Morten Lund (Sp) (ordfører for saken): Finanskomiteen har behandlet forslaget fra representantene Hedstrøm og Solholm, og det er en enstemmig komite som har besluttet å foreta en forenklet behandling av dette Dokument nr. 8-forslaget med henvisning til Presidentskapets brev av 8. mars 2002, der det henvises til forretningsordenens § 29 annet ledd siste setning, som lyder slik:

«Finner komiteen det utvilsomt at forslaget ikke fortjener Stortingets tilslutning, bør den uten videre fremme innstilling om at forslaget ikke bifalles.»

Det er derfor ikke avholdt høringer om hvorvidt importvernet for poteter skal avskaffes. Ei heller er det bedt om den vanlige redegjørelsen fra departementet.

Hele komiteen med unntak av Fremskrittspartiet mener dette spørsmålet ikke er egnet for behandling som en enkeltsak. Flertallet viser til at omfanget av tollbeskyttelse av jordbruksvarer, hvilke produkter som skal omfattes, og nivået på tollsatser er et resultat av behandling her i Stortinget, bl.a. landbruksmeldingen, årlige forhandlinger mellom landbruksorganisasjonene og staten samt forhandlinger med andre land innenfor rammene av EØS-avtalen og WTO-avtalen.

Fremskrittspartiets forslag om omgående å oppheve importvernet for poteter er etter Senterpartiets mening dramatisk. Om det ble gjennomført, ville norsk potetproduksjon opphøre ganske fort, muligens med unntak av noen få områder med særlig gode dyrkingsforhold og en beskjeden nisjeproduksjon. Norsk potetindustri, som er av ganske stort omfang, ville likeså forsvinne. Økonomien i en betydelig norsk produksjon ville bli ødelagt, og jeg tviler på at utsalgsprisen til forbruker ville bli lavere.

Ifølge forslagsstillerne brukes det nå bare 30 kg matpotet pr. person pr. år. Prisen til bonden er avtalt til 2 kr pr. kg. I butikken blir prisen kanskje 5 kr pr. kg, men vi betaler altså totalt kun 150 kr pr. person i året for matpoteten – 600 kr for en familie på fire. Det er litt mer enn det koster å fylle en bensintank. Det er etter min mening en svært billig og god matvare, som produseres her i Norge, og som vi selv tar ansvaret for å produsere. Jeg synes det er viktig å understreke.

Fremskrittspartiet påstår at kvaliteten blir bedre om markedet åpnes for fri import hele året. Man antar vel at norske produsenter da vil skjerpe seg, slik at kvaliteten, som påstås å være elendig, blir førsteklasses. Jeg vil påstå at norske matprodusenter i dag så absolutt gjør sitt beste og er opptatt av kvalitet, og jeg tror at de fleste ledd i matvarekjeden er det.

Jeg synes ikke vi skal prøve ut et slikt forslag for å finne ut om det fungerer slik Fremskrittspartiet mener. Jeg føler meg trygg på at klager fra kundene når fram til produsentene også i dag, selv om ordningen med kvalitetsgradert pris, som vi har hatt i mange år, ble fjernet for noen få år tilbake.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Øystein Hedstrøm (FrP): Jeg synes at flertallet i finanskomiteen har vært veldig defensive. Når det gjelder potetproduksjonen i Norge, og særlig når det gjelder lagringspoteter, har dette vært et betydelig problem i år etter år, og når Norge nå er i den situasjon at vi skal produsere kvalitetsprodukter, har vi beviselig Vest-Europas dårligste poteter. Folk i bransjen som er en del av dette gjennomregulerte systemet – f. eks. lederen i NorgesGruppen, som er en stor aktør i dette markedet – våger likevel å stå frem og si at 80 pst. av norske matpoteter er smakløse. Vi har et vell av kvaliteter ute i Europa til fornuftige priser. Når dette i over ti år har vært et betydelig problem her i landet, og man ikke beskikker sitt eget bo i denne verdikjeden for poteter, skal vi ikke da snart sette forbrukeren i fokus? Er det ikke snart på tide? Og til representanten Lund: Jeg tror ikke at WTO og andre internasjonale organisasjoner har noe imot at vi reduserer importvernet for poteter for at denne bransjen skal få noe å strekke seg imot og forstå at den må gjøre noe. Og når det gjelder landbruksforhandlingene: Vi har ikke differensierte målpriser. Jeg har i det siste vært i kontakt med en rekke bønder som sier: Vi vil gjerne produsere kvalitet , men målprisen er lik for alle typer poteter, og det gjør at vi ikke kan satse på det. Så jeg vil spørre representanten Lund, som tilhører et parti som vil ivareta bøndenes interesser: Er det fornuftig at potetproduksjonen går ned fordi vi ikke kan produsere kvalitet her i landet, og hva vil Senterpartiet reelt foreslå for å ivareta bøndenes interesser, nemlig at vi skal være konkurransedyktige i potetmarkedet i fremtiden?

Morten Lund (Sp): Jeg vil avvise at produsentene av poteter, og de som fører potetene ut på markedet, ikke setter kundenes interesser i fokus. Det er jeg helt sikker på at de gjør. At det likevel går an å forbedre de tilfellene der kvaliteten ikke er på topp, det tror jeg, men det virkemidlet som bl.a. finnes, er rett og slett å sende et lass poteter tilbake til produsenten uten betaling. Det er et nokså sterkt virkemiddel. Jeg har god kjennskap til hvordan prøveordningene og kvalitetssjekkingen skjer, og jeg tror at dette er det vi skal bygge på fortsatt.

Så finnes det bestandig enkeltpersoner som sier at det vi lager, det vi holder på med i dette landet, ikke tilfredsstiller kravene – det er mye bedre det vi kan få andre steder. Jeg synes vi skal ta slike enkeltuttalelser for det det er, enten uttalelsene nå kommer fra en kokk eller de kommer fra en som ønsker å selge poteter. Jeg ser ikke bort fra at noen av aktørene i markedet ser at de tjener bedre på det som kommer fra utlandet, og som de kan ha friere priser på.

Så til dette med å kunne ha unntak fra systemet med målpriser for enkelte nisjeprodukter, for enkelte kvaliteter som er annerledes. Det har vi som var i næringskomiteen i forrige periode, vært opptatt av, nemlig at det må drøftes gjennom jordbruksavtalen å få fram et system som bl.a. gjør at spesielle kvaliteter på kjøtt, spesielle kvaliteter på poteter, ikke er innenfor det systemet der prisene begrenses av målprisene. Jeg tror vi kommer til å få flere og flere slike nisjeproduksjoner der prisnoteringen er fri i forhold til de tradisjonelle målprisene. Men vi trenger de tradisjonelle målprisene for hovedproduktene, og vi trenger helt klart en grensebeskyttelse i form av tolltariffer for å kunne ha en markedsregulering.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Torstein Rudihagen (A): Eg er samd med forslagsstillarane i at vi må ha fokus på både matkvaliteten og forbrukaromsynet. Men sjølv om det verkar relativt uskuldig å foreslå å ta bort det tollbaserte importvernet på poteter, kjem vi ikkje utanom at vi må sjå dette i ein litt større landbrukspolitisk samanheng. Da trur eg det er grunn til å minne om kva som er målet med landbrukspolitikken vår, som faktisk også eit fleirtal i denne salen har slutta seg til. Det er for så vidt to ting. Det eine er at vi skal ha eit landbruk i dette landet som skal produsere trygg og god mat. Det høyrest kanskje opplagt ut at vi skal ha ei slik målsetjing, men i dagens situasjon, der vi faktisk kunne importere stort sett det vi har behov for av landbruksprodukt frå andre land, er ikkje det ein opplagt ting – det er eit bevisst val. Det andre valet vi har gjort, den andre målsetjinga, er at vi skal ha eit landbruk over heile landet. Det er eit val vi har gjort fordi vi vil bruke landbruket som eit distriktspolitisk verkemiddel – for å halde ved lag levande bygder, kulturlandskap, og i det heile teke busetjinga rundt omkring i dette landet. Begge desse vala kostar. Men vi har gjort dei heilt bevisst, og den norske befolkninga har òg vore villig, så langt, til å vere med og betale for kva dette kostar, nettopp for å bevare busetjinga alle stader i landet.

Vi bruker årleg om lag 13 milliardar kr i direkte landbruksstøtte, i tillegg til at det importvernet som vi nå diskuterer, er kostnadssett til 6–7 milliardar kr.

Det som er utfordringa for landbruket i dag, er lønnsemda, eller rettare sagt mangelen på lønnsemd. Den kan ein ikkje møte ved å auke standardproduksjonen, for der har ein nådd eit tak stort sett på alle område. Vi har jo berre vår eigen marknad. Og di meir folk reiser til Sverige og Danmark for å handle, di mindre blir vår marknad. Ein kan altså ikkje møte dette ved å auke prisen på produkta, for då krympar jo marknaden endå meir. Då er det blitt slik at ein har blitt meir og meir avhengig av overføringar frå staten. Og når ein ser at desse overføringane nå møter eit tak, både i forhold til internasjonalt regelverk, særleg WTO, og i forhold til det som det kanskje er mogleg å få aksept for i det politiske miljøet, så ser ein at handlingsrommet ikkje er veldig stort. Då er det viktig å prøve å utvikle produkt mot ein meir kjøpe- og betalingsvillig marknad, slik at bonden kan få meir betalt. Det er det som ligg i det såkalla verdiskapingsprogrammet.

Dersom vi nå er med på å redusere den marknaden som norsk jordbruk har, ved å svekkje det tollbaserte importvernet, får vi ein svært vanskeleg situasjon for det norske jordbruket, som eit stortingsfleirtal har sagt at ein vil halde oppe. Vi veit at importvernet er veldig sterkt pressa, særleg då frå WTO og dei nye forhandlingane vi skal inn i der. Og vi vil jo ha eit best mogleg forhandlingsutgangspunkt. Det var også derfor næringskomiteen og Stortinget understreka heilt klart i behandlinga av landbruksmeldinga i førre periode at importvernet er av avgjerande betydning, og at det må vi kjempe for. Det må vere utgangspunktet vårt i forhandlingane. Og da synest eg det på ein måte blir å svekkje vårt eige forhandlingsutgangspunkt nå einsidig å innføre tiltak for å redusere importvernet. Det får vi heller kome attende til gjennom dei forhandlingane som vi skal føre framover.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Øystein Hedstrøm (FrP): Representanten Rudihagen og jeg satt sammen i næringskomiteen i forrige periode og jobbet mye med disse sakene. Han var nå inne på dette med grensehandelen. Sist jeg var i Sverige, på Nordby, ville jeg sjekke kvaliteten på poteter, og jeg var bortom denne utsorteringsskålen for å se på kvaliteten der. Jeg gikk bort og så på potetene, og det var ingen som hadde mørke flekker, det var ingen som bar preg av skader. Jeg spurte ekspeditøren: Er dette svenskproduserte lagringspoteter? Ja, sa han, det er King Edward, og de settes på omtrent samme tidspunkt som dere setter poteter i Norge. Etter hva jeg kunne bedømme ut fra utseende og fasthet – og jeg er ingen spesialist – var det flotte poteter. Og det er jo nettopp det at når vi bare snakker og snakker i denne salen og ikke lager rammebetingelser, så vinner våre konkurrenter. For flere og flere vil da selvfølgelig også kjøpe grønnsaker og poteter i Sverige, når ikke vi beskikker vårt bo.

Og til dette med tollbasert vern: Jeg forstår den politiske intensjonen med å bevare det, og det aksepterer jeg. Men i et brev jeg fikk fra NorgesGruppen, påpeker de at i perioden 15. mai–15. juli dobles importavgiften – i en periode hvor vi ikke har noen norsk potetproduksjon eller helt marginal produksjon. Og det de slår fast, er at det skader den norske potetproduksjonen, for det er mye bedre, sier de, at man har import når det ikke er norsk produksjon, for da slipper norske potetprodusenter, grossister og markedsførere å opparbeide dette markedet på nytt. Men da har vi altså så viselig doblet importavgiften. Så jeg vil spørre Rudihagen om han kunne være villig til å vurdere om det er en fornuftig ordning – han var jo inne på norske produsenters interesser – å doble avgiften i denne perioden når vi ikke har noen særlig norsk produksjon.

Torstein Rudihagen (A): Slik eg forstår Hedstrøm, er han primært oppteken av at vi skal betre kvaliteten for forbrukarane, og han uttalar at det er auka konkurranse som på ein måte skal endre rammevilkåra våre, og som òg gjer at den norske bonden og foredlingsindustrien skjerpar seg slik at vi får betre kvalitet. Men så peiker jo Hedstrøm sjølv på at det allereie er ein veldig stor konkurranse.

Vi har år om anna høyrt om den aukande handelen av jordbruksvarer i Sverige, og òg i Danmark. Og da er det jo slik at den norske jordbrukaren og produsenten og næringsmiddelindustrien allereie er utsett for ein veldig stor konkurranse på dette området. Det skulle i seg sjølv vere incitament godt nok til at norske jordbruksprodukt skal ha ein best mogleg kvalitet, for elles ser ein jo at den marknaden som eg var innom i stad, år om anna krympar. Med andre ord: Konkurransemomentet som drivkraft for å betre kvaliteten er der allereie. Og kvaliteten blir ikkje noko særleg betre sjølv om vi gjer det dramatiske og reduserer det importbaserte tollvernet.

Dersom det er slik at kvaliteten ikkje er god nok, trur eg at vi må rette søkjelyset mot dei rammevilkåra som jordbruket elles har, og sjå om vi kan vere med på å betre situasjonen der, slik at ein har større moglegheiter til å kunne forbetre produktet sitt. For det er i alles interesse. Eg refererte på ein måte målsetjinga med landbruket i mitt innlegg, at vi skal ha ein trygg og god matproduksjon i dette landet, og det har vi eit felles ønske om.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Øystein Hedstrøm (FrP): «Skandaløse poteter» var tittelen på en artikkel i tidsskriftet Norsk Landbruk. Innholdet i artikkelen var ikke mindre sterkt enn overskriften. Debatten om dårlige norske matpoteter har blusset opp igjen, men problemet har vært kjent i mange år. Lite eller ingen ting er gjort siden sist søkelyset ble satt på dårlige norske potetkvaliteter.

Dette landbruksproduktet har lenge vært det mest utskjelte på grunn av råte, vorteskurv, grønnfarge, høstningsskader og smakløshet. Det politiske flertall som styrer landbrukspolitikken, har ikke lyttet til forbrukerne, som lenge er blitt tilbudt en potetkvalitet langt under pari. Fremskrittspartiet mener konsumentene ikke lenger bør finne seg i sekunda varer, f.eks. at halve poteter må skjæres bort, eller at hele poteter må kastes. Det burde øyeblikkelig åpnes for alternativer. De finnes i rikt monn og vil utvilsomt kunne tilfredsstille forbrukernes kvalitetskrav.

La meg ta noen eksempler på tingenes tilstand. I dag behandles poteten som stein. En potet har et fall på 12-15 meter fra den kommer fra produsent til den når forbruker, og det for et produkt som ikke skal utsettes for støt, men behandles like forsiktig som epler. Selv om det er helt åpenbart at det er mye som kan gjøres, har man heller sett tendenser til en skyttergravskrig, ikke bare blant politikerne som vi opplever her i dag, men de ulike leddene i verdikjeden skylder på hverandre selv om aktørene utmerket godt vet at det finnes et forbedringspotensial hos dem alle.

Produsenter, grossister og detaljister har ikke fulgt med i timen. Det er det som sannheten. Man kan mistenke at veldig mye av den gamle landbrukstankegangen sitter igjen. Jordbruksforhandlingene med jordbruksavtale og reguleringssystemer som ensidig har vært rettet mot det bestående, er det som har fått gjennomslag. Man har vært mest opptatt av å produsere riktig mengde poteter til det norske folk. Man har i stor grad prioritert å dyrke poteter som har vært enklest å dyrke og sortere. Volum har betydd mye mer enn smak og kvalitet. Dette har medført at autoriteter i bransjen står frem og innrømmer at 80 pst. av norske matpoteter ikke er spesielt gode.

Sannheten er at det meste svikter. Svært mye kan forbedres, både når det gjelder valg av sorter, behandling på produksjonsstedet, pakking og eksponering. Til tross for forbedringspotensialet og til tross for klager gjennom mange år fra landets forbrukere har det vært mest lettvint å la tingene gå som før.

Det er bemerkelsesverdig at dette skjer når det er opplest og vedtatt at vi skal satse på kvalitet når det gjelder landbruksvarer i dette landet. Ser man på den behandlingen som har vært i finanskomiteen, er det ingen andre partier enn Fremskrittspartiet som kommer med forslag som kan bidra til fornuftige løsninger som tjener forbrukerne. Dette bør egentlig ikke forbrukerne akseptere lenger. Det må være grenser for hva de må finne seg i fordi aktørene i verdikjeden og det politiske flertall ikke har gjort noe for å løse problemet. Forbrukerne skyves ut over sidelinjen, slik vi har opplevd det gjennom mange år, selv om den dårlige potetkvaliteten er aktørenes og ikke forbrukernes problem. Det er et godt eksempel på hvordan landbrukspolitikken roter det til for norske forbrukere. Helt selvfølgelige mål for landbrukspolitikken må være, og det burde alle være enig i,

• 1. å sikre kvalitet på de matvarene vi skal spise

• 2. å sikre at forbrukerne har et reelt valg mellom forskjellige typer varer, både norske og utenlandske

• 3. å sikre forbrukerne forbrukervennlige priser bl.a. gjennom kvalitetskonkurranse mellom leverandørene

Vi kan konstatere at ingen av disse kravene er tilfredsstilt i dag. På bakgrunn av debatten i mediene har vi opplevd at enkelte aktører nå ønsker å satse ressurser for å forbedre kvaliteten. Fra landbruksministerens side uttales det at det må bygges inn en prismekanisme og et jordbruksavtalesystem med et mye sterkere markeds- og kvalitetsfokus enn det vi har i dag. Men dette vil han overlate til forhandlingene i forkant av jordbruksoppgjøret.

Basert på erfaringer gjennom mange år: Fremskrittspartiet har ikke tillit til at man nå vil få til løsninger som er gode nok for forbrukerne. Derfor er det på høy tid å fjerne det tollbaserte vernet for poteter. Det vil være et bidrag som kan gi konsumentene et bedre tilbud og flere valgmuligheter gjennom i større grad å åpne for utenlandske varer. Videre må utenlandske aktører gjøres oppmerksom på de betydelige markedsmulighetene som foreligger. Det er poteter nok av god kvalitet og til akseptable priser. Dette vil presse den norske verdikjeden for poteter til å bli mer markedsorientert.

Helt til slutt: Det tollbaserte vernet er ment som et virkemiddel for å gi den norske potetproduksjonen beskyttelse. Da jeg satte meg inn i dette, fant jeg det oppsiktsvekkende at denne importavgiften økte til det dobbelte i perioden 15. mai til 15. juli. I denne perioden trengte ikke norsk produksjon en beskyttelse. Hvorfor ha en importavgift når vi bare har en helt marginal norsk produksjon? Markedssituasjonen er slik at det ikke er noe å beskytte. Da må det være en fordel at forbrukerne får billigere poteter ved at importavgiften fjernes i denne tidsperioden. Det må da bare være en fordel for norske produsenter å få opp potetforbruket på forsommeren, slik at norsk produksjon kan surfe videre når norske nypoteter får et volum fra midten av juli og utover.

Jeg vil ta opp Fremskrittspartiets forslag referert i innstillingen.

Presidenten: Representanten Hedstrøm har tatt opp det forslag han refererte til.

Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 3.