Presidenten: Etter ønske fra helse- og omsorgskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 40 minutter og fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og inntil 5 minutter til medlem av regjeringen.

Videre blir det foreslått at det gis anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg fra medlem av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Are Helseth (A) [19:40:54]: (ordfører for saken): Vi behandler her flere forslag fra Kristelig Folkeparti knyttet til driften av vår spesialisthelsetjeneste, og det mest vidtrekkende forslaget er å legge ned de regionale helseforetakene.

Sykehusreformen med etableringen av regionale helseforetak og helseforetak utenfor forvaltningen har fungert i knappe ti år. Det er i perioden høstet mange positive erfaringer, og modellen har vært i utvikling. De regionale helseforetakene har gjennomført mange nødvendige oppgave- og funksjonsfordelinger mellom våre sykehus. Dette har vært nødvendig på bakgrunn av stor faglig medisinsk-teknisk utvikling i perioden. Det har vært en betydelig økning i pasientbehandlingen i perioden og gradvis bedring i økonomistyringen fram mot balanse i alle fire helseregioner i 2010.

Investeringsnivået i sykehusene er doblet siden fylkeskommunene eide sykehusene, og flere store sykehusprosjekter er vedtatt i perioden. Dette skaper et grunnlag for at ledelse, tillitsvalgte og ansatte nå kan ha sin hovedoppmerksomhet på kvalitet, korte ventetider, pasientsikkerhet og samhandling med primærhelsetjenesten, Nav og andre.

I alle vestlige land er det debatt om organisering og styring av spesialisthelsetjenesten. Hos oss er ett av temaene i debatten om vi skal ha et regionalt nivå med eget styre, slik helseforetaksloven foreskriver. Grunnleggende er dette en debatt om demokratisk styring av sektoren. Vår styringsmodell har vært i utvikling gjennom perioden, bl.a. ved at styremøtene er blitt åpnet for allmennheten, og at flertallet av de eieroppnevnte styremedlemmer nå oppnevnes etter forslag fra kommunestyrer og fylkesting.

Forslagsstillerne fra Kristelig Folkeparti mener at de regionale helseforetakene bør legges ned, og at Helse- og omsorgsdepartementet bør overta noen av de oppgavene som regionforetakene i dag utfører. Forslagsstillerne mener det ikke er hensiktsmessig med etablering av et nytt direktorat. Denne vurdering tiltres av en samlet komité, med unntak av Fremskrittspartiet, og samme flertall er av den oppfatning at dagens helsedirektorat heller ikke er et naturlig alternativ for direkte styring av helseforetakene.

Når det gjelder substansen i forslaget, vil regjeringspartiene vise til regjeringens plattform om at de grunnleggende prinsippene ved helseforetaksmodellen skal videreføres, men at det vil bli satt i gang et utredningsarbeid i denne stortingsperioden med sikte på ytterligere forbedringer i modellen.

Helseforetaksmodellen har vist seg å være robust, har levert gode resultater på mange områder, og modellen er laget for politisk styring. Jeg kan ikke se at forslagsstillerne fremviser en alternativ modell som gir mulighet for tilsvarende trygg styring av spesialisthelsetjenesten.

Vår modell med helseforetak regionalt og lokalt gir alle muligheter for klok politisk styring med sektoren. Vi har tydeliggjort denne styringen, bl.a. ved å gjennomføre hyppigere foretaksmøter, stille tydelige krav til måloppnåelse på politisk prioriterte områder i oppdragsdokumentene, varslet en evaluering av de regionale helseforetakene og at endringer i antall foretak og opptaksområder kun kan foretas i foretaksmøte. Det er i år gitt tydelige politiske bestillinger i oppdragsdokumentene knyttet til f.eks. bedre kvalitet i behandlingen, kortere ventetider, reduksjon i ufrivillig deltid, flere lærlingplasser og mer forutsigbarhet for ideelle aktører.

I tillegg til dette vil vi arbeide med tiltak for å styrke samarbeidet mellom lokale myndigheter og sykehusene.

Per Arne Olsen (FrP) [19:45:24]: La oss alle være enige om at Norge står overfor viktige prioriteringer for å sikre at helsetjenester blir gitt til dem som trenger det mest, og at det utvikles et likeverdig tilbud i hele landet. La oss også være enige om at de regionale helseforetakene mangler nødvendig legitimitet til å foreta viktige grep for å sikre hensiktsmessig drift og økt ressurskontroll.

Fremskrittspartiet mener at det er grunnlag for å fjerne det dyre og byråkratiske mellomleddet som de regionale helseforetakene har blitt, eller det som representanten Helseth omtaler som en trygg styringsmodell.

Forslagsstillerne mener at dagens struktur også i utilstrekkelig grad synes å ivareta behovet for best mulig utnyttelse av de totale helseressursene, og at dette peker i retning av behov for både desentralisering og sterkere nasjonal samordning – to tanker i hodet samtidig.

Da er vi ved sakens kjerne. For toget går faktisk nå. Det går i dag. Det er ikke, som Senterpartiet forsøker å gi inntrykk av, mulig å reversere dette. Kompetansemiljøer kommer til å bli splittet opp og flyttes. Usikkerhet er skapt. Toget er snart gått, og det kommer altså ikke tilbake.

Jeg er ikke enig med statsråden og regjeringen. Jeg mener at regjeringen gjør tilbudet dårligere når de nå i realiteten nedlegger gode tilbud i distriktene. Sentralisering av noen viktige oppgaver, hvilket alle er enige om, er ikke etter vår oppfatning en god grunn til å legge ned lokalsykehus, og det i et historisk raskt tempo. Fremskrittspartiet mener at det er et bevisst valg fra denne regjeringen og følger som en direkte konsekvens av at man ikke er villig til å definere hva et lokalsykehus skal inneholde av tjenester. Det virkelig store paradokset er at det faktisk er flertall i denne sal for å definere nettopp dette. Også i denne saken er det altså Senterpartiet som bidrar til at Stortinget ikke fatter de vedtak som det er flertall for, og som Senterpartiet visstnok da er enig i.

Men én ting skal statsråden ha, og det er at hun mener dette. Hun står for politikken. Selv om den opplagt er upopulær og man taper stemmer i deler av landet – og det er sikkert ikke lett – fortjener det faktisk respekt.

Senterpartiet, derimot, bidrar til en politikk som de sier de er uenige i, samtidig som de forsøker å gi inntrykk av at de er enige med oss. De står på tv og hevder at de er uenige, de hevder at toget ikke er gått, og at de vil kjempe. Dette er feil. Dette fører folk bak lyset og bidrar ikke til troverdighet.

Sannheten er at toget går nå, og det går takket være Senterpartiet. Det er Senterpartiet som sier at de vil fjerne de regionale helseforetakene, det er Senterpartiet som sier at de vil definere hva et lokalsykehus skal inneholde, og det er Senterpartiet som sier at de vil beholde lokalsykehus. Alle disse sakene kan vi faktisk vedta i denne sal, og vi tar Senterpartiet på alvor, men de sørger faktisk for at det motsatte skjer av hva de selv hevder.

I dag viser de for all verden at det bare er prat og intet annet.

Når det gjelder lokalsykehus, føler jeg meg ganske overbevist om – dessverre – at Senterpartiet kommer til å bli husket som det partiet som for å spare mest fjernet flest på kortest mulig tid.

Stortinget kan faktisk i dag fryse alle omstillingsprosesser i lokalsykehusene. På denne måten ville man i alle fall midlertidig sørget for at eksisterende tilbud på Eid, i Lærdal og flere steder besto.

De rød-grønne partiene, og da spesielt Senterpartiet, har altså muligheten i dag. Og det er ikke bare Senterpartiet, vi ser lokale representanter fra Arbeiderpartiet som også i dagens aviser er ute og gir inntrykk av at de vil stoppe nedleggelse, eller i hvert fall fjerning, av virksomheter i lokalsykehuset på Kongsberg – sågar stortingsrepresentanter i denne sal. Men det er i dag toget går. Det er i dag saken gjelder. Frys omstillingsprosessene i dag, eller for evig tid hold munn!

Jeg vil med dette fremme de forslag som er referert i innstillingen, og også bare redegjøre for at vi ikke støtter forslag nr. 5, fra Venstre, da vi anser det dekket av våre forslag.

Presidenten: Representanten Per Arne Olsen har tatt opp de forslag han refererte til.

Bent Høie (H) [19:50:38]: (komiteens leder): Jeg tror dagens debatt kun vil ha historisk interesse, og da vil det i tilfelle være for å gå tilbake til denne innstillingen og allerede der se skissen av det som blir det framtidige styringssystemet for norsk helsevesen. For det er helt åpenbart at så lenge det kun er ett parti i denne sal, nemlig Arbeiderpartiet, som fortsatt støtter dagens styringsmodell, er det jo ikke spørsmål om det blir en endring, men om når det blir en endring. Sannsynligvis vil det bli relativt kjapt etter stortingsvalget i 2013. Den styringsmodellen som vi har i dag, har altså ikke tilslutning fra noe annet parti enn Arbeiderpartiet.

I denne innstillingen skisseres det en alternativ styringsmodell. Den alternative styringsmodellen baserer seg på to helt vesentlige elementer. Det første elementet er at Stortinget behandler en nasjonal sykehusplan som en del av den nasjonale helse- og omsorgsplanen. Vi har jo nå, sist fredag, fått regjeringens svar på det ønsket, og det er igjen en nasjonal helse- og omsorgsplan som ikke i noen særlig grad beskriver hvordan spesialisthelsetjenesten i Norge konkret skal utvikle seg, og spesielt ikke er det en nasjonal sykehusplan. Det er et forsøk på å definere hva som er et lokalsykehus. Der er listen lagt sånn at det akkurat går å definere sykehusene slik de vil være etter de omstillingene som nå pågår innenfor den listen. Derfor vil Soria Moria-erklæringen kunne sies å være opprettholdt.

Men det gis ikke noe forsøk på å definere hva andre typer sykehus skal inneholde. Nei, det sies i Nasjonal helseplan at det skal forskriftsfestes. Ved å forskriftsfeste det holder man det på betryggende armlengdes avstand fra denne sal, og dermed kan man fortsatt ha den typen diskusjoner bak lukkede dører internt i regjeringen, selv om de dørene etter hvert blir slått opp på vid gap av de enkelte medlemmene av regjeringen.

Den alternative modellen er å fastsette de viktige spørsmålene i en nasjonal helseplan, i en nasjonal sykehusplan, sånn at det er forankret her i Stortinget. Da er det ikke noe behov for de regionale helseforetakene. De fire regionale helseforetakene, som i dag i realiteten driver opptil fire forskjellige typer helsepolitikk i dette landet, vil da være overflødige. De vil være et byråkratisk mellomledd mellom en nasjonal helseplan som forankres i Stortinget, og robuste, beslutningsdyktige styrer ved de lokale sykehusene.

Det er også bakgrunnen for at Høyre støtter forslaget om at en punkt 1) oppretter en nasjonal helse- og omsorgsplan, og punkt 2) at man legger ned de regionale helseforetakene.

I denne debatten er det enkelte, spesielt representanten Toppe fra Senterpartiet, som prøver å skape et inntrykk av at Høyre var pådriver for den styringsmodellen som vi har i dag. Det er ikke korrekt, så jeg vil anbefale at representanten Toppe og de andre som lever i den villfarelsen, går tilbake igjen og leser odelstingsproposisjonen om ansvarsreformen. Der vil en se at Høyre la fram et helhetlig annet forslag som innebar at en skilte driftsstyringen av sykehusene ut fra det som den gang ble kalt forvaltingsstyringen, nettopp fordi man mente at det var behov for en forvaltningsstyring, altså en politisk styring, av de viktige spørsmålene knyttet til hvordan sykehusstrukturene og spesialisthelsetjenesten skulle se ut i Norge, da man mente det var feil å organisere det i en foretaksmodell etter modell av aksjeloven. Det var imidlertid en modell som Arbeiderpartiet fremmet, som de fikk flertall for sammen med Fremskrittspartiet, og som Høyre støttet subsidiært fordi vi mente det var viktig å bidra til å få et statlig ansvar for spesialisthelsetjenesten.

Det som dette dreier seg om, er om spørsmål som befolkningen oppfatter som livsviktige, skal tas av folkevalgte politikere eller av ansiktsløse byråkrater. Fra Høyres side er dette spørsmål som hører hjemme i demokratisk valgte organ, fordi det er nettopp denne typen spørsmål velgerne legger stor vekt på når de går til valg og velger sine representanter. I dag foregår det et svarteperspill som minner veldig sterkt om det svarteperspillet som også foregikk da fylkeskommunene hadde ansvaret for sykehusene.

Geir-Ketil Hansen (SV) [19:56:11]: De forslagene som ligger til behandling her i dag, er alle i sin helhet en del av den nasjonale helseplanen som nå ligger til behandling i helsekomiteen, så det naturlige hadde vært å ta denne debatten i forbindelse med behandlingen av Nasjonal helseplan.

Jeg skal berøre bare ett av forslagene som har vært debattert, nemlig forslaget om at Stortinget skal be regjeringen om å legge ned de regionale helseforetakene. En slik beslutning vil innebære en betydelig sentralisering av organiseringen av spesialisthelsetjenesten i dette landet. Regionaliseringsprinsippet, slik spesialisthelsetjenesten er bygd opp, betyr at det legges et befolkningsperspektiv på planlegging og organisering av helsetjenesten. Det bygger på at helsetjenesten er organisert i innbyrdes nivåer i helseregionene. Det er bygd opp en arbeidsdeling i regionene for å dekke mest mulig av befolkningens behov for spesialisthelsetjenesten. Det er også bygd opp i helseregionen en intern infrastruktur for samarbeid. Det gjelder på områder som IKT, syketransport, ambulanse, innkjøpsordninger og ikke minst faglige nettverk. Og det er etter hvert bygd opp en betydelig regional planlegging og lederkompetanse.

I Norge dekkes 95 pst. av befolkningens behov for spesialisthelsetjeneste i helseregioner.

Det blir av og til hevdet at Norge med sine 4,5 millioner innbyggere ikke er større enn en bydel i London og derfor ikke trenger flere enn to nivåer, og kanskje noen mener bare ett. Poenget er at Norge er ikke London. Norge er et geografisk langstrakt land, større enn Italia, med store geografiske forskjeller i befolkningsgrunnlag, forskjeller i avstander, forskjeller i klima osv.

Da et det grunn til å spørre seg hvordan man kan tro at utbyggingen av helsetjenesten til befolkningen i et land med så store forskjeller, med sykehusstruktur og lokalsykehusproblematikk, skal løses bedre i en sentralisert organisering, i en sentralisert sykehusadministrasjon, enn ved dagens organisering? Det vil jo bety større avstand mellom dem som styrer, og dem som blir styrt. En statlig sykehusadministrasjon, eller sykehusdirektorat, som også blir foreslått, vil ikke kunne ha den samme nærheten til de virksomhetene som skal styre som en regional administrasjon med en regional organisering.

Det pågår en kritisk debatt om helseforetaksloven og loven i sin alminnelighet, en kritisk debatt om helseforetakenes legitimitet, en debatt om hvor viktige politiske beslutninger skal tas hva angår regionalpolitikken. Skal de tas i foretaksstyrene eller i Stortinget? Det er en viktig debatt.

Jeg er veldig glad for at regjeringspartiene har besluttet at det skal foregå en evaluering etter ti år med helseforetaksloven. Da vil disse spørsmålene komme opp. Men det er grunn til å understreke at det ikke er nødvendig å legge ned det regionale nivået for å kunne etablere et med tydeligere og sterkere politisk styring. Det er overhodet ingen forutsetning. Da vil jeg vise til at våre naboland i Norden har en regional organisering, de bygger sin spesialisthelsetjeneste på regionaliseringsprinsippet. Det er det normale også i det øvrige Europa. Man har tre nivåer, og skulle vi avvikle den regionale dimensjonen, den regionale organiseringen, ville vi framstå som annerledeslandet i Europa.

Kjersti Toppe (Sp) [20:00:38]: Kristeleg Folkeparti ber regjeringa fremma forslag om å leggja ned dei regionale helseforetaka, å utarbeida ein nasjonal sjukehusplan som del av Nasjonal helse- og omsorgsplan og å frysa pågåande omstillingsprosessar i lokalsjukehusa inntil ein nasjonal sjukehusplan er utarbeidd.

Senterpartiet var, som Kristeleg Folkeparti, imot statleggjering av sjukehusa, og var og er imot foretaksmodellen. I Soria Moria-erklæringa hadde vi forplikta oss til at foretaksmodellen skal vidareførast i denne stortingsperioden. På Senterpartiet sitt landsmøte sette partiet ned eit utval som skal leiast av Marit Arnstad, og som skal sjå på endringar av styringa av spesialisthelsetenesta.

Vi kjem nok ikkje berre til å sjå på styring og konkrete alternativ til foretaksmodellen, men òg på finansieringa og marknadstankegangen som er dominerande i spesialisthelsetenesta i dag.

Til forslaget om å frysa pågåande omstillingsprosessar i lokalsjukehusa er det ingen hemmelegheit at dette er noko Senterpartiet har arbeidd for. Forslaget er mindre aktuelt no, sidan Nasjonal helse- og omsorgsplan allereie er fremma av regjeringa.

Til forslaget om at det skal utarbeidast ein nasjonal sjukehusplan, har landsmøtet til Senterpartiet i ein uttale gått inn for dette. Eg trur at på sikt er dette noko som vil kunna arbeida seg fram. Senterpartiet har vore oppteke av å sikra at Nasjonal helse- og omsorgsplan vert utvikla til ein meir operativ reiskap for prioriteringar innanfor dei samla helsetenestene. For å sikra ein reell prioriteringsdebatt er det slått fast i Soria Moria at fylkeskommunane skulle involverast i ein høyringsrunde. Dette kan vareta litt av den same intensjonen som ligg bak ein nasjonal sjukehusplan.

Eg er sikker på at debatten om både styring av spesialisthelsetenesta, nasjonal sjukehusplan og omstillingsprosessane i lokalsjukehusa er noko som Stortinget vil koma tilbake til ved behandling av Nasjonal helse- og omsorgsplan. Såleis går ikkje toget i dag.

Bent Høie har rett i at Høgre ikkje var ein pådrivar for foretaksmodellen, slik Framstegspartiet var. Men Høgre var tross alt med på ta sjukehusstyringa vekk frå folkevalde organ – frå fylkeskommunen over til ein statleg modell.

Til slutt i innlegget mitt har eg lyst til å takka for all kritikk som er sett fram mot meg og Senterpartiet. Det er til dels berettiga. Det verste med denne saka er likevel ikkje kritikken frå andre parti i denne salen. Den verste kritikken i denne saka får vi frå våre veljarar.

Filip Rygg (KrF) [20:03:43]: Lokalsykehusene er en viktig del av norsk helsetjeneste. De er en trygghetsbase som har sine fortrinn i nærhet, breddekompetanse og lokalkunnskap. For lokalsykehusenes brukere, innbyggerne i nærmiljøet og for de ansatte er dagens debatt viktig. Ikke mindre trist er det at vi i denne saken, som i en del andre saker, nå får vedtak som ikke stemmer overens med uttalte standpunkter fra flertallet i denne salen.

Kristelig Folkeparti mener at lokalsykehusene må utvikles i takt med ny medisinsk kunnskap, ut fra geografiske forhold, ny infrastruktur og teknologiske løsninger. Allerede i 2007 fikk daværende helse- og omsorgsminister Sylvia Brustad en rapport på sitt bord, rapporten Lokalsykehusenes akuttfunksjoner i en samlet behandlingskjede. Denne ga klare råd om å forskyve ressurser fra spesialiserte sykehus mot lokalsykehusene. Rapporten foreslo også definisjoner av lokalsykehus, slik flere i denne salen har tatt til orde for, med akuttfunksjoner og lokalsykehus med tilpassede akuttfunksjoner, som f.eks. lokalsykehusene i Mosjøen og Nordfjordeid. Det ble i rapporten anbefalt at dette skulle utredes nærmere. Det er forunderlig å registrere at regjeringen ikke har foretatt en slik utredning.

Vi har fått en helse- og omsorgsplan som på ytterst få sider beskriver det vi mener burde vært beskrevet og utredet i en større og helhetlig sykehusplan. Dette handler om trygghet og gode lokalsamfunn, om distriktspolitikk, og om at vi skal kunne stole på uttalelsene fra de folkevalgte.

Transport, faglig kvalitet, brukertilfredshet, rekruttering og utdanning spiller inn. Vi får ikke den brede debatten som vi skulle hatt. Det beklager Kristelig Folkeparti. Derfor vil vi fryse omstillingsprosessen i lokalsykehusene omgående. Vi ønsker en omforent definisjon av hva et lokalsykehus skal inneholde. Vi ønsker også, som tidligere sagt, en nasjonal sykehusplan. Jeg tar opp de forslagene som er fremmet i innstillingen.

Presidenten: Representanten Filip Rygg har tatt opp de forslag han selv refererte til.

Trine Skei Grande (V) [20:06:32]: Da jeg hørte representanten Are Helseth holde innledingen til saken som saksordfører, ble jeg egentlig litt fascinert over at det var mulig å holde et innlegg om noe som engasjerer så mange mennesker, og som så mange er så opptatt av, uten i det hele tatt å snakke om det folk er opptatt av.

Jeg er enig i at det har skjedd mye bra i styringsstrukturene når det gjelder økonomi i norske sykehus. Vi har fått kontroll over mye av det. Det er mye som skjer som også er bra. Det er også ting som skjer som ikke er bra. Jeg som er representant for Oslo og Akershus, er kjempeengstelig for det som nå skjer med nye fordelingsbrøker innen rus og psykiatri. Jeg tror det blir veldig ille. Det skal vi kjempe mot som Oslo-borgere.

Men det vi snakker om her i dag, handler om at det begynner å bli mistillit til selve styringsstrukturen vår. Venstre kommer ikke til å støtte å legge ned de regionale helseforetakene og kommer ikke til å stemme for forslag nr. 1. Men jeg syns det er viktig at vi nå får satt i gang en prosess der vi ansvarliggjør politiske myndigheter, som stiller til valg, for de avgjørelsene som er gjort. For det hjelper ikke bare å velge politikere og sette dem inn i AS-styrer. Poenget med politikere er at de kan bli kastet ved valg. Poenget med demokrati er ikke bare å velge noen, det er også at du kan kaste noen. Og problemet med hele styringsstrukturen til norske sykehus i dag er at vi har – i og for seg – mange politikere som sitter i styrer, men det er ingen som kan kastes når de gjør en dårlig jobb. De mekanismene må vi få tilbake i styringen av en så stor del av velferdsstaten vår.

Derfor mener Venstre at i stedet for å kalle det en nasjonal plan, burde det være en jevnlig rullering i Stortinget med en stortingsmelding om utviklingen innenfor sykehussektoren. Der må en jorde de store viktige tingene som folk føler avgjør deres hverdag, i et politisk valgt forum, nemlig i Stortinget. Slik ville helseministeren hatt myndighet herfra og ikke ad omveier – av formuleringer og merknader – men direkte, ut fra at man diskuterte og drøftet helheten i sykehustilbudet, og at man da ga et mandat til den type nedleggelser som vi i dag ser at folk blir veldig frustrert og oppgitt over. Dette handler om en vanlig, god demokratisk tankegang som går ut på at folks frustrasjon blir større når man føler at det er noen man skal ta.

Dette er ikke bare av medfølelse for helseministeren, som blir målskive for alt dette når hun reiser rundt i landet, men jeg mener at det er vi som forum som bør ha dette ansvaret, og ansvaret bør ligge i denne salen. Derfor fremmer vi et eget forslag, som jeg egentlig ser som et alternativ til forslag nr. 2, som ligger i saken.

Så har vi i Venstre – etter mye fram og tilbake i Venstres gruppe, det går også an sjøl om man er to – kommet til at vi i dag skal stemme for forslag nr. 4. Grunnen til det er at vi ser at den frustrasjonen som er ute blant folk i dag, må tas på alvor og må kanaliseres til en debatt rundt hvorvidt dette er riktige vedtak eller ikke. Jeg syns at det undergraver både politikernes posisjon og ærligheten i politikken, som jeg syns er viktig, når man sier at man ikke legger ned noe, men man legger det egentlig ned. Det blir som når man føler at Bagdad står, sjøl om man ser bombene falle, slik jeg refererte til helseministeren i går. Jeg syns at man skal snakke ærlig om ting. Hvis det er slik at man virkelig ønsker å bygge ned tilbud, og det fører til de endringene som folk føler at det fører til, så må man være ærlig med det og ikke «bake det inn» som andre ting. Jeg vil at vedtakene skal skje i denne salen, vedtak som innebærer store endringer for folks hverdag. De vedtakene skal ikke dyttes bort til foretak som holder på langt unna folkevalgt styring. Jeg vil ha makten tilbake i denne salen, jeg vil ha ansvaret tilbake til politikerne, jeg vil ha politikere som ser borgerne i øynene og sier at slik må det bli fordi vi ser helheten. Og da syns jeg at vi ikke skal dytte ansvaret over på andre. Derfor kommer Venstre til å stemme for sitt forslag, som jeg herved fremmer, og for forslag nr. 4 i saken.

Presidenten: Representanten Trine Skei Grande har tatt opp det forslaget hun refererte til.

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [20:11:32]: Saksordfører Helseth redegjorde faktisk veldig godt for regjeringens helsepolitikk. Fra de andre partiene i salen har jeg hørt ulike innlegg fra opposisjonspartiene som går i ganske ulik retning, selv om man uttrykker uenighet med den nåværende modell. Jeg har i hvert fall ikke sett noe samlet alternativ til den styringen.

I likhet med forslagsstillerne er jeg også helhjertet opptatt av at vi skal sikre likeverdige helsetjenester i hele dette landet, og at de som trenger det mest, skal bli prioritert først. Forslaget til Nasjonal helse- og omsorgsplan og lov om kommunale helse- og omsorgstjenester, som ble lagt frem sist fredag, følger opp Stortingets behandling av Samhandlingsreformen. Målet er – som de fleste er kjent med – å forebygge mer, behandle tidligere, og på den måten begrense sykdom. Vi må redusere sosiale helseforskjeller, og vi må sikre at alle får et likeverdig tilbud om helse- og omsorgstjenester, uavhengig av den enkeltes bakgrunn eller økonomi. Befolkningen skal oppleve at de får tilbud om behandling og pleie med kort ventetid og med størst mulig nærhet til brukeren. Her er vi faktisk ved et kjernepunkt, for når jeg treffer pasienter, er de opptatt av én ting – å bli friske. De er opptatt av å få behandling av høy kvalitet, få det raskt og få ned ventetiden.

Det har vært rettet kritikk mot foretaksmodellen. Mye av kritikken går på at det er for lite politisk styring – det har vi også hørt her – av spesialisthelsetjenesten. Det er snart ti år siden helseforetaksloven ble vedtatt, og i løpet av disse årene har det skjedd en omfattende omstilling av spesialisthelsetjenesten. Gjennom å se sykehusene i de ulike foretakene, regionene og landet i sammenheng har vi fått til en bedre arbeidsdeling mellom sykehusene. Langt flere pasienter får behandling, og statlig styring har bidratt til større geografisk likhet i behandlingstilbudet.

Det forskes mer, og økt spesialisering og kompetanse har bidratt til bedre pasientbehandling. Som saksordføreren sa, er investeringsnivået mer enn fordoblet siden fylkeskommunen eide sykehusene. De siste årene er det oppnådd god kontroll over økonomien, med driftsresultat i balanse i alle de fire helseforetakene for 2010. Dette gir rom for at vi kan bygge nye sykehus og investere i nytt utstyr. Så etter flere år med betimelig vekt på økonomistyring er oppmerksomheten nå rettet mot å redusere ventetider, forbedre kvaliteten og videreutvikle tjenestene. Og det er faktisk dét landets pasienter er svært opptatt av.

Resultatene taler for at helseforetaksmodellen skal videreføres. Men det er også rom for endringer. Derfor setter vi i gang en evaluering og en utredning for å gjøre forbedringer i modellen og i helseforetaksloven. Stortinget inviteres til å gjøre nasjonale prioriteringer gjennom behandlingen av Nasjonal helse- og omsorgsplan. Stortinget skal også involveres tettere i den langsiktige styringen av spesialisthelsetjenesten gjennom årlig orientering om utvikling og status. Det skal formidles klare styringssignaler gjennom statsbudsjettet, de årlige oppdragsdokumentene og i foretaksmøtene. Det skal også gjennomføres tiltak for å styrke forankring og samarbeid med lokale myndigheter og folkevalgte, både lokalt og regionalt.

I foretaksmøtene i januar stilte jeg krav om at de regionale helseforetakene må styrke arbeidet med å forbedre kvaliteten på behandlingen og redusere ventetidene. Jeg understreket at man ved helseforetakenes anskaffelser av helsetjenester må ta hensyn til ideelle institusjoners behov for forutsigbarhet og langsiktighet, og at anskaffelser skal sikre tilfredsstillende geografisk tilgjengelighet til tjenester for befolkningen. Men hensynet til private aktører rokker ikke ved de regionale helseforetakenes ansvar for å sikre befolkningen likeverdige spesialisthelsetjenester. Her er lokalsykehusene viktige. Uansett styringsmodell må faktisk helsetjenesten være i stadig omstilling. Endringer må skje med utgangspunkt i pasientenes behov, og som følge av den medisinsk-teknologiske utviklingen. Omstillingene som nå gjennomføres, skjer i tråd med tidligere politiske føringer og vedtak. Nasjonal helse- og omsorgsplan er en plan for utvikling av fremtidens helsetjenester. I denne planen trekker vi opp den overordnede politikken for sykehussektoren.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Per Arne Olsen (FrP) [20:17:02]: I spørretimen forleden stilte jeg spørsmål om det var vanskelig å ha med et senterparti som later som de har tatt dissens uten å ha gjort det. I dag kan vi se at Buskerud Arbeiderparti også er uenig med ministeren. Jeg antar at det ikke er noe lettere.

Det jeg har lyst til å bore i, for jeg fikk jo ikke noe svar da jeg spurte om dette i går, er definisjonen på et lokalsykehus. Vi vet det er et flertall i denne salen som ønsker at Stortinget skal definere hva et lokalsykehus skal inneholde. Vi vet også at innbyggerne ønsker dette. Det eneste partiet som ikke ønsker det, er faktisk Arbeiderpartiet. Nå blir det slik på Eid, for fremtiden, at får man et lårhalsbrudd, skal man fraktes forbi det som Arbeiderpartiet kaller et lokalsykehus, og kanskje til Førde. Hvorfor kan man ikke definere i denne sal hva et lokalsykehus skal inneholde?

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [20:18:02]: Vi definerer lokalsykehus i Nasjonal helse- og omsorgsplan. Men det er faktisk slik at ved alle de lokalsykehusene – og det er mange av dem i Norge, noen er små og noen er større – er det veldig forskjellige funksjoner. Derfor er det veldig vanskelig å si at dette er en mal som skal være ved alle lokalsykehus. I regjeringserklæringen er vi veldig tydelige på at vi skal opprettholde den strukturen vi har på lokalsykehus. Vi mener det er viktig, vi mener også at det er viktig for å ivareta de store pasientgruppene som vi mener ikke har fått god nok behandling i dag. Så sier vi at det skal være nærhet til akutt og føde. Men så sier vi samtidig det som jeg hørte i et innlegg fra Kristelig Folkeparti, de sa at det var viktig at vi tok hensyn til ny infrastruktur og nye teknologiske løsninger. Men det er jo ikke det som gjøres i forslaget her.

Arbeiderpartiet har nettopp vedtatt sin sykehuspolitikk. Det er den som gjelder. Det er den som gjelder også i det som er lagt frem i Nasjonal helse- og omsorgsplan. Vi skal gjøre en evaluering, og så komme tilbake.

Bent Høie (H) [20:19:26]: Jeg regner med at det er inspirerende for Senterpartiet og SV å høre fra statsråden at det er Arbeiderpartiets landsmøte som definerer regjeringens sykehuspolitikk, og ikke de to andre partiene. Men det får de ta inn over seg, de som er berørt.

Mitt spørsmål er hvorfor statsråden ikke er villig til å beskrive innholdet i andre typer sykehus enn lokalsykehus i Nasjonal helse- og omsorgsplan, og hvorfor regjeringen legger opp til at innhold i andre typer sykehus, som regionsykehus, universitetssykehus, distriktsmedisinske senter, osv., skal defineres i en forskrift. Hvorfor kunne ikke det blitt definert gjennom en nasjonal sykehusplan her i Stortinget?

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [20:20:11]: Det er slik at selv de store sykehusene ikke er like. Jeg kan nevne ett eksempel som jeg kjenner godt, Haukeland sykehus i Bergen, som f.eks. har en veldig spesiell brannskadeavdeling. Om man får en alvorlig brannskade, blir man sendt dit uansett hvor man er i landet. Det er også et lokalsykehus for en stor befolkning, samtidig som mindre sykehus med andre funksjoner er lokalsykehus, slik at dette er forskjellig. Man kan lage en opplisting av de funksjonene som er på ethvert sykehus, man kan si at man ikke skal gjøre endringer. Hvis man ikke gjør endringer og bare leverer et statisk dokument som skal være status quo, vil man heller ikke kunne ta opp de nye behandlingsmetodene som plutselig blir nødvendig, f.eks. når det gjelder ablasjon eller andre typer behandlinger, som er helt avgjørende for at pasienten skal få den beste behandlingen.

Filip Rygg (KrF) [20:21:28]: Bakgrunnen for at Kristelig Folkeparti ønsker en nasjonal sykehusplan, er jo å sikre trygghet, forutsigbarhet og brede politiske debatter, og dermed også forankring. Vi har sett i media at det kan komme endringer også i innholdet i helseforetakene, bl.a. på Vestlandet med Helse Fonna, hvor det kan gjøres justeringer. Det har også statsråden sagt at hun vil se på. Dette ville naturlig kunne hørt inn under en nasjonal sykehusplan. Fredag for kort tid siden uttalte også representanten Kjersti Toppe at det kunne være håp om en nasjonal sykehusplan.

Mitt spørsmål til statsråden er: Er det håp om en nasjonal sykehusplan, eller vil regjeringen la være å legge det fram?

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [20:22:15]: Jeg sa i innlegget mitt hva vi ville gjøre. Vi vil gi Stortinget et dokument med en orientering om spesialisthelsetjenesten hvert år fremover. Det tror jeg er viktig for nettopp å kunne opplyse Stortinget om de store endringene som skjer.

Så vil jeg si at eksemplet med Helse Fonna er veldig spesielt. Er det virkelig slik at Stortinget skal ta mål av seg til å sette grensen for hvor et helseforetak skal være? Det som er saken her, er at Odda kommune og sykehuset der ønsker å komme inn under Helse Bergen. Jeg har sagt at det er noe som man må se på og vurdere. Det vil ikke gi verken befolkningen i Odda eller Helse Fonna noe dårligere helsetilbud. Det er absolutt ikke meningen med det. Det er faktisk nettopp å ta hensyn til at det kommer en ny infrastruktur, en hardangerbro, som vil gjøre at avstanden til Voss og Bergen blir kortere – i hvert fall til Voss – enn f.eks. til Haugesund. Sånn er det vi må innrette oss – ta utgangspunkt også i infrastruktur.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Åge Starheim (FrP) [20:23:42]: Stortingsrepresentant Erling Sande frå Senterpartiet har uttalt til Firda Tidend:

«Dette er det største tapet Senterpartiet har lidd i regjeringa. Eg er svært skuffa over at Sp som parti er med på å vedta noko slikt.»

Så har den same Erling Sande også sagt at det gjenstår å sjå om det er vilje i opposisjonen til å leggje fram konkrete forslag for Stortinget som igjen kan bidra til å gjere om på vedtaket. I dag ligg det føre eit vedtak som kan bidra til at ein inntil vidare stoppar dette.

Representanten Bent Høie seier at denne saka berre har historisk verdi. Eg er usamd i det. Det er viktig at innbyggjarane som bur i områda som er omfatta av dei vedtaka som enkelte helseføretak har gjort, kan føle seg trygge på at det ikkje forsvinn noko i tida fram til Stortinget skal behandle helseplanen. Den faktiske situasjonen er at dei som får slag og hjarteinfarkt, når sjukehuset på Eid er lagt ned, og det vert det i realiteten ved vedtaket i Helse Førde, kan risikere at dei kanskje må bruke fire timar til sjukehuset i Førde for å få behandling. Alle skjønnar at når ein har fått slag eller hjarteinfarkt og kjem på sjukehus etter fire timar, er sjansane for å bli bra svært små.

Eg registrerer at representanten Lundteigen frå Senterpartiet seier at han er ombodsmann for befolkninga. Eg vonar då at Lundteigen, og kanskje andre i Senterpartiet, har den same oppfatninga av si rolle her i Stortinget, og at dei då har omsut for alle sjukehusa i heile landet, og at Lundteigen ikkje berre har omsut for sjukehjuset i Kongsberg.

Det som no skjer, resulterer i at den kanskje beste ortopediavdelinga i landet vert lagd ned på Nordfjordeid, og det som i alle fall er sagt til meg av legane på Nordfjordeid, er at dei ikkje kjem til å flytte til Førde. Dei flyttar andre plassar. Dermed vil ein stå utan det spesialfeltet som dei har, kikholsoperasjonar, det vil kanskje forsvinne ut av landet. Viss det er god sjukehuspolitikk frå regjeringa si side, skjønnar ikkje eg det.

Eg vil også seie at helseføretakssituasjonen er slik at dei har skaffa seg enorme utgifter i administrasjon. Det kan ein få vekk viss ein legg ned og endrar helseføretaksmodellen.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [20:26:57]: I dag diskuterer vi et av de kanskje viktigste områdene for folk, nemlig trygghet for helse, og vi diskuterer hvordan vi ønsker at sykehusene skal organiseres.

Det interessante med forvaltningen av sykehusene er at hvis man spør nesten hvem som helst av politikere, enten de sitter i kommunestyre, fylkesting eller i denne sal, så opplever de en frustrasjon. De opplever en situasjon der de ikke lenger har hånda på rattet når det gjelder den kanskje viktigste sektoren, og det er for meg et stort paradoks. Nettopp derfor er kanskje et av de viktigste forslagene som diskuteres nå, Kristelig Folkepartis forslag om å legge ned de regionale helseforetakene.

Det er ting som har vært bra også med de regionale helseforetakene, det er ikke sånn at alt er sort-hvitt. Men det er også blitt satset milliarder ekstra, som er blitt tatt, og som jeg er sikker på at fylkene også kunne ha gjennomført gode beslutninger med hvis de hadde fått de samme midlene.

Kristelig Folkeparti var imot det da de regionale helseforetakene ble innført, og vi har vært imot det hele tiden. Bakgrunnen for at vi ønsker å fjerne det nå, er at vi har sett at det har vært vanskelig å få til en tydelig politisk styring.

Jeg må si at det er interessant å se representant etter representant for regjeringspartiene gå knallhardt ut i media mot beslutninger som tas i lukkede rom av styrer i de regionale helseforetakene. Og så sitter vi her i denne sal og kan ikke engang stemme over de store politiske vedtakene som tas i lukkede rom.

Det er utrolig viktig å få tilbake politisk styring over sykehusene, å legge ned de regionale helseforetakene og få en nasjonal styring der en helseminister faktisk er villig til å gå inn og ta tydelige politiske grep, samtidig som en har en desentralisering fordi en gir tilbake mer makt lokalt, der det er politikere som er med og gjør vedtak.

Dette er en alvorlig sak fordi den viktigste sektoren ikke er under politisk styring, men det er også en alvorlig sak fordi det dreier seg om demokratiet. Når det fattes vedtak som kan være tøffe, enten det er å flytte på spesialistenheter eller å legge ned sykehus, kan det av og til være riktig. Men da må de som velger å fatte de vedtakene, også måtte stå ansvarlig for vedtakene. Jeg kunne sagt at regjeringspartiene må stå inne for det som er regjeringens politikk, men også de som sitter i styrene, og som tar store grep, burde vært stilt til ansvar. Nettopp derfor er det også viktig at det er politikere som sitter der, som står til ansvar for vedtakene som blir fattet, ikke ansiktsløse byråkrater.

Jon Georg Dale (FrP) [20:30:07]: Det nest mest provoserande med denne debatten er at når vi høyrer representantar frå regjeringspartiet pratar, så snakkar dei om lokalsjukehusa som om dei gir dei mest spesialiserte tenestene. Ingen i denne salen er ueinig i at det er nødvendig å spesialisere store delar av behandlingsforløpet. Diskusjonen knytt til akutt- og fødetilbod på lokalsjukehusa er noko heilt anna. Derfor håpar eg at regjeringspartia faktisk sluttar med å argumentere mot lokalsjukehusa med ein argumentasjon om at det går i retning av meir spesialisert behandling – det er det ingen diskusjon om. Men det er diskusjon om ein skal ha gode akutt- og fødetilbod der folk bur.

Då er det skuffande å lese avisoppslag etter avisoppslag: Den 13. desember seier representanten Kjersti Toppe at vi må få ein minstestandard for kva eit lokalsjukehus skal innehalde, stikk i strid med det statsråden seier her i dag. Det er like skuffande å lese det representanten Kjersti Toppe seier torsdag den 17. mars: «Dette er vårt Lofoten.» Kva trua SV med viss dei ikkje fekk gjennomslag i Lofoten? Jo, nemleg å gå ut av regjering. Senterpartiet leverer ikkje.

Vidare stiller representantane Kjersti Toppe og Geir-Ketil Hansen den 28. mars opp i TV 2 og seier at dei lovar kamp for lokalsjukehusa. Kvar er dei i dag? Vidare seier dei den 14. april at dei godtek ingen sjukehuskutt. Og så avsluttar Per Olaf Lundteigen med å kalle diskusjonen, som òg er knytt til lokalsjukehusa, for dobbeltmoral og spreiing av desinformasjon. Men kvar er Per Olaf Lundteigen no i dag, når debatten går? Når slaget om lokalsjukehusa står, vel han å ikkje vere til stades i salen. Eg la også merke til at ordføraren frå Nordfjordeid valde å forlate salen før vi skal i gang med voteringa. Eg skal avslutte med å sitere det Per Olaf Lundteigen seier om Jens Stoltenberg:

«Men når hans standpunkt møter folkeviljen, vil han lære at hans kalde, økonomiske resonnement ikke er i samsvar med hva folk opplever som trygghet.»

Det er som om eg skulle ha sagt det sjølv, for det er det dette handlar om. Det dreiar seg om at Senterpartiet gjerne kan hevde at dei kjempar distriktas kamp, men der bur ingen i framtida, viss ikkje heilt nødvendige akutt- og fødetilbod er i nærleiken. Senterpartiet har tapt slaget – dei er ærlege på det – men dei burde skamme seg.

Geir-Ketil Hansen (SV) [20:33:11]: Bare et par ord til det siste innlegget fra Fremskrittspartiet som er så kritisk til helseforetaksmodellen. Det er jo sånn at da den ble innført for ti år siden, så var det Fremskrittspartiet som var pådriverpartiet for å få organisert sykehusene i helseforetak. Jeg har ikke sett at de har gått imot å avvikle denne modellen heller, men de vil ikke ha det regionale nivå.

Og så er det jo også sånn da, til Dale, at representanten Per Arne Olsen vel har uttalt offentlig at man bør definere til det minste nivå hvordan et lokalsykehus skal være organisert. Da vil det – som det vel er sagt – også bety at noen lokalsykehus må legges ned. Det gjenstår nå litt forklaring fra Fremskrittspartiet på hva de egentlig mener når det gjelder sykehusstruktur.

Men det jeg tar ordet for, er for å si at jeg oppfatter denne debatten som veldig springende, og som dreier seg om flere ting. For det sentrale i det forslaget som diskuteres, er ikke lokalsykehusorganisering eller avstanden mellom lokalsykehusene på Vestlandet. Det vi diskuterer, er forslaget om å avvikle det regionale nivå i spesialisthelsetjenesten – legge ned det regionale nivå og bare etablere to nivå – det er det som egentlig er forslaget her. Det oppfordrer jeg opposisjonspartiene til å reflektere nærmere over, for det er ingen sammenheng mellom det og det som flere har tatt til orde for, og som også SV er tilhenger av, nemlig å legge de viktige politiske beslutningene om struktur i helsevesenet til en nasjonal helseplan og til Stortinget, til de folkevalgte. Der har foretaksmodellen, sånn som den framstår i dag, en stor svakhet. Men det er ingen sammenheng mellom det og forslaget om å avvikle det regionale nivå. For det regionale nivå som vi har i dette landet, er en stor styrke for spesialisthelsetjenesten og for å utvikle en spesialisthelsetjeneste i et land som er så langstrakt, med så store geografiske forskjeller. Det med å ha kompetanse regionalt til å utvikle helsevesenet, det å utvikle sykehus, ambulansetjeneste og syketransporter i ulike deler av landet er vi ikke tjent med blir styrt fra et sentralt statsapparat i Oslo. Det er det som er forslaget som ligger på bordet, og som opposisjonspartiene i felleskap er enige om. Jeg vil advare mot det, for det vil få langsiktige, uheldige konsekvenser for utviklingen av spesialisthelsetjenesten dersom vi avvikler det regionale nivå. Det vil bidra til en sentralisering på sikt – det er jeg ikke det minste i tvil om. Det er ingen andre land, verken i Skandinavia eller i Europa for øvrig, som ikke har organisert sitt helsevesen i et regionalt og et lokalt nivå.

Jorodd Asphjell (A) [20:36:23]: Vi lever i et land som har et godt velferdssamfunn, og som blir kåret til et av verdens beste land å bo i fordi vi har høy kvalitet på alle våre tjenester. Men disse velferdstilbudene er jo til stadighet i endring med bakgrunn i at kompetansen blir bedre, den medisinske og tekniske utviklingen går fortere og fortere, og det er stadig behov for å endre behandlingstilbud og behandlingsstrukturer. Det er jo til det beste for oss som brukere alt dette handler om – hvordan vi organiserer helsevesenet vårt.

Jeg var fylkespolitiker i tolv år i Sør-Trøndelag, og det var den tiden da fylkeskommunen hadde ansvaret for sykehusene. Den tiden var det lokale sykehusstyrer, som var sammensatt av profesjonelle sammen med fylkespolitikere osv. Når de ikke fikk sykehusbudsjettene til å gå opp, sendte de ansvaret over til fylkeskommunene og fylkestinget. Det var store demonstrasjoner angående manglende ressurser, manglende styring osv. Hva gjorde fylkespolitikerne da? Jo, de rettet nesen sørover mot Oslo, mot storting og regjering og ba om mer ressurser. Det handlet ingen ting om politisk styring og hvordan vi håndterer helsevesenet vårt.

Gjennom de snart ti årene etter at foretaksmodellen kom på plass, har bevilgningene til utbygging av norske sykehus, til psykiatri, til rusfeltet og en rekke områder hatt en formidabel økning. Vi har fått nye bygg, nytt utstyr og flere ansatte, som gjør at kvaliteten på helsetjenestene er langt bedre nå enn de var for ti år siden.

For å greie dette videre, skal vi da organisere dette gjennom å legge ned de regionale helseforetakene, flytte kompetanse fra regionene, fra lokale områder, flytte f.eks. lokale brukerrepresentanter, flytte lokale ansatte som er med i styrene som virkelig har kompetanse om eget sykehus, eget område, og som deltar i prosessene for å utvikle helsetilbudet på en god måte? Det har jeg ingen tro på.

Regionale styrer er veldig viktige for hvordan vi skal håndtere dette framover. Det å plassere dette i Oslo gjør at vi har enda mindre innflytelse på hvordan dette gjøres. Statsråden og regjeringen har sagt: vi har styringsdokumenter, vi har foretaksmøter, og vi ønsker å ha en generaldebatt i Stortinget, hvor sykehusstruktur og sykehustilbud diskuteres. Det er en god måte for hvordan vi kan håndtere denne debatten i årene framover.

Kjersti Toppe (Sp) [20:39:56]: Eg vil igjen få takka for kritikken. Det var ein veldig bra kritikk av Jon Georg Dale. Men eg vil igjen få seia at vi står ikkje ansvarleg for kritikk frå andre parti. Vi står ikkje ansvarleg for andre parti i denne salen. Vi står til ansvar for våre veljarar. Spesielt står ikkje vi til ansvar for Framstegspartiet, som var ein pådrivar for føretaksmodellen og den marknadstankegangen som kan bety at lokalsjukehusa ikkje får utvikla seg slik som dei elles burde. Dei har vore ein pådrivar for den modellen, og ikkje før dette nesten var vedteke, blei dei dei største kritikarane. Slaget står heller ikkje i dag. Slaget står sjølvsagt når Stortinget skal behandla Nasjonal helse- og omsorgsplan før sommaren.

Til dei som lurer på kvar Erling Sande er i dag: Han er i pappapermisjon, og Per Olaf Lundteigen er i Sveits.

Når det gjeld fødetilbodet, må alle hugsa på at det var Stortinget sjølv som bestemte at det skulle utviklast kvalitetskrav. Det var ikkje eitt parti den gongen som sa at dette skulle tilbake igjen til Stortinget, til denne salen. I grunnen kunne føretaka sjølve bestemt om fødeavdelingar skulle bli lagde ned eller bli oppretthaldne. No er det trass alt blitt ei regjeringssak og ei avgjerd der.

Eg har heller ikkje sett at eit einaste parti i kjølvatnet av det som skjedde på Nordfjordeid, har sagt at dei vil reversera vedtaket, at dei vil innføra fødeavdeling. Klagen og kritikken går på at dei ikkje fekk lov til å vera med og bestemma det sjølve. Det skulle i denne salen.

Så er det også slik at det er berre Kristeleg Folkeparti og Framstegspartiet som i dag stemmer for at dette skal utsetjast til nasjonal sjukehusplan kjem.

Når det gjeld representanten Ropstad, er det veldig interessant det han snakkar om i høve til politisk styring. Så skal eg òg skryta av regjeringa: Vi har trass alt no fått til meir politisk styring innanfor dei kanalane som er, nemleg oppdragsdokument. Det har sjeldan vore gjort slike aktive vedtak.

Mitt poeng i dette med politisk styring, er at ein kan seia at det for så vidt er politisk styring, men det som føretaksmodellen manglar i dag, er politisk forankring ute i lokalsamfunna og blant folkevalde ute. Det vi må sjå på, er korleis føretaksmodellen eller ei endring av han kan skapa større politisk forankring av politiske avgjerder og endringar i både akutt- og fødetilbod.

Bent Høie (H) [20:43:10]: Det var representanten Geir-Ketil Hansens innlegg som fikk meg til å be om ordet, fordi jeg ble litt forvirret.

Representanten Hansen sa at også SV var for å få en nasjonal helse- og sykehusplan behandlet i Stortinget. Det var jeg for så vidt klar over, og det var det som også var utgangspunktet da jeg i mitt innlegg sa at det kun var Arbeiderpartiet som ikke var for en sånn løsning.

Det som forundrer meg, er hans helhjertede forsvar for direktørene i de regionale helseforetakene. Hvis det er sånn at SV faktisk mener at Stortinget skal behandle og vedta en nasjonal sykehusplan som er operativ, og som legger føringer for hvordan sykehusstrukturen skal se ut i Norge, er det selvfølgelig ikke spørsmål om hvilke typer behandlinger som skal være ved sykehusene, som helseministeren var inne på, hvilken type hjertekirurgibehandling osv. – det hører ikke hjemme i Stortinget. Det må være minimumskrav til hva de ulike sykehus skal kunne tilby, slik at en som innbygger vet at hvis en kommer på et lokalsykehus, er det et minimum at en har den typen tilbud på det sykehuset.

Så regner jeg med at også representanten Hansen mener at de styrene og lederne som er på sykehusene, altså i de lokale helseforetakene, er de som er best egnet til å lede sykehusene, ikke minst fordi de er nær der både pasientene og de ansatte er. Men det jeg står igjen med som det store spørsmålet når det gjelder SVs modell, er: Hvilke oppgaver er det igjen til de godt betalte direktørene i de regionale helseforetakene? Meg bekjent har ikke de behandlet en eneste pasient, og de er i hvert fall ikke nær de ansatte. Det er jo historien som man møter hele veien når en er i kontakt med dem som jobber i helsetjenesten, at dagens styringsmodell representerer et forsøk på fjernstyring av svære virksomheter. De lokale helseforetakene som en har i Norge i dag – om lag 20 i tallet – representerer alle sammen store virksomheter med mange ansatte, en veldig profesjonell ledelse og gode kompetente styrer. De har ikke behov for at direktører i de regionale helseforetakene skal sitte og tolke nasjonale signaler fra statsråden eller fra Stortinget, det er de utmerket godt i stand til selv hvis de signalene er tydelige nok og forankret i en nasjonal helseplan, som er behandlet her i salen.

Det som jeg rett og slett lurer på, er: Hva er SVs oppgaver til direktørene i de regionale helseforetakene?

Jon Georg Dale (FrP) [20:46:07]: Etter å ha høyrt innlegget til representanten Asphjell kan ein vel kanskje oppsummere debatten slik at mens Arbeidarpartiet gjerne vil ha sjukehusdirektørar der ute, føretrekkjer Framstegspartiet sjukehuslegar. Og det er jo det det heile dreier seg om.

Når argumentasjonen vert så varierande som han vert frå dei ulike regjeringspartia i dag, er det merkeleg. Arbeidarpartiet hevdar hardnakka at det er kvalitetsomgrepet som gjer at ein legg ned lokalsjukehus, mens representanten Toppe, som eg skjønnar har ein vanskeleg dag, hevdar at det er marknadstankegangen som ligg til grunn for at lokalsjukehusa no forsvinn. Då er det jo slik at viss det var marknadstankegangen som låg til grunn for at lokalsjukehusa forsvinn, kunne jo berre Senterpartiet stemme for Framstegspartiets alternative statsbudsjett der ein styrkjer dei regionale helseføretaka, slik at dei i alle fall hadde økonomi til å oppretthalde lokalsjukehusa, viss det var det som var problemet.

Så utfordra Kjersti Toppe Framstegspartiet på om vi kunne reversere desse vedtaka. Det skulle vi gjerne gjort. Problemet er at når Senterpartiet i dag stemmer imot forslag som bidreg til at ein kan oppretthalde funksjonane i dag, forsvinn kompetansemiljøa. Når kompetansemiljøet på Nordfjordeid er vekk på grunn av Arbeidarpartiet, Senterpartiet og SV, er det ikkje mogleg å reversere det. Det er jo det som gjer at toget går i dag, og det er det eg hadde ønskt at Senterpartiet faktisk tok inn over seg. Så det er heilt rett som representanten Toppe kort oppsummerer med: I lokalsjukehuskampen er det berre to parti ein kan stole på. Det er Kristeleg Folkeparti, og det er Framstegspartiet. Det er synd at ikkje Senterpartiet slår følgje.

Presidenten: Geir-Ketil Hansen har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Geir-Ketil Hansen (SV) [20:48:21]: Bent Høie stilte spørsmål om hva de regionale direktørene skulle gjøre, hva det var igjen av oppgaver når vi flytter politikken inn i Stortinget og i Nasjonal helseplan.

Det er klart at det har en stor betydning at man har en regional organisering, en regional planleggingskompetanse og en regional styring av spesialisthelsetjenesten. Begrunnelsen for at vi bør ha det er at landet er så forskjellig, det er så kontrastfylt og det er så mangeartede utfordringer vi har, i forhold til distrikt ikke minst. Til sammenligning kan man jo vise til samferdselssektoren som har en regional organisering, ikke minst innenfor veisektoren, med regionveidirektører med planleggingskompetanse, fordi det har en stor kvalitet og en stor verdi å ha organisert virksomheten på regionalt landsdelsnivå. Det er også tilfellet når det gjelder spesialisthelsetjenesten.

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [20:49:28]: Dette er jo en interessant debatt, men det er også en litt spesiell debatt.

Bare til orientering: Jeg hører jo hvordan noen partier, Kristelig Folkeparti og Høyre, omtaler en del direktører eller ansatte i sykehusene. Jeg kan i hvert fall berolige med at tre av de fire direktørene for de regionale helseforetakene er utdannet leger og har absolutt stått i pasientbehandling, så de vet hva de snakker om.

Så har det vært spørsmål om dette med de regionale helseforetakene og hvorfor det er viktig. Nå svarte jo Geir-Ketil Hansen veldig godt på det. Det er jo faktisk slik at det ikke er mulig å sitte i Oslo og gjøre fordelinger og bestemmelser om helseforetak i andre deler av landet. Det er så forskjellig. Nettopp det at man har en inndeling som gjør at man har tilstrekkelig befolkningsmengde så man både kan gi spesialiserte tjenester og nære tjenester, er viktig. Jeg vil bare henvise til Nasjonal helse- og omsorgsplan, der det står hva som er et minimum på disse lokalsykehusene.

Så var det også en i debatten som snakket om at hvis man fikk slag eller hjerteinfarkt i Nordfjord, ville det være fire timer for dem om hørte til Nordfjord sjukehus, til Førde. Det kan godt hende du kan behandles for slag, i hvert fall få den første behandling, på et lokalsykehus. Det skal du i så fall også få i fremtiden. Men har du problemer med hjertet, blir du ikke brakt til det nærmeste sykehuset, men du blir brakt til det sykehuset – og det er det ganske få av i landet – som behandler nettopp denne type lidelse. Derfor er det jo så viktig at vi også har en ambulansetjeneste som spiller sammen med både lokalsykehus og de mest spesialiserte tjenestene, og som får oss dit hvor vi kan bli friske. Det er ikke sånn at hvis du virkelig blir syk, velger du det nærmeste sykehuset. Du velger det sykehuset – heldigvis er det gjerne noen andre som velger for deg – hvor du kan bli frisk, og hvor du kan få den beste hjelpen.

Så er det sånn at over 70 pst. av alle dem som kommer akutt inn på et sykehus, kommer for en indremedisinsk lidelse. Det er nettopp derfor det er viktig at disse tjenestene må være gode på alle lokalsykehus. Der må du ha spesialister, og så må vi bygge ut et tilbud som er desentralisert, til befolkningen, slik at de skal slippe å reise lange veier for å få spesialisthelsetjenester. Spesialisthelsetjenester av alle andre typer enn f.eks. indremedisinske og den mest akutte beredskapen trenger jo ikke være heldøgns på lokalsykehusene. Det kan man også ha som polikliniske tjenester. Det er viktig at vi ser dette i en bred sammenheng.

Jorodd Asphjell (A) [20:53:08]: Først og fremst opplever jeg i dag at ansatte på alle landets sykehus gjør en kjempegod jobb uansett hvilken stilling de har. Om en er renholder, hjelpepleier, lege eller direktør, gjøres det hver eneste dag en fabelaktig jobb.

Representanten Dale var veldig opptatt av lønnen til de fire direktørene i de regionale helseforetakene. Da fylkeskommunene hadde ansvaret, var det 19 direktører, og det var store helseadministrasjoner i hvert fylke. Jeg vil si at den fordelingen vi har fått nå, har bidratt til mindre administrasjon. Oppgavene til disse helsedirektørene handlet om fordeling innenfor én og samme region, for tidligere opplevde vi at de ulike sykehusene konkurrerte om å bygge opp ulike eller like tilbud til sin befolkning, tilbud som senere ble overflødige.

Alle helsetilbud er i endring. Vi ser at tilbudene endres nesten fra dag til dag, ikke minst fra sengeposter til dagbehandling. Infrastrukturen og avstanden til helsetilbudet forkortes etter hvert som både veier og bruer stadig blir bygd i landet vårt.

Det er også viktig at ulike universitetssykehus har ulike spesialisthelsetjenester og ulike tilbud. Det gjelder også lokalsykehus. Ulike lokalsykehus har ulike tilbud som er tilpasset lokale forhold. Det gjelder også lokalmedisinske sentre. Alle landets lokalmedisinske sentre som er bygd ut nå, har ikke like tilbud. Tilbudene er tilpasset befolkningsgrunnlaget i den regionen. Dette gjelder også distriktspsykiatriske sentre og tilbud om rusbehandling. Vi kan ikke ha som fasit at et lokalsykehus, et sykehjem eller hva det enn kan være, skal ha like tilbud hvor du enn bor i landet. Det handler om å bygge opp dette på en annen måte.

Jeg tror, når vi ser hvilke sykdommer som vil vokse i omfang framover, livsstilssykdommer og kroniske sykdommer, at det handler om å bygge opp lokale tilbud som folk har nærhet til, som skaper trygghet, og som kan gi god tilgjengelighet for de lidelser de har.

I forbindelse med den nye folkehelseloven som er presentert: Hvordan skal vi forebygge bedre, bidra til gode helsetilbud og gode tjenester i alle landets kommuner? Vi må korte ned på avstanden til spesialisthelsetjenesten. Gjennom den nye nasjonale helse- og omsorgsplanen bygger vi også ut spesialisthelsetjenesten. Vi desentraliserer den, slik at tilgjengeligheten til spesialister blir bedre for befolkningen og også gir et kvalitativt bedre tilbud.

Are Helseth (A) [20:56:11]: Det ser ut til at denne debatten er såpass god at salen gradvis fylles. (Munterhet i salen)

Jeg skal ikke bruke lang tid, men jeg har lyst til å ta utgangspunkt i innlegget fra representanten Høie. Han uttalte at denne debatten bare har historisk verdi, for dersom det skulle bli et blå-blått regjeringsstyre en gang, ville de regionale helseforetakene med en gang bli nedlagt. Det kan ikke jeg motbevise, men jeg mener at det er ingen historisk erfaring for at det stemmer. Høyre og Kristelig Folkeparti hadde dette standpunkt våren 2001, da Stortinget debatterte foretaksorganiseringen. Jeg var den gangen interessert, ansatt i Akershus fylkeskommune og fulgte debatten fra galleriet. Kristelig Folkeparti og Høyre hadde standpunktet allerede da, det er ikke ti år med erfaring og modning som har ført til at disse to partiene har dette standpunktet. Fra høsten 2001 og i fire år framover satt disse to partiene i regjering. Det ene partiet hadde statsministeren, det andre hadde finansministeren. Og de tok én periode hver med å ha helseministeren. Men i løpet av fire år kom det ikke noe forslag om å legge ned de regionale helseforetakene. Derfor synes jeg at argumentet for at denne debatten bare har historisk verdi, ikke er så sterkt.

Veldig kort: En modell har ikke noen selvstendig verdi. Den skal bare være et redskap for å gjennomføre ønsket politikk. Jeg har et helt åpent sinn for andre og bedre forslag til å organisere spesialisthelsetjenesten på, men så langt har jeg ikke sett forslag som jeg tror mer på. Betyr det at jeg er fornøyd med alt slik det er i dag? Nei, det gjør det ikke. Jeg opplever ting i min egen region, i mitt eget fylke, som jeg ikke er fornøyd med. Ofte tar jeg det opp. Noen ganger har vi fått gjennomslag og fått ting endret. Jeg er ikke fornøyd med de musikalske ferdigheter i utøvelsen av dette i alle henseender, men vi arbeider med det ved å forbedre styringen. Det er ikke alltid riktig å lage en ny reform og komme med en ny modell. En bør ofte og må ofte reparere innenfor en modell som har kvaliteter i seg selv.

Bård Hoksrud (FrP) [20:58:58]: Det har vært en interessant debatt å følge med på. Men jeg kunne ikke dy meg da jeg hørte på representanten Jorodd Asphjell fra Arbeiderpartiet, som forsøkte seg med å si at etter at man fikk de regionale helseforetakene, ble byråkratiet plutselig mye mindre enn det man hadde før, og det ble mye billigere. Jeg tror definitivt ikke at det er opplevelsen hos folk flest og hos dem som jobber på de forskjellige sykehusene. Så jeg føler vel at representanten Asphjell har en litt annen virkelighetsoppfatning enn det de fleste andre har når det gjelder hvordan de regionale helseforetakene nå fungerer. Jeg synes definitivt ikke de fungerer veldig bra. Man opplever at det er mange konflikter mellom de enkelte sykehusene og de regionale helseforetakene. Så jeg reagerte ganske kraftig da jeg hørte hvor fantastisk dette var.

Vi vet jo at etter at man hadde opprettet de regionale helseforetakene, ble folk sendt på studiepermisjon med ganske gode lønninger, fordi man ikke hadde noe fornuftig man kunne sette dem til å gjøre.

Jeg er enig i – og jeg tror – at alle innenfor helsevesenet jobber for å gi folk en best mulig helsetjeneste. Men det er interessant å registrere at partier som egentlig er for forslaget, i dag kommer til å stemme imot forslaget, som f.eks. Senterpartiet, som sier at de er opptatt av lokalsykehusene og bevaring av lokalsykehusene. Men i dag vil de til fulle vise at de er opptatt av det stikk motsatte.

Presidenten: Representanten Bent Høie har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Bent Høie (H) [21:00:44]: Det var representanten Helseths innlegg som jeg må svare på.

Først: Det var hyggelig å høre at Helseth var på galleriet og hørte på da bl.a. undertegnede deltok i debatten om ansvarsreformen i 2001 i Stortinget.

Grunnen til at Bondevik II-regjeringen ikke gjorde om på den reformen – selv om Høyre hadde en annen modell og Kristelig Folkeparti en helt annen modell, for de var da fortsatt for en fylkeskommunal drift av sykehusene – var jo nettopp at et bredt flertall i Stortinget hadde vedtatt en modell som det var svært krevende å gjennomføre, som kanskje var en av årsakene til at Stoltenberg I-regjeringen ble båret ut av regjeringskontorene, men som i hvert fall daværende helseminister Dagfinn Høybråten gjennomførte i den tradisjonen som er i Norge, at store reformer som igangsettes, snus det ikke opp ned på, selv om man kort tid etterpå får et regjeringsskifte. Nå er det imidlertid gått ti år, og det er noe annet vesentlig som også har skjedd. I denne innstillingen vil man kunne lese at Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet har merknader som går i nøyaktig samme retning.

Presidenten: Da har ikke presidenten registrert at flere har bedt om ordet til sak nr. 16.

(Votering, se side 3635 )

Øyvind Korsberg overtok her presidentplassen.