Ole André Myhrvold (Sp) [14:27:03] (ordfører for saken): Først vil jeg takke forslagsstillerne for at de holder en viktig sak varm. Klimaendringene forsvinner ikke selv om andre kriser oppstår. Skal vi nå Parisavtalens mål, trenger vi en kontinuerlig debatt om virkemidler og tiltak. Jeg vil også takke komiteen for godt samarbeid, nær sagt som vanlig.

Heldigvis preges både komiteen og norsk politikk i stor grad av konsensus om at klimaendringer finner sted, og at de er påvirket av menneskelig aktivitet. Det opplever jeg også i Stortingets arbeid. Når det gjelder virkemidler og veien fram til å nå klimamålene vi både er forpliktet av og avhengig av, har vi kanskje en noe ulik tilnærming.

I dette forslaget ble det opprinnelig lagt fram 32 ulike forslag til konkrete tiltak; en del flere har kommet til underveis. Komiteens flertall har samlet seg om seks forslag, og jeg skal kommentere noen av disse. Det første er å be regjeringen gjennom den varslede klimameldingen ta initiativ til et nytt klimaforlik med tiltak og virkemidler for å nå klimamålene fram mot 2030.

Denne våren har vært preget av krise på grunn av covid-19. Da har Stortinget sett det som viktig å samle seg for å minimere skadeomfanget og sikre arbeidsplasser og velferd. Stortinget har samlet seg om kraftfulle tiltakspakker. Stortinget har denne våren også samlet seg om flere andre brede tiltak for å sikre stabilitet og muligheten til å bygge bro fra den fossile økonomien til en økonomi basert på det fornybare. Sånn må det også være i klimapolitikken. Stortinget må samle seg i brede og langsiktige forlik som gjør det realistisk å nå Norges klimamål. Noe annet vil være en fallitterklæring overfor framtidige generasjoner. Klimautfordringene krever et krafttak for omstilling. Den bebudede klimameldingen bør være et redskap for å sette en klimavennlig kurs mot 2030 for å minimere skadeomfang og sikre arbeidsplasser, velferd og framtid. Jeg håper regjeringen merker seg at flertallet som finnes i komiteen, også vil være med når klimameldingen kommer til høsten.

Det andre flertallsforslaget jeg vil dvele litt ved, er forslaget om å sette i gang utredning av karbonfangst for forbrenningsanlegget i Kristiansand samt Borg CO₂ i Fredrikstad. Norge og verden når ikke sine klimamål uten industriell fangst og lagring av karbon. Når komiteens flertall i dag peker på ytterligere to prosjekter i tillegg til de to startklare prosjektene ved søppelforbrenningsanlegget her i Oslo, Klemetsrud, og sementfabrikken i Brevik, handler det om at dette er prosjekter som vil ha stor betydning for lønnsomheten i hele verdikjeden for fangst og lagring, og ikke minst at disse prosjektene – alene og sammen – vil gi dramatisk store kutt i norske klimagassutslipp.

Det tredje forslaget er forslaget om å endre Enovas mål, sånn at vi klarer å få ladestrøm i de 20 største havnene, i ni anløpshavner for kystruten og i sårbare fjorder. Det vil gi kutt i klimagassutslipp og også føre til et bedre miljø lokalt.

Jeg tar med det opp de forslagene Senterpartiet er med på.

Åsmund Aukrust (A) [14:30:16]: Den viktigste lærdommen verden bør ta etter koronakrisen, er at vi bør være bedre forberedt på de krisene vi vet kommer til å komme. Nå vet vi hvor fort verden kan endres, og vi må gjøre det vi kan for å unngå den store krisen som ligger foran oss: klimakrisen.

Derfor er jeg helt uenig i de tankene vi hører fra Høyre og statsråden deres, Linda Hofstad Helleland, som nå leder programarbeidet, og som sier det skal snakkes mindre om miljø og klima, at det grønne skiftet var fra en annen tid, og at det ikke er sånn vi skal tenke lenger nå.

I Arbeiderpartiet tenker vi motsatt. Klima og miljø har blitt enda viktigere denne våren. Arbeiderpartiet legger i dag fram 27 forslag for å kutte utslipp her hjemme i Norge. Vi vil få på plass flere fossilfrie byggeplasser, for teknologien er til stede, og nå ber næringen om å bli stilt krav til. Vi vil ha mer bruk av hydrogen, for hydrogenstrategien regjeringen la fram, var mer et faktahefte enn en strategi. Vi vil få på plass nye prosjekter for fangst og lagring av CO₂ fordi tiden er i ferd med å løpe fra oss.

Vi fremmer i dag en rekke forslag som både kutter utslipp i Norge, driver fram ny teknologi og er med på å skape nye arbeidsplasser for folk. Dessverre er det ikke et eneste av de veldig mange forslagene vi i dag diskuterer, som kommer til å bli vedtatt. Samtlige forslag blir nedstemt av høyreregjeringen og Fremskrittspartiet, og selv har de ikke lagt fram et eneste ett. Det er det som har blitt den nye normalen. Regjeringen legger ikke fram egne forslag og stemmer imot dem som blir reist.

På dette området ser vi dessverre ingen endring etter at det ble en mindretallsregjering. Det er Fremskrittspartiet som er partnervalget til denne regjeringen i klimapolitikken. Her vil vi nok se lite aktivitet fra Stortinget når det kommer til det å få på plass ny klimapolitikk.

Det positive i klimaspørsmålene er at det også er mye positivt som skjer. Vi ser at det spesielt i næringslivet er mange aktører som er veldig framoverlente og driver fram ny teknologi. Der ber næringslivet om hjelp fra politikerne og sier at politikerne må henge med. Tidligere var det ofte politikken som gikk foran – nå er det politikken som henger etter. Igjen er svaret fra regjeringspartiene at vi skal vente og se. Det er svaret som er gjennomgående i alle disse sakene.

Det har ikke vi tid til, og derfor legger vi fram en rekke forslag. Vi vet jo av historien vi har hatt, at knapt noen av klimamålene er nådd. Da er det å vente og se en veldig dårlig strategi.

Til slutt vil jeg takke de andre opposisjonspartiene for et veldig godt samarbeid. Vi har skrevet oss sammen om en rekke forslag, og det lover godt for mulighetene for å få på plass en ny klimapolitikk etter valget om et år.

Med det tar jeg opp de forslagene Arbeiderpartiet fremmer, og jeg vil også varsle at vi subsidiært kommer til å stemme for forslag nr. 24, fra Senterpartiet. Vi har et ganske lignende forslag, litt mer ambisiøst, men hvis det faller, vil vi stemme for Senterpartiets forslag.

Aase Simonsen (H) [14:33:36]: Vi har i denne saken vurdert i alt 32 ulike forslag, som alle omhandler tiltak innenfor ulike områder i samfunnet vårt som kan bidra til å redusere klimagassutslippene. Det er viktige områder det foreslås å gjøre noe med, og det er et omfattende arbeid som ligger bak utarbeidelsen av dokumentforslaget.

Nettopp derfor har det vært svært interessant og ikke minst givende å kunne konstatere at under vår regjeringstid er så å si alle disse områdene ivaretatt, enten ved at vi har vedtatt politikk her, eller at det er noe vi allerede utreder. Således bekreftes nok også den anerkjennelsen som vårt land har internasjonalt når det gjelder bekjempelse av klimagassutslipp. Tiltakene vi gjør og ikke minst vår vilje og evne til å bevilge midler til forskning og utvikling, blir lagt merke til.

Det betyr selvfølgelig ikke at vi slår oss til ro og er fornøyd med det arbeidet som er gjort så langt, men jeg tror det viser at vi gjør noe som er riktig, og at vi er godt inne på rett vei.

Et viktig område er forslagene som omhandler reduksjon av utslipp i bygg- og anleggssektoren. Her er regjeringen i gang med en handlingsplan som skal bidra til at offentlige anskaffelser blir mer klima- og miljøvennlige, og således vil de bidra til grønn innovasjon også i denne sektoren. CO₂-fangst og -lagring har avgjørende betydning for å redusere utslipp, og også her viser vår regjering til at det arbeides etter en stram tidsplan med mål om investeringsbeslutning innen det tidsrommet som forslagsstillerne skisserer. Så er det forslag som omhandler alt fra kollektivtrafikk og byvekstavtaler, biodrivstoff og oppdrettsanlegg til Enovas mandat og landbruket, hvor regjeringen kan vise til pågående arbeid.

Det aller viktigste framover er å se at vi legger til rette for en grønn omstilling av hensyn til klima. Men vi må også passe på at det skapes nye grønne arbeidsplasser, ikke minst i privat sektor. Et godt eksempel her er at næringslivet i Norge følger opp, bl.a. på Haugalandet, som jeg kan vise til. Her ble den nylig framlagte hydrogenstrategien ønsket velkommen. Haugalandet ser store muligheter for et prosjekt som kalles Hydrogen Valley på Haugalandet, med blått hydrogen og ambisjoner om å bidra til reduserte utslipp i Europa.

Ellers er Haugalandet en region som posisjonerer seg som et kraftsenter for grønn omstilling, bærekraft og nye arbeidsplasser. Dette er ett eksempel på svært mange regioner i Norge som tar regjeringens politikk inn over seg, og som posisjonerer seg for en bærekraftig framtid. Det er jo det dette dreier seg om.

Jeg vil påstå at representantforslaget fra SV har bidratt til å vise hvor omfattende klimaarbeidet er. Det viser også at regjeringens arbeid på området langt på vei imøtekommer kravene fra et tverrpolitisk Norge.

Jon Georg Dale (FrP) [14:36:52]: Eg skal starte med noko så uvanleg som å sitere representanten Aukrust. Han sa at Framstegspartiet er «partnervalget til denne regjeringen i klimapolitikken». Det er godt sagt. Det er ikkje berre det – det er òg godt for landet at vi i dag faktisk bidreg til å stoppe ei rekkje forslag som ikkje er tilstrekkeleg greidde ut – forslag vi ikkje anar konsekvensane av for norsk næringsliv, som vi ikkje veit kva vil bety for norske arbeidsplassar, som vi ikkje veit om vil bidra til å redusere norske utslepp eller auke dei globalt, eller om dei faktisk vil bidra til å redusere dei globale utsleppa med den politikken ein vil føre.

I dag tek vi nye viktige steg for ein forsvarleg klimapolitikk som er kunnskapsbasert, som baserer seg på faglege utgreiingar, vonleg også på vidare arbeid frå regjeringa før dei kjem tilbake med rapportar, når dei kjem hit med f.eks. Klimakur.

Den store skilnaden på Arbeidarpartiet, som har begynt å springe etter SV i desse sakene, og det fleirtalet som tek ansvar i desse sakene – også i dag – er at vi spring faktisk ikkje etter symboltiltak som vi ikkje anar konsekvensane av for norske bedrifter og arbeidsplassar.

Eg meiner det tener Stortinget til ære at ein tør å stå imot den lettvinne retorikken som Arbeidarpartiet og sannsynlegvis SV kjem til å prøve seg på seinare i dag, og faktisk står opp for norske arbeidsplassar. Det er ein politikk som har vist seg å fungere.

Dei siste åra har utsleppa gått ned i Noreg i sektor etter sektor. I samferdselssektoren, som Framstegspartiet har vore med på å styre, har det vore store kutt dei siste åra. I landbrukssektoren, som Framstegspartiet har vore med på å styre, har det vore store kutt dei siste åra. Det er fordi det er fullt mogleg å føre ein smart klimapolitikk som legg til rette for verdiskaping og vekst, og som samtidig bidreg til at vi utviklar ny teknologi som vi kan både nytte oss av innanlands og eksportere til andre land, og med det bidra til både å redusere dei globale utsleppa og få ned våre innanlandske utslepp.

Men det vert av nærmast bagatellmessig betyding for delar av opposisjonspartia på venstresida i dag, fordi ein er så oppteken av å vise at ein spring først og raskast, at ein gløymer å sjå på konsekvensane. Derfor er dagens vedtak eit viktig vedtak for å vareta ein fornuftig og ansvarleg klimapolitikk som både bidreg til utsleppsreduksjonar globalt og tryggjar arbeidsplassar i Noreg.

Lars Haltbrekken (SV) [14:40:08]: I saker av avgjørende betydning for landet har det vært en viktig tradisjon å inngå brede forlik, forlik som peker framover, som tar tak i de utfordringene vi møter, og løser dem i fellesskap, forlik som gir folk og næringsliv trygghet for at vi møter problemene med full kraft. Klimakrisen er definitivt en slik utfordring.

Siden 1990, da verden for alvor ble klar over klimatrusselen gjennom de første rapportene fra FNs klimapanel, er det blitt produsert opp mot ti kilo med offentlige utredninger i Norge som viser hvordan vi kan kutte våre utslipp. Likevel er de norske utslippene på om lag samme nivå i dag som de var for 30 år siden. Jeg tror vi alle skal ta et ansvar for at utslippene ikke er betydelig lavere.

Klimakur 2030, som kom tidligere i år, er et grundig arbeid som kan danne grunnlaget for et ambisiøst klimaforlik. La oss derfor se på debatten i dag som en liten oppvarming til debatten vi skal ha når regjeringen legger fram sin stortingsmelding om klima senere i år. Vi hadde så klart håpet at denne oppvarmingen også skulle føre til at det ble satt i verk noen tiltak for å kutte utslippene av klimagasser. For eksempel burde vi ha kommet i gang med arbeidet med å sikre at alle byggeprosjekter som lyses ut i offentlig regi, blir utslippsfrie. Da ville vi ha tatt ett skritt mer enn det rød-grønne byrådet i Oslo, som i dag stiller krav om fossilfrie anleggsplasser.

Vi hadde også håpet at vi skulle få gjennomslag for at Stortinget stiller seg bak de planene som finnes for CO₂-fangst og -lagring i Kristiansand og Fredrikstad. Stortinget har allerede vedtatt at det skal settes i gang i Bergen, Trondheim og Stavanger.

Norge har store muligheter i den omstillingen vi skal igjennom. Vi må utvikle en grønn ny deal for Norge. SV har lagt fram et forslag om det, og her er stikkordene kutte, skape og dele: kutte utslipp, skape arbeidsplasser og fordele rikdommen i Norge.

Et av de områdene Norge kan bli store på, er satsing på hydrogen. Vi kan produsere og ta i bruk utslippsfri hydrogen, både i transportsektoren og i industrien. Derfor ønsker vi gjennom Enova å stimulere til økt bruk av hydrogen i industrien. TiZir i Tyssedal står klare, om de hadde fått litt støtte.

Videre kan vi se for oss bruk av hydrogen i båttrafikken. Dette kan f.eks. være et viktig supplement til elektrisitet i oppdrettsnæringen.

Dette handler om at vi må gripe mulighetene og ikke bare være opptatt av å låse oss til oljeselskapenes satsing på fossil energi, som stortingsflertallet vedtok sist uke.

Avslutningsvis håper jeg at regjeringen finner inspirasjon i de mange forslagene som fremmes i dag, og tar med seg disse i arbeidet med den kommende klimameldingen.

Jeg tar opp de forslagene som SV står bak.

Ketil Kjenseth (V) [14:43:37] (komiteens leder): Klimadebatten er viktig, og vi har den nesten ukentlig her i Stortinget. Det skal vi selvfølgelig fortsette med.

Norges klimagassutslipp har gått ned de fire siste årene. Venstre har vært der hver gang det har vært forhandlinger i Stortinget og på borgerlig side, og har kjempet for de resultatene vi nå ser:

• Elbilpolitikken fungerer og gir direkte utslag i form av reduserte utslipp.

• Biodrivstoffandelen er høyere enn noen gang.

• CO₂-avgiften er innført og trappes opp. Det gjør det billigere å velge miljøvennlig og dyrere å forurense.

• Vi har også inngått en forpliktende avtale med EU som gjør at målsettingene må følges opp. Det gir en tydelig ramme og systematikk i klimaarbeidet.

Venstre skal fortsette å være den grønne forkjemperen i forhandlinger med andre politiske partier. Vi er helt avgjørende for å skape en politikk som trekker Norge i en grønnere retning. I løpet av året er det veldig sannsynlig at vi kommer under 50 mill. tonn CO₂-utslipp i Norge. Det er en milepæl å komme under den grensen.

Klimaresultater kommer ikke av selv. Vi må kjempe for dem i enhver forhandling, enten det handler om penger, virkemidler eller lover.

Det er også et spørsmål om metodikken man jobber etter. Vi ser i dag veldig mange forslag som fremmes på bakgrunn av den jobben som regjeringa har satt i gang med å se framover mot 2030. Det er fremmet mange forslag som vi kan kutte utslipp med, men de blir lagt fram her i dag uten at de har vært utredet, uten at vi vet de økonomiske konsekvensene av det, og uten at vi vet hva vi pålegger folk å gjøre. Vi har sett igjennom den epidemien vi har vært gjennom nå, at det er store omstillinger når folk skal bidra i en stor dugnad. Dette må vi ha mer kunnskap om, og det kommer med regjeringas framlegg til Stortinget utover høsten. Vi skal også se framover mot 2030.

Representanten Aukrust var innom noen av Arbeiderpartiets mange tiltak, bl.a. fossilfrie byggeplasser. Ja, det er betimelig. Vi må bli flinkere til å kutte utslipp fra mange byggeaktiviteter. Det er også en viktig grunn til at Oslo, hvor Arbeiderpartiet og SV faktisk styrer, har økt utslippene sine med 5 pst. Venstre og resten av regjeringa kutter utslippene i Norge, mens Arbeiderpartiet, SV og Miljøpartiet De Grønne øker utslippene i hovedstaden og i Trondheim.

Det er god grunn til å se på hvilke tiltak en skal jobbe med, og at vi bruker litt tid på å prioritere disse tiltakene. Den nye normalen er faktisk at det er Norge som kutter, og at Arbeiderpartiet og SV ikke kutter.

Une Bastholm (MDG) [14:46:54]: De siste dagene har virkelig vist hvorfor Norge trenger et ekte grønt parti. Representanten Dale fra Fremskrittspartiet vil ha mer kunnskapsbasert politikk. Dessverre er situasjonen i Norge i dag at det er ikke det vi har.

På fredag vedtok stortingsflertallet tidenes skattegavepakke til oljenæringen, i en tid da vi skal halvere verdens klimagassutslipp på ti år – etter innstendige advarsler fra klimaforskere over hele verden.

På torsdag håner det samme flertallet nok en gang miljøfaglige råd når iskantsonen skal vedtas. Samme dag skal Stortinget bedyre sitt ja til mer motorvei inn til Oslo, som verken Oslo eller Viken fylkeskommune vil ha, og som transportforskerne advarer om at bare vil gi mer kø i en hovedstadsregion i vekst.

I sum har de grå partiene på få uker utsatt den grønne omstillingen i Norge med flere år. Norge har blitt avslørt: Asfalt og olje er våre svar når vi skal skape aktivitet. De unges klimarettferdighet er noe det jobbes for utenfor Stortinget, ikke i dette huset.

Ja, det bevilges småpenger til grønn forskning og teknologi, men flertallet virker å være helt ute av stand til å se det enorme potensialet i arbeidsplasser, aktivitet og næringsliv som kunne blitt realisert om de denne våren hadde prioritert trygge og bærekraftige jobber framfor kortsiktig smertestilling.

I dag stemmer Miljøpartiet De Grønne for de fleste av forslagene vi debatterer i denne saken. Vi er også med på en rekke forslag sammen med andre partier. I tillegg fremmer vi fem egne forslag:

• Vi foreslår en storsatsing på havvind, herunder å sette i gang planlegging av to fullskala havvindparker nå.

• Vi ber regjeringen legge fram en sak om hvordan Norge best mulig kan bidra til en europeisk energiomstilling.

• Vi ber om en gradvis nedtrapping av petroleumsnæringen og stans i nye lisenser.

• Vi ber regjeringen øke den statlige andelen i store kollektivprosjekter til 80 pst.

Natur- og klimakrisen er global. I tillegg til at hvert land må tørre å forplikte seg, innebærer det at løsningen ligger i mer internasjonalt samarbeid, ikke mindre. For Norges del betyr det tett samarbeid med Europa. Det er kanskje her vi finner den viktigste miljøpolitiske forskjellen mellom SV og Miljøpartiet De Grønne. I dag er EU, med alle sine skavanker, den viktigste motoren i verden for grønn omstilling. Der Norge bruker 39 mrd. kr på å redde en solnedgangsnæring, bruker EU hver fjerde krone av krisepakken sin til klimatiltak. Der SV sier nei til flere utenlandskabler, sier De Grønne ja til å bidra til europeiske utslippskutt. Derfor har De Grønne også Norges mest ambisiøse havvindpolitikk, med mål om 100 TWh produksjon i 2030.

Der SVs eneste samarbeidsalternativ er Arbeiderpartiet, vil De Grønne samarbeide med dem som forplikter seg til mest mulig grønn politikk. De siste dagene har vist at det er langt fra åpenbart hvem det er. For å finne partier som er interessert i å sette natur og klima først, må man nesten lete med lupe for tiden.

Jeg tar med dette opp forslagene fra Miljøpartiet De Grønne.

Statsråd Sveinung Rotevatn [15:10:02]: I dag har eg lyst til å starte med å takke alle dei som har bidrege til at norske klimagassutslepp har gått ned i fire år på rad og no omsider ser ut til å vere under 1990-nivå. Eg vil takke butikkmedarbeidaren i Bergen som let dieselbilen stå og heller tek Bybanen til jobb på Nesttun. Eg vil takke verftet i Hardanger som bygde verdas første elferje, som no går strekninga Lavik–Oppedal og kuttar utsleppa frå ferjetrafikken på Sognefjorden. Eg vil takke alle dei kreative nordmennene og dei innovative leiarane i norsk næringsliv som stadig overraskar med nye idear som kuttar utslepp. Ikkje minst vil eg takke alle dei som framleis er utålmodige, og som krev meir.

Og vi skal gjere meir. Denne regjeringa tek ingen kvilepausar – sjølv om statstikken går i riktig retning. No jobbar vi med ein klimaplan for 2030. Eg gleder meg til å kome til Stortinget med han seinare i år. Det vert viktig fordi noko av det beste vi kan gjere i klimapolitikken, er å gje folk og næringsliv føreseielege kutt og utviklingsmoglegheiter. Vi kan ikkje styre klimapolitikken etter innfallsmetoden. Vi må jobbe systematisk.

Regjeringa har forsterka det norske klimamålet. Vi går i front. Utsleppa våre skal halverast innan 2030. Folk der ute er villige til å gjere det som må til. Det dei treng, er ei regjering som spelar på lag og ikkje gjer folk til fiendar, som finn moglegheiter og ikkje skaper barrierar, som finn dei løysingane som fungerer, ikkje berre dei som ser bra ut. Dei treng ei regjering som kuttar utsleppa utan å kutte utviklinga.

Det har dei heldigvis no. Difor går utsleppa ned, og det skal dei fortsetje med framover.

Vi skal behandle heile 32 forslag her i dag. Eg har ikkje tid til å kommentere alle. Mange av dei slår inn opne dører, ikkje alle er like gode. Men eg merkar meg at det forslagsstillarane eigentleg ikkje ber om, er ei massiv kursendring i klimapolitikken. Det er ingen stor revolusjon Sosialistisk Venstreparti her etterlyser. Dei vil for det meste at regjeringa skal gjere meir av det vi allereie gjer.

Vi har styrkt byvekstavtalane – og skal fortsetje med det. Vi jobbar for fleire utsleppsfrie bygge- og anleggsplassar – og fortset med det, seinast då vi i dag annonserte at regjeringa kjem til å forby bruk av mineralolje til byggtørk og byggvarme. Det vil kutte utsleppa med 80 000 tonn kvart år. Vi jobbar med å sikre fleire innovative og grøne kjøp, fleire hamner skal få landstrøm, det vert stadig meir fossilfri kollektivtransport – og meir skal det bli.

Eg er glad for alt det regjeringa får til, men eg vil at vi skal gjere endå mykje meir. Det får Stortinget god mogelegheit til å debattere når klimaplanen vert lagt fram seinare i år.

Karin Andersen (SV) [15:25:51]: Hvis statsråden er bekymret for økte utslipp i Oslo, burde han kanskje ta en liten prat med sine kolleger i regjeringen som presser fram store, gigantiske motorveiprosjekter. Det kommer ikke til å bidra positivt. Derimot hadde det bidratt positivt hvis regjeringen f.eks. i revidert ikke hadde foreslått kutt i togsatsingen, slik som de faktisk har gjort, på viktige strekninger, f.eks. mot Hamar, som er en av nøkkelstrekningene for å få både gods og mennesker over på kollektivtrafikk og tog. Det har blitt et forlik om det, så det kommer inn noen penger igjen, men jeg synes kanskje statsråden hadde tjent på å være litt mindre … vel, jeg skal være forsiktig med å bruke ord, president.

Verken verden eller Norge er på rett kurs i denne saken. Jeg synes jeg registrerer en stemning i denne debatten som tyder på at man ikke har tatt alvoret inn over seg, verken om klimaet eller at vi er for trege med omstillingen her, og at det faktisk vil skade oss. Det vil skade norsk næringsliv at vi ikke er kjappere med å få til den omstillingen som må til. I en vanskelig tid er det tid for å bruke den muligheten til omstilling. Isteden la Stortinget i forrige uke inn en enorm risikoavlastning ved at man skal bygge ut ulønnsomme oljeprosjekter, f.eks. i Barentshavet, og knytte oss tettere til den utviklingen som både skader klimaet, og som gjør at vi ikke får til den omstillingen.

Vi kunne ha laget en større plan for å få mer gods over på bane. Vi kunne f.eks. hatt strøm på Rørosbanen og Solørbanen, og vi kunne redusert med 400 vogntog per døgn, som dundrer gjennom Gudbrandsdalen og Østerdalen, og som ikke har noen ting inn i Oslo å gjøre, men som kunne reist ut og inn av landet. Det hadde betydd enormt mye, men vi gjør det ikke. Regjeringen legger ikke inn penger til å realisere noe av dette.

Når det gjelder ferje og båt, er det slik at en del av fylkene har gått foran. Nå sitter de igjen med regningen, og regjeringen vil ikke ta den. Nå sier flere fylker til kommunalkomiteen når vi har høring, at de kommer kanskje ikke til å tørre å gjøre disse klimavennlige investeringene framover, som også skaper oppdrag til verftsindustrien, og som får til den omleggingen. Da er det på tide å fremme forslag om at dette skal kompenseres, slik at vi får til både klimakutt og industriutvikling i Norge. Det er mulig, men med den selvtilfredsheten som regjeringen har, tror jeg ikke vi kommer til å nå dit.

Terje Halleland (FrP) [15:29:06]: Jeg må si at jeg lar meg fascinere av klimapolitikken til enkelte partier. En skulle jo tro at det var resultater og utslippsreduksjoner som var formålet og hensikten, men en sitter igjen med et inntrykk av at det skal gjøre vondt, at det helst skal koste noen arbeidsplasser, og at vi gjerne kan gjøre vedtak uten at vi i det hele tatt kjenner konsekvensene av dem. Det blir til og med sagt fra talerstolen at klimaforskere globalt har advart mot det nye skatteregimet som vi har gjort midlertidig for petroleumsnæringen. Jeg har ikke fått det med meg.

Jeg tror det er akkurat det motsatte som er viktig, at vi klarer å holde godt liv i og aktivitet innenfor petroleumsnæringen, så vi klarer å beholde kunnskap og kompetanse mens vi driver omstilling og er i ferd med en overgang til nye produkter. Skal vi lykkes med CCS, skal vi lykkes med havvind, skal vi lykkes med havbruk, er det på grunn av én ting, og det er at vi har en petroleumsnæring som er med oss og har den nødvendige kompetansen til å klare de prosjektene.

Det største bidraget og Norges bidrag til å gjennomføre Parisavtalen ligger i å eksportere gass til Europa. Nå er det sånn at det ikke er politisk korrekt å hylle noe som er fossilt. En kan gjerne være imot gass, men en kommer ikke utenom at hvis vi ikke klarer å løse problemet rundt kull, så løser vi ikke problemene.

Det neste store klimaprosjektet som Norge tar del i, som viser resultater, er Baltic Pipe. Det er en gassrørledning som går fra det norske gassystemet og over til Polen, og gir Polen mulighet til å konvertere fra kull til gass. Det gir Polen en mulighet til å redusere sine klimagassutslipp med 80 millioner tonn. Det er omtrent halvannen gang så mye som hele det norske utslippet. Da kan vi snakke om å være et grønt batteri for Europa, som bl.a. Senterpartiet ivrer for.

Dette er også viktig i de andre sakene som er blitt kritisert om Barentshavet, for skal vi klare å gi Europa den muligheten, må vi ha tilgang til råstoff, og tilgang til Barentshavet gir oss akkurat det. Så de siste sakene vi har behandlet, forvaltningsplanen for Barentshavet og et nytt skatteregime, har vi gjort i klimaets navn.

Jon Georg Dale (FrP) [15:32:21]: Eg hadde i utgangspunktet ikkje tenkt å seie meir i denne debatten, heilt til eg høyrde innlegget frå representanten Karin Andersen, for det minner dessverre om historieforfalsking når ein prøver å gje inntrykk av at det Stortinget har bidrege til dei siste vekene, er å gje gigantiske moglegheiter for oljeindustrien til å gjennomføre ulønsame investeringar på norsk sokkel som vil drive utsleppa frå olje- og gassindustrien vidare oppover i Noreg – akkurat som om det er fullstendig feilslått når ein hevdar at utbygging av infrastruktur inn og ut av Noregs hovudstad handlar om at ein ønskjer flest mogleg privatbilar subbande rundt på breiast mogleg vegar. Det er ikkje sant. Men fleirtalet på dette huset har innsett at også bussen treng felt å køyre på, og då trengst det veg, og at næringstransporten framleis aktivt vel å frakte store delar av varene sine på vegen, fordi det ikkje er jernbane alle plassar i eit langstrekt land som Noreg. Det er eit forsøk på å lage ei verkelegheitsoppfatning det ikkje finst grunnlag for – akkurat som dei gjer med mange av forslaga i representantforslaget vi eigentleg skulle debattere.

Eg veit ikkje om det er eit bevisst forsøk på å fortelje noko anna enn det som er sant – utanfor denne salen ville eg drista meg til å bruke endå sterkare ord enn det – eller om det er fordi ein ikkje vil vite at det vi har bidrege til i Stortinget dei siste vekene, er å sørgje for å sikre den industrien som bidreg med kompetanse og ikkje minst med norsk kapital til å vidareutvikle også nye fornybare energikjelder, og som bidreg til store, tunge teknologiskift, som vi f.eks. har fått til i ferjeflåten, takk vere at vi har ein verftsindustri som har vore kompetent nok til å ta desse stega lenge før andre tenkte på det. Det er den type industriarbeidsplassar vi sikrar med desse grepa.

At SV nok ein gong – som vanleg, ville eg nesten sagt – valde å setje seg sjølv på sidelinja, får vere opp til dei, men det betyr ikkje at dei kan fortelje ei anna historie om verkelegheita enn den som er sann. Så eg oppfordrar SV-representantane i seinare innlegg til å halde seg for god til det.

Stefan Heggelund (H) [15:35:17]: Vi diskuterte petroleumsskattepakken i denne salen på fredag, så jeg skal ikke gå dypt inn i den annet enn å kommentere at leverandørindustrien faktisk trenger prosjekter for også å kunne omstille seg og bidra til omstilling av f.eks. sokkelen. Det rare, som vi også diskuterte på fredag, og som Karin Andersen av en eller annen grunn ikke nevner i sitt innlegg, er at hun representerer et parti som er imot Johan Castberg-feltet, men er for at man skal ilandføre fra Johan Castberg, et standpunkt Sosialistisk Venstreparti for øvrig har uavhengig av hva miljøfaglige råd måtte si om en slik ilandføring. De bare mener det. For å bruke Karin Andersens ord: Kanskje hun rett og slett ikke har tatt inn over seg hvor viktig det er med miljøfaglige råd i slike saker.

Så hører man fra representantene Aukrust, Haltbrekken og Andersen at man er blitt selvtilfreds på borgerlig side. Da spør jeg meg: Er det det eneste argumentet venstresiden har i klimapolitikken? For vi hører det hver gang vi er i denne salen, og det skjer hver gang etter at noen på borgerlig side har konstatert fakta, nemlig at utslippene har gått ned. Det er ikke selvtilfredshet å konstatere fakta, og det er i hvert fall ikke selvtilfredshet å gjøre det når man i samme slengen sier at vi vil gjøre mer enn det vi gjør i dag. Hele klimapolitikken vår handler om at vi skal gjøre mer hvert eneste år, og at vi nå skal få en systematisk klimapolitikk for alle sektorer for at vi skal nå 2030-målene.

På samferdsel går det jo an å nevne flere kollektivreiser, bedre byvekstavtaler, en jernbanereform som gjør at ulike selskaper må konkurrere om å få flere til å ta jernbanen, samtidig som det blir billigere totalt sett å drifte jernbanetilbudet. Det er for øvrig venstresiden imot.

En annen ting de er imot selv om de er veldig opptatt av at vi skal fly mindre og ta mer tog over landegrensene i Europa, er den felleseuropeiske politikken som gjør det mulig. De er imot fjerde jernbanepakke, f.eks., selv om det betyr at det vil bli enklere å ta tog over landegrenser i Europa. Igjen må jeg spørre med Karin Andersens ord: Kanskje de rett og slett ikke har tatt inn over seg hvor viktig det er at man klarer å føre en felles politikk for at det faktisk skal være mulig å ta mer tog over landegrensene?

Det er det som er problemet: Venstresidens klimapolitikk er bare retorikk, det er bare et eneste langt debattnotat. Og så får noen andre levere resultatene.

Lars Haltbrekken (SV) [15:38:33]: Igjen hører vi representanter fra regjeringspartiene skryte over at norske utslipp har gått ned de siste årene.

Statsråden fikk seg til å si at den økningen vi har hatt i bruken av palmeolje fra 2018 til 2019, var en liten økning. Vel, det var en 20 pst. økning – en 20 pst. økning. Hvordan kan statsråden si at det er en liten økning, samtidig med at han snakker om norske utslippsreduksjoner på kanskje 2 pst. som en kraftig reduksjon? Hvordan kan 2 pst. være en kraftig reduksjon i det ene tilfellet, mens en 20 pst. økning i palmeoljebruken er en liten økning i det andre tilfellet?

La oss se på tallene bak disse prosentene. De økte utslippene verden har fått som en følge av regjeringens regnskogsødeleggelse gjennom økt bruk av palmeolje, tilsvarer de utslippsreduksjonene man hadde på det norske regnskapet fra veitrafikken i fjor. Den økte palmeoljebruken i fjor spiste opp den, ifølge ministeren, kraftige reduksjonen av norske utslipp. Det vi hører, er at regjeringen i realiteten står og skryter av å ha bidratt til å hugge ned regnskog. Hadde ikke håret mitt falt av i helga, er jeg sikker på at det hadde kommet til å falle av under denne debatten.

På toppen av det hele har regjeringen lagt fram et forslag til en ny biodrivstoffpolitikk som kan øke forbruket av palmeolje ytterligere. Det var altså ikke nok å ha en liten økning på 20 pst. Klima- og miljødepartementet har sendt et høringsforslag som i realiteten kan bety at vi øker palmeoljebruken utover det som skjedde i 2019. Hva betyr det? Jo, det betyr ytterligere ødeleggelse av regnskogen. Det betyr ytterligere økning av klimagassutslippene i andre deler av verden. Det betyr ytterligere ødeleggelse av leveområdene for 200 millioner av verdens urfolk. Og det betyr at regjeringen har tenkt å fortsette å putte orangutangen på tanken.

Karin Andersen (SV) [15:41:50]: Det er en realitet at de vedtakene som Stortinget har gjort de siste dagene, binder oss mer fast og gjør oss mer oljeavhengig enn før. Når vi debatterer dette, sier finansministeren at dette kommer til å utløse 115 mrd. kr mer i oljeinvesteringer. Er det noen som mener at vi skal investere i olje og ikke ta opp oljen, ikke selge den, at det ikke blir utslipp av dette? Da er man jo veldig lykkelig her, for at det liksom ikke teller på Norges regnskap. Men det gjør det, og det låser også fast investeringer, kapital og kompetanse inn i en næring som alle, bortsett fra Fremskrittspartiet, sier at vi er nødt til å gjøre oss mindre avhengig av.

Disse grepene er ikke god klima- og miljøpolitikk. Det er dårlig industripolitikk også. Ja, det er riktig at verftsindustrien må ha noe å gjøre. Derfor har SV fremmet mange forslag om det, om alternative prosjekter, og vi har også lovet fylkeskommunene at når de nå inngår kontrakter på nye båter, skal vi være med fra statens side og betale den regningen. Det gjør ikke flertallet her, det gjør ikke regjeringen, så flere fylkeskommuner har sagt under høringen at det tør de kanskje ikke gjøre mer. Er det en bra utvikling? Nei, det er en dårlig utvikling, og det gjør at den alternative kompetansen som kunne vært utviklet og ha bidratt til det teknologiskiftet vi trenger, ikke blir der.

Vi må ha veier fordi jernbanen ikke finnes, sier Fremskrittspartiet. Ja, det er derfor SV fremmer forslag om at vi faktisk må få i gang særlig de lange godsstrekningene, som gjør at vi kan få ned utslippene, og som gjør at det går an å kjøre på disse veiene. Der jeg bor, tør jeg knapt kjøre mer, for der er trailertrafikken så tung – og så utslippsintensiv. Men det vil man gjerne fortsette med, og ikke være med på den omleggingen som gjør at dette er mulig. Hvis man bygger veien først, blir det vei og ikke jernbane – det må vi snart ha lært nå.

Det er mange ting som burde gjøres her. Det er mange som forteller om seg selv når de står her og på andre talerstoler. Jeg har fire barnebarn, og jeg må si jeg tenker ganske mye på dem og hva det er vi overlater til dem framover, når vi ikke makter å gjøre de endringene som nå skal til for at vi i framtida skal ha arbeidsplasser som vi kan tjene penger på, slik at vi kan drive velferdssamfunnet og folk kan ha noe å leve av. Jeg mener – og jeg er ikke alene om det, det er mange som har mye økonomikompetanse som mener det også – at noen av de grepene som Stortinget har gjort de siste dagene, er noe av det dummeste som har skjedd, og med hensyn til klimaet og miljøet er det direkte skadelig.

Åsmund Aukrust (A) [15:45:09]: Jon Georg Dale startet sitt første innlegg med å si: «I dag tek vi nye viktige steg for ein forsvarlig klimapolitikk.»

Det steget stortingsflertallet tar i dag, er ingenting. Det er ikke én ting som kommer til å bli resultatet av denne debatten. Det er det regjeringspartiene, med Fremskrittspartiet på slep, mener er det forsvarlige å gjøre.

Statsråd Rotevatn var enormt selvtilfreds, og vi har hørt Stefan Heggelund og andre fra høyresiden være veldig selvtilfreds med sine resultater. Vel, resultatene er at de bryter klimaforlikets målsetninger. Resultatene er også at de nå har noen tall hvor de kan vise at det går ned minimalt. Det går mindre ned enn hva feilmarginen er fra år til år. Men Sveinung Rotevatn klarte til og med å få det til å høres ut som en gladnyhet, for at det var feilmargin kunne bety at det egentlig hadde gått mer ned enn det tallene viste. Vi vet at vi skal halvere utslippene våre på ti år. Da er det ikke veldig imponerende å få dem ned noen få prosenter.

Er mitt problem med regjeringen at de er selvtilfredse? Nei, det er det overhodet ikke. Venstre-folk og Høyre-folk kan være så selvtilfredse de bare vil for min del. Problemet er at utslippene ikke går ned. Problemet er at de er i ferd med å styre mot en klimakatastrofe. Det er ikke noe som bare angår alle andre land, det angår Norge like mye som alle andre. Jeg mener det er ingen klimaminister i verden som kan slå seg på brystet på den måten Sveinung Rotevatn gjør, og si at han har levert, at vi er på riktig vei.

Sveinung Rotevatns hovedargumentasjon mot å vedta noe som helst i dag var at han mente at dette var på innfallsmetoden. Da Miljøpartiet De Grønnes Une Bastholm spurte om han kunne si hva han mente var innfallsmetoden her, mente han det var at Stortinget nå skulle tvinge han til å innføre en klimabelønningsordning. Det forslaget som han advarer så mot, er at vi skal utrede en klimabelønningsordning. Det kunne f.eks. være et nullutslippsfond, som NHO og andre aktører har etterlyst. Det kunne det f.eks. vært. Men da de etterlyste det, fikk de huden full fra høyresiden. Når de for en gangs skyld skulle bruke slegga mot NHO, var det altså for deres klimaengasjement.

Lars Haltbrekken har tatt opp debatten om biodrivstoff. Der var Venstre alliert med resten av opposisjonen. De var like utålmodige da Vidar Helgesen ikke leverte. De fremmet forslag her i Stortinget og fikk det vedtatt. Så gikk de inn i regjeringskontorene selv og ble like trege som resten av høyrepartiene.

Vi har altså ti år på oss til å levere i klimapolitikken. Det er bare å sette i gang. Regjeringens svar på alle utfordringer er at de skal komme med en eller annen plan som alltid skal komme litt senere det året vi diskuterer det. Vi har ikke tid til å vente, derfor kommer vi til å fortsette å fremme forslag. Dette er ikke retorikk, det er ikke som Stefan Heggelund sa, at vi bare fremmer retorikk. Nei, det er 49 forslag som han i morgen klokken 15 skal stemme mot, men han har selvfølgelig natten på seg dersom han har ombestemt seg og sett at her er det mye fornuftig å stemme for.

Ola Elvestuen (V) [15:48:15]: Jeg hadde ikke tenkt å ta ordet i denne debatten, men etter å ha hørt noen av innleggene, må jeg gjøre det likevel.

For det første: 2 pst. reduksjon i 2019 – hvis det er et lite tall, altså 1 million tonn ned i løpet av ett år, er det nesten like mye som Oslos samlede utslipp. På ett år går det ned med det, og det er fjerde år på rad, og det går også ned i år. Det går ikke fort nok, og tempoet må opp framover. Nettopp derfor har statsråden i februar meldt inn til FN at vi skal kutte våre utslipp med 50 pst., eller 55 pst., innen 2030. Det er ambisiøst, og vi skal gjøre det sammen med EU. Nå venter vi på at de skal ta sin beslutning – det kommer vel i september – forhåpentligvis på 55 pst. Da er det ikke lenger en målsetting, som Venstre har drevet med tidligere. Nei, det er en forpliktelse som skal gjennomføres, og man vil ha de tiltakene som kreves for å få det gjennomført.

Så er det områder hvor Norge ligger i front. På transportsektoren gjør vi mer i Norge enn noen andre land er i nærheten av. Elbilsatsingen er noe av det. Det har vi holdt på med i nesten 20 år, og det utgjør nesten 50 pst. av salget så langt i år. Vi må opp i 50 pst. for å nå målet om bare å selge nullutslippsbiler innen fem år, som ble forhandlet fram av Venstre for noen år siden.

Når det gjelder elferger, det som skjer innenfor skipsfart, er det ingen andre som har et slikt tempo i det skiftet som det vi har i Norge. Vi la fram en handlingsplan i fjor. Den må drives framover.

Så til Lars Haltbrekken: Nullutslippsløsninger er det vi må ha, men det tar tid å få på plass. I overgangen for å komme dit, for å få ned utslippene raskt nok, må vi bruke biodrivstoff. Biogass er en nullutslippsløsning. Det forsterker vi. Vi har det største anlegget i Norden på Skogn, og det tas mer i bruk. Men det må også brukes biodrivstoff. Det er ingen tvil om at i den opptrappingsplanen jeg har vært med på og står bak, og som Stortinget har vedtatt, er alle enig i at vi ikke skal bruke palmeolje. Men to ting:

1. For å få det avanserte biodrivstoffet som vi trenger, må man ha mot til å gå framover. Det har stortingsflertallet hele tiden hatt. Vi kommer til å produsere mer avansert biodrivstoff. Vi kommer til å gjøre det i Norge. Og vi kommer sammen med resten av Europa til å fjerne palmeolje.

2. Vi satser like mye internasjonalt og mer enn det vi har gjort før for å ivareta regnskog. Så må man ha med, når man forteller hvor mye regnskog som blir ødelagt, at i Indonesia går tap av regnskog heldigvis ned.

Statsråd Sveinung Rotevatn [15:51:30]: Eg tek ordet for å korrigere det inntrykket som nok vart skapt etter innlegget til representanten Haltbrekken, nemleg at no vert det brukt stadig meir palmeolje i Noreg. Det er ikkje riktig.

I fjor vart det totalt sett brukt 111 millionar liter palmeolje i Noreg. I 2017 vart det brukt 317 millionar liter palmeolje. Det er ingen oppgang, men ein nedgang på ca. to tredelar. Så må ein gjerne meine at det bør gå endå meir ned, og regjeringa er for at det er det berekraftige drivstoffet som skal ha forrang framover. Difor føreslår vi avgifter på konvensjonelt biodrivstoff frå 1. juli. Difor føreslår vi å auke delen av avansert biodrivstoff systematisk framover.

Eg trur at representantane frå SV må oppdatere talepunkta sine litt frå 2017, for svaret kvar einaste gong utsleppa i Noreg går ned – og det gjer dei kvart år – er at det er palmeolja som er grunnen til det, sjølv om bruken av palmeolje også går ned. Det heng ikkje i hop. Det er eit veldig enkelt eksempel berre frå i fjor: Om ein isolert sett ser på effekten av palmeolje, står han for ca. 100 000 tonn kutt i Noreg. Ja vel, men til saman gjekk altså utsleppa ned med 1 million tonn. Eg trur representantane frå SV må ta inn over seg at det er ganske mange andre ting som gjer at vi kuttar i utsleppa. Det er at annankvar selde bil er ein elbil. Det er at stadig fleire nyttar kollektivtrafikktilbodet – over 100 millionar fleire reiser i året no enn då SV gjekk ut av regjering. Det er at vi forbyr nydyrking av myr, at vi fasar inn elferjer, at vi har hatt ein nedgang i olje- og gassektoren – eg kunne halde fram. Alt dette bør representantane frå SV setje seg godt inn i om dei skal snakke med truverde om kva som faktisk skjer med utsleppa i Noreg.

Ein kan snakke alt ein vil om feilmarginar frå år til år. Ja, det er sikkert feilmarginar i utsleppsrekneskapa frå år til år, men det går altså ned kvart einaste år. Ein kan godt sitje og snakke om feilmarginar og sjå kva retning dette har. Eg synest ikkje det er interessant å sjå kva som skjer frå veke til veke, frå månad til månad, kanskje til og med ikkje frå år til år, men når dei fire år på rad går ned, då er retninga heilt tydeleg.

Til sist til Arbeidarpartiet og Åsmund Aukrust, som snakka om at ting ikkje går fort nok, og at alt ville vore betre om berre dei fekk sleppe til. Eg tillèt meg å tvile på det, for kva er det Arbeidarpartiet har jobba for her i salen? Eg oppfattar at dei jobbar mot konkurranse på jernbanen, mot reform av jernbanen, dei jobbar mot at ein skal verne sårbar natur, og seier ja til nydyrking av myr, ein forhandlar med oljedirektørar om kva skattepolitikk ein bør føre for olje- og gassektoren. Stadig vekk er det som vert lagt på bordet, ikkje noko eg oppfattar som spesielt fornuftig klimapolitikk. Det er mogeleg ein oppfattar det som fornuftig Arbeidarparti-politikk, men det er ikkje nødvendigvis det same. Det har i alle fall ikkje vore det historisk, og det er det i alle fall ikkje når vi no skal klare å kutte utsleppa endå meir framover – slik regjeringa no har gjort i fire år på rad.

Vi skal vidare. Difor har vi skjerpa ambisjonane våre for 2030. Vi skal kutte endå meir. Planen regjeringa har lagt og jobbar med for å få det til, kjem til Stortinget i løpet av året. Eg ser fram til ein god debatt då med vonleg breie fleirtall rundt endå betre klimapolitikk framover.

Stefan Heggelund (H) [15:54:40]: Hvorfor bruker representanten Aukrust som et av sine hovedargumenter at utslippene må videre ned? Hvorfor bruker han det som et argument mot regjeringspartiene og borgerlig side? Vi er jo enig i det. Så konstaterer vi at det er et faktum at utslippene går ned med denne regjeringen, men at de må mer ned, og derfor kommer vi til å få en systematisk klimapolitikk for alle sektorer basert på kunnskapsgrunnlaget Klimakur.

Så synes jeg det er litt pussig at to ganger – tror jeg – i denne debatten har representanter fra venstresiden referert til den klimameldingen som den rød-grønne regjeringen la fram. Den var jo ikke så mye å skryte av, den måtte altså vi dra i riktig retning. Da hadde representanten Lars Haltbrekken en litt annen rolle, som del av miljøbevegelsen. Han kom til Høyre for å sørge for at den meldingen skulle bli bedre enn det den var.

Det virker av og til som om Arbeiderpartiet nå har et behov for å gjøre seg populær hos noen som de ikke er spesielt populære hos, og det er deler av miljøbevegelsen. Men da burde de levere bedre enn det de gjør nå, i denne debatten. For eksempel: Er Arbeiderpartiet virkelig fortsatt for sitt eget forslag til nullutslippsfond til næringstransporten? Snakker Arbeiderpartiet fortsatt om deres modell? Vi har altså et CO₂-fond for næringstransporten, som vi har innført, som fungerer mye bedre, som er en bedre modell. Det er ikke noen vits i å stå på talerstolen og late som om det ikke er noen tiltak for CO₂ i næringstransporten når vi har et tiltak som til og med er bedre enn det Arbeiderpartiet foreslår. Det er helt bemerkelsesverdig at det fortsatt er en del av retorikkheftet til Arbeiderpartiet. Ta ut punktet, si det til kommunikasjonsrådgiverne så fort som overhodet mulig. Det er ikke et bra poeng.

Så til Sosialistisk Venstreparti: Hvorfor er de imot en felles politikk i Europa som gjør det enklere å ta tog over landegrenser? Man spør og spør, og det er umulig å få et svar. Hvorfor mener venstresiden i Norge at det er bra med konkurranse i luftfarten, men at det er noe negativt med en gang man snakker om tog? Er det mulig å få svar på disse spørsmålene? Hvis man virkelig har et engasjement for at flere skal ta tog, bør man også ha en politikk som gjør at flere tar toget, og ikke bare stemme imot hver eneste gang regjeringen kommer med gode forslag.

Ketil Kjenseth (V) [15:57:55]: Det er en del å ta tak i i denne debatten. Først: Arbeiderpartiet vil ikke forholde seg til fakta, og det er jo litt oppsiktsvekkende. Når man benekter at utslippene går ned fire år på rad, er man på en annen planet. Men Arbeiderpartiet har jo erfaring med månelandinger, og det har ikke vært spesielt vellykket, f.eks. på Mongstad.

Til SV og det at vi ikke satser på kollektiv: At utbygging til Hamar skulle bli et år forsinket, er symbolet på at man ikke satser på kollektiv. Det har aldri vært så mye penger inne i Nasjonal transportplan, det har aldri vært halvparten av andelen til kollektiv. Det er så mye mer kollektivkapasitet i Norge i dag. Det bidrar også til de 8 pst. kutt som det nå er i transportsektoren, som man reduserer klimagassutslippene med. Så det er ikke bare den orangutangen på tanken, kapasiteten på kollektiv er betydelig større. Rullende fortau og 5-minutters avganger på kollektiv i Oslo stammer fra da Høyre og Venstre satt i byråd og faktisk hadde hjelp av Fremskrittspartiet også da. Det er mulig å få til disse satsingene sammen med Fremskrittspartiet. Andelen på kollektiv og særlig på tog har ikke vært høyere noen gang. Det er et enormt etterslep her på særlig tog, som det er tungt å ta inn igjen. Med de overskridelsene man også har hatt på Follobanen bl.a., står vi overfor noen utfordringer. Men vi holder tempoet oppe, og det blir dobbeltspor til Hamar innen tida.

Til palmeoljedebatten: Ja, representanten Haltbrekken ynder å dra opp den. Men utgangspunktet er jo at vi i Norge, med Venstre ved forhandlingsbordet, har økt andelen og forpliktelsen når det gjelder andel biodrivstoff, fra 4 pst. til 20 pst. på fem år. Av den andelen biodrivstoff gjelder 40 pst. avansert, og det er den vi bør snakke om. Den går opp og opp og opp, men vi er nødt til å få fart på produksjonen i Norge og i de andre skandinaviske landene, for det er de som sørger for at den andelen og den innblandingstakten holdes oppe. Palmeolje er en internasjonal handelsvare som det er krevende å sette et forbud mot, det har vi alle erfaringer med, uansett hvem som sitter i regjering. Norge er også det første landet i verden som har innført et innblandingskrav på biodrivstoff i flydrivstoff. Vi går foran på alle disse områdene. Det samme gjelder hydrogen. Representanten Halleland nevnte at vi må få kullet ut – ja, og gass er en kort bro til det. I neste omgang kommer hydrogen. Det er Norge som står med det grønne hydrogenet, og det er også en viktig både industrisatsing og transportsatsing.

Lars Haltbrekken (SV) [16:01:19]: Vi hører både representanten Elvestuen og statsråd Rotevatn forsvare det høye forbruket av palmeolje. Fra 2018 til 2019, som er de siste tallene vi har på palmeoljebruk i Norge, gikk palmeoljebruken opp, fra litt over 90 mill. liter til i beste fall 111 mill. liter. Det er en økning på om lag 20 pst. Det vi skal vite når det gjelder dette tallet, er at det er ett selskap som ikke har rapportert palmeoljebruken sin, og som i verste fall kan ha brukt så mye som 20–30 mill. liter palmeolje i tillegg til de 111 mill. liter palmeolje som er omtalt. Dermed kan palmeoljebruken i fjor altså ha vært ganske mye høyere enn det vi har trodd. På toppen av det hele legger man fram et forslag som kan innebære enda større økning.