Mathilde Tybring-Gjedde (H) [10:02:19] (ordfører for saken): Jeg vil starte med å takke komiteen for et godt samarbeid i denne saken.

Kompetansepolitikk handler om å investere i mennesker og gi folk som står i jobb, trygghet og mulighet til etter- og videreutdanning, til å bruke sine evner. For Høyre som et borgerlig parti finnes det ingenting viktigere. Nettopp derfor tørket vi støvet av kompetansepolitikken da vi kom inn i regjering i 2013, og jeg er veldig glad for at kompetansereformen i dag får flertall.

I dag etablerer vi et varig kompetanseprogram med åtte bransjeprogram og mer fleksibel videreutdanning. Vi endrer Lånekassen, slik at voksne kan få støtte, innfrir nasjonal digital karriereveiledningstjeneste, digital kompetanseplattform, endrer loven slik at fagskolene kan få tilby relevant, kortere videreutdanning. Vi gjennomgår hele styringssystemet til UH-sektoren for å sikre at arbeidsliv og høyere utdanning samarbeider bedre enn i dag.

Men denne stortingsmeldingen er verken starten eller slutten på kompetansereformen. Reformen står på skuldrene til alle tiltakene som Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre har stått sammen om de siste årene, enten det er satsing på Kompetansepluss, fagbrev på jobb, Norges første kompetansepolitiske strategi med partene i arbeidslivet eller Utdanningsløftet 2020, som regjeringen akkurat har lansert.

Jeg vil særlig løfte fram fagskolene. De siste årene har det blitt tatt kraftige grep for å heve kvaliteten og statusen til fagskolene. I fagskolemeldingen styrket man rettighetene til fagskolestudentene, satset på kompetanseheving av fagskolelærere, innførte ny teknologi i opplæringen og bedret samarbeidet med lokalt næringsliv. Framover vil fagskolene ha en nøkkelrolle i de nye bransjeprogrammene.

I denne meldingen varsler regjeringen videre en egen strategi for fagskolene, der man skal satse på både kapasitet og kvalitet. Høyre ønsker flere fagskoleplasser, og jeg er veldig glad for at Høyre og Fremskrittspartiet i revidert har blitt enige om 1 500 flere plasser fra høsten 2020. Men for Høyre er det også viktig at vi ikke bare ser oss blind på antallet. Vi må sikre oss at hver plass har høy kvalitet, at fagskolen har kapasitet til å ta imot så mange studenter, og at det er nok søkere til plassene.

For to år siden foreslo Fremskrittspartiet å innføre faktoren relevant arbeid etter endt utdanning i finansieringssystemet til høyere utdanning. Da var det flere som tok til motmæle. Det var bl.a. en som skrev noe ganske klokt til Khrono:

«Det er et mål å få til en god balanse mellom søkningen til utdanninger og arbeidsmarkedets behov, men ingen er tjent med et system som rigges slik Fremskrittspartiet her foreslår. Rigid detaljstyring, der læresteder kun får midler til studier som per i dag har god overgang fra studier til jobb, vil virke mot flere hensikter.

(…)

Dette lyder som et løst fundert og lite gjennomtenkt forslag, som vil skape mye byråkrati, svekke lærestedenes autonomi og bryte med utdanningens egenverdi.»

Dette sitatet er fra representanten Nina Sandberg, og det var skrevet i en pressemelding fra Arbeiderpartiet.

Nå hadde ikke jeg vært overrasket over om Arbeiderpartiet, som har snudd 180 grader i de fleste utdanningspolitiske spørsmål, også hadde endret mening her. Vi er nok mer enig med Forskerforbundet, som sier at dette er god, gammeldags politisk hestehandel. Det mener jeg ikke er verdig i en så viktig sak. Det er tverrpolitisk enighet om mer arbeidslivsrelevans. Det er kjernen i kompetansereformen. Det er også kjernen i det forslaget Høyre, Kristelig Folkeparti og SV fremmer her i dag, nemlig en gjennomgang av styring og finansiering av sektoren. Men i likhet med en nesten unison UH-sektor mener vi det er uklokt av flertallet å vedta en faktor som skal – og jeg understreker skal – være en del av forslag til nytt finansieringssystem, før man har vurdert det skikkelig. Selv om intensjonen er god, er ikke allting godt, særlig når man vil vedta en faktor som nærmest er umulig å operasjonalisere. For hvordan måler man relevans for en statsviter, for en biolog, for en kjemiker? Og kan det være at utdanningen ruster studentene med et sett av ferdigheter som ikke lett kan måles med en slik faktor?

For to uker siden fikk Høgskulen på Vestlandet penger til å skreddersy utdanningstilbud for fagarbeidere i industrien som har lyst til å bli ingeniører. Det er egentlig der vi er i kjernen av hva kompetansereformen handler om; at folk uansett hvor de bor i landet, uansett om de har boliglån og familieliv, skal ha muligheten til å få mer utdanning, skal ha trygghet for at de ikke blir hengende etter når samfunnet endrer seg. Kompetansereformen skal nettopp sikre dette, at folk har en jobb å gå til, og at man ikke går ut på dato i det norske arbeidslivet. Som sagt – denne stortingsmeldingen er verken starten eller slutten, den satsingen er noe av det viktigste vi gjør framover.

Jeg tar opp det forslaget som Høyre er en del av.

Torstein Tvedt Solberg (A) [10:13:47]: I dag er en stor dag. Endelig skal Stortinget få vedtatt en kompetansereform. Arbeiderpartiets leder, Jonas Gahr Støre, var en av de første som tok til orde for dette, allerede i 2016, så det var på høy tid at Stortinget nå fikk en kompetansereform til behandling. Koronakrisa har ført til at rekordmange nå står utenfor arbeidslivet, enten som arbeidsledige eller som delvis permitterte, og det gjør denne kompetansereformen enda viktigere. Derfor er jeg glad for at vi får behandlet den nå før sommeren.

Jeg må si jeg hadde store forventninger til den kompetansereformen regjeringa skulle legge fram. Den har blitt arbeidet med over mange år. Forventningene som var skapt, var store, men da reformen ble lagt fram av høyreregjeringa 22. april i år, ble det klart for meg og opposisjonen at det regjeringa la fram, var et luftslott. I praksis ville regjeringa sende regningen til arbeidstakerne og bedriftene. De måtte tatt regningen selv for etter- og videreutdanningen. Forslaget var egentlig klassisk høyrepolitikk som ikke ville gitt alle muligheten til å lære hele livet eller satt Norge i stand til å håndtere den omstillingen arbeidslivet nå står overfor.

En hører på innlegget til representanten Mathilde Tybring-Gjedde at hun er fornøyd med den stortingsmeldinga som ble lagt fram, som melder lite nytt. Forslagene som regjeringa selv skryter av, er egentlig kun å evaluere, utrede og gjennomgå. Ja, ser en gjennom tiltakene, så framstår stortingsmeldinga mest som et sysselsettingstiltak for regjeringa, ikke et sysselsettingstiltak for arbeidslivet.

Regjeringa var fornøyd, men Stortinget var ikke fornøyd. Jeg er glad for at Arbeiderpartiet sammen med Senterpartiet og Fremskrittspartiet forhandlet fram en enighet om seks konkrete forslag til en kompetansereform. Arbeiderpartiet har som sagt i flere år jobbet for en kompetansereform, og nå tvinger vi regjeringa til handling og har utarbeidet seks konkrete forslag som faktisk fører til en reform for livslang læring. Vi har tatt styringen i kompetansepolitikken, og jeg er glad for at mange av våre forslag har fått et bredt flertall nå etter at de er lagt fram.

Jeg vil også spesielt trekke fram det løftet vi får til for fagskolene. Det er et historisk løft en ikke har sett lignende til siden 1960-tallet. Vi sikrer flertall for en forpliktende opptrappingsplan der det blir 1 000 nye studieplasser årlig over de neste fem årene. Det er enormt viktig for sektoren og sikrer at en med bakgrunn i det nye lovverket en har fått på plass, nå kan få til den opptrappingen og veksten som er nødvendig, og som er helt på sin plass.

De plassene vi har forhandlet fram, kommer i tillegg til det regjeringa varslet i revidert nasjonalbudsjett. Det ble en liten tvist om dette i forbindelse med forhandlingene om revidert nasjonalbudsjett, der Høyre igjen viste sitt sanne ansikt og kjempet mot det vi hadde fått flertall for. Dessverre får vi ikke på plass like mange studieplasser i år som Arbeiderpartiet hadde håpet på, men vi slår fast at det nå blir et taktskifte. Dette kommer til å bli fulgt opp, og det var på høy tid at fagskolene fikk et sånt løft.

Arbeiderpartiet har også lenge kjempet for at ingen skal gå ut på dato, og vi har nå fått gjennomslag for å utrede en rett til kompetansepåfyll, sånn at ny kompetanse i arbeidslivet også blir formalisert. Arbeiderpartiets mål er å sikre at alle arbeidstakere får en lovbestemt rett til kompetansepåfyll, for ingen skal frykte å gå ut på dato i jobben sin. Derfor er jeg glad for at vi nå setter i gang et utredningsarbeid sammen med partene for å se hvordan dette kan bli en realitet. Jeg er også stolt over at vi har fått flertall for Kompetansefunn Digital, en ny, smart innretning som også plukker opp igjen den ideen regjeringa hadde lagt i skuffen. Vi får til to nye bransjeprogram og et viktig vedtak om realkompetansevurdering.

Så har det vært stor debatt om vårt forslag om å endre finansieringssystemet for å sikre mer etterutdanning og mer arbeidslivsrelevans. Finansieringssystemet for universitetene og høyskolene har vært en av de store barrierene for å få til god etterutdanning og livslang læring. Derfor er jeg glad for at Arbeiderpartiet nå får gjennomslag for en endring av det systemet som jeg håper vil gi sterkere insentiver til universitetene og høyskolene, sånn at de skal være i stand til å møte den etterspørselen vi nå kommer til å få framover etter kompetansepåfyll, etter- og videreutdanning. Dette må lønne seg.

Jeg vil understreke at det systemet som skal lages, skal lages i tett samarbeid med utdanningssektoren og arbeidslivet. Vårt utgangspunkt er at dagens system ikke er bra nok, og jeg er ikke redd for en diskusjon om hvordan et nytt system skal være.

Med det tar jeg opp forslagene Arbeiderpartiet står bak.

Roy Steffensen (FrP) [10:25:24] (komiteens leder): Kompetansereformen bygger på det arbeidet som har blitt gjort i utdanningspolitikken fra Fremskrittspartiet kom inn i regjering i 2013 og fram til i dag, og Fremskrittspartiet er i dag med og danner forskjellige flertall i innstillingen.

Sammen med regjeringspartiene sikrer vi at intensjonen i meldingen og de tiltak som foreslås, blir sikret av et flertall, som f.eks. karriereveiledning, å fjerne begrensning på minstelengde for fagskoleutdanning og å gjøre ordningene i Lånekassen mer fleksible og bedre tilpasset voksne som er i jobb. Lånekassen er i hovedsak tilpasset unge fulltidsstudenter i dag, men for oss er det viktig å åpne opp for at voksne kan kombinere arbeid, familie og studier.

Fremskrittspartiet støtter helhjertet opp om ambisjonen til regjeringen, som er at ingen skal gå ut på dato på grunn av manglende kompetanse, og at vi må tette gapet mellom hva arbeidslivet trenger av kompetanse, og den kompetansen arbeidstakere faktisk har.

Vi har også funnet sammen med Arbeiderpartiet og Senterpartiet om seks punkter der den røde tråden i enigheten er arbeidslivets behov. Jeg er i dag glad for at vi får på plass et historisk løft for fagskolesektoren, med noe sektoren har etterspurt i lang tid, nemlig en forpliktende og offensiv opptrappingsplan på 1 000 nye studieplasser i fem år.

Videre har vi sikret flertall for at de 1 000 midlertidige studieplassene som regjeringen opprettet som et koronatiltak, skal gjøres om til permanente studieplasser, samtidig som våre tre partier mente at vi burde ha en ambisjon om inntil 2 000 permanente studieplasser allerede fra høsten av.

Fremskrittspartiet er opptatt av at vi må legge forholdene til rette for utvikling i olje- og gassnæringen – landets viktigste næring, som skaper vekst og velferd og arbeidsplasser over hele landet. Dette er en næring som sysselsetter nærmere 200 000 personer, og som selv har bedt om å få et eget bransjeprogram for at de skal få utviklet seg videre og gi kompetanse og påfyll til egne ansatte. Dette er en næring som skal produsere olje og gass i lang tid, og da er det viktig at de ansatte har gode utviklingsmuligheter. Fremskrittspartiet er nå med og sikrer flertall for at næringen får sitt program, slik bl.a. NHO, NITO og Tekna har tatt til orde for.

I meldingen påpeker regjeringen at ett av flere virkemidler for styring og utvikling av universitets- og høyskolesektoren er gjennom finansieringssystemet, og et av de foreslåtte tiltakene fra regjeringen er å vurdere behovet for justeringer. Flertallet i denne salen mener vi ikke bare må vurdere justeringer. Vi ber derfor om en helhetlig gjennomgang av finansieringssystemet, hvor regjeringen i samarbeid med sektoren skal utforme og legge fram forslag til ulike alternativer som ivaretar vår intensjon.

SSB kommer jevnlig med framskrivninger av arbeidsstyrken og sysselsettingen etter utdannelse, og den seneste peker mot 2035. Den kan oppsummeres med at antall høyt utdannede øker mer enn tallet på relevante jobber. Høyt utdannede innen noen studier kan slite med å få relevant jobb, mens det vil bli stor mangel på f.eks. sykepleiere, leger og lærere i årene som kommer. Dette er tall vi som politikere må ta på alvor. Hovedformålet med framskrivningene fra SSB er å gi et tidlig varsel til både myndigheter, universiteter, høyskoler og potensielle studenter om mulige ubalanser. På denne måten kan det tas grep og motvirke at ubalansene blir så store som framskrivningene indikerer.

Fremskrittspartiet har lenge tatt til orde for at vi også bør ha noe i finansieringsnøkkelen som tar hensyn til hva som skjer med studentene etter endt eksamen. Våre naboland Finland og Danmark har begge arbeid som en finansieringsfaktor, og vi bør kunne høste erfaringer fra dem.

Å få inn en ny finansieringsfaktor vil ikke påvirke valgfriheten hver enkelt student har til å velge utdannelsen selv, eller føre til økte kostnader for studentene, men det kan bidra til et enda tettere samarbeid mellom universiteter, høyskoler, kommuner og næringsliv i regionene, og det vil trolig bidra til økt informasjon om karrieremuligheter for dem som ønsker å søke på studier, noe som i større grad vil være med på å bevisstgjøre studentene når de velger.

I Norge sørger skattebetalerne for at studenter har gratis høyere utdannelse, tilgang på billige studentboliger og gunstige låne- og stipendordninger, men også for at det finnes velferdsordninger for dem som ikke får seg en jobb. I Fremskrittspartiet mener vi at det da er rimelig at vi får på plass et system som stimulerer til at vi i større grad utdanner folk til samfunnets behov.

Marit Arnstad (Sp) [10:32:44]: Kompetanseutvikling har stor verdi for den enkelte, og det er en nødvendighet i et arbeidsliv med stadig høyere endringstakt. Derfor er det også bred politisk enighet om målsettingene med en kompetansereform: målet om at ingen skal gå ut på dato på grunn av manglende kompetanse, og det å tette gapet mellom arbeidstakernes faktiske kompetanse og hva arbeidslivet trenger av kompetanse.

Men en god analyse og intensjoner er ikke tilstrekkelig for å omsette kompetansereformen fra papiret og over i praktisk handling. Sjøl om arbeidslivet fortsatt skal ha ansvar for kompetanseheving, er det myndighetene som legger premissene gjennom styringen også av det formelle utdanningssystemet. Derfor må utdanningsmyndighetene og institusjonene ta et kollektivt ansvar for å innrette sektoren bedre mot arbeidslivets behov.

Det bringer meg over til fagskolenes plass i utdanningssystemet. Senterpartiet var i veldig mange år alene om å snakke om de praktiske utdanningene, om yrkesfagene generelt og fagskolene spesielt. Vi er sjølsagt glad for at de andre partiene de senere årene har våknet, men vi registrerer fortsatt en motstand i utdanningssystemet og politisk som må feies unna før vi kan si at høyere yrkesfaglig utdanning og akademisk høyere utdanning reelt sett er likeverdig.

Senterpartiets utålmodighet på fagskolenes vegne bunner i at arbeidslivet i flere år har etterspurt nettopp fagskolekompetanse. Det er et faktum at regjeringen både i fagskolemeldingen og i de påfølgende budsjettene har manglet vilje til å legge konkrete planer for å øke utdanningskapasiteten og for å håndtere det økende behovet for fagarbeidere. Derfor er det en stor seier når Senterpartiets mangeårige krav om en opptrappingsplan for fagskoleplasser og utvikling av nye fleksible tilbud i dag endelig får flertall. Så blir det avgjørende at dette faktisk blir fulgt opp. Vi fikk jo bekreftet her i dag at Høyre mener at det er viktig at andre forholder seg til det som er innmeldte behov, men ikke nødvendigvis de sjøl. Det lover ikke godt for den videre oppfølgingen av dette spørsmålet.

Til tross for en riktig analyse når det gjelder operativ politikk, er ikke meldingen så veldig oppløftende. Den er i stor grad en oppramsing av eksisterende tiltak og vedtatt politikk. Det er ikke bare en observasjon fra opposisjonen, men det var også omkvedet fra mange sentrale høringsinstanser da meldingen var på høring i april. Blant annet ble det påpekt at meldingen mangler forståelse for at etter- og videreutdanning i økende grad må bli en del av den ordinære virksomheten til institusjonene. Ekspertutvalget, Markussen-utvalget, påpekte også at for å kunne utvide tilbudet som er tilpasset personer i arbeid, trenger institusjonene også økte ressurser. Det var også et viktig punkt. Akademikerne skrev bl.a. at de derfor

«har vært tydelige på det er behov for å vurdere hvordan insentivstrukturen i finansieringssystemet kan utformes slik at det gir sterkere og varige insentiver til å satse på videreutdanning».

Det er Senterpartiet enig i. Vi mener at finansieringssystemet er en nøkkel for å få universitets- og høyskolesektoren til å spille bedre på lag med arbeidslivet både i offentlig og i privat sektor. Men som det også ble sagt i høringen, må universitets- og høyskolesektoren få beskjed om å prioritere det. En beskjed i denne sammenhengen formidles ofte gjennom finansieringssystemet.

I innstillingen legger flertallet inn føringer om nettopp arbeidslivsrelevans. Senterpartiet, Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet har ikke til hensikt å sette fag opp mot hverandre eller å straffe institusjonene økonomisk dersom etterspørselen i arbeidsmarkedet svinger. Poenget er å justere dagens system, som ikke bare sementerer historiske skjevheter mellom institusjonene, men som også er til direkte hinder for at institusjonene ivaretar sitt samfunnsoppdrag når det gjelder å imøtekomme arbeidslivets behov for kompetanse.

I stedet for å gå konstruktivt inn i den debatten, opplever vi at Høyre litt rystet har forsøkt å gi inntrykk av at flertallet har snekret sammen et fiks ferdig forslag. Det har vi ikke gjort, dette må sjølsagt gjennomgås og legges fram for Stortinget på et senere tidspunkt. Samtidig gir Høyre inntrykk av at de er villig til å endre finansieringssystemet. Hvorfor har de da gang på gang stemt imot de forslagene Senterpartiet bl.a. har fremmet om å ha en gjennomgang av det helhetlige finansieringssystemet? For det har vært viktig. Arbeidslivsrelevans er ett av momentene, men det er mange andre momenter i finansieringssystemet som vi også er nødt til å gjennomgå i tida som kommer. Når dette i dag blir vedtatt, forventer vi også at mindretallsregjeringen og statsråden lojalt følger det opp uansett hva Høyre sier i dagens debatt.

Med det tar jeg opp Senterpartiets forslag i innstillingen.

Mona Fagerås (SV) [10:40:30]: Hva slags kompetanse trenger vi når vi skal møte de tre store utfordringene Norge står overfor? Sammen med resten av verden står vi overfor en global klimakrise, som vi må gjøre vår del for å bekjempe. I tillegg står vi som et oljeavhengig land i en verden som skal slutte med olje, overfor en økonomisk krise dersom vi ikke skaper nye næringer å leve av. Vi kan få en ulikhetskrise i kjølvannet av den økonomiske nedturen. De økonomiske forskjellene i Norge har allerede økt over mange år.

Koronakrisen forsterker alle problemene som har vokst fram rundt oss i noen år nå. Det vi trenger, er en kompetansereform som kan bidra til at Norge kan løse de tre krisene samtidig. En kraftig grønn kompetansereform ville vært en viktig drahjelp til omstilling av industri og næringsliv som i dag er for avhengig av oljen. Jeg vil minne om at det er et samlet storting som har forpliktet seg til at hele det norske samfunnet skal være utslippsfritt innen 2050.

Svaret fra regjeringen er en stortingsmelding der begrepet klima er nevnt tre ganger. Det nytter ikke å stikke hodet i sanden – jeg holdt på å si oljesanden – for sannheten er at oljealderen er på hell, og at en styrt omstilling fra petroleumsalderen fordrer en ambisiøs og planmessig omstilling for arbeidsplasser, kompetanse og teknologi for de neste årene.

Skal vi omstille det norske samfunnet, må politikere tore å være ambisiøse. Det er særlig på tre områder SV etterlyser mer. For det første: Fagskolene vil spille en viktig og avgjørende rolle i møte med klimaendringene og det grønne skiftet, og SV støtter at det skal legges fram en strategi for fagskoleutdanningen i 2021. Men LOs krav om 100 000 fagskoleplasser innen 2030 vil ikke bli nådd med flertallet og Arbeiderpartiets noe puslete forslag om 1 000 – eller var det 1 500 – nye fagskoleplasser. Vi må ha en langt mer ambisiøs opptrappingsplan for fagskoleplasser enn det det legges opp til i denne meldingen.

For det andre: I stedet for små, løsrevne bransjeprogrammer må det etter SVs oppfatning etableres et større trepartssamarbeid for kompetanse som strekker seg utover ulike sektorer og bransjer. Både offentlig og privat sektor må omfattes av en reform basert på trepartssamarbeidet hvor det etableres fond eller ordninger for å finansiere etter- og videreutdanning. Det er avgjørende at i en slik reform er det partene i arbeidslivet som styrer ordningen og setter premissene for bruken.

Og sist, men ikke minst: Den norske modellen er under press. I en omstillingstid for å oppnå klimamålene er det avgjørende at den norske modellen styrkes, ikke svekkes, som den gjør i dag. En forsterket norsk modell er en forutsetning for å lykkes med en grønn omstilling fordi omstillingen må skje på folk flest sine premisser. Målet med en kompetansereform må være at alle skal ha tilgang til faste og lærende jobber i et organisert arbeidsliv med sterke og ansvarlige parter i en koordinert lønnsdannelse i alle sektorer. Partene skal være motoren i omstillingen.

Det SV har valgt å kalle for en ny grønn deal for Norge, oppfordrer til en omfattende omstilling av både arbeidslivet og utdanningssystemet. Det er slett ikke noen motsetning mellom å redde klimaet og å bevare inntekter, industri og arbeidsplasser. Tvert imot, den eneste muligheten vi har, er å gjøre begge deler. Vi trenger en kompetansereform som bidrar til å løse klimakrisen og samtidig få ned ulikhetene og bekjempe arbeidsløsheten. For vi skal bygge landet grønt for de mange og ikke grått for de få.

Jeg tar dermed opp de forslagene som SV står alene om.

Tina Shagufta Munir Kornmo (V) [10:50:05]: Kunnskap er frihet, og kunnskap er makt. Vi er blitt et moderne, raust, liberalt og opplyst samfunn, og det kommer ikke uten en målrettet skolepolitikk, hvor kritisk sans, ytringsfrihet, demokrati, nyanser, empati og dyp forståelse er kjernen av det som skal læres, og som skal læres bort.

Jeg er glad på vegne av studenter og kunnskapssøkende i Norge. Med kompetansemeldingen støtter og viderefører regjeringen det arbeidet som går på mer kompetanse til flere i samfunnet. Masterutdanning til lærere og etterutdanning for å øke og vedlikeholde kompetanse kommer hele samfunnet til gode. Slik sett vil meldingen om livslang læring bygge videre på alt det som tidligere er gjort av regjeringen.

Vi i Venstre er skuffet over opposisjonens forslag om en mekanisk kobling mellom de høyere studieinstitusjonenes finansiering og studentenes jobbrelevans etter endt utdanning. En slik byråkratisk kontrollordning er ikke egnet til å plukke opp alle nyansene som høyere utdanning gir. Ikke minst utelater det dannings- og innsiktsperspektivet i en del humaniorafag. Reaksjonene hos lederne på universitetene og høyskolene mot forslaget fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Fremskrittspartiet viser på alle mulige måter hvordan de er i utakt med sektoren. Frihet i akademia til forskning og utvikling er vesentlig for at vi skal finne opp ny kunnskap. Den mekaniske koblingen til jobbrelevans som opposisjonen har foreslått, vil kun støtte gårsdagens kunnskap. Hvor framsynt er egentlig det?

Det er all grunn til å bekymre seg over den manglende tilliten som utvises til kunnskaps- og læringsmiljøene. Jeg er glad for at det legges vekt på fleksibilitet og mulige studier på universiteter og høyskoler for voksne studenter. Ingen skal gå ut på dato i norsk arbeidsliv. Meldingen og bevilgningene fra regjeringen viser at det er stor vilje til å investere mer hos dem som trenger å bygge sin kompetanse for å komme i eller stå lenger i arbeid. Vårt moderne samfunn krever at vi lærer hele livet.

Når 9 pst. av alle virksomheter i 2019 sier at de i stor grad har et udekket kompetansebehov, er intensjonen med kompetansereformen nettopp å dekke dette gapet. Dette skal gjøres ved å åpne utdanningssystemet for livslang læring og legge til rette for en kobling mellom tilbud om og etterspørsel etter kompetanseutvikling. Via Kompetanse Norge skal fagskoler, universiteter og høyskoler kunne søke om tilskudd for å utvikle nye fleksible videreutdanningstilbud i samarbeid med arbeidslivet. I 2020 vil det også komme utlysning på IKT-sikkerhet, som stadig blir mer og mer aktuelt. Så skal det utvikles en digital kompetanseplattform for å koble dem som tilbyr kompetanseutvikling, med dem som trenger mer utdanning og opplæring. Skal man lære hele livet, er det også nødvendig med karriereveiledning, og det skal nå komme på plass i form av en nasjonal digital nettjeneste.

For å stimulere til etterspørsel etter kompetanse har regjeringen også åpnet for å gi tilleggslån for voksne i utdanning og gjort endringer som gjør det lettere for voksne å ta videregående opplæring. Det er viktig, særlig for dem som av ulike årsaker ikke har studiekompetanse, og som nå får mulighet til å nå sine ambisjoner.

Kunnskap og utdanning er næring for sjelen. Det erfarte jeg med min mor. Hadde det eksistert et tilbud om læring i alle faser av livet, ville kanskje hun også kunnet satt seg på skolebenken lenge før hun ble pensjonist. Hun tok opp igjen norsk på eget initiativ. Hun lærte seg å skrive på pc og lærte seg å skrive enkle SMS-er. Fordi det var så sent i livet, fikk hun aldri nyte godt av dette i arbeidslivet, men iveren etter å lære gjorde at hun begynte straks hun ble pensjonist i en alder av 65 år. Det er mye som gikk tapt av ambisjoner, muligheter og kompetanse.

For kunnskapspartiet Venstre er kompetansereformen Lære hele livet selve essensen av det som er viktig i kunnskapspolitikken.

Hans Fredrik Grøvan (KrF) [10:58:14]: Framtidens næringsliv er kunnskapsbasert, og behovet for investering i kompetanse vil være større en noen gang. Raske samfunnsendringer og nye kompetansebehov gjør det nødvendig å innrette framtidens utdanningssystem på en annen måte enn i dag for å skape bærekraft og fornyelse. Derfor vil det være viktig å ha en kompetansepolitikk som kan sikre at ingen skal gå ut på dato, og at kompetansegapet mellom hva arbeidslivet trenger av kompetanse, og den kompetansen arbeidstakerne faktisk har, må tettes. Kompetansepolitikken må videre stimulere både enkeltpersoner og virksomheter til å investere i ny kompetanse.

Innretningen i regjeringens politikk er lagt opp for å beholde, ivareta og utvikle ny kompetanse for framtiden. Vi trenger en klarere rolle- og ansvarsfordeling for dette samfunnsoppdraget. Fylkeskommunene har fått et økt ansvar for den regionale kompetansepolitikken, og en ny og forsterket innsats for et framtidsrettet trepartssamarbeid legger grunnlaget for videre fornyelse, kartlegging av behov og en hensiktsmessig oppfølging. En forsterket fokusering på kompetanseutvikling legger grunnlaget for nye arbeidsplasser og vekst, samtidig som det er med på å trygge arbeidsplasser gjennom opprettholdelse av konkurransekraften. For Kristelig Folkeparti er økt kompetanse nøkkelen til en langsiktig omstilling av Norge mot en mer teknologisk, digitalisert og grønn utvikling. Det er nettopp hva vi trenger nå.

Universitets- og høyskolesektoren og fagskolene er viktige sektorer med et stort samfunnsoppdrag. De spiller en sentral rolle i denne reformen. Nye studieplasser til fagskolene er et viktig bidrag for å legge til rette for at flere kan bygge ny og relevant kompetanse. Finansieringsmodell og styringssystem har vært tema under behandlingen av denne saken. Slik Kristelig Folkeparti ser det, er det viktig med arbeidslivsrelevans i høyere utdanning, men å gå inn og overstyre hvilke konkrete faktorer og insentiver som skal være en del av disse systemene, før en har drøftet helheten, mener vi er lite hensiktsmessig. Det må være en prosess rundt en framtidig finansieringsmodell som inkluderer tett dialog med universitetene og høyskolene. Det vil styrke prosessen at universitetene og høyskolene får ta del i og gis muligheten til å løfte fram hvilke insentiver og faktorer som skal være en del av det framtidige finansieringssystemet. For meg virker det som Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Senterpartiet velger å se vekk fra UH-sektorens autonomi og akademiske frihet og kortslutte den pågående høringsprosessen i universitets- og høyskolesektoren om finansieringssystemet ved å legge tre kriterier på bordet med en skal-prioritet framfor andre kriterier. Fra Kristelig Folkepartis side vil vi advare mot en slik løsrevet prosess, noe vi merker at en hel universitets- og høyskolesektor også gjør. Å kjøre fram insentivet om relevant arbeid etter endt utdanning uten at en setter dette inn i en helhetlig sammenheng, blir et feil signal.

Kristelig Folkeparti vil også peke på studiesentrenes sentrale rolle i mange regioner. De er viktige samarbeidspartnere mellom landets utdanningsleverandører og privat og offentlig sektor, og de er viktige bidragsytere for å nå mål om at utdanningssektoren skal avdekke kompetansebehov, megle fram studietilbud og levere fleksible utdanningsformer til folk der de bor og jobber, over hele landet. Derfor er det viktig at studiesentrene har en forutsigbar økonomi.

Reformen har et helhetlig blikk på kompetanse som tilrettelegger for økt fleksibilitet på flere nivåer. Kunnskap og læring skjer også utenfor skolesystemet, for det er ikke bare formalkompetanse som kan sikre en god kompetansereform, men også det helhetlige blikket på livslang læring, som frivillig og ideell sektor leverer på. Derfor er jeg tilfreds med at vi i behandlingen av reformen har fått løftet fram frivillig og ideell sektors rolle innenfor ikke-formell opplæring og den enorme verdien disse har for å senke inngangsbarrierene til arbeidslivet. Videreutvikling av tilskuddsordningen for studieforbundene er et av tiltakene som vil bidra til at voksne kan få tilgang til god, fleksibel og brukertilpasset opplæring utenfor det formelle utdanningssystemet. Deres evne til raskt å rigge kompetansehevende kurs nær folk, samt drive aktiv opplæring av frivilligheten, er et viktig bidrag til kompetansepolitikken.

Med et utdanningssystem tilpasset omstilling for framtiden har vi tatt et langt og viktig steg i arbeidet med å stimulere både enkeltpersoner og virksomheter til å investere i mer kompetanse.

Statsråd Henrik Asheim [11:07:06]: Meldingen vi behandler i dag, bygger på regjeringens arbeid med kompetansepolitikk over flere år. I meldingen setter vi tiltakene i sammenheng, og vi peker fremover.

Målet med denne meldingen er todelt:

1. Ingen skal gå ut på dato på grunn av manglende kompetanse. Alle skal få mulighet til å fornye og supplere sin kompetanse, slik at flere kan stå lenger i arbeid.

2. Vi må tette gapet mellom hva arbeidslivet trenger av kompetanse, og den kompetansen arbeidstakerne faktisk har.

Koronakrisen har vist oss hvor raskt arbeidslivet kan endre seg, og hvordan det påvirker folks behov for å utvikle sin kompetanse. Det er god samfunnsøkonomi å bruke denne krisen til å ruste folk bedre for arbeidslivet etter at koronapandemien er over. Samtidig er det nødvendig politikk for å få Norge gjennom den langsiktige omstillingen, helt uavhengig av krisen vi akkurat nå står midt oppe i.

Olje- og gassnæringen vil ikke lenger være en like sterk motor i norsk økonomi. Skal Norge være et bærekraftig velferdssamfunn, trenger vi flere ben å stå på. Det betyr at vi må skape flere private arbeidsplasser, og vi må inkludere flere i arbeidslivet. Da må vi sørge for at folk har den kompetansen som arbeidslivet faktisk etterspør.

Meldingen har tre innsatsområder. Det første er å stimulere enkeltpersoner og virksomheter til å investere i kompetanse. For personer som er i full jobb, kan tap av inntekt i en periode med videreutdanning gjøre at mange ikke har råd til dette. Allerede i statsbudsjettet for 2020 har vi gjort Lånekassen mer fleksibel, slik at det blir lettere for voksne å studere med hjelp fra dette viktige tilbudet.

Vi etablerer en varig struktur for Kompetanseprogrammet. Kort fortalt er Kompetanseprogrammet et virkemiddel for at vi raskt skal kunne skape flere nye, fleksible tilbud som arbeidslivet etterspør. Det er innenfor dette programmet f.eks. bransjeprogrammene ligger, der vi samarbeider med partene i arbeidslivet for å få flere innenfor visse bransjer til å delta i kompetanseutvikling. Vi har etablert totalt åtte programmer. Seks av bransjeprogrammene kom til som et svar på den akutte økonomiske krisen.

Da jeg var på lanseringen av bransjeprogrammet for servitører, møtte jeg en deltaker som hadde jobbet på Grand Hotel siden 1990-tallet, da hun var 16 år gammel. Hun hadde lenge tenkt på å skaffe seg et fagbrev, men terskelen var for høy. Et fleksibelt bransjeprogram var det som skulle til for at hun endelig kan få det fagbrevet hun lenge har drømt om.

Det andre innsatsområdet er at vi må åpne utdanningssystemet vårt for livslang læring. For at hver enkelt av oss skal kunne lære hele livet, må det finnes tilbud som lar seg kombinere med det et voksenliv innebærer: tidkrevende jobb, boliglån og familie. For å tette kompetansegapet trenger bedrifter tilgang til relevant og fleksibel kompetanseutvikling, og for å få dette bedre til må vi rigge om på alle deler av utdanningssystemet.

Fagskolesektoren spiller en veldig viktig rolle i kompetansepolitikken. Gjennom å tilby yrkesrettete utdanninger svarer de allerede godt på næringslivets behov. Men vi har sett at det er noen begrensninger i lovverket. Vi kommer til å foreslå å fjerne begrensningen i minstelengden på fagskoleutdanning, slik at fagskolene skal kunne lage nye tilbud som varer kortere enn et halvt år.

Regjeringen har som langsiktig ambisjon å øke kapasiteten i fagskoleutdanningen. Vi foreslo derfor selv 1 000 nye plasser i revidert nasjonalbudsjett. Forliket mellom Fremskrittspartiet og regjeringspartiene økte dette tallet med ytterligere 500 plasser. Samtidig er det viktig at kvaliteten i tilbudene videreutvikles i takt med veksten i studieplasser. Dette blir et viktig tema i strategien for høyere yrkesfaglig utdanning som vi skal legge frem i 2021.

Universitetene og høyskolene må også i større grad svare på bedrifters og menneskers behov for kompetansepåfyll. Regjeringen har en tydelig forventning om at de skal levere flere fleksible tilbud. Samtidig er det klart at universiteter og høyskoler trenger økt kapasitet for å kunne gi utdanning av høy kvalitet til både førstegangsstuderende og de som vender tilbake for å oppgradere kompetansen sin. I denne meldingen varsler vi at vi vil

• vurdere behovet for justeringer av finansieringssystemet for universiteter og høyskoler

• trappe opp tildelingen til økt studiekapasitet gjennom Diku

• gjennomgå regelverket for egenbetaling

I revidert nasjonalbudsjett har vi bl.a. foreslått å øke midlene til fleksible utdanningstilbud gjennom Diku, og vi har foreslått midler til 4 000 nye studieplasser innenfor høyere utdanning.

Det tredje innsatsområdet er koblingen mellom tilbud om og etterspørsel etter kompetanseutvikling. Det må bli lettere å matche tilbud og etterspørsel.

Jeg mener denne meldingen er et godt svar på mange av de utfordringene vi står i, men det er verken en start eller en slutt.

Nina Sandberg (A) [11:25:40]: Arbeiderpartiet vil ha bedre finansiering av universiteter og høyskoler, større mangfold i sektoren og mer autonome institusjoner. Vi har lenge ivret for en helhetlig gjennomgang av finansieringssystemet. Helhetlig betyr i denne sammenhengen ikke å legge nye komponenter til eksisterende, men å åpne for en total revisjon for å sette høyere utdanning i stand til å løse samfunnsoppdraget sitt. Dagens finansieringssystem bidrar til ensretting av lærestedene. Universiteter og høgskoler blir likere hverandre.

Samfunnet er vesentlig endret siden Stortinget innførte nytt finansieringssystem i 2002. Arbeidslivet er i rask omforming. Norge står overfor betydelige omstillinger, kompetansebehovet øker, og endringene skjer i et eskalerende tempo. Arbeiderpartiet vil møte dette med sterkere fellesskap og en offensiv kompetansepolitikk.

Vi ber regjeringen legge fram forslag til et nytt finansieringssystem som bedre legger til rette for arbeidslivsrelevans og etter- og videreutdanning. Finansieringssystemet utformes ikke i denne sal, men Stortinget kan selvsagt legge føringer for hva regjeringens forslag skal omhandle.

Stortingets rolle er ikke å være en kulisse i regjeringens arbeid. Konstruktivt samarbeid på tvers av partier er en styrke i en folkevalgt forsamling. Representanter fra partiet Høyre, som i nær fortid har forhandlet bort både abortlov og bioteknologilov for å beholde regjeringsmakt, bør vokte seg for, eller i hvert fall avstå fra, å kalle forhandling i Stortinget for uverdig.

Vi er tre ulike partier som står sammen om forslaget, men vi har ulik motivasjon og ulik begrunnelse for det. Arbeiderpartiets begrunnelse er at det må lønne seg for universiteter og høyskoler å tilby etter- og videreutdanning og ha et blikk for hvordan det går med kandidatene på arbeidsmarkedet.

Forslaget til ny finansieringsmodell skal utarbeides i samarbeid med sektoren og partene i arbeidslivet og behandles i Stortinget i forbindelse med stortingsmeldingen om styringspolitikk neste vår. Vi har ikke kortsluttet noe som helst. Vi har foran oss en lang, grundig prosess der sektoren vil høres. Vi ser allerede at det er ulike oppfatninger i sektoren.

Bare så det er helt klart: For Arbeiderpartiet vil utdanning alltid ha en egenverdi. Vi vil at langt flere skal kunne gå på fagskoler, høyskoler og universiteter. Selvsagt trenger Norge både filosofer og sykepleiere. Vi vil at alle studenter, uansett fag, skal være trygge på at de får en jobb som oppleves relevant. Samfunnet investerer betydelige midler i høyere utdanning. Da skulle det bare mangle at ikke kandidatene skal være skodd til å ta sin egen kompetanse i bruk til beste for samfunnet.

Margret Hagerup (H) [11:29:00]: Sist uke delte jeg ut Næringsforeningens inkluderingspris til Brustadbua i Stavanger. De fikk denne prisen for å ha jobbet systematisk med god integrering gjennom arbeid, nettverk og kompetansebygging. I olje- og energihovedstaden er det mange verdier som har blitt skapt, og som nå er med og tar oss gjennom denne krisen. Allikevel trakk jeg fram denne inkluderingsprisen som noe av det viktigste vi skal holde på med framover. Verdien av arbeid er uvurderlig, både for samfunnet og for den enkelte. Men vi vil i større grad være avhengig av kompetanse for å henge med i framtiden.

Utdanning har vært – og er – selve billetten inn i arbeidslivet, men i framtiden vil ikke én billett ta oss langt nok. For mange av oss kan det være nødvendig med flere billetter, eller et klippekort. Derfor er jeg glad for at Høyre i regjering nå lanserer en kompetansereform som vil gi flere mulighet til å lære gjennom hele livet og stå lenger i arbeid. Ingen skal oppleve å gå ut på dato i norsk arbeidsliv, men faktum er at mange risikerer å gjøre nettopp det.

Derfor investerer vi nå i mennesker, for menneskene er vår viktigste ressurs, og det er menneskene som skal bringe oss inn i framtiden.

Teknologisk utvikling, kunstig intelligens og det grønne skiftet fører til at mange arbeidsoppgaver vil endres eller forsvinne helt. Det gjør at de med lav eller ingen utdanning står i større fare for å falle utenfor arbeidslivet og havne i utenforskapet. Derfor skal Høyre i regjering sørge for at alle får muligheten til å utdanne seg og fylle på med kunnskap og kompetanse. Vi må i større grad lære hele livet. Nå blir det lettere å kombinere jobb og utdanning.

Jeg var selv så heldig å ha en arbeidsgiver som la til rette for at jeg kunne ta både bachelorgrad og mastergrad mens jeg var i 100 pst. jobb og midt i småbarnsfasen. Det hjalp at Universitetet i Stavanger tilbød masterutdanning basert på et antall ukesamlinger per år, og det var uvurderlig å koble teori og praksis. Det var også nyttig lærdom jeg kunne ta med tilbake i arbeidsforholdet. Fleksibiliteten jeg fikk for 10 år siden, er nå i ferd med å bli en del av normalen. For at ingen skal gå ut på dato i norsk arbeidsliv og at alle skal få en sjanse, investerer vi mer i menneskene. Vi skal nå lære hele livet.

Kompetansereformen Lære hele livet favner bredt: Den vil gi folk en ny sjanse i arbeidslivet og i utdanningssektoren, sørge for at de som trenger det, får nødvendig faglig påfyll og åpne opp utdanningssektoren for flere. Måler er å inkludere flere og sørge for at ingen skal gå ut på dato. Med denne kompetansereformen investerer vi for framtiden.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) [11:31:59]: Denne satsingen på kompetanse er det store forventninger til. Arbeidstakere trenger påfyll, og arbeidsgivere trenger oppdaterte ansatte – alle for å henge med på endringene i samfunnet. Tilbydere av utdanning og opplæring står parat. I Norge må vi dyrke våre fortrinn knyttet til ressurser, verdiskaping og en befolkning med høy kompetanse spredt over hele landet. Derfor må hele landet ta del i kompetansereformen. Til tross for økt omstillingsbehov er deltakelsen i videreutdanning lavere i dag enn for ti år siden. Flere bedrifter melder om et udekket kompetansebehov.

Senterpartiet mener det skal tilrettelegges for livslang læring gjennom styrking av desentraliserte og varierte opplæringstilbud. Finansiering er nøkkelen. For å lykkes må vi satse bredt. Ikke alle kan forlate livet de lever, for å øke sin kompetanse. Et styrket og desentralisert høyskole- og universitetstilbud, med fjernundervisning bl.a., må til. Studie- og utdanningssentre er viktige møtesteder for formidling av universitets-, høyskole- og fagskoletilbud og har en viktig funksjon i den lokale og regionale kompetanseutviklingen ved å koble lokalt nærings- og arbeidsliv til utdanningsinstitusjonene og til dem som etterspør kompetanseutvikling. Lokalt sikrer de tilhørighet til et studiemiljø.

Høyere utdanningsinstitusjoner må tilby mer etter- og videreutdanning, men det blir også viktig at videregående opplæring, folkehøyskoler, fagskoler, studiesentra og studieforbund mer enn i dag blir tatt i bruk som arenaer for kompetansebygging. Grunnleggende ferdigheter, realkompetansevurdering, fagskoler, uformelle opplæringsarenaer med voksenopplæring og flere gode poeng fra Markussen-utvalget er det viktig å følge opp.

Fagskoler og en reell opptrapping får vi i dag endelig flertall for. Hurra! Vi henger etter, og regjeringens varslede strategi i 2021 er ikke godt nok. Satsing på bransjeprogram innenfor viktige næringer, for både havnæringer og biobaserte fastlandsnæringer, har også gitt suksess. Katapulter og trepartssamarbeid må lede an for nye satsinger. Helse er et felt som må bli sett på for å sikre livslang læring for god beredskap.

Livslang læring krever at det finnes tilbud som kan kombineres med jobb og ulike livssituasjoner. Karriereveiledning og moduler for påfyll er trukket fram av arbeidsgiverne. Fleksible og desentraliserte utdanninger skal kunne svare på lokale behov og initiativ. Vi bør også være i teknologifronten.

Senterpartiet er utålmodige på at vi skal realisere potensialet vårt. La oss komme i gang!

Torill Selsvold Nyborg (KrF) [11:35:17]: Solberg-regjeringa har satsa sterkt på kompetanse, heilt frå 2013. Det likar Kristeleg Folkeparti. Kompetanse er grunnplanken i samfunnsutviklinga og omstillinga av næringslivet og ikkje minst for framgangen vår.

Med kompetansereforma ynskjer regjeringa å leggja betre til rette for at heile befolkninga skal læra gjennom heile livet. Heile befolkninga inkluderer sjølvsagt òg dei som treng ekstra hjelp til å kunna delta i arbeidslivet, også dei lærer nytt. Det gjeld 800 nye ungdommar kvart år.

Reforma vil gje høve til kompetansepåfyll, som vil hindra at arbeidsfolk fell ut av arbeidslivet. Kompetanseutviklinga må jamleg fornyast i takt med teknologisk utvikling og det grøne skiftet, men også på grunn av ekstraordinære krisesituasjonar, som t.d. covid-19-pandemien, som vi eigentleg står midt oppe i.

Ei vidareutvikling av kompetanseprogrammet vil skapa fleire fleksible tilbod som arbeidslivet etterspør. Som svar på koronakrisa har regjeringa sett i gang eit bransjeprogram for kommunal helse- og omsorgssektor og industri- og byggjenæringa. I tillegg kjem det seks nye bransjeprogram.

Kristeleg Folkeparti ynskjer velkomen ei vidareutvikling av godkjenningsordningane for fag- og yrkesopplæring, slik at fleire land og fleire kvalifikasjonar kan inngå i ordninga. Det vert veldig bra. Praktisk arbeid er like nødvendig som akademisk arbeid.

Ei vellukka reform føreset eit godt samarbeid med partane i arbeidslivet. Utvikling av ei digital kompetanseplattform, karriererettleiing og informasjonsdeling må skje i dette samarbeidet. Mykje har skjedd i fylka på dette området, og den kompetansen må brukast.

Målet til regjeringa om livslang læring vert tilrettelagt m.a. med ein strategi for høgare yrkesfagleg utdanning i løpet av 2021. Kristeleg Folkeparti støttar styrking av kvaliteten i fagskulesektoren og stimulering til at fleire fagskuler søkjer fagskuleakkreditering.

Kristeleg Folkeparti støttar eit forsøksprosjekt med modulbasert opplæring for vaksne. Det vil ofte vera behov for å kombinera arbeid og opplæring, og kortare utdanningsløp vil vera ei praktisk tilnærming til vidareutdanning.

Meir fleksible låneordningar i Lånekassen vil gjera det enklare for vaksne å studera. Samstundes er det viktig at verksemder investerer i kompetanse.

For å halda tritt med utviklinga må vi alle vera innstilte på læring gjennom heile livet, ikkje berre med tanke på arbeidslivet, men også for personleg danning og utvikling.

Hanne Dyveke Søttar (FrP) [11:38:32]: Den viktigste grunnen til å studere og ta seg en utdannelse er å skaffe seg en jobb etterpå. Da må man faktisk utdanne seg innenfor noe markedet etterspør. De siste månedene har vi bl.a. fått bekreftet mangelen på helsepersonell. Vi har tidligere også fått varsel om lærermangel og mangel på jurister, og at det ikke er nok norske håndverkere eller norske fagarbeidere.

Universitetene, høyskolene og fagskolene har her et viktig samfunnsoppdrag: De skal tilrettelegge for studier som gir studentene relevant arbeid etter endt studium. Studiestedene må samarbeide bedre med arbeidsmarkedet for å kunne tilby det som markedet trenger.

Jeg ser og hører at veldig mange er skeptiske til dette, og i forrige uke fikk vi en e-post fra Norsk studentorganisasjon, NSO, som tolker dette så langt at de skriver:

«Vi ønsker ikke at stortinget skal diktere hva som er arbeidslivsrelevans.»

Det synes jeg er å dra dette helt ut av proporsjoner. I Norge kan man ta den utdannelsen man vil, man kan bli det man vil, så lenge man oppfyller opptakskravene, men det er ikke alle typer jobb som vokser på trær, eller som det er like stor etterspørsel etter. Når man da fokuserer på at studiene skal være relevante, er det rett og slett for at folk skal komme seg i jobb, og at samfunnet vårt skal ha relevant arbeidskraft tilgjengelig. Da å påstå at det er Stortinget som skal si hva som er relevant eller ikke, synes jeg er å gi oss på Stortinget større makt enn vi faktisk har. Den jobben må utdanningssektoren gjøre selv, i nært samarbeid med arbeidslivet og samfunnet for øvrig.

Det er heller ikke snakk om å fjerne studier, men å skape flere studieplasser for de utdanningene vi trenger mest, og å legge forholdene til rette slik at studiestedene kan gjøre dette. Det skal lønne seg for studiestedene og for studentene å ha et relevant og tilpasset studietilbud tilgjengelig, for ingen – absolutt ingen – tjener på å ha studenter som utdanner seg til arbeidsledighet.

Til slutt: Regjeringen har varslet en stortingsmelding om bl.a. arbeidslivsrelevans i høyere utdanning våren 2021, rett og slett for å få et bedre samarbeid mellom utdanningsinstitusjonene og samfunnet. Den stortingsmeldingen ser jeg veldig fram til, spesielt basert på de signalene som vi har gitt her i dag.

Jorodd Asphjell (A) [11:41:17]: Arbeiderpartiet har alltid vært opptatt av de ansattes kompetanse og ikke minst medinnflytelse i arbeidslivet. I denne meldingen uttrykker regjeringen at de skal legge til rette for at hele befolkningen skal lære hele livet. Som jeg sa tidligere, i replikkordskiftet her: Etter mange år i yrkeslivet, som fagarbeider og som tillitsvalgt, har jeg lært én ting, og det er at folk lærer hver dag – om det er i arbeid som ufaglært eller faglært, eller det er kunnskap tilegnet utenfor arbeidslivet. Den kompetansen er også viktig.

Vi vet at i mange sammenhenger er det de som har lavest utdannelse, som også tar videreutdannelse. De med høy utdannelse bygger alltid på sin kompetanse, mens det er de som står bakerst og svakest i ledighetskøen, som har disse store utfordringene. Derfor må vi satse og tilrettelegge kompetansebiten spesielt innenfor det området.

Det viktigste vi kan gjøre i en slik situasjon som Norge er i nå, med stor arbeidsledighet, er å investere i de ansattes kompetanse, ikke bare i næringslivet, men like mye i kommunene, i offentlig sektor, for å heve kvaliteten på tjenestene og velferdstjenestene vi skal tilby befolkningen. Voksne ufaglærte arbeidstakere står, som jeg sa, aller svakest og bakerst i ledighetskøen. De må gis et tilrettelagt tilbud som kanskje er mer skreddersydd for dem, slik at de kan ha et etterspurt tilbud.

Retten til kompetanseheving er viktig. Det er viktig for alle arbeidstakere, og det er viktig for arbeidstakerorganisasjoner, for å sikre alle sammen, slik at det ikke blir utenforskap i arbeidslivet i årene framover. Derfor er det viktig at kommunene legger til rette for korte kurs, videreutdanning, faglig påfyll og inspirasjon fra interne og eksterne miljøer. Alle kommuner bør ha en egen kompetanseplan som sikrer egne ansatte ny kompetanse og tilrettelagt kompetanse i forhold til det de etterspør i kommunene.

I forbindelse med budsjettet for 2020 foreslo Arbeiderpartiet 1 000 nye fagskoleplasser innenfor høyere yrkesfaglig utdannelse. Det ble nedstemt, men heldigvis har vi kommet fram til et kompromiss, eller en løsning, sammen med Fremskrittspartiet og Senterpartiet, med 1 000 nye fagskoleplasser utover det regjeringen har foreslått, etter koronakrisen.

Forrige uke var jeg og besøkte Chr. Thams fagskole, som har 250 studieplasser og 36 studietilbud. De har ikke noe problem med å finne studieplasser og studenter som ønsker å gå der. Det handler om politisk vilje og om å legge til rette, og her viser vi tre partier handlekraft, i motsetning til Høyre og regjeringen på dette tidspunktet. Vi trenger nye fagskoleplasser for framtiden.

Turid Kristensen (H) [11:44:34]: Denne stortingsmeldingen markerer verken starten eller slutten på kompetansereformen. Den bygger på regjeringens kompetansepolitikk fra 2013 og fram til i dag, og i dette ligger ikke minst et etterlengtet og høyst nødvendig løft av fagskolesektoren.

Jeg er veldig stolt av det regjeringen allerede har gjort for fagskolesektoren. Som representanten Mathilde Tybring-Gjedde nevnte tidligere i dag, har regjeringen nå, etter mange år uten satsing på fagskolene, gjennomført et stort løft. I årene etter at jeg begynte å jobbe med fagskolene, har jeg beskrevet dem som en litt for godt skjult juvel i utdanningssystemet vårt. Nå er de ikke lenger så skjult.

Fagskolenes betydning i utdanningssystemet vårt og ikke minst i kompetansepolitikken blir nå enda tydeligere og klarere, og mange har virkelig fått øynene opp for hva denne sektoren betyr. Det fortjener de.

Fagskolene har en mer desentralisert struktur enn høyskoler og universiteter og finnes derfor på mange steder i landet vårt. De har også et stort antall nett- og samlingsbaserte utdanninger. Derfor er fagskolene allerede godt tilgjengelig for folk flest, også for arbeidstakere som ønsker å tilegne seg ny kompetanse samtidig som de står i jobb, noe vi virkelig ser betydningen av i disse dager. Et av de mest vellykkete grepene i regjeringens kompetansereform er bransjeprogrammene. Bransjeprogrammene passer veldig godt inn i fagskolenes desentraliserte struktur og er derfor tilgjengelig for mange som ellers ikke så lett ville kunne kombinere jobb og utdanning. Der andre har snakket om å levere og satse på fagkompetanse og fagskolene, har regjeringen levert.

Fagskolene spiller uten tvil en viktig rolle i kompetansepolitikken også framover. I revidert nasjonalbudsjett har regjeringen og Fremskrittspartiet blitt enige om å øke antallet fagskoleplasser med 1 500. Dette kommer i tillegg til de 738 plassene som er opprettet de foregående årene.

Det neste steget nå er å legge fram en egen strategi for høyere yrkesfaglig utdanning hvor vi vil styrke kvaliteten i fagskolesektoren ytterligere og også ha som mål at vi skal øke kapasiteten. For meg er det helt avgjørende at vi klarer å jobbe for å styrke kvaliteten i sektoren samtidig som vi jobber for å øke kapasiteten. Antallet studieplasser må tilpasses både kapasitet og søkertall hvis vi skal lykkes med å gi fagskolene den rollen de fortjener.

Jeg er veldig glad for at det er et klart flertall for kompetansereformen her i dag. Jeg ser veldig fram til å fortsette å samarbeide med fagskolene, organisasjoner rundt fagskolene og ikke minst Organisasjon for norske fagskolestudenter for at fagskolene skal fortsette å spille en viktig og avgjørende rolle i kompetansereformen framover.

Mona Fagerås (SV) [11:47:48]: Jeg går sterkt imot forslaget fra det nye flertallet – «treenigheten», som representanten Henriksen kalte dem om å legge arbeidslivsrelevans inn i finansieringssystemet for høyere utdanning. Det er det flere årsaker til:

For det første frykter jeg at tilbudet ved universitetene og høyskolene i altfor stor grad skal bli styrt av kortsiktige behov fra næringslivet. Jeg er sterk motstander av at økonomiske insentiver basert på næringslivets skiftende behov for arbeidskraft skal styre utdanningspolitikken vår.

For det andre: Resultatindikatorer undergraver kompleksiteten i høyskolenes og universitetenes samfunnsoppdrag. Fokuset rettes i altfor stor grad mot kortsiktige økonomiske fordeler, framfor det som er bra for forskningen og utdanningen i det lange løp. Sektoren må finansieres gjennom basisbevilgninger, ikke resultatindikatorer.

Sist, men ikke minst innebærer dette forslaget en helt klar risiko for at flere humanistiske fag blir lagt ned. Dette er et fagfelt som allerede er sterkt presset. Under merkelappen «humaniora» finner vi fag som historie, filosofi, litteraturvitenskap og språkfag. Dette er fag som har stor egenverdi, og som ikke så lett lar seg måle i kroner og øre. Derfor er det så viktig at høyskolene og universitetene finansieres uavhengig av konkurranse eller næringslivets prioriteringer. Det er ikke slik at universitetene utdanner studenter til å fylle et definert kompetansebehov, som i en slags samfunnets puttekasse. Det må sikres finansiering som er uavhengig av konkurranse eller næringslivets prioriteringer.

Jeg er selvfølgelig enig i at etter- og videreutdanningen bør styrkes, men dagens finansieringssystem går i feil retning med innføring av flere indikatorer for gjennomførte grader.

Forslaget fra denne nye trioen fortsetter med å sende sektoren på feil kurs. Svaret på de utfordringene høyskole- og universitetssektoren står overfor, er ikke ytterligere øremerking av midler til tiltak som skal kompensere systemets utilstrekkelighet. Jeg er sterkt imot forslaget og vil advare mot det, fordi det styrker mål- og resultatstyringen og svekker handlingsrommet, tilliten og samfunnsoppdraget til høyskolene og universitetene.

Marit Arnstad (Sp) [11:50:52]: La meg få lov å ta tak i noen momenter som er kommet i løpet av debatten. Det ene gjelder finansieringssystemet, for det er flere talere her – ikke minst siste taler – som har sagt at en ikke må styre universitetene gjennom finansieringssystemet. Men det har staten bestandig gjort. Det har alle utdanningsministre bestandig gjort. Jeg har respekt for at en mener at et alternativ til det er at en bare har basisfinansiering og ingen resultatkomponenter. Det er greit, men en har i dag en blanding, og da er det en direkte eller indirekte styring gjennom finansieringssystemet.

Jeg tror nok statsråden har rett når han sier at arbeidslivsrelevans vil være til fordel for profesjonsuniversitetene, f.eks. Nord universitet eller noen andre av de nye, på samme måte som at kravet om antall PhD-er, som ligger over det som er internasjonale krav, er til stor fordel for Universitetet i Oslo, Universitetet i Bergen eller NTNU så det ligger en styring i finansieringssystemet. At en da ikke vil ha det som basis og sier at det truer den akademiske friheten, som jeg har hørt at enkelte av representantene på talerstolen har sagt, synes jeg blir litt rart. Da må de i det minste foreslå et system som er helt annerledes enn dagens system.

Jeg er også opptatt av den akademiske friheten, og jeg er opptatt av at vi ikke skal ha en for byråkratisk sektor. Jeg synes det største problemet der i dag, det mest påtrengende problemet, er de direktoratene denne regjeringen har opprettet, som i dag oppfører seg som en slags blanding av serviceorganer og myndighetsorganer, og som pålegger universitetene nye krav og av og til en dublering av krav i forhold til det de har hatt tidligere. Det er økt byråkrati, det. Doble rapporteringskrav og detaljstyring er byråkratisering, og det er, synes jeg, i større grad en trussel mot den akademiske friheten og autonomien til organisasjonene.

Så sa statsråden i en replikkveksling tidligere her at å legge inn arbeidslivsrelevans vil koste. Ja, det vil det jo. Hver av de komponentene en har på resultatsiden koster. Den komponenten som går på studentutveksling, koster 100 mill. kr, så den koster den også. ABE-reformen, som regjeringen skviser sektoren for hvert eneste år, har også en stor kostnad ved å fjerne inntekter som ligger i sektoren for øvrig. Så jeg synes i og for seg ikke det argumentet er så veldig slående.

Så har jeg bare lyst til å si til statsråden, etter vår replikkordveksling: Det står «skal» i romertall IV, og det skal vi forvente at statsråden følger opp, uansett hvilken retorikk en legger seg på her i stortingssalen.

Mathilde Tybring-Gjedde (H) [11:54:05]: Jeg tok ordet fordi representanten Nina Sandberg kritiserte mindretallet i dag for ikke å være konstruktive nok i å forklare forslaget som de selv har vinglet fram og tilbake på hva egentlig inneholder. Jeg må si at jeg synes nesten det er som å tenne på et bål, og så kritiserer man folk for å se på at det brenner og for å kommentere det. Det er slik det har vært opplevd i sektoren.

Men la oss heve debatten lite grann og se på denne faktoren: relevant arbeid etter endt utdanning, som Senterpartiet, Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet ønsker å innføre. Vi hadde en ekspertgruppe som så på finansiering av UH-sektoren for noen år siden. De så på ulike former for samspill og konkluderte med at en slik kvantitativ faktor ikke var hensiktsmessig, at man heller skulle se på annen styring, f.eks. utviklingsavtalene. Det er en av grunnene til at vi nå lager en styringsmelding.

En annen måte man kan styre sektoren på, er selvfølgelig i dimensjoneringen av studieplasser. I utdanningsløftet 2020 får vi nå 4 000 flere studieplasser som nettopp går til områder hvor vi trenger økt kompetanse. NIFU har en kandidatundersøkelse, og det er vel det nærmeste vi kommer indikatoren «relevant arbeid etter endt utdanning». Der ser vi at de som kommer dårligst ut, er ikkeprofesjonsutdanninger. Det er realister, det er humanister, det er samfunnsvitere. NIFU selv mener at dette ikke bør være en faktor i finansieringssystemet, og at det også vil bety at det i nedgangskonjunkturer, dårlige tider i økonomien, f.eks. oljeprisfall, vil gå ut over teknologi- og ingeniørutdanninger, bl.a. på NTNU og Universitetet i Stavanger. Det er en uheldig måte å regulere og finansiere sektoren på.

I tillegg kan man nevne at representanten Steffensen skriver i Khrono at forslaget vil bety noe færre studieplasser i noen fag og flere studieplasser i andre. Det hadde vært veldig fint for denne debatten om vi kunne få svar på hvilke det er. Hva er det man legger i relevans? Og hvordan skal dette måles? Er det NIFUs kandidatundersøkelse som skal være utslagsgivende? I så fall er det interessant at NIFU selv ikke ønsker det. Jeg mener at det er det vi må legge til grunn.

Vi fikk nå et svar fra representanten Arnstad. Hun mener at regjeringen skal gå sammen med sektoren, de skal utrede og vurdere det, og så må det legges fram, uansett hva slags innvendinger man har, uansett om tilbakemeldingen er at det er vanskelig å operasjonalisere. Det er klart at da har man jo konkludert på en modell man ønsker seg. Jeg kan godt være med på at man ikke har konkludert på hele modellen, men det er nettopp faktorene vi i dag diskuterer. Jeg mener det er uheldig.

Jeg vil også si at det er ikke regjeringspartiene som har brukt karakteristikker om dette forslaget. I mitt innlegg brukte jeg egentlig bare representanten Sandbergs egne ord fra to år tilbake. Tilbakemeldingen fra sektoren har vært at Utdanningsforbundet lurer på hva slags kunnskap som gir ansettbare kandidater, NSO og samfunnsviterne har kritisert det, NTL utrykker skuffelse over at Arbeiderpartiet er med. Slik kunne jeg fortsatt. Det er tilbakemeldinger man burde tatt på alvor, før man leverte innstillingen.

Carl-Erik Grimstad (V) [11:57:22]: Grunnen til at jeg tar ordet i denne debatten og spretter ut av kulturkomiteen, er at jeg hører begrepet «arbeidslivets behov» fyke forbi her, og det har det gjort ved en rekke anledninger. Det er jo forlokkende, det varsler effektiv og fornuftig bruk av fellesskapets ressurser. Men jeg frykter et slikt utdanningssystem. Til syvende og sist kan resultatet av «arbeidslivets behov» som en strategi vise seg å være det stikk motsatte. For hva er egentlig arbeidslivets behov, eller samfunnets behov, om 30–40 år fra nå? Det eneste vi med sikkerhet kan si om framtiden, er at det ikke dreier seg om en framskrivning av det samfunnet vi har hatt til nå. Det kommer til å skje noe helt kvalitativt nytt – jeg har ikke hørt en eneste stortingsrepresentant ikke være enig i at vi i framtiden må utdanne folk til jobber som vi ikke har. Men hvordan henger dette regnskapet da sammen? Det går jo ikke opp.

Jeg synes ofte det er litt pussig å stå her og snakke om personlige erfaringer, men jeg er nødt til å gjøre det. Jeg har levd et yrkesliv, et relativt langt yrkesliv, som denne reformen faktisk lærer. Jeg har brukt 43 semester på et hovedfag i statsvitenskap. Grunnen til det er at jeg fikk en jobb, så gikk jeg ut av et par–tre jobber etter det, og så fant jeg ut at nå skal jeg etterutdanne meg. Det førte til en hovedoppgave og siden til en etterutdanning som førte til en førstekompetanse. Jeg har aldri jobbet i en stilling der jeg har hatt direkte bruk for den utdannelsen jeg begynte på på 1970-tallet, men det har jammen meg hjulpet. Den stillingen jeg utdannet meg til, eller gjorde ferdig i første omgang, på 1980-tallet, er en helt annen enn i dag. Dette er et etterutdanningstilbud som jeg har tatt meg til.

Vi har hatt et samfunn der vi premierer lang og tro tjeneste med gullklokke og heder for å holde ut i jobben, som det heter. Jeg ønsker meg et utdanningssamfunn som inspirerer til lang og utro tjeneste, forstått på den måten at fleksibilitet, etterutdanningstilbud og rammer må være regelen, ikke som for meg unntaket.

Ta en titt på dette bildet bak på veggen her. Jeg tror de fleste vil være overrasket over å høre at gjennomsnittsalderen for representantene på Eidsvoll var tre år lavere enn det det er på Stortinget i dag, og det er rekordlavt på Stortinget. Det vil ingen tro når de ser dette bildet. Men det sier litt om at vi i dag er nødt til å ta hensyn til at folk skal stå lenge i jobb. Vi må ha et etterutdanningssystem som også fanger opp at folk skal stå i jobben lenge og vel og trives med det, også etter fylte 72.

Nina Sandberg (A) [12:00:40]: Det har handlet veldig mye om finansieringssystemet i høyere utdanning. Nå skal jeg snakke litt mer om det denne reformen egentlig tar sikte på.

Arbeiderpartiet vil ha en tettere kobling mellom utdanning og arbeidsliv – fra grunnskolen til høyere utdanning og forskning. Vi mener at lik tilgang til livslang læring vil kreve at hele bredden av læringsarenaer i utdanningssystemet tas i bruk, at potensialet i både formell og ikke-formell utdanning utnyttes. For at alle, uansett utdanningsbakgrunn, økonomi og bosted, skal kunne få denne muligheten, trenger man lavterskeltilbud i hele landet, der folk bor. Vi i Arbeiderpartiet ser høyere utdanning som et nav for regional utvikling og verdiskaping, og vi vil ha universiteter og høyskoler overalt, i hele landet.

Det må lønne seg for høyere utdanning å tilby etter- og videreutdanning, men vi i Arbeiderpartiet kan ikke få understreket grundig nok betydningen av også å ta andre arenaer for kompetansebygging i bruk – som videregående opplæring, folkehøyskoler, fagskoler, studiesentre og studieforbund. Læresteder ved siden av det formelle utdanningssystemet spiller allerede i dag en rolle for kompetansebyggingen som bør kunne videreutvikles. Jeg vil minne om at Markussen-utvalget understreker nettopp det at det er langt flere som tar ikke-formell utdanning, enn som tar formell utdanning, og at ikke-formell opplæring betyr mye for arbeidslivets kompetansebehov. Vi deler utvalgets syn på at flere bør stimuleres til å delta i relevant ikke-formell utdanning, gitt at det etableres et system som sikrer kvaliteten i tilbudet. Vi mener at regjeringen bør utrede en ordning for godkjenning av ikke-formelle opplæringstilbud, og at det vil være nyttig i den forbindelse å se på erfaringer fra Sverige og Danmark. Aktører i Norge har allerede etterlyst en offentlig godkjenningsordning. Derfor ber vi regjeringen om å sette i gang en utredning med sikte på å etablere et system for å godkjenne og kvalitetssikre ikke-formell kompetanse.

Så helt avsluttende: Vi vil løfte fram at studiesentrene, sammen med universitets- og høyskolesektoren, allerede bidrar til å løse mange av de utfordringene som det pekes på i kompetansemeldingen. For å tette kompetansegapene og sikre tilgang på relevant kompetanse i hele landet mener vi i Arbeiderpartiet at regjeringen bør sikre forutsigbarhet for og finansiering av landets mange utdanningssentre, samtidig som det blir utviklet flere insentiver som bidrar til at universitets- og høyskolesektoren enda mer enn i dag innretter seg på å levere fleksibel distribuert utdanning over hele Norge.

Martin Henriksen (A) [12:03:43]: Representanten Grimstad viste til bildet bak oss her av eidsvollsmennene. Gjennomsnittsalderen på det første stortinget var 42 år. Det yngste representanten på dette bildet het forresten Thomas Konow, og han var 17 år gammel. Dersom han hadde levd i dag og hadde stått i arbeidslivet, ville han altså ha stått i arbeidslivet til ca. år 2070, og dersom han skulle ha gjort noe annet enn å være stortingsrepresentant resten av de 50 årene han kunne ha vært yrkesaktiv, hadde han hatt behov for kompetanseheving og en skikkelig kompetansereform.

Det er mange ting som ikke er kommentert i dag, men som likevel er viktig å få fram. Det ene er at det er ikke bare et tydelig vedtak på finansieringssystemet, det er også tydelige forslag og tydelige vedtak fra Stortinget i dag på rett til kompetanseheving – at man skal ha et utvalg som ser på det. Vi lærer hver dag på jobb, og for Arbeiderpartiet er det viktig med den kompetansen man får f.eks. hvis man har jobbet i en bedrift i mange år – da har man mye kompetanse man kanskje ikke har et bevis på. Men hvis man blir sagt opp, hvis man mister jobben, og hvis jobben endrer seg, mener vi at det er viktig at man kan eie sin egen kompetanse – ta den med seg videre i livet. Rett til kompetanseheving er viktig for oss.

Det er også viktig å oppgradere innsatsen på desentralisert utdanning. Det er sånn i dag at finansieringssystemet ikke er konstruert for å skalere opp det vi trenger mer av i framtida, enten det er etter- og videreutdanning eller desentralisert utdanning. Da vi diskuterte saken om lærerutdanningen på Nesna, som det jo er helt legitimt å ha ulike meninger om, var det ikke bare fra Nord universitet, men fra flere høyere utdanningsinstitusjoner sagt fra rektorer og andre at vi har ikke insentiver i dag til å skalere opp desentralisert utdanning som gjør at folk kan utdanne seg der de bor, selv om de har familie, og til å kunne møte behovet for viktige velferdsyrker som sykepleier, lærer osv. Her mener jeg at regjeringa må være villig til å se på sine egne forslag fra tidligere som er med på å redusere muligheten til en skikkelig satsing på desentralisert utdanning, som f.eks. stipendkuttet.

Til slutt vil jeg bare si: I den debatten vi har hatt om finansieringssystemet og arbeidslivsrelevans, er det legitimt å ha ulike meninger, men jeg mener det er problematisk at Høyre skaper uklarhet om de vil følge opp vedtaket skikkelig. Én ting er at man argumenterer imot, det er en ærlig sak. Men det statsråden og representanter fra Høyre gjør, er å problematisere hva som skjer dersom regjeringa sammen med sektoren vil komme fram til et forslag uten at arbeidslivsrelevans er med, og statsråden tolker vedtaket slik at han fra Stortingets talerstol sier at det er uklart for ham om han må legge dette inn i finansieringssystemet, eller om det er noe han kan vurdere. Som representanten Arnstad sa, det er et tydelig vedtak, og de vedtakene Stortinget gjør i dag, er ikke en meny regjeringa kan velge fra. Det skal gjennomføres. Så blir det interessant å sette seg sammen med sektoren, men regjeringa er satt til den jobben som vi i dag skal vedta.

Tina Shagufta Munir Kornmo (V) [12:07:07]: Jeg tok ordet fordi jeg ble overrasket over replikken fra representanten Sandberg fra Arbeiderpartiet. Med hensyn til fagskoleplasser har regjeringen levert, gjennom revidert nasjonalbudsjett og gjennom tiltakspakkene mot korona. Venstre mener at Arbeiderpartiets og opposisjonens mekaniske målstyring på mengde ikke støtter kvaliteten i innholdet i fagskolen. Å drive høyere utdanning framover er ikke bare å skru på en bryter, verden er mer sammensatt enn som så. Venstre mener at den store utvidelsen vi har foreslått, er god, og den tar samtidig vare på kvaliteten i fagskoletilbudet. Vi har tillit til utdanningsinstitusjonene, og vi vil arbeide for å bedre tilbudet og kapasiteten til glede for den enkelte student, men også til glede for samfunnet.

Venstre satte i gang utdanningssektoren i Norge før Arbeiderpartiet engang var dannet, og Venstre leverer alltid på dette området, fordi det er et prioritert område. Å lære hele livet er en videreføring av dette.

Turid Kristensen (H) [12:08:42]: Det er heldigvis veldig mange i denne salen som virkelig er opptatt av fagskolene våre. Det fortjener de. Men det forundrer meg litt at det er et så mye sterkere fokus på antall plasser enn det er på kvalitet og utvikling i sektoren.

Vi er for øvrig helt enige om at det også er et behov for flere plasser i sektoren. Derfor snakket regjeringen med fagskolerådet og la fram et forslag om 1 000 nye plasser, som altså har blitt til 1 500 nye plasser i enigheten med Fremskrittspartiet.

Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Fremskrittspartiet viser i innstillingen til innspill fra Forum for fagskoler og at disse skal ha anslått at det er realistisk å øke antallet plasser med 2 000. Det som er problematisk ved å legge dette til grunn, er at disse representantene åpenbart ikke har fått med seg at Forum for fagskoler i dette tallet også har inkludert fagskoler som ikke får støtte over statsbudsjettet, og som ikke kan bidra til den økningen vi snakker om her i dag. Det er altså et urealistisk høyt antall.

Det er også et viktig poeng at fagskoleplasser også trenger søkere, og det er viktig å satse på kvalitet samtidig. I år har fagskolene meldt inn at de har kapasitet til maks 1 739 flere plasser. Dette er visst alle for, uten at vi da samtidig ser på om de har den arbeidslivsrelevansen vi ønsker, eller den kvaliteten vi vil ha. Nye tall viser også at 2 800 plasser står ledige etter årets opptak. Vi mener det er uklokt å be fagskolene om å etablere flere fagskoleplasser enn de har søkt om, og langt flere fagskoleplasser enn det er søkere til. Dette må henge sammen, ellers er jeg redd det vil kunne gå utover både statusen og kvaliteten til fagskolesektoren.

Regjeringen skal legge fram en egen strategi for høyere yrkesfaglig utdanning. Vi fortsetter satsingen på det. Derfor er det smått underlig å høre representanten Nina Sandberg stå her i dag og nærmest påstå at regjeringen og våre partier motarbeider fagskolene. Det er rett og slett underlig å høre en representant fra Arbeiderpartiet snakke om manglende satsing på fagskolene.

Representanten Marit Arnstad snakket i sitt innlegg om at hun følte Senterpartiet i mange år var nærmest alene om å snakke om fagskolene. Jeg regner med at hun da først og fremst mente innad i regjeringen hun satt i sammen med Arbeiderpartiet, siden de ikke lyktes i å få gjennomført noen satsing på fagskolene gjennom de rød-grønne årene – ingen satsing på plasser, dårligere finansiering og ikke noe løft for kvalitet og utvikling.

Jeg er som sagt glad for at det er bred enighet om fagskolenes betydning her i dag, og at det er mange partier som vil styrke dem. Men faktum er at det før regjeringsskiftet i 2013 ikke var noen satsing på fagskolene. Noen snakket om dem, men det ble med snakket. Denne regjeringen, i samarbeid med Fremskrittspartiet, har ikke bare snakket – den har levert. Det er faktisk det som betyr noe.

Mona Fagerås (SV) [12:11:52]: Det var noe ministeren sa under vår replikkutveksling som fikk meg til å reagere. Det gjelder forskningssatsingen. Her har ministeren ingen grunn til å sole seg i glansen. Norge har en unik mulighet til å utvikle et samfunn uten CO₂-utslipp på hjemmebane og bidra vesentlig til dekarbonisering globalt. For å få til dette burde selvsagt forskning vært en budsjettvinner. I stedet skjer det motsatte. Andelen av BNP som går til forskning og innovasjon, går ned, og sannheten er at siden 2017 har andelen falt. Det er heller ingen tegn til grønt skifte i den samlede forsknings- og utviklingsinnsatsen innenfor området miljø og energi. Tvert imot sier indikatorrapporten til Forskningsrådet at forskningsmiljøene innenfor petroleumsrelatert forskning er trefire ganger større enn det som er rettet mot fornybar energi. Skal vi få til et grønt skifte, må vi ha fornybarforskning nå.

Statsråd Henrik Asheim [12:13:06]: Jeg må bare begynne med å ta tak i det siste som ble sagt, for det er klart at noe av utfordringen med å måle etter andel av BNP er jo – det kan jeg love representanten Fagerås – at vi kommer til å være langt over 1 pst. av BNP til forskning i 2020, men det er fordi BNP faller, så det er egentlig ikke et spesielt godt kriterium. Men det vi har gjort, er å lage en langtidsplan for forskning som har løftet forskningen over 1 pst., den ligger stabilt over 1 pst., og budsjettene har altså økt med 48 pst. siden 2013.

Så til den debatten vi har om kompetansereformen: Jeg skal begynne med å gi representanten Arnstad helt rett i én ting, og det er at vi finansierer høyere utdanningssektoren etter mange forskjellige kriterier og måter. Det tror jeg egentlig at de aller fleste er for at vi skal gjøre. Det som er utfordringen med arbeidsrelevans, altså hvilken jobb man får etterpå, er at det er vanskelig for institusjonene å rette seg inn på en måte som gjør at de klarer å treffe det resonnementet. Det vi styrer på, er veldig mye av kvalitetsheving, kapasitet, dimensjonering og utviklingsavtaler med hver enkelt institusjon når det gjelder ting de kan forbedre seg eller gi bedre kvalitet på. Hvilken jobb studentene får når de er ferdig på institusjonen, er veldig vanskelig for institusjonene å ha makt over – f.eks. hvis vi utdanner ingeniører og så får et oljeprisfall.

Så hørte jeg at representanten Martin Henriksen oppfattet meg som uklar på om vi skal følge opp dette vedtaket. Det tror jeg at jeg var ganske klar på i replikkvekslingen med representanten Arnstad også: Det skal vi selvfølgelig. Jeg føler at vi i debatten i dag har fått klarhet i at det er det stortingsflertallet også mener, at det skal inn som et kriterium i finansieringssystemet. Da følger vi det opp.

Representanten Asphjell sa noe veldig riktig og bra, nemlig at nordmenn lærer gjennom hele arbeidslivet. Det er faktisk en av de store styrkene med Norge. Vi er ofte veldig opptatt av kunnskapsundersøkelser i skolen osv., vi ser på PISA-undersøkelser og sånne ting, det er viktig hvilket utbytte elevene har av å gå på skolen. Men det vi også måler, er faktisk hva man som arbeidstaker kan når man er 40, 50 og 60 år. Der er nordmenn helt i topp fordi nordmenn har en måte å jobbe på som gjør at vi også lærer gjennom arbeidslivet. Vi tar beslutninger selv, vi har en flat struktur, som betyr at det er mulig å utvikle seg også på jobb.

Jeg må bare si at når vi har jobbet med dette i forbindelse med koronasituasjonen, er en av de tingene som har blitt helt åpenbart, at kompetansepolitikk er vanskelig rett og slett fordi det ikke gjelder én gruppe eller én sektor med ett behov, det gjelder fryktelig mange forskjellige mennesker. Derfor er det viktige trepartssamarbeidet, altså det at vi samarbeider med arbeidsgiversiden og arbeidstakersiden og finner kurs som er relevante for de menneskene som trenger det akkurat der og da, helt avgjørende for å få en velfungerende kompetansepolitikk.

Helt til skutt: Jeg er også glad for at Stortinget løfter fagskolene. Det er noe vi kommer til å ha god nytte av i årene fremover, og jeg gleder meg til også å lage en strategi for hvordan vi kan gjøre det.

Marit Arnstad (Sp) [12:16:24]: Jeg er glad for at statsråden erkjenner at det er mange styringssider ved finansieringssystemet, og mange av dem må vi også få lov til å stille spørsmål om. Vi har f.eks. lenge belønnet publisering uten å se på kvaliteten på innholdet i publiseringen.

Når det gjelder fagskolene og representanten Kristensen, som mente at vi fokuserte så mye på tall: De innmeldt tallene fra sektoren for fagskoleplasser var 1 783. Det er riktig at vi ligger over, men regjeringen ligger under, og det er vanskelig å kalle det en sterk satsing når man ligger under det sektoren selv har foreslått.

Men det jeg egentlig ba om ordet for, var at jeg liker dårlig å bli tillagt ting jeg ikke har sagt. Jeg sier at det står et «skal» i forslaget til vedtak, det betyr ikke at det er valgt noen modell, og det er også presisert i innstillingen. Det betyr ikke at vi har valgt en modell, det betyr at vi forventer at regjeringen utformer og legger fram ulike alternativer for Stortinget. Jeg synes at det er en fordel om vi faktisk holder oss til det som blir sagt, og til det som står i innstillingen.

Nina Sandberg (A) [12:17:43]: Å utdanne kandidater til et framtidig arbeidsliv har alltid vært del av universitetets samfunnsoppdrag. OECD understreker at arbeidslivsrelevans blir viktigere framover, og at det kan fremmes via finansieringssystem. Finland og Danmark har gjort det allerede. Stein Lier Hansen i Norsk Industri sa nylig til Klassekampen at det trengs bedre styring av utdanningssystemet framover:

«Vi må ha et utdanningssystem som gir ungdommen mest mulig relevant utdanning. Det må være mer samspill med næringslivet. Det er ikke hjelp i å utdanne folk som ikke får jobb. Ungdom må kunne velge utdanning de ønsker, men det må være tydeligere retningslinjer.»

Det overrasker meg at Høyre på Stortinget og Høyre i regjering stritter imot det OECD går inn for. Hvorfor er dette så vanskelig eller bortimot umulig å få til i Norge?

Torstein Tvedt Solberg (A) [12:18:50]: Først til fagskolene og representanten Turid Kristensen: Her legger Høyre helt tydelig til grunn én logikk for fagskoler og en annen for styringen av universitetene. Med den logikken som Høyre legger til grunn, kan en jo, når en nå ser at det er lavere søkertall for lærerutdanningen, spørre seg om regjeringa da kommer til å kutte i antallet studieplasser på lærerutdanningen. Til universitetene gir Høyre gjerne flere studieplasser. Det er rart at en ikke kan gjøre det samme for fagskolene. Studieplasser er grunnfinansieringen for fagskolene, og det er alvorlig om Høyre-representanten Kristensen mener at den finansieringen som hennes egen regjering har, ikke bidrar til bedre kvalitet.

Jeg besøkte for kort tid siden Fagskolen Rogaland, som ligger i Stavanger. De er godt i gang med å utvikle nye typer utdanning, f.eks. innenfor velferdsteknologi og helsefag. De kommer til å bli gode på kvalitet. De trenger studieplasser for å få det i gang.

Det som er mer alvorlig, og som Høyre ikke har svart på, er at de i bunn og grunn har sagt at det er midlertidige studieplasser som regjeringa har lagt opp til. Det vil jeg ikke kalle en satsing. Det står ikke i stil med de ordene som Høyre har brukt i debatten i dag.

Til representanten Mathilde Tybring-Gjedde: Hennes innlegg bekrefter vel hvorfor Høyre ble satt på gangen i forhandlingene og diskusjonene om denne kompetansereformen. Høyre har et altfor ensidig syn på kompetanse.

I denne debatten har det også blitt avslørt at når Høyre lytter til hele universitets- og høyskolesektoren, ringer de kun til rektorene på Universitetet i Oslo og Universitetet i Bergen, og så er de fornøyde. Jeg tror at et litt bredere blikk på sektoren og å lytte til litt flere stemmer kunne ha tjent Høyre bra også i denne diskusjonen.

Jeg er litt overrasket over at SV ikke har større tro på humaniora-fagene og samfunnsvitenskap. Jeg mener at dette er utdanninger som er relevante for arbeidslivet. Jeg har tro på disse fagene og tror ikke de kommer svekket ut av vårt forslag.

I mitt innlegg sa jeg at stortingsmeldingen først og fremst er et sysselsettingstiltak for regjeringa. Stortingsflertallet har i dag sørget for at regjeringa får mer å gjøre. Derfor er det, som flere har vært inne på, på sin plass å minne regjeringa på at det er aktivitetsplikt for denne typen forslag. Det får alvorlige konsekvenser hvis en ikke følger det opp. Jeg vil understreke, som også representanten Marit Arnstad gjorde, at regjeringa skal legge fram et forslag for Stortinget, og at det er Stortinget som skal ta stilling til de ulike modellene.

Jeg er veldig stolt over den enigheten vi har klart å komme fram til sammen med Senterpartiet og Fremskrittspartiet. Den setter fart på kompetansepolitikken og har gode og konkrete forslag som vil bety noe for kompetanse og livslang læring.

Mathilde Tybring-Gjedde (H) [12:22:02]: Jeg synes ikke representanten Tvedt Solberg er særlig god til å gjenfortelle historien om fagskolene korrekt. Det kan kanskje være fordi historiefaget er et av de fagene som er mindre relevant for arbeidslivet, eller så kan det være fordi Arbeiderpartiet ikke ser seg tjent med å snakke om det løftet som regjeringen har tatt i fagskolesektoren de siste årene.

Når representanten Tvedt Solberg skryter av alt han ser av kvalitetsutvikling i fagskolene, støtter jeg det. Det skjer nettopp fordi vi har satset på kvalitet gjennom utviklingsmidler til fagskolene. De har fått et løft som var etterlengtet gjennom mange rød-grønne år.

Til noe jeg synes har vært litt interessant i denne debatten, som også representanten Nina Sandberg var inne på nettopp: Hun viste til at vi trenger bedre styring av UH-sektoren og mer samspill med næringslivet. Jeg er helt enig. Det er derfor vi kommer med en egen stortingsmelding om arbeidslivsrelevans. Det er derfor vi gjennomgår hele styringen av sektoren, og det er derfor vi legger fram en kompetansereform med bransjeprogram som er skreddersydd for utdanning for folk i ulike bransjer. Det vi er uenig om, er den ene faktoren som de ønsker å forhåndskonkludere om i dag. Da er det – igjen – litt vanskelig å forstå: Representanten Arnstad sier at hun ikke har konkludert. Jeg forsto det slik at beskjeden til regjeringen er at de skal legge fram et finansieringsforslag der dette er en faktor, fordi man ikke ønsker å be regjeringen vurdere å utrede det, men fordi det skal legges fram for Stortinget i et nytt forslag. Det er det vi i dag diskuterer, nettopp fordi relevans er veldig vanskelig å måle for en biolog eller en kjemiker.

Det er nettopp kritikken av kunnskapssynet som har vært dominerende i denne debatten – kunnskapssynet om at utdanningen ikke bare skal utdanne deg til ett spesifikt yrke og være direkte relevant, men at den også skal utvikle et sett av ferdigheter som er nødvendig å ha i ulike yrker, ferdigheten til å lære å lære eller tilegne seg ny kunnskap gjennom et langt yrkesliv. Det er det kunnskapssynet som den ene faktoren her kan hindre, fordi den er ganske instrumentell og vanskelig å måle.

Det er ikke slik at når Samfunnsviterne går ut og kritiserer denne faktoren, så har de ikke tro på sin egen yrkesgruppe. Jeg synes det er en temmelig arrogant påstand å komme med fra Arbeiderpartiet. De har stor tro på sin egen yrkesgruppe. De vet bare at det er ikke profesjonsutdanninger. De vet at de kommer til å jobbe i ulike sektorer og med et bredt sett av ferdigheter som kanskje ikke er direkte relevante. De ser på NIFUs kandidatundersøkelse som en rettesnor, og de ser at de kommer dårlig ut. Fordi ingen av representantene fra flertallspartiene her i dag klarer å si hvordan det skal måles på en annen måte, antar jeg at det er NIFUs kandidatundersøkelse man vil legge til grunn. Da er det ikke noe rart at de yrkesgruppene reagerer. Det bør man ha større respekt for enn å påstå at de ikke har nok selvtillit, for det tror jeg de har.