Presidenten: Etter ønske frå kommunal- og forvaltningskomiteen vil presidenten gjere framlegg om at taletida blir avgrensa til 40 minutt og fordelt med inntil 5 minutt til kvart parti og inntil 5 minutt til medlemer av Regjeringa.

Vidare vil presidenten foreslå at det blir gitt høve til replikkordskifte på inntil fem replikkar etter innlegg frå medlemer av Regjeringa innanfor den fordelte taletida .

Vidare blir det foreslått at dei som måtte teikne seg på talarlista utover den fordelte taletida, får ei taletid på inntil 3 minutt.

– Det er vedteke.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [11:20:56]: (ordfører for saken): Det vi behandler nå, er et Dokument nr. 8-forslag fremmet av Fremskrittspartiets tre representanter i kommunal- og forvaltningskomiteen. Forslagsstillerne ber Regjeringen utrede og gjennomføre obligatorisk testing av innvandreres norskkunnskaper og kjennskap til norske samfunnsforhold, norsk historie og vestlig kultur. I etterkant av det skal man ha en test som avgjør om man får statsborgerskap eller ikke. Det er forslaget.

I forslaget viser forslagsstillerne til statsborgerskapstesten i Danmark, der søkere for å bestå prøven må besvare riktig 28 av 40 spørsmål om danske samfunnsforhold, geografi, befolkning samt livet som samfunnsborger i Danmark. I tillegg til en slik samfunnstest skal man i Danmark også gjennomgå en egen språktest for å få statsborgerskap.

Som saksordfører må jeg opplyse at Fremskrittspartiet har blitt stående alene om forslaget sitt i komiteen. Det er viktig for meg å understreke at det brede flertall i komiteen, som favner alle partier unntatt Fremskrittspartiet, er helt tydelig på at det skal stilles krav framover i forhold til at innvandrere skal lære seg norsk og sette seg inn i grunnleggende norske samfunnsforhold. Som komiteens flertall helt riktig viser til, har Stortinget allerede vedtatt at man fra 1. september 2008 skal ha som vilkår for innvilgelse av statsborgerskap at søkeren enten har gjennomført 300 timer opplæring, eller at søkeren kan dokumentere tilstrekkelige kunnskaper i norsk eller samisk. Departementet redegjør i sitt svarbrev til komiteen for hva som regnes som tilstrekkelige kunnskaper.

Fremskrittspartiet kan derfor ikke slå seg på brystet og si at de er de eneste som er opptatt av språkopplæring og samfunnsfagsopplæring. Vi, det brede flertall, stiller krav, men i tillegg til å stille krav viser flertallet også vilje til å prioritere språkopplæring og andre integreringstiltak. Samtidig som Fremskrittspartiet roper høyt om større satsing på integrering av innvandrere, vil partiet kutte i en rekke bevilgninger til formålet. I sitt forslag til statsbudsjett for inneværende år kuttet Fremskrittspartiet midlene til integrering og ulike innvandringspolitiske tiltak med over 1 milliard kr, ifølge en utregning i Aftenposten. Blant annet har partiet sagt nei til det nye Integrerings- og mangfoldsdirektoratet, som skal koordinere og samordne og sørge for at vi får en effektiv integreringspolitikk. De har kuttet bevilgningene til UDI, og de har kuttet i bevilgningene til bosetting av flyktinger som har kommet hit.

Det er viktig at det blir ført en politikk som bidrar til at alle innvandrere raskest mulig kan bidra med sine ressurser i det norske arbeidslivet og samfunnet for øvrig. Derfor er jeg glad for at det er så bred politisk enighet i denne saken, og at det er bred aksept for at det å gi våre nye borgere god språk- og samfunnsforståelse er helt avgjørende. Jeg opplever også at alle partier er samstemte i og åpne for disse nye og ytterligere tiltak for å nå målet om en bedre integrering.

Videre vil jeg vise til brevet fra statsråden som er vedlagt innstillingen, der det på en god måte blir redegjort for det viktige arbeidet som har blitt og blir igangsatt på feltet.

Forslagsstillerne har, som sagt, blitt stående alene om sitt forslag. Som saksordfører er jeg glad for at flertallet mener at krav om gjennomføring av opplæring er mer rettferdig og mer hensiktsmessig enn å knytte ervervelse av statsborgerskap opp mot et kunnskapskrav som gjør at folk kan få «stryk» eller «bestått» i forhold til å få bli statsborger i Norge.

Arild Stokkan-Grande (A) [11:24:42]: For Arbeiderpartiet er det et mål at alle innvandrere så raskt som mulig skal kunne bidra med sine ressurser i det norske arbeidslivet og i samfunnet for øvrig. Det vil både den enkelte innvandrer og samfunnet være tjent med.

Arbeiderpartiet vil understreke at en grunnleggende språkforståelse og innsikt i det norske samfunnet er en forutsetning for å kunne bo i og bidra til samfunnet vårt. Vi er tilfreds med at det i introduksjonsloven er en rett/plikt til deltakelse i en trehundretimers opplæring i norsk og samfunnsfag. Målet for opplæringen er at deltakerne skal kunne nå et ferdighetsnivå i norsk som setter dem i stand til å bruke eller bygge videre på sin medbrakte kompetanse i utdanning, i arbeid og i samfunnsliv.

Likevel, bakgrunnen til dem som skal delta på denne opplæringen, vil variere voldsomt. Vi vil oppleve spenn fra analfabeter til innvandrere med en karriere på universitetsnivå. Å tro at disse kan oppnå den samme forståelse for norsk og det norske samfunnet på kort tid, er totalt urealistisk. Kommunene er jo pålagt å tilby en opplæring som er tilpasset den enkeltes kompetanse og forutsetninger, nettopp på grunn av ulikt utgangspunkt. Hvor vil Fremskrittspartiet da sette grensen for å bestå en eventuell test? Det er derimot ikke så vanskelig å forstå hvem som vil tape på dette forslaget, det er nemlig de svakeste innvandrergruppene. Ser ikke Fremskrittspartiet at det å behandle alle likt i dette tilfellet blir urettferdig?

Fremskrittspartiet har jo tradisjon for å sette enkeltmennesket i sentrum. Men nå når de snakker om innvandrere, da snus plutselig retorikken. Hvorfor skal man nå plutselig se alle som én gruppe, og ikke se hver enkelt? Gjør en akademisk bakgrunn en innvandrer bedre rustet til et norsk statsborgerskap enn en innvandrer uten? De i utgangspunktet svakeste gruppene vil nok kunne måtte bruke langt mer tid på å erverve seg norsk statsborgerskap. Noen vil kanskje aldri greie testen, selv om de fungerer godt ellers i det norske samfunnet. Er dette god integreringspolitikk? Er dette rettferdig? Vil det gagne den enkelte innvandrer og det norske samfunnet?

Arbeiderpartiet svarer nei på disse spørsmålene. Vi vil avvise kravet om en obligatorisk test og holde oss til dagens ordning med krav til gjennomføring av kurset. Vi vil sette enkeltmennesket i fokus og bidra til at alle skal ha mulighet til å lykkes i det norske samfunnet.

Presidenten: Neste talar er Per Willy Gutt … Presidenten har eit lite anfall av nostalgi og tenkjer på Per-Willy Guttormsen. Men det er lenge sia, det – neste talar er Per-Willy Amundsen.

Per-Willy Amundsen (FrP) [11:28:11]: Norsk statsborgerskap er ikke noe som skal deles ut lettsindig. Det å få statsborgerskap i Norge er noe å strekke seg etter, noe å jobbe for. Det bør ikke være for enkelt, desto bedre blir det den dagen en får innvilget norsk statsborgerskap.

Det er klart, som det sies her, at innvandrerne kommer til Norge med ulik bakgrunn, med ulike forutsetninger for å tilegne seg de kunnskapene vi ønsker å stille krav om for å få et norsk statsborgerskap. Men det betyr jo ikke at de er avskåret fra det. Det betyr bare at det er vanskeligere for noen enn det er for andre. Og det er jo akkurat her det fundamentale i integreringspolitikken til Fremskrittspartiet kommer frem, nemlig at det er gjennom kravene – og kun gjennom kravene – man i hovedsak kan få til en skikkelig integrering i det norske samfunnet. Man må kreve noe av de personene som ankommer Norge, stille krav om at de må lære å forstå det norske samfunnet, norsk historie, vår kultur, og de må kunne vårt språk skikkelig. Da er det ikke nok bare å få tilbud om opplæring og gå noen kurs, det må også testes. En må teste at de kunnskapene er til stede. Når det prates her, høres det ut som at det er SV-skolens teori man ønsker å følge, man registrerer fravær, men man er altså ikke villig til å teste den reelle kompetansen i etterkant. Det vil ikke vi. Vi synes det er naturlig og helt på sin plass at man stiller krav i forbindelse med at en person skal få tildelt statsborgerskap i kongeriket. En ting er det integreringsmessige i at man gir et incitament. Man skal være klar over at det ligger en vesentlig grad av incitament her for mange hvis man innfører disse ordningene, for man belønner nærmest det at man tilpasser seg det norske samfunnet. Det skal ikke være noen automatikk i at man får norsk statsborgerskap, bare man blir her lenge nok. Men man belønner altså dem som står på, innvandrere som jobber skikkelig og ordentlig og tilpasser seg det norske samfunnet og gjør sin bit av avtalen i en integreringsprosess.

Integreringen er en toveis sak. Ja, vi må ha tiltakene klare, og samfunnet må legge til rette for integrering. Men det hjelper ikke å legge til rette for integrering så mye vi vil, dersom ikke innvandreren selv samtidig gjør sin del av jobben. Da handler det om de kravene jeg nettopp har snakket om: det å forstå det norske samfunnet, det å ha kunnskap om det norske samfunnet.

Det er da litt sørgelig at man i frykt for at man skal utestenge noen, at noen ikke så enkelt og så greit skal få statsborgerskap i Norge, bruker den frykten for å avvise hele forslaget. Ja, det vil være vanskeligere for enkelte å bli norsk statsborger hvis man legger slike krav i bunnen. Selvsagt vil det bli det. Men noen krav må vi stille, og noen krav må man ha. Da handler det bare om å jobbe desto hardere og stå på desto mer for å bli fullverdig integrert i det norske samfunnet. Så den typen argumentasjon holder ikke vann. Det er den typen argumentasjon man må bort fra hvis man skal komme videre i norsk integreringspolitikk. Det må være krav om å være til stede – for alle.

Da blir det også merkelig når statsråden problematiserer at det er mange analfabeter blant innvandrerbefolkningen. Ja, det finnes analfabeter, og det vil nærmest være urettferdig i forhold til disse at man innfører denne typen krav. Det er jo nettopp det at vi har analfabeter og personer som ikke kan norsk språk og norsk kultur skikkelig godt, som er problemet. Da må man gi et incitament for å gjøre noe med det, og da må man innføre de forslagene som Fremskrittspartiet har skissert. Vi må kreve noe. Ja, vi skal ha en god integreringspolitikk, men vi må også kreve noe av den enkelte som skal integreres i det norske samfunnet.

Med dette tar jeg opp Fremskrittspartiets mindretallsforslag.

Presidenten: Representanten Per-Willy Amundsen har teke opp det forslaget han refererte til.

Heikki Holmås (SV) [11:33:25]: Denne saken viser litt om hva det er som er Fremskrittspartiets grunnholdning til det som går på statsborgerskap, og hvordan man tenker seg at integrering fungerer. De ser det overhodet ikke som en toveis prosess, men utelukkende som en prosess der man fra den ene siden, fra statens side, skal stille knallharde krav, og så skal liksom integreringen komme av seg selv gjennom at den enkelte streber etter dette.

Det er ingen tvil om, som det er blitt nevnt fra de to andre talerne fra regjeringspartiene, at det vil komme til å skape store forskjeller hvis man bare stiller én type krav. Man kan sammenlikne dette med at man legger listen for å bli norsk statsborger på 1,50 meter, og sier at en som er én meter høy, og en som er to meter høy, begge skal over den listen. Det sier seg selv at dette skaper veldig stor urettferdighet i forhold til hvilke muligheter man har for å kunne bli norsk statsborger.

Vi har sagt at dette er et toveis løp – dette vedtok vi i fjor i forbindelse med statsborgerskapsloven – der det ene løpet går gjennom å ha kunnskapene, for det er klart at hvis en kan dokumentere norskkunnskaper, vil en kunne få statsborgerskap helt uavhengig av om en har gjennomført et 300 timers kurs, mens for alle andre mennesker krever vi at man har vist en innsats. Man har vist en innsats gjennom faktisk å ønske å tilegne seg det norske språk for å kunne få bosettingstillatelse og for å kunne delta i arbeids- og yrkeslivet her, og på den måten også kvalifisere seg for norsk statsborgerskap.

Jeg mener det er en riktig vei å gå, Regjeringen mener det er en riktig vei å gå, og det store flertallet i fjorårets debatt om dette var enig i dette. Fremskrittspartiet har et annet syn, og det må de gjerne fortsette å ha. Men jeg mener at det er en dimensjon i forhold til det som går på statsborgerskap, som er sterkt undervurdert. Mange andre land innser – og jeg mener vi i Norge også innser – at ved statsborgerskap får man i grunnen tre rettigheter. Man får tilgang til reisedokument, man får tryggheten for at man kan oppholde seg i Norge resten av livet, og det tredje man får, er stemmerett. Man skal ikke undervurdere den inkluderende betydningen av dette. Det er ingen tvil om at vi har et ønske om at mennesker som bor i Norge, og som har til hensikt å bo resten av sin tid i Norge, bruker stemmeretten sin, og det er gunstig at de bruker den. Ta min lillebror på 18 år – det er klart at han begynte ikke å engasjere seg veldig for politikk og for styringen av landet før han skulle bruke stemmeretten sin. Det er ingen tvil om at muligheten for å stemme i lokalvalg for folk med minoritetsbakgrunn som har bosatt seg her, faktisk har en betydning for det engasjementet man har for å delta i forhold til styringen av sitt lokalmiljø og nærmiljø. Da mener jeg at det er et grunnleggende hensyn, og det er grunnleggende positivt, at mennesker som har til hensikt å bo i Norge, også får muligheten til å delta med stemmerett og alt det andre, og det er ønskelig at de opparbeider seg statsborgerskap. Og det har en helt klar inkluderende effekt, etter min oppfatning.

Det har også andre positive sider. Det er klart at jo flere mennesker det er som får statsborgerskap, ut fra det som gjelder i dag – Fremskrittspartiet vil begrense dette – og disse faktisk har til hensikt å bo her, desto større trygghet skaper det for barn som er født i Norge og vokser opp her, og som dermed også vil få norsk statsborgerskap. Hvis det blir slik som Fremskrittspartiet legger opp til, at flere av dem som er analfabeter, ikke skal få norsk statsborgerskap, skaper det utrygghet for barn som vokser opp i Norge, men kanskje går glipp av et norsk statsborgerskap og dermed bare har tilknytning til Norge. Det vil helt klart ikke ha en positiv og inkluderende effekt.

La meg avslutte med en etter min oppfatning søt historie, bare for å vise at statsborgerskap helt åpenbart har en inkluderende effekt. Jeg tror f.eks. at det å få statsborgerskap betyr at det kan hende man begynner å heie på fotballaget til det landet der man bor og har statsborgerskapet. Den gangen Norge vant 2–1 over Brasil i VM, var jeg på Bøler. Vi drog ned til byen og hadde med det største norske flagget som jeg noen gang har sett. Vi gikk fra T-banestasjonen og opp til Stortinget. Så løp vi oppover Karl Johan og opp til Kongen med det norske flagget. Vi vurderte å gå inn, men vi gjorde det ikke. Vi snudde og løp ned igjen. Det tilsluttet seg folk hele tiden. Det var masse mennesker som hadde forskjellig minoritetsbakgrunn, men som alle hadde det til felles at de var jublende glad for at Norge hadde slått Brasil i VM.

Slikt oppnår vi ved at flere får statsborgerskap.

Presidenten: Sjølv om presidenten er begeistra for Brasil, ber presidenten representantane om å passe taletida.

Bjørg Tørresdal (KrF) [11:37:01]: Kristelig Folkeparti ønsker en inkluderende politikk overfor innvandrere. Slik det har blitt sagt mange ganger i debatten i dag, ønsker Kristelig Folkeparti også at så mange som mulig av våre innvandrere skal få norsk statsborgerskap og fullt ut bli inkludert i landet vårt.

Språkkunnskaper, kjennskap til samfunnet og kunnskaper om samfunnet er viktig. Som flere har sagt tidligere i debatten: Vi har fått introduksjonsloven, som gir rett og plikt til viktig opplæring. Og vi må jo ha tro på denne opplæringen! Det forundrer meg at Fremskrittspartiet i dag sier at kurs og norskopplæring ikke er nok. Har vi ikke tro på at vi er i stand til å gi så god kvalitet på den norskopplæringen, den samfunnskunnskapsundervisningen og de kurs som skal organiseres, at det er nok, men vi må ha noe i tillegg for å kvalitetssikre?

Jeg har tro på at alle de aktører som i dag underviser innvandrere, og som i framtiden skal gjøre det når dette trappes opp, er i stand til å gi en så god undervisning at den enkelte innvandrer vil få utbytte av det – og ikke bare en god undervisning, men en individuelt tilpasset undervisning, for vi står her overfor en gruppe hvor det er stor variasjon, som har veldig forkjellige forutsetninger for å lære norsk og for å tilegne seg kunnskaper om det norske samfunnet. Dette er en stor pedagogisk utfordring som jeg tror vårt samfunn er klart til å ta – enda bedre enn vi har gjort tidligere. Dette må vi ha tro på og ikke si at det ikke er nok med kurs. Det er veldig bra med kurs, og bra med rett og plikt.

Den utfordringen tror jeg vi skal klare, og jeg tror vi skal være stolte av at vi nå skal få en god pakke som gjør det lettere å bli inkludert i det norske samfunnet. Det er ikke nok med bare den første introduksjonspakken. Vi må følge opp over hele linjen. Vi må ha mange tiltak som kan hjelpe dem som trenger det ekstra, hjelpe dem til å få plass i arbeidslivet. Det er der vår utfordring ligger i dag. Vi må ha tiltak som gjør at alle innvandrere kan få arbeid i Norge. Vi trenger deres arbeidskraft, og vi vil trenge den enda mer. Vi må være med og dyktiggjøre dem til å bli aktive i yrkeslivet. Der ligger utfordringen, og ikke på innsatsen i forhold til kurs.

Det jeg opplever at Fremskrittspartiet foreslår med sitt forslag, er en slags opptaksprøve for å få statsborgerskap, en slags sortering, for det er noen som ikke skal få. Det har blitt sagt i debatten at så må de jobbe enda hardere. Jeg har tiltro til at de som søker et norsk statsborgerskap, gjør det fordi de ønsker å bli inkludert i det norske samfunnet, og det skal vi hjelpe dem til å ønske.

Bent Høie (H) [11:41:54]: Det er kort tid siden den nye introduksjonsordningen ble innført. Erfaringene så langt tyder på at den har gitt veldig positive resultater i integreringsarbeidet, ikke minst når det gjelder deltakelse i arbeidsliv eller utdannelse.

Det som ligger i introduksjonsordningen, er et helt klart gjennomføringskrav til dem som ønsker å søke norsk statsborgerskap. Det er også en avsluttende prøve som ligger som en motivasjon, i enden av gjennomføringen. Kursene er veldig målrettet både når det gjelder språk, samfunn og utprøving av deltakelse i arbeidslivet, og dermed møter man mange av de utfordringene som man ser i integreringsarbeidet. Personer som kom til Norge for en del år siden, uttrykker misunnelse overfor dem som nå får lov til å være med i introduksjonsprogrammene, og sier at de hadde ønsket å bli tatt imot på sammen måten da de kom til Norge. Det er et positivt tegn.

Men det er et ganske stort skritt å ta å gå fra den type introduksjonsordninger og ende opp med et kunnskapskrav for å få norsk statsborgerskap som innebærer at hvis en ikke består en test, er en på en måte ute av den muligheten. For det første må det bygge på et syn om at de som kommer til Norge, og som har som målsetting å få norsk statsborgerskap, ikke legger ned den innsatsen som er nødvendig, eller som en forventer, for å få et tilbud om det. Det tror jeg er feil. Jeg tror at de som deltar i disse introduksjonsordningene, med det store mangfold av bakgrunn som de har, gjør det beste de kan for å utnytte den muligheten. Å foreslå å avslutte noe sånt med en test som med ulikt utgangspunkt innebærer at noen ikke oppnår gitte resultater, som fører til at en ikke får mulighet til det betydelig inkluderende som det er å få et statsborgerskap, synes jeg er ganske oppsiktsvekkende.

Jeg synes det er rart at Fremskrittspartiet i innstillingen skriver at de «er uenig i Regjeringens politikk om at så mange som mulig av landets innvandrere skal få innvilget norsk statsborgerskap», samtidig som de skriver:

«Disse medlemmer viser til at et norsk statsborgerskap er et ettertraktet privilegium som med stort hell kan brukes som incentiv i integreringsprosessen.»

Her oppfatter jeg at det faktisk er en motsetning. Hvis en ikke har som mål at flest mulig av dem som har som hensikt å bo resten av sitt liv i Norge, og etablerer seg med familie og etterkommere her, har statsborgerskap, betyr det at en ser for seg at det er en fordel at mennesker som av ulike grunner ikke oppnår disse resultatene som er gitt, blir boende i Norge uten statsborgerskap, og blir enda mer marginalisert enn det de i utgangspunktet er. Det er jo det stikk motsatte av integrering som i realiteten er konsekvensen av Fremskrittspartiets forslag, ikke minst overfor den gruppen som i utgangpunktet vil ha de største problemene.

Jeg vil tro at en slik test som Fremskrittspartiet tar til orde for, er en test som mange norske statsborgere med sitt utgangspunkt kanskje heller ikke hadde klart. Det betyr ikke at disse norske statsborgerne ikke er viktige bidragsytere i det norske samfunnet på ulike områder. Tvert imot, en kan godt ha store lese- og skrivevansker i Norge i dag og samtidig være en viktig bidragsyter på sitt område i samfunnet. Men bare fordi en kommer utenfra, skal en ikke få lov til å få de samme rettighetene, fordi en tilfeldigvis har problemer med å uttrykke seg i en test om de kunnskapene som en helt eller delvis har tilegnet seg. Derfor vil jeg ta avstand fra dette forslaget, for i disse sakene – som på mange andre områder – går Fremskrittspartiet hakket for langt.

Vera Lysklætt (V) [11:47:25]: For Venstre er det åpenbart at nasjoner og samfunn trenger den kulturelle og økonomiske stimulansen som innvandring er. Et mangfoldig samfunn er et godt samfunn. Innvandring bidrar til å utvikle samfunnet i en positiv og mangfoldig retning. Det betinger en god integrering, og vi tror at de som kommer hit, ønsker integrering og har respekt for norske lover.

Det er et mål at alle innvandrere raskest mulig skal kunne bidra med sine ressurser i det norske arbeidslivet og samfunnet for øvrig. En viktig forutsetning for det er å inneha grunnleggende kunnskaper i det norske språket og grunnleggende kjennskap til det norske samfunnet. I henhold til introduksjonsloven kapittel 4 har alle som innvilges oppholds- eller arbeidstillatelse som danner grunnlag for varig opphold her i landet, etter 1. september 2005 rett og/eller plikt til deltakelse i 300 timers opplæring i norsk og samfunnskunnskap.

Venstre er godt fornøyd med de endringene som Samarbeidsregjeringen jobbet fram i forrige periode, og som et bredt flertall i Stortinget sluttet seg til. Det som trengs nå, er tid til å sette i verk den nye lovgivningen og nye tiltak.

Den individuelle plikten til deltakelse i opplæring i 300 timer og vilkåret om dokumentasjon av gjennomført norskopplæring for innvilgelse av henholdsvis bosettingstillatelse etter utlendingsloven og statsborgerskap, understreker den enkeltes ansvar for raskt å søke å lære seg norsk språk og sette seg inn i norske samfunnsforhold.

Opplæring skal tilbys av kommunen, og skal tilpasses den enkeltes kompetanse og forutsetninger. Opplæringen skal følge den nye læreplanen og ha god progresjon og kontinuitet. Grunnlaget for læreplanen er at demokratiet og de demokratiske grunnverdiene ligger som fundament for all virksomhet i vårt samfunn. Individets rettigheter og plikter balanseres mot samfunnets krav og forpliktelser overfor den enkelte.

Hovedskillet i innvandrings- og integreringspolitikken går nå som før mellom Fremskrittspartiet og de andre her i salen. I dette forslaget om språk- og kunnskapskrav i forbindelse med innvilgelse av statsborgerskap har Fremskrittspartiet åpenbart hentet inspirasjon fra Danmark. Men danskenes språktester må ikke forveksles med språkopplæring. Testene har til hensikt å gjøre døren inn til landet enda mindre og trangere.

Det overordnede målet for språkopplæringen er at deltakerne skal kunne nå et ferdighetsnivå i norsk som setter dem i stand til å bruke eller bygge videre på sin medbrakte kompetanse, i utdanning, arbeid og samfunnslivet for øvrig. Den nasjonale dokumentasjonsordningen for norsk består av sentralt utarbeidede ferdighetsprøver på tre nivåer. To prøver er avsluttende og dokumenterer et oppnådd språknivå. En prøve er til bruk underveis, fortrinnsvis for deltakere med langsom progresjon. Målsettingen i opplæringen er at så mange som mulig føres opp til avsluttende prøver, for på denne måten å dokumentere sin kompetanse. Resultattilskuddet, som et element blant flere tilskuddsordninger, er ment å motivere kommunene til å føre så mange som mulig opp til avsluttende prøver.

Venstre mener det er tilstrekkelig at personen er til stede og deltar i undervisningen. Begrunnelsen for dette gjennomføringskravet, i motsetning til et kunnskapskrav, som Fremskrittspartiet foreslår, er at deltakerne i opplæringen vil ha ulike forutsetninger og ulik skolebakgrunn, og at opplæringen skal tilpasses den enkeltes behov. I noen tilfeller vil deltakerne være analfabeter eller ha lite eller ingen utdanning fra før. Opplæringens kvalitet og pedagogiske innhold vil ha avgjørende betydning for om læring faktisk finner sted. Både staten og kommunene må fokusere på å utvikle kvaliteten på opplæringen.

Solveig Horne hadde her overtatt presidentplassen.

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [11:52:18]: Jeg slutter meg til mange av de vurderingene som er kommet fra flertallet i denne debatten. Jeg skal derfor ikke forlenge debatten unødvendig.

Jeg vil imidlertid føye til at Regjeringens målsetting for den opplæringen som nå blir gitt, er at den skal være individuelt tilpasset og effektiv, og ha høy kvalitet. Deltakerne skal kunne oppnå grunnleggende ferdigheter i norsk og et ferdighetsnivå som setter dem i stand til å bruke eller bygge videre på sin medbrakte kompetanse i yrkes- og samfunnslivet i Norge. Målet er at så mange som mulig føres opp til avsluttende prøver, for på den måten å dokumentere sin kompetanse.

Innføring av bestemte tester som vilkår ville kunne bety at noen ikke ville få muligheten til å få ervervet norsk statsborgerskap selv med stor individuell innsats i opplæringen. Det ville være urimelig at disse ikke skal kunne markere sin tilknytning til landet gjennom norsk statsborgerskap.

Ordningen med rett og plikt til opplæring og vilkåret om dokumentasjon av gjennomført opplæring for søknad om statsborgerskap er akkurat innført. Ordningen bør ha virket i noen tid, slik at vi ser hvordan den fungerer, og hvilken effekt den har, før vi eventuelt vurderer endringer.

Med et mål om en opplæring som er individuelt tilpasset, og som har kontinuitet og høy kvalitet, må vi forutsette at de aller fleste som gjennomfører 300 timer opplæring i norsk og samfunnskunnskap, når et språklig nivå og har en kjennskap til det norske samfunn som gjør at de kan delta i yrkes- og samfunnslivet.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Per-Willy Amundsen (FrP) [11:54:23]: Statsråd Bjarne Håkon Hanssen uttalte til Memo tidligere i år at innvandringen og integreringspolitikken er en av vår tids største utfordringer. Jeg siterer:

«Er innvandringsspørsmålet vår tids største politiske utfordring?

– Ja. Om 50 år vil vi trolig ha rundt én million ikke-vestlige innvandrere i Norge. Hvis disse blir boende i gettoer og ikke har jobb eller er godt integrert, skapes en egen underklasse. Det kan utvikle seg til en sosial bombe.»

Dette er nettopp utfordringen. Vi står overfor store utfordringer i integreringspolitikken. Etter den debatten vi har hatt i dag, er det åpenbart at man ikke er villig til å se sammenhengen mellom integreringspolitikken på den ene siden og innvandringspolitikken på den andre siden, noe som er beklagelig. Ser virkelig ikke statsråden at skal man komme i møte de potensielle problemene man ser for seg i framtiden, bør man i hvert fall starte med å begrense innvandringen, og begrense utdeling av norsk statsborgerskap?

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [11:55:39]: Selv om representanten Amundsen gjentar sine teorier utallige ganger i denne salen, så blir jeg ikke mer enig med ham for det. Jeg mener at løsningen på den store utfordringen som korrekt skisseres i Memo, ikke er å innføre en test knyttet til statsborgerskap. Tvert imot ville vi da kunne oppleve at folk som har arbeid her i landet, som gjør en veldig viktig jobb – som kanskje mange nordmenn ikke ville utføre – som har bodd her i årevis, som har familie her, og som har barn på skolen, ikke får statsborgerskap fordi de ikke består Fremskrittspartiets test. Hvis representanten Amundsen tror at det vil fremme integreringen og løse de ufordringene som her skisseres, må han gjerne gjøre det. Men heldigvis mener ikke flertallet i denne salen det samme som Amundsen i så måte.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

De som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Per-Willy Amundsen (FrP) [11:56:58]: Innvilgelse av norsk statsborgerskap bør ikke være gjenstand for utjevningspolitikk. Med det mener jeg at man må ha noen absolutter; for å få til en vellykket integrering i det norske samfunnet må det være til stede noen absolutte krav i bunnen. Når vi kommer med dette forslaget, er det for å kunne gi et positivt incitament, slik at den enkelte innvandrer selv skal ha noe å strekke seg etter. Den enkelte innvandrer selv må ha en klar visshet om at gjør jeg det bra og står på her, så kan det belønnes med et statsborgerskap, når de øvrige kriteriene er oppfylt. Det er altså et positivt virkemiddel og ikke et negativt, som man prøver å fremstille det som hele tiden.

Så er det også en kortslutning her, særlig hos SV. SV sier at det er veldig viktig at den enkelte innvandrer har stemmerett, og at man derfor må gi statsborgerskap. De er altså villig til å gi stemmerett til en innvandrer gjennom statsborgerskap, uten at man stiller de kravene om kunnskap om og forståelse av det norske samfunnet som er så viktige når man skal benytte den stemmeretten, og som er en helt grunnleggende, essensiell bit dersom man skal delta i norske valg. Man er altså villig til å bruke stemmeretten som en inkluderende faktor uten å stille krav til hvordan man skal håndtere det. Det synes jeg med respekt å melde er oppsiktsvekkende.

Vi skal tilby opplæring. Det har vi sagt hele tiden. Det offentlige skal gi den opplæringen den enkelte innvandrer trenger. Vi skal legge til rette for det, men kravet i den toveissaken som norsk integreringspolitikk må være, er at den enkelte innvandrer selv står på og viser at man kan oppfylle de kravene som faktisk blir stilt, og at det ikke bare er et opplæringstilbud, hvor man i realiteten ikke avkrever noe i etterkant.

Disse tingene henger sammen, og det er ikke før den dagen denne salen innser at kravene som må ligge i bunnen i integreringspolitikken, er en forutsetning for å få til en vellykket integrering i dette landet.

Karin Andersen (SV) [12:00:08]: Jeg føler bare behov for å opplyse Fremskrittspartiet om at det verken stilles krav til å kunne lese og skrive eller til å ha innsikt i samfunnsforhold for å ha stemmerett og statsborgerskap i Norge. Slik er det ikke for dem som har det, og slik kan vi heller ikke sortere andre folk som skal oppnå norsk statsborgerskap.

Jeg synes denne debatten har vært ganske uhyrlig når jeg hører hva slags synspunkter man har på sine medmennesker, hva slags status de skal kunne ha i samfunnet, når man skal rangere dem på denne måten. Det er faktisk mange gamle mennesker som kommer til dette landet. Det er faktisk mange funksjonshemmede mennesker som kommer til dette landet. Det er faktisk ganske mange skadede mennesker som kommer til dette landet. De skal ha samme mulighet til å utøve sine statsborgerlige rettigheter når de bor her og har vært her lenge. At de får et statsborgerskap, er et veldig godt incitament til at flere skal gjøre det.

Jeg synes hele denne debatten og den forrige har vært veldig avslørende når det gjelder Fremskrittspartiets menneskesyn, og det kan være greit at det har blitt sagt fra Stortingets talerstol, slik at vi har det svart på hvitt.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 3.