Presidenten: Etter ønske fra finanskomiteen vil presidenten foreslå at debatten ordnes slik:

Debatten føres over to dager, i dag og i morgen, med en samlet taletid på 8 timer og 10 minutter, eksklusiv replikkordskifter og 3-minuttersinnlegg.

Taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 190 minutter, Fremskrittspartiet 70 minutter, Kristelig Folkeparti 70 minutter, Høyre 65 minutter, Senterpartiet 35 minutter, Sosialistisk Venstreparti 30 minutter, Venstre 20 minutter og representanten Bastesen 10 minutter.

Replikkordskiftet blir foreslått ordnet slik:

Det blir gitt adgang til fem replikker med svar etter innlegg av partigruppenes hovedtalere, parlamentariske ledere, statsministeren og finansministeren og tre replikker med svar etter talere med 10 minutters taletid eller mer samt etter øvrige statsråders innlegg uansett lengde innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Lars Gunnar Lie (KrF) (leiar for komiteen): Dette er den siste budsjettdebatten i dette tusenåret, og budsjettet vi skal vedta, er eit budsjett for det første året i det neste tusenåret. Det gjev grunnlag for refleksjonar. Det gjev grunnlag for å trekkja linjer litt lenger fram enn berre for eitt år. Kva er det i budsjettet for 2000 som vil verta hugsa i ettertid? Eit av elementa vil truleg vera at vi fekk utvida barnetrygda til 18 år. Eit anna er at fedrar fekk sjølvstendige rettar knytte til fødselspengar for fedrar. Det særskilde minstefrådraget for lønsinntekter vil òg verta hugsa.

Vi har grunn til å vera nøgde med stoda i landet vårt. Vi har det – i det minste økonomisk sett – svært godt. Sysselsetjinga er høg og arbeidsløysa lita, sjølv om ein i nokre sektorar og i nokre delar av landet har store problem knytte til låg utbyggingsaktivitet i petroleumssektoren. Vi bør likevel merka oss at ikkje alle i vårt samfunn kjem godt ut – jf. det som er dokumentert i utjamningsmeldinga frå Regjeringa. Eg meiner òg at det er viktig for oss å vera opptekne av dei store skilnadene vi ser i verdssamfunnet.

Regjeringa Bondevik og regjeringspartia har også i år synt evne til å styra den økonomiske politikken på ein god måte. Regjeringspartia markerer sentrum som eit sjølvstendig regjeringsalternativ i det politiske landskapet. Vi fører med denne innstillinga stabiliteten i finanspolitikken vidare.

Det er særs positivt at det er breidd bak Regjeringa sitt budsjettframlegg med dei modifikasjonane som er gjorde, slik det no ligg føre i innstillinga. Totalt sett er det ikkje store endringar som er gjorde. Det er eit finanspolitisk opplegg som tek omsyn til og legg til rette for ei god utvikling i landet vårt.

Regjeringa sine prioriteringar får gjennomslag, samstundes som det i innstillinga viser igjen at ein har fått støtte for budsjettet frå Arbeidarpartiet. Det er heilt naturleg at dei som støttar budsjettframlegget, også med det får setja sitt preg på det. Det skjedde også i fjor og i forfjor. Men i motsetnad til forrige år har vi i år ikkje berre subsidiær støtte, men støtte til budsjettet slik det no skal vedtakast. Eg ser på dette som meir forpliktande for dei vi har inngått avtale med. Arbeidarpartiet røystar ved dette budsjettet for t.d. reiarlagsskattesystemet som prinsipp, det same gjeld for aksjerabatt, refusjonsordninga for sjøfolk osb. Når eg nemner desse områda, er det ut frå at eg ser det som verdfullt for næringslivet at det er mogeleg å få politisk breidd bak område som gjer at det vert påreknelege vilkår i tida framover. Dette har vi frå regjeringspartia vore villige til å «betala» for å få til. Eg er fullt klår over at nokre vil hevda at dette ikkje er stabilitet. Til det vil eg svara at ut frå den politiske samansetjinga Stortinget har no, er det regjeringspartia sitt opplegg som kan samla breiast tilslutnad.

Eg meiner at sentrumspartia har lukkast i å gje stabilitet i rammevilkåra med skiftande samarbeidspartnarar i budsjettet på Stortinget. Det har også dette forliket med Arbeidarpartiet synt, m.a. ved at vi har makta å vareta rammevilkåra for dei familieeigde små verksemdene, både dei som er personleg eigde, og dei som er aksjeselskap.

Eg vil seia litt om arbeidsdelinga i den økonomiske politikken. Det synest å vera naudsynt for å forklara litt av budsjettarbeidet.

Pengepolitikken skal levera stabil valutakurs over tid. Og slik eg ser det, er det brei politisk tilslutnad til den pengepolitikken Regjeringa fører.

Inntektspolitikken skal medverka til låg pris- og lønsvekst gjennom moderate lønsoppgjer og slik styrkja vår konkurranseevne. Her har partane i arbeidslivet saman med styresmaktene eit stort ansvar.

Finanspolitikken – statsbudsjettet – skal gje stabilitet slik at ein sikrar høg, varig sysselsetjing og unngår prispress i økonomien.

Ved denne budsjettinnstillinga har Regjeringa og fleirtalet i Stortinget oppfylt sin del av ansvarsdelinga i den økonomiske politikken. Det nøytrale opplegget som Regjeringa la fram i sitt framlegg til budsjett, er oppretthalde i avtalen med Arbeidarpartiet. Eg vil gje Arbeidarpartiet honnør for at dei har vore med på dette, og at dei ikkje har stilt ufråvikelege krav som kunne vera så omfattande at det ville gjort det umogeleg å føra vidare Regjeringa sin overordna finanspolitikk.

Den underliggjande utgiftsveksten er høgare enn veksten i Fastlands-Noreg. Eg meiner det er ønskjeleg at veksten i bruttonasjonalprodukt for Fastlands-Noreg og den underliggjande veksten bør vera om lag på same nivå. Det som er viktig, er at den underliggjande utgiftsveksten over tid ikkje må overstiga den trendmessige veksten ein har i fastlands-BNP. Dette er heller ikkje tilfellet dersom vi ser det over nokre år. Veksten i dei regelbundne ordningane pluss dei satsingane på prioriterte område som det er brei politisk semje om her i huset, m.a. helse, er ei vesentleg årsak til nivået på den underliggjande utgiftsveksten. I framtida må truleg Stortinget vedta innstrammingar innafor dei regelbundne ordningane som kan vera upopulære, men som kan vera naudsynte for å sikra ein god fordelingspolitikk og dei viktige grunnsteinane i velferdssamfunnet.

Viktige saker for sentrumspartia pregar budsjettinnstillinga. Vi fører vidare vedtekne reformer innafor eldreomsorg og helse. I tillegg er det funne plass til auka satsing på det distriktspolitiske området og når det gjeld kommuneøkonomien, og innafor internasjonal bistand og miljø. Utdaning, forsking og nyskaping er også prioriterte område i budsjettet. Eg vil vidare peika på at størstedelen av inntektene frå oljeverksemda vert avsett i oljefondet. Dette er viktig for å unngå for sterkt press i økonomien, og det er viktig å setja av reservar til å møta framtidige utfordringar når oljeinntektene etter kvart minkar.

Eg meiner budsjettet legg til rette for eit nyskapande og kunnskapsbygt næringsliv som vil vera med og sikra velferd i tida framover, då mykje av verdiskapinga må koma frå nye næringar. Midlar til gjennomføring av handlingsplan for små og mellomstore verksemder vert auka. Eit av dei viktigaste instrumenta for nærings- og distriktsutvikling, SND, vert styrkt. Det er skipa ei ordning som skal medverka til at forskingsresultat vert utnytta til å utvikla nye produkt og til å starta nye verksemder. Den regionale såkornkapitalordninga vert utvida ved at ein etablerer eit nytt fond for det indre austlandsområdet.

Eg vil også peika på at dei områda i næringslivet som for tida har det noko problematisk, m. a. verftsindustrien, får relativt brei merksemd i innstillinga. Mellom anna vil lette i avgifter på kontinentalsokkelen ha god innverknad på aktiviteten til den oljerelaterte industrien. Og i budsjettavtalen med Arbeidarpartiet er vi samde om ein tiltaksplan for oppsagde og permitterte ved offshoreverfta og i leverandørindustrien.

Når det gjeld skatte- og avgiftspolitikken, har budsjettforliket med Arbeidarpartiet ført til endringar. Der er no ein auke i skatte- og avgiftsnivået på 2,3 milliardar kr bokført for neste år, eller 3,5 milliardar kr påløpt. Dette svarer til ein auke på 0,7 pst., som er på line med realauken i brutto nasjonalprodukt for Fastlands-Noreg. Dette meiner eg er forsvarleg å gjera, når ein samstundes ser at det vert ei omfordeling, der dei som tener minst, kjem best ut. Dei får relativt stor skattelette. Den einaste lønstakargruppa som får ei merkbar skattauke, er lønstakarar med meir enn gjennomsnittleg statsministerløn, over 762 000 kr. Endringane i avgiftene er i hovudsak miljø- og energiavgifter, som er i tråd med prinsippa nedfelte i stortingsmeldinga om grøne skattar.

Familiar med 16- og 17- åringar er mellom budsjettvinnarane, då barnetrygda vert utvida til 18 år frå 1. mai.

Eg vil vidare òg ta fram at det vert gjeve rom for tollreduksjon i høve til utviklingslanda, og det er eit godt handslag til dei fattige i verdssamanheng.

Budsjettet vi skal vedta, er eit godt budsjett. Og i den grad det er mogeleg for eit statsbudsjett, trur eg dette budsjettet vil gje ein god start på det neste tusenåret.

Med dette vil eg tilrå innstillinga.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Ranveig Frøiland (A): Eg er samd med komiteen sin leiar i at på mange område går det bra her i landet, og eg trur det vil gå endå betre etter den avtalen som ein har fått til med Arbeidarpartiet, for det er i alle fall steg i rett retning.

Men for over eit år sidan såg vi at situasjonen i verfts- og offshoreindustrien, som òg vart kommentert frå komiteen sin leiar, ville verta vanskeleg, med permitteringar og oppseiingar som resultat. Arbeidarpartiet la fram ei næringspakke i samband med revidert nasjonalbudsjett der vi sa at vi skulle ha meir til forsking, meir til fiskerihamner, fleire studentbustader, fleire barnehagar, meir pengar til desentralisert høgskuleutdanning og universitet, feltvis reduksjon av produksjonsavgifta og reduksjon av CO2-avgifta inntil offshoresektoren vart inkludert i kvotesystemet. Og vi fekk fleirtal for desse forslaga, men ikkje med sentrum.

Trass i den alvorlege situasjonen i denne næringa som ein var gjord merksam på, var Regjeringa lite offensiv òg då ho la fram budsjettet i år, men som leiaren i komiteen peikte på, har ein ved avtalen med Arbeidarpartiet laga ein plan for både næringa og sysselsetjinga der ein ikkje minst ser behovet for fleire tiltaksplassar i arbeidsmarknaden – fleire tiltak som kan gjera at ein kan behalda den kompetansen som denne industrien, som ei tid framover no kjem til å ha det vanskeleg, har opparbeidd gjennom mange år.

Og då er spørsmålet mitt til komiteen sin leiar: Har leiaren i komiteen no sett behovet for å ta denne sektoren på alvor, og klarer han òg å formidla det til Regjeringa, slik at ho i neste års budsjett i revidert tar dette på alvor?

Lars Gunnar Lie (KrF): Eg synest det er kjekt å høyra frå representanten Frøiland at ho skryter av den avtalen vi har vorte samde om. Det er ein god avtale, eg har ingen problem med å seia det.

Eg vil avvisa at Regjeringa ikkje har teke desse problemstillingane som Frøiland no tek opp, på alvor tidlegare. Det er nok å visa til det som er varsla i tilknyting til revidert, der ein no seier at ein reduserer produksjonsavgifta og CO2-avgifta osb. Eg ser slik på den avtalen vi har, med dei føringane som er lagde i avtalen i høve til denne delen av industrien, at det skal vera mogleg å finna gode ordningar som kan vara i tida framover. Og sjølvsagt skal eg ta med meg helsingar til Regjeringa.

Vidar Kleppe (Frp): Jeg og Fremskrittspartiet er egentlig bekymret, vi er bekymret over at Kristelig Folkeparti, som i praktisk politikk ellers understreker viktigheten av at en ikke skifter partnere for ofte, nå skifter partner på den måten som de har gjort. Og samtidig som Kristelig Folkeparti, som den største drivkraften i Regjeringen, har skiftet partner, har de vært med og sviktet dem som Kristelig Folkeparti i praktisk politikk alltid sier de tar vare på. Når Kristelig Folkeparti går inn i et budsjettforlik med Arbeiderpartiet og bryter handlingsprogrammet for stortingsperioden 1997-2001, der Kristelig Folkeparti sier de skal bygge et varmere samfunn med kristne grunnverdier, er det ikke bare Fremskrittspartiet som er bekymret, da er det norske folket bekymret. Det er begrunnet med at barnefamiliene i de budsjettforlik vi har hatt, har vært de som Kristelig Folkeparti i alle år har sagt de skal styrke. Det står på side 20 under kapittel 6 Familien i sentrum at «en familieskattlegging som styrker økonomien for småbarnsfamiliene, en-inntektsfamiliene, eneforsørgerne», er viktige momenter som Kristelig Folkeparti vil legge vekt på. Når barnefamiliene får en reell nedgang i barnetrygden på over 1 milliard kr, når vi ser at spareordninger som AMS fjernes, når vi ser at vi har en dramatisk økning i skatter og avgifter, når vi ser at boligskatten er blitt en melkeku, og når vi ser at elavgiften på toppen av dette øker, er det klart at virkningene av å gå til sengs med Thorbjørn Jagland blir dramatiske for det norske folk.

Jeg vil spørre om dette er den moralen som Kristelig Folkeparti, som en drivkraft i den nye sentrumsregjeringen, skal bygge sin politikk videre på.

Lars Gunnar Lie (KrF): Det har ikkje vore snakk om giftarmål i nokon samanheng med Framstegspartiet. Vi har inngått budsjettavtale eitt år om gongen, og vi har aller nådigast – har eg inntrykk av – fått subsidiær støtte frå Framstegspartiet til vårt budsjett. Eg synest også at Vidar Kleppe kanskje skulle tenkja seg om før han taler på vegner av det norske folk.

Eg er stolt over Kristeleg Folkeparti sin familiepolitikk. Eg har ingen ting å skjemmast over i så måte. Og eg synest det er gale å bruka ord som «dramatiske» om den vesle auken som er gjord når det gjeld skattar og avgifter i dette budsjettet med den avtalen vi har inngått med Arbeidarpartiet.

Samstundes har eg lyst til å gje Framstegspartiet ros for at dei var med og tok ansvar ved dei to tidlegare budsjetta, også at dei var med på å få gjennomført kontantstøtta, som var ei svært viktig sak for Kristeleg Folkeparti.

Per-Kristian Foss (H): Jeg hadde kanskje ikke ventet at Fremskrittspartiet ville være de som brakte spørsmål om ekteskap og forlovere inn i debatten nå, men det er greit med full åpenhet i alle fall. (Munterhet i salen)

Jeg forholder meg til finanskomiteens leder, Kristelig Folkepartis Lars Gunnar Lie, som innledet med å si at han ville holde seg til de overordnede spørsmål. Jeg vil gjerne utfordre ham på overordnede spørsmål, og stille spørsmålet: Hva er egentlig sentrums kurs? Det er et spørsmål som hans parlamentariske leder ved en rekke anledninger har forsøkt å besvare med stadig nye definisjoner, som stadig er forlatt.

Vingling og det å forlate standpunkter fremtrer etter hvert som en slags verdiforankring. Jeg har lyst til å sitere fra et blad som kom ut i fjor. Det heter Horisont og kommer ut i Bergen. Der ble alle tre regjeringspartiene spurt om hva de mener om AMS-ordningen. Senterpartiet svarte:

«Myndighetene bør stimulere ordninger som dagens AMS-ordning.»

Kristelig Folkeparti svarte at de ville «foreslå økte sparestimulerende tiltak», mens Venstre var forbilledlig klar:

«Mens Ap vil oppheve AMS-ordningen, har sentrumsregjeringen sørget for å beholde den».

– Dette var altså sagt og skrevet i fjor.

Kan Lars Gunnar Lie fortelle meg om den verdimessige begrunnelsen for det standpunktet partiet nå har til AMS-ordningen, hvor partiet for første gang på to tiår har bidratt til å gjøre det ingen arbeiderpartiregjeringer tidligere har klart, nemlig å avskaffe AMS-ordningen? At Arbeiderpartiet står på det og alltid har stått på det, er jeg uenig med dem i, men respekterer det, men at Kristelig Folkeparti nå praktiserer det motsatte av det de selv har hevdet inntil ganske nylig, har jeg litt problemer med å skjønne. Så jeg utfordrer han ikke til å utrede ordningens tallmessige popularitet eller provenymessige sider, men den verdimessige siden og Kristelig Folkepartis holdning.

Lars Gunnar Lie (KrF): Eg må seia det overraskar meg noko at representanten Foss gjer spørsmålet om skattelette i tilknyting til AMS til eit overordna ideologisk spørsmål. Det har det aldri vore for Kristeleg Folkeparti og vil heller ikkje verta.

Foss er oppteken av vingling. Til det vil eg replisera kort at i fjor haust var det vel snakk om – så vidt eg minnest – at Høgre vurderte å gå saman med Arbeidarpartiet. Det er visstnok ikkje vingling.

Når det så gjeld kva som er sentrumspolitikk, er det nedfelt i Voksenåserklæringa. Vi vil ta ansvar og samarbeida med alle som viser vilje til å ta ansvar, uavhengig av kva for side i politikken dei står på. Det overordna politiske målet for sentrumsprofilen er innafor ei forsvarleg budsjettramme å få til ein sentrumsprofil. Det har vi makta med ulik støtte. I fjor var det mogleg å få det til saman med Høgre og Framstegspartiet. I år har Arbeidarpartiet vist interesse, og vi har greidd å få til ein avtale med Arbeidarpartiet.

Øystein Djupedal (SV): Komiteens leder startet med å si at han skulle gå igjennom hva som ville bli husket fra dette budsjettet. Hvis jeg skal være helt ærlig, tror jeg de færreste kommer til å huske noe som helst, kanskje annet enn at man skiftet alliansepartner ved dette budsjettet i forhold til de to tidligere budsjett. For hvis det er noe som preger det som her vil bli vedtatt, er det at det er meget lite ambisiøst og nærmest kjedelig. Jeg synes i så måte at en god definisjon på sentrumspolitikk ikke bare er vingling, men det som til enhver tid vil bli vedtatt. Det viser også komiteens leder til fulle.

Det som forbauser meg mest med dette budsjettet, er at man ikke bruker det handlingsrommet vi har, at man ikke er mer ambisiøs. Komiteens leder sa også at dette var den siste budsjettdebatten i vårt årtusen, der man har trekt de lange linjer. Men her er det jo ingen lange linjer, her er det tvert imot mye dag til dag-politikk. Men det finnes altså et betydelig handlingsrom, hvis man ønsker å benytte seg av det. Og det er min utfordring til komiteens leder.

Særlig i valgkampen, som preget mye av starten av høsten, dreide det seg mye om utdanning, og at utdanning var nøkkelen inn i det neste årtusen, at utdanning – helt fra grunnskolen til videregående skole, høyskole og universitet – er nøkkelen til å gjøre oss mindre oljeavhengige og til å skape det kunnskapssamfunnet som alle sammen ser at vi er på vei inn i. Så ser vi at det kommer et budsjett fra Regjeringen som overhodet ikke har satsing på utdanning. Tvert imot er det reduksjon på mange poster. Så inngår man et budsjettforlik der riktignok enkelte poster øker, men man kutter også på utdanning. Utdanning er vel den biten som er minst ambisiøs og mest preget av dag til dag-politikk.

Hvis man skal ta Regjeringens eget grunnlagsdokument, Voksenåserklæringen, alvorlig – og det tviler jeg mer og mer på at vi skal, men skal vi det – så er det der mange ambisiøse og riktige målsettinger for hva vi vil med norsk skole. Spørsmålet mitt til komiteens leder er som følger: Betyr det at vi ikke skal ta Voksenåserklæringen alvorlig, og at utdanning ikke er et prioritert område for denne regjering?

Lars Gunnar Lie (KrF): Jau, Regjeringa og sentrumspartia tek utdaning på alvor. Eg er einig med representanten Djupedal i at det er viktig å ha merksemd retta mot denne sida av samfunnet vårt. Det har også Regjeringa teke ansvar for. I tillegg til det som ligg innafor budsjettet som kom frå Regjeringa, har vi i budsjettavtalen med Arbeidarpartiet auka tilskotet til kommunar og fylkeskommunar, som også får konsekvensar for skulen. Eg meiner i fullt alvor at Sosialistisk Venstrepartis satsing på 10 milliardar til skulen ikkje er realistisk i høve til å ha eit forsvarleg budsjett i balanse.

Dag Terje Andersen (A): Komiteens leder sa ikke så veldig mye om kommuneøkonomi i innledningen sin, men jeg har tenkt å ta opp det i replikken.

Kommuneøkonomien er det mest typiske eksemplet på at denne regjeringen langt fra har holdt det den lovet. Det har tvert imot aldri blitt lovet så mye og holdt så lite når det gjelder kommuneøkonomi, som av sentrumspartiene. Og enda verre enn det: De siste budsjettforlikene har vært så dårlige for kommuneøkonomien at de ikke engang har holdt det Arbeiderpartiet lovet, og som tross alt var mindre enn det sentrum lovet. Resultatet er altså blitt dårlig. Det ser vi nå av regnskapstallene til kommunene, der underskuddene er større enn noen gang. Det gjør vi noe med i budsjettavtalen ved at vi totalt, når det gjelder frie midler og øremerkede tilskudd, får en styrking av kommuneøkonomien på én milliard kroner. Det er vi glad for, og ikke minst at mye av den veksten kommer på frie midler, noe som gjør det lettere for kommunene å løse de oppgavene vi pålegger dem, bl.a. innenfor skolesektoren, som akkurat var temaet her.

Men i tillegg til at rammene har vært altfor små, er det slik at den klare intensjonen Stortinget og den daværende regjering hadde når det gjaldt å få til en omfordeling til de kommunene som i dag har minst – oppfølgingen av det såkalte Rattsø-utvalget – ikke er blitt oppfylt. De kommunene bl.a. rundt Oslofjorden som bestandig har hatt minst å gi tilbud til sine innbyggere for, har kommet for dårlig ut, og tallene viser at det fremdeles er slik. En merknad i innstillingen sier at vi nå må ha en gjennomgang av dette med sikte på å oppfylle det som var intensjonen den gangen, at de kommunene som har minst, skal få en vekst.

Når komiteens leder sier at avtalen i år er mer forpliktende fordi vi stemmer for budsjettet ikke subsidiært, men som det foreligger, så blir mitt spørsmål: Er det slik at også regjeringspartiene føler seg forpliktet til å følge opp den merknaden som skal gi styrket økonomi for de økonomisk svakeste kommunene?

Lars Gunnar Lie (KrF): Eg forstår at Dag Terje Andersen har sans for å senda ei helsing til Vestfold, og vi skal gjerne sjå på Vestfold, men eg trur vi må sjå heile landet under eitt når vi snakkar om kommuneøkonomien.

Frå Regjeringas side låg det inne 500 mill. kr meir enn det som låg i kommuneproposisjonen i fjor vår, som også Arbeidarpartiet var med på å støtta. Regjeringas framlegg i kommuneøkonomien er ein meir målretta distriktspolitikk. Eg er einig med Dag Terje Andersen i at frie midlar burde det vore meir av i høve til kommunane, men der er det relativt lett å senda ballen tilbake til Arbeidarpartiet på grunn av dei reformene som Arbeidarpartiet har gjennomført tidlegare, og som nødvendigvis har måtta verta bundne opp i form av øyremerkte midlar.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Hill-Marta Solberg (A): Etter regjeringsskiftet i 1997 samarbeidet Bondevik-regjeringen med Fremskrittspartiet og Høyre om den økonomiske politikken både for 1998 og 1999. Dette samarbeidet gav en tydelig dreining av politikken i retning høyre. Sosiale velferdsordninger som sykelønnsordningen ble angrepet, arbeidsmarkedstiltakene ble skåret til beinet, tilskuddene til skolefritidsordningen ble halvert, og barnehageutbyggingen havnet på et historisk lavmål.

Det var også under dette brede borgerlige samarbeidet at vi fikk et særnorsk høyt rentenivå som vi nå har slitt med i ett og et halvt år. Familier, bedrifter og kommuner har betalt regningen.

For Arbeiderpartiet var mer rettferdig fordeling et viktig mål for budsjettforhandlingene vi førte i høst. Budsjettavtalen for 2000 er blitt et bidrag til mer rettferdig fordeling. De rike må betale mer til fellesskapet. De med lavest lønn får mer å leve av. Kommuneøkonomien bedres og viktige velferdsordninger styrkes. Og ikke minst, vi har fått gjennomslag for en mer offensiv nærings- og sysselsettingspolitikk og en egen tiltaksplan overfor verkstedindustrien og leverandørindustrien.

Budsjettavtalen mellom Arbeiderpartiet og sentrumspartiene innebærer at det gis skattelette for de laveste lønnsinntektene på over 1 milliard kr. For deltidsarbeidende med henholdsvis 75 000 kr og 100 000 kr i lønnsinntekt blir skatteletten 4 300 kr og 2 850 kr. Det er særlig enslige med lave inntekter, deltidsarbeidende, trygdede med noe lønnsinntekt i tillegg til trygden og skoleelever og studenter med jobb ved siden av studiene som får glede av skattereduksjonene.

Arbeiderpartiet ser på innføringen av det nye lønnsfradraget på 30 600 kr som et første steg i en skattereform for de laveste lønnsinntektene. Dagens minstefradrag kan fullt og helt erstattes med et lønnsfradrag som gir bedre fordelingsprofil. I første omgang, dvs. til neste år, er det 500 000 personer med egne lønnsinntekter opp til 140 000 kr som får skattelette i egen likning som følge av dette.

All erfaring viser at det er de som tjener lite og som jobber deltid, som vil jobbe mer om de får beholde mer av lønnen sin. Ikke minst innenfor omsorgsyrkene vil vi være avhengig av at flere er villig til å jobbe mer. Da må det også være mer lønnsomt å jobbe der. Det nye lønnsfradraget er her et viktig bidrag.

Det nye lønnsfradraget vil også gjøre det mer lønnsomt å gå fra trygd til arbeid. Mange trygdede har i dag lite å tjene på å gå fra trygd til en ofte dårlig betalt jobb, gjerne deltid.

For pensjonsinntekter er det i skatteopplegget neste år lagt inn skattelette for pensjoner opp til om lag 160 000 kr. Dette skyldes i første rekke økningen i minstefradraget og reduksjonen i det såkalte formuestillegget for dem som skattes under skattereduksjonsregelen. I tillegg vil det også være slik at de pensjonister som har noe lønnsinntekt ved siden av sin pensjon, selvfølgelig får glede av lønnsfradraget som alle andre lønnstakere med lave inntekter. Den sosiale profilen på skatteopplegget neste år er dermed ivaretatt både for lønnstakere og pensjonister.

Skatteletten for de lavest lønnede er ikke betalt gjennom å skli på budsjettbalansen. Den er først og fremst betalt av økte skatter for dem som har mest, og det er rederier, eiere av forretningsbygg, næringsdrivende med de høyeste inntektene og en ny toppskatt på 6 pst. på inntekter over 762 700 kr. Skatteletten er med andre ord finansiert gjennom omfordeling.

Budsjettavtalen innebærer også viktige innstramminger i den særskilte rederiskatteordningen, og det er også enighet om å øke tonnasjeskatten for rederiene. Men det er grunn til å understreke at til tross for disse tilstrammingene i regelverket har fortsatt rederiene et meget gunstig skatteregime.

Gjennom budsjettavtalen har vi også oppnådd enighet om innstramminger i delingsmodellen. Hittil har man i såkalte liberale yrker, som f.eks. tannleger, artister, arkitekter og meglere, kunnet unngå store deler av skatten ved å gi aksjer i selskapet til foreldre og myndige barn. Disse mulighetene blir nå strammet inn.

Arbeiderpartiet har lenge ment at en ordning med skattemessige fordeler knyttet til plassering av kapital i aksjefond og enkeltaksjer passer dårlig inn i et skattesystem der man for øvrig forsøker å tilstrebe skattemessig likebehandling av ulike spareformer. Vi har derfor en avtale nå der denne spesielle skattefordel til én spesiell spareordning oppheves.

For Arbeiderpartiet er arbeid for alle det overordnede målet for den økonomiske politikken. Gjennom solidaritetsalternativet ble arbeidsledigheten i Norge presset ned i løpet av 1990-tallet. Vi fikk vekst i sysselsettingen i industrien og i annen konkurranseutsatt virksomhet.

Selv om ledigheten i dag samlet sett er lav i Norge, ser vi samtidig alvorlige tegn til økende ledighet, spesielt innen verftsindustrien og industri med store leveranser til oljesektoren. I 1998 gikk antallet arbeidsplasser i industrien ned for første gang på fem år. Arbeidskraftundersøkelsen for 3. kvartal i år viser en nedgang på 25 000 sysselsatte i industrien siden tilsvarende kvartal i fjor.

Norsk økonomi er inne i en vekstpause etter en av de kraftigste vekstperiodene i nyere tid. Aktivitetsveksten i år ligger an til å bli den svakeste på 10 år. Industriinvesteringene i Fastlands-Norge anslås fra Regjeringens side i nasjonalbudsjettet å gå ned med hele 22 pst. i 1999. Regjeringen anslår videre at fallet i petroleumsinvesteringene til neste år blir på hele 34 pst. Slike kraftige reduksjoner i investeringene vil naturligvis lede til redusert aktivitet ellers i økonomien.

I denne situasjonen er det viktig å innrette politikken slik at den kraftige investeringsnedgangen kan dempes. Da blir de negative utslagene på aktivitet og sysselsetting mindre. For Arbeiderpartiet har dette vært et viktig utgangspunkt for innretningen av den økonomiske politikken og de forhandlinger vi har ført med sentrumspartiene om budsjettet.

Arbeiderpartiet har over lang tid hevdet at Regjeringen har vært altfor passiv overfor disse utfordringene. Regjeringens opplegg overfor industrien har vært utilstrekkelig.

Regjeringens arbeidsmarkedspolitikk har også vært for svak. En økning på beskjedne 500 tiltaksplasser, fra et meget lavt nivå, til 7 500 plasser, som Regjeringen foreslo, er langt fra nok til å møte den situasjonen som forventes i industrien neste år.

For Arbeiderpartiet var det derfor åpenbart at budsjettet måtte få en langt mer offensiv profil på nærings- og sysselsettingsområdet. Budsjettets utgiftsside måtte i større grad innrettes slik at næringslivets konkurranseevne ble bedret og det inntektspolitiske samarbeidet styrket. Utdanning, investeringstiltak og kompetansegivende arbeidsmarkedstiltak blir da nødvendig. Kompetansen må styrkes, både for dem som er i jobb, og for de arbeidsledige. Økt bruk av arbeidsmarkedstiltak vil bidra til større fleksibilitet i arbeidsmarkedet vårt. Det er derfor positivt og gledelig at regjeringspartiene i forhandlingene her i Stortinget har villet komme oss i møte på disse viktige områdene.

Budsjettavtalen mellom Arbeiderpartiet og sentrumspartiene innebærer at budsjettets stramhet og utgiftsveksten holdes på samme nivå som i Regjeringens forslag. Det har vært viktig å innrette budsjettpolitikken slik at statsbudsjettet verken bidrar til at det gis gass eller at det bremses opp i økonomien.

Skatteøkningen på toppen brukes til skattelette, i hovedsak for dem med lave lønnsinntekter. Utgiftsøkninger dekkes krone for krone med utgiftskutt. Budsjettavtalen endrer dermed ikke det oljekorrigerte underskuddet i forhold til Regjeringens opplegg.

Innretningen av budsjettets inntekts- og utgiftsside har vi derimot vært opptatt av å endre. Jeg har allerede vært inne på hvordan budsjettavtalen gir bedre fordeling og mer balansert og vekstkraftig sammensetning av statsbudsjettets utgifter. For Arbeiderpartiet var det i tillegg viktig å øke innsatsen på viktige velferdsområder.

Budsjettavtalen innebærer at retten til sykelønn for lavtlønte gjeninnføres fra 1. januar år 2000. Denne retten ble, som kjent, fjernet i sentrumspartienes tidligere budsjettforlik med Høyre og Fremskrittspartiet. Regjeringspartiene skjønte etter hvert at dette var feil og ville justere tilbake fra 1. juli. Nå blir det rettet opp fra 1. januar.

I valgkampen var alle opptatt av at skolen skulle styrkes. Mange rektorer som jeg og sikkert flere møtte i valgkampen, viste til at de nesten helt manglet ressurser for å kunne gjøre undervisningen mer interessant for elevene. Enkelte sa at de hadde mellom 8 kr og 10 kr å bruke pr. elev til den type aktivitet. Når kommuneøkonomien nå styrkes betydelig i forhold til Regjeringens opplegg, kan vi endre dette. Jeg vil bruke et eksempel: Hvis økningen i de frie midlene som kommer til kommunene nå, bare skulle brukes på skolen, ville dette utgjøre godt over 800 kr pr. elev. Skal vi få det til, må skolen også prioriteres i kommunene.

Kommuneopplegget for neste år innebærer en økning av rammetilskuddet for primærkommunene med ½ milliard kr og for fylkeskommunene med 150 mill. kr utover Regjeringens opplegg. I tillegg økes flere øremerkede tilskudd, slik at kommuneøkonomien samlet sett styrkes med 1 milliard kr som en følge av budsjettavtalen. Regionsykehustilskuddet økes også med 35 mill. kr.

Skolefritidsordningen har jeg før nevnt. Den ble kraftig kuttet i samarbeidet mellom høyrepartiene og sentrumspartiene. Nå har vi fått til en økning på 100 mill. kr, som nesten vil bringe tilskuddet tilbake der det var før kuttene startet.

Etter to år med rekordlav barnehageutbygging her i landet, legges det nå opp til at det skal bygges 6 000 nye barnehageplasser for de barna som er under 3 år, og i avtalen har vi fått plass til 2 000 plasser for dem som er over 3 år – altså totalt 8 000 nye barnehageplasser neste år, mens årets måltall var 2 500. Budsjettavtalen innebærer også en økning på 100 mill. kr i driftstilskuddet til barnehagene neste år. Det vil gjøre det mulig å redusere foreldrebetalingen noe.

Universitetene står midt i et viktig omstillingsarbeid, som bl.a. vil være avgjørende for etterutdanningsreformen. I budsjettavtalen har vi derfor funnet rom for å styrke universitetene og den desentraliserte høyskoleutdanningen med 120 mill. kr. Det er også blitt rom for å styrke bygging av studentboliger. 1 000 boliger skal bygges neste år. Det er dobbelt så mange som sentrumsregjeringen hadde foreslått. Arbeiderpartiet er også fornøyd med at vi har fått det første steget på plass i en reform for gratis skolebøker i videregående skole.

Vi har i lengre tid visst at verfts- og leverandørindustrien vil få store problemer neste år. Arbeiderpartiet har derfor kjempet for at vi skulle få en mer aktiv nærings- og sysselsettingspolitikk som kan bidra til å dempe investeringsnedgangen og gi aktive tilbud til dem som blir permittert eller oppsagt.

Budsjettavtalen i høst innebærer en dobling av fornyelsestakten i fergeflåten og en betydelig økning i fornyelse av fiskeflåten. Det vil gi kjærkomne oppdrag for flere verft langs kysten vår som nå sliter med tynne ordrebøker.

For raskt å få fram flere investeringer i oljesektoren vil produksjonsavgiften bli trappet raskere ned på felt som har byggeklare tilleggsprosjekter. De tiltakene finansinnstillingen inneholder, vil uten tvil sikre flere arbeidsplasser i utsatte næringer neste år. Likevel kommer vi ikke utenom at antall ledige og permitterte ved offshoreverftene og i leverandørindustrien vil komme til å øke. For å holde på og utvikle kompetansen disse næringene har opparbeidet og også vil trenge i årene framover, noe som er kolossalt viktig for de lokalsamfunnene vi snakker om, har det vært viktig for oss å få økt antallet tiltaksplasser i budsjettavtalen. Det innebærer 3 500 flere enn det Regjeringen foreslo.

Samlet sett representerer derfor budsjettavtalen mellom Arbeiderpartiet og sentrumspartiene for år 2000 en viktig dreining av politikken i retning av bedre fordeling, trygging av arbeid og velferd.

Et viktig spørsmål som reiser seg etter budsjettavtalen mellom sentrumspartiene og Arbeiderpartiet denne høsten, er hvorvidt sentrumspartiene nå har erkjent at et varig samarbeid med høyrepartiene vil bringe politikken i gal retning.

Det politiske grunnlaget for årets budsjettavtale ble lagt da sentrumspartiene gjorde det klart at det bare var sammen med Arbeiderpartiet de kunne få flertall for en god fordelingspolitikk. En ny budsjettavtale med høyrepartiene ville med andre ord brakt politikken ytterlig noen steg i feil retning i så henseende.

Vilje til fordeling kommer i budsjettavtalen først og fremst til uttrykk i hvordan skatteopplegget nå blir. Men kommunesektorens rammer er også viktig for god fordeling, og for hvordan velferd og sysselsetting prioriteres. Med andre ord må en politikk for mer rettferdig fordeling gjennomsyre helheten i det økonomiske opplegget. Derfor er det viktig å få fram i denne debatten hva sentrumspartiene egentlig tenker om politiske allianser framover. Det er vanskelig, slik jeg ser det, ett år å satse på bedre fordeling gjennom et samarbeid med Arbeiderpartiet, for så neste år, i allianse med høyrepartiene, å sette en strek over det hele. Derfor er det grunn til å hevde at budsjettavtalen mellom sentrum og Arbeiderpartiet denne høsten kan danne grunnlag for nye allianser i norsk politikk, allianser som vil ha betydning for hvordan de store velferdsoppgavene skal løses de første årene inn i et nytt hundreår.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

John I. Alvheim (Frp): Det foreliggende budsjettforslag for de offentlige sykehus for år 2000 sammen med driftsunderskuddene for 1999 kan føre til en nasjonal krise i helsevesenet neste år. Regionsykehusene alene vil i 1999 ha et budsjettunderskudd på ca. 360 mill. kr. Budsjettunderskuddene for de øvrige offentlige sykehus i 1999 kjenner vi ikke, men vi vet at de blir betydelige. Om ikke noe gjøres med dette fra Stortingets side nå, vil vi få en drastisk reduksjon av pasientbehandlingen neste år, da de aller fleste fylkeskommunene ikke har muligheter for å legge inn større egenandeler selv.

Mitt spørsmål til representanten Hill-Marta Solberg blir da: Vil representanten Hill-Marta Solberg og Arbeiderpartiet kunne støtte et forslag fra Fremskrittspartiet om at en i salderingsproposisjonen for 1999 dekker inn sykehusenes underskudd for 1999?

Ursula Evje hadde her overtatt presidentplassen.

Hill-Marta Solberg (A): Representanten Alvheim reiser en meget viktig problemstilling som i sin kjerne inneholder følgende: hvorvidt en del av våre viktige velferdsordninger er godt nok finansiert. Jeg mener også at det er grunn til å se meget nøye på det, ikke minst ut fra den samlede situasjon vi har fått oss forelagt når det gjelder kommunesektoren, som altså, som det ble sagt tidligere i dag, nå er i en situasjon som innebærer at den har større underskudd enn det den har hatt på ti år. Jeg tror vi bør ha stor oppmerksomhet framover på at situasjonen på en rekke viktige velferdsområder er meget krevende for kommunesektoren å håndtere, inkludert fylkeskommunene.

Det har også gjort at Arbeiderpartiet har funnet det nødvendig å styrke både primærkommunene og fylkene i den budsjettavtalen vi har inngått med sentrum. 150 mill. kr mer gis til fylkene. Det vil forhåpentligvis også bety noe for helsetilbudet og sykehussektoren. I tillegg er 35 mill. kr øremerket til regionsykehusene.

Så til spørsmålet om hva Arbeiderpartiet vil gjøre i salderingen. Nå er det jo slik at den tradisjonelle salderingen avviklet Stortinget for to-tre år siden, så vi har ikke en slik runde før jul som vi en gang hadde, og det er selvfølgelig også representanten Alvheim klar over. Men jeg vil si følgende: Hvis det er slik at Regjeringen v/helseministeren kommer til Stortinget og klargjør at det er en dramatisk situasjon i sykehusene, slik enkelte representanter for sykehus hevder, skal selvfølgelig også Arbeiderpartiet være med og vurdere det. Men det må være slik at Stortinget da må få seg forelagt en vurdering fra den ansvarlige regjering og det ansvarlige departement av hvordan denne situasjonen egentlig er.

Lars Gunnar Lie (KrF): Først vil eg understreka at eg er godt nøgd med den positive omtalen representanten Solberg har gjeve av budsjettavtalen, ein avtale som etter mitt syn også vidarefører dei prioriteringane regjeringa Bondevik har nedfelt i budsjettet, med styrking av område som helse, eldre, distrikt, barnefamiliar og internasjonal bistand.

Eg vil inn på eit område som det har vore vanskelegare å få Arbeidarpartiet i tale på. Som eg påpeika i innlegget mitt, har vi i budsjettet ein underliggjande vekst som gjerne burde vore lågare. Mitt første spørsmål til representanten Solberg er om ho er samd i det.

Deretter vil eg gjerne vita om Arbeidarpartiet kan tenkja seg å vera villig til å sjå på nokre av dei regelbundne ordningane som bind budsjetta opp i så sterk grad.

Hill-Marta Solberg (A): På det første spørsmålet fra representanten Lie er det veldig enkelt å svare ja. Arbeiderpartiet er helt enig i at en stor utfordring i norsk økonomi – kanskje en av de største – er den underliggende veksten vi har i statens utgifter. Det var også foranledningen til at Arbeiderpartiet hadde tatt mål av seg til i forhandlingene ikke å bidra til å øke denne veksten. Det har vi heller ikke gjort. Derfor har vi også tatt den møysommelige jobben det har vært å dekke inn krone for krone de utgiftsøkningene vi ville ha. Det har kanskje ført til at noen tårer har blitt felt i regjeringskvartalet, og kanskje også andre steder, men det har vært helt nødvendig, nettopp for at vi ikke skulle presse utgiftsveksten ytterligere opp. Så her er det ikke grunn for verken Lars Gunnar Lie eller andre til å betvile at Arbeiderpartiet er seg veldig bevisst nødvendigheten av å holde utgiftsøkningen i sjakk.

Det siste spørsmålet syns jeg på mange måter som et generelt spørsmål nesten er umulig å svare på, da jeg ikke kan gjette gåter og derfor heller ikke, når jeg ikke er så god til det, kan skjønne hva representanten Lie egentlig tenker på. Hvis han f.eks. tenker på at vi skal gjøre dramatiske endringer i folketrygden for å redusere den underliggende utgiftsveksten, ser jeg for meg at det ikke er så mange områder der Arbeiderpartiet og sentrum blir enige. Hvis han skulle mene at vi skulle redusere sykelønnsordningen, vet også sentrumspartiene at det mener Arbeiderpartiet ikke er riktig. Et generelt svar på det spørsmålet er det rett og slett ikke mulig å gi.

Inge Lønning (H): Representanten Hill-Marta Solberg talte om mange ting, så mange at jeg faktisk kom til å assosiere det med et skriftord som lyder slik:

«Marta, Marta! Du gjør deg strev og uro med mange ting. Men ett er nødvendig.»

Nå har Arbeiderpartiet i to år kjørt de årlige finansdebattene på én eneste sak, nemlig motstanden mot kontantstøtten. Det har vært den ene avgjørende sak som har gjort det umulig å samarbeide med Regjeringen. Den 2. juni 1998, da man ennå fortrinnsvis kommuniserte med Regjeringen gjennom åpne brev i dagspressen, skrev Arbeiderpartiets leder følgende:

«Det beste vi kunne gjøre for barna i Norge nå er vel å forbedre norsk skole, ikke å pøse ut penger som vil sette i gang en rente- og prisspiral som på ny vil true hus og hjem.»

Sitatene er tallrike som himmelens stjerner og havets sand, og alle sitatene de siste to årene fra arbeiderpartihold har gått på at det aldri kommer på tale å samarbeide med Regjeringen så lenge den viderefører kontantstøtten som politikk. Nå sa ikke representanten Hill-Marta Solberg ett eneste ord om saken, og det til tross for at Arbeiderpartiet insisterer på at man stiller seg bak dette budsjettet ikke gjennom subsidiær støtte, men med hud og hår – dvs. Arbeiderpartiet innestår uten forbehold for innholdet i dette budsjett. Under normale omstendigheter ville man kalle dette en politisk kuvending. Når det dreier seg om et samarbeid med en Kristelig Folkeparti-ledet regjering, er det mer nærliggende å snakke om en omvendelse. Omvendelser er jo ikke alltid lett å forklare rasjonelt. Allikevel vil jeg tillate meg å spørre representanten Hill-Marta Solberg: Hva er det som har skjedd som har fått Arbeiderpartiet til å dreie 180 grader rundt og nå stille seg bak det som en tidligere statssekretær i Barne- og familiedepartementet i Aftenposten for noen få dager siden formulerte på følgende måte: «Vi mener at kontantstøtten er et bakholdsangrep på yrkesaktive kvinner.» Er Arbeiderpartiet nå deltaker i dette bakholdsangrep?

Hill-Marta Solberg (A): Vi er etter hvert mange i Stortinget som har lært oss at for representanten Lønning faller det mye mer naturlig å sitere Skriften enn statsbudsjettet, og det fikk vi for så vidt også et eksempel på i dag.

Så er også representanten Lønning opptatt av at Arbeiderpartiet stiller seg helt bak et budsjett, også et budsjett der det faktisk er ting vi er uenig i, som kontantstøtten. Det må jeg få nytte anledningen til å si litt om. Vi ønsker altså ikke å opptre som Høyre og Fremskrittspartiet gjorde i fjor og forleden år, nemlig å inngå en avtale om budsjettet og ta æren for at man skaffet landet et budsjett, fordi man framstod som ansvarlige partier som holdt orden i økonomien, for deretter å kunne skyte på det samme budsjettet ved første anledning. Det er etter vår oppfatning ikke reelt sett å ta ansvar for at man inngår en avtale om neste års statsbudsjett. Arbeiderpartiet ønsker ikke å stille seg i den situasjonen. Det innebærer spesielt når det gjelder kontantstøtte, at Arbeiderpartiet har sagt klart at vi legger til grunn at kontantstøtten er i budsjettet, det er et flertall i Stortinget som er for det. Vi er ikke for det, men når vi likevel skal inngå en budsjettavtale med sentrumspartiene, innebærer det også at kontantstøtten ligger i bunnen i statsbudsjettet. Men representanten Lønning, som resten av Stortinget, vet meget godt at Arbeiderpartiet er opptatt av denne ordningen og vil være det også fremover, og vil derfor gjøre hva vi kan for å være i inngrep med de evalueringer og forhåpentligvis endringer som vil komme i den ordningen fremover.

Jørgen Holte (Sp): Eg registrerer med glede det innlegget som representanten Hill-Marta Solberg no hadde, der det gjekk tydeleg fram at ein no er interessert i å bruke si opposisjonsrolle her i Stortinget til eit langt meir løysingsorientert arbeid i forhold til det som Stortinget skal gjere, og ikkje minst i forhold til dei saker som Regjeringa fremmar. Men eg vil ta opp eit område som eg synest Arbeidarpartiet litt for ofte er for lite opptatt av. Det gjeld dei framtidige arbeidsplassane, og det gjeld rammevilkår knytte til næringsutvikling. Eg trur det er rett å seie at dei framtidige arbeidsplassane kjem i små og mellomstore verksemder, og mange av dei er ikkje skapte. Vi treng fleire arbeidsskaparar. Eg er heilt samd med Arbeidarpartiet i at vi treng arbeidstakarar, men vi treng også fleire arbeidsskaparar, folk som vil satse sparepengane sine på å skape næringsverksemd, som er ideutviklarar, driv produktutvikling, vil satse i produksjonsutstyr, maskin og reiskap, vil investere i bygg og anlegg – det er viktige innsatsfaktorar. Vi får ofte det svaret frå Arbeidarpartiet at desse representerer ei gruppe i samfunnet som blir formuande og rike. Derfor går ein med jamne mellomrom til angrep både på skatteordningar knytte til delingsmodellen, som fyrst og fremst stimulerer til at vi skal ha aktive, iderike eigarar, aksjerabattar osv. Mitt spørsmål blir: Kva er Arbeidarpartiet sine konkrete tiltak for at vi skal få fleire arbeidsskaparar framover?

Hill-Marta Solberg (A): Det er fristende å svare representanten Holte med å be ham se litt tilbake på de siste årene og den utviklingen vi har hatt i Norge når det gjelder økning i antall arbeidsplasser også i små og mellomstore virksomheter, og også gjennom alle de årene da Arbeiderpartiet faktisk også har hatt ansvaret for den politiske styringen ved at vi har sittet i regjering. Da ville representanten Holte se at det overhodet ikke fins belegg for det han forsøker å antyde, nemlig at Arbeiderpartiet ikke står for en politikk som gjør det mulig å etablere arbeidsplasser i dette landet. Men det vi faktisk opplever nå, er at vi fra i fjor høst til denne høsten, mens sentrumsregjeringen har sittet og styrt, har mistet 25 000 arbeidsplasser i industrien. Etter et møysommelig arbeid som førte til at industrisysselsettingen i Norge begynte å gå opp igjen, er vi nå i den situasjonen at vi har mistet 25 000 arbeidsplasser i industrien de siste årene. Og da er det ikke noen rimelighet i at representanten Holte forsøker å framstille det slik at det er sentrum som kan dette med å legge til rette for arbeidsplasser her i landet, og ikke Arbeiderpartiet.

Det er helt nødvendig at vi klarer å ha rom for at små og mellomstore virksomheter skal vokse og gro fram i årene framover, og det har vi også rom for i de rammevilkårene som eksisterer i Norge i dag. Det er det ingen tvil om. Det Arbeiderpartiet har vært opptatt av, er at vi skal ha et skattesystem der det ikke er hull, og der det ikke ligger til rette for å tilpasse seg på den måten at man plasserer sine inntekter slik at man kan unndra seg beskatning. Arbeiderpartiet mener at sentrumspartiene sammen med høyrepartiene på noen områder har skapt gedigne hull i skattesystemet. De vil vi gjerne ha tettet igjen. Vi har fått litt til i denne budsjettavtalen, men vi skulle gjerne ha fått til litt mer på det området.

Kristin Halvorsen (SV): I SV hilser vi budsjettforliket mellom Arbeiderpartiet og sentrum velkommen. Høyres og Fremskrittspartiets innflytelse i norsk politikk svekkes, og SV får større muligheter til å utfordre stortingsflertallet på de sakene som vi syns er viktigst.

Når det er sagt: Dette budsjettforliket kunne ikke vært mindre omfattende og mer beskjedent. Vi ser det som et sentrum-sentrum-forlik, og ikke som et sentrum-venstre-forlik. Det fører f.eks. ikke til at golfkøllene på Bogstad rister av skrekk, heller ikke til en urolig liten dirring. Det er heller ikke sånn at det jubles rundt omkring i landets mange klasserom fordi det nå virkelig blir andre boller.

Jeg har lyst til å bruke anledningen til å utfordre Arbeiderpartiet og Hill-Marta Solberg til å angi en retning for årene framover. For det er jo det som er interessant med dette budsjettforliket: Hva skal retningen og ambisjonsnivået til Arbeiderpartiet være framover?

Siden 1993 har det private forbruket i Norge økt betydelig mer enn det offentlige forbruket, og det er jo grunnen til de paradoksene vi ser i vår egen hverdag hver eneste dag, at det lyser av kjøpesentrene, mens skolene er nedkjørte og fulle av slitne lærere. Det er en forskjell som folk ikke vil finne seg i etter hvert. Ganske mange av oss vil kreve at det vi syns er viktigst, skole og helse, skal ha den beste standarden.

Vil Arbeiderpartiet være med på å sette et mål for årene framover, at veksten i offentlig sektor når det gjelder å sikre fellesgodene, skal være større enn veksten i privat sektor? Bare på den måten kan man sikre velferdsgodene og fellesløsningene framover.

Hill-Marta Solberg (A): Jeg har tidligere i dette replikkordskifte pekt på det faktum at vi kanskje står overfor en situasjon der viktige velferdsordninger i samfunnet vårt er i ferd med å bli underfinansiert. Jeg mener at det er et spørsmål som Stortinget må ta meget alvorlig framover. Det handler ikke minst om hvordan vi klarer å tilføre nok ressurser til offentlig sektor, det handler om utdanning, det handler om helse, og det handler om andre viktige velferdsområder.

Og som jeg også sa i den replikken: Når vi ser på situasjonen i kommunene, som er de som skal gjennomføre den velferdspolitikken vi ønsker i dette landet, er det nødvendig å gå ganske tungt inn i det. Og da er det for Arbeiderpartiet også viktig at vi klarer å skape et politisk flertall i dette landet som ikke har som fremste mål å kutte i de områdene, som ikke har som fremste mål å få skattelette, eller null-økning, som man på en måte sa seg fornøyd med i fjor, der man gikk inn i det politiske arbeidet i Stortinget med ett mål for øyet, nemlig å unngå skatte- og avgiftsøkninger. Det har jo vært målet for de budsjettforhandlingene som har vært ført i de to forutgående år mellom høyrepartiene og sentrum. Arbeiderpartiet ikke bare tror, vi er helt sikre på at det bringer oss i gal retning, også i forhold til de store og viktige velferdsoppgavene.

Når det gjelder spørsmålet om behovet for vekst i offentlig sektor, tror jeg vi må innse at det er helt nødvendig. Vi greier ikke å få til en bedre helsepolitikk i dette landet uten at det vil koste oss noe. Vi greier heller ikke å få til en bedre skole uten at det vil koste noe. Jeg tror at vi er helt nødt til å komme til de erkjennelsene hvis vi skal sikre oss at disse viktige områdene er godt nok finansiert framover.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Siv Jensen (Frp): Dette er en forunderlig debatt om et enda mer forunderlig budsjettforlik. I de to foregående årene har altså sentrumspartiene forhandlet med Høyre og Fremskrittspartiet, og budsjettforlikene, eller den subsidiære enigheten, dreide seg først og fremst om hvordan man skulle unngå skatte- og avgiftsskjerpelser – ja til og med hvordan man skulle kunne klare å få til noen lettelser. Og det dreide seg om å styrke innsatsen på de aller, aller viktigste innsatsområdene; eldreomsorg, helse, forsvar og politikk. I etterkant har Regjeringen, statsministeren, finansministeren i alle organer de har vært, skrytt hemningsløst av den utviklingen som norsk økonomi har hatt. Det har gått bra. Renten går ned. Staten har aldri tjent mer penger. Så kommer da den litt ulogiske konsekvensen at som en takk for at dette går så bra, hopper man til stikk motsatt side av den politiske skalaen og skal samarbeide med Arbeiderpartiet.

Så kan man sette seg ned og se på budsjettforliket. Hva inneholder det? Jo, realiteten er at man har flyttet på ca. 0,4 pst. av statsbudsjettet – 0,4 pst.! Så hører vi Arbeiderpartiet si at nå har vi endelig fått et statsbudsjett som det lukter god arbeiderpartipolitikk av. Det tok altså 0,4 pst. for å gjøre sentrumspolitikk til god arbeiderpartipolitikk. Det er i og for seg ganske illustrerende, både for denne debatten og kanskje enda mer for den fremtidsutviklingen vi kan komme til å se hvis dette kjærlighetsforholdet mellom disse fire partiene kommer til å vedvare.

Arbeiderpartiet har til og med gått så langt at de har sagt at budsjettavtalen nesten har ført til at hele Arbeiderpartiets program er blitt oppfylt, så de må snart begynne å lage et nytt program for de har ikke mer politikk igjen. Maken til rørende enighet! Men selv om disse 0,4 pst. strengt tatt ikke har ført til at staten har flyttet så mye penger, får budsjettforliket ganske dramatiske konsekvenser for enkeltmennesker, for bedrifter, ja i og for seg også for kommunene der ute.

Strømprisen går opp. Jeg har med undring sittet og lyttet til at både komiteens leder og Hill-Marta Solberg forteller om hvor fantastisk dette budjsettforliket er, særlig for dem som har minst i samfunnet. Hvem vil merke at strømprisen går opp? Det er nettopp de som har minst å rutte med, og som hver dag sliter med å vurdere hva pengene skal gå til. Så må altså de aller, aller fleste av oss faktisk betale mer i skatter eller avgifter inn i statskassen. Vi skal iallfall ikke lenger få skattefordeler av å spare i AMS. Jeg hørte sågar Arbeiderpartiets leder uttrykke at hvis man hadde råd til å spare i AMS, hadde man jammen råd til å betale mer skatt også. På tross av at man altså samtidig argumenterer for at det er en fare for økt forbruksvekst i privat sektor, fjerner man en av de ordningene som virkelig stimulerer folk til å spare. Det er ikke logisk.

Det som åpenbarer seg, er jo at det er ikke det politiske innholdet i dette budsjettforliket som er viktig. Det er den rørende enigheten mellom partiene som er viktig. Når komiteens leder innleder med å si at han er svært fornøyd med «stoda» i nasjonen og legger til at det overordnede målet for Regjeringen er å lage et ansvarlig budsjett, er ikke det sant. Det overordnede målet for den sittende regjering er ikke å styre etter et ansvarlig budsjett, men det er å få lov å sitte i regjering. Det betyr altså ingenting for den sittende regjering i hvilken retning politikken går. Det ene året kan de godt sitte og akseptere at det blir skatte- og avgiftslettelser i nasjonen, mens det neste året synes de det er helt supert at man øker skatte- og avgiftstrykket med drøye 3 milliarder kr. Det er ingen fast styring det. Det er vingling det. Det vitner om en regjering som ikke vet hvor den skal.

Da er det også grunn til å stille seg spørsmålet: Hvorfor fikk vi regjeringsskifte? For før arbeiderpartiregjeringen frivillig gikk av, satt den og styrte mer eller mindre med støtte fra sentrumspartiene. Så fikk vi regjeringsskifte, og så kommer vi nå i den situasjonen hvor vi altså har en knøttliten sentrumsregjering som sitter og styrer med landets største parti som støtteparti. Det eneste som har skjedd, er at Arbeiderpartiet har flyttet seg fra å være et regjeringsparti til å bli et støtteparti for tre små partier i Stortinget. Men politikken er lik – retningen på den er lik. Det rare, synes jeg, er at ingen av disse partiene klarer å ta ordene skatte- og avgiftslettelse i sin munn uten at det blir litt vondt og vanskelig for dem. Men det er faktisk det eneste som nå er nødvendig.

Jeg må si jeg reagerer ganske kraftig på det forsøk Arbeiderpartiet har gjort så langt i denne debatten på å fremstille seg selv som redningspartiet for norske oljeindustriarbeidere. Det er jo med respekt å melde feil. Arbeiderpartiet har advart og brukt masse ord og uttrykk på å forklare oljearbeiderne i Norge at om bare de fikk en finger på rattet, skulle alt bli så meget bedre. Hva har skjedd? Dette budsjettforliket betyr én eneste ting, og det er at man skal trappe ned produksjonsavgiften litt raskere enn det Regjeringen selv har foreslått. Hvor er forslagene om å redusere CO2-avgiften, som vi har hørt Arbeiderpartiet snakke om? Det er flertall i Stortinget for det. Hvis Arbeiderpartiet hadde villet, kunne de fått redusert den avgiften allerede i revidert budsjett sammen med Fremskrittspartiet og Høyre. Det ville ikke Arbeiderpartiet, som står på denne talerstolen og prøver å ta æren for at man nå skal redde industriarbeidsplasser i Norge. Det er ikke rett. Det eneste Arbeiderpartiet gjør, og det eneste de har gjort i dette budsjettforliket, er å satse mer på tiltaksplasser, arbeidsmarkedstiltak. Hvor er næringspolitikken som Hill-Marta Solberg stod her og skrøt av? Hvor er den? Lars Gunnar Lie sa at det viktigste tiltaket i dette budsjettet i næringspolitisk øyemed er SND. Hvorfor lytter man ikke til alle bedriftslederne for små og mellomstore bedrifter som daglig skriker etter bedre rammebetingelser, etter lavere skatter, etter lavere avgifter, etter mindre byråkrati? Det gjør man ingenting med, man imøteser passivt at det kan bli økt ledighet, og så øker man arbeidsmarkedstiltakene. Det er passivitet, og da er det ikke bare Regjeringen som utøver det, det er med god støtte fra Arbeiderpartiet.

Jeg tror ikke at folk flest skjønner hvordan det er mulig at mens den norske stat håver inn milliarder på milliarder av kroner på grunn av den gunstige oljeprisutviklingen vi nå har, må norske bilister oppleve at bensinprisen ikke bare blir 10 kr literen, men gjerne 11 og 12 også. Vi har hørt at det ikke er noen vilje hos disse budsjettpartnerne til å gjøre noe som helst med bensinprisen. Vi har i vårt alternative budsjett foreslått å redusere bensinprisen med 2 kr literen, og vi kommer antakelig også til å legge frem et forslag i Stortinget ganske snart hvor man ber Regjeringen om å lage et system hvor bensinavgiften varierer i takt med oljeprisutviklingen. Det er den eneste måten å gjøre det på for gi norske bilister en garanti for at også de skal få lov å nyte godt av den oljerikdommen som det i dag bare er staten som sitter og samler inn, putter på bok og investerer i utenlandske bedrifter. Og så sier man at dette gjør man fordi at man skal løse fremtidens utfordringer. Men vi står midt oppi dem!

Komitelederen sa at han er så fornøyd med «stoda» i landet. Det går ikke an å stå på denne talerstolen og skryte av hva denne nasjonen har utrettet, for den eneste som har grunn til å være fornøyd, er statskassen, for den har aldri vært fullere av penger. Men i en slik situasjon, hvor vi nå altså har hoppet oppover på rangstigen og antakelig blitt verdens rikeste land og oljepengene flommer inn, øker helsekøene. Landets sykehusdirektører går nå ut og advarer kraftig og sier at dette kan ikke fortsette, vi klarer ikke å behandle pasienter, og køene øker. I denne tilstanden forteller vi landets syke mennesker at dere får én rett, og det er til å stå i kø, men dere skal i hvert fall ikke få rett til behandling.

I akkurat det tilsvarende scenariet ser vi at norske skoleelever sitter i nedslitte klasserom med gamle, utslitte bøker. Og så tillater Arbeiderpartiet seg å si, slik Hill-Marta Solberg gjorde i hovedinnlegget sitt, at budsjettforliket fører til en styrking av kommuneøkonomien. Hvis kommunene bruker alle sine frie midler på det, så blir det noen hundre kroner pr. elev. Ja, det er godt mulig det, men i et av replikkordskiftene svarte jo representanten Hill-Marta Solberg at de midlene som de nå har styrket kommunene med, også skal brukes til helsevesen, eldreomsorg og andre velferdsgoder. Og da blir det jo plutselig ikke så veldig mye penger igjen til skolen.

Hele valgkampen igjennom hørte vi Arbeiderpartiet snakke om dette: styrket kommuneøkonomi og styrket skole. Og hva har skjedd? Svært lite. Vi har også nå hørt Arbeiderpartiet ved gjentatte anledninger snakke om at vi må redusere alkoholavgiftene, for de er bekymret for grensehandelen. Det har vært svære avisoppslag om dette Dalheim-utvalget i Arbeiderpartiet, som nå endelig har skjønt behovet for å redusere alkoholavgiftene. Og så har de muligheten – hånden på rattet, budsjettforlik, full enighet. Og hva har skjedd? Ingenting! Jo forresten, rett skal være rett, vi får redusert pris på portvin. Det får vi, men ingenting mer. Da blir det ganske stor forskjell mellom det Arbeiderpartiet sier, og det Arbeiderpartiet gjør. Spørsmålet er: Når har Arbeiderpartiet tenkt å bruke den hånden de har på rattet, til å gjennomføre det de i avisene og ellers forteller folk at de skal gjøre, men som de behendig lar være å gjøre i det øyeblikket valget er over?

Akkurat det samme skjer med bilen. Bilen kommer i all overskuelig fremtid til å være det viktigste transportmiddelet denne nasjonen har. Bilavgiftene går opp. Så sier Regjeringen – og Arbeiderpartiet – at det er kjempeviktig å ha en god miljøpolitikk. Og så sørger man for å øke avgiftene ved kjøp av nye biler, for å være helt sikker på at de mest forurensende og eldre bilene i hvert fall ikke blir byttet ut. Her er det ingen logikk. Men skattene skal opp, avgiftene skal opp.

Så sa statsministeren og en rekke andre fremtredende medlemmer av regjeringspartiene i valgkampen at dokumentavgiften, den som vi alle må betale hver gang vi kjøper en bolig, måtte reduseres. Det hørte vi i hele valgkampen. Og jammen tror jeg det var mange som trodde på det også. Så kom budsjettet, men da var jo valgkampen over. Og dokumentavgiften er ikke omtalt, den er ikke nevnt. Men vi husker det. Fremskrittspartiet har foreslått å fjerne hele dokumentavgiften i budsjettet, for vi synes det er helt uanstendig at staten skal ta inn penger på at vi kjøper og selger boliger av hverandre som staten omtrent ikke har en eneste kostnad med.

Til Hill-Marta Solberg: Vi har foreslått å fjerne CO2-avgiften som Arbeiderpartiet skryter av at de ønsker å gjøre noe med, og vi har gjort noe med passasjeravgiften som vi må betale hver gang vi er ute og flyr, på tross av at den er konkurransevridende for flyselskapene i forhold til utenlandske konkurrenter. Og vi har foreslått å redusere arveavgiften og formuesskatten og har til og med klart å foreslå litt skattelettelser for alle inntektsgrupper. For i motsetning til Arbeiderpartiet prøver ikke vi å kaste blår i øynene på folk ved å si at vi må finansiere ting gjennom alltid å øke skattene og avgiftene. Vi tror faktisk at det er mulig både å gi skatte- og avgiftslettelser så det monner og omprioritere innenfor den rammen som statsbudsjettet har i dag. Men da dreier det seg som å velge seg ut hva som er viktig.

Men vi har også hørt Arbeiderpartiet og sentrumsregjeringen, ved justisministeren, snakke om behovet for kriminalitetsbekjempelse, og at måten å løse det på er å få mer politi ut i gatene. Og så uteksamineres til sommeren flere hundre politihøyskolestudenter, og de går med dette budsjettet rett ut i arbeidsledighet, fordi Regjeringen, sentrumspartiene i Stortinget og Arbeiderpartiet ikke har vært villige til å bevilge de få hundre millionene det koster å få alle disse nyutdannede politifolkene i jobb, slik at de kan gå ut og gjøre det de har utdannet seg til: bekjempe den stadig mer rå og brutale voldskriminaliteten som utvikler seg i det norske samfunnet. Men den avklaringen vil ikke Regjeringen ta, sentrum vil ikke ta den, Arbeiderpartiet vil ikke ta den. Vi får vente og se. Og så skal vi tro på løftene om at kriminalitetsbekjempelse er et viktig prioriteringsområde.

Arbeidsledigheten øker ene og alene fordi Norge sliter med særnorske skatter og avgifter som svekker konkurranseevnen til en rekke av våre konkurranseutsatte bedrifter. Men vi skal ikke gjøre noe, ikke komme med noen næringspolitiske tiltak for å gjøre fordelingen på en slik måte at noen kan skape verdier. Og i det bildet – siden man har brukt mye av denne debatten på å være visjonær inn i det neste årtusen – hva er da realiteten? Jo, det er at antall pensjonister vil øke kraftig, og det betyr at pensjonsforpliktelsene til staten øker kraftig. Offentlig sektor er svulmende stor allerede, og noen skal betale gildet. Da må det skapes verdier et sted, og da må man legge forholdene til rette for at bedriftene får til nettopp det, og det kan jeg ikke se er spesielt mye omtalt i dette budsjettforliket.

Det er mulig at noen sier at nå står du oppe på talerstolen og svartmaler landets situasjon, Siv Jensen. Ja, gjør jeg det da? Jeg har ikke sagt noen ting som ikke er sant. Jeg har ikke påpekt et eneste problemområde som ikke er der. Det eneste som er sikkert, er at statens pengemessige formue blir større. Men det vi får mer av i dette budsjettet, er f.eks. styrking av norsk landbruk. Det skal vi sørge for. Og begrunnelsen for det hevdes å være at det er den eneste måten vi kan få billigere mat i denne nasjonen på. Og så ser vi at norske bønder dumper tonn på tonn på tonn med norskprodusert kjøtt i utlandet for å hindre at norske forbrukere skal få billigere kjøtt – og så undrer man seg over at nordmenn reiser til Sverige for å kjøpe billig mat. Det er rart, det der.

Men det kanskje mest underlige med hele budsjettprosessen er denne grunnleggende troen på at man kan drive og finstyre og detaljregulere hver minste million i norsk økonomi. Det tror man på. Så ser man på dette budsjettforliket og hva man har sittet og flyttet på av penger, og da er det lett å føle seg litt hensatt til en middels stor kommune i Norge og budsjettoppgjøret der. For der krangler man om hundretusener. Her burde faktisk de lange linjene dreiet seg om noen prinsipielle, viktige, overordnede ting og fordelingen av alle de 500 milliardene som statsbudsjettet inneholder. Men de viktige, langsiktige, store utfordringene diskuterer vi jo ikke.

Det er i og for seg relativt symptomatisk når Hill-Marta Solberg sier i sitt innlegg at valget falt mellom å øke skattene og å skli på budsjettbalansen. Falt det aldri Arbeiderpartiet inn at det fantes en tredje mulighet, nemlig å kutte noen av de offentlige utgiftene, redusere det offentlige byråkratiet, effektivisere lite grann? Det står ikke et ord om det. Skatteøkninger er på en måte det vi får.

Jeg synes det er litt synd når vi først skal få et politisk skifte, at resultatet av det praktisk politisk sett er så lite. Jeg er stygt redd for at alle de som nå sitter og tror at det kommer til å bli glanstider for norske skoleelever bare dette budsjettet får lov til å virke, kommer til å merke, at så enkelt var det ikke. Men det vi kommer til å merke er skatteskjerpelsene, avgiftsøkningene og antagelig også økt ledighet, fordi bedriftene ikke lenger makter det presset som de i stadig økende grad utsettes for fra regjeringspartiene og Arbeiderpartiet, som tror det er bedre å ha full kontroll over alle midler.

Selv om det er liten grunn til å tro at Fremskrittspartiets alternative budsjett blir vedtatt, tar jeg med dette opp alle våre forslag.

Presidenten: Representanten Jensen har tatt opp de forslag hun refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Hill-Marta Solberg (A): Representanten Siv Jensen forsøkte å gjøre et stort nummer av at den budsjettavtalen som foreligger i høst, ikke har noen betydning for noen ting. Den har i hvert fall hatt betydning for Fremskrittspartiets humør, det var ganske åpenbart gjennom det innlegget vi nettopp hørte, der en lett sutrende fremskrittspartirepresentant fant mye å jamre seg over i denne budsjettavtalen.

Jeg skal ikke gjøre noe forsøk på å summere opp det innlegget som vi nettopp har hørt, men kanskje si det slik at her var det litt av hvert.

La meg først få rette opp en åpenbar misforståelse, siden representanten Jensen forsøker å skape inntrykk av at jeg i mitt innlegg og i mine replikksvar forsøkte å bruke de pengene kommunene får, både til skole og til helse: Jeg var meget nøye med å skille mellom de midlene som primærkommunene, som driver grunnskolen, får, og de midlene som fylkeskommunene, som har ansvar for helsevesen og sykehusene, får. Så det var overhodet ikke grunn for en slik kommentar fra representanten Jensens side.

Men når det så blir et viktig poeng for Fremskrittspartiet at det er så lite som er flyttet på i dette budsjettet – det skjer liksom ingen ting – da må jeg få si følgende: Da Fremskrittspartiet la fram sitt budsjett for to år siden, foreslo Fremskrittspartiet en skatte- og avgiftslette på 28,9 milliarder kr. – 29,8 milliarder! Resultatet ble om lag null – og Fremskrittspartiet var fornøyd. I fjor foreslo Fremskrittspartiet et budsjettopplegg der skatte- og avgiftslettene beløp seg til 25,7 milliarder kr. Resultatet ble om lag null i skattelette, man fikk liksom nullet ut noen økninger fra Regjeringen – og Fremskrittspartiet var fornøyd. Så foreslår Fremskrittspartiet i sitt budsjett for neste år 28,3 milliarder kr i skatte- og avgiftslette. Da kunne det vært interessant å få vite: Når hadde representanten Siv Jensen og Fremskrittspartiet vært fornøyd i et eventuelt budsjettforlik? Hadde null også vært godt nok for Fremskrittspartiet denne høsten?

Siv Jensen (Frp): Nå er det faktisk ikke mulig å få klarhet i hva som ville tilfredsstilt Fremskrittspartiet ved denne korsvei, for det toget har dessverre gått – med Arbeiderpartiet på. Men vi har aldri – i motsetning til Arbeiderpartiet – når vi har drøftet budsjett med regjeringspartiene, omfavnet alt, gitt det vår fulle støtte og vært såre fornøyd. Vi har tvert imot understreket gang på gang på gang at det har vært subsidiært fra vår side, og det er også grunnen til at vi har lagt frem et alternativt budsjett for å syne hva vi ville ha gjort hvis vi hadde hatt flertall alene i denne salen. Arbeiderpartiet har ikke lagt frem et alternativt budsjett i år. De omfavner hele budsjettet som det foreligger, noe som i realiteten selvfølgelig betyr at Arbeiderpartiet har fratatt seg enhver mulighet til å kritisere den økonomiske politikken ført av Regjeringen i hele år 2000. Den muligheten hadde derimot vi. Vi sa gjentatte ganger at det var mange elementer i budsjettavtalene der vi holdt oss for nesen. Men det som var det viktigste ved det, var at vi bidro til at landet fikk et budsjett.

I det to foregående årene opplevde vi både at Arbeiderpartiet gav fra seg regjeringsmakten, og at de overhodet ikke var villig til under noen omstendighet å forhandle frem en løsning i Stortinget. Landets største parti var totalt uten vilje til å ta ansvar for statsbudsjettet, og det som følge av en sak: motvilje mot valgfrihet for småbarnsforeldre, dvs. kontantstøtte. Det skulle man ikke ha noe av. Man ville ikke forhandle. Plutselig har Arbeiderpartiet ombestemt seg. Nå er kontantstøtten grei, og man har forhandlet frem ikke en subsidiær enighet, men en helhetlig avtale. Så sier Hill-Marta Solberg at jeg står og sutrer. Ja, det er da enda godt at det er noen partier som mener at det er grunn til å rette på en rekke forhold og ikke er så såre fornøyd som Hill-Marta Solberg åpenbart er.

Ingebrigt S. Sørfonn (KrF): I Kristeleg Folkeparti ønskjer me ein fordelingspolitikk som verkar slik at me ikkje får eit lagdelt samfunn med store sosiale skilnader. Dette er òg ein av grunnane til at me m.a. har vore med på å innføra det særskilde minstefrådraget på lønsinntekter. Konsekvensane av dette er at det vert monaleg skattelette for inntekter under 160 000 kr, noko som spesielt kjem unge, lågtlønte og deltidsarbeidande til gode. Dette er eitt av fleire grep for å skapa gode vilkår for utsette grupper. Eit anna grep er m.a. ein overkompensasjon av minstefrådraget utover det som var nødvendig for å kompensera for auka elavgift.

No er det slik at dersom me i fellesskap skal finna fram til ein god fordelingspolitikk, er det òg viktig at me kan ha eit felles utgangspunkt, ein felles definisjon av verkelegheita rundt oss. Når eg les Framstegspartiet sine merknader i dette budsjettet, vert eg litt i stuss om moglegheita for å finna ein slik felles definisjon. Eg vil lesa litt frå ein budsjettkommentar frå Framstegspartiet:

«Omfordelingen av goder er meningsløs når alminnelige lønnsmottagere skatter så mye at de må gi avkall på daglige middagsmåltider fordi det skal subsidieres operabilletter. Skattenivået er så høyt at det går utover familienes muligheter til å ivareta sine behov. Det er ikke velferd å kreve inn så høye skatter at alle og enhver tvinges over på offentlige almisseordninger i stedet for å beholde mer av lønnen slik at man kan greie seg selv. »

Mitt spørsmål vert: Er dette verkeleg Framstegspartiet sin seriøse og alvorlege definisjon av verkelegheita rundt oss, eller er dette ei formulering som har funne si form i ein sein nattetime?

Siv Jensen (Frp): Jeg tror jeg skal få lov å takke representanten Sørfonn for at han brukte sin knapt tilmålte taletid på å sitere fra Fremskrittspartiets alternative budsjett. Det har ikke vært lett å komme frem med det. Jeg synes det var flott det som stod der, nemlig at vi tror at enkeltmennesker og bedrifter er bedre i stand til å råde over sine egne penger enn staten, eller Stortinget, på vegne av dem. Det er hele den grunnleggende forskjellen. Vi tror at folk vet bedre selv, og vi tror faktisk også at det er et betydelig tap på inntektssiden på skatt bare ved å kreve den inn.

Så kan man prøve å gjøre dette til et spørsmål om fordeling og skape et inntrykk av at Fremskrittspartiet bare ønsker å gjøre noe for dem som har mye. Når ble det sant? Vi har i mange år hatt en skatteprofil som nettopp har betydd at det særlig er de som tjener minst eller middels, som skal få størst skattelette. Det prøvde vi oss faktisk på i forhandlingene med nettopp representanten Sørfonn, uten at vi lyktes spesielt mye med det.

Vi er glad for at det blir skattelette for de lavtlønte. Men vi skjønner ikke hvorfor dette må finansieres ved å øke skattene og avgiftene for noen andre. Det blir litt juksemaker, pipelort, tar igjen og gir bort. Man later som man skal gi noen skattelettelser, og så tar man og rapper pengene tilbake igjen, bl.a. ved å øke elavgiften, for det rammer jo akkurat de samme som får skattefradraget.

Det er ikke slik at det nå plutselig føres en kjempebra fordelingspolitikk her i huset. Det rare er at man nå har gått i budsjettallianse med Arbeiderpartiet – som styrte gjennom hele den tiden hvor forskjellene i Norge virkelig økte. Og så sier man plutselig at nå skal dette bli så meget bedre.

Børge Brende (H): Representanten Jensen stilte innledningsvis noen spørsmål om svartmaling. Tatt i betrakting at hun i dag har tatt bind for øynene, er vel ikke svartmalingen mer enn hva man kunne forvente.

Hvis man lyttet til representanten Jensens innlegg, kunne man få inntrykk av at Fremskrittspartiet vil bruke mer penger til alle gode formål, finansiert gjennom oljepengene. Men det Siv Jensen ikke nevnte med ett ord, og som står med liten skrift i Fremskrittspartiets alternative budsjett, er at Fremskrittspartiet kutter ca. 30 milliarder kr i det budsjettet som nå skal vedtas. Da er det ikke bare opera og u-hjelp det går ut over, ikke minst rammer man skole, utdanning og forskning betraktelig. I innstillingen står det at Fremskrittspartiet kutter budsjettet for forskning og utdanning med 892 918 000 kr. Alle vet at dersom Norge skal lykkes med å etablere nye arbeidsplasser i årene fremover og lykkes med næringsutviklingen, trenger vi en sterkere kunnskapsbase. Og hva gjør Fremskrittspartiet? De kutter kvalitetutviklingstiltak i videregående skole. De kutter 50 mill. kr til videregående opplæring. Man barberer bort universitetene. Universitetet i Oslo mister 50 mill. kr, for ikke å nevne universitetene i Bergen og Trondheim. Så går man løs på forskningsinstitusjonene og også skole generelt. Er det slik at representanten Siv Jensen mener at det er dette som skal til for at Norge skal få et kunnskapsløft i årene fremover?

Carl I. Hagen, partilederen, gikk jo i valgkampen ut i Nettavisen og hevdet at det er altfor mange lærere i den norske grunnskolen. Er det for å følge opp Hagens utspill om at det er for mange lærere at Fremskrittspartiet og Siv Jensen nå kutter 900 mill. kr i skole- og utdanningsbudsjettet?

Siv Jensen (Frp): Vi har fått med oss – de aller fleste av oss, tror jeg – at Høyre har forsøkt å skape et inntrykk av at når det gjelder skolepolitikk, har de monopol på de gode løsningene. Faktum er at Høyres skolepolitikk og Fremskrittspartiets skolepolitikk med noen få unntak er svært lik, og det vet Børge Brende meget godt.

Det han også ville visst, hvis han hadde tatt seg bryet med å lese vårt alternative budsjett litt grundigere, er at vi ikke kutter en eneste krone hva gjelder satsningen på den kvalitative undervisningen i skolen. Vi kutter for å redusere administrasjon. Vi kutter for å redusere morsmålsundervisning i grunnskolen, som vi mener ikke er en offentlig oppgave. Men vi kutter ikke for å svekke skolens kvalitative innhold eller det elevene skal komme ut med etter endt utdanning. Tvert imot er det vel vi som gjennom hele valgkampen fokuserte på innholdet i skolen og ikke prøvde å delta i det verdensmesterskapet som pågikk om hvem som skulle gi mest penger i lønnsøkninger til lærerne etter valget.

Vi så i siste debatt i Holmgang at man kanskje hadde glemt litt at man hadde lovet dette, når det kom til stykket. Realitetene ligger i hva slags skolehverdag våre barn skal ha. Hva skal de ha undervisning i, hvilke fag skal styrkes, hva skal de bli gode til og hvordan skal man få det til? Vi ble latterliggjort i valgkampen – i hvert fall forsøkt latterliggjort – fordi vi sa at det var behov for mer disiplin i skolen. Nå er det ikke lenge siden en prosjektleder ved en av de kanskje mest problemfylte skolene i Oslo, nemlig Hersleb, sa nettopp det samme, at den eneste måten de kunne bøte på atferdsvansker hos elevene på, var å ty til disiplinærtiltak. Det forsøkte man, inkludert Høyre, å latterliggjøre oss for, men det viser bare at vi faktisk hadde rett.

Karin Andersen (SV): Norge er et rikt land, et styrtrikt land, det er SV og Fremskrittspartiet enige om. Men hva skal vi bruke rikdommen til? Hva er det som er viktigst på terskelen til det 21. århundre? Kompetanseutvikling, utdanning og skole er det viktigste for at vi skal ha arbeidsplasser og noe å leve av, en pensjon og penger til helsetjenester i det 21. århundre.

Men Fremskrittspartiet var ikke i nærheten av disse spørsmål. Det eneste som er viktig, er skattelette, sa Siv Jensen i sitt innlegg. Jeg tror det er aldeles ubegripelig for folk når de ser at Norge er et styrtrikt land, samtidig som klasserommene forfaller og lærerne flykter fra de aller viktigste jobbene.

Hvis man skal få gjennomført de reformene som Fremskrittspartiet har vært enige i når det gjelder eldre, skole og helse, trenger offentlig sektor eller de som utføre disse tjenestene, 85 000 årsverk de neste ti årene. Hvor i all verden skal vi finne folk til det når Fremskrittspartiet skal kutte alle budsjettene som også skal gå til lønn til disse menneskene? Konkurransedyktige lønns- og arbeidsforhold både på lærerværelset, sjukeheimen og operasjonsstua må man ha, uansett om det skal være privat eller offentlig.

Da har jeg lyst til å spørre: Hvordan mener Fremskrittspartiet at lønnsforholdene for lærere og offentlig ansatte eller sjukepleiere og hjelpepleiere egentlig skal være? Hvor mye mener Fremskrittspartiet at en lærer bør tjene? Jeg går ut fra at Fremskrittspartiet har sett at det er sterk konkurranse om denne arbeidskraften i dag og mener at vi skal ha de beste lærerne, og at vi derfor må øke lønningene ganske kraftig.

Siv Jensen (Frp): Karin Andersen – og i og for seg også SV for øvrig – har etter hvert begynt å forstå hvor viktig konkurranse er for å få markedet til å fungere. Nå viser nettopp Karin Andersen til at det er konkurranse om de beste lærerne, ikke fordi man konkurrerer om dem innad i skolen, men fordi deler av næringslivet kan komme til å rappe dem fra skolen hvis de ikke får bedre lønns- og arbeidsforhold. Jeg er helt enig det. Men hvorfor er da ikke SV enig i at man ved å skape et konkurransesystem skolene imellom nettopp er inne på den veien som fører til at skolene konkurrerer om arbeidskraften? Man får altså et markedssystem som i seg selv skaper lønninger som er markedstilpassede. Det er akkurat sånn det fungerer. Akkurat det samme gjelder for helsevesenet. Vi har gjentatte ganger sagt at både sykepleiere og lærere i Norge tjener for dårlig. Men da må vi også utvikle systemer som bidrar til å få dette til å virke, og det vil ikke SV gjøre under noen omstendighet. SV er livredde for konkurranse, også i offentlig sektor. Fremskrittspartiet mener derimot at konkurranse også i offentlig sektor både vil bidra til å utnytte ressursene mer effektivt og føre til at lønningene blir mer markedstilpassede.

Karin Andersen påstår at jeg sier at det bare er skattelette som er viktig. Det har jeg aldri sagt. Tvert imot understreket jeg alvoret i skolesituasjonen, jeg understreket behovet for å satse mer på helsevesenet, mer på eldreomsorgen. Jeg snakket vel også ganske lenge om situasjonen for studentene ved Politihøyskolen som ikke får jobb, og jeg brukte en del tid på å illustrere at de viktigste satsingsområdene som dette stortinget har ansvaret for, ikke blir prioritert, mens man altså velger å prioritere en rekke andre oppgaver.

Erik Dalheim (A): Siv Jensens løssluppenhet i forhold til andres og egen virkelighet er krevende å forholde seg til. Hun harselerer med økt elavgift, men fjerner fagforeningsfradraget som i skatteskjerpelse representerer det dobbelte av det en økning i elavgift representerer. Men det går kanskje litt på hvem man først ønsker å fri til.

Siv Jensen slår om seg med store avgiftsletter, men unngår å nevne at Fremskrittspartiet står for de avgiftene vi har i dag. Det er spesielt å registrere Fremskrittspartiets skiftende strategi knyttet til hjertesaken avgifter. I fjor – og da skal jeg ikke nevne de avgiftene som lå i kompromisset, men derimot noe som folk på fortauet antakelig er litt dus med og litt opptatt av – foreslo Fremskrittspartiet at avgiften eksempelvis på pils skulle være ca. 14 kr. Nå, i løssluppenhetens tegn, foreslår de 4,50. I fjor foreslo de at avgiften på 100 sigaretter skulle være 137 kr, nå smeller de til med 85.

Det er vanskelig å forstå at et parti som i hvert fall i gitte sammenhenger prøver å framstå som ansvarlig, til de grader skifter strategi og skifter innhold i den politikken de står for her i salen. Jeg må spørre: Hva er Siv Jensen og Fremskrittspartiets begrunnelse for å representere én avgiftspolitikk når man blir ansvarliggjort i et flertallssamarbeid og en helt annen når man slår seg løs uten styringsevne og styringsvilje?

Siv Jensen (Frp): Jeg må først få takke representanten Dalheim for at han bidrog til å fortelle hvor rimelig det faktisk ville bli hvis våre avgiftssatser hadde blitt vedtatt. Men i motsetning til Arbeiderpartiet, som bare snakker om utfordringene med grensehandelen, gjør vi noe med det. I fjorårets debatt dreide diskusjonen om grensehandelen seg om hvordan vi skulle klare å få avgiftene ned på svensk nivå for å bidra til å fjerne den. Og det har vi gjort noe med. Det er jo ikke sånn at vi plutselig har skiftet strategi i synet på alkoholavgifter. Vi har alltid jobbet for at alkoholavgiftene skal ned. Det har aldri kommet et budsjettforslag fra Fremskrittspartiet om økte alkoholavgifter. Strategien har vært helt lik hele tiden: Jo lavere, jo bedre.

Så til spørsmålet om fagforeningsfradrag kontra elavgift. Ja, det er en ganske betydelig forskjell her etter vårt syn. Jeg skjønner at Arbeiderpartiet har et behov for å tekkes LO, men Fremskrittspartiet syns altså det er viktigere med avgiftsreduksjoner som kommer hele befolkningen til gode, enten man er medlem av en fagforening eller ei. Det har også noe å gjøre med at vi har respekt for valgfriheten når det gjelder å organisere seg. Vi kliner oss ikke opp mot LO eller en annen organisasjon, vi sier at organisasjonsfriheten får være akkurat der den vil. Men vi satser heller på å redusere avgifter og skatter som kommer alle innbyggerne i nasjonen til gode. Jeg syns at det har et mye større rettferdighetselement i seg.

Erik Dalheim (A) (fra salen): President! Kan jeg få ordet til en åpenbar misforståelse?

Presidenten: Da må det virkelig være en åpenbar misforståelse.

Erik Dalheim (A): Siv Jensen misforstod tydeligvis mitt spørsmål helt fundamentalt. Det jeg spurte om, var hvordan Siv Jensen og Fremskrittspartiet kan forholde seg til en helt annen politikk i år enn den de stod for konkret i salen i fjor – ikke hva man drømmer om i et annet samfunn, men hva som er virkeligheten her. Da var det altså sånn at de stod for avgifter som jeg refererte til, ikke de drømmebildene som Siv Jensen nå forsøkte å presentere.

Siv Jensen (Frp): Jeg har ikke misforstått noe. Jeg har i replikkvekslingen med Hill-Marta Solberg allerede redegjort for forskjellen på å omfavne hele budsjettet og subsidiært støtte det.

Presidenten: Ønsker representanten Jensen å ta opp de forslagene som Fremskrittspartiet står sammen med andre om?

Siv Jensen (Frp) (fra salen): Ja, jeg har tatt opp alle forslagene.

Per-Kristian Foss (H): Jeg har tenkt å starte med en liten visitt til representanten Siv Jensen, som snakket om skolepolitikken. Jeg skal medgi at jeg er enig med Fremskrittspartiet på ett punkt når det gjelder skolepolitikk, nemlig behovet for mer disiplin og mer orden i skolen. Der stopper det også. Jeg tror heller ikke at disiplinreglementet fra Østre Toten kommune fra 1912 – med all respekt både for Østre og Vestre Toten, hvor jeg har mye slekt – er aktuelt og nødvendig å bruke i norsk skole i dag.

Jeg tror også at det er vanskelig for Fremskrittspartiet å argumentere for at man, som det heter, ikke vil la det gå ut over «den kvalitative undervisningen», når man samtidig kutter flere hundre millioner i tilskuddene, både til kompetanseutvikling i grunnskolen, til grunnskolen som sådan og til de høyere læresteder. Når man sier at dette har å gjøre med byråkrati, da kjenner man verken universiteter eller andre skoleslag særlig godt. Det som er problemet i dag, er faktisk at Norge er blant de land i Europa som bruker minst ressurser pr. student. Våre naboland, særlig Sverige, ligger usedvanlig mye høyere på dette området. Det viser også all tilgjengelig statistikk. Man kommer derfor ikke utenom at skal man gjøre noe for å heve kvalitetsnivået i skoleverket, dreier det seg også om penger.

Når komiteens leder startet med å si at foran årtusenskiftet må man løfte perspektivet noe, må jeg si at dette er et av de områdene der jeg virkelig er skuffet over Arbeiderpartiet, og i særdeleshet over regjeringspartiene, fordi man har avslått Høyres invitt til denne gang å være med på et virkelig løft for utdanningssektoren – et milliardløft iallfall på ett budsjett, som en begynnelse på noe som kunne blitt et høyere nivå inn i det neste årtusen. For vi vet erfaringsmessig at er det noe som skaper forskjeller blant folk, er det mangel på tilgjengelig moderne, fremtidsrettet undervisning. Tilgjengeligheten til kompetanse er foran det neste årtusen sannsynligvis den største utfordring vi står overfor, både når det gjelder å henge med som nasjon internasjonalt, og når det gjelder å løfte hver enkelt av oss individuelt og gi hver enkelt av oss de samme muligheter i samfunnet.

Dette hadde virkelig vært et område å forenes på ved utgangen av dette årtusen. Men jeg registrerer at det har blitt småpenger, og at Fremskrittspartiet på denne banehalvdelen står fullstendig utenfor og tror at man kan få mer for mindre.

Til forliket, som har vært kommentert av mange. Det er vel riktig å si at heller ikke forliket bærer preg av et løft inn i et nytt århundre eller årtusen. Forliket er politisk begrunnet fordi det har løst indre problemer både i Arbeiderpartiet og i Bondevik-regjeringen. For Arbeiderpartiet har det vært en fordel at man har fått oppmerksomheten bort fra en lederstrid, og således har kommet på banen, som det heter i politisk sjargong. Hva man har kommet på banen med, er mer uklart. Man har iallfall blitt partner. Og for Bondevik-regjeringen har det løst interne problemer med Senterpartiet, som hele tiden har ønsket å forene seg med det partiet de skulle erstatte i regjeringsposisjon, altså Arbeiderpartiet – forstå det den som vil. Denne konflikten er da midlertidig bilagt. Så de indre konflikter er nok løst, men mange av landets problemer står fortsatt uløst, og vi rører ikke ved dem ved inngangen til dette nye århundre og årtusen.

Analyserer man enkeltelementene i forliket, er det et paradoks at alle partnerne i grunnen har advart mot alle de tingene de gjør. Kontantstøtten er et eksempel. Jeg behøver ikke gå så langt som min partikollega Lønning og si at det er like mange sitater fra Arbeiderpartiet om kontantstøtten som det er sand i havet, men i alle fall like mange som det er stjerner på himmelen, det er jeg enig i. Vi har sitater om at kontantstøtten er som en bombe under velferdsstaten, den er en trussel mot hus og hjem eller et bakholdsangrep på yrkeskvinnen. Alt dette er sagt om en kontantstøtte som Arbeiderpartiet nå er for, og som partilederen i tillegg er for skal fortsette også etter neste stortingsvalg.

Så sier representanten Hill-Marta Solberg om kontantstøtten: «vi er uenig i». Jeg registrerte at representanten Jagland faktisk mener at man ikke kan gå til kamp mot kontantstøtten selv ved et stortingsvalg, hvor man har mulighet for å endre et flertall. Det paradoksale er på mange måter at i denne stortingsperioden vil Arbeiderpartiet ta ut sine ressurser på å endre kontantstøttens innhold slik at bare de som blir hjemme, får motta kontantstøtte, ikke de som f.eks. veksler mellom barnehage og å være hjemme, eller som leier seg hjelp i hjemmet – de skal ikke få støtte, men bare de som velger kjøkkenbenken helt og holdent. Med andre ord: Det at kontantstøtten var et bakholdsangrep på yrkeskvinnen, som det ble sagt, skal man nå virkelig målrette i denne perioden. Men det blir det ikke noe av, for Høyre og Fremskrittspartiet har vetorett i forhold til endringer av kontantstøtten.

Når det gjelder andre elementer i forliket, slik som å øke marginalskattesatsen, sitter komiteen på brev både fra tidligere finansminister Johnsen og finansminister Restad, som begge advarer mot å røre øverste skattesats. De sier vel rett ut at fordelingseffekten av å øke marginalskattesatsen ytterligere er meget tvilsom, og advarer som sagt mot det. Dette er altså første gang siden budsjettforliket i 1992, som nåværende finansminister var med på som stortingsrepresentant, at man bryter 50 pst.-grensen på marginalskatten.

AMS-ordningen har vært forsvart av de ikke-sosialistiske partiene, og her teller jeg med alle de tre regjeringspartiene, i to tiår. Det er en spareordning som disse partiene har hyllet, forsikret at de vil fortsette med, og forsikret at de vil utvide. Ja, det er ikke lenger siden enn et par uker før forliket at til og med næringskomiteens leder fra Senterpartiet forsikret at man ville utvide den og få flere slike spareordninger. Men to uker etter ble den som sagt fjernet.

Mitt poeng i et tidligere replikkordskifte til representanten Lie var ikke å få ham til å fortelle hvilken ideologisk begrunnelse Kristelig Folkeparti har for å spare. Det var vel for meget å vente. Men jeg hadde faktisk et ønske om å få ham til å utdype den verdimessige begrunnelse for det å holde ord. Det fikk jeg ikke. Og siden vi snakker om å holde ord: Statsminister Bondevik advarte før forliket med Arbeiderpartiet ble sluttført, mot innstramminger som kunne ramme bedriftene. På TV 2 den 30. oktober sa statsministeren: Vi har greid å skjerme næringslivet mot endringer i bedriftsbeskatningen. Det er ikke sant. I dette forliket skjerper man bedriftsbeskatningen, både gjennom endringer i delingsmodellen og gjennom endringer i avskrivningsregler og indirekte – det er ikke bedriftsbeskatning, det skal jeg være enig i, men har samme virkning for bedriftene – øker man transportavgiften og elavgiften, og man øker lønnsutgiftene gjennom endringer i skattesystemet.

Arbeiderpartiet sa før forliket at man ville tette skattehull. Det var særlig i den tabloide presse en av gjengangerne, og nestleder Jens Stoltenberg fikk flere store oppslag for å fortelle eksempler på skattehull. Kjendisenes såkalte lønnsselskaper skulle man ta knekken på. Men professor Terje Hansen, som var blant dem som hadde tatt disse eksemplene frem, har godt dokumentert at samtlige eksempler som er trukket frem i pressen, er tillatt også etter forliket – ikke et såkalt hull som man trakk frem, er tettet. Om man skulle krydre ytterligere med sitater fra professor Terje Hansen, sier han om forliket: Dette er en katastrofe og så galt som det går an. Han sier videre at flere typer skattetilpasning vil skyte ny fart med de endrede regler. Så langt føyer det seg inn i rekken av at man i realiteten advarer mot det man gjør.

Fra Arbeiderpartiet ble det også sagt at man i budsjettet nå skulle ta fra de rike og gi til de fattige. Det er vanskelig å forstå at bortimot en million AMS-ere skal være blant de rike det skal tas fra. Det er vanskelig å forstå at det å betale strøm i vanlig bolig, skal kvalifisere til betegnelsen rik. Det er vanskelig å forstå at man kompenserer dette bare for dem med lønnsinntekter. Pensjonister og trygdede gis ikke kompensasjon. Pensjonistbeskatningen skjerpes ytterligere, bl.a. ved at man holder særfradraget for alder uendret, altså ikke justerer det, og dermed skjerper man beskatningen for en gruppe som i alle fall ikke kan betegnes som de rike i samfunnet.

Litt generelt om økonomien som nå budsjettet tross alt skal virke i: Veksten i norsk økonomi neste år ser ut til å bli lav, selv om det fortsatt er høy aktivitet i landet, med et vedvarende press innenfor mange sektorer. Med dette presset er det fare for at også pris- og lønnsveksten neste år blir høyere enn hos våre handelspartnere. Dermed står næringslivets og bedriftenes konkurranseevne i fare for å bli ytterligere svekket. Høyre mener derfor at statsbudsjettet for neste år bør være et nøytralt budsjett som verken stimulerer veksten i innenlandsk etterspørsel eller kveler den beskjedne økonomiske veksten Regjeringen regner med neste år. Samtidig må statsbudsjettet gjennom bedre rammebetingelser for bedriftene legge et grunnlag for fornyet fremgang i norsk økonomi. Jeg konstaterer at budsjettforliket på dette området svikter.

Representanten Lars Gunnar Lie var også i sitt innlegg inne på det bekymringsfulle i at den underliggende utgiftsvekst i budsjettet i år er så høy som 2,5 pst. Det er langt over veksten i Fastlands-Norges nasjonalprodukt. Med andre ord: Vi står overfor en trend der den offentlige sektor tar stadig mer på bekostning av en privat sektor. Men det nytter ikke bare å bekymre seg over dette, man må gjøre noe med det. Høyres budsjettforslag går ikke ekstremt til verks, men klarer å holde utgiftsveksten i sjakk såpass at den iallfall ikke vokser mer enn veksten i BNP for Fastlands-Norge. Vi holder altså balansepunktet, om ikke annet. Det er jo tillatt å stemme for dette opplegget, og ikke bare bekymre seg.

Denne bekymringen deles for øvrig også av Norges Bank, som i sitt budsjettbrev meget klart advarer mot en slik utvikling. Det er kloke ord som flere enn vi burde fulgt.

Nasjonalbudsjettet inneholder denne gang også en drøftelse av pensjonsspørsmål. Det er på lengre sikt et meget viktig tema. Men drøftelsen i nasjonalbudsjettet inneholder få konkrete ting. Den varsler en gjennomgang av folketrygdens økonomi på basis av Moland-utvalgets innstilling, som kom i fjor, først om godt og vel et år når Regjeringens langtidsprogram skal legges frem. Det mener vi er for sent. Det burde vært gjort som en egen sak tidligere, men jeg registrerer at også her skal en skyve problemene lengst mulig foran seg.

I dagens oppslag i media har enkelte bekymret seg over at forsikringsbransjen har begynt å reklamere med at man skal være litt forsiktig med å stole altfor blindt på at folketrygden sikrer alle det man forventer. Hovedproblemet – må jeg si – i fremtiden er jo ikke de som skal få pensjon, hovedproblemet er de som skal betale for pensjonen. Derfor setter vi nå penger til side. Derfor sparer vi nå bl.a. gjennom Petroleumsfondet. Allikevel er det et faktum at ytelsene fra folketrygden er svekket siden innføringen i 1967. I 1967 var forholdet mellom laveste og høyeste pensjon 1:4. I dag er dette forholdet 1:2. Selv om dette delvis skyldes at man har hevet minstepensjonene, skyldes det også at man i stor grad har redusert ytelsene for dem med høyere inntekter. Med andre ord: Elementet av spareordning i folketrygden er betydelig svekket. Eller for å ta et eksempel: Til en enslig pensjonist med en tidligere lønnsinntekt på rundt 280 000 kr gir folketrygden nå en kompensasjon på litt over 50 pst. før skatt. Når man pensjoneres, blir med andre ord inntekten nesten halvert hvis man bare har folketrygden å støtte seg på. Dette er mindre enn mange hadde ventet og mindre enn det som var forespeilet. Derfor er det gode grunner til at mange nå sier: Jeg stoler ikke bare på politiske løfter, men vil forsikre meg privat i tillegg til dette.

Jeg tar med dette opp Høyres forslag.

Presidenten: Per-Kristian Foss har tatt opp de forslag han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Trond Giske (A): Representanten Foss har tidligere i en replikk her i dag raljert litt over sentrumspartienes kurs, at de inngår forlik med forskjellige retninger fra det ene året til det andre. Jeg skal være enig med representanten Foss i at det er forskjell på de kompromissene som sentrum har inngått med Høyre og Fremskrittspartiet, og det som de nå har inngått med Arbeiderpartiet, bl.a. om skattelette, som er en viktig sak for Høyre. Med Arbeiderpartiet er det de lavtlønte som får skattelette, med Høyre er det de høytlønte.

Budsjettbalanse er et annet viktig punkt for Høyre. Med Arbeiderpartiet holdes Regjeringens budsjettbalanse. Når man inngår kompromiss med Høyre, sklir man flere milliarder på budsjettbalansen.

Med barnehagene er det full stopp med Høyre, med Arbeiderpartiet er det utbygging. Skolefritidsordningen blir dyrere med Høyre, med Arbeiderpartiet blir den billigere. Kommuneøkonomien blir bedre med Arbeiderpartiet, med Høyre blir det nedskjæringer.

Det som kanskje er mest overraskende, er at når Høyre inngår kompromiss med sentrum, tvinger man sentrum til å skjære i utdanning og skjære i kommuneøkonomien, som også er viktig for utdanningstiden og barne- og grunnskolen. Med Arbeiderpartiet blir det mer til utdanning, også høyere utdanning, og mer til kommuneøkonomien og dermed en styrket grunnskole.

Mitt spørsmål til representanten Foss er: Velgerne som i valget var opptatt av utdanning, må jo være fornøyd med at det er Arbeiderpartiet og ikke Høyre som har inngått kompromiss med sentrum?

Per-Kristian Foss (H): Nei. Jeg tror nok at velgere som er opptatt av utdanning, hadde foretrukket en milliard fremfor noen få hundre millioner, særlig spredt på ikke-kompetansegivende tiltak. All respekt for skolefritid, men jeg tror at undervisningstiden er viktigere for kompetanseheving. Jeg tror undervisningens innhold, lærerdekning, lærerkompetanse, etterutdanning, lærerlønn er det man er opptatt av i skolen, mer enn at det betales for lærebøker – sikkert hyggelig nok – eller for at foreldrene skal slippe rimeligere med skolefritidsordningen. Og det var faktisk det jeg brukte litt tid på i mitt innlegg. Hadde sentrum ønsket å inngå et forlik med oss, så hadde vi vært harde på akkurat undervisnings- og utdanningssatsingen, for det er viktig. Og jeg tror med respekt å melde at det er flere enn Høyres velgere som er opptatt av at det virkelig hadde blitt noe ut av det nå. Isteden har vi fått en småfikling med småbeløp som er slik at de fleste fortsatt føler en frustrasjon, og skolefolk reagerer landet over, på tvers av alle partier og fagorganisasjoner.

Når det gjelder Giskes skryt på barnehagesiden, må jeg si at det synes jeg man skal være litt forsiktig med, for der barnehagene er dyrest – det er nettopp de private barnehager – har Høyre et langt bedre opplegg enn det Arbeiderpartiet har. På barnehagesiden vil vårt opplegg gi redusert pris for de foreldrene som har barn i de dyreste barnehagene. Det er ikke riktig når representanten Giske sier at vårt opplegg kutter i kommuneøkonomien. Vårt opplegg innebærer faktisk en nominell styrking i forhold til Regjeringens opplegg av kommunerammene med vel 200 mill. kr i tillegg til en del øremerkede ting, bl.a. på barnehagesiden.

Kenneth Svendsen (Frp): Høyre prøver i statsbudsjettet å gi inntrykk av at de er bilistenes venn. Det kan man bl.a. lese ut av Høyres merknad, der det står:

«Disse avgiftene er bygd opp med en meget sterk progresjon som blant annet straffer familiebiler og biler med mye innebygd sikkerhetsutstyr.»

Fremskrittspartiet er enig i dette, og foreslår derfor å senke bilavgiften. Jeg forstår ikke hvorfor Høyre først hevder det de gjør i merknaden, for deretter å foreslå økte bilavgifter. Det samme gjelder årsavgiften. Her foreslår Fremskrittspartiet en reduksjon for personbiler på 205 kr, for motorsykler en reduksjon på 830 kr. Høyre, derimot, støtter Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre i å foreslå en økning i årsavgiften. Det samme gjelder omregistreringsavgift. Fremskrittspartiet foreslår en reduksjon, Høyre foreslår en økning. Når det gjelder dieselavgiften, foreslår Fremskrittspartiet en reduksjon på 1,40 kr pr. liter, ned til svensk nivå. Høyre, derimot, synes tydeligvis dagens pris på diesel, som er langt over prisnivået i våre naboland, er passelig høy, for de foreslår å beholde dagens avgiftsnivå på diesel. Fremskrittspartiet foreslår å redusere bensinavgiften med 2 kr pr. liter, dvs. en reduksjon i pumpeprisen på 2,50 kr. Det er noe som monner! Her har tydeligvis Høyre hatt et godt øyeblikk, for her glimter de til med en reduksjon på hele 20 øre pr. liter. Er det ikke slik i virkelighetens verden at Høyre er like bilistfiendtlig som de øvrige partiene?

Per-Kristian Foss (H): Vi har ved dette budsjetthøvet konsentrert oss om noe av det vi faktisk mener er viktigst, og det er å øke investeringene i nye veier. Det er klart at man godt kunne legge opp et budsjett slik at man for å være alles venn reduserer alle avgifter som de fleste synes er for høye. Jeg tror at summen av et slikt økonomisk opplegg leder en ut i det helt useriøse. Litt av poenget med et budsjett er jo at det også skal være noen igjen til å bruke veiene og til å bruke kjøretøyene, og slike budsjettkutt som Fremskrittspartiet foretar, f.eks. på et område som landbruksoverføringene, må jeg si er helt ut i det useriøse. Man kan ikke kutte en næringsoverføring til det halve fra ett år til et annet, altså fra desember til januar, og tro at man skal kunne bære det. Det er her vi skiller oss, Fremskrittspartiet og Høyre, på en del områder. Fremskrittspartiet bruker øks på en del områder hvor det nok er mulig å slanke statlige overføringer noe, men hvor man ved å trekke det ut i det parodiske i realiteten undergraver den argumentasjonen som også er seriøs. For alle ser at også landbruksoverføringene må underlegges en viss innstramming, alle ser at det må gjøres noe på andre offentlige sektorer. Men ved å gå så hardt til verks, gjør man i realiteten saken en bjørnetjeneste.

Når vi har gått mot Regjeringens økning på dieselavgifter, er faktisk ikke det ut fra noe slagord som «bilistenes venn», men ut fra et ønske om å dempe utgiftene for næringsdrift, bl.a. i distriktene.

Randi Karlstrøm (KrF): Jeg takker for Høyres invitt til å samarbeide om skolepolitikk, men jeg vil be dem om kanskje å rette fokuseringen mot Fremskrittspartiet og få dem med på det, for de ligger jo milevidt unna oss på det området, hvis vi skal ha noe samarbeid med høyrepartiene.

En viktig oppgave som sentrumspartiene forpliktet seg på i Voksenåserklæringen, var å sette en helhetlig distriktspolitikk høyere på dagsordenen enn det som de andre blokkene hadde vist politisk vilje til. En viktig del av dette var å skape ny optimisme og få nyskaping i jordbruksbygdene i landet vårt. Jordbruksnæringen utgjør en viktig underskog av småbedrifter i svært mange kommuner i Norge. De siste tiårene har det skjedd mye spennende nyskaping nettopp med utgangspunkt i jordbruksnæringen, og båten og gården har vist seg å være en viktig livmor for mange nye bedrifter i Norge. Kristelig Folkeparti ser landbruksnæringen som en viktig del av vår næringspolitikk og vår forvaltningsstrategi for naturressurser og for kreative hoder.

Høyre vil støtte mange viktige og riktige satsinger, men finansieringen setter jeg et spørsmålstegn ved. Høyre kutter i sitt budsjett 1,2 milliarder på landbrukssektoren, og det vil utløse reforhandlinger med partene i jordbruksavtalen. Det er nå så. Men jeg vil si at det er et urealistisk og også et uriktig forslag. Hvis det var gjennomførbart, ville det ramme en ganske stor gruppe av småbedrifter i Bygde-Norge. Og hvordan kan det henge sammen med Høyres nærings- og distriktspolitikk? Er det noen vits med vei til disse bygdene hvis det eksisterende næringsliv både langs kysten og på bygdene mister de viktige småbedriftene?

Jeg er enig i at veibygging er en viktig del av distriktspolitikken, men det fremstilles for ofte av Høyre som et enten-eller, og det er jeg ikke enig i. Kanskje består fremtidens moderne gård av 15 dekar med urter og en liten IT-bedrift i fjøset? Mener Høyre at jordbruksnæringen i Norge og disse småbedriftene ikke er viktige, siden de kutter 1,2 milliarder, og gjør det på de små gårdene?

Per-Kristian Foss (H): Jeg er enig med representanten Karlstrøm i at det foregår mye spennende nyskaping i Bygde-Norge, men det er på tross av den landbrukspolitikk som føres – absolutt på tross av den. De som forsøker å få til denne spennende nyskaping innenfor sitt eget yrke, innenfor landbruket, møtes av et vell av reguleringer, av kvoter og av stengsler for å utvide sine bruk for å spesialisere seg og for å drive stort på enkelte områder. De møtes av en tradisjonstenkning og en byråkratisk holdning som dreper nyskaping. Mange velger å gå ut av yrket og drive nyskaping på andre områder, utenfor landbrukssektoren, og de gjør det veldig bra. Der vil vi satse mer.

Høyre øker såkornkapitalfondene, som er et slags joint venture, et samarbeidsprosjekt med både privat og offentlig kapital. Vi øker satsingen på forskning. Vi legger opp til en overprisavskrivning som gjør at bedrifter som satser mye på forskning og utvikling, kommer godt ut, særlig de første årene. Vi bedrer rammevilkårene for bedriftene generelt og satser på kommunikasjonssektoren. Med andre ord: Vi satser på dem som vil drive bygdeutvikling, enten innenfor egen næring, landbruksnæringen, eller ved å gå over til andre områder. Senterpartiets – regjeringspartienes – svar er stort sett å fryse det fast. Jeg må si at den virkelig store utfordringen er egentlig å frigjøre en del av disse nyskapingsmidlene, fra at de bare skal gis til dem som har basis i landbruket, til å kunne gis til alle i Bygde-Norge som finner på nye ideer, setter i gang virksomheter og blir arbeidsgivere. Vi trenger flere arbeidsgivere, ikke færre.

Jørgen Holte (Sp): Representanten Per-Kristian Foss brukte i sitt innlegg uttrykk som det å halde ord, og såg til finanskomiteens leiar som om det var mest nødvendig. Eg er samd med representanten Foss i at vi skal halde ord, og det fekk meg til å gå på sporet etter det som går fram av innstillinga når det gjeld det kraftskatteforliket som også Høgre var med på i Innst. O. nr. 62 for 1995-96, der ein sa at eigedomsskatten til kommunane frå kraftproduksjonsanlegg ikkje skulle bli mindre, og ein bad om at § 8 i eigedomsskattelova skulle nyttast. No har vi i etterkant konstatert at det ikkje er mogleg å oppnå det nivået når det gjeld inntekter frå desse anlegga til kraftkommunane ved å bruke § 8.

Senterpartiet var ikkje med i det kraftskatteforliket i 1996, men når andre i Stortinget vedgår at det etter § 8 ikkje let seg gjere at kraftkommunane får det nivået som dei var lova, har vi no valt å vere med og be Regjeringa kome tilbake med ein ny § 8. I innstillinga vinglar Høgre att og fram når det gjeld denne merknaden. Dei er opptatt av å skrive om situasjonen og om det som skjedde i 1995-96. Men det blir liksom tilløp utan hopp. Det å be om at ein skal få ein endra § 8, slik at kraftkommunane kan få det Høgre var med på å love i 1996, vil ikkje Høgre vere med på. Eg ber om Per-Kristian Foss sitt svar på spørsmålet: Kva nivå er det venta at kraftkommunane skal få når det gjeld eigedomsskatt?

Per-Kristian Foss (H): For ordens skyld: Min replikk til representanten Lars Gunnar Lie, komiteens leder, om å holde ord, dreier seg selvfølgelig ikke om representanten Lie, men om hans parti – så det er sagt.

Når det gjelder skatteforliket om kraftverkbeskatning, er det riktig som representanten Holte sa, der var Senterpartiet ikke med. Vi er i innstillingen med på en konstatering av at utfallet har blitt annerledes enn forventet. Vi har ikke lyst til å gå inn på i detalj å beskrive akkurat hva forskjellen ligger i. Høyre er enig i at inntektene til kommunene som er vertskap for kraftverk, skal variere avhengig av pris. Det skal være en utjevning over fem år, men det skal være en variasjon basert på pris. Men det er andre elementer i verdsettingsreglene som ikke har blitt som tilsiktet. Derfor er vi åpne for å vurdere de forslag Regjeringen kommer med til endret § 8 i eiendomsskatteloven eller forskriftene bak den. Men for å si det slik, det er ganske pussig at en representant fra et av regjeringspartiene skal kritisere oss for faktisk å være åpne for Regjeringens forslag, uten på forhånd å diktere akkurat hvordan paragrafen skal se ut. Jeg ser med en viss åpenhet på at Regjeringen vil regne på dette, særlig tatt i betrakting at dette ikke gjelder forholdet mellom statskassen og kraftkommuner. Dette gjelder forholdet mellom kraftkommuner og kommuner som eier kraftverk. Det er en fordeling innen kommunesektoren. Vi vil se på det med betydelig grad av sans for balanse, som jeg også trodde representanten Holte representerte.

Berit Brørby (A): Høyres kutt i utgiftene på statsbudsjettet på vel 7 milliarder kr rammer sosialt urettferdig – ikke overraskende når det gjelder Høyre. Ser vi nærmere på kuttene, er det igjen et angrep på sykelønnsordningen, der Høyre tenker seg halv lønn de tre første dagene når en er syk. For mange vil det i tillegg til det å være syk også bli vanskelig økonomisk. Høyre rammer dem uten arbeid med kutt i arbeidsmarkedstiltakene, og gjør det dermed vanskeligere for mennesker uten arbeid å få nødvendig kvalifisering til en ny jobb.

Jeg forventer at Høyre og representanten Foss lever seg inn i hva unge mennesker med barn, studiegjeld og husgjeld har behov for. De er bl.a. avhengige av barnehageplasser, mye rimeligere enn det som tilbys i dag, og de er avhengige av en rimeligere skole- og fritidsordning. Høyres kutt i skole- og fritidsordningen, sammen med de andre kuttene, rammer dem som trenger de offentlige fellesskapsløsningene og velferdstilbudene mest. Ser en dette i sammenheng med Høyres skatteopplegg, ser en fort at Høyre vil øke det private forbruket på bekostning av offentlig fellesforbruk og velferd. Slik er det bare, og det er bare å ta til etterretning. Det er derfor bra at Arbeiderpartiet har fått sentrum vekk fra Høyres påvirkning. Folk flest vil også nyte godt av det.

Mitt spørsmål til representanten Foss er: Hva er så fornemt med å kutte i velferdsordningene for dem med de laveste inntektene? Hva er så fornemt ved å ta fra dem som er uten arbeid? Og hva er så fornemt med å ta fra dem som har små barn?

Per-Kristian Foss (H): Jeg er ikke så bevandret i det fornemme. Jeg holder meg til vanlig konjakk, for å si det slik. (Munterhet i salen) Men jeg skal la sitatet som er brakt frem tidligere av flere, ligge.

Jeg forstår det slik at nå stiller Arbeiderpartiet seg bak hele budsjettet med hud og hår, helt og holdent. Det er ingen subsidiær stemmegivning med litt avstand, men helt og holdent. Så Arbeiderpartiet sier: Dette budsjettet vi nå går inn i, gir nok til sykehusene, nok til kommunene og nok til barnefamiliene. Jeg må si at jeg er ikke lite overrasket over det fornemme, som det heter, i å kutte i barnefamilienes økonomi slik Arbeiderpartiet gjør. Ille var det da Regjeringen kom med sitt budsjett som inndrog 700 mill. kr fra barnefamiliene totalt sett, men verre var det at Arbeiderpartiet kritiserte det, for så å øke kuttet til 1,1 milliarder kr. Det er fornemt det – å kutte i overføringene til barnefamiliene! Riktignok får noen økninger, men andre får minus, summen overfor barnefamiliene er 1,1 milliarder kr.

Når det gjelder sykelønnsordningen, forsvarer jeg gjerne at det er behov for egenandeler i en ordning som har blitt så enormt dyr. Det er god sosialdemokratisk politikk i Sverige – man behøver ikke å gå lenger enn det – å ha egenandeler. Ordningen har nå en utgiftsramme for stat og arbeidsgivere på til sammen ca. 40 milliarder kr. Veksten er enorm. Bare fra 1994 til neste år vil bevilgningen være om lag doblet. Dette må man gjøre noe med. Gjennom sykefraværet er det tapt 120 000 årsverk, noe av dette kan vi gjenvinne ved mer sunne egenandeler. For det er et paradoks at det er den eneste velferdsordningen – og det er en velferdsordning som jeg vil forsvare i hovedtrekk – som er uten egenandeler. Til og med å få låne en stokk, rullestol eller en krykke ville Regjeringen opprinnelig innføre egenandel på, men ikke denne, den dyreste av alle velferdsordninger. Det henger rett og slett ikke i hop.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Jørgen Holte (Sp): For eitt år tilbake opplevde vi sviktande tillit til norsk økonomi. Låg oljepris, svak krone og ei dobling av rentenivået utfordra finanspolitikken til å dempe presset i økonomien. Stortinget makta det, gjennom eit justert strammare budsjett frå sentrumspartia som fekk støtte frå Framstegspartiet og Høgre. Det er med glede ein kan konstatere at budsjettet sin verknad på den samla økonomiske politikken for 1999 har verka positivt. Oljeprisen er meir enn dobla frå januar til no, renta er redusert med 2 ½ pst. sidan nyttår, krona er tilbake til same nivå som den var før den vart svekt, og det inntektspolitiske samarbeidet er gjennom året styrkt.

Det er eit mål for Senterpartiet å sikre full sysselsetting og nytte den ledige arbeidsstyrken best mogleg for å løyse dei mange oppgåvene ein ventar offentlege budsjett skal verke til å løyse.

Arbeidskraftreserven er halvert frå 1993 til 1998. Overslag for 1999 vart i revidert nasjonalbudsjett justert ned frå 3,4 pst. til 3,2 pst. Om utviklinga på nivå i 1999 er god, kan vi vente ein viss oppgang i arbeidsløysa i 2000, spesielt innanfor verfts- og verkstadindustrien. I denne sektoren er det over tid etablert ein svært god kompetanse, men òg ein viss overkapasitet.

Senterpartiet meiner vi gjennom ulike tiltak i ein overgangsperiode må sikre den kompetansen vi treng på sikt, slik at vi er i stand til å produsere dei varene og tenestene vi treng når oljeinvesteringane og bygging og fornying av skip tek seg opp på eit realistisk nivå igjen. Eg viser i det høvet til den auka satsinga det er semje om, og som går fram av budsjettavtalen mellom sentrum og Arbeidarpartiet.

Verknaden av dei vala som vart tekne i finanspolitikken for 1999, er viktig å ta vare på. Difor er det budsjettframlegget det er fleirtal for gjennom avtalen med Arbeidarpartiet, eit nøytralt opplegg med ein reell underliggande utgiftsvekst på 2,5 pst. – akkurat slik Regjeringa hadde lagt opp til.

Trass i eit stramt opplegg basert på om lag 10,3 milliardar kr i utgiftsvekst neste år har Regjeringa funne plass til å vidareføre prioriteringane sine, som

• tilskotet til bygging av 5 800 nye sjukeheimsplassar og omsorgsbustader

• handlingsplanen for eldre og omsorg med sikte på ein bemanningsauke på vel 12 000 nye årsverk for perioden 1998-2001

• psykiatri- og kreftplanen

• auka investeringar til nytt teknisk utstyr i sjukehusa, med 500 mill. kr

Barnetrygda er utvida til også å gjelde 16- og 17-åringane frå l. mai 2000. I tillegg er kontantstønaden auka til 3 000 kr pr. månad, og det vert lagt til rette for etablering av 6 000 nye barnehageplassar.

Regjeringa sine hovudprioriteringar innan forsking og nyskaping har fått tilslutnad, likeså løyvinga til kompetanseutvikling i ungdomsskulen, IKT- satsinga og løyvinga til kompetanseutvikling som ledd i vaksenopplæringsreforma. Forskingsfondet er auka med 1 milliard kr. I tillegg har Regjeringa si satsing gjennom prosjektretta teknologiutvikling i petroleumsverksemda fått gjennomslag.

Distrikts- og samferdselstiltak er eit viktig område for Senterpartiet. Utvikling og fornying, styrkt kompetanse både av den menneskelege kapitalen og naturkapitalen, som t.d. samferdsel, er avgjerande for busettinga og næringslivet i distrikta. Senterpartiet meiner at vi i Distrikts-Noreg finn grunnlaget for heile vårt økonomiske liv, med basis i råvareøkonomien vår. Gjennom offentleg innsats som samferdsel, tilbod om høgare utdanning, næringsretta forsking og kompetanseutvikling kan vi legge eit betre grunnlag for busetting og etablering i distrikta. I ei tid prega av fråflytting frå distrikta fordi sentraliseringa på mange område er sterk, er det viktig at vi som overordna myndigheit tenkjer heilskapleg.

Eg er glad for å kunne konstatere at Regjeringa har stått for ein offensiv strategi for å auke optimismen og legge til rette for næringsvekst i heile landet. Midlane som er tiltenkte ei samla distriktssatsing for 2000, er sikra og styrkte gjennom budsjettavtalen med Arbeidarpartiet.

Regjeringa har i hovudtrekk fått fleirtal i Stortinget for prioriteringane sine. Budsjettavtalen mellom regjeringspartia og Arbeidarpartiet har på viktige område styrkt dei viktigaste prioriteringane for begge partar. Eg vil legge til at Arbeidarpartiet gjennom desse budsjettforhandlingane har vore klar i prioriteringane og orientert mot ei samlande løysing. Med eit slikt utgangspunkt har sentrumspartia gitt opning for gjennomslag for saker Arbeidarpartiet må sjå igjen i sluttresultatet.

Det er heller ikkje vanskeleg for Senterpartiet å stille seg bak dei prioriteringane som budsjettavtalen legg opp til for 2000.

Det er vidare mi haldning at den som gjennom konstruktive forhandlingar er open for å gi støtte, skal bli møtt med den same vilje. Slik må det vere så lenge Regjeringa er forankra i eit mindretal i Stortinget. Det har det vore tradisjon for dei siste åra.

Eg vil understreke at dei partia som sit med regjeringsansvar, har eit ekstra ansvar for framdrift og vilje til å finne gode felles og samlande løysingar. Sentrumspartia har igjen makta denne oppgåva. Det fortener Regjeringa, det fortener dei vi er valde til å styre for, og det fortener dei eller det partiet i opposisjon som syner den same vilje.

Når det gjeld det konkrete innhaldet i avtalen, er om lag 1 900 mill. kr omfordelte innafor budsjettet, der arbeidsmarknadstiltak, næring og samferdsel er styrkte utover Regjeringa sitt framlegg med om lag 530 mill. kr. Kommuneøkonomien er styrkt med 685 mill. kr inklusiv tilskot til regionsjukehusa. Løyvinga til bygging av studentbustader og fleire utleigebustader er høgda, tiltak til utdaning er høgda med om lag 320 mill. kr og ulike velferdstiltak med 180 mill. kr. På skatte- og avgiftsområdet er avgifta for energibruk auka med 2,5 øre pr. kWh. AMS-ordninga er avvikla. Det er gjort mindre endringar i rederiskattlegginga og delingsmodellen for liberale yrke. Og av fordelingspolitiske omsyn er det innført eit nytt trinn 2 i toppskatt på 6 pst. for inntekter over 16 G eller om lag 760 000 kr. Auka skatte- og avgiftsinntekter er omfordelte gjennom innfasing av eit nytt lønsfrådrag på 30 600 kr og lønsjustering av innslagspunktet på første trinn i toppskatten.

Regjeringa har lagt fram forslag om endring av det geografiske verkeområdet for differensiert arbeidsgivaravgift. 39 kommunar har fått redusert avgifta og ein samla avgiftslette på om lag 330 mill. kr, medan 14 kommunar har fått høgda avgifta med om lag 245 mill. kr.

Med desse endringane har ESA notifisert det nye opplegget. Det er difor grunn til å slå fast at vi no har eit EØS-legalt system, med differensiert arbeidsgivaravgift som kan vidareførast som verktøy i distriktspolitikken.

For dei 14 kommunane som brått får høgda avgifta, har sentrumspartia og Arbeidarpartiet gått inn for kompenserande tiltak som ein ber Regjeringa fremme for Stortinget i revidert nasjonalbudsjett.

I innstillinga er det no også klarheit i spørsmålet om kva som skal leggast til grunn som takseringsgrunnlag for kommunane si utskriving av eigedomsskatt på kraftproduksjon. Etter kraftskatteforliket i Innst. O. nr. 62 for 1995-96 var det lagt til grunn at kraftkommunane sine inntekter ikkje skulle svekkast som følgje av å iverksette eigedomsskattelova § 8. I ettertid er det konstatert at ved å bruke § 8 som takseringsgrunnlag ville kraftkommunane få redusert sine inntekter frå om lag 1 000 mill. kr til 600 mill. kr. Det er no eit fleirtal som innser det same som Senterpartiet hevda i 1996, nemleg at det ikkje er mogleg å få ut desse inntektene utan at ein får fram ein ny § 8, noko som eit fleirtal no ber Regjeringa gjere.

Eg vil til slutt understreke at innafor eit stramt budsjett for 1999 må eg seie meg nøgd med dei resultata Regjeringa sitt økonomiske opplegg har gitt så langt i år. Det er dette vi må ta vare på, og budsjettet for år 2000 skal vere eit middel til det.

Hans J. Røsjorde hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Tore Nordtun (A): Representanten Holte gav i en tidligere replikk uttrykk for hvor viktig det var å holde ord. Jeg merket meg nå at Holte var helt klar på at han var fornøyd med at Arbeiderpartiet hadde vist klare prioriteringer i det budsjettforliket vi nå er enige om.

Det er et stort avsnitt i budsjettet hvor Regjeringen har drøftet problemstillingen omkring pensjonsordninger, og dette kommer også til uttrykk i innstillingen fra finanskomiteen, bl.a. på side 44. Jeg vil ta et par sitater fra den innstillingen:

«Formålet med forslaget er å begrense …»

Og:

«… gjeldende regler om private tjenestepensjoner endres …»

Med andre ord: Regjeringen har problematisert og sådd en del tvil om ulike ordninger. Derfor vil jeg spørre Jørgen Holte: Hva mener Senterpartiet om AFP-ordningen – den avtalefestede pensjonsordningen – som er en avtale mellom arbeidstakerne og arbeidsgiverne? Det er en vellykket ordning, det er en god ordning, og det er en ordning som det er festet tillit og ikke minst trygghet til.

Arbeiderpartiet, SV og Tverrpolitisk Folkevalgte kvitterte denne pensjonsordningen ut på følgende måte:

«… AFP-ordningen må videreføres i tråd med avtaleverket og at det videre arbeidet med pensjonsspørsmål må støtte opp om folketrygden som en felles fullverdig pensjonsordning for alle.»

Er det nå slik at Senterpartiet ikke slutter seg til AFP-ordningen og slår ring om folketrygden, slik som vi har markert i en komiteinnstilling?

Jørgen Holte (Sp): Det er ingen grunn for Tore Nordtun til å trekke i tvil at AFP-ordninga står fast. Det er også rett som Tore Nordtun gir uttrykk for, at Regjeringa i nasjonalbudsjettet har problematisert saka. Det er heller ikkje noko mål for Senterpartiet å avskilte kvar og ein 62-åring frå å kunne arbeide i ein kombinasjon med trygd. Det er ei erkjenning av – og det trur eg også Arbeidarpartiet og Tore Nordtun må kunne vere med på – at den minimumsressursen vi har i dag, er tilgjengeleg arbeidskraft. Det Regjeringa har valt å gjere, er å seie at det må ikkje vere noko mål at det i den vidare utviklinga av desse ordningane skal stimulerast maksimalt til at stadig fleire skal bli – for å bruke det uttrykket – avskilta frå eit yrkesliv når ein er 62 år. Det er jo faktisk nokre i denne salen som er rimeleg føre til å halde fram med å vere her.

Det som går fram i den merknaden som vi har til dette kapitlet, er at vi synest at folk med livstidserfaring er det verd å ta vare på i arbeidsstyrken, og at det å legge til rette for ein kombinasjon av arbeid og trygd, ikkje er så verst i ei tid då arbeidskraft er minimumsfaktor.

Presidenten: Presidenten benytter anledningen til å minne om § 38 i Stortingets forretningsorden, om at tale skal rettes til presidenten. Det er selvsagt slik at det ligger sterkt på minnet for alle.

Kenneth Svendsen (Frp): Regjeringen, der Senterpartiet som kjent er med, har foreslått en kraftig økning i elavgiften, i dieselavgiften og i bilavgiftene, en fortsatt økning i bensinavgiften, i avgifter på flygning av passasjerer, likningstakster for fast eiendom økes med 10 pst., det blir en kraftig økning av svovelavgiften på autodiesel osv. De fleste av disse avgiftsøkningene vil ramme bedrifter og personer som har sitt virke utenfor det sentrale østlandsområdet, spesielt hardt, fordi avstandskostnadene skjerpes. Dette er ikke noen ny politikk fra Senterpartiet. De har over lang tid stått for denne politikken.

Samtidig, og for å motvirke resultatet av denne mislykte skatte- og avgiftspolitikken, må Senterpartiet øke bevilgningene til SND. Resultatet av den politikken har som de fleste har registrert, ført til at flyttingen fra Distrikts-Norge til det sentrale østlandsområdet til stadighet har nådd nye høyder. Jeg går ut fra at representanten Holte også har registrert denne utviklingen.

Det forundrer meg at når Senterpartiet ser at deres skatte- og avgiftspolitikk fører til at man må tilføre SND stadig mer midler, slik at de kan sende penger tilbake til de bedriftene som de har tatt pengene fra, fortsetter med det. Når man ser at denne bruken av virkemidler ikke virker, hadde det vært greitt å få forklart hvorfor en med økt styrke fortsetter å bruke gale virkemidler, og heller ikke prøver noe som kan sikre bedrifts- og befolkningsvekst i hele landet, nemlig å senke det særnorske avgiftsnivået. Skal ikke Senterpartiet gi seg før hele Distrikts-Norge er avfolket?

Jørgen Holte (Sp): Ingen er betre enn Framstegspartiet og Kenneth Svendsen i avgiftsreduksjonar. Det kan vi vere einige om. Når det gjeld dei avgiftene som Kenneth Svendsen og Framstegspartiet i tur og orden i denne innstillinga skal redusere og til dels avvikle, trur eg ikkje at Kenneth Svendsen og Framstegspartiet sine ordførarar og kommunestyrerepresentantar orkar stort lengre enn eit lite halvår i neste fireårsperiode. For med den evna ein då gir statsbudsjettet til å kunne føre midlar tilbake, trur eg det stoppar opp.

Men lat meg ta elavgifta som ei av dei avgiftene Kenneth Svendsen var opptatt av. Ja, vi aukar elavgifta, det er ikkje noko nytt prinsipp. Vi endrar nivået, og eg trur til og med Framstegspartiet har vore med og røysta for at vi skal ha elavgift. Det er litt usemje om nivået, men no aukar vi altså nivået for å oppnå tre ting. Vi skaper grunnlag for ei ny næring innanfor alternativ energi. Vi er kjende med at dersom vi fekk opp prisen på el, ville vi få opp og stå andre energiberarar – som med teknologispranget faktisk nesten er gjort, men som det ikkje er råd å få ut til forbrukarane. Det er god miljøpolitikk, for det allmenne forbruket er veldig stort, og det er ikkje sikkert at Framstegspartiet og Senterpartiet er einige i at alt som er tilgjengeleg og renn i dette land, skal byggast ut. Så det er god miljøpolitikk, og det er god fordelingspolitikk. Det er god fordelingspolitikk på den måten at vi i forslaget til statsbudsjett har auka minstefrådraget slik at ein kompenserer for dei med lågaste inntekter.

Erna Solberg (H): La meg få følge opp den foregående replikkrunden med å si at jeg synes det er på tide at man ser litt nøyere på Senterpartiets faktiske distriktspolitikk, ikke bare den distriktspolitikken de ønsker å fremvise. En ting er at avgiftsbelastningen slår verre ut i Distrikts-Norge, spesielt avgiftsbelastningen som er knyttet til transport og kommunikasjon. En annen ting er at selv om Regjeringen fremmer en masse ekstra penger knyttet til utvikling og stimulering også for næringsutvikling, drar de altså grunnen vekk under det etablerte næringslivet gjennom sin forverring av rammebetingelsene.

Ett element i forliket er f.eks. at avskrivningssatsene for næringseiendom i distriktene reduseres fra fire til to prosentpoeng, mer i reduksjon enn i sentrale strøk. Man endrer innholdet i delingsmodellen slik at det er forverringer for familieeide bedrifter. Og representanten Jørgen Holte vet, ikke minst fra sitt eget distrikt, at familieeide bedrifter er grunnstrukturen i Bedrifts-Norge i distriktene, ikke minst på Vestlandet.

Problemet med distriktssatsingen til Regjeringen, er at den betales av det allerede eksisterende næringslivet i distriktene. Det man gjør, er at man sørger for at bedrifter som kunne gått med overskudd, går med underskudd og trenger hjelp, fordi man forverrer rammebetingelsene.

Ser ikke Jørgen Holte at det man faktisk gjør, er å motvirke en økt selvstendig utvikling av distriktene med et næringsliv som kunne fungere på egne premisser, når man øker avstandsulempene, ikke følger opp veiløftene sine, og når man foretar endringer i rammebetingelsene som innstramninger i delingsmodellen og avskrivningssatsene, som faktisk undergraver det næringslivet som i dag skaper arbeidsplasser og bosetting i distriktene. Det blir ikke mer bosetting av positivitetskonsulenter i kommunene.

Jørgen Holte (Sp): Representanten Erna Solberg tvila på at det å vere litt positiv til distriktsutvikling i grunnen er nokon eigenskap i seg sjølv. Men det er ikkje så verst å begynne der.

Når vi ser på Høgre sine tiltak når det gjeld distriktssatsing, er det klart at eg ikkje tar frå representanten Erna Solberg og Høgre at dei har vore veldig gode til å føreslå løyvingar til veg og samferdsel. Men når ein ser på kor mykje som skal avviklast i Distrikts-Noreg for at desse vegane skal kome, ser iallfall vi at å finansiere dei på den måten Høgre no gjer, blir nesten det ein kallar kjellartrapp – det blir liksom vegen nedover og ikkje vegen oppover.

Det er riktig at vi i budsjettforliket svekte avskrivingsreglane. Det er også rett at vi i forhold til delingsmodellen gjorde grep på identifikasjonsregelen, det er vi kjende med. Eg trur at til og med Høgre og representanten Erna Solberg kunne vere einige i det. Vi er faktisk no komne så langt at det har blitt ein eigen sport å kome seg ut av å vere delingspliktige, som igjen fører til at det dessverre sit igjen stadig færre aktive eigarar, slik som Erna Solberg heilt rett sa. Dei er det mange av – heldigvis – i det fylket som eg kjem frå. Men i det fylket har vi også satsa på eit aktivt og godt landbruk, i motsetnad til dei kutta Høgre har presentert, og vi har satsa på næringsutvikling gjennom Statens nærings- og distriktsutviklingsfond.

Hallgeir H. Langeland (SV): Eg vil gjerne få stilla representanten Holte eit spørsmål som går på kven som har hovudansvaret i dette forliket når det gjeld den manglande satsinga som ein har på skulen, og sånn sett dermed òg ansvaret for dei reaksjonane som ein nå har i Kommune-Noreg og blant lærarar og foreldre.

Sentrum seier sjølve at nei, dei lovde ikkje noko i valkampen – det er ikkje deira ansvar. Men me må jo gå ut frå at veljarane hugsar lenger enn til den siste valkampen, at dei hugsar t.d. det Senterpartiet sa i den nest siste valkampen om skulen.

«Senterpartiet mener at satsing på utdanning og forskning er av de mest framtidsretta investeringene vi kan gjøre», står det i programmet til Senterpartiet. Og i Voksenåserklæringa blir dette følgt opp av alle sentrumskameratane: «Satsing på utdanning og kompetanse er avgjørende», står det der. Ja, då er det interessant for Stortinget og for folk ute som aksjonerer mot den politikken som nå fleirtalet står for, å få veta kven som har ansvaret.

Eg går ut frå at sentrumspartia – ut frå det dei har formulert i sine program –verkeleg har stått på i forliksforhandlingane for å forsøka å få til ei auka satsing på skulen, og at det dermed altså er Arbeidarpartiet sitt ansvar at me nå har eit dårleg budsjett for skulen. Det vil vera interessant å høyra kva representanten Holte meiner om dette. Kva kan representanten Holte seia til dei foreldra og dei lærarane som nå aksjonerer for å få gjort noko for skulen? Kva kan han roa dei med i tida som kjem?

Jørgen Holte (Sp): Representanten Langeland prøvde å skape eit inntrykk av at Regjeringa, Senterpartiet og sentrumspartia ikkje satsar på skulen. Eg erkjenner at Høgre og SV i valkampen no sist haust snakka veldig mykje om å satse på skulen. Dei skapte både her og der, iallfall på dei møta eg var, eit inntrykk av at ein jamvel i statsbudsjettet skulle signalisere ein auke i lønnsnivået, eg trur det var eit parti som faktisk snakka om 50 000 – 60 000 kr pr. lærar. Eg har ikkje sett noko meir til det, men det var nemnt. Det er mykje mogleg at det er den satsinga også SV og representanten Langeland identifiserer seg med.

Vi gjer ting i rett rekkefølgje, i motsetning til SV. Dei vil gjere alt, og alt er like viktig heile vegen. Vi lovde å føre vidare den eksisterande satsinga på skulen. Det blir midlar til forsking, det blir vekst i grunnskuleløyvingane, det blir ein auke i kommuneøkonomien osv. Men det vi no satsar fyrst på, er at vi skal sluttføre den reforma som er knytt til helse og eldre. Og det er eit stort lyft. Derfor valde ikkje Senterpartiet å gå ut i valkampen og love noko vi ikkje skulle makte å halde. For vi har faktisk sett oss føre å halde det vi har lovt, anten det er helse og eldre eller skule.

Eirin Faldet (A): Jeg registrerer at representanten Holte er svært fornøyd med å få til en bedre sosial profil på neste års budsjett. Og er det et parti som virkelig har grunn til å være fornøyd, må det være Senterpartiet. Senterpartiet, som ofte har yndet å fremstille seg som distriktenes og Kommune-Norges talerør, opplever jo at Arbeiderpartiet er det partiet som kjemper fram de sakene Senterpartiet sier de er opptatt av, men som ikke er godt nok ivaretatt i det budsjettet som finansministeren fra eget parti har lagt fram.

Fra Senterpartiet i opposisjon hørte vi at kommunene ikke fikk nok penger; i dette budsjettforliket er det Arbeiderpartiet som har kjempet fram mer penger til kommunesektoren. Fra Senterpartiet i opposisjon hørte vi at veibevilgningene var altfor små, og at næringslivet i distriktene hadde det vanskelig. Men det er altså Arbeiderpartiet som har presset på for at vi skal oppnå økte bevilgninger både til riksveier og til fylkesveier, noe som også kommer næringslivet i distriktene til gode. Fra Senterpartiet i opposisjon hørte vi at vi brukte for lite til utdanning. Men sammen med Arbeiderpartiet har man altså fått til en sterkere satsing på utdanning.

Jeg skjønner derfor at Holte setter pris på å få litt drahjelp i Stortinget for saker som hans eget parti enten ikke har fått gjennomslag for i Regjeringen, eller ikke har prioritert i Regjeringens budsjettdrøftinger. Jeg håper at Holte og Senterpartiet legger seg disse erfaringene på minne om de skulle havne i opposisjon igjen i framtida.

Er ikke representanten Holte og Senterpartiet fornøyd med at Arbeiderpartiet har presset Senterpartiet til å innfri partiets egne valgløfter?

Jørgen Holte (Sp): Som det gjekk fram av hovudinnlegget mitt, uttrykte eg glede over at sentrumspartia på Stortinget makta å få igjennom eit budsjett der 99,6 pst. av Regjeringa sine saker blir vedtatt i morgon. Så er eg også tilfreds med at vi fekk ein budsjettavtale med Arbeidarpartiet, som med dette signaliserer at dei vil gå inn i si opposisjonsrolle meir konstruktivt enn det vi opplevde dei to føregåande åra. Om også representanten Eirin Faldet er tilfreds med det, så kan jo det vere eit mål i seg sjølv.

I alle tilfelle er vi glade for at dei partia som vil samhandle og få til noko, melde sin motposisjon, i dette tilfellet regjeringspartia, og vil samhandle med sikte på å få til ei løysing.

Så er eg veldig tilfreds med at Regjeringa har fått gjennomslag for 99,6 pst. av sakene i budsjettet – det må ikkje forvekslast med 36,9 pst. sjølvsagt – og med at det vi skal vedta i morgon, er i samsvar med ei løysing totalt sett som vi kan stille oss bak. Det gjorde vi i fjor, det gjorde vi i forfjor, og det er vi tilfreds med at vi har makta i år.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Øystein Djupedal (SV): Mange har startet sitt innlegg i dag med å si at dette er den siste finansdebatten i vårt århundre, og med noen visjoner om hva som skal skje i det neste millenium.

La meg si litt om det som er mine visjoner fremover. Kort fortalt er situasjonen denne: Vi har større handlefrihet enn noe annet land vi kan sammenlikne oss med. Vi har også større handlefrihet enn noen generasjon før oss. Samtidig er verden mer sammenvevd enn noen gang, og ytre forhold påvirker i større grad enn før de beslutningene vi tar i Stortinget, både på godt og vondt. Men det må aldri bli en sovepute, slik som det er blitt for enkelte politiske partier, for det finnes altså en mulighet der. Det finnes et handlingsrom, og det som er utfordringen i det neste århundre, er å benytte det handlingsrommet.

Vi kan fastslå, som en tidligere statsminister sa, at Norge er et lite land i verden. Men samtidig er vi en av de rikeste nasjoner i verden – med inntekter de aller fleste land vil misunne oss. Det som er paradoksalt, er at mange av disse inntektene, blir vi fortalt, skal vi ikke bruke, for det kan føre til høyere rente og ubalanse i økonomien. Og det er nok delvis riktig. Men det som er interessant, er å huske hva som skjedde når det gjelder fjorårets statsbudsjett. I fjor ble vi fortalt at det måtte en innstramming til på 9 milliarder kr, hvis ikke kom det til å bli en ubalanse i økonomien – renten kom til å stige, og inflasjonen kom til å øke. Det oljekorrigerte underskuddet var med andre ord hellig. Hvis man ser i nasjonalbudsjettet, vil man se at det oljekorrigerte underskuddet har steget med 10 milliarder kr i løpet av fjoråret, altså 1 milliard kr mer enn innstrammingen som var alfa og omega i fjor høst. Det forteller oss at økonomi og politikk selvfølgelig ikke er eksakt vitenskap, og det forteller oss at mange av de øvelsene Stortinget gjør, er mer psykologiske øvelser enn realitet. Og grunnen til det er at vi naturligvis har en rikdom innenlands, vi har en gjeldfri stat, og norsk økonomi er bunnsolid.

SV ønsker ikke å bruke vesentlig mer av oljepengene enn de andre partiene. Vi bruker ca. 2 milliarder kr til investeringer, hovedsakelig i skolen. I så måte følger vi opp det vi lovte i valgkampen. Men det som er åpenbart, er at det ikke finnes noe absolutt nullpunkt for hva man kan bruke av oljepenger. Fjorårets øvelser viser at det finnes et betydelig slingringsmonn, så lenge staten har så bunnsolide statsfinanser som den har. Vi er både gjeldfri og har penger på bok, som en tidligere finansminister likte å uttrykke det.

Og akkurat i disse dager strømmer pengene inn fortere enn noen gang. Vi har en oljepris som er over 26 dollar pr. fat, som er mer enn 17 dollar pr. fat over den oljepris som vi hadde på det laveste i fjor. Dette gjør Norge ekstremt rikt, men samtidig gjør det oss ekstremt sårbar og mer oljeavhengig enn noen gang. Hele den norske økonomien er i realiteten avhengig av råvareprisen på én råvare. Det ble til fulle synliggjort i fjor da oljeprisen sank, og vi fikk en betydelig turbulens i økonomien. Vi har i realiteten bare ett egg, og det egget har vi lagt i én kurv – og det er meget risikabelt.

Derfor er hovedutfordringen ved inngangen til det nye årtusen dette: Hvordan gjøre oss mindre oljeavhengig, og hvordan sikre at vi får et mer allsidig næringsliv. Vi må med andre ord omstille oss fra den svarte oljeøkonomien til den grønne kunnskapsøkonomien. Vi skal ikke leve av olje i det neste årtusen, vi skal leve av arbeidsplasser som ennå ikke er skapt, i helt andre sektorer enn i petroleumssektoren. Derfor er dette ett av de aller viktigste strukturpolitiske tiltak for å hindre arbeidsledighet, for å bygge velferdsstaten og for å sikre våre pensjoner. Det er heller ikke oljeformuen som skal betale våre pensjoner, i den grad noen har trodd det – det er det vi har i hodet og hendene, altså det arbeid vi utfører, som også i framtida vil være det aller viktigste.

Det er dette perspektivet som mangler i denne debatten og i det som senere vil bli vedtatt. Det kunnskapssamfunnet vi allerede er en del av, er det vi må trekke fram. Vi har kalt vårt alternative statsbudsjett: Barn og unge – på veg mot kunnskapssamfunnet. Det vi legger vekt på, er at vi må benytte det handlingsrommet og de mulighetene vi har til å møte alle de utfordringene vi står overfor både innenlands og ikke minst utenlands.

På mange måter er Norge et annerledesland, fordi vi er så rike. Men nå er det ikke noe mål å være et annerledesland – det som er et mål, er å være et foregangsland. Og det har vi muligheten til, en mulighet som vi langt på vei forspiller.

La meg trekke fram fem områder der vi ønsker å benytte handlefriheten til å være et foregangsland, og der SVs alternative statsbudsjett staker ut kursen.

Det første er naturlig nok utdanning. Vi lovte i valgkampen å starte en kampanje for ungdomsskolen, og det følger vi opp i dette budsjettet. Hva betyr det? Jo, det betyr lavere elevtall i klassen, det betyr å satse på informasjonsteknologi, det betyr bonusskoler, det betyr å skape variasjon i undervisningen. Kort sagt betyr det at vi må skape læringslyst. Skolen skal være et sted for læring. Men ikke bare for læring, skolen skal være et sted for læringslyst. Det er noe av det aller viktigste. Vi skal fremheve kreativitet og kvalitet. Det betyr at den kampanjen for ungdomsskolen som SV ønsker, er helt nødvendig, for ungdomsskolen er den mest forsømte delen av vår utdanning. Det vil også skape gagns mennesker, som det står i grunnskoleloven. Det er også det som forventes av oss av de mange der ute som gjennom høsten har stilt forventninger til at utdanning skal få et løft. Og det er først og fremst Stortinget disse forventningene rettes mot, for det er Stortinget som vil være i stand til å legge de rammene for norsk utdanning som er nødvendig.

Det som også bekymrer, er at forskjellene i grunnskolen er urovekkende store fra dem som bruker mest, til dem som bruker minst. Hele 70 000 kr varierer det i kostnader pr. elev fra de kommunene som bruker minst, til dem som bruker mest.

Men det er altså ikke bare grunnskolen som trenger et løft, hele vårt utdanningssystem trenger det for å bygge det grønne kunnskapssamfunnet. Det betyr satsing på forskning, høyere utdanning, som universitet og høyskoler, og ikke minst betyr det satsing på videregående skole. Utgiftene til utdanning er kort sagt en investering, en investering som landet vil få tifold igjen av. I så måte var det interessant det Per-Kristian Foss sa. Man kan altså ikke «få mer for mindre», sa han da han omtalte skolen. Og det er helt riktig. Mange i denne sal bør ha lagt seg det på minne. Vi får altså ikke mer for mindre. Og det betyr at vi ikke får mer utdanning for mindre.

La meg også nevne etterutdanningsreformen, som er en av de store reformene som peker inn i det neste århundre, en reform SV tok initiativet til, og som nå har blitt det endelige lovvedtak her i Stortinget. Det er en reform som peker inn i det neste århundre, det handler nettopp om hvordan det nye århundres arbeidsliv vil bli.

Den andre store utfordringen inn i det neste århundre er å snu tendensen til at det private forbruket øker langt mer enn utgiftene til fellesskapsoppgavene. Fra 1993 har det private forbruket økt mer enn det offentlige, og det offentlige utgjør nå 44,7 pst. av økonomien, mens snittet i Vest-Europa er hele 3 pst. mer. Vi ligger også lavest i Norden når det gjelder fellesskapsutgifter. Vi har med andre ord den paradoksale situasjon at vi har en statlig rikdom, vi har en privat rikdom, men vi har en kommunal fattigdom. Det er det ingen saklig grunn til. Velferd som skole, helse, sykehus, eldreomsorg, barnehager skapes i Kommune-Norge. Kommunene er dessverre mer forgjeldet i dag enn de har vært noen gang på 1990-tallet. Og når ordførerne om høsten i flokk og følge kommer til Stortinget, høres de ut som SV-ere hele gjengen, for alle sammen sier at i min kommune har vi vanskeligheter. Og det som er dokumentert, er at de har vanskeligheter. Det er altså ingen grunn til at Stortinget skal være gnien med hensyn til å skape velferdskommuner i vårt rike land. SV ønsker å styrke de frie inntektene til kommunene med 3,6 milliarder kr for å kunne skape gode fellestjenester og for å skape det handlingsrommet som alle våre lokalpolitikere, helt uavhengig av parti, ønsker seg, for lokalpolitikerne har i dag ikke handlingsrom til å skape gode kommuner.

Vi må i tillegg fordele vår rikdom bedre mellom generasjonene, mellom kapital og arbeid og ikke minst mellom grupper i samfunnet. Det private forbruket har eksplodert på 1990-tallet. De siste ti årene har de 10 pst. fattigste fått redusert sin del av inntekten fra 4,1 pst. til 3,7 pst., mens de 10 pst. rikeste har økt sin del fra 18,6 pst. til 21,7 pst. Vi har altså fått større klasseforskjeller gjennom 1990-tallet. Hvis man i tillegg tar med det skattefrie aksjeutbyttet, som i all hovedsak tilfaller de 10 pst. rikeste, vil man se at forskjellene har økt dramatisk. Dette bekreftes også i den stortingsmeldingen om Forskjells-Norge som er lagt fram av Regjeringen.

SV har i sitt alternative budsjett pekt på en rekke tiltak som kan bøte på noe av dette. Det viktigste er skatt på aksjeutbytte, der vi ønsker, som Regjeringen ønsket i fjor, å heve den alminnelige skattesats til 29 pst. kombinert med et stort bunnfradrag på 43 000 kr for vanlige lønnsinntekter. Vi ønsker også, som i forliket, et nytt trinn i toppskatten – vi ønsker det dog litt lavere enn det forlikspartnerne gjorde – vi ønsker også lettelser i arbeidsgiveravgiften, og vi ønsker å nulle ut økningene i egenandeler innenfor helsesektoren, bare for å nevne noe av det.

For SV er altså deling av godene noe av det aller viktigste, og et av de aller viktigste perspektivene inn i det neste århundre.

Et av de mest nedslående trekk ved norsk politikk er at vi har gått fra å være et foregangsland i miljøpolitikken til å bli en sinke. Vi er dessverre lenger fra å nå målene i Kyoto-avtalen i dag enn vi var da avtalen ble inngått. Det skyldes hovedsakelig at omleggingen til grønn skatt har stoppet opp. Det skyldes at vårt private forbruk har eksplodert, og ikke minst skyldes det nasjonens ekstreme oljeavhengighet. Det innebærer at økologien og økonomien må gå sammen, noe den ikke gjør pr. i dag. Det betyr at naturens bæreevne må legges til grunn for all politikk. Vi foreslår i det alternativet budsjettet vårt å videreføre det som Grønn skattekommisjon anbefaler. Vi går også videre i en opprustning av kollektivtrafikken, opprydding når det gjelder gamle miljøsynder langs kysten, og ikke minst satsing på energiøkonomisering.

Et av de mest nedslående trekk ved det budsjettet som vil bli vedtatt, er at man reduserer CO2 -avgiften på sokkelen. Der er bevislig hvordan en miljøavgift rent faktisk har ført til gode resultater. Norsk sokkel har det laveste CO2 -utslippet pr. produsert enhet i hele verden av oljeproduserende land. Når man nå reduserer CO2 -avgiften, vil det ikke i samme grad være et incitament til å få reduksjon av utslippene. Hvis man i tillegg ser på oljeprisen, skulle det heller ikke være noen spesiell saklig grunn til å gi oljeselskapene skattelettelse i disse dager hvor man får 27 dollar pr. fat olje.

Grønn politikk betyr også omstilling i arbeidslivet – fra oljeøkonomi til kunnskapsøkonomi. Det betyr at investeringsnivået i petroleumssektoren må reduseres, og det betyr også omstilling for å bevare kompetanse og utvikle nye arbeidsplasser. Vi går nå inn i den tredje fasen av energialderen i Norge – først gikk vi fra vann til olje og gass, og nå må vi gå fra olje og gass til å utvikle ny bærekraftig energi også for vår industri. Det finnes mange muligheter til å utvikle det, og det ser vi ikke minst i våre naboland Sverige og Danmark, som begge er betydelige nettoeksportører av bærekraftig energiteknologi. Vi må altså starte omstillingen nå. Vi vil i mange år ennå ha et betydelig investeringsnivå i petroleumssektoren, så å starte en omstilling akkurat i denne fasen vil på mange måter være fornuftig.

Vi har også en handlefrihet med hensyn til internasjonal solidaritet for å minske gapet mellom de fattigste og de rikeste landene. Derfor foreslår SV en opptrapping av u-hjelpen for å nå målsettingen om 1 pst. av BNI til u-hjelp i løpet av fire år.

På alle disse områdene har vi en handlefrihet vi i dag ikke benytter. Det er riktig, som mange talere her har vært opptatt av, at man skal prøve å løfte blikket litt ved inngangen til det nye årtusenet. Og jeg vil tro at alle sammen er enig i at vi vil ikke leve av olje i det neste århundret. Vi vil leve av olje et stykke ut i det neste århundre, men ikke hele århundret og i hvert fall ikke hele årtusenet. Det betyr at den omstilling som nødvendigvis må finne sted, må finne sted i en fase da oljeøkonomien trappes ned og der vi kan trappe opp kunnskapsøkonomien. Det betyr en bred satsing på mange ulike felt, der ikke minst utdanning vil være nøkkelordet.

Jeg minner om det Tony Blair i forrige valgkamp sa var de tre viktigste sakene: «education, education and education». Det håper jeg mange her i salen også vil legge seg på minne. Høyre og SV drev valgkamp nettopp ut fra det budskapet, og flere burde ha gjort det. Det budsjettforliket som nå er inngått, har dessverre ikke det i seg.

SV er allikevel glad for at Arbeiderpartiet og Regjeringen har inngått et budsjettforlik – ikke så mye for det som blir vedtatt, for det må i sannhet sies å være beskjedent, men først og fremst fordi det parkerer Høyre og Fremskrittspartiet på sidelinjen. Forliket kan best karakteriseres som et sentrum-sentrum-samarbeid. Men det viktigste er at det har brutt med fire budsjettforlik der Regjeringen har gått til høyresiden i politikken. Dette gir perspektiver, sett fra SVs ståsted, om nye samarbeidsmønstre i norsk politikk også etter det neste stortingsvalget. Men for SV er allikevel det viktigste perspektivet som her er trukket opp, at vi i det neste årtusen skal skape et solidarisk og økologisk bærekraftig samfunn.

Jeg må avslutningsvis få ta opp de forslag som er referert i innstillingen.

Presidenten: Øystein Djupedal har tatt opp de forslag han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Trond Giske (A): Jeg kan være enig i mye at det Djupedal sier, og Arbeiderpartiet skulle også ønske at vi kunne fått mer penger til kommunene, mer penger til høyere utdanning, mer penger til miljø og mange av de sakene som Djupedal tok opp.

Det jeg reagerer på, er det som Øystein Djupedal skriver i sine merknader i finansinnstillingen. Han skriver:

«Arbeiderpartiet har ikke klart å få til en endring i politikken som velgerne vil merke».

Det synes jeg kanskje er litt respektløst overfor de velgerne som faktisk hjelpes av dette budsjettforliket.

Vi får 2 000 flere barnehageplasser ved forliket. Det tror jeg faktisk det er 2 000 barnefamilier som vil merke. Vi får 1 000 nye studentboliger ved forliket. Det tror jeg det er studenter som vil merke. Vi får 3 500 flere arbeidsmarkedstiltak. Det betyr at det er 3 500 mennesker som går arbeidsløse, som blir hjulpet, og som ikke ville blitt det uten dette budsjettforliket. Vi får 100 mill. kr til gratis skolebøker. Det betyr en forbedring for mange familier som har elever i videregående skole. Lavtlønte som ble fratatt sykelønnen av Høyre, Fremskrittspartiet og sentrum i fjor, får den tilbake fra 1. januar. Det vil de merke. Vi bevilger 500 mill. kr mer til kommunene. Det betyr at ordførere og kommunestyrer rundt omkring kan bruke litt mer på eldreomsorg, litt mer på barnehagene og litt mer på skolene.

Vi skulle ønsket at vi kunne fått til mer, men det var dette vi fikk til. For oss er det resultatene som teller, og derfor er det feil det Øystein Djupedal skriver om at forliket ikke kommer velgerne til gode. Det vil være folk rundt omkring i landet som merker forskjell ved at Arbeiderpartiet nå har innflytelse på budsjettpolitikken, og at sentrum ikke er i kompaniskap med Høyre og Fremskrittspartiet.

Øystein Djupedal (SV): Det er bestandig hyggelig når man opplever at medrepresentanter faktisk har tatt seg bryderiet med å lese det utmerkede arbeidet som både jeg og stortingsgruppen har gjort. Det vil jeg gjerne få lov til å takke Trond Giske for.

Det som er det aller viktigste framover, er at vi får styrket fellesskapsoppgavene i vårt samfunn. Gjennom hele 1990-tallet, eller i hvert fall fra 1993, har det offentlige forbruk vært lavere enn det private forbruk. Det har jo akselerert også ved de to foregående budsjettforlik sammen med Høyre og Fremskrittspartiet, som bare har hatt én innstilling i alt de gjør, og det er at skattene ikke skal økes, uansett, helst skal de reduseres, og fellesskapsforbruket skal barberes.

I så måte vil jeg gi representanten Giske rett i at det dette budsjettforliket på mange måter fører til, er at man snur den tendensen. Slik sett er det riktig at man kan si at det kanskje kan merkes for noen, for ellers ville det blitt verre, og i så måte vil jeg gi representanten Giske rett.

Men det er beskjedent. Med all respekt, så er det beskjedent. Vi har sagt helt siden budsjettforliket ble inngått, at vi setter pris på at det inngås et forlik i den retning, og vi har også hele tiden sagt at vi har forventninger til at det forliket kan ha større betydning på litt lengre sikt. Men det som er det viktigste, sett fra mitt ståsted, er at Arbeiderpartiet og sentrum har flyttet så beskjedne beløp i forhold til det man har gjort ved de tidligere budsjettforlikene, og det forbauser meg. En skulle jo tro at Arbeiderpartiet hadde gode forhandlere, hvilket jeg antar at de har.

Hvis en tenker på fjorårets statsbudsjett, så fjernet man i løpet av én natt, eller én time, 4,5 milliarder kr da finanskomiteen fikk en lapp inn på bordet, og sånn ble det, og da ser vi at dette er beskjedent. Men jeg skal gi Giske rett i at retningen her er mer riktig enn alternativet ville vært. Det gir også SV større muligheter til å påpeke satsingsområdene framover, ikke minst gjelder det utdanning, og jeg føler meg også veldig bekvem med og sikker på at den satsingen SV har tatt til orde for når det gjelder utdanning, vil etter hvert også stortingsflertallet se er nødvendig – rett og slett fordi utdanning er ingen partisak, utdanning er en samfunnssak.

Per Erik Monsen (Frp): Fremskrittspartiet ønsker en reell gjennomføring av Rattsø-reformen når det gjelder kommuneoverføringene for å sikre en mer rettferdig fordeling kommunene imellom. Forskjellene i dag er langt større enn utgiftsbehovet skulle tilsi. Dette fører til store forskjeller i tilbudet også innen skole, helse og omsorg. Nå ser vi eksempler på resultatene i noen av lavinntektskommunene, med store nedskjæringer innen kjerneområdene. Det mest dramatiske eksemplet er kanskje Arendal kommune, hvor det er forslag om nedleggelse av fem skoler, et sykehjem og barnehager, lavere sosialhjelpsatser og inndragning av 150 årsverk. Men det er også andre kommuner som er i økonomisk krise.

Når vi vet at forskjellen mellom den fattigste og den rikeste kommunen er i størrelsesorden 16 000 til 133 000 kr i inntekt pr. innbygger pr. år, er da SV enig i at det blir forholdsvis meningsløst å snakke om kommunesektoren under ett, og at det er viktig å gjennomføre forslagene i Rattsø-utvalgets innstilling for å utjevne disse store stortingsskapte forskjellene.

I håp om å slippe å få et svar som bare omtaler Fremskrittspartiets kutt i kommunesektoren, vil jeg presisere at SSB har beregnet at vårt samlede opplegg ville bedret kommunenes økonomi med ca. 2,4 milliarder kr.

Øystein Djupedal (SV): Jeg skal ta replikken meget alvorlig. Men det er nødvendig å si først at det er litt overraskende at Fremskrittspartiet velger å ta replikk på SV om kommuneøkonomi.

Uten at jeg husker detaljene i Fremskrittspartiets opplegg, innbiller jeg meg at vi snakker om en fjerning av skatter og avgifter i størrelsesorden 23 milliarder kr. Så er det selvfølgelig mulig å mate alle de økonomiske modellene inn i en datamaskin, som på den andre siden spyr ut et resultat som sier at da kommer folk til å jobbe så og så mye mer, og da kommer folk til å jobbe slik, og dermed får en et plussresultat. Alle vet at det ikke er riktig. Det var Margaret Thatchers store idé på 1980-tallet i England: Hvis en bare fjernet skattene, kom folk til å jobbe så mye mer. Aldri har arbeidsledigheten eksplodert i større grad enn den gjorde under Margaret Thatcher.

Det er klart at et høyt fellesskapsforbruk er hele nøkkelen både til sysselsetting, til velferd, til alt det viktige som vi holder på med. Jeg har truffet mange Fremskrittsparti-lokalpolitikere som kommer til meg og klager sin nød over hvordan situasjonen er i Kommune-Norge. Fremskrittspartiet har etter hvert ganske mange kommunepolitikere som sitter og sliter med akkurat de samme problemene som våre folk sliter med. For de har de samme foreldrene på døren: Hvorfor skal du legge ned barnehageplassen min? Hvorfor skal SFO-taksten gå opp? Hvor er det blitt av det vi var lovet? Fremskrittspartiets lokalpolitikere har akkurat de samme menneskene på døren som våre folk har. Men hva er det Fremskrittspartiet på Stortinget gjør? Jo, de mater mange modeller inn i en svær maskin og sier at de styrker kommuneøkonomien. Men det er ikke et menneske i verden som tror på det. Alle vet at Fremskrittspartiet har ett mål for øye, og det er å redusere statens og kommunenes inntekter gjennom lavere skatter og avgifter, for på den måten tror man at samfunnet blir bedre.

Vi har det helt motsatte utgangspunkt. Vi ønsker å styrke kommunenes økonomi fordi det er der velferd skapes, det er slik gode kommuner skapes, det er der solidaritet skapes, og det er der man skaper viktige, gode verdier for våre barn og unge. Det er SV stolt av.

Finn Kristian Marthinsen (KrF): Jeg synes det er hyggelig å høre Øystein Djupedal beskrive det handlingsrommet som Norge har. Jeg håper også Djupedal kan være enig i at Regjeringen har vært med på å legge et godt grunnlag for å styre en økonomisk utvikling som nå har gitt oss det handlingsrommet som vi faktisk har.

Djupedal gav uttrykk for at SV ikke ønsker å bruke vesentlig mer av oljepengene, og at vi må komme bort fra nasjonens oljeavhengighet. Likevel framgår det at SV vil bruke mye til det meste, enda mer til utvalgte områder og aller mest til skolen. Når det ikke skal hentes så mye fra oljepengene – hvor i budsjettet mener da SV disse pengene kan hentes? Det vil si: Hva nedprioriteres av Djupedal og hans parti?

Jeg har også lyst til å stille et spørsmål i forhold til den forventning som ble skapt i valgkampen gjennom løfter om konkret lønnsøkning. Tar SV, sammen med Høyre, ansvar for den forventningen som ble skapt, og som nå konverteres til skuffelse og forakt for politikeres løftebrudd?

Regjeringen samarbeidet om de to foregående budsjettene med Fremskrittspartiet og Høyre. SV sutret og beskrev dette som uheldig for Norge. Når det nå samarbeides med Arbeiderpartiet, sutres det noe mindre – men dog, det småsutres. Jeg tillater meg å spørre: Hva slags samarbeid bør sentrum inngå i for å skape et flertall for et budsjett som SV ikke vil sutre over?

Øystein Djupedal (SV) (Velter et vannglass): Unnskyld, hr. president!

Presidenten: Det gjelder å ikke ta seg vann over hodet, hr. Djupedal. (Munterhet i salen)

Øystein Djupedal (SV): Først vil jeg gjerne få takke Marthinsen for en god replikk, og jeg må også få takke presidenten for en kvikk replikk.

Jeg kjenner meg ikke igjen i at SV sutrer. Tvert imot tror jeg de fleste kjenner SV-politikere som ganske lettlivede mennesker, og vi sutrer heller ikke. Men vi har gitt en politisk kritikk av det som har foregått de to foregående år, og vi har også påpekt svakheter i det budsjettforliket som nå er inngått. Men det er riktig, som det ble sagt, at vi selvfølgelig har ønsket dette forliket mer velkommen enn de tidligere budsjettforlikene. Det brukte jeg også en del av mitt innlegg til å beskrive.

Marthinsen tok opp mange ting, og la meg bare konsentrere meg om det som jeg opplever som det viktigste. Det økonomiske handlingsrommet vi har, er langt større enn Regjeringen så langt har gitt uttrykk for. Og etter de øvelsene Stortinget gjorde i fjor høst, da vi skulle skjære ned med akkurat 9 milliarder kr, og hele landets eksistens på en måte stod på spill, så ser vi i nasjonalbudsjettet at det nå er brukt 10 milliarder kr mer. De 10 milliarder kr er sikkert vel anvendt, for vi har bl.a. sett at arbeidsledigheten ikke steg så mye i fjor vinter som den ellers ville ha gjort, og det betyr at de pengene sannsynligvis har gått til å opprettholde viktig aktivitet i økonomien. Det er klart at det er viktig med det offentlige som motor og aktivitetsskaper i økonomien, men det viser også at det hellige punktet som alle sa var så hellig, er ikke så hellig. Det skyldes at vi har en bunnsolid statsøkonomi, som primært skyldes at vi har en råvare som er utrolig verdifull, og det gjør oss veldig sårbare.

Hele mitt innlegg dreide seg om følgende: Hvordan gjør vi oss mindre sårbare i økonomien? Vi har et handlingsrom i dag, og det har man primært benyttet, og det vil jeg gjerne gi Regjeringen honnør for. Arbeidsledigheten i Norge er lav – det er et veldig gode – og denne regjeringen har også vært flink til å passe på at vi har hatt en viss aktivitet, slik at arbeidsledigheten ikke har økt. Det har jeg derfor heller ikke brukt mye tid på å kritisere Regjeringen for. I prognosene til Regjeringen ser det nå ut som om arbeidsledigheten vil øke til vinteren. Det gjør meg urolig. Da må vi sette i gang aktivitet og ikke bare nye dagpengetiltak.

Det var en meget omfattende replikk, så dette var det jeg rakk.

Erna Solberg (H): Det er kanskje betenkelig, men jeg har lyst til å si at veldig mye av det som representanten Djupedal sa, tilsvarer det Høyre-representanter har sagt i hver eneste finansdebatt gjennom hele 1990-tallet. Behovet for å satse på Kunnskaps-Norge for å sikre at vi vil ha noe å leve av og ha en velferd i årene etter oljealderen og sikre oss mot at vi blir for oljeavhengig har vært gjennomgangstonen i Høyres politikk på hele 1990-tallet i alle disse debattene.

Det er positivt å høre at SV nå har samme oppfatning, men det jeg savner, er en forståelse for at det å komme dit krever mer enn å bevilge mer penger til skole eller mer penger til alle andre ting på de offentlige budsjetter. Det krever en forståelse for at skal man skape en alternativ inntektskilde, et alternativt næringsliv i Norge, i forhold til den sterke oljedominansen, må man også tenke på hvordan man skal skape disse arbeidsplassene og på hva betingelsene er i vår økonomi for å få det til. Hvor er betingelsene i SVs politikk for å skape risikovillighet blant folk til å gå fra sine trygge jobber i det offentlige, til å bruke den kunnskapen de har fått, til å skape arbeidsplasser som gir inntekter både gjennom eksport og andre aktiviteter i Norge? Hvor ligger de mekanismene? De fins jo ingen steder. Derimot virker SVs avgiftspolitikk og ikke minst lønns- og skattepolitikken så utjevnende at mulighetene for å ta en risiko begrenses drastisk av hele opplegget deres. Jeg skjønner ikke at SV i det hele tatt tør å si at de har en politikk for å skape et alternativt næringsliv i Norge, når hele politikken deres egentlig dreier seg om økte offentlige overføringer og ingen mekanismeendringer når det gjelder risikovillighet i vårt samfunn.

Øystein Djupedal (SV): Jeg vil gjerne få takke Erna Solberg for en veldig god replikk. Den første biten av hennes replikk dreide seg om at SV og Høyre i mange henseender har den samme innfallsvinkelen til at vi ikke skal leve av olje. Og det er riktig. Det som derimot vi har gjort, som ikke Høyre har gjort, er at vi gjennom mange år har prøvd å begrense investeringstakten i Nordsjøen for på den måten å skape rom for investeringer andre steder.

Gjennom de siste par år har vi brukt 70 milliarder kr på å investere i oljesektoren. I årene før har vi brukt ca. 50 milliarder kr. Man allokerer altså én sektor så stor del av samfunnets totale investeringer at det øvrige samfunnet lider. Vi har ønsket en vridning av investering fra petroleum til det øvrige næringsliv. Og vi har stor forståelse for næringslivet, bare så det også skal være sagt. Jeg personlig, og det har jeg sagt før fra Stortingets talerstol, er veldig imponert over mennesker som er i stand til å skape sin egen arbeidsplass ut fra en idé, ut fra sin arbeidskraft – det imponerer meg rått. Jeg har selv vært ansatt i en liten bedrift i hele mitt yrkesaktive liv, så den problemstillingen er ikke fremmed for meg. Derfor forbauser det meg at Erna Solberg ikke ser at det norske skattenivået for næringslivet ikke er spesielt ugunstig. Tvert imot så er Norge sannsynligvis det landet i Nord-Europa som har lavest bedriftsbeskatning – definitivt lavest skatt i Norden – og man har også i nasjonalbudsjettet foretatt en sammenligning når det gjelder beskatning i Norden. Det vi er opptatt av, er at vi skal ha en større grad av likhet i beskatning mellom arbeid og kapital. Det er for meg uforståelig at kapital skal skattlegges lavere enn det slitet Erna Solberg og mange av hennes medkvinner i Norge gjør, eller det jeg og mine medmenn gjør. Vi har altså en lav kapitalbeskatning og en relativt høy arbeidsbeskatning. SV ønsker en større grad av likhet her, og det er et prinsipp som jeg vil tro at Erna Solberg egentlig har sympati for ut fra hennes generelle betraktning av hvordan vi skal komme oss inn i kunnskapssamfunnet.

Tor Nymo (Sp): I sitt alternative budsjett sier SV at en har mange felles målsettinger med sentrumspartiene i synet på miljøvern, bistand og distriktspolitikk og med Arbeiderpartiet når det gjelder fordeling.

Utjevningsmeldingen som ble lagt fram i sommer, bekrefter til fulle Senterpartiets påstand om at forskjellene har økt under Arbeiderpartiets regjeringstid på 1990-tallet. Meldingen dokumenterer at fram til regjeringsskiftet i 1997 hadde forskjellene i levekår økt. De rikeste hadde blitt rikere, og de fattigste hadde sakket akterut. Økte kapitalinntekter er hovedårsaken til den skjeve inntektsutviklingen.

Er det SVs syn at de ulikhetene som dokumenteres, og de fordelingsgrepene som skisseres i utjevningsmeldingen, representerer et arbeid for bedre fordeling? Og vil SV i så fall være med og sikre et bredt flertall for de fordelingsgrep som her varsles?

Øystein Djupedal (SV): La meg også takke representanten Nymo for en god replikk.

For noen år siden gav SV ut det vi den gangen kalte «Norge de luxe», som var den første forskjellsrapporten i norsk politikk. Hvis jeg ikke husker helt feil, tror jeg den sågar ble presentert med Hanna Kvanmo på motorsykkel nedover Holmenkollen. Begrepet «Forskjells-Norge» forekommer også i andre rapporter SV har laget, som senere til alt overmål har blitt dokumentert gjennom Statistisk sentralbyrå, og ikke minst også nå dokumentert i utjamningsmeldinga.

Det jeg kan love representanten Nymo, er følgende: Vi skal selvfølgelig stå bak en politikk for brede forlik om omfordeling. Det vi synes er mangelen i utjamningsmeldinga, er at tiltakene som skisseres, er så beskjedne. Man har en riktig beskrivelse, men så ser man kanskje et politisk landskap som er så uoversiktlig at man ikke vet hvor man skal få flertall for det man egentlig mener. På den måten ligger det altså ikke tiltak der som faktisk virker i det større bildet.

SV har i sin finansinnstilling kommet med en rekke forslag til hvordan man skal utjevne inntekter og levekår i Norge. Vi har rett og slett valgt å gjøre det i denne innstillingen fordi det er her skatter og avgifter vedtas. Det betyr at vi gjerne hadde sett at sentrum i større grad snuste på de forslagene vi har her. En del av de forslagene vi har, er også gamle forslag som vi stod sammen med Senterpartiet og andre partier fra mellompartiene om i forrige stortingsperiode.

Det er klart at det perspektivet som hr. Nymo har, er det samme perspektivet som vi har. Skal vi skape et tryggere, bedre og mer solidarisk samfunn for alle, er det klart at vi som sitter i denne salen, må drive den fordelingspolitikken, for markedet driver ikke fordelingspolitikk. Markedet fungerer helt fint for sine ting, men skal vi utligne forskjeller mellom mennesker, er det vi her i stortingssalen som har ansvaret for å gjøre vedtak som skal vri samfunnet i den retning. Så jeg ønsker representanten Nymo velkommen til et konstruktivt samarbeid om gode forslag og tiltak i utjamningsmeldinga.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Terje Johansen (V): Budsjettet for år 2000 er et godt budsjett for Norge sett med Venstres øyne. Det er et godt budsjett for det norske folk; aldri før har så mange hatt det så godt i dette landet, særlig sammenliknet med andre land og med andre tider.

Regjeringspartiene har inngått et godt forlik med Arbeiderpartiet. Avtalen sikrer prioriteringene i Regjeringens politikk. Arbeiderpartiet har fått innflytelse på vel 3 av statsbudsjettets 550 milliarder kr. Regjeringens forslag er vel bevart.

Etter to års samarbeid til høyre i Stortinget er det i år sikret flertall for budsjettet til venstre i politikken. Dette bekrefter sentrumsregjeringens uavhengighet og evne til å samarbeide med begge sider. Vi har valgt å samarbeide med den siden der vi til enhver tid oppnår de beste resultatene. I år var dette med Arbeiderpartiet. Årets budsjettavtale er et forlik om 2000-budsjettet, verken mer eller mindre.

Høyre og Fremskrittspartiet har i sine alternative forslag valgt å legge seg ut mot det mer ekstreme. Kutt i statens inntekter på henholdsvis ca. 9 og ca. 28 milliarder kr er kraftige angrep på velferdssamfunnet. Slike forslag gjør et budsjettsamarbeid vanskelig. Det synes vi i Venstre er leit.

Norsk økonomi er brakt over i et mer stabilt leie, og sentrumsregjeringen har bevist at opposisjonens kritikk om manglende styring manglet hold. I fjor var det ikke måte på kritikk fra opposisjonen over forholdene i norsk økonomi. Alt var Regjeringens feil. Det ble snakket om «bomber under velferdsstaten» og «trusler mot hus og hjem». Når norsk økonomi nå bevislig er sunn, er vel den beste attesten for Regjeringen at opposisjonen gjerne vil dele æren for at det går så bra i Norge.

Omfordelingene som følger av budsjettavtalen, har skjedd på en måte som ikke svekker hovedsatsingene i Regjeringens opplegg. Flere frie midler til kommunene, økt satsing på utdanning, på boligbygging, på nyskaping i næringslivet, på velferds- og miljøtiltak er gode resultater av forliket med Arbeiderpartiet.

Dette budsjettet er et lite, men viktig bidrag til Venstres politikk for et skatteskifte fra skatt på arbeid til avgifter på miljøødeleggelser. Venstre og Regjeringen har fått gjennomslag for enda et skritt i det grønne skatteskiftet med en økning av elavgiften og tilsvarende lettelser i inntektsskatten for dem med lavest inntekt. Hver øre vi har tatt inn til beste for miljøet, har vi gitt tilbake til skattyterne.

Veksten i energiforbruket er den største miljøutfordringen menneskeheten står overfor. Hvis dagens økning i elforbruket fortsetter, vil flere miljøskadelige vannkraftprosjekter og bygging av gasskraftverk kunne tvinge seg fram, samtidig som vi må fortsette å øke importen av forurensende kullkraft. Slik kan vi ikke fortsette. Energibruken vår må gjenspeile miljøkostnadene. Det må lønne seg å spare energi. Bruk av nye, fornybare energikilder og energiøkonomisering må bli lønnsomt.

I Danmark er elavgiften ca. ti ganger høyere enn i Norge, og dansk avgiftspolitikk har bl.a. gitt en eksport av vindkraftteknologi på mellom 5 og 10 milliarder kr i året. Slik vil Venstre fremme ny teknologi, og dermed nye arbeidsplasser, også i Norge.

De økte inntektene fra elavgiften bruker Regjeringen til skattelettelser for dem som tjener minst. Dermed blir det grønne skatteskiftet også en sosial utjevningsreform som kommer de med lavest inntekt til gode.

Det er historisk at Arbeiderpartiet nå gir sin tilslutning til at energiprising er en del av det grønne skatteskiftet. Vi i Venstre hilser deres skritt i vår retning velkommen. Høyre og Fremskrittspartiet har fortsatt ikke kommet med noen alternativer til en nødvendig miljøskatteomlegging. Deres eneste svar er fortsatt sløsing med energi og bygging av gasskraftverk. Venstre etterlyser signaler om nytenking i energipolitikken fra Høyre og Fremskrittspartiet.

Sentrumsregjeringen bruker den gode utviklingen i norsk økonomi til å fortsette arbeidet med å gjøre Norge til et varmere og mer omsorgsfullt samfunn. Det blir flere sykehjemsplasser og omsorgsboliger, det blir økte bevilgninger til de vedtatte planene på helseområdet – til psykiatri, til kreftbehandling og utstyr til sykehusene.

Vi i Venstre gleder oss også over mer satsing på forskning og nyskaping – til fremtidens arbeidsplasser. Midlene til forskning økes med 655 mill. kr. De statlige bevilgningene til bruk av informasjons- og kommunikasjonsteknologi firedobles. Midlene til handlingsplanen for små og mellomstore bedrifter økes betydelig. Såkornkapitalordningen utvides, og nærings- og IT-rettet forskning økes.

Venstre gleder seg også over at satsingen på en tryggere hverdag vises i justisministerens budsjett. En økning på ca. 500 mill. kr skal gi raskere behandling av straffesaker, domstolene og politiet blir styrket, og innsatsen mot organisert kriminalitet trappes opp.

Bevilgningene til internasjonal bistand øker med 6,5 pst. Dette er skritt mot målet om at bistanden skal utgjøre 1 pst. av BNI i løpet av seks år. Samtidig følges planen om gjeldslette for de fattigste landene opp.

Venstre er en pådriver i arbeidet med å skape «Et enklere Norge» og «Et mer nyskapende Norge», bl.a. for å bedre arbeidsvilkårene for nyetablerere og små bedrifter.

Jeg er derfor spesielt glad for at vi i budsjettforhandlingene klarte å forhindre Arbeiderpartiets angrep på aksjerabatten samt motstå deres forslag til forverring av delingsmodellen og fjerning av rederibeskatningen. Vi har forsvart disse ordningene fordi de ivaretar viktige grunnlag for vekst i sysselsetting og verdiskaping i Norge.

Aksjerabatten gir familieeide bedrifter og småbedrifter en lavere verdiansettelse for å kompensere for en norsk særskatt på formue som gir disse arbeidsplassene et handikap i arbeidet med å legge opp kapital.

Delingsmodellen må iallfall ikke forverres vesentlig, fordi den allerede gir nyskaperne tilnærmet dobbel beskatning av overskudd og dermed et dramatisk handikap i forhold til storkapitalen. Delingsmodellen diskriminerer nyskaperne og deres muligheter til å spare for fremtiden.

Rederibeskatningen er laget for at rederiene skal fortsette å være registrert i Norge. Rederier, sjøfolk, skipsverft og skipsmeglere er uløselig knyttet til hverandre. Rederier kan utmerket godt drives fra skatteparadiser i andre deler av verden, men det vil gi langsiktige skadevirkninger for hele Norge, mest for Kyst-Norge, om de forsvinner. Forsvinner rederiene fra Norge, skal det mye til at fremtidens Knut Kloster-e bygger fremtidens «ResidenSea»-er ved et Fosen verft.

Det er fremtidens arbeidsplasser som trues av Arbeiderpartiets stadige angrep for å forverre delingsmodellen, for å fjerne aksjerabatten og rederibeskatningen. Det er dette Venstre og de andre sentrumspartiene har stått sammen om å forhindre i disse budsjettforhandlingene. Vi har gått med på noen justeringer, og Arbeiderpartiet bør nå slutte med å gjøre disse angrepene til fanesaker.

Jeg håper at det med dette forliket er skapt ro og langsiktighet omkring rammebetingelsene til den maritime næring, til nyskaperne og til de små og de familieeide bedriftene, og dermed til selve grunnlaget for fremtidig verdiskaping – og dermed for selve velferdsstaten.

Dette statsbudsjettet gir til dels betydelige skatteletter for dem som tjener minst. Økningene i minstefradrag og personfradrag gir gunstige fordelingsvirkninger. Den betydelige økningen i minstefradraget gir store lettelser for lønnstakere med inntekt under 166 000 kr. Dette vil spesielt komme deltidsansatte og studenter til gode.

En hovedoppgave for Venstre og sentrum er å gjøre det mer attraktivt å starte nye arbeidsplasser i Norge, lønnsomme arbeidsplasser som skal danne grunnlag for at fellesskapet i fremtiden får skatteinntekter nok til å utvikle Norge videre til et varmere og mer omsorgsfullt samfunn.

Venstre ser nødvendigheten av at våre gamle industrier driver et kontinuerlig arbeid for å utvikle sin konkurranseevne. Dette blir mer nødvendig jo mer internasjonalt næringslivet blir. Den internasjonale arbeidsdelingen er en viktig årsak til at levekostnadene synker i Norge. Blodslitet og fattigdommen er i ferd med å bli borte som følge av mer og mer rasjonell vareproduksjon. De åpne markedene er en forutsetning for Velferds-Norges utvikling, men vi i Venstre er ikke blinde for de trusler som globaliseringen medfører.

Maktkonsentrasjonene på kapitalsiden kan sette politikerne, som ivaretakere av fellesskapets interesser, fullstendig ut av spill. Derfor må vi politikere opptre like profesjonelt som storkapitalen. Vi må sette rammer og kunne bruke staten som eier for å kompensere for markedets ufullstendighet, samtidig som vi utvikler de verdiene vi er satt til å ivareta på vegne av fellesskapet.

Venstre har verken statsskrekk eller skrekk for private eierinteresser. Venstrekapitalistene Christian Michelsen og Gunnar Knudsen industrialiserte Norge ved forrige århundreskifte, ved hjelp av utenlandsk kapital, men under nasjonal kontroll.

Venstre mener at globaliseringen krever en udogmatisk politikk hva angår eierskap. Derfor mener Venstre at det er riktig at staten eier en blokkerende mindretallspost i bedrifter som skal fylle politiske mål, i tillegg til kommersielle, samtidig som vi gjerne avhender statens eierinteresser der hvor bedriftene skal opptre rent forretningsmessig.

Venstre og de andre sentrumspartiene går imot Arbeiderpartiets ønske om et stort statlig investeringsfond for å ta hånd om de oppgaver jeg her har skissert. Venstre mener det er unødvendig å bygge opp enda et nytt byråkrati, en ny korporativ maktkonsentrasjon. Vi vil isteden bruke statlig kapital når det trengs, der hvor det trengs, etter forutgående demokratisk diskusjon.

Mer enn 40 landsomfattende organisasjoner har vært hos finanskomiteen og fortalt hva de synes om Regjeringens budsjettforslag. Det er meget lærerikt, vi får klare meldinger om hvor skoen trykker.

Vi står overfor tilsynelatende uløselige oppgaver for å klare å tilføre mer ressurser til skole, helse, omsorg, forskning, samferdsel. Selv om de ressurser vi tilfører alle disse områdene, som skal gjøre samfunnet varmere, tryggere og mer fremtidsrettet, aldri har vært større, klages det likevel fra nær sagt alle hold. Jeg holdt på å si at de høres ut «som SV-ere … alle sammen», for å sitere Djupedal.

Derfor mener vi i Venstre at den aller viktigste reform dette storting må enes om i det nye hundreåret, er en radikal omstilling av det offentlige apparat. Jeg ser ingen mulighet til å tilføre offentlig sektor større andel av verdiskapingen i Norge enn det vi allerede gjør. Det er min overbevisning at Norge er overadministrert, og at fremtidige, og nødvendige, overføringer til omsorg, til skole og til helse bare oppnås ved at vi flytter mennesker og ressurser fra byråkratiets interne kontorer og ut der hvor borgerne trenger dem.

Det er historisk sus over dette budsjettet. Ved inngangen til det nye hundreåret har Arbeiderpartiet for første gang gitt sin støtte til et budsjett laget av en annen regjering. For Venstre er dette spesielt tankevekkende.

Venstre gikk inn i dette hundreåret med både det politiske og det ideologiske hegemoniet i norsk politikk og samfunnsliv. Mange av våre sosialliberale ideer er senere blitt felles tankegods. Ved inngangen til det nye hundreåret har den sosialliberale ideologi styrket sin rolle. De fleste partier bekjenner seg til Venstres verdier, men med svært varierende styrke – og overbevisning. Men Venstre er det samme radikale reformpartiet som det var ved inngangen til det hundreåret vi er i ferd med å forlate. Venstre-folkene stod den gang for omstillingen av Norge fra bondesamfunn til industrisamfunn. Venstre står også nå for de nye, radikale reformer i omstillingen av Norge fra industrisamfunn til kunnskaps- og informasjonssamfunn.

Venstre er optimistisk med tanke på fremtiden, vi ser at det er mulig å skape et mer fleksibelt arbeidsliv, et arbeidsliv mer tilpasset arbeidstakernes egne behov. Det er derfor også behov for radikale reformer til erstatning for noen av de ordninger som ble nødvendiggjort av den gamle klassekampen.

Venstres ideologi trenger ingen tilpasninger til den nye tid, slik sosialistiske og konservative ideer opplever det ved inngangen til det nye hundreåret. Noen ideologier er døde, men den sosialliberale lever i beste velgående. De store, radikale reformene Venstre går inn for inn i det neste hundreåret, har denne visjonen:

«Et enklere, mer nyskapende og mer bærekraftig Norge!»

Dette er også blitt sentrumsregjeringens visjon.

Lodve Solholm hadde her teke over presidentplassen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Kjell Opseth (A): Sjølvskryt skal ein lytte til, for det kjem frå hjartet, og det framførte Terje Johansen i sitt innlegg opptil fleire gonger. Så Venstre må føle seg vel i Regjeringa, slik Terje Johansen sitt innlegg vart framført. Han hadde mange visittar til norsk næringsliv, men dei aller fleste dreide seg om skatt. Terje Johansen kom i innlegget sitt i det heile ikkje inn på den utviklinga vi har sett innafor ei av dei viktige næringane våre no, nemleg norsk industri. Etter fleire år med nedgang i industrisysselsetjinga makta Arbeidarpartiet å snu denne utviklinga på 1990-talet, og fekk vekst. No ser vi på nytt ein nedgang i industrisysselsetjinga. Sist år – frå tredje kvartal 1998 til tredje kvartal 1999 – har det vore ein nedgang på 25 000 industrisysselsette. Det kan ikkje vere særleg oppmuntrande for Venstre, som til overmål har næringsministeren i Regjeringa, å registrere at det blir ført ein politikk som gjer at industrisysselsetjinga går nedover. Eg synest det burde oppta representanten Terje Johansen meir enn å avvise verkemiddel som eit eventuelt statleg investeringsfond, som faktisk kunne vere med og medverke til ein ny vekst i industrisysselsetjinga, som er eit særdeles viktig element i verdiskapinga. Så det er grunn til å spørje Terje Johansen: Kvifor gjekk han så glatt forbi denne viktige utfordringa som vi har, igjen å få vekst i industrisysselsetjinga?

Terje Johansen (V): Det er godt at representanten Opseth hører at jeg taler fra hjertet, og det må også være godt for Arbeiderpartiet å være med på en slik ferd sammen med Venstre gjennom dette budsjettet. Jeg har viet betydelig omtale til problemstillingen omkring eierskap i norsk næringsliv. Jeg har faktisk 30 års erfaring fra dette næringslivet, og jeg sa at det er nødvendig at industrien fortsetter rasjonaliseringen for å kunne bevare noen arbeidsplasser. Dette er ikke en utvikling som Venstre ser på med glede, men vi ser den som en nødvendighet dersom vi skal ha noen industriarbeidsplasser igjen i Norge.

Nå tar representanten Opseth den høyere sysselsetting som vi hadde for en stakket stund på 1990-tallet, til inntekt for Arbeiderpartiets politikk. Vi vet alle sammen at det var den voldsomme oppblomstringen i oljeaktiviteten som førte til dette, og allerede i regjeringen Jaglands nasjonalbudsjett for 1997 fremskrev den daværende regjering utviklingen, og viste at man ville få en halvering av denne aktiviteten i det året som vi nå er inne i. Det er ikke blitt slik – det er ikke fullt en halvering, men det er fortsatt bekymringsfullt. Det som kan sies som, jeg holdt på å si, det endelige bevis på at denne regjeringen tross alt ikke driver en så gal næringspolitikk som representanten Opseth vil ha det til, er at arbeidsledigheten i Norge faktisk er lavere enn den har vært noensinne, og det håper vi at den skal fortsette med. Det legger denne Regjeringen grunnlaget for gjennom sitt nyskapingsprogram.

Per Sandberg (Frp): Representanten Opseth betraktet innlegget fra Venstre som skryt. Jeg vil mer betrakte det som historien om musa som stod og skrøt av at den hadde voldtatt katta til fru Halvorsen. Dette var jo ikke måte på skryt. Terje Johansen og Venstre var storlig fornøyd. Jeg synes å minnes at de også i fjor – da Venstre var med på et forlik med Høyre og Fremskrittspartiet – var storlig fornøyd. Og det var de også året før. Forskjellen på disse forlikene er jo at det i år blir skatte- og avgiftsøkninger, mens det de to foregående årene har vært skatte- og avgiftslettelser.

Johansen er inne på dette at det har vært 40 organisasjoner inne til høring i komiteen, og det betrakter han som meget bra. Poenget med at de 40 organisasjonene har vært inne til høring, var vel sannsynligvis at de ikke var fornøyd med forliket. Jeg ser ikke noen grunn til at de skal inn til høring ellers.

Det jeg gjerne vil utfordre Johansen på – og som Venstre har vært veldig opptatt av, også i dette innlegget – er dette med forenkling av samfunnet. Jeg viser til merknader fra Venstre i innstillingen, og jeg siterer:

««Et enklere Norge» – som blant annet innebærer redusering av skjemaveldet og samordnet elektronisk innrapportering av likningsinformasjon fra næringslivet til det offentlige.»

Jeg regner med at formålet skal være en reduksjon av skjemaveldet osv. siden Venstre og Johansen vel nå har registrert at skjemaveldet faktisk har økt i de to årene som Venstre har sittet i regjering.

Så spørsmålet mitt blir: Hva skal de bidra med nå for å snu den utviklingen?

Presidenten: Presidenten er av den meining at det ikkje er all biletbruk som er like godt eigna og like god parlamentarisk.

Terje Johansen (V): Jeg lurer på om ikke en mer korrekt versjon hadde vært musa som brølte, og jeg skal gjerne ta meg av det.

Det er riktig at vi i Venstre er stolte av de forlik vi har vært med på. Vi har faktisk vært med på å styre Norge nå i over to år, og det synes vi faktisk er bra – med det grunnlaget vi har i dette parlamentet. Og det at vi har samarbeidet med Fremskrittspartiet i de to foregående periodene, burde da også Fremskrittspartiet glede seg over. De får også lov til være med og styre Norge innimellom.

Det er riktig at vi i fjor forliktes om en del skatte- og avgiftsreduksjoner. I år har vi sammen med Arbeiderpartiet foretatt noen skjerpelser. Det er tross alt småtterier vi holder på med i forhold til dette store, tunge budsjettet. Men jeg må jo innrømme at det ikke er alt jeg er like glad for i disse forlikene som vi har vært med på. I år ser jeg trekk ved budsjettet som jeg godt kunne ha vært foruten, men det er dette som kalles å inngå kompromisser og å lage forlik. Og det må nok også Fremskrittspartiet venne seg til dersom de noensinne skal være med og styre Norge.

Disse 44 organisasjonene som har vært til høring i finanskomiteen, har det særpreg – som jeg også er ganske sikker på at Fremskrittspartiet er opptatt av – at det er de profesjonelle lobbyorganisasjonene, talsmennene for særinteressene, som melder seg. Og det som er gjennomgående ved disse, er at de aldri er fornøyde. Dette vil fortsette uansett regjering også i fremtiden dersom vi skal klare å holde et balansert budsjett.

Børge Brende (H): Etter å ha hørt representanten Terje Johansens innlegg her i dag, forstår jeg at Venstres ambisjonsnivå er endret. De gikk inn i regjeringskontorene for å få et bedre skattesystem for næringsdrivende og bl.a. bedre delingsmodellen. Og i manus – som vi har vært så heldige å få omdelt av Terje Johansen – står det på side 7:

«Delingsmodellen må iallfall ikke forverres vesentlig.»

Det er hva ambisjonene er redusert til. Og han er nå også veldig glad sier han, for at man har greid å motstå de verste arbeiderpartiforslagene om å forverre forholdene for næringsdrivende. Man kan da bare konstatere at verdiskapningsperspektivet har måttet vike for kortsiktige og til dels symbolpregede omfordelingshensyn i det inngåtte skatteforliket mellom sentrum og Arbeiderpartiet. Man skjerper bedriftsbeskatningen, man forverrer delingsmodellen gjennom å redusere kapitalavkastningsraten, man reduserer avskrivningssatsene for bl.a. næringsbygg tilsvarende en halv prosents økning i skatten på kapital, og man øker marginalskatten på arbeidsinntekter og bryter med forutsetningene fra skattereformen, slik at vi nå har en marginalskatt i Norge som går langt utover 50 pst.

Jeg er faktisk redd Terje Johansen fikk rett da han i juli i fjor uttalte: Jeg er livredd for at Regjeringen vil prøve å støtte seg til Arbeiderpartiet i budsjettet, for vi vil da forsvinne ned i et stort, stort hull.

Terje Johansen (V): Ja, uttalelsen om å forsvinne ned i et sort hull – og det er noe annet enn et stort hull – stemmer, og det var jo også derfor vi inngikk et forlik med Høyre og Fremskrittspartiet i fjor. I år er situasjonen endret.

I fjor flyttet vi på ca. 5 milliarder kr i samarbeid med Høyre og Fremskrittspartiet. I år har vi flyttet på noe i nærheten av halvparten. Og det som skjedde foran dette budsjettet, var jo at representanten Foss fra Høyre gikk ut og sa at i år skal ikke Regjeringen slippe så billig. Jeg synes vi har sluppet billig. Jeg synes at de – hva var det representanten Brende kalte det – «symbolpregede» endringene vi har gjort, viser akkurat dette, at vi faktisk ikke har vært med på noen dramatisk forverring for næringslivet.

Jeg må innrømme at noen av de endringene vi var med på, går, som jeg sa, ikke i Venstres retning. Delingsmodellen vil jo Venstre fjerne helt. Det henger også sammen med at vi ønsker å senke skattene på arbeidsinntekter dramatisk, men vi vil ta det igjen ved grønne skatter.

Det er veldig mange ting Høyre og Venstre kan være enige om i skattepolitikken i fremtiden. Vi skal gjerne inngå forlik med Arbeiderpartiet, dersom det er mulig å få flertall for det i denne salen, om en drastisk senking av skattene på folks lønnsinntekter. Men dersom vi skal gjennomføre noe i nærheten av det både Høyre og sentrum synes å være enige om når det gjelder undervisning, helse osv., er vi nødt til å holde et skattenivå som er noenlunde likt det vi har i dag. Derfor må vi ta igjen dette ved grønne skatter. Og derfor er det faktum at Arbeiderpartiet nå har vært med på å bruke elavgiften som en grønn skatt, et fremskritt, som vi jo også håper at Høyre kan ta alvorlig.

Øystein Djupedal (SV): Det skjer hver gang en Venstre-representant her i salen tar ordet til et lengre innlegg, at mesteparten av innlegget dreier seg om Venstres historie. Det skal man kanskje være litt forsiktig med, for det kan jo forlede noen av oss til å tro at det er et parti som bare har historie, og ingen fremtid, og kanskje det er det som faktisk er situasjonen.

Jeg vil også betakke meg for at Venstres representant snakker om at det finnes noe som heter Venstre-verdier, som de fleste bekjenner seg til. Jeg vet ikke hva Venstre-verdier måtte være, men jeg antar at det er de samme verdier som preger de fleste av oss – toleranse, respekt og alt det. Verdier har altså ikke partifarge. Verdier er noe man har i seg, og jeg antar at de fleste i denne sal vil bekjenne seg til de samme verdier. Jeg tror også de fleste vil betakke seg for at det har noe som helst med Venstre å gjøre.

Så til min replikk. Når en hører på Terje Johansens innlegg, er det helt riktig, som hr. Opseth var inne på, at det stort sett dreier seg om næringsliv, skatt og avgift. Jeg forbauses ofte over at et parti virkelig mener at skatt og avgift er så altoverskyggende og viktig for næringslivet. Hvis man snakker med næringslivets egne folk, har de nok et langt mer balansert syn. De fleste tar gjerne imot litt lavere skatt hvis de får det, men samtidig ser de at det er helt andre rammevilkår som er minst like viktige. Hvis man snakker med oppegående næringslivsledere, fremhever de behovet for god kunnskap, universiteter, høgskoler, god grunnutdanning. De fremhever at vi må ha barnehager, infrastruktur. De fremhever i det hele tatt at vi skal ha en god, offentlig sektor, som ivaretar velferdsoppgavene. Derfor kunne det være interessant en gang å høre en Venstre-mann si litt om hva Venstre egentlig vil. Det eneste Venstre omtaler i forbindelse med offentlig sektor, er at det skal bli enklere. Jeg vet ikke hva en enklere offentlig sektor er, men jeg antar at det kanskje betyr en mindre offentlig sektor – iallfall er det nærliggende å tro at det er konklusjonen. Hvis man mener at det er noen som skal flytte mindre papir, kan jeg være enig. Men det hadde vært interessant å høre om det fantes noen andre visjoner i Venstre enn bare om skattelettelser.

Terje Johansen (V): Det er veldig mange gode grunner til at jeg tør å trekke historiske paralleller til Venstre for 100 år siden, ved inngangen til dette århundret, og nå på veien til det neste, for vi har en sammenhengende linje i den politikken gjennom disse hundre årene. Det var vi som stod for overgangen fra bondesamfunn til industrisamfunn, og vi skal nå over i en ny epoke. Det er ganske betegnende for Venstres stolthet over sin fortid at vi snakker åpent om dette, mens SV fullstendig har sluttet å snakke om sosialisme. Hvor mange ganger nevnte representanten Djupedal fra Sosialistisk Venstreparti sosialismen i sitt innlegg i dag?

Det er klart at jeg snakker om skatter og avgifter. Dette er en finansdebatt. Men hvorfor har jeg snakket om det? Jo, fordi vi ønsker å bruke skatter og avgifter for å skape nye bedrifter, ny verdiskaping, altså det som er grunnlaget for velferdssamfunnet, for alt det gode som SV ønsker seg. SV snakker jo nesten ikke om bedrifter. De tror at penger trykkes på bakrommet i offentlige kontorer. Det vet vi i Venstre bedre om.

Når jeg snakker om omorganisering av offentlig sektor, er det fordi vi ønsker at lærere skal slutte å føre protokoller og skal undervise mer, og at leger skal ut av kontorene og inn i operasjonssalene. Det er det Venstre ønsker.

Oddbjørg Ausdal Starrfelt (A): Eg kan forstå at Terje Johansen har lyst til å snakka om Venstres historie, for då var dei i alle fall store. Eg måtte minna meg sjølv om at Venstre ikkje har 60 representantar i denne salen, men faktisk seks, då eg høyrde intensiteten i innlegget.

Når det så gjeld det å vera uavhengig av blokker, som Terje Johansen strekte kraftig under, vert jo det av folk flest oppfatta som vingling. Eg er redd for den vinglinga. Me i Arbeidarpartiet ynskjer å halda fram med å samarbeida. Men dersom Venstre har det synet at dei ikkje bryr seg om omfordelingspolitikken neste år, ikkje bryr seg om dei som har lite, men då bryr seg meir om dei som har mykje, og går til Høgre og Framstegspartiet for å samarbeida, då kan det ikkje oppfattast som anna enn vingling.

Så til dette som gjeld næringspolitikk. Noreg har store velferdsutfordringar framover. Det er stor endringstakt i arbeidslivet. For eksempel er det 25 000 færre sysselsette i industrien i tredje kvartal i år enn det var i fjor. Det har vore hevda at me treng 200 000 bedrifter dei neste 20 åra. Eg har oppfatta at Venstre trur på skatte- og avgiftspolitikken og på å redusera skjemaveldet. Trur Terje Johansen og Venstre at dette åleine vil føra til nye bedrifter og arbeidsplassar? – Neppe. Når me i tillegg veit at løyvingar til verkemiddelapparatet for næringslivet, til SND, innan bedriftsrådgjeving, innan reiseliv og innan internasjonalisering er kraftig reduserte i denne regjeringsperioden og dei åra Venstre har vore i regjeringskontoret med næringsministeren, står tiltrua på spel. Kva er Johansen sin kommentar til det?

Så seier representanten Johansen at det skal vera statleg kapital der det trengst. Ja, kor er den statlege kapitalen i statsbudsjettet?

Terje Johansen (V): Jeg må jo gå til en innrømmelse her. Det er åpenbart at representanten Ausdal Starrfelt har rett i at Venstre ikke lenger er stort, så jeg gratulerer med observasjonen. Derimot er vi relativt betydningsfulle i kraft av at vi med seks representanter sitter i en regjering og har fire regjeringsmedlemmer. Vi er med på å styre Norge.

Når da representanten Ausdal Starrfelt tillater seg å snakke om «vingling» fra Venstres side, etter at Arbeiderpartiet har gitt sin støtte og fått flyttet 0,4 pst. av statsbudsjettet i forhold til Regjeringens forslag, må jeg si at amplituden, utslaget på vingling, nok er blitt noe mindre enn det vi – jeg holdt på å si – har vært vant til fra andre.

Det jeg forsøker å formidle på vegne av Venstre når det gjelder bruk av statlig eierskap og statlig kapital, er en blanding – i troen på at det er nyskapere, enkeltindivider, som skal skape framtidas arbeidsplasser. Vi ser at industrien rasjonaliserer bort stadig flere arbeidsplasser, hvilket de må gjøre for å henge med, og da er det nødvendig å sørge for at disse nyskaperne får det samme armslag, den samme mulighet som Arbeiderpartiet – og delvis med støtte av Høyre – gjennom tidene har gitt storkapitalen. Det er det vi forsøker å gjøre.

Når Ausdal Starrfelt snakker om nyskaping, snakker hun om virkemiddelapparatet, altså det offentliges innsats. (Presidenten klubbar.)Vi bruker også det, og næringsministerens innsats med SND er vel kjent, men vi mener at også individene må få fordeler.

Presidenten: Replikkordskiftet er då omme.

Jens Stoltenberg (A): Arbeiderpartiet har valgt å inngå en budsjettavtale med sentrumspartiene. Det har vi gjort fordi vi har fått gjennomslag for viktige endringer i budsjettet, endringer som vil bidra til mer rettferdig fordeling og mer fellesskap. Dermed er vi med på å snu retningen i norsk politikk.

I fjor og året før ble budsjettene vedtatt ved at sentrumspartiene valgte å samarbeide med Høyre og Fremskrittspartiet. Det gav de to høyrepartiene større innflytelse enn de har hatt på mange år i norsk politikk. Resultatet ble at politikken ble lagt om mot høyre. Vi fikk kutt i sykelønna for de lavest lønte, kutt i arbeidsmarkedstiltakene for dem som står svakest i arbeidsmarkedet. Det ble kuttet i skolefritidsordningen, og barnehageutbyggingen ble rekordlav.

Desto mer gledelig er det at det nå er flertall for en politikk som går i en annen retning, at politikken legges om mot venstre.

Det er lange tradisjoner i norsk politikk for samarbeid mellom sentrum og Arbeiderpartiet. Samarbeidet har ikke alltid vært enkelt, men det har vært viktig, for det er når sentrum og sosialdemokratiet ikke har greid å finne fram til felles løsninger, at høyresiden har fått innflytelse i norsk politikk. Det så vi under Willoch- og Syse-regjeringene, og det har vi sett de to siste årene.

For Arbeiderpartiet er det ikke noe mål å drive sentrumspartiene inn i armene på Høyre og Fremskrittspartiet. Tvert imot – vi ønsker å samarbeide med dem. Derfor har vi inngått en avtale om budsjettet for neste år.

Budsjettavtalen mellom Arbeiderpartiet og sentrum kan være et vendepunkt. Det kan være begynnelsen på et mer varig samarbeid for mer rettferdig fordeling og sterkere fellesskapsløsninger. Det kan også legge grunnlaget for nye flertallskonstellasjoner, økt styringsdyktighet og mer stabilitet og forutsigbarhet for landet.

Men da kan ikke sentrumspartiene det ene året velge å samarbeide med Arbeiderpartiet, for det neste året å gå i allianse med høyrepartiene om en helt annen politikk. En slik vingling gir verken rettferdig fordeling eller stabilt styre.

Det hender jeg blir spurt om hva jeg tror vi kommer til å leve av når oljen tar slutt. Da svarer jeg som sant er, at det vet jeg ikke. Og jeg kjenner heller ingen andre som vet det. Og det bekymrer meg egentlig ikke så mye.

Tvert imot blir jeg mye mer bekymret når jeg møter folk som mener å vite med sikkerhet hvilke bedrifter som skal gi oss inntekter og bidra til å finansiere velferden når oljeinntektene begynner å ta slutt om 30-40 år.

Vi visste svært lite for 30-40 år siden om hva vi skulle leve av i dag. Så sent som på slutten av 1950-tallet utelukket våre fremste geologer at det kunne finnes olje og gass i den norske kontinentalsokkelen. I dag utgjør petroleum over en tredjedel av vår eksport og er dermed vår klart største eksportvare. Den nest største er oppdrettsfisk. Heller ikke det var det mange som kunne forestille seg bare for et par tiår siden. Langt mindre hadde vi fantasi til å forutsi at informasjonsteknologi, dataprogrammer og Internett-løsninger skulle gi grunnlag for noen av de mest dynamiske og lønnsomme bedriftene vi har i Norge i dag.

Hvilke bedrifter vi lever av i morgen, vet vi ikke i dag. Derimot vet vi ganske mye om hva vi bør gjøre i dag for å skape forutsetninger for å ha lønnsomme og gode bedrifter også når oljevirksomheten trappes ned. Nå som før vil vi leve av arbeid – ikke andres arbeid, men hverandres arbeid, som Erik Brofoss sa. Og vi vil enda mer enn før være avhengige av at arbeidskraften besitter kunnskaper og kompetanse. Ikke minst derfor har Arbeiderpartiet bidratt til at det er blitt flertall for et budsjett som gjør det mer lønnsomt å arbeide, spesielt for dem med de laveste inntektene. Og vi har fått gjennomslag for mer satsing på utdanning.

Budsjettavtalen mellom regjeringspartiene og Arbeiderpartiet innebærer betydelige skattelettelser for dem med de laveste lønningene. Det bidrar i seg selv til mer rettferdig fordeling, og det blir i tillegg mer lønnsomt å arbeide.

Trygd og andre offentlige stønader trappes gjerne ned når man går fra trygd til arbeid. For mange innebærer det at det er lite eller ingenting å tjene på å gå over i arbeid. For noen er det direkte tap. For eksempel vil en fjerdedel av de som er arbeidsledige i Norge, eller på attføring, oppleve at mer enn 80 pst. av lønnsinntekten forsvinner i form av tapt trygd og økt skatt. Derfor må det bli mer lønnsomt å jobbe – ikke ved å redusere de offentlige trygdeytelsene. Mange er avhengige av dem. Derimot kan vi redusere skatten på arbeid. Lavere skatt på lave lønnsinntekter er et skritt i riktig retning. I tillegg har Arbeiderpartiet fått flertall for å avvise sentrumsregjeringens forslag om at langt flere med vanlige lønnsinntekter skal betale toppskatt.

Arbeiderpartiet ønsker å satse mer på utdanning enn det Regjeringen la opp til i sitt budsjett. I avtalen med regjeringspartiene har vi fått gjennomslag for viktige påplussinger:

• Universitetene og høyskolene får 120 mill. kr mer.

• Kommunene får én milliard kroner i økte inntekter. Det gjør det mulig å bruke mer bl.a. på skole.

• Det bevilges 100 mill. kr mer som en start på arbeidet med å innføre gratis skolebøker i den videregående skolen.

• Tilskuddene til skolefritidsordningen øker med 100 mill. kr.

Historisk har tilgangen på kapital og naturressurser vært selve grunnlaget for nasjonenes velferd. Men utviklingen av nye dataprogrammer og genetiske koder har erstattet jakten på gull og erobring av nye landområder. Den viktigste kilden til verdiskaping og velstand vil ikke ligge i råvarene og i kapitalen, den vil ligge i menneskene og deres kunnskaper.

Vi vet ikke hvilke næringer, hvilke bedrifter vi skal leve av når oljen tar slutt, men vi vet at vi skal leve av arbeidskraft og kunnskap.

Budsjettavtalen er en avtale som innebærer mer satsing på arbeid og mer satsing på kunnskap. Derfor er det også et riktig skritt på terskelen inn i det 21. århundre.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Siv Jensen (Frp): Representanten Stoltenberg innledet med å understreke betydningen av at man denne gangen ikke hadde drevet sentrumspartiene inn i armene på Høyre og Fremskrittspartiet. Men i de armene har jo sentrumspartiene trivdes godt i faktisk to år på rad, så det kan umulig være så grusomt å være inne i de varme, myke armene til Høyre og Fremskrittspartiet.

Men jeg har lyst til å spørre lederen for Stortingets energi- og miljøkomite om han er tilfreds med den såkalte satsingen som Arbeiderpartiet har lagt inn i årets budsjettforlik. For vi har hørt både lederen av energi- og miljøkomiteen og andre representanter fra Arbeiderpartiet snakke høyt og varmt om behovet for redusert CO2-avgift og en rekke andre tiltak for å beholde flere arbeidsplasser i denne industrien. I budsjettforliket er det kun en raskere nedtrapping av produksjonsavgiften som står nedfelt. Er representanten Stoltenberg fornøyd med den innsatsen fra Arbeiderpartiets side, når de i stedet har lagt betydelig mer vekt på tiltaksplasser – altså en aksept av at ledigheten skal øke?

Så har jeg lyst til å stille representanten, som tidligere har vært finansminister og som også er sosialøkonom, et spørsmål om den norske penge- og valutapolitikken. Mange har hevdet at det har vært en faktisk endring av innretningen på pengepolitikken, fra en ensidig fokusering på kronekurs til en grunnleggende fokusering på lav inflasjon. Er representanten Stoltenberg enig i at det har foregått et faktisk skifte i retorikken og handlekraften både fra sentralbankens og i og for seg også fra Regjeringens side?

Jens Stoltenberg (A): Om sentrumspartiene synes det er grusomt, eller hyggelig og varmt, i armene til Høyre og Fremskrittspartiet, skal jeg ikke ha noen skråsikker oppfatning om. Mitt inntrykk er at det varierer litt mellom de ulike partiene og de ulike representantene for sentrumspartiene. Mitt poeng var at det samarbeidet hadde ført Norge i gal retning: Kutt på viktige velferdsytelser, kutt på områder der i hvert fall noen av sentrumspartiene er enig med Arbeiderpartiet i at vi trenger mer innsats, som f.eks. i kommuneøkonomien.

La meg ta pengepolitikken først, fordi jeg nå har anledning til å si noe jeg veldig lenge har hatt lyst til å si om Fremskrittspartiet, og det er at det er det partiet som har det mest forvirrede synet på norsk pengepolitikk. Det er det eneste partiet som har programfestet at vi skal ha stabil kronekurs. Det står i programmet deres, vedtatt på landsmøtet for gjeldende stortingsperiode. Etter at programmet var vedtatt, startet de med en gang å snakke om behovet for flytende kurs og inflasjonsmål. Jeg mener at når man er så forvirret at man vedtar én ting og gjør noe helt annet, da bør man være svært ydmyk og svært forsiktig i enhver offentlig debatt om pengepolitikk.

Jeg mener at den måten pengepolitikken nå praktiseres på, er i tråd med forskriften. Det er en praktisering som har tatt innover seg noen av de erfaringene vi høstet vinteren 1997, og som ikke er i strid med de retningslinjer Stortinget har trukket opp. Så vidt jeg skjønner, har også Stortingets finanskomite kommet til den konklusjonen etter at de hadde finansministeren og sentralbanksjefen i møte hos seg.

Når det gjelder petroleumsvirksomheten, og der Regjeringen i fjor først ville øke CO2-avgiften, har vi nå, etter de rundene vi hadde, fått flertall for reduksjon, for nedtrapping av produksjonsavgiften, for viktige saker innenfor arbeidsmarkedsetaten, som er målrettede virkemidler mot dem som kan bli ledige, og vi har fått økt fornyelse av fergeflåten. Her kommer tiltak, takket være Arbeiderpartiet.

Lars Rise (KrF): Det budsjettforlik som er inngått mellom sentrumspartiene og Arbeiderpartiet, er positivt. Men det kan vel umulig innebære et gjennombrudd for Arbeiderpartiet, slik representanten Stoltenberg nettopp hevdet, og heller ikke noe nytt politisk landskap, slik Arbeiderpartiets leder gav uttrykk for den 13. oktober – allerede før forhandlingene var i gang. Det å flytte på 0,4 pst. av budsjettet skaper neppe noe nytt politisk landskap eller snur retningen i norsk politikk. Jeg minner om at sentrumspartiene våren 1997 flyttet på over 1 pst. uten at man kalte det historisk eller et nytt politisk landskap.

Det er heller ikke aktuelt å tale om andre regjeringsalternativer. Jeg må få minne representanten Stoltenberg om at Kristelig Folkeparti har et landsmøtevedtak om å arbeide for et bredest mulig samarbeid, som inkluderer både Senterpartiet og Høyre. Det takket Høyre nei til, og dermed fikk vi en sentrumsregjering etter at Arbeiderpartiet fant det uforsvarlig å fortsette.

Jeg vil først gjerne få spørre representanten Stoltenberg om han er enig i at Arbeiderpartiet manglet 1,9 pst. oppslutning ved stortingsvalget for å kunne styre landet på en forsvarlig måte.

I løpet av de to årene som er gått, har vi fått høre mange argumenter fra Arbeiderpartiet mot kontantstøtten. Disse argumentene har vært vektige. Det har vært påvist at kontantstøtten har ført til problemer med verftsstøtten, som igjen har ført til arbeidsledighet. Dessuten fører kontantstøtten til mer vold i hjemmet, angivelig fordi folk da vil være mer hjemme. Ikke nok med det; det ble også hevdet av representanten Hegna at kontantstøtten fører til problemer med kraftbalansen fordi mødre som velger å være hjemme, kommer til å skru på en mengde brytere. Alt dette ble påpekt lenge før en eneste krone var utbetalt i kontantstøtte. Listen kunne vært gjort mye lenger.

Det er derfor prisverdig at Arbeiderpartiet nå har gjort helomvending når det gjelder kontantstøtten, på tross av forverring av verftsstøtten osv. Hadde det ikke vært litt bedre å hente ut gevinsten før valget?

Jens Stoltenberg (A): Først til spørsmålet om dette budsjettforliket er et gjennombrudd og av stor betydning, eller om det bare er små endringer. Vel, vårt poeng er at nå går ting i riktig retning. Istedenfor å kutte på skolefritidsordninger, plusser vi på, istedenfor å ha rekordlav barnehageutbygging, får vi økt barnehageutbygging, og istedenfor å kjøre stramme budsjetter i forhold til kommunene, får vi påplussinger til kommunene. Her mener vi at det er et skifte av retning, men vi snakker om små skritt i riktig retning. Vi vil gjerne gå flere skritt, og vi vil gjerne gå sammen med sentrum. Det er det vi har prøvd å uttrykke her i dag.

Representanten Rise viste til at man flyttet på mye mer da sentrumspartiene var i opposisjon. Ja, det er mulig – hvis man regner prosenter. Nå er mye av budsjettet alt i lås, så det er litt vanskelig med prosentregningen, men jeg ville være litt forsiktig med å skryte av det. Min oppfatning av sentrumspartiene da var at det var grunnleggende uansvarlig. Man la fram budsjetter fra Kristelig Folkeparti, fra Senterpartiet og fra Venstre der man ikke var i nærheten av å tenke på budsjettbalansen. Det året det virkelig var behov for å bremse og stoppe, la alle sentrumspartiene fram budsjetter som hadde en svekkelse i det som kalles rente- og aktivitetskorrigert indikator, på 8 – 9 milliarder kr. Da vi spurte dem om inndekning, så de bare tomt på oss og sa at det er jo 70 – 80 milliarder kr i oljefondet.

Det store som har skjedd de siste årene, er at vi har fått en ansvarlig opposisjon, som går inn i forhandlinger med nøyaktig samme budsjettbalanse, ingen svekkelse. Det er det som gjør at vi får ansvarlige budsjetter, i motsetning til det uansvarlige man drev med før, hvor man bare bad om 10 milliarder kr blankt og ikke brydde seg om renter og prisstigning. Det er en av de få gevinstene ved å få en sentrumsregjering; de har skjønt betydningen av ansvarlighet. Og det er jeg i og for seg glad for.

Per-Kristian Foss (H): La meg først bare få lov til å dementere den opplysningen representanten Rise kom med, for historiebokas skyld: Høyre var ikke invitert til forhandlingene på Voksenåsen. Hvis vi til forveksling skulle ligne noen som satt der, får det tilligge andre. Og det var ikke vi som sa nei, de sitter derimot på første benk her nå. (Latter i salen)

Representanten Stoltenbergs innlegg var interessant, fordi det var den mest åpne invitt til samarbeid – ikke med SV, men med sentrum, og jeg antar at man med det mener det største partiet i sentrum, nemlig Kristelig Folkeparti – og det mest åpenbare frieriet som har vært gitt på lenge. Nettopp derfor er det kanskje interessant å spørre hva det er man frir på grunnlag av. Er det en aksept av kontantstøtten? Det som av partilederen er kalt en bakstreversk og antikvarisk ordning som er egnet til å betale kvinnene hjem til kjøkkenbenken, er det det som nå er grunnlaget? Er den akseptert utover denne stortingsperioden? Det er mitt spørsmål. Jeg venter ikke noe svar på at flertallet har bestemt det, men jeg venter et svar på spørsmålet om hva Arbeiderpartiet vil stille til valg med i 2001.

Dernest spørsmålsdel 2: Representanter for særlig Kristelig Folkeparti har ved flere anledninger da budsjettforliket var kjent, sagt – og de har også sagt det i denne debatten – at med dette er aksjerabattene akseptert, og rederibeskatningen ligger fast. Systemet for rederibeskatningen er med andre ord akseptert av Arbeiderpartiet. Jeg snakker ikke om de endringer som er omtalt i teksten i forliket, det er mindre saker, men om selve systemet. Kan jeg få bekreftet eller avkreftet av representanten Stoltenberg at man nå har akseptert aksjerabatten for ikke-børsnoterte selskaper, og rederibeskatningen?

Jens Stoltenberg (A): Representanten Foss har helt rett i at jeg ikke nevnte SV, og det burde jeg kanskje ha gjort, for vi vil gjerne samarbeide med dem også. Vi synes det er mange hyggelige og fornuftige mennesker også der. Det er én ulempe med SV, og det er at de ikke er store nok. Vi kan sitte og samarbeide med dem lenge og vel og hygge oss, men vi vil ikke få flertall. Arbeiderpartiet er opptatt av å ha flertall, derfor ser vi oss om etter noen å samarbeide med som kan gi oss det, og det kan ikke SV – ikke i inneværende storting, kanskje etter neste valg, men det er litt dristig av oss å basere oss på at det skal være den eneste kilde til flertall for Arbeiderpartiet. Sannheten er at historisk har Arbeiderpartiet nå gjennom ganske mange år egentlig samarbeidet med sentrum, i den forstand at det faktiske grunnlaget for de arbeiderpartiregjeringene vi har hatt de siste ti årene, har på ulikt vis vært et samarbeid med sentrumspartiene. Derfor er det ikke noe nytt at man ønsker å finne tilbake igjen til en dialog og et samarbeid med sentrum, som kan gi grunnlag for bedre løsninger enn man finner i skjæringspunktet mellom Høyre og sentrum.

Når det så gjelder kontantstøtten, har vi sagt at vi fortsatt er motstandere av denne ordningen, men vi mener at den ikke kan stå i veien for et budsjettforlik og enighet om et budsjett der vi oppnår viktige ting på andre områder. Det er uttrykt klart fra oss alle ved flere anledninger, og jeg mener at det må være mulig å ha den holdningen, ha den meningen at kontantstøtten ikke skal stå i veien for ethvert forlik og samarbeid på andre områder, også om budsjetter, men at man likevel fortsatt kan være uenig i eller motstander av en ordning som vi fortsatt mener er gal.

Når det gjelder de andre skatteforslagene, er det vel sjelden slik at et forlik innebærer at man gir garantier og løfter for all framtid. Jeg synes fortsatt ikke det er spesielt logisk eller spesielt rettferdig at man skal få skattefradrag for å spare i aksjer eller ha aksjerabatt, mens Høyre altså vil fjerne fradraget for å være medlem av en fagforening.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Steinar Bastesen (TF): Norge er i ferd med å bli en ufattelig rik nasjon, ifølge en nylig utgitt OECD-rapport. Det skriver VG i dag.

Oljefondet bare vokser og vokser. Pengene investeres i utlandet, samtidig som det strupes inn på tiltak for å utvikle norsk næringsliv. Og aldri har vel skatte- og avgiftsnivået vært høyere enn det er i dag. Norge opplever en offentlig fattigdom midt oppe i all velstanden. Det er noe som vanlige folk ikke forstår. I disse dager arbeides det rundt om i kommunene med å sy sammen budsjettene. I flere kommuner er det titalls millioner som mangler for å få budsjettene i havn. En god del av årsakene til dette er pålegg de får fra oss i denne salen og fra forskjellige andre statlige institusjoner.

Hva skjer så når de skal sy sammen budsjettene? De må kutte der det er mulighet til å kutte, og det går i stor grad ut over de svake. Det er eldre og syke som blir skadelidende – og skolene. Skolene mangler utstyr, de mangler lærebøker. Vi har i de siste dager opplevd at lærerne klager på dårlige arbeidsforhold, og de klager på dårlig lønn. Og igjen er det vanlige folk som sitter med regningen på grunn av at vi ikke er villige til å bevilge nok penger til å oppfylle de forpliktelsene vi pålegger kommunene. Bare for å nevne det, er det staten som forhandler om lærerlønningene, men det er kommunene som skal betale. Det er en litt rar situasjon.

Fra Kystpartiets side har vi ved flere anledninger tatt til orde for at det i Fastlands-Norge må investeres i infrastruktur, som bedre havner, bedre veier og ferjefrie forbindelser, som kan avhjelpe næringslivets transportbehov. Det er investeringer som jeg mener staten bør prioritere høyere enn å salte ned formue i utlandet.

Det er et lite apropos. Vi skal være den nasjonen som er flinkest i EØS-klassen. Hva med om vi fikk EØS-godkjente veier? Det var en kar som ringte meg i fjor høst. Han kjørte på en vei som var veldig glatt. Han gikk ut av bilen et ærend, og han gled rett og slett av veien, så glatt var det. Bilen som stod på veien, var EØS-godkjent, men veien han kjørte på, var rett og slett ikke til å kjøre på. Det er et tankekors.

Vi opplever også i EØS-sammenheng – jeg ser fiskeriministeren sitter i salen – at fiskebruk langs kysten står i ferd med å bli nedlagt, også på grunn av EØS-direktivet og krav fra ESA. Vi står sannsynligvis i fare for å måtte bygge tak over fiskehjellene i Lofoten, hvis ESA får det sånn som de vil ha det. Det er rart å tenke på at en produksjon som er tusen år gammel, kanskje må nedlegges. Men det går vel an å legge ned veto mot sånne forslag.

I sommer grunnstøtte Kongeskipet i forbindelse med besøk i Herøy på Helgeland. Denne dramatiske hendelsen vitner om at kartene som vi bruker på kysten, er for gamle. Enkelte kart er opptil 200 år gamle. Det trengs et kraftig løft for å få orden på dette. Med den farten dette arbeidet nå har, blir det vel ikke i min tid vi får oppleve å få gode nok kart. Navigasjonssystemene vi bruker, er nøyaktige, men kartene er unøyaktige. Dette har jeg tatt opp før.

Videre opplever vi i fiskerinæringen stadig at de anslag som forskerne kommer med, varierer voldsomt fra det ene året til det andre, spesielt er det tilfellet for nøkkelbestandene, som hyse, torsk og sei. Dette er uholdbart, bevilgningene til havforskning må økes. Men det er ikke nok med det, det er like viktig at det blir en evaluering av hvordan denne forskningen drives. Blir det gjort det som kan gjøres for å få sikre anslag? I den forbindelse vil jeg vise til det som er gjort for å få fram sikre data for hval, og for så vidt også sel. Der er det gjort en skikkelig innsats. Men jeg har inntrykk av at når det gjelder fiske på nøkkelbestandene, trengs det en ekstraordinær innsats.

Det ble oppnådd enighet mellom regjeringspartiene og Arbeiderpartiet om årets budsjett. Når man kan oppnå bred enighet om budsjettet, vitner det om at det i realiteten ikke er så veldig stor avstand mellom disse to blokkene. I Kystpartiet har vi sluttet oss til dette budsjettforliket, og det har sitt utspring i den muligheten som åpner seg når man i dette budsjettet får en startbevilgning til et fond på 8 mill. kr for å søke etter omkomne – en sak som har vært på dagsordenen i dette huset i ti år, og som ble reaktivert med det Dokument nr. 8-forslaget som jeg fremmet med det samme jeg kom på Stortinget. Jeg er glad for å konstatere på kystfolkets vegne at denne saken nå ble løst, og jeg syns det er gledelig å kunne være med på det.

Videre er det gitt klare signaler om at velferdstjenesten på kysten kommer til å få bedre vilkår. Det vil bli økt bevilgning til driften av velferdsstasjonene, noe som har vært et ønske fra både Norges Fiskarlag og fra fiskerne i mange, mange år.

Vi er videre glad for at det i dette budsjettet er blitt mer penger til havneutbygging og fornyelse av flåten, og at kondemneringstilskuddet videreføres. Vi ser også fram til at det igjen skal bli mulig å sette av penger i gode tider til et investeringsfond for den enkelte fisker eller det enkelte rederi. Der hadde vi jo en ordning før, men den ble tatt vekk. Denne nye ordningen er nå under utredning, og vi er spent på hva som kommer fram i det budsjettet som blir lagt fram neste år.

Selv om jeg har sluttet meg til dette budsjettframlegget, er jeg langt fra enig i alt, men totalvurderingen gjorde at jeg sluttet meg til det.

Det er ett punkt som jeg vil henlede oppmerksomheten på, et av verbalforslagene som jeg har fremmet. Det går på produktavgiften som er foreslått økt fra 3,2 pst. til 3,4 pst. Det er gjort etter anslag av en førstehåndsverdi på 8,6 milliarder kr. Da var det forutsatt lave torskekvoter. Nå er de forhandlingene avsluttet i Russland, og uten å ta for sterkt i, er det meget sannsynlig at førstehåndsverdien blir rundt 10 milliarder kr. Det skulle altså tilsi en nedsettelse av produktavgiften istedenfor en økning. Jeg er klar over at det er for sent å få gjort noe med det i forbindelse med dette budsjettet, for når finanskomiteen har lagt det fram, er vel løpet kjørt. Men jeg vil iallfall henlede oppmerksomheten på forslaget, og jeg har støtte fra Høyre og Fremskrittspartiet for at dette skal vurderes i revidert budsjett, og at det skal legges fram et regnskap. For når regnskapet de siste fire årene viste at ordningen går med 32 mill. kr i overskudd, begriper ikke jeg at det ikke skal tas med i vurderingen. Det må ikke bli sånn at en ordning som skal være provenynøytral, igjen blir en fiskal skatt for utøverne i næringen.

Jeg tar opp de forslagene som jeg har fremmet alene eller sammen med andre.

Presidenten: Representanten Bastesen har tatt opp dei forslaga han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Svein Ludvigsen (H): I utgangspunktet må man jo forutsette at et medlem av finanskomiteen vet hva han har vært med på. Når man har erklært at man står bak det budsjettet som er lagt fram, og så står på talerstolen og beskriver en situasjon som går ut over de svakeste gruppene i samfunnet, at fiskebruk er i ferd med å bli nedlagt langs kysten, og så i tillegg svarer gjennom budsjettet, slik som Bastesen nå gjør, ved å øke skattene for småbedriftene – som innstramming på delingsmodellen, som å halvere avskrivningssatsen for næringsbyggene og som å øke formuesskatten på fast eiendom – er det ikke til å tro.

Det er heller ikke til å tro at en representant som påberoper seg å representere distriktene og kysten, er med på å ramme distriktene ved å øke dieselavgiften med 20 øre pr. liter. Det er jo nettopp de som bor ute i distriktene, som blir rammet. Det er helt utrolig at Bastesen er med på å øke elavgiften med 40 pst., noe som nettopp rammer de kaldeste strøkene, hvor han kommer fra. Med slik politikk er det nesten å håpe at det blir kaldere ved neste nominasjon og valg.

La meg også få lov til å legge til: Når Bastesen påberoper seg å støtte dette budsjettet på grunn av det fondet som skal gå til søk etter omkomne på havet, må jeg si at det er det jo et samlet storting som står bak. Men det er bekymringsfullt at Bastesen, som kommer fra kysten, og fra fiskerstanden, er med på å redusere bevilgningene til Redningsselskapet. Det må jo bety, ifølge Bastesen, at det er ikke så nøye om en ikke har en god beredskap til å berge fiskerne, bare man har et fond, slik at man kan søke etter dem. Det burde være både-og, og jeg syns det er uansvarlig at man går inn for å redusere bevilgningen til Redningsselskapet, slik som Bastesen og Kystpartiet nå gjør.

Og mitt spørsmål til Bastesen er: Hvordan kan man forsvare en slik handling? Og dernest: Hvordan kan han forsvare å påføre kysten og kystbygdene slike ekstrautgifter som budsjettet hans gjør?

Presidenten: Den i reglementet fastsette tida for formiddagsmøtet er straks omme. Presidenten vil foreslå at møtet held fram inntil replikkordskiftet er omme. – Det er vedtatt.

Steinar Bastesen (TF): Når Svein Ludvigsen angriper meg og gir meg hovedansvaret for utformingen av dette budsjettet, så tillegger han meg antakelig større pondus enn det jeg i realiteten har.

Når jeg har sluttet meg til budsjettforliket, er det for å få gjennomslag for konkrete saker. I så henseende tror jeg at jeg med handa på hjertet tør påstå at jeg har fått mer gjennomslag i dette budsjettet enn det representanten Ludvigsen har klart.

Når det gjelder Redningsselskapet, må jeg vel si at siste ord ikke er sagt i den saken heller. Og hvis Ludvigsen prøver å fremstille meg som den verste fienden til Redningsselskapet, så tror jeg han skyter langt over målet.

Som jeg sa i mitt hovedinnlegg, er jeg langt fra enig i alt i dette budsjettet. Jeg skulle gjerne ha vært med og redusert både bensinprisen og dieselprisen. Men politikk er nå engang det muliges kunst, og jeg prøver etter beste evne å delta i den.

Svein Ludvigsen (H): Jeg var usikker på om jeg skulle ta ordet til en åpenbar misforståelse eller til en replikk, for det er jo en åpenbar misforståelse hvis Steinar Bastesen mener at jeg skulle ha fått gjennomslag i dette budsjettet. Det er nettopp det som er forskjellen mellom Bastesen og meg. Han støtter dette forslaget til budsjett. Det gjør ikke jeg. Jeg holder fast ved at et samlet storting går inn for dette fondet for søk etter omkomne på havet, men Bastesen, i motsetning til Høyre, går altså inn for å finansiere det ved å ta fra beredskapen gjennom Redningsselskapet. Det synes jeg er ytterst betenkelig.

Jeg registrerer at Bastesen på den ene siden sier at han ikke er fornøyd med budsjettet, men han er i hvert fall fornøyd med at han påfører distriktene og kysten økte utgifter til transport, han er fornøyd med at han øker utgiftene til fyring, både for næringslivet og for husholdninger, og han er såre fornøyd med at småbedriftene langs kysten får enda verre vilkår, samtidig som han sier at allerede før disse skatteøkningene er flere fiskebruk – de fleste fiskebruk tror jeg han sa – langs kysten i ferd med å bukke under. Det blir ikke enklere når man samtidig vet at kvotene kuttes, og hele driftsgrunnlaget for fiskeindustrien blir verre.

Nei, det som Bastesen burde gjøre, var å stemme mot budsjettet. Da hadde vi vært på samme linje. Men han misforstår når han tror at jeg står bak dette budsjettet.

Steinar Bastesen (TF): Jeg synes det er å gå litt over streken når representanten Ludvigsen sier at vi tar penger fra Redningsselskapet for å få dekket opp de 8 mill. kr. Jeg sa i stad i mitt hovedinnlegg at ordningen med produktavgift har gått med 8 mill. kr i overskudd de siste fire årene. Det er derfor bare ett års overskudd i produktavgiftsordningen, som fiskerne selv har betalt, som vi bruker. Vi har nok penger fra overskuddet i produktavgiftsordningen til å dekke opp hele fondet, som egentlig skulle vært på 30 mill. kr.

Når det gjelder fiskebrukene, har representanten Ludvigsen mulighet til å støtte mitt Dokument nr. 8-forslag som går ut på å stille nødvendige midler til disposisjon gjennom SND-systemet slik at fiskebrukene kan få oppgradert seg. Jeg håper Ludvigsen vil gå inn for det.

Presidenten: Fleire har ikkje bede om ordet til replikk.

Formiddagsmøtet er dermed omme. Nytt møte blir sett kl. 18.00.

Behandlingen av sak nr. 1-3 fortsatte på kveldsmøtet.