Stortinget - Møte mandag den 7. mai 2018

Dato: 07.05.2018
President: Tone Wilhelmsen Trøen
Dokumenter: (Innst. 242 S (2017–2018), jf. Dokument 8:110 S (2017–2018))

Innhold

Sak nr. 5 [14:17:05]

Innstilling fra familie- og kulturkomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Anette Trettebergstuen og Geir Jørgen Bekkevold om en mer ansvarlig spillpolitikk (Innst. 242 S (2017–2018), jf. Dokument 8:110 S (2017–2018))

Talere

Presidenten: Etter ønske fra familie- og kulturkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det – innenfor den fordelte taletid – blir gitt anledning til fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Tage Pettersen (H) [] (ordfører for saken): La meg innledningsvis få takke komiteen for samarbeidet. Jeg vil også benytte anledningen til å takke alle dem som har bidratt med innspill til komiteen.

Komiteen er enig med forslagsstillerne i at det i Norge er lang tradisjon for en ansvarlig pengespillpolitikk. Enerettsmodellen står sterkt i Norge, og en samlet komité er opptatt av at det er viktig å føre en politikk som legger til grunn det sosiale ansvaret og hensynet til spilleavhengige, samtidig som man vektlegger behovet for endringer som følge av teknologisk utvikling.

I kulturministerens svarbrev til komiteen gjør hun rede for flere prosesser departementet har iverksatt. Kulturdepartementet har startet arbeidet med et felles lovforslag for hele pengespillområdet, bl.a. ved å be Lotteritilsynet om å utrede DNS-varsling. De vurderer et lovforslag som vil gjøre betalingsformidlingsforbudet mer effektivt, de vil evaluere Norsk Tippings og Norsk Rikstotos organisering og praksis og se på sanksjonsmidler for å kunne reagere mot personer og selskaper som direkte eller indirekte er ansvarlige for å markedsføre lotteri og pengespill uten tillatelse.

Ett av de åtte punktene i representantforslaget omhandler Statens pensjonsfond utland. Her har komiteen merket seg svaret fra finansministeren, som i brev til komiteen skriver at det å trekke pengespillselskaper ut av Statens pensjonsfond utland bryter med målsettingen for fondet og utgangspunktet om at eventuelle utelukkelser av selskapet skal være basert på de fastsatte etiske kriteriene.

På vegne av alle partiene i komiteen tar jeg opp et løst forslag som lyder:

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om innføring av krav om registrert spill knyttet til alle digitale pengespill, men slik at det kan gis mulighet for unntak for enkelte digitale spill som f.eks. «Pantelotteriet»».

Fra Høyres side har vi flere betenkeligheter knyttet til flere av forslagene som ligger i innstillingen. Flertallet vil i dag vedta flere tiltak som ikke bidrar til stort annet enn falsk trygghet og ekstra byråkrati for mange.

Regjeringen står tydelig fast på at den vil bevare enerettsmodellen i Jeløya-plattformen. Den viktigste begrunnelsen for dette er det sosiale ansvaret og hensynet til spilleavhengighet. I tillegg vet vi at modellen sikrer gode inntekter til kultur, idrett og humanitært arbeid.

Kulturministeren er, som jeg var inne på tidligere, i gang med flere grundige prosesser. På tross av dette finner opposisjonen grunn til å fremme forslag som på mange måter enten er å slå inn allerede åpne dører, som skaper en falsk trygghet, eller som vil kunne rokke ved hele spillmarkedet.

Stortinget vedtok sommeren 2017 pengespillmeldingen «Alt å vinne», og saken Stortinget behandler i dag, er en omkamp på de områdene opposisjonen tapte den gang.

En IP- eller DNS-blokkering vil ikke hindre de utenlandske selskapene så lenge vi ikke får på plass et europeisk regelverk. Blokkeringene både kan og vil omgås med enkle grep, og det vil derfor være svært ressurskrevende for myndighetene å håndheve dem – og det medfører sensur, sikkerhetsrisiko og svekker personvernet.

Her vil nok opposisjonen hevde at en slik blokkering virker godt i rundt 15 andre europeiske land. Det er nok korrekt, men de landene har ikke en enerettsmodell. De har et godt fungerende spillmarked med stort mangfold som er basert på lisenser.

Stortinget sa ved behandlingen av pengespillmeldingen «Alt å vinne» at det mest hensiktsmessige vil være å bidra til en felleseuropeisk løsning for pengespillreklame. EUs godkjenning av det såkalte ATM-direktivet pågår fortsatt.

Dette representantforslaget har engasjert mange de siste ukene og selvsagt også fått stor plass i det offentlige ordskiftet. I dagens utgave av Dagbladet sier Arbeiderpartiets Kari Henriksen at vedtakene vil føre til at færre spiller på utenlandske selskaper, mens representantene for spillselskapene sier at dette ikke betyr noen verdens ting. Jeg er ikke i tvil om hvem av dem som har best kompetanse til å spå i akkurat denne saken.

Norsk Tipping og Norsk Rikstoto må hele tiden også få utvikle sine produkter for å møte konkurransen fra spillselskapene som holder til utenfor Norges grenser. Skal vi hegne om disse, må de også få lov å markedsføre seg og sine spill. Hvis vi begrenser deres mulighet til dette – som ett av forslagene legger opp til – som et mottrekk for å hindre reklame for spill som opererer utenfor norsk lov, gjør vi enerettsmodellen nok en bjørnetjeneste.

Presidenten: Representanten Tage Pettersen har tatt opp det forslaget han refererte til.

Kari Henriksen (A) []: Takk til saksordføreren for en smidig og ryddig gjennomføring av saken.

Over halvparten av oss bruker penger på pengespill. Vi setter penger på fotballkamper, kjøper Flax-lodd eller spiller Lotto. Vi gjør det fordi det gir litt spenning i hverdagen, og de pengene vi taper, har vi råd til å tape. Men for ganske mange utvikler slik uskyldig moro seg til å ta full kontroll over livet. Omtrent 120 000 nordmenn er spilleavhengige eller står i fare for å bli det. Et flertall av disse spiller hos utenlandske, kommersielle spillselskaper. Jeg har møtt noen av dem. Jeg jobbet lenge på en avdeling for rus- og avhengighetsbehandling. Jeg har sett skammen, selvforakten, fortvilelsen, desperasjonen – ja, av og til selvhatet – i mine møter med noen av dem som bokstavelig talt har satt livet sitt på spill. De har spilt bort sine og familiens penger – hus, bil, hytte, eiendeler. Jeg har møtt pårørende, barn og ektefelles øyne som skriker etter et svar på hvorfor. Jeg har sett hvordan de sammen forsøker å finne svar på noe som framstår som uforståelig. Det er alvorlig. Det er dødsens alvorlig.

Arbeiderpartiet vil alltid mene at hensynet til å beskytte dem som risikerer å få livet ødelagt av pengespill, må veie tyngre enn småspillernes frihet til å spille bort pengene sine. Det er den vurderingen som ligger bak valget om å ha en enerettsmodell der Norsk Tipping har enerett til å tilby pengespill og Rikstoto konsesjon til spill på hest. Når staten styrer tilbudet, kan vi politikere regulere det strengt og ta ansvar demokratisk. I tillegg kan vi bestemme at overskuddet fra pengespill skal gå tilbake til fellesskapet, slik at det er vi – når vi kjøper spill fra Norsk Tipping – som finansierer turstier, fotballbaner, korpsturer og frivillig aktivitet i hver krik og krok av landet.

Vi ser daglig at modellen er under press. Utenlandske aktører vil inn på det norske markedet for å tjene store penger, og de bryr seg ikke om at de ikke er velkomne. Hvert døgn vises over 1 500 reklameinnslag for spill og betting på tv-kanaler som retter seg mot et norsk publikum, og selskapene bruker enorme summer på markedsføring og lobbyvirksomhet. Dette må vi stoppe. Vi er lei av å vente på regjeringa. Derfor er jeg glad for samarbeidet med Kristelig Folkeparti om forslaget vi nå diskuterer, og for at opposisjonen står samlet for å beskytte enerettsmodellen.

Det mest sentrale vi gjør, er å begrense tilgangen til utenlandske pengespill. Det er ingen grunn til at et ulovlig tilbud skal være så lett tilgjengelig at man enkelt kan klikke seg inn på nettsidene til utenlandske spillselskaper eller laste ned apper og spille på telefonen. Det er allerede mange EU-land, som saksordføreren også viste til, som regulerer uregulerte pengespillsider, og det er god erfaring med dette. I tillegg gir vi Lotteritilsynet bedre mulighet til faktisk å stoppe ulovlig aktivitet. Lotteritilsynet må kunne pålegge bankene å avvise overføring av spillepenger og kreve årlig rapportering om slike overføringer. De må få bedre mulighet til å granske saker og kreve framlegging av opplysninger fra aktører som bidrar til ulovlig reklame eller ulovlig spill, og de må kunne ilegge overtredelsesgebyr til personer – kjendiser, bloggere og andre – som er med på ulovlig markedsføring. Regjeringa har varslet at de skal stanse tv-reklamen, og vi venter utålmodig på konkrete forslag.

I vårt forslag peker vi på det paradoksale i at det norske oljefondet investerer i utenlandske spillselskaper som bevisst undergraver norsk lov, og vi ber om en vurdering av om slike investeringer bør avsluttes.

Opposisjonen sikrer i dag et flertall for tiltak som gjør terskelen inn til det norske markedet høyere for utenlandske spillselskaper. Selv om regjeringa sier i sin plattform at den vil bevare enerettsmodellen, har den ikke vært spesielt ivrig når det gjelder å sette i verk tiltak for å beskytte den – kanskje ikke så rart når to av tre regjeringspartier vil kvitte seg med nettopp den.

Jeg er uenig i at dette er angrep på folks frihet, for jeg mener at de sårbare spillernes frihet til å slippe å bli bombardert med reklame, bli oppringt av aggressive spillselskaper og risikere å spille seg fra gård og grunn og fra familie og venner må veie tyngre enn hensynet til småspillernes ønske om å spille på spill som Norsk Tipping ikke har i sin portefølje.

Herved tar jeg opp de forslagene som Arbeiderpartiet sammen med andre partier står bak i saken. Jeg vil bare orientere om at forslagene nr. 3 og nr. 8 er trukket, og at de blir erstattet av løse forslag som blir fremmet i salen.

Presidenten: Da har representanten Kari Henriksen tatt opp de forslagene hun refererte til.

Morten Wold (FrP) []: La meg allerede innledningsvis fastslå: Spillpolitikk er alvorlige saker. Det får frem både moralske pekefingre og dype bekymringsrynker i pannebrasken, og enkelte skaper bilder av en viss mann – malt i den dypeste sortfargen – på veggen. Det får meg til å minnes en gammel grandtante som mente det ikke engang var riktig å spille kort på søndag. Presidenten får tilgi meg, men jeg må erkjenne at jeg har tenkt på henne ved et par anledninger gjennom behandlingen av denne saken. Hun ville stort sett forby alt hun ikke likte. Det er å la egne følelser og meninger danne premissene og ikke se på fakta.

I spillmeldingen slås det fast tre mål for spillpolitikken vi skal føre her til lands. Disse fremstår i meldingen som likeverdige. Man skal sikre at lotteri og pengespill foregår innenfor trygge og ansvarlige rammer, man skal avgrense uheldig spilleadferd som kan føre til spilleavhengighet, og man skal legge til rette for en god inntektskilde for samfunnsnyttig og humanitært arbeid. La meg også legge til at det er helt naturlig å se på spill som en i utgangspunktet ufarlig adspredelse og tidsfordriv for de aller, aller fleste av oss.

I representantforslaget er det en interessant demonisering av det uregulerte spilltilbudet. Derfor tar forslagsstillerne faktisk til orde for å ta i bruk «alle tilgjengelige virkemidler». Det er rett og slett noe fundamentalistisk over å ta i bruk alle tilgjengelige virkemidler. Jeg vil også hevde at det er stikk i strid med målene i spillmeldingen. Skyves spilling stadig lenger vekk fra regulerte former, får man stadig mindre kontroll med hvordan det foregår.

Det er også forbausende at opposisjonen ønsker å innføre en rekke forbud og restriksjoner uten helt å utrede hvordan det skal skje, uten å vurdere om de vil være effektive for å nå målene i spillpolitikken, og uten hensyn til om de faktisk vil fungere. For eksempel vil de ulike typer blokkering på internett som er nevnt, mest sannsynlig være helt uten effekt. Det påstås i representantforslaget at andre land har hatt god erfaring med å blokkere spill på nett. Dette synes i beste fall å være ønsketenkning fra forslagsstillerne. Det er en kjent sak at slik blokkering er enkelt å omgå, som også saksordføreren pekte på, og det er liten eller ingen dekning for å si at det blir færre spilleavhengige hvis man forsøker å blokkere spill på nett.

Likevel skal man ta spilleavhengighet på største alvor. Dog har Fremskrittspartiet liten tro på at forbud, påbud og blokkering er måten å hjelpe dem på. De aller fleste har et sunt og greit forhold til de spillene som tilbys i markedet. Problemene oppstår i større grad i det skjulte spillmarkedet, der det ikke finnes noen kontroll, og der spill og alvorlig kriminalitet skjer side om side.

Flertallet i denne saken har sikkert sin vei brolagt med gode intensjoner, men det rykker litt i FrP-ryggmargen når man leser en del av de fremsatte forslagene. Her er formynderord som «blokkere», «hindre», «kreve», «pålegge», «begrense» og «granske». I Fremskrittspartiet sier vi gjerne: «Min frihet slutter der din begynner.» Den personlige frihetstanken er sørgelig fraværende i formyndernes virkelighet.

Mange er bekymret for spillselskapenes offensive og til dels aggressive markedsføring, der det er verdt å minne om at også Norsk Tipping er en særdeles synlig aktør når det kommer til markedsføring og jakten på nye kunder. Det er greit å minne om at begrensninger på reklame for lovlige pengespillaktører vil få konsekvenser for norske tv-produksjoner når f.eks. Discovery Networks Norge vil få redusert sine inntekter fra spillreklame.

Jeg skal la forslaget om en mulig uttrekning av Statens pensjonsfond utland fra pengespillselskaper ligge, men bare understreke at det mer naturlig hører hjemme i den årlige forvaltningsmeldingen om fondet.

Da er det bare å vente på telefon fra Hamar om at lottokupongen har gått inn, en ferdig utfylt femukerskupong – overhodet ikke spennende, men heller ikke egnet til å utvikle spilleavhengighet.

Marit Arnstad (Sp) []: Alle i salen liker jo å si – saksordføreren var også inne på det – at vi er for en ansvarlig spillpolitikk og for enerettsmodellen. Etter foregående talers innlegg må jeg si at litt av utfordringen med dagens debatt er at vi nok legger litt forskjellig i både hva som er en ansvarlig spillpolitikk, og hva en enerettsmodell egentlig er. Det er også noe av bakgrunnen for debatten vi har i dag, som heller ikke er noen ny debatt. Det er en debatt vi hadde med jevne mellomrom i hele den forrige fireårsperioden.

Det er, som representanten Henriksen var inne på, et økende problem med både reklame for og tilbud om det som jo er ulovlig, men som gjennom reklamen blir veldig lett tilgjengelig, nemlig utenlandske pengespillselskapers operasjon i det norske markedet.

Representanten Henriksen viste til økningen av antallet reklamevisninger de siste par årene. Det er nesten ikke mulig for noen som ser på noen av tv-kanalene i det norske tv-tilbudet i dag, å unngå den typen reklame. Den er så påtrengende. Man bombarderes nesten med den. Det er klart – årsaken til det er at markedet for disse spillselskapene er sterkt økende, og de utenlandske pengespillselskapene står for en stor andel.

Senterpartiet er glad for forslagene som får flertall i dag. Vi tror det er nødvendige forslag. Vi har hatt veldig mange debatter, og det var veldig mange forslag også i forrige periode. Hver gang noe blir foreslått, blir man møtt med svaret at det skal settes i gang nye prosesser og igjen nye prosesser.

I de prosessene tror jeg det er viktig å få slått fast hva stortingsflertallet egentlig mener i dette spørsmålet. Det gjør man i dag gjennom de forslagene som kommer til å bli vedtatt. På en del av områdene trenger vi egentlig ikke flere gjennomganger. Vi trenger at regjeringen følger opp stortingsvedtakene som faktisk blir fattet i denne salen.

Saksordføreren sa at dette var en omkamp om det vi tapte i forrige periode. Ja, det er en omkamp. Det er en helt naturlig omkamp, for mellom forrige og denne perioden har vi hatt et valg, og i det valget ble mindretallet fra forrige periode til et flertall. Det er det som er den store forskjellen. Det som Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Arbeiderpartiet og SV var i mindretall om i forrige periode, er vi nå i flertall om. Det er de samme forslagene. Det er den samme konsistente politikken for å forsvare enerettsmodellen. Forskjellen er at den i dag har flertall i det norske storting. Derfor er denne omkampen en helt naturlig omkamp, som det er svært viktig at regjeringen ikke bare merker seg, men faktisk også følger opp.

Jeg har lagt merke til at mindretallet i Stortinget, altså regjeringspartiene, i dag sier de er i prosess med svært mye. Men det er én ting de ikke vil være i prosess med, og det gjelder spørsmålet om oljefondet og oljefondets investeringer i spillselskaper. Jeg skal erkjenne at det heller ikke er noe enkelt spørsmål for Senterpartiet, men der foreslår flertallet i dag nettopp det som regjeringen ellers synes å være veldig glad i – nemlig «å utrede grunnlaget for». Det mener jeg burde være naturlig. Av alle prosessene regjeringen er i gang med, bør de også sette i gang en slik prosess og utrede om det er et grunnlag for å kunne gjøre det.

I alle andre deler av denne saken er det på tide at regjeringspartiene nå følger opp det flertallet i Stortinget faktisk vedtar, og ikke skylder på stadig nye prosesser. Det gjelder også den usikkerheten som ble skapt gjennom Jeløya-erklæringen, der man sier at man skal gjennomgå spillpolitikken på ny, når alle vet at vi har behandlet en spillmelding og vi har et flertall i Stortinget som har klare oppfatninger av hva som må til for å forsvare enerettsmodellen.

Freddy André Øvstegård (SV) []: For de aller fleste er pengespill helt uproblematisk, men i dag sier stortingsflertallet tydelig ifra om at det ikke er greit å utnytte de over hundre tusen menneskene i dette landet som lider av spilleavhengighet.

Altfor lenge har utenlandske pengespillselskaper tjent millioner, om ikke milliarder, på folks elendighet.

Altfor lenge har aggressiv markedsføring for pengespill gått over norske skjermer.

Altfor lenge har den norske enerettsmodellen blitt utfordret, på bekostning av de regulerte og ansvarlige spillene og på bekostning av tusenvis av lag og foreninger og andre gode formål som finansieres av pengespilloverskuddet.

Nå sier stortingsflertallet tydelig at nok er nok. I dag vedtar Stortinget en rekke tiltak for en mer ansvarlig og mer rettferdig pengespillpolitikk, som beskytter dem som sliter med pengespillavhengighet, og som kan forhindre at flere blir dratt inn i avhengighet også i framtiden. Det mener jeg virkelig må være politikkens oppgave: å beskytte den svake part, den som blir utnyttet, og ikke utenlandske store selskaper med stor omsetning.

Dette vil styrke den norske enerettsmodellen. Og hvorfor er den egentlig så viktig? Jo, for det første fordi den norske enerettsmodellen sørger for ansvarlighet og balanse. Pengespillene hos Norsk Tipping skal være attraktive for dem som spiller, men de er underlagt en rekke begrensninger og sikkerhetsventiler som forebygger spilleavhengighet. Spillene er regulert, og kan ved behov reguleres sterkere.

I tillegg er det så viktig fordi overskuddet fra Norsk Tipping brukes til en rekke gode formål, alt fra frivillige lag og foreninger, via bygging av kulturarenaer, til det gode arbeidet mot f.eks. barnefattigdom som Extrastiftelsen støtter. Derfor er jeg i dag glad for at opposisjonen med SV får gjennomslag for å styrke enerettsmodellen:

  • Vi gir Lotteritilsynet de musklene som trengs for å regulere pengespillene og stoppe de ulovlige utenlandske aktørene, gjennom bl.a. å gi dem mulighet til å ilegge overtredelsesgebyr.

  • Vi ber regjeringen utrede grunnlaget for å trekke oljefondet ut av pengespillselskaper og få en vurdering av dette i forbindelse med forvaltningsmeldingen.

  • Og kanskje viktigst av alt: Vi ber regjeringen om å stanse uregulerte pengespill ved å innføre DNS-blokkering av nettsidene deres.

Summen av de åtte forslagene som vedtas i dag, vil bety mye for de over hundre tusen menneskene som lider av spilleavhengighet. Det kan bety at mange tusen mennesker slipper å møte den samme skjebnen.

Jeg vil også si at for SVs del er det avgjørende at når vi strekker oss etter gode mål som en mer ansvarlig spillpolitikk, må vi også ta hensyn til personvern. Derfor har SV levert et løst forslag i dag som gir en veldig viktig presisering når det gjelder å blokkere utenlandske spillselskaper.

Vi gjør det tydelig at det skal innføres en DNS-blokkering av utenlandske selskapers nettsider. Det gjør vi fordi det opprinnelige forslaget, nr. 8 fra forslagsstillerne, kunne åpne for mer inngripende former for blokkering – som IP-blokkering. IP-blokkering av nettsider er en teknologi SV mener vi ikke bør åpne for å bruke i Norge. Det er en skummel vei å gå. I tillegg er den upresis, fordi IP-adresser er som bostedsadresser – de er knyttet til et sted som kan brukes av flere.

Derfor er det så viktig at vi i stedet i dag vedtar å innføre DNS-blokkering, som er en mildere og mer presis form for blokkering, som bedre ivaretar personvernhensynet. DNS-blokkering blir allerede i dag brukt i Norge mot annet ulovlig innhold.

Derfor er jeg veldig fornøyd med resultatet i denne saken. Vi klarer å balansere hensynet til de hundre tusen som sliter med spilleavhengighet, enerettsmodellen og personvernet på en god måte. Grepene vi tar i dag, er gode grep for framtiden, for en mer ansvarlig og rettferdig spillpolitikk.

SV stemmer for forslagene i innstillingen, med unntak av forslag nr. 4 og forslag nr. 8 – som jeg registrerer nå er trukket. Da stemmer vi i stedet for de to løse forslagene i saken, og jeg tar også opp forslag nr. 10, på vegne av Arbeiderpartiet, Senterpartiet, SV og Kristelig Folkeparti – om å innføre DNS-blokkering av utenlandske pengespillselskapers nettsider.

Presidenten: Da har representanten Freddy André Øvstegård tatt opp det forslaget han refererte til.

Grunde Almeland (V) []: I denne saken har opposisjonen fremmet en rekke tilsynelatende tilfeldige forslag som de håper skal kunne verne om den norske enerettsmodellen og samtidig motvirke pengespillavhengighet.

Vi er alle opptatt av å gjøre vårt for både å motvirke spilleavhengighet og å gjøre situasjonen lettere for dem som er avhengige. Derfor jobber regjeringen i dag med en ny lov på pengespillfeltet som skal ta for seg alle sidene ved denne politikken. Spillmeldingen, som ikke engang har rukket å bli halvannet år gammel, tok opp flere viktige punkter som bør og skal følges opp i et lovarbeid. Derfor stiller jeg meg undrende til at opposisjonen velger noen tilfeldige forslag som de vil stemme over her i dag, i stedet for å gjøre det i den varslede, samlede saken som kommer. Det viktige – og det håper jeg opposisjonen er enig i – må jo være at vi får til en god regulering som balanserer alle de ulike hensynene, en regulering som faktisk fungerer. Jeg har forståelse for at det er lett å lande litt skjevt når de fleste av dørene man ønsker å slå inn, allerede står åpne.

At intensjonene er gode, hjelper ikke dersom tiltakene man stemmer for, slår helt tilfeldig ut. Et klart eksempel på dette er forslaget som forelå om IP-blokkering og blokkering generelt. Det har jo også opposisjonen anerkjent, i og med at de trekker forslaget og går for et litt mildere forslag, men som fullt ut er et blokkeringsforslag.

For forslaget om blokkering kan tyde på to ting: Enten mener opposisjonen oppriktig at det er helt greit å legitimere svært inngripende metoder som både bryter med personvernet og med prinsippet om at internett som ytringskanal skal være fritt, eller så forstår man ikke omfanget av det man foreslår. Resultatet av forslaget er likevel det samme. Man foreslår et virkemiddel med hensikt å blokkere noe som for det første ikke er teknisk mulig å gjøre – det finnes altfor mange måter allerede for å sno seg rundt det. For det andre vil det være svært ressurskrevende å forsøke å håndheve det.

Det skal sies at i noen tilfeller ser vi at det er behov for en form for blokkering. Men de ressursene vi eventuelt skal bruke på å følge opp blokkering, må være i svært, svært alvorlige tilfeller, der vi mener det er verdt å gjøre nettopp dette – slik som ved f.eks. overgrepsbilder av barn. Å si at vi skal strekke de ressursene til nå også å gjelde pengespillselskaper, framstår for meg ikke som særlig ansvarlig.

Så til det løse forslaget i salen i dag som modererer det opprinnelige blokkeringsforslaget noe. Her foreslås det å innføre DNS-blokkering i stedet. Det er riktignok et stort steg i riktig retning, men jeg stiller fortsatt spørsmål ved om forslagsstilleren i denne saken har satt seg inn i hvordan dette skal fungere, og egentlig også hva DNS-blokkering er for noe.

Det fornuftige her hadde nok kanskje vært først og fremst å utrede hva konsekvensen av det man ønsker å innføre, vil være, og heller, tror jeg, gått inn for DNS-varsling og utredet det, som både er mindre inngripende og mindre ressurskrevende, men som likevel svarer på de samme bekymringene. For intensjonen om å motvirke spilleavhengighet og gjøre situasjonen lettere for dem som er spilleavhengige, er vi alle enige om.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) []: For noen er pengespill uproblematisk moro. For andre ødelegger det livet. Over hundre tusen mennesker i Norge er spilleavhengige eller står i fare for å bli spilleavhengige. Det er med blikket rettet mot dette Kristelig Folkeparti har arbeidet med temaet i en årrekke nå.

Aller først vil jeg si at det er bra at regjeringen enn så lenge freder enerettsmodellen – dvs. Norsk Tipping – og sånn sett anerkjenner at skal vi kunne styre pengespill politisk, er det enerettsmodellen som legger best til rette for det.

Når vi behandler saker som denne, er det viktig å understreke de sosialpolitiske elementene ved spillpolitikken. Myndighetene har et ansvar for å bekjempe spilleavhengighet og sosiale utfordringer som følge av spill og gambling. De menneskelige tragediene som kan følge i kjølvannet av spilleavhengighet, er alvorlige. Derfor er det viktig med en spillpolitikk som har som mål å begrense antallet som får problemer med spill. Vi har en etablert tradisjon for at ansvarlighet settes først i spillpolitikken. For Kristelig Folkeparti er det viktig at dette også skal være førende i framtiden.

Kristelig Folkeparti har lyttet til flere aktører som arbeider med spilleavhengighet, og mottatt mange gode råd. Da vi arbeidet med det første representantforslaget om spillpolitikk fra Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti i forrige periode, som også var fødselshjelperen for regjeringens spillmelding som vi behandlet for et år siden, kom organisasjonen Voksne for Barn med noen viktige og betimelige råd som står seg veldig godt også i dag. De mente at det var viktig å øke fokuset på barns livsvilkår i spilleavhengige familier. Det er viktig å anerkjenne at spilleavhengighet ikke bare rammer den spilleavhengige selv, men hele familien – også barna. Spilleavhengighet er ofte forbundet med tabu, skam, samlivsbrudd, arbeidsledighet og selvsagt en veldig vanskelig økonomisk situasjon for hele familien. Det er viktig å vite om barns problemer ved foreldrenes spilleavhengighet. Her trengs det kartlegging, forskning og faglig oppdatering på feltet.

Vi er fornøyd med at regjeringen freder enerettsmodellen enn så lenge. Det er først og fremst gjennom den vi kan styre pengespillpolitikken, ikke minst med tanke på å ivareta de sosialpolitiske aspektene. Det som er en stor utfordring i dag, er selvfølgelig de spillene som det reklameres for på norske fjernsynsapparater hver eneste dag. Man bruker over 800 mill. kr i reklame for disse spillene, som ikke har lisens, og som ikke er ønsket i Norge. Regjeringen burde etter mitt syn gjort langt mer enn det den har gjort så langt, for å stoppe disse spillene. Her har vi med spillselskaper å gjøre som gjemmer seg bort i skatteparadiser, som ikke bidrar med en eneste krone til det norske samfunnet – etter mitt syn en kynisk industri som skor seg på menneskers spilleavhengighet. Kristelig Folkeparti og Arbeiderpartiet foreslår derfor en rekke tiltak i dette representantforslaget, tiltak som også er fremmet før. Dette er gjennomtenkt, dette er ikke noe vi har funnet på denne gangen, dette har vi fremmet både i vårt først representantforslag og i forbindelse med spillmeldingen, og vi gjør det igjen.

Vi mener at regjeringen og regjeringspartiene kunne ha blitt med på flere av disse forslagene. Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti fremmer også i dag et forslag som Kristelig Folkeparti var alene om å fremme sist gang, da vi behandlet spillmeldingen. Jeg er veldig glad for at det ser ut til at vi nå får et flertall på Stortinget for det, hvor vi ber regjeringen utrede grunnlaget for å trekke Statens pensjonsfond utland ut av spillselskapene. Jeg finner det merkelig og ikke minst etisk utfordrende å forsvare slike investeringer. På den ene siden sier de aller fleste av oss at vi ønsker å stoppe disse selskapene i å reklamere for sine spill, mens man på den andre siden synes det er helt greit at Statens pensjonsfond utland investerer i dem. I dag ser det altså ut til at vi får flertall for å gi regjeringen i oppgave å utrede grunnlaget for å trekke disse selskapene ut. Det er jeg veldig glad for. Jeg håper vi får flertall, for dette synes jeg er veldig bra.

I likhet med representanten Henriksen er vi med på å trekke forslagene nr. 3 og 8 og stemmer heller for forslagene nr. 9 og 10, som er omdelt i salen.

Statsråd Trine Skei Grande []: Regjeringa bygger sin politikk på Jeløya-erklæringen, som slår fast at enhetsmodellen står fast i Norge. Vi har også en politikk som legger til grunn at man skal beskytte de sårbare. Med spill er det litt som med mange andre deler av samfunnet vårt: En liten bit av det hos alle er helt greit – hvis det blir for mye, er det et kjempestort problem og kan ødelegge familier. Da har vi i fellesskap bestemt at slike ting skal man regulere – om det er alkohol eller andre ting, er det en regulering som gjør at vi hindrer at de negative utslagene skal bli for store og ramme samfunnet og enkeltmennesker.

Nå er det sånn at når det gjelder de fleste forslagene som foreligger her i dag, har regjeringa allerede varslet at man skal komme med grep. Det er en litt ny form for parlamentarisme at regjeringa varsler at man jobber med noe, og så er det om å gjøre for Stortinget å fremme forslag før regjeringa rekker å gjøre det. Det som jeg syns er litt leit, er at en ikke får mulighet til å bruke det fantastiske faglige byråkratiet som vi har til å utrede saker, og at sjøl etter fire måneders behandling i komiteen, der man har kommet med veldig gjennomtenkte forslag, foreligger det løse forslag der man endrer i siste liten.

Dette er et ganske teknisk og vanskelig felt, som det bør jobbes ordentlig med. Vi har sagt at vi kommer med en ny, felles lov for pengespill for å sikre at vi får lovreguleringen for dette på plass. Vi har varslet at Lotteritilsynet kommer til å komme med nye sanksjonshjemler for å se om de har muligheten til å gripe inn effektivt nok når det gjelder å stoppe de useriøse. Oslo Economics har fått i oppdrag før sommeren å lage en egen gjennomgang av markedsføringen til Norsk Tipping og Rikstoto i dag, for å se om det er regelverk vi kan endre der.

Vi har også startet et stort arbeid med effektivisering av betalingsformidlingsforbudet. Jeg håper å ha en dialog med hele finansnæringen om hvordan vi kan gjøre dette på en god måte, hvordan banker og finansieringsselskap skal styrke sin opplysningsplikt. Vi skal se på om Lotteritilsynet også skulle hatt flere og sterkere hjemler for å stoppe utbetalinger. I dag er lovverket knyttet til kontonummer, men vi mener det bør åpnes for at også navn på selskap kan stoppe utbetalinger.

Når det gjelder det reklameforbudet som vi ønsker å håndheve i Norge, er det klart at man over lang tid, flere regjeringer, har innrømt at spill ikke er en del av EØS-retten, og at med tanke på de landene som sender spillreklame til norske mottakere, har vi hatt få lovhjemler for å kunne gripe inn. Nå er hele AMT-direktivet under revisjon. Det skjer stadig nye ting på det feltet, men vi følger det veldig nøye og kommer til å bruke hele det handlingsrommet som det går an å bruke.

Til sist dette med blokkering: Man blir også litt betenkt over at det brukes fagbegrep både i saksframstilling, i innstillinga fra komiteen og her fra talerstolen i dag som betyr at man ikke helt skjønner implikasjonene, hva dette er. For det første: Det vi har lært av andre land, er at pop-up-markeringer er like effektivt som det IP- og DNS-blokkering er – kanskje mer effektivt. IP-blokkering er veldig dyrt, ikke spesielt treffsikkert og ganske inngripende for hvordan man regulerer et åpent internett. DNS-blokkering, som det nå ser ut som komiteen beveger seg inn på å være for, er faktisk mer effektivt og mindre inngripende, så jeg er glad for at i hvert fall den oppvåkningen har skjedd i løpet av komitébehandlingen, sjøl om det har skjedd etter innstillinga.

Men dette er utrolig enkelt å unngå for alle dem som vil det. Jeg har en redsel her for at vi tar masse av det overskuddet Norsk Tipping skulle hatt, til å innføre en blokkering som ikke tar de store, som ikke tar dem med problemer, for alle de vil med enkelhet omgå det, og man tar stort sett bare dem uten teknisk innsikt, og som spiller lite.

Det er litt som da vi skulle innføre datalagringsdirektivet – vi skulle ikke ta de store, vi skulle ikke ta de små, men vi skulle ta de dumme, og det vet jeg ikke om er helt målrettet her.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Kari Henriksen (A) []: Egentlig er jeg litt forvirret etter disse innleggene fra regjeringspartiene i dag. Først har vi hatt innlegg der man sier at dette ikke spiller noen rolle, det er bare åpne dører og spill for galleriet. Så får vi en statsråd som sier at det er mange viktige ting på gang, dette skal vi ordne opp i, og vi er på gang. Statsråden er også bekymret for Norsk Tippings overskudd og mer bekymret for regjeringas omfordeling av skattepengene til dem som har mest fra før, men det er en annen sak.

Den første Solberg-regjeringa ønsket å liberalisere ved å slippe til f.eks. postkodelotteriet. De fikk hele Organisasjons-Norge mot seg. Men de har altså fortsatt, vi har hørt utredning på utredning, og nå skal det komme en ny spillmelding. Med hvilken iver kan vi forvente at regjeringa med en minister fra Venstre vil følge opp det Stortinget gir klar beskjed om i dag; at det må stenges for utenlandske spillselskaper?

Statsråd Trine Skei Grande []: For meg er det litt rart å se en motsetning mellom det å slå inn åpne dører og det at jeg beskriver at det er på gang. For meg er det helt det samme. Her er vi i gang med masse tiltak. Stortinget ønsker å vedta det før det er utredet. Stortinget ønsker å vedta det før regjeringa rekker å komme med et nytt forslag på bordet. Det Stortinget da velger å gjøre, er å komme med dårlige løsninger, som er dårlig utredet og dårlig fundert, noe som gjør at flertallet endrer forslagene sine, også i møtet her i dag, med løse forslag i stortingssalen. Disse tingene jobber vi med, og jeg tror representanten kan være helt trygg på at vi skal gjennomføre de tiltakene som ligger her. Vi er faktisk i gang med de aller fleste av dem.

Freddy André Øvstegård (SV) []: Jeg er glad for den gode dialogen komiteen har hatt om disse tiltakene. For SVs del har det vært et viktig poeng å finne fram til de konkrete virkemidlene som både ivaretar personvernet og kan være et viktig skritt i riktig retning for å begrense de utenlandske spillselskapene. Jeg er litt overrasket over at statsråden har en såpass stor motstand mot å gå inn for DNS-blokkering, men kan støtte å være i gang med et arbeid når det gjelder DNS-varsling. Jeg er veldig glad for at vi fikk presisert forslaget gjennom en lang og god dialog i komiteen, slik at vi i dag – sannsynligvis – vedtar en DNS-blokkering.

Hvorfor mener statsråden det er riktig å arbeide for en DNS-varsling, men ikke en

-blokkering?

Statsråd Trine Skei Grande []: Først vil jeg benytte anledningen til å takke SV, som jeg tror har spilt en viktig rolle i å opplyse Stortinget om forskjellen mellom DNS- og IP-blokkering, en heltemodig innsats som vi har stor nytte av i dag.

Når det gjelder varsling, går ikke argumentasjonen på personvern, men på hva som fungerer. Der har vi sett at et varsel er like effektivt som det DNS-blokkeringen er, om kanskje ikke mer, for DNS-blokkeringen er det mulig å gå rundt, og varslene har vist seg på en bedre måte å være en oppvåkning for dem som trenger den type påminning. Vi ser at DNS har fungert i andre land, men de har en helt annen spillstruktur, så det går ikke alltid an å sammenlikne med de DNS-blokkeringene som har vært i andre land. For personvernet betyr ikke pop-up-en, eller blokkeringen, så mye, og prinsipielt, når det gjelder internettleverandørenes redaktøransvar, betyr det ikke så mye. Men når det gjelder hvor mye ressurser vi bruker i forhold til resultat, betyr det ganske mye.

Marit Arnstad (Sp) []: Det er litt forvirrende at statsråden veksler mellom å argumentere mot innholdet i forslagene og å si at dette har regjeringen allerede i prosess, så en skjønner ikke hvorfor en foreslår noe som allerede er i prosess. En må på en måte bestemme seg. Enten er en i en prosess med å få gjennomført forslagene, og derfor er det åpne dører, eller så er en imot forslagene. Det er iallfall en smule forvirrende.

Mitt enkle spørsmål er: Er regjeringen i gang med å følge opp disse forslagene, vil de følge opp alle forslagene som blir vedtatt, og hva er tidshorisonten for å få gjennomført forslagene?

Eva Kristin Hansen hadde her overtatt presidentplassen.

Statsråd Trine Skei Grande []: Grunnen til at det kan være litt forvirrende for representanten, er at det er mange ulike forslag. Veldig mange av dem holder vi på med. Det handler om innføring av AMT-direktivet og reklameforbud. Det kommer vi til å gjøre så fort EØS-saken er avklart, så fort EU-parlamentet har fattet sine vedtak.

Grunnen til at jeg er litt kritisk til DNS-blokkering, er at jeg tror det vil koste veldig mange ressurser i forhold til det DNS pop-up ville gjort, som ville vært like effektiv, mener jeg, ut fra de erfaringene vi har gjort tidligere.

Noen av disse forslagene hadde jeg helst sett i en annen versjon, men de aller fleste av dem holder vi nå på med å gjennomføre, og vi kommer til å gjennomføre dem så fort spillereglene gir oss mulighet for å gjøre det. Men vi er ikke representert i Europaparlamentet. Jeg kan ikke endre AMT-direktivet fra regjeringskontorene her i Oslo. Vi må faktisk vente på EØS-prosessene.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) []: Før jul ble jeg invitert opp til Kulturdepartementet av daværende kulturminister, Linda Hofstad Helleland, til en gladnyhet om at nå ville det komme et forbud mot tv-reklame, fordi man innså at man kunne bruke det nasjonale regelverket til å stoppe spillreklame. Man hadde alltid tenkt og alltid sagt: Nei, det er altfor vanskelig. Men så viser det seg at det innenfor vårt eget nasjonale regelverk er mulig. Jeg ble i hvert fall lovet at det skulle komme en sak til Stortinget om dette ganske raskt.

Så lurer jeg på: Hvordan jobber departementet med det nå? Jeg hører nå at vi skal vente til EU er ferdig med sitt arbeid. Men vi har altså mulighet innenfor vårt eget lovverk til å stoppe denne reklamen. Hvorfor benytter ikke kulturministeren seg av den muligheten som vi faktisk har?

Statsråd Trine Skei Grande []: Det er faktisk litt vanskelig å vite hva andre statsråder i tidligere regjeringer har lovet herr Bekkevold på bakrommet. Det kan jeg dessverre ikke stå til rette for.

Det er soleklart at hvis vi skal bruke det norske regelverket fullt ut, er det AMT-direktivet som gir oss det handlingsrommet. Jeg tror Valgerd Svarstad Haugland, da hun var kulturminister, virkelig prøvde å bruke det nasjonale regelverket for å få stoppet dette. Jeg tror at kulturministrene før meg har prøvd å bruke hele handlingsrommet. Ut fra min kunnskap i dag – hvis det viser seg at det er feil, skal jeg korrigere det etterpå – er det de europeiske prosessene som innlemmer dette i EØS-reglementet, som gjør at vi kan utøve makten overfor leverandører fra andre land. Hvis det viser seg at noen har funnet hull som har blitt tettet igjen etter at jeg ankom, skal jeg virkelig grave for å se om jeg kan finne dem igjen.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) []: Dette var ikke mer på bakrommet enn at det faktisk ble vist på nasjonal tv med oppslag av tidligere kulturminister og undertegnede.

Det som har vist seg vanskelig, er selvfølgelig å stoppe de utenlandske tv-selskapene i å sende reklame. Man kan bruke distributørene i Norge for å få det til. Og det var innenfor det regelverket vi så muligheten til å stoppe den typen reklame. Men jeg skjønner at det ikke har vært noen dialog mellom forrige og nåværende kulturminister om dette arbeidet.

Jeg spør, og jeg etterlyser: Ble dette bare lagt i skuffen? Det ble gjort kjent på nasjonalt fjernsyn at dette skulle regjeringen levere på, og det skulle heller ikke ta så veldig lang tid før Stortinget fikk en sak om det.

Statsråd Trine Skei Grande []: Da skal jeg love at vi skal grave ordentlig i skuffen og se om vi finner igjen det forslaget. Meg bekjent er det AMT-direktivet som gir oss det handlingsrommet, og så har behandlingen i Europaparlamentet tatt mye lengre tid enn man forventet. Det har også kommet inn nye elementer, som gjør det enda vanskeligere.

Vi følger prosessen i Brussel ganske tett fra regjeringas side for å se på hvilket handlingsrom vi har. Men jeg merker meg at hvis man leser merknadene i saken, problematiseres det også fra komiteen hva det betyr for norsk medieproduksjon – i alle fall i merknaden som Senterpartiet har lagt inn. Vi må sørge for at vi gjennomfører dette på en god måte, at vi følger EUs regelverk, og at vi ser om vi kan bruke handlingsrommet til det norske regelverket.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Kari Henriksen (A) []: Det er veldig godt at det blir flertall i denne saken i dag. Denne saken illustrerer en viktig politisk skillelinje i denne sal: den enkeltes frihet opp mot fellesskapets ansvar for alle. Det er frie markedskrefter og kapitalkrefter opp mot fornuftig regulering av de samme. Vi ser akkurat det samme i alkoholpolitikken, som statsråden var inne på, men der er det altså en politisk skillelinje mellom Kristelig Folkeparti og venstresida på den ene sida og høyresida på den andre sida.

La meg si det slik at jeg vet egentlig ikke om jeg ble veldig oppklart etter spørrerunden, men jeg har i hvert fall forstått at det er noe her som ikke er så dumt, og så er det noe som er dumt. Men da jeg hørte Høyres innledning, lurte jeg på om ikke en bare fra regjeringas side ville forkaste hele forslaget, for her var det ikke noen ting, etter det jeg hørte, som ville rokke ved dagens spillpraksis. Det ville dessuten være ressurskrevende og tidkrevende, og det ville føre til ekstra byråkrati – og det er jo veldig spesielt at det kommer fra en regjering som har rekord i å øke andelen byråkrater i Norge. Det ville også inngi falsk trygghet hvis vi skulle lytte til Høyres representant.

Fremskrittspartiet hadde den samme politikken som de har hatt hele tida – de vil ikke regulere noe som helst, og de vil i hvert fall ikke regulere noe som kan ivareta svake mennesker på en bedre måte. Det var snakk om demonisering og mannen med ljåen. Jeg må si at jeg følte meg litt hensatt til min gamle arbeidsplass, der folk våknet opp etter delirium. Men det er ikke det vi snakker om; vi snakker faktisk om mennesker, vanlige mennesker av kjøtt og blod, som blir ofre for spilleavhengighet, og det er ikke til å spøke med.

Så har jeg lyst til å avslutte med en tanke jeg fikk da jeg hørte Venstre på talerstolen. Da kom jeg på Inger Jacobsens gamle melodi: «Jeg venter på deg til du kommer, skjønt tiden vil falle meg lang.» Altså: Opposisjonen er lei av å vente, nå må regjeringa levere, og vi er en sulten opposisjon, som vil følge nøye med.

Freddy André Øvstegård (SV) []: Jeg vil starte med å knytte en liten kommentar til foregående taler, ikke til sangreferansen, men jeg vil ha et lite, filosofisk perspektiv på det. Foregående taler satte opp et motsetningsforhold mellom den enkeltes frihet og fellesskapets fornuftige reguleringer i dette spørsmålet. Etter min mening dreier disse tiltakene seg også om å verne om den enkeltes frihet – den enkeltes frihet fra å bli utnyttet, den enkeltes frihet fra spilleavhengighet, den enkeltes frihet fra å bli utnyttet på det groveste av utenlandske spillselskaper. Også det er personlig frihet, så her går disse to hensynene hånd i hånd, etter min mening.

Så vil jeg knytte en kommentar til noe av den kritikken som har kommet både fra deler av høyresiden her i denne sal og fra de utenlandske spillselskapenes representanter her i Norge som sikkert følger med på «stream»-en, og gi en liten hilsen til alle dem også. Det er en logisk brist i argumentene mot enkelte av disse tiltakene, f.eks. blokkering, som det er ganske interessant å høre på, fordi enkelte fra høyresiden og spillselskapene sier at det er slik at vedtaket om blokkering ikke har noe å si, fordi man enkelt kan komme seg rundt det, og samtidig kaller man det et stort inngrep i privates frihet, ja, enkelte sammenligner til og med med Nord-Korea. Så langt er man villig til å gå. Med andre ord brukes alle triks i kommunikasjonshåndboken når det gjelder denne saken, selv når triksene er motstridende.

Men vi vet at en blokkering, f.eks. en DNS-blokkering, kan funke. Det er nevnt flere ganger at det blir brukt i andre land, men det brukes også i Norge, på annet ulovlig innhold. Vi har allerede muligheten til å gjøre det også her, det fungerer. Derfor mener jeg det er gode grunner til å velge det virkemidlet, i tillegg til alle de andre gode forslagene vi nå får flertall for.

Tage Pettersen (H) []: Freddy André Øvstegård var opptatt av at noen brukte trikshåndboken. Da vil jeg benytte anledningen til å si at jeg synes vi skal være redelige, alle sammen i denne debatten. Når vi diskuterer spillpolitikk og man i innlegget sier at hundre tusen mennesker lider, synes jeg det blir å lese statistikken på en voldsom måte.

Geir Jørgen Bekkevold hadde et flammende innlegg hvor mer eller mindre hele spillbransjen ble karakterisert med veldig bred pensel, og jeg kan nok si meg enig i mye av intensjonen som lå bak. Men debatten bør jo da i så fall her i Stortinget handle om hvilke virkemidler vi kan iverksette som har en positiv innvirkning på det vi er imot. Jeg kan jo bare vise til hva man f.eks. nå gjør i Sverige, fra 1. januar, med hele sitt spillmarked. Jeg sier ikke at det er løsningen for oss i Norge, men det er i hvert fall et svar på den tiraden som representanten Bekkevold hadde med hensyn til spillbransjen.

Det viktige – og jeg var inne på det i mitt første innlegg – når det gjelder å ta vare på enerettsmodellen, er å ta vare på Norsk Tippings og Norsk Rikstotos muligheter til å overleve, og ett av forslagene som ligger på bordet, handler jo om å redusere deres mulighet til å markedsføre seg. Jeg er helt sikker på at den dagen overskuddet fra Norsk Tipping ikke lenger er like stort, er det mange som kommer til å rope på at vi må gjøre noe annet enn å bevare enerettsmodellen. Det synes jeg er noe vi bør ha med oss i arbeidet videre, alle vi som er forsvarere av nettopp enerettsmodellen, som regjeringspartiene – og regjeringen – er.

Helt avslutningsvis: Det har vært en liten debatt om hvorvidt ting bør utredes eller ikke før man fremmer forslag, eller om dører er åpne eller lukkede. Med tanke på vårt løse forslag er jeg glad for at alle i komiteen er med på det. Det viser på en god måte at det kan være greit at vi gjør litt research, og her handlet det jo om at forslaget ville få negative konsekvenser for flere digitale spill, hvorav Pantelotteriet er ett. Jeg har ennå ikke vært borti noen som har blitt spilleavhengige av Pantelotteriet. Det kan av og til være greit å gå en ekstra runde.

Grunde Almeland (V) []: Det er et betimelig spørsmål å stille seg om man skal regulere bort alt man ikke liker, for det man gjør med forslaget om DNS-blokkering, er å gripe inn i selve infrastrukturen på internett. Dersom man skal innføre slike tiltak, bør det i hvert fall gjøres en grundig utredning for å se hva konsekvensene vil være, og ikke sånn som forslaget i dag lyder, at det skal innføres – punktum. Respekten for den lovgivningen vi innfører, er avhengig av at den faktisk fungerer på en god måte, og DNS-blokkeringen er såpass lett å omgå at det truer nettopp legitimeringen av denne type reguleringer. Og så stiller jeg meg også spørsmålet: Dersom man skal innføre denne formen for regulering og man finner ut i etterkant at det faktisk ikke fungerer etter hensikten – hvor kort er da veien til å forby det neste skrittet, forby VPN-tjenester, forby krypterte tjenester? Det er et spor som jeg synes er veldig farlig å begi seg ut på. Jeg vil også påpeke at Norge kritiserer andre land for å sensurere internett, og skal vi begynne å innføre nettopp den typen tiltak, må vi i hvert fall gå stille i dørene deretter.

Så er jeg glad for at det ikke blir noe vedtak om IP-blokkering i dag. Det ble sagt fra denne talerstolen tidligere at forslagene i saken var godt gjennomarbeidede forslag man hadde tatt opp flere ganger tidligere. Da kan man jo stille seg spørsmål om hvorfor man først i salen finner ut at to av forslagene kom så skjevt ut at man må trekke dem.

Skillelinjen som representanten Henriksen ser, er vel i all hovedsak en skillelinje som går på om vi ønsker å benytte oss av utredningsinstituttet eller ikke. Og så kan vi, som et lite svar på sangreferansen, berolige representanten Henriksen med at den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves – i denne saken hadde man heller ikke behøvd å vente så veldig lenge.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 5.