Freddy André Øvstegård (SV) [14:18:56] (ordfører for saken): Jeg vil starte med å takke komiteen for et veldig godt og grundig samarbeid i denne saken.

Det har vært behov for en mer enhetlig og tidsriktig barnevernlov. Forslagene i lovproposisjonen er i hovedsak en oppfølging av barnevernslovutvalgets utredning, NOU 2016: 16. Enkelte av forslagene er en oppfølging av departementets høringsnotat om opplysningsplikten til barnevernet og høringsnotatet om kommunens ansvar for barn i utlandet og godtgjøring til bl.a. private parters vitner i fylkesnemnda.

Arbeidet skjer i to løp. Lovendringene som Stortinget nå behandler, følger opp enkelte av utvalgets forslag, slik at disse endringene kan tre i kraft tidligst mulig. Komiteen legger til grunn Norges folkerettslige forpliktelser, gjennom bl.a. FNs barnekonvensjon, om å sikre at alle barn i Norge skal beskyttes og gis omsorg, og at barns beste skal være et tungt hensyn i alle saker som omhandler barn.

I denne proposisjonen foreslås det å legge «kjærlighet» inn i formålsbestemmelsen i loven. Dette har vært et viktig tema for mange barn i barnevernet. Komiteens medlemmer er opptatt av ikke bare den viktige symbolske effekten av dette, men også av å gi kjærlighetsbegrepet innhold, noe som kan være vanskelig å måle, men som likevel er viktig. Det handler om å møte barn med varme i øyne, ord og kroppsspråk.

I proposisjonen foreslås det å gjøre barnevernsloven til en rettighetslov. Det støtter hele komiteen. Komiteens medlemmer ber også regjeringen – i noe ulik grad – om å vurdere en barnevennlig klageordning for å gjøre en slik rettighetslov sterkere.

Spørsmålet om rett til ettervern har også blitt løftet av flere høringsinstanser i forbindelse med behandlingen av proposisjonen, og hele komiteen merker seg at dette skal vurderes i departementet.

I proposisjon foreslås det en ny overordnet bestemmelse for barns rett til medvirkning, som hele komiteen støtter. Komiteen merker seg at tilsvarende endring ikke er foreslått når det gjelder § 6-3, en spesialbestemmelse om barns prosessuelle rettigheter ved rettslige og administrative avgjørelser. Komiteen merker seg videre at statsråden vil vurdere en endring i denne bestemmelsen i forbindelse med forslaget til ny barnevernslov, og vi støtter det.

Det foreslås i proposisjonen at barnevernets ansvar for å samarbeide med foreldre og barn tydeliggjøres. Dette støtter komiteen og viser videre til høringsinstanser som bemerker at det er barnevernets samarbeid med barna som må komme først, deretter foreldrene, og at dette bør tydeliggjøres i forskrift.

Det foreslås også at det skal tydeliggjøres å bruke slekt og nettverk ved fosterhjemsplassering. Det støtter komiteen og understreker at høringsinstanser bemerker at dette må skje hvis barnet ønsker det, og i samarbeid med barnet.

Videre foreslås det at barnevernsloven tydeligere skal gi føringer for oppfølging av barn og foreldre etter vedtak i barnevernet. Dette er viktig. Komiteen støtter dette og viser videre til uttalelser fra høringsinstanser som vil understreke at dette ikke må bety en dreining mot økt tilbakeføring som et mål i seg selv.

Komiteen merker seg endringer i bestemmelser som skal gi tydeligere krav til dokumentasjon generelt og spesielt av barns medvirkning, og støtter dette. Komiteen viser videre til høringsinnspill om § 6-3 a om at det bør komme fram at vurderingene av barns beste tar utgangspunkt i barnets tanker og synspunkter, at dette skal danne grunnlaget for beslutningene som tas, og at det skal dokumenteres.

Så kommer vi til at det tydeliggjøres i proposisjonen at kommunene har betalingsansvar for utgifter i fylkesnemnda, noe som generelt sett har støtte i komiteen. Men etter et møte mellom komiteen og ordførerne i Karasjok og Kautokeino, hvor majoritetsbefolkningen snakker samisk, merker vi oss at det vil gi store merutgifter til tolketjenester. Derfor fremmer hele komiteen forslag om at regjeringen skal vurdere om det fortsatt skal være kommunenes ansvar å dekke utgifter til tolk og sakkyndige som oppnevnes av fylkesnemndene, og komme tilbake til Stortinget på egnet måte.

Videre foreslås det i proposisjonen at bestemmelsene om opplysningsplikten til barnevernet skal gjøres enklere og tydeligere. Komiteen merker seg høringsinstanser som stiller spørsmål ved om bruken av ordet «alvorlig» i «alvorlig omsorgssvikt» i § 6-4 a kan bidra til det motsatte ved å heve terskelen for melding og skape usikkerhet om noe er alvorlig nok.

Videre viser vi til høringsinstanser som understreker at også opplysningsplikten må håndteres i samarbeid med barna, og vi viser til slutt til at høringsinstanser og lovutvalget fraråder å bruke begrepet «atferd» i barnevernsloven, da dette gir uttrykk for et foreldet barnesyn. Vi merker oss at begrepet er fjernet de fleste steder, og støtter det, men ikke i ny § 6-4.

Freddy André Øvstegård (SV) [14:24:00]: Ja.

Kari Henriksen (A) [14:24:19]: Endringene i denne loven dreier seg om å styrke rettssikkerheten til dem som får hjelp i barnevernet, og ivareta på en bedre måte at alle barn har en egen stemme, og at de har en flokk de hører til i. Det er bra.

Jeg viser ellers til saksordførerens grundige redegjørelse, og vil bare ta opp noen enkelte poenger knyttet til Arbeiderpartiets mening i saken. Det dreier seg om brukerperspektiv, kunnskap og økonomi.

Arbeiderpartiet er tilfreds med at brukerperspektivet er styrket. De fleste høringsinstansene var tydelige i sitt budskap om dette. Forandringsfabrikken var blant de tydeligste, men også Barneombudet, UNICEF og de ansattes organisasjoner pekte på hvor viktig dette er. Arbeiderpartiet mener det er nødvendig å bygge opp gode relasjoner også til foreldre og nettverk i hele perioden det gis hjelp fra barnevernet.

Barn er selvstendige personer, og de hører til i en flokk – familie, fosterfamilie, venner, klasse, naboer og andre. De hører til et sted. Selv om det stedet de hører mest til, deres egen familie, svikter, har de bånd og relasjoner som skal håndteres. Denne loven legger bedre til rette for dette.

Arbeiderpartiet har pekt på overgangen fra barn til voksen og behovet for nettverksarbeid og gode overganger for barna til å bli en selvstendig voksen, altså ettervern. Barn og unge har selv bidratt med å sette kjærlighet på dagsordenen i behandlingen av denne saken. Å imøtekomme det er ikke enkelt formelt og juridisk, men menneskelig er det legitimt og nødvendig. Vi mener også det bør vurderes å ha en lavterskel klageordning for barn – det vil være en naturlig oppfølging av lovteksten.

Kunnskap handler om å vite at den beste forebyggingen skjer andre steder enn i barnevernet – barnehage, skolehelsetjeneste, fellesskole, at foreldre har arbeid, og at de ikke trenger å bekymre seg over hvordan de skal få hjelp for sine sykdommer og til livsopphold hvis de blir arbeidsledige eller syke. Det er god forebygging.

I dag opplever for mange barn, for mange familier og for mange samarbeidende instanser at det er svikt i samhandlingen dem imellom. Kunnskap og samarbeid krever også formell kunnskap om organisering, lovverk, forskrifter og kjennskap til eksisterende tiltak i kommunen. Det er behov for mer kompetanse, men vi skal ikke underslå at det faktisk er mye kompetanse i barnevernet allerede. Denne kompetansen utvikles gjennom praksis. Erfaring fra barn og foreldre som bidrar til at man vet når prosedyrer, rutiner og regler skal avvikes for nettopp dette barnet eller denne familien, er kanskje den viktigste kunnskapen tjenesten kan ha.

Jeg har møtt mange ansatte med et brennende hjerte og en klok hjerne som på unikt vis når fram til barn og foreldre i de vanskeligste sakene, og jeg har møtt mange barn som har møtt sånne ansatte. Men det er barn og familier som ikke møter et slikt barnevern. Arbeiderpartiet har derfor vært opptatt av at det bl.a. skal være kompetanse om forskjellige etniske kulturer tilgjengelig i barnevernet. Det gjelder også samisk kultur, noe som egentlig skulle være unødvendig å påpeke, men det er viktig at det blir slått fast. Det er positivt at hele komiteen slutter seg til merknader om at etnisk kultur skal være tilgjengelig i barnevernet. Det er for mange som ikke har etnisk norsk oppdragererfaring, og som opplever større utfordringer i å møte barnevernet enn norske barn og familier.

Så litt om økonomi. I alle mine innlegg i dag har jeg snakket om økonomi, for prioriteringer handler ikke bare om lovverk, det handler også om å følge opp med økonomiske prioriteringer. Og som salen her er godt kjent med, har Arbeiderpartiet hatt kritiske innvendinger til hvordan det blir fulgt opp når det gjelder økonomi. For eksempel handler det ikke bare om kunnskap, det handler også om tid, og det handler om grunnbemanning. Det barna etterlyser, er å bli lyttet til, at noen tar seg tid.

KS har uttrykt bekymring for økonomien, og Arbeiderpartiet stiller seg bak denne bekymringen. Det blir en oppgave for regjeringen å vise at de tar feil.

Når det gjelder stemmeforklaring, tar jeg opp vårt forslag. Så vil jeg bare si at vi ikke er uenige i en del av de forslagene som Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti står bak i saken om endring av ordlyd i enkelte paragrafer, men vi har valgt ikke å støtte disse fordi vi mener at vi ikke har et godt nok rettslig grunnlag til å vurdere konsekvensene av endringene.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) [14:29:41]: En av de første bøkene jeg leste selv, var Gabriel Scotts «De vergeløse». Scotts skildringer av de undertrykte barnehjemsbarnas grusomme skjebne gjorde enormt inntrykk på meg. Heldigvis har veldig mye endret seg siden tilstandene tidlig på 1900-tallet som beskrives i den boka. FNs barnekonvensjon, Grunnloven og barnevernsloven sikrer barns rettigheter til omsorg og beskyttelse. I dag vedtar vi nye, viktige endringer i barnevernsloven. Takk til saksordføreren og til komiteen for ryddig og godt arbeid.

54 620 barn fikk hjelp fra barnevernet i 2016. Barnevernet har en av samfunnets aller viktigste oppgaver. Derfor er det også så viktig at vi alltid leter etter forbedringspotensial i tjenesten. Selv den dyktigste fagperson trenger kompetanseheving, trenger å være en del av et sterkt fagmiljø med faglig kontinuitet og må gis mulighet for faglig utvikling. Vi har stor respekt for dem som jobber i barnevernet. Vi har også stor respekt for de familiene som sliter, de som trenger hjelp, og de som opplever å bli revet fra hverandre. Det er mange parter i en barnevernssak, men hovedpersonen er barnet. Samfunnets oppgave er å se hvert enkelt barn som et selvstendig individ med helt egne rettigheter og muligheter.

Med Høyre i regjering er det kommunale barnevernet styrket betydelig – med penger og flere stillinger. I slutten av 2016 var det 932 flere stillinger i det kommunale barnevernet enn i 2013. Det er flere ansatte som har tid til å snakke med barn, til å trygge barn og til å hjelpe familiene. I tillegg vet vi at kommuneøkonomien har blitt betydelig styrket og gitt handlingsrom for gode prioriteringer i kommunene, og at mange har prioritert barnevern.

I fjor vedtok Stortinget en viktig barnevernsreform som skal gi bedre hjelp der barn bor. Flere barn og familier skal få rett hjelp til rett tid. Vi skal styrke kommunenes muligheter til forebygging og tidlig innsats, og kommunene skal gis økt ansvar og større frihet til å velge hvilke tiltak de mener er best for barna.

Barnevernet møter ofte barn og familier som er i krise. For at barna, foreldrene og samfunnet ellers skal ha tillit til avgjørelser og tiltak som iverksettes, og for at de ansatte skal kunne trives i en svært krevende jobb, er det viktig at kompetansen og fagkunnskapen er solid. Derfor forbedrer regjeringen nå grunnutdanningene og styrker tilbudet om masterutdanninger, slik at flere kan starte i jobben med de nødvendige faglige kvalifikasjonene. Det skal innføres kompetansekrav og autorisasjon i de kommunale barnevernstjenestene. Kompetansehevingen skal skje i hele landet. Den nye regjeringen viser sterke ambisjoner for barnevernet i Jeløya-plattformen. Samarbeidet mellom barnevernet og helsesektoren bedres. Det skal hjelpe barn i barnevernet som sliter med at vonde opplevelser kan gå over i kroniske psykiske plager.

Regjeringen har varslet at den vil fremme for Stortinget en ny og revidert barnevernslov i denne perioden, men allerede i dag vedtar vi viktige endringer som kunne gjennomføres raskt og før den store revisjonen. Det er gledelig at flertallet i komiteen gir støtte til de endringene regjeringen foreslår.

Barn og foreldres rettssikkerhet er viktig. Vi endrer nå lovene ved å bedre barnevernstjenestens saksbehandling og styrke barneperspektivet i loven. Vi lovfester barns rett til nødvendige barnevernstiltak og rett til medvirkning. Vi må også sikre oss at folk som er bekymret for et barn, melder fra til barnevernstjenesten. Derfor gjør vi nå reglene for opplysningsplikt klarere.

Den viktigste jobben gjøres likevel ute i kommunene – i de viktige møtene mellom de små menneskene som trenger hjelp, og de voksne som skal hjelpe. Da er det viktig for meg og mange andre at ordet «kjærlighet» tas inn i barnevernslovens formålsbestemmelse. Jeg har flere ganger møtt Annika, Fredrik og mange av ungdommene som har mye erfaring med å være barn i norsk barnevern. Det er Barnevernsproffene i Forandringsfabrikken, og de har etterlyst et barnevern som arbeider mer og tydeligere med kjærlighet. Med kjærlighet mener de først og fremst menneskevarme, gjennom varme øyne, varmt kroppsspråk, varme ord – og at voksne lytter for å prøve å forstå dem helt til bunns. Kanskje er en av våre viktigste oppgaver å sørge for at barn som aldri har opplevd kjærlighet, skal få mulighet til å oppleve det?

Morten Wold (FrP) [14:34:49]: Noen av de vanskeligste sakene vi får henvendelser om, er enkeltsaker i barnevernet. Alle representanter i denne sal som noen gang har fått en telefon fra et fortvilet barn eller en ungdom, en fortvilet mor eller far, eller fortvilet familie og slekt, vet at barnevernssaker kan være hjerteskjærende. Selv engasjerte jeg meg i det lokale barnevernet i kommunen der jeg bor, Modum kommune, hvor det var utfordringer i tjenesten. Det førte til et vell av henvendelser, ikke bare lokalt, men faktisk fra hele landet. Jeg ante egentlig ikke helt hva jeg hadde pirket borti. Sånn sett har jeg fått min dose med henvendelser over flere år, og en del av dem er egentlig helt skremmende.

Vi som sitter her, er enkeltmenneskenes ombudsmenn og -kvinner. Derfor er det viktig at vi tar oss tid til å høre på dem som henvender seg til oss med sine historier. Som sagt er noen av historiene grusomme. Noen av historiene etterlater oss med følelsen av at noen der ute har det vondt, uten at vi selv helt vet hva som egentlig har skjedd. Men vi vet at selv om barnevernet gjør mye bra, gjør de også fullstendig feilvurderinger og beslutninger som fremfor å hjelpe, faktisk ødelegger både barn og foreldre. Dessverre er ikke erkjennelse av egne feil barnevernets sterke side, og derfor avløses ofte en feil av en ny, og familier blir værende i en evig runddans og kamp mot det uangripelige barnevernet.

Ofte dreier historiene seg om at enkeltmennesker ikke føler at deres rettssikkerhet i møte med barnevernet blir ivaretatt. Det er nettopp i slike tilfeller vi som ombudsmenn og -kvinner kan gjøre noe. Vi har et ansvar for å gi barn og foreldre den aller beste rettssikkerhet i barnevernssaker. Det finnes også flere organisasjoner som jobber for bedre barnevern. Jeg vil spesielt trekke frem Forandringsfabrikken, som også er nevnt her før i dag. Dette er tidligere barnevernsbarn som gjennom sine individuelle historier klarer å gi oss gode og konkrete råd. De peker på måter loven kan gi både barn og foreldre et bedre barnevern.

I dagens sak er det mange gode forbedringer. Jeg kunne nevnt mange. Jeg regner det f.eks. som en seier at barnevernet nå blir pålagt samarbeid med barn og foreldre. Det blir også pålagt å legge til rette for bruk av familieråd ved vurdering av bosted i familie eller nettverk. Disse to forbedringene, sammen med mange flere, vil forhåpentligvis gjøre at barn og foreldre får bedre barnevernstjenester, og ikke minst at de opplever tjenestene de får, som mindre dramatiske og mer hjelpsomme.

Barna er vår fremtid. Både barna og deres foreldre fortjener å bli møtt med respekt av barnevernet.

Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) [14:38:25]: Å forbedre barnevernsloven er en viktig sak – og en omfattende og kompleks sak. Jeg har måttet bruke en del tid på å lese meg opp og på å besøke ulike barnevern i ulike kommuner, og jeg har blitt utrolig interessert i saksfeltet på veien. Godt er det da at jeg og Senterpartiet stort sett er enige i de fleste lovendringene som departementet foreslår.

Det er riktig på så mange plan at barnevernsloven blir en rettighetslov for barn, og at barna nå også får rett til medvirkning og informasjon om sin sak. Og det er helt klart riktig å tydeliggjøre barnevernets ansvar for å samarbeide og følge opp barnet og dets foreldre. Ikke minst er jeg begeistret for at kommunene nå får en plikt til å vurdere bruk av foreldreråd eller andre nettverk rundt barnet ved fosterhjemsplassering.

Etter å ha besøkt barnevernet i Kongsberg, som kan vise til svært gode resultater ved å benytte seg av en slik foreldrerådsmodell i mange saker, er jeg ikke i tvil om at dette er en god lovendring. Men også i Kongsberg var man tydelig på at det absolutt finnes en del situasjoner der det aller beste for barnet er å ikke ha noe med nær- eller storfamilien å gjøre. Derfor er jeg glad for at fokuseringen på barnets beste styrkes veldig tydelig i det nye lovverket.

Vi i Senterpartiet mener det er områder hvor den nye barnevernsloven kunne vært ytterligere forbedret. Vi har fremmet noen forslag som jeg hadde ønsket at flere partier kunne vært med og støttet – som det å sette begrensninger for hvor mange ganger et enkelt barn kan flyttes mellom ulike barnevernstiltak, og ikke minst vårt forslag om at lovverket bør tydeliggjøre at såkalte enetiltak for barn i barnevernsinstitusjoner ikke skal forekomme, så fremt det ikke i helt spesielle tilfeller vurderes som barnets beste.

La oss ikke glemme de tragiske utfallene vi har vært vitne til som følge av at systemet har sviktet barnevernsbarn, hvor bl.a. bruk av enetiltak ikke har vært bra, f.eks. i forbindelse med det fatale knivdrapet på Sørlandssenteret i fjor sommer. Den 16 år gamle jenta som knivstakk, var på enetiltak. Både Barneombudet og barnevernsbarn som har vært på enetiltak, advarer mot det.

Ellers har vi et forslag om å innføre et nærhetsprinsipp i barnevernet, da vi mener at nærhet er altfor lite vektlagt. To av ti barn plasseres utenfor egen region. Denne praksisen viser at hensynet til produktivitet og kostnadsutnyttelse av institusjonsplasser prioriteres foran barns behov for å være tilknyttet hjemstedet, ofte i strid med hensynet til barnas beste. Dessuten er det dyrt for kommunene, som VG nylig avdekket at sliter med nettopp oppfølging av fosterhjem.

I går lærte jeg i barnevernet i Nordre Land at det er utrolig krevende å ha barn spredt i fosterhjem over hele landet. Jeg ble styrket i troen på at et forsterket regelverk om plassering i nærområdet vil være det beste, bl.a. fordi det også vil måtte føre til økt oppmerksomhet og ressurser til rekruttering av flere fosterhjem, noe som trengs.

Jeg synes selvfølgelig det er beklagelig at jeg ikke får støtte fra de andre partiene til disse forslagene, men jeg har forståelse for argumentasjonen for det og håper derfor at vi sammen kan jobbe mer med disse når resten av barnevernsloven skal behandles. Da håper jeg det også blir flertall for skikkelig ettervern.

Ellers må jeg si jeg synes det er underlig at Senterpartiet er alene om å ville erstatte begrepene «atferdsvansker» og «utpreget normløs atferd» med en bedre og mer formålstjenlig ordlyd. Barnevernslovutvalget foreslo dette i utredningen sin, bl.a. basert på mange høringsinnspill. Kristelig Folkeparti og SV går inn for denne endringen i § 6-4, men i de andre særlovene som bruker samme ordlyd, går de ikke inn og endrer det, sånn som oss. Det synes jeg er litt uforståelig.

Selv om vi nok blir alene om å stemme imot endringen av § 9 første ledd annet punktum, er jeg skikkelig fornøyd med at hele komiteen stiller seg bak mitt og Senterpartiets forslag om at regjeringen må se nærmere på om det virkelig skal være slik at kommunene må dekke utgiftene til tolk og sakkyndige i fylkesnemnda. Utfordringene med dette ble ikke minst belyst da vi nylig besøkte Kautokeino og Karasjok på komitéreise. Sametinget var også opptatt av det, og de har i tillegg gitt oss innspill i siste indre på at urbefolkningens perspektiv burde fått litt mer rom i de endringene vi gjør i barnevernsloven i dag. Det støtter jeg Sametinget i.

Men jeg ser fram til å få regjeringens forslag til endring, både når det gjelder bekostning av sakkyndig og tolk, og også forhåpentligvis ved at de kommer med et forslag om å styrke det samiske perspektivet når de og vi senere skal ta tak i hele barnevernslovverket.

Med det tar jeg opp våre forslag.

Grunde Almeland (V) [14:43:40]: I dag gjør vi noe veldig viktig – endringene i barnevernsloven markerer et skifte i synet på våre mest utsatte barn. Endelig får vi en barnevernslov som gir barna rettigheter, ikke bare staten plikter. Det understreker hvem dette egentlig handler om, og hvem vi faktisk skal hjelpe. For Venstres del kan vi trekke trådene ganske langt tilbake – ja, kanskje tilbake til de Castbergske barnelover. Vi har lenge ment at det er viktig å sørge for at barn i sårbare situasjoner har sterke rettigheter. Venstre har lenge ment at barns rett til hjelp bør være lovfestet. Vi ser at man på andre områder har rettigheter, på helseområdet har man f.eks. pasientrettigheter. Da må det nesten anses som en forglemmelse at vi ikke tidligere har klart å anerkjenne at barnevernsloven bør være en rettighetslov. Nå blir barnevernsloven nettopp det, og da styrker vi rettsvernet for våre mest sårbare unge.

Det er mange endringer i denne loven som man gjerne kunne trukket fram, men for meg er det viktig spesielt å sette lyset på noen av de endringene som styrker rettighetene til barna om å bli hørt. Når vi får henvendelser om saker i barnevernet, er det ganske sjelden at de kommer fra dem det faktisk handler om, for barns stemmer har lett for å bli oversett. Endringene i loven betyr at barn som er i kontakt med barnevernet, får en sterkere rett til å bli hørt og i større grad skal få være med og bestemme i de avgjørelsene som gjelder dem selv. Jeg kan ikke få uttrykt klart nok hvor viktig det er å ta barna på alvor og la dem få medvirke i det som kanskje er de tøffeste prosessene de skal igjennom i livet.

Noen synes det høres komplisert ut at barn i barnevernet skal møtes med kjærlighet. Nei, kjærlighet er ikke alltid enkelt, juridisk er det kanskje heller ikke så enkelt å tolke helt presist, likevel mener jeg at kjærlighetsbegrepet er viktig. For er det noe vi alltid skal strebe etter, så er det at hvert enkelt barn i dette landet får oppleve kjærlighet. Dette er også å vise barnas rett til å bli hørt i praksis.

Som flere andre representanter har gjort tidligere, vil jeg også trekke fram Forandringsfabrikken, altså de barn og unge som med erfaring fra barnevernet lenge har kjempet for nettopp å få inn ordet «kjærlighet» i formålsbestemmelsen. Når det er svært viktig for dem, bør det også være viktig for oss. Det sender et tydelig signal om at vi lytter til dem det faktisk gjelder.

Vi kan ikke godta flere tragedier. Vi kan ikke ha flere saker om systemsvikt. Fra nå av skal det alltid dokumenteres skriftlig når man henlegger meldinger. Det gir oss en ekstra sikring. Endringene som nå gjøres, er et godt grunnlag for å bedre det som for mange er en veldig vanskelig situasjon. Kanskje kan de endringene vi gjør her nå, med å rettighetsfeste barnevernsloven, også bidra til at en prosess som for mange kan framstå ganske lukket, blir mer åpen.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [14:48:12]: «Tungen har makt over død og liv», står det skrevet i en kjent og kjær bok. Det kan høres voldsomt ut, men ord betyr faktisk noe. Derfor er Kristelig Folkeparti glad for at departementet har valgt å inkludere begrepet «kjærlighet» i forslaget til ny formålsparagraf i barnevernsloven. Selv om denne endringen ikke i seg selv innebærer nye juridiske rettigheter for barna, sier ordene noe om hva barnevernsloven og barnevernsinstitusjonene handler om, nemlig at alle barn fortjener å bli møtt med trygghet, kjærlighet og forståelse.

Spesielt er dette viktig for barn som har blitt sviktet igjen og igjen av personer de skulle kunne ha full tillit til. For disse barna kan det være livsviktig at de møtes på en god måte av systemet, av barnevernet.

Alle barn har rett til en trygg barndom. Det er det heldigvis bred enighet om, også i dette rommet. Med tanke på den tverrpolitiske enigheten på feltet mener Kristelig Folkeparti at det også burde vært større vilje til å gjøre budsjettprioriteringer og tidsallokeringer fra øverste til nederste nivå for å styrke barnas rett til en trygg barndom. Det var derfor oppmuntrende at alle de fire statsrådene som var innkalt til interpellasjon 13. februar i år for å debattere opptrappingsplanen mot vold og overgrep, understreket at dette var et prioritert område for dem. Disse barna har ikke tid til å vente.

Lovendringene som foreslås i Prop. 169 L er et lite steg i riktig retning, men det er fortsatt et godt stykke igjen. Nylig kunne vi lese i VG at fosterhjemsbarn ikke får den oppfølgingen de har krav på. Flere kommuner begrunner dette med at de mangler tilsynsførere og ressurser. Kristelig Folkeparti har stilt et skriftlig spørsmål til barne- og likestillingsministeren om hvordan departementet skal sørge for at alle fosterhjemsbarn blir fulgt opp slik de har rett til. Det er bra at departementet i denne proposisjonen vektlegger at barns stemme skal høres mer, med tanke på fosterhjemsplasseringer, men vi kan uansett ikke overlate disse fosterfamiliene til seg selv etter at barnet er plassert der. Både for barnets og for fosterfamiliens del er oppfølgingen helt nødvendig.

Den andre foreslåtte lovendringen jeg vil peke på – som er en oppfølging av anmodningsvedtak 598 av 25. april i fjor – handler om å tydeliggjøre opplysningsplikten. Sammen med meldeplikten og avvergingsplikten utgjør denne plikten et viktig vern for utsatte barn. Vi vet nemlig at barn som er utsatt for vold og overgrep, som oftest er avhengig av voksne som ser signalene, som bryr seg, og som våger å gripe inn og si fra. Men usikkerhet rundt hva disse pliktene egentlig innebærer, når de er gjeldende, og når de eventuelt trumfer andre plikter, som taushetsplikten, kan hindre at flere barn blir reddet ut fra uutholdelige situasjoner. Derfor har Kristelig Folkeparti gjentatte ganger etterlyst veiledere på ulike felt og nivå som kan bidra til økt trygghet til å melde fra ved mistanke om at barn blir utsatt for vold og/eller overgrep.

Kristelig Folkeparti mener at her må hensynet til barnas beste veie tyngst. Derfor foreslår vi – sammen med Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti – å fjerne eventuell tvil om hvorvidt situasjonen er alvorlig nok til å meldes fra om, i § 6-4 første ledd bokstav a. Flere høringsinstanser har nettopp meldt bekymring for at ordlyden kan føre til det motsatte av det som er intensjonen med paragrafen, nemlig at terskelen for å melde fra blir høyere i stedet for lavere. Vi reagerer på at regjeringspartiene i innstillingen svarer på forslaget vårt om å endre ordlyden i denne paragrafen med å henvise til at foreldrene kan kvie seg for å ta opp personlige forhold, f.eks. med læreren eller med legen, av frykt for at disse vil formidle opplysningene videre, uten deres samtykke. Denne problemstillingen mener vi vil være der uansett. § 6-4 handler om at opplysningsplikten må tydeliggjøres, og at terskelen for å si fra om bekymringsverdige forhold skal senkes. Dette er ikke primært en paragraf som skal senke terskelen for foreldrene til å ta opp utfordringer med læreren eller legen.

Barn som er utsatt for vold og overgrep, fortjener å bli møtt av voksne i barnehage, i skole og i helsevesen som våger å se deres smerte, og som har kompetanse og kunnskap nok til å si fra og hjelpe dem på best mulig måte. En tydeligere opplysningsplikt er derfor viktig i så måte.

Statsråd Linda C. Hofstad Helleland [14:53:34]: Jeg er glad for at Stortinget i dag behandler denne proposisjonen, en proposisjon som følger opp sentrale forslag fra barnevernslovutvalgets innstilling, NOU 2016: 16, Ny barnevernslov – sikring av barnets rett til omsorg og beskyttelse.

Proposisjonen inneholder også lovforslag fra to høringsnotater utarbeidet av Barne- og likestillingsdepartementet. Flere forslag i proposisjonen skal bidra til å styrke barnets stilling i barnevernssaker. Andre forslag er særlig rettet mot å bedre barnevernstjenestens saksbehandling og å øke rettssikkerheten til barn og foreldre i barnevernssaker.

Regjeringen arbeider med å følge opp resten av barnevernslovutvalgets innstilling, og tar sikte på å fremme en lovproposisjon til Stortinget når vi har gjennomgått alle de forslagene og endringene som det er behov for å ta opp, og som ikke er nevnt i denne delen. Jeg mener forslagene i denne proposisjonen som nå er til behandling, ikke burde avvente en fullstendig gjennomgang av barnevernsloven. Det var derfor veldig viktig av min forgjenger å legge frem denne saken for Stortinget så raskt som mulig, og jeg er veldig glad for at dette får så bred oppslutning, og at innstillingen til denne proposisjonen vedtas i dag.

Barnet er hovedpersonen i barnevernssaker, og jeg mener det er på tide at barnevernsloven blir en rettighetslov for barn. Jeg foreslår derfor å lovfeste at barn har rett til nødvendige tiltak fra barnevernet når lovens vilkår er oppfylt. Forslaget kan bidra til at flere barn og foreldre blir bevisste de rettighetene og derfor oppsøker hjelp.

Som komiteen understreker, har forslaget en viktig pedagogisk og symbolsk funksjon, spesielt fordi det tydeliggjør at barn er subjekter med egne rettigheter til omsorg og beskyttelse. Jeg merker meg samtidig komiteens oppfordring om å vurdere lovendringene for å gi rett ettervern frem til fylte 25 år. Jeg vil vurdere behovet for regelverksendringer på ettervernsområdet i arbeidet jeg gjør med del 2 av ny barnevernslov.

Jeg merker meg også at komiteen er opptatt av barns klagemuligheter, og departementet har hatt dialog med brukerorganisasjonene for nærmere å konkretisere barns behov for å klage på barnevernstjenestene. Helsetilsynet har også kommet med forslag til hvordan det kan bli enklere å klage for barn som er i kontakt med barnevernet, og dette er derfor et forslag som vi jobber videre med.

Barns rett til å bli hørt fremgår av FNs barnekonvensjon og Grunnloven, i tillegg til at det er bestemmelser om medvirkning i barneloven. Likevel viser tilsyn og undersøkelser at barn medvirker i for liten grad i barnevernssaker. Jeg foreslår å presisere i lovens innledende kapittel at barn har en selvstendig rett til å medvirke under hele forløpet i en barnevernssak.

Det er viktig at dette ikke bare blir nevnt i festtaler eller i loven, men at det faktisk er det som praktiseres der ute i barnevernet, og at barns stemme blir tatt med og blir vurdert. Jeg er derfor også veldig glad for at komiteen er så opptatt av det perspektivet.

Videre foreslår regjeringen å lovfeste at det skal fremgå av barnevernstjenestens og fylkesnemndas vedtak hva som er barnets synspunkt, hvilken vekt barnets mening er tillagt, og hvordan barnets beste er vurdert. Samlet sett skal forslagene bidra til å øke medvirkningen og bedre beslutningsgrunnlaget, og til at det tas riktigere avgjørelser, til barnets beste.

Det foreslås i loven å innta i formålsbestemmelsen at loven skal bidra til at barn møtes med trygghet, kjærlighet og forståelse. Det er et viktig forslag, særlig for BarnevernsProffene i Forandringsfabrikken, som flere representanter har vært inne på. Forslaget skal signalisere en forventning om hvordan ansatte skal møte barn i barnevernet. Jeg håper dette er med og bidrar til et skifte, og at dette er en markering av hvordan barn skal møtes av barnevernet.

Barn og foreldre må behandles hensynsfullt og med respekt, og det skal tas hensyn til familienes språklige, religiøse og kulturelle bakgrunn. Derfor er jeg glad for at vi gjør presiseringer i så måte.

Jeg ser frem til å følge opp resten av barnevernslovutvalgets forslag og komme tilbake til Stortinget med forslag til ny barnevernslov.

Freddy André Øvstegård (SV) [15:05:14]: Det meste i denne proposisjonen er det stor tverrpolitisk enighet om, og SV gir også gjerne skryt til regjeringen når det gjelder mange av disse bestemmelsene. SV peker likevel på noen områder hvor proposisjonen henger etter. Noen av områdene merker en samlet komité seg, og det er vi veldig glade for, mens på andre områder fremmer SV forslag i dag.

Ett av de områdene er retten til ettervern, som vi har diskutert litt. I dag mister vi mange av de aller mest sårbare blant oss når de fyller 18 år. Barnevernsbarn sier at mange etter lang tid i barnevernets omsorg ikke vil ha noe med barnevernet å gjøre lenger når de fyller 18 år, men så oppdager mange raskt at de trenger mer hjelp og oppfølging, at de trenger ettervern selv om de ikke trodde det fra starten. Derfor foreslår SV rett til ettervern fram til fylte 25 år, med mulighet for ungdommene til å ombestemme seg hvis de først har sagt nei, for overgangen fra ungdomstid og barnevernets omsorg til selvstendighet kan være en tøff overgang, som mange trenger hjelp med. Mange av disse ungdommene går uansett over til et offentlig hjelpetilbud i løpet av en viss tid. Da mener vi det er like greit at barnevernet, som kjenner barnet og historikken, kan være på plass med én gang og lette overgangen.

Et annet viktig område der SV vil gå lenger for å styrke hensynet til barns beste, er klageordningen. I dag har barn i barnevernet en veldig svak klagemulighet, som ikke er tilpasset barn. Barnevernsloven blir i dag en rettighetslov – det støtter vi – men skal en rettighetslov være reell, må det også være en reell klageordning. Derfor går vi lenger enn resten av komiteen i å be om en mer barnevennlig klageordning.

SV foreslår i dag også å styrke barns rett til medvirkning på flere områder i loven. Proposisjonen foreslår en ny overordnet bestemmelse om barns medvirkning, men denne bestemmelsen gjelder ikke overalt i proposisjonen. Derfor foreslår SV en sterkere rett til medvirkning i hele loven, også når det gjelder prosessuelle rettigheter, når det gjelder plassering i fosterhjem, og når det gjelder dokumentasjon.

Til slutt må jeg ta opp de økonomiske og administrative konsekvensene. Departementet mener lovendringene ikke vil gi noen slike konsekvenser. Men vi er bekymret, for allerede i dag rapporterer 80 pst. av de barnevernsansatte at de har for mange saker til å gjøre en god nok jobb. Hvis hensynet til barns beste skal bli ivaretatt, må det være nok trygge, kompetente ansatte på jobb som kan gi omsorg. Derfor mener SV det er behov for en ny, øremerket opptrappingsplan på 250 mill. kr mer i året for å øke bemanningen. All velferd handler til syvende og sist om mennesker, mennesker som gjør en jobb og gir omsorg. Skal vi styrke barnevernstjenesten, trengs det flere mennesker på jobb.

Marianne Haukland (H) [15:08:17]: Under behandlingen av denne loven var familie- og kulturkomiteen på komitéreise i Finnmark. Der fikk komiteen en redegjørelse av ordfører Johan Vasara i Kautokeino kommune om de særskilte kostnadene som samisktalende kommuner har bl.a. når de fører saker i fylkesnemnda. Kommuner med samisk som majoritetsspråk, Kautokeino og Karasjok, har spesielle kostnader til tolk for at de skal kunne bruke sitt språk i fylkesnemnda. Disse kommunene bruker samisk daglig, også i saksbehandling og behandling av barnevernssaker. Fordi Norge har forpliktet seg til å ivareta det samiske språket og kulturen, er samisk språk som administrasjonsspråk viktig. Derfor mener jeg og komiteen at det er riktig at vi i oppfølgingen av denne loven ber regjeringen komme tilbake til Stortinget på egnet måte, der kommunenes betalingsansvar for utgifter til tolk i saker i fylkesnemnda blir sett nærmere på.