Eirik Faret Sakariassen (SV) [12:04:40]: Den norske velferdsmodellen er tuftet på at alle skal gjøre sin plikt og kreve sin rett. Arbeid gir mestringsfølelse og en mulighet til å bidra til fellesskapet, men dessverre er det mange som av forskjellige årsaker faller utenfor arbeidslivet. Mange av disse har likevel et ønske om og mulighet til å jobbe.

Alle har selv et ansvar for å komme seg tilbake i jobb, men det offentlige må samtidig gi tilbud om aktivitet og hjelp til folk, slik at de kommer seg tilbake i arbeid. SV er positiv til at sosialhjelpsmottakere skal få en reell mulighet og rett til aktivitet, men vil understreke at dersom dette ikke er tilpasset den enkelte, er det til liten hjelp og oppleves ikke som meningsfylt.

Dersom personer utenfor arbeidslivet sendes ut i aktiviteter av lav kvalitet og med lite oppfølging, kan det gjøre veien tilbake til arbeid tyngre. Dessverre viser Riksrevisjonens undersøkelse av forvaltning og bruk av arbeidsmarkedstiltak i Nav, som ble overlevert Stortinget i februar, at altfor mange fremdeles står utenfor arbeidsmarkedet etter endt arbeidstrening. Kun halvparten av dem som har vært på tiltak, får jobb etter ett år. 75 pst. av personer med nedsatt funksjonsevne står fremdeles uten jobb ett år etter arbeidsmarkedstiltak.

Dette viser at ordningen i dag ikke fungerer godt nok. Undersøkelsen viser at det i mange av sakene ikke er dokumentert at tiltaket er vurdert som nødvendig eller hensiktsmessig for at deltakeren skal kunne skaffe eller beholde inntektsgivende arbeid. Mange av deltakerne manglet aktivitetsplaner og planer for oppfølging. Det er viktig at det offentlige stiller opp og bruker ressurser på mennesker for at de skal få erfaring og redskap de kan bruke for å skaffe seg jobb, men da må ressursene tilpasses hver enkelt. Det er ikke slik at alle mennesker har behov for de samme tiltakene. Alle mennesker er forskjellige, og arbeidslivet er variert. Vi må gi ulike mennesker like muligheter. Da kan man ikke se for seg at samlebåndsbehandling er riktig måte å få mennesker tilbake i jobb på.

Riksrevisjonen peker også på lang ventetid og manglende oppfølging som årsaker til at man i dag ikke klarer å få mennesker tilbake i jobb. Tanken om å yte etter evne og få etter behov er viktig for velferdsstaten. Alle som har mulighet til å bidra, bør gjøre det, men man skal ikke tvinges ut i arbeid dersom man ikke er i stand til det. Derfor er SV skeptisk til en generell plikt for alle sosialhjelpsmottakere, all den tid det er usikkert om dette er riktig måte å få folk tilbake i jobb på og mange ikke klarer å komme seg tilbake i jobb i dag.

Den rød-grønne regjeringen undersøkte i sin tid hvorvidt kommunene benytter adgangen til å stille aktivitetskrav, med gjeldende regelverk. Kommunene kommenterte den gang at bruk av skjønn gjennom sosialtjenesteloven var tilstrekkelig som redskap for å kreve, og dermed oppnå, aktivitet. Kommunene som i liten grad benyttet seg av aktivitetskrav, pekte derimot på ressursmangel som en utfordring for mer aktiv bruk. Dette problemet vil bli enda større dersom aktivitetsplikten blir gjeldende for alle, slik regjeringen foreslår. Derfor er det viktigere at kommunene er sikret tilstrekkelig økonomi, slik at de kan følge opp deltakere i arbeidsmarkedstiltak og tilby aktivitet til flere som mottar sosialhjelp.

Selv om ambisjonen vår må være at flest mulig skal komme seg ut i jobb, kan vi ikke utelukkende fokusere på regelverk og lovtekst. Det er snakk om mennesker, ofte mennesker i en vanskelig situasjon, som må behandles deretter. Derfor må vi fokusere mer på individuell oppfølging og tiltak som hjelper den enkelte tilbake i jobb.

Basert på dette vil jeg fremme SVs forslag nr. 6 i innstillingen:

«Stortinget ber regjeringen fremme en egen sak med vurdering av hvordan en rett til aktivitet for alle mottakere av økonomisk sosialhjelp kan utformes.»

Vi ønsker å bruke ressursene på å hjelpe mennesker tilbake i arbeid. Selv om individuelle planer og mer tilpassede tiltak kan være kostbare, taper samfunnet på at mange står utenfor arbeid. Dessuten taper hver enkelt på å stå utenfor. Vi må sørge for at alle som kan, får seg en fast, trygg jobb. Vi må bruke ressursene på de mange, ikke de få.

Med det vil jeg ta opp de øvrige forslag som SV er med på.

Lise Christoffersen (A) [12:09:36]: Takk til saksordføreren for et godt arbeid med saken. Det er en viktig sak. Arbeiderpartiet har fremmet dette forslaget om at en rett til aktivitet skal følge det borgerlige stortingsflertallets vedtak om aktivitetsplikt for alle sosialhjelpsmottakere av én grunn: Det handler om anstendighet. Det handler om verdier som er viktige for Arbeiderpartiet, trygghet og rettferdighet for alle. Det handler om å se hver og en for den man er, og det man kan, ikke hvem man ikke er, og hva man ikke kan.

Velferdssamfunnet vårt er kjempet fram gjennom mer enn hundre år, under konstant motstand fra høyrekreftene. Jeg har registrert at regjeringspartiene, særlig Høyres representanter, i det siste har lagt seg til en retorikk der de starter mange av innleggene sine her i Stortinget med fraser – og jeg sier fraser fordi jeg tidligere har blitt klubbet ned av presidenten når jeg har kalt det floskler – som «vi gjør det som er best for landet» og «vi er jo alle enige om at», osv. Når flertallet, Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, i denne saken viser til arbeiderbevegelsens gamle, men fortsatt gyldige slagord «Gjør din plikt, krev din rett» med en formulering om at «det norske velferdssamfunnet er tuftet på at alle skal gjøre sin plikt og kreve sin rett», blir det smått komisk. Hvilke rettigheter har disse partiene gått i bresjen for? Jeg skal være ærlig og gjøre et unntak for Venstre, men det begynner å bli ganske lenge siden. I nyere tid har Venstre plassert seg tydelig på borgerlig side når det gjelder vanlige folks rettigheter.

Så nei, vi er ikke alle enige om at – vi er grunnleggende uenige, også når det gjelder hva vi skal stille opp med for mennesker som har havnet i en situasjon der de er avhengige av sosialhjelp. Sosialhjelp er siste ledd i sikkerhetsnettet vårt. Da er man utenfor folketrygdens rekkevidde. Man er prisgitt det som kommunen man bor i, stiller opp med, og det varierer.

Aktivitetsplikt for sosialhjelpsmottakere er ikke noe nytt. Adgangen til å knytte vilkår til mottak av sosialhjelp ble lovfestet allerede under Harlem Brundtlands tredje regjering i 1991. Bestemmelsen har vært gjeldende hele tida siden. Forutsetningen har hele tida vært at den skal forvaltes med vett og forstand. Aktivitetskrav skal stilles der det er mulig å oppdrive fornuftig aktivitet, basert på den enkeltes forutsetninger. Da vi gjennomførte Nav-reformen, var et godt tilbud til sosialhjelpsmottakere som sto i fare for å forbli på sosialhjelp over lang tid, et av de viktigste hensynene. Derfor ble kvalifiseringsprogrammet innført, med utvidet stønad til dem som forpliktet seg til å følge et program for kvalifisering til eget arbeid. Jeg tillater meg å minne Fremskrittspartiet på at de som eneste parti stemte mot kvalifiseringsstønaden. Jeg skal være den første til å innrømme at kvalifiseringsprogrammet ikke helt har tilsvart de forventningene vi stilte. Tabben var antakelig at vi i loven innførte en bestemmelse om at vi i endringene i lov om sosiale tjenester § 29 ikke gikk langt nok i rettighetsfesting, men vedtok i bokstav c:

«Rett til kvalifiseringsprogram forutsetter at arbeids- og velferdsforvaltningen kan tilby et tilpasset program.»

Det har nok mer vært en sovepute for forvaltningen enn for mottakerne av sosialhjelp.

Så aktivitetsplikt er altså ikke noe nytt. Det som er nytt, er at regjeringa med det borgerlige flertallet først fikk et vedtak om at aktivitetsplikt skulle gjelde alle, uansett hva den lokale forvaltningen mente var fornuftig for den enkelte sosialhjelpsmottaker. Nytt er også at vedtaket ikke lot seg gjennomføre, og derfor ble begrenset til sosialhjelpsmottakere under 30 år. Nytt nå er at vi foreslår at plikten til aktivitet skal følges av en rett til meningsfylt aktivitet for alle sosialhjelpsmottakere. Det er de borgerlige imot. Når de i innstillinga til saken sier at det er «gledelig at det til tross for tidligere motstand mot aktivitetsrett og aktivitetsplikt nå fremmes forslag om å vurdere å utvide denne retten for alle mottakere», så er det et falsum. Aktivitetsplikt har gjeldt siden 1991. Aktivitetsrett har de borgerlige aldri foreslått, men stemt imot ved flere anledninger. Det finnes dokumentert i Stortingets arkiv. De vil stemme imot den retten også i dag. Det borgerlige flertallet er bare opptatt av plikt. Forskjellen mellom oss er verdibasert. Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet er opptatt av at arbeidslinja skal være en mulighet, ikke en pisk. Det borgerlige flertallet har som utgangspunkt at sosialhjelpsmottakerne er unnasluntrere som må holdes i øra. Vi har tro på at mennesker både vil og kan dersom det blir lagt til rette for det på en måte som er tilpasset den enkelte.

Jeg vil ta opp forslag nr. 5, der Arbeiderpartiet står sammen med Senterpartiet. De øvrige forslagene vi er med på, ble tatt opp av forrige taler.

Heidi Nordby Lunde (H) [12:14:42]: Jeg mener at enkeltmennesket både vil og kan dersom samfunnet legger til rette for det. Det er en av forutsetningene for både Høyres ideologi og forankring i det enkelte mennesket. Høyre begynte å jobbe med arbeidstakeres rettigheter før Arbeiderpartiet var representert på Stortinget. Så det er ingen floskel når jeg sier at det norske velferdssamfunnet er tuftet på at alle skal gjøre sin plikt og kreve sin rett, for det er noe vi står inne for. Alle skal bidra med det de kan for å komme i arbeid og aktivitet, og samtidig skal samfunnet stille opp med muligheter til aktivitet og hjelp som kan bedre den enkeltes mulighet for nettopp dette. Samfunnet skal stille krav, men også stille opp for den enkelte. Det er dette regjeringens arbeid med aktivitetsplikt handler om.

Til tross for at sosialtjenesteloven også tidligere åpnet for å stille vilkår til personer som mottar økonomisk sosialhjelp, som det har blitt nevnt her, viser en studie fra Proba samfunnsanalyse i 2013 at det var veldig store variasjoner mellom kommunene i oppfyllingen av dette. Derfor gikk Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti allerede høsten 2016 inn for aktivitetsplikt – som er det vi diskuterer i dag – mot stemmene til dem som står bak dagens forslag. Endringen ga kommunen plikt til å stille vilkår om deltakelse i aktivitet ved tildeling av stønad til livsopphold med mindre det i enkelte tilfeller forelå tungtveiende grunner mot det.

Det å stille krav til mennesker handler om å ta folk på alvor. Uten krav og forventninger står mange i fare for å passiviseres, noe som gjør det enda vanskeligere å komme seg ut i arbeid eller utdanning. Formålet med en lovfestet aktivitetsplikt var å styrke den enkeltes mulighet for å komme i arbeid eller tilbake til arbeid og bli selvforsørget. Dette innebærer like mye en plikt for kommunen som for den enkelte. Kommunen skal tilby både et lavterskel aktivitetstiltak og mer arbeidsrettede aktiviteter etter behovet til den enkelte. Derfor ble det i første omgang innført en aktivitetsplikt for mottakere av økonomisk stønad under 30 år fra 1. januar 2017, og en nyere rapport fra Proba samfunnsanalyse viser at de kommunene som straks satte i gang regjeringens tiltak, brukte aktivitetsplikten, stilte krav til ungdom, har fått antallet utenfor ned og mange ut i jobb eller utdanning. Høyre mener nemlig at det å stille krav er å bry seg, og resultatene viser at regjeringens arbeidsmarkedspolitikk virker. Dagens forslag mener jeg løper etter regjeringens arbeid på områder hvor regjeringen allerede har igangsatt eller varslet nye tiltak.

Institutt for samfunnsforskning er tildelt oppdraget med å evaluere aktivitetsplikten. Vi ønsker mer kunnskap om hvordan aktivitetsplikt bidrar til arbeid og utdanning, hvilke aktiviteter som er mest effektive, og om aktivitetsplikten har utilsiktede konsekvenser – før vi går i gang med videre oppfølging og utvidelse.

Arbeids- og velferdsdirektoratet har de siste årene gjennomført en rekke tiltak for å gjøre kvalifiseringsprogrammet tilgjengelig for alle i målgruppa og tilrettelegge for god kvalitet i både programmene som tilbys, og oppfølgingen av dem.

I forslaget nevnes bl.a. Jobbsjansen, som fra 2017 ble endret for at flere grupper skal få styrkede kvalifikasjoner for å delta i arbeidslivet, bedre ferdigheter i norsk og bedre innsikt i norsk samfunnsliv. Dette ble også styrket gjennom økte bevilgninger.

Når det gjelder individuell jobbstøtte, ble innsatsen utvidet i 2018 for å hjelpe flere mennesker med psykiske helseproblemer å komme raskt ut i arbeid med bistand fra en jobbspesialist fra arbeids- og velferdsetaten. Individuell plan er regulert som en rettighet i flere lovverk, og det gjøres allerede en jobb for å bygge ned barrierer og synliggjøre at dette er en del av et helhetlig tjenestetilbud.

Vi ønsker også å støtte handlefriheten til ansatte i Nav, og vi skulle gjerne sett at dette ble fulgt opp av forslagsstillerne selv i andre forslag som berører Nav og styringen av f.eks. antall plasser i ulike tiltak gjennom budsjett. For regjeringspartienes del er dette også nedfelt i Jeløya-erklæringen, der det heter at regjeringen vil sørge for mindre sentral detaljstyring og gi Nav større ansvar for å sikre brukerne riktig tiltak til riktig tid. Det er for så vidt veldig god grunn til å se på samarbeidet mellom stat og kommune i Nav-kontoret for å sikre Nav større muligheter til å disponere sine ressurser ut fra lokale forhold, men også dette arbeidet er i gang.

Mange av dagens samfunnsutfordringer har sammensatte årsaker og krever løsninger på tvers av fag- og politikkområder. Regjeringen har de siste årene iverksatt en rekke satsinger som skal bidra til bedre koordinering av statlige virkemidler på tvers av ulike sektorer og bedre samarbeid på tvers av ulike deler av velferdsapparatet, herunder også oppfølging, boligsosiale tiltak, rusomsorg, helsetjenester og barnevernstjenester.

Jeg mener at dagens forslag er dekket av et pågående arbeid, nettopp fordi vi mener det er mulig å hjelpe flere med bedre og mer målrettede tiltak, og at det å stille krav er å bry seg. For Høyre mener nettopp at arbeid er mer enn jobb, at lønn betyr noe mer enn en inntekt. Det betyr fellesskap, mestring, inkludering og vennskap. Derfor vil Høyre at så mange som mulig skal få muligheten til å delta.

Hanne Dyveke Søttar (FrP) [12:20:00]: Det er ingen tvil om at innholdet i dette representantforslaget er noe vi er veldig opptatt av og synes er veldig viktig. Det å være i jobb, det å kunne klare seg selv, spesielt økonomisk, er nok noe vi alle ønsker. Men det er ikke alltid så enkelt. Da er det bra at vi bor i et land der de som trenger det, kan få hjelp.

Å bidra til at mennesker som står utenfor arbeidslivet, skal få hjelp til å komme seg i aktivitet, aller helst i fast jobb, for dem som er i stand til det, er noe vi alle sammen er enige om og ønsker. Men jeg vil likevel ikke anbefale å støtte forslaget, av flere grunner.

Representantforslaget tar opp flere spørsmål på områder der regjeringen enten er i gang med tiltak eller har varslet nye tiltak for å utvikle tilbudene enda bedre. Da er det jo litt pussig at man etterlyser dette allerede nå og binder opp både komiteen, statsråden og departementet på tidsbruk, men jeg skal la den diskusjonen ligge i dag.

Den jobben som representantene etterlyser, er altså godt i gang. Regjeringen har satt i gang flere tiltak, og flere kommer. Det er bare å lese svarbrevet fra statsråden, så ser man hele listen over hva som kommer.

Forslaget tar opp bl.a. aktivitetsplikt. En aktivitetsplikt for sosialhjelpsmottakere er allerede i gang for dem under 30 år. Det ble igangsatt 1. januar i fjor. Som tidligere nevnt i dag er formålet med å lovfeste aktivitetsplikten at man skal gi den enkelte større muligheter til å komme seg i jobb eller tilbake i jobb eller komme seg i aktivitet, slik at de kan forsørge seg selv.

Tidlig innsats er viktig. Det hører vi i veldig mange saker. Det gjelder også for å få mennesker ut i meningsfylt aktivitet. De som er under 30 år, er jo framtiden vår. Det er de som skal arbeide og betale skatt, sånn at vi som er godt voksne, skal få en god alderdom – for å si det litt banalt.

Ordningen skal på sikt gjelde alle sosialhjelpsmottakere, men det er viktig å ta de viktigste først, for deretter å evaluere ordningen før den innføres for alle.

At de under 30 er de første ut, synes jeg er ganske naturlig. En ungdom på 18–19 år som må motta sosialhjelp for å klare seg, tror jeg det blir vanskeligere å aktivisere etter hvert. Man må få dem i aktivitet tidlig og gi dem mulighet til å komme seg i jobb, og jeg tror det kan være en god idé å starte med dem som er yngst. Jeg tror ungdommen kan ha lett for å havne i et vondt mønster, bli passive og ikke komme seg videre.

Jeg synes også vi skal ta oss tid til å evaluere ordningen godt før vi utvider den. Av og til må man skynde seg litt langsommere for å være sikker på at det blir gjort riktig. Og som sagt, ordningen ble innført 1. januar i fjor. Det settes inn store midler for å få det til, både i denne ordningen og i andre ordninger. Det brukes flere titalls millioner hvert år, og da er det viktig å gjøre det riktig.

Helt til slutt: Det som er skikkelig positivt med forslaget, er at nå virker det som om alle her i salen er enige om at vi skal ha en aktivitetsplikt i kommunene. Det vil si – det er mange som er for en aktivitetsrett, men ikke for en -plikt.

Uansett, jeg husker mange år tilbake i tid da Fremskrittspartiet sa at hvis du mottar sosialhjelp fra kommunen, så skal du også arbeide for det. Det forslaget ble ikke positivt mottatt, for å si det mildt.

Heldigvis er det nå flere som har innsett at dette faktisk kan hjelpe dem som mottar denne typen stønad, at det gir dem en mulighet til å prøve seg, at de kan komme seg i aktivitet, noe som kan gi dem en bedre vei inn i arbeidslivet – de som har mulighet til det.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [12:24:14]: Først vil jeg takke Arbeiderpartiet for forslaget. Det å gjøre sin plikt og kreve sin rett er også sentralt for Senterpartiet, og det viktigste i denne saken er forslag nr. 5, som Senterpartiet og Arbeiderpartiet står bak, hvor det heter:

«Stortinget ber regjeringen fremme en egen sak med vurdering av hvordan en rett og plikt til aktivitet for alle mottakere av økonomisk sosialhjelp kan utformes.»

Dette er mennesker som økonomisk absolutt er blant de mest vanskeligstilte av oss. Det vi snakker om her, er å gjøre forbedringer. Det er Senterpartiets inngang, ikke bare som en vimpel som skal opp, men en realitet som skal gjennomføres.

De som får økonomisk sosialhjelp, er mennesker som faller utenfor, og det er da viktig at de menneskene skal innenfor – enten i arbeid eller at de får uføretrygd. De menneskene dette gjelder, er mennesker som sliter. De er svært forskjellige, situasjonene er veldig ulike. Noen er det lettere å gjøre en jobb for – sammen med den det gjelder – mens andre er i en svært krevende situasjon fordi de har vært lenge i de forholdene som gjelder når de får sosialhjelp. Det er mange grunner til at en er der en er. Både egne valg som er tatt, og andres oppførsel har gjort at en har kommet i denne situasjonen. Jeg vil understreke at veldig mange av disse menneskene føler manglende respekt fra storsamfunnet, føler at en ikke er tatt alvorlig og ikke er blitt stilt krav til. Så det er en veldig krevende utfordring.

Regjeringa har innført aktivitetsplikt for ungdom under 30 år, og forslaget går ut på å utrede det for alle. Jeg vil si at noen av de sentrale tiltakene for å gjennomføre dette må være å styrke kvalifiseringsprogrammet. Som representanten Lise Christoffersen sa, er forholdene i dag slik at Nav har en sentral rolle. Det kan ikke være slik at Nav kan si at i denne situasjonen kan vi ikke tilby et kvalifiseringsprogram, og dermed får en det ikke. Kvalifiseringsprogrammet må opp og fram. Det er bygd på at en skal ha en individuell vurdering, og det er bygd på et helårig opplegg, for inntil to år. Jeg vil understreke at for de menneskene det gjelder, trenger en lang tid for å få den robustheten som trengs for å komme videre. Kvalifiseringsprogrammet bygger på at en kan få betaling for å delta, på to ganger grunnbeløpet, og at det er vanlig, full jobb. De som er under 25 år, får to tredjedels stønad. Det bør være et interessant virkemiddel både for å kombinere en viss inntektsbasis og for å delta i et fellesskap og en aktivitet som gjør at en kommer lettere fram.

Jeg vil også, i tillegg til kvalifiseringsprogrammet, understreke økt handlefrihet for de Nav-ansatte. Det er viktig at de Nav-ansatte har kunnskap om de menneskene det gjelder, slik at de kan få en helhetlig oppfølging. Og det er viktig at de menneskene det gjelder, har en kontaktperson hos Nav som kjenner forholdene og dermed hele tida kan gjøre kloke valg for vedkommende, sammen med vedkommende, når vi vet at situasjonen endrer seg så mye, alt etter hvilke forhold en står oppe i.

Til sist vil jeg si at kommunene må settes økonomisk i stand til å gjennomføre dette opplegget med rett og plikt. Det koster mye penger, og det er krevende. Det er mange mennesker som i dag – vil jeg si – går for lut og kaldt vann, og dermed får en helt annen situasjon, og det vil bli betydelige økonomiske utgifter. Derfor er det viktig at finansieringen av kvalifiseringsprogrammet styrkes. Jeg mener regjeringa igjen må se på det systemet vi hadde tidligere, nemlig med en øremerking av kvalifiseringsprogrammet til kommunene. I 2011 kom dette inn i kommunerammen og hadde da en ramme på 1 240 mill. kr og 9 200 deltakere. I 2016 er deltakertallet nede i 5 500. Skal vi gjennomføre det som her sies, må ordningen med kvalifiseringsprogrammet opp å stå, og da koster dette mye penger, noe som betaler seg godt for samfunnet.

Terje Breivik (V) [12:29:39]: Det er ei viktig oppgåve framover å gje folk som ønskjer og kan, reelt høve til å delta i arbeidslivet, uansett bakgrunn eller føresetnader. Difor er eg veldig glad for at det ikkje berre er det vakre ordet «inkluderingsdugnad» som vart lansert i samband med den nye regjeringsplattforma, men at Venstre, saman med Høgre og Framstegspartiet, no òg har gjort inkludering i arbeidslivet til ei gjennomgåande hovudsatsing for den blå-grøne regjeringa.

For Venstre handlar det om at me alle saman – arbeidsgjevarar, arbeidstakarar, politikarar, frivillige, ideelle organisasjonar – tek i eit tak for å opna dører for dei som vil og kan, inn i den meiningsfulle kvardagen aktivitet og jobb representerer. Slik sett tek forslaget frå Arbeidarpartiet som me handsamar i dag, opp ei viktig problemstilling som absolutt både er maktpåliggjande å drøfta og å gjera noko med, og som etter mi meining er for viktig til å redusera til polemisk retorikk. Heldigvis er forslaget i stor grad gjentaking av og variasjonar over tiltak og satsingar som regjeringa allereie er godt i gang med, og no er i ferd med å forsterka ytterlegare.

Sosialhjelpsmottakarar er ei samansett gruppe med ulike behov, men det er ingen tvil om at mange av dei som i dag har sosialhjelp som einaste inntekt, både vil og kan arbeida, og at endå fleire bør få tilbod om det eller om aktivitetar som aukar sjansane for å få arbeid seinare. Difor er eg glad for at me no skal gjennomføra målet om at ingen Nav-brukarar under 30 år skal gå meir enn åtte veker utan å få eit tilbod om arbeid, utdanning, arbeidstrening eller annan relevant aktivitet, at staten no viser veg og forpliktar seg til å tilsetja folk med hol i cv-en i minst 5 pst. av nytilsetjingane, og at me skal styrkja funksjonsassistentordninga og trainee-ordningane i den offentlege forvaltinga og gje menneske med nedsett funksjonsevne betre tilgang på hjelpemiddel. Me skal sørgja for at trygdesystemet stimulerer til arbeid. Ein del av dette er å greia ut eit system med fast aktivitetsplikt, arbeid for trygd eller sosiale ytingar for unge som me fryktar kan falla permanent ut av arbeidslivet.

Dette for å nemna nokre tiltak, for inkluderingsdugnaden går på tvers av sektorar og gjennomsyrar heile regjeringsplattforma.

Me kan snakka om aktivitetsrettar og aktivitetspliktar, men det handlar fyrst og fremst om menneske – at samfunnet, fellesskapet, legg til rette for at alle som vil og kan bidra, kjenner på gleda over meistring og å utretta noko, og skal få høve til det ut frå sine eigne føresetnader. For Venstre er det sjølvsagt at systemet skal vera til for mennesket, ikkje omvendt, ta individuelle omsyn og bruka skreddarsaum. Ei regjering med Venstre som partnar vil alltid ha som drivkraft å inkludera alle.

Tore Storehaug (KrF) [12:33:13]: Dette representantforslaget handlar om område der regjeringa, med støtte frå Kristeleg Folkeparti, allereie har sett i gang og varsla nye tiltak. Alle skal sjølve bidra med det dei kan for å kome seg i arbeid og aktivitet, men alle må òg få høve til aktivitet og hjelp til å kome seg i arbeid og meistre kvardagen.

Trass i at sosialtenestelova òg tidlegare opna opp for at ein kunne stille vilkår til personar som mottok økonomisk sosialhjelp, viste ein studie frå Proba samfunnsanalyse i 2013 at det var store variasjonar mellom kommunane når det kom til bruk av vilkår og oppfølginga av dei.

Å stille krav til menneske er å ta dei på alvor og behandle dei med respekt. Føremålet med lovfesta aktivitetsrett og aktivitetsplikt var å styrkje den enkelte si moglegheit til å kome seg i arbeid og forsørgje seg sjølv. Det må innebere ei plikt for kommunen like mykje som for den enkelte. Kommunen må sjølv tilby både lågterskel aktivitetstiltak og meir arbeidsretta aktivitetar etter kva behov den enkelte har.

Eg er glad for at det trass i tidlegare motstand mot aktivitetsrett og aktivitetsplikt no blir fremja eit forslag om å vurdere å utvide denne retten til alle mottakarar. Aktivitetsplikta skal evaluerast av Institutt for samfunnsforskning. Dei har nyleg blitt tildelt oppdraget. Då er det naturleg å vente på kunnskapen frå utgreiinga deira, at den kan liggje til grunn for vidare oppfølging og utviding. Vi vil ha eit betre avgjerdsgrunnlag når vi veit meir om aktivitetsplikta – om ho fører til auka overgang frå arbeid og utdanning, kva aktivitetar som er mest aktive, og om aktivitetsplikta kan ha utilsikta konsekvensar. Difor kjem Kristeleg Folkeparti i denne saka til å konkludere med at vi vil avvente resultatet frå ISF, og at vi ikkje kjem til å støtte nokon av forslaga i representantforslaget.

Statsråd Anniken Hauglie [12:35:16]: Det er et viktig mål for regjeringen å hjelpe flere unge ut av en passiv tilværelse og over i meningsfull aktivitet. Derfor har vi iverksatt flere tiltak på tvers av sektorer for å nå det målet.

Forslagsstillerne kommer med fem forslag om aktivitetsrett og aktivitetsplikt for sosialhjelpsmottakere. Alle forslagene tar opp spørsmål på områder der regjeringen allerede har igangsatt eller varslet nye tiltak.

Stortinget vedtok etter forslag fra regjeringen 7. april 2015 å innføre en plikt for kommunene til å stille vilkår om aktivitet ved tildeling av økonomisk stønad. Bakgrunnen var et ønske om økt bruk av denne typen vilkår og mer lik praksis for sosialhjelpsmottakere.

Kommuner som har erfaring med å stille vilkår om aktivitet, kan vise til gode resultater, særlig for unge sosialhjelpsmottakere. Det var bakgrunnen for at regjeringen høsten 2016 foreslo, og fikk Stortingets tilslutning til, at det i første omgang innføres en aktivitetsplikt for mottakere under 30 år. Det ble i statsbudsjettet for 2017 satt av 60 mill. kr til formålet, noe som var i samsvar med beregningen av kommunale merkostnader, og saken var drøftet med KS. Jeg merker meg for øvrig at dette var en bevilgning som Arbeiderpartiet kuttet i sitt alternative statsbudsjett.

En evaluering av erfaringene med aktivitetsplikt for mottakere under 30 år er igangsatt, og regjeringen vil når sluttrapporten fra denne evalueringen foreligger – anslagsvis høsten 2020 – komme tilbake til Stortinget med en vurdering og forslag til videre oppfølging.

Det bes også om at regjeringen styrker bruken av kvalifiseringsprogrammet, Jobbsjansen og Individuell jobbstøtte. Arbeids- og velferdsdirektoratet har de siste årene sammen med fylkesmennene gjennomført en rekke tiltak for å øke tilgjengeligheten og bedre kvaliteten i kvalifiseringsprogrammet. Dette arbeidet videreføres i 2018. Før påske sendte regjeringen flere forslag til endringer i reglene for kvalifiseringsprogrammet som samlet sett vil utvide målgruppen og bidra til å gjøre programmet mer fleksibelt og mer tilgjengelig enn i dag. Jobbsjansen og Individuell jobbstøtte er styrket i statsbudsjettet for 2018.

Regjeringen la våren 2016 fram en stortingsmelding som presenterer viktige hovedlinjer for videreutvikling av arbeids- og velferdsforvaltningen, hvorav én er å gi Nav-kontorene økt myndighet og handlefrihet. En annen er at Nav i større grad skal legge vekt på kvalitet og resultater for brukerne og mindre vekt på telling av gjennomførte aktiviteter.

Regjeringen er opptatt av å styrke en helhetlig oppfølging av brukere med sammensatte behov. Aktivitetsplikten gir oss nettopp muligheten for å følge opp tett. Regjeringen har de siste årene også iverksatt en rekke satsinger som skal bidra til bedre koordinering av statlige virkemidler innenfor ulike sektorer og bedre samarbeid på tvers mellom ulike deler av velferdsapparatet, deriblant Nav-kontoret. Noen eksempler er den boligsosiale strategien Bolig for velferd, 0–24-samarbeidet og strategien Redusert tilbakefall til ny kriminalitet. En ny ungdomsinnsats ble innført 1. januar 2017.

De siste tallene fra Statistisk sentralbyrå viser at både antall og andel unge utenfor jobb, skole og aktivitet nå går riktig vei for første gang på flere år. Forslaget om aktivitetsplikt medførte mye politisk motstand fra opposisjonen da det ble foreslått og vedtatt. Mottakelsen der ute har imidlertid vært veldig positiv, ikke minst fra ungdommene selv. De opplever å bli sett og tatt på alvor. De trengte noen som hadde forventninger til dem, og som krevde noe av dem. Dette er en vinn-vinn-situasjon for alle. Ungdommen holder seg i aktivitet – noen går tilbake til skole, andre får seg jobb – og kommunene sparer penger.

Jeg er glad for at flere i denne salen nå ser at aktivitetsplikt er en fordel for alle. At nåværende opposisjonspartier har argumentert mot dette siden 1990-tallet, får så være, jeg er glad for at dette nå har bred oppslutning.

Kristian Tonning Riise (H) [12:49:34]: Over lengre tid har jeg tidvis lurt på hva som er Arbeiderpartiets arbeidspolitikk. Svaret på det fikk jeg da dette representantforslaget om aktivitetsrett og aktivitetsplikt for sosialhjelpsmottakere ble lagt fram. Svaret er at Arbeiderpartiet ikke har noen selvstendig arbeidspolitikk. Med dette forslaget har altså Arbeiderpartiet gått fra å være innbitte motstandere av aktivitetsplikt da Høyre først la det fram som opposisjonsparti, til så å være i hvert fall svært skeptisk da vi gjennomførte det i regjering, til nå å late som om de alltid har vært for, og beskylder Høyre for ikke å gjøre nok, og det ved å levere et representantforslag som stort sett består av tiltak vi allerede er i gang med, men som Arbeiderpartiet tidligere har vært imot.

Representanten Anette Trettebergstuen kalte i sin tid aktivitetsplikt for

«en retning vi kjenner igjen fra 1950-tallet, da man trodde at pisk og ensretting var de beste virkemidlene for å nå målet om menneskelig utvikling».

– Intet mindre. Sitatet blir også litt ironisk når vi vet hvem som styrte Norge nettopp på 1950-tallet.

Da vi behandlet saken i Stortinget sist, skrev Arbeiderpartiet i sine merknader:

«Disse medlemmer mener regjeringens forslag til bruk av aktivitetsplikt i alle tilfeller av stønadsmottak kan virke mot sin hensikt.»

Arbeiderpartiet har riktignok ikke gått like langt som representanten Karin Andersen fra SV, som har kalt aktivitetsplikt for «meningsløst tvangsarbeid». Men det er liten tvil om at det er en formidabel snuoperasjon vi nå er vitne til, når Arbeiderpartiet leverer et representantforslag der de eksplisitt skriver at de

«mener det bør settes plikt om aktivitet for alle sosialhjelpsmottakere».

Jeg gjentar: «alle sosialhjelpsmottakere». Det er nettopp her uenigheten har ligget hele veien, i om aktivitet skal være et vilkår man kan sette inn for tildeling av økonomisk stønad, eller om det skal være et generelt prinsipp som gjelder med mindre det er tungtveiende grunner mot. At aktiviteten skal tilpasses den enkeltes behov og styrke stønadsmottakernes muligheter for å komme i arbeid, har hele tiden vært en forutsetning og er det også i dagens ordning. Det samme gjelder det faktum at plikten også er en plikt for kommunene til å gi et tilbud om aktivitet.

Så det vi egentlig står igjen med her, er et representantforslag som kunne vært erstattet med en pressemelding på ni ord: Vi har snudd og er nå enige med Høyre.

Margret Hagerup (H) [12:52:36]: Arbeid er mer enn bare jobb. Jobb er fellesskap, vennskap og mestring. Jobb gir økonomisk frihet. Jobb gir velferd. Derfor mener vi det er viktig å kunne ha tilknytning til arbeidslivet gjennom hele livet.

Forslaget som i dag behandles, tar opp spørsmål på områder hvor regjeringen allerede har satt i gang eller varslet nye tiltak. I all hovedsak følger det opp intensjonen bak vedtaket om aktivitetsplikten, som ble foreslått av regjeringen og vedtatt av et stortingsflertall med Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti allerede høsten 2016. Denne endringen medførte at kommunen fikk en plikt til å stille vilkår om deltakelse i aktivitet ved tildeling av sosialhjelp med mindre det forelå tungtveiende grunner mot det.

Aktivitetsplikten har vært en suksess etter at den ble innført. Den har ført til at langt flere ungdommer har kommet seg ut i utdanning eller jobb. For noen uker siden besøkte jeg et prosjekt i Sandnes kommune, hvor de i mange år har jobbet målrettet mot ungdom gjennom det som kalles Aktiv kompetansebygging Sandnes og Ung Kompetent Arbeidssøker. I samarbeid og samlokalisering med Samfunnssikkerhetssenteret i Rogaland, lokale bedrifter og Nav jobbes det med å gi ungdom meningsfulle oppgaver med mål om jobb i ordinært arbeidsliv eller skole. Hele 89 pst. av ungdommen har kommet seg videre i arbeid eller annen aktivitet. I 2017 betydde det at av 272 ungdommer fikk 220 hjelp til å komme seg videre. Det betyr enormt mye for samfunnet, og det betyr enda mer for dem som har kommet seg inn i arbeidslivet. På direkte spørsmål til ungdommen, gjennom arbeidsgrupper, har de svart at det som virker, er krav og forventninger, et spark i baken, noe å fylle dagene med, det å bli sett og hørt og det å ha en tett oppfølging. Det høres ut som noe som kan gjelde oss alle i enkelte perioder av livet.

Det er selvsagt gledelig at Arbeiderpartiet, som tidligere har vist stor motstand mot aktivitetsrett og aktivitetsplikt, nå har innsett at de har tatt feil og fremmer forslag om å vurdere å utvide denne retten for alle mottakere. Likevel må jeg si at denne politiske spagaten framstår ganske underlig. Arbeiderpartiet fornektet altså aktivitetsplikten til så sent som i fjor og foreslo til og med å reversere regjeringens midler til aktivitetsplikten med 60 mill. kr i sitt alternative statsbudsjett. Rett etter stortingsvalget snudde de på hælen, og nå er de altså for. Det er godt å høre at de endelig tar avstand fra karakteristikkene om at aktivitetsplikten er «tvangsarbeid», slik SV har tatt til orde for, og at det heller ikke er «pisk og ensretting», slik Arbeiderpartiet tidligere har påpekt.

Høyre vil fortsatt jobbe for at kommunene skal ha en plikt til å tilby aktivitet. Det gir ethvert menneske muligheten til å delta i et fellesskap hvor en kan oppleve mestring og kunne gjøre seg økonomisk uavhengig. Det er godt for folkehelsen, det er godt for samfunnet, det kan være livsnødvendig for den enkelte.

Arild Grande (A) [12:55:43]: Det er alltid interessant å høre Høyre-politikere forsøke å renvaske partiets historie når det gjelder arbeidslivsspørsmål. Når Heidi Nordby Lunde sier fra denne talerstolen at Høyre drev med arbeidslivsspørsmål lenge før Arbeiderpartiet var oppfunnet, er det nok riktig. Det er kanskje derfor Arbeiderpartiet ble opprettet – arbeidsfolk trengte et politisk verktøy for å stå imot høyresidens konstante angrep på arbeidsfolks rettigheter og muligheter. Opp gjennom alle år har Høyre konsekvent stått på feil side i spørsmål som handler om arbeidstakernes rettigheter.

Så sa representanten Nordby Lunde at de kommunene som etter at plikten ble innført for personer opp til 30 år, umiddelbart etter regjeringens forslag satte i gang arbeidet med å innføre en plikt, har strålende resultater. Men sannheten er at alle eksemplene som regjeringspartiene viser til av kommuner som har lyktes godt på dette området, er kommuner som var i gang før regjeringen kom med sitt forslag, for Stoltenberg-regjeringen hadde allerede for lenge siden åpnet for nettopp muligheten til å innføre en plikt.

Det er særlig tre ting som er utfordrende med regjeringens sendrektighet i denne saken. Det ene er at dette kun innebærer en plikt. Vi er jo ikke imot plikten. Det vi er imot, er at det ensidig skal stilles en plikt uten at det i ordningen følger med en rettighet til godt og meningsfullt innhold. Det er politisk unnasluntring bare å innføre en sånn plikt overfor brukerne og kommunene uten at regjeringen er villig til å stille opp med midlene som skal til.

Det andre er at dette skal gjelde bare personer under 30 år. Hvorfor ikke for alle sammen hvis man mener det er så suksessfullt? Nå har Høyre strukket seg såpass langt at de sier de er villige til å vurdere det opp til 35 år. Det blir for passivt. Vi mener det må gjelde for alle, kombinert med rettigheter.

Det tredje er at man bare skal vente. Rapporten som man nå klamrer seg til at man har bestilt, skal ikke leveres før i oktober 2020. Det betyr at det vil gå utrolig lang tid før man i det hele tatt får noen nye initiativer på dette området fra dagens regjering. Dette er intet mindre enn politisk latskap. Så sier regjeringspartiene at man synes det er gledelig at man nå nærmest har konsensus om dette. Det gjenstår da å se om Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre stemmer for forslag nr. 5 fra Senterpartiet og Arbeiderpartiet, og slik faktisk sørger for at plikten skal gjelde for alle, men at det også skal være en rett til meningsfull aktivitet for alle.

Lise Christoffersen (A) [12:59:00]: En påstand uten rot i virkeligheten blir ikke sannere av å bli gjentatt gang på gang. Arbeiderpartiet har snudd, påstår Høyres representanter. Nei, vi har ikke det.

Jeg vet ikke om representantene fulgte med på det første innlegget mitt, men vi har i hvert fall tatt med i innstillingen til komiteen at Stortinget ved flere anledninger har behandlet spørsmålet om aktivitetsplikt for mottakere av sosial stønad. Den aktivitetsplikten ble eksplisitt lovfestet da Stortinget i 1991 behandlet Ot.prp. nr. 29 for 1990–1991 om lov om sosiale tjenester mv., fremmet av Gro Harlem Brundtlands tredje regjering, som jeg sa. Bestemmelsen ble videreført ved Stortingets behandling av Ot.prp. nr. 103 for 2008–2009.

Arbeiderpartiet har hele tiden vært for aktivitetsplikt, men – som jeg sa – praktisert med vett og forstand. Vi ga dem som jobbet med den enkelte bruker, ganske stort rom til å vurdere om aktivitetsplikten hadde noe for seg eller ikke. Nå har Stortinget vedtatt en skjerpet aktivitetsplikt, som vi i utgangspunktet stemte imot fordi den ikke ble fulgt av en rett til aktivitet. Nå har også Høyres representanter her i dag gang på gang sagt at de også er for en aktivitetsrett, men de har foreløpig verken fremmet forslag om det her i salen eller støttet forslag om det fra oss tidligere, og de kommer ikke til å støtte vårt forslag om det her i dag. På direkte spørsmål til statsråden i replikkvekslingen kunne heller ikke statsråden si noe om når eller om regjeringa kommer til å fremme et forslag til Stortinget om en aktivitetsrett.

Nei, Arbeiderpartiet har ikke snudd. Vi står på det vi har ment hele tida.

Hadia Tajik (A) [13:01:17]: Eg klarer ikkje å la vera, eg heller, å påpeika at det ser ut til å vera ei utbreidd og vilja misforståing blant Høgre og Framstegspartiet når dei påstår at Arbeidarpartiet har vore imot plikt. Dei har hatt fleire retoriske krumspring frå denne talarstolen som gjer at eg vert nøydd til å påpeika at dette rett og slett er feil. Det er feil historisk, og det er òg feil med tanke på kva dagens Arbeidarparti meiner og har meint om ein aktivitetsplikt. Reint historisk veit me jo at det var ein tydeleg bodskap frå Einar Gerhardsen at ein må gjera si plikt før ein krev sin rett. Dette er ei tenking som gjennomsyrer heile arbeidslivspolitikken vår. Haakon Lie var òg tydeleg på at pliktene og det individuelle ansvaret er viktig for at fellesskapa skal fungera godt, og Gro Harlem Brundtland pleidde seia at ein må ta ansvar for seg sjølv og kvarandre.

I dag seier me det på denne måten: Me må stilla krav, og me må stilla opp. Og det er her det går ei viktig politisk skiljelinje mellom Arbeidarpartiet på den eine sida og Høgre og Framstegspartiet på den andre sida, for Høgre og Framstegspartiet vil berre stilla krav. Det har dei vist gjentekne gonger. Det er det denne aktivitetsplikta utan ein aktivitetsrett òg viser så veldig tydeleg. Høgre sin aktivitetsplikt har vore individuelt retta, han har ikkje vore retta mot fellesskapet, for at fellesskapet skal stilla opp, han har ikkje vore retta mot kommunane, for at dei skal sikra og tilby, og det er denne ubalansen me er imot.

Og så får me berre ta med godt humør at Høgre og Framstegspartiet er nøydde til å finna på ting når dei skal argumentera mot oss i Arbeidarpartiet. Det må jo berre bety at dei ikkje klarer å argumentera mot det me faktisk står for, på ein sakleg og relevant måte.

Heilt til slutt: Når det likevel går representantar frå Høgre opp hit og hevdar at no er alle einige, og at Arbeidarpartiet har snudd og er einig med Høgre og Framstegspartiet, då må den naturlege konsekvensen av dette vera at dei stemmer for det me føreslår i forslag nr. 5. Slaget står jo ved voteringa. Om dei meiner at det skal vera ein samanheng mellom rettar og plikter, held det ikkje å gå opp hit og seia det, då må ein òg visa det i politisk praksis. Det har ein moglegheita til. Høgre får då anledning til å snu og verta einig med Arbeidarpartiet.

Kristian Tonning Riise (H) [13:03:57]: Aktivitet har lenge vært et vilkår som man kan sette inn for mottakere av økonomisk stønad, men hele poenget med aktivitetsplikt er jo nettopp, som jeg sa i sted, å innføre et prinsipp om at aktivitet skal være det som gjelder, med mindre det er tungtveiende grunner mot. Og så er grunnen til at vi begynte med dem under 30, for det første at vi mener det er spesielt viktig å hjelpe unge ut av en passiv tilværelse. Det er også der det har aller størst effekt. Det er ikke minst også fordi det er en økonomisk utfordring å sette kommunene i stand til å gi et tilbud om aktivitet til alle. Så vi fant i første omgang rom til 60 mill. kr for å gjøre dette for dem under 30. Men det kuttet jo Arbeiderpartiet senest i sitt budsjett for 2017. Så det meningsfulle innholdet som representanten Grande etterlyste, har ikke Arbeiderpartiet engang finansiert i dagens ordning, begrenset oppad til dem under 30. Og nå vil de innføre en rett og plikt for alle, samtidig som de da altså ikke engang har vært villige til å finansiere det for dem under 30. Det må jo være en kraftig «mismatch». Så her ber altså Arbeiderpartiet regjeringen om en utvidelse Stortinget riktignok tidligere har ønsket, men mot Arbeiderpartiets stemmer, samtidig som de ikke engang har finansiert dagens ordning i sine tidligere budsjetter.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [13:05:56]: Igjen har vi diskusjonen om kritikken av hva Arbeiderpartiet har sagt og gjort tidligere. Representanten Margret Hagerup var veldig på det. Jeg synes det som er sentralt, er hva Høyre vil gjøre framover, når en har regjeringsmakten og en har statsråden. Jeg har ikke fått noen signaler om hva en konkret vil gjøre for de menneskene som en her gir inntrykk av at en skal forandre livssituasjonen for.

For hvilke mennesker er det det gjelder? Jo, det er vanligvis mennesker som er svært langt fra å kunne tjene til livets opphold gjennom eget arbeid. Det er mennesker som svært få arbeidsgivere vil ansette. Det er mennesker som det er veldig krevende å frigjøre fra økonomisk sosialhjelp. Det trengs altså en stor innsats, og dette koster penger. Derfor trengs det en kraftsamling fra kommunenes side, for det er i kommunene ansvaret ligger. Det trengs arbeidsledere som får folk med seg, for dette er ganske krevende. De menneskene dette gjelder, trenger en leder som går foran og yter mer enn alle andre, for dermed å få en naturlig autoritet og respekt i flokken. De som er på disse programmene, må ha en betaling som skal kompensere for at en ikke har økonomisk sosialhjelp. Det som også er saken, er: Vil Høyre bruke penger på tiltak? Vi har ikke fått noen lovnader om det, ikke fått noen signaler om opptrapping, så dette er ikke den siste debatten omkring saken.

Jeg tviler på om Høyre vil gjøre noe særlig framover og få til en endring for disse menneskene som sliter, for hvis en ikke setter inn folk og penger, får en ikke resultater. Da blir det mest prat. Da blir det prat om hva som har skjedd tidligere, i stedet for å diskutere det som trengs framover. Dette er virkelig de menneskene i samfunnet som aller mest har behov for samfunnets bevåkenhet.

Erlend Wiborg (FrP) [13:08:18] (komiteens leder): Det har vært en litt underlig debatt å følge. Linjene har blitt trukket helt tilbake til Einar Gerhardsen og Gro Harlem Brundtland.

Undertegnede var faktisk saksordfører da komiteen avga sin innstilling 6. desember 2016, til Prop. 13 L for 2016–2017. Da behandlet vi det vi diskuterer nå. De som er nysgjerrige, kan gå tilbake og se hva de respektive partiene stemte. For det vi nå diskuterer – aktivitetsplikten, i den formen den er – ble da vedtatt, med stemmene til Fremskrittspartiet, Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti. Ikke nok med det: Arbeiderpartiet gikk kraftig imot dette. Flere av oss hadde debatter mot representanter fra Arbeiderpartiet, bl.a. i Dagsnytt Atten, der Arbeiderpartiet argumenterte kraftig imot dette. Arbeiderpartiet viser til den gamle odelstingsproposisjonen, som gir en åpning for at kommunene kan innføre dette. Forskjellen var at vi innførte dette, at det skal være hovedregelen at det skal være aktivitetsplikt for mottakere av sosialhjelp under 30 år, og vi ønsket å utvide det videre.

Jeg registrerer at representanten Hadia Tajik nå angriper det vi har fått til, på grunn av at vi har en individuelt rettet plikt. Ja, det var viktig for oss at dette skulle være en individuelt rettet plikt – at tiltakene som den enkelte skulle utføre, var individuelt rettet, ut fra de behovene, mulighetene og evnene den enkelte hadde.

Jeg kan også, som man har vært inne på, komme med flere tidligere sitater. Under den rød-grønne regjeringen, som representanten Tajik var en del av, ble det fra borgerlige partier fremmet forslag om innføring av en aktivitetsplikt. Daværende arbeidsminister Anniken Huitfeldt sa da:

«Denne regjeringen vil ikke ha et regelverk som innebærer at alle skal inn på aktivitetstiltak fra første dag.»

Den rød-grønne regjeringen var altså sterkt imot og stemte også imot forslaget.

Da vi behandlet saken senere, sa daværende arbeids- og sosialpolitisk talsperson for Arbeiderpartiet, Anette Trettebergstuen:

«Opposisjonens retning er en retning vi kjenner igjen fra 1950-tallet, da man trodde at pisk og ensretting var de beste virkemidlene.»

Det har også blitt tatt frem tidligere sitater fra andre rød-grønne politikere – om tvangsarbeid, dårlig menneskesyn, osv.

At venstresiden i norsk politikk har kjempet imot dette gang på gang, er godt dokumentert, men er det nå slik at venstresiden ser at resultatene vi kan vise til, er så gode, og at de nå har snudd, er det særdeles gledelig.

Heidi Nordby Lunde (H) [13:11:29]: Det er mange påstander som kan kommenteres – hvem som har stemt imot ting gang på gang. Man begynner for nesten hundre år siden, og da velger jeg å gjøre det selv. Jeg er jo tross alt fra Høyre.

Høyre innførte den første sosiale trygdeordningen i Norge åtte år før Arbeiderpartiet fikk sin første stortingsrepresentant. Deretter fulgte ulykkesforsikring for fabrikkarbeidere i 1894, sykeforsikring i 1907, avskaffelse av barnearbeid, forslag om universell barnetrygd for alle barn, folketrygden i 1967. På 1970-tallet var man pådrivere for å gi funksjonshemmede bedre tilgang til både utdanning og arbeid. Willoch innførte frikort for helseutgifter. Høyre la fram den første tiltaksplanen mot fattigdom i moderne tid – i 2002, tror jeg – og fulgte opp med tiltaksplan mot barnefattigdom i 2014 eller 2015.

Jeg har ikke noe behov for å hvitvaske Høyres sosiale politikk eller historie innenfor sosiale tiltak, men jeg ser at Arbeiderpartiet tydeligvis har et behov for å svartmale den. Jeg mener at representanten Tajik har helt rett i at det er synd om man må finne på ting som ikke har skjedd, for å forsøke å fremme sin egen politikk, for det står i veien for en konstruktiv debatt.

Men det er jo en festdag for Stortinget – og for et hvilket som helst parlament – dersom politikere fra alle sider av det politiske spekteret krangler om hvem som skal ha æren for å ha bidratt til den velferdsstaten som vi på mange måter har stått sammen om. Jeg er enig i at vi egentlig burde bruke denne anledningen til å gjøre hverandre bedre – endre for å bevare den velferdsstaten vi sammen har bygget opp og står bak – selv om vi ikke alltid har vært enige om alt.

Når det gjelder forslag nr. 5 – som representanten Lundteigen og flere har vist til som det viktigste forslaget, og da er det jo bare å støtte det – handler det om å fremme en egen sak med vurdering av hvordan en rett og plikt til aktivitet for alle mottakere av økonomisk sosialhjelp kan utformes. Men igjen er jeg fra Høyre, og vi mener at det er viktig å gjøre det på en kunnskapsbasert og grundig måte. Når vi har gitt ISF oppdraget å evaluere aktivitetsplikten, både hva som gjør at den fungerer, hvilke aktiviteter som er mest effektive, og om den har utilsiktede konsekvenser, mener jeg det er nyttig å vente til den rapporten har kommet, slik at når regjeringen velger å legge fram en melding og forslag om å innføre full aktivitetsrett og aktivitetsplikt, gjøres det på en kunnskapsbasert måte.

Lise Christoffersen (A) [13:14:06]: Bare en kommentar til innlegget fra representanten Wiborg. Han sa i sitt innlegg at 6. desember 2016 behandlet Stortinget det vi diskuterer nå. Nei, Stortinget gjorde ikke det. Høyre, Venstre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti stemte for, Arbeiderpartiet stemte imot, sier Wiborg. Arbeiderpartiet har alltid vært kraftig imot en generell aktivitetsplikt som ikke samtidig følges av en rett til meningsfylt aktivitet. Den generelle aktivitetsplikten har altså Stortinget vedtatt mot våre stemmer. Regjeringa har foreløpig ikke greid å gjennomføre det for andre enn dem under 30 år, men vi regner jo med at resten kommer, i og med at Stortinget har vedtatt det, og da er det viktig for Arbeiderpartiet at den plikten som Stortinget har vedtatt mot våre stemmer, også følges av en rett. Det er den retten vi behandler i dag, og som flertallet kommer til å stemme imot.

Margret Hagerup (H) [13:15:21]: Det er visst historiefortellingen som skal bli den viktigste delen av dagens debatt. Min historie går ikke så langt tilbake. Min horisont strekker seg nesten til da aktivitetsplikten ble innført, fra 1. januar 2017. Da jobbet jeg med inkludering og rekruttering og syntes at dette var et utrolig bra forslag, som faktisk kunne føre til at flere kom ut i arbeidslivet.

Når Lundteigen skjærer alle over én kam her og sier at dette er personer som har store utfordringer med å komme seg ut i arbeidslivet, kan jeg ikke tro at han har vært ute og snakket med disse personene, snakket med Nav, som jobber med dem, og snakket med den ungdommen som prøver å komme seg ut i jobb. Mange av disse er folk som egentlig har vært uheldige, de har kanskje sittet på rommet sitt og spilt dataspill, de har droppet ut av skolen, de har ikke funnet ut hva de vil bli. Når Time kommune startet dette etter at plikten ble innført i januar 2017, og det etter åtte uker er 21 av 25 som er ute i jobb eller aktivitet, kan en ikke si at dette er personer med store utfordringer. Dette er personer som ikke har fått muligheten tidligere, som en ikke har snakket med, som en ikke har tatt tak i. Det har en gjort med innføring av denne plikten. Det tror jeg vi skal fortsette med. Men en skal unngå å skjære alle disse over én kam og si at det er personer med store utfordringer.

Hadia Tajik (A) [13:16:55]: Representanten Nordby Lunde seier at grunnen til at Høgre og Framstegspartiet ikkje kan stemma for forslag nr. 5, er at vi no skal ha ei evaluering og ein gjennomgang, at det først er når kunnskapen er på bordet, det kan vera aktuelt å følgja det opp. Eg vil minna om at det står ikkje i forslag nr. 5 at saka må koma i morgon. Det står heller ikkje at ho må koma til hausten. Det står berre at Stortinget ber regjeringa fremja ei eiga sak. Det betyr at så lenge ein gjer det innan denne fireårsperioden, er det godt nok. Om det er det som er problemet, kan ein innhenta kunnskap og koma med saka etterpå. Det betyr i alle fall at om det er det som er motførestellinga, kan ein stemma for forslag nr. 5, frå Arbeidarpartiet og Senterpartiet.

Eg trur nok at det denne debatten bl.a. viser, er at me alle eignar oss best til å snakka om vår eigen politikk. Eg inviterer i alle fall Høgre til å gjera meir av det. Det dei har sagt om Arbeidarpartiet i denne saka, er stort sett feilaktig. Me har alltid vore opptekne av balansen mellom plikter og rettar, me har forventingar til både individ og fellesskap. Det er nettopp den balansegangen saka om aktivitetsrett og aktivitetsplikt handlar om. Me inviterer framleis til samarbeid. Me inviterer framleis Høgre og Framstegspartiet til å snu i denne saka.

Kristian Tonning Riise (H) [13:18:23]: Flere har i sine innlegg etterlyst hva Høyre nå vil gjøre videre, hva regjeringspartiene nå vil gjøre. Jeg vil si at vi har fått et ganske detaljert brev fra statsråden som punkt for punkt redegjør for hva vi er i gang med, og hva vi vil gjøre videre. Det er nå en gang sånn at vi trenger ikke et representantforslag fra Arbeiderpartiet om tiltak som vi i hovedsak er i gang med allerede, for å gjennomføre politikken vår – for den er vi faktisk i gang med.