Presidenten: Etter ønske fra arbeids- og sosialkomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 95 minutter, og at taletiden fordeles slik:

Arbeiderpartiet 35 minutter, Fremskrittspartiet 20 minutter, Høyre 15 minutter, Sosialistisk Venstreparti 5 minutter, Senterpartiet 5 minutter, Kristelig Folkeparti 5 minutter, Venstre 5 minutter og statsråd Rigmor Aasrud 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg fra partienes hovedtalere og inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Robert Eriksson (FrP) [10:04:54]: (komiteens leder): Vi skal i dag behandle arbeids- og sosialkomiteens budsjett. Etter mitt skjønn er det et viktig budsjett, som berører utrolig mange mennesker. Samtidig er det også en del bekymringer knyttet til dette, som jeg og Fremskrittspartiet tar inn over oss.

Det er bekymringsfullt at 800 000 i yrkesaktiv alder står utenfor arbeidslivet. Riktignok er det slik at enkelte er for syke og ikke har mulighet til å delta i arbeidslivet. De skal vi naturlig nok ta godt vare på. De skal vi sikre en god inntekt. Det er ikke slik som enkelte fra venstresiden prøver å påstå, at Fremskrittspartiets budsjett betyr en raljering overfor de ytelsene.

Men det som bekymrer oss, er at det er 78 000 funksjonshemmede som ønsker seg inn i arbeidslivet, og som ikke får den nødvendige hjelpen, oppbakkingen og de nødvendige mulighetene til å bidra med sin arbeidsevne. Det handler om alle de unge som sliter med psykiske problemer, og som ikke får den nødvendige oppfølging og tilrettelegging for å kunne komme tilbake i arbeidslivet. Jeg har i sommer vært rundt og besøkt mange av disse ungdommene, med tanke på mange av de tilbudene som burde vært på plass for å hjelpe ungdommer med psykiske lidelser tilbake til arbeidslivet. Problemet er at mange av disse tilbudene har blitt stoppet, eller det er rett før de blir stoppet, på grunn av manglende bevilgninger.

Jeg var i min egen hjemkommune, Verdal, og besøkte en Inn på tunet-bedrift, der man virkelig har tatt tak i ungdom med psykiske lidelser. Grunnen til at jeg bruker dette eksempelet, er nettopp at denne gruppen utgjør den nest største gruppen blant de sykmeldte. Det er en av de største gruppene blant de uføretrygdede. Vi har ikke råd til ikke å ta tak i denne gruppen og gi dem muligheten til å delta i arbeidslivet. Til det eksempelet: De har tatt imot 18 ungdommer med varierende psykiske problemer, man har lagt opp konkret arbeidstrening for dem, gått inn i dialog med lokalt næringsliv for å sørge for å få til arbeidsplasser så de kunne komme inn i det ordinære arbeidsmarkedet. Den 1. mars 2010, etter at denne bedriften hadde klart å få 16 av 18 stykker inn i ordinært arbeidsliv, sier Nav: Vi har ikke mer ressurser, vi kan ikke støtte dette tilbudet mer. Resultatet ble stopp i tilbudet, ingen flere får muligheten til å delta, og de ungdommene som sto og ventet på å få den nødvendige hjelpen, havnet tilbake i et liv med passivitet. Som en av de ungdommene som jeg møtte, sa: Jeg vet ikke om jeg makter å stå i denne køen lenger og vente på at samfunnet ikke har bruk for meg, og at jeg kun skal ta imot uføretrygd.

Derfor har Fremskrittspartiet i sitt alternative budsjett lagt på plass ressurser for å sikre økt reaktivering av uføretrygdede, få dem tilbake til arbeidslivet. Vi satser på mer penger til Inn på tunet, som er et godt tiltak, og som vi vet mange andre land har gode erfaringer med. Det det handler om for oss, er ikke – ta den jenta – Marit, som tok kontakt med meg i går, som har vært utsatt for en alvorlig trafikkskade og prøvd 16 ganger å komme tilbake til arbeidslivet. Det er slått fast at hun har null arbeidsevne. Vi skal ikke gjøre noe med ytelsene til Marit, men vi skal hjelpe de ungdommene som ønsker å komme tilbake til arbeidslivet. Dagens politikk har dessverre ikke vært god nok. Man klarer ikke å se helheten, man klarer ikke å hjelpe alle dem som ønsker seg tilbake, som i stedet blir overført til passive ytelser.

Fremskrittspartiet registrerer også at regjeringspartiene foretar et dramatisk kutt i tiltaksplasser. Det er et kutt på 7 100 plasser fra i fjor. Jeg er stolt av at Fremskrittspartiet i dette budsjettforslaget legger på plass økte bevilgninger, opprettholder flere plasser, og at vi styrker det med 9 100 flere plasser enn det regjeringen legger opp til. Alle som var på høringen til komiteen da vi hadde høring om budsjettet, fikk sikkert med seg de klare signalene som kom, både fra vekstbedriftene, fra attføringsbedriftene og fra flere andre. Hvis man ikke har økt innsats på dette området, betyr det økt utstøting, økt uføretrygding, det blir færre som får hjelp. Jeg ble skuffet da jeg diskuterte dette spørsmålet tidligere i høst i NRK med representanten Forsberg, som sa at grunnen til at man har foretatt disse innstrammingene, er at det er et innstrammingsbudsjett. Hvilke innstramminger er det ikke å hjelpe folk tilbake til arbeidslivet? Hvilke innstramminger oppnår man ved at folk går på passive ytelser, og blir skjøvet over på uføretrygd? Det er en uverdig politikk overfor dem som trenger en utstrakt hånd, og som trenger hjelp for å komme tilbake og bidra i samfunnet. Derfor har Fremskrittspartiet sett nødvendigheten av at man for å hjelpe dem som er mest sårbare, også øremerker 2 500 flere plasser til VTA.

Jeg registrerer også at det fortsatt er store utfordringer innenfor Nav. For andre året på rad har man ikke klart å få godkjent sine regnskap. Vi vet at man står overfor store utfordringer på IKT. Derfor foreslår Fremskrittspartiet en økt bevilgning på 200 mill. kr. IKT-investeringene må komme, og vi frykter at det vil gå ut over annen aktivitet. Vi har allerede sett eksempler på det, ved at 160 stillinger blir redusert i førstelinjetjenesten. Jeg frykter at med det budsjettet regjeringen legger opp til, blir enda flere som må gå, at aktiviteten blir dempet på førstelinjetjenesten, og at flere brukere ikke får nødvendig hjelp. Også FFO har påpekt det i sin rapport, at man ikke har kommet så veldig mange steg videre når det gjelder Nav. De med sammensatte lidelser har fortsatt store problemer med å få nødvendig hjelp. Fremskrittspartiet mener derfor det er viktig å opprettholde bevilgninger som gjør det mulig å opprettholde aktiviteten.

Også sykefraværet i Nav er altfor høyt. Det håper jeg, og ber nok en gang om, at man tar inn over seg, at man fremmer gode tiltak og holder fokus på det. Hadde sykefraværet i Nav vært på samme nivå som i resten av offentlig sektor, kunne man hatt en innsparing på 95 mill. kr. Det hadde utgjort 200 årsverk, ifølge Finansdepartementet, som kunne betydd ytelser for brukerne og gitt dem bedre oppfølging, bl.a. dem som har de store problemene.

Jeg registrerer også at regjeringen på mange måter har gitt opp kampen mot fattigdom. Jeg registrerer at statsråd Lysbakken 10. november sier at man ikke kan hjelpe alle, man har ikke klart å nå de lovnadene man hadde tidligere. Jeg synes, når jeg reiser rundt omkring og ser, at det er trist, og det gjør noe med oss. Jeg tror det gjør noe med oss alle sammen når man møter unger som år etter år ikke har fått vært på sommerferie, når man møter unger som ikke deltar i fritidsaktiviteter fordi foreldrene ikke har råd. De har lyst, men de har ikke muligheten. Eller hva når man møter unger som prøver å skjule familiens egen fattigdom ved ikke å ta med venner hjem, unger som ikke vil vise fram hjemmet? Jeg synes man har store utfordringer på dette området. Derfor ønsker også Fremskrittspartiet en økt satsing på de ideelle, frivillige organisasjonene, spesielt rettet mot barn og unge. Derfor foreslår vi også i vårt budsjett å øke bevilgningene med 200 mill. kr til disse, de som kan gjøre noe med problemene, rettet mot organisasjoner som Maritastiftelsen, Redd Barna, Kirkens Bymisjon osv.

Jeg ser at tiden holder på å gå ut, og jeg vil med det ta opp de forslag som Fremskrittspartiet har fremmet enten alene eller sammen med andre i innstillingen.

Presidenten: Representanten Robert Eriksson har tatt opp de forslag han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Karin Andersen (SV) [10:15:07]: Fremskrittspartiet tok i sitt innlegg veldig sterkt til orde for en bedring av situasjonen for unger som lever i familier som er vanskeligstilte. Vi i SV er veldig opptatt av det og enig i at det er en situasjon som er uakseptabel. Da er det veldig rart å se Fremskrittspartiets budsjettforslag, der de har penger til alt mellom himmel og jord og penger til skattelette i hundretusenkronersklassen til dem som tjener over 3 mill. kr. Men støtten til enslige forsørgere skal de ta vekk. Det er jo i disse familiene de fattigste ungene lever. De skal få overgangsstønad mye kortere tid, og de skal ikke få muligheter til å ta utdanning mens de går på overgangsstønaden. Det vi vet, er at dette er en stønad som gjør at disse forsørgerne får en utdanning, og at de får en inntekt som gjør at disse ungene kommer ut av en fattig situasjon. (Presidenten klubber.) Hva er grunnen til at Fremskrittspartiet ikke har råd til å prioritere disse ungene?

Robert Eriksson (FrP) [10:16:29]: Fremskrittspartiet har tro på at den beste måten å hjelpe foreldre med dårlig økonomi på – dette er stort sett foreldre som ikke er i arbeidslivet – er å hjelpe dem tilbake til arbeidslivet. Det vil også gjelde dem som har lave inntekter. Det at Fremskrittspartiet i sitt alternative forslag til budsjett øker bunnfradraget på skatten, vil også gjøre at man får en betydelig skattelette for dem med lavest inntekt.

Så har Fremskrittspartiet foreslått en reduksjon i perioden med overgangsstønad fra tre til ett år. Jeg tror at vi må sette inn mye strengere virkemidler for at man skal kunne få disse forsørgerne tilbake til arbeidslivet, gi dem hjelp gjennom andre systemer tidligere. Undersøkelser på dette området viser at det for mange virker mot sin hensikt å gå tiden ut, og at arbeidslinjen ikke blir fulgt godt nok opp. Derfor tror vi at man ved å flytte taket fra tre år ned til ett år og med andre typer tiltak kan hjelpe flere tilbake raskere, noe som også vil gi dem en bedre inntekt på en raskere måte.

Kari Henriksen (A) [10:17:38]: Fremskrittspartiet, som mener at de er partiet for uføre, syke og eldre, kutter totalt nesten 5 mrd. kr i uføretrygd, sykepenger, dagpenger og arbeidsavklaringspenger – ytelser som danner livsgrunnlaget for ca. 20 000 eldre, uføre, syke og arbeidsledige. Jeg tar det for gitt at Fremskrittspartiet mener budsjettet er realistisk og gjennomførbart. 5 mrd. kr betyr at over 20 000 eldre, uføre og syke mister ytelsen fra 1. januar.

Flere har henvendt seg til meg. De tror ikke det de leser eller hører. Jeg finner ikke svaret i innstillingen, og tar det for gitt at Fremskrittspartiets politikk ikke dreier seg om trylleri. Kan representanten Eriksson forklare meg og dem som ikke tror på budsjettet deres, hva Fremskrittspartiet har ment at eldre, uføre og syke skal leve av fra 1. januar, og kan representanten dele med offentligheten hvorfor nettopp eldre, uføre, syke og arbeidsledige er mål for et kutt på 5 mrd. kr?

Robert Eriksson (FrP) [10:18:43]: For det første, som jeg sa i mitt innlegg: Fremskrittspartiet gjør ikke noen endringer i ytelsene. Dette er en illusjon som jeg ser at venstresiden i norsk politikk prøver å skape.

Vi ser og registrerer når det gjelder sykelønn, at kun 24 pst. knyttes til gradert sykmelding. Et viktig tiltak i IA-avtalen var økt bruk av gradert sykmelding. Jeg registrerer at vi også hadde denne debatten i fjor. Da mente Fremskrittspartiet ut fra sine beregninger og sine anslag at det var mulig å redusere sykelønnen med 2,6 mrd. kr. Hva viser regnskapet og salderingen? Jo, anslagene viser at man kan spare over 3,2 mrd. kr i sykelønn. Betyr det – for å stille spørsmålet tilbake – at det ble så mange som ble friskere i romjula i fjor, og at regjeringen derfor nå sparer 3,2 mrd. kr? Nei, det går på anslagene. Man har fått færre som har blitt sykmeldt. Med Fremskrittspartiets politikk tror vi at man kan få økt bruk av gradering (presidenten klubber), færre som er uføretrygdet, og færre som er sykemeldt.

Presidenten: Komiteen har god tid til rådighet til debatten, derfor ønsker presidenten at taletiden respekteres.

Geir Pollestad (Sp) [10:20:02]: Det er bred enighet om at regjeringen har håndtert finanskrisen på en god måte. Det har kommet en rekke pakker, som for så vidt har hatt tre kjennetegn. Det ene er at de har vært kraftfulle, det andre er at de har virket, og det tredje er at de har fått sur kritikk fra Fremskrittspartiet.

Den jevne tonen fra Fremskrittspartiet på de ulike tiltakene som har kommet mot finanskrisen, har vært at det er feil medisin, dessuten er det for lite av den feil medisinen, og den feil medisinen kommer for sent.

Når en ser resultatet og den stillingen som Norge nå befinner seg i, vil da representanten innrømme at Fremskrittspartiet har vært for negative til de tiltakspakkene som regjeringen har lagt fram, og vil representanten si at regjeringspartiene har håndtert finanskrisen på en god måte, når en vet at Norge bl.a. har en tredjedel av den arbeidsledigheten som er snittet i EU?

Robert Eriksson (FrP) [10:21:13]: For det første kjenner jeg meg ikke igjen i beskrivelsen som kommer fra representanten Pollestad. Da vi behandlet tiltakspakkene mot finanskrisen, var det stor tverrpolitisk enighet i Stortinget om de store delene av de pakkene og retningen på dem. Det Fremskrittspartiet kritiserte den gangen – og da er vi tilbake til over et år siden – var en del av beløpenes størrelse, bl.a. mot bygg- og anleggssektoren. Vi ønsket å sette fart på kommunal sektor ved å gå inn med større pakker der for å få ned vedlikeholdsetterslepet. Det var en del av kritikken. Vi ønsket også at disse midlene skulle kunne brukes mye tidligere enn det som regjeringen la opp til. Vi kjenner også fra rapporter at mange av disse midlene faktisk ikke ble tatt i bruk før ut i august det året.

Så jeg kjenner meg ikke helt igjen i den beskrivelsen Pollestad gir. Man må jo også huske at det var stor tverrpolitisk enighet knyttet til de store pakkene mot finanskrisen. Men noen av oss ønsket mer kraftfulle tiltak – ja, det er riktig.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Anette Trettebergstuen (A) [10:22:34]: Neste års budsjett er et ansvarlig budsjett for arbeid og for inkludering. Ansvarlighet høres kanskje litt kjedelig ut, men når det kommer nettopp til statsbudsjettet, burde ansvarlighet vekke stor og heftig begeistring blant folk. For et stramt budsjett som årets sikrer det som er det aller, aller viktigste for oss alle. Det sikrer lav rente, lav ledighet, og at færre opplever å miste jobben eller å bli permittert. Et ansvarlig budsjett sikrer trygghet for folks jobb og hjem – ingenting er viktigere enn det. Derfor er budsjettet for neste år et solid budsjett, som sikrer folks trygghet i hverdagen, og som i tillegg gir oss rom for å prioritere å styrke det aller, aller viktigste: barnevernsbarna, rusmisbrukere, en bedre eldreomsorg, de unge som dropper ut av skolen, og de som i dag står utenfor arbeidslivet. Budsjettet sikrer fortsatt lav ledighet. Vi investerer i arbeidslinja samtidig som vi gjennom gode sosiale ordninger sikrer hverdagen til dem som opplever å være ledige, eller å bli ledige.

Vi viderefører i årets budsjett de midlertidige tiltakene vi innførte da finanskrisen inntraff, selv om situasjonen på arbeidsmarkedet har stabilisert seg. Vi styrker kvinners rettigheter i dette budsjettet ved at foreldrepenger, svangerskapspenger og svangerskapsrelaterte sykepenger nå regnes med i dagpengegrunnlaget.

Og vi er utålmodige. Vi vil ha fart i arbeidet mot ufrivillig deltid – kvinnearbeidsløshet – og setter derfor av 25 mill. kr i årets budsjett til lokale forsøk som en start på en offensiv, for å begrense ufrivillig deltid, og bedre mulighetene for heltid. Vi følger opp og styrker arbeidet for et mer inkluderende arbeidsliv i den nye IA-avtalen med 153 mill. kr neste år.

Regjeringen har ikke gitt opp, men vi fortsetter kampen mot fattigdom. Vi har samlet sett styrket innsatsen mot fattigdom med 4 mrd. kr mer enn det den forrige regjeringen gjorde. Det er bra, men noe mindre kan vi heller ikke forvente av oss selv – vi er en regjering med store ambisjoner. Dette er det viktigste, men også det aller vanskeligste arbeidet vi gjør, for fattigdom må bekjempes med en rekke tiltak – både kortsiktige og langsiktige tiltak. Derfor er det så viktig at vi styrker velferdsordningene, som barnehage, sørger for en god skole for alle, styrker kommuneøkonomien, styrker bostøtteordningen, kommer med tiltak for rusavhengige, støtter barnevernsbarna på en bedre måte, legger inn en større innsats mot drop-out i skolen, og at vi satser på kvalifiseringsprogrammet. Vi har i denne perioden økt minstesatsen i folketrygden, og vi har trappet opp kvalifiseringsprogrammet. Alt dette er tiltak som gir akutt bedring i inntekter og levekår for mange, og tiltakene våre er også på sikt med på å forebygge fattigdom blant framtidige generasjoner.

På vårt område er jo kvalifiseringsprogrammet spesielt viktig, for å få folk fra passive minsteytelser og inn i aktivitet og avklaring. Det er et av våre viktigste verktøy. Tallene fra programmet i fjor viser at mer enn seks av ti som fullførte programmet, gikk til arbeid eller utdanning. Programmet virker, det gir folk en sjanse, ekstra oppfølging og er en gulrot for å få en bedre situasjon, og det får også flere inn i aktivitet. Derfor skal vi fortsatt satse på kvalifiseringsprogrammet.

Regjeringen styrker også innsatsen mot sosial dumping i budsjettet i år. Vi følger opp handlingsplanene, og vi innfører et treparts bransjeprogram for renholdsbransjen for å forsterke arbeidet for anstendige og seriøse arbeidsforhold i en bransje som er sterkt preget av useriøsitet.

Vi trapper også opp innsatsen mot trygdemisbruk i budsjettet. Trygdeordningene er det beste ved den norske velferdsstaten. Vi sørger for at ingen faller utenfor fellesskapet, og det hindrer fattigdom. Velferdsordningene er til for dem som trenger dem, og de skal ikke misbrukes – det går ut over legitimiteten til velferdsstaten. Derfor er vi opptatt av å bekjempe trygdemisbruk.

Dette er noen av satsingene på vårt budsjettområde for neste år. Det er også slik at innsatsbehovet på vårt budsjettområde avhenger av innsatsen – og hvorvidt man lykkes – på de andre budsjettområdene som skal debatteres i uken som kommer. De poster som vi i dag diskuterer og behandler som sorterer under vårt område, er et resultat av alt det andre som gjøres på andre områder, over tid. Utgifter til uføretrygd, behovet for antall arbeidsmarkedstiltak, nivået på antall sosialhjelpsmottakere – alt dette er et resultat av om vi lykkes med det forebyggende arbeidet. Derfor kan vi ikke bare behandle vårt budsjettområde isolert, sette de alternative disponeringene innenfor rammen opp mot hverandre, og så trille terningkast på partiene etter det. Nei, vi er nødt til å se helheten i partienes politikk, og ut fra det ser vi klart resultatene og behovene på vårt område i form av f.eks. tiltaksplasser. Det avhenger jo av antall ledige, som igjen er et resultat av den totale økonomiske politikken. Det er et resultat av om man kjører en linje der folk har sterke og gode rettigheter i arbeidsmiljøloven, eller om man kjører en linje der man understøtter sosial dumping, svekker arbeidstakerrettigheter, brutaliserer arbeidslivet og støter flere ut av det. Dette gir seg utslag på sikt – på behovet for trygdeutbetalinger og tiltak.

Ansvarlig budsjettpolitikk som sikrer lav rente, som sikrer kronekursen, og som sikrer eksportrettet industri, er avgjørende. Det vi gjør i hele næringspolitikken vår, i innsatsen vår mot rus, i innsatsen mot drop-out i skolen, det at vi styrker kriminalomsorgen og tilbakeføringen på justisfeltet, at vi satser på psykiatri, at vi har fått på plass den nye IA-avtalen med fokus på tidligere oppfølging og tilbakeføring til arbeidsplassen, alle våre tiltak mot sosial dumping, potten mot ufrivillig deltid – det er jo alt dette vi gjør på alle områder, som avgjør om vi framover klarer å styrke arbeidslinja, inkludere flere, sikre at folk flest er i jobb, at færrest mulig blir presset ut av arbeidslivet, og at flere som i dag er utenfor, kan komme inn. Da hjelper det ikke å gjøre som Fremskrittspartiet, å skrike etter noen flere tusen tiltaksplasser, når man har en helhetlig politikk som vil bidra til å gjøre arbeidslivet mindre seriøst, sette økonomien over styr og med det folks jobb og hjem. Det er helheten som teller, og helheten i regjeringens politikk sikrer at få er ledige, og det forebyggende perspektivet vårt gjør at det fortsatt skal være slik framover.

Og vi vil videre. Vi er ikke fornøyd med at det finnes fattige barn i Norge. Vi er ikke fornøyd med at unge blir uføre fordi de ikke får den oppfølgingen de skulle hatt. Vi er ikke fornøyd med at én av fem ikke fullfører videregående skole, eller at køene i psykiatrien er lange.

Men hvis opposisjonen – Fremskrittspartiet og Høyre – kommer til makten og gjennomfører sin politikk på alle områder, ikke bare på vårt område isolert sett, betyr det i realiteten at de river pilarene i den norske modellen fra hverandre, og at vi tar to skritt tilbake i kampen for at alle skal med. Man kan ikke si, som Høyre, at man er opptatt av å redusere sosiale forskjeller og så prioritere skattekutt i milliardklassen til dem med høyest inntekt. Det blir det mindre velferd å fordele av. Man kan ikke gjøre som Høyre gjør, å si at man er opptatt av å styrke arbeidslinja, men beholder mantraet om å bygge ned offentlig sektor, svekke arbeidsmiljøloven og godta sosial dumping. Det hjelper ikke i retorikken å nærme seg venstresiden og plutselig være opptatt av å redusere sosiale forskjeller, når man i realiteten politisk nærmer seg Fremskrittspartiet. Det er klinkende klart at det ikke er noen konsensus, men konflikt om den norske modellen, og høyresiden støtter modellen i retorikken, men vil plukke den fra hverandre hver dag i denne salen med sin praktiske politikk.

Vi har en annen strategi. Det anstendige arbeidslivet med en sterk arbeidsmiljølov står som en påle i den norske modellen. Vi er garantistene for at folk som ikke kan forsørge seg selv gjennom arbeid, permanent eller midlertidig, skal ha en trygd å leve av. Vi vil at flere skal med gjennom å styrke arbeidslinja, gjøre arbeidslivet mer inkluderende, forebygge utstøting av arbeidslivet, sykdom og uførhet og ikke svekke folks rettigheter.

Vi er i ferd med å gjøre dette gjennom store reformer som allerede er i gang, og som er planlagt. Vi skal få Nav opp og stå. Nav er en god velferdspolitisk ambisjon. Vi holder på med sysselsettingsstrategi for dem med nedsatt arbeidsevne. Vi har fullt fokus på IA-avtalen, som kommer til å redusere sykefraværet framover, og vi jobber med en uførereform som skal gjøre det enklere å kombinere arbeid og trygd.

Presidenten: Det åpnes for replikkordskifte.

Laila Marie Reiertsen (FrP) [10:32:05]: I statsbudsjettet har regjeringa sett av 25 mill. kr til kampen mot ufrivillig deltid. Det er noko som Framstegspartiet også stør. Vi har allereie sett mange gode eksempel på slike prosjekt rundt om i landet utan noka form for økonomisk kompensasjon. Den einaste bremsekompensasjonen ein har sett, er at LO sentralt har bremsa prosjekta.

Kan representanten Trettebergstuen sikra at dei nye prosjekta som vil koma, ikkje vil bli stoppa eller bremsa av LO sentralt?

Anette Trettebergstuen (A) [10:32:35]: Jeg er glad for at Fremskrittspartiet nå er med oss i kampen mot ufrivillig deltid. Det er viktig med penger til lokale forsøk både for at man kan spre erfaringene som allerede finnes i form av lokale forsøk, og for at man kan sette i gang nye.

Det Fremskrittspartiet her forsøker å gjøre, er å bruke anledningen til å svekke fagbevegelsen sentralt. Det er ikke slik at de fleste forsøk med hensyn til endrede arbeidstidsordninger blir stoppet sentralt. De fleste blir faktisk innvilget.

Jeg kan ikke se det er noe behov for å svekke arbeidsmiljøloven i kampen mot ufrivillig deltid. Tvert imot, vi godtar ikke at Fremskrittspartiet her bruker anledningen til å forsøke å svekke arbeidsmiljøloven. Den står som en påle i den norske modellen. Ufrivillig deltid bekjemper vi med helt andre virkemidler.

Torbjørn Røe Isaksen (H) [10:33:44]: Jeg har lyst til å minne representanten Trettebergstuen om at det også er to andre partier i opposisjon, Kristelig Folkeparti og Venstre.

Så har jeg lyst til å benytte anledningen til å si at i hvert fall i Høyre synes vi ansvarlighet er veldig tøft og bra. Så har Høyre og Arbeiderpartiet stått sammen ganske lenge om et prinsipp som heter arbeidslinjen. I dette budsjettet beveger Arbeiderpartiet seg fra arbeidslinjen og over til en stønadslinje. Jeg lurer på om representanten Trettebergstuen kan nevne noe i budsjettet som gjør det mer lønnsomt å jobbe, og som styrker arbeidslinjen?

Anette Trettebergstuen (A) [10:34:19]: Vi styrker arbeidslinja ved at vi har en helhetlig økonomisk politikk og en politikk på alle områder som sørger for at ledigheten er lav.

Jeg godtar ikke premisset i spørsmålet til representanten Røe Isaksen om at det ikke lønner seg å jobbe. Arbeidslinja er reell, og det lønner seg å jobbe.

Så har man den siste tiden fått en debatt om at det kanskje finnes noen – det gjelder dem på uføretrygd – som det kanskje ikke lønner seg for å gå fra trygd tilbake til arbeid. Det er en veldig liten gruppe, det er de med de minste ytelsene, og det er helt andre årsaker til at de har vanskeligheter med å komme seg tilbake i arbeid enn at de kanskje ville tjent noen kroner på å gjøre det. Så jeg godtar ikke premisset om at det ikke lønner seg å jobbe. Det har arbeiderbevegelsen kjempet for og sørget for gjennom all vår tid, og gjør det fortsatt.

Jeg er skeptisk til den retorikken som Høyre her fører. Jeg tror at målet til Høyre er å få legitimitet til å svekke velferdsordningene ved å framstille det som om folk velger å «trygde seg», og at det ikke lønner seg å jobbe. Det er ikke sant.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [10:35:34]: Eg la merke til at representanten Trettebergstuen ikkje svarte på spørsmålet frå Røe Isaksen om kva for tiltak i budsjettet som styrkjer arbeidslina, men eg skal gi ho sjansen på ny med eit litt meir konkret spørsmål.

Eg har oppfatta at Arbeidarpartiet heile tida snakkar om arbeid, og at arbeid er noko av det viktigaste. Det blir snakka om personars eigenverdi ved å kunne føle på det å få lov til å bidra i samfunnet. Det blir snakka om å lyfte folk ut av fattigdom. Det er eg heilt einig i.

Eit av dei viktigaste verkemidla for å hjelpe folk inn i arbeid etter at dei har vore sjukmelde eller har falle ut av arbeidslivet, ha hatt nedsett arbeidsevne eller anna, er nettopp arbeidsmarknadstiltaka.

Mitt spørsmål til Trettebergstuen er: Kvifor kuttar ein tiltaka frå per dags dato ca. 76 000 til 71 000 rett over nyttår? Kvifor kuttar ein i dei tiltaka som hjelper menneske med å gi dei erfaring og moglegheit til å kome på tiltak? Kva er grunngjevinga for at ein kuttar i desse tiltaka når talet på menneske som ønskjer å kome på tiltak, aukar?

Anette Trettebergstuen (A) [10:36:39]: Vi gjør en rekke ting innenfor årets budsjett i tillegg til at vi holder ledigheten lav for akutt å få folk tilbake til arbeidslivet eller hindre at folk detter ut. Hele IA-satsingen vår handler nettopp om det. Oppfølgingen av IA-avtalen er viktig i så måte. Kvalifiseringsprogrammet er et av de viktigste verktøyene for å styrke arbeidslinja. Den innsatsen vi gjør mot drop-out i skolen og alt vi gjør på de ulike feltene når det gjelder forebygging, er viktig.

Så har vi et godt nivå på antall tiltaksplasser. Det nivået vi har satt for neste år på tiltaksplassene, er ut fra et beregnet behov. Så har vi sagt, og det har sikkert også representanten Ropstad fått med seg, at vi har dette under oppsikt kontinuerlig. Dersom det viser seg at behovet er større enn det vi har planlagt for, så kommer vi selvsagt tilbake til det i løpet av våren – akkurat som vi gjorde i fjor.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

En person på galleriet sa «ha det bra» idet han forlot galleriet.

Torbjørn Røe Isaksen (H) [10:37:54]: Jeg holdt på å si «ha det bra», men det er vel ikke på sin plass. Vi skal jo henvende oss til presidenten, selvfølgelig, og han er jo heldigvis her fortsatt – det er bra.

Vi er jo enige om mye i Norge, og det er bra, f.eks. to eksempler som representanten Trettebergstuen nevnte, at man i løpet av den siste tiden har hevet grunnbeløpene i folketrygden, og at man også har fått på plass en ny bostøtteordning. Begge de tingene er reformer som er gjennomført med Høyres stemmer, og det er bra. Det er også en verdi at i en del store reformer står man sammen i Norge. Det er sannsynligvis også en av grunnene til at Norge er et godt land å bo i for de aller, aller fleste. Men det betyr ikke at de problemene vi har, er mindre viktige, og det betyr heller ikke at uenigheten vår på sentrale områder ikke er viktig. Det vi kan være helt enige om, er at for mange står utenfor arbeidslivet.

Oscar Wilde sa at det finnes tre typer løgn. Det er løgn, forbannet løgn og statistikk. Og statistikk kan brukes til så mangt. Man kan velge hvor man vil gå inn og hvilke år man vil legge vekt på. Men hvis man ser på perioden fra 1980 og fram til i dag, er det hevet over enhver tvil at det er flere mennesker som står utenfor, på en offentlig støtteordning, enn det var da, og økningen er stor. Økningen er de siste årene størst for dem som er unge uføre. Det har selvfølgelig veldig mange problemer ved seg. Det ene problemet er at dette er et tap for samfunnet rent samfunnsøkonomisk. Det er arbeidskraft vi ikke får utnyttet. Det koster penger over statsbudsjettet, penger som vi kunne brukt på veldig mange andre gode og viktige formål, og sist, men ikke minst: Det skaper også i deler av det norske overflodssamfunnet lommer av fattigdom, fordi vi vet at tilknytningen til arbeidslivet kanskje er det aller mest avgjørende for å forebygge og forhindre fattigdom, men også for å kunne komme seg ut av fattigdom.

Høyres politikk har tre sentrale elementer for å gjøre noe med dette. Det første er prinsippet om at det alltid skal lønne seg å jobbe. Det må være åpenbart at voksne, friske mennesker i Norge skal gå på jobb, ikke fordi de har lyst, men fordi det er en plikt. Det er det voksne folk gjør. Sånn er det å leve i et samfunn og ta ansvaret for seg selv.

Prinsipp nr. 2 er at alle fortjener en ny sjanse. Det skal ikke være sånn at hvis du snubler, skal du bli liggende nede, men du skal få hjelp til å komme deg opp igjen. Og det gjelder alle, enten du snubler en kort periode eller en lengre periode.

Det tredje prinsippet er at vi skal ha anstendige og skikkelige ordninger for dem som faller utenfor arbeidslivet, og for dem som er for syke til å jobbe. Det er viktig.

Jeg er enig med representanten Trettebergstuen i at denne debatten ikke kan isoleres til enkeltposter på budsjettet. Det dreier seg om en helhetlig, ansvarlig politikk, og dermed dreier Høyres politikk for å motvirke sosialt utenforskap seg også om hele Høyres politikk. Det dreier seg om å ha en kunnskapsskole som gir alle en best mulig sjanse i livet. Det dreier seg om å ha et helsesystem hvor man er pragmatisk og fleksibel sånn at man sørger for at folk får behandling istedenfor å være mer opptatt av at folk skal stå i en offentlig kø fordi den er offentlig. Det handler om næringspolitikk også, for noen må ha råd og mulighet til å ansette alle disse menneskene som vi skal ha inn i arbeidslivet.

En sentral forskjell på Høyres og Arbeiderpartiets innfallsvinkel til denne debatten er at i Høyre forstår vi at vi er nødt til å ta alle gode krefter i bruk, mens med Arbeiderpartiets retorikk høres det av og til ut som om Norge er skapt fra Youngstorget. Det er ganske påfallende når representanten Trettebergstuen sier: «Vi holder ledigheten lav.» Jeg er helt enig i at den økonomiske politikken er viktig for å holde ledigheten lav, men Arbeiderpartiet nevner altså ikke ett eneste ord om bedriftseierne, ikke ett eneste ord om dem som skaper nye arbeidsplasser, ikke ett eneste ord om gründerne. Arbeiderpartiet nevner ikke engang ett eneste ord om kanskje det mest selvfølgelige man skulle tro at Arbeiderpartiet snakket om, nemlig folk som går på jobb, vanlige folk som står opp hver eneste dag og går på jobben. Det er ikke sikkert de har lyst hver dag. Det er ikke sikkert jobben deres er den mest kreative og utfordrende i hele verden. Men de går på jobb, og de er med på å skape velstand og velferd i Norge. Alle de som skaper bedrifter, alle de som opprettholder arbeidsplasser, og alle de som går på jobben hver dag, er med på å holde ledigheten i Norge lav. Det er ikke sånn at man vedtar velferden i Norge på partimøter på Youngstorget.

Arbeiderpartiet og Høyre har i mange år stått sammen om det som heter arbeidslinja. Tanken er veldig enkel. Det er for det første at det skal lønne seg å jobbe, og for det andre at man alltid skal legge aktivitet til grunn. Når vi nå lurer på om Arbeiderpartiet er i ferd med å bevege seg bort fra arbeidslinja og over til en stønadslinje isteden, handler det om to ting. For det første handler det om den retorikken Arbeiderpartiet bruker i den offentlige debatten, den er det jo umulig å bli klok på. Den ene dagen sier Arbeiderpartiet at det er viktig å få flere folk ut av passive støtteordninger og over i arbeid, og den neste dagen sier andre, bl.a. representanten Trettebergstuen, at folk som står utenfor arbeidslivet, gjør det fordi de er for syke til å jobbe, punktum. Med andre ord er Arbeiderpartiet åpenbart forvirret i det kanskje viktigste velferdsspørsmålet i vår tid.

Den andre grunnen er at dette er et budsjett som ikke styrker arbeidslinja, som snarere styrker stønadslinja. Dette budsjettet gjør det dessverre mindre lønnsomt å jobbe, og når man samtidig ikke har en god nok satsing på tilrettelegging, ikke gjør nok for å ha tidligere intervensjon og få flere tilbake til arbeidslivet, ikke gjør nok for å ha et fleksibelt helsevesen som faktisk gir folk behandling, ikke har nok fokus på rehabilitering tidlig sånn at folk kan bli friske og komme seg tilbake, er dette et steg bort fra arbeidslinja og over til stønadslinja.

Høyres alternativ er bredt, og jeg har dessverre ikke tid til å nevne alt. Jeg kan ikke ta både næringspolitikk, utdanningspolitikk, forskningspolitikk og politikk for gründere og alt dette i løpet av disse tilmålte 10 minuttene. Men jeg kan si at vi gjennom noen ganske enkle grep gjør det mer lønnsomt for folk å jobbe, og gjør det mer lønnsomt for folk å gå fra en passiv støtteordning og over i arbeidslivet. Vi bruker bl.a. de store pengene på å senke skattene for vanlige arbeidstakere med lavere og middels inntekter. Arbeiderpartiet fortsetter å gjøre noe med formuesskatten, men vanlige arbeidstakere får ikke en krone i skattelettelse med dem.

Vi foreslår en rekke tiltak for å gjøre det mer fleksibelt å gå fra en stønadsordning til arbeid. Dagens system er så rigid at man risikerer å miste sine tilleggsytelser fra dag én hvis man tar seg jobb. Det er urimelig, og det er urettferdig. Og det handler om at offentlig sektor er mer opptatt av regler enn av å hjelpe folk over i jobb og å være litt fleksibel, slik at man får lov til å beholde noen ordninger lite grann lenger, hvis man får det til.

Vi foreslår en aktivitetsplikt for alle som er innenfor offentlige ordninger, bl.a. sosialhjelpsmottakere, slik at man sikrer at folk ikke blir passive stønadsmottakere, men har krav på aktivitet hvis de kommer til Nav-kontoret. Det betyr at folk heller ikke skal godta at de blir avspist med passivitet.

Vi foreslår økt innsats mot sykefravær, bedre prioritering av tiltaksmidler og mer lokal styring av dem. Vi vil ha arbeidsmarkedstiltak som retter seg inn mot dem som står lengst unna arbeidslivet, mens vi mener mange andre først og fremst trenger en jobb. Dette kan man ordne også utenfor Nav-systemet.

Vi vil – som dere også skal få høre mer om etterpå – ha forenkling av tilretteleggingsgarantier, gjøre tilretteleggingsarbeidet bedre, rett og slett fordi de som står utenfor arbeidslivet, er en stor og ubrukt ressurs som vi er nødt til å få inn.

Til slutt vil jeg gjenta det poenget at vi er enige om mye. Men jeg frykter at noe av det vi har vært enige om, er i ferd med å bli borte, nemlig dette at man skal ha en konsekvent arbeidslinje, at det skal lønne seg å jobbe, og at man også skal fokusere på de menneskene som går til jobb hver eneste dag og gjør en innsats.

For Høyre er det et avgjørende poeng at hvis dette skal være et godt samfunn å bo i, må vi ta alle gode krefter i bruk. Da kan man ikke late som om det er politikken alene eller, enda verre, ett parti alene på ett partikontor på ett torg i Oslo som sitter med alle løsningene, sitter med den hele og fulle fasit og får all ære for det som går bra.

Helt til slutt vil jeg bare minne om at det partiet som i regjering har foreslått – i hvert fall hvis vi skal tro media – å kutte i offentlige ordninger, trygdeordninger, i denne perioden, er Det norske Arbeiderparti.

Jeg vil bruke de siste 6 sekundene til å ta opp de forslagene som Høyre har alene og sammen med Kristelig Folkeparti.

Presidenten: Representanten Torbjørn Røe Isaksen har tatt opp de forslagene han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Anette Trettebergstuen (A) [10:48:11]: Representanten Røe Isaksen har den siste tiden blitt opptatt av å redusere sosiale forskjeller. Han bryter således med partilinjen og nærmer seg regjeringens prosjekt for sosial utjevning, i hvert fall gjør han det i retorikken. Jeg velger å tro representanten Røe Isaksen på det han sier, og jeg velger å tro på hans engasjement. Det er mulig at han etter et år på dette feltet ser verdien av å skifte kurs.

Partiet hans, derimot, har ikke understøttet Røe Isaksens retorikk med mye politikk, tvert imot. Nedbygging av offentlig sektor, skattelette i milliardklassen, fjerning av formuesskatten – alt dette gir mindre inntekter til velferd og omfordeling. Høyre vil øke barnehageprisene og svekke arbeidsmiljøloven. Alt dette er politikk for økte forskjeller, ikke for mindre forskjeller. Så jeg lurer på om representanten Røe Isaksen har en plan for hvordan han skal få med seg sitt eget parti, og ikke minst Fremskrittspartiet, på å skifte kurs og å legge an en praktisk politikk for å utjevne sosiale forskjeller i Norge framover. Hvis ikke er Røe Isaksens retorikk nettopp bare dette: tom retorikk.

Torbjørn Røe Isaksen (H) [10:49:17]: Jeg er veldig glad for spørsmålet, fordi det gir meg en sjanse til å presisere at jeg ikke har sagt at Høyre skal føre en sosialdemokratisk millimeterrettferdig fordelingspolitikk.

Det Høyre har sagt, er at det at vi har små forskjeller i Norge, er en verdi. Det er en viktig norsk verdi, som også vi vil være med på å opprettholde. Det betyr ikke, som deler av Arbeiderpartiet tror, at man hvert eneste år skal finstudere lønnsstatistikken og så forsøke å millimeterregulere seg fram til det man anser som mer rettferdig. Men det betyr at i det store og hele er den kulturelle likheten i Norge, det at vi har felles arenaer, og at vi også har en kultur for relativt små inntektsforskjeller, et gode, men et gode blant mange.

Så vil jeg bare påpeke at Høyres skolepolitikk kanskje er den aller viktigste faktoren vi har for å kunne skape mer sosial utjevning i Norge. Men da handler det om å løfte opp dem som trenger hjelp, ikke om å trykke ned dem som ikke trenger hjelp.

Geir Pollestad (Sp) [10:50:31]: I denne debatten snakker vi mye om å forbruke verdiene.

Verdiene skal også skapes. Det bringer meg inn på sikkerheten offshore, som vi også diskuterer i dag, og Petroleumstilsynet. Det er ingen tvil om at ulykken i Mexicogolfen og ulykker andre steder i verden har vist at dette er en sårbar næring, og at et aktivt statlig tilsyn er nødvendig for å ha god sikkerhet.

Fremskrittspartiet har foreslått å slå sammen Arbeidstilsynet og Petroleumstilsynet. Her har flertallet i komiteen, med unntak av Fremskrittspartiet og Høyre, gått sammen om en merknad der en, punkt 1, tar avstand fra sammenslåingen og, punkt 2, presiserer at Petroleumstilsynet skal være lokalisert i nærheten av de store oljeselskapenes hovedkontor, som, til representantens opplysning, er i Stavanger. Er dette et uttrykk for at Høyre ikke støtter en slik linje?

Torbjørn Røe Isaksen (H) [10:51:37]: Det er usedvanlig mange gode spørsmål fra posisjonen i dag. Jeg er helt enig i at verdier må skapes.

Så til den konkrete problemstillingen. Det stemmer at Høyre ikke har gått inn i flertallsmerknaden. Jeg og de andre i fraksjonen har vært skeptiske til en sammenslåing. Det er det flere grunner til, bl.a. at det kan argumenteres veldig godt for at Petroleumstilsynet er et veldig spesielt fagmiljø, som risikerer å bli utvannet dersom man legger det under Arbeidstilsynet, men også fordi det har en naturlig tilhørighet til den regionen i Norge som holder mest på med olje og gass.

Når det er sagt, tror jeg Høyre må være så ærlig og si at i denne saken vurderer vi argumentene. Det er i og for seg ikke ukjent for en regjering som nå er inne i en uførepensjonsrunde, f.eks., at man kanskje ikke har bestemt seg for absolutt alt på forhånd, men at man er i en pågående prosess.

Karin Andersen (SV) [10:52:40]: Jeg opplever at Høyre forsøker seg på en ideologisk spagat for tida. De prøver å framstå som et velferdsparti, men fornekter det viktigste grunnlaget for at velferdsstaten skal være en suksess, nemlig at det er små forskjeller. De avslører at debatten om utenforskap handler om at syke folk har noe å leve av mens de er syke og uten arbeid, og de sier at de ønsker seg større forskjeller og kaller det arbeidslinja.

Jeg vil utfordre representanten Røe Isaksen til nå å fortelle det norske folk hvor mye Høyre vil redusere ytelsene til folk som er uten arbeid eller er syke, eller hvor mye lønningene til lavtlønte i Norge skal gå ned for at Røe Isaksens visjon om at alle skal være i arbeid og ikke få en ytelse, kan være realistisk.

Jeg vil også henlede oppmerksomheten mot den skattetabellen som Høyre presenterte i finansdebatten, der de som har over 3 mill. kr i inntekt, får 60 000 kr i skattelette.

Torbjørn Røe Isaksen (H) [10:53:50]: Jeg er grunnleggende uenig med Karin Andersen når hun sier at det viktigste fundamentet for velferdsstaten er små forskjeller. Det viktigste fundamentet for velferdsstaten er at folk jobber, og at det er arbeidsplasser i Norge. Det viktigste fundamentet for velferdsstaten er ikke at man her inne klarer å vedta ordninger som er gode sikkerhetsnett for folk. Det er en konsekvens, det, av at folk der ute går på jobb, står opp om morgenen og gjør en innsats. Det er en konsekvens av at folk skaper arbeidsplasser, og at noen tar de arbeidsplassene. – Så det er sagt.

Så vet representanten Andersen godt, fordi vi begge to har vært til stede på møter, at vi sitter nå og snakker med representantens egen regjering om uførepensjonssystemet. Vi har sagt at vi mener at det skal lønne seg å jobbe. Det betyr selvfølgelig ikke at man til enhver tid – uansett hva slags jobb man tar, uansett i hvilken stillingsbrøk – skal tjene penger. Jeg regnet det som en selvfølge at man oppfattet det. Hvis det er det representanten vil at jeg skal presisere, er det selvfølgelig sånn.

Presidenten: Replikkordskiftet er avsluttet.

Karin Andersen (SV) [10:55:10]: To år etter at finanskrisen rullet over oss, er det færre som er arbeidsløse i Norge enn i noe annet land. Det er SV stolt over å ha vært med på. På det området vi diskuterer i dag, styrker vi innsatsen, mens opposisjonen kutter – alle opposisjonspartiene kutter.

Det er altså flere i arbeid i Norge enn i noe annet land. Det har nettopp noe med, som jeg var innom i replikkordvekslingen med Høyre her, at en god, stor og trygg velferdsstat er en del av den strategien som har vært ekstremt vellykket i Norge. Der brukte vi innsats, bl.a. over offentlig sektor, da finanskrisen rullet over oss, og det virket bedre i Norge enn i noe annet land. De landene som brukte den strategien som Høyre og Fremskrittspartiet tar til orde for, nemlig skattelette, kom mye verre ut. Vi har inntektssikringer for dem som har dårlig helse og er uten arbeid. Det er SV stolt over. Vi kaller ikke det et utenforskap. Vi mener at det er inkludering av alle og likeverd.

Vi ønsker å satse sterkere på områder som vi vet virker. Kvalifiseringsprogrammet er et av de viktigste tiltakene som denne regjeringen har iverksatt. SV har en ambisjon om og ønsker å bidra til at det blir en enda sterkere satsing på det framover. Det er også en viktig inntektssikring for noen av de mest vanskeligstilte i dette landet. Fremskrittspartiet ønsker å fjerne den inntektssikringen til noen av de mest vanskeligstilte når de skal kvalifisere seg for arbeid. Det er SV dypt uenig i.

Vi øker satsingen mot ufrivillig deltid, som vi vet også er et av de vanskelige punktene for mange. Man skal faktisk ha en lønn som det går an å leve av, slik at man kan gå på jobben med glede hver dag. Det er litt oppsiktsvekkende at opposisjonen går løs på de pengene som er satt av til det, for det er virkelig nødvendig å få i gang forsøk på det området.

Når det gjelder sosial dumping, er kampen mot det en av de viktigste bærebjelkene for å opprettholde et samfunn med små forskjeller, trygghet og arbeid til alle. Hvis vi ikke vinner den kampen, resulterer det i at ærlige bedrifter i Norge blir utkonkurrert av bedrifter som ikke er ærlige, og lønnsnivået generelt i Norge, spesielt for de mest utsatte gruppene og de tyngste arbeidene, vil gå ned. Det betyr at det vil bli færre som kan gå inn i de yrkene, færre som har forutsetninger, som f.eks. ikke har kompetanse eller har dårlig helse, og det vil være mange færre som greier å forsørge seg av egen jobb. Det er en utvikling som vi vet er i en del land, og det er land vi ikke liker å sammenligne oss med. Der er forskjellene store, fattigdommen større, lønningene små, og de er heller ikke vellykkede i økonomisk forstand. Så det vil vi advare mot.

Jeg vil henlede oppmerksomheten på noen merknader som komiteen har om Varig tilrettelagt arbeid, for vi er opptatt av at arbeid til alle skal gjelde arbeid til alle. Komiteen sier at dette er et viktig satsingsområde. Vi mener det ikke er grunn til noen reduksjon, og vi ber om å få en oversikt etter hvert over hvor mange det er som ønsker slikt arbeid. Det foregår utrolig mye produktivt arbeid, mange gode tjenester blir også produsert. Det er et område som komiteen ønsker å styrke.

Så har vi i løpet av behandlingen i Stortinget fått til en liten satsing på noe som heter sosialt entreprenørskap. Det tror jeg er kimen til en ny sosialpolitikk. Det handler om at sosialt vanskeligstilte gjennom sjølhjelpsorganisasjoner skal bidra til å skaffe seg egen inntekt. Men sosialt entreprenørskap handler ikke om tradisjonelt entreprenørskap, det handler om et entreprenørskap der man har en dobbelt bunnlinje. Der skal du skaffe inntekter til deg sjøl, mestre eget liv, bli herre i eget liv, og gjennom det du skaper, skal du skape sosial forandring for deg sjøl og i samfunnet rundt deg. Det er en måte som en del organisasjoner jobber på i dag, f.eks. KREM, og de har svært gode resultater. Jeg ser at den satsingen vi nå har startet med, med en liten bevilgning, kan være kimen til en ny sosialpolitikk som jeg er sikker på vil være vellykket.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Vigdis Giltun (FrP) [11:00:31]: SV gjør seg stadig til talsmann for de fattige og for å hindre økt fattigdom.

I årets budsjett har Fremskrittspartiet valgt å styrke tilskuddet til frivillige organisasjoner som jobber opp mot sosialt og økonomisk vanskeligstilte, med 200 mill. kr. Dette har ikke fått støtte fra regjeringen, og SV har tydeligvis ikke klart å snakke bra for den saken.

Når vi går inn på Navs sider, kan vi finne siden for søknader om disse støtteordningene. Der står det:

«Med forslaget til statsbudsjett som ble fremlagt i oktober, vil det være svært begrenset anledning til å gi driftsstøtte til nye organisasjoner eller støtte til nye prosjekter.»

Hva mener SV om at den støtten som nå gis til disse organisasjonene, er så begrenset at nye gode tiltak stopper opp, og at det også bremser de organisasjonene som allerede i dag gjør en kjempegod innsats? Hvorfor vil ikke SV være med på å gi mer i støtte til disse organisasjonene?

Karin Andersen (SV) [11:01:35]: Det er jo nettopp derfor vi gjennom behandlingen i finanskomiteen har fått inn økte midler på dette området. Vi har fått inn 2,6 mill. kr til sosialt entreprenørskap, vi har fått inn 1 mill. kr til WayBack – som jeg vet at også Fremskrittspartiet er opptatt av – og vi har fått på plass penger til ferie og fritid for barn i vanskeligstilte familier. Så vi er opptatt av dette.

Men det som kanskje er vanskeligere å forstå, er hvorfor Fremskrittspartiet, som har så mye penger å bruke, er nødt til å kutte i utdanningsstønaden til dem som er enslige forsørgere, for at de skal greie å få seg en utdanning og en jobb, eller kutte i stønaden til dem som går på kvalifiseringsprogram, som er noen av de aller mest vanskeligstilte, og som trenger den økonomiske tryggheten for å kunne gjennomføre det og ha mulighet til å få jobb.

Det vil være slik at veldig mange flere kommer ut av fattigdom med den strategien vi har, enn med den som Fremskrittspartiet tar til orde for.

Sylvi Graham (H) [11:02:40]: Jeg må få lov til å starte med å minne representanten Andersen om at det ikke var noen stor uenighet i Norge når det gjelder hvilke tiltak man skulle gjøre i finanskrisen, så jeg mener at det er helt uinteressant å trekke inn hva som er gjort i andre land.

Vi styrker innsatsen, men opposisjonen kutter, sier representanten Andersen. Fra mitt ståsted er det faktisk slik at det er Høyres budsjett som ligger over det regjeringsbudsjettet som Andersen representerer, når det gjelder støtte til de funksjonshemmede. Jeg lurer på hvorfor hun ikke kan støtte de forslag vi har lagt fram når det gjelder de funksjonshemmede i Norge – for å gjøre hverdagen lettere, for at de kan komme ut i jobb, og for at de skal kunne delta.

Karin Andersen (SV) [11:03:28]: Jeg refererer til de totale budsjettene som Høyre har lagt fram på dette området. Der er det et kutt på nesten 400 mill. kr totalt. I tillegg til det gjør Høyre kanskje det aller merkeligste kuttet i dette budsjettet, nemlig i driftsbudsjettet til Nav. Hvis man kutter i driftsbudsjettet til Nav – det er en bekymring i Nav nå for driftsbudsjettet med tanke på om de vil være i stand til å håndtere alle dem som trenger hjelp – er det litt merkelig at Høyre mener at de skal utrette mer med færre mennesker. Jeg tror kanskje at den strategien som Høyre har lagt seg på på det området, er en linje som overhodet ikke vil føre til at noen flere får hjelp, verken funksjonshemmede eller arbeidsledige eller noen av dem som trenger bistand for å komme seg i arbeid.

Dessuten vil jeg henlede oppmerksomheten på og faktisk også invitere til et samarbeid om en sysselsettingsstrategi for mennesker med funksjonsnedsettelser, som vi nå skal i gang med. Her tror jeg vi trenger nye tiltak, men da kan vi ikke samtidig kutte hos dem som skal hjelpe folk som står utenfor arbeidslivet.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [11:04:44]: Det hadde vore veldig freistande å følgje opp vidare spørsmåla til representanten Graham. Men eg skal kome med eit anna spørsmål som eg synest fortener merksemd, og det dreier seg – ikkje uventa – om fattigdom.

I den same debatten i fjor hadde me vore gjennom nettopp ein runde der Kristeleg Folkeparti la fram eit forslag om ein nasjonal dugnad mot fattigdom, der me inviterte regjeringa og alle partia til konstruktivt å tenkje på forskjellige forslag. For eg synest, sant å seie, at SV har mange gode forslag. Så trur eg òg at Kristeleg Folkeparti har nokre gode forslag, og dei hadde me håpt at regjeringa kunne lytte til.

Den gongen blei det gitt beskjed om at det skulle kome ei stortingsmelding, og så skulle det kome forslag osv., men me fikk igjen beskjed om at meldinga blei utsett.

I desse dagane diskuterer me uførepensjon. I dag fekk me brev om at heile proposisjonen er utsett og kjem på nyåret. Det verkar på meg som om ting berre blir utsette og utsette. Eitt av dei viktigaste tiltaka som SVs leiar òg har snakka om, er statlege satsar og auka sosialhjelp, og statsråd Lysbakken har antyda at det blir det ikkje noko av.

Er det ei utsetjing, eller blir det ikkje noko av auka sosialhjelpssatsar?

Karin Andersen (SV) [11:05:50]: Jeg tror Kristelig Folkeparti og SV står veldig nær hverandre i synet på bekjempelse av fattigdom, og det er jeg glad for.

Det kommer en stortingsmelding over jul som er en oppfølging av Fordelingsutvalgets innstilling. Det vil bli en svært viktig sak, for den tar nemlig for seg de store fordelingspolitiske grepene som vi gjør i samfunnet – dette at vi skal ha små forskjeller, og at dette gjør samfunnet mer vellykket på alle områder. Der tror jeg Kristelig Folkeparti, SV og regjeringen kan være svært enige, og der kommer forskjellen i forhold til Høyre og Fremskrittspartiet til å vise seg.

Når det gjelder sosialhjelpssatser, er det helt riktig at SV mener at vi bør ha statlige sosialhjelpssatser, og at de bør være høyere enn i dag. Det har vi ikke fått gjennomslag for i regjeringen. Det står heller ikke i regjeringsplattformen. Men arbeidet med å få bedret situasjonen for de mest vanskeligstilte kan man også tenke seg at man gjør gjennom kvalifiseringsprogrammet. Det har jo nettopp denne logikken at man får en fast ytelse som er høyere enn sosialhjelpen, og en trygghet for inntekt. Kvalifiseringsprogrammet er derfor et bra spor.

Presidenten: Replikkordskiftet er avsluttet.

Geir Pollestad (Sp) [11:07:14]: Norge og den norske økonomien har taklet den globale finanskrisen godt. Arbeidsledigheten er lav og synkende. Selv om tallene fra tredje kvartal 2010 viser at nedgangen og uroen på arbeidsmarkedet etter finanskrisen ennå ikke er helt over, er det tydelige tegn på at den varige svekkelsen er avtagende. Vi har fortsatt den laveste arbeidsledigheten i Europa. Tall fra Eurostat fra september viser at gjennomsnittlig arbeidsledighet i EU er 9,6 pst., mens tilsvarende tall for Norge er 3,5 pst. Dette er viktig for velferden i Norge.

Vi har taklet finanskrisen godt, både fordi utgangspunktet før krisen var godt, med en historisk lav arbeidsledighet, og fordi vi hadde hatt en lengre periode med høy vekst i sysselsettingen. Men vi har også taklet krisen godt fordi vi har hatt et velfungerende arbeidsmarked, en aktiv arbeidslivspolitikk, og vi har hatt et høyt nivå på arbeidsmarkedstiltakene. Dette har gjort at ledigheten ikke vokste så mye når krisen satte inn. Det er ikke tilfeldigheter som gjør at Norge har håndtert finanskrisen godt. Det er dyktig politisk lederskap, kombinert med politisk ideologi som har hatt som mål å nå alle, ikke bare de få.

Vi vet at langtidssykmelding og langtidsfravær fra arbeidslivet gir stor risiko for at arbeidstakere forsvinner ut for godt. Det er derfor nødvendig å sette i gang tiltak tidlig i sykefraværsperioden. Jeg er glad for at vi har fått på plass en ny IA-avtale, og for at vi har en offensiv tilnærming til å få redusert sykefraværet.

Det var våren 2010 mange overskrifter om rekordhøyt sykefravær, men vi må konstatere at utviklingen siden den tiden har vært svært gledelig. Særlig gledelig er tallene fra andre kvartal 2010. Det ikke er mulig å peke på noen slags spesifikk faktor for bedringen, vi har bare hatt en stor nedgang. Det synes jeg vi skal ta med oss. Det viser at den tilnærmingen som vi har til sykefraværsarbeidet, er rett.

Jeg har registrert at noen har gjort dette til en debatt om «utenforskap» eller om å «pisse på arbeidsfolk» eller andre begrep som har blitt brukt. Jeg mener dette er en avsporing og meningsløs tidtrøyte. I denne diskusjonen må vi holde fokuset på tiltakene og effekten av tiltakene. Ja, det kan være kjekt for både Høyres stortingsgruppe, Manifest Analyse og andre å komme med finurlige begrep og kalle hverandre mer eller mindre nedsettende ting, men jeg tror at for den som er utenfor arbeidsmarkedet, den som er syk og vil tilbake til arbeidsmarkedet, er det den konkrete politikken som er avgjørende, ikke en kamp om hvem som tilhører i hvilken bås.

Til slutt vil jeg komme inn på IKT-systemet i Nav. Det er en utfordring. Vi skulle ha kommet lenger enn det vi har gjort, men budsjettet bærer bud om at en er i gang med prosessen. Vi er tjent med å ha en grundig og god prosess når vi skal gå til et så stort innkjøp som et nytt IKT-system for Nav er. Jeg har forventninger til den kvalitetssikringsprosessen som pågår og håper at vi raskt skal komme videre.

I likhet med mange andre i komiteen brukte jeg flere dager i sommer på å besøke et lokalt Nav-kontor. Jeg tror at alle som var inne på det Nav-kontoret og så på at saksbehandlerne måtte sitte og punche inn på et nytt system ting som var registrert av brukerne på nettet, var rimelig oppgitt, og fikk litt tanker tilbake til 1980-tallet da vi fikk opp «syntax error – press play on tape» på våre computere.

Nav har fantastisk mange engasjerte mennesker som er villige til å gjøre en god jobb. Vi må sørge for at de har de redskapene de trenger. Etter min mening er det den viktigste oppgaven innenfor velferdspolitikken i årene framover.

Presidenten: Det åpnes for replikkordskifte.

Robert Eriksson (FrP) [11:12:28]: Representanten Pollestad og Senterpartiet har ved gjentatte anledninger retorisk vært opptatt av sikkerheten, og spesielt i forhold til Petroleumstilsynet. Det er prisverdig, og det er jeg glad for at man er. Samtidig registrerer jeg også at i Stavanger Aftenblad, som sikkert er en god og etterrettelig avis – det kan sikkert Pollestad bekrefte – skriver Jan Erik Vinnem, som er professor II i samfunnssikkerhet ved Universitet i Stavanger, at vi «trenger et koordinert, slagkraftig og faglig sterkt tilsyn når dagens ordning ikke tilfredsstiller». Videre skriver han at Fremskrittspartiet skal ha «ros for at forslaget om Petroleumstilsynet bør innlemmes i Arbeidstilsynet».

Mener Pollestad at professor Vinnem snakker mot bedre vitende, og er det sånn å forstå at Pollestad er fornøyd med de ressursene Petroleumstilsynet nå har fått tilført, og som medfører uforsvarlig kontroll på norsk sokkel?

Geir Pollestad (Sp) [11:13:26]: Stavanger Aftenblad er en utmerket avis som har mange viktige oppslag om sikkerheten offshore. Jeg har registrert at Fremskrittspartiet henger sitt forslag på én professor. Det er jo sånn at vi finner alle en professor som støtter våre forslag. Jeg har også hatt dårlige forslag som har fått støtte av en professor. Her er poenget at oppgavene til Petroleumstilsynet og Arbeidstilsynet er vesensforskjellige. Den ene handler om å forebygge en potensiell storulykke. Der kreves en helt annen metode, som er annerledes enn det man har på andre arbeidsplasser. Jeg frykter at en sammenslåing av Petroleumstilsynet og Arbeidstilsynet vil medføre en svekkelse av den muligheten som Petroleumstilsynet har til å gjøre en god jobb offshore. Og så får vi ha en diskusjon med Petroleumstilsynet videre om ressurstilgangen er god nok.

Sylvi Graham (H) [11:14:36]: Representanten Pollestad har ytret at han er glad for det offensive arbeidet som regjeringen gjør med tanke på sykefraværet, og han sier at det er konkret politikk for den som er syk, som er avgjørende.

Jeg må få bemerke at det er langt igjen før de tiltakene som nettopp er inngått i den nye IA-avtalen, begynner å virke. Mange er jo ikke i gang engang. Det er et faktum at helsekøene har vokst med flere titalls tusen mennesker under denne regjeringen. Vi er i ferd med å få et todelt helsesystem i Norge. Det er de som kan betale seg ut av køene, og nå har vi sett i avisene de siste dagene at det også er de som har kunnskap om helsesektoren, som når fram.

Hva vil representanten Pollestad gjøre for å hjelpe folk i helsekøene med tanke på konkret politikk, som han snakker om?

Geir Pollestad (Sp) [11:15:31]: Jeg er for så vidt glad for at vi har tiltak i IA-avtalen som ennå ikke har begynt å virke, og som ikke er satt i gang. Det viser at vi kan forvente ytterligere resultat framover.

Når jeg snakket om tett oppfølging, mener jeg bl.a. at en må pålegge legene større oppgaver, større ansvar. Jeg peker på at dialogmøter er viktige. Jeg peker på at en må se på arbeidsgivers rolle i dette. Samtidig har Senterpartiet en grunnleggende sans for den tanken som ligger til grunn for Raskere tilbake-programmer. Det må det slås ring om. Det må målrettes bedre, for å få folk raskere tilbake i jobb.

Jeg er glad for den brede enigheten som vi har om IA-avtalen. Jeg er også glad for at Høyre fraviker sitt prinsipp om at det skal lønne seg å jobbe, og går inn for 100 pst. sykelønn.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [11:16:43]: Det var eit godt innlegg frå representanten Pollestad, med mye god sentrumspolitikk. Senterpartiet og Kristeleg Folkeparti har tradisjonelt stått veldig nær kvarandre, særleg med tanke på kampen mot sentralisering og toppstyring, fordi me ser at eit godt samfunn blir bygt nedanfrå.

I den siste tida har ein sett at Nav blir styrt meir og meir topptungt. I alle fall, etter mi oppfatning, tek ein grep der ute på grunn av innstrammingar nasjonalt. For eit par veker sidan gav fungerande Nav-direktør beskjed om prosentvise kutt i kvart fylke på 3,7 pst., som fører til kutt på bemanninga. Det har vore fleire lokale Nav-leiarar som har slutta i protest mot det dei kallar uforsvarlege løyvingar.

Mitt spørsmål til representanten Pollestad er – sidan me står saman i kampen mot sentralisering og meiner at det er viktig med spisskompetanse: Korleis ønskjer regjeringa å hindre at den sentraliseringa ikkje skjer?

Geir Pollestad (Sp) [11:17:51]: Noe av suksessen bak Nav-reformen må ligge i en tett lokal tilstedeværelse og lokal forankring. Nav har fått store midler og vil også få store midler neste år. Dette er en videreføring av et historisk høyt nivå i Nav.

Jeg er opptatt av at førstelinjetjenesten skal ha høy prioritet. Det er også en viktig oppgave for Nav. Det er der brukerens møte med Nav er. Det er viktig for Senterpartiet.

Så vil jeg gå tilbake til Kristelig Folkeparti når det gjelder en mismatch som de har i sin politikk, og som nettopp har vært oppe, der de har tatt til orde for statlige normer for sosialhjelpssatsen – noe som Senterpartiet er imot, da vi mener dette håndteres best ute i kommunene.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [11:19:08]: Kristeleg Folkeparti ønskjer eit samfunn der folks livskvalitet er viktigast, der fleire blir inkluderte og opplever at dei har eit verdig liv, der dei får lov til å bidra, og der me byggjer samfunnet nedanfrå.

Eit godt velferdssamfunn krev eit godt fellesskap, og fellesskap er viktig for alle menneske. Eit godt fellesskap betyr ein sterk og trygg offentleg sektor, men eit godt felleskap betyr òg andre ting, for ei oppgåve løyst av fellesskapet er ei oppgåve løyst av familien. Som fleire har vore inne på, går debatten om eit velferdssamfunn langt utover vår komité. Ein trygg og god familie er ein føresetnad for å hindre at menneske fell utanfor i samfunnet. Men når det gjeld frivilligheit, er det eit anna fellesskap som er utruleg viktig. Frivillige organisasjonar gjer ein utruleg god innsats rundt om i landet vårt, menneske som brenn for å hjelpe andre, og som bruker fritida si på å løyse oppgåver som mange meiner er offentlege. Men eit godt velferdssamfunn er avhengig av trygge, gode, stabile familiar, ein tidleg innsats og gode vilkår for frivillig sektor. Eg kunne ha brukt lang tid på å snakke om utfordringane i frivillig sektor, der ein ser at institusjon etter institusjon blir lagd ned, ein ser at mange frivillige organisasjonar slit, og me frå Kristeleg Folkeparti si side opplever at regjeringa ikkje har same fokus på ideell sektor.

Kristeleg Folkeparti ønskjer eit samfunn der fleire blir inkluderte. Me seier at eit samfunn som er godt for barna, er godt for alle. Eg synest det er eit fantastisk perspektiv å ha. Men eit samfunn som er godt for barna, betyr òg at ein må gjere meir for dei fattigaste barna. Kristeleg Folkeparti aukar budsjettet med 1,5 mrd. kr når det gjeld kampen mot fattigdom, og me gjer det med målretting, fordi me trur at tiltak må kome til dei som treng det mest. Me ser av statistikken frå SSB at det frå 1999 til 2001 var 3 pst. fattige barn. Frå 2006 til 2008 var det 8 pst. Det betyr nesten ei tredobling av fattige barn. Ein kan sikkert diskutere grensa for kva som er fattigdom, men poenget er at det er barn som veks opp, som opplever utryggheit og ein kvardag som dei ikkje fortener. Fattige barn er kanskje noko av det me burde ha prioritert høgare. Derfor er eg skuffa når regjeringspartia vel å stemme ned våre forslag som går på frivillig sektor, som er målretta mot barnehagar, inntektsgraderte satsar osv. Eit inkluderande samfunn handlar om å ta dei menneska som slit med å kome i arbeid, på alvor.

Prosentdelen menneske med nedsett arbeidsevne som er i arbeid, har gått ned. Det er dramatisk. Per dags dato er det over 150 000 menneske som er registrerte hos Nav med ferdig arbeidsevnevurdering, og som kan kome ut på ei eller anna form for tiltak. Men kva gjer regjeringa? Jo, dei kuttar i talet på tiltaksplassar, i arbeidsmarknadstiltak og for dei med nedsett arbeidsevne. Den nøkkelen som ligg i å hjelpe menneske ut i arbeid, og som er tilgjengeleg kapasitet, blir ikkje teken i bruk. Kristeleg Folkeparti har i sitt alternative budsjett styrkt talet på tiltaksplassar. Det som forundrar meg, er at det ser ut som om ein frå regjeringshald berre kan byggje opp og ned den delen ut frå statsbudsjettet, og så kan ein sjå til revidert. Utfordringa er at dei forskjellige organisasjonane, attføringsbedriftene og liknande som driv tiltak, mistar kompetansen, dei må permittere folk, og dei må byggje ned – og det er ei utfordring å byggje opp.

Nav – som er det eit menneske som fell utanfor, først møter i kontakt med det offentlege – opplever at dei i 2011 må kutte 161 mill. kr til fylka. Spisskompetansen – som er noko av det viktigaste for å kunne få ei tidleg avklaring, ein tidleg innsats, for å få folk inn på rett tiltak for å få dei ut i arbeid – blir kutta. Me veit at det i snitt går 900 dagar frå ein blir sjukmeldt til ein kjem på ei eller anna form for tiltaksplass – 900 dagar! Det er ikkje rart at ein ikkje alltid klarer å lykkast. Hadde me styrkt Nav, hadde me klart å få fleire menneske fortare ut i arbeid.

Eg ser at tida går ut, så før eg gløymer det, må eg ta opp dei forslaga som Kristeleg Folkeparti har fremja.

Presidenten: Representanten Kjell Ingolf Ropstad har tatt opp de forslagene han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Thor Erik Forsberg (A) [11:24:23]: Det er flott å høre representanten Ropstad snakke om inkludering og bekjempelse av fattigdom, men vi registrerer også at representanten Ropstad og Kristelig Folkeparti i merknader oftere og oftere skriver seg sammen med Høyre og Fremskrittspartiet.

I dette budsjettet har vi sett flere eksempler på kutt i støtte til de mest utsatte. Noen kutt som er nevnt, er i utdanningsstøtten for enslige forsørgere og i kvalifiseringsstønaden, som rammer nettopp dem som Ropstad er opptatt av. Vi husker også Bondevik IIs og Fremskrittspartiets kutt i dagpenger til de arbeidsløse. Er dette en politikk som frister til gjentakelse? Eller erkjenner representanten Ropstad og Kristelig Folkeparti at de er nødt til å søke bedre selskap?

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [11:25:12]: Eg er i godt selskap med meg sjølv i komiteen, og eg synest at mange av dei forslaga som Kristeleg Folkeparti har fremja, er veldig gode.

Sjølv om eg kan vere einig med representanten Forsberg i at det er nokre kutt, særleg frå Framstegspartiet, som eg ikkje likar, må eg likevel seie at me finn saman på gode område, og det er det som er viktigast for meg. Eg er oppteken av politikken, ikkje av namnet på partiet som me eventuelt skriv oss saman med i merknaden. Derfor har eg skrive Kristeleg Folkeparti saman med regjeringspartia der me er einige med dei, og Kristeleg Folkeparti skriv seg saman med Framstegspartiet eller Høgre dersom me er einige om politikken. Eg meiner at dei merknadene som ligg frå opposisjonen – iallfall der Kristeleg Folkeparti har skrive seg inn – er uttrykk for ein politikk som ville hjelpt fleire menneske ut i arbeid, og som ville hjelpt fleire menneske ut av fattigdom.

Dersom representanten Forsberg tenkjer på regjering, kjem ikkje eg til å stå her og diskutere regjeringsspørsmålet. Men eg kjem til å seie at for Kristeleg Folkeparti er fattigdomskampen ei av dei viktigaste sakene, som me ikkje kan kompromisse på, dersom det eventuelt skulle gå mot regjeringsspørsmål.

Karin Andersen (SV) [11:26:21]: Jeg tror det er viktig at Kristelig Folkeparti klargjør for både seg sjøl og oss andre i hvilken politisk retning partiet ønsker å gå. Når en studerer de alternative budsjettene til opposisjonspartiene, er det en avgrunn mellom Kristelig Folkeparti, Høyre og Fremskrittspartiet, spesielt i dette at man tar fra de fattigste kvinnene i u-landene og gir til de rikeste mennene i Norge – som jo på en måte er hovedgrepet i fordelingspolitikken.

Det andre er synet på om store forskjeller er bra eller dårlig for et samfunn. Der oppfatter jeg at Kristelig Folkeparti ligger mye nærmere regjeringspartiene, og den retningen i politikken, enn de gjør på andre områder. Det eneste området i dette budsjettet der jeg oppfatter at Kristelig Folkeparti går oppsiktsvekkende i en annen retning, er i synet på sykepenger. Det er faktisk det eneste partiet som foreslår å svekke sykelønnsordningen og åpne for reduksjon i sykelønnen. Er det et viktig signal på politisk retning? Eller er det de andre sakene som er de viktigste?

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [11:27:28]: Signalet er at me ønskjer å gjennomføre dialogmøte, og derfor er det ikkje nokre kutt i budsjettet. Vårt mål – og det trur eg Karin Andersen er einig i – er jo å kunne lykkast med den tidlege innsatsen. Når anten Nav, bedrifter eller privatpersonar vel ikkje å gjennomføre dialogmøta, mistar ein verdifull tid, og ein mistar ei verdifull moglegheit til å få menneske ut i arbeid. Så eg trur at akkurat dette forslaget ville gitt ei innsparing. Representanten Andersen seier at det er eit kutt, men det er ikkje eit kutt, tvert imot det er eit godt forslag som regjeringa burde sett på.

Når det gjeld retning, er eg stolt over å seie at Kristeleg Folkeparti vil ein heilt annan veg enn det SV vil. Me har eit tredje alternativ. Eg har tru på ein politikk, som eg sa i mitt innlegg, som «me byggjer nedanfrå», der me tek det beste frå begge sidene – eg kan sjå god tryggleik, gode velferdsordningar frå venstresida, og eg kan sjå gode tiltak, f.eks. når det gjeld frivilligheit, valfridom, næringsliv osv. frå høgresida. For Kristeleg Folkeparti handlar det om å byggje ein politikk der me tek det beste frå begge sider – og så er Kristeleg Folkeparti ei eiga retning, ikkje anten til høgre eller til venstre.

Anette Trettebergstuen (A) [11:29:00]: Representanten Ropstad sa at det var politikken, ikke navnet på partiet, som var det viktige når man skulle skrive seg sammen i merknader. Samtidig sa representanten Ropstad i sitt innlegg at han er helt enig i at en må se på helheten i politikken til de politiske partiene for å kunne se resultatene og behovene på vårt område.

Da har jeg et par spørsmål til representanten Ropstad: Er representanten enig i at skatt er viktig for å finansiere velferden? Er representanten enig i at skatt også er et viktig grep for å drive omfordeling? Er representanten enig i at det har vært viktig for at vi i dag er et samfunn med relativt små forskjeller? Er representanten Ropstad enig med oss i at 50 mrd. kr i skattekutt også nødvendigvis vil bety mindre penger til fordeling av velferd, mindre penger til barnevernsbarn, mindre penger til arbeidsmarkedstiltak, mindre penger til barnehager, til skoler, til fellesskapsverdiene og til fattigdomsbekjempelse, som han er opptatt av?

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [11:30:06]: Ja, eg er heilt einig. Derfor er eg glad for Arbeidarpartiet og Kristeleg Folkeparti kan stå saman i skattepolitikken, at Arbeidarpartiet var villig til å støtte dei nødvendige grepa som blei gjorde under Bondevik II. Der støtta ein dei aller fleste skattekutta fordi ein såg at skatt er eit viktig verkemiddel for å få inntekter til å dekkje dei viktige velferdsoppgåvene, men det er òg eit viktig verkemiddel for å skape vekst ute i bedriftene og for å stimulere folk til å jobbe meir.

Derfor er eg òg einig i at skatt er eit viktig verkemiddel for å drive omfordeling og sikre at det ikkje blir for store forskjellar. Eg merka meg at me har vore einige, det viser dei fleste innlegga. Røe Isaksen hadde eit viktig innlegg der han presiserte at store forskjellar ikkje er bra for eit samfunn. Derfor ser eg at me kan stå saman i skattepolitikken. Men det eg ikkje er fornøgd med – og som eg har brukt tid på i dag – er at regjeringa ikkje brukar dei verkemidla som ligg der for å hjelpe fleire menneske ut av fattigdom og inn i arbeid. Der trur eg at opposisjonen kunne ha gjort meir.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Borghild Tenden (V) [11:31:28]: Venstre er dessverre ikke representert i arbeids- og sosialkomiteen. Vi har således ikke hatt mulighet til å fremme Venstres posisjon i innstillingen vi nå behandler. Vi har derfor valgt å stemme for regjeringspartienes forslag til konkrete budsjettvedtak, som konsekvens av at vårt forslag til alternativt statsbudsjett under rammeområde 7 falt i forbindelse med Stortingets behandling av finansinnstillingen. Vi har imidlertid enkelte rammeuavhengige forslag som er fremmet i salen i dag, og vi støtter også en del av de mindretallsforslagene som er fremmet i innstillingen.

Venstres liberale ideologi tar utgangspunkt i det enkelte mennesket. Alle skal ha frihet til å bruke sine evner til beste for seg selv og samfunnet – men like selvsagt er det at de som virkelig trenger samfunnets hjelp til å leve et verdig liv, skal få det. Frie samfunn har gode fellesskapsinstitusjoner og et sosialt sikkerhetsnett for alle.

Fattigdom rammer enkeltmennesker – ofte uventet og tilfeldig, og av sammensatte årsaker. En del mennesker er varig ute av stand til å skaffe seg en inntekt de kan leve av. De skal ha et støttenivå som gir dem mulighet til et verdig liv. Støtteordninger som er avgjørende for barns livsvilkår, skal være rause. Venstres førsteprioritet er å bekjempe fattigdom og helseproblemer hos barn og barnefamilier.

Dette vises igjen i Venstres alternative statsbudsjett. Vi foreslår målrettede skatteletteforslag, som f.eks. å øke satsene i minstefradraget til 38 pst. – noe som bare kommer dem med lave inntekter til gode – og vi foreslår direkte tiltak over statsbudsjettet for å bekjempe fattigdom, med over 2 mrd. kr utover regjeringens budsjettforslag.

Veien ut av fattigdom henger for svært mange sammen med muligheten til å forsørge seg selv gjennom arbeid. Venstre vil derfor satse målrettet på både flere arbeidsplasser og ikke minst på å få flere i arbeid. Det gjør vi gjennom å styrke arbeidslinjen helt gjennomgående i vårt alternative budsjettforslag, bl.a. gjennom en rekke forslag til skatteendringer og tiltak over budsjettets utgiftssider. Samtidig må det også tilrettelegges langt bedre for dem som av ulike årsaker har nedsatt arbeidsevne, slik at de kan få bidra etter evne. Mange som ikke kan arbeide i full stilling, kan likevel gjøre en betydelig innsats gjennom tilpassede arbeidsplasser og arbeidsoppgaver.

Andelen eldre vil stige kraftig i forhold til yrkesaktive. Nesten 25 pst. av innbyggerne i Norge i 2050 vil være 65 år eller eldre. Denne utfordringen må møtes med en målrettet politikk for å få flere hender i arbeid. Flere i arbeid og færre på stønad er helt grunnleggende for at vi skal kunne klare å opprettholde våre velferdsordninger i fremtiden. De ulike velferdsytelsene, i kombinasjon med skattesystemet, må utformes slik at det lønner seg for den enkelte å være i inntektsgivende arbeid fremfor å motta offentlige stønader. Dette er helt avgjørende for om vi skal lykkes med å bevare et sterkt og bærekraftig velferdssystem også i fremtiden. Derfor er tiltak for å få flere i arbeid og tilrettelegging for flere arbeidsplasser en av hovedprioriteringene i Venstres alternative budsjett for 2011.

Jeg vil til slutt rette oppmerksomheten mot noe som er svært viktig for meg og for Venstre, og som representanten Trettebergstuen ikke berørte i det hele tatt i sitt innlegg. 1. mai i år gikk jeg for første gang i demonstrasjonstog. Jeg gikk sammen med en rekke selvstendig næringsdrivende under parolen om bedre sosial rettigheter. I sitt alternative budsjett foreslår Venstre både å likestille rettighetene når det gjelder omsorg for egne barn, og en forpliktende opptrappingsplan for å sidestille rettighetene knyttet til egen sykdom. Som et første ledd foreslår vi å øke kompensasjonsgraden etter 16 sykedager fra 65 pst., som er dagens regler, til 80 pst. Samlet koster dette i underkant av 300 mill. kr.

Regjeringen har en rørende omsorg for vanlige arbeidstakeres rettigheter knyttet til sykelønn og en ditto manglende omsorg når det gjelder dem som faktisk er villig til å ta den risikoen det er å skape en arbeidsplass for seg selv og kanskje noen til.

Helt til slutt: Jeg varsler at Venstre stemmer for mindretallsforslagene nr. 1–5, 8, 10–12, 15, 25 og 26 i innstillingen, og tar til slutt opp forslagene nr. 29–32, som er omdelt i salen her i dag.

Presidenten: Representanten Borghild Tenden har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Tove Linnea Brandvik (A) [11:36:59]: Det var en glede å høre at Venstre hadde sluttet seg til tradisjonen med å gå i 1. mai-tog. Vil du anta at du vil kunne finne flere paroler å gå under i årene som kommer? Det er mange av oss som har gått under de parolene og gjort den jobben i veldig mange år. Så det var kjekt å høre.

Jeg har imidlertid noen korte spørsmål til det alternative forslaget som Venstre har lagt fram. Jeg har registrert at man tar opp og legger inn ekstra midler til dem med redusert yrkesevne for å føre dem tilbake til arbeidslivet, noe som vi ser på som et veldig godt tiltak og slutter også opp om. Men vi har en presisering, og jeg skal bare referere fra teksten:

«Mange som ikke kan arbeide i full stilling, kan likevel gjøre en betydelig innsats for eksempel i deltidsstillinger, midlertidige ansettelser, gjennom tilpassede arbeidsoppgaver osv.»

Jeg lurer på: Hva er det med dem som har redusert arbeidsevne, som gjør at de er spesielt egnet til å være i midlertidige stillinger, eventuelt i traineestillinger som gjelder kortvarige prosjekter? Hva er det som gjør at man da kan føres tilbake til ordinært arbeid?

Borghild Tenden (V) [11:38:09]: Først vil jeg takke for det positive som kom fram i replikken, og jeg skal love at jeg skal gå i flere 1. mai-tog. Så da er vi i alle fall enige om det.

Men så til replikken: Trettebergstuen sa flere ganger i sitt innlegg her i dag, hun sa det faktisk flere ganger: Det er helheten i budsjettet som teller. Når det gjelder Venstres alternative budsjett, er jeg mektig stolt av at vi plusser på 5 mrd. kr til konkrete tiltak som gjør at flere kommer i arbeid. Det er konkrete tiltak, som jeg håper representanten tar seg tid til å lese. I tillegg er jeg også veldig stolt av at vi bruker 2 mrd. kr mer til fattigdomsbekjempelse. Så det er vårt svar. Helheten er viktig for oss – helheten i budsjettet.

Karin Andersen (SV) [11:39:19]: Det ene man kan si om Venstres alternative statsbudsjett, er at en har en veldig overdreven tro på raske endringer i arbeidsmarkedssituasjonen og sykefraværet ved hjelp av ganske små grep som Venstre gjør, og at det ser ut til at man også måtte redusere dagpengene med dette budsjettet, hvis man skulle ta det på alvor.

Men jeg vil heller spørre om et forslag som er lagt fram i salen, nemlig dette med å innføre normerte sykmeldingsperioder etter svensk modell. Da er spørsmålet ganske konkret: Mener Venstre at det er politikere som skal bestemme hvor lenge folk skal være sykmeldte? Er ikke det et medisinsk ansvar for legene? Har Venstre satt seg inn i erfaringene fra Sverige med denne ordningen, der det faktisk har vært ganske alvorlige, personlige katastrofer som følge av dette, og der folk ikke har fått jobb, men har blitt stående uten inntektssikring og kommet i en mye vanskeligere situasjon, nettopp fordi man har innført denne typen politiske sykmeldingsperioder?

Borghild Tenden (V) [11:40:22]: Venstre hadde aldri fremmet et slikt forslag hvis vi ikke hadde undersøkt hvordan det har fungert i Sverige. Det har fungert bra, men det er ikke bare det som må til. Det har fungert bra sammen med flere tiltak og med det fokuset hele tiden på at man må få flere i arbeid. Det er der jeg etterlyser regjeringens kraftfulle innsats. Hvordan få flere i arbeid? Det er faktisk det vi skal leve av i fremtiden. Det finnes ingen kreative forslag, slik jeg ser det, i budsjettet her. Det er bare snakk om støtteordninger og ingen kreative tiltak til hvordan vi skal motivere folk til å komme i arbeid.

Karin Andersen (SV) [11:41:36]: Da får jeg følge det opp litt, for det er jo interessant å få vite hva Venstre mener med aktive tiltak. Det virker som om Venstre da mener at aktive tiltak skal gå ut på å skape mer økonomisk utrygghet for dem som er syke, framfor å ha en helhetlig politikk, slik som regjeringen er opptatt av, og som nettopp har skaffet Norge den laveste arbeidsledigheten av noe land vi kan sammenlikne oss med. Flere i Norge deltar i arbeid enn i noe annet land. Hvordan kan Venstre mene det er riktig at det virkemiddelet man skal ty til, er å gjøre syke folk mer utrygge på sin egen økonomi, framfor å støtte regjeringens politikk som beviselig gjør at flere er i arbeid, og at færre er arbeidsløse her enn i de landene som har brukt denne teknikken som Venstre nå tar til orde for?

Borghild Tenden (V) [11:42:39]: Det er i alle fall en ting vi bør være enige om, og det er at kostnadene for sykelønn må reduseres. Det håper jeg vi kan være enige om. Det at folk betaler skatt og kommer ut i arbeid, er faktisk det som driver samfunnet vårt fremover.

Så tilbake til det med Sverige, for jeg synes representanten burde ta seg en tur til Sverige for å undersøke hvordan det faktisk har fungert. Vi har tett dialog med vårt søsterparti i Sverige, men som jeg sa i sted, er det også flere tiltak enn den normerte sykmeldingsperioden som må til parallelt. Men det å ha fokus på at vi ønsker flere i arbeid og sykelønnen ned, er veldig viktig. Det føler jeg ikke denne regjeringen har. De har i alle fall ikke lyktes så langt, slik vi fra Venstre ser det. Vi er ekstremt opptatt av å skaffe flere arbeidsplasser, få flere i arbeid og motivere til det.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Statsråd Rigmor Aasrud [11:43:59]: Vi har Europas laveste ledighet og et av verdens beste velferdssamfunn. Det er ikke tilfeldig, men et resultat av klare politiske valg. Arbeidsløsheten biter seg nå fast i Europa, og faren er et varig høyere arbeidsledighetsnivå enn før finanskrisen.

Grunnlaget for velferden legges gjennom vår felles arbeidsinnsats. Arbeid til alle er derfor fortsatt et hovedmål for vår regjering. Arbeid gir den enkelte økonomisk selvstendighet og er et av de viktigste virkemidlene for å motvirke fattigdom og utjevne sosiale forskjeller.

Regjeringen foreslår et fortsatt høyt antall tiltaksplasser i 2011. Antall tiltaksplasser ble økt i 2009 for å møte økningen i antall ledige. Til neste år er bevilgningen tilpasset en positiv sysselsettingsutvikling.

Ordningen med tidsubestemt lønnstilskudd foreslås videreført i 2011, og det samme gjelder innsatsen knyttet til Nasjonal strategiplan for arbeid og psykisk helse.

For å bedre arbeidstakernes rettigheter i forbindelse med graviditet og fødsel foreslår regjeringen at foreldrepenger, svangerskapspenger og svangerskapsrelaterte sykepenger regnes med som arbeidsinntekt i kvalifiseringsgrunnlaget til dagpenger med virkning fra 1. januar 2011. Regjeringen opprettholder også de midlertidige finanskrisetiltakene for dagpenger og permitteringer.

Sykefraværet er redusert gjennom 2010, og bevilgningen reduseres derfor med om lag 3 mrd. kr i 2010. Reduserte bevilgninger til sykefravær gjør at vi kan bruke mer på helse, skole og barnehage. Vi legger til grunn at vi ikke skal ha økninger i sykefraværet i 2011. Samtidig som samfunnet har nytte av dette, vet vi også at det er bra for den enkelte å være i jobb framfor å gå sykmeldt.

Regjeringen legger til rette for et inkluderende arbeidsliv der alle har muligheten til å kunne delta. I mars i år undertegnet vi en ny og forsterket IA-avtale. Sykefraværet har gått ned i løpet av 2010. Det gjorde det også i 2004, men da gikk det opp igjen. Det er grunnleggende viktig at vi nå ikke slår oss til ro når vi ser at trendene går den riktige veien, men at vi fortsetter å ha stor oppmerksomhet, gode informasjonstiltak og arbeider systematisk og målrettet for fortsatt gode resultater. Derfor har vi foreslått at det bevilges 153 mill. kr til oppfølging av den nye IA-avtalen.

I Soria Moria II varslet regjeringen en egen sysselsettingsstrategi for mennesker med nedsatt funksjonsevne – altså økt innsats på delmål 2 i IA-avtalen. Dette arbeidet er nå igangsatt. Sysselsettingsstrategien vil være konsentrert om å finne fram til konkrete arbeidsrettede tiltak og ordninger som er egnet til å øke deltakelsen i arbeidslivet for personer med funksjonsnedsettelser. I arbeidet vil vi særlig prioritere unge på vei inn i arbeidslivet etter gjennomført utdanning.

Å sikre velferdssamfunnet betyr også at Nav må fungere godt. Arbeids- og velferdsetatens driftsbevilgning for 2011 er derfor i all hovedsak videreført etter en kraftig økning gjennom de to foregående årene. Ambisjonen bak Nav-reformen var å få flere i arbeid og redusere tilstrømmingen til stønader. Jeg er glad for at vi nå ser forbedringer i hvordan Nav fungerer. Samtidig er jeg opptatt av å erkjenne at det fortsatt er utfordrende og langsiktig arbeid som må til for å få full effekt av reformen. Nytt IKT-system står sentralt i denne innsatsen. Vi foreslår derfor å bevilge 10 mill. kr til planlegging av dette viktige arbeidet. Gode planer er helt avgjørende når man skal starte på et så komplekst arbeid.

Samtidig som velferdstjenestene må videreutvikles og Nav må styrke sin saksbehandling, er regjeringen opptatt av å verne om fellesskapets midler. Velferdsordningene er til for dem som trenger dem. Trygdemisbruk er fullstendig uakseptabelt. Regjeringen ber derfor Arbeids- og velferdsdirektoratet om å styrke innsatsen mot trygdemisbruk.

Regjeringen er opptatt av at alle kan bidra i verdiskapingen. Det innebærer innsats både for å hindre ledighet og for å sikre at arbeidslivet er inkluderende og legger grunnlag for at så mange som mulig kan delta. Samtidig innebærer det vern om velferdsordningene for dem som av ulike grunner likevel ikke kan delta. Det skal alltid lønne seg å arbeide, men kan du ikke arbeide, skal du være sikret gode velferdsordninger. Vi har lagd et system hvor man enten er i arbeid eller har klare rettighetsbaserte ytelser. Det skal vi være stolte av og glade for. Utfordringen blir å få flere med ytelser til å kombinere trygd og arbeid.

Ufrivillig deltid er en form for arbeidsledighet som må bekjempes som annen arbeidsledighet. Ufrivillig deltid er et særlig framtredende problem i visse bransjer og i forhold til visse yrkesgrupper, og det rammer kvinner. Regjeringen foreslår derfor å bevilge 25 mill. kr til tiltak som kan redusere antall arbeidstakere i ufrivillig deltid i 2011. Midlene er tenkt nyttet både til prosjekter knyttet til organisering av arbeid i enkeltvirksomheter og til forsøk rettet mot etter- og videreutdanning for å styrke arbeidstakeres muligheter til å komme seg over i heltid.

Regjeringen har også tatt initiativ til et treparts bransjesamarbeid for å fremme et seriøst og velfungerende arbeidsliv i utsatte bransjer. I samarbeid med partene i arbeidslivet er renholdsbransjen valgt ut som første bransje. Vi har foreslått 10 mill. kr som særlig skal benyttes til godkjenningsordninger for renholdsvirksomheter, og ID-kort for renholdsbransjen vil inngå som et viktig element.

Fra nyttår gjennomføres en av de største omlegginger i folketrygdens historie. Pensjonsreformen trer i kraft. Muligheten til å kombinere arbeid og pensjon fra 62 år er en betydelig velferdsreform og legger til rette for en gradvis overgang fra arbeidsliv til pensjonisttilværelse etter egne ønsker og behov. Samtidig vil årlig pensjon bli høyere jo senere den tas ut. Det er grunn til å tro at flere vil velge å fortsette noe i arbeid framfor å pensjonere seg helt.

Regjeringen har styrket den årlige innsatsen mot fattigdom med 3,9 mrd. kr i perioden 2006–2010. Vi kombinerer et bredt forebyggende perspektiv med tiltak for å bedre levekårene til de vanskeligst stilte, særlig i forhold til barn og unge. Sentralt i arbeidet mot fattigdom er å gi alle muligheter til å forsørge seg selv og bli sosialt inkludert gjennom å delta i arbeidslivet. Fattigdom er et sammensatt problem som omfatter mye mer enn mangel på penger. Vi foreslår å styrke barnehage og skole og videreføre ordningen med 8 timers gratis leksehjelp. Et godt utbygd pedagogisk barnehagetilbud gir barn gode og mer likeverdige oppvekst- og læringsvilkår. Økt innsats for å hindre frafall i skolen er nødvendig for at flere skal ha muligheter i arbeidslivet. Styrket kommuneøkonomi gir kommunene bedre muligheter for å yte velferdstjenester.

Kvalifiseringsprogrammet er et av mange tiltak som bidrar til bedre muligheter og levekår for utsatte grupper. Vi styrker innsatsen overfor rusmiddelavhengige, innsatsen for økt fullføring i videregående opplæring og program for basiskompetanse i arbeidslivet. Vi foretar endringer i bidragsforskuddsordningen som vil gi bedre inntektssikring for forsørgere med lav inntekt.

Det foreslås i statsbudsjettet for 2011 en styrking på nær 300 mill. kr på områder som er spesielt viktige i en samlet innsats mot fattigdom.

Regjeringen tar sikte på å legge fram en stortingsmelding om fordelingspolitikken våren 2011. Der vil den videre innsatsen mot fattigdom ses i sammenheng med oppfølging av Fordelingsutvalgets innstilling, som kom i 2009.

Vi har lagt fram et budsjett for å holde sysselsettingen oppe og arbeidsledigheten lav.

Presidenten: Det åpnes for replikkordskifte.

Robert Eriksson (FrP) [11:53:15]: Jeg har mest lyst til å stille tre spørsmål, muligens blir det anledning til å stille to etter hvert.

Jeg merket meg at statsråden sa fra talerstolen at ufrivillig deltid er skjult ledighet. Vi vet at ufrivillig deltid ikke er registrert i noen form for ledighetsstatistikker. Både jeg og flere dro i gang en debatt denne høsten der en rekke regjeringsmedlemmer gikk på banen, også stortingsrepresentanter fra regjeringspartiene, og sa at man ikke hadde noen type skjult ledighet, og at dette var en fiktiv bruk fra høyresiden i norsk politikk. Jeg forstår det nå for det første dit hen at statsråden bekrefter at man har en skjult ledighet i de arbeidsledighetsstatistikkene vi har – det må jo være tilfellet ut fra det hun sa fra talerstolen – og for det andre registrerer jeg at regjeringen har sagt at man skal vurdere et Nav-ombud. Det har man sagt i flere år. Hvor lenge skal regjeringen sitte og vurdere? Når kan vi forvente at det kommer en sak til Stortinget?

Statsråd Rigmor Aasrud [11:54:17]: Det er ingen tvil om at de som ønsker mer arbeid og ikke har en full stilling i dag, må regnes som arbeidssøkende og må være med i de vurderingene vi gjør for å få flere ut i arbeidslivet. Jeg har oppfattet at den debatten som har gått, har gått på helt andre typer ledighet som dem som har forskjellige typer stønadsordninger. Jeg oppfatter ikke at de som har ufrivillig deltid, nødvendigvis er på andre typer stønadsordninger. Men det er helt klart viktig for vår regjering å styrke innsatsen, slik at flere som jobber ufrivillig deltid, skal få anledning til å jobbe mer.

Så til den andre delen av Erikssons spørsmål: Regjeringen jobber med å gå gjennom hele Nav-systemet. Vi går gjennom klageordninger – hvordan man kan klage, hvordan rettssikkerheten er, hvordan tilsynsordninger er. Så det er et bredt spekter av saker som vi jobber med, og som vi må komme tilbake til når vi har gjennomgått hele det spekteret.

Torbjørn Røe Isaksen (H) [11:55:33]: Høyre har støttet den delen i Arbeiderpartiet som har ønsket å gjøre noe med uførepensjonen – en del av Arbeiderpartiet som jeg har inntrykk av har ekstra gode vekstvilkår i departementet, kanskje litt mindre i dette huset. Men det er en annen sak.

Dessverre er det sånn nå at regjeringen skaper unødig stor usikkerhet. Det er to grunner til det. Det første er at man kommer fryktelig sent til Stortinget med viktige saker som er avgjørende for folk når den nye pensjonsreformen trer i kraft like utpå nyåret. Det andre er at det kommer en kontinuerlig strøm av lekkasjer om den nye uførepensjonsordningen, mens regjeringen i dag har varslet at proposisjonen ikke kommer før etter jul. Det vil si at det blir enda flere måneder med usikkerhet for folk som gjennom media blir servert et inntrykk av at det skal skje til dels dramatiske omlegginger som kan påvirke hva man får utbetalt, uten at jeg har sett at regjeringen i spesielt stor grad, i hvert fall ikke i alle saker, tar til motmæle. Hva vil statsråden gjøre for å hindre denne usikkerheten?

Statsråd Rigmor Aasrud [11:56:38]: La meg først gjøre helt klart: Det er ingen som har uføreytelser i dag, som skal omfattes av store endringer i den uføretrygden som kommer.

Så er det helt riktig at det er komplekse spørsmål som skal vurderes, og vi er ikke ferdig med det. Derfor har vi valgt å orientere Stortinget i dag om at vi ikke kommer med en proposisjon til Stortinget rett før jul, men vi jobber med det, og det vil ikke gå lang tid før proposisjonen er på plass i Stortinget. Det er høytrykk i regjeringen for å få til et godt forslag, som jeg håper vi skal kunne legge fram for Stortinget om ikke lang tid.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [11:57:31]: Eg ønskjer å følgje opp førre spørjar. Sett utanfrå opplever eg det som om departementet mister litt kontroll på ein del viktige saker. Uførepensjonen er ei av sakene. Det er ei ufatteleg viktig sak som omfattar utruleg mange menneske, og det vil vere veldig avgjerande at ein landar på ei riktig løysing. Den saka blir utsett. Det har vore mykje kaos og mange lekkasjar, som Røe Isaksen var inne på.

Så ser vi at når det gjeld tilpassinga til ny alderspensjon, kjem det saker til Stortinget med eit par vekers behandlingstid, noko som eg vil seie er uforsvarleg. Departementet somlar med å leggje fram saker i god tid.

Så er det Nav, som er eit av dei viktigaste organa for å lukkast i velferdspolitikken. Der ser ein at den fungerande Nav-direktøren kjem med kutt på 161 mill. kr ute i fylka. Det blir kutta 3,7 pst. To Nav-leiarar har den siste veka sagt opp jobben i protest mot det dei kallar uforsvarlege driftsbudsjett. Kvifor aksepterer statsråden at det blir gjort kutt i Nav?

Statsråd Rigmor Aasrud [11:58:38]: Når det gjelder kritikken mot at en kommer sent til Stortinget med proposisjoner, får jeg ta med meg den. Men når det gjelder uførereformen, mener jeg det er riktig at vi jobber med å få til et godt forslag som vi ønsker å legge fram for Stortinget. Det må være det viktigste.

Så til spørsmålene knyttet til driftsbevilgninger til Nav. Det er riktig at det er et svakt kutt i driftsbevilgningene til Nav nå, etter at vi har økt mye i en periode der Nav har hatt en stor pågang av nye arbeidsledige og andre som skulle ha tjeneste fra Nav. Derfor mener vi at det er riktig å kunne ta ned noe for å tilpasse at det bl.a. skal administreres færre tiltaksplasser. Det er derfor en tilpasning til den situasjonen som vi nå har i arbeidsmarkedet.

Borghild Tenden (V) [11:59:40]: I forbindelse med regjeringens prosjekt Samarbeid for arbeid besøkte en rekke statsråder Opera Software. En tilbakemelding fra Opera-ledelsen var ifølge statsministeren selv at sykepenger og denne type ordninger skulle være mer tilpasset selvstendig næringsdrivende. På et konkret spørsmål fra Venstres leder, Trine Skei Grande, til statsministeren svarte statsministeren følgende:

«Vel, vi har gjort noen forbedringer, vi ser på om vi skal gjøre ytterligere forbedringer.»

Mine konkrete spørsmål til fungerende arbeids- og sosialminister er følgende: Hvordan går det? Hva skjer? Kommer det noen flere forbedringer? Kommer det noen tiltak? Og er det sånn at de selvstendig næringsdrivende også denne gang må betale for det selv?

Statsråd Rigmor Aasrud [12:00:41]: Det er riktig som statsministeren sa, at det er gjort enkelte tilpasninger. I det budsjettet som er lagt fram her, har vi valgt å gjøre andre prioriteringer enn å prioritere økte rettigheter for dem som er selvstendig næringsdrivende.

Sylvi Graham (H) [12:01:12]: Under Bondevik II-regjeringen foreslo man en rettighetsfesting av brukerstyrt personlig assistent for funksjonshemmede i forslaget til statsbudsjett for 2006. BPA, som det kalles, gir den enkelte mye større frihet i hverdagen og en mye bedre mulighet for å delta i samfunnet, og ikke minst til å jobbe. Med BPA kan man være sjef i sitt eget liv, og det er en verdi som er viktig for Høyre.

I forslag til ny lov om helse- og omsorgstjenester i kommunene går regjeringspartiene likevel ikke inn for rettighetsfesting av brukerstyrt personlig assistent, til tross for at regjeringspartiene lovet dette i valgkampen. De har altså brutt sine løfter overfor de funksjonshemmede. Hvorfor vil ikke statsråden støtte Høyres alternative forslag under budsjettet i dag og gi de funksjonshemmede denne retten?

Statsråd Rigmor Aasrud [12:02:09]: For det første er ordningen med brukerstyrt personlig assistent en ordning som ligger under Helse- og omsorgsdepartementets budsjett. Derfor vil det være riktig å stille spørsmålet til helse- og omsorgsministeren, som jeg forstår skal debattere saken i denne salen i dag.

Vi har lagt fram en ny helse- og sosiallov som klargjør rettighetene til den enkelte brukeren på en ny måte. Det er vårt tiltak for å styrke rettighetene for dem som trenger tjenester fra det offentlige. Men denne konkrete saken mener jeg hører hjemme i Helse- og omsorgsdepartementets budsjett, som, så vidt jeg har forstått, skal behandles senere i dag.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed over.

Steinar Gullvåg (A) [12:03:12]: Slik virkeligheten åpenbart fortoner seg fra Akersgata, eller fra Løvebakken for den saks skyld, kan det være all grunn til å minne om at Norge faktisk er et av verdens beste land å leve i. Vi har overlevd finans- og gjeldskrisen uten synderlige men og med velstanden i behold. Aldri har vi hatt det bedre. Arbeidsledigheten er på under 3 pst. Vi holder orden i økonomien. Vi har lav prisstigning, stabil valutakurs og lavt rentenivå.

Likevel: I misnøyens vinter dyrkes særinteressene, egoismen og kravmentaliteten, mens helheten drukner i enkeltsaker, som fengslede innvandreres eventuelle trygderettigheter, tolketjeneste eller servicehunder, som i og for seg er viktige nok. Men ingen spekulasjon er så vidløftig at den ikke kan havne på VGs førsteside eller som innslag i TV 2-nyhetene med kommentarer fra Fremskrittspartiet. Opposisjonen, hvorav først og fremst Fremskrittspartiet, finner selvfølgelig sin egen glede i å nøre opp under forestillingen om at det meste går galt i fedrelandet. Derfor blir fallhøyden så stor når de skal formulere sine egne alternativer.

Det nye i budsjettinnstillingen fra arbeids- og sosialkomiteen er at Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti har forsøkt å skrive seg sammen i en felles merknad. Der enes de lett om all kritikk av regjeringen. Når de imidlertid skal formulere felles politikk, ender det i så vidt uforpliktende vendinger at alle partier, inkludert partiet Rødt, kunne ha sluttet seg til det meste, før de altså gir seg hen til egne og svært sprikende partimarkeringer. Sånn sett er arbeids- og sosialkomiteens budsjettinnstilling en illustrasjon på dagens politiske situasjon.

Dermed er det selvfølgelig ikke sagt at alt er vel og bra i samfunnet, og at vi derfor kan lene oss tilbake i tilfredshet over tingenes tilstand. Selv om mye er gjort, er mye ugjort, og vi kunne selvfølgelig ha ønsket mer til mange gode formål. Men ethvert budsjett er en avveining, og vi løser ikke alle problemer med en gang. Jeg konstaterer at det til tross for uenighet om enkeltsaker er relativt bred politisk enighet om hovedprioriteringene. Unntaket er selvfølgelig Fremskrittspartiet.

Regjeringens politikk kjennetegnes av arbeidslinja. For mitt parti har sysselsettingspolitikken alltid vært overordnet andre politikkområder. Det er ikke tilfeldig at Norge i dag, som på slutten av 1970-tallet, er «en øy av full sysselsetting i et hav av arbeidsledighet», for å bruke daværende statsminister Odvar Nordlis ordelag. Men selv om vi har Europas laveste arbeidsledighet, er det fortsatt et stykke fram til målet om arbeid for alle. I tillegg til de arbeidsledige har mange av dem som av ulike grunner er henvist til å leve på offentlige budsjetter, et sterkt ønske om arbeid og inntekt. Men da må vi også skape et arbeidsliv som er i stand til å ta imot og gjøre seg nytte av dem som i utgangspunktet ikke stiller i første linje i konkurransen om en arbeidsplass. Derfor er vi i gang med en uførereform som skal gjøre det enklere å pendle mellom trygd og arbeid. Derfor står vi på terskelen til en pensjonsreform som oppmuntrer eldre arbeidstakere til å stå i arbeid lenger, fordi arbeid og verdiskaping er nøkkelen til framtidig velferd. Jeg legger ikke skjul på at det er krevende – ikke bare fordi vi alle må yte mer for samme pensjon, men også fordi en uheldig allianse mellom ytterste høyre og ytterste venstre i den politiske periferien søker å innbille folk at vi kan fortsette som før, mens vi stadig blir flere pensjonister med gode pensjoner, som skal betales av færre yrkesaktive.

Selvsagt er det en betryggelse å vite at alle andre partier enn Fremskrittspartiet står ved pensjonsforliket og dermed sikrer pensjonsreformens politiske bærekraft. Likevel er mange urolige for framtidige pensjoner, også fordi pensjonssystemet er så vidt komplisert at det er vanskelig – inntil det umulige – å finne fram til grunnlaget for egne pensjonsvalg. Det faktum at vi i noen år framover skal operere med et gammelt og et nytt pensjonssystem, med innfløkte samordningsregler, gjør det selvfølgelig ikke enklere, selv om målet alltid har vært å gjøre pensjonssystemet enklere.

Øyvind Korsberg hadde her overtatt presidentplassen.

Vigdis Giltun (FrP) [12:08:27]: Fremskrittspartiet baserer seg på en helhetstenkning som kan hindre at folk blir langtidssyke og ender opp som uføretrygdet, og oppskriften er logisk og enkel. Fremskrittspartiet ser på ventetider i helsevesenet som et unødvendig onde, og all erfaring viser at lange sykmeldingsperioder ofte ender opp med uføretrygd.

I forbindelse med arbeidsrelaterte hjelpetiltak har også kort saksbehandlingstid og rask avklaring stor betydning, både for arbeidssøker og arbeidsgiver. For å lykkes med å få flere med nedsatte funksjoner inn i arbeidslivet må budsjettene økes for å imøtekomme behovet for bedre tilrettelegging på arbeidsplassene og tilstrekkelig tilgang på ulike typer hjelpemidler som bedrer funksjonsevnen.

Ordningen med tilretteleggingsstønad er for dårlig kjent, den virker byråkratisk, og den oppfattes også som ugunstig når arbeidsgivere fortsatt skal dekke 40 pst. av utgiftene selv. Søknad om denne type stønad på arbeidsplassen har gått ned med 25,2 mill. kr fra 2006 til 2009 – og det er en årsak til det. Fremskrittspartiet har gjentatte ganger bedt regjeringen om å se på hva som er årsaken til at dette tilskuddet ikke blir brukt.

Vi ber også – sammen med Kristelig Folkeparti – regjeringen legge fram nødvendige lovforslag som sikrer at arbeidsplasser for personer med nedsatt funksjonsevne tilrettelegges basert på støtteordninger finansiert av Nav.

I løpet av hele året har komiteen fått henvendelser om at eksisterende tiltaksplasser nedlegges, på tross av at mange venter på tilbud. Vi har også registrert at VTA-plasser har blitt en salderingspost, på tross av at mange venter på å få et varig arbeidstilbud, og at tilbudene faktisk finnes. Fremskrittspartiet synes det er merkelig at regjeringen imøtekommer det manglende tilbudet med å kutte med ca. 7 000 plasser i 2011, og at tilretteleggingstilbudet ikke styrkes. I forhold til regjeringen foreslår Fremskrittspartiet å øke antallet med ca. 9 000 plasser, hvorav 2 500 er øremerket til varig tilrettelagte arbeidsplasser. Disse bør skilles ut i en egen post, for dette er varige arbeidsplasser.

For at Nav skal kunne tilby arbeidstiltak med høy kvalitet, må avtalepartnere og arbeidsgivere ha mer forutsigbarhet i forhold til hvordan de skal bygge opp sine tilbud, og hva de kan forvente av tilskudd og bistand.

Ordningen med tidsubestemt lønnstilskudd bør benyttes mer, og tilskuddet bør også benyttes i de tilfeller hvor utviklingshemmede kan komme ut i ordinært arbeid.

Fremskrittspartiet vil fjerne unødige hindringer for deltakelse i arbeidslivet for personer med nedsatt funksjonsevne. Vi valgte i vårt alternative budsjett å styrke bevilgningene til funksjonsassistanse, arbeidsreiser og utdanningsreiser, og ber om at disse ordningene gjøres om til varige ordninger innenfor folketrygden.

Fremskrittspartiet har også styrket budsjettet for lese- og skrivehjelp og ber regjeringen om å legge fram sak med sikte på å oppheve taket for skrivehjelp for blinde og svaksynte. Foreningen Servicehund har gjennom sitt prosjekt og gjennom brukererfaringer vist at en slik hund kan være avgjørende for hvordan en person klarer hverdagen. Fremskrittspartiet mener at de erfaringene man i dag sitter med, viser at servicehunder kan være et helt nødvendig hjelpemiddel for mange med nedsatt funksjonsevne. En samlet opposisjon fremmer derfor forslag om at servicehund godkjennes og finansieres på samme måte som førerhund for blinde. Fremskrittspartiet støtter regjeringens forslag om at fjorårets bevilgning på 3 mill. kr kan brukes til erstatningshunder, men øker i tillegg budsjettet med 4,4 mill. kr for å sikre erstatningshunder, og for å sikre en ny bruker ny hund.

Dagens ordning med 26-årsregelen er aldersdiskriminerende og hindrer mange tilgang på hjelpemidler til trening og stimulering. Fremskrittspartiet har fremmet forslag om å fjerne aldersgrensen og har derfor styrket sitt alternative budsjett med 30 mill. kr.

Det er et alvorlig samfunnsproblem, og det vitner om et samfunn på gal vei, når stadig flere i arbeidsfør alder lever av sosialtrygd over tid, og stadig flere med liten eller ingen arbeidserfaring føres inn i en passiv stønadstilværelse. Kvalifiseringsprogrammet er, slik Fremskrittspartiet ser det, jobbtrening og kvalifiseringshjelp til dem som trenger ekstra hjelp til å komme ut i jobb. Og det er da et paradoks at kvalifiseringsstønaden i mange tilfeller blir til hinder for at flere kan delta i programmet. Kvalifiseringsstønaden er nå overført til kommunene i rammebevilgningen, og Fremskrittspartiet frykter at dette vil føre til at kommuneøkonomien avgjør hvem som får delta i programmet.

Frivillige organisasjoner har en viktig rolle og bidrar med mange hjelpetiltak overfor vanskeligstilte, som kan føre til at flere mestrer hverdagen. Vi mener også det er viktig at frivillige organisasjoner som drives av folk med brukererfaring, i enda større utstrekning må få mulighet til å bidra med sin kompetanse inn mot det offentlige hjelpeapparatet.

Fremskrittspartiet har i sitt budsjett styrket tiltak som bidrar til at personer med funksjonssvikt og vanskeligstilte får mulighet til å delta både i arbeidslivet, i fritidsaktiviteter og i sosiale sammenhenger. Det lønner seg samfunnsøkonomisk, og det vil gi mange en bedre hverdag.

Thor Erik Forsberg (A) [12:13:45]: De Nav-ansatte lever etter store ambisjoner – våre vedtatte ambisjoner. Jeg tror det er viktig at alle, uansett hvilken politisk farge man har, er med på å ikke skru opp et større forventningspress til de Nav-ansatte enn det som er realistisk å få til. Det er kanskje ikke så rart at vi i det offentlige ordskiftet preges av utålmodighet, for vi har lyst til å løse så mange samfunnsoppgaver. Men likevel er det sånne ting som kan være med på å øke sykefraværet i Nav, hvis det er sånn at de ansatte hver dag kommer på jobb og føler at motgangen er stor, og man ikke får utløst alt det positive man har lyst til å gjøre.

Etaten har fått mange virkemidler til å bistå mennesker utenfor arbeidslivet. Når jeg har vært rundt på Nav-lokalkontor, er det er mange mennesker som imponerer, og jeg vil ta fram noen eksempler på en vellykket sosialpolitikk. Det dreier seg om kvalifiseringsprogrammet, og det dreier seg om tilbakeføringsgarantien for folk som har vært i fengsel. Det at mennesker som har levd langvarig på sosialhjelp, for første gang får det økonomiske pusterommet som gjør at man faktisk klarer å fokusere på det man skal for å komme seg ut i arbeid, gjør inntrykk. Det er å følge arbeidslinja når regjeringen også velger å prioritere å belønne dem som gjør en ekstra innsats for å kvalifisere seg selv til arbeid. Men først og fremst er jo dette en investering i mennesker, og også i felleskap og mer trygghet. Det vil etter hvert som vi får bygd ut tilbakeføringsgarantien enda bedre, være flere gode eksempler på mennesker som klarer å bryte sin egen kriminelle løpebane og bli aktive samfunnsdeltakere. Det er en sosialpolitikk for flere i arbeid.

I året som kommer, vil krisen i europeisk økonomi kunne slå sterkere inn også i det norske arbeidsmarkedet enn den hittil har gjort. Derfor vil regjeringen hver eneste dag sørge for å følge med på situasjonen i arbeidsmarkedet, at Nav har nødvendig mannskap og verktøy for å takle de utfordringer som arbeidsmarkedet til enhver tid gir.

Regjeringen har vært med på å gi Nav betydelig økte driftsrammer i årene som ligger bak oss, og i all hovedsak blir dette også videreført i år. Det har vært store investeringer for å få på plass fysisk Nav-lokalkontorene. Det som står igjen som den viktigste investeringen framover, må være å få på plass et nytt IKT-system. Flertallet er fornøyd med at regjeringen bevilger penger til å ferdigstille konseptvalget og vil komme tilbake til Stortinget med det, slik at Stortinget kan fatte nødvendige bevilgninger til et IKT-system som gjør at de Nav-ansatte har muligheten til å nå intensjonene i selve Nav-reformen.

Den borgerlige opposisjonen skyver mennesker med nedsatt funksjonshemning foran seg i en strategi for å skape mer utrygghet i arbeidslivet ved å svekke stillingsvernet og ved å svekke de tillitsvalgtes rolle. Men det er ikke utrygghet som skaper inkludering. Tvert imot vil en slik høyrepolitikk være med på å støte mennesker ut av arbeidslivet. Regjeringen velger å gå motsatt vei, og forsterker vårt arbeid mot sosial dumping og for et mer inkluderende arbeidsliv.

Torbjørn Røe Isaksen snakket i stad varmt om dem som hadde vært med på å sørge for at arbeidsløsheten i Norge holdt seg lav, nemlig bedriftseierne og arbeidsgiverne. Jeg vil også gi arbeidsgiverne ros for dette. Men som Høyre og andre også må forstå, handler det om å ta vare på de arbeidsgiverne som sørger for gode, inkluderende arbeidsplasser, god lønn og trygge arbeidsforhold – de arbeidsgiverne som er opptatt av det – og det er nettopp disse arbeidsgiverne som risikerer å bli utkonkurrert hvis vi ikke tar sosial dumping på alvor. Dette er derfor en kamp som må forene både myndigheter, arbeidstakere og arbeidsgivere. Det vil bli dyrt for oss alle om vi ikke lykkes.

Sylvi Graham (H) [12:18:54]: La meg starte med å si at jeg synes det er trist at fungerende statsråd for Barne- og likestillingsdepartementet, Tora Aasland, som har hovedansvaret for funksjonshemmede, ikke har funnet å ville være til stede i denne budsjettdebatten i dag. Og det ligger meg litt på hjertet, for jeg skal inn på nettopp disse spørsmålene.

Det er jo slik at de aller fleste mennesker har utdanning og jobb som målsetting, og har forventninger om å planlegge og leve sine liv selvstendig.

Høyres mål er et samfunn med muligheter for alle, hvor alle skal kunne være selvhjulpne, delta i arbeidslivet og ta del i velstandsutviklingen så langt helsen tillater det. Høyre vil at mennesker med nedsatt funksjonsevne skal ha muligheter til personlig utvikling, til deltakelse og livsutfoldelse på linje med andre samfunnsborgere. Derfor har vi presentert det vi velger å kalle et første skritt i en sysselsettingsstrategi for mennesker med nedsatt funksjonsevne. Flere av forslagene i vår strategi er også fremmet i Høyres alternative statsbudsjett for 2011, og flere andre vil fremmes gjennom egne forslag i Stortinget i året som kommer.

I Norge er vi fornøyd med at sysselsettingen er høy, og at vi har lav arbeidsledighet, men ser vi nærmere på tallene, er bildet mer dystert: Sysselsettingen er vesentlig lavere blant mennesker med nedsatt funksjonsevne enn den er for alle andre. Mange av dem det gjelder, har likevel full arbeidsevne dersom arbeidsplass eller arbeidsoppgaver kan tilrettelegges. Men til tross for at inkludering av mennesker med nedsatt funksjonsevne i arbeidslivet har vært ett av tre hovedmål i IA-avtalen i åtte år, er fremdeles lite skjedd for å få flere arbeidsføre og arbeidslystne mennesker ut i jobb. Derfor foreslår vi en forenkling av garantiordningen for tilrettelegging, og vi setter av 10 mill. kr til dette i budsjettet. Derfor har vi også valgt å prioritere 3 000 tiltaksplasser som er særlig rettet mot mennesker med nedsatt arbeidsevne, sånn at flere mennesker kan kvalifiseres for arbeidsmarkedet.

Et moderne velferdssamfunns viktigste suksessfaktor er i hvilken grad samfunnet klarer å inkludere mennesker med spesielle forutsetninger på viktige arenaer som arbeidsliv og utdanning, og andre arenaer som skaper muligheter for den enkelte. Mange mennesker møter funksjonshemmende terskler som gjør veien lengre å gå, og mange som i andre sammenhenger har full evne til deltagelse, blir i ung alder uføretrygdet. Disse opplever neppe uføretrygden som velferdssamfunnets adelsmerke. Vi må sørge for å snu den utviklingen gjennom en satsing på hjelpemidler for mennesker med nedsatt funksjonsevne som styrker arbeidslinjen. Derfor styrker vi ordningene med arbeids- og utdanningsreiser og funksjonsassistent, og foreslår å gjøre dette til permanente ordninger, i tillegg til at vi reverserer regjeringens kuttforslag på en del av områdene.

Høyres strategi heter «Fra godt nok til best mulig». Dette samsvarer med vårt velferdssyn: Staten skal ikke – og kan ikke – være alt for alle, men den skal være sterk for dem som har behov for hjelp. Et «godt nok» tilbud skal ikke være en hvilepute i et samfunn hvor over 90 000 mennesker med nedsatt funksjonsevne venter på bistand for å komme seg ut i jobb. Noen trenger litt mer for å ha like mye. Derfor må vi bli best mulig.

Første skritt på veien er å legge bort tanken om at en funksjonshemning skal hindre noen i å ha de samme muligheter som andre. For de aller fleste er det ikke sånn. Det skal ikke lenger være noen automatikk i at en ung person får tilbud om uføretrygd i 18-årspresang fra Nav fordi han eller hun har nedsatt funksjonsevne. Men det skal være automatikk i at dersom den samme personen møter Nav for bistand, så skal denne være god, treffsikker, rask og effektiv.

Høyre forstår skuffelsen som er i miljøet over at regjeringspartiene ikke vil rettighetsfeste brukerstyrt personlig assistent. Høyre vil rettighetsfeste det, og vi peker også på Econs analyse for ULOBA, som sier at to av tre som hadde BPA, mente at denne bistanden gjorde det mulig for dem å være i jobb.

Forskjellene i dagens samfunn er størst mellom dem som jobber, og dem som ikke jobber. For altfor mange er inngangen til en trygdeordning også utgangen fra arbeidslivet og over i et liv som sementerer store forskjeller. Dette gjelder ikke minst for uføre. Vi kan ikke her i dag vedta å fjerne forskjellene i samfunnet, men det ville vært med Høyres stemme om vi hadde kunnet. Men vi kan skape et samfunn hvor det er lettere for hver enkelt å komme seg ut av en trygdeordning og inn i arbeidslivet. Rettighetsfesting av brukerstyrt personlig assistent er et slikt tiltak, som ikke minst er viktig for arbeidslinjen. Derfor synes jeg det er rart at statsråden i stad henviste dette direkte over til helseministeren.

Kari Henriksen (A) [12:24:10]: Årets budsjett er et innsparingsbudsjett. Det er vanskelige tider i Europa og verden, og i mange land ser vi stor sosial uro, høy andel arbeidsledige, store kutt i velferdsordninger og politikere som må ta langt vanskeligere valg.

Budsjettet sikrer arbeid til alle og øker oppslutningen om solidarisk fordeling av fellesskapets midler. I nedgangstider er det viktigere enn noensinne å stå sammen om utfordringene. Gabriel Scott forteller i boka Jernbyrden om fattigfolks hverdagsliv for ca. 100 år siden. Han skriver:

«Enhver er fullt optatt med sig selv, her er for lite samfundsånd. Det kommer igjen av at det er smått med offerviljen. Og uten at her er offervilje, blir her ikke noen samfundsånd – det er like ut den det skal gro op av, den som skal sveise det hele isammen.»

I nedgangstider er det mer nødvendig enn noensinne at vi som har mye, kan hente fram offerviljen og skape god samfunnsånd. Det er bedre å være sammen om utfordringene enn å stå alene. Dette er kjerneideen i Arbeiderpartiets fellesskapssamfunn. Sammen skal vi skape verdier, og sammen skal vi fordele dem, slik at ingen utnyttes eller støtes ut.

Budsjettet som vi skal vedta i dag, er det viktigste budsjettet for å skape, dele og omfordele. Arbeid til alle er mål nummer én. På Agder er det stadig avisnotiser som forteller om oppsigelser og permitteringer. Og krisen er ikke over, selv om det kan høres sånn ut når vi hører opposisjonens klagesang over alt som er galt i verdens beste land å bo i, og et av landene i verden med høyest produktivitet. Til tross for at verden nå gjennomlever sin største finansielle og økonomiske krise i moderne tid, har vi klart å opprettholde og utvikle samfunnet og tjenester og sette disse i stand til å møte innbyggernes framtidige behov på en god måte.

Et budsjett tuftet på fellesskapsideologi er et budsjett som favner bredt. God helse og trygge levekår er nødvendige forutsetninger for at hver og en av oss skal kunne arbeide og skape verdier. Velferd er ikke synonymt med velstand, slik man kan få inntrykk av når man hører opposisjonen overby hverandre i tiltak som skal gi mer velstand til individene i et samfunn der man står alene om oppgavene.

Høyresidens politikk for privatisering og skattekutt svekker oppslutningen om fellesskap som ordning. Høyre snakker om «forsørgerstat» og «utenforskap». Jeg synes – om jeg får lov til å si det – at det er to ekle ord. Hvilke signaler gir «forsørgerstat» og «utenforskap»? Jeg får ikke helt klarhet i det, men jeg vet med sikkerhet at jeg ikke ønsker verken å bli forsørget eller å være utenfor. Og jeg regner med at Høyre ikke snakker om seg selv når de bruker disse begrepene. Nei, det er nok de andre, de som ikke lykkes, de som oppfattes som byrdefulle, som passer inn i sånne begreper.

I mange andre land er eldre bare eldre, og syke bare syke. De finnes ikke i offentlige statistikker, kun i familiens omsorg. Filmen Karamell, om tre damer og en frisørsalong, viste hvordan en kvinne måtte velge mellom kjærligheten til en mann og sin senile mor som bodde på loftet. Dette er realiteten for mange i land uten gode offentlige velferdsordninger.

Opposisjonen synes å overgå hverandre, og spesielt regjeringen, i å skulle gi vinnerlodd til enkeltpersoner og enkelte grupper. Det er ikke mye samfunnsånd og offervilje i slik politikk. Det er langt fra Arbeiderpartiets mål om en velferdsstat, der det å sørge for trygghet og like muligheter for alle uansett sosial status, utdanning, økonomi, etnisk bakgrunn eller eventuell sykdom, er det mest sentrale ved statens oppgaver.

Regjeringens politikk om arbeid til alle realiserer verdier for den enkelte, familien, lokalsamfunnet og staten. Regjeringens tiltak på mange områder bygger opp om arbeidslinja og reduksjon av fattigdom. Å minske antallet som slutter i videregående skole, et kvalifiseringsprogram som gir mange muligheter i arbeidslivet, arbeidet med ny uførereform som skal gjøre det enklere å kombinere arbeid og trygd, bedre studielånsordning for funksjonshemmede og tidlig innsats overfor barn og unge sånn at man unngår at problematikk og manglende arbeidsmuligheter overføres fra en generasjon til neste, har alt som mål å få flere i stand til å ta ansvar for egne liv. De som trenger fellesskapets bidrag, skal ikke oppleve å bli kalt «utenforskap».

Høyre nærmer seg Arbeiderpartiet i retorikken, men Fremskrittspartiet i praktikken. Begge har politiske mål om å svekke velferdsstatens grunnpilarer: bredt skattegrunnlag med omfordeling, effektiv offentlig sektor og realisering av trepartssamarbeidet. Opposisjonen på høyresiden vil ikke ha det.

Laila Marie Reiertsen (FrP) [12:29:10]: Framstegspartiets budsjett signaliserer at det skal vera plass til alle i arbeidslivet, og det skal lønna seg å arbeida. Det offentlege fortset å esa ut. Samtidig er det ei stor gruppe vi ikkje finn plass til: dei funksjonshemma. Og det er ikkje berre denne gruppa som fell utanfor arbeidslivet. Ein har dei uføre som ikkje er 100 pst. uføre, men som har kapasitet til å utføra litt eller ein del arbeid. Vi har dei mange ungdommane som fell ut av utdanningssystemet og blir gjorde nærmast til ufrivillige sosialklientar eller uføre. Her manglar det meir handlekraft. Mange av dei arbeidsledige har søkt jobb lenge. Dei slit mest med å koma i arbeid igjen. Det siste året har talet på personar som har søkt jobb i halvtanna år, meir enn dobla seg. Dette er ikkje bra.

56 000 deltidstilsette i helsesektoren ønskjer å arbeida meir. Her, kor ein så treng dei hendene ein kan få, opplever ein at på grunn av rigide system som gjer det enklare for arbeidsgjevar å tilsette folk på deltid framfor på heiltid, blir dei tilsette taparar.

Ifølgje Nav er også kvinner under 40 år ei gruppe som er aukande i arbeidsløysekøen. Dette er alarmerande. Eitt moment her som ein bør diskutera, er om foreldrepermisjonen, som no blir mindre for mor, er med på å skyva fleire ut i deltidsarbeid enn før. For det er forskjell på å gå ut igjen i arbeidslivet når barnet er sju månader, og når det er ti månader. Dette bør regjeringa og statsråd Lysbakken ta på alvor, då denne gruppa er den som faktisk utgjer den delen som føder barn. Så ein bør ikkje bli overraska om denne gruppa vel deltidsarbeid, eller – i verste fall – arbeidsløyse. Ein må etter kvart satsa meir på å få desse ulike gruppene, med deira individuelle omsynsbehov, inn i arbeidslivet, i staden for å avskriva dei med ulike trygdeordningar, som i verste fall kan bli utfallet. Det at regjeringa ikkje vil halda ein intensivitet på dette, er svært urovekkjande.

Framstegspartiet har auka talet på tiltaksplassar, sett meir fokus på oppfølging av sjukmelde og arbeidssøkjarar i sitt budsjett – dette også i form av auking i innsatsen til «Raskere tilbake»-prosjektet – og har auka løyvingar til helsetenester, slik at sjukmelde er raskare tilbake i jobb, i staden for framleis å gå sjukmelde i påvente av behandling, noko som kostar samfunnet og den enkelte store summar og ein god del livssvekking. Dette vil igjen føra til store innsparingar i folketrygda sine samla utgifter, noko som vårt alternative budsjett viser. Samtidig er ein oppteken av at personar som ikkje på noko nivå kan vera yrkesaktive og kan skaffa seg arbeidsinntekt, skal motta ei yting frå folketrygda som kan gi eit verdig, nøkternt tilvære og tryggheit for eigen livssituasjon. Men då skal ein utelukke all moglegheit for at det er noka arbeidsevne igjen, til det beste for enkeltmennesket og samfunnet. Derfor er det viktig at Nav her fungerer fullt ut. Då kan ein ikkje ha lange ventetider, rot i papira, dårleg oppfølging eller eit datasystem som har gått ut på dato for lenge sidan.

Samtidig er ein også nærmast prisgitt personleg behandling frå ein del Nav-tilsette. Ja, det er faktisk framleis slike tilbakemeldingar vi får frå brukarane. Derfor har vi igjen foreslått eit Nav-ombod, mens regjeringa tenkjer og tenkjer om dei skal gjera noko med det – og fleire og fleire blir berørte av ulike problem. Men kanskje dei trur behovet for eit Nav-ombod går over.

Tove Linnea Brandvik (A) [12:32:29]: Vi har et budsjett i år som viser at regjeringens politikk under finanskrisen traff riktig. Vi har den laveste ledigheten i Europa. Vi ligger fremdeles i toppskiktet når det gjelder andel av befolkningen som er i jobb, ifølge OECD. Arbeidslinjen er, kan jeg forsikre, grunnleggende for utformingen av regjeringens politikk. Så er det slik at vi må faktisk skape før vi deler.

I løpet av 2010 har vi gjort to vesentlige ting når det gjelder vår måte å jobbe på, som jeg finner grunn til å gjenta, fordi det er en del av grunnlaget for dette året. Vi har innført arbeidsavklaringspenger, og vi har slått sammen de midlertidige ytelsene, slik at vi kan få brukt de riktige tiltakene på de riktige tidspunktene til de riktige folkene, og bryr oss ikke så mye om hva slags type inntektssikring du har hatt. Så har vi sagt at det skal være en arbeidsevnevurdering – det er en lovfestet mulighet du har – for vi vil gjerne vite hva vi kan gjøre for at du skal komme tilbake i jobb, og vi vil gjøre det sammen med deg. Det tror vi er grunnleggende for vår måte å jobbe på framover.

Så har man også i 2010 inngått en ny IA-avtale. Det er også grunnleggende for hvordan vi skal komme i mål, ved å sørge for at folk kommer ut i jobb og blir stående der når de først har oppnådd det. Derfor setter vi i 2011 av midler til tidligere og tettere oppfølging av den sykmeldte, tiltak for å styrke arbeidet i forhold til sykmelder. Vi skal til sammen bruke 153 mill. kr ekstra for å kunne følge opp intensjonene i IA-avtalen. Det er en grunnleggende og viktig måte å jobbe på. Det betyr tidligere, tettere og bedre oppfølging av dem som har behov for det. For vi vet at kommer du på langtidssykmelding, er risikoen for å havne på uføretrygd på sikt faktisk mye større. Det ønsker vi å hjelpe dem til å unngå.

Sysselsettingsgraden i Norge er svært høy. I Norge var den 76,5 pst. for alderen 15–64 år. Sammenligner vi oss med de andre OECD-landene, var den der på 64,8 pst. Det betyr rett og slett at i Norge klarer vi å sysselsette flere enn det resten av verden gjør. Det er et positivt trekk, og det skal vi gjøre enda mer av. Målet vårt er å øke denne andelen – ikke å la den stå der, men å øke den. Det betyr at vi er nødt til å utforme ordninger som gir dem som i dag ikke kommer inn på arbeidsmarkedet, riktig og god hjelp til riktig tid.

I dag kom resultatene fra PISA-undersøkelsene på skole. Norge har nå snudd den nedadgående trenden etter noen år med rød-grønn regjering, og vi er nå blant de ti beste landene i OECD-området innen lesing. Vi er faktisk nr. 2 innenfor OECD, men vi er blant de ti beste innenfor rangeringen. Det er en markant framgang siden resultatene i 2006. Det er viktig for å skape muligheten for jobb senere. Derfor har vi også satt i gang arbeidet med sysselsettingsstrategien – det å finne alle de gode tiltakene som skal virke sammen for å få til dette på lang sikt. Derfor er det positivt at Høyre signaliserer at de nå tar en runde, og skal prioritere å få flere inn.

Men jeg har én bekymring med hensyn til årets budsjett, som jeg faktisk er nødt til å drøfte med dere. Jeg ser at Fremskrittspartiet kutter omfattende i de store sikkerhetsnettene som vi som samfunn har utformet. De kutter i sykepengene, dagpengene og uføreytelsene. Det som bekymrer meg, er for så vidt ikke at man har en intensjon om å redusere behovet for disse ytelsene – det kan vi dele alle sammen. Men at man reduserer pengebruken før man har fått resultatene, bekymrer meg. Og det er store beløp. Jeg tenker bare: Hvor mange mennesker handler det om? For det er av og til enklere å forholde seg til mennesker enn til tall, til og med for en god, garvet økonom. I antall folk handler det om at hvis vi skal gjøre dette fra 1. januar, er det nødt til å være 9 400 færre på sykepenger, 6 000 færre på dagpenger og 6 100 færre som går fra full uføretrygd og over til fullt arbeid – det er 21 500 mennesker som i et nyttårsløfte skal kunne komme inn i et arbeidsliv som ikke står der klart i dag, de skal bli friske. Det er resultatet hvis dette gjøres fra årets start. Hvis vi sier at tiltakene trenger litt tid for å virke, oppfatter vi det slik at Fremskrittspartiet støtter opp om det. De tror at det må gjøres tiltak for å få folk tilbake i jobb. Da er det faktisk, hvis vi venter til 1. juli, snakk om 51 000 som skal ha den samme effekten. Det er krevende, og det må vi bare si at det tror ikke regjeringspartiene er mulig. Vi håper, på lik linje med Fremskrittspartiet, at det skal være færre som i løpet av 2011 har behov for den type ytelser. Men før vi vet at det er færre, reduserer vi ikke pengebruken. Det er å behandle virkelige mennesker i en virkelig verden med virkelig respekt.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Svein Flåtten (H) [12:38:04]: Det unisone budskapet fra regjeringspartiene i dag er at vi har det så godt her i landet. Alt fungerer. Velferden er utmerket. Vi har en lav arbeidsledighet. Vi er en øy i forhold til den samme ledigheten i det internasjonale samfunnet. Enhver som har andre forslag, gjør nærmest anslag mot den tilstanden vi har. Men slik er det ikke. Vi skal jo se fremover. Vi må tenke på hvordan vi skal opprettholde velferden, hvordan vi skal øke verdiskapingen og nettopp skaffe de jobbene som trengs.

Jeg hører ikke lenger noe særlig fra regjeringspartiene når det f.eks. gjelder å avskaffe fattigdom. Det er stille. Men fattigdom og næringspolitikk og arbeidsplasser er tett sammenvevde. Det er ikke slik som representanten Andersen sier i et innlegg her, at man håndterte finanskrisen så godt her i Norge, og så høres det ut som om det var et påfunn fra regjeringen. Men det var ikke ett eneste tiltak som ikke hadde full oppslutning fra alle partiene i Stortinget. Det gjaldt samtlige tiltak. Det var fordi de var fornuftige, og fordi det var helt nødvendig å gjøre det. Men å tilta seg et monopol på å ha sikret velferden og for så vidt også et monopol på hjertelag vil jeg absolutt advare mot. Vi må skape arbeidsplasser for å ta vare på velferden fremover, og det må noen gjøre. Vi må stimulere dem som skal jobbe i bedriftene. Da er det ikke slik at enhver stimulans gjennom f.eks. skattelettelser er et anslag mot velferden. Tvert imot – det er et tiltak for å skape mer velferd. Det er et tiltak for å løfte blikket, se fremover, se hva vi skal leve av i årene som kommer.

Oppe i dette, hvor opposisjonen beskyldes for nærmest å sparke beina under velferdssamfunnet, har samfunnet selv pådratt seg en betydelig økning i fattigdom her i landet, ikke minst når det gjelder barn. Det har vi hørt i innlegg her i dag. Det må jeg si er beklemmende. Etter at vi nå går inn i det sjette året med en rød-grønn regjering, har man ikke en bedre tilstand på det området, men benytter anledningen til stort sett å kritisere dem som vil skape arbeidsplasser som også kan bidra til å avskaffe eller i hvert fall redusere den samme fattigdommen.

Robert Eriksson (FrP) [12:41:19]: I denne debatten har jeg merket meg flere ting. For å ta det siste først, det som har kommet fra flere representanter fra Arbeiderpartiet, om at Fremskrittspartiet kutter i ytelsene: Bare for å gjenta det, den debatten tror jeg vi kan legge død. Vi forholder oss til de anslag som kommer fra Finansdepartementet. Finansdepartementet har også gjort egne anslag i forbindelse med salderingsproposisjonen. Det er jo merkelig at man legger én type anslag til grunn i sin egen salderingsproposisjon, og totalt andre ting til grunn når det gjelder Fremskrittspartiets beregninger i provenyspørsmål til et budsjett. Jeg tror de aller fleste skjønner at dette er – unnskyld begrepet, president – rett og slett visvas.

Så har jeg også registrert at regjeringspartiene er fornøyde med bevilgningene til Nav, det står eksplisitt i merknads form. Betyr det at regjeringspartiene nå er fornøyde med at Nav må redusere antallet ansatte i lokalenhetene med 160 stykker?

Jeg har registrert at representanten Andersen uttrykte bekymring over at den politikken som Høyre la opp til, ville ha ført til færre ressurser og til at færre brukere ville fått hjelp. Det måtte i så måte være tilfellet med regjeringens egen politikk, som ikke tar de nødvendige løftene som den egentlig mener er riktige.

Et annet begrep som har gått igjen i stor monn i denne debatten – og Gullvåg var også inne på pensjoner – er «rettferdig fordeling». Fremskrittspartiet fremmer i sitt alternative budsjett forslag om å fjerne avkortingen for gifte og samboende pensjonister. Det nye pensjonssystemet vil føre til at de med lav inntekt vil få en langt større avkorting enn de som tjener over 400 000 kr. Det er godt dokumentert og kan regnes ut. Hvor er den rettferdige fordelingen der? Hvis du har en inntekt over 400 000 kr, skal du ikke skal ha avkorting, men har du en inntekt på rundt 300 000 kr, skal du plutselig ha rundt 25 000 kr i avkorting, noe som er en økning på over 10 000 kr i forhold til det som er avkortingen i dag. Det synes jeg er langt fra rettferdig fordeling. Her rammer man dem med lav inntekt. Det er også en konsekvens av den politikken som regjeringen har lagt opp til. Derfor hadde det aller beste vært å fjerne prinsippet om avkorting.

Vi registrerer at uførepensjonssaken blir utsatt til over jul. Vi registrerer at permanent regelverk for korttidsytelser ikke er på plass. En rekke uavklarte ting er ikke på plass. Det betyr at alle vet at pensjonsreformen vil starte 1. januar, men ingen vet hva som gjelder. Derfor hadde jeg ønsket at flertallet i denne salen hadde støttet Fremskrittspartiets forslag om å utsette hele reformen.

Presidenten: Presidenten vil bemerke at «visvas» er et uparlamentarisk uttrykk.

Lise Christoffersen (A) [12:44:38]: Regjeringen har et hovedmål om arbeid til alle. Høy sysselsetting sikrer velferd, reduserer sosiale forskjeller og fattigdom. Blant en del innvandrergrupper er arbeidsledigheten betydelig høyere og sysselsettingen langt lavere enn for gjennomsnittet. Samtidig vet vi at arbeidslivet er den viktigste arenaen for integrering. Da må innsatsen settes inn der. Integreringen er mer vellykket i Norge enn i mange andre land, men altså ikke bra nok. Sosiale forskjeller som følger etniske skillelinjer, er ikke et velferdssamfunn verdig.

ISF har kartlagt fattigdom i en 15-årsperiode. Det går fram at de fleste, også innvandrere, har hatt jevn inntektsutvikling i denne perioden. Men skattefrie overføringer og kommunale tjenester utgjør en større andel av inntekten for innvandrere, spesielt for flyktninger. 8 pst. av innvandrerne og 10 pst. av flyktningene er langtidsfattige, mot 1 pst. av befolkningen for øvrig. Andelen fattige er størst blant personer fra Somalia, Pakistan, Irak og Tyrkia.

Sammenhengen mellom mangel på arbeid og fattigdom er åpenbar. Fattigdomsbekjempelse betyr derfor mer enn noe annet å kvalifisere innvandrere til arbeid. Derfor ble jeg positivt overrasket over Fremskrittspartiets merknad der de uttrykker stor bekymring for fattigdom og fattige barn i Norge. Betyr det at Fremskrittspartiet heretter kommer til å ha en ny holdning til flertallets ulike forslag til positive virkemidler for økt inkludering av innvandrere? Intet ville vært mer gledelig. Men hvis det ikke innebærer ny kurs i inkluderingspolitikken, henger denne politikken ikke sammen. Da blir Fremskrittspartiets bekymring for fattigdom og fattige barn bare ord uten innhold.

ISFs kartlegging viser videre at arbeidsmarkedstiltak virker, også for innvandrere. Derfor er det viktig at tiltakene stadig forbedres, at innholdet tilpasses arbeidslivets behov, og at varighet og innhold tilpasses brukernes. Innvandrerkvinner er et stikkord i så måte. ISFs undersøkelse viser også at lønnstilskudd er ett av de mest effektive tiltakene vi har, men at det brukes lite overfor innvandrere. Lønnstilskudd gir jobb, nettverk og bedre integrering.

Helt til slutt: Når vi evaluerer Nav-reformen, og det gjør vi løpende, må vi også spørre om vi har gitt etaten nok fleksibilitet til å håndtere ulike behov blant de ledige, både når det gjelder språk, utdanning og kvalifisering. Jeg registrerer at Høyre vil kutte i Nav-budsjettet. På den annen side hevder også Høyre at de vil bekjempe fattigdom. Da er kutt i Nav neppe rette medisin.

Torbjørn Røe Isaksen (H) [12:47:49]: Nå må Arbeiderpartiet bestemme seg. Nå har statsråden akkurat stått her oppe og begrunnet regjeringens forslag til kutt i Nav med at det er bedre tider i arbeidsmarkedet. Det kan ikke være både slik at Arbeiderpartiets kutt er greit, mens Høyres kutt, som er godt begrunnet, er helt uakseptabelt. Det er typisk for den forvirringen som råder i Arbeiderpartiet i slike saker. Men det var ikke det jeg skulle si.

Jeg skulle si noe annet, og det er at hvis det var slik at man kunne vedta seg bort, snakke seg bort eller love seg bort fra fattigdomsproblemene i Norge, hadde man gjort det for lenge siden. Likevel er det slik at fattigdommen vokser. Det har selvfølgelig delvis med måten man måler fattigdom på, å gjøre. Vi har et relativt fattigdomsbegrep, som betyr at hvis alle får det bedre, mens de fattige får det litt mindre bedre, får vi flere fattige. Men det har også med en helt reell problemstilling å gjøre, nemlig at i et godt land som Norge, ser man konturene av en nyfattigdom, som ikke bare dreier seg om inntektsulikhet. Det dreier seg om en lang rekke kompliserte sosiale problemer. Jeg er tilbøyelig til å mene at inntektsfattigdom i stor grad er et symptom på problemene. Det kan være sosial marginalisering, psykiske lidelser, rusproblemer, manglende integrering, manglende språkopplæring og veldig mange andre forskjellige ting. Det betyr at det aller første man må godta, er at fattigdomsdebatten i Norge er komplisert. Det å forsøke å redusere den til noe mindre komplisert, hjelper ikke fattigdomspolitikken.

For Høyre er det to sentrale innfallsvinkler. Den ene er hvordan vi kan hjelpe folk til å komme seg ut av fattigdommen. Det handler om politikken overfor foreldre – voksne mennesker som lever i fattigdom. Det handler om alt fra psykiatrien til rusbehandlingen, til Nav og hvordan man på en enklere måte kan løfte folk fra stønader og over i arbeidslivet.

Men så er det den andre delen av politikken som handler om hvordan man skal sørge for at særlig barna som lever i familier med dårlig råd, i minst mulig grad blir rammet av det. Da har jeg lyst til å henlede oppmerksomheten på noen forslag som Høyre har i sitt alternative budsjett, som burde kunne bli omforent politikk for hele Det norske storting, nemlig enkle, rimelige forslag for å sikre at alle barn i Norge har muligheten til å delta i fritidsaktiviteter ved å ha enkle, ubyråkratiske ordninger som gjør at foreldrene kan få støtte til det. Våre forslag vil kunne sørge for at alle kommuner i Norge har utlånsordninger for utstyr, slik at det ikke blir størrelsen på lommeboken som avgjør om man får skøyte i Spikersuppa eller skøyte i Porsgrunn eller andre steder i landet. Til slutt ønsker vi også å sørge for at man får kulturkortordninger over hele landet og i alle landets kommuner, som også er en veldig enkel og ubyråkratisk måte for å sørge for at de barna som lever i fattige familier, får de samme mulighetene til deltakelse som alle andre.

Hadia Tajik (A) [12:51:02]: Skal arbeidslivet fungere optimalt, må også skolen gjøre det samme. Skolen skal være et sted der elevene blir sett og utfordret, der de vokser som mennesker og der de får de ferdighetene de trenger.

I dag ble PISA-resultatene lagt fram. Enkelte politikere har framholdt tidligere PISA-resultater som det ultimate beviset på at det står dårlig til i norsk skole. Hvis det er riktig, så har trenden snudd. Den har snudd ganske grundig. Den har snudd på alle områdene som PISA undersøker, og den har snudd under vår regjering.

Når dette er relevant i debatten om arbeids- og sosialbudsjettet, er det fordi gode grunnferdigheter fra skolen er helt avgjørende for å kunne møte framtidens arbeidsliv. Vi står overfor et arbeidsliv i stadig omstilling – der teknologiske framskritt og et internasjonalt rettet næringsliv stiller høye krav til ferdigheter og kunnskap.

Ifølge OECD er vi det landet som har lavest andel av arbeidsstyrken i yrker som ikke stiller krav til utdanning. Behovet for ufaglært arbeidskraft vil fortsette å synke framover. Én utfordring som utmerker seg spesielt på utdanningsfeltet, er det høye frafallet blant elever på videregående skole. Man vet at de som faller fra på videregående, har større sannsynlighet for å oppleve arbeidsledighet, langvarig sykmelding eller uførepensjon enn de som fullfører.

Vår kunnskapsminister er den første som har tort å tallfeste et mål for frafallsarbeidet. Hun sier at gjennomføringsprosenten skal øke med 6 pst., fra 69 pst. til 75 pst. Det betyr at 3 000 flere elever skal fullføre årlig.

Flere tiltak er allerede i gang gjennom prosjektet Ny GIV. I statsbudsjettet for 2011 er det foreslått bevilget 175 mill. kr til forsterket innsats på dette området, både nasjonalt og i fylkeskommunene.

Det som da er viktig framover, er å fortsette det gode arbeidet. Vi må gjøre noe så traust som å holde stø kurs, jobbe møysommelig og langsiktig med de tiltakene som vi vet at virker – tidlig og målrettet innsats, tett oppfølging og tilpasset opplæring. Men framfor alt må vi ha flere gode lærere som møter elevene med forventninger. For vi skal ikke senke kravene, vi skal løfte elevene.

PISA-undersøkelsen måler ikke alt som er viktig i skolen. Det er viktig å huske i den videre diskusjonen, og det er viktig at den er edruelig. Men den måler noe. Resultatene fra i dag gir Skole-Norge god grunn til å rette ryggen, og de gir oss politikere grunn til å brette opp ermene. Vi vil sikre en god skole der alle elevene utvikler seg, og som går dagens og framtidens arbeidsliv i møte.

Bent Høie (H) [12:54:01]: Norge er et rikt land der de aller, aller fleste har det veldig bra. Derfor blir også fattigdommen blant dem som er utenfor og føler seg utenfor, mye tydeligere og mye mer alvorlig. Hvis en ser på fattigdommen i Norge og hvem som er fattige, er det mange årsaker, men det er ett fellesstrekk, og det er at de som er forsørgerpersoner i familien, er utenfor arbeidslivet over lang tid. Hvis en da ser på hva som er årsaken til at man er utenfor arbeidslivet over lang tid, er det ofte knyttet til en sykdomssituasjon. Spesielt rus og psykiatri er overrepresentert når det gjelder årsaken til at man er utenfor arbeidslivet i lang tid.

Psykiatrisk sykdom har den spesielle egenskapen at den faktisk er en ungdomssykdom. Tre av fire som får en psykisk lidelse, debuterer med den lidelsen før de fyller 25 år. Det betyr at noe av det viktigste en kan gjøre for å sikre at unge mennesker ikke faller ut av eller lar være å komme inn i arbeidslivet er så tidlig som mulig å gi et godt tilbud til dem som har psykiske lidelser. I 2009 var det 4 700 barn og unge med alvorlige psykiske lidelser som ikke fikk behandling innen en medisinsk fastsatt tidsfrist. Veldig mange av disse ble gående i månedsvis før de begynte på behandling. Dette er de som er så syke at de får en medisinsk fastsatt tidsfrist. Regjeringspartiene nekter å stemme for opposisjonens forslag om at disse skal kunne bruke ledig kapasitet på et tidligere tidspunkt. Det er ledig kapasitet, men regjeringspartiene nekter å la disse barn og unge bruke den ledige kapasiteten.

Innenfor rus ser man akkurat det samme bildet. Ventetiden har økt dramatisk under den rød-grønne regjeringen. Mange får ikke behandling, samtidig legges gode behandlingstilbud ned.

Den tredje gruppen er personer som er kronisk syke. De kunne fått rehabilitering, de kunne fått opptrening. Institusjoner over hele landet legges nå ned, selv om det er et stort behov for denne typen tjenester.

Det er disse virkemidlene som virkelig vil bety noe i kampen mot fattigdom i Norge, å gi syke mennesker behandling på et tidligst mulig tidspunkt.

Laila Thorsen (A) [12:57:17]: Det er viktig å forhindre at folk faller ut av jobb til arbeidsledighet ved sykdom. Det er viktig å ha gode sykepengeregler med tidlig innsats. En uførepensjon starter gjerne med første sykefraværsdag, og den kan også starte med første arbeidsledighetsdag.

I så måte er arbeidsmarkedstiltak ett av flere gode tiltak. Jeg registrerer her i dag at Fremskrittspartiet prøver å få det til å høres dramatisk ut, og en skulle tro at regjeringens forslag i budsjettet er rekordlavt. Denne regjeringen og Stoltenberg I-regjeringen har sørget for et historisk høyt nivå på arbeidsmarkedstiltak. Jeg er glad for at vi viderefører nivået for andre halvdel av 2010 til 2011.

Så er det viktig å kjenne arbeidsmarkedet på pulsen, sykefraværet og dem som faller utenfor arbeidslivet på uførestønad, om disse kan komme tilbake i jobb. Jeg har troen på at regjeringens fokus på IA-delmål om arbeid for personer med nedsatt funksjonsevne vil gi konkrete forslag som må følges opp med tiltak. Da kan det være aktuelt å se om en skal øke antall arbeidsmarkedstiltak, slik at vi gir ytterligere drahjelp for å få til resultater her.

Så en viktig ting i forhold til Nav: For en tid tilbake ble det satt ned et ekspertutvalg for Nav. Dette utvalget skulle se på tjenestetilbudet og oppgavedelingen internt i Nav, mellom fronttjenesten og fellestjenestene. Rapporten fra utvalget er ferdig. Jeg mener at en av de viktigste konklusjonene i denne rapporten, slik jeg ser det, er at en ikke skal øke tjenestetilbudet, men konsentrere det. For å få ro rundt Nav tror jeg det er nødvendig å få tatt denne rapporten ned og si noe om hva en tenker å gjøre med det som ligger der. Ting som dette vil være meget viktige bidrag for å få Nav opp og stå, slik representanten Trettebergstuen presiserte veldig tydelig tidligere i dag.

Til slutt vil jeg si at det er sagt mye om fattigdomsbekjempelse. En har her ulike svar. Fremskrittspartiet ønsker å kutte i overgangsstønaden for enslige forsørgere med mulighet for å ta utdannelse. Jeg er selv enslig forsørger. For flere år siden gikk jeg på overgangsstønad. Jeg tok en annen utdannelse og står i dag støtt økonomisk på egne bein. Om jeg ikke hadde hatt den hjelpen den gangen, men fått skattelettelser som Fremskrittspartiet her i dag svarer skal være til hjelp, er jeg usikker på hvor jeg hadde vært i dag. Skattelettelse av hva? Skattelettelse av ca. 5 000 kr per måned? Skattelettelse av ingenting, for jeg hadde ikke rettigheter til noe. Det ville ikke vært det som hadde ført meg og ungene ut av den vanskelige økonomiske situasjonen. Men at vi fikk hjelp i en overgangsfase, og at jeg fikk en utdannelse, har fått meg på egne, selvstendige bein. Jeg fikk en mulighet!

Regjeringen har gjort mye med fattigdom, og vi skal fortsette kampen mot fattigdom med gode tiltak i tiden som kommer.

Karin Andersen (SV) [13:00:20]: Fattigdom – og barnefattigdom – er et stort problem. Det er nettopp derfor vi i dette budsjettet har satset stort på barnevernet – på et annet budsjett enn vårt, men i det helhetlige budsjettet. Det er utrolig viktig, for dette er mange av de barna som i ettertid får alvorlige problemer fordi de ikke har fått hjelp tidlig nok. Da er det ganske spesielt å få kritikk fra de to partiene som har kuttet voldsomt i det statlige barnevernet. Det er disse ungene som har det aller verst, som trenger et statlig forsterket fosterhjem eller plass på en barnevernsinstitusjon.

Høyre var oppe i stad og sa at kanskje det viktigste vi gjorde, var å få flere til å lykkes i skolen. Ja, da hadde det kanskje vært hyggelig i dag at de også hadde anerkjent, når PISA-resultatene nå er kommet, at situasjonen ser ut til å være bedre, sjøl om jeg er helt enig med Hadia Tajik, som var oppe her i stad og sa at PISA ikke sier alt, men at det sier noe. Ja, vi setter inn innsatsen på disse områdene, og vi er også i ferd med å arbeide for å yrkesrette teorifagene i den videregående skolen, slik at mange flere skal kunne lykkes med dette. Vi gjør en innsats på dette området som er viktig for at færre barn skal få det vanskelig.

Men det det koker ned til her, oppfatter jeg synes når vi legger skattetabellene ved siden av retorikken til Høyre og Fremskrittspartiet. For der ser vi hvem det er som skal stimuleres med å få mer penger. Det er de som har gode jobber og høye inntekter. De skal stimuleres med å få skattelettelser i hundretusenkronersklassen, mens mennesker som er syke, tydeligvis skal ha mer pisk for at de skal ville komme i arbeid.

Jeg vet ikke hvilke mennesker Høyre og Fremskrittspartiet omgås, når de tror at folk sitter og syns at det er så innmari stas å ikke få jobb, men å få en ytelse. Jeg kjenner ingen sånne, jeg! Alle sammen er lei seg, mange gråter. De er fortvilte når de er syke, og også når de blir diskriminert i arbeidslivet og ikke får jobb. De blir ikke stimulert av å få det mer utrygt når de er utenfor arbeid. De blir stimulert av å ha en trygg inntektssituasjon som gjør at de er i stand til å samle seg i en vanskelig livssituasjon og ta imot f.eks. utdanning eller arbeidstrening.

Dette er viktig, for det er også slik at forskjeller i helse følger økonomien som en strek gjennom et diagram, hvis man lager det. Det heter noe så vanskelig som gradientutfordringen. Det betyr at disse forskjellene må vi ta hensyn til på alle områder når vi skal føre politikk.

Jeg opplever at Fremskrittspartiet og Høyre gir skattelette til de friske, rike som har arbeid, og truer dem som er syke og utenfor arbeid, med pisk.

Vigdis Giltun (FrP) [13:03:38]: Fremskrittspartiet mener det er et viktig bidrag for å forhindre fattigdom at flest mulig deltar i arbeidslivet. En ny Fafo-rapport, som er utarbeidet på oppdrag fra Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet, viser at 35 000 voksne, arbeidsføre, friske mennesker i dag lever av en stønad, og årsaken er at de er enslige forsørgere.

For mange år siden ble det opprettet en stønad som heter morstrygd. Jeg var selv en av dem som hadde morstrygd. Den gangen kunne man motta morstrygd i ti år. En viktig grunn til at den ble kuttet ned til tre år, var at veldig mange ikke kom seg ut i jobb igjen. Det var en stønad hvor man ble hengende i fattigdomsfella, i trygdefella. Man var for lenge hjemme. I dag er den ordningen på tre år.

Da jeg hospiterte ved et Nav-kontor i sommer, fikk jeg signaler om at tre år på passiv stønad er for lenge. Veldig mange går ut treårsperioden uten å søke jobb, uten å begynne på en utdanning, uten å begynne med noen aktivitet. Jeg har i ettertid fått henvendelser fra andre Nav-kontor som sier det samme. Det var da vi begynte å se på om det ikke er mer riktig å sette den passive stønadstiden til ett år. Det er ikke snakk om nyfødte barn her, det er snakk om at en får et samlivsbrudd. Denne stønaden kan man motta fram til det yngste barnet er åtte år og i visse tilfeller fram til barnet er ti år.

Så viser det seg også i denne Fafo-rapporten at rundt 5 000 av dem som mottar stønaden, er innvandrerkvinner – de innvandrerkvinnene som har minst utdanning, de som kan dårligst norsk. De kommer seg ikke ut igjen. De får barn etter barn og blir gående i denne trygdeordningen.

Hanne Cecilie Kavli, som har utarbeidet denne rapporten, sier:

«Kvinner som ikke snakker norsk og som har lite eller ingen utdanning, trenger å lære en del før de kan håpe på å få jobb. Med mindre disse tar del i et program, er stønaden kun en pengeoverføring.»

Og det er det vi frykter at den er blitt – en pengeoverføring som holder folk i en passiv stønadstilværelse. Kanskje de som trenger det aller mest, er de som ikke setter i gang tidlig. De som er ressurssterke, de som ønsker en utdanning, og de som ønsker å komme i jobb, gjør det gjerne raskt, etter ett år. Vi mener derfor at det holder at den passive stønadstiden er ett år. Så må de, for å kunne fortsette å motta en stønad, over i en aktivitet for å komme seg over i jobb. Det er målet for alle, og det må også være målet for dem som er de minst ressurssterke i denne gruppa. For det er jo nettopp de minst ressurssterke vi prøver å ha trygdeordninger for i en periode, slik at de kan få et bedre liv. Dette er ikke for å gjøre tilværelsen dårlig for noen, det er for å bedre den og for ikke å fortsette å gjøre dem bjørnetjenester.

Steinar Gullvåg (A) [13:07:11]: Det har vært interessant å registrere i løpet av denne debatten hvordan Høyre forsøker å skape seg sin egen velferdsferniss. Denne gangen fikk vi høre representanten Røe Isaksen tale varmt og vakkert om dem som er i arbeid – de som bidrar til verdiskapingen i samfunnet. Da kan det være interessant å se på hva Høyre gjør for dem som er i arbeid. Jo, Høyre er imot ethvert forslag som går i retning av å hindre sosial dumping, de er imot solidarprinsippet, de har vært imot allmenngjøringsloven, de foretrekker at vi skal ha størst mulig konkurranse om arbeidskraften, de har gått inn for å svekke oppsigelsesvernet i arbeidsmiljøloven, de ønsker seg mer midlertidig arbeid og større usikkerhet for arbeidstakerne, de vil uthule normalarbeidsdagen med diverse arbeidstidsordninger, og de vil ha mer arbeidsutleie. Det eneste de vil bidra med av skatteskjerpelser, er å redusere fradraget for fagforeningskontingenten. Dette er Høyres tilbud til arbeidstakerne.

Så har jeg behov for å si noe om Nav, fordi vi mer enn noen gang er avhengige av å ha en velfungerende arbeids- og velferdsetat. Det vil nødvendigvis ta noe tid før en ny organisasjon setter seg etter en så vidt omfattende omstilling som det Nav har vært gjennom. Nav er myndighetenes viktigste redskap i velferdspolitikken, med den understrekning at Nav aldri må få leve sitt eget liv fristilt fra politikken og politiske prioriteringer. Når Stortinget f.eks. sier at nedgangen i antall tiltaksplasser ikke skal ramme dem som har varig tilrettelagte arbeidsplasser, venter vi faktisk at Nav innretter seg etter det, uten at jeg dermed har sagt at jeg ønsker å ha noen form for detaljstyring av etaten.

Kari Henriksen (A) [13:10:20]: Først vil jeg si at jeg synes representanten Sylvi Graham sa mye klokt i sitt innlegg, men hun sa noe om at det etter Høyres syn ikke skulle være automatikk i å få uføretrygd som 18-åring. Jeg kan forsikre, og minner Graham om, at slik automatikk ikke finnes. Det er en langvarig medisinsk vurdering som ligger bak all uføretrygding.

Så til Røe Isaksen, som i hele sin retorikk angriper regjeringen for å svikte arbeidslinja, og han kritiserer representanten Trettebergstuen for ikke å snakke om bedriftseiere, næringslivsledere og gründere. Så vidt jeg hørte både fra representanten Trettebergstuen og andre, pekte de på viktigheten av trepartssamarbeidet flere ganger. Det er arbeidsgivere, næringslivsledere og gründere som er en av de tre likeverdige partene i et sånt samarbeid. Røe Isaksen viste også til helhet i budsjettet og at alt i Høyres budsjett bygger opp under arbeidslinja. Da er det litt rart at Høyre fjerner 1,5 mrd. kr til distriktenes utviklingsfond – hele potten er borte med et pennestrøk. For Vest-Agders del betyr det 40 mill. kr mindre til aktiv næringslivspolitikk, tilskudd som har bidratt til næringsutvikling, vekst og arbeidsplasser bl.a. hos NODE- og Eyde-nettverkene, som i dag er verdensledende innen energi- og offshoreindustrien, og som sier at de aldri ville vært der de er i dag, hvis de ikke hadde hatt et godt samarbeid med det offentlige. Men det er kanskje ikke så rart, for da Høyre hadde næringsministeren, hadde ikke Høyre flere verktøy igjen i verktøykassen. Nå har vi flere verktøy, og vi bruker dem slik at vi opprettholder sysselsettingen og skaper gode liv for næringslivsledere og ansatte.

Og så er det flere fra Høyre som har sagt at vi tar for lett på fattigdoms- og utjevningspolitikken. Når Røe Isaksen bl.a. mener å finne en forvirring hos Arbeiderpartiets representanter, må jeg si at jeg er ganske bekymret for hva slags tilstand som kommer til uttrykk i Høyres oppfatning, at vi tar lett på det. Vi tar ikke lett på det, og jeg har ikke hørt én eneste representant fra regjeringspartiene si at vi tar lett på fattigdomsbekjempelsen, inkludering eller samfunnsutviklingen. Vi er helt innforstått med at vi har mye hardt arbeid foran oss. Derfor arbeider vi med store endringer i samfunnet, med sysselsettingsstrategier, vi driver en aktiv næringslivspolitikk, og vi har en klar og tydelig omfordelingspolitikk, som nettopp også bidrar til å gjøre livet og hverdagen bedre for bedriftseiere. Representanter fra regjeringspartiene har fra talerstolen her i dag gitt tydelig uttrykk for dette harde arbeidet.

Høyre og Fremskrittspartiets forsøk på å skape oss om til selvtilfredse og overlegne politikere lykkes ikke. Regjeringen og Arbeiderpartiet vil bruke alt det verktøyet vi har. Vi skal forbedre, fornye og omstille.

Anette Trettebergstuen (A) [13:13:35]: Representanten Røe Isaksen beskyldte Arbeiderpartiet for å sitte på et partikontor i Oslo og vedta hvordan velferdsstaten ser ut – det er jo selvsagt ikke riktig. Arbeiderpartiet har mange partikontorer. Vi har partikontorer i alle kriker og kroker i landet. Det har vi hatt i mange hundre år. Der har vi ikke sittet og vedtatt hvordan velferdsstaten skal se ut. Vi har bygd velferdsstaten – stein for stein. Der har arbeidsfolk samles og bygd opp det som gjør at vi i dag kan kalle oss et av verdens beste samfunn. Det er pilarer som høyresiden har strittet imot oppigjennom den samme historien, og som de det siste halvåret har sagt at de støtter i retorikken, men som de hver eneste dag her i salen, ved sine konkrete forslag, viser at de vil rive ned, bit for bit, enten det gjelder svekking av velferdsordningene, svekking av fagbevegelsen, eller andre veivalg i den økonomiske politikken som fører til økt ledighet. Her er Fremskrittspartiet krystallklare, mens Høyre fortsatt er i politisk spagat. De har i hele høst forsøkt i retorikken å nærme seg oss, men vi ser at det ikke stemmer, og de har nå den siste uken til og med vært for å redusere sosiale forskjeller. Det er også kun i retorikken, og representantene fra Høyre har i Stortinget i dag bekreftet at det er bare i retorikken, for Høyre er ikke for å drive omfordeling. Man ønsker også å svekke velferdsordningene og rive vekk pilarene i den norske modellen. Høyre ser ikke på store inntektsforskjeller som noe problem, og er derfor ikke opptatt av omfordeling. Intet nytt under solen, altså, men en bekreftelse på at Høyre står der Høyre alltid har stått: på de sterkestes side. Fremskrittspartiet er det nødvendigvis ikke så mye å si om. De står støtt på ytterste høyre fortsatt, og viser det også i debatten i dag. Partiene finner sammen i en helhetlig politikk, som vil svekke velferdsstaten.

Kristelig Folkeparti derimot har det vært vanskelig å få tak i hvor står i den siste tiden, og definitivt også i debatten i dag. I innstillingen står de sammen med Høyre og Fremskrittspartiet om generelle merknader og tiltak, men representanten Ropstad bekrefter samtidig at når han ser helheten i opposisjonens politikk opp mot regjeringens politikk for velferd og mot fattigdomsbekjempelse i stedet for skattekutt, ja så er han enig i at det siste er en riktigere vei å gå. Kristelig Folkeparti er nødt til å gjøre opp politisk regnskap og velge side. Det må de. Det er store ideologiske forskjeller og konflikt mellom regjeringspartiene og høyresiden. Vi vil styrke arbeidslinja, inkludere flere ved å forebygge og gjøre arbeidslivet mer inkluderende. Vi vil sikre arbeidstakerrettighetene og bygge ut velferden før vi gir en krone i skattelette. Her må Kristelig Folkeparti velge side.

Sylvi Graham (H) [13:16:49]: Representanten Trettebergstuen hadde en god start på dagen da hun sa at et ansvarlig budsjett er et som «sikrer trygghet for folks jobb og hjem». Det er jeg helt enig i. Dette gjelder også de funksjonshemmedes jobb.

Så spør SV om hvem som skal stimuleres, og hvem som skal piskes. Høyre tror at folk blir stimulert av at de har en jobb. Alle vet at Høyre er opptatt av å skape flere arbeidsplasser. Vi reduserer formuesskatten for å sikre norske arbeidsplasser. Vi hever innslagspunktet for toppskatten, slik at folk med vanlige inntekter skal slippe å betale toppskatt. Vi reduserer inntektsskatten mest for dem som tjener minst, slik at det vil lønne seg mer å jobbe, og at arbeidslinjen kan følges. Høyre tror på at folk flest helst vil greie seg selv.

Høyre vil også minne om at vi legger inn 150 mill. kr i budsjettet for å gradere barnehagesatsene og dermed gi rimeligere barnehager til dem med dårligst råd, slik at barnehagereformen ikke bare skal være en reform for middelklassen, men også for dem som tjener lite.

En gruppe som ofte strever i livet og i arbeidslivet, er nettopp funksjonshemmede. Høyre har ved denne budsjettrunden fremmet en rekke forslag, som jeg har redegjort for tidligere, for å sørge for at nettopp disse om lag 90 000 menneskene, som gjerne vil jobbe, kan gjøre nettopp det, ha et verdig liv og med stolthet kunne greie seg selv, så langt råd er med egen jobb.

I vår komité har vi ansvaret for bl.a. arbeidslivet. Arbeid til alle som vil ha, er viktig, f.eks. for funksjonshemmede. Regjeringen har et kollektivt ansvar for alle regjeringens forslag som gjelder dette, nemlig arbeidslivet i Norge. Derfor er det trist at fungerende likestillingsminister ikke er her. Derfor er det trist at fungerende arbeidsminister ikke finner å ville forholde seg til at BPA-ordningen er en ordning som bidrar til at mennesker med funksjonshemning nettopp kan benytte denne også for å kunne delta i arbeidslivet, og ikke bare ha den som et helsetilbud.

SV har vært opptatt av å telle uføre i det siste, og representanten Andersen har hatt flere innlegg, bl.a. i Finansavisen, der hun argumenterer omkring økningen av antallet uføre. Jeg lar det ligge, men jeg er interessert i et lite avsnitt som står der, og som jeg gjerne vil sitere:

«Vi diskuterer gjerne forslag som bidrar til å gjøre folk friskere, eller som gjør arbeidslivet mer tilgjengelig for de som er uføre.»

Hvorfor kan ikke SV diskutere med Høyre og rettighetsfeste BPA, og gjøre arbeids- og utdanningsreiser eller funksjonsassistenter til en rettighet, øke bevilgningene til disse tiltakene og rette 3 000 flere tiltaksplasser inn mot funksjonshemmede, eller gi 20 mill. kr mer til tiltak for dyslektikere, nettopp for å kunne hjelpe folk ut i arbeid og sørge for at de kommer seg gjennom skolen på en god måte?

Statsråd Rigmor Aasrud [13:19:58]: I en debatt som dette tror jeg det er grunn til å minne oss selv om at i Norge har vi flere sysselsatte enn noe annet land. Vi har færre arbeidsledige, og vi har færre som er privat forsørget.

Nye tall fra SSB, som jeg står med foran meg, viser at i 1993 levde 18 pst. av innbyggere i Norge på en offentlig stønad. I 2008 var tallet 15 pst. Det er altså færre som har stønad som hovedinntekt nå enn i 1993.

Så er jeg enig med alle dem som har vært på talerstolen her i dag og vært bekymret for at vi ikke klarer å få ned andelen funksjonshemmede som ønsker seg jobb. Derfor er delmål 2 i IA-avtalen en av de prioriterte arbeidsoppgavene for regjeringen i tiden framover. Vi jobber med en sysselsettingsstrategi, og vi kommer til å jobbe særskilt med å se om vi kan finne nye tiltak som treffer gruppen unge funksjonshemmede. Det er satt ned to idépaneler, som skal komme med nye tiltak nå. Vi har brukt mye penger på denne gruppen gjennom mange år, men vi har ikke klart å lykkes. Derfor må vi tørre å se om det er noen nye tiltak vi skal sette i verk.

Så er flere opptatt av fattigdom. Det har også regjeringen vært, og det kommer vi også til å være. Jeg mener det er viktig at vi ser fattigdomssatsingen i en stor sammenheng, der vi satser på barnevern, skole og barnehager. Men så er det også mange enkelttiltak, og jeg vil spesielt nevne det som har skjedd på russiden, der vi har økt bevilgningen med nesten 1 mrd. kr på noen år i tillegg til det vi gjør på kvalifiseringsprogrammet, som er viktig.

Økt og forbedret kommuneøkonomi har gjort at mange kommuner også kan sette i gang tiltak som utleie av sportsutstyr, som tilskudd til unger som er med på fritidsaktiviteter, slik at flere kommer med på aktiviteter.

Det å utjevne økonomiske og sosiale forskjeller er viktig for vår regjering. I den samme rapporten som kom fra SSB i dag, står det:

«Går vi tilbake til perioden 2001–2005, var det derimot en betydelig økning i ulikheten over tid, ved at den rikeste tidelen av befolkningen disponerte en økende andel av totalinntekten.»

Jeg er glad for at vår regjering har klart å snu den situasjonen.

Laila Marie Reiertsen (FrP) [13:22:55]: Eg håpar jo at det er like viktig for Arbeidarpartiet at det bur menneske i dette landet i kvar krik og krok, som at det er partikontor.

Men eg har lyst til å koma litt tilbake til det Karin Andersen frå SV sa tidlegare. Det er jo ikkje ofte i denne salen at SV og Framstegspartiet er einige om noko. Representanten Andersen klarte likevel å seia at opposisjonen gjekk imot bruk av 25 mill. kr til prosjekt ufrivillig deltid. Kanskje var det eit ønske frå SV og representanten som kom til uttrykk då ho påstod at vi i Framstegspartiet gjekk mot forslaget. Men, med respekt å melda, er det faktisk slik at vi går inn for å gje 25 mill. kr til tiltak for å få bukt med ufrivillig deltid. Så skal ein visa til andre sitt budsjett, bør ein først og fremst seia det som er riktig.

Senterpartiet sin representant fortalde om alle dei positive medarbeidarane han hadde treft på sitt besøk på Nav-kontoret i sommar, ei oppleving som eg òg deler med han. I mine besøk på ulike Nav-kontor kom det òg fram mykje. Tilbakemeldingane er – på like linje med representanten Pollestad – at noko må gjerast med IKT. Viktigheita av gode reiskapar for å få til ein god prosess blei påpeikt av representanten. Men 10 mill. kr vitnar ikkje mykje om mengder av reiskap til å gjera den store innsatsen. Framstegspartiet har auka denne posten med 200 mill. kr. Då blir det også reiskap og ikkje berre planar.

Presidenten: Representanten Torbjørn Røe Isaksen har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Torbjørn Røe Isaksen (H) [13:24:32]: Jeg hadde tenkt å ta ordet for å si noe pent om debatten og de andre partiene i og for seg, men det har kommet så mange angrep at jeg ikke får tid til det.

Karin Andersens frie fantasi om Høyres politikk har jeg ikke tenkt å kommentere. Det er ikke mulig å svare på det, og det er vel heller ingen grunn til det. Men hvis man har lyst på noen konkrete eksempler på at Høyre har gått i bresjen for viktige velferdspolitiske reformer, kan man ta dagens resultat i PISA-undersøkelsene. Kunnskapsløftet var et Høyre-initiativ. Det er faktisk grunn til å gi honnør til SV også, for SV stemte for store deler av Kunnskapsløftet der Arbeiderpartiet tviholdt på den gamle skolen, og det tok flere år før Arbeiderpartiet bestemte seg for at det ikke fungerte i en skole der man ikke lærte barna de mest grunnleggende ferdighetene.

Til slutt må jeg avvise at Høyre forsøker å skape et inntrykk av at Arbeiderpartiet er selvtilfredse og pompøse. Den jobben tror jeg ikke dere trenger hjelp med.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [13:25:45]: Som representanten Røe Isaksen vil eg òg seie at det har vore ein god debatt. Men eg vil òg seie at eg synest debatten har vore relativt lunken. Eg sit med eit inntrykk av at representantane for regjeringspartia eigentleg ikkje er så veldig stolte av budsjettet dei i dag skal stemme for. Eg har vel eigentleg heller fått inntrykk av at mange av forslaga til opposisjonen, og særleg Kristeleg Folkeparti sine, har vore så gode at dei gjerne skulle ha stemt for dei. Derfor synest eg det er eit interessant faktum, og har lytta på debatten.

Det er fleire som er inne på ein regjeringsdiskusjon når dei held sine innlegg, og krev svar frå Kristeleg Folkeparti. Eg kan seie at Kristeleg Folkeparti kjem til å svare på kva slags regjering me ønskjer etter valet i 2013, men å ta stilling til det no kjem me ikkje til å gjere. Det eg kan seia, er at me ønskjer å bytte ut dagens regjering. Me ønskjer ein ny kurs for landet, og Kristeleg Folkeparti, som eg var inne på i mitt innlegg, ønskjer eit tredje alternativ. Me ønskjer ein sentrumspolitikk som byggjer samfunnet nedanfrå, som tek inn over seg at det er gode løysingar på høgresida, men at det òg er gode løysingar på venstresida. Det eg synest er alvorleg med dagens regjering, er at ho ikkje lyttar til dei gode innspela som kjem frå høgresida, og som kjem frå sentrum, for t.d. ein viktig sektor som dei ideelle, frivillige organisasjonane og den innsatsen som dei gjer i samfunnet i dag, blir ikkje verdsett på ein god nok måte. Når ein ser at nokre av dei viktigaste områda for å drive ein god velferdspolitikk, ikkje kan ta i bruk dei verkemidla som er der, bekymrar det meg.

Representanten Karin Andersen var inne på barnevernet. Eg kunne sagt ruspolitikk i same slengen – ideelle organisasjonar og institusjonar som blir lagde ned, og som no står i fare for å bli lagde ned på grunn av at helseføretaka ikkje ønskjer å bruke dei. Når representanten Andersen er inne på barnevernet, skal eg vere den første til å seie at eg synest det er flott at det kjem eit lyft i barnevernet, og det er på tide. Men eg synest det er eit paradoks at me har vore meir opptekne av å sikre full barnevernsdekning enn av å sikre alle barn ein heim. Det burde vore mogleg for dagens regjering å gå inn for ein plan der me sikrar full barnevernsdekning, for å sikre at alle dei barna som dessverre har falle utanfor frå starten av, kunne fått den heimen dei sårt treng.

Bent Høie (H) [13:28:20]: Representanten Karin Andersen holdt et piskende innlegg over Høyre som det er all grunn til å svare på. Hun hevdet i sitt innlegg at Høyre bruker pisk for å få fattige og folk som er på uføretrygd, tilbake igjen i arbeid. Da må jeg spørre: Hvilke forslag i Høyres alternative statsbudsjett er det Karin Andersen tenker på når hun åpenbart prøver å skape et inntrykk av at Høyre foreslår en reduksjon i de sosiale ytelsene for at folk skal komme tilbake til arbeid? Jeg klarer i hvert fall ikke å finne et eneste slikt forslag, og det hadde vært en fordel for debatten om Karin Andersen redegjorde for hvilke forslag det er. Er det sånn at når Høyre foreslår de samme sosiale ytelsene som regjeringen, bruker vi pisk, mens når regjeringen selv foreslår det, er det ikke pisk? Hvis det er debatten om uføretrygd representanten tenker på, oppfatter jeg at vi der er i en situasjon der Høyre nettopp diskuterer med regjeringen, som Karin Andersen er en del av, om hvordan vi kan gjøre endringer i uføretrygdordningen, slik at det skal bli lettere for uføretrygdede å jobbe, for dem som har mulighet til det. Det kan umulig være pisk å foreslå den type tiltak.

Så trekker Karin Andersen fram vårt forslag om å kutte i det statlige barnevernsbyråkratiet og framstiller det som en reduksjon i barnevernet. Det er feil. Høyre foreslår å flytte flinke barnevernsfagfolk som det statlige barnevernet har sugd fra kommunene og inn i et byråkrati, tilbake til kommunene, slik at de jobber med de barna som trenger flinke fagfolk rundt seg i en vanskelig situasjon.

Så har representanten også den frekkhetens nådegave å snakke om de syke som en må hjelpe tilbake i arbeid, når regjeringspartiene, i en debatt som vi skal ha senere, kommer til å gå imot en samlet opposisjons krav om at nettopp pasienter som er psykisk syke, pasienter som er rusavhengige, og pasienter som er kronisk syke, skal prioriteres foran andre pasienter i vårt helsevesen. Dette går de rød-grønne partiene imot, og så har representanten Karin Andersen den frekkhetens nådegave nærmest å stemple Høyre som et usosialt parti.

Innlegget fra Karin Andersen er et typisk innlegg fra henne, et innlegg som viser at hun har redusert sosialpolitikken til en misunnelsespolitikk, der det er viktigere å straffe dem som jobber mye, enn å gjøre det som hjelper: hjelpe fattige tilbake i arbeid.

Presidenten: Presidenten vil påpeke at uttrykket «frekkhetens nådegave» er uparlamentarisk.

Laila Thorsen (A) [13:31:19]: Jeg vil få kommentere fremskrittspartirepresentantens utspill om å fjerne overgangsstønaden for enslige forsørgere. Jeg er helt uenig i det hun mener, at tre år på passiv overgangsstønad er altfor lenge. Det jeg er veldig enig med henne i, er at tett oppfølging underveis er veldig nødvendig og veldig viktig.

Fra 1998 til 2000 jobbet jeg i trygdeetatens oppfølgingstjeneste som oppfølgingsleder for enslige forsørgere. Hovedoppgaven i jobben var å følge enslige forsørgere ut i arbeid eller aktivitet, enten i form av jobb eller i form av utdannelse. Ut fra den erfaringen mener jeg at enslige forsørgere må få litt tid til å snu seg rundt. Det er mange forskjellige årsaker til brudd. Det er de som har opplevd vold. Det er de som har opplevd utroskap, død, sykdom eller syke barn – eller rett og slett har det vanlige trøtthetssyndromet. Uansett blir det en ny hverdag. Tre år er, ut fra mine erfaringer, det en kan trenge for å komme tilbake. Alternativet kan bli økonomisk sosialhjelp. Det kan neppe være den veien vi skal gå.

Svein Flåtten (H) [13:32:56]: Representanten Karin Andersen sier i sitt innlegg at det bare er å legge skattetabellene ved siden av hverandre, så ser man Høyres usosiale fordelingspolitikk.

Hva er det som er så usosialt ved å gi pensjonister en mindre skjerpet beskatning? Hva er det som er så usosialt ved å øke minstefradraget, slik at de som skal ut i arbeidslivet og vil tjene lite, får et større fradrag? Det er usosialt nå. Da Arbeiderpartiet foreslo det i et tidligere budsjett, var det greit. Nå reduserer det velferden. Hva er det som er usosialt ved å heve innslagspunktet for toppskatten, slik at folk med helt vanlig inntekt får litt mer igjen til egen disposisjon? Det var ikke usosialt og noe anslag mot velferden da regjeringen gjorde dette tidligere. Nå er det plutselig det. Hva er usosialt ved å redusere formuesskatten ved å heve innslagspunktet i bunnen, noe også regjeringen har gjort tidligere? Slik kan man gå igjennom alle Høyres skatteforslag.

Det eneste som ikke har vært tatt opp tidligere, er at vi senker formuesskatten noe mer. Det er rett og slett for at små bedrifter rundt omkring skal slippe å betale skatt når maskinene står, når de taper penger, men allikevel gjør en samfunnsinnsats ved å beholde folk i jobb. Det er slik dette virker.

Så må jeg også få lov til å si til representanten Henriksen, som var oppe her og sa at Høyre har angrepet de rød-grønne for fattigdomspolitikken, at vi – i hvert fall ikke jeg for min del – har sagt at man tok lett på det. Jeg har sagt at man overhodet ikke nevnte det, og det er atskillig verre. Men jeg ser at man har kommet på det etter hvert i debatten. Det var fraværende innledningsvis. Da konsentrerte man seg om å hylle den flotte situasjonen som man mener at man har.

Til slutt bare en liten visitt til representanten Trettebergstuen, som i flere innlegg i dag har manet frem et spøkelse om hvilke fortredeligheter som vil vederfares fedrelandet hvis noen andre skulle komme i ansvarlige posisjoner. Jeg synes at representanten heller skulle ta utgangspunkt i sitt første innlegg, hvor hun sier at det er en rekke ting som det gjenstår å gjøre. Ja, det er det i aller høyeste grad. Vi er i det sjette året, og det burde ikke gjenstå så mye.

La meg også – siden det er litt tid igjen – avlegge representanten Gullvåg et besøk. Han snakker om sosial dumping i alle former, enten det er et fleksibelt næringsliv eller hva det måtte være. For meg er den aller verste sosiale dumpingen at vi ikke legger til rette slik at folk kommer i jobb, og slik ikke får noen inntekt i det hele tatt. Det er sosial dumping.

Presidenten: Karin Andersen har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Karin Andersen (SV) [13:36:14]: Jeg registrerer at jeg antakeligvis har truffet et veldig ømt punkt hos Høyre, når de blir så utrolig provosert. Jeg registrerer at de i debatten snakker om moralsk forfall hos vanlige folk når det gjelder sykefravær og hvor lett det er å få trygd, og at folk velger trygd framfor arbeid. Det er uriktig.

Jeg legger her skattetabellene foran meg på bordet og leser at de som har svært små inntekter, skal få en hundrelapp i skattelette, mens man, hvis man tjener over 3 mill. kr, skal få opp mot 60 000 kr. Det er en fordelingspolitikk som SV er sterkt uenig i, som vil skape flere forskjeller, og som ikke vil få flere i arbeid.

Det er også riktig at Høyre har kuttet i det statlige barnevernet, og at det vil ramme de mest vanskeligstilte barnevernsbarna.

Fremskrittspartiets forslag om kutt i utdanningsstøtten til de enslige forsørgerne er et kutt direkte i det som kan få disse enslige forsørgerne i jobb.

Presidenten: Representanten Anette Trettebergstuen har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Anette Trettebergstuen (A) [13:37:31]: Det er feil at ikke regjeringspartiene er stolte av budsjettet sitt. Da har ikke representanten fra Kristelig Folkeparti lyttet til budsjettdebatten. Vi er stolte over at vi har et ansvarlig budsjett som sikrer lav ledighet, tar vare på dem som i dag står utenfor arbeidslivet, får flere inn i aktivitet og arbeid, samtidig som vi finner rom til å bygge opp velferden og satse på det som er virkelig viktig, bl.a. barnevernsbarna, skole og eldreomsorg – de viktige velferdsordningene.

Så til Fremskrittspartiets kreative bokføring og trylling i budsjettet. Det er ikke riktig, som representanten fra Fremskrittspartiet sier, at de legger regjeringens tall til grunn. Fremskrittspartiet legger regjeringens tall for sykefraværet til grunn, og så kutter de i tillegg til det. Det er uansvarlig, og det henger ikke på greip. Hvis Fremskrittspartiets budsjett hadde blitt vedtatt fra 1. januar, måtte kuttet blitt tatt et annet sted dersom ikke de syke og uføre plutselig ble friske eller fikk en jobb. Da hadde det betydd reduserte ytelser for de uføre og syke.

Presidenten: Representanten Sylvi Graham har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Sylvi Graham (H) [13:38:54]: Høyre har i denne debatten ikke nevnt moralsk forfall med ett ord. Men Høyres skatte- og næringspolitikk vil skape flere jobber, og det er representanten Andersen opptatt av. Jeg leser videre fra det utmerkede innlegget hun hadde i Finansavisen. Der står det:

«For SV er det viktig å gi flere som i dag er uføre mulighet til å jobbe i den utstrekning de kan.»

Jeg kan fremdeles ikke forstå hvorfor SV ikke kan støtte vårt forslag om 10 mill. kr til etablering av grønt kort som tilretteleggingsgaranti for funksjonshemmede, gjøre ordningen med arbeids- og utdanningsreiser til et permanent tilbud, åpne tilbudet for minst 40 nye søkere, og øke bevilgningen med 5 mill. kr, gjøre uføretrygden mer fleksibel, slik at en kan gå ned til 20 pst. uføregrad i kombinasjon med jobb, opprette 3 000 flere plasser til yrkeshemmede, øke bevilgningen til hjelpemidler til elever med dysleksi med 20 mill. kr, pluss en rekke andre gode tiltak som vi har foreslått.

Thomas Breen (A) [13:40:08]: Jeg lytter med interesse når Høyre-folk snakker om rettferdig skattefordeling. For meg er skatt kanskje den viktigste fordelingsmekanismen vi har i den norske velferdsstaten, hvor man rett og slett yter etter evne.

Man snakker som om skattelette er det som skal skape mange flere arbeidsplasser. Hvor i verden finner man bevis på at det er riktig, sett i forhold til den norske modellen? Selv om vi har strammet inn etter Bondevik II, har vi skapt flere arbeidsplasser i denne perioden enn det som ble skapt under Bondevik II-perioden. Det er uomtvistelig, det er statistikk. Selv om vi har et moderat til høyt skattenivå i Norge, ligger vi 10 pst. over EU når det gjelder sysselsettingsgraden i befolkningen. Vi ligger på rundt 75 pst. Så hvor finner Høyre bevis på at deres skattepolitikk skaper flere arbeidsplasser? Kan de peke på i hvilket land det har vært en suksess? – Det er det ene.

Så til det andre som gjelder skatt. Bare formuesskattelementet, som både Høyre og Fremskrittspartiet sier at de skal fjerne, vil neste år utgjøre om lag 14,3 mrd. kr. Hvem er det som taper på det? Jo, Oslo kommuner taper 1,8 mrd. kr neste år hvis vi fjerner det, for sju ellevtedeler av formuesskatten går til Kommune-Norge. Nå skal jeg være den første til å si at Oslo kommune har mye å gå på når det gjelder å effektivisere. For der har man laget et system med en massiv internfakturering, hvor tilbud og etterspørsel er det eneste som teller når det gjelder hvordan man skal drive kommunale tjenester. Men allikevel: 1,8 mrd. kr mindre til Oslo kommune vil gå hardt ut over finansieringen av velferden her i byen. Hvordan tror de deres eget byråd ville ha tatt imot den nyheten, sett i forhold til at man strever? Hvis vi ser rundt om i bydelene, hva er det man kutter i der? Jo, det er i velferden – det er i ungdomstiltakene, det er i omsorgshjemmene. Det går feil vei. Likevel vil de føre en politikk hvor man tar 1,8 mrd. kr fra Oslo by bare på formuesskattelementet.

Den eneste grunnen til at man ikke har innført eiendomsskatt i denne byen og i Asker og Bærum, er nettopp at man tjener stort på formuesskatten. Men hvordan en skal dekke inn tapet på 14,3 mrd. kr, sier de ingen ting om. Det har en dynamisk effekt på Høyres budsjett på 300 mill. kr. De har et gedigent retorisk problem med hensyn til hvordan dette henger sammen. Det hadde vært interessant om de kunne ha vært tydelig på hvordan de skaper flere arbeidsplasser med skattepolitikken sin. Kan de bevise det? Hvilket land, hvilken statistikk kan de vise til? Hvordan skal de finansiere 1,8 mrd. kr i tap for Oslo kommune hvis man fjerner formuesskatten?

Tove Linnea Brandvik (A) [13:43:21]: Jeg vil i alle fall benytte anledningen, siden jeg har 3 minutter, til å takke folk for en god innsats i debatten. Det har vært lærerikt, det har vært spennende, og det har vært givende å delta. For det handler faktisk om å utforme de mest grunnleggende mulighetene vi har i dette landet.

Jeg skal gi en utfordring til oss alle sammen, på tvers av partigrensene, for på nyåret skal vi begynne å jobbe mer aktivt med sysselsettingsstrategien for funksjonshemmede. Og hvis vi merker oss de ordene som vi i løpet av debatten bruker når det gjelder inkludering av funksjonshemmede, når det gjelder beskrivelsen av folk på uføretrygd, syke mennesker som har behov for bistand for å komme tilbake i arbeid, handler det ofte om syke, svake, utenfor – alle beskrivelsene er negative og handler om svakhet.

Jeg tror jeg vil utfordre, for jeg tror faktisk at de som i dag er syke, de som er funksjonshemmede, og som er i fullt arbeid, ikke er representanter for svake mennesker. De er usedvanlig sterke. De er langt sterkere enn gjennomsnittsnordmannen – for ham er det å få jobb ren plankekjøring. Det må vi legge som grunnlag når vi skal fortsette denne jobben. For vi skal utforme tiltak for å fjerne de barrierene som samfunnet har bygd over generasjoner. Men vi skal fjerne dem i hodet til folk, for det er flere barrierer inne i hodet vårt enn det er i samfunnet rundt oss for øvrig.

Arbeidsgivere i Norge har blitt spurt om hva de tror er vanskelig i forbindelse med å ansette ulike grupper med funksjonshemninger. De meldte tilbake at blinde ikke kan bruke data. Det er for så vidt en grei tanke å ha, men det medfører jo ikke riktighet. Jeg tenker at det handler om holdninger. Det betyr at det er veldig mange arbeidsgivere som velger ikke å innkalle blinde til intervju, for de har en formening om at data kan de ikke bruke. Men vi har jo ordnet de hjelpemidlene for lenge siden! Det er de tiltakene vi skal pakke sammen for å synliggjøre at verdiskapingen i Norge kan utøves av langt flere enn dem som er inne på arbeidsmarkedet i dag.

Så dette blir en felles utfordring for oss alle: Vi må snu retorikken vår. Og jeg skyter ikke på opposisjonen; jeg deler denne utfordringen med både opposisjonen og posisjonen, for dette er vårt ansvar. Og hvis ikke vi i dette huset klarer å snu den retorikken, har ikke arbeidsgiverne så veldig mange muligheter, for da får de sine direktiver med en utforming som går på at folk er syke og svake. Nei, syke og svake i Norge er usedvanlig sterke mennesker, som klarer seg på tross av sine utfordringer!

Presidenten: Svein Flåtten har hatt ordet to ganger tidligere i debatten og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Svein Flåtten (H) [13:46:14]: Jeg må tilstå at representanten Karin Andersen absolutt traff oss på et ømt punkt, men ikke når det gjelder skattepolitikken. Den står vi trygt på, og vi vet at det å stimulere på den måten skaper arbeidsplasser. Og jeg refererte i mitt forrige innlegg til en rekke skattearter som regjeringen selv synes er brukbare når de foreslår det, men et anslag mot velferdsstaten når andre foreslår det.

Men der jeg ble rammet, og det som har gjort at jeg tar ordet på nytt, er de rød-grønne partienes forsøk på å etablere et monopol på hjertelag, på ønsket om velferd for den norske befolkningen. Slik er det jo ikke! Vi deler synspunktene om at arbeid til alle er viktig, men for å skape arbeid til alle må vi faktisk ha noen arbeidsplasser. Det er det som er forskjellen på oss og posisjonen.

Presidenten: Representanten Steinar Gullvåg har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Steinar Gullvåg (A) [13:47:34]: Jeg får tåle at representanten Flåtten forsøker å harselere over mitt engasjement mot sosial dumping. Ja, jeg er opprørt over at norske arbeidsplasser i seriøse bedrifter, bl.a. i Flåttens hjemkommune, trues på livet av norskeide utenlandsfirma registrert i Litauen med rumenske arbeidstakere og med lønns- og arbeidsvilkår som ingen norske bedrifter er i stand til å konkurrere med. Det er etter min oppfatning en av de alvorligste truslene vi har mot norsk arbeidsliv. Og jeg skulle ønske at Høyre gjorde felles sak med oss i kampen mot dette uvesenet.

Ingjerd Schou (H) [13:48:46]: Det som fikk meg til å ta ordet, var to innlegg fra denne talerstolen tidligere. Det gjelder Breen, som spør om vi kan vise til noe land som med Høyres skattepolitikk kan være med og sikre velferden. Ja, vi kan gå til Bondevik II-regjeringen og det som kalles det dekkede bordet som Stoltenberg-regjeringen gikk til, nemlig Norge. Høy sysselsetting og en økonomi i godt gjenge – det var det såkalte dekkede bordet. Man behøver ikke gå veldig langt for å se at grunnlaget for velferd og det å sikre arbeidsplasser faktisk var det som kjennetegnet det bordet.

Så en visitt til Karin Andersen. Nå tror jeg at jeg skal minne om at SV var det partiet som ville avskaffe fattigdommen. Der har partiet moderert seg, fordi man ser at det ikke går. Man skal prøve å legge bedre til rette, men det å avvikle har man avblåst. Jeg tør bare minne om at både Arbeiderpartiet og SV faktisk var med på handlingsplanen mot fattigdom, som ble fremlagt under Bondevik II-regjeringen, ikke under Stoltenberg I-regjeringen. Det var bred oppslutning i Stortinget om det som handlet om den individuelle tilretteleggingen for å sikre folk arbeid, bolig og støtteordninger, og det var bred tilslutning til det.

Det samme gjaldt tiltaksplanen for funksjonshemmede, som hadde akkurat den samme innretningen, hvor også dette fikk god gjenklang i dagens posisjonsparti, som den gangen var i opposisjon. Det samme gjaldt det å legge til rette for velferd – som heller ikke Stoltenberg-regjeringen før hadde gjort – nemlig ved å lovfeste den enkeltes individuelle rett til en handlingsplan, som veldig ofte kjennetegner dem som nettopp trenger hjelp og skal ha dette sikkerhetsnettet som vi har lagt grunnlaget for alle sammen. Så det å prøve å klistre på Høyre et stempel på at vi ikke er opptatt av det enkelte mennesket, tilrettelegging for arbeid og ha en skreddersøm som gjør at det er mulig både å komme seg i arbeid, få egen bolig og ha det nødvendige nettet rundt seg for å få hverdagen til å gå, tror jeg på det mest bestemte jeg skal avvise.

Så må jeg si at jeg etterlyser en større grad av ydmykhet. Gjennom flere titalls år har denne forsamlingen vært opptatt av tverrpolitisk å legge til rette for et sikkerhetsnett og en velferdspolitikk som gjør at vi i dag kan ha det som kjennetegner vårt velferdssamfunn, Norge.

Presidenten: Kari Henriksen har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Kari Henriksen (A) [13:51:41]: Bare en liten kommentar til debatten som nå går om hvilke partier og retninger som er best på sysselsetting. Det er riktig at det var ting som skjedde under Bondevik I-regjeringen, men jeg kan også huske at det var ganske mange kritiske røster til den næringspolitikken som da ble ført. Jeg husker oppslag fra næringslivsledere som var svært misfornøyde med den sysselsettingsstrategien som regjeringen hadde. Det var store oppslag i media om kutt i kommunale tilbud, om tiltak som ikke ble finansiert over statlige budsjetter.

Alle er enige om at det er viktig å ha folk i arbeid, men når det gjelder hvordan vi skal lykkes med det, skilles våre veier. Der har vi forskjellige synspunkter.

Det handler ikke om å minimalisere eller å si at de ikke har moral, eller at de tenker annerledes om andre mennesker enn det vi gjør i Arbeiderpartiet eller i regjeringen, men det er virkemidlene som er forskjellige. Det er det denne debatten handler om.

Thomas Breen (A) [13:52:52]: Jeg skal ikke bruke hele min taletid på 3 minutter. Jeg vil bare si at statistikk og matematikk er for så vidt både vanskelig og enkelt, men når representanten Schou hevder at Bondevik II var bedre på å skape flere arbeidsplasser, er ikke det riktig. I dag har vi en historisk lav arbeidsledighet. Det er 20 år siden det har vært registrert så lav arbeidsledighet. Vi registrerer ledighet på nøyaktig samme måte som før. Samtidig er det en historisk høy sysselsettingsgrad. Aldri tidligere har det vært så høy sysselsettingsgrad, og så har vi flere folk i arbeidsfør alder. Da er spørsmålet: Er det blitt skapt færre eller flere arbeidsplasser under denne regjeringen enn under Bondevik II-regjeringen? Det er et ganske enkelt regnestykke, og det selv om vi tar med at vi har fjernet aksjerabatten. Næringslivet kom til oss og sa at vi kom til å få massiv arbeidsledighet om vi fjernet den, fordi det ikke ville bli penger til å investere i bedriftene i framtiden. Det stemmer ikke. Retorikken fra Høyre rundt det å skape og dele stemmer ikke. Man finner ikke eksempler ute i den virkelige verden hvor den retorikken holder mål. Vi har den høyeste sysselsettingsgraden på tross av et moderat til høyt skattenivå i Norge. Vi ligger 10 pst. over EU. Den retorikken Høyre prøver seg på, holder ikke vann. Det synes jeg er viktig å påpeke, for det sies så ofte. Det er mange som går rundt og i vanvare tror at det ble skapt mer under Bondevik II enn under denne regjeringen. Man kan gjerne diskutere om det er riktig å skape arbeidsplasser i offentlig eller privat sektor, men da må Høyre mene det og være tydelig på det.

Ingjerd Schou (H) [13:54:36]: Jeg skal være veldig kort. Det er bare det at i dag har vi altså 800 000 som står utenfor arbeidslivet, og det er den største utfordringen, uansett hvordan man sammenligner med tidligere regjeringsperioder. Det dekkede bordet var dekket da Stoltenberg II startet, men antallet som står utenfor arbeidslivet, er utgangspunktet for velferden, og det er formidabelt høyt. Det er høyere nå enn noen gang før, og det er utfordringen for denne debatten.

Statsråd Rigmor Aasrud [13:55:14]: Det overrasker meg litt når Høyre sier at det er «800 000 som står utenfor arbeidslivet». Det Høyre gjør, er å telle med alle som er på uføreytelser, og alle som har sykepenger, og så teller man med alle som får økonomisk sosialhjelp, i tillegg. Det er jo faktisk sånn at veldig mange av dem som får økonomisk sosialhjelp, har andre ytelser i tillegg. Tallet er feil, og det synes jeg Høyre ikke burde bruke ved en sånn anledning.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.