Stortinget - Møte tirsdag den 18. juni 2019 *

Dato: 18.06.2019
President: Tone Wilhelmsen Trøen
Dokument: (Innst. 384 S (2018–2019), jf. Dokument 8:133 S (2018–2019))

Innhald

*) Referatet er foreløpig, ikke korrekturlest.

Sak nr. 8 [17:29:08]

Innstilling fra helse- og omsorgskomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Kjersti Toppe, Marit Knutsdatter Strand, Geir Inge Lien, Per Olaf Lundteigen og Siv Mossleth om å avvikle helseforetaksmodellen og ta sykehusene tilbake til folkevalgt styring og offentlig forvaltning (Innst. 384 S (2018–2019), jf. Dokument 8:133 S (2018–2019))

Talarar

Presidenten: Etter ønske fra helse- og omsorgskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det – innenfor den fordelte taletid – blir gitt anledning til replikkordskifte med inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Ingvild Kjerkol (A) []: Både pasienter og helsepersonell i distriktene opplever effektene av en stram sykehusøkonomi. Det kuttes i psykiatri, i rehabilitering, i akuttmedisin og i fødetilbud. Den dårlige økonomien skyldes en kronisk underfinansiering fra høyreregjeringens side.

Arbeiderpartiet har stor forståelse for frustrasjonen som meldes fra fagfolk i helsetjenesten, en frustrasjon knyttet til målstyringssystemer og markedsmekanismer i helseforetakene. Helseministeren benytter enhver anledning til å skyve helseforetaksstyrene foran seg, mens han før valget i 2013 tydelig annonserte at alt ansvar for tjenesten skulle han som helseminister ta. Avstanden mellom liv og lære har sjelden vært større.

Det måles for mye i tjenesten. At mange yrkesgrupper bruker for mye tid på rapportering, er vi enig i. Arbeiderpartiet er kritisk til at byråkratiet på toppen har blitt større, og at tilliten mellom kommuner og helseforetak er blitt svekket. Dette skjer på høyreregjeringen og statsrådens vakt. Vi kan vise til at oppfølgingen av samhandlingsreformen fikk knusende kritikk fra Riksrevisjonen i 2016, jf. Dokument 3:5 for 2015–2016, behandlet i 2016. For mange pasienter er blitt kasteballer mellom spesialisthelsetjenesten og primærhelsetjenesten. I tillegg utdannes det ikke nok folk innenfor en del yrkesgrupper. Særlig mangel er det på helsefagarbeidere, sykepleiere, enkelte legespesialister og legegeneralister som kunne jobbet i distriktene.

Det er et politisk ansvar å finne en løsning på disse utfordringene. Helseministeren springer fra ansvaret og peker på byråkratene. Denne regjeringen har bidratt til en høyredreining i helseforetakene. Vi i Arbeiderpartiet ønsker å avvikle ordningen med nøytral merverdiavgift i helseforetakene, som bidrar til outsourcing av tjenester. Vi mener også at innsatsstyrt finansiering bør reduseres, særlig innenfor fødetilbudet, psykiatrien og rusfeltet. Vi mener at styrene i helseforetakene må ha politisk kompetanse og kompetanse fra primærhelsetjenesten.

Da vi styrte, visste alle i det offentlige Trøndelag – f.eks. i min hjemregion – hvem styrelederen i Helse Midt-Norge var. De regionale helseforetakene deltok i samfunnsutviklingen og pleide dialogen med de kommunene de samarbeidet med. I dag har knapt noen hørt navnet til styrelederen. Jeg har ikke møtt en rådmann eller en ordfører som har opplevd dialog med styret. Ansiktsløse byråkrater sliter med å forankre beslutninger og godt og tillitsfullt samarbeid med innbyggerne gjennom kommunene. Resultatet blir mistillit. Det ser vi gjennom engasjement som f.eks. bunadsgeriljaens mobilisering og kommuner som opplever forretningsmessige styrer både i helseforetakene og i universitetsstyrene, som skal sikre nok helsepersonell på denne regjeringens vakt.

Arbeiderpartiet er også imot høyreregjeringens privatiseringsreform Fritt behandlingsvalg, som bidrar til å bygge opp en kommersiell helsesektor på bekostning av de offentlige sykehusene.

Vi mener det er behov for å gjennomgå utformingen av de regionale helseforetakene, og særlig lønnsnivået i toppsjiktet i foretakene. Det bør satses på teknisk støttepersonell for helsearbeidere, i tillegg til at det gjøres nødvendige investeringer i IKT.

Forslaget om å fjerne dagens ordning med statlig eierskap av sykehusene, basert på sterk regional styring, mener vi ikke er til det beste for spesialisthelsetjenesten. Det vil svekke Stortingets rolle i styringen av vår felles helsetjeneste og kan potensielt bidra til å skape større geografisk ulikhet i helsetjenesten. Vi merker oss at forslagsstillernes løsning innebærer en dobling i antallet styrer i helseforetakene, og mener bestemt at sykehusene ikke har behov for ytterligere et lag med styreplasser, ei heller en sentral sykehusforvaltning eller et direktorat i Oslo.

Camilla Strandskog (H) []: Jeg tror alle i denne salen deler ambisjonen om at vi skal skape den helsetjenesten som er best for pasienten. Det er et offentlig ansvar å sikre gode helsetjenester, og pasientene skal sikres et likeverdig tilbud over hele landet.

Tidligere lå styringen av sykehusene under fylkeskommunen. Da var det de forskjellige fylkestingene som hadde ansvaret. Dette ga dårlig sammenheng i sykehustjenestene i Norge og lite kontroll over styringen. Etter sykehusreformen behandler vi flere pasienter, vi har kortere ventetider og høyere kvalitet i tilbudet. Det viktigste er like fullt at pasientene er mer fornøyd med tilbudet de får nå, enn de var før.

Den raske utviklingen innen medisinsk og teknologisk metode krever at helsevesenet har evne til omstilling og fleksibilitet. Moderne sykehus er komplekse organisasjoner. Det stiller store krav til styringen av den daglige virksomheten. Derfor er det også avgjørende at vi har klare og tydelige ansvarsforhold.

Senterpartiets modell, som vi skal diskutere her i dag, skaper et inntrykk av at fylkestingene og fylkespolitikerne får et direkte ansvar for sykehusdriften, mens de i realiteten må forholde seg til de budsjettene og styringsdokumentene som Stortinget og regjeringen har vedtatt. Dermed undergraver den Stortingets rolle som det folkevalgte nivået med ansvar for spesialisthelsetjenesten, og helseministerens konstitusjonelle ansvar overfor Stortinget.

Det blir også en krevende øvelse for de folkevalgte styremedlemmene for det regionale nivået. De vil kunne komme i krysspress mellom hensynet til den politikken de styrer etter lokalt, og den politikken som Stortinget og regjeringen ønsker gjennomført. Det åpner for akkurat den typen politisk spill som dagens styringsmodell hadde som hensikt å rydde opp i, og det vil igjen bidra til å pulverisere ansvaret.

God økonomistyring er viktig. Mer effektiv bruk av ressursene betyr bedre helsetilbud til flere. Drift og investeringer bør ses i sammenheng. I dag har de fire regionale helseforetakene ansvar for å gi god pasientbehandling til alle innbyggerne i sin helseregion. De utarbeider planer for videre utvikling av helsetilbudet basert på lokale behov. Dette danner igjen grunnlaget for tiltak innen fag, tjenestetilbud, bygninger, utstyr og IKT.

Senterpartiets forslag om ny finansieringsmodell vil gjøre det vanskeligere å se drifts- og kapitalressurser i sammenheng. Bruk av regnskapslovens bestemmelser, slik vi gjør det i dag, gir god oversikt over bruk av ressurser og er et grunnlag for god styring. Lavere vekst i kostnader enn i bevilgninger og bedre økonomistyring har skapt rom for å øke investeringene de siste årene, og investeringsnivået er nå klart høyere enn på 1990-tallet.

På samme måte som det er sykehusets ansvar å ha det riktig sammensatte operasjonsteamet og riktig antall helsearbeidere på jobb, må det også være sykehusenes ansvar å ha nødvendig utstyr og oppdaterte sykehusbygg. Denne modellen gir en frihet til å prioritere investeringer, og det har gitt resultater.

Fylkeskommunenes investeringer i sykehus på 1990-tallet utgjorde gjennomsnittlig 3 mrd. kr årlig. I år utgjør sykehusenes investeringsbudsjetter ca. 13 mrd. kr, og nivået er økende.

Valg av modell bør handle om hva som er best for pasientene. Det er fullt mulig å organisere sykehusene på forskjellige måter og med forskjellige finansieringsmodeller. Vi har i dag en løsning vi har hatt i 17 år. Den har gitt bedre sammenheng i sykehustjenestene, bedre samhandling og bedre kontroll med økonomistyringen. Modellen er ikke statisk, og det bør den heller ikke være. Men den har fungert godt. Vi bør heller videreutvikle den enn å gå tilbake til slik det var på 1990-tallet. Det er i hvert fall ikke pasientene tjent med.

Åshild Bruun-Gundersen (FrP) []: Jeg er glad for at Senterpartiet ikke styrer norsk helsepolitikk. Tenk om de hadde gjort det og gjennomført dette eksperimentet med folks helse og liv som de foreslår i denne saken.

Det er en grunn til at fylkeskommunene ikke lenger holder på med sykehusdrift. Da fylkeskommunene hadde det ansvaret, var kapasiteten lav, økonomien svak, forskningen mangelfull og køene lange. Det er trist at Senterpartiet og SV vil ta oss tilbake til et sykehustilbud som var så dårlig.

Jeg er enig i at dagens modell ikke er optimal. Fremskrittspartiet ønsker å erstatte de regionale helseforetakene med en annen modell, men vi kan bare ikke gå tilbake til en tidligere organisering som beviselig var dårligere enn den vi har i dag. Dagens modell er langt bedre enn Senterpartiets forslag om å gjenopplive en modell som i sin tid var en katastrofe for helsesektoren.

Sunn økonomisk drift av sykehusene er i alle tilfeller fornuftig. Man får ikke automatisk bedre tjenester av å pøse penger inn i helseforetakene. Fremskrittspartiet har sikret en finansiering av sykehusene der de får inntekter ut fra hvor mange pasienter de behandler. Også den modellen er Senterpartiet og SV imot, og det synes jeg er rart. Etter deres modell vil de sykehusene i Norge som drives best, ironisk nok være de sykehusene som ikke behandler en eneste pasient. Hver pasient som behandles, er da en direkte utgift for sykehusene. Sykehusene vil med en slik finansiering ikke ha noen incentiver for å behandle pasienter, og det har vi sett resultatet av tidligere. Da blir det kø.

Åtte år med SV og Arbeiderpartiet i regjering førte til økte ventetider. Helsekøene økte, seks fødeavdelinger ble lagt ned. Etter bare seks år med Stoltenberg II-regjeringen hadde helsekøene økt med 73 000 personer. Fremskrittsparti–Høyre-regjeringen brukte to år på å få ned køene med over 40 000. Både køer og ventetider går fortsatt ned. Det gjorde vi ved å innføre fire enkle grep:

  • fritt sykehusvalg

  • mer kjøp av private tilbydere

  • pakkeforløp ved en rekke sykdommer

  • finansiering til sykehusene etter hvor mange pasienter de faktisk behandler

Norge har et av verdens beste helsetilbud. Sykehusene drives godt, og mange pasienter skryter av god oppfølging. Men det er også et felt der man alltid kan gjøre det bedre, og det skal vi selvsagt være ydmyke overfor.

Regjeringen styrer nå helseforetakene bl.a. gjennom økonomiske rammer, prioriteringsmeldinger og løpende dialog med de regionale helseforetakene. Men politikere har ingen forutsetning for å detaljstyre hele sektoren, så noe er nødt til å overlates til fagfolk.

Hvordan spesialisthelsetjenesten skal organiseres, bør man selvsagt drøfte med jevne mellomrom. Men at folkevalgte skal overta den direkte styringen av sykehusene, er ikke veien å gå – heller ikke det å fjerne fritt sykehusvalg, som Senterpartiet og de sosialistiske partiene de ønsker å samarbeide med, ser for seg. Folkevalgte kan mange ting, men å detaljstyre et sykehus er ikke en av dem.

Kjersti Toppe (Sp) []: Ja, Senterpartiet vil ta sjukehusa tilbake til folkevald styring og offentleg forvalting. Innføringa av helseføretaksmodellen hadde ein klar samanheng med innføringa av marknadsløysingar i helsesektoren, som innføring av bestillar-utførar-modellen og aktivitetsbasert eller innsatsstyrt finansiering.

Det primære i reforma frå 2002 var å avvikla regionalt folkevald styring og erstatta ho med styring etter mønster frå næringslivet. Misnøya med at sjukehusa vert drivne etter ein forretningsmessig modell, er veldig stor. Kombinasjonen av lønsemdsrekneskap, føretaksorganisering med styremodell frå aksjeselskap og høg grad av stykkprisfinansiering har svekt den overordna politiske styringa og stimulert til auka konkurranse mellom sjukehus i staden for samarbeid.

Helseføretaksmodellen har verka sentraliserande og byråkratiserande. Han har medført ein stor auke i leiarnivå ved norske sjukehus, samtidig som det ikkje er lagt til rette for stadleg leiing. Avgjerda om vesentlege endringar – ikkje detaljar, men altså vesentlege endringar – i sjukehustilbodet manglar demokratisk legitimitet. Styremedlemene i helseføretaka står ikkje til ansvar overfor folket ved val. Krav om lojalitet til overordna organ står sterkare enn nokon gong. Stortinget vert sjeldan involvert i vesentlege endringar i sjukehustilbodet. Slik vert det politiske ansvaret utydeleggjort, pulverisert og tilslørt.

Dagens styringsmodell byggjer ikkje opp under samarbeidet mellom spesialisthelsetenesta og kommunehelsetenesta. Riksrevisjonen har vist korleis sjukehus kuttar i liggjetid og byggjer ned talet på sengeplassar utan at kommunane har fått styrkt kapasiteten tilsvarande.

Eit eksempel på at helseføretakslova ikkje fungerer, er den akutte situasjonen i Helse Møre og Romsdal. Helseføretaket planlegg omfattande kuttforslag der konsekvensen er at det kommunale helsetilbodet må ta over pasientansvar utan at det følgjer ei krone med. Dette har ført til djup mistillit, og kommunestyra på Nordmøre trekte seg som kjent i vår frå alle samarbeidsavtalar.

Oppslaget i VG i helga om nattkøyring av pasientar ut frå sjukehus er nok eit eksempel på konsekvensane av ei helseteneste som baserer seg på marknadsøkonomiske prinsipp, der valutaen er sengeplassar og helsetenesta med grunnleggjande verdiar er pressa. Kvinnsland-utvalet fekk som kjent i oppdrag å vurdera korleis statens eigarskap av sjukehusa skulle innrettast framover, men dei fekk eit så snevert mandat at dei ikkje kunne greia ut ei reell erstatning for helseføretaksmodellen. Det var beklageleg.

Senterpartiet fremjar i representantforslaget forslag til ein modell for folkevald styring av sjukehusa. Vi fremjar òg forslag om å innføra ein ny finansieringsmodell for investeringar i store, nye sjukehusbygg. Økonomistyringa og rapporteringa til føretaka har sidan starten av 2002 vore baserte på rekneskapslovar frå privat sektor, som er utvikla for lønsemdsstyring i forretningsverksemd.

Senterpartiet meiner at rekneskapsloven for sjukehusdrift må avviklast. Sjukehus må omfattast av dei same budsjett- og rekneskapssystema som kommunar og fylkeskommunar har i dag. Det inneber at ein skil mellom investering og driftsløyving. Det er uakseptabelt at sjukehus må kutta i pasienttilbod for å få råd til eigenkapital for å investera. Dette er det òg mange der ute som ikkje forstår, og ein har ikkje tillit til eit sånt system. Det er eit paradoks at ein faktisk må leggja ned pasienttilbod for å få råd til å investera i helse.

Det er òg eit paradoks at dagens helseminister, som i 2013 gjekk til val på å avvikla helseføretaksmodellen, i dag er den fremste forsvararen av helseføretaksstyra, saman med Arbeidarpartiet. Arbeidarpartiet og Høgre er difor grunnleggjande einige i sjukehuspolitikken når det gjeld styring, organisering og leiing. Dei tar ikkje inn over seg den misnøya som er mot helseføretaksmodellen i dag, blant både folk og fagfolk. Det er ikkje slik som Arbeidarpartiet skriv i innstillinga, at årsaka til utfordringane i sjukehusa berre stammar frå underfinansiering av sjukehussektoren. Arbeidarpartiet må klara å innsjå at vi er nøydde til å ta eit oppgjer med måten norske sjukehus er finansierte, organiserte og leia på. Vi må ta eit oppgjer med dei marknadsbaserte prinsippa som helseføretaksmodellen byggjer på, og vi må sikra folkevald styring og stadleg leiing.

Med det fremjar eg dei forslaga Senterpartiet har saman med SV.

Presidenten: Representanten Kjersti Toppe har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Sheida Sangtarash (SV) []: I 2013 lovet Høyre å legge ned de regionale helseforetakene. Jeg husker at vår nåværende helseminister var en av de store kritikerne av helseforetaksmodellen. Den gangen pekte daværende stortingsrepresentant Bent Høie på det udemokratiske ved modellen:

«Det vil alltid gå et fakkeltog, men nå vil fakkeltogene vite hvor de skal gå. De kan henvende seg til sine egne politikere på Stortinget, som med vår modell vil ha ansvar for beslutningene. Det har de ikke i dag, den makten ligger til de regionale helseforetakene.»

Det var klokt sagt, og en stor del av vår kritikk retter seg mot nettopp det – det udemokratiske ved modellen og at det ikke er folkevalgte som tar beslutningene som gjelder liv og helse. Her er noen eksempler på dette:

  • Stortingsvedtaket om å sikre dagens fødeinstitusjoner brytes i Kristiansund – statsråden peker på foretaket.

  • Fylkeslegen tok ut sak mot Haukeland universitetssykehus etter at en pasient døde på grunn av underbemanning på akutten over flere år – statsråden peker på foretaket.

  • Statsråden ber sykehusene prioritere den såkalte gylne regelen for psykiatri, likevel blir det ingen endring.

Når vi stiller spørsmål ved ting som går galt, skyves det over til foretaket, for rammene i modellen legger til rette for ansvarsfraskrivelse fra politisk side. Altså: Det politiske ansvaret pulveriseres. Det kan ikke være slik at statsråden skal peke på foretaket, mens foretaket peker tilbake når noe går galt. Men det er det som skjer i dag når nedslitte sykehus bærer enorme kostnader over driftsbudsjettet for å sikre nye bygg. Dette er et resultat av foretaksmodellen, for sykehusene må spare opp penger for å bygge nye bygg, og det er pasientene dette går ut over.

Et eksempel på det er fra Helse Bergen, som må gå med 120 mill. kr i overskudd på dagens driftsbudsjett for å kunne bygge nye Haukeland sykehus. De ansatte har valgt å sende klage til både fylkeslegen og Arbeidstilsynet på grunn av underbemanning ved kvinneklinikken. Fylkeslegen tok ut sak på grunn av underbemanning på akutten.

Sykehuset Innlandet, som har vedtatt å spare inn 57 mill. kr, legger ned sengeplasser og kutter i psykiatrien.

Sørlandet sykehus planlegger å kutte 200 årsverk og foreta en innsparing på 200 mill. kr. De helsefaglig ansatte er bekymret både for den pasientnære behandlingen og for barneavdelingen.

Dagens finansieringsmodell går også ut over sykehusbygg. Vi ser flere eksempler på at kostnadsrammen for nye sykehus blir redusert, og det er fare for at sykehusene blir bygd for små. Et eksempel på det er Ahus, der kostnadsrammen ble redusert med 2 mrd. kr under planleggingsperioden og akuttmottaket måtte bygges om raskt etter åpning, på grunn av trange forhold.

Trange forhold ved akuttmottaket i Sykehuset Østfold er et annet eksempel.

«Det vil alltid gå et fakkeltog, men nå vil fakkeltogene vite hvor de skal gå.» Jeg synes det var fantastiske ord som ble sagt den gangen. Vi trenger likevel handling i politikken, ikke ord. Derfor fremmer vi, sammen med Senterpartiet, forslag om en utredning for mer demokratisk styring av sykehusene og for en finansieringsmodell som sikrer gode og forsvarlige tjenester til folket.

Bjørnar Moxnes (R) []: Landet rundt har folk blitt nødt til å kjempe for lokalsykehuset sitt, for fødeavdelingen og for akuttavdelingen. Det er helseforetaksmodellen som er det underliggende problemet og årsaken til problemene, nemlig ved at sykehusene styres mer etter bunnlinjen og mindre etter pasientenes behov. Man må kutte i tilbudet til pasientene for å kunne spare opp midler til finansiering av framtidige sykehusbygg.

Et eksempel på det er foretaksvedtaket om å legge ned fødeavdelingen ved Kristiansund sykehus for å spare inn penger til investeringene i det nye sykehuset utenfor Molde, selv om det ville medføre uforsvarlig fødselsomsorg for flere kvinner i fylket. Etter kraftig folkelig motstand omgjorde foretaket dette vedtaket. Men loven ble i sin tid laget etter modell av aksjeloven, i den hensikt at sykehusene skulle styres etter overordnede bedriftsøkonomiske målsettinger, på siden av de folkevalgte organene og for å redusere fagfolks innflytelse. Carl I. Hagen sa vel at Jens Stoltenbergs foretaksmodell var som tatt ut av Fremskrittspartiets prinsipprogram. Akkurat det hadde nok Carl I. Hagen aldeles rett i.

I tillegg gir loven de regionale foretakene fullmakt til å sette ut behandlinger til private, noe de har brukt flittig, slik at rundt 10 pst. av de offentlige sykehusbudsjettene nå går til private.

Rødt kommer til å stemme for forslagene fra Senterpartiet og SV, men vi ser heller ikke bort fra de utfordringene som fantes i styringen av sykehusene før foretaksmodellen. Vi ønsker en slutt på at et oppblåst og overbetalt direktør- og ledersjikt, med liten helsefaglig kompetanse og marginal helsepolitisk kompetanse og uten demokratisk legitimitet, driver sykehusene som butikk. Derfor stemmer vi for forslagene fra Senterpartiet og SV.

Vi vet også at halvparten av foretakenes driftsmidler skal tjenes inn ved såkalt innsatsstyrt finansiering. Diagnose og behandling kodes og gir en fastsatt stykkpris. Noen pasienter blir dermed mer lønnsomme enn andre. Et eksempel på det fra i dag er at tilbudet som gis ved ABC-klinikken på Ullevål, som ikke medfører kirurgiske inngrep, og som medfører mindre belastninger for den enkelte gravide, i mindre grad premieres enn hvis det gjennomføres keisersnitt eller andre typer inngrep ved fødsel.

Rødt vil heller øke basisstøtten og gå inn for 100 pst. rammefinansiering av sykehusene. Vi vil avvikle denne Fremskrittsparti-inspirerte og Arbeiderparti-innførte helseforetaksmodellen, ta sykehusene tilbake til folkevalgt styring og gå vekk fra markedsstyringen, som vi nå har, av sykehusene.

Samtidig som vi behandler forslaget om helseforetakene, pågår det en streik for pensjon fra første krone, uavhengig av stillingsprosent, akkurat som det er i kommunene innenfor KS. I sykehusene får man ikke opptjent pensjon hvis man har under 20 pst. stilling, noe man får hvis man jobber innenfor KS-området. Samtidig som direktører får stadig større millionlønninger på toppen av helsebyråkratiet, får lavtlønte arbeidsfolk på gulvet ingen opptjening av pensjon fra første krone. Dette mener vi at Stortinget kan, bør og må rette opp i – ikke ved å gripe direkte inn i en pågående streik, men ved å støtte Rødts forslag, som er følgende:

«Stortinget ber regjeringen om å fremme nødvendige lovendringer for å sørge for at alle sykepleiere og apotekansatte, samt alle ansatte i staten omfattes av tjenestepensjonsordningen uavhengig av stillingsprosent.»

Det griper ikke inn i streiken, men retter opp i en urett som også styrker de streikendes krav. Dette gjelder mange tusen mennesker. De fleste av dem er lavtlønte kvinner med liten stillingsprosent. Disse fortjener de samme rettighetene som de som jobber innenfor kommunal sektor. Jeg håper at alle partier kan støtte vårt forslag, og jeg tar med det opp Rødts forslag i saken.

Presidenten: Representanten Bjørnar Moxnes har tatt opp det forslaget han refererte.

Statsråd Bent Høie []: Enhver styringsmodell og ethvert finansieringssystem kan alltid forbedres. Skal en imidlertid gjøre store endringer, er det klokt å være sikker på at de endringene en gjennomfører, gir bedre resultater for det som er formålet, som i denne sammenheng er å gi pasientene bedre behandling og oppfølging. I så måte er jeg ganske sikker på at det representantforslaget som er fremmet her, og de forslagene som er fremmet av Senterpartiet og SV, vil bidra til det motsatte, fordi det er en modell som er prøvd tidligere.

Dagens styringsmodell er det gjort viktige endringer i av dagens regjering. Det viktigste er innføringen av Nasjonal helse- og sykehusplan som et redskap for å sikre demokratisk forankring av det som skal være hovedutviklingen i sykehusene våre. Derfor var den første nasjonale helse- og sykehusplanen avgjørende for å legge sykehusstrukturen i Norge med tanke på akuttilbud, fødetilbud og mange av de sakene som hadde skapt mye uro og diskusjon. Befolkningen på mange av de stedene som ofte opplevde at det var usikkerhet om hvorvidt de skulle ha sykehus, fødetilbud og akuttilbud i framtiden, slipper nå den usikkerheten, gjennom arbeidet med Nasjonal helse- og sykehusplan. Nå jobbes det med den neste nasjonale helse- og sykehusplanen, der viktige temaer er bedre samhandling med kommunene, kompetanse og teknologi.

I dette representantforslaget tar en til orde for at fylkespolitikerne igjen skal styre sykehusene. Det var en situasjon som førte til et svarteperspill der en ikke visste hvem som hadde ansvar for hvor mye penger sykehusene skulle ha. Det var en modell som førte til at en ikke fikk nødvendige ansvarsdelinger mellom sykehus og fikk sykehus til å jobbe i team, og det verste var at det førte til at pasientene opplevde stadig lengre ventetider. Det var underfinansiering av sykehusenes forskningsoppdrag, det var underfinansiering av sykehusenes behov for reinvesteringer i bygg og vedlikehold, det var underfinansiering av behovet for investeringer i medisinsk-teknisk utstyr, samtidig som ventetidene økte og flere og flere sto i kø.

Nå er vi i en situasjon der flere får behandling. Det er rekordhøye investeringer i bygg og utstyr. Det har vært en kraftig vekst i den medisinske forskningen i Norge. Og da jeg tidligere i år møtte demonstrantene fra Møre og Romsdal utenfor Stortinget, da de demonstrerte mot vedtaket om å legge ned fødetilbudet i Kristiansund, kunne jeg med trygghet si til dem at de var kommet til rett sted, for sykehusene i Norge er politisk styrt. Som helseminister har jeg det overordnede politiske ansvaret, og jeg har også muligheten til å gripe inn i alle viktige saker. Men en del av beslutningsgrunnlaget er nettopp den lokale behandlingen i de lokale styrene, både i det enkelte helseforetaket og i den enkelte helseregionen.

Styret i Helse Møre og Romsdal har nå vedtatt ikke å slå sammen disse to fødeavdelingene på det tidspunktet som de tidligere hadde vedtatt. Derfor har jeg heller ikke sett noen grunn til å gripe inn i det vedtaket. Men demonstrantene var kommet til rett sted da jeg møtte dem utenfor Stortinget. Og siden 2013 er det Stortinget som har vedtatt ulike definisjoner på sykehus, og som har bidratt til å fastsette hvordan sykehustilbudet i Norge skal se ut i framtiden. Så jeg har mine ord fra 2013 i behold, med ett eneste unntak: løftet om å legge ned de regionale helseforetakene. Det ble utredet, det ble vurdert, og en så at de alternativene som kom opp, gikk i motsatt retning. Dessuten viste det seg den gangen, slik debatten til nå har vist, at i Stortinget er det mange synspunkter på ulike modeller. Men én ting er sikkert: I Stortinget er det ikke flertall for noen annen modell enn den vi har i dag.

Morten Wold hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Ingvild Kjerkol (A) []: Med den modellen vi har, vedtar Stortinget rammene, mens statsråden eier sykehusene og velger seg styremedlemmer som gjennomfører eierens vilje. Stortinget har gjennom behandlingen av Nasjonal helse- og sykehusplan vedtatt at universitetssykehusene/regionsykehusene skal flytte ut planlagt behandling til de mindre akuttsykehusene. Det vet statsråden at nesten ikke har skjedd.

I en sak som går i Helse Midt-Norge nå, hvor man behandler konsekvensene av kommunereformen, overføres det som følge av kommunesammenslåing pasienter fra Helse Nord-Trøndelag til St. Olavs. Det innebærer at St. Olavs får full kompensasjon for å motta flere pasienter og ikke noe incentiv til å legge ut mer planlagt behandling, stikk i strid med det Stortinget har sagt. Hvordan forklarer statsråden dette?

Statsråd Bent Høie []: Det er helt riktig at Stortinget sluttet seg til det som var regjeringens forslag i Nasjonal helse- og sykehusplan, nemlig at sykehusene i større grad skulle jobbe sammen som team, ikke minst de store sykehusene, der vi også har et ansvar for å sikre at de mindre sykehusene får overført oppgaver som gjør at man har et grunnlag for å opprettholde en desentralisert sykehusstruktur.

Jeg tror en er veldig enige om at det er fornuftig at kommuner tilhører samme sykehus når de blir flyttet mellom regioner eller slått sammen som kommuner. Det handler om at den akuttmedisinske kjeden skal fungere. De aller fleste pasientene er akuttpasienter. Derfor vil det nødvendigvis også innebære at det i en sånn sammenheng blir overført penger.

Nå jobber Helse Midt-Norge med den konkrete saken som representanten tar opp, og jeg forventer selvfølgelig at de ser på muligheter for også å kunne desentralisere ytterligere oppgaver, bl.a. fra St. Olavs til Helse Nord-Trøndelag.

Ingvild Kjerkol (A) []: Statsråden svarer ikke på spørsmålet mitt. Vi er helt enige om at det er fornuftig at man tilhører det nærmeste akuttsykehuset. Utfordringen kommer når Helse Nord-Trøndelag som følge av at kommuner slår seg sammen, mister sin økonomi og heller ikke blir styrket med elektiv, planlagt behandling, sånn som Stortinget har sagt at de skal bli.

I dette konkrete tilfellet betyr det at Helse Nord-Trøndelag mister hele 44 mill. kr, mens St. Olavs får 60 mill. kr. Hvis man hadde gjort det Stortinget ba om og lagt ut mer planlagt, kunne dette gått opp i opp, og Helse Nord-Trøndelag hadde sluppet å kutte mer i et allerede veldig stramt sykehusbudsjett.

Så mitt spørsmål til statsråden er: Føler han at hans styremedlemmer og styreleder har god nok kjennskap til denne regionens utfordringer?

Statsråd Bent Høie []: Ja, de som sitter i styrene i helseregionene og de lokale helseforetakene, har god kjennskap til regionens utfordringer, fordi de i all hovedsak bor og lever i regionen. Det er veldig fornuftig at beslutningene tas der så ofte som mulig, for her i Stortinget representerer vi hele landet, og det er bare et fåtall av oss som er fra den konkrete regionen de ulike sakene er fra.

Det regnestykket som representanten her prøver seg på, vil ikke gå opp, for her skjer det en direkte overføring av ansvar for pasienter, et sørge-for-ansvar. Da må det nødvendigvis også følge med penger til det. Den store delen av pasientbehandlingen er akutt, og det er det ansvaret St. Olavs nå overtar, som Helse Nord-Trøndelag hadde før. Det ville selvfølgelig vært urimelig om St. Olavs skulle overtatt ansvaret for disse pasientene uten at de også fikk betalt for det.

Men at en i den sammenhengen også bør se på muligheten for ytterligere å desentralisere oppgaver fra St. Olavs til Helse Nord-Trøndelag, er jeg helt enig i, og det forventer jeg at regionen ser på.

Kjersti Toppe (Sp) []: I brev til komiteen skriv statsråden at han vil åtvara sterkt mot forslaget frå Senterpartiet, fordi det «undergraver Stortingets rolle som det folkevalgte nivået med ansvar for spesialisthelsetjenesten».

Eg synest det er ein ganske spesiell kommentar. Då vil eg stilla spørsmålet tilbake: Korleis meiner statsråden at dagens system sikrar Stortingets rolle på det folkevalde nivået og vårt ansvar for spesialisthelsetenesta? Synest statsråden at dagens system sikrar Stortingets rolle, vårt ansvar – som folkevalde – for spesialisthelsetenesta?

Statsråd Bent Høie []: Ja – først og fremst gjennom verktøyet Nasjonal helse- og sykehusplan, som sikrer at Stortinget hvert fjerde år trekker opp hovedlinjene for hvor sykehusene skal utvikle seg framover. Så er det også slik at Stortinget årlig bestemmer sykehusenes budsjetter. Gjennom budsjettbehandlingene legger også Stortinget viktige føringer for bruken av disse pengene, som følges opp i de årlige oppdragsdokumentene og av helseregionene. Stortinget behandler også alle store investeringssaker gjennom lånebevilgningene, og Stortinget behandler også alle lover som omhandler spesialisthelsetjenesten, og en rekke andre dokumenter som er viktig for utviklingen, f.eks. en egen stortingsmelding om fødselsomsorgen, som har styrt utviklingen i fødselsomsorgen siden meldingen ble vedtatt av Stortinget.

Så ja, det mener jeg. Og dette forslaget ville jo innebære at det ansvaret pulveriseres. Det vil ikke være noen nasjonalt som lenger kan stilles til ansvar politisk for utviklingen ved sykehusene våre med dette forslaget.

Kjersti Toppe (Sp) []: Forslaget vårt går på å få til ein styrande nasjonal helse- og sjukehusplan, ikkje ein sjukehusplan som får ingen effekt, og som får ingen konsekvensar, slik som den sjukehusplanen som denne regjeringa fremja, der det ikkje eingong får betydning for nedlegging av fødeavdelingar, der Stortinget ikkje skal ta stilling til om vi skal leggja ned det største akuttsjukehuset i Noreg, altså Ullevål. Ingenting av dette skal Stortinget få meina noko om, og ein nasjonal helse- og sjukehusplan er ikkje styrande opp mot slike avgjerder. Det er det føretaksstyrene som får det fulle og heile ansvaret for, og så skal det berre bekreftast i eit føretaksmøte med statsråden.

Ein må jo halda seg til det som vi faktisk føreslår. Og eg vil igjen spørja om statsråden ikkje ser noko i kritikken om at det ikkje er ein demokratisk styring i dagens modell? Og er det ingenting i det heile som statsråden vil endra på?

Statsråd Bent Høie []: For det første er det helt åpenbart at det forslaget som er fremmet her, ville ha pulverisert det nasjonale politiske ansvaret for sykehus- og spesialisthelsetjenesten i Norge. Folk ville hatt store problemer med å vite hvem som har ansvaret for sykehusene med dette forslaget. Det vet en jo av erfaring, for dette er noe vi har hørt før.

Så er jeg litt overrasket over at representanten mener at Nasjonal helse- og sykehusplan ikke har hatt noen betydning. Jeg tror representanten bør ta seg en tur til Tynset og spørre dem som jobber på sykehuset der. Da jeg var og besøkte dem for kort tid siden, var iallfall tilbakemeldingen veldig klar, at Nasjonal helse- og sykehusplan hadde hatt stor betydning, for det skapte forutsigbarhet om at det skulle være sykehus på Tynset i framtiden, som gjør at de har kunnet utvikle et bedre tilbud på Tynset, og at de ikke opplever usikkerhet.

Hvis en reiser til Narvik og spør befolkningen der, nå når en er i gang med å bygge et nytt sykehus, om ikke Nasjonal helse- og sykehusplan har hatt betydning for dem, tror jeg også at representanten ville fått et ganske klart svar, at jo, det har hatt stor betydning i Narvik.

Bjørnar Moxnes (R) []: Bakgrunnen for 0 pst.-grensen i KS-området er en dom i Arbeidsretten fra 2013, som fastslo at den gangens grense på 37 pst. stilling var diskriminerende overfor deltidsansatte. Da landet KS på at man satte grensen ned til 0 pst. for å tjene opp pensjon fra 2014. Den dommen fulgte Stortinget opp med en lovendring som fastsatte innmeldingsgrensen til 20 pst. for statsansatte. Til forskjell fra i KS var ikke tjenestepensjonsvilkårene tariffavtalte i staten, og staten kunne da ensidig bestemme at en såkalt ikke-diskriminerende grense skulle være 20 pst.

Mitt spørsmål er: Hva er det egentlig som skiller denne 37 pst.-grensen – som var diskriminerende – fra en grense på 20 pst. når det gjelder diskriminering overfor deltidsansatte? Det er jo dette som er praksisen i staten per i dag.

Statsråd Bent Høie []: Representanten stiller spørsmålet til feil statsråd. Dette er åpenbart et spørsmål til arbeids- og sosialministeren. Når det gjelder den pågående streiken i sektoren, har jeg stor respekt for den norske modellen, og at dette er et spørsmål som avgjøres mellom partene i arbeidslivet.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talerne som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Lise Christoffersen (A) []: Jeg skal kommentere Rødts forslag, forslag nr. 3, i denne saken, om å gi sykepleiere, apotekansatte og alle ansatte i staten opptjening i tjenestepensjonsordningene, uavhengig av stillingsprosent, eller sagt med andre ord, opptjening fra første krone. Arbeiderpartiet skal selvsagt stemme for dette forslaget, som langt på vei er likelydende med et forslag som vi fremmet i Stortinget 7. desember 2015, i en sak undertegnede var saksordfører for, og som gjaldt forslag fra Solberg-regjeringa om å sette en minstegrense for rett til medlemskap på 20 pst. stilling. Dessverre var det bare Arbeiderpartiet, SV og Miljøpartiet De Grønne som stemte for å fjerne minstegrensa den gangen. Høyre, Fremskrittspartiet, Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre gikk alle inn for en nedre grense for rett til medlemskap på 20 pst. Hadde Arbeiderpartiets forslag blitt vedtatt, hadde LO- og YS-organiserte i sykehussektoren sluppet å streike for retten til pensjon fra første krone, slik de nå gjør.

Vanligvis er Arbeiderpartiet varsom med å kommentere pågående arbeidskonflikter, av respekt for arbeidslivets spilleregler. I den pågående streiken i sykehussektoren har vi gjort et unntak, nettopp fordi streikegrunnlaget er fullt ut i samsvar med Arbeiderpartiets klare programforpliktelser om pensjon fra første krone for alle. Det er et grunnleggende prinsipp i den nye folketrygden, det gjelder allerede i kommunale tjenestepensjonsordninger, og vi har fremmet forslag om det samme i privat sektor, sammen med SV. Det siste ble heller ikke vedtatt, men fikk støtte fra Senterpartiet, Miljøpartiet De Grønne og Rødt.

Bakgrunnen for saken i 2015 var, som det ble nevnt, en dom i Arbeidsretten fra 2013 om at daværende grense på 14 timers stilling i kommunal tjenestepensjon brøt med arbeidsmiljølovens forbud mot diskriminering av deltidsansatte. De sa ikke om grensa også brøt med likestillingsloven. Uansett er det flest kvinner som jobber i så små stillingsbrøker. Arbeidsretten sa heller ikke noe om hva som eventuelt kunne vært en lovlig minstegrense, men henviste spørsmålet til partene. KS og KLP valgte etter dommen å oppheve minstegrensa helt for rundt 40 000 kommuneansatte. Det ble stadfestet i tariffoppgjøret i 2014. Regjering og storting sa i 2015 nei til rundt 10 000 statsansatte i samme situasjon. Noen av dem streiker nå. NHO har senere sagt nei til rundt én million ansatte i privat sektor. I år er det Spekter som sier nei. Da gjenstår lovveien. Foreløpig har verken Solberg-regjeringa eller stortingsflertallet vært villig til det.

Arbeiderpartiet håper at de LO- og YS-organiserte i sykehussektoren vinner fram med sitt rettferdige pensjonskrav. Samtidig kan de da nemlig også ha banet vei for andre statsansatte, men også for ansatte i privat sektor.

Representanten Jonas Gahr Støre har stilt skriftlig spørsmål til arbeids- og sosialministeren om denne saken, men for å kunne ta dette lovveien må vi nok dessverre få et annet stortingsflertall.

Geir Inge Lien (Sp) []: Helseføretaksmodellen inneber at helseføretaka må følgje rekneskapslova. Det betyr at sjukehusa må drivast med overskot for å spare opp pengar til å investere i nye sjukehusbygg. Fleire plassar er resultatet at føretaka gjer uakseptable kutt i pasienttilbodet i åra før ein skal realisere eit nytt sjukehusbygg. Eit av dei mest alvorlege døma på dette ser vi no i Møre og Romsdal.

I Helse Møre og Romsdal er det vedteke å byggje sjukehus på Nordmøre og Romsdal, men føretaket har vore drive med underskot sidan 2011 og har samla opp ein kassakreditt på rundt 800 mill. kr. For å oppnå det overskotet ein treng for å kunne investere i nytt sjukehus, må helseføretaket i Møre og Romsdal finne tiltak, sparetiltak, på inntil 500 mill. kr kvart år. Som sparetiltak vart det bl.a. føreslått å kutte i døgntilbodet på Sjøholt DPS, leggje ned fødeavdelinga i Kristiansund og slå ho i hop med fødeavdelinga i Molde og å leggje ned rehabiliteringssentera på Aure og Mork. I tillegg ønskte føretaket å spare pengar gjennom å kutte i liggjetida, redusere sengeplassar og slå i hop ambulansestasjonar.

No er nedlegginga av fødeavdelinga utsett, bl.a. fordi administrerande direktør frykta at samanslåing ville kunne gå ut over føretaket si evne til å levere forsvarlege helsetenester. Føretaket skal i staden leggje fram eit nytt forslag våren 2020 om når fødeavdelinga i Kristiansund skal leggjast ned – noko som er uakseptabelt. I tillegg har administrerande direktør snudd i vedtaket om å leggje ned rehabiliteringssenteret på Aure, og det er bra. I forkant hadde kritikarar av nedlegginga peikt på at Møre og Romsdal allereie har betydeleg færre spesialiserte rehabiliteringsplassar per innbyggjar enn resten av Helse Midt-Noreg. Dei to eksempla viser kor vanskeleg det er å gjere innsparingar som ikkje rammar pasientar og tilsette i Møre og Romsdal.

Den seinaste utviklinga i saka er at føretaket har vedteke å redusere bemanninga med 130 årsverk. Det er heilt urealistisk å tru at dette kan gjennomførast utan at det går ut over pasienttilbodet eller dei tilsette. Helseministeren har vore nøye med å understreke at det er han som er den øvste ansvarlege i helsepolitikken her i landet, men på direkte spørsmål om han vil gripe inn mot kutt som rammar pasienttilbodet i Møre og Romsdal, gøymer han seg bak helseføretaket.

Siv Mossleth (Sp) []: Et av de store problemene med helseforetaksmodellen er at det gjøres viktige endringer i sykehustilbudet uten at dette har tillit verken i befolkningen, blant lokalpolitikere eller blant fagfolk. Det er eksempelvis tydelig i prosessen som nå foregår ved Helgelandssykehuset. Der har en ekstern ressursgruppe anbefalt at dagens tre sykehus skal erstattes med ett sykehus på Mo i Rana. Denne rapporten har fått kraftig kritikk fra fagfolk. Blant annet har 20 tillitsvalgte for sykehusansatte i Sandnessjøen og Mosjøen varslet om brudd på hovedavtalen fordi de ansatte ikke er blitt involvert.

I varselet kommer det fram at det ble avholdt 17 møter mellom den eksterne ressursgruppen og to personer i sykehusledelsen. Ansatterepresentanter ble utestengt fra å delta på møtene, og referatene ble offentliggjort først månedsvis etterpå. Svein Arne Monsen, områdesjef for akuttmedisin og kirurgi ved Sandnessjøen sykehus, sa opp stillingen sin i protest mot det han omtaler som et politisk urent spill. Han beskriver en situasjon der de stedlige lederne ved sykehusene i Sandnessjøen og Mosjøen er blitt utestengt fra prosessen, der det er avholdt lukkede møter mellom foretaksledelsen og konsulentselskapet Deloitte, og der styret i helseforetaket har fått presentert et beslutningsgrunnlag med store feil.

Hvis disse beskrivelsene stemmer, burde det bekymre helseministeren. Når statsråden har fått direkte spørsmål i stortingssalen om dette, er det som om han mener at det er sånn sykehusplanlegging skal foregå. Våger han ikke å gjøre seg opp en egen mening i saken? I stedet skyver han det regionale helseforetaket framfor seg. Statsråden tør heller ikke mene noe om innholdet i sykehustilbudet på Helgeland, og det er mange som bekymrer seg for at det bare skal være ett eneste sykehus med fødeavdeling og fullverdige akuttfunksjoner mellom Namsos og Bodø.

I mandatet til Helgelandssykehuset heter det at foretaket skal utrede et alternativ med et akuttsykehus og et stort akuttsykehus. Det har med rette skapt bekymring for at det planlegges et a-sykehus og et b-sykehus i regionen, der det minste sykehuset verken har fødeavdeling eller akuttkirurgi. Helseministeren besvarer denne bekymringen med å skape falsk trygghet. På den ene sida sier han til Rana Blad at et akuttsykehus kan ha både akuttkirurgi og fødeavdeling, mens han på den andre sida ikke vil garantere at det blir utredet et alternativ der to sykehus har disse tilbudene. Det er særdeles alvorlig når vi ser at den eksterne ressursgruppen tolker mandatet slik at to fullverdige sykehus ikke er et reelt alternativ.

Kjersti Toppe (Sp) []: Eg har nokre kommentarar til det som har vorte sagt i debatten.

Når det gjeld statsråden si tilvising til Nasjonal helse- og sjukehusplan, og at han var styrande: Det kan jo statsråden takka opposisjonen for, for den nasjonale helse- og sjukehusplanen som regjeringa la fram, ville ikkje ha sikra verken Narvik eller Tynset – da skulle det vera heilt opp til føretaka å bestemma om det skulle vera akuttkirurgi der eller ikkje. Det var det opposisjonen som kom fram til ei oppstramming av.

Så til det som har vorte sagt om at det vi føreslår, er å ta det tilbake igjen til slik det var før staten overtok. Nei, da må ein lesa kva vi faktisk føreslår. Vi føreslår noko anna enn det som var tilfellet da fylka hadde det. For det første seier vi at det framleis skal vera statleg eigarskap. Vi seier at det skal kombinerast med ein styrande nasjonal helse- og sjukehusplan der Stortinget vert involvert og tar ansvar for dei store prioriteringane, òg på struktur, og vi har sagt at vi må få inn folkevalde i styra lokalt, når ein avviklar dei regionale. Dei må styra innanfor budsjett, nasjonale krav til ventelister og kvalitet, akkurat sånn som folkevalde styrer eldreomsorga, skulen, osv. Det er ikkje noko meir spesielt med det. Men ein får inn den folkevalde styringa, som faktisk er prinsipielt viktig i denne saka, som er den største kritikken som er mot helseføretaksmodellen i dag, og som ingen av dei andre partia, utanom SV og Raudt, svarar opp i denne debatten.

Vi er einige med Arbeidarpartiet om mykje i helsepolitikken, bl.a. at ein ikkje skal outsourca, at ein ikkje skal ha innføring av nøytral moms, at ein skal redusera rammefinansiering, men vi er ueinige om korleis ein skal styra og leia og organisera norske sjukehus, og vi er ueinige når det gjeld om ein skal ha føretaksstyre. Vi vil ha folkevald styring av sjukehusa. Så er vi òg ueinige om det ville vera betre å få politisk kompetanse inn i helseføretaksstyra, altså avdanka politikarar som ikkje står til ansvar for folket i val. Det vil vi åtvara mot. Det er å lura befolkninga til å tru at det er politisk styring. Der er eg faktisk einig med helseminister Høie.

At investeringane har auka sidan 2001 – sjølvsagt har dei det, men det er jo på grunn av at vi har gitt mykje meir pengar til sjukehusa. Det er ikkje på grunn av helseføretaksmodellen, det er meir på tross av han.

Kutt i ventetider var det snakk om. Ja, regjeringa har innført ein ny måte å telja kor mange som er på venteliste på, der ein no får ein annan kø. No er det kø for vurdering, ikkje kø for behandling.

Ingvild Kjerkol (A) []: Jeg har et par korrigeringer, kanskje mest til referatet. Det har kommet noen påstander her som jeg velger å imøtegå.

Først til Kjersti Toppe, som sier at Arbeiderpartiet mener at det kun er en underfinansiering som gir utfordringer i sykehusene. Det stemmer ikke – verken i innstillingen eller i mitt fem minutter lange innlegg. Den typen stråmannsargumentasjon tilfører kanskje ikke debatten så mye, så det var godt å høre at representanten Toppe korrigerte seg selv i det siste innlegget.

Så til representanten Bruun-Gundersen, som sa at regjeringen hadde innført fritt sykehusvalg. Det stemmer heller ikke, for fritt sykehusvalg ble innført av Arbeiderpartiet i 2001.

Til slutt vil jeg påpeke følgende: Stortinget ba om stedlig ledelse som hovedregel på landets sykehus. Stortinget ba om at funksjoner flyttes ut til de mindre akuttsykehusene for å sikre fag og rekruttering. Statsrådens eget utvalg for å se på modellen, Kvinnsland-utvalget, anbefalte primærhelsekompetanse i styrene for å sikre en bedre samhandling med kommunene. Jeg kan ikke se at noe av dette er fulgt opp fra statsråden, så hvem som styrer sykehusene, betyr åpenbart noe for hvor demokratisk denne styringsmodellen faktisk er.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) []: Med dagens forslag vil Senterpartiet løfte sykehusene inn i framtiden. Helse Sør-Øst er et foretak jeg vil trekke fram, og derunder har vi Sykehuset Innlandet, som står overfor helt ekstreme endringer. Hedmarkinger og opplendinger skal samkjøres i ett nytt fylke. Kongsvinger sykehus har gått over til Ahus. Kommuner blir borte fra det nye Innlandet fylke, men ser potensielt fortsatt til Sykehuset Innlandet som behandlingssted. Tynset sykehus skal bestå og samarbeide med Helse Midt om pasienter. Sykehus skal bli lagt ned og et nytt storsykehus skal bygges. Lokalmedisinske senter skal bli videreutviklet.

Ingen andre har fått gjøre så store endringer i sykehusstrukturen, og likevel har vi få politiske beslutninger og lite treffpunkt for å påvirke utviklingen i Sykehuset Innlandet. Ledelsen jobber for profesjonalitet. Likevel mener jeg at brukerrepresentanter og tillitsvalgte får et enormt stort ansvar overfor dem de representerer, for å løfte saker om endring og utvikling ved sykehuset. Folkevalgt styring bør inn.

Samhandlingsmodellen var en viktig politisk sak, og desentralisering av de tjenestene man kan desentralisere, er det tverrpolitisk enighet om. Samtidig skal helseforetak ikke involvere folkevalgt ledelse, men budsjettene de forholder seg til, er under folkevalgt styring. Dette henger ikke på greip. Pasienter og brukere burde kunne ansvarliggjøre og stemme – gjennom valg – når det gjelder det som berører deres livskvalitet og helse i så stor grad. Ved beredskapshensyn spiller alt personell, materiell og bygg inn – uavhengig av hvor de sokner. Utdanning og rekruttering er en del av den politiske debatt. Premissene for sykehusene, de prehospitale tjenestene og spesialisthelsetjenesten blir styrt politisk.

Et annet resultat av foretaksstyringen ser vi i den pågående sykehusplanleggingen av Oslo universitetssykehus, der Helse Sør-Øst ønsker å legge ned Ullevål sykehus til fordel for nybygg på en trang tomt på Gaustad. Denne prosessen har resultert i en plan som er kostbar, og som ifølge det akuttmedisinske fagmiljøet på sykehuset vil svekke akuttilbud og beredskap både lokalt, regionalt og nasjonalt. Oslo universitetssykehus er regionsykehus for rundt halvparten av Norges befolkning, for 2,5 millioner mennesker. Utbyggingen av Aker og Gaustad blir tidenes største sykehusutbygging, på rundt 50 mrd. kr. Ifølge Helse Sør-Øst kan byggeplanene i Oslo medføre redusert økonomisk handlingsrom gjennom låneperioden på 25 år. Dette er store, tunge beslutninger som blir tatt uten at folkevalgte representanter får være med og påvirke.

Geir Inge Lien (Sp) []: Eg vil ta ordet litt frå der eg slapp det i stad. Det er klart at vi ser at situasjonen i Helse Møre og Romsdal viser tydelege teikn på at det trengst ein ny modell for å styre finansieringa av sjukehusa. Ansvar for å fjerne eller auke viktige sjukehustenester må tydeleg plasserast tilbake til folkevalde politikarar. Vi kan ikkje ha det slik at ein må kutte i pasienttilbodet for å ha råd til å byggje heilt nødvendige sjukehusbygg i framtida.

Det er vårt forslag at ein gjennom Nasjonal sjukehusplan tek tilbake makta til Stortinget, og at ein legg opp til at Stortinget løyver dei nødvendige kronene som skal til, omtrent som med NTP-en når ein byggjer veg, og at ein då kjem med dei nødvendige kronene til drift. Så er det fylkeskommunen og politikarar der – i lag med fagmiljøet – som kan forvalte dette og verte valde gjennom val.

Det som òg er viktig, er at ein får inn stadleg leiing, som inneber leiing innan både fag, personal og økonomi. Å få dette på plass ser eg på som viktig for å kunne greie å få det godt og framtidsretta, der både dei tilsette og pasientar slepp å gå og vere bekymra for kor mykje som skal sparast i eit helseføretak for at ein skal ha råd til å byggje sjukehus. Slik det er i dag, er det iallfall ikkje haldbart, når både tilsette og pasientar rundt om i landet er bekymra for kva slags tenester ein kan rekne med å ha igjen. Det er ikkje ein god måte å drive spesialisthelseteneste på.

Siv Mossleth (Sp) []: Sannheten er at denne regjeringas sykehuspolitikk overlater til de lokale og regionale helseforetakene å bestemme om lokalsykehusene skal ha akuttkirurgi, og om de skal ha fødeavdeling. Dette er langt unna den helsepolitikken statsråd Høie lovet før han kom inn i regjering. Da skulle han gi makta over sykehusene til Stortinget på bekostning av det han selv kalte de ansiktsløse byråkratene i de regionale helseforetakene.

Senterpartiet ønsker ikke at ansiktsløse byråkrater skal sentralisere akuttberedskap og fødetilbud.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 8.