Thorbjørn Jagland (A) [10:04:29]: (komiteens leder): Budsjettinnstillingen fra utenrikskomiteen bygger på den ramme som Stortinget vedtok den 25. november i år, og den totale utgiftsrammen på Utenriksdepartementets budsjett er på om lag 19,9 milliarder kr. Også i år viser budsjettinnstillingen fra utenrikskomiteen at det er bred enighet om de store linjene i norsk utenrikspolitikk. Selv om de ulike partiene har noe ulik prioritering på enkelte poster, er det grunn til å understreke den betydning det har at vi har så bred enighet, ikke minst om det høye nivået på bistanden. Det er bare Fremskrittspartiet som fortsatt kutter drastisk i bevilgningene til verdens fattigste.

Arbeiderpartiets alternative opplegg i finansinnstillingen ville gitt økninger på en del poster på Utenriksdepartementets budsjett i forhold til forslaget fra Regjeringen, og jeg vil kort nevne disse.

Resultatet av budsjettforslaget er alvorlig for en rekke organisasjoner som mottar støtte fra Utenriksdepartementets budsjett. Vi ville derfor øke tilskuddene til organisasjoner som arbeider innenfor områdene opplysningsarbeid for fred og informasjon om europeisk samarbeid, samt til nedrustningsformål og utenrikspolitisk forskning og utvikling med 9 mill. kr, for å reversere det kuttet Regjeringen la opp til her. Ikke minst mener vi det er viktig at slike organisasjoner har mulighet til å få økonomisk støtte i en tid da det kanskje mer enn noe annet er behov for debatt om internasjonale spørsmål.

Arbeiderpartiet ville også bevilge 2 mill. kr til å sanere gjelden til Raftohuset, slik at de kunne betale ned gjeld og dermed gjøre driften bærekraftig. Når det ikke ble noen ordning på dette i finansinnstillingen, er jeg veldig glad for at vi nå likevel har fått flertall i utenrikskomiteen for å øremerke 2 mill. kr til dette.

En langsiktig styrking av Norges utenrikskulturelle engasjement har vært en viktig sak for Arbeiderpartiet lenge, og vi ville derfor i tillegg øke tilskuddet til presse-, kultur- og informasjonsformål på utenriksområdet med 3,5 mill. kr.

Vi mente at det var behov for å videreføre noe støtte til kandidatlandene Romania og Bulgaria, som nå forhandler om medlemskap i EU, fram til de eventuelt kan tas opp som medlemmer i 2007. Vi foreslo derfor 5,5 mill. kr til dette, Vi er også av den oppfatning at vi nå må få en ny handlingsplan for kandidatlandene. I tillegg til Romania og Bulgaria har både Tyrkia og Kroatia status som kandidatland. Makedonia har også søkt om medlemskap, og tanken er at alle landene på Vest-Balkan skal bli med i EU når de er klare for det. Med det samme utgangspunkt som handlingsplanen for søkerlandene hadde, nemlig at man skulle øke kontakten og samarbeidet mellom Norge og det enkelte søkerland, er det vår oppfatning at en ny handlingsplan bør utarbeides.

Så til Russland. Arbeiderpartiet er opptatt av å opprettholde nivået på prosjektsamarbeidet med Russland. Særlig legger vi vekt på prosjekter relatert til helse i Nordvest-Russland og på folk-til-folk-samarbeidet gjennom Barentssekretariatet. Vi foreslo derfor å øke bevilgningen til prosjektsamarbeidet med Russland med 20 mill. kr. I Regjeringens forslag var bevilgningen til dette formålet tentativt foreslått videreført på samme nivå som i fjor. Imidlertid har vi opplevd reduksjoner tidligere, noe som har ført til redusert aktivitet. Det er grunn til å minne om de store utfordringer vi står overfor bl.a. på helseområdet i Russland. Det russiske helsevesenet har en stor utfordring med å få kontroll over spredningen av smittsomme sykdommer som hiv/aids og tuberkulose.

Arbeiderpartiet må likevel konstatere at det ikke var flertall for økninger på disse områdene i budsjettet, slik vi foreslo, og vi har derfor sluttet oss til rammen.

Til slutt vil jeg gå inn på noen av Arbeiderpartiets forslag til omprioriteringer innenfor bistandsbudsjettet. 1,2 milliarder mennesker mangler i dag tilgang til rent drikkevann, og 2,4 milliarder mangler tilgang til grunnleggende sanitære tjenester. Ett av FNs tusenårsmål om bærekraftig utvikling handler bl.a. om å halvere andelen av jordens befolkning uten tilgang til rent drikkevann og tilfredsstillende sanitære forhold innen 2015. Vi mener derfor – i likhet med innspill som har kommet på høringene vi hadde – at det er behov for å styrke den norske bistandsinnsatsen på dette området. Vi går derfor inn for å sette av totalt 1 milliard kr til vann og sanitære forhold over en periode på fem år, med oppstart fra neste år. Derfor foreslår vi – sammen med SV – å øke bevilgningen til vann og sanitære forhold med 150 mill. kr. Vi mener at det er FN som bør stå i ledelsen for dette arbeidet, men at det bør være i et partnerskap med frivillige organisasjoner og multilaterale organer, eksempelvis Asia-banken.

Vi foreslår også – sammen med SV – å øke bevilgningen til det globale fondet for bekjempelse av aids, tuberkulose og malaria med 50 mill. kr. Disse sykdommene er tre av de viktigste fattigdomsrelaterte sykdommene i verden, og det globale fondet representerer en ekstra finansieringsmekanisme for å bekjempe dem. FNs generalsekretær, Kofi Annan, har også kommet med en oppfordring til donorlandene om å øke sine bidrag til fondet.

Til sist foreslår vi en økning til den globale vaksinealliansen GAVI med 20 mill. kr for å forhindre sykdom i verdens fattigste land. Når barn ikke blir vaksinert, får det dramatiske konsekvenser. Ifølge Verdens helseorganisasjon dør om lag 1,5 millioner barn under fem år av sykdommer som vaksine kan beskytte dem mot. På bakgrunn av de foreslåtte økninger har vi i innstillingen foretatt en omprioritering på 20 mill. kr innenfor rammen.

Jeg vil ta opp Arbeiderpartiets forslag i innstillingen.

Presidenten: Representanten Thorbjørn Jagland har tatt opp det forslag han selv refererte til.

Julie Christiansen (H) [10:11:03]: Regjeringens verdigrunnlag og ønske om å intensivere arbeidet for en verden basert på internasjonalt samarbeid reflekteres i den sterke støtten til FN, engasjement i fredsprosesser, arbeid for menneskerettigheter, omfattende humanitær innsats og betydelig bistand til fattige land.

Regjeringens politikk gjør utenrikskapitlet til en klar budsjettvinner for 2005. Erkjennelsen av at sikkerhetsutfordringene har fått et globalt omfang, og at internasjonal innsats derfor må forankres i multilaterale institusjoner, kommer til uttrykk i prioriteringene Regjeringen gjør. Det er lagt stor vekt på å se de utenrikspolitiske virkemidlene i sammenheng.

Men Regjeringen er helt klar på sitt ståsted, på hvor vi hører hjemme. Det er i det euroatlantiske fellesskap. Vår sikkerhet er forankret i NATO, samtidig som neste sak på dagens kart viser at Regjeringen aktivt tilpasser seg utviklingen innenfor det euroatlantiske området.

Budsjettøkningen gjenspeiler ikke minst Regjeringens bevisste satsing på internasjonal fattigdomsbekjempelse. Mens bistandsbudsjettet for 2001 lå på 12,5 milliarder kr, vil det med dette forslaget ligge på nær 17 milliarder kr i 2005. Høyre er meget tilfreds med å være en bidragsyter til denne politikken. Vi ser at norske bidrag, selv om de i den store sammenhengen er små, likevel er viktige for å redusere andelen fattige i verden. Norsk bistand er effektiv, og den er blitt mer effektiv og mer målrettet under denne regjeringen. Mer enn 42 pst. av norsk bistand går til de fattigste landene, mot 35 pst. i 2001. OECD har nylig gjennomgått norsk utviklingsbistand, og konklusjonene var ifølge Aftenposten den 26. november i år helt klare: Norges bistand ligger på topp i verden når det gjelder både nivå og effektivitet.

Regjeringen arbeider kontinuerlig med å effektivisere bistanden, slik at vi får hjulpet enda flere. For eksempel går Norge nå sammen med andre givere for å forvalte bistanden i enkelte mottakerland i fellesskap og på den måten redusere den administrative belastningen på mottakerlandene.

Norsk bistand til helseformål, utdanning og næringsutvikling har vært satsingsområder de siste årene. I tillegg har Regjeringen skapt internasjonal oppmerksomhet om sin gjeldslettestrategi gjennom handlingsplanen for gjeldslette. Ved utgangen av 2003 har Norge ettergitt 1,6 milliarder kr av utviklingslandenes gjeld til Norge. Dette er satsinger som blir videreført i budsjettet for 2005. Utdanning styrkes med 350 mill. kr, kampen mot hiv/aids styrkes med 100 mill. kr. Bærekraftig utvikling, næringsutvikling, landbruksutvikling og fredsbygging får også betydelige økninger.

Både helseformål og ikke minst kampen mot hiv og aids står sentralt i norsk utviklingspolitikk. For eksempel tilgodeses to globale fond, vaksineprogrammet GAVI og det globale fondet for bekjempelse av aids, tuberkulose og malaria med henholdsvis 300 mill. kr og 126 mill. kr. De økningene Arbeiderpartiet og SV foreslår, er for små justeringer å regne. Regjeringens vurdering har vært at kampen mot disse sykdommene må føres via disse, men også via andre kanaler.

Selv om det er store utfordringer i utviklingspolitikken fortsatt, er vi inne på et riktig spor som fører til at de fattigste får en større andel av bistanden, og at pengene gir langsiktige resultater. St. meld. nr. 35 for 2003-2004, som trekker opp hovedlinjene for norsk utviklingspolitikk, vil også bidra til dette.

Et stort antall væpnede konflikter, f.eks. i Afrika, skaper behov for en økt innsats også fra Norge. Selv om områdene vi bidrar i, ligger langt fra oss geografisk, ser vi at også disse konfliktene påvirker oss i en globalisert verden. Fjerntliggende konflikter vil kunne ha virkninger på vår egen sikkerhet, bl.a. i form av flyktningstrømmer, organisert kriminalitet, kriminell aktivitet og internasjonal terrorisme. Til sammen økes vår humanitære bistand og nødhjelp og arbeidet for fred og forsoning med 300 mill. kr i budsjettet. Bevilgningene gjør det mulig å styrke ikke bare vår egen innsats, men også FNs evne til å planlegge og gjennomføre fredsoperasjoner. Høyre støtter også bevilgningen fra en samlet komite for å videreføre Norges freds- og forsoningsengasjement på Kypros.

Budsjettet gjenspeiler Regjeringens viktige satsing i våre nærområder. Arbeidet med atomsikkerhet og prosjektstøtte i Nordvest-Russland blir videreført på samme nivå som i 2004. Dette arbeidet får stadig mer internasjonal oppmerksomhet, noe som er en forutsetning for å komme videre. Utfordringene krever mobilisering fra både Europa og USA for å kunne løse de mange sikkerhetsproblemene vi ser knyttet til Russlands atomarv.

Norge står overfor store utfordringer i tiden som kommer, knyttet til utformingen av vår utenriks- og sikkerhetspolitikk. Det skjer betydelige endringer i våre nærområder, der EU-prosessen uten tvil er den dominerende gravitasjonskraft. EUs sikkerhetsstrategi vektlegger gode transatlantiske relasjoner for å bekjempe eksisterende og nye sikkerhetstrusler. Både Norge og Europa for øvrig er fortsatt avhengig av et nært samarbeid med USA. Men det er viktig at Europa blir i stand til å bidra med mer. Derfor er det nødvendig at EU og NATO samarbeider i håndteringen av konflikt- og krisesituasjoner.

EU-utvidelsen gjør det mer krevende å ivareta norske interesser i forhold til EU. Regjeringen styrker derfor innsatsen overfor EU-landene og EU-institusjonene. Gjennom EØS-finansieringsordningene vil Norge bidra til sosial og økonomisk utjevning i det utvidede EØS og til at de nye medlemslandene raskt blir i stand til å gjennomføre EUs regelverk.

De norske bidragene til landene på Vest-Balkan, i Kaukasus og i Sentral-Asia har også stor betydning for vår evne til å ivareta felles europeiske sikkerhetsutfordringer. Også disse bidragene økes betydelig i dette budsjettet.

Gjennom det budsjett som nå blir vedtatt, styrkes Norges bidrag til fredsarbeid og til økt sikkerhet i en konfliktfylt verden.

Morten Høglund (FrP) [10:18:03]: Utviklingen i budsjettrammen for Utenriksdepartementet begynner å bli forutsigbar. En betydelig økning på bistand og stadig mindre til alt annet er i korte trekk det som skjer. Det er mulig at denne utviklingen ikke bekymrer noen andre enn Fremskrittspartiet, men for oss er dette en utvikling som vi mener Norge og omverdenen ikke er tjent med. Vi har stor respekt for målene innen bistanden og mener selvsagt at Norge har et ansvar for å hjelpe omverdenen. Allikevel blir det for oss underlig når vi f.eks. kan foreta rekordoverføringer til Verdensbanken, mens bevilgningen til helsearbeid i Russland er på et altfor lavt nivå. Så lenge Russland ikke går innunder det såkalte ODA-begrepet, virker det som om det ikke nytter å få til noe nevneverdig for befolkningen der. Vi kan altså bevilge til nesten hva som helst, bare det foregår i Afrika, mens vår egen bakgård ikke blir prioritert.

Regjeringens overdrevne fokusering på ODA er ikke noe norsk utenrikspolitikk, eller for den saks skyld utviklingspolitikken, er tjent med. Nå kan det sikkert hevdes at Fremskrittspartiet får ta sin del av ansvaret for at budsjettet er blitt som det er blitt. Og det er riktig. Vi skal vedkjenne oss det. Men hvis vi ser på de senere års budsjetter, med vekslende budsjettpartnere, vil man fort se at Stortinget i det alt vesentlige ikke foretar seg noe med bistandsbudsjettet, særlig ikke med totalbevilgningen, men heller ikke med fordelingen. Om det betyr, som noen hevder, at Stortinget har abdisert i forhold til bistanden, er kanskje å gå for langt. Men det kan i hvert fall stilles noen berettigede spørsmål.

Det kan sies mye om de ulike deler av bistandsbudsjettet. Jeg skal la det meste ligge nå. Vi vil i nær fremtid behandle utviklingsmeldingen, og det vil være en bedre anledning til å diskutere prinsipper for politikken.

Jeg vil peke på vårt alternative statsbudsjett, hvor vi foretar store kutt på bistandsbudsjettet. Men mens vi kutter i de ordinære kapitlene – særlig alt som har med stat- til-stat-bistand å gjøre, og mye av bistanden gjennom deler av FN-systemet – avsetter vi 2 milliarder kr til helserettet arbeid. Særlig er dette tenkt brukt til bekjempelse av hiv/aids, tuberkulose og malaria samt til vaksinering av barn. Disse midlene er tenkt kanalisert først og fremst gjennom globale fond og private hjelpeorganisasjoner.

Et område som nå opplever kutt, er europapolitisk forskning og utredning. Vi mener dette er dårlig nytt, og at vi i stedet burde oppmuntre og ivareta viktige kompetansemiljøer også utenfor Utenriksdepartementet. Vi tror vi trenger en aktiv debatt og politikk overfor Europa. Vi er redd for at en nedprioritering innenfor dette området vil gjøre oss dårligere i stand til å foreta gode veivalg fremover.

La meg belyse noen få punkter fra budsjettinnstillingen. Det er en flertallsmerknad som berører behovet for en tilskuddsordning i forbindelse med de finansielle tilskuddene i EØS, der det bes om at Regjeringen vurderer en slik ordning, som kan legge til rette for norske bedrifter som vil være med på norsk- og EFTA-finansierte prosjekter i de nye EU-landene. Vi tror dette vil være en styrkelse av norsk næringsliv og gi et viktig innpass i disse landene, hvor vi vil bidra med store beløp i årene fremover. Hele komiteen, dog i litt ulik form, ber Regjeringen se på de mulighetene for norsk næringsliv som ligger på Cook Islands. Denne saken har nå versert flere ganger mellom Stortinget og departementet. Vi håper nå at utenriksministeren sørger for å ta de nødvendige initiativ for å bringe saken vel i havn.

En annen gjenganger er forholdet til Plan Norge. Det har vært stor frustrasjon, i hvert fall hos undertegnede, over den måten organisasjonen er blitt behandlet på. Nå ligger det en klar føring fra komiteen, og det er å håpe at departementet innfrir i forhold til komiteens forventninger og i forhold til den merknad som her foreligger.

Bistanden til de palestinske områder har bekymret Fremskrittspartiet. Vi har tidligere pekt på dette en rekke ganger. Etter Yassir Arafats død opplever vi at det er en stor formue som det kjempes om. Vi er derfor glad for at det er en flertallsmerknad som ber Norge gå inn i denne problematikken for å bidra til at denne formuen og eventuelt andre midler anvendes på en måte som kan være til glede for den palestinske befolkning, ikke kun noen få. Særlig er det viktig for Norge som en betydelig bistandsaktør at vi er sikre på at disse midlene ikke forsvinner. Motivasjonen til å yte bistand kan bli redusert hvis man opplever at mottakerne av bistanden selv har store formuer som brukes på alt annet enn å fremme bedre livskvalitet for befolkningen.

Bjørn Jacobsen (SV) [10:23:48]: Det er ei kjensgjerning at vi i Noreg har drygt 4 mill. innbyggjarar. Det som ikkje er så kjent, er at vi har ca. 12 mill. medlemmer i Noreg. Når vi i Noreg er medlem i ein eller annan frivillig organisasjon, vil det seie tre pr. person i snitt. Vi veit at det frivillige Noreg også har vore grunnlaget for å byggje opp velferdsstaten i Noreg, for når velferdsstaten tok over, var det dei frivillige organisasjonane som hadde lagt grunnlaget. Kjører ein gjennom Orkdal, kan ein sjå at det på Orkdal sjukehus står: NKS –Norske Kvinners Sanitetsforening. Dei frivillige organisasjonane har vore grunnlaget for alt det vi har bygd opp i Noreg.

Når det gjeld det budsjettet som ligg føre her, kuttar ein altså 64 pst. i ein del av dei viktigaste organisasjonane, nemleg fredsorganisasjonane. Fredsnasjonen Noreg kuttar så det suser på dette umåteleg viktige området. Går vi ut i verda, ser vi at i dei landa vi prøver å bidra med utvikling til, er det nettopp mangel på eit sivilt samfunn og mangel på frivillige organisasjonar som kjenneteiknar desse samfunna. Vi prøver der å vere med og byggje opp, mens vi heime gjer det tvert motsette. Vi bryt ein lang politisk tradisjon, ein demokratisk tradisjon, i Noreg ved å gjere det på denne måten, nettopp fordi ein i Noreg har hatt tradisjon for også å gje pengar til dei som var ueinige med Regjeringa. Anten det var miljørørsle eller fredsrørsle, har ein alltid vore rundhanda, nettopp fordi ein har vore klar over at Regjeringa, som sit på det meste av kompetansen, og som sit på det meste av utgreiingskapasitet, har vilja at det frivillige Noreg, frå Berlevåg i nord til Kristiansand i sør, skulle ha moglegheit til å komme med innspel ikkje berre i form av 1. mai-parolar, ikkje berre i form av protesttog, men også i form av grundig gjennomarbeidde innspel i dokuments form. Eg vil gå så langt som å seie at vi faktisk i denne Irak-tida, i denne tida då det kjem meir og meir fram at Noreg ikkje berre er ein fredsnasjon, men også ein våpennasjon, har fått gode innspel frå organisasjonar. Og det er merkeleg at det er dei same organisasjonane det blir kutta så hardt i som det ein gjer i dette budsjettet, når ein ser at dei frivillige sivile forsvarsorganisasjonane får vidare fortsetjing på 52 mill. kr, sett opp mot dei småpengane som ein stel frå fredsrørsla.

Ein skal òg vere klar over: Ja, det stemmer, dette budsjettet skal alle skryte av, det skal til og med vi i SV gjere, og ja, Noreg er verdsmeister i bistand, men vi er også verdsmeister i våpeneksport. Desse to tinga hører i hop. Det bør også informerast om den biten av norsk politikk.

Grunnen til at eg bruker mykje tid på dette, er også at vi ser at i ein del samanhengar blir grunnlaget for utvikling undergrave av krig og konfliktar. Det er våpen til stades, ein bruker våpen i staden for å gå i dialog og kanskje få til sivile løysingar. Der må vi i Noreg tore å gå igjennom også vår rolle på dette området.

Det er grunnar for å meine at den folkerettsstridige krigen mot Irak har medverka til å auke rekrutteringa til terrorisme og til å forsterke det gjensidige fiendebiletet mellom den muslimske delen av verda og Vesten. Dette er ei farleg utvikling. Noreg bør derfor arbeide for å styrkje FN og folkeretten og finne alternative løysingar til krig i konfliktsituasjonar. Eg meiner at dette også må speglast av i budsjettprioriteringane.

Noreg, som ein liten stat, har også eigeninteresse i ein FN-leidd verdsorden og i at forholdet mellom statar blir regulert etter internasjonale avtaleverk og konvensjonar. Eg ser at Regjeringa foreslår å styrkje FN på vesentlege område, men meiner at det er rom for ytterlegare løyvingar til FN-systemet. Vi foreslår i vårt alternative budsjett å auke løyvingane til FN med i alt 165 mill. kr. Vi har, akkurat som Framstegspartiet, drege ned når det gjeld Verdsbanken. Der har vi merka oss at aukingane kanskje har vore urimeleg høge, og derfor har vi i stor grad drege ned der.

Vi har fått dei første interessante signala frå den arbeidsgruppa som FN har sett ned i forhold til reformeringa av FN. Det har fått mykje publisitet i Noreg også, ikkje minst fordi vår tidlegare statsminister Gro Harlem Brundtland sit i den arbeidsgruppa. Det er to hovudkritikkar som kjem fram. Det eine er at FNs generalforsamling har mislykkast sterkt i å fokusere på dei mest nødvendige temaa. Ein har kanskje brukt for mykje tid på resolusjonsbygging, og det har gloppe der ein verkeleg skulle få fram dei hovudsakene som gjeld. Og kanskje det aller verste er at Tryggingsrådet ikkje har klart å reagere for å hindre nedslakting av menneske. Nettopp dei forventningane vi hadde til FN, har dei ikkje klart å oppfylle. Eg synest det er verd å merke seg, i desse tider med forkjøpsangrep som doktrine, rådet frå denne gruppa med omsyn til om eit angrep er rett eller ikkje. Vi hugsar heile tida det forbodet mot maktbruk som ligg i botnen, men kriteria er alvoret i trusselen, formålet med angrepet, om angrepet er siste utveg, og om angrepet står i forhold til trusselen og utmålinga av konsekvensar. Det er veldig positive signal som kjem frå denne arbeidsgruppa. Dette vil kunne vere med på å setje FN på dagsordenen igjen. Og det må Noreg bidra til så godt vi kan. Vi må arbeide meir aktivt for å reformere og effektivisere FN og samtidig gje FN betre økonomiske, politiske og legale arbeidsvilkår. Dette inneber sjølvsagt også ei endring av makt, myndigheit og ressursfordeling mellom FN, NATO, Verdsbanken, WTO, ILO og andre internasjonale forum og organisasjonar som er viktige for u-landa si evne og moglegheit til berekraftig utvikling.

Viktige konsekvensar av dagens politikk er rammevilkår som er langt meir tapsbringande for u-landa enn det dei får tilbake i form av bistand. Det blir også klare motsetningar mellom ein global dereguleringspolitikk med neoliberale krav til kutt i statlege utgifter på den eine sida og ønsket om samtidig å byggje opp i u-landa statsapparat, godt styresett, velferdsordningar og offentlege helse- og utdanningssystem på den andre.

Vi må derfor sjå utviklingspolitikk og bistandspolitikk i ein samanheng. Bistandspolitikk blir symptomorientert og kortsiktig dersom ein ikkje ser bistandsinnsatsen i lys av dei internasjonale rammevilkåra, som ein fastset gjennom internasjonale forhandlingar i internasjonale organisasjonar og gjennom den rådande internasjonale verdsordenen. Spissformulert kan ein seie at dei internasjonale rammeverka er viktigare enn bistand, særleg på lang sikt. Ein bør også ha eit langsiktig mål om å gjere bistand unødvendig.

Eg skal seie eit par ting om Latin-Amerika, som vi berre har teke inn som ein merknad. Først om Nicaragua: Det er viktig at ein sender signal om at det arbeidet som ein gjorde langs Atlanterhavskysten der, blir følgt opp vidare. Dette gjeld skogbruk, fiskeri og urfolk.

Eg vil også nemne Colombia i Sør-Amerika. Det er viktig at vi held fram med det arbeidet vi gjorde der på slutten av 1990-talet og i førstninga av dette hundreåret, at det blir opprioritert, og at vi kanskje til og med lèt oss representere på ambassadørnivå.

Heilt til slutt berre ei lita retting til kap. 151 Bistand til Asia. Der blir Afghanistan omtalt som hovudsamarbeidsland. Det skal rettast til samarbeidsland.

Presidenten: Skal ikke representanten ta opp forslag?

Bjørn Jacobsen (SV) [10:32:37]: Nei.

Presidenten: Har ikke SV forslag?

Bjørn Jacobsen (SV) [10:32:39]: Jo, sjølvsagt! Unnskyld, president! Eg tek opp det forslaget som SV har i innstillinga.

Presidenten: Da har representanten Bjørn Jacobsen tatt opp det forslag han – etter anmodning – refererte til.

Lars Rise (KrF) [10:33:10]: Kristelig Folkeparti er godt tilfreds med det budsjettet som vi i dag behandler.

Jeg vil gjerne gi en spesiell honnør til Fremskrittspartiet, som har gitt full støtte til den kraftige økningen i bistandsbudsjettet – på tross av at Fremskrittspartiet i sitt eget budsjett har kuttet 8 milliarder kr, og også gitt sterke begrunnelser for dette i sine merknader. Der heter det at Fremskrittspartiets

«medlemmer mener at ordningen med tvungne bidrag til statlig utviklingshjelp gjennom beskatningen bidrar til å svekke den enkeltes personlige ansvarsfølelse og giverglede. Videre er det grunn til å peke på at statlig utviklingshjelp stort sett er lite effektiv og kostbar å administrere. Lederne i flere av landene som mottar norsk utviklingshjelp kjøper våpen og luksusartikler i store mengder fremfor å sørge for mat og skolegang til folket».

Jeg synes på denne bakgrunn det er spesielt gledelig at Fremskrittspartiet har støttet den kraftige økningen i bistandsbudsjettet.

Vi lever i en urettferdig verden. Nesten 1,2 milliarder mennesker er ekstremt fattige og har mindre enn 1 dollar om dagen å leve av. I Afrika er 48 pst. av befolkningen fattig. Barn dør av sult og av sykdommer som vi kunne ha kurert. Både krig og naturkatastrofer driver mennesker på flukt – bort fra sine hjem. Alle har samme menneskeverd, med de samme ukrenkelige menneskerettighetene.

Utviklingspolitikken handler ikke om veldedighet, men om å sørge for at alle mennesker får mulighet til å leve et liv der deres fundamentale rettigheter blir innfridd, uavhengig av bosted og etnisitet. Vi lever i en verden full av motsetninger. Andelen fattige i verden er synkende, men antallet har aldri vært høyere. I deler av verden gjøres det enorme framskritt, og tusener trekkes ut av fattigdom. I andre deler av verden synes det som om utviklingen går i feil retning.

Alle verdens land har i FN gått sammen om tusenårsmål som gir klare delmål på veien mot hovedmålet: en verden fri for fattigdom. Norge er et lite land med stor rikdom. Dette gir oss en klar forpliktelse til å ta ansvar for våre medmennesker i fattige land.

Kristelig Folkeparti bygger sin politikk på menneskeverdet. I vår bistandspolitikk setter vi derfor reduksjon av fattigdom som den øverste målsetting. Dette har følger for bistandens størrelse, men i like stor grad for selve innretningen av den. Dette gjelder i forhold til prioritering av land og befolkningsgrupper, og det gjelder valg av sektorer og politikkområder. Målet er å kjempe for menneskeverdet til de aller fattigste.

Kristelig Folkeparti er derfor svært fornøyd med at Regjeringen i statsbudsjettet for neste år legger opp til tidenes største økning i bistandsbudsjettet, 1,6 milliarder kr. Det er et viktig bidrag i kampen mot verdens fattigdomsproblemer.

Totalt foreslår Regjeringen at det bevilges 16,6 milliarder kr til bistand i 2005, noe som tilsvarer 0,95 pst. av Norges bruttonasjonalinntekt. Bistanden er dermed økt med 4,3 milliarder kr, 35 pst., siden Regjeringen tok over. Regjeringen følger opp fokuseringen på fattigdom. De fattigste landene mottar nå mer enn halvparten av de samlede midlene Norge bidrar med til FN-systemet og de internasjonale finansinstitusjonene. Vi har et klart mål om at bistanden skal nå 1 pst. av BNI, og dette målet står fast. Når målet nås, skal nivået holdes på minst 1 pst. ut neste stortingsperiode.

Ingen investeringer er mer effektive i kampen mot fattigdom enn satsingen på utdanning. 115 millioner barn, de fleste av dem jenter, mangler fortsatt grunnutdanning. Kristelig Folkeparti er derfor svært glad for at Regjeringen har foreslått å øke bistanden til utdanning med 350 mill. kr og dermed fordoblet satsingen på dette feltet siden 2002.

Aids-epidemien utgjør et av de viktigste hindre for utvikling. Det er derfor svært viktig når Regjeringen nå foreslår at bevilgningene til hiv/aids-bekjempelse skal økes med 100 mill. kr. Regjeringen legger også opp til en sterk satsing på vaksinering av barn i fattige land. Norge vil fram til 2010 stille opp med i alt 2,5 milliarder kr til dette.

Vi er glade for at Regjeringen nå oppfyller det løftet statsministeren gav i Johannesburg, om at Norge vil øke innsatsen på de såkalte WEHAB-områdene – vann, energi, helse, landbruk og biodiversitet – med til sammen 375 mill. kr over en treårsperiode.

Innsatsen for å nå tusenårsmål nr. 10, om å halvere andelen mennesker uten bærekraftig tilgang til sikkert drikkevann, er svært viktig.

Forslaget til budsjett for 2005 innebærer en økning av bistanden til ulike typer frivillig innsats med 50 mill. kr. I samtlige budsjettframlegg fra denne regjeringen har bevilgningen til de frivillige organisasjonene og andre aktører i det sivile samfunnet økt. Tallene for 2003 viser nå at over 3 milliarder kr, eller 31,2 pst. av norsk bilateral bistand, kanaliseres gjennom frivillige organisasjoner og andre aktører i det sivile samfunnet. Dermed er dette den største kanalen for vår bilaterale bistandsinnsats.

Kristelig Folkeparti er glad for at Regjeringen legger opp til en økning på 100 mill. kr i bistand til næringsutvikling og landbruk. Mens satsing på næringsutvikling videreføres på et høyt nivå, blir støtten til landbruksutvikling styrket med 85 mill. kr, og den vil bli ytterligere trappet opp over flere år.

Arbeidet for fred og forsoning er en viktig del av en helhetlig utviklingspolitikk. Regjeringen la i sommer fram et strategisk rammeverk for utviklingspolitikkens bidrag til fredsbygging. Dette følges opp i budsjettet med 60 mill. kr mer til såkalt overgangsbistand i 2005. Dette er bistand som bidrar i den kritiske fasen når et land har kommet ut av en konflikt. Der har mange land dessverre opplevd å bli sviktet.

Det enkelte utviklingsland har hovedansvaret for egen utvikling. Derfor er det helt avgjørende at myndighetene fører en ansvarlig politikk og utøver godt styresett. Et sentralt mål for norsk bistand er å bistå landene i å forbedre styresettet. Det vil være nødvendig å ha langsiktighet i dette arbeidet.

Helt sentralt ved det nasjonale ansvaret og begrepet «godt styresett» er en ansvarlig fordelingspolitikk som sikrer bred sosial utvikling i samfunnet. Dette må særlig gjøres synlig ved en vilje til å prioritere fattige og marginaliserte i egen befolkning. Arbeidet med godt styresett må også inkludere bekjempelse av korrupsjon, sikring av rettslige rammebetingelser for privat næringsvirksomhet, sikring av det generelle rettsvernet og styrking av demokratiske institusjoner og prosesser.

Jeg er glad for at en samlet utenrikskomite har sagt noe om betydningen av å satse på initiativ for å utdanne barn og unge i menneskeretter og demokrati, spesielt i Sentral-Asia, Kaukasus, Balkan og Midtøsten, som er viktige konfliktområder.

Bistand nytter. Utviklingsarbeidet gir resultater. Bistand bidrar til at folk får mat og arbeid, det bidrar til at barn kan gå på skole og lære å lese og skrive. Bistand bidrar til at flere og flere får et bedre liv.

I løpet av de siste 30 årene har barnedødeligheten gått kraftig ned. Andelen av folk som kan lese og skrive, er fordoblet på samme tid. I forhold til 1960 har dobbelt så mange mennesker i utviklingsland adgang til rent vann. Gjennomsnittlig levealder i utviklingslandene har gått opp fra 40 til 51 år.

Bistand nytter. Kristelig Folkeparti er glad for å se at denne regjeringen gjennom en helhetlig utviklingspolitikk som kommer til uttrykk i dagens budsjett, gjør det mulig å fortsette arbeidet for en mer rettferdig verden.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Gunhild Øyangen (A) [10:41:51]: Innsatsen til bekjempelse av hiv/aids øker i neste års budsjett. Det er helt nødvendig, for sykdommen framstår som en av de alvorligste truslene mot utvikling. Blant annet foreslås en økning til FNs aids-program.

Hans Kongelige Høyhet Kronprinsen er utnevnt som UNDPs goodwill-ambassadør og har bidratt på en forbilledlig måte med å vise på TV hvordan et kondom brukes. Stor var vår overraskelse da en nordisk parlamentarikerdelegasjon, som også representanten Jon Lilletun var med i, var i Zambia, hvor befolkningen er hardt rammet av hiv/aids, og der FNs informasjonskampanje rettet mot voksne ungdommer først og fremst dreide seg om avholdenhet fra sex. Helseministeren i landet, som er lege, hadde selv stått fram på TV, som Kronprinsen, for å fremme bruk av kondom for å begrense smittefaren. Men han måtte rygge i saken etter inngripen fra landets mektige katolske kirke.

Hvordan stiller Kristelig Folkeparti seg i denne saken? Jeg vet at det fokuseres på forskning på nye medisiner og ny beskyttelse for kvinner. Imens dør millioner av mennesker, og vi bruker millioner av kroner på tiltak som i liten grad virker. Mener Kristelig Folkeparti at dette kan fortsette?

Lars Rise (KrF) [10:43:47]: Representanten Øyangen har vært så lenge med i det politiske liv at hun burde huske at Kristelig Folkeparti støttet kondomkampanjer i Norge på 1970-tallet. Vi stiller oss selvfølgelig bak det internasjonale arbeidet for å bekjempe hiv/aids-epidemien.

Det som er en omforent strategi, er den såkalte ABC-strategien. Den er det bred enighet om. Det går på «Abstinence, Be faithful, use Condoms». Kristelig Folkeparti støtter denne strategien. Når man underviser barn i grunnskolen, dreier det seg i de fleste land om de to første punktene – «Abstinence, Be faithful». Men den strategien som her er beskrevet, er det så bred enighet om at jeg forstår egentlig ikke helt problemstillingen som Gunhild Øyangen reiser.

Gunhild Øyangen (A) [10:45:12]: Det var sju parlamentarikere der fra de nordiske land, og jeg kan love at alle forstod problemstillingen: at kondomer ikke ble gjort tilgjengelig og heller ikke var en del av FNs informasjonskampanje. Det var sterke reaksjoner blant parlamentarikerne på den måten å fremme informasjon på, i et land der vi går inn tungt med midler. Representanten Lilletun var med på den turen, og det er veldig synd at han ikke er her i salen.

Jeg vil følge opp med ytterligere et spørsmål. Jeg går ut fra at Kristelig Folkeparti har et omfattende kirkelig nettverk i Afrika. Vil Kristelig Folkeparti ta et oppgjør med Den katolske kirke når det gjelder å fremme bruken av kondom for å redde liv i Afrika, slik representanten Lilletun tok til orde for på den nordiske parlamentarikerreisen i Zambia?

Lars Rise (KrF) [10:46:34]: Jeg tror ikke at det er så dumt å lære barn i grunnskolen om avholdenhet og det å være trofast. Jeg regner med at også representanten Øyangen synes dette er en bra strategi i grunnskolen. Jeg skulle ønske at hun hadde sagt det.

Når det gjelder kampanjer for kondombruk, er det klart at det er forskjellige syn på dette i forskjellige land. Men jeg kan forsikre om at vi tar dette opp med kirkeledere. Bistandsministeren har en rekke ganger tatt opp betydningen av å kjøre kondomkampanjer i disse landene. Det er mange som ikke vet det, men også den tidligere norske Kinamisjonen, som i dag heter Norsk Luthersk Misjonssamband, misjonærene, er aktivt ute i felten og lærer folk å bruke kondom. Dette har full støtte fra et samlet norsk politisk miljø, og jeg håper også at representanten Øyangen er enig i hele ABC-strategien, som det er bred enighet om.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Åslaug Haga (Sp) [10:47:53]: Dette blir en røff overgang. Jeg skal bare få lov til å knytte noen få kommentarer til de endringene som Senterpartiet har foreslått i budsjettet.

Vi har foreslått en betydelig styrking av informasjonsstøtten til fredsorganisasjonene og de frivillige organisasjonene og av støtten til informasjon om Europa-samarbeid. Vi syns det er trist at Regjeringa har valgt å kutte på dette viktige arbeidet. Alle stemmer trenger å bli hørt i det norske samfunn. Problemet er jo ikke at vi har for mye utenrikspolitisk debatt i Norge, problemet er snarere at vi har for lite. Derfor er det galt at denne støtten er blitt kuttet, ikke minst i en tid hvor norsk utenrikspolitikk på viktige områder er i endring, også som en konsekvens av at verden rundt oss endrer seg.

Senterpartiet har også foreslått å øke støtten betydelig til presse-, kultur- og informasjonsarbeid. Det gjør vi fordi vi mener at dette er et felt som representerer et stort ubrukt potensial i norsk utenrikspolitikk. Det er egentlig forunderlig – all den tid vi syns å være enige om at Norge f.eks. har betydelig symbolsk makt i kraft av sin internasjonale rolle som fredsnasjon – at vi ikke har større ambisjoner i forhold til å kommunisere dette ut.

Vi er vel i Norge også enige om at ett av de områdene der Norge virkelig har et utviklingspotensial, er turisme. Skal vi greie å tiltrekke oss turister, må folk faktisk vite om oss. Utenriksstasjonene har en viktig jobb å gjøre i så henseende. Senterpartiet er imponert over hva mange av utenriksstasjonene får til på presse-, kultur- og informasjonsområdet, tatt i betraktning de knappe ressursene som de har, men her ligger det en formidabel mulighet til å få gjort veldig mye mer med svært begrensede ressurser, i den forstand at det ikke koster mye å få mer fart på dette. Presse-, kultur- og informasjonsarbeidet er også viktig, fordi det gir våre kunstnere en mulighet til å profilere Norge utad. Det er god reklame for landet, og det gir også kunstnerne en mulighet til å få impulser fra utlandet. Vi snakker altså her om en vinn-vinn-situasjon.

Senterpartiet hadde også ønsket at innsatsen overfor Russland hadde vært større enn det som ligger inne i budsjettet, både hva angår prosjektsamarbeid, og hva angår atomsikkerhetssamarbeid. Den norsk-russiske grensen er ikke bare en grense mellom nasjonale territorier, men også en grense mellom enorme kontraster når det gjelder levestandard, sosial sikkerhet og miljø. Norge har åpenbart ikke bare et særlig moralsk ansvar, men også en enorm egeninteresse i å bistå områdene i Nordvest-Russland. Til tross for suksessen med bedret tuberkulosekontroll, bl.a. finansiert over kap. 197, så gjenstår det enorme utfordringer knyttet til både tuberkulose og andre infeksjonssykdommer i Russland. Det er dokumenterte merbehov på området, ikke minst når det gjelder å kontrollere multiresistent tuberkulose, men også, som vi utmerket godt vet, når det gjelder hiv/aids og andre infeksjonssykdommer.

Den utviklinga vi har med hensyn til helsesituasjonen i Nordvest-Russland, er en tikkende bombe, som vi har rett utenfor stuedøra vår, og som ikke kan neglisjeres. Senterpartiet mener også at det er uheldig om handlingsplanen for atomsaker ikke skulle bli tilført tilstrekkelig med midler. Vi er nok alle enige om at det er i vår egeninteresse å få fortgang i arbeidet med sikring av atomkraftverk, og at vi i tillegg sikrer en forsvarlig lagring av radioaktivt avfall. Dette er et arbeid som bør styrkes og definitivt ikke reduseres.

Når det gjelder bistanden, har vi en utviklingsmelding liggende i Stortinget som vi driver og behandler. Jeg skal ikke si mye om det her. La meg bare kommentere vår omdisponering av midler fra Verdensbanken til FN. Senterpartiet tar sjølsagt sikte på å oppfylle våre forpliktelser i forhold til kapitalpåfyllinger til bankene. Men vi er opptatt av at Norge i større grad skal underbygge vår støtte til FN også finansielt. Det er viktig, ikke minst i en tid hvor FN skal igjennom et svært viktig reformarbeid.

Til slutt: La meg bare uttrykke glede over at det er funnet løsninger for Rafto-stiftelsen, og at man også har funnet en løsning i forhold til Kypros, sånn at vi kan fortsette våre initiativ på Kypros.

Statsråd Hilde Frafjord Johnson [10:53:49]: Det er godt å kunne konstatere at budsjettinnstillingen bekrefter at det er bred enighet om hovedlinjene i norsk utviklingspolitikk, og at det er større oppslutning enn noen gang om en rekordstor økning av bistandsbudsjettet. Nye 1,6 milliarder kr bringer oss til 0,95 pst. av BNI, noe som innebærer at vi er på vei mot 1 pst., selv om vi fortsatt har et stykke igjen.

Dette gjør oss i stand til å ta vår del av ansvaret for den internasjonale dugnaden om å levere i forhold til FNs tusenårsmål. Gjennom vår egen opptrappingsplan har vi bidratt til å legge press på andre land. Flere land følger nå etter. Sverige og Luxemburg har satt seg som mål å nå 1 pst. etter at Norge gjorde det, og Luxemburg kan komme til å passere oss i oppløpet. Som jeg nevnte i finansdebatten, har mange andre OECD-land nå opptrappingsplaner med tidsfrister for sin bistand for å nå 0,7 pst.-målet. Dersom alle giverland leverte i forhold til dette målet nå, ville det faktisk være nok bistandsressurser til å levere i forhold til tusenårsmålene.

Men vi skal ikke bare levere på ressurser, vi må også levere på reformer og på resultater. Det er til syvende og sist det som teller. OECDs eksaminasjon av norsk utviklingspolitikk som fant sted i forrige uke, viser at vi er på rett vei. Generelt fikk vi mye skryt i OECD-eksaminasjonen, der jeg selv var til stede, for vår utviklingspolitikk og for gjennomføringen av den. Overskriften i pressemeldingen etter eksaminasjonen oppsummerte dette på følgende måte: «Norge setter et eksempel med høyt bistandsnivå og sterkt fokus på fattigdomsreduksjon.»

Men vi kan og vi må bli bedre. OECD påpeker at vi kan bli mer effektive, bl.a. i vår innsats for fattigdomsreduksjon, mer konsentrasjon og forutsigbarhet når det gjelder den langsiktige bistanden, og ytterligere operasjonalisering av den rettighetsbaserte tilnærmingen. Det er bl.a. dette vi forsøker å adressere i utviklingsmeldingen, som Stortinget har til behandling. Samtidig blir vi kritisert for vårt høye importvern på landbruksområdet.

Dette er bl.a. de ting vi tar opp i vår rapport om hvordan Norge leverer i forhold til tusenårsmål nr. 8. Jeg overleverte personlig den norske rapporten til FN i oktober. Rapporten synliggjør Norges bidrag til å nå FNs tusenårsmål, hva som er vår del av dugnadsinnsatsen. Den sier noe om hva vi gjør for å realisere målene, bl.a. gjennom å skape en bedre sammenheng i vår politikk. En rekke ulike politikkområder er omtalt, og rapporten viser at vi har et stykke vei å gå. Fra norsk side vil vi jevnlig rapportere på det vi gjør, og på hvilken fremgang på «coherence»-området vi kan vise til.

Skal vi lykkes i kampen mot fattigdom og følge opp tusenårsmålene og Johannesburg-toppmøtet om bærekraftig utvikling, må vi arbeide langs fire fronter. Det gjelder reformer i forhold til internasjonale rammebetingelser. Det gjelder reformer i styresett og forvaltning i utviklingslandene. Det gjelder reformer i bistanden, og sist, men ikke minst, dreier det seg om reformer for å mobilisere privat sektor og det sivile samfunn. Dette vil vi komme tilbake til i debatten om utviklingsmeldingen, som nå er til behandling i Stortinget.

2005-budsjettet er det første budsjettet vi legger fram etter at vi la fram stortingsmeldingen, og det er slik sett et viktig steg i gjennomføringen av deler av politikken i meldingen. Budsjettforslaget innebærer en styrking av den norske innsatsen på seks områder:

For det første: Utdanning, der økningen er på 350 mill. kr, som er i tråd med Stortingets mål om satsing på utdanning – jeg tror Stortinget satte 15 pst. som målsetting i den tidligere meldingen – og i tråd også med vår egen utdanningsstrategi. Samlet støtte til utdanning er blitt fordoblet siden 2002. Utdanning er noe av det viktigste i kampen mot fattigdom, og særlig utdanning for jenter. Derfor følger Regjeringen opp med å øke støtten til utdanningsprogrammet for jenter via UNICEF med 150 mill. kr.

For det andre: Hiv/aids. Her økes bevilgningene med nye 100 mill. kr. I parentes bemerket kan jeg forsikre alle som lurer på det, at er det en ting jeg tar opp i alle mine møter med stats- og regjeringssjefer og med kirkeledere, så er det betydningen av kondombruk i forhold til hiv/aids-kampen. Det gjelder ikke bare Den katolske kirke, det gjelder faktisk alle religiøse ledere – også imamer – som jeg har hatt gleden av å utfordre på tilsvarende måte, og jeg tok dette opp i hovedinnlegget på Bangkok-konferansen i sommer.

Når det gjelder Arbeiderpartiets og SVs forslag om ytterligere økning på helse og kampen mot hiv/aids, er vi helt enig i viktigheten av disse innsatsområdene. Derfor er støtten til GAVI på 300 mill. kr, etter at den lå på om lag 200 mill. kr årlig til og med 2003. Derfor er vi allerede den nest største giveren til GAVI etter USA.

Når det gjelder Det globale fondet for bekjempelse av aids, tuberkulose og malaria, er Norge også en betydelig bidragsyter. Skal vi gi mer, må imidlertid fondet demonstrere vilje til koordinering og til å innordne seg nasjonalt eierskap. Det har det ikke vist til nå, og vi er ikke tilfreds med måten fondet fungerer på, på landnivå. Jeg er imidlertid mer overrasket over hvor man tar pengene fra – fra bistanden til utdanning, og tilsynelatende også fra de mest fattigdomsorienterte pliktige bidragene i utviklingsbankene.

For det tredje: Bærekraftig utvikling. Med budsjettforslaget fra 2005 innfrir Regjeringen løftet fra Johannesburg om å øke innsatsen på de såkalte WEHAB-områdene med ytterligere 375 mill. kr fra 2002 til 2005. Dette inkluderer også vann.

For det fjerde: Næringsutvikling, handel og landbruk, hvor vi legger opp til en økning på 100 mill. kr, hvorav 85 mill. kr innenfor landbruksutvikling, i tråd med den nye handlingsplanen for landbruk som vi la fram i mai, og som er omtalt i meldingen.

Også innsatsen for godt styresett øker. Det samme gjelder fredsbygging og utvikling, og slik kan de settes i stand til å stille opp f.eks. for Sudan etter at en endelig fredsavtale er undertegnet.

Når det gjelder bruk av multilaterale kanaler, vil jeg understreke at Regjeringen har et minst like sterkt fokus på FN-systemet som på Verdensbanken. Pr. hode er Norge den største bidragsyteren til FN og FNs utviklingsarbeid, og i absolutte tall er vi faktisk verdens femte største bidragsyter til FN. Det skal vi fortsatt være, og vi øker også innsatsen i dette budsjettet. Norge følger imidlertid opp sine forpliktelser i forhold til bidragene i de multilaterale påfyllingsforhandlingene, og vi øker utdanningsinnsatsen via det såkalte Fast Track Initiative, som er Verdensbankens samarbeidsordning med FN-organisasjonene og bilaterale givere. FN-systemet har imidlertid vært og er den viktigste kanalen for norsk utdanningsinnsats. Det er altså ingen ubalanse her, slik enkelte merknader synes å indikere. For øvrig vil Regjeringens forslag sikre støtte til det såkalte African Water Facility og Rural Water Supply and Sanitation Initiative, som begge er i regi av Afrikabanken.

Stortinget har lenge vært opptatt av bedre og mer resultatorientert rapportering i forhold til bistanden. Resultatfokuset i bistanden blir ytterligere forsterket gjennom årets budsjett, i tråd med de signaler vi har gitt i utviklingsmeldingen.

Hva har vi så oppnådd i form av resultater? La meg illustrere det med to eksempler. I Mosambik viser nye tall at fattigdommen har gått markant ned, og andelen av befolkningen som lever i ekstrem fattigdom, er redusert fra 69 pst. i 1995/1996 til 54 pst. i 2002/2003. I Tanzania, som vi nylig besøkte, har andelen barn som fullfører grunnskoleutdanning, som altså er tusenårsmål 2, økt fra 58 pst. i 2000 til 91 pst. i 2004, altså på bare fire år. Tanzania vil nå målet om lik skoleadgang for jenter og gutter i 2005, i tråd med de internasjonale målene. Dette har vi bidratt til.

2005 blir et nøkkelår i den internasjonale kampen mot fattigdom med flere viktige milepæler. Den første kommer på høynivåforumet i Paris i mars, der vi vil vedta føringer for mer effektiv og bedre koordinert bistand. Ikke minst vil de rike landene bli vurdert mot hva de leverer her. FNs toppmøte i september 2005 skal gjøre opp status for tusenårsmålene. Her vil vi bli vurdert mot det vi leverer i forhold til de internasjonale forpliktelsene knyttet til FNs tusenårsmål, konferansen om finansiering for utvikling i Monterrey og Johannesburg-toppmøtet. Jeg har nylig drøftet forberedelsene her både med min franske og med min belgiske kollega og med EU-kommisjonen. Storbritannia vil spille en nøkkelrolle i 2005 med sitt formannskap i G8 og formannskapet i EU i annet halvår 2005. Tidligere denne uken var jeg derfor i London og drøftet dette også med finansminister Gordon Brown. Britene vil fokusere på kampen mot fattigdom dette året, tusenårsmålene og Afrika. De har også lansert kreative finansieringsløsninger og gjeldsletteforslag. Det er avgjørende at de rike landene leverer i september, og at G7-landene viser vilje og evne til handling. Sammen med «G-0,7»-gruppen ønsker vi også å bidra til dette, og jeg tror vi går et spennende år i møte.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Gunhild Øyangen (A) [11:03:24]: Jeg synes det var et positivt innlegg som utviklingsministeren hadde, også det som gjaldt å ta opp kampanjer for kondombruk.

Jeg tror at en, i tillegg til de kirkelige lederne, nå også må ta for seg FN-organisasjonene. Det var faktisk deres informasjonskampanje som vi reagerte kraftig på.

Jeg vet jo at utviklingsministeren har et stort og oppriktig engasjement for Afrika, og det er et engasjement jeg deler. Bistandsbudsjettet øker med hele 1,6 milliarder kr for neste år. Men vi har et problem. Bistanden til ikke-ODA-godkjente land reduseres. Det kan se ut for meg som om utenriksministeren trenger litt drahjelp innad i Regjeringen. Vi vet at grensen mellom Norge og Russland er den største velstandskløften i hele verden. Sykdom, fattigdom, rus, vold og brudd på menneskerettigheter preger livet for svært mange, og det er et enormt behov for demokratiutvikling. Det gjelder også flere av de nye skjøre demokratiene i øst. Det er et bredt folkelig engasjement i Norge for å hjelpe, men det er ikke penger å hente til prosjekt som UD selv betegner som svært gode.

Nå vet vi at den norske bistanden skal trappes opp ytterligere til ODA-godkjente land framover, og det er vi enige om. Men har utviklingsministeren, med sitt sosiale engasjement, noen som helst forståelse for at det kan være vanskelig å forstå for det norske folk at vi ikke skal kunne hjelpe våre naboer i Nordvest-Russland og i øst noe mer enn i dag?

Presidenten: Presidenten må minne om at tiden for replikker er 1 minutt.

Statsråd Hilde Frafjord Johnson [11:05:25]: Når det gjelder hiv/aids-kampanjer, vil vi selvfølgelig ta opp de spørsmål som representanten Gunhild Øyangen og andre stortingsrepresentanter har observert i Zambia.

UN AIDS og andre FN-organisasjoner er helt klare når det gjelder å drive kampanjer blant ungdom som inkluderer både holdning, etikk og kondomer, så det må vi i tilfelle ta opp med rette vedkommende.

Når det gjelder ODA-godkjenning og bistand til andre trengende, vil jeg si følgende: Det er ingen tvil om at Norge stiller opp i forhold til Russland. I dette budsjettet er det faktisk ingen kutt i dette arbeidet. De får en solid støtte. Det henger også sammen med at de er bedre stilt enn de fattigste landene. Det som er utfordringen i Russland, er en bedre fordeling, ikke minst i den økonomiske vekstperioden de nå er inne i. Folk i Moskva må lære seg å dele med folk i resten av Russland, i tillegg til at vi stiller opp i tråd med det som ligger i Regjeringens budsjett. Jeg kan fullt ut forsvare de prioriteringene vi gjør. Jeg tror det er helt korrekt.

Morten Høglund (FrP) [11:06:46]: Det skulle bare mangle at ikke statsråden står inne for sine egne prioriteringer! Men 1,6 milliarder kr i økning på bistandsbudsjettet er jo en betydelig vekst. Det er riktig at det ikke er kutt når det gjelder Russland. Men det er heller ingen økning, og det har vært kutt tidligere. Kløften mellom Norge og Russland har tidligere vært påpekt av andre, og fattigdommen i Nordvest-Russland og helsetilstanden der er bekymringsfull.

Er statsråden enig med meg i at dette er bekymringsfullt? Og hvis ja: Hva vil statsråden gjøre for at vi kan benytte noe av bistandsmidlene til dette viktige arbeidet i Nordvest-Russland? Synes statsråden det er fornuftig å gå inn i en diskusjon om ODA og hvordan ODA-midlene kan benyttes? Eller er dette en debatt som vi etter statsrådens mening ikke bør ha?

Statsråd Hilde Frafjord Johnson [11:07:57]: Veksten er betydelig – helt i tråd med de forpliktelser flertallet i Stortinget har påtatt seg, og vi er fremdeles langt unna 1 pst. når det gjelder ordinær bistand.

Når det gjelder situasjonen i Nordvest-Russland, vil jeg igjen påpeke at i Russland er det en økonomisk vekst som er betydelig. Det er framgang i økonomien, og det er fullt mulig for russerne selv å ta ansvar for de kår man ser befolkningen lever under i Nordvest-Russland. Også der er det faktisk bedringer i sikte, og kløften er ikke så stor som den var i kriseperioden for fem–ti år siden.

Hvis en skal bruke situasjonen i Nordvest-Russland som utgangspunkt for en full diskusjon om ODA-retningslinjene, er jeg redd for at man virkelig gjør en kardinaltabbe. Det som vil bli situasjonen da, er at flere ressurser vil komme til Moskva, men man kan stille spørsmålet: Hvor i all verden kommer de hen i neste runde? Jeg har ingen tro på – hvis ikke de utfordres til bedre fordeling – at de kommer befolkningen i Nordvest-Russland til gode. De har alltid vært marginalisert, og vi må utfordre til bedre fordeling og til å ta ansvar for eget folk.

Bjørn Jacobsen (SV) [11:09:08]: Eg har lyst til å stille eit spørsmål som eigentleg går på gjevarkoordinering og harmonisering. Vi veit jo alle at bistand blir gjeve under forhold og i land der det er veldig sterke interessemotsetningar.

Eg skal kort nemne eit eksempel frå Casa Suecia, svenskehuset i Managua, Nicaragua. Det var ein svær landbruksdelegasjon som kom, ein snakka saman og diskuterte landbrukspolitikk, og kom opp i ei problemstilling. Du kan jo berre spørje han, sa eg, og peikte bort på vaktmannen. Korfor skal eg spørje han, han kan jo ikkje vite noko om det? Jo, han er, som alle andre nicaraguanske vaktmenn, småbonde.

Når vi får så mykje harmonisering og så mykje koordinering frå dei sterkaste gjevarlanda, kan vi då risikere at vi ikkje kjem i inngrep og kontakt med kanskje dei svakaste gruppene, som vi jo som oftast set høgast. Spørsmålet mitt er: Kan det vere fare for at jo meir vi koordinerer frå vår side, jo meir går vi glipp av å komme i inngrep med dei vi verkeleg ønskjer å hjelpe?

Statsråd Hilde Frafjord Johnson [11:10:26]: Hele poenget med giverkoordinering er å få mer fattigdomsbekjempelse som når de fattigste med hver krone, ikke å ha en giverstyrt ordning som betyr at vi først og fremst er ute etter våre egne interesser eller egne flagg.

Når situasjonen er den, som den var f.eks. i Tanzania for tre–fem år siden, at det var om lag 10 000 forskjellige rapporter som måtte skrives av finansministeren til de ulike giverne årlig, og det var 2 000 delegasjoner i året – i Zambia er det fremdeles, så vidt jeg vet, 1 200 forskjellige giverkonti som finansministeren må operere under – da er det faktisk en fare for at vi glemmer de fattige fullstendig, fordi vi er mest opptatt av oss selv og av å bli synlige – visible, som det heter – og ha flaggene oppe på giversiden. Det er dette vi må få bukt med.

Så er det selvfølgelig en veldig viktig utfordring å sikre at vi har øye for og kontakt med de fattigste underveis. De som først og fremst ber oss om å rydde opp i egne rekker og reformere bistanden, er landene selv. De ber oss tynt om det, og så må vår utfordring være å sikre at våre folk på bakken ivaretar den kontakten.

Åslaug Haga (Sp) [11:11:45]: Senterpartiet er som kjent opptatt av FN, og vi er overbevist om at FN-bistanden bare blir effektiv hvis hele FN-familien fungerer enhetlig på landnivå. Det vet jeg at også Regjeringa er opptatt av. I den virkelige verden er det slik at noen organisasjoner følger godt opp i forhold til dette, mens en del andre FN-organisasjoner ikke gjør det.

Mitt spørsmål til utviklingsministeren er: I hvilken grad legger Regjeringa vekt på organisasjonenes vilje til å la seg koordinere når en bestemmer hvilke kanaler bistanden skal gå gjennom? Spørsmålet mitt blir vel også: I hvilken grad er en villig til å sette makt bak kravene i forhold til koordinering?

Statsråd Hilde Frafjord Johnson [11:12:55]: Det er ikke bare Senterpartiet som er opptatt av FN. Det er Regjeringen også.

Det spørsmålet som representanten Åslaug Haga her reiser, har vært hovedgrunnen til at vi i samarbeid med seks andre land dette året har lagt fram et reformpapir for FNs utviklingsarbeid hvor nettopp det å forbedre koordineringen og sammenhengen i det de ulike FN-organisasjonene gjør, har vært hovedpoenget, ikke minst å gjøre dette på landnivå og sikre at det gjennomføres, slik at vi i neste omgang kan øke ressursene til FN. Det er nettopp fordi vi ikke vil pøse midler inn i ineffektive FN-organisasjoner som ikke er villige til å la seg koordinere og reformere, at vi legger fram det budsjettforslaget vi nå gjør. Det reflekterer denne prioriteringen. Man kan legge merke til at vi gir lite støtte til f.eks. FAO, som ikke leverer. Man kan også legge merke til at UNICEF får mindre i kjernebidraget, nettopp fordi de ikke er flinke nok til å la seg koordinere for tiden. Det er denne politikken vi legger til grunn, og som er styrende for vår FN-politikk. Det vil styrke FN.

Gunhild Øyangen (A) [11:14:15]: Dette blir litt til begge statsrådene.

Hilde Frafjord Johnson mente at Moskva burde sørge for rettferdig fordeling i Russland. Det er for så vidt et synspunkt jeg deler. Men Russland er et veldig stort land, med lange autoritære tradisjoner, og demokratiet står uhyre svakt. Det er bl.a. et prosjekt som går på trening i ytringsfrihet, hvilket er noe helt nytt for innbyggerne, som det søkes om støtte til. Det går også på det å lære opp folk til å stille krav om desentralisering og en mer rettferdig fordeling innad i landet. Da trenger vi noen midler. Land som Norge kan gå inn og bidra til demokratiutviklingen, i tillegg til selvfølgelig å bekjempe sykdom, noe som betyr veldig mye for folket som lever der, men som også representerer en betydelig fare for våre egne borgere.

Statsråd Hilde Frafjord Johnson [11:15:53]: Spørsmålet om ytringsfrihet i Russland, spørsmål om desentralisering og en mer rettferdig fordeling internt i Russland, er først og fremst utenrikspolitikk. Det er ikke utviklingspolitikk. Utviklingspolitikken dreier seg om å stille opp for verdens fattige, sørge for at de tusenårsmålene og de utviklingsmålene vi har satt oss, blir fulgt opp, og at vi får en bedre og mer rettferdig fordeling globalt. Det er utviklingspolitikkens formål. Vi må ikke gå i den grøften at vi bruker utviklingspolitikken til å sørge for utenrikspolitiske mål i Russland. Det er et utenrikspolitisk spørsmål. Vi må sikre og ta et felles ansvar for at utenriksministeren får nok ressurser til å gjøre den jobben. Jeg er helt enig i at den er viktig.

Når det gjelder ODA-regelverket, er det heller ikke slik at man kan ha en regional fordeling, slik at noen områder i et land kan være ODA-godkjent og andre ikke. Det blir helt uhåndterlig, både for OECD og for oss som et globalt samfunn. Det vil være umulig å praktisere. Min vurdering er at vi ikke skal la rikingene i mellominntektslandene slippe unna. De skal være med på å betale kaka.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Finn Martin Vallersnes (H) [11:17:25]: I budsjettkapittel 152, om Midtøsten, står det i en litt kortfattet innledende merknad at en anbefaler at budsjettmidlene brukes fleksibelt, ikke minst i 2005, fordi situasjonen er ganske uoversiktlig og labil. En har en situasjon i Midtøsten, i Israel-Palestina-området, som kan utvikle seg negativt til enda mer kaos, men som også har i seg muligheten til å få i gang igjen konstruktive prosesser.

Nettopp dette gir grunnlag for kanskje å gå litt dypere inn i en vurdering av hva som kan bidra til at utviklingen går i en positiv retning, og som også kan si noe om hva vårt bidrag kan være.

Jeg vil i den sammenhengen ikke gå inn på den større regionale utviklingen, men bare understreke at sammenhengene er åpenbare. Det ble på en måte oppsummert i en artikkel i The New York Times i går, av tidligere utenriksminister James Baker, som sa det slik: Veien til fred i Midtøsten går ikke enten gjennom Bagdad eller gjennom Jerusalem, men gjennom dem begge.

En kan tidvis nesten fortvile og lure på om det er hensikt i å fortsette engasjementet i arbeidet for å få fredsprosessen i gang igjen i Israel-Palestina-området. Noe av det som jeg synes er stimulerende, og som gir motivasjon, er at meningsmålingene over lengre tid har vist at en majoritet i både Israel og Palestina ønsker en fredsløsning bygd på en tostatsløsning. Det er også målet for Kvartettens veikart for fred. Så vel president Bush som statsminister Sharon har offentlig støttet et slikt mål, selv om en også merket seg at Sharon før sommeren uttalte at uttrekkingen fra Gaza kunne utsette en palestinsk stat med flere år.

Like sikkert som at dette er et formulert mål, er det at ekstreme grupper, på begge sider, vil motsette seg en slik tostatsløsning. Det er arabere som nekter å godkjenne Israel, liksom det er israelere som foretrekker en enstatsløsning, og som vil beholde de okkuperte områdene. Det store spørsmålet er hva så vel partene som det internasjonale samfunnet kan gjøre for å komme videre nå. Da er overskriften som den har vært i lang tid: Gjenoppta forhandlingene. Kom tilbake til forhandlingsbordet.

Det jeg ønsker å dvele litt ved, er hva som skal til for å få til nettopp det – å gjenoppta prosessen og så videreføre den. Da tror jeg det er viktig at en fra begge parter unngår å legge inn premisser for videre forhandlinger som i realiteten gir ekstremistene vetorett gjennom f.eks. nye terrorhandlinger, idet partene har gjort videre fremdrift avhengig av at det ikke skjer noe voldelig rundt dem. Til det trengs det både politisk mot og vilje. Partene må unngå provoserende myndighetshandlinger som trolig vil bli brukt som rettferdiggjøring av motpartens ekstreme grupper. Eksempelet der er jo at Israel bør legge bånd på seg og avstå fra etablering av nye «settlements» både før og under forhandlingene.

Det er selvfølgelig slik at for å kunne møtes til forhandlingsbordet må man ha en forhandlingspart, og helst en forhandlingspart som en gjensidig respekterer. Det kan gjelde Israel, som i disse dager gjennomlever en regjeringskrise, og det gjelder selvsagt palestinerne, som står foran både presidentvalg den 9. februar og parlamentsvalg til våren.

Etter min mening er det viktigste grunnlaget for å gi legitimitet og autoritet til en ny palestinsk ledelse at valgene anerkjennes som frie og rettferdige. Det er derfor avgjørende viktig at israelske myndigheter – og det er det gledelig at de har forsikret – vil gjøre sitt for å tilrettelegge for valgene. Det innbefatter at også palestinerne i Øst-Jerusalem får deltatt, og at den militære tilstedeværelsen både på Vestbredden og i Gaza vil bli trappet ned, slik at velgerne kan nå frem til valglokalene. I den fasen er det helt avgjørende med en bred internasjonal tilstedeværelse. Det er svært viktig.

Det er også viktig at befolkningen må føle trygghet for sikkerhet og åpenhet ved valgene. Det er grunnlaget for at deltakelsen kan bli god. En god valgdeltakelse er det som skal til for å gi et solid mandat til dem som blir valgt. Det å ha et slikt solid mandat i ryggen er absolutt forutsetningen for tyngde i forhandlingene. Jeg mener også at en bred valgoppslutning vil være det som skal gi de nye lederne den beste styrken til å kunne motstå og avvise ekstremistaksjoner.

Av samme grunn er de etterfølgende parlamentsvalgene til våren også så viktige. Også da må det internasjonale samfunnet stille sterkt opp både i forberedelser og i gjennomføringen. Det er grunn til å oppmuntre og støtte den palestinske lovgivende forsamling, PLC, i deres pågående arbeid for å ferdigstille og vedta nye valglover som grunnlag for vårens nyvalg. Da er det positivt å registrere at PLC den siste uken har henvendt seg til internasjonale samarbeidsparter for hjelp til å fornye og styrke parlamentet som institusjon. Det er ikke minst viktig fordi sterke demokratiske institusjoner, som også omfatter folkevalgtes kontroll med sikkerhetssektoren, vil være avgjørende for fred i regionen.

Når folkeflertallets vilje også blir de styrendes vilje, gir det legitimitet, men også stabilitet, som disse folkene så sårt trenger.

Det åpner seg sjelden nye muligheter for positiv fremgang i denne konflikten. Når mulighetens vindu nå står på gløtt, er det avgjørende at både Kvartetten, den arabiske verden og alle vi andre som føler et medansvar for en sluttløsning i Midtøsten, er til stede når vi trengs, og bidrar så vel teknisk som økonomisk og politisk. På den bakgrunn håper jeg at 2005 blir et travelt og særdeles krevende år i så måte.

Kjell Engebretsen hadde her tatt over presidentplassen.

Utenriksminister Jan Petersen [11:24:10]: La meg starte med å si meg meget tilfreds med den budsjettinnstillingen som nå foreligger, og de vedtakene som kommer til å bli fattet senere i dag. Det kommer til å gi også mitt ansvarsområde gode muligheter for å forfølge viktige prioriteringer i 2005. Jeg legger bl.a. vekt på at vi får betydelige muligheter for å fortsette vårt arbeid når det gjelder fredsbygging, fredsmegling. Vi får betydelige muligheter for å fortsette å opptrappe viktige arbeider i Sentral-Asia, Kaukasus, Vest-Balkan. Jeg har lyst til å nevne at jeg gjennomførte et lengre besøk i Kaukasus tidligere denne høsten, og det er ikke noen tvil om at her ligger det muligheter for norsk aktivitet og for norsk opptrapping, som dette budsjettet nå gir oss mulighet for å virkeliggjøre. Jeg tror det er et område hvor Norge bør engasjere seg mer.

Jeg er også tilfreds med at de nivåene som vi har i inneværende år når det gjelder samarbeidet mot Russland, holdes i neste års budsjett. Jeg har lyst til på bakgrunn av den debatten som har vært etter tidligere innlegg i dag, å minne om at det nivået vi la for 2005, er det nivået vi ble enige med Arbeiderpartiet om var riktig for 2004. Det er da for så vidt en god samstemmighet i at det nivået vi ble enige med Arbeiderpartiet om i 2004, er det nivået vi er blitt enige med Fremskrittspartiet om i 2005. Ut fra det må vi si at her er det stor enighet om hva som er et riktig nivå. Jeg skjønner det slik at Arbeiderpartiet mener at det er stor forskjell på 2004 og 2005, ut fra hva jeg har hørt. Jeg vil da bare minne om at en av de største forskjellene er den oljeprisøkningen vi har sett, og som gir betydelige merinntekter til Russland.

Jeg tror i hvert fall vi kan si at det vi gjør til neste år, gir gode muligheter for å forfølge viktige norske prioriteringer. Av de prioriteringene jeg synes det er særlig viktig å understreke, er samarbeidet på atomforurensningsområdet. Jeg tror det er svært viktig å holde det oppe som en viktig prioritering også fordi vi her har mange og viktige internasjonale samarbeidspartnere.

Jeg skal ikke blande meg inn i den diskusjonen som har vært om ODA-spørsmålet. Jeg vil bare minne om at den utviklingen som Russland har hatt siden økonomien tok en ny vending i 1998, forteller at debatten om ODA-spørsmålet var viktigere tidlig på 1990-tallet enn det er i dag. Jeg slutter meg helt til det utviklingsministeren har sagt på dette området.

Når det gjelder presse- og kulturarbeidet og informasjonen utad, er jeg på ingen måte uenig i vurderingene Åslaug Haga la til grunn. Jeg tror det er en riktig understrekning av hvilken mulighet og hvilken betydning som ligger på dette feltet. Det er vel også slik at man alltid kan bruke mer penger på viktige områder. Jeg vil ikke på noen måte si at ikke det er tilfellet her også, men jeg tror vi må kunne si at de bevilgningene vi nå fastsetter for neste år, gir oss betydelige muligheter for god markering av Norge.

Jeg nevner dette fordi jeg ikke er helt sikker på om jeg oppfatter komiteinnstillingen riktig på dette punktet, for så vidt jeg kan forstå, skrives det inn en slags motsetning mellom hva man kaller ordinært pressearbeid og kulørt presse, og 2005-satsingen. For meg er det en ganske unaturlig motsetning, for 2005 er jo nettopp en unik sjanse til å drive Norges-markering. Det skulle bare mangle at man ikke benytter denne anledningen til å spisse budskapet, til å fokusere og ha et enhetlig budskap over det hele. Det ville jo virke befordrende på oppfatningen av budskapet vårt. Derfor greier ikke jeg å se noen motsetning mellom det at vi ordinært driver et viktig arbeid, og at vi samtidig griper den muligheten som ligger naturlig for oss, akkurat i 2005.

Nå forstår jeg ikke komitemerknadene slik at det ligger an til at det skal tas noen andre operative grep enn det Regjeringen har tatt, og det vil jeg gjerne understreke betydningen av, bl.a. at de 2005-satsingene som vi nå har planlagt, går videre.

Når det gjelder det som er sagt om EØS-tilskuddet, som jo er meget betydelig, vil jeg på bakgrunn av det som står i komiteinnstillingen, minne om at Stortinget har sluttet seg til selve finansieringsopplegget. Det betyr at midlene er basert på mottakerstyring og det enkelte lands prioriteringer. Midler til en øremerket tilskuddsordning for norsk næringsliv kan altså ikke tas fra ordningen ut fra det opplegget Stortinget har godkjent, og som jeg tror er en fornuftig ordning. Norge er ifølge avtalen forpliktet til å stille de omtalte midler til rådighet for mottakerlandene. Det vi selvfølgelig vil vurdere på bakgrunn av komiteinnstillingen, er om det er mulig å se på dette i forhold til virkemiddelapparatet generelt. Jeg vil bare minne om at det er i dag Stortinget bevilger, og det ligger altså ingen andre bevilgninger inne til dette formålet.

Ellers registrerer jeg at komiteen har satt Cook Islands ettertrykkelig på kartet. Jeg er enig med flertallet i at Cook Islands-prosjektet ikke bør vurderes ut fra bistandspolitiske kriterier, og at det også her må vurderes om det er andre måter man kan legge til rette for norsk næringsinnsats i området på. Men det er noe vi må vurdere på bakgrunn av den komiteinnstillingen som nå foreligger.

Ellers er det et forhold jeg har lyst til å kommentere, som ikke er av rent budsjettmessig art, men som ble nevnt av representanten Jacobsen – bare for å uttrykke min tilfredshet med den tilnærmingsmåten han hadde. Det FN-panelet som nå har fremlagt sin rapport denne uken, har en veldig bred tilnærming til FN-spørsmålene. Det tror jeg er helt avgjørende. Det er et viktig arbeid som kan gjøres for å styrke FN når det gjelder muligheten for å komme i forkant av kriser og konflikter, altså ha en større grad av aktivitet i forkant, slik at man ikke får de problemene som har vært i FN gjennom lengre tid.

Når jeg sier at jeg synes dette er en sentral problemstilling, er det fordi hele reformarbeidet lett kan bli overskygget av debatten om hvordan Sikkerhetsrådet skal sammensettes. Det er ikke mangel på deltakere i denne debatten – også Norge har en mening og en politikk på det området, men jeg tror det er svært viktig at ikke reformdebatten helt blir overskygget av selve sikkerhetsrådssammensetningen. Derfor vil kanskje et viktig norsk bidrag i debatten være å løfte frem de andre delene av panelets arbeid, slik at de får et skikkelig og et godt svar.

Jeg oppfatter på mange måter representanten Jacobsens innlegg slik at han nettopp interesserer seg for disse andre delene av panelets rapport, og det er jeg glad for.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Bjørn Jacobsen (SV) [11:31:57]: Heile denne debatten vi har i dag, har eitt hovudmål, og det er å få til utvikling gjennom bistand. Det er heile målet med dette budsjettarbeidet.

Så veit vi at det er andre ting som verkar i motsett lei, f.eks. handelspolitikken. Eg synest Regjeringa har eit rimeleg truverde når det gjeld det store problemet der, som jo er eksportstøtte, eksportsubsidiering. Regjeringa står hardt på for å bli kvitt ho, få fjerna ho.

Men det er òg eit anna område som etter mitt skjønn undergrev utvikling og bistand, nemleg våpenpolitikken. Der synest eg at vi i stor grad manglar f.eks. eksportkontroll, vi manglar òg ein internasjonal avtale om korleis våpenhandel skal gå føre seg. Det vil alltid kunne gå føre seg våpenhandel, men vi er komne altfor kort når det gjeld å dempe denne handelen, som ikkje minst i krig og konfliktar hindrar og stoppar veldig mykje av utviklingsarbeidet.

Kva er utanriksministeren sine vurderingar av at manglande innsats når det gjeld våpen og handel, kan hindre utvikling?

Utenriksminister Jan Petersen [11:33:15]: Jeg er enig i at det er en meget nøye sammenheng mellom utvikling og kriser og konflikter. Det er selvfølgelig en problemstilling som går langt forbi selve handelen med våpen, slik at jeg er ikke sikker på om det er den riktigste vinkelen å begynne å se denne problemstillingen fra. Men at man ikke får til utvikling hvis det ikke er fred og sikkerhet, tror jeg vi må være enige om. Så er det et spørsmål hvordan vi kan greie å koble disse elementene sammen.

Men det er riktig, som Jacobsen sier, at eksistensen av våpen i stor utstrekning er et utviklingsproblem. Derfor prioriterer Norge ganske høyt bl.a. arbeidet for å bli kvitt disse store mengdene med håndvåpen som finnes verden over. Det er ikke noe enkelt arbeid, men jeg tror det er viktig at vi arbeider oss igjennom dette for å forsøke å få grep om dette spørsmålet også.

Gunhild Øyangen (A) [11:34:37]: Jeg tror Regjeringen må ha fått en helt annen informasjon om de sosiale levekårene og tilstanden i Nordvest-Russland enn det jeg har sett, og den informasjonen jeg har fått, når utviklingsministeren kan snakke om «rikingene i mellominntektslandene». Det synes jeg var kanskje å dra det litt vel langt.

Det har blitt sagt at utenriksministeren har mistet interessen, sitt store engasjement, som han hadde for Russland da han var stortingsrepresentant. Da han klatret opp på taburetten, forsvant den interessen gradvis.

Vi vet nå at det ligger en stortingsmelding om nordområdene i departementets skuffer som har blitt utsatt gjentatte ganger. Kanskje det er på tide å spørre om den meldingen skal fremmes snart? Hvis den ikke skal det, hva er årsaken til det? Er disse områdene av liten strategisk interesse for Norge?

Utenriksminister Jan Petersen [11:36:03]: Jeg kan bekrefte at meldingen skal fremmes, og ikke i altfor fjern fremtid heller, dvs. at den kommer nå på nyåret.

Det er også bakgrunnen for at jeg vil si til representanten Øyangen at hvis hun har hørt at jeg har mistet interessen for nordområdene, vil jeg anbefale at hun ikke lytter til alt hun hører, for det er slett ikke riktig.

Ellers vil jeg bare si at det er nok slik at store deler av den tredje verden har betydelig større problemer enn det vi nå ser i Russland. Vi undervurderer på ingen måte de store sosiale problemer vi ser i deler av Russland, og i særlig grad i Russlands ytterkanter, men når man vet at store deler av verdens befolkning lever på én dollar dagen, må jeg bare si at det er tross alt problemer også utenfor dette området.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Christopher Stensaker (FrP) [11:37:35]: Størstedelen av utenrikskomiteens budsjett for 2005 dreier seg om bistand i ulike former. Derfor har vi et ansvar for at disse midlene forvaltes på en best mulig måte. Bistand måles best i resultater, ikke i kroner. Dersom man ukritisk deler ut midler, uten at det er foretatt en analyse av sannsynligheten for å lykkes før prosjekter settes i gang, er det stor sjanse for at man bidrar med en bjørnetjeneste, selv om hensikten er den beste. Det er også viktig at det foretas en evaluering etterpå.

Åpne markeder er også et godt virkemiddel for å skape økonomisk utvikling. Fattigdom hindrer utvikling i store deler av verden, men utviklingslandene må også selv ta et ansvar for å føre en politikk som legger til rette for vekst og utvikling. Blodige konflikter går vanligvis ut over de mest fattige og er alvorlige hindringer for utvikling og fattigdomsreduksjon. Et udemokratisk politisk system og korrupsjon er også en hindring og risiko både for landets egne og utenlandske investorer. Derfor er det viktig at dette vektlegges fra giverlandenes side. Bistand fra rike land kan også ved varer og tjenester bidra til utvikling. Derfor bør det private næringslivets rolle i bistanden styrkes, og de rike landene må gi bedre markedsadgang når det gjelder utviklingslandene. Det er jo liten vits i å sette et land i stand til å produsere eksportvarer når det ikke er vilje til å kjøpe disse eller det legges hindringer i veien.

Fremskrittspartiet vil også peke på den økende terrortrusselen, som hindrer utvikling i fattige land. Godt organiserte terrornettverk medfører en trussel mot hele den demokratiske verden. Derfor må Norge fortsatt sette kampen mot internasjonal terror og kriminalitet høyt på sin dagsorden, og i sine prioriteringer.

Fremskrittspartiet mener at hjelp til selvhjelp er en god måte å komme seg ut av fattigdom på, og utdanning er et nøkkelord i denne forbindelse. Sykdomsbekjempelse er også viktig for å få flere hender i arbeid og for å avlaste helsevesenet, som i de fleste u-land er svært mangelfullt. Det må også i større grad enn i dag stilles krav om måloppnåelse, og det må kunne forventes at oppnådde resultater dokumenteres. Dette må bli et krav til alle som yter bistand med offentlige midler, slik at man oppnår størst mulig effektivitet. I mottakerland der man motsetter seg innsyn i hvor u-hjelpen blir av, eller der mye av hjelpen forsvinner i det statlige fordelingsapparatet, bør det settes krav om at hjelpen gis direkte til de grupper den er tiltenkt. Det må også settes søkelys på hvordan landet bruker sine egne midler, når bistandsland velges.

Jeg vil til slutt sette søkelyset på de mange katastrofer og nødssituasjoner som vi stadig ser, og leser om, rundt i verden. Dette er et område som Fremskrittspartiet gjerne hadde sett styrket i budsjettet, også området humanitær bistand og menneskerettigheter. Norges Fredsråd hadde også satt pris på en økning av budsjettet i stedet for en reduksjon. Men Fremskrittspartiet har inngått forlik med regjeringspartiene, så jeg vil avslutte innlegget med: «Det får vårrå som det e, når det itj vart som det sku.»

Presidenten: Slik er det ofte.

Bjørn Jacobsen (SV) [11:42:25]: Berre eit lite innlegg om ODA.

SV har alltid vore ein streng fortolkar av ODA-midlar. Men kva er det som skjer i OECDs DAC-komite for tida? Jo, det er at ODA blir trua frå fleire hald. Ein ser at ein kjem med tvilsame gjeldsslettingsprosjekt som ein vil ha registrert som ODA-godkjend bistand. Ein ser at folk som bur i Noreg, som tidlegare har budd f.eks. i Tyrkia, sender pengar heim. Det skal også registrerast som offisiell bistand. Sender ein pengar heim til ei tante i Ankara, eller kvar det måtte vere, skal det vere offisiell bistand.

Vi ser også, og det er kanskje den største utfordringa når det gjeld ODA-midlane, at ein meir og meir ønskjer militær bruk av desse midlane. Det kan sjølvsagt vere at ein i forhold til konfliktførebygging kan tenkje seg situasjonar, men det er altså heile tida ei utholing.

Som eg har skjønt, har den norske regjeringa stått veldig hardt på denne strenge fortolkinga i OECDs DAC-komite. Men når ein ser på dei forholda som er ved den norske grensa til Russland, med dei enorme forskjellane i levekår, må eg innrømme at det ikkje er rart at det kjem forslag om at ein her burde kunne gjere noko. Men eg ser at når vi har lagt inn forslag på 02-området, har vi ikkje fått støtte nok til det. Så politikken bør kanskje vere at alle parti går saman om å komme med reelle løyvingar til Russland på 02-området, at vi ikkje tek det frå 03-området. Viss vi verkeleg meiner at vi skal hjelpe våre naboar i aust, vårt naboland, skal vi også tore å ta det over 02-området. Eg trur det må vere løysinga. Men eg trur dette berre er begynnelsen på ein debatt vi kjem til å fortsetje lenge.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.

(Votering, se side 772)