Presidenten: Etter reglementet har statsråden en taletid begrenset til 1 time. Presidenten har grunn til å tro at kanskje ikke hele tiden blir brukt.

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [12:55:02]: I et land der helsetjenestene tilføres så mye ressurser som i Norge, skal vi pasienter og brukere kunne forvente høy kvalitet og ikke behøve å være bekymret for om behandlingen påfører oss unødige skader.

Pasienterfaringsundersøkelser viser også at flertallet av pasientene er godt fornøyd med tjenestene de mottar ved sykehusene våre. Allikevel har vi eksempler på uønskede hendelser der pasienter har blitt utsatt for unødig og uakseptabel risiko. Internasjonale undersøkelser anslår at om lag 10 prosent av alle som blir innlagt i sykehus, skades unødig av den behandlingen som blir gitt. Selv om vårt helsevesen rangerer blant verdens beste, må vi gå ut fra at norske tall ikke er vesentlig bedre enn dette.

Uønskede hendelser er selvfølgelig først og fremst tragisk for dem som rammes, men vil også bidra til å svekke omdømmet og befolkningens tillit til sykehusene våre. Selv om vi aldri vil komme dit at det ikke skjer feil, vil arbeidet med å gjøre tjenestene trygge, tilgjengelige og av god kvalitet være en av de viktigste oppgavene i tiden som kommer.

Det er særlig tre hendelser som har fått oppmerksomhet det siste året og som er bakgrunnen for denne redegjørelsen: Det er sakene vedrørende håndtering av ventelistene ved Vestre Viken helseforetak, kreftoperasjoner ved Nordlandssykehuset Helseforetak og situasjonen ved Statens autorisasjonskontor for helsepersonell. Det har også vært andre alvorlige hendelser som har gjort inntrykk og som har ført til tiltak på systemnivå. Jeg ønsker i dag å gi en oppdatering av status for de nevnte sakene, og deretter redegjøre for hvilke tiltak jeg har iverksatt og vil iverksette for å styrke arbeidet med kvalitet og pasientsikkerhet i helsetjenesten.

I januar i år ble Helse- og omsorgsdepartementet kjent med påstander om flere brudd på rutinene for ventelistehåndtering og pasientoppfølging ved kirurgisk avdeling ved Sykehuset Asker og Bærum. Vestre Viken helseforetak varslet Helsetilsynet i Oslo og Akershus om saken i desember i fjor.

I sin interne revisjon konkluderte Vestre Viken bl.a. med at pasienter ikke var kalt inn til kontroller og oppfølging når de skulle, at datoer for behandlingsfrist var endret, og at mange pasienter ikke hadde fått tilstrekkelig informasjon om sine rettigheter. Saken ble politianmeldt 25. januar i år, og politiet tok den 16. juli ut foreløpig siktelse mot Vestre Viken helseforetak for ikke å ha organisert virksomheten slik at helsepersonell kan gi forsvarlig helsehjelp.

Da jeg ble kjent med påstandene om brudd på rutiner, ba jeg umiddelbart Helse Sør-Øst redegjøre for de faktiske forholdene for å forsikre meg om at alle nødvendige tiltak var iverksatt for å avklare årsaker og rette opp feil.

For å avklare om hendelsene ved Vestre Viken helseforetak kunne være uttrykk for systemsvikt i flere helseforetak, stilte jeg i foretaksmøtene med de regionale helseforetakene i januar krav om at alle helseforetakene skulle gjennomgå sine rutiner for håndtering av henvisninger. I denne gjennomgangen ble det ikke gjort funn som tilsa at det forelå systematisk manipulering av behandlingsfrist. Et stort antall saker er gjennomgått i alle regionene, og det viser seg at fristdatoen er endret i 0,07–1,5 pst. av tilfellene.

Jeg er kjent med at Helse Sør-Øst har hatt og fortsatt har tett oppfølging i Vestre Viken-saken. Helse Sør-Øst har informert meg om at alle berørte pasienter i ventelistesaken er fulgt opp. Styret i Vestre Viken har vedtatt planer for å sikre at henvisninger behandles i samsvar med regelverket. Vestre Viken har iverksatt flere tiltak for å unngå fremtidige fristbrudd, bl.a. har avdelingen ved Bærum sykehus fått flere ressurser, det har vært utvidet opplæring i bruk av elektronisk pasientjournal og forbedring av skriftlige rutiner for håndtering av henvisninger.

Vestre Viken er godt i gang med å gjennomføre en handlingsplan som bygger på anbefalinger og funn fra de gjennomførte revisjonene samt på observasjoner og analyser som er gjort i saken. Handlingsplanen har et todelt siktemål: Den skal vise hvilke forhold som korrigeres ved kirurgisk avdeling ved Sykehuset Asker og Bærum. I tillegg skal den vise hvordan erfaringene fra kirurgisk avdeling skal brukes til læring og forbedring i alle deler av Vestre Viken.

Handlingsplanen har fokus på å etablere og sikre gode arbeidsprosesser fra henvisningen er mottatt og vurdert, til behandlingen er gitt. Den inneholder også tiltak for forbedring av intern styring og kontroll. Ansatte skal sikres opplæring i vurdering, prioritering og innkalling av pasienter. Handlingsplanen følges opp av styret i helseforetaket gjennom månedlige rapporteringer fra administrerende direktør til styret. De fleste av tiltakene i den omtalte handlingsplanen skal være fullført innen utgangen av januar 2011.

Helse Sør-Øst har videre forsikret om at funn og tiltak i revisjonsrapporten skal spres til hele foretaksgruppen for bl.a. å sikre at læringseffekten utnyttes ved god spredning av erfaringene fra ventelistesaken ved Vestre Viken.

Den andre saken jeg vil redegjøre for, gjelder Nordlandssykehuset helseforetak. Det er blitt kjent at pasienter er blitt operert for kreft i lever og bukspyttkjertel ved Nordlandssykehuset i Bodø i strid med Helse Nords retningslinjer for slike operasjoner. Det ble stilt spørsmål om kvaliteten på behandlingen bl.a. fordi det i ettertid viste seg at noen av pasientene ikke hadde kreft.

I oppdragsdokumentet for 2009 ble de regionale helseforetakene bedt om å gjennomgå hvilke enheter som utfører kreftoperasjoner. I sin tilbakemelding i årlig melding for 2009 rapporterte Helse Nord RHF at den kirurgiske behandlingen av ulike kreftformer var sentralisert fra 2005. Kreft i lever og bukspyttkjertel skal etter retningslinjene bare behandles ved Universitetssykehuset Nord-Norge i Tromsø.

Styret i Nordlandssykehuset vedtok i juli at arbeidet med styrket pasientsikkerhet og systematisk kvalitetsarbeid skal være de viktigste tiltakene for å gjenopprette tilliten til sykehuset. Som oppfølging av dette vedtok styret i september en tipunkts tiltaksliste med bl.a. tiltak for ledelsesutvikling med fokus på pasientsikkerhet, innføring av pasientsikkerhetsvisitter, bruk av sjekklister og lokale kvalitetsindikatorer.

Den siste saken jeg ønsker å redegjøre for, dreier seg om forhold ved Statens autorisasjonskontor for helsepersonell. I statsbudsjettet for 2010 orienterte Helse- og omsorgsdepartementet om det økende omfanget av falske dokumenter i forbindelse med autorisasjonsbehandling. For å bistå med å etablere systemer for å rydde opp i dette engasjerte autorisasjonskontoret to konsulenter høsten 2009. Oppgaven de fikk, var å yte bistand i tilknytning til oppbygging av system for verifikasjon og kontroll av søkere om autorisasjon som helsepersonell i Norge. I dette arbeidet ble det funnet uregelmessigheter i et fåtall saker. Konsulentene kommenterte i sin rapport også forhold knyttet til dårlig arbeidsmiljø i autorisasjonskontoret. Jeg innkalte derfor Helsedirektoratet, som er etatsstyrer, og autorisasjonskontoret til et møte i mai i år. Helsedirektoratet startet en bred gjennomgang av virksomheten i autorisasjonskontoret for å sikre at autorisasjon av helsepersonell foregår på en betryggende måte. Det fremkom i sommer at administrasjonssjefen i autorisasjonskontoret har forfalsket egne vitnemål fra flere utdanningsinstitusjoner. Hun sa opp sin stilling med øyeblikkelig virkning da saken ble kjent.

Jeg har forsikret meg om at behandlingen av de ordinære autorisasjonssakene går som vanlig.

Det har vært jevnlig kontakt mellom Helse- og omsorgsdepartementet og Helsedirektoratet i denne perioden. Jeg er informert om at det arbeides med å forbedre interne rutiner, at Helsedirektoratet har intensivert styringsdialogen, og at det er gjennomført tiltak i forhold til arbeidsmiljø.

Helsedirektoratet har, i dialog med departementet, vurdert det som nødvendig å gjennomføre en ekstern gjennomgang av virksomheten. Et eksternt revisjonsfirma gjennomfører denne. Denne gjennomgangen skal være ferdig 1. november i år.

Jeg vil også kort nevne saken om ventelistene ved Universitetssykehuset i Nord-Norge. I vår ble det kjent at flere pasienter innenfor urologi og endokrinologi hadde ventet lenger enn forespeilet dato. Dette var pasienter som var vurdert til ikke å være rettighetspasienter. Saken er blitt kjent gjennom media og vurderes nå av Helsetilsynet. Helse Nord har informert meg om at de berørte pasienter nå har fått nødvendig undersøkelse og behandling. I tillegg til dette har Helse Nord iverksatt flere tiltak vedrørende håndtering av henvisninger som følge av denne saken.

Sakene som jeg har redegjort for, har synliggjort nødvendigheten av å styrke arbeidet med kvalitet og pasientsikkerhet. Pasienter skal ikke behøve å bekymre seg for om de blir innkalt raskt nok til utredning eller behandling, om sykehuset har nok kompetanse og erfaring til å utføre operasjoner, eller om helsepersonellet har den kompetansen som er nødvendig for å gjøre jobben sin.

Jeg får mange brev og henvendelser om pasienter som påpeker mangler knyttet til kvalitet og pasientsikkerhet. Samtidig ser vi eksempler på sykehus som har tenkt nytt, tatt skikkelig tak i problemstillingene og fått til et kraftig kvalitetsløft. Akershus universitetssykehus er et godt eksempel på et helseforetak som gjennom aktivt kvalitetsarbeid har fått til gode resultater. Ahus har gjennom målrettede tiltak redusert antall skader med 43 pst. i perioden 2007–2009, og har samtidig meget lavt antall tilfeller av sykehusinfeksjoner.

De regionale helseforetakene har satt arbeidet med kvalitet og pasientsikkerhet høyt på dagsordenen. I denne sammenheng vil jeg særlig trekke frem Helse Vest og Helse Sør-Øst, som har hatt en systematisk tilnærming til arbeidet på regionalt nivå i flere år, og som har iverksatt mange nye tiltak og prosjekter.

Pasientsikkerhet og kvalitet i helsetjenesten er en viktig sak for regjeringen. Jeg har derfor lansert ti tiltak for å styrke arbeidet på dette området. Disse forslagene omfatter for det første en lovfesting av krav til systematisk kvalitets- og pasientsikkerhetsarbeid i helsetjenesten. I tillegg vil jeg, som nevnt tidligere, foreslå å flytte forvaltningen av meldeordningen etter spesialisthelsetjenesteloven § 3-3 fra Helsetilsynet til Nasjonal enhet for pasientsikkerhet i Kunnskapssenteret.

Meldeordningen skal ivareta både lærings- og tilsynsformål. Både Verdens Helseorganisasjon, Europarådet og EU anbefaler meldeordninger med læring som formål, uavhengig av sanksjonsmyndigheter.

Et av målene med å flytte meldeordningen er å skape en lavere terskel for meldinger. Den som melder, trenger ikke å tenke på om meldingen kan føre til sanksjoner fra Helsetilsynet. Hvis meldefrekvensen øker, vil en kunne få mer kunnskap om risikoområder og årsaker til disse. Det er menneskelig å feile, men vi kan ikke tillate at feil skjer igjen, og vi må lære av de feilene vi gjør. Ved å få direkte tilgang til meldinger vil Nasjonal enhet for pasientsikkerhet kunne bistå sykehusene med årsaksanalyse og konkrete råd og løsningsforslag etter en uønsket hendelse.

Som Stortinget tidligere har vært informert om, er det etablert en egen utrykningsenhet i Statens helsetilsyn som skal rykke ut ved alvorlige hendelser i sykehusene. I første omgang er dette en toårig prøveordning. Spesialisthelsetjenesten er i forbindelse med etableringen pålagt å varsle om hendelser med alvorlig utfall, dvs. død eller betydelig skade utover det som ligger innenfor beregnelig risiko. Varslingen skal skje senest påfølgende dag etter at hendelsen har inntruffet. Ved et varsel innhenter utrykningsenheten supplerende informasjon og vurderer om hendelsen krever tilsynsmessig oppfølging. Faktorer som kompleksitet, uklare hendelsesforhold og tegn til svikt vil være avgjørende for om Helsetilsynet velger å rykke ut.

Enheten har nå vært i funksjon siden 1. juni. I perioden fra 1. juni til 30. september mottok Statens helsetilsyn 37 varsler. Fire av de 37 varslene har resultert i utrykninger, og omtrent halvparten av de varslede sakene har blitt overført til Helsetilsynet i fylket som har åpnet tilsynssak. De fire hendelsene som har resultert i utrykning, er saker med fatalt og uventet utfall og kompliserte forløp med mange involverte aktører. Dette gjør det krevende å få kartlagt hendelsesforløpet. Pårørende skal alltid få tilbud om samtale. Sakene er nå under behandling i Statens helsetilsyn. Utrykningene gjennomføres av et team som er spesielt sammensatt kompetansemessig i forhold til hva hendelsen dreier seg om. Statens helsetilsyns inntrykk så langt er at både tjenesten og de pårørende tar vel imot ordningen. Den tilsynsmessige merverdien ved utrykningene er raskere avklaring av hendelsesforløpet enn ved vanlig, skriftlig, saksbehandling.

God tilgjengelighet karakteriserer helsetjenester av god kvalitet. I min dialog med de regionale helseforetakene har jeg vært tydelig på at ventetiden i spesialisthelsetjenesten skal reduseres, og at fristbrudd er uakseptabelt. Tilbakemeldingene til meg er at det arbeides godt med dette både på regionalt nivå og i helseforetakene. Den omtalte saken fra Vestre Viken har satt søkelyset på at det er nødvendig med gode systemer for ventelistehåndtering, og på at pasientenes behov og rettigheter må være i sentrum. Jeg vil fra nyttår innføre månedlig oppfølging av ventetidsutviklingen i sykehusene.

Det har vært stilt spørsmål ved om pasientene får god nok informasjon fra sykehusene om frister og rettigheter. Jeg har derfor i brev av 28. januar i år til de regionale helseforetakene minnet om helseforetakenes plikter etter helselovgivningen og de regionale helseforetakenes sørge-for-ansvar. Videre har jeg i brev av 20. september i år presisert helseforetakenes plikt til informasjon og forsvarlig behandling der helseforetakene ser at frist for behandling vil bli brutt.

En viktig forutsetning for god kvalitet er at tjenestene bygger på den best tilgjengelige kunnskap. Helsedirektoratet har de siste årene utgitt flere nasjonale retningslinjer for forebygging og behandling. For eksempel er det utgitt 9 retningslinjer for kreftbehandling, og 16 nye er under utarbeidelse. For noen sykdomstilstander er det vist at resultatene blir bedre dersom behandlingen samles på færre enheter. Dette gjelder f.eks. kreftoperasjoner. Saken ved Nordlandssykehuset har satt søkelyset på betydningen av å ha klare retningslinjer for hvilke sykehus som skal kunne utføre ulike kreftoperasjoner. I oppdragsdokumentet til de regionale helseforetakene for neste år vil jeg stille krav om at de regionale helseforetakene har systemer for å sikre at den vedtatte funksjonsfordeling i regionen faktisk følges opp.

Kvalitetsmåling og sammenligning av resultater er en viktig del av systematisk kvalitetsarbeid. Jeg vil ha flere kvalitetsindikatorer for måling av kvalitet. Norge har deltatt i OECDs kvalitetsindikatorprosjekt og i Nordisk Ministerråds kvaltitetsmålingsprosjekt. Prosjektene har utformet forslag til kvalitetsindikatorer på flere områder, bl.a. for pasientsikkerhet og pasienterfaringer, som vil kunne være et viktig grunnlag for utvikling av flere nasjonale kvalitetsindikatorer i Norge.

Gode registre er nødvendig for å kunne få gode indikatorer. Forslag til strategi for modernisering og samordning av sentrale helseregistre og nasjonale medisinske kvalitetsregistre har vært på høring og vil i løpet av høsten fastsettes. Målet er på sikt å få et hensiktsmessig antall felles registre for de store sykdomsgruppene og en bedre utnyttelse av data i eksisterende registre.

Den omtalte saken ved Statens autorisasjonskontor for helsepersonell har satt søkelys på betydningen av å sikre helsepersonellets kompetanse. Her må det både være gode systemer på plass hos myndighetene og gode rutiner hos arbeidsgivere for kvalitetssikring av helsepersonells bakgrunn i forbindelse med ansettelser. Departementet har i brev til de regionale helseforetakene i mars i år presisert at foretakene må være seg sitt ansvar bevisst som arbeidsgivere og ha gode systemer og rutiner i sine ansettelsesprosesser. Helsedirektoratet utarbeider også en veileder som arbeidsgivere i helsetjenesten kan benytte som støtte ved tilsettinger.

Tilbakemeldingene fra de regionale helseforetakene tyder på at det over tid har vært gjort en betydelig innsats for å få på plass gode rutiner ved ansettelser for å sikre at helsepersonellet har de nødvendige kvalifikasjoner.

Det arbeides med tiltak som kan øke adgang til informasjonsutveksling på tvers av landegrensene med siktemål å bedre pasientsikkerheten.

Sist, men ikke minst, ønsker jeg å styrke arbeidet med kvalitet og pasientsikkerhet ved et felles løft gjennom en nasjonal pasientsikkerhetskampanje som starter i 2011.

Spesialisthelsetjenesten vil gjennom oppdragsdokumentet bli pålagt å delta i kampanjen. Den kommunale helse- og omsorgstjenesten vil bli invitert til å delta. Kampanjen tar utgangspunkt i utvalgte risikoområder som bl.a. legemiddelhåndtering og infeksjoner og tar i bruk tiltak som har dokumentert effekt.

Noen av tiltakene som vil anvendes i kampanjen, som f.eks. systematisk journalgjennomgang og WHOs sjekkliste for trygg kirurgi, er allerede i bruk ved enkelte sykehus. Gjennom kampanjen er målet at alle skal ta i bruk disse tiltakene, og at disse aktivitetene vil bidra til et løft i sikkerhetskulturen i helsetjenesten på alle nivåer. Kampanjeresultatene skal måles.

Samhandlingsreformen vil være et viktig bidrag til å bedre kvaliteten i helsetjenesten. Bedre organisering av spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten – og samarbeidet mellom disse – vil gi bedre kvalitet for den enkelte. Kvalitet og pasientsikkerhet vil også få en særlig fokusering i ny nasjonal helse- og omsorgsplan. Målet er at den enkelte pasient og bruker skal kunne tilbys trygge og sikre tjenester som er tilgjengelige, basert på den best tilgjengelige kunnskap og tilpasset den enkeltes behov.

Presidenten: Presidenten vil nå foreslå at det åpnes for en kort kommentarrunde, begrenset til ett innlegg på inntil 5 minutter fra hver partigruppe og eventuelt et avsluttende innlegg av statsråden, i tråd med forretningsordenens § 34 a.

– Det anses vedtatt.

Tore Hagebakken (A) [13:16:19]: Det er veldig bra at statsråden har tatt initiativet til denne redegjørelsen for Stortinget, for det er svært alvorlige hendelser som er avdekket i de tre sakene som er utgangspunktet for redegjørelsen.

Alt må gjøres for å hindre feil og mangler i helsesektoren. Når det allikevel skjer, er det viktig at en raskt ser på hvordan en kan redusere skadevirkningen for pasientene, og forebygge liknende feil senere. Pasienter i Norge skal føle seg trygge på at det helsetilbudet de mottar, er av absolutt beste kvalitet.

Norge har et av verdens beste helsevesen. Den offentlige finansieringen sikrer alle lik og rettferdig tilgang til helsetjenestene. Men sjøl om de aller fleste pasienter i Norge er godt fornøyd med tjenestene de mottar ved norske sykehus, har vi i likhet med andre sammenliknbare land for mange hendelser der pasienter skades – ja endog dør – av feilbehandling eller manglende oppfølging. Pasientsikkerhet skal ha høyeste prioritet. Statsråden har i sin redegjørelse sterkt understreket hvor alvorlig hun ser på disse hendelsene, og det tas nødvendige grep for å forhindre at nye tilfeller oppstår.

Risiko for skade og feilbehandling i helsetjenesten kan naturligvis aldri fjernes helt, men det må være et mål å senke det til et absolutt minimum. At pasienter blir offer for uheldige hendelser som følge av rutinesvikt, slurv, dårlig ledelse eller manglende dokumentasjon, kan aldri aksepteres.

Det viktigste helsevesenet og tilhørende myndigheter kan gjøre, er å lære av sine feil. Gode rutiner for å melde avvik er avgjørende for å utvikle bedre praksis og å lære av feil. Det er ikke nødvendigvis en sammenheng mellom få meldte avvik og høy kvalitet. Det kan like gjerne være tvert om. Sykehus som melder om mange avvik i kvalitetssystemet sitt, kan faktisk ha bedre kvalitet enn sykehus med færre avvik. Hvordan de ulike sykehus havner i en slik statistikk, handler i stor grad om man har gode eller dårlige melderutiner, og behøver ikke tegne et bilde av god eller dårlig praksis. Sykehus med en åpen meldekultur og skikkelige rutiner kan i større grad evne å sette sine avvik inn i et system, hvor man kan lære av feil, og oppnå høyere kvalitet som resultat. Vi vet at det er variasjoner på dette området i dag. Dette arbeidet skal forbedres. Samtidig må nasjonale registre sikre at slik lærdom blir nasjonal, ja gjerne også ha internasjonal nytte. Vi trenger, som statsråden var inne på, bedre meldefrekvens for å oppnå økt kunnskap. Vi støtter departementet og Helsedirektoratet i at det trengs en endring av meldesystemet, med læring i fokus, og som bidrar til at flere uheldige hendelser blir meldt.

Vi synes det er veldig bra at Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten forbereder den nasjonale pasientsikkerhetskampanjen «På vakt» – som den heter – med oppstart i januar 2011, som statsråden nevnte i sin redegjørelse. Da kampanjen ble lansert i september, pekte Helsedirektoratets direktør, Bjørn Inge Larsen, på at det de siste tiårene er blitt stadig mer komplekst og krevende å lede i det norske helsevesenet. Det har nødvendiggjort bedre rutiner og systemer, og at ledelsen «tar ansvar for helheten». Bjørn Inge Larsen sa videre:

«Ledelsen må også være opptatt av det helsefaglige, av kvalitet og sikkerhet for pasientene. Det er ikke nok å konsentrere seg om økonomi og produksjon.»

Det er jeg veldig enig i. Det må ryddes i ansvaret mellom profesjoner og ledelse, og ansvaret må forankres i linjen. Det er behov for flere kvalitetsindikatorer som viser faglige resultater, og for indikatorer som viser pasientsikkerhet. Jeg både håper og tror at «På vakt»-kampanjen vil være et viktig bidrag for å redusere pasientskader. Jeg har sansen for den tilnærmingen som ligger i denne kampanjen.

Ved Vestre Viken helseforetak viste gjennomgangen at det ikke var gjort systemmanipulering med behandlingsfristene. Det er for så vidt positivt, men samtidig ikke tilstrekkelig beroligende, hvilket gjør at Helse Sør-Øst fremdeles følger utviklingen med argusøyne. Men, som statsråden orienterte om, rutiner for henvisning er forbedret, brev til pasienter skal forenkles, det har vært utvidet opplæring i bruk av elektroniske pasientjournaler, og avdelingen ved Bærum sykehus har fått tilført ressurser.

Jeg går ikke inn på den ekstraordinære og spesielle situasjonen ved Statens autorisasjonskontor for helsepersonell. Statsråden har gitt en grundig og god redegjørelse for den.

Når det gjelder saken om kreftoperasjonene ved Nordlandssykehuset, er det også her avdekket alvorlig svikt. Vi er nå kjent med at flere ledere har fratrådt sin stilling, og saken er under behandling av Helsetilsynet. Til slutt har jeg lyst til å si at jeg sjølsagt vil uttrykke medfølelse med pasienter og berørte i slike saker.

Kari Kjønaas Kjos (FrP) [13:21:44]: Jeg vil takke statsråden for redegjørelsen.

Det er tverrpolitisk enighet om at vi ønsker et trygt og godt helsevesen for alle. Da er vi avhengige av at vi unngår slike store saker som skremmer. At folk har tillit til helsevesenet, er viktig. Hvis man mister tilliten og blir redd, blir man også sykere. Jeg kjente veldig på det da saken i Asker og Bærum kom opp, fordi jeg selv hadde vært igjennom en lang prosess med en som sto meg nær, og som døde av kreft der. Jeg kjente på alle de tankene som raste gjennom hodet i den perioden vi var gjennom, og lurte på om vi hadde vært blant dem som kanskje var blitt berørt den gangen, og jeg tenkte at det sikkert var mange som satt med de samme tankene som jeg gjorde. Det var ikke noe all right.

Redegjørelsen til helseministeren viser jo at dette er en forferdelig kompleks sak. Det er så mange ting som skal klaffe. Det er mange mennesker som er rundt hver og en person, og alle må ting gjøre riktig for at det ikke skal bli noe feil, så jeg er for så vidt enig med helseministeren i at vi aldri kan gardere oss 100 pst. Men jeg har igjen lyst til å minne om det Helsetilsynet sa til oss i vårt møte, at hadde vi lært av de feilene vi hadde gjort før, så hadde det ikke kommet nye feil, men vi er ikke flinke nok til å lære.

Den 15. februar kom rapporten fra helseregionene, og jeg var i en debatt i Dagsnytt 18 med helseministeren hvor hun kunne fortelle at den gjennomgangen som var foretatt, viste at det ikke var feil andre steder. Jeg uttrykte i den debatten litt skepsis og bekymring overfor dette funnet, fordi alle enkelthenvendelser som jeg fikk, og får, ikke sto helt i stil med tallene til helseministeren. Jeg sa også at vi i Fremskrittspartiet ikke var fornøyd med at dette bare skulle være en intern granskning, og at vi ønsket en ekstern granskning. Den 13. september kunne vi på NRK høre om en person som har utviklet prostatakreft mens han sto ett år i kø for utredning ved urologisk avdeling ved Universitetssykehuset Nord-Norge. Han var altså én av 450 pasienter som var blitt glemt, og som ikke var blitt kalt inn til utredning. Da er mitt spørsmål: Hvorfor fant man ikke dette da man hadde denne interne gjennomgangen av saker?

Den 7. oktober kunne VG skrive om 62-åringen som hadde ventet fire år på å bli innkalt til kontroll etter en hjernesvulstoperasjon. Molde sykehus innrømmer at alle som skulle vært til kontroll før 31. desember 2008, var slettet fra ventelistene på grunn av sprengt kapasitet. Molde sykehus mente at 62-åringen burde ha mast og purret litt selv, for de som hadde mast og purret, hadde ikke blitt glemt.

Igjen er jo spørsmålet: Var den interne gjennomgangen bra nok? Hvorfor fant man ikke disse tingene da man hadde den interne gjennomgangen?

Fremskrittspartiet har fremmet forslag om en ekstern gjennomgang av helseforetakene våre. Det har ikke regjeringen ønsket, men jeg mener fortsatt at det er nødvendig. Nå har helseministeren lagt fram en tipunktsplan og følger sikkert tett opp de sakene vi kjenner. Jeg er veldig opptatt av de sakene vi ikke kjenner, og av at vi ikke har et helsevesen som er avhengig av at folk maser og purrer.

Til slutt vil jeg legge til at ukeavisen Ledelse 17. september skrev om pasientsikkerhet og at mye av rapporteringen siles vekk på vei oppover i systemet – oppover til lederne. Det er en doktoravhandling om pasientsikkerhet og helseledelse som er blitt lagt fram i denne sammenhengen. Når det gjelder det helseministeren var inne på om at meldinger kommer inn og kommer riktig, mener jeg at dette er en veldig viktig sak å følge opp i tiden framover.

Bent Høie (H) [13:26:55]: Jeg vil takke helseministeren for redegjørelsen. Jeg mener fortsatt det samme som jeg mente i den interpellasjonsdebatten som jeg reiste 2. mars om dette temaet, nemlig at helseministeren fortsatt er preget av at dette behandles som enkelthendelser i helsevesenet, og ikke som et resultat av en systemsvikt. Jeg mener at ikke minst de sakene som også representanten Kjønaas Kjos viste til i sitt innlegg, viser at dette er saker som man ikke kan isolere til enkelthendelser ved enkelte sykehus, men det er et resultat av en feilslått politikk over flere år.

Årsaken til at man i helsevesenet har kunnet utvikle en kultur – eller et system – knyttet opp mot at man ikke tar kvalitetsarbeidet tilstrekkelig på alvor, er etter min oppfatning basert på to helt vesentlige forhold. Det ene er at det ikke er stilt tilstrekkelige nasjonale krav om å ha gode nok kvalitetssikringssystemer ved helseinstitusjonene våre. Nå viser jo helseministeren til at det skal komme noen flere krav på dette området – det er bra. Dette burde ha kommet for lang tid siden, noe som Høyre har foreslått og blitt nedstemt på. Men situasjonen ved Sykehuset Asker og Bærum viser at det ikke er tilstrekkelig med gode kvalitetssikringssystemer hvis ikke pasientsikkerhet og kvalitetsarbeid er tilstrekkelig forankret hos ledelsen ved virksomheten. Det betyr at det andre vesentlige området hvor det har sviktet, er fra ledelsens side, fra toppen, altså fra helseministrene fra den forrige rød-grønne regjeringen og nedover til direktører og styrer. Det er helt umulig å kunne sikre kvalitetsarbeid ved denne type virksomheter hvis ikke ledelsen, fra helseministeren og nedover, har like stort fokus på kvalitetssikring som på økonomistyring. Vi mener fra Høyres side at ledelsen av helseforetakene under denne regjeringen i altfor stor grad har vært preget av å ha fokus på økonomikontroll og i altfor liten grad av å ha fokus på kvalitetsarbeid og pasientsikkerhet. Man har sagt at god økonomistyring er en forutsetning for godt kvalitetsarbeid, og det er jeg helt enig i. Men god økonomistyring fører ikke automatisk til godt kvalitetsarbeid, tvert imot. Man er nødt til å vektlegge de forholdene tilsvarende. Ved god kontakt med mange som jobber i virksomheten, og med mange som sitter i styrene, vet en veldig godt at tidsmessig og ledelsesmessig er kvalitetsarbeidet ikke prioritert tilstrekkelig. Dermed vil denne typen hendelser oppstå, fordi det som vektlegges fra ledelsessiden, vektlegges også fra de ansattes side. Dermed er ikke dette arbeidet med pasientsikkerhet og kvalitet vektlagt nok. Dette er et politisk ansvar for denne regjeringen, som har sittet med ansvaret for dette systemet de siste årene.

Når det gjelder forslagene som helseministeren kom med til hvordan dette skal følges opp, vil jeg kommentere to av dem. Det ene er forslaget om å endre meldeordningen, som i realiteten er en skandale, for da Stortinget behandlet den forrige nasjonale helseplanen, ble det lagt klare føringer for at de meldingene som kom gjennom § 3-3-ordningen, skulle gå videre fra Helsetilsynet til Nasjonal enhet for pasientsikkerhet og kvalitetsarbeid. Det er ikke blitt gjort, og Stortinget er ikke blitt informert om at dette ikke er fulgt opp. Så svarer helseministeren med å foreslå at disse meldingene nå ikke skal gå innom Helsetilsynet. Det mener jeg vil svekke Helsetilsynets arbeid og mulighet til å følge opp sikkerhetsarbeidet i sykehusene, ikke styrke det.

Jeg synes det er positivt at helseministeren har tatt initiativ til en utrykningsenhet, men vi mener, sammen med Kristelig Folkeparti som har foreslått dette, at det også vil være nødvendig å prøve ut en modell med en uavhengig kommisjon etter modell av havarikommisjonen en har i samferdselssektoren på dette viktige området. Det er flere som dør i sykehusene våre enn som dør i trafikken.

Geir-Ketil Hansen (SV) [13:32:19]: Jeg vil først takke helseministeren for en god og grundig redegjørelse.

Pasientsikkerhet og kvalitet ved våre sykehus må ha den absolutt høyeste prioritet – det er det bred enighet om her. Pasienter som blir innskrevet på sykehus, må ha trygghet for at de får den rette behandlingen på det riktige sykehuset av kvalifisert personell. Pasienter som er til behandling, og som blir innkalt til behandling for alvorlige sykdommer, bør ha trygghet for at de blir innkalt til rett tid både når de skal til behandling og i ettertid, når de skal til kontroll. På dette området har vi ingenting å gå på – det er helt avgjørende for befolkningens tillit til helsevesenet.

Derfor har de hendelsene vi har hatt, og som er omtalt her i dag, skapt usikkerhet, om den sikkerheten vi forventer, er god nok, og om vi har de kvalitetssikkerhetssystemene på våre sykehus som skal være der for å forhindre feil – og dersom det skjer feil, se til at det blir grepet fatt i det med en gang.

Jeg må i ettertid si at den måten dette ble håndtert på, av både ledelsen i helseforetakene, sykehusene, Helsetilsynet og statsråden, har vært god og tilfredsstillende. Den har vært omfattende, kraftfull og stått i forhold til alvorlighetsgraden. Dette har på mange måter bidratt til å gi tillit til at denne typen hendelser blir det tatt fatt i på en god måte. At reaksjonsmåtene har hatt et sånt omfang, vil jeg gi honnør for. Det har også fått konsekvenser på de sykehusene der hendelsene har forekommet.

Jeg er også fornøyd med at det nå fokuseres på pasientsikkerhet og kvalitet på en enda sterkere måte enn tidligere. Det tipunktsprogrammet som statsråden la fram, er en bekreftelse på det.

Representanten Bent Høie fokuserte på og spurte om det er noe med strukturen og hele systemet som har bidratt til dette, og som man må fokusere på. Jeg har tidligere, og da blir dette et avsluttende spørsmål til statsråden, stilt spørsmål ved om måten vi finansierer sykehusene på – denne innsatsstyrte finansieringen, dette stykkprissystemet, betaling per pasient, at noe er mer lønnsomt enn andre ting – kan ha en sammenheng med disse hendelsene vi har vært vitne til. Jeg annonserer ikke at det skal være noen form for unnskyldning, men jeg stiller bare spørsmålet om man i de rapportene og de analysene som har vært gjort, kan se om det er noen sammenheng. I så tilfelle vil det være svært alvorlig. Det får være avslutningen og mitt spørsmål til statsråden.

Kjersti Toppe (Sp) [13:36:05]: Eg vil aller først takka helse- og omsorgsministeren for ei grundig utgreiing.

Utgreiinga fortel meg at situasjonen blir teken på alvor, og at dei tre spesielle hendingane som er nemnde, blir tett følgde opp frå regjeringa si side.

Eg vil ta opp igjen det statsråden poengterer innleiingsvis, at når vi er så heldige å ha eit så spesialutvikla helsestell som vi har, må vi kunne venta høg kvalitet og ikkje vera urolege for om behandlinga skal kunne påføra oss skadar.

Pasientundersøkingar viser som kjent at dei aller fleste også er fornøgde med tenestene dei mottek ved sjukehusa våre. Likevel er det eit faktum at vi i Noreg har altfor mange og altfor alvorlege hendingar der pasientane blir utsette for unødig og uakseptabel risiko. Dette trugar tilliten til helsetenestene i Noreg og er ein svært alvorleg situasjon.

Eg er glad for at statsråden er tydeleg på at arbeidet med å gjera tenestene trygge, tilgjengelege og av god kvalitet vil vera ein av dei aller viktigaste oppgåvene i tida framover. Eg ser i den samanhengen fram til den nasjonale pasienttryggleikskampanjen i 2011, som statsråden varsla. Liknande kampanjar i andre land har ført til dokumenterte resultat i form av reduserte dødstal. For å lykkast med kampanjen er vi heilt avhengige av at både leiarane i helsetenesta og helsepersonellet er motiverte og opplever dette som nyttig i organisasjonen sin.

At det skjer uheldige hendingar i helsevesenet, er udiskutabelt, men òg uforståeleg. For å læra å motverke det må vi først og fremst vita og erkjenna omfanget. Internasjonale undersøkingar angir at 10 pst. av dei som blir innlagde på sjukehus, blir unødig skadde av den behandlinga som blir gitt. I Noreg blir det årleg meldt om ca. 2 000 hendingar til Helsetilsynet. Vel ein tredjedel av desse gjeld betydeleg skade på pasient, halvparten er nestenuhell. Norsk pasientskadeerstatning betalte ut 660 mill. kr i erstatningar i 2008. Ut frå utanlandske studiar har professor Peter F. Hjort berekna at Noreg har ca. 2 000 unødige dødsfall pr. år, 16 000 pasientar med permanent invaliditet og nesten 500 000 ekstra liggjedøger. Dette kan bety 1,6–2,2 mrd. kr i ekstra kostnader i tillegg til den lidinga som blir påført pasientar og pårørande.

Pasienttryggleik byggjer på openheit om feil og utilsikta hendingar. Utan openheit er det umogleg å førebyggja og læra av feil. For at helsepersonell skal våga å vera opne, må dei føla det som trygt. Derfor må meldekulturen bli styrkt. Det viktigaste er å læra av feil, nestenuhell og utilsikta hendingar for å førebyggja tilsvarande hendingar i framtida. Derfor er det ei nødvendig endring statsråden skisserer, med å flytta forvaltninga av meldeordninga etter spesialisthelsetenesteloven § 3-3 frå Helsetilsynet til Nasjonal enhet for pasientsikkerhet i Kunnskapssenteret.

Eg vil understreka at pasienttryggleik først og fremst er eit leiaransvar. Det er som oftast ei rekkje andre faktorar enn den enkelte helsearbeidarens dyktigheit som avgjer om pasienten blir utsett for uønskte hendingar. Ein føresetnad for å kunna lykkast i pasienttryggleiksarbeidet er derfor at leiarar på alle nivå har innsikt i og engasjement for pasienttryggleik. Leiinga må ta ansvaret for at rutinar og system er på plass, og leiinga må bera ansvaret når ting går gale. Leiinga må vera oppteken av det helsefaglege, av kvalitet og tryggleik for pasientane.

I dei tre konkrete sakene som har skaka Helse-Noreg, vil eg spesielt trekkja fram ventelistesaker ved Vestre Viken helseføretak. Mitt hovudspørsmål er: Korfor og korleis kunne dette skje? Kva var bakgrunnen? Kan det ha noko å gjera med finansieringsmåten av spesialisthelsetenesta og kanskje ei einsidig fokusering på inntening? Helsedirektoratet rapporterte jo i ei undersøking i 2008 om at innteningskravet i sjukehusa ved innsatsstyrt finansiering var sterkt og kan ha påverka pasientbehandlinga og kvaliteten. Eg er derfor glad for at regjeringa i den politiske plattforma slår fast at vi skal ha ein gjennomgang av finansieringssystemet. For all del: Eg meiner ikkje at dagens finansieringssystem er til hinder for pasienttryggleik, men det favoriserer heller ikkje dei som er dyktige når det gjeld kvalitet og arbeidet med pasienttryggleik.

Laila Dåvøy (KrF) [13:41:10]: Fellesnevneren for de sakene som i dag er omtalt, er at de utfordrer folks tillit til helsetjenesten.

Vi må ha tillit til at vi blir innkalt til undersøkelse når fastlegen har henvist oss, og at ventetid for operasjon er riktig og forsvarlig når vi mottar brev fra sykehuset.

Vi må ha tillit til at kirurgen som opererer oss, vet hva han gjør, og kan det han holder på med.

Vi må også kunne ha tillit til at Helsetilsynet raskt og objektivt undersøker hva som har skjedd når det som ikke skal skje, skjer likevel.

Vi må ha tillit til at uhell og uheldige hendelser rettes opp, det være seg systemfeil eller personlige feil, og at det medfører læring for helsetjenesten, slik at det ikke skjer igjen.

Det er særlig summen av de sakene vi i dag får en redegjørelse om, som er alvorlig.

Jeg vil også takke helseministeren for den gjennomgangen hun har gitt oss her i dag. Men Kristelig Folkeparti har gått så langt som å karakterisere dette som en systemkrise, og vi har også etterlyst opprydning, slik at tilliten sikres. Dette handler ikke bare om hva enkeltpersoner har gjort, men også om systemsvikt og manglende evne til å lære av feil. Det handler om ledelsesproblemer, som flere har vært inne på, men jeg vil også kalle det for ukultur. Og med ukultur tenker jeg på den beskyttelseskulturen som vi dessverre fremdeles finner i store deler av helsetjenesten. Vi har hatt mange uventede dødsfall de siste årene. Og det er ikke vanskelig å se når du går inn i de sakene – og de er ikke få – at det ikke kan være noe annet enn at man er redd og beskytter hverandre, som gjør at man rett og slett ikke kommer frem til nødvendig oppklaring. Mange lider på grunn av det i dag.

Også når det gjelder Statens helsetilsyns rolle, har jeg dessverre fått altfor mange henvendelser om at det i en del saker ikke er det uavhengige tilsynet det skal være.

Kanskje har vi i Norge vært redde for å få amerikanske tilstander med rettssaker og overbehandling av frykt for ikke å gjøre nok, men det kan likevel ikke være slik at feil og uheldige hendelser skal passere uten at det får konsekvenser. Blant annet fremkommer det i en rekke saker som er til behandling i Helsetilsynet, at tidsfrister for svar i saker ikke overholdes. Sykehusene og sakkyndige må purres på for at de skal svare på brev. Dermed tar det måneder og år før en sak blir ferdigbehandlet. De som opplever dette, føler at det er en dobbelt skade – på en måte.

Jeg ser frem til den nasjonale pasientsikkerhetskampanjen i 2011, som helseministeren snakket om i dag. Jeg støtter selvfølgelig målet om å redusere antallet uønskede hendelser i helsetjenestene. Et annet mål må være større åpenhet om uheldige hendelser. Her er det store muligheter til å spare menneskeliv, få bedre pasientbehandling og ikke minst styrke tilliten til helsetjenestene i befolkningen.

Helseministeren snakket i dag om at det dreier seg om kvalitet og pasientsikkerhet. Ja, det gjør det. Når det gjelder den egne utrykningsenheten som skal ha en to års prøveordning, har jeg et spørsmål, og det er om denne skal gjelde hele landet, eller om den skal kjøres på noen steder som er plukket ut.

Jeg vil henvise til det representanten Bent Høie sa om at Kristelig Folkeparti og Høyre har gått sammen om å få opprettet en havarikommisjon som et annet prøveprosjekt, for å se om det kan være en bedre ordning. Noe av bakgrunnen for det er at vi ønsker at det skal være helt uhildet.

Jeg har lyst til å spørre helseministeren om hvorvidt politiet skal være på plass umiddelbart hvis det f.eks. skjer et uventet dødsfall – da snakker vi om et uventet dødsfall. I mange av de sakene vi har hatt, har politiet faktisk ikke vært til stede fordi man har vurdert det lokalt slik at det ikke var nødvendig, eller Helsetilsynet har sagt at det ikke var nødvendig – og så har det likevel vært det i en del saker. Så det at man skal foreta – hvis jeg har oppfattet det riktig – en egen vurdering på stedet det gjelder av om denne utrykningsenheten skal komme eller ikke, synes jeg ikke blir godt nok.

Så har jeg et annet spørsmål. Det er om man nå har laget standardiserte og, jeg vil si, forståelige skriv som leveres pasientene, om rettigheter, informasjon om tidsfrister, ventetider osv. Får alle pasienter i hele Norge nå det samme, helt utvetydig, slik at man ikke misforstår?

Abid Q. Raja (V) [13:46:41]: Jeg takker statsråden for redegjørelsen.

Vi, som verdens beste land på svært mye, må etterstrebe et best mulig helsevesen og etterstrebe at borgerne har tillit til helsevesenet. Vi i Venstre er enig med statsråden i at vi aldri kan gardere oss fullt ut mot feilbehandlinger. Imidlertid bør vi, og kan vi, gjøre mer for å sikre bedre kontroll og høyne kvaliteten. Selv om vi ikke kan utelukke feilbehandling 100 pst., må vi gjøre alt som er mulig og som står i vår makt for å minimalisere sjansene for det, og sikre best mulig pasientsikkerhet.

Borgerne er helt avhengig av tillit til helsevesenet, både til at behandlingen de får, er best mulig, og trygg, og ikke minst til at de som jobber ved helseforetakene, har de nødvendige kvalifikasjonene og papirene i orden. Borgerne i Norge må fortsette å føle trygghet i den behandlingen de får. Men for å få dette til må noe gjøres.

For at en fortsatt skal ha god tillit, er det nødvendig at systemsvikt unngås. Men der det skjer, er det nødvendig at det grundig gjennomgås og evalueres, slik at det kan forebygges i framtiden. Samtidig er det essensielt med åpenhet om de problemene som er i helsevesenet. Dette er en del av det å leve i et fritt og åpent demokrati. Borgerne fortjener å kjenne til de manglene som er i helsevesenet. Åpenheten er faktisk også tillitbyggende.

Når evalueringer og granskninger gjøres, er det også viktig at de som skal gjøre denne jobben, er helt uavhengige. Det vil ikke være tillitbyggende om evalueringen framstår som om bukken passer havresekken.

I et land som Norge, med tanke på de pengene vi bruker på helsevesenet og den innsatsen vi gjør på områder som utdanning av helsepersonell, på kontroll, bør vi ikke kunne leve med så brutale og alvorlige feilgrep at enkeltindivider får fjernet friske organer. For de menneskene som utsettes for feilgrep, og for deres familier, er dette dypt tragisk og trist. Men det er også samfunnsskadelig, og de øvrige borgernes tillit til helsevesenet svekkes. Derfor er vi i Venstre glad for alle eksterne gjennomganger. Venstre er svært opptatt av å få gode kvalitetssikringsrutiner på plass.

Saker som ventelistesakene, feilbehandling og kontroll av hvorvidt de som innehar stillingene, har de nødvendige kvalifikasjonene, er med på å svekke helhetsinntrykket av helsevesenet. Derfor er det også viktig med denne redegjørelsen fra statsråden. Men langt viktigere er det at det tas riktige og nødvendige grep for å kontre det som har skjedd.

Ingen i denne salen, og ingen statsråd, bør kunne hvile før en har klart å snu de meget stygge og fatale tallene, som representanten Høie også viste til. Det er ikke til å leve med at flere dør av feil behandling på sykehus enn i trafikken.

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [13:49:53]: Jeg skal kommentere noen av de innleggene som har kommet. Veldig mange har gått på det samme – vi er opptatt av at innbyggerne i Norge skal ha tillit til helsevesenet. Jeg har også lyst til å si at i utgangspunktet er tilliten til helsevesenet veldig stor. Men det er klart at når så mange alvorlige hendelser skjer i løpet av et år – under et år, faktisk – er det alvorlig for helsetjenesten generelt, for innbyggernes tillit og selvfølgelig også for de ansatte som jobber i denne tjenesten.

Representanten Kjønaas Kjos spurte om hvorfor man ikke fant disse feilene som senere er avdekket, da man hadde den store gjennomgangen i januar/februar. Jeg har lyst til å understreke at det var tusenvis av journaler som ble gjennomgått i helseforetakene. Det som det spesielt ble sett på der, var om man kunne se samme type systemsvikt andre steder i Norge. Det fant man ikke. Men det forhindrer jo ikke at det kunne være enkeltfeil. Som jeg også sa: Det var en liten andel avvik når det gjaldt dette med å flytte på datoer. Men som oftest var forklaringen at det var flyttet på datoer etter avtale med pasienten. Jeg sa ikke at det aldri kan skje noen feil. Det kan man ikke gardere seg mot. Men den typen gjennomgående systemsvikt som i Vestre Viken har vi i hvert fall heldigvis ikke sett så langt andre steder, selv om det har vært feil og svikt, som selvfølgelig er alvorlig nok.

Jeg er veldig enig i at vi må ha åpenhet om disse hendelsene. Derfor synes jeg det har vært viktig å ta dette frem, se på det, for nettopp å kunne lære og se hvilke tiltak det er viktig å sette i verk for at ting ikke skal skje igjen.

Representanten Høie sier – jeg oppfatter det i hvert fall slik – at det er stor systemsvikt i helsevesenet. Jeg ville være varsom med å si det. Samtidig må jeg si at på vegne av helsevesenet har jeg større ambisjoner enn at vi skal ligge på internasjonale tall når det gjelder feil. Det er jo også nettopp for å jobbe systematisk med kvalitetsarbeidet vi tar tak i og har tatt tak i det – og jeg har tatt tak i det. Det er gledelig å se at der hvor man virkelig går inn og jobber systematisk med å bedre kvaliteten – f.eks. gjelder det Ahus, som har meget gode internasjonale resultater når det gjelder å komme lavt ut med hensyn til sykehusinfeksjoner – ser vi at det nytter. Det er heller ingen grunn til å tro at ikke helseforetakene har tatt fatt i dette når vi så sterkt har satt krav til at det skal jobbes med dette.

Vi lovfester nå krav til kvalitetsarbeid i spesialisthelsetjenesteloven. Så er spørsmålet: Er det slik at kvalitetsarbeidet har gått på bekostning av å holde økonomien under kontroll?

Jeg er ikke i tvil om at hvis vi ikke hadde hatt balanse i økonomien i helseforetakene, hadde jeg fått ganske mange spørsmål i Stortinget på bakgrunn av det – hvorfor ikke helseforetakene følger de budsjettene som Stortinget faktisk vedtar, og de rammene som Stortinget setter.

Jeg mener at det er en forutsetning at vi har balanse i økonomien, men det er samtidig en forutsetning at balansen er sunn, at sykehusene faktisk har mulighet til å gi god pasientbehandling for de midlene som blir stilt til disposisjon. Så dette er ting som egentlig går sammen. Vi skal aldri kompromisse på kvalitetsarbeid, det skal aldri være noe kompromiss at helsepersonell gjør jobben sin skikkelig, ut fra økonomiske motiver.

Meldeordningen blir endret med tanke på at vi vil være på internasjonalt nivå når det gjelder meldeordning, at vi altså vil gjøre det på samme måte som man gjør det i andre land, som man gjør det i EU, som Verdens helseorganisasjon anbefaler, nettopp fordi vi skal lære av de feilene som skjer.

Representanten Hansen spør om finansiering. Jeg mener at den balansen som er nå, er en balanse vi kan leve med. Men vi skal alltid vurdere om finansieringen står i forhold til den kvaliteten vi har, og det kvalitetsarbeidet som er.

Presidenten: Dermed er debatten om redegjørelsen avsluttet.

Presidenten foreslår at helse- og omsorgsministerens redegjørelse om hendelser i enkelte helseforetak og ved Statens autorisasjonskontor for helsepersonell vedlegges protokollen. – Det anses vedtatt.