Stortinget - Møte tirsdag den 13. februar 2018

Dato: 13.02.2018
President: Olemic Thommessen
Dokumenter: (Innst. 109 S (2017–2018), jf. Dokument 8:3 S (2017–2018))

Innhold

Sak nr. 12 [17:20:33]

Innstilling fra helse- og omsorgskomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Kjersti Toppe, Per Olaf Lundteigen, Willfred Nordlund og Ivar Odnes om tiltak for å styrke rekruttering til og finansiering av fastlegeordningen, i tråd med intensjonene i samhandlingsreformen (Innst. 109 S (2017–2018), jf. Dokument 8:3 S (2017–2018))

Talere

Presidenten: Etter ønske frå helse- og omsorgskomiteen vil presidenten føreslå at taletida vert avgrensa til 5 minutt til kvar av partigruppene og 5 minutt til medlemer av regjeringa.

Vidare vil presidenten føreslå at det – innanfor den fordelte taletida – vert gjeve høve til inntil fem replikkar med svar etter innlegg frå medlemer av regjeringa, og at dei som måtte teikna seg på talarlista utover den fordelte taletida, får ei taletid på inntil 3 minutt.

– Det er vedteke.

Ingvild Kjerkol (A) [] (ordfører for saken): Komiteen har behandlet representantforslag om tiltak for å styrke rekruttering til og finansiering av fastlegeordningen i tråd med samhandlingsreformen. Komiteens tilråding til I fremmes av en samlet komité, mens II–VII fremmes av et flertall bestående av Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti.

Ansiktet til fastlegen er som oftest folks første møte med helsetjenesten, i hvert fall det de husker. De ivaretar 90 pst. av befolkningen til bare litt under 4 pst. av helsebudsjettet. De sitter med et enormt ansvar for min og din helse. Mange fastleger i dag opplever å ha lange arbeidsdager, jobber i en til dels krevende økonomisk situasjon, og oppgavene deres har blitt flere og flere. Nyutdannete leger sier rett ut at de er motvillig til å gå inn i en slik jobbhverdag. Når vi i tillegg vet at en tredjedel av dagens fastleger er over 55 år, ser vi konturene av noe som kan bli et virkelig stort problem om få år. Legeforeningen mener at denne demningen vil briste innen tre til fem år. Det slås derfor alarm over hele landet. Vi har i lang tid sett oppslag fra både byer og distrikt der det ropes varsko om en ordning som vakler. Allmennlegeforeningen rennes ned av bekymringsmeldinger, og Nasjonalt senter for distriktsmedisin gjengir saker fra Bergen, Harstad, Skien, Stavanger, Trondheim og Sogn og Fjordane. VG skriver om fastlegen Heidar Olsson på Haugerud legesenter i Oslo, som sover på legekontoret enkelte netter. Rekrutteringssvikten til fastlegeyrket rammer mange hundre tusen innbyggere, og nå nylig er det avdekket at en av tre kommuner i løpet av de siste tre årene har leid inn allmennlege fra bemanningsbyrå. Alt peker på det samme: en fastlegeordning som er så presset at det er behov for politiske tiltak. Det er ikke noen tvil. Vi står overfor varslede utfordringer. Det haster med å øke rekrutteringstakten og sikre stabilitet i fastlegeordningen.

En rekke kommuner har tatt grep med å opprette utdanningsstillinger eller gjennomføre forsøk med rekrutteringsmodeller. Levanger kommune i min hjemregion har igangsatt et prosjekt der medisinstudiet på NTNU og Levanger og Namsos sykehus samarbeider med Levanger kommune – en god modell der utdanningskapasiteten i distriktene økes, med mer praksis i studiet enn normalt, der medisinstudentene får erfaring som kan bidra til at flere ønsker å jobbe i kommunehelsetjenesten. ALIS-Vest i Bergen er et annet godt eksempel på en god modell for å gjennomføre spesialiseringsløpet for allmennlegespesialistene.

Men kommunene trenger hjelp til å legge til rette for dette, og det må settes av midler til gjennomføringen. Vi er nødt til å se på helheten, og Arbeiderpartiet mener at en evaluering av fastlegeordningen må gjennomgå listelengde, finansieringsordningen og oppgavene som blir pålagt fastlegene. Kortere pasientlister vil gi en bedre kvalitet på fastlegetilbudet. Riksrevisjonen har avdekket en overtendens til henvisninger til spesialisthelsetjenesten, og det er klart at dette vil være kostnader som vi helt sikkert vil kunne ta igjen andre steder i helsetjenesten.

Det er derfor rasjonelt å bruke mer av helsebudsjettet på fastlegene, som er det medisinske leddet før pasientene blir så syke at de trenger sykehusbehandling. Med tanke på utviklingen der vi lever lenger med sykdom og det blir flere kronikere – dette vet vi – må det skje en bedring av den nære helsetjenesten. Folk blir, som godt kjent er, ikke syke på et sykehus. De blir syke og trenger legetjenesten der de bor, i sitt lokalmiljø. Derfor handler det nå om å sikre grunnmuren i helsetjenesten, fastlegeordningen.

Så vil jeg ta opp de forslagene som Arbeiderpartiet er med på.

Presidenten: Representanten Ingvild Kjerkol har teke opp dei forslaga ho refererte til.

Sveinung Stensland (H) []: Høyre støtter forslaget om å sikre opptrapping av legedekningen, spesielt i fastlegeordningen. Vi må få flere fastleger, både ved å øke rekrutteringen og ved å beholde erfarne fastleger i yrket. Det er viktig å beholde bredden og dybden i fastlegeyrket, slik at faget forblir attraktivt å søke til og attraktivt å bli i.

Høyre er opptatt av bedre kvalitet og service ved fastlegekontorene, og vi er villige til å styrke og legge om finansieringen, slik at det kan oppnås. Dette kan eksempelvis gjøres ved klassedelte driftstilskudd, slik som avtalespesialistene har. Man må ved en slik ordning se til hvilken praksis fastlegene har. Det er forskjell mellom legekontorene rundt om på hvilke tjenester og kompetanse de tilbyr. Vi må hele veien huske på at legen bare er halvparten av konsultasjonen, pasienten er minst like viktig.

Vi må avvente den igangsatte evalueringen før vi konkluderer, men en forsøksordning med klassedelt driftstilskudd for å se om det gir ytterligere bedring av service og kvalitet i fastlegeordningen, er en spennende tanke. Å legge om finansieringssystemet nå er derimot ikke veien å gå. Vi må først evaluere, eller diagnostisere, før vi foreskriver riktig behandling. I likhet med landets fastleger foretrekker vi å arbeide kunnskapsbasert.

Antallet pasienter per lege i Norge går nedover. Det er naturlig all den tid oppgavene har blitt flere og befolkningen øker. Det er grunn til å tro at dette vil fortsette, og med flere fastleger, som vi stemmer for i dag, vil listelengden per lege gå ned. En gjennomsnittlig listereduksjon vil kunne bidra til bedre kvalitet og service. Detaljene rundt dette må forhandles frem mellom partene. Det er svært gledelig at statsråden har kommet til enighet med KS og Legeforeningen om å reetablere trepartssamarbeidet mellom partene i fastlegeordningen.

Fastlegeordningen er en av de viktigste grunnpilarene i helsetjenesten. Fastlegene har fått overført en rekke nye oppgaver fra andre deler av helsetjenesten. Ordningen må henge med i utviklingen for at befolkningens høye tillit skal kunne opprettholdes. Vi har allerede vedtatt å evaluere fastlegeordningen. Det var faktisk et av de første vedtakene dette Stortinget gjorde i denne perioden, og det enstemmig. Det er viktig at dette blir gjort på en grundig og ordentlig måte, slik at vi får det kunnskapsgrunnlaget vi trenger for å kunne gjøre gode endringer.

Samtidig er det viktig at dette ikke tar for lang tid, og en samlet komité mener det er nødvendig at man i statsbudsjettet for 2019 ser på hvordan man kan styrke ordningen som helhet, og at det er viktig at Stortinget angir en retning for hvordan fastlegeordningen skal prioriteres i helsebudsjettene de kommende årene.

Evalueringen bør omhandle listelengde, finansieringsordning og fastlegenes oppgaver. Ansvarsforholdene mellom spesialisthelsetjenesten og fastlegenes rolle bør tydeliggjøres. Målet må være å styrke samarbeidet og få en tettere dialog om utfordringene i fastlegeordningen, slik at alle har en fastlege å gå til i fremtiden.

Det er bekymringsfullt at stortingsflertallet i dag fatter vedtak vi ikke vet konsekvensen av. ALIS-Vest er et godt tiltak, men det er ikke nødvendigvis det beste tiltaket i hele landet. At stortingsflertallet nå vedtar å låse seg til en bestemt modell før evalueringen av fastlegeordningen er gjennomført, er oppsiktsvekkende. Å fatte vedtak for å vise at man gjør noe, er ikke nødvendigvis bra for situasjonen og vil kanskje ikke løse utfordringene til fastlegene rundt omkring i landet vårt. Det siste fastlegeordningen trenger, er at Stortinget vedtar tiltak uten godt nok kunnskapsgrunnlag om hvordan det vil slå ut i praksis.

Jeg tør påstå at hele Stortinget vil bevare og styrke fastlegeordningen. Det gjør vi ved å sikre rekruttering og hindre frafall, bevare legenes påvirkningskraft over egen arbeidshverdag, sørge for at legene får nok tid til pasientene og de pasientrelaterte oppgavene, og at de kan arbeide under trygge arbeidsforhold. Norge skal være stolt av fastlegeordningen og allmennmedisinens status. Skal vi fortsatt kunne være det, må vi hindre fragmentering av faget.

Høyre vil bevare dagens fastlegerolle som bærebjelke i helsevesenet og bevare næringsdrift som hovedform for fastleger også i fremtiden. Vi i Høyre ser frem til å arbeide videre for å trygge fastlegeordningen, og vi imøteser et godt samarbeid om dette. Men først må vi få gjennomført en grundig evaluering av fastlegeordningen.

Kjersti Toppe (Sp) []: Fastlegeordninga, som vart innført i 2001, har i all hovudsak vore ei vellukka ordning. Føremålet, som var at alle skulle få helsetenester av god kvalitet til rett tid og gi alle personar busett i Noreg ein fast allmennlege å halda seg til, har vorte følgt opp.

Då samhandlingsreforma vart innført i 2012, var fastlegeordningas betydning for helsetenesta tydeleg forankra. Fastlegane skulle vera eit fast haldepunkt i ei helseteneste der innsatsen vart sett inn på lågast mogleg behandlingsnivå, og ein skulle arbeida førebyggjande. Veksten i legeårsverk skulle i all hovudsak skje i kommunane. Slik skulle ein gi rom for auka innsats til prioriterte grupper på fastleganes lister.

I tillegg skulle det skje ei styrking av allmennmedisinen i det offentlege – som på sjukeheim, helsestasjon, skulehelseteneste og fengselshelseteneste. I meldinga vart det vist til ei departementsnedsett faggruppe, som anslo eit behov for 2 000 fleire legeårsverk i kommunane i tidsrommet 2009–2015 for å oppnå dette, altså ein auke på 50 pst.

Riksrevisjonens siste evaluering av samhandlingsreforma viser at det frå 2011–2014 vart knapt 490 fleire legeårsverk i kommunane, mens det vart nesten 1 300 fleire legeårsverk på sjukehus – altså ingen større vekst i talet på legeårsverk i primærhelsetenesta enn i spesialisthelsetenesta. Men rapporten viste at kommunane har tatt over pasientar som tidlegare låg på sjukehus. Den viste at kommunane i liten grad har auka kapasiteten og styrkt kompetansen etter innføringa av samhandlingsreforma, men at liggjetida har vorte redusert særleg blant eldre. Samla sett har talet på liggjedagar i sjukehus vorte redusert med 308 000 frå 2010–2014, og halvparten av dette gjaldt for personar over 80 år. Dette har utfordra fastlegeordninga.

Vi har lenge visst at fastlegeordninga vår er pressa, og at ho har rekrutteringssvikt. Særleg har dette vore vanleg i distriktsfylke, men no er det vorte eit problem i pressområde og i heile landet. VG gjorde i sommar ei kartlegging som viste dette. Fleire gjekk ut og sa at ordninga vil kunna bryta saman. Og legane som VG snakka med, viste til den endringa som skjedde nettopp med samhandlingsreforma, men dei viste òg til at medisinske nyvinningar og nye behandlingsmetodar påla fastlegane meir arbeid og òg til den utviklinga som er i samfunnet generelt med fleire eldre som bur heime, og som fastlegane skal ta ansvar for.

Det er ikkje berre VG som har gitt oss desse opplysningane. Nasjonalt senter for distriktsmedisin har i mange år påpeikt overfor Stortinget tilsvarande rekrutteringsutfordringar. Dei har vist til store og systematiske forskjellar i kor lenge ein fastlegeavtale varer – kort tid i små kommunar, lengre tid i større kommunar. Generelt er det ei utvikling der mange heimlar står ledige i altfor lang tid.

Det er òg slik at den fastlegeforskrifta vi har i dag, pålegg fastlegane ei heil rekkje arbeidsoppgåver som er i sørgja-for-ansvaret for pasientane på lista. Dei skal driva med heimebesøk, dei skal ha oppfølgingsmøte om sjukmeldingar osv. Men i tillegg er det i det siste kome eit omfattande dokumentasjonsarbeid – fråværsattestar, førarkortattestar, anna dokumentasjonsarbeid i forbindelse med helseforsikringar osv., som gjer at mange legar har svært mange timar med ekstraarbeid. Eg kjenner ein fastlege som sa ho måtta gå ned til 50 pst. stilling for å klara å jobba 100 pst.

I dag er det ikkje samsvar mellom kapasiteten i fastlegeordninga og oppgåver og ansvar. Det er hovudproblemet. Det er difor Senterpartiet har fremma dette forslaget om å styrkja rekrutteringa og finansieringa av fastlegeordninga i tråd med samhandlingsreformas intensjonar.

Vi har fått eit samrøystes storting med på at det no skal vera opptrapping i talet på fastlegar i allmennlegetenesta. Vi har òg fått fleirtal for å gjennomgå finansieringsordninga og redusera listelengde. ALIS- og utdanningsstillingar er viktige, for vi må begynna med rekruttering. Det er òg andre forslag til vedtak – for eksempel om å få ei sak om legevakt.

Med dette tar eg opp forslaga som Senterpartiet er med på i saka.

Presidenten: Representanten Kjersti Toppe har med det teke opp dei forslaga ho refererte til.

Bård Hoksrud (FrP) []: Jeg tror alle i denne sal er veldig enige om at fastlegeordningen er noe man må se nærmere på. Det er også derfor man ganske kort tid etter valget vedtok enstemmig at man faktisk må gå gjennom og utrede fastlegeordningen. Det er mange utfordringer der.

Noe man kanskje også bør ha med seg, er en del av tingene man kanskje synes det har vært greit at legene tar ansvar for, og en del av tingene man synes det er greit å putte på, for det er viktige ting. Konsekvensene er, som vi ser nå, at en del fastleger føler at de bruker mange ressurser og mye tid på mange andre ting, som byråkrati osv., som ikke er pasientbehandling. Jeg tror det er viktig å ha denne gjennomgangen.

Fastlegen er en veldig viktig del av helsetjenestene. Det er førstelinjen – den de aller fleste pasienter møter først. Det er viktig at legen kan ha god kontakt og dialog med pasienten, se pasienten og snakke med pasienten, for å kunne gi de rette rådene videre, enten pasienten skal videre til behandling eller kan få behandling direkte av fastlegen. Dette er utrolig viktig.

For Fremskrittspartiet er noe av det aller viktigste å sikre at pasientene får god og riktig behandling, sånn at de raskest mulig kan få hjelp og bli friske.

Jeg har vært med på møter med Trønderopprøret, som er fastleger som er svært aktive og veldig klare på hva de mener skal til for å kunne møte utfordringene som mange fastleger står midt oppe i. Det synes jeg er veldig bra. Jeg mener også det er viktig at man får gjort utredningen før man konkluderer med hvilken medisin man skal gi til pasienten – nemlig hvordan man skal sikre at man i framtida får en god fastlegeordning som man har tillit til, og som ivaretar pasientene på en god måte.

Når det gjelder en del av forslagene som et flertall nå går inn for, mener jeg det godt kan hende det er ting det er naturlig og riktig å gjøre noe med framover, men at det beste ville vært om man fikk utredningen først og så bestemte seg for hvilke tiltak man skal treffe, og hvordan man skal gå fram. Derfor er jeg veldig enig i det representanten Sveinung Stensland sa. Jeg tror det er et godt utgangspunkt for å sikre at vi har en god fastlegeordning i framtida, og at pasientene har stor tillit til ordningen – det opplever jeg at man har i dag. Og ikke minst: Hvis man har en god førstelinjetjeneste, en god fastlegeordning, kan man også spare spesialisthelsetjenesten og samfunnet for store utgifter. Derfor er det å satse på dette området veldig godt for samfunnet – og ikke minst for pasienten, som kan få hjelp og behandling raskt.

Nicholas Wilkinson (SV) []: Vedtaksfesten for venstresiden fortsetter, denne gangen ved at vi tar grep mot høyresidens stemmer, for å forbedre fastlegeordningen og sikre mer tid til hver pasient.

Vi vedtar bl.a. å redusere gjennomsnittlig listelengde, så det blir mer tid til hver enkelt person som oppsøker legen. Vi vedtar fastlønn for allmennleger innen spesialisering, og vi vedtar flere utdanningsstillinger innen allmennmedisin – flere nye leger. Jeg vil på vegne av SV legge til at vi også trenger mange flere sykepleiere og helsefagarbeidere, men det får vi ta i en annen sak.

Disse vedtakene vil gi bedre rekruttering og bedre tid til hver pasient. Det blir sagt fra høyresiden at utredningen er viktig, og at vi må vente på den. Utredning er vel og bra, men vi trenger ikke å bli helt handlingslammede bare fordi byråkratiet i Norge jobber. Det ble brukt et eksempel med sykdom. Ja, hvis man holder på å bli forkjølet, går det an å ta halstabletter mens man venter på å gå til lege. Vi vet at dette er gode tiltak, og hvem vet, kanskje gjør disse tiltakene i seg selv at vi løser situasjonen. Det tror ikke jeg. Det tror ikke SV. Vi trenger utredningen, men vi trenger ikke å bli handlingslammede lell.

SV tror at vi også må tørre å tenke klokere om hvordan vi bruker pengene vi har. Det er veldig lett for oss her på Stortinget å sette inn dokumentasjonskrav i bøtter og spann. Men det gir også mye mer byråkrati. Jeg tror vi må tørre å tenke nøyere over hvilke krav vi setter til helsepersonell. Vi i SV mener at leger skal bruke mest mulig av tiden sin på å hjelpe pasienter, ikke på å fylle ut papirer. Vi ønsker at fastleger skal få tid og tillit til å gjøre det de er best på.

SV ønsker å foreslå en tillitsreform, og vi fremmer her forslag sammen med Senterpartiet om å redusere byråkrati gjennom mindre dokumentasjonsarbeid. Jeg er skuffet over at partiene på høyresiden, som påstår at de er imot byråkrati, stemmer imot forslag som faktisk kan redusere byråkrati og dokumentasjonskrav i fastlegeordningen.

Vi må følge opp med at ordningen med å være selvstendig næringsdrivende fungerer for veldig mange, den skal vi beholde, men den fungerer ikke for alle. Skal vi rekruttere flere fastleger, trenger de gode jobber. Unge ønsker seg stadig oftere fast lønn, hel stilling og fast inntekt, i motsetning til hva deler av NHO påstår i media. Vi har til og med tall for dette når det gjelder fastlegene. I 2012, som de siste tallene er fra, var det bare 36 pst. av fastlegene som ønsket å være selvstendig næringsdrivende. Flere ønsker fast lønn, fast inntekt. Det er bra, for det gjør at de tør å varsle, og de kan bruke tiden sin på pasientene i stedet for å drive med papirarbeid og næringsdrift.

Vi ønsker også å videreføre ordningen med privat praksis, men skape flere valgmuligheter for fastlegene, slik at de får større mulighet til å velge om de vil ha fast lønn og fast inntekt eller drive næringsvirksomhet.

Så vedtaksfesten fortsetter. Fastlegen er kjernen i helsevesenet. Vi vil gjerne berømme Senterpartiet spesielt for forslaget – og Kristelig Folkeparti, som fikk fremmet og vedtatt det viktige forslaget i trontaledebatten. Sammen tar vi på venstresiden ansvar for en god fastlegeordning.

Jeg tar opp forslag nr. 4, fra SV.

Presidenten: Representanten Nicholas Wilkinson har tatt opp det forslaget han refererte til.

Carl-Erik Grimstad (V) []: At fastlegeordningen har vært – og er – en viktig ordning, er alle enige om. Fastlegene nyter høy tillit. Det har stor verdi å kjenne sykdomshistorikken til pasientene, og det er trygt for pasientene å kjenne sin behandler. Som vi vet, er tillit og gode relasjoner viktig i all sykdomsbehandling. Fastlegeordningen er derfor en ordning vi må ta vare på, men som også må omstille seg til en ny tid. Det er f.eks. en kjent sak at mange fastleger har en vei å gå med å tilby e-konsultasjon.

Vi trenger portvoktere inn til spesialisthelsetjenesten for at den ikke skal bli overbelastet. Fastlegene følger opp 90 pst. av pasienten – som det er blitt sagt her – for 3–4 pst. av helsebudsjettet, og da sier det seg selv hvilken sentral funksjon de har for at utgiftene i helsevesenet ikke skal løpe løpsk. Å sikre en god fastlegetjeneste er derfor viktig for å ivareta samfunnets samlede ressurser.

Like etter at Stortinget åpnet sist høst, ble det fremmet et forslag om at fastlegeordningen skulle evalueres, et forslag som fikk enstemmig oppslutning. Når vi behandler dette forslaget i dag, har allerede arbeidet med evalueringen begynt, og det må gis ros til helseministeren for det arbeidet som er nedlagt, bl.a. ved å reetablere trepartssamarbeidet med KS og Legeforeningen. Dette er helt i tråd med Jeløya-erklæringen, der forbedring, modernisering, styrket rekruttering og nettopp evaluering er viktige stikkord. I dette arbeidet har regjeringen i lang tid hatt støtte fra Venstre i at kunnskap framkommet gjennom et samarbeid mellom partene, skal legges til grunn. Jeg vil på dette grunnlag hevde at mange av de forslagene som får flertall her i dag, i mindre grad er kunnskapsbaserte.

Samhandlingsreformen fra 2009, som trådte i kraft i 2012, har et viktig hovedmål som det er vanskelig å være uenig om, nemlig at vi må forebygge mer for å behandle raskere dem som trenger det mest – og derigjennom sikre en bærekraftig helsetjeneste. Den gang advarte Venstre mot at det var litt naivt å tro at godt over 400 kommuner kunne svare på utfordringen om bedre kvalitet i framtidens helse- og omsorgstilbud. Jeg tror vi kan si at tiden har vist at vi hadde rett. Vi trenger færre og sterkere kommuner for å sikre et likeverdig og godt tilbud til hele befolkningen. Behovet for en kommunereform var prekært for ti år siden, og det er det fortsatt. Dessverre har det vært lite drahjelp spesielt fra forslagsstillerne til det foreliggende Dokument 8-forslaget – og fra Arbeiderpartiet – når det gjelder denne kvalitetsreformen, ikke minst for å sikre gode helsetjenester i hele landet.

Det er bra at et samlet storting i dag ber regjeringen følge opp samhandlingsreformen og sikre riktig nivå på helseressursene i primærhelsetjenesten. Dette arbeidet vil henge sammen med oppfølgingen av primærhelsemeldingen og folkehelsemeldingen, begge behandlet i 2015, som skal stake ut en kurs for framtidens helsefremmende samfunn. Det vil måtte handle om forebygging framover. Vi har egen folkehelselov, som klart sier i sitt formål at den skal

«(…) sikre at kommuner, fylkeskommuner og statlige helsemyndigheter setter i verk tiltak og samordner sin virksomhet i folkehelsearbeidet (…)».

Det er derfor historisk og en milepæl at vi nå har fått en folkehelseminister, en som kan tenke helhet på tvers av sektorer og forvaltningsnivåer, og som kan følge opp både loven og stortingsmeldingen.

Jeg er glad for at forståelsen for hvor lønnsomt det er å forebygge, synes å ha fått fotfeste – også blant våre fremste økonomer. Jeg vil minne om at Jeløya-plattformen gjentar flere steder at det skal satses på forebygging og tidlig innsats, og det vil måtte gjenspeiles i budsjettene framover. Dette har Venstre vært blant de fremste forkjemperne for. I dette arbeidet inngår en fastlegeordning som er modernisert og forbedret for både legene og pasientene.

Olaug V. Bollestad (KrF) []: Etter mitt syn er fastlegeordningen selve navet i Helse-Norge. En velfungerende fastlegeordning er helt avgjørende for at kommunale helse- og omsorgstjenester, men også spesialisthelsetjenesten og andre deler av helsetjenesten faktisk skal fungere. Men først og fremst er en velfungerende fastlegeordning helt avgjørende for hver og en av oss når vi blir syke. For hele befolkningen er det avgjørende.

I oktober vedtok et samlet storting at regjeringen skulle evaluere fastlegeordningen. Stortinget behandler nå saken fra Senterpartiet, og komiteen har gitt noen føringer og synspunkter på evalueringen og på endringsbehov. En samlet komité tilrår Stortinget at vi i dag ber regjeringen følge opp samhandlingsreformen og på egnet vis sikre opptrapping av legedekningen i primærhelsetjenesten generelt og for fastlegeordningen spesielt.

Det tenker jeg er et utrolig viktig signal til Kommune-Norge, for samhandlingsreformen har vært krevende for mange kommuner, samtidig som mange kommuner tok mange av oppgavene på strak arm. En ser i etterkant at det er behov for justering og evaluering av en ordning som var tenkt som best mulig tiltak på laveste nivå. Det er fastlegeordningen også en del av, og derfor er dette så viktig.

Kristelig Folkeparti har i tillegg vært med og fremmet forslag om å be regjeringen se på finansieringsordningen og redusere gjennomsnittlig listelengde. Dette tror Kristelig Folkeparti er klokt fordi mange leger etter hvert har krevende pasienter. Nettopp på grunn av samhandlingsreformen skal mange pasienter følges opp over tid, kompliserte pasienter som trenger mer tid enn vanlig. Da må vi også kunne se på mulighetene i finansieringsordningen. Så er det ikke sikkert at vi skal gjøre om alt. Vi skal beholde det gode og ta vekk det som kanskje ikke har fungert.

Kristelig Folkeparti er også opptatt av at vi må sørge for en gradvis opptrapping av antall utdanningsstillinger i allmennmedisin. Der kan det være ulike modeller for å ivareta faglig støtte og sosiale rettigheter, men Kristelig Folkeparti tenker at det å rekruttere og ha gode utdanningsstillinger er en av tingene som må til for å være med og løse den utfordringen.

Forslaget om ALIS som en spesialiseringsmulighet mener jeg viser en ordning som kan drive spesialisering og sikre en tjeneste over hele landet, men jeg er helt overbevist om at det også finnes andre gode tiltak det går an å bruke. Poenget må være at vi når det målet vi har satt oss, om å få flere fastleger.

Det har den siste tiden vært en stor debatt om legevaktordningene og om vaktordningene. Jeg er glad for det jeg ser statsråden har gjort i dag, der han sier at han ønsker å utsette noen av kravene til legevakt- og bakvaktordning, nettopp fordi en ser at dette kan være med og sette bremseklossene på for dem som ønsker å gå inn i en fastlegeordning. Det tror Kristelig Folkeparti er klokt.

Kristelig Folkeparti er også med på å foreslå å se på evalueringen av turnusordningen og be om at det fremmes nødvendige forslag til endringer og økonomiske incentiver for å styrke rekrutteringen av medisinstudenter til lokalsykehus og rekrutteringssvake områder i kommunehelsetjenesten. Hvis vi har et mål om å ha så godt som lik helsetjeneste over hele landet, men vi også vet at avstand og tid gjør at en til tider kan få en dårligere tjeneste i distriktene enn for dem som bor sentralt, er det viktig at de som skal være der, har god kompetanse.

Det er behov for en grundig evaluering. Samtidig tilsier dagens situasjon at noen ting trenger en rask oppfølging av det vedtaket som ble gjort i egen sak i Stortinget. I tråd med det Stortinget gjorde, håper Kristelig Folkeparti at vi i løpet høsten kan se fram til videre å behandle en sak om dette, fordi det er viktig for å kunne komme videre i Helse-Norge.

Statsråd Bent Høie []: Representantene gir uttrykk for utålmodighet når en fremmer forslag om tiltak for å styrke rekruttering til og finansiering av fastlegeordningen. Komiteens innstilling viser at flere forslag har bred støtte.

En så sentral del av det offentlige tjenestetilbudet trenger justeringer i takt med utviklingen i samfunnet. Den type justeringer krever både grundig utredning av mulige konsekvenser, og ikke minst et godt samarbeid mellom partene.

Stortinget sluttet seg til innholdet i primærhelsemeldingen i forrige periode. Meldingen ga et bilde av utfordringene i primærhelsetjenesten i forlengelsen av samhandlingsreformen og framtidens behov.

Fastlegeordningen trenger forbedring og modernisering, som også er en del av regjeringens nye plattform. Vi må ta vare på det som fungerer, ta ting i riktig rekkefølge og kjenne konsekvensene av det vi setter i gang. Vi har startet en evaluering av fastlegeordningen, slik også Stortinget vedtok i høst – ja faktisk samme dag som jeg hadde invitert Legeforeningen for å bli enige om at vi skulle sette i gang evalueringen.

KS og Legeforeningen, pasientombudet og andre har gitt nyttige innspill til hva evalueringen skal inneholde. Blant flere viktige temaer som må belyses, er hvilke konsekvenser ordningen vil ha for fastleger, for pasienter, for kommunen som er sørge-for-ansvarlig, for de samarbeidende tjenestene i kommunene og for spesialisthelsetjenesten. Det er viktig med en god evaluering. Resultatet vil derfor ikke foreligge før i 2019.

Vi har etablert trepartsamarbeid mellom partene for å ha dialog om utfordringer og løsninger for fastlegeordningen. Det er også satt i gang et nytt prosjekt med utdanningsstillinger for spesialisering i allmennmedisin, ALIS-Vest. Erfaringer fra dette prosjektet vil ha betydning når vi skal vurdere en mulig nasjonal bredding. Men ikke alle er enig i at dette nødvendigvis er den rette modellen. Det er behov for å diskutere med partene om dette er fornuftige justeringer, og det er behov for å se på de faktiske resultatene før en konkluderer.

I 2018 satte vi i gang utprøving av nye måter å organisere fastlegetjenesten på, bl.a. primærhelseteam, der legen får flere yrkesgrupper å samarbeide med, i første omgang sykepleiere, som skal prøves ut i flere kommuner. Erfaringene vil gi oss nyttig kunnskap om hvilke endringer i organisering og finansiering som vil bidra mer for fastlegene.

I likhet med forslagsstillerne og komiteen er jeg opptatt av legenes kompetanse. Spesialistutdanning for leger er under omlegging. Selv om turnustjenesten nå utgjør første del av legenes spesialistutdanning, har vi valgt å opprettholde kravet om at nyutdannede leger som skal spesialisere seg, jobber et halvt år i kommunehelsetjenesten før videre spesialisering. Leger i primærhelsetjenesten trenger kompetanse som kan møte innbyggernes behov. Vi har derfor stilt krav om spesialisering i allmennmedisin for alle fastleger, og vi skal få på plass gode strukturer for å gjennomføre dette i kommunene. Forskrift om spesialistutdanning i allmennmedisin skal sendes på høring denne våren.

Akuttmedisinforskriften ble fastsatt i 2015. Noen mindre justeringer av forskriften har nylig vært på høring. Helsedirektoratet har levert en evalueringsrapport knyttet til kompetansekravene i forskriften, som ble fastsatt i 2015, som etter planen skulle ha trådt i kraft 1. mai i år. Bekymringene som kom fram der, tar jeg på alvor. Derfor har jeg besluttet å forlenge overgangsordningen for kravet til grunnkompetanse for leger som skal ha vakt uten bakvakt til 1. januar 2020. Jeg er helt enig i at det er nødvendig å vurdere endringer i bakvaktordningen. Forlengelsen av overgangsordningen vil gi oss tid til å gjennomgå forskriften og også foreslå endringer.

Regjeringen har videreført og økt tilskuddet til rekruttering av leger, men det må også tilrettelegges for fagutvikling og fagmiljøer, jf. også komiteens ønske om utdanningsstillinger.

Regjeringen skal følge opp de stortingsvedtakene som kommer. Det vil vi gjøre i samarbeid med partene og på grunnlag av evalueringer og kunnskap. Det er viktig for meg at tilbudene også forankres med Legeforeningen og med kommunene gjennom KS. Flere av tiltakene som vedtas, har budsjettmessige konsekvenser, som vi også må komme tilbake til.

Vi trenger mange nok leger i kommunene. Legenes kompetanse må samsvare med de oppgavene de har, de må ha tid til å gjøre jobben innenfor rimelig arbeidstid, og innbyggerne skal få den medisinske hjelpen de trenger.

Så er jeg helt enig i at vi av og til skal være utålmodige, men utålmodighet kan også føre helt galt av sted, som representanten Wilkinsons råd var et godt eksempel på, da han foreslo at hvis han ble forkjølet, skulle han ta en halstablett, og så gå til fastlegen. Det er nok den type forhastede beslutninger som gjør at fastlegene får for mye å gjøre, for hvis en er forkjølet, bør en kanskje ta en halstablett, men i hvert fall ikke belaste fastlegen med noe fastlegen ikke kan gjøre noe med (munterhet i salen).

Presidenten: Det vert replikkordskifte.

Ingvild Kjerkol (A) []: For snart et år siden, i april i fjor, leverte Arbeiderpartiet et forslag om å sikre fastlegeordningen og rekruttering av fastleger. Den gangen svarte helseministeren at han var fornøyd med at han hadde lyktes med «å rekruttere flere fastleger enn det befolkningsveksten krever», og viste til primærhelsemeldingen, som i beskjeden grad må sies å omtale fastlegeordningen som ordning, og trusler mot den. Flertallet stemte ned forslaget. Nå har heldigvis alvoret nådd statsråden. Han har reetablert trepartssamarbeidet, han har satt i gang evaluering etter at et enstemmig storting har bestilt det, og han ønsker å sikre ordningen. Hva er det som har skjedd det siste halve året som statsråden ikke visste i vår, all den tid en samlet legestand og landet for øvrig har meldt inn disse bekymringene i lang tid?

Statsråd Bent Høie []: Jeg tror nok representanten har en litt selektiv historieskriving. Det er helt riktig at jeg er glad for at vi har rekruttert flere fastleger enn det som befolkningsutviklingen tilsier. Det betyr også at de gjennomsnittlige fastlegelistene har blitt kortere – det er bra – men det er en utvikling som må forsterkes, som jeg også oppfatter blir Stortingets vedtak i dag. Men jeg håper også at Stortinget mener at det skal skje gjennom bedre rekruttering, ikke gjennom at en bare skal kutte i fastlegenes lister, for det vil i så fall dramatisk forverre rekrutteringssituasjonen i distriktene.

Når det gjelder evalueringen: Det er som sagt helt riktig at Stortinget enstemmig har vedtatt en evaluering. Det var samme dag som vi hadde møte med Legeforeningen for å bli enige med dem om en evaluering, nettopp på bakgrunn av de utfordringene som vi hadde sett i ordningen. Og trepartssamarbeidet vil være viktig nettopp for å diskutere tiltak. Men da er det lurt å bruke trepartssamarbeidet og ikke hoppe rett på tiltak.

Ingvild Kjerkol (A) []: Representanten Kjerkol har ikke selektiv hukommelse. I den grad jeg har det, selekterte jeg statsråden, for jeg leste rett fra statsrådens svarbrev til det forslaget i vår.

Nå har statsråden holdt et innlegg på 5 minutter, hvor han støtter opp om veldig mange av de forslagene som er foreslått, og han hevder også å være i gang med flere av dem. I svaret vi fikk i vår, da vi fremmet denne bekymringen for fastlegeordningen, refererte også statsråden til en tilskuddsordning for å rekruttere fastleger og til kompetansehevende tiltak, en tilskuddsordning som statsråden selv i 2016 avviklet.

Så mitt spørsmål til statsråden er: Hvilke tiltak på kort sikt ser statsråden for seg innenfor hans handlingsrom, som er betydelig, i 2018?

Magne Rommetveit hadde her teke over presidentplassen.

Statsråd Bent Høie []: Et av de forslagene som blir vedtatt i dag, er å utvide ALIS-ordningen. Jeg vil minne representanten om at det var jeg som helseminister som sørget for at finansieringen av ALIS-ordningen kom på plass, nettopp fordi vi hadde behov for å se på nye måter å rekruttere fastleger på. Men i motsetning til det som flertallet gir uttrykk for, er ikke jeg helt bombesikker på at den ordningen er den vi skal ut med nasjonalt, for vi har nettopp bruk for å høste erfaringer, ha kunnskap og diskutere med partene om det er den rette måten å gjøre det på. Men mitt inntrykk av ordningen er at den fungerer veldig bra. Og når jeg bidro til at den kom på plass, er jeg selvfølgelig ikke negativ til at også Stortinget er utålmodig med hensyn til at den ordningen eller tilsvarende ordninger utvides – i disse dager en utvidelse med 13,9 mill. kr til rekrutteringstilskudd til kommunene, med søknadsfrist 1. april, og i neste uke har vi det første møtet i trepartssamarbeidet, der vi også skal diskutere andre tiltak.

Kjersti Toppe (Sp) []: Den 19. juni i år hadde vi ein debatt om eit forslag frå Arbeidarpartiet om å betra rekrutteringa av fastlegar. Da uttalte statsråden frå talarstolen:

«Norge har god fastlegedekning.»

I det skriftlege svaret til komiteen gjentok statsråden at «vi har lykkes med å rekruttere flere fastleger enn det befolkningsveksten krever», og at det «er viktig med et tilstrekkelig antall leger, men mye av det arbeidet som i dag utføres av fastleger kan utføres like godt eller bedre av sykepleiere». Han viste da til primærhelseteama.

Meiner statsråden det han sa i juni, at mykje av det arbeidet som fastlegane utfører i dag, skal utførast av sjukepleiarar?

Statsråd Bent Høie []: Jeg mener akkurat det samme i dag som jeg mente i juni, nemlig at mye av det arbeidet som fastleger i dag gjør, også kan utføres av sykepleiere. Det vil vi også få prøvd ut i primærhelseteamene – ikke minst når det gjelder oppfølging av kronikergrupper, som vi kan forbedre oppfølgingen av gjennom dette prosjektet.

Det er helt riktig at Norge har en god fastlegedekning. Det er helt riktig at vi også har klart å rekruttere flere fastleger enn det befolkningsutviklingen tilsier. Men det betyr ikke at jeg ikke tar på alvor de tilbakemeldingene som fastlegene veldig tydelig kommer med, om at deres arbeidssituasjon er blitt mer krevende. På tross av at de i gjennomsnitt har fått færre pasienter på listene, opplever de at arbeidsdagen er mer krevende. Det sier mange av dem ikke minst skyldes samhandlingsreformen og de nye oppgavene som de har fått gjennom den. Det er noe av det vi nå får svar på, gjennom en evaluering som bl.a. inneholder en vurdering av hva legene bruker tiden på i møter med pasientene.

Kjersti Toppe (Sp) []: I dag er alle einige om at fastlegeordninga har store rekrutteringsutfordringar. Men 19. juni hadde vi ein heilt annan debatt, der dette vart bagatellisert av statsråden og regjeringspartia. Dette var 19. juni. Så kom VG sist sommar med den kartlegginga der ein viste at halvparten av kommunane i Noreg har store rekrutteringsutfordringar.

Det eg ikkje kan la vera å vera bekymra over, er: Korleis kunne statsråden og departementet hans ikkje vita det som vi no diskuterer her? Korleis kunne ein stå i juni og ikkje vita – og tvert imot svara at vi har ei god fastlegedekning, og no skal vi få primærhelseteam, som eit svar på det som må forbetrast?

Statsråd Bent Høie []: Igjen: Alt det som representanten refererer til, er korrekt. Det er også viktig. Og det er ikke bagatellisering, det er rett og slett å konstatere en situasjon.

Derfor er det også viktig at vi hele tiden jobber for å forbedre rekrutteringen til fastlegeordningen – det er der vi har hovedutfordringen. Vi må sørge for at nye generasjoner leger som utdanner seg, ønsker å jobbe i denne ordningen, for det er på den måten vi kan redusere arbeidsbelastningen til den enkelte fastlege. De fastlegene som jeg har møter med, sier at de har en travel hverdag, de har fått flere oppgaver. Men de er også veldig tydelige på at de synes det er veldig riktig at de oppgavene forankres nettopp i fastlegeordningen, for dette er pasienter som de ønsker å møte.

Nicholas Wilkinson (SV) []: Takk for rettelsen – selvfølgelig skal ikke folk gå til fastlegen om de bare blir forkjølet. Men om man blir alvorlig syk, håper jeg at folk prøver å behandle seg selv mens de venter på å få plass hos fastlegen, for det går an å gjøre ting for helsen sin uten at man er helt ferdig med all behandling.

Vi står her i dag fordi fastlegeordningen knaker i sammenføyningene. Det er manglende rekruttering, folk trekker seg ut av yrket, folk er utslitt og syke. Kunnskap er bra. Jeg er enig med helseministeren i at man må snakke med partene i arbeidslivet, men det virker som om helseministeren tror at vi på rød-grønn side ikke gjør det. Vi har lang tradisjon for å snakke med partene i arbeidslivet. De forslagene vi nå vedtar, mot Høyres stemmer, er støttet av Legeforeningen, de er støttet av fastlegene, de er støttet av partene i arbeidslivet. Det står til og med på Facebook, der Legeforeningen har takket venstresiden for vedtakene vi nå gjør for å sikre rekruttering til fastlegeyrket.

Jeg lurer på om helseministeren virkelig mener at det alltid er galt å fremme politikk og vedtak når en utredning pågår, og vil vite om helseministeren mener at dette skal følges opp gjennom hele stortingsperioden – ingen ny politikk så lenge det er utredning.

Statsråd Bent Høie []: Jeg har full respekt for at Stortinget fremmer forslag og snakker med folk. Det som en også må være klar over, er at det allikevel er slik at vi har et utredningsinstitutt i Norge som gjør at vi har noen regler for hvordan spørsmål utredes, før det iverksettes.

Det er slik jeg sier, at jeg selvfølgelig kommer til å følge opp de vedtakene som Stortinget gjør i dag, men jeg er også opptatt av at partene skal bli hørt – alle parter. For eksempel er det vedtaket en gjør om at ALIS-ordningen skal gjøres nasjonalt, et veldig omdiskutert forslag – også blant fastlegene – og jeg er ikke helt overbevist om at alle kommunene mener at det er den beste modellen.

Jeg er opptatt av at demokrati ikke bare handler om at et stortingsflertall vedtar ting, demokrati handler også om at de som blir berørt av vedtakene, på en seriøs og god måte får mulighet til å uttale seg om forslag før de iverksettes. Det er en av de oppgavene jeg har – å sørge for at det skjer.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Dei talarane som heretter får ordet, har ei taletid på inntil 3 minutt.

Kjersti Toppe (Sp) []: Eg må ha ein kommentar til det som representantane frå Høgre og Framstegspartiet tok til orde for, det at dei forslaga som vi får fleirtal for i dag, utanom det første om ei opptrapping av legeårsverk, er øydeleggjande og ikkje kunnskapsbaserte. Eg lurar på kva slags forslag av dei andre som vert vedtatt, som er øydeleggjande for fastlegeordninga. Er det det at ein skal evaluera finansieringsordninga som er øydeleggjande og ikkje kunnskapsbasert? Er det det at ein skal redusera listelengda som ikkje er kunnskapsbasert, når representantane sjølve seier at når ein får auka talet på fastlegar, vert det jo reduserte lister? Er det det at vi skal ha ei gradvis opptrapping av talet på utdanningsstillingar i allmennmedisin, der ein ser på ulike modellar for å vareta fagleg støtte og sosiale rettar? Er det øydeleggjande? Er det ikkje kunnskapsbasert? Er det det å gjera ALIS-ordninga med allmennlege i spesialisering til ei nasjonal ordning – det vil ikkje seia at det skal vera obligatorisk at dette skal nyttast, men det skal vera eit tilbod om fastløn for alle, dei som ønskjer det – som er øydeleggjande, med dei utruleg flotte resultata denne har hatt? Eller er det det at vi får fleirtal for ei eiga sak om forbetringar i legevaktordninga som også bidrar til rekruttering til fastlegeordninga? Er det øydeleggjande for fastlegeordninga at vi får ei eiga sak om legevakt? Er det ikkje kunnskapsbasert? Og det siste er at vi har fått fleirtal for å be regjeringa fremja forslag til endringar og økonomiske incentiv for å styrkja rekruttering av medisinstudentar til lokale sjukehus og rekrutteringssvake område i kommunehelsetenesta. Korleis kan dette ikkje vera kunnskapsbasert? Korleis kan det kunne vera øydeleggjande for fastlegeordninga?

Desse forslaga burde Høgre og Framstegspartiet vore med på, for mange av dei viser til at ein ber regjeringa koma tilbake med sak, som legevakt, og som dette med rekruttering til spesielt utsette kommunar, der vi ber regjeringa koma til oss med forslag til ordningar for utdanningsstillingar. Ein kan gjerne vera ueinig politisk, men at ein bruker det kortet at dette ikkje er kunnskapsbasert, synest eg ikkje er rett. Det er slik i denne saka her – vi hadde ei sak i juni om akkurat det same. No er det stortingsfleirtalet som er pådrivarar for å få ei betre fastlegeordning i Noreg, og eg er veldig glad for at vi har fått opposisjonen til å samla seg. Eg kunne ønskja at posisjonen var med på fleire forslag, for det hadde tent saka.

Willfred Nordlund (Sp) []: Mange steder har det skjedd en sentralisering av både legevakt, ambulanser og akuttmottak. Dette truer befolkningens rett til god beredskap og helse i hele landet.

Regjeringen har nå valgt å skyve sitt egenlagde problem med å sikre nok leger med spesialisering i allmennmedisin på vakt, framfor seg, ifølge NRK. Dette vil komme til å bli en utfordring i framtiden også, og ikke bare nå når man ønsker å innføre denne forskriften.

I 2015 kom det fram at åtte av ti legevakter bare hadde én lege på vakt, og bare en av fem legevakter har organisert bakvakt for lege i vakt. Det er vel grunn til å anta at disse tallene ikke har forbedret seg særlig. At fastlegeordningen har hatt utfordringer, særlig i distriktene, har vært kjent i noen år. Det nye nå er at man sliter også i såkalte press- og bynære områder. Flere parter har gjentatte ganger pekt på dette overfor regjeringen uten at det har blitt fulgt opp i tilstrekkelig grad med tiltak.

Med samhandlingsreformen ble fastlegeordningens betydning for helsetjenesten styrket og tydelig forankret. Fastlegene skulle være et fast holdepunkt for en helsetjeneste der innsatsen ble satt inn på lavest mulig nivå. Det ble i meldingen som var grunnlaget, bl.a. pekt på at det var et stort behov for flere årsverk. Dette har ikke blitt fulgt opp. Pasient- og brukerombudet har også adressert sin bekymring for fastlegeordningen. Ifølge Meld. St. 13 for 2016–2017 får ombudene mange henvendelser der et eller flere av målene med fastlegeordningen ikke oppfylles sett fra pasientenes ståsted. Det er bekymringsfullt. Mangel på tilgjengelighet og mulighet for å få en timeavtale innen nødvendig og rimelig tid er et hyppig tema. I enkelte deler av landet er det utfordringer med rekruttering av leger, og gjennomtrekken er stor. Denne utfordringen er økende. Pasienter opplever derfor i større grad å måtte forholde seg til mange ulike leger i løpet av relativt kort tid. Flere av ombudenes forslag for å forsterke ordningen får i dag flertall.

Selv om teknologien går framover, vil det fortsatt være behov for mennesker som er gode leger. Da må vi sørge for at legene får tid til å være leger. Fastlegene har et omfattende sørge-for-ansvar for innbyggerne gjennom fastlegeforskriften, og flere har tatt til orde for at dagens kravliste til fastlegene fører til for mange timer med papirarbeid etter at arbeidsdagen egentlig er over. Det meldes også om et økende og omfattende dokumentasjonsarbeid, som fraværsattester, førerkortattester og dokumentasjonsarbeid i forbindelse med tegning av private helseforsikringer.

Utviklingen i fastlegeordningen bekymrer også kommunenes interesseorganisasjon, KS. Jeg er derfor glad for at mange av forslagene nå får flertall, og at regjeringen vil komme til å følge opp, men skulle gjerne sett at man ønsket å gå enda lenger, særlig med forslaget om målet om å få redusert merarbeid som ikke er pasientkontakt, og heller mer legearbeid.

Torill Eidsheim (H) []: Høgre vil som nemnt vente på resultat av kartlegging og evaluering av fastlegeordninga. Ein så sentral del av det offentlege tenestetilbodet som det fastlegane faktisk står for, treng justeringar i takt med den utviklinga vi ser i samfunnet. Slike justeringar krev både grundig utgreiing av moglege konsekvensar og samarbeid mellom partane. Men det må òg skiljast mellom dei tiltaka som ein allereie har eit godt nok kunnskapsgrunnlag for å implementere og setje i verk, og det som opplagt treng ei grundigare vurdering. Det hastar med styrking av fastlegeordninga, og i Høgre ser vi behov for klare signal for ønskt utvikling.

Fastlegeordninga treng forbetring og modernisering, noko regjeringa òg peiker på i plattforma. Vi må ta vare på det som fungerer, og vi må òg vere trygge på konsekvensane av dei tiltaka som skal setjast i verk.

Regjeringa har starta ei evaluering av fastlegeordninga, akkurat slik som Stortinget vedtok i haust. Denne kunnskapen treng vi faktisk for å kunne ta dei rette avgjerdene.

Befolkninga blir eldre, og behovet for legetenester kjem heilt sikkert til å auke. Derfor må vi sørgje for at det er attraktivt å vere fastlege. Dette er ikkje berre eit ansvar for staten. Det er òg eit ansvar for kommunane. Kommunane har ikkje berre plikt til å skaffe innbyggarane sine fastlegar, men dei har òg moglegheit til å gjere dette på nye måtar.

Dei fleste fastlegane er interesserte i å ta i bruk e-konsultasjon, og mange gjer det allereie.

Endringar i teknologi og innovasjon i tenesteutforming kan gje nye måtar å tilby helsetenester på. Finansieringsordningane må då òg tilpassast for å understøtte nye og effektive måtar å organisere tenestetilbodet på, slik at ein sikrar eit heilskapleg pasientforløp.

Fastlegen har ei utruleg viktig rolle for å bidra til at pasientopplevinga blir ei saumlaus helseteneste.

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til sak nr. 12.