Se også behandlingen av sakene 6 og 7 på formiddagsmøtet.

 

Sylvia Brustad (A) [18:01:56]: Petroleumsnæringa er Norges viktigste næring. Den sysselsetter direkte og indirekte om lag 220 000 mennesker, og ikke minst har den gitt og gir fellesskapet enorme inntekter, som vi også trenger videre for å bygge velferdssamfunnet videre ut.

Jeg vil innledningsvis kommentere overskridelsene på Snøhvit-prosjektet. Det er svært beklagelig at vi nå får ytterligere overskridelser på dette prosjektet, og at de totale overskridelsene kan komme helt opp mot 12 milliarder kr. Som statsråden har redegjort for, blir det pekt på flere grunner til dette. Jeg må si at jeg ser fram til å få en noe fyldigere redegjørelse, slik statsråden har varslet, enn den vi fikk høre så langt i dag.

Jeg stiller meg undrende til at vi nå får flere overskridelser, og jeg vil minne om at statsråden så sent som 6. oktober i fjor skrev i et brev til meg:

"Statoil forventer videre at de øvrige deler av Snøhvit-prosjektet vil ferdigstilles i henhold til planer og kostnadsestimater, slik at utsleping av lekter og oppstart av forpliktede gassleveranser kan gå som planlagt."

Det vil si at vi for et halvt år siden ble orientert om at alt var under kontroll. Da er det ekstra oppsiktsvekkende at det nå er nye og så store overskridelser som dem vi nå er blitt presentert. Her er det åpenbart at det må være en mye tettere oppfølging av det viktige prosjektet som Snøhvit-utbygginga faktisk er. Derfor må nå alt settes inn for at dette ikke skal skje igjen.

Som vi også har hørt, er det flere forhold som spiller inn, og som er grunnen til at en er der en er.

Det vakte stor oppsikt og mye debatt da Statoil valgte å gi store og viktige kontrakter til det spanske verftet Dragados. Det medførte at situasjonen ved bl.a. Kværner Rosenberg i Stavanger og i Egersund ble alvorlig. Flere hundre norske industriarbeidsplasser gikk tapt. Det bør nå være klart for de fleste at det kanskje ikke var så lurt å velge et spansk verft, selv om det var billigst der og da. Jeg tror at én lærdom en i hvert fall bør trekke av dette, er at det å tenke mer i retning av helhetlige kontrakter, og hvor også norsk industri kan konkurrere på en bedre måte enn det vi så langt har sett, er bra. Derfor er jeg glad for at det også er bred oppslutning om å tenke i retning av det som komiteen i dag legger fram. Jeg er også glad for forslaget om å be Regjeringen gå igjennom konkurransesituasjonen for våre offshorerettede verft i forhold til andre EØS-land.

Det er knyttet store utfordringer til det å forvalte de gjenværende olje- og gassressursene på sokkelen på en måte som er til det beste for fellesskapet vårt. Da er det mange hensyn vi må ta. Ikke minst må vi greie å ta vare på og utvikle hele petroleumsklyngen.

Det verste som nå kan skje, er at vi setter oss i en situasjon der vi får en dramatisk nedbygging av denne viktige industrien. Da vil vi miste en verdifull og helt nødvendig kompetanse, som vi har brukt årtier på å bygge opp i Norge. For Arbeiderpartiet er akkurat dette svært viktig. Mange av de tiltakene vi peker på i innstillinga, er derfor rettet inn mot det å unngå en dramatisk nedgang i denne sektoren.

I fjor mistet vi om lag 5 000 arbeidsplasser i leverandørindustrien. Nedgangen er bare en begynnelse på en utvikling, dersom vi ikke nå iverksetter aktive tiltak. Selv om sysselsettinga akkurat nå er høy og det ser ganske bra ut, vet vi at den om vel ett år vil avta, når prosjektene som nå er under bygging, går mot ferdigstillelse. Det er slik at etter utbygginga av Ormen Lange, som vi vedtok her i Stortinget for kort tid sia, er det ingen andre store prosjekter som er klare for å bli iverksatt. Derfor er jeg glad for at det er en samlet komite som i dag ber Regjeringa sammen med oljeselskapene gå igjennom en lang rekke prosjekter som ligger noe fram i tid, og vurdere tiltak slik at man om mulig kan gjennomføre og framskynde noen av dem på en forsvarlig måte. Det kan være ett av flere bidrag for å unngå at flere tusen blir permittert og oppsagt om kort tid.

Det letes for lite, og der det letes, gjøres det for få interessante funn. Dette er kanskje det mest urovekkende ved norsk sokkel akkurat nå. Arbeiderpartiet mener derfor det er viktig å få opp leteaktiviteten. Da må det gis tilgang til attraktive arealer å lete på.

Vi er enige om mye i denne innstillinga. Det er bra at Regjeringa nå gjenåpner for leting i Barentshavet, men det er blitt skapt en usikkerhet om den framtidige letinga i Barentshavet. Jeg viser igjen til den kronikken som fylkesordfører Helga Pedersen og fylkesrådslederen i Troms, Paul Dahlø, hadde i gårsdagens VG. At Regjeringa vil avvente resultatene av de tre prøveboringene som de nå har åpnet for, før de vil ta stilling til om det skal lyses ut flere blokker, er sikkert velegnet som indremedisin i Regjeringa, men det er ikke et velegnet virkemiddel for å skape forutsigbarhet for oljenæringa, og heller ikke for den nordlige landsdelen, som nå ivrer etter å holde på den gløden som Snøhvit-utbygginga så langt har skapt.

Arbeiderpartiet mener at myndighetene og oljeselskapene har et felles ansvar for å sørge for at aktiviteten på sokkelen vises igjen i form av arbeidsplasser på land. Jeg har vært innom leverandørindustrien. Men også når plattformene og feltene er i drift, må folk langs kysten i store deler av landet oppleve at oljen gir oss aktiviteter og kjærkomne arbeidsplasser også på land.

Driftsorganisasjonene og forsyningsbasene er helt sentrale og viktige i denne debatten. Mange har stilt seg undrende til at Regjeringa i meldinga legger opp til en mer fleksibel konsesjonspolitikk, og er urolige for at dette kan føre til nedbemanninger og mer sentralisering av baseoppgaver. Olje- og energiministeren har i et brev til komiteen avkreftet dette. Jeg er allikevel glad for at et flertall i komiteen i innstillinga sier at konsesjonsvilkårene skal stå ved lag. Vi ønsker ikke noen usikkerhet omkring dette spørsmålet.

Det er bred enighet om at utvinningsgraden må økes. En helt nødvendig forutsetning for dette er at det blir forsket mer. At Regjeringa nå foreslår 1 milliard kr til forskningsfond, er bra, og det er et viktig skritt i riktig retning. Avkastninga vil gi oss ca. 40 mill. kr mer til forskning i året. Det er en bra start. Vi mener imidlertid fra Arbeiderpartiets side at det beløpet bør høynes. Vi vil derfor neste år komme tilbake med forslag om å øke det med 1 milliard kr til, slik at avkastninga blir på 80 mill. kr pr. år.

Jeg er også glad for at det er så bred enighet omkring metoden med injeksjon av CO2 for å få mer olje ut av reservoarene. Jeg mener det er viktig at vi greier å realisere prosjekter som f.eks. Gullfaks, som kanskje er det prosjektet som har kommet aller lengst. Det er et veldig viktig signal som komiteen og Stortinget senere i kveld kommer til å gi om det spørsmålet.

Vi har hatt petroleumsaktivitet på norsk sokkel i snart 40 år. I alle disse årene har hensynet til miljøet og fiskeressursene stått sentralt i den politiske debatten. Slik er det også nå. Vi har hatt høy miljøstandard i næringa. Jeg mener at vi kan slå fast at petroleumsaktiviteten ikke har gått ut over miljøet og fiskeressursene. Men vi må alltid strebe etter å bli enda bedre. Krav til nullutslipp er et viktig tiltak, for å nevne ett eksempel. Ikke bare i de nordlige områdene, men også på andre deler av sokkelen, må vi stille strenge miljøkrav.

Meldinga vi debatterer i dag, ble presentert samtidig med revidert nasjonalbudsjett, der Regjeringa foreslo mindre endringer i petroleumsskatten. Arbeiderpartiet støtter som kjent disse endringene. Vi er likevel noe usikre på om grepene Regjeringa totalt foreslår for petroleumssektoren, er tilstrekkelige for å opprettholde aktiviteten på et så høyt nivå som vi ønsker, og slik at vi faktisk greier å følge den langsiktige utviklingsbanen. Fra Arbeiderpartiets side mener vi at Regjeringa burde ha foretatt en ny vurdering av f.eks. volumfradrag for haleproduksjon, som kunne ha vært et viktig bidra for å øke utvinningsgraden og for å opprettholde aktiviteten på et høyt nivå. Jeg er allikevel glad for at det er flertall for å be Regjeringen vurdere ytterligere incentivordninger for økt haleproduksjon. Det er i hvert fall ett viktig skritt på vegen.

Fra Arbeiderpartiets side mener vi også at det burde vært en gjennomgang av de mindre SDØE-andelene for å se om det også kunne ha vært et bidrag for å få til en mer effektiv drift av enkelte felt. Vi ønsket også å se om det var mulig å finne flere incentiver, slik at vi fikk til mer leting. Dessverre må vi konstatere at det ikke er flertall for disse forslagene. Men næringa trenger forutsigbarhet. Derfor må det fattes vedtak nå, slik at næringa vet hva den har å forholde seg til framover.

Til slutt vil jeg ta opp det forslaget Arbeiderpartiet står alene om, og de forslagene vi fremmer sammen med andre partier. For øvrig anbefaler jeg Arbeiderpartiets gruppe å stemme for innstillinga.

Presidenten: Representanten Sylvia Brustad har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Leif Frode Onarheim (H) [18:12:54]: Representanten Brustad gjentar dette med usikkerhet i Barentshavet. Da har jeg to spørsmål:

Spørsmål 1: Står ikke representanten Brustad lenger på merknadene i innstillingen til St.meld. nr. 39 for 1999-2000 fra regjeringen Stoltenberg om dette, hvor man nettopp sa at man måtte vente og se på hvilke resultater man får?

Spørsmål 2: Når det gjelder den usikkerheten som representanten hele tiden viser til, hvor lang tid er det egentlig mellom hennes merknad om å lyse ut blokker til neste år og Regjeringens forslag om å lyse ut høsten 2005? Hva er egentlig forskjellen?

Sylvia Brustad (A) [18:13:49]: Hvis det var slik at det ikke var noen forskjell mellom det regjeringspartiene står for i innstillinga, som er en støtte til det som Regjeringa har foreslått, og det som Arbeiderpartiet sier i sine merknader, så hadde det vel heller ikke vært noe problem, vil jeg tro, for representanten Onarheim og resten av regjeringspartiene å støtte våre merknader, der det står at det bør lyses ut blokker allerede i 2005. Nå er det altså ikke slik at det er jeg, på vegne av mitt parti, som her skaper usikkerhet. Det er en samlet landsdel, hele Nord-Norge, representert ved politikere, Landsorganisasjonen og arbeidsgiverorganisasjoner, som sier at det her er skapt en usikkerhet.

Jeg siterer fra kronikken i VG i går, som jeg viste til i mitt hovedinnlegg, hvor det blir sagt at

"regjeringen vil avvente resultatene av de tre meget spennende boringene som starter i november, før den sier ja til leting i nye områder. Vi ønsker ikke nye pauser neste år. Vi trenger kontinuitet".

Da må det altså være slik at Onarheim mener at det er en samlet landsdel i Nord-Norge som tar feil. Det tror jeg faktisk ikke at de gjør.

Øyvind Korsberg (FrP)

[18:05:27]: Jeg er helt enig med representanten Sylvia Brustad i at man må få opp leteaktiviteten. Derfor er det skuffende at Arbeiderpartiet ikke fremmer noen forslag i så måte, men at man i forkant av behandlingen av denne meldingen går ut i media og kringkaster som om man har fremmet et forslag når det gjelder å øke aktiviteten, som ikke får flertall på Stortinget.

Jeg vil bare vise til at det var arbeiderpartiregjeringen med daværende statsråd Olav Akselsen som stengte store deler av disse områdene som Arbeiderpartiet nå vil åpne opp. Og bare for å friske på den politiske hukommelsen til Sylvia Brustad vil jeg sitere fra Bergens Tidende 29. november 2003. Der sier stortingsrepresentant Akselsen følgende:

"Stortingsrepresentanten for Arbeidarpartiet fryktar det kan bli enda verre, om Steensnæs ikkje mannar seg opp og opnar for boring vest på det såkalla Nordland VI-feltet vest for Lofoten."

- det samme området (presidenten klubber) som han stengte tidligere.

Spørsmålet til representanten Brustad er (presidenten klubber igjen): Hvorfor fremmer ikke Arbeiderpartiet noen forslag i saken?

Presidenten: Presidenten må be representanten respektere taletiden.

Sylvia Brustad (A)

[18:16:38]: Når det gjelder Nordland VI og de øvrige områder, som er veldig omdiskutert, er vi enige med regjeringspartiene i at det nå er fornuftig å avvente forvaltningsplanen. Vi er også helt enige om at det var riktig å utvide Sameksistensutvalget med representanter for miljøsida og juridisk side, slik at vi har et godt grunnlag for å vite hva vi skal gjøre der. Det er sårbare områder, slik at vi må vite hvor vi skal tråkke, og hvilken vei vi skal gå.

Når det så gjelder Barentshavet, skjønner jeg at representanten Korsberg her prøver å gjøre det til en stor debatt om hvorvidt det er fremmet forslag eller merknader omkring gjenåpning av Barentshavet utover det Regjeringa nå går inn for. Jeg har for min del aldri sagt at Arbeiderpartiet har fremmet forslag om å lyse ut blokker i 2005, men jeg har sagt at Arbeiderpartiet går inn for det gjennom merknader, og jeg sier at det er ingen grunn til å ta den pausen - eller forhåpentligvis kunstpausen - som Regjeringa legger opp til, men at vi vil lyse ut allerede i 2005. Det er nettopp for å ivareta forutsigbarheten og kontinuiteten også i dette viktige området.

Hallgeir H. Langeland (SV) [18:17:53]: Arbeidarpartiet og SV er einige om ganske mange punkt når det gjeld oljemeldinga. Det går på HMS, det går på CO2 når det gjeld Gullfaks, og det går på baseverksemd og fleire andre ting.

Men det er eitt poeng som me ikkje er einige om, og det er knytt opp til det som replikkordskiftet her no går ut på, og det er tempo. Arbeidarpartiet går altså i spørsmålet om tempoet på leiteaktiviteten bl.a. saman med Framstegspartiet for å forsøkja å driva opp tempoet, utan å ta dei omsyna som bl.a. Regjeringa legg opp til i forhold til utgreiinga.

I desse dagar når statsråden her tidlegare orienterte om Snøhvit, at prosjektet var umoge, og at ein no ser at rekninga ballar på seg, er det ikkje då fornuftig å setja ned tempoet, å tenkja seg litt meir om og ikkje berre kjøra på i høgt tempo, slik Arbeidarpartiet legg opp til? Er det ikkje fornuftig av Arbeidarpartiet g å tenkja litt på kva som skjer dersom ein køyrer tempoet for høgt opp?

Sylvia Brustad (A)

[18:19:15]: Det står veldig klart i innstillinga at vi tenker oss om når det gjelder de mest sårbare områdene, som f.eks. Nordland VI og de som er nærmest kysten, også i forbindelse med Barentshavet. Men vi er også opptatt av at vi må kunne greie å forene miljø- og fiskeriinteresser med en høy aktivitet på dette området.

Når det konkret gjelder Barentshavet - for det er det som gjenstår, skjønner jeg, i forhold til det Langeland her tar opp - er det viktig å kunne gi forutsigbarhet. Vi snakker ikke her om noen uforsvarlig behandling, men om å kunne gi et klart signal: Vil vi lyse ut i 2005, eller vil vi det ikke? Vanskeligere er det egentlig ikke. Det Regjeringa legger opp til, er at så skal vi vurdere om vi skal. Men om vi skal knytte det spørsmålet til debatten om det viktige spørsmålet omkring hele Snøhvit-utbygginga - som SV for øvrig alltid har vært imot, og derved har de også vært imot, skjønner jeg, de arbeidsplasser som nå blir skapt i store deler av Nord-Norge, som er veldig viktige - er liksom en helt annen sak i forhold til det vi her snakker om.

Jeg tror ikke vi skal gjøre denne uenigheten større enn det den faktisk er.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Øyvind Vaksdal (FrP)

[18:20:36]: Norsk olje- og gassvirksomhet er i dag landets viktigste næring og framstår helt i verdenstoppen med hensyn til teknologiløsninger. Petroleumsvirksomheten sysselsetter totalt over 200 000 personer dersom en inkluderer leverandørindustrien, og denne virksomheten er helt avgjørende for mange samfunn langs Norskekysten. Oljenæringen er i tillegg svært viktig for vår nasjons økonomiske utvikling, og den norske stat som både direkte og indirekte er den største aktør på sokkelen, har enorme inntekter fra denne virksomheten.

Høye oljepriser i det siste gjør at oljevirksomheten sannsynligvis vil bidra med nærmere 200 milliarder kr i inneværende år, mot opprinnelig budsjettert 143 milliarder kr, og vi har nå nærmere 1 000 milliarder kr på bok fra denne virksomheten. Men vi har de siste år sett at utviklingen på sokkelen har stagnert. Det letes mindre, og vi ser også at det som blir funnet, er langt mindre enn tidligere. Norsk sokkel er kommet i en moden fase, der man også ser at interessen avtar, og konkurransen fra andre områder er blitt betydelig større de senere år.

De som skal ta investeringsbeslutningene, enten de sitter i Houston eller i Stavanger, velger å la sine investeringer gå dit de kaster mest av seg. Det er derfor viktig at vi som har ansvaret for rammebetingelsene på norsk sokkel, tar dette innover oss og viser vilje til å foreta de nødvendige justeringer av disse betingelsene. Hvis en ser på prognosene for investeringene på norsk sokkel de nærmeste årene, viser disse en dramatisk nedgang. Dette vil først og fremst ramme leverandørindustrien og offshoreverftene og sette tusenvis av arbeidsplasser i fare. I neste omgang rammes både oljeselskaper og offshorerederier, og sist, men ikke minst vil vi få en dramatisk nedgang i statens inntekter fra denne virksomheten. Venter vi til inntektene forsvinner, er det imidlertid altfor sent å gjøre noe. Dette er ikke en virksomhet som kan stoppe opp i dag, og starte opp igjen i morgen. I denne bransjen må man i langt større grad enn i andre tenke langsiktig. Det vil ta mange år fra man investerer til man får avkastning av pengene.

Hva er det som skal til for å opprettholde aktiviteten på sokkelen og sikre verdiskaping og arbeidsplasser? Da Stortinget behandlet den forrige stortingsmeldingen om petroleumsvirksomhet høsten 2002, ble vi invitert til å foreta et valg mellom forvitringsbanen eller den langsiktige utviklingsbanen. Vi fikk også meget klare meldinger fra et samlet oljecluster, fra fagforeninger til oljeselskaper, om hva som skulle til for å nå denne langsiktige utviklingsbanen. Ta nødvendige skattegrep, spesielt med tanke på nisje- og haleproduksjon, var et av tiltakene som var ønsket i bransjen. Gi oss tilgang på prospektive arealer, var et annet ønske, og det var spesielt området Lofoten-Barentshavet som var interessant. Gi oss et større og mer forutsigbart bidrag til petroleumsforskningen, var det tredje ønsket fra bransjen. Til tross for disse klare meldingene fra en samlet bransje, ble hele meldingen vedlagt protokollen uten at noen grep ble foretatt.

Jeg husker godt den debatten da flere stod på denne talerstol og sa at selvfølgelig skulle man sørge for den langsiktige utviklingsbanen, for deretter å stemme imot de tiltakene som var nødvendige for å sikre denne utviklingsbanen. Fremskrittspartiet tok også denne gangen bransjen på alvor og foreslo de nødvendige tiltak, men fikk dessverre ikke støtte fra noe annet parti i denne sal. Denne handlingslammelse har medvirket til at vi allerede nå er langt inne i forvitringsbanen. Men nå har vi muligheten igjen. Igjen kan vi påvirke utviklingen og foreta nødvendige grep. Signalene fra oljebransjen er nøyaktig de samme som sist, men nå er situasjonen forverret, og alvoret i meldingene fra både fagforeninger og selskaper er forsterket. Men hva skjer? Regjeringen har lagt fram en melding som inneholder noen tiltak som skal få fart på næringen, og man har også i revidert foreslått noen mindre endringer i skatteregimet. Det er utrolig at man ennå ikke i regjeringskontorene har forstått hvordan det kan gå med vår viktigste næring hvis vi ikke tar de nødvendige grep.

Regjeringens såkalte tiltak i denne meldingen og i revidert kan ikke karakteriseres som annet enn kosmetiske, og vil bare ha marginal virkning på aktivitetsnivået. Dessverre har Stortingets flertall heller ikke denne gangen vist handlekraft og satt skapet på plass. Fremskrittspartiet står også denne gangen alene om å foreslå de tiltakene som er nødvendige, og som et samlet oljecluster står bak.

Vi tar til orde for skattegrep som eksempelvis reduksjon av særskatt på nye felt samt volumfradrag som kan sikre økt levetid og bedre ressursutnyttelsen på oljefeltene - alt dette i samsvar med signalene fra KonKraft. Vi fremmer i tillegg forslag om å åpne for petroleumsvirksomhet i hele området Lofoten-Barentshavet fra og med 1. juli i år. Og sist, men ikke minst foreslår vi også denne gangen å sette av 10 milliarder kr på et petroleumsrettet forskningsfond, der avkastningen av dette skal gå til forskning med hovedvekt på reservoarutnyttelse. Denne type forskning er god butikk også for den norske stat, der staten får størstedelen av den økte verdiskapingen denne forskningen bidrar til.

Så til Snøhvit. Vi har nå nok en gang blitt orientert om store og alvorlige kostnadsoverskridelser på dette prosjektet, og vi har også fått signaler om forsinkelser. Prosjektet skal fortsatt være lønnsomt ifølge statsråden, men disse overskridelser svekker helt klart robustheten i prosjektet. Vi vet alle at Snøhvit-prosjektet innebar store teknologiske utfordringer, og at noe av den teknologi som skulle brukes, til en viss grad var uprøvd tidligere.

Vi vet også at slike pionerprosjekt selvfølgelig innebærer økonomisk usikkerhet og risiko, men at man ofte kan høste teknologiske erfaringer som kan brukes på senere prosjekter. Dette alene kan imidlertid ikke forsvare de alvorlige overskridelsene vi nå ser. Jeg forutsetter derfor at statsråden nå har full fokusering på den videre kostnadsutvikling i prosjektet og sørger for at dette nå bringes under kontroll. Jeg forutsetter også at Stortinget holdes løpende orientert om denne utviklingen.

Jeg vil med dette ta opp Fremskrittspartiets forslag i innstillingen. Jeg vil samtidig be om at voteringen blir lagt opp slik at vi subsidiært får anledning til å støtte forslag nr. 3, fra Arbeiderpartiet, dersom vårt forslag nr. 10 ikke skulle få flertall.

Presidenten: Representanten Øyvind Vaksdal har tatt opp de forslag han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Knut Werner Hansen (A) [18:28:33]: Fremskrittspartiet ønsker å framstå i en ny politisk profil. Man ønsker å fri seg fra den populistiske imagen og framstå som ansvarlig. Det kom bl.a. til uttrykk i forrige uke gjennom et intervju i Dagbladet i forbindelse med Bolærne-saken, hvor partiformannen står fram og snakker om Fremskrittspartiets store ansvarlighet.

Med referanse til energi- og miljøkomiteens behandling av denne stortingsmeldingen, var Fremskrittspartiets politikere i miljøkomiteen ute i nordnorsk presse i forrige uke med påstander som ikke har rot i virkeligheten. De er skuffet over at de andre partiene ikke vil støtte Fremskrittspartiets holdninger, og påstår bl.a. at Arbeiderpartiet bløffer.

Fremskrittspartiet skaper gjennom sine utsagn uro og frykt rundt hva Stortinget mener, bl.a. i Harstad-miljøet. Når skal Fremskrittspartiet slutte med å fremme andre partiers politikk og påstå at den er feil, og når skal de begynne å argumentere for sin egen politikk?

Øyvind Vaksdal (FrP) [18:29:55]: Jeg vil på det mest bestemte avvise påstanden om at Fremskrittspartiet skulle skape usikkerhet rundt utviklingen i nordområdene. Fremskrittspartiet har sågar en merknad om utviklingen i Harstad-miljøet, som representanten påpeker her. Dersom Arbeiderpartiet ønsker å gjøre noe, kunne de slutte seg til denne. Vi har derimot fremmet forslag om å åpne alle de områdene i nord som Arbeiderpartiet gjennom tidligere statsråd Akselsen har stengt.

Ingvild Vaggen Malvik (SV) [18:30:49]: Jeg er glad for at Regjeringen i denne saken, i motsetning til i spørsmål knyttet til norsk vannkraftforvaltning, ikke har valgt å støtte seg ensidig til Fremskrittspartiet.

SV står bak samtlige av romertallsforslagene i innstillingen, og Fremskrittspartiet er gledelig nok med på et par av flertallsforslagene, men ikke på IV. Her ber Stortinget Regjeringen fremme forslag til hensiktsmessige virkemidler for å stimulere til bruk av CO2 som trykkstøtte for økt utvinning på norsk sokkel. Videre ber Stortinget Regjeringen om å vurdere ytterligere incentivordninger for økt haleproduksjon - noe Fremskrittspartiet bedyrer at de er for.

Mitt spørsmål til Fremskrittspartiet er om det er nyutviklet allergi mot CO2 som gjør at Fremskrittspartiet ikke støtter forslaget, eller er problemet at CO2 skal pumpes ned og ikke slippes ut i atmosfæren? Eller kommer Fremskrittspartiet til å støtte dette forslaget subsidiært, slik at det blir et samlet storting som ber Regjeringen om dette?

Øyvind Vaksdal (FrP) [18:31:56]: Fra Fremskrittspartiets side kommer vi ikke til å støtte subsidiært dette forslaget om CO2-injisering. Som vi har skrevet i våre merknader, har vi selvfølgelig ingenting imot å bruke CO2-injisering som trykkstøtte eller på annen måte, men vi ønsker at oljeselskapene selv skal finne ut om det er lønnsomt eller ikke. Vi ønsker ikke å bidra til ytterligere kostnader som kan være unødvendige.

Bror Yngve Rahm (KrF) [18:32:41]: Det er bestandig interessant å høre på Vaksdals innlegg, fordi de er forutsigbare. De består i alt vesentlig av tre hovedpoeng: Regjeringen er handlingslammet, Fremskrittspartiet er handlingssterke, Regjeringen sitter stille, Fremskrittspartiet beveger seg, Regjeringen forstår ingenting, Fremskrittspartiet forstår det meste. I de tre hovedpunktene kan vi på sett og vis samle Fremskrittspartiets innlegg i denne salen.

I tilknytning til et spørsmål om noe jeg opplever som en svartmaling av mulighetene for norsk sokkel i forbindelse med tildelingen av 18. konsesjonsrunde og i forhold til de skattetilpasninger Regjeringen har foreslått, skriver Dagens Næringsliv 1. juni 2004 om at britiske investeringsselskaper sier at skattebetingelser som nå kommer, i seg selv er et argument for å satse på norsk sokkel. I tillegg til at interessen for 18. konsesjonsrunde var betydelig, var overraskende stor, hvordan samsvarer den responsen fra selskapene med den svartmalingen som Øyvind Vaksdal gir uttrykk for?

Øyvind Vaksdal (FrP) [18:34:06]: Representanten Rahm påstod at Fremskrittspartiet i disse sakene er forutsigbare. Det er korrekt. I motsetning til de fleste andre her, har vi en meget stø kurs for å hjelpe denne næringen til fortsatt høy aktivitet på norsk kontinentalsokkel.

Når vi ønsker å bruke skattegrep, er det nettopp for å sørge for at dette aktivitetsnivået fortsatt blir holdt høyt. Det er riktig at siste konsesjonsrunde var stor og bred, men de signalene jeg har fått fra oljeselskapene, er at det er ikke den store tro på at det finnes særlig mye her likevel - men det er mange nye og interessante arealer.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Hallgeir H. Langeland (SV) [18:35:02]: Eit par ord til Snøhvit-saka først: Statsråden har lagt fram ei forklaring på kva som har skjedd, ei mellombels forklaring - ho var ikkje særleg tjukk - men han kjem tilbake med vidare forklaringar utover i veka og til hausten, slik det blei sagt. Det tek SV til etterretning. Me reknar med at statsråden no framover følgjer opp Statoil på ein annan måte enn det kan sjå ut som det har blitt gjort til no.

SV ønskjer ikkje å ta frå Statoil eit ansvar i denne saka, men me ønskjer å peika på at SV fekk rett i dette med at tempoet som denne saka blei kjørt i, var altfor høgt. Det blei også illustrert i dag.

Statoil ville eigentleg ikkje byggja ut Snøhvit. Dei trudde ikkje det lønte seg. Men ved hjelp av ein del skattemessige grep som blei tekne i valkampen, blei det meir ønskeleg å setja i gang med utbygging. Ein fekk til skattelette, slik at Statoil sa: Ja, ja, viss politikarane plent vil byggja ut, så skal me gjera det likevel, for me kjem sikkert til å tena pengar på det. Derfor er det viktig å halda fast på at dette ikkje berre er Statoil sitt ansvar, det er det politiske miljøet i denne sal, saman med Regjeringa, som til kvar tid har det ansvaret. Det var eit sterkt ønske i denne salen om å driva opp tempoet og opna Barentshavet som var drivkrafta bak dette. Det var ikkje fyrst og fremst Statoil som dreiv dette fram, det var denne salen. Det skal me ikkje gløyma i dag, når alle, unnateke det partiet eg representerer, sit i glashus og klagar på overskridingar i ei sak som dei sjølve dreiv opp tempoet på.

Kva rekninga blir til slutt, blir spennande å sjå. Det er umogleg å stoppa dette prosjektet no. SV forsøkte seg rett etter at det var sett i gang, med eit Dokument nr. 8-forslag, men det fekk ikkje gehør. No må ein på ein måte takka seg sjølv i forhold til den rekninga som dukkar opp, og i forhold til kor stor ho blir til slutt.

Senterpartiet har eit forslag om å få ein ny PUD. SV kjem i utgangspunktet ikkje til å støtta det. Me skal ha ei drøfting utover kvelden. Sannsynlegvis vil me ikkje støtta ein slik plan, på grunn av at me heile tida har vore imot realiteten i dette prosjektet. Då må resten av Stortinget eventuelt ta ansvaret for å skaffa fram ein ny PUD - ikkje me som var imot Snøhvit.

Så til den andre saka, petroleumsmeldinga: Lat meg starta med å ta opp dei forslaga som SV er med på eller står inne for, og så takka saksordføraren for arbeidet hans. Eg meiner etter kvart at ganske mykje av det som SV har fått til i samarbeid med Regjeringa, Arbeidarpartiet og andre, og som blir vedteke her i dag, er det grunn til å vera litt fornøgd med. Ikkje minst har me komme eit skritt vidare i forhold til å bruka CO2-injeksjon for å driva ut meir olje av eksisterande brønnar. Dette er for SV ein strategi for å auka aktiviteten der me allereie er, ikkje pressa på, slik som Framstegspartiet og Arbeidarpartiet gjer, for å auka leiteaktiviteten i sårbare nordområde, økologisk viktige nordområde, der me finn Europas matfat.

Me har fleire gonger tidlegare klart å få fleirtal i Stortinget for å få utgreidd dette med CO2-injeksjon, men lite har skjedd frå Regjeringa si side. Derfor fann SV det nødvendig å utarbeida eit relativt omfattande Dokument nr. 8-forslag når det gjeld auka utvinningsgrad og reduserte klimaproblem. Det forslaget har me no g til behandling i denne salen, og det meiner SV har bidrege til at ein no kjem eit skritt vidare når det gjeld CO2-injeksjon. Det er bra, for dette kan føra til løysing med tanke på mange problemstillingar, ikkje berre auka utvinningsgrad. Det kan sjølvsagt g bidra til å redusera klimaproblemet og til at Noreg held seg i forkant når det gjeld teknologiutvikling. Det er bra. No vil me berre skunda på statsråden, så dette kjem så raskt som mogleg. Det treng ikkje vera i 2006, det kan vera mykje før, dersom han berre set inn ressursane på dette. Det vil SV innstendig be om, for eg ser jo no at statsråden har inngått avtalar med enkelte EU-land nettopp for å bidra til å redusera deira klimaproblem, ved å importera CO2 for å bruka det som trykkstøtte på norsk sokkel. Det er eit offensivt grep, som eg meiner er positivt frå statsråden si side.

Lat oss g minna om at dersom Noreg ikkje hadde hatt ei så høg CO2-avgift som me har, og som mange parti fleire gonger har forsøkt å redusera - nokre gonger med hell, andre gonger ikkje - hadde me ikkje hatt den begynnande teknologiutviklinga me har, når det gjeld den CO2-separasjonen som me no bruker på Sleipner. Dette bekrefta tidlegare direktør Olav Fjell i eit intervju med meg i fjor sommar før han gjekk av. CO2-avgifta har bidrege til å utvikla viktig miljøteknologi som kan bli ein eksportartikkel. For nokre få veker sidan høyrde me at Statoil er i ferd med å eksportera denne teknologien til Nederland. Snart opnar andre marknader seg. Miljø svarer seg. Strenge krav til utslepp svarer seg. Det illustrerer dette.

I forhold til Snøhvit-saka forundrar det oss litt at regjeringspartia er litt tilbakehaldne når det gjeld å vera med på ein strategi for å bruka utsleppa frå gasskraftverket på Snøhvit offensivt f.eks. på Gullfaks-feltet. Dersom Regjeringa hadde gjort nettopp det, kunne ho ha fått tilbake noko av miljøtruverdet. Bondevik I gjekk jo av på gasskraftverk. No byggjer Bondevik II gasskraftverk. No har dei sjansen i forhold til CO2-separasjon eller andre løysingar til å bruka utsleppa på Snøhvit til å injisera i Gullfaks og faktisk tena pengar på det. Eg ventar at ein går hardare til verks for å få dette til. SV sin profil i olje- og gasspolitikken er lågare tempo, forsvarleg tempo, tempo i samsvar med miljø og økologi. Den grensa klarer me ikkje å halda. Det er for høgt press for å driva opp tempoet i denne saka. Likevel er me glade for at me har klart å balansera på eit par punkt saman med regjeringspartia.

SV er glad for at Sameksistensutvalet no blir utvida med juridisk og miljøfagleg kompetanse. Dette er noko som me har mangla. Dersom me f.eks. skal få litt fart på arbeidet med petroleumsfrie soner, har me no miljøfagleg kompetanse i dette sameksistensutvalet som kan bidra til dette. Dette er viktig. Arbeidarpartiet fatta vedtak knytte opp til petroleumsfrie soner på Landsmøtet i 2002, og Sem-erklæringa har det i sine forpliktingar, så me håper at dette no blir følgt opp av Regjeringa og utvalet.

SV er g glad for at me får fleirtal for ein merknad som skal gripa fatt i dei konkurransevilkåra som norsk sokkel har blitt utsett for gjennom at ein faktisk har blitt bøtelagt i andre land i samband med kontraktar som ein har fått. Det som skjedde med Snøhvit, var at fagrørsla i Noreg, spesielt i verftsindustrien, kjempa for at Snøhvit skulle bli bygt ut. Seinare såg ein altså at kontraktane segla forbi heile verftsindustrien i Noreg til eit anna land. Og no viser det seg at i fregattsaka har ein drive med juks på dette verftet i forhold til dei anbodsvilkåra som har gått ut.

Då er det viktig at ein frå Regjeringa si side nok ein gong grip fatt i dette, ser på konkurransevilkåra, sørgjer for å dela opp eventuelle kontraktar slik at norsk verftsindustri får arbeid. Det fortener dei etter det tapet dei hadde med Snøhvit, der bl.a. Rosenberg blei ramma, Ålesund blei ramma, og der mange arbeidsplassar forsvann fordi norsk industri ikkje blei prioritert, slik som SV ønskte.

SV er g glad for at eit fleirtal slår fast at konsesjonsvilkåra i forhold til basepolitikken ligg fast. Ein skal ikkje ha den fleksibiliteten som Regjeringa eigentleg la opp til. Ein skal sørgja for at det er arbeidsplassar på land. Det er fornuftig, det er fint.

Det som er viktig i tillegg, er dette med nullutsleppsfilosofien. Det seiest at me skal ha nullutslepp. Men når ein går inn på det konkrete, klarer ein ikkje å seia kva nullutslepp betyr. Her er det utfordringar i kø. SV har ein nyansert og ein balansert politikk som fyrst og fremst tek omsyn til miljøet, men også til arbeidsplassane.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Øyvind Halleraker (H) [18:45:12]: Det er jo interessant å høre Langeland resonnere rundt overskridelsene på Snøhvit og hva sa vi-holdningen, men det er vel så enkelt som at SV aldri har ønsket å bygge ut Snøhvit, like lite som de har ønsket de fleste andre utbygginger på norsk sokkel. Jeg skal gi Langeland rett i at hvis vi andre også hadde gått imot, så hadde vi ikke fått overskridelser. For min egen del må jeg nok få legge til at tilliten til deler av bransjen nok er rimelig tynnslitt for tiden. Det skal jeg få komme tilbake til i mitt innlegg senere.

Men tross alt: Synes Langeland og SV, med den ulykksalige situasjonen Statoil og partnerne har satt seg i på Snøhvit, at dette er tiden for å vri kniven rundt i såret, så å si, ved å trekke tilbake utslippstillatelsen for energianlegget? Kan Langeland tallfeste de økonomiske konsekvensene som ytterligere vil ramme lisenspartnerne hvis SVs forslag skulle få flertall?

Hallgeir H. Langeland (SV) [18:46:40]: Den kniven SV vrir rundt, vrir me vel så mykje rundt på Halleraker og stortingsfleirtalet som på Statoil, nettopp fordi ein var så uansvarleg å driva opp tempoet med ulike tiltak for at dette prosjektet skulle bli realisert. Når no rekninga kjem, må stortingsfleirtalet vera så ærleg at det tek sin del av ansvaret. Det er det SV ber om, ikkje noko meir enn det.

Det er heilt riktig at SV har gått imot Snøhvit heile vegen. Det sa eg g i innlegget mitt. Me har ikkje gått imot alle utbyggingar. Det me har gjort, og det som no viser seg å vera ein suksessfaktor, er at me stiller ein del miljøvilkår til prosjekta: Det gjeld f.eks. Kristin og kravet om CO2-fritt gasskraftverk, det same med Grane, og Ormen stemte me for til slutt. Altså: Me fører ein politikk som verkeleg viser at det er mogleg å ha andre løysingar enn det fleirtalet her bestemmer seg for. Fleirtalet er fyrst og fremst oppteke av å få i gang utbygging. SV er oppteke av: greitt med utbygging, men me stiller ein del vilkår for at miljøet ikkje skal bli ramma.

Presidenten: Presidenten er jo glad for at det er forbudt å bære kniv!

Øyvind Vaksdal (FrP) [18:47:53]: Sosialistisk Venstreparti har i det siste hatt fokus på haleproduksjonen, og de hevder at de nå er tilhengere av å få mer ut av de oljefeltene de tidligere har stemt imot at vi skal utbygge. De skriver side opp og side ned om hvor viktig dette er.

Men når Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet fremmer konkrete forslag om skatteincentiver, hopper de av. Det samme gjelder vårt forslag om økt forskningsinnsats, med fokus på ressursutnyttelse. Dette viser jo at partiets fokus på dette egentlig bare er tom retorikk. Og så har de nå gått sammen med regjeringspartiene om å bygge et nytt luftslott, som denne gangen er basert på CO2 som trykkstøtte på sokkelen - koste hva det koste vil.

Er ikke dette nok et eksempel på at man vil pålegge aktørene på sokkelen nye kostnader, som igjen vil sette hele virksomheten i fare? Da får jo SV det som de egentlig vil, nemlig å nedlegge hele petroleumsvirksomheten.

Hallgeir H. Langeland (SV) [18:49:03]: Lat meg i denne replikken g svara på representanten Halleraker sitt spørsmål om CO2 frå Snøhvit. Det er ein anke når det gjeld det gasskraftanlegget, som Miljøverndepartementet behandla, og no har ein altså moglegheit til å gå inn og sjå om det går an å gjera noko med vilkåra, sånn at ein kan ta CO2 i bruk. Kostnadene ved dette er eit komplisert reknestykke, for det blir g ei plusside. Statoil seier at det kjem til å kosta 6 milliardar kr å setja i gang CO2-injeksjon på Gullfaks, men Petoro og Regjeringa, og i dag stortingsfleirtalet, ønskjer å gå vidare på den linja. Då er altså gasskraftverket på Snøhvit eit gylle høve.

Så til Framstegspartiet og "tom retorikk", og alt som SV er imot. Eg trur eg kan seia det sånn at om Framstegspartiet sin politikk på norsk sokkel hadde vore gjeldande, hadde me ikkje vore i front på miljøteknologi, me hadde ikkje gjort det me gjorde på Sleipner, for det hadde ikkje vore nokon CO2-avgifter. Alt skal jo vera gratis for oljeselskapa med Framstegspartiet sin politikk. SV vel å seia at miljø kostar. Det illustrerer me i dag.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Ingmar Ljones (KrF) [18:50:50]: Framsynte politikarar tok på 1970-talet viktige avgjerder for å sikra at inntektene frå petroleumsutvinninga skulle komma heile samfunnet til gode. Dette er også ein viktig premiss i St.meld. nr. 38, som viser veg for framtidsretta petroleumspolitikk, tilpassa dagens utfordringar. I meldinga er det vidare m.a. lagt viktige føringar for

• auka utvinning frå eksisterande felt

• auka leiteaktivitet

• å redusera kostnadsnivået på norsk kontinentalsokkel

• å vidareutvikla kompetansen i den norske petroleumsklyngja

• å ha fokus på helse, miljø og tryggleik

Den langsiktige utviklingsbanen skal leggjast til grunn for petroleumspolitikken, infrastrukturen skal utnyttast effektivt, og forskingsinnsatsen skal styrkjast.

Målet om at utvinninga av olje og gass skal ta omsyn til natur og miljø, har vore ein viktig premiss for styresmaktene sin politikk i høve til petroleumsverksemda på norsk kontinentalsokkel. Den sterke fokuseringa på miljø har ført til at ein i dag kan visa til ein generelt positiv trend når det gjeld å ta miljøomsyn i norsk petroleumsverksemd. Mellom anna har målsetjinga om nullutslepp gjort at petroleumsindustrien har implementert ei lang rekkje tiltak for å redusera utsleppa til sjø, og CO2-utsleppa pr. produsert eining blei reduserte med 2 pst. frå 2001 til 2002.

Eg er glad for at eit fleirtal i dag tydeleg gir Regjeringa tilskunding til å vurdera ulike verkemiddel for å bruka CO2-injisering for å auka utvinninga på norsk sokkel. CO2-injisering kan hjelpa til å nå måla for klimapolitikken, samstundes som det gjennom auka gasstrykk kan hentast opp meir hydrokarbonar frå eksisterande oljebrønnar. Det er likevel ikkje til å stikka under stol at det er betydelege økonomiske og teknologiske utfordringar knytte til denne teknologien. Desse utfordringane kan likevel ikkje brukast som orsaking for ikkje å prøva alle moglege utvegar for å nytta denne teknologien for å få ut meir olje.

Når det blir opna for vidare leiteboring i dei minst sårbare områda i Barentshavet, er det med utgangspunkt i konsekvensutgreiinga for Lofoten og Barentshavet og sameksistensrapporten mellom fiskeria og petroleumsnæringa, som klårt syner at fiskeri og petroleumsverksemd kan kombinerast i desse områda. Verksemda i Barentshavet vil likevel vera underlagd strengare krav enn selskapa elles på sokkelen. Det skal ikkje vera utslepp til sjø under normal drift.

Kristeleg Folkeparti er i dag svært glad for at avgjerda om å venta med prøveboring utanfor Lofoten til ein heilskapleg forvaltningsplan for Lofoten og Barentshavet ligg føre, blir støtta av eit breitt fleirtal i Stortinget. Dei samla verdiane som ligg i dette området, er så store at vi må vera heilt sikre på følgjene før vi eventuelt startar med vidare aktivitet her.

Vi har i den siste tida sett teikn på at norsk sokkel har blitt mindre attraktiv for selskapa å leita på. Søknadene til 18. leitekonsesjonsrunde synte at det trass i dette er stor interesse for dei leiteblokkene som blei lyste ut, og tildelinga er stort sett blitt godt motteken.

Eg er glad for at Regjeringa får fleirtal for alle tiltaka som er lagde fram i meldinga, med unntak av einskilde element når det gjeld kostnadsbiletet. Tiltak innanfor arealforvaltninga, ønske om eit breiare aktørbilete, rammevilkår, kostnadsreduksjonar, effektiv regulering og forsking og utvikling er tiltak som vil ha effekt både på kort og lang sikt for eksisterande og nye oljeselskap, leverandørbedrifter og industrien på land.

Dei store oljeselskapa representerer ein kompetanse og ei berekraft som er heilt avgjerande for utviklinga vidare på norsk sokkel. Samstundes er det viktig at nye og mindre selskap kan komma inn på norsk sokkel som viktige medaktørar. Desse selskapa kan gi nye impulsar m.a. til haleproduksjon. Auka utvinning frå eksisterande felt med nokre få prosentpoeng vil gi store verdiar til selskapa og til det norske samfunnet. Eg er glad for at det er så stor tilslutnad til denne politikken.

Kjell Engebretsen hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A) [18:55:52]: Hvis jeg forstod representanten Onarheim riktig i et replikkordskifte i sted, vil regjeringspartiene ha kontinuitet i Barentshavet, men de vil evaluere leteresultatene først. Da kan det ikke være prinsipiell miljømessig motstand som er et hinder for boring i 2005.

Jeg forstod det heller ikke som om representanten Ljones hadde en slik prinsippell motstand.

All petroleumsvirksomhet er avhengig av kontinuitet, også i nord. I Nord-Norge er en i tillegg avhengig av aktivitet. Hvorfor da ikke legge til rette for nye boringer i 2005, slik Arbeiderpartiet foreslår, slik at vi kan få kartlagt mulighetene raskere?

Ingmar Ljones (KrF) [18:56:58]: Det er planlagt å gjennomføra boring i tre leitebrønnar i løpet av hausten 2004 og sommaren 2005 - altså sommaren 2005. Resultata frå boringane her vil ha stor betydning for den vidare interessa i området, og det vil vera viktig å utforma ein ny konsesjonsrunde med utgangspunkt i det. Det er god petroleumsforvaltning. Det er faktisk ein lang tradisjon for å vurdera all tilgjengeleg informasjon om omfang og innretning før ein konsesjonsrunde blir fastsett. Før denne runden vil selskapa få høve til å peika ut område som dei finn interessante. Deretter skal styresmaktene ta endeleg avgjerd.

Hadde vi prinsipielt vore motstandarar av aktivitet i Barentshavet, hadde vi ikkje vore med på vedtaka til no, men vi må vera trygge på at det vi gjer, kan vera utan skade for natur, for miljø og for det rike livet som er i havet. Difor vil vi først ha alle resultat på bordet og vita nok, og så skal vi ta stilling til eventuell auka aktivitet. Alle vil vera tente med det.

Ingvild Vaggen Malvik (SV) [18:58:25]: Jeg må innrømme at Kristelig Folkeparti er et parti som stadig overrasker meg. Jeg har tidligere i dag stilt spørsmål om hva Kristelig Folkeparti vil med norsk vannkraftforsyning. I denne saken er det grunn til å spørre om hva det er Kristelig Folkeparti egentlig vil med norske petroleumsressurser.

Det høres vakkert ut når de fra Kristelig Folkeparti snakker om betydningen av bærekraftig utvikling. Realiteten i norsk petroleumspolitikk er fortsatt at den siste oljen skal pumpes opp så raskt som mulig. Gassen vil nok ta litt lengre tid, men også her har hastverk vist seg å være en uklok strategi. Med hensyn til Snøhvit kunne det være fristende å si: Hva var det vi sa? Men det hjelper vel lite i forhold til framtidige prosjekter. Kanskje gir gigantoverskridelsene grunn til ettertanke, i tillegg til en bønn om at de ikke blir større?

Ingmar Ljones (KrF) [18:59:30]: Dette spørsmålet undrar meg litt. I svaret mitt i stad nemnde eg nettopp at Kristeleg Folkeparti vil venta til forvaltningsplanen ligg føre, før vi kan ta stilling til eventuell vidare utbygging, drift og aktivitet i området utanfor Lofoten.

Alle naturressursane som vi forvaltar, må nemleg sjåast i ein samanheng og i ljos av ei berekraftig utvikling. Det betyr t.d. at Kristeleg Folkeparti ikkje vil gå inn for å opna for petroleumsaktivitet utanfor Lofoten før det er rimeleg trygt at det kan skje på ein forsvarleg måte, g i høve til fiskeriressursane i dette området. Det er ikkje god politikk å riva grunnlaget bort frå det ressursgrunnlaget som fiskeria representerer. Fisk er nemleg ein ressurs som skal vara i mange år - oljeverksemda kanskje berre i 40-50 år til.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Inger S. Enger (Sp) [19:00:38]: Siden oppstarten for snart 40 år siden har oljenæringa vært prega av vekst og økende produksjon. Men nå har oljeproduksjonen begynt å falle, mens gassproduksjonen fremdeles vokser. Nye funn utgjør nå bare ca. 25 pst. av det som blir produsert årlig. Det er forventa et høyt investeringsnivå i næringa i de nærmeste åra. Men fra 2010 antas det at investeringsnivået kan ha falt til om lag halvparten av dagens nivå.

Dessuten: Ordretørke for leverandørbedriftene oppstår jo lenge før det blir fall i petroleumsproduksjonen, og dette kan få dramatiske sysselsettingseffekter. Det er foreslått flere tiltak for å holde aktiviteten oppe, og mange av dem er det i dag solide flertall for. Blant annet legges det opp til at når selskapene får tildelt et areal, skal de arbeide aktivt med å utforske og bygge ut arealet.

I denne innstillinga har en blitt gledelig mer opptatt av miljøet enn det lå an til i utgangspunktet. Jeg vil nevne forslaget om å bruke CO2 som trykkstøtte for økt utvinning av olje. Det er ikke ofte en kan regne med å få i både pose og sekk, men det gjør vi her. Ved å bruke CO2 kvitter vi oss med et stort miljøproblem og får som tilleggseffekt at vi kan utvinne mer olje og få merinntekter.

Sameksistensutvalget skulle se på sameksistens mellom fisk og olje, for å si det litt enkelt. Flertallet i komiteen går inn for at dette utvalget skal utvides til å omfatte personer som har juridisk og miljøfaglig kompetanse. Dette lover bra, slik at vi får et nyansert og riktig resultat fra dette utvalget.

En helhetlig forvaltningsplan for Lofoten-Barentshavet er venta våren 2006. En nærmere vurdering av de unntatte områdene, og også om det skal opprettes petroleumsfrie fiskerisoner, vil bli gjort når denne foreligger. Senterpartiet mener, som SV, at det er viktig at vi allerede nå starter arbeidet med dette.

Når det gjelder kostnadsreduksjoner, har vi forståelse for at det er nødvendig. Modne felt preges av fallende produksjon, men har fortsatt høye driftskostnader. Regjeringa har flere gode forslag som støttes. Men omtalen av basestrukturen på land har et for vagt innhold i meldinga. Flertallet presiserer at konsesjonsvilkårene som stiller krav til baser langs kysten, skal stå fast.

De siste åra har oljeselskapene blitt mer kortsiktige i sine prioriteringer innenfor forskning og utvikling, og det er derfor mer krevende å sikre den nødvendige teknologiutviklinga. Særlig er forskning som kan sikre økt utvinningsgrad, tidskritisk. Det er flertall for å styrke fondet for forskning og nyskapning med 1 milliard kr, men vi ble til slutt aleine om å øke dette til 2 milliarder kr. Jeg trur at vi hadde trengt disse pengene til forskning, nyskaping og utvikling.

Så til Snøhvit. Senterpartiet har sett det som nødvendig å fremme det forslaget som er utdelt på representantenes pulter. I redegjørelsen sin sa statsråd Steensnæs tidligere i dag at det var et ufullstendig bilde av situasjonen, og at robustheten i prosjektet var svekka. Det viser at det som nå har skjedd, gir så store endringer i prosjektet at det er mest hensiktsmessig å be om at det blir utarbeida en ny plan for utbygging og drift av felta. Vi må få bedre innsikt i hvorfor prosjektet sprekker. La oss få - vi kan gjerne kalle det - en revidert PUD, så Stortinget kan ta stilling til det nye omfanget av prosjektet og de nye kostnadene. Hensikten er ikke å stoppe utbygginga. Senterpartiet ønsker ikke omkamp, men vi ønsker å få et mer realistisk bilde av prosjektet. Statsråden sa i dag at han vil komme tilbake til Stortinget på egnet måte til høsten. En egnet måte kunne f.eks. være i form av en revidert PUD.

Jeg vil ta opp de forslaga som Senterpartiet står aleine om i denne saka.

Presidenten: Representanten Inger S. Enger har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Siri A. Meling (H) [19:05:17]: Jeg registrerer med glede at representanten Enger fra Senterpartiet mener at det er viktig å opprettholde aktivitet innenfor denne sektoren. Men jeg synes det er underlig at Senterpartiet ønsker å framstå som distriktenes beste venn, samtidig som de er imot det største prosjektet noensinne i forhold til å skape lønnsomme arbeidsplasser i næringssvake områder av landet vårt, nemlig i Nord-Troms og Finnmark.

Senterpartiet stemte imot Snøhvit-utbyggingen og vil heller ikke åpne for helårig petroleumsvirksomhet nå, men vil avvente forvaltningsplanen. I tillegg vil Senterpartiet ha permanente petroleumsfrie områder utenfor kysten av Nord-Norge. Spørsmålet er om Senterpartiet kun er for subsidier til vår nordligste landsdel, men mot aktiviteter som kan gi verdiskaping. Hva mener Senterpartiet at en skal leve av i Nord-Norge?

Inger S. Enger (Sp) [19:06:28]: Det var interessant å få så mange ulike vinklinger på dette.

Når det gjelder dette med distriktspolitikk, er vi helt klare der, men vi mener at vi må ha en generell distriktspolitikk og styrke den på mange områder, slik at vi ikke blir så sårbare. Dessuten føler vi at vi er avhengige av å se på flere sider når det gjelder oljevirksomheten.

Vi er for at man skal få mer ut av de oljefeltene som allerede eksisterer. Vi er for CO2-trykkstøtte, som heldigvis et flertall gikk inn for i den sammenhengen. Vi er enige med Regjeringa i svært mange ting, men vi er skeptiske til oljeutvinning ved Lofoten, og vi mener at når det gjelder Barentshavet, må vi avvente en helhetlig forvaltningsplan. Det trur vi er klokt, slik at vi klarer å se en bærekraftig politikk i sammenheng. Der skal en se på økologi, økonomi og sosiale forhold. Vi må passe på at vi har en helhet i dette.

Ingvild Vaggen Malvik (SV) [19:08:12]: SV og Senterpartiet står sammen om veldig mye i denne innstillingen. Men på ett punkt skiller vi lag, og det dreier seg om Fondet for forskning og nyskaping. Her vil Senterpartiet hive på 1 milliard kr ekstra uten å stille klare betingelser til hva disse pengene skal brukes til. SV på sin side er tydelig på at den økte avkastningen fra fondet skal nyttes til langsiktig og grunnleggende forskning rettet mot petroleumssektoren, hvor det i hovedsak skal prioriteres til skjæringsfeltet mellom energi og miljø og forskningsbasert nyskapning/demonstrasjon av deponeringsløsninger for CO2 og med fokus spesielt på langtidsvirkninger av utslipp til sjø.

Mitt spørsmål er derfor: Er Senterpartiet uenig i en slik strategi og prioritering?

Inger S. Enger (Sp) [19:09:09]: Det er korrekt som Vaggen Malvik sier, at Senterpartiet og SV står sammen om veldig mange av forslaga. Dette er kanskje et av de forslaga vi burde ha snakka mer om. Jeg vil si at begge forslaga er veldig gode, og egentlig tror jeg vi er ganske enige.

Forslaget til SV er mer innretta mot miljø enn vårt, faktisk også mer enn flertallets forslag er. Vårt forslag må betraktes som breiere enn SVs forslag er. En skal ikke se bort fra at svært mye forskning og nyskapning innen dette feltet også vektlegger miljøforbedringer, som altså SV er svært opptatt av. Det er jo også mye av målet for forskninga, og jeg vil da nevne av CO₂-avgifta f.eks. virker i riktig retning. Vårt forslag vil gi dobbelt så stor avkastning som SVs fond, og det er jo en fordel som vi heller ikke skal stikke under stol i denne sammenhengen.

Bror Yngve Rahm (KrF) [19:10:32]: Representanten Enger var i sitt innlegg opptatt av basepolitikken knyttet til olje- og gassvirksomheten. Der tror jeg vi i og for seg deler oppfatningen av at det er viktig med konsesjonsbetingelser som sikrer at vi får landbaserte effekter av aktiviteten utenfor kysten.

Imidlertid viser det seg jo at når vi drøfter basepolitikken, blir det et skred av protester rundt omkring i landet, fordi man på en måte ikke er villig til å tillempe basepolitikken etter situasjonen og utviklingen i oljebransjen generelt.

Mitt spørsmål blir: Oppfatter Inger Enger at basene slik som de ligger i dag, er en slags fastlagt struktur som ikke skal endres på, eller i hvilken grad vil også Senterpartiet være med og både drøfte og la selskapene få vurdere på hvilken måte man mener det er naturlig å bygge opp framtidige baser i forhold til der hvor aktiviteten faktisk finner sted?

Inger S. Enger (Sp) [19:11:50]: Det er helt riktig at et flertall var svært opptatt av basepolitikken, altså hvordan fastlandsbiten av oljeutvinninga skal skje. Et flertall går inn for at de som har konsesjon, skal fortsette, og det må opprettholdes på samme måte. Regjeringa var i meldinga litt vag på at man kunne se på nye ting, for å si det litt sånn løselig.

Vi syns det er viktig å holde på konsesjonskravene, for dette vil gi ringvirkninger for lokalsamfunnene. Det er ikke bare, bare å si at det passer ikke for oss nå, vi flytter litt på det. Det er svært mange arbeidsplasser i distriktene vi her snakker om. I f.eks. Sogn og Fjordane må de ha en sikkerhet for at så lenge det er oljeutvinning utenfor kysten der, må de baseområdene ligge fast.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

May Britt Vihovde (V) [19:13:05]: Venstre er godt nøgd med at Regjeringa sitt syn på tildeling av konsesjonar i Lofoten og i Barentshavet ved behandlinga av denne saka no har eit breitt fleirtal i Stortinget bak seg.

Venstre skal framleis vera ein pådrivar i arbeidet med å leggja avgjerande vekt på miljøaspekta når ramma for petroleumsaktiviteten blir lagd. Det er vel kjent at Venstre har arbeidd mot opning av petroleumsverksemd utanfor Lofoten og i Barentshavet. Regjeringa sitt vedtak byggjer på eit kompromiss der det blei nei til aktivitet i Lofoten, men ja til gjenopning for prøveboring i delar av Barentshavet.

Venstre er tydeleg på at oljevernberedskapen skal styrkjast generelt og i nordområda spesielt, slik at vi blir betre rusta til å kunna handtera eventuelle uhell knytte til transport og verksemd. Dette er høgst nødvendig uavhengig av i kor stor grad det på norsk side av grensa blir opna for oljeutvinning. Det er venta at Russland vil byggja ut betydeleg for oljeutvinning i Barentshavet, og dette medfører stor auke av transport langs kysten vår.

Venstre er nøgd med dei endringane i petroleumsskatten som Regjeringa varslar i revidert nasjonalbudsjett. Denne skattepakka vil etter vårt syn føra til auka satsing på haleproduksjon og utvinning frå marginale felt og få fleire mindre selskap med i aktiviteten på sokkelen.

Eg er noko forundra over dei store skattelettekrava frå oljebransjen. Krava kjem samstundes med at bransjen har solid lønnsemd. Kostnadsnivået på norsk sokkel er vesentleg høgare enn i andre land og må ned. Dette er først og fremst bedriftene sitt ansvar. Når ein no igjen ser store kostnadsoverskridingar på utbyggingsprosjekt, vitnar dette om at selskapa har ein jobb å gjera når det gjeld kostnadskontroll. Å gi store skattelettar i ein situasjon der bedriftene har god lønnsemd og store kostnadsoverskridingar, vil etter Venstre sitt syn ikkje gi incentiv til å gripa fatt i dei utfordringane som bransjen sjølv må ordna opp i når det gjeld kostnadsreduksjon. Ser ein eine og åleine på skattesatsane til desse selskapa, er dei høge. Men lat oss ikkje gløyma at dette er betaling til fellesskapet for bruk av ein ressurs. Det er tilgangen til denne ressursen som gir oljeselskapa god lønnsemd. Rekneskapen deira avslører at dei er blant dei mest lønnsame i Noreg.

Når eg er i utlandet, eller når vi har besøk frå andre land, spør dei meg ofte om korleis Noreg gjekk frå å vera eit av Europas fattigaste land til å bli eit av verdas rikaste land på 100 år. Svaret er enkelt: Skattlegging av vasskraft og skattlegging av petrolumsverksemd som prisar at ein bruker fellesskapet sine ressursar.

Venstre tek forpliktingane frå Kyoto-avtalen på alvor, og Venstre har stor tru på CO2-injeksjon som trykkstøtte på norsk sokkel. CO2-injeksjon har klare miljøfordelar gjennom å redusera utsleppa av klimagass, samstundes som det vil føra til auka utvinningsgrad. Venstre er difor særs tilfreds med at fleirtalet her i denne salen ønskjer å vera med på ein diskusjon om kva verkemiddel som vil vera føremålstenlege for å stimulera til auka bruk av CO2 som trykkstøtte.

Norske selskap kjem godt ut i internasjonale kartleggingar av olje- og gasselskapa sine miljøstandardar, og kreative, teknologiske miljøløysingar kjenneteiknar på mange måtar verksemda på den norske kontinentalsokkelen. Kombinasjonen av sterke fagmiljø og strengare miljøkrav kan gjera Noreg til eit føregangsland innan miljøvennleg petroleumsverksemd. Å ha utanlandske verksemder i Noreg sikrar oss mangfald og konkurranse, samstundes som det sikrar norsk leverandørindustri viktige og gode moglegheiter til å marknadsføra seg sjølv overfor internasjonale aktørar. Våre teknologimiljø og vår teknologikunnskap innan denne industrien og innan leverandørindustrien er ressursar som vi må ta vare på og vidareutvikla.

Det er særs gledeleg for Venstre at eit fleirtal i Stortinget no går inn for å utvida sameksistensgruppa med representantar med miljøfagleg og juridisk kompetanse. Eg trur sameksistensgruppa får styrkt integritet ved g å inkludera miljøet sine interesser, ikkje berre fiskeri- og petroleumsnæringa sine interesser.

Eg kan forsikra om at miljørørsla skal få Venstre som alliansepartnar i arbeidet med å oppretta petroleumsfrie soner der omsynet til miljøinteressene tilseier det. Lat det ikkje herska nokon tvil: Venstre vil arbeida hardt for at det skal vera petroleumsfrie soner i forvaltningsplanen som kjem i 2006. Venstre vil ha eit varig vern av Lofoten mot petroleumsutvikling.

Knut Werner Hansen (A) [19:18:32]: Jeg skal i mitt innlegg fokusere på den nordlige delen av landet vårt, med de utfordringer og de muligheter som ligger der, utfordringer og muligheter som ligger i å etablere en ny næring, petroleumsnæringen, samtidig som vi skal ta vare på det vi har. Da vet alle at vi snakker om forholdet til den tradisjonelle fiskerinæringen og oppdrettsnæringen.

Utgangspunktet i nord er at vi har store områder og store naturressurser. I forhold til petroleumsressursene er det liten grunn til å tro annet enn at mye ennå er ukjent. Så er det altså slik at litt for mange piler i nord peker i feil retning. Nedlegging av fiskeindustri, innstramminger og fraflytting er problemstillinger som vi altfor ofte møter i vår virkelighet. Dette er en trend som vi må stoppe. Det må være et nasjonalt ansvar å sørge for å snu den trenden.

Vi har ressursene, og det er viktig for oss at vi får lov til å ta dem i bruk. Selv om en del i nord er usikre på hvordan denne nye petroleumsnæringen vil påvirke framtiden vår, bør det ikke være tvil om at man har store forventninger til hva som skal skje i Barentshavet. Vi ser helt klart at fiskerinæringen, som så langt har vært bærebjelken i bosettingen på kysten vår, ikke greier å ta dette ansvaret alene.

Det må være et overordnet mål at Barentshavet skal bli et av de framtidige tyngdepunktene i norsk petroleumsnæring. Det krever forutsigbarhet og kontinuitet for oljenæringen, for lokalt næringsliv og for lokale og regionale politikere.

La det likevel være helt klart: I nord ønsker man ikke petroleumsaktivitet for aktivitetens skyld. Aktiviteten må gi verdiskaping og ringvirkninger for lokalt og regionalt næringsliv. Man vil ikke akseptere en situasjon der man blir en kaikant hvor man skal sitte og se på at ressursene fraktes bort. Fra nord krever man en aktiv politikk med ilandføring, med lokalisering av base- og forsyningssteder og med forpliktelser for oljeselskapene til å bruke lokale og regionale bedrifter.

I nord er man veldig klar på at man ikke vil ødelegge de næringene vi har, næringer som har gjort at det i det hele tatt bor folk der oppe. Det innebærer en sterk og avgjørende fokusering på sameksistens og på å finne bærekraftige miljømessige løsninger. Man vil at det skal utvikles en egen miljøstandard for Barentshavet, som innebærer nullutslipp, ilandføring av og behandling av borekaks, bruk av høyeste teknologiske standard, overvåkning og oljevernberedskap som er best i verden, og sist, men ikke minst, sameksistens med fiskeri og oppdrett.

Harstad har hatt status som oljebyen i nord. Det har på ulike måter i den senere tid skjedd ting som har gjort at man lokalt og regionalt føler uro for denne statusen. Statoil har tatt sitt ansvar alvorlig, mens det er all grunn til å være kritisk til hvordan Hydro har opptrådt. Oljedirektoratets tilstedeværelse er også noe det er fokus på. Jeg mener det er viktig å være klar på og enige om at Harstad med sitt veletablerte oljemiljø må videreutvikles som et nordnorsk kompetansesenter innenfor olje og gass.

Sameksistens er et avgjørende stikkord for at vi skal få oppfylt visjonen vår om en landsdel som blomstrer i framtiden. Meldingen omtaler dette og har bl.a. i den sammenheng vist til en rapport fra den såkalte sameksistensgruppen. Komiteen har i brev til Olje- og energidepartementet bedt om departementets syn på et innspill fra Norges Fiskarlag om at det som er referert til i stortingsmeldingen fra denne rapportens konklusjoner, er næringens subsidiære standpunkt. Olje- og energidepartementet har besvart komiteens brev og avviser ikke vinklingen fra Norges Fiskarlag. Jeg skal ikke gå nærmere inn i den materien, det vil føre for langt. Jeg vil allikevel være klar på at sameksistens må bygge på respekt for hverandres syn. Olje- og energidepartementets framstilling i meldingen kan se ut som et forsøk på å tåkelegge næringens holdning.

Jeg er for øvrig veldig glad for forslaget om å utvide sameksistensutvalget, og regner med at utvalget får en fornuftig agenda.

Til slutt: Avisen Nordlys hadde 2. juni en lederartikkel med tittelen "I oljerus". Lederen var en ganske krass kommentar til et konkret utspill i forhold til Stortingets behandling av oljemeldingen. Det utspillet ble av forfatteren av lederen oppfattet slik at ingen begrensninger må legges på framtidig petroleumsvirksomhet i Nord-Norge og i nordområdene. Lederens retorikk får stå for seg selv. For meg er det likevel ingen tvil om at skal vi få til sameksistens - og det må vi - må alle bidra. Fiskeri- og oppdrettsnæringen vil ikke akseptere å bli overkjørt. Jeg tror heller ikke det vil være verken politisk tjenlig eller mulig.

Øyvind Halleraker (H) [19:23:56]: Fra enkelte hold, også i denne sal, kan en få inntrykk av at staten gjennom sitt engasjement kan bidra til at dagens utvinningsnivå på sokkelen fortsetter inn i evigheten hvis bare vi som politikere viser handlekraft. Nei, det er nok ikke slik. Vi må nok alle ta innover oss erkjennelsen av at norsk sokkel er inne i en mer moden fase, og at dette stiller hele nasjonen overfor nye utfordringer. Derfor er det gledelig at Regjeringen er seg dette bevisst og legger fram en stortingsmelding som peker på en rekke tiltak som kan sikre langsiktig verdiskaping. Det er også gledelig å konstatere at meldingen og de tiltak som foreslås, er tatt godt imot i næringen.

18. konsesjonsrunde er tidenes mest omfattende utlysing av blokker, som også ble imøtekommet med stor interesse. I alt 16 selskaper fikk 16 nye utvinningstillatelser på til sammen 46 blokker. Her er det en interessant blanding av små og store selskaper og også selskaper som er nye på norsk sokkel.

Lisenspolitikken, herunder reglene for tilbakelevering, endres også for å sikre en rask og effektiv utforsking av de enkelte tildelte områder.

Regjeringen tar sikte på å gjennomføre årlige konsesjonsrunder som omfatter alt modent areal på norsk sokkel, samt å arrangere konsesjonsrunder i umodne områder med et omfang og en hyppighet som ivaretar behovet for ressurstilvekst. Regjeringen innfrir dermed målsettingen om økt arealtilgang og bidrar med dette til økt leteaktivitet.

Regjeringen legger i petroleumsmeldingen også opp til begunstigelser i skattesystemet som innebærer at friinntekten på 30 pst. fordeles over kun fire år, med 7,5 pst. pr. år. Friinntekten kommer som kjent til fradrag etter beregnet selskapsskatt på normalavkastning og etter fradrag for drifts- og finanskostnader og investeringsavskrivninger over kun seks år, eller 16 2/3 pst. pr. år.

Sett i forhold til annen næringsvirksomhet har derfor petroleumsvirksomheten på norsk sokkel gode skattebetingelser på normalavkastning. Bransjen har likevel ønsket en halvering av særskatten på 25 pst., som altså slår inn etter at kostnader, avskrivning og friinntekt er trukket fra.

Mye av debatten før og etter framleggelse av meldingen har vært rettet mot dette ene, nemlig halvering av særskatten. Jeg mener dette har trukket fokus bort fra mange andre positive elementer som ligger i den meldingen vi behandler i dag. Selv om fastsettelse av særskattnivået tillegges finanskomiteen, er problemstillingen i høyeste grad relevant for meldingen vi debatterer i dag.

KonKraft-utvalget la i vinter fram en rapport som anslo at halvering av særskatten vil gi økt verdiskaping og nettobidrag til bruttoskatteproveny på anslagsvis 8 milliarder kr pr. år, noe som i et nåverdiperspektiv på 30 år skulle gi en betydelig meravkastning til gode formål for nasjonen.

Vi var mange, også i Høyre, som var fascinert av en slik dynamisk effekt innenfor petroleumsvirksomheten. I revidert nasjonalbudsjett er denne problemstillingen viet stor plass, ja faktisk hele 30 sider er viet dette temaet. Her slås det uttrykkelig fast at KonKraft-utvalgets forutsetninger er gale, eller i beste fall basert på en helt annen virkelighetsforståelse. KonKraft-utvalgets skatteprovenyberegninger tok utgangspunkt i en oljepris på 15 dollar fatet, noe som er svært lavt. Som kjent har vi hatt en vedvarende høy oljepris de senere år, og en oljepris på gjennomsnittsnivået siste år, i overkant av 30 dollar fatet, ville faktisk gitt et provenytap på 18 milliarder kr i året og 10 milliarder kr med 24 dollar fatet.

Uenigheten i denne virkelighetsoppfatningen gir altså et provenyutslag på 26 milliarder kr pr. år basert på dagens oljepris. I et 30-årsperspektiv er dette enorme summer. En slik uenighet om virkelighet og prognoser mellom myndigheter og bransje kan ikke fortsette. Som lovgivende og bevilgende myndighet må Stortinget kunne forvente at den historiske forståelse vi har hatt om forutsetningene for fiskale og andre rammebetingelser, er noenlunde på linje.

Olje- og gassnæringen er ikke en hvilken som helst næring. Petroleumsressursene er det norske folks eiendom, en ikke fornybar realkapital, og det er derfor viktig at vi forvalter denne på en måte som gir maksimal verdiskaping tilbake.

Øyvind Korsberg (FrP) [19:29:17]: Som Regjeringen sier i meldingen, står den norske petroleumsvirksomheten ved et veiskille, hvor det er svært viktig at et forventet sterkt fall i aktivitetsnivået dempes, og at konsekvensene av dette reduseres. Med en bakgrunn i lav letevirksomhet over mange år er det mangel på store, nye funn. For å sikre arbeidsplassene og ikke minst den kompetansen som er bygd opp over mange år, er en avhengig av en opptrapping av letevirksomheten, samtidig som man er avhengig av å gjøre nye, store funn.

Regjeringen slår i oljemeldingen fast at nye store funn bare kan gjøres i området Lofoten-Barentshavet. Jeg hadde forventet at Regjeringen la opp til en offensiv i utviklingen av petroleumssektoren i nord, men dessverre: Regjeringen tar ikke konsekvensene av sin egen analyse, og makter ikke å fatte beslutninger i samsvar med dette.

Det legges nok en gang opp til pause i boringen etter at høstens og vinterens leteaktivitet i Barentshavet er gjennomført. Leteboring i nord startet i Barentshavet i 1980, med en foreløpig topp i leteaktiviteten så tidlig som i 1985. Etter denne perioden har man ikke maktet å få til en kontinuerlig og planlagt letevirksomhet i havområdene. Kontinuitet, forutsigbarhet og tilgang til interessante arealer er nødvendige forutsetninger for å utvikle en næring med basis i olje- og gassvirksomheten i Nord-Norge.

Derfor blir neste høsts stortingsvalg viktig, også for olje- og gassnæringen. Hva blir konsekvensen etter neste års valg dersom Senterpartiet, SV og Arbeiderpartiet får flertall og danner regjering? SV og Senterpartiet er ærlige og er ganske klare: De sier nei. Da Arbeiderpartiet var i posisjon, stengte de, ved statsråd Olav Akselsen, av områdene. Når så den samme Akselsen kommer i opposisjon og er stortingsrepresentant, vil han åpne de samme områdene han selv stengte.

Representanten Brustad sier at man vil åpne Barentshavet og åpne områder for å få i gang aktiviteten, men fremmer ikke forslag om dette. Når den samme representanten Brustad skryter av sine partifeller i nord, fylkesråd Paul Dahlø og fylkesordfører Helga Pedersen, som i en kronikk i gårsdagens VG ønsker å få inn mer aktivitet, henger ikke det sammen, for Arbeiderpartiet fremmer altså ikke forslag om dette.

Man kommer ingen vei i denne sal uten at man fremmer forslag og faktisk får votert over dem. Så hvis det er noen som sprer usikkerhet og er uklare på dette området, er det i høyeste grad Arbeiderpartiet og ingen andre - i alle fall ikke Fremskrittspartiet. Vi har hatt den klare linje hele tiden at vi ønsker å åpne disse områdene. Det kan være litt interessant senere i debatten å høre hva Arbeiderpartiet egentlig mener om det. Jeg forventer også at representanten Olav Akselsen redegjør for hvorfor han stadig vekk har endret standpunkt i denne saken.

Petroleumsvirksomheten er så vidt kommet i gang i Nord-Norge med Snøhvit-utbyggingen. Før utbyggingen startet, var det beregnet at nordnorsk næringsliv ville levere varer og tjenester for ca. 600 mill. kr til denne utbyggingen. Allerede nå, to år før utbyggingen er ferdig - etter planen, i alle fall - har nordnorske bedrifter levert for ca. 1,8 milliarder kr til det første store prosjektet i nord.

Petroleumsvirksomheten i nord vil være underlagt verdens strengeste miljøkrav. Disse kravene er videreutviklet med basis i 35 års vellykket petroleumsvirksomhet i Nordsjøen, en virksomhet som for øvrig har foregått uten miljøvirkninger av betydning for havmiljøet. Det er altså boret omtrent 60 brønner i Barentshavet uten at dette har gitt noen negative miljøvirkninger. Derfor bør det være fullt mulig å få fortgang i aktiviteten i nordområdene og få åpnet opp for ytterligere leteaktivitet, slik Fremskrittspartiet har foreslått i denne saken.

Ingvild Vaggen Malvik (SV) [19:34:37]: Petroleumssektoren står for 28 pst. av de totale CO2-utslippene i Norge. Vårt mål i forhold til Kyotoprotokollen er at utslippene i perioden 2008-2012 ikke skal være mer enn 1 pst. høyere enn i 1990. Utslippene fra denne sektoren er anslått til å øke med 2,9 millioner tonn CO2 fra 2002 og fram til 2006.

Fra 1991 og fram til 2001 økte utslippene i sektoren med hele 63 pst. For å redusere norske CO2-utslipp er det nødvendig med omfattende tiltak i petroleumssektoren. For å oppnå den nødvendige styringen med utslippene fra norsk sokkel er begrensninger i utvinningstempo helt nødvendig, parallelt med en økt innsats for reduksjon i utslippsintensiteten. SV ønsker derfor at Stortinget ber Regjeringen om å pålegge oljeselskapene å utarbeide handlingsplaner for å redusere CO2-utslippene på sokkelen.

Etter vår mening er det uansvarlig å følge den langsiktige utviklingsbanen, slik Regjeringen legger opp til. Den langsiktige utviklingsbanen vil føre til enorme klimagassutslipp. Dette kan derfor ikke være grunnlaget for framtidig petroleumspolitikk.

I tillegg er det verdt å minne om at departementet i forbindelse med behandlingen av den forrige oljemeldingen bekreftet at den såkalte langsiktige utviklingsbanen forutsatte en åpning av de sårbare nordområdene.

Vår petroleumspolitikk må ta utgangspunkt i at olje og gass er ikke-fornybare ressurser som må forvaltes i et langsiktig perspektiv. Investerings- og utvinningsnivået må ta hensyn til miljøet og ansvaret for kommende generasjoner. Et redusert olje- og gassutvinningstempo vil føre til at ringvirkningene av olje- og gassvirksomheten blir spredd over en mye lengre tidsperiode.

Det er derfor langt mer fornuftig å satse på utbygging av satellittfelt rundt eksisterende installasjoner og haleproduksjon før man går løs på utbygging av nye frittstående felt. Det er dette som har vært SVs mål, å flytte fokuseringen fra de sårbare nordområdene til de oljefeltene som allerede er i drift i Nordsjøen i dag. Vi vil ha en slutt på at oljeselskapene mesker seg med den lukrative indrefileten, mens de lar resten av ressursene ligge igjen når de kaster blikket mot nye, urørte områder.

Det er nødvendig med politiske styring av aktiviteten på norsk kontinentalsokkel, og at olje- og gassproduksjonsraten reduseres av hensyn til nasjonens verdiskaping, rettferdig fordeling og naturressursuttaket og miljøet. SV vil derfor redusere tempoet i leting etter olje og utbygging av olje- og gassfelt, samtidig som vi ønsker å øke investeringene i nye fornybare energikilder, forskning og utdanning. På denne måten kan vi legge grunnlaget for en vridning vekk fra en økonomi basert på fossile energikilder og over til en framtidsrettet grønn økonomi med fokus på kunnskapsbasert næringsliv.

Framtidens energikilder er fornybare. Det er grunn til å gjøre oppmerksom på at flere av de største oljeselskapene i verden definerer seg selv som energiselskap og har utviklingsscenarioer som står i sterk kontrast til det Regjeringen presenterer for olje- og gassvirksomheten. Norge bør øke satsingen på nye fornybare energikilder som vindkraft, bioenergi, solvarme og bølgekraft og aktivt bruke sine eierandeler i de norske olje- og gasselskapene til å legge om sine strategier tilsvarende. Nye fornybare energikilder kjennetegnes ved at de ikke fører til utslipp av klimagasser og innbærer en mindre belastning for miljøet enn andre energikilder.

SV går imot å åpne de sårbare nordområdene for petroleumsvirksomhet, spesielt ut fra hensynet til fiskerinæringen, miljøsikkerheten langs norskekysten og økologien i Barentshavet.

Det er betenkelig at Samarbeidsregjeringen, som i Sem-erklæringen lover å "styrke miljøforskning, deriblant øke kompetansen knyttet til utfordringer som ligger i skjæringspunktet mellom petroleumsaktivitet, fiskeri og miljø", ikke venter med å konkludere når det gjelder åpningen av Barentshavet for petroleumsaktivitet før kunnskapsgrunnlaget om miljøkonsekvensene er godt nok.

Det er åpenbart behov for mer miljøforskning for å ivareta føre var-prinsippet i forbindelse med konsekvensutredningen av helårig petroleumsaktivitet i de nordlige havområder fra Lofoten og nordover, den helhetlige forvaltningsplanen for Barentshavet og for å realisere målet om nullutslipp til havs. Hele Sem-erklæringen settes i et grelt lys når de samme områdene prematurt åpnes for petroleumsvirksomhet, og det er etter min mening nok en gang betimelig å sette spørsmålstegn ved Kristelig Folkepartis miljøprofil.

Statsråd Einar Steensnæs [19:40:00]: Det er store utfordringer knyttet til å sikre langsiktig verdiskaping på norsk kontinentalsokkel. I stortingsmeldingen foreslår Regjeringen tiltak for å møte disse utfordringene. Jeg har med glede registrert at det er bred enighet om behovet for å satse på å videreutvikle petroleumsnæringen. Jeg er også tilfreds med at komiteens flertall gir bred tilslutning til Regjeringens analyse av utfordringene for næringen og til Regjeringens politikk. Vi har en god tradisjon for å finne omforente løsninger innenfor olje- og gasspolitikken. Det er gledelig at vi evner å videreføre dette nå.

I en situasjon der mange av våre produserende oljefelt er inne i en fase med fallende produksjon og har betydelige utfordringer på kostnadssiden for å opprettholde og forlenge levetiden, må alle steiner snus. Jeg registrerer flertallets syn når det gjelder basepolitikken og aktiviteten på land. Regjeringens forsiktige forslag om tilpasninger i landbasert base- og driftsvirksomhet tar utgangspunkt i at forholdene ute på sokkelen endres. Ikke minst positivt er det at ny teknologi gjør det mulig med undervannsløsninger og fjernstyring fra land. Det innebærer bedre miljøløsninger og trygge arbeidsplasser på sokkelen. Det er dette Regjeringen påpeker og ønsker å møte offensivt. Ormen Lange-prosjektet viser vei. Jeg vil understreke at Regjeringens forslag ikke innebærer utflytting eller nedleggelse av arbeidsplasser. Det innbærer heller ingen endringer i de konsesjonsvilkår som er gitt av Stortinget. Det innebærer kun en mulighet for selskapene til å utnytte de landbaserte virksomhetene mer effektivt gjennom tilpasning av faglige oppgaver og funksjoner når nye teknologiske løsninger introduseres og driften av feltene på sokkelen endrer karakter. Dette burde det være bred enighet om ut fra ønsket om å beholde de gamle, etablerte feltene i drift lengst mulig.

Regjeringen og flertallet i komiteen deler visjonen om å injisere CO2 fra utslippskilder på land for å øke oljeutvinningen. Jeg legger betydelig vekt på å nå denne visjonen, men jeg vil likevel påpeke at det er svært krevende å realisere prosjekter med fangst, transport og injeksjon av CO2 for økt oljeutvinning. Statoil har utredet lønnsomheten i injeksjon av CO2, men har så langt ikke funnet dette prosjektet verken bedriftsøkonomisk eller samfunnsøkonomisk lønnsomt. Jeg mener likevel det er viktig å fastholde målsettingene som Norge er forpliktet på etter Kyoto-protokollen, og arbeide mot å realisere et samarbeid i Nordsjøbassenget for å utnytte CO2 til å øke utbyttet i oljebrønnen samtidig som vi blir kvitt klimagassen CO2.

Regjeringen har holdt skarpt øye med leteaktiviteten på norsk sokkel, gjennomført store og hyppige konsesjonsrunder og gjort omfattende endringer i tildelingssystemet og konsesjonsvilkårene. Endringene har ført til at industrien nå har tilgang til alle modne områder på sokkelen. Gjennom 18. konsesjonsrunde har Regjeringen lagt grunnlaget for en omfattende og effektiv utforskning av store deler av de umodne områdene i Nordsjøen og Norskehavet. Den meget omfattende interessen og tildelingen i 18. runde har vist at pessimismen og det tilløp til svartmaling som har vært, har vært ubegrunnet.

Regjeringen har i meldingen redegjort for sin beslutning om å åpne for petroleumsvirksomhet i allerede åpnede områder i Barentshavet syd, med unntak av noen særlig verdifulle områder. Tre letebrønner planlegges nå gjennomført i løpet av høsten 2004-våren 2005. Resultatene fra disse boringene vil ha stor betydning for den videre interessen for området og være viktig for utformingen av en ny konsesjonsrunde.

Når det gjelder mulighetene for å forsere prosjekter som i dag er under vurdering av selskapene, er dette en utfordring som Regjeringen er opptatt av. Jeg vil likevel ikke unnlate å minne om at prosjekter på sokkelen må modnes og kvalitetssikres nøye. Dersom vi ikke gir selskapene tilstrekkelig tid til å gjøre dette, risikerer vi kostnadsoverskridelser og at ressursene er utilstrekkelige til å gi feltet tilfredsstillende økonomi. Vi skal derfor se på mulighetene for framskynding, men også ta hensyn til de momenter som er nevnt.

Avslutningsvis vil jeg vise til at innstillingen er preget av et stort antall merknader fra ulike konstellasjoner på Stortinget. Til dels er merknadene i realiteten en gjentakelse av Regjeringens opplegg i meldingen - og en god ting kan jo ikke gjentas for ofte. I andre sammenhenger bes det om tilbakemeldinger på spesielle spørsmål, med ganske korte tidsfrister. Vi må etter min mening ha respekt for at denne virksomheten er stor, og at den arbeider langsiktig. Jeg legger derfor til grunn at det i hovedsak legges opp til en rapportering om virksomheten og oppfølgingen av Stortingets vedtak i neste oljemelding, våren 2006.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Sylvia Brustad (A) [19:45:19]: Siden dette er den muligheten vi på det nåværende tidspunkt har til å stille spørsmål om Snøhvit, må jeg gjøre det nå.

Jeg forstår det dit hen at statsråden vil komme med en mer fyldig redegjørelse i et brev i løpet av ikke så lang tid forhåpentligvis. Det er særdeles viktig at Stortinget blir holdt løpende orientert, for det er mange ubesvarte spørsmål. Det er klart en kan undre seg over at statsråden i oktober orienterte om at alt var under kontroll, så går det ni måneder, og så er det altså en sprekk som vi alle nå kjenner til, både når det gjelder kostnader og forsinkelse av prosjektet. Derfor er det særdeles viktig at det som kan gjøres, nå gjøres for å sikre at vi ikke får flere overraskelser.

Mitt spørsmål er: Vil statsråden nå sørge for at det blir en tett oppfølging? Og hva er det som har skjedd i og med at han plutselig for en uke siden ble orientert om at det var så store overskridelser? Hvilke tiltak vil statsråden nå iverksette?

Statsråd Einar Steensnæs [19:46:28]: I min orientering i formiddagsmøtet gjorde jeg rede for hvordan Snøhvit-prosjektet nå lå an kostnadsmessig og tidsmessig, og også for en del av de årsakene som Statoil selv har angitt som begrunnelse for at de nå har problemer med hensyn til både framdrift og økonomi.

Jeg vil for det første si at når dette har skjedd fra jeg sendte dette brevet til Arbeiderpartiets stortingsgruppe 6. oktober i fjor og fram til i dag, er det bl.a. fordi en rekke viktige operasjoner har blitt utført i dette tidsrommet. Det er ingen tvil om at Snøhvit-prosjektet er meget komplekst og sammensatt, og med mange aktører inne i bildet, som alle måtte samordne sine aktiviteter for at dette skulle gå bra. Det har vist seg at koordineringen av ulike grunner ikke har vært god nok. Statoil har tatt tak i dette og har bl.a. ønsket å holde flere av dette prosjektets enkeltdeler i sin egen portefølje. Det er jeg glad for. Jeg vil følge dette opp akkurat slik som jeg nå har gjort, tett opp til Statoil, slik at både jeg og Stortinget får den nødvendige informasjon, hvis det skulle foreligge avvikende forhold.

Øyvind Vaksdal (FrP) [19:47:59]: Leverandørindustrien, og spesielt offshoreverftene, er de som først blir rammet av den nedgangen vi nå vil få i aktivitetsnivået på sokkelen, etter at Stortinget i dag dessverre ikke foretar de grep som er nødvendige.

Ikke nok med at offshoreverftene de siste årene har tapt flere oppdrag til utenlandske verft, som vi så på Snøhvit-prosjektet, nå blir det enda færre oppdrag å konkurrere om. Resultatet av dette blir oppsplitting av kompetansemiljøer det har tatt flere tiår å bygge opp, og tusenvis av verftsarbeidere blir satt på porten. Hvorfor tar ikke statsråden og Regjeringen innover seg de klinkende klare signalene som er kommet fra oljebransjen, slik at vi kan unngå denne omfattende nedbyggingen av norsk oljeindustri som vi nå ser starten på?

Statsråd Einar Steensnæs [19:49:05]: Det er først og fremst leverandørindustrien og riggaktiviteten som vil bli berørt når aktiviteten går ned på norsk sokkel. Det har vært tilfellet flere ganger, og vi kjenner til hvordan det berører arbeidsplasser og aktiviteter, ikke minst langs kysten, hvor en er avhengig av oljevirksomheten vår. Det er derfor Regjeringen har vært aktiv på dette. Det er derfor Regjeringen gjennom omfattende konsesjonsrunder, både i de forhåndstildelte områdene, og i de modne områdene så vel som i de umodne områdene, ikke minst i 18. konsesjonsrunde, har lagt om politikken, gjort det enklere for selskapene å planlegge, og har utlyst de mest omfattende rundene som noen regjering har framlagt. Bare første konsesjonsrunde var mer omfattende enn denne. Vi har også gjennom skattegrep og kostnadsreduksjoner bidratt til dette. Hvis Stortinget i dag slutter seg til Regjeringens forslag når det gjelder ulike tiltak både for å redusere kostnader, øke forskningen og lyse ut arealer, vil vi kunne motvirke det som representanten Vaksdal og jeg er enige om vil være uheldig.

Hallgeir H. Langeland (SV) [19:50:30]: På slutten av innlegget sitt sa statsråden at han ikkje kunne oppfylla ein del fristar som fleirtalet stod for, slik eg forstod han. Dette må eg be om ei forklaring på kva betyr. Det er klart at eit fleirtal i komiteen meiner det som står der. Når eit fleirtal seier at ein seinast i samband med statsbudsjettet for 2006 må komma tilbake med ei sak knytt til CO2-injeksjonen, meiner dei det. Då reknar eg med at statsråden på det punktet oppfyller dei fristar som eit fleirtal til kvar tid pålegg. Der må me få ei klargjering.

Så i forhold til Snøhvit-saka. Det har jo komme fram frå Statoil at det var eit umode prosjekt ein hadde. No veit vi ikkje kva prislappen blir, han starta på 40, no er han oppe i 50, eller kanskje han blir på 60 milliardar kr. Kven veit? Er det slik å forstå at statsråden meiner at det var ei umoden sak som blei lagd fram for Stortinget til behandling når det gjaldt Snøhvit?

Statsråd Einar Steensnæs [19:51:41]: Årsaken til både forsinkelse og kostnadsoverskridelse er sammensatt, men jeg betrakter det Statoil selv sier som den viktigste forklaringen: Dette var et umodent prosjekt. Det vil si at det ikke var tilstrekkelig gjennomarbeidet, verken med hensyn til teknologiske løsninger eller med hensyn til økonomi. Det er en alvorlig sak, og det har Statoil selv erkjent. Jeg kommer tilbake med ytterligere opplysninger og analyser av dette når det foreligger en mer utførlig rapport fra Statoil.

Så vil jeg bare vise til at Stortinget selv har etablert et system med oljemeldinger annethvert år. Det er for å kunne muliggjøre en helhetlig og grundig oppfølging av det som er Stortingets krav. Hvis det i sterkere grad legges opp til adhocløsninger og departementet blir bedt om å komme med løsninger innimellom disse oljemeldingene, risikerer vi å miste det helhetlige perspektivet vi skal ha på oljemeldingen. Det skaper også usikkerhet for dem som jobber med ulike oljerelaterte problemer. Det er derfor jeg i hovedsak legger til grunn at det er oljemeldingen som skal trekke opp politikken fra Stortingets side.

Inger S. Enger (Sp) [19:53:10]:

I dag har vi hørt statsrådens orientering om Snøhvit, og det var jo ikke lystelig for noen. I tillegg har Statoil forklart at Snøhvit kan bli opp til 12 milliarder kr dyrere enn budsjettert, fordi det var dårlig planlagt. Som nevnt tidligere: Det var ikke modent, det var altså ikke godt nok gjennomarbeidd. Nå skal ikke jeg bruke tid på å si at vi var veldig imot det, for vi forholder oss til realitetene, og flertallet ønska utbygging. Men nå gjelder det å gjøre det beste ut av den situasjonen som er oppstått, og Senterpartiet mener altså at det bør utarbeides en revidert PUD mens arbeidet på Snøhvit går videre. Det vil bidra til at oljeselskapene skjerper seg, ved at det faktisk går an å bruke denne sovende paragrafen, og det vil gi Stortinget den nødvendige innsikt. Statsråden har tidligere i dag sagt at han vil komme tilbake til Stortinget "på egnet måte". Jeg kunne være interessert i å høre om statsråden f.eks. mener at det er en PUD.

Statsråd Einar Steensnæs [19:54:29]: Nei, jeg mener ikke at en hensiktsmessig tilbakemelding er en PUD. Det er riktig nok at petroleumsloven inneholder en paragraf når det gjelder ny eller endret PUD. Det er en para-graf som først og fremst forholder seg til endringer i utbyggingsløsninger, og det utløser klart en PUD, fordi det teknisk introduserer nye elementer som departementet ikke er kjent med. Men i dette tilfellet har ikke departementet forståelse av annet enn at Statoil har til hensikt å gjennomføre prosjektet i tråd med den opprinnelige utbyggingsløsningen, som allerede er godkjent. Det som Senterpartiet er opptatt av, er også jeg opptatt av, at vi får på bordet de nødvendige dokumentasjoner i forhold til at vi har kommet opp i en slik situasjon. Det kan være til lærdom både for Statoil og for myndighetene, slik at vi unngår tilsvarende situasjoner i framtiden. Den orienteringen vil Stortinget få, og da jeg hørte at representanten Inger S. Enger mente at vi kunne få fram en PUD allerede til budsjettet til høsten, skjønner jeg at vi mener det samme, men ikke en PUD.

Sylvia Brustad (A) [19:55:49]: La meg først gi min fulle støtte til representanten Langeland om at de frister som flertallet her i kveld kommer til å gå inn for, bør holdes.

Så har jeg noen spørsmål knyttet til basepolitikken, fordi Regjeringa ville som kjent ha fleksibilitet, men et flertall i Stortinget ønsker ikke å gi rom for den fleksibiliteten Regjeringa ønsker. Det handler bl.a. om at vi er opptatt av at aktivitet må synes på land, og det er derfor vi også sier at konsesjonsvilkårene må stå ved lag, og vi er urolig for at det skal forsvinne enda flere arbeidsplasser langs kysten.

Jeg hørte representanten Rahm her bruke ordet "tillempe" i forbindelse med Regjeringas forslag til fleksibilitet. Mitt spørsmål er: Hvilken tillempning eller fleksibilitet er det Regjeringa ønsker, hvis det verken er snakk om nedbemanninger eller sentralisering?

Statsråd Einar Steensnæs [19:56:51]: Ja, det er nødvendig med fleksibilitet. Ja, det er nødvendig med tillempninger. Vi vet at denne aktiviteten vil endre karakter, vi vet at det som foregår ute på sokkelen, vil endres. Det ville da være besynderlig om ikke også aktiviteten i land ville være berørt av dette. Særlig hvis vi går over til undervannsinstallasjoner og fjernstyring, skjønner jo alle at vi kan ikke holde på å fly fram og tilbake med helikoptre eller bygge opp svære arbeidsstyrker som skal pendle ut og inn i Nordsjøen. Dette vil endres. Men det jeg kan forsikre om, er at vi ikke kommer til å legge ned aktiviteten i Florø, for å være helt presis på det, for det er der denne bekymringen utløses. Det skal være aktivitet i Florø, men det kan bli andre typer aktiviteter. For å opprettholde og gi liv til disse oljefeltene som Florø som base er avhengig av, må en også omgruppere, omstille seg og få fleksibilitet i nye typer arbeidsoppgaver. Det er det det handler om. Så til denne redselen for at en omstilling betyr nedleggelse av arbeidsplasser: Det er ganske omvendt.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Tore Nordtun (A) [19:58:24]: Norge er et land som er utstyrt med store muligheter sett fra naturens side. Olje- og gassindustrien har gitt oss kunnskap og inntekter de fleste andre land bare kan drømme om, og de misunner oss sikkert det.

Det går heller ikke an å overse den betydningen denne industrien har hatt og vil få for det norske samfunnet i tiden framover, for næringslivet og ikke minst for vår velferdsbygging. Vi kan se hvordan inntektene til den norske stat er: Vi har greid å bygge opp et oljefond på nesten 1 000 milliarder kr. Vi smører våre budsjetter med nær 60 milliarder kr i året fra denne industrien. Det er unike ting som skjer i forbindelse med denne industrien, som bygger opp vårt velferdssamfunn.

Den meldingen vi behandler i dag, skal trekke opp linjene litt framover. Men jeg må si, etter å ha lyttet til debatten i dag, at man snakker veldig mye om problemer, problemer og problemer. Jeg hadde kanskje ønsket at debatten tok mer dreining i retning av å se på mulighetene og være med og videreutvikle disse enorme ressursene vi har. Jeg tenker også at jeg, hvis jeg hadde vært en av dem som skulle gå inn i denne industrien i framtiden, hadde blitt litt betenkt over all pessimismen som er ute og går. Det jeg kanskje savner i denne innstillingen, er at vi tar mer fatt i rekruttering og utvikling av næringens arbeidspotensial, altså arbeidskraften innen næringen. Det tror jeg er viktig.

Vi vet at det i dag er ansatt ca. 225 000 mennesker i petroleumsindustrien, inklusiv leverandørindustrien, og 44 pst. av vår eksport er knyttet til olje og gass. Det er store framtidsmuligheter, og da må vi også bygge opp en optimisme, ikke bare ha pessimisme. Vi må se mulighetene, og vi må være sammen med selskapene om å gjøre det, slik at også disse føler seg velkommen.

Når det så gjelder en del av rammevilkårene, er også det behandlet i finansinnstillingen, og Arbeiderpartiet slutter seg fullt ut til de endringene som nå gjøres når det gjelder petroleumsskatten. Men jeg er skuffet over at et flertall ikke slutter seg til det forslaget som Arbeiderpartiet har, om å gå videre på det området for å se om vi ytterligere kan gjøre rammevilkårene bedre sett i den totale sammenheng. Jeg tror at vi framover er nødt til å komme tilbake til det spørsmålet for å se om vi ikke må forsterke tilpasningen.

Det som jeg imidlertid er veldig glad for, er det siste punktet i innstillingen, nemlig at vi må se på det som har skjedd når det gjelder kontrakter, utsetting og oppdrag fra Norge. Det går ikke an at vi skal ha så store industrielle kontrakter, og slåss med land og industrigrupperinger som ikke stiller opp på samme måte, og som ikke slåss med blanke sverd. Jeg mener at Regjeringen har et alvorlig ansvar for å se til at vår industri ikke bygges ned, når vi ser på hvilke konkurransevilkår som ellers er ute. Vi blir satt i en helt annen kategori bare fordi det som reelt sett skal komme opp til overflaten, ikke kommer opp til overflaten. Dette må Regjeringen og statsråden ta alvorlig. Dette må han gå i dialog med selskapene om når store utbygginger skjer, slik at vi ikke får det på den måten at vi står ribbet igjen for industri når de store løftene kommer framover.

Når det gjelder overskridelsen som er skjedd i forbindelse med Snøhvit, må jeg si at jeg er skuffet over at det i forbindelse med den PUD-en som vi hadde til behandling i Stortinget, er skjedd så mange overskridelser i ettertid, og jeg minnes meget godt statsrådens forsikringer i denne sal og brev til Sylvia Brustad om at her var alt som det skulle være. Men jeg tror likevel ikke at vi skal sette slike ting i revers. Jeg tror at Snøhvit vil bli en gigantisk og flott inspirasjon for hele Nord-Norge og ikke minst en spydspiss i hele Barentshav-regionen. Vi er først på banen innenfor miljø, utvikling og teknologi og kan sette en standard i dette området og utvikle hele regionen, og ikke minst være med og utvikle standarden i Barentshavet. Så det siste ordet er nok ikke sagt der. Men jeg tror at det her ligger et stort potensial, og, som sagt, vi må videreutvikle.

Jeg må også si at når vi nå ser hva som skjer i Barentshavet, i Norskehavet og i Nordsjøen, har jo nettopp denne industrien kunnet arbeide på linje med den øvrige industrien, og også i forhold til fiskeri- og fangstmulighetene. Det har vært et pluss for alle parter. Det synes jeg også er viktig, men vi skal sette rammevilkårene på en god og skikkelig måte.

Jørgen Kosmo hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Siri A. Meling (H) [20:03:58]: I forhold til sokkelens modenhetsgrad er økt utnyttelse av eksisterende felt en av hovedutfordringene, i tillegg til utvinning fra marginale felt. Små felt og lav produksjon øker enhetskostnadene. Det er derfor positivt at Regjeringen bidrar til å sette fokus på kostnadsbildet både for offshore- og landaktivitet. Videre er det et viktig signal at Regjeringen også varsler en gjennomgang av de myndighetsregulerte bestemmelsene.

Jeg synes i denne sammenheng at det er noe underlig at flere partier stiller seg avvisende til Regjeringens fokus på kostnadsreduserende tiltak. Vi er alle enige om at vi ønsker både økt utvinningsgrad og produksjon i mindre felt, og da er det viktig å gripe fatt i forhold som betyr noe for å få til denne utviklingen.

Det kan her dreie seg om tiltak som reduksjon av arbeidsoppgaver og bemanning offshore. Det kan være økte krav til den enkelte ansatte om større fleksibilitet. Det kan være reduksjon av fast stasjonert vedlikeholdspersonell offshore. Det kan være overføring av arbeidsoppgaver og personell til land gjennom bruk av e-drift. Og det kan være bedre utnyttelse av forsyningsfartøy og baser.

Mange av disse elementene er et resultat av forhandlinger mellom partene i arbeidslivet. Det er selvfølgelig fristende å gjøre som Arbeiderpartiet, å lene seg tilbake med en kommentar om at dette må det være opp til partene å diskutere. Men det er ikke så enkelt. Petroleumsnæringens betydning for norsk økonomi både finansielt og industrimessig tilsier at vi må ha et fokus på alle elementene som truer attraktiviteten på norsk sokkel. Og det høye kostnadsnivået er ett av disse.

Det er positivt at staten selv tar ansvar for en gjennomgang av de myndighetsregulerte rammebetingelsene. Meldingen omtaler et illustrerende prosjekt, nemlig Statfjord senfase, hvor Statoil som operatør mener det er mulig med både økt produksjon og forlenget levetid. Økonomien i prosjektet vil bl.a. være avhengig av fleksibilitet i forhold til gjeldende arbeidsvilkår knyttet til samsoving og nattarbeid samt forutsigbarhet med hensyn til miljø- og avgiftspolitikk.

Ethvert tiltak må gjennomføres innenfor rammen av et forsvarlig HMS-nivå, men det er viktig at myndighetene legger gode helhetsvurderinger til grunn i forhold til kostnadseffektive løsninger som vil være gode nok til å ivareta HMS-aspektet, men også selskapenes og samfunnets interesser i forhold til faktisk å oppnå økt utvinningsgrad.

Det er positivt at det i Regjeringens forslag til tiltak er mye fokus på å stimulere til økt mangfold og konkurranse på sokkelen. Utfordringen i forhold til haleproduksjon og marginale felt tilsier behov for nye aktører og større grad av konkurranse. Regjeringens foreslåtte endringer i petroleumsskatt i revidert nasjonalbudsjett bygger også opp under denne målsettingen. Nye, mindre aktører vil kunne representere et større mangfold for norsk leverandørindustri. Særlig de mindre selskapene vil kunne ha en større tendens til å handle varer og tjenester fra underleverandører enn de store selskapene, som håndterer alle sider ved driften ved hjelp av egne krefter.

Samtidig er det slik at de store, etablerte, globale selskapene på norsk sokkel har gitt og gir verdifulle bidrag i kraft av sin kompetanse, finansielle styrke og globale karakter. Krevende lete-, utbyggings- og driftsoppgaver kan vanskelig tas av mindre aktører. Deres tilstedeværelse tjener våre forskningsmiljøer, vår leverandørindustri og hele samfunnet på. Flere eksempler viser hvordan disse bl.a. har bidratt til internasjonalisering av norske bedrifter. Norsk sokkel må forbli attraktiv også hos deres investorer. Derfor er det viktig å sørge for tilgang på attraktive leteområder, og jeg tenker spesielt på at framdriften holdes i nord, samt at vi følger utviklingen i denne kategori selskaper nøye i tiden framover.

Ca. 220 000 mennesker arbeider i clusteret rundt petroleumsnæringen. Dette er et stort antall i seg selv, og spesielt sett i forhold til landets befolkning i arbeidsdyktig alder. I dette tallet ligger mye kompetanse. Faktisk er det slik at denne kompetansen innenfor enkelte områder er verdensledende. Kompetanse gir industriell utvikling. Et høykostland som Norge trenger en kunnskapsbasert industriutvikling. Her er vår mulighet til å konkurrere, her er vår mulighet til økt verdiskaping i et langsiktig perspektiv.

Det handler om uttak av en ikke fornybar ressurs, slik at uansett tempoplan for utnyttelsen av denne vil internasjonalisering av leverandørindustrien være viktig for den framtidige industri- og tjenesteutviklingen i bransjen.

Organisasjoner som Intsok og Petrad gjør en god og viktig jobb i denne sammenheng, og det er positivt at Regjeringen signaliserer støtte til en videreutvikling av disse organisasjonene. Styrking av forskningsmidler er også et positivt tiltak foreslått av Regjeringen.

Mette Gundersen (A) [20:09:17]: "Vi vil få noe som Nord-Norge for ofte har manglet: vekst, investeringer og optimisme!"

Dette skriver fylkesordfører i Finnmark Helga Pedersen og fylkesråd i Troms Paul Dahlø i en kronikk om petroleumsmeldingen i VG i går. Det er grunn til å lytte til ønskene til befolkningen oppe i nord i denne saken.

Akkurat som folket på sørvestkysten har bygd sine lokale samfunn og nærmiljøer på oljeutvinning, trenger store deler av Kyst-Norge, og særlig de nordligste delene av landet, nå forutsigbarhet og et optimistisk syn på framtiden. Det kan Stortinget langt på vei gi dem i dag.

Norge er en heldig nasjon med alle sine naturressurser. Vi må ta dem i bruk. Vi må sikre teknologi og ny tenkning, at kunnskapsbedrifter og tradisjonell industri får rammer å jobbe innenfor som sikrer egen næring og miljøet, men som også sikrer utviklingen av landet vårt.

Vi skal ta stilling til oljemeldingen her i dag. Men vi skal også gi signaler til tusenvis av ansatte innenfor petroleumsindustrien som er usikre på hvilken framtid de går i møte, og om de vil ha en jobb å gå til i løpet av de neste årene. Dette er en stor påkjenning for dem det gjelder. Arbeiderpartiet hadde derfor sett at meldingen hadde vært tydeligere på at ulike prosjekter på norsk sokkel må settes i gang så fort som mulig. Vi er glade for komiteens støtte til forslaget vi har lagt fram, om at ulike nevnte prosjekter på sokkelen framskyndes.

Få nye funn er blitt gjort de senere årene. Ormen Lange har gitt store og gode resultater. Norge er avhengig av at nye funn blir gjort, og vi er avhengig av at store selskaper ønsker å investere på norsk sokkel. Det er disse som innehar kompetansen og bærekraften som skal til for at sokkelen skal kunne utvikles videre.

Bærekraft er også stikkordet for hva som må rå innenfor norsk oljeutvinning og norsk industri. Vi er en nasjon som ligger i tet på miljøvennlig industri. Det skal vi være stolte av, og det skal vi fortsette med. Men miljøvennlig industri kan ikke utvikle seg hvis man ikke samtidig bygger ut og leter videre etter råstoffer som industrien baseres på. Det fine med norsk industri er at utvikling, produksjon og miljø går hånd i hånd.

Se på Falconbridge i Kristiansand, for ikke å snakke om Elkem på Lista! Det er to bedrifter i konstant utvikling, men med miljø og bærekraft som mål, parallelt med produksjon. Som representant for Vest-Agder er det selvsagt mitt ønske å se spennende funn bli gjort i Farsundsbassenget, slik at industrien hjemme vil kunne ta i bruk verdier som nå befinner seg på havets bunn. Kun tiden vil vise om dette vil kunne skje.

Helt til slutt vil jeg igjen få understreke at utvikling kun kan skje når funn gjøres, og når forskningsmiljøene settes i stand til å drive med innovasjon og nytenkning.

Ambisjonen vår må være fortsatt å drive bærekraftig innenfor petroleumsindustrien, men samtidig være attraktive nok til at store selskaper vil bruke investeringsmidler på norsk sokkel.

"Vi ønsker å bli kvitt det subsidiestempelet vi har fått, men da må vi få lov til å ta i bruk de ressursene som ligger rett utenfor stuedøra vår."

Slik avslutter Pedersen og Dahlø sin kronikk i VG i går.

La oss håpe vedtakene i dag vil spre noe optimisme om vekst i Nord-Norge, som befolkningen der oppe så lenge har etterspurt, selv om vi nok kunne vært enda mer forpliktende i planene for Barentshavet.

La oss også håpe at nye funn blir gjort snarlig, slik at optimisme igjen vil råde for norsk industri og aktører på norsk sokkel.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Bror Yngve Rahm (KrF) [20:14:17]: Etter at jeg har fulgt en debatt som begynner å bli ganske lang og uttømt, kan jeg iallfall registrere at det er ganske stor enighet om hovedlinjene i olje- og gasspolitikken. De fleste utfordringer som vi ser foran oss, har vi et slags felles virkelighetsbilde av. Jeg tror også at de fleste kan se tilbake på snart 40 års virke på norsk sokkel med betydelig glede, og ikke minst vil kunne konstatere at norsk sokkel har utviklet seg gjennom disse 40 årene til å bli den kanskje mest miljøvennlige - hvis vi kan bruke det uttrykket - eller miljøriktige sokkel i verden. Det har mange årsaker, men jeg tror at både avgiftsinnretningen og andre virkemidler som kan stimulere industrien til å iverksette tiltak, har bidratt til å sette norsk sokkel i en særstilling.

Jeg registrerer at det er stor enighet om økt bruk av CO2 knyttet opp til økt oljeutvinning. Det er vi enige om. Det vil være økonomisk riktig, det vil kunne være et forretningskonsept, og det vil samtidig bidra til miljøforbedringer knyttet til hvordan vi håndterer CO2.

Vi er privilegert som bor i et land med så mye naturressurser, og vi er i stand til å kunne planlegge og disponere over rikdommene våre i et langt tidsperspektiv - for olje kanskje 50 år og for gass opp mot 100 år. Det er et stort privilegium som veldig mange land misunner oss, men det krever stor oppmerksomhet på hvordan vi faktisk forvalter dette, ikke bare i forhold til nåtiden, men også for kommende generasjoner, og hvilke utfordringer vi har i forhold til de miljømessige sidene ved olje- og gassvirksomheten.

Vi vet at situasjonen for olje- og gassindustrien i Norge for øyeblikket er vanskelig. Men den er ikke helsvart, slik enkelte prøver å framstille det. Inntrykket av en solgangsnæring må ikke få feste seg. Det krever politisk vilje til å legge forholdene til rette for en fortsatt livskraftig og lønnsom næring. Jeg synes at St.meld. nr. 38, som Regjeringen i det alt vesentlige får flertall for i salen i dag, tar de grep som er nødvendig for å sikre nettopp denne næringens framtid i Norge.

La meg avslutningsvis si i forhold til overskridelsene på Snøhvit at det er veldig viktig at Stortinget sender - for å bruke Onarheims uttrykk - kraftige signaler om at vi ser på det som helt uakseptabelt. Det er viktig å sende et signal til selskapet om at vi har forventninger til at selskapet i framtiden gjør det som er mulig for å holde seg innenfor de rammene for kostnader som de selv setter. Dette har noe med Stortingets måte å tilnærme seg prosjektene på, og det har ikke minst også med troverdigheten til Statoil selv å gjøre. Det er viktig at dette signalet er tydelig fra Stortingets talerstol i dag, at vi har større forventninger enn det som til nå er innfridd.

Ingmar Ljones (KrF) [20:17:43]: Det var spørsmålet frå representanten Ingvild Vaggen Malvik som gjorde at eg måtte be om ordet igjen. Ho etterlyste Kristeleg Folkeparti sin petroleumspolitikk, og det kunne oppfattast slik at Kristeleg Folkeparti gjekk inn for forsert petroleumsutvinning. Eg fekk ikkje fullført resonnementet mitt i svaret innanfor tidsramma på eitt minutt, og difor må eg utdjupa litt.

Vedtaket om å vidareføra aktivitetane i Barentshavet no er viktig for at oljeindustrien kan bora leitebrønnar i konsesjonsbelagde område. Dette vil gje verdfull informasjon om området, og det kan gje ein positiv effekt for aktivitetsnivået på sokkelen. Dette er ikkje forsert petroleumsutvinning, men kunnskaps- og informasjonsinnhenting.

Når det gjeld eventuell petroleumsutvinning på felta Nordland VI, Nordland VII og Tromsøflaket, er det lagt til side i påvente av ein heilskapleg forvaltingsplan. Dei mest sårbare områda i Barentshavet vart tekne ut av 18. konsesjonsrunde, og det er lagt verdas strengaste miljøkrav på den verksemda som skal skje i nordområda. Det er fleirtal i Stortinget for denne politikken, og SV er ein del av dette fleirtalet.

Heidi Grande Røys (SV) [20:19:16]: SV meiner at petroleumsaktiviteten skal vere med og leggje grunnlag for regional utvikling. Det har då også eit breitt fleirtal her på Stortinget meint tidlegare.

I mitt parti og i mitt heimfylke vart vi difor urolege då vi las i meldinga som vi behandlar i dag, det vi oppfattar som nye signal frå Regjeringas side kva gjeld driftsorganisasjonar, nemleg at operatørane skal ha fridom til å organisere verksemda på ein meir effektiv måte enn i dag. Vi kan vanskeleg sjå at det er noko anna enn at Regjeringa ynskjer å slakke på konsesjonsvilkåra som Stortinget har sett. Her har Regjeringa gått selskapa sine ærend. Dei store oljeselskapa har lenge klaga over kor lite effektivt det er å måtte halde seg til dei små basane langs kysten, og har ytra eit ynske om såkalla normaliserte konsesjonsvilkår for alle felt. Ei slik normalisering har allereie funne stad i mitt fylke i form av tap av årsverk og tap av funksjonar. Det er svært ille for eit fylke som Sogn og Fjordane, som har rundt 30 pst. av oljeproduksjonen utanfor kysten, men som har berre 1 pst. av den landbaserte sysselsetjinga. Det er altså ikkje slik som enkelte prøver å framstille det i dag, at vi på død og liv skal halde oppe baseaktivitet utan at det finst oljeaktivitet utanfor. Her er det ein samanheng. Det er framleis stor oljeaktivitet utanfor kysten, mens ein altså begynner med ei nedbygging av dei minste basane. Det er litt spesielt at den fleksibiliteten som Regjeringa legg opp til og ynskjer, nettopp skal gjelde dei små basane fyrst. Eg er difor glad for at fleirtalet avviser Regjeringa sitt forslag om større fleksibilitet i konsesjonsvilkåra. Dei konsesjonsvilkåra som er fastsette for dei enkelte felt, skal respekterast. Det slår fleirtalet i dag fast. Det må Regjeringa halde seg til, og det må oljeselskapa halde seg til.

Så kort til Snøhvit. Eg var med og behandla spørsmålet om skattelette på 2 milliardar kr til prosjektet for eit par år sidan - det som skulle til for å få prosjektet i gang. SV røysta imot, og vi åtvara den gongen mot å gjere ulønsame prosjekt lønsame ved slike skattegrep. Når statsråden og fleire representantar i dag framleis omtaler prosjektet som lønsamt, så kan ein jo stille spørsmål ved det. Fyrst fortalde selskapets leiing at Snøhvit-prosjektet ikkje var interessant utan skattelette, så fekk selskapet skattelette og gjekk i gang. Så kom siste sprekk. Olav Fjell uttalte den gongen at prosjektet ikkje hadde vorte sett i gang om dei hadde visst det dei visste då. No er overskridingane komne opp i 10-12 milliardar kr, men då er det plutseleg lønsamt likevel. Fyrst er prosjektet så vidt lønsamt, så ville ikkje selskapet ha satt det i gang, og så er kravet om lønsemd framleis oppfylt - forstå det den som kan. Dei som gav skattelette den gongen, har all grunn til å angre. Enten burde ikkje prosjektet ha vore igangsett, eller så var det fullstendig unødvendig med 2 milliardar kr i skattelette.

Raymond Robertsen (H) [20:22:42]: Det har flere ganger i debatten blitt antydet hva folk i nord mener om utvinning i Barentshavet, og da følte jeg det kanskje var passende å ta ordet i denne saken.

Det er stor enighet i denne sal om at petroleumsressursene i Barentshavet skal utvinnes. Arbeidet er allerede i gang gjennom Snøhvit-utbyggingen, som av andre grunner er nevnt tidligere i debatten.

Utvinningen som skal skje i Barentshavet, er et resultat av grundige debatter der miljøaspektet har vært toneangivende, og der sikkerhet for miljøet har vært det viktigste før man har gitt tillatelser for virksomhet i dette området.

De fossile ressursene som er i Barentshavet, er viktige både for Norge og for landsdelen. Ny industri og kompetansearbeidsplasser er viktig for utviklingen i Nord-Norge, og alle som bidrar til petroleumsaktivitet i nord, bør være stolte av det de gjør for Norge og Nord-Norge.

Jeg registrerer av debatten at Arbeiderpartiet ved representanten Brustad prøver å så tvil om hva regjeringspartiene vil i Barentshavet. Alle som er lesekyndige, og som kan sin historie, klarer ikke helt å se hva hun egentlig sikter til. Hun har flere ganger i debatten sitert fra en kronikk som stod i VG i går, skrevet av fylkesråden i Troms og fylkesordføreren i Finnmark, begge fra Arbeiderpartiet. Jeg har derfor funnet frem den artikkelen, og leser den ikke på samme måte som Arbeiderpartiets representanter gjør i Stortinget. La meg få sitere litt fra artikkelen:

"Og det er her Oljemeldingen inneholder de virkelig oppløftende perspektivene for Nord-Norge."

Det siktes til beskrivelsene av det man vet om forekomstene i bl.a. Barentshavet. Videre skriver fylkesordføreren i Finnmark og fylkesråden i Troms om meldingen:

"Det er befriende klar tale for alle som har troen på at olje og gass skal bli en viktig tilleggsnæring for landsdelen."

I tillegg har jeg snakket med fylkesordføreren i Finnmark, Helga Pedersen, i dag. Artikkelen som Brustad refererer til, er over en måned gammel, og Pedersen kunne opplyse om at Finnmark fylkeskommune er svært fornøyd med innstillingen som vi behandler i Stortinget i dag.

Det er veldig få, kanskje ikke noen, som er enig i representanten Brustads skremselsanalyser av hva som skal skje i Barentshavet som følge av petroleumsmeldingen og behandlingen i dag. Styrelederen i Snøhvit Næringsforening, hennes partikollega Arvid Jensen, omtaler innstillingen slik: "Godt for nordnorsk næringsliv".

Det er derfor ingen som skjønner hva Arbeiderpartiet prøver å formidle i denne saken. Det er nå etter hvert stor konsensus om hvilken aktivitet man ønsker i Barentshavet. At dette ergrer Brustad, må stå for hennes egen regning.

Jeg og Høyre, sammen med landsdelen, ser i hvert fall optimistisk på fremtiden for petroleumsaktivitet i Barentshavet.

Marit Arnstad (Sp) [20:25:52]: I 1999 ble konklusjonene fra et utvalg ledet av professor Knut Kaasen offentliggjort. Utvalget gjennomgikk en del av de overskridelsene som har vært på norske investeringsprosjekter i oljesektoren. Konklusjonene fra utvalgets innstilling samsvarer i stor grad med det Statoil i dag sier om overskridelsene på Snøhvit, i den forstand at det også fra Kaasen-utvalgets side sies at en starter før planleggingen har kommet langt nok, altså en starter mens prosjektet ikke er modent nok. Det tror jeg er en viktig konklusjon, ikke bare når det gjelder Snøhvit, men antakelig for mange av de prosjektene vi har vedtatt i Stortinget de siste ti årene, og antakelig også for mange av de prosjektene som kommer til å komme til behandling i årene framover, dersom vi beholder det beslutningssystemet som vi i dag har.

Senterpartiets forslag i dag har bakgrunn i at petroleumsloven sjøl åpner for at man kan legge fram en endret eller ny plan for utbygging og drift. Det kreves ikke at det skal være betydelige endringer i prosjektet, som statsråden sier. Det står rett og slett i loven at departementet kan be om en endret eller ny plan for utbygging og drift. Og når Senterpartiet fremmer dette forslaget, er det ikke noe forsøk på omkamp omkring vedtaket i Snøhvit-utbyggingen. Vi har respekt for det vedtaket som er gjort, og at utbyggingen har startet. Men vi mener faktisk at Stortinget som det besluttende organ når det gjelder denne type saker, fortjener den respekt at det også får til behandling en revidert plan for utbygging og drift når et prosjekt har blitt så endret i forhold til de økonomiske forutsetningene som Snøhvit nå har blitt.

Jeg er helt enig med Bror Yngve Rahm når han nå sier at det er viktig at det kommer kraftige signaler fra Stortinget om Snøhvit-utbyggingen, men jeg syns også det er viktig at det kommer noen forpliktende signaler. Det er viktig at det kommer noen forpliktende signaler som ikke bare handler om Snøhvit, men som er et tydelig signal til andre oljeselskap om at en i årene framover ikke kommer til å godta denne type overskridelser uten at Stortinget på ny får en behandling av prosjektets videre utvikling.

En gjennomgang av en ny PUD trenger slett ikke å bremse prosjektet, og det trenger slett ikke være en helt ny PUD heller. Det er klart at mye av grunnlagsmaterialet knyttet til PUD-en ligger der allerede. Det Stortinget nå burde få på bordet, er de endrede forutsetningene og de økte kostnadene.

La meg også på den korte tiden jeg har, få lov til å si to ord om drifts- og basestrukturen. Jeg tror det var svært fornuftig av storting og regjering at vi la en struktur for base- og driftsorganisasjoner for noen år siden. Hvis vi ikke hadde gjort det, tror jeg at det norske oljemiljøet i dag hadde vært langt mer London-basert enn det det faktisk er. I den grad en skal tillate lempinger i årene framover knyttet til den eksisterende strukturen, så burde de handle om å flytte arbeidsplasser og virksomhet fra Stavanger og Bergen og videre nordover til Kristiansund, Stjørdal og Harstad.

Leif Frode Onarheim (H) [20:29:11]: Egentlig hadde det vært fristende å gå inn i en ny dialog med bl.a. representanten Brustad og fått svar på de spørsmålene som jeg ikke fikk svar på i replikkordskiftet. Men jeg føler på den annen side at vi på mange måter har utdebattert denne saken.

Jeg hadde lyst til å henge meg mer på hva Tore Nordtun sier. La oss nå sørge for litt optimisme. La oss nå sørge for at vi virkelig bruker denne anledningen til å stimulere, slik at vi får de resultatene vi skal ha fra denne sektoren.

Vi er enige om ganske mye i denne saken. Vi skal stimulere til flere aktører. Vi skal åpne nye leteområder. Vi skal sjekke konkurranseforholdene for industrien. La oss ikke skape unødig usikkerhet. Dette er en spennende og viktig virksomhet for fedrelandet. Vi skal jobbe for å holde et høyt aktivitetsnivå, vi skal jobbe for å se på mulighetene, og vi skal jobbe for at det skal bli en jevn og god utvikling.

Hvis vi nå kan fokusere på de positive tingene og mer på det vi er enige om, enn langt utover natten å fokusere på det lille vi er uenige om, tror jeg at det her ligger mange muligheter til å få et ganske bredt flertall i denne sal om disse spørsmålene. Jeg er glad for at det til denne meldingen foreligger en innstilling som samler mange av partiene.

Statsråd Einar Steensnæs [20:30:46]: I tilknytning til det som siste taler sa, tror jeg det passer å gratulere Nord-Norge spesielt med denne oljemeldingen og de vedtak som Stortinget nå kommer til å fatte. Det er åpenbart at mange av de signaler som nå gis, har stor betydning for videre oljeaktivitet i nord.

Jeg vil også gratulere Harstad som oljeby. Denne 18. konsesjonsrunde og det vi legger opp til videre når det gjelder Barentshavet, vil få betydning for senteret for nordnorsk oljeaktivitet, nemlig Harstad. Det betyr selvfølgelig at en i tillegg til Harstad vil få driftsorganisasjoner og landbasert virksomhet, ikke minst i Finnmark - fra Hammerfest og østover mot Vardø, Vadsø, Kirkenes og andre steder som vil kunne få viktig aktivitet framover.

Kontinuitet og forutsigbarhet er Regjeringens overskrift for det vi ønsker å få til. Derfor legger vi så stor vekt på at kunnskap om de prøveboringer som nå skal foretas, må legge grunnlaget for nye konsesjonsrunder. Det er altså ikke betenkeligheter med den politikken vi utøver i Nord-Norge, som gjør at vi ønsker å ha en betenkning før neste konsesjonsrunde kommer. Det er for nettopp å skape forutsigbarhet, for ikke å bidra til å lyse ut områder hvor selskapene inviteres til å bore uten å vite hva de egentlig kan finne. Vi ønsker at selskapene skal ha den nødvendige kunnskap for å øke muligheten for at de skal finne noe.

Så vil jeg også si at det ikke er aktuelt for noen operatør å kunne "slakke på" konsesjonsvilkårene som Stortinget har fastsatt, slik representanten Grande Røys uttrykte det. Det er Stortinget som har fastsatt dette, og det er ikke aktuelt for Regjeringen å endre noe på disse konsesjonsvilkårene. All den fleksibilitet og tilpasning jeg har snakket om, skal være innenfor de gitte konsesjonene. Det kunne virke som om Grande Røys fra SV er imot norsk oljeaktivitet, men for alt som foregår i Sogn og Fjordane. Jeg tror for min del at det er bedre å legge vekt på kommunikasjon mellom operatør, kommune og fylke. Og jeg tror dessverre det er riktig å erkjenne at kommunikasjonen i forhold til operatøren ikke har vært god nok når det gjelder oljemiljøet i Florø.

Jeg er enig i det som Marit Arnstad sa, om å flytte arbeidsplasser. Det som ligger i fleksibilitet og tilpasning, er ikke minst muligheten til å flytte ut aktivitet til kysten, der det nå skal foregå ny oljeaktivitet. Flertallets formulering om at ingenting skal endres, kan lett bli et argument for at en ikke får til denne utflyttingen, for at en ikke får bygd opp den aktiviteten som en ønsker, ikke minst i Nord-Norge.

Presidenten: Neste taler er Sylvia Brustad - deretter Hallgeir H. Langeland.

Presidenten finner det opportunt å gjøre greie for at vi fremdeles har lang vei å gå. Den tiden som nå brukes, er selvsagt viktig, men den går også på bekostning av behandlingen av andre saker senere i kveld.

Sylvia Brustad (A) [20:34:02]: Jeg skal være kort.

Jeg har behov for å svare på det representanten Robertsen tok opp i forhold til Nord-Norge. Som det er sagt her, er det bred enighet om store deler av meldinga, men litt uenighet om gjenåpninga av Barentshavet og hvor fort det skal gå. Siden fylkesordføreren i Finnmark og hva hun tidligere har sagt, er brakt inn her, vil jeg si at slik representanten Robertsen framstilte den siste meldinga fra fylkesordføreren, er nok det trukket litt for langt i forhold til hva hun mener.

Det bør være klart at vi ønsker å lyse ut blokker i 2005. Jeg konstaterer at Regjeringa ikke ønsker å si det så klart på dette tidspunktet.

Hallgeir H. Langeland (SV)

[20:34:48]: Veldig kort g frå SV: Eg vil berre minna statsråden om at han sit i ei mindretalsregjering, og når eit fleirtal på Stortinget presiserer at basepolitikken ligg fast, så er det det stortingsfleirtalet meiner.

Elles vil eg g åtvara statsråden i høve til det han sa tidlegare om fristar som ulike fleirtal inneber i meldinga. Eit fleirtal er altså eit fleirtal. Når me seier at ei sak om CO2-injeksjon seinast skal komma innan budsjettforslaget for 2006, meiner me det. Nettopp dette med CO2-injeksjon er ei av dei sakene som er viktige for SV å presisera, og der me no faktisk får ho i rett retning.

Så gratulerer g eg med at me har fått ein del nytt inn i behandlinga her i Stortinget, ikkje minst knytt til miljø. CO2-injeksjon er eitt. Det at g det miljøfaglege no blir trekt inn i Sameksistensutvalet, er positivt. Så her skjer det positive ting - g sett med SVs auge.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sakene nr. 6 og 7.