Presidenten: Etter ønske fra justiskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 10 minutter til sakens ordfører og 5 minutter til hver av de øvrige gruppene.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til tre replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Jan Arild Ellingsen (FrP) (ordfører for saken): Når Stortinget og de forskjellige komiteene får tildelt saker, er det bestandig interessant å se hvor alvorlig en sak er – hva slags motivasjon ligger det i saken, hva slags utfordringer ligger det i den.

Noen ganger anser man en sak for å være forholdsvis liten av omfang. Det var utgangspunktet for denne saken, selv om den nok for dem som er berørt, betyr veldig mye. For komiteen har det vært en utfordring, men også en mulighet, å søke seg fram til løsninger for å imøtekomme intensjonene fra forslagsstillerne, men samtidig ivareta dem som blir utsatt for å få et av barna sine bortført. Sannsynligvis er det vel ikke noe verre som kan skje et foreldrepar eller en forelder, enn at noen – og gjerne noen i tidligere nær familie – bortfører et av barna. Det er sannsynligvis noe av det verste som kan ramme en familie.

Således er det et godt initiativ som her er tatt fra forslagsstillerne. Stortinget skal vise hvordan man er i stand til å håndtere utfordringene og alvoret som ligger her. Selv om det sannsynligvis på årsbasis er ganske få saker som berører denne typen problemer, er det ikke noe mindre viktig av den grunn. Man må sannsynligvis oppleve det for å kunne forestille seg hvilken dyp inngripen det er i noens liv å miste et av barna sine, selv om det er for en kort periode. Selv om du vet hvem som har barnet ditt, er det ikke noe mindre alvorlig av den grunn.

Man leser dessverre av og til i media om hvor vanskelig det er i Norge med norske foreldre som seg imellom slåss – for å bruke et slikt begrep – om foreldreansvar og foreldrerett. Det blir jo ikke noe enklere når det er involvert mennesker fra andre land, med annen nasjonalitet og med annen familie- og kulturbakgrunn. Da blir nok utfordringene dessverre enda større i noen tilfeller.

Jeg tror at noe av det viktigste vi skal ta med oss, er å fokusere på barnets situasjon og barnets rolle. Barn velger ikke sine foreldre, dem er man tildelt fra fødselen av – på godt og ondt, og konsekvensene det gir, kan vel overraske av og til. Selv om foreldre har de beste intensjoner, kan det allikevel bli feil. Selv om intensjonen her er barnets beste, kan det, som sagt, også her bli feil.

Når det gjelder de konkrete forslagene som er kommet fra de tre representantene fra Arbeiderpartiet, og komiteens behandling av dem, er det man har sett på her: Hva skal til for å gjøre dette enklere? Jo, bl.a. er det en ambisjon om å få flere land til å slutte seg til internasjonale konvensjoner, f.eks. Haag-konvensjonen. Det var en av intensjonene til forslagsstillerne som justiskomiteen har takket ja til å være med på, og sender utfordringen videre til Regjeringen for å forestå det videre arbeid.

Når det gjelder fri rettshjelp, vil det også kunne være en utfordring. Komiteen har der sagt at

«dersom et barn blir bortført fra Norge, så skal norske myndigheter bistå den som har foreldreansvaret».

De som er bosatt i Norge og som har foreldreansvaret, skal få fri rettshjelp. Erfaringen så langt er vel at man i stor grad imøtekommer sånne søknader. Man vil komme tilbake til det når Regjeringen til høsten legger fram endringer i rettshjelpsloven. Sånn sett er komiteen langt på vei fornøyd og anser at dette vil dekkes opp.

Et annet moment er hvor kompetansen fins, og hva som er problemområdene i forhold til denne typen saker. Initiativtakerne har fremmet et forslag om å nedsette en arbeidsgruppe til å se på dette, noe som komiteen har sluttet seg til. Det var en diskusjon i komiteen om hvem som burde være med i denne arbeidsgruppen – skulle Regjeringen selv fritt kunne plukke ut, eller skulle man gi noen signaler fra komiteen om det? Etter litt fram og tilbake endte man med å mene at både politiet og utenrikstjenesten bør være med i gruppen. Det er vel ganske naturlig siden en bortføringssak blir en politisak. I disse sakene er det vel sånn at de fleste bortføringer skjer til et annet land – hvis ikke måtte vi ordnet det internt – og da er det naturlig at utenrikstjenesten også er med, og andre som måtte sitte på kompetanse i forhold til dette. Og det er det nok dessverre en del som gjør.

I tillegg hadde forslagsstillerne et ønske om å foreslå en egen organisasjon til å gjøre denne jobben, samt å opprette egen telefonlinje. I utgangspunktet drøftet komiteen det også en god del fram og tilbake før man trakk konklusjonen. Vi tok det som var forslagene nr. 7 og nr. 9 fra forslagsstillerne, inn under punkt 3, så det ligger nå til arbeidsgruppen å vurdere hvordan man vil sammenfatte dette, og hva man vil ta tak i. Det kan være at svaret ligger i det som var de to forslagene, men man ber nå gruppen se på det.

Videre er økonomi en faktor. Har man dårlig økonomi, kan det være vanskelig å gjennomføre bortføring, har man bedre økonomi, kan det muligens være enklere. Komiteen har vært samstemt i forhold til å se på muligheten for å stanse økonomiske ytelser til den som bortfører et barn fra Norge. Det burde etter undertegnedes skjønn iallfall være en selvfølgelighet. Det blir for meg et paradoks at en person som tar med seg et barn ulovlig ut av landet, samtidig mottar offentlige ytelser fra Norge. Det harmonerer ikke med omfanget av saken og innholdet i saken. Der har komiteen vært samstemt.

Likeledes har komiteen vært samstemt i forhold til å få en gjennomgang av straffeloven § 216. Det vil man komme tilbake til når Straffelovkommisjonens arbeid som foreligger, skal gjennomgås av Stortinget senere. Komiteen har også sagt noe der om at man i bortføringssaker bør straffes strengere, i hvert fall gitt et signal om viktigheten av det – man gir her et politisk signal om konsekvensene av det.

Men det er også et mindretall her, som består av Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet. Vi har tatt opp forslag om å utvide pågripelsesadgangen for barnebortfører ved tilbakekomst til Norge. Mindretallet mener at det bør være en selvfølge at man har en veldig aktiv holdning til dette, og vi er ikke redd for det som flertallet har antydet, nemlig at man i så fall kan havne i en situasjon hvor man pågriper bortføreren, men ikke får en løsning på saken. Vi synes at det er viktig at det her vises en konsekvent og rask reaksjon. Jeg regner for øvrig med at andre representanter vil komme tilbake til de forslagene som mindretallet står bak.

Det samme mindretallet har et forslag som går på å beslaglegge barnebortførers formue i Norge, og et om å gjøre barnebortføring til umiddelbar skilsmissegrunn. Selv om flertallet har avvist de to forslagene, synes jeg allikevel man skal ha honnør for intensjonen i dem. For det er nok i hovedsak intensjonene Stortinget debatterer mange ganger. Det er åpning for å beslaglegge formue i dag, men allikevel bør dette presiseres. Å gjøre barnebortføring til umiddelbar skilmissegrunn bør også etter mindretallets vurdering være et fortrinn. Det betyr at konsekvensene blir enda tydeligere for dem som vurderer å foreta eller foretar en bortføring. Herved tar jeg opp mindretallets tre forslag.

Som sagt har komiteen jobbet mye med dette, det har vært et stort engasjement rundt dette forslaget. Jeg synes at resultatet viser at komiteen står veldig samlet i forhold til å ha en ambisjon om å ha et bedre verktøy for å komme i inngrep med og gjerne forhindre og redusere omfanget av barnebortføring.

Presidenten: Representanten Jan Arild Ellingsen har tatt opp de forslagene han refererte til.

Eirin Faldet (A): Jeg takker Ellingsen for en veldig grundig gjennomgang av en veldig alvorlig sak.

Flere barn blir i dag bortført fra Norge. Det er derfor nødvendig at det nå blir lovfestet flere tiltak for å hindre barnebortføringer. Vi trenger sårt regler som gjør det enklere å få brakt barnet tilbake til den rette omsorgspersonen i Norge.

Barnebortføring er så alvorlige saker at undertegnede sammen med andre representanter fra Arbeiderpartiet fant det nødvendig i Stortinget å foreslå tiltak som bl.a. sørger for mulighet for staten til å stanse økonomiske ytelser til barnebortføreren.

Vi ønsker også egen telefonrådgivningslinje og en vurdering av bortføring som umiddelbar skilsmissegrunn. Det haster med tiltak. Alle slike saker er tragedier som rammer både barn og omsorgspersoner svært hardt.

I dag er en viktig dag for alle dem som har opplevd den tragedien å bli fratatt barnet sitt. Enda viktigere er dagen for dem som i framtiden kanskje vil unngå å måtte bli del av en barnebortføringssak som følge av at vi nå setter i gang målrettede tiltak. Unngår vi én episode hvor et barn blir tatt vekk fra omsorgspersonen sin mot sin vilje, unngår vi ett tilfelle hvor en forelder må sitte med uvissheten om hvor barnet befinner seg, ja, da er det vel verdt med alle tiltakene.

Det er viktig å påpeke at like viktig som lovfestede tiltak er selve debatten om problemet. At fokuset er rettet mot de familier og de barn som opplever dette, er viktig for å øke bevisstheten rundt temaet. Saker om barnebortføring er ikke egnet for partipolitisk polemikk og taktikk. Det må vi være enige om.

I Norge sitter flere enslige foreldre som ikke har sett sine små barn på lang tid. Det gjør vondt å lese om og høre om alle de foreldre som sitter igjen uten anelse om hvor barnet deres befinner seg, eller om de noen gang vil få se det igjen.

Vi hører om mødre, og fedre, som sitter hjemme i visshet om hvor barnet er, men som ikke har noen mulighet til å få det tilbake. Vi har sett og hørt hjertegripende historier om barn som blir tilbakeført etter mange år i annet land, der barndommen deres har gått uten at den ene forelderen har fått tatt del i den.

Problemet med barnebortføring er kanskje ikke så stort i antall, men det øker. I tillegg til økende antall er sakene av slik karakter at det er helt umulig å sette seg inn i hvilke følelser og opplevelser de berørte parter sitter igjen med. Bare en som selv er blitt fratatt sitt barn, kan vite hvilken tragedie dette er. Bare et barn som selv har måttet tilbringe mindre eller større deler av sitt liv bortført, vet hvilken tragedie dette er.

Arbeiderpartiets forslagsstillere mener vi har kommet fram til noen gode målrettede tiltak i kampen mot barnebortføring. Det er derfor skuffende at vi ikke har fått tilslutning til alle punktene, noe jeg beklager sterkt.

Vi må tørre å gå langt i virkemiddelbruken når det gjelder saker av så alvorlig karakter. Dette gjelder saker hvor barn blir bortført mot sin vilje, dette gjelder saker hvor foreldre blir sittende igjen i uvisshet om hvor barnet deres er, og om barnet har det bra. Ingenting skal stå uprøvd i kampen for å bli kvitt problemet med barnebortføring.

Mange gode tiltak vedtas her i dag når det gjelder å hindre bortføring av barn til andre land. Jeg mener at vi her hjemme må

• øke innsatsen for å få flere land til å slutte seg til Haag-konvensjonen

• utvide rettshjelpstilbudet i Norge og i utlandet

• øke samordning og oppretting av arbeidsgruppe i Norge for slike saker bestående av politi, utenrikstjenesten og øvrige relevante myndigheter som kan reagere raskt og effektivt

• øke mulighetene for å stanse økonomiske ytelser til barnebortfører fra Norge

• vurdere å gjøre barnebortføring til umiddelbar skilsmissegrunn

• gi offentlig bistand til å etablere norsk støtteorganisasjon for ofre for barnebortføring

• etablere egen telefonrådgivningslinje

Summen av de tiltak vi har foreslått i Dokument nr. 8-forslaget, vil gjøre ting lettere i kampen mot barnebortføring. Vi kan ikke endre på de tragiske hendelser vi har hørt om og opplevd, men vi kan sette alle tiltak inn på å unngå at det skjer igjen.

Linda Cathrine Hofstad (H): Høyre ser veldig alvorlig på de problemene som er knyttet opp mot barnebortføringssaker. For de fleste foreldre og for de barna som kommer opp i en slik situasjon, oppleves det som grusomme overgrep. Jeg tror det er vanskelig å sette seg inn i hvor forferdelig det oppleves å miste muligheten til å ha kontakt med barnet sitt eller med sin mor eller far. Jeg forstår veldig godt at den situasjonen føles helt uholdbar for mange. Jeg har mottatt henvendelser fra fortvilte foreldre som sitter igjen i Norge og føler seg fullstendig hjelpeløse, men også fra foreldre som har blitt fratatt sitt barn, og som har reist på egen hånd til det aktuelle landet for å gjøre det som er mulig for å få tilbake barnet sitt.

Den siste tiden har vi sett at slike saker dessverre øker i omfang. Det er derfor viktig å forebygge slik at barnebortføringssaker ikke skjer. Noe av det viktigste når det gjelder forebyggende tiltak, er at flere land må tilslutte seg Haag-konvensjonen. I saker som ligger utenfor Haag-konvensjonen, er Norge avhengig av enten å komme fram til forhandlingsløsninger med bortfører eller forfølge saken i rettssystemet i vedkommende land.

Intensjonen i dette forslaget er godt. Det er viktig at Norge fører en aktiv politikk som forhindrer at barnebortføring kan skje, og gjør det lettere å bringe barnet tilbake til rette omsorgsperson hvis bortføringen har funnet sted.

Årsaken til at Høyre ikke ønsker å gå inn på alle enkeltforslagene, er at vi vet at mange av forslagene som forslagsstillerne har tatt opp, allerede i dag er gjeldende rett, og godt ivaretatt. Mange av tiltakene som Arbeiderpartiet foreslår, fungerer godt i dag, og da ser selvfølgelig flertallet ingen grunn til å gå inn for dette.

Et eksempel er bl.a. det å utvide pågripelsesadgangen. I utgangspunktet kan man ikke fengsle uten lov og dom i Norge, det er alle her i salen enige om. Varetektsfengsling er et unntak fra dette, og det bruker vi kun i forbindelse med fare for bevisforspillelse eller f.eks. ved fare for flukt til utlandet. Det vil derfor bryte med EMK hvis Regjeringen foreslår noe i tråd med det Arbeiderpartiet ber om her. Det forbauser meg at Arbeiderpartiet i denne saken ikke er opptatt av hvordan Norge skal ta ansvar og ivareta sine internasjonale forpliktelser i forhold til gjeldende menneskerettigheter. Det virker her som om man setter menneskerettighetene til side og hopper på lite gjennomtenkte forslag. Representanten Storberget, som en av forslagsstillerne, har jo gjentatte ganger fra denne talerstolen kritisert regjeringspartiene og justisministeren for bruk av mer fengsel som virkemiddel. Jeg blir derfor veldig overrasket over at representanten Storberget ikke tenker over konsekvensene i dette forslaget, og gjør akkurat det motsatte av det han ellers forfekter.

I stedet for å detaljstyre Regjeringen ved å instruere den til å gå inn på enkelttiltak, f.eks. å opprette egen telefontjeneste, er Høyre glad for at komiteen slutter seg til et forslag der vi åpner for at Regjeringen selv kan vurdere hvilke tiltak som kan iverksettes for å bistå eller rådgi enkeltpersoner, offentlige myndigheter eller organisasjoner som kan involveres i slike saker.

Når det gjelder forslaget om å utvide rettshjelpstilbudet, mener Høyre at de som er omsorgspersoner, skal ha krav på fri rettshjelp. Vi ser fram til endringene i rettshjelpsloven som kommer til høsten, og til at disse typer saker kommer inn i loven som prioritet.

Det er viktig at Norge har den samme type ordning som andre land, og at Norge spiller en sentral rolle for å få flere land til å slutte seg til Haag-konvensjonen.

Disse sakene er forferdelig vonde og vanskelige for dem det gjelder. Det sentrale må alltid være at det er barnets beste og barnets rettigheter som kommer i fokus. Det tror jeg de forslagene det er flertall for her, vil være et bidrag til.

Inga Marte Thorkildsen (SV): Det er et veldig viktig forslag som her er fremmet. Fra SVs side ser vi det slik at det særlig er viktig for å få et ekstra trykk på disse sakene.

Det skjer ganske mye på dette området. Det har vi fått informasjon om fra justisministeren. Det er veldig bra. Men det er en del ting som likevel kan gjøres bedre og mer effektivt, ikke minst hvis det settes et klart press på de aktørene som må gjennomføre en del av tiltakene.

SV mener at det er viktig at vi får en gjennomgang av regelverket som gjelder statsborgerskap, men vi er samtidig veldig klare på at det ikke skal være slik at dersom en person ikke blir kvitt sitt opprinnelige statsborgerskap, skal det ekskludere vedkommende fra å få statsborgerskap i Norge. Det mener vi blir helt galt, og det er vi glad for at det bare er Fremskrittspartiet som ikke slår fast i denne saken.

Vi mener at det er særlig viktig at Norge spiller en aktiv rolle for å få flest mulig land til å slutte seg til Haag-konvensjonen. Vi mener at Norge har en jobb å gjøre internasjonalt for å legge press på andre stater for at de også skal prioritere barnebortføringssaker. Dette er ekstremt alvorlige saker, hvor unger kan risikere å bli revet opp med rota, vekk fra sine lekekamerater, sin ene forelder og sendt langt av gårde, men hvor det i tillegg oppstår det dilemma – som også en del aktører har påpekt overfor oss i forbindelse med inkorporering av barnekonvensjonen, som vi kommer tilbake til senere – at noen av disse barna faktisk ikke engang vil tilbake til Norge hvis de har vært lenge i utlandet. Det skaper et ekstra stort dilemma. Derfor er det så viktig at dette prioriteres høyt, slik at vi får grepet inn så tidlig som mulig. For har det gått mange år, og barnet faktisk ikke vil tilbake hit igjen fordi det da kanskje ikke engang kjenner sin ene forelder lenger og har etablert seg i et helt nytt miljø i det nye landet, kan det være desto mer traumatisk å bli sendt tilbake. Derfor er det så viktig at dette støtet settes inn med én gang.

SV mener det er veldig positivt at komiteen sammen slår fast at den som har foreldreansvaret, og som er blitt fratatt sitt barn, skal ha fri rettshjelp i barnebortføringssaker. Vi er glad for at det blir en gjennomgang av dette i forbindelse med rettshjelpsloven til høsten.

Vi støtter, og er glad for, forslaget om å nedsette en arbeidsgruppe som skal se på muligheten for å utarbeide forslag til ulike bistandstiltak og råd overfor de enkeltpersoner, offentlige myndigheter og organisasjoner som kan involveres i saker om tilbakeføring av bortførte barn.

SV er også enig i at det er behov for å se på mulighetene til å stanse offentlige økonomiske ytelser til en som bortfører barn til utlandet. Vi mener at det er fornuftig at Regjeringa vurderer om bestående frivillige organisasjoner kan styrkes til å gi bistand i barnebortføringssaker, men at det også vurderes gjennom arbeidsgruppen hvorvidt man faktisk trenger å gi støtte til en egen organisasjon i disse sakene. Vi mener at ofrene må kunne få bistand og råd fra politiet, og ikke minst fra Kripos, som har opparbeidet erfaring på dette området.

SV er også enig i at det kan være behov for å gjennomgå bestemmelsen i straffeloven § 216 – tillegg til bestemmelsen om ulovlig frihetsberøvelse i § 223 – opp mot barnebortføring. Vi mener at dette bør skje i forbindelse med Regjeringas arbeid med ny straffelov, slik også resten av komiteen mener.

Vi mener også at det signalet som Straffelovkommisjonen har gitt, om at strafferammen bør ligge i det nedre sjikt når det gjelder disse sakene, er problematisk. Dette er så alvorlige saker at man faktisk bør heve strafferammen.

Det er noen forslag vi syns er trøblete – de er referert i innstillingen. Men vi mener at noe av det viktigste faktisk er at vi legger trykk på det vi allerede har av tiltak, at de ulike hjelpeorganene og f.eks. Kripos, politiet, setter inn et trykk på dette. Og så mener vi at den arbeidsgruppen som nå blir nedsatt, må få muligheten til å vurdere dette og foreta en skikkelig gjennomgang, for noen av de forslagene som er fremmet av forslagsstillerne, er lite gjennomtenkte, f.eks. dette som går på automatisk skilsmisse, som kan virke mot sin hensikt. Det har altså justisministeren i brevs form til komiteen gitt klart uttrykk for.

Finn Kristian Marthinsen (KrF): Jeg vil innledningsvis berømme representantene Faldet, Bekkemellem Orheim og Storberget for å fokusere på de mange og alvorlige problemstillinger som barnebortføring reiser. Foreldre og barn som rammes av barnebortføring, opplever et alvorlig brudd på retten til kontakt med hverandre. Den følelsesmessige belastningen som en bortføring innebærer, er meget stor. Det er derfor viktig at Norge fører en aktiv politikk for å forebygge at barnebortføring skjer, og at vi har virkemidler som er egnet til å tilbakeføre barn som er bortført til land utenfor Norge.

Bortføring av barn til land som har forpliktet seg til Haag-konvensjonen om de sivile sidene ved barnebortføring, får ofte et positivt utfall ved at barnet tilbakeføres til Norge. Arbeidet for en tilbakeføring er imidlertid vesentlig vanskeligere når barnet er ført til et land som ikke har inngått internasjonale forpliktelser på området, eller som ikke overholder inngåtte internasjonale forpliktelser. Det er derfor positivt at Regjeringen vil arbeide for at flere land slutter seg til Haag-konvensjonen. Dette arbeidet må først og fremst skje gjennom politisk påtrykk i møter som Norge har med land som ikke er konvensjonsstater.

Når et barn er blitt bortført, skal norske myndigheter bistå den som har foreldreansvaret. En naturlig følge av dette er at den forelderen som er bosatt i Norge og har foreldreansvaret, får fri rettshjelp i en barnebortføringssak.

Jeg er kjent med at staten i stor grad innvilger søknader om rettshjelp i slike saker. Kristelig Folkeparti mener imidlertid at denne praksis bør stadfestes gjennom rettshjelpsloven, og vi ser fram til at departementet foreslår dette i den kommende rettshjelpsmeldingen.

Den av foreldrene som barnet bortføres fra, opplever en krise og kaos i tilværelsen. I en slik situasjon er det viktig at det offentlige hjelpeapparatet er godt tilrettelagt og koordinert, slik at den det gjelder, lett kan få veiledning og bistand.

Forslagsstillerne foreslår å utvide pågripelsesadgangen overfor barnebortfører ved tilbakekomst til Norge. I den forbindelse er det viktig å påpeke at det i dag eksisterer pågripelsesadgang overfor dem som har gjort seg skyldig i barnebortføring, og etter Kristelig Folkepartis vurdering er denne adgangen tilstrekkelig vid.

Jeg finner grunn til å minne om at pågripelse og fengsling kun skal benyttes når det er nødvendig av hensyn til en framtidig straffesak. Pågripelse verken kan eller skal benyttes som et pressmiddel for å få siktede til å medvirke til at barnet tilbakeføres til Norge. Dersom vi følger anbefalingen fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet og bruker pågripelse som pressmiddel for tilbakeføring, vil det være et klart brudd på Den europeiske menneskerettighetskonvensjonens artikkel 5 1.b. Kristelig Folkeparti vil ikke være med på å innføre straffeprosessuelle ordninger som strider mot internasjonale menneskerettighetsforpliktelser.

I straffeprosessloven § 217 finnes regler om heftelse av siktedes formue. I § 220 gis hjemmel for forvaltning av formuen til en siktet som oppholder seg i utlandet. Disse bestemmelsene er tilstrekkelige dersom det er behov for å sikre hele eller deler av siktedes formuesmasse i Norge. Dette kan f.eks. være aktuelt i forbindelse med et erstatningskrav fra den andre forelderen. På bakgrunn av dette mener Kristelig Folkeparti at det ikke er behov for supplerende hjemmel for å kunne beslaglegge formuen til en barnebortfører.

Vi støtter imidlertid forslaget om å øke mulighetene for å stanse økonomiske overføringer til barnebortfører fra Norge. Dette, sammen med forslaget om en styrking av frivillige organisasjoners arbeid i saker vedrørende barnebortføring, bør vurderes av Regjeringen så raskt som mulig og deretter forelegges Stortinget.

Barnebortføring bør ikke danne grunnlag for umiddelbar skilsmisse. Ekteskapsloven har hensiktsmessige regler for avvikling av ekteskap. Forslaget vil dessuten ikke gjøre det lettere å få et bortført barn tilbake til Norge.

Justisdepartementet arbeider med forslag til ny straffelov. I den forbindelse er det viktig at man grundig vurderer behovet for presiseringer i lovverket med sikte på barns rettssikkerhet generelt. Særlig er det viktig med klare regler hva gjelder barnebortføring. Kristelig Folkeparti ber derfor justisministeren påse at straffeloven § 216 gjennomgås med nevnte siktemål for øye.

Kjell Engebretsen hadde her overtatt presidentplassen.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Arbeidarpartiet har med Dokument nr. 8:96 teke eit svært viktig initiativ. Det er nødvendig å få belyst dei ulike problemstillingane som barnebortføring representerer, ikkje minst i ei tid då vi ser at det er eit aukande tal som opplever dette, både barn, foreldre og pårørande. Det er viktig å ta på alvor dei problemstillingane som både er av privatrettsleg og familierettsleg karakter, så vel som dei av strafferettsleg art.

Senterpartiet støttar det komiteen seier i høve til statsborgarskap, altså at den enkelte i utgangspunktet bør ha eitt statsborgarskap, men samtidig meiner vi at når praksisen her er ulik i ein del land, må ikkje ei ny statsborgarskapslov i Noreg bli brukt for å forhindra nokre ungar i å få norsk statsborgarskap.

Så er vi einige i at det er viktig både å arbeida for å forhindra barnebortføring og at vi intensiverer innsatsen på det området. Vi er òg svært einige i det komiteen seier om behovet for å gi hjelp til det barnet og til den forelderen som opplever den hjelpeløysa det er når ei bortføring skjer.

Så er det slik at det er særleg i forhold til land som ikkje har inngått eller som ikkje overheld internasjonale forpliktingar, det er viktig å setja søkjelyset på og intensivera innsatsen. Det som kompliserer dette, er at ein møter ein annan familiekultur og andre rettstradisjonar. I Noreg må vi gjera det vi kan for å få fleire til å slutta seg til Haag-konvensjonen.

Vi stiller spørsmålet: Kva skjer no i etterkant av denne innstillinga? Det er i seg sjølv fint å få belyst det vi no har fått gjennom dei ulike forslaga som her er fremja. Så er det òg slik at i høve til nokre tema er det vist til ei arbeidsgruppe for nærmare vurdering. Men er det då slik at foreldre, pårørande og familienettverk som no er i ein fortvila situasjon, kan forventa ei styrking av innsatsen og hjelp frå norske myndigheiter? Eg merka at telefonrådgivingstenesta er blant dei forslaga som skal vurderast nærmare. Kanskje kunne det å ha ein enkel brosjyre, eit A4-ark, som fortel korleis ein går fram, vera det som trongst i ein gitt situasjon.

Eg har møtt nokre som har opplevd barnebortføring. Det har vore stor fortviling og spørsmål om kva kan ein gjera, kvar kan ein venda seg. Det er ikkje tvil om at det er mangelfull kunnskap både hjå offentlege myndigheiter og hjå advokatstanden om akkurat dette. Det er viktig at dette dokumentet i seg sjølv bidreg til å intensivera den hjelpa som det allereie er råd å få.

Senterpartiet støttar sjølvsagt tilrådinga frå komiteen, men vi vil òg gjerne støtta punkt 1 og 2 i mindretalsforslaget frå Arbeidarpartiet og Framstegspartiet.

Statsråd Odd Einar Dørum: Jeg er enig med komiteen i at foreldre og barn som rammes av internasjonal barnebortføring, utsettes for et overgrep. Den følelsesmessige belastningen er også stor. Jeg har derfor heller ikke noe problem med å slutte meg til at Norge må føre en aktiv politikk for å forhindre slike bortføringer og gjøre det lettere å føre barnet tilbake hvis en ulovlig bortføring har skjedd.

Jeg mener imidlertid at vi allerede gjør det. Jeg er likevel åpen for gode forslag som ytterligere kan forsterke innsatsen på dette området, og er derfor positiv til intensjonene bak det forslag som Stortinget har til behandling i dag.

Når mor og far har tilknytning til forskjellige land, kan det av og til bli uenighet om hvor barnet skal bo. Uenigheten fører av og til til at den ene av foreldrene tar barn ulovlig med seg til et annet land. Bak bortføringene ligger ofte sammensatte samlivskonflikter.

Som jeg gav uttrykk for i mitt brev til justiskomiteen som er vedlagt innstillingen, utføres om lag 80 pst. av bortføringene av barnets mor. Bortføringen kan i noen tilfelle være en måte å beskytte barnet mot mishandling eller annen grov omsorgssvikt. I andre tilfelle er ikke bortførerens beveggrunner så ideelle. Disse sakene er altså svært sammensatte.

Ca. 60 land har i dag sluttet seg til Haag-konvensjonen om internasjonal barnebortføring. Denne konvensjonen er ved siden av det internasjonale politisamarbeidet det viktigste redskap vi i dag har til å løse slike saker. I Norge har vi de siste årene opplevd en gledelig nedgang i saker etter Haag-konvensjonen, fra 48 i 1999 til 21 i 2002. Av disse 21 sakene gjaldt fire saker bortføringer til Norge og 17 ut av Norge. Som jeg også gir uttrykk for i mitt brev til komiteen, løses de fleste sakene raskt, ofte i løpet av noen uker. Barnebortføringer til land som ikke er tilsluttet Haag-konvensjonen, kan være atskillig vanskeligere å løse. Utfordringen er derfor å få flere land til å slutte seg til konvensjonen. Jeg har derfor ikke noe problem med å slutte meg til komiteen når den vil at Regjeringen skal øke innsatsen ytterligere for å få flere land til å slutte seg til dette internasjonale regelverket.

Den som har fått sine barn bortført, vil ofte ha behov for advokathjelp både i Norge og i utlandet. Justisdepartementet har i min tid som justisminister ført en liberal praksis med hensyn til å innvilge fri rettshjelp i disse sakene. Nylig sendte vi på høring forslag til endringer og forbedringer i lov om fri rettshjelp. Ett av forslagene var å gjøre fri rettshjelp i barnebortføringssaker såkalt prioriterte, dvs. at det som hovedregel skal gis fri rettshjelp så sant søkeren fyller lovens inntektsvilkår. Ut over det har vi en meget liberal dispensasjonspraksis fra inntektsvilkårene i slike saker. Regjeringen tar sikte på å fremme en proposisjon om endringer i rettshjelploven til høsten hvor dette vil være et av forslagene. Jeg har ellers merket meg at komiteen vil ha en vurdering av om frivillige organisasjoner kan styrkes til å gi bistand i barnebortføringssaker.

Jeg har også merket meg at komiteen vil øke samordningen og opprette en arbeidsgruppe for rask og effektiv reaksjon. På vegne av Regjeringen har jeg dessuten merket meg at komiteen mener det er behov for å se på muligheten for å stanse offentlige økonomiske ytelser til en som bortfører et barn til utlandet. Dette vil dreie seg om ytelser som gis etter regler som forvaltes av andre departementer enn Justisdepartementet.

Jeg er enig i at det kan være behov for en gjennomgang av straffeloven § 216. Men også straffeloven § 223 om ulovlig frihetsberøvelse bør vurderes på ny opp mot barnebortføring. Dette vil jeg gjøre i forbindelse med arbeidet med en ny straffelov.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Knut Storberget (A): Jeg er glad for justisministerens åpenhet og for så vidt hans mottakelse av forslaget, og tror at vi kan komme et stykke på vei.

Jeg må få lov til å replisere i tilknytning til det regjeringspartiene nå har gitt uttrykk for når det gjelder spørsmålet om pågripelse, særlig Kristelig Folkepartis justispolitiske talsmann, som hevder at pågripelse bare skal skje i tilknytning til straffesaker, og at alt annet er i strid med EMK. Er dette justisministerens oppfatning, og vil han i så fall gjøre noe med fengslingen tilknyttet f.eks. utlendingslovgivningen, som ikke har noe med straffesaken å gjøre? Er dette også i strid med EMK, og vil man i så fall gjøre noe med det?

Jeg mener det snarere tvert imot er viktig at vi får mer press inn i disse sakene, og at man også, for barnebortfører, kan bruke pågripelsesadgang for å komme i kontakt med vedkommende, ikke nødvendigvis i tilknytning til en konkret straffesak. Mitt spørsmål er: Deler justisministeren bl.a. Kristelig Folkepartis oppfatning om dette?

Statsråd Odd Einar Dørum: Det kan sikkert framføres forskjellige argumenter i forbindelse med muligheten til å utvide pågripelsesadgangen. Mine hovedargumenter er anført i skriftlig svar til komiteen. Jeg skal gjerne sitere det som der står:

«Når det gjelder forslagene om å utvide pågripelsesadgang overfor bortfører og gjennomgå straffeloven § 216, nevner jeg at erfaringen er at den gjenværende forelder sjelden ønsker å anmelde bortføreren. Bakgrunnen er nok at en anmeldelse vil tilspisse konflikten mellom foreldrene ytterligere – noe som ikke gavner barnet. Dette gjenspeiles i Haag-konvensjonen, som legger opp til en sivilrettslig løsning av sakene. Et slikt tiltak vil uansett ikke være noen oppfordring til bortføreren om å returnere med barnet.»

Hovedpoenget mitt er at vi er nødt til å finne løsninger som gjør at det gagner barnet, og det har jeg faktisk oppfattet var forslagsstillernes hensikt. På dette punktet mener jeg at hensikten ikke fremmes ved forslaget som foreligger, selv om jeg ikke har noe imot hovedintensjonene, som jeg kommenterte i mitt hovedinnlegg.

Jan Arild Ellingsen (FrP): I forbindelse med forslagets punkt 10 i Dokument nr. 8-forslaget som gjelder en gjennomgang av straffeloven § 216, har justisministeren nettopp vært inne på det. Til det ønsker jeg å bemerke noe av det som komiteen sier. Man sier bl.a. at man vil bemerke at

«Straffelovkommisjonen synes å foreslå at strafferammen for slike saker bør ligge i nedre sjikt, ... Dette er etter komiteens oppfatning ikke i samsvar med slike sakers alvor. Barnebortføring, ... krever et strengt straffenivå slik at en først og fremst oppnår den nødvendige allmennprevensjon».

Da blir mitt spørsmål etter å ha hørt justisministeren nylig redegjøre for at man skal ha en gjennomgang av § 216: Er justisministeren nå beredt til å ta innover seg det klare og samstemte signalet fra justiskomiteen og komme tilbake hit med en skjerping av straffenivået når det gjelder barnebortføringssaker?

Statsråd Odd Einar Dørum: Som kjent når det gjelder Straffelovkommisjonen, har jeg tidligere gitt uttrykk for at arbeidsplanen er slik at hovedprinsippene i den skal foreligge i Stortinget i løpet av 2004. Jeg vil selvfølgelig ta med alle signaler som er gitt av Stortinget på veien, også de signalene som er gitt av komiteen i forbindelse med punkt 10. Det inngår selvfølgelig som et viktig premiss i arbeidet både med de alminnelige premissene og med enkelte paragrafer.

Når jeg ikke tok det opp spesielt i innlegget mitt, var det fordi jeg har for vane selvfølgelig å ta med meg de argumenter og de standpunkter som framføres av Stortinget, og de er klart uttrykt på dette punkt.

Inga Marte Thorkildsen (SV): Siden SV har vært rimelig fornøyd med de svarene som justisministeren har gitt oss i forbindelse med denne saken, og siden SV faktisk i alle forslagene støtter regjeringspartiene, vil jeg – med fare for å forskuttere behandlingen av inkorporeringen av Barnekonvensjonen – stille et litt annet spørsmål.

Det gjelder rett og slett de mødrene, som statsråden også har vært opptatt av, som har tatt med seg sine barn ut av landet og i praksis bortført dem for å slippe unna f.eks. overgriper, fordi det norske rettsvesenet ikke har vært i stand til å håndtere seksuelle overgrepssaker og andre overgrepssaker på en skikkelig måte. Mitt spørsmål er derfor: Hva akter justisministeren å gjøre med akkurat disse tilfellene, som bl.a. SV har hatt møte med Redd Barna om, og som jeg vet at mange bekymrer seg sterkt for? Jeg lurer bl.a. på om justisministeren vil være villig til å se på muligheten til å la barn bli hørt i langt større grad enn hva som er tilfellet i dag.

Statsråd Odd Einar Dørum: Det er slik at det er sider ved barns forhold som ikke er mitt lovområde, men det er riktig at vi senere ved behandlingen av Barnekonvensjonen vil komme tilbake til spørsmålet. Så jeg vil heller komme tilbake til det da.

Jeg har nok det standpunkt at man skal være veldig lyttende til muligheten for at barn ikke tas nok med. Det er mitt generelle utgangspunkt. Men det får konkret komme til uttrykk i de enkeltsaker jeg har ansvar for, og i de enkeltsaker som også kolleger av meg fremmer i Regjeringen.

Den problemstillingen som representanten Thorkildsen tar opp, er sammensatt og vanskelig, men det er selvfølgelig ingen grunn til ikke å prøve å komme nærmere inn i det for å se på hvordan man kan finne løsninger. Selv føler jeg at Stortinget ved behandlingen av temaet i dag, med den tonen som bl.a. er anslått av tidligere talere, har sagt seg villig til å ta opp eksistensielle og emosjonelt intense temaer på en slik måte at man er villig til å utprøve løsninger, selv om det kan være vanskelig. Det er en grunnholdning også jeg deler.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Knut Storberget (A): Senere i dag skal Odelstinget etter all sannsynlighet inkorporere Barnekonvensjonen i norsk rett. Sentralt står retten som barnet har til å bli hørt, at kontakten med foreldre sikres, og at beslutninger barnet rammes av, er til barnets beste. Barnebortføring krenker alt dette.

Forslagsstillernes intensjon med forslaget er å få mer press inn i saker vedrørende barnebortføring. Vi syns ikke at Regjeringa viser nok aktivitet i disse sakene. Men som medforslagsstiller er jeg glad for støtten forslaget har fått på vesentlige punkter. Det viser at det er behov for at Regjeringa styrker sin innsats.

Rettshjelpstilbudet må utvides, slik at flere får rettshjelp, og slik at også kostnader pådratt i utlandet kan dekkes. I noen få slike saker har den gjenværende av foreldrene engasjert privatetterforsker for om mulig å oppspore barnet. Da oppstår det særlig spørsmål ved søknad om offentlig dekning av utgifter til slike tjenester. Det bør den kjempende forelder slippe å slite med.

Det er likevel uforståelig for meg at regjeringspartiene og Sosialistisk Venstreparti ikke vil bidra til at barnebortførers formue i Norge beslaglegges eller fryses, og at man ikke søker å utvide pågripelsesmulighetene. Dette ville kunne ha gitt press i sakene, også utover der hvor man kan konstatere straffbare forhold. Dette er ikke i strid med Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen, slik regjeringspartiene later til å tro. Bruddet på menneskerettighetene ligger først og fremst i at barnet er blitt nektet kontakt med mor eller med far. Vi har mange eksempler i lovgivningen på at man har gått drastisk til verks både i forhold til formue og også i forhold til pågripelse, bl.a. i utlendingssaker, og hvor man ikke blir beskyldt i ettertid for å ha krenket menneskerettighetene.

Uforståelig er det også at de samme partier ikke vil innrømme umiddelbar skilsmissegrunn, ikke automatisk, men som noe den ene parten kan velge å benytte seg av i slike saker. Hva er årsaken til at man ikke vil innrømme dette ved en barnebortføring, hvor tilliten så til de grader er brutt? Jeg syns det nesten er uetisk å tvinge en av disse partene til videre ekteskap når et så grunnleggende tillitsforhold er brutt.

Likevel: De vedtak vi i dag fatter, er lykkeligvis i stor grad enstemmige, og det må bidra til økt innsats.

Carsten Dybevig (H): Antall barnefamilier i Norge med flernasjonal bakgrunn er økende. Dette gir i seg selv en økt risiko for at en av foreldrene ved et eventuelt samlivsbrudd kan ønske å ta med seg barna til sitt opprinnelige land. Samfunnet må sikre seg slik at man har tilstrekkelige tiltak og virkemidler for å forhindre barnebortføring og ikke minst gjøre det lettere å bringe barnet tilbake til rette omsorgsperson. Fra 1997 til 2001 ble 126 barn bortført, mens 61 barn ble bortført til Norge.

At den ene av foreldrene regelrett kidnapper sine barn, er en fullstendig uakseptabel holdning og må behandles som en kriminell handling, uavhengig av om det er mor eller far som bortfører barnet. Et barn har en selvfølgelig rett til å ha to foreldre og til ikke å bli avsondret fra den ene.

Vi skal i dag behandle integrasjonen av FNs barnekonvensjon i norsk rett. Et barn helt ned til sjuårsalderen skal fritt ha mulighet til å ytre seg om sin tilhørighet og samværspraksis med foreldrene. Om den ene kidnapper barnet til et ukjent sted, vil barnets selvfølgelige rett være avskåret. Dess lenger et barn er bortført, dess større sannsynlighet er det for at båndene til den gjenværende forelder svekkes følelsesmessig, men også rent påvirkningsmessig fra barnebortførerens side. Den maktesløshet og fortvilelse den gjenværende av foreldrene måtte føle, er ubeskrivelig.

Et utdrag fra VG 9. september 2002, hvor mor bortførte to barn fra far som hadde fått tilkjent omsorgen og foreldreansvaret for barna etter en rettskraftig dom i Høyesterett, tilkjennegir håpløsheten denne foreldrefaren følte. Han sa:

«Jeg føler meg helt maktesløs. Dette er en Kafka-prosess. Polen opptrer på en måte som gjør den internasjonale barnekonvensjonen om barnebortføring verdiløs. Først ble saken trenert i polsk rettsvesen, deretter sier de at de ikke finner barna. Og Norge belønner en pågående forbrytelse ved å kreve at jeg betaler bidrag.»

Spørsmålet blir: Kan verden føles mer urettferdig når lange og dyre rettssaker som ender med medhold i rettssystemet, blir verdiløse når samfunnets oppfølging av en rettskraftig dom fullstendig uteblir?

Målsettingen i en barnebortføringssak er å få barnet tilbake til den som har omsorgen eller foreldreansvaret. Arbeiderpartiet foreslår å utvide pågripelsesadgangen overfor barnebortfører ved tilbakekomst til Norge. Dette kan være i strid med EMK. Derfor bør påtalemyndigheten raskest mulig reise straffesak og tiltale mot barnebortføreren, noe som bl.a. vil gjøre det mulig å pågripe barnebortføreren. Det vil ikke nødvendigvis være enklere å få tilbakeført et barn som er i utlandet, dersom barnebortføreren f.eks. automatisk pågripes og varetektsfengsles ved besøk i Norge. Imidlertid vil sannsynligheten for å lykkes med å få bortførte barn tilbake være større dess flere sanksjonsmidler norske myndigheter har overfor barnebortføreren. Dette vil også øke muligheten for at politiet i flere land vil prioritere en internasjonal etterlysning i en barnebortføringssak.

Arbeiderpartiet foreslår også å øke mulighetene for å beslaglegge barnebortførers formue i Norge. Straffeprosessloven § 217 vil være tilstrekkelig hvis det er behov for å sikre hele eller deler av siktedes formuesmasse i Norge. Derfor er det ikke behov for økt mulighet til å beslaglegge formuen til en barnebortfører i Norge. Når straffesak reises, bør det gjøres selvstendige vurderinger hvorvidt §§ 217 og 220 i straffeprosessloven skal etterfølges, dvs. sikring av formuen. Det er en selvfølge at økonomiske ytelser til barnebortfører stanses.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1