Presidenten: Etter ønske fra finanskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 40 minutter og fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og inntil 5 minutter til statsråden.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegget fra statsråden innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Irene Johansen (A) [15:52:13]: (ordfører for saken): Vi skal behandle et forslag fra Høyre om utarbeidelse av en nasjonal strategi for å utvide bruken av OPS i Norge. I forslaget vektlegges det at det er mange store offentlige byggeprosjekter som skal settes i gang framover, og at det er store etterslep på vedlikeholdssiden. Det pekes videre på at økonomien setter klare grenser for hvor mye de offentlige utgiftene kan øke, og at hvis vi skal unngå at oppgaver står uløste, må pengene brukes smartere.

«Forslagsstillerne mener at nøkkelen til å sikre velferdssamfunnets bærekraft er å skape bedre og mer effektive tjenester. Det krever nye løsninger.»

Høyre peker på OPS som svaret på dette, og argumenterer for det i forslaget og i sine merknader. Jeg vil i det videre begrunne flertallets anbefaling om å avvise forslaget.

Jeg har i flere år nå, og senest i årets transportbudsjettdebatt, hørt på Høyres mantra om at de fremmer moderne og nye løsninger. Nå mener Høyre at de også har funnet nøkkelen til å sikre velferdssamfunnets bærekraft.

Hva er det for nye og moderne løsninger de foreslår? Jo, Høyre vil satse på OPS, de vil enda til ha en nasjonal strategi for å øke bruken.

Dette er gamle løsninger som er prøvd ut før, og som det ikke bare er positive erfaringer med, noe Høyre overser i begrunnelsen for sitt forslag, til tross for offentlig kjente evalueringsrapporter og negative tilbakemeldinger i enkelte andre land, som regjeringen har lagt til grunn for sin politikk på dette området.

Jeg er enig med forslagsstillerne i at oppgavene er mange, og at økonomien setter klare grenser for hvor mye de offentlige utgiftene kan øke. Hvordan vi skal sikre velferdssamfunnets bærekraft er imidlertid en debatt som ikke har entydige svar, og som pågår mellom både politiske partier og andre samfunnsaktører innenfor flere av velferdssamfunnets områder. Jeg mener det ut fra dette er underlig at forslagsstillerne kun fokuserer på OPS som løsning for å skape bedre og mer effektive tjenester og sikre velferdssamfunnets bærekraft.

NHO f.eks., som forslagsstillerne viser til, fokuserer i sin rapport «Raskere og smartere samferdselsutbygging» på prosjektfinansiering som en fellesbetegnelse for finansieringsløsninger som sikrer bevilgninger til hele prosjektet ved oppstart. NHO vektlegger målsettingen om sammenhengende og forutsigbar utbygging og finansiering, og anbefaler å prøve ut former som er enkle å gjennomføre og politisk lite kontroversielle.

Regjeringen er opptatt av å sikre et bærekraftig velferdssamfunn gjennom alle de prioriteringer den gjør. Det er derfor viktig både hva vi prioriterer å bruke fellesskapets ressurser på, og å utnytte disse best mulig. Regjeringen legger vekt på å føre en ansvarlig økonomisk politikk innenfor handlingsregelen. Dette mener regjeringen undergraves dersom deler av statsutgiftene finansieres utenom det ordinære budsjettet og skyves til framtidige budsjettår, slik erfaringene med OPS er.

En målsetting vi deler med forslagsstillerne, er å få bygget ut større samferdselsprosjekter sammenhengende og med forutsigbar finansiering. Regjeringen Stoltenbergs svar på dette er en offensiv transportplan der det for det første prioriteres å bruke mer penger på samferdsel enn noensinne. For det andre prioriteres det å prøve ut og få vurdert nye, moderne løsninger for både planlegging, organisering og finansiering av samferdselsprosjekter, også nye og moderne infrastrukturløsninger som f.eks. høyhastighetsbaner. Regjeringen har i forkant vurdert flere alternative finansieringsmodeller for utbygging av infrastruktur.

OPS er utprøvd på tre veiutbyggingsprosjekter i NTP 2002–2011. Regjeringen har engasjert TØI og Dovre International AS til å evaluere disse, og erfaringene så langt viser at OPS-modellen har gitt raskere prosjektgjennomføring, og at kombinasjonen utbygging og drift har vært positiv. Men det er ikke mulig å dokumentere verken høyere eller lavere kostnader enn ved tradisjonell gjennomføring, og hypotesen om optimalisering av livssykluskostnadene kan ikke bekreftes. Tvert imot peker evalueringen på at OPS-selskapets monopol på å gjennomføre endringer i veianlegget, er en stor utfordring og kan medføre økte livssykluskostnader. OPS binder i tillegg opp store midler i de årlige budsjetter og minsker handlingsrommet – det har flere regjeringer erfart i kjølvannet av finanskrisen. Derfor er det behov for en prosjektfinansiering som gir mer forutsigbar og økonomisk ansvarlig finansiering. Regjeringen har for det første prioritert å bruke mer midler enn noensinne på samferdsel. I tillegg er tre samferdselsprosjekter satt på egen post i budsjettet – E6 vest for Alta, E16 og jernbaneprosjektet Oslo–Ski – noe som skal gi sammenhengende og forutsigbar utbygging og finansiering av de utbyggingsprosjektene.

Jeg mener vi i tillegg til å fokusere på organisering og finansiering må fokusere på selve beslutningsgrunnlaget for investeringene, nemlig Nasjonal transportplan. Dagens plan er et godt skritt på veien til å få en helhetlig transportplan, men vår utfordring er å se behovene i sammenheng og bygge ut, drifte og vedlikeholde et sammenhengende transportsystem her i landet. Der må neste plan bli bedre.

Dette er å jobbe framtidsrettet og løpende med nye og moderne løsninger for å sikre velferdssamfunnets bærekraft også i framtiden.

Arne Sortevik (FrP) [15:57:35]: Forslagene fra Høyre omhandler en gjennomgang av nasjonale og internasjonale erfaringer med bruk av Offentlig Privat Samarbeid og utarbeidelse av en strategi fra regjeringen for å utvikle Offentlig Privat Samarbeid i både lokale og nasjonale prosjekter. Fremskrittspartiet mener det er gode forslag. Jeg tar opp forslagene som Fremskrittspartiet har, sammen med Høyre og Venstre.

Regjeringspartiene, som utgjør flertallet i denne saken, mener forslagsstillerne har en dogmatisk holdning til OPS. De som tviholder på gamle løsninger, er selv farlig nær dogmatikken. Det Fremskrittspartiet ønsker, er å ta i bruk nye finansieringsverktøy og nye organiseringsverktøy for å få fart på byggingen av nasjonal infrastruktur. Regjeringspartiene er, tror jeg, like mye i utakt med egne velgere på dette feltet, som de er det angående privatisering og konkurranseutsetting. Vi har nettopp fått en påminnelse om det gjennom en fersk undersøkelse.

Handlingsregelen og det finanspolitiske handlingsrommet undergraves dersom deler av statsutgiftene finansieres utenom det ordinære budsjettet, sier flertallet. Det er langt fra et korrekt bilde. Samfunnsøkonomisk viktig fornyelse av infrastruktur, grunnlag for styrket konkurransekraft og økt verdiskaping undergraves dersom vi ikke klarer å legge til rette for at viktige utbyggingsprosjekt finansieres som investering og ikke som løpende utgift. Fornyelse undergraves og forsinkes om vi ikke bruker verktøy som prosjektfinansiering og Offentlig Privat Samarbeid.

Regjeringen har ingen offensiv transportplan for perioden 2010–2019. Riktignok økes pengebruken betydelig, noe annet ville være oppsiktsvekkende. Denne regjeringen har mer penger til disposisjon enn noen annen regjering har hatt. Selvsagt skal og må rammen til nødvendige investeringer i vei og jernbane da økes i forhold til det store behovet, men regjeringens plan møter ikke det behovet. Det vil ta 50–70 år med regjeringens såkalte offensive tempo for å få modernisert vei- og jernbanenettet i Norge. Regjeringens transportplan er derfor en venteliste for veier og for jernbaneprosjekt. Regjeringen har endringsvegring og dogmatisk motstand mot å utvide bruken av gode løsninger.

Gjennom evalueringer er det vist at bruken av OPS-prosjekter i Norge gir positive effekter, og det er også undersøkelser fra andre land i Europa som viser at det er et godt verktøy innenfor mange ulike sektorer.

Et hovedargument mot å øke gjennomføringstakten i investeringsprogrammet ved å bruke nytt verktøy er begrunnet med at man da binder opp budsjett, og at det såkalte handlingsrommet reduseres. Det kan delvis være riktig, men avhenger både av organisering og finansiering. Det som åpenbart er riktig, er at regjeringen heller vil ha mange prosjekter på venteliste enn å ha mange prosjekter under bygging. For hva betyr nei til «å binde opp handlingsrom»? Jo, det betyr at man utsetter bygging av prosjekter man egentlig ønsker å bygge, og begrunnelsen blir at handlingsrommet er viktig. Det blir et rom uten handling. Fremskrittspartiet vil ha handling, derfor vil vi bruke nytt verktøy.

Marit Nybakk hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Representanten Arne Sortevik har tatt opp de forslagene han refererte til.

Gunnar Gundersen (H) [16:01:44]: Det er godt, for da slipper jeg å glemme det.

Det vi kan være enige om, er at det er viktig å sikre velferdssamfunnets bærekraft. Der er vi helt enige med saksordføreren. Men det er jo i et slikt lys underlig at de rød-grønne ikke bare har allergi mot private og en aversjon mot modernisering, men også nærmest mot ethvert alternativ til de måtene vi løser utfordringene på i dag.

Det forslagsstillerne ba om, var en utarbeidelse av en nasjonal strategi for å utvide bruken av Offentlig Privat Samarbeid i Norge. En strategisk gjennomgang – sånn jeg ser det i hvert fall – betyr at man også kartlegger hvor og hva slags prosjekter metoden egner seg for og kan brukes på. Flertallet snakker som om det bare er på samferdsel og rundt NTP, men det kan tilpasses mange samfunnssektorer og mange utfordringer – det er nok bare å nevne skole, jernbane, sykehjem, veier, og i Sverige prøver man sågar på utbygging av sykehus. Men vi konstaterer, som foregående taler også sa, at vi har en regjering som har en dogmatisk holdning til og motstand mot OPS. Man forsøker også å skape et inntrykk av at forslagsstillerne utelukkende ser på OPS som løsningen. Det er viktig å klargjøre at OPS er et supplement til dagens måte å gjøre det på. Det er ingen som verken snakker om eller har tenkt seg at OPS skal bli den eneste løsningen. Men OPS stimulerer til konkurranse og kreativitet og er således veldig viktig og helt sentral for å få effektiv ressursbruk i samfunnet, som flertallet påstår at de er så opptatt av. Men uten å stimulere til konkurranse, kreativitet og nye måter å løse utfordringer på i alle ledd tør jeg påstå at man også kommer «på hæla» – eller bakpå – når det gjelder å få effektiv ressursutnyttelse.

Jeg konstaterer med ganske stor tilfredshet at mange rød-grønne politikere nå skriver leserinnlegg der man faktisk bruker OPS-prosjektene som mal for at man har blitt effektiv i dagens gjennomføring av samferdselsprosjekter, og bedre mål på at OPS-prosjektene til Bondevik II- og Høyre-regjeringen var gode prosjekter, får man neppe. Så OPS har vist sin berettigelse, det har også TØI dokumentert. Det skriver også flertallet godt om i sin merknad.

Så litt til gjeldskrisen i Europa, for den vil påvirke investeringene. Investeringene er selvfølgelig også en del av utfordringene som er skapt – alt har bidratt til de utfordringene Europa nå står overfor. Men flertallet antyder i sine merknader at skylden kan legges på metoden, og man antyder at flere land i Europa har forsøkt å lure seg selv gjennom å bruke OPS. Jeg vet jo ikke om det er riktig – flertallet får selv ta ansvar for sine beskrivelser – men i så fall er det ikke metodens feil, det er jo politikkens utfordring. Således faller det jo på stengrunn å bruke det som et argument mot OPS. Men det man kan si, er at Europa har fått mange erfaringer med bruk av OPS som vi kunne dra nytte av, hvis vi fulgte med på hva erfaringene faktisk har vist, for jeg tror vi skal være enige om at det er åpenbart at om OPS er egnet, har med størrelse, kompleksitet og type prosjekter å gjøre. Så det er kanskje ikke en metode som passer på alt. Det erkjenner forslagsstillerne også.

Det er litt underlig, for det er flere private aktører som følger ganske nøye med på hva som skjer i Europa, og det at man ikke stilte til høring, tror jeg mer har med regjeringens dogmatiske holdning å gjøre enn at man ikke er interessert. Det er ganske åpenbart.

Så til slutt: Flertallet legger vekt på en ansvarlig politikk. Her er vi helt enige, det har vi sagt til det kjedsommelige. Men samtidig – når man sier at man er så kry av å komme på 4 pst.-regelen – kan det være grunn til å minne om hva handlingsregelen inneholdt i tillegg, og det var at det handlingsrommet som 4 pst.-regelen skapte, skulle gå til kunnskap, til samferdsel og til vekstfremmende skattelettelser. Der har NHO påvist at under dagens regjering går 1,5 av 10 kr til den type investeringer, og under den forrige regjeringen gikk faktisk 9 av 10 kr til den type investeringer.

Det litt underlige med debatten i dag er at man ikke har registrert den utålmodigheten som er ute. Jeg tror de rød-grønne gjør en stor feil når de prater mer mot våre løsninger enn å fokusere på å skape egne løsninger – for det har de åpenbart et behov for.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [16:07:10]: Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre støtter Høyres forslag om å utvikle en nasjonal strategi for å utvide bruken av OPS som metode, som det heter. Det sies videre at det er «underlig at flertallet synes å ha en dogmatisk holdning til at OPS ikke skal benyttes».

For Senterpartiet er kjernen i OPS privat finansiering, og privat finansiering må bare være aktuelt fordi det er knapphet på statlige investeringskroner. Når knapphet på investeringspenger blir for stort for dem som har ansvar, kommer imidlertid privat investeringskapital, som så nedbetales med renter over mange år, som en nødløsning. Diskusjonen i denne sal og i media er i stor grad er preget av nettopp det faktum at det ikke er tilstrekkelig investeringskapital i forhold til det behovet som er, og dermed får vi en debatt som vi etter vår vurdering skulle vært foruten.

Fra Buskerud har jeg et godt eksempel på en sånn nødløsning. Der ble det bygd en ny høyskole i Drammen. Den ble ikke bygd av Statsbygg, men av Entra Eiendom – 100 pst. statlig eid. Det førte til høy husleie, men en husleie som var innafor handlingsregelen, samtidig som investeringen var utafor handlingsregelen, når Entra var utbygger. Samlet sett for det offentlige og staten en dyr finansieringsløsning.

For Senterpartiet er det ikke noe ideologisk spørsmål om staten skal låne eller bruke egne penger. Det er jo bare et praktisk økonomisk spørsmål: Hva er billigst for å finansiere jobben? Handlingsregelen skal være til hjelp, ikke brukes som nyliberalistisk ideologi for å ha en stat som investerer lite for egen regning. Det store behovet for investeringer til bl.a. vei og jernbane framover må jo bli langt mer førende for den økonomiske politikken. De kommende tapene på våre investeringer i utenlandske verdipapirer vil forsterke argumentasjonen for at staten investerer mer i Norge, slik at bedre miljø, spredt bosetting og moderne, konkurransedyktige bedrifter gis bedre vilkår.

Vårt budsjettsystem må ikke stå i veien for fornuftige investeringer. Det er i stor grad situasjonen i dag, og som fører til at vi får en diskusjon som vi burde vært foruten.

Statsråd Sigbjørn Johnsen [16:10:40]: Det er ikke første gangen vi diskuterer OPS i Stortinget det siste året. Senest i en interpellasjon 23. mars, fra representanten Halleraker, var det et tema, og det er vel ingen overraskelse at jeg ikke har endret standpunkt siden den gangen.

La meg i tillegg til det si følgende: Det vi bygger på, er det bevilgningsreglementet som Stortinget selv har vedtatt. Det ble vedtatt den 26. mai 2005, etter forslag fra Bondevik-regjeringen, og bygger på to viktige prinsipper: Det ene er fullstendighetsprinsippet, og det andre er kontantprinsippet. Det betyr at det er viktig å ha en samlet oversikt over statens utgifter og forpliktelser. En annen ting er at det er viktig av hensyn til diskusjonen om økonomiske prioriteringer at det er en åpenhet om budsjetteringen, og selvsagt at det også gir grunnlag for et helhetlig valg mellom ulike gode formål på utgiftssiden i statsbudsjettet, og for så vidt også på inntektssiden.

Det andre som er en viktig forutsetning for den økonomiske politikken, er handlingsregelen. Det er heldigvis bred enighet i Stortinget om viktigheten av den, for den gir jo en forutsigbarhet i oljepengebruken, samtidig som den bygger opp under troverdigheten til den økonomiske politikken. Den troverdigheten er viktig, for er troverdigheten høy til den økonomiske politikken ved at den er forutsigbar når det gjelder utgiftssiden, vil det også påvirke andre viktige deler av økonomien, f.eks. renter og pengepolitikk og ting som totalt sett er bra å ha oversikt over.

Så er det ingen tvil om at det å finansiere betydelige statsutgifter utenfor statsbudsjettet er slik som representanten Lundteigen sier: Har man mye penger i banken, så er det ikke sikkert man har behov for å låne for å gjøre viktige investeringer. Det å investere utenfor statsbudsjettet, eller det å finansiere viktige investeringer utenfor statsbudsjettet, kan slik sett undergrave den finanspolitiske styringen.

Så ser jo også jeg at ett motiv for OPS kan være å prøve å gjennomføre prosjekter som ikke blir prioritert i den ordinære budsjettbehandlingen, at slike prosjekter blir framskyndet. Det ligger for så vidt også i begrunnelsen for forslaget. Men en lånefinansiering gjennom et OPS-system for å oppnå det er etter mitt syn ikke fornuftig.

Det har tidligere vært vist til evalueringen av de OPS-prosjektene som har vært gjennomført, og det kan være et argument at man kan få en raskere gjennomføring av prosjekter. Men jeg mener også det er andre muligheter som, i hvert fall fra mitt ståsted, er viktige å gjennomføre og se på. Det er det jeg var inne på i forrige innlegg, under forrige sak: drifts- og vedlikeholdskontrakter, rasjonell framdrift i kontrakter, å jobbe med hele anbuds- og kontraktssystemet for å sikre at man får en rasjonell og god gjennomføring av viktige investeringsprosjekter, å sette viktige prosjekter i egne budsjettposter og å ha flerårige vedtak for å sørge for at man får en god gjennomføring av f.eks. tunge samferdselsprosjekter.

Svakheten er, som det også er pekt på av andre, at lånefinansiering over tid blir dyrere. En viktig side ved dette, som det er verdt å dvele ved, er at de som da inngår i et slikt samarbeid, ofte også får monopol på drift og vedlikehold, som i sin tur kan føre til økte utgifter. Det er jo vist til noen prosjekter i England i forslaget, og det er vel slik at særlig ett prosjekt – altså undergrunnen i London – er et dårlig prosjekt i så måte.

Så min konklusjon er at jeg tror vi står oss på å bruke det systemet vi har i dag. Men vi jobber selvsagt for å forbedre det. Der mener jeg det er muligheter: nye kontraktsformer, som jeg sa, sammenhengende utbygging av veiprosjekter og jernbaneprosjekter, ikke minst å se på sammenhengen mellom drift, vedlikehold og en utvikling av standarden på veier og å jobbe med det i kontrakter og anbud. Jeg tror det er mange muligheter for å få gode framdriftsløsninger.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Arne Sortevik (FrP) [16:16:05]: Det er mange muligheter – OPS er en av dem. Men fremdriften på samtlige er jo heller laber, om jeg må få lov å bemerke. Det gjør nok at vi sikkert skal snakke om OPS igjen. Vi må være politisk tålmodige og utholdende når vi har med en regjering å gjøre som vegrer seg mot endring.

Statsråden sier i kommentaren til dette forslaget at investering i infrastruktur må

«vurderes opp mot andre formål som kan bidra til å øke landets inntekter og velferd».

I den vurderingen krever regjering og stat 4½ pst. avkastning på investering i vei, mens oljefondet gjennom mange år bare har klart 2½ pst. avkastning.

Hvorfor stiller man større krav til avkastning av veibygging i Norge enn til avkastning av spekulasjon i utlandet?

Statsråd Sigbjørn Johnsen [16:16:57]: Vi går nå gjennom det som dreier seg om kalkulering av såkalt samfunnsøkonomisk lønnsomhet i store prosjekter, så det vil vi komme tilbake til.

Ellers vil jeg også minne om at vi legger til grunn i handlingsregelen at en over tid skal bruke 4 pst. av saldoen i Pensjonsfondet inn i de årlige statsbudsjett, og det er viktig å ha det med seg i den sammenhengen.

Så er det også slik som jeg viste til i mitt forrige innlegg, at det er mange ting som bidrar til å øke verdiskapingen i Norge framover. Det å ha effektiv infrastruktur er en av dem. Men det å investere i arbeidskraften er etter mitt syn det aller viktigste vi kan drive med framover. Her satser regjeringen, på samme måte som vi også satser langt tyngre enn tidligere regjeringer – også på vei og jernbane.

Gunnar Gundersen (H) [16:18:03]: Det var godt at statsråden fant noe støtte også i Lundteigens innlegg, for hovedsaklig var jo Lundteigens innlegg et kraftig angrep på det budsjettsystemet som statsråden selv startet innlegget sitt med.

Jeg skjønner at dette med finansiering av prosjekter er veldig sentralt, for der sier man at staten finansierer mye billigere. Når statsråden argumenterer både i brevet til komiteen og i og for seg også i innlegget her, høres det ut som om staten finansierer risikofritt. Det at private finansierer dyrere, har jo noe med risiko å gjøre, og risiko er heller ikke gratis for staten. Det har vi sett gjennom svært mange prosjekter der kostnadsoverskridelsene er store. Samtidig skjer det ganske mye nyutvikling akkurat på det området også i Europa, sånn at man kan få det beste av to verdener.

Hvorfor ser ikke statsråden at det også underminerer hele motstanden mot OPS?

Statsråd Sigbjørn Johnsen [16:19:07]: Som jeg har sagt, både i denne saken og i den forrige: Det er viktig at det offentlige selvsagt jobber med anbudsstrategier, kontraktstrategier, jobber med å få en best mulig bruk av pengene – en mest mulig effektiv bruk av de midler en setter inn. Det er etter de veiene jeg ønsker å jobbe, for jeg tror det er mye å hente her. Det er også slik at hvis du har mye penger i banken, er det antakeligvis billigere å bruke av de pengene du har, framfor å låne, for lån skal både forrentes og tilbakebetales over tid. Jeg mener fortsatt at det å lånefinansiere, særlig gjennom private prosjekter, blir dyrere over tid. Hvis en går tilbake til det eksemplet som blir trukket fram – altså vedlikeholdsprosjektet på undergrunnen i London – var jo nettopp noe av kritikken mot det prosjektet at det ble dyrere, bl.a. uoversiktlig og dyrere over tid.

Gunnar Gundersen (H) [16:20:12]: Jeg vil ønske finansministeren lykke til med å utvikle nye modeller innenfor det offentlige, sånn at vi kan få lengre prosjekter og mer effektiv framdrift. Det er vi alle interessert i.

Men det må jo være en åpenbar misforståelse når man sier at det ikke er behov for å lånefinansiere. Dette forslaget var jo myntet på offentlige prosjekter i Norge og å bygge opp en nasjonal strategi. Vi vet at kommuner og fylkeskommuner er nødt til å låne – det er bare staten som er rik. Igjen mener jeg det hadde vært veldig nyttig å få en hel gjennomgang av hvor og for hva slags type prosjekter OPS er en aktuell løsning, og hvor det ikke egner seg. Det kunne også blitt en god rettledning for kommuner og fylkeskommuner som ikke sitter så heldig i det som staten.

Statsråd Sigbjørn Johnsen [16:21:09]: Nå er det vel faktisk slik at det er en sammenheng i de totale offentlige finanser, altså både kommuner og fylkeskommuner finansieres jo betydelig gjennom overføringer over statsbudsjettet. Som jeg også har vist til tidligere, stiller staten rimelige lån til rådighet for kommunesektoren på ulike områder, både til vedlikehold og investeringer. Så jeg tror vi prøver å bidra så godt vi kan, også fra statens side, til at det går bra i kommunene.

Men jeg tror det er viktig at vi har en fornuftig tilnærming til å se på hvordan vi bruker offentlige midler på ulike områder. Det å jobbe for en sterkere kostnadseffektivitet, som det heter, er en viktig sak for denne regjeringen. Jeg vil også si – bare for å ha sagt det – at det er ikke slik at regjeringen har allergi mot private løsninger. Det er mange eksempler på at vi i samarbeid med private har fått løst viktige samfunnsoppgaver.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Gorm Kjernli (A) [16:22:30]: Høyre og Fremskrittspartiet har lansert flere finurlige måter å finansiere samferdsel på. Nå er det OPS som er mantraet. Vi har mest tro på at å øke bevilgningene som vi gjør for både å investere og ta vare på det vi har, f.eks. på samferdselsområdet, er den beste løsningen.

Så snakkes det mye om at dette er moderne, nye løsninger, at vi er motstandere mot å tenke nytt, mot alt det moderne. Transportkomiteen var i USA på komitéreise tidligere i høst og besøkte bl.a. Golden Gate, broa i San Francisco. Det var et OPS-prosjekt i sin tid da den ble bygd på begynnelsen av forrige århundre. Så OPS-løsningene er ikke nødvendigvis bare helt nye, moderne løsninger, men det er noe som har eksistert i lang tid.

Når vi sier nei til OPS, handler det ikke nødvendigvis om at vi er motstandere av å tenke nytt når det gjelder organisering. Det er mange gode ting man kan trekke lærdom av fra OPS-prosjektene – hvordan man organiserer det som ett prosjekt, som et eksempel Oslo–Ski, som vi nå skal sette i gang og bygge. Hadde man lagt opp det prosjektet på samme måten som Bondevik II-regjeringen la opp til å bygge Lysaker–Asker, som tre delprosjekter – som senere er blitt møtt med mye kritikk, fordi det tar lengre tid, og det er dyrere når man deler det opp i delprosjekter – hadde prosjektet blitt dyrere og tatt lengre tid enn det det vil gjøre når vi ser prosjektet i en helhet.

Erfaringene fra E6 Gardermoen–Kolomoen, som representanten Gundersen sikkert kjenner til, er at det prosjektet gikk raskt, og at det gikk like raskt som tilsvarende OPS-prosjekter på E18 på Sørlandet. Det er nye kontraktsformer, som finansministeren var inne på.

Så etterlyste representanten Gundersen dokumentasjon på holdningene i Europa over lånebyrde. Jeg kan jo komme med den dokumentasjonen, bl.a. hva finansministeren i Sverige, Anders Borg, fra Høyres søsterparti, Moderaterna, har sagt om OPS – men dette er min oversettelse fra svensk til norsk, så man får ta det forbeholdet:

Om de private vil investere i offentlig infrastruktur, er det bra. Om de vil låne ut penger til oss til vesentlig høyere rente, leder det til dyrere kostnader på infrastruktur. Det ville vært vanvittig. Jeg tror ikke på å manipulere budsjetter, sa Anders Borg i 2008.

Vi i Arbeiderpartiet har lært av de feilene som Tony Blair gjorde i England. Kanskje Høyre skal lytte til sitt søsterparti i Sverige.

Øyvind Halleraker (H) [16:25:49]: Det går rett og slett ikke an å sammenligne de økonomiske forutsetningene i Sverige og de økonomiske forutsetningene i Norge. Den debatten hadde vi i forrige uke, så den tar jeg ikke opp igjen.

Men det var saksordføreren, som sa at samferdselsinvesteringene er historisk høye. Ja, det spørs jo i hvilket perspektiv man ser det. Det er nemlig slik at de er historisk lave – de har aldri vært så små i forhold til det totale statsbudsjettet. Ja, det er her hunden egentlig ligger begravet. Vi er nødt til å finne løsninger som gjør at vi oppfyller handlingsregelen i mye større grad og får en større andel til infrastruktur. Dette med OPS mener vi er ett grep. Men vi er selvfølgelig ikke enøyde bare på OPS. Vi er åpne for prosjektfinansiering, som vi har vært med på flere ganger før – det var måten vi bygde Gardermoen på f.eks. Så vi hilser velkommen NHOs nyansering for å prøve å få regjeringspartiene med. Det er veldig bra. Dessuten vet også saksordføreren at Høyre har fremmet en transportplan med 23 punkter til forslag om modernisering. Det at vi kaller det modernisering, er rett og slett fordi finansministerens gamle kolleger i sitt notat kalte dagens samferdselsløsninger for gammeldagse. Da syntes vi det var greit å bruke det som var kontrabegrepet, nemlig modernisering. Det tror jeg står seg godt.

Så sier saksordføreren at det ikke kan påvises at det er lavere kostnader med OPS-prosjektene som er evaluert. Det stemmer, det står i rapporten. Men det gjelder altså for statsfinansene. Men i et samfunn der vi har ansvaret for helheten, må vi jo se på hvem det blir billigere for. Da skulle det ikke forundre meg om det var ganske mye billigere for næringslivet, ganske mye billigere for mange, for folk flest, som kommer seg raskere til og fra, og ikke minst med tanke på de totale kostnadene for samfunnet, ved at vi får lavere andel alvorlige ulykker som også belaster statsbudsjettet vesentlig. Sånne ting må jo regnes med.

Når vi sier at denne regjeringen ikke har gjort noe vesentlig, tror jeg vi har våre ord i behold. De har altså ikke kommet med en eneste reform i løpet av de seks budsjettene som er lagt fram innenfor denne sektoren.

Så litt om lånefinansiering. Etter min mening handler ikke lånefinansiering bare om det som finansministeren sier. Det handler om alternativ avkastning på kapital. Så er det jo ikke slik at vi ikke driver med lånefinansiering innenfor offentlig investering i Norge. 50 pst. av veiene våre lånefinansieres – sykehjem, skoler, kirker, rentekompensasjonsordning for fylkesveier, Avinor har egen låneramme – det er realiteten.

Steinar Gullvåg (A) [16:28:56]: Jeg har i grunnen aldri skjønt høyrepartienes opphengthet i OPS-løsningene. Er det noe erfaringen har lært oss, er det at dette er den dyreste måten å finansiere infrastrukturinvesteringer på, fordi det selvfølgelig er noen som skal tjene penger på utlån av kapital, akkurat som man skal tjene penger på gjennomføringen av prosjektet og vedlikeholdet av prosjektet etterpå. Det er ikke noen tvil om at det er langt billigere å finansiere infrastrukturinvesteringer direkte over statsbudsjettet enn med lånekapital. Det er ingen tvil om det. Men når det allikevel er aktuelt å bruke lånekapital, som vi gjør i fullt monn i dag – det fins knapt et veiprosjekt som gjennomføres uten bruk av lånekapital – er det selvfølgelig fordi det ikke er nok bevilgninger direkte over de årlige statsbudsjettene, og at de årlige statsbudsjettene kan bli en hemsko for å få en skikkelig drift og gjennomføring av anleggene. Og er det noe vi har lært av OPS-prosjektet, er det at tilgangen på kapital gjennom byggeperioden er avgjørende for gjennomføringen av prosjektet og selvfølgelig også for kostnadene ved det.

OPS-løsningen brukes først og fremst av land som ikke har tilgang til kapital, og som er nødt til å skaffe seg det utenfra. Situasjonen i Norge er jo stikk motsatt. Vi har kapital, og vi kan låne av oss selv, som stat, hvis vi ønsker det – hvilket vi også gjør.

Jeg var den som på Arbeiderpartiets landsmøte fremmet og fikk vedtatt forslag om prosjektfinansiering. Med det mente vi tre former for prosjektfinansiering. Den ene, som jeg har vært en tilhenger av, er det svenske systemet, hvor Riksgjeldskontoret faktisk låner ut penger til statlige infrastrukturprosjekt. Den andre er den vi nå har gjennomført, det jeg vil kalle fullmaktsfinansiering, dvs. at man fullfinansierer et anlegg over tid over flere budsjetter. Og den tredje er selvfølgelig den OPS-løsningen som de borgerlige er opphengt i, men som vi har høstet erfaring med, og som altså blir den dyreste.

Jeg setter pris på finansministerens åpenhet overfor utradisjonelle måter å finansiere infrastrukturinvesteringer på i framtida. Det lover godt. Jeg tror det blir nødvendig når vi skal gi oss i kast med store og lange jernbaneanlegg.

Irene Johansen (A) [16:32:41]: Bare noen korte merknader. Opposisjonen sier at OPS er moderne, gir konkurranse og kreativitet. Jeg skal ikke bestride det, men indirekte høres det ut som om tradisjonelle utbyggingsprosjekter ikke gjør det. Det synes jeg klinger litt merkelig. Hvordan tror Høyre at utbyggingsprosjekter er blitt utført og utviklet gjennom år, helt siden man begynte å bygge offentlige prosjekter? Selvfølgelig har man sørget for å utvikle metodene. Man har hatt kreative folk som har vært med og utviklet det, også før man overhodet begynte å tenke på noe som het OPS.

Det høres ut på opposisjonen som om utbygging og vedlikehold av vei og jernbane i regi av dagens offentlige etater skjer uten at private entreprenører er involvert, uten konkurranse. Vi beskyldes for å ha privatallergi. At det er OPS-prosjekter der kun det offentlige er involvert, er ikke sant. Vi har jo et anbudsregime som pålegger det offentlige å lyse ut alle store utbyggingsprosjekter på anbud. Staten har ikke egne entreprenører, så det er private entreprenører og underleverandører som konkurrerer om anbudene. I alle prosjekter kan det avsettes penger til forskning og utvikling. Det gjøres og utføres i samarbeid mellom den offentlige byggherren og den private entreprenøren. Det skjer altså mye kreativt også i dagens utbyggingsregime.

Den rød-grønne regjeringen har en dogmatisk holdning til OPS, sier opposisjonen. Det er også en underlig påstand. Det var Stoltenberg I-regjeringen som igangsatte de tre OPS-prosjektene som er utprøvd, og den rød-grønne regjeringen som har videreført og evaluert disse prosjektene. Når den evalueringen viser at man kan oppnå tilsvarende gevinster i forhold til rask prosjektgjennomføring og kombinasjonen drift og vedlikehold som i OPS-prosjektene ved å bedre kontraktsstrategiene innenfor ordinære bevilginger over statsbudsjettet, og det ikke er noen gevinster i forhold til kostnader ved OPS, har vi konkludert med at vi vil bl.a. utvikle kontraktsstrategien innenfor dages utbyggingsstrategi og verne enkelte store prosjekter med egen prosjektfinansiering isteden.

Nå er Samferdselsdepartementet i gang med ny NTP, som skal legges fram i 2013. Der jobbes det med vurderinger av både planlegging, finansiering og organisering videre. I tillegg er det startet arbeid med nye kontraktsformer som kombinerer akkurat det som er det positive ved OPS-prosjektene, nemlig drift, vedlikehold og utvikling av veistandarden. I tillegg har man igangsatt en vurdering av dagens kost–nytte-analyser. Det er å jobbe framtidsrettet og løpende med nye moderne løsninger for å sikre velferdssamfunnet bærekraft også i framtiden, slik som forslagsstillerne ønsker.

Presidenten: Neste taler er representanten Øyvind Halleraker. Presidenten registrerer at det står 1 minutts taletid på skjermen, men Halleraker har ikke hatt ordet to ganger og får dermed en taletid på inntil 3 minutter.

Øyvind Halleraker (H) [16:36:04]: Takk for det, president. Jeg tenkte jeg skulle gjøre det unna på 1 minutt, det var derfor jeg ba om ordet til en kort merknad.

Det var bare en opplysning som kom fra saksordføreren som må korrigeres, og det er at det var Stoltenberg I-regjeringen som tok initiativ til de tre OPS-prosjektene. Det er ikke riktig. Det var den gang et flertall i Stortinget, som også Senterpartiet var med på, som gjorde det vedtaket, og regjeringen måtte selvfølgelig gjøre det som Stortinget gjorde vedtak om.

Jeg synes dette har vært en interessant debatt. Jeg synes faktisk det er grunn til å være optimist med bakgrunn i noen av innleggene fra posisjonen. Jeg hadde også lyst til å hilse finansministeren fordi jeg før jeg gikk opp her i dag, leste referatet fra den interpellasjonsdebatten vi hadde, og det aller, aller siste han sa i sitt siste innlegg, var at han ville se på om det ikke gikk an å finne nye løsninger, og det ville være en del av opplegget ved neste NTP. Så jeg er optimist.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 11.