Stortinget - Møte torsdag den 12. april 2018

Dato: 12.04.2018
President: Tone Wilhelmsen Trøen
Dokumenter: (Innst. 156 S (2017–2018), jf. Dokument 8:100 S (2017–2018))

Søk

Innhold

Sak nr. 5 [13:17:58]

Innstilling fra næringskomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Per Espen Stoknes, Espen Barth Eide, Rigmor Aasrud og Else-May Botten om fjerning av gjenværende barrierer mot grønnere offentlige innkjøp (Innst. 156 S (2017–2018), jf. Dokument 8:100 S (2017–2018))

Talere

Presidenten: Etter ønske fra næringskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det – innenfor den fordelte taletid – blir gitt anledning til fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Kårstein Eidem Løvaas (H) [] (ordfører for saken): Takk til komiteen for godt arbeid i god tradisjon. I dag behandler vi et representantforslag som opprinnelig besto av fire forslag. Forslagstillerne fra Arbeiderpartiet og Miljøpartiet De Grønne vil styrke kompetansen blant offentlige innkjøpere med tanke på å sikre klima- og miljøvektlegging i offentlige anskaffelser, videre at det må være regelmessig rapportering av andelen grønne offentlige anskaffelser. De to siste forslagene var henholdsvis opprettelse av et nasjonalt senter for innkjøpskompetanse, og til sist innføring av en ordning med risikoavlastning for å styrke offentlige innkjøp med fokus på klima- og miljøvennlige anskaffelser.

Komiteen anerkjenner den betydelige markedsmakten det offentlige har, og hvor viktig innkjøpsrollen er. Det er alltid rom for forbedringer og kunnskapsutvikling, og riktig brukt bidrar markedsmakten det offentlige representerer, til å modne unge markeder og i enkelte tilfeller også til å skape nye. Offentlige innkjøp er en viktig driver for innovasjon og utvikling og baner vei for innovatører. Komiteen ser at noen grønne innkjøp velges bort på grunn av risikovurderinger. Kompetente kunnskapsmiljø er en styrke for å nå målet om grønnere offentlige innkjøp, og det er viktig at man er kjent med hvor stor andel offentlige innkjøp som er grønne, og hvordan utviklingen er over tid, altså om andelen faktisk øker.

Som vi ser av komiteens merknader, er det enighet om denne virkelighetsbeskrivelsen og om viktigheten av hva offentlige innkjøpere faktisk kan og gjør for å nå mål det også er enighet om. Derfor er det kanskje ved første øyekast litt overraskende at to av forslagene ikke overlevde helt fram til behandling i dag, og at de to gjenværende ikke får flertall i dag. Det enkle svaret på det er at i all hovedsak er de ønskede tiltakene enten ivaretatt eller igangsatt. Behovet for styrket kompetanse, risikoavlastning, nasjonalt senter for innkjøpskompetanse og jevnlig rapportering er vi enige om. Dette er områder hvor innsatsen kan og bør styrkes. Dagens lille uenighet dreier seg således til slutt om de eksisterende ordningene og pågående arbeidene svarer godt nok på de utfordringene vi er enige om.

Jeg vil derfor kort si noe om alle de fire forslagene. Først til styrking av innkjøpers kompetanse. Direktoratet for forvaltning og IKT, også kjent som Difi, har allerede fått styrkede budsjetter, både for å bygge opp mer kompetanse på grønne offentlige anskaffelser og for å bedre veiledningen til innkjøp. Det er ytterligere arbeider i gang med å utvikle konkrete krav og kriterier, og det er opprettet ekspertgrupper innenfor flere kategorier, og veiledere er også utarbeidet for innkjøpere. Jeg kan nevne noen av kategoriene: bygg, transport, mat, IKT og avfallshåndtering.

Difi har også gjennomført såkalte nullpunktsmålinger og fører statistikk over innkjøp. Eventuelle forbedringer kommer til å bli drøftet i en kommende stortingsmelding. Det bør også kort bemerkes at Difi er nasjonalt kompetansesenter for innkjøpskompetanse.

Til det siste forslaget, om en risikoordning, kan jeg nevne at dette er igangsatt etter en bestilling fra Stortinget. I et vedtak vist til i Prop. 1 S for 2017–2018, ba Stortinget om at det blir utredet hvordan en risikoordning for offentlige anskaffelser kan utformes. Som svar på det har regjeringen i sitt svar til komiteen vist til at det som en følge av det vedtaket er opprettet en risikoreduserende tilskuddsordning gjennom Innovasjon Norge. Det er med andre ord bedre bruk av det offentliges ressurser at vi i dag ikke vedtar forslagene eller debatterer unødig, men i stedet konsentrerer oss om oppgaver og utfordringer som ennå ikke er adressert.

Julia Wong (A) []: Vi er den første generasjonen som merker klimaendringene, og vi er den siste som kan gjøre noe med det, sa Obama. Nå tilhører jeg kanskje ikke helt den samme generasjonen som Obama og de fleste her på Stortinget, men i framtiden vil vi likevel, som samme periode med politikere på Stortinget, bli dømt for våre politiske grep for klimaet i denne perioden.

Et av de enkleste virkemidlene vi kan ta i bruk for å redusere utslipp av klimagasser, er nettopp høye krav i offentlige beslutninger. Staten må gå foran med klima- og miljøvennlige valg i offentlige innkjøp, og det er det heldigvis tverrpolitisk enighet om. Det er ingen tvil om at Difi har god kompetanse på området, men det trengs å styrkes ytterligere, og det er det også tverrpolitisk enighet om. Det er behov for å styrke Difis avdeling for offentlige anskaffelser ytterligere sammenlignet med den svake satsingen som regjeringen legger opp til.

Per i dag er det ikke mulig å lese fra Difis websider om nøkkeltall og statistikk, hvor stor andel av innkjøpene som er grønne. For videre arbeid er det viktig at Stortinget får årlige tilbakemeldinger om hvor stor andel av offentlige anskaffelser som oppfyller kravet om 30 pst. vekting av klima- og miljøhensyn, i henhold til forskriften.

I Difis rapport om kartlegging av miljøkrav i offentlige anskaffelser for 2015, fra 2016, viser det seg at kun 0,4 pst. av anskaffelser faktisk har vektet miljø med 30 pst. eller mer. Dette er kun 1 av rundt 250 utlysninger i utvalget for studien.

Offentlige anskaffelser bidrar fortsatt til klimagassutslipp på rundt 12 mill. tonn CO2 årlig. Gevinstanalyser fra Oslo Economics, i samarbeid med Cicero og Inventura, ti eksempler på grønne anskaffelser, viser en reduksjon i klimagassutslipp på hele 70 pst. Disse eksemplene lykkes i å lede leverandørmarkedet til å tilby mer miljøvennlige alternativer når det gjelder kjøretøy, tjenester og bygg. I to av tilfellene ble faktisk driftskostnadene redusert.

Ved å være frampå og tilrettelegge mer for grønne anskaffelser kan samtidig miljøvennlig teknologi utvikles og kostnader i framtiden reduseres. Derfor er det synd at regjeringen og næringsministeren viser manglende vilje til kraftigere handling. Det kan man gjøre ved å styrke offentlige innkjøperes kompetanse og i forbindelse med statsbudsjettet for 2019 innføre en ny ordning med risikoavlastning, for å styrke offentlige innkjøp som fokuserer på innovasjon og klima- og miljøvennlige anskaffelser.

Det er bakgrunnen for forslaget. Det hadde klimaet vært tjent med. For vi merker allerede konsekvensene av klimaendringer, og vi må gjøre noe med det nå.

Presidenten: Neste taler er Geir Pollestad.

Og kanskje Pollestad kan ta opp de forslagene som bl.a. også Arbeiderpartiet er med på.

Geir Pollestad (Sp) [] (leiar i komiteen): Eg kan jo starta med å ta opp dei to forslaga som òg Senterpartiet står bak.

Så vil eg takka saksordføraren for jobben. Det er ingen tvil om at det er viktig å vektleggja miljøomsyn ved offentlege innkjøp, det er ingen tvil om at offentlege innkjøp er såpass store at det vil vera eigna til å påverka leverandørar og marknaden.

Eg meiner at det er gjort mykje bra i Stortinget på området dei seinare åra. Me har endra lova om offentlege anskaffingar, og me ventar på ei stortingsmelding om offentlege anskaffingar. Det som er viktig for Senterpartiet, er at me greier dette samtidig som me kjempar mot byråkrati og sikrar at det framleis er eit mangfald av leverandørar.

Arbeidarpartiet og Miljøpartiet Dei Grøne la opphavleg fram fire forslag. Senterpartiet syntest at to av desse var gode. Det gjeld forslaget om å styrkja kompetansen til dei som gjer innkjøpa, og forslaget om i større grad enn i dag å tilby risikoavlasting. Ein kunne jo ha lagt til eit tiltak til som eg ikkje trur Stortinget kan vedta, men større sjølvtillit hos offentlege innkjøparar trur eg det er rom for.

Senterpartiet var kritiske til dei opphavlege forslaga nr. 2 og 3, frå Arbeidarpartiet og Miljøpartiet Dei Grøne. Me meiner dei var byråkratiske, og me skal vera forsiktige med å vedta ting under tittelen grøne innkjøp – for kva tid er eit innkjøp grønt, og kva tid er det ikkje lenger grønt? Eg meiner det er ryddigare å halda seg til omgrep som «miljøvenlege», og då i forstanden meir miljøvenlege enn det som er standard vare.

Me er òg glade for at Arbeidarpartiet sjølv har sett at dei forslaga Senterpartiet syntest var dårlege, var dårlege, og at dei ikkje har fremja dei, slik at me no har to forslag som kjem til votering i dag.

Presidenten: Da har representanten Geir Pollestad tatt opp de forslagene han refererte til i starten av sitt innlegg.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) []: Eg takkar saksordføraren for ein god jobb. Det har vore eit bra samarbeid i behandlinga av denne saka. Ho er å rekne som ein slags forpostfekting før ein større gjennomgang av heile lova om offentlege anskaffingar, som vi på Stortinget ventar på og er spente på. Offentlege anskaffingar er jo eit unikt verktøy som Noreg, med ein så stor offentleg sektor og med så stor innkjøpsmakt, har til faktisk forandring.

Ein kan ta tak i fleire ting som er ei utfordring med dagens system – først det med vekting. Det har blitt vedteke at ein skal vekte det grøne, det miljøvenlege, med 30 pst., og vi veit at i mange tilfelle er ikkje det tilstrekkeleg. Eit eksempel nyleg var konkurranseutsetjing av avfallssektoren: Sjølv om ein har 30 pst. vekting, var det økonomiske vekta med 50 pst. – og dermed var ein like langt, det betydde like lite. Så er det innretninga av offentlege anskaffingar. For eksempel tapar ofte norsk stål konkurransen i Noreg når det offentlege skal handle inn, fordi ein tapar på pris. Samtidig som vi har pålagt dei ganske viktige og riktige miljøkrav, stiller ein ikkje tilsvarande miljøkrav til innkjøp av stål. Dermed kjøper ein stål frå leverandørar som er frå land der produksjonen av stål er mindre miljøvenleg. Det er openbert eit paradoks at det ikkje er samsvar mellom dei miljøkrava vi stiller til industri, og dei reglane vi har til anskaffingar til det offentlege – openbert eit område der vi bør forbetre oss. Der er det ein stor lekkasje i industri for Noreg.

Andre område som har vore oppe, er dette med sement og CCS. Her kan ein bruke offentlege anskaffingar til ein ganske målretta og kanskje spennande – er eg overtydd om – industri med utvikling i Noreg der vi kan hente CO2 frå ein av dei største produsentane av CO2 i verda, altså sementproduksjon, og knyte dette til utvikling av karbonfangst.

Det siste er risikoavlasting, som eg meiner er veldig viktig. Vi veit at mange offentlege aktørar vegrar seg mot å gjere litt vågale innkjøp, enten det er veldig innovative eller veldig grøne innkjøp. Dei landar ofte på det som er mest utprøvd, og det som er det mest vanlege «på hylla». Det å etablere ei risikoavlasting som knyter seg til innovasjon og miljø, meiner eg er eit openbert riktig steg å gå og er eit forslag som vi kjem til å fortsetje med å forfølgje. Dette føreslo vi også i forbindelse med førre runde med endring av lov om offentlege anskaffingar.

Til slutt vil eg berre seie at det eigentleg ikkje går føre seg noko reelt grønt skifte i Noreg i dag. Dei siste åra ser vi ein nedgang i industrien, og i ei tid med låg kronekurs og eigentleg ganske gunstige eksportmoglegheiter skjer ikkje det løftet og den endringa i norsk industri som vi ønskjer oss, der det skal flyttast frå offshorebasert industri til grøn landbasert industri – det skjer ikkje. Lov om offentlege anskaffingar er ein openberr moglegheit for oss til å bidra inn der, som eitt av fleire verktøy vi har. Og det overraskar meg at vi er så tilbaketrekte med omsyn til å bruke dei verktøya vi faktisk har til å målrette og byggje ny industri. Det tapet av inntekter vi kjem til å få ved ein nedgang i aktivitet i offshore, kjem til å bli så stort at dersom vi ikkje byggjer tilsvarande inntekter på andre måtar, kjem vi til å få alvorlege utfordringar i Noreg. Då peikar ei rekkje peikefingrar på loven om offentlege anskaffingar. Eg ser fram til vidare behandling av det, og eg håpar inderleg at Stortinget tør å ta grep som gjer at vi blir meir progressive enn det vi er akkurat no.

André N. Skjelstad (V) []: Jeg vil på lik linje med de foregående gi en takk til saksordføreren for en utmerket redegjørelse for saken.

Det er ingen tvil om at mange ting selvfølgelig kan bli mye bedre, men det er jo litt slik at de forslagene som tas opp her, er under arbeid per i dag. Jeg synes ikke minst det forrige innlegget, fra representanten Knag Fylkesnes, var litt merkelig. Selvsagt er det mange paradokser, men det er heller ikke til å komme fra – synes jeg – at det offentlige for så vidt har begynt å strekke seg. I de periodene jeg har hatt en god dialog med det offentlige, ikke minst med kommunene, har jeg sett en betydelig framgang i både fylkeskommuner og kommuner med hensyn til å tenke miljø og klima – ikke minst når det gjelder bilparkene, der det er elbiler i mye større grad enn det var tidligere. Jeg synes det ville være å prate litt ned den jobben som kommuner og fylkeskommuner faktisk har gjort så langt.

Så kan en si at alt kan bli bedre. Ja, det er ingen tvil om det, men her vil jeg på mange måter være enig i det representanten Pollestad sa. En skal være litt forsiktig med tanke på at dette samtidig blir en byråkratisk tiger, at vi vedtar så mye at det etter hvert ikke er mulig å konsumere for det offentlige. Jeg tror at vi nå må ta de bitene som vi er i gang med å jobbe med, og der det stort sett går sin klare gang, men vi skal være utålmodige og få dette på plass. Jeg tror ikke nøkkelen er at en lager enda mer byråkrati. Det tror jeg på mange måter vil være en hemsko for å få de rette grepene. Jeg tror at det vi allerede har gjort, må få virke. Så får vi hele tiden evaluere og vurdere, for målsettingen er selvfølgelig enda mer miljø- og klimatilpasning i det offentlige.

Så er det dog slik at den beste innovasjonen ofte skjer i et samspill mellom private og offentlige. Den innovasjonen som skjer i det offentlige, må ofte lene seg på de private for å få de innovative, gode løsningene. Det kan ofte være et problem hvis en ikke er villig til også å se på mulighetene som ligger i privat sektor.

Steinar Reiten (KrF) []: Offentlig sektor har en betydelig kjøpermakt gjennom årlige innkjøp for 481 mrd. kr. Det tilsvarer 15 pst. av samlet BNP. Hvis det offentlige velger å stille krav om grønne løsninger, vil det være med på å skape både innovasjon og et marked generelt for grønne produkt og tjenester. Det offentlige kan på den måten være en sterk driver for nye løsninger.

De siste årene er dette kommet høyere på agendaen, bl.a. gjennom ny anskaffelseslov. Det er likevel fortsatt rom for forbedringer og kunnskapsutvikling innenfor offentlig innkjøpskompetanse. Hvis det offentlige er bevisst og systematisk ved offentlige innkjøp, kan dette bidra til økt modenhet og innovasjon hos ulike leverandører.

Intensjonen i forslaget som Stortinget har til behandling i dag, er derfor god. Likevel er Kristelig Folkeparti av den oppfatning at intensjonen i forslaget alt er ivaretatt i pågående arbeid.

Mindretallet i komiteen fremmer forslag om at Stortinget skal be regjeringen om å igangsette et arbeid for å styrke offentlige innkjøperes kompetanse for å sikre reell innovasjon, klima- og miljøvektlegging gjennom offentlige anskaffelser. Slik vi ser det, er dette utfordringer og oppgaver som i dag i all hovedsak blir ivaretatt av Direktoratet for forvaltning og IKT. Budsjettet til Difi ble styrket med 15 mill. kr fra 2017, nettopp for å bygge opp kompetanse på grønne anskaffelser og gi veiledning til offentlige innkjøpere om hvordan de kan ta miljøhensyn i valg av produkt og leverandører.

Vi merker oss også at Difi i november 2017 etablerte det såkalte anskaffelsesakademiet, i samarbeid med de største organisasjonene i arbeidslivet, KS og høyskole- og universitetssektoren. Hensikten med dette tiltaket er å bygge kompetanse om offentlige anskaffelser, der miljøhensyn i anskaffelsesprosessene er et sentralt element. Målet er å opprette en rammemaster i offentlige anskaffelser og styrke etterutdanning og forskning på dette fagområdet.

Når det gjelder statistikk og målinger på anskaffelsesområdet, er det også et prioritert område og en sentral oppgave i Difi. Det ble utført nullpunktsmålinger i forbindelse med den nye satsingen på grønne anskaffelser, og Difi vil rapportere utviklingen når det gjelder grønne og klimavennlige anskaffelser til Kommunal- og moderniseringsdepartementet annethvert år. Det anser vi i Kristelig Folkeparti å være tilstrekkelig sett i lys av at anskaffelsesprosesser nødvendigvis tar tid.

Jeg tror at regjeringen ved å følge opp og videreutvikle det arbeidet som nå foregår i Difi, har valgt riktig spor for å nå de målsettingene som en samlet komité stiller seg bak. Videre registrerer vi at det alt er igangsatt en utredning om hvordan en risikoordning for offentlige anskaffelser kan utformes. På dette grunnlaget kommer altså Kristelig Folkeparti ikke til å støtte forslagene, men avvente resultatet som kommer ut av de igangsatte prosessene.

Per Espen Stoknes (MDG) []: Se for deg at du drar på handletur. Hver morgen våkner du med nesten halvannen milliard kroner i lommeboken din eller i vesken. Dette er hverdagen for den norske staten, og det offentlige handler for nesten 500 mrd. kr hvert år. Spørsmålet som både forskere, Miljøpartiet De Grønne og jeg har stilt, er: Hvorfor brukes ikke disse pengene smartere enn i dag?

Det er derfor De Grønne, sammen med Arbeiderpartiet, har foreslått dette på Stortinget. Vi trenger å fjerne de gjenværende barrierene mot grønne offentlige innkjøp. Først da kan staten – forhåpentligvis – bidra til en reell grønn vekst og et reelt grønt skifte.

Med sin feite lommebok kan staten bli en viktig pådriver for endring hos alle leverandørene. Vi stemmer som kjent med lommeboken, og derfor bør staten stemme mye mer konsekvent for bedre produkter fra grønnere leverandører. Slik kan vi bruke markedsmekanismene til å skape den grønne konkurransen vi trenger og skal levere på. Dette vil stimulere til innovasjon og potensielt utløse helt nye muligheter ikke bare for norske bedrifter, men også langt utenfor landegrensene våre.

I de aller fleste tilfeller finnes det i dag grønnere alternativ å velge enn dem som staten kjøper. Men en stor utfordring og barriere for innkjøperne i offentlig sektor – det viser gjentatte vitenskapelige studier – er manglende kompetanse. Hvordan skal man vite om man kjøper det beste og grønneste produktet? Selv om det kanskje er litt dyrere i innkjøp, sparer man på sikt fordi det varer lenger.

At mange innkjøpere opplever dette som vanskelig, er ikke rart. Høsten 2013 ble f.eks. midlene som var øremerket til styrking av miljøkompetansen ved offentlige innkjøp, revet bort av den blå-blå regjeringen. Først etter høylytte protester ble støtten gjenetablert, og i mellomtiden har både Ekspertutvalget for grønn konkurransekraft og f.eks. Menon anbefalt å etablere et nasjonalt kompetansesenter for innkjøpskompetanse med fokus på grønne innkjøp. Kompetansesenteret kunne sikret at statlige organer fikk bedre opplæring i og tilgang på mer relevant kompetanse på akkurat anskaffelse av grønne og innovative løsninger. Men mens regjeringen somler, har Miljøpartiet De Grønne løftet dette forslaget for å opprette et tydeligere slikt senter, med utgangspunkt i de ordningene og kompetansemiljøene som allerede finnes, som Difi.

I næringsministerens svar på dette forslaget henvises det til 15 mill. kr til Difi – som også andre representanter har nevnt – og hele 10 mill. kr til LUP, som også er blitt bevilget. Denne innsatsen er en typisk Høyre-grønnvasking: Man skryter av små og ustabile bevilgninger, i stedet for å gjøre det som virkelig trengs.

Dette gjelder altså 500 000 mill. kr i innkjøp, som kan brukes til å bli grønnere raskt og på en kompetent og ansvarlig måte i henhold til en ny anskaffelseslov og forskriften. Men det bevilges altså bare 0,03 promille, altså 0,003 pst., av innkjøpsvolumet til forbedring av kompetanse, til bl.a. livssyklusanalyse og livssykluskostnader. I forhold til innsparingspotensialet, altså den framtidige kostnadsreduksjonen som innovasjonsdrivende grønne innkjøp muliggjør, er dette latterlig lite.

I en rapport fra Difi selv og Miljødirektoratet, som er utarbeidet av bl.a. Oslo Economics, dokumenteres det at anskaffelser som grønne helsehus, elbil og annet gir solid samfunnsøkonomisk lønnsomhet over tid. Med tusenvis av offentlige innkjøpere trengs det en solid opptrapping av innsatsen for å heve innkjøpernes kompetanse når det gjelder grønne innkjøp.

Jeg blir litt oppgitt over begrepet «det grønne skiftet», som takket være Høyre er blitt et nærmest uthulet begrep. Et faktisk grønt skifte er likevel noe av det viktigste vi politikere kan bidra til. Derfor er jeg glad for dette forslaget som De Grønne har utarbeidet, og som vi har samarbeidet med Arbeiderpartiet om å fremme, for neste gang staten tar fram lommeboken og drar på handletur, bør ledere i det offentlige legge mer klimavennlige prioriteringer til grunn for våre felles milliarder enn man gjør i dag. Da kan vi få et reelt grønt skifte, og ikke svada om en bærekraftig velferdsstat, uten noen reell oppfølging som kan dokumenteres.

Da synes jeg det er leit at både Kristelig Folkeparti og Venstre i denne saken svelger Høyres grønnvasking om at alt som skal til, allerede skjer. Tall, studier og forskning viser det motsatte. Jeg fortviler!

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Vi får god anledning fremover til å diskutere offentlige anskaffelser mer. Det er snakk om mye penger, så før jeg sier noe om det grønne ved dette, har jeg lyst å si meg enig med dem som har påpekt at det her er om å gjøre å finne en balanse mellom forskjellige hensyn. Vi skal ha offentlige innkjøp først og fremst fordi vi skal kjøpe varer og tjenester til det offentlige, og vi vil gjøre det til en bra pris. Det handler om respekt for skattebetalernes penger. Vi ønsker også å ha et regelverk som ikke er for byråkratisk og kronglete, rett og slett fordi det skal være enkelt å håndtere fra det offentliges side, som gjør at vi kan bruke pengene våre fornuftig. Ikke minst skal også de som selger varer og tjenester til det offentlige, ha så enkle og oversiktlige regelverk som mulig å forholde seg til, ikke minst fordi vi også ønsker at de som skal selge til det offentlige, ikke bare skal være de svære aktørene. Vi vil at småbedrifter, mellomstore bedrifter, f.eks. et hotell i Bergen som ikke har en hotellkjede over hele landet, også skal få muligheten til å være med i konkurransen.

På toppen av det vil vi også – og dette er viktig – at offentlige innkjøp skal brukes til å fremme bestemt politikk og noen ting som er viktig for fellesskapets interesser, når vi bruker 500 mrd. kr i året.

Miljøvennlige offentlige anskaffelser er et satsingsområde for regjeringen. Det er derfor vi har fått på plass egne miljøbestemmelser i anskaffelsesregelverket, både i loven og i forskriftene. Det er rammene vi har. Men, som representantforslaget helt riktig påpeker, regelverk er ikke nok i seg selv, for det er jo praktiseringen av regelverket, kulturen for dette, hvordan man faktisk gjør det i praksis, som er avgjørende. Da er økt kompetanse viktig.

Det var vel representanten Pollestad som nevnte noe om kultur, eller at man skal tørre mer – det er viktig. Det har også en annen side, ved at vi som politikere og folkevalgte kanskje må tolerere mer av og til. Ikke at man skal ha dårlige innkjøp, sløse med penger eller ha milliardsluk, men at man av og til tar litt større risiko, hvis man skal gjøre innovative eller miljøvennlige innkjøp.

Kunnskap og statistikk er viktig for at vi skal få til gode, effektive og miljøvennlige anskaffelser.

Regjeringens svar på Dokument 8-forslaget er at det her synes å være slik at hele Stortinget, alle partiene, er enige om prinsippene, og at vi allerede er godt i gang med å styrke dette arbeidet. Det betyr ikke at vi er imot dette, eller at vi ikke har noen vilje til å gjøre dette – snarere tvert imot er vårt svar at dette er viktig for regjeringen, og derfor er vi i gang.

Budsjettet til Direktoratet for forvaltning og IKT, Difi, og styrkingen på 15 mill. kr er allerede nevnt. De bygger opp kompetanse på miljøvennlige anskaffelser og veileder offentlige innkjøpere om hvordan de kan ta miljøhensyn på en god måte. Det betyr at hver enkelt virksomhet ikke nødvendigvis behøver å ha miljøkompetanse, i hvert fall ikke fullt ut, men kan benytte seg av Difis veiledning. Med de økte midlene har anskaffelsesavdelingen i Difi kunnet bygge seg opp og har blitt et nasjonalt kompetansesenter på offentlige anskaffelser, med rundt 60 ansatte.

Arbeidet med statistikk og måling på anskaffelsesområdet er også en prioritert oppgave – også for miljøvennlige anskaffelser. Dette er ikke noe som pågår kun internt i Direktoratet for forvaltning og IKT, Difi. Det gjelder nasjonalt, det gjelder for hele anskaffelsesfeltet, og alle offentlige virksomheter kan nyttiggjøre seg av dette.

Det er et mål at offentlig sektor skal fremme innovative og miljøvennlige løsninger gjennom sine anskaffelser. De organisasjonene jeg har hatt møte med, sier at regelverket ikke lenger er det store problemet. Det er praksisen som i dag er problemet. Derfor er Nasjonalt program for leverandørutvikling og styrking av det for å fremme innovative anskaffelser, viktig, også fordi at i veldig stor grad og veldig ofte vil grønne anskaffelser måtte være innovative eller være innovative. Leverandørutviklingsprogrammet skal øke innovasjonseffekten.

Vi har også foreslått en risikoreduserende tilskuddsordning for innovative offentlige anskaffelser, som er innført.

Det er i tillegg laget en ordning med innovasjonskontrakter, som gir forsknings- og utviklingstilskudd til samarbeid mellom en leverandørbedrift og en kunde, hvor man kan utvikle den innovative løsningen. Noe av hemmeligheten bak dette – dette gjelder også for grønne innkjøp – er at man kanskje må ha litt mer åpne anbud, ikke være så detaljerte på hva man ønsker, men utvikle det sammen med leverandøren.

Vi jobber også med en stortingsmelding, som har blitt nevnt. Da vil vi komme tilbake til sentrale temaer som økt kompetanse, digitalisering, styring, ledelse, statistikk, innovasjon, m.m., som er viktig for at det offentlige skal kunne lykkes med sine anskaffelser og med de miljøvennlige anskaffelsene.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Per Espen Stoknes (MDG) []: Det sies at «What you measure is what you get». Jeg er glad for at statsråden tar opp det med overgangen fra regelverk, som nå er forbedret gjennom ny anskaffelseslov og forskrift, til praksis i de mange tusen offentlige innkjøpsfunksjonene vi har. I det opprinnelige forslaget er det nettopp derfor fremmet en oppfordring om at det skal rapporteres på dette som en del av den årlige rapporteringen. På den måten kan det løftes til et strategisk, praktisk nivå i de mange offentlige virksomhetene. Det argumenteres det mot både fra statsråden i hans svar og fra komiteen. Mitt spørsmål til statsråden er: Hvordan vil man gjennomføre en endring i praksis hvis man ikke får rapportering, måling og tilbakemelding på forbedring? Det er jo det som skaper motivasjon og kulturendring i praksis.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Jeg tenkte jeg skulle lese opp fra mitt brev med svar til Stortinget, og så kan man vurdere om det er å argumentere mot:

«Arbeidet med statistikk og måling på anskaffelsesområdet er en prioritert oppgave i Difi, også for grønne anskaffelser. I forbindelse med den nye satsingen på grønne anskaffelser ble det gjennomført nullpunktsmålinger av hvilke krav som blir stilt i anskaffelser av transport og bygg. Difi har som mål at kravene som skal stilles skal heves fra nullpunktsnivået. Dette skal rapporteres inn til Kommunal- og moderniseringsdepartementet hvert andre år.»

Og så begrunner man hvorfor det ikke er hensiktsmessig å måle det inn hvert eneste år.

Det er altså starten på dette. Dette jobbes det også med, og man kan måle, sjekke og teste på andre områder. Det er jeg mer enn åpen for. Det stortingsflertallet i dag sier, er vel at det er fint å ha en debatt for å få en underveisvurdering fra regjeringen, men det er ikke alltid nødvendig å vedta en gang til det regjeringen allerede jobber med.

Per Espen Stoknes (MDG) []: Forskning viser, gjentatt i flere studier, at det viktige er ikke lenger verken regelverk eller nødvendigvis bare målinger, men overgangen til å få løftet det opp til et større strategisk nivå. Når forskningen f.eks. viser at bare én av 244 anskaffelser vektet miljø med 30 pst., mener da statsråden at den forskningen er feil, at det skjer nok? Eller mener han at den innsatsen som regjeringen nå gjør, er tilstrekkelig for å løfte dette opp med de få midlene som er bevilget til Difi – de nevnte 15 mill. kr og de 10 mill. kr til leverandørutviklingsprogrammet?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: For det første er det ikke sånn at det er disse 10 mill. kr og 15 mill. kr som er hele regjeringens politikk, som jeg også redegjorde for i svaret mitt. For det andre er det ingen grunn til å tro at denne forskningen er feil. For det tredje er jeg helt enig i representantens analyse. Jeg tror egentlig at vi står overfor en problemstilling som handler litt om det man på engelsk sier slik: «Culture eats structure for breakfast». Jeg er veldig enig med representanten fra MDG i at et av problemene her er at hvis man har innkjøpsmiljøer som sitter og forvalter nærmest en teknisk oppgave basert på noen kriterier, bl.a. at man skal få god verdi for skattebetalernes penger, som er viktig, og ikke hever dette opp til et politisk eller strategisk nivå, ja da får man nettopp den typen lite innovative, ofte lite grønne anskaffelser.

For å gjøre noe med det tror jeg ikke vi kan finregulere oss frem. Det er nettopp derfor hele innfallsvinkelen til regjeringen er kompetanse, kunnskap og statistikk, men også programmer for å få endret adferd og kultur.

Ruth Grung (A) []: Før jeg kom inn på Stortinget, var jeg regionpolitiker og fikk lov til å være med på prosessen med å få den første batteridrevne fergen da vi var i posisjon. Jeg prøvde samtidig å få fylkespolitikerne engasjert for å få den første batteridrevne passasjerbåten mellom Askøy og Bergen, men den gang var det Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre som styrte fylkeskommunen. Veldig mye går på usikkerhet, kultur og kunnskap blant dem som sitter og styrer, når det gjelder innovasjon og anbud. Spørsmålet er, for jeg opplever at Stortinget er overmoden for å få den saken: Når får vi meldingen?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Så fort som vi klarer å lage en god melding. Det er alltid svaret. Den vil selvfølgelig bli varslet i Stortinget på forhånd, slik man gjør, men jeg kan ikke si noe mer om det nå.

Jeg tror, som jeg sier, det er veldig fornuftig å ha mulighet til å få løypemeldinger fra regjeringen både gjennom saker som er til behandling, og selvfølgelig gjennom spørsmål. Alt dette vil tas inn i en større sammenheng i forbindelse med stortingsmeldingen om offentlige anskaffelser. Hvis Stortinget vedtar noe regjeringen allerede holder på med, som er det stortingsflertallet egentlig sier at man skal, er det litt som smør på flesk. Jeg er opptatt av dette. Dette er regjeringens politikk, en samlet regjering står bak det. Alle partier på Stortinget er opptatt av problemstillingen. Vi er godt i gang, men på ingen måte ferdig.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Per Espen Stoknes (MDG) []: Fra flere representanter i denne debatten – fra både Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre – ble det nevnt at dette kunne gi mer byråkratisering, men når vi ser hva forskerne har kommet til når de har sett på offentlige innkjøpsprosesser, er det som sagt særlig to gjenværende barrierer. Det ene er kompetanse, som vi har snakket nok om, det andre er ledelsesfokuset. Derfor vil jeg særlig løfte fram det opprinnelige forslag nr. 2 i representantforslaget: «Stortinget ber regjeringen årlig rapportere om andelen grønne offentlige anskaffelser.» I næringsministerens svar til komiteen av 26. januar vises det kun til arbeid som pågår internt i Difi med statistikkutvikling.

Det som trengs for å løse dette, er en strategisk satsing på grønne anskaffelser, og at den innføres i alle offentlige virksomheter, ikke bare i Difi. Forskning viser at det er ledergruppene i disse virksomhetene som trengs å bevisstgjøres når det gjelder andelen av sine anskaffelser. Det finnes mange gode innkjøpere rundt omkring som av og til tar gode miljø- og klimahensyn, men ofte ignoreres det av den gjenværende organisasjonen. Ved at ledelsen da tvinges til å bevisstgjøres og rapportere til sine eiere, tvinges det fram en strategisk satsing, ikke en byråkratisk satsing. Så både forskere og Miljøpartiet De Grønne understreker at det er viktig også for Stortinget å få årlige tilbakemeldinger på i hvilken grad den forskriften vi har vedtatt om krav til minimum 30 pst. miljøvekting i alle offentlige anbud der det er relevant, etterleves. Vi vet ikke det i dag. Det er nemlig umulig å lese seg til dette på Difis websider om nøkkeltall og statistikk, hvor stor andel av innkjøpene som faktisk er grønne. Det som derfor trengs, er et forsterket strategisk ledelsesfokus på grønne anskaffelser. Dette kan realiseres i alle offentlige virksomheter, bl.a. gjennom rapporteringskrav i allerede etablerte rapportingsprosesser. Dette kan gjøres uten å øke byråkratiet. Det vil tvert imot lede til mer strategiske innkjøp på sikt, etter hvert som man løfter grønne innkjøp opp og integrerer dem i virksomhetsideen og virksomhetsplanleggingen.

Med det oppfordrer jeg alle til å stemme for forslagene i dag.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 5.