Presidenten: Etter ønske fra finanskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver gruppe og 5 minutter til finansministeren.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til tre replikker med svar etter innlegg fra finansministeren og hovedtalerne fra hver gruppe innenfor den fordelte taletid.

Videre foreslår presidenten at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Dette anses vedtatt.

Alf E. Jakobsen (A) [10:04:28] (ordfører for saken): Når vi nå behandler Innst. S. nr. 158 for 2008–2009, som omhandler bevilgning av kapitalinnskudd til Statens finansfond og Statens obligasjonsfond samt bevilgning til drift av fondene, er det gledelig å konstatere at det er bred enighet om disse to tiltakene. Vi så det under behandlingen av bankpakken i fjor høst, og vi ser det nå når vi i Stortinget skal behandle Regjeringens forslag om opprettelse av et finansfond og et obligasjonsfond, der det foreslås et kapitalinnskudd på 50 milliarder kr til hvert av disse to fondene. Hensikten med fondene, som er midlertidige, er å gjøre det lettere for bedrifter og husholdninger å få tilgang til lån og derigjennom bidra til å stabilisere finansmarkedet.

Hensikten med Statens finansfond er å tilby kjernekapital til banker som i utgangspunktet oppfyller soliditetskravene, og dermed øke utlånskapasiteten. Tilsvarende er hensikten med Statens obligasjonsfond å bidra med økt likviditet og kapitaltilgang i obligasjonsmarkedet for gjennom det å redusere finanskrisens negative virkninger på kredittilførselen.

Da kredittpakken ble presentert, var det positiv mottakelse fra opposisjonspartiene, og jeg tror det var partileder Erna Solberg som sa noe slikt som at det var vanskelig å være imot tiltak som også Høyre hadde ønsket.

Det er en styrke at vi kan opptre samlet når det er en alvorlig situasjon på finansmarkedet internasjonalt, og når vi ser at det er i ferd med å utvikle seg en alvorlig og utfordrende situasjon også i Norge.

Som saksordfører må jeg igjen få skryte av alle partiene i komiteen, ikke minst opposisjonen, som har opptrådt ryddig når det gjelder å være konstruktiv og bidra til holde en framdrift for å få saken ferdigbehandlet i Stortinget. Det er viktig at tiltakene kan iverksettes snarest mulig når vi etter hvert ser at situasjonen blir stadig mer alvorlig. Det er ingenting å si på framdriften når vi 10. februar valgte saksordfører og vedtok framdriftsplan, og nå 26. februar behandler saken i Stortinget og lovbiten i Odelstinget i kveld.

På vel to uker har vi blant annet hatt to muntlige høringer i form av en særskilt høring med finansminister, sentralbanksjef og direktør for Kredittilsynet, samt en egen høring med andre berørte organisasjoner. Jeg har også lyst til å berømme de konstruktive innspillene som de ulike høringsinstansene har kommet med.

En samlet komité slutter seg til Regjeringens bevilgningsforslag. Så har opposisjonen med varierende tilslutning noen egne merknader og tre egne forslag. Dette dreier seg i hovedsak om et ønske om at Stortinget skal bli informert. Regjeringen får vide fullmakter i forhold til begge de foreslåtte fondene. Det er derfor naturlig at man finner en egnet måte å rapportere tilbake til Stortinget på når det gjelder virksomheten og status i forvaltningen av disse to fondene.

Det andre gjelder spørsmål i tilknytning til en gjennomgang av reguleringen av finansmarkedet og ikke minst hvordan regelverket innenfor finans- og kredittmarkedet kan tilpasses utfordringene i en globalisert økonomi. Jeg regner med at opposisjonspartiene selv begrunner merknadene og forslagene sine.

Fra regjeringspartienes side har vi vært opptatt av de samme problemstillingene, men da i merknads form. Når det gjelder Regjeringens rapportering til Stortinget om virksomheten i Statens finansfond og Statens obligasjonsfond, legger vi opp til at dette skjer gjennom den årlige kredittmeldingen som legges fram hver vår.

Når det gjelder forslagene fra opposisjonspartiene om nedsettelse av et faglig basert utvalg eller en bankkommisjon, henviser vi til det som allerede er varslet fra finansministerens side. Statsråden har varslet at det arbeides med en bred vurdering av finansmarkedets virkeområde, der nedsettelse av en kommisjon vil være et av flere tiltak. De rød-grønne partiene legger til grunn at det skjer på bred basis innenfor finansmarkedsområdet, og at dette arbeidet ikke innsnevres til kun å gjelde banksektoren. Arbeidet er i gang, men jeg vil i sak tilkjennegi at både regjeringspartiene og opposisjonspartiene tenker ganske likt på dette feltet. Dette er atter en bekreftelse på at det er stor politisk samling om måten å tenke på.

Jeg vil med dette anbefale finanskomiteens innstilling i saken. Når det gjelder lovforslagene, skal vi komme tilbake til disse i Odelstinget i kveldens møte.

Sigvald Oppebøen Hansen hadde her teke over presidentplassen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [10:09:45]: I forkant av Stortingets behandling av den første bankpakken på 350 milliarder kr var det tett dialog mellom banksjefer og Regjeringen – også via SMS. Det har senere kommet frem at bankene var i desperat behov for likviditet. Med andre ord: Bankene trengte hjelp fra staten.

Under debatten knyttet til bankpakken uttalte representanten Jakobsen at det ikke ville være riktig å stille betingelser med hensyn til lederlønninger og bonus til ledende ansatte i bankene, fordi likviditeten staten stilte til disposisjon, ble gjort på markedsmessige vilkår.

I forbindelse med kredittpakken vi behandler i dag, velger imidlertid Regjeringen å stille betingelser når det gjelder lederlønnsfrys og bonusutbetalinger. Betyr det at representanten Jakobsen mener at dagens foreslåtte kredittpakke ikke gjøres på markedsmessige vilkår, eller er det i realiteten slik at begge pakkene har element av risikotaking fra statens side, og at Regjeringen tok feil når den ikke stilte krav om lederlønnsfrys også i forbindelse med den første bankpakken?

Alf E. Jakobsen (A) [10:10:42]: La meg først si at når det gjelder den første bankpakken, gjelder det vanlige kommersielle vilkår. Jeg tror det var partiformann Siv Jensen som sa at dette var en dyr ordning for bankene – de betalte inn én krone og fikk nitti øre igjen.

Så over til dagens kredittpakke, som har en helt annerledes innretning. Den har et subsidieelement i seg, der man også kommer i konflikt med statsstøtteregelverket og EØS. Det er to forskjellige innretninger, og da må man kunne stille spørsmålet: Hvis man gir penger på vanlige markedsmessige vilkår, skal man i alle sammenhenger stille krav? Dette er en ordning med et veldig klart subsidieelement, der man går inn med kjernekapital eller en form for B-aksjekapital, og da gjør vi det samme som veldig mange andre land når de går inn og styrker soliditeten for å øke utlånene. Da kommer man over i en helt annen posisjon, og det er rimelig å sette vilkår.

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til replikk.

Ulf Leirstein (FrP) [10:12:10]: Sakene vi i dag behandler, først i Stortinget og deretter i Odelstinget – og de henger jo nøye sammen – har som siktemål å styrke finansiell stabilitet og legge til rette for tilførsel av kreditt til foretak og husholdninger.

Allerede i fjor sommer var det klart at som følge av den internasjonale økonomiske uroen ble det fra flere hold meldt om utfordringer på området med å skaffe kapital. Slik Fremskrittspartiet ser det, er en kredittpakke med dens formål kanskje et av de viktigste tiltakene for å kunne komme tilbake til mer normale tilstander i norsk økonomi, og for at man på sikt skal kunne se bedre tider og dermed sikre arbeidsplasser, skape nye arbeidsplasser for dem som rammes, og redusere den varslede økningen i ledigheten.

Det at Regjeringen har brukt såpass lang tid på å få på plass disse virkemidlene, mener jeg bør være grunnlag for kritikk. Men når det er sagt, konstaterer jeg samtidig at de tiltak som fremmes, får bred støtte. Det er positivt. Stortinget har også behandlet saken utrolig raskt, som saksordføreren var inne på, og slik bidratt til at tiltakene kan iverksettes relativt fort. Jeg forventer, og regner vel også med, at Regjeringen parallelt med Stortingets behandling har arbeidet med nødvendige forskrifter om hvordan man skal gjennomføre ordningene.

Opprettelse av Statens finansfond og Statens obligasjonsfond innebærer at Stortinget gir Regjeringen vide fullmakter til den videre utformingen av regelverk og betingelser i tilknytning til fondene, samt virksomheten. Derfor synes Fremskrittspartiet at det er helt naturlig at Regjeringen på egnet måte regelmessig orienterer Stortinget om virksomheten samt status for forvaltningen av fondets midler. Det at flertallet legger til grunn en orientering gjennom kredittmeldingen, vil bety at Stortinget i liten grad vil få fortløpende og regelmessig informasjon. Så jeg håper at Regjeringen, uansett flertallets merknad, ser fornuften i at Stortinget blir orientert noe mer hyppig. Jeg håper også at statsråden eventuelt kan komme med noen merknader knyttet til det når hun skal ha ordet senere i dag. Jeg tror i hvert fall det er veldig fornuftig når man har en sak som samler et så bredt flertall, at også vi i mindretallet føler at vi da vil få den informasjonen som er nødvendig i tiden framover.

Ved behandlingen av bankpakken for et par måneder tilbake foreslo Fremskrittspartiet begrensninger i lederlønn og utbytte dersom et foretak benyttet seg av ordningen. Vi var da alene om å stille slike betingelser. At Regjeringen og regjeringspartiene nå kommer med slike begrensninger, til tross for hard kritikk mot et slikt tiltak for kun noen måneder siden, er for så vidt bra – og nødvendig.

To bankpakker/kredittpakker har til nå vært nødvendig for å få kredittmarkedet på fote igjen. Da er tiden også inne for at man ser på om regelverket og reguleringene i finanssektoren har hatt riktig innretning. Løsningen er neppe flere reguleringer, men riktigere reguleringer. Reguleringene må ikke i for stor grad åpne for politisk skjønn og kortsiktige politiske gevinster. Finansmarkedene er integrert over landegrensene, og harmonisering av regelverket internasjonalt kan være nødvendig. Fremskrittspartiet ønsker derfor i første omgang å sette ned en bankkommisjon for å utrede hvilke svakheter systemet har, samt på hvilke områder systemet burde forbedres. Vi fremmer forslag om dette. Gjennom et slikt arbeid får man også sett på hvilke tiltak som bør gjennomføres for å sikre stabilitet i framtiden.

Komiteen har gjennomført høring om den framlagte pakken. Jeg konstaterer at virkemidlene får bred oppslutning, både blant dem som skal omsette kapitalen og blant våre finansinstitusjoner. Samtidig er det gjennom høring og innspill til komiteen kommet flere fornuftige påpekninger. Jeg håper derfor at Regjeringen ser nøye på de innspillene som har kommet, og tar hensyn til disse når man iverksetter kredittpakken, slik at man sikrer at pakken faktisk får den effekten vi alle ønsker, og at alle deler kan nyttiggjøre seg tiltakene. Jeg vil derfor bare vise til det som står i merknads form fra mindretallet, der man påpeker en del av de tilpasningene som bør ligge i det Regjeringen skal gjennomføre, for at pakken skal nå ut til alle.

For Fremskrittspartiet er det viktig at ordningen utformes slik at den kan være til gunst for hele spekteret av norsk næringsliv, ikke bare de største foretakene, selv om det selvfølgelig også er av stor viktighet at store norske foretak nå kan få en del løsninger på plass, med tanke på framtiden.

Fremskrittspartiet gir sin tilsutning til den framlagte pakken, både i den saken vi behandler i Stortinget nå og den saken vi skal behandle senere i kveld i Odelstinget.

Jeg vil ta opp de verbale forslagene som Fremskrittspartiet fremmer i innstillingen.

Presidenten: Representanten Ulf Leirstein har teke opp dei forslaga han refererte til.

Jan Tore Sanner (H) [10:17:22]: La meg også få lov til å uttrykke glede over den brede enigheten som er i denne saken. Det er viktig fordi det skaper forutsigbarhet og større trygghet i markedet. Det er all mulig grunn til å gi honnør til finansministeren for å ha lyttet både til opposisjonens innspill og ikke minst til de vurderingene som er gjort fra aktørene i markedet. Det er viktig at man nå har funnet frem til instrumenter der man spiller med markedet, og at man er opptatt av å bygge bro over til en situasjon der markedet fungerer mer på den normale måten.

Jeg er også glad for at finansministeren har slått entydig fast at etableringen av Statens finansfond og Statens obligasjonsfond ikke skal være spiren til en ny statsbank. Jeg er enig med finansministeren i at staten ikke har kompetanse til å drive bankvirksomhet, og at disse instrumentene skal være midlertidige, nettopp for å bygge bro over til en mer normal situasjon.

Bare et par merknader til de forslagene og merknadene som Høyre har sammen med andre opposisjonspartier: Det ene knytter seg til Statens pensjonsfond. Vi er opptatt av at det må legges til rette for at også sparebankene, både de tradisjonelle sparebankene og grunnfondsbevisbankene, kan benytte seg av ordningen.

Vi har også en egen merknad sammen med Kristelig Folkeparti og Venstre som knytter seg til utbytte, hvor vi understreker veldig sterkt at de begrensningene som foretas, skal være faglig begrunnet – med andre ord: ikke politisk, men faglig. Den viktigste grunnen til det er at vi må sikre at bankene som benytter seg av Statens finansfond, raskest mulig kan gå ut i det ordinære egenkapitalmarkedet og hente egenkapital på vanlig måte. Jo sterkere begrensningene er, jo lengre periode de vil virke, jo vanskeligere vil det være å vende tilbake til en normal situasjon. Vi understreker derfor at man skal være forsiktig med å sette absolutte grenser. Vi understreker også at begrensningene må være tidsbegrenset, og at dette er særlig viktig når det gjelder grunnfondsbevisene.

La meg også legge til at vi er opptatt av at Statens obligasjonsfond må ha tilstrekkelig fleksibilitet og handlingsrom, slik at vesentlige aktører i norsk næringsliv ikke utelukkes fra ordningen. Jeg er klar over at departementet har understreket at det ikke vil være noen absolutt grense knyttet til kravet om investment grade for de obligasjonene det investeres i. Fra Høyres side er vi opptatt av å understreke at det her må være handlingsrom og fleksibilitet, slik at man ikke har altfor strenge begrensninger med hensyn til hvilke obligasjoner som obligasjonsfondet kan investere i. Når vi ønsker et slikt handlingsrom og en slik fleksibilitet, er det begrunnet i at Statens obligasjonsfond skal investere sammen med andre aktører, slik at staten ikke tar risiko alene, men sammen med andre.

Med dette vil jeg ta opp de forslag som Høyre fremmer sammen med andre partier eller alene.

Presidenten: Representanten Jan Tore Sanner har teke opp dei forslaga han refererte til.

Hans Olav Syversen (KrF) [10:21:46]: Dette ser ut til å bli en like effektiv debatt tidsmessig sett som den behandlingen vi hadde i komiteen! Jeg skal ikke dra debatten lenger ut enn nødvendig. Debatten får vi først og fremst når vi kommer til Odelstinget. Dette gjelder jo bare bevilgningene.

I tilknytning til det forslaget som Jan Tore Sanner tok opp, om å sette ned et utvalg som skal se på reguleringen av det norske finans- og kreditmarkedet, kunne jeg godt tenke meg å utfordre finansministeren til å si litt om hvordan man nå arbeider fra norsk side i forhold til det internasjonale arbeidet som pågår for å se på de reguleringer som kanskje synes å være nødvendige i bakkant av den finanskrisen vi nå er inne i.

Vi vet jo at Storbritannias statsminister har vært langt fremme i debatten med ulike forslag, og at det også i FN-regi pågår et arbeid. Det kunne være interessant å høre hvilke posisjoner Norge inntar på den arenaen.

Heikki Holmås (SV) [10:23:07]: Grunnen til at vi med disse grepene skyter inn mer kjernekapital i bankene og sørger for å få plass mer obligasjoner, er at vi ønsker å låne ut mer penger til norsk næringsliv for å gjøre dem i stand til å få gjennomført de nødvendige omstillingene som disse krisetider påkaller, få flere folk i arbeid, få til en raskest mulig omstilling av bedriftene, sånn at når oppgangstidene kommer, står de klare med mer miljøvennlige løsninger, med klare løsninger for en ny framtid som gjør at de blir i stand til å drive bærekraftig i tiden som kommer.

Det er også en annen grunn. I Aftenposten i dag kan vi lese at vanlige folk nå sitter i en boligfelle. De har gjerne kjøpt seg et nytt hus, men får ikke solgt sin gamle bolig på grunn av at bankene ikke er villig til å låne ut penger til andre som vil inn på boligmarkedet. Jeg har selv familie som gjerne skulle kjøpt seg inn på boligmarkedet akkurat nå, for det er akkurat nå, eller i løpet av dette året, det vil være fornuftig å kjøpe seg en ny bolig – ikke for et år siden, da alle fikk lån. Men nå får dessverre færre lån. Det er vanskeligere å få lån. Derfor får de ikke muligheten til å kjøpe seg inn i boligmarkedet. Dette skaper en treghet som også rammer næringen.

Men det vi gjør, er å subsidiere bankene. Vi subsidierer bankene for å få dem til å gjøre det vi vil. Det er derfor dette også skal underlegges undersøkelser og godkjenning og alt mulig sånt fra ESA. Det er nødvendig å få gjort det på grunn av at det vi driver på med, er en form for statsstøtte. Vi betaler med andre ord bankene for å drive bank, og det er jo litt pussig. Når vi er igjennom denne krisen, må vi se hva vi kan gjøre for å unngå å havne i denne posisjonen igjen. Hvis ikke, blir det en oppfordring til bankene om å gjøre det samme neste gang vi har disse store svingningene, nemlig at de i oppgangstider låner ut penger som bare juling, og i nedgangstider strammer de inn, og vi blir nødt til å stille opp med kjernekapital til dem for å få dem til å låne ut.

Dette viser også at det frislupne markedssystemet som Fremskrittspartiet var tilhenger av, og som høyresiden har drevet fram både i Europa og i resten av verden, hadde en åpenbar svakhet, nemlig at det fungerte destabiliserende og medsyklisk istedenfor stabiliserende og motsyklisk. Her er vi nødt til å sørge for å få en bred gjennomgang, som også finansministeren har varslet, for å unngå at vi kommer i en sånn posisjon igjen.

Vi hadde noen kommentarer om dette da vi behandlet Basel II-regelverket i komiteen. Vi så at konsekvensene av at bankene i større grad selv fikk lov til å undersøke og vurdere hva slags type regler for kapitaldekning de skulle ha, gjennom avanserte risikosystemer, ville komme til å bli at det ble billigere for bankene å låne ut penger, noe som allerede ville bidra til en ytterligere utlånsbølge i en situasjon der det allerede var varslet og advart mot dette, bl.a. fra Kredittilsynet her i Norge. Det var en ting som vi i komiteen sa klart ifra om: Dette er vi skeptisk til, vi ser de negative konsekvensene av dette. Men vi kunne ikke la være å akseptere det, rett og slett fordi det ville stille våre norske sparebanker og norske banker i en dårligere posisjon enn de bankene som er drevet fra utlandet, og som opererer i det norske markedet.

Med andre ord: Det frislupne markedet, som noen har vært tilhenger av og andre har vært mer skeptisk til, har altså bidratt til å skape den krisen vi er oppe i nå, bidratt til å gjøre det som er helt nødvendig og som er riktig av oss, og som et bredt flertall i Stortinget støtter opp om, nemlig å sørge for å betale bankene for å drive bank, for uten det vil ikke norsk næringsliv klare seg. Da vil det gå senere med omstilling, og det vil bli flere mennesker som lider. Og det kan vi ikke ha noe av.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Gjermund Hagesæter (FrP) [10:27:55]: Eg registrerte at representanten Holmås hadde ein bustadprisanalyse og slo fast med stor skråsikkerheit at det var akkurat no det var riktig å kjøpe ny bustad. Det er jo ein litt interessant konklusjon og ein interessant analyse. Det betyr altså at bustadprisane ikkje vil falle framover, og at dei vil vere høgare om to månader, dei vil vere høgare om to år. Då er mitt spørsmål, som sikkert mange andre òg lurer på: Kva er det representanten Holmås byggjer denne analysen og denne konklusjonen på, at bustadprisane akkurat no er på botnen?

Heikki Holmås (SV) [10:28:44]: Jeg sa vel ikke strengt tatt det. Jeg sa vel at nå eller i løpet av året som kommer vil boligprisene antageligvis være på bunnen. Det er vel det SSB også sier. De sier at boligprisene vil falle ytterligere 10 pst. Men det som er sannheten, er at det i hvert fall er billigere å kjøpe nå enn det var for et år siden, da prisene har gått betydelig ned i den tiden som har gått. Og det er absurd å se at boligkjøpere i fjor fikk massevis av lån fra bankene, mens de nå ikke får lån fra bankene, selv om det vil være et lurere tidspunkt. Jeg tror også Gjermund Hagesæter og jeg er enige om det som er Kurt i Erlend Loe sin enkle analyse, nemlig at det er lurt å kjøpe billig og selge dyrt. Da er det i hvert fall dumt å kjøpe når det er kjempedyrt, og det er i hvert fall dumt ikke å ha muligheten til å kjøpe når det er billigere. Det som er problemet med boligmarkedet, er at det er et kjempesvært lotteri for ungdom; om du har gjort en klok investering eller ikke, avhenger av det tidspunktet du kjøper deg inn. Vi må få mer stabilitet i boligmarkedet.

Svein Flåtten (H) [10:29:54]: Jeg tenkte å vende tilbake fra utviklingen på boligmarkedet og til det saken gjelder.

Jeg er veldig enig med representanten Holmås når han innledningsvis sier at vi nå vedtar et opplegg som gjør bedriftene i stand til å få mer kapital til å foreta nødvendige omstillinger i en vanskelig tid og skape nye arbeidsplasser. Det er jeg helt enig med ham i. Betyr det at representanten Holmås også mener at vi bør sette i verk tiltak slik at bedriftene selv kan utløse mer av den kapital de har, altså at de kan beholde mer av kapitalen sin gjennom f.eks. en lavere beskatning på bedrifter og ikke minst på dem som skaper norske bedrifter, nemlig eierne? Det bør vel egentlig følge av det første resonnementet.

Heikki Holmås (SV) [10:31:00]: Vi har gitt klar beskjed om at vi er opptatt av å ha en rettferdig beskatning av folk, og da inngår det å beskatte formuene som en viktig del av det.

Vi mener vi har lagt til grunn et godt og fornuftig opplegg, både med hensyn til formuesskatten og med hensyn til arveavgiften, noe jeg vet at Svein Flåtten har vært uenig med meg og regjeringspartiene i. Men dette mener jeg har vært riktig. I en tid da staten stiller opp for bankene, stiller opp for bedriftene, bl.a. gjennom den skatteordningen som vi nå i fellesskap har vedtatt i forbindelse med krisepakken, nettopp da må også folk, som vet at det er fellesskapets penger som går til disse tiltakene, vite at vi har en rettferdig beskatning. Er det én ting som har skapt mistillit i USA, er det jo nettopp at de folkene som nøt best av de første krisepakkene, satte seg på flyet og dro på dyre spareiser. Dette skapte stor mistillit til om dette faktisk var en pakke som gagnet alle.

Hans Olav Syversen (KrF) [10:32:05]: Jeg skjønte at i innlegget handlet det om å spå om framtiden når det gjelder boligmarkedet. I replikksvaret til Hagesæter dreide det seg mer om å spå om fortiden. Jeg tror det siste er en enklere øvelse enn det første.

Men til det saken dreier seg om i dag, nemlig tilførselen av kapital. Det er jo et spørsmål hvilke banker som skal få tilgang på denne kapitalen. Som representanten Holmås vet, har det vært et spørsmål bl.a. i hvilken grad sparebankene kan nytte seg av denne kapitaltilførselen. Føler Holmås seg forvisset om at dette vil komme hele banknæringen til gode?

Heikki Holmås (SV) [10:32:57]: Bare for å ta hva denne saken handler om – jeg mener at nettopp boligmarkedet er en av de viktige delene av dette. Det at vi tilfører mer penger til bankene og gjør dem i stand til å låne mer penger ut, vil jo nettopp bidra til å hjelpe de 10 000 menneskene som nå er i en boligfelle gjennom at de har kjøpt én bolig og sitter med en annen bolig. Det betyr at flere av – jeg holdt på å si – min og mine søskens generasjon vil få lån i bankene og kjøpe seg inn. Derfor er det faktisk en del av det som saken dreier seg om.

Når det gjelder muligheten for alle bankene til å ta del i dette, er det slik at alle de tiltakene vi har kommet med, både i første pakke og i forbindelse med denne pakken, slår forskjellig inn i bankmarkedet, fordi bankmarkedet ser forskjellig ut. Vi har en kjempesvær bank, DnB NOR, som sitter med halvparten av utlånet, vi har en liten utenlandsdel, og vi har sparebankene, som står for en del.

Målet med disse pakkene er å favne bredest mulig. Hvis vi ikke lykkes i det, har vi vært veldig klare på å si at da kommer vi tilbake og følger opp og sørger for at alle bankene får nyte godt av tiltakene.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [10:34:15]: I denne debatten vil jeg holde meg til å kommentere merknadene i denne innstillinga og gi noen synspunkter på det videre arbeidet for å endre finansmarkedenes virkemåte fra spekulasjon til et nødvendig stillas for realøkonomien.

Finansministeren har varslet at det arbeides med en bred vurdering av finansmarkedets virkeområde, hvor nedsettelse av en kommisjon vil være ett av flere tiltak. Denne kommisjonen gikk Senterpartiet tidlig inn for måtte nedsettes, en kommisjon sammensatt av folk med ulike meninger om økonomisk politikk og likeledes fra ulike fagområder, hvor historie, naturvitenskap og humanistiske fagområder også måtte tas med. En slik kommisjon, hvor også alternative økonomiske miljøer inviteres med, vil kunne være et første skritt for at dagens storting legger avgjørende vekt på å bryte et altfor ensrettet økonomisk fagmiljø i Norge. Vi trenger større mangfold og mer løpende debatt om ulike løsninger.

Krisen er ikke over, og for å handtere krisen videre, er det viktig at vi har en overhøyde over situasjonen. Hvor går veien etter krisen? Finanskrisen må føre til en ny debatt om globalisering og om økonomisk vekst er et absolutt gode.

Den nåværende økonomiske krisen skyldes en gedigen feil i markedssystemet. George Soros mener at den mest iøynefallende egenskapen ved den nåværende finanskrisen er at den ikke skyldes et sjokk utenfra, f.eks. fra OPEC, men at krisen ble generert av systemet sjøl. Den oppstod i USA, i hjertet av verdens finanssentrum og kilden til mye av nytenking på området. Det er grunnen til at krisen er global, og at den skaper en globaliseringskrise.

Svikten i markedssystemet skjedde på flere nivå. Institusjonelt forandret bankene seg fra leverandører av nyttige tjenester til spillekasinoer. Imidlertid gjorde de det fordi både de sjøl, tilsynsmyndighetene og politikerne, som styrer tilsynsmyndighetene, gav etter for det som den økonomiske eliten kaller hypotesen om effektive markeder. Den er bygd på den oppfatning at gjennomgående feilprising av aktiva var umulig i finansmarkedene, og at behovet for tilsyn dermed var lite.

Krisen peker også på en moralsk svikt: et system bygd på gjeld. I bunnen av den moralske svikten ligger tilbedelsen av veksten for vekstens skyld, snarere enn som en vei til det gode liv. Det teologiske språket kunne ha avslørt kredittboblen som «syndens sold» – lønn som fortjent for en forbløffende ødselhet. Det skjedde ikke.

Det er en fragmentert debatt om dette på en del områder i dag. Vi har i Norge hatt en diskusjon omkring strukturerte produkter. Det er oppsiktsvekkende å erfare at lederen for Bankklagenemnda, Viggo Hagstrøm, tidligere har sagt at det var for komplisert å gå inn i. Det er et varsko for oss når vi utformer regelverket.

Likeledes foregår en diskusjon internasjonalt eksempelvis om hedgefond. I en NTB-melding 23. februar uttalte Heiner Flassbeck, tidligere statssekretær i det tyske finansdepartementet: Er det egentlig behov for hedgefond? Og han sier videre: «Vi får ikke stengt det internasjonale spillekasinoet» uten å gå inn på om det er behov for slike produkter.

Den situasjonen vi befinner oss i nå, reiser spørsmål om framskrittets hastighet og retning. Vil det komme en pause for ettertanke, eller vil vi fortsette som før etter et ras av mindre justeringer? Etter min vurdering ligger den viktigste kilden til ustabilitet i finansmarkedene sjøl. John Maynard Keynes utviklet den mest overbevisende begrunnelsen for at finansmarkedene ikke er effektive i den betydningen som teorien om effektive markeder forutsetter. Det økonomien trenger hvis den skal få grep om atferden i den virkelige verden, er et nytt utgangspunkt. Den må akseptere at det at verden forandrer seg, hindrer folk i å ha tilstrekkelig informasjon til alltid å inngå kontrakter til såkalt riktig pris. En slik endring er en nødvendig forutsetning for en varig politisk endring. Slaget vil stå om nasjonalstatens rolle i framtidas globaliserte økonomi, for nasjonalstaten er den viktigste forvalter og beskytter av de verdier og tradisjoner som det globaliserte markedet truer. Hvis vi skal kunne få et ordnet system, må globaliseringen gjøres mer effektiv og akseptabel. Fordelene ved globalisering er reelle, men de er blitt overdrevet. Økonomien må føres sammen med etikken ved å stille spørsmålet: Hva er meningen med rikdom? Det gode liv var opprinnelig å leve i harmoni med naturen og våre medmennesker. Både finanskrisen, klimakrisen og matvarekrisen spiller nå sammen, og ikke minst i finanskrisen må en også legge til rette for at en løser de største utfordringene knyttet til klima- og matvarespørsmålet.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Jan Tore Sanner (H) [10:39:44]: La meg først bare påpeke det store paradokset i at et parti som elsker å bruke mer penger på stort sett det meste, nå erklærer at økonomisk vekst ikke bør være så viktig.

Det jeg derimot har lyst til å ta tak i, er Lundteigens oppgjør med globalisering. For det er et faktum at økonomien er globalisert. Da er det to måter å håndtere dette på. Den ene er økt grad av proteksjonisme, den andre er at politikken må følge økonomien. Jeg er tilhenger av det siste, derfor er jeg også tilhenger av et norsk medlemskap i EU, og mener også at på andre områder globalt bør man i større grad sørge for at politikken følger økonomien. Er det slik å forstå at representanten Lundteigen mer tenker i retning av proteksjonistiske tiltak? For det er som sagt et faktum at økonomien er globalisert, og da kan jeg ikke lese Lundteigen annerledes enn at det er proteksjonisme som er hans svar.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [10:40:53]: Senterpartiets syn på økonomisk vekst er, som tidligere senterpartileder og biskop Gunnar Stålsett elegant formulerte det: Vekst er ikke å forbruke mer, men å forvalte bedre. I mitt innlegg påpekte jeg at fordelene ved globalisering av økonomien er reelle, men de er sterkt overdrevet. Det som nå trengs, og som jeg inviterte til, er at ulike fagmiljøer diskuterer hva som er årsakene til krisen, og hva som er virkemidlene ut av krisen. Et av poengene som jeg påpekte, var at slik som forståelsen av økonomifaget er i dag, tar det ikke inn over seg at aktørene ikke har tilstrekkelig kunnskap om markedet, og derfor får vi en feilprising, noe vi har sett på de realverdier som har fått en verdi i dag som er himmelvidt lavere enn for kort tid siden. Vi står oppe i et opplagt systemproblem.

Jan Tore Sanner (H) [10:41:59]: At effekten av globalisering er overdrevet, tror jeg mildt sagt det vil være ulike oppfatninger om. Norge har bygd sin velstand og sin fremgang på internasjonal handel. Millioner av verdens fattigste er løftet ut av fattigdom fordi de har fått lov til å delta i internasjonal handel og bli en del av det globaliserte markedet. De som henger igjen i fattigdom, er de som ikke har fått delta i den globale handelen. Så er jeg tilhenger av at det må være klare retningslinjer, at handelen må reguleres, og at politikken må følge økonomien. Men jeg får ikke noe svar fra Lundteigen på hva som er hans løsning på de utfordringene han påpeker. Som sagt, det er to veier å gå: Den ene er å si at økonomien er globalisert, da må politikken følge etter. Den andre er å gå i retning av mer tradisjonell senterpartiholdning, som er proteksjonisme. Jeg ønsker å utfordre Lundteigen på hvilken vei han ønsker å gå: politikken følger økonomien, eller proteksjonisme.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [10:43:08]: Det som dagens finanskrise viser, er at en globalisert økonomi basert på de spillekasinoprinsipper som i dag viser seg å gå konkurs, ikke kan være framtidsrettet, sjølsagt i seg sjøl, men videre ut fra det faktum at du kan ikke ha en slik fri internasjonal økonomi uten å ha internasjonale institusjoner som har en så sterk økonomisk makt og innflytelse at de kan ta ansvar og korrigere svakhetene i systemet. Det vi ser i dag, er at problemene med den globaliserte økonomien og finanskrisen i all hovedsak løses gjennom nasjonale tiltakspakker og nasjonal aktivitet, fordi de internasjonale institusjonene ikke er i nærheten av å ha kapasitet til å rette opp svakhetene ved sitt eget system.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Lars Sponheim (V) [10:44:32]: Stortinget diskuterer en innstilling hvor enigheten er stor i alle de viktige spørsmål. Allikevel blir det debatt. Finanskomiteen evner sågar å diskutere teologiske spørsmål i denne sammenhengen, og da er det selvsagt grunnlag for debatt.

Jeg har først lyst til å knytte noen forsiktige kommentarer til representanten Holmås – som det for øvrig er hyggelig å ha tilbake i debattmodus i Stortinget etter sykdomsfravær – når det gjelder boligsituasjonen og boligmarkedet. All behandling av denne saken har jo vist at i den nasjonale dugnaden vi nå har for norsk finanssystem og banker, er noen av bankenes viktigste bidrag deres fagkompetanse på kredittvurderinger. Der har man fra alle hold, også fra regjeringshold, vært tydelig på at det skal bankene fortsatt sørge for, og bankene må være like strenge og like dyktige i sin kredittvurdering som de har vært tidligere. Problemet for noen er jo at fallet i boligverdier gjør at det blir en annen kredittvurdering. Folk som hadde boligverdier og var i en situasjon hvor de var i stand til å håndtere to boliglån, er selvsagt kommet i en fortvilet situasjon. Det er nok ikke slik at det vi i dag behandler, uten videre løser det problemet, for bankene skal ha den samme kredittvurdering, og den blir annerledes i situasjoner med andre verdier enn det den er nå. Det er nok et dilemma og et problem som mange må slite med, men der man har fått betydelig hjelp gjennom fall i renter, som selvsagt er avgjørende.

Så til det vi diskuterer i dag, og det som er hovedoverskriftene. Det er selvsagt lett å trekke ut sider ved dette og ha moro med det, men jeg synes representanten Lundteigen er innom noen viktige temaer i det han tar opp. For det er ikke tvil om at med de erfaringer vi nå har med den globale økonomien i farten, med alle aktører som trodde at nå var vi i stand til å løpe så fort at mennesker kunne fly, og så å si går på trynet, har vi behov for å stoppe opp og se på hva vi kan lære av dette. For det er ingenting som er fullkomment, i hvert fall ikke markedsøkonomien og hvordan den globale økonomien fungerer. Så her trenger vi å lære, og så får vi se hva vi lærer. Jeg har den grunnleggende oppfatning at en mer global økonomi, som vi har, roper på mer global politikk. Og det må være et viktig svar. Økonomi uten politiske rammer vil alltid gå over ende, og der bør mye av oppmerksomheten rettes.

Sentralbanksjefen har ved flere anledninger, bl.a. i møte med komiteen, gitt uttrykk for at lærebøker vil skrives om i framtiden etter de erfaringer som gjøres nå, og at det om en generasjon vil bli skrevet doktorgrader og forskningsarbeid om det som skjer akkurat i disse dager, på samme måte som det i dag gjøres om krakket i 1929 og krisen på 1930-tallet. Det er selvsagt bra og viktig. Jeg er opptatt av at vi skal lære noe også i vår generasjon, f.eks. med tanke på operative grep i neste stortingsperiode som sikrer at vi neste gang økonomien møter motgang og krise, gjennom regelverk og kunnskap er bedre i stand til å møte det, av hensyn til alle mennesker som nå lider under den globale krisen.

Det retter oppmerksomheten mot det som jeg vel ikke vil kalle uenighet i dagens innstilling, men det som opposisjonen kan gjøre av operative grep i en innstilling hvor det er bred enighet om hva vi skal gjøre, nemlig å be om bli tatt videre med på råd, få en reell dialog og få informasjon til parlamentet om det som nå fortløpende gjøres. For det er klart at det er ganske radikale fullmakter som her gis til Regjeringen gjennom lovgivningen som foretas for å håndtere dette. Det stiller et samlet storting seg bak, og senere i dag et odelsting. Det er på en måte en slags kontrakt som skrives imellom posisjon og opposisjon om at da skal vi også ha en prosess, og vi skal ha informasjon og vi skal ha mulighet til reelt å være med på å stille opp for det vi i dag ønsker å stille opp på. Opposisjonen gjør dette selvsagt ved å fremme forslag – det er de virkemidler vi har – men jeg synes det ville være et betydelig bidrag om finansministeren i sitt innlegg etter meg kvitterer ut og sier at sånn skal det være. Jeg hadde en slik opplevelse tidlig på 1990-tallet da jeg satt i finanskomiteen med Sigbjørn Johnsen som finansminister, som på en oppsiktsvekkende god måte klarte å trekke hele Stortinget med, ved å gi informasjon og invitere til å delta i prosessene. Jeg håper at finansministeren ikke har tenkt å være dårligere enn sin forgjenger for noen forgjengere siden.

Så skal finanskomiteen i neste uke på en viktig studietur til Spania og møte spanske finansmyndigheter og politikere. Spania har gjort ting litt annerledes gjennom sin regulering, og det skal bli interessant for finanskomiteen også å kunne lære av det. Det tror jeg er en situasjon de fleste bør være opptatt av: Hvordan kan vi bli bedre og lære av dette, også på kort sikt?

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Heikki Holmås (SV) [10:49:39]: Jeg må innrømme at jeg har litt mer tro enn det Lars Sponheim har, på at de grepene vi nå gjør, faktisk vil bidra til en større bevegelse på boligmarkedet.

La oss si det slik: Jeg har flyttet en del flere ganger i mitt liv enn det Lars Sponheim har gjort, all den tid han har bodd på sin vakre gård i det vakre Ulvik. Da er det slik at det man gjør, er at man kjøper før man selger. Vi har hatt et marked nå som har gått fra at man kjøper før man selger, til at man selger før man kjøper. Det er klart at det skaper en enorm brems i hele situasjonen i boligmarkedet. Det at bankene – og dette vet jeg av egen erfaring når jeg har bedt om lån i bank – har gått fra å si at man aksepterer fra fire til fem ganger inntekten i lån, til å være strenge og å si at nei, vi gir bare tre ganger inntekten i lån, gjør at en god del mennesker som tidligere fikk lån, nå ikke lenger får lån. Det skaper den tregheten i boligmarkedet som vi nå ser. Og der ser vi at på boligmarkedet har vi én ting: Der har vi Husbanken som motkonjunkturinstrument. Det instrumentet mangler vi innenfor andre sektorer.

Lars Sponheim (V) [10:50:53]: Det er ingenting jeg håper og ønsker mer enn at de som i dag har problemer og sitter låst fast f.eks. med to boliger fordi man ikke blir kvitt den ene, kan få løst sine problemer. Men vi skal ikke være blinde for at noe av problemene er fallet i boligverdi og dermed manglende sikkerhet, og utviklingen i hele boligmarkedet.

I de høringer som vi bl.a. har hatt i komiteen, har vi jo nettopp fått forsikringer fra svært mange av bankene der de sier at overfor privatmarkedet og overfor boligmarkedet fungerer utlån som tidligere, men med den samme kredittvurdering som tidligere. Da er det dessverre en del som vurderes annerledes, og som dermed får et problem.

Ellers vil jeg understreke at hovedformålet med det vi gjør i dag, er jo å løse bedriftenes, ikke minst de stores bedriftenes, problemer med å innløse obligasjonslån. Over 100 milliarder kr skal innløses i obligasjonslån dette året, og det er det som må være hovedformålet med de gode vedtak som gjøres i dag.

Presidenten: Hans Olav Syversen – til replikk.

Lars Sponheim (V) [10:51:50]: Jøss!

Hans Olav Syversen (KrF) [10:51:54]: Ja, jeg tror vel det er første gang jeg tar replikk på hr. Sponheim, i sentrumskameratenes ånd, men det var vel på tide.

Jeg ble litt fasinert av at Sponheim sa at han hadde tro på den globaliserte økonomien. Men så la han til en setning som jeg synes var interessant, nemlig at det også kalte på mer globaliserte politiske rammer. Jeg vet jo at hr. Sponheim mer eller mindre er i tenkeboksen. Men lå det her noe signal om hvilket standpunkt Lars Sponheim vil falle ned på når det gjelder EU-spørsmålet? Han nevnte jo også Spania, for øvrig, så da synes jeg spørsmålet er ytterligere aktuelt.

Lars Sponheim (V) [10:52:42]: Nei, det lå ikke et sånt signal i det. Men det lå et klart signal om at denne globale økonomien, kall det gjerne turbokapitalismen, vi har opplevd en del år nå, krever en global politikk. Det gjør at våre globale institusjoner etter mitt skjønn må fungere bedre, bli sterkere, få mer muskler til å håndtere det – være en type verdensbank, IMF, for å intervenere.

Men det handler også om samarbeid over nasjonalgrensene, mellom nasjonalstater, for å få et regelverk som fungerer bedre. Jeg tror at hvis f.eks. britiske og amerikanske banker hadde stått overfor det samme regelregimet som norske banker har, hadde situasjonen vært en del bedre og ikke slik at store deler av banksystemene er helt utenfor politikken. Så vi må ha bedre samarbeid, koordinering, kunnskapsformidling mellom nasjonalstater og et mye sterkere verdenssamfunn til å håndtere ting. Vi burde etter mitt skjønn f.eks. hatt et globalt konkurransetilsyn. Jeg håper på en rask WTO-avtale, og så får vi komme tilbake til hvordan vi løser de regionale spørsmålene – fra min side.

Jan Tore Sanner (H) [10:53:53]: Dette blir vel også min første replikk, i hvert fall i denne stortingsperioden, på hr. Sponheim. Jeg gjør det for å uttrykke min begeistring for hva jeg oppfattet som et signal. Jeg har forståelse for at representanten Sponheim ikke vil benytte denne talerstolen i dag til å komme med sitt EU-standpunkt. Men jeg tror allikevel at Sponheim og jeg tenker ganske likt på dette området, for når man er tilhenger av markedsøkonomi og globalisering, er det også helt nødvendig at det er internasjonale spilleregler for markedet med gode kontrollordninger, med andre ord at politikken følger økonomien. Hvis man legger det til grunn, er det jo ganske nærliggende i hvert fall å uttrykke et syn om at den modellen som EU har valgt, er en fornuftig modell, nemlig at politikken følger økonomien regionalt, og at det ville være et riktig skritt for Norge å delta i et slikt fellesskap.

Lars Sponheim (V) [10:54:59]: I fravær av uenighet i innstillingen skjønner jeg at vi kan diskutere mye, både EU-sak og teologi, i finanskomiteen. Jeg har allikevel lyst til å kvittere både til representanten Sanner og til representanten Syversen, som gjerne vil diskutere med meg, at jeg var i alle fall oppmerksom da jeg på radioen i morges hørte en politisk analyse av en våre kolleger fra Fremskrittspartiet her i salen, som definerte den politiske venstreside i Norge til å omfatte alle, inklusiv Høyre. Da jeg har hørt at det er en levende debattkultur på den politiske venstreside i Norge, tror jeg nok at vi nå ser en konsekvens av denne politiske analysen også her i stortingssalen.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Me har tenkt å gå tilbake til sporet og det saka eigentleg dreiar seg om.

Statsråd Kristin Halvorsen [10:56:08]: Jeg tror det må være lov å glede seg over alle – hva skal en si – nye toner som debatten om finanskrisen og tiltak mot den bringer oss. Det er mange dårlige nyheter ute i verden, og hvis Stortinget kan bidra til å muntre oss opp litt innimellom, tror jeg det er klokt. Vi kan trenge de kreftene for å gå videre.

La meg begynne litt ute i den store verden, for jeg fikk et spørsmål fra representanten Syversen om det. Mange har vært opptatt av disse globale spørsmålene og hvordan vi skal sørge for at vi har både globale institusjoner, spilleregler, kjøreregler og regelverk som gjør at en finanskrise av dette omfang ikke kan skje igjen. Alle har nå sett at markedet ikke regulerer seg selv. Alle fundamentalistiske markedsliberalister ser på en måte bare at deres eget luftslott har fordampet foran øynene deres. Det er det som er vår store utfordring for framtiden: å sørge for at vi har disse spillereglene på plass.

Hvis jeg skal ile representanten Sponheim litt til unnsetning når det gjelder denne EU-debatten, er det i hvert fall ett poeng som er viktig, og det er at EU jo er for lite. Denne krisen startet i utgangspunktet i USA. Den har påvirkning på land rundt omkring i hele verden. Det er selvfølgelig viktig hva EU kan samle seg om å gjøre, men vi er altså i en globalisert verdensøkonomi som har ringvirkninger langt utover det vi selv kan løse.

Så er det også riktig, som representanten Lundteigen var inne på, at alle land nå setter i gang nasjonale tiltak for å bekjempe virkningene av finanskrisen. De forslagene som ligger på bordet her i dag, er nasjonale tiltak, «proteksjonistisk» på den måten at de er knyttet til norske foretak og deres utstedelse av obligasjoner, de er knyttet til norske banker. Sånn opptrer alle land, og det er selvfølgelig fordi vi ikke har globale institusjoner som kan gjøre den jobben. Men det sier også noe om sårbarheten vår, for vi er i så veldig stor grad avhengig av hvilke grep andre land tar, at Obama lykkes, at forslagene de kommer med i USA, er omfattende nok til at også vi skal komme oss gjennom dette. Men vi er også avhengig av en global økonomi som fungerer, for vi har hatt veldig mange fordeler av en internasjonal handel. Den eventyrlige veksten vi har hatt gjennom fem år, har nettopp skyldtes at vi har vært midt i smørøyet i en global verdensøkonomi. Selvfølgelig merker vi det når prisene på våre varer går ned, ikke er på de store høyder osv. Så vi er et land som har ekstrem egeninteresse i å bidra til felles spilleregler og at det skal veksles inn ikke bare i synspunkter og analyser, men i handlinger for framtiden, sånn at lignende ikke skjer igjen.

Da har jeg lyst til å svare til representanten Syversen at jeg prøver å finne en anledning hvor jeg kan invitere Stortinget til å være med på en diskusjon om hvilke initiativ Norge nå bør ta internasjonalt, hva vi eventuelt kan gjøre videre på det området, sånn at Norges for så vidt lille, men dog kraftfulle stemme kan bidra til det. Det foregår enormt mye spennende f.eks. når det gjelder skatteparadiser, som vi ikke har vært i nærheten av å legge noe trykk på før, fordi skatteparadiser er ikke bare paradiser for dem som vil gjemme bort skatt, men også for dem som vil gjemme bort eierstrukturen i selskaper. Mange har påpekt at dette er et stort problem og en del av kriseanalysen. Det foregår også mye diskusjon om internasjonale retningslinjer for vurdering av risiko, for rating og for tilsyn – for mye av dette som er fornuftig.

Det er en lang debatt om denne saken i kveld, og jeg skal da komme tilbake til mange av de spørsmålene som har vært oppe. Men jeg vil bare ta et par momenter til.

Dette er tiltak der vi bruker den kompetansen som bankene har. Og i Norge dreier det seg i veldig stor grad om sparebanker, det er halve markedet, og forretningsbanker, det er i veldig stor grad DnB NOR – de er dominerende på det området. De har en kompetanse i forhold til å vurdere risiko mot enkeltbedrifter og enkeltprosjekter som vi pr. i dag ikke sitter med på statens hånd. Det kan vi jo bygge opp. Det kan godt hende at det er en viktig del av oppsummeringen av denne krisen, hva slags kompetanse vi skal ha på dette framover. Men det vi er avhengig av nå, er å få disse bankene til å sluse kapital ut til de bedriftene som har behov for å få finansiert lønnsomme prosjekter, eller de som har behov for refinansiering.

Så kommer jeg tilbake i kveld med ytterligere synspunkter på dette.

Gunn Olsen hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Ulf Leirstein (FrP) [11:01:33]: Jeg registrerer at finansministeren hadde en visitt til markedsliberalister, og da følte jeg meg faktisk truffet. Det er for så vidt en lang debatt som vi gjerne skal ta, men i et replikkordskifte er ikke det mulig. Men det jeg konstaterer, er at både bankpakken og denne kredittpakken i stor grad baserer seg på å bruke de instrumentene som også ligger i markedet. Og hvordan harmonerer det i forhold til det som angivelig er finansministerens og SVs syn? Man nasjonaliserer ikke banker – man tilbyr en del lån og kapital på vilkår osv., så man tar altså i bruk en del av markedets mekanismer. Det er også et argument bl.a. fra den første bankpakken, der man ikke ville stille betingelser, for man mente at det skulle være rene markedsvilkår. Hvordan harmonerer dette med SV-lederens og finansministerens syn i forhold til markedet?

Statsråd Kristin Halvorsen [11:02:22]: Det harmonerer helt utmerket. For i en sånn krisetid som vi er i nå, må man se på, punkt 1: Hva er problemet? Problemet er at man ikke får finansiering eller refinansiering av lønnsomme prosjekter, særlig de bedriftene som finansierte seg enten i obligasjonsmarkedet eller ute, ikke via bankene. Punkt 2: Hva slags virkemidler har vi som vi raskt kan sette i gang for å bekjempe det? Da er det de bankene vi har pr. i dag som har kompetanse på å vurdere enkeltbedrifter og enkeltprosjekter, som må brukes. For staten sitter ikke med den kompetansen pr. i dag. Det er utrolig viktig at vi ser praktisk på det. For hvis vi ikke var opptatt av at de tiltakene vi setter i gang raskt, skulle virke, og at de kan settes i gang raskt, hadde prisen for det vært høyere arbeidsløshet, større problemer for norske bedrifter og arbeidsplasser og sosiale virkninger for folk flest som er helt usosialistisk. Det kan jeg forsikre representanten om.

Så til forskjellen mellom disse tiltakene og de forrige tiltakene. Denne typen tiltak som vi nå snakker om, om preferansekapital, og som knyttes til Statens finansfond, er statsstøtte. Det er ikke ulovlig statsstøtte, men det er tiltak som vi må klarere med ESA for å være sikre på dette er innenfor rammen. Vi har jo nå en betydelig jobb framfor oss med å finne balansen i forhold til prising av disse instrumentene. Men den forrige pakken var ikke i nærheten av statsstøtte. Det er ingen land som har knyttet den type betingelser som Fremskrittspartiet, i et populistisk krumspring, kom på i forrige runde.

Jan Tore Sanner (H) [11:04:13]: I motsetning til hr. Leirstein følte jeg meg ikke truffet av at det såkalte markedsliberalistiske luftslottet skulle ha sprukket. Finansministeren vet at Høyre alltid har vært en sterk tilhenger både av globalisering og av markedsøkonomi, men også at det skal være internasjonale spilleregler for handel, at politikken skal følge økonomien. Vi ønsker ikke dette for å sikre primært politisk styring, men for å sikre at konkurransen er reell og å sikre god beskyttelse av forbrukerne.

Når finansministeren sier at tiltakene er nasjonale, er jo det en sannhet med ganske store modifikasjoner, for det foregår mye i internasjonalt samarbeid nå. G20 har bl.a. slått fast at markedsøkonomi og globalisering er en del av løsningen. Norge må godkjenne sine løsninger i ESA, og det viser jo at EU-systemet fungerer. Det ville vært stor fare for både Norge og andre land hvis man nå skulle fått en voldsom konkurranse om å ha de sterkeste nasjonale tiltakene for å beskytte egne markeder, det ville raskt kunne gå ut over de minste land, som Norge. Så ESA og godkjenningen der er et godt eksempel på at systemet fungerer.

Statsråd Kristin Halvorsen [11:05:29]: Vi er jo ikke i nærheten av å ha globale virkemidler i forhold til de utfordringene vi har, og de aller fleste virkningsfulle pakkene er nasjonale. På andre områder har vi f.eks. veldig dårlig internasjonal koordinering. Ta f.eks. hele denne runden vi hadde om innskytergarantier, hvor EU-land sprakk – hver sin vei – og det var mangel på koordinering. Så jeg må nok si at vi må ha mye større ambisjoner for hvilke internasjonale spilleregler vi skal få på plass i kjølvannet av denne finanskrisen enn det vi har klart å se til nå. Det er riktig at det kommer vedtakspunkter fra G20 og fra rundt omkring der man har ambisjoner, men å veksle det inn i faktisk forpliktende handling kommer til å være en lang vei å gå. Det er ikke noen annen måte å gjøre det på enn å prøve å få det til. Diskusjonen nå, rundt både IMF, det EU selv kan ta initiativ til og det G20 kommer med, er utrolig viktig, og det er viktig at vi er på banen der også.

Hans Olav Syversen (KrF) [11:06:42]: Jeg takker for svaret i forhold til mer internasjonale spilleregler vi ser kan bli nødvendig å forsterke i etterkant av den krisen vi nå ser. Finansministeren nevnte ulike arenaer hvor arbeidet nå pågår – eller vi kan kanskje si der idédugnaden pågår. Og jeg tror Stortinget vil være veldig interessert i å ha et samspill med Regjeringen om dette. Det er ulike arenaer vi kan delta på i så måte. Men jeg er litt ute etter å høre hvor finansministeren og Regjeringen nå ser det mest aktuelt for Norge å delta. På hvilke arenaer mener Regjeringen at Norge kan bidra? Og hvor mener Regjeringen at det er viktigst at denne diskusjonen nå skal skje for å sikre at man får faktiske resultater, som finansministeren selv var inne på?

Statsråd Kristin Halvorsen [11:07:44]: Når det gjelder skatteparadiser, eller finansparadiser, som egentlig er et bedre ord, har det i lang tid foregått et internasjonalt samarbeid om det. Der samarbeider vi med de andre nordiske landene om å få til innsynsavtaler med det ene skatteparadiset etter det andre, og vi deltar også på internasjonale arenaer, der vi har sett et temposkifte, f.eks. at man nå har begynt å diskutere om man kan koordinere sanksjoner mot nasjoner og land som fungerer som skatteparadiser, og som nekter innsyn. På det området er det gode samarbeidskonstellasjoner. Vi er aktive og helt i front, og vi veksler dette nå om.

I forhold til de betydelige internasjonale institusjonene tror jeg IMF kommer til å være en viktig og sentral aktør i dette. Det er selvfølgelig avhengig av at alle land, også vi, bidrar til de diskusjonene som nå pågår.

Vi er ikke et G20-land, men vi har påvirkningsmuligheter i forhold til de landene som deltar, og de nordiske landene og f.eks. Storbritannia har gode relasjoner om de spørsmålene som kan komme.

Presidenten: Replikkordskiftet er avsluttet.

Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.