringsskiftet i fjor høst. Jeg vil derfor dele æren for endringsforslagene, som innebærer flere viktige skritt videre, med mange. Dette sier at vi i Norge i dag i stor grad står sammen om at arbeidet for likestilling er viktig.

Jeg vil særlig peke på forslaget til endring i likestillingsloven § 1 som legger grunnlag for økt aktivitet for likestilling. Dagens lov gir offentlige myndigheter et særlig ansvar for å fremme likestilling. Dette var banebrytende da loven kom. Det er et veiskille at dette ansvaret nå skal deles med flere. Forslaget innebærer at private arbeidsgivere og arbeidslivets organisasjoner nå får en forpliktelse til å iverksette konkrete tiltak for å fremme likestilling innenfor sitt ansvarsområde. Når dette forslaget har fått en gjennomgående positiv oppslutning fra høringsinstansene, ser jeg dette som et uttrykk for at samfunnet har stor forståelse for verdien for oss alle av økt likestilling. Jeg tror denne endringen vil bety mye for økt bevisstgjøring av vårt felles ansvar for å oppnå likestilling.

Forslaget om å dokumentere den faktiske situasjonen og redegjøre for planer og tiltak i bedriften vil gi dem som gjør et godt arbeid for likestilling, mulighet til å fremheve dette, mens de som gjør lite, vil få dette synliggjort. Jeg håper at denne endringen vil fungere som en rakett når det gjelder å styrke kvinners plass i ledersjiktet i norsk næringsliv. Det er et problem for næringslivet at de ikke gjør bruk av de best kvalifiserte, men kun velger blant en begrenset gruppe.

Forslaget om en styrking av vern i forbindelse med graviditet, fødsel og utnyttelse av fødselspermisjoner skal bl.a. bidra til å styrke menns posisjon i forhold til de arbeidsgivere som har liten forståelse for at også menn ønsker å ta et større ansvar for omsorgen for små barn. Å styrke menns omsorgsrolle er i samsvar med Sem-erklæringen om å arbeide for likestilling ikke bare i arbeidslivet, men også i familiene. Regjeringen ønsker å skape økt fleksibilitet i arbeidslivet og å styrke forutsetningene for å kombinere omsorg og karriere. Likestilling i familien er et mål i seg selv, samtidig som en jevnere fordeling av omsorgsansvar i familiene letter kvinners stilling i arbeidslivet.

Vi har i Norge en yrkesaktivitet blant kvinner som ligger på topp i forhold til andre vestlige land, 69 pst. i 2000. Vi har likevel et mer kjønnsdelt arbeidsmarked enn de fleste, med lav andel kvinner i lederstillinger og en skjev nærings- og yrkesfordeling mellom kvinner og menn. Mange kvinner arbeider i tillegg deltid. Det er nødvendig å se disse forholdene i sammenheng med ulik fordeling av lønn og pensjonsrettigheter.

Selv om kvinner og menn har rett til lik lønn for arbeid av lik verdi, er det dessverre fortsatt et faktum at kvinner har lavere lønnsinntekter enn menn for et årsverk. Det meste av uforklarlige lønnsforskjeller mellom kvinner og menn kan knyttes til det som vanligvis kalles verdsettingsdiskriminering. Det vil si at kvinnedominerte yrker verdsettes lavere enn mannsdominerte. Dette er uakseptabelt.

Regjeringen vil sørge for at det offentlige tar et større ansvar for å bidra til likelønn mellom kvinner og menn. At det nå kommer klart frem i likestillingsloven at det er adgang til å sammenlikne lønn på tvers av faggrenser og tariffavtaler, er viktig. Å få sentrale momenter som skal inngå i vurderingen av om arbeidene er av lik verdi, inn i loven, bør også bidra til å gjøre loven nyttigere som redskap i arbeidet for likelønn. Departementet har også startet et treårig prosjekt hvor et tyvetalls virksomheter innenfor privat og offentlig sektor skal vurdere lønn og verdien av det arbeidet kvinner og menn utfører. Disse erfaringene vil bli brukt av Likestillingsombudet i håndhevingen av loven.

Seksuell trakassering er dessverre utbredt både i arbeidslivet, i organisasjoner og i utdanningsinstitusjoner og kan få alvorlige følger både for dem som rammes, og for miljøet rundt. Seksuell trakassering rammer først og fremst kvinner. Vi må slå tydelig fast at seksuell trakassering ikke kan tolereres, og lovutkastet inneholder et klart forbud mot seksuell trakassering, i § 8a, og også en vernebestemmelse som skal håndheves av Likestillingsombudet og Klagenemnda for likestilling. Det avgjørende blir ikke å vurdere et eventuelt overgrep, noe som må overlates til de alminnelige domstoler. Men ombudet må ta stilling til om den ansvarlige har gjort nok for å forebygge og forhindre at seksuell trakassering skjer innenfor vedkommendes ansvarsområde.

Det er en viktig svakhet ved dagens lov at brudd på loven, som f.eks. forbigåelse i ansettelsessaker, får begrensete konsekvenser selv om ombudet kan fastslå brudd på loven. Objektivt erstatningsansvar, § 17, er en skjerpet erstatningsregel og innebærer at erstatningsansvar pålegges uten hensyn til skyld. Endringen vil gjøre håndhevingen av likestillingsloven mer effektiv og mer reell og er ifølge Likestillingsombudet et av de viktigste endringsforslagene.

Et levende demokrati innebærer at kvinner og menn må gis like rettigheter og muligheter til å delta i og påvirke samfunnsutviklingen på alle samfunnsområder. Regjeringen ønsker derfor å styrke rekrutteringen av kvinner til ledende stillinger og til styreverv. Ikke minst i styrerommene fattes det beslutninger som er viktige for økonomi og samfunnsutvikling. Styreverv gir derfor grunnlag for makt og innflytelse. Når vi samtidig ser at kvinneandelen ligger på et bunnivå, er dette et demokratisk problem og sløsing med ressurser og kompetanse. Den lave kvinneandelen både i styrer og ledelse er også et signal om at kvinner og menn ikke har samme utviklings- og karrieremuligheter i arbeidslivet. Norge ligger på dette området langt etter land som vi oppfatter som mindre likestilte enn oss.

Regjeringen besluttet derfor nylig at det skal fremmes forslag om krav om minst 40 pst. representasjon av begge kjønn i styrene til alle statsforetak, statlige særlovselskaper, statsaksjeselskaper og allmennaksjeselskaper. Dette kommer Regjeringen tilbake til. Forslaget vil bidra til at kvinners kompetanse blir benyttet bedre i næringslivet, både i og utenfor styrerommene. Dette vil gi positive ringvirkninger for kvinners karrieremuligheter og vil komme hele næringslivet til gode.

Det foreligger et mindretallsforslag fra SV om å ta inn en ny bestemmelse i lovens formålsparagraf om at loven også tar sikte på å bedre minoritetskvinners stilling. La meg gjøre det helt klart at likestillingsloven gjelder for hele befolkningen. I Sem-erklæringen uttalte Regjeringen også at arbeidet med likestilling mellom menn og kvinner må rette seg mot alle medlemmer av det norske samfunn, uavhengig av religion og kulturell bakgrunn. Minoritetskvinner skal og må erfare at loven beskytter og fremmer også deres rettigheter.

Regjeringspartiene benyttet den 8. mars til et møte med en flott samling av kvinner med ulik etnisk bakgrunn, til frokost og debatt. Det er et faktum at det fortsatt er en lang vei å gå før alle opplever likestilling i dagens Norge, og vi har en stor ubrukt ressurs i mange av de godt kvalifiserte innvandrerkvinnene. Dessverre opplever mange innvandrerkvinner en dobbelt diskriminering: både som kvinner og i forhold til etnisitet. Jeg ser på dette som et viktig felt som det må arbeides videre med, og jeg vil gi dette arbeidet prioritet.

Jeg mener det fremlagte forslaget til endringer i likestillingsloven vil gi et tidsriktig lovverk som fremmer ønskete holdninger, og med tilstrekkelig kraft og tydelighet til å være et viktig bidrag i samfunnsutviklingen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Eirin Faldet (A): Den norske kirkes syn på likestilling mellom kjønnene har endret seg siden loven ble vedtatt. Som representanten Lånke sa har også Kristelig Folkeparti innsett at det er viktig å benytte seg av den erfaring og referanse som kvinner har i hverdagen. Ja, til og med Kirkerådet har påpekt i sin høringsuttalelse at det for lengst er fastslått at kvinner og menn skal likestilles ved ansettelser i Kirken. Jeg håper at statsråden kan si seg enig i Kirkerådets uttalelser når de sier at forskjellsbehandling av kvinner og menn ved ansettelser ikke kan begrunnes i Kirkens lære, og at ulik behandling på grunn av kjønn derfor ikke kan sies å ha noen «nær sammenheng med religionsutøvelsen» i Den norske kirke. Følgelig vil det heller ikke være noe inngrep i religionsfriheten om loven kom til anvendelse. Forutsetningen for at ansettelse av prester skal omfattes av unntaket, synes derfor å være bortfalt. Jeg vil gjerne høre statsrådens syn på dette.

Statsråd Laila Dåvøy: Det står i odelstingsproposisjonen at dette spørsmålet som representanten tar opp, måtte utredes i samarbeid med Kirken, og at et forslag ville bli sendt ut på høring høsten 2001. Dette var fra den forrige regjering. Dette spørsmålet er ikke utredet og har heller ikke vært på høring. Det pågår en dialog mellom Kultur- og kirkedepartementet og Kirkerådet. Personlig har jeg også tatt kontakt med Kirkerådets leder og ønsker i nærmeste framtid – vi har avtalt et møte – å reise denne problemstillingen.

Unntaket for indre forhold i trossamfunn i § 2 må også ses i sammenheng, har jeg lyst til å nevne, med bestemmelsene i Grunnloven § 2, som sikrer retten til fri religionsutøvelse, og bestemmelsene om religionsfrihet i internasjonale menneskerettighetskonvensjoner, eksempelvis Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen, EMK, artikkel 9. Den norske kirke, som ett blant mange trossamfunn i Norge, omfattes av unntaksbestemmelsen i likestillingsloven. En opphevelse av denne bestemmelsen vil følgelig være i strid med ovennevnte bestemmelse, og komiteens flertall, bestående av Kristelig Folkeparti, Høyre og Fremskrittspartiet, støtter også dette syn. Vi har en jobb å gjøre før vi kommer så langt. Jeg skal i hvert fall ta et initiativ.

Ulf Erik Knudsen (FrP): I den senere tid er det innført krav om at årsberetninger skal inneholde informasjon om bedriftenes arbeid med helse, miljø og sikkerhet, noe som allerede har utvidet omfanget av beretningene betydelig. Nå ønsker man altså å utvide dette til også å omfatte likestilling. Faren for at årsberetningene etter slike utvidelser ikke egner seg som redskap for tradisjonelle økonomiske analyser, er i henhold til næringslivet meget stor. Fremskrittspartiet mener at det er åpenbart at forslaget medfører betydelig arbeid for foretakene, særlig for dem som ikke har store personalavdelinger, og det er faktisk de fleste i disse bransjene.

Det er jo også slik, som jeg sa i mitt hovedinnlegg, at dette forslaget rammer blindt alle regnskapspliktige, også de såkalt små foretakene, som jeg er bekymret for. Det er også et spørsmål om behovet innenfor enkelte firmaer for å redegjøre for likestillingspolitikken. Hva med firmaet Thorvaldsen & sønner i betongsaging – åtte mann ansatt, ikke én kvinne i bransjen? Likestilling internt i bedriften kan man stille spørsmålstegn ved. Hva med de tre venninnene som har etablert en frisørsalong, og som ikke har de minste planer om å ekspandere? Hva med min kjærestes firma, som driver innen gulvbransjen og har én kvinne og fem menn ansatt? Skal hun skrive årsberetninger om hvordan de skal styrke sjefens stilling ytterligere? Det er en del spørsmål som henger i luften i forbindelse med det som ser ut til å bli vedtatt i dag. Vi registrerer jo at det blir vedtatt. Jeg vil spørre statsråden om hva hun vil gjøre for å komme næringslivet i møte og for å prøve å få en praktisk utforming av disse reglene som blir til å leve med for de små og mellomstore bedriftene.

Statsråd Laila Dåvøy: Under utarbeidelsen av loven var det også en diskusjon knyttet til handlingsplaner for likestilling i bedriftene. Der har både Sverige og Finland en lovfestet plikt. Det ville vært en mye strammere og mye mer omfattende bestemmelse for næringslivet. Vi har altså valgt å gå til en skjerping av aktivitetsplikten og en redegjørelse i årsberetninger eller budsjett når det gjelder likestilling.

Det er ikke snakk om å legge til rette for svære skjemaer og utredninger. Det er snakk om å skrive en kort melding i årsberetningen der det fremgår at man er opptatt av likestilling, at man har gjort enkle grep for å sørge for å etterleve dette. Det er opp til bedriften hvor mye de har lyst til å skrive.

Men jeg har lyst til å nevne at kanskje er Fremskrittspartiet litt gammeldags når de ikke vil ha dette inn i loven. I USA, i Canada og i en rekke andre land er man meget opptatt av dette. De oppfyller sin aktivitetsplikt når det gjelder likestilling, med glede, og i USA sier man ganske åpent at man vurderer det som et markedsfortrinn at folk kan lese i årsberetningene at de er opptatt av likestilling. Det er rett og slett et pluss for bedriftene. I Norge har vi et prosjekt som Barne- og familiedepartementet støtter, der 60 bedrifter i det private næringslivet er inne i et forsøk, i et prosjekt hvor de jobber med aktivitetsplikt og redegjørelse for likestilling i årsberetninger. Det er stor entusiasme, og jeg tror personlig at dette er et fortrinn for bedriftene. De har et konkurransefortrinn når de faktisk velger å sette likestilling på dagsordenen og bruker de ressursene som kvinnene representerer.

May Hansen (SV): Jeg er meget fornøyd med det statsråden kom med i forhold til årsberetninger. Mye av det andre som hun sa i sitt innlegg her, er jeg helt enig i. Jeg var også veldig fornøyd da statsråd Gabrielsen gikk høyt ut på banen og lovet at man skulle tvinge bedriftene til økt kvinneandel i sine styrer.

Regjeringspartiene vil jo ikke endre likestillingsloven slik at likestillingslovens regler om kjønnsrepresentasjon også skal gjelde for aksjeselskap. Vi har vel alle skjønt at her har det vært en dragkamp innad i Regjeringa og diskusjoner, hvor man har trukket tilbake det man sa i utgangspunktet. Hvordan vil statsråden påskynde denne prosessen, og tror statsråden virkelig på at vi vil få en høyere kvinneandel uten lovendring? Og når kommer den utredningen fra Regjeringa?

Statsråd Laila Dåvøy: Det har vært en spennende sak å jobbe med, og selv om representanten ikke akkurat spurte, kan jeg si at vi er kommet til at akkurat når det gjelder private aksjeselskaper, har man ikke hatt noe ønske om å innføre denne ordningen. Det er svært mange små aksjeselskaper i landet vårt, og det ville kanskje være urimelig der hvor det var én ansatt, som det ofte er i disse selskapene. Jeg har jo hatt en slik bedrift selv. Nå er jo jeg tilfeldigvis kvinne, men i alle fall mener vi at en del bedrifter er så små at vi ikke ønsker å pålegge dem denne ordningen.

Når det så gjelder sakens videre gang, jobber vi intensivt. Vi har startet arbeidet og er godt i gang, og jeg regner med at vi skal klare å fremme loven enten på slutten av 2002, altså til høsten, eller senest i begynnelsen av 2003, så loven ligger ikke langt unna.

Så spør representanten om jeg tror at vi får dette til uten lovendring. Det er faktisk opp til næringslivet. De har jo hatt lang tid på seg. I 2005, når loven eventuelt skal iverksettes, har de hatt ti år på seg fra vi først begynte med denne diskusjonen. Det er i alle fall lenge nok, og jeg kommer ikke til å kvie meg for å sette loven i verk dersom man ikke har oppnådd kjønnskvotering pr. 1. januar 2005. Det er Regjeringens intensjon.

Trond Giske (A): La oss først konstatere at i saken om kjønnskvotering i bedrifter har Regjeringen, i hvert fall næringsministeren, vært opp som en løve og ned som en skinnfell. Når saken kommer til politisk realitetsbehandling her i salen, er det faktisk bare Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV som står med konkrete forslag som faktisk kan føre til disse endringene.

Men mitt spørsmål gjelder en annen sak, og det er Kirken. I våre merknader sier vi at når det gjelder likestilling i Kirken, kan vi ikke lenger se at det som har med indre trosforhold å gjøre, gjør det relevant å unnta Den norske kirke fra likestillingsloven. Det er jo ikke sånn at et trossamfunn normalt sett er unntatt fra lovgivning. Den norske kirke er omfattet at straffelovgivningen selvsagt, den er omfattet av regnskapsloven, og den er omfattet av arbeidsmiljølovgivningen. Det skal ganske mye til for å unnta en virksomhet eller en aktivitet fra norsk lov. Derfor skal det også ganske dype trosspørsmål til for å unnta et trossamfunn fra likestillingsloven.

Nå sier Den norske kirke selv gjennom Kirkemøtet at likestilling er i tråd med god kristen etikk. Mitt spørsmål til statsråden blir derfor: Hvorfor er statsråden og Regjeringen mot å lovfeste at kristen etikk skal gjelde i Den norske kirke?

Statsråd Laila Dåvøy: Det er i dag et unntak for trossamfunn, og det er jo flere trossamfunn enn Den norske kirke i Norge. Grunnen til at Regjeringen og jeg ønsker å avvente dette, er at vi vil gjøre dette i samarbeid med Kirken. Vi ønsker ikke å ta initiativ på egenhånd uten at de som er berørt, har vært i samtale med oss. Og uansett bør et slikt forslag utredes og sendes på høring. Det er ikke bare, synes jeg, å ta en beslutning om dette fra Stortinget uten at de det gjelder, er med. Det var jo også regjeringen Stoltenbergs intensjon, hvilket ikke skjedde. Det står også nedfelt i proposisjonen.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Karin S. Woldseth (FrP): Det er mye som opprører meg ved likestillingsloven. Den er, som kjent, etter vårt syn overflødig og har ikke den tilsiktede virkningen. Senest på mandag kunne man lese at jenter fremdels velger det tradisjonelle. Kanskje er det faktisk slik at jenter i dag ønsker å velge uten å bli styrt av det offentlige? Jeg er så heldig at jeg kjenner en rekke av disse unge jentene, og jeg ser ikke akkurat ubesluttsomhet og usikkerhet som noe fellestegn hos disse – sterke, flotte, unge jenter som gjør sine valg. Og la oss nå la dem gjøre disse valgene uten at det offentlige skal regulere dem til jobber de ikke finner meningsfylte.

Prinsippet som ser ut til å ha befestet seg i en rekke partier, er at vi kvinner er et beskyttet kjønn som trenger særbehandling, og at vi, kvinner altså, er så lite i stand til å ta vare på våre interesser at vi trenger en lov som tar vare på oss.

Det kan synes som at det må sitte svært mange kvinner rundt om i de politiske miljøene med dårlig både selvbilde og selvtillit, når de mener at det eneste virkemiddelet for å oppnå likestilling er gjennom lov. Jeg viser til § 3 i forslag til ny likestillingslov, hvor man altså går inn for særbehandling av ett kjønn. Fremskrittspartiet er visst det eneste partiet som faktisk har troen på at menn og kvinner har lik evne og vilje til å handle på egne vegne.

På 1970-tallet, den gang kvinnenes arbeidskraft var nødvendig og man brukte alle overtalelseskunster for å lokke dem bort fra kjøkkenbenken, var det kanskje nødvendig å brøyte vei og endre holdninger. Men dette er 30 år siden, og heldigvis har utviklingen gått fremover for både menn og kvinner. For meg og sikkert for flere enn meg oppfattes likestillingsloven ikke som noe annet enn en lov som diskriminerer kvinner.

Noen partier mener visst at vi kvinner fremdeles er «det svake kjønn», som verken er i stand til å hevde vår rett eller kan gjøre våre egne valg. Ja, man mener altså at kvinner trenger en særlov for å kvoteres inn i jobber de ellers ikke ville ha fått hvis de konkurrerte på like vilkår med menn.

Dette er diskriminering, og de partiene som fremdeles i 2002 har dette snevre og diskriminerende kvinnesynet, burde snarest mulig ta seg en tur ut i verden, utenfor dette hus. Jeg tror de ville bli overrasket over hva de fikk se.

Det finnes andre lover som kan ta tak i noe av det som likestillingsloven omfatter, f.eks. arbeidsmiljøloven og straffeloven. Man trenger ikke egne nemder som skal være dommere i saker som blir rammet etter denne loven. Det er derfor vi har domstoler.

Det er opprettet likestillingsutvalg, likestillingsombud, likestillingsdirektør og likestillingssenter, og skal vi tro det vi leser, så har ikke dette hjulpet det minste, i alle fall ikke på unge jenters yrkesvalg. Og da er ikke dette annet enn bortkastede skattekroner.

Eirin Faldet (A): Når jeg hører på Karin S. Woldseth, skjønner jeg hvorfor Fremskrittspartiet ikke behøver å anstrenge seg for å få flere kvinner inn i partiet. – Men det var et lite sidesprang.

Jeg må også få lov til å kommentere representanten Afshan Rafiqs innlegg. «Høyre er skeptisk til kvotering», sa hun. Så sa hun faktisk at styrene ikke fattet beslutninger. Jeg må si at det stusser jeg veldig på. Jeg har faktisk forstått det dit hen at styrene fatter beslutninger. Bedriftsstyrene er veldig viktige for å få rekruttert flere kvinner, og vi skal ha med oss at styrene faktisk ansetter direktører. Så det er vel ikke helt riktig at styrer, råd og utvalg ikke har noen myndighet.

Når Odelstinget nå skal behandle endringer i likestillingsloven, vil sikkert enkelte hevde at vi har oppnådd full likestilling mellom menn og kvinner i vårt samfunn. Flere har vært inne på den tanken her i dag. På papiret og i teorien kan det kanskje se slik ut, men det er langt fram til den reelle likestillingen er oppnådd.

Likestillingspolitikken berører alle samfunnsområder. Alle departementer og andre offentlige myndigheter, som fylker og kommuner, har ansvar for å fremme likestilling som en integrert del av sine fagområder.

Det er viktig å se likestilling mellom kjønn som en del av familiepolitikken, slik at forholdene legges til rette for at både kvinner og menn kan kombinere yrkesaktivitet med familieansvar, og for å oppmuntre til en mer jevn fordeling av omsorg og økonomisk forsørgelse mellom kvinner og menn.

Stortinget skal selvsagt ikke blande seg inn i lønnsforhandlingene, men det er viktig å peke på forslaget til endringer i likestillingsloven § 5:

«Kvinner og menn i samme virksomhet skal ha lik lønn for samme arbeid eller arbeid av lik verdi. Lønnen skal fastsettes på samme måte for kvinner og menn uten hensyn til kjønn.

Retten til lik lønn for samme arbeid eller arbeid av lik verdi gjelder uavhengig av om arbeidene tilhører ulike fag eller om lønnen reguleres i ulike tariffavtaler.

Om arbeidene er av lik verdi avgjøres etter en helhetsvurdering der det legges vekt på den kompetanse som er nødvendig for å utføre arbeidet og andre relevante faktorer, som for eksempel anstrengelse, ansvar og arbeidsforhold.

Med lønn menes det alminnelige arbeidsvederlag samt alle andre tillegg eller fordeler eller andre goder som ytes av arbeidsgiveren.»

I innstillingen ønsker komiteen å utvide likestillingsloven til å omfatte seksuell trakassering, og det er selvfølgelig helt nødvendig.

Av andre endringer er det viktig å påpeke at arbeidsgivere og arbeidslivets organisasjoner blir pålagt å iverksette tiltak som vil fremme likestilling. Egentlig burde dette være en selvfølge, men når en leser at sjefen for DnB gir uttrykk for frykt for at aksjeverdiene skal falle med slike kvoteringskrav, kan en jo spørre seg om bankkrisen og problemene i Kværner er et uttrykk for at menn er bedre egnet. Jeg tror det er nødvendig å gå inn for, gjennom lovgivning, å sikre minst 40 pst. av begge kjønn i styrene i alle statsaksjeselskaper og statsforetak.

Vi mener også at Kirken har et behov for at likestillingsloven kommer til anvendelse. Og Kirkerådet sier selv at intensjonene i likestillingsloven er i godt samsvar med kristen etikk. Det er forunderlig at vi ikke har fått flertall for våre merknader. Kristelig Folkeparti, som til stadighet sier at en skal lytte til Kirken og Kirkemøtet, vil med andre ord ikke gjøre det i dette tilfellet – og det er synd.

Vi skal være stolte av likestillingsloven. Den er som en hestehov om våren, som til tross for hindringer stikker sitt gule hode frem. Likestillingsloven møter motstand hver dag, men rettferdigheten vil seire til slutt.

Presidenten: De talerne som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Ola T. Lånke (KrF): Jeg skal ikke bidra til å forlenge debatten på en sen kveld som dette, bare tilføye noe til det jeg sa i mitt forrige innlegg.

En del bedrifter har meldt at de synes dette skjemaveldet blir veldig komplisert. Man pålegger dem veldig mange ekstraoppgaver, og dette kan bli tungt å bære for mange. Det har vi en viss forståelse for. Jeg vil bare presisere at hovedformålet med denne loven og med bestemmelsen som pålegges om at de skal utarbeide årsberetning der det skal redegjøres for likestilling i virksomheten, er først og fremst å få økt fokusering på likestillingsarbeid, mer systematisk oppmerksomhet mot likestilling i virksomheten. Men når det er sagt, vil jeg understreke at for oss er ikke noe tiltak i seg selv hellig. Det dreier seg kun om virkemidler. Vi ønsker ikke at disse lovendringene skal stanse eller reversere det viktige og nødvendige forenklingsarbeid som samarbeidsregjeringen har satt i gang. Vi tror at økt fokusering på likestilling og samarbeidsregjeringens forenklingsarbeid må la seg kombinere. Det har jeg lyst til å understreke til slutt.

May Hansen (SV): Jeg skulle ønske vi hadde begynt tidligere i dag så vi kunne kommet inn på flere områder.

Jeg skal ikke gå inn på Fremskrittspartiets innlegg her. Men det er én ting jeg som saksordfører føler at jeg må presisere. Trond Giske var inne på det: Det er veldig mange saker i dette samfunnet som omhandles av flere lover, og det er viktig, fordi man da kan få belyst dem flere steder og ta dem opp flere steder. For eksempel er det slik at seksuell trakassering i utgangspunktet ligger under arbeidsmiljøloven. Det som forundrer meg, er at minoritetskvinnene på en måte skal holdes utenfor. Sosialistisk Venstreparti mener at kjønnsbasert forfølgelse og tvangsekteskap også er seksuell trakassering, i tillegg til de eksempler som står i proposisjonen, og der står det mange. Dette er et problem for ulike kvinnegrupper i Norge og bør nevnes i likestillingsloven. Det er jo ikke bare minoritetskvinnene dette gjelder, det gjelder innenfor trossamfunn i Norge, det gjelder kvinner som lever på skjult adresse, og det gjelder kvinner som lever på krisesentrene våre. Jeg kan ikke skjønne at denne komiteen var så imot at vi tok inn dette. Man sier at dette har ingenting med likestillingsloven å gjøre. Nå har statsråden vært inne på – og det er jeg helt enig i – at minoritetskvinner har en særlig utsatt stilling, både fordi de er kvinner og på grunn av etnisitet.

Denne loven er ikke en lov som bare handler om ulikheter mellom kvinner og menn. Dette er en ikke-diskrimineringslov. Jeg synes det har vært holdt mange rare innlegg hvor det sies at dette ikke skal omhandles her, men det er klart at det skal det.

Så vil jeg si at mange har skrevet i sine saksmerknader at kjønnslemlestelse ikke omhandles i denne loven. Nå var det jeg som saksordfører som i utgangspunktet la inn kjønnslemlestelse, under seksuell trakassering. Det trakk jeg, fordi jeg håpet vi kunne komme fram til en enighet i komiteen om at dette skulle inn. Det står ingen steder i proposisjonen, det står ikke i noen merknader, men det er flere som i sine merknader har skrevet at det ikke skal omhandles av loven. Det virker noe merkelig.

Trond Giske (A): Jeg konstaterer at statsråden skal sende spørsmålet om kristen etikk ut på høring, og det er sikkert en framgangsmåte. Men ikke engang merknadene som henviser til Kirkemøtets syn på hva som er god kristen etikk, kunne altså statsrådens parti være med på. Og det kan jo få en til å undres på om det er sånn at Kristelig Folkeparti kanskje ikke selv er enig i det Kirkemøtet har sagt om god kristen etikk innad i Kirken.

Når det gjelder spørsmålet om likestilling og kvotering i private bedrifter, sa representanten Rafiq at i disse styrene ble det ikke truffet særlig viktige beslutninger, det var nærmest et slags revisororgan. Det kan umulig være riktig. Det er jo i disse styrene hovedstrategiene for selskapene vedtas, og ikke minst er det i disse styrene ledelsen i disse bedriftene vedtas. Om man ønsker å få likestilling i de mektige direktørstillingene rundt omkring i Norge, så kunne det kanskje hjelpe å få likestilling i de styrene som ansetter direktørene.

Til slutt bare en rettelse i forbindelse med at jeg tok opp forslagene. Jeg vil «uoppta» et forslag igjen, for å si det sånn. Forslag nr. 4, fra Arbeiderpartiet, er ved en inkurie fortsatt inntatt i innstillingen, men er innarbeidet i innstillingen fra komiteen, så det tas ikke opp.

Presidenten: Det har presidenten merket seg.

Afshan Rafiq (H): Jeg vil bare rette på en åpenbar misforståelse. Jeg sa ikke at styrer ikke har noen makt. Men det jeg sa, var at de har begrenset makt i forhold til ledelse. Og hvis vi vil gi kvinnene mer makt, så er det inn i ledelsene vi bør sørge for at de kommer.

Men når det er sagt, vil jeg bare tilbake til det SV har vært inne på. Det er jo slik at likestilling bare i begrenset grad kan vedtas, som det er typisk for Arbeiderpartiet og SV å ville gjøre hver gang vi har en utfordring, innenfor de fleste politiske områdene. Likestilling er som sagt en prosess som går over tid, og hvor det er viktig å ha god dialog med alle parter.

Når det gjelder SVs forslag om at loven også skal gjelde spesifikt for minoritetskvinner, så er jeg uenig i det. Jeg synes det er viktig at vi har en lov som er generell, og som gjelder alle kvinner som blir diskriminert. Jeg er glad for at SV blir stående alene om sitt forslag om å begynne å peke ut enkeltgrupper innenfor loven. Faktisk tror jeg lovens verdi – det gjelder både denne og andre lover – på sikt kan bli svekket hvis loven ikke er allmenn og allmenngyldig.

Inge Lønning (H): Jeg vil gjerne knytte noen bemerkninger til to tema som har vært fremme i debatten.

Det ble hevdet av representanten Sollied Øveraas at likestilling går svært seint i Kirken. Det avhenger av hva man sammenligner med. Jeg tror faktisk at det ikke er noen organisasjon i det norske samfunn som har en så god fordeling i styrende organer og råd som Den norske kirke har. Det går et godt stykke utenpå de fleste politiske partier som er representert i denne sal, og jeg tror derfor at det utsagnet trenger å nyanseres. Det som er riktig, er naturligvis at det tar tid før det er utdannet tilstrekkelig mange kvalifiserte kvinner til at det blir jevn fordeling i prestestillinger. Det er naturligvis riktig. Men det vil knapt forandres det ringeste ved at man bruker lovgivningen.

Og her må jeg få lov til å knytte en liten kommentar til Trond Giskes innlegg. Det forhold at Kirkemøtet i Den norske kirke har uttalt at likestilling er i samsvar med kristen etikk, er jo ikke det samme som at Kirkemøtet i Den norske kirke har bedt om at Den norske kirke lovmessig skal særbehandles i forhold til alle andre trossamfunn i dette land. Det er rett og slett å blande kortene å argumentere på den måten. Selvsagt er likestilling i samsvar med kristen etikk, men det er jo ikke dermed sagt at lovgivningen skal påtvinge alle kristne trossamfunn oppfatninger som ikke er til stede i disse trossamfunn. Det ville jo være litt spesielt om vi i Norge f.eks skulle forlange at den romersk-katolske kirke for å få lov til å praktisere i Norge skulle akseptere kvinnelige prester, når alle vet at dette er i strid med denne kirkes lære. Det forekommer meg nokså opplagt at det ville være like urimelig å lage særregler for ett av de mange kristne trossamfunn i dette land på dette området.

Så en liten merknad: Jeg er glad for at komiteens flertall, alle unntatt Sosialistisk Venstreparti, har slått fast i tilknytning til § 6 at utgangspunktet når det gjelder opptak til utdanning, må være en individuell vurdering av om den enkelte oppfyller kravene til opptak, og at den best kvalifiserte søker skal gis opptak først. Det burde jo være selvsagt, men undertiden er det nødvendig å si det selvsagte også.

Jeg tror det er riktig i tilknytning til denne bestemmelse også å peke på at problemet der hvor det er en markert ulik fordeling mellom kjønnene når det gjelder høyere utdanning, ligger ikke der. Det ligger et helt annet sted, nemlig i at det ikke er tilstrekkelig mange søkere fra det underrepresenterte kjønn. Og det problemet løser man ikke ved radikal kjønnskvotering.

Eirin Faldet (A): Det kan godt hende representanten Rafiq og jeg snakker litt forbi hverandre. Men la meg slå fast at vi ønsker å få kvinner inn i styrer, råd og utvalg, slik at de kan sitte i disse styrer, råd og utvalg som innstiller ledelsen. Og da håper jeg at det ikke bare blir «gutteklubben Grei» som sitter og innstiller, men at vi deler de erfaringer og den kompetanse som også kvinner sitter med.

Jeg er i hvert fall helt sikker på at da Arbeiderpartiet i sin tid kjempet for kjønnskvotering, ble vi harselert med og faktisk litt mobbet av andre partier fordi vi kjørte noe så tullete. Hadde vi ikke gjort det, tror jeg jeg tør si at det kanskje ikke hadde vært så mange kvinner som hadde tort å prøve seg i politikken. Det at vi jobbet med disse tingene, har gjort sitt til at også andre partier har skjønt hvor viktig det er at begge kjønn er representert i samfunnet og i politikken. Og hvis vi skal være ærlige, så sitter det kanskje flere kjønnskvoterte mennesker her i denne salen enn vi liker å tenke på.

May Hansen (SV): Bare helt kort til representanten Afshan Rafiq. Høyre, Kristelig Folkeparti og SV har en merknad hvor det står:

« … vil påpeke at for minoritetskvinner er det gjerne kombinasjonen kjønn/etnisitet som setter dem i en ekstra utsatt stilling, og det perspektivet må prege likestillingsarbeidet generelt.»

Det er kun en liten setning i lovteksten dere ikke har vært med på. Her påpeker vi at dette skal prege likestillingsarbeidet.

Presidenten: Presidenten må minne om at all tale skal rettes til presidenten.

Trond Giske har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Trond Giske (A): Bare kort til representanten Lønnings innlegg.

For det første er det slik at dersom dagens utviklingstrend for universitetene følges når det gjelder kvinner, vil vi være langt forbi 2100 før vi har 50 pst. kvinner i ledende stillinger. Derfor tror jeg det trengs radikale tiltak, og jeg er glad for at utdanningsministeren har et annet syn enn representanten Lønning på det.

Så til argumentasjonen rundt Den norske kirke. For det første synes jeg det kanskje er litt spesielt å sidestille Den norske kirke, som omfatter 85 pst. av den norske befolkningen, med andre, mindre trossamfunn. For det andre er spørsmålet: unntak fra hva? Svaret må være: Unntak fra den generelle lovgivningen i Norge krever en bestemt begrunnelse. Det kan ikke være slik at fordi et annet, mindre trossamfunn i Norge i sin lære har at kvinner ikke kan være prester, så skal Den norske kirke, som har i sin lære nå at kvinner kan være prester, ha det samme unntaket fra likestillingsloven. Det logiske er at Den norske kirke omfattes, så langt det er innenfor den læren, av de generelle lovene i Norge.

Inge Lønning (H): Jeg er litt usikker på hva de statistiske regnestykkene som ble presentert, refererer seg til. Om dette gjaldt alle former for universitetsutdanning, tror jeg regnestykket må være direkte galt. Hvis det var meningen at dette skulle gjelde for én bestemt utdannelse, nemlig teologiutdannelsen, siden det var Den norske kirke som var hovedpoenget, kan jeg fortelle representanten Giske at det allerede i dag er mer enn 50 pst. kvinnelige studenter. Og hvis man fremskriver det og regner med alminnelig, normal levealder, tror jeg vanskelig man kan komme frem til 2100 før det vil være noenlunde lik fordeling. Så jeg tror det må være noe i det regnestykket som ikke stemmer.

Til det andre punkt i Giskes innlegg må jeg si at noe av det mest bisarre jeg har hørt, er at religionsfriheten skal avgjøres av hvor stort et religionssamfunn er. Den skal gjelde for små trossamfunn, men ikke for store, hvis jeg oppfattet resonnementet riktig. Hva slags forståelse av begrepet «religionsfrihet» som ligger til grunn for det, skulle jeg gjerne ha fått utredet nærmere. Nå har jo representanten Giske brukt opp sin taletid, så det får bli ved en senere anledning. Men jeg tror det er en relativt unik forståelse av religionsfriheten i verdenssammenheng man i så fall vil introdusere i Norge.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.