Stortinget - Møte torsdag den 5. juni 2025 *

Dato: 05.06.2025
President: Kari Henriksen
Dokumenter: (Innst. 451 L (2024–2025), jf. Prop. 132 L (2024–2025))

Søk

Innhold

*) Referatet er ennå ikke korrekturlest​.

Sak nr. 14 [16:19:04]

Innstilling fra justiskomiteen om Endringer i straffeloven (samtykke til seksuell omgang m.m.) (Innst. 451 L (2024–2025), jf. Prop. 132 L (2024–2025))

Talere

Presidenten []: Etter ønske fra justiskomiteen vil presidenten ordne debatten slik: 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil det – innenfor den fordelte taletid – bli gitt anledning til inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

Ragnhild Male Hartviksen (A) [] (ordfører for saken): Dette er en historisk dag, spesielt for barn og unge. Nå får vi en lov som er enkelt å forstå, som ivaretar selvbestemmelse, og som ikke minst bidrar til holdningsendring.

Som saksordfører vil jeg innledningsvis starte med å takke alle som har vært involvert i at dette har blitt mulig, og at vi har fått så gode resultatet som vi har fått.

Først vil jeg takke komiteen, for i denne saken opplever jeg at samtlige i komiteen, inkludert partier på Stortinget utenfor komiteen, virkelig har vært konstruktive og lydhøre, og at vi derfor har fått gode, omforente resultater. Videre vil jeg takke statsråden for å ha bidratt med raske svar og oppklaringer ved behov, samfunnsaktørene vi har hatt møter med, og den brede viften av høringsinstanser – hele 28 forskjellige – som belyste saken ved deltakelse i komiteens høring, hvor de vektla ulike områder som ble vesentlige for sakens utfall.

Ikke minst må jeg få takke de mange unge der ute, både gutter og jenter, som har tatt kontakt med oss for å fortelle oss at dette er en lov de virkelig ønsker seg. Samlet har dere alle bidratt til det resultatet vi i dag skal debattere over.

Hva er denne loven i korttekst? La meg som saksordfører trekke fram noen hovedpunkter: Loven vi nå har til behandling, omhandler ulike forslag til endringer i straffelovens kapittel 26 om seksuallovbrudd, og den bygger på straffelovrådets utredning. Forslagene tar særlig sikte på å styrke det strafferettslige vernet mot ufrivillig seksuell omgang, legge til rette for mer nyansert og forholdsmessig straffeutmåling i saker om seksuallovbrudd, samt styrke barns vern mot seksuell utnyttelse.

Jeg går nå over til å redegjøre for Arbeiderparties syn på saken.

For Arbeiderpartiet er det, på vegne av alle – både gutter og jenter, unge og eldre – en stor seier og glede at denne bestemmelsen om seksuell omgang uten samtykke nå inntas som et nytt første ledd i straffeloven § 291 om voldtekt, og at den foreslåtte bestemmelsen bygger på en «bare ja betyr ja»-modell. Dette er en modell som retter seg mot den som har seksuell omgang med noen som verken i ord eller handling har samtykket til det. Med dette markeres samfunnets holdning og klare forventning om at all seksuell handling skal være basert på frivillighet – og sådan virke holdningsendrende og bidra til at flere unnlater å ha seksuell omgang uten først å ha forsikret seg om at den andre parten ønsker det.

Det er dette som er så sentralt, og som har vært grunnen til at vi har vært så spente på å få denne loven på plass. Og hvorfor er det så viktig? Jo, det har vært viktig å få på plass et lovverk som ivaretar de unge som utsettes for overgrep, men også de unge som kan komme i situasjoner der de forårsaker dem. For å klare det måtte vi få en normgivende og pedagogisk holdbar lov. Vi måtte få en lov som var enkel å forstå for barn og unge, en lov som tydelig forklarer rammene for noe som kan være så vakkert, på en måte som gjør at de unge kan forstå både hva som er innenfor, på hvilken måte det er det, og ikke minst hvordan man kan lese og forstå signalene fra andre – og på den måten tolke og forstå om den andre faktisk har lyst eller ikke. Så enkelt og så vanskelig er det.

Pedagogikken må gå hånd i hånd her og inkorporeres i undervisningen. De unge må f.eks. lære at hvis noen snur seg vekk, blir stive eller gråter, så har man ikke lyst. Man må lære at lyst vises via blikkontakt, smil, deltakelse eller andre positive tegn, der begge deltar – i forkant, underveis og etterpå. Fokuset må være: Hva gjorde den andre for at man trodde at den andre hadde lyst?

I et senere innlegg vil jeg komme tilbake med ytterligere kommentarer, men akkurat nå gleder jeg meg til en god debatt, og jeg vil ønske dere alle velkommen til en god debatt i denne viktige saken.

Guro Angell Gimse (H) []: Vi har nå landet en samtykkelov hvor seksuell omgang uten samtykke er definert som voldtekt i strafferettslig forstand. Vi har endret flere deler av voldtektskapittelet, og vi har fjernet minstestraffen, normalstraff og justert strafferammene, bl.a.

Det har vært en omfattende prosess som vi i komiteen har gått inn i med stort alvor. Det har vært viktig for oss å forsikre oss om at rettssikkerheten er godt ivaretatt for alle parter.

Det er mange som skal takkes. Først takk til komiteen for et veldig godt samarbeid, takk til alle som møtte i høringen for å kaste lys over forslaget til lovendring, og en spesiell takk til enkeltpersoner som har stått fram med sin historie.

I rekken av takksigelser har jeg lyst til å dra fram tre personer, alle er jurister som har gitt meg uvurderlig innsikt. Dette er Sverre Bromander i Juristforbundet, advokat John Christian Elden og professor ved Universitetet i Bergen, Jørn Jacobsen. Etter innspill fra disse personene er jeg trygg på at loven ivaretar rettssikkerheten. Så er det nok likevel noen av disse personene som mener at loven kunne ha vært utformet på en annen måte.

Så vil jeg advare mot å slippe jubelen løs og tro at alt er løst nå som vi har fått en samtykkelov. Redd Barna sa i sitt innspill til oss i komiteen at en ja-bestemmelse ikke måtte bli en hvilepute for det forebyggende arbeidet mot barn og unge. Det er svært viktig at barn og unge får bedre kunnskap og opplæring om samtykke, grenser og sunn seksualitet.

For noen uker siden kom ungdomsrådet i Trøndelag på besøk til oss på trønderbenken her i Stortinget. En av de tingene de ville diskutere med oss, var seksualundervisning. De sa at det var mangel på god informasjon rundt seksualitet, og at undervisningen fortsatt består av hvordan man trer på en kondom. Vi snakker for lite og for sjeldent om seksualitet helt fra barnehage til sykehjem. Temaer knyttet til kropp, grenser og seksualitet inngår i flere fag i skolen, men vi må gjøre mer for å sørge for arenaer der ungdommer og andre kan reflektere rundt ulike situasjoner.

I 2017 kom Bent Høie med strategien for seksuell helse – den het Snakk om det! Vi kan jo begynne med å dra denne fram fra skuffen og fortsette i dette huset med å foreslå tiltak på områdene.

Mye handler om holdninger, og jeg håper at bestemmelsene i denne proposisjonen blir forebyggende, og at den klargjør en del ting som gjør at vi forebygger voldtekt. Det var en ungdom som hadde vært i et møte med Riksteatret på deres turné, der de hadde satt opp en forestilling om voldtekt. Den ungdommen sa til personene fra Riksteatret etter forestillingen – ungdommen hadde reflektert over om et ja, er et ja, eller om et nei, er et nei: Hvorfor skal man vente på et nei når man kan se etter et ja? Den synes jeg var veldig god.

Så er det slik at vi har en situasjon der det ofte er kun to til stede under hendelsen – selv om vi har endret loven, står vi fortsatt igjen med at det er ord mot ord. Vi skal jobbe for at politiet blir enda bedre på bevissikring i disse sakene. Jeg har lyst til å avslutte med å fortelle en historie som representanten fra Arbeiderpartiet, Odd Harald Hovland, fortalte meg. Han er tidligere politimann og fikk besøk av en kvinne som anmeldte sin tidligere samboer for voldtekt. For å gjøre en lang historie kort: De dro til åstedet og fant spor som bekreftet historien hennes, bl.a. om at hun hadde holdt seg fast i dørkarmen før hun ble hevet i en seng og voldtatt. De penslet etter fingeravtrykkene hennes og fant dem. Sammen med forklaringene kunne gjerningspersonen faktisk bli dømt for dette.

Nå setter jeg min lit til politi, påtalemyndighet, advokater og andre som skal forvalte denne loven.

Else Marie Rødby (Sp) []: Jeg vil starte med å gjøre som foregående taler og takke alle dem som har bidratt i komiteens behandling av saken. Det er langt flere enn komiteens medlemmer. Mange har tatt kontakt, og mange har bydd på sin historie og sitt syn, og det har betydd mye for behandlingen av saken.

Senterpartiet er opptatt av å få på plass en god og reell samtykkelov, som kan stå seg for framtiden. Forslaget vi har til behandling, vil bidra til å styrke både rettssikkerhet og rettsvern, men også ha en viktig normativ funksjon. Lovendringene som i dag vedtas, vil samlet sett styrke den seksuelle selvråderetten, og utgjør et skille i hvordan saker om seksuelle overgrep skal behandles av domstolene.

Som innstillingen viser, er det et stort og bredt flertall som står bak innføringen av en samtykkebestemmelse. Det er bra, og det reflekterer også den brede alliansen av ulike organisasjoner og juridiske miljøer som har stått på i saken.

Retten til å bestemme over egen kropp og retten til å bestemme over egen seksualitet er en menneskerett, og vi har hittil ikke hatt gode nok lovregler i Norge til å ivareta denne grunnleggende menneskerettigheten. I Hurdalsplattformen, som Senterpartiet og Arbeiderpartiet inngikk regjeringssamarbeid på, forpliktet vi oss til å innføre en bestemmelse i straffeloven som gjør det helt klart at seksuell omgang uten samtykke er forbudt. Vårt landsmøte gikk i mars også klart inn for en ny samtykkelov.

Samtykkebestemmelsen er en viktig del av denne saken, og det er viktig å få på plass en klar, og ikke minst tydelig, lovtekst som på en pedagogisk måte rammer inn at seksuell omgang uten et fritt gitt samtykke skal defineres som voldtekt. Det er en svakhet at mangel på samtykke hittil har falt utenfor ordlyden i straffeloven.

En samtykkebestemmelse som klargjør straffebestemmelsen om voldtekt, er nødvendig, sånn at rettssikkerheten styrkes for alle, både for dem som utsettes, og for dem som anklages. Målet med en ny bestemmelse i § 291 i straffeloven vil styrke den seksuelle selvråderetten ved å tette det som av flere er påpekt å være et juridisk hull i dagens lovgivning.

For å tydeliggjøre dette ytterligere i lovteksten foreslår Senterpartiet en justering av forslaget til § 291 første ledd ved å legge inn «klart» som et kvalifiserende element. Intensjonen med forslaget fra vår side er å tydeliggjøre beviskravet og bevisbyrden. Spørsmålet om rettssikkerhet for alle parter i disse sakene har vært reist i debatten om samtykkelov.

For ordens skyld vil jeg understreke at formålet med å endre ordlyden ikke er å pålegge fornærmede noen nærmere aktivitetsplikt for at det strafferettslige vernet skal inntre. Endringen er kun ment som en tydeliggjøring av kravet til forsett. Dette vil etter vårt syn ivareta både den rettspolitiske ambisjonen om styrket vern mot seksuelle overgrep og de straffeprosessuelle kravene til rettssikkerhet.

Jeg vil likevel gjenta at Senterpartiet er enig med flertallet i behovet for en reell samtykkebestemmelse, i tråd med prinsippet om at bare ja er ja, og understreke at vårt forslag er i tråd med dette. Derfor vil jeg også melde at Senterpartiet subsidiært vil stemme for forslaget til § 291 som ligger i proposisjonen fra regjeringen.

Proposisjonen inneholder også andre viktige forslag. Jeg er glad for at komiteen har samlet seg om å oppheve minstestraffen, fordi den har vist seg å kunne gi uheldige utslag i enkeltsaker. Det er viktig for rettssikkerheten og viktig for den allmenne rettsfølelsen.

Det er mye jeg kunne ha snakket om, men jeg vil omtale et forslag som Senterpartiet fremmer. I proposisjonen foreslår regjeringen å endre straffeloven § 91, slik at straffeansvaret for overtredelser av straffeloven § 291, om voldtekt, vil foreldes etter de alminnelige reglene i straffeloven, med unntak for grove voldtekter og for fullbyrdede overtredelser, dersom fornærmede var under 18 år på gjerningstidspunktet.

Da justiskomiteen avholdt høring i saken tidligere i år, var flere høringsinstanser mot dette. Senterpartiet deler denne oppfatningen og mener lovforslaget på dette punktet innebærer en svekkelse av rettsvernet for mange av dem som trenger det mest. For mange er det en lang prosess å forstå at det man har blitt utsatt for, er voldtekt. I tillegg kan skam, frykt og traumer gjøre det vanskelig å gå til det skritt å anmelde forholdet.

Vi er derfor mot en gjeninnføring av foreldelsesfrister i straffeloven § 91. Vi er bekymret for at det kan føre til at mange saker ikke kan etterforskes, selv når det foreligger troverdige forklaringer og tilstrekkelige bevis. Vi foreslår derfor at det ikke gjeninnføres foreldelsesfrist for voldtekt, og vi stemmer mot forslaget fra regjeringen på dette punktet.

Avslutningsvis vil jeg si: Dette er en viktig og god proposisjon, og det er på tide at også Norge, i likhet med våre naboland, får på plass en samtykkelov. Den blir etter alt å dømme vedtatt med et stort flertall i denne salen, og det tyder på at vi får en lov som nettopp kan stå seg for framtiden.

Jeg tar opp forslagene fra Senterpartiet.

Presidenten []: Representanten Else Marie Rødby har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Helge André Njåstad (FrP) [] (leiar for komiteen): Me har no på bordet ei viktig og alvorleg sak. Valdtekt, seksuelle overgrep og overgrep mot barn er saker som gjer inntrykk på oss alle. Det handlar om liv som blir øydelagde.

Det verste me kan gjera når me står overfor slike overgrep, er å lata som me løyser problemet, mens me i verkelegheita innfører lover som skapar meir forvirring enn rettferd. Regjeringa har i denne proposisjonen valt å leggja fram eit forslag til ein samtykkjelov, som byggjer på prinsippet berre ja, er ja. Det høyrest sjølvsagt ut, men det er eit politisk slagord og ikkje eit presist rettsleg verktøy. Det kunne me lesa av straffelovrådet som advarte mot at det ville vera uklart og gje usikker rettstryggleik. Difor vel me å lytta til den juridiske fagkunnskapen som kjem frå rådet, og legg oss på den andre modellen som òg er skissert. Me stemmer difor for delar av proposisjonen, men mot den delen som me meiner ikkje vil vera god nok for å sikra den rettssikkerheita.

Det viktigaste når det gjeld valdtekt, er sjølvsagt at me har nok ressursar. Det aller viktigaste er at me har gode haldningar i botn, og at hendingar ikkje skjer. Men om hendingar skjer, er det viktig at me har ressursar på plass, at politiet har nok folk, og at politiet vel å etterforska og vel å gjera eit godt politiarbeid. Eg var sjølv til stades då vår kollega i komiteen, Hovland, som då var politi, fortalde om sitt politiarbeid. Me treng fleire slike historier om politi som tek ofra på alvor, etterforskar, sikrar bevis og sørgjer for at ein kan få domfelling i saker. Det er godt å høyra om godt politiarbeid.

Me treng òg valdtektsmottak. Eg har besøkt fleire av dei. Me treng at dei har ressursar og opningstid, og at dei òg sikrar bevis sånn at me kan ha ein skikkeleg, god behandling. Det er mange forslag som blir føreslåtte av både valdtektsutvalet og andre, og dei bør følgjast opp, sånn at me tek denne problemstillinga på skikkeleg alvor.

Noko som bekymrar oss i Framstegspartiet veldig med denne proposisjonen, er det som representanten frå Senterpartiet nemnde, nemleg at ein no skal ta vekk det som Framstegspartiet kjempa inn i 2014, at forelding ikkje skal gjelda i valdtekter etter § 291. Slik eg les proposisjonen, seier ein no at forelding skal gjeninnførast for valdtekter etter den paragrafen, og at det ikkje skal gjelda forelding i valdtekter som blir ramma av grov valdtektsparagrafen. Det er eit steg i feil retning. Mange kan oppleva at noko har skjedd med dei som dei på det tidspunktet av ulike grunnar verken har fått bearbeidd eller tort å ta opp. At det skal vera forelding etter ti år, er for kort. Veldig mange har gode grunnar til at det kan gå lenger enn ti år før dei vel å melda det og før dei vel å be om rettferd for det dei har opplevd.

Framstegspartiet fekk i 2014 siger for at det heller ikkje er forelding for valdtektene etter § 291. Me synest det er beklageleg at Stortinget no gjeninnfører den foreldingspolitikken som er føreslått, nemleg at det skal vera tiårs frist for forelding etter § 291. Me vil stemma mot den delen av paragrafen, men me vil støtta andre ting som ligg i proposisjonen, som at minstestraffa forsvinn. Me trur det er klokt at domstolane kan stå friare til å vurdera kva som er riktig straffenivå. Me trur at veldig mange på grunn av den kanskje har unngått å bli dømde fordi dommaren har følt at det vil vera for strengt å bruka minstestraffa, og nokre har òg blitt dømde til strengare straff enn dei elles ville fått, så der er me einige med resten av komiteen om at minstestraffa skal vekk.

Me registrerer òg at det er forslag om å senka strafferammene, men ikkje straffenivået. Me trur det er eit feil signal å seia at strafferamma for valdtekt skal ned. Framstegspartiet stemmer òg imot det og vil oppretthalda dagens strafferamme for valdtekt fordi det er eit signal om at valdtekt er alvorleg, og då skal strafferamma vera like høg som i dag. Med det tek eg opp dei forslaga som Framstegspartiet har i saka.

Presidenten []: Da har representanten Helge André Njåstad tatt opp de forslagene han refererte til.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) []: Det er få ting som i større grad undergrev tilliten til rettsstaten enn når offer for valdtekt opplever at nei ikkje er nok, at gråt, panikk og lamming ikkje tel, at tausheit blir tolka som samtykke. Fram til i dag har vi ei valdtektsbestemming i straffeloven som i praksis betyr at folk, spesielt kvinner, som blir utsette for seksuell omgang utan samtykke, ofte ikkje får rettsvern – ikkje fordi det ikkje var valdtekt, men fordi dei ikkje skreik, slo eller var bevisstlause nok. Dette er ikkje berre ein urett; det er eit svik mot dei utsette. Denne uretten og sviket tar vi eit oppgjer med i dag.

SV har i mange år kjempa for noko dei fleste i samfunnet vårt allereie meiner: at sex utan samtykke er valdtekt. Punktum. Dette er noko Sverige, Danmark, Finland og Island allereie har forstått, og dei har endra loven sin. I dag vedtar vi prinsippet om at ja betyr ja, at menneske er seksuelt utilgjengelege inntil dei aktivt, frivillig og tydeleg har sagt ja. Det handlar om kroppsleg sjølvbestemming, og det handlar om ansvar. Det er ikkje den utsette som skal bevise motstand; det er den som tar initiativ, som må sikre at det faktisk er ønskt.

Nokon fryktar at dette vil svekkje rettssikkerheita for tiltalte. Da må eg vere krystallklar: Beviskravet står fast. Uskyldspresumpsjonen står fast. Det er framleis påtalemyndigheitas ansvar å bevise skyld utover rimeleg tvil. Det som blir endra, er at loven gjenspeglar verkelegheita, og at den gir eit klare grunnlag for etterforsking og domstolsbehandling. Og ikkje minst: Rettssikkerheita til ofra blir styrkt.

Dette handlar også om å førebyggje overgrep. Loven er ikkje berre ein straffemekanisme, den er også normdannande: Den fortel samfunnet kva som er greitt, og kva som ikkje er det. Den fortel unge at sex byggjer på respekt, på likeverd, på frivilligheit. Difor er eg også, som Framstegspartiet, skuffa over at det ikkje er eit fleirtal for å fjerne foreldingsfrista for valdtekt. For mange tar det år å forstå kva ein har blitt utsett for. Å melde nokon krev mot, krev tryggleik, krev tid. Ein frist vil stengje døra for mange som i dag allereie møter stengde dører.

I dag tar vi eit reelt oppgjer med ei gammaldags valdtektsforståing. Ei lovendring kan ikkje viske ut overgrep, men den kan vise at samfunnet står på ofra si side, at vi lyttar, at vi tar ansvar.

Så er det heilt riktig at dette er eitt skritt. Ein kultur må endrast – på mange plan i samfunnet. Denne lovendringa er i eit sånt perspektiv berre eitt skritt i riktig retning i kampen mot valdtekt.

Dei som har leia an i kampen, og som står utanfor Stortinget i dag, har stor grunn til å feire i dag, men dei veit også veldig godt at dette berre er eitt skritt på vegen mot kampen mot valdtekt.

Eg tar med det opp SV sitt forslag i saka, som handlar om foreldingsfristen.

Presidenten []: Da har representanten Torgeir Knag Fylkesnes tatt opp det forslaget han refererte til.

Tobias Drevland Lund (R) []: I dag debatterer vi en historisk og viktig lov, en lov mange av oss har kjempet for og ventet på i lang tid. I dag skulle et bredt flertall endelig ha vedtatt en samtykkelov der kun ja betyr ja. Det ser ut som vi må vente til i morgen, men likevel.

Det er dessverre et mørkt bakteppe som har gjort nettopp denne loven helt nødvendig. En voldtekt er noe av det mest grusomme og mest alvorlige et menneske kan utsettes for. Én av fem kvinner oppgir å ha blitt utsatt for en voldtekt minst én gang. Dette er skremmende høye tall og slår fast at voldtekt er et alvorlig samfunnsproblem. Mange kvinner tør ikke anmelde i frykt for at saken skal henlegges, noe statistikken viser at altfor mange saker blir. Det er også slik at 3 pst. menn opplever voldtekt, men her finnes det høye mørketall.

Skammen og tabuet ofrene for voldtekt opplever, og hvordan de møtes i rettssystemet, kan vi uansett ikke leve med lenger. I mange år har en rekke fagmiljøer, organisasjoner og enkeltpersoner ropt om at vi må få en samtykkelov på plass som en gang for alle slår klinkende klart fast at sex skal være frivillig, og at fravær av samtykke er voldtekt.

Det stemmer ikke at den som tier, samtykker. Det skal reflekteres i straffeloven og hvordan vi framover møter dem som utsettes for voldtekt. Voldtektsutvalget ga norske myndigheter hard kritikk for ikke å ha gjort nok for å bekjempe voldtekt, som er et samfunnsproblem og et folkehelseproblem.

Dagens voldtektsbestemmelser og -lovgivning er foreldet. Det harmonerer heller ikke med Istanbulkonvensjonen, som tydelig definerer seksuelle overgrep og voldtekt gjennom mangelen på samtykke. Våre naboer i Danmark og Sverige har for lengst vedtatt sine egne samtykkelover, og erfaringen med disse lovene viser at de fungerer etter sin hensikt. Ofrene for voldtekt fortjener et rettssystem som tar dem på alvor. Ofrene for voldtekt fortjener at vi i den folkevalgte lovgivende forsamlingen tar dem på alvor.

Samtidig som vi gleder oss over å vedta en ny samtykkelov, fremmer Rødt et forslag om å skjerpe strafferammene for seksuelt misbruk av barn, voldtekt, partnervold og vold i nære relasjoner. Vi mener det er nødvendig at strafferammene for slike grove forbrytelser reflekterer alvoret i disse forbrytelsene, og at det skal fungere avskrekkende.

Rødt går imot å endre straffeloven § 91 for å gjeninnføre foreldelse for voldtekt etter ti år foruten de nevnte unntakene. Det kommer vi til å stemme imot. Det tar ofte lang tid før noen forteller om et overgrep og tar det skrittet det er å gå til politiet og anmelde. Vi er redd en slik foreldelsesfrist vil kunne gjøre det vanskeligere for voldtektsofre å få en rettferdig behandling i domstolene, og at det vil kunne svekke rettsikkerheten.

Likevel og avslutningsvis: Vi skal takke i dag. Vi skal takke komiteen som har landet på en fornuftig samtykkelov. Vi skal takke alle de modige kvinnene – flere av dem står der ute, utenfor stortingssalen – som har stått fram med sine historier, som har gått sammen, som har organisert seg, som har kjempet fram en mer moderne voldtektslovgivning som den vi nå får, og som har bevist hva dette handler om gjennom å dele sine erfaringer og historier. Vi skal takke de modige kvinnene som har kjempet for denne loven i mange år, takke alle organisasjonene som har stått på, skrevet innlegg, deltatt på markeringer, vært i debatter og på demonstrasjoner, og ikke minst takke dem som har overbevist flertallet av oss politikere i denne salen. I dag skal vi feire den kampen, og vi skal feire den seieren. Den som tier, samtykker ikke. Samleie uten samtykke er voldtekt, og kun ja betyr ja.

Presidenten []: Skal representanten ta opp Rødts forslag i saken? Slikt kan være vanskelig å huske.

Tobias Drevland Lund (R) []: Ja, det skal jeg.

Presidenten []: Da har representanten Tobias Drevland Lund tatt opp det forslaget han refererte til.

Ola Elvestuen (V) []: Som sagt i forrige innlegg: Så mange som én av fem kvinner utsettes for voldtekt i løpet av livet. Det gjelder også mange menn, som utsettes for det samme. Det innebærer at vi alle kan kjenne noen som har blitt voldtatt, og de fleste av oss kjenner ikke bare én, men flere. Så omfattende er problemet. Sjansen er også stor for at de fleste av oss kjenner voldtektsofre som vi ikke er klar over. Noen betror seg til andre om at de har blitt utsatt for voldtekt, andre går og bærer på hemmeligheten alene. De fleste anmelder aldri voldtekten, og av de sakene som blir anmeldt, blir mange henlagt på bevisets stilling. Av de få sakene som går til retten, er det få som vinner fram. Flere mener derfor at voldtekt i praksis er så godt som straffritt i Norge.

Voldtektsutvalgets rapport er nedslående. Den viser at vi som samfunn ikke har lykkes i å forebygge og bekjempe voldtekt. Slik rettstilstanden er i dag, kan en person gjentatte ganger si: Nei, jeg vil ikke, og så blir den seksuelle omgangen likevel ikke definert som voldtekt, fordi man ikke har blitt utsatt for vold eller trusler.

I Venstre mener vi at vi rett og slett ikke kan akseptere at situasjonen forblir slik. Voldtekt er alvorlig kriminalitet, et likestillingsproblem, et samfunnsproblem og et folkehelseproblem. Og et så alvorlig problem må angripes fra flere kanter. Vi må styrke seksualundervisningen, politiet må prioritere voldtektssaker, og vi må få på plass en samtykkelov.

Voldtektsdefinisjonen har fram til nå vært så snever at den kun omfatter seksuell omgang som gjerningspersonen har skaffet seg ved vold eller truende atferd, eller så må voldtektsofferet ha vært ute av stand til å motsette seg handlingen. Dagens bestemmelse gir ikke voldtektsutsatte den rettslige beskyttelsen de har krav på. Tiden er overmoden for å innføre en samtykkebasert voldtektsbestemmelse i straffeloven basert på en «ja er ja»-modell. Det vil innebære at en person er seksuelt utilgjengelig fram til hun, han eller hen gir uttrykk for noe annet, og at seksuell omgang uten fritt samtykke er voldtekt. Det vil være et viktig skritt i bekjempelsen av voldtekt.

Målet vi må jobbe mot, er å forhindre at voldtekt skjer. Derfor er kanskje noe av det aller viktigste vi gjør, å arbeide forebyggende. Vi må styrke og forbedre seksualundervisningen, trene unge mennesker til å sette egne grenser og å respektere andres. Venstre mener at det også må gjøres systematiske grep i politiet. Det er en utfordring at håndteringen av voldtektssaker i dag ikke blir tilstrekkelig prioritert av politiet og påtalemyndigheten. Dette handler om mer enn at politiet har knappe ressurser. Ifølge voldtektsutvalget er det på høy tid med et kompetanseløft. Venstre er enig med utvalget i at voldtektssaker bør etterforskes av personell med spesialkompetanse på feltet. Det er også grunn til å se på om politidistriktene skal ha egne enheter for etterforskning og påtale av voldtekt og seksuallovbrudd.

Til slutt et spørsmål flere også har vært inne på: Ved en inkurie har Venstre falt ut av merknadene i saken knyttet til forslag nr. 5, om foreldelse. Venstre skal også stemme for forslag nr. 5.

Sigrid Zurbuchen Heiberg (MDG) []: Eg vil starta med å seia at eg er veldig glad for at regjeringa har kome med dette forslaget om ein reell samtykkelov. Sjølv om prosessen har tatt tid, er det ein lette at det me no skal ta stilling til, faktisk er ein «ja-er-ja»-paragraf. Forslaget tettar eit juridisk hol som i dag lar mange overgrepssaker bli lagde bort, og sørgjer for at passivitet, som frys, redsel eller rus, ikkje kan forståast som samtykke utan grunnlag. Men det er veldig synd at foreldingsfristen for valdtekt kan verta gjennomført, når me veit at det ofte tar tiår før folk orkar å fortelja, og særleg gjeld det menn.

Det er dessverre framleis alvorlege hol i dette lovverket. Den siste tida har det kome fram ei rekke saker om kor vanleg bl.a. halsgrep har vorte under samleie for unge i Noreg, såkalla «choking». Me var mange som las NRK-saka om Frida, som opplevde ufrivillig vald og halsgrep under samleie, men som ikkje fekk medhald i at dette kunne definerast som valdtekt etter norsk lov. Det var sterk lesing. Tiltalte vedgjekk at han gjentatte gonger tok kvelartak på ho slik at ho fekk vanskar med å puste, pressa kroppen hennar ned og reiv i håret hennar. Retten meiner det er bevist, slik Frida forklarte i avhøyr, at ho fleire gonger bad den unge mannen om å slutta, gav uttrykk for smerte og gjorde den motstanden ho kunne, ved å forsøkje å dytte han vekk.

Retten trudde på Frida: «Slik voldsbruken fremstod for [henne], må den ha føltes nærmest som tortur.» Men slik retten oppfatta det, var det ikkje sexen i seg sjølv Frida gjorde motstand mot, men valdsbruken. I denne saka tar ikkje domaren stilling til valdsbruken i seg sjølv, berre om vald og truande åtferd førte til sex. Retten tolka altså at det må bevisast at seksuell omgang ikkje ville funne stad i ein konstruert situasjon der vald og truslar ikkje var inne i bildet. Det betyr at norsk tingrett seier at fordi denne mannen ville ha fått lov til å fortsetja å ha samleie med Frida dersom han ikkje utsette ho for vald, så er det irrelevant for spørsmålet om det er ei valdtekt, at han faktisk brukte vald for å halda ho i senga mens han fortsette.

Eg er rysta over Frida-saka. Norsk lov inkluderer i dag ikkje ufrivillig valdeleg sex. Ei kvinne vert utsett for dokumentert vald, inkludert kvelartak, men mannen vart frikjend fordi retten berre vurderte om det var valdtekt, ikkje om det var straffbar vald i seg sjølv.

I Noreg er det ingen eigen lovparagraf om kvelartak, slik England og Wales har innført, men samtidig har 16 av landets 23 overgrepsmottak dei siste åra hatt saker der folk fortel at dei er utsette for halsgrep. I NRK si kartlegging kjem det fram at sju av ti unge kvinner har opplevd kvelingssex, og kvelingssex er faktisk farleg, uansett om det er samtykke, og når det er ufrivillig, så er det grufull vald, som det må slåast hardt ned på.

I Sverige har dei same urovekkande utvikling som oss innan «choking», og undersøkingar der viser at kveling er den nest vanlegaste drapsmetode ved partnardrap. Det er no dobbelt så høg risiko for å bli drepen ved kveling i Sverige, viss du under 25 år. I Noreg treng me meir kunnskap, meir førebygging, og me treng betre lovverk.

Som Frida sjølv seier: «Loven vi har i dag, beskyttar oss ikke.» Difor har me i Miljøpartiet Dei Grøne fremja eit laust forslag der me ber regjeringa sjå på endringar i valdtektsparagrafen, slik at ikkje-vilja seksualisert vald kan dømast som valdtekt, slik bl.a. England og Wales har innført.

Med det tar eg opp Miljøpartiet Dei Grøne sitt forslag.

Presidenten []: Da har representanten Sigrid Zurbuchen Heiberg tatt opp det forslaget hun refererte til.

Astri Aas-Hansen (A) []: Jeg vil også starte med å takke komiteen for at den har gått så grundig inn i hele dette lovforslaget og behandlet det med så stor grad av alvor, gått inn i det hele. Det er ikke så enkelt når en skal langt inn i strafferetten, f.eks. å klare å skille mellom hva som er en objektiv gjerningsbeskrivelse, hva som ligger til den subjektive skyld, hva som kommer under hva loven objektivt sier, og hva som ligger til beviskravet. Jeg må si at jeg virkelig er glad for det arbeidet som er gjort. Jeg er glad for at det er bred enighet i denne salen om at Norge trenger en samtykkelov.

Arbeiderpartiet gikk i 2021 til valg på å endre straffeloven slik at seksuell omgang uten samtykke blir definert som voldtekt. Et samtykke innebærer at noen i ord eller handling formidler at de ønsker seksuell omgang. I tråd med det har regjeringen foreslått å utvide voldtektsbestemmelsen, som dere vet, med et nytt ledd som på en tydelig måte viser at bare ja er ja. Det er en lovendring som tydelig markerer samfunnets holdning om at all seksuell omgang skal være basert på frivillighet. Jeg er glad for at et flertall i justiskomiteen stiller seg bak regjeringens forslag. Jeg er også glad for å høre at Senterpartiet nå vil stemme subsidiært for dette forslaget.

Selv om bare ja betyr ja, skal også nei bety nei. Å se bort fra en persons uttrykte motvilje kan være like graverende som noen av de handlingene som i dag er å anse som voldtekt. Dette har en samlet justiskomite sluttet seg til, i et forslag om et nytt straffalternativ i voldtektsbestemmelsen med 10 års strafferamme. Jeg er også glad for at en samlet justiskomite stiller seg bak regjeringens forslag om å oppheve minstestraffen for voldtekt, og om å gå vekk fra normalstraffenivåene for voldtekt som er angitt i forarbeidene. I disse krevende sakene vil dette gi domstolene større rom for individuelle vurderinger. Dette kan bety at det vil utmåles både strengere og mildere straff i enkeltsaker sammenlignet med i dag, men det generelle straffenivået skal i hovedsak bestå.

En annen endring som har vært sterkt etterspurt, gjelder bestemmelsen som i dag rammer seksuell utnyttelse av barn i en særlig sårbar livssituasjon. Ved å endre uttrykket «livssituasjon» til «situasjon» vil også ikke bare varige, men også forbigående tilfeller av særlig sårbarhet kunne oppfylle lovens krav. Også der har vi sett rettspraksis fra lagmannsretten som viser at det er behov for et styrket vern, og jeg er som sagt veldig glad for at dette nå kommer på plass.

Jeg registrerer at forslaget om å endre bestemmelsen om straffansvar som ikke foreldes, er omstridt. Forslagene som medlemmene av Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti har framsatt i komitéinnstillingen, vil innebære en utvidelse av unntaket fra foreldelse, siden det omfatter alle tilfeller av seksuell omgang uten samtykke. Etter mitt syn vil dette være uheldig. Den foreslåtte voldtektsbestemmelsen rommer handlinger med svært stort spenn i alvorlighet. Jeg fastholder derfor regjeringens forslag og at det er den beste løsningen, der hensynene som taler mot foreldelse av straffansvar, balanseres mot de hensynene som taler for.

Presidenten []: Det blir replikkordskifte.

Helge André Njåstad (FrP) []: Eg vil stilla spørsmål om det som statsråden snakka om heilt til slutt, nemleg forelding.

Det ligg ei rekkje forslag i innstillinga. Det ligg òg eit forslag i proposisjonen som etter mitt syn innskrenkar dagens situasjon, for i dag er det sånn at alle valdtekter etter § 291 ikkje blir forelda, mens ein no vil gjeninnføra forelding på ti år. Kan statsråden seia kvifor det i forslaget til regjeringa no skal innførast ei forelding på ti år for det som gjeld § 291 – som i dag blir sett på som så alvorleg at forelding ikkje skal innførast?

Statsråd Astri Aas-Hansen []: Den klare hovedregelen i strafferetten er jo at straffansvar foreldes. Det skyldes bl.a. at hensynet til gjerningspersonen og hans eller hennes nærmeste kan tilsi at det er mindre rimelig å straffe etter lang tid, og at bevisene gjerne blir usikre ettersom tiden går. En vanskelig bevissituasjon reduserer politiets og påtalemyndighetens mulighet til å oppklare eldre voldtektssaker. Det er også et spørsmål om hva som er den riktige ressursbruken hvis eldre saker prioriteres på bekostning av nyere saker. I hvert fall kan det tale for at regler om unntak fra foreldelse begrenses til de mest alvorlige straffbare handlingene.

Det mener jeg er godt balansert i dette forslaget, ved at de grove voldtektene ikke foreldes, og at heller ikke voldtekter av barn under 18 år eller seksuelle overgrep mot barn under 18 år foreldes.

Helge André Njåstad (FrP) []: Når Framstegspartiet fekk gjennomslag for dette i si tid, var det nettopp fordi me ser at veldig mange har problem med å melda med ein gong. Kanskje er det fordi dei lever i veldig vanskelege og krevjande situasjonar, kanskje med den dei skal melda mot, at dei har ein relasjon som gjer at det er frykt inne i bildet, kanskje traume, eller livssituasjonen er slik at dei ikkje klarar å melda der og då, men at dei tek med seg dette traumet resten av livet. Difor fekk me masse gode ord for at me fjerna foreldinga. Veldig mange har vore glade for at dei kan få ei rettferdig behandling òg etterpå. Kanskje har dei masse bevis liggjande som dei av frykt ikkje vågar å koma fram med før seinare.

Ti år er veldig kort tid om du lever i eit forhold som er prega av frykt. Ser ikkje statsråden at ein no kanskje er vorten for streng med at ein set ti år på dei valdtektene som ikkje er grove, men som er etter den vanlege valdtektsparagrafen, § 291?

Statsråd Astri Aas-Hansen []: Jeg har som sagt vurdert dette og kommet til at jeg mener det var riktig å foreslå for Stortinget det som er foreslått nå, nemlig at de grove voldtektene ikke foreldes, og at voldtekter hvor offeret var under 18 år, heller ikke foreldes.

Jeg har sett på hva som var begrunnelsen for det forslaget som lå til grunn for unntak fra foreldelse i 2014. Da ble det begrunnet med at voldtekter, særlig de alvorlige, de groveste tilfellene, er blant de mest alvorlige overgrepene en person kan bli utsatt for. Altså: De groveste tilfellene er blant de mest alvorlige overgrepene en person kan bli utsatt for. Det ble også pekt på at voldtekt i mange tilfeller innebærer en reell trussel mot fornærmedes liv. Det er også den begrunnelsen jeg tar med meg inn i at de grove tilfellene ikke skal foreldes, heller ikke etter dette forslaget.

Tobias Drevland Lund (R) []: Mitt spørsmål går også på det med foreldelse. Det er noe Rødt også kommer til å motsette seg og stemme imot. Det er på bakgrunn av at vi vet at det ofte kan ta veldig lang tid før man går til det skrittet å anmelde en voldtekt. Det kan komme av frykt, det kan komme av traumer. Det kan også i enkelte tilfeller komme av at man rett og slett ikke helt har forstått hva som har skjedd. Det kan være snakk om unge personer som kanskje ikke kjenner rettighetene sine, det kan være mangel på seksualundervisning, for å nevne flere årsaker.

Vi er altså redde for at en foreldelsesfrist på dette området vil kunne gjøre det enda vanskeligere, rett og slett, for voldtektsofre å få en rettferdig behandling i domstolene og en mulighet til å få saken sin opp for retten, og derav svekke rettssikkerheten til voldtektsofre. Er ikke statsråden redd for at å gjeninnføre foreldelse på dette området vil kunne svekke rettssikkerheten til voldtektsofre i Norge?

Statsråd Astri Aas-Hansen []: Jeg har som sagt vurdert dette og kommet til at det er riktig å foreslå det som er foreslått her knyttet til foreldelse. Når det gjelder de unge: Som sagt foreldes ikke voldtekt der offeret er under 18 år.

Jeg har som bistandsadvokat selv oppfordret til å anmelde, uavhengig av om en sak utvilsomt er foreldet, fordi det kan være viktig i seg selv for en person at det anmeldes, at en med det står opp for seg selv. Men vi må også vite at i de tilfellene hvor det ikke er en grov voldtekt etter straffeloven, kan bevisbildet være utfordrende, og det vil være enda mer utfordrende etter hvert som årene går.

Som sagt: Når jeg har balansert hensynene for og imot, har jeg landet på at dette er det jeg vil foreslå for Stortinget.

Tobias Drevland Lund (R) []: Vi er litt redde for hvilke signaler dette sender ut. Man snakker om de grove tilfellene, med all voldtekt er jo grov. Det må kunne sies at all voldtekt og forsøk på å tilrane seg seksuell omgang med noen uten samtykke er et grovt overtramp. Jeg er redd for rettssikkerheten hvis et voldtektsoffer, et offer for dette, går til politiet etter en stund, fordi man har tatt mot til seg, skjønt at det som har skjedd, er forferdelig, kanskje har fått hjelp og støtte til å anmelde, og da får beskjed om at nei, nå har det gått for lang tid, og man ikke vil ha mulighet til å få saken sin opp for retten. Vi mener, og er redde for, at dette kommer til å svekke rettssikkerheten for voldtektsofre, og jeg vil høre statsrådens begrunnelse for hvorfor hun mener det ikke gjør det. Jeg får fortsatt ikke helt klart svar på det.

Statsråd Astri Aas-Hansen []: Jeg vet ikke om det er min måte å begrunne ting på, om jeg gjør det på en uforståelig måte, for å si det sånn, men igjen: Jeg har balansert disse hensynene. I de alminnelige voldtektene, som vi er helt enige om er grove overtredelser, styrker vi rettssikkerheten ved at vi nå også kriminaliserer både «ja er ja»-tilfellene og «nei er nei»-tilfellene. Vi gjør betydelige endringer i straffelovens seksualforbrytelseskapittel, og vi gjør det også når det gjelder barn.

Når vi foretar alle disse endringene, mener jeg det er feil å si at vi nå fjerner rettssikkerheten til voldtektsofre. Det må være viktig at man også sikrer at politiet kan etterforske og iretteføre voldtektssaker hvor det er bevismessig grunnlag for det. At det foreldes, betyr ikke at det ikke kan anmeldes.

Presidenten []: Replikkordskiftet er dermed omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) []: Vi trenger denne samtykkeloven i Norge. Det er et svært alvorlig bakteppe for diskusjonen vi nå har, og loven vi skal vedta. Som det er sagt tidligere i dag, har én av fem kvinner i Norge blitt voldtatt minst én gang i løpet av livet.

Behovet for en samtykkelov som tydelig definerer at sex uten samtykke er voldtekt, er viktig. Det eksisterer åpenbare hull i dagens voldtektslovgivning. Loven legger vekt på om det har vært vold, trusler eller om offeret var ute av stand til å motsette seg. Frivillighet skal ligge til grunn ved all seksuell omgang. Rett til integritet og seksuell selvbestemmelse er sentralt. Derfor bør voldtekt defineres som seksuell omgang uten fritt samtykke.

Dette er ikke bare et juridisk problem, det er et verdipolitisk og kulturelt problem. Voldtektsutvalgets rapport, som kom for to år siden, slår fast at dagens voldtektsbestemmelser ikke er i tråd med internasjonale menneskerettighetsforpliktelser. Den peker på at terskelen for hva som regnes som voldtekt i Norge, er høyere enn i mange andre europeiske land, og at loven ikke fanger opp hele omfanget av seksuelle overgrep som faktisk skjer.

Vi vet at svært mange voldtektssaker henlegges – ikke fordi ingenting skjedde, men fordi slike saker er vanskelig å bevise. Ingen kan love at en samtykkelov vil føre til flere domfellelser, men den vil slå fast at ingen er seksuelt tilgjengelige før de selv sier at de er det. En samtykkelov klargjør at det ikke holder å anta at den andre er med, man må faktisk sikre seg at den andre ønsker det som skjer.

Når vi som samfunn sier at det er grenser som ikke skal krysses, må også lovverket støtte det prinsippet. Vi må ha et lovverk som gjenspeiler verdien av seksuell selvbestemmelse. Den samtykkeloven vi skal vedta, gjør det tydelig: Sex uten samtykke er voldtekt. Det er ikke mer komplisert enn det. Det er på høy tid at vi får denne samtykkeloven. Det handler ikke bare om juss, det handler om hvilket samfunn vi vil være.

Kamzy Gunaratnam (A) []: Vi er så enige i dag.

Justisminister Astri Aas-Hansen har sagt det klart: «Alle i Norge skal føle seg trygge.» For meg kommer det med en erkjennelse av at det ikke alltid er tilfellet i dag. Altfor mange opplever at rettssystemet ikke ser dem, ikke hører dem – at det som skjedde mot dem, ikke engang regnes som en forbrytelse.

Sex er noe positivt. Det er noe godt, noe som skal være bra for helsa, som bygger fellesskap, nærhet og kjærlighet mellom mennesker, men sex er bare bra når det skjer på begges premisser, når begge ønsker det, når det er et tydelig ja.

Når sex skjer uten samtykke, blir det en krenkelse, et overgrep. Da blir det ikke noe som styrker helsen, det blir tvert imot noe som skader både kropp og sjel. Vi trenger en lov som setter grensen der den hører hjemme: ved samtykke – ikke ved vold, ikke ved trusler, men ved fraværet av et ja. Det er ikke mitt ansvar å si nei til deg, det er ditt ansvar å få et ja fra meg.

Det er et paradoks at partier som ofte roper høyest om strengere straffer, ikke engang vil være med på å kriminalisere sex uten samtykke. Rettssikkerhet handler ikke bare om tiltalte, det handler også om rettferdighet for ofrene.

Jeg vil være veldig, veldig tydelig på at denne saken ikke handler om symbolpolitikk. Den handler om trygghet, verdighet og respekt, om å sende et tydelig signal til alle i dette landet om at sex uten samtykke ikke er akseptabelt.

Jeg er veldig stolt av at Arbeiderpartiet i regjering har lagt fram denne loven, men jeg er enda mer stolt av at det i dag er et stort flertall på tvers av flere partier på Stortinget som skal bidra til å vedta loven. Alle mennesker har rett til å bestemme over egen kropp, og sex skal være bra for helsen og aldri noe som påføres mot ens vilje.

Sandra Bruflot (H) []: Det å oppleve at noen tråkker over grensene dine, det å bli utsatt for et seksuelt overgrep, er alvorlig, dypt integritetskrenkende, og det ødelegger menneskers liv. Samtidig er det langt mer vanlig enn man skulle tro i alle lag av samfunnet, blant folk med alle typer bakgrunner.

De fleste av oss vet veldig godt om vi har samtykke fra dem vi har sex med. Er man ikke sikker på det, bør man forsikre seg om at man har det. I debatten om samtykkelov har noen flåsete spurt om det også skal gjelde i ekteskap, men det var en kvinnekamp i mange år at man i det hele tatt kunne dømme noen for voldtekt selv om de var gift. Det har blitt spurt om man trenger samtykkeskjema i baklommen, om vi trenger en app, og om det ikke er lite romantisk å forsikre seg om at man har samtykke. Jeg vil tørre å påstå at de som mener dette er morsomt, ikke er en del av statistikken over dem som har blitt voldtatt.

Dette handler ikke, og har aldri handlet om, dem som angrer på sex dagen etterpå. Det handler ikke om hevn på en ekskjæreste etter det som egentlig var frivillig sex, for det er ikke voldtekt. Det er det ikke i dag, og det er det ikke med den loven vi vedtar nå. Dette handler om at vi har en lov som legger opp til at man må være bevisstløs eller gjøre motstand for at noe skal være en voldtekt, men å gjøre motstand er ikke alltid den normale, menneskelige reaksjonen. Vi vet om ofre som har ligget helt, helt stille i frykt for hva som skjer hvis de gjør motstand, og ofre som har ønsket å gjøre motstand, men som ikke klarer, fordi kroppen ikke lystrer.

Vi har et lovverk i dag som gjør at det de fleste vil mene er klare voldtekter, men der offeret har fryst til, blir dømt etter den samtykkeparagrafen vi har. Den omhandler seksuell handling uten samtykke. Den har en strafferamme på ett år, foreldelsesfristen er kort, og en har ikke har rett på bistandsadvokat. Det er også grunnen til at det ikke holder med en nei betyr nei-bestemmelse, som Fremskrittspartiet hevder, og hvorfor man ikke bør legge til et klart «ikke har samtykket», slik Senterpartiet foreslår.

I forslaget til samtykkelov som vi diskuterer i dag, må det være forsett. Man må ha forstått at man ikke hadde samtykke, men likevel fortsatt. Det hopper enkelte glatt over, senest i Nettavisen i dag, der en representant fra Senterpartiet sier at dette lovforslaget kan gjøre det kriminelt å ha vanlig, frivillig sex. Da har man enten misforstått, eller så har man ikke vanlig, frivillig sex. Vi må ha et lovverk som slår fast at man må ha samtykke fra den man vil ha sex med, og at dersom man ikke har det, er det en voldtekt – fordi det er alvorlig og skadelig, og fordi det ødelegger menneskers liv. Derfor er jeg glad for at Høyre er med på å sikre flertall for en reell samtykkelov som slår fast at bare ja er ja.

Heidi Nordby Lunde (H) []: I fjor skrev NRK en sak om overgrepsmottaket i Oslo med overskriften «Ofre har rett og slett vært redde for å dø». Ofre har vært redde for å dø. Mottaket ble oppsøkt av 748 personer i 2023. Til sammenligning registrerte Oslo politidistrikt bare 401 anmeldelser, altså 347 færre enn antall personer som oppsøkte overgrepsmottaket. Samtidig er det grunn til å anta at mange som opplever voldtekt og overgrep, aldri søker hjelp. Skammen for å ha havnet i den situasjon, eller redselen for ikke å bli trodd, er for stor, med god grunn.

Lytt til denne setningen, uttalt offentlig av en norsk statsadvokat:

«Det er forskjell på en som banker opp, eller truer med å banke opp, en kvinne for så å voldta henne, og en som tar seg til rette når en beruset kvinne har sovnet i sengen hans.»

En som tar seg til rette, du! Når dette sies av en statsadvokat, trenger vi ikke lure på hvorfor mange ofre ikke anmelder. Da kan man jo tenke litt på hvem vi synes det er greit at tar seg til rette overfor f.eks. datteren vår. Ja, det er forskjell på en som banker opp og voldtar, og en som voldtar. Den som banker opp og voldtar, skal dømmes for voldtekt og vold. Volden i voldtekten er overgrepet. Eventuelle trusler og slag kommer i tillegg. Den som voldtar, skal dømmes for voldtekt. Jeg fatter ikke hvorfor dette skal være så vanskelig. Den som blir voldtatt – som opplever at noen bare tar seg til rette – er kanskje nettopp redd for å bli banket opp, eller har rett og slett vært redd for å dø.

De som nå føler behov for å ironisere over om man trenger en kontrakt for å ha sex eller – Gud hjelpe – utvikle en app for samtykke, har virkelig ikke skjønt det. Det store flertall av i hvert fall kvinner vet at det er å signere vekk sin egen rett til å si nei, sin egen sikkerhet og den allerede ekstremt lave muligheten for at en overgriper kan bli dømt. Det blir ikke vanskeligere å ha sex – med mindre man vanligvis ikke opplever å ha en faktisk villig partner – med denne loven.

Samtidig skal ikke en samtykkelov gå på bekostning av borgernes rettssikkerhet. Loven skal ikke påvirke uskyldspresumpsjonen, bevisbyrden eller det strenge beviskravet som er i straffesaker. Det vil fortsatt være påtalemyndigheten som har bevisbyrden. Enhver er fortsatt uskyldig til det motsatte er bevist, og enhver rimelig tvil skal fortsatt komme den tiltalte til gode. Forskjellen ved lovendringen er at spørsmålet om det forelå samtykke, blir en del av bevisvurderingen.

Det er mange som har jobbet for denne endringen over lang tid, og jeg vil takke dem for deres ukuelige arbeid, som viser at det nytter.

Presidenten []: Presidenten vil bare bemerke at å påkalle høyere makter ikke er nødvendig ved bruk av Stortingets talerstol. Uttrykket «Gud hjelpe» er tidligere påtalt.

Linda Haugland Jondahl (A) []: Det er bare ja som betyr ja. Jeg vil vise til representanten Hartviksens innlegg 12. desember 2024 og i dag, der hun sier at loven er viktig for å kunne ivareta de unge som utsettes for overgrep, men også de unge som kan komme i situasjoner der de forårsaker overgrep. Vi må da få en normgivende og pedagogisk holdbar lov. Den må være enkel å forstå for barn og unge. Jeg er videre enig i representanten Hartviksens ord om at pedagogikken er enkel her. De unge må f.eks. lære at hvis noen snur seg vekk, blir stive eller gråter, så har man ikke lyst. Man må lære at lyst vises via blikkontakt, smil, deltakelse eller andre positive tegn, og at dette er begges ansvar i forkant, underveis og etterpå. I tillegg må vi lære de unge hva frysrefleksen er, og hva den betyr.

Seksuell omgang blant unge er ofte preget av usikkerhet og ulik erfaring. Jeg er rektor på en barneskole i Kvam herred og har mange års erfaring som lærer i den offentlige skolen. Dette er en god og viktig lov for barn og unge, og jeg er glad for at Arbeiderpartiet har fokusert på å spisse lovverket og gjøre det mer tydelig og forståelig, særlig for barn og unge.

Læreplanen LK20 skal sikre at elever får kunnskap om og forståelse av seksualitet, og at de kan utvikle seg til ansvarlige og trygge individer i et inkluderende samfunn. Et av punktene som læreplanen dekker, er at elevene skal lære om hva samtykke er, og hvordan de kan sette sine egne grenser. Elever i skolen skal få en trygg og god opplæring hvor seksualundervisningen i større grad må legge vekt på hva samtykke er, hvordan det uttrykkes, og at det må være frivillig. Elever må lære at taushet ikke er samtykke, og at samtykke kan trekkes tilbake når som helst. Å gi elever kunnskap om samtykke kan bidra til å forebygge seksuelle overgrep og voldtekt blant unge. Elever vil få verktøy til å kjenne igjen usunne eller pressende situasjoner. Det blir viktig å utvikle elevers evne til å sette egne grenser og respektere andres. Samtykkeloven kan også bidra til å normalisere samtaler om seksuelle grenser, kropp, følelser og respekt. Lærere må få faglig støtte og kompetanseheving for å undervise i samtykke på en trygg, inkluderende og faglig god måte. Dette må gjøres i tett samarbeid med helsesykepleier og eventuelt andre fagpersoner.

Helt til slutt vil jeg legge til at samtykkeloven trolig vil føre til en mer moderne og inkluderende seksualundervisning, hvor respekt, grensesetting og frivillighet står i sentrum. Det vil kunne styrke både elevenes trygghet og deres evne til å navigere relasjoner på en sunn måte.

Tobias Drevland Lund (R) []: La meg takke siste taler – og egentlig alle talerne som har vært her oppe, som jeg synes har holdt viktige, gode innlegg.

Jeg tegnet meg først og fremst for å redegjøre for at Rødt kommer til å stemme for det løse forslaget fra Miljøpartiet De Grønne, forslag nr. 7, om å be regjeringen vurdere å kriminalisere ikke-villet seksuell vold som voldtekt. Det er noe som vi også synes virker bra, og som vi skal stemme for.

Så vil jeg også si at det i replikkrunden jeg hadde med statsråden, nesten kunne høres ut som om vi ikke var glade i dag, og ikke var fornøyde med at det kom på plass en samtykkelov. Det er viktig for meg å understreke at det er vi, det er Rødt. Personlig har jeg vært for dette helt siden jeg kom inn i ungdomspolitikken for mange, mange år siden. Dette er en stor og viktig seier som er kjempet fram av kvinnebevegelsen, som er kjempet fram av flere som var på utsiden av Stortinget i sted. Flere av dem som har jobbet for dette lenge, sitter nå oppe på galleriet. Dette er en stor, stor seier. Jeg hadde behov for å understreke det, at det blir gjort viktige skritt her i dag.

Men så vet vi at det handler om holdninger. Det er en stor kamp å endre et så omfattende samfunnsproblem som voldtekt faktisk er, så selv om loven kom på plass, fortsetter kampen for et samfunn som gjør slik at voldtekt straffer seg, at voldtekt ikke skal skje, og for et samfunn som tar ofre for voldtekt tilstrekkelig på alvor.

Ragnhild Male Hartviksen (A) []: I mitt forrige innlegg sa jeg at jeg ville komme tilbake med to viktige perspektiver, nemlig frysrefleksen og et litt større fokus på hva vi kan gjøre for å forebygge mot voldtekt i samfunnet. Vi må lære de unge både at frysrefleksen – også kalt tonisk immobilitet – finnes, og hvordan den kan opptre. Tonisk immobilitet betyr at man stivner til eller blir paralysert i møte med en trussel. Forskning, bl.a. fra Karolinska Institutet i Stockholm i Sverige, viser med signifikante resultater at så mange som 70 pst. – jeg gjentar: 70 pst. – av dem som har vært utsatt for voldtekt, rapporterte å fryse til, og så mange som 48 pst. rapporterte ekstreme frysresponser.

Dette er ikke viljestyrt, men en medfødt refleks vi politikere og lovverket må ta høyde for, spesielt når det opptrer i dette omfanget. Arbeiderpartiet er derfor spesielt glad for at de nye straffebestemmelsene nå tar inn over seg at så mange som 70 pst. opplever frys, og 48 pst. ekstrem frys, og at de dermed – helt logisk – ikke makter å gjøre motstand eller si nei. Vi kunne derfor ikke kun ha en «nei betyr nei»-bestemmelse, men måtte også ta med det aller viktigste: at man heller skal se etter tegn til et samtykke, at bare ja betyr ja.

Lovendringer vil ikke fjerne all tvil, bevisproblemer eller gråsoner i voldtektssaker. Derfor må vi i tillegg ha en lov som virker forebyggende og pedagogisk. Vi må også øke kompetansen hos politiet og påtalemyndigheten, sørge for bedre bevissikring, sikre bedre tilgang til overgrepsmottak og ikke minst ha gode tilbud i alle deler av landet. Samlet opplever jeg at regjeringen tilrettelegger for dette. Vanskelige utfordringer må møtes med riktig lovverk og ikke minst med en bred tiltaksvifte og bred kompetanse.

Nå skal vi først og fremst feire et viktig skritt på veien i bekjempelse av voldtekt, nemlig at vi gjennom debatten her i dag tydelig hører at vi har et flertall for en ny samtykkelov i Norge. Som medlem i regjeringspartiet og saksordfører vil jeg igjen takke for dette samarbeidet. Nå sikrer vi et godt flertall for en lov som blir pedagogisk riktig, normativ og holdningsendrende. Det er en historisk dag, for nå blir det vedtatt at bare ja betyr ja. Det må vi kunne kalle en kjærlighetslov.

Sigrid Zurbuchen Heiberg (MDG) []: Eg hadde lyst til å halda eit innlegg til, berre for å takka veldig tydeleg dei som har kjempa fram den sigeren som kjem i Stortinget no: den breie kvinnebevegelsen, som har kjempa i årevis, overlevande, aktivistar, organisasjonar, som dei som står ute på plassen akkurat no, Sex og Samfunn, Juridisk rådgivning for kvinner, Sanitetskvinnene, Amnesty og mange fleire. Me skal feira i dag.

Eg vil understreka at dette er ein stor kamp som handlar om meir enn lovgjeving. Det handlar om kultur, det handlar om normer, det handlar om kommunikasjon, det handlar om oss som enkeltmenneske, og oss som samfunn.

Eg vil som førre talar understreka at det må jobbast mykje meir med opplysning og med førebygging. Folk må læra om kva frysrefleksen er. Det kan ikkje vera tilfeldig om ein ser ein Instagram-post for å læra om kva frysrefleksen er. Me må læra våre barn, me må læra våre ungdommar.

Eg har sjølv opplevd å verta sovevaldteken. Det har veldig mange kvinner i dette landet. Eg har sjølv opplevd å gå til den mannen som har valdteke meg, og forklart han at han har valdteke meg – å stå i det, finna orda for det, forklara han det gjentekne gongar, til eg plutseleg ser at det går opp eit lys. Me må ikkje la norske jenter og gutar stå åleine med dette. Me må læra våre unge kva dette er, kva det kan vera, kor det finst hjelp, kor det finst språk.

Eg vil oppmoda alle innstendig til å stemma mot å innføra foreldingsfristen igjen når me skal stemma over denne saka i morgon. Stem mot å innføra foreldingsfristen for valdtekt igjen. Det kan ta tiår å klara å snakka om vonde ting. Det kan ta tiår å våga å stå fram. Gje ofra den moglegheita.

Nils T. Bjørke hadde her teke over presidentplassen.

Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) []: Jeg vil takke ministeren for et forslag til Stortinget om en samtykkelov. Jeg takker komiteen for det jeg har forstått har vært et veldig grundig arbeid som man har jobbet med på et veldig alvorlig vis, og jeg også vil slutte meg til rekken og takke alle dem som over år har jobbet for at vi i dag skal feire.

Jeg har ikke gravd meg ned i proposisjonen, men jeg er her fordi jeg selv har jobbet for dette lenge. Helt siden jeg hadde ansvar for seksualundervisning via NRK til barn og unge, har jeg ivret for en samtykkelov. De unge vil ikke gjøre noe feil. De vil ikke ødelegge andre. De vil ikke at andre skal ha det vondt. De vil vite hvor grensene går, og de vil i hvert fall ikke bryte loven. De vil vite hva som gjelder, og derfor har vi hatt behov for å være mye tydeligere. Og det er det som er så fantastisk med at vi endelig får en samtykkelov, for den er normativ. Den er lett å forklare for unge, men også for alle oss andre.

Etter at jeg kom til det huset her, har jeg begynt å jobbe mer aktivt for at vi skal lykkes med det. For ca. sju–åtte år siden var det jo litt lenger fram, vil jeg si. De fleste her på huset var mest opptatt av de juridiske utfordringene som en samtykkelov ikke ville løse, rett og slett. Da var det lite gehør for fordelene med signaleffekten. Men så kom etter hvert tallene på bordet, også kunnskapen om fryseffekt, og opinionen ble frustrert over å se i mediene hvordan det som helt opplagt var voldtekt, ikke fikk konsekvenser for dem som hadde utførte det. Sakte, men sikkert har dette huset endret seg, med god hjelp av samtykkealliansen og med god hjelp av gode politikere. Derfor er dette en gledens dag.

Det å skulle si at et ja er et ja, er et steg fra der vi var for en periode siden, da vi sa at det holdt med et nei. Men det er altså et såpass viktig steg at jeg kaller det veldig historisk, og selv om vi i Senterpartiet har ønsket å legge inn et ord for å forsterke rettssikkerheten ytterligere, altså ordet «klar», og ikke får flertall for det, er jeg veldig glad for at vi står sammen med mange partier på denne dagen. Jeg er også veldig glad for at vi nå med dette har fått et verktøy som vil hjelpe oss ytterligere i kampen mot noe som vi sliter med å bli kvitt: voldtekt.

Statsråd Astri Aas-Hansen []: Jeg vil si meg så enig med alle talere, sist nå Sem-Jacobsen, som forteller hvor viktig det er å kunne si tydelig ifra til barn, til ungdom og til voksne at bare ja er ja. Skal du ha sex med noen, skal du være sikker på at de vil.

Jeg synes også at det er så underlig at alle de gangene vi diskuterer seksualforbrytelser, forsvinner gjerningspersonene ut av diskusjonene. I alle andre debatter vi har i denne salen knyttet til justispolitikk, enten det er barne- og ungdomskriminelle eller gjengkriminalitet, uansett hva det er, snakker vi overveiende om gjerningspersonene – hele tiden, om igjen. Vi må nesten minne oss selv på at i de tilfellene hvor det faktisk er et menneske som er offer for kriminaliteten, må vi huske også å ta det perspektivet. Noen ganger har vi det perspektivet, for det er dét som er temaet, om det er voldsoffererstatning eller kontaktforbud eller bistandsadvokatordningen. Men når vi snakker om kriminalpolitikken, snakker vi gjennomgående om gjerningspersonen. Hvordan skal vi i enda større grad klare å oppdage dem, oppklare lovbruddene, få dem straffet? Få dem straffet strengt og lenge er det mange som forfekter, og så kommer vi til seksualforbrytelsene, og så er vi altså så bekymret for at noen skal bli dømt feilaktig. Det er beviskrav der også. Påtalemyndigheten har bevisbyrden. Påtalemyndigheten skal bevise ut over enhver rimelig og fornuftig tvil at denne personen har gjort det han anklages for. Påtalemyndigheten skal det. Domstolen skal det. Perspektivet her er at en av fem kvinner, mange under 18, mange kvinner, også menn, utsettes for voldtekt. Det er helt riktig at vi har det i betraktning, men det er så merkelig at vi ikke også spør: Hvem er disse personene som gjøre dette? Hva er det som gjør at de gjør dette? Hva er det vi må gjøre for å få dem til å skjønne at dette skal man respektere? Dette er alvorlig kriminalitet. Da tror jeg at ved å gå tilbake til det som Sem-Jacobsen og andre sier, og gi tydelig beskjed om at bare ja er ja, er vi kanskje også med på å forebygge dette, er med på at særlig unge mennesker, unge gutter, ikke havner i den situasjonen at de begår et overgrep. Takk.

Votering, se fredag 6. juni

Presidenten []: Fleire har ikkje bedt om ordet til sak nr. 14. ¨

Sakene nr. 15 og 16 vert behandla under eitt.