Presidenten: Etter ønske fra helse- og omsorgskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 15 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene: Arbeiderpartiet 25 minutter, Fremskrittspartiet 15 minutter, Høyre 10 minutter, Sosialistisk Venstreparti 5 minutter, Senterpartiet 5 minutter, Kristelig Folkeparti 10 minutter og Venstre 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlem av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Line Henriette Hjemdal (KrF) [19:27:08]: (ordfører for saken): Som saksordfører for rusmeldingen er jeg svært glad for å kunne fastslå – på vegne av en samlet helse- og omsorgskomité – at det overordnede målet for ruspolitikken er rusfrihet. Det handler om menneskeverd. Det handler om solidaritet med alle dem som rammes av rusmidlenes negative konsekvenser, både direkte og indirekte, og det handler om å beskytte dem som er mest utsatt.

Det er en samlet komité som fortsatt ønsker en restriktiv alkohol- og narkotikapolitikk. Det er et betydelig forebyggingspotensial på rusfeltet, fastslår også en samlet komité. Stortinget er enig i at en streng regulering er påkrevd for å begrense skadene som rusmidler kan forårsake. Hovedvirkemidlene i norsk alkoholpolitikk er effektive og skal ligge fast. Dette slutter et bredt flertall seg til, alle partier unntatt Fremskrittspartiet. Jeg er glad for at en samlet komité slår fast en nullvisjon for overdosedødsfall: Enhver som dør av overdose, er en for mye.

Komiteens flertall, dvs. regjeringspartiene og Kristelig Folkeparti, slår fast at det viktigste en kan gjøre er å redusere totalforbruket av alkohol hos flertallet i befolkningen. Komiteen viser til studier som dokumenterer at når totalforbruket går ned, faller forbruket også blant dem som drikker mest. Det er nemlig slik at de store kostnadene, samfunnsmessig og på individplan, kommer fra flertallets alkoholbruk.

Komiteen er videre enig om at vi må forebygge rusproblemer ved å redusere tilgjengelighet og etterspørsel. Vi må handle kunnskapsbasert: Vi vet hva som virker, og vi må være villig til å bruke de midlene vi har.

Kristelig Folkeparti er glad for at flertallet, dvs. regjeringspartiene og Kristelig Folkeparti, er enig om at det er viktig å vektlegge råd fra politiet når salgs- og skjenkebevillinger skal gis. Men for Kristelig Folkeparti er det skuffende at verken regjeringen eller noen av regjeringspartiene så langt har vært villig til å redusere skjenketiden til kl. 2. SIRUS’ forskning viser med all tydelighet at reduserte skjenketider er et effektivt virkemiddel for å redusere vold, og et flertall i befolkningen støtter altså skjenkestopp kl. 2.

Helse- og omsorgsminister Gahr Støre har i Stortinget tidligere denne våren varslet at han vil følge nøye med på hva konsekvensen av ulik skjenketid er. Kristelig Folkeparti står imidlertid alene i innstillingen om nå å redusere skjenketiden til kl. 02, i tråd med råd fra politi og fagfolk. Men SVs landsmøte endret partiets politikk på dette området så sent som i går, i tråd med politi, fagfolk og Kristelig Folkeparti. Så jeg forventer mer enn seks stemmer for forslag nr. 46, når vi kommer dit i voteringen.

Sammen med regjeringspartiene viser Kristelig Folkeparti til Blå Kors- rapporten fra 2009, Alkohol som selger aviser – aviser som selger alkohol. Vi peker på omfanget av alkoholomtalen i norske medier samt at mye av omtalen er ensidig positiv og salgsorientert og gjør utstrakt bruk av reklamens virkemidler på redaksjonell plass. Det er viktig å motvirke slik holdningspåvirkning. Vi er derfor glad for at departementet varsler at reklameregelverket skal gjennomgås. Vi er også glad for at regjeringen vil vurdere innføring av mer hensiktsmessige reaksjonsalternativer ved brudd på regelverket, som f.eks. overtredelsesgebyr.

Norge har lang tradisjon med offentlige og frivillige programmer for å påvirke holdninger til rusmidler. Kristelig Folkeparti er glad for at et samlet storting understreker at møteplasser og fritidsarenaer der barn og unge møtes, skal være rusmiddelfrie og trygge. En samlet komité peker på de viktige alkoholfrie sonene som skapes av lag og organisasjoner, og det viktige arbeidet frivillige organisasjoner bidrar med på dette området. Vi understreker betydningen av at alkoholfrie soner finnes, og ber om at dette arbeidet styrkes.

Min gode kollega Laila Dåvøy har tipset meg om en bok som handler om Selbukollektivets historie og arbeidsfilosofi. Boken heter «Mennesket bak rusen». Den gir tankevekkende historier om enkeltmennesker og noen viktige poenger som å se hele mennesket, noe jeg tror vi absolutt bør ta med oss videre. Boken overbeviste i alle fall meg om at kunnskap om sammenhengen mellom avhengighet og oppveksthistorikk, relasjonsskader og andre psykiske utfordringer må få konsekvenser og omsettes til praksis ved at innholdet i rusbehandlingen retter seg både mot avhengigheten og mennesket bak avhengigheten. Det er så viktig at rusbehandlingen evner å se og møte sammenhengen mellom avhengigheten og krenkelsene. Jeg er overbevist om at behandlingsforsøk med fokus på rusmiddelavhengighet kan mislykkes så lenge det ikke blir tatt riktig grep om de historiene og de krenkelsene som ligger i skyggen av avhengigheten. Det kompliserte og sammensatte kan ikke møtes med forenklede og fragmenterte løsninger.

Rusmiddelavhengige er ingen homogen gruppe, og behandlingsbehovene varierer. En samlet komité understreker at det er viktig at hver pasient får det behandlingstilbudet som passer den enkelte, enten en trenger langvarig behandling på institusjon, kortere behandling eller poliklinisk behandling, og at et nytt og overlappende oppfølgingstilbud alltid står klart etter behandling.

Rusmiddelmisbrukerne og deres pårørende trenger at det tas et solid kvalitets- og kapasitetsløft innen behandling og ettervern. Vi må ha en ny og forpliktende opptrappingsplan på rusfeltet, slår en samlet opposisjon fast i innstillingen. En annen utvikling opposisjonspartiene peker på, er den uheldige vridningen vekk fra døgnplasser mot mer poliklinisk behandling. Vi ser med bekymring på den nedbyggingen av langtidsplasser som har foregått de siste årene. Vi mener det er feil å kutte i langtidsplasser. Det er i dag et stort press på langtidsbehandling og uakseptabelt lange ventetider. Brukerorganisasjonen Marborg sa det slik på den ene høringen vi hadde: Aldri har så mange blitt behandlet så lite.

De lange ventetidene og de lange ventelistene viser at regjeringen ikke tar i bruk den kapasiteten som finnes, og som er nødvendig for at syke mennesker som lenge har ønsket hjelp, får det. Kristelig Folkeparti og de andre opposisjonspartiene foreslår derfor i budsjettet for 2013 å øke bevilgningen til rusbehandling på flere av postene.

For Kristelig Folkeparti er innstillingens del om ideelle aktører en av de aller viktigste. Vi er glad for at en samlet komité anerkjenner den viktige rollen ideelle aktører har spilt på rusfeltet i mange år, som sentrale aktører innen behandling og rehabilitering, som kunnskapsformidlere, som entreprenører, som talspersoner for ulike brukergrupper og som samfunnsaktør – enten hovedmisbruket dreier seg om alkohol eller narkotiske stoffer.

Stortinget og regjeringen er enige om at de ideelle organisasjonene er helt sentrale på rusfeltet, og at det er et mål at de skal påvirke politikken i framtiden i like stor grad som de har gjort hittil. Utfordringen er imidlertid at disse fine ordene må vises i den praktiske politikken. Det har skjedd noe positivt. Noen ideelle har fått langsiktige og løpende avtaler. Det er inngått en samarbeidsavtale om helse- og velferdstjenester, som bl.a. skal gjøre det mulig å drive rusomsorg mer langsiktig. Men fortsatt gjenstår mye før de ideelle har gode nok vilkår, etter Kristelig Folkepartis syn. Vi foreslår derfor bl.a. at det alltid skal inngås løpende avtaler med ideelle aktører gjennom direkte forhandlinger. Vi foreslår at de ideelle aktørene skal delta i de videre planprosessene på rusfeltet. Hele komiteen ber om at hele kapasiteten ved private og ideelle behandlingstiltak som har avtale med helseforetak, ikke bare det volumet som er omfattet av avtalen med helseforetaket, gjøres tilgjengelig for fritt sykehusvalg. Videre foreslår Kristelig Folkeparti at grunnstøtten til ideelle omsorgstiltak utenfor spesialisthelsetjenesten økes til to tredjedeler av kostnadene for en behandlingsplass.

Kristelig Folkepartis slagord er «Menneskeverd i sentrum». Ruspolitikken er en naturlig og viktig del av vårt menneskeverdfokus. Alle mennesker er like mye verdt, og vi må aldri miste troen på at rusfrihet, en ny start og et godt liv er mulig for alle mennesker.

Jeg tar med dette opp de forslag Kristelig Folkeparti er medforslagsstiller til, og de forslagene vi fremmer alene.

Presidenten: Representanten Line Henriette Hjemdal har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Wenche Olsen (A) [19:37:41]: I dag behandler vi rusmeldingen som har fått navnet Se meg!. Det henspeiler på å se den enkelte, både den enkelte rusavhengige og ikke minst barn og pårørende av rusavhengige.

Rusfeltet er vidt og omfatter mye. Det er mange som har et engasjement i ruspolitikken, og vi har fått mange gode innspill.

Vi får noen ganger forskjellige råd fra forskjellige fagmiljøer innenfor feltet. Det viser kanskje at det ikke finnes noen fasit med to streker under. Men det er bra at vi får debattene, for på den måten finner vi de gode løsningene.

Det er mange områder i meldingen der det er enstemmighet i komiteen. Jeg synes vi har hatt et godt samarbeid om meldingen i komiteen, og jeg vil spesielt takke saksordføreren for det samarbeidet.

Regjeringens arbeid med stortingsmeldingen bygger på viktige innspill, faglige bidrag og høringsuttalelser fra en rekke aktører innenfor rusfeltet. Meldingen har fem fokusområder:

• forebygging og tidlig innsats

• innsats for pårørende og mot passiv drikking

• økt kompetanse og bedre kvalitet

• hjelp til tungt avhengige – og reduksjon i overdosedødsfall

• samhandling i alle ledd

Det er nødvendig å ha med seg at det er en melding som omfatter hele ruspolitikken, ikke bare det som gjelder narkotika. Veldig ofte er det nettopp narkotika som får stor oppmerksomhet når vi snakker om ruspolitikk. Denne meldingen omhandler både alkohol, vanedannende legemidler, narkotika og dopingmidler.

Noen ganger når vi hører opposisjonen, kan man få inntrykk av at ingenting innenfor rusfeltet er bra. Det er jeg ikke enig i. Vi har selvsagt noen utfordringer, men i det store og hele har vi en ruspolitikk som virker.

I Norge bruker vi lite alkohol og narkotika sammenlignet med de fleste andre europeiske land. Det er også veldig bra at norske 15–16-åringer er blant dem som bruker aller minst narkotika i hele Europa. Det er viktig å sørge for at vi holder oss på dette nivået, også når disse ungdommene blir eldre. Dette viser at det er mye som virker, og at vi har gjort de riktige tingene og brukt de riktige virkemidlene, dvs. at vi har en utstrakt bruk av regulatoriske virkemidler som favner hele befolkningen, og som forebygger rusproblemer. Så budskapet er at vi vil fortsette med det som er bra og som virker, samtidig som vi må bli bedre på det som ikke er godt nok.

Under arbeidet med meldingen på Stortinget har vi gjennomført en bred høring og fått mange gode innspill fra sterke stemmer. Jeg vil benytte anledningen til å takke for alle gode møter og konstruktive innspill. Det er svært nyttig og helt nødvendig når vi behandler slike saker. Det har vært mange positive innspill på meldingens fokus på forebygging og på pårørende av rusavhengige. Men ikke alle har vært like fornøyd. De negative tilbakemeldingene har i hovedsak vært knyttet til TSB – tverrfaglig spesialisert behandling – langtidsbehandling og at det virker som om det sosialfaglige har fått for lite fokus i behandlingen. Derfor er jeg glad for at helseministeren i oppdragsdokumentet til de regionale helseforetakene har sagt at det skal være en gjennomgang av kapasiteten innen TSB, og at behovet for økning skal vurderes. Jeg forstår det sånn at Helse Sør-Øst allerede er i gang med å vurdere behovet, og at de vurderer om de skal øke kapasiteten. Det er bra.

Like viktig som kapasiteten er kvaliteten på behandlingen. Derfor er jeg fornøyd med at Helsedirektoratet skal sammenlikne både kvalitet og kostnader mellom offentlige og private/ideelle rusinstitusjoner.

Vi har tatt på alvor signalene fra høringene og fra møter med både fagmiljø, institusjoner og enkeltpersoner, som bl.a. Kenneth Arctander Johansen. De har alle gitt uttrykk for bekymring for at det sosialfaglige ikke har fått stor nok plass i TSB. Derfor er det bra at vi får en gjennomgang av kvaliteten og innholdet i behandlingen. For personer som har lang rusavhengighet bak seg, er det viktig at de får god hjelp til å mestre livet. Svært ofte er det personlige årsaker som ligger bak rusavhengigheten. Da må de få verktøy til å takle det, og det må inn som en del av behandlingen. For både å oppnå rusfrihet og fortsatt klare å være rusfri er det mange som trenger bistand til å bygge nye familierelasjoner, rydde opp i gammel gjeld, og mange må få mulighet til å bygge opp igjen sin sosiale kompetanse. Det er også viktig at bolig og aktiviteter er på plass når man er ferdig med behandlingen. Ellers er ofte veien tilbake til rusavhengighet kort.

En liten del, men betydningsfull for dem det gjelder, er skader på tennene etter langvarig rusbruk. I dag er det sånn at du får dekket kostnadene til tannbehandling som rusavhengig, men om du blir rusfri eller går til poliklinisk behandling, er du ikke omfattet av ordningen. Vi ber nå regjeringen utvide ordningen, slik at den også omfatter dem som er blitt rusfrie, slik at de kan få ferdigstilt sin tannbehandling.

God behandling er viktig. Samtidig er det nødvendig med gode tilbud til dem som fortsatt lever med sin avhengighet. Vi har i underkant av 300 overdosedødsfall hvert år i Norge. Tallet er altfor høyt, og vi må se på hvordan vi kan redusere det. Dette dreier seg om mennesker, det dreier seg om liv som kan reddes. Derfor er jeg fornøyd med at helseministeren er villig til å åpne for at heroinavhengige kan få røyke heroin på sprøyterommet. Det alene er selvsagt ikke løsningen på overdosedødsfall. Men kan vi få noen til å røyke i stedet for å injisere, vil det kunne bidra til å redusere overdoser. Samtidig vil de få tilbud om helsehjelp på samme måte som de som injiserer, får det på sprøyterommet i dag. En vil da også på sprøyterommet kunne informere om fordelen ved å røyke i stedet for å injisere.

Et flertall i komiteen, bestående av regjeringspartiene og Høyre, ber regjeringen gjennomføre tiltak for å få brukere til å røyke istedenfor å injisere heroin. Jeg anser helseministerens forslag som en oppfølging av det.

I lys av at Høyre sammen med regjeringspartiene ber ministeren om dette, har det vært spesielt å høre reaksjonene fra representanten Bent Høie – fra Høyre – i denne saken, med beskyldninger om at helseministeren har villet legalisere røyking av heroin, og at det er lettvint utspill om eksperimenter i narkotikapolitikken.

La det være helt tydelig: Det er ikke snakk om legalisering. Dette er å ta inn over seg den reelle situasjonen som finnes der ute i dag for mange sprøytenarkomane. Kan dette forslaget redde noen fra overdosedødsfall, vil vi prøve det.

Jeg er veldig fornøyd med at vi har en lydhør og engasjert helseminister som er opptatt av rusfeltet. Han har tatt signalene fra flere i rusfeltet og fått Helsedirektoratet til på nytt å vurdere Naloxon nesespray for bruk ved overdoser, og nå foreslår han et prosjekt for å prøve det ut.

Bruk av dopingmidler ser ut til å øke. Ungdom generelt er negative til doping, men mye tyder på at dopingmidler er lette å få tak i og ganske utbredt i enkelte miljøer. Derfor er jeg glad for at doping er en del av meldingen, og at vi foreslår forbud av erverv, besittelse og bruk av dopingmidler. Et forbud er aldri svaret alene. Derfor er det bra at regjeringen i årets budsjett har satt av 4 mill. kr til Helse Sør-Øst for å videreutvikle tilbudet til personer som har skader etter bruk av dopingmidler, og at det satses på forskning, informasjon og forebygging.

God behandling og rehabilitering er viktig og nødvendig og skal fortsatt utvikles til beste for den enkelte. Likevel er det aller best om vi kan klare å forebygge rusavhengighet. Det gjelder både for den enkelte og for de pårørende. Derfor skal vi fortsatt ha gode regulative ordninger som bidrar til å holde forbruket nede. Selv om vi drikker mindre enn gjennomsnittet i Europa, har alkoholforbruket økt betydelig de siste årene. Mange barn vokser opp i en familie hvor foreldrene har et bekymringsfullt alkoholforbruk.

Derfor er det ganske overraskende å høre at Fremskrittspartiet, som er så opptatt av å behandle og rehabilitere, avviser så å si alle forslag om å forebygge.

Vi vet av forskning at økt tilgjengelighet øker forbruket. Da blir det noe spesielt når Fremskrittspartiet ikke bare vil senke avgiftene på alkohol, men de vil også at 18-åringer skal kunne kjøpe sprit døgnet rundt, i dagligvarebutikken og på utestedene. Fremskrittspartiet satser på reparasjon, men er ikke like villig til å være med på tiltak vi vet virker avhengighetsforebyggende. Slike tiltak er ofte mindre populære, og det er nok ikke så interessant for Fremskrittspartiet. Det er svært beklagelig. For oss henger disse tingene sammen. En helhetlig ruspolitikk må ha et bredt blikk, både på behandling, rehabilitering og ikke minst på forebygging.

Helt til slutt vil jeg si meg fornøyd med at vi har en god stortingsmelding om rus fra regjeringen, som har blitt enda bedre etter behandlingen i Stortinget.

Da vi hadde besøk av gatefolket før jul, var de opptatt av at meldingen burde hete «Hør meg!». Jeg håper mange der ute nå vil kjenne seg igjen i nettopp det – at vi politikere har lyttet til gode innspill. Derfor vil jeg igjen rette en takk til alle de organisasjoner, fagmiljøer og enkeltpersoner som har vist engasjement i prosessen og gitt oss verdifulle innspill for å sikre at vi nå har en god, helhetlig og framtidsrettet ruspolitikk i Norge.

Morten Stordalen (FrP) [19:47:38]: La meg først gjøre salen oppmerksom på at det innlegget jeg skal holde nå, var det egentlig Kari Kjønaas Kjos som skulle holde. Hun var dessverre nødt til å forlate salen.

Endelig kom den, stortingsmeldingen om rus. Rus og avhengighet ødelegger så mange liv, fratar små barn deres foreldre og fratar foreldre deres barn.

Helseministre har kommet og gått de siste åtte årene, og alle har de beklaget at ruspolitikk er nedprioritert. Riksrevisjonen har påpekt dette, og Helsetilsynet har påpekt det. Alle visste det, men ingenting skjedde.

Da rusmeldingen endelig kom, fant vi ikke igjen Stoltenberg-utvalgets anbefalinger. Vi fant ikke igjen innspill fra organisasjoner og fagmiljø fra hele landet, og ikke ble det invitert til en tverrpolitisk enighet for endelig å løfte rusomsorgen opp – en gang for alle.

Så hva fikk vi egentlig? Vi fikk en melding som på en god måte beskriver realitetene – ikke noe nytt, men dog en god beskrivelse. Og vi fikk noen mål, men som ikke følges opp med reelle og effektive tiltak. Heldigvis har vi en sterk opposisjon med vilje til endring. Og heldigvis: Snart er det valg.

Da Stoltenberg-utvalget la frem sin rapport, ble jeg invitert til Landsforeningen Mot Stoffmisbruk, som ønsket at jeg skulle holde et foredrag om rapportens innhold samt min analyse av den. Salen var full av pårørende, dvs. stort sett mammaer. De mente at om dette ble innført, ville vi virkelig merke en forskjell, en forbedring, og de lurte på om jeg hadde tro på at dette ville bli innført.

Jeg så utover salen og forsamlingen og lurte desperat på hva jeg skulle svare. Jeg så at disse menneskene så inderlig hadde behov for at jeg ga dem et håp. Men jeg visste også innerst inne at det ville være en løgn å gi dem dette håpet.

En regjering som bruker så mye tid og energi på å skyve på problemstillingen, ønsker egentlig ikke reell endring, tenkte jeg. Jeg visste der og da at Stoltenberg-utvalgets forslag ville ende i den velkjente skuffen. Så jeg ga dem et svar sånn midt imellom – ærlig på at jeg ikke kunne vite, og at det var viktig å ha håp.

Like før sommerferien 2012 døde dette håpet. Rusmeldingen følger ikke opp Stoltenberg-utvalgets tenkning. Regjeringen snur fullstendig ryggen til sitt eget oppnevnte utvalg, og man kan lure på hva hensikten med dette utvalget egentlig var.

Fremskrittspartiet synes Stoltenberg-utvalget treffer veldig godt både i sin beskrivelse av virkeligheten og opp mot hvilke grep som må tas. Fremskrittspartiet var så fornøyd med tilnærmingen at vi i dag fremmer 21 av utvalgets 22 forslag. Fremskrittspartiet støtter altså Stoltenberg-utvalget hele veien, med unntak av det eneste forslaget som lå i denne rapporten med dissens, nemlig forslaget om utdeling av heroin. Her er Fremskrittspartiet på linje med regjeringen minus SV, som har snudd.

Da meldingen ble lagt fram, syntes jeg den hadde fått en vakker tittel – Se meg! Navnet ga liksom bud om noe nytt. Skuffelsen ble derfor ekstra stor.

På Stortingets årlige møte med de rusavhengige fikk Fremskrittspartiet enda en bekreftelse på at meldingen var dårlig. De rusavhengige ga oss meldingen og sa at det ikke var nok å bli sett, de måtte også bli hørt. De ba om at meldingen ble laget på nytt, at den neste gang måtte inneholde konkrete forslag til endringer og forbedringer, og de ba om at den fikk navnet «Hør meg!» Fremskrittspartiet støtter dette synet.

Men for ikke bare å deppe fra denne talerstolen skal jeg også snakke litt om de få tingene som er bra med meldingen. Det første er doping. Et etterlengtet fokus rundt utfordringer, farer og dødsfall i forbindelse med doping har kommet særlig fra pårørende. Jeg er glad for at regjeringen nå ser dette i et rus- og avhengighetsperspektiv, og at de har sendt ut på høring forslag om å behandle salg, bruk og oppbevaring av doping på linje med narkotika.

Det andre gjelder ønsket om å ha større fokus på pårørende og det å være medavhengig, både for å se på de pårørende som en ressurs og viktige medspillere og også for å se at det å være pårørende gir dårlig helse, store bekymringer og redusert livskvalitet.

Og det tredje, å etablere en legespesialitet innen rus og avhengighet – et viktig og riktig grep, synes vi i Fremskrittspartiet.

Men hovedproblemet med denne lenge etterlengtede rusmeldingen er at den ikke gir noe håp for dem som står i problemene i dag. Alle virkemidler man hadde, er fjernet. Både prioriteringen innen spesialisthelsetjenesten og de øremerkede midlene til kommunene er fjernet.

De som er tett på miljøet, ser dette hver eneste dag. Gode behandlingsplasser blir borte. Langtids heldøgnsplasser med ulike tilnærminger og filosofi har blitt nedlagt, og det har skjedd hvert eneste år de siste årene. Mangfold og kompetanse forvitrer. De rusavhengige er taperne.

Da Stortinget i 2003 vedtok Rusreformen – iverksatt i 2004 – og overførte det fylkeskommunale ansvaret for rusbehandling til staten, var det en betingelse at det sosialfaglige innholdet og mangfoldet i behandlingstilbudene skulle ivaretas, i tillegg til at det helsefaglige skulle få større plass.

For mange av de nedlagte institusjonene har hovedfokuset vært personlig endring, vekst og utvikling i et ansvarliggjørende fellesskap der alle må bidra etter evne og forutsetninger. Dette er rusbehandling av ypperste kvalitet og kan ikke erstattes av medisiner og sykepleiere.

Kollektivene har kunnet dokumentere resultater på mellom 50 og 70 pst. rusfrie etter endt behandling. Nå ofres denne behandlingsmodellen på bekostning av medikamentell behandling, kortest mulig behandlingstid og høyere helsefaglig faktor. Klinikkenes tid er tilbake, og faktorer som likemannsarbeid, mestring og samhold nedprioriteres.

I kollektivtradisjonen er ettervernet høyt prioritert. Men dette er en kommunal oppgave, og de statlig eide helseforetakene ønsker ikke å sikre ettervernet ved å finansiere dette. Ettervernet i kommunene er svært fragmentert, vilkårlig og altfor lite til stede. Individuell plan brukes sjelden.

Selv har jeg flere rusavhengige som jeg hjelper på min fritid, og jeg blir direkte provosert over en del av merknadene som regjeringspartienes merknader beskriver. Der snakker man om helhetlig behandlingsløp, tilrettelagt og skreddersydd for den enkelte – svulstige setninger og en selvtilfredshet som er helt utrolig. Debatten vil nok dessverre også bære preg av det samme. Men virkeligheten er så til de grader fjern fra disse fine ordene, og jeg tenker at det er hovedproblemet med hele meldingen. Om man ikke vil erkjenne virkeligheten, kommer man ikke et eneste skritt videre.

Angelica er en av dem som opplever dette veldig sterkt. Hun er 22 år, totalt uten nettverk, sviktet av sine egne og det offentlige i barndommen, sviktet av barnevernet i ungdommen, og nå til slutt sviktet av alle. Hun er en jente utsatt for seksuelle, psykiske og fysiske overgrep, og det eneste det offentlige har vært opptatt av, er hva et eventuelt vedtak vil koste, og hvem som skal ta regningen. Medbestemmelse finnes ikke, og legeerklæringer og uttalelser fra psykolog hjelper ikke. Her er det pengene som rår, og penger som mangler, så da skal Angelica igjen flyttes, for 17. gang etter at barnevernet hentet henne ut fra sitt hjem. Angelica er fortvilet, ulykkelig og redd, og mange sier de veldig gjerne vil hjelpe, at hun fortjener det nå. Men de som kan gjøre noe, gjør ingenting, inkludert helseministeren.

Hennes kronikk i Dagsavisen har utløst et enormt engasjement, og jeg vil benytte anledningen til å takke for at det tross alt finnes mange mennesker der ute som bryr seg. Selv om det ikke hjelper Angelica konkret, gjør det godt å få så mange oppmuntrende og velmenende hilsener.

Fremskrittspartiet fremmer mer enn 40 konkrete forslag, som hver for seg er viktige, og som samlet sett ville gjort en betydelig forskjell for enkeltmennesker som Angelica, gitt sparte lidelser og sparte liv og på sikt gitt store innsparinger. Du må så for å høste.

Fremskrittspartiet er veldig opptatt av helheten i forhold til forebygging. Å oppdage barns vanskelige hverdag tidlig og sette inn riktig og sammenhengende tiltak umiddelbart vil være helt avgjørende om vi vil ha ned tallet på nyrekruttering til rusavhengighet. Historien til Angelica er et godt eksempel på at dette mangler.

En kartlegging av hvorfor man begynte å ruse seg, viser at absolutt brorparten har slitt på en eller annen måte: vanskelige familieforhold, ADHD, lese- og skrivevansker og mobbing. Listen er lang. Men felles for disse menneskene er at de ikke ble sett, at de følte seg annerledes, og at livet var vondt.

Urinprosjektet, eller ungdomskontrakten som enkelte kommuner har kalt den, er et godt eksempel på tiltak som har gitt resultater. Også her fant man at det var en bakenforliggende grunn til at man hadde ruset seg, og ga kommunene en unik mulighet til å avverge avhengighet ved å gi bistand til det som var vondt.

Fremskrittspartiet har derfor flere ganger fremmet forslag om at regjeringen skal jobbe aktivt for dette prosjektet. Selv om flere statsråder fra regjeringen har frontet dette som et godt tiltak i media, har man aktivt stemt det ned i denne sal. Det er krevende å forholde seg til at man i media har én politikk, mens man i denne sal ikke gjennomfører.

Sist ut var nesesprayen Naloxon, som Fremskrittspartiet har fremmet forslag om, og som regjeringen har avvist. Under behandlingen av rusmeldingen i komiteen tok Fremskrittspartiet opp igjen forslag om prøveprosjekt på utdeling av denne sprayen, som både kan redde liv og være et viktig bidrag for å unngå hjerneskade. Regjeringspartiene avviser dette igjen. Likevel greier helseministeren å lansere dette som et nytt tiltak under debatten om røyking av heroin for kort tid siden, og statsråden gjentok det i Kveldsnytt samme dag. Så hva er egentlig regjeringens mening? Betyr det at regjeringspartiene skal stemme for i dag, eller er dette noe som man bare prater om, men ikke vil gjøre?

Det er så vanvittig mange forslag fra Fremskrittspartiet som kunne vært debattert lenge og vel, men min erfaring med åtte års rød-grønt styre er at debatt ikke gir folk håp eller hjelp. Det hjelper lite å fremme forslag om tilskuddsordninger for boliger når forslaget blir nedstemt. Det hjelper lite å fremme forslag om at behandlingstilbud må bli gitt umiddelbart etter avrusning, når regjeringen ikke vil ha det. Det hjelper ikke å fremme forslag om å finne virkemidler som gjør at rusavhengige får oppfylt sin rett til en individuell plan, når regjeringspartiene ikke synes dette er viktig.

Og til slutt, når man ikke er interessert i at slike grunnleggende elementer kommer på plass, skjønner alle som har fulgt med på dette feltet, at det ikke vil skje noen forbedring etter at vedtak er gjort i denne sak i dag. Det beklager jeg, og det beklager Fremskrittspartiet. Rusmeldingen som jeg hadde så store forventninger til, vil ikke hjelpe dem som trenger hjelpen nå.

Jeg tar likevel her og nå opp de forslag som Fremskrittspartiet alene eller sammen med andre partier har fremmet i denne sak. I tillegg vil jeg varsle at Fremskrittspartiet vil støtte følgende forslag fra Venstre: forslagene nr. 53, 54, 55, 57, 58, 59, 60, 61, 62, 63, 66 og 69.

– For Kari Kjønaas Kjos.

Dag Terje Andersen hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Presidenten: Representanten Morten Stordalen har tatt opp de forslagene han viste til.

Bent Høie (H) [19:59:12]: (komiteens leder): Jeg vil starte med det som er positivt med stortingsmeldingen og innstillingen. En tar opp det som har vært etterlengtet i mange år, nemlig opprettelse av en legespesialitet innenfor rusfeltet. Den har vært klar i lang tid og bare ventet på å bli fremmet i denne meldingen. Jeg håper nå at dette blir gjennomført.

Meldingen har også en vektlegging av det å se pårørende, som er bra, og som er tydelig i meldingen. Samtidig tar meldingen opp forslag om forbud mot doping. Det er bra. Meldingen gir også en generell status over feltet.

Det er nå snart ti år siden Stortinget vedtok Rusreform II, som innebar at rusavhengige ble pasienter med de samme pasientrettighetene som andre pasienter, og der en var tydelig på at staten skal ha hovedansvaret for behandling og rehabilitering gjennom at den tidens fylkeskommunale institusjoner forankret i sosialtjenesteloven ble spesialisthelsetjenesteinstitusjoner forankret i spesialisthelsetjenesteloven. Det innebar et markert skifte i politikk når det gjaldt rusavhengiges status, gjennomført under sentrum-høyre-regjeringen.

Det som en kunne ha opplevd i dag, var at denne stortingsmeldingen hadde vært et nytt, historisk skifte for dette feltet gjennom at en i dag hadde behandlet en opptrappingsplan for rusfeltet som pekte ut veien videre. Det er den dessverre ikke. Innen rusfeltet har en i over ti år ventet på denne meldingen, som kunne vært en markert start på en opptrapping av behandlingstilbudet til denne pasientgruppen. Istedenfor vil dagens melding og behandlingen av den framstå som en parentes. Det er så tydelig at selv den nye helseministeren måtte svare på de første spørsmål på dette feltet med at han og regjeringen hadde behov for mer kunnskap på området om hva som gjaldt, og representanten Wenche Olsen brukte også store deler av sitt innlegg på å beskrive områder der regjeringen hadde behov for å utvikle ny politikk. Da kan en jo lure på hva regjeringen har brukt de siste tre årene på, når det var nettopp disse spørsmålene som skulle vært besvart i denne meldingen.

Da vil jeg gå over på å beskrive det utfordringsbildet som meldingen ikke svarer på. Det første er innholdet i tverrfaglig spesialisert behandling, et område som i realiteten ble etablert i forbindelse med Rusreform II, men som allikevel ikke har hatt noen veldig tydelig politisk behandling i forhold til innhold. Det vi nå ser, er at helseforetakene i realiteten er i ferd med å endre innholdet i dette gjennom å redusere behandlingstiden og redusere det sosialfaglige innholdet i behandlingen. Det er stikk i strid med det Stortinget mente i forbindelse med Rusreform II, der Stortinget var tydelig på at institusjonene burde styrke sin helsefaglige kompetanse, men at det ikke skulle gå ut over den tverrfaglige sosiale rehabiliteringen. Men helseforetakene overser det, og en reduserer behandlingstiden og innholdet i behandlingen, uten at regjeringen ser ut til å ville gjøre noe som helst med det.

En ser at vi fortsatt har om lag to og et halvt tusen rusavhengige som står i kø for behandling. Samtidig legges gode behandlingsinstitusjoner ned. Høyre mener at en vesentlig forandring er nødvendig å gjennomføre for denne pasientgruppen, og den forandringen handler om å gi fritt behandlingsvalg, slik at disse pasientene faktisk kan ha muligheten til å velge de behandlingsinstitusjonene som de selv har tro på blant dem som er offentlig godkjent, og at en kan bruke den kapasiteten som er. Hvis rusavhengige i dag velger en annen behandlingsinstitusjon enn den de tilbys, rykker de bakerst i køen og risikerer å vente i år. Alle forstår at ved å gi motiverte rusavhengige beskjed om at skal du komme på den institusjonen du er motivert for, må du vente i år, er det stor sannsynlighet for at motivasjonen er vekk før behandlingstilbudet eksisterer, i realiteten. Derfor ser en også av statistikken at det er ingen pasientgrupper der det er så stort frafall fra innvilgelse av rettighet til faktisk oppmøte til behandling som nettopp i denne pasientgruppen.

En annen hovedutfordring er selvfølgelig også for disse pasientene overgangen fra spesialisthelsetjenesten til tilbud i kommunene eller gjennom Nav. Det gjelder bolig, det gjelder aktivitetstilbud, det gjelder poliklinisk oppfølging og videre sosialfaglig oppfølging. Men for denne gruppen er manglende kvalitetssikring av overgangen livstruende. Vi ser at hoveddelen av overdosedødsfall i Norge skjer umiddelbart etter utskrivning fra behandlingsinstitusjon eller fengsel. Så den praksisen som føres i dag, er livstruende for denne pasientgruppen. Denne stortingsmeldingen gir ikke noen konkrete svar på de utfordringene, tvert imot. I praksis kuttet regjeringen mens stortingsmeldingen ble lagt fram, 300 mill. kr i øremerkede midler til kommunene for denne pasientgruppen, i en situasjon der kommunene gjennom Samhandlingsreformen har fått økonomiske incentiver til å prioritere andre pasienter.

Vi ser også at en utfordring er innholdet i den legemiddelassisterte rehabiliteringen. Veksten i legemiddelassistert rehabilitering var i perioden 2001–2005 hovedforklaringen på at en i den perioden klarte å redusere og halvere antallet overdosedødsfall i Norge. Det var positivt. Siden det har antallet overdosedødsfall igjen økt, og en har ikke lyktes med nye strategier. Men det en ikke klarte i forbindelse med den veksten, var å sørge for å gi et godt nok rehabiliteringsinnhold i den legemiddelassisterte rehabiliteringen. Det positive er at en klarte å oppnå en reduksjon i antallet overdosedødsfall, men det gikk så fort at en ikke klarte å følge det opp med et godt rehabiliteringstilbud. Heller ikke det svarer denne stortingsmeldingen på.

I praksis er det mange fine ord i stortingsmeldingen, men i realiteten ser en at en på dette området går i feil retning. Regjeringen har fjernet regelen om at helseforetakene skal prioritere rus og psykiatri mer enn somatikk hvert år i hvert helseforetak. Det ser vi allerede konsekvensene av gjennom nedbygging av tilbud innenfor rus, men ikke minst også nedbygging av tilbud for dem med dobbeltdiagnose gjennom bl.a. nedleggelsen av TEDD her i Oslo. Jeg har aldri møtt noen som klarer å se noen som helst faglig eller annen begrunnelse for denne nedleggelsen. Vi ser nå også i Vestre Viken at tilbud til denne pasientgruppen bygges ned. For kommunene, som en skulle ha satset på, har en fjernet de øremerkede midlene.

Regjeringspartiene kommer i dag til å stemme imot Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstres forslag om en opptrappingsplan på dette området. Flere institusjoner er lagt ned. Bare de siste månedene er det planer om nedleggelse av 70 behandlingsplasser.

Dagen i dag kunne vært en positiv merkedag for rusfeltet, der en fikk det nødvendige løftet gjennom en opptrappingsplan, som dette feltet har behov for. Istedenfor blir det en parentes i historien. Men jeg har håp om at et regjeringsskifte til høsten kan innebære at en umiddelbart kan starte med det som nå er helt nødvendig på dette området, nemlig en forpliktende opptrappingsplan etter modell fra opptrappingsplanen som man har hatt innenfor psykiatri. Retningen på en sånn opptrappingsplan ser en gjennom alle de fellesforslagene som opposisjonen fremmer i denne saken.

Audun Lysbakken (SV) [20:09:34]: Verdigrunnlaget for ruspolitikken må være humanisme og ikke moralisme. Vi må møte rusavhengighet med tiltak som faktisk hjelper folk som ønsker det, ut av avhengighet. Da må vi tørre å legge moralismen på hyllen.

I 2009 ble det gitt over 5 000 forelegg på mellom 2 000 kr og 10 000 kr for bruk og besittelse av narkotika. Hvor mange tunge rusavhengige kan håndtere det? Mennesker som er sterkt rusavhengige, ser ikke lyset og legger fra seg rusavhengigheten fordi de får en bot eller kommer i fengsel. Derfor er det bra at vi i rusmeldingen slår fast at personer med rusproblemer i større grad skal møtes med helsehjelp framfor tradisjonell straff. Spørsmålet om straffereaksjoner ved mindre narkotikalovbrudd må handle om hva vi kan gjøre for å hindre at rusbrukere utvikler avhengighet eller forblir i avhengighet.

Det er også bra at regjeringen varsler en intensivering av kampen mot overdoser, bl.a. gjennom en ny strategi for å redusere antallet overdosedødsfall. Norge er som kjent på overdosetoppen i Europa, og det er ikke en situasjon vi kan leve med.

Å gjøre det mindre uverdig å leve med rusavhengighet er en riktig inngang i ruspolitikken. Det er en viktig forutsetning for å gjøre avhengighet mindre tabu og dermed lettere å søke hjelp for. Å trenge hjelp til avvenning er ikke som å trenge hjelp til å lappe et sår. Motivasjon, energi, støtte og indre styrke er nødvendig for å klare å bli frisk. Det er vanskelig å opprettholde dette over tid, hvis man ikke får hjelp. Derfor er helsekø et så alvorlig problem for disse pasientene og et område vi må være spesielt opptatt av å redusere køene innenfor. Rusavhengige roper ikke høyt selv, så vi må rope for dem. Vi må ha som visjon og mål å avvikle køene. I statsbudsjettet for 2013 har regjeringen lagt opp til å få ned ventetiden for behandling gjennom en ekstra stor kapasitetsøkning innen bl.a. rusbehandling. Dette vil gi flere hjelp.

Fordi rusavhengige er som alle andre mennesker: forskjellige, må vi også sørge for en bredde i det kvalitative tilbudet. De ideelle institusjonene er nøkkelen for å få til dette. Deres innsats er avgjørende for at rusavhengige i Norge skal klare å bli rusfrie. Denne regjeringen har lagt til rette for et bedre samarbeid med ideelle aktører, bl.a. gjennom samarbeidsavtalen med frivillig sektor. Betydningen av å satse på de ideelle ser vi bl.a. i den situasjonen vi har i Østfold i dag. Vi trenger tryggere rammer for de gode ideelle kreftene, og derfor er det bra at Helse Sør-Øst går vekk fra misforstått konkurranse og over til langsiktige avtaler. Jeg vil oppfordre alle helseforetak til å følge det eksemplet.

Hvis vi skal hjelpe dem som sliter, kan vi ikke bare satse på reparering. Vi må også jobbe for å redusere behovet for behandling. Rusfeltet etterlyste en større satsing på rusforebygging, og det er en etterlysning det er lett å stille seg bak. Vi må gå fram på en måte som gjør at vi kan oppfylle det regjeringen varsler i rusmeldingen: en gradvis innføring av de økonomiske virkemidlene i Samhandlingsreformen for rusbehandling og psykisk helsevern. Kommunene har virkemidlene de trenger for å redusere skadene som følger av rusavhengighet når vi får på plass dette.

Et annet viktig virkemiddel er alkoholpolitikken og skjenkepolitikken. Det er noen som blir ekstra hardt rammet av andres alkoholmisbruk. 90 000 barn lever med minst én forelder som misbruker alkohol. Vi må gjøre mer for å oppdage dette og følge opp barn og unge tidlig, og vi må vite mer om hvordan disse barna har det. Derfor vil vi sette i gang en levekårsundersøkelse for barn med rusavhengige foreldre. Vi vet allerede at helsestasjoner, barnehager, barnevernet og skoler er en viktig del av støtteapparatet for barn som har det vanskelig hjemme. Vi må fortsette arbeidet vårt for å styrke disse viktige arenaenes evne til å se og ivareta barna.

Når vi gjennom rusmeldingen nå innfører en forskrift med nasjonale krav til reaksjoner ved brudd på alkohollovgivningen, sørger vi for at brudd på alkoholloven får konsekvenser. Gjennom å øke kravene til kommunenes kontroll av steder med skjenkebevilling kan vi fange opp flere lovbrudd.

Ruspolitikk må også handle om dem som ikke har blitt rusavhengige, om de mange tusen barna som lever i hjem der de føler seg utrygge, om ungdom som ikke klarer å håndtere skolegangen, og om barn som ikke får hjelp selv om de roper på omsorg. Ruspolitikk er mye mer enn rusmeldingen. Det er barnevernmeldinger, skolemeldinger, barnehagemeldinger og folkehelsemeldinger. Regjeringens innsats for å styrke barnehagene og barnevernet er historisk, og den er også viktig for at vi skal klare å fange opp unge som sliter, og hjelpe dem til å finne andre veier enn rusmisbruk.

Kjersti Toppe (Sp) [20:14:53]: Meld. St. 30 for 2011–2012 Se meg! er ein god plattform for å redusera russkadane i samfunnet. Ho drøftar rusproblemet i heile sin breidde og peikar på ei rekke tiltak som må til for at ruspolitikken skal gi resultat. Ho legg vekt på å førebyggja og løysa rusproblem på eit tidleg stadium.

Noreg ligg gunstig an på statistikk over alkohol- og narkotikaforbruk samanlikna med andre land i Europa. Vår restriktive politikk har nytta. Likevel er det stor grunn til bekymring når vi ser på auka i alkoholbruk dei siste åra. Alkoholkonsumet i Noreg har auka med 50 pst. på 15 år. Vinforbruket er dobla på 20 år. Alkohol er i dag det rusmiddelet som er mest utbreitt. Konsekvensane er eit samfunnsproblem. I 2009 var det 387 som døydde av langvarig og direkte alkoholskade, og 285 døydde av overdose med narkotika. For alkohol er dette nesten dobbelt så mange som det døydde i trafikkulykker same året. Det er ein tragedie at så mange unge menneske mistar livet sitt i overdosar, og at så mange liv går tapt på grunn av alkohol. Dette må det bli ei endring på, og vi må hindra at unge menneske sine liv går tapt i rus. Da må vi førebyggja betre, behandla fleire og auka ettervernet.

Rusmeldinga varslar auka kompetanse og betre kvalitet som eit satsingsområde. Eg er spesielt glad for at vi endeleg har fått på plass ein ny spesialitet i rus- og avhengigheitsmedisin for legar.

Den femårige strategien mot overdosar er òg svært viktig. Det er positivt at skadereduserande tiltak blir vidareført, og at ein får tilbod om helsehjelp i staden for straff.

Meldinga omhandlar òg doping. Senterpartiet er glad for at det i meldinga blir varsla – som vi òg har i vårt program – at ein vil kriminalisera dopingbruk. Dette er heilt nødvendige tiltak som saman med mobiliseringa mot doping som regjeringa varslar, kan bidra til å førebyggja dopingbruk blant unge. Doping må integrerast i det rusførebyggjande arbeidet. Vi må nyttiggjera oss av Idrettsforbundet og Antidoping Norge sin kompetanse på feltet.

800 000 nordmenn får årleg utlevert vanedannande legemiddel. Målt etter alkohol er vanedannande medisin det mest vanlege avhengigheitsproblemet i Noreg. Meldinga varslar større fokus på og aktive tiltak mot det stigande blandingsforbruket som skjer med kombinasjonsbruk av alkohol og pillar. Dette er ei svært viktig satsing.

Dei siste åra har det vore stort fokus på helseforetaka sitt anbodssystem innanfor rusfeltet. Det har vore stilt spørsmål om helseforetaka vrir behandlinga vekk frå langtidsbehandling og behandlingsformer med rusfridom som mål. Difor var det nødvendig at foretaka no har blitt bedne om å gjennomgå den samla kapasiteten innan tverrfagleg spesialisert behandling. Senterpartiet er opptatt av at vi fortsatt skal ha eit mangfaldig behandlingstilbod i rusfeltet, og dei ideelle organisasjonane skal få føreseielege rammer, i langsiktige avtalar med det offentlege basert på kvalitet.

Pårørande er ein viktig ressurs for personar med rusproblem. Det er positivt at meldinga er så tydeleg på at pårørande skal bli tatt på alvor og har krav på rettleiing og råd frå helse- og omsorgstenesta. Det skal bl.a. bli gjennomført ei levekårundersøking om pårørande og vaksne barn av rusavhengige. Denne skal leggjast til grunn for vidare tiltak, og det ser eg fram til.

I behandling, ettervern og førebygging er det sentralt at vi òg i framtida legg til rette for at pårørande og frivillige kan bidra. Eg har lyst å visa til det Anonyme Alkoholikarar gjer med sitt rehabiliteringsprogram blant alkoholikarar. Det er eit likemannsarbeid som gjerne det offentlege burde dra enda meir vekslar på, i arbeidet med dei personane dette kunne vera aktuelt for.

Alkohol er eit av verdas store helseproblem. Meldinga slår fast at vi framleis skal ha ei restriktiv linje når det gjeld opningstider, aldersgrenser, reklame og avgifter. Eg er glad for at regjeringa vidarefører ein førebyggjande, solidarisk ruspolitikk der det er eit overordna mål å avgrensa forbruket og skadane av alkohol og narkotika.

Regjeringa varslar òg at den skal fortsetta å arbeida for at alkohol som helseutfordring blir sett høgt på den internasjonale dagsordenen. Det er òg veldig bra.

Eg kunne på torsdag lesa i Vårt Land at «oljefondet kjøper alkoholselskap som erobrar Afrika». Alkohol er den fremste dødsårsaka i Afrika. Eg vil difor koma med ei klar oppmoding avslutningsvis, sjølv om det er litt på sida av vår sak: Eg meiner at vi må vidareføra vår solidaritetslinje i alkoholpolitikken i utlandet òg. Eg meiner at tida er overmoden for at Statens pensjonsfond utland bør selja seg ut av alkoholindustrien, på akkurat same vis som at denne regjeringa bestemte at oljefondet skulle selja seg ut av tobakksindustrien i 2009.

Borghild Tenden (V) [20:20:10]: Rusmeldingen inneholder mye god politikk. Likevel mener vi i Venstre at Stortinget skusler bort sjanser. Nå kunne vi vedtatt politikk som ville gitt rusavhengige bedre behandling, bedre helse og et bedre liv, og som kunne ha reddet liv.

Norge ligger på overdosetoppen i Europa, som også representanten Lysbakken sa. Det er en flau topp-plassering. Cirka 250 unge liv går hvert år tapt i overdoser. Det er for Venstre helt uakseptabelt. Vi kan ikke slå oss til ro med løfter om en fremtidig plan mot overdosedødsfall, tiltakene må starte nå. Vårt mål er at antall overdosedødsfall minst skal reduseres med 50 pst. innen 2015, og at alle som ønsker behandling, skal få det innen 24 timer etter avrusning. Vi trenger derfor nye grep i rusomsorgen.

Venstres mål er, i likhet med de fleste andre partier, at færrest mulig bruker illegale rusmidler, og at færrest mulig utvikler rusproblemer. Men Venstre skiller seg fra de andre partiene ved konsekvent å se på avhengighet som en sykdom. Rusproblemet må hovedsakelig møtes med sosialfaglige virkemidler og behandling fremfor straff.

Forebygging av rusavhengighet er viktig. Forebygging må skje på alle områder som berører barn og unges oppvekstvilkår, men Venstre vil særlig sette inn tiltak i ungdomsskolen og på videregående skoler. Vi må sørge for at ingen skoleskulkere går «under radaren». Tidlig intervensjon ved skoleskulk må gjennomføres systematisk i grunnskolen gjennom et aktivt samarbeid mellom skole, familie, helse- og sosialtjeneste, fastlege, barnevern osv. På videregående skoler må det iverksettes aktiv oppfølging ved frafall, og aldersgrensen for rett til skoleplass må heves, slik at ungdom som vil fullføre videregående skole på et senere tidspunkt, får mulighet til dette. I tillegg må det både på ungdomsskolen og på videregående skole bli flere helsesøstre som kan gå i front for å fange opp dem som sliter.

Når det gjelder behandling av rusavhengige, finnes det mange gode tilbud i Norge. Venstre fremmer i dag et forslag om det som vi kaller relasjonsassistert behandling. Grunnen er at vi trenger større grad av fleksibilitet og mulighet for langvarige behandlingstilbud. Det er mye forskning som underbygger viktigheten av langvarige relasjoner i rusbehandlingen. Dette kan bl.a. sikres ved å sørge for at pasientene følges opp poliklinisk over tid, også før, etter og mellom eventuelle behandlingsopphold i døgninstitusjoner.

Samtidig vet vi dessverre at mye god behandling er nytteløs dersom mottaksapparatet i kommunene ikke fungerer. Altfor mange skrives ut av behandling uten at de har egnet bolig, jobb, skole eller lignende å gå til. Venstre støtter derfor forslag om å øke de statlige bevilgningene til bolig og annen rehabilitering, og vi foreslår en belønningsordning til kommuner som sikrer at rusfrie boliger står klare fra dag én etter døgnbehandling.

Livreddende behandling, skadereduksjon og ruspasienters livskvalitet er et viktig ærend for Venstre. Etter at et flertall i Stoltenberg-utvalget tok til orde for heroinassistert behandling, står nå Venstre igjen som eneste parti på Stortinget som vil prøve ut dette tiltaket – et tiltak som i flere europeiske land har vist seg å redde liv.

Venstre mener også det er viktig med en utredning som ser på endring av norsk lovgivning, slik at behandling av narkotikaavhengighet prioriteres fremfor straffeforfølgelse. Denne modellen har i Portugal ført til at flere kommer i behandling og færre dør av overdoser. Både regjeringspartiene og de andre opposisjonspartiene er høyst uklare når det gjelder akkurat dette.

Åpenlys rusbruk og salg av illegale rusmidler skal ikke aksepteres. Politiet skal ikke arrestere eller jage brukerne, men transportere dem til brukerrom eller behandling. For at vi skal klare å fjerne de åpne russcenene, trengs det ikke mer prat og vakre ord, men penger til en betydelig utbygging av rusomsorgen og en vilje til å tenke nytt. Norge trenger en ny og moderne ruspolitikk, basert på kunnskap og erfaring om hva som virker.

Venstre legger i dag fram 17 radikale og nytenkende forslag for en bedre ruspolitikk. I tillegg kommer Venstre til å stemme for forslagene nr. 1–22, nr. 26–28, nr. 33, nr. 37–39, nr. 42, nr. 43, nr. 50 og 51 samt det løse forslaget fra Fremskrittspartiet som er omdelt i salen.

Presidenten: Representanten Borghild Tenden har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Statsråd Jonas Gahr Støre [20:25:23]: Dette er en viktig dag, det er en viktig debatt, og jeg er glad for det arbeidet som helse- og omsorgskomiteen her har gjort, med et grundig arbeid med innstillingen. Vi merker et bredt engasjement gjennom hele innstillingen, og også i denne debatten. Det er bra. Jeg velger å se den uenigheten som er, som en sunn uenighet i et demokrati. Jeg vil i alle fall ikke at vi mistenker hverandres motiver for at vi ønsker det beste på feltet.

Jeg er glad for at en samlet komité har vektlagt helheten: forebygging, behandling og ikke minst situasjonen til de pårørende. Meldingen har gitt en tydeligere vektlegging av tredjepart, særlig barn og nære familiemedlemmer. Det var vi inne på tidligere i en annen debatt i dag, om et beslektet tema, og det er betydningsfullt.

Slik jeg opplever rusfeltet, er det preget av mangfold, idealisme, engasjement, paradokser og ikke alltid eksakt kunnskap. Det gjør det krevende å velge riktig medisin. Likevel må vi handle, prøve nye veier, vurdere ny kunnskap og våge å tenke nytt.

For å lykkes må vi konsentrere oss om det som skjer før pasienten kommer på sykehus. Forebygging er helt avgjørende også her, som flere talere har vært inne på.

Vi vet mye om rusfeltet. Vi vet at

• omfanget av skader og vold øker med forbruk

• misbruk av rusmidler innebærer en stor belastning for den enkelte bruker, familie, barn og pårørende

• pris og tilgjengelighet påvirker forbruket

• aksept og alminneliggjøring avgjør etterspørselen

• arbeidsliv og samfunnsliv berøres

Derfor er det bra at flertallet i komiteen er enige om at hovedlinjene i rusmiddelpolitikken skal ligge fast – fordi mye virker.

Denne meldingen slår veldig klart fast at alkohol er rusmiddelproblem nr. én og forårsaker flest skader og problemer. Jeg ønsker et større fokus på alkoholens skadevirkninger og tidlig forebyggende innsats. Ofte har disse debattene en tendens til i første rekke å dreie seg om andre rusmidler. La oss nå behandle det viktigste som det viktigste.

Forbruket vårt øker. Bevillingssystemet, vinmonopolordningen, reklameforbudet, aldersgrenser og avgiftspolitikk har god effekt på totalforbruket. Vi må videreføre og styrke denne type tiltak. Vi må verne om rusmiddelfrie soner.

Undersøkelser viser at kommunene ikke tar ut potensialet i alkoholloven. Selv om de avdekker gjentakende overskjenking på utesteder, medfører ikke det nødvendigvis inndragning av bevilling. Dette er ikke holdbart. I meldingen varsler vi flere tiltak for å få økt kontroll. Ett av dem er å utarbeide en forskrift med nasjonale krav til kommunenes reaksjoner ved brudd på alkohollovgivningen.

Meldingen omhandler også doping utenfor den organiserte idretten. Her har det vært bred enighet, og regjeringen varsler tiltak om svært kort tid.

Rusmiddelproblemet er mye mer enn den rusavhengige selv. Meldingen lanserer f.eks. begrepet «passiv drikking» for å skape økt oppmerksomhet om de betydelige konsekvenser rusmidler har for andre enn den som bruker dem.

Barn og ektefeller er særlig berørte og påføres så vel fysiske som psykiske skader. I tillegg kommer andre berørte og betydelige kostnader for samfunnet. Trolig snakker vi om så mange som 1,5 milllioner mennesker i Norge som på en uønsket måte berøres av passiv drikking. Disse menneskene fortjener og skal vises oppmerksomhet. Brukerorganisasjoner og organisasjoner som arbeider med barn og unge med rusavhengige foreldre, skal lyttes til, og jeg vil invitere dem til dialog om muligheten for et partnerskap, slik at vi sammen kan få til en god innsats.

Mellom 50 000 og 150 000 barn i Norge bor sammen med foreldre med risikofylt alkoholkonsum. Vi vet lite om hvordan alle disse barna opplever dette. Derfor er det bra at komiteen støtter gjennomføringen av en levekårsundersøkelse.

Regjeringen ønsker ikke at tjenester til personer med rusproblemer skal organiseres som særomsorg. De ordinære helse- og omsorgstjenestene i kommunen må være rustet til å ivareta pasienter med rusproblemer, på lik linje med andre pasienter. De må se hele mennesket.

I rusmeldingen slår vi uttrykkelig fast at Samhandlingsreformen også skal gjelde for rusfeltet og være førende for utvikling av tjenestene. Samarbeidsavtalene mellom sykehus og kommuner er viktige verktøy og skal brukes aktivt. Det skal også økonomiske virkemidler. Stortingsmeldingen varsler en gradvis innføring av økonomiske virkemidler for rusbehandling og psykisk helsevern. Regjeringen vurderer hvor raskt de ulike virkemidlene kan komme på plass, og hvilken innretning de skal ha.

Dette er en opptrappingsplan. Derfor tror jeg vi er enige om mye av målet, men forslagene om en separat opptrappingsplan på alle de områdene vi er opptatt av i Helse-Norge, er jeg redd kan splitte opp arbeidet med å se det hele mennesket, å få til samhandling mellom kommunene og spesialisthelsetjenesten, og å se hvordan ulike behandlinger skal spille sammen.

Da vi hadde opptrappingsplanen, hadde vi øremerkede tilbud til kommunene. Opposisjonen kritiserer igjen regjeringen for å innlemme de øremerkede midlene til kommunalt rusarbeid i kommunenes frie inntekter i 2013. Så vidt jeg vet, var det et bredt flertall i Stortinget som ønsket det, og la meg understreke: Pengene er ikke borte, men inngår altså i kommunenes frie inntekter. Det er kommunene som kjenner behovet til sine innbyggere best, og er nærmest til å vurdere innretningen på tjenestetilbudet, også her. Jeg er trygg på at de er seg sitt ansvar bevisst, også overfor denne brukergruppen.

Tilbudet i spesialisthelsetjenesten skal videreutvikles og gjøres mer fleksibelt. Tilbudet skal understøtte de kommunale tjenestene. Debatten om behandling i spesialisthelsetjenesten blir ofte avgrenset til ventetider eller antall plasser. Det er en viktig debatt, men jeg vil likevel si: Aldri har så mange rusavhengige fått behandling i spesialisthelsetjenesten. I 2011 fikk 25 000 mennesker behandling. Vi har doblet antall polikliniske konsultasjoner fra 2007 til 2011. Døgnkapasiteten har økt betydelig. I 2011 var det 3 700 årsverk i TSB, en økning på 7,4 pst. fra 2010. Ressursbruken til rusbehandling er økt med 50 pst. fra 2007 til 2011.

Så er noen behandlingsplasser lagt ned, men andre er også kommet til. Døgnkapasiteten er større enn noen gang. Vi vil alltid kunne diskutere om det er best med langtids-, korttids- og/eller poliklinisk behandling. Svaret er at behovet vil variere fra pasient til pasient. Derfor er mangfold i tilbudet så viktig.

Jeg har likevel bedt de regionale helseforetakene om å vurdere kapasiteten på langtidsbehandling i lys av det engasjementet og de innspillene som er kommet, særlig der rusfrihet er et mål. Her spiller, som vi vet, ideelle og frivillige en sentral rolle. Kapasiteten må holdes på et tilfredsstillende nivå. Samtidig skal tjenestene ha god kvalitet. Jeg tror kvalitetsspørsmålet får enda større betydning i tiden som kommer. Jeg har bedt Helsedirektoratet om en sammenligning av pris og kvalitet på tiltak drevet av det offentlige, og på tiltak drevet av ideelle organisasjoner. Dette er nyttig kunnskap.

Innsatsen for mennesker med omfattende rusproblemer skal styrkes gjennom det ordinære tjenestetilbudet. Samtidig trengs noe mer. For å redusere helseskader, dødsfall og uverdige liv må vi ta i bruk livreddende tiltak. Derfor er jeg glad for at komiteen vektlegger at mennesker skal møtes med likeverd og respekt, og at vi skal ha høye ambisjoner om å hjelpe mennesker ut av avhengighet. Skadereduserende tiltak kan være veien inn i et behandlingsforløp og være avgjørende for liv og helse. Komiteen understreker at skadereduserende tiltak ikke betyr å gi slipp på målet om at flest mulig skal komme ut av rusavhengigheten. Det er jeg helt enig i. Det er en klok tilnærming.

For mange dør av overdoser i Norge. Jeg er glad vi nå kommer i gang med en overdosestrategi som skal være basert på kunnskap om de beste og mest effektive tiltakene. Jeg har allerede tatt initiativ til tiltak som jeg mener kan bidra til å redusere overdosene: utredning av muligheten for å røyke heroin i sprøyterom og forsøk med Naloxon nesespray.

Spørsmålet om bruk av heroin i behandling har vært grundig vurdert, bl.a. i en konsensuskonferanse. Jeg er enig i at kunnskapsgrunnlaget er for svakt til å kunne prøve dette ut i Norge nå. Vi må prioritere videre utbygging og kvalitetssikring av behandlingstilbudene, både medikamentfrie og legemiddelassisterte.

Det er enighet i Norge om at personer med narkotikaproblemer fortrinnsvis skal møtes med helsehjelp og ikke straff. Narkotikaprogram med domstolskontroll og rusmestringsenheter i norske fengsler skal videreføres, og vi vurderer nye. Bruk av narkotika er forbudt, og politiet skal bidra med å redusere tilgjengeligheten. Helsetjenesten skal aktivt møte brukerne med gode lavterskeltilbud og oppsøkende tjenester.

Vi ønsker ikke et samfunn der de svake blir jaget fra sted til sted på en uverdig måte. Mennesker skal møtes med respekt og et tilbud om hjelp, uavhengig av sin rusavhengighet.

Regjeringen mener det er nødvendig å styrke kunnskap og kompetanse. Gjennom Kvalitetsløft rus og psykisk helse videreføres og videreutvikles kompetansetiltak fra opptrappingsplanene på feltet. Det skal etableres en egen spesialitet i rus- og avhengighetsmedisin, som vil styrke kompetansen, bedre rekrutteringen og stimulere til forskning. Så vil Helsedirektoratet i løpet av 2013 ha sluttført arbeidet med de fleste nasjonale retningslinjer for tverrfaglig spesialisert rusbehandling. Retningslinjene baseres på tilgjengelig kunnskap om hva som er god rusbehandling.

Rusmidler forårsaker omfattende problemer og fortjener gode løsninger. Oppslutningen om den norske rusmiddelpolitikken er stor. Det er bra, meldinger bekrefter det. I debatten og engasjementet har jeg også registrert motsetninger, og jeg synes det er til å leve med. Noen ganger får jeg inntrykk av at motsetningene blir gjort større enn de egentlig er. Dette tror jeg verken tjener debatten eller dem som sliter med rusproblemene.

Mye er oppnådd. Samtidig skal vi arbeide målrettet for å løse utfordringene fremover. Vi bruker mye penger på rusbehandling. Hvert år trapper vi opp innsatsen. Diskusjonen om mer penger må suppleres med fokus på kvalitet, innhold og effekt, og hvordan vi kan forebygge bedre og reparere mindre.

Se meg! – stortingsmeldingen – tar et helhetlig grep om rusmiddelpolitikken. Vi fortsetter med det som virker, og fornyer der det er påkrevd.

Presidenten: Det åpnes for replikkordskifte.

Bent Høie (H) [20:35:12]: De siste årene i forkant av at denne stortingsmeldingen ble lagt fram, opplevde vi at regjeringen fjernet kravet om at spesialisthelsetjenesten skal prioritere denne pasientgruppen. Vi opplevde at regjeringen fjernet den øremerkede ordningen for kommunene for at de skal prioritere denne pasientgruppen – i en situasjon der kommunene, etter at Stortinget hadde vedtatt planen for overføring av øremerkede midler, hadde fått økonomiske incentiver for å prioritere de somatiske pasientene.

Vi har sett at en rekke behandlingstilbud er lagt ned, ikke minst tilbud til pasienter med dobbeltdiagnose – rus, psykiatri, f.eks. TEDD her i Oslo.

Mener statsråden at disse endringene har vært til det beste for landets rusavhengige?

Statsråd Jonas Gahr Støre [20:36:15]: Så vidt jeg vet var Høyre for at man skulle innlemme disse midlene i rammen. Disse pengene er ikke blitt borte, og jeg har tiltro til at kommunene kan håndtere det på en god måte. Det må ses i sammenheng med det store antall frie midler kommunene er tilført av denne regjeringen. Jeg ser at de kommunene som har fått dem øremerket, synes å ha håndtert situasjonen på en god måte. Så er det slik at å peke på det ene området og si at de skal ha mer i budsjettet, er vi kommet til er et lite treffsikkert tiltak. Likevel viser jeg til at det skjer en jevn opptrapping på dette feltet, og i forbindelse med Samhandlingsreformen tror jeg det også øker muligheten til å se sammenhengen mellom rus–psykiatri, rus–somatikk – det hele mennesket mellom spesialisthelsetjeneste og primærhelsetjeneste.

Derfor mener jeg at dette er samlende grep som drar nytte av en opptrappingsplan, drar nytte av den satsingen vi gjør, også når denne stortingsmeldingen er kommet, slik at vi kan se helheten i midlene og ikke stykker det opp i enkelte opptrappingsplaner og enkelte satsingsområder.

Bent Høie (H) [20:37:18]: Jeg vil bare opplyse om at en samlet opposisjon stemte imot forslaget om å fjerne øremerking av 300 mill. kr til de rusavhengige. Et samlet fagfelt – rusfelt – advarte Stortinget mot det samme i høringen, både til statsbudsjettet og til rusmeldingen.

Men spørsmålet mitt var ikke regjeringens begrunnelser for alle disse nedprioriteringene av denne pasientgruppen. Spørsmålet mitt var om de endringene som denne regjeringen har gjennomført på dette området, hadde vært en fordel – altså til det gode – for landets rusavhengige.

Statsråd Jonas Gahr Støre [20:38:06]: Representanten ønsker å få meg til å si at dette har vært dårlig for pasientgruppen. Det ønsker jeg ikke å si, for det mener jeg det ikke er dekning for. Jeg har i mitt innlegg skissert et økt antall behandlingsplasser, et økt antall polikliniske behandlinger, et økt volum, både på antall som behandler og på utbygging av tjenesten som sådan. Jeg mener det er til fordel for denne pasientgruppen. Jeg mener Samhandlingsreformen er en vesentlig fordel, fordi den øker muligheten for tidlig intervensjon – samarbeid mellom spesialisthelsetjenesten og helsetjenesten tett på der du bor. Jeg mener utrulling av de økonomiske virkemidlene i Samhandlingsreformen for rus og psykiatri vil bygge opp om dette. Derfor mener jeg vi er på en kurs til å se det hele mennesket, gi dem bedre tilbud, se sammenhengen mellom ulike helsetilbud – en del av en stor overgang på psykisk helse, også en del for å ta et nyansert rusansvar på alvor. (Representanten Høie er i ferd med å forlate talerstolen.) Jeg håper representanten er interessert i de siste syv sekundene også.

Så svaret er ja, jeg mener dette er til det gode for denne gruppen – som jeg understreket i mitt innlegg. Vi har kunnskap, men vi trenger mer. Det vil vi også jobbe for å skaffe oss.

Line Henriette Hjemdal (KrF) [20:39:23]: 58 pst. av den samlede døgnkapasiteten i spesialisthelsetjenesten drives av private og ideelle tilbydere. Her er det mye fagkompetanse. Det er opparbeidet et verdifullt bidrag til rusomsorgen. Vi vet at anbud innenfor denne sektoren har vært krevende for ideelle institusjoner, til tross for høy kvalitet. Vi vet også at langsiktige avtaler har vært krevende. Det er en samlet komité som sier at det er et mål at de ideelle institusjonene

«skal påvirke politikken i framtiden i like stor grad som de har gjort hittil».

Min utfordring til statsråden er hvordan regjeringen ønsker å oppfylle dette målet, som en samlet komité i Stortinget har gitt sin tilslutning til i kveldens debatt.

Statsråd Jonas Gahr Støre [20:40:22]: Dette spørsmålet gir meg anledning til å svare på påstanden om at vi prioriterer denne sektoren mindre. Jeg mener det er feil, og jeg har sjekket tallene litt. Når vi kjøper plasser her fra de private – og det er i hovedsak de ideelle – har antall plasser fra 2005–2012 gått fra litt under 800 til rundt 950, altså en økning. Verdien av de avtalene har gått fra rundt 700 mill. kr til rundt 1,2 mrd. kr. Så det betyr at utviklingen jevnt har vært å kjøpe flere plasser fra den sektoren.

Hvorfor det? Jo, fordi det er kvalitet og mangfold vi finner der. Jeg er opptatt av å lytte til dem. Jeg har nå bedt de regionale helseforetakene vurdere langtidsbehandling og se på dette i et nytt lys. Vi har bedt om å få vurdert kvaliteten på de tilbudene som gis av disse institusjonene, og de som gis av spesialisthelsetjenesten, for å få et bedre grunnlag. Så med kvalitet som utgangspunkt er jeg sikker på at denne ideelle sektoren kommer til å ha veldig mye å skilte med, veldig mye å lære bort, men må også tåle å ta noen utfordringer når en spesialisthelsetjeneste skal legge kvalitet til grunn for de avtalene en inngår.

Presidenten: Da er neste replikant representanten Borghild Tenden.

Siden ingen fra de øvrige partiene har meldt seg, vil den siste replikken gå til representanten Erna Solberg.

Borghild Tenden (V) [20:41:41]: Venstre har fremmet et forslag om en 24-timersgaranti. Grunnen til det er at da er det størst fare for tilbakefall, og da er rusavhengige mest motivert.

Er statsråden enig i at det er et problem at det er såpass lang ventetid som det er per i dag? Og hvilke vurderinger gjør helseministeren seg av Venstres forslag?

Statsråd Jonas Gahr Støre [20:42:07]: Jeg legger jo til grunn her, som ellers, at ved akutte tilstander skal det gis akutt hjelp. For øvrig er jo noen av de utfordringene jeg oppfattet fra representanten Tenden, at hvis mennesker kommer inn til behandling, må de kunne få et tilbud om videre behandling raskt. Det mener jeg har mye for seg, men jeg tror ikke at en 24-timersregel nødvendigvis dekker og fanger opp alle behovene – at det ikke alltid vil være slik at det en person i en sånn situasjon trenger, er et oppfølgingstilbud etter 24 timer.

Men jeg kommer tilbake til det jeg sa i mitt innlegg: Det er viktig å se det enkelte menneskets behov, og det kan være et mangfold i den type oppfølging som da trenges. Vår oppgave er å jobbe for at det mangfoldet er der. Enten er det å fortsette oppfølgingen i spesialisthelsetjenesten, eller det er tilbud om mer langvarig behandling, poliklinisk behandling og samspill mellom tilbud nært der du lever, og i sykehus og spesialisthelsetjeneste.

Erna Solberg (H) [20:43:21]: I perioden etter rusreformen – altså overføringen av rusinstitusjonene til staten – har mange rusinstitusjoner opplevd veldig varierende og endrede rammebetingelser. Vi har hatt lange runder i Stortinget, f.eks. om retningslinjer innenfor Helse Øst, hvor man mente at hvis man ikke ble klar på seks måneder, trengte man ikke mer behandling – man mistet de sosialfaglige aspektene knyttet til dette.

Men én ting som har ligget fast i denne perioden, og som gjør at vi nå har statistikk som viser at det faktisk har vært en økt innsats, var altså den gylne regelen som eksisterte frem til i fjor, nemlig at alle helseforetakene ble målt på at det var en større vekst i rus- og psykiatriavbrekket.

Mitt spørsmål er ikke nå å diskutere om dette er istedenfor kvalitet, for jeg mener vi kan gjøre begge deler samtidig: Vi kan både ha kvalitet og passe på volum. Men spørsmålet er: Hvis volumet går ned, vil statsråden da vurdere å gjeninnføre regelen?

Statsråd Jonas Gahr Støre [20:44:27]: Hvis vi ser på alle de utfordringene vi har innenfor helsevesenet som sykehusene våre skal ta tak i – kreft, psykisk helse, livsstilssykdommer, det er et stort bilde – tror jeg at det å plukke ut enkelte områder, sette tall på det med målsettinger, gir et lite treffsikkert bilde ut fra de prioriteringene regionene og sykehusene løpende skal gjøre. Da har jeg mer tro på at vi er i stand til å fullfinansiere aktiviteten i sykehusene – det har denne regjeringen gjort hvert år – at vi i foretaksdokumentene, i oppdragsdokumentene til sykehusene, tydelig normativt vektlegger områder samfunnet gjennom regjering, forankret i Stortinget, setter til sykehusenes virksomhet. Jeg har vært veldig tydelig på området psykisk helse og rus i mitt oppdrag til sykehusene for 2013. Det betyr at de har en klar marsjordre på de områdene. Så må de prioritere. Her er det ulike forutsetninger fra region til region og fra sykehus til sykehus. Det er for å være var for dem at vi altså ikke har valgt å bruke det virkemiddelet å sette et eget tall for denne sektoren.

Jeg tror det er riktig vei å gå. Så får vi vurdere volumet slik det utvikler seg.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Kari Henriksen (A) [20:45:51]: Først har jeg behov for å slå fast at de personene som vi omtaler her, og som står beskrevet i denne meldingen, alle har vært et annet sted før de kom inn i meldingen. De har vært våre klassekamerater, de har vært våre naboer, de har vært våre sønners og døtres lekekamerater, og de har vært våre kusiner og fettere, ektefeller eller barn.

Så vil jeg si at i debatten om rusmiddelpolitikk er det viktig å ha med seg den brede velferdsstatens innretning. I Norge handler det om å kombinere ansvaret for eget liv med en solidarisk omtanke for vår neste. Omfordeling av rikdom – statens og privatpersoners – er et av de viktigste virkemidlene for at flere får et godt liv.

Opposisjonen mener at disse virkemidlene ikke virker. I forebygging av alkoholproblematikken velger de en medisin som har motsatt effekt, nemlig mer liberalisering og mindre styring. Merknadene til Høyre og Fremskrittspartiet på viktige områder for styring og begrensning er etter min mening like upålitelige som sandkorn i vinden. Høyres og Fremskrittspartiets løfte om å endre Norge er et av de viktigste virkemidlene for å øke forbruk og sette store grupper av rusmiddelavhengige bakerst i helse-, omsorgs- og arbeidskøene. Etter min mening er Høyres fokus på plan, struktur og organisering ikke det som vil bedre hverdagen til personene som er omtalt i denne meldingen. Faren for overdosedødsfall forsvinner ikke fordi det blir privatiserte tilbydere.

Jeg har et langt liv bak meg i tverrfaglig rusbehandling. I mine første år i jobben på slutten av 1980-tallet traff jeg mange utslåtte og utstøtte personer med alkoholavhengighet – ofte tannløse, uten jobb, ingen forankringspunkter annet enn sporadiske samtaler med sosialkurator eller et og annet opphold på vernehjem. De er i dag en nesten usynlig gruppe. Noe handler om at de har fått behandling, at rusreformen har virket, og at de i større grad følges opp. Men det handler også om at velferdssamfunnet bærer dem lenger, også med sin avhengighet. Avhengigheten kan være mer skjult over lengre tid. Alkoholkonsekvensene har flyttet fra parkene og inn i hjemmene til folk. Derfor er jeg veldig glad for at denne meldingen har tatt alvorlig at alkohol er det rusmiddelet som forårsaker flest rusrelaterte dødsfall i vårt samfunn, og er en stor nasjonal og internasjonal utfordring.

Så til det å snakke om det. Justisdepartementet har levert en melding om vold i nære relasjoner og foreslått at jordmødre bør snakke med gravide om vold. Folk bør snakke mer med hverandre om mer. Vold og rus bør bli dagligdags samtaleemne hos fastlegen, helsesøstera, fysioterapeuten, førskolelæreren og – ikke minst – mellom oss, alle vi som kaller oss for de andre. Tausheten er kanskje det som tar flest leveår når alt kommer til alt.

Passiv drikking – hipp hurra for begrepet, og hurra for fokuset. Jeg er stolt over at ministeren har fått gjennomslag for å sette barns og pårørendes behov så tydelig på dagsordenen.

Gjennom bestemmelser i helselover, i Nav, i straffeloven og opprettelsen av bl.a. kompetansenettverk og familieambulatorier har mye skjedd innenfor barne- og familiefeltet. Det er en riktig retning, og det er en riktig satsing.

Så til den varslede levekårsundersøkelsen. Vi vet at ca. 60 pst. av de som sitter i fengsel, har rusproblematikk. Flere fengsler har opprettet rusmestringsenheter, og det er bra. Men barn av innsatte skal også følges opp. Det er store organisatoriske og – jeg tillater meg å hevde – holdningsmessige utfordringer for å kunne følge dette opp på en god måte. Jeg mener derfor at levekårsundersøkelsen må inkludere barn av innsatte. Vi vet at de har store utfordringer.

Organisasjoner av rusavhengige og deres pårørende gjør mye godt arbeid. RIO, A-larm og LAR-Nett er flere eksempler på dette, og også de som gir arbeid til rusavhengige, som KLAR på Agder og =Oslo i Oslo. Kvalifiseringsprogram og arbeidsrelaterte ordninger har hjulpet mange, og flere må få hjelp av disse ordningene.

Meldingen har også – endelig, må jeg få lov til å si – tatt grep for å få en spesialisering av legeutdanningen. Meldingen drøfter kvalitet og forskning, og det er et felt det kanskje ikke finnes så mye eksakt kunnskap om, som ministeren var inne på. Det behøver ikke å bety at kvaliteten er dårlig, vi vet bare ikke nok om det. Det kan være en styrke at fagfeltet har en bred tilnærming, inkludert mange brukerorganisasjoner. Jeg tror ikke en spesialisering gjør samarbeidet vanskeligere, men i utformingen av spesialiteten er det viktig at innholdet må føre til mer samarbeid, ikke mindre, og at man i dialog og samarbeid må utvikle framtidas rusmiddeltjeneste ut fra det vi vet virker – men «med hjartet på rette staden».

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Thor Erik Forsberg (A) [20:51:12]: Det er mange av oss nordmenn som har forsøkt det som i en ganske meningsløs samlekategori kalles illegale rusmidler eller narkotika. Jeg er selv en av dem. SIRUS kunne allerede i 2003 fortelle oss at over en million nordmenn har forsøkt cannabis. På tross av at mange av oss har erfaringer, er det de færreste som bryter tausheten og deltar i debatten. Det er ikke grunnlag for å sykeliggjøre eller kriminalisere på et generelt grunnlag.

Komiteens innstilling og regjeringens forslag er fylt med gode intensjoner. Se meg! er tittelen på meldingen. Men hvem ønsker egentlig å bli sett om konsekvensene er sanksjoner, straff og utstøting?

Når Stortinget i dag skriver at det ikke er godtgjort at avkriminalisering av bruk og besittelse eller legalisering av narkotika vil redusere narkotikaproblemer, er det en påstand det ikke er belegg for. Når vi som samfunn bruker samfunnets hardeste reaksjonsmåte, må det godtgjøres at det faktisk gjør noe positivt for dem det gjelder og for pårørende. Bruk av straff er samfunnets hardeste reaksjonsmiddel. De positive virkningene av kriminalisering er ikke dokumentert. Det er derimot skadevirkningene.

Det er ikke bakmennene eller organisert kriminalitet som rammes av kriminaliseringspolitikken. Politiet bruker enorme ressurser på det som kalles narkotikakriminalitet. Det ser bra ut på politiets oppklaringsstatistikk, men det er i all hovedsak brukerne som blir straffet. I Østfold politidistrikt var det godt over 90 pst. av narkotikasakene hvor det var snakk om bruk og besittelse. Konsekvensene for brukerne kan være bøter eller fengselsstraff. Anmerkning på rullebladet kan gi tap av jobb eller studiemuligheter innen en rekke profesjoner. Samfunnets signal om at det er sosialt uakseptabelt å bruke illegale rusmidler, skaper utstøting. Vi vet mye om dem som sliter mest. Mennesker som har gått gjennom traumatiske tapsopplevelser, vært utsatt for vold eller overgrep, er overrepresentert. Altfor mange tidligere barnevernsbarn blir utstøtt.

På den ene siden snakker man om mer brukermedvirkning, mens man ofte på den annen side umyndiggjør de samme menneskene gjennom å stemple enhver bruker som misbruker eller kriminell. Man kan ikke snakke om menneskeverd og solidaritet med noen av samfunnets mest vanskeligstilte når det bidrar til å gjøre vondt verre for mange. Man trenger ikke gå lenger enn ned til Oslo S for å være vitne til sosial renovasjon.

Jeg mener at Stortinget burde sett på følgende forslag med fordomsfrie øyne:

• forsøksordning med heroinassistert behandling for de tyngste brukerne

• avkriminalisering av brukerne og å vri ressursene fra politi, domstol og kriminalomsorg over til differensiert behandling som møter den enkelte der man er i livet, mer ettervern, økt satsing på skolehelsetjeneste, flere psykologer og mer sosialfaglig jobbing

• vurdere legalisering/regulering av rusmiddel som har færre skadelige konsekvenser enn alkoholbruk, slik som cannabis og khat.

På tross av mye godt i rusmeldingen er mitt håp for framtiden at vi kan utvikle en ruspolitikk som setter mennesker foran dogmer og prinsipper. Det er å beklage at Stortinget ikke er moden for det i dag. Brukere og pårørende hadde fortjent bedre.

Ingjerd Schou (H) [20:54:36]: Jeg hører fra regjeringspartiene at jeg ikke har noen grunn til å være urolig. Da er tilsvaret at jeg på vegne av Høyre har høyere ambisjoner.

I dag er det ca. 2 000 som venter på behandling innenfor rusfeltet. Det som skiller disse pasientene fra andre pasienter, er at vi er nødt til å hanke dem inn når de er motivert – med mindre de skal tvangsbehandles, og det er de aller færreste.

Om kort tid er det 70 langtidsplasser som nedlegges. Det kaller jeg ikke en opptrappingsplan, men en nedbyggingsplan. Jeg hører også statsråden si at han nå vil ha en gjennomgang og sammenligne kvaliteten innenfor behandlingstilbudet, både når det gjelder de ideelle og når det gjelder spesialisthelsetjenesten. Med skam å melde: Det hadde jeg forventet hadde ligget på bordet når man allerede trapper ned langtidsplasser.

Det å gå fra seng til stol, som vi har gjort veldig mye innenfor somatikken – uten at dette er kunnskapsbasert eller «evidence-based» – tenderer til det jeg kaller gambling.

Vi har fra Høyres side ønsket en opptrappingsplan innenfor rusfeltet. Statsråden sier at rusmeldingen er en opptrappingsplan – da bygger man ikke ned. Vi har lagt inn 100 mill. kr i vårt alternative budsjett nettopp til opptrapping innenfor rehabilitering. Vi har også tidligere uttalt at 100 mill. kr skal gå til rusarbeidet.

I mitt område nedlegges om kort tid Phoenix House Haga. Nybøle rusinstitusjon bygges tilsvarende ned også i Spydeberg. Vi øremerker altså 45 mill. kr innen Helse Sør-Østs ramme til et prosjekt for å få ned ventetidene – spesifikt rettet mot langtidsplassene. Midt i det området er Phoenix Haga.

Statsråden har tidligere i denne salen vært konfrontert med at det er mulig å gjøre reverseringer og ikke henvise bare til administrative og juridiske vurderinger der det finnes flere tolkninger. Jeg imøteser en utredning eller en forklaring på det i nær fremtid. Høyre vil også reversere de kuttene som er i de øremerkede rusmidlene innenfor kommunerammen – 300 mill. kr. Det er lavterskel. Det er å sette i spill det som er utekontakten i Fredrikstad.

Dette er altså ikke opptrappingsplan – dette er en nedbygging. Det mangler en dokumentasjon på om det er korttidsbehandling eller langtidsbehandling som virker. For veldig mange av disse rusmisbrukerne – om de har et langvarig sammensatt misbruk eller et korttidsmisbruk – handler det om å komme vekk fra dårlige kamerater. Da holder det ikke bare med en stol. Det handler om en seng. Det er det som ligger i langtidsbehandlingen.

Jeg forventet at en dokumentasjon på hva som virker, hadde ligget til grunn i rusmeldingen – og når det ikke gjør det, at den da kommer om kort tid.

Hilde Magnusson (A) [20:57:47]: Vi trenger en helhetlig ruspolitikk, og det legger rusmeldingen opp til.

Jeg vil snakke om tredjeperson, som blir preget av andres rusbruk, altså barna – som også var tema i forrige sak, interpellasjonen fra representanten Solberg.

Hvordan kan vi komme tidlig inn med hjelp på helsestasjonen, i barnevernet, på PPT-kontoret og på skolen? Hvis det ikke er mistanke om at foreldrene har en dårlig omgang med rusmidler, spør de da barna hvordan de opplever foreldrenes rusbruk? Tja – de spør om skole, lekser, venner, søsken, matvaner og søvn. Men har de en obligatorisk rubrikk hvordan de opplever foreldrenes omgang med rus, og da med fokus på alkohol? Det er mye pappvin som drikkes, og norske kvinner drikker tre ganger mer enn sine bestemødre. Det er mange fasader som holdes. Hvordan opplever barna dette?

Det er noe med samfunnsutviklingen vår som gjør at det ikke alltid er hva barna har lyst til som står i fokus når det skal inviteres til fest. Derfor liker jeg godt initiativet AV-OG-TIL som får oss til å tenke på om det er nødvendig med vin til lunsjen med venner på hytta. Kanskje vi igjen kan begynne å invitere venninner midt i uka på en kopp te eller en kopp kaffe, og ikke på noen glass vin?

Det er en ting med barn som lever i familier med den skjulte rusen, den som er bak vellykkete fasader, med dyrt hus, flott bil og godt betalt jobb. Så har vi de barna som bæres fram av en mor som er uten fast jobb, uten bolig, og som har et rusproblem som gjør at barnet fødes med abstinenser. Hvordan klare å komme tidlig inn og få fulgt opp både mor og barn?

Jeg skal åpne en konferanse på Voss torsdag som nettopp tar opp dette temaet: Når kvinner med rushistorikk venter barn, hva da?

Det reises noen dilemmaer når barnevernet i utgangspunktet ikke kommer inn før barnet er født. Det er klart at det hadde vært tjenlig at de fikk en dialog med mor før barnet er født. Stortingsmeldingen vi behandler i dag, tar opp flere av spørsmålene og problemstillingene jeg har reist, og regjeringen leverte for noen uker siden en stortingsmelding om vold i nære relasjoner som også hadde en link til rus. Det er, som representanten Lysbakken sa, mange departementer som er involvert i dette arbeidet. Regjeringen er på på dette feltet, og det er viktig at storting og kommunene legger til rette for at kommunalt ansatte kan følge opp i førstelinjen, og da f.eks. gjennom Samhandlingsreformen. Jeg gjentar derfor overskriften og tittelen i meldingen, «Se meg!», som særlig passer på barn som vokser opp i en familie hvor det er negative relasjoner til rus.

Sonja Irene Sjøli (H) [21:01:08]: Stortingsmeldingen vi nå behandler, viser med all tydelighet at rusfeltet trenger en betydelig opptrapping. Regjeringen gir en god beskrivelse av utfordringer innen dette området, og meldingen har i seg gode intensjoner. Høyre er glad for at regjeringen anerkjenner at hovedlinjen i norsk narkotikapolitikk har gitt resultater, og at en restriktiv rus- og alkoholpolitikk gir de beste resultatene. Jeg vil imidlertid peke på et område innenfor rusfeltet som ikke får så stor oppmerksomhet, et område som kan se ut til å være det største avhengighetsproblemet i Norge nest etter alkohol, nemlig misbruk av vanedannende legemidler.

Svært mange pasienter demper hver dag sine kroniske smerter med sterke opiater. Mange bruker sterke legemidler i korte perioder og i riktig dosering, men dessverre ender også altfor mange opp som tunge misbrukere som følge av høye doser vanedannende smertelindrende medikamenter. Sykepleiere kan fortelle om pasienter i alle aldre med tunge, harde abstinenser på grunn av opiat. Historiene til disse pasientene får vi tidvis innblikk i gjennom media. Mange av dem forteller om et misbruk som starter i det små, men som eskalerer etter noen tid på grunn av lett tilgang til sterke, vanedannende legemidler gjennom et helsevesen som fungerer fragmentert og lite helhetlig overfor smertepasientene.

Høyre har flere ganger pekt på behovet for økt satsing på smertepoliklinikker, slik at kroniske smertepasienter kan få høykompetent og spesialisert legehjelp. Det er ikke alltid gitt at fastlegene klarer å følge opp medisiner og medisinforskrivning for de pasientene som på grunn av skader eller sykdom lever med kroniske smerter. I behandling av denne meldingen foreslår vi derfor økt forskning og kompetanseutvikling i forbindelse med misbruk av vanedannende legemidler. Dette mener jeg er viktig for å ha et helhetlig syn på rus som samfunnsproblem. Ikke minst må det satses mer på forskning, og vi må sikre at kommunehelsetjenesten har den nødvendige kompetanse. Det mener jeg haster, fordi stadig større oppgaver fases fra spesialisthelsetjenesten til primærhelsetjenesten i forbindelse med innføringen av Samhandlingsreformen.

Vi må sørge for å bygge opp kapasitet og kompetanse over hele landet, og vi må kunne gi et godt behandlingstilbud til kroniske smertepasienter og forebygge et langvarig rusmisbruk med all den lidelse det påfører den enkelte, familien og samfunnet.

Sonja Mandt (A) [21:04:03]: Stortingsmeldingen «Se meg!» gir en god beskrivelse av hvordan det står til på rusområdet, og den gir noen svar på hvordan vi best kan forebygge, og hvordan vi ønsker at framtidens ruspolitikk skal være.

Alkohol er – som mange har nevnt – en av de viktigste årsakene til uførhet, sykdom og død sett i et globalt folkehelseperspektiv. Cirka 4 pst. av dødsfallene på verdensbasis skyldes alkohol, og alkohol er årsaken til 4,65 pst. av den globale sykdomsbyrden i form av tapte leveår. Derfor er det på dette området vi bør sette inn flest mottiltak. Narkotika, som vi snakker mest om når det gjelder rus, kommer i en stor europeisk studie på 14. plass med hensyn til problemer som er helse- og samfunnsrelatert.

Ruspolitikk og felles utfordringer diskuteres i alle land, og det er interessant at mange land ser til Norge, og hva vi gjør, spesielt når det gjelder alkoholpolitikk. Også i Nordisk råd-sammenheng har ruspolitikken vært diskutert – senest på sesjonen i Finland – der Velferdsutvalget la fram sine anbefalinger om tiltak sett i lys av et folkehelseperspektiv i tolv punkter, alt fra mer forskning til konkrete tiltak som promillegrenser og alkolås. Komiteen støtter i meldingen at dette bør ses på i den videre ruspolitikken.

Grunnlaget for anbefalingene som Nordisk råd gir, er råd fra eksperter fra hele Europa, som utvalget fikk i sitt arbeid. Det var én ting vi var samstemte om, og kanskje det aller viktigste, nemlig tilgjengelighet og pris som mekanisme for å redusere forbruket. Det er tiltak som de fleste eksperter mener virker. Flertallet i komiteen, med unntak av Fremskrittspartiet, er enig med ekspertene. Flertallet stiller seg bak den politikken som Norge fører på dette området. Fremskrittspartiet derimot er ikke enig, men de bruker kanskje noen andre eksperter som mener det er bedre å reparere enn å forebygge?

I boken «Alkohol: Ingen «ordinær» vare» har en forskergruppe gått gjennom den omfattende internasjonale forskningen om i hvilken grad de ulike alkoholpolitiske strategier og tiltak kan bidra til å redusere omfanget av helsemessige og sosiale problemer. De har konkludert med at alkoholavgifter, begrensninger i serveringstider og antall salgs- og skjenkesteder er effektive virkemidler. Dette bekrefter at mye av det vi gjør er riktig, og at dette sporet bør følges videre.

Debatten i dag viser at det er mange tiltak som må settes inn på mange arenaer. Vi sitter ikke med alle svarene nå heller. Derfor må vi fortsette å gjøre det som vi gjør bra, og så må vi være åpne for nye løsninger der ting ikke virker.

Karin Andersen (SV) [21:07:06]: For en som sjøl er totalavholds, er debatter om rus og særlig alkohol ganske interessante. Fra mitt eget ståsted kan jeg si at jeg ønsker en strengere alkoholpolitikk og en mer human behandling av dem som er avhengige av rus. Det er litt rart å se verdiskalaen over hva det er vi synes vi tillater, og hva det er vi synes er greit når det gjelder alkohol som et vanlig rusmiddel, som faktisk gir de største skadene og problemene i samfunnet.

Av de tiltakene vi bør sette i gang, er jeg mest opptatt av det som heter skjenkekontroll. Det er fordi vi vet at overskjenking er et stort problem, og det fører til veldig triste ting, bl.a. vold. Ja, jeg har også vært ute om kvelden, og det ser jo ikke ut som folk har det moro heller. Jeg tror at hvis vi får litt mindre fyll, har flere det moro.

Så til det som representanten Sjøli fra Høyre var inne på da hun nevnte vanedannende B-preparater: Ja, det er et stort og alvorlig helseproblem, men det er ikke et rusproblem for de aller fleste. Det handler ikke om mennesker som søker rus, men det handler om folk som ønsker å dempe smerte eller et eller annet problem i livet sitt. Så kan det ende opp som et rusproblem til slutt, men for de aller fleste er ikke dette et rusproblem, men et medisinsk problem der du får skader av medikamentbruk over lengre tid. Ofte blir dette også diagnostisert som sykdom, mens det er bivirkninger.

Det ble sagt i stad at vi må bli flinkere til å ta ut dem som kan bli alkoholavhengige. Ja, det tror jeg alle kan bli. Jeg tror ikke det er mulig å plukke ut dem og si at det for alle andre skal være fritt fram. Nei, jeg tror faktisk at vi er nødt til å pålegge oss sjøl noen restriksjoner alle sammen for at dette skal bli et bedre samfunn.

Når det gjelder behovet for flere rehabiliteringsplasser, tror jeg det er åpenbart. Jeg har også i lang tid tatt opp med helseministeren dette med kvaliteten på anbudene, og hva det er vi legger i det. Jeg vet ikke om helseministeren får tid til å svare på det nå, men det er et stort problem hvis noen av de institusjonene som har hatt kvalitetsmessig god behandling og kanskje koster litt mer, taper noen av disse anbudene. Det er også veldig viktig at vi skjønner at det tar lang tid å bli ferdig med noe av denne behandlingen, og at det ikke nødvendigvis er mulig å løse noen av disse rehabiliteringsoppgavene i et poliklinisk løp.

Bent Høie (H) [21:10:18]: Jeg vil bare si at jeg stort sett slutter meg til alt det den forrige representanten sa, men at jeg ikke er enig i det skillet som en prøvde å gi, mellom smertepasienter som ender opp som rusavhengige, og andre rusavhengige. Jeg vil tro at også en stor andel av de andre rusavhengige har blitt rusavhengige fordi de har ønsket å døyve ulike former for smerte, enten det er psykisk smerte eller annen smerte. Det er litt forskjell på hvilke typer rusmidler en bruker, om en bruker illegale eller legale rusmidler.

Poenget er – det var også det Stortinget slo fast i forbindelse med Rusreform II – at det finnes mange veier inn i rusavhengighet. Men konsekvensen av mangeårig rusavhengighet og overdreven bruk av rusmidler, uansett om de er legale eller illegale, er at en er syk og har behov for behandling – og dermed er pasient, med pasientrettigheter.

Jeg tok ordet bare for å gi en kort stemmeforklaring. Høyre vil stemme for forslag nr. 52, fra Fremskrittspartiet, om Naloxon nesespray, som vi også har stemt for og vært opptatt av tidligere – sammen med det samme partiet. Så vil vi også stemme for forslagene nr. 53, nr. 57 og nr. 60, fra Venstre. En rekke av de andre forslagene fra Venstre er vi ikke imot, men i dag ser vi ikke helt konsekvensene av dem. Vi mener derfor at dette vil være forslag som det er naturlig å vurdere i forbindelse med f.eks. utarbeidelse av en opptrappingsplan for rusfeltet, som vi jo stemmer for her i dag.

Statsråd Jonas Gahr Støre [21:12:14]: Jeg tror at budskapet fra denne debatten er en veldig bred og samlet verdiforankring når det gjelder målene for norsk ruspolitikk og arbeidet for å hjelpe mennesker som er rammet av rusavhengighet.

La meg bare si til representanten Schou, for ordens skyld: Det er feil at det foregår en systematisk nedbygging av langtidsbehandling. Det foregår stort sett en økning langs hele fjøla. Så er det behov for å få mer kunnskap om hvilken behandling som virker. Jeg hører stadig vekk noen si at denne kunnskapen burde ha ligget i rusmeldingen. Vel, vi er hele tiden nødt til å oppdatere oss på den kunnskapen som er tilgjengelig, og som gjør seg – om det skal være medisinskfaglig, sosialfaglig, om det skal være lang behandling, kort behandling – hvis vi skal møte det enkelte mennesket. Påstanden om at Høyre reverserer kutt på 300 mill. kr, er en merkelig fremstilling. Det gis respekt for at man skal føre det tilbake i en øremerket ramme, men da vil man jo ta penger fra en del kommuner. Nå er dette fordelt over rammene for frie inntekter. Så skal man føre dette tilbake igjen og gi til dem som før fikk dette øremerket. Jeg synes det er et rart system, iallfall i Samhandlingsreformens ånd.

Spesialisthelsetjenesten har et ansvar her. Da må de som sitter og tar valg og kjøper plasser – det er jo det som skjer i stor skala – velge mellom kvalitet og økonomi. Vi ønsker å bedre kunnskapen, slik at de valgene blir gode. Jeg har i forbindelse med noen høyt profilerte saker vært veldig tett på dem som sitter og tar disse valgene, hvor noen ikke har fått anbud, og hvor det er påvist at en ideell organisasjon ikke har fått et oppdrag. Da er resultatet at en annen ideell organisasjon har fått oppdraget. Jeg skjønner at dette er frustrerende for engasjerte mennesker. Men det de som sitter og tar disse avgjørelsene, sier til meg, er at de er nødt til å forholde seg til de kvalitetskravene spesialisthelsetjenesten må legge til grunn. Så får vi debattere dem. Jeg er enig i at det kan hende at noen tjenester er dyrere, og at pris ikke skal være det eneste utslagsgivende. Jeg tror nok at mye kan tale for at tjenester i de ideelle i noen sammenhenger kan være rimeligere, men igjen er det kvaliteten som må avgjøre.

Så mener jeg at representanten Sjøli og også representanten Karin Andersen reiser et veldig viktig spørsmål – om man kaller det det ene eller det andre, om det er et rus- eller et avhengighetsproblem, vil jeg ikke ta stilling til – som vi kanskje bør komme tilbake til i denne debatten, og som egentlig understreker at medikamenter og rusmidler som påvirker menneskers liv på en måte man ikke ønsker, iallfall er i stor overflod i vårt samfunn og berører og ødelegger livet til veldig mange mennesker.

Det understreker betydningen av forebygging. Jeg synes Fremskrittspartiet, som hadde et 15-minuttersinnlegg, og som var meget ambisiøst når det gjaldt reparasjon, samtidig glimret med sitt fravær når det gjaldt forebygging. Der var det stort sett ganske fritt fram, i alle fall med hensyn til alkohol, som er det største problemet. Det var ikke noen strategi for å komme dette problemet i møte.

Jeg tar med meg mange gode innspill – mye godt arbeid – fra denne debatten. Jeg lytter også til opposisjonens markering på sine områder – også de forslagene de fremmer – som nyttige bidrag til vårt arbeid på dette feltet.

Øyvind Håbrekke (KrF) [21:15:32]: Jeg vil innledningsvis bare bemerke til helseministerens siste innlegg at en del av de ideelle aktørene som har måttet legge ned, også har vunnet anbud. Men anbudsperiodene har vært så korte at det over tid har vært umulig å holde et fagmiljø ved like. Man har kanskje hatt for liten kapasitet og for stor usikkerhet, fordi anbudsperiodene ikke er utformet slik at en stiftelse eller en ideell organisasjon kan leve med dem. Men det var ikke dette jeg tok ordet for.

Vi er nå på slutten av en stortingsperiode. En ny stortingsrepresentant har en bratt lærekurve i løpet av sin første periode. Den lærdommen som kanskje har slått meg aller sterkest gjennom disse fire årene, er at uansett hvilken vei og hvilken komités arbeidsområde jeg snur meg til, ser jeg at utfordringene vi står overfor, forventningene og kravene til hva det framtidige velferdssamfunnet skal levere, overgår de mulighetene som det vi kaller verdens rikeste land har når det gjelder å levere. Vi kan se det innenfor somatikken og på prioriteringsdiskusjonene innenfor helsevesenet. Vi kan se det innenfor barnevernet, der vi øker antall stillinger hvert år. Men antall saker som meldes inn til barnevernet, øker raskere enn vi klarer å bemanne tjenestene. Vi kan se det innenfor psykisk helsevern, der vi nå har kommet dit at vi tilbyr psykisk helsevern til 5 pst. av landets barn og unge.

På mange områder er det vanskelig å identifisere årsakene. Om vi klarer å identifisere årsakene til utfordringene, finnes det ikke nødvendigvis klare tiltak som vi vet virker.

I dag diskuterer vi et område som vi vet er årsak til en stor del av de utfordringene vi møter innenfor mange sektorer – somatikk, psykisk helse, barnevern osv. Da slår det meg at vi blir litt tekniske i diskusjonen, og at jeg savner et større voksen–barn-perspektiv i en slik diskusjon. Vi har noen politiske tiltak som virker for å begrense tilgang og for å redusere forbruk, redusere misbruk. Men så handler det om hva slags kultur vi som voksne skaper, hva slags kultur vi som politiske ledere bidrar til, hva slags standarder vi setter for hvordan voksne oppfører seg, og hva vi utsetter unger for. Jeg vil gi ros til representantene Hilde Magnusson og Karin Andersen for å holde viktige innlegg på dette området.

Det er klart vi kan fortsette å bevilge penger til psykisk helsevern, til barnevern og til andre reparerende tiltak, men før eller senere kommer vi til et punkt der vi kanskje må ta et sterkere oppgjør med våre egne bidrag til en kultur som bidrar til at mennesker lider.

Karin Andersen (SV) [21:18:49]: Først vil jeg si takk til helseministeren, som ser at det kan være grunn til å debattere fagligheten og kvaliteten i måten vi innretter anbudene på. Det mener jeg er veldig viktig. I prinsippet ønsker ikke SV at vi skal bruke anbud noe særlig, men at vi skal ha samarbeid med frivillig, non-profit sektor, og finne fram til kontraktsformer med dem som sikrer fagligheten og kvaliteten i tilbudet. De har veldig ofte både lang erfaring i og gode intensjoner når det gjelder å delta i dette arbeidet – for å si det sånn, helseøkonomene har kanskje hatt for mye innflytelse på utformingen av noen av disse anbudskontraktene – så det er jeg veldig glad for.

Man kunne si mye om det som representanten for Kristelig Folkeparti var oppe her og sa, og at vi alle har et ansvar for å lage et samfunn der de voksne tar mer ansvar for sine egne måter å omgås rus på. Det er jeg helt enig i, men jeg synes også vi har et veldig stort ansvar når vi skal omtale og innrette politikk for noen av dem som kanskje strever aller mest med sin egen rus, f.eks. sprøytenarkomane. Jeg oppfatter at det er litt mye snakk om skyld, straff og kriminalitet når det egentlig gjelder veldig syke og avhengige mennesker. Jeg har ingen tro på at det hjelper. Sjøl om jeg sjøl har tatt et klart standpunkt, ser jeg at andre mennesker er i en situasjon der det å si at nei, hold deg unna alt, dette er forferdelig og dette er straffbart, ikke har noen funksjon. Derfor trenger vi noe annet.

Til slutt debatten om disse vanedannende B-preparatene jeg har vært opptatt av: Jeg vil gjenta: Nei, i utgangspunktet er det ikke ruspolitikk, derfor hører det ikke hjemme her. Det er noen som har overforbruk av f.eks. store doser av smertestillende eller B-preparater. Det jeg snakker om, er terapeutiske doser av vanlige B-preparater som gir bivirkninger som igjen blir diagnostisert som ny psykisk sykdom. Man fortsetter med medisiner, og man blir syk av det. Det kan ende i et rusproblem, i hvert fall hvis nedtrappingen ikke skjer medisinsk forsvarlig. Jeg kjenner mange av disse menneskene, og jeg har kontakter som jeg skal formidle til helseministeren. De er veldig opptatt av at de aldri har hatt et rusproblem, de har aldri gått inn i dette med ønske om rus, men de har endt opp med en avhengighet av medikamenter.

Line Henriette Hjemdal (KrF) [21:22:05]: Først en stemmeforklaring fra Kristelig Folkeparti: Vi stemmer for forslagene nr. 53, nr. 55, nr. 57, nr. 58, nr. 59, nr. 60 – vi er ikke på bingo – nr. 62 og nr. 63 fra Venstre.

Jeg vil som saksordfører takke for et godt samarbeid i komiteen og gode faglige høringer.

Rusmeldingen Se Meg!, innstillingen og også dagens debatt stadfester mange viktige ruspolitiske stolper. Hvis jeg skal løfte opp én stolpe som dette arbeidet her i huset har gitt resultater på, er det den stolpen at hvem du enn er som har utfordringer med alkohol, med narkotika eller med medikamenter, ja, så har du aldri, aldri brukt opp sjansen din til å få hjelp for den utfordringen du står i. Du skal bli møtt som den du er, der du er, når du trenger det, om det er første gang, andre gang eller sjuende gang du banker på en dør. Den stolpen har denne innstillingen stadfestet på en god måte, og det tror jeg er et viktig budskap som behandlingsapparatet tar med seg fra dagens innstilling.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 5.