Presidenten: Etter ønske fra kommunalkomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 20 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet 15 minutter hver, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti 10 minutter hver og Senterpartiet, Venstre og Kystpartiet 5 minutter hver.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer fra Regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Per Sandberg (FrP) (ordfører for sakene nr. 2 og 3):

«Milliarder av dollar, pund, D-mark, gylden og kroner er satset i letingen etter olje og gass i Nordsjøen. Nye milliarder er investert i boringen etter funnene, i bygging av plattformer og anlegg av rørledninger. Store internasjonale oljeselskaper, og regjeringene i England og Norge, har villig sprøytet milliardene inn i den risikofylte og sjansebetonte virksomheten langt til havs. Drivkraften har ikke vært nysgjerrighet, men overbevisningen om at innsatsen skal gi enorme profitter.

For å bringe oljen og gassen opp fra dypet, og føre den gjennom rørledninger til land – eller til lastebøyer på feltene – må omfattende arbeider utføres under vann. Ofte på store dyp. Dette er dykkernes oppgave. De skal sørge for at naturrikdommene strømmer fram. Fortjenester eller tap er avhengig av dem. Det er dykkerne som skal gjøre grovarbeidet.»

Dette er et sitat fra boken «Det brutale oljeeventyret», og det er dét dagens sak handler om.

St.meld. nr. 47 for 2002-2003 er et resultat av en årelang kamp og en debatt omkring pionerdykkernes banebrytende arbeid og innsats i Nordsjøen fra 1965. Spørsmålet er om disse forsøkspersonene skal få en oppreisning og en økonomisk kompensasjon for dette banebrytende arbeidet, et grovarbeid som har lagt grunnen for at nasjonen har hatt en eventyrlig velferdsutvikling.

St.meld. nr. 47 tar utgangspunkt i den uavhengige granskingskommisjonen som Stortinget vedtok nedsatt i juni 2000, og som ble oppnevnt i mars 2001, bl.a. med trykk fra enkelte representanter i Stortinget og ikke minst på grunn av innsatsen fra pionerdykkerne selv. Nå kan man selvsagt stille spørsmål om hvorvidt denne meldingen virkelig følger opp kommisjonens konklusjon, fordi kommisjonenes konklusjon faktisk var klar på at staten hadde et juridisk-rettslig erstatningsansvar. En enstemmig granskingskommisjon, med lagdommer Petter A. Lossius i spissen, konkluderte med at staten har et rettslig erstatningsansvar. Regjeringens lovavdeling har imidlertid konkludert med det motsatte, med bakgrunn i at staten ikke har nær nok tilknytning til virksomheten i Nordsjøen. Komiteen har ikke vurdert lovavdelingens konklusjon.

La meg likevel få komme med noen betraktninger rundt dette. Staten er grunneier. Staten er byggherre. Staten er lovgiver. Staten er forskriftsansvarlig. Staten har tilsynsansvar. Staten er utbygger – først selv, så gjennom sine egne selskaper. Staten er rettighetsinnehaver ifølge petroleumsloven, og ifølge petroleumsloven har rettighetsinnehaverne samme erstatningsansvar som operatørselskapene.

Staten visste allerede under Ekofisk-utbyggingen i 1968 at dykkingen ikke var under kontroll, men fortsatte utbyggingen vel vitende om at dykkere kanskje ville bli skadet eller i verste fall dø. Staten gjennom Oljedirektoratet, Statoil og Hydro drev dypdykkforsøk gjennom delvis statseide NUTEC og NUI. Alle forsøk mellom 300 og 504 meter skadet dykkerne, ifølge Haukeland sykehus.

I et av Oljedirektoratets forsøk i 1980 ble dykkerne med forsett og uten forhåndsavtale påført potensiell, dødelig trykkfallssyke for å teste de fysiologiske reaksjonene på plutselig trykkfall. Alle forsøksdykkerne ble syke da man på to minutter gjennomførte et trykkfall som ordinært skulle ha tatt ti timer. Det ble målt en meget stor gassboblestrøm til hjernen. Like fullt ble dybdegrensen satt til farlige 400 meter, godkjent av det statlige tilsynsorganet Oljedirektoratet. Staten visste at en ikke kunne dykke forsvarlig til store dyp. Likevel delte den ut nye oljeblokker på dyp dypere enn 300 meter – dyp der staten visste at dykkerne ville bli alvorlig skadet om oljeselskapene benyttet seg av utbyggingsretten sin. Først etter 2002, etter et nytt mislykket forsøksdykk til 250 meter, som skadet seks av åtte dykkere, ble det satt en grense på maksimalt 180 meter for forsvarlig dykkdybde. Ut fra dette kan alle på selvstendig grunnlag filosofere over lovavdelingens konklusjon om manglende statlig tilknytning. For meg er det ikke merkelig at internasjonale medier og andre organisasjoner nå fatter stor interesse for den enkeltsaken som foregår her i Stortinget i dag.

Men uavhengig av dette har det vært et tverrpolitisk ønske fra komiteen om å basere seg på en oppreisning, kompensasjon i forhold til det moralske ansvar, og ikke ta stilling til granskningskommisjonens konklusjon versus lovavdelingen – i første rekke for om mulig å finne fram til et bredt forlik, eller som jeg som saksordfører i denne saken har hatt som mål: en enstemmig komite som kunne finne et rettferdig og tilfredsstillende opplegg som i neste runde kunne forskåne dykkerne og deres familier eller etterlatte fra en videre årelang kamp mot staten. Jeg er derfor skuffet over at jeg som saksordfører ikke kunne samle komiteen i å støtte forslaget som mindretallet, SV, Senterpartiet og Fremskrittspartiet, står bak i innstillingen.

Det har fra enkelte hold framkommet noe kritikk for komiteens framdriftstempo i denne saken. Som saksordfører skal jeg villig innrømme at framdriften har strukket seg noe lenger enn det som kanskje var nødvendig, men det skyldes i stor grad at saksordfører og komiteen har behandlet denne saken med omhu, rett og slett i et forsøk på å nå fram til et enstemmig og rettferdig opplegg. Det har ikke lyktes, selv om det underveis har vært forsøk på justeringer og kompromiss.

Jeg formoder at partiene bak flertallsinnstillingen vil redegjøre for sine forslag, så jeg vil bruke resten av mitt innlegg på mindretallets forslag samt de forslag som komiteen står samlet bak. Men noen avklaringer vil jeg be forlikskameratene komme med. Mener man virkelig at et flatt opplegg er rettferdig i forhold til dem som har tapt flest yrkesaktive år, altså pionerdykkere i ordets rette forstand, de første og de yngste? Mener man at det er rettferdig at noen grupper faller helt utenom? Har forlikskameratene vurdert dette som treffsikkert og rettferdig? Hva med dem som ikke har fått avklart yrkesskadeerstatning? Skal dette samordnes i ettertid, slik at noen dykkere faktisk må vente på kompensasjon eller i verste fall bli avkrevd å tilbakebetale noe av kompensasjonen?

Når det gjelder mindretallets forslag, finnes det overhodet ikke tvil om at dette forslaget er mer rettferdig, mer treffsikkert og gir en mye større individuell vurdering. En individuell behandling er faktisk det som er avgjørende i denne saken. Når et ungt menneske får ødelagt flere tiår med inntektsgivende arbeid tidlig i sin karriere, blir det totale tap størst og selvsagt større enn om dette hadde skjedd seinere. Dette tar mindretallets forslag høyde for, noe flertallet dessverre ikke reflekterer over. Mindretallets forslag ville gitt større kompensasjon til den enkelte. Rammen på dette er noe vanskelig å fastslå, men sannsynligvis ville det ha blitt noen hundre millioner kr mer. Her er det jo en vesensforskjell på mindretallet og flertallet. Mens Arbeiderpartiet og forlikskameratene først bestemte en stram ramme, for så å finne fram til modell, har mindretallet først konsentrert seg om en rettferdig modell, for så å finne dekning for kompensasjon. Mindretallet har derfor funnet det riktig og passende å dekke dette inn ved å bruke Petroleumsforsikringsfondet, noe flertallet dessverre fortsatt ikke ønsker å ta stilling til. Jeg frykter derfor at dette vil bli en budsjettkamp i revidert nasjonalbudsjett. Kutt på mange andre områder for å finansiere kompensasjon til pionerdykkerne vil nærmest være en tragedie. Mindretallets forslag innebærer at oppgjøret erstatningsrettslig skal behandles som om staten er ansvarlig for de tap som er blitt påført, jf. yrkesskadeforsikringsloven. Erstatningen skal fastsettes etter en individuell behandling av en voldgiftsrett bestående av tre medlemmer.

Utover dette må jeg også kunne gi uttrykk for noe glede ved at komiteen samlet står bak noen forslag som ikke gjelder direkte økonomisk kompensasjon. Det gjelder bevilgninger til oljemuseet i Stavanger, som forhåpentligvis skal resultere i en oppdatert utstilling, et bokverk og et diplom. Dette er kanskje ikke så vesentlig for mange, men for dykkerne og deres familie og etterlatte vil jeg anta at dette betraktes som en oppreisning.

At komiteen i tillegg står samlet bak forslag om å videreføre støtten til Stiftelsen Kontakttelefonen og finne kompensasjon til Nordsjødykker Alliansen og enkeltpersoner som har hatt ekstraordinære utgifter i forbindelse med kampen for en kompensasjonsordning, er også en anerkjennelse og en erkjennelse av den respekten dykkerne fortjener og trenger i sitt daglige virke og sin daglige kamp. Her vil jeg få lov til å anmode statsråden om å finne mulige løsninger for å imøtekomme Nordsjødykker Alliansen og enkeltpersoner for å kunne forskuttere disse kompensasjonene. Videre er det selvsagt viktig at komiteen virkelig tilkjennegir et ønske om en gjennomgang av hvordan dykkeraktiviteten organiseres på norsk sokkel i dag.

Når det gjelder Dokument nr. 8:108, om en «ærespensjon», finner jeg det vanskelig å gå grundig inn i denne problemstillingen. Dette er kort kommentert i St.meld. nr. 47 også, og jeg må nok dele de betraktningene som gjøres her. Men Fremskrittspartiet foreslår en egen oppreisning pålydende 1,2 mill. kr, og foreslår i tillegg at Regjeringen vurderer særskilte pensjonsordninger for pionerdykkerne. Ellers foreslås forslaget fra representanten Simonsen vedlagt protokollen.

Jeg antar at flertallet igjen vil gjenta at dette er et godt oppgjør, et raust oppgjør, det største oppgjøret staten har gitt. Til det vil jeg si: Flertallet utviser her en statlig grådighet i forhold til andre grupper som er i samme situasjon. At handlingsregelen, kronekurs og rente tilsynelatende også spiller en rolle her, er for meg et paradoks. Jeg nevner bare: Trafikkofre har de siste årene blitt tilkjent 8–12 mill. kr i erstatning. I tillegg vil jeg også gjøre oppmerksom på: Den norske stat ila nylig Norsk Hydro 15 mill. kr i bot i forbindelse med en dødsulykke på en rigg i Nordsjøen. Og – kanskje på siden – jeg vil også tillate meg å nevne at Olav Fjell fikk 7 mill. kr i fallskjerm pluss en pensjonsavtale på et titalls millioner. Administrerende direktør Helge Midttun i Det Norske Veritas fikk 17 mill. kr i fallskjerm. Konsernsjef Miklos Konkoly-Thege, Det Norske Veritas, fikk 10 mill. kr, osv. Hvis flertallet fortsatt holder fast på at dette er en god, raus og rettferdig ordning for pionerdykkerne, tror jeg de vil møte seg selv i døra på sikt.

Til slutt vil jeg gjøre oppmerksom på at forslag nr. 2, fra Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, er revidert og omdelt i salen. Jeg vil henstille til Arbeiderpartiet å slutte seg til det forslaget, for det er faktisk slik at det er mange som har vært utsatt for ulykker i andre sammenhenger som faller mellom to stoler, som verken har fått kompensasjon eller erstatning for sin innsats i forhold til den jobben som er gjort.

Helt til slutt vil jeg fremme de forslag som Fremskrittspartiet står alene om, og de forslag vi står bak sammen med andre.

Finn Martin Vallersnes hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Representanten Per Sandberg har tatt opp de forslag han refererte til.

Sigvald Oppebøen Hansen (A): Denne saka er ei særs vanskeleg sak, som har kravd mykje arbeid og ikkje minst teke lang tid. Det hadde vore ønskjeleg med ei brei politisk semje i denne saka, men slik har det dessverre ikkje utvikla seg. Saka blei heller ikkje enklare av at Regjeringa faktisk ikkje hadde lagt fram sin konklusjon og tilråding til vedtak.

Det er ikkje tvil om at pionerdykkarane gjorde eit stort og banebrytande arbeid i Nordsjøen i perioden 1965– 1990. Det er heller ikkje tvil om at den ekstreme arbeidspåkjenninga nordsjødykkarane har vore utsette for, også har utgjort ein vesentleg faktor for den livssituasjonen mange av dykkarane i dag er i. I tillegg kan det nok synast som om regelverket for dykking var uklart, og at tilsynet svikta og ikkje var patent. Komiteen har ikkje teke stilling til om staten har eit juridisk og rettsleg erstatningsansvar, men desse momenta tilseier likevel at staten heilt klart må ta eit moralsk ansvar for ei gunstig kompensasjonsordning. Derfor meiner me at pionerdykkarane skal få den oppreisinga og kompensasjonen som dei fortener. For å unngå unødvendig byråkrati og lang behandlingstid er det viktig for fleirtalet å leggje enkle, standardiserte prinsipp til grunn for eit oppgjer med dykkarane. Like eins er det viktig å etablere ei administrering av dette som gjer det enkelt for dykkarane å få eit raskt og effektivt oppgjer.

Så til sjølve kompensasjonen: Fleirtalets forslag vil tilseie at enkelte dykkarar med dette opplegget vil få utbetalt om lag 2,5 mill. kr, gradert etter uføregrad eller medisinsk invaliditet. Kompensasjonsordninga har ei maksimal ramme på 40 gonger grunnbeløpet i folketrygda, noko som er 570 000 kr høgare enn det som gjeld under lov om yrkesskadeforsikring. I tillegg skal det utbetalast ei oppreising på 200 000 kr, som er maksimalbeløpet for rettferdsvederlag, til alle dei som fyller vilkåra.

Kompensasjonen skal vere heilt skattefri og kome på toppen av tidlegare utbetalingar frå m.a. Sosialdepartementet og Statoil ASA. Tidlegare utbetaling frå desse to har ei øvre økonomisk ramme på om lag 950 000 kr, slik at enkelte dykkarar med dette vil få om lag 3,5 mill. kr netto utbetalt i kompensasjon. Dersom ein da ser kva dette beløpet representerer i eit bruttobeløp, altså før skatt og frådrag for tidlegare utbetalingar, ja, så vil nok beløpet kunne bli karakterisert som betydeleg.

Ordninga skal omfatte dykkarar som har fått skade eller sjukdom etter å ha utført dykkaroppdrag i Nordsjøen i perioden 1965–1990. Ho skal også gjelde for etterlatne.

Mange spør seg om dette er ein god og raus kompensasjon, og det same spørsmålet stilte saksordføraren. Ja, det vil nok alltid vere ulike syn på det. Det totale oppgjeret er truleg i storleiken 400–500 mill. kr. Eg vil vidare vise til at dykkarar som var i eit arbeidsforhold før 1990, ikkje har dei same rettane som tilsette etter 1990 når det gjeld forholdet til yrkesskadeerstatning. Det gjeld sjølvsagt også for andre yrkesgrupper.

Dersom yrkesskadeforsikringslova hadde vore obligatorisk også i pionertida, hadde erstatningsbeløpet vore på eit langt lågare nivå enn det som fleirtalet i dag har blitt einig om. Dette er òg eit moment som må vegast opp mot omgrepet godt og raust oppgjer.

Reaksjonane har vore mange. Enkelte dykkarar er negative og skuffa. Eg har høyrt uttrykk som «eit skammeleg tilbod» og at «kampen vil halde fram med fornya styrke». Det kan eg sjølvsagt forstå, for det heng saman med kva den enkelte har av forventningar. For balansen si skuld vil eg òg leggje til at eg også har motteke veldig hyggelege og positive reaksjonar frå dykkarar. Slik vil det nok alltid vere. Sjølv om beløpet hadde vore av ein heilt annan storleik, ville det nok av enkelte ha blitt oppfatta som dårleg og eit svik mot ei yrkesgruppe som har betydd så mykje for landet.

Eg vil her minne om at Regjeringa seier at staten ikkje hadde nær nok tilknyting til dykkarverksemda til å kunne bli stilt til ansvar etter det ulovfesta objektive ansvaret, og at det dermed er tvilsamt om staten har eit ansvar med bakgrunn i arbeidsgjevaransvaret. Eg vil òg leggje til at dette spørsmålet heller ikkje er drøfta av kommisjonen.

Ordninga skal administrerast av ei nemnd på fem personar, der leiaren av nemnda skal vere jurist og ha relevant bakgrunn som dommar eller tilsvarande. Komiteen meiner at det er nok at den medisinske undersøkinga frå Haukeland sjukehus viser at det er sannsynleg at helseskadane er relaterte til dykking. Dette inneber at nemnda skal praktisere sitt arbeid på ein lempeleg måte – med andre ord at tvilen skal kome dykkarane til gode. Dette er eit viktig prinsipp for meg å streke under.

Mange av dykkarane har problem med å meistre kvardagen. Det kan dreie seg om psykiske og sosiale problem, økonomiske problem eller ein kombinasjon av desse. I fjor løyvde Stortinget 1,5 mill. kr til Stiftelsen Kontakttelefonen for Pionerdykkerne. Denne stiftelsen har brei erfaring med slikt arbeid. Komiteen meiner at denne løyvinga må halde fram, og i alle fall fram til og med 2007.

Det er no viktig å samle all historie knytt til pionertida. Innsatsen til pionerdykkarane må kome fram gjennom ei utstilling som dokumenterer og bevarer pionerdykkarane sin innsats. Det same gjeld utarbeiding av ei historisk melding i form av ei bok, slik saksordføraren var inne på. Norsk Oljemuseum i Stavanger har på mange måtar jobba med Nordsjødykkingens historie. Komiteen vil nå bruke inntil 10 mill. kr til dette formålet, som òg skal omfatte utarbeiding av eit diplom til pionerdykkarane som eit verdig minne for den innsatsen dei gjorde for nasjonen.

Til slutt er det viktig for meg å streke under at ingen skal føle frykt for at denne kompensasjonen ikkje skal bli finansiert. Sjølv om staten vil invitere olje- og dykkarselskapa til å medverke til å finansiere kompensasjonsordninga og den kollektive anerkjenninga saman med staten, seier ein samla komite at kompensasjon skal bli gjeve uavhengig av operatørselskapa sin vilje til å ta imot ein slik invitasjon.

Fleirtalet gjer vidare framlegg om at Regjeringa kjem tilbake med forslag til finansiering i samband med revidert nasjonalbudsjett 2004. Det same gjeld spørsmålet om økonomisk kompensasjon for dokumenterte utgifter til Nordsjødykker Alliansen og enkeltpersonar som har medverka til at pionerdykkarane sin innsats no blir kompensert og heidra.

Heilt til slutt vil eg for det første gratulere den nye statsråden med utnemninga, men eg har òg ei utfordring til han på lik linje med saksordføraren, og det er følgjande problemstilling: Som eg tidlegare sa, veit me at mange pionerdykkarar slit akutt med store økonomiske problem. Eg har blitt kjend med at enkelte står framfor pågåande kreditorar, varsel om avskilting av bil, stenging av straum og telefon o.l. Sosialdepartementets ordning, som blei etablert i 2000, kan brukast som utgangspunkt for ei rask delutbetaling, dersom det er vilje til det. Her blir det operert med kjende namnelister over pionerdykkarar som mottok utbetaling den gongen. Og det er faktisk dei same personane det dreier seg om i dag.

Oppreisningsdelen på 200 000 kr bør vere uproblematisk å utbetale straks til dei som har eit akutt økonomisk problem. Vidare bør dagens stortingsvedtak vere god nok dokumentasjon for å stoppe aggressive kreditorar, og da minner eg om at det òg gjeld dei statlege kreditorane.

Eg vil be statsråden om å ta denne utfordringa alvorleg og svare meg på dette i debatten.

Hans Kristian Hogsnes (H): Jeg er glad for at Stortinget i dag kan ta et meget langt skritt i retning av å rette opp mye av den urett som er begått mot noen av pionerene i utviklingen av oljeeventyret i Nordsjøen. Det er et flertall i kommunalkomiteen som anbefaler Stortinget i dag å vedta at det gis en oppreisning og en økonomisk kompensasjon til pionerdykkerne, som gjorde et helt banebrytende arbeid i Nordsjøen fra 1965 til 1990. Det er dét saken vi har på bordet i dag, handler om. Det er en løsning som innebærer at det gis en oppreisning på 200 000 kr til pionerdykkerne og deres etterlatte, og en kompensasjon som vil variere mellom 35 G og 40 G, avhengig av uførhetsgrad. Det betyr en oppreisning og kompensasjon i denne omgang på opp til 2,5 mill. kr. Vi vet at mange av dykkerne tidligere, med virkning fra 1. juli 2000, også har fått utbetalt en særskilt kompensasjon fra daværende Sosial- og helsedepartementet på inntil 200 000 kr. Videre har Statoil ASA fra november 2001 iverksatt en ordning med økonomisk støtte til personer med nedsatt arbeids- og ervervsevne etter å ha arbeidet som nordsjødykkere i perioden 1965–1990, der maksimal utbetaling var på 750 000 kr. I tillegg har også enkelte av dykkerne fått selskapsfinansiert kompensasjonsordning ved tap av helsesertifikat for dykkere, tilsvarende 500 000 kr.

Med flertallets forslag gjøres det altså ikke fradrag for disse utbetalingene, slik at flere av dykkerne nå er kommet opp i utbetalinger på nærmere 4 mill. kr. Siden dette i tillegg er utbetalinger fritatt for beskatning, mener jeg at kompensasjonsordningen som nå ligger til behandling, må kunne sies å være ganske raus.

Det kan godt være at en del av nordsjødykkerne har hatt forventninger om helt andre beløp. Enkelte kommentarer gjengitt i pressen kan tyde på det. Like fullt har jeg også fått kommentarer fra en rekke tidligere nordsjødykkere som uttrykker tilfredshet med den oppreisning og kompensasjon som nå skal utbetales.

Det er viktig å understreke at flertallet i kommunalkomiteen legger vekt på at det økonomiske oppgjøret for pionerdykkerne skal gjøres på en enklest mulig måte, raskt og effektivt og til beste for dykkerne. Intensjonen er ganske enkelt at dette skal være et verdig endelig oppgjør, uten nye år med venting. Utgangspunktet er altså at flertallets innstilling legger til grunn prinsipper som gir en raus kompensasjon til den enkelte, der det ikke er tale om noe rettslig ansvar for staten.

Granskningskommisjonen er i sin rapport kommet til at det etter dens mening er mye som taler for at staten har et rettslig ansvar. Kommisjonen kobler dette opp til det den kaller et ulovfestet objektivt ansvar. Departementets lovavdeling har gått grundig inn i denne problemstillingen og er uenig med kommisjonen. I likhet med kommisjonen sier lovavdelingen at eventuelle erstatningskrav mot staten må vurderes konkret for den enkelte dykker, siden vurderingene knyttet til ansvarsgrunnlag, årsakssammenheng, økonomisk tap og foreldelse vil kunne variere fra sak til sak. Lovavdelingens samlede vurdering er altså at staten ikke har en sterk nok tilknytning til virksomheten til å kunne pålegges et rettslig ansvar. Her legges det særlig vekt på at staten ikke er eier eller innehaver av virksomheten som ligger til grunn for skadene, og at skadelidte har andre mulige ansvarsobjekter å forholde seg til. En slik ansvarsplassering stemmer også best med regelverket for petroleumssektoren, som forutsetter at petroleumsvirksomheten skjer for rettighetshaverens regning og risiko. Likevel mener altså Regjeringen at staten ut fra en helhetsvurdering bør ta ansvar for at pionerdykkerne får den anerkjennelsen og oppreisningen som de fortjener. Det er bakgrunnen for at det foreslås å etablere en kompensasjonsordning, kombinert med en kollektiv anerkjennelse av pionerdykkerne, og med bistand i deres daglige livssituasjon.

Flertallet i kommunalkomiteen er også enig med Regjeringen i det synet og anser en kompensasjonsordning nå for å være en bedre løsning enn å legge opp til videre utredninger om rettslig ansvar for noen aktører på kontinentalsokkelen overfor de enkelte dykkere.

Verdt å merke seg er også at høringsuttalelsene slett ikke har vært entydige i forhold til i hvilket omfang det skal gis økonomisk kompensasjon til pionerdykkerne. Hensynet til likebehandling i forhold til andre grupper legger også føringer på omfanget av kompensasjonen.

Kommunalkomiteen sier enstemmig at det ikke er noen tvil om at en ikke ubetydelig del av pionerdykkerne sliter med medisinske og psykiske senskader som følge av pionerdykkingen. Det er grunnlaget for at komiteen finner det riktig å fremme forslag som tilkjennegir gunstige kompensasjonsordninger som ikke bare gir et økonomisk bidrag, men som også gir pionerdykkerne den oppreisning de fortjener. Komiteen tar altså ikke stilling til hvorvidt det foreligger et rettslig erstatningsansvar, og fremmer forslag om kompensasjon uavhengig av dette.

Flertallet i kommunalkomiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, konstaterer også at det er bred enighet om at oppgjøret med pionerdykkerne skal gjøres på enklest mulig måte, raskt og effektivt, til beste for pionerdykkerne. Flertallet mener derfor at det må legges enkle prinsipper til grunn for et oppgjør med dykkerne og administreringen av dette. Ordningen skal etter forslaget tre i kraft fra 1. juli 2004, og søknader må være kommet inn før 1. juli 2006.

Jeg finner også grunn til å vise til at kommunalkomiteen enstemmig peker på at dagens organisering av dykkeraktiviteten langt fra er tilfredsstillende. Derfor er det viktig med en gjennomgang av hvordan dykkeraktiviteten drives på norsk sokkel i dag. Klanderverdige forhold som granskningskommisjonen har beskrevet var i pionertiden, har også forekommet etter den tid. Derfor må disse forholdene gjennomgås og rettes opp. Det er bakgrunnen for at det ligger en enstemmig anbefaling bak forslaget om at Regjeringen kommer tilbake til Stortinget med en gjennomgang av hvordan dykkeraktiviteten organiseres på norsk sokkel i dag.

Oppfølgings- og veiledningstjenesten er også viktig, noe som er begrunnelsen for et enstemmig forslag om å videreføre støtten til Stiftelsen Kontakttelefonen for Pionerdykkerne inntil ett år etter at fristen for å reise krav om økonomisk kompensasjon er utløpt. Ønsket om å dokumentere pionerdykkernes helt banebrytende innsats i Nordsjøen for ettertiden ligger bak den enstemmige anbefalingen til Stortinget i dag om å vedta at det bevilges inntil 10 mill. kr til Norsk Oljemuseum i Stavanger. Museet får ansvaret for koordinering, prosjektering og iverksetting av en rekke tiltak. Disse omfatter bl.a. etablering av en permanent eller vandrende utstilling som dokumenterer og bevarer pionerdykkernes innsats. Videre skal det utarbeides en beretning i form av en bok som dokumenterer innsatsen til pionerdykkerne.

Et diplom skal også utarbeides som et verdig minne for den ærefulle innsatsen pionerdykkerne gjorde for landet.

Det er kort og godt et faktum at det norske oljeeventyret gjennom mer enn 30 år har vært svært viktig for norsk økonomi, og har bidratt til verdiskaping, sysselsetting og industrireising over store deler av landet. Pionerdykkerne i Nordsjøen er noen av veldig mange som har bidratt til dette eventyret. Dog er pionerdykkernes rolle spesiell. Etter min mening markerer vi dette på en verdig og raus måte med kommunalkomiteens forslag til vedtak her i Stortinget i dag.

Heikki Holmås (SV): SV mener at pionerdykkerne skal ha full erstatning for de tap de har lidt. Derfor mener vi at hovedfrontene i denne saken går mellom dem som mener staten er medansvarlig for at pionerdykkerne ble utsatt for et umenneskelig press under arbeidet knyttet til oljeeventyret i Nordsjøen, og dem som ikke mener det.

Hvis staten kan sies å ha et objektivt ansvar for de skader som dykkerne er blitt påført, er saken klar. Da ville hver og en dykker kunnet gå til Riksadvokaten og si: Dette er de økonomiske tapene jeg har lidt. Riksadvokaten ville nikket og sørget for å utbetale krone for krone de pengene pionerdykkeren kunne vise at han hadde tapt fordi staten som utbygger, regulator og tilsynshaver ikke tok ansvaret for å sørge for at det som skjedde på sokkelen, gikk for seg på en forsvarlig måte. Hver og en kunne stilt seg i køen, og hver og en ville få dekket sitt økonomiske tap.

Hvis staten med åpne øyne sender folk ned på dyp som er helseskadelige, med metoder som er helseskadelige, for å tjene milliarder, skal ikke da de som tapte sin helse, og etterlatte etter dem som tapte sine liv, få dekket det tapet de har lidt?

Det er klart de skal det. På samme måte som et ansvarsforsikringsselskap skal dekke de fulle kostnadene når noen blir påkjørt og havner i rullestol for resten av livet, skal staten dekke de økonomiske tapene den har påført andre. Og det er det som er saken.

Lossius-kommisjonen var krystallklar:

«Kommisjonen mener at staten og oljeselskapene bør kunne holdes objektivt ansvarlige for de skader som er påført nordsjødykkerne.»

Hogsnes sa at lovene måtte tolkes for hver enkelt dykker. Men Stortinget tolker altså ikke lover, det gjør domstolene. Stortinget lager lover og fatter beslutninger. Og det er det Fremskrittspartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener vi burde gjøre her i dag. I stedet for å gjøre spørsmålet om hvorvidt staten har et objektivt ansvar for de tap pionerdykkerne har lidt, til en domstolssak, vil vi at Stortinget skal skjære igjennom en gang for alle, og gi pionerdykkerne den erstatning de er berettiget til. Vi mener det er rett og rimelig, og at det er uverdig og uoverkommelig å overlate til den enkelte dykker å gå til domstolene for å få en erstatning som er bedre enn den kompensasjonen som flertallet her i salen vil gi dykkerne.

I tillegg til at flertallet velger vekk det prinsipielle utgangspunktet som vi i mindretallet har, at man skal yte en full økonomisk erstatning som om staten har et objektivt ansvar, virker deres egen ordning helt uten retning og indre sammenheng. De refererer til yrkesskadeforsikringsloven, men

• der yrkesskadeforsikringsloven dekker lidt tap og framtidig tap i tillegg med 30 G, tar flertallets ordning inntil 40 G, og gjør dermed ingen forskjell på hvor lenge folk har vært skadet, og hvor stort økonomisk tap folk har lidt

• der yrkesskadeforsikringsloven tar utgangspunkt i folks inntekt og uførhetsgrad når beløp for framtidige lidte tap fastsettes, tar flertallet utelukkende utgangspunkt i uførhetsgraden og innfører et nytt prinsipp, helt uten begrunnelse

• der yrkesskadeforsikringsloven avkorter beløpet for alder over 46 år, har flertallets forslag ingen avkorting, og skiller dermed ikke mellom gammel og ung, og hvor lang tid de har igjen i arbeidslivet

• der kompensasjon for lidte tap vanligvis skattlegges, har flertallet valgt å gjøre beløpet skattefritt

Flertallet har rett og slett sittet og mekket fram en kompensasjonsordning som koster den sum penger partiene seg imellom finner ut at de har råd til på de enkelte partis budsjetter. Det er en lite vellykket måte å drive arbeid på. Ordningen er urettferdig, ikke individuelt tilpasset, bygger ikke på kjente prinsipper og lar seg derfor ikke forsvare prinsipielt på noen som helst måte. Derfor burde forslaget heller aldri bli vedtatt. Derfor fremmer vi i mindretallet et alternativt forslag, som er prinsipielt, og som det er mulig å forklare og dermed mulig å forsvare.

Arbeiderpartiet, som har «arbeider» i navnet for å late som om de alltid står på arbeidernes side, velger i denne saken i stedet å toe sine hender sammen med Regjeringen, og det skuffer meg aller mest. Hvis Arbeiderpartiet hadde valgt å stå løpet ut på de skadede arbeidernes side, hadde denne saken fått et annet utfall. I stedet velger de ikke fullt ut å innrømme tidligere arbeiderpartiregjeringers manglende vilje til å rydde opp i saken, og utsetter dermed enda en gang å sette en verdig sluttstrek for denne saken.

Like skuffende og pinlig er Regjeringens håndtering av saken. Da statsråd Norman la fram stortingsmeldingen uten å komme med noe forslag til hvordan pionerdykkernes erstatning og oppreisning skulle utformes, begrunnet han det med ønsket om et bredt forlik i Stortinget. Løftet i de ordene har vi imidlertid ikke sett snurten av siden den gang. Helt fra starten av og fram til kommunalkomiteen gjorde ferdig innstillingen, har verken Regjeringen eller regjeringspartiene gjort et eneste skikkelig framstøt for å få til et bredt forlik som innbefattet alle partiene i komiteen.

Tvert imot har beregninger og begrunnelser for tallmaterialet vært vanskelig å oppdrive før sent i prosessen, da komitemedlemmer satte hardt mot hardt. Senterpartiet, Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstrepartis forslag til erstatningsordning ble utregnet til å koste om lag 1 milliard kr. Imidlertid varte og rakk det før det kom fram at dette var beregninger før skatt var trukket fra. Hvor stor skatten ville bli, var det ifølge Regjeringen ikke mulig å gi noe anslag for. Samlet sett har dette vist meg en regjering som fra start til mål har skjøvet fra seg hele ansvaret for å gi dykkerne et oppgjør overhodet.

Lossius-kommisjonen gav Regjeringen en mulighet til å bli ferdig med gamle synder og skjære igjennom i en sak som har ligget som en verkebyll på historien bak Norges fantastiske oljerikdom.

En offensiv Regjering hadde lett fått flertall for en anstendig erstatningsordning som krone for krone, i tråd med ordinær erstatningsrett, hadde gitt dykkerne de pengene de har tapt på at staten var med på å usette dem for den ekstreme påkjenningen som ødela helsen for mange av dem. Den sjansen grep ikke Regjeringen, og derfor skjønner jeg godt at Victor D. Norman ikke følte noe særlig behov for å være til stede her i dag.

Til slutt: Vi ber om at mindretallets forslag nr. 1, om en anstendig erstatningsordning, settes opp mot innstillingens VI. Og siden vårt forslag, med mindre et mirakel skjer, kommer til å falle, vil vi subsidiært stemme for VIII i innstillingen, om en oppreisning på 200 000 kr til pionerdykkerne og etterlatte. Disse pengene bør utbetales så raskt som overhodet mulig, og staten må sørge for at offentlige kreditorer legger sine krav overfor pionerdykkerne i bero inntil utbetalingene er skjedd.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A) (fra salen): En åpenbar misforståelse!

Presidenten: Representanten Karl Eirik Schjøtt-Pedersen får ordet til en meget kort oppklaring.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A): Dette er en alvorlig sak. Og jeg legger til grunn at det er et bredt ønske om en verdig og saklig debatt.

Jeg registrerer at representanten i likhet med sakens ordfører antyder at Stortingets flertall har lagt budsjettmessige grenser til grunn for hvor mye som skal bevilges. Det har aldri vært et tema. Jeg registrerer at Sosialistisk Venstreparti for sin del har valgt å finansiere det utenfor budsjettet. Det får SV ha som sitt valg, men vær snill og ikke tillegg flertallet andre hensyn enn det flertallet har lagt til grunn, nemlig en god, romslig og rettferdig kompensasjonsordning. Så håper jeg at resten av debatten kan foregå på en ryddig måte.

Presidenten: Representanten Karl Eirik Schjøtt-Pedersen er inntegnet på talerlisten senere og har full anledning til å komme tilbake til sine synspunkter da. Det er for øvrig ikke lagt opp til replikkordskifte i forbindelse med de alminnelige innleggene, bortsett fra etter statsrådens innlegg.

Anita Apelthun Sæle (KrF): Nordsjødykkarane si sak skulle vore teken for lenge sidan. Dei har slåst for å verta høyrde i tiår. Dei har ikkje fått den merksemda og den behandlinga som dei burde. Eg håpar at denne saka kan verta eit verdig punktum iallfall for dei fleste.

Eg er kystkvinne, og eg har sett kva oljeeventyret har hatt å seia on- og off-shore. Eg kjenner til den store innsatsen frå industri og enkeltmenneske for å løfta seg sjølve etter håret, gjera det umoglege og få olja opp av Nordsjøen. Det har kosta nokre dyrt. Tapt helse kan ikkje erstattast. Mange av pionerdykkarane fekk betydelege helseskadar av å dykka på djupt og kaldt vatn, slik det er i Nordsjøen. Dei fleste som tok på seg dykkaroppdrag, var friske, unge menn med særs god kondisjon. Det var altså god helse som gjekk tapt.

Kven har så ansvaret? Det stridest dei lærde om. Dykkarselskapa frå den gongen eksisterer praktisk talt ikkje. Granskingskommisjonen konkluderte med at staten har det rettslege ansvaret. Lovavdelinga, som vi må gå ut frå innehar landets beste juridiske kompetanse, seier at staten ikkje har juridisk ansvar. I kommunalkomiteen har vi ikkje teke stilling til dette, men sagt at staten har eit moralsk ansvar. Derfor har vi altså lagt opp til ei heilt spesiell ordning med ein kompensasjon for pionerdykkarane som går langt utover det som har vore gjort før. Nordsjødykkarane fortener ei spesiell handsaming.

Kan så 2,5 mill. kr kompensera for øydelagd helse, for ruinerte liv, for samanbrotne familiar? Sjølvsagt ikkje. Men dette er den største kompensasjonen staten har gjeve nokosinne, og det ligg oppreising i det faktumet at ingen nokosinne er tilgodesett med meir frå Stortinget. Dei som har vore mest utsette, har òg fått opptil 1,4 mill. kr før. Slik er det òg i nokon mon rimeleg at dei som er skadde, men er mindre enn 50 pst. uføre, no får vel 2 mill. kr, medan dei som er 100 pst. uføre, får 2,5 mill. kr. Dei siste har fått noko før, og alle har tapt helse.

Pionerdykkarane er for så vidt ikkje samanlikna med noka anna gruppe. Vi erkjenner at dei har gjort ein ærefull innsats for Noreg. Vi erkjenner at utan dei, ikkje noko oljeeventyr. Vi erkjenner at dei har gjort ein jobb på grensa av det umoglege. Og dei får altså meir enn ofra for andre tragediar i Nordsjøen.

Samtidig er det umogleg for eit parlament å løyva ein slik kompensasjon utan å skjela til kva andre utsette grupper er tilgodesette med. Som folkevalde må ein sjå heilskapen og setja sakene i perspektiv. Det har gått føre seg overgrep i Noreg, med uhyrlege konsekvensar for enkeltindivid, der staten har vore meir eller mindre ansvarleg – mange skjebnar, men faktisk små kompensasjonar. 2,5 mill. kr skattefritt er i denne samanhengen monaleg og meir enn det andre har vore i nærleiken av. Men eg vil understreka: Pionerdykkarane får i dag ein kompensasjon og ei oppreising, ikkje ei erstatning for eit tapt liv.

Vi har gjort ordninga enkel. Dette bør og kan derfor utbetalast raskt etter 1. juli i år. Eg er einig med Arbeidarpartiet og Oppebøen Hansen i at dei 200 000 kr som er avsette til oppreising, burde kunna utbetalast straks. Det er mykje økonomisk naud, og då hjelper kontantar.

Ein viktig bit i denne saka er at nordsjødykkarane si historie no vert teken vare på for ettertida både ved det bokverket som er nemnt, og som helst skal fortelja den usminka og sanne historia om det som skjedde frå 1965 i Nordsjøen, og ved den permanente utstillinga som viser det same. Etterslekta skal vita at oljeeventyret kosta nokre dyrt.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): 2,5 mill. kr er mykje pengar. Det er det maksimumsbeløpet fleirtalet i dag kompenserer innsatsen til dei fyrste nordsjødykkarane med. Eg har den siste veka møtt folk som i undring spør kvifor ikkje Stortinget kan samla seg om ein kompensasjon som synest så raus. Mitt svar er enkelt. Eg meiner det er rett i ei så spesiell sak å ta utgangspunkt i prinsippet om full erstatning til skadelidne og etterletne etter same mal som i skadeerstatningslova.

Eg er lei for at komiteen ikkje kunne einast om ei felles løysing. Senterpartiet finn det likevel rett å halda fast ved ei ordning som føreset individuell vurdering. Vi meiner det er stor forskjell på om ein skade oppstod t.d. i det tredje eller i det 15. året i ein yrkeskarriere. For oss er det òg viktig med ei ordning som dykkarane sjølve aksepterer.

Komiteen fekk alt i høyringa i haust presentert ein modell for eit erstatningsoppgjer der individuell vurdering er vareteken. Professor Henning Jakhelln la fram eit forslag der ein valdgiftsrett samansett av ein representant frå staten og ein representant frå Nordsjødykker Alliansen samt ein leiar med høgsterettsdommarkompetanse vedtek erstatninga til den einskilde. Det forslaget Framstegspartiet, SV og Senterpartiet står saman om i innstillinga, legg til grunn ei slik ordning, med kriterium som gjer at det på ein heilt annan måte enn fleirtalet sitt forslag fortener karakteristikken raust og rettferdig. Ei motførestilling har vore at det synest byråkratisk og innvikla med ein valdgiftsrett som vurderer kvar einskild. Eg trur Jakhelln når han hevdar at det er vurderinga av den fyrste personen som tek tid. Då vert det lagt ein mal som dannar grunnlag for dei resterande. Det er også all grunn til å minna om at det totale talet på personar i høgste grad er overkomeleg.

Arbeidarpartiet, Høgre og Kristeleg Folkeparti har dessverre vore så opptekne av forenkling at dei har valt å laga ei generell ordning, noko som er høgst uvanleg ved yrkesskade.

Det ligg føre mangelfulle utrekningar av kva dei to ulike alternativa vil innebera av kostnader. I mange saker føregår det undervegs i eit komitearbeid omfattande brevveksling mellom departementet og komiteen for utdjuping av synspunkt og utrekningar av kostnader. Slik er det ikkje i denne saka. Det har å gjera med eit ynske om fyrst og fremst å vurdera prinsipp, dessutan vil det fyrst i ettertid koma fram kor mange som endeleg melder seg, og kva beløp den enkelte får.

Framstegspartiet, SV og Senterpartiet har funne det rett å slå fast at ordninga skal finansierast gjennom Petroleumsforsikringsfondet. Vi reknar med at vårt opplegg inneber i alle fall 200 mill. kr meir til dykkarane enn det stortingsfleirtalet ynskjer.

Det er på høg tid at dei som var med og la grunnlaget for norsk oljeverksemd, får ei høgst fortent oppreising og erstatning. Det er all grunn til å gi honnør til Nordsjødykker Alliansen, som har stått på år ut og år inn for å få fram dokumentasjon, med eit ynske om rettferdig behandling. Senterpartiet er òg med og utgjer eit breitt fleirtal for eit oppreisingsbeløp på 200 000 kr i tillegg til kompensasjonen elles.

Ein samla komite er klar på at det skal setjast av midlar til Stiftelsen Kontakttelefonen for Pionerdykkere, slik at dei ut 2007 kan driva rettleiing og rådgjeving m.a. i økonomiske spørsmål. Denne stiftelsen har alt opparbeidd seg erfaring og kompetanse og er i seg sjølv eit eksempel på kor komplisert kvardagen er for mange av dei einskildpersonane som alltid på ein spesiell måte vil vera knytte til framveksten av norsk oljeverksemd.

Eg er elles svært nøgd med at ein samla komite avset inntil 10 mill. kr til oljemuseet i Stavanger til ei permanent utstilling om pionerdykkarverksemda. Det vil medverka til at denne yrkesgruppa og den innsatsen ho representerer, blir ein nødvendig, rettmessig og synleg del av vår nære historie.

Behandlinga av denne saka har vist at det er andre etterlatne som har dotte mellom to stolar i samband med oljeverksemda. Eg håpar at vi kan få fleirtal i denne salen i dag for mindretalsforslag nr. 2, som tek opp i seg ein kompensasjon til etterlatne etter «Deep Sea Driller» og til eventuelle andre.

Så er det spørsmål om rask framdrift. Ja, fylkestrygdekontoret i Rogaland har altså lister frå førre runde. Vi har fått ein ny statsråd. Det er viktig for ein ny statsråd å visa handlekraft, no har han moglegheit til det. Eg ser fram til at han i sitt innlegg stadfestar at oppfølginga skal gå raskt.

Harald Hove (V): Venstre er glad for at Stortinget gjennom dagens vedtak gir grunnlag for en god økonomisk behandling i forhold til pionerdykkernes situasjon i dag. Det er ganske åpenbart at de har gjort en innsats og har fått resultater av sin innsats som det er riktig å gi en god kompensasjon for.

Vi får tross alt ta det utgangspunkt at man ikke uten videre kan legge til grunn at det i forhold til denne gruppen og disse personene ville vært et objektivt ansvar for staten, dersom dette skulle vært gjort til gjenstand for et rent rettslig oppgjør via domstolene. I det perspektivet er erstatning i den størrelsesorden det her er tale om, når alt kommer til alt, en forholdsvis raus ordning. Det innebærer ikke at det er noen grunn til å misunne dem som får kompensasjon, en eneste krone av det de får, men det er samtidig en viss erkjennelse av at alternativet lett kunne ha vært at man ikke hadde fått noe i det hele tatt.

Pionerdykkernes innsats i Nordsjøen har vært avgjørende for det økonomiske eventyret som oljevirksomheten i Nordsjøen er. Det er på denne bakgrunn riktig at Stortinget slik sett gir en spesiell behandling av denne gruppen. På bakgrunn av det økonomiske resultat man har fra Nordsjøen, er det også godt forståelig at det gjøres sammenligninger med fallskjermer o.l. i det samme miljø, og i det perspektivet er det også godt forståelig at beløpet kanskje ikke virker så høyt. Men det som da blir situasjonen, er tross alt at de tingene man sammenligner med, faktisk er urimelige størrelsesordener. Det er faktisk disse fallskjermene som da er urimelige, og vi kan vanskelig gå til den situasjon at vi sammenligner på en måte som bare gjør at vi trekkes oppover og oppover.

Jeg merker meg i komiteinnstillingen at et mindretall

«finner det riktig å påpeke at en kompensasjonsordning for nordsjødykkerne ikke skal skape presedens i forhold til andre grupper i samfunnet som fortjener oppreisning og erstatning av staten. Disse medlemmer legger til grunn at en finner en ordning i hver enkelt sak».

Det er også noe å ta med seg at det er mange andre som på grunn av forhold som staten er mer eller mindre ansvarlig for, etter de samme linjer som man her har vært inne på, tross alt ikke får beløp som er i nærheten av det Stortinget her går for.

For min egen del er det nærliggende å ta med at jeg har vært med på granskingsoppdrag knyttet til Bergen kommune om barnehjemsofre som har fått ødelagt sin barndom, og som for manges vedkommende slik sett heller ikke har fått anledning til å delta i et yrkesliv. Der er den maksimalsats man går inn på for en kompensasjon, 750 000 kr. Skal man foreta sammenligninger, er det også en relevant sammenligning å gjøre, selv om jeg ikke sier at den skal nyttes i alle sammenhenger.

Så går flertallet, som Venstre kommer til å slutte seg til, inn for en standardisering. Det kan man absolutt resonnere en del omkring, men jeg vil bare nevne at det er tross alt en måte å håndtere en sak på som gjør at man kanskje kan komme i mål raskere enn hvis man skulle foreta dette individuelt. Stort sett vil det i alle fall føre til at noen får mer enn de ellers ville ha fått.

Til slutt vil jeg bare få ta opp et par detaljer som nesten har karakter av korrekturlesing, men som jeg innbiller meg kan være litt viktig korrekturlesing, hvor jeg ber om at man ved den nærmere utformingen ikke velger det dårligst mulige tolkingsalternativ. Det står:

«Som etterlatte anses personer som fyller vilkårene for» ... «etterlattepensjon eller barnepensjon fra folketrygden.»

Jeg tror man der bør legge til grunn «har fylt vilkårene», med andre ord ikke at man fyller vilkårene i dag, men at man har gjort det på et eller annet tidspunkt.

Når det gjelder medisinsk invaliditet som grunnlag: Jeg synes kanskje man burde åpne opp for en mulighet for å gi noe også ved medisinsk invaliditet under 15 pst., for medisinsk invaliditet er til dels et ganske vanskelig begrep. Så det burde helst legges inn noe der også.

Steinar Bastesen (Kp): Jeg er vel kanskje en av de få her, ja muligens den eneste, som har dykkersertifikat. Jeg har det iallfall – det er greit nok at det er sportsdykkersertifikat, og det er mange, mange år siden jeg tok det. Så jeg kan jo uttale meg lite grann på vegne av dykkerne.

Vi behandler denne saken i Stortinget i dag. Det er pionerdykkerne som kan takkes for at vi behandler saken her i Stortinget. Hvis ikke de utrettelig hadde stått på, hadde vi aldri kommet til å behandle den i Stortinget. Det er jo en tankevekker i seg selv.

Dykking er risikabelt, veldig risikabelt. Jeg falt ikke for fristelsen til å bli arbeidsdykker og havne i Nordsjøen, og glad er jeg for det. Da hadde også jeg vært en av dem som skulle fått erstatning. Det burde komiteen ha tenkt over: Uten pionerdykkernes innsats hadde nasjonen Norge aldri hatt tusenvis av milliarder å smykke seg med. Vi har et oljefond som vi kan trekke på når den tid kommer. Uten deres innsats kunne vi aldri hatt oljefondet.

Dykkerne har fremmet et krav om erstatningsordning for tapt arbeidsfortjeneste. Og det skulle bare mangle! Det er ikke snakk om billighetserstatning, som har vært fremme fra denne talerstolen – det har vært trukket en sammenligning med billighetserstatning. Men det er jo ikke det det er snakk om! Og jeg må ærlig talt si at det som blir vedtatt, ikke er i tråd med det dykkerne ber om.

Siste ord er overhodet ikke sagt i denne saken, det skal jeg garantere. Uten pionerdykkernes innsats hadde saken ikke blitt behandlet i Stortinget. Siste ord kommer ikke til å være sagt selv om ordningen blir vedtatt. Men jeg støtter mindretallets forslag, nr. 1–4.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A): Pionerdykkerne i Nordsjøen har utført et viktig, samfunnsnyttig arbeid.

Man kan i ettertid stille mange spørsmål ved måten dykkervirksomheten ble utført på den første tiden. Mye tyder på at man tidligere ikke hadde tilstrekkelig kunnskap om de påkjenningene og belastningene man ble utsatt for, og mulige senvirkninger av det. I de tidlige fasene av petroleumsvirksomheten kan det derfor ha forekommet dykking som har ført til senskader hos dykkerne. Granskingsrapporten slår da også fast at «en ikke ubetydelig del» av pionerdykkerne «sliter med» slike senskader.

En enstemmig kommunalkomite tar ikke stilling til hvorvidt det foreligger et rettslig erstatningsansvar, men fremmer forslag om en kompensasjon til pionerdykkerne uavhengig av det.

Det var nettopp på grunnlag av en erkjennelse av at samfunnet har et visst moralsk ansvar i forhold til denne yrkesgruppen, at Stortinget behandlet spørsmålet om en særskilt kompensasjonsordning for pionerdykkerne allerede våren 2000. Et stort flertall i Stortinget, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre og Venstre, la da til grunn en kompensasjon på 200 000 kr. Dette er det nivået som Stortinget normalt legger til grunn som øvre grense når det gis kompensasjon.

Det er derfor helt særskilt når Stortinget i dag vedtar en kompensasjon på opptil 2,5 mill. kr. Det gjør Stortinget nettopp fordi vi vil gi en anerkjennelse av pionerdykkernes viktige innsats.

Dersom en yrkesdykker i dag blir skadet gjennom sitt arbeid, vil han få utbetaling gjennom yrkesskadeforsikring på inntil 30 ganger folketrygdens grunnbeløp. Loven gjelder imidlertid bare for dem som har hatt status som arbeidstaker etter 1990. Pionerdykkerne hadde derfor ikke en slik ordning. En hovedforskjell mellom pionerdykkernes innsats før 1990 og andre dykkeres arbeid etter 1990, så vel i Nordsjøen som i annen sammenheng, er derfor at yrkesskade etter 1990 gir rett til utbetaling fra pliktig yrkesskadeforsikring på inntil 30 ganger folketrygdens grunnbeløp.

Stortinget sier i dag ikke at vi skal la yrkesskadeforsikringsloven gjelde fullt ut for pionerdykkerne, men vi har sett hen til hva kompensasjonen ville vært hvis de hadde hatt en slik ordning også før 1990. Stortinget setter imidlertid ikke grensen på 30 ganger grunnbeløpet. Vi setter maksimalbeløpet til 40 ganger grunnbeløpet, altså 570 000 kr høyere enn det som er maksimalgrensen for yrkesskadeforsikring. I tillegg kommer oppreisningen på 200 000 kr. Pionerdykkerne får derfor en raus behandling.

Arbeiderpartiet har vært opptatt av nettopp at vi skal sikre en rettferdig, en romslig og en oversiktlig kompensasjonsordning. Med oppreisningsbeløpet vil altså enkelte dykkere kunne få utbetalt om lag 2,5 mill. kr. Det er betydelig mer enn det andre med yrkesskade får. Det er et uttrykk for den erkjennelsen som også ligger i kompensasjonen. Beløpet er skattefritt, og det kommer på toppen av tidligere utbetalinger, så vel fra Regjeringen ved Sosialdepartementet som fra Statoil. Det betyr at noen dykkere kan få opp mot 3,5 mill. kr.

Det har vært viktig for Arbeiderpartiet å utforme en enkel og oversiktlig ordning, som skal gi en rask utbetaling til dykkerne, uten nødvendig og forsinkende byråkrati. Vi har forstått at det har vært et sterkt ønske i utgangspunktet også fra dykkernes side. Det gjør også at ordningen er noe mer generell enn den ville ha vært dersom det var en mer detaljert prøving i hvert enkelt tilfelle. Det er imidlertid ingen tvil om at når Stortinget legger til grunn en kompensasjonsordning som går langt utover det Stortinget har gjort i andre saker hvor man har gitt kompensasjon, og langt utover det andre dykkere i dag ville fått hvis de ble utsatt for yrkesskade, er det et uttrykk for anerkjennelse av den innsats som pionerdykkerne har gjort.

Presidenten: Neste taler er statsråd Morten Andreas Meyer.

Presidenten vil benytte anledningen til å ønske statsråd Meyer velkommen i Stortinget.

Statsråd Morten Andreas Meyer: Stortinget behandler i dag en vanskelig sak som har pågått over flere år, og som berører enkeltmennesker og familier i en vanskelig situasjon. Det er med tilfredshet jeg konstaterer at det er enighet om at det skal opprettes en kompensasjonsordning for pionerdykkerne i Nordsjøen.

Dykkernes innsats i petroleumsvirksomheten på norsk kontinentalsokkel har vært uvurderlig. Om det hersker det ingen tvil. Og pionertid var det i aller høyeste grad – et nybrottsarbeid for nasjonen. En helt ny industri ble etablert i løpet av få år, en risikofylt industri med betydelige utfordringer knyttet til store havdyp og et vanskelig klima.

Det er grunn til å være stolt av hva vi har fått til. Når det er sagt, er det ingen tvil om at kunnskapen om petroleumsvirksomheten, inklusiv dykkevirksomheten, var begrenset i Norge. Kunnskapen ble til en viss grad utviklet i takt med erfaringene, og stadig strengere krav ble stilt til virksomheten etter som ny kunnskap ble ervervet. I dag har vi et velutviklet regelverk og en god tilsynsordning for virksomheten på norsk kontinentalsokkel.

Pionerdykkernes bidrag i petroleumsvirksomheten i pionertiden bør honoreres. Jeg er glad for at komiteen foreslår å opprette en enkel kompensasjonsordning med et raskt oppgjør, til beste for pionerdykkerne. Jeg har forstått det slik at komiteen har gjort en iherdig innsats for å finne fram til en helhetlig løsning som gir dykkerne den anerkjennelsen de fortjener.

Jeg registrerer videre at komiteen er opptatt av å få til et raskt og forutsigbart oppgjør for pionerdykkerne, basert på nettopp erkjennelsen av et moralsk og politisk ansvar, med ønsket om å legge rause rimelighetsbetraktninger til grunn for ordningen. Jeg opplever forslaget til ordning som flertallet i komiteen har gått inn for, som godt for dem det angår, og samtidig ansvarlig.

Jeg konstaterer at en samlet komite er enig i at man i utgangspunktet for kompensasjonen til dykkerne bygger på rimelighetsbetraktninger og ikke på et rettslig ansvar for staten.

Komiteen har også vurdert utmålingen av kompensasjonen. Jeg merker meg at flertallets forslag innebærer en utmåling mer i tråd med norsk enn med amerikansk tradisjon. Tradisjonelt har utmåling av kompensasjon basert på rimelighet, ofte gjengitt som billighetserstatninger, vært moderat i Norge. Ikke minst viser dette seg i praksis fra Stortingets egen billighetserstatningsordning, der maksimal utbetaling som utgangspunkt har ligget på 200 000 kr.

I stortingsmeldingen er det pekt på at tidligere utbetalinger til pionerdykkerne beløper seg til opp til 1,4 mill. kr. Dette kommer altså i tillegg til den utbetalingen som nå vil bli foretatt. Dersom dette beløpet sammenlignes med erstatningsrettslige utbetalinger ved personskade, herunder forsikringsoppgjørene, vil det nok kunne konstateres at dette også i en slik sammenheng kan vurderes som en raus ordning.

Jeg antar at vi alle er enige om at bidraget til verdiskaping og statens inntekter ikke kan være bestemmende for hvor høy en politisk og moralsk kompensasjon skal være. I denne sammenheng må det ses hen til andre grupper som har kommet i en vanskelig situasjon, uten at de har lagt grunnen for like stor verdiskaping eller gitt staten tilsvarende inntekter som i dette tilfellet. Det vil være vanskelig å hevde at de skal ha mindre kompensasjon enn de som har sørget for større verdier til staten.

I denne saken ble pionerdykkerne tilbudt en kompensasjon i 2000. Alle sider ved pionerdykkingen er etter dette tidspunkt gransket, og det blir altså nå gitt en ytterligere kompensasjon, basert på rimelighetsbetraktninger. Jeg er også glad for at Stortinget slutter seg til forslaget om en kollektiv anerkjennelse av pionerdykkernes innsats. Jeg merker meg komiteens forslag til ulike tiltak som kan bidra til en slik kollektiv anerkjennelse, og vil se til at det blir fulgt opp.

Det legges i innstillingen opp til at ordningen skal tre i kraft 1. juli. Flere pionerdykkere er i dag i en vanskelig situasjon. Jeg er klar over at det vil kunne være vanskelig for disse, også økonomisk, fram til en søknad har blitt behandlet av nemnda etter denne ordningen. Jeg vil sette høytrykk på å få opprettet en nemnd, slik at ordningen blir operativ fra første stund. Statsråd Norman iverksatte ordningen med strakshjelp til dykkere i en prekær og akutt økonomisk situasjon. I den forbindelse er det bevilget 10 mill. kr. Strakshjelpsbevilgningen ble gjort overførbar ved budsjettbehandlingen, og Regjeringen vil selvfølgelig bruke disse midlene i samsvar med forutsetningene. Når innstillingen er vedtatt, vil jeg vurdere om og eventuelt hvordan vi også fram til 1. juli kan ivareta hensynet til dem som er i en spesielt vanskelig situasjon.

Jeg mener Stortinget har søkt å finne fram til en helhetlig løsning, til beste for pionerdykkerne og det norske samfunn. Det er Regjeringens ønske at dette på en verdig måte skal markere et endelig oppgjør fra statens side overfor pionerdykkerne.

President: Det blir replikkordskifte.

Sigvald Oppebøen Hansen (A): Aller først, i dyp respekt for representanten Hoves juridiske kompetanse: Eg er heilt einig i hans tolking når det gjeld det med etterlatne. Det antek eg òg statsråden er.

Så har eg lyst til å seie at denne saka har vist seg å bli meir vanskeleg enn ho behøvde, fordi Regjeringa ikkje har lagt fram ei tilråding i saka. Og det er faktisk ikkje første gongen Regjeringa har kome med saker til Stortinget utan tilråding. I og med at statsråden er ny, skal eg ikkje leggje skylda på han. Men eg ber i alle fall om at han tek med seg det signalet tilbake igjen til Regjeringa at slik kan ikkje Stortinget ha det.

Så er eg glad for det statsråden kvitterte ut når det gjeld å få til ei rask utbetaling til dei som slit mest økonomisk, og som har det vanskelegast. Men eg er overtydd om at dei som er i denne situasjonen, er veldig opptekne av kva slags tidsperspektiv vi snakkar om. Er det snakk om i morgon? Er det snakk om i neste veke? Det er òg formalia knytte til den straksløysinga som eg har skissert. Kva er det som skjer dei nærmaste dagane?

Statsråd Morten Andreas Meyer: Jeg har fått med meg både representanten Hoves og representanten Oppebøen Hansens betraktninger og tar dem med meg tilbake til departementet når jeg skal sørge for at Stortingets intensjoner blir oppfylt. Jeg skal også ta med meg et sterkt ønske fra alle berørte parter om en smidig behandling av den situasjonen som skal løses fram til 1. juli, og vil håndtere dette på en måte som ikke oppfattes som byråkratisk og vanskelig, men enkel og god for dem dette angår.

Per Sandberg (FrP): La meg først få lov til å følge opp litt i forhold til den forrige replikkrunden.

Statsråden ville følge opp Stortingets intensjon. Men for meg er det litt uklart hva som er Stortingets intensjon. Så jeg vil utfordre statsråden på nytt: Er det nå slik at statsråden vil pushe på for at i hvert fall det eventuelle oppreisningsbeløpet kan utbetales umiddelbart, uavhengig av f.eks. opprettelse av en nemnd?

Så hørte jeg statsråden si i sitt innlegg at han var fornøyd med at flertallet foreslo et godt og ansvarlig oppgjør. Tenker da statsråden på ansvarlig oppgjør i forhold til bruken av midler? Det vil jeg gjerne få avklart.

Én ting til, når det gjelder yrkesskadeforsikringsloven i forhold til 30 G: Nå blir det forhåpentligvis lagt opp til 40 G, og det skal jo være en viss samordning her. Loven opererer altså med 30 G, men her er det snakk om 40 G. Er det slik at de siste 10 G ikke skal være med i samordningen, for det er jo ikke lagt inn i loven?

Statsråd Morten Andreas Meyer: Jeg ber om forståelse for at detaljene i hvordan jeg ønsker å håndtere dette etter at vedtaket i dag er fattet, må jeg få lov til å bruke litt mer tid på. Det som var mitt ønske å kommunisere fra Stortingets talerstol, er både at jeg tar med meg de signalene som har vært gitt i denne debatten, og at jeg er svært opptatt av en ubyråkratisk, enkel måte å håndtere den vanskelige situasjonen på som enkeltmennesker er i, fram til nemnd og ordning er på plass og den mer formelle biten kan gjennomføres. Jeg håper det er et tilstrekkelig svar.

I forhold til spørsmålet om ansvarlighet er dette en vanskelig sak, ikke minst fordi politikken møter enkeltmennesker, og i den situasjonen er det krevende også å kunne ha en prinsipiell og helhetlig tilnærming til følelsesmessig vanskelige spørsmål. Og det var det jeg la i begrepet ansvarlig.

Heikki Holmås (SV): Det er et spørsmål om raushet og, kan en kalle det, tradisjoner dette oppgjøret dreier seg om. Det er klart at hvis man bare synes synd på dykkerne, eller føler et visst moralsk ansvar, slik som Karl Eirik Schjøtt-Pedersen uttrykte det, så vil dette være et raust oppgjør. Men hvis man egentlig har et ulovfestet objektivt ansvar for disse dykkerne, er det ingen tvil om at dette oppgjøret ikke er et raust oppgjør. Det var derfor mindretallet ville skjære igjennom og lage en ordning som om vi hadde et objektivt ansvar. Jeg vil spørre statsråden om hva slags prinsipper for økonomisk kompensasjon og erstatning han mener ligger til grunn for det som er flertallets forslag til kompensasjonsordning, som sannsynligvis blir vedtatt her i dag.

Statsråd Morten Andreas Meyer: Jeg registrerer at representantene for flertallet i denne debatten har oppfattet forslaget sitt som omfattende, godt, ryddig og enkelt, og at det er et forslag til et oppgjør som gir uttrykk for en anerkjennelse og en romslighet fra fellesskapets side overfor mennesker som har gjort en viktig jobb for nasjonen.

Jeg konstaterer også, uten å ønske å sammenlikne og sette grupper i for sterk grad opp mot hverandre, i forhold som det kunne vært mulig å sammenlikne med, at dette er et resultat som kan oppleves og beskrives som rimelig raust.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Av statsråden sitt innlegg kunne ein nærmast få det inntrykket at han no trudde at mindretalet i denne salen etter denne dagen ville innføra amerikansk erstatningsrett i Noreg. Det vil eg avkrefta. Vi understrekar altså at det er andre grupper som kan ha krav på oppreising og erstatning frå den norske staten, men at ein i kvart tilfelle må finna fram til ei ordning, og utan at det, som t.d. i denne saka, skaper nokon presedens for andre saker.

Så må eg innrømma at eg i går på vegner av pionerdykkarane tenkte med frustrasjon på at det skjedde eit statsrådsskifte, slik at det var ein ny statsråd som skulle følgja opp denne saka. No ser eg at statsråden grip moglegheita. Eg er glad for at han no bekreftar at framdrifta skal vera rask, og at utbetalingane skal skje kvikt.

Eg vil så berre minna om at det kan vera forskjell på korleis statsråden tolkar uttrykket «byråkratisk og vanskelig», og korleis det vert tolka i departementet. Eg ber om at han legg si tolking til grunn.

Statsråd Morten Andreas Meyer: Jeg legger min tolkning til grunn, og jeg er opptatt av – ikke minst gjennom det som nå skal foregå – å bekrefte uttrykket «rimelig raust».

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A): Som representanten Oppebøen Hansen viste til, har denne saken vært veldig spesiell for komiteen på grunn av at Regjeringen har lagt fram en sak uten tilråding til Stortinget. Det har også fra Administrasjonsdepartementets side skjedd i flere andre store og viktige saker. Jeg håper at den nye statsråden legger til grunn at det bør være et utgangspunkt at statsråden og Regjeringen gir en tilråding når man legger fram en sak, noe annet er helt ekstraordinært.

Denne saken har en historisk side. Den berører mange mennesker, men den berører også hvordan virksomheten skal organiseres for framtiden. Komiteen har i innstillingen også vist til at man kan sette spørsmålstegn ved om også dagens organisering av dykkeaktiviteten er tilfredsstillende. Derfor vil det i dag bli fattet et vedtak hvor man ber om at Regjeringen kommer tilbake til Stortinget med en gjennomgang av hvordan dykkeaktiviteten organiseres på norsk sokkel i dag. Jeg vil be om at statsråden her har nær kontakt med fagbevegelsen i det arbeidet og raskt kommer tilbake til Stortinget, slik at vi sikrer oss at vi har en god organisering av den framtidige dykkevirksomheten og unngår den type skader som dessverre nokså mange har blitt utsatt for.

Statsråd Morten Andreas Meyer: Når det gjelder dykkevirksomheten i dag og innaskjærs dykking som ikke er omfattet av granskingskommisjonens rapport, vil jeg gjøre oppmerksom på at det er igangsatt et samarbeid mellom myndigheter og arbeidslivets parter for å se nærmere på om dykking i dag er tilfredsstillende regulert og om tilsynet med dykkevirksomheten er tilfredsstillende ivaretatt. Dette arbeidet omfatter også den forskningsrelaterte dykkingen som foregår ved NUI. Arbeidsgruppen skal avlevere sin rapport i april 2004, og departementet vil på bakgrunn av denne rapporten vurdere om det er behov for endringer i dagens regelverk og tilsynsregime med hensyn til yrkesdykking. Denne rapporten vil også danne grunnlag for min tilbakemelding til Stortinget på komiteens forslag til vedtak III. Tilbakemelding på dette vil komme i forbindelse med en ny stortingsmelding om helse, miljø og sikkerhet i petroleumsvirksomheten.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Ivar Østberg (KrF): Kristelig Folkeparti er glad for at pionerdykkerne, som gjorde et banebrytende arbeid i Nordsjøen, nå får en oppreisning og økonomisk kompensasjon for det helsetap de ble utsatt for. Med en kompensasjon på inntil 2,5 mill. kr mener Kristelig Folkeparti at vi nå har ytt pionerdykkerne et verdig oppgjør. Det unner vi dykkerne!

Kristelig Folkeparti går også inn for å videreføre ordningen med kontakttelefonen for dem som har behov for bistand i det daglige. Dette er et viktig tiltak for å fremme livskvalitet og økonomisk stabilitet.

At det også settes av midler til utarbeiding av bok, utstilling gjennom Norsk Oljemuseum og ikke minst diplom til dykkerne, vil være med på å sikre historien om den ærefulle innsats de har gjort for landet. Det fortjener de!

Vi har bak oss en lang og vanskelig prosess for alle involverte parter. Både i media og gjennom henvendelser direkte til oss representanter har trykket vært stort på vegne av dykkerne – det er det ikke vanskelig å forstå.

Men som politikere har vi et ansvar for å gjøre en helhetsvurdering, på vegne av dykkerne, på vegne av andre grupper som mener seg erstatningsberettiget, og på vegne av samfunnet. For å være mest mulig sikker på at vi skulle komme fram til et tilfredsstillende og rettferdig resultat har behandlingen av saken vært grundig og tidkrevende. Jeg tror vi har lyktes.

Jeg vil derfor advare mot å hausse opp en stemning som kan forlede dykkerne til å bruke penger på langvarige løp i rettsapparatet. Det kan være et blindspor som ikke tjener dykkerne, og som i verste fall kan føre til ytterligere økonomiske problemer.

For Kristelig Folkeparti er det svært viktig å ikke se denne saken isolert fra andre erstatningssaker. Vi må skjele både til fortid og framtid. Til forskjell fra mange andre har pionerdykkerne valgt dykkeryrket selv, vel vitende om at yrket var og er risikofylt. Men man kan ikke komme forbi at virksomheten i pionertiden var risikabel – det viser dykkernes historie. Derfor vedtar Stortinget i dag en verdig kompensasjonsordning for dem som var med på dette arbeidet.

Vi vet at det er mange andre grupper i samfunnet som ikke har hatt muligheten til å velge bort de overgrep de har vært utsatt for. Det gjelder barnevernsbarn, som er nevnt tidligere, krigsbarn, lobotomerte og taterne – for å nevne noen. Taterne har en av de dystreste historiene. En hel folkegruppe ble utsatt for systematiske overgrep, utført av eller initiert og støttet av norske myndigheter. Dette folket har fått en uforbeholden unnskyldning fra myndighetenes side, men den konkrete oppfølgingen går tregt. Det gjelder både muligheten for individuell erstatning, kollektiv erstatning, bevaring av taterkulturen og ikke minst å forhindre brudd på internasjonale konvensjoner om minoriteter.

Mange av dem som ble utsatt for de groveste overgrepene, begynner å dra på årene. Det haster derfor med å få fart på dette arbeidet.

Kristelig Folkeparti vil derfor utfordre Regjeringen til å sørge for en rask framdrift og en snarlig avklaring også når det gjelder erstatningsordningen for taterne.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Jan Simonsen (uav): Som forslagsstiller i denne saken har jeg fått tildelt 3 minutter taletid, og det takker jeg ærbødigst for – men sånn er det vel når man representerer et lite parti som Demokratene.

Hvis jeg i dag hadde blitt tilbudt et beløp på 2,3 mill. kr, ville jeg ha sagt: Flott, det er et stort beløp. Men hvis jeg som 20- eller 30-åring hadde kommet ut for en skade takket være et dårlig offentlig regelverk som hadde gjort at jeg ble uføretrygdet for resten av livet, og derfor gikk glipp av arbeidsinntekt i 20, 30, 40 år, så ville dette – ærlig talt – ha vært et ubetydelig beløp. Statsråden snakket om rimelighet. Tilsier ikke all rimelighet at man får erstatning for det man har tapt? Det gjør mange av pionerdykkerne ikke gjennom det forslaget som ligger på bordet i dag fra flertallet. Selvsagt skal pionerdykkerne ha en skikkelig erstatning, minst med det beløp som mindretallet foreslår. Selvsagt skal de i tillegg til det ha en oppreisning fra staten som gjør at staten viser at man har hatt et ansvar.

Statsråden sa at kunnskapen om pionerdykking ble utviklet i takt med erfaringene. Klarere kan det ikke sies at pionerdykkerne ble brukt som forsøkskaniner. Det burde gi et større oppreisingsbeløp enn 200 000 kr, minst 1,2 mill. kr, som Fremskrittspartiet foreslår. Selvsagt skal man i tillegg til dette også ha en ærespensjon resten av livet. Representanten Anita Apelthun Sæle sa det så glimrende:

«… dei har gjort ein ærefull innsats for Noreg.»

Og:

«… dei har gjort ein jobb på grensa av det umoglege.»

– Javel, pent sagt, men tar hun og resten av Stortinget konsekvensen? Nei. Nordsjødykkerne og pionerdykkerne i Nordsjøen er helter, og derfor fortjener de mer enn pene ord, knapper og glansbilder. De har tatt en stor risiko for å sikre de rikdommene landet har levd av de siste 30–40 årene. Uten pionerdykkerne ville vi alle sammen ha vært mye fattigere. Vår velferd skyldes langt på vei pionerdykkernes innsats, med sitt eget liv som risiko. Derfor skal de ha både en skikkelig erstatning som dekker reelt tap av arbeidsinntekt, en oppreisingserstatning på et betydelig beløp og – det de fortjener – en ærespensjon hvert år framover, likt med krigspensjonen.

Jeg tar derfor opp mitt forslag om en ærespensjon på samme beløp som krigspensjonen, som i 2002 var på 240 000 kr i året. Det er levert ut på representantenes plasser.

Presidenten: Representanten Jan Simonsen har tatt opp det forslag han refererte til.

Siri Hall Arnøy (SV): Dykkersaken dreier seg ikke først og fremst om kroner og øre. Denne saken dreier seg først og fremst om rettferdighet. Noen reagerer på at det kronebeløpet som flertallet foreslår, ikke oppleves som raust. Jeg vil understreke at den opplevelsen av manglende raushet som mange dykkere sitter med, først og fremst skyldes at flertallet nekter å ta ansvaret for det staten faktisk har gjort i denne saken.

Når Lossius-kommisjonen konkluderer med at det er overveiende sannsynlig at staten og oljeselskapene bør kunne holdes objektivt ansvarlige, er det rett og slett smålig at ikke flertallet i denne sal i det minste kan gå med på å si: Ja vel, da velger vi en ordning som om vi hadde hatt et juridisk ansvar, lik den ordningen som mindretallet foreslår. Dette dreier seg ikke om grådige dykkere som vil ha mer enn andre grupper. Dette dreier seg om rettferdighet. Dette dreier seg om å få det man faktisk har fortjent.

Representanten Schjøtt-Pedersen sa at mye tyder på at man i en tidlig fase ikke hadde kunnskap om skader og risiko, og konkluderte med «et visst moralsk ansvar». Men når man går inn i Lossius-kommisjonens rapport og den bakgrunnsinformasjon som der gis, som bl.a. Nordsjødykkeralliansen har vært svært sentral i å grave fram, vil jeg gå mye lenger enn å si at mye tyder på at man ikke visste. De som ikke visste i den perioden da mange av de dykkerne som i dag sliter, ble skadet, valgte å ikke vite, selv om man hadde dokumentasjon. Man hadde dykkertabeller, f.eks. fra den amerikanske marinen. Man hadde mange muligheter til å ta forholdsregler som kunne ha spart liv og helse for mange dykkere, men man valgte å ikke vite.

Jeg tror, dersom vi skal være helt ærlige, at det er en enkel grunn til at de forholdsreglene ikke ble tatt. Oljen måtte opp. Den var så sentral for vårt lands økonomi at man valgte å ikke vite. Det er det som gjør denne saken spesiell, og det er derfor det blir en slik provokasjon når vi ikke velger å ta ansvaret. Vi var ikke langt unna å sende unge mennesker i sin beste alder ut for å dø for landet. Etter annen verdenskrig har vi knapt vært nærmere å gjøre dette enn det vi var i Nordsjøen.

Vi har noen helter, som bl.a. er representert oppe på galleriet, som har vært helter i to omganger – først gjennom den innsatsen de har gjort i Nordsjøen, og så gjennom den innsatsen de har gjort for å sørge for at vi alle skal kunne gjøre opp regning på en skikkelig måte. De fortjener gratulasjoner og unnskyldninger, men de hadde fortjent bedre enn det flertallet velger å vedta her i dag.

Karin Andersen (SV): Statsråden sa i sitt innlegg at man trenger noen prinsipper når man skal håndtere vanskelige saker som berører personer, og som kan bli veldig følelsesladete. Det er SV helt enig i. Det er derfor vi har valgt å forholde oss strengt til det prinsippet at staten har ansvar, ut fra de forutsetningene som andre medrepresentanter har gjort rede for. Det betyr at det prinsippet vi har lagt oss på, nemlig at man skal få erstatning etter den skaden man har lidt, og hva man har tapt, ikke har noe å gjøre med om man har tjent masse penger, eller hvor man har jobbet, slik det kunne høres ut som om statsråden mente. Det dreier seg altså om at man skal få ut fra erstatningsrettens prinsipper, som riktignok er slik at beløpet er relatert til hva man tjener i yrket sitt, men ikke er relatert til hva man har skapt av verdier for landet. Derfor har ikke vi sammenlignet med andre når vi har sett på den ordningen. Vi har rett og slett holdt oss til et prinsipp, fordi vi mener at det er riktig. Så kan man diskutere om det prinsippet i seg sjøl er rettferdig i forhold til andre. Det har blitt gjort flere sammenligninger her i dag.

Jeg har lyst til å si at man kanskje skulle tenke seg litt om og innse at en del av de erstatningene som vi har gitt til andre grupper, har vært svært lite rause. Man har heller ikke tatt innover seg prinsippet om et objektivt ansvar. Det er en annen måte å nærme seg dette spørsmålet på enn å si: Jo, men det er så mange andre her som har fått så lite, og derfor kan ikke vi oppføre oss prinsipielt korrekt i denne saken.

Jeg har behov for å si det, fordi jeg synes at mange i debatten nå blander sammen mange ulike erstatningsforhold, som vi må ta stilling til framover. Men da mener vi at vi må greie å forholde oss prinsipielt til de sakene, ikke synse fra sak til sak.

Det er en flertallsmerknad i innstillingen som dreier seg om situasjonen i dag, og som jeg har behov for at flertallet forklarer hvorfor de ikke er med på. Det er det faktum at det nå er forbudt å dykke under 180 meter, og at vi faktisk har installasjoner som ligger langt dypere enn dette – helt ned til 360 meter. Flertallet, som består av Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, SV og Senterpartiet, mener at «Regjeringen straks må finne en forsvarlig håndtering av denne uavklarte situasjonen». Hva gjør vi hvis det oppstår en situasjon? Skal vi sende dykkere ned, med den risikoen vi vet det er i dag? Jeg har ingen forklaring på hvorfor Regjeringen eller regjeringspartiene ikke mener at vi må avklare denne situasjonen raskt.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Eg vil gripa fatt i nokre få merknader som har kome i debatten. Den fyrste er frå Anita Apelthun Sæle, som sa at det var umogleg å vedta ei ordning utan å skjegla til andre grupper som har krav på oppreising.

Då vil eg minna om at det er nettopp slik mindretalet si ordning er innretta. Det er sagt at det er andre grupper som har krav og rett på oppreising, men då må ein altså finna ei ordning for kvar enkelt, utan at nokon her skal skapa presedens for andre. Og er det nokon som her står i fare for å leggja opp til presedens, er det faktisk fleirtalet sjølv, fordi dei knyter forslaget sitt til nokre av prinsippa i yrkesskadeerstatninga.

Så kom Anita Apelthun Sæle òg i skade for å seia at ingen andre grupper har kome i nærleiken av ei slik erstatning som den som blir vedteken i dag. Eg føreset at ho er klar over at både ved «Alexander Kielland»-ulykka og ved «Scandinavian Star»-ulykka var kompensasjonsbeløpa 40 G.

Det vart teke eit fyrste og viktig skritt i år 2000 ved den kompensasjonen som då vart utbetalt – altså 200 000 kr. Men eg må minna Karl Eirik Schjøtt-Pedersen om at her har vi ein granskingskommisjon, og ifølgje denne granskingskommisjonen er det eit klarlagt ansvar mellom utbetalinga i 2000 og utbetalinga no.

Så vil eg òg ta opp eit punkt som Karin Andersen no nemnde. Når grensa for djupdykk i dag er på 180 meter, og installasjonane går så djupt som til 360 meter, er det ein uavklart situasjon korleis dette skal handterast. Difor er det viktig at statsråden raskt følgjer opp fleirtalet sitt forslag til vedtak på det punktet som gjeld dykkinga i dag, og at regjeringspartia ikkje bidreg til å trenera det.

Når eg nemde uttrykket «byråkratisk og vanskelig», er det fordi statsråden i ein dialog med Stiftelsen Kontakttelefonen for Pionerdykkere kan få eksempel som viser at gjennom den tilrådinga som dei har stått for når det gjeld førehandsutbetalinga av dei fyrste 10 mill. kr i erstatning, har dei gjort den erfaringa at dette har vore byråkratisk og vanskeleg i forhold til departementet. Eg er glad for at han no legg den beste meininga i det uttrykket.

Heikki Holmås (SV): Jeg besitter ennå ikke den freidighet som Karl Eirik Schjøtt-Pedersen besitter i forhold til det å ta ordet til en åpenbar misforståelse for å prøve å oppklare noe som åpenbart ikke var en åpenbar misforståelse, nemlig at det er helt åpenbart at rammene har lagt premissene for utformingen av denne erstatningsordningen. Når han selv senere skulle beskrive premissene og prinsippene bak denne ordningen, kom han i skade for å begå noe som må ha vært en åpenbar misforståelse. Når han beskrev utbetaling gjennom yrkesskadeforsikringen, sa han at premissene var 30 G. Ja, det er riktig, det.

Men yrkesskadeforsikringen består av to forskjellige elementer. Den består av en skade man har lidt, og et framtidig økonomisk tap. Det framtidige økonomiske tapet er på 30 G, men for at man skal få utbetalt det som pionerdykker – hvis det var det som var tanken – måtte man ha fått pengene dagen etter at man ble ufør. Og det er jo ikke tilfellet. Mange av disse menneskene har ventet i veldig mange år på denne utbetalingen. Når man har ventet i veldig mange år, vil man ha hatt et økonomisk tap i løpet av den perioden. Hvis man hadde tenkt å basere seg på yrkesskadeforsikringsloven, ville altså dette ha kommet i tillegg, og den var forsvunnet i Schjøtt-Pedersens opplegg. Det er som å si at man på en måte skulle fått utbetalt stortingslønn for å ha sittet fire perioder på Stortinget, og så skulle man fått denne beskjeden: Nei. Pengene utbetales ikke i dag, de utbetales om 16 år, og så skal man liksom få det samme da som det man skulle fått den dagen, i stedet for å få pengene løpende. Det er det vi snakker om når vi sier at denne ordningen ikke er basert på noen grunnleggende prinsipper eller på noen andre ordninger. Det er hummer og kanari.

Jeg vil gjerne si en ting i forhold til dette med objektiv erstatning. Hans Kristian Hogsnes sa at lovavdelingen avviser at man fra departementets side har et objektivt ansvar, og avviser granskingskommisjonens konklusjon om at staten har et objektivt ansvar. Det er ikke det de gjør. Det de gjør, er at de sier at de ikke vil ta konkret stilling til om staten er erstatningspliktig på dette grunnlaget, men de sier at lovavdelingen bemerker at man har vanskelig for å se at det som framkommer i kommisjonens utredning, er tilstrekkelig til å fastslå noe rettslig ansvar for staten. Det er ikke tilstrekkelig, men man vil jo ikke gå videre for å finne ut om man kan få et tilstrekkelig rettsgrunnlag for å si at så er tilfellet. På bakgrunn av kommisjonens innstilling sier vi derfor: La oss droppe jusen, la oss droppe å prøve disse tingene for Høyesterett, gjennom hele rettssystemet. Det er en uverdig måte å gjøre det på.

La oss i stedet slå fast at Stortinget tar ansvar og gir folk en skikkelig erstatningsordning. Det får vi ikke flertall for, og det synes jeg er trist.

Sigvald Oppebøen Hansen (A): Eg vil minne om utgangspunktet her som komiteen sluttar seg til, nemleg at ein ikkje tek stilling til om det er noko rettsleg ansvar for staten i denne saka.

Komiteen legg i innstillinga vidare vekt på at staten ikkje har eit rettsleg ansvar, men eit moralsk ansvar – og det er noko anna. Derfor meiner fleirtalet at det var viktig å få etablert eit oppgjer som var både enkelt, raskt og effektivt. Så kan me sjølvsagt bli kritiserte for det. Men eg vil likevel hevde at ved ei individuell prøving av mange saker, slik mindretalet i komiteen har gått inn for, blir det lagt opp til at det er saker som vil ta veldig lang tid.

Blant anna Arbeidarpartiet har blitt utfordra med omsyn til forslag nr. 2, frå SV, Senterpartiet og Framstegspartiet, som er omdelt på representantane sine plassar. Eg har lyst til å minne om bakgrunnen for den ordninga som ein vedtek å etablere her i dag, nemleg det banebrytande arbeidet som dykkarane i Nordsjøen gjorde i tidsrommet 1965–1990. Det er derfor me no etablerer ei kompensasjonsordning for pionerdykkarane og gjev dei ei kollektiv anerkjenning. På denne spesielle bakgrunnen er det klart at den ordninga som blir foreslått for nordsjødykkarane, ikkje utan vidare kan overførast til andre forhold. Forslaget om ei generell kompensasjonsordning på norsk sokkel vil innebere at staten tek på seg eit ansvar som òg ligg på selskapa. Det er viktig å halde fast ved at selskapa er gjevne ein rett på sokkelen, men òg har eit ansvar for å sikre tilsette og etterlatne.

Eg er kjend med at Regjeringa for tida vurderer ulike typar kompensasjonsordningar for ei mengd ulike grupper. Det gjeld, for å nemne nokre område, krigsbarna, barneheimsbarna, pasientar med stråleskadar, romanifolket osv. Og i den grad det skulle bli aktuelt å etablere meir generelle ordningar, vil eg be om at statsråden tek med seg substansen i forslag nr. 2, og at Regjeringa òg vurderer det som eit grunnlag for ei meir generell ordning i ettertid.

Heilt til slutt må eg seie at eg er ganske opprørt over saksordførarens og representanten Holmås overtramp når det gjeld Arbeidarpartiets motiv i denne saka. Det har aldri vore snakk om å etablere ei økonomisk ramme først, og så lage ordninga etterpå. Eg er vanlegvis ein sindig mann, men eg er ganske lei meg og ganske opprørt over slike påstandar frå denne salen.

Per Sandberg (FrP): La meg først få si at det som representanten Oppebøen Hansen avsluttet med, var interessant. Jeg tenkte faktisk jeg skulle ta fatt i Schjøtt-Pedersens ubeskrivelige frekkhet i forhold til hans opptreden tidligere i dag, for maken til forsøk på å ro seg i land ut fra de vedtakene de nå er med på, har jeg ikke sett. Det samme ser jeg nå også ut fra Oppebøen Hansens innlegg.

Som saksordfører har jeg vært forsiktig, tror jeg, i mitt innlegg i dag. Jeg har opptrådt på en sindig måte, også i alle de skyggemøtene vi har hatt. Jeg kan gjerne gjenta at jeg mistenker Arbeiderpartiet og regjeringspartiene for først å ha lagt en ramme, og så laget en modell etterpå. Men hvis det ikke er slik, hvorfor i all verden kunne ikke Arbeiderpartiet og regjeringspartiene da avklare f.eks. bruken av Petroleumsforsikringsfondet? Det har de fortsatt ikke gjort. De vil fortsatt dra dette inn i revidert. Det burde vært enkelt på et tidligere tidspunkt å avklare hvorvidt de ønsker å bruke Petroleumsforsikringsfondet eller ikke. Derfor gjentar jeg påstanden: Det er altså andre motiver som ligger til grunn for at Arbeiderpartiet og Regjeringen ikke vil utvide rammen til denne kompensasjonsordningen.

Og så til representanten Schjøtt-Pedersens innlegg. Her har vi lagt opp til at vi, skal jeg si, i all fortrolighet skal prøve å komme fram til et forlik uten å spisse debatten for øvrig. Så antyder altså Schjøtt-Pedersen i sitt innlegg at det kunne ha forekommet dykking som har medført senskader. Hvor mye opplysninger og dokumentasjon skal representanten Schjøtt-Pedersen ha før han ærlig og oppriktig innrømmer at her er det noen som har fått skader? Maken til frekkhet, maken til å gi ris og det å kaste bensin på bålet, som representanten Schjøtt-Pedersen gjør her, har ikke jeg sett.

Ja, det er noen som har gitt signaler om at de er fornøyd – og det er gjentatt av Schjøtt-Pedersen og representanten Hogsnes. Selvfølgelig er det noen dykkere som blir fornøyd med 2,5 mill. kr. Men poenget er jo at med de 2,5 mill. kr når en ikke fram til dem som har hatt de største tapene, de som var yngst, og de som dykket først. De som St.meld. nr. 47 for 2002-2003 har som mål å nå fram til, pionerdykkerne, er ikke fornøyd. Det synes jeg at forlikskameratene bør ta alvorlig.

Til representanten Hogsnes vil jeg også kommentere avvisningen i forhold til en gruppeanmeldelse. Jeg står her med en fersk mail fra Institutt for offentlig rett, som slår i hjel disse påstandene fra Hogsnes. Det er kanskje det vi går i retning av nå, rett og slett en gruppeanmeldelse mot staten. Det var noe som hele komiteen fryktet. Derfor ønsket vi å komme fram til et forlik, noe vi ikke greide.

Statsråd Morten Andreas Meyer: Først til representanten Oppebøen Hansen: Jeg tar med meg i det videre arbeidet med saken i departementet innholdet i forslag nr. 2 for videre vurdering.

Til representanten Karin Andersen: Dykking i Nordsjøen i forbindelse med petroleumsvirksomheten har vært og er fremdeles underlagt et forsvarlighetskrav basert på den kunnskap vi til enhver tid har. Vurderingen av det forsvarlighetskravet åpner for en kontinuerlig tilpasning til den nye viten og teknologi vi opparbeider oss. Dette er bl.a. synliggjort ved at næringen selv etter forsøksdykkene ved NUI har pålagt seg en grense på dykk ned til 180 meter. Petroleumstilsynet har på samme grunnlag kommet fram til at det pr. dags dato ikke er grunnlag for å si at dykk til dybder over 180 meter kan sies å være forsvarlig.

Slik situasjonen er i dag, vil det derfor heller ikke gis samtykke til bemannede undervannsoperasjoner under denne grensen. Mange av de situasjonene som kan oppstå når det gjelder rørledninger og installasjoner på dybder dypere enn 180 meter, kan i dag med det utstyr som er tilgjengelig, repareres uten hjelp av dykkere. I den sammenheng kan det nevnes at det i forbindelse med petroleumsvirksomheten på norsk sokkel ikke er dykket til slike dyp siden 1989. For situasjoner der ubemannet intervensjon ikke er mulig, vil det ut fra den kunnskapen vi har i dag, være nødvendig å stenge ned installasjoner i påvente av nye teknologiske og operasjonelle løsninger. Alternative metoder er utskifting av rørledninger og utstyr framfor reparasjoner.

Harald Hove (V): Jeg syns på en måte det nok blir slik at man lager to litt klarere fronter i denne saken enn jeg for min del kan se det skulle være grunnlag for. Vi er vel i den situasjon at spørsmålet om det i dette saksforholdet vil være et objektivt ansvar for staten eller ikke, kunne vi bare fått klarlagt dersom det hadde blitt ført en sak og man hadde fått en avklaring gjennom domstolene. Det er da stor sannsynlighet for at man måtte ha havnet i Høyesterett. Her er det i og for seg gode argumenter både for at det skulle kunne være et objektivt ansvar, og for at det ikke er situasjonen. Både flertallet og mindretallet er vel i den situasjon at de forholder seg slik til denne problemstillingen at det er et uavklart spørsmål med hensyn til hvordan man skal gå videre for å gi et fornuftig, rimelig og rettferdig oppgjør, og rimelig her er ikke brukt i betydningen billig for staten. Man finner da ulike løsninger ut fra den innfallsvinkelen, og jeg syns at man i en viss utstrekning burde kunne ha respekt for hverandres løsninger. Jeg syns i og for seg at mindretallets løsning kunne være en godt brukbar måte å løse det på. Jeg syns flertallets løsning er en god måte å løse det på, og alt i alt én som jeg tror er bedre, uten derved å ville underkjenne den løsning som mindretallet har gått inn for.

Bare for å ta et lite poeng til slutt når det gjelder dette med kostnaden: Uten at jeg kan dette så godt at jeg skal gi meg i kast meg å telle kroner og øre, har jeg litt vanskelig for å føle meg sikker på at flertallets løsning nødvendigvis vil bli billigere for staten enn det mindretallets ville ha blitt. Påstanden om at man først har satt rammen for beløpet og etterpå gått inn på løsningen, virker derfor ikke spesielt plausibel.

Anita Apelthun Sæle (KrF): Det var representanten Magnhild Meltveit Kleppa sitt innlegg som fekk meg til å ta ordet, for ho understreka at eg hadde sagt at det var umogleg for eit parlament ikkje å skjegla til andre grupper. Og sjølv stod ho jo fram som eit eksempel på at ingen som har behandla denne saka, no ikkje veit kva andre grupper har fått, og kva andre grupper er tilgodesette med totalt – nettopp fordi det er viktig kunnskap når ein gjev ein kompensasjon. Og eg skal seia det som det er: Vi har tenkt på andre tragediar i Nordsjøen, ikkje fordi vi samanliknar flatt, men fordi vi ville vita kva dei hadde fått, og offera frå «Alexander Kielland»-ulykka har nettopp fått 40 G, som er 2 mill. kr. Når det gjeld nordsjødykkarane, har mange av dei fått 1,450 mill. kr i tillegg. Derfor kunne eg seia, og held fast ved, at nokon kjem over det som er gjeve før. Det er bakgrunnen for min påstand om at pionerdykkarane har fått meir enn det andre har vore i nærleiken av å få. Det gjeld ikkje kvar einaste nordsjødykkar, men det gjeld dei som gruppe.

Så seier representanten Per Sandberg at han mistenkjer oss for fyrst å ha valt ramma. Eg vil avkrefta det. Vi trur rett nok at dette vil kosta mellom 400 og 500 mill. kr, men det var viktig for regjeringspartia at kompensasjonen skulle vera like stor eller større enn det som var gjeve til andre grupper før, og det er han. Dekkingsmåten vil vi, som normalt, koma tilbake til ved budsjettbehandlinga, og vi har ikkje avvist bruk av Petroleumsforsikringsfondet.

Presidenten: Sigvald Oppebøen Hansen har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Sigvald Oppebøen Hansen (A): Det representanten Heikki Holmås tillegg Arbeidarpartiet, at me først har fastsett ei økonomisk ramme for oppgjeret, er ei avsporing av debatten. Det har aldri vore Arbeidarpartiet sitt motiv i denne saka, og eg håpar at heller ingen andre parti i dette huset gjer slike avvegingar. Men eg innser at meir ordkløyveri omkring dette berre forvirrar debatten. Det er ei avsporing, som sagt.

Eg kan òg leggje til at me ikkje kjenner eksakt til talet på dykkarar som vil ta del i denne kompensasjonsordninga, heller ikkje talet på dei etterlatne. Me har derfor inga aning om om sluttsummen vil bli 400 eller 500 mill. kr, f.eks.

Når det gjeld Petroleumsforsikringsfondet, har ikkje Arbeidarpartiet avvist det i utgangspunktet, men me har sagt at me skal kome tilbake til det i samband med behandlinga av revidert nasjonalbudsjett. Men det som er viktig å slå fast her, er at det oppgjeret som Stortinget vedtek i dag, skal finansierast.

Karin Andersen (SV): Hvis den økonomiske rammen ikke var viktig for flertallet i denne saken, er det vanskelig å forstå hvorfor man da ikke har greid å forholde seg til noen prinsipper, noen forklarlige retningslinjer for behandling som hadde vært mulig å forstå for alle. Da hadde man også stått mye sterkere når man skal behandle andre saker, for da hadde man hatt prinsipper, og man hadde ikke sittet og mekket sammen noe som man syns er raust, der man syns man strekker seg langt, men der man allikevel ikke har noen retningslinjer å gå etter. SVs mening er at det ikke skal være billig for staten å ta helsa fra folk. Det mener vi bør være et bærende prinsipp framover når det gjelder hvordan vi skal oppføre oss i slike saker.

Så foretok Oppebøen Hansen også en sammenligning med hva som hadde skjedd hvis disse hadde vært dykkere i dag. Da hadde de fått yrkesskadeerstatning, og da hadde de fått mindre. En av grunnene til det er at man mangler hele den ene biten i forhold til litt skade, som man har hoppet over, og den andre biten er at – ja, det reelle forholdet er at noen har betegnet situasjonen nærmest som Texas på dette området – man visste mye, men man satte ikke i gang tiltak som kunne sørge for at dette ble forsvarlig og trygt. Nå er det ikke slik at det er godt nok i dag heller, men det har skjedd vesentlige endringer fra 1990 og framover på dette området som gjør at risikoen i dag tross alt er vesentlig mindre. Det må bety en stor forskjell når vi faktisk vet at det som var situasjonen da, var at det var mange som visste, få som gjorde noen ting med det, og at det faktisk oppstod meget stor skade. Så derfor blir også en slik sammenligning irrelevant.

Hovedspørsmålet til Arbeiderpartiet og flertallet er: Hva er grunnen til at de mener at den enkelte ikke skal ha erstatning for de skader de er påført? Hva er grunnen til at de mener at en som ble meget hardt skadet som 23-åring, ikke skal få erstattet det? Hva er den prinsipielle begrunnelsen for å lande på et slikt standpunkt?

Så hører jeg at statsråden forsikrer om at dersom det skulle bli behov for dypdykk ned under 180 meter i dag, vil en installasjon bli stengt ned. Ja, jeg hører hva statsråden sier. Likevel er det veldig forunderlig at regjeringspartiene ikke har kunnet være med på den merknaden som flertallet har i innstillingen, og forsikret om det under behandlingen av saken.

Hans Kristian Hogsnes (H): Andre har kvittert ut det som ble reist som et spørsmål til meg i et tidligere innlegg. Derimot må jeg få lov til å kommentere et par av de synspunkter og påstander som vi har hørt om det forberedende arbeidet i kommunalkomiteen. Jeg fastslår at her har vi fått fremført synspunkter, basert på både synsing og fortolkning, som ikke er plagsomt presise i forhold til de fakta vi her håndterer, og som ikke bidrar til å belyse sakens kompleksitet.

Jeg skal nøye meg med ett eksempel, nemlig spørsmålet om vår holdning til den beredskap som er knyttet til dykking på dyp over det som i dag er lovlige dybder. Svaret på det spørsmålet ligger jo i forslag til vedtak III, som er et enstemmig forslag, der vi sier:

«Stortinget ber Regjeringen om å komme tilbake til Stortinget med en gjennomgang av hvordan dykkeraktiviteter organiseres på norsk sokkel i dag.»

Det betyr at svarene ikke er åpenbare, men det er de svarene og den orienteringen vi ber om å få, og det gjør en samlet komite.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A): Jeg registrerer at det er en positiv utvikling i debatten, at man ikke tillegger hverandre motiver som man vitterlig ikke har. Representanten Oppebøen Hansen, undertegnede og flere har pekt på at det flertallet har søkt etter, er å finne en rettferdig og mest mulig riktig og ryddig ordning. Man har selvsagt ikke stilt opp budsjettbeskrankninger før man har lett etter dem, og jeg registrerer med tilfredshet at også mindretallet tar det til orientering.

Så har representanten Andersen spørsmål om hvorfor man da ikke finner en forklarlig ordning. Ja, flertallet har forsøkt å finne en forklarlig ordning. Den vesentligste forskjellen mellom dykkere før 1990 og etter 1990 er jo hvorvidt man har vært omfattet av yrkesskadeforsikring e.l. Da omtaler jeg selvsagt ikke det at utviklingen i selve dykketeknologien og måten å gjøre det på har utviklet seg, men det er altså en vesentlig forskjell, fordi at de som kom etter 1990, har hatt mulighet for å være omfattet av yrkesskadeforsikringen. Derfor har flertallet sett hen til: Hva ville man ha mottatt i kompensasjon dersom også de som var før 1990, hadde vært omfattet av den samme ordningen? Nettopp i et forsøk på å gi uttrykk for den anerkjennelse som man ønsker å gi i forhold til pionerdykkerne, og gi uttrykk for at man ønsker et raust oppgjør, har man lagt til grunn ikke-yrkesskadeforsikringsbegrensninger på 30 ganger grunnbeløpet, men faktisk benyttet 40 ganger grunnbeløpet. Det er også begrunnelsen for at vi mener at dette er et raust oppgjør.

Så må jeg få lov til å korrigere representanten Sandberg, som tidvis hører bare det han vil høre. Jeg vil derfor få lov til å sitere en setning fra mitt innlegg:

«Granskingsrapporten slår da også fast at «en ikke ubetydelig del» av pionerdykkerne «sliter med» seinskader.»

Selvsagt har en samstemmig komite lagt det til grunn. Det er også årsaken til den brede enigheten om at en kompensasjonsordning skal iverksettes. Ingen har dratt i tvil at det er senskader, selvsagt er det dokumentert.

Karin Andersen (SV): Først ønsker jeg å kommentere noe av det som ble sagt fra flertallet, og det var at en individuell prøving ville ta lang tid, og derfor kunne man ikke gå inn for det. Men en individuell prøving ville altså gi en korrekt erstatning i forhold til det tapet som er lidt, og rettseksperter hevder med styrke at den første saken ville ta noe tid, men da ville man få en erfaring som gjorde at man ville kunne behandle de andre sakene raskt.

Vår overbevisning er at et korrekt og rettferdig oppgjør er å foretrekke framfor et som er urettferdig og som gir summariske summer til den enkelte, uavhengig av skadenivå og skadetidspunkt.

Så til saken om hvordan situasjonen på sokkelen er i dag, for jeg ble litt forvirret av representanten Hogsnes’ innlegg. Statsråden sier nå at det er helt avklart at en installasjon blir stengt ned dersom det krever bemannet dykking dypere enn 180 meter. Det slår statsråden fast, og jeg sier at det er jeg fornøyd med. Men Hogsnes’ innlegg kan tyde på at det er uavklart at det skal være slik. Det er vi nødt til å få et svar på, om Hogsnes deler statsrådens oppfatning om at da skal installasjonen stenges ned, eller om han ikke gjør det.

Presidenten: Magnhild Meltveit Kleppa har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Per Sandberg fekk ei stor utfordring med å vera ordførar for ei viktig, men vanskeleg sak. Det har han løyst på ein særs god måte og med eit svært omfattande arbeid. Dessverre lukkast vi ikkje i komiteen med å finna ei samrøystes løysing, men prosessen har vist at fleirtalet tøygde seg til meir enn dei 30 G som Regjeringa antyda som ramme.

Vi har i dag hatt ein debatt som har vist temperatur og engasjement, og eg tek for gitt at statsråden merkar seg at det trass i ulike tilrådingar er felles utolsemd i komiteen i forhold til rask oppfølging.

Det er òg frustrasjon hjå fleire fordi finansieringa ikkje er avklart, fordi det ikkje er slått fast at Petroleumsforsikringsfondet skal kunna brukast. Eg finn grunn til å minna om at det vil vekkja rettkomne reaksjonar dersom ein frå Regjeringa si side kjem tilbake i revidert budsjett med kutt for andre grupper for å få på plass ei finansiering av denne kompensasjonen.

Carl I. Hagen (FrP): Dette er både en god dag og en trist dag. Det er en god dag i den forstand at det kommer på plass en ordning med kompensasjon og oppreisning for pionerdykkerne. Det er på høy tid. Det er en trist dag fordi det ikke ble et enstemmig storting som kom frem til en ordning som de berørte pionerdykkere, eller dessverre også i altfor mange tilfeller deres etterlatte, kunne være fullt ut fornøyde med. Det hadde vært en mer verdig dag, at man var fornøyd. Jeg tror at dersom flertallet hadde sluttet seg til mindretallets synspunkter, så ville man vært fornøyd. Da hadde det også vært en bare god dag og en verdig dag.

Det er klart det er opp til Stortinget som lovgiver å ordne det hvis det skulle være noen problemer når det gjelder finansiering innenfor revidert nasjonalbudsjett, handlingsregelen og alt dette. Hvis det skulle være nødvendig – hva vi mener ikke er nødvendig – kunne vi i tilfelle endret loven om Petroleumsforsikringsfondet og likevel brukt det. Det er altså ikke mangel på muligheter til å gjøre dette utenfor de ordinære rammer, det er viljen hos flertallet som her er mangelfull.

Når vi også ser tilbake på historikken om hva bl.a. pionerdykkernes arbeid – det var selvsagt også andre yrkeskategorier med på begynnelsen av oljeeventyret, men pionerdykkerne hadde en veldig, veldig avgjørende rolle – har medført av gevinster for hele det norske storsamfunnet, burde man hatt muligheter til, synes jeg, å avslutte en dag som i dag med at det bare skulle være verdighet og fornøydhet. Jeg synes det er litt trist at flertallet ikke har ønsket dette.

Flertallet blander dette litt sammen med yrkesskadeforsikringen som kom senere. Dette er, synes jeg, helt spesielle forhold. Og når Regjeringen hevder at det ikke var nok nærhet for staten til at det kan være snakk om yrkesskadeforsikring, viser jeg til saksordfører Per Sandbergs hovedinnlegg, hvor det går helt klart frem at staten er den som har det fulle og hele ansvaret for alt som har skjedd i Nordsjøen, og at staten er ansvarlig på alle områder og moralsk sett. Da synes jeg det er leit at man prøver seg på juridiske spissfindigheter for å late som om ikke staten er den som har ansvaret for det som har skjedd på sokkelen, det være seg som lovgiver, som bedriftseier, som forskriftsutformer, som kontrollmyndighet og som alt annet. Å komme trekkende med en yrkesskadeforsikringstenkning som har kommet inn mange tiår senere, synes jeg er et vikarierende argument.

Jeg skulle ønske at dette hadde vært en bare god dag, og at pionerdykkerne, deres familier og de altfor mange etterlatte hadde vært fornøyde med at de hadde vunnet frem med den kampen de har måttet kjempe i altfor mange år.

Presidenten: Per Sandberg har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Per Sandberg (FrP): Jeg vil ganske kort si at jeg er glad for at representanten Schjøtt-Pedersen også nå innser at en skade har skjedd, og at han innrømmer det på slutten av debatten.

Jeg vil bruke de 50 sekundene jeg har igjen, til å oppfordre statsråden på nytt til å lete etter løsninger som på en raskest mulig måte får i hvert fall kompensasjonsordningen på plass, men ikke minst at han leter etter løsninger som vil avhjelpe de problemene den enkelte dykkeren i hverdagen sliter med i dag. Det tror jeg er veldig viktig nå i forhold til Nordsjødykkeralliansens engasjement i saken, og ikke minst også i forhold til Stiftelsen Kontakttelefonen for Pionerdykkere i den videre prosessen.

Jeg håper også at flertallet innser at det er mulig å bruke Petroleumsforsikringsfondet når vi kommer til revidert budsjett, slik at vi unngår en debatt da om å hente inn millioner av kroner fra andre budsjett for å få på plass den kompensasjonsordningen som flertallet nå går for.

Presidenten: Hans Kristian Hogsnes får ordet til en kort merknad.

Hans Kristian Hogsnes (H): Helt for ordens skyld: Jeg deler selvfølgelig statsråd Meyers oppfatning av at installasjoner stenger ned ved behov for bemannet dykking på dyp utover lovlig nivå. Der oppgavene kan løses med ubemannet dykking, skjer altså ikke det. Men fortsatt ligger mitt poeng fast, nemlig at det er en enstemmig kommunalkomite som ber om at Regjeringen kommer tilbake til Stortinget med en gjennomgang av hvordan dykkeraktiviteter organiseres på norsk sokkel i dag. Det vil også gi en anledning til å favne praksis omkring denne problemstillingen.

Så skal jeg forsikre om at vi her i dag vedtar ordningen. Det betyr at da gjenstår inndekningen av den, og det er det som skjer i revidert. Det tror jeg regjeringspartiene og flertallet her skal garantere vil skje.

Presidenten: Heikki Holmås får ordet til en kort merknad på inntil 1 minutt.

Heikki Holmås (SV): Det er jo klart for alle hva vi mener – det er ikke det som har vært disputten her i dag. Fra vår side har det først og fremst gått på hvorfor Arbeiderpartiet går med på en ordning som etter vår oppfatning er unik og ikke forankret i noen tidligere prinsipper for erstatningsutmåling. Det har vært vårt utgangspunkt for å tenke vårt. Men det til side, for vi er ferdige med det.

Helt på tampen tenkte jeg å avslutte med å si at de tingene som vi faktisk får til i dag i forhold til både bokutgivelse og oljemuseet, og at vi får en skikkelig gjennomgang av dagens situasjon for dykkere, aldri ville ha kommet opp hvis det ikke hadde vært for den utrettelige innsatsen som Nordsjødykker Alliansen og andre har stått for. Jeg tenkte at jeg spesielt skulle trekke fram dem og Henning Jakhelln, som har drevet med et utrolig tallknuseri og utrettelig kommet med konstruktive innspill helt til det siste.

Jeg er skuffet, sint og lei meg for at vi ikke kom i mål, men er tross alt glad for en del av de tingene vi har fått til. Men mest av alt sitter jeg igjen med en følelse av at dette burde vi ha klart å få helt i mål.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sakene nr. 2 og 3.

(Votering, se side 2131)

Klokken er nå noen minutter over 15. Forhandlingene blir nå avbrutt, og nytt møte blir satt igjen kl. 18.