Stortinget - Møte onsdag den 31. mai 2023

Dato: 31.05.2023
President: Masud Gharahkhani
Dokumenter: (Innst. 432 S (2022–2023), jf. Dokument 8:149 S (2022–2023))

Søk

Innhold

Sak nr. 20 [19:02:32]

Innstilling fra helse- og omsorgskomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Seher Aydar, Hege Bae Nyholt og Geir Jørgensen om å hindre et todelt helsevesen ved å regulere private sykehus for å sikre tilgang på helsepersonell i den offentlige helsetjenesten (Innst. 432 S (2022–2023), jf. Dokument 8:149 S (2022–2023))

Talere

Presidenten []: Etter ønske fra helse- og omsorgskomiteen vil presidenten ordne debatten slik: 3 minutter til hver partigruppe og 3 minutter til medlemmer av regjeringa.

Videre vil det – innenfor den fordelte taletid – bli gitt anledning til inntil sju replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringa. De som måtte tegne seg på talerlista utover den fordelte taletid, får også en taletid på inntil 3 minutter.

Cecilie Myrseth (A) []: Jeg skal hilse fra sakens ordfører og takke for samarbeidet i saken.

Vår jobb er å sikre at pasientene både nå og i framtiden får nødvendig helsehjelp, og at vi har en god og trygg helsetjeneste i hele landet. Vi vet at flere vil leve lenger med mer sammensatte helseutfordringer, mens det blir færre i yrkesaktiv alder og dermed færre fagfolk per pasient. Den største utfordringen vi har, er derfor: Hvordan skal vi klare å sikre dette, samtidig som vi mangler helsepersonell? Kritisk nøkkelpersonell er avgjørende for å sikre viktige, spesialiserte oppgaver.

Vi ser at det har vært en stor økning av kommersielle helseaktører. I 2001 var det 6 private sykehus i Norge, 20 år senere var det økt til 42. Det skaper utfordringer for vår felles helsetjeneste. Kritisk helsepersonell slutter i det offentlige og går heller til private aktører som kan friste med jobber uten turnus. Mange ansatte i helsetjenesten opplever nok at en jobb hos kommersielle som gjør enklere behandling på dagtid, gir en bedre balanse i hverdagen, særlig sammenlignet med det offentlige, som er i drift døgnet rundt og sikrer kritisk helseberedskap 24-7. Vi trenger derfor å utvikle den offentlige helsetjenesten, sånn at det blir lettere å kombinere jobb med familieliv. Men vi er avhengig av at turnusarbeid og vaktplaner går opp. Vi er avhengig av akuttberedskap 24-7. Vi er avhengig av at de krevende, tunge og dyre løftene blir gjort, og vi er avhengig av å prioritere og å få utdannet nødvendig og nok helsepersonell. Det skjer i den offentlige helsetjenesten. Vi trenger derfor verktøy for å kunne si nei til opprettelsen av nye private aktører der det truer driften av vår felles helsetjeneste, men private og ideelle skal fortsatt være en del av helsetilbudet gjennom langsiktige avtaler.

Når Arbeiderpartiet i dag stemmer imot forslagene i denne saken, handler det om at sakene er hentet rett ut fra sykehusutvalgets utredning, som nå er på høring. Høringen er ferdig 30. juni. Det er naturlig for oss å ta med oss alle innspillene som kommer der, inn i det videre arbeidet. Skal man innføre en godkjenningsordning, er det viktig at det skjer på en skikkelig og helhetlig måte. Vi styrer ikke helsepolitikken stykkevis og delt. Vi har omtalt godkjenningsordningen som en brems, men vi kan ikke kun bremse. Da kommer vi ingen vei. Vi må også ha en plan for å bygge ut kapasiteten og gjøre det lettere å stå i jobben. Vi må oppgavedele bedre.

Til høsten kommer den store planen. Da er jeg sikker på at vi kommer til å få mange viktige diskusjoner, og Arbeiderpartiets standpunkt her tror jeg er godt kjent.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) [] (komiteens leder): Høyre vil ha et konstruktivt og forutsigbart samarbeid mellom det offentlige, ideelle og private i helsetjenesten. Vi mener det er en viktig faktor for å sikre at vi har trygge helsetjenester uten lang ventetid for pasientene – nå og ikke minst i årene fremover. Høyre er og har vært tydelig på at hovedoppgavene i den norske helsetjenesten skal løses av det offentlige.

Nå vil Rødt, med SVs tilslutning, ha en godkjenningsordning som bl.a. skal sikre pasientsikkerhet, samfunnssikkerhet og beredskap, men kun for private helseinstitusjoner. Frem til 2018 eksisterte det en godkjenningsordning for sykehus. Den ville den forrige rød-grønne regjeringen, som SV var en del av, avvikle i 2012–2013. Den ble imidlertid først avviklet i 2018, etter at Høyre i Solberg-regjeringen bidro til å sikre flere kvalitetsindikatorer – bedre indikatorer for styring i oppdragsdokumentene til de regionale helseforetakene og et viktig arbeid for å redusere variasjon i effektivitet, kapasitetsutnyttelse og forbruk.

Det fremstår merkelig at partiene ytterst til venstre trekker frem beredskap og samfunnssikkerhet som et poeng for å stille strengere krav til private, når erfaringene fra koronapandemien faktisk viste oss at deres bidrag var svært verdifullt for å håndtere konsekvensene av denne. I koronakommisjonens rapport uttaler fagdirektøren i Helse Nord i sin forklaring at de hadde altfor lang ventetid på en rekke oppgaver, fordi – som han sa:

«Vi gjør det vi kan, men vi har lite private helsetjenester å spille på.»

Så utdypet han videre at dette var krevende fordi det offentlige, som sykehuseier og foretakseier, måtte kjøpe arbeidstid hos fast ansatte på kveldstid og i helger for å ta igjen etterslepet. Det var en belastning for fagfolkene. Han etterlyste altså muligheten til å ha flere å spille på. Private bidro med kapasitet og beredskap i en av de største helsekrisene Norge har stått i.

Så overrasker det nok ikke at Høyre mener det er et blindspor når Rødt tror helsepersonellutfordringene i årene fremover løses ved å redusere karriereveier og muligheten for helsepersonell til å jobbe i både offentlig og privat helsetjeneste. Vi mener at helsepersonell som jobber i det private, også bidrar med viktig kompetanse og kunnskap, og at de unge som nå skal utdanne seg, må vite at de kan gå inn i et yrke hvor de har mange karriereveier. Vi har invitert regjeringen til samtaler om hvordan vi skal løse bemanningsutfordringene og følge opp helsepersonellkommisjonens arbeid. Det håper vi regjeringen takker ja til.

Jeg tar opp forslaget Høyre er med på.

Presidenten []: Representanten Tone Wilhelmsen Trøen har tatt opp det forslaget hun refererte til.

Hans Inge Myrvold (Sp) []: Eg vil innleiingsvis takka representantane bak dette forslaget om å retta eit riktig og godt fokus på korleis me i fellesskap kan regulera eit sterkt helsevesen til beste for pasientar og pårørande i heile landet.

Gjennom Solberg-regjeringa sin epoke har det utelukkande handla om å fjerna barrierar for marknadsmekanismar som ein vesentleg del av vår helseteneste. Dette gjennomførte partiet både gjennom innføring av fritt behandlingsval og ikkje minst gjennom endringar i spesialisthelsetenestelova tilbake i 2018. Dei faktiske lovendringane då fjerna plikta om godkjenning for sjukehus og føretak som utfører tenester på vegner av sjukehus. Det var Senterpartiet og SV som røysta mot den gongen, nettopp med bakgrunn i stor skepsis til at dette ville sikra heilskaplege og tenlege helsetenester for alle innbyggjarar i heile landet.

Eg vil gjerne sitera frå handsaminga av nettopp Prop. 83 L for 2017–2018:

«Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti støtter ikke forslaget om å avvikle dagens godkjenningsordning for sykehus. Disse medlemmer støtter høringsinstansene som tar til orde for at dagens bestemmelse i stedet bør endres. Disse medlemmer frykter at bortfall av krav om godkjenning kan føre til en økning i antall private aktører.»

Og vidare:

«Disse medlemmer mener imidlertid at godkjenningsordningen særlig fremstår som et virkemiddel for å sikre en rettferdig fordeling av helsetjenester, sikre geografisk fordeling av spesialisthelsetjenester og bidra til å sørge for at den offentlige helsetjenesten har tilgang på personell.»

Dette var situasjonsbildet attende i 2018 og er vorte ei stor utfordring i styringa av våre helsetenester. Difor må me, som ansvarlege politikarar, leggja prestisje, marknadstenking og frie marknadsprinsipp bort til fordel for ansvarleg politisk styring til beste for ei helseteneste nær folk i heile landet.

For Senterpartiet vert dette eit viktig arbeid fram mot Nasjonal helse- og samhandlingsplan i ei heilskapleg form, gjeve dei offentlege utgreiingane som er leverte og no er på høyring. Gjennom avvikling av fritt behandlingsval og vidare ei styrking av økonomisk handlingsrom for helseføretaka som supplerer sin aktivitet gjennom gode, føreseielege og langsiktige avtalar med privat, ideell sektor, er det dette som er riktig veg å gå no. Det syner historia, og det syner situasjonen me står i no, godt belyst i helsepersonellkommisjonen sitt arbeid og deira utgreiing. Det er i denne salen me skal byggja helsetenestene for framtida, og det vil krevja endå tydelegare grep.

Bård Hoksrud (FrP) []: For Fremskrittspartiet er det viktigste at vi tar alle gode krefter i bruk for å løse utfordringene vi har i helsetjenesten. Det innebærer også at ideelle og private aktører må få bidra på lik linje med de offentlige. Fremskrittspartiet er ikke nødvendigvis negative til en godkjenningsordning. Selvfølgelig er det viktig at man sikrer at aktørene som leverer helsetjenester, er av høy kvalitet og leverer forsvarlige og gode tjenester. Likevel er det åpenbart at intensjonen til forslagsstillerne her er å begrense private aktørers mulighet til å etablere seg. Det er Fremskrittspartiet veldig kritisk til.

Jeg mener forslagsstillerne og regjeringspartiene har en helt feil oppfatning av hva som er den virkelig store utfordringen når det gjelder mangel på helsepersonell. Den store utfordringen er ikke at helsepersonell går over til å jobbe i det private, men at helsepersonell velger å gå ut av helsetjenesten. Det burde bekymre forslagsstillerne og regjeringspartiene mye mer. Ta f.eks. Aleris, som er Norges største private helseforetak. De har bare ansatt 300 av de 35 000 legene vi har i Norge. Det er i underkant av 1 pst. av alle norske leger og kan ikke betegnes som et stort sluk av helsepersonell. Det som derimot er en kjempeutfordring, er at tall fra SSB viser at en av fem nyutdannede sykepleiere slutter i helsetjenesten innen ti år. Vi har 17 000 utdannede sykepleiere i Norge som ikke lenger jobber i helsevesenet. Det burde vi være mer bekymret for. Derfor synes jeg det er ganske bekymringsfullt at regjeringspartiene virker å være mer opptatt av å bekjempe private aktører, i håp om at de ansatte skal gå tilbake til å jobbe i det offentlige, enn av å arbeide for at det skal bli mer attraktivt å stå i den offentlige tjenesten. Hvis vi skal unngå at flere går ut av helsetjenesten, må vi gjøre det mer attraktivt å bli der.

Jeg har snakket med flere som har gått over til å jobbe i det private. Flere sier at arbeidsbetingelsene er viktige. De får ikke nødvendigvis mer lønn, men de får bl.a. mer fleksibilitet og bedre muligheter til utvikling innenfor eget fagfelt. Flere av disse har tidligere jobbet i det offentlige og ønsker seg ikke tilbake. Det må tas på alvor. Kan det rett og slett tenkes at det offentlige har store utfordringer som arbeidsgiver, og ikke klarer å organisere tjenestene godt nok?

Jeg er bekymret for at man med dette forslaget vil stille andre krav til ansatte innenfor helsetjenesten enn det man gjør til andre arbeidsgrupper. Man sender et signal om at dersom du jobber i helsevesenet, skal du ikke få lov til å velge din egen arbeidsplass, du skal ikke få velge om du vil jobbe i offentlig, ideell eller privat sektor, nei, du skal jobbe der politikerne har bestemt at du skal jobbe. Det er vel knapt noen andre som får så mye kritikk for å velge å jobbe i privat sektor som helsepersonell. Ansatte i helsetjenesten skal selvfølgelig få lov til å velge arbeidsplass selv og utvikle seg innenfor sitt eget arbeid, på lik linje med enhver annen arbeidstaker.

Jeg mener at det viktigste vi kan gjøre nå, er å løse det grunnleggende problemet, ikke fjerne alle muligheter helsepersonell har til å utøve yrket sitt utenom det offentlige. Hvis vi skulle vedtatt dette forslaget, ville det bidra til å presse enda flere ut av helsetjenesten, ikke sørge for at folk fortsetter å jobbe i denne viktige tjenesten for å levere gode helsetjenester til vanlige folk.

Marian Hussein (SV) []: Norge har et velfungerende offentlig helsevesen som er i verdenstoppen når det gjelder å tilby kvalitet og likebehandling til alle innbyggere. Høyresidens helsepolitikk har lagt til rette for konkurranse, privatisering og sentralisering av helsetjenestene etter bedriftsøkonomiske prinsipper. Helse er ikke og skal ikke være butikk. Vi kan ikke sitte og se på at de offentlige helsetjenestene og velferden vår forvitrer.

Stortingsflertallet etter valget i 2021 ga oss et tydelig mandat for en tydelig sykehuspolitikk. Det skal være slutt på privatisering og nedleggelser av gode lokalsykehus. Vi er mange som er utålmodige. Arbeiderparti–Senterparti-regjeringen må begynne å levere på den politikken flertallet av befolkningen stemte for: et sterkt offentlig helsevesen som er tilgjengelig i hele landet.

Det haster med å regulere framveksten av de private helsetjenestene nå. Det har aldri vært mer privat kapital fra ulike internasjonale fond investert i norsk helsevesen – ikke fordi de ønsker å bistå helsevesenet vårt, men fordi muligheten for å profittere er enorm. Det er også viktig for meg å si at det ikke er de ansatte jeg vil regulere, verken i det offentlige helsevesenet eller i det kommersielle. Det er de private eiernes mulighetsrom jeg vil regulere.

Helsepersonellkommisjonen pekte på at vi mangler helsepersonell, og at helsepersonell er et knapphetsgode. Det har vi kjent til lenge. I sin rapport om bemanningsutfordringer i helseforetakene anbefalte Riksrevisjonen bl.a. at helseforetakene må sørge for å beholde ansatte ved å skape gode fagmiljøer. De anbefalte videre at ledelsen på de ulike nivåene bør ha mulighet og verktøy til å gjennomføre nødvendige forbedringer. Dette har ikke skjedd.

Grunnen til at jeg velger å adressere helsepersonellsituasjonen her, er den økende konkurransen om den viktigste ressursen innenfor helse, og det er personalet. De kommersielle aktørene rekrutterer rått, og det kan vi ikke sitte og se på.

Vi må regulere mekanismene som legger til rette for privatisering og dårlig forvaltning av offentlige ressurser. Vi må skaffe oss en oversikt over hvilke tiltak og hvilken kompetanse som er hos de kommersielle aktørene. En godkjenningsordning vil sikre demokratisk kontroll, istedenfor kommersiell kontroll, som sentraliserer helsepersonellressurser, og som bidrar til helsepersonellkrise i distriktene.

Med det tar jeg opp de forslag SV er med på.

Presidenten []: Da har representanten Marian Hussein tatt opp de forslagene hun refererte til.

Seher Aydar (R) []: Vi må ha et helsevesen der folk som trenger hjelp, får det når de trenger det, et helsevesen som ikke skiller mellom folk basert på hvor mye de har på kontoen. Det er ikke en drømmeverden jeg beskriver, det er slik velferdsstaten skal fungere.

Samtidig som mangelen på helsepersonell i det offentlige øker, har det vært en eksplosiv vekst i kommersielle helprivate helsetjenester. Det er veien til et todelt helsevesen der de med god råd kan betale seg først i køen. Folk står månedsvis i kø for å få utredning for magesmerter på sykehusene. Det kan være smerter som begrenser dem i hverdagen eller på arbeid. Privat kan friske folk derimot få en ultralydsjekk av alle organer på dagen. Sånn får vi et helsevesen kun for dem som kan betale for det.

Helsearbeidere slutter i det offentlige fordi arbeidsbelastningen blir for stor. Samtidig rekrutterer kommersielle som Aleris aggressivt helsepersonell som vi trenger i det offentlige, og styrer tjenestene dit det er penger å hente, ikke nødvendigvis dit det trengs. Å tilby unødvendige undersøkelser til friske folk er åpenbart lønnsomt for dem. De kommersielle sykehusenes grunnoppdrag er å tjene penger til investorene og sikre bedriftenes omdømme. De har ikke et samfunnsoppdrag slik den offentlige helsetjenesten har.

Rødt deler helsepersonellkommisjonens bekymring over at dette vil føre til et todelt helsevesen der de som har private helseforsikringer eller god råd, har tilgang på bedre og raskere tjenester, mens det offentlige tilbudet svekkes av personellmangel. Sykehusutvalget skriver:

«Framveksten av privatfinansierte tilbud kan etter utvalgets mening, føre til både økt forbruk og lavere indikasjonsgrenser for behandling, og økt sosial ulikhet i tilgangen til spesialisthelsetjenester. Det har også uønskede konsekvenser for arbeidsmarkedet for helsepersonell og kan føre til mangel på kompetanse i viktige fagmiljøer i den offentlige helsetjenesten.»

Det er denne utviklingen som må stanses. Et viktig tiltak er så klart å sikre at det offentlige helsevesenet tilbyr attraktive arbeidsvilkår. En styrking av det offentlige helsevesenet er et nødvendig grep for likeverdige helsetjenester for befolkningen, uavhengig av økonomi og bosted. Det er også på tide å sette ned foten for private kommersielle sykehus og klinikker.

Jeg skal være så ærlig å innrømme at jeg er skuffet over at Arbeiderpartiet ikke støtter forslaget i dag, men vi er direkte bekymret for at Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti vil forsterke denne utviklingen – at de ikke bare vil holde døren åpen for et todelt helsevesen, men vil ha fortgang i det. Spesielt i en tid med økende forskjeller i samfunnet er en amerikanisering av helsevesenet vårt helt feil vei å gå. Vi trenger å styrke det offentlige helsevesenet, og vi trenger å sette ned foten for utviklingen av de kommersielle aktørene, for vi trenger et helsevesen for alle, ikke bare for dem som kan betale for det, og vi trenger at det kommersielle profittmotivet skilles fra et ideelt formål eller et offentlig samfunnsoppdrag.

Jeg tar opp forslaget fra Rødt.

Presidenten []: Representanten Seher Aydar har tatt opp det forslaget hun refererte til.

Olaug Vervik Bollestad (KrF) []: Jeg har jobbet lenger i det som kalles vår felles helsetjeneste enn jeg har vært politiker. Jeg har jobbet på offentlige sykehus, og jeg har jobbet der fordi det har vært en arbeidsgiverpolitikk mot arbeidstakerne hvor en blir ivaretatt. Nå har jeg en datter som jobber på samme sykehus. Hun opplever ikke den samme ivaretakelsen. Hun opplever ikke at hun strekker til. Hun opplever å bli kommandert til å jobbe andre vakter, flytte ferier og jobbe flere helger. Det er situasjonen i dag.

Hadde jeg blitt pålagt å jobbe i det offentlige og ikke fått lov til å velge, tror jeg at jeg hadde sluttet bare av den grunn. Det handler om at de som er ansatt, faktisk er i stand til å ta gode valg selv. De ønsker å ta gode valg uten at vi skal styre dem.

Det var de private og ideelle som hjalp det offentlige sykehuset da det var kø på hjertesiden. Da sendte vi pasienter enten til Feiringklinikken eller til utlandet for å hjelpe dem. Det var faktisk en jente i denne byen som reiste til Tyskland for å ta sykepleierutdanning. Det offentlige var opptatt av varme hender og hadde lite kunnskap. Det var LHL som startet Feiringklinikken, det var Blå Kors som startet rusbehandlingen på Lade, og det var Modum som tok ansvar for psykisk helse. Disse aktørene var ikke profitører som kun skulle ødelegge for det offentlige; de var innovatører som skulle hjelpe den offentlige helsetjenesten.

Jeg hører at en snakker om private kommersielle og private ideelle. Mange av dem som jobber i private kommersielle, har faktisk en tanke om å hjelpe norske pasienter. De har et stort ønske om å bidra i køen som finnes. Derfor synes jeg det er ganske krevende at alle blir skåret over én kam. Vi aksepterer at sykepleiere reiser ut i Nordsjøen og tjener mangfoldige tusen kroner mer enn ved å jobbe i det offentlige helsevesenet. Vi aksepterer at sykepleiere jobber for fastleger som er private næringsdrivende, men vi skal altså ikke akseptere at sykepleiere og andre helsearbeidere går til andre aktører og jobber.

Jeg mener vi ivaretar sykepleiere og andre helsearbeidere ved å drive god personalpolitikk og godt turnusarbeid, ikke ved å drive slik de fire direktørene nå har gjort, som uten å involvere de tillitsvalgte snakker om at man må jobbe mer i helger. Det skaper en flukt fra det offentlige helsevesenet.

Irene Ojala (PF) []: Pasientfokus er enig med forslagsstillerne i at det er viktig å hindre et todelt helsevesen. Den offentlige helsetjenesten må styrkes, men for å gjøre det må vi rekruttere, utdanne og beholde dyktige fagfolk i de offentlige helsetjenestene. Det må gjennomføres effektive tiltak som sikrer både at de som har forlatt yrket, ønsker seg tilbake, og at nye generasjoner vil utdanne seg til de ulike yrkene i helsetjenesten.

Pasientfokus mener diskusjonen om offentlig versus privat helsetjeneste faktisk avsporer en mye viktigere diskusjon: en diskusjon om hva som skal til, eller hva vi kan gjøre, for å rekruttere og beholde helsepersonell og hente tilbake helsepersonell som har forlatt yrket. Det er der problemet ligger. At forholdene for dem som arbeider i helsetjenesten, fører til at mange har sluttet, eller at de vurderer å slutte, er et mange ganger større problem enn at det finnes private helseaktører.

Situasjonen for rekrutteringsordningene i både kommune- og spesialisthelsetjenesten er alvorlig, og det må vi løse. Som nevnt av flere i dag er det om lag 7 000 ubesatte sykepleierstillinger i Helse-Norge. Samtidig arbeider 15 pst. av alle sykepleierutdannede utenfor helsetjenesten, dvs. at de gjør noe annet. Det utgjør 17 000 sykepleiere. Vi må stille oss spørsmålet: Hvorfor arbeider disse 17 000 sykepleierne ikke i helsetjenesten? Det er nok mange ulike grunner til det, men Sykepleierforbundet har bl.a. pekt på at det handler om uklar ledelse, dårlig organisering, fragmentering av ansvar, ulike oppgaver som ikke fungerer, mangel på faglig utvikling og faglig støtte i tillegg til lønns- og arbeidsvilkår som gjenspeiler ansvar, risiko og belastning. Ved store endringer som gjennomføres i helsesektoren, blir de helseansatte ofte ikke hørt.

Helsearbeidere i ulike profesjoner vi har snakket med, påpeker sterkt at det er vi politikere som må ta et større ansvar med å stille krav til kvalitet på lederne og ledelsen i den offentlige helsetjenesten, og det er ganske alvorlig. Vi er faktisk nødt til å gjøre noe for å gjøre yrkene attraktive, og vi må ta i bruk alle de styringsverktøyene som kan ha effekt. Jeg tror godt samarbeid må til for å finne attraktive løsninger, sånn at folk har lyst til å stå i jobben ikke bare ett år, men gjennom et helt yrkesaktivt liv. Det tenker jeg er det viktigste vi prøver å finne ut nå. Bare da kan vi hindre at vi får et todelt helsevesen.

Statsråd Ingvild Kjerkol []: Vår felles helsetjeneste er en av de viktigste kvalitetene i vårt samfunn. Den gjør at vi kan være trygge på å få helsehjelp av høy kvalitet uavhengig av lommeboka. Vår felles helsetjeneste må prioriteres og hegnes om for at vi også skal kunne ha den for framtidige generasjoner. Å lykkes med å rekruttere og, kanskje aller viktigst, beholde dyktige fagfolk er avgjørende for dette.

Jeg deler representantenes bekymring for den økende mangelen på fagfolk i den offentlige helsetjenesten.

Som forslagsstillerne er kjent med, leverte helsepersonellkommisjonen sin utredning tidligere i år. De vurderer at den demografiske utviklingen vil føre til at det blir færre ansatte per pasient framover, og at helse- og omsorgstjenestens andel av arbeidsstyrken ikke kan øke vesentlig. Det betyr at helse- og omsorgstjenesten må bruke personell mer effektivt. Fagfolk må få bruke kompetansen sin riktig. Sykehusutvalget har også levert sin utredning, og de har bl.a. tatt opp spørsmålet om regulering av adgangen til å etablere private sykehus.

Det er viktig å sikre en riktig samfunnsmessig prioritering av knappe personellressurser. Da må vi se på hvordan vi kan forhindre at helprivate tilbud vokser på bekostning av vår felles helsetjeneste, som er til stede over hele landet og sikrer alle likeverdig tilgang. Jeg ønsker å se dette i sammenheng med oppfølgingen av utredningene til helsepersonellkommisjonen og sykehusutvalget. En etablering av en godkjenningsordning, slik forslagsstillerne foreslår, må også ses i lys av den godkjenningsordningen som tidligere gjaldt for sykehus. Debatten viser at vi må ha mer informasjon om omfang og innhold i det private tilbudet for å kunne utforme forslag til godkjenningsordninger som står seg over tid og i møte med EØS-retten.

Utredningen til helsepersonellkommisjonen har nylig vært på høring, og sykehuseutvalgets utredning er på høring fram til 30. juni. Disse to utredningene – sammen med høringsuttalelsene – vil gi oss et viktig grunnlag for å vurdere hvordan vi framover best styrer helseressursene, slik at vi når målene våre om en sterk felles helsetjeneste for alle.

Presidenten []: Det blir replikkordskifte.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) []: Statsråden kom på slutten av innlegget sitt inn på dette med å se på en ny godkjenningsordning. Vi merket oss at det i statsrådens svarbrev til komiteen ikke sto noe om at regjeringen ville komme med det, men i media uttalte representanten Myrseth noen dager etterpå at Arbeiderpartiet ville komme med et lovforslag som skal begrense opprettelsen av private helsetilbud.

Det som kunne vært greit å få utdypet fra statsråden, er: Tenker man seg en godkjenningsordning kun for å regulere private, eller mener statsråden at man skal tilbake til den godkjenningsordningen som gjelder både for private og offentlige sykehus, som har mange hensyn å ivareta knyttet til pasientsikkerhet – altså det som er godkjenningsordningen for sykehus?

Statsråd Ingvild Kjerkol []: Jeg sa i innlegget mitt at debatten viser at vi trenger mer informasjon om omfang og innhold i det private tilbudet for å kunne utforme et godt forslag til godkjenningsordning som står seg over tid og i møte med EØS-retten.

Jeg opplever ikke at det å ha en godkjenningsordning for virksomheter som skal drive pasientbehandling, er veldig kontroversielt. Det er også noe flere av partiene her har sagt at de ikke nødvendigvis er imot, som Fremskrittspartiet og representanten Hoksrud. Også de private aktørene, som direktør Anita Tunold i Aleris, har uttalt seg støttende til en godkjenningsordning, og sykehusutvalget har anbefalt det.

Nå er sykehusutvalgets anbefalinger ute på høring, og vi er veldig interessert i å få det totale bildet og gode høringsuttalelser før vi legger fram noe for Stortinget. Det vil vi gjøre i forbindelse med Nasjonal helse- og samhandlingsplan.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) []: Det er helt riktig, og det er mange land som også har en godkjenningsordning for sine helseinstitusjoner, så det er ikke den store skillelinjen her. I innlegget sa imidlertid statsråden «for å forhindre at helprivate tilbud vokser». Det er jo en viss konflikt i et sånt litt ladet budskap med det som veldig ofte kommer fra Arbeiderpartiet når vi fra Høyre utfordrer Arbeiderpartiet på offentlig-privat samarbeid, hvor man fremhever veldig sterkt at man har et pragmatisk forhold til private, at man vil fortsette å bruke det, og at man bruker det mye. Men de kommer ikke til å være der hvis de ikke har muligheten til å etablere seg.

Man tror kanskje at man bare kan lene seg på private når det er nødvendig for offentlig sektor, når det er nødvendig for kapasiteten og man trenger det, men man er jo nødt til å ha forutsigbarhet i dette samarbeidet, og da vil det å forhindre helprivate være krevende. Hva mener egentlig statsråden?

Statsråd Ingvild Kjerkol []: Det er kanskje her partiene skiller litt lag. Vi har en pragmatisk holdning til bruk av private. Vi mener at samarbeidet med private behandlere skal foregå gjennom forutsigbare avtaler med det offentlige sånn at vi beholder muligheten til å styre ressursene etter behov. Jeg mener det er veldig viktig at vi har en sterk offentlig helsetjeneste, hvor det er behovene til innbyggerne som er førende for prioriteringene.

Så vet vi at Høyre har en mer liberal holdning. Man ønsker å lage et marked for private aktører. Godkjenningsordningen «fritt behandlingsvalg» er et eksempel på det, hvor man løfter dette ut fra RHF-ene, altså de regionale helseforetakene, som har sørge-for-ansvaret, og legger opp til en sentral godkjenning som betales av pasientens lokalsykehus. Jeg mener at det nettopp er denne pragmatiske holdningen som gir best forutsigbarhet også for de private.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) []: Men vil ikke statsråden være noe bekymret, hvis hun på den ene siden vil forhindre helprivate tilbud, for hvordan man skal klare å dimensjonere dette? For også Arbeiderpartiet i regjering sier at man ønsker å bruke kjøp av private for å få en dynamikk i pasientbehandlingen, for å få brukt hele kapasiteten som er til stede. Det er en avsporing å begynne å snakke om fritt behandlingsvalg, som jo bidro til både valgfrihet og større metodebruk og frihet for det innen rus og psykisk helse, som vi nå ser en veldig stor nedbygging av.

Det jeg har vært helt tydelig på i mitt innlegg i dag, er at for Høyre er det den offentlige helsetjenesten som skal ha hovedansvaret. Problemet er at det er vanskelig å tyde Arbeiderpartiet annerledes når man går ut i media, enn at man vil forhindre helprivate tilbud. Men de vil ikke være der hvis man ikke jobber forutsigbart med dem.

Statsråd Ingvild Kjerkol []: Det er min jobb som statsråd å svare for regjeringens politikk, og vi har satt ned to viktige utvalg, helsepersonellkommisjonen og sykehusutvalget, som har sett på hvordan vi skal sikre en sterk offentlig helsetjeneste i framtiden, en målsetting som jeg oppfatter at representanten Trøen slutter seg til. De har kommet med flere forslag, og de har virkelig gjort det klart at den mest begrensede ressursen vår er de dyktige fagfolkene. Vi har ikke et ubegrenset antall av dem, og de kan heller ikke jobbe ubegrensede timer i døgnet. Da blir de ikke gode fagfolk, da blir de utslitt. Derfor må vi legge opp til en helsetjeneste som ivaretar hensynet til fagfolkene våre.

Sykehusutvalget har kommet med flere forslag, deriblant en godkjenningsordning. Jeg ser fram til å få høringsinnspillene og til å legge fram våre anbefalinger for Stortinget når vi legger fram Nasjonal helse- og samhandlingsplan.

Bård Hoksrud (FrP) []: Statsråden sa at hun var opptatt av å sikre alle et likeverdig tilbud. Endometriose er en veldig tøff sykdom, men det er altså sånn at det siste tallet jeg har sett for OUS, er 92 ukers ventetid. På Aleris er det 1–2 ukers ventetid. For mange av de kvinnene som har den sykdommen, betyr det at man skal gå i over 90 uker og vente på å få behandling. Det betyr ofte at man er utenfor arbeidslivet og får masse sterke medisiner, mens det altså finnes et alternativ for dem som har penger, til å kunne få behandling.

Tydeligvis mener statsråden at dette er et likeverdig tilbud, for statsråden – og jeg opplever også det politiske flertallet, med de sosialistiske partiene i denne salen – mener at alle egentlig burde vente i 90 uker. Mener statsråden det er riktig?

Statsråd Ingvild Kjerkol []: Jeg mener at alle pasienter, og særlig dem som har smertefulle lidelser – som endometriose, som vi vet i altfor stort omfang blir diagnostisert lenge etter at plagene har oppstått – skal få den helsehjelpen de trenger. Det har vi fulgt opp gjennom et oppdrag til både Helsedirektoratet og helseregionene om å samordne tilbudet og sørge for at de som møter unge kvinner først, på lavterskelnivå, gjennom skolehelsetjenesten og fastlegene, får oppdaterte faglige retningslinjer sånn at vi kan oppdage denne sykdommen tidlig. Det gir best prognose for også å ha utbytte av den behandlingen som er tilgjengelig.

Det disse kvinnene trenger, er å møte dyktige gynekologer. Jeg vil helst at de kan møte dem i våre felles sykehus, og at de kan få en helhetlig oppfølging av sykdommen sin, for det trenger de.

Bård Hoksrud (FrP) []: Jeg hører at statsråden prater seg bort fra det dette faktisk handler om. Tiden det tar fra man har konstatert at man trenger operasjon, til man får det, er altså 90 uker. Jeg oppfatter at statsråden mener at det er bedre at man venter i 90 uker fordi alle skal ha det samme, istedenfor heller å kunne legge mer penger på bordet og bruke den ledige kapasiteten som er der.

Forskjellen er at i det private er det ledig kapasitet som kan brukes. Alternativet er at den ikke brukes, og at det er pasienter som ikke får denne behandlingen, eller at det kanskje er utenlandske pasienter som kommer hit og får behandlingen, fordi vi har en stat og en statsråd som mener at vi ikke skal bruke den private ledige kapasiteten som er der.

Statsråden må forklare meg hvordan man kan mene at dette er riktig. Det handler faktisk om mange kvinner som har kjempevondt i lang tid, fordi det er en ideologisk motstand mot det private.

Statsråd Ingvild Kjerkol []: Representanten Hoksrud har en tendens til å komme med en påstand, og så sier han: Mener statsråden dette? Det er jo Bård Hoksrud som har uttalt disse påstandene, det er ikke jeg som statsråd. Det er ingen grunn til å påstå at jeg mener at lang ventetid er bra for norske kvinner med store helseplager. Hvorfor skulle en helseminister mene det?

Det som er viktig, er at vi har fagfolk til å ta imot disse kvinnene og gi dem den beste behandlingen som er tilgjengelig. Om disse kompetente gynekologene jobber i det private eller i det offentlige, er det de samme fagfolkene som skal behandle disse damene. Jeg ønsker at de i størst mulig grad jobber i de offentlige sykehusene, fordi det er mange oppgaver en gynekolog løser for kvinnekroppen. Lokalsykehusene våre gir et helhetlig kvinnehelsetilbud for det som handler om de reproduktive organene, der denne sykdommen (presidenten klubber) …

Presidenten []: Da er tiden ute.

Seher Aydar (R) []: Etter at Rødt leverte forslaget om en godkjenningsordning, kom sykehusutvalget og ba oss alle om å vurdere det og se på det, og jeg synes det er bra at det nå har kommet signaler om at det skal behandles når helheten kommer på bordet.

Jeg har et konkret spørsmål som gjelder overbehandling. Unødvendige undersøkelser er uheldige på mange måter. Legeforeningen har i flere år hatt kampanjen Gjør kloke valg, som fraråder en rekke undersøkelser som kommersielle anbefaler og reklamerer for. I fjor sommer slo Helsetilsynet fast at det er altfor lett å få antibiotika på resept hos kommersielle nettleger. Samtidig som det offentlige blir bedt om å prioritere hardere og kutte i undersøkelser og behandling med usikker verdi – altså usikker medisinsk verdi – overgår de kommersielle hverandre i å reklamere for undersøkelser uten medisinsk verdi som de kan tjene penger på. Hva slags arbeid er det regjeringen gjør for å bremse den reklameringen for medisinsk behandling?

Statsråd Ingvild Kjerkol []: Jeg deler de bekymringene representanten Seher Aydar målbærer. Der vil jeg også berømme Legeforeningens mangeårige kampanje Gjør kloke valg. I oppdraget til sykehusene ligger det også en forventning om at vi skal drive med prioritert behandling, og at vi skal ha en helsetjeneste som er der ut fra befolkningens behov for helsehjelp. Det er kanskje her de store skillelinjene går i politikken – det å ha en helsetjeneste som gir deg helsehjelp etter behov, og ikke en tilbudsbasert tjeneste hvor målet er å bygge flest mulig tilbud, og så skal man tro at i konkurranse mellom tilbudene blir pasientene best ivaretatt.

Å ha en sterk offentlig helsetjeneste er noe de fleste land misunner Norge. Det viste seg å være et solid bolverk da pandemien også kom til oss, og det er klart at den ressursen vi må ta best vare på, er fagfolkene våre.

Olaug Vervik Bollestad (KrF) []: Statsråden sa at vi måtte sikre gullet – helsepersonellet – i den offentlige helsetjenesten, og det er jeg enig i, men i det samme helsepersonellet skal man ikke bruke innleie i dag. Det er et stort sykefravær, som gjør at dette gullet vårt i helsevesenet springer mer, har flere forskjøvne vakter og forskjøvne ferier, doble vakter og går lenger vakter fordi pasientene trenger at de går lenger.

Så har altså de fire direktørene i de fire regionale helseforetakene sittet på et brev i ni–ti måneder hvor de faktisk ønsker å gå ut over det, og sier at de ønsker å ha styringsrett over tre–fire helger ekstra i året, og å ha den styringsretten uten å snakke med tillitsvalgte. Synes statsråden det er å ivareta gullet i den offentlige felles helsetjenesten å legge enda mer arbeid på disse uten å ta med tillitsvalgte?

Statsråd Ingvild Kjerkol []: Å få vår felles helsetjeneste til å ha nok bemanning 24 timer i døgnet krever mange viktige innsatsfaktorer. Det krever god ledelse, og det krever en kultur hvor partene har et godt samarbeid. Representanten Bollestad har jobbet lenge i helsetjenesten selv og vet at å få dette med god turnusplanlegging til å gå opp også krever et godt samarbeid mellom arbeidsgiver og arbeidstaker. Jeg er tilhenger av at man har tillit til å få de gode avtalene til å gå opp lokalt. Det er jo arbeidsmiljøloven som rammer inn yttergrensen for hvor stor helgebelastning man kan ha. Hvis man har en større belastning enn det, skal man inngå en avtale, og tillitsvalgte skal høres.

Presidenten []: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har også en taletid på 3 minutter.

Bård Hoksrud (FrP) []: Jeg skjønner at statsråden ikke liker at jeg tar til etterretning hva statsråden svarer, og så har jeg min oppfatning når det gjelder det. Men det er jo morsomt, for da vi kom til denne debatten, kom sosialistene virkelig på banen – da skulle man være med i debatten, men de var ikke så veldig interessert i å være med på de debattene som var før det. Jeg skjønner jo det, for det er noen her som har en, for meg i hvert fall, litt forvridd oppfatning av hvordan verden ser ut.

Jeg tror ikke man skal glemme at det faktisk var ideelle, frivillige som satte i gang veldig mye og var foregangsfolk som sørget for at vi fikk på plass skikkelig gode helsetjenester i dette landet. Så har det blitt utviklet på en veldig god måte med offentlig helsevesen, og det er ingen som er uenig i det, men for meg spiller det egentlig ikke så stor rolle hvem som gjør det, det viktige er at pasientene får best mulig og raskest mulig behandling. Jeg tror at hvis de som står på denne talerstolen og prater varmt for at det bare er det offentlige som skal få lov til å levere disse tjenestene, går ut og prater med dem som venter på å få endometriosebehandling, med dem som venter på å få kreftbehandling, rusbehandling eller annen behandling og ikke får lov til å komme inn på fritt behandlingsvalg og komme raskt til behandling, så er det de er mest opptatt av, hvor raskt man kan få behandling, hvor raskt man kan bli frisk. Det er det aller viktigste for alle som er syke. Det er der jeg mener at sosialistene bommer, fordi man ikke vil bruke den kapasiteten.

Man sier at det er noen som tjener penger på dette. Er det noe man vet, så er det at staten er beinhard når man driver forhandlinger med private som skal levere helsetjenester. Man må levere mye, mye billigere for i det hele tatt å få lov til å levere.

Statsråden sier fra talerstolen at hun er pragmatisk i forhold til private, og at forutsigbarhet er viktig. Ja, for en forutsigbarhet – å ha under 20 dager på seg til å gå fra å ha en avtale med det offentlige i Vestland til å få beskjed om at om 20 dager har man ikke noen avtale, altså fra 16. desember til 1. januar. Da var det slutt med fritt behandlingsvalg for somatiske tjenester i Vestland. De eneste som fikk lov til å fortsette, var Barnas fysioterapisenter. Det er jeg knallglad for, men man burde jo brukt flere. Tenk på de flere hundre pasientene som sto klare til å bli operert på begynnelsen av året, som plutselig fikk beskjed om at de bare måtte stille seg i køen og vente enda lenger på å få den behandlingen.

Det er jo det dette handler om, og det er der vi er fundamentalt uenige. Fremskrittspartiet er opptatt av at vi skal hjelpe flest mulig raskest mulig og sørge for at man får behandling og ikke må vente i mange uker fordi det sitter politikere som ikke vil bruke kapasiteten som er der, som da andre bruker. Det er ikke sånn at man går tilbake til å jobbe i det offentlige, for mange ønsker ikke å jobbe der. De ønsker å jobbe i det private eller ideelle og levere gode tjenester.

Seher Aydar (R) []: Jeg er nødt til å ta tak i noe som Hoksrud fra Fremskrittspartiet sa i replikkvekslingen, en slags påstand om at vi vil at folk skal vente i kø – kjempelenge, i mange uker. Det er en litt merkelig påstand, da ventekøene ikke nødvendigvis var kjempekorte for kvinner som lider av vanlig kvinnehelseproblematikk. Tvert imot, de var ganske lange. Det var jo også i den perioden at kvinnehelse ble ganske privatisert, i den forstand at det ikke var så mye tilbud i det offentlige, der kvinner ble avhengig av å måtte betale det private for å få helsehjelp, og dette skjedde med en finansminister fra Fremskrittspartiet og en helseminister fra Høyre.

Det er jo det som er problemet, at det er mye å rydde opp i. Vi har hatt en periode hvor det offentlige helsevesenet ikke har vært styrket til det nivået det burde vært styrket til, og det skulle jeg ønske at man tok mer ansvar for. Det er helt klart og veldig åpenbart at erfaringen viser at de private kommersielle ikke bidrar til å ta ned køene; de bidrar først og fremst til å tjene penger selv. Det er veldig interessant at selv Aleris er for en godkjenningsordning. Fremskrittspartiet kjemper altså hardere for Aleris’ økonomiske interesser enn Aleris selv gjør, det skal de ha. De er sikkert kjempefornøyde, noen av dem.

Jeg må bare påpeke noe angående helsepersonell: Det er ingen som sier at helsepersonell ikke skal jobbe hvor de vil – tvert imot. Ingen av forslagene som ligger på bordet, eller ingen som har snakket fra denne talerstolen, har nevnt noe lignende. Jeg mener at det aller viktigste – og det tror jeg absolutt alle som har vært på talerstolen, har sagt – er at det offentlige helsevesenet er en god arbeidsgiver for helsepersonell, slik at de ønsker å bli, og at man har en rekruttering basert på det.

Så må jeg bare si at de private kommersielle skrytes opp i skyene, men jeg mener det er et problem at reklame for helsetjenester strømmer inn fra alle kanter. Dr.Dropin forteller meg at jeg kan få fotografert og analysert alle føflekkene på kroppen min, uten at det trenger å være noen fare for at jeg har kreft. Aleris lover meg time på dagen om jeg føler meg litt uggen. Hos Volvat kan jeg få kosmetisk behandling for å fremme det de kaller min naturlige skjønnhet, og jeg kan få en radiolog til å undersøke alle mine organer med ultralyd, uten at det ligger noe sykdom i bunnen. Alle disse tilbudene kan jeg få, de er tilgjengelige for meg, hvis jeg kan betale for det, selv om jeg er helt frisk.

Jeg kan ikke skjønne at en slik utvikling for helsevesenet er ønsket. Jeg må understreke at ideelle og frivillige har spilt en viktig rolle – og gjør fortsatt det – men det er en enorm forskjell på det og det som Dr.Dropin, Aleris, Sjekk Helsen og alle de andre gjør, som handler om at de dreier tilbudene mot der det er penger å tjene, og det er mest penger å tjene hos friske folk.

Sandra Bruflot (H) []: Det ble nevnt at disse køene ikke nødvendigvis var så mye kortere under forrige regjering, men disse køene er nye. De oppsto fordi man under pandemien, forståelig nok, prioriterte andre ting, slik som kreftbehandling, alvorlig sykdom, ting som hastet. Derfor ble bl.a. operasjoner for endometriose og ting som ikke hastet like mye, utsatt. Det tror jeg alle i denne salen skjønner veldig godt, og kan støtte. Det vi ikke støtter, er at man nå får ventetider på opp mot to år på f.eks. operasjon for endometriose, samtidig som det busses kvinner over fra Sverige for å bruke kapasiteten som finnes hos de private i Norge, fra det sosialdemokratisk styrte Sverige, som sier at køene er for lange for våre kvinner, og da bruker vi kapasitet som finnes i Norge. Det er slik situasjonen er.

Så kan man si at ikke all behandling nødvendigvis er god, riktig og nødvendig helsebehandling – det gjelder jo i det offentlige også – men er det et politisk ansvar å sørge for at jeg ikke bruker mine penger på å sjekke mine føflekker et annet sted enn i den offentlige helsetjenesten, der vi har mangel på både tid, penger og folk? Jeg er litt usikker på det.

Man kan godt si at ingen her vil hindre sykepleiere og andre i å jobbe i det private, men hvis man vil hindre privat etablering fordi man trenger at disse menneskene jobber i det offentlige, er det jo nettopp det man gjør. Man bruker bare andre ord og gjør veien enda litt lengre. Det er det vi er mot.

Statsråd Ingvild Kjerkol []: Jeg skal ikke forlenge debatten. Jeg opplever at de forslagene som er fremmet av representantene, er godt opplyst, men jeg tar ordet fordi representanten Hoksrud kom med noen påstander om avviklingen av ordningen fritt behandlingsvalg som jeg er nødt til å rette opp i.

Det er mange som ser forhandlingene i Stortinget, og jeg vil gjøre oppmerksom på at avviklingen av fritt behandlingsvalg ble varslet i det første statsbudsjettet som Støre-regjeringen la fram, da med et tilleggsbrev til Solberg-regjeringens forslag. Så var lovforslaget ute på høring. Ingen pasienter som får sin behandling hos en fritt behandlingsvalg-aktør, skal oppleve at den behandlingen avbrytes. Det er også laget en overgangsordning på tolv måneder. Det er lengre enn det som lå i høringsutkastet. Representanten framstiller det som om forutsigbarheten forsvant i løpet av et par dager. Det er ikke det som er tilfellet, ikke overfor de private behandlerne som hadde en slik godkjenningsordning, og i hvert fall ikke for pasientene våre, som skal være helt trygge på at de får den planlagte behandlingen sin hos de aktørene som fortsatt har godkjenning ut dette året.

Olaug Vervik Bollestad (KrF) []: Jeg har lyst til å gi representanten fra Rødt anerkjennelse for og rett i at vi er mange i denne salen som ikke ønsker at Dr.Dropin skal gi ut antibiotika uten å ha sett pasienten og uten å ha tatt prøver – det er egentlig det glade vanvidd når vi f.eks. prøver å få redusert antibiotikabruken – ei heller å bruke ultralydapparatet til folk som egentlig ikke trenger det. Men det ultralydapparatet skulle vært brukt til pasienter som trenger det, hvis vi hadde valgt å kjøpe det for dem som står i køen. Det er poenget. Det er derfor vi sier at vi kan styre det vi kjøper, og da må vi kjøpe det etter det som er behovet. Ingen av oss, i hvert fall ikke jeg og Kristelig Folkeparti, er for at vi skal bruke behandling mer enn nødvendig eller undersøke folk mer enn nødvendig. Vi skal bruke undersøkelsesapparatet og personalet på en måte som gjør at pasientene får hjelp hele veien.

Svein Harberg hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten []: Representanten Bård Hoksrud har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Bård Hoksrud (FrP) []: Den 16. desember 2022 fikk Aleris beskjed om at de fra 1. januar ikke fikk lov å levere i Vestland. Det betyr at det bare var noen få uker – under 20 dager.

Det er interessant at det nå er 750 000 mennesker som har tegnet privat helseforsikring, fordi de ikke stoler på at man klarer å levere de tjenestene som det offentlige skal gjøre. Over 80 pst. sier i den siste undersøkelsen at de ikke stoler på eller tror at det offentlige klarer å levere alle helsetjenestene. Det bør man ta inn over seg. Jeg registrerer at det sitter folk her som jeg ville gått enda litt lenger enn bare å kalle sosialister – men jeg skal ikke gjøre det fra denne talerstolen – for de tilhører dem som mener at alt skal styres av det offentlige, og at det bare er det offentlige som skal levere tjenester. Jeg ønsker å ha helsetjenester. Jeg synes det er bra at norske pasienter som sårt trenger operasjon, blir operert, istedenfor at vi skal hente pasienter fra Sverige. De norske pasientene kunne også fått gjort det på 90 uker kortere tid.

Presidenten []: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 20.

Votering, se torsdag 1. juni
Forrige kapittel
Neste kapittel