Rolf Reikvam (SV) (komiteens leder og ordfører for saken): Jeg er litt usikker på om jeg er imponert eller forundret over det engasjementet som Høyre har vist i denne saken – det engasjementet som regjeringspartiet har vist for å prøve å hindre en bevilgning til flere studentboliger. Nå er ikke dette stedet for å gi uttrykk for min tvil, men jeg er iallfall litt usikker på om jeg er imponert eller forundret.

Flertallet kommer nå til å omfordele 26 mill. kr til flere studentboliger. Dette gjør vi fordi vi vet at disse 26 millionene kan brukes inneværende år. Jeg vil gjerne understreke: Vi vet at det er mulig å bruke disse pengene inneværende år.

Det er ganske mange studentboligprosjekter som ikke kom med på prioriteringslisten til departementet da de fordelte årets bevilgninger. Flere av prosjektene er startet opp, man holder på å bygge, slik at de 26 millionene kan brukes inneværende år. De kan overføres til de samskipnadene som står på prioriteringslisten, som er klare til å få tilskudd.

De faktiske forhold er at den bevilgningen som Stortinget vedtok til studentboliger i år, har rukket til ca. 911 boliger. Det er situasjonen – 911 boliger. Stortinget har tidligere vedtatt at vi skal ha som mål å bygge 1 000 boliger hvert år i fem år, slik at vi i løpet av en femårsperiode skal greie å bygge 5 000 nye studentboliger. Det viser seg at den bevilgningen som vi la inn i år, ikke rekker til det antall boliger som vi hadde forutsatt. Det skyldes flere forhold. Det skyldes at byggekostnadene har økt, det skyldes at flere boliger er bygd i områder med høye kostnader, slik at vi ikke nådde måltallet på 1 000, men stoppet på 911.

Samtidig vet vi at det på en del budsjettposter som ligger under Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementets budsjett er mindre forbruk i forhold til budsjettet. Eksempelvis brukte vi 200 mill. kr mindre til stipend enn det vi hadde forutsatt. Dette skyldes bl.a. at det ble færre studenter. Det kan også skyldes andre ting, men iallfall at det ble færre heltidsstudenter.

Komiteen ser at vi ikke når de politiske målene vi har satt oss. Likevel har vi muligheter til det, fordi prosjekter er på gang og fordi pengene som er bevilget til andre områder, ikke har blitt brukt. Så blir det en politisk kamp ut av det. Det forundrer meg at det kunne bli en politisk kamp. Egentlig burde den politiske kampen handlet om at vi ikke klarer å realisere de målene vi setter oss, når vi behandler stortingsmeldinger og når vi ellers har våre 17. maitaler. At vi ikke får til det, burde den politiske kampen dreid seg om, og ikke om at vi nå klarer å nærme oss de målene som vi har satt oss.

I og med at vi kan bruke pengene på årets budsjett, og i og med at de ulike samskipnadene har prosjekter som er i gang, er dette et godt forslag. Det er et riktig forslag, og vi nærmer oss det politiske målet om 1 000 boliger som Stortinget har satt og vedtatt.

Så et lite apropos til slutt: Hvis det er frykten for prispress, inflasjon eller rentestigning som ligger til grunn for Høyres frykt i denne saken, tror jeg at vi kan berolige Høyre i forhold til det. Disse 26 millionene som flertallet nå vedtar å bruke, vil ikke øke aktivitetsnivået de siste månedene. Man vil omfordele fra private lån. Samskipnadene har vært ute på det private lånemarkedet for å finansiere disse boligene, som dermed ville ha blitt vesentlig dyrere enn de blir om man går inn med statstilskudd allerede nå. Dette vil sannsynligvis rekke til 60–70 boliger, avhengig av hvor de kommer, og det er et veldig godt tilskudd til den boligmassen som skal stilles til disposisjon til studenter. Så jeg er glad for at flertallet står bak et forslag om å omprioritere disse 26 millionene til studentboliger.

Vidar Bjørnstad (A): Arbeiderpartiet støtter saksordføreren med hensyn til innstillingen og begrunnelsen. Jeg håper Regjeringen ikke er sendrektig, men viser handlekraft i forhold til å utnytte de ytterligere midlene til studentboligprosjekter. La meg likevel få gi en merknad til et annet forhold knyttet til denne proposisjonen.

Regjeringen har bl.a. foreslått å redusere posten morsmålsopplæring for språklige minoriteter med i underkant av 30 mill. kr på grunn av mindre behov i inneværende år, som vi slutter oss til. Men det står litt i motstrid til statsrådens krisemaksimering av bl.a. Arbeiderpartiets forslag om å justere beløpet ned med i overkant av 10 mill. kr for neste år med bakgrunn i de samme begrunnelser og opplysninger som er gitt fra Regjeringen. Det er altså en post på vel 700 mill. kr. Det betyr at det for neste år blir bevilget mer enn det brukes i inneværende år. Jeg vil benytte anledningen til å gi statsråd Clemet det råd at hun i første halvdel av 2002 faktisk gir støtte til behov på dette området etter gjeldende satser, og at hun eventuelt kommer tilbake i revidert budsjett hvis det viser seg at anslaget ikke holder.

Søren Fredrik Voie (H): Representanten Rolf Reikvam må minst være tryllekunstner hvis han skal greie å bygge studentboliger for 27 mill. kr fra 18. desember til 31. desember 2001. Det som representanten Reikvam ikke sa fra Stortingets talerstol, var at han når det gjelder budsjettet for 2002, hvor man har mulighet til å få bygd studentboliger i et ubegrenset antall, foreslo å kutte bevilgninger til bygging av studentboliger med det samme beløp.

Før jeg kom med i denne forsamlingen, hadde jeg visse illusjoner om Stortingets profesjonalitet, ryddighet og verdighet. Etter knappe tre måneder som stortingsrepresentant er flere av mine illusjoner allerede borte. En av årsakene er det forslaget som Arbeiderpartiet, SV, Senterpartiet og Fremskrittspartiet står sammen om i denne saken.

Etter å ha skapt årets mest samrørende allianse mellom bl.a. SV og Fremskrittspartiet og møtt betydelig motbør og irritasjon over resultatene av sine budsjettkutt innenfor morsmålsundervisning, eksamensordning, studentboliger, landslinjer og IKT, prøver nå de samme partiene med kreativ bokføring og klare brudd på Stortingets bevilgningsreglement å reparere noen av de mest uheldige utslagene av sine egne vedtak. Flertallet ser ut til glatt å overse klare anbefalinger fra både departementet og Stortingets konstitusjonelle kontor om at denne type forslag som her foreligger, ikke bør fremmes.

Som tidligere lektor i skolen, med undervisningskompetanse bl.a. i økonomiske fag, kan jeg ikke unnlate å påpeke at noe av det første kommende økonomer lærer, er at lover, regler og forskrifter skal overholdes. Uten dette på plass vil ethvert økonomisk regnestykke stå til stryk. Det som flertallet her presterer, ville følgelig i skolesammenheng blitt vurdert som ikke bestått. Det er et paradoks at det samme flertall er med på å styre norsk skolepolitikk.

For Fremskrittspartiets del kan jeg forstå forslaget, for slik jeg oppfatter det, er Fremskrittspartiet uenig både i det vedtatte budsjettsystem og i bevilgningsreglementet. Allikevel bør et flertallsvedtak i Stortinget etter min vurdering respekteres.

Jeg beklager at de øvrige partier, som utgjør flertallet, og spesielt Arbeiderpartiet, er med på dette. Selv om det er lite sannsynlig i overskuelig fremtid, kan vi ikke helt utelukke at Arbeiderpartiet vil kunne komme tilbake i regjeringskontorene en gang. Da tviler jeg sterkt på at de vil like den praksis de nå selv er med på å innføre, og jeg er forundret over at ikke presidenten i dette tilfellet utøver sin rettleiingsplikt overfor Stortinget.

Uansett hvor mye flertallet bryter bevilgningsreglementet, og uansett hvor mye man prøver å pynte på allerede foretatte kutt i budsjettet for 2002, har man allerede fått demonstrert hvor lite gjennomtenkt og overveid deres egne forslag var. Dette klarer man ikke å bortforklare med kreativ bokføring og prokuratorknep. På den annen side: Flertallet får trøste seg med fjellvettregelen om at det er ingen skam å snu. På en måte er det jo en kollektiv retrett flertallet her gjennomfører, allerede før deres egne vedtak for 2002 er innført og gjennomført.

Jeg tar herved opp det ene mindretallsforslaget, forslag nr. 1.

Presidenten: Søren Fredrik Voie har tatt opp det forslag han refererte til.

Arne Sortevik (FrP): Etter denne salven fra Høyre er det en økonom utdannet ved et norsk lærested som skal forsøke seg på noen resonnementer.

Det er tydelig når man hører på Høyres fraksjonsleder i komiteen, at den politiske sorgreaksjonen som vi opplevde for nøyaktig én uke side da denne komiteen behandlet sin flertallsinnstilling, holder seg godt. Jeg registrerer også at den blir ivrig supplert av sterke innlegg fra statsråden, som vi skal komme tilbake til i andre sammenhenger.

I likhet med andre nye representanter i denne sal har undertegnede undret seg litt over avslutningen av budsjettbehandlingen i landets nasjonalforsamling. Vi har nå drevet nærmest med finmasket trål gjennom en rekke komitebehandlinger av en rekke budsjetter, faktisk ned på under millionkronersnivået, og vi kommer altså til den avsluttende behandling hvor kartet tilpasses terrenget i form av en rekke slike salderinger på inneværende års budsjett, hvor milliardene egentlig flagrer, dvs. stort sett blir de påvist, men de får stå uberørt av de aller fleste.

Det er vel slik at vi bør ha et kraftig sideblikk på en av de sakene som kommer til behandling i morgen, nemlig Innst. S. nr. 73 fra finanskomiteen, hvor man ser på totaliteten i dette. Det er vel også slik at vi kanskje skal ta frem regnemaskinen og se på regnestykkene i innstillingene fra den enkelte komite når det gjelder hvordan det økonomiske bildet innen rammeområdet for den enkelte komite, som på denne måten avsluttes, egentlig ser ut. Og hvis man da bruker kalkulatoren – selv om eksamen er noen år tilbake i tid – ser det faktisk ut som om det både ut fra Innst. S. nr. 73, om samlet saldering, og Innst. S. nr. 53 fra denne komiteen, som vi behandler her og nå, faktisk er økonomisk handlingsrom for dem som vil bruke det.

Fremskrittspartiet står sammen med Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet i en flertallsinnstilling, som vi fortsatt skal være med i når vi senere voterer. Vi har også egne forslag som jeg nå tar opp igjen, forslagene nr. 2, 3 og 4. Og når vi har det, er det bl.a. også med et sideblikk på bevilgningsreglementets § 7 og på det som tidligere har vært utøvet av praksis innenfor det reglementet som vi riktignok har vært mot innføringen av og videreføringen av, men som vi også mener det er handlingsrom innenfor regelverket knyttet til.

Jeg har latt meg fortelle at tidligere regjeringer faktisk også har brukt denne anledningen til i innspurten å gjøre en god del endringer og påplussinger, så budsjettkartet tilpasses det økonomiske terrenget.

Fremskrittspartiet har hatt ønske om å bruke dette økonomiske handlingsprogrammet og spesielt bruke bevilgningsreglementets § 7 b, hvor man altså kan bruke uttrykket «kan overføres» for å sikre at andre bevilgninger der Stortinget finner bruk av stikkordet «påkrevet for å oppnå best mulig resultat av vedkommende bevilgning», faktisk kommer til anvendelse for våre formål, nemlig innenfor kap. 282, Privat høgskoleutdanning, hvor vi gjerne vil øke bevilgningene – det gjelder Lånekassens område, hvor vi også ønsker å øke bevilgningene, og det gjelder forslagene nr. 3 og 4, henholdsvis private skoler og folkehøgskoler, hvor vi ikke vil inndra midlene, men gjøre det mindre forbruket inneværende år tilgjengelig ved å bruke tilføyelsen «gjøres overførbar».

Eirin Faldet hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Arne Sortevik har tatt opp de forslag han selv refererte til.

Arne Lyngstad (KrF): Innstillingen fra flertallet i kirke-, utdannings- og forskningskomiteen i dag er ganske eiendommelig, hovedsakelig av to årsaker. For det første er innstillingen eiendommelig fordi flertallet vil øke bevilgningen i 2001, som de selv mener det ikke er behov for i 2002, jf. kuttene i Budsjett-innst. S. nr. 12, vedtatt i forrige uke.

Da lurer jeg på om bl.a. komitelederen kan fortelle meg hva det er, nå like opp under jul, som tilsier at vi bør bruke mer penger på studentboliger, mens flertallet går imot det i 2002. Mener representanten Reikvam at flertallet ikke visste hva de gjorde da de vedtok budsjettsummen for 2001 når det gjelder studentboliger, og bekreftet det i revidert nasjonalbudsjett? Det er litt eiendommelig at det som er så viktig i 2001, ikke er viktig i 2002. Det samme kan vi lese i Innst. S. nr. 73 fra finanskomiteen, som skal behandles i morgen, og hvor det samme flertallet og de samme partiene foreslår å øke bevilgningene til IKT med 15 mill. kr, mens man kutter tilsvarende i 2002. Hva er det som får flertallet til å tro at behovet er mindre i 2002? Det samme gjelder bevilgningen til NORDUnet.

Det andre som er eiendommelig, er selvfølgelig at det her fremmes forslag som etter min mening er i strid med det bevilgningsreglementet vi har. Min konklusjon er at flertallets opptreden og vedtak med hensyn til budsjettet for 2002 har blitt så vanskelig at en må ty til ekstrabevilgninger i 2001 for å puste videre.

Til slutt: Jeg mener at denne saken også illustrerer et annet forhold – behovet for å se flere budsjettår i sammenheng. Jeg tror at tiden nå kan være inne for å diskutere flerårige budsjett. Det er egentlig det Stortinget i dag gjør.

Trine Skei Grande (V): Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet vedtok sammen med Fremskrittspartiet en rekke kutt på bl.a. studentboliger, morsmålsopplæring, landslinjer mv. i budsjettet for 2002. De samme partiene forsøker nå å bortforklare noen av disse kuttene ved å bevilge disse pengene på 2001-budsjettet. Det er merkelig at de partiene som for ca. en uke siden vedtok å kutte bevilgningene til studentboliger med 26 mill. kr, nå plutselig vil bevilge de samme pengene for 2001-budsjettet, helt på slutten av året.

Ut fra tidligere debatter er kanskje min statsvitenskapsbakgrunn ikke helt relevant, men jeg er ikke helt sikker. Jeg har som fersk representant prøvd å lese meg til hva det er som er reglene for handlinger her i salen, og noen av de momentene jeg har kommet fram til, er som følger: Departementet skriver bl.a. i sitt brev:

«Finansdepartementet legger til grunn at de foreslåtte tilleggene under kap. 240 post 70 og kap. 270 post 75 ikke vil kunne benyttes i inneværende budsjetttermin. Forhøyelsen av bevilgningene vil da være i strid med bevilgningsreglementet § 4 første ledd.»

Stortingets konstitusjonelle kontor bekrefter dette i sitt brev:

«Utfra merknadene i utkastet til innstilling, kan vi vanskelig se at de foreslåtte bevilgningene vil kunne komme til utbetaling inneværende år, og forslagene bør derfor ikke fremmes.

Videre finner vi det prinsipielt betenkelig å bevilge penger for inneværende år og gjøre dem overførbare til neste år, samtidig som Stortinget er i ferd med å saldere budsjettet for neste år.»

Dette bekreftes igjen i Innst. S. nr. 174 for 2000-2001, en evaluering av Stortingets budsjettreform, der utvalget skriver:

«Utvalget vil vise til at det ved innføringen av et system for bindende rammer for den videre behandling om høsten for neste års budsjett, er det viktig at systemet ikke blir svekket ved at bevilgninger som først kommer til anvendelse neste budsjettår blir bevilget utenfor rammesystemet i nysalderingen for inneværende års budsjett. Problemstillingen oppstår når de bevilgede midlene kan overføres til neste år, f.eks. ved at budsjettposten påføres stikkordet «kan overføres».

Utvalget vil peke på at selv om en bevilgning påføres stikkordet «kan overføres», gir dette ikke unntak fra prinsippet om realistisk budsjettering som innebærer at bevilgningen ikke skal settes høyere eller lavere enn det som antas å bli den faktiske inn- eller utbetaling for vedkommende termin. Dette er også påpekt av Riksrevisjonen flere ganger i de konstitusjonelle antegnelsene.»

54 mill. kr høres kanskje ikke så mye ut, men det er heller ikke poenget. Det ble 54 mill. kr i år. Hva blir det neste år? Den type budsjettering kan etablere en ny praksis når det gjelder budsjettering, som kan undergrave hele budsjettsystemet. Det er interessant å se at stortingspresident Jørgen Kosmo i Dagens Næringsliv i går hevder at det er helt i orden med slik budsjettering i år, fordi beløpet bare er 54 mill. kr. Det er vel neppe særlig prinsipielt. Hvor vil flertallet i Presidentskapet at grensen skal settes – er det i orden med 54 mill., med 100 mill., med 1 milliard eller med 10 milliarder? Det hadde vært veldig interessant om representanter for flertallet i denne saken hadde opplyst hva de mener grensen er, og hvordan den tydelig skal defineres. President Kosmo mener heller ikke det er nødvendig å følge Budsjettreformutvalgets innstilling, nemlig at det er nødvendig å fravike bevilgningsreglementet i slike situasjoner. Utvalget skriver i sin innstilling:

«I de tilfellene der det likevel vedtas bevilgninger på inneværende års budsjett som høyst sannsynlig helt eller delvis vil komme til anvendelse på neste års budsjett, vil utvalget anbefale at det først gjøres eksplisitt vedtak om å fravike bevilgningsreglementet § 4 før slikt bevilgningsvedtak fattes …»

Flertallet mener tydeligvis heller ikke det er nødvendig å følge denne innstillingen, sjøl om innstillingens tilråding, med unntak av Fremskrittspartiets medlem, var samstemmig. Det Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet mente én gang, er tydeligvis ikke så viktig nå lenger, for som Kosmo sier det sjøl: «Det dreier seg om noen ganske få millioner kroner …»

Det opposisjonen her prøver å gjøre, er dessverre ikke annet enn å forsøke å kamuflere de usosiale kuttene man vedtok i budsjettet for 2002, kutt som bl.a. rammer velferdstilbud til studenter, morsmålsopplæring for innvandrerelever og landslinjer. Situasjonen blir ikke bedre av at opposisjonspartiene med dette bryter budsjettreglementet, og på den måten går inn på en praksis som kan sette hele Stortingets budsjettsystem i fare. Jeg syns denne prosessen kanskje kan beskrives med noe min gamle historieprofessor av og til brukte å si når folk gjorde ting som var helt uforståelig: «Dei hadde nok ein grunn, men nokon god grunn var det nok ikkje!»

Rune J. Skjælaaen (Sp): Komiteens mindretall argumenterer med formalia på den ene siden og med litt politikk på den andre siden. Jeg er ikke økonom og har på en måte ikke de største kunnskaper på det området, men denne saken dreier seg om politikk, ikke om formalia.

Det handler om å nå det politiske målet om å få bygd 1 000 studentboliger i inneværende år. Den bevilgningen som ligger der, rakk til 911. Det er andre studentboligprosjekter under bygging osv. som ikke har fått tilskudd. Jeg synes det er god politikk at en greier å rette opp dette ved å øke denne posten med 26 mill. kr.

Det handler altså ikke om formalia, men det handler om politikk. Og jeg hadde trodd at mindretallet, når de så at deres mål med hensyn til studentboliger i 2002 ikke ble nådd, faktisk kunne glede seg over at det politiske målet når det gjelder bygging av studentboliger i 2001, faktisk blir nådd i og med denne bevilgningen. Da er vi et godt steg på vei til å følge den planen som er lagt for bygging av studentboliger.

Jan Tore Sanner (H): En av de store utfordringene Stortinget vil stå overfor i denne perioden, er å forvalte de store oljeinntektene på en måte som sikrer en balansert utvikling i norsk økonomi. De gode formålene og fristelsene til å bruke penger kommer ofte. Eksemplene på land som har hatt store rikdommer, og som har håndtert disse inntektene på en måte som har vært god for økonomien over tid, er dessverre færre enn eksempler på land som har mislykkes.

Stortinget har etablert tre virkemidler for å sikre en forsvarlig forvaltning av de store inntektene. Vi har etablert oljefondet, vi har vedtatt et nytt budsjettsystem, og vi har vedtatt nye retningslinjer for bruk av oljeinntektene, den såkalte handlingsregelen. Men disse virkemidlene er ikke mer verdt enn vår egen evne til å respektere dem.

Stortingspresident Jørgen Kosmo har selvfølgelig rett når han i Dagens Næringsliv i går uttalte at dagens debatt dreier seg om små beløp – i hvert fall i den store sammenheng. Spørsmålet er imidlertid ikke hvor stort beløpet er, men om man mener det er greit å undergrave Stortingets eget bevilgningsreglement, budsjettsystem og handlingsregel.

Dette er ikke noen ny debatt. Det nye er at Arbeiderpartiet med åpne øyne nå legitimerer budsjettriksing. For en drøy uke siden kuttet Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og SV i bevilgningene til bl.a. studentboliger og IKT for å finansiere en høyere stipendandel i november og desember neste år. Man kan mene hva man vil om det som ble gjort i forrige uke, men det var i det minste en prioritering. Man prioriterte ned studentboliger, og man prioriterte ned IKT, for å finansiere en økt stipendandel i november og desember samme år. Nå bevilger man det samme beløp som man kuttet, til noen av disse postene – to uker før året renner ut.

Ved behandlingen av nysalderingen i 1999 var Arbeiderpartiet åpenbart bekymret over at den skulle utvikle seg til en ekstra budsjettrunde. I innstillingen skrev Arbeiderpartiet:

«Disse medlemmer» – Arbeiderpartiet – «mener at en nærmere vurdering av bl.a. nysalderingen bør bli et viktig tema ved evaluering av reformen.»

Da Stortinget i fjor høst behandlet den såkalte utenlandsmilliarden, uttalte Arbeiderpartiet i innstillingen at

«det vil åpne for en uheldig praksis, i strid med intensjoner i budsjettreformen, dersom Stortinget nå realitetsbehandler forslag som tar sikte på endringer for årets to siste måneder».

Det var i fjor. Da var det to måneder igjen av året, og da var det uforsvarlig. I år er det forsvarlig, det er to uker igjen.

I debatten i fjor uttalte daværende finanspolitisk rådgiver i Arbeiderpartiet, Dag Terje Andersen, at

«bevilgninger for i år skal også være realistisk å bruke i år. Det går helt klart fram av det bevilgningsreglementet som gjelder for oss».

Tom Thoresen understreket viktigheten av ryddighet i budsjettprosessen, og han sa at

«en forutsetning for en slik ryddighet er at vi bevilger innenfor de terminene vi skal bevilge for».

Jeg har registrert at verken Dag Terje Andersen eller Tom Thoresen er medlemmer av dette storting, det hadde vært interessant om de var det.

Utvalget for evaluering av Stortingets budsjettprosess avgav sin innstilling 26. februar i år. Der skrev de:

«I de tilfellene der det likevel vedtas bevilgninger på inneværende års budsjett som høyst sannsynlig helt eller delvis vil komme til anvendelse på neste års budsjett, vil utvalget anbefale at det først gjøres eksplisitt vedtak om å fravike bevilgningsreglementet § 4 før slikt bevilgningsvedtak fattes.»

Daværende stortingsrepresentant Jørgen Kosmo var medlem av det utvalget.

Det er den situasjonen som ble skissert i dette utvalgets innstilling, vi nå står overfor. Departementet og Stortingets konstitusjonelle kontor mener at forslagene strider mot bevilgningsreglementets § 4. Vi som representerer mindretallet, må ta til etterretning at flertallet likevel velger å fremme forslagene. Det naturlige i en slik situasjon ville være at Stortingets president la opp til en behandlingsform som beskrevet i den refererte innstillingen. Det var også denne behandlingsform som ble benyttet da Stortinget behandlet den såkalte utenlandsmilliarden i fjor. Da tok presidenten selv initiativ til konkret å fravike § 4, fordi det i innstillingen og i debatten var henvist til bevilgningsreglementet. I denne runden er det ikke bare henvist til bevilgningsreglementet, men departementet og Stortingets konstitusjonelle kontor har sagt at forslagene strider mot reglementet, og et ikke ubetydelig mindretall her i salen har bedt om at det gjøres unntak fra § 4. Hvorfor er dette viktig? Ganske enkelt fordi vi vil at det skal markeres at det flertallet gjør i dag, er et unntak. Dersom man lar forslagene skli igjennom, er man med på å legitimere en praksis som kan innebære at budsjettsystemet undergraves. Jeg er overrasket over at Arbeiderpartiet er med på den galeien.

I debatten har stortingsrepresentant Rolf Reikvam argumentert sterkt med at pengene kan brukes i år. Jeg konstaterer at Stortingets konstitusjonelle kontor og departementet er av en annen oppfatning. Det argumenteres sterkt med at dette er nødvendig for å nå målet i år. Da kunne det være interessant å spørre representanten Sortevik, som åpenbart har vært fremme med kalkulatoren, om hvor mange studentboliger det blir ut fra det kuttet man har foretatt i bevilgningen for neste år? Blir det 800, 900 eller blir det 1 000? Og hvis det er slik at målet er det viktigste, forutsetter vi at flertallet har budsjettert for neste år slik at målet kan nås. Men det er jo ikke bare spørsmålet om studentboliger vi diskuterer i dag, men også tilskuddet til NORDUnet som flertallet øker med 13 mill. kr.

Jeg registrerer at representanten Vidar Bjørnstad nå er blitt bekymret for det kuttet man har foretatt i tilskuddet til morsmålsopplæring for språklige minoriteter for neste år, og at han ber statsråden om eventuelt å komme tilbake med høyere bevilgninger hvis det ikke er nok. Representanten Bjørnstad spurte for øvrig om hvordan man kan kutte i bevilgninger til morsmålsopplæring for språklige minoriteter for 2001, og samtidig beklage kuttet for 2001. Svaret er ganske enkelt: Fordi behovene disse to årene er forskjellige, og bevilgningene skal være realistiske.

Det spørsmålet som det kunne være interessant å stille flertallet, er: Når kommer forslaget om å øke bevilgningene til landslinjer som man også har kuttet i? Hvis man også putter de pengene inn, har man faktisk rettet opp alle kuttene man foretok i skolebudsjettet for neste år.

Jeg registrerer at stortingspresidenten i et intervju i Dagens Næringsliv bagatelliserer de forslagene som har kommet frem i dag. Han mener at det ikke er så farlig å bryte reglementet så lenge det dreier seg om små beløp. Jeg er forundret over en slik holdning. Dersom man mener at 56 mill. kr er innenfor rammen, hvor er det da grensen går? Jeg er redd for at man gir Stortinget flere problemer når man har en slik holdning til Stortingets eget bevilgningsreglement.

Jørgen Kosmo hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Ingebrigt S. Sørfonn (KrF): Det som no er i ferd med å skje, er ikkje i tråd med intensjonen i budsjettreforma og i løyvingsreglementet. Ei løyving heilt på slutten av 2001, som ein så overfører til 2002, svekkjer innhaldet i den realistiske budsjetteringa som det er lagt opp til gjennom det verktøyet som den nye budsjettreforma frå 1997 skulle vera. Det er ikkje nødvendig å endra realitetane i denne saka, for ved eit enkelt grep kan ein halda seg innanfor dei spelereglane som Stortinget fastsette for knapt eit halvt år sidan.

I Innst. S. nr. 87 for 1999-2000 var Arbeidarpartiet svært opptekne av dette. Dei bad om ei nærare vurdering av særleg forholdet til nysalderinga i samband med den evalueringa av budsjettreforma som ein venta på.

Og evalueringsutvalget konkluderte med:

«I de tilfellene der det likevel vedtas bevilgninger på inneværende års budsjett som høyst sannsynlig helt eller delvis vil komme til anvendelse på neste års budsjett, vil utvalget anbefale at det først gjøres eksplisitt vedtak om å fravike bevilgningsreglementet § 4 før slikt bevilgningsvedtak fattes.»

Dette slutta Presidentskapet seg til den gongen, og det same gjorde Stortinget.

Eg vert noko usikker når presidenten til Dagens Næringsliv i går seier at det beløpet det her er tale om, er så lite at «det er helt unødvendig å lage en svær prinsipiell sak av det», for eg trudde prinsippet var greitt. Det skulle ikkje vera noko særleg bry å gjera vedtak om unntak frå bevilgningsreglementets § 4. Den usikkerheita som har oppstått, er veldig uheldig, og spørsmål som ligg og ulmar, er: Er det nokon som no har endra meining i forhold til det dei meinte i vår? Og: Har Arbeidarpartiet endra haldning til budsjettreforma frå 1997 i og med at det no ser ut til at dei ikkje vil stemma for det prinsippet som dei sjølve tidlegare ivra så sterkt for, og som dei sjølve bad om å få ytterlegare bekrefta gjennom Evalueringsutvalet sitt arbeid?

Den usikkerheita som er i ferd med å oppstå, er svært uheldig. Og spørsmålet er: Er det eigentleg Framstegspartiets si haldning til budsjettreforma som fleirtalet no er i ferd med å bekrefta?

Heikki Holmås (SV): Det ble referert i sted av representanten Voie til fjellvettregelen om at det er ingen skam å snu. Jeg synes umiddelbart at det er en annen fjellvettregel som passer vel så bra på mindretallets forslag, nemlig grav deg ned i tide.

Denne saken er veldig spesiell, synes jeg. Jeg kan ikke huske noen annen sak som jeg har vært med på å behandle, der så mange Høyre-representanter har kommet og plaget meg fordi jeg har vært med på å kutte 26 mill. kr til studentboliger. Og det er jo litt av den ene delen av sakens kjerne her: Innenfor de budsjettrammene som kirke-, utdannings- og forskningskomiteen hadde å forholde seg til, var det for lite penger til at vi kunne klare å få til alle de ambisjonene som vi faktisk hadde ønske om å få til. Det plaget meg, og det plaget en haug med SV-ere noe helt inn i granskauen å være nødt til å kutte så mye på det budsjettet som kom, fordi det var for lite penger i budsjettet fra Regjeringen. Det plaget meg mye. Og når vi ser muligheten for å klare å nå fjorårets mål om 1000 studentboliger, er det klart at vi griper den sjansen. Fjorårets mål var på 1000 studentboliger, og det klarte vi ikke fordi det var for lite penger i budsjettet. Og da synes jeg det er merkelig når representanten Lyngstad her i sted spør: Hvorfor i all verden kom man ikke med disse pengene tidligere? Ja, det er altså sånn at pengene til studentboliger ble bevilget i månedsskiftet august–september. Dette er første salderingen som skjer etter at den bevilgningen fant sted, og da viser det seg at det var for lite penger til å klare å bygge de 1000 studentboligene. Og det som er virkelig bisart, er at de samme partiene, spesielt Høyre, som bruker masse tid og krefter på å kritisere våre kutt i bevilgningene til studentboliger, de begynner nå å kjempe med nebb og klør for å hindre at det skal bygges så mange studentboliger i inneværende år som det som faktisk ble vedtatt av de samme partiene i fjor. Jeg tror statsråd Clemet må være den første statsråden som har et parti på Stortinget som setter seg ned og blånekter og vil hindre at man får mer penger sånn at hun kan sørge for at det blir bygd flere studentboliger. Det er jo det som er kjernen, også kjernen i alt dette formalistiske.

Poenget er nemlig, sies det, at det ikke er mulig å bruke disse pengene i år. I brevet fra Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet sier man ikke selv noe som helst om det er mulig å bevilge penger, men man overlater dette til Finansdepartementet. Det er altså sånn at i dag bygges det studentboliger på Lillestrøm, det bygges studentboliger som ville ha fått penger, dersom det hadde vært mer penger på budsjettet i år. Dette prosjektet ville ha fått penger, sånn at det kunne ha blitt bygd studentboliger. Nå blir disse boligene – det er søkt om penger til dette – isteden vanlige utleieboliger.

Meg bekjent skulle det være fullt mulig å klare å foreta et vedtak i departementet i perioden 18.–31. desember, altså fra nå og fram til nyttår, om å bevilge disse pengene hvis man mener at dette er et verdig prosjekt. Og det tror vi i SV, og det er derfor vi med hånden på hjertet kan si: Vi bryter ikke noe bevilgningsreglement når vi sier at disse pengene kan gå til prosjekter som allerede er igangsatt, og som det er fullt mulig å bevilge penger til. Studentboligprosjektene får mesteparten av pengene sine i forkant av byggingen, og det er, som sagt, fullt mulig å gi penger til et slikt studentboligprosjekt hvis man vil. Og igjen: Det er da jeg synes det er utrolig rart at Høyre på død og liv vil kjempe mot å bruke mer penger på studentboliger i år.

Jeg vil derfor stille et spørsmål til statsråden: Er det riktig at det er helt umulig å bevilge penger på inneværende års budsjett? Eller mener statsråden det vil være mulig å se gjennom bunken med søknader som ikke ble funnet verdig, fordi budsjettet var for knapt, og se om hun kan gi noen penger der i år? Jeg kjenner til at statsråden senest på fredag hadde et møte med Oslo- og Akershushøgskolenes studentsamskipnad, og det burde i hvert fall i løpet av uken være mulig å klare å få til en sånn løsning.

Siv Jensen (FrP): Dette er en kostelig debatt å sitte og følge, og den blir særdeles kostelig når man hører regjeringspartiene presentere de stikk motsatte standpunkter av dem de hadde for bare ett år siden. Jeg registrerte at Jan Tore Sanner refererte fra fjorårets debatt, da Stortinget bevilget 1 milliard kr til utenlandsoperasjoner. Da hadde de nåværende regjeringspartiene den stikk motsatte argumentasjonen, og Arbeiderpartiet, som da var i posisjon, den stikk motsatte argumentasjon.

Poenget er at dette dreier seg om politisk vilje. Så går Trine Skei Grande høyt på banen og sier at det ble 54 mill. kr i år. Hva blir det neste år? Dette må jo være en nyvinning, for vi går altså fra 1 milliard kr i fjor til 54 mill. kr i år. Og regjeringspartiene sitter her og hisser seg opp til de store høyder som om dette – altså 54 mill. kr over et budsjett på mange hundre milliarder kroner – skulle avstedkomme store vanskeligheter for styringen av norsk økonomi i årene fremover. Jan Tore Sanner gikk altså innledningsvis i sitt innlegg i gang med å presentere våre store forvaltningsproblemer knyttet til vår oljerikdom, og at Stortinget hadde etablert tre sett med styringssystemer for å ordne opp i dette. Han henviste da til handlingsregler, budsjettsystemer og oljefondet.

Jeg har lyst til å minne om en annen litt spesiell ting når det gjelder denne nysalderingen. I Regjeringens eget forslag til å nysaldere budsjettet er det svært mange forslag hvor man gjør bevilgninger overførbare til neste år. Begrunnelsen er ikke lik for alle. Regjeringen selv har varierende begrunnelser for hvorfor de på varierende budsjettkapitler finner det nødvendig nå 14 dager før årsskiftet å gjøre midler overførbare. En begrunnelse er at man har behov for å se bevilgningene over flere år i sammenheng. En annen begrunnelse er at man er litt usikker på om man rekker å betale en regning før årsskiftet. Ja, det er mange begrunnelser. Men hvorfor er det slik at det er riktigere når Regjeringen fremmer forslag om å gjøre en bevilgning overførbar, enn hvis Stortinget gjør det samme, som de facto har ansvaret for å fatte vedtak i nysalderingen? Hvis det er slik at hensikten med nysalderingen er at man ikke skal kunne gjøre noen endringer, hvorfor har da Stortinget nysaldering til behandling? Og hvorfor fremmer da Regjeringen selv forslag om endringer som Regjeringen selv mener er nødvendig å foreta? Men hvis Stortinget er av en annen oppfatning og velger å gjøre andre ting, da er Regjeringen raskt på banen og mener at Stortinget gjør ting som er i strid med reglementet, på tross av at det Stortinget gjør, er nøyaktig det samme som Regjeringen selv har foreslått.

Jeg synes det er meget spesielt at regjeringspartiene tillater seg å gå så til de grader høyt på banen for 54 mill. kr. Nå har vi nettopp avsluttet en budsjettdebatt, hvor budsjettforhandlingene strandet på bakgrunn av noen få hundre millioner kroner. Og hvis man ser på de endringer som Regjeringen selv foreslår i nysalderingen, så beløper det seg antakelig til mer enn det som førte til at Bondevik stilte kabinettsspørsmål på budsjettet for neste år. Det er med på å undergrave budsjettet, ikke at Stortinget på tampen av året fatter et vedtak om å se bevilgninger i sammenheng over flere år fordi man er opptatt av å sikre jevn finansiering av studentboligene.

Og derfor er det provoserende å lese i innstillingen, hvor det står at mindretallet frykter at flertallet kan etablere en praksis som kan undergrave Stortingets budsjettsystem. Det var vel representanten Voie som gikk høyt på banen og snakket om at dette var kreativ bokføring og prokuratorknep. Jeg foreslår at regjeringspartiene først går i seg selv og sørger for at de selv unngår å bruke prokuratorknep og kreativ bokføring, før de beskylder andre partier for å gjøre det samme. Her er det altså stor forskjell mellom liv og lære i de tre partiene. Man ser at disse tre partiene har endret oppfatning fra i fjor til i år. Det skyldes ene og alene at disse tre partiene har gått fra å være i opposisjon til å være i posisjon.

Presidenten: Presidenten har nå fire til på talerlisten. Presidenten synes i og for seg at temaet kan være interessant å fortsette å diskutere, men vi begynner nå å bli kjent med alle partienes standpunkter til dette. Jeg bare nevner dette før vi går videre.

Rolf Reikvam (SV): Ifølge representanten Søren Fredrik Voie så har flertallet ikke bestått. Han har foretatt en evaluering, og evalueringen var da tydeligvis «ikke bestått». Jeg føler meg rimelig trygg på, ja helt sikker på, at vi har bestått i forhold til våre egne politiske vedtak, og det er det viktig å evaluere det i forhold til.

Så var det de faktiske forhold. Jeg sa det i mitt første innlegg, og jeg gjentar det: Vi har vedtatt et mål, som også Høyre har vært med på, at vi skal bygge 1 000 studentboliger. Vi bevilget ut fra det for inneværende år et beløp som viste seg ikke å være nok. Vi kom ikke lenger enn til 911 boliger. Så får vi en mulighet til å rette opp dette, for vi vet at disse pengene kan brukes inneværende år. Dette er boliger som er bygd eller er i ferd med å bli bygd, og hovedregelen er at samskipnaden får ca. 80 pst. av tilskuddet ved byggestart. Altså kunne flere av disse prosjektene ha fått bevilgning allerede hvis det hadde vært nok penger. Beklageligvis var det ikke nok penger.

Så sa jeg i budsjettdebatten at jeg beklaget at vi var nødt til å kutte i studentboliger neste år. Jeg synes ikke det var noen særlig god situasjon, men det er jo det som er å prioritere. Det har regjeringspartiene påpekt overfor oss flere ganger. Vi gikk inn og prioriterte, og det betydde at vi ikke måtte kutte i studentboliger for neste år. Om vi klarer 1 000 studentboliger neste år, vet jeg ikke, det er litt avhengig av hvilke boliger det er som får tilskudd. Vi vet at det er billigere noen steder enn andre steder, og om det blir 800, 900 eller 1 000 får vi vente og se. Men målet er i alle fall fortsatt at vi skal klare å bygge 1 000 boliger hvert år i fem år, slik at vi har 5 000 boliger når perioden er omme.

Så helt til slutt: Den reduksjonen i morsmålsundervisningen som flertallet har gått inn for på noe over 10 mill. kr i forhold til et budsjett på 725 mill. kr, var heller ikke et kutt vi ønsket å gjøre. Men vi vet at for inneværende år bevilget vi ca. 26 mill. kr for mye på denne posten. Det var et underforbruk på 26 mill. på den bevilgningen vi hadde for inneværende år. Og dem har vi gjennom denne proposisjonen nå selvsagt fjernet. Dette er en regelstyrt bevilgning. Det betyr at forbruket er avhengig av satsen multiplisert med antall elever. Det er veldig stor usikkerhet, men ut fra de erfaringene vi har i inneværende år, mener vi det er mulig å foreta en slik reduksjon uten at dette går ut over aktivitetsnivået. Jeg vil gjerne understreke så klart jeg kan, at flertallet er klar på at satsen skal være uendret. Den satsen som tilskuddet er basert på, skal være uendret. Det å begynne å tukle med satsen er helt uakseptabelt i forhold til det som flertallet har sagt. Hvis det viser seg at vi i realiteten bommet, at vår budsjettbevilgning bommet i forhold til det aktivitetsnivået vi får neste år, må vi komme tilbake til det på denne tiden om ett år når vi skal foreta en gjennomgang av de ulike budsjettpostene.

Så helt til slutt: Jeg vil bare minne om at det på én av postene er et underforbruk på 200 mill. kr. Det er ikke én i salen utenom meg som har nevnt at vi bommet på det. Det blir overhodet ikke nevnt, men det at vi nå ønsker å bevilge 26 mill. kr mer, blir den store kampsaken. Det undrer meg også.

Ine Marie Eriksen (H): Det å kutte 26 mill. kr i bevilgningen til studentboliger er selvfølgelig et veldig smertefullt politisk kutt, og særlig når det er en sak man har holdt en høy profil på i valgkampen. Men budsjettbehandlinga handler også om å stå for det man gjør, og stå for det man faktisk mener.

Også SV er nødt til å ta ansvar akkurat nå. Og for å følge opp representanten Holmås" forslag om å ta i bruk fjellvettreglene, har vi også et forslag her om å følge kart og kompass. Det er kanskje noe SV burde gjøre, nemlig å følge spillereglene. Representanten Holmås fortalte at det var for lite penger på budsjettet. Det var for lite penger i ramma, og det plaget representanten Holmås noe «helt inn i granskauen» at det ikke var nok penger.

Jeg er helt enig i at det er behov for flere studentboliger, og det er nettopp derfor Samarbeidsregjeringa bevilget 26 mill. kr ekstra til bygging av studentboliger i 2002. Den ekstrabevilgningen fjernet de samarbeidende partier i komiteen ved et pennestrøk for å få penger til en symbolsak om å innføre et stipend på 40 pst. – for noen studenter – i november og desember. For å si det som det er: Sosialistisk Venstreparti og andre partiers dårlige samvittighet kan ikke begrunne at vi skal fravike en budsjettordning vi alle er enige om å ha.

Rune J. Skjælaaen fra Senterpartiet sa at dette handler om å oppfylle målsettinga om å få bygd 1 000 boliger i året. Ja, det er helt riktig. Men da kan man altså ikke kutte de 26 mill. kr i 2002-budsjettet, og i tillegg prøve å få ros for på en måte å gjenopprette de pengene i 2001. Det er altså ingen økning som ligger inne, men at man kutter. Man vedstår seg ikke kuttet, men prøver å finne en måte å gjøre dette minst mulig smertefullt på politisk.

Som ny representant og som ny i komiteen er jeg litt overrasket over at så fort SV, et av de partiene som har snakket mest om studentboliger, får snev av politisk makt, klarer de ikke å forholde seg til de reglementene som alle andre forholder seg til, og de klarer ikke å vedstå seg de kutta de faktisk gjør, fordi de er vonde.

Siv Jensen nevnte at det var snakk om 54 mill. kr, som ikke var så mye. Dette dreier seg ikke om 54 mill. kr, det dreier seg ikke om 1 milliard kr, men det dreier seg om prinsippet om å fravike reglementet. Alle de andre partiene kunne også finne veldig mange gode formål å bruke penger på akkurat i den prosessen vi er inne i i dag, men vi følger spillereglene, og derfor finner vi heller ikke penger til alle mulige gode formål på slutten av året. Også SV må prioritere, også SV må vedstå seg sine kutt. Jeg syns det er feigt av et parti som SV på slutten av året å finne fram til en slags budsjettløsning fordi man ikke har ryggrad nok til å vedstå seg sine kutt politisk.

Arne Sortevik (FrP): Etter Fremskrittspartiets mening er det økonomisk handlingsrom for å foreta omdisponeringer på slutten av året. Etter Fremskrittspartiets mening er det også formelt grunnlag i bevilgningsreglementet for å kunne gjøre nettopp det. Og for det tredje – og kanskje viktigst – er det etter Fremskrittspartiets mening politisk handlingsrom for å foreta omprioriteringer nettopp i denne prosessen på slutten av året. Det er jo faktisk slik at vi på mange måter har større handlingsrom i denne uken når vi nå sluttbehandler budsjettet for inneværende år, enn det vi på mange måter hadde for en uke siden da vi sluttbehandlet budsjettet for neste år. Det er altså et politisk handlingsrom for dem som vil bruke det.

Når man lytter til innlegg fra medlemmer av en del nåværende regjeringspartier, synes det som om de snakker bort pengene i sin iver etter å føre prosess om prinsippene. Men det som betyr noe, må jo være å skaffe til veie penger for dem som skal ha glede og nytte av dem. Og da blir det, som sagt, med undring man hører på flere av innleggene fra medlemmer av regjeringspartiene som er opptatt av å lukke igjen døren for penger som finnes.

Det er altså slik at vi på slutten av året når Stortinget nå avslutter budsjettbehandlingen for 2001, nærmest vasser i ledige penger. Det er også slik at det reglementet som er vedtatt for behandlingen av rammebudsjettet ute i komiteene, er svært strengt. Vi har ikke vært tilhenger av det, men vi måtte altså forholde oss til det når vi nå for litt siden behandlet det nye budsjettet. Jeg tror de fleste partiene vil ta innover seg og også innrømme at når man gir påplussinger, er det sider ved inndekningen som ikke alle er like glade for. Og det må det faktisk være anledning til å gi uttrykk for.

At man da jakter på mulig inndekning der hvor penger finnes, nemlig i det budsjett man behandler uken etterpå, kan jo ikke komme som en stor overraskelse. Derimot blir det med mer undring man er vitne til øvelsene fra en del partier i å lukke øynene for at de pengene finnes, og at de er mer opptatt av prosess enn av politiske vedtak som kan gi penger til de formål man er så ivrig opptatt av å forsvare – i alle fall sier man det fra denne talerstol at man er ivrig etter å få på plass penger. Da er det underlig at man vender ryggen til pengene når de ligger der, og de ligger der i budsjettet for 2001.

Presidenten: Da presidenten for tre talere siden refererte til at det var fire talere igjen, vil han opplyse om at det fremdeles er fire talere igjen! – Presidenten bare nevner det.

Odd Roger Enoksen (Sp): Jeg er enig med presidenten i at partienes standpunkter er kjent. Men hvis det skal være et forsøk på å avgrense debatten, vil jeg jo minne om at i de aller fleste saker er faktisk partienes standpunkter kjent gjennom innstillingen. Dermed kunne vi jo gjøre en slutt på å ha debatter i denne salen i det hele tatt hvis det skulle være et ønskemål. – Men jeg skal prøve å fatte meg i korthet.

Det vi har opplevd over tid, er at fantasien nærmest er omvendt proporsjonal med handlingsrommet i forhold til å finne løsninger som er til beste for folk flest, og som er forståelig for folk flest. Vi opplever nå at én dag i året er finansanalytikere synsere over ansvarligheten i budsjettet, og det er bestemmende for renteutviklingen på kort sikt. Men om regnskapstallene for det samme året viser overforbruk, som vi har opplevd på opp til 13 milliarder kr, er det knapt nok noen i denne salen som hever et øyebryn, og det gir heller ingen synlig påvirkning på renten. Man kan selvfølgelig diskutere hvordan renten ville ha vært om man ikke hadde brukt 13 milliarder kr mer i løpet av året, men det viser faktisk at vi har lukket oss selv så inne i forhold til å finne muligheter til løsning at vi må ta i bruk fantasien på andre måter.

Jeg har derfor også opplevd at statsråder har foreslått å omgjøre en statsinstitusjon til aksjeselskap med den begrunnelse at man over statsbudsjettet ikke var i stand til å bevilge tilstrekkelig med penger til statsinstitusjonsformål. Ved omdannelse til aksjeselskap ville den samme institusjonen være i stand til å gå i banken og låne de nødvendige midler og dermed finansiere helt nødvendige tiltak – som om det skulle gi mindre press i økonomien å gå i en bank og låne penger til bruk innenlands enn å få dem bevilget over statsbudsjettet! Men det viser altså at vi på stadig flere områder må ta i bruk en fantasi som neppe er hensiktsmessig for denne forsamling i forhold til å finne hensiktsmessige løsninger.

Jeg kom egentlig inn hit for å delta i neste debatt, men jeg må si at etter å ha hørt på en rekke av innleggene her, rant det meg i hu behandlingen i forsvarskomiteen i forrige uke. Jeg skulle ha vært i stand til å forstå regjeringspartienes indignasjon dersom regjeringspartiene hadde vært konsekvente. Men det er faktisk ikke mer enn en uke siden Stortinget enstemmig sluttet seg til Regjeringens forslag om å bruke 44 mill. kr til å fylle opp Luftforsvarets drivstofflagre nå på slutten av året, en bevilgning som kunne ha vært gitt på neste års budsjett, og som burde vært gitt på neste års budsjett, men hvor Regjeringen ikke hadde funnet plass til å øke forsvarsrammen for neste år, og derved i omgrupperingsproposisjonen, som vi behandlet i forrige uke, foreslo en tilleggsbevilgning på 44 mill. kr. Det var ikke én i denne salen som løftet en finger for å motsette seg det forslaget.

Riktignok ble ikke bevilgningen gjort overførbar, men drivstofflageret ble overførbart! Det skal ikke brukes på slutten av dette året. Det vil ligge på tank og bli brukt til neste år. Prinsippet blir nøyaktig det samme. Og dermed må jeg si at den indignasjonen som regjeringspartiene her har utvist, faller på steingrunn.

Statsråd Kristin Clemet: Jeg har fått et par konkrete spørsmål som jeg gjerne vil besvare.

Det første spørsmålet, som har vært gjentatt her flere ganger, dreier seg om morsmålsopplæringen. Og spørsmålet lyder vel sånn: Hvordan kan man redusere bevilgningen i 2001, hvis den ikke kan reduseres for 2002 uten at det får negative konsekvenser? Svaret på det er at behovet i de to årene er forskjellig, og at bevilgningene ifølge bevilgningsreglementet, skal være realistiske for det enkelte år.

Så har jeg fått et konkret spørsmål vedrørende studentboliger, om de midlene som eventuelt bevilges ekstra, kan brukes i inneværende år. Dette spørsmålet er tidligere besvart til komiteen, men bare la meg gjenta her at stikkordet «kan overføres» gis i tilfeller der overførbarhet er nødvendig for å oppnå de tilsiktede resultater av bevilgninger, f.eks. ved byggebevilgninger der utbetalingstidspunktet er avhengig av fremdriften i arbeidet. Departementet har i brev av 10. desember 2001 orientert komiteen om dette, og der har vi også redegjort for at før en eventuell økning i bevilgningen nå skjer, vil det bli overført ubrukte midler fra 2001 til 2002. Beløpet er ikke spesifisert i brevet til komiteen, men det ligger nå an til en overføring på 60–70 mill. kr, som er bundet til tidligere gitte tilsagn. Prosjektplaner med realistisk kostnadsramme må forelegges rådgivende organ for studentboligbygging før departementet utbetaler tilskudd. Dette er nedfelt i retningslinjene for forvaltning av tilskuddet, og er et bidrag til å sikre gjennomføring av gode byggeprosjekter. På denne bakgrunn må jeg dessverre anta at departementet ikke vil kunne utbetale den foreslåtte tilleggsbevilgningen i 2001.

Det har vært sagt i debatten her i dag at dette ikke handler om å forholde seg til formalia, for dette er politikk. I den grad det er forskjell på formalia og politikk, tror jeg jeg gjør klokt i å forholde meg til begge deler.

Karin Andersen (SV): Dette er en debatt der mindretallet fortsetter å si «klippe, klippe» lenge etter at de ser at saken er tapt. Og jeg er litt forundret over at partier som selv mener at det er smertefullt å kutte i studentboligbevilgninger, ikke er med på å forsøke å finne en mulighet for å få de pengene tilbake igjen. Om vi et øyeblikk greide å ha i fokus det vi alle sier vi er opptatt av! SV var helt åpne på det da vi behandlet budsjettet, og sa at vi ikke syntes at det var noe godt kutt. Jeg tror at både Høyre og Kristelig Folkeparti har mange slike erfaringer der de har vært med på budsjettforlik, der de har måttet gå med på kutt de ikke har likt, og der de ikke akkurat har forsvart det med den største glød og de skarpeste klørne når de har blitt konfrontert med det, men tvert imot sagt at man ved første anledning har tenkt å forsøke å rette dette opp. Det sa SV også under budsjettbehandlingen. Dette kuttet var ikke det vi ønsket oss, ved første anledning kom vi til å forsøke å rette det opp igjen. Og det har vi gjort. Vi kommer også til å forfølge denne saken til neste år i revidert nasjonalbudsjett for å løfte det enda mer, og også ved andre muligheter som skulle by seg. Jeg har kanskje også lyst til å minne om at den ekstrabevilgningen som kom til dette i budsjettforliket, kom etter at man først hadde kuttet 34 mill. kr på boliger for unge og vanskeligstilte. Det var utgangspunktet.

Så det er veldig vanskelig å skjønne at SV ikke står for det vi gjør, og ikke følger samme retningen. Tvert imot, vi har vært helt åpne på dette hele veien. Og jeg vet ikke om vi nå skal fortsette en debatt der mindretallet i dag sier: Se på SV, de kuttet 26 mill. kr i budsjettet. Og så skal vi fortsette med å peke på mindretallet og si: Nei, men dere ville ikke være med da vi skulle bevilge 26 mill. kr i dag. Jeg syns det er en barnslig måte å debattere på. Hvis vi er opptatt av flere studentboliger, forsøker vi å få det til, og det er det vi holder på med nå.

Den formaliadebatten som vi har hørt i dag, der det har vært svært store ord når det er små penger som blir flyttet på, mens det ikke blir sagt et steinsens ord når det er svære summer som blir flyttet på, syns jeg ikke har vært særlig god.

Hvis det er slik at regjeringspartiene og mindretallet i dag ønsker en slik stivbeint formalisme som de har tatt til orde for i dag, betyr det en helt annen behandling av flere saker enn det vi har hatt, og det betyr en helt annen og mye mindre mulighet for Regjeringen i dens salderingsproposisjoner til Stortinget enn det man har hatt. Og jeg tviler på at det er det regjeringspartiene og mindretallet egentlig ønsker seg.

Lena Jensen (SV): Jeg vil bare følge opp en del ting som har vært sagt i debatten tidligere. SV har blitt beskyldt for ikke å ta ansvar. Det er nettopp det SV har gjort. Vi har gått inn, og vi har tatt ansvar, både nå og i budsjettet. Dette er ikke noen snikinnføring av studentboliger på årets budsjett, som det har vært sagt. Vi vil sammen med flertallet i komiteen og i Stortinget nå benytte det politiske handlingsrommet som ligger der, til å kunne følge opp på Stortinget de målene som vi politisk har satt oss.

Jeg syns det er urovekkende, som det òg har vært sagt tidligere i debatten, at mindretallet står så steilt på at det er en snikinnføring når vi på Stortinget sammen har satt oss som mål 1 000 studentboliger.

Det har vært vanskelig å forholde seg til rammen i budsjettet, men vi som har flertallet har klart det, der regjeringspartiene har lagt til grunn et budsjett som var på omkring 240 mill. kr mindre enn Stoltenberg-regjeringens budsjett. Det har vært et tøft tak å ta for SV, men vi har klart å være med i et flertall som har snudd budsjettet til å bli et mye mer sosialt profilert budsjett.

Jan Tore Sanner (H): Jeg har ingen problemer med å forstå at det var vondt for SV å kutte i studentboligene, at det var vondt å kutte i støtten til minoritetselever, at det var vondt å kutte i IKT til videregående skole. Men det er ikke det debatten dreier seg om. Debatten dreier seg om respekten for Stortingets bevilgningsreglement, det dreier seg om respekten for Stortingets budsjettsystem. Det er et spørsmål om vi skal sitte og se på at noen partier er med på å undergrave budsjettsystemet og legitimere en praksis hvor man bare lar pengene skli over fra det ene året til det andre i strid med Stortingets eget reglement.

Jeg registrerer at både Fremskrittspartiet og SV argumenterer sterkt for en slik praksis. Det fremgår helt tydelig av innleggene i dag, hvor det argumenteres for at når det er økonomisk rom på slutten av året, må vi kunne gjøre det på den måten. Det får vi ta til etterretning. Men det som er forunderlig, er at Arbeiderpartiets representanter forholder seg stille som østers. Det er ingen fra Arbeiderpartiet som har kommentert spørsmålet om bruddet på bevilgningsreglementet, det er ingen som har kommentert spørsmålet om å undergrave Stortingets budsjettprosess, som Arbeiderpartiet har vært meget bekymret for i tidligere år. Jeg viser til mitt hovedinnlegg, hvor jeg henviste både til nysalderingen i 1999 og til debatten om utenlandsmilliarden i fjor, hvor Arbeiderpartiet var meget tydelig i denne saken.

Jeg vil konkret utfordre Arbeiderpartiets finansfraksjon, som jeg også ser er til stede her i salen, på om de nå har endret standpunkt og mener at det er greit at det etableres en praksis i Stortinget hvor man ikke legger så stor vekt på å respektere bevilgningsreglementet, hvor man ikke er så opptatt av budsjettprosessen, men hvor man tvert imot går sammen med SV og Fremskrittspartiet og er med på å undergrave disse. Jeg tillater meg konkret å utfordre Arbeiderpartiet. Jeg tror det er viktig for de debattene vi kommer til å ha i årene fremover.

Sortevik slår fast at det er økonomisk handlerom. Ja, det er det. Så kan man selvfølgelig dra opp en debatt om det er klokt å bruke mer, men den debatten skal jeg la ligge. Sortevik sier videre at det også er handlingsrom i reglementet. Ja, det er handlingsrom i reglementet dersom man fraviker § 4, og det er det saken dreier seg om. Vi tar til etterretning at flertallet har valgt å fremsette en del forslag, selv om det er påpekt både fra departementet og fra Stortingets eget konstitusjonelle kontor at det strider mot bevilgningsreglementet. Men vi insisterer på at det hadde vært riktig konkret å fravike § 4 når man foretok slike bevilgninger.

Jeg viser igjen til evalueringen som ble foretatt av budsjettreformen. Det interessante er at den evalueringen ble lagt frem i vår, og så bruker man den første og beste anledning til å bryte en av konklusjonene i evalueringen, nemlig at når man foretar bevilgninger som helt eller delvis vil komme til anvendelse på neste års budsjett, anbefaler man at det gjøres eksplisitt vedtak om å fravike § 4.

La meg også sitere fra behandlingen i Stortinget den 14. november 2000, da man behandlet den såkalte utenlandsmilliarden. Da man kom til votering, uttalte presidenten:

«Før vi går til votering, vil presidenten bemerke at han har registrert at det så vel i innstillingen som under debatten har blitt henvist til bevilgningsreglementet ... Ut fra dette mener presidenten at Stortinget ved behandling av denne saken bør gjøre vedtak om å fravike § 4 i bevilgningsreglementet.»

Jeg tror at presidenten gjør klokt i å følge samme fremgangsmåte.

Siv Jensen (FrP): Dette dreier seg om respekt for bevilgningsreglementet og budsjettsystemet, sa Jan Tore Sanner nettopp. Dette dreier seg like mye om respekt for stortingsflertallets tidligere vedtak.

Jeg har lyst til å sette dette inn i en litt større sammenheng, i og med at den debatten vi nå har, er en del av salderingsdebatten, og vil fortsette i morgen.

Det er ganske forunderlig at et beløp på 54 mill. kr kan avstedkomme så mye engasjement fra de tre regjeringspartiene, sett i sammenheng med hvilke størrelser som de facto samlet ligger i nysalderingen. De tre regjeringspartiene forholder seg med et langt gjesp til følgende to fakta: Det faktum at det har blitt innbetalt over 15 milliarder kr mer i skatter i løpet av 2001, synes ikke å bekymre de tre regjeringspartiene nevneverdig. Det er et faktum at Stortinget høsten 2000, da vi vedtok budsjettet for i år, bestemte seg for å bruke 12 oljemillarder kr. Det beløpet ble senere nedjustert i forbindelse med revidert budsjett i år til 3,7 milliarder kr. Regjeringen har nå, på grunn av at man har fått så store skatteinntekter, funnet at man ikke skal bruke dem i det hele tatt – og forholder seg til det med et stort gjesp. Her kunne man jo ha gjort noe! Her kunne man, istedenfor å bruke argumenter som Jan Tore Sanner nettopp gjorde, istedenfor å være fanatisk opptatt av at man muligens sklir med noen få milliarder kroner fra et år til et annet, ha gjort noe. Hva med det faktum at man istedenfor å bevilge til gode formål, sklir mange penger som Stortinget har vedtatt brukt, inn på oljefondet? Det blir helt parodisk når man under finansdebatten har tilnærmet hysteriske tilstander, der taler etter taler etter taler står på denne talerstol og forteller om betydningen av at man ikke skal bruke én eneste krone mer eller én eneste krone mindre. Det er akkurat slik Regjeringen nå har bestemt at vi må ha det, for at norsk økonomi skal bli bra, og for at vi skal få renten til å bli slik og utviklingen til å bli sånn. Men når man i løpet av året har betydelige avvik – vi snakker om avvik i milliardklassen – får man altså et langt gjesp. Det skal man ikke bekymre seg over i det hele tatt. Men å lage en formaliadebatt om 54 mill. kr fordi regjeringspartiene har tapt en politisk sak, skal man altså gjøre. Det synes jeg er svært urimelig.

Jeg har også i det perspektivet lyst til å minne om den debatten vi hadde for bare en ukes tid siden, da denne salen tok stilling til hvordan norske styrkebidrag til Afghanistan skulle være. Den debatten kom rett etter at vi hadde vedtatt budsjettet for neste år. Rett etter at det vedtaket var fattet, fant Regjeringen ut at det var mulig at man ville komme til å overskride mange bevilgninger som følge av Norges mulige engasjement i Afghanistan. Da vi i den sammenheng brakte budsjettspørsmålet på banen, fikk vi beskjed om at det var uverdig å bringe budsjettspørsmålet på banen når vi diskuterte noe så viktig som norsk deltakelse i Afghanistan. Hva er uverdig? Hvis vi foreslår å gjøre noe med de uverdige forholdene i norsk helsevesen eller med de uverdige forholdene når det gjelder økning i kriminaliteten, kommer de samme partiene løpende og sier: budsjett, budsjett, budsjett! Men fordi regjeringspartiene selv hadde et annet utgangspunkt, skulle man altså ikke blande inn slike småting som budsjettspørsmål. Det sier noe om hvordan hele denne budsjettprosessen er, og det sier noe om at man må sørge for å få satt dette i perspektiv før man går fullstendig av skaftet for 54 mill. kr.

Tore Nordtun (A): La meg først få opplyse at jeg hadde tegnet meg på talerlisten før Jan Tore Sanners salvelsesfulle innlegg hvor han sa at Arbeiderpartiet forholder seg taust. Det gjør vi ikke, vi forholder oss overhodet ikke tause. Men dette er blitt en voldsom debatt om en for så vidt liten – meget liten – sak. Politikken i saken dreier seg om vi skal opprettholde de 1 000 studentboligene som studentene er blitt lovet tidligere. Beløpet dreier seg om 54 mill. kr. Og så holder man på å snu nesten hele verden på hodet på denne saken!

Jeg kan forsikre Høyre og regjeringspartiene om en ting: Arbeiderpartiet vil stå last og brast i forhold til budsjettreglementet, handlingsregelen og reglene for oljefondet. Det er ikke tvil om det. Men når man går så høyt på banen som regjeringspartiene gjør, tror jeg man skal være litt forsiktig. Man må tenke litt på historien, og man må se litt på hva som gjøres i denne sal, i de forutgående dagene og i morgen. Vi foretar jo en rekke overføringer osv. – att og fram – for å få maskineriet i Norge til å gå. Og så lager man altså en kolossal sak av dette, som om det skulle stå om hele reglementet!

Jeg må spørre regjeringspartiene – for jeg syns statsråden hadde en mye bedre vinkling på saken: Har de ikke oppdaget at de er i mindretall i denne sak? Jeg syns regjeringspartiene skulle være en smule ydmyke overfor flertallet. Vi må få en slik situasjon i salen at også flertallet og regjeringspartiene kan snakke godt sammen. Men her kjører man på som om man skulle sitte med et voldsomt stort flertall.

Det er bare noen uker siden statsministeren brukte sitt aller sterkeste våpen, som ikke er brukt på mangfoldige år i Det norske storting, og truet igjennom et budsjett. Så lager man en voldsom debatt om 54 mill. kr i dag, i etterkant, og om de skal være overførbare eller ikke. Og det skal stå om Arbeiderpartiets og andre partiers troverdighet i forhold til budsjettreglementet! Saken er tatt fullstendig ut av proporsjoner og dimensjoner.

Jeg syns statsråden hadde et meget godt innlegg. Hun sa at dette dreier seg både om formalia og politikk. Det er en god kommentar. Jeg syns hennes innlegg bar bud om at hun var glad for litt mer penger på denne posten.

Elsa Skarbøvik (KrF): Det var fristende å ta ordet, og jeg lar meg friste i denne sammenheng ved å høre på en slik debatt, som det er lenge siden vi har hatt. For jeg føler nå at dette faktisk dreier seg om politikerforakt.

Komitelederen sier han undrer seg over mangt. Men det som undrer meg aller mest, er at han bruker sin dobbeltstemme i komiteen til å presse igjennom et forslag her som vil gå på tvers av bevilgningsreglementet.

Sønnen min er aktiv i et fotballmiljø. En dag fant han ut at han ville se bort fra offsideregelen, men han ville fortsatt være på laget og spille videre, for han ville så gjerne ha flere mål. Det gikk ikke så lenge før han ble satt ut av laget.

Slik er det også i politikkens verden – det er visse spilleregler, bl.a. når det gjelder budsjettforholdene. Her i Stortinget har vi vårt eget bevilgningsreglement, for at vi skal ha noen spilleregler å forholde oss til som er like for alle. Ellers blir det ganske tilfeldig.

Jeg gleder meg over flere studentboliger – ikke tvil om det – og var glad for å se at Samarbeidsregjeringen ville bevilge 26 mill. kr utover Stoltenberg-regjeringens budsjett. Jeg ble ganske lei meg da det ble kuttet ut av opposisjonspartiene, som hadde flertall. Men det er realt å si at man heller ville ha noe annet isteden. For politikk er prioritering.

Jeg er redd politikerforakten blir styrket gjennom denne debatten i dag, for nå kan enda flere si at politikere sier en ting en dag, for så å finne bakveier den neste for å komme seg unna. Jeg forventer iallfall at partier som har prøvd ut regjeringskontorene, viser større mot til å bryte ut av flertallet med Fremskrittspartiet og SV, som har levd hele sitt liv i opposisjon.

Ingebrigt S. Sørfonn (KrF): Eg skjønar at Framstegspartiet er tilfreds i denne saka, for dei er jo i ferd med å få støtte til eit prinsipp som dei har hevda lenge. Eg skjønar òg fleirtalet sitt behov for å prøva å snakka om noko anna enn det som saka dreier seg om, og det har vore brukt forskjellige teknikkar for å oppnå det.

Det er tydeleg at Dagens Næringsliv tar denne saka veldig alvorleg, for då dei skreiv om «Budsjetttriks» i går, skreiv dei så sterkt om det at dei brukte tre t-ar etter kvarandre!

Det som denne saka eigenleg kan kokast ned til, er ikkje realitetane i saka. Realitetane ville verta nett dei same. Men det det dreier seg om, er om Stortinget skal halda seg til dei retningslinene som Stortinget sjølv trekte opp for eit halvt år sidan, nemleg om ein skal gjera vedtak om å fråvika § 4 i budsjettreglementet.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 9.