Åshild Bruun-Gundersen (FrP) [10:02:24] (ordfører for saken): Jeg har gleden av å legge fram innstilling fra utdannings- og forskningskomiteen om forbud mot bruk av ansiktsdekkende plagg i barnehager og undervisningssituasjoner.

Bakgrunnen for saken er flere runder i Stortinget opp gjennom årene der man har diskutert et forbud mot burka og nikab i det offentlige rom. Først i 2016 dannet Stortinget et flertall for å innføre et nasjonalt forbud mot burka og nikab i skoler og i høyere utdanning. Lovforslaget regjeringen nå har lagt fram, har tatt utgangspunkt i Stortingets begrunnelse om at ansiktsdekkende plagg er til hinder for god kommunikasjon og samhandling, og at et forbud mot ansiktsdekkende plagg er avgjørende for et godt læringsutbytte. Komiteen legger derfor til grunn at forbudet skal gjelde i barnehager, på barneskoler, ungdomsskoler, videregående skoler, høyskoler, universiteter, folkehøyskoler, for lærlinger, lærekandidater og praksisbrevkandidater, og forbudet skal også gjelde introduksjonsprogram og opplæring for nyankomne innvandrere i kommunene.

Kommuner og fylkeskommuner må nå følge opp dette og gjennomgå ordensreglementet for skoler og lage regler for reaksjoner overfor dem som opptrer i strid med forbudet. Kommunene vil altså her ha anledning til å vedta et forbud lokalt med et videre virkeområde enn det man nå legger opp til nasjonalt. Reaksjonsformer kan være utvisning eller oppsigelse, men det understrekes at det må forsøkes løst gjennom dialog først.

Det er ikke lagt inn omfattende merknader i saken. Jeg oppfatter dermed at det er en bred tilslutning til forslaget, og jeg legger herved fram komiteens innstilling.

Dette er en sak Fremskrittspartiet har tatt opp ved en rekke anledninger. Fremskrittspartiet ønsker et totalforbud mot burka og nikab i det offentlige rom. Vi foreslo det i denne sal første gang i 2003, og det har aldri tidligere vært noen partier som har støttet oss i dette. Burka og nikab er kvinneundertrykkende plagg som hindrer integrering, som hindrer kvinner i å leve et fritt liv, som vi i Norge tar for gitt. Jeg er derfor glad for at vi nå får et forbud mot burka i undervisningssituasjoner. Det hadde aldri skjedd hvis ikke Fremskrittspartiet hadde hatt trykk på denne saken. Vi blir altså nå første land i Norden som innfører et forbud mot burka og nikab, og vi innfører dette på samme dato som man innfører et forbud i vårt naboland Danmark.

Fremskrittspartiet ville gått lenger. Vi erkjenner det. Men vi erkjenner også at vi ikke har fått flertall for det. Nå ønsker vi derfor å følge opp dette nasjonale forbudet i kommunene. Det vil være anledning for kommunene til å kunne vedta et forbud som går lenger. Vi ønsker at forbudet skal gjelde skoleveier, og vi ønsker at det skal gjelde hele skoleområdet.

Arbeiderpartiet har den siste tiden problematisert det at vi ikke nå legger nasjonale regler for forbud på uteområder. Jeg vil si at det har vært noen utfordringer rundt det. Universitetet i Oslo og OsloMet har campuser over hele Oslo kommune, og det vi kan definere som uteområde for disse universitetene, er hele Oslo kommune. Det vil altså være umulig for oss å håndheve et forbud i skolenes uteområde så lenge man ikke har et totalforbud i det offentlige rom. Men grunnskoler har anledning til å definere et forbud som også skal gjelde uteområder og skoleveier. Det kommer Fremskrittspartiet til å følge opp lokalt, og vi forventer da støtte fra Arbeiderpartiet på det.

Arbeiderpartiet har også problematisert dette med barnehager og foreslår i denne saken å innføre et forbud mot burka og nikab for barn og babyer. Jeg må si jeg reagerer på det. Jeg har prøvd å undersøke hvilke land og kulturer i verden som har burka og nikab for barn og babyer. Det er ingen. Ikke engang Saudi-Arabia, som kanskje er det landet i verden som går lengst i bruken av kvinneundertrykkende plagg, bruker burka og nikab for barn under seks år.

Jeg vil med det ta opp det løse forslaget fra bl.a. Fremskrittspartiet, som er lagt fram i dag, hvor vi ber regjeringen kartlegge omfanget av bruk av burka for barn og babyer i Norge. Jeg tror ikke vi kommer til å se at det vil være noen situasjon, men dersom det skulle være en reell problemstilling, skal vi selvfølgelig iverksette tiltak med tanke på det.

Jeg vil med det løfte fram det løse forslaget fra bl.a. Fremskrittspartiet.

Jan Bøhler (A) [10:06:52]: Arbeiderpartiet mener det er avgjørende for et godt læringsmiljø at man kan se hverandres ansikt og kommunisere godt. Vi mener selvsagt at det ikke er riktig å skille mellom undervisningssituasjon og ikke-undervisningssituasjon i et skoleområde eller tilsvarende. Det er avgjørende for et godt læringsmiljø at man kan se hverandres ansikt i hele det åpne skolelandskapet, som moderne skoler er. Elever diskuterer, jobber sammen, opplever hverandre, blir kjent, leker sammen, har møter, løser oppgaver sammen – forskjellige aktiviteter avhengig av hvilket utdanningstrinn de er på, om de er studenter eller elever – de gjør det rundt i skolemiljøet, utenom klasserommet eller auditoriet. Det er kanskje vel så viktig at man ser hverandres ansikt i den direkte kontakten mellom menneskene, mellom elevene, mellom studentene, mellom dem som er på opplæringsinstitusjonene, som når man sitter ved pulten eller på plassen sin i auditoriet. Det som foregår dem imellom ellers, må være minst like viktig.

De forslagene Arbeiderpartiet fremmer, er i hovedsak identiske med det som Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen sendte ut på høring i 2017 etter at Stortinget ba om at man skulle utarbeide nasjonale regler etter forslag fra Arbeiderpartiet og Miljøpartiet De Grønne. For eksempel er opplæringsloven § 9-7 osv. i den daværende Høyre–Fremskrittspartiregjeringens høringsutkast identisk med det Arbeiderpartiet foreslår i Stortinget i dag. Det skal ikke være lov å bruke ansiktsdekkende klesplagg i undervisningen, i friminuttene, på skolens område, på turer og arrangementer i regi av skolen, når skoleeieren tilbyr leksehjelp i skolefritidsordningen, osv., står det i den daværende regjeringens høringsutkast. Så har man et unntak, som vi også har med – det kan være klimatiske, helsemessige eller pedagogiske årsaker til at man har en unntaksbestemmelse. Vi har i all hovedsak kopiert de forslagene som Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen hadde på høring, som vi var enig i, og som vi syntes var en god oppfølging av det Stortinget ba om i november 2016 etter at vi hadde behandlet vårt forslag her.

Det som er viktig for oss, er at dette forbudet skal gjelde all kommunikasjon i skole- og utdanningsmiljøet. Forbudet er, akkurat som i regjeringens forslag, ikke bygd på at det faktisk brukes nikab, burka eller heldekkende plagg på de stedene vi nedfeller dette prinsippet. Jeg bor og ferdes daglig i et av områdene i landet der det brukes nikab og burka – det gjelder noen få mennesker. I barneskole og ungdomsskole har jeg aldri sett eller hørt om det. Regjeringen foreslår i dag et forbud i barneskole og ungdomsskole uten at noen har noen dokumentasjon på at det brukes der. Vi har noen eksempler fra videregående skole – det har vært noen konflikter rundt det der – noen i høyskoler og noen på universiteter. Én person, som er omtalt i media i disse dager, reiste rundt i heldekkende plagg og holdt foredrag på skoler. Ellers har vi ikke eksempler på det i ungdomsskolen eller barneskolen, så vidt jeg kjenner til.

Det er enighet, slik jeg oppfatter det, om at man her ikke bygger på at det skal dokumenteres at det har vært tilfeller i den og den skolen eller på det og det alderstrinnet, men at man er enig om å slå fast dette prinsippet en gang for alle, slik at man har noe å forholde seg til i all framtid. Jeg mener at det er bedre å etablere et slikt prinsipp når det er få som rammes av det, at det da blir mindre konflikt rundt det, og at det ligger til grunn for en framtidsutvikling uansett hvilken vei den måtte ta.

Vi mener at det trengs nasjonale regler, at man ikke skal kunne gå tilbake og si at dette skal hver kommune avgjøre, som representanten fra Fremskrittspartiet nå sa i sitt innlegg. Jeg husker Fremskrittspartiets argumentasjon når det gjaldt tiggerforbud, der det var noen forslag om at hver kommune skulle avgjøre det. Der var de knallharde på at det måtte være nasjonale regler, så man ikke fikk konflikt i hver kommune.

Prinsippene her bygger på, som de gjorde da vi første gang tok dette opp i Stortinget, i 2014, at Den europeiske menneskerettsdomstolen sa at av hensyn til integrering og god kommunikasjon mellom menneskene er det ikke i strid med europeiske menneskerettigheter å innføre forbud mot heldekkende plagg. Det var med utgangspunkt i forslag i Frankrike, osv.

Det er flere ting å ta opp i debatten her, men for vår del er det viktig at vi nå tar et ansvar her på Stortinget. Det er vanskelig å forstå Fremskrittspartiets forklaring på at man er for et totalforbud, men ikke for et best mulig forbud i skolen. Det er veldig vanskelig å forstå.

Jeg tar opp de forslagene Arbeiderpartiet har fremmet.

Mathilde Tybring-Gjedde (H) [10:12:17]: Dette er en viktig prinsipiell debatt. Integrering handler først og fremst om å snakke språket, skaffe seg utdanning og arbeid og bli gode, lovlydige borgere og skattytere. Hvem man gifter seg med, hva man tror på, og hva slags klær man bruker, er i utgangspunktet helt underordnet.

Nikab, burka og andre heldekkende plagg er imidlertid eksempler på plagg som skjuler hele eller nesten hele ansiktet. Det umuliggjør kommunikasjonen på en arbeidsplass, i en barnehage og i offentligheten. Det er vanskelig å identifisere vedkommende. Det er plagg som bidrar til å ekskludere mennesker fra å delta i de demokratiske samfunnsinstitusjonene vi har til felles.

Toleranse for forskjeller er helt vesentlig, men vi må samtidig sikre at alle mennesker har lik deltakelse og like muligheter, og at vi som samfunn har noen grunnleggende fellesverdier og spilleregler som et lim.

Barnehager skal være gode læresteder og møteplasser. Det er helt avgjørende for barna at de kan ha åpen og god kommunikasjon med trygge voksenpersoner. Derfor er det bra at regjeringen foreslår disse lovendringene i dag. Vi må foreta en avveining mellom friheten til å velge hva man selv vil gå med, og behovet for åpne og lærende institusjoner, med muligheter til å kommunisere med hverandre.

Jeg stusser noe over Arbeiderpartiet i denne saken. Jeg forstår at Arbeiderpartiet har satt i gang en konkurranse om å virke strengest mulig i innvandrings- og integreringspolitikken. Stikkordet er egentlig å virke strengest mulig, for jeg skulle ønske at det arbeidet i Arbeiderpartiet resulterte i noe annet enn rent symbolske kampsaker, og at man i dag også hadde vurdert og tatt på alvor de høringsinnspillene denne saken har fått.

Et eksempel er barn i barnehagen: De små barna i barnehagen skal selvfølgelig ikke bli ikledd heldekkende plagg som nikab og burka, som forringer deres mulighet til å leke, bli kjent med andre barn og ha en relasjon og kommunikasjon med voksenpersoner. Men i motsetning til bruk av heldekkende plagg for voksne – voksne som har både rett og mulighet til å arbeide i skolen, barnehagen og høyere utdanningsinstitusjoner – er det ingen eksempler på at små barn i barnehagen i dag bruker nikab eller burka. Vi skal selvsagt forhindre at det skjer, men det bør være eksempler på at det er en reell problemstilling for at Arbeiderpartiet skal foreslå det her i dag. Jeg vil gjerne utfordre utdanningsseksjonen til Arbeiderpartiet, og kanskje særlig fraksjonslederen, representanten Henriksen, til å nevne én barnehage der heldekkende plagg for barn har vært et reelt problem. Kan de nevne et religiøst trossamfunn eller en kultur hvor små barn skal være iført heldekkende plagg? Det tror jeg – dessverre for denne saken – faktisk ikke er en reell problemstilling.

Åpenhet og kommunikasjon er viktige fellesverdier i det norske samfunnet og våre felles samfunnsinstitusjoner. Derfor er det bra at vi i dag skal vedta lovendringer som sier helt tydelig ifra om at det er noen grunnleggende verdier som vi skal ha i det åpne, felles rom og i våre samfunnsinstitusjoner, som barnehager, skoler og høyere utdanning. Det er en veldig bra lovendring som kommer her i dag, og vi skal være glad for at vi nå får dette vedtatt.

Marit Arnstad (Sp) [10:15:45]: Det er grunn til å glede seg over at et tema som ofte har skapt så stor debatt som dette temaet, i dag samler et så bredt flertall i Stortinget. Det synes jeg er verdt å ta med seg, for det har vært mange runder og diskusjoner omkring dette spørsmålet, men i dag er komiteen i stor grad samlet. Jeg synes vel også at de forskjellene som er mellom flertallet og Arbeiderpartiet, heller ikke er store forskjeller.

Vi er alle enige om én grunnleggende ting, nemlig at man skal skape et felles grunnprinsipp for norsk skole om at man i undervisningssituasjoner og i skolehverdagen ikke skal kunne dekke til ansiktet sitt helt eller delvis på en slik måte at man ikke ser hverandres ansikt. Det er et veldig godt prinsipp – som flere talere har vært inne på – og jeg synes man har funnet fram til en balansert løsning, som jeg også tror vil være mulig å praktisere noenlunde fornuftig.

Det er klart det er en avveining om man også skulle gått et stykke til og sagt at det skal være forbud ikke bare i undervisningssituasjoner og faglige situasjoner som er relatert til undervisning, men også på campus. Det er en avveining. Men fra Senterpartiets side mener vi nok at å begynne å gå etter og sanksjonere personer som dekker til ansiktet sitt på campusområdet, eller ansatte som gjør det utenfor barnehageområdet, det er å gå for langt. Derfor er vi godt fornøyd med den balanserte løsningen regjeringen har kommet fram til, og mener at det kan være en løsning som også kan komme til å stå seg godt i tida framover.

Jeg blir litt overrasket over at Høyre her velger å angripe Arbeiderpartiet, når man samtidig hører saksordføreren si i innlegg at Fremskrittspartiet ville gått lenger enn egen regjering og egne samarbeidspartier. Men Fremskrittspartiet går ikke lenger. Fremskrittspartiet går ikke ett eneste skritt lenger i dag. Fremskrittspartiet stemmer med flertallet. Saksordføreren sier at det kommer av at de erkjenner at de ikke har fått flertall. Men det er merkverdig, for Fremskrittspartiet er jo en del av flertallet i dag. Det er ikke sånn at Fremskrittspartiet kan stille seg på sida av det som skjer her i dag, og si at de ville gjort noe annet. Fremskrittspartiet gjør det de gjør i dag, sammen med flertallet. De kommer til å stemme for det forslaget som får flertall. Det synes jeg er fornuftig av Fremskrittspartiet, og det er bra at de forslagene får flertall. Senterpartiet er godt fornøyd med det som blir resultatet av denne behandlingen.

Mona Fagerås (SV) [10:18:54]: SV mener at åpen og god kommunikasjon er en grunnleggende forutsetning for god undervisning. Et heldekkende ansiktsplagg hos den som underviser, kan i undervisningssituasjonen være et hinder for læring og et godt og inkluderende læringsmiljø.

Imidlertid har jeg lyst til å innvende at vi ikke kommer til å støtte regjeringens lovforslag om et nasjonalt forbud mot ansiktsdekkende plagg for elever og studenter. Dette er fordi vi har fått sterke signaler om at gjeldende regelverk faktisk fungerer.

Lik rett til utdanning står sterkt i det norske samfunnet, og SV vil dessuten vise til retten til utdanning, som er hjemlet i FNs verdenserklæring om menneskerettigheter fra 1948. Retten til utdanning ble slått fast for første gang i FNs verdenserklæring om menneskerettigheter i 1948. En rekke påfølgende konvensjoner og erklæringer styrker og bekrefter denne retten.

At utdanning for alle er en menneskerett, innebærer at etnisitet, språk, kjønn, religion, politisk oppfatning, nasjonal eller sosial opprinnelse, eiendom eller annen status ikke skal være til hinder for å ta utdanning. Ut fra et menneskerettighetsperspektiv er det hvert enkelt lands myndigheter som har ansvaret for å realisere denne retten til utdanning.

Institusjonene som har innført lokalt forbud, melder at ansiktsdekkende plagg blant studenter og ansatte er et minimalt problem – et minimalt problem – og at dette i de fleste tilfeller løses gjennom dialog. Jeg sier derfor her og nå at SV ikke kommer til å støtte at regjeringens lovforslag skal omfatte nasjonalt forbud mot ansiktsdekkende plagg for elever og studenter. Skolene og undervisningsinstitusjonene kan håndtere dette lokalt der det er et problem, og bruke dialog som verktøy istedenfor lovforbud.

Jeg ønsker i denne sammenheng å vise til høringsuttalelsen fra Norsk studentorganisasjon. De mener at flertallet i dag kommer til å vedta noe som ikke er i tråd med prinsippet om lik rett til utdanning. Jeg ønsker også å vise til høringssvarene fra utdanningsinstitusjonene, som for det første sier at dette nesten ikke er et problem per i dag, og for det andre at institusjonene i dialog med studentene helt fint klarer å finne gode lokale tiltak gjennom dialog med den enkelte. Dagens lovverk åpner altså for lokale vurderinger og dialog, og SV mener at det ville vært det beste alternativet også i framtiden.

Jeg vil understreke at dette ikke står i motstrid til kampen for kvinners rett til å leve frie liv. Retten til utdanning styrker kvinners muligheter for deltakelse i samfunnet, i arbeidslivet og til å kunne være selvstendige og uavhengige.

Men dette er ikke det eneste virkemiddelet. Arbeidet mot kvinneundertrykking og økt likestilling må styrkes. Å innføre et nasjonalt forbud mot ansiktsdekkende plagg løser ikke problemet med at kvinner i Norge i dag utsettes for negativ sosial kontroll og æresrelatert vold. Jeg vil i denne forbindelse vise til SVs 21 forslag mot negativ sosial kontroll og æresrelatert vold, som nylig ble behandlet i denne sal. Jeg vil særlig nevne viktigheten av forebyggende tiltak, og at mennesker, ofte unge kvinner, som utsettes for vold og trusler og endatil må bryte med familien sin, får den hjelpen de trenger. Her har vi dessverre et stykke igjen før vi kan si oss helt fornøyd.

Jeg tar dermed opp SVs forslag i sakens anledning.

Guri Melby (V) [10:23:41]: I et liberalt samfunn er den enkeltes livssyn et personlig anliggende, og toleranse og respekt for andres valg og ytringer er selvsagt. Venstre forsvarer alles rett til å tro og alles rett til ikke å tro. Det inkluderer retten til å bruke religiøse og kulturelle plagg eller benytte religiøse symboler i det offentlige rom. Derfor mener vi at man skal være svært varsom med å regulere bruken av slike plagg og symboler gjennom statlige forbud, da det representerer en inngripen i den enkeltes tros- og ytringsfrihet.

I noen situasjoner er det likevel andre behov som også er viktige, og som gjør at begrensninger i den enkeltes frihet kan rettferdiggjøres. I mange yrker er det f.eks. begrensninger i bruk av religiøse symboler og plagg av praktiske, men også symbolske hensyn. Fra tid til annen har vi bl.a. hatt en debatt om bruk av hijab i politiet, der det nettopp var plaggets symbolske betydning som sto i fokus, og der konklusjonen ble at man ikke ønsket å åpne opp for dette, først og fremst for å ivareta politiuniformens nøytralitet.

Over lengre tid har det vært en debatt om bruk av ansiktsdekkende plagg i undervisningssituasjoner. Selv om det heldigvis ikke er et utbredt fenomen med bruk av verken nikab eller burka ved norske skoler og høyskoler, har det vært enkeltsituasjoner med elever og studenter som har brukt slike plagg, der det har ført til debatt, og det er også enkelte fylkeskommuner og høyskoler som har innført lokale forbud.

Som SVs representant viste til i sitt innlegg, står lik rett til utdanning sterkt i det norske samfunnet, og utdanning for alle er en menneskerett. Det taler for at man bør være restriktiv med å lage regler som gjør det vanskelig for noen å ta utdanning samtidig som de kan uttrykke seg i tråd med sin tro.

Samtidig er det viktig å ta hensyn til helt sentrale pedagogiske prinsipper, hva det er som gir god læring, og vi må også ta hensyn til medelevers og medstudenters behov. Elever, studenter og lærere må kunne se ansiktene til hverandre. Det tror jeg er åpenbart for alle som har vært i en læringssituasjon. Et forbud mot ansiktsdekkende plagg i undervisnings- og læringssituasjoner, slik regjeringen foreslår i denne saken, vil sikre åpen kommunikasjon med barn, elever, studenter og også nyankomne innvandrere. Det er avgjørende for et godt læringsmiljø.

Det er også noe som flertallet av høringsuttalelsene støtter, og vi mener at vi har funnet en god balanse mellom hensynet til et godt læringsmiljø på den ene siden og hensynet til individets frihet på den andre siden.

For Venstre har det vært viktig å ramme inn et forbud til å gjelde kun i undervisningssituasjoner, særlig når vi snakker om universiteter og høyskoler, der studentene er voksne mennesker. Vi mener at de må kunne gjøre selvstendige vurderinger om tildekking utenfor klasserom og forelesningssaler. Forbudet gjelder derfor ikke for pauser, friminutt, foreldre- og personalmøter eller på lærestedenes områder utenom undervisning. Jeg mener det er svært vanskelig å begrunne et slikt totalforbud i dag. Venstre i regjering sikrer derfor en gyllen middelvei mellom mest mulig læring og integrering, samtidig som vi tar vare på religionsfriheten.

Jeg er glad for at flertallet støtter regjeringens forslag, og at det ikke blir flertall for Arbeiderpartiets forslag om å gå enda lenger og forby ansiktsdekkende plagg i hele skoletiden, på hele universitetscampus og for barn i barnehagen. Man kan godt mene at det bare er nyanser som skiller de to forslagene fra hverandre, slik representanten Arnstad framhevet, men jeg vil i hvert fall hevde at det er ganske stor forskjell i retorikk. Representanten Bøhler gikk i forrige uke hardt ut mot regjeringens forslag og kalte det parodisk og altfor snevert. Det får være hans ord. Det er også mulig å sette lignende merkelapper på Arbeiderpartiets forslag om å forby ansiktsdekkende plagg for barn i barnehager, når det til dags dato ikke er observert et eneste barn med et slikt plagg, og det er heller ingen kulturer som praktiserer det.

Uansett er jeg egentlig mest av alt skuffet over den manglende refleksjonen fra Arbeiderpartiets representanter rundt hvilken inngripen et slikt forbud faktisk er i religionsfriheten, og at det bør være et mål i seg selv å begrense en slik inngripen så mye som mulig, og kun til det som er strengt nødvendig.

Lovforslag og lovforbud bør benyttes for å bøte på reelle problemer. Et totalforbud kan virke fremmedgjørende, og siden det ikke er et reelt problem, blir det kun symbolpolitikk. For meg framstår Arbeiderpartiets forslag og retorikk, ikke minst, i denne saken som et desperat forsøk på å være streng og handlekraftig, men siden de gjør det gjennom å fremme symbolpolitikk, blir det mer som et slags kraftløst slag i luften. Ikke minst går det på tvers av grunnleggende verdier i vårt samfunn. Dersom det ikke finnes grunner til ikke å forby det i studenters fritid i kantinen, finnes det egentlig grunner for å forby det andre steder?

Dersom målet er å verne om sentrale verdier i vårt samfunn, som ytringsfrihet, trosfrihet og demokrati, er det viktig at vi ikke bekjemper symboler som går på tvers av dette med å innskrenke de samme frihetene.

Hans Fredrik Grøvan (KrF) [10:29:05]: Retten til å praktisere sin tro og religionens plass i det offentlige rom skal stå sterkt i det norske samfunnet. For Kristelig Folkeparti er et godt samfunn et samfunn som har rom for hele mennesket – med den religiøse identiteten og det livssynet hver enkelt har. Et slikt samfunn forsøker ikke å presse religionen ut av det offentlige rom, men legger til rette for menneskers mulighet til å utøve sin tro, verdsetter troens betydning for enkeltmennesker og religionens betydning for samfunnet. Reell trosfrihet betyr derfor at vi må akseptere at andre mener og gjør ting vi ikke liker eller er uenig i, så lenge det ikke påfører andre skade. Ansiktsdekkende plagg kan derfor ikke forbys i sin helhet, etter vår oppfatning. Vi må bekjempe all form for tvang og press til å bruke disse plaggene, men hvis kvinner selv velger å bruke dem som en del av sin religionsutøvelse, kan ikke dette forbys, hvis vi ønsker et livssynsåpent samfunn.

Når det er sagt, er det noen situasjoner og noen arenaer hvor vi er helt avhengige av å se hverandre, kjenne hverandres identitet for å kunne kommunisere og oppnå formålet med disse arenaene. Læringssituasjoner er ett eksempel på dette. Elev og lærer må kunne ha en åpen kommunikasjon. Ansiktsdekkende plagg kan hindre en god kommunikasjon og dermed også læring, deltagelse og involvering. Elever og studenter kan derfor ikke dekke til ansiktet i undervisningssituasjoner, etter vår oppfatning. Det samme må også gjelde for ansatte i situasjoner der det vil være til hinder for at de skal kunne utføre arbeidsoppgavene sine – undervise elever og studenter. Kristelig Folkeparti støtter derfor et forbud mot ansiktsdekkende plagg, slik det foreslås i Prop. 51 L, med de begrensinger som også ligger i lovforslaget.

Noen argumenterer for at dette skulle vært opp til hver enkelt institusjon, og jeg ser noen gode argumenter for det. Men samtidig er det viktig at arenaer som utdanningsinstitusjonene våre ikke sender ut ulike signaler eller har ulik praksis på disse områdene. Det gjør det enklere for studentene å orientere seg hvis en har felles regler om hva som gjelder for de ulike institusjonene, og for institusjonene å vite hvordan de skal forholde seg til denne utfordringen. En unngår i tillegg opprivende debatter i de mange kommuner, fylkeskommuner eller læringssteder.

Kristelig Folkeparti mener at justeringene regjeringen har gjort ved å gå fra at forbudet skal gjelde hele området til utdanningsinstitusjonen og i hele arbeidstiden, til at det bare skal gjelde mens undervisningen pågår, er gode endringer, som Kristelig Folkeparti støtter.

Det har vært noe debatt om hvorvidt dette forbudet også skal gjelde barnehagebarn. Det er nok svært få, om noen i det hele tatt, som støtter opp om at små barn skal bruke ansiktsdekkende plagg. Derfor synes jeg det er viktig å konstatere at per i dag er ikke dette et eksisterende problem, så langt vi vet. Å innføre et forbud mot noe som ikke er et problem, vil bare føre til mistenkeliggjøring og stigmatisering av en gruppe foreldre og barn. Kristelig Folkeparti støtter derfor ikke dette og mener at forbudet skal begrenses til å gjelde de ansatte i barnehagen, slik det også foreslås i proposisjonen.

Statsråd Jan Tore Sanner [10:33:02]: Barnehagen, skolen og universiteter og høyskoler er viktige felles samfunnsarenaer. Her møtes barn og unge på tvers av bakgrunn, religion, foreldres utdanning og kultur. Dette er verdifulle og viktige arenaer for læring og integrering, og det påhviler oss et stort ansvar å hegne om disse. Våre barnehager, skoler og øvrige utdanningssteder skal være gode læresteder og møteplasser for alle barn, elever, studenter og ansatte.

Åpen og god kommunikasjon mellom lærer, barn, elever og studenter er avgjørende for et godt læringsmiljø og godt læringsutbytte. Dette er utgangspunktet for regjeringens lovforslag om et nasjonalt forbud mot bruk av ansiktsdekkede plagg i barnehager og undervisningssituasjoner.

Denne saken må bygge på en prinsipiell diskusjon. Saken krever en grundig avveining mellom hensynet til den enkeltes frihet og hensynet til å sikre et godt og åpent læringsmiljø. Jeg mener at vi har funnet en god balanse mellom disse hensynene.

Jeg er glad for at et samlet storting er enig i intensjonen bak forslaget. I barnehager og i all undervisning er det viktig at vi kan se ansiktene til hverandre. Norge er et åpent samfunn der vi er vant til å se hverandres ansikt – ansikt til ansikt. Slik bør det fortsatt være.

Reglene vi foreslår, vil sikre god kommunikasjon i undervisningssituasjoner, som er avgjørende for et godt læringsutbytte. Like og felles regler i hele landet og i hele utdanningsløpet gir forutsigbarhet for barn, unge, ansatte og foreldre. Samtidig gir det nasjonale forbudet rom for at man lokalt kan ha et forbud som går lenger enn det vi foreslår.

Vi ønsker et forbud som gjelder for hele utdanningsløpet: i barnehager, skoler, fagskoler, høyskoler og universiteter og i introduksjonsprogram og opplæring for nyankomne innvandrere.

Barnehagene skal bidra til å gi barna en god start på livet. Kontakten og kommunikasjonen mellom ansatte og barn er avgjørende for at barna skal ha gode hverdager der de får utfolde seg og utvikle seg. For barnehagen vil derfor forbudet gjelde de ansatte i hele arbeidstiden.

På skolen vil forbudet gjelde for både elever og de ansatte, og forbudet skal gjelde i alle situasjoner der undervisning foregår. Siden undervisningen kan skje både på og utenfor skolens område, vil forbudet også kunne gjelde utenfor skolens område. Turer som skolen arrangerer, regnes f.eks. som undervisning. Vi foreslår også at ansiktsdekkende plagg forbys i skolefritidsordningen og ved leksehjelp. Lærere som har inspeksjon i friminuttet, kan ikke bruke ansiktsdekkende plagg. Jeg mener den åpne kommunikasjonen med elevene i disse situasjonene er så viktig at forbudet bør gjelde også da.

For universiteter og høyskoler vil forbudet bety at studenter og de som underviser, ikke kan dekke ansiktet når det er forelesning eller annen type undervisning. Studentenes ansiktsuttrykk viser engasjement og kan være viktig for foreleseren, akkurat som det kan være viktig for studenter å lese foreleserens ansiktsuttrykk.

Læring og kommunikasjon foregår også i andre situasjoner enn der ansatte gir undervisning, f.eks. gruppearbeid og ekskursjoner i regi av institusjonene. Derfor mener vi at forbudet også skal gjelde i slike situasjoner. Men som i skolen ønsker vi heller ikke for høyere utdanning at forbudet skal gjelde i pauser og i situasjoner uten undervisning. Det er fordi vi mener at hensynet til kommunikasjon og et godt læringsmiljø ikke tilsier at vi griper inn og forbyr tildekking her. Forbudet vil f.eks. ikke gjelde organisert selvstudium eller når studenter skal ha lunsjpause i kantinen eller andre steder på undervisningsstedets område.

Vi mener det er viktig med felles regler. Vi trenger et nasjonalt forbud fordi det vil gi alle utdanningssteder et klarere og mer likt regelverk å forholde seg til.

Vi legger opp til at det enkelte undervisningssted skal håndheve det nasjonale forbudet selv. Og vi gjør det enklere å håndheve ved å tydeliggjøre hvilke reaksjoner arbeidsgiver og utdanningssteder kan benytte. Den mest alvorlige reaksjonen overfor en student vil være bortvisning eller utestengning. I introduksjonsprogram og opplæring for nyankomne innvandrere etter introduksjonsloven vil forbudet gjelde for dem som underviser, og for dem som mottar undervisning, men også her bare i selve undervisningssituasjonen.

Jeg vil takke komiteen for en god og grundig behandling.

Nina Sandberg (A) [10:45:17]: Denne saken har opphav i et representantforslag fra Arbeiderpartiet og Miljøpartiet De Grønne fra 2016 om nasjonale regler som sikrer at elevers, studenters og læreres ansikt skal være fullt synlige i skoler, universiteter og høyskoler. Arbeiderpartiet mener at i barnehagen og i utdanningsinstitusjonene skal vi se ansiktene på hverandre. Norge skal være et åpent samfunn. Ansiktsdekkende plagg hindrer samhandling, kommunikasjon og læring. Det er riktig at få bærer ansiktsdekkende plagg, men det er ikke noe argument. For Stortinget er ikke bare lovgiver i denne saken, men Stortinget fungerer også som normgiver.

Arbeiderpartiet vil at samfunnet tar et felles ansvar for å sette grenser og bygge holdninger, og Stortinget er normgiver, som jeg sa. Vi sender med et nasjonalt forbud et tydelig autorativt signal. Jan Bøhler sa det riktig; vi fastslår et prinsipp. Det kan virke forbyggende og skaper forutsigbarhet. I dag regulerer opplæringsinstitusjonene selv bruken av ansiktsplagg. Et nasjonalt forbud vil gi like regler over hele landet, og lokale myndigheter slipper å ta stilling til om et forbud bør innføres, eller ikke. Derfor er det riktig at denne problemstillingen løftes over i den øverste folkevalgte forsamlingen, og stortingsflertallet ønsker lik praksis. Det er, som representanten Arnstad understreket, bred enighet om å regulere bruken av heldekkende plagg. Spørsmålet er heller hvordan lovverket skal utformes.

Regjeringens opprinnelige høringsforslag ble kraftig moderert da Venstre kom i regjering, og Arbeiderpartiet mener, i tråd med representantforslaget vi har fremmet tidligere, at hovedregelen bør være nei til ansiktsdekking overalt på institusjonene. Det utvannede forbudet som regjeringen legger fram, svarer ikke på utfordringene og lar seg vanskelig gjennomføre.

Loven drar ikke opp en tydelig grense for hva som er en undervisningssituasjon. Hva er undervisning, og hva er læring andre steder? Læringsmiljø rommer mye mer enn situasjonene der elevene sitter ved pulten i klasserommet. Det er, som Jan Bøhler sa, like viktig å se hverandres ansikt og ha god kontakt og kommunikasjon når man er sammen andre steder på området. Så kravet til å vise ansiktet for å kommunisere mener vi må gjelde hele læringsmiljøet. Det samme gjelder i skolen og i høyere utdanning, der studentene deltar i kollokvier, seminarer, gruppearbeider, veiledning, studieturer, osv. Forbudet bør omfatte hele institusjonens område. For campuser som går kraftig inn i bysentra, må det, etter Arbeiderpartiets mening, gis rom for lokal tilpasning og noe fleksibilitet i praktiseringen av forbudet. Det må veldig gjerne Fremskrittspartiet foreslå, men det har de ikke gjort.

Olemic Thommessen (H) [10:48:35]: Innvandring og integrering er krevende rett og slett fordi det gir oss korsveier der viktige og grunnleggende holdninger som står mot hverandre, må finne sin løsning for sameksistens. Jeg har lyst til å understreke et poeng jeg synes er viktig i denne saken, som ikke bare knytter seg til den konkrete diskusjonen om avveining i skolesituasjonen – den er godt belyst av mange av representantene – men til behovet vi har for stringens og tydeliggjøring når vi skal legge restriksjoner og begrensninger, for de skal formidles og forstås også av dem som ikke nødvendigvis er enige i dem. Jeg tror det er bred enighet om at det er viktig å sette grenser og bygge holdninger, slik siste taler pekte på. Det er vi enige om. Spørsmålet er bare hvordan vi gjør det, og hvilken inngang vi har i det.

Avgrensningen regjeringen har gjort i dette forslaget, er tydelig og knytter seg til det pedagogiske og til skole- og læringssituasjonen. Det er lett, eller burde i hvert fall være lett, å kunne formidle en slik begrensning, også til dem som er uenig i den, og til dem som føler at viktige personlige, religiøse, etiske og moralske spørsmål berøres og settes til side.

Generell tillit er en av de viktigste verdiene i det norske samfunnet. Tillit er krevende å bygge og svært lett å rive ned. Hvis vi skal videreføre tillit som nettopp en grunnleggende verdi i vårt samfunn, er det viktig og nødvendig at vi innarbeider det til våre nye landsmenn, som ikke har den historien fra vårt land som vi andre har med oss.

Dette handler ikke om snillisme eller unnfallenhet når det gjelder hva vi selv står for. Vi trenger ikke å være – og kommer heller ikke til å bli – enige i ett og alt. Men våre forbud og restriksjoner må være tydelig avgrenset, de må være av en ikke-diskriminerende art, de må være lett forståelige og klart begrunnet. Det skaper den troverdigheten som tillit til syvende og sist bygger på.

Vi fremmer i dag en ganske stor restriksjon. Jeg mener regjeringen gjør det med hevet hode fordi de fremmer den med en klar og tydelig begrensing og ikke relativiserer dette spørsmålet.

Roy Steffensen (FrP) [10:51:52] (komiteens leder): I dag gjør vi et historisk vedtak. Etter avgivelse kunne vi skryte av at vi var det første nordiske landet som innfører et forbud mot ansiktsdekkende plagg i undervisningen. Det var i noen dager korrekt, men før helgen valgte Danmark å gå enda lenger og vedtok et totalt forbud mot ansiktsdekkende plagg i det offentlige rom. Det er et forslag Fremskrittspartiet støtter fullt og helt, og som vi skulle ønske var det som nå ligger på bordet. Vi har fremmet det ved flere anledninger tidligere, men ingen andre partier ønsker å støtte det.

For å svare på spørsmål fra Marit Arnstad om Fremskrittspartiets stemmegivning: Vi har valgt å bruke vår posisjon i regjering, se hvilket mulighetsrom vi har i det politiske landskapet, og vi har gått sammen med våre regjeringskolleger og fått på plass et forbud som gjelder i undervisningssituasjoner, som sikrer at ansiktene til elever, studenter og lærere skal være fullt synlige i barnehager, på skoler, universiteter og høyskoler, og også på introduksjonsprogram for nyankomne flyktninger. Det vil være problematisk å inkludere campus og friminutt. Representanten Arnstad sa selv at å håndheve dette vil være problematisk. Derfor vedtar vi det vi gjør i dag, med Senterpartiets stemmer, fordi vi mener at en ytterligere innskrenkning må bli totalforbud, som er vår primærpolitikk, men som vi dessverre står helt alene om.

Med dagens vedtak trekker vi norsk politikk et betydelig steg i vår retning. Sist gang Fremskrittspartiet tok opp dette temaet, i forrige periode, var f.eks. representanten Eirik Sivertsen i Arbeiderpartiet tydelig på at man ikke ønsket et forbud. Dette var samme linje Arbeiderpartiet lå på både i 2010 og 2013, da representanten Bøhler med flere var tydelige på at et forbud ikke var veien å gå, men at man måtte samarbeide med de miljøene hvor dette var aktuelt, en måtte drive med forebyggende tiltak, og det måtte bekjempes gjennom likestillingsutvikling.

I Fremskrittspartiet er vi opptatt av at vi skal kunne se ansiktene til dem vi kommuniserer med. Bruk av burka og nikab ødelegger denne kommunikasjonen og samspillet mellom mennesker, og det utfordrer sentrale norske verdier som frihet, likestilling og likeverd. Plaggene har en kvinneundertrykkende profil, som hindrer integrering og byr på utfordringer når det gjelder deltakelse i utdanning, arbeidsliv og samfunnsliv.

Representanten Christian Tybring-Gjedde sa fra denne talerstolen i 2010 at

«forbud mot niqab og burka kommer til å komme i hele Europa. Det kommer til å komme i Norge også – ikke i dag, ikke med dette stortingsflertallet, men enkelte av disse partiene kommer til å forandre mening.»

Fremskrittspartiet har tapt kampen om totalforbud ved flere anledninger tidligere, men Tybring-Gjedde hadde rett i at partiene endrer sine meninger. I dag vinner vi ett slag, og debatten kommer ikke til å være over med dette. Jeg føler meg trygg på at vi kommer til å ha denne debatten senere, og da kommer det til å gjelde totalforbud i det offentlige rom.

Masud Gharahkhani (A) [10:55:10]: Representanten Bøhler har på en utmerket måte lagt fram Arbeiderpartiets synspunkt i denne saken. Men det som gjør Norge til et fantastisk land, er verdiene frihet, demokrati og likestilling, og heldekkende ansiktsplagg som nikab og burka er det motsatte av frihet, demokrati og likestilling. Personlig mener jeg at noen av de mest kvinnefiendtlige plaggene som finnes, er nettopp burka og nikab. Ingen kan argumentere med at dette er religiøst eller kulturelt. Det er en ukultur vi ikke ønsker i Norge. At kvinner skal pakke seg inn, er et kvinnesyn vi ikke skal la slå rot i Norge. Norge er ikke verdens beste land å bo i på grunn av oljen eller fisken, men på grunn av menneskene, også damene. Det er likestillingskampen som er ført i denne salen og i det norske samfunnet over tid, som gjør Norge til et av verdens beste land å bo i – og bor du i Norge, må du også bli en del av Norge.

Så handler dette forslaget i dag om noe vesentlig, at mennesker skal kunne se hverandre, at man skal kunne kommunisere sammen i undervisningssituasjoner, men også i undervisningshverdagen. Arbeiderpartiet er tydelig på at i norske skoler og barnehager skal vi ikke ha slike plagg. Arbeiderpartiet er tydelig på at ved norske høyskoler og universiteter skal vi ikke ha slike plagg. Forbudet skal gjelde hele skoleområdet. Det er trist at høyresiden og spesielt Fremskrittspartiet svikter her og ikke sikrer et klart vedtak fra dette storting om et forbud mot burka og nikab ved norske undervisningsinstitusjoner og i hele utdannings- og skoleområdet – et kraftig signal om hva vi mener om slike kvinnefiendtlige plagg i Norge, og at vi ikke ønsker at det skal være en del av det norske samfunnet.

Åshild Bruun-Gundersen (FrP) [10:57:08]: Tenk at noen barn og kvinner i verden må gå med burka, et heldekkende kroppsplagg som ikke bare dekker kroppen, men også ansiktet, som dekker øynene med et gitter, slik at man kan se, men ikke bli sett. Dette er en ekstrem form for undertrykking av kvinner som vi aldri må akseptere i Norge. I Norge skal kvinner leve frie og selvstendige liv, ha bevegelsesfrihet og mulighet til å delta aktivt i samfunnslivet. Derfor ønsker Fremskrittspartiet et totalforbud mot burka og nikab i det offentlige rom.

Alle som velger å bosette seg i Norge, må tilpasse seg vårt samfunn. Vi aksepterer ikke at kvinner skal bære burka og nikab, for Norge er et åpent samfunn, og vi skal kunne se hverandres ansikt. Jeg er derfor glad for at vi nå innfører et forbud mot burka i undervisningssituasjoner, og at Fremskrittspartiet med det har trukket det politiske landskapet i Norge langt i vår retning. Vi får nå et forbud i Norge, som det første landet i Norden.

Fremskrittspartiet foreslo et totalforbud mot burka og nikab allerede i 2003. Den gangen var det ingen andre partier som støttet oss. I 2013, da Siv Jensen, bl.a., fremmet et tilsvarende forslag, fikk vi bare støtte fra Fremskrittspartiets egne stemmer og én stemme fra SV.

Det er nå viktig å få på plass et nasjonalt grunnprinsipp, og det får vi. Men så får vi altså kritikk fra Arbeiderpartiet for at vi ikke går langt nok. Men vil Arbeiderpartiet egentlig gå lenger? Jeg har fortsatt ikke fått forståelsen av at Arbeiderpartiet ønsker et totalforbud mot burka og nikab i det offentlige rom. Det de derimot problematiserer, er at vi ønsker et totalforbud mot burka på barn og babyer, en problemstilling som ikke er reell i det hele tatt. Heller ikke i Saudi-Arabia, som er det landet i verden som går lengst i å undertrykke kvinner, bruker man burka og nikab på barn og babyer.

Jeg har ikke fått forståelsen for hvorfor Arbeiderpartiet ønsker å bruke akkurat det som et poeng i denne debatten. Det viser kanskje at Arbeiderpartiet ikke forstår den reelle problemstillingen med kvinner som må gå med burka i det norske samfunnet, som ikke får muligheten til å bevege seg og delta aktivt i samfunnslivet, til å få seg jobb, til å få seg utdanning, til å leve det frie livet vi norske kvinner tar for gitt. Det viser at Arbeiderpartiet ikke forstår den problemstillingen i det hele tatt, og det synes jeg er beklagelig.

Arbeiderpartiet ønsker også å kritisere oss for ikke å innføre et forbud i det offentlige rom knyttet til undervisningssituasjoner. Samtidig vil ikke Arbeiderpartiet ha et totalforbud mot burka og nikab i det offentlige rom. De biter seg selv litt i halen.

Jeg vil oppfordre Arbeiderpartiet til å tenke litt over hva de egentlig mener i denne saken. Jeg kommer til å bli glad den dagen vi ser et arbeiderparti som faktisk ønsker et totalforbud mot burka og nikab i det offentlige rom. Jeg foreslår at de tar kontakt med oss da, og at de støtter opp om det forslaget som Fremskrittspartiet og regjeringen nå legger fram, der vi endelig får på plass et forbud mot burka og nikab i undervisningssituasjoner.

Jon Engen-Helgheim (FrP) [11:00:11]: På felt etter felt har vi i det siste sett at Fremskrittspartiets tidligere standpunkter mer og mer får gjennomslag i Stortinget. Det er gledelig, men det er fortsatt synd å se at det må gå så lang tid fra vi legger fram gode forslag, til flertallet begynner å se nøye på det. Vi blir avvist gang på gang for å ha uærlige og uredelige holdninger når vi foreslår noe. Når andre kommer etter og foreslår det samme, er det plutselig redelige og gode holdninger som ligger bak.

Det som jeg er mest overrasket over i denne debatten, er at flere representanter har tatt til orde for «friheten» til å gå med ansiktsdekkende plagg. Man ser på det som en frihet. Ansiktsdekkende plagg som burka og nikab har ingenting med frihet å gjøre. Det symboliserer tvang. Det symboliserer kvinneundertrykking. Det symboliserer sosial kontroll, som vi ikke ønsker. Da synes jeg det er rart at flere representanter fortsatt tar til orde for at mennesker skal kunne gå med dette. Men det er gledelig at f.eks. Arbeiderpartiet har kommet etter. De har skjønt det Fremskrittspartiet har skjønt i mange år, og sier det samme som oss.

Dette har heller ikke noe med lik rett til utdanning å gjøre. Alle har lik rett til utdanning i Norge, og det skal man fortsatt ha. Men det følger også en del plikter med de rettighetene man har i Norge, og det er å forholde seg til retningslinjer som blir satt. Dette er retningslinjer som man plikter å forholde seg til for å få rettighetene sine.

Nå er det bare snakk om noen minimale forskjeller mellom det som Arbeiderpartiet foreslår, og det som Fremskrittspartiet har fått til gjennom de avtalene vi har i regjering. Det er helt uproblematisk for et parti å egentlig ønske å gå lenger, men også å innrømme at det ikke er mulig å få flertall for sine primære ønsker i regjering nå. Men når man først har landet på det som hele flertallet, bortsett fra Fremskrittspartiet, har landet på, at man må ha noen avgrensninger, så måtte det bli sånn på grunn av praktiske utfordringer med å håndheve dette. Da ble det sånn at man ikke kunne gi et totalforbud i skolen. Man burde selvsagt bare vedtatt et totalforbud i det offentlige rom, sånn som Danmark nå har gjort. Da ville man ikke hatt det problemet at man må følge etter folk. Man må vurdere når man kan ha det på, og når man kan ta det av. Hvis man var ærlig om, som Arbeiderpartiets representanter også har sagt, at dette er et kvinneundertrykkende plagg, som vi ikke vil ha i Norge, burde man ha fulgt opp Fremskrittspartiets forslag fullt ut og stemt for et totalforbud. Men det kommer til å komme.

Anders Riise (H) [11:03:26]: Denne saka har mange venta på skulle kome og få si avklaring. Innstillinga er også i tråd med Jeløya-erklæringa, som regjeringa har lagt fram tidlegare.

Skular, barnehagar og utdanningsinstitusjonar har handtert dette i ein krevjande kvardag utan eit klart regelverk. Det har ikkje gagna verken barna, elevane eller studentane, ei heller institusjonane og dei tilsette, som skal formidle læring og undervisning. Og det er læring og undervisning denne debatten handlar om, sjølv om det av og til kan sjå ut som om enkelte vil dra han endå lenger.

God læring skjer i opne og inkluderande miljø basert på tillit, god kommunikasjon og samhandling. Eg trur at forbodet som vert vedteke her i dag, vil vere ein bidragsytar for å skape nettopp slike gode miljø. Ansiktsdekkjande plagg er eit hinder for det.

Fleirtalsframlegget bidreg også til å vareta fridomen til den enkelte, samtidig som det tek omsyn til eit ope og godt læringsmiljø.

Forslaget frå Arbeidarpartiet går endå lenger og inneber eit nasjonalt forbod som skal gjelde også i situasjonar som ikkje dreier seg om undervisning og læring. Dette kan og vil verke mot si hensikt, og ein bevegar seg då over i ein debatt som fleire politikarer frå Framstegspartiet har reist her i dag: totalforbod-debatten. Vi bevegar oss då eit stykke vidare. Denne saka dreier seg om undervisningssituasjonar og læringssituasjonar. Endå meir spesielt vert det når ein trekkjer inn barnehagar og konstruerer eit problem som ikkje eksisterer i dag. Då vert det symbolpolitikk og ikkje ei god sak, slik eg ser det.

Eg vil difor rose regjeringa og komiteen, som har gjort eit godt arbeid og lagt fram ei tilråding som er heilt i tråd med det som fleirtalet av høyringssvara seier om korleis denne saka bør handterast.

Guri Melby (V) [11:05:47]: Denne debatten har vist at det er stor avstand mellom regjeringspartienes primærstandpunkt i denne saken. For meg har den også vist hvorfor det var riktig for Venstre å gå inn i regjering. Som statsråden sa, har høringsinnspillene vært en viktig del av hvorfor lovforslaget ble endret, men jeg tror at alle som har hørt denne debatten, skjønner at det også betyr veldig mye at Venstre har kommet med i regjeringen og løfter opp viktige liberale prinsipper, som trosfrihet, ytringsfrihet og lik rett til utdanning på tross av ulik tro.

Det som jeg synes er litt forstemmende med denne debatten, er at alle representantene som snakker om et videre forbud, egentlig mangler refleksjoner over at dette faktisk er en vesentlig inngripen i den enkeltes tros- og ytringsfrihet. Jeg mener at det er grunn til å se med bekymring på at stadig flere europeiske land virker å gå i en retning hvor man vedtar forbud som begrenser den enkeltes tros- og ytringsfrihet. For Venstre vil det være veldig viktig å ta kampen for at Norge ikke skal gå i en slik retning, og jeg mener at dette lovforslaget ikke representerer en slik bevegelse. Jeg mener at det er en nødvendig begrensning som handler om hva vi skal gjøre for å sikre god læring i barnehager, skoler, universiteter og høyskoler, det handler ikke om at vi som samfunn skal bevege oss i en retning der vi legger stadig større begrensninger på den enkeltes tros- og ytringsfrihet.

Jeg registrerer også at særlig Arbeiderpartiets representanter mangler refleksjoner rundt at det er viktig å foreta noen avgrensninger her. For eksempel når representanten Jan Bøhler trekker fram at Frankrikes regelverk har stått seg når det er prøvd i Den europeiske menneskerettsdomstolen, synes jeg det er vanskelig å forstå. Betyr det at Arbeiderpartiet mener at den typen forbud som man nå ser i Frankrike, er greit? Man kan ikke delta i demokratiske institusjoner i Frankrike når man bruker ulike religiøse symboler – er det virkelig slik vi ønsker å ha det i Norge?

Det var en veldig interessant kronikk i Aftenposten i går, skrevet av Øystein Stene, med tittelen «Er Europa i ferd med å avvikle trosfriheten?» Han skrev bl.a.:

«Det vestlige demokratiet står ved et veiskille i møte med stadig nye religiøse utfordringer. Og det er her et sted den kan bevege seg mot totalitær sekularitet, eller finne en måte å tåle det som synes fremmed og truende.»

Det er et viktig, grunnleggende prinsipp i Norge at folk skal få lov til å tro på det de vil, og uttrykke sin tro på den måten som er nødvendig for den enkelte. Vi ønsker ikke å møte det vi ikke liker, med forbud, men heller ta det i åpen debatt. Det er ingen tvil om at heller ikke Venstre ønsker at folk skal gå med nikab og burka og dekke seg til, men vi tror ikke den beste måten å møte dette på, er med forbud. Da får vi mer konflikt, og vi går glipp av viktige vestlige verdier, noe veldig mange har framhevet fra denne talerstolen.

Martin Henriksen (A) [11:09:01]: Jeg forstår at dette er en debatt som engasjerer, og særlig at det engasjerer Fremskrittspartiet. Nå har de snart hatt dobbelt så mange innlegg i denne saken som i hele saken vi diskuterte i forrige uke om bemanningsnorm i barnehage. Det er litt krevende å diskutere med tre ulike regjeringspartier med tre ulike innganger og syn på temaet. Det er for så vidt interessant å følge med på diskusjonen regjeringspartiene imellom om et totalforbud mot nikab og burka i det offentlige rom, men selv om vi forstår at det er et spenn i meningene mellom regjeringspartiene i denne saken, fra Venstre til Fremskrittspartiet, forholder vi oss til at regjeringa har diskutert seg fram til enighet og funnet en avgrensning som de mener er riktig, og det er bra.

Arbeiderpartiet har et eget forslag fordi vi mener det er riktig å gå lenger. Det regjeringa sendte på høring, er jo ikke det samme som flertallet vedtar i dag. Arbeiderpartiet mener at et forbud som gjelder kun i klasserom eller i undervisning i skolen og høyere utdanning, er mer uklart og vanskeligere å håndheve. For hva er undervisning og læring andre steder enn i klasserom – i korridorer og på uteområder? Og hva vil et forbud på én del av skolens område og ikke andre ha å si for kommunikasjonen mellom elever og lærere? Dette er spørsmålsstillinger som gjør at Arbeiderpartiet lander der vi lander i saken, også når det gjelder innenfor høyere utdanning.

Jeg må kommentere det at statsråden sier at kommunene står fritt til å gå lenger. Fremskrittspartiet varsler at de vil ta saken videre til kommunene, der de vil følge opp lokalt at det kan lages regler for uteområder for skoler, som da også gjelder skolevei og skolens områder – gå lenger enn det Stortinget gjør i dag. Men da er man jo tilbake til det gamle, at det skal være opp til den enkelte rektor, det enkelte kommunestyre, mens hele årsaken til at denne saken kom opp, var at man ønsket nasjonale regler, klare nasjonale føringer som skulle bidra til mindre konflikt lokalt om denne typen spørsmål. Motsetningen mellom i dag å slå fast hva som skal være nasjonale retningslinjer, og samtidig oppfordre til at man skal ta opp diskusjonen lokalt og gå lenger, bidrar ikke til ro i kommunene.

Jeg mener det er en fordel å ta slike debatter med litt is i magen. Nå varsler altså Fremskrittspartiets komitéleder at han regner med at diskusjonen kommer igjen, da om et forbud i det offentlige rom. Representanten Engen-Helgheim varslet det samme. Da kan man stille spørsmålet om vi har en regjering som har ett standpunkt. Alle diskusjoner om hvor avgrensninger skal gå i skoler og høyere utdanning, er viktige, men de fordufter jo når Fremskrittspartiet her tar til orde for et forbud i det offentlige rom.

Arbeiderpartiet har et avklart standpunkt: ikke nikab eller burka i barnehage, skole eller høyere utdanning. Det er ikke vi, men regjeringspartiene og Fremskrittspartiet som må avklare hvorfor et forbud kan gjelde i klasserom og ikke på skolens uteområder, men likevel tar opp diskusjonen om et totalforbud i det offentlige rom.

Marit Arnstad (Sp) [11:12:31]: Jeg tar egentlig ordet fordi jeg har lyst til å gjenta en ting som statsråden sa i replikkordskiftet, nemlig:

«Vi har en regjering med ett standpunkt.»

Det er en sjølsagt ting, egentlig. Det er jo en selvfølge. Det bør i alle fall være en selvfølge for enhver regjering. Derfor blir jeg også litt overrasket over mengden av innlegg som berører akkurat det. Det er mulig det er som representanten Melby mer enn antyder, at dette er Venstres seier i regjering. Og det er mulig at det er derfor Fremskrittspartiet med høy utestemme tegner så store bilder av hva de egentlig er for, men som de aldri kommer til å foreslå så lenge de sitter i regjering, nemlig totalforbud. Det er mulig at det er det som gjør at det blir slik, men det er litt paradoksalt at det blir slik i en innstilling der det er så bred enighet som det er i denne innstillingen.

For Senterpartiet er det enkelt: Vi har programfestet et forslag som er omtrent likelydende med det som ligger på bordet her i dag. Vi går inn for det, og det synes vi er fornuftig.

Men jeg synes det er verdt å minne om, når statsråden i Stortinget sier at vi har en regjering med ett standpunkt, at Fremskrittspartiet ikke opererer på siden av sin egen regjeringsdeltakelse. Fremskrittspartiet er en del av det forslaget som regjeringen har fremmet, og de er en del av det forslaget som fremmes i innstillingen her i dag. De har ikke fremmet noe forslag som går lenger. De støtter ikke noe forslag som går lenger. Og de kommer sjølsagt heller aldri så lenge de sitter i regjering, til å fremme noe forslag om totalforbud.

Åshild Bruun-Gundersen (FrP) [11:14:27]: Som jeg har nevnt i tidligere innlegg, har Fremskrittspartiet ved flere anledninger fremmet forslag om totalforbud mot burka og nikab i det offentlige rom. Vi gjorde det første gang i 2003, da fikk vi kun Fremskrittspartiets stemmer. Vi gjorde det sist gang i 2013, da fikk vi kun Fremskrittspartiets stemmer og én stemme fra SV. Det er derfor ingen grunn for oss til å fremme et forslag om totalforbud i denne salen, for det politiske landskapet har ikke beveget seg fullt så langt.

Nå har vi altså fått flertall for et forbud mot burka og nikab for elever, studenter og lærere ved barnehager, barneskoler, ungdomsskoler, videregående skoler, universiteter, folkehøyskoler, høyskoler og introduksjonsprogram for flyktninger, ved opplæring av nyankomne innvandrere i kommunene og for lærlinger og lærekandidater. Da mener jeg faktisk at Fremskrittspartiet har trukket det politiske landskapet langt i vår retning, og det er vi fornøyd med.

Ingen kvinner i Norge skal bruke burka og nikab. Det forbudet dette stortinget vedtar i dag, vil sende et viktig signal til alle som ønsker å bosette seg her i Norge, om at vi ikke aksepterer kvinneundertrykkende plagg i Norge. I Norge skal vi se ansiktene til hverandre. Vi har startet dette forbudet nettopp i undervisningssituasjoner, for ikke bare er det undertrykkende, det er også til hinder for god kommunikasjon og godt læringsutbytte i skolene, og det er det vi får flertall for i dag.

Jeg ser fram til at denne debatten kommer til å fortsette. Fremskrittspartiet har tro på at det politiske landskapet vil trekkes lenger i vår retning når tiden er moden for det. Når flere partier ønsker å signalisere at de vil støtte et sånt primærstandpunkt, kommer Fremskrittspartiet til å ta det opp igjen.

Når Arbeiderpartiet nå problematiserer en helt annen del av denne saken, nemlig at vi ikke klarer å få til et nasjonalt forbud i friområdene, handler det på mange måter om praktiske utfordringer. Vi har presisert tidligere når det gjelder Oslo kommune, som har universiteter spredt over hele kommunen, at det vil være umulig for universitetene å håndheve et forbud i friområdene, når friområdene til universitetene er hele Oslo kommune. Derfor er det viktig at institusjonene bestemmer dette selv. Det er heller ikke alle kommuner i Norge som har utfordringer med bruk av burka, derfor er det egentlig ikke nødvendig med et nasjonalt forbud i friområder i uteområdene i hele Norge.

Men det som er kjempeviktig å presisere, er at de kommunene som har store utfordringer med burkabruk, skal få muligheten til å ta dette forbudet lenger. Jeg vil oppfordre Arbeiderpartiets representanter til å løfte dette sammen med oss i de kommunene som har store utfordringer med det.

Jeg er glad for at vi får et bredt flertall om et nasjonalt grunnprinsipp og et forbud mot burka og nikab i undervisningssituasjoner, selv om Fremskrittspartiet skulle ønske at vi hadde hatt et totalforbud.

Jan Bøhler (A) [11:17:27]: Jeg vil bare si først at når det gjelder henvisningen til Den europeiske menneskerettsdomstolen, handler det om at det kom en dom i 2014 som sa at det ikke var i strid med europeiske menneskerettigheter å innføre forbud mot nikab, burka og heldekkende plagg av hensyn til integrering, kommunikasjon osv. Grunnen til at jeg viste til det, var at vi inntil da hadde fått notater fra vår rød-grønne regjering om at det var tvil når det gjaldt menneskerettighetene. Når det ble slått fast av Den europeiske menneskerettighetsdomstolen, kunne vi ta opp spørsmålet om forbud i utdanning, skoler osv. Vi tok det opp først i spørsmål i 2014. I 2016 skrev statsråd Listhaug i svaret på et brev fra meg i september at det var et lite problem, og at man av respekt for dialogen mellom tros- og livssynstradisjoner ikke ville støtte et forbud i skole og undervisning i noen form.

Når Fremskrittspartiet er så høye og mørke og har tatt på seg ledertrøya i dette spørsmålet, må man se på sin egen praksis. Det som skjedde da Listhaug svarte dette i et skriftlig svar til meg i begynnelsen av september 2016, var at statsråden selv, som Fremskrittsparti-representant, rett etterpå gikk imot sitt eget svar på sin Facebook-side. Da inviterte gruppelederen for Fremskrittspartiet i Stortinget, som da var Harald Tom Nesvik, Arbeiderpartiet til samtaler om å utforme det forbudet som vi gikk inn for i skole og utdanning.

Deretter var man for det da Arbeiderpartiet og Miljøpartiet De Grønne la fram forslaget i november 2016, og så var man for en likelydende holdning når det gjaldt å ikke skille mellom klasserom og ikke klasserom, i høringsforslaget. Nå, når vi holder fast på det standpunktet som Fremskrittspartiet signaliserte klart i 2016 og 2017, går man løs på oss. Det er en opptreden som jeg synes er utrolig.

Nå sier man at det er vanskelig å definere skolenes områder. Ja, som våre representanter har sagt i denne debatten, der universitetenes bygg ligger inne i sentrum – som det er eksempler på her i Oslo – må man kunne begrense det til de bygningene og områdene det er greit å avgrense. Men hvis det skal føre til at man ikke kan avgrense dette rundt om på skoler i hele landet og si at det ikke skal være lov med nikab og burka i skolens korridorer, i skolegården osv. – hvis Fremskrittspartiet mener at det er vanskelig å avgrense dette på de fleste skoler rundt om i landet – tror jeg ikke man har vært på veldig mange skolebesøk.

Det er veldig vanskelig å forstå at Fremskrittspartiet nå går over til å si at dette skal defineres av kommunene, og at man holder fast på at er man ikke for et totalforbud, er det liksom alt eller ingenting – når man kunne oppnådd noe bedre i dag.

Åshild Bruun-Gundersen (FrP) [11:20:49]: Jeg får vel svare på noen av de angrepene som kom her.

For det første mener jeg at kommunene nå må gå inn i regelverket og se på om man skal utvide dette ytterligere, om man skal utvide forbudet til også å gjelde skolens område og skoleveien. Det kan være noen utfordringer med skoleveier som innebærer kollektiv transport og offentlig transport, f.eks. Det er vurderinger som kommunene må gjøre selv.

Når det gjelder undervisningssituasjonen i Oslo kommune, vet jeg at forbudet går lenger der allerede, og det er Fremskrittspartiet glad for.

Det er verdt å merke seg at Fremskrittspartiet aldri fikk gjennomslag for et forbud mot burka og nikab i Sundvolden-erklæringen. Da Fremskrittspartiet gikk inn i regjering sammen med Høyre i 2013, var ikke det en del av regjeringsplattformen. Når Jan Bøhler angriper Sylvi Listhaug for å forsvare regjeringens politikk, er jeg ganske sikker på at Jan Bøhler er rimelig klar over at også Sylvi Listhaug ønsket et totalforbud mot burka og nikab i det offentlige rom, men sto ansvarlig for regjeringen som statsråd. Nå har Fremskrittspartiet fått gjennomslag i Jeløya-erklæringen med Høyre og Venstre om at et forbud skal innføres i Norge med utgangspunkt i undervisningssituasjoner.

Jeg skjønner egentlig ikke hva Arbeiderpartiet ønsker med dette. Hvis kritikken mot det forslaget som foreligger nå, kun går ut på at forbudet burde ha vært på skolens område, så håndterer vi dette i kommunene. Man kan si at vi skulle hatt en nasjonal regel for dette, det hadde vært enklere for kommunene, men i praksis har det ingenting å si, for i de kommunene som måtte ønske å ha et forbud som også gjelder på skoleområdet og skoleveien, får vi det på plass. Fremskrittspartiet er klare, og jeg satser på at Arbeiderpartiet vil støtte oss når det gjelder kommunene.

Det er en sak som Arbeiderpartiet har unnlatt å ta til orde for og forsvare gjennom hele denne debatten, og det handler om Arbeiderpartiets forslag om å forby burka og nikab på babyer og barn i barnehager. Det er ingen land og kulturer i verden, så vidt meg bekjent, som praktiserer bruk av burka og nikab på barn under seks år. Dette er små barn, som skal lære seg å gå og spise og utvikle seg, og det er ingen praksis. Jeg forstår ikke hvorfor Arbeiderpartiet, som et forsvar for at de ønsker å gå lenger enn oss, trekker inn disse små barna. Fremskrittspartiet har fremmet et løst forslag i dag om å be regjeringen kartlegge omfanget av ansiktsdekkende plagg på barn i barnehage og iverksette tiltak dersom dette er en problemstilling. Det er klart at ingen partier i Norge ønsker at babyer skal bruke burka og nikab, men det er heller ingen reell problemstilling.

Kunne Arbeiderpartiet svare meg på hvor de har fått denne inspirasjonen fra, hvor de har fått ideen om at dette skal være en viktig sak å løfte fram i Stortinget når denne saken kommer opp, at vi skal ha et forbud for barna i barnehagen? Jeg vil anbefale Arbeiderpartiet heller å bruke engasjementet sitt for undertrykte kvinner på litt andre områder, for burka og nikab handler i stor grad om kvinner i pubertetsalderen, som holdes hjemme, og den kvinneundertrykkingen de blir utsatt for, noe barn og babyer ikke blir.

Jan Bøhler (A) [11:24:12]: Jeg vil bare si til akkurat det spørsmålet: Det som utdanningsfraksjonen vår har lagt inn, er at det gjelder alle utdanningsinstitusjoner, på tvers av alle alderstrinn.

Når det gjelder å skille mellom seksåringer i barnehage og seksåringer på barneskole: Hvis man skulle bruke det resonnementet at det faktisk må finnes eksempler i noen kulturer osv. på at man kan dokumentere bruk av nikab og burka, ville vel det samme gjelde for situasjonen i barneskolen, for de laveste alderstrinnene der, når man skiller mellom seksåringer i barnehagen og seksåringer på skolen. Det er ingen som påstår at dette er et problem i barnehagen eller blant små barn i dag.

Jeg husker at på 1990-tallet var det ingen som mente at store barnehijaber skulle bli et problem for de minste barna i småskolen, for det var veldig få eller ingen av opprinnelseslandene som praktiserte det.

Dette er et prinsipp som jeg oppfatter er lagt inn bare for at det skal gå på tvers av alle utdanningsinstitusjoner, uten at noen kan dokumentere at det finnes eksempler på det. Det samme gjelder i småskolen.