Stortinget - Møte tirsdag den 20. oktober 2020

Dato: 20.10.2020
President: Tone Wilhelmsen Trøen

Innhold

Sak nr. 15 [11:15:36]

Interpellasjon fra representanten Siv Mossleth til klima- og miljøministeren: «Nordlandsforskning har studert hvordan ulike kunnskapssystemer møtes, inkluderes og påvirker hverandre i den desentraliserte forvaltningen av rovdyr. Forskningen viser at lokal/erfaringsbasert kunnskap fra reindriften er viktig for rovviltnemndene for å fatte vedtak. Erfaringsbasert kunnskap som kommer frem i møtene, er viktig for politikernes kontekstforståelse, og forståelse av hva en slik drift innebærer, samt samspillet mellom dyr, folk og landskapet. På tross av god medvirkning i nemnda forsvinner denne kunnskapen og blir ugyldiggjort når den treffer et annet forvaltningsnivå (nasjonalt). Kunnskapen fra lokalt nivå (reflektert i nemndsmøtene, høringsinnspill, revidert plan) blir usynliggjort i beslutninger nasjonalt. Dette fører til at nemndas plan blir overprøvd av staten og dermed ikke testet ut lokalt. Vil statsråden bidra til at nemndenes forvaltningsplaner ikke overprøves?»

Talere

Siv Mossleth (Sp) []: Er det rett å ha 79 pst. av reinens kalvingsområde i prioriterte rovviltområder i Nordland? Er det klokt? Hva vil statsråd Rotevatn svare på de to spørsmålene?

Mitt klare svar er nei. Dette er en katastrofe for alt annet enn rovviltets matforsyning. I Fylkesmannens forslag til ny forvaltningsplan var faktisk 79 pst. av kalvingslandet lagt ut til rovviltområder. Det var en av grunnene til at rovviltnemnda i Nordland i 2017 måtte gjøre endringer i forslaget til ny forvaltningsplan. Rovviltnemnda vedtok også at forvaltningsplanen med nye alternativer for bjørnesoner ikke kunne tas stilling til uten at det forelå en konsekvensutredning som belyste næringsutøvelse og andre samfunnsinteresser, sett i sammenheng med bestandsmålene og konsekvenser av annet rovvilt – jerv, gaupe og ørn. I tillegg måtte det foreligge en vurdering av forslagene i forhold til statens folkerettslige forpliktelser overfor den samiske reindriften. Dette er ikke gjennomført, så kunnskapsgrunnlaget er fortsatt for dårlig når det gjelder alt annet enn det rent rovviltfaglige.

Forskningsprosjektet «Beiteressurs, rovdyr og lokalsamfunn» ble gjennomført i perioden mars 2017–februar 2020 av Ruralis, NIBIO, Nordlandsforskning, NTNU og Umeå universitet. Et viktig funn er hvordan erfaringsbasert kunnskap blir gjort ugyldig. Jeg vil sitere et kort utdrag fra rapporten:

«Rovviltnemnda i Nordland har gjennom prosessen med revisjon av forvaltningsplanen utfordret prinsippet om sonering ved å ikke rett fram akseptere myndighetens forslag til soner. De har i stedet vektlagt lokale erfaringer og kunnskap når de har tatt beslutninger om sonering i Nordland. I flere runder har rovviltnemda i Nordland blitt sterkt anmodet til å revurdere sin beslutning på dette området, og nå har nasjonale myndigheter hentet inn planen for selv å beslutte hvordan soneringen i Nordland skal se ut. Et sentralt funn i denne prosessen er at den erfaringsbaserte kunnskapen reindriften besitter, reduseres og blir ugyldiggjort i rovviltforvaltningen på nasjonalt nivå.»

Norge har ansvar for en bærekraftig forvaltning av store rovdyr. Bernkonvensjonen og konvensjonen om biologisk mangfold er signert. Naturmangfoldloven forplikter til bevaring av rovvilt. Samtidig fastslår både Bernkonvensjonen og naturmangfoldloven at det skal være mulig å ta ut rovvilt for å unngå at de dreper husdyr og tamrein. Norge har også signert ILO-konvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater. Dette er særlig relevant for den samiske reindriften. Videre har Norge forpliktet seg både til Den europeiske landskapskonvensjonen, som omhandler lokal medvirkning i politikk og beslutninger i egne landskap, og til Den europeiske konvensjon om beskyttelse av dyr som holdes for landbruksformål.

Både i Norge og i Europa ser vi en sterk økning i antall rovdyr, og det gir store utfordringer. Rovviltforlikene fra 2004 og 2011 innebærer en todelt målsetting om å sikre bærekraftige rovdyrbestander og samtidig opprettholde aktive og levedyktige beitenæringer. Likevel er konfliktnivået høyt. En av grunnene til det er oppfatningen i denne regjeringa om at rovvilt er hovedmålet i den todelte målsettingen. Dette øker presset på gjenværende bønder og utmarksbrukere fordi beitebruk automatisk blir et underordnet mål.

Bare 3 pst. av landet vårt er dyrka mark, i Nordland bare 1,4 pst. Utmarksbeite har derfor alltid vært viktig og i konflikt med jerv, gaupe, bjørn, ulv og kongeørn. Forvaltningsområdene for gaupe, jerv, bjørn og ulv utgjør om lag 55 pst. av Norges landareal, omfatter 53 pst. av dem som driver aktivt landbruk, og 50 pst. av arealet som benyttes av samisk reindrift på landsbasis.

Tidlig nedsanking og inngjerding av sau har positive effekter på tapstallene, men nedgangen i tapstall skyldes hovedsakelig avvikling av utmarksbasert beitebruk i rovviltområdene. En betydelig andel av tap av beitedyr grunnet rovvilt skjer nå innenfor beiteprioriterte områder tilgrenset forvaltningsområdene for rovvilt. Majoriteten av rovdyrdrepte sauer og rein blir funnet 30–50 km utenfor rovdyrsonene, der dyra ennå skal kunne beite fritt.

Reindriften i Nordland har svært store tap til rovdyr, og summen av de ulike rovdyrartene gjør at reindriftens handlingsrom er sterkt påvirket. Reindriften erfarer at tap og skader til ørn er i kraftig økning, og økt kunnskap om betydningen av ørn er viktig å få fram.

Den kulturelle betydningen av reindriften er viktig, men nå oppleves situasjonen som veldig vanskelig. Eksempelvis sier Mats Pavall, en av de unge reineierne i Duokta, til NRK at han ikke kan fortsette med rein. Slutter Mats, forsvinner håpet for reindriften i Duokta. Hva skal rovviltet spise da? Selvfølgelig er det flere utfordringer i reinbeitedistriktene, men Mats Pavall er tydelig på at det er rovviltet som er den største belastningen de har. Ørn, jerv og gaupe dreper både reinen og håpet om en framtid i en viktig og tradisjonsrik næring. Og det er ikke bare enkeltreineiere som varsler. Både Fylkesmannen i Nordland og Norske Samers Riksforbund, NSR, varsler reindriftens død i fylket om ikke rovvilttrykket lettes.

Alt dette må balanseres i en forvaltningsplan for rovvilt. Vi kan ikke ha en forvaltningsplan for rovvilt som legger 79 pst. av reinens kalvingsområde inne i rovviltsonene.

Sauebønder som fortsatt har sauene på utmarksbeite i beiteprioriterte områder, har gjennomført en rekke avbøtende tiltak, men dette kan ikke hindre rovdyrangrep. De fleste deltar i organisert beitebruk med beitelag og samarbeid om tilsyn og gjeting. Innmarksbeite, som ofte dras opp som et alternativ, fungerer dårlig for de fleste. Det gir redusert tilvekst, dårligere ull og sykdomsproblematikk. Det er en markant økning i medisinbruk og vaksinering på grunn av økt omfang av innvollsparasitter. Fôrproduksjonen er redusert, da mye av arealet brukes til beite, med behov for mer innkjøpt fôr. Økte utgifter og økt arbeidsinnsats, dårligere økonomi og mindre eller ingen fritid, samt mindre tid til andre arbeidsoppgaver på gården er resultatet.

Så når en forvaltningsplan skal vedtas, kan vi ikke bare vekte rovviltfaglige faktorer, vi må også se på beitebrukernes livsvilkår og deres interesser. Da kan man få en reell, balansert, todelt målsetting.

Jeg har lyst til å komme med noen eksempler fra Voengelh-Njaarke reinbeitedistrikt. Statistikken derfra viser at simlene har mellom 93 og 98 pst. drektighet, men kalveprosenten er mellom 26 og 34 pst. etter tap. Statistikk viser at mellom 93 og 98 pst. av årsakene til tap er rovvilt. Disse tallene er hentet fra Ressursregnskap for reindriftsnæringen for årene 2002–2019. I gjennomsnitt øker kalvetapet med 12 kalver i året, i alt 23 rein i året, og slakteuttaket reduseres med 14 rein i året. Tapene øker, og reineierne får erstattet mindre enn halvparten av det reelle tapet. Aktiviteten fra jerv og gaupe samsvarer med tapet av rein. I tillegg er det tap til bjørn og ørn som ikke er tatt med i statistikken.

Alt dette betyr at dersom rovviltnemnda i Nordland ikke tar grep for å balansere den todelte målsettingen, vil forvaltningsplanen være et rent strategidokument for hvordan man kan avvikle beitenæringene i Nordland. Reindriften har ikke mange år igjen slik situasjonen er i dag, og vi har mistet altfor mange sauebønder som kjøper seg ut, som gir opp, og som ikke kan fortsette etter et generasjonsskifte.

Statsråd Sveinung Rotevatn []: Stortinget har gjennom rovviltforlika bestemt at vi skal ha ei todelt målsetjing i rovviltforvaltninga. Vi skal ha rovvilt i Noreg, samtidig som vi skal ha ei aktiv beitenæring i utmarka, med husdyr som både sau, storfe og tamrein. Det er difor nødvendig at forvaltninga har god kunnskap både om rovdyra og deira åtferd, om predasjon og arealbruk og om dei ulike beitenæringane våre. Det er gjennomført svært mykje god vitskapeleg forsking i Skandinavia, både om rovviltet og om kva for påverknad rovviltet har på både folk og fe.

Rovviltforvaltninga har gjennom sitt daglege virke og forsking fått god innsikt i husdyrnæringa og tamreinnæringa, både om korleis verksemdene vert drivne, og om kva for effektar rovdyr kan ha på næringa. Det er f.eks. gjennomført store forskingsprosjekt der relevante forskingsinstitusjonar har sett på kva som er årsaka til tap av dyr på beite, og kva rolle rovviltet har for desse næringane og tapa. Kort sagt: Det er ganske lite vi har meir kunnskap om i miljøforvaltninga enn nettopp rovvilt og korleis dei oppfører seg, og korleis det påverkar dei viktige beitenæringane våre.

Samtidig er erfaringsbasert kunnskap ein veldig viktig del av rovviltforvaltninga. Den typen kunnskap er gjerne utgangspunktet for både vitskapeleg forsking, skadedokumentasjon og registrering av rovviltbestandane. For eksempel er det erfaringar i reindrifta som er utgangspunktet for at vi ønskjer eit forskingsprosjekt på kongeørn og havørn i Troms. Det er også slik at erfaringane frå reindrifta, med innmelding av det ein finn av kadaver, og det ein gjer av rovviltobservasjonar, er sentralt i det arbeidet Statens naturoppsyn gjer med både skadedokumentasjon og bestandsregistrering. På den måten vert også erfaringsbasert kunnskap teken i bruk i forvaltninga, og dei erfaringane og innmeldingane beitenæringane gjer, er ein viktig del av kunnskapsgrunnlaget.

Rovviltforvaltninga er organisert slik at Klima- og miljødepartementet har det overordna ansvaret med å setje Stortingets vedtekne rovviltpolitikk ut i livet.

Vidare har vi åtte rovviltregionar, med kvar si rovviltnemnd. Desse nemndene har ei sentral rolle med å setje i verk vedteken rovviltpolitikk regionalt, bl.a. ved å utarbeide ein forvaltningsplan for rovvilt i sin region. Eit sentralt element i rovviltforvaltninga er geografisk differensiering, dvs. at ein på best mogeleg vis klarer å skilje rovvilt og beitedyr i rom og tid.

Skal vi klare å nå bestandsmåla for dei fire store rovdyra i rovviltprioriterte område, både nasjonalt og regionalt, samtidig som vi legg til rette for føreseielege rammer for beitenæringa og lågast moglege tap, er det heilt essensielt at forvaltningsplanane legg god geografisk differensiering til grunn. Viss ikkje vil det vere svært krevjande å nå den todelte målsetjinga. Dette er utfordrande fordi ein skal vareta dei økologiske og biologiske behova til rovdyra, samtidig som ein legg til rette for gode leveområde for tamreinnæringa og gode beiteområde for husdyrnæringa.

Representanten Mossleth spør om eg vil bidra til at forvaltningsplanar ikkje vert overprøvde. Til det vil eg svare at eg vil bidra til at forvaltningsplanane er i samsvar med Stortingets vedtekne nasjonale rovviltpolitikk.

Klima- og miljødepartementet har over mange år lagt vekt på at det er nemndene sjølve som bør endre planar som ikkje er i samsvar med nasjonal politikk. Det er eit veldig viktig utgangspunkt. Dersom dei statlege rovviltnemndene i slike tilfelle ikkje endrar planane, meiner eg det er riktig og nødvendig at Klima- og miljødepartementet hentar inn ein forvaltningsplan med sikte på å gjennomføre nødvendige endringar for å vareta Stortingets vedtekne politikk.

Så hevdar representanten Mossleth at kunnskap som vert vektlagd av rovviltnemnda, ikkje får same gjennomslag høgre opp i systemet, og at dette gjeld særleg kunnskap knytt til tamreinnæringa. Eg vil gjere Stortinget merksam på at vi nyttar solid fagkompetanse frå fylkesmennene, og at vi har god kontakt med tamreinnæringa og Sametinget, både gjennom dialogmøte, gjennom konsultasjonar og ved oppfølging av reindriftsavtalen.

I samband med handsaminga av forvaltningsplanen for rovviltregion 7, altså Nordland, i departementet, er det bl.a. gjennomført møte med tamreinnæringa i fylket, og vi skal no gjennomføre konsultasjonar om planen med både Sametinget og Norske Reindriftsamers Landsforbund. Men som i andre planar må det gjerast prioriteringar, og i ein slik plan vil ulike interesser stå mot kvarandre. Det vil truleg ikkje vere mogleg å kome alle interesser fullt ut til møtes. Det ligg ei ibuande spenning i den todelte målsetjinga, som er vedteken av Stortinget, og det vert reflektert i slike prosessar. Det medfører at vi er nøydde til å finne gode kompromiss som, så langt råd er, varetek dei ulike interessene. Det er ikkje det same som å seie at kunnskapen vert ugyldiggjord, men det er å få ein plan i samsvar med Stortingets vedtekne politikk.

Til slutt vil eg understreke at det er ein gjeldande forvaltningsplan i Nordland. At representanten Mossleth hevdar at overprøvinga gjer at planen til nemnda ikkje vert testa ut lokalt, er difor ein påstand som ikkje gjev noka meining. Planen er testa ut lokalt gjennom mange år, og erfaringa er at han ikkje gjev føreseielege rammer for å vareta verken rovviltbestandane eller beitenæringane i regionen. Og det verkar det som – får eg leggje til til slutt – representanten Mossleth eigentleg er einig i, i og med at ho brukte så store delar av innlegget sitt på å kome med ein ganske skarp kritikk av den planen som er vedteken lokalt.

Nils T. Bjørke hadde her teke over presidentplassen.

Siv Mossleth (Sp) []: Forvaltningsplanen for rovvilt i Nordland er ikke testet ut på skikkelig vis. Dette er ikke mine ord. Det er det som står i rapporten som Ruralis har laget, der Nordlandsforskning har vært en del av forskningsprosjektet – «Beiteressurs, rovdyr og lokalsamfunn». Det var deres ord som ble brukt, og det kan leses i rapporten.

Det statsråd Rotevatn sier, underbygger mye av det jeg prøver å forklare. Ministeren sier at den rovviltfaglige kunnskapen er veldig god, og det stemmer, det er jeg helt enig i. Men det er jo det som er problemstillingen – at den rovviltfaglige kunnskapen vektes veldig høyt, mens det andre kunnskapsgrunnlaget ikke blir vektet. Vi vekter eksempelvis bjørnefaglige vurderinger når bjørnesonene skal legges, men det som rovviltnemnda ba om, blir ikke tatt hensyn til, altså en konsekvensanalyse som belyser næringsutøvelse og andre samfunnsinteresser sett i sammenheng med bestandsmålene, og konsekvensene av annet rovvilt, som jerv, gaupe og ørn. Det er ikke forelagt en vurdering av forslagene med tanke på statens folkerettslige forpliktelser overfor den samiske reindriften. Det skulle ha vært konsekvensutredning av næringsutøvelse av enhver karakter, andre samfunnsinteresser, bosetting og livskvalitet, jaktinteresser, forholdet til lokalsamfunn, reduserte tap på husdyr og redusert konfliktgrunnlag mellom mennesker og rovdyr. Den kunnskapen finnes ikke på samme måte som den rovviltfaglige kunnskapen.

Det skandinaviske bjørneprosjektet peker på to andre områder i Nordland, indre Salten og indre Sør-Helgeland. Begge steder er svært viktige beiter for både rein og sau, og det er veldig konfliktfullt. Det vil trolig ta veldig lang tid å oppnå bestandsmålet for bjørn i Nordland, men ulemper for beitenæringen vil oppstå raskt og øke i takt med økt bestand. Vi er en utkant av den svenske bjørnebestanden, og jeg mener konklusjonen må være at bestandsmålet for bjørn i Nordland fjernes.

Helt til slutt: Det er faktisk veldig sterk byrdefordeling i Nordland. Ti jerveynglinger og ti gaupeynglinger er fordelt på 1 500 rein på vinterbeite. Det er altfor mye.

Statsråd Sveinung Rotevatn []: Eg vil minne om det eg faktisk sa i innlegget mitt. Eg sa ikkje at vi berre har god kunnskap om det rovviltfaglege. Vi har også gjennom mange år fått veldig god kunnskap om korleis rovviltet påverkar både tamreinnæringa og andre beitenæringar. Kunnskapen er dels erfaringsbasert og basert på god dialog med næringane, og han er basert på vitskapeleg tung forsking. Eg trur ikkje det er nokon plass i verda ein har så djup kunnskap om rovvilt og korleis det påverkar folk og fe, som det vi har her i Skandinavia generelt og i Noreg spesielt. Dette brukar vi store ressursar på – både på vitskapeleg forsking, dialog og kunnskapsinnhenting blant utøvarar der ute – nettopp for å ta i vare den erfaringsbaserte kunnskapen.

Eg er sjølvsagt alltid for meir kunnskap. Det er grunnen til at vi er i ferd med å hente inn meir kunnskap på nokre av dei områda som representanten Mossleth peikar på, der vi treng endå meir kunnskap. For eksempel gjeld det situasjonen med havørn og kongeørn og deira påverknad på tamrein. Vi set no i gang eit forskingsprosjekt nettopp med det siktemålet. Det vil eg tru at Senterpartiet og representanten Mossleth er glade for at vi gjer.

Elles vil eg i den samanhengen seie, med litt referanse til representanten Mossleths første innlegg, at bestanden av kongeørn i Noreg er veldig stabil. Bestanden ligg om lag midt i det intervallet som Stortinget har vedteke som bestandsmål for kongeørn. Så kan ein sjølvsagt vere ueinig i bestandsmålet. Det har eg eigentleg ikkje oppfatta at Senterpartiet er. Dei stod iallfall som ein del av rovviltforliket, der bestandsmålet vart slått fast. I motsett fall er det ei melding om å forlate det rovviltforliket. Det håpar eg at Senterpartiet ikkje meiner.

Men eg registrerer at representanten Mossleth, slik det kjem fram, er djupt ueinig i den regionale planen. Ho er svært kritisk til både bestandsmålet i Nordland og områda som er valde ut. Det er vanskeleg å tolke det ho seier på annan måte. Det er heilt ok. Men då synest eg det er litt rart at ein også er så kritisk til at vi nettopp har henta inn ein plan for å revidere han. Ein kan på ein måte ikkje meine begge delar samtidig.

Elles er Senterpartiet og representanten Mossleth veldig opptekne av at vi skal ta politisk ansvar for rovviltpolitikken. Det var ein av grunnane til at Stortinget stemte ned regjeringa sitt forslag om å ha ei uavhengig rovviltklagenemnd. Det synest eg var ei dårleg avgjerd, men eg tek ho sjølvsagt til etterretning. Då var argumentasjonen at vi må ta politisk ansvar, ta politisk styring. Det er nettopp det vi gjer. Vi tek politisk ansvar og politisk styring for å følgje opp Stortingets vedtekne rovviltpolitikk både i region 7 og i resten av landet. Det vil eg tru at representanten eigentleg er einig i at ein bør gjere. Det er iallfall vanskeleg å tolke ho på nokon annan måte.

Siv Mossleth (Sp) []: Ministerens innlegg underbygger hele tida at rovviltet får lov til å være hovedmålet i den todelte målsettingen.

Hvis en skal være litt konkret på hva overordnet myndighet er misfornøyd med i den forvaltningsplanen som gjelder, er det at det ikke er lagt inn noen ny bjørnesone. Den gamle bjørnesona er beholdt inntil videre, og rovviltfaglig mener overordnet myndighet at den sona som ligger i dag, er for dårlig for det bjørnefaglige. Men de foreslåtte sonene er særdeles uegnet for beitenæringens del. Det er et av momentene som det er konflikt om når det gjelder foreliggende forvaltningsplan, og mer kunnskap er ikke innhentet på skikkelig vis.

Et annet av ankepunktene er at det er avsatt for lite areal til jerveynglinger. Når det gjelder jerveynglinger, har vi ligget i overkant i Nordland over mange år, og vi har faktisk ment at det var nok å ha det arealet med tanke på hvor vanskelig det er å ta ut jerv utenfor ynglingsområdet og jervesona. Vi ønsker også å kunne ta ut enkelte jerv innenfor jervesona, for vi har veldig mye jerv i området, så det er en stor plage for reindrifta og for sauenæringen. Reinen blir også veldig forstyrret av jerven. Den er ikke noen spesielt god jeger, men den uroer, i tillegg til det den tar.

Så inneholder denne forvaltningsplanen en byrdefordeling på gaupe, og det har jeg ikke hørt at overordnet myndighet har sagt noe negativt om, eller stilt seg tvilende til. Det er faktisk det som er mest annerledes enn retningslinjene om sonefordeling. Grunnen til at vi har gjort det sånn, er at arbeidsutvalget ønsket å prøve det ut, for gaupeområdene er i veldig stor grad sammenfallende med de store beiteområdene og kalvingslandet. Vi ønsket å fordele byrdene, men med den begrensningen at det måtte være lov å ta ut gaupe før bestandsmålene var oppnådd, for å kunne ha en byrdefordeling. Det har ikke vært fulgt, vi har ikke fått tatt ut gaupe.

Statsråd Sveinung Rotevatn []: Representanten seier at ho tolkar innlegga mine som at rovvilt er hovudmålet i politikken regjeringa fører. Eg kan ikkje sjå at det er grunnlag for å gjere det, tvert imot tek vi i vare den todelte målsetjinga, som seier at vi både skal ha levedyktige rovviltbestandar i Noreg, slik Stortinget med overveldande fleirtal har bedt oss om å sørgje for, og med det tilslutning til Bernkonvensjonen, vedtaking av naturmangfaldlova, inngåing av rovviltforliket m.m. Det inkluderer partiet til representanten Mossleth.

Samtidig skal vi ta i vare at vi har livskraftige beitenæringar. Den ballansen skal eg ikkje seie alltid er enkel å finne, det er heilt innebygde konfliktar som ein aldri vil kome hundre prosent vekk ifrå. Men ein må klare å minimere han, få konflikten så liten ein klarer og føre ein balansert politikk. Det meiner eg at regjeringa gjer.

Det er eigentleg ganske enkelt berre å peike på f.eks. det representanten Mossleth har nemnt fleire gonger, nemleg situasjonen for bjørnebestanden. Stortinget her vedteke eit bestandsmål for bjørn, vi ligg langt under det bestandsmålet i dag, og det vil ta lang tid å kome opp. Likevel gjev vi fellingsløyve på bjørn. Det har vi gjort fleire gonger i sommar, grunngjeve omsynet til nettopp beitenæringa. Dersom rovvilt var det einaste vi tok omsyn til i forvaltninga, hadde ein sjølvsagt aldri gjeve eit fellingsløyve, for vi er ikkje komne opp til bestandsmålet Stortinget har vedteke. Men vi gjer det likevel, for dette er krevjande vurderingar der ein heile tida må sjå an den konkrete situasjonen. Og det er ofte vi vel å gje løyve til å felle rovdyr, nettopp grunngjeve med at det er ein trussel mot beitenæringa, at trykket er for stort, sjølv om ein ut frå ei isolert rovviltfagleg vurdering ville tilseie at ein ikkje gjorde det.

Det eg derimot veldig sjeldan høyrer, er at representantar frå Senterpartiet seier det same – at av og til må ein akseptere tap for å kome opp på bestandsmålet Stortinget har vedteke. Det har eg aldri høyrt representantar frå Senterpartiet seie. Ut frå det kan eg eigentelg berre tolke det slik at regjeringa tek i vare den todelte målsetjinga, mens det er vanskeleg å sjå at ein del andre er like engasjerte i akkurat det. Det synest faktisk eg er veldig viktig å gjere.

Elles har representanten Mossleth mange gode innspel, synest eg – eller gode og gode, i alle fall mange innspel – til korleis forvaltningsplanen i region 7 bør vere med tanke på både bestandsmål, sone m.m. Det noterer eg meg sjølvsagt. Men eg meiner også at det understrekar nettopp det representanten tilsynelatande er imot, nemleg at den forvaltningsplanen må verta endra og revidert. Det er grunnen til at vi har henta han inn, det er grunnen til at vi no i tett dialog med tamreinnæringa i Nordland fylke, med Sametinget, som vi skal konsultere, og med Norske Reindriftsamers Landsforbund forhåpentlegvis kan finne ein god ballanse og ein forvaltningsplan som fungerer når den lange demokratiske prosessen for å ta i vare Stortingets vedtekne mål er ferdig.

Presidenten: Debatten i sak nr. 15 er avslutta.