Stortinget - Møte fredag den 15. juni 2018

Dato: 15.06.2018
President: Tone Wilhelmsen Trøen
Dokumenter: (Innst. 400 S (2017–2018), jf. Meld. St. 2 (2017–2018), Prop. 85 S (2017–2018) og Prop. 86 LS (2017–2018))

Innhold

Sak nr. 1 [09:02:49]

Innstilling fra finanskomiteen om Revidert nasjonalbudsjett 2018, om tilleggsbevilgninger og omprioriteringer i statsbudsjettet for 2018, og om skatter og avgifter i statsbudsjettet for 2018 (Innst. 400 S (2017–2018), jf. Meld. St. 2 (2017–2018), Prop. 85 S (2017–2018) og Prop. 86 LS (2017–2018))

Talere

Presidenten: Etter ønske fra finanskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir fordelt slik:

Arbeiderpartiet 25 minutter, Høyre 25 minutter, Fremskrittspartiet15 minutter, Senterpartiet 10 minutter, Sosialistisk Venstreparti 5 minutter, Venstre 5 minutter, Kristelig Folkeparti 5 minutter, Miljøpartiet De Grønne 5 minutter og Rødt 5 minutter.

Videre foreslås det 5 minutters taletid for de parlamentariske lederne, 10 minutter til finansministeren og 5 minutter til øvrige medlemmer av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det – innenfor den fordelte taletid – blir gitt anledning til replikker med svar etter partienes hovedtalere, parlamentariske ledere og medlemmer av regjeringen, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Henrik Asheim (H) [] (komiteens leder): Revidert budsjett er nettopp det – en revidering av det budsjettet som Stortinget vedtok i fjor høst. Utviklingen i norsk økonomi viser hvor godt det budsjettet traff på situasjonen landet vårt faktisk er i. Vi ser nå at ledigheten fortsetter å gå ned. Vi ser at veksten fortsetter å gå opp, og at det skapes flere arbeidsplasser over hele landet. Samtidig ser vi at gjennomføringen i videregående skole øker, at helsekøene blir kortere, og at soningskøene er de facto borte. Det viser at regjeringens politikk svarer på mange av de utfordringene Norge står overfor, og som mange opplever i sin hverdag at trengs å løses.

I møte med oljeprisfallet som rammet oss i 2014 og 2015, viste regjeringen gjennom budsjettpolitikken at man hadde gode virkemidler for å håndtere dette. Norsk politikk har reist seg, og norsk økonomi har reist seg, som etter tilbakeslagene nå er preget av optimisme og solid vekst over hele landet. Den økonomiske veksten har ikke vært høyere på mange år, og siden 2009 har ikke ledigheten vært lavere.

I denne revideringen av budsjettet ligger hovedprioriteringene fast innenfor skatt, kunnskap, samferdsel, helse og en solid kommuneøkonomi, som også videreføres. Slik styrker vi velferden og bidrar til at det skapes flere lønnsomme arbeidsplasser over hele landet, og vi ruster oss for en fremtid hvor oljeinntektene blir mindre viktige, og hvor Norge skal gjennom ny omstilling. Etter flere år med økt oljepengebruk som var nødvendig for å kompensere for fallet i oljeinntektene på grunn av oljeprisfallet, tar man nå ned oljepengebruken i revidert budsjett med 5,6 mrd. kr. Regjeringens forslag til endringer i budsjettet og i budsjettavtalen med Kristelig Folkeparti viser at denne budsjettrunden er nettopp det – en revidering. Vi har nå, som fire felles partier, gjort opp den tiende budsjettenigheten sammen, med forutsigbarhet, med trygg styring og med en vekstskapende politikk til det beste for landet.

Da er det slik at resultatene i norsk økonomi, den forutsigbarheten som etterlyses både av næringslivet og av familier rundt om i landet, ikke kommer av seg selv. Det kommer av trygg styring, og det kommer av at det er fire partier som er mer opptatt av å finne sammen og finne løsninger, enn av å drive demonstrasjonspolitikk eller avlyse hverandres pressekonferanser eller i andre sammenhenger.

Derfor er egentlig sensasjonen i debatten vi skal ha i dag, ikke budsjettforliket eller revideringen av budsjettet. Det er alternativene til det reviderte budsjettet. Det er ganske spesielt at vi har opposisjonspartier som har den samme inndekningen med helt forskjellige beløp. Det er ganske spesielt at Arbeiderpartiet og Senterpartiet gjennomfører nøyaktig de samme tiltakene ved å innføre moms på netthandel under 350 kr. Arbeiderpartiet sier de tar inn 770 mill. kr, mens Senterpartiet sier at det koster 1 mrd. kr. Det er ganske spesielt når opposisjonen ikke engang klarer å bli enig om hvordan de skal dekke inn overbudspolitikken sin. Det Arbeiderpartiet gjør i sitt alternative budsjett, er å gjøre så å si alle endringer som flertallspartiene gjør, alle reduksjonene som man gjør. Så skal man være med på litt mer, og da bruker man 770 mill. kr som man ikke har, som Posten sier det ikke er mulig å ta inn, og som de sier det ikke er mulig å innføre fra 1. august, og så bruker man det på overbudspolitikk uten prioriteringer – bare for å bruke mer penger. Slik slipper man tømmene i norsk økonomi, når det viktigste blir å ha litt mer, uten å være så veldig opptatt av om de pengene faktisk finnes, om det er realistisk å hente dem inn, og hvordan man skal gjøre det.

Jeg må si at det å se alternativet til Arbeiderpartiet i denne debatten og det vi skal votere over i dag, viser et arbeiderparti som har sluppet rattet på venstresiden og satt seg i baksetet. Det er faktisk ikke noe jeg hadde trodd jeg skulle si, men det mest realistiske, alternative reviderte budsjettet fra opposisjonen i dag kommer fra SV. De har iallfall en inndekning som er ærlig, og som er realistisk. De tallene som man opererer med når det gjelder 350-kronersgrensen, er slått ganske grundig tilbake senest i dag fra Posten, som har fått vurdert dette. Det opposisjonen baserer seg på, er at dette beløpet ikke bare skal gjelde varer under 350 kr. All netthandel skal plutselig forsvinne, og alle arbeidsplasser skal skapes i Norge. Det er det ingenting som tyder på. Arbeiderpartiet sa selv i debatten vi hadde på mandag, at de trodde det var urealistisk å innføre dette fra 1. august i år. I dag foreslår de det i Stortinget og dekker inn utgiftene med penger de mener de selv ikke har. Slik styrer man ikke landet, og derfor er det veldig bra at de fire borgerlige partienes enighet blir vedtatt.

Jeg tar opp forslag nr. 76.

Presidenten: Representanten Henrik Asheim har tatt opp det forslaget han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Fredric Holen Bjørdal (A) []: «Intet nytt under solen» i retorikken frå representanten Asheim og høgrepartia. Det er den vanlege linja om overbodspolitikken. Problemet er at det slår tilbake på regjeringspartia sjølve. I eit oppslag i Aftenposten 7. april prøver representanten Asheim å gjenopplive den gamle konservative omsorga for milliardane. Han angrip sjukeløna, han vil ha meir eigenbetaling, han vil ha høgare bilavgifter – fordi reknestykket ikkje går opp, seier han. Men korleis synest eigentleg representanten at reknestykket går opp i dette reviderte budsjettet, utan eit spor av desse prioriteringane som han sjølv etterlyser?

Henrik Asheim (H) []: For det første: Hvis man skal være i opposisjon, må man skru av autopiloten av og til. For det er altså slik at dette budsjettet tar ned oljepengebruken. Dette budsjettet er det strammeste budsjettet denne regjeringen har lagt frem. Og grunnen til det er at Norge går bra. Det er fordi flere kommer i jobb. Da viser vi også at vi har en regjering som holder igjen på pengebruken når det er nødvendig, og som kompenserer når det er nødvendig.

Da vi hadde oljeprisfallet og den vanskelige situasjonen i Norge, sa Arbeiderpartiet hele tiden at det var altfor lite altfor sent. Det vi ser nå, er at det var helt perfekt på helt riktig tidspunkt på helt riktig nivå. Så det er all grunn til å glede seg over det.

Og vi kan godt diskutere mitt oppslag i april, hvis det er det som er Arbeiderpartiets hovedargument mot revidert nasjonalbudsjett, men det jeg sa der, som Arbeiderpartiet også burde interessere seg for, er jo de langsiktige fremskrivningene av norsk økonomi, og hvordan vi skal håndtere også økende utgifter og en demografisituasjon som gjør at vi trenger å tenke nytt også i velferdsstaten. Den debatten har jeg ikke sett Arbeiderpartiet delta veldig aktivt i, og det er jo heller ikke noe nytt.

Fredric Holen Bjørdal (A) []: Asheims ønske om ein sånn debatt står i veldig skarp kontrast til det som er fasiten etter snart fem år med denne regjeringa: Det er eit statsbudsjett som eser ut. Det er rekordhøg oljepengebruk for å glatte ut alle politiske konfliktar mellom samarbeidspartia. Det er ingen spor av det Asheim ønskjer seg og kritiserer andre for. Difor er det freistande å spørje om leiaren i finanskomiteen har så lite gjennomslag hos sine eigne dersom han verkeleg ønskjer å løfte ein sånn debatt, eller om det tvert imot er slik at Høgre bevisst driv med dobbeltkommunikasjon for å late som om dei prioriterer, når sanninga er at partiet er blitt ein meister i offentleg pengebruk.

Henrik Asheim (H) []: Jeg vil utfordre alle som hører denne debatten, på om de noensinne kan huske å ha sett en arbeiderpartipolitiker i en lokalavis eller i en riksavis eller på tv si at dette er for mye, vi må ta pengebruken ned, her brukes det for mye på offentlig velferd. Jeg har ikke hørt et eneste slikt angrep, men jeg har hørt Arbeiderpartiet gang på gang etterlyse enda litt mer på alt mulig rart. Og i dag legger dere frem et alternativt revidert nasjonalbudsjett hvor dere bruker mer penger, men penger dere på mandag selv sa at dere ikke har. Så dere beskylder oss for å bruke penger – men de pengene vi bruker, er de pengene vi har.

Det er altså sånn at vi tar ned oljepengebruken fordi vi har en ansvarlig budsjettpolitikk. Det dere gjør, er å bruke mer penger enn oss på alt, love mer til alle, og et arbeiderparti som gir hundremillionersløfter, men redegjør med ti millioner i inndekning, utfordrer ikke denne regjeringen eller Høyre. Dere utfordrer hele den norske samfunnsmodellen fordi dere ikke dekker inn de utgiftene dere selv lover bort.

Presidenten: Presidenten vil minne om at talen skal gå gjennom presidenten.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) []: Det var jo voldsomt til hovering fra Høyres talsperson. Det lederen i finanskomiteen burde vite veldig godt, er at det har vært en eksplosiv vekst i netthandelen. 62 mrd. kr av netthandelen kommer fra utenlandske nettbutikker, og det er over 130 millioner transaksjoner, så det er en voldsom vekst. I stedet for å bekymre seg for at noen partier er imot 350-kronersgrensen, burde lederen i finanskomiteen bekymre seg for hvordan dette slår ut for norsk industri, for norsk verdiskaping.

Finansdepartementet klarer ikke å gi et ordentlig svar på hvor stor kostnad denne 350-kronersgrensen faktisk har. Det er en uklok politikk, det er ikke gjennomtenkt, det var bare for å vise en eller annen form for populært tiltak.

Kan Høyre forsvare den avgiftspolitikken at det skal være billigere å drive nettbutikk hvis man selger fra Sverige enn fra Norge? Er det klok langsiktig næringspolitikk når vi ser den veksten vi faktisk ser i norsk netthandel?

Henrik Asheim (H) []: Som leder av finanskomiteen blir jeg faktisk ganske offensiv når jeg ser at man ikke dekker inn forslagene sine. Det som har vært mitt poeng, er – og det er to diskusjoner her: Det ene er om man skal ha 350-kronersgrensen; det kan vi diskutere etterpå. Men bare for å ta det først: Problemet er at opposisjonen dekker inn et tall som de selv nå sier at Finansdepartementet ikke kan redegjøre for. Problemet er at de bruker budsjettpenger de ikke har. Det er veldig alvorlig, og det bør bekymre hele finanskomiteen, ikke bare lederen av finanskomiteen.

Så til forslaget om 350-kronersgrensen. I dag har det kommet en rapport som Posten selv har laget. De gikk også ut og sa at det er umulig å gjøre dette tiltaket så fort, det kommer til å bli kaos – sitat fra Posten selv. Og det de viser til og slår fast, er at tallene fra Virke, som opposisjonen også viser til i sine merknader – de vil særlig trekke frem Virkes tall, er basert på all netthandel, ikke bare varer under 350 kr.

Så mitt poeng er at man må gjerne være for eller imot 350-kronersgrensen, men man kan ikke saldere med penger man ikke har, og det er det opposisjonen har gjort.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) []: Asheim bør lese hele rapporten til Posten, og det har han sikkert også gjort, men han bare velger ut de sitatene han selv synes passer, for det som også står i den rapporten, er at netthandelen fra utenlandske nettbutikker kommer til å stupe hvis den grensen blir innført. Og målet til Senterpartiet er veldig klart, for vi ønsker å styrke den industrien i Norge og synes det er utrolig uklokt å innføre et system som gjør at hvis man starter en nettbutikk på svensk side, slipper man moms, slipper man avgift, men starter man på norsk side, blir man straffet.

Det grepet, det at man økte avgiftene for norsk næringsmiddelindustri med over 80 pst. på sjokolade og sukker og med over 40 pst. på ikke-alkoholholdig drikkevare, er en kombinasjon som er direkte næringsfiendtlig. Kan en Høyre-representant forsvare avgiftshopp på over 80 pst., som kom i løpet av en måned? Er det klok næringspolitikk? Gir det verdiskaping eller det motsatte?

Henrik Asheim (H) []: Jeg mener at norsk politikk de siste årene har vært gjennom en betydelig evolusjon, og det er at norsk venstreside nå er bekymret for skadevirkningene av for høye skatter og avgifter. Det er noe som vi har argumentert mot gang på gang.

Det er verdt å minne om hva som var alternativet til det budsjettet vi vedtok i fjor. Det var et budsjett hvor Kristelig Folkeparti kunne gått til Arbeiderpartiet og innført moms på sukker, som hadde hatt akkurat den samme kostnadsøkningen, og økt skattene med et sted mellom 8 og 15 mrd. kr. Det vi fikk, var at vi innførte en sukkeravgift, unngikk momsøkningen, senket det samlede skatte- og avgiftsnivået og faset ut maskinskatten.

Så hvis man er bekymret for skatte- og avgiftsnivået og hva det betyr for norsk næringsliv, og det tror jeg vi kan dele, representanten Slagsvold Vedum og jeg, da bør man jo stemme for regjeringens budsjetter, som senker skatte- og avgiftstrykket, ikke øker det – slik som representanten gjør i sine budsjetter, Arbeiderpartiet gjør, SV gjør, Rødt gjør og MDG også gjør.

Kari Elisabeth Kaski (SV) []: Representanten Asheim ga en gjennomgang av de ulike områdene der han mener at budsjettet treffer godt. Representanten mener at budsjettet treffer godt på den økonomiske situasjonen som landet er i, og hadde en oppramsing av ulike områder. Men i den oppramsingen klarte jeg ikke å høre en bekymring for de voksende forskjellene i Norge, der vi ser at de rikeste trekker ifra, mens de som har minst, blir stående igjen.

Derfor vil jeg spørre representanten om han er enig i at tallene viser at de økonomiske og sosiale forskjellene i Norge øker. Er dere enige i det, og er det et mål for denne regjeringen å redusere forskjellene i Norge?

Henrik Asheim (H) []: Forskjellene i Norge er små, heldigvis, men hvis det er noe denne regjeringen og den forrige regjeringen har vært opptatt av – altså i forrige periode og denne – er det nettopp å sørge for at forskjellene ikke øker. Og hvordan gjør man det? Det er der vi er uenige, fordi dere er veldig opptatt av å bekjempe rikdom. Dere skal liksom ned på dem som lykkes, skaper arbeidsplasser, skaper verdier. Det vi har lansert, er en inkluderingsdugnad, for det er den reelle forskjellen mellom mennesker i Norge: De som står utenfor arbeidslivet, og de som er innenfor. Både arbeidslivet selv og vi som politikere må sørge for at flere av dem som står utenfor arbeidslivet, kommer inn i arbeidslivet.

Det som er diskusjonen rundt Forskjells-Norge, handler i veldig stor grad om hvem vi ønsker å hjelpe. SV er mest opptatt av å stoppe dem som blir for rike. Jeg mener det er veldig viktig at vi har et omfordelende skattenivå, men vel så viktig er det at vi sørger for at de som står utenfor arbeidslivet, faktisk kommer inn.

Kari Elisabeth Kaski (SV) []: Det var et oppklarende svar, for her sier jo representanten at man er opptatt av at forskjellene ikke øker. Da hadde det kanskje fortjent en omtale i revidert nasjonalbudsjett at forskjellene i Norge øker. Da burde denne regjeringen være mer opptatt av å gjennomføre politikk som faktisk sikrer at forskjellene ikke øker.

Men jeg hører også at representanten ikke svarer på spørsmålet om det er et mål at forskjellene skal gå ned fra dagens nivå. Forskjellene i Norge har økt siden 1980-tallet, og de har økt raskere de siste årene, under denne regjeringen. Derfor gjentar jeg mitt spørsmål: Er det et mål for denne regjeringen at forskjellene i Norge skal gå ned fra dagens nivå?

Henrik Asheim (H) []: Grunnen til at det blir litt vanskelig å svare på det, er at jeg tror vi er veldig uenige om hva økende forskjeller er. For eksempel er det slik at vi vet at forskjellene øker, eller at det blir flere fattige barn i Norge, når innvandringen øker. Da er spørsmålet hvordan man håndterer det. På den ene siden ønsker vi en streng og rettferdig innvandringspolitikk som gjør at vi ikke tar inn flere enn vi faktisk kan integrere. På den andre siden må vi ha en langt mer offensiv integreringspolitikk som også stiller krav til dem som skal bli integrert.

Når vi har en inkluderingsdugnad, handler det om at både folk med nedsatt funksjonsevne og folk med hull i CV-en kommer inn i arbeidslivet. Det er langt viktigere å løfte dem på bunnen, de som står utenfor, enn hele tiden å bekjempe dem på toppen, som det går bra med. Derfor tror jeg vi er litt uenige om det.

Men det kommer til og med nå en egen sak i Stortinget om forskjeller i Norge. Jeg tror det skal bli en ganske god politisk debatt mellom sidene i norsk politikk om hva forskjeller er, hva de store problemene er, og hvordan vi inkluderer. For denne regjeringen er det å løfte dem som er nederst, for SV ser det ut til å være å slå ned på dem som er øverst.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) []: Først vil jeg takke representanten Asheim for relativt tøffe, men konstruktive forhandlinger.

Så har jeg et spørsmål knyttet til nedgang i fødselstall. Vi vet at en av de store utfordringene framover vil være å få nok inntekter til staten. Siden det er en Høyre-mann som står der, skal jeg ikke snakke om de viktige familiepolitiske grunnene til å satse på familiene, men om samfunnsøkonomi. Hvis man ser på fødselstall fra 2009, var det på 1,98 per kvinne. I fjor var det på 1,62. Tall fra første kvartal viser at det også er en nedgang i 2018. Da er det sånn at for å ha nok hender i eldreomsorgen eller nok arbeidstakere til å betale pensjonen trenger vi flere folk i Norge. Det kan skje gjennom økt innvandring, en kan få en massiv produktivitetsvekst eller en kan få gjort noe med fødselstallene.

Mitt spørsmål er: Mener representanten Asheim at det er noe en kan gjøre politisk for å hjelpe folk til å få de barna de ønsker?

Henrik Asheim (H) []: Jeg er riktignok Høyre-mann, men jeg ser ikke på barn først og fremst som en del av nasjonalregnskapet. Jeg er ikke født på Høyres Hus, selv om jeg har vært der ganske mye. (Munterhet i salen.)

Det er slik at jeg deler bekymringen til representanten Ropstad. Barne- og likestillingsministeren hadde også en presentasjon i helgen som var, der hun løftet flere diskusjoner rundt det. Vi har gjort et arbeid i mitt parti, Høyre, når det gjelder hvordan vi kan sørge for at flere kvinner velger å få barn tidlig.

En av utfordringene er – og det er vanskelig å forklare, eller det er egentlig ikke så vanskelig å forklare – at mange som er studenter, velger ikke å få barn. Jeg tror det er mange i vår generasjon – og de som kommer etter oss – som tenker at først må man utdanne seg, så må man få jobb, og så skal man kanskje vurdere å få barn etter det. Så det å se på hvordan ordningene kan gjøre at f.eks. studenter velger å få barn mens de studerer – jeg tror at de som er småbarnsfamilier, ser at det egentlig er en ideell periode å få barn i – er en av de tingene som vi fra vårt parti har løftet.

Men det er jeg helt sikker på at vi kommer til å forhandle og diskutere mer med Kristelig Folkeparti i årene som kommer.

Bjørnar Moxnes (R) []: Budsjettforliket gir 100 mill. kr mer til kommunene på grunn av bemanningsnormen i barnehagene. Men det er ingen som helst sikkerhet for at de pengene går til barnas beste, og ikke havner i lomma på noen velferdsprofitører. Nå har selv Høyre, ved statsråd Jan Tore Sanner, etter BDO-rapporten innrømt at det er et problem at ikke alle pengene går til barnas beste, men forsvinner til privat berikelse – nemlig en avkastning som i snitt er tre ganger høyere enn avkastning på børsen.

Så jeg lurer på hvorfor ikke Høyre kan støtte våre gode forslag om at økte bevilgninger går til barnehager som vi er sikre på gir penger til barnas beste, det vil si kommunale og ideelle barnehager, og ikke belønner de barnehagene som har holdt bemanningen lav i lang tid, og har tatt store utbytter til privat berikelse i stedet.

Henrik Asheim (H) []: Jeg har selv vært vikarstatsråd i Kunnskapsdepartementet, og da rakk jeg faktisk å bestille den rapporten. Så den rapporten som Jan Tore Sanner har fått, er det jeg som har bestilt.

Jeg tror nok representanten Moxnes og jeg aldri kommer til å bli enige om synet på private barnehager. Grunnen til det er at vi er for at også private og ideelle skal kunne bidra inn i velferdssamfunnet vårt. Jeg tror ikke det er mulig å gjennomføre de velferdsløftene vi skal, uten å spille på hele samfunnet istedenfor halve.

Det vedtaket vi fatter nå, sier at utfordringen med at vi innfører en barnehagenorm – gitt at vi fortsatt har et flertall på Stortinget som sier at private barnehager er en del av barnehagetilbudet vårt – er mange små, private barnehager som ligger i kommuner med lav bemanning. Utfordringen deres er at de får støtte to år etterpå. Det vi gjør nå, er å lage en tilskuddsordning, som Kristelig Folkeparti fortjenestefullt har kjempet inn, som gjør nettopp at også de private, små barnehagene – og de offentlige barnehagene – kan få økt bemanning fordi normen innføres, men at de får støtten senere.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Rigmor Aasrud (A) []: Årets reviderte nasjonalbudsjett er med få unntak akkurat det – en revidering. Det viderefører et budskap som ikke adresserer at forskjellene mellom folk øker, at sysselsettingsandelen går ned, og at det over år skapes for få arbeidsplasser i Norge.

Små forskjeller mellom folk skaper tillit, det øker produktiviteten, og det bidrar til større forståelse for de omstillingsbehovene vi som samfunn møter. Sterkere produktivitetsvekst er nødvendig for at vi skal kunne opprettholde vår konkurranseevne og inntektsutvikling. Vi må sørge for at vi har en bærekraftig offentlig sektor som leverer tjenester av en slik kvalitet at de er konkurransedyktige med private løsninger. Dersom gapet mellom offentlig og privat rikdom blir for stort, vil oppslutningen om fellesskapet utfordres. Det vil vi som nasjon ikke tjene på.

De siste fire årene har oljepengebruken økt mye mer enn under Stoltenberg-regjeringen. Selv om vi var igjennom en global finanskrise, var økningen bare 0,3 pst. i snitt. Solberg-regjeringens attest er en økning på 0,6 pst. Og oljekrisa var ingen krise, den rammet bare regionalt, hørte vi ofte.

Vi støtter at regjeringen bruker mindre oljepenger. Men vil det vare? Det krever tydelige prioriteringer, og her skiller vi lag med regjeringen i saker som er viktige for folk flest.

Arbeiderpartiet lytter til en rekke fagforeninger, til NHO og Virke, som alle mener at den avgiftsfri netthandelen er en trussel mot norske arbeidsplasser. Å fjerne dette avgiftshullet på slik netthandel gjøres i våre naboland, og det gir inntekter til statskassa, inntekter vi kan bruke til å bygge ut velferden der det trengs.

I forbindelse med lovproposisjonen som ble behandlet på mandag, foreslo vi å fjerne adgangen til avgiftsfri import. Dessverre fikk vi ikke flertall. Basert på Virkes beregninger – for regjeringen vil ikke – vil avgiften gi inntekter i størrelsesorden 2 mrd. kr årlig. Arbeiderpartiet vil bruke disse inntektene til å forbedre tjenestene til folk flest. I andre halvår vil det kunne bety tjenester for 770 mill. kr. Å tette skattehull som gir tjenester for folk flest, er ikke latskap, det er fornuftig.

For Arbeiderpartiet er det alvorlig at det vil være flere som må kjempe om en tiltaksplass til høsten fordi antallet tiltaksplasser kuttes. Vi mener det er urimelig at de som nå er ledige, skal få mindre muligheter for arbeidstrening og for å komme seg ut i arbeid. De som fortsatt er ledige, står trolig lenger unna det ordinære arbeidsmarkedet enn mange av dem som har vært innom ledighetskøen de siste årene.

lnntekt av arbeid er med på å minske forskjeller mellom folk. Arbeid burde være en helt sentral del av den inkluderingsdugnaden bl.a. representanten Asheim snakket om akkurat nå. Kutt i tiltaksplasser er et lite, men målrettet virkemiddel for å øke forskjellene mellom folk. Vi ser ingen innstramninger for dem som allerede har fått store skatteletter. Sånt bidrar til at forskjellene øker, og at tilliten svekkes. Arbeiderpartiet vil bruke om lag 77 av de 770 millionene fra å tette skattehullet på flere tiltaksplasser. Vi synes ikke det er latskap.

Aktivitetsveksten i sykehusene var urovekkende lav i 2017 – langt under det som var planlagt. Det er grunn til å spørre hva det er som skjer. 1,1 pst. lavere aktivitetsvekst vitner om dårlig styring. Hva betyr det for pasientene? Det er ingenting som tilsier at behovet for sykehusbehandling går ned. Er det dette som kalles effektivisering? Arbeiderpartiet foreslår i sitt forslag å øke bevilgningen til sykehusene med 250 mill. kr. Vi mener også det må gjøres noe for å møte situasjonen med fastlegemangelen. KS’ leder er tydelig på det. Derfor foreslår vi 20 mill. kr mer enn regjeringen i vårt alternativ og finansierer økt satsing på helse ved å fjerne avgiftsfritaket på netthandel. Det er ikke latskap å sikre folk tilgang til leger og sykehustjenester.

Om snaue to måneder skal barnehagene ha på plass en ny bemanningsnorm. Den er ikke hensyntatt i kommunale budsjetter, og de private barnehagene vil bli kompensert først om to år. Vi er særlig urolige for de små ideelle barnehagene. To år uten kompensasjon kan bety at mange av dem ikke har økonomi til å fortsette. Da vil det bli de store kommersielle som overtar driften. Det er en utvikling Arbeiderpartiet ikke vil støtte. En søkbar pott på 200 mill. kr er nødhjelp for høsten, og fra nyttår vil deler av potten inngå i kommunerammen for de kommunale barnehagetilbudene, mens deler av bevilgningen for de små private skal bestå inntil tilskuddene deres blir utbetalt basert på den nye normen. Vi bruker om lag 25 pst. av inntektene fra å fjerne avgiftsfritaket på netthandel på barnehagene, og jeg tror ikke foreldrene opplever en slik bevilgning som latskap.

Klimaendringer utfordrer på mange områder. For bare noen uker siden rant en flomstor Gudbrandsdalslågen over sine bredder. Lokalsamfunn har ras og skred nært innpå daglivet. Behovet for utbedringer og forebygging er stort, og vi bruker momspenger for å øke innsatsen. 85 mill. kr vil bety at litt mer vei blir rassikker, og at noen flere områder slipper å grue seg til vårlige flomtrusler.

Norge har tatt på seg store forpliktelser for å nå FNs klimamål. Fangst og lagring av CO2 gjennomføres i noen prosjekter rundt om i verden. I Norge har vi en unik mulighet til å lagre CO2 i Nordsjøen. Det kan gi oss nye arbeidsplasser og inntekter i lang tid framover. Infrastrukturen i Nordsjøen kan brukes videre, og det gir muligheter som produksjon av hydrogen basert på norsk gass. Norge har ledende teknologimiljøer på karbonfangst, -transport og -lagring. Arbeiderpartiet vil sikre at vi kommer videre med de to prosjektene som er lovende. I vårt forslag til revidert nasjonalbudsjett finansierer vi også økt innsats på dette området.

Også Heimevernet, Luftforsvaret og omstillingen på Andøya kunne fått økte bevilgninger dersom flere hadde prioritert som Arbeiderpartiet.

Statsministeren omtaler opposisjonen som lat fordi man ikke prioriterer. Vi betrakter ikke de forslagene som vi fremmer for å prioritere tjenester til folk flest framfor skattelette der de som har mest, også får mest, som latskap.

Det er mulig at regjeringens prioriteringer er mer populistiske hos deler av befolkningen, men ungene i barnehagen, elevene i skolen, lærerne, de som trenger behandling på sykehusene, de som ikke kommer seg inn i arbeidsmarkedet, ville kommet bedre ut med våre prioriteringer.

Til slutt: Presidenten sendte et brev til komiteen den 28. mai, der hun på vegne av presidentskapet foreslo å redusere tilleggsbevilgningene som er lagt inn i revidert nasjonalbudsjett, fra 379 mill. kr til 263 mill. kr knyttet til byggeprosjektet her på Stortinget. Vi registrerer at presidenten og presidentskapet ikke har nådd fram hos flertallet. De fastholder en høyere bevilgning. De vil sikkert si at det ikke er nødvendig, for innsparingen vil jo komme til utbetaling i 2019. Da blir det spennende å høre hvorfor man finansierer forliket ved å kutte i bevilgningen til Campus Ås. Begge deler dreier seg om likviditetsforskyvninger. Også på Ås vil selvsagt utgiftene komme tilbake. Det er bare Arbeiderpartiet og Senterpartiet som har kuttet slik presidentskapet har bedt om. Etter å ha hørt partiene snakke etter at vi hadde saken til behandling her i salen for en tid siden, er det ganske underlig.

Arbeiderpartiet kutter også i forslaget om bevilgninger til nye utredninger som presidentskapet har bedt om. Vi mener det nå må fokuseres på å få gjort ferdig det arbeidet som er i gang her på Stortinget, før man setter i gang nye utredninger.

Jeg vil med dette ta opp forslagene som vi har fremmet enten alene eller sammen med andre.

Presidenten: Representanten Rigmor Aasrud har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Helge André Njåstad (FrP) []: 350-kronersgrensa har fått ein del merksemd frå fleire i debatten så langt, all den tid Arbeidarpartiet tek til orde for ikkje berre å fjerna den populære grensa, men òg fjerna ho den 1. august. Det problematiske med det er sjølvsagt at det allereie er bestilt ein del pakker som vil koma. I Sverige såg me at folk ikkje ville ha pakkene når dei måtte betala gebyr, moms og toll, og at det har vorte eit stort problem for Posten i Sverige. Kvifor Arbeidarpartiet då vel å føreslå det same, og laga kaos for Posten i Noreg, er eit godt spørsmål. Så er det òg inndekninga som dei legg inn, at dei trur at effekten vil bli så stor allereie med ein gong. Betyr det at Arbeidarpartiet har tru på at norske forbrukarar vil halda fram med å bestilla billige hovudtelefonar frå Kina sjølv om dei må betala både gebyr, moms og toll? Kva er grunnen til at Arbeidarpartiet meiner det er realistisk å ha ei innsparing på 770 mill. kr allereie i år?

Rigmor Aasrud (A) []: Det er riktig at vi tror at vi vil få inntekter når vi fjerner avgiftsfritaket, på samme måte som regjeringen som representanten Njåstad støtter opp om, tror, at man vil få store inntekter fra både poseavgift og flyseteavgift på veldig kort tid. Det er jo en ordning som gjelder for pakker med en verdi på over 350 kr, så det at man får inntekter hvis man sørger for fortolling under 350 kr, er vi helt sikre på. Det som er beklagelig, er at regjeringen ikke vil hjelpe oss med å regne på det, vi er nødt til å bruke andre kilder for å få regnet på dette. Og vi er helt sikre på at det vil gi inntekter til statskassen – det skulle bare mangle. Jeg går ut fra at det ikke kommer 41 000 pakker fra Kina hver dag til Norge med produkter folk ikke har bruk for. Jeg går ut fra at det vil være grunner til at man gjør den importen, og det at man får et påslag på moms og fortolling, mener jeg gir grunnlag for å tro at det fortsatt vil være inntektsmuligheter ved å fjerne den avgiftsfrie grensen.

Helge André Njåstad (FrP) []: Det er jo tydeleg at Arbeidarpartiet har rekna sjølv og ikkje har fått hjelp til å rekna, når dei legg til grunn at folk vil bestilla akkurat like masse frå Kina sjølv om dei må betale 140 kr i eit gebyr, på toppen av toll og moms. Det fortel litt om kva syn Arbeidarpartiet har på norske forbrukarar. Det var interessant å registrera. Arbeidarpartiet legg altså i reknestykket sitt til grunn at folk vil bestilla akkurat dei same småvarene frå Kina, sjølv om dei må betala 140 kr pluss moms og toll, at det ligg til grunn for det reknestykket som finansfraksjonen til Arbeidarpartiet bruker for å saldera budsjettet i dag.

Rigmor Aasrud (A) []: Vi har brukt de tilgjengelige tallene som finnes. Det er et forsiktig anslag. Det ligger i nedre intervall i forhold til det andre partier legger inn. Og det er helt klart at fjerner man den tollfrie grensen på 350 kr, vil ikke importen stoppe, det vil være varer å fortolle. Jeg synes det er beklagelig at vi ikke har fått hjelp til å beregne de anslagene på en bedre måte, men vi har basert oss på tall fra dem som har skoen på og vet hvor den trykker – de som møter dette i det daglige, fra arbeidsgiverforeningen Virke, som jeg trodde også Fremskrittspartiet pleide å høre på når det gjaldt næringspolitiske spørsmål. Vi velger altså å pålegge den avgiften fordi det vil sikre norske arbeidsplasser. Det vil også, gjennom det, være økte skatteinntekter, så det anslaget vi har, mener vi er godt forsvarlig.

Henrik Asheim (H) []: Vi kan ikke helt slippe denne inndekningen, for det er slik at representanten Aasrud i sitt innlegg også ramset opp alt hun skulle bruke penger på ved nettopp å gjøre den endringen. Det jeg tror er bekymringen med det, er at Arbeiderpartiet ikke tror på det selv, for på mandag uttalte en annen representant fra Arbeiderpartiet i denne salen dette fra talerstolen:

«Vi støtter selvsagt også innstillingen om å be regjeringen utrede fjerning av avgiftsfritaket for varesendinger fra utlandet med en verdi på under 350 kr og komme tilbake til Stortinget senest i forbindelse med statsbudsjettet for 2019. Noe tidligere enn det er kanskje vanskelig å forestille seg.»

Da er mitt spørsmål til representanten Aasrud: Hva er det som har forandret seg fra mandag til i dag, som gjør at man nå mener det er fullt mulig å gjennomføre det fra 1. august, når man på mandag trodde det ikke var mulig?

Rigmor Aasrud (A) []: Representanten Asheim har jo helt misforstått min kommentar. Det skyldtes jo at vi ikke hadde flertall for det forslaget vi opprinnelig fremmet, og da var det subsidiær stemmegivning til et forslag som var nest best.

Så må jeg si at jeg er noe undrende til den retorikken som Høyre legger seg på her i denne salen. Det høres ut som det eneste inntektsnivået i statsbudsjettet er det Høyre og regjeringspartiene bestemmer seg for. Avgifter som poseavgift og flyseteavgift som ble brukt for å finansiere tidligere forlik her i Stortinget, var helt reelt å bruke, selv om det ikke var utredet, og selv om man måtte trekke det. Dette er faktisk en avgift som det er lett å innføre, for det finnes et system for all import over 350 kr. Derfor er dette et langt mer realistisk forslag enn noen av alle dem Høyre og Fremskrittspartiet har vært med på i denne salen tidligere.

Henrik Asheim (H) []: Hvis dere foreslår noe som ikke har inndekning, og som Posten sier ikke er mulig å gjennomføre, er det alvorlig. For det betyr at Arbeiderpartiet finansierer løfter med penger de ikke har. Alle budsjetter vi gjør opp, gjøres opp med summen av skatte- og avgiftsinntekter og utgifter. Partier må da redegjøre for hvilke penger de tar inn, og hvilke penger de bruker ut.

Det er helt riktig at denne regjeringen har økt avgiften på f.eks. å forurense, og så har man senket skatten på arbeid. Det er en bevisst politikk og en villet politikk. Men det man gjør her, er å innføre noe som selv Posten sier ikke er mulig å innføre. Da blir man bekymret, fordi Arbeiderpartiet da har et budsjett som ikke går opp. Det er bare å se til kollegaen i SV, som faktisk har laget et budsjett som går opp, fordi de er ærlige på hvilke skatteøkninger de også foreslår.

Så mitt spørsmål er: Er dette et nytt spor fra Arbeiderpartiet, hvor man legger frem budsjetter som ikke går opp, eller mener dere det er helt rimelig å innføre denne avgiften fra 1. august, mot Postens egne anbefalinger?

Presidenten: Presidenten må bare minne om at talen må gå gjennom presidenten. Derfor vil jeg foreslå å bytte ut ordet «dere» med f.eks. «Arbeiderpartiet».

Rigmor Aasrud (A) []: Arbeiderpartiet har også registrert at Posten tidligere har vært svært bekymret for all importen som kommer over grensen gjennom den avgiftsfrie grensen – dopingmidler, legemidler, produkter som ikke er klarert for giftig innhold, osv. Så vi velger å høre på de uttalelsene fra Posten.

Men når det gjelder selve innholdet i den kritikken som Asheim kommer med, må jeg bare si at den er ganske oppsiktsvekkende, etter at partiet år etter år har finansiert påplussinger i statsbudsjettet mens de har sittet i regjering, med avgifter som ikke har vært utredet, som flyseteavgift, som poseavgift, og saldert budsjettene sine med akkurat de pengene. Derfor er den kritikken som Asheim kommer med nå, helt urimelig. Dette er et system som er på plass. Det går an å gjøre det for en regjering som gikk til valg på at de hadde gjennomføringskraft. Her gjelder det bare å gjennomføre.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) []: Ett av Kristelig Folkepartis viktige gjennomslag i budsjettforliket i høst var innføring av fleksibel kontantstøtte, fordi vi tror på at familiene trenger mest mulig fleksibilitet. For noen er det ønskelig at barn begynner i barnehage litt tidligere og man jobber litt mindre, men har en gradvis start. Da tenker vi at fleksibel kontantstøtte vil være bra, f.eks. at barnet er to dager i barnehage og man ønsker å være tre dager hjemme. Hva er bakgrunnen for at Arbeiderpartiet ikke velger å gå inn for en sånn fleksibilitet, sånn at barnefamiliene kan få enda større valgfrihet?

Rigmor Aasrud (A) []: Som representanten Ropstad har registrert, har vi ikke foreslått noen endringer på kontantstøtten i revidert nasjonalbudsjett. Den står fast, for vi mener det er viktig at familiene skal ha forutsigbarhet gjennom året når det gjelder kontantstøtte.

Vi har sagt at vi ønsker å styrke bevilgningene til barnehagene for at vi skal få et enda bedre tilbud i barnehagene. Det tror vi er bra for de barna som skal være der. Og så har vi sagt at vi på sikt ønsker oss en ventestøtte, og at i overgangen mellom at man har hatt foreldrepermisjon og skal ha barna i barnehagen, vil kontantstøtte være fornuftig å bruke. Men vi tror at barnehagene er bra for barn, og vi er overbevist om at vi trenger en styrking av bevilgningene til barnehagene, så vi kan få et enda bedre barnehagetilbud. Derfor øker vi bevilgningene til barnehagene noe mer enn det Ropstad har fått gjennom i forhandlingene med regjeringspartiene. Det tror vi er viktig, så vi har et godt barnehagetilbud som er et reelt alternativ for de foreldrene som ønsker å bruke barnehage.

Abid Q. Raja (V) []: I replikkvekslingen mellom komitéleder Asheim og Aasrud hører jeg Aasrud hamre litt løs på flyseteavgiften og poseavgiften og mener – og framholder – at det var helt feil måte å innføre dem på. Ut fra den retorikken kan det nesten høres ut som at fordi det var feil måte å gjøre det på, kan Arbeiderpartiet bruke en feil metode, som implisitt impliserer det.

Men spørsmålet mitt som går til Aasrud, er: Når Posten sier i klartekst at denne avgiften ikke kan innføres fra 1. august, og man også legger til grunn at det ikke er mulig å ha en inndekning på de millionene – hundremillionene – som Arbeiderpartiet legger opp til, hva er det egentlig Arbeiderpartiet vet bedre enn Posten som gjør at de allikevel kan foreslå en slik inndekning?

Rigmor Aasrud (A) []: Forskjellen fra flyseteavgiften og poseavgiften er at det var helt nye avgifter som ikke var utredet, det var ingen systemer for det. Som representanten Raja vet, finnes det et system i dag for å kreve inn moms for varer over 350 kr. For en regjering som har hatt gjennomføringskraft som sitt mantra, er jeg helt sikker på at det går an å finne løsninger raskt for å innkreve de avgiftene.

Når det gjelder at Posten nå er bekymret, synes jeg også representanten Raja burde se til det som Posten har sagt tidligere om alt det ulovlige som kommer gjennom Posten i de 350-kronerspakkene. Det er juksing med beløp, det er juksing med innhold. Det burde også bekymre. Jeg tror at dersom man fjerner grensen, vil vi begrense importen noe.

Men jeg er veldig overrasket over at regjeringspartiene vet nøyaktig at dette ikke kommer til å gi inntekter. Da har man kunnskap som vi ikke får tilgang til i opposisjon.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Helge André Njåstad (FrP) []: Eg vil starta med å takka komitéleiar og saksordførar for godt samarbeid om revideringa, både i komitéarbeidet og – ikkje minst – gjennom forhandlingane med Høgre, Kristeleg Folkeparti og Venstre. Eg vil òg takka Abid Q. Raja og Kjell Ingolf Ropstad for veldig godt samarbeid. Mens resten av befolkninga har teke sommaren på forskot og kost seg ute, har me sete inne og revidert eit allereie godt budsjett. Heldigvis var budsjettet så godt at det ikkje var behov for å bruka heile den tida me hadde til rådigheit for forhandlinga av revidert. Me vart faktisk einige éin dag før fristen, og det er fordi Noreg blir styrt veldig godt.

Som fleire har vore inne på tidlegare i dag, hadde me eit godt tilpassa budsjett. Siv Jensen og regjeringa har lost Noreg gjennom ei krevjande tid, med oljeprisfall og høg innvandring, og styrt landet godt. No er me heldigvis i ein ny fase der me ser at optimismen er på veg opp og arbeidsløysa på veg ned. Asyltilstrømminga til Noreg har sjelden vore lågare enn ho er no, for Noreg blir styrt godt, og det er god kontroll. Me er òg inne i ein periode der innfasinga av oljepengar ikkje lenger er på det nivået det har vore. Det betyr at skal me gjera store satsingar på utgiftssida, er me nøydde til å gjera prioriteringar på inntektssida eller på utgiftssida i budsjettet.

Framstegspartiet har mange fotavtrykk i det opphavlege statsbudsjettet, men òg i det reviderte. Eg vil trekkja fram eit par poeng.

Maskinskatten er ei sak som er veldig viktig for oss. At me no reduserer eigedomsskatten på maskinar, gjev grunn til optimisme i næringslivet. Me ser at investeringar kjem til Noreg på grunn av det, og me ser at det skapar ein optimisme i seg sjølve.

Framstegspartiet er alltid oppteke av eldreomsorg. Sidan førre revidering har me fått ein eigen eldreminister, regjeringa har lagt fram ei eiga melding – Leve hele livet – og me har gjort tydelege prioriteringar innanfor eldreomsorg både i revideringa og i det opphavlege budsjettet. Blant anna legg me inn 700 fleire plassar tilgjengelege for heildøgns pleie, noko som vil sørgja for ei endå betre eldreomsorg. Me utvidar òg suksessen med statleg finansiert eldreomsorg – sånn at endå fleire kommunar kan vera offensive – og sørgjer for at kommunane får meir pengar til eldreomsorga.

Eg er òg glad for at me i revidert, i lag med Kristeleg Folkeparti, har unngått å innføra eit gebyr på skifte – det såkalla dødsgebyret. Det er ein positiv siger, sett med Framstegspartiets auge. Eg er òg glad for at regjeringa i revidert verkeleg har satsa på Svalbard. Det har kanskje ikkje vore kommunisert veldig tydeleg ut, men ser ein på kva som verkeleg er den store satsinga i revidert, er det ei offensiv Svalbard-pakke, der ein bl.a. legg inn 60 nye bustader som er nødvendige å byggja på grunn av rasfare. Det er òg ei rekkje andre tiltak for Svalbard-samfunnet som ligg inne i denne revideringa av budsjettet.

Me har òg vorte einige med Kristeleg Folkeparti om ei styrking av barnehagesektoren. Det er, som det vart sagt, spesielt målretta mot dei private barnehagane som lir under at dei ligg i kommunar som sjølve har for låg bemanning. Det blir ei forseinking før dei private barnehagane får ta del i kvalitetsauken med auka bemanning, fordi kommunane må bemanna opp. Difor kjem det ei målretta ordning som Kristeleg Folkeparti har kjempa inn, som me er glade for. I motsetning til Raudt gleder me oss over meir pengar til barnehage, fordi det kjem barna og kommunane til gode. Me er ikkje redde for at private hjelper til. Hadde me ikkje hatt dei private barnehagane som hjelpte til å gjera barnehageforliket til ein stor suksess, hadde me ikkje i dag sett at barnehagekapasiteten er løyst. Det hadde me aldri sett utan dei private, så me heiar på private barnehagar og på gründerar som skapar arbeidsplassar, meir enn å snakka dei ned i kvar samanheng.

Til slutt: Ei anna stor satsing i revidert, er innanfor miljø, nemleg plast i havet. Eg trur alle me i Noreg var stolte over at statsministeren vår – til G7 i Canada – fekk gjera greie for kva satsing me har på hav. At me set av bistandspengar til å kjempa mot det globaliserte problemet med plast i havet, er bra. Framstegspartiet heiar veldig på det, for det er ei stor utfordring for både næringslivet og andre, og det må løysast på den globale arenaen. At me kan tenkja nytt om bistand for å kjempa mot dette, er ei veldig viktig satsing som ligg inne i revidert.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Svein Roald Hansen (A) []: Etter å ha opplevd den gamle Fremskrittsparti-høvdingen Carl I. Hagen i årevis raljere over handlingsregelen – han kalte den «handlingslammelsesregelen» – er det nesten fascinerende å høre partiets nåværende leder og landets finansminister, men også Fremskrittspartiets finanspolitikere, om ikke nå, så i andre sammenhenger, i tekst og tale formane oss alle om nøkternhet: Oljefondet vil ikke vokse så sterkt framover, og handlingsrommet blir mindre. Men budskapet kan ikke ha nådd helt inn i alle kriker og kroker ennå, for i revidert budsjett skal det etter forslag fra regjeringen bevilges 20 mill. kr til skatteetaten for å gjøre et unntak fra regelen om at kommuner som slås sammen, skal ha et nytt kommunenummer. Fire av de største kommunene som skal slås sammen, skal beholde sine gamle.

Synes representanten Njåstad at 20 mill. kr for fire nummer er fornuftig bruk av skattebetalernes penger?

Helge André Njåstad (FrP) []: Det er hyggeleg å høyra på både den førre og den noverande Framstegsparti-leiaren når det gjeld ansvarleg økonomisk politikk. Me har alltid vore opptekne av at oljepengane skal brukast fornuftig og ansvarleg, og av at me ikkje skal bruka meir pengar enn det som er naturleg for norsk økonomi. Poenget er ikkje kor mykje pengar me brukar, men korleis me brukar pengane. Me har satsa meir på samferdsel enn tidlegare regjeringar.

Når det kjem til pengebruk og kommunereforma, skal eg ikkje seia noko om det er fornuftig eller ikkje fornuftig når det gjeld kommunenummer-utfordringa. Eg kjenner til at det kan vera problematisk å endra ein del ting i samband med adresseregister og matrikkelføring. Viss ein kan finna smidigare og meir praktiske løysingar for å bruka skattebetalarane sine pengar meir effektivt, som gjer at ein ikkje treng å bruka meir pengar enn nødvendig på å gjera den endringa som trengst for å få kommunereforma gjennomført, er eg sjølvsagt tilhengar av det.

Svein Roald Hansen (A) []: Da får vi håpe at man tenker grundigere igjennom tilsvarende forslag i de kommende årene, for vi er alle enige om at handlingsrommet i budsjettpolitikken blir trangere, og da er spørsmålet: Hva vil Fremskrittspartiet gjøre mindre av i årene som kommer? Hva vil være Fremskrittspartiets fotavtrykk i så måte? Er det at man vil legge bort skattelette til dem som ikke trenger det, eller er det mindre penger til velferd?

Helge André Njåstad (FrP) []: Spørsmålsstillaren illustrerer no at ein ser på skattelette som noko som ein gjev. Me ser ikkje på det på den måten at Stortinget gjev skattelette. Me ser på det som at me tek inn litt mindre pengar, og at dei pengane som me då ikkje lenger tek inn, sjølvsagt blir brukte for å skapa verdiar, nye skatteinntekter, aktivitet og arbeidsplassar. Det er vel det som er heile forskjellen på Arbeidarpartiet og Framstegspartiet: Me trur at ved å gje skattelette vil dei som får behalda meir av eigne pengar, disponera dei på ein måte som skapar aktivitet i økonomien. På den måten sikrar me vekst og fundamentet for at me kan ha eit velferdssamfunn med gode velferdsytingar. Men me må sjølvsagt sjå på berekrafta av dei, og eitt område kor me òg skil lag, er at me vil ha ein ansvarleg innvandringspolitikk, som gjer at me ikkje tek imot fleire enn me klarar å integrera. Arbeidarpartiet har ein politikk for å ta inn så mange som mogleg, og så får ein heller betala det som det kostar etterpå. Her er Framstegspartiet meir nøkterne og passar betre på pengane til skattebetalarane.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) []: I revidert nasjonalbudsjett har det fra flertallet blitt lagt fram et forslag om en ny skatteordning for utenlandske arbeidstakere, der en kan velge å gå inn på en ordning med bruttobeskatning uten fradrag. Det er en valgfri ordning, der den enkelte utenlandske arbeidstaker kan velge det som gir lavest skatt for en selv – et privilegium som norske arbeidstakere ikke har. La oss tenke oss et eksempel fra en norsk byggeplass, der «Ola» og «Jarek» jobber. Begge har 550 000 kr i inntekt og standard fradrag. Ola blir sittende med den skatten han har i dag, mens Jarek får ca. 10 000 kr mindre i skatt. Hva er logikken i at en skal subsidiere utenlandske arbeidstakere på denne måten?

Helge André Njåstad (FrP) []: Viss ein tenkjer på den arbeidsplassen som Senterpartiet illustrerer dette poenget med, er det allereie i dag skeivt, for ein har andre frådrag for utanlandske arbeidstakarar på korttidsopphald i Noreg enn ein har for norske arbeidstakarar. Så allereie i dag, og også under den raud-grøne regjeringa, var dette skeivt. Det me forsøker å gjera – dette er noko som regjeringa har hatt på høyring – er å laga ein standardregel for dei som ikkje går over eit visst punkt med tanke på inntekt, der ein kan velja om ein skal setja ein fast sats. Regjeringa hadde intervallet 22–25 på høyring, og valde å leggja seg på den høgaste satsen. Tanken med det er å gjera det enklare og å sørgja for at folk vel den ordninga framfor noko som er meir byråkratisk og vanskelegare. Tanken er ikkje å forskjellsbehandla, men det er praksisen allereie i dag. Her forsøker me å mjuka opp og gjera ting enklare.

Kari Elisabeth Kaski (SV) []: Det kunne vært fristende å be representanten utdype om forskjellen mellom gründere i barnehagesektoren og de private barnehageeierne som har tatt ut en milliard fra sitt barnehagekonsern.

Men jeg tenkte egentlig jeg skulle gå mer inn på forskjellene i de reviderte budsjettene, for det har vært mye diskusjon om det – forskjellen på regjeringens forslag og opposisjonens. Et av de mest synlige eksemplene på de forskjellene er satsingen på politi, for både SV, Arbeiderpartiet og Senterpartiet har lagt inn ekstra bevilgninger til satsing på politi, særlig knyttet til de utfordringene vi ser nå i Oslo øst og Oslo sør. Mitt spørsmål er egentlig om representanten Njåstad er fornøyd med sin regjerings innsats for å bekjempe gjeng- og ungdomskriminalitet i Oslo.

Helge André Njåstad (FrP) []: Representanten er veldig fornøgd med satsinga til regjeringa på politi, og eg er ekstra fornøgd med at samarbeidspartia på Stortinget styrkte den satsinga ytterlegare i statsbudsjettet for 2018, sånn at me kan tilsetja alle som kjem ut av 2018-kullet, i politiet. Det er riktig som spørsmålsstillaren seier, at ein satsar meir på å løyva nokre pengar til politiet i revidert, men dei same partia var jo ikkje med på den satsinga me gjorde i statsbudsjettet, der me sette av dei store pengane for å tilsetja. Det er tilstrekkeleg til at politiet klarer å tilsetja folk i haust. Politiet treng pengane i statsbudsjettet dersom ein skal gjera tilsetjingar midt i året, det er ikkje tilstrekkeleg å koma med dei pengane når ein les i avisene at det er ei utfording. Me sette av ganske mykje pengar til å tilsetja fleire politifolk. Me nærmar oss 2-prosentmålet innanfor politidekninga per tusen innbyggjarar. Den satsinga er eg veldig komfortabel og fornøgd med.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) []: Først vil jeg takke representanten Njåstad for godt samarbeid og konstruktive forhandlinger.

Da vi presenterte budsjettforliket, la jeg merke til at representanten Njåstad sa at et godt budsjett er blitt bedre. Jeg vil jo sterkt hevde at Kristelig Folkeparti var veldig delaktig i at det var et godt budsjett i høst, og at det ble et bedre budsjett nå. Men kan representanten utdype hva han mente gjorde det godt, og hva han mener gjør det bedre?

Helge André Njåstad (FrP) []: Det er riktig at eg sa det. Det handlar først og fremst om at me klarte å finna nokre pengar som gjorde at me bl.a. kunne satsa meir på barnehagar, og me kunne òg fjerna dødsgebyret – som er gode Framstegsparti-saker og Kristeleg Folkeparti-saker – noko som gjorde at eit veldig godt budsjett vart endå betre.

Det er òg veldig hyggeleg at me kan revidera budsjettet utan at det blir diskusjonar om korleis ein dekkjer det inn. Eg håpar det er til inspirasjon for Kristeleg Folkeparti til neste haust, at ein då brukar denne malen – at me gjer eit godt budsjett betre i staden for å enda opp med at inndekningane blir det store samtaletemaet etterpå. Eg håpar dette var til stor inspirasjon for representanten Ropstad.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) []: Det er noe fascinerende ved å høre på Fremskrittspartiets talsperson, som skal løfte fram at den store seieren i budsjettforhandlingene er at Fremskrittspartiet på Stortinget sammen med Kristelig Folkeparti klarte å stoppe et gebyr som Sylvi Listhaug som justisminister foreslo å innføre. Hvis det er den nye seiersstrategien til Fremskrittspartiet, at regjeringen foreslår dumme tiltak som i etterkant blir stoppet i Stortinget, er det en ny parlamentarisk metode, for dødsgebyret er det faktisk tre Fremskrittsparti-statsråder som har kjempet for. Men heldigvis, til slutt sa Stortinget nei til den typen gebyrer.

Det som er ganske utrolig i det reviderte nasjonalbudsjettet, er det som ligger inne på forsvar, for igjen har man ikke klart å konkludere i forsvarspolitikken. Egentlig skulle man konkludert i forsvarspolitikken for to år siden, i langtidsplanen. Så utsatte man landmakten – Hæren og Heimevernet – og sa at det skulle man komme tilbake til i en egen landmaktutredning. Så kom man tilbake til det i fjor høst. Man klarte ikke å konkludere i fjor høst, man utsatte viktige beslutninger til i vår, til revidert nasjonalbudsjett. Men hva skjedde så? Jo, man klarer ikke å konkludere her heller, man utsetter det igjen til statsbudsjettet til høsten. Da har det gått over to år siden man egentlig skulle hatt en langtidsplan for Hæren og Heimevernet, og man har ennå ikke konkludert. Det er en særdeles slett måte å behandle landets beredskap på, og det er under halvannet år til regjeringen på nytt skal legge fram en langtidsplan, uten at man har fått vedtatt den forrige. Noe sånt har aldri før skjedd når det gjelder norsk forsvarspolitikk, at man ikke klarer å konkludere på de mest vesentlige tingene.

I vårt reviderte nasjonalbudsjett er vi veldig klare. Vi mener at det er helt avgjørende at man har en god helikopterberedskap i nord. Vi mener det er uforsvarlig det regjeringen legger opp til, at politiet ikke lenger skal kunne ha bistand av helikoptre hvis det skjer en krise i Nord-Norge. Det er regjeringens svar. Vi mener det er uansvarlig av regjeringen at de ikke styrker Heimevernet, når Riksrevisjonen er så tydelig som de er på at Heimevernet i dag ikke klarer å løse sine grunnleggende oppgaver når det gjelder objektsikring. Derfor legger vi inn mer penger til Heimevernet, ikke den sultefôringen som regjeringen gjør. Derfor styrker vi også Hæren, og vi legger opp til en investeringsplan når det gjelder å investere i stridsvogner.

Norge som land trenger en velfungerende landmakt, vi trenger en kapasitet til å ta vare på vår egen sikkerhet og vår egen beredskap. Derfor er det uansvarlig det regjeringen gjør når det gjelder forsvar.

Vi styrker også politiet med over 100 mill. kr. Vi ser den krisen vi har her i Oslo. Det trengs mer ressurser. Vi ser hvordan helt sentrale ledere i politiet i Oslo kritiserer den såkalte nærpolitireformen, politireformen, hvordan det har svekket politiets operative kapasitet her i byen, og man opplever det samme i hele Norge når man reiser rundt, at det er store utfordringer for politiet med hensyn til å løse grunnleggende beredskapsoppgaver. Derfor løfter vi inn 100 mill. kr der.

Dessverre går revidert nasjonalbudsjett inn i et kjent mønster på et annet område også, for regjeringen sier at man ønsker å redusere antall steder man kan få pass i Norge, med rundt 80 plasser. Og det er ikke bare på små steder, det er også byer som Kongsberg som ikke lenger skal ha passkontor – da må man dra til Drammen. Man snakker om at man skal styrke politiet gjennom en nærpolitireform, men det som i praksis skjer, er at det blir dårligere tjenester nær folk, det blir mer byråkratisering. Den veksten som vi har sett i politiet som er størst, har vært i Politidirektoratet, en helt feil prioritering fra dagens regjering.

Sentralisering hadde jeg ventet med Fremskrittspartiet og Høyre i regjeringskontorene. Men det jeg ikke hadde ventet, er den avgiftspolitikken som vi nå ser. Med Siv Jensen som finansminister har avgiftene i Norge økt med i snitt nesten 4 mill. kr hver eneste dag, altså 6 600 mill. kr mer i avgifter nå enn det var da Fremskrittspartiet kom inn i regjeringskontorene. De har ført en avgiftspolitikk som er helt uansvarlig for norsk industri og for folk flest. Derfor har vi en annen avgiftspolitikk. Vi har ikke den økningen i sjokolade- og sukkeravgiften og ikke-alkoholholdige drikkevarer som regjeringen legger opp til, som rammer norsk næringsliv og norske arbeidsplasser, og vi har en helt annen fordelingsprofil. For problemet med avgifter er at det rammer alle, om man har høy inntekt eller lav inntekt, og det er grunnleggende usosialt. Man finansierer mer og mer av statens inntekter gjennom gebyrer og avgifter, og det har vært en hovedlinje så lenge Fremskrittspartiet har hatt makten, f.eks. Ketil Solvik-Olsen, som har blitt rekordminister med å dra inn penger i parkeringsavgifter fra norske pendlere. Det er et mønster. I vårt opplegg er det lavere avgifter, det er lavere drivstoffavgifter, og det er en politikk tilpasset hele Norge og tilpasset folk med både lave og høye inntekter.

Jeg tar opp Senterpartiets forslag i innstillingen som ikke allerede er tatt opp, dem vi er alene om, og dem vi står sammen med andre om.

Presidenten: Da har representanten Trygve Slagsvold Vedum tatt opp de forslagene han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Elin Rodum Agdestein (H) []: Representanten Slagsvold Vedum og Senterpartiet prøver å framstå som forsvarspartiet og beskylder regjeringen for å bygge ned Forsvaret og Heimevernet og underfinansiere langtidsplanen. Det er verdt å minne representanten Slagsvold Vedum om hva status var i det norske Forsvaret etter åtte rød-grønne år: etterslep på 2,5 mrd. kr på vedlikehold og reservedeler, tomme beredskapslager, tomme ammunisjonslager, viktige forsvarsanlegg som Olavsvern ble leid ut til russiske interesser før det ble solgt, fregattene lå til kai ved Håkonsvern, man var med på å legge ned flere heimevernsdistrikt og reduserte omfanget av øving og trening.

Senterpartiet vil opprettholde flere baser, bl.a. Andøya. Samtidig vet vi at våre gamle P-3 Orion-fly flyr på overtid. Senterpartiet har ikke lagt in penger i sin egen langtidsplan til nye overvåkingsfly. Mener Senterpartiet at det er forsvarlig for beredskapen, og at vi ikke lenger trenger å overvåke nordområdene som vi har gjort tidligere?

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) []: Er det noe vi er svært opptatt av, er det beredskapen i hele landet, med spesiell vekt på Nord-Norge, der har man store sikkerhetsmessige utfordringer. Derfor er denne replikken litt overraskende, for det eneste konkrete som kommer fra regjeringen i revidert nasjonalbudsjett, er en svekkelse av beredskapen. Det står rett ut og er befriende ærlig, at framover kan f.eks. ikke politiet lenger hvile seg på at man får bistand av Bell-helikoptrene. Det er et sitat man kan finne i revidert nasjonalbudsjett. Det er ingen styrking av beredskapen i Nord-Norge i budsjettet fra Fremskrittspartiet og Høyre, men det motsatte, og det er det vi mener er grunnleggende uklokt.

Hvis en reiser til miljøet på Andøya nå, ser en det er en kjempekrise der, de klarer snart ikke lenger å løse oppgavene sine nettopp fordi det er så stort frafall av folk. Prosessen Høyre har satt i gang, gjør at nå er vi beredskapsmessig skikkelig dypt nede når det gjelder overvåkingsfly, og derfor kommer amerikanske fly inn istedenfor. Det er resultatene av Høyres politikk som nå skaper den beredskapsmessige krisen vi ser i viktige deler av Forsvaret i Nord-Norge.

Elin Rodum Agdestein (H) []: Representanten svarte ikke på spørsmålet mitt. Mener Senterpartiet det er et godt signal til våre allierte og NATO, at vi ikke skal opprettholde den maritime overvåkingskapasiteten, anti-utbåtkapasiteten. Man skal drive en base, men ikke ha fly der. Skal det ikke være NATO i nord lenger for å ta vare på sikkerheten på vegne av oss selv og våre allierte? Vi må jo ha materiell hvis vi skal klare å gjøre det.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) []: Jeg skulle gjerne invitert Agdestein opp til Andøya for å snakke med dem som faktisk har uniformen på og jobber med maritime overvåkingsfly, og spurt dem om de mener Senterpartiets strategi når det gjelder Orion, nye overvåkingsfly og base har vært den beste strategien, eller om de mener Høyres strategi har vært den beste strategien. Da ville Agdestein merke at alle som gjør jobben hver bidige dag, mener at Senterpartiets linje og Senterpartiets forutsigbarhet hadde vært den kloke linjen, som hadde gjort at de hadde hatt en bedre kapasitet nå, og også hatt en klokere innfasing over tid.

Problemet nå er at man både skal bytte base og ha nye kapasiteter inn samtidig, og man klarer ikke å løse oppdraget her og nå. Vi må hele tiden i beredskapsmessig sammenheng, spesielt i Nord-Norge, sørge for at vi har mulighet til å løse oppgaven. Det skjer ikke nå. Alle som har uniformen på, er svært uenig i den konklusjonen Høyre har trukket: å legge ned Andøya og flytte ting til Evenes.

Abid Q. Raja (V) []: Jeg ser at Senterpartiet i sitt alternative budsjett foreslår en styrking av barnetrygden med 75 mill. kr, en betydelig satsing. I utgangspunktet kan det virke som en sympatisk økning. Mitt spørsmål til senterpartilederen er: Istedenfor å bruke disse 75 mill. kr for å gi en generell økning til absolutt alle mottakere av barnetrygden, dersom formålet var å bekjempe barnefattigdom eller å gi mer til lavinntektsfamilier, ville det ikke være mer fornuftig å differensiere barnetrygden ut fra familienes inntekt, slik at familiene med lavest inntekt fikk mest i barnetrygd, og at de som allerede har store millioninntekter, ikke fikk den samme økningen som en flat økning ville gi?

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) []: Først synes jeg Abid Q. Raja var litt raus med økning av barnetrygden. Det er egentlig en ganske forsiktig økning, men er i hvert fall en liten økning i riktig retning.

Til det prinsipielle Raja spør om: Vi i Senterpartiet mener det er veldig klokt med universelle løsninger som treffer alle, og at vi bruker omfordeling gjennom skatteseddelen. Hvis vi går for den modellen Abid Q. Raja nå tar til orde for, vil det for dem med lave inntekter bli såkalt høyere og høyere marginalskatt fordi man mister ulike kontantytelser. Jeg tror det er klokere at alle får – Kjell Inge Røkke får også den tusenlappen, null problem hvis han har barn i den alderen – men at vi tar inn skatteinntekter gjennom det at folk har høye eller lave inntekter. Da har vi et ubyråkratisk, enkelt system som treffer alle, og vi driver med omfordelingspolitikk, ikke minst gjennom skattesystemet.

Jan Steinar Engeli Johansen (FrP) []: Representanten Slagsvold Vedum har i hele år nærmest i automodus gjentatt hvor uenig han og Senterpartiet er i økningen av sukker- og sjokoladeavgiften. Jeg tror han snart har gjentatt det like ofte som vi har hørt Senterpartiets helsepolitiske talsmann snakke om hvor viktig det er at godteri og brus må bli dyrere. For oss som står utenfor Senterpartiets interne diskusjoner, framtoner dette seg som litt rart. Jeg vil gjerne spørre representanten om hvem i Senterpartiet vi skal lytte til for å vite hva som er Senterpartiets politikk? Er det representanten Slagsvold Vedum, eller er det Senterpartiets helsepolitiske talsmann som representerer Senterpartiets syn på hvilken avgift vi skal ha på sukkertøy og sjokolade? Hvor mye dyrere mener Senterpartiet at en melkesjokolade skal bli for å oppveie Senterpartiets mål om at andre godteriprodukt skal bli rimeligere?

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) []: Hvis du leser Senterpartiets program, ser du at vi er helt tydelige på at man også skal bruke avgifter for å fremme folkehelsen. Det har egentlig vært konsensus i Stortinget om å bruke avgifter også i folkehelsesammenheng.

Når det gjelder den konkrete sjokolade- og sukkeravgiften og avgiften på ikke-alkoholholdige drikkevarer, er det bare å lese Senterpartiets forslag i Stortinget. Vi har gang på gang vært imot de avgiftsøkningene. Vi har ment at de rammer norsk næringsmiddelindustri kraftig, at det svekker norske arbeidsplasser, og at det er en direkte subsidiering av svensk industri og svenske arbeidsplasser. Det mener vi er en uklok politikk, for i Norge må vi politikere føre en politikk som skaper verdiskapende arbeidsplasser i Norge, og ikke bare innføre den type symbolske avgifter.

Så er det dette forunderlige med dette avgiftssjokket på over 80 pst., som Fremskrittspartiet sto for før jul, at produkt som f.eks. Nugatti, som har masse sukker, fikk null avgiftsøkning, mens et produkt som Farris med lime fikk full avgiftsøkning. Å kalle den avgiftsøkningen for en folkehelsesatsing er feil, for den avgiften treffer ikke.

Jan Steinar Engeli Johansen (FrP) []: Da forstår jeg det slik at Senterpartiet mener at sukker- og sjokoladeavgift har hatt uønskede konsekvenser. Ikke bare forstår jeg det, jeg er også enig i det. Jeg mener selv at vi burde vært forsiktig med å bruke høye avgifter som et virkemiddel til å styre folks handle- og forbruksmønster. Men jeg er ikke så sikker på at skatter og avgifter faktisk bekymrer Senterpartiet like mye som det bekymrer meg og Fremskrittspartiet. Vi kan ta f.eks. eiendomsskatten, som rammer folk flest og aller mest dem med lave inntekter og høy gjeld. Den synes ikke Senterpartiet vi skal fjerne. Er det slik å forstå at Senterpartiet generelt har blitt opptatt av å redusere skatter og avgifter, eller gjelder dette bare sjokolade- og sukkeravgiften? Hvilke andre avgifter mener Senterpartiet skal reduseres?

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) []: Vi er veldig bekymret for det som skjer innenfor skatte- og avgiftspolitikken med at vi har hatt skattekutt som har gått til noen få, og avgiftsøkning som har gått til de mange, for avgifter betaler man om man tjener 300 000 kr eller 2 000 000 kr. Når representanten spør om en konkret avgift, vil vi i Senterpartiet i vårt reviderte nasjonalbudsjett at vi skal tilbake til det samme avgiftsnivået på drivstoff som da Kristin Halvorsen var i regjering. Det er etter at Siv Jensen kom inn i regjering, at avgiftene på drivstoff er blitt altfor høye. Derfor har vi et alternativ der vi setter avgiften ned og tilbake på rød-grønt nivå, for vi synes at det nivået som Fremskrittspartiet og Høyre har lagt seg på, er uklokt. Erna Solberg sa sjøl at Fremskrittspartiet og Høyre økte avgiftene mer på ett år enn det som skjedde gjennom åtte rød-grønne år. Vi gjorde det ikke, fordi vi var opptatt av både sosial fordeling og geografisk fordeling, mens Fremskrittspartiet har vært villig til å øke avgiftene gang på gang, avgifter som rammer folk flest, folk med lave inntekter og folk som ofte bor et sted der de ikke har alternativ som buss, trikk eller annen kollektivtransport.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Kari Elisabeth Kaski (SV) []: Debatten om revidert budsjett er en god anledning til å se helheten i politikken. Det gjør vi kanskje litt for sjelden i denne salen, for midt i diskusjoner om bruk av elmotor i vann, alkolås, skolegudstjenester og navnebytter er det lett å overse det store bildet, hvilken retning landet er på vei mot, hvilke muligheter og utfordringer som ligger foran oss.

Selv tenker jeg at vi er her for at folk skal kunne leve et godt liv, og for at framtiden skal være bedre enn dagen i dag. Folk må være trygg på at de har en god framtid, med jobb, hjem og frihet til å leve det livet de ønsker. Det er en forpliktelse som vi har.

I dag skjer det motsatte. Gapet mellom fattig og rik øker, og de eldre generasjonene, vi som er voksne og etablert nå, trekker stigen opp etter oss. Det tydeligste eksempelet er klimaendringene som dagens regjering er helt ute av stand til å møte med tiltak som matcher omfanget av utfordringene. Mai måned var rekordvarm. Aldri har det blitt målt så høye temperaturer i mai. Unge i dag har heller ikke opplevd en måned i løpet av sitt liv under normaltemperaturen. Den ene varmerekorden topper den andre. Regjeringens svar er å legge fram et revidert budsjett som godkjenner videre utbygging av oljefeltet Snorre i Nordsjøen. Uten videre behandling eller debatt sier stortingsflertallet ja til økte utslipp på 360 000 tonn CO2 i året, utslipp unge i dag så absolutt ikke har råd til. I revidert sås det tvil om regjeringens vilje til å realisere karbonfangstprosjekter i Norge. Jeg må innrømme at jeg hadde et håp om at Venstres inntog i regjeringen skulle gi et større gjennomslag for klima, slik at det var nye tiltak for å kutte klimagassutslipp og ikke kutt i alkoholavgiftene Venstre kunne skryte av i budsjettbehandlingen.

Denne våren har vi også fått tall som viser at over 100 000 unger vokser opp i fattigdom – 101 000 unger som ikke får de samme mulighetene, som ikke får den samme starten i livet, som ikke får den oppmerksomheten i den politiske debatten som de fortjener. Disse tallene kan umulig ha gjort særlig inntrykk på regjeringen, for i revidert budsjett finnes ikke ett tiltak for å bekjempe barnefattigdom. Vi må vel da konkludere med at regjeringen er fornøyd med sin egen innsats. Det spørs om ungene er det.

Trygghet for framtiden handler også om å ha jobb og bolig. Det er grunn til å minne om den utviklingen vi har sett i så mange andre land, hvor ungdomsledigheten har bitt seg fast på et høyt nivå, og hvor reallønnen for folk flest står stille. Hos oss har barnefamilier svakere inntektsvekst enn dem uten barn. Arbeidsmarkedet for unge er svekket, og det er først og fremst de unge som sitter fast i midlertidige stillinger og et mindre trygt arbeidsliv. Jobb og bolig henger sammen. Forskjellene mellom dem som står på innsiden, og dem som står på utsiden av boligmarkedet, øker. Uten fast jobb får man ikke lån, og stadig flere unge må ha hjelp for å komme inn på boligmarkedet. De som kommer inn, sitter fast med skyhøye lån. Vi har nå en generasjon med unge som har mistet mye av den friheten som generasjonene før oss har kjempet for. Der mine foreldre og deres foreldre igjen nærmest kunne ha tatt det for gitt at deres unger kom til å få det bedre enn dem selv, er ikke det så sikkert lenger. Økende forskjeller er skadelig for en hel generasjon – deres syn på framtiden, på hvilke muligheter de har, og for produktiviteten i økonomien – men det er ikke nevnt i det hele tatt i revidert nasjonalbudsjett.

Vi skulle ha brukt de store pengene til å investere i framtiden, ikke på å videreføre store skattelettelser til de aller rikeste og ikke på en fortsatt satsing på oljeindustrien. Vi skulle ha brukt pengene på en miljøvennlig framtid, på å kutte klimagassutslipp og på å omstille norsk økonomi, på å redde havene våre og på å kvitte oss med plasten. Vi skulle ha brukt pengene på kanskje det aller viktigste som finnes, på ungene våre, på nok voksne i barnehagen, på en skole hvor alle barn blir sett, og på de barnefamiliene som sliter med å få endene til å møtes. Vi skulle ha brukt pengene på å få ungdom i jobb, på en langsiktig satsing for Oslo øst og sør, på en god velferd i kommunene i hele landet. Vi skulle ha brukt pengene på å redusere forskjellene – ikke på å øke dem. En slik prioritering er en prioritering av de mange og ikke de få. Det er den prioriteringen SV foreslår i sitt budsjett.

Med dette tar jeg opp de forslagene SV er en del av, eller som vi har lagt fram alene.

Presidenten: Representanten Kari Elisabeth Kaski har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Mudassar Kapur (H) []: Representanten fra SV har brukt tid i dag på å snakke om forskjeller. Vi vet at de største forskjellene i Norge er mellom dem som står innenfor, og dem som står utenfor arbeidslivet. Særlig ser vi dette i denne gruppen vi kan kalle innvandrerbefolkningen. Problemet til SV er at man ofte er imot alle tiltak som kan få denne gruppen ut av fattigdom – krav til integrering, krav om å lære seg norsk og strengere inntektskrav for å få familiegjenforening. Dette er SV imot. En annen gruppe som faller utenfor, er unge arbeidsledige. Der har vi en plikt til å være i aktivitet. Også det er SV imot. Når det gjelder å få flere unge inn på boligmarkedet – vel, der ønsker SV å innføre boligskatt, slik at det skal bli enda dyrere å bo. Mitt spørsmål til SV er: Hvis man ønsker å bekjempe fattigdom, hvorfor er det slik at det eneste tiltaket man alltid kommer tilbake til, er å øke skattene i en eller annen form?

Kari Elisabeth Kaski (SV) []: Representanten kan umulig ha lest SVs alternative budsjetter, ei heller programmet vårt. Det er interessant at han velger å snakke om innvandring. Det er SV som har kritisert denne regjeringen for å ha kuttet i midlene til språkopplæring. Det er SV som har kritisert denne regjeringen for å ha kuttet i Jobbsjansen, som handler om å få kvinner med minoritetsbakgrunn inn i arbeidslivet. Da holder det ikke å komme med ord om å stille krav. Vi er for å stille krav, men vi er også for å gi muligheter. Det har ikke denne regjeringen gjort.

Når det kommer til boligmarkedet, er det en enormt stor utfordring, ikke bare for innvandrere, men for ungdom i dag. Der må man bare konstatere at denne regjeringen er helt fornøyd med hvordan boligmarkedet fungerer. De er åpenbart helt fornøyd med at ungdom blir stående utenfor og ser at de som kommer seg inn, trekker ifra, men de er også fornøyd med at ungdom blir stående fast i gjeldsfeller og tar opp altfor høye lån.

Sivert Bjørnstad (FrP) []: SV sier ofte at de er et parti for de mange, ikke for de få. Sannheten er den at SV er et parti for veldig få. Norge består av mer enn Veitvet, Grünerløkka og Oslo sentrum, og alle som bor i det ganske land, bør vite at SV i sine alternative statsbudsjetter foreslår å øke skattene og avgiftene voldsomt. Det vil gå ut over folk flest. Engangsavgiften skal opp. Firmabiler skal bli dyrere. Både bensin og diesel skal bli enda dyrere, og nasjonal eiendomsskatt skal innføres. Samlet vil de sende en ekstraregning til norske skattebetalere på over 20 mrd. kr på bare ett år. Vi kan tenke oss hvordan det ville sett ut hvis SV hadde styrt i en hel stortingsperiode. Når skal SV ta inn over seg at deres politikk er for de få, ikke for de mange?

Kari Elisabeth Kaski (SV) []: Det er denne regjeringen som fører en politikk for de få og ikke for de mange. Det er bra at representanten minner om at landet består av mer enn Oslo. Selv kommer jeg fra Kirkenes, hvor jeg vokste opp. Jeg kan med glede melde om at selv i Kirkenes lever det vanlige folk som til og med kjører rundt i elbiler. Så den politikken som den rød-grønne regjeringen startet med å innføre nullutslippsbiler, brer seg rundt omkring i hele landet.

Denne regjeringen har gitt milliarder i skattekutt til de aller rikeste. Gang på gang får vi nye tall som viser at det er de øverste prosentene, den ene rike 0,1 prosenten, som har fått hundretusenvis av kroner i skattelette med denne regjeringen, mens folk flest er avspist med småpenger som igjen blir spist opp av økte avgifter. Med SVs opplegg vil folk flest, de som tjener under 600 000 kr, som er det folk flest tjener i Norge, få mer i skattelette enn det denne regjeringen har gitt.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Abid Q. Raja (V) []: Da vi vedtok statsbudsjettet for 2018, var vi på borgerlig side enige om følgende: Det går veldig bra – mye bedre – med Norge nå. Derfor må dette bli et strammere budsjett enn i kriseårene før. Vi har vært enige om at vekstfremmende tiltak må prioriteres, og vi er enige om at omstillingen i norsk økonomi krever et grønt skifte, som også må være synlig i budsjettprioriteringer.

Vi har nå fått et revidert nasjonalbudsjett som holder fast ved disse hovedlinjene, og som setter fart på det grønne skiftet gjennom karbonfangst og -lagring og gjennom innsats mot marin forsøpling. Dette er tross alt revideringen av budsjettet – det er ikke her regjeringen tar sats for alle nye satsinger. Det kommer til høsten. I revisjonen klargjør vi mindre oljepengebruk, og budsjettimpulsen er på beskjedne 0,1 pst. Altså virker budsjettet nøytralt inn på norsk økonomi.

Samtidig er det ikke til å se bort fra at denne revideringen som regjeringen la fram, ser annerledes ut enn tidligere revideringer. For noe nytt har skjedd.

På Jeløya avdekket partilederne for de tre blå-grønne partiene et av hovedprosjektene til regjeringen, nemlig inkluderingsdugnaden. Vi er enige om at inkludering skal prioriteres – i forbindelse med innvandring, på arbeidsmarkedet og i sosialpolitikken. Det er bra for økonomien, men også for enkeltmennesket, lokalsamfunnet og familiene i dette landet.

Målsettingen vår er og må være at ingen skal bli tvunget til utenforskap. Da er det bra at denne regjeringen prioriterer å skape nye arbeidsplasser for mennesker med funksjonsnedsettelser og for unge mennesker som sliter med å få foten innenfor arbeidsmarkedet.

Inkludering handler om også om å skape de gode felles møteplassene, der ungene våre får utfolde seg på likt vis, uansett hvilken bakgrunn de har. Derfor er det på sin plass at regjeringen nå gjør det rimeligere å bygge ut lokale idrettsanlegg – en integrasjonsarena framfor noen.

Skolen er også en slik møteplass, og både den og barnehagene får et løft gjennom denne revideringen.

At tre av de største satsingsområdene i dette budsjettet er skole, miljø og arbeidsplasser, viser at vi har fått en utvidet regjering som ser at det er satsingsfelt som mer enn andre felt vil definere våre barns framtid.

At vi også har en regjering som i et usikkert internasjonalt klima tar sin del av ansvaret for å øke nødhjelpsbevilgningene til Jemen, Kongo og rohingyaene i grenselandet mellom Bangladesh og Myanmar, er noe jeg er stolt av å framheve fra talerstolen i dag.

Avtrykket fra Venstre på denne revideringen er i det hele tatt betydelig, og jeg er glad for å kunne rapportere tilbake til velgerne våre at vi nå leverer på en rekke områder som er viktige for dem og for landet.

Dette budsjettet er imidlertid ikke bare et vitnemål om Venstres inntreden i regjering, det er også et bevis på at det på borgerlig side finnes god enighet om budsjettet og landets økonomiske politikk.

Forhandlingene med Kristelig Folkeparti har vist at flere år med budsjettsamarbeid har ført oss nærmere hverandre. Det handler om respekt for hverandres prioriteringer og ideologiske bakteppe. Kristelig Folkeparti har bidratt med gode prioriteringer som styrker budsjettets sosialliberale profil og satsing på de svakeste, og det er både regjeringen og hele Venstre veldig glade for.

Vi har ført budsjettforhandlinger som har vært preget av respekten og forståelsen for hverandres unike utgangspunkt. Vi har også blitt enige før fristen, og det har ikke vært helt selvsagt, særlig når vi ser på de siste fem årene. Vi har klart å bli enige til tross for at det har vært harde og krevende forhandlinger.

Mot slutten vil jeg gjerne rette en spesiell takk til forhandlerne fra de andre partiene, Henrik Asheim, Helge André Njåstad og ikke minst Kjell Ingolf Ropstad, som har loset dette budsjettet trygt i havn, og særlig til representanten Ropstad for å ha vært en både standhaftig, prinsipiell og til tider pragmatisk forhandler.

I det hele tatt – dette er en ny situasjon for Venstre. Vi har jo sittet på den andre siden, med Kristelig Folkeparti, men vi har likevel sammen – disse fire partiene – styrt landet. De beste løsningene finner vi på blå-grønn side av norsk politikk. Denne budsjettenigheten er et bevis på det. Så får vi håpe at Kristelig Folkeparti i løpet av året eller ikke så lang tid etter det også tar skrittet fullt ut og deltar i regjeringen. Med det kan vi kanskje bidra til å flytte politikken ytterligere i retning sentrum.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Åsunn Lyngedal (A) []: Venstre har vært opptatt av utflytting av statlige arbeidsplasser – de har snakket mye om det i hvert fall. Arbeiderpartiet er opptatt av å skape nye statlige arbeidsplasser utenfor Oslo, og i hvert fall utenfor de store byene. I Mo i Rana har vi Norges sterkeste innkrevingsmiljø. De er en del av skatteetaten, og de beslutningene som ligger rundt det, er tatt i budsjettene der Venstre har vært en del av flertallet i Stortinget. Da man skulle lokalisere divisjon Innkreving, kunne man velge mellom Mo i Rana, Oslo og Trondheim, og man valgte å legge de nye statlige arbeidsplassene til Trondheim. Vi er klar over at det ikke er snakk om å flytte alle arbeidsplassene fra Mo i Rana, men når ledelseselementet blir borte, er det ofte slik at utviklingen skjer et annet sted.

Jeg lurer litt på hvorfor Venstre ikke har gjort litt mer som de har sagt, og sikret statlige arbeidsplasser utenfor de største byene når de her har en ypperlig mulighet. Vi har fremmet et forslag i dag.

Nils T. Bjørke hadde her teke over presidentplassen.

Abid Q. Raja (V) []: Jo, Venstre er veldig opptatt av at vi ser på dette med statlige arbeidsplasser ut av hovedstadsområdet, og det har vi i betydelig grad faktisk gjennomført innenfor de stortingssesjonene vi har hatt borgerlig flertall i. Det kommer vi også til å fortsette med framover.

Så har vi også tatt til orde for å se på andre måter å spare inn offentlige kostnader på. For eksempel ligger det en betydelig mengde offentlige arbeidsplasser midt i Oslo sentrum, og dermed bruker vi veldig mange kroner på dyre kontorleier. Jeg har tatt til orde for at man, når disse leiekontraktene går ut, skal se på om man klarer å flytte også disse arbeidsplassene ut i randsonen av Oslo, eventuelt ut i den nye regionen som kommer rundt Oslo, Viken.

Men for å sluttføre resonnementet: Vi har i ytterligere grad bidratt til å flytte arbeidsplasser ut av det sentrale Østlands-området, og det kommer vi også til å fortsette med.

Rigmor Aasrud (A) []: Representanten Raja er medlem av presidentskapet, som har sendt et brev til finanskomiteen der de ber om at finanskomiteen setter ned tilleggsbevilgningen for overskridelsen på byggeprosjektet fra 379 mill. kr til 263 mill. kr for 2018. Presidentskapsmedlem Raja har ikke fått gjennomslag for sitt forslag hos finanskomitémedlem Raja. Kan representanten forklare hvorfor han ikke er enig med seg selv?

Abid Q. Raja (V) []: Byggesaken kjenner vi jo veldig godt til, og den har en veldig lang historie. Den skriver seg over flere stortingsperioder og flere presidentskap. Jeg tror ikke jeg skal bruke taletiden her til å gå igjennom hele den historikken.

Når det gjelder presidentskapsinnstillingen, tror jeg representanten Aasrud heller burde rette det spørsmålet til presidentskapet som helhet. Jeg tror ikke vi skal bruke denne runden med behandling av revidert budsjett til å gå inn på hva presidentskapet har besluttet og ikke.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) []: Det oppstår jo nye allianser i politikken fra tid til annen. En av de nye alliansene vi har sett de siste årene, er alliansen mellom Fremskrittspartiet og Venstre om at kraftige avgiftsøkninger er en god idé. Blant avgiftsøkningene som har vært størst, er avgiftsøkningene ved norske togstasjoner. Innføringen av parkeringsavgift er noe av det første som skjedde etter at Venstre kom inn i regjering, og det ble innført avgiftsparkering på både Fetsund, Årnes, Sonsveien og Lysaker i Akershus. På Lysaker, hvor det har vært gratis å parkere, koster det nå 100 kr å parkere.

En har økt drivstoffavgiftene for folk som kjører bil inn mot Oslo, en har økt bompengene, og så kommer kanskje noen på at de skal parkere på togstasjonen for å ta toget i stedet, og så får en jammen innført avgift der også. Hva er bakgrunnen for at det er fornuftig, ut fra Venstres syn, å innføre parkeringsavgift for folk som pendler til byen?

Abid Q. Raja (V) []: Man kan selvfølgelig spøke en del med forholdet mellom Fremskrittspartiet og Venstre. Det er klart at vi har ulike programmer, og vi har ulike satsinger. Det gjelder flere områder – på miljøfeltet og på innvandrings- og integreringsfeltet. Til tross for disse uenighetene har vi klart å bli enige de siste fem årene når det gjelder både budsjetter og satsinger. På feltet replikkordveksleren var inne på, altså samferdselsministerens område, klarte vi gjennom forrige periode å lande den kanskje mest ambisiøse nasjonale transportplanen man har hatt noen gang.

Jeg har friskt i minne hva tidligere samferdselsministere fra Senterpartiet snakket om når de snakket om det sentrale Østlands-området og togsatsingene, så jeg tror vi skal være veldig glade for at vi gjennom NTP-forhandlingene vi har hatt, kommer til å ta hele landet i bruk – når det gjelder både bil, parkering, sykkel, tog osv.

Freddy André Øvstegård (SV) []: I denne regjeringens serie med usosiale kutt kombinert med skattefest for den økonomiske eliten kommer avkorting av arbeidsavklaringspenger og dagpenger for fosterforeldre. Vi har kunnet lese historien til kreftsyke Ingvar, som mistet en stønad på over 20 000 kr i måneden fordi han er fosterfar. Derfor grep Stortinget inn og vedtok i to omganger at fosterforeldrene som rammes av dette, skal sikres en overgangsordning, slik at de ikke blir økonomisk straffet for å bli syke mens de er fosterforeldre – sist i desember i fjor, da Stortinget ba regjeringen innføre overgangsordningen fra og med 11. mai 2017.

I dette reviderte budsjettet kan vi altså lese at regjeringen ikke følger opp vedtaket. Begrunnelsen er – hold dere fast – at de ikke finner dem som er blitt rammet. Venstre gikk hardt ut i saken da de var i opposisjon, men nå er det visst ikke så viktig lenger. Kan representanten med samvittigheten i behold godta at regjeringen ikke finner disse fosterforeldrene, eller skal vi hjelpe ham med å lete?

Abid Q. Raja (V) []: Representanten trenger ikke å lete lenge, for jeg har selv vært fosterfar for tre barn de syv siste årene. Men jeg har notert meg at regjeringen har sagt at dette er noe de ser nærmere på og skal komme tilbake til i forbindelse med budsjettet til høsten. Jeg tror jeg skal avvente det før jeg kommenterer dette nærmere.

Presidenten: Replikkordskiftet er avslutta.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) []: Det er gledelig å kunne diskutere budsjetter i en situasjon der norsk økonomi går så godt. Det skapes arbeidsplasser, og ledigheten går ned. Heldigvis går også oljepengebruken ned, og vi tenker i enda større grad i et generasjonsperspektiv. Det er bra.

Kristelig Folkeparti har kjempet og kommer til å kjempe for et varmere samfunn der vi tar vare på fellesverdiene, de kristne røttene, noe vi mener er viktig for å bygge framtidens Norge. Vi kjemper for et inkluderende samfunn der det er plass til alle, der vi legger til rette for at familiene kan ha gode, trygge vilkår for at barna skal ha en god oppvekst, og der vi legger til rette for at alle mennesker får mulighet til å få utløp for sine egenskaper i en trygg og god barnehage og i en trygg og god skole for senere å bli gode voksne og arbeidstakere. Jeg vil trekke fram en del av gjennomslagene til Kristelig Folkeparti som jeg mener er viktige for å bygge opp under det vi kjemper for.

Vi har bedret budsjettet for familiene og vært med på å få igjennom tiltak som sikrer en trygg oppvekst. Et av de store gjennomslagene, som trer i kraft nå i høst, er lærernormen. Det at man for første gang sier så tydelig at det er et maks gjennomsnittlig antall elever i klasserommene, vil bety mye, spesielt for de yngste elevene. Det at en nå i høst begynner med 16 elever per lærer i 1.–4. klasse og neste år 15 elever, mener vi vil bety mye – ikke minst for de mest sårbare barna. Det at det er flere lærere i et klasserom som kan se dem som de er, vil forhåpentligvis gi dem bedre tilpasset opplæring. Det tror vi vil bety mye – på samme måte som flere ansatte i barnehagene er helt sentralt. Nå er det også på plass en bemanningsnorm der, men som flere har referert til, har bekymringen vært både fra kommunene og fra Kristelig Folkeparti at hvis man ikke får fullfinansiert reformen, vil det spesielt gå ut over de små barnehagene og mange ideelle barnehager. Derfor er vi glade for at vi gjennom budsjettforliket for revidert nasjonalbudsjett har sørget for 100 mill. kr ekstra, som var det både KS og andre ba om for 2018. Men det gjenstår en oppgave for 2019 og 2020.

Det innføres fra 1. juli en utvidet tvillingpermisjonsordning. Kristelig Folkeparti har ønsket å avskaffe muligheten for såkalt fosterreduksjon, eller tvillingabort. Vi mener i hvert fall vi må gjøre det vi kan for å legge til rette for den krevende oppgaven det er å få to barn. Det at man nå får permisjon i fire måneder til, mener vi er et viktig framskritt. Også fleksibel kontantstøtte er med på å gjøre det enklere for familiene.

I budsjettet for 2018 fikk vi også gjennomslag for en forbedret pleiepengeordning. Vi har nå en fantastisk ordning som gjør at familier som har sterkt pleietrengende barn, kan få trygghet rundt sin situasjon og få 100 pst. kompensasjon i inntil fem år. Det er utrolig viktig for de familiene, men jeg vil også si det er viktig for samfunnet, for de gjør en fantastisk jobb med å ta vare på sine egne barn.

Kristelig Folkeparti har lenge kjempet for en opptrappingsplan for å bekjempe vold og overgrep mot barn. Den fikk vi på plass i fjor. Nå er summen totalt på over 800 mill. kr. Men det er ikke bare pengene som er viktig, det er også en mye mer systematisk innfallsvinkel for å hjelpe, forebygge og støtte opp under familier for å unngå at barn blir utsatt for vold og overgrep, men ikke minst også på behandlingssida i oppfølgingen av de barna som er blitt utsatt for det.

Det har vært viktig for Kristelig Folkeparti å peke på at vi har et globalt ansvar, at vi er et land som tar ansvar for miljøet, som ønsker bærekraft, som ikke har nok med oss selv, men ser at vi har et fantastisk godt land og også kan dele av velstanden vår. Derfor er vi stolte av et rekordstort bistandsbudsjett, som spesielt rettes inn mot de aller fattigste sør for Sahara, som i dette budsjettforliket løfter nødhjelpen til to forferdelige katastrofer, i Jemen og i Kongo, med over 150 mill. kr i revidert nasjonalbudsjett, og som tar imot flere kvoteflyktninger. Vi ble enige om 1 000 ekstra ut over det regjeringa foreslo i fjor høst. I revidert nasjonalbudsjett har vi også fått på plass en god løsning for å sikre karbonfangst og -lagring, som vi vet er helt nødvendig for å nå klimamålene. Vi fikk 50 mill. kr ekstra for å bekjempe plast i havet i budsjettforliket i høst og flere internasjonale initiativ. Vi har mange bevilgninger for å sikre naturen – ikke bare klimaet, men også naturen – som Kristelig Folkeparti er stolt av.

Presidenten: Det vert replikkordskifte.

Ingrid Heggø (A) []: I forhandlingane med regjeringa har Kristeleg Folkeparti fått gjennomslag for ein del verbalforslag. Eitt av dei går ut på å be regjeringa gjennomføra seks oppmodingsvedtak som alt er vedtekne. Forlikspartnarane har vore veldig sparsommelege med å forklara kvifor vi skal vedta desse på nytt igjen, for grunngjevinga er vanskeleg å sjå.

Viss eg hadde lagt den vonde sida til, ville eg ha sagt at dette mest av alt vitnar om at Kristeleg Folkeparti ikkje stoler på at regjeringa nokon gong kjem til å følgja opp, men det gjer eg sjølvsagt ikkje. Eg legg godsida til og spør om representanten Ropstad kan forklara kva som er bakgrunnen for at desse vedtaka skal vedtakast på nytt.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) []: Det er selvsagt sånn at dette burde ikke vært noe som trengte å vedtas på ny – men er det ikke «inkurie» en bruker for å skjule sine egne feil? Dette er noe som regjeringa kvitterte ut i budsjettet sist høst, som vi burde vært oppmerksom på, og som vi mente ikke var godt nok fulgt opp av regjeringa.

Det handler om en tryggere bolighandel, noe som er et ekstremt viktig område, og der flertallet i Stortinget samlet seg om viktige tiltak. Når vi mente at det ikke var fulgt godt nok opp, og registrerte det for dårlig i høst, mente vi at det var viktig å presisere at det var viktige tiltak, som vi mener regjeringa bør følge opp på en bedre måte. Dermed legger jeg Dokument 8-forslaget til grunn.

Ingrid Heggø (A) []: Det var eit ærleg svar. Då går eg vidare til eit anna spørsmål.

I ein sein nattetime mista kommunane eigedomsinntekter på rundt 1 mrd. kr på grunn av bortfallet av skatt på verk og bruk. Kompensasjonsordninga vart sett til inntil 500 mill. kr. Kriteria – kor mykje den enkelte kommunen ville få – skulle koma i revidert. Det gjorde det ikkje. Enno veit ikkje kommunane kor mykje inntekter dei har til skule, helse og eldre til neste år. Kan vi stola på Kristeleg Folkeparti her, at det vert full kompensasjon, eller er det inntil 500 mill. kr som gjeld?

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) []: Representanten Heggø kjenner jo godt til Kristelig Folkepartis standpunkt i den saken. Vi mente det trengtes et lovutvalg, fordi det var en del uklarheter rundt den ordningen som var. Vi mente at det burde vært behandlet på en grundig måte før en gjorde en så stor endring. Det klarte vi ikke, men det vi klarte, var å skjerme f.eks. det som gikk på eiendomsskatt på verk og bruk, på vannkraft, sånn at totalbeløpet nok ble halvert i forhandlingene i fjor høst, samtidig som vi fikk på plass en kompensasjonsordning.

Jeg har tidligere beskrevet at da har en nådd målsettingen – når en har sett to utfordringer. Den ene er for næringslivet, som jo får en krevende eiendomsskatt, som ikke alltid er like forutsigbar, spesielt når en skal bygge nytt. En kunne ta vekk den – samtidig som kommunene får bevart en inntekt. Jeg var skuffet over at det ikke kom noe i verken kommuneproposisjonen eller revidert om det. Vi har vært enige om 500 mill. kr fra i fjor høst, men samtidig at de – som representanten beskriver – skal kompenseres for så godt som alt de taper.

Dette må en komme tilbake til når regjeringa kommer med sitt svar.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) []: I forliket, etter forslag fra regjeringspartiene, har en innført en ny skatteordning for utenlandske arbeidstakere, der en har mulighet til å velge en ordning med bruttobeskatning. Det er en valgfri ordning, så det er opp til den enkelte hvorvidt en vil benytte seg av den. Det er blitt beregnet fra regjeringens side at det kan innebære en skattesubsidiering for utenlandske arbeidstakere på 50 mill. kr. Det vil kunne føre til at norske arbeidstakere får et press på å skulle gå ned i lønn for å være konkurransedyktige sammenlignet med utenlandske arbeidstakere som har denne skattesubsidieringen. Ser representanten Ropstad de negative konsekvensene en slik ordning kan ha, og hva er bakgrunnen for at Kristelig Folkeparti støtter denne ordningen?

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) []: Takk for et viktig spørsmål.

Dette er noe jeg brukte mye tid på i forhandlingene nettopp fordi jeg ser de innvendingene som representanten Gjelsvik peker på. Det som har vært viktig for Kristelig Folkeparti, er at skattesatsen skal fastsettes hvert år, så hvis dette får de utslagene som noen i høringen også har pekt på, kan en eventuelt justere det opp. En skal huske at i høringen gjaldt intervallet 22–25 pst. – regjeringen valgte den øverste på 25 pst., selv om mange av høringsinstansene pekte på at en burde sette satsen lavere. Så jeg er åpen for å ta en ny runde om dette.

Jeg er samtidig ikke så bekymret heller. Dette handler også om forenkling, om å slippe unna en del byråkrati. Så for statens del tror jeg dette – forhåpentligvis, hvis en treffer riktig – kan være en god ordning som også kan få inn mer skatteinntekter. Så må en følge den utviklingen som representanten Gjelsvik beskriver, slik at det ikke medfører reduserte lønninger eller annet press på arbeidstakerne.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) []: Her presenterer representanten Ropstad at en kan øke skattesatsen, sånn at folk ikke skal benytte seg av ordningen, tydeligvis. Men så sier han at en vil ha en forenkling. Det betyr vel at en vil at folk skal benytte seg av ordningen. Det hadde vært greit å bestemme seg for om en mener at det er en ordning en skal benytte seg av, eller ikke benytte seg av. Hvis ikke noen benytter seg av ordningen, blir det ikke noen forenkling, det blir bare mer byråkrati. Da er kjernen i spørsmålet: Hvorfor har en valgt dette som en valgfri ordning? Det er et privilegium, det er ikke noe som norske arbeidstakere kan velge – hva slags skatteordning som vil gi lavest skatt for en selv. Hvorfor har en valgt dette som en valgfri ordning for utenlandske arbeidstakere?

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) []: Som representanten Gjelsvik helt sikkert har lest, er en tydelig på at det å få den riktige skattebyrden på de utenlandske arbeidstakerne som er her på midlertidig basis, ikke alltid har vært like enkelt, en er bekymret for om en faktisk får de skatteinntektene en trenger. Og en anslår at ca. 25 pst. kommer til å velge denne løsningen.

Når jeg sier at vi kan vurdere skattesatsen, kunne jeg egentlig også sagt 24 pst. – at en senker den hvis den ikke blir brukt på den måten som er hensiktsmessig. Jeg registrerer at representanten Gjelsvik tar utgangspunkt kun i dem som tjener 550 000 kr. Hvis man er nede på 500 000 kr eller kanskje rett under det, vil det ikke være noen fortjeneste for arbeidstakeren. Jeg tror at for en del vil det være veldig enkelt å velge en sånn skattesats selv om de tjener et lavere beløp, for da slipper de alle de andre ordningene. Så jeg er ikke så bekymret som representanten Gjelsvik er i denne saken.

Mona Fagerås (SV) []: Jeg kommer rett fra feiring av barnehagereformens 15 første år, hvor Siv Jensen var en av æresgjestene.

Det som kunne blitt det neste viktige steget for norske barnehager og kvaliteten i norske barnehager, var bemanningsnormen for barnehagene. Dette ble dessverre et mageplask for regjeringen, og det som kunne vært en festdag, ble møtt med massiv kritikk fra mange hold. En god bemanningsnorm er viktig for å sikre at alle barna får kvalitet i barnehagene, men som kjent la ikke regjeringen én krone på bordet for å få til normen. Så er det jo gledelig at Kristelig Folkeparti klarte å finne noen kroner til normen, men jeg vil hevde – i likhet med en samstemt sektor – at det ikke var nok. Hva vil Kristelig Folkeparti gjøre for å følge opp finansieringen av barnehagenormen til norske barnehager?

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) []: Først vil jeg si at jeg tror bemanningsnormen vil være veldig viktig for barnehagene og ikke minst for de ungene som går der, og jeg vet at SV deler bekymringen knyttet til store private barnehager som tar ut mye av det overskuddet som ligger der. Nå må de oppfylle bemanningsnormen – både for pedagoger og for det totale antallet voksne i barnehagen – og jeg tror det vil være veldig viktig. Men som representanten påpeker, mener vi, i likhet med KS og andre, at den har vært underfinansiert. KS’ anslag – og tydelige beskjed til Kristelig Folkeparti da vi var på vei inn i forhandlinger – var at det trengs 100 mill. kr for 2018. Da vil jeg bemerke at det jo er en mer glidende innføring av normen enn det som var foreslått av regjeringen. Men vi var fornøyd med det, og jeg registrerte en NTB-melding der det sto at KS jublet da vi fikk inn de 100 millionene i år. Så blir jobben, som jeg sa i mitt innlegg, også for de neste årene, og der forventer jeg at regjeringen legger inn midler. Hvis ikke er Kristelig Folkeparti beredt til å gjøre det i forhandlinger.

Bjørnar Moxnes (R) []: Stortinget vedtok i april 2017 å be regjeringen nedsette en kommisjon som skal gjennomgå et utvalg av partnerdrapssaker. Dette lovet regjeringen å følge opp i budsjettet for 2018. Det skjedde ikke. Vi har ennå ikke fått noe utvalg som skal se på disse partnerdrapssakene, selv om også Tor Mikkel Wara i april i år lovet å sette ned dette utvalget.

Rødt mener det er på tide å få vist handlekraft i denne saken, som også Kristelig Folkeparti har vist engasjement for tidligere, og foreslår i revidert budsjett å be om at utvalget kommer i gang snarest, og at utvalget også vurderer opprettelsen av en havarikommisjon for partnerdrap i Norge. Det er et forslag som ikke vil få noen budsjettkonsekvens, men det kan være en marsjordre til regjeringen om å følge opp vedtaket fra Stortinget i april i fjor og også å følge opp, for så vidt, Fremskrittspartiets egne løfter i saken. Spørsmålet er om Kristelig Folkeparti kan støtte et slikt forslag i behandlingen av revidert budsjett?

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) []: Takk for en veldig viktig replikk og et viktig tema, som jeg er glad for at representanten bruker tid på. Det er riktig som representanten sier, at dette er noe som Kristelig Folkeparti har engasjert seg i, og jeg tror et slikt utvalg også vil avdekke en del svakheter som det er viktig å ta tak i.

Når det gjelder akkurat det forslaget som fremmes i dag, er jo også representanten klar over at vi har noen bindinger knyttet til budsjettavtalen. Når Stortinget har sagt at det skal skje, er det jo begrenset hvor mange ganger Stortinget skal vedta det på nytt. Jeg bare forutsetter at det skal gjennomføres, og kommer til personlig å ta kontakt med justisministeren for å forsikre meg om at det kommer på plass så raskt som mulig.

Presidenten: Replikkordskiftet er avslutta.

Per Espen Stoknes (MDG) []: Det er et faktum at global oppvarming, som er den største krisen menneskeheten står overfor, ikke reflekteres i regjeringens reviderte budsjett. Dette er regjeringen Solbergs tiende forbigåtte mulighet til å sette en ny kurs for Norges klimapolitikk, som sikrer en økonomisk utvikling i det tempoet som kreves av Parisavtalen og framtidige generasjoners behov for en levende klode.

Norge har siden 2000 bare levert grå vekst, og heller ikke i 2018 ligger det an til en reell grønn vekst, slik som Sverige, Danmark og Finland har. Nå er jeg selvsagt klar over at revidert budsjett i prinsippet kun skal kneppe litt her og der på et foreliggende budsjett, men klimakrisen gjør at vi ikke har så mye tid at vi bare kan kneppe litt av og til. Dette er også Venstres første budsjett i blå-blå regjering, og vi ser dessverre ikke så mange knepp etter dem heller.

Plast holder på å kvele havene våre – nok en utfordring som faktisk må løses nå, skal vi sikre livet i havet og fisk på middagstallerkenen. Fakta og oppmerksomhet om at det haster, har økt sterkt bare siste halvår. Vi har derfor i vårt reviderte budsjett fremmet flere forslag for å få fortgang i denne jobben. Dette er et problem, og vi må jobbe både nasjonalt og internasjonalt. Bestandene av marine arter er faktisk halvert siden jeg ble født, i 1970 omtrent. De Grønne foreslår at vi nå etablerer en ny global finansieringsordning for livet i havet, inspirert av Norges regnskogssatsing.

Vi vil også iverksette nasjonale tiltak som vil føre til en reell reduksjon i forbruket av plast. Det må bli dyrere å velge plastmaterialer. Fishing for Litter-ordningen, der fiskere kan levere inn avfall gratis, foreslår vi å endre til en belønningsordning, der fiskere får betalt for avfallet.

I salen diskuterte vi karbonfangst i går, og som nevnt da: Det er viktig at vi viderefører begge karbonfangstprosjektene. Vi har derfor satt av ytterligere midler til å sikre at også Klemetsrud realiseres med en gang.

Jeg tror at alle i denne sal er enig i at elbilpolitikken har vært en storslått suksess. Når vi nå har funnet det virkemidlet som har reell effekt, bør vi bruke dette for å fremme omlegging også i andre sektorer. Elbåtmarkedet er fremdeles i startgropa. Vi foreslår å frita fritidsbåter med nullutslippsmotorer fra merverdiavgift for å dytte dette markedet i gang. Det samme forslaget fremmer vi for eldrevne småfly.

De Grønne har merket seg at den blå-blå regjeringens drivstoffpolitikk har fått alvorlige konsekvenser og risikerer å sette norsk miljøpolitikk i vanry både i det internasjonale samfunnet og blant norske forbrukere. Hele 46 pst. av omsatt biodrivstoff var i fjor palmeolje. Bruken av palmeolje i biodrivstoff er nå 30 ganger høyere enn reduksjonen i palmeoljebruk i matvarer i Norge de siste årene. Dette er en skandale. De Grønne mener det er uforsvarlig å fortsette å subsidiere palmeoljebasert biodrivstoff, og foreslår å fjerne avgiftsfritaket for alt biodrivstoff som inneholder palmeolje.

Dette var et lite knippe av forslagene som vi har fremmet i revidert, og som vil bidra til å stake ut en ny kurs og skru opp takten mot en overgang til et smartere, grønnere lavutslippssamfunn med mindre økonomisk ulikhet og en hverdag fri for fossil plast som ikke kan brytes ned. Det er mye som kan, bør og må gjøres innenfor disse feltene, men man må ha viljen. Vi må ha et ønske om å skape denne verdenen, ikke bare tråkke videre i den grå tralten fordi det er det enkleste – og mens Høyre og Venstre laller videre om et grønt skifte.

Vi i denne sal har nok – mange av oss – blitt valgt hit fordi vi har visjoner og ønsker om hvordan dette landet skal være, hvordan det skal bli. La oss da bruke denne muligheten, la oss gripe den til å skape noe nytt og større, ikke bare fortsette i samme spor, som tross alt har brakt oss til det punkt hvor arter utryddes i et skremmende tempo, hvor vi snart drukner i plast og ikke om lang tid kan komme til å stå overfor massive problemer som følge av varmere klima og et smeltende Antarktis.

Vi har fremdeles tid til å gjøre noe, men da må vi slutte med de små kneppene, vi må tørre – og ville – ta på oss sjumilsstøvlene.

Presidenten: Presidenten vil minna representanten om at «å lalla vidare» nok ikkje er eit parlamentarisk uttrykk.

Det vert replikkordskifte.

Aleksander Stokkebø (H) []: For regjeringen er det viktig å skape flere jobber, vi har derfor senket skattene og avgiftene med 24 mrd. kr. Ledigheten går ned, veksten går opp, og det skapes nye jobber. Nedgang er snudd til oppgang, men vi kan ikke ta det for gitt. Skal vi lykkes med det grønne skiftet, må vi heie på bedriftene som gir oss inntekter til å satse, ikke minst de som er i front innen fornybar energi.

I MDGs budsjett foreslås det å øke skattene med over 38 mrd. kr på ett år. Den millionregningen de vil sende norske jobber i postkassen, hadde betydd kroken på døra og tøffere tider for mange bedrifter, også mange av de bedriftene som er i front på fornybar.

Så jeg spør representanten: Hvorfor tror han, og hvordan tror han, at bedriftene skal klare å gjennomføre den grønne omstillingen med røde tall på bunnlinjen? Hvordan kan representanten mene at 38 mrd. kr i økte skatter og avgifter på ett år skal bidra til flere jobber?

Per Espen Stoknes (MDG) []: Representanten nevner bare avgiftssiden av budsjettet og refererer ikke til fritakene. Det MDG står for, er et reelt grønt skatteskifte, hvor vi gir lavere skatter for dem som har lav inntekt, og kompenserer dette med høyere avgifter på ressursbruk og kapital. Vi vil også vri offentlige innkjøp i retning av de innkjøpene som er mest ressurseffektive, og som stimulerer en sirkulærøkonomi, og vi vil pålegge produsentansvar, slik at man får utnyttet ressursene på en veldig mye bedre måte ved at man må designe produktene på en slik måte at en tar dem tilbake igjen.

I motsetning til hva representanten fra Høyre tror, er det slik at når man får bedret ressursproduktiviteten til næringslivet, går lønnsomheten opp. Så det bare å kaste opp et tall på 35 mrd., helt uavhengig, og så si at det er MDGs dårlige politikk, underminerer synet på hva et grønt skifte egentlig er.

Aleksander Stokkebø (H) []: Representanten refererer til og sier at jeg bruker misvisende tall. Vel, jeg refererer til totalen i MDGs budsjett, som er netto skatte- og avgiftsskjerpelser på 38 mrd. kr, ikke 35 mrd., som representanten selv sa.

Skal vi skape flere trygge jobber, trenger norske bedrifter forutsigbarhet og trygghet, og da er ikke løsningen å sende dem en skattesmell på 38 mrd. kr på ett år. Hvordan mener representanten at dette skal skape flere jobber?

Nedgangen i oljeprisen vil være en mild bris sammenlignet med den orkanen som ville følge dersom MDGs alternative budsjett ble vedtatt. Næringslivet trenger forutsigbarhet, og jeg registrerer at MDGs representant og partiet MDG ikke vil gi dem denne forutsigbarheten. Men jeg skal gi representanten en sjanse til: Hvordan mener han at 38 mrd. i økte skatter og avgifter skal bidra til flere grønne jobber og et grønt skifte?

Per Espen Stoknes (MDG) []: Representanten trekker igjen fram tallet 38 mrd. Poenget er at i vårt statsbudsjett bruker vi mindre oljepenger enn det regjeringen legger opp til. Vi har inndekning til å bruke 5–8 mrd. mindre av statens penger på å drive offentlig virksomhet.

Når det gjelder næringslivets skatter, er det langt fra de 38 milliardene representanten snakker om. Det er fordelt over hele samfunnet.

Det vi legger opp til, er en reell implementering av det som Grønn skattekommisjon la opp til, altså et reelt grønt skatteskifte. Da kompenseres man i bedriftene, man får avgiftsfritak for alle de tingene som bruker mindre ressurser, og man får høyere avgifter på de produktene, tjenestene og varene som bruker mer ressurser. Det er det et grønt skatteskifte handler om. Vi premierer de selskapene som er energi- og ressurseffektive, og så skatter vi høyere dem som bruker mye. På den måten får vi akselerert omdanningen, innovasjonen og nye arbeidsplasser.

Presidenten: Vil representanten ta opp dei forslaga han har i saka?

Per Espen Stoknes (MDG) []: Det vil jeg.

Presidenten: Då har representanten teke opp dei forslaga han har vist til.

Replikkordskiftet er avslutta.

Bjørnar Moxnes (R) []: Da regjeringen la fram budsjettet i høst, sa jeg at budsjettframlegget er blitt den årlige dagen for økte forskjeller. Revideringen av budsjettet vitner igjen om at vi har en regjering som ikke forstår tiden vi lever i, hvilke særtrekk ved Norge som er i fare når forskjellene øker, og hvor mye det haster å justere kursen.

Å revidere et budsjett handler om å se hvordan verden har endret seg siden budsjettet ble vedtatt, justere kursen og løse akutte problemer som ikke kan vente til neste år. Når vi nå ser hva regjeringen foreslår, blir det tydelig at vi er helt uenige om hva det haster å gjøre noe med.

Regjeringens budsjettverden må være et lykkelig, trygt og fint sted å være. Her behøver man ikke å bry seg med de økende økonomiske forskjellene i Norge.

Siden vi vedtok budsjettet, har det kommet nye tall fra SSB som viser at hvert tiende barn i Norge vokser opp i fattigdom. Det er ikke en utvikling som regjeringen har funnet plass til å omtale i sin melding. Det er alvorlig. Veksten i barnefattigdom er nok et eksempel på at Forskjells-Norge forsterker seg, og dette reviderte budsjettet er nok et eksempel på at regjeringen ikke har noen planer om å gjøre noe med dette – selv om økende ulikhet kanskje er den største utfordringen vi står overfor som samfunn.

Vi har det fortsatt veldig bra i Norge, men det sprer seg en uro blant folk, en følelse av at vi kanskje ikke står på like trygg grunn som vi trodde, og at barna våre ikke vil vokse opp med den tryggheten vi selv fikk, fordi makt og rikdom samles på toppen, mens vanlige folk sitter igjen med større utrygghet. Derfor er det ille at regjeringen ikke løfter en finger for familier som rammes av fattigdom, at de legger om skattesystemet slik at utenlandske arbeidstakere på kortere kontrakter blir billigere i drift, at de beholder sukkeravgiften og risikerer viktige norske arbeidsplasser, og at de kutter i arbeidsmarkedstiltak som skal få folk ut i jobb.

Hver for seg er disse sakene alvorlige nok, men i sum er det en kurs som forsterker Forskjells-Norge, og som truer særtrekk ved Norge som vi må kjempe for å beholde.

Til kuttet i tiltaksplasser vil nok regjeringen svare at ledigheten har gått ned. Men den er fortsatt altfor høy, og andelen som er sysselsatt, er lav. Regjeringen viser hvor lave ambisjoner de har, når de kutter 1 000 tiltaksplasser så snart de ser at pilene peker litt i riktig retning. Rødt vil reversere dette kuttet, slik at flere kan komme seg ut i arbeid.

Det har gått både vinter og vår siden vedtaket av statsbudsjettet. Det var enorme snømengder som kom mange steder. Kommunene har bunnskrapt kassa for å holde veiene åpne og innbyggerne trygge. Vi er bekymret for at den økte vinterregningen skal gå ut over andre oppgaver i kommunene, og foreslår derfor en ekstraordinær pott på 400 mill. kr.

Når all snøen smelter, skaper det flom. Vi har sluppet unna de verste skadene med noen få millimeters klaring, men med økende klimaendringer i vente har vi ingen tid å miste for å forebygge neste års flomskader. De faglige rådene er tydelige. Det trengs 200 mill. kr mer hvert år de neste fire årene for å redusere faren for tap av menneskeliv og skader på hus og infrastruktur. Derfor legger Rødt inn 200 mill. kr, som enn vi etterlyser, i vårt alternative budsjett.

Vi foreslår også å øke bevilgningen til brannhelikoptere med 5 mill. kr. Dagens bevilgning er for liten.

Med det tar jeg opp Rødts forslag til revidert budsjett, forslagene vi fremmer sammen med andre partier, pluss våre løse forslag, som ikke medfører budsjetteffekter.

Presidenten: Då har Raudt teke opp dei forslaga dei er ein del av.

Det vert replikkordskifte.

Vetle Wang Soleim (H) []: Det som er betegnende for dagens debatt og opposisjonspartienes alternative budsjetter, er at det er fullt kaos om tall og inndekning. Alle, unntatt SV, budsjetterer med å fjerne 350-kronersgrensen. Arbeiderpartiet gjør det fra 1. august, og de får inn 770 mill. kr. Senterpartiet gjør det fra 1. august, men de får inn 1 027 mill. kr. Miljøpartiet De Grønne får inn 395 mill. kr, og Rødt får inn, som det eneste inndekningsforslaget, utenom en annen liten post, 333 mill. kr.

Selv om alt dette er urealistiske penger, som Posten selv i dag har forklart, går altså Rødt et skritt lenger, som de så ofte gjør. De andre partiene går i alle fall i null med sine inndekninger, men Rødt ender opp med å mangle 1 567 mill. kr for å gå i null i sitt alternative budsjett. Mitt spørsmål til representanten Moxnes er derfor:

Hvordan skal Rødt bruke penger de ikke har?

Bjørnar Moxnes (R) []: Rødt bruker 1,6 mrd. kr mer oljepenger enn regjeringen, som igjen bruker 10 mrd. kr mindre oljepenger i revidert nasjonalbudsjett enn de gjorde i statsbudsjettet. Ergo bruker Rødt 8,4 mrd. kr mindre oljepenger enn man bruker i statsbudsjettet – en litt mindre reduksjon enn det regjeringen selv legger inn. Vi brukte også 2,2 mrd. kr mindre enn regjeringen i vårt alternative statsbudsjett for 2018.

Det er ikke sånn at det til enhver tid gjeldende nivået på regjeringens pengebruk er helt perfekt. Det endrer seg jo hele tiden. Vi lå under den pengebruken i budsjettet for 2018, vi ligger litt over i revideringen for inneværende år, for å få råd til bl.a. flom- og rassikringstiltak og gi kommunene råd til å sikre beredskapen og en rekke andre satsinger som er nødvendige ute i landet vårt.

Vetle Wang Soleim (H) []: Det er merkelig at Rødt må foreslå å bruke 1,6 mrd. kr mer oljepenger – Rødt, som har sugerøret ganske godt nedi lommene på de fleste innbyggerne her i landet. Det må da være mulig å utfordre Rødt på hvorfor de ikke heller bare øker skattetrykket, istedenfor å bruke oljepengene, som skal bli din og min pensjon i framtiden.

Bjørnar Moxnes (R) []: Vi øker gjerne skattene for de rike – man skal ikke være redd for det – men Rødt vil ikke gjøre det for folk flest. Vi holder de skattene uendret, eller senker dem. Vi ønsker ikke at folk flest skal betale mer i skatt, men de som sponser Høyres valgkamp, kan gjerne betale mer.

Når det gjelder sugerør i statskassen, er det interessant at Høyre, som er bekymret for det, er velferdsprofitørenes aller, aller varmeste forsvarer. Rapporter viser at milliarder av skattekroner tas ut i privat profitt fra barnehager, asylmottak, sykehjem, hjemmetjenesten og rusomsorgen. Og hva sier Høyre? – Vi må slippe alle gode krefter til.

Jeg har et godt forslag for inndekning til Høyre: Tett de hullene hvor skattepengene renner ut, og la pengene gå til velferden, ikke til privat profitt, som Høyre dessverre går inn for.

Sivert Bjørnstad (FrP) []: I Trøndelag har vi et uttrykk som heter «å være stor i kjeften». Det brukes gjerne om dem som bruker mange og store ord, men leverer lite innhold. Av og til føler jeg at det kan passe på representanten Moxnes. I månedsvis har han snakket om behovet for å kutte i Stortingets budsjetter etter byggeskandalen på Stortinget. Nå har vi fasiten: Rødt kutter ikke en eneste krone i Stortinget. I tillegg er Rødt, til tross for at representanten Moxnes kritiserte regjeringen massivt i sitt innlegg nå nylig, det partiet som endrer på færrest poster på regjeringens forslag til revidert nasjonalbudsjett. De flytter altså på færre poster enn det de fire samarbeidspartiene i denne salen gjør.

Det kunne selvfølgelig ikke ha falt meg inn å ha kalt representanten Moxnes lat eller sagt at han ikke har kompetanse til å fremme sine alternativ, så da står vi igjen med én forklaring, og det er at representanten Moxnes egentlig er ganske godt fornøyd med regjeringens forslag. Stemmer ikke det?

Bjørnar Moxnes (R) []: Dessverre gjør det ikke det. Jeg er ikke fornøyd med det som legges fram. Vi har viktige satsinger som vi går inn for i vårt alternativ. Vi ønsker f.eks. å øke bevilgningene til barnehagene for å finansiere bemanningsnormen, ved å plusse på 300 mill. kr til kommunene og samtidig sørge for at de pengene går til barnas beste, ikke til privat profitt. Vi gir ikke penger til profittbarnehagene, som Fremskrittspartiet, sammen med Høyre, er veldig for, av en eller annen merkverdig grunn.

Vi ser også at kommunene trenger mer penger til beredskap og til å sikre seg mot flom og ras. Etter at de har bunnskrapt kassene sine i vinter, trengs det penger til å dekke opp det.

Når det gjelder det å være stor i kjeften, kan jo Bjørnstad eventuelt ta en prat om det med den avgåtte justisminister Sylvi Listhaug.

Presidenten: Presidenten vil minna representanten Moxnes på at all tale skal gå via presidenten.

Replikkordskiftet er avslutta.

Statsråd Siv Jensen []: Det er svært gledelig at vi nå kan konstatere at norsk økonomi har reist seg etter tilbakeslaget fra 2014. Det er solid vekst, og arbeidsledigheten har kommet ned. Den økonomiske politikken regjeringen førte i møte med oljeprisfallet, virket.

Både AKU-ledigheten og den registrerte ledigheten har gjennomgående falt de siste to årene. Den registrerte ledigheten er nå godt under gjennomsnittet for de siste 20 årene. Nedgangen i ledigheten har kommet over hele landet, og de regionale forskjellene i ledigheten blir mindre. Stadig flere kommer i jobb, og veksten i sysselsettingen har tatt seg markert opp. Sysselsettingsandelen tok seg opp i 1. kvartal etter å ha holdt seg stabil gjennom fjoråret.

Budsjettet for 2018 legger til rette for at den positive utviklingen i norsk økonomi kan fortsette. Det er et budsjett for økonomisk vekst, flere i jobb og et bærekraftig velferdssamfunn. I fjor høst la vi opp til en normalisering av finanspolitikken i 2018. Denne innretningen videreføres i revidert budsjett. Slik støtter vi opp under sysselsetting og omstilling.

Bruken av oljeinntekter over statsbudsjettet svarer til 2,7 pst. av kapitalen i Statens pensjonsfond utland. Det er lavere enn den langsiktige rettesnoren på 3 pst., og det er også lavere enn anslått i nasjonalbudsjettet i fjor høst. Vi vet at fondsverdien kan endres betydelig på kort sikt. Med et uttak under 3 pst. får vi en viss buffer til å håndtere fremtidige fall i fondets verdi.

Samlet innebærer budsjettet for 2018 bruk av oljeinntekter som støtter opp under omstilling og sysselsetting. Ved å tilpasse bruken av oljeinntekter til bedre tider i norsk økonomi unngår vi å legge press på kronekursen og konkurranseutsatt næringsliv.

En bærekraftig økonomisk politikk og bedret konkurranseevne gir viktige bidrag til de omstillingene norsk økonomi må gjennom i årene som kommer. Men det er også viktig hvordan vi bruker pengene over statsbudsjettet. Budsjettet for 2018 innebærer tydelige prioriteringer – vi bruker pengene på en måte som styrker velferden og skaper flere jobber. Vi satser på kunnskap, samferdsel, helse og velferd i kommunene. Og vi satser på trygghet gjennom politi og forsvar.

Endringene i skattesystemet vi har vedtatt, legger til rette for vekst og omstilling og innebærer at folk kan beholde mer av sin egen inntekt. Regjeringen har staket ut en kurs som styrker velferden i dag og trygger Norge for fremtiden. I revidert budsjett holder vi fast ved denne kursen.

Som alltid er det usikkerhet knyttet til utviklingen fremover. Blant annet har faren for økt proteksjonisme og mer innadvendt politikk tiltatt den siste tiden. Det er uheldig for Norge. Som en liten, åpen økonomi er vi særlig avhengig av åpne og velfungerende internasjonale markeder. Motsetningene vi nå ser, står i fare for å svekke det multinasjonale, regelbaserte samarbeidet, som er så viktig for oss. En videre eskalering av handelsrestriksjonene vil ha negative konsekvenser for norsk økonomi gjennom svekkelse av den økonomiske veksten internasjonalt og dårligere vilkår for eksport og investeringer ute.

Regjeringen legger opp til å videreføre norsk praksis med ikke å benytte restriktive handelstiltak, dette fordi det er i norsk interesse å unngå å bidra til økt friksjon i det globale handelssamarbeidet, og fordi økte importbarrierer vil legge ekstra sten til byrden for norsk økonomi.

Her hjemme er det usikkerhet knyttet til utviklingen i boligpriser og husholdningenes gjeld. Gjelden i husholdningene har lenge steget mer enn inntektene. Vedvarende oppgang i husholdningenes gjeld utgjør en sårbarhet i norsk økonomi. Høy gjeld øker risikoen for at husholdninger må stramme inn på forbruket ved inntektsbortfall, renteøkninger eller kraftig boligprisfall.

Boliglånsforskriften ble innført for å bidra til en mer bærekraftig utvikling i husholdningenes gjeld. Forskriften utløper til sommeren og er nå under vurdering.

For å sikre høy sysselsetting og et bærekraftig velferdssamfunn må vi prioritere tiltak som kan øke vekstevnen i økonomien, og vi må bruke pengene i offentlig sektor smartere. Det har vi gjort i alle de budsjettene vi har lagt frem, også i budsjettet for 2018.

I revidert budsjett holder vi fast ved hovedprioriteringene fra budsjettet som ble vedtatt i fjor høst. Samtidig har vi funnet det nødvendig å foreta noen mindre justeringer i budsjettet. Jeg er derfor glad for enigheten vi har oppnådd med Kristelig Folkeparti om revidert nasjonalbudsjett for 2018. Vi er enige om et budsjett som er godt tilpasset de utfordringene norsk økonomi og norsk næringsliv nå møter.

Regjeringen har staket ut en kurs som svarer på utfordringene for norsk økonomi på både kort og lang sikt. Vi har gjennomført tiltak som letter omstillingene i økonomien og bidrar til vekst og nye arbeidsplasser. I revidert budsjett holder vi fast ved denne kursen.

Presidenten: Det vert replikkordskifte.

Rigmor Aasrud (A) []: Statsråden gir et bilde av en økonomi som er i bedring, og det skal vi være glad for. Men i revidert nasjonalbudsjett er det også en god beskrivelse av at produktiviteten har tatt seg opp, av forhold i land rundt oss og hva regjeringen gjør for å øke produktiviteten. Økt produktivitet beskrives som at knappe ressurser utnyttes bedre, og at gevinster fra mer effektive produksjons- og organisasjonsformer i utgangspunktet tilfaller delvis forbrukerne gjennom lavere priser og delvis arbeidere og kapitaleiere gjennom høyere lønninger og økt kapitalavkastning.

For oss som er opptatt av at forskjellene i landet ikke skal bli større, er det viktig å ha kunnskap om hvordan denne fordelingen er. Da jeg spurte statsråden om samme sak for noen uker siden, svarte statsråden at hun hadde ikke oversikt over hvordan fordelingen var mellom kapital og arbeid. Nå regner jeg med at statsråden kan si noe om det, om hvordan den fordelingen er, og hvordan endringene har blitt mens hun har vært statsråd.

Statsråd Siv Jensen []: Jeg merket meg det spørsmålet fra Rigmor Aasrud for kort tid siden, og jeg har satt det i arbeid og vil ettersende det til representanten så fort det er klart.

Rigmor Aasrud (A) []: Jeg mener at det er et ganske sentralt tema i et statsbudsjett og et revidert budsjett å ha kunnskap om hvordan et så sentralt tema er, så jeg er litt overrasket over at det ikke har vært mulig å framskaffe svar på det på en måned. Det betyr vel kanskje at interessen ikke er så stor for å finne fram svaret. La meg da stille statsråden et annet spørsmål, som det kanskje er mulig å få svar på. Vi hører stadig regjeringen snakke om en integreringsdugnad. Da er det veldig rart at man kutter midler til tiltaksplasser, for de som skal dra nytte av en sånn inkluderingsdugnad, må jo være de som står lengst unna arbeidslivet. Eller er det sånn at regjeringen nå vil bruke ordet «dugnad» i ordets rette forstand, at det skal være gratisarbeid, at ingen skal få godtgjort noe for å ta del i den integreringsdugnaden?

Statsråd Siv Jensen []: For det første har regjeringen mye kunnskap både om utviklingen i produktivitet og om forskjeller i Norge, og vi skal glede oss over at vi har små forskjeller i Norge sammenlignet med veldig mange andre land rundt omkring i verden.

Når det gjelder forsøket på å sette inkluderingsdugnaden – jeg antar det er det representanten mener – opp mot reduksjonen i antall tiltaksplasser, mener jeg det blir veldig søkt. Det er slik at når ledigheten går opp, øker også omfanget av tiltaksplasser. Nå har ledigheten falt. Da er det også naturlig at antall tiltaksplasser går ned, men på en slik måte at vi skjermer de gruppene i arbeidslivet som har de største utfordringene. Det har regjeringen vært opptatt av å legge til rette for. Når det gjelder inkluderingsdugnaden, handler det først og fremst om å legge til rette for alle dem som lenge har stått på utsiden av det norske arbeidsmarkedet, som har møtt ulike barrierer for å komme inn. Det er de barrierene regjeringen ønsker å ta ned, slik at flere mennesker med arbeidsevne kommer i arbeid.

Rigmor Aasrud (A) []: Det er naturlig – og det er jeg enig med statsråden i – at man tar ned antall tiltaksplasser når ledigheten går ned, men man tar ned så mange tiltaksplasser at det blir mange flere ledige bak hver tiltaksplass nå enn bare for et halvt år siden, og dette er de menneskene som antakeligvis er lengst unna arbeidslivet. Hvordan svarer det på regjeringens ønske om å få flere i arbeid at det blir vanskeligere å komme inn og få en tiltaksplass?

Statsråd Siv Jensen []: Jeg mener representanten Aasrud overdriver. Det er ingen kraftig reduksjon i antall tiltaksplasser i revidert budsjett. Det er en moderat reduksjon basert på at ledigheten fortsetter å gå ned, og det skal vi glede oss over. Så er jeg helt enig i at vi har en formidabel jobb å gjøre når det gjelder å legge til rette for at alle dem som over lang tid har vært på utsiden av arbeidsmarkedet, kommer inn. Da handler det om å legge til rette for at folk med hull i cv-en lettere får oppmerksomhet hos landets arbeidsgivere. Det handler om at flere bedriftsledere rundt omkring i dette landet ser folks arbeidsevne og legger til rette for det. Jeg var senest for noen dager siden og besøkte REMA 1000, som hos sine lokale kjøpmenn rundt omkring i det ganske land bruker de mulighetene, gir folk en sjanse og opplever at dette er svært verdifull arbeidskraft. Dette må vi gjøre mye mer av i tiden som kommer, og jeg håper at Arbeiderpartiet er enig i det.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) []: I fjor høst fikk deler av norsk næringsliv et avgiftssjokk som var direkte krevende for landets største fastlandsindustri, næringsmiddelindustrien. Kombinert med 350-kronersgrensen var det et målrettet angrep på norske arbeidstakere og norsk verdiskaping. Jeg trodde det skulle stoppe der, men da jeg leste revidert nasjonalbudsjett, var det et nytt målrettet angrep på norske arbeidstakere. Vi har sett at i visse bransjer har norske arbeidstakere forsvunnet ut – 20 pst. innenfor bygg og anlegg, 40 pst. innenfor renhold og 50 pst. innen hotell- og restaurantbransjen, ifølge en stor undersøkelse. Derfor er det komplett uforståelig at regjeringen nå legger opp til en ordning der utenlandske arbeidstakere skal få lavere skatt i konkurranse med norske arbeidstakere. For eksempel har en bygningsarbeider som tjener 550 000 kr, 10 000 kr lavere skatt hvis han heter Jarek og er fra Polen, enn hvis han heter Ola og er fra Folldalen. Hvorfor skal det være sånn?

Statsråd Siv Jensen []: La meg først tilbakevise påstanden om at regjeringen driver målrettede angrep på norsk næringsliv. Det er, med respekt å melde, noe av det dummeste jeg har hørt på veldig lenge.

Denne regjeringen har lagt til rette for at norsk næringsliv skal kunne utvikle seg, vokse, ta nye investeringer. Det har vi gjort ved å gjennomføre en skattereform, hvor vi har redusert det samlede skattetrykket i Norge med over 24 mrd. kr siden vi tiltrådte. Det har vi gjort gjennom en offensiv satsing på samferdselsinvesteringer, det har vi gjort gjennom å satse på forskning, gjennom å satse på kunnskap, gjennom å avbyråkratisere virkemidler som næringslivet før, under Slagsvold Vedum i regjering, var nødt til å bruke ressurser på å betale inn. Samlet sett har altså rammebetingelsene for norsk næringsliv blitt betydelig bedre.

Når det gjelder ordningen med utenlandske arbeidstakere, diskuterte vi den svært grundig i Stortinget på mandag, men jeg skjønner at Senterpartiet åpenbart har tungt for å få med seg hva som er innholdet i den.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) []: Jeg forstår at Siv Jensen ikke ønsker å snakke om ordningen og ikke vil forsvare den, for det er vanskelig å forsvare at Ola fra Folldalen skal ha 10 000 kr mer i skatt enn Jarek fra Polen. Det er ingen grunn for det, de burde likebehandles. Det burde være sånn at en polsk arbeider og en norsk arbeider får lik skatt, men med Siv Jensen er det sånn nå at hvis man har en vanlig jobb innenfor bygg og anlegg, får man mer skatt hvis man er nordmann enn hvis man er fra Polen. Det er en veldig rar ordning, spesielt når vi ser den undersøkelsen som Fafo og flere andre tunge aktører har gjort, der de nettopp påpeker det at veldig mange norske arbeidstakere forsvinner ut av store deler av norsk næringsliv.

Jeg forstår at Siv Jensen ikke ønsker å snakke om det, men kan hun ikke forklare hvorfor det er sånn at Ola fra Folldalen skal ha 10 000 kr mer i skatt enn Jarek fra Warszawa?

Statsråd Siv Jensen []: Jeg ønsker både å snakke om denne ordningen og forsvare den, og det gjorde jeg i fullt monn da Stortinget diskuterte den på mandag. Men jeg vil gjerne gjenta hovedbudskapet: Dette er først og fremst en forenkling – en forenkling innrettet på en slik måte at vi ikke kommer i brudd med våre EØS-rettslige forpliktelser. Man kan velge å forholde seg til de skattereglene som gjelder for norske arbeidstakere, eller man kan velge denne ordningen, som altså betyr en flat skatt uten rett til fradrag.

Dette har vært på høring, og jeg har opplevd at det er bred enighet om at vi må innføre denne ordningen, også fordi vi har mottatt mange henvendelser om at dette har vært en ordning som har bidratt til betydelige feil. Nå retter vi opp det. Vi avbyråkratiserer, forenkler og har truffet godt, mener jeg, med hensyn til hva både LO og NHO mente i høringen om denne ordningen.

Kari Elisabeth Kaski (SV) []: SV har i mange ulike sammenhenger trukket fram de usosiale kuttene som denne regjeringen har gjennomført: kutt i bostøtte, kutt i fysioterapi for brannskadde, kutt til folk med utviklingshemming, kutt i barnetillegget for uføre og så videre. I denne serien finner vi også avkorting av arbeidsavklaringspenger og dagpenger for fosterforeldre. To ganger har Stortinget vedtatt at fosterforeldre som rammes av dette, skal sikres en overgangsordning. Men i revidert nasjonalbudsjett slår regjeringen fast at de ikke klarer å finne disse foreldrene. Vel, det er rart, for de finnes jo, og Norsk Fosterhjemsforening har i sitt høringssvar til finanskomiteen sagt at de heller ikke er blitt spurt av regjeringen om dette. Vi ser også at regjeringen ber Stortinget om samtykke til at regjeringen ikke skal følge opp anmodningene fra Stortinget i denne saken.

Mitt spørsmål til finansministeren er: Bør ikke regjeringen følge opp det Stortinget har vedtatt i denne saken?

Statsråd Siv Jensen []: Først til representanten Kaskis påstand om at denne regjeringen har gjennomført en lang rekke usosiale kutt: Det er jeg uenig i. Jeg mener at hovedinnretningen på regjeringens politikk handler om å legge til rette for at de som har utfordringer i vårt samfunn, skal få det bedre. Da handler det også om å legge til rette for at flere kan komme i jobb. Forutsetningen for at flere skal komme i jobb, er at vi har bedrifter som vil ansette. Derfor henger disse tingene sammen. Derfor har det vært viktig for oss å ha et konkurransedyktig skattesystem, og derfor har det vært viktig for oss å legge til rette for vekst i økonomien – nettopp slik at vi kan trygge velferdsordningene, som det er ganske bred enighet om at vi skal ha.

Når det gjelder ordningen for fosterforeldre, er det vel slik at regjeringen i revidert budsjett har varslet at vi vil komme nærmere tilbake til disse spørsmålene i forbindelse med statsbudsjettet for 2019.

Knut Arild Hareide (KrF) []: Eg er glad for at finansministeren i innlegget sitt tar opp handelshindringar, for mens norsk økonomi minner mykje om det vêret me har utanfor i dag, er dei mørke skyene akkurat det me opplever knytt til handelshindringar.

President Trump sa at han skulle vere «unpredictable», og det lever han opp til, men nettopp eit område han har vore tydeleg på heile vegen, er handelshindringar og toll. I desse minutt melder òg Wall Street Journal om at det kjem ein ekstra toll på 400 mrd. kr, og det vil særleg vere knytt til forholdet mellom Kina og USA.

Finansministeren tar opp dette. Kva gjer dei norske myndigheitene for å bidra til at me ikkje får denne utviklinga? Er me tydelege i forholdet vårt til USA om nettopp dette?

Statsråd Siv Jensen []: Jeg takker for spørsmålet.

Det er utrolig viktig for land som Norge, med små, åpne økonomier, å ha adgang til verdensmarkedet, både fordi vi har produkter som vi eksporterer og kan avsette på verdensmarkedet, og også fordi vi har anledning til å importere varer vi ikke produserer selv. Den utviklingen vi har hatt gjennom mange tiår, har vært noe av det viktigste bidraget til å løfte millioner av mennesker verden over ut av fattigdom. Derfor er det bekymringsfullt når man nå ser en tilstramning på dette, som egentlig er forårsaket av andre ting. Det er egentlig forårsaket av at man har sett en tendens til økende forskjeller i de landene hvor disse tiltakene blir innført.

Det viktigste virkemiddelet man har til å bekjempe økte forskjeller, er nasjonale politiske rammebetingelser. Det handler om skatt. Det handler om velferdsordninger. Det handler om hvordan man fordeler velferden i et samfunn. Og her mener jeg Norge har vært betydelig bedre enn veldig mange andre land.

Bjørnar Moxnes (R) []: Siv Jensen skinner om kapp med sola utenfor når hun skryter av gode tider, men vi hører lite om skyggesiden av norsk økonomi, om de økende forskjellene, om over hundre tusen som står uten jobb, og om familiene som nå går sommeren i møte med ganske slunkne bankkontoer. Nå i juni er det mange arbeidsledige som sliter ekstra, fordi regjeringen har tatt fra dem også feriepengene, et av mange kutt regjeringen gjennomførte for å få råd til hjertesaken sin, nemlig skattekutt til dem som har aller, aller mest i Norge. Det føles kanskje litt bittert for de arbeidsledige å spytte i en sånn dugnad – altså å gi fra de mange som har lite, til de få som har enda mer.

Under denne regjeringen har inntektsforskjellene økt hvert eneste år. Jeg lurer på hvorfor finansministeren ikke en gang nevner dette problemet i sin melding?

Statsråd Siv Jensen []: La meg først tilbakevise påstanden om at denne regjeringen har gitt skattekutt til de aller rikeste. Det er rett og slett ikke riktig. Hovedvekten av de inntektsskattelettelsene denne regjeringen har gitt, har gått til husholdninger med inntekt under 600 000 kr. Det betyr altså at en helt vanlig familie med to inntekter, har fått 10 000 kr i skattelettelser. Det er mulig Moxnes synes det er litt lite, men da kan det hende at han tjener litt for mye.

Det er ikke sånn at ikke jeg er opptatt av å snakke om skyggesiden, som Moxnes kaller det. Vi la frem en perspektivmelding i vår, som nettopp satte søkelyset på de langsiktige utfordringene for norsk økonomi, som nettopp satte søkelyset på hva vi må gjøre fremover for å sikre en bærekraftig utvikling i norsk økonomi. Jeg mener det er helt avgjørende viktig at vi klarer å ta tak i det. Da handler det om å sørge for at vi prioriterer de viktigste tingene i de kommende statsbudsjettene, og at vi legger til rette for fortsatt vekst i norsk økonomi.

Presidenten: Replikkordskiftet er avslutta.

Jonas Gahr Støre (A) []: Det går godt i norsk økonomi. Det tror jeg alle talere her i dag kan slutte opp om. Den økonomiske veksten har tatt seg opp. Lavkonjunkturen er bak oss. Jeg tror det er nyttig at vi også rammer inn debatten med å se på skyene som er utenfor det som skjer på den handelspolitiske arenaen. Det er ingen økonomi som er så åpen som vår. Det er neppe noen som vil bli rammet mer av at det drar seg til mot handelskrig internasjonalt. Det må regjeringen jobbe med og ha stor oppmerksomhet mot.

Vi får diskutere vår økonomi, budsjett her ved den reviderte målposten som vi er ved nå. Fra Arbeiderpartiets side vil vi mene at et godt utgangspunkt ikke er blitt til et godt sluttresultat, når vi ser statsbudsjettet og revideringen, selv etter at Kristelig Folkeparti har fått rettet opp en del av manglene i regjeringens forslag. Det kuttes i tiltak som vil få folk i arbeid. Det gjøres for lite for å møte økende kriminalitet i arbeidslivet. Barnehagebarna nedprioriteres. Våre felles sykehus underfinansieres. Det kommer ikke flere studieplasser til tross for rekordmange søkere til høyere utdanning. Det satses ikke på mer politi. Regjeringen kutter faktisk i studieplasser på Politihøgskolen – og det etter at justisministeren noen dager før valget sa at det antallet som har vært til nå, 750, skal holdes stabilt. Et godt utgangspunkt er ikke blitt til et godt sluttresultat.

Det er sånn at den norske modellen bæres oppe av at mange av oss jobber. Vi lever ikke av andres arbeid i Norge, vil lever av hverandres arbeid. En av de største samfunnsutfordringene er derfor en svak utvikling i sysselsetting over flere år. Det varte lenger i Norge enn i noe annet land etter finanskrisen. Vi var lenge best i verden på å få folk i jobb. Det er vi ikke lenger. Budsjettet dokumenterer dette. Tallene viser en svak sysselsettingsvekst og en redusert andel i jobb for flere aldersgrupper. Mot denne bakgrunnen er det derfor uforståelig at regjeringen reduserer antallet plasser for arbeidsmarkedstiltak med 1 100 i annet halvår, noe som vi har tatt opp i denne debatten. Det er feil politikk på et tidspunkt hvor vi burde gjort mer, ikke stadig mindre for å få flere i jobb.

La meg ta et annet eksempel som har vært et tema i debatten, avgiftsfritaket for import under 350 kr. Det er et fritak som er målrettet politikk fra regjeringspartiene, som gjør vilkårene vanskelig for norsk næringsliv, og som utarmer norske arbeidsplasser til fordel for utenlandske nettbutikker – ganske uforståelig. Vi ønsker å fjerne fritaket og foreslår det i vårt alternative budsjett. Høyre og Fremskrittspartiet stemmer mot.

En avgjørende del av den norske modellen er et anstendig arbeidsliv for alle. Likevel ser vi i deler av arbeidslivet at hel- og halvkriminalitet vokser. Igjen må vi si at regjeringen gjør lite med det som virkelig teller, selv etter at arbeidsministeren før valget i fjor snakket om nødvendigheten av å bekjempe nærmest slavelignende tilstander i norsk arbeidsliv. Arbeiderpartiet foreslår nå, som et eksempel, at det opprettes et nytt akrimsenter på Gjøvik, slik at vi får fortgang i arbeidet med å få etatene til å jobbe sammen for å sikre et anstendig arbeidsliv.

Å gi barna våre en trygg oppvekst er en av våre viktigste oppgaver, og det engasjerer nordmenn på tvers av generasjonene. Den oppgaven begynner tidlig, ikke minst i barnehagen. Derfor har vi gått lenger enn det regjeringen og forlikspartnerne har, med å bevilge 200 mill. kr, slik at kommunene kan gjennomføre bemanningsnormen som Stortinget har vedtatt. Det er nødvendig, og det monner.

Monner gjør det også når vi bevilger 250 mill. kr mer til de regionale helseforetakene. Et sterkt felles helsevesen er grunnleggende for et rettferdig samfunn med små forskjeller og er en viktig investering. Derfor er det ille at sykehusene igjen underfinansieres og sultefôres – og med et lavt aktivitetsnivå. Det er spesielt alvorlig når underfinansieringen går hånd i hånd med oppbyggingen av et fritt behandlingsvalg som nå tapper flere og flere av våre felles sykehus for penger og personell, og overfører dem til private og kommersielle aktører. Her kommer høyresidens tro på privatisering og Arbeiderpartiets tro på sterke offentlige sykehus klart til syne. Sykehussektoren står nå foran store oppgaver, med nytt medisinsk utstyr og store IKT-investeringer. Det må vi altså satse på.

Flere i arbeid er viktig for et samfunn som vårt. Et anstendig arbeidsliv for alle er det samme. Å bygge ut vår felles velferd for alle er avgjørende for å bevare et samfunn med sterkt felleskap og små forskjeller. På disse områdene prioriterer finansministeren feil. Og ikke nok med det: Om vi er uenig i synet på velferdsstaten og arbeidslivspolitikken, burde vi stå sammen om å holde Norge trygt. Men på flere områder går regjeringen altså i feil retning, noe den siste rapporten fra Riksrevisjonen om objektsikring viser. Det kommer vi bredt tilbake til i Stortinget etter sommeren.

Presidenten: Det vert replikkordskifte.

Trond Helleland (H) []: Historisk har Arbeiderpartiet vært det dominerende styringspartiet på venstresiden. Nå er SV, Rødt, Miljøpartiet De Grønne og Senterpartiet større enn Arbeiderpartiet. Da ser vi at Arbeiderpartiet går til venstre ved å lukke døra mot sentrum og ved å si nei til private aktører i velferden. Summen av dette blir et politisk eksperiment som landet ikke trenger. Det vil gi mindre satsing på vei og forsvar. Det vil skape usikkerhet om vår viktigste næring, olje- og gassnæringen. Det vil føre til færre gode private barnehager. Det vil kunne medføre økte skatter for næringsliv og innbyggere. Mens SV ble ansvarliggjort av å sitte i regjering, har Arbeiderpartiet blitt uansvarlig av å sitte i opposisjon. Føler Arbeiderpartiet seg komfortable med stadig å henge seg på Rødt og SVs politikk?

Jonas Gahr Støre (A) []: Det tror jeg ville utløst et så stort ubehag at vi aldri ville tenke på å gå den veien. Arbeiderpartiet føler et sterkt ubehag ved å sitte i opposisjon, og vi tror regjeringen trenger en annen styring, andre verdier, andre prioriteringer, andre satsinger. Det er fantastisk å høre parlamentarisk leder i Høyre si at tidligere prioriterte man investeringer i forsvar – når vi nå har en regjering som unnlater å følge opp brede forlik for landmakten, når vi har en regjering som, ifølge Riksrevisjonen, ikke har klart å levere på sikring i terrorberedskapen. Historiefortellingen holder ikke mål. Arbeiderpartiet ønsker en samlet opposisjon mot regjeringen. De partiene som ønsker å prioritere velferd – som prioriterer at vi sammen satser for å skape nye arbeidsplasser, som prioriterer å ta alle ressursene i hele landet i bruk, som prioriterer å slå ring rundt den offentlige velferden, stoppe at våre skattebetalerpenger og brukerpenger går til store kommersielle aktører – bør stå sammen, peke ut et alternativ og få flertall ved neste valg.

Trond Helleland (H) []: Et eksempel på denne uansvarligheten er noe av det Gahr Støre selv viste til i sitt innlegg, nemlig at han vil avskaffe 350-kronersgrensen. Det er jo et reelt politisk standpunkt som en kan diskutere. Men når Arbeiderpartiet velger å finansiere alle sine utgiftsøkninger i revidert med å fjerne denne grensen, som både Posten og Finansdepartementet sier er umulig å fjerne i 2018, så blir spørsmålet: Mener Arbeiderpartiet da at det er ansvarlig politikk å finansiere satsingene sine med fantasipenger som ikke finnes?

Jonas Gahr Støre (A) []: Jeg tror vi kommer til å klare den jobben ganske godt. Jeg har stor tro på at vi både gjennom teknologi og dyktige folk i Posten kan klare det. Jeg leste et sted at Posten mottar rundt 40 000 sendinger hver dag fra Kina. Det gir et ganske heftig klimaavtrykk fra fly. Kanskje kan vi klare oss med noen færre av dem – kanskje kan en del nordmenn si at vel, vi kan velge å kjøpe dem fra norske produsenter og ikke bestille dem fra den andre siden av verden. Når vi klarer å ta imot varer som koster 351 kr, tror jeg vi også kan klare å ta imot dem som koster 349 kr.

Jon Engen-Helgheim (FrP) []: Jeg – med flere – opplever en stor grad av vingling fra Arbeiderpartiet når det kommer til innvandringsspørsmål. Innvandrings- og asylpolitikken er ekstremt viktig med tanke på norsk økonomi. Det koster store summer hvert år, og det er flere, også fra Arbeiderpartiet, som har pekt på at en for høy innvandring til Norge vil være med på å true velferdssamfunnet. Det har kommet gode toner på mange områder fra representanter fra Arbeiderpartiet. Men det spørsmålet som Fremskrittspartiet en gang dro opp om asylmottak i tredjeland, som kunne ha spart oss for store summer – som vi heller kunne brukt til velferdstjenester i Norge, eller kanskje aller helst hjelpe mennesker som virkelig trenger det, der de er – har det vært veldig mye vingling om. Representanten Støre gikk imot sin egen representant for kort tid siden. Kan nå representanten Støre avklare hvor partiet står i det spørsmålet?

Jonas Gahr Støre (A) []: Hvorfor har ikke representanten, som har sittet med regjeringsansvaret i fem år, innført slike sentre? Hvorfor har de ikke sendt tilbake igjen til sentre som Norge drifter i utlandet? Dette er komplisert. Dette må utredes grundig. Jeg er åpen for at den debatten må vi ta, vi må ta den som en europeisk debatt og en nordisk debatt. Og jeg har sagt, som ærlig er, etter å ha sittet i regjering selv, at jeg er skeptisk til tanken om at Norge alene skal opprette mottak for folk langt utenfor vårt eget land og være trygg på at folk blir behandlet etter internasjonale konvensjoner og rettigheter der.

Vi har en grundig debatt om hva den nye immigrasjonen i vår tid utfordrer politikken på. For representanten Helgheim er altså at det å forstå hva som skjer rundt oss, finne riktige valg, er vingling. Vel, da foretrekker jeg sterkt at vi har en politikk som søker etter de gode svar, i tråd med våre tradisjoner – humanistiske, rettslige, internasjonale – framfor å stå på en politikk som de snakker høyt om når de er på talerstolen, men ikke har gjort ett gram for å gjennomføre når de sitter i regjering.

Jon Engen-Helgheim (FrP) []: Men kunne det ikke vært en stor fordel å avklare et sånt spørsmål? Det er helt greit at man har argumenter for og imot sånne viktige spørsmål, at det er vanskelig, er det da ikke noe problem å ha forståelse for. Men når man fra den ene uken til den andre har forskjellige standpunkt i ett og samme tema, så er det problematisk å forholde seg til for andre. Det gikk faktisk bare få dager fra Arbeiderpartiets innvandringspolitiske talsperson snakket varmt om det, til partileder Støre nærmest avviste det. Danmark – med flere – i Europa sier at dette kan være en god løsning. Det er jo ikke sånn at Norge ville ha stått alene om det. Hvorfor skal vi da vente med å gå videre med en sånn løsning til alle andre innfører det, når det faktisk ikke stemmer at andre land ikke vil bli med på det? Det har jo vært samtaler mellom Arbeiderpartiet og sosialdemokratene i Danmark om det samme.

Jonas Gahr Støre (A) []: Det er over 200 år siden Norge vedtok det Danmark gjorde, når det gjelder løsninger om hvordan vi skulle håndtere vårt forhold både internt og eksternt. Vi lytter til Danmark, og vi lytter til Sverige. Meg bekjent er det ingen land i Europa som har gjennomført det representanten nå sier at mange gjør.

Det jeg har sagt, er at skal slike løsninger fungere, tror jeg at flere land må gå sammen, jeg tror Europa må ta et ansvar sammen, vi må ha en debatt om dette. Det representanten Gharahkhani sa, var at dette var en av de tingene som vi bør se på. Det er jeg enig. Men jeg har, så lenge jeg har vært med på dette, siden jeg var utenriksminister, sagt at jeg er skeptisk til løsninger om at ett land oppretter slike sentre i utlandet. Jeg tror det er vanskelig å ivareta de kvalitetskravene som skal være, de rettighetskravene som skal være, og de humanistiske kravene som skal være. Samtidig bør vi se på ordninger som gjør at folk ikke må ta seg over fjell og hav for å komme til en landegrense i nord om de skal søke asyl. Det er en tendens vi har sett de siste årene, der mange kommer til Norge og ikke har rett til å få asyl og beskyttelse, og sånn sett må returneres. Da må vi se etter nye løsninger, og så må vi prøve å finne de beste, og det er den måten Arbeiderpartiet driver politikk på.

Abid Q. Raja (V) []: Jeg hørte Gahr Støre si nå at norske produsenter skulle erstatte varesortimentet fra Kina – ja vel. Det er en del annet under Gahr Støre som aldri hadde vært mulig under Stoltenberg, og det har noe med inndekningen å gjøre. Nå har jo Posten sagt at det er en helt urealistisk inndekning på 700 mill. kr – som Gahr Støres parti foreslår – ved å fjerne 350 kronersgrensen.

Noe annet er at under Gahr Støre virker det som om Arbeiderpartiet ikke har noen egne prosjekter. Arbeiderpartiet skryter i sitt alternativ til revidert budsjett av at de styrker postene som regjeringen allerede har økt bevilgningene til, det være seg barnehagenormen, eller f.eks. tiltak mot marin forsøpling. Men hvor er Arbeiderpartiets egne betydelige nysatsinger? Eller er svaret til Arbeiderpartiet at de ønsker å gjøre mer av alt det regjeringen allerede gjør, altså mer penger til alt det regjeringen allerede gir mer penger til?

Jonas Gahr Støre (A) []: Løft for havene og kamp mot marin forsøpling var Arbeiderpartiet først ute med å ta opp som et bredt tema, og som Norge bør satse på som et stort prosjekt. Satsing på en kompetansereform som gir mennesker mulighet til å lære gjennom hele livet, som virkelig monner, og å bygge på trepartssamarbeidet, har Arbeiderpartiet vært ute med tidlig. Det å styrke fellesskapets sykehus slik at de kan gi likeverdige vilkår for folk over hele landet, ligger inne i Arbeiderpartiets budsjetter. En kommuneøkonomi på 3–4 mrd. kr mer til kommunene, så de kan satse på det som virkelig betyr noe for folk, ligger inne i Arbeiderpartiets alternative budsjetter. Det triste med dem er at de er alternative – de blir ikke vedtatt. Da retter vi ikke det opp i et revidert budsjett midtveis i året, men vi peker på noen områder, og jeg har nevnt dem nå, hvor Arbeiderpartiet setter en annen kurs enn det regjeringen gjør – vi ville prioritert annerledes – som vi tror har betydning over tid.

Knut Arild Hareide (KrF) []: Kristeleg Folkeparti vil òg fjerne 350 kronersgrensa, men fortsatt vil nok ein betydeleg del av varene kome frå Kina.

Men eg har lyst til å løfte ei endå viktigare problemstilling til representanten Gahr Støre: Fødselstala i Noreg er no på 1,62. Aldri er dei målt lågare så lenge vi har målt dette i Noreg. Dette handlar òg om berekrafta for vårt velferdssamfunn. Da Kristin Halvorsen gjekk ut av den raud-grøne regjeringa, sa ho at ein av dei tinga ho gjerne hadde sett at ho hadde gjort meir med, var eingongsstønaden. Vi opplever no at den økonomiske ordninga for det å bli foreldre er betydeleg urettferdig. Er ein student, så kostar det betydeleg meir enn om ein er i arbeid. Vil Arbeidarpartiet – det er mitt spørsmål – sjå på desse verkemidla når vi no ser den utfordringa som fødselstala er med på å gi vårt velferdssamfunn?

Jonas Gahr Støre (A) []: Svaret på det er ja, og det tror jeg vi alle bør. Vi har vært opptatt av disse temaene i Arbeiderpartiet så lenge jeg har vært med i politikken. Demografi er komplisert, men i vår regjeringstid hadde vi en kombinasjon av høy deltakelse av kvinner i arbeidslivet og høye fødselstall. Vi lå på topp i Europa. Nå får vi et fall som er ganske dramatisk, og vi skal streve etter å forstå hva det kommer av. Familier, kvinner, får barn senere i livet, og tallene faller. Jeg tror vi må se igjennom det vi har av ordninger som kan bidra til å snu en slik utvikling. Det er ikke slik at én stønadsordning snur det over natten, selv om vi trenger å få en endring i både adferd og fødselstall, men vi har erfaringer fra hva det vil si å etablere familie, komme i gang med et liv, velge å få barn nummer to, som vi bør trekke på for å komme tilbake til det nivået Norge var på. Og jeg mener at dette som gjelder studenter er særlig viktig, at de kan få barn tidligere og ikke måtte vente til de er i arbeidslivet.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Trond Helleland (H) []: Tross venstresidens skremselsbilder går det godt i Norge. Ledigheten går ned, veksten går opp og det skapes flere jobber. Samtidig ser vi at gjennomføringen i videregående skole går opp, og at helsekøene blir kortere. Det viser at regjeringens politikk svarer på mange av de utfordringene Norge står overfor, og som mange opplever i sin hverdag.

Regjeringens forslag til endringer av budsjettet og budsjettavtalen med Kristelig Folkeparti viser at denne budsjettrunden er nettopp det – en revidering. Vi oppdaterer budsjettet med nye anslag og legger inn enkelte tiltak som følge av ny informasjon. Dette viser at situasjonen i norsk økonomi er normalisert, at høstens budsjett traff godt, og at behovet for nye tiltak har falt bort. Det er et godt tegn.

Det er ikke lenge siden opposisjonen sto på denne talerstolen og hevdet at regjeringens tiltak mot oljeprisfallet ikke virket. Vel, nå står vi her igjen. Jeg lurer på om Gahr Støre og resten av opposisjonen nå ønsker å innrømme at regjeringens tiltak faktisk virket. Tallenes tale er nemlig tydelige. Sysselsettingen øker markert, og ledigheten er på sitt laveste siden 2009. IMF var nylig på norgesbesøk og var svært tydelig på at regjeringens økte pengebruk i forbindelse med oljeprisfallet var riktig, og at det nå – med lavere arbeidsledighet og økt vekst – måtte bli en strammere politikk av hensyn til konkurranseutsatt industri. Ja, det er nettopp den oppskriften regjeringen bruker, og det er det regjeringen gjør.

Denne regjeringen har fått kritikk for oljepengebruken. Jeg har vært litt overrasket over denne kritikken ettersom regjeringen har ført en klassisk motkonjunkturpolitikk. Stoltenberg gjorde det samme under finanskrisen. Læresetningen er enkel: Man gasser på i dårlige tider og bremser i gode.

Nå er det gode tider i Norge. Derfor la regjeringen i fjor høst opp til å redusere veksten i bruken av oljeinntekter – dette som følge av at anslagene for veksten i norsk økonomi tydet på solid oppgang i 2018. Som følge av bedringene i norsk økonomi reduseres nå bruken av oljeinntekter ytterligere med 5,6 mrd. kr i det reviderte budsjettet.

Regjeringen har også strammet inn handlingsregelen og bruker nær dobbelt så mye av handlingsrommet på vekstfremmende tiltak sammenlignet med hva den forrige regjeringen gjorde.

Dette er den tiende budsjettenigheten som vi har fått til på borgerlig side. Det borgerlige flertallet som fikk fornyet tillit i fjor høst, har både evne og vilje til å finne gode løsninger til det beste for landet. Budsjettforliket kom i stand i god tid før fristen, noe som viser at samarbeidet er godt.

Hovedprioriteringene innenfor skatt, kunnskap, samferdsel, helse og en solid kommuneøkonomi ligger fast også etter budsjettavtalen med Kristelig Folkeparti. Slik styrker vi velferden og bidrar til at det skapes flere lønnsomme arbeidsplasser over hele landet. Samtidig ruster vi oss for framtiden ved å gjøre Norge grønnere og velferdssamfunnet mer bærekraftig.

Dette er den siste dagen vi samles før sommeren. Det gir en anledning til å reflektere over hvordan denne sesjonen har vært. For regjeringens del har det vært et godt halvår. Regjeringen ble utvidet med Venstre på nyåret, og vi har fått en offensiv regjeringserklæring som er tydelig på at vi skal bevege oss mot et mer bærekraftig velferdssamfunn. Det innebærer at vi får flere i jobb, inkluderer alle i samfunnet og innfrir klimamålene.

Samtidig registrerer jeg at det største opposisjonspartiet har fått en ny framferd i Stortinget. I flere saker bryter Arbeiderpartiet nå med den ansvarlige styringslinjen de tradisjonelt har vært kjent for. De vil inngå færre forlik. De forsøkte å instruere regjeringen i pengepolitikken, noe sentralbanksjefen reagerte på. I klimapolitikken er de mer opptatt av symbolpolitikk enn hva som faktisk kutter utslippene, og de lukker døren for private aktører innen velferden, både innenfor barnehage og barnevern.

Dette gjør det vanskeligere å finne gode og pragmatiske løsninger med det gamle styringspartiet på venstresiden. Jeg tror ikke det blir noe lettere når Arbeiderpartiet nå er avhengig av parlamentarisk støtte fra en sprikende samling av SV, Rødt, Miljøpartiet De Grønne og Senterpartiet.

For Høyres vedkommende vil vårt fokus være på å utvikle politikk. Vi skal fortsette å utvikle virkelige løsninger, på virkelige problemer, for virkelige mennesker. Vi mener at den største utfordringen for Norge er å skape et mer bærekraftig velferdssamfunn. Derfor er det vårt hovedprosjekt, og dette reviderte nasjonalbudsjettet er et skritt på veien mot denne ambisjonen.

Presidenten: Det vert replikkordskifte.

Fredric Holen Bjørdal (A) []: Det er ulike forklaringsmodellar i samfunnet på kva som skapar kriminalitet, og kva som verkar. Før valet i 2013 meinte Framstegspartiets førstekandidat i Hedmark at det var nynorsken som skapte kriminalitet. No er det sosionomane som gjer at kriminelle går fritt på gata, viss vi skal tru det regjeringspartiets innvandringspolitiske talsperson har sagt i Politisk kvarter denne veka. Då er mitt ganske enkle spørsmål til Høgres parlamentariske leiar: Er det difor det ikkje er meir å hente til politi og kriminalitetsførebygging i dette budsjettet – fordi Framstegspartiets kriminalitetsanalyse har fått fullt gjennomslag i regjeringa?

Trond Helleland (H) []: Selv har jeg hatt nynorsk hovedmål, og jeg kjenner flere sosionomer som til og med snakker nynorsk, så jeg tror ikke vi skal legge for mye vekt på denne analysen til Fremskrittspartiet.

Justisministeren var i Stortinget i går. Det har vært et stadig økende fokus på gjengkriminaliteten i Oslo. Samtidig har vi gjennomført en politireform som for det første har gitt over 2 000 nye politistillinger. Vi har sagt at vi skal øke innsatsen kraftig i Oslo øst. Jeg mener at det totale kriminalitetsbildet i Norge har vært i bedring, men en ser at spesielt i Oslo øst er det utfordringer som det nå tas tak i. Jeg registrerte i går at mange støttet opp om tiltak som bevæpning, som ikke nødvendigvis henger direkte sammen med dette, men også at en setter inn ekstra tiltak i Oslo øst. Dette følger regjeringen opp – og kommer til å følge opp. Vi kommer til å ha en helhetlig, balansert kriminalpolitikk.

Fredric Holen Bjørdal (A) []: Representanten Helleland sa noko, som er heilt rett, i sitt innlegg, og det er at tala si tale er tydeleg. Viss ein ser på tala, ser ein heilt klart at det ikkje berre er politiet og kriminalomsorga som hadde trengt eit løft under denne regjeringa. Dette budsjettforliket er omtalt på Høgres nettsider som «enighet om et budsjett for flere jobber og et bærekraftig velferdssamfunn», men det er jo ikkje spor av verken omstilling eller berekraft i det reviderte budsjettet, og viktige oppgåver blir verande uløyste. Eitt eksempel: På regjeringa si vakt er talet på unge uføre nesten dobla. Kan representanten Helleland forklare Stortinget korleis reduksjon i arbeidsmarknadstiltak og underfinansiering av sjukehus skal bidra til å få fleire unge uføre inn igjen i arbeidslivet?

Trond Helleland (H) []: Jeg la i mitt innlegg ganske stor vekt på at dette var en revidering av et vedtatt statsbudsjett. I statsbudsjettet ligger det tiltak både for å få flere unge i arbeid og for å redusere antallet uføre. Senest i går var arbeidsministeren på Dagsrevyen: Hun hadde møtt unge menn – som hadde, som de sa, ikke bare hull i cv-en, men krater i cv-en – som nå var kommet i jobb. Inkluderingsarbeidet, det å få flere i jobb, som også har utfordringer, er noen av de viktigste tiltakene denne regjeringen gjør. Vi gjør ikke endringer på dette i revidert budsjett, men tonen og det som er vedtatt i budsjettet, gjelder jo gjennom hele året – og der gjøres det veldig mye.

Jeg er veldig spent på hvordan Arbeiderpartiet skal finansiere alle sine løfter, når det eneste finansieringstiltaket de har i dette reviderte budsjettet, er å fjerne 350-kronersgrensen, som ikke kan fjernes. Når Støre i tillegg sier at varene skal produseres i Norge, mener jeg at Arbeiderpartiet har en utfordring.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) []: Norsk næringsmiddelindustri er Norges største fastlandsindustri. Norsk dagligvare er Norges største private sysselsetter. I handelsnæringen er det over 350 000 mennesker ansatt. Det er den tyngste næringen vi har i Norge utenom olje- og gassindustrien, og da er det forunderlig at Høyres parlamentariske leder står og på en måte hånflirer, som han gjorde for et kvarters tid siden, da noen tok opp nettopp konkurransevilkårene for industrien og for dagligvarehandelen.

Da er det konkrete spørsmålet til representanten Helleland: Mener Høyre faktisk at det er klokt å ha sånne særnorske avgiftshopp som man hadde før jul, som direkte treffer dagligvareindustrien og næringsmiddelindustrien? Er det en klok politikk? Og er det klok politikk å ha en subsidiering av utenlandsk netthandel som straffer norske nettbutikker, når vi ser at veksten der er enorm? Det må representanten Helleland klare å svare på – om han synes det er fornuftig å subsidiere utenlandske arbeidstakere og ikke norske.

Morten Wold hadde her overtatt presidentplassen.

Trond Helleland (H) []: Jeg synes representanten Vedum er mye mer på sporet enn det representanten Støre var, for han snakket om netthandel fra Kina da han skulle omtale 350-kronersgrensen. Representanten Vedum snakker om norsk mat, norske produkter som næringsmiddelindustrien lager. Jeg synes ikke det er noen veldig besnærende tanke at folk skal bestille billig brus fra Sverige på nettet, så det er sider ved denne 350-kronersgrensen vi er åpne for å diskutere, og vi kommer til å gå inn i de debattene.

Det som er viktig, er at det også går bra i norsk næringsmiddelindustri. Det høres ut som alt går rett vest. Jeg så i går at et lokalt firma i min by, nemlig Aass Bryggeri, leverte sitt beste kvartalsresultat noen gang. Det går altså bra i store deler av norsk næringsmiddelindustri, og det er jeg glad for.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) []: Det er fantastisk mange flinke folk i norsk næringsmiddelindustri og i norsk dagligvare, men norske politikeres jobb må jo være at vi hele tiden sikrer konkurransevilkårene til den industrien og til dagligvarehandelen når den er en så stor sysselsetter av mennesker. Det vi i Senterpartiet reagerer så kraftfullt på, er at Høyre-regjeringen tar det som en selvfølge at næringsmiddelindustrien skal overleve uansett hvilke avgiftsmessige grep man tar. Man tar det som en selvfølge at handelsnæringen i Norge skal klare seg, selv med typen grep på 350 kr. Det kommer på et maks uheldig tidspunkt, når flere og flere av oss er fortrolige med å handle på nettet. Det er et kjempestort vekstpotensial, og vi må få den næringen i Norge.

Jeg håper at Høyre nå så fort som mulig tetter det hullet, for det blir vanskeligere og vanskeligere å tette den typen hull når omfanget og vanene rundt å få ting momsfritt fra utlandet vil øke. Mitt spørsmål nummer to er da: Vil det komme grep i forbindelse med statsbudsjettet til høsten der man senker avgiftene for norsk næringsmiddelindustri og tetter hullet på 350 kr?

Trond Helleland (H) []: Representanten Vedum vet like godt som meg at å komme med forhåndsprognoser om hva finansministeren har tenkt å legge fram i budsjettet, gjør jeg ikke. Men det jeg har lyst til å si, er at jeg synes det er viktig å ha et stort engasjement for den viktige industrien som næringsmiddelindustrien er. Det er viktig at vi har en helhetlig politikk, bl.a. ved at selskapsskatten har gått ned, bl.a. ved at vi ønsker å redusere formuesskatten, bl.a. ved at vi ønsker å tilby norsk næringsliv gode rammebetingelser.

Jeg så at i forbindelse med landbruksdebatten i går hadde det jeg kaller Høyres bondekvinnelag, matsmaking inne på 309 med lokalmat fra hele landet. Det skjer en fantastisk utvikling i norsk næringsmiddelindustri, fordi man får så mange lokale aktører i tillegg til de store, solide. Jeg har stor tro på at nordmenn vil kjøpe og ete norsk mat, og at vi skal ha et avgiftsregime som gjør at det er mulig.

Mona Fagerås (SV) []: Andelen ufaglærte lærere har økt med 40 pst. under regjeringen Solberg. I revidert nasjonalbudsjett bevilges det 10 mill. kr til rekrutteringsarbeid for å få flere til å søke seg til lærerutdanningen. Men dette er med respekt å melde ikke godt nok når situasjonen er så prekær, og uansett ikke et tiltak som vil gi en eneste ny lærer i skolen de neste seks årene. I tillegg skal lærernormen innføres fra 1. august, uten tilstrekkelig finansiering. For Oslo sin del mangler det 350 lærere fra august, og normen er underfinansiert med 18,5 mill. kr. Tar ikke regjeringspartiet Høyre ansvar for å sørge for at elevene våre får nok kvalifiserte lærere?

Trond Helleland (H) []: Er det noen som har tatt ansvar for at det skal bli flere kvalifiserte lærere, er det de fire borgerlige partiene – der Kristelig Folkeparti har pushet på for lærernorm, og der vi har jobbet for å få bedre kvalitet i skolen. Vi har så langt brukt ca. 1,4 mrd. kr på å innføre lærernormen fra 1. til 10. trinn. Høsten 2018 er 700 mill. kr øremerket til oppfylling av lærernormen. Så å stå her og hevde at vi ikke tar tak i dette, blir helt feil. Er det noen som har tatt tak i dette – er det noen som satser på skole, kvalitet i undervisningen og en bedre hverdag for våre barn – er det disse fire partiene. Vi har gjort langt mer enn de rød-grønne partiene gjorde i sine år i regjering.

Knut Arild Hareide (KrF) []: Eg er glad for dei signala representanten Helleland gir om 350-kronersgrensa, nemleg at ein må sjå på ho. Det er klart at den typen ordningar kom i ei anna tid. Når me veit kor stor netthandelen er, er det heilt naturleg, som representanten Helleland seier, at me er nøydde til å sjå på det.

Eg har likevel lyst til å utfordre han på ei anna problemstilling. Det kjem no fram at åtte av dei øvste leiarane i dei statlege selskapa har ei løn på til saman over 100 mill. kr. Det går an å lage nokre grenser i Stortinget og seie at ein ikkje skal over den og den grensa, men det vil bryte med eigarskapspolitikken. Men det går jo an å vere edrueleg. Me veit at dei partia som sit og styrer systema og bestemmer kven som skal inn i styra, er med på å lage føringar her. Mitt spørsmål til representanten Helleland er: Synest han det er problematisk at me har så store summar som over 100 mill. kr på åtte menn som leiar desse firmaa?

Trond Helleland (H) []: Vi snakker om selskaper som Equinor – tidligere Statoil – og de virkelig store lokomotivene i norsk industri, og dette er alltid en vanskelig avveining. Jeg synes det er voldsomme lønninger, men samtidig kan en sammenligne med utenlandske konserner – hva slags lønninger har de der? Uansett vet jeg at regjeringen er opptatt av at det skal være moderasjon i lederlønningene, og at en skal holde tilbake. Det er vanskeligere å ta tak i de store børsnoterte selskapene, men hvis en spør meg direkte, synes jeg at lønningene er voldsomme for enkelte av disse konsernsjefene.

Så tilbake til 350-kronersgrensen: Når jeg sa det jeg gjorde, var det fordi jeg vet at Kristelig Folkeparti vil diskutere dette. Jeg regner med at vi skal forhandle budsjett til høsten, så da blir det en debatt, og jeg ser fram til den.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Hans Andreas Limi (FrP) []: Det går godt i landet vårt. Flere har sagt det fra talerstolen i dag, og det er det grunn til å understreke. Nå ser vi at optimismen er tilbake. Veksten tiltar, og arbeidsledigheten er lav. Det er bra for landet og bra for innbyggerne, men også bra for velferden og for arbeidsplassene. Det forteller oss at regjeringen gjorde rett og hadde riktige prioriteringer da man satset på vekst og verdiskaping, at skattelette, forenklinger og positive incentiv for å få folk til å satse og investere i næring var riktig medisin i møte med tidenes oljeprisfall. Det forteller oss at politikken virker.

Ved forliket i revidert budsjett har Fremskrittspartiet, Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti blitt enige i sin tiende budsjettrunde. Det viser styrken på vår side av politikken, denne gangen godt innenfor fristen og med en usedvanlig ro over forhandlingene. Jeg er glad både for resultatet og for det gode samarbeidet, og jeg vil takke finanspolitikerne i regjeringspartiene og i Kristelig Folkeparti for et godt politisk håndverk.

I budsjettet for 2018 prioriterte vi lavere skatter og fortsatt satsing på kunnskap, samferdsel, helse og et godt tjenestetilbud i kommunene. Fremskrittspartiet er glad for at profilen på budsjettet blir videreført gjennom enigheten mellom regjeringspartiene og Kristelig Folkeparti om revidert nasjonalbudsjett. Politisk er denne revisjonen solide gjennomslag, krydret med gode kompromisser fra partier som er opptatt av at Norge skal være et land hvor det skal lønne seg å bidra, skape og investere.

Særlig er jeg fornøyd med at vi har fått gjennomslag for bygging og rehabilitering av ytterligere 700 heldøgns omsorgsplasser, og så langt er det tilrettelagt for over 13 000 sykehjemsplasser. Fremskrittspartiet vil at alle eldre skal få sykehjemsplass den dagen behovet oppstår. Derfor er dette viktig å få på plass, samtidig som prøveordningen med statlig finansiering videreføres og styrkes.

I regjeringens budsjettforslag lå det inne avgiftskutt for mikrobryggerier og småskalaprodusenter av øl, og dette får nå flertall på Stortinget. For et parti som synes norske avgifter er for høye, og som er opptatt av å redusere avgiftene, gjør dette godt. I tillegg bidrar det til å stimulere lokale initiativ, lokale arbeidsplasser, mangfold og kortreist produksjon av norske kvalitetsprodukter. Det er bra både for landbruket, for distriktene og for folk flest.

I miljøpolitikken er Fremskrittspartiets tilnærming praktisk og pragmatisk. Plastforurensning er et betydelig miljøproblem, og vi er derfor svært godt fornøyd med enigheten mellom regjeringspartiene og Kristelig Folkeparti om å omprioritere 130 mill. kr fra bistandsbudsjettet til opprydding av havplast. Dette er god miljøpolitikk i praksis.

Vi styrer landet trygt. Med Fremskrittspartiets og Siv Jensens hånd på det økonomiske rattet går landet godt. Vi er inne i vår andre periode, og Fremskrittspartiet er nå vel etablert og har fått betydelig rutine som styringsparti. Med fare for å bli beskyldt for å være ubeskjeden: Det er jeg faktisk veldig stolt av.

I vår har vi trengt rutinen og erfaringen, for denne våren har Arbeiderpartiet og Senterpartiet, etter kanskje å ha vært litt forsiktige, eller kanskje uvante, i opposisjon i forrige periode, vist at de begynner å bli mye mer drevne i den rollen. Samtidig blir deler av opposisjonen mindre forutsigbar og mer radikal. Det er mulig at Arbeiderpartiet har blitt inspirert av sine samarbeidspartnere i Oslo, Miljøpartiet De Grønne og Rødt. Eller er det rett og slett den politiske kjøttvekta som forteller Arbeiderpartiet og Støre at det er på sine enda litt rødere og grønnere kamerater de rød-grønne må lene seg om de i det hele tatt skal ha håp om å ta over en dag?

Dette har gjort Stortinget våren 2018 til et sted hvor det ikke alltid er samsvar mellom kart og terreng. Nå er vi på sesjonens siste møtedag, og etter hvert skal vi vedta det reviderte nasjonalbudsjettet for 2018. Da blir det nødvendig å understreke hvor viktig det er at landet også fremover har et flertall på Stortinget som ser helheten, som er opptatt av å modernisere og forenkle, og av å skape samfunn bygget for å løse dagens og morgendagens utfordringer med lavere skatter og færre offentlige inngrep for å stimulere privat initiativ, skaperkraft og investeringer i nye arbeidsplasser.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Svein Roald Hansen (A) []: Fjorårets avgiftsoverraskelse i budsjettavtalen var de kraftige hoppene i produktavgiften på alkoholfrie drikkevarer, sjokolade og sukker. Det har medført permitteringer, oppsigelser og utsatte investeringer i de bransjene som rammes.

Avgiftshoppene overlever revideringen av statsbudsjettet, selv om Fremskrittspartiets landsmøte vedtok å be «stortingsgruppen vurdere uheldige konsekvenser av økning av ulike avgifter, blant annet på sukker og sjokolade, og i den forbindelse vurdere reversering av avgiftene». Kan representanten Limi fortelle oss hva som ble resultatet av denne vurderingen?

Hans Andreas Limi (FrP) []: Det kan representanten Limi gjøre. Det er relativt kort tid siden Fremskrittspartiets landsmøte. Denne gjennomgangen og hva som skal komme ut av den, har nok startet, men den er ikke fullført.

Jeg har lyst til å understreke at for Fremskrittspartiet smerter det å måtte være med på avgiftsøkninger. Samtidig har det vært en del av noen budsjettforlik, fordi helheten i det statsbudsjettet som vi har etablert flertall for, har vært til beste for landet. Da må vi av og til svelge noen kameler, det har vi vært helt ærlige om. Vi ønsket ikke en økning av avgiften på sukker- og sjokoladevarer, ei heller på alkoholfrie drikkevarer, men det ble en del av en budsjettavtale, og det bidro til at vi fikk på plass et godt budsjett, hvor det også ligger betydelige lettelser for næringslivet i Norge.

Svein Roald Hansen (A) []: Representanten trakk fram i sitt innlegg avgiftsreduksjonene for mikrobryggeriene som produserer øl, som en av de tingene han var stolt over eller glad for i revidert. Det kan man jo skjønne, siden man siden Fremskrittspartiet kom i regjering, har økt avgiftene med over 12 mrd. kr. Så er det noen reduksjoner, på 5,6 mrd. kr, slik at det netto er 6,5 mrd. kr i økte avgifter.

Avgiftskuttet for mikrobryggeriene har bred støtte her i Stortinget, men det er en side ved det som vi har anmerket, og som jeg lurer på om er vurdert, nemlig: Det finnes andre mikroprodusenter av alkoholholdige drikkevarer, nemlig siderprodusenter. Er man sikker på at denne forskjellsbehandlingen ikke vil være et brudd på EØS-reglene – at de som produserer øl, får lettelser, mens de som produserer sider, ikke får det?

Hans Andreas Limi (FrP) []: Denne avgiftsendringen, lettelsen, kan ikke innføres før den er ESA-notifisert. Vi mener at det er fullt mulig å gjennomføre dette, men det er det forbeholdet som ligger der. Så får vi håpe at det ikke er noen EØS-problematikk.

Det som er viktig – for jeg oppfatter representanten dit hen at dette var liksom en liten seier å glede seg over, satt inn i en større sammenheng – er at vi også klarer å ivareta småskalaprodusenter. Vi vet at i mange distrikter og for mange innen landbruksnæringen er dette en viktig bigeskjeft, som krever investeringer. Det er mye gratisarbeid, og de skaper gode produkter. Nå får de litt bedre marginer og kan kanskje også ta ut litt lønn fra den produksjonen de bedriver.

Derfor synes jeg det er et godt og fornuftig forslag, og er veldig glad for at det har bred støtte i Stortinget.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) []: Det er lite elegant av representanten her når han gir andre ansvaret for kraftige avgiftsøkninger som han selv har vært med på, og bare skal sole seg i glansen av positive ting. Fremskrittspartiet har vist en iver etter å innføre nye avgifter og økte avgifter uten utredning og uten involvering av berørte parter. Det skjedde med plastposeavgiften – 900 mill. kr – det skjedde med flypassasjeravgiften på 1 mrd. kr, og det skjedde senest med avgiftene på sukker- og sjokoladevarer og ikke-alkoholholdige drikkevarer på til sammen 2 mrd. kr. Men når det da er behov for å redusere avgiftene igjen, er det plutselig slik at en skal skyve det ut i tid, og at en skal utrede. Hvorfor er det slik at nye avgiftsøkninger kan gjøres over natten, mens når det er snakk om å gjøre endringer som det er behov for, skal det skyves ut i tid fra Fremskrittspartiets side?

Hans Andreas Limi (FrP) []: Jeg har alltid vært tilhenger av at den politiske debatten skal være etterrettelig, at man ikke skal tillegge hverandre ulike motiver som det ikke er grunnlag for. Jeg tar ikke avstand fra de budsjettforlikene som Fremskrittspartiet har vært med på i Stortinget, snarere tvert om. Jeg fremhever de budsjettforlikene, for vi har fått flertall for gode statsbudsjetter hele foregående periode og også nå for 2018. Samtidig må det være lov til å presisere at det var ikke regjeringen som foreslo disse avgiftsøkningene. Ei heller er det Fremskrittspartiets politikk, men det blir en helhet som er bra. Jeg mener at vi må forholde oss til det uten at vi skal bli beskyldt for at vi tar avstand eller prøver å henge ut noen. Samtidig er det flere avgifter som kan ha en uheldig virkning på norsk næringsliv, og spesielt på grensehandelen. Det er nettopp det vårt landsmøte har adressert, og de ber stortingsgruppen se på de ulike avgiftskomponentene for å se om man enten kan foreta reduksjoner eller kanskje endre på innretningen på avgiftene.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) []: Disse økningene skjedde altså i budsjettet for inneværende år, med stemmene til Fremskrittspartiet, Venstre, Høyre og Kristelig Folkeparti. Regjeringen la fram et revidert nasjonalbudsjett uten at det ble lagt fram noe forslag til endringer i avgiftene. Derfor er det jo et spørsmål når det vil komme forslag om avgiftsreduksjoner, eller om det i det hele tatt vil komme avgiftsreduksjoner. Tilsvarende er det med 350-kronersgrensen. Den ble økt, uten involvering av bransjen, fra 200 til 350 kr, et problem for norsk næringsliv. Da var det ikke noen utfordring å gjøre det uten å involvere bransjen, men når noen av partiene i denne salen foreslår at en skal fjerne grensen, skyver en det igjen ut i tid og sier at da er det behov for utredning. Hvorfor er det slik fra Fremskrittspartiets side at alle tiltak som går i norsk næringsliv og norske arbeidsplassers disfavør, kan innføres umiddelbart, mens det som går i motsatt retning, skal skyves ut i tid?

Hans Andreas Limi (FrP) []: Slik er det jo ikke. Nå har Stortinget vedtatt å be regjeringen gjøre en vurdering av 350-kronersgrensen, så den kommer vi tilbake til.

Jeg har lyst til å minne Senterpartiet på hva de har stått for tidligere. Senterpartiet har ønsket en økt sukkeravgift. Senterpartiet har ønsket å øke veibruksavgiften. Nå vil de ha en solkremavgift. De er imot reduksjon i bompenger. Det er den politikken som Senterpartiet har stått for tidligere, og plutselig kan vi da se at man endrer seg. Jeg tror Senterpartiet gjør klokt i å bestemme seg for om de fortsatt er for det de tidligere var for, og om de fortsatt er imot det de tidligere var imot. Denne skiftingen underveis hele tiden fremstår som ganske vinglete. Fremskrittspartiet står for det vi gjør, og det vi er med på i Stortinget, og vi er ganske stolte av at vi har fått til en reduksjon i skatter og avgifter på 24 mrd. kr i løpet av den tiden vi har sittet i regjering.

Kari Elisabeth Kaski (SV) []: Jeg tror det hersker noen uklarheter og misoppfatninger i regjeringspartiene når det kommer til skatteletter og hvem de er for. Denne regjeringen har, som nylige tall viste, gitt dem som tjener over 10 mill. kr, hundre ganger så stor skattelette som dem som tjener minst. I forrige stortingsperiode fikk de 0,1 pst. med størst formue hele 264 500 kr i skattekutt.

Likevel kan vi støtt og stadig fra regjeringspartiene høre at det er med SV folk flest vil få oppleve skatteøkninger, til tross for at vårt alternative budsjett viser at de som tjener under 600 000 kr – altså folk flest – vil få større skattelettelser enn med denne regjeringen. Da er det kanskje litt uklart hvem som er folk flest i dette landet. Er det de som tjener under 600 000 kr, eller er det de som tjener over 10 mill. kr?

Hans Andreas Limi (FrP) []: Jeg har ikke lest SVs alternative statsbudsjett i detalj – det burde jeg kanskje gjort. Utgangspunktet vårt er at det er riktig å redusere skattenivået i Norge. Det er riktig å se på en bedre innretning av hensyn til bedriftene, for store deler av de skattelettelsene som er gitt, har nettopp gått til bedriftene våre, slik at de skal få gode konkurransevilkår – på nivå med andre land.

Vi har også gitt skattelettelser til folk flest. En gjennomsnittsfamilie, altså en gjennomsnittshusholdning, har fått 10 000 kr mer å rutte med i løpet av vår periode.

De som tjener mest, betaler mest i skatt. Selv etter at de har fått skattelettelser, gjør de det. Så fortsatt er det en fordeling av byrdene som er nødvendig for at vi skal få penger inn til felleskapet og fortsatt ha gode velferdsordninger i Norge.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) []: Nå kan vi glede oss over at de nyeste tallene fra SSB knyttet til grensehandel viser en nedgang i 2018, men vi er alle klar over at økningen på nettet og andre faktorer uansett er utfordrende. Jeg tror vi alle, uansett parti, ønsker å få redusert grensehandelen.

Da Kristelig Folkeparti satt i regjering sist, vet jeg at en jobbet aktivt med naboland, spesielt Sverige, om avgifter for å hindre at det er for stor forskjell. Nå er det ikke nødvendigvis slik at Fremskrittspartiet støtter alle de høye avgiftene eller tollen i Norge, men det er i alle fall et tverrpolitisk ønske å beskytte norsk landbruk, eller at en må ha en restriktiv alkoholpolitikk for å beskytte dem som er mest sårbare, osv. Dette er noen av de viktigste driverne i grensehandelen.

Mener representanten Limi at det er viktig å jobbe med Sverige, og gjøres det fra regjeringas side?

Hans Andreas Limi (FrP) []: Siden representanten Ropstad refererte litt til historien: Vi fikk vel sågar redusert alkoholavgiftene. Det var ikke Fremskrittspartiet imot, og det hadde faktisk nesten en positiv effekt på inntektene til Vinmonopolet.

Jeg tror grensehandel er et økende problem, for vi ser at avgiftsnivået, altså særavgiftsnivået, i Norge fortsatt er veldig høyt sammenlignet med bl.a. Sverige. Det betyr at det er en del drivere i denne grensehandelen. Det er både alkohol og tobakk, men det er selvfølgelig også mat. Det er kanskje der det store volumet ligger.

Så lenge vi har strenge importrestriksjoner på mat og tollbarrierer, vil vi fortsatt ha den utfordringen at prisnivået i Norge er vesentlig høyere. Jeg tror det er så tydelig adressert nå at vi må se på hvordan vi kan iverksette tiltak for å redusere grensehandelen. Det vil helt sikkert regjeringen også svare på når man kommer til budsjettet for 2019 – uten at jeg dermed kan si hva som ligger der.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Marit Arnstad (Sp) []: Årets reviderte nasjonalbudsjett har ikke skapt de store bølgene. Heller ikke de endringene regjeringen og Kristelig Folkeparti har kommet fram til, har skapt overskrifter ut over det man må forvente når det gjelder en revidering av budsjettet.

Revidert behandling av budsjettet har tradisjonelt vært en slags liten generaldebatt på slutten av sesjonen. Derfor har jeg lyst til å reflektere litt over bakteppet for budsjettrevideringen.

I fjor høst gikk både Høyre og Fremskrittspartiet tilbake ved valget, og flertallsmodellen i Stortinget fra forrige periode gikk tapt. I januar supplerte man så regjeringen med en annen av valgets tapere, nemlig Venstre. Det har nok skapt økt spenning innad i regjeringen, en regjering som fra før iallfall hadde tendenser til opposisjon mot egen regjering. Dette er for så vidt enkle fakta, men det er også fakta som jeg tror regjeringspartiene nødig vil ta inn over seg, fordi det roter til regjeringens ivrige kommunikasjonsarbeid.

Politisk sett har utvidelsen ikke betydd noen særlig forskjell. Konseptet til regjeringen er som det har vært, nemlig en politikk som innebærer en kraftig sentralisering, nedbygging av Forsvaret i nord og også en ukritisk overgivelse av makt til EU, sjølsagt i tillegg til skattelettelser til dem som har mest, og avgiftsøkninger til folk flest.

Men også i Stortinget har den situasjonen som har oppstått, skapt en ny dynamikk. Regjeringspartiene har utviklet en metodikk her i Stortinget for å skape en illusjon av at det finnes et trygt flertall som de kan bygge på. Jeg skal ikke gå inn på spenninger som åpenbart eksisterer i regjeringsapparatet, det får være en sak for seg sjøl. Men når sakene først kommer til Stortinget, ser vi følgende: De nederlagene i vedtak og merknader som en ikke får gjort noe med, der regjeringen blir overstyrt av stortingsflertallet, prøver en å tone kraftig ned. En har nok kanskje utviklet en smertetoleranse når det gjelder å bli nedstemt.

En ser samtidig at regjeringen titt og ofte fraviker sine opprinnelige posisjoner og skriver seg inn i opposisjonens merknader i komitéinnstillingen, åpenbart for å unngå at reelle nederlag blir synlige i offentligheten. Vi ser også, som vi har sett i revidert nasjonalbudsjett, at regjeringen inngår forlik på opposisjonens premisser eller fanger opp opposisjonens standpunkt i forhandlinger med Kristelig Folkeparti i budsjettsammenheng. Vi har et eksempel i budsjettrevideringen når det gjelder det mye omtalte «dødsgebyret» som skal bli fjernet. Nå hadde jeg egentlig skrevet inn i mitt manus at jeg ikke er i tvil om at Høyres og Fremskrittspartiets representanter om noen dager kommer til å skryte av og ta æren for at dette «dødsgebyret» blir fjernet. Men det som jeg skrev inn i manuset, må jeg nesten fjerne, for representanten Njåstad tok jo æren for det allerede nå. Allerede nå, i debatten, tok Fremskrittspartiet æren for å fjerne et gebyr som to av Fremskrittspartiets egne justisministere har kjempet iherdig for å få gjennomført. Sannheten er at dette egentlig er en seier for det flertallet som fantes i Stortinget før regjeringen og Kristelig Folkeparti begynte sine forhandlinger om revidert nasjonalbudsjett. Men det som det illustrerer, er nettopp at man har en slags opposisjon i posisjon, der man velger å ta æren for å ha fjernet forslag som egne statsråder i regjering har kjempet for å innføre.

Hovedbildet etter stortingsvalget er at denne regjeringen møter stadig sterkere motstand. Dynamikken i Stortinget har definitivt endret seg. I denne sammenhengen tror jeg en har to valg. Man kan gjøre som man gjorde med Venstre, prøve å inkludere motsetningene i sjølve regjeringskonstellasjonen – men da øker også de indre spenningene. Det andre valget er det vi ser i stortingsarbeidet til daglig, nemlig å endre politikken for å jenke seg etter et flertall som man egentlig ikke hører til.

Ved denne korsveien vil jeg bare konstatere at regjeringen lever farligere enn det både media og folk flest antakelig har fått med seg. Vi har nok ikke sett siste episode i den serien, det blir nok også interessant framover.

Jeg skal bruke mitt siste minutt på et forslag som Senterpartiet har fremmet her i dag. Vi har lagt fram et forslag om å vente med endringer og oppsigelser i Heimevernet til Stortinget har hatt mulighet til å gjennomgå Riksrevisjonens rapport om objektsikring. Det er en svært alvorlig sak fra Riksrevisjonen som nå kommer til behandling i Stortinget. Det er særdeles alvorlig at regjeringen ennå ikke har brakt grunnsikring av skjermingsverdige objekt, innenfor politi og forsvar, i den stand som sikkerhetsloven krever. Det skal vi behandle til høsten, men Heimevernet spiller en viktig rolle i denne typen objektsikring, og det ville ha vært mildt sagt svært uheldig om regjeringen i påvente av den behandlingen bygger ned Heimevernet eller sier opp folk i Heimevernet. Det må ikke skje. Derfor har Senterpartiet fremmet det løse forslaget vi i dag har fremmet.

Presidenten: Det blir replikkordksifte.

Sivert Bjørnstad (FrP) []: Senterpartiet har en lite stolt historie å vise til når det kommer til CO2-håndtering. Månelandingen på Mongstad, hvor milliarder av skattebetalernes penger gikk opp i røyk under Senterpartiets ledelse i Olje- og energidepartementet, husker alle. I dag fremmer bl.a. Senterpartiet et forslag om at Fortum Oslo Varme får starte opp sitt forprosjekt for CO2-håndtering senest 1. juli, før kvalitetssikringen er ferdig og gjennomgått. Prosjektet har større risiko enn de andre aktørene, bl.a. på grunn av lang rørledning, frykt for utslipp. Samtidig er kostnadsanslaget betydelig høyere enn hos de andre aktørene. Hvorfor ringer det ikke noen bjeller hos Senterpartiet, de samme bjellene som burde ha ringt i forkant av den såkalte månelandingen på Mongstad, men gjorde det ikke? Hvorfor er det så viktig for Senterpartiet ikke å vente på kvalitetssikringen i dette prosjektet?

Marit Arnstad (Sp) []: CO2-arbeidet har egentlig gått i flere faser. I forrige periode satt jeg i energi- og miljøkomiteen, og da var Høyres og Fremskrittspartiets representanter – særlig Høyres – svært opptatt av at vi måtte komme oss videre når det gjaldt CO2-håndtering. Så har vi fått noen konkrete prosjekt på bordet. Mange av dem er ganske lovende, men de er sjølsagt i en langt mindre skala enn Mongstad-prosjektet. Vi har vært ivrige i arbeidet for å få dem videre. Vi mener det er nødvendig å holde de ambisjonene oppe, men så har vi merket at trykket har dempet seg litt fra Høyres og Fremskrittspartiets side. De har ikke lenger vært like opptatt av de prosjektene. Det forslaget vi er med på i dag, gir et signal om at vi er utålmodige, at vi vil at dette arbeidet skal fortsette, og at en ikke må bruke noen form for videre utredninger som en unnskyldning for ikke å ha fullt trykk på arbeidet. Hvis representanten kan love at det kommer til å skje, er vi i en interessant dialog.

Sivert Bjørnstad (FrP) []: Dette er ikke et signal om utålmodighet. Det er et signal om uansvarlighet. Så er det ikke riktig at man ikke har fullt trykk på CCS-prosjektene, man går videre med Norcem-prosjektet, og man avventer den kvalitetssikringen som skal komme om Fortum Oslo Varme.

Senterpartiet og Marit Arnstad sier at man er interessert i å komme videre. Det skal man også gjøre. Så i avslutningen av sitt innlegg var Marit Arnstad opptatt av å vente på Riksrevisjonens rapport knyttet til Heimevernet, og at man ikke skal gjøre endringer i Heimevernet før rapporter er framlagt og behandlet. Hvorfor skal man ikke gjøre det for Heimevernet, mens for CCS-anlegget til Fortum Oslo Varme skal man absolutt ikke vente på kvalitetssikringen?

Marit Arnstad (Sp) []: Grunnen til at jeg var opptatt av Heimevernet, er at akkurat i disse dager er regjeringen i ferd med å foreta både oppsigelser og nedbemanninger i Heimevernet. Samtidig er den rapporten fra Riksrevisjonen som vi har fått på bordet, svært alvorlig. Det er virkelig alvorlig at regjeringen, som fikk sterk kritikk i 2015 og også fram til 2017 og 2018, ikke har klart å oppfylle de kravene som sikkerhetsloven setter når det gjelder grunnsikring av skjermingsverdige objekt. Det er svært alvorlig. Det kan oppstå en alvorlig situasjon i Stortinget knyttet til det. Hvis regjeringen i mellomtida, i løpet av de månedene som ligger foran oss, velger å fortsette oppsigelsene, fortsette nedbemanningen i Heimevernet, som spiller en svært viktig rolle for disse skjermingsverdige objektene, stiller regjeringen seg i – jeg tror jeg må si – en svært uklok posisjon, særlig fordi Riksrevisjonen også påpeker nettopp det som er viktig, at Heimevernet og deres kapasitet er et helt avgjørende bidrag i så måte.

Hårek Elvenes (H) []: Representanten Arnstad sa at Forsvaret i Nord-Norge var bygd ned. Det er direkte feil.

Senterpartiet har jo gjort det til sitt varemerke å tilsidesette fagmilitære råd, men at partiet heller ikke leser forsvarssjefens årsrapport, kommer i tillegg – vel, vel. Senterpartiet la ikke inn innkjøp av nye overvåkingsfly i sin alternative langtidsplan. Samtidig har partiet arbeidet aktivt for å videreføre Andøya flystasjon. Hvor er logikken mellom å la være å gå inn for å kjøpe nye overvåkingsfly og samtidig være så framoverlent med tanke på å bevare en base? En base betinger jo fly, ellers har den ingen funksjon.

Marit Arnstad (Sp) []: Så vidt jeg husker, ble også partilederen spurt om akkurat dette – det var vel representanten Rodum Agdestein som spurte – og han anbefalte for så vidt representanten Rodum Agdestein kanskje å bli med en tur opp og se hva som nå skjer på Andøya, se den problematikken de har knyttet til at de mister personell og materiell, og at de er i en overgangsperiode som kan bli svært, svært vanskelig. Så ser vi jo nå at det kommer amerikanske fly inn til Andøya. Vi ser at det skal være flere som skal trene på Skjold, og spørsmålet vi stiller oss, er om en skal fylle de hullene som skapes – når den norske hæren blir nedprioritert, og når Andøya blir fjernet – med alliert nærvær, i stedet for å være villig til å stable på beina et forsvar som er et nasjonalt forsvar som skal ta ansvar på egne vegne. Det er en veldig viktig debatt, som veldig mange der ute er opptatt av. Det er mulig at Hårek Elvenes og Høyre mener at de har gjort ting bra, men det er nok mange der ute som ikke har latt seg overbevise om det, så det er et pussig paradoks.

Hårek Elvenes (H) []: Jeg konstaterer at representanten overhodet ikke er «på skiva» i sitt svar.

Dagens hærstruktur er den samme hærstrukturen som var i 2008, under den rød-grønne regjering. Forskjellen er nå at denne regjeringen faktisk styrker Hæren. Hæren skal styrkes med 55 mrd. kr i inneværende langtidsplan. Allerede har man kontrahert nytt artilleri, nytt luftvern, utstyr mot elektronisk krigføring, nye lastevogner etc. Bare i 2017 styrket denne regjeringen forsvarsbudsjettet med det dobbelte av det Senterpartiet klarte i sin regjeringsperiode.

Da er mitt spørsmål til representanten Arnstad: Hvorfor var Senterpartiet med på ferden å lede både Forsvaret og Hæren inn i en styrt avvikling, slik som forsvarssjefen beskrev situasjonen i Hæren og Forsvaret da denne regjeringen overtok? Hvorfor lot man det fare?

Marit Arnstad (Sp) []: Hvis ting er så rosenrødt som denne regjeringen nå sier at det er når det gjelder regjeringens forsvarspolitikk, er det noen ting som er litt pussig. Den ene pussigheten er at en i revidert ikke har vært i stand til å gjennomføre den siste delen av landmaktproposisjonen, som det snart har tatt oss to år etter langtidsplanen å diskutere, der regjeringen ved hver korsvei har sagt at den skal komme tilbake med investeringer knyttet til landmakta, og ikke har vært i stand til å gjøre det. Da er det pussig at de forlikspartiene som Høyre og Fremskrittspartiet har i Stortinget, er svært skuffet over den måten Høyre og Fremskrittspartiet turnerer det forsvarsforliket som de har inngått, på. Da er det svært pussig at de ikke har klart å overbevise folk i Nord-Norge – de er sterkt kritiske – om at de faktisk har en bedre forsvarsplan. Men hvis vi nå legger det til side, kan jo Hårek Elvenes og også Høyre tygge på om de vil støtte det forslaget vi har i dag, om at vi utsetter enhver oppsigelse og nedbemanning i Heimevernet, slik at en på en måte ikke foregriper en viktig og vanskelig debatt som Stortinget skal ha til høsten, om objektsikring, som nettopp også er både politiets og Forsvarets ansvar, og der regjeringen ikke har levert.

Abid Q. Raja (V) []: Før valget malte de rød-grønne på med at det gikk veldig dårlig i Norge. Den historien klarte de ikke å selge til velgerne. Velgerne trodde på at det går bra i Norge – det gikk jo bra i Norge, og det går bra i Norge. Nå hører jeg historien fra talerstolen om at det er indre spenninger i regjeringen. Ja vel, det er en stor nyhet at det er indre spenninger mellom tre politiske partier – som vel å merke har blitt enige om en plattform – men det har altså ikke eksistert en regjering tidligere, hører man fra taleren her, som besto av tre partier hvor det ikke var indre spenninger i eget liv. Vi har kanskje glemt alle dem som sto og demonstrerte mot sin egen regjering, mot Stoltenberg-regjeringen, som representanten Arnstad selv var del av. At det finnes indre spenninger i regjeringen, burde egentlig ikke sjokkere noen, men at det i det hele tatt blir et tema, er litt overraskende.

Jeg tror man kan fortelle representanten at opposisjonen her nå er avhengig av både Rødt og Miljøpartiet De Grønne for å danne flertall. Da tror jeg vi skal være veldig trygge på at vi har en regjering – selv om det er en mindretallsregjering – som styrer, men vi styrer på en trygg måte. Det har vi klart å gjøre de siste fem årene, og det skal vi fortsette med, også ut denne stortingsperioden.

Marit Arnstad (Sp) []: Jeg vet ikke om jeg helt oppfattet hva som var spørsmålet i denne replikken, men jeg kan godt reflektere litt rundt problemstillingen.

Jeg er opptatt av at det er en økende spenning i regjeringen, sjølsagt, når en har utvidet den med Venstre og den fortsatt er en mindretallsregjering. Så har en mistet det flertallet en hadde i forrige periode med Venstre, Kristelig Folkeparti, Fremskrittspartiet og Høyre. Det er klart at det er en krevende situasjon for regjeringen, og det ser vi også i Stortinget. Posisjonen velger å gå på reine nederlag. Representanter for posisjonen er i opposisjon og stemmer imot sin egen regjering eller skryter av at de har fått fjernet forslag som deres egne justisministre har arbeidet for. Jeg tror vi kommer til å se mer av det utover i perioden. Jeg tror det blir mer krevende. Dagbladet kalte det i sin lederartikkel en slags «falsk opposisjon». Jeg ville ikke ha brukt det uttrykket, men jeg tror det er nokså betegnende for at en faktisk ikke klarer å holde sammen både i regjering og i storting, men at en opplever at et parti som mener én ting i regjering, velger å gjøre noe annet i Stortinget.

Abid Q. Raja (V) []: Jeg tror det som forener opposisjonen akkurat nå, egentlig bare er én ting, og det er at de er imot regjeringen. Men de er ikke enige med seg selv i noen saker, i utgangspunktet. Jeg tror at det å kritisere regjeringen for at det er en mindretallsregjering, og at den må søke flertall her i Stortinget, blir en veldig merkelig kritikk å komme med. De siste fem årene har det vært en mindretallsregjering, men den har styrt solid og trygt allikevel. Men det å framholde at det ikke var indre spenninger i den forrige regjeringen, er det jeg reagerer på. Og jeg reagerer på at man maler på at fordi det nå er tre partier som har tre ulike partiprogram, som sitter i regjering sammen, vil det skape en uforutsigbarhet, når den nettopp på en forutsigbar måte har styrt landet de siste fem årene. Nå har vi Jeløya-plattformen. Den plattformen er Venstre veldig godt fornøyd med. Venstre har gått inn i regjeringen med en styrket tro på at vi får økt gjennomslag, og det reviderte budsjettet som vi nå har lagt fram, viser nettopp at Venstre har fått større gjennomslag for sin politikk enn tidligere.

Marit Arnstad (Sp) []: Jeg kritiserer ikke at det på en måte er uro og spenninger i regjeringen. Jeg ser på det som helt naturlig og rimelig, og jeg ser at det også gir seg uttrykk i stortingsarbeidet etter hvert. Jeg synes det er viktig å få problematisert akkurat den utviklingen. Vi har sett flere tilfeller der Venstre i Stortinget har stemt imot Venstre i regjering, der Fremskrittspartiet i Stortinget har stemt imot Fremskrittspartiet i regjering. Det er en interessant og egentlig ganske ny utvikling i Stortinget at en velger å gjøre det på den måten – å skille mellom et parti i regjering og et parti i Stortinget.

Så synes jeg at det også har medført en del uforutsigbarhet, særlig i budsjettforhandlingene. Det er det Senterpartiet har prøvd å påpeke år etter år: Vi har lurt på hvilken avgift vi får i år, som er forhandlet fram i ellevte time, og som skal ramme folk på et eller annet vis, uten å ha vært utredet, uten å ha vært på høring hos partene. I fjor høst var det sukkeravgifta. Representanten Raja nevnte Rødt her. I motsetning til Fremskrittspartiet kommer i alle fall Rødt til å stemme imot økningen av sukkeravgifta, og det er i det minste en trøst.

Presidenten: Presidenten vil minne representanten Raja om at en replikk skal ende med et spørsmål.

Replikkordskiftet er dermed omme.

Audun Lysbakken (SV) []: Ulikheten i makt og rikdom i Norge øker, og det beste med Norge står på spill. Det beste med Norge er små forskjeller og sterke fellesskap. På punkt etter punkt fører det nåværende flertallet en politikk som kommer til å bryte ned nettopp dette, det beste med Norge – skape økte forskjeller og svekke det fellesskapet. Det vi trenger nå, er en økonomisk politikk for de mange, ikke for de få – en økonomisk politikk som styrker velferden, som jevner ut forskjellene, og som ikke prioriterer den økonomiske eliten, sånn som det nåværende flertallet systematisk gjør. Den økonomiske eliten styrkes f.eks. gjennom regjeringens skattepolitikk. Det kom et oppsiktsvekkende utsagn fra finansministeren her om at regjeringen ikke hadde gitt skattelettelser til de rikeste i Norge. Da er det mange milliarder kroner som har gått upåaktet hen når finansministeren har sittet og skrevet pressemeldinger om sine budsjetter.

Ulikhetene øker gjennom markedsreformer som flytter makt. Vi har et godt eksempel på det i dag, der jernbanereformen som skulle gi økt konkurranse og mer effektiv bruk av fellesskapets penger, ikke kommer togpassasjerene til gode, men i stedet skaper mer byråkrati og flere direktører som får skamløst høye lønninger. Sånn bruker man altså markedet til å gi mer til noen på toppen i stedet for å styrke de tjenestene folk flest trenger.

Regjeringen bidrar til tendensen med økende ulikhet gjennom endringer i arbeidslivet, der sjefene får mer makt og arbeidstakerne mindre – gjennom endringer i eierskapspolitikken, der fiskeriministeren f.eks. gjør alt han kan for å styrke kvotebaroner og redere på bekostning av kystbefolkningen og kystflåten. Og det skjer gjennom usosiale kutt, der de menneskene som har minst i Norge, inviteres til å være med på å finansiere skattefesten for dem på toppen, f.eks. fosterforeldrene, som representanten Kaski allerede har tatt opp, de mange som har fått økte egenandeler knyttet til nødvendig fysioterapi, uføre som har fått kutt i forsørgertillegg, eller de mange som ikke lenger får bostøtte. Listen er lang.

SVs budsjetter legger fram en politikk som går i stikk motsatt retning: en økonomisk politikk for de mange, – ikke for de få, fellesskap, ikke forskjeller, mennesker, ikke markeder. Våre budsjetter svarer også på den andre store utfordringen i vår tid, nemlig den som er knyttet til klima og miljø – et oppgjør med handlingslammelsen i klimapolitikken som bare har forverret seg etter at miljøpartiet Venstre kom inn i regjering, og dermed velsigner mangelen på handling, og et oppgjør med plastforurensningen og andre former for forurensning, som er den miljøsaken som nordmenn flest er aller mest opptatt av akkurat nå.

Under denne regjeringen får oljedirektørene alt de peker på. Når Høyre er ute med oppgjør med plasten, er det oppgjør med Stortingets bruk av engangsplast, ikke med dem som tjener store penger på plastforurensning. Vi trenger en ny retning i miljøpolitikken, en retning for framtid, ikke forurensning, for fornybar energi, ikke fossil energi, en grønn politikk for de mange i stedet for en grå for de få.

Jeg har lyst til å knytte noen kommentarer også til forsvarspolitikken, siden det er mitt komitéansvar, og siden jeg nettopp hørte bl.a. representanten Elvenes være veldig stolt over regjeringens innsats på feltet. Det forundrer meg, for det vi står midt oppe i nå, er en dramatisk endring av kurs i norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk, der vi får en intensivering av amerikaniseringen av forsvaret av Norge og av norsk sikkerhetspolitikk, dels fordi denne regjeringen har som strategi å legge seg tettest mulig opp til USA på et tidspunkt da USA styres av politisk ledelse som vel aldri har stått lenger fra oss – det er i seg selv en pussig timing – og dels fordi regjeringen ikke makter å finne ressurser til de viktigste utfordringene innen forsvarspolitikken nå, nemlig å styrke Hæren, styrke Sjøforsvaret og beredskapen i nord. I stedet går pengene til å delta i kriger i utlandet og til et overdrevent og rådyrt kampflykjøp. Denne politikken kan bidra til det motsatte av det vi trenger i nord. I det høye nord trenger vi lav spenning. Å blande amerikanerne mer og mer inn gir i stedet høyere spenning.

Vårt opplegg er et opplegg for mer rettferdig fordeling av makt og rikdom, for handling mot miljøkrisen og for større uavhengighet av Donald Trumps USA.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Mathilde Tybring-Gjedde (H) []: Representanten Lysbakken snakker om rettferdighet og solidaritet, men SVs solidaritet ser ikke ut til å strekke seg mer enn til de menneskene som SV til enhver tid vet har stemmerett. Det kommer ikke til å gagne framtidige generasjoner.

Det jeg nå snakker om, er pensjonsreformen som ble vedtatt i 2011, med SVs stemmer, og er ventet å gi innsparinger på 60–80 mrd. kr årlig. Nå som SV står utenfor regjeringen, er de plutselig blitt motstandere av viktige elementer i reformen. Dersom SV får gjennomslag for sine forslag til endringer, vil vi ikke få et pensjonssystem som er bærekraftig over tid. De som taper på det, er ikke de rikeste, som kan spare privat, men de som er helt avhengig av å ha en folketrygd som bærer på sikt. Mitt spørsmål til representanten Lysbakken er: Hva vil SV si til sliterne i min generasjon og generasjoner som kommer etter, som må se langt etter å få en like god pensjon dersom pensjonsreformen ikke videreføres?

Audun Lysbakken (SV) []: Jeg vedkjenner meg 100 pst. at Høyre og SV er uenige i pensjonspolitikken. Det bør heller ikke komme som noen overraskelse for noen, fordi SV stemte imot pensjonsreformen da den ble vedtatt i 2005. Grunnen til det er at vi i motsetning til Høyre ikke er klasseblinde. Det er det Høyre er i sin pensjonspolitikk – eller det er kanskje litt feil, for Høyre har alltid hatt veldig stor omsorg for dem med mest makt og rikdom i samfunnet vårt. Det er klart at mange har en sterk interesse av at det skal brukes mindre penger samlet sett på folketrygden enn det man ville gjort med det gamle systemet, men det er ikke sliterne, som representanten snakker om, og det er ikke dagens ungdom, i hvert fall ikke de ungdommene som kommer til å stå i jobbene med lavest inntekt og der det er vanskeligst å få fast jobb. De er de store taperne i det langt mer usosiale pensjonssystemet vi har fått. Det er de som kommer best ut, de som kan stå lengst i jobb, de som har de minst slitsomme jobbene, og de som kan spare opp store private pensjoner, som vinner. Det er vi imot, og det er jeg faktisk stolt av.

Mathilde Tybring-Gjedde (H) []: Høyre i regjering har styrket pensjonistenes økonomi betydelig, særlig minstepensjonistenes. Samtidig har vi videreført de elementene som også SV i 2011 var positiv til, nettopp fordi man ønsker å ivareta hensynet til framtidige generasjoner, som jeg hører at Lysbakken ikke tør nevne. Jeg mener faktisk det er dypt usolidarisk å øke dagens pensjonsutgifter kraftig og sende regningen til dem som står i jobb, når det ikke er bærekraftig over tid, og når min generasjon ikke kan håpe på en like god pensjonsavtale. Det interessante er at i tillegg til å øke dagens pensjonsutgifter kraftig, vil SV også øke skattene med 20 mrd. kr. Så regningen for at SV ikke klarer å løse statens oppgaver på en bedre måte, betales av dem som står i arbeid, og av dem som skaper arbeidsplasser.

Mitt siste spørsmål til representanten Lysbakken er: Hvordan mener han at økte skatteutgifter, slik SV legger opp til i revidert, skal bidra til å skape de arbeidsplassene som skal finansiere vårt viktige velferdssamfunn, og skal finansiere pensjonssystemet også for framtidige generasjoner?

Audun Lysbakken (SV) []: Vi snakker begge om framtidige generasjoner, eller dem som er unge i dag, vi snakker bare om ulike folk i den generasjonen. Høyre snakker om dem som kommer til å klare seg godt i det nye systemet, om dem som har råd til å spare opp gode, private pensjonsordninger. Jeg snakker om dem som ikke har det. Jeg snakker om dem som kommer til å få de midlertidige jobbene, som er lavtlønte, og som er taperne i dagens pensjonssystem. At vi står opp for ulike grupper i samfunnet, er helt naturlig. En må bare slutte å late som om det finnes en generasjon der alle er like. Vi lever i et klassesamfunn der folk er ulike, og vi har ulike standpunkt til hvem politikken skal styrke og stille opp for.

Ja, våre forslag til pensjon vil kunne måtte finansieres med noe høyere skatter for dem på toppen av samfunnet, men husk nå at alle beregninger som pensjonsreformen bygger på, bygger på at vi skal bli mye, mye rikere i dette samfunnet. Det Høyre egentlig vil, og det reformen bygger på, er i stor grad at gapet mellom privat rikdom og fellesskapet skal vokse. Det er vi imot. Vi har god råd til å sikre en god folketrygd for framtiden.

Jan Steinar Engeli Johansen (FrP) []: Olje- og gassnæringen er den viktigste næringen i Norge og står for hundretusenvis av arbeidsplasser. Den gir staten like mye inntekter som hele helsevesenet koster. Denne næringen mener SV vi skal fjerne, og si opp alle oljearbeiderne. Hadde det vært opp til SV, ville vi ha stått her i dag og diskutert hvordan vi skal kutte over 200 mrd. kr i dette budsjettet uten oljeinntektene. Når skal SV våkne opp og innse viktigheten av oljenæringen og slutte å gamble med hundretusenvis av familiers levebrød?

Audun Lysbakken (SV) []: Debatter blir så mye bedre når man slipper å diskutere mot en parodi på egen politikk. Og siden SV ikke er for å fjerne oljenæringen og si opp alle oljearbeiderne, tror jeg bare jeg stopper der.

Abid Q. Raja (V) []: Jeg hørte representanten Lysbakken harselere over hva Venstre har fått til i klima- og miljøpolitikken. Jeg vil si, ut fra de siste fem årene: Ingen regjering har gjennomført mer klimapolitikk enn den regjeringen som Venstre har vært med på å støtte, og nå også er en del av. Det kan faktasjekkes.

Lofoten, Vesterålen, Senja, Møreaksen, Skagerrak, iskanten, flat CO2-avgift, elbilfordelene som fortsetter, fergesambandene, som skal over på nullutslipp, Nasjonal transportplan, der det aldri før har blitt gitt mer til tog, sykkel, gange og kollektiv, marin forsøpling, som statsministeren selv skal gå i bresjen mot, et grønt skifte, som er satt i gang, fullskala CO2-fangst og -lagring, som er varslet – ser representanten Lysbakken virkelig ikke noen glede i dette? Mener han virkelig at forbildet for å få gjennom klimapolitikken i Norge er samarbeid med Arbeiderpartiet?

Audun Lysbakken (SV) []: Det er hyggelig å hilse på Venstre igjen – lenge siden sist. Partiet har gått inn i regjering og i stor grad forsvunnet. Det gjelder også i miljøpolitikken.

Jeg gleder meg over det meste av det representanten Raja nevnte. Mye av det kom til i forrige periode, gjennom godt samarbeid mellom miljøpartiene, både de miljøpartiene som var inne i en form for samarbeid med den borgerlige regjeringen, og vi som sto utenfor.

Det som er leit nå, er at Venstre har gått inn i regjering – og dermed er avskåret fra muligheten til å legge den typen press på regjeringen.

Jeg tror det er klokt av miljøpartier ikke å drive med vill overdrivelse. Jeg anerkjenner at Venstre jobber for gode miljøstandpunkter, men det tjener ikke miljøsaken hvis man lager et bilde av det man får til, som får det til å se ut som om norsk miljøpolitikk akkurat nå er fantastisk. Det vet Abid Raja er feil, jeg vet det er feil, og alle som er opptatt av miljø, vet det er feil.

Og ja, det er sikkert krevende å få til god miljøpolitikk med Arbeiderpartiet, men jeg ville ikke prøvd med Fremskrittspartiet i stedet.

Abid Q. Raja (V) []: Denne tonen var betraktelig bedre, den ovenfra-og-ned var veldig ukledelig. Derfor var det nødvendig for meg å ta den litt harde replikken.

Med all respekt for Lysbakkens syn: Venstre har faktisk fått gjennom mye mer klimapolitikk sammen med Fremskrittspartiet enn det SV klarte sammen med Arbeiderpartiet, så jeg tror vi må la den biten ligge.

Når det gjelder Venstres inntreden i regjering: Jeg tror vi må ha med oss også de siste fire årene. Tross alt var det Venstre og Kristelig Folkeparti som bidro til å få budsjettene i havn i forrige periode, så de eventuelle klimasatsingene som man har fått til på borgerlig side, tilhører også seirene på borgerlig side. Når vi nå har gått inn i regjering – i januar – og nå, etter noen måneder, har fremmet et revidert budsjett sammen med de øvrige regjeringspartiene, ser vi at det er en styrking av innsatsen mot marin forsøpling, oppe i 280 mill. kr. Vi ser også at det har også blitt varslet at det i løpet av sommeren kommer nyheter innen CO2-fangst og -lagring, ikke på ett, men på to anlegg.

Og vi vet hva SV presterte sammen med Arbeiderpartiet: Det var tanken om en eller annen månelanding, som vi vet havarerte fullstendig – og kritikk i denne sal.

Audun Lysbakken (SV) []: Jeg synes Raja stryker på mitt forslag til linje, nemlig å unngå ville overdrivelser og glorifisering av seg selv. Jeg tror miljøsaken er tjent med det.

Det Venstre har fått til i regjering, er ikke fantastisk. Venstre gjør en ærlig innsats, men det er så langt fra det vi trenger. Det finnes heller ikke noe hold for å påstå at det Venstre får til, er bedre enn det SV fikk til. Utslippene gikk ned de årene vi satt i regjering. Så begynte de å øke under denne regjeringen. Og den endringen som har kommet etter det igjen, er dynket i regnskogfiendtlig palmeolje. Det er ingen dekning for disse påstandene.

Jeg ønsker representanten Raja lykke til i en vanskelig jobb, jeg heier på ham når han slåss for miljøet. Men jeg må si at jeg blir litt urolig når selvbildet er så stort på vegne av det man har fått til, for da er jeg redd for at Venstre blir fornøyd med altfor lite i fortsettelsen.

Abid Q. Raja (V) []: Det er ikke slik at selvbildet er så stort i forhold til hva vi har fått til, men kritikken er helt urimelig. Man må jo se seg selv i speilet og se hvor flertallet i Stortinget ligger, før man begynner å kritisere et annet miljøparti.

Jeg tror det jeg kan si med ærlighet, er at SV og Venstre deler et stort verdifellesskap, både når det kommer til innvandring og integrering, og når det kommer til synet på utenrikspolitikk i en del spørsmål, særlig når det gjelder internasjonal solidaritet og klimakampen.

Jeg tror det ville ha stått respekt av det hvis Lysbakken kunne sagt at det Venstre har fått til – med sine beskjedne 4 pst. – sammen med Kristelig Folkeparti, faktisk betyr noe, at det betyr noe at regjeringen nå går i bresjen for kampen mot marin forsøpling, at det betyr noe at statsministeren selv sier at hun skal lede dette panelet, at det betyr noe at det er blitt varslet at det i løpet av sommeren skal bli tatt en beslutning når det gjelder CO2-fangst og -lagring på to felt, og ikke minst at det betyr noe at en i NTP-en aldri før har satset så mye på tog, på klimavennlig transport, som nå.

Det hadde vært veldig fint å høre fra Lysbakken at dette faktisk betyr noe.

Audun Lysbakken (SV) []: Det er klart at sjansen for å bli møtt med raushet jo er større hvis man klarer å vise litt raushet tilbake. Rajas liksom totale svartmaling av de rød-grønne årene innbyr ikke akkurat til raushet tilbake.

Jeg sa positive ting om noe Venstre har fått til, men som dessverre i stor grad ligger tilbake ifra forrige periode. Det er dessverre slik at etter at Venstre gikk inn i regjering tidligere i år, har det ikke skjedd noe viktig på miljø- og klimaområdet. Tvert imot har vi fått den første klimameldingen og behandling i Stortinget – av et såkalt forlik – noen gang som ikke gir oss store, nye tiltak, der all handling er utsatt, i ly av en EU-avtale som egentlig betyr utsettelse av handling. Det står i sterk kontrast til det klimaforliket som kom da vi styrte, som var et langt steg framover i klimapolitikken, men som dessverre ikke har blitt fulgt opp av denne regjeringen, og som gjør at vi ikke når utslippsmålene som ble satt fram mot 2020. Det må også Venstre ta en solid del av ansvaret for.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Terje Breivik (V) []: Når Stortinget i dag reviderer budsjettet for 2018 halvvegs inn i året, og justerer ulike budsjettpostar i samsvar med utviklinga, er det veldig kjekt å kunna slå fast at dei fleste pilane peikar i rett retning – ikkje minst at arbeidsmarknaden er i monaleg betring, det er langt færre ledige, arbeidsplassane er tryggare, konkurransekrafta til eksportindustrien er styrkt, og det er vekst i talet på nyetablerte verksemder.

Å ha tilgang på jobb handlar for den enkelte om det gode liv, å realisera seg sjølv og fridom for seg og sine næraste. For samfunnet er det å gjera det lettare for alle å skaffa seg jobb eitt av dei tyngste verktøya me har for sosial utjamning og førebygging av fattigdom, og verksemder som går godt og genererer skatteinntekter til fellesskapet, er ein føresetnad for at me kan ta vare på og vidareutvikla velferdssamfunnet, det felles tryggleiksnettet.

Difor er det viktig med eit politisk fleirtal og ei regjering som heiar på gründarar, investorar, bedriftseigarar, folk som tek stor personleg risiko for å skapa verdiar me andre, fellesskapet, er heilt avhengige av.

For Venstre er det òg hyggeleg å kunna slå fast at ein ny takt i klima- og forskingspolitikken verkar. Innanlandske klimagassutslepp går ned, forsking og teknologiutvikling for grøn teknologi og grøn vekst bidreg tungt til å auka konkurransekrafta for eksportindustrien og slik sikra arbeidsplassar som ikkje berre bidreg til verdiskaping, men som òg bidreg i samband med klimagassutslepp verda rundt.

For meg som vestlending er det ikkje minst gledeleg med alt det spennande som skjer innan grøn skipsfart, med ein enorm vekst i nye batteriferjer og mange spennande prosjekt baserte på hydrogen som energiberarar, for å nemna noko. Tradisjonell storindustri, som det er all grunn til å rosa for medveten satsing på ny teknologi, nye produksjonslinjer, har på få år gått frå å vera utsleppsverstingar til å vera ein sentral del av svaret på klimaproblemet. Og med ekstra drahjelp frå eit borgarleg fleirtal som medvete har satsa på teknologiutvikling gjennom styrking av Enova, klimateknologitilskotsordningar og SkatteFUNN, er hjørnesteinsbedrifter i mange lokalsamfunn og distriktskommunar gått frå å vera nedleggingstrua til å stå på terskelen til ein ny æra. Kva er betre distriktspolitikk enn trygge, solide bedrifter og arbeidsplassar i privat sektor?

I så måte er det for ein distriktsrepresentant òg utruleg godt å kunna slå fast at optimismen, investeringsviljen og pågangsmotet er tilbake i landbruket. Og med landbruksoppgjeret frå i år, med rekordhøge 770 mill. kr i auka budsjettstøtte, og med ei innretting som eg tillèt meg å seia er mynta på det typiske vestlandslandbruket, har regjeringa makta å balansera til fordel for dei små og mellomstore bruka utan at det går ut over dei store.

Så er det sjølvsagt eit paradoks at når det går godt for næringslivet og økonomien, vert handlingsrommet i statsbudsjettet mindre. Me har no lagt bak oss fleire år der det utvilsamt har vore rett med ein etter måten høg oljepengebruk, sjølv om han har vore strekt lenger enn det Venstre har vore komfortabel med. Men med slik vekst og utvikling som me no ser, er faren openberr for at ein framleis ekspansiv bruk av oljepengar kan stimulera økonomien slik at det går ut over dei to viktigaste enkeltfaktorane for både næringsliv og forbrukarar: rentenivå og kronekurs. Difor må nok Stortinget alt i 2019 bu seg på at det automatiske handlingsrommet Stortinget har vore privilegert med, vert monaleg mindre, og evna og viljen me har til reelle omprioriteringar, vert stilte på prøve på ein heilt annan måte enn Stortinget har vore vant med i nyare tid.

Finanspolitisk talsmann gjorde godt greie for ein del av dei satsingane som me igjen ser etter at Venstre kom inn i regjering: Kunnskap og utdanning er ytterlegare styrkte, ei framleis tung satsing på klassisk miljøvern har vorte endå tyngre, bl.a. med heile 130 mill. kr tilført ei auka satsing mot marin forsøpling og plast i havet, og på kulturfeltet har me gjort det lettare å byggja idrettsanlegg, styrkt Filmfondet og ikkje minst betra vilkåra for den uavhengige kvalitetsjournalistikken, som kanskje er viktigare enn nokon gong med tanke på framveksten av «fake news».

Avslutningsvis har eg lyst til å knyta ein kort kommentar til eit av dei lause forslaga, som gjeld tilskotsordninga for motorkøyretøy klasse 2, som er eit resultat av ihuga innsats frå mor til ein autistisk, snart vaksen gut. Det viser at Stortinget er i stand til å snu seg veldig kjapt rundt og allereie i dag gjera eit vedtak som gjer at regjeringa snarleg må ta tak i det problemet.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Ingrid Heggø (A) []: Eg vil starta med eit sitat frå Elvestuen, frå VG i november 2017:

«Budsjettforslaget har skapt enorm usikkerhet i industrien, og også internasjonalt, for at Norge ikke lenger vil ha lederrollen i karbonfangst og lagring.»

Dette var Arbeidarpartiet heilt einig med Venstre i. I går sa Ketil Kjenseth, Venstres miljøpolitiske talsmann, at det ikkje var nokon grunn til å ha hastverk i arbeidet med karbonfangst og -lagring. Korleis partiet Venstre, som likar å framstilla seg som eit næringsparti og eit miljøparti, kan godta at det no vert skapt usikkerheit, uvisse og ekstra kostnader for selskap som skal driva med CO2-fangst og -lagring, er uforståeleg for dei fleste. Kan Venstre oppklara og garantera framdrift mot investeringsavgjerd i 2020?

Terje Breivik (V) []: Ja, sjølvsagt, det er jo det me gjer i dag. Me skal seinare vedta eit revidert nasjonalbudsjett som aukar løyvingane til satsing på CO2-forprosjekt med heile 80 mill. kr, slik at det kjem opp i totalt 200 mill. kr allereie i 2018-budsjettet. Me skal gå vidare med forprosjektet på forbrenningsanlegget her i Oslo.

Éin ting er at det er viktig for dei prosjekta som dette gjeld, men det som kanskje er endå viktigare, er dei signala som ligg i at regjeringa no – med støtte frå eit fleirtal her i salen i dag – går vidare med det. Det er ikkje minst spennande det som no skjer òg innan norsk industri- og teknologiutvikling, der ein allereie snart er i mål med å utvikla CO2-fangstanlegg av neste generasjon, som gjer at ein har håp om å få kostnadene ned på eit nivå som gjer at CO2-fangst føreset at lagringa er trygg og sikker, og verkeleg kan bidra tungt når det gjeld klimagassutsleppsproblematikken, men òg danna grunnlag for ny norsk industri.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) []: Jeg stilte tidligere i dag et spørsmål til Venstres finanspolitiske talsperson som jeg ikke fikk svar på, så jeg prøver meg med Venstres parlamentariske leder: Venstre har jo vist en betydelig iver etter å øke avgifter i Norge, og en av de avgiftene som har økt mest, er parkeringsavgifter på norske togstasjoner. Veldig mange pendlere er avhengige av bil på hele eller deler av reisen. Når drivstoffavgiftene øker, bomavgiftene inn til byene øker og noen velger å parkere på stasjonen og ta toget inn til byen, innfører en parkeringsavgifter og øker parkeringsavgiftene. Siden 2013 har det vært en firedobling av parkeringsavgiftene totalt sett i Norge. Det blir innført parkeringsavgift stadig nye steder, bl.a. i Akershus fra 1. februar: Fetsund, Årnes, Sonsveien og Lysaker.

Hvorfor er det fornuftig å innføre parkeringsavgift for dem som ønsker å ta toget og parkere bilen på togstasjonen?

Terje Breivik (V) []: Dette er vel strengt teke eit spørsmål som verken storting eller regjering nokosinne har vedteke eller hatt nokon direkte innverknad på. Eg går ut frå at desse parkeringsbyråa er noko som Bane NOR har råderetten over. Eg har ikkje budd eller jobba i Oslo i meir enn 14 år, men eg har reist til Oslo i mange herrens år, og eg trur det har vore parkeringsavgift på Oslo sentralstasjon sidan tidenes morgon. Viss ein set dette inn i ein viss samanheng, er summane rimeleg låge – så vidt eg veit, 100–200 kr per månad for reisande som har månadskort på jernbanen.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) []: Her har man altså økt drivstoffavgiftene og økt bomavgiftene for å kjøre eksempelvis fra Akershus og inn til Oslo. Når det da kan være et alternativ å sette fra seg bilen på en togstasjon for å ta toget inn istedenfor, ja, så innfører en parkeringsavgifter på togstasjonen. Mener representanten Breivik at det er fornuftig å innføre parkeringsavgifter og øke parkeringsavgiftene så mye som man gjør? Fra 2017 til 2018 er det beregnet at det har vært en økning på 70 pst. i parkeringsavgifter totalt sett.

Terje Breivik (V) []: Eg trur ikkje representanten lytta til det førre svaret mitt. Dette er ikkje noko som eg eller Stortinget har hatt noko som helst med å gjera. Difor føreslår eg at engasjementet til representanten vert kanalisert inn mot Bane NOR når det gjeld parkeringsavgiftene.

Det eg og Venstre, dei andre regjeringspartia og Kristeleg Folkeparti har kontroll på, er ein skatte- og avgiftspolitikk og eit grønt skatteskifte i transportsektoren som de facto har sett ned dei totale skattane og avgiftene innan transport med ca. 2 mrd. kr netto. Det har ført til resultat på utsleppssida som er formidable, og distrikta, som eg reknar med at representanten Gjelsvik er oppteken av, har jo no fått tilgang på – kall det – distrikta sin elbil, ladbare hybridar, til heilt andre prisar enn det som var tilfellet for berre nokre få år sidan.

Arne Nævra (SV) []: Da Venstre var utenfor regjering, betraktet jeg og mange med meg Venstre som et blågrønt/lysegrønt parti som ønsket mer innsats på miljøvern, mindre klimagassutslipp og en transportsatsing til fordel for jernbanen. Venstre vil ha skinnebaserte høyhastighetsbaner, som skal ta trafikk fra fly og privatbilisme, står det i programmet deres. Synes representanten Breivik at utsettelsen av InterCity-utbyggingen i minst to år, som nå foreslås, samtidig med at motorveiprosjektene fortsetter akkurat som før – ikke minst fortsetter planleggingen av pengeslukende, miljøfiendtlige ferjefri E39 som før – er i samsvar med det Venstre står for?

Terje Breivik (V) []: Det skal eg svara representanten på når den saka til si tid kjem til Stortinget, etter at Venstre sjølvsagt har påverka det som kjem frå regjeringa, når regjeringa kjem med si tilråding til oppfølging av Nasjonal transportplan. No vert det trass alt referert til vurderingar som er gjorde av fagetatane, ikkje politiske vurderingar.

Så kan eg roa representanten og gjenta det Venstre har bidrege med i forhandlingane om Nasjonal transportplan: Me har ei rekordhøg satsing også på dei klimavenlege transportgreinene i transportplanen – både jernbane, kollektivtrafikk og sykkel.

Arne Nævra (SV) []: Jeg takker for svaret, men jeg vil vise til forslaget som SV har i forbindelse med behandlingen her i dag: Vi ønsker å omprioritere midlene for å klare InterCity-satsingen ved å ta fra de store motorveiprosjektene som ikke er satt i gang. Mitt spørsmål til Breivik gjelder den store satsingen, den ambisiøse satsingen, noen vil kalle det den hasardiøse satsingen, med bruk av midler på ferjefri E39, hvor vi allerede har brukt – jeg vil si – milliarder på planlegging av fjordkryssinger som kanskje ikke blir noe av. Kanskje blir det bare et luftslott. Synes Breivik at det er fornuftig bruk av midler? Hva er Venstres holdning til dette store prosjektet nå?

Terje Breivik (V) []: I Venstre er me svært fornøgde med det forliket som me klarte å få til i forhandlingane om Nasjonal transportplan, kor me har klart det kunststykket å prioritera nødvendige vegprosjekt, samstundes som ein har vareteke behovet ein har for å satsa på dei klimavenlege transportsektorane, jernbane, sykkel og kollektivtrafikk. For Venstre har ein føresetnad for oppfølginga av Nasjonal transportplan vore – og det vil det òg vera i dei forhandlingane som me anten skal ha på kammerset i regjeringa, eller når regjeringa kjem til Stortinget – at ein har ei minst like tung satsing på den klimavenlege delen av transporten, som ein har på vegar.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) []: Statsråd Ketil Solvik-Olsen har argumentert kraftig for hvorfor det er klokt at gebyrene på norske jernbanestasjoner skal øke med 70 pst. Summen kommer fra parkeringsgebyr og øker med 70 pst. fra i fjor til i år. Hans argumentasjon er at flere kan sykle eller gå til stasjonen. For mange av oss er det en umulighet å sykle eller gå til stasjonen. Det er regjeringens ansvar, og det er en helt bevisst politikk at man da innfører gebyrer og finansierer statlige satsinger med mer gebyrinntekter. Jeg hørte at Terje Breivik prøvde å snakke seg bort fra det i stad, men det er et politisk valg at man gjør det, og det er en regjering som Venstre er med i. Hvorfor synes Venstre det er klokt at man skal øke gebyrene til norske pendlere? Og ser Venstre at det er umulig å legge til grunn at alle skal kunne gå eller sykle til en jernbanestasjon?

Terje Breivik (V) []: For ikkje å plaga Stortinget med å gjenta det eg har sagt før, vil eg tilrå representanten Slagsvold Vedum å lesa referatet og sjå kva eg svarte på hans partikollega sitt spørsmål, akkurat det same spørsmålet to gonger tidlegare. Eg svarte rimeleg klart og tydeleg at dette spørsmålet har eg aldri vore med og behandla i Stortinget, det er eit gebyr som Bane NOR har kontrollen på. Så får representanten lesa detaljane i referatet.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Knut Arild Hareide (KrF) []: Me vedtar i dag revidert nasjonalbudsjett i ein situasjon der norsk økonomi i all hovudsak er god. Sjølv om det naturleg nok er utfordringar, er det dei meir globale utfordringane me ser, bl.a. når det gjeld handelshindringar, som finansministeren òg var tydeleg på i innlegget sitt. Det er eit paradoks at me står overfor ein situasjon der det er USA som opptrer som ein trussel mot frihandel, og der det er det kommunistiske Kina som forsvarer frihandel. Erfaringa har vist at globaliseringa har gitt store gevinstar – større gevinstar enn dei som har vore motstandarar av ho, trudde det skulle vere. Men me ser utfordringar knytte til fordelinga av den økonomiske gevinsten.

Me vedtar i dag eit revidert budsjett. For meg er det viktig å vere tydeleg på kva Kristeleg Folkeparti prioriterer i det budsjettet. Me prioriterer fleire lærarar. Me får no ei lærarnorm på plass frå hausten av. Det er med på å sikre fleire lærarar i norsk skule. Det er det tiltaket som foreldre, lærarar og elevar har vore tydelege på er det viktigaste me kan gi norsk skule. Me veit at det vil ikkje minst hjelpe dei mest sårbare elevane. Det å ha utfordringar med å kunne lese og skrive når ein er i 1., 2. eller 3. klasse, er ikkje spesielt urovekkjande, men har ein problem med å lese, skrive og rekne når ein er på veg inn i vidaregåande skule, da er det urovekkjande. Derfor må det ein tidleg innsats på plass, og me er med og sikrar det gjennom dette budsjettet.

Så er det ei ordning som har vore viktig for Kristeleg Folkeparti i dette budsjettet, og det er pleiepengeordninga. Me er med på å sikre ei forbetra pleiepengeordning. Pleiepengar går til foreldre som får sjuke barn, som får barn som krev ekstra omsorg. Nettopp denne ordninga er med på å sikre at foreldra sjølve kan bruke tid og ressursar og får lønskompensert for dette. Dette er òg ei ordning som er god og billig for samfunnet vårt, fordi det er den beste omsorga barna kan få, men òg fordi alternativet hadde vore langt dyrare. Det hadde vore institusjonsplassar som hadde kosta mange millionar.

Me får godt gjennomslag i godt samarbeid med regjeringspartia i budsjettet. Men i denne saka vil eg òg nemne partiet SV, som har vore ein svært god alliert for å løfte det perspektivet.

Fødselstala i Noreg er no 1,62. Aldri så lenge me har målt fødselstala, har dei vore lågare enn dei var i 2017. Er det ein del av ein debatt om budsjettet? Ja, me veit jo at heile velferdssamfunnet vårt er avhengig av at me har berekraftige fødselstal framover. Derfor er det viktig at me har merksemd og fokus rundt familiepolitikken, legg til rette. No trur ikkje eg at fallet i fødselstal berre har samanheng med dei økonomiske vilkåra for familiane, eg trur det òg er andre grunnar til det. Men Kristeleg Folkeparti kjem til å prioritere dette, og dei tala me har fått framlagt no, viser at me må prioritere det enda høgare framover. Men i dette budsjettet sikrar me ein fleksibilitet knytt til at me no kan kombinere barnehage og kontantstøtte. Det er veldig bra. Me får betre permisjonsordningar for tvillingforeldre, fleirlingforeldre – det er viktige tiltak. Men det viser òg at me er nøydde til å prioritere dette enda tydelegare framover.

På nytt er Kristeleg Folkeparti med på å auke bistanden til dei landa som treng det mest. Det er viktig at me òg har eit perspektiv utover vårt eige land.

Ei sak me har prioritert særleg, er opptrappingsplanen som gjeld vald mot barn. Me veit at i kvar klasse er det i snitt tre barn som har opplevd alvorlege overgrep og vald, og me som storsamfunn har eit ansvar for å stille opp for nettopp desse barna.

Så har me òg eit forslag om å greie ut 350-kronersgrensa. I lys av den debatten som no er om grensehandel, trur eg det er eit klokt forslag.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Åsunn Lyngedal (A) []: Fotball-VM er i gang, og dessverre er ikke Norge engang med. Men et felt der vi alltid har brukt å være på pallen, er innenfor sysselsetting i prosent av befolkningen. Mye av det har skyldtes at norske damer har vært veldig flinke til å delta i arbeidslivet. Dessverre har vi falt ned av denne pallen, og i år er vi nummer elleve i OECD når det gjelder andelen folk som er i arbeid. Blant dem i arbeidsfør alder er det en tredjedel som står utenfor arbeidslivet. Det gjelder noen innvandrere, og der er det viktig å få til en inkluderingsdugnad, men det gjelder også en del unge menn. Og vi ser at selv om Sverige har tatt imot enda flere innvandrere enn oss, klarer de å ha en vekst i sysselsettingsandelen.

Det er vanskelig, men en av de tingene vi vet virker, er tiltaksplasser. Kristelig Folkeparti har vært flinke til å ha omsorg for at vi har på plass sånne virkemidler. Spørsmålet mitt blir: Hvorfor kutter man 1 100 tiltaksplasser i dette budsjettet?

Knut Arild Hareide (KrF) []: Eg er einig i den beskrivinga representanten Lyngedal gir over kva me generelt har vore både gode og dårlege på når det gjeld bl.a. integrering. Me har vore ganske gode på det som går på bustad, mens me har vore dårlegare på integrering inn i arbeidslivet. Om me går til USA, har dei vore gode på det motsette. Dei har vore gode på nettopp å ta nye landsmenn inn i arbeidslivet. Eg meiner det er eit perspektiv der me har noko å lære av USA.

Så til det konkrete spørsmålet. Dette går jo òg på endringar frå 2017-budsjettet. Me vil løfte tiltaksplassar framover, men dette er tal tilbake i tid, som ikkje ville ha kome til gode i 2018. Men tiltaksplassar er nettopp eit verkemiddel me bør prioritere, og det kjem Kristeleg Folkeparti til å gjere framover.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) []: Det norske forsvaret har opplevd en veldig rotete og lang prosess når det gjelder den nye langtidsplanen. Den skulle tradisjonelt vært vedtatt for to år siden, men da valgte regjeringen å sette i gang en egen landmaktutredning, slik at den kom til behandling senere. Så var det en runde i fjor høst, der man heller ikke klarte å konkludere. Man utsatte bl.a. diskusjonen rundt stridsvogner og andre viktige kapasiteter innenfor Hæren. Så kom man tilbake til det i revidert nasjonalbudsjett. Man klarte heller ikke å bli enig der og skal da ta det opp igjen i statsbudsjettet til høsten. Nå er det snart tid for ny langtidsplan – så det er en veldig vanskelig situasjon.

Noe av det som Kristelig Folkeparti og Senterpartiet har vært enige om, er diskusjonen rundt Heimevernet. Riksrevisjonen kom med en ny rapport nå, der de var sterkt kritiske til nedbyggingen av Heimevernet, og at Heimevernet hadde for dårlig kapasitet. Det skjer oppsigelser i Heimevernet per dags dato. Mener Kristelig Folkeparti at man burde ha utsatt de oppsigelsene til man hadde gått gjennom Riksrevisjonens rapport og hatt en høring her på Stortinget?

Knut Arild Hareide (KrF) []: Eg er einig i beskrivinga som representanten Slagsvold Vedum gir, om at nettopp prioriteringane i Forsvaret har vore uryddige. Me fekk ein langtidsplan som ikkje hadde landmakta med seg. Me fekk aldri moglegheita til å sjå heilskapen da Stortinget skulle vedta langtidsplanen. Det var ein av grunnane til at det var vanskeleg for Kristeleg Folkeparti å bli med på langtidsplanen.

Så er det sånn at eg er glad for at det er lagt inn 36 mill. kr i budsjettet, nettopp for å styrkje Heimevernet. Det har vore viktig. Det var òg viktig da me sat og forhandla om landmakta. Da var det Arbeidarpartiet og Kristeleg Folkeparti som løfta det perspektivet inn.

Me ser ikkje grunnlag for no å ta ein ny stor runde i revidert for forsvar. Det er fordi me meiner det er behov for å sjå på både stridsvogner og helikopterløysing i nord. Òg i lys av auka alliert øving er det viktig at me ikkje tar ned talet på norske soldatar samtidig som me aukar det allierte nærværet.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) []: På Sør-Vestlandet, som også er Kristelig Folkepartis sterkeste område, er det veldig stor uro nå på grunn av at det skjer oppsigelser og nedbemanning i HV per dags dato, på denne tid.

Vi har lagt fram et forslag i Stortinget i dag der vi ber regjeringen om å stanse oppsigelser i Heimevernet inntil Stortinget har håndtert Riksrevisjonens rapport om objektsikring høsten 2018. For når man leser Riksrevisjonens rapport, er det ingen tvil om at de er sterkt kritiske til det arbeidet som har vært gjort fra regjeringens side når det gjelder Heimevernet og objektsikring. Og vi kommer til å ha en bred runde i Stortinget i høst. Hadde det ikke da vært klokt at vi i fellesskap, gjerne alle partier, hadde gjort et vedtak der vi sa at man ikke skal gjennomføre oppsigelser og nedbemanning nå? Man måtte i hvert fall fått en grundig runde i Stortinget der man vurderer de tiltak som Riksrevisjonen skisserer.

Knut Arild Hareide (KrF) []: Eg trur nok at det som er viktig for Heimevernet no, er å få ro, òg til å gjennomføre dei prosessane som er nødvendige. Derfor er eg glad for at me no har sikra nye millionar til Heimevernet gjennom revidert nasjonalbudsjett. Det har vore viktig for Kristeleg Folkeparti, og det var me med på å sikre gjennom avtalen om landmakta.

Me er opptatt av å sikre eit heimevern som òg skal vere i forandring. Det trur eg er riktig. Og det er gjort nokre prioriteringar som òg me stiller oss bak. Men Kristeleg Folkeparti har prioritert Heimevernet. Det gjorde me i landmaktavtalen som me var med på, og me er òg med på å prioritere det opp i dette budsjettet.

Kari Elisabeth Kaski (SV) []: Vi har gjennom flere replikker nå i dag utfordret regjeringen på de stortingsvedtakene som er gjort, knyttet til avkorting av arbeidsavklaringspenger og dagpenger for fosterforeldre. For det er noe Stortinget har vedtatt to ganger, at de fosterforeldrene som rammes av dette, skal sikres en overgangsordning. Men i revidert nasjonalbudsjett slås det fast at regjeringen ikke finner disse foreldrene, og man ber da om at Stortinget samtykker i ikke å følge opp denne anmodningen som Stortinget har gjort.

Så vises det til at det i revidert nasjonalbudsjett står at regjeringen skal komme tilbake til dette, men vi klarer ikke å se at det står noe sted. Det vedtaket man nå gjør, er altså at man skal se bort fra anmodningsvedtaket. Så jeg lurer egentlig på hvordan Kristelig Folkeparti og representanten Hareide vil følge dette opp, slik at disse foreldrene får sikret den overgangsordningen.

Knut Arild Hareide (KrF) []: Me må halde oss til dei svara regjeringa gir på dette spørsmålet, men dette er ein tematikk som me har vore opptatt av, og som me kjem til å følgje opp vidare. Me har, så langt me har hatt moglegheita til, gått inn i saka, og me kan ikkje gi eit betre svar på det enn det regjeringa gir oss nå. Men me var med på eit vedtak, og det bodskapet står fast, og me kjem til å jobbe vidare med denne saka.

Magne Rommetveit hadde her teke over presidentplassen.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Mudassar Kapur (H) []: Revideringen av statsbudsjettet for 2018 gir oss en løypemelding om hvor godt tiltakene som regjeringspartiene og Kristelig Folkeparti la inn i budsjettet som ble vedtatt i fjor høst, har truffet på utfordringene som norsk økonomi står overfor.

Økonomien har tatt seg opp etter tilbakeslaget som fulgte etter oljeprisfallet i 2014, og er nå preget av optimisme og solid vekst i hele landet. Budsjettet som ble lagt fram i fjor høst, treffer godt på utfordringene norsk økonomi står overfor, og legger til rette for omstilling og grønt skifte. Hovedlinjene videreføres derfor i dette reviderte budsjettet.

La meg likevel dvele litt ved oljeprisfallet, som jeg nå har nevnt. Perioden under oljeprisfallet og rett etterpå er egentlig et veldig godt eksempel på at Arbeiderpartiet først og fremst har blitt et parti som produserer kritikk og lite politikk. Det vil jeg si først og fremst er et tegn på politisk latskap.

Oljeprisfallet i 2014 førte til et tilbakeslag i norsk økonomi, hvor særlig Sør- og Vestlandet ble spesielt hardt rammet. For å holde sysselsettingen oppe i næringene og regionene som ble hardest rammet, valgte regjeringen å legge fram en målrettet tiltakspakke for økt sysselsetting. Tiltakene regjeringen iverksatte, var ment å være midlertidige og innrettet slik at de lett skulle kunne reverseres når veksten i økonomien tok seg opp.

Arbeiderpartiet mente den gang, som de ofte gjør i alle andre saker vi legger fram, at det var for lite og for sent. Igjen produserer opposisjonen først og fremst kritikk og retorikk og lite politikk. Løsningen Arbeiderpartiet har i denne saken, har vært å øke skattene til dem som skaper arbeidsplassene, og en oppbygging av offentlig sektor på bekostning av privat sektor. Med fasit i hånden kan vi si at regjeringens politikk var riktig tilpasset og kom på rett tidspunkt. Sammen med lave renter, en svekkelse av kronen og et ansvarlig lønnsoppgjør mellom partene i arbeidslivet har tiltakene gitt oppgang i norsk økonomi.

Selv om vi nå hører en opposisjon som er mest opptatt av å svartmale situasjonen i Norge, er faktisk arbeidsledigheten nå på sitt laveste siden 2009, og sysselsettingsandelen går opp for første gang på mange år. På lang sikt påvirkes bærekraften og konkurranseevnen både av hvor mye oljeinntekter vi bruker, og av hvordan vi bruker dem. Den viktigste formuen vi har, er ikke oljen. Det er menneskene. Det er menneskene som går på jobb og er med på å skape verdier i dette samfunnet.

Det har vært snakket om forskjeller og barnefattigdom. Men hva handler egentlig barnefattigdom om? Barnefattigdom handler først og fremst om familiefattigdom. Familiefattigdom handler oftest om at mor eller far eller begge står utenfor arbeidslivet. Det er der man har den største diskusjonen om forskjellene i Norge. Hvem står innenfor eller utenfor arbeidslivet? Oftest finner vi denne situasjonen i familier med minoritetsbakgrunn. Det er nettopp derfor inkluderingsdugnaden er blant regjeringens viktigste prosjekter.

Hvis vi skal legge til rette for et bærekraftig velferdssamfunn i framtiden, må vi omstille norsk økonomi, slik at flere kommer inn i arbeidslivet, og flere står lenger i arbeid – ikke gjennom å øke skattebyrden og skape snubletråder og fartsdempere, men ved å hjelpe dem som vil være med og skape nye verdier, hjelpe dem som vil være med og skape en jobb for seg selv, eller som ønsker å gå inn i en jobb gjennom å få seg en utdanning og stå på.

Det er her vi i dag ser at den store debatten står mellom opposisjonen og regjeringspartiene. Jeg vil igjen oppfordre Arbeiderpartiet til å bruke sin resterende taletid til kanskje å presentere sine løsninger og ideer – ikke repetere sin retorikk og kritikk, men heller presentere litt ny politikk, for det savner vi.

Fredric Holen Bjørdal (A) []: Det var ein veldig sjølvsikker statsminister vi kunne lese om i avisa denne veka, der ho gjekk til angrep på Arbeidarpartiet for våre budsjettprioriteringar i regjering. Ho har altså så lite å kommunisere til veljarane sine at ho må tilbake og begynne å dra fram statsbudsjett frå fem–ti år tilbake i tid. Det ho sa, er for så vidt sant, at meir pengar er den lataste forma for politisk aktivitet ein kan drive med, meir pengar er svaret til dei som ikkje har politiske løysingar. Men problemet er at kritikken ikkje rammar Arbeidarpartiet; han rammar Solberg sjølv. Då Høgre overtok regjeringskontora i 2013, var det ikkje måte på kor mange grep som skulle gjerast for å sikre omstilling og berekraft – ei regjering som i sin første trontaledebatt freidig gjekk til krig mot overbodspolitikken og nærmast stod og vifta med perspektivmeldinga frå talarstolen her i salen.

Vi ser konturane også i dag. Leiaren i finanskomiteen hadde ei opning av denne debatten som best kan karakteriserast som «angstbitersk». Det hagla med retorikk mot og angrep på Arbeidarpartiet, sannsynlegvis fordi høgrepartia innser at forskjellen på liv og lære hos dei sjølve er for stor til å forsvare. Det er oppsiktsvekkjande å følgje med på regjeringa, som stadig er på talarstolen her og ute i avisene og dobbeltkommuniserer om at no må det prioriterast, reknestykka går ikkje opp. Men det kling stadig meir holt.

Retorikk og talepunkt bidreg ikkje til budsjettbalanse. Ikkje all verdas spinn og angrep i media kan rette opp det som er fasiten. Allereie etter første statsbudsjett starta det å single i Høgres glashus: rekordhøg pengebruk, ein total avgiftsauke på snart 7 mrd. kr, innføring av nye avgifter i tolvte time og flate ostehøvelkutt for å få budsjettet til å gå opp. Tusen oljemilliardar er forbrukt utan at det står noko stort igjen, og så har vi den paradoksale situasjonen der alle opposisjonspartia i førre periode la fram alternative statsbudsjett med mindre oljepengebruk enn regjeringa. Den einaste prioriteringa som er gjord – og ho er til gjengjeld gjord ganske heilhjarta – er milliardane som er gått med til å auke forskjellane, omfordelinga frå dei nedst ved bordet til dei som sit øvst og skålar.

Reformene denne regjeringa har sett i gang, har ikkje gjeve verken betre budsjettbalanse eller betre tenester, verken for velferda eller for næringslivet. Politireforma er eit underfinansiert havari. Regionreforma greier ikkje Høgre eingong å skape entusiasme for hos sine eigne. Og den såkalla ABE-reforma – med varierande kutt, alt etter kor mykje som trengst for å saldere budsjettet – tør ikkje regjeringa å evaluere fordi dei er redde for resultata.

Det er openbert for meg at det politiske prosjektet til denne regjeringa først og fremst er å bli sitjande. Målet er å halde flest mogleg nyttårstalar. Det ser vi også i det reviderte budsjettet vi diskuterer i dag. Det er eit flatt budsjett, med ein omtrent nøytral budsjettimpuls og kirurgisk konstruert for å provosere færrast mogleg. Men også det slår sprekkar, for mangelen på evne til å prioritere – kombinert med iveren etter skattekutt – gjer at viktige samfunnsoppgåver held fram med å vere uløyste og underfinansierte. Og i sak etter sak er det opposisjonen som må vise veg. I ei tid da forskjellane aukar og folk opplever mindre tryggleik i arbeidslivet, er det opposisjonen som må ta grep og stramme inn regelverket for innleige av arbeidskraft, slik at Noreg kan få ein ny arbeidslivspolitikk for vanlege arbeidsfolk.

Der regjeringa framleis meiner det er fornuftig å subsidiere utanlandske arbeidsplassar på kostnad av norsk varehandel, er det opposisjonen som går i front for å støtte norske arbeidsplassar og fjerne 350-kronersgrensa. Der regjeringa pålegg kommunane nye oppgåver utan at det følgjer pengar med, er det opposisjonen som må kome på banen og sikre finansiering av bemanningsnorm i barnehagane, som sjølv etter forhandlingane med Kristeleg Folkeparti er underfinansiert. Sjukehusa treng mykje meir ressursar for å kunne behandle fleire, og det er inga satsing på tiltak for å få fleire unge i jobb og snu den dramatiske auken i talet på unge som blir uføre på Erna Solberg og Siv Jensen si vakt.

Det er dette som er realitetane, og det er dette som denne regjeringa blir målt på her i salen.

Elin Rodum Agdestein (H) []: Etter en krevende periode i norsk økonomi og med et kraftig fall i oljeprisen så å si over natten er norsk økonomi igjen i positiv utvikling, preget av optimisme og vekst. Den økonomiske politikken regjeringen har ført, har truffet godt. Politikken virker. Regjeringen, med statsminister Erna Solberg til rors, har ført en stø kurs i en utrygg tid. Regjeringen har vist seg å være velgernes tillit ved valget sist høst verdig.

Situasjonen i norsk næringsliv og i arbeidsmarkedet er ytterligere forbedret etter at revidert ble lagt fram. Ikke minst er det gledelig at sysselsettingen nå øker, og at ledigheten er rekordlav. I Trøndelag er faktisk ledigheten helt nede på 1,8 pst. nå.

Kronekursen, lav rente og ansvarlige lønnsoppgjør har styrket bedriftenes konkurranseevne, ikke minst gjelder det den eksportrettede industrien. Det er optimisme og investeringsvilje i de fleste næringer og bedrifter over hele landet. Med stigende oljepriser, en økonomi som går bra, og et anslag for vekst på om lag 2,5 pst. eller kanskje høyere er det nå behov for å gi litt mindre gass i finanspolitikken. Det må vi, skal vi skjerme kronekursen og unngå uønsket renteøkning og ukontrollert kostnadsvekst. Vi reduserer derfor oljepengebruken og justerer ned bruken av oljeinntektene ytterligere.

Etter et godt samarbeid med Kristelig Folkeparti ble det oppnådd enighet om revidert nasjonalbudsjett, kanskje overraskende for mange, før fristens utløp. Avtalen innebærer at hovedlinjene i inneværende års budsjett videreføres. Det gjelder i skattepolitikken, der vi har bedret rammebetingelsene gjennom å lette betydelig på skattebyrden for bedrifter og husholdninger. Det gjør vi i tråd med anbefalinger fra bl.a. OECD for å stimulere til økt vekst. Et lavere skatte- og avgiftsnivå øker verdiskapingen og legger til rette slik at det nå skapes flere jobber i privat virksomhet. Endringene i maskinskatten er et slikt viktig tiltak.

Vi har flere eksempler på at vi gjør det enklere å etablere nye næringer i distriktene. En rekke mikrobryggerier og små gründerbedrifter jubler nå over avgiftskutt i revidert. Reindriftsnæringen kan glede seg over avgiftsfritak på driftsmidler tilsvarende det landbruket allerede har. Jeg er også glad for at frivilligheten styrkes ved at merverdiavgiftskompensasjonen til idrettsanlegg økes med 100 mill. kr.

Utover dette har vi sørget for en styrking av kommuneøkonomien for å gjøre lokalsamfunnene i stand til å levere gode tjenester. En ytterligere styrking kommer i forbindelse med innføringen av bemanningsnorm i barnehagene.

Videre fortsetter regjeringen i samarbeid med Kristelig Folkeparti satsingen på forenkling for bedrifter. Vi øker bevilgningene til forskning og utdanning og til investeringer i en mer moderne, effektiv og klimavennlig infrastruktur. Vi får bedre veier og jernbane, og vi digitaliserer bedre.

Hovedutfordringen for norsk økonomi framover er å bli grønnere og mindre oljeavhengig. Det er en stor omstilling vi er i gang med, og vi vet at det vil bli langt mindre handlingsrom i økonomien framover. Vi må i enda større grad lykkes i å inkludere flere i arbeidslivet, forebygge utenforskap, effektivisere offentlig sektor og ikke minst skape nye jobber. Det må vi klare, skal vi klare å skape bærekraft for velferden med den demografiske utviklingen vi har.

Det er en tilleggsbekymring, som flere har vært inne på her i dag, at fødselstallene nå går ytterligere ned. Her må vi se på nye tiltak for å snu en negativ trend.

Selv om vi har bunnsolide statsfinanser og et oljefond på om lag 8 000 mrd. kr, er vi samtidig sårbare på en del områder. Det internasjonale pengefondet, IMF, har berørt en del av disse forholdene i sin siste rapport om norsk økonomi, der de også gir noen råd. Selv om oljefondet er stort, er det ikke stort nok til å dekke framtidige kostnader som henger sammen med en aldrende befolkning, store pensjonsforpliktelser og økningen i kostnader vi vet vil komme i eldreomsorg og helsevesen.

Vi har en liten og åpen økonomi, og vi er avhengige av en regelstyrt, forutsigbar situasjon i internasjonal handel. Tendensene vi nå ser, til proteksjonisme og etablering av tollmurer, bekymrer. Norge vil tape, skulle vi få en situasjon med handelskrig mellom viktige handelspartnere. Utfallet av brexit, som omfatter våre desidert største markeder, Storbritannia og EU, er uvisst per i dag.

En annen bekymring er den høye gjeldsgraden i norske husholdninger og den høye prisveksten i boligmarkedet, som gjør at mange familier er sårbare for uventede renteøkninger.

I dag gleder vi oss likevel over den positive utviklingen i norsk økonomi, som viser at politikken virker. Da er det viktig å videreføre den gjennom å holde en stø kurs.

Sivert Bjørnstad (FrP) []: Norsk økonomi går godt. Vi er blant de aller mest privilegerte politikerne i hele verden. Det har vi i hvert fall vært de siste 20–30 årene, og vi kommer til å være det i årene som kommer også – selv om det må tas tøffere valg framover. Vi har vært privilegert fordi vi har hatt råvarer som verden trenger, vi har hatt en godt utdannet befolkning, vi har få konflikter i arbeidslivet, det er små forskjeller mellom folk, og tilliten mellom oss er høy.

Da norsk økonomi for få år siden ble rammet av et hardt slag, hjalp alle disse faktorene oss. Lave renter og en relativt sett svakere krone forsterket comebacket, men politikk betyr også noe. Det betyr ganske mye. Det er ikke så mange år siden regjeringen og regjeringspartiene i det ene øyeblikket ble beskyldt for å gjøre for lite, for sent, før vi i neste debatt ble anklaget for å gjøre for mye, for tidlig. Vi ble fortalt og belært om at tiltakspakkene ikke var virkningsfulle, at ledigheten hadde bitt seg fast, og at sysselsettingsandelen for alltid ville være i en negativ spiral med dette flertallet.

Representanten Moxnes fra Rødt sa i sitt innlegg tidligere i dag at arbeidsledigheten i dag er altfor høy. I mitt valgdistrikt, Sør-Trøndelag, er arbeidsledigheten i dag på 1,8 pst. Nav må tilbake over 30 år for å finne lignende tall. Det nærmer seg faktisk å være usunt lavt, men det minner i hvert fall slett ikke om kritikken fra opposisjonen. Alternativet til denne kraftfulle politikken som har virket, er i all hovedsak en politikk som baserer seg på høye skatter og avgifter for folk flest og for bedrifter. Opposisjonens evige tro på at om staten bare får inn enda en krone i økt skatt, så skal alle problemer forsvinne, slutter aldri å overraske meg. I ulike sjatteringer går alle opposisjonspartiene inn for å øke skattene. I en tid da omstilling er det viktigste for arbeids- og næringslivet vårt, kan ikke svaret være økt skattebyrde på dem som skaper arbeidsplassene. Det blir heller ikke noe grønt skifte med røde tall i regnskapene.

Så til noen av de konkrete sakene som blir omtalt i revidert nasjonalbudsjett, og de endringene som nå skjer. Regjeringen foreslår å videreføre arbeidet med fangst, transport og lagring av CO2 i Norge inn i en forprosjekteringsfase. Det gjelder forprosjektering av Norcems anlegg, som har best forutsetning for å gjennomføre et vellykket prosjekt med god gjennomføringsevne og med god kostnadskontroll. Det gjelder også Fortums prosjekt, forutsatt at ekstern kvalitetssikrer har vurdert nye opplysninger, og at det da viser seg å være noe å gå videre med. Alle på dette huset, tror jeg, er enige om at dette kan være blant de aller, aller viktigste tiltakene for å få kontroll på utslippene. Men det kan ikke være sånn at man ukritisk kaster penger etter ulike prosjekt. Det har vi prøvd før. De 5–7 mrd. kr av skattebetalernes penger som ble kastet bort på Mongstad for noen år siden, burde stått som eksempel til skrekk og advarsel for alle i denne sal.

Problemet er at det bare er dagens posisjonspartier som har lært av opposisjonens feil. Opposisjonen har ikke lært det grann. Jeg synes det er skremmende, og jeg synes det er særlig skremmende at Senterpartiet kaster seg på dette igjen, sammen med Arbeiderpartiet og SV, etter å ha blitt med på den forrige såkalte månelandingen. Det er ikke alltid sånn at målet helliger midlene, og særdeles ikke når det er snakk om skattebetalernes penger. Dem skal vi ta ekstra godt vare på.

Taktomslaget i utbygging av heldøgns omsorgsplasser fortsetter, altså sykehjemsplasser – denne gangen med ytterligere 700 plasser – skattelette til mikrobryggerier, som bidrar til et mangfold i den norske ølverdenen, et krafttak for å få økt internasjonal oppmerksomhet og ikke minst tiltak for å gjøre noe med den enorme utfordringen vi har med plast i havene våre. Dette er resultatet tiende gang flertallspartiene har blitt enige etter budsjettforhandlinger. At det har vært enkelt, er kanskje å ta munnen for full, men at vi har fått et godt resultat, er det liten tvil om. Det er den ikke-sosialistiske siden i Norge som har evnen og kraften til å fornye, forenkle og forbedre Norge. Det skal vi fortsette å gjøre også i årene framover.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) []: Denne debatten har markert klare skillelinjer. Vi har sett et flertall som viser null bekymring for konsekvensene for Norges største fastlandsindustri, næringsmiddelindustrien, av det avgiftssjokket som flertallet vedtok før jul. En viser null bekymring for konsekvensene for handelsnæringen, der over 300 000 norske arbeidsfolk er ansatt. En viser null bekymring for folk i Norge med dårlig råd, som blir rammet av avgiftsøkninger nok en gang, til tross for at det kom tydelige meldinger – og de kom rimelig kjapt også – om konsekvensene av avgiftsøkningen på sukker- og sjokoladevarer og ikke-alkoholholdige drikkevarer, som flertallet vedtok før jul, uten utredning, uten involvering fra berørte parter og med kun tre uker til innføring.

Konsekvensene kom kjapt: Telemark Kildevann måtte si opp halvparten av sine ansatte. Hval Sjokoladefabrikk har også hatt oppsigelser. Andre plasser er investeringer blitt lagt på is, investeringer i hundremillionersklassen. Det er store konsekvenser for norsk næringsmiddelindustri og norsk handelsnæring.

Jeg merker meg at det er noen i denne salen som forsøker å gripe til et halmstrå gjennom bruk av tall fra SSB, som SSB selv advarer mot, når en viser til siste kvartalsrapport. Det som derimot er mye sikrere tall, ifølge SSB, er årstallene for utviklingen av grensehandelen, og overskriften i den rapporten som det blir vist til her i salen, er at grensehandelen øker, og at den har økt med 4 pst. det siste året, fra et nivå som allerede var skyhøyt.

Jeg merker meg også at flertallet i denne salen fortsatt har en rørende omtanke for utenlandske aktører som i dag tjener store penger på et gedigent hull i det norske skattesystemet gjennom 350-kronersgrensen. Det er spesielt å merke seg at nok en gang er det slik at når det er snakk om vedtak som vil være til fordel for norske aktører, norske arbeidsplasser og norske skatteinntekter, skal en skyve det ut i tid, og da argumenterer en med utredning. Men når det er snakk om avgiftsøkninger som kommer som et sjokk, og som rammer norske arbeidsplasser og norske forbrukere, eller det er snakk om, som en gjorde i 2014, å øke fra 200 kr, som det var før, til 350 kr, som var en ytterligere, ren subsidiering av utenlandske aktører, da gjør en det fullstendig uten å ha dialog med bransjen, gjennom en kort omtale i statsbudsjettet. Det går en klar linje i dette, og det er dessverre ikke ivaretakelse av nasjonale interesser.

Det samme ser en når det gjelder skatteordningen som gjelder for utenlandske arbeidstakere, som i dag blir vedtatt. Det er en skatteordning som gir full mulighet for den enkelte arbeidstaker til selv å velge den beskatningen som gir lavest skatt. Det er betydelige utfordringer knyttet til beskatningen av utenlandske arbeidstakere som er i Norge, ikke minst fordi volumet av utenlandske arbeidstakere er blitt så stort, som følge av fri arbeidsinnvandring og uregulert arbeidsinnvandring gjennom EØS-avtalen. Men da må en gripe fatt i det problemet og styrke kontrollene. Hvis en skal ha en annen skatteordning, skal en ikke gjøre den valgfri, men sørge for å ha en skatteordning som er tydelig og klar, og som alle er omfattet av. Det som en nå vil innføre, er en valgfri ordning som den enkelte kan velge. Dette er en ren skattesubsidiering av utenlandske arbeidstakere, noe som vil være i klar disfavør av norske arbeidstakere, som allerede er hardt presset på arbeidsmarkedet.

Én ting har blitt tydelig sagt i denne saken. Det ble referert til debatten som vi hadde tidligere denne uken om nettopp dette spørsmålet. Statsråd Siv Jensen sa da at hovedgrunnen til at ordningen er valgfri, er EØS-retten. Det er nok et eksempel på at EØS griper inn i norsk lovgivning.

Senterpartiet har en tydelig og annen prioritering i vårt alternative budsjett. Vi prioriterer styrking av tjenester som er nær folk i hele landet. Vi prioriterer å satse på beredskap og styrking av kampen mot arbeidslivskriminalitet. Vi tar kampen mot sentralisering. Vi prioriterer norske interesser, norske arbeidsplasser. Det gjør vi i mange enkeltforslag vi har oppe til behandling. Det er en tydelig linje og en tydelig prioritering fra Senterpartiets side, som vi står på videre i den politiske debatten.

Ingrid Heggø (A) []: Arbeidarpartiet meiner at det viktigaste for Noreg skal vera det viktigaste i politikken vår. Difor er vi mest opptekne av arbeid, tryggleik for arbeid og tryggleik i arbeid. Sysselsetjingsandelen fell, særleg blant unge menneske – dette uroar. Men òg den dramatiske auken i talet på uføre som kjem på Solbergs vakt, uroar.

Arbeidarpartiet brukar dei store pengane på dei store oppgåvene:

  • på sjukehusa, slik at fleire pasientar kan verta behandla

  • på skule, slik at lærartettleiken kan verta auka

  • på fleire vaksne i barnehagane

  • på dei eldre

  • på klimavenleg industri og klimatiltak

  • på tiltak som bidreg til å minka forskjellane i samfunnet og styrkja fellesskapen

Nordmenn som tener over 10 mill. kr, har sidan 2013 fått eit skattekutt som er 100 gonger større enn det som dei som tener mellom 150 000 kr og 250 000 kr, har fått. Er det rettferdig? Her kunne eg òg ha lagt til at dette også gjer at skilnadene mellom kvinner og menn aukar, for brorparten av dei som tener over 10 mill. kr, er menn, og det er tilsvarande mange kvinner i låginntektsgruppa.

Samtidig har regjeringa kutta i ytingane til dei svakaste gruppene i samfunnet. Eigedelar og avgifter aukar. Avgiftsauken nærmar seg 7 mrd. kr. Avgiftene slår likt ut for alle. Det skjer inga fordeling av verdiar gjennom avgiftene, slik som det er med skatt. Dette er usosialt, urettferdig, og det aukar forskjellane mellom folk.

Arbeidarpartiet har føreslått ein annan skattemodell. Dei som tener over 1 mill. kr, må bidra meir, og dei med låg inntekt skal få skattekutta. Det er rettferdig, det er utjamning, det minkar forskjellane.

I tillegg er det ei rekkje endringar i skatteopplegget frå regjeringa Solberg som har vore ugunstig for den enkelte vanlege arbeidstakar, f.eks. at ikkje fagforeiningsfrådraget skal aukast, at arbeidsledige ikkje skal få tene opp feriepengar, skattlegging av sluttvederlag, kost og losji-reglane og pendlarfrådraget.

Det vert skapt for få arbeidsplassar i Noreg, og då er ikkje subsidiering av utanlandske arbeidstakarar ein god idé. Når det gjeld forslaget som gjer det meir lønsamt for utanlandske arbeidstakarar enn norske arbeidstakarar å jobba – ja, dei utanlandske skal sitja igjen med fleire tusen kroner meir på grunn av ein flat skatt på 25 pst., og dette skal koste samfunnet vårt 50 mill. kr.

Regjeringa vil heller ikkje setja ein stopp for subsidieringa av utanlandske arbeidsplassar, ved at netthandel under 350 kr skal vera utan toll og moms.

Eg må også innom den uføreseielege situasjonen som næringslivet har fått på grunn av seine nattevedtak om stadig nye avgifter for å få budsjettet til å gå i hop. Hotellnæringa, den viktige distriktsnæringa, har to gonger fått ein julepresang i form av momsauke. Flynæringa fekk ei flyseteavgift. No sist var det produkt- og sukkeravgifta. Vi har enno ikkje fått noka avklaring om kva regjeringa meiner med at det skal vera færre momssatsar. Skal det verta éin eller to? Kor mykje skal hotella eigentleg enda med å betala i moms?

Regjeringa vil heller ikkje vera med på å få konsekvensutgreidd verknadene av eigne vedtak, f.eks. ostehøvelkutta, eller støtta forslaget frå Arbeidarpartiet om ein totalgjennomgang av produkt- og sukkeravgifta.

Næringslivet treng føreseielege rammevilkår, og det treng kommunane også. Kommuneinntektene har to år på rad vorte redda av skatteomlegginga – ikkje av overføringane frå regjeringa. I år skal kommunane salderast ut ved hjelp av havfondet – heilt utan å ta omsyn til at dette slår veldig forskjellig ut frå kommune til kommune. Eg unner kommunane kvar ei krone – dei går til velferd – men overføringane må vera føreseielege. Det kom heller ingen avklaringar om milliarden som kommunane mistar i eigedomsskatteinntekter.

Varemerket til regjeringa har vorte ei mengd uføreseielege avgiftsaukar som rammar dei mange, og skatteletter som gagnar dei få.

Vetle Wang Soleim (H) []: Regjeringen har lagt fram et godt revidert budsjett, et budsjett som med tydelighet viser at landet er på rett kurs. Sammen med Kristelig Folkeparti har vi kommet fram til et godt resultat, som fortsetter å bygge landet i en tid da teknologien utvikler seg, folk flytter på seg, og belastningen på velferdssamfunnet og velferdsordningene øker. Arbeidsledigheten går ned, veksten er på vei opp, flere fullfører videregående skole, og flere får raskere behandling i helsevesenet.

Norge er verdens beste land å bo i. Kloke politikere før oss har sørget for at vi har en oljeformue på bok som kan fordele pengene også på de framtidige generasjonene. Og for å sørge for at vi har et land som opprettholder sin konkurransekraft og verdiskaping, har denne regjeringen økt oljepengebruken målrettet under oljeprisfallet vi har lagt bak oss. Det har vært riktig medisin, og vi har kommet oss gjennom krisen som har preget Sør- og Vestlandet spesielt. Nå er vi i en annen situasjon.

Nå som pilene peker oppover, er det viktig at den offentlige pengebruken peker nedover. Selv om handlingsrommet blir mindre, skal vi aldri glemme at dette er grunnleggende positivt. Det er positivt at Norge ikke lenger er i en arbeidsledighetskrise. Det er positivt at flere jobber blir skapt hver dag. Det er positivt at norsk eksport øker, og at overskuddet til norske bedrifter begynner å komme seg.

Vi trenger et næringsliv som fortsetter å satse, fortsetter å forske, fortsetter å jobbe fram nye, innovative løsninger som baner vei for nye markeder og økt salg. Det er ikke statsbudsjettet i seg selv som skaper verdier i dette landet, det er verdien av arbeidet som enkeltmennesker og bedrifter gjør daglig, som skaper skatteinntekter, som igjen fordeles ut til det velferdssamfunnet som vi alle er stolt av.

Men nettopp dette er jeg ikke så sikker på om alle partier i denne salen har forstått. Det er et av de viktigste målene for denne regjeringen å sørge for lavere skatter for vanlige folk og bedrifter. Derfor har denne regjeringen senket skattene med over 24 mrd. kr og lar en vanlig småbarnsfamilie sitte igjen med 10 000 kr mer i året. Men når jeg sier at det er partier i denne sal som ikke har skjønt det helt, tenker jeg på venstresiden.

For det første har vi et Arbeiderparti som i hvert eneste budsjett øker formuesskatten – en skatt som kun rammer norske eiere, ikke utenlandske, en skatt som rammer, uavhengig av om du går i overskudd eller underskudd, en skatt som har ført til at familieselskaper som eier verft langs vestlandskysten, har måttet ta ut millionvis av kroner fra sin egen oppsparte buffer i en tid da man kjemper for å overleve. Dette er ikke tilfeller av rikdom, dette er de folkene i næringslivet som holder distriktet vårt i gang. Så når Arbeiderpartiets representant Holen Bjørdal sier til Maritimt Forum i Møre og Romsdal at formuesskatten ikke er perfekt, vil jeg si at det er en kraftig underdrivelse.

Men det er ikke bare formuesskatten Arbeiderpartiet vil reversere tilbake til gamle høyder. Nei da, også fjerningen av maskinskatten er de imot – nok en reversering av en skattelette til det næringslivet som holder landet gående. Det hadde vært fint om Arbeiderpartiet i løpet av debatten kunne ha bekreftet at de også i neste års alternative statsbudsjett vil reversere lettelser til næringslivet, i en tid da omstilling står øverst på nesten enhver bedriftsleders agenda.

Fjerning av maskinskatten har allerede ført til at Norge nå er et attraktivt land å investere i. Når store aktører som Statkraft umiddelbart etter endringen i skatten melder at de nå er klare til å investere i Norge, er dette tydelig. Jeg vet at Arbeiderpartiet mener at det er klart at datasenter alltid har vært unntatt fra dette, men det har ikke vært klart. Det er nettopp derfor vi foreslår å fjerne denne bestemmelsen i loven. Den stammer fra en tid da industrien var noe helt annet enn det den er i dag, og den viste seg å være vanskelig å praktisere, både for kommuner og ikke minst for domstolene.

Når den nå er fjernet, sier Statkrafts administrerende direktør rett ut til Reuters at endringen i skatteloven i Norge har ført til at Norge nå er et mer attraktivt land å investere i. Så Arbeiderpartiet må gjerne gjenta det samme for seg selv så lenge de orker, men jeg lytter til næringslivet, og når giganter som Statkraft sier at endringen har ført til at det blir lettere å investere i Norge, synes jeg heller Arbeiderpartiet bør støtte ordningen.

Skatt er ikke alt, men skatt er en av de viktigste rammebetingelsene som næringslivet vårt forholder seg til, og jeg tror faktisk mange bedriftsledere heller vil ha forutsigbare rammevilkår enn noe dårligere rammevilkår. Da vet man i hvert fall hva man har. Spørsmålet til Arbeiderpartiet vil da være: Vil man fortsette å kreve inn mer skatt, flytte pengene til Oslo og fordele det utover, eller la bedriftsledere og vanlige folk beholde mer av sin egen inntekt og skape arbeidsplasser?

Jan Steinar Engeli Johansen (FrP) []: En av gjengangerne denne våren, og for så vidt i salen i dag også, har vært den såkalte 350-kronersgrensen – altså muligheten for folk flest til å kunne sitte hjemme hos seg selv, i by og bygd, hvor som helst i Norge, og bestille små og store ting eller samlegjenstander det kan være vanskelig å få tak i i Norge. Veldig mye av det som kjøpes, er små ting av liten verdi. Den som har barn og unge i huset, eller som selv bruker eBay eller andre nettsteder hyppig, vet veldig godt at ganske mye av det som havner i postkassen, aldri ville ha blitt kjøpt hvis kostnaden for produktet hadde vært flere hundre kroner mer. Det er ikke vanskelig å forstå at terskelen for å bruke 30 kr på et produkt er ganske mye lavere enn å bruke 230 kr på det samme produktet, som vil være konsekvensen om man skal gjøre som Arbeiderpartiet og Senterpartiet vil, og bare fjerne fritaket over natten.

Avvisningseffekten ved å innføre moms og høye gebyrer vil sannsynligvis være så stor at kjøpet i veldig mange tilfeller aldri vil bli gjennomført. Akkurat derfor er det litt spesielt å høre på mange av dem som framstiller avgiftsfritaket nesten som om det er i ferd med å rasere både produksjonsbedriftene og handelsnæringen i Norge. Påstander fra interesseorganisasjoner om at samfunnet taper tusenvis av arbeidsplasser og milliarder i statlige inntekter, slukes rått og uten at man reflekterer over de virkelige realitetene. Men man kan altså ikke legge all netthandel fra utlandet til grunn for å finne verdien på varer som importeres, fordi veldig mye av det som handles på nett, har en verdi over grensen og belastes dermed med moms allerede i dag. Man kan heller ikke legge til grunn at all handel som går over nett i dag, vil flyttes over til norske aktører, eller fortsatt vil kjøpes over nett, hvis gebyret gjør at prisen på produktet blir mangedoblet.

Når man snakker om å ha den samme løsningen som f.eks. Finland har, hvor man kan betale moms selv ved innførsel, ja så har vi allerede en slik løsning i dag. Men man blir som forbruker uansett belastet med et såkalt lagrings-/ekspedisjonsgebyr på 158 kr og oppover.

Beregninger som Oslo Economics har gjort på vegne av Posten, viser at å fjerne momsfritaket for varer under 350 kr vil gi helt andre resultater enn det ganske mange her i salen har hevdet ved å vise til f.eks. Virkes rapport. Oslo Economics har f.eks. beregnet en vekst hos handelsnæringen på bare 3–5 pst. av det som Virke har hevdet. Økt sysselsetting er beregnet til å kunne bli på mellom 200 og 350 årsverk, som er et ganske annet resultat enn de 6 000, som hevdet fra Virke, og som mange i salen har støttet opp om.

Jeg hadde egentlig ikke trodd at 350-kronersgrensen var en av de sakene som skulle få så stor oppmerksomhet denne våren, men det sier kanskje noe om hvor viktig saken er for folk flest. Muligheten dette avgiftsfritaket gir, er et gode for våre innbyggere. Jeg synes det er leit at mange later som om det er krise å la folk få lov til å fortsette å handle på nett uten at de skal bli påtvunget å fylle ut diverse skjemaer, eller bli belastet med nye og høye avgifter.

Å kunne handle varer på nett fra utlandet for inntil 350 kr føyer seg inn i rekken av de mange gjennomslagene som Fremskrittspartiet har fått i regjering, fordi vi er opptatt av å gjøre hverdagen til folk flest enklest mulig. Vårt fokus er at det samlede skattetrykket skal fortsette å gå ned – ikke opp, slik opposisjonen i salen ønsker. Når Fremskrittspartiet i regjering har kunnet akseptere at noen avgifter har økt, har det vært helt avgjørende at andre skatter har gått mer ned. Derfor er det også greit å påpeke at når opposisjonen kritiserer oss for å ha gått med på noen avgiftsøkninger, er den virkelige sannheten at vi har redusert skatter og avgifter med over fire ganger mer enn de har økt. Slik sett kan også dette avgiftsfritaket få stå som et symbol på en politikk hvor Senterpartiet og Arbeiderpartiet igjen kjemper med nebb og klør for å innføre høyere avgifter og mer byråkrati, for deretter sannsynligvis å kritisere Fremskrittspartiet for resultatet, uansett hva det skulle bli. Gammel vane er vond å vende. Senterpartiets og Arbeiderpartiets politikk er fortsatt den samme som den var under deres rød-grønne regjeringstid, selv om den pakkes inn i litt andre ord. Da er det i hvert fall godt at det norske folk har muligheten til å fortsette å stemme på et parti som står ved deres side og kjemper for minst mulig skatter, avgifter og byråkrati.

Åsunn Lyngedal (A) []: Først til representanten Wang Soleim. Han vet utmerket godt at vi er sammen om et skatteforlik som legger nivået på inntekts- og bedriftsbeskatning. Vi er ikke enige når det gjelder formuesskatt. Han sier at den bare rammer norske eiere. Nei, den rammer alle nordmenn med formue på over 1,5 mill. kr, uansett om de eier en bedrift eller ikke. Den er grunnleggende omfordelende, og sånn har vi skapt et av verdens beste land å bo i.

Så til det jeg egentlig skulle si. Arbeiderpartiet mener det er viktig å ta hele landet i bruk. Forskjellige deler av landet har forskjellige fortrinn, og naturressursene våre er på ingen måte sentralisert. Vi trenger å skape arbeidsplasser i hele landet for å ta våre naturgitte fortrinn i bruk. I Nordland har vi flere store næringer knyttet til naturressursene våre, enten det er vannkraft, fiskeri eller mineraler. Det at flere bor og lever der, gjør at flere av disse næringsmulighetene blir tatt i bruk. Men noen ganger fører det til en ensidig næringsstruktur, og komplementære arbeidsplasser blir viktige. Derfor er statlige arbeidsplasser viktige også rundt omkring i landet.

Arbeiderpartiet mener derfor at oppbygging av nye statlige arbeidsplasser bør komme over hele landet, gjerne også utenfor de større byene våre. Under denne regjeringen har Oslo fått 4 000 nye statlige arbeidsplasser, og nesten 25 pst. av alle arbeidsplassene i Oslo er nå statlige. Trondheim har fått ca. 2 500 nye statlige arbeidsplasser. I Nordland – og da snakker jeg om hele fylket – er det kommet 15 nye statlige arbeidsplasser under denne regjeringen.

I Mo i Rana har vi landets desidert største kompetanseinstitusjon for innkreving – Statens innkrevingssentral. Det er den delen av skatteetaten som har fått flest utmerkelser og priser for sin effektivitet og innovasjon. Vi vet at regjeringen vurderte å lokalisere divisjon innkreving i skatteetaten til Mo i Rana. Det ville vært naturlig, siden vi der har Norges beste kompetanse på innfordring. Men dessverre – regjeringen valgte Trondheim. Og jeg minner om hva jeg har sagt om fordelingen av arbeidsplasser mellom Nordland og Trondheim. Hvorfor gjør de det? Det er vanskelig å få svar på, men det er i alle fall ikke begrunnet i at man skal ta hele landet i bruk. Som i så mange andre politiske saker er det langt mellom det regjeringen og støttepartiet deres sier, og det de gjør i praksis. Vi betviler ikke at det fortsatt skal være ansatte som driver med innkreving i Mo i Rana. Men hvor man legger ledelsen, har betydning for utviklingen av en institusjon.

Vi inviterer alle partier som ønsker å spre statlige arbeidsplasser rundt om i landet, til å stemme for det forslaget vi i dag fremmer, sammen med Senterpartiet og SV.

Utbygging av fiskerihavner er det området i Nasjonal transportplan der regjeringen leverer dårligst. Nå er all planlegging av nye fiskerihavner i Kystverket stanset, ansvaret for planleggingen skal overføres til fylkene 1. januar 2020. Regionene overtar ikke noe ansvar før i 2020, og de har aldri før hatt ansvar for å planlegge og utbygge fiskerihavner og har ikke kompetanse på det. Når vi vet at planleggingstiden for fiskerihavner er fra fire til seks år, er dette kritisk for å tilrettelegge for et moderne fiskeri langs kysten vår. Ingen nye prosjekter kommer til å komme i gang på flere år. Imens blir båtene større, og de praktiske problemene langs kysten blir større.

Andøy-samfunnet har havnet i en svært krevende situasjon på grunn av nedleggingen av Andøya flystasjon. De har krav på at storsamfunnet stiller opp for dem og sørger for en vellykket omstilling, et ansvar som Arbeiderpartiet er klar til å ta. Vi må dessverre konstatere at regjeringen svikter. Hvorfor har vi særlige forventninger til regjeringen når det gjelder Andøya? Jo, det er fordi denne regjeringen høsten 2016 ba Stortinget om å legge ned Forsvarets flystasjon på Andøya fordi man ville spare 200 mill. kr i året ved å lokalisere den sammen med de nye jagerflyene på den framskutte basen på Evenes. Det er et vanskelig vedtak for alle som bryr seg om Andøya, men nettopp da er det viktig at det samme flertallet som vedtok å fjerne 300 arbeidsplasser fra en kommune med 5 000 innbyggere, satser på andre fortrinn i Andøy-samfunnet.

Derfor har vi foreslått at man ikke skal stoppe halvveis i planleggingen av fiskerihavnen på Andøya. Vi foreslår å bevilge 25 mill. kr, noe som gjør at man kan sluttføre planleggingen og også ha nok til en mindre oppstartsbevilgning.

Vi vet også at Andøya har fantastiske muligheter innenfor romteknologi, og der regjeringen låner Andøya Space Center 20 mill. kr, bevilger vi i revidert nasjonalbudsjett 25 mill. kr til Andøya Space Center.

Aleksander Stokkebø (H) []: Norge trenger flere ben å stå på. Vi må skape flere næringer å leve av i tillegg til oljen. Høyre og regjeringen begynte derfor omstillingen med en gang vi kom i regjering. Skattene gikk ned, og investeringene i kunnskap, forskning og samferdsel gikk opp.

Siden oljeprisfallet har Norge vært gjennom krevende tider, og vi som bor i de mest utsatte områdene på Sør- og Vestlandet, kjenner alle noen som mistet jobben. Den krevende situasjonen gjorde omstillingen mer akutt – og regjeringen handlet derfor resolutt.

Regjeringen satte inn tiltak som virket kraftfullt mot ledigheten og holdt hjulene i gang. Det reddet mange jobber. Samtidig fortsatte vi satsingen på kunnskap, forskning og samferdsel. Det bidrar nå til resultater.

Det er få ting som gleder meg mer enn å se at mange i nabolaget nå kommer tilbake i jobb. Ledigheten går ned, veksten går opp, og det skapes nye jobber, nye læreplasser og store verdier for fellesskapet og vår felles velferd.

Finansministeren var nylig på besøk i Rogaland, hvor næringslivet og Nav kunne melde om en økende optimisme.

Politikken har virket. Nå er tidene bedre, og økonomien er i klar bedring. Derfor må vi også bruke færre offentlige kroner, og vi reduserer nå oljepengebruken med 5,6 mrd. kr i revidert budsjett. Det er både ansvarlig og klokt.

At ting går bedre, må ikke være en hvilepute. Vi må skape flere jobber og omstille norsk økonomi. Som mange vet, har regjeringen gjort forenklinger som årlig sparer næringslivet for over 10 mrd. kr, og vi skal fortsette dette arbeidet. Vi har senket skatte- og avgiftsnivået med 24 mrd. kr, og vi skal fortsette dette arbeidet. Nå fjerner vi maskinskatten. Dagens regler har vært lite forutsigbare og skapt usikkerhet for investeringer i nye jobber. Nå fjerner vi tvilen, og flere bedrifter har allerede meldt at de vil starte opp og bygge ut. Det lover bra for flere trygge jobber i dette landet.

Norge er også en stolt havnasjon. Vi har gjennom alle år høstet av havets ressurser. Fisk og olje er sentralt for vår velstand. Nå er verdens hav truet, for hvert år dumpes 8 mill. tonn plast. Det er som om en full søppelbil tømmer 15 tonn plast ut i havet hvert minutt, hver dag, hele året. Om det fortsetter, vil det i 2050 være mer plast enn fisk.

Det er en trussel mot både fisken, fuglen og dyrelivet, mot sjømaten som vi er så stolte av, og mot vår egen bruk av strender og sjø. Det kan vi ikke godta. Både for vår egen del og for verdens del må vi ta et ansvar og rydde opp.

Regjeringen og Kristelig Folkeparti har allerede gjort mye for å hindre at plast havner i havet, og for å rydde opp det som er i havet. I budsjettet nå øker vi vår globale innsats mot marin forsøpling med 130 mill. kr. Det er nesten en dobling. Vi må gjøre mer for renere hav og dra med oss verdenssamfunnet. Det blir viktig også for framtidens jobber i Norge.

Det er en stor glede å slå fast at dette er den tiende budsjettenigheten der Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti finner sammen. Det borgerlige flertallet som fikk fornyet tillit i fjor høst, viser både evne og vilje til å finne gode løsninger til beste for landet. At budsjettforliket ble landet i god tid før fristen, viser at samarbeidet på borgerlig side er godt.

Vi skal skape flere ben å stå på, i tillegg til oljen, og vi skal skape flere trygge jobber. Vi er på god vei. Det går framover med dette landet.

Presidenten: Dei talarane som heretter får ordet, har ei taletid på inntil 3 minutt.

Svein Roald Hansen (A) []: Dette reviderte budsjettet er en forsømt mulighet til å endre på det som går i gal retning, for det er usedvanlig passivt med tanke på to av utviklingstrekkene som burde bekymre også høyrepartiene: Det er for få av oss i jobb, ikke fordi den registrerte ledigheten er så høy, for den synker, men fordi andelen av arbeidsstyrken som er i arbeid, er for lav. Vi var på topp internasjonalt. Nå er vi ikke engang på poengplass. Vi trenger flere arbeidsplasser, særlig i privat sektor.

Forskjellene øker. Et av adelsmerkene ved vår samfunnsmodell har vært små forskjeller mellom folk. Små forskjeller er viktig fordi det er rettferdig, men også fordi det er produktivt og letter omstillingen i næringsliv og samfunn. I lys av denne utviklingen er regjeringen for passiv. Siden valget er det ikke kommet noen politiske tiltak av betydning, heller ikke nå. De fleste budsjettendringene har en teknisk karakter.

Når regjeringen stadig framhever behovet for omstilling, kunne man forventet mer fra en regjering som attpåtil hevder at bare å foreslå mer penger er politisk latskap. Derfor vedtas det i dag en budsjettjustering som ikke i tilstrekkelig grad støtter opp under arbeid, nødvendig omstilling og velferd. Regjeringen betaler ikke for bemanningsnormen i barnehagene og kompenserer ikke for en altfor svak aktivitetsvekst i sykehusene, selv om inntektene øker med 7,1 mrd. kr.

Når det kan tegnes et relativt positivt bilde av norsk økonomi, kan vi først og fremst sende en stor takk til partene i arbeidslivet. De sørget for ansvarlige lønnsoppgjør. Vi kan sende en takk til en svak krone – selv om utenlandsferien blir litt dyrere i år – og til lave renter. Det regjeringen har bidratt med, er først og fremst en høy bruk av oljepenger, det Høyre nå kaller latskap.

Så skal vi være klar over at det samtidig er betydelig risiko for en svakere økonomisk utvikling internasjonalt, ikke minst knyttet til amerikansk politikk. Trusler om handelskrig, proteksjonistiske tiltak og sanksjoner mot Iran kan også ramme norske og europeiske bedrifter. Dette kan skape grunnlag for uventede tilbakeslag i handel og økonomisk virksomhet som kan ramme veksten også i norsk økonomi.

Det er enighet om at handlingsrommet framover blir mindre. Da regner jeg med at det første regjeringen legger bort, er skattelettelsene til dem som ikke trenger det, og at de i budsjettet til høsten sørger for å tette avgiftssmutthullet som avgiftsfri netthandel under 350 kr representerer, i tillegg til at de legger fram en grundig gjennomgang av produkt-, sukker- og sjokoladeavgiften og hvordan disse påvirker forbrukeratferd, folkehelse og vår næringsmiddelindustri, slik Stortinget på mandag vedtok å be regjeringen om å gjøre. Det er tross alt en av de viktigste og største industriarbeidsplassene vi har.

Kent Gudmundsen (H) []: Det går godt i Norge, som vi har hørt. Ledigheten er lav, økonomien er i vekst, og vi ser en god kommuneøkonomi, som bidrar til viktige velferdstjenester. Innenfor kunnskapsfeltet har regjeringen og Kristelig Folkeparti løftet satsinger som ruster Norge for framtiden og bidrar til omstilling. Fra tidlig i barnehagen, inn i grunnopplæringen og helt til verdensledende forskning er vi med og løfter samfunnet og næringslivets muligheter og ikke minst konkurransekraft.

La meg først trekke fram vårt løft for tidlig innsats. Det viktigste vi kan gjøre for å gi barna våre en god start i livet, er å starte nettopp der. I barnehagene har vi satt inn ekstra ressurser for å fokusere på kvalitet og innhold, innført gratis kjernetid og redusert foreldrebetalingen, og bidrar sånn til at alle, uavhengig av bakgrunn, skal få tilgang til denne viktige arenaen for sosial utvikling og læring.

Midler til innføring av bemanningsnorm og flere pedagoger bygger videre opp under nettopp dette. I tillegg setter vi inn midler samt lovfester plikt til å styrke overgangen mellom barnehage og skole. På få år har vi fått til satsinger som gir en bedre start i livet for flere, og ikke minst bidratt med tiltak som gir et godt møte med skolen. Det handler om å gi ungene våre en mestringsfølelse. Det gir læringsglede, og det bygger selvtillit. Økt selvtillit bidrar til livsmestring. Å lykkes med tidlig innsats står derfor sentralt i Høyres politikk.

Siden regjeringsskiftet har vi fått en solid kursendring fra sen til tidlig innsats, også i skolen. Venstresiden har lenge snakket om flere lærere, men leverte på sine åtte år bare noen hundre på slutten av det tiårige grunnskoleløpet. Til sammenligning har vi så langt fått flere tusen faste lærerstillinger og et særlig løft mot barnetrinnet. Med innføring av masterutdanning for lærere, kompetansekrav og videreutdanning av over 20 000 lærere bidrar vi sterkt til at ungene våre skal bli sett og få en best mulig skolegang. Resultatet viser at vi er på rett vei. Elevene lærer mer og er mer på skolen, og flere fullfører og består.

Også innenfor forskning og utvikling satser vi sterkt. Vi kan glede oss over en positiv utvikling. Nylig satte vi rekord. Vi har passert 2 pst. av BNP til forskning og utvikling. Næringslivet, akademia og våre institusjoner leverer stadig bedre og henter også mer midler hjem i internasjonal konkurranse, spesielt innenfor EU. Sånn er det vi ruster oss for framtiden. Sånn bygger vi konkurransekraft.

Norsk skole og kunnskapssektoren trenger altså ingen rød-grønn skolepolitikk eller kunnskapspolitikk – gamle løsninger – men mer av vår politikk. Det håper jeg også velgerne ser ved neste års kommunevalg. Vi har behov for mer framoverlente og aktive borgerlig styrte kommuner innenfor skole- og kunnskapsfeltet.

Stefan Heggelund (H) []: Til alle dem som måtte leve i den villfarelse at Rødt er et parti som er opptatt av framtidens generasjoner, er det bare å si at de med sitt alternativ slår hull på oljefondet. De har et alternativ der de mangler over 1 mrd. kr, faktisk nesten 2 mrd. kr. Det er uansvarlig å mangle så mye penger i et alternativt budsjett, men så er også mangelvare noe av det som kjennetegner kommunistiske samfunn, gjerne for befolkningen, men tydeligvis også for kommunistiske politikere.

Arbeiderpartiet budsjetterer med penger som ikke finnes. Det er tydeligvis blitt en trend på venstresiden. Miljøpartiet De Grønne og Senterpartiet gjør det samme. Det er litt rart at tre partier som prøver å gjøre det samme regnestykket, kommer fram til tre totalt ulike resultater. Miljøpartiet De Grønne mener de har 400 mill. kr, Arbeiderpartiet mener de har 740 mill. kr, og Senterpartiet mener de har over 1 mrd. kr ekstra. Sannheten er at pengene ikke finnes.

Det går bra i Norge. Ting kan selvfølgelig alltid gå bedre, men ledigheten er på vei ned, og veksten er på vei opp. Hvor ble det av Arbeiderpartiets retorikk om for lite, for sent? Den forsvant som dugg for solen, for den var aldri sann. Den var aldri redelig.

Så registrerer jeg at klimainitiativet fortsatt ligger på borgerlig side, og det har det gjort i mange år. I løpet av denne sesjonen har SV og Senterpartiet stemt imot at vi skal samarbeide om fornybar energi i Europa, og Arbeiderpartiet, SV og Miljøpartiet De Grønne har gått bort fra tanken om at man kan få til store utslippskutt i Europa gjennom å samarbeide med andre europeiske land. Det er spesielt. Arbeiderpartiet har blitt imot å samarbeide internasjonalt om klimapolitikken i Europa.

De prøvde seg med et forslag om transport og lagring innenfor CCS-tematikken. Også der viste det seg at de var på etterskudd. Ved bare å se på den gode enigheten som er mellom de fire borgerlige partiene i revidert nasjonalbudsjett, skjønner man at politikken er ivaretatt og offensiv. Jeg tror noe av problemet er at hvis man bare foreslår ting i Stortinget fordi man ønsker å få et utspill i mediene, blir ikke politikken troverdig, den blir ikke realistisk, og den blir heller ikke offensiv. Da står man igjen med skjegget i postkassen og mangler nesten 1 mrd. kr i eget alternativ.

Tone Wilhelmsen Trøen hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Espen Barth Eide (A) []: Representanten Heggelund har gjennomgående i denne debatten, og også i går, anlagt en ganske frisk og offensiv stil. «Angrep er det beste forsvar» er åpenbart representantens tilnærming til dette. Jeg kan da bare for ordens skyld understreke at Arbeiderpartiet er en sterk tilhenger av både europeisk og annet internasjonalt samarbeid generelt, også på klimaområdet, og vi har vært med på å utvikle tenkningen om kvotepliktig sektor og samarbeid der. Der er det ingen endring, men vi har sagt at når det gjelder ikke-kvotepliktig sektor, er det viktig at vi tør å sette egne sterke, tydelige nasjonale mål, og at det er bra både for klimaet og også for å framtvinge en nødvendig omstilling av egen industri, eget næringsliv.

Men mitt tema i dag er karbonfangst og -lagring. Dette hadde vi en lang runde på i går, så jeg skal ikke gjenta poengene fra det, men understreke at dette er viktig også i revidert nasjonalbudsjett-sammenheng. For det er usedvanlig viktig at man opprettholder tempoet i utviklingen av teknologi, men også i arbeidet med å få til nye, gode finansieringsmodeller, fremme godt, konkret internasjonalt samarbeid, bygge et marked og styrke og opprettholde de prosjektorganisasjonene som har vært laget på dette feltet. Det er av avgjørende betydning at vi fortsatt har med oss to prosjekter for fullskala lagring. Det er av avgjørende betydning at vi ikke ender opp med nye forsinkelser. Vi vet jo nå at det at det ble et kraftig kutt i bevilgningene i selve budsjettet for 2018, førte til både forsinkelser og økte kostnader. Det brukes da i RNB intet mindre enn 57 mill. kr på det som kalles remobilisering og ventekostnader, og det er ikke en spesielt fornuftig bruk av penger å måtte remobilisere eller vente. Det er et direkte utfall av den forsinkelsen som kom da.

Vi har derfor lagt inn mer penger enn det som var foreslått i RNB. Jeg har lyst til å si – også til statsråden – at vi anerkjenner det klare motivet og det klare ønsket som vi deler, om å lykkes, og vi kommer til å støtte opp om det, men vårt budskap er at vi må bruke denne anledningen til å si at vi ikke kan ha ytterligere forsinkelser. Vi har ingen tid å miste. I går fikk vi inntrykk av at regjeringspartiene sa at dette er viktig, men vi har litt tid. Vi synes ikke vi har tid. Vi skal ha gode, effektive, ordentlige og ansvarlige prosjekter, men vi må også sørge for at det blir mulig å utvikle dem, og det er grunnen til at vi har valgt å prioritere viktige summer i vårt alternative reviderte budsjett på økte bevilgninger til utvikling av teknologi og prosjekter for karbonfangst og -lagring.

Freddy André Øvstegård (SV) []: Små forskjeller mellom folk har vært noe av det beste med Norge. Det har skapt tillit mellom folk, et lim i samfunnet. Men dette er nå truet. Forskjellene i makt og rikdom øker betydelig. De 10 pst. rikeste av befolkningen eier nå over halvparten av all formue i landet. Samtidig har lønnen til folk flest stått stille for første gang på mange år. Regjeringen er tydeligvis ideologisk bestemt på å bidra til de økende forskjellene. Av de 22 mrd. kr de har kuttet skattene med, går altså 160 ganger mer til Norges aller rikeste enn til folk flest. Denne mørkeblå regjeringen arrangerer skattefest for den økonomiske eliten.

En av de verste konsekvensene med den økende ulikheten og regjeringens usosiale fordelingspolitikk er at det blir stadig flere barn som vokser opp i fattige familier i dette landet, barn som ikke får deltatt på lik linje med de andre ungene, barn som gruer seg til sommerferien fordi de blir de eneste i gjengen som ikke har noe sted å reise til i sommer. Det er så grådig urettferdig at barn vokser opp med færre muligheter enn andre i dette landet fordi foreldrene deres har dårlig økonomi, samtidig som samfunnet bare blir rikere og rikere.

Den økende velstanden går nemlig ikke til de mange, men til å bygge enda større formuer for noen få. Det er en utvikling vi kunne gjort noe med politisk. Vi kunne fordelt samfunnets rikdom på en mer rettferdig måte, men det ønsker ikke denne regjeringen å gjøre, og det blir veldig tydelig i dette reviderte budsjettet. I tiden mellom da statsbudsjettet for 2018 ble vedtatt, og det reviderte budsjettet ble lagt fram, har vi nemlig rundet 100 000 barn som vokser opp i fattige familier, 100 000 barn som ikke får like gode muligheter som de andre. Jeg mener dette er en nasjonal fordelingskrise, men hva velger regjeringen å gjøre med denne krisen? Ingenting! Det er ikke et eneste strakstiltak, ikke noen nye midler i dette budsjettet.

Tvert imot, de lar denne viktige muligheten gå til spille når regjeringen foreslår å bruke 140 mill. kr mindre på barnetrygden i dette budsjettet, fordi det blir færre mottakere av barnetrygd enn antatt. Det er 140 mill. kr som regjeringen har valgt å la dekke inn for diverse usosiale kutt, i stedet for å bruke dem til å starte en historisk opptrapping av barnetrygden, slik SV har foreslått. Barnetrygden har stått stille siden 1996. Det gjør at den er en tredjedel mindre verdt i dag. Nå er tiden inne for en kraftig økning av barnetrygden og med det familienes økonomi, fordi det mest effektive tiltaket for å bekjempe barnefattigdom er ganske åpenbart å løfte foreldrenes økonomi.

Anniken Huitfeldt (A) []: Denne regjeringas vedvarende nedprioritering av den norske hæren og Heimevernet fortsetter.

Høyre–Fremskrittsparti-regjeringa presterte i 2016 å legge fram en forsinket og ufullstendig forsvarsplan. Hæren og Heimevernet ble skjøvet ut i nye utredninger. Det var så mange vanskelige valg, hevdet regjeringspartiene. Landmaktplanen kom i fjor høst – halvannet år på etterskudd – og den inneholdt egentlig ingen nye valg for Hæren, men det samme som hadde blitt foreslått før. Men i likhet med budsjettet for 2017 ble heller ikke statsbudsjettet for 2018 basert på noen vedtatt plan for hær og heimevern. I budsjettavtalen for 2018 gikk regjeringspartiene isteden inn for å kutte i både hær og heimevern.

Derfor var vi i Arbeiderpartiet veldig skeptiske til å forhandle med regjeringa om landmakt. Men det ble lagt mye bra på bordet: Forslaget om å kutte flere hundre hærsoldater i Troms ble lagt til side og skulle utredes nærmere. Stridsvognene skulle komme i 2019. Det var mye bedre enn det som var opprinnelig foreslått – der sto det nemlig «tidligst 2025» – og Hæren skulle få helikoptre. Og ikke minst: Pengene skulle komme i revidert. Nå, altså! Men ingenting kom.

Når det gjelder stridsvogner, går de tilbake til sitt opprinnelige forslag – «tidligst 2025». Regjeringa foreslår kun tre helikoptre til Hæren på Bardufoss, selv om redningshelikoptrene er forsinket og regjeringa ikke har avklart når Kystvakten får sine helikoptre. Og Hærens stående 2. bataljon skal ikke lenger være stående, men basert på tilkalling. Flere hundre amerikanske soldater skal trene i indre Troms – et forslag vi støtter – men når man kombinerer dette med forslaget om å ta ned 2. bataljon, blir det etter min mening ubalanse.

Partiene som har forhandlet fram en budsjettavtale, innrømmer selv at regjeringa ikke har flertall for sin landmaktplan. Men løsningen for hær og heimevern blir utsettelse enda en gang – ja, for fjerde gang med denne regjeringa.

Arbeiderpartiet satser på hær og heimevern. Derfor foreslår vi i dag å kjøpe inn seks Bell-helikoptre for å dekke behovene til spesialstyrkene og Hæren i Nord-Norge. Vi foreslår å modernisere Hærens stridsvogner, vi sier nei til regjeringas kraftige kutt i Hæren i indre Troms, og vi legger inn flere penger til å styrke kvaliteten i både hær og heimevern. Og vi legger inn friske penger, fordi vi faktisk er villige til å prioritere landmakten. Men med denne regjeringas politikk går BNP-andelen til forsvar ned, stikk i strid med NATO-målet om å øke til 2 pst.

Terje Aasland (A) []: Jeg har merket meg at noen fra regjeringspartiene har forsøkt å så tvil om legitimiteten i Arbeiderpartiets budsjettforslag ved å fjerne 350-kronersgrensen og den inndekningen vi da har satt til 770 mill. kr. Når en legger til at dette vil trygge og styrke – og ikke minst legge et grunnlag for – norske arbeidsplasser og gi økt moms og skatteinntekter i form av at flere kommer i arbeid, så er det vel sånn at 770 mill. kr kanskje er en beskjeden sum innlagt i budsjettet.

En sak som har skapt mye engasjement denne våren, er den såkalte Color Line-saken. At regjeringen vil spare noen titalls millioner kroner på å sette norske sjøfolk i land, og så bruke skattebetalernes penger til å subsidiere utenlandske arbeidstakere om bord, er helt uforståelig. Det er helt uforståelig at Fremskrittspartiet, som har stått fram som sjøfolkenes varmeste forsvarere, senest på sitt landsmøte, aksepterer en slik tilnærming fra regjeringen. Det viser bare med all tydelighet at floskelen om at de er sjøfolkenes parti, er forsvunnet. Nå er de, i likhet med Høyre, redernes parti.

I revidert nasjonalbudsjett og forhandlingene om dette har Kristelig Folkeparti fått gjennomslag for at en skal komme tilbake igjen til Stortinget med grunnlaget for denne saken. Det er vi veldig glad for. Det betyr at vi får et lite hvileskjær, og at vi får en mulighet til å gå opp igjen grunnlaget for denne saken i Stortinget. Vi får da også muligheten til å se om det er noe hold i det Fremskrittspartiet har sagt, at de ønsker å være med på å bidra til trygge vilkår for norske sjøfolk. Vi støtter derfor II under C.

Så merket jeg meg i starten av denne debatten at representanten Henrik Asheim – og for så vidt fulgt opp av andre Høyre-representanter – snakker om at nå går det mye bedre i norsk økonomi. Noe av grunnlaget for det er selvfølgelig at oljeøkonomien igjen vokser. Det er jo hovedgrunnen til at det nå stort sett går bedre. Det er greit å minne om at et av hovedangrepene fra høyrepartiene under Stoltenbergs tid, i 2013, var at det var en todeling av økonomien, og at vi var altfor avhengige av norsk oljeøkonomi. Så vant de valget, og så kom vi i en situasjon hvor de begynte å snakke om omstilling, og nå når det går litt bedre igjen, er det omstillingsbehovet på en måte forlatt. Men utfordringen er jo ikke borte. Det blir moro å se og registrere om dette kommer tilbake igjen i forbindelse med statsbudsjettet for 2019. For det er ikke ofte nå at en hører om behovet for å omstille norsk økonomi, men behovet er i høyeste grad til stede. Det blir spennende å se hvordan regjeringspartiene vil svare ut dette i statsbudsjettet for 2019.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) []: Regjeringen beskriver verden med solskinn som skinner over gull og grønne skoger, og at alt går godt. Mye går bra, men regjeringen kan ikke ta æren for verken været, bevegelsene i verdensmarkedet eller fotosyntesen.

Det kunne gått mye bedre om det bare var en annen regjering. Senterpartiets inngang til budsjettet handler om et levende folkestyre, med forutsigbar forvaltning og rettferdig fordeling i hele landet. Om du spør fagfolk i kommunene, fylkene, Forsvaret, Hæren, politiet, Politihøgskolen, studieforbund, skoler, folkehøyskoler, universitet, høyskoler, fagskoler eller i barnehager, så sier nok de at det har kommet mye uforutsigbart. Jeg kunne ramset opp langt flere eksempler.

Når dyktige fagfolk som er avgjørende for beredskapen i vårt land, sier opp jobbene sine, er noe riv ruskende galt med måten de blir behandlet på. Konfliktene i regjeringen og forhandlingene med hestehandel gir ikke god forvaltning. At Fremskrittspartiet ikke tar inn over seg konsekvensene av forflytting av statlig innkreving fra sosialt fordelt skatt til usosiale avgifter, sier sitt. Flere Høyre-representanter snakker om klimaforandringer, mens Senterpartiet ser alvoret som rammer flere fylker, bl.a. Oppland, med hensyn til midler til flom- og rassikring.

Senterpartiet har reist rekruttering av kvalifiserte lærere som fanesak. Regjeringen har innført firerkrav for opptak til lærerutdanningen, utvidet utdanningen til fem år, og de avskilter tusenvis av lærere, samtidig som de innfører en norm som skal øke antall lærere i skolen. Regjeringen virker å jobbe imot den framforhandlede enigheten med Kristelig Folkeparti. Samtidig fikk ikke Senterpartiet Stortingets flertall med seg på å be om en stortingsmelding om lærerrekruttering. Regjeringen sikrer ikke den langsiktigheten elevene og lærerne i skolen fortjener. Et annet eksempel er bemanningsnormen i barnehagene – den minst varslede, dårligst utgreide og minst finansierte normen med fare for flest negative konsekvenser behandlet av utdannings- og forskningskomiteen siden valget.

På utdanningsfeltet er det viktig for Senterpartiet å satse. Kunnskap driver samfunnet framover. Yrkesfag og utstyrskrevende fag, som å opprette en sjømatlinje ved Vardø videregående skole eller bioenergilinje ved Dokka videregående skole, satset vi på i vårt alternative budsjett. I revidert vil vi – i motsetning til regjeringen – prioritere både nye studieplasser og kvalitetstiltak hos fagskolene. I tillegg prioriterer vi nye studieplasser ved universiteter og høyskoler og IKT-sikkerhet og IT med fokus på kryptologi. Beredskap handler også om kunnskap og kompetanse for å ivareta norske interesser og arbeidsplasser, i hele landet, nær folk.

Ingvild Kjerkol (A) []: Et av Stortingets aller viktigste oppdrag er å sikre god helse og livskvalitet til alle som bor i Norge. I løpet av neste generasjon vil det bli dobbelt så mange over 70 år. Det betyr mange flere friske år, men det betyr også flere eldre med flere sykdommer og sammensatte lidelser. Samtidig vet vi også at økningen i de såkalt ikke-smittsomme sykdommene brer seg som en epidemi. Og behovet for at pasienter får god behandling i våre sykehus, er et behov som er voksende.

Dessverre viser regjeringens framlegg til revidert nasjonalbudsjett at det er veldig lav aktivitetsvekst i sykehusene våre. Tar vi høyde for demografikostnader knyttet til befolkningsvekst og vår aldrende befolkning, er veksten reelt sett negativ, og Arbeiderpartiet er bekymret, for dette skyldes en underfinansiering av våre felles sykehus.

I Arbeiderpartiets alternative budsjett for 2018 foreslår vi å styrke sykehusene med 1,4 mrd. kr mer enn i regjeringens forslag. Vi foreslår også i vårt opplegg for revidert budsjett å styrke sykehusenes økonomi i inneværende år med 250 mill. kr.

Jeg må si noe om selve grunnmuren i vår felles helsetjeneste, nemlig fastlegeordningen. Den vakler, og endringer må gjøres for framtiden. Regjeringen har satt fristen for evaluering av fastlegeordningen helt ut til 1. september 2019. Det er to år etter Stortingets enstemmige vedtak. Helseministeren har offentlig innrømmet at han forsto alvoret altfor sent. Det er en god egenskap å innrømme feil og mangler, men det er også en fordømt plikt å ordne opp i dem. Dagens situasjon krever oppfølging av Stortingets vedtak, og Arbeiderpartiet mener at dette bør gjennomføres raskere enn det regjeringen legger opp til. Det å styrke arbeidet med å rekruttere flere fastleger er alvorlig viktig. Derfor foreslår også Arbeiderpartiet å bevilge 20 mill. kr til dette i inneværende år.

Våre forslag har et helt annet tempo i satsingen på både sykehus – som er gode, og som er fellesskapets tilbud til befolkningen – og den nære tjenesten, gjennom en forsterket fastlegeordning som er rustet for framtiden. Vi venter ikke lenger på dette. Vi legger det fram nå, og vi kan dessverre ikke se den samme ambisjonen fra regjeringspartiene. Det er det til slutt pasientene som betaler for.

Solfrid Lerbrekk (SV) []: Me ønskjer eit samfunn der alle skal ha dei same moglegheitene, uavhengig av kven du er, eller kva familie du er fødd inn i. Men dessverre er det ikkje slik at alle veks opp med dei same moglegheitene som dei fleste andre.

Sander er 16 år. Han er ei danseløve. Han likar å bada og gå på turar. Men Sander er òg autist og har ei psykisk utviklingshemming. Han bur i eit bukollektiv med personale som passar på han heile døgnet. Han må køyrast kvar hen han skal, og på skulen har han tre vaksne rundt seg til kvar tid. Det er fordi Sander manglar impulskontroll og kan vera svært utagerande.

På veg til Loen for å bada i fjor vart Sander utålmodig i baksetet. Han slo først mor si og sette henne ut av spel, og deretter slo han etter faren, som var sjåfør. Då mista dei kontroll over bilen, som hamna i feil køyrefelt med bilar i motgåande retning. Dette gjekk heldigvis bra – denne gongen. Men det har sjølvsagt gjort at dei er meir forsiktige og redde for å ta Sander med på tur. Sander vert rastlaus og vil vera med på kjekke ting med familien, men familien fryktar kva som skjer om dei set seg i bilen med Sander.

Sander treng ein spesialtilpassa bil med sperringar mellom han og førarsetet og med nok plass til at han kan sitja heilt i ro utan menneske tett opp til seg. I dag må familiar i denne typen situasjonar dessverre kjøpa kassebilar sjølve, som dei òg må betala for å tilpassa. Det er det ikkje alle som har råd til, og til sjuande og sist er det ungane det går ut over.

Me føreslår å endra forskrift om stønad til motorkøyretøy eller anna transportmiddel, slik at Sander og andre med utviklingshemmingar eller utviklingsforstyrringar skal få støtte til stor bil, gruppe 2, slik at dei relativt få det gjeld, også skal kunna få eit best mogleg liv med kvalitet.

Eg er glad for at det vert fleirtal for noko i riktig retning i denne saka, men me kunne sendt ei tydeleg bestilling til regjeringa og retta opp i det fortare med forslaget vårt.

Lise Christoffersen (A) []: Jeg vil henlede oppmerksomheten på et løst forslag, nr. 68, fra Rigmor Aasrud på vegne av Arbeiderpartiet, og bare knytte noen få kommentarer til det siden det ikke er kommentert på merknadsplass – denne gangen. Forslaget lyder:

«Stortinget ber regjeringen legge frem en samlet gjennomgang av reglene ved konkurser for å sikre at reglene om konkurskarantene er effektive, at straffenivået er tilpasset lovbruddenes alvorlighet og at innsyn sikres både for forbruker og myndigheter.»

La meg understreke, like gjerne først som sist, at norsk arbeidsliv i hovedsak er trygt, produktivt og godt organisert. Så slipper høyresidas talere å gå opp her i tur og orden, slik de har fått for vane, og argumentere mot Arbeiderpartiets mange forslag til en oppryddingsaksjon i arbeidslivet. For det er ikke til å komme forbi at arbeidslivet nå i stadig større grad utfordres av useriøse aktører. Det undergraver både den tryggheten og den produktiviteten som i årtier har vært norsk arbeidslivs kjennemerke og fremste konkurransefortrinn. Useriøsiteten og kriminaliteten antar ulike former, både som sosial dumping og som grov arbeidslivskriminalitet. Vi ser dessverre altfor mange eksempler på banditter som på ulikt vis utnytter hull i regelverket.

Arbeiderpartiet mener altså at det trengs en oppryddingsaksjon i arbeidslivet, og ett av områdene vi peker på, er konkurslovgivningen. Dagbladet har over lengre tid avslørt ett av de store hullene i lov- og regelverket, der useriøse konkursryttere får boltre seg fritt på andres bekostning, selv om de er underlagt konkurskarantene. Manglende lover, regler og innsyn gjør at vi på flere måter har et lovverk som synes å beskytte personer med konkurskarantene framfor å gi offentligheten det innsynet som er nødvendig, både for å ta vare på det seriøse arbeids- og næringslivet og for å ta vare på forbrukernes sikkerhet.

Vi må forsikre oss om at de ulike lovene og reglene om konkurser og karantene bidrar til seriøse og skikkelige forhold i næringslivet – jo før, jo heller. Det mener Arbeiderpartiet, men ikke bare vi – det har faktisk et enstemmig storting ment.

Stortinget gjorde for et halvt år siden, ved behandlingen av statsbudsjettet for 2018, enstemmig vedtak om det samme, også da etter forslag fra Arbeiderpartiet. I Dagbladet i dag ser vi hvordan regjeringa har fulgt opp Stortingets vedtak. Det de har gjort, er – ingenting.

Dette er uakseptabelt. I beste fall vitner det om en regjering som er blottet for handlekraft, men det kan vanskelig kalles annet enn en trenering av Stortingets enstemmige vedtak – derfor dette forslaget fra Arbeiderpartiet her i dag.

Willfred Nordlund (Sp) []: Senterpartiet prioriterer i sitt alternative reviderte nasjonalbudsjett nasjonal beredskap, tjenester nær folk i hele landet, norske interesser og norske arbeidsplasser.

Usosiale avgifter som rammer folk flest og norsk næringsliv, er et grep som denne regjeringen benytter seg av. Senterpartiet tar grep for å vri ressursbruken fra byråkrati i Oslo til tjenester i hele landet og foreslår derfor en rekke tiltak for å sikre norske arbeidsfolk ordnede og gode arbeidsvilkår.

I vårt alternative reviderte nasjonalbudsjett går vi imot regjeringens sentraliseringsreformer, kutter i byråkratiet i Oslo og øker bevilgningene til tjenester i hele landet.

Regjeringen og Kristelig Folkeparti har vedtatt en barnehagenorm som går ut på at det maksimalt skal være tre barn per voksen i norske barnehager fra 1. august i år. Normen innebærer store ekstrautgifter for kommunene, og utgiftene er ikke fullt ut kompensert fra staten. Det vil de heller ikke bli med den enigheten som regjeringspartiene har oppnådd med Kristelig Folkeparti.

Underfinansieringen innebærer at kommunene kan bli tvunget til å kutte i andre viktige tjenester for å kunne oppfylle normen. Ingen har hatt lyst til å svare på hvilke tjenester det eventuelt skal kuttes i. Senterpartiet bevilger derfor 200 mill. kr for å dekke inn underfinansieringen.

I revidert nasjonalbudsjett satser Senterpartiet 500 mill. kr på samferdsel, noe som er en stor sum i RNB-sammenheng. Begrunnelsen for denne satsingen er at vi opplever at nok er nok med tanke på vedlikeholdsetterslepet på fylkesveiene. Fylkesveiene er arbeidshestene i Distrikts-Norge og må ivaretas bedre enn i dag. Det merker vi godt, bl.a. i Nordland.

Med dette samferdselsbudsjettet er Senterpartiet det klart mest offensive partiet av alle. Det er nødvendig.

Kortbanenettet er Nord-Norges svar på Østlandets jernbane. Det binder oss sammen, betyr at folk kommer seg på møter, og at nødvendige helsereiser lar seg gjennomføre. Senterpartiet ønsker å styrke dette tilbudet, både ved å frita fly under 20 tonn fra flypassasjeravgift og ved å gi en ekstrabevilgning på 10 mill. kr til konsesjonsrutene.

Som enkeltmennesker og som nasjon stilles vi noen ganger overfor utfordringer som er større enn dem vi møter i hverdagen. Beredskap representerer evnen vår til å håndtere slike situasjoner – små eller store kriser og i ytterste konsekvens krig. Forsvaret utgjør nasjonens skarpeste beredskapsressurs. Senterpartiet har gjennom flere år foreslått en betydelig styrking av Forsvaret, og vi står last og brast med forpliktelsen om å bruke minst 2 pst. av BNP på Forsvaret innen 2024.

I Riksrevisjonens rapport om objektsikring, som nylig er lagt fram, kommer det fram at Heimevernet ikke evner å løse oppdraget sitt. At regjeringen legger opp til å si opp heimevernssoldater, er ikke forsvarlig når situasjonen er slik som den er. Det er tryggheten til vanlige norske borgere som står på spill. At regjeringen nedprioriterer dette arbeidet, er ikke akseptabelt.

Senterpartiet peker på det samme i år som i fjor. Vi har derfor i dag lagt fram et forslag om å stanse alle oppsigelser av heimevernssoldater inntil Stortinget har foretatt en gjennomgang av rapporten.

Tone Merete Sønsterud (A) []: Mot bl.a. Arbeiderpartiets stemmer vil det i dag fattes vedtak om å legge ned Politihøgskolens avdeling på Sæter gård ved Kongsvinger. Det er en trist dag for min region, for min kommune. Det er en trist dag for alle som har jobbet for og lagt til rette for å videreutvikle høyskolen. Det er en trist dag for alle de unge som har søkt på studieplass der – flotte ungdommer, som er klare til å gå inn i politiets tjeneste, og som gledet seg til å starte studiene fra høsten av, men som det nå ikke blir noe av. Og det er en trist dag for de 15 ansatte som nå mister jobben.

Det er uhørt at regjeringen nærmest i en bisetning i revidert nasjonalbudsjett reduserer antall bachelorstudenter i politiet årlig med over 200 elever. Det betyr over 200 færre politifolk hvert år i framtiden. En så viktig og omfattende sak hadde fortjent en langt grundigere behandling, og dessuten, som arbeidsgivere, er det uansvarlig å endre rammene for studentene og ansettelsesforholdene for de ansatte på så kort varsel. Nasjonalt handler det om så mye mer. Det handler om kapasiteten til norsk politi i årene som kommer. Vi har lenge hatt en målsetting om to stillinger per tusen innbyggere, og det målet er ikke nådd over hele landet. I Innlandet er tallet 1,47 og i Kongsvinger-regionen er den på 1,30.

I tillegg har det skjedd mye som kompliserer kriminalitetsbildet, de siste årene, og det er bekymringsfullt å snakke med politifolk som rapporterer at de fortsatt må nedprioritere og/eller droppe politioppgaver med betydning for allmennheten. Jeg kan også vise til siste dagers medieoppslag om at uløste saker står i kø.

Det er komplett meningsløst at Sæter ikke lenger skal være en del av framtidens norske politiutdanning. Der er det bygget opp et godt fagmiljø over mange år. Der er det skreddersydde anlegg og fasiliteter som det ikke finnes maken til i Norge. Og ikke minst viser undersøkelser at de ansatte og studentene er meget tilfredse, og at stedet er populært. Kongsvinger kommune har vist ærgjerrighet og fleksibilitet gjennom mange år. De har bidratt til gode undervisningsforhold, lagt til rette for gode utbyggingsmuligheter og vært en flott samarbeidspartner for politiet.

I valgkampen i fjor understreket daværende justisminister fra Fremskrittspartiet at det ikke fantes planer om å redusere utdanningskapasiteten i politiet, og det ble sagt at politiet skulle styrkes. Men det var altså bare tomme ord. I Hedmark fikk vi garantier fra Venstre og Kristelig Folkeparti, og spesielt høylytte var Høyres og Fremskrittspartiets stortingskandidater: Politihøgskolen på Sæter skulle beholdes. Men jeg vil tippe at de i dag kommer til å stemme for at den legges ned. Den 1. juni skrev avisen Glåmdalen på lederplass at «[m]anns minne er kort», men at det ved neste valg er «grunn til å huske at Høyre og FrP sto for omfattende kutt ved politihøyskolen på Sæter».

De la ned politiutdanningen.

Lise Christoffersen (A) []: Nå vil jeg henlede oppmerksomheten på Arbeiderpartiets løse forslag nr. 70. I forslaget ber vi rett og slett om at regjeringa sørger for å oppfylle Stortingets anmodningsvedtak nr. 324 for 2017–2018. Det gjelder fosterforeldre som får kutt i trygden sin fordi de mottar fosterhjemsgodtgjøring.

Den 11. mai 2017 vedtok Stortinget enstemmig å be regjeringa snarest innføre en overgangsordning for fosterforeldre på trygdeytelser, for å sikre at de ikke skulle tape økonomisk på å være fosterforeldre. Et enstemmig storting sa videre at overgangsordningen skulle gjelde til et nytt regelverk for fosterhjem var på plass. Men regjeringa bare haler ut tida. En permanent ordning er ennå ikke på plass. Det gikk over et halvt år før overgangsordningen kom, enda Stortinget sa «snarest», og da den omsider kom, gjaldt den bare fosterforeldre med arbeidsavklaringspenger eller dagpenger. De med andre ytelser var rett og slett utelatt – og det er de fortsatt.

I denne saken har alle partier på Stortinget vært utålmodige. Alle partier har vist til hvor viktig det er å sikre at også folk med trygdeytelser kan være fosterforeldre. Alle partier har vektlagt hvor viktig det er å beholde gode fosterhjem og sikre stabilitet og forutsigbarhet i livet til barn og ungdommer som allerede har hatt det ganske vanskelig i sine unge liv. Å være fosterforeldre er ikke bare en jobb man sier opp om man f.eks. skulle bli syk.

Siden regjeringa hadde brukt så lang tid bare på å komme med en begrenset overgangsordning, vedtok Stortinget i anmodningsvedtak nr. 324 enstemmig å gi overgangsordningen tilbakevirkende kraft fra 11. mai 2017, da Stortinget fattet sitt første enstemmige vedtak i saken.

Så opplever vi nå i revidert nasjonalbudsjett at regjeringa nok en gang sier at den ikke klarer å gjennomføre Stortingets vedtak fordi de ikke klarer å finne dem som har penger til gode! Det er ikke til å tro! Det er jo bare byråkratisk snikksnakk! Det er manglende respekt for Stortingets vedtak, men verre enda: Det er manglende respekt for de fosterforeldrene som har ventet på pengene Stortinget har lovt dem. Har regjeringa overhodet forsøkt å finne disse personene? Det tror jeg ikke. Fosterhjemsforeningen har ikke vært kontaktet. Jeg snakket med dem i går. De bidrar mer enn gjerne. Men Arbeiderpartiets løse forslag nr. 70 er enda enklere. Vi foreslår at Nav kort og godt sender melding til dem som har fått avkorting i arbeidsavklaringspenger eller dagpenger i det aktuelle tidsrommet, og ber dem som har hatt fosterhjemsgodtgjøring samtidig, om å ta kontakt. Verre er det ikke. Jeg forutsetter at vi får flertall for dette forslaget i dag. Innstillingens forslag til vedtak XXX, om å droppe Stortingets vedtak om tilbakevirkende kraft, kan ikke være annet enn et arbeidsuhell i komiteen som det ennå er tid til å rette opp i.

Ruth Grung (A) []: På de fleste områder i samfunnet går tallet på ulykker og omkomne ned, men det er dessverre ikke tilfellet når det gjelder dødsulykker i forbindelse med bruk av fritidsbåt. Tallet har faktisk holdt seg stabilt på rundt 33 omkomne årlig de siste ti årene, mens i veisektoren har vi hatt en gradvis reduksjon. Arbeiderpartiet mener vi bør lære av veisektoren, som har en nullvisjon. De har etablert et bredt samarbeid med alle relevante aktører, som har gått sammen om tiltak, og det har gitt tydelige resultater. Antallet dødsfall og alvorlige ulykker på veiene har gradvis gått ned.

Vi har en fantastisk kyst, som gir rikelige muligheter for rekreasjon med bruk av fritidsbåt. I år har vi hatt en forsommer i Sør-Norge som har invitert til stor sjøaktivitet. Antallet fritidsbåter øker. Det er særdeles positivt, men vi må sørge for at det skal være mest mulig trygt å ferdes på sjøen for alle. Arbeiderpartiet fremmer i dag et forslag der vi ber regjeringen innføre et mål om at bruk av fritidsbåter ikke skal føre til tap av liv eller varige skader, og ber om konkrete tiltak for å nå et slikt mål i stortingsmeldingen om sjøsikkerhet som er varslet nå til høsten.

Vi er utålmodige, for tidligere fremmet Stoltenberg-regjeringen et forslag hvor det ble satt ned en arbeidsgruppe som foreslo tiltak, og rapporten ble overlevert i 2012. Høringsinstansene framhevet spesielt satsing på holdningsskapende arbeid, påbud om bruk av flåteutstyr i åpne båter og kajakker, skjerping av promillegrensen ved føring av fritidsbåt, krav til båtførernes kompetanse, styrking av kontrollapparatet, undersøkelser av ulykker, tiltak rettet mot fisketurister og spørsmål om nasjonale fartsgrenser. Alt dette er relevant å drøfte også i dag.

Med unntak av kravet om redningsvest i fritidsbåt, som ble behandlet av Stortinget og lovfestet i 2015, er det lite som er fulgt opp. Arbeiderpartiet forventer derfor at regjeringen nå tar sjøsikkerheten ved bruk av fritidsbåt på alvor, og bruker erfaringene ikke minst fra veisektoren, der det brede samarbeidet mellom offentlige myndigheter, private aktører og frivillig sektor har fått ned antallet drepte.

Så langt i år har 37 mennesker omkommet som følge av drukning – ikke alle i forbindelse med fritidsbåt. I fjor var det 29 i samme periode. For første gang dør det flere som følge av drukning enn i veitrafikken. Hvert dødsfall er ett for mye.

Karin Andersen (SV) []: Først vil jeg gi 100 pst. støtte til innlegget fra Tone Sønsterud om nedlegging på Sæter og til Lise Christoffersen om fosterforeldre.

Denne regjeringen har i sin tid brukt 220 mrd. kr mer enn noen regjering før dem. Allikevel har man altså gått løs på mange av ytelsene til dem som har det vanskeligst i samfunnet. Jeg hørte finansministeren her i stad, i replikkordskiftet, benekte det. Men lista er lang. Det verste er at det rammer unger, og det blir flere og flere av dem.

Hvert år gråtes det krokodilletårer fra denne talerstolen og mange andre talerstoler om hvor fælt dette er: Dette synes man er ille, og man skal gjøre noe med det. Men hva er det regjeringen har gjort? Jo, de har kuttet i ytelser til familiene der mor eller far er syk eller ufør, f.eks. De har latt barnetrygden stå stille, slik at den ikke har løftet opp noen av de familiene som kunne vært løftet ut av fattigdom med det.

De har senket nivået på bostøtten enormt i sin regjeringsperiode. Nå bruker vi like lite på bostøtte som vi gjorde i 2009. Mens boligutgiftene har økt voldsomt og inntektene for dem som er i de laveste inntektsgruppene, har gått ned, har dette skjedd. Og regjeringen sitter helt stille. Vi ser det igjen i den kommunale sosialhjelpen, men vi ser det først og fremst igjen i folk som er blitt fattige.

Regjeringen har til og med kuttet i veldig sykes rett til fysioterapi. Man har for femte året på rad sørget for at de som har pensjon, får nedgang i sine pensjoner.

Det er altså ikke grenser for hva man har klart å gå løs på når man har hatt så mye penger til disposisjon.

Hvis man vil gjøre noe for å løfte de fattigste ungene, kan man begynne med de tre b-ene: barnetrygden, barnetillegget i uførestønaden og bostøtten. Alt dette treffer veldig godt for de familiene som har det vanskeligst, og disse barnefamiliene har høye boutgifter. Nå kommer det kanskje noen fra regjeringspartiene opp nå og sier at ja, men hver enkelt har fått litt mer. Men det hjelper ingenting at de får litt mer i kroner når de kronene de har i boutgifter, har økt enda mer. Gapet mellom hva man får i bostøtte, og hva man har i boutgifter, har økt også for de fattige barnefamiliene. Det vet regjeringen. Det er en villet politikk.

Nina Sandberg (A) []: Revidert nasjonalbudsjett bør brukes for å møte særlig viktige behov som ikke er godt nok ivaretatt i statsbudsjettet. Den muligheten velger regjeringen ikke å bruke. Jeg skal ta tre viktige eksempler fra utdanningsfeltet.

Arbeiderpartiet har i mange år jobbet for en bemanningsnorm i barnehagene som sikrer nok ansatte med riktig kompetanse. Det er det viktigste for at barna skal ha et godt tilbud. Når regjeringen omsider legger fram et forslag til en norm, er den så dårlig utredet og forberedt og så uklar på viktige forhold som f.eks. åpningstid, deltid og vikarbruk, at viktige aktører i sektoren stritter imot. Til overmål legger ikke regjeringen en krone på bordet for å betale for normen, men skyver regningen over på andre. KS, flere kommuner og Private Barnehagers Landsforbund protesterer kraftig mot underfinansieringen. Utdanningsforbundet og Fagforbundet peker på klare svakheter med normen. Arbeiderpartiet vil ha en overgangsordning med ekstra midler fra høsten 2018 framfor å overlate regningen til kommunene og barnehagene. Men regjeringen viser ingen vilje til på denne måten å sikre at denne normen blir et reelt kvalitetsløft.

Så til mitt andre eksempel, forskning, som er viktig for både velferd og velstand framover. Regjeringen la opp til en realnedgang i bevilgningene i statsbudsjettet. Og selv om tilstandsrapporten for høyere utdanning avdekker at bevilgningen til IKT-forskning går ned, trass i at Stortinget har vedtatt at den skal gå opp, altså en opptrapping, lar regjeringen det ligge. Dette er farlig passivt på et felt som skal drive omstillingen av Norge videre.

Så til høyere utdanning. Vi så i april rekordhøy søkning, særlig innenfor IKT, og de 5 millionene til studieplasser som omsider kom i forliket, er langt fra nok. Vi har lagt inn 14,8 mill. kr mer. Regjeringen svikter her alle dem som ønsker å studere. Det er flere bransjer som etterlyser mer kompetanse. Regjeringen tar ikke den muligheten som ligger i det. Høye søkertall er et gode, et potensial for å utdanne den arbeidskraften vi trenger i årene framover, innenfor IKT og teknologi, lærere, sykepleiere osv. På den måten undergraver regjeringen den gode, kunnskapsbaserte samfunnsutviklingen. Det er lite framsynt ikke å sørge for kvalitet annet enn på papiret og ikke å opprette nye studieplasser.

Arne Nævra (SV) []: I vår ble det kjent at Jernbanedirektoratet, etter innspill fra Bane NOR, går inn for en utsettelse av intercityutbyggingen på Østlandet. SV hadde i det aller lengste håpet på at revidert ville inneholde noen grep for å få denne utrolig viktige jernbanesatsingen på skinner igjen. Men nei – ingenting. Utsettelse i to år, stort sett over hele linjen – registrert og akseptert. Er det mulig?

Da Stortinget hadde NTP til behandling for akkurat et år siden, kom det ikke et pip om at årstallene for byggestart og ferdigstillelse ikke skulle holde. Åtte måneder senere får vi altså svaret: flere års utsettelse. I budsjettdebatten før jul kom det heller ikke noen advarsler om eller tegn på at InterCity-satsingen skulle utsettes. Men bare to måneder senere kom bomben: Alt, de fleste strekninger, utsettes i to år.

Regjeringen hadde i forslaget til revidert en mulighet til å ta noen grep. De kunne ha foreslått en omprioritering mellom poster i samferdselsbudsjettet hvis de ville. Man kunne ha ført både midler, plankapasitet og entreprenørkapasitet fra ikke igangsatte store motorveiprosjekter til jernbane. Det hadde vært mulig. Men nei, ingenting å se i budsjettet. Motorveiene er fredet på alle måter. De har øyensynlig ikke mangel på penger i første planperiode, heller ikke mangel på plankapasitet eller entreprenørkapasitet og ei heller så dårlige grunnforhold at prosjektet blir utsatt i årevis. Alle disse faktorene blir nemlig anført som viktige årsaker til utsettelse av InterCity og Ringeriksbanen. Veien skal fram!

Hadde de ment alvor med festtalene om at jernbanen skal styrkes, at det er miljøvennlig og et transportmiddel folk foretrekker om det går hyppige og raske tog, hadde de tatt grep nå. Men det gjør de altså ikke. Om det finnes penger til det? Ja visst, massevis – også innenfor denne sektoren. Jeg har nok ved et par anledninger tirret på meg mange av de blå ved bare å nevne prestisjeprosjektet ferjefri E39 til totalt 340 mrd. kr i NTP-perioden. Vi kunne tatt penger derfra. Jeg vet også at dette luftslottet, som kanskje forblir et luftslott, allerede nå har brukt mye planleggingsmidler på noe som kanskje ikke blir noe av på grunn av ny teknologi på elferjer, osv. Og jeg vil nok tro at når de tallene kommer fram og etter hvert presenteres, kan vi risikere at de blå har malt seg opp i et hjørne og vi får en ny slags månelanding innen transport som vil sette både gamle Mongstad og stortingsbygningen i skyggen.

Lars Haltbrekken (SV) []: Tirsdag morgen leste jeg med stor glede i VG at Høyre går til kamp mot all unødig plast her på Stortinget. «Knall», tenkte jeg, kanskje vi kan få med oss Høyre på en skikkelig innsats mot plastforsøplingen fra Norge. Derfor tok jeg kontakt via Twitter, gratulerte med forslaget og spurte om ikke Høyre kunne tenke seg å støtte et forslag om å fase ut bruken av unødig engangsplast i all statlig virksomhet. «Symbolpolitikk» var svaret fra Høyre-representanten – symbolpolitikk. Det å fjerne den unødige plasten fra kantinene til regjeringen, direktoratene og all annen statlig virksomhet var symbolpolitikk. Men det å hive ut plasten fra Stortinget ville gjøre vei i vellinga.

Det symbolske svaret var kanskje skrevet i et øyeblikk av selvrefleksjon, for er det noe som har preget regjeringens miljøpolitikk, er det symboler og ord. Og ord har vi hørt også i dag. Representantene Abid Q. Raja og Stefan Heggelund kan fortelle oss at aldri har det blitt ført en bedre miljøpolitikk enn i dag. Vel, jeg må minne representantene på slagordet «actions speak louder than words». Mens klimagassutslippene gikk ned under de rød-grønne, sto de mer eller mindre på stedet hvil under de blå-blå – bortsett fra det siste året, da gikk de bitte litt ned. Men hva skyldtes den nedgangen? Jo, den skyldtes at vi fylte drivstofftankene våre med palmeolje og regnskogødeleggelse. Hva har skjedd det siste året? Jo, palmeoljebruken har eksplodert. Og så får representanten Raja seg til å si at det aldri har blitt ført en bedre miljøpolitikk enn nå. Trikset er tydeligvis å heve stemmen når argumentene og fakta mangler.

Men la meg komme tilbake til plastforsøplingen. Det er det miljøproblemet nordmenn flest frykter mest. Jeg er glad for at Stortingets president var raskt ute med å forsikre om at Stortinget skal feie for egen dør. Sånn snakker #minpresident. Men vi som er stortingspolitikere, og særlig vi som sitter i energi- og miljøkomiteen, må ha litt større ambisjoner enn bare å feie for egen dør. Vi må også gjøre noe med plasten utenfor vår egen dør.

Derfor fremmer SV i dag en rekke forslag for å bekjempe plastforsøplingen, og vi fremmer forslag som rydder opp i den regnskogødeleggende miljøpolitikken til regjeringen. Hadde representantene fra posisjonen ment noe med sine ord, hadde de stemt for de forslagene.

Presidenten: Da er taletiden ute – selv når representanten roser presidenten.

Sheida Sangtarash (SV) []: I tiårene framover vil andelen eldre i befolkningen øke kraftig. Derfor må det igangsettes et forpliktende og langsiktig arbeid for at de eldre skal kunne ha en verdig alderdom. En god eldreomsorg handler om valgfrihet for de eldre, dagaktivitet og selvfølgelig nok ansatte i eldreomsorgen. Er det politisk vilje til det, kan vi gjennomføre det med forpliktende og langsiktig planlegging.

SV så fram til det som ifølge regjeringen skulle være en reform. Vi var entusiastiske, men jeg må si at vi ble skuffet. I dokumentet «Leve hele livet» er det mange gode ideer, men det er ingen nye rettigheter for de eldre og ingen omorganisering for valgfrihet og aktivitet. På side 175 i reformen, om økonomiske og administrative konsekvenser, lister man ikke opp alle de nye pengene som skal komme, selv om kommuner står overfor tøffe prioriteringer mellom mange ulike tiltak. Når eldreministeren likevel har høye forventninger til kommunene, må disse følges opp med krav og tiltak.

Men krav og forpliktende tiltak vil kun gi mening dersom kommunene får større handlingsrom, noe de ville fått med SVs alternative budsjett. Krav, tiltak og penger – det er slik man gjennomfører en reform. Dokumentet «Leve hele livet» er en ønskedrøm heller enn en reform.

Morten Wold hadde her overtatt presidentplassen.

Hårek Elvenes (H) []: Lederen i utenriks- og forsvarskomiteen, Anniken Huitfeldt, avleverte et intenst innlegg her fra talerstolen. Problemet er den manglende sammenhengen mellom den kritikken som framføres, og det Arbeiderpartiet faktisk gjør på de områdene de velger å kritisere.

Hvis Arbeiderpartiet er opptatt av at dette med stridsvogner skal forseres, bør de i det minste sette av noen kroner til det. Hvis man studerer deres opplegg for revidert nasjonalbudsjett, ser man at det ikke er satt av et rødt øre til nye stridsvogner – null kroner.

Så sier representanten Huitfeldt at Hæren, landmakten og HV er utsatt for en vedvarende nedprioritering. Det er feil. Denne regjeringen overtok en hær på felgen. Det utstyret Hæren hadde, og har, var i stor grad nedkjørt etter mange år i utenlandsoperasjoner. I 2017 ble det gjennomført en stor vedlikeholdsøvelse i Hæren, man satte i stand 5 500 materiellobjekter. Selve grunnmuren i Hæren settes nå i stand, i kombinasjon med at det investeres tungt i nytt materiell.

La meg ta noen eksempler. For 14 dager siden behandlet Stortinget en investeringsproposisjon. 4 mrd. kr ble da avsatt til investeringer primært i Hæren, knyttet til ingeniørmateriell, bergingspanservogner, nye lastevogner etc. Forut for det har man investert i nytt artilleri, nytt luftvern – som Hæren ikke har hatt siden 2004 – og utstyr mot elektroniske angrep og elektronisk krigføring. Det er satt av 55 mrd. kr i langtidsplanen til Hæren.

Det Forsvaret som denne regjeringen overtok, var i en situasjon der hovedkampsystemene i samtlige forsvarsgrener hadde nådd slutten av sin levetid og var nedkjørt. Det er en nesten uoverkommelig oppgave å gjenreise Forsvaret så fort som det egentlig er behov for. Det tar ti år å bygge forsvarsevne, det tar ett år å rive den ned. Og når man ser på Hæren, kan man ikke bare se på Hæren isolert. Hæren må utvikles innenfor en fellesoperativ ramme, slik at man har en hær som totalt sett blir best mulig for at det Forsvaret vi har, skal fungere.

Til slutt: Jeg kan ikke dy meg for også å nevne HV. Hvis man går inn i dokumentene i revidert nasjonalbudsjett, ser man det hyggelige faktum at HV faktisk økes med 2 000 nye soldater. HV-styrken er nå oppe i 40 000 mann, og til den store forskjell fra det HV som vi overtok, har vi nå et HV som øver mer, og som har moderne utstyr og moderne våpen, faktisk de samme håndvåpnene som Hæren.

Karin Andersen (SV) []: Det er mange ting man kunne snakket om her. Et av de grepene regjeringen har tatt når det gjelder eldreomsorg, er det statlige forsøket. Det har jeg sett på med forundring, for der bevilger regjeringen nå 140 mill. kr mer, med den begrunnelse at kommunene har økt aktiviteten, de har et større behov. Det er et større behov i mange kommuner, og det er grunnen til at SV øker sine budsjetter, det er et verdivalg. Vi setter altså eldre og pleietrengende foran de aller rikeste. Mens andre kommuner ikke skal få mer penger til å møte behovet hos de eldre pleietrengende, skal disse få, utvalgte kommunene få mer penger fordi de kan vise til at behovet er større. Det sier litt om de prioriteringene som gjøres.

I tillegg er det en ordning med en statlig toppfinansiering for kommuner med særlig ressurskrevende tjenester. Der har regjeringen de siste fire årene kuttet 700 mill. kr. Dette må kommunene nå bekoste sjøl. Dette dreier seg om svært syke pasienter, og de blir flere og flere fordi regjeringen nå pusher på for at kommunene skal ta imot utskrivningsklare pasienter i psykiatrien. Dette har ikke kommunene kapasitet, penger og personale til. De må få mer, for dette går ikke av seg sjøl. Det kommunen sier, er at dette går ut over eldreomsorgen ellers, for det lar seg rett og slett ikke gjøre uten den kompetansen som skal til. På dette området skal det i mange tilfeller kompetanse til på linje med sykehus. Den kompetansen er dyr, og kommunene må kjøpe den. Så det er ingen prioritering av de eldre i kommunene.

Et annet område som det er grunn til å se på – nå sitter justisministeren her – er tregheten i familiegjenforeningssakene i UDI og UNE. I dag har Sivilombudsmannen sagt fra om at her gjøres det feil i forvaltningen, man bryter loven. Jeg forutsetter at justisministeren nå sørger for at hans forvaltning ikke bryter loven, men behandler disse sakene etter lovens bokstav og bestemmelse. Det er også behov for å prioritere familiegjenforening mye høyere. Det vil øke og bedre integreringen, for folk sitter og er bekymret for ektefeller og unger. De strever med det, og de blir syke av det. Det bedrer ikke integreringen i det hele tatt.

I tillegg har Norge nå – for hvilken gang vet jeg ikke – fått påpakning fra FNs barnekomité for at vi ikke har tilstrekkelig standard for og ivaretakelse av mindreårige asylsøkere over 15 år – på linje med hvordan vi ivaretar våre egne barn i samme aldersgruppe hvis de er uten foreldre eller foresatte. Det bør regjeringen snarest få orden på.

Stortingspresident Tone Wilhelmsen Trøen []: Jeg ønsker å knytte noen kommentarer til det som gjelder Stortingets byggeprosjekt, Prinsens gate 26, inkludert nytt post- og varemottak og ny innkjøringstunnel. Finanskomiteens flertall har i sin innstilling foreslått en tilleggsbevilgning på 379,7 mill. kr for 2018 til byggeprosjektet, og en ny total kostnadsramme på 2,321 mrd. kr. Den nye kostnadsrammen er i tråd med det som ble foreslått av presidentskapet til revidert nasjonalbudsjett. Presidentskapets forslag er som kjent fremmet etter nye beregninger fra prosjektet og administrasjonen. Det er deretter foretatt en grundig ekstern kvalitetssikring av Dovre Group Consulting.

Mye er sagt og kan sies om bakgrunnen for den siste økningen i kostnadsrammen. Det som nå har presidentskapets oppmerksomhet, er å fullføre prosjektet innenfor kostnadsrammen. Det er gjennomført flere tiltak de siste månedene for å styrke styringen i byggeprosjektet. Det er innført en tydelig styringsstruktur under ny direktør. Videre er det hentet inn en ny leder av prosjektrådet som er ekstern. I tillegg er byggherredirektøren i Statsbygg nå også medlem i prosjektrådet.

Prosjektet er pålagt krav om utvidet rapportering om både fremdrift og økonomi. Nye rapporteringskrav innebærer også at det utarbeides et periodisert produksjonsbudsjett med tilhørende kontantstrøm som oppdateres månedlig. Dette gir bedre økonomistyring i prosjektet og bedre budsjettstyring. Fremdriften i prosjektet er god, og det er all grunn til å tro at prosjektet nå vil fullføres innenfor kostnadsrammen, selv om historien har lært oss at det ikke kan gis noen garantier i prosjekter av denne størrelse og kompleksitet.

Etter planen skal både Prinsens gate 26 og nytt post- og varemottak stå ferdig innen utgangen av året. Det vil da kun gjenstå tiltak knyttet til ibruktagelse og avslutning av denne delen av prosjektet. Innkjøringstunnelen er også planlagt ferdigstilt innen utgangen av året. I første del av 2019 sluttføres arbeidet med omleggingen av ledningsnettet i Rådhusgaten. I 2019 vil det også bli foretatt en opparbeiding av Wessels plass, som del av et eget sikringsprosjekt. Tidligst i 2019 vil det nye bygget og tunnelen kunne tas i bruk. I tillegg til at det er et moderne og funksjonelt bygg, er det viktig å understreke at prosjektet øker Stortingets grunnsikring vesentlig. Det gjelder alle de tre hovedelementene i prosjektet – nye Prinsens gate 26, nytt post- og varemottak og ny innkjøringstunnel samt opparbeidingen av Wessels plass.

Presidentskapets hovedprioritering nå er som nevnt å fullføre prosjektet. Det vil, slik Stortinget har bedt om, bli gjennomført en omfattende evaluering av prosjektet etter ferdigstillelse. Arbeidet med å gjennomføre forbedringer er likevel i gang. Jeg vil i denne sammenheng nevne Stortingets behandling i går av rapporten fra arbeidsgruppen som har vurdert hvordan fremtidige byggeprosjekter i Stortinget bør organiseres.

Kari Elisabeth Kaski (SV) []: Jeg vil bare komme med en kort stemmeforklaring fra SVs side, fordi vi ved en inkurie ikke har vært med på å fremme forslag nr. 50, som omhandler en delt løsning for helikoptre, helikoptre dedikert Hæren i nord og helikoptre dedikert spesialstyrkene. Det er et forslag som vi stiller oss bak og kommer til å stemme for.

Videre vil jeg understreke at vi også kommer til å stemme for forslag til anmodningsvedtak IX, om «å styrke forbrukernes rettigheter i handel med bolig» og oppfølgingen av en rekke ulike stortingsvedtak som er fattet tidligere.

Med det vil jeg takke for debatten og ønske alle en god sommer!

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.

Sakene nr. 2–30 er andre gangs behandling av lovsaker. Presidenten vil foreslå at sakene behandles under ett. – Det anses vedtatt.