Stortinget - Møte tirsdag den 13. juni 2017

Dato: 13.06.2017
President: Olemic Thommessen
Dokumenter: (Innst. 432 S (2016–2017), jf. Meld. St. 21 (2016–2017))

Innhold

Sak nr. 25 [19:16:05]

Innstilling fra kirke-, utdannings- og forskningskomiteen om Lærelyst - tidlig innsats og kvalitet i skolen (Innst. 432 S (2016–2017), jf. Meld. St. 21 (2016–2017))

Talere

Presidenten: Etter ønske fra kirke-, utdannings- og forskningskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det – innenfor den fordelte taletid – blir gitt anledning til inntil seks replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Anders Tyvand (KrF) [] (ordfører for saken): I dag behandler vi en stortingsmelding om lærelyst, tidlig innsats og kvalitet i skolen. Jeg vil begynne med å takke komiteen for et godt samarbeid.

Regjeringen peker i meldingen på at den norske skolen er inne i en positiv utvikling, men at det også er utfordringer. Sentrale tiltak i meldingen er å innføre en lovfestet plikt til tidlig innsats, styrket kompetanse i spesialpedagogikk i skolen og å innføre en nedre grense for skolekvalitet, der skoler som scorer under den nedre grensen, skal få bistand fra et veilederkorps. Regjeringen vil på sikt vurdere å pålegge kommuner å ta imot hjelp fra slike veilederkorps.

Det foreslås også økt støtte til lokalt arbeid med kvalitetsutvikling og et innovasjonsfond for utprøving av tiltak og lokale forskningsprosjekter i skolen.

Partiene er enige om mye i innstillingen, men det er også uenighet om noen punkter. Jeg legger til grunn at de ulike partiene vil gjøre rede for sine standpunkter, og nå vil jeg gjøre rede for Kristelig Folkepartis syn på denne meldingen.

Jeg mener meldingen inneholder gode intensjoner, og også mange gode forslag. Det er en god idé å tydeliggjøre plikten til å gi intensivopplæring til elever som henger etter i lesing, skriving og regning. Jeg er glad for at en samlet komité støtter at dette skal være et lavterskeltilbud uten krav til omfattende saksbehandling. Den som har problemer med å knekke lesekoden, har ikke alltid tid til å vente på utredninger og saksbehandling. Hjelpen må komme med en gang. Likevel er det viktig at dette ikke går ut over retten til en sakkyndig vurdering og enkeltvedtak om spesialundervisning.

Men det aller viktigste som må på plass for at elevene skal få den hjelpen de trenger så raskt som mulig, er lærere som har tid nok til å hjelpe dem. Derfor må vi få slutt på overfylte klasserom og lærere som må gå hjem etter endt arbeidsdag med dårlig samvittighet fordi de ikke rakk å hjelpe alle som trengte hjelp. Derfor trenger vi flere lærere, og Kristelig Folkeparti har fått et viktig gjennomslag i denne perioden: 1,3 mrd. kr i øremerkede midler til flere lærere i 1.–4. klasse. Alle norske kommuner har nå fått muligheten til å ansette flere lærere til de yngste elevene. Men vi trenger også en norm, klare regler som sier noe om hvor mange elever vi kan ha per lærer på hver skole, og vi trenger en norm på skolenivå og for hele grunnskolen, slik Kristelig Folkeparti har foreslått to ganger i denne stortingsperioden.

Når vi vil gi lærerne mer tid til hvert enkelt barn, er det også viktig at vi klarer å rekruttere nok lærere. Det vil jeg eventuelt komme tilbake til i et senere innlegg i debatten.

Det er også viktig at de som har behov for spesialundervisning, får det, og det er viktig at de får hjelp av en pedagog som har kompetansen til å hjelpe dem. Det er en dårlig idé å la de elevene som har størst behov for hjelp, få hjelp av de minst kvalifiserte lærerne, men det er dessverre situasjonen mange steder i dag.

Regjeringen vil vurdere å innføre et videreutdanningstilbud i spesialpedagogikk for lærere. Det er bra, men flertallet i komiteen har allerede foretatt en vurdering og slår fast i innstillingen at dette rett og slett må på plass.

Så synes jeg det er flott med et tilbud om statlig drahjelp til de kommunene og skolene som sliter litt ekstra med å få ordentlig sving på læringen. Vi skal stille kvalitetskrav til alle skoler, men vi vet at det er store variasjoner i hvor mye skolen faktisk bidrar med til elevenes læring.

Likevel mener jeg det er feil å identifisere hvilke skoler som trenger drahjelp, ved å innføre en kvantitativt fastsatt nedre grense som alle skoler skal vurderes etter. Kvantitativ informasjon må ikke bli det eneste målet på kvalitet.

Jeg tror vi kan klare å hjelpe de skolene som trenger hjelp, og å finne ut hvilke skoler det er, uten å innføre nok en nasjonal rangering av skoler med alle de negative konsekvensene det vil medføre.

Jeg tror at de skolene som sliter, vet det selv. Jeg tror at kommunene som sliter, vet det selv. Jeg tror Fylkesmannen med sin skolefaglige kompetanse også vet det, og jeg mener det må en skjønnsmessig vurdering til, basert på et bredere sett med indikatorer. Jeg håper derfor at forslaget fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre om å innføre en oppfølgingsordning som bygger på et bredere sett med indikatorer som gjenspeiler skolens brede samfunnsoppdrag, i tillegg til Fylkesmannens skjønnsmessige vurderinger, vil få flertall.

Så vil jeg ta opp de forslagene i innstillingen som Kristelig Folkeparti er en del av.

Presidenten: Representanten Anders Tyvand har tatt opp de forslagene han refererte til.

Christian Tynning Bjørnø (A) []: Hver eneste dag letter og lander det tusenvis av fly i Norge. Et omfattende apparat er satt i sving for å få oss fra A til B: personalet som tar seg av innsjekk, sikkerhetskontroll, totalgjennomgang av flyet før hver avgang, kabinpersonale, piloter og ansatte i flytårnet. Et hav av tekniske faktorer må være på plass for at det skal gå bra, likeledes et hav av menneskelige faktorer. Vi aksepterer rett og slett ikke at det skal gå galt. Alle fly skal fram – trygt fram.

Hver eneste dag tilbys det titusenvis av undervisningstimer i den norske skolen for enda flere elever. Et omfattende apparat er satt i sving for at elevene skal lære mest mulig: dyktige lærere, pedagogisk støttepersonale, barne- og ungdomsarbeidere, vaktmestre, SFO-ansatte osv. Et hav av menneskelige, materielle og tekniske faktorer må være på plass for at det skal gå bra. På tross av dette aksepterer vi at litt for mange ikke kommer helt i mål. Hvert eneste år er det 28 000 elever som ikke fullfører grunnopplæringen på normert tid. Rundt halvparten fullfører og består aldri grunnopplæringen. Mange av disse har falt fra allerede i grunnskolen. Dette haster det at vi gjør noe med.

Dette var innledningen på innlegget jeg holdt i denne salen i 2015, og den passer egentlig like godt nå. Anledningen var Arbeiderpartiets forslag om økt satsing på tidlig innsats, der vi bl.a. foreslo at alle elever som trengte det, og som hang etter, raskt skulle sikres ekstra tilrettelagt opplæring, sånn at de lærte seg å lese, skrive og regne innen andre trinn. Regjeringspartiene stemte imot forslaget. Så gikk 2015 over til 2016, og 2016 gikk over til 2017, og nå, på den aller siste debattdagen utdanningskomiteen har i Stortinget, skal vi diskutere en stortingsmelding der vi kjenner igjen mye av det samme som vi foreslo i 2015.

La meg først si at vi er glad for at vi nå kommer et skritt videre. Men dette kunne kommet mye før. Anledningene har vært mange. Regjeringen har stemt imot flere gode forslag – ja hele fem ganger har de stemt imot våre forslag om økt satsing på tidlig innsats denne perioden. Året har gått, enda flere har falt ifra, og det er ikke bra.

Vi er enig i at det trengs en forsterket plikt til oppfølging av elever som henger etter, men dersom det skal funke optimalt, trenger vi også flere lærere som kan bruke mer tid på å hjelpe hver enkelt elev til å nå sine mål. Dette er en av grunnene til at Arbeiderpartiet ønsker flere lærere i skolen, og at det skal lages en nasjonal norm for lærertetthet. Vi ønsker flere lærere, spesielt til de yngste elevene, fordi det er med på å sikre tidlig innsats. Paragrafer er ikke nok alene, det trengs også flere kloke, omsorgsfulle og hjelpsomme hoder.

Noe av det som har skapt mest debatt i meldingen, er måten regjeringen vil utforme en nedre grense for skolekvalitet på som skolene skal måles etter. Mange høringsinstanser har vært kritiske til dette. Vi er helt enig med Elevorganisasjonen som sier at det er behov for å lage et system som i større grad sikrer at elevene får et likeverdig opplæringstilbud landet over, men at indikatorsettet som kommunene skal vurderes etter, må være bredere sammensatt enn det regjeringen har foreslått. Det holder ikke med en flik av elevundersøkelsen og noen utvalgte resultater på nasjonale prøver; elevenes opplæring er for viktig til at det lages et slikt snevert vurderingssystem. Derfor fremmer vi, sammen med Kristelig Folkeparti og Venstre, et alternativt forslag om at det lages en oppfølgingsordning der ekstra bistand og veiledning tilbys kommuner og skoler ut fra et bredere og mer helhetlig sett med indikatorer, i tillegg til Fylkesmannens skjønnsmessige vurderinger. På denne måten får vi en oppfølgingsordning der fokuset er mer kunnskap og mer innsikt, sånn at de skolene og kommunene som trenger det, kan få enda bedre hjelp. Arbeiderpartiet mener at det også bør vurderes hvorvidt Fylkesmannen skal kunne pålegge veiledning til kommuner og skoler som over tid ikke gir et opplæringstilbud av tilfredsstillende kvalitet.

Tiden går, og min taletid er snart slutt. Fem minutter går veldig fort. Det gjør fire år også, men det får være grenser, regjeringen har brukt for lang tid på dette. Dette kan ikke kalles tidlig innsats, tvert imot, dette er sen innsats. Jeg tar med dette opp de forslagene som Arbeiderpartiet står bak i dokumentet som ikke allerede er tatt opp.

Presidenten: Representanten Christian Tynning Bjørnø har tatt opp de forslagene han refererte til.

Henrik Asheim (H) []: Norsk skole har egentlig helt siden 2001 vært gjennom en ganske oppsiktsvekkende reise. Vi er det landet som bruker mest penger per elev, men vi har ikke de beste resultatene i verden. Det betyr at mer ressurser ikke automatisk løfter resultatene. Vi må også diskutere hva vi bruker ressursene på, hvordan vi retter ressursene inn, og hvordan vi hjelper dem som trenger det mest.

I 2001, da det ble regjeringsskifte, satte den forrige borgerlige regjeringen i gang arbeidet med Kunnskapsløftet, i tillegg til å innføre nasjonale prøver, åpenhet om resultater og en åpen samfunnsdebatt om hva som er bra i skolen, og hva som kan bli bedre. Vi har allerede fått en del av resultatene fra det arbeidet som ble gjort den gangen. For eksempel viser den internasjonale PIRLS-undersøkelsen, som måler elevenes leseferdigheter, at Norge etter at Kunnskapsløftet ble innført, har gått fra at 12 pst. av fjerdeklassingene våre skåret under kritisk grense i lesing, til at det nå er kun 1 pst. som skårer under kritisk grense.

På mange måter kan man si at da Kunnskapsløftet kom, var det en av de viktigste ikke bare skolereformene, men sosialpolitiske reformene som er gjort i dette årtusen. Og nå, i denne perioden, har vi hatt en ny borgerlig regjering som har gjennomført tidenes lærerløft – et lærerløft som igjen har anerkjent at vi bruker mest i verden, men at vi ikke har de beste resultatene i verden. Så vi må bruke pengene på det som skaper mer læring. Og gjennom å styrke den viktigste innsatsfaktoren for elevenes læring, nemlig læreren i klasserommet, har man nå også løftet kompetansen og evnen i norsk skole til å tilpasse undervisningen bedre.

Skolepolitikk tar tid. Fra man innfører noe til det viser endringer i den andre enden, tar det tid. Nå foreslår den borgerlige regjeringen en ny, viktig reform, nemlig en storstilt reform for tidlig innsats i skolen. Det at man nå sier at man ikke bare skal gjennom enkeltvedtak, men faktisk har en rett til å få tilpasset undervisning og å få spesialundervisning dersom man har behov for det, er på mange måter en revolusjon for de elevene som har opplevd at de har sittet på skolebenken enten og kjedet seg fordi de har lært for fort, eller at de har falt av fordi undervisningen har gått for fort. Samtidig sier man at vi skal ha en tettere oppfølging av kommunene som skoleeier. Ja det er bra at vi har lokale skoleeiere, ja det er bra at kommunene og fylkene er de som har ansvaret for skolene i Norge, men det kan ikke være slik at hvor mor og far kjøpte hus, avgjør hvor stor sjanse man har for å lykkes på skolen.

Professor i pedagogikk på Høgskolen i Hedmark, Thomas Nordahl, har kunnet påvise at hvis du er en gutt som bor i Nord-Hedmark og har to foreldre med kun videregående utdanning, har du tre ganger så stor sjanse for å fullføre og bestå videregående skole som hvis du er gutt og bor i Sør-Hedmark. Grunnen til det er at i Nord-Hedmark har seks kommuner gått sammen for å drive kvalitetsarbeid, måle kvaliteten, men også diskutere seg imellom hvordan de klarer å løfte elevene. Det er veldig bra. Men det kan ikke være overlatt til tilfeldigheter hvor den innsatsen settes inn. Derfor er det så viktig at vi nå har en melding som ser ut til å få stor tilslutning, som sier at man skal sette en nedre grense for skolekvalitet og sette inn tiltak og gi tilbud om hjelp til de kommunene som trenger den oppfølgingen. Og det handler ikke bare om kunnskap eller evnen til å lese eller skrive eller regne skikkelig, som er utrolig viktig, det handler også om elevenes trivsel og at for mange elever blir mobbet på skolen og opplever at ingenting skjer. Derfor er det også et kriterium for å måle skolekvalitet at elevene trives og har det bra.

Så skal man i tillegg bevare lokalpolitikernes, kommunenes og fylkenes evne og vilje til å være aktive skoleeiere. Derfor styrker man også kompetansen i skolen, slik at nettopp lærerne, skolelederne og kommunepolitikerne sammen kan drive mer skoleutvikling enn i dag og ha kompetansen til å gjøre nettopp det. Det handler også om å styrke kompetansen til skolelederne, slik at de kan være det de i realiteten er: en daglig leder på en arbeidsplass hvor man ikke bare skal produsere verdier, som i andre bedrifter, men faktisk produsere hele mennesker som skal lykkes og leve resten av livet.

Det er altså sånn at denne meldingen i all hovedsak, for ikke å si i sin helhet, får tilslutning i Stortinget i dag. Det fortjener den, for statsråden har gjort en grundig og god jobb med å ta det neste skrittet i den borgerlige skolereformen: fra Kunnskapsløftet, til Lærerløftet, til et storstilt løft for tidlig innsats.

Bente Thorsen (FrP) []: «Lærelyst – tidlig innsats og kvalitet i skolen» er en veldig viktig melding, og jeg er glad for at regjeringen har lagt den fram. Den inneholder veldig mange gode tiltak, som vil gi elevene bedre læringsutbytte i skolen. Viktige tiltak i meldingen er å innføre en lovfestet plikt til tidlig innsats, styrke kompetansen i spesialpedagogikk i skolen, stille høyere krav til andelen pedagoger i barnehagen og styrke skoleledernes kompetanse.

Blant tiltakene som Fremskrittspartiet vil trekke fram, er forslaget om å innføre en nedre grense for skolekvalitet. Hvilke kommuner som eventuelt havner under den nedre grensen, vil bl.a. bli beregnet ut fra resultater på nasjonale prøver i lesing og regning, grunnskolepoeng, læringsmiljø – og andelen elever som oppgir at de blir mobbet eller holdt utenfor. Etter vårt syn er dette et bredt spekter av kriterier, som vil gi et godt og variert bilde av elevenes læringsutbytte på skolen. Aktuelle kommuner skal få bistand fra et veilederkorps av erfarne skolefolk.

Det skjer mye bra i norsk skole, men det er ikke tvil om at det også er grunnleggende utfordringer i skolen, som må møtes gjennom bl.a. en sterkere satsing på tidlig innsats og styrking av lærernes kompetanse. Innføringen av mastergradsutdanning, styrket videreutdanning samt innføringen av en prøveordning med lærerspesialister er sentrale grep som regjeringen har innført, og som kan få betydelig innvirkning på videreutviklingen av framtidens lærerrolle.

For Fremskrittspartiet har det alltid vært et mål at elevene skal lære mer på skolen. Da er det avgjørende å fange opp og støtte elever som har behov for hjelp. Forskning viser at tiltak tidlig i opplæringsløpet har høyere effekt på elevenes læring og personlige utvikling enn tiltak senere i opplæringsløpet.

Det er også viktig å øke andelen elever som fullfører og består videregående opplæring. Fremskrittspartiet vil her vise til at gjennomføringsgraden har økt til 73 pst. de siste årene, noe som er den høyeste gjennomføringsgraden siden en begynte med målingen. Forhåpentligvis tyder det på at vi er på rett vei. Da SSB la fram saken om dette, sa de at det er grunn til å tro at de konkrete kvalitetstiltakene som er iverksatt, har hatt tydelig effekt. Økt vekt på tidlig innsats, den nasjonale satsingen på realfag og kvalitetsheving i lærerutdanningene – i kombinasjon med høyere kompetansekrav – er viktige faktorer. I tillegg har Yrkesfagløftet inneholdt en rekke tiltak – som for øvrig Fremskrittspartiet har arbeidet for i en årrekke – slik at frafallet er blitt redusert.

Fremskrittspartiet er glad for at det har vært tett dialog mellom lærerutdanningsmiljøer, KS og organisasjoner i arbeidet med en strategi for lærerutdanningene. Det er et mål å få til gjensidig forpliktende og utviklende partnerskap mellom lærerutdanningene og skoler og barnehager.

Vi i Fremskrittspartiet vil i sammenheng med dette påpeke betydningen av at skolen får fullt ut nytte av den kompetansen som er i lærerstaben. Planlegging og gjennomføring av undervisning og evaluering av og tilbakemelding på elevarbeid må være lærerens hovedgjøremål. Skolen må derfor ha et annet apparat til å behandle rapportering og merkantile oppgaver. Lærerens hovedoppgave er å være lærer, ikke byråkrat. På dette området er det fremdeles en del utfordringer.

Fremskrittspartiet vil også påpeke skolebibliotekenes viktige rolle som redskap for å støtte elevene i å nå målene som ligger i læreplanen. Internasjonal forskning viser at barn og unge som leser variert skjønnlitteratur på skolebiblioteket og i klasserommet, utvikler et engasjement for lesing. Studiene viser også at godt utbygde skolebibliotek og partnerskap mellom lærere og bibliotekarer er avgjørende for å utvikle en kultur for lesing. Også i arbeidet med å lære elever kildekritikk er skolebibliotekene viktige. Fremskrittspartiet vil minne om at opplæringsloven er tydelig på at elevene skal ha tilgang til skolebibliotek gjennom hele grunnopplæringen.

Avslutningsvis vil jeg understreke at det gjøres mye godt arbeid i skolen. Dessverre er det også slik at mange elever blir møtt med en vente-og-se-holdning, i stedet for å ta tak og gi elever som sliter, tidlig innsats. Derfor er Fremskrittspartiet glad for at skolene får plikt til å gi tidlig innsats. Dette, sammen med de ulike tiltakene som er gjort, og de tiltakene som ligger i meldingen, vil bedre elevenes læringsutbytte i skolen.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) []: Slik jeg ser det, er denne meldinga et forsøk på en oppfølging av Ludvigsen-utvalgets NOU. Ludvigsen-utvalgets rapport ble mottatt med begeistring – det er trist at denne meldinga dessverre ikke evner å begeistre i samme grad. Et storstilt løft for tidlig innsats vil jeg vel neppe kalle den.

Statsråden la i kjent stil fram denne meldinga for media i god tid før selve meldinga ble offentliggjort, slik at media skrev om det statsråden ønsket å markedsføre. Vi i opposisjonen i Stortinget hadde derfor ikke annet enn noen plansjer å forholde oss til da vi ble spurt om hva vi mente. Min reaksjon da – og nå – er at her er det mye interessant lesning, men lite nytt, til tross for at regjeringa selv presenterer tiltakene som kraftfulle.

For moro skyld gjorde jeg et søk på nettet for en stund siden for å sjekke ut enkelte ord som en gjerne kan forbinde med overskriften på meldinga, nemlig «lærelyst». Hvis en ser bort fra overskriftene på hver side, brukes ordet fem ganger i hele meldinga. «Dybdelæring», som Ludvigsen-utvalget la vekt på, er også brukt fem ganger. Ordene «praktisk-estetiske fag» er omtalt én gang, «kritisk tenkning» er omtalt null ganger, og «lek» er ikke nevnt i det hele tatt i hele meldinga. Jeg hørte statsråden si på radioen i dag tidlig at lek var noe de skrev om når de pratet om barnehage. Det står om barnehage i meldinga, men ikke ett eneste sted på de 110 sidene er ordet «lek» nevnt. Begrepet «nasjonale prøver», derimot, får hele 21 treff, og ordet «kvalitet» får hele 290 treff. Det er en lek med ord, men sannelig sier det mye om denne regjeringas fokus og syn på læring i skolen.

Så til resten av innholdet: tidlig innsats. Det var ikke bare jeg som stusset da dette ble presentert – første gang av statsministeren og deretter av statsråden – som et nytt tiltak. Ungene skulle nå få tilbud om hjelp tidligere. Men kommunene har allerede i dag plikt til å yte tidlig innsats. Det ble understreket i forskrift, som ble innført av den rød-grønne regjeringa. At regjeringa nå vil lovfeste intensivopplæring, er greit, men i praksis er det ingen forskjell. Det viktigste er at skolene nå følger opp. Historien til «Aleksander», som vi kunne lese om på nrk.no i går, håper jeg mange har lest. Den forteller oss hva den enkelte skole bør sørge for å gjøre nå. Historien om «Aleksander», som reiste til Finland fordi han ikke passet inn i systemet her hjemme, er også veldig beskrivende for hvorfor Senterpartiet har fremmet forslag om at tidlig innsats ikke bare skal begrenses til elever på 1.–4. trinn, men må gjelde i hele grunnskolen.

Når det gjelder spesialundervisning utover det vi regner som tidlig oppfølging, har Barneombudet i en undersøkelse påvist at 70 pst. av dem som har behov for spesialundervisning, blir undervist av ikke-kvalifiserte ansatte i skolen. Det er derfor bra at flertallet i salen i en sak som kommer etterpå, vil fremme forslag om at ungene skal ha rett til å få undervisning av personale med relevant fagkompetanse.

Senterpartiet er imot forslaget fra regjeringa om å fjerne kravet til enkeltvedtak. Vi er i likhet med flere av høringsinstansene bekymret for elevenes rettssikkerhet. Jeg viser for øvrig til merknad i innstillinga om det.

Så til forslaget som har skapt mest bråk: innføring av en nedre grense for skolekvalitet. Det er Senterpartiet imot. I Meld. St. 28 for 2015–2016, som ble behandlet av komiteen i fjor, gjorde flertallet det klart at kvalitetsvurderingssystemet skulle bygge på skolens brede kunnskapssyn, bygge tillit til lærerne og legge til rette for økt profesjonelt handlingsrom. Regjeringa ble bedt om å foreta en gjennomgang for å sikre at kvalitetsvurderingssystemet ivaretar dette. I stedet for å følge opp dette og endre velger regjeringa nærmest å gå i motsatt retning. Tilsvarende system er blitt sterkt kritisert i andre land, der det også er blitt brukt til å verdsette lærernes lønn. Det er en farlig vei å gå. Jeg skjønner godt at de som jobber med å lage slike kontrollsystemer, vil forsvare sin jobb, men det er utrolig at ikke flere ser utfordringene med det voksende byråkratiet, og stiller spørsmål ved kontrollen og ressursbruken.

Selvsagt skal skoler som trenger det, få hjelp til å bli bedre. Fylkesmannen vet allerede i dag hvilke skoler og kommuner som har behov for oppfølging, men her kan årsakene være mange, også at en sliter med å få faglærte lærere. Det er som kjent flere ikke-kvalifiserte som jobber i skolen i dag, enn det var før denne regjeringa overtok.

Kompetanse i utdanningssektoren har vært et gjentakende tema i denne perioden, og jeg tror ikke det er nødvendig å gjenta det Senterpartiet mener, verken om lærerutdanning, kompetansekrav med tilbakevirkende kraft for lærerne eller karakterkrav for opptak til lærerhøyskolene.

Presidenten: Ønsker representanten Tingelstad Wøien å ta opp forslagene?

Anne Tingelstad Wøien (Sp) []: Jeg tar opp de forslagene vi har sammen med andre, og det vi har alene.

Presidenten: Representanten Anne Tingelstad Wøien har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Iselin Nybø (V) []: En god skole er viktig både for den enkelte og for at vi skal ha et godt samfunn. Gjennom en god utdanning legger vi til rette for at alle kan forfølge sine drømmer og evner og lage et godt liv for seg selv. Det er også gjennom utdanningssystemet vi legger til rette for at de store samfunnsutfordringene kan løses.

Det er ikke lenge siden vi hadde Venstres Dokument 8-forslag om Lærerløftet 2.0 oppe til behandling her i Stortinget. Men også i denne saken handler mye om læreren. Det er læreren som er skolens viktigste ressurs. Vi står overfor betydelige utfordringer framover for å sikre at nok studenter ønsker å ta lærerutdanning, at vi klarer å fylle klasserommene med kompetente lærere, og at vi klarer å holde lærerne i skolen så lenge som mulig.

Barneombudet hadde for en tid tilbake en gjennomgang av spesialundervisningen. Dessverre viser det seg at den ikke er så god som vi både hadde håpet og hadde grunn til å forvente. Etter hva jeg har forstått av Barneombudets gjennomgang, er hovedproblemet at kvaliteten er for dårlig. I altfor mange tilfeller stilles det ikke krav til hva elevene skal klare å tilegne seg av kunnskaper og ferdigheter. Det blir for mange alternative opplegg. I tillegg utføres undervisningen altfor ofte av personer uten relevant utdanning. Det viser seg nemlig, ikke overraskende, at spesialundervisning er som annen undervisning – det er læreren som er nøkkelen.

Men tidlig innsats handler ikke bare om spesialundervisning. Det handler om at hver enkelt elev skal få hjelp til det de sliter med, på et så tidlig tidspunkt som mulig. Det å starte i grunnskolen er egentlig altfor sent. En PPU-leder fortalte meg en gang at hvis man har to unger som begynner i 1. klasse og den ene kan dobbelt så mange ord og begreper som den andre, så kommer han som kan færrest ord og begreper, aldri til å ta igjen han som kan flest begreper og ord. Tvert imot er det han som kan mest når han begynner i 1. klasse, som kommer til å dra fra. Det sier noe om hvor viktig det er å komme i gang tidlig. Og det sier noe om hvor viktig den læringen som skjer i barnehagen, ikke minst som språkarena, er. Derfor er jeg glad for at vi i denne perioden har satset på bl.a. gratis kjernetid og derfor sørget for at det ikke er foreldrenes økonomi som holder barn utenfor denne viktige læringsarenaen.

Så vil jeg gjerne slå et slag for skolebibliotekene. Veldig ofte blir disse glemt litt. Ikke vet jeg om det er fordi skolebibliotekenes nytte trekkes i tvil, eller om det rett og slett er fordi de er en så naturlig del av skolehverdagen at de glemmes litt. I Venstre mener vi uansett at skolebibliotekene er en unik arena både for læring og for å finne glede i læring. I den nye teknologiske hverdagen spiller skolebibliotekene også en viktig rolle i formidlingen av kildekritikk og bruken av teknologi. Venstre mener det derfor kan være både viktig og nyttig med en melding om skolebibliotekenes og universitetsbibliotekenes rolle i utdanningene, og vi håper at dette forslaget får flertall i Stortinget i dag.

De praktisk-estetiske fagene er viktige. Vi skal utdanne hele mennesker, og en variasjon i fag er helt avgjørende. Venstre mener at det ikke skal være noen grunn til å stille lavere krav til dem som skal undervise i disse fagene. Derfor mener vi at på sikt må også de som skal undervise i praktisk-estetiske fag, ha masterutdanning. Samtidig er vi bekymret for rekrutteringen til disse fagene. Vi mener det er grunn for departementet til å være ekstra oppmerksom på dette og vurdere hvorvidt unntaket fra master for å bli tatt opp til PPU-utdanningen må utvides for en lengre periode. En slik vurdering mener vi må tas i samråd med sektoren.

Venstre er opptatt av at alle unger skal få gå på en god skole. De fleste kommunene og fylkeskommunene er gode skoleeiere som jobber til det beste for sine elever, men vi er enig med regjeringen i at det likevel er behov for å følge opp de kommunene som over tid ikke klarer å holde et godt nok nivå. For at dette ikke bare skal bli en rangering i avisene over hvilke skoler som er dårlige, og hvilke som er gode, mener vi det er viktig å se litt mer helhetlig på hva som skal vurderes når vi snakker om kvalitet. Det bør også kunne være noe mer skjønnsutøvelse knyttet til det, og vi mener at det også kan gjøre oppfølgingen mer målrettet. I merknadene nevnes forslag til kriterier som kan innlemmes, men jeg vil understreke at det er viktig med en faglig vurdering av hva som er hensiktsmessig. Vi kan ikke risikere at indikatorene medfører at en for stor andel skoler blir fulgt opp. Dette skal være et tilbud til dem som sliter mest.

Audun Lysbakken (SV) []: Debatten om framtidsskolen har de siste par årene i stadig større grad blitt preget av ny retning og nye toner, men det skyldes i liten grad regjeringen. Det skyldes i stedet ikke minst de anbefalingene som kom fra ekspertutvalget ledet av Sten Ludvigsen – det såkalte Ludvigsen-utvalget – om at skolen må bli bedre på å ivareta et bredt kunnskapssyn, at læreplanene må ha færre mål, og at det må bli mer tid og rom for dybdelæring, kreativitet og livsmestring i norsk skole.

Til tross for at Stortinget i stor grad tilsluttet seg rådene fra Ludvigsen-utvalget om hvordan framtidens skole bør se ut, har regjeringen i liten grad fulgt det opp i denne meldingen. Tvert imot mener jeg at meldingen og regjeringen på avgjørende områder tar skolen i feil retning. Med noen av forslagene i denne meldingen forsterker regjeringen en målstyring som bygger på kontroll og rangering, som fører til ytterligere innsnevring av kunnskapssynet i skolen, og som vil bygge opp under en ytterligere teoretisering og ensretting av undervisningen, noe som evalueringen av Kunnskapsløftet har avdekket.

Et barn forbereder seg ikke på framtiden gjennom å kunne ramse opp flest mulig innlærte svar på kortest mulig tid. I stedet trengs mer dybdelæring, sånn at elevene kan forstå kjernen i fagene, se sammenhenger på tvers av fag, og lære seg hvordan man selv kan finne og gjøre bruk av ny kunnskap. I framtidsskolen må det tas i bruk praktisk variert og aktiv læring i større grad enn i dag, og det må være plass til kreativitet og kultur. Derfor er det viktigste for framtidsskolen:

  • flere lærere, så det blir mer tid til hver enkelt elev

  • en tillitsreform i skolen, så det blir mindre unødvendig målstyring, kontroll, rangering og testing

  • tid og rom i skolen til en mer praktisk og variert skoledag, noe som er grunnen til at SV foreslår et tidsbytte i grunnskolen der vi skal ta tid fra skolefritidsordningen og hjemmeleksene og skape en litt lengre dag i grunnskolen – heldagsskolen – som nettopp kan gi grunnlag for en mer praktisk og variert skoledag

Økt lærertetthet vil gi skolene bedre mulighet for å lykkes med å gi tidlig innsats. Det vil gi lærerne bedre mulighet for å skape en mer praktisk og variert skoledag for alle.

SV har ved flere anledninger fremmet forslag om at det nasjonale kvalitetsvurderingssystemet må endres. Det er en sentral del av vårt forslag om en tillitsreform i skolen, og det er i tråd med de anbefalingene som kom fra Ludvigsen-utvalget. Vi vil derfor nok en gang be regjeringen i samarbeid med sektoren om å gjøre noe med kvalitetsvurderingssystemet. Men i denne meldingen foreslår regjeringen i stedet en oppfølgingsordning, der kommuner med svake skoleresultater over tid får tilbud om bistand fra veilederkorpset.

Bistand fra veilederkorpset er vi sterkt for, men for å identifisere kommunene som trenger bistand, har departementet gått inn for å utvikle et såkalt indikatorsett som definerer en nedre grense for kvalitet. Det er sterk bekymring i sektoren for hva dette vil bety, at for sterk vektlegging av testresultater, brukerundersøkelser og andre kvantifiserbare resultater vil bli enda et bidrag til innsnevring av skolens brede samfunnsoppdrag og ikke minst en for enkel forståelse av kvalitet.

Nok en gang ser vi det som har blitt et kjennetegn ved denne regjeringen på kunnskapsområdet: Den lytter ikke til fagfolk, og den lytter spesielt ikke til lærerne. Vi mener Fylkesmannen og utdanningsmyndighetene har den informasjonen som må til for å identifisere kommuner og skoler som sliter. Derfor mener vi det ikke er behov for en såkalt nasjonal nedre grense basert på et snevert indikatorsett.

Siden det ser ut som flertallet likevel vil støtte at det skal fastsettes en sånn nedre grense, kommer SV sekundært til å stemme for forslaget fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre om at den i så tilfelle må ta utgangspunkt i et bredere sett med indikatorer. Indikatorer for både struktur, prosess og resultatkvalitet bør i tilfelle inngå. Det gjør vi i håp om at vi med det kan bidra til flertall for dette.

Jeg kommer tilbake til et par andre punkt som er viktige for SV i forbindelse med meldingen.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Formålsparagrafen som Stortinget sluttet seg til for noen år siden, setter noen veldig ambisiøse mål for den norske skolen. Skolen skal åpne fremtiden og verden for elevene. Elevene skal utvikle kunnskaper og ferdigheter som gjør dem i stand til å mestre livet sitt og til å delta i arbeids- og samfunnsliv. Skolen skal møte elevene med tillit, respekt og krav og gi dem utfordringer som fremmer dannelse og lærelyst.

Det å strekke seg mot de målene er ikke ansvaret til lærerne, rektorene eller andre som jobber i skolen, alene. Det er også vårt ansvar – som folkevalgte. Det er vi som har mulighet til å gjøre disse visjonene til realitet. Like viktig er det at vi er klar over at den norske skolen heller ikke bør detaljstyres av storting eller regjering til å nå disse målene. Vår jobb som politikere er å legge til rette for at skolen kan løse oppgaven med å gi alle barn og unge god læring, mer kunnskap og en god skolehverdag. Det er nettopp det lærelystmeldingen handler om – om å legge til rette for kvalitetsutvikling i skolen tilpasset lokale behov.

Samtidig stiller vi også noen helt klare krav av hensyn til eleven fordi det alltid skal veie tyngst – uavhengig av demografi, geografi eller økonomi. Vi kan ikke ha en situasjon hvor det er så avhengig av hvor du bor, hva slags kvalitet og læring du får i skolen.

Jeg har lyst til å starte med noe som er overraskende lite omtalt i innstillingen, nemlig et stort grep som skifter hvordan nasjonale myndigheter bidrar til kvalitetsheving i skolen. I dette arbeidet bygger vi videre på både Kunnskapsløftet fra Bondevik II-regjeringen, Kristin Clemet og Høyre, og Lærerløftet fra denne perioden. Med Kunnskapsløftet ble mer ansvar flyttet fra staten og over til kommunene. Regjeringens store satsing på bl.a. videreutdanning av lærere og fordypningskrav legger et godt grunnlag for at kommunene skal kunne ivareta sitt ansvar overfor elevene. Nå tar vi det neste naturlige steget, nemlig å bruke mer av de midlene som staten bruker for å utvikle skolen, gjennom kommunene. Vi vil at tiltakene for å utvikle skolene skal skje der de faktisk brukes. Staten kan legge rammene, men det er den lokale analysen av hva det er behov for, som skal bestemme hvordan tiltak skal se ut. I 2017 vil kommunene dermed få overført 100 mill. kr som skal brukes til å utvikle kvaliteten lokalt. På sikt vil staten støtte opp lokal skoleutvikling med opp mot en halv milliard i året. I tillegg lager vi en ordning som gir oss mer forskningsbasert kunnskap om hva som faktisk virker i skolen, slik at man slipper å høre på politikere som slår forskningsresultater i hodene på hverandre.

Dette gir store muligheter. Samtidig legger vi også inn en sikkerhetsventil, når vi sier at vi vil ha tettere oppfølging av kommuner som av ulike årsaker trenger støtte og veiledning for å kunne drive skolene sine på en bedre måte. Denne store omleggingen har fått mye støtte. Samtidig er det mange som også sier at det kommer til å ta tid å bygge opp gode samarbeidsrelasjoner lokalt, og det må vi ta høyde for.

Denne meldingen markerer også en videreføring og en forsterket tidlig innsats. 10 000 elever går ut hvert år med så svake ferdigheter i matematikk og lesing at de kan få problemer med videre utdanning og arbeid. Problemet er ikke alltid lovverket, men det er fortsatt slik at for mange steder er det en vent-og-se-holdning. Det er for mange elever som strever faglig og sosialt, og som ikke får hjelp tidlig nok. Derfor trenger vi økonomiske incentiver. Vi trenger lovendringer, som regjeringen foreslår, og vi trenger også en ny lærerutdanning med flere begynnereksperter som sendes ut i skolen.

Jeg har også lyst til å si noe om kvalitetsvurderingssystemet. Jeg forstår ikke hvorfor noen ønsker å fremstille det som et mål- og resultatstyringssystem. Opplæring i skolen er i Norge preget av et bredt kunnskapssyn. Det er et stort profesjonelt handlingsrom. Kvalitetsvurderingssystemet er der først og fremst for å være et verktøy for de profesjonelle fellesskapene. Det vi har gjort, er å legge frem dette systemet i sin fulle bredde, og det er for at Stortinget skal kunne ta noen klare valg, ikke bare komme med vage bestillinger til regjeringen, men hvis man ønsker noe bort, vær så ærlig og si hva det er man ønsker bort. Noen er tydelige. Sosialistisk Venstreparti ønsker å avskaffe nasjonale prøver for alle, Senterpartiet ønsker å ta oss ut av de store internasjonale skoleundersøkelsene, men det er det ikke flertall for.

Når det gjelder indikatorene, vil jeg først si at dette ikke bare er snevre indikatorer som måler basert på noen nasjonale prøver. Jeg er gjerne også med på en diskusjon om det er andre indikatorer som enda bedre uttrykker skolens samlede kvalitet, men det er noen ting vi er nødt til å tenke på. For det første burde det være indikatorer som er like for alle, det vil si til en viss grad standardiserte. Det vil si at f.eks. karaktersnitt kan være litt vanskelig, hvis man skal gå ned på det enkelte fag, selv om vi også bruker grunnskolepoeng. Det andre er at det bør være output- og ikke input-faktorer, for det er ikke slik at vi har lyst til å ende opp med å gi ekstra statlige støttetiltak til Oslo, som kanskje bruker mindre per elev, men som også har ganske gode resultater.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Christian Tynning Bjørnø (A) []: Statsråden var på slutten av innlegget sitt litt inne på at regjeringen har fått mye kritikk for forslaget om å definere en nedre grense for skolekvalitet basert på et smalt sett med kriterier. Det er et smalt sett med kriterier når det er snevret inn til noen nasjonale prøver og bitte lite grann av Elevundersøkelsen. Heldigvis er den politiske motstanden stor mot dette i Stortinget.

Arbeiderpartiet vil ha et oppfølgingssystem basert på et bredere sett med kriterier. Vi vil ha et system der man samler mer kunnskap, slik at skoler og kommuner som trenger det, kan få enda bedre hjelp enn det regjeringen legger opp til. Regjeringspartiene er ikke enig i dette, og det forundrer meg. Hvordan kan en kunnskapsminister være uenig i at man må bruke mest mulig kunnskap når man skal hjelpe skolene til å bli bedre?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Vi må bruke mest mulig kunnskap, men la meg bare først si at dette er ikke så snevert som representanten vil ha det til, for det innbefatter altså grunnskolepoeng, nasjonale prøver i forskjellige ferdigheter, mobbing, støtte fra lærerne og motivasjon. Det er ganske bredt, og det fanger ganske mye av skolens virksomhet. Men mest mulig kunnskap bør ikke innebære at vi skal pålegge kommunene eller skolene flere måleindikatorer. Det tror jeg man i denne salen er enige om. Vi ønsker ikke at skolene skal begynne å fylle ut nye skjemaer, ha nye registreringer, nye tester og nye målinger fordi det skal inn i en nasjonal minstestandard. Med andre ord burde vi basere oss på informasjonen vi har tilgjengelig fra før.

Det andre jeg mener er viktig, er at vi først og fremst burde være opptatt av hva som kommer ut – ikke av hva vi putter inn. Det vil si at ressurser og sånt kanskje er mindre interessant i denne sammenheng. Vi er opptatt av hvordan elevene har det, og hva de lærer.

Så er jeg mer enn gjerne med på å ta den utfordringen som Stortinget gir med å finne enda flere indikatorer, men mitt utgangspunkt er at det ikke skal føre til mer byråkratisering i skolen.

Christian Tynning Bjørnø (A) []: Det er Arbeiderpartiets utgangspunkt også, så vi takker for at statsråden er positiv til å se på et bredere indikatorsett. Men hvis vi virkelig skal lykkes i kampen for å sikre tidlig innsats, må vi ha flere lærere i skolen. Derfor er flertallet i denne salen for en norm for lærertetthet. Uansett utforming er alle tydelig på behovet for flere lærere.

I VG gjentar statsråden det vi har hørt til det kjedsommelige før, at bedre lærere er viktigere enn flere lærere – som om det var noen motsetning i det. La det være helt klart: Arbeiderpartiet ønsker begge deler. Kan statsråden i periodens siste utdanningsdebatt svare klart: Vil Høyre, eller vil Høyre ikke, ha flere lærere per elev i den norske skolen? Det er et ja/nei-spørsmål. Kjenner jeg statsråden rett, er han nok mest opptatt av Arbeiderpartiets politikk, og den er ganske klar: Vi vil ha flere. Men hva vil Høyre?

Olemic Thommessen hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Høyre og regjeringen vil ha flere lærere i skolen. Det skulle bare mangle. Når vi nå f.eks. innfører tidenes største rekrutteringspakke, er ikke det fordi vi ikke ønsker flere lærere i skolen. Når vi har blitt enig med Kristelig Folkeparti og Venstre om 1,3 mrd. kr mer øremerket flere lærere på 1.–4. trinn, er ikke det fordi vi ønsker færre lærere i skolen. Vi ønsker flere lærere i skolen. Når vi også er opptatt av slikt som videreutdanning, masterutdanning, bedre praksis, bedre veiledningsordning og har fulgt opp alt dette, er det fordi vi vet at gode – som er ordet jeg bruker – lærere er enda viktigere enn bare flere lærere.

Så må jeg, siden representanten antok at jeg skulle gjøre det, avlegge Arbeiderpartiet en visitt. Arbeiderpartiet brukte åtte år i regjering på å slåss mot en nasjonal lærernorm. Nå har de til slutt kommet til at de er for, men de er for en norm som ingen er fornøyd med, og som Arbeiderpartiet ikke engang kan si hva er. At Arbeiderpartiet før valg ikke klarer å konkretisere sitt aller viktigste valgløfte, er oppsiktsvekkende.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) []: Jeg må bare si at i stedet for å fokusere på den nedre grensa for kvalitet, hadde det vært en idé å sørge for at vi har nok kvalifiserte lærere i skolen. Da tror jeg kanskje vi hadde sluppet disse nye systemene.

Jeg har lyst til å spørre om statsråden leste om «Alexander» på NRK nylig – og jeg vil ikke bare ha et ja- eller nei-svar, for jeg må jo følge opp videre her nå. Det handlet om tidlig innsats eller mangel på sådan, og at «Alexander», som gikk på skole i Norge, ikke fant seg til rette, ikke greide å gjennomføre skolen, men kom til Finland og fikk oppleve hvordan de legger til rette, både med skolepsykologer og med tidlig innsats og individuell oppfølging av ham som gutt. Vi har foreslått at tidlig innsats ikke skal være lovfestet kun for 1.–4. trinn. Jeg lurer på hvorfor regjeringa er så bestemt på at det kun er 1.–4. trinn som skal få denne tidlige innsatsen, når vi vet at dette gjelder for elever i hele skoleløpet.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Det er et godt spørsmål. Da er det viktig å si at tilpasset opplæring gjelder hele skoleløpet. Det gjelder enten man er i 1. klasse, 5. klasse eller 10. klasse eller gjennom videregående skole. Så vidt jeg husker, dreide denne saken seg om «Alexander» som i utgangspunktet også var en ganske flink elev, som hadde stort potensial. Der har regjeringen gjort det som viser seg å være nybrottsarbeid, gjennom Jøsendalutvalget, som så nettopp på høyt presterende elever. En del av dette følges opp allerede i denne stortingsmeldingen.

Men grunnen til at vi ønsker denne forsterkede plikten som tidlig innsats, er at det grunnlaget som legges de første årene, er så avgjørende. Da er det rett og slett sånn at når det er for mye vente-og-se-holdning i skolen, må vi virkelig trykke til for å endre den mentaliteten som en del steder dessverre er der – også hos kommunepolitikerne: at man sier seg tilfreds med at barn ikke blir fulgt opp og dermed går ut av skolen uten f.eks. å kunne lese og skrive skikkelig.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) []: Nå vet jeg ikke om «Alexander» var høyt presterende, men han var iallfall bedre enn moren sin i hoderegning. Men han hadde bl.a. ADHD, og jeg ser ikke at det er noen veldig stor forskjell på dette med tidlig innsats og tilpasset opplæring – det er en side av samme sak. Hvis du skal ha tidlig innsats for noen som f.eks. strever med noe innenfor lesing, vil den tidlige innsatsen som kommer inn der, være den tilpassede læringen som den eleven får. Derfor synes jeg det er litt skuffende at regjeringa legger opp til at det kun skal gjelde 1.–4. trinn. Jeg har lurt på: Har det noen økonomisk betydning? Er det derfor det er sånn? Jeg skjønner ikke hvorfor det er begrenset til 1.–4. trinn, for jeg synes det er veldig synd for de barna som går i skolen i dag, som kunne hatt nytte av dette.

Når det gjelder det som statsråden var inne på til slutt, om hva vi ville ta ut da vi gikk til kamp mot mål og resultater, er Senterpartiet for å ta ut både PISA, nasjonale prøver og … (presidenten avbryter).

Presidenten: Da er tiden ute, og representanten må komme til spørsmålet.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) []: Jeg hadde ikke noe spørsmål.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Jeg har oppfattet Senterpartiet som veldig klare og tydelige på hva de ønsker å ta ut, og også Sosialistisk Venstreparti. Så kan vi være uenige om det.

Tilpasset opplæring må gjelde i hele skoleløpet. Det er en generell plikt som hele opplæringen skal bygge på. Men dette er en plikt som vi innfører ikke bare for å ha den i loven fordi det er fint, men for at det skal føre til praksisendring i skolene. Det er noe helt konkret vi ønsker å oppnå. Vi detaljstyrer riktignok ikke akkurat hvordan kommunene skal gjøre det, men vi skisserer at en naturlig måte å gjøre det på vil være f.eks. intensivopplæring for de elevene som henger etter, tidlig.

Jeg forstår argumentet om hvorvidt det da betyr at en elev i 10. klasse ikke vil få den samme forsterkede plikten – ja, det betyr det. Men det betyr ikke at den eleven ikke har rett på tilpasset opplæring. Det betyr at denne plikten, denne forsterkningen, er vi først og fremst opptatt av at tidlig skal fange opp de barna som bærer med seg et handikap resten av skolegangen.

Iselin Nybø (V) []: Statsråden sa i sitt innlegg at dessverre er det altfor mange som går gjennom skolen uten egentlig å kunne det de skal kunne.

Komiteen har i sine merknader vært opptatt av dette med spesialundervisning. Dessverre er det slik at bruken av den ser ut til å øke utover i skoleløpet, at vi bruker den mer i ungdomsskolen og mindre i barneskolen, og at det er et generelt ønske om å snu dette – at man kan sette i verk tiltak tidlig, i håp om at man ikke skal måtte trenge så mye hjelp senere i løpet. Det er fornuftig, også rent logisk.

Samtidig vet vi at det fortsatt kommer til å være behov for spesialundervisning. Da Barneombudet hadde sin gjennomgang, viste den at spesialundervisningen i stor grad blir gitt av ufaglærte. Det er mye pølser, kos og alternativt opplegg – og altfor få faglige krav til elever som har potensial til å kunne strekke seg. Mitt spørsmål til statsråden er: Hva tenker han vi kan gjøre med spesialundervisningen for at de elevene som trenger det, får et godt tilbud?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Rapporten fra Barneombudet bekreftet det jeg mener vi har visst lenge – og hatt tall på lenge – nemlig at det er all grunn til å tro at mye av spesialundervisningen i Norge er altfor, altfor dårlig. Den er i en situasjon hvor det på den ene siden kan være for mange som får den, for en del elever ville kanskje hatt bedre utbytte av å være i en vanlig klasse istedenfor å få spesialundervisning. På den andre siden har man foreldre som må slåss for i det hele tatt å få tilretteleggingen. Én av de tingene som Barneombudet dessverre også bekrefter, er at det ofte bunner i en lav forventning til eleven.

Dette med spesialpedagogisk kompetanse er jeg helt enig i, det har også regjeringen foreslått. Men så ser jeg at Stortinget snakker om relevant faglig utdanning – det er mulig at det er i en senere sak – og jeg er litt usikker på hva det er.

Jeg tror vi bør være enige om at gullstandarden for undervisning, også for spesialundervisning, burde være at det er en pedagog – en lærer eller en spesialpedagog – som har undervisningen. Jeg tror det tar mye lengre tid før vi kommer dit.

Audun Lysbakken (SV) []: I en kronikk i VG i dag tar statsråden nok en gang til orde mot økt lærertetthet som virkemiddel for økt kvalitet i skolen, men snakker varmt om det han kaller økt kvalitet på lærerne, om jeg husker ordbruken rett.

Da lurer jeg på følgende: Under denne regjeringen har andelen ufaglærte som underviser i norske klasserom, økt kraftig. Det må være en fallitterklæring for en statsråd som er så tydelig på at kvaliteten på lærerne er viktig. Hvordan vil statsråden beskrive sin egen regjerings resultater, når vi etter fire år har en betydelig større andel enn før som ikke er kvalifisert til å undervise i norske klasserom, men som likevel gjør det?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Jeg er soleklar på at standarden i norsk skole skal være at undervisningstimer holdes av en kvalifisert lærer, med fordypning i faget. Så kan det være noe vikarbehov osv., men det at man har ikke-kvalifiserte lærere som over lengre tid i aller verste fall ansettes for å spare på kommunebudsjettet, er ikke greit.

Løsningen på det er å sikre bedre rekruttering, særlig til de landsdelene som er spesielt rammet, f.eks. i nord. Så må det legges til at det kan være noe med spørsmålsstillingen, og det kan også være at vikarbehovet som skapes av den massive satsingen – tredoblingen av videreutdanningen – som denne regjeringen har stått for, dessverre også har økt noe, men det vet vi ikke helt ennå.

Mitt poeng var – det er derfor jeg i VG bruker ordene «Gode lærere er viktigere enn» flere «lærere», og at det ikke automatisk gir noen bedring – at gitt at vi må prioritere, mener jeg masterutdanning, videreutdanning, bedre praksis, bedre veiledningsordninger, alt dette, er enda viktigere enn bare en automatisk økning i antall lærere på grunn av en norm.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Anders Tyvand (KrF) []: Jeg synes representanten Asheim sa det veldig godt: Det kan ikke være hvor mor eller far velger å kjøpe hus, som avgjør hvor store sjanser man har for å lykkes på skolen. Det kan heller ikke være sånn at det er hvor mor og far velger å kjøpe hus, som avgjør om man får en lærer som har tid til å hjelpe seg eller ikke. Men dette er situasjonen i dag – så lenge vi ikke har klare regler for hvor mange elever hver enkelt lærer kan ha ansvar for.

Vi trenger flere lærere i skolen, ikke bare for å gi lærerne mer tid til hver elev, men også for å sørge for at alle elever får møte en kompetent lærer i klasserommet. I dag er bruken av ufaglært arbeidskraft i skolen høyere enn noen gang, men det kan bli enda verre, for samtidig som hundrevis av studenter ikke kommer inn på lærerutdanningen, står hundrevis av studieplasser tomme. Det vil føre til at vi kommer til å gå glipp av mange gode lærerstudenter framover. Dette handler om firerkravet i matematikk.

I går fikk jeg et spørsmål fra representanten Asheim om jeg ville senket karakterkravet til medisinstudiet hvis det var sånn at man ikke klarte å fylle opp plassene med kvalifiserte studenter. Etter å ha tenkt meg om, ville jeg mye heller velge å bli operert av en utdannet lege som kanskje hadde en dårlig tyskkarakter fra videregående, enn å bli operert av en ufaglært. Men regjeringen legger altså opp til at det er bedre at barna våre lærer å lese og skrive av en ufaglært, enn av en utdannet lærer som har en dårlig karakter i matte fra videregående. Dette er en ufornuftig politikk. Dette kommer til å forsterke lærermangelen framover. Det gjør også avskiltingen av erfarne lærere som følge av at regjeringen har skjerpet kompetansekravene for dem som allerede er ferdig utdannet og har jobbet i skolen i mange år.

Jeg vil advare regjeringen og kunnskapsministeren mot å la det gå prestisje i disse sakene. Intensjonen har kanskje vært god, men konsekvensene kan bli alvorlige. Det hjelper ikke om regjeringen innfører rettigheter og plikter, hvis vi ikke har lærere nok til å gi barna våre god undervisning.

Norunn Tveiten Benestad (H) []: Vi ønsker alle at elevene våre skal få gå på verdens beste skole. Når foreldrene sender seksåringene sine på skolen, skal de være trygge på at barna blir tatt vare på av faglig sterke lærere, og at de har det godt på skolen. Høyre og regjeringas mål er at elevene skal lære mer på skolen. Vi har en god skole, men den kan fortsatt bli bedre.

Tidlig innsats er en av hovedsatsingene i denne meldinga, og det støtter jeg helhjertet opp om. Gleden ved å knekke lesekoden eller mestre matematikkoppgavene må alle elever få oppleve. Noen elever har behov for litt ekstra hjelp for lykkes, og de må få den hjelpen de trenger. Et av de viktigste tiltakene i meldinga er som vi har hørt, at regjeringa vil gi kommunene plikt til å gi intensiv opplæring til elevene på første til fjerde trinn, til dem som henger etter i lesing, skriving eller regning. Det skal være et lavterskeltilbud, og veien til hjelpen skal være kort. Denne intensivopplæringen skal ikke kreve noen sakkyndig vurdering eller omfattende saksbehandling, det er den enkelte elev det gjelder.

Jeg har også merket meg at det har vært litt debatt i komiteen, og også her i kveld, om regjeringas forslag om den nedre grense for skolekvalitet. Men det lokale skoleeierskapet står sterkt i Norge, og sånn skal det fortsatt være. Det er opp til skoleeierne og skolene å bestemme hvordan elevene deres skal lære det de skal. Men det betyr ikke at nasjonale utdanningsmyndigheter ikke skal ha forventninger til kommunene og fylkene, og at vi ikke skal følge med på hvordan utviklingen lokalt er. Vi vet alle at det er noen skoleeiere som har behov for ekstra oppfølging, slik at elevene får den skolegangen de skal ha. Jeg mener det er riktig av oss å lage et system for det.

Den nedre grensen for skolekvalitet skal nettopp basere seg på et sammensatt og bredt sett av indikatorer, det bekrefter også kunnskapsministeren her. Mitt håp er selvfølgelig at ingen kommuner havner under grensen, i alle fall ikke over lengre tid.

Meldinga vi behandler, heter Lærelyst. Det er et godt navn. Å lære og å mestre noe gir mersmak. Seksåringene som etter sommeren begynner på skolen, har lyst til å lære. Vi må sørge for at de møter en skole som tar vare på det, og som utvikler lærelysten til de står med vitnemålet i hånda om 13 år. Det er utfordringen vår.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) []: Bare kort om noen av sakene som Senterpartiet har vært spesielt opptatt av i denne innstillinga: Det gjelder spesielt usikkerheten som er skapt om opptak til PPU for kunst- og håndverksfagene.

I dag er det unntak fra master for å bli tatt opp til PPU. Men i høringsbrevet fra departementet reises det usikkerhet om hva dette unntaket egentlig betyr. Statsråden har sagt at det skal være unntak, og i departementets høringsbrev skrives det at det er en forutsetning at de som tas opp, skal være skapende eller utøvende. I de fleste tilfeller vil også studenter med bachelor i kunst og håndverksfag sies å være utøvende eller skapende. Derfor har vi foreslått at dette skal klargjøres nå ved at Stortinget sier at det ikke skal stilles et slikt definisjonskrav – for å skape ro i sektoren og ikke rive grunnen under de praktisk-estetiske fagene, som vi nå risikerer. Det var vi også litt inne på i forrige sak. Denne klargjøringen ønsker altså Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre ikke å gjøre, til tross for at kunst- og håndverksfagene er de fagene der de fleste som underviser, har til gode å ha studiepoeng.

Det er trist, og jeg er glad for at Senterpartiet så tydelig gjennom alle disse årene har varslet om at vi marsjerer på en vei mot en smal skole der vi mangler kompetanse i fag som er vesentlig for å være kreative, skapende og dermed konkurransedyktige i framtida.

Så litt om kampen mot målstyringsregimet: Komiteen ba, som tidligere vist til, om en gjennomgang av kvalitetsvurderingssystemet, og i kapittel 6 i meldinga forsøker regjeringa seg på en beskrivelse. Konklusjonen er nemlig at det er bra som det er – dette til tross for at mange av prøvene ikke er læringsfremmende. Regjeringa beskriver selv at systemet slik det er i dag, kan føre til uønsket målforskyvning, som igjen kan føre til en smalere skole og til at det øves for at elever skal gjøre det godt på tester. Det skjer dessverre i stor grad, og kobles dette til økonomiske incentiver, blir det riktig ille. Jeg håper at statsråden vil si klart og tydelig at det ikke skal være lov.

Denne meldinga bygger på en gjennomgang av PISA-tall. Jeg syns det var prisverdig at representanten Asheim refererte til PIRLS-undersøkelsen. Det betyr også at vi har andre tall. Kunnskapen i denne meldinga er altså basert på undersøkelser som verken er læringsfremmende eller som baserer seg på norske læreplaner. Det er et paradoks – ikke minst når konklusjonene fra regjeringa er at de vil ha det som det er i dag, men at kommunene og fylkeskommunene skal få hjelp til å bli bedre til å vurdere data. Egentlig burde de få hjelp til å få faglærte lærere.

Til slutt har vi foreslått å legge fram en stortingsmelding om biblioteksektoren som inkluderer både skolebibliotek og fagbibliotek. Vi vet at bibliotek sorterer under kulturministeren, og skolebibliotek ligger under Kunnskapsdepartementet, men vi mener at skolebibliotekenes rolle er så viktig og får så lite oppmerksomhet at det ville være klokt om Stortinget løfter fram denne sektoren og ser hvor viktig bøkenes verden er for språkutvikling og også for det sosiale livet i skolen. Så jeg håper egentlig at Kristelig Folkeparti vil slutte seg til forslaget, slik at vi kan få en stortingsmelding der hele sektoren blir belyst.

Lill Harriet Sandaune (FrP) []: Læreren er skolens viktigste ressurs for å legge til rette for et godt læringsmiljø, som skaper læring for alle elever. Lærere med høy faglig, sosial og pedagogisk kompetanse er avgjørende viktig for en god skole. Vi er derfor glad for den historiske satsingen som har vært på etterutdanning for lærere i den perioden Fremskrittspartiet har vært med i regjering, og over innføringen av flere kompetansekrav og strengere inntakskrav til lærerutdanningene. Dette er tiltak som bidrar til økt kvalitet og status, og til at flere fullfører en påbegynt lærerutdanning, og som ikke minst på sikt vil bidra til at flere elever fullfører og består videregående opplæring.

I kvalitetsmeldingen om høyere utdanning understreket vi i Fremskrittspartiet at vi er glad for at konkurranse som verktøy for kvalitetsforbedring vektlegges såpass tydelig i meldingen. Vi mener at konkurranse og åpenhet om resultatene er viktige faktorer for kvalitetsutviklingen også innenfor grunnutdanningen. Det er avgjørende å ha kunnskap om situasjonen på den enkelte skole for å kunne videreutvikle kvaliteten og elevenes læringsutbytte.

Fremskrittspartiet vil derfor understreke at vi er tilhengere av nasjonale prøver og andre former for kartlegging som gjør at den enkelte rektor, lærer og skoleeier til enhver tid er kjent med situasjonen på den enkelte skole for å kunne sette inn nødvendige tiltak, slik at alle elever får den hjelpen de trenger, og lærer det de har krav på.

Fremskrittspartiet vil også understreke viktigheten av at det er full åpenhet slik at foreldrene får tilgang til kunnskap om skolenes kvalitet. Informasjon om resultater på nasjonale prøver i lesing og regning, grunnskolepoeng, læringsmiljø og andelen elever som oppgir at de blir mobbet eller holdt utenfor, må være allment tilgjengelig. Fremskrittspartiet vil advare mot en utvikling der man sakte, men sikkert går tilbake til en skole der man ikke kartlegger læringsutbyttet, og der det ikke er åpenhet om resultatene i skolen.

For at elevene skal lykkes på skolen, er det viktig med dyktige skoleledere og et velfungerende profesjonsfellesskap, slik at lærerne kan utvikle undervisningspraksisen gjennom hele yrkeskarrieren. Ingenting kan erstatte lærerens kompetanse og kontakten med den enkelte elev. Lærere som er faglig trygge, er også mindre bundet til faste opplegg og metoder. De kan variere og videreutvikle undervisningen og gi krevende oppgaver og utfordre elevene til abstrakt tenkning.

For å sikre en skole der elevene lærer mer vil Fremskrittspartiet fortsette satsingen på videreutdanning av lærere. Lærerløftet med sine tiltak og satsinger gir kvalitet, noe som etter vårt syn er viktigere enn kvantitet. Norske elever fortjener en best mulig skole. Det får de med Fremskrittspartiet og Høyre ved roret.

Audun Lysbakken (SV) []: Jeg ønsker å nevne et spørsmål til, i tillegg til det jeg tok opp i mitt hovedinnlegg. For når regjeringen ivrer etter å styrke opplæringen og styrke elevenes grunnleggende ferdigheter i lesing, skriving og regning, er det vanskelig å forstå at de samtidig har stoppet utviklingen av frivillige karakter- og læringsstøttende prøver i grunnskolen. Det er en direkte konsekvens av det såkalte effektiviseringskuttet, som i realiteten var en nedprioritering av bl.a. skole og helsevesen i budsjettforliket for 2017.

Gjennom systematisk skriveundervisning lykkes noen skoler med å utvikle elevenes skriveferdigheter. På grunnlag av arbeidet med og resultatene fra de nasjonale utvalgsprøvene i skriving har Skrivesenteret ved NTNU utviklet læringsressurser som er tilgjengelige for norske skoler for å utvikle skriveundervisningen og styrke elevers skriveferdigheter. Det viser at nasjonale utvalgsprøver og de frivillige karakter- og læringsstøttende prøvene i bl.a. skriving fungerer bra som et pedagogisk vurderingsverktøy for lærerne, og bidrar til at elevenes læringsresultater forbedres. Derfor mener vi det er uheldig at utvalgsprøvene i skriving ikke nevnes som en del av det nasjonale kvalitetsvurderingssystemet, og at de frivillige karakter- og læringsstøttende prøvene ikke prioriteres.

SV mener at alle nasjonale prøver skal være utvalgsprøver, og at kvalitetsvurderingssystemet først og fremst skal fungere som et pedagogisk vurderingsverktøy. I stedet ser vi altså at regjeringen prioriterer å videreutvikle et kvalitetsvurderingssystem mer basert på kontroll og rangering.

La meg avslutningsvis få komme med en kort refleksjon knyttet til forslaget om å lovfeste en plikt for skolene til å sørge for at elever som henger etter, får tilbud om intensivopplæring i lesing, skriving og regning. SV støtter det, men jeg synes samtidig det er viktig at vi reflekterer over potensialet for en utvikling der barn i stadig økende grad blir målt og veid og noen ganger funnet for lette. Det representerer i verste fall et forenklet syn på hvordan barn lærer og utvikler seg.

At 66 pst. av elevene som i dag får spesialundervisning, får den alene eller i små grupper, er dessverre en indikasjon på at den ordinære undervisningen i dag ikke godt nok evner å ivareta alle. Da må ikke svaret være å lage stadig flere spesialgrupper som fører til utenforskap, det må være å lytte til hva elever og lærere selv sier de har behov for, nemlig flere lærere og mer tid til hver enkelt elev, i kombinasjon med økt kompetanse, bl.a. innen spesialpedagogikk. Vi må ikke miste av syne målet om en inkluderende fellesskole, og kompenserende tiltak må ikke gå på bekostning av tiltak som kan styrke det ordinære opplæringstilbudet.

Henrik Asheim (H) []: Det var to ting som gjorde at jeg tegnet meg på nytt. Det ene er diskusjonen rundt kvalitetsvurderingssystemet og de nasjonale prøvene. For det er jo slik at både SV og Senterpartiet foreslår å gjøre om de nasjonale prøvene til utvalgsprøver, altså litt etter samme prinsipp som PISA-undersøkelsen, bare at man da mener at PISA-undersøkelsen kan man melde seg av, fordi den ikke er forskningsbasert, men man ønsker å gjøre om de nasjonale prøvene til den samme modellen som PISA-undersøkelsen er laget på. Det vil selvfølgelig også gjøre at denne grensen for nedre skolekvalitet vil miste en veldig viktig parameter, for hvis man gjør dette til utvalgsprøver, vil man ikke kunne bryte ned resultatene på skolenivå. Man vil heller ikke kunne gjøre det i mange kommuner som er mindre. Det igjen gjør at man ikke lenger vet godt nok hvor man skal sette inn ressursene.

Vi har havnet i en ganske spesiell situasjon nå, for hvis det blir sånn at SV og Senterpartiet subsidiært sikrer flertall for Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstres forslag om å beholde en nedre grense for skolekvalitet, men med flere kriterier, altså med flere indikatorer og mer rapportering, så betyr egentlig det at SV og Senterpartiet sikrer flertall i Stortinget for både å bevare den nedre grensen, som statsråden foreslår, og å pålegge Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen å pålegge norske kommuner og skoler å rapportere mer. Det blir jo da – vil jeg tro – stikk i strid med det man primært ønsket, som igjen betyr at man går i en motsatt retning av det man ville. SV har for så vidt allerede avklart at de kommer til å sikre flertall for et forslag som pålegger mer rapportering, men det kunne være greit å få vite om Senterpartiet også ønsker det, som da vil bety mer byråkrati, mer rapportering i skolen, med en grense for kvalitet som uansett blir vedtatt.

Martin Henriksen (A) []: Jeg måtte ha en kommentar til regjeringspartienes framstilling av egen innsats i denne saken.

På den ene sida er det gledelig at det kommer en melding om tidlig innsats i skolen. Det trengs. På den andre sida kommer den så sent at det først og fremst blir en bekreftelse på fire tapte år når det gjelder å gjennomføre tidlig innsats. Regjeringspartiene har helt siden de kom inn i regjeringskontorene, visst om tallene for frafall. De har vært klar over at for mange elever får hjelp altfor sent. De har sett tallene for spesialundervisning, som i altfor stor grad settes inn når elevene går i åttende, niende, tiende klasse, ikke i første, andre eller tredje klasse.

Regjeringas melding og tiltakene kommer faktisk så sent at det ikke vil få noen konsekvens for elevene som går i skolen, før etter at regjeringas fireårsperiode er over. For å bruke et av regjeringspartienes favorittuttrykk fra forrige stortingsperiode: Det er for lite, for sent.

Arbeiderpartiet har foreslått å satse på tidlig innsats flere ganger i løpet av perioden. Alle gangene har regjeringspartiene, Høyre og Fremskrittspartiet, stemt imot. De har stemt imot penger til tidlig innsats i de tre siste statsbudsjettene. De har stemt mot forslaget om lese-, skrive- og regnegaranti. De har argumentert mot Arbeiderpartiets ønske om flere lærere. De har dratt bena etter seg når det gjelder bemanningsnorm i barnehagen. De har argumentert mot satsing på SFO og aktivitetsskole, selv om elevene f.eks. i første klasse bruker nesten like mye tid på SFO som de gjør på skolen, og det er egentlig en ubrukt tid som kunne blitt brukt til å satse på tidlig innsats.

I dag kan vi lese kunnskapsministerens innlegg i VG om tidlig innsats. Der bruker han like mye tid på Arbeiderpartiet som han gjør på egen politikk. Han kritiserer bl.a. Arbeiderpartiet for forslaget om lærernorm, og sier at det ikke er sterkt nok, samtidig som han i samme innlegg slår fast at det viktigste ikke er flere lærere. Han snakker ut av begge munnviker samtidig.

Men det mest betegnende i innlegget er kunnskapsministerens syn på hva som kan karakteriseres som tidlig. I innlegget i VG skriver kunnskapsministeren: «Allerede i mars i år la jeg frem» stortingsmeldingen om tidlig innsats. «Allerede i mars», sier kunnskapsministeren, som har sittet i statsrådsstolen i tre og et halvt år før han klarer å komme med en helhetlig politikk for tidlig innsats, tre måneder før Stortinget er ferdig, og som behandles tre måneder før stortingsvalget. «Allerede i mars» er ikke tidlig – det er sent. Og for de tusenvis av elever som har gått gjennom skolen disse fire årene, er det altfor sent. Vi trenger en satsing på flere lærere, en norm for lærertetthet, lese-, skrive- og regnegaranti, avbyråkratisering av skoledagen og et løft for SFO og AKS. Samtlige tiltak har regjeringspartiene stemt mot eller er mot, men dette skal Arbeiderpartiet gjennomføre i regjering.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Takk for debatten. Anne Tingelstad Wøien tar opp dette med PPU og praktisk-estetiske fag. Det det ligger en åpning for, er at for dem som har en bachelorgrad i utøvende og skapende kunstfag og idrettsfag, holder det med en bachelorgrad. Men det har aldri vært snakk om at det generelt skal være en åpning for alle praktisk-estetiske fag. Det ville i så fall bety at vi har lavere standarder for de praktisk-estetiske fagene enn for de andre skolefagene. Det er ikke noen oppvurdering, det ville være en nedvurdering.

Så har vi den samme diskusjonen en gang til om firerkrav og lærerutdanning. Bare så tallene er klare: Antall studenter som møtte til GLU – altså grunnskolelærerutdanning – høsten 2016, er på nivå med 2012. Jeg vil fortsatt rekruttere flere, derfor er Kristelig Folkeparti med på bl.a. stort rekrutteringsstipend. Det er høyere enn det var i 2010 og 2011, litt lavere enn i 2013 og 2015.

Bare så det er sagt, er det også verdt å nevne at høsten 2016 hadde de søkerne som søkte seg til lærerutdanningen, bedre karakterer enn søkerne tidligere år. Det har vi grunn til å tro at vil gi bedre gjennomføring, og det er faktisk første gangen de som ble tatt opp på GLU 1–7, hadde inntakskarakterer over landsgjennomsnittet.

Så har representanten Lysbakken en god påminnelse, for i spesialundervisningen snakker vi om at segregering er et problem. Permanent nivåinndeling, som var Høyres politikk – i hvert fall at man skulle åpne for det i større grad – en gang på 1990-tallet, fungerer ikke. Det som derimot har god effekt, er å ha gruppeinndeling i kortere perioder. Men jeg er helt enig: Dette må ikke bli en ny spesialundervisningssegregering.

Når det gjelder diskusjonen om disse indikatorene, stiller representanten Asheim et betimelig spørsmål, men jeg må si jeg tolker stortingsflertallet veldig klart dit hen at man ikke ønsker at dette skal bety nye rapporteringer til kommunene eller skolene. I så fall er det greit om jeg blir korrigert på det.

Og så helt til slutt: Tidlig innsats-innsatsen vår startet jo ikke med denne stortingsmeldingen. Dette samler jo opp tiltak som er lagt frem i budsjett, som er blitt lagt frem også tidligere. Ikke minst er masterutdanning for lærere med muligheten til å spesialisere seg som begynnereksperter et kjempeviktig tiltak for tidlig innsats. 1 800 flere lærere, eller midler til 1 800 flere lærere, som Kristelig Folkeparti, Venstre og regjeringspartiene ble enig om, øremerket 1.–4. trinn og bygd opp over flere år, det er også tidlig innsats.

Det mest oppsiktsvekkende med Arbeiderpartiets lese-, skrive- og regnegaranti er egentlig to ting: Det første er at de fortsatt ikke har klart å forklare hva denne garantien er. Det andre er at de har klart å forklare det så dårlig at Arbeiderpartiets kommuner tydeligvis ikke følger opp. Man kan jo begynne å ordne i eget hus og se på hvorfor selv kommuner der Arbeiderpartiet har makten, ikke engang klarer å bruke opp lærerpengene de har fått av det borgerlige flertallet på Stortinget, til å ansette flere lærere i 1.–4. trinn.

Presidenten: Audun Lysbakken har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Audun Lysbakken (SV) []: Takk til statsråden for presiseringene knyttet til mitt siste innlegg, jeg er enig i det han sa.

Kort til representanten Asheims innlegg: Når vi går imot en såkalt nedre grense, er det fordi vi frykter den kan bidra til en ytterligere utvikling mot et for smalt kunnskapssyn i skolen, rangering og et for enkelt syn på kvalitet.

Så ønsker vi da, når vi ikke får flertall for vårt forslag om å avvise det, å bøte på det som best vi kan, med et noe bredere indikatorsett. Jeg har oppfattet det sånn fra regjeringen at disse indikatorene og denne ordningen ikke skal føre til en økt rapporteringsbelastning. Da forutsetter jeg at det er mulig å gjøre dette noe bredere, fortsatt uten å øke den samlede rapporteringsbelastningen for kommunene.

Så mener jeg at når regjeringen har lagt fram et forslag som vi mener er svært dårlig, så kan ikke Høyre angripe SV for subsidiært å stemme for et forslag vi mener er mindre dårlig, men heller ikke det sånn kjempebra.

Presidenten: Anne Tingelstad Wøien har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) []: Det blir liksom et valg mellom pest eller kolera, for det er jo som representanten fra SV sa, at vi har lagt fram et forslag selv der vi ber regjeringa om ikke å etablere en såkalt fast nedre grense for kvalitet i grunnskolen. Så ser jo vi også at det kommer til å falle. Da har vi altså valget mellom å stemme for Høyre og Fremskrittspartiets forslag eller for forslaget fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre. Da har vi også valgt å gjøre som SV, at vi sekundært og med stor uvilje stemmer for forslag nr. 3. Vi ønsker ikke at dette skulle vært gjort, vi mener det er feil bruk av ressurser, for vi vet at det kommer til å være mange folk som skal følge opp dette. Vi mener at pengene heller burde blitt brukt til å sørge for at vi har flere kvalifiserte lærere ute i den norske skolen, for det er det som er utfordringen for mange skoler i dag, at de ikke har tilgang på faglærte lærere.

Anders Tyvand (KrF) []: Når det gjelder firerkravet og rekruttering av lærere, synes jeg ikke statsråden burde slå seg til ro med at antall søkere nå er på nivå med 2012, 2010 eller hva han velger å sammenligne med. Det som er situasjonen, er at antall søkere gikk ned idet firerkravet ble innført. Det fortsetter å gå ned i år. Resultatet er at hundrevis av studieplasser på lærerutdanningene står tomme, samtidig som vi vet at hundrevis av ungdom ønsker å bli lærere, uten å komme inn på lærerutdanningen.

Dette er noe som også burde bekymre Arbeiderpartiet og representanten Tynning Bjørnø, som er redd for at vi i for stor grad aksepterer at ting går galt i skolen, i motsetning til i flytrafikken. Hvis vi skal hindre at det går galt i skolen, er det viktigste vi gjør, å sørge for at vi har nok lærere i skolen.

Så må jeg merke meg at statsråden trekker fram de øremerkede midlene til flere lærerstillinger i 1.–4. klasse, som Kristelig Folkeparti har forhandlet inn, som en del av regjeringens satsing på tidlig innsats i denne stortingsperioden – samtidig som han skriver i riksaviser at dette ikke er det viktigste vi gjør for å heve kvaliteten i skolen.

Jeg vil få takke for en god debatt om et viktig tema. Jeg tror vi deler veldig mange av de samme intensjonene, men vi er nok litt uenige om hva som er de viktigste virkemidlene for å løfte skolen, og for å sikre alle elever den hjelpen og oppfølgingen de har behov for.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 25.