Stortinget - Møte mandag den 10. mai 2021

Dato: 10.05.2021
President: Ingjerd Schou
Dokumenter: (Innst. 388 S (2020–2021), jf. Meld. St. 14 (2020–2021))

Innhold

Sak nr. 2 [12:47:47]

Innstilling fra finanskomiteen om Perspektivmeldingen 2021 (Innst. 388 S (2020–2021), jf. Meld. St. 14 (2020–2021))

Talere

Presidenten: Etter ønske fra finanskomiteen vil presidenten ordne debatten slik: Arbeiderpartiet 25 minutter, Høyre 25 minutter, Fremskrittspartiet 15 minutter, Senterpartiet 10 minutter, Sosialistisk Venstreparti 5 minutter, Venstre 5 minutter, Kristelig Folkeparti 5 minutter, Miljøpartiet De Grønne 5 minutter, Rødt 5 minutter og finansministeren 5 minutter.

Videre vil det – innenfor den fordelte taletid – bli gitt anledning til replikker med svar etter innlegg fra partienes hovedtalspersoner og medlemmer av regjeringen.

De som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

Mudassar Kapur (H) [] (komiteens leder og ordfører for saken): Noe av det fineste med Norge er at uansett hvilken bakgrunn du har, skal man få like muligheter, at det er små forskjeller og høy tillit, at alle får behandling når de er syke, og at eldre får en verdig alderdom. Det kan vi ikke ta for gitt.

En perspektivmelding skal ta temperaturen på Norge. Den skal fortelle om utfordringer og muligheter Norge har i årene som kommer. Det kan være krevende å se 40 år fram i tid mens vi står midt i den verste krisen i nyere tid.

Samtidig henger utfordringene tett sammen. Koronakrisen er det dypeste tilbakeslaget i norsk økonomi siden krigen. Den har krevd, og vil fortsette å kreve, kraftfulle tiltak. Også etter at samfunnet har åpnet igjen, vil ettervirkningene være der. På veien ut av krisen må vi skape mer og inkludere flere. Det henger tett sammen med de grepene vi må gjøre i møte med perspektivmeldingens tre hovedutfordringer, som jeg vil trekke fram: Utgiftene vokser raskere. Inntektene vokser ikke like mye som før. Vi må gjennomføre det grønne skiftet.

Noe av det viktigste å ta med seg fra meldingen er likevel behovet for å få flere i jobb. Det er få ting som koster mer eller skaper mer ulikhet enn å ha mange stående utenfor arbeidslivet. Derfor må vi skape vekst i privat sektor, inkludere flere i arbeidslivet og satse på utdanning og kompetanse for å sikre et bærekraftig velferdssamfunn.

Selv om oljefondet vårt er stort, er det fortsatt slik at 75–80 pst. av nasjonalformuen er folk som jobber. Det er varme hender på eldrehjem og sterke armer på byggeplassen. Den viktigste jobben til politikerne i tiden som kommer, er å sørge for at alle som kan jobbe, jobber. Vi må lage plass til folk med utfordringer i arbeidslivet, og vi må legge til rette for at folk kan arbeide lenger. Innsatsen vi som samfunn må legge ned for å flere i arbeid, er avgjørende for å sikre velferden vår. Vi må senke terskelen inn i arbeidslivet og gjøre det lettere for arbeidsgivere å ansette personer med forskjellige utfordringer. Vi har derfor styrket tilbudet for arbeidssøkere med psykiske helseplager og rusproblemer, slik at flere kan delta i arbeidslivet samtidig som de mottar medisinsk oppfølging. For dem som ikke har fullført utdannelsen sin, eller har en utdannelse det er vanskelig å bruke, har vi styrket mulighetene for å ta annen opplæring.

For å få flere i arbeid er tidlig innsats, bedre gjennomføring av videregående og kompetanseløft også viktig. Med flere i arbeid øker vi skatteinntektene og sparer trygdeutgifter på samme tid.

Arbeidslivet stiller stadig strengere krav til formell kompetanse. For dem som ikke gjennomfører videregående opplæring, er risikoen stor for å falle varig utenfor arbeidslivet. Det kan få store konsekvenser for dem det gjelder, både sosialt og når de skal i jobb. Derfor har vi trappet opp den tidlige innsatsen, toppet laget rundt elevene, slik at flere kommer seg gjennom hele skoleløpet, også videregående. Det skylder vi ungdommene våre.

Integreringen av innvandrere blir stadig bedre her i landet, og vi ser tydelig hvilken fantastisk reise flere gjør bare på én generasjon. Likevel står mange utenfor arbeid og utdanning. Mennesker som kommer til Norge, må integreres og bli en del av lokalsamfunnet. Det å få flest mulig innvandrere i utdanning og jobb er noe av det viktigste for å lykkes med dette. Vi har satt inn tiltak for å få flere kvinner med minoritetsbakgrunn i jobb, slik at flere familier med innvandrerbakgrunn kan gå fra å være éninntektsfamilier til to toinntektsfamilier. Vi har styrket norskopplæringen, og vi skal fortsette å jobbe for at veien fra å være nyankommet innvandrer eller flyktning til en skattebetalende samfunnsborger skal være kortest mulig.

Jeg er glad for at vi lever lenger, og at dagens eldre har bedre helse enn noen gang. Men det betyr også at mens det i dag står fire personer i yrkesaktiv alder bak hver pensjonist, vil det i 2060 kun være to. Det betyr at færre hender må ta vare på flere eldre. Samtidig øker også utgiftene til både pensjon og helse- og omsorgstjenester.

Eldre med lang erfaring i arbeidslivet sitter på en uvurderlig kompetanse. Nesten hver tredje arbeidstaker i offentlig sektor omfattes av særaldersgrenser og må slutte i jobben før den ordinære aldersgrensen på 70 år. Derfor har regjeringen foreslått å fjerne plikten til å fratre stillingen ved aldersgrensen, slik at arbeidstakere som er motivert, kan velge å fortsette. Med vår politikk skal ingen gå ut på dato.

Vi vil alltid jobbe for å løse oppgaver på en bedre måte enn vi gjør i dag. Det betyr å bruke mulighetene som ligger i bedre organisering, digitalisering og effektivisering. Vi trenger reformer som både er gode og kan spare penger for oss. Jernbanereformen er et slikt eksempel. Nye Veier et slikt eksempel. Slike reformer frigir penger vi kan bruke på andre viktige tjenester – helsetjenester, gode lærere i klasserommet og politi som trygger nærmiljøet vårt.

Vi kan ikke skatte oss ut av framtidens utfordringer. Problemet i Norge er jo ikke at vi har en fattig stat. I pandemien ser vi at ni av ti permitterte kommer fra privat sektor. Det er der jobbene må skapes. Derfor er det viktig at vi har en skatte- og avgiftspolitikk som er på lag med dem som ønsker å skape norske arbeidsplasser, som er på lag med dem som jobber hver dag for å redde norske arbeidsplasser. Venstresiden tror at debatten om skatt handler om yachter og luksusbiler, men den handler egentlig om fiskebåter og lastebiler. Det handler om arbeidsplassene til folk.

De neste ti årene skal Norge for alvor etablere seg som en grønn industrinasjon. Pandemien tvinger fram omstilling, og startskuddet for det grønne skiftet har gått. Klimapolitikk henger sammen med næringspolitikk og verdiskaping. Derfor sørger vi for at samtidig som det blir dyrere å forurense, innføres det andre skatter og avgifter, avgiftslettelser for dem som blir rammet av avgiftene, og sørger for gode støtteordninger, slik at det alltid lønner seg å velge grønt.

Det er med det dypeste tilbakeslaget i norsk økonomi i etterkrigstiden som bakteppe at vi behandler en perspektivmelding som peker ut retningen for Norge. Det siste året har vi alle erfart betydningen av å ha ekstraordinære statsfinanser. Takket være alle de som har bidratt til norgeshistoriens største industrieventyr innen olje og gass, har fellesskapet fått enorme inntekter. Og takket være kloke beslutninger og ansvarlig forvaltning har vi brukt dem til å bygge opp verdens største nasjonale sparekasse – oljefondet.

Selv om vi i dag står i en krise, har vi en forpliktelse til å tenke på tiden som kommer etter krisen. Vi må sørge for at den dagen andre står i lignende kriser, skal de også ha minst like god verktøykasse som det vi har hatt og har. Denne meldingen handler om generasjonen som er i ferd med å vokse opp, og de som kommer etter den igjen. Vi må sikre at de får et minst like godt utgangspunkt som vi har fått.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Eigil Knutsen (A) [] : Perspektivmeldingen handler mye om handlingsrommet i budsjettet framover, men hvis vi ser på den veldig korte historien bakover i tid, ser vi at representanten Kapurs regjering har kuttet nesten 10 mrd. kr i formuesskatten, som i stor grad går til landets rikeste. Dette har de gjort også midt i kriseåret 2020. Da vi sto her i fjor, kuttet Høyre også i formuesskatten, og de 1 000 rikeste individene i Norge fikk den gangen 260 000 kr hver. Så ble kuttet gjentatt og økt i budsjettet for 2021, til sammen 0,5 mill. kr til hver av landets 1 000 rikeste – midt i en pandemi. Spørsmålet mitt er: Når Høyre i neste periode programforplikter seg til videre å kutte formuesskatten ved å sette aksjerabatten til 100 pst., hvordan skal Høyre finansiere denne fulle aksjerabatten, kombinert med premisset i perspektivmeldingen om at Høyre ikke ser for seg å få flere unge i arbeid?

Mudassar Kapur (H) []: For det første godtar jeg ikke premisset om at vi i perspektivmeldingen slår fast at vi ikke ser for oss å få flere unge i arbeid. Noe av det perspektivmeldingen handler om, er nettopp at vi skal sørge for at flere unge fullfører videregående skole, og at vi legger til rette for at flere kommer i arbeid. Så det premisset godtar jeg ikke.

Så over til skatten: Det er helt riktig at vi har satt ned skatten på arbeidende kapital, slik at norske bedrifter ikke skal tape i konkurransen med internasjonale konkurrenter – og ikke bare formuesskatten: De totale skatte- og avgiftslettelsene med oss i regjering har vært på over 30 mrd. kr. Det gjør at vi tar side med norsk eierskap. Det er nesten skremmende å se på Arbeiderpartiet: Midt i en pandemi, når arbeidsledigheten er rekordhøy og bedriftene lurer på om de kommer til å overleve de neste årene, er Arbeiderpartiets oppskrift å øke formuesskatten med 7 mrd. kr i året. Det er det siste norsk arbeidsliv trenger i årene som kommer.

Eigil Knutsen (A) []: Premisset om de unges sysselsetting er helt korrekt. Det har Arbeiderpartiet spurt finansministeren om, og regjeringen forutsetter at sysselsettingen blant eldre øker noe på grunn av effekter fra pensjonsreformen. Men siden det ikke er en liknende reform for unge arbeidstakere, forutsetter regjeringen at sysselsettingen vil ligge i ro. Og videre: Representanten Kapur var i sitt innlegg kort innom klimaproblemet, som er vårt største problem som nasjon og verdenssamfunn. I helgen har Høyres tetteste samarbeidspartner i Stortinget, Sylvi Listhaug, programforpliktet sin skepsis til et tilnærmet samlet internasjonalt forskerkorps, som sier at klimaendringene er reelle og farlige. Jeg vet at Høyre tror på klimaendringene og er opptatt av dem. Spørsmålet mitt er hvordan Høyre fram mot 2030 skal få gjennomført klimapolitikk, når budsjettene skal gjøres opp med Sylvi Listhaug, som er imot CO2-avgift, mot karbonfangst og -lagring og mot gode kollektivprosjekter i storbyene. Er det en god klimastrategi å lene seg på et sånt parti i Stortinget, et parti som har programforpliktet sin skepsis til klimaendringer?

Mudassar Kapur (H) []: For det første synes jeg det er veldig hyggelig å høre at representanten fra Arbeiderpartiet forutsetter at det fortsatt vil være de borgerlige partiene som skal gjøre opp statsbudsjettene i hvert fall fram til 2030. Det synes jeg er en god erklæring å få før vi går videre i debatten.

Så til samarbeidet vårt med Fremskrittspartiet: De fire ikke-sosialistiske partiene har helt siden 2013 blitt enige om gode budsjetter, hvor vi har greid å finne den gode balansen mellom hvordan vi kan fortsette å satse på vår viktigste næring, olje- og gassnæringen, og samtidig gjøre Norge klar for omstillingen. Utslippene har gått ned de siste årene med denne regjeringen, i samarbeid med Fremskrittspartiet. Men det er ikke vi som har samarbeidspartnere som over natten har lyst til å legge ned en olje- og gassnæring, og som vil ta bort arbeid eller sette mange hundre tusen arbeidstakere i usikkerhet. Så jeg står ganske fint i det samarbeidet vi har hatt de siste syv årene, og ser fram til godt budsjettsamarbeid, som ifølge Arbeiderpartiet minst vil vare til 2030.

Hans Andreas Limi (FrP) []: Representanten Kapur la i sitt innlegg stor vekt på betydningen av norsk olje- og gassnæring og nevnte det også nå i sitt svar på siste replikk. Det er tydelig illustrert i perspektivmeldingen hva olje- og gassinntektene betyr for Norges økonomi og ikke minst for vår velferd. Så er situasjonen at to av tre regjeringspartier i realiteten har vedtatt å fase ut norsk olje og gass, ikke å tildele nye lisenser på norsk sokkel. Da vil jeg spørre representanten Kapur: Hvilke refleksjoner gjør Høyre seg over disse landsmøtevedtakene, som i realiteten kan bety at man setter rundt 200 000 arbeidsplasser i fare og alvorlig svekker inntektsgrunnlaget for Norge i de kommende årene?

Mudassar Kapur (H) []: Ingen skal være i tvil om Høyres politikk for norsk olje og gass. Vi er imot en politisk avvikling av Norges største næring. Det vil ikke gjøre verden grønnere, men det vil definitivt gjøre Norge fattigere. Når det er sagt, er det en realitet at etterspørselen etter norsk olje og gass kan gå nedover i årene som ligger foran oss – eller vil gjøre det. Da er det vårt ansvar i en perspektivmelding som ser 40 år fram i tid, å ta opp disse problemstillingene, at vi allerede i dag begynner å legge til rette for den grønne omstillingen, som definitivt vil stå på skuldrene til den industrien som har skapt eventyret for norsk olje og gass. Det er noe vi også sto fast ved da vi sammen med bl.a. Fremskrittspartiet ga en ganske sterk tiltakspakke til norsk olje- og gassnæring for at man skulle komme seg over kneiken. En av begrunnelsene var at det er det som vil bidra til det grønne skiftet. Min viktigste refleksjon rundt andre partiers punkter på dette er det jeg sier nå, men aller mest reflekterer jeg rundt min egen politikk.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) []: Representanten Kapur sa i sitt innlegg at det er viktig i en perspektivmelding å ta temperaturen på Norge. Men det som Høyre burde gjøre, er å sørge for å ta temperaturen på hele Norge. Det er jo kjemisk fritt for erkjennelse av den kraftige sentraliseringen som har vært i Norge. I 2019 var det 300 kommuner i Norge som hadde nedgang i folketall. I Nord-Norge har folketallet de to siste årene blitt redusert med 7 700 innbyggere, og så sier distriktsnæringsutvalget, som la fram innstilling til regjeringen i fjor høst, at det er staten – i større grad enn andre aktører i offentlig sektor og i enda større grad enn privat sektor – som går foran i å sentralisere. Hvorfor mener Høyre at det er fornuftig med en statlig styrt sentralisering av Norge?

Mudassar Kapur (H) []: Det er nesten sjarmerende når en sånn replikk kommer fra en av de største sentraliseringsmaskinene som finnes på Stortinget, nå snakker jeg om partiet, ikke om representanten Gjelsvik personlig. Det representanten Gjelsvik snakker om, er egentlig omvendt av realiteten. Da denne regjeringen tok over, var det behov for en kommunereform. Istedenfor at hver eneste kommune i Norge satt på hver sin kommuneplan, utviklingsplan, næringsplan eller innovasjonsplan, gjennomførte denne regjeringen en kommunereform, slik at vi kunne samle fagmiljøene, lage gode kraftsentre av kommunene og dermed få til demokratisering og ytterligere forsterking av norske kommuner. Gjennom vår politikk har vi sett at man nesten må tilbake til forrige årtusen for å ha en like sterk kommuneøkonomi. I denne regjeringsperioden har vi sett at det har vært rekordfå kommuner på ROBEK-listen. Det denne regjeringen har sørget for, er en demokratisering, ikke en sentralisering.

Kari Elisabeth Kaski (SV) []: Gjennom denne debatten om perspektivmeldingen kommer vi hyppig til å høre ordet «prioritering» bli brukt. Det er klart at det er viktig å prioritere. En viktig politisk og økonomisk prioritering fra Høyre de siste åtte årene har vært kutt i formuesskatten, særlig for landets rikeste. Kuttene har ikke ført til en eneste ny arbeidsplass og har neppe løst andre betydelige samfunnsutfordringer heller. Men det kuttet har gitt oss, er hele inndekningsbehovet som perspektivmeldingen drar opp fram mot 2030. Likevel vil altså Høyre fjerne formuesskatten på aksjer også i neste periode. Da er egentlig mitt spørsmål til representanten Kapur: Hva er det Høyre prioriterer? Hvilke velferdskutt skal Høyre gjennomføre neste periode? Hva skal kuttes i budsjettet for nettopp å kunne dekke opp inndekningsbehovet som vi takket være dagens regjering har i dag, og som vil forsterkes dersom Høyre skulle vinne valget i høst?

Mudassar Kapur (H) []: Da SV satt i regjering, hadde vi høyere inntektsskatt, vi hadde høyere selskapsskatt, vi hadde høyere formuesskatt, og vi hadde arveavgift. Allikevel gikk ulikhetene opp. Det likhetstegnet representanten setter mellom en skatte- og avgiftspolitikk som bidrar til å styrke næringslivets betingelser, og velferd, henger ikke på greip. Ja, vi har kuttet skatter og avgifter, men representanten glemmer å nevne at siden Høyre kom i regjering i 2013, har vi økt sykehusbudsjettene med 47 mrd. kr, vi har fått 3 000 flere ansatte i politiet, en vanlig familie betaler 14 000 kr mindre i skatt, vi har økt barnebidraget – og jeg kunne ha fortsatt. Vi har også gjennomført – for ikke å glemme det – en av de viktigste reformene på integreringsfeltet, som kan bidra til mindre ulikhet. Når vi jobber for å lette betingelsene for norsk næringsliv, har vi en sammensatt politikk, og det er derfor vi alltid snakker om hele skatte- og avgiftsopplegget som vi har presentert.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Eigil Knutsen (A) []: Dagens debatt i Stortinget er kanskje den viktigste vi har i løpet av hele perioden. Perspektivmeldingen i seg selv er kanskje ikke folkelektyre, men debatten om vår felles framtid engasjerer bredt, også utenfor stortingskorridorene.

De siste tiårene har vi hatt en eventyrlig utvikling i norsk økonomi. Levestandarden har økt. Folk flest har fått bedre råd, og staten er i en drømmesituasjon med et stort oljefond fordi kloke politikere har besluttet at fellesskapets ressurser skal komme befolkningen til gode, nå og i framtiden.

Så kan det være at de gode tidene nærmer seg slutten. Utgiftene vokser, og inntektene vokser ikke like fort. Da er det viktig å minne om at perspektivmeldingen, som vi diskuterer her i dag, er et politisk dokument som gjenspeiler den sittende regjeringens politikk og strategier for framtiden.

Derfor er det særlig interessant å se på hvordan regjeringens politikk de siste årene har påvirket den framtiden vi er på vei inn i. Innstrammingsbehovet i budsjettene ble i forrige perspektivmelding, i 2017, anslått til å være 5,3 pst. av BNP for Fastlands-Norge. Etter en ny periode med høyrepolitikk, fram mot 2021, har dette innstrammingsbehovet økt til 5,6 pst. Det er noe å tenke på for de fra regjeringspartiene og høyresiden som skal predike om økonomisk ansvarlighet fra denne talerstolen i dag.

Handlingsrommet som kunne vært der, er borte, bl.a. med kutt i formuesskatten som akkumulerer seg til 50 mrd. kr. Nå går statsministeren og finansministerens parti til valg på å kutte denne skatten videre – slik at det ikke skal skattes av store aksjeformuer. Med denne politikken har ikke høyresiden rom i det hele tatt til å gjennomføre noen nye satsinger – understreket av at de selv forutsetter at de ikke skal få flere unge inn i jobb.

I årene som kommer, er det likevel ingen tvil om at flere eldre, lavere fødselstall og lavere vekst i statens inntekter kan svekke handlingsrommet i statsbudsjettene. Men for Arbeiderpartiet er det viktig å understreke at de fleste størrelsene i perspektivmeldingen kan påvirkes med politikk. Med politiske grep kan også handlingsrommet økes i årene som kommer.

Det viktigste vi gjør for å øke handlingsrommet i framtidige budsjetter, er å få flere inn i arbeid. Flere som jobber deltid, må jobbe heltid. Flere av oss må jobbe litt lenger før vi pensjonerer oss, og ikke minst må vi stoppe utviklingen vi har sett under Erna Solbergs ledelse, med fem nye unge uføre hver eneste dag, totalt dobbelt så mange som da Høyre overtok ansvaret.

Framfor store skattekutt til de aller rikeste burde regjeringen satt alle kluter til for å investere i dagens unge. Klarer vi å få flere unge ut i jobb, gir vi trygghet og frihet til den enkelte, men det gir oss også handlingsrom i budsjettene. På spørsmål fra Arbeiderpartiet svarer finansministeren selv at dersom nivået på antall mottakere av uføretrygd under 30 år hadde vært likt i dag som i 2013, ville vi hatt 5,6 mrd. kr mer i budsjettmessig handlingsrom enn det vi har i dag, som følge av både lavere trygdeutgifter for staten og høyere skatteinntekter, og nå har vi ikke engang snakket om de menneskelige gevinstene av å få flere unge uføre inn i jobb.

Perspektivmeldingen legger også et premiss om at siden handlingsrommet svekkes de neste årene, har vi ikke råd til å investere i velferd. For Arbeiderpartiet fortoner det seg ganske annerledes. Vi ser på styrket velferd som en investering som gir oss som samfunn betydelige gevinster. Offentlig og privat sektor er nemlig gjensidig avhengig av hverandre. Det er kombinasjonen av tjenester som produseres i det offentlige, og varer og tjenester som produseres privat, som vil styrke norsk økonomi framover, ikke vekst i privat sektor alene, som mange på høyresiden synes å tro. Dette har vi sett tydelig gjennom koronapandemien. Den offentlige velferden vår har bidratt til at fallet i økonomien ikke har vært så bratt som det kunne ha blitt.

Siden regjeringsskiftet i 2013 er bruken av oljepenger mer enn fordoblet, og i 2020 kom hver fjerde krone på statsbudsjettet fra oljefondet. Dette har skjedd i en periode der oljepengebruken burde vært tilpasset omstillingsbehovene i norsk økonomi. Selvfølgelig skal vi bruke mer penger under økonomiske kriser, som den vi er inne i nå. Det som bekymrer, er at Høyre ikke bremser pengebruken i gode år. Faktisk har en nærmest samlet opposisjon foreslått lavere oljepengebruk i de gode årene med oppgangskonjunktur.

Én ting er omfanget av oljepengebruken, noe annet er hva de brukes til. Hver gang vi snakker om oljepengene, bør vi minne oss selv om hva det egentlig er: Det er finansformuen til Norges framtidige generasjoner. Å bruke disse pengene på skattekutt til landets rikeste er både urettferdig på tvers av befolkningen i dag og også urettferdig for framtidige generasjoner.

Den største utfordringen vi som nasjon og verdenssamfunn står overfor, er likevel klimakrisen. For å begrense den skadelige oppvarmingen av kloden til 1,5 grad må vi ta kraftfulle grep nå for å komme i mål i 2030 og 2050. For Arbeiderpartiet er det ingen tvil – klimamålene skal nås, og de skal nås på en måte som ikke øker de økonomiske og geografiske forskjellene i Norge. Klimapolitikken skal være rettferdig. Dette er knapt adressert i regjeringens perspektivmelding, ei heller i klimameldingen som Stortinget behandlet tidligere i år. Et eksempel på rettferdig klimapolitikk er hvordan en håndterer økte klimaavgifter, som – hvis noen i denne salen var i tvil – er helt nødt til å øke om vi skal ha en sjanse til å nå klimamålene våre. Men hvordan en bruker inntektene fra klimaavgiftene, er det som avgjør om politikken er rettferdig eller ikke. Høyres hovedsak i skattepolitikken den neste stortingsperioden er å kutte formuesskatten for dem med store aksjeformuer. Økte klimaavgifter som treffer vanlige folk, skal altså komme landets rikeste til gode. Arbeiderpartiet har en mye bedre løsning. Vi sier at de økte inntektene fra klimaavgiftene skal brukes på å redusere skatten på vanlige lønnsinntekter og å kutte andre avgifter. Da får en klimakutt samtidig som politikken er rettferdig og ikke bidrar til å øke forskjellene mellom folk.

I debatten om perspektivmeldingen kan sikkert vi finanspolitikere og andre bli litt vel pessimistiske når vi bekymrer oss for nasjonens økonomiske framtid. Og ja, det er nok å bekymre seg for. Selv er jeg dypt urolig for alle de unge som ikke får ta del i arbeidslivet, og kostnadene det vil ha for enkeltpersoner, familier og storsamfunnet.

Men det er mer enn nok å være optimistisk for i møte med utfordringene vi skal overkomme. For i Norge har vi tillit til hverandre og til myndighetene. Vi har solide institusjoner som er bemannet med de beste fagfolkene. Vi har bedrifter som ser nye muligheter i møte med klimaproblemene. Og vi har parter i arbeidslivet som samarbeider om felles utfordringer.

Så alt ligger til rette for at historien om lykkelandet Norge kan fortsette de neste tiårene. Men vi står ved et vippepunkt nå. For å skape et enda bedre samfunn kan vi ikke bare bevare og konservere, som i dag. Det er oppskriften på stillstand og deretter tilbakegang. Nei, vi må snu utviklingen og få flere unge i arbeid. Vi må investere i velferden, ikke privatisere den. Klimapolitikken skal være rettferdig, ikke øke forskjellene mellom folk.

Arbeiderpartiets visjon er ikke at Norge skal være som i dag i 2030 eller i 2060. Vår visjon er at vi da skal ha enda flere i arbeid, en sterkere offentlig velferdsstat, at klimamålene er oppnådd, og at forskjellene mellom folk er redusert.

Med det tar jeg opp Arbeiderpartiets forslag i saken.

Presidenten: Representanten Eigil Knutsen har tatt opp de forslagene han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Mudassar Kapur (H) []: Arbeiderpartiet er innom mange viktige emner i sitt innlegg, og jeg er enig med representanten Eigil Knutsen i at det er ingen tvil om at framtidens utfordringer ikke nødvendigvis allerede nå er avslørt. Vi vet ikke alt, men vi vet i hvert fall at mange av de utfordringene vi ser i dag, kan vokse seg større. Jeg er også helt enig med representanten i at det er ikke sikkert vi har fasit på alt allerede nå.

Det er allikevel sånn at når man jobber med en perspektivmelding, går det an å lære litt av historien, og der har jeg lyst til å utfordre representanten litt på egen historikk. Jeg var innom dette i forrige replikkrunde. Mener virkelig representanten fra Arbeiderpartiet at det vil bli flere arbeidsplasser, og at vi vil hjelpe norske selskaper med å skape flere arbeidsplasser ved at selskapene skattlegges med en skatt som deres internasjonale konkurrenter slipper å betale?

Eigil Knutsen (A) []: Arbeiderpartiet går til valg på en uendret selskapsskatt. Den har vi sagt skal ligge fast på det nivået den ligger på i dag – på selskapene, på bedriftene, og så har vi sagt at personskatten, formuesskatten, skal økes noe. Nå har Høyre sittet i regjering i åtte år og desperat prøvd å bevise at formuesskatten er til skade for norske arbeidsplasser, men vi har fortsatt ikke blitt forelagt noen troverdige argumenter fra fagfolkene om at formuesskatten skader arbeidsplassene i Norge. Men det vi vet at kutt i formuesskatten gir oss, er økte forskjeller og reduserte muligheter til å investere i velferden. Regjeringen sier selv i perspektivmeldingen at handlingsrommet i budsjettene er så å si borte hvis alt ligger som i dag. Det er fra det nivået Høyre foreslår å kutte formuesskatten med 20 mrd. kr. Arbeiderpartiet sier at den skal øke noe. Det er både for å få ned forskjellene mellom folk, at alle skal bidra, og for at alle skal bidra til å investere i velferden framover.

Mudassar Kapur (H) []: Høyre har alltid vært tydelig på at det er det samlede skatte- og avgiftsnivået som har noe å si for næringslivet, og det er også i rammebetingelsene man generelt legger til rette for næringslivet, bl.a. samferdselssatsing, satsing på innovasjon, kunnskap osv. Så at Arbeiderpartiet prøver å gjøre arbeidsplassdebatten til kun en debatt om formuesskatt – vel, det får vi komme tilbake til en annen gang.

Men jeg har lyst til å snakke litt mer om skatten. Arbeiderpartiet sier nå at det er en garanti for at skatte- og avgiftsnivået blir liggende der det er. Med det som bakteppe har jeg lyst til å spørre Arbeiderpartiet litt om deres skattegaranti. De har selv sagt at skatte- og avgiftsnivået skal bli der det er, men samtidig sier dere at dere vil øke formuesskatten med 7 mrd. kr. Dere peker nok en gang bare på at dette handler om personer, og vil ikke inn og diskutere realitetene. Dette er folk som setter pengene sine inn i norske arbeidsplasser, vi snakker om lastebiler, gravemaskiner, fiskebåter. Det er det som er den arbeidende kapitalen. Hvorfor mener Arbeiderpartiet at det blir flere arbeidsplasser av å skattlegge disse midlene?

Eigil Knutsen (A) []: Arbeiderpartiet diskuterer for det første mange flere ting enn formuesskatten i debatten om arbeidsplasser. Vi har prøvd stadig flere ganger å få Høyre med på en diskusjon om en aktiv næringspolitikk, kontra den passive næringspolitikken som dagens regjering fører. I møte med de nye utfordringene er det viktig å få en mer aktiv stat på banen. Det ønsker også næringslivet seg, sånn at vi får fart på endringene for å ta vare på arbeidsplassene som er der i dag, men også å bygge nye.

Så er vel Arbeiderpartiet eneste parti som går til valg på et tydelig skatteløfte for neste periode. Det ligger i vårt alternative budsjett for 2021. Det er ikke uendret skatte- og avgiftsnivå, men for folk og folks inntekter er det uendret skatte- og avgiftsnivå. Men vi øker altså formuesskatten. I 2021 ville det gitt 7 mrd. kr mer enn med regjeringens budsjett. Det er ikke en skatt på arbeidsplasser, det er en skatt på store aksjeformuer, og det er det som skattes i stor grad i formuesskatten. 88 pst. av den verdsettingen som Høyre skal kutte, er aksjer og ikke andre driftsmidler.

Hans Andreas Limi (FrP) []: Arbeiderpartiet varsler nå en ny linje i næringspolitikken: Staten skal eie mer for å gjennomføre politiske ambisjoner.

Vi har høyt statlig eierskap i Norge, blant de høyeste i Europa, og statlig eide selskaper konkurrerer med private. Tilgangen på kapital i Norge er god, og vi har et virkemiddelapparat som utløser privat kapital. Hva er det da som gjør at Arbeiderpartiet tror at økt statliggjøring vil bidra til større verdiskaping, flere arbeidsplasser og bedre velferdsutvikling i Norge?

Eigil Knutsen (A) []: Vi kan jo bare ta en kikk tilbake i historien, på starten av 1970-tallet. Hadde Arbeiderpartiet den gang hørt på Fremskrittspartiet, hadde Norge vært et mye, mye fattigere land enn i dag. Vi hadde ikke klart å bygge opp den finansformuen vi har i oljefondet. Vi hadde heller ikke klart å skape et stort industrilokomotiv som Statoil, senere Equinor, ble til. Så jeg skal ikke ta imot råd fra Fremskrittspartiet om hvordan staten skal engasjere seg i næringspolitikken.

Men det som i hvert fall er helt sikkert og visst, er at også næringslivet og industrien i Norge står overfor de enorme endringer som skjer nå. Det skal elektrifiseres, og det blir grønnere etterspørsel fra Europa. Arbeiderpartiet er opptatt av å bevare de arbeidsplassene som er der i dag, men også å skape nye i møte med alle disse nye utfordringene. Hvis man gjør som Fremskrittspartiet og bare skal la markedet styre alene, klarer man ikke å ta vare på arbeidsplassene, verken de i dag eller de i framtiden. Derfor mener vi veldig sterkt at staten skal engasjere seg også i næringslivet og sette en tydelig retning i næringspolitikken framover i møte med klimautfordringene, bl.a.

Ola Elvestuen (V) []: Representanten Knutsen sier at klimapolitikken må være rettferdig, men den må også være effektiv. En effektiv klimapolitikk i dag skjer i veldig stor grad i samarbeid med resten av Europa. Vi har en egen klimaavtale også med nye mål fram mot 2030, og den europeiske grønne given vil være viktig for norsk næringsutvikling.

Selv om Arbeiderpartiet er for en sterk EØS-avtale, er alle partiene Arbeiderpartiet ønsker å samarbeide med, imot EØS-avtalen og ønsker endringer i den. Da blir mitt spørsmål: Er dette noe som representanten vil avvise at vil bli noe problem, eller bekymrer det også representanten Knutsen at så mange partier nå går imot EØS-avtalen og ønsker å revurdere denne?

Eigil Knutsen (A) []: Det er et stort, stort flertall i befolkningen og blant alle partiers velgere unntatt Rødt for at Norge bør fortsette å være tilknyttet EU gjennom EØS-avtalen. Og bare for å legge det til grunn med en gang: Arbeiderpartiet kommer ikke til å sitte i en regjering som ikke legger EØS-avtalen til grunn.

Jeg er veldig enig med Elvestuen i at særlig på klimafeltet er det viktig med et godt samarbeid med resten av Europa. Det er sånn vi kan få fart på energiomstillingen og sikre arbeidsplassene våre i tiden framover.

Så kommer det til å være viktig for Arbeiderpartiet, hvis velgerne danner et nytt stortingsflertall, å utnytte handlingsrommet i EØS-avtalen bedre enn i dag. Særlig innenfor arbeidslivet har uten tvil arbeidsinnvandringen noen effekter som må møtes med sterk lovgivning, en styrket arbeidsmiljølov, styrket tilsyn, som er den motsatte retningen av arbeidslivspolitikken til Venstre de siste årene.

Tore Storehaug (KrF) []: Eit av områda som representanten tok opp i innlegget sitt, var bekymringa for at ulikskapen veks. Det er ei problemstilling som mange kan vere einige i. Men når ein ser på Arbeidarpartiet sine prioriteringar, er eitt av dei tiltaka Arbeidarpartiet har føreslått å kutte i, eingongsstønaden – ein stønad som går til dei familiane som har minst, som ikkje har rett på foreldrepermisjon, og som er blant nettopp dei som er overrepresenterte på fattigdomsstatistikken. Kuttar Arbeidarpartiet der fordi dei er bekymra over at norske familiar får barn for tidleg? Eller kva er formålet? Ser ein ikkje at dette nettopp vil gå ut over ein del av dei familiane som har minst frå før?

Eigil Knutsen (A) []: Hadde representanten Storehaug og Kristelig Folkeparti vært bekymret for dette, hadde de kanskje ikke vært en del av et stortingsflertall som de siste åtte årene har økt barnehageprisen med nesten 3 000 kr totalt i året. Arbeiderpartiets hovedprioriteringer – for det er prioriteringer vi må snakke om i denne saken og i budsjettsammenheng – er bl.a. å kutte i prisen på barnehage for alle og også sørge for billigere SFO. Det er en inkluderende måte å drive familiepolitikk på. Da har vi gitt norske familier og husholdninger litt bedre råd enn i dag, for det hadde de fortjent etter åtte år hvor barnehageprisen, bl.a., har økt jevnt og trutt.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Hans Andreas Limi (FrP) []: Perspektivmeldingen er et viktig og spennende politisk dokument, men erfaringen tilsier at utviklingen ikke alltid blir helt som framskrivningene tilsier – kanskje heldigvis. For denne meldingen tegner, som de foregående, et ganske pessimistisk bilde av fremtiden for Norge og norsk økonomi. Det er vanskelig, nesten umulig, å forutsi utviklingen 40 år frem i tid, men perspektivmeldingen synliggjør hva som kan skje hvis ikke Stortinget gjør riktige prioriteringer.

Norge er et fantastisk land med solid økonomi og et høyt velferdsnivå. Men perspektivmeldingen trekker frem noen konkrete utfordringer for Norge som velferdssamfunn og for norsk økonomi. Det at vi lever lenger, er ikke et problem. Det er heller en positiv utvikling. At pensjonister har rettigheter og fortjener en god pensjon, er heller ikke et problem, snarere tvert om. Det har de fortjent.

Norges utfordring er først og fremst knyttet til lav yrkesdeltakelse blant andre grupper enn pensjonistene. Vi har altfor mange som ikke deltar aktivt i arbeidslivet, og som er på midlertidige eller varige offentlige ytelser. Dette er sammensatt, og det har ulike grunner. Men som perspektivmeldingen påpeker, ender mange som er på midlertidige ytelser, opp som uføretrygdet og kommer ikke tilbake i jobb. Det er et stort problem for den enkelte og for vårt velferdssamfunn.

Fremskrittspartiet vil at alle offentlige ytelser fra Nav og kommunene skal gjennomgås for å samordne og effektivisere saksbehandlingen. Det er ikke for å ramme enkeltskjebner, men for å målrette ordningene bedre.

Som et resultat av Fremskrittspartiets politiske gjennomslag har Norge nå en svært streng innvandringspolitikk, men den utfordres av mange partier som ønsker å åpne opp grensene. Det er politisk uenighet, men perspektivmeldingen illustrerer på en god måte hvilke fremtidige utgifter som vil belaste offentlige budsjetter hvis vi ikke lykkes med full integrering.

Blant mange innvandrergrupper er arbeidsdeltakelsen svært lav og mottak av offentlige ytelser svært høy. Resultatene av integreringspolitikken står ikke helt i forhold til innsatsen og milliardbevilgningene. Det er ikke bærekraftig, og den utfordringen må nødvendigvis flere politiske partier være villige til å erkjenne og diskutere.

Denne perspektivmeldingen, som de foregående, viser hvor avgjørende viktig olje- og gassnæringen er for norsk økonomi og for vårt velferdssamfunn. Næringen sysselsetter nærmere 200 000 mennesker. Ringvirkningene er enorme – ikke bare på Sør- og Vestlandet. I osloregionen inklusive Akershus bidrar næringen til nesten 70 000 arbeidsplasser inklusive underleverandører. Det er veldig vanskelig å forutsi prisen på olje og gass, men energibehovet er ganske forutsigbart, og det er ikke noe som tilsier at verden trenger mindre energi, snarere tvert om. Ingen næringer kan på kort sikt erstatte olje- og gass for Norge. Men teknologi- og kompetanseoverføring fra denne næringen er helt avgjørende for å lykkes med langsiktige og lønnsomme investeringer i bl.a. fornybarsektoren. Derfor må vi heie på vår viktigste næring.

Jeg registrerer at Arbeiderpartiet varsler en ny linje i næringspolitikken – en aktiv næringspolitikk hvor staten skal eie mer og statlige selskaper ikke lenger skal drive med lønnsomhet som eneste mål. Det statlige eierskapet i Norge er allerede svært høyt, og statlige selskaper konkurrerer med private i mange sektorer. Satt på spissen virker det som om Arbeiderpartiet vil innføre god, gammeldags statskapitalisme – forresten, ikke god, men gammeldags. Samtidig vil Arbeiderpartiet øke beskatningen av norske private bedrifter og bedriftseiere med mange milliarder.

Kapitaltilgangen i Norge er god, særlig for større bedrifter. Men tilgangen på risikovillig kapital og investeringer avhenger av forutsigbarhet og langsiktighet i de politiske rammevilkårene. Hvis ikke flyttes kapital og arbeidsplasser ut av landet, og da svekkes verdiskapingen i Norge. Små og mellomstore bedrifter hvor eierne ikke har samme mulighet til å tilpasse seg skatteøkninger og dårlige rammebetingelser, blir fort sittende igjen med hele regningen. Det vil i hvert fall ikke bidra positivt til det norske velferdssamfunnet.

Noen karakteriserer høstens stortingsvalg som et veivalg. Det kan i hvert fall bli ganske skjebnesvangert for norske bedrifter og arbeidsplasser i Norge.

Så vil jeg ta opp Fremskrittspartiets forslag.

Eva Kristin Hansen hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Representanten Hans Andreas Limi har tatt opp de forslagene han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Eigil Knutsen (A) []: Fremskrittspartiet kan innimellom – inkludert i representanten Limis innlegg – gi inntrykk av at de er opptatt av industriarbeidsplasser og næringsliv, men engasjementet synes å være hult. Nå har Fremskrittspartiet nettopp avholdt sitt landsmøte, og det viste seg at industripolitikken er helt fraværende i Fremskrittspartiets partiprogram. Lange diskusjoner om identitetspolitikk fra USA fikk imidlertid stor plass på landsmøtet.

Men en passiv næringspolitikk er ikke det norsk industri og næringsliv trenger nå, i møte med global konkurranse, klimakrav og teknologiske endringer. Også partier som har programfestet sin klimaskepsis, må forholde seg til at pengene og kapitalstrømmene går i grønn retning. Så mitt spørsmål til representanten Limi er: Hvordan forsvarer Fremskrittspartiet at de vil la den norske industrien stå alene – helt uten politiske hjelpemidler, hvis vi skal tro deres eget partiprogram – i møte med den globale konkurransen, framfor å ta et krafttak for norske arbeidsplasser, eierskap og verdiskaping?

Hans Andreas Limi (FrP) []: Jeg forstår at Knutsen verken var til stede på landsmøtet eller har lest vårt helt nye og ferske partiprogram, så jeg skal la det ligge.

Men det representanten sannsynligvis sikter til, er bl.a. hva som skjer innen fornybar sektor, og hva som skjer innen klima. Det Fremskrittspartiet ønsker, er at våre bedrifter skal ha de samme vilkårene som andre bedrifter, i andre land, og det får de ikke hvis vi gjennomfører ensidige norske avgifter eller klimatiltak i Norge. Det vil bare forverre konkurransesituasjonen til norsk industri, og det trenger de i hvert fall ikke. Det vi ønsker, er at vi skal utnytte den fleksibiliteten som ligger i internasjonale avtaler, bl.a. med EU, som gir oss en mulighet til å få langt større kost-nytte-effekt av de klimainvesteringene som gjøres, uten at vi trenger å sende regningen ensidig over til norske bedrifter eller norske forbrukere.

Eigil Knutsen (A) []: Nå når vi diskuterer perspektivmeldingen og ser inn i glasskula, er det også nyttig å se hva de ulike partiene faktisk har gjort mens de satt i regjering. Regnskapet for Fremskrittspartiet var ganske tydelig: nesten 7 mrd. kr i økte avgifter mens Siv Jensen var finansminister, som traff vanlige folk, mens formuesskatten ble kuttet med 10 mrd. kr. Nå, i sitt partiprogram, går Fremskrittspartiet til valg på å kutte formuesskatten med 15 mrd. kr. Alt skal bort.

Representanten Limi snakket om forutsigbarhet i sitt innlegg, at folk må ha forutsigbarhet for skatten. Ja, Arbeiderpartiet er enig i det. Arbeiderpartiet går til valg på bl.a. at selskapsskatten skal være som i dag, men Fremskrittspartiet går altså til valg på 15 mrd. kr i videre formuesskattekutt. Så mitt spørsmål til representanten Limi er: Er det bare de på toppen, som i dag betaler formuesskatt, som skal ha forutsigbarhet for at høyresiden vil fortsette å pleie dem med store skattegaver i årene som kommer?

Hans Andreas Limi (FrP) []: Arbeiderpartiet går jo til valg, i hvert fall i henhold til deres alternative statsbudsjett, på ganske massive skatteøkninger for bedriftene, fordi man ønsker å øke formuesskatten på arbeidende kapital og sånn sett ramme bedriftseierne.

Vi står fortsatt i en pandemi, og for å komme ut av den trenger vi i hvert fall ikke skatteøkninger, snarere tvert om. Jeg tror at det som er viktig å se nå – også for Arbeiderpartiet – er at vi trenger å frigjøre risikovillig kapital. Vi trenger flere som er villige til å investere i arbeidsplasser, i ny virksomhet og ta risiko, og det løser vi ikke ved å gjennomføre skatteøkninger, snarere tvert om.

Fremskrittspartiet er stolt av det vi fikk til på skatte- og avgiftssiden da vi satt i regjering, og vi er også stolt av det vi har fått gjennomført av avgiftsreduksjoner etter at vi gikk ut av regjering, ikke minst fordi det er viktig for å begrense grensehandelen. Jeg har ikke sett at Arbeiderpartiet tar til orde for å gjøre noe med avgifter på grensehandelsutsatte varer og sikre arbeidsplasser.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) []: Fasiten etter over seks år med Fremskrittspartiet i regjering er at Norge er dårligere rustet til å møte framtiden. Vi har et rekordstort handelsunderskudd fra Fastlands-Norge. Oljepengebruken er rekordhøy, og vi har et rekordstort statlig byråkrati. På arbeidsmarkedet har all sysselsettingsvekst i tiåret før pandemien satte inn, kommet i form av utenlandske borgere. 33 000 færre norske borgere er i arbeid. Det skyldes ikke minst ukontrollert arbeidsinnvandring fra land i Europa med helt andre lønns- og arbeidsvilkår enn i Norge. Mener Fremskrittspartiet det er mulig å sikre full sysselsetting samtidig som en har ukontrollert arbeidsinnvandring fra EØS?

Hans Andreas Limi (FrP) []: Spørsmålsstillingen blir helt feil. Norge importerer arbeidskraft fordi vi har høy kapasitetsutnyttelse i økonomien, på samme måte som det var før finanskrisen, da Senterpartiet satt i regjering. Det vi ønsker, er at vi må utdanne flere fagarbeidere i Norge. I henhold til statistikk fra SSB har vi faktisk behov for 100 000 flere fagarbeidere de neste 20 årene. De skal vi ikke importere, verken fra EU eller andre steder, de skal vi utdanne i Norge. Da må vi ta et ytterligere løft for yrkesutdanningen, sørge for flere studieplasser, enda bedre lærlingordninger og enda tettere samarbeid med næringslivet. Derfor har Fremskrittspartiet også fremmet et forslag om det. Vi har fått til mye på yrkesopplæring mens vi satt i regjering, men vi må gjøre enda mer, for vi skal utdanne fagarbeidere i Norge og ikke importere fra Europa.

Kari Elisabeth Kaski (SV) []: Perspektivmeldingen vi behandler her i dag, synliggjør at vi har et inndekningsbehov fram mot 2030. Tidligere i dag debatterte vi Fremskrittspartiets forslag om å fjerne eiendomsskatten. Det utgjør om lag 14,8 mrd. kr i tapte inntekter for kommunene. Fremskrittspartiet har også nylig vedtatt å fjerne hele formuesskatten. Det er 16 mrd. kr i tapte inntekter. Videre vil Fremskrittspartiet kutte i og fjerne andre skatter og avgifter.

Gitt nettopp det store inndekningsbehovet som vi har fram mot 2030, og gitt det rekordhøye uttak som Fremskrittspartiets finansminister Siv Jensen har stått for gjennom det siste årene, hva er Fremskrittspartiets plan for å dekke det inndekningsbehovet? Er det fortsatt høye uttak fra oljefondet vårt, eller er det konkrete velferdskutt som representanten her kan opplyse oss om at Fremskrittspartiet går til valg på?

Hans Andreas Limi (FrP) []: Det er riktig at Fremskrittspartiet i sitt helt nye program har vedtatt å redusere formuesskatten og å avvikle formuesskatten. Vi har ikke sagt det skal skje i løpet av ett år eller fire år, men vi vil avvikle formuesskatten. Vi mener den er veldig uheldig, fordi den bidrar til forskjellsbehandling. Vi har, som vi har synliggjort i vårt alternative statsbudsjett, mange gode kuttforslag. Blant annet tar vi til orde for å senke bistandsprosenten, og det betyr 11–12 mrd. kr i året. Vi mener Norge bør ligge på det som er ambisjonen til FN, altså 0,7 pst. av BNI.

Jeg tok opp i innlegget mitt kostnadene ved manglende integrering. Det er ikke for å dra innvandringskortet, som vi ofte blir beskyldt for, men for å peke på en reell problemstilling. Den utviklingen er ikke bærekraftig, og det hadde jeg håpet at SV også var villig til å diskutere. Hva gjør vi for å få flere innvandrere som er i Norge, inn i jobb, over i jobb og til å bidra (presidenten klubber) til verdiskapingen? Det er en rekke områder (presidenten klubber igjen) hvor Fremskrittspartiet har andre løsninger som vil bidra til inndekning.

Presidenten: Da er replikkordskiftet omme.

Presidenten vil understreke at en holder seg til det minuttet en har fått. Her klubbes det hvis en ikke forholder seg til det.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) []: En perspektivmelding vil fort preges av det perspektivet en selv har, og hvor en ser verden fra – om en ser verden fra regjeringskontorene i Oslo med et lass av kommunikasjonsfolk rundt seg, eller om en ser utviklingen av Norge fra ulike steder i vårt langstrakte land.

Senterpartiet er opptatt av at vi skal ha vekst og utvikling i hele Norge. Vi er opptatt av at det skal være mulig å bo, arbeide og leve et godt liv i bygd og by, og at vi skal legge til rette for at alle, uansett hva slags samfunn en lever i, skal oppleve at en har en framtidstro i sitt liv både for seg selv, for sin familie og for det lokalsamfunnet som en er en del av.

Da er det viktig å legge til rette for gode tjenester nær folk, at vi sørger for at både de sosiale forskjellene og de geografiske forskjellene i Norge blir mindre, og at vi sørger for en utvikling som på viktige områder går i en annen retning, slik at vi kan se hele Norge og utnytte de rike naturressursene som Norge har.

Hvis vi virkelig skal klare å møte framtidens utfordringer, er vi nødt til å ta tak i noen av de store og negative utviklingstrekkene som har blitt forsterket under dagens regjering med støttepartiet Fremskrittspartiet.

Det ene er et rekordstort handelsunderskudd fra Fastlands-Norge, som bare under dagens regjering er forverret med ca. 150 mrd. kr – en forverring i handelsunderskuddet på 150 mrd. kr i løpet av knappe åtte år. Derfor er det viktig at vi sørger for å styrke grunnlaget for vekst og utvikling i hele Norge, at vi bruker vår historie til å ta utgangspunkt i de rike naturressursene som vi har i Norge, og bygger flere arbeidsplasser – økt verdiskaping – og sørger for ny og forsterket industrivekst i Norge.

Da må selvsagt staten være en aktiv bidragsyter til det gjennom eksempelvis det viktige skiftet vi skal ha – fra i så stor grad som i dag å bruke fossilt karbon til å bruke grønt og fornybart karbon, det at vi sørger for en kraftfull satsing inn mot områder som bred skogindustri og treforedling, inn mot maritim næring, inn mot marin sektor, og også styrke næringsmiddelindustrien og sørge for at vi får både økt produksjon og flere arbeidsplasser knyttet til foredling av mat i Norge.

Vi må også sørge for en utvikling der staten bidrar til at vi får vekst og utvikling i hele Norge – ikke slik som vi har sett de senere år, der staten har gått i front med tanke på en statlig styrt sentralisering. Distriktsnæringsutvalget, som la fram sin rapport i fjor høst, dokumenterte at det er i offentlig sektor, og særlig i statlig sektor, en i større grad bidrar til å sentralisere, gjennom en rekke reformer som dagens regjering og støttepartiet Fremskrittspartiet har stått i spissen for – en kommunereform, en regionreform, en gigantisk sentralisering av norsk politi, innenfor universitets- og høyskolesektoren, skatteetat og tolletat. På en rekke områder har det medført at vi har fått en utvikling der kommune etter kommune rundt omkring i Norge har tapt arbeidsplasser. I 2019 var det 300 kommuner i Norge som hadde nedgang i folketallet. I løpet av denne regjeringens levetid har 260 kommuner i Norge til sammen hatt en nedgang på nærmere 6 000 statlige arbeidsplasser, mens de ti største kommunene i Norge har hatt en økning på ca. 13 000.

Politikk virker, og dagens målrettede sentralisering – en politisk og statlig styrt sentralisering – bidrar til å endre Norge. Derfor må vi sørge for å gå i motsatt retning. Senterpartiet fremmer i dag forslag om at vi må

«stanse alle pågående sentraliseringsprosesser i staten og legge fram en helhetlig plan for hvordan staten gjennom økt lokal tilstedeværelse kan bidra til å styrke tjenestetilbud og beredskap nær folk i hele Norge».

Vi må ikke minst ha en kraftfull styrking i Nord-Norge, der en ser at en de to siste årene har hatt nedgang i folketallet på 7 700 innbyggere. Det er dramatisk det som skjer i mange samfunn i Norge, og da må vi sørge for at det blir lønnsomt å drive næringsvirksomhet rundt omkring i Norge gjennom å legge bedre til rette for det, og vi må sørge for at stat og kommune kan bidra.

Så må vi sørge for å redusere forskjellene i det norske samfunnet – med den politikken som har blitt ført de senere år, med store skattekutt til noen av dem som har mest fra før, har samtidig mange folk med vanlig og gjennomsnittlig inntekt både fått økte avgifter og blitt fratatt noen av de godene de har hatt, eksempelvis redusert pendlerfradrag, brakketillegg og hyretillegg. Istedenfor må vi sørge for å ta vare på et samfunn med små forskjeller – ikke et samfunn der en får stadig flere direktører med stadig høyere lønn, et samfunn der vi sørger for å løfte de som er nederst i det norske samfunnet. Derfor foreslår vi i dag at en skal ha en lønnsfrys for høytlønnede ledere i staten og nedsette en lavinntektskommisjon.

Det er viktig å sørge for et arbeidsliv som inkluderer. Når det gjelder de utviklingstrekkene vi har innenfor arbeidslivet, ser en store utfordringer med å inkludere flere, selvsagt nå under pandemien med over 200 000 ledige i lange perioder, men også dem som i en ordinær situasjon har problemer med å komme seg inn i arbeidslivet. Det er mange som gjerne skulle bidratt, mange som kanskje har delvis arbeidsevne, eller som har full arbeidsevne, og som ønsker å bidra. Da må vi i større grad legge til rette enn det som har blitt gjort, bl.a. gjennom ordning med lønnstilskudd for personer med redusert arbeidsevne, gjennom å utdanne flere, ha et bedre løp i utdanningssystemet, slik at flere kommer seg gjennom utdanningen og flere blir utdannet innenfor praktiske yrker.

Vi må sørge for å ta grep med tanke på de overordnede rammene for arbeidsmarkedet i Norge, ved at det er Stortinget som skal kontrollere og ha overordnet myndighet over det norske arbeidsmarkedet, og at det ikke er EU og EØS. Når det gjelder å ha en ukontrollert arbeidsinnvandring fra et så stort område i Europa, ser en konsekvensene over tid og hva dette betyr for press på lønns- og arbeidsvilkår, for utstøting fra arbeidslivet, og at det i praksis er umulig å sikre full sysselsetting. Det er konsekvensen av den politikken som blir ført.

Så må vi ha en politikk for framtiden der vi sørger for å ta vare på og kjenne vår historie. Hva er det som har vært med på å bygge Norge? Jo, det er det at vi har sørget for å ha et nasjonalt eierskap til våre naturressurser, hatt konsesjonslover, hatt konsesjonslovgivning som har sørget for at de rike naturressursene vi har hatt, har blitt forvaltet og gitt inntekter til fellesskapet og inntekter til lokalsamfunn. Den blåøyde troen på markedsretting, utsalg og at det i stadig større grad er utenlandske interesser, også fra land som vi ikke har sikkerhetssamarbeid med, som skal eie strategisk viktige bedrifter, infrastruktur og naturressurser i Norge, er en uklok politikk. Derfor må vi sørge for en politikk som går i motsatt retning, og som legger til rette for vekst og utvikling i hele Norge, sikrer beredskap og tjenester nær folk i hele Norge og sikrer nasjonalt eierskap.

Jeg vil med det ta opp Senterpartiets forslag.

Presidenten: Representanten Sigbjørn Gjelsvik har tatt opp de forslagene han viste til.

Det blir replikkordskifte.

Elin Rodum Agdestein (H) []: Senterpartiet er opptatt av optimisme, men holdt et innlegg med en veldig pessimistisk undertone, det må jeg si.

Det er ikke så godt å si hva norsk næringsliv har i vente med et rød-grønt alternativ. Det vi imidlertid vet, er at Senterpartiet skal samarbeide med partier som vil øke skattene med mellom 7 mrd. kr og 22 mrd. kr i året, at Senterpartiet selv vil skru opp formuesskatten med 50 pst. for bedrifter og, aller verst, skrote EØS-avtalen.

Man kan spørre seg hvorfor Senterpartiet mener det er god distriktspolitikk å stikke kjepper i hjulene for lønnsomheten til Norske Skog på Skogn i Trøndelag, en hjørnesteinsbedrift med 400 distriktsjobber, som eksporterer 85 pst. av det papiret de produserer, og det aller meste går til EU. Hvorfor vil Senterpartiet blokkere for en likeverdig, trygg og forutsigbar markedsadgang i Europa for de varene Norske Skog produserer?

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) []: Her var det mye forskjellig.

Når det gjelder skatte- og avgiftsnivå, ligger Senterpartiet på omtrent det nivået som er i inneværende års statsbudsjett. Vi ønsker lavere avgifter for både vanlige folk og bedrifter i Norge.

Når det gjelder EØS-avtalen, altså når det gjelder eksport eksempelvis av tømmer – vel, det har ikke vært toll på eksport av norske industriprodukter siden slutten av 1970-tallet i Norge, lenge før vi fikk EØS. Senterpartiet er opptatt av at vi både skal ha god markedsadgang til våre nærmeste handelspartnere og samtidig ha handelsforbindelser som sikrer at vi i større grad kan være herre i eget hus, eksempelvis ved ikke å gi fra oss råderett over vitale deler av norsk energi- og industripolitikk, slik en har gjort gjennom å underkaste seg EUs energiunion.

Elin Rodum Agdestein (H) []: Nå er det papir Norske Skog produserer, da.

Et annet eksempel er fra en annen trøndersk kommune. Røros har en bedrift som heter Flokk. De produserer kontormøbler, og 80 pst. av eksporten går til EUs indre marked. Eksportinntektene fra Flokk gir hvert år inntekter til Røros kommune som er like store som det Røros får i rammeoverføringer fra staten. Kan representanten Gjelsvik forklare hvorfor det er god distriktspolitikk, og hvorfor det er bra for Røros-samfunnet å gå glipp av 140 mill. kr årlig i kommunens velferdskasse?

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) []: Jeg beklager hvis jeg uttrykte meg upresist. Det har altså ikke vært toll på eksport av noen industriprodukter, bortsett fra bearbeidet fisk, siden slutten av 1970-tallet i Norge, verken på papir eller på andre typer industriprodukter.

Senterpartiet er opptatt av å ha gode handelsforbindelser til våre nære handelspartnere. Det har vi lang tradisjon for. Det som er litt interessant, er jo at siden Norge inngikk EØS-avtalen i 1994, har en rekke land inngått handelssamarbeid med EU. Ikke et eneste land i verden bortsett fra Norge har valgt EØS-avtalen – det er kun noen hundre tusen islendinger og Prins Hans Adam II av Liechtenstein. Det å framstille det slik at det eneste alternativet for å sikre eksport til utlandet er å ha EØS-avtalen for framtiden, er et ganske forenklet bilde av virkeligheten.

Bård Hoksrud (FrP) []: Når jeg hører på representanten Gjelsvik, blir perspektivmeldingen nesten et optimistisk dokument i forhold til å høre på Gjelsvik om hvordan denne framtiden skal bli. Men jeg skjønner det godt, fordi Senterpartiet, ved et eventuelt regjeringsskifte, skal forholde seg til Arbeiderpartiet, SV og Miljøpartiet De Grønne. Samtlige partier har vedtatt en politikk der CO2-avgifter og flyavgifter skal økes kraftig.

SV vil øke CO2-avgiften med 50 pst., øke veibruksavgiften på drivstoff og øke flyavgiften betydelig. Miljøpartiet De Grønne vil øke avgiftene med 13 mrd. kr og bensinavgiften med 5 kr literen. Og Arbeiderpartiet støtter en politikk som gjør det dyrere å kjøre bil og å fly. MDG vil legge ned 36 store og viktige veiprosjekter. Den politikken vil gjøre det dyrere og vanskeligere å bo i Distrikts-Norge, og det blir dyrere for dem som bor nordpå å fly. Kan Senterpartiet akseptere at de ikke vil være med på å gå i en mulig framtidig regjering med de rød-grønne partiene?

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) []: Det er fantastisk å høre Bård Hoksrud, som representant for det partiet som har sørget for rekordhøye avgifter i Norge mens de satt med finansministeren, stå og være bekymret for at avgiftene i Norge vil komme til å øke.

Senterpartiet har lagt fram et alternativt budsjett år for år i Stortinget, som innebærer lavere avgifter både for folk og næringsliv i Norge. Dessverre har Fremskrittspartiet, som støtteparti til dagens regjering, og før den tid, med finansministeren, sørget for at avgiftene har økt og økt. Det har vært uklokt. Det har vært uklokt å øke elavgiften, det har vært uklokt å øke avgifter på å fly, på å reise, på transport i Norge. Det har vært uklokt – en politikk som må føre til at vi må få lavere avgifter i Norge framover.

Ola Elvestuen (V) []: Den store fordelen med EØS-avtalen er at den er en dynamisk avtale. Den er hele tiden i endring, sånn at norske bedrifter alltid har de samme betingelsene som bedrifter i resten av Europa, noe en handelsavtale aldri vil kunne gi.

Det spesielle er at Senterpartiet er uenig i dette. Det er virkelig ikke bra for norsk næringsliv dersom man skulle få gjennomslag.

Nå spurte jeg representanten fra Arbeiderpartiet om de ville være bekymret for at partier de nå vil samarbeide med, ønsker å gå ut av EØS-avtalen. Han sa da at de selv ikke ville sitte i en regjering som ikke ville ha EØS-avtalen. Da blir spørsmålet til Senterpartiet og representanten Gjelsvik: Er man villig til å akseptere en sånn virkelighet – at i et samarbeid med Arbeiderpartiet vil Senterpartiet legge bort sin motstand mot EØS-avtalen og ikke skape denne usikkerheten for norsk næringsliv?

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) []: Jeg tror det er viktig når en går til valg, at hvert enkelt parti gir uttrykk for hva som er ens politikk på ulike områder. Det er helt riktig at EØS-avtalen er en dynamisk avtale. Det fører jo til at EØS-avtalen på område etter område blir mer inngripende og fører til at vi i mindre grad blir herrer i eget hus.

Gjennom de senere årene har Venstre, som en del av regjeringen, sørget for at det norske finanstilsynet er underlagt EUs finanstilsyn på viktige områder. Det var et viktig område for Norge, og en mistet nasjonal handlefrihet der. Det samme gjelder EUs energiunion, der en sammen med Fremskrittspartiet, Høyre, Arbeiderpartiet og MDG sørget for å melde Norge inn i ACER, slik at vi ble underlagt EUs styring på vitale deler av norsk energi- og industripolitikk. Senterpartiet mener det er uklokt, og derfor tar vi til orde for en utvikling som går i en annen retning. Det er det vi går til valg på.

Tore Storehaug (KrF) []: I innlegget sitt snakka representanten Gjelsvik godt og varmt om å lytte til folk og dei lokalsamfunna og kommunane som er råka av ulike vedtak. I perspektivmeldinga, som vi no har til behandling, har Senterpartiet lagt fram eit forslag, forslag nr. 30, som seier at ein skal reetablere Troms og Finnmark som eigne fylke. Ei av dei problemstillingane som oppstår, er at Alta har ein betydeleg del av befolkninga som i så fall ønskjer å vere ein del av Troms fylke. Vil Senterpartiet respektere det, og følgjer det òg det forslaget som Senterpartiet legg fram no?

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) []: Jeg takker for spørsmålet. Det første som må skje, er at en må lytte til den folkeavstemningen som har vært i Troms og Finnmark, som med overveldende flertall sa at en vil dele dette fylket opp igjen. Det var svært uklokt, det vedtaket som bl.a. Kristelig Folkeparti var med på, om tvangssammenslåingen av Finnmark og Troms. I etterkant av at en sånn oppløsning har skjedd, må selvsagt Alta kunne gå gjennom de prosessene som formelt sett ligger der for å be om en utskillelse fra Finnmark. Men veien fram dit er ganske lang.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Kari Elisabeth Kaski (SV) []: Perspektivmeldingen er ikke en fasit på framtiden. Den synliggjør politiske valg – politiske valg som: Skal vi kutte i skattene, øke inndekningsbehovet og dermed kutte i velferden, privatisere den og la folk kjøpe de tjenestene de ønsker? Eller skal vi omfordele fra privat velstand til fellesskapet, styrke velferden og gi oss mer fritid, samtidig som nordmenn også får økt kjøpekraft? Begge deler er mulig ut fra denne meldingen. Det er politiske valg.

Men dette er politiske valg som Høyre vil forsøke å tåkelegge når de nærmest ideologisk tvangsmessig gjentar at velferdsstatens bærekraft er truet. Vi får høre om ansvarlige rammer for budsjettene og det framtidige inndekningsbehovet, når Høyres budskap i realiteten er at det må strammes inn, og vi har ikke råd til velferden i framtiden. Sånn bygges det opp et narrativ om at vi må gjøre velferden vår såkalt bærekraftig, et bærekraftig velferdssamfunn, som Høyre sier, for vi kan jo ikke nevne staten, som skal bli mindre, der private krefter får overta og vi kan kjøpe eldreomsorg, barnehager og skole selv. Valgfrihet ville de kalt det i Høyres Hus. En nedbygging av velferdsstaten og en oppskrift på økte forskjeller kaller jeg det.

En viktig politisk og økonomisk prioritering fra Høyre de siste åtte årene har vært kutt i formuesskatten, særlig rettet mot landets rikeste. Kuttene har ikke ført til en eneste ny arbeidsplass, kanskje snarere tvert imot. Likevel vil Høyre fjerne formuesskatten på aksjer helt i neste stortingsperiode i stedet for å bruke pengene på noe nyttig for den norske befolkningen, som bedre velferd eller mer målrettete stimulanser overfor norsk næringsliv i omstilling.

Nå viser også nye tall som SV har fått fra Finansdepartementet, at disse skattekuttene har hatt en høy pris. Hele det såkalte inndekningsbehovet på statsbudsjettet i 2030 kan dekkes hvis vi reverserer bare halvparten av skattekuttene Solberg-regjeringen har gjennomført. Dette inndekningsbehovet er skapt av regjeringens egen politikk.

Så viser tallene oss fram mot 2060 at det kommer til å være et inndekningsbehov på lang sikt, og det er ikke så rart. Vi vet at velferdstjenester generelt har lavere produktivitetsvekst enn privat næringsliv, fordi det er begrenset hvor mye vi kan eller bør effektivisere jobben med å passe på ungene våre eller ta vare på foreldrene våre når de blir gamle. Derfor er det både naturlig og faktisk helt nødvendig at vi relativt sett bruker mer penger på velferd i framtiden, og sånn høster gevinster for fellesskapet av den verdiskapingen som skjer i økonomien generelt. Dette er det den norske modellen har sørget for i fortiden og bør sørge for også i framtiden.

Så er det også sånn at det hefter ganske stor usikkerhet ved disse tallene i perspektivmeldingen. Vi vet at inndekningsbehovet kan bli større eller mindre, avhengig av alt fra hvordan klimaendringene utvikler seg, hvordan avkastningen i oljefondet blir, eller om det kommer nye pandemier – eller noe hele annet. Der bør vi ruste oss som samfunn for å håndtere framtidige utfordringer. Klimakrisen bør være aller øverst på den listen. Dessverre er det sånn at perspektivmeldingen som regjeringen har lagt fram, inneholder helt ufullstendige antakelser om bl.a. Norges oljeproduksjon og våre klimaforpliktelser. Det hevdes at det «forventede fallet i produksjonen på norsk sokkel er således større enn det globale fallet FNs klimapanel har vurdert at er i tråd med en vellykket oppfølgning av Parisavtalen.» Dette er feil.

Det underslår dessverre behovet for økt klimainnsats framover. Forskere fra Cicero har påpekt veldig problematiske antakelser bak disse beregningene. Regjeringen har bl.a. brukt medianen av scenarioene fra FNs klimapanel, men hvert scenario er en egen fortelling og kan ikke sammenliknes på den måten.

Hvert år legger regjeringen også fram anslag for framtidig oljeproduksjon. Hver eneste gang har det vist seg at de anslagene har vært for konservative. Dette handler om at oljeselskapene får ut mer olje og gass fra feltene enn vi trodde, men også at stortingsflertallet med Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Senterpartiet i spissen har tradisjon for å gjøre anslagene til skamme gjennom å fremme nye letinger og nye tildelinger og sist nå ved å gi store, svært dårlig begrunnete subsidier til oljeselskapene. Heller ikke på klima er perspektivmeldingen en fasit, snarere – i dette tilfellet – ønsketenkning.

Med det tar jeg opp SVs forslag.

Presidenten: Representanten Kari Elisabeth Kaski har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Tom-Christer Nilsen (H) []: SVs svar på utfordringene i perspektivmeldingen består av, sånn som vi kan høre det, enten å bagatellisere at problemene finnes, eller å foreslå å gjøre ting som forsterker utfordringene: Avvikling av olje- og gassnæringen og slutt på leteboringen – det er 11 000 nye ledige første år, 100 000 på lang sikt. Det er tap av store skatteinntekter. Det er innføring av reguleringer som gjør dagens havbruk umulig og framtiden ulønnsom, med medførende tap av investeringer og arbeidsplasser og framtidig vekst. Samtidig er det en skatteøkning som om en tar utgangspunkt i Keynes, som i hvert fall må kunne beskrives som svært kontraktiv, i en fase der vi vil være proaktiv, en skatteøkning som første år tilsvarer om lag det dobbelte av selskapsskatten i et normalt år for fiskeri og havbruk til sammen. Det er innføring av en sekstimersdag, som vil kreve over 100 000 nye offentlig sysselsatte. Og det er å gjøre norsk eksport mindre konkurransedyktig. Med andre ord: færre bedrifter, færre jobber, lavere skatteevne hos dem som skal finansiere velferden, større offentlige utgifter og flere offentlig ansatte som skal lønnes av det samme skattegrunnlaget.

Hvordan skal SV få dette regnestykket til å gå opp når en tar sikte på lavere produktivitet der en trenger høyere, og at folk skal jobbe mindre når vi trenger at flere jobber mer?

Kari Elisabeth Kaski (SV) []: Jeg innledet mitt innlegg med å si at denne debatten handler om politiske valg. Jeg må innrømme at jeg hadde satt pris på det hvis også Høyres representant kunne ha fulgt opp med faktisk å ha en reell politisk debatt om de valgene. SV og Høyre har ulike politiske løsninger. Jeg blir noe trøtt av stadig å måtte diskutere basert på feilaktige antakelser og med representanter som ikke har lest tallene som ligger i perspektivmeldingen – med respekt å melde. For hvis man går inn og ser på de underlagene, tar seg bryet med i det hele tatt å gå inn og se hva som ligger som utgangspunkt for perspektivmeldingens tall, vil man for det første se at inndekningsbehovet vil variere, basert på en lang rekke ulike antakelser. Hvis man bare skrur litt opp eller ned på avkastningen fra oljefondet, er hele inndekningsbehovet borte – med et knips. Hvis man i det hele tatt tar seg bryet med å se på hva det gjennomsnittlige skattenivået vil være for befolkningen, kan det, basert på de ulike scenarioene, gå opp eller ned. Det hadde vært sunt for debatten om vi kunne basere oss på tallene i meldingen.

Tom-Christer Nilsen (H) []: Jeg baserer meg på tallene i meldingen. Det som jeg nå hører, er at SV vil basere sin politikk videre på om vi har nok flaks eller ikke.

Men spørsmålet var ikke hva grunnlaget i perspektivmeldingen var. Spørsmålet var: Hvordan skal SV få dette regnestykket til å gå opp når en tar sikte på lavere produktivitet, med tanke på basislinjen, der vi trenger høyere, og at folk skal jobbe mindre når vi trenger å skape mer og inkludere flere? Det er ikke sånn at de valgene vi tar, er uten konsekvens, selv om tilfeldighetene også rår.

Kari Elisabeth Kaski (SV) []: Det er under denne regjeringen det stadig har blitt flere unge som er uføre og står utenfor arbeidslivet. Denne regjeringen har ikke bidratt til å få flere i folk i jobb. Det er også under denne regjeringen man bare har kastet subsidier etter oljeselskapene som man ikke aner sluttregningen på, men man vet det i alle fall vil kunne bli noen titalls milliarder. Det er rent faktisk det som skjedde i fjor. Det er denne regjeringen som egenhendig har skapt hele inndekningsbehovet fram mot 2030. Så når representanten kommer hit for å beskylde SV for å ha en uansvarlig økonomisk politikk når vi og det neste flertallet kommer til å ha et stort inndekningsbehov å dekke fram mot 2030 på grunn av de politiske valgene denne regjeringen har gjort, samtidig som man har satt skyhøy rekord i oljepengebruk, er det med respekt å melde det som bidrar til at vi nå står overfor de politiske valgene. SV er i det minste ærlig på at vi skal øke skattene for landets rikeste for å dekke det behovet og for å kunne finansiere og bygge ut velferden framover.

Gisle Meininger Saudland (FrP) []: Det er viktig å skape nye arbeidsplasser, men det er også viktig å ta vare på de arbeidsplassene vi allerede har. Derfor er det skremmende at SV, men også andre partier i denne sal, ønsker en politikk som truer titusenvis av arbeidsplasser i dette landet.

I mitt hjemdistrikt, Agder, sysselsetter oljenæringen 10 000 mennesker direkte og indirekte. Noen av disse menneskene kjenner jeg. De bor i sårbare lokalsamfunn hvor det ikke er flust med offentlige jobber å ta seg etterpå, sånn som her i Oslo, og mange er redde fordi noen har lyst til å legge ned næringen deres. Jeg vet at SV sier at man skal skape mange nye, såkalt grønne arbeidsplasser istedenfor, men jeg vil gjerne at representanten Kaski forteller meg, mine velgere og de 10 000 menneskene i mitt fylke som har en jobb å gå til på grunn av petroleumsnæringen, hva de skal jobbe med i framtiden, som skaper like mye verdier som petroleumsnæringen gjør i dag.

Kari Elisabeth Kaski (SV) []: Vi vet at etterspørselen etter olje og gass kommer til å falle de neste årene, og det kommer til å skje uansett, enten det er SV eller Fremskrittspartiet som styrer. Hvis man frykter for det fallet, må Fremskrittspartiet jobbe imot de klimaløsningene som i realiteten gjør oss uavhengig av olje og gass på sikt, imot elbiler, imot elektrifisering av samfunnet, imot utbygging av fornybar energi. Jeg registrerer at det til en viss grad er representanter i Fremskrittspartiet som ønsker å gå den veien, men Fremskrittspartiet har også sittet og styrt Olje- og energidepartementet og lagt til rette for utbygging av fornybar energi. Det er positivt for at vi skal lykkes med den omstillingen. Jeg er helt overbevist om at det er en langt større trussel, en reell omstillingsrisiko for alle de tusenvis av mennesker som jobber i olje- og gassbransjen direkte eller indirekte, dersom det er markedet alene som får styre den overgangen, der man plutselig møter en hard vegg av etterspørselsfall, der man ikke lenger i Europa, f.eks., vil etterspørre norsk olje og gass fordi man har kommet så langt i denne omstillingen. Da er det bedre med politisk styring.

Ola Elvestuen (V) []: Representanten Kaski vet at vi må ha et mye sterkere internasjonalt samarbeid for å nå klimamålene. I dag er EU en drivkraft for å drive fram en sterkere klimapolitikk. Norge har et veldig tett samarbeid innenfor EØS-avtalen for å være en del av dette.

Da blir spørsmålet: Hvorfor ønsker ikke SV at Norge skal være en del av å drive fram den klimapolitikken i Europa, innenfor EØS-avtalen?

Kari Elisabeth Kaski (SV) []: SV ønsker internasjonalt samarbeid og et sterkere internasjonalt samarbeid på klima og andre områder, men det trenger ikke å gå på bekostning av nasjonal selvråderett eller demokratiet som vi har i Norge. Nettopp den internasjonale innsatsen på klimaområdet mener jeg understreker og bygger opp under det. Norge har som selvstendig nasjon spilt en helt avgjørende rolle alene i de internasjonale klimaforhandlingene. Det har vært ekstremt positivt i de forhandlingene at Norge ikke har vært en del av EU, og at vi har kunnet ta en annen rolle. Det samme gjelder på en lang rekke andre områder også. Så det går an å forsterke dette samarbeidet uten å være en del av EØS-avtalen og EU.

Jeg tenker at nå pågår det et ganske spennende internasjonalt arbeid, særlig etter presidentskiftet i USA, med Biden-administrasjonens nye initiativer for internasjonalt samarbeid. Jeg skulle ønske at vi fikk en regjering som ønsker å være i forkant og framoverlent der, og som tar flere initiativer når det gjelder både ulikhet og klima.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Ola Elvestuen (V) []: Den kanskje viktigste setningen i perspektivmeldingen etter min mening står på side 54, der det står:

«Klimaendringer og et forringet naturmiljø står i en særstilling når vi skal forsøke å skissere fremtidig global utvikling.»

Så står det litt lenger ned:

«Klimautfordringen har ingen historisk parallell.»

Det er kanskje det viktigste vi har her. For å ta tak i vår framtid og vår økonomi må vi redusere klimautslippene, og vi må ta vare på natur. Det krever et globalt samarbeid, der Norge må fortsette sin satsing i det globale samarbeidet for å få ned utslippene, enten det er den regnskogsatsingen vi leder an i stor grad internasjonalt, eller oppfølgingen av Havpanelet, hvor statsministeren har ledet arbeidet.

Vi må også ta lederskap med å drive fram den teknologiutviklingen verden trenger for å nå sine mål. Regjeringens satsing på karbonfangst og -lagring med Langskip er et av disse. Vi har mange tiltak innenfor grønn skipsfart i Norge som er med på å drive fram en nødvendig grønn omstilling. Vi ser det på havvind og støtten regjeringen gir til det, og man kan også se de mulighetene vi har for å ha en mer miljøvennlig luftfart, bare for å nevne noe.

Som det ble påpekt, handler det også om å ta vare på mer natur. I høst skal det forhandles internasjonalt om konvensjonen for biologisk mangfold, og Norge har blitt en del av høyambisjonskoalisjonen inn mot den forhandlingen, hvor vi sier at vi skal følge opp med 30 pst. vern i Norge og 30 pst. vern også av havområder, i tråd med resten av verden. Vi trenger en god forvaltning av 100 pst. av våre områder.

Vi må følge opp klimatiltakene i Norge. Vi har nettopp vedtatt en klimamelding og lagt fram en klimaplan, og vi skal redusere utslippene i Norge med 50–55 pst. fram mot 2030, i samarbeid – tett samarbeid – med Europa. For å ha mulighet til å nå de målene, altså 50 pst. reduksjon i Norge, må vi ha reduksjoner i alle sektorer. Det vil innenfor petroleumssektoren være i hvert fall 50–60 pst. reduksjon innen 2030. Da må man ha elektrifisering, og man må se på hvordan man også kan reinjisere utslipp direkte i havbunnen. Industrien må redusere innenfor transport, og ved arealbruksendringer må utslippene ned.

For å få ned utslippene trenger vi å være en del av et internasjonalt samarbeid. Som perspektivmeldingen viser, er EØS-avtalen helt grunnleggende for norsk næringsliv, helt grunnleggende for å få til den grønne omstillingen vi trenger i årene framover. Vi trenger å være en del av Europas grønne giv.

Jeg må si at det gir grunn til bekymring når så mange partier vil at vi skal ut av EØS-avtalen, i en situasjon hvor Venstre mener vi heller burde gå inn i EU og bli en helt sentral del av samarbeidet. Én ting er om EØS-avtalen kommer i spill, men når vi ser på diskusjonene i Stortinget de siste årene, er det en kontinuerlig diskusjon om hvilke direktiver man ønsker å nedlegge et veto mot, enten det er ACER eller det er jernbanepakker eller andre. Jeg mener det vil være en stor fordel om vi i årene framover klarer å holde de diskusjonene til Stortinget, og at de ikke blir en realitet.

I perspektivmeldingen er det en god grunntone, hvor man påpeker at vi har en svært god statsfinansiell situasjon. SPU er et av verdens største finansielle fond, og vi har i Norge høy sysselsetting, vi har lav arbeidsledighet, vi har et høyt utdanningsnivå. Samtidig er det utfordringer med at handlingsrommet er forventet å bli mindre, og at vi blir flere eldre og trenger flere i arbeid. Det må vi møte ved å bygge kompetanse. Vi må gjøre det fra barnehagen, gjennom oppveksten, gjennom skolen. Venstre har bygd opp under dette med gratis kjernetid i barnehagen. Vi har nå lagt fram en fullføringsreform fra Kunnskapsdepartementet. Det er viktig at vi klarer å utvikle kompetanse gjennom hele livet.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Arild Grande (A) []: Som Elvestuen var inne på, har Norge høy sysselsetting sammenlignet med de aller fleste land. En av årsakene til det er at vi har et inkluderende arbeidsliv, hvor partene tar ansvar for at flere skal ha muligheten til å stå i jobb.

En bærebjelke i det er sykelønnen, som gjør at man har en trygghet selv om man opplever sykdom. Venstre ønsker å kutte i sykelønnen, og det har selvfølgelig skapt sterke reaksjoner. Særlig umusikalsk er det at det skjer midt i en pandemi. Samtidig som regjeringen oppfordrer folk til å være hjemme hvis man opplever symptomer, skal man altså kutte i lønnen hvis man holder seg hjemme istedenfor å presse seg til å gå på jobb. Jeg sliter med å forstå logikken i det, men kanskje representanten Elvestuen kan forklare: Hvorfor kom dette forslaget fra Venstres landsmøte nå midt i en pandemi?

Ola Elvestuen (V) []: Det er ingen som kommer til å foreslå å kutte i sykelønnen nå i pandemien. Dette er et programforslag, og sykelønn er ikke en del av det regjeringssamarbeidet som vi er en del av.

Men det er nå en gang sånn at vi har langt flere på helserelaterte ytelser i Norge, inkludert folk som får sykelønn, samtidig som det er ingenting som skulle tilsi at vi har en befolkning som har en dårligere helse enn land som vi kan sammenligne oss med. Det er klart at sykelønnsordningen i Norge er veldig god, men den er også veldig dyr, og den gjør at vi har langt flere på sykelønn enn land vi kan sammenligne oss med.

Da er Venstre et parti som mener at dette må vi faktisk diskutere. Vi må kunne gå inn og diskutere hvordan vi kan innrette den bedre, sånn at vi får ned utgiftene, men også at det er flere som er i arbeid og ikke er fanget opp i en sånn situasjon.

Arild Grande (A) []: Vi tar gjerne den diskusjonen, for en av grunnene til at vi har høy sysselsetting, er at man også har en trygghet under sykdom. Vi har også en høy sysselsetting av kvinner sammenlignet med mange andre land, og vi vet at sykefraværet er høyere blant kvinner enn blant menn.

Vi hører også mange fortelle om senvirkninger av pandemien, av covid-19-smitte, og at det kan ta lang, lang tid før man kommer seg tilbake – om man kommer seg tilbake igjen. Flere forteller at det varierer veldig om man føler seg bra eller dårlig – kanskje kan man prøve seg på jobb, kanskje må man ut igjen – og at det vil veksle. Selv om pandemien en dag er over, kan det kanskje være en prosess på flere år for enkelte. Synes representanten Elvestuen det vil være rettferdig at disse folkene, i tillegg til de problemene de opplever, også skal straffes med kutt i lønnen?

Ola Elvestuen (V) []: Det er vel ingen i Venstre som mener at vi skal ha en dårlig sykelønnsordning. Vi skal ha en veldig god sykelønnsordning. Men det vi trenger å se på, er om det trengs justeringer også der, fordi vi har så mange flere på sykelønn i Norge, og det er ingenting som skulle tilsi at vi har en befolkning som har en helse som er annerledes enn i de samfunn som vi sammenligner oss med. Dette handler også om å prioritere inn mot dem som trenger det mest – det vil være særlig de som har et langtidssykdomsbilde, som trenger det mest – istedenfor at alle skal ha den samme ordningen.

Også her står det at vi har høye utgifter, og vi trenger partier som har mot til å se på også hvilke justeringer som vi kan gjennomføre.

Jon Engen-Helgheim (FrP) []: Jeg skal ta opp en annen sak som jeg vet er veldig viktig for Venstre, og det respekterer jeg Venstre for. Det gjelder bosetting av flyktninger.

Vi skal ta imot 3 000 flyktninger hvert år. Beregninger viser at kostnaden per flyktning gjennom et livsløp er på rundt 20 mrd. kr. Det vil si at vi pådrar oss livsløpskostnader på rundt 60 mrd. kr hvert eneste år. For slike summer kunne vi hjulpet millioner av mennesker andre steder i verden. Samtidig ser vi at mange av dem som blir tatt imot her, lever i vedvarende fattigdom. En undersøkelse vi har fått gjort, viser at rundt halvparten av dem som har kommet med fluktbakgrunn, lever med lavinntekt i Norge.

Da er spørsmålet til representanten om han synes det er en fornuftig politikk å bruke så store summer på å hjelpe noen få i Norge når vi kunne hjulpet så mange flere rundt om i verden, samtidig som mange lever i fattigdom i Norge.

Ola Elvestuen (V) []: Jeg tror det er viktig at vi ser på hele bildet. Det er viktig for Venstre at vi er en del av et samarbeid i Europa, Schengen-avtalen, at vi har fri arbeidsflyt, og så har man det med flyktninger og migranter. Vi er også med i et samarbeid i Europa om Europas yttergrenser, og det er færre som kommer over grensen nå enn det det gjorde tidligere. Men som et svar på dette er det viktig for oss at også kvoteflyktninger, folk som sitter fast i en desperat flyktningsituasjon, har mulighet til å komme ut av det. Da å ta imot 3 000 av dem til Norge har vært et viktig gjennomslag for Venstre. Det gir en ny mulighet, og det gir mulighet i Norge for veldig mange enkeltpersoner, men vi gir også mye støtte i de områdene hvor de kommer fra. Derfor er det også viktig for oss å opprettholde 1 pst. i bistandsmidler, slik at vi har en helhet i den politikken.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) []: Representanten Elvestuen brukte mye av sitt innlegg på behov for omstilling, både i Norge og internasjonalt. Samtidig ser vi at man i Norge de senere årene har blitt mer oljeavhengig enn før. Vi har et handelsunderskudd fra Fastlands-Norge utenom olje og gass som har gått i en stadig mer negativ utvikling – fra minus 248 mrd. kr var det vel i 2013, til minus 401 mrd. kr. i 2019. Det er behov for kraftfulle tiltak på fastlandet for å legge til rette for nye arbeidsplasser, verdiskaping og ny industrireising knyttet til fornybare ressurser og grønt karbon. Senterpartiet har foreslått et statlig grønt investeringsselskap for å kunne investere, gå inn med eierkapital og legge til rette innenfor treforedling, marin sektor eller næringsmiddelindustrien. Hvorfor har ikke Venstre stilt seg positivt til et slikt tiltak nettopp for å få kraft i satsingen på fornybare løsninger og verdikjeder i Fastlands-Norge?

Ola Elvestuen (V) []: Det vi har gjort, er å lette den overgangen ved å få til et grønt skatteskifte. Det har vært mye klage i dag på at vi har økt avgiftene i Norge med 7 mrd. kr. Det er miljøavgifter på den ene siden, og det er skattlegging av både enkeltpersoner og bedrifter på den andre siden.

Ellers har vi styrket hele virkemiddelapparatet inn mot et grønt skifte – både Forskningsrådet har fått økte midler, Innovasjon Norge har fått økte midler inn mot det grønne skiftet, Enova har fått doblet sin støtteordning fra 2013 fram til i dag, og vi har også fått på plass Nysnø, som er med på å investere i grønn omstilling. Så jeg mener at er det ett felt hvor vi virkelig har levert på tiltak, er det for at staten støtter opp under en miljøvennlig næringsutvikling, som har lavere utslipp, og som hjelper oss på veien mot å nå klimamålene fram mot 2030.

Kari Elisabeth Kaski (SV) []: Som jeg var inne på i innlegget mitt, er konklusjonen i perspektivmeldingen hva gjelder norsk oljeproduksjon, gal, for der legger man opp til at det forventede fallet i produksjon på norsk sokkel vil være større enn forpliktelsene våre knyttet til Parisavtalen. Det er forskere fra Cicero som har påpekt at disse anslagene er høyst usikre, om enn ikke problematiske, både fordi man misbruker medianen fra scenarioene fra FNs klimapanel, fordi det har veldig optimistiske anslag for karbonfangst og -lagring, som jo er avhengig av politisk handling, og fordi man bruker den globale medianen for oljeproduksjon framfor den som er mer relevant for Norge – OECDs median.

Så mitt spørsmål til representanten Elvestuen er om Venstre er enig med Cicero i at disse anslagene er høyst problematiske, og at man derfor må trekke en annen konklusjon hva gjelder norsk oljeproduksjons framtid, enn det perspektivmeldingen legger opp til.

Ola Elvestuen (V) []: Den ligger vel på 65 pst. reduksjon fram mot 2050 – dette er jo vurderinger. Jeg tror det kommer til å gå fortere, at reduksjonen blir større og kommer til å måtte bli større fram mot 2050, også fordi Parisavtalen er dynamisk. Nå i 2020 har landene meldt inn sine nye mål. Man skal melde inn nye mål igjen i 2025. Det gjelder også for oss. Og etter hvert som effekten av klimaendringene blir mer åpenbare, er jeg helt sikker på at også tempoet for å redusere går raskere.

For Venstre er det viktig både å ta tak i de skattefordelene som petroleumsnæringen har nå, også den pakken fra i fjor som ble altfor god – vi må sørge for at vi ikke har en subsidiering av petroleumsnæringen – og å gå inn på de nye tildelingene på nye utbygginger, som vi mener må kraftig ned.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Tore Storehaug (KrF) []: Eg tenkte eg skulle begynne med eit av dei betre sitata om perspektiv i politikken, og det kjem frå ein amerikanar som heiter James F. Clarke. Han sa at det som kjenneteiknar ein politikar, er at han tenkjer på neste val, mens statsmenn tenkjer på neste generasjon.

Eg tenkjer iallfall å prøve å setje litt himmel over den debatten vi har no. Perspektivmeldinga er ein av dei debattane vi har i løpet av ein stortingsperiode, der vi kan dra litt lengre perspektiv, der vi kan stoppe opp og seie kva som fungerer bra, og som vi er nøydde til å forvalte på ein klok måte fordi vi har mykje å vere takknemlege for, og kva utfordringar vi som samfunn står overfor – og då ikkje berre i eit perspektiv der ein tenkjer fire år, men der ein tenkjer 30, 60 og 90 år fram i tid.

Eg meiner at den perspektivmeldinga som er lagd fram, gjer nettopp det. Ho klarar både å dra dei historiske linjene om kva som gjer at vi har eit så velutvikla velferdssamfunn som vi har i Noreg, og viser òg ein del av dei utfordringane vi har viss vi skal vere ein generasjon som når vi ser våre barn og barnebarn i auga, kan fortelje dei korleis vi forvalta velferdssamfunnet på ein god måte.

Mykje av det som er bra, er det grunn til å takke for og handle klokt vidare med. Eit av dei gode eksempla på korleis ein i Noreg har klart å dra fram det perspektivet, er framfor alt oljefondet, der ein i prinsippet har slått fast at det ikkje tilhøyrer noverande generasjon, men er noko alle nordmenn skal ha ein rett på. Difor har vi også handlingsregelen, som skal sørgje for at fondet i prinsippet skal vare evig. Men vi har òg eit land som har forholdsvis høg sysselsetjing, og vi veit at sjølv om oljefondet vårt er stort, så er verdien av nordmenn sin arbeidsinnsats vesentleg høgare, og den er vi nøydde til å forvalte på ein klok måte, der vi sørgjer for at alle saman får delta og ingen blir etterlatne. Vi har eit land som har små forskjellar, og dette handlar framfor alt om at vi har eit land der vi har klart å ta vare på at det er tillit mellom folk, og at det er tillit mellom folk og myndigheiter.

Dette er ein av dei tinga eg tenkjer det er grunnlag for å takke for og tenkje klokt om korleis ein skal forvalte, men når vi gjer det, må vi òg erkjenne dei utfordringane som vi står overfor. I merknadene er det fleire av partia som set mange spørsmålsteikn ved om ein er for pessimistisk i ein del av dei framskrivingane som ligg til grunn i perspektivmeldinga. Det meiner eg er ein litt skummel veg å gå. Vi veit at vi kjem til å få ei aldrande befolkning, og at andelen av dei som står i arbeid, blir mindre i forhold til dei som skal bli forsørgde. Det er noko vi er nøydde til å ta på alvor. Det vi òg veit, er at dei forventningane vi har til velferd, levestandard og tilbod frå det offentlege, ikkje kjem til å bli mindre med dei generasjonane som no blir eldre. Det er den eine utfordringa. Ei anna er sjølvsagt klimaomstillinga som vi er nøydde til å gå gjennom, og på lang sikt er dei stadig fallande fødselstala òg eit perspektiv som høyrer heime i ein debatt om korleis vi skal forvalte velferdssamfunnet vårt. Så dette er noko meir enn berre å administrere rikdomen vår – det er òg ein debatt som handlar om kva vi vil med alle desse pengane våre, kva vi skal leve for, og ikkje berre kva vi skal leve av.

Når vi behandlar perspektivmeldinga no, er det ganske tydeleg for meg og for Kristeleg Folkeparti at vi òg er nøydde til å peike på ei retning for korleis vi kan lage eit berekraftig velferdssamfunn. Hovudoverskrifta for korleis vi skal få til det, handlar om at vi er nøydde til å inkludere fleire, og det handlar om at vi er nøydde til å få til ei grøn omstilling, der vi investerer dei store pengane i dei som er aller minst. I den perspektivmeldinga som blei lagd fram no, er det første gongen ein omtalar behovet for tidleg innsats, og det er eit av dei områda som har vore lyfte og styrkte gjennom politiske prioriteringar, når vi har hatt det fleirtalet som har laga statsbudsjetta dei siste åra. Det ein har gjort, er å styrkje innsatsen for å sørgje for at alle skal ha ein likast og best mogleg start på livet, og det vi veit, er at det er pengar som bidrar til at den enkelte blir styrkt i møtet med livet seinare, og det er den mest fornuftige investeringa vi kan gjere.

Så er vi nøydde til å ha ein debatt om korleis vi kan snu ein del av dei negative trendane som vi har stått i i altfor lang tid. Ein av dei er aukande ulikskap. Då handlar det om å bruke dei store pengane på å byggje opp små forskjellar. Det handlar òg om å bruke dei pengane tidleg i livet og å sørgje for at sysselsetjinga er høg. Og det handlar – i en sånn debatt – nettopp om å sørgje for at perspektivet er langt nok, at vi ikkje berre tenkjer fire år, men at vi tenkjer 30, 60 og 90 år fram i tid. Det handlar om neste generasjon.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Ingrid Heggø (A) []: Igjen har Kristeleg Folkeparti teke eit skritt bort frå arbeidslinja, på landsmøtet sitt. Dyre valløfte og manglande kalkulator er det mange no forbind med Kristeleg Folkeparti – òg i tillegg trua på at velferdsstaten vert styrkt ved at folk skal vera heime. Meiner representanten at dette er i tråd med bodskapen i perspektivmeldinga frå Kristeleg Folkeparti si eiga regjering: at fleire må i arbeid og utgiftene må ned?

Tore Storehaug (KrF) []: Gjennom bidraga til Kristeleg Folkeparti i regjering og når vi har laga statsbudsjett før, har vi styrkt sysselsetjinga og tiltaka som skal gjere at det løner seg å stå i jobb, ofte til kritikk frå Arbeidarpartiet – når ein går gjennom enkelte velferdsordningar og sørgjer for at dei er innretta på ein måte som gjer at dei som vel å stå i jobb, òg får ein økonomisk gevinst av det. Men det går òg an å tenkje lenger om sysselsetting. Når vi ser ein stadig fallande fødselsrate i eit land som ikkje manglar velstand, og når vi ser ein del av dei prioriteringane som Arbeidarpartiet og andre gjer – ja, då blir eg litt bekymra og litt uroleg. Tidlegare i debatten har eg adressert Arbeidarpartiet sine forslag til kutt til nokre av dei familiane som har minst. Svaret då var at Arbeidarpartiet skulle styrkje nokre av dei familiane som hadde mest! Det er jo det motsette av det vi treng dersom vi skal snu ein del av dei ulikskapstrendane som samfunnet vårt står midt oppe i.

Ingrid Heggø (A) []: Styrking av barnehageøkonomien er nettopp å gje alle barn lik moglegheit til å gå i ein barnehage. Men det eg vil litt over på, er inntektene til kommunane framover, for dei er veldig viktige, og det kjem òg tydeleg fram i perspektivmeldinga. Ifølgje regjeringspartia er kommuneøkonomien både svært bra og styrkt under denne regjeringa, men likevel er eigedomsskatten, som vi òg diskuterte i førre sak, auka frå 8,9 mrd. kr i 2013 til 14,7 mrd. kr i 2019. Også i kommunar som er styrte av representantar frå regjeringspartia, er eigedomsskatten auka. Kva meiner representanten er årsaka til at også representantane til regjeringa rundt om i kommunestyra stemmer for auka eigedomsskatt?

Tore Storehaug (KrF) []: Grunnen til at folk stemmer for noko i lokale kommunestyre, uavhengig av kva spørsmålet er, er at dei meiner det er best for sin kommune, og dei prioriteringane meiner eg at den enkelte kommunestyrerepresentanten skal få lov til å gjere sine vurderingar av og røyste på grunnlag av. Men biletet som representanten teiknar, stemmer jo ikkje. Det er lenge sidan det har vore så få kommunar på ROBEK-lista som det er no, og tiltak etter tiltak som denne regjeringa har gjort, styrkjer inntektene til kommunane. Og ikkje berre det: Ein har òg innført ein del lengre og strukturelle grep, seinast no i RNB der ein har varsla at ein kjem til å kome med ei vindkraftavgift som kjem til å styrkje enkelte kommunar sin økonomi mykje. Det viser med eit konkret eksempel at ein del av det biletet som representanten teiknar opp, er direkte feil.

Terje Halleland (FrP) []: Forrige helg hadde Kristelig Folkeparti sitt landsmøte, og det vet vi alt om at kan bli dyre happeninger. Der kom det fram bekymringer for kostnader og alle fromme ønsker som landsmøtet lovet partiet at de skulle satse på framover. Noen av deltakerne viste til at de våknet opp til sinte meldinger om vedtak partiet hadde gjort. Jeg regner med at representanten kjenner situasjonen. Det som bekymrer meg enda mer, var ønsket om å begrense den delen av næringslivet som har gitt oss flest arbeidsplasser, verdier og inntekter, og begrense den største distriktsarbeidsplassen vi har, nemlig norsk sokkel. Representanten er nok smertelig klar over hva et vedtak om å stoppe oljeleting, stoppe leteboring, vil ha av betydning for sektoren. I tillegg til tusenvis av arbeidsplasser vil nasjonen gå glipp av store inntekter. Hvordan har Kristelig Folkeparti tenkt til å finansiere sin egen politikk?

Tore Storehaug (KrF) []: Det har vi vist i dei alternative statsbudsjetta våre gong på gong, og vi viser det gjennom deltaking i ei regjering som klarer å prioritere, og som klarer å byggje ein velferdsstat og rette inn ordningane våre på ein måte som gjer at vi byggjer den velferdsstaten som vi er stolte av. Vi gjer det òg på ein måte som styrkjer det norske næringslivet. Det er eit prosjekt som vi i lag – når vi har laga statsbudsjettet dei siste gongane – har klart å gjere.

Så må eg få seie at eg er glad for at eg slepp å stå til rette for alle dei dyre landsmøtevedtaka frå Framstegspartiet, som dei òg tek med rett inn i stortingssalen når dei lover Nord-Noreg-bane og kjem med overbod etter overbod i forskjellige pensjonsløyvingar. Eg tenkjer at vi klarer fint å finne den balansegangen som er mellom inntekter og utgifter, men at vi må gjere det med det rette perspektivet. Og i oljepolitikken trur eg tida er inne for å stille spørsmål når det gjeld nokre av dei mest eksterne områda som er minst modne – om verkeleg tida er inne for at det er dei områda vi skal basere velferda vår på i framtida, med den stor usikkerheita som er knytt til det.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) []: Representanten Storehaug vektla i sitt innlegg at vi i forbindelse med en perspektivelding må se langt fram – 30, 60 eller kanskje 90 år – og på hva som er bærekraftig over tid. For folk rundt i Norge, enten en bor langs Førdefjorden, i Innlandet, Trøndelag eller Nord-Norge, gjelder det perspektiv på utvikling av det lokalsamfunnet en er en del av. Det en har sett en alarmerende utvikling innenfor, er en nedgang i folketallet i svært mange kommuner i Norge. I 2019 var det 300 kommuner med nedgang i folketallet. Det en har sett under dagens regjering, er at en har hatt en statlig styrt sentralisering, der en har hatt reform på reform, som har bidratt til at 260 kommuner har hatt bortimot 6 000 arbeidsplasser i nedgang, mens 10 kommuner har hatt nesten 13 000 i oppgang. Ser representanten at den utviklingen kan fortsette over tid, eller mener representanten at det er behov for å snu og gå i motsatt retning?

Tore Storehaug (KrF) []: Takk. Dette er eit stort og godt spørsmål, og eg klarer ikkje å gje representanten eit så godt svar som han fortener, på eit minutt. Men eg kan dra opp nokre perspektiv som eg trur er viktige.

Vi må klare å sørgje for at vi har ein politikk der staten ikkje er ei sentraliserande kraft i seg sjølv. Det handlar både om korleis ein må styrkje alle dei tre forvaltningsledda vi har i Noreg, men kanskje mest om korleis staten fordeler sine eigne statlege arbeidsplassar. Senterpartiet har jo hatt nokre forslag i samband med enkelte statsbudsjett som har bidradd til å kutte arbeidsplassar på Leikanger og i Førde. Det trur eg er feil politikk.

Men eg trur at eg og representanten eigentleg deler eit felles engasjement for at vi er nøydde til å gjere noko med ein del av dei negative befolkningstrendane. Når ein ser Norman-utvalet og den NOU-en dei la fram, er det særleg éin ting eg tenkjer er særleg bekymringsverdig. Det er at før var trendane at ein hadde store barnekull på bygda, men utfordringa var at fleire flytta til byane. No er utfordringa at folk flyttar til byane, men ein har ikkje lenger store barnekull. Så den demografiutfordringa som vi står i, heng så til dei grader saman med familiepolitikken.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) []: Summen av de forslagene Senterpartiet foreslår, er at en kutter i statlig byråkrati, framfor alt i de store byene, og legger til rette for flere arbeidsplasser rundt i Norge.

Det jeg spurte representanten Storehaug om, har som basis den utviklingen en har sett de siste årene, dels når Kristelig Folkeparti har vært støtteparti til regjeringen, dels når Kristelig Folkeparti selv har sittet i regjeringen. En har sett en ganske kraftig sentralisering, og distriktsnæringsutvalget påpeker at staten kanskje er den som har gått i fremste rekke når det gjelder å sentralisere arbeidsplasser, i større grad enn privat næringsliv. Ser ikke representanten Storehaug at det også blir en utfordring for lokalt næringsliv og for bosetting mange plasser rundt i Norge når staten trekker seg unna i så stor grad, istedenfor at staten kan være med og bidra som en motor når det gjelder å sikre en ny utvikling og vekst i ulike områder?

Tore Storehaug (KrF) []: Men i forslaga som Senterpartiet har lagt fram i samband med tidlegare statsbudsjett, har ein føreslått å kutte i statlege arbeidsplassar i Lillesand, Førde og Leikanger, og det er ikkje store byar. Det er plassar der dei arbeidsplassane betyr ein stor forskjell, for dei gjer det mogleg for folk å flytte heim igjen og i kanskje beste fall ta med seg nokon heim igjen fordi det er arbeidsplassar der. Noko av det denne regjeringa har gjort, er at ein har fortsett med det viktige arbeidet med å flytte ut statlege etatar, slik at vi sørgjer for at dei statlege arbeidsplassane blir fordelte i heile landet. Det er ein politikk som vi er nøydde til å fortsetje – ikkje slik som då Senterpartiet og dei rød-grøne sat i regjeringskontora, då dei slo på handbrekket og slutta dette viktige arbeidet.

Statlege arbeidsplassar er litt som møkk, for å ta eit vårleg bilete. Det gjev mest grøde når ein spreier det jamt utover.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Bjørnar Moxnes (R) []: Framtidsbildet som males opp i perspektivmeldingen, er velkjent. Befolkningen blir eldre, utgifter til helse og eldreomsorg øker, oljeinntektene minker, og i det fjerne truer det såkalte finansieringsbehovet. Regjeringens løsning er å høvle i offentlig sektor og be folk om å jobbe lenger.

Men så er det noe som skurrer, for meldingen anslår også at Norge vil bli veldig mye rikere. Vi har sett en dobling i produktiviteten de siste 40 årene. Den vil fortsette å øke i tiårene framover. Leser vi meldingen, finner vi også følgende:

«I takt med at vi har blitt rikere, har vi som samfunn tatt valg for å få mer fritid.»

Da er det litt rart at Høyre insisterer på at velferden er truet, og at ingenting av den framtidige veksten kan tas ut i form av redusert arbeidstid. Sanner har selv viftet med en advarende pekefinger i media og sagt at:

«En sekstimersdag vil knekke velferden i Norge. Vanlige familier kan få 170 000 kroner i redusert lønn, i tillegg kommer en skatteregning på om lag 40–50 tusen kroner i gjennomsnitt for familien.»

Det var en dyster spådom, så vi ba departementet om å få en faktasjekk av Sanners dommedagspåstander. Svaret var at Sanner ikke fortalte hele historien. Meldingen viser riktignok at en vanlig familie om 40 år vil kunne tjene og forbruke 60 pst. mer enn i dag, hvis vi jobber like mye som i dag. Så langt, så vel. Men samtidig ser vi også at den samme familien vil tjene 25 pst. mer etter skatt enn i dag også om arbeidsuken reduseres til 30 timer i uken. Hvis Sanner hadde spurt det norske folk om man vil jobbe 20 pst. mindre i uken og samtidig tjene 25 pst. mer etter skatt, tror jeg også mange Høyre-velgere selv i Bærum ville svart et klart ja på det spørsmålet.

En sekstimersdag vil ikke knekke velferden, som det påstås, like lite som titimersdagen gjorde det, eller åttetimersdagen for 100 år siden. Det er forskjellige syn på veien framover, men tallene viser at det finnes et stort politisk handlingsrom for å prioritere ulike kombinasjoner av styrking av felles velferd og mer fritid, hvis vi veksler inn deler av anslått vekst i privat forbruk, og det er et politisk veivalg.

Det er gode nyheter. Rødt fremmer derfor forslag om at det skal legges fram beregninger i neste statsbudsjett som viser konsekvensene for en vanlig familie, hva folk vil sitte igjen med på konto hvis vi gjennomfører ulike reformer for arbeidstidsreduksjon, eller hvis vi ønsker å styrke velferden, istedenfor utelukkende et enøyd fokus på fortsatt vekst kun i privat forbruk.

Klasseskillene i Norge har blitt større over lang tid. Rødts viktigste sak er å få snudd dette, men da må debatten om forskjeller føres med åpne kort, ikke med tomt prat. Vi vet f.eks. at formuesulikheten er kraftig økende, og mange er enig med Rødt i at dette fortjener en politisk diskusjon, for det å samle rikdom på få hender fører også til opphopning av makt over samfunnet på få hender.

På meldingens over 300 sider nevnes det bare i forbifarten at formuesfordelingen er skjevere enn inntektsfordelingen. Det vitner om en berøringsangst. Som omtale av ny forskning som ifølge en SSB-forsker viser at inntektsulikheten i Norge er på vei mot amerikanske nivåer når man tar med eierinntektene til landets elite, står det bare helt tørt at denne studien vurderer hvordan inntektsfordelingen påvirkes, og ingenting om de faktiske funnene i forskningen.

Regjeringens framstilling av forskjellene i Norge står til stryk. Rødt har flere forslag i dag som vil kunne bidra til en større åpenhet om de reelle forskjellene i Norge. Jeg er glad for at en samlet opposisjon står bak forslagene – med unntak av Fremskrittspartiet, som ikke ønsker at kunnskapen om klasseskillene kommer tydelig fram som grunnlag for en opplyst politisk debatt om dette.

Med det tar jeg opp Rødts forslag i saken.

Presidenten: Representanten Bjørnar Moxnes har tatt opp de forslagene han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Aleksander Stokkebø (H) []: Vår viktigste oppgave framover blir å få flere i jobb, skape mer og gjøre Norge til det beste landet i Europa for å starte og drive bedrift. Rødt på sin side vil at vi skal jobbe mindre og skatte mer. Jeg har tidligere prøvd å få svar på hva Rødt vil gjøre for privat verdiskaping – uten hell. Men nå har Rødt fått lese perspektivmeldingen, som slår fast at vi trenger flere jobber i det private næringslivet. Derfor er jeg optimist og håper at det nå går bra til sist, at vi faktisk får svar, for alle kan faktisk ikke jobbe i staten.

Deler representanten målet om Norge som det beste landet i Europa for å starte og drive bedrift? Helt konkret hva er hans tre viktigste, konkrete tiltak for å hjelpe fram flere private gründerbedrifter?

Bjørnar Moxnes (R) []: President, får jeg en time? – Det må bli kortversjonen.

Rødt ønsker et Norge med verdiskaping, med ny virksomhet, med mer rettferdighet, mindre forskjeller og også en klimavennlig omstilling. Vi tror at noe av nøkkelen til det er å gjøre slutt på den statsallergien som har preget Høyre og andre partier i veldig mange år. Vår egen historie viser at det har vært en stor suksess for å få til vekst, industri, teknologi og innovasjon at staten sitter i førersetet for nye næringer. Vi så det i sin tid med opprettelsen av Statoil, som var et framsynt politisk vedtak. De ti oljebud, som vi ønsker å markere 50-årsjubileet for her i Stortinget, viser at man kan ha strategisk, langsynt eierskap i statens regi som igjen gir arbeidsplasser og verdiskaping, og ikke minst gjør at profitten tilfaller fellesskapet framfor at det går til berikelse av noen få private eiere i stedet.

Aleksander Stokkebø (H) []: Jeg hørte «stat», og jeg hørte «oljen», som Rødt for øvrig vil legge ned. Jeg noterer meg at det å finne fram til Rødts gründerpolitikk er litt som å lete etter en nål i en høystakk, bare det at nålen ikke engang er til stede. Mange satser alt de har på å skape arbeidsplasser i lokalsamfunnet, men blir av Rødt møtt med et skuldertrekk. Som Rødts førstekandidat i Rogaland sa det:

«Å mene at det er risikabelt å være gründer, er useriøst. For det første finnes det vel ikke én eneste gruppe i Norge som er mer statsstøtta. For det andre må vi skjønne hva risiko er: Du fikk ikke starta bedriften. Du tapte 100 000. Leit.»

Med de holdningene er det kanskje ikke så rart at Rødt ikke har noen gründerpolitikk, så jeg vil gi representanten en ny sjanse til å legge på bordet noen konkrete tiltak for flere gründere og ikke minst ta avstand fra disse nedsettende uttalelsene om norske gründerbedrifter.

Bjørnar Moxnes (R) []: Jeg kan komme til punkt to i resonnementet. Det ene var at vi har hatt suksess med at staten går foran med å skape nye arbeidsplasser, ny teknologiindustri. I dag er det veldig få politikere og partier som vil lære av historien vår. Det vi trenger, er en offensiv industripolitikk som sikrer arbeid og verdiskaping i framtiden, ikke bare en visjon om å være rentenist, leve på avkastningen av oljefondet, men også bruke noe av oljefondet på å investere i ny industri, ny infrastruktur i Norge for å ruste oss for framtidig verdiskaping.

Det som er virkelig risikofylt i Norge, er ikke å være gründer. Der er jeg enig med Kristjánsson. Men hvis man f.eks. er avhengig av velferdsstatens tjenester, Nav, kan det være veldig risikabelt. Da kan man havne i fengsel, urettmessig, og få svære bøter. Risiko er nok skjevt fordelt, men rammer først og fremst de mest utslåtte og ikke de som er gründere.

Morten Ørsal Johansen (FrP) []: Perspektivmeldingen peker på viktigheten av at vi står lenger i jobb, og at det skapes flere jobber i årene framover for å finansiere offentlige utgifter. Rødt peker også på det i sine merknader i innstillingen. Likevel foreslår Rødt å øke skattene med 30 mrd. kr.

Den enorme skatteøkningen skal i hovedsak finansieres gjennom økt formuesskatt, en formuesskatt som vi mener er urettferdig. Den rammer bare norske bedriftseiere. Utenlandsk storkapital slipper unna. Hadde Donald Trump eid en industribedrift i Norge, ville han sluppet formuesskatt på arbeidende kapital. Er eieren norsk, ville vedkommende måtte betale formuesskatt, og det er uavhengig av om bedriften tjener penger eller ikke.

Dette er penger som kunne vært brukt til å investere i bedriftene og for å trygge og skape nye arbeidsplasser. Så mitt spørsmål til representanten Moxnes er: Hvorfor mener Rødt at Donald Trump eller kinesiske eiere skal få milliarder i skattefordel av å investere i Norge?

Magne Rommetveit hadde her teke over presidentplassen.

Bjørnar Moxnes (R) []: Det er nesten rørende å høre Fremskrittspartiets forsvar for de rikeste her i landet, som de veldig ofte går ut og forsvarer – et parti som i tillegg er for å la kineserne eller Trump kjøpe opp og eie det meste av norsk skog, hvis de får det som de vil med sin primærpolitikk.

Vi har sett at Fremskrittspartiet i mange tiår har fulgt både Thatchers og Reagans politikk om at skattekutt til de rike vil føre til en voldsom vekst i arbeidsplassene. De har prøvd seg på dette i seks–sju år i regjering. De kan ikke dokumentere at det har kommet én ny jobb på grunn av kutt i skatten til de rikeste.

Skal man ha nye jobber, må man også ha investeringer, ikke minst fra staten, for å få opp ny industri. Der har Fremskrittspartiet statsallergi, det er vi klar over, men det er altså mer effektivt enn bare å kutte skattene for de rike. Da blir de rike rikere, men det blir ikke flere jobber av den grunn.

Morten Ørsal Johansen (FrP) []: Når det gjelder formuesskatten, er det ikke slik at det er de aller rikeste i Norge som lider under den. Det er de som har småbedrifter, som så vidt klarer seg. De har nok til å betale lønninger, de har nok til å ta ut litt selv, og så får de formuesskatten, og må bruke kassakreditt for å betale den.

Men spørsmålet mitt var – og nå vil jeg ha svar på det – hvorfor Rødt mener at Donald Trump eller kinesiske eiere skal få milliarder i skattefordel av å investere i Norge. Det var spørsmålet, og jeg ønsker et svar på det.

Bjørnar Moxnes (R) []: Rødt har aldri gått inn for skattekutt, verken i Kina eller i USA. Det må de sørge for å gjennomføre i Kina og i USA, og etter hva jeg har skjønt, er Biden i gang med dette når det gjelder USA. Vi er ikke for å bruke vanvittig lav beskatning av de rike i andre land som argument mot rettferdig beskatning i Norge.

I vårt opplegg øker vi dagens bunnfradrag fra 1,5 mill. kr til 1,7 mill. kr. Så drar vi til for dem som har over 100 mill. kr i formue, og det, president – og Fremskrittspartiet – er ikke folk flest. Folk flest har enten negativ formue eller under 1 mill. kr i formue. Folk flest får mindre skatt og mindre avgifter med Rødts opplegg, mens de får mer med Fremskrittspartiets opplegg.

Jeg er veldig trygg på at Rødt står for en rettferdig skattepolitikk, til forskjell fra Fremskrittspartiet, som ønsker å gi skattekutt for de rikeste – i år etter år etter år etter år.

Presidenten: Replikkordskiftet er då omme.

Statsråd Jan Tore Sanner []: Perspektivmeldingen gir oss en mulighet til å heve blikket utover dagsaktuelle saker og se de lange linjene i samfunnsutviklingen.

Det er heldigvis bred enighet om målet om å bevare et sterkt og godt velferdssamfunn også for kommende generasjoner. Vi vil ta vare på et samfunn med små forskjeller, tillit og samhold. Skal vi lykkes med det, må vi være villige til både å erkjenne utfordringer og finne løsninger som trygger velferden.

I tiårene som kommer, vil det stå færre i yrkesaktiv alder bak hver pensjonist. Statens utgifter vil gå opp, uten at inntektene vil øke like mye. Samtidig skal vi gjennomføre det grønne skiftet.

Olje- og gassvirksomheten bidrar med inntekter, arbeidsplasser og teknologiutvikling og vil gjøre det i mange år fremover, men gullalderen for vår petroleumsvirksomhet er etter alle solemerker snart forbi. Vi kan ikke lenger regne med en stadig økende strøm av oljepenger inn i statsbudsjettet, ei heller at disse inntektene kan finansiere en stadig økende andel av offentlige utgifter.

Regjeringens strategi for å løse disse utfordringene er å skape mer og inkludere flere. Vår viktigste ressurs er verdien av arbeidskraften vår. For hver enkelt av oss er deltakelse i arbeidslivet avgjørende for å kunne bidra, delta og leve et selvstendig liv. Arbeid er den beste forsikringen mot fattigdom, sosiale forskjeller og utenforskap. Derfor er et av regjeringens hovedgrep for et bærekraftig velferdssamfunn å inkludere flere i arbeidslivet.

Inkludering handler først og fremst om å gi alle en sjanse til å lykkes med å skape et godt liv. Derfor prioriterer vi tidlig innsats i skole og barnehage og sørger for bedre oppfølging av utsatte barn, unge og familier. Vi har satt psykisk helse og rusbehandling på toppen av vår prioriteringsliste og sørget for raskere og bedre hjelp. Vi sørger for at flere unge, voksne og innvandrere kan få den kompetansen de selv og arbeidslivet trenger fremover. Vi har satt i gang en inkluderingsdugnad for å gi flere som står utenfor, en sjanse til å komme inn i jobb. På denne måten gjør vi noe med årsakene til utenforskap og sosiale forskjeller, slik at flere kan inkluderes.

Noen forsøker å fortelle en historie om at ulikhetene i Norge nå øker sterkt og er på linje med situasjonen i USA. Det er åpenbart feil. Faktum er at ulikheten målt ved den offisielle Gini-indikatoren er betydelig lavere i Norge, og at den gikk litt ned i perioden 2017–2019. Faktum er at vi har en ganske stabil omfordeling gjennom skatte- og overføringssystemet som reduserer inntektsulikheten med om lag 40 pst., og offentlig finansierte tjenester som reduserer ulikheten med om lag 20 pst., ifølge tall fra 2015. Norge er blant de landene i verden som har lavest sosial ulikhet, og slik ønsker vi at det fortsatt skal være.

Jeg er enig med dem som påpeker at velferd er en investering og ikke bare en utgift. Men nettopp derfor er det så viktig å sikre at vi har noe vi kan investere med. Verdiskaping i privat sektor er ikke en motsetning til, men en forutsetning for, velferd. Vi trenger et sterkt og mangfoldig næringsliv. Kompetanse, gode rammebetingelser for næringslivet og en effektiv infrastruktur er viktig for å få dette til.

Noen tror vi kan løse fremtidens utfordringer ved å sende store ekstraregninger videre til skattebetalere og bedrifter. Men dette vil forsterke utfordringene, ikke løse dem. Vi må skape mer, ikke skatte mer. Norsk næringsliv må ha rom for å investere, innovere og skape nye arbeidsplasser. Når vi trenger mer arbeidskraft fremover, er løsningen å gjøre det mer, ikke mindre, lønnsomt å jobbe.

Selv om en sterk offentlig sektor har tjent Norge godt, må vi hele tiden sørge for at vi bruker ressursene effektivt. Regjeringen har gjennomført en rekke tiltak for å fornye, forenkle og forbedre offentlig sektor. Et av de viktigste tiltakene er digitalisering, som gir bedre tjenester og effektiviseringsgevinster. Vi har gjennomført en ABE-reform som har frigjort betydelige midler til prioriterte velferdstiltak. Vi har sørget for nye løsninger, som f.eks. Nye Veier, som bygger ut vei raskere og mer kostnadseffektivt.

Jeg registrerer at en del partier kritiserer moderniseringen av offentlig sektor, uten selv å komme opp med et troverdig alternativ – hvordan de selv vil sikre at offentlige ressurser brukes mer effektivt i møte med nye utfordringer. Vi kan ikke styre inn i fremtiden ved å se i bakspeilet. Hvis vi ønsker å bevare en sterk offentlig sektor, må vi fortsatt være villige til å utvikle og forbedre den. Alternativet kan være at den forvitrer.

Perspektivmeldingen handler ikke først og fremst om oss som sitter her i dag, men om å sikre et velferdssamfunn for våre barn og barnebarn. I innstillingen viser enkelte partier til at den økte forsørgerbyrden i årene som kommer, ikke vil være et problem, fordi vi var i samme situasjon på 1970-tallet. Men vi må huske at samfunnet og velferden har utviklet seg betydelig siden den gang. 1970-tallet kan ikke være idealet for samfunnet i 2040 og fremover. Hvis vi skal skape et godt samfunn for dagens barn, må vi se fremover, ikke bakover. Det krever ikke minst at vi lykkes med å gjennomføre det grønne skiftet på en måte som både ivaretar klima og natur og gir nye arbeidsplasser og muligheter. I perspektivmeldingen viser vi at en politikk for verdiskaping og oppfølging av våre ambisiøse klimamål ikke står i motsetning til hverandre, men kan gå hånd i hånd.

Vi må forvalte våre verdier og vår felles formue til det beste for fremtidige generasjoner. Pensjonsfondet og handlingsregelen sikrer nettopp dette. Regjeringen har i perioden 2014–2021 samlet sett brukt mindre oljepenger enn den langsiktige rettesnoren i handlingsregelen gir muligheter for. Regjeringen har prioritert kunnskap, vekstfremmende skattelettelser og infrastruktur. Det legger grunnlaget for fremtidig verdiskaping. Når vi det siste året og i krisetid har brukt mer enn forventet avkastning for å sikre arbeidsplasser og gode levekår for dem som rammes, er det også i tråd med handlingsregelen. Men det er heller ingen tvil om at vi når krisen er over, må ta oljepengebruken ned. Hvis ikke skyver vi en enda større regning over til våre barn og barnebarn.

Perspektivmeldingen viser at vi i årene som kommer, ikke bare kan legge nye offentlige utgifter på toppen av budsjettet. Vi blir likere andre land og må prioritere tøffere. Vi kan heller ikke bare sende regningen videre til andre, håpe at utfordringene går over, eller satse på at en usannsynlig stor fortjeneste i finansmarkedene vil redde oss.

En bærekraftig utvikling krever at politikken i dag trygger velferden for de kommende generasjoner. Det vil kreve at vi sørger for en god skole, tett oppfølging og gode helsetjenester som gir alle mennesker en mulighet til å lykkes, delta og bidra. Det vil kreve at vi lærer hele livet, slik at vi kan stå lenger i jobb, og at tanken på sekstimers arbeidsdag skrotes. Det krever at vi gir bedrifter og næringsliv større rom til å skape verdier, ikke mindre. Det vil kreve at vi følger opp pensjonsreformen og ikke undergraver og uthuler den. Det vil kreve at vi ikke bare foreslår nye og flere millioner til gode formål, men at vi sikrer at de milliardene vi allerede bruker, gir best mulig offentlige tjenester.

Det vil kreve store omstillinger å lykkes med et grønt skifte som skaper jobber og muligheter. Det vil kreve at vi ikke bare er spandable med penger for å løse dagens problemer, men at vi også er rause nok til holde igjen for å gi våre barn og barnebarn de samme gode mulighetene som vi har hatt.

Ja, det er noen store utfordringer foran oss, men så har vi også verdens beste utgangspunkt for å lykkes.

Presidenten: Det vert replikkordskifte.

Eigil Knutsen (A) []: Perspektivmeldingen som finansministeren har lagt fram, viser at handlingsrommet krymper til ingenting innen kort tid, fram til 2030. Det er triste nyheter for politikere som har ambisjoner for Norge. Men det må være særlig krevende for finansministeren og hans parti, som går til valg på allerede i neste stortingsperiode – innen 2025 – å bruke 7 mrd. kr på å fjerne formuesskatten på aksjer. Attpåtil skal de samarbeide med Sylvi Listhaug og Fremskrittspartiet som vil bruke ytterligere over 7 mrd. kr, totalt 15 mrd. kr, på å fjerne formuesskatten fullstendig.

Spørsmålet mitt til finansministeren er hvordan Høyre skal finansiere disse kuttene i formuesskatten – hvis kuttene ligger mellom Høyres og Fremskrittspartiets skattepolitikk, som skattepolitikken i stor grad har gjort de siste årene – på mellom 7 mrd. kr og 15 mrd. kr i budsjettkonsekvens de neste årene, med budsjetter som allerede er uten handlingsrom.

Statsråd Jan Tore Sanner []: Det er helt riktig, som representanten påpeker, at handlingsrommet blir mindre fremover. Det vil kreve tøffere prioriteringer fra alle partier, og det er ikke rom for de store skattelettelsene i årene som kommer. Hvis vi skal finansiere fremtidens velferd, må vi også legge til rette for verdiskaping i privat sektor. Det er i privat sektor at veksten må komme fremover, og det er ganske interessant at Arbeiderpartiet har gitt en skattegaranti til utenlandske eiere. Arbeiderpartiet garanterer at utenlandske eiere ikke skal få høyere skatt. Samtidig har de gitt et løfte til norske private eiere om at de skal betale mer i skatt.

Ja, det er riktig å trappe ned skatten på arbeidende kapital for fiskeren som eier sin egen fiskebåt, for dem som driver verft og hotell. Vi trenger et sterkt privat eierskap for å finansiere fremtidens velferd.

Eigil Knutsen (A) []: Jeg registrerer at finansministeren synes at 7 mrd. kr i formuesskatt ikke er et stort skattekutt som skal gjennomføres de neste årene. Et svar på spørsmålet kunne være å trappe opp ambisjonene for å få flere unge mennesker i jobb. På spørsmål fra Arbeiderpartiet svarer statsråden og regjeringen at de ikke legger til grunn å øke sysselsettingen blant unge i årene framover, bl.a. fordi utviklingen har vært så negativ de siste årene med høyreregjering at det er en optimistisk antakelse i seg selv å anta at sysselsettingen blant unge ikke skal reduseres. Men på grunn av dette må en jo ha andre planer for å finansiere denne planlagte fortsettelsen av en svekket budsjettbalanse, som de store formuesskattekuttene er, og en forverring i statsfinansene.

Spørsmålet er hvilke velferdsgoder Høyre ser for seg skal kuttes. Høyre sier ingenting om sykelønn i partiprogrammet sitt sist jeg sjekket. Nå går samarbeidspartiet Venstre til valg på det. Er

det på menyen for neste stortingsperiode å kutte i sykelønn for å finansiere kuttene i formuesskatten?

Statsråd Jan Tore Sanner []: Nei, Høyre kommer ikke til å kutte i sykelønn for arbeidstakerne, og det vet representanten godt. Det har vi holdt fast ved gjennom åtte år i regjering. Vi har også i regjering vist at vi kan legge til rette for verdiskaping, samtidig som vi har sørget for en god kommuneøkonomi og ikke minst gode velferdsordninger. Representanten blir litt for enkel, for det er ikke slik at regjeringens strategi er at det ikke skal komme flere unge i arbeid. Han forveksler det som er faglige fremskrivninger i basisalternativet, og det som er politisk strategi.

Hvis vi ser på andelen unge uføre, så vokste den sist Arbeiderpartiet satt i regjering, og den har fortsatt i vår periode. Det forteller at dette er ingen enkel utfordring å snu. Men vi har iverksatt mange viktige tiltak, ikke minst prioriteringen innenfor psykisk helse og rusomsorg, og fullføringsreformen som vi nå skal gjennomføre. Det har jeg tro på vil bidra til at flere unge kommer i jobb, og at færre unge går over i uføretrygd.

Hans Andreas Limi (FrP) []: Over til en annen utfordring.

Finansministeren sa i sitt innlegg at vi må skape mer, og vi må få flere i arbeid. Der er vi helt enige. Så er situasjonen at vi hvert år bruker rundt 15 mrd. kr på integrering. Resultatene så langt viser at det er veldig mange innvandrergrupper som har en lav arbeidsdeltakelse. Det er en utfordring for dem det gjelder, men det er også en utfordring for finansieringen av det norske velferdssamfunnet.

Jeg ser i omtalen i perspektivmeldingen at det er antatt fra regjeringens side at dette vil snu og gi et positivt bidrag, og at vi er avhengig av fortsatt innvandring. Det er ulike oppfatninger av det, og da er mitt spørsmål til finansministeren: Hva er de viktigste tiltakene som regjeringen ser for seg i tiden fremover for virkelig å kunne realisere på den konklusjonen?

Statsråd Jan Tore Sanner []: Representanten Limi har helt rett i at det har vært en utfordring at for få har kommet ut i arbeid. Derfor tok jeg initiativ til en integreringsreform, som er den andre reformeringen av integreringspolitikken. Den første foretok Erna Solberg da hun var kommunalminister, den andre tok jeg initiativet til. Det handler om kunnskap, det handler om norskopplæring, det handler om kompetanse. Vi ser at norskfødte med innvandrerbakgrunn gjør en imponerende reise gjennom det norske skolesystemet. Flere fullfører videregående skole, flere tar høyere utdanning, vi ser at norskfødte med innvandrerbakgrunn har langt høyere arbeidsdeltakelse enn sine foreldre. Det forteller meg én ting, at norskkunnskaper og kunnskap er veien til en vellykket integreringspolitikk, og den var vi med på å starte sammen. Jeg gleder meg til at vi skal gjennomføre det, slik at flere kan delta og bidra i det norske samfunnet.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) []: Statsråden sa i sitt innlegg at det er viktig å heve blikket og se de lange linjene. For folk rundt omkring i Norge er det selvsagt viktig hva slags framtidsperspektiv en har på utviklingen av deres samfunn. Det som vi har sett de senere år, er en kraftig sentralisering. I 2019 var det 300 kommuner som hadde nedgang i folketallet. Det er mange ulike årsaker til det, men én viktig årsak er en stadig sterkere statlig sentralisering. Distriktsnæringsutvalget har påpekt at staten – og også andre deler av offentlig sektor – i større grad enn privat næringsliv har sentralisert. Høyre-ordfører i Bø i Vesterålen, Sture Pedersen, sa at «staten har forlatt oss». Hvorfor har det vært fornuftig, mener statsråden, å foreta en så kraftig statlig styrt sentralisering, som gjør at til og med Høyre-ordførere mener at staten har forlatt dem og ikke legger grunnlaget for vekst og utvikling i deres områder i framtiden?

Statsråd Jan Tore Sanner []: Legge til rette «for vekst og utvikling i deres områder»: Det er Innlandet og Nord-Norge som har hatt en kraftig vekst i denne perioden, med lav arbeidsledighet – ikke minst Nord-Norge som den vekstmotoren de er. Representanten ser ikke særlig langt tilbake hvis han hevder og tror at sentralisering bare er noe som har foregått de siste åtte år. Nei, det har vært lange, lange trender bakover.

Skal vi legge til rette for bosetting i hele Norge, må vi legge til rette for gode offentlige tjenester. Derfor trenger vi fortsatt kommunereform og å sikre gode velferdstjenester der folk bor. Derfor har vi gjennomført en politireform, som skal sikre et sterkt og godt moderne politi som kan løse dagens kriminalitetsutfordring i hele Norge. Og derfor trenger vi EØS-avtalen. Og vi trenger et sterkt næringsliv som bidrar til vekst og utvikling i hele Norge.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) []: Det blir ikke vekst og utvikling når staten trekker seg unna så kraftig som den gjør i dag, når til og med Høyre-ordførere sier at «staten har forlatt oss». Og hva er utfordringen med det? Jo, det er selvsagt at det svekker grunnlaget også for de samfunnene som er der for å legge til rette for vekst i både offentlig og privat sektor i framtiden. Det er jo det som er den store utfordringen med den kraftfulle sentraliseringen, målrettet, som dagens regjering har gjort, både kommunereform og regionreform – og en politireform som medførte en kraftig nedlegging av lensmannskontorer, fjernet tilstedeværende politi og førte til økt responstid mange steder rundt omkring i Norge. Det fører til økt utrygghet, det fører til tap av arbeidsplasser, og det fører til en forsterket sentralisering. Hvorfor mener statsråden at en skal fortsette denne utviklingen, istedenfor å ha en plan for å utvikle hele Norge, sånn som en har hatt ved flere korsveier i tidligere tider?

Statsråd Jan Tore Sanner []: Jeg tror rett og slett at det ikke er mange som kjenner seg igjen i den svartmalingen som Gjelsvik nå bruker. Vi har en god vekst og utvikling over hele landet vårt. Vi jobber med de offentlige tjenestene for å sikre at de er sterkere der folk bor. Mange Senterparti-ordførere gikk i front i gjennomføringen av kommunereformen. Mange Senterparti-ordførere har gått sammen med andre kommuner nettopp fordi de ser at de trenger en sterkere kommune for å håndtere både dagens og ikke minst framtidens utfordringer. Vi har i regjering bidratt til å flytte ut flere statlige arbeidsplasser fordi det er viktig at vi har gode kompetansearbeidsplasser over hele landet vårt.

Jeg hører at representanten sier at staten har forlatt oss. Men det er ikke staten som skal redde et sterkt utviklende Distrikts-Norge. Det handler om verdiskaping i privat sektor, å sørge for at man har kompetansearbeidsplasser, og sørge for at man har gode velferdstjenester. Det er på den måten man utvikler Norge.

Kari Elisabeth Kaski (SV) []: Finansministeren brukte i sitt innlegg tid på å understreke at Norge er blant landene med lavest ulikhet. Men realiteten er at det er feil. Det er feil når man inkluderer tilbakeholdte selskapsinntekter, og det bør man, for det er inntektene til disse folkene. Da ser man at de 1 pst. rikeste i Norge mottar om lag 20 pst. av all inntekt. Det er på nivå med USA. Men påstanden er like feil om man ser på formuesulikhet, for da er vi på nivå med Storbritannia. Inntektsveksten har i realiteten vært ekstremt skjevfordelt siden 2013, og det er gapet mellom de 1 pst. rikeste i Norge og resten av oss som øker dramatisk. De har fått drahjelp av et regressivt skattesystem for dem på toppen. Så bør ikke finansministeren uroe seg over den økte ulikheten framfor hendig å bruke tallene som passer regjeringen for å fortelle en historie om at ulikheter ikke vokser?

Statsråd Jan Tore Sanner []: Jeg er opptatt av at vi skal ta tak i årsakene til ulikhet, ikke symptomene. Det er derfor vi prioriterer en god barnehage, god omsorg til dem som trenger det, og en god skole for å sikre alle like muligheter.

Så er det riktig at formuene i Norge har økt. Det er et resultat av at vi har hatt en god utvikling i privat næringsliv. Det skal vi være glad for, for det gjør at det er mer penger å investere i nye arbeidsplasser. Men denne sammenligningen med USA blir fullstendig feil, for man kan ikke si at når det gjelder Norge, skal tilbakeholdt inntekt regnes med, men i USA er det den offisielle statistikken. Da sammenlignes epler og pærer. Og til det å legge inn tilbakeholdt overskudd: Hvis de pengene tas ut – ja, så utbyttebeskattes de. Det at pengene beholdes i bedriften, gjør at bedriften kan være bedre rustet til å håndtere nedgang og håndtere kriser. Det betyr at man kan ha muskler til å håndtere fremtidige utfordringer.

Kari Elisabeth Kaski (SV) []: Det vi diskuterer her, er ulikheter og om det er et problem for Norge i seg selv at vi har veldig høy og voksende ulikhet, og særlig at 1 pst.-en trekker fra resten, 99 pst., på toppen. Da er ikke barnehager et tilstrekkelig svar.

Tilbakeholdt overskudd i selskapene er man helt nødt til å regne med hvis man skal se på ulikheter, og det er jo ikke bare i bedrifter. Det er stort sett i holdingselskaper dette har vært holdt tilbake, og da er det helt likegyldig for ulikhetene å bli beskattet ved utbytteskatt. Realiteten er at formue og inntekt i Norge er ekstremt skjevfordelt, og det har blitt langt mer skjevfordelt gjennom de siste årene. Det betyr at Norge har økende ulikhet. Vi vet av all tilgjengelig forskning at det er svært negativt for samfunnsutviklingen i dag, men også på sikt, og det bør uroe finansministeren. Jeg må si jeg blir bekymret, for jeg hører her en regjering som har gått tilbake på å erkjenne at ulikhetene vokser, og er mindre interessert i faktisk å ta det inn over seg enn tidligere.

Statsråd Jan Tore Sanner []: Det er det overhodet ikke grunnlag for. Men jeg må si at jeg er overrasket over at SV er mer bekymret over at noen har bygd opp en formue gjennom å investere i norske arbeidsplasser, enn over at vi har fattige barn, og at vi har mange barn og ungdom som ikke får den oppfølgingen de skal få og trenger. Skal vi skape et samfunn med muligheter for alle, må vi ta tak i utgangspunktet til barna og sørge for at de får en god skole, slik at de kan klare seg i arbeidslivet.

Det er feil å ta inn tilbakeholdt overskudd i bedriften når man ser på forskjellene i samfunnet vårt. Dette er da bedrifter som har holdt igjen overskudd. Det bidrar til at bedriftene har større muskler, har mulighet til å investere mer og kan stå i en krise. Tas pengene ut, betales det også utbytteskatt av de pengene.

Presidenten: Replikkordskiftet er då omme.

Jonas Gahr Støre (A) []: Perspektivmeldingen blir aldri en kioskvelter, men det er interessant lesning, og jeg får gratulere finansministeren som en slags redaktør, får vi si, av denne meldingen. Det er mange interessante fakta.

Mye er usikkert når man ser inn i tiårene som ligger foran oss, men det er likevel noe vi kan fastslå med sikkerhet: Det meste av det vi ønsker i samfunnet vårt, er avhengig av at folk jobber. Den viktigste figuren i denne perspektivmeldingen fant jeg i det kakediagrammet som viser at tre fjerdedeler av vår nasjonalformue består av mennesker i arbeid. Så det er ikke oljen, laksen eller vannkraften som har gjort Norge til et rikt land – det er folk i jobb. Og skulle vi peke ut en satsing som virkelig teller, må det være denne: at arbeid til alle er jobb nummer én.

Bak oss har vi en periode med større økonomisk handlingsrom enn vi noen gang har hatt og trolig aldri vil få igjen. Hva har høyreregjeringen fått til på disse årene? På dette området vil jeg si altfor lite, og det viser deres egen perspektivmelding. Den varsler om skyer, ikke i horisonten, men her og nå. Vi har mistet både tetposisjon og pallplass i yrkesdeltakelse i OECD. Mens yrkesdeltakelsen har økt i landene rundt oss, har den stått stille i Norge.

Erna Solberg skulle gjøre Norge mindre oljeavhengig, men underskuddet på handelsbalansen utenom olje og gass er mer enn doblet på hennes vakt. Antallet unge på uføretrygd er også doblet under Erna Solberg. Det er verken bra for den enkelte, selvfølgelig, men heller ikke for fellesskapets regnestykker.

Framover trengs det et sterkere lederskap og en ny politisk kurs om vi skal klare å løse de store oppgavene som ligger foran oss på 2020-tallet. Vi skal ta vare på flere eldre, vi skal gjennom en omfattende klimaomstilling, vi skal bevare et samfunn med små forskjeller og høy tillit i en verden som integreres og digitaliseres i høyt tempo. Disse oppgavene må og skal vi løse på en måte som er rettferdig, og som setter vanlige folk først. Det handler om å skape jobber, om å sette folk i stand til å ta jobbene og om å sørge for at jobbene er hele og faste og gir en lønn å leve av.

Dette krever politikk. Det kommer ikke av seg selv. Høyreregjeringens tro på skattekutt for dem med mest, passiv næringspolitikk og kutt, flatt, i vår felles velferd får oss ikke dit. Skal vi i fellesskap skape flere jobber, krever det en langt mer aktiv næringspolitikk med ambisjoner og handlekraft. Vi skal nå mål om utslippskutt, eksportvekst og arbeidsplasser. Da må staten være en aktiv medspiller, som etterspør varer og tjenester, utøver eierskap aktivt og støtter utvikling av teknologi. Skal vi i fellesskap kvalifisere folk til å ta jobbene i et arbeidsliv i stadig endring, må de unge ved hver korsvei møte et fellesskap som stiller mer opp for dem, med flere kvalifiserte ansatte og et lag av fagfolk rundt barna i barnehagen og i fellesskolen, og i ungdomstiden et kvalitetsløft i videregående skole, lærlingsplassgaranti og et løfte til ungdommen om at hjelpen skal være lett tilgjengelig når det butter – i helsesektoren, i Nav, i utdanningssystemet – tidlig innsats også når det butter psykisk. Gjennom hele yrkeslivet må det være enkelt å få den kompetansen som kreves når jobben endrer seg eller blir borte.

Skal vi i fellesskap sørge for hele og faste stillinger i et seriøst arbeidsliv? Rapporten viser jo at hvis vi lykkes med hele stillinger, kan veldig mye av den uroen finansministeren bruker enhver anledning til å understreke, lempes godt på, for da når vi målene våre. Men skal vi komme dit, krever det en storrengjøring i deler av norsk arbeidsliv og en regjering som ser betydningen av den norske modellen, som ikke anerkjenner det uorganiserte arbeidslivet og kutter jevnt i fagforeningsfradraget.

Perspektivmeldingen viser veldig tydelig at arbeid til alle ikke har vært jobb nummer én for denne regjeringen, selv om jeg leser hos TV2 at to av Høyre-statsrådene bruker Arbeiderpartiets gode gamle slagord – vel, det får si noe om kvaliteten i det. Men de har forstått lite, fordi ingen av de store utfordringene våre løses av markedet alene eller av dugnad eller skattekutt til dem på toppen. Det kreves en ny og mer rettferdig kurs, og den har Arbeiderpartiet ambisjon om å stake ut.

Elin Rodum Agdestein (H) []: Krisen vi har stått i det siste året, har forsterket de underliggende utfordringene i norsk økonomi, utviklingstrekk som utfordrer finansieringen av velferden i årene som kommer. Koronakrisen har om mulig gjort omstillingsbehovet enda mer påtrengende og har samtidig vist oss verdien av et konkurransedyktig norsk næringsliv, betydningen av jobber i private bedrifter, for ni av ti permitterte har vært fra private virksomheter. Heldigvis hadde vi sterke økonomiske muskler og reserver å ty til da krisen traff oss, og vi skal fortsette med å ha kraftfulle tiltak så lenge det varer.

I dag er det fire yrkesaktive per pensjonist. Fram mot 2060 vil det tallet være halvert. Olje og gass vil ikke lenger være den hovedmotoren i norsk økonomi som det har vært de siste tiårene, heller ikke hovedkilden til sparing for finansiering av framtidens pensjonsutgifter. Derfor må vi fortsette med å omstille norsk økonomi fra en oljedrevet til en grønn økonomi og sikre oss flere ben å stå på. Hvis vi ikke tar aktive grep og legger til rette for økt verdiskaping, vil skattebyrden for bedrifter og vanlige husholdninger måtte øke betydelig i årene framover. Grepene må vi gjøre nå mens vi har tid, ikke vente til vi står i en tvangssituasjon. Det er et ansvar vi har for kommende generasjoner.

Det betyr at skal vi opprettholde dagens velferdsnivå, må flere fullføre skolen. Vi må inkludere flere, vi må få flere ut i jobb, og flere må stå lenger i jobb samtidig som vi får mer ut av ressursene vi bruker i offentlig sektor. Videre må vi legge til rette for økt jobbskaping, verdiskaping som kan bidra til statsbudsjettet, ikke jobber som finansieres over statsbudsjettet. Da må vi ha gode rammebetingelser for det næringslivet vi har, og for dem som har nye ideer, gründere som vil ta risiko og skape nye, lønnsomme smarte grønne jobber. Det skal vi gjøre gjennom tidlig innsats, gjennom økt kvalitet i skolen og gjennom å sikre at flere elever lykkes i skoleløpet. Og vi skal ta et krafttak for fagutdanningen.

Vi skal bruke den verdensledende kompetansen olje- og gassnæringen har, som et springbrett over i en grønn økonomi. Vi skal redusere utslippene, men ikke stanse utviklingen. En grønn politikk skal ikke gi en rød bunnlinje for bedriftene og heller ikke gi folk bekymringer for egen privatøkonomi. Derfor er det viktig å si at vi ikke skal skru av oljekranene. Olje- og gassnæringen vil fortsatt være en viktig del av norsk økonomi i mange år framover.

Det er heller ikke sånn at mer skatt automatisk betyr mer velferd, som enkelte tror. Vi har senket skatter og avgifter med 34 mrd. kr for å legge til rette for økt aktivitet og vekst i jobber over hele landet. Vi har gjort forenklinger for næringslivet på 28 mrd. kr. En vanlig familie har samlet fått 66 000 kr i skattelette siden 2013. Det gir også mer velferd.

Samtidig har antallet lærere økt, flere fullfører videregående, helsekøene har gått ned, det er flere politifolk enn før, Forsvaret er bemannet opp, vi har doblet bevilgningene til samferdsel og bygger mer vei raskere og rimeligere enn man gjorde før.

Høyre ønsker også et samfunn med små forskjeller. Den største forskjellen er mellom de som har en jobb, og de som står utenfor. Og selvfølgelig skal de som har mest, bidra mest, og det gjør de også. De bidrar mer nå enn under den rød-grønne regjeringen. Den gode politikken fungerer, for det er fortsatt sånn at verdiene må skapes før de kan fordeles. Det virker det som flere av de rød-grønne partiene har glemt.

Det er urovekkende at flere av de rød-grønne partiene går til valg på å øke diskrimineringen av norsk eierskap. Det det vil føre til, er en økt trend der staten og utenlandsk kapital er dominerende i norske bedrifter. Venstresidens svar på utfordringene er mer stat og mer skatt. Det er det siste et kriserammet norsk arbeidsliv trenger for å komme seg opp av knestående etter koronaen. For Høyre er det stø kurs og trygg styring som gjelder, en politikk som sikrer vekst og tar vare på jobbene, som sikrer bedriftene tilgang til markedene ute i verden, som har et generasjonsperspektiv, og som sikrer at vi er minst like godt forberedt økonomisk neste gang vi blir satt på prøve.

Terje Halleland (FrP) []: Det er blitt svært vanlig å peke på et mer begrenset handlingsrom i tiden som kommer, en mer usikker og en mer utfordrende framtid i perspektivmeldingene. Det kan ligge mye i bare bevisstheten rundt behovet for alltid å strebe etter å bli bedre, smartere og mer effektiv.

Norge bør ha alle muligheter for også å kunne vinne i framtiden. Vi ser at vi har et innovativt næringsliv, samtidig som vi har en høyt utdannet og svært kompetent befolkning. Det er et godt utgangspunkt. Men da må også myndighetene vise at de kan være smarte, nytenkende og bli mer effektive.

Klima er et område der Norge og norsk næringsliv kan ha gode muligheter, men da må det tilrettelegges for et samarbeid mellom myndighetene og næringslivet. Vi har nå gjort vedtak om å pålegge norsk næringsliv særavgifter. I forhandlingene nektet vi å legge ned premisser som ville tjent Norge, fordi vi selv mener at vi slipper for billig unna. Vi ønsker å gjennomføre elektrifisering av norsk sokkel – selv om vi ser at dette er dyrt, selv om vi ser at det hindrer etablering av nytt næringsliv, selv om vi ser at det kan føre til høyere strømpriser, og at det har en uvesentlig betydning for klima. Dette er ikke smart, det er ikke innovativt, og det er ikke effektivt.

Gjennom samarbeid med EU, som er vår viktigste handelspartner, burde vi være så samordnet som overhodet mulig for å skaffe norsk næringsliv de samme rammebetingelsene som våre konkurrenter har i EU. Da vil vi også kunne utnytte Norges fordeler i samarbeidet, ikke bare bakdelene. Det virker på meg som at regjeringen ikke ser den samme effekten av klimatiltakene som EU gjør.

EU snakker om å innføre en karbonskatt fordi de ser at klimatiltak de ønsker å gjennomføre, kan resultere i nedleggelse eller utflytting av eget næringsliv. Den debatten er fraværende i Norge, men det er den debatten vi trenger nå.

Fremskrittspartiet har levert sin egen klimaplan, som viser at det er fullt mulig for oss å innfri alle våre internasjonale forpliktelser, samtidig som vi kan ivareta og gi gode rammebetingelser for næringslivet vårt.

Petroleumsbransjen er blant dem som nok føler på usikkerhet. Det er sjelden de blir omtalt som en del av framtiden. Det er viktig at vi stiller oss bak vår viktigste næring, skaper trygghet og forutsigbarhet for en hel bransje. Da nytter det ikke at vi har regjeringspartier og medlemmer av regjeringen som springer rundt og snakker om akkurat det – sluttdato, endrede rammebetingelser eller begrenset arealtilgang. Når vi ser at ungdommen velger seg bort fra næringen, er det svært alvorlig. Det gir ikke bare næringen store utfordringer, men også arbeidet for at næringen skal kunne etablere flere bein å stå på. Skal vi lykkes med havvind, havbruk eller mineraler på havbunnen, er vi helt avhengig av kunnskap og kompetanse fra petroleumsnæringen.

Ønsket om å elektrifisere norsk sokkel er veldig dyrt – ikke nødvendigvis for oljeselskapene. Faktisk kan de tjene penger på det. Equinor har vel antydet en kostnad på rundt 50 mrd. kr på sine installasjoner, og da er det ikke bra å vite at regningen på 40 av disse milliardene sendes til skattebetalerne.

På land opplever vi nå en eksplosjon i forespørsel etter kraft, og om vi bruker kraften vår på sokkelen, vil det kunne hindre nyetablering av næringer på land – i tillegg til at mindre tilgang på kraft kan føre til høyere priser. Jeg ser det er flere kreative partier som skal løse hele dette problemet med å etablere havvindmøller. MDG har alene planer om å etablere rundt 2 000 vindmøller fram til 2030. Det er sånn gjennomsnittlig 15–20 havvindturbiner hver måned fram til 2030. Jeg nekter faktisk å tro at de tror på det selv. Når vi da i tillegg har et NVE som skal gi konsesjoner til havvindmøllene og mener at de første havvindmøllene kan levere kraft tidligst i 2029, kan en gjerne utfordre både Arbeiderpartiet og Senterpartiet: Hva vil de gjøre for å realisere det de selv skriver om?

Skal Norge bidra i klimaarbeidet, skal vi først og fremst glemme elektrifisering og heller styrke arbeidet med det tiltaket som gir størst klimaeffekt i det europeiske samarbeidet, nemlig å levere gass til Europa. Det er det største bidraget Norge kan gi for å bidra til å innfri Parisavtalen.

Statsråd Henrik Asheim []: En melding som dette skal først og fremst peke fremover, slik at vi kan gjøre de nødvendige tiltakene underveis for å unngå at de mest faretruende utslagene faktisk blir realitet. Derfor er en melding som dette veldig viktig fordi det også er noen av de flinkeste byråkratene i embetsverket i Finansdepartementet som hjelper storting og regjering med å peke veien videre. Men like fullt: Selv de aller flinkeste fagfolkene vi har, kan ikke vite alt om hva som vil skje i fremtiden.

Noe vet vi allikevel. Vi vet at vi er nødt til å gjøre dramatiske reduksjoner i CO2-utslippene. Der har også Stortinget forpliktet Norge til nettopp å redusere eller faktisk halvere utslippene innen 2030.

Det andre vi vet, er at den teknologiske utviklingen gjør at hverdagen vår kommer til å endre seg på veldig mange områder til det bedre, men også at mange kommer til å oppleve en ny form for utrygghet rundt den jobben de har hatt i mange år, og som de er stolt av å gjøre.

Derfor er det også slik at noe av det viktigste svaret på nettopp å håndtere en situasjon hvor vi vet at vi skal gjennom disse endringene, er å satse på kunnskap og kompetanse. I et arbeidsliv som endrer seg, må det være vårt klare mål at ingen skal gå ut på dato i norsk arbeidsliv på grunn av manglende kunnskap.

Derfor må vi egentlig gjøre tre ting. Vi må for det første sørge for at barna våre får grunnleggende ferdigheter på plass tidlig i skoleløpet. Det har alltid vært viktig, men det kommer til å bli enda viktigere i fremtiden, for det er slik man også har forutsetninger for å tilegne seg ny kunnskap.

Det andre er at vi må utdanne flere til de jobbene vi vet vi kommer til å trenge fremover. Innenfor offentlig sektor er det særlig helse- og omsorgsyrker, og vi trenger å utdanne flere lærere. Men også i privat sektor kommer vi til å trenge flere gode fagarbeidere. Vi kommer til å trenge flere teknologer, og vi trenger flere som utdanner seg innenfor realfag.

Det tredje vi er nødt til å gjøre, er å gjøre utdanning tilgjengelig for flere – både fleksibelt og desentralisert. Hvis vi mener at folk skal lære gjennom hele livet, må det også være mulig å utdanne seg, uansett hvor man bor, og uansett hvilken livsfase man er i.

For å ta det første først, nemlig de grunnleggende kompetansene: Det er veldig vanskelig å være kritisk tenkende, tilegne seg egenskaper, lære det man interesserer seg for, hvis man ikke har lese-, skrive- og regneferdighetene på plass. Det er også forutsetningen for å fullføre og bestå videregående skole. Jeg opplever i norsk politikk at politikere på tvers av den politiske skalaen har vært opptatt av å øke gjennomføringen. Men akkurat som vi vet at vi kommer til å trenge flere fagarbeidere, bør det bekymre oss ytterligere at vi vet at frafallet er størst nettopp i yrkesfagene. Derfor må vi sørge for at vi også utdanner flere fagarbeidere.

Hvis vi ikke håndterer det behovet vi har, vil vi i 2035 mangle 90 000 fagarbeidere i Norge. Men vi skal også sørge for at de fagarbeiderne kan skape nye bedrifter eller jobbe med helt nye og spennende ting som vi akkurat nå ikke engang kjenner innholdet i. Derfor kommer teknologi, innovasjon og forskning til å være viktig.

Noe av det Stortinget skal ta stilling til ganske snart, er om vi skal fortsette å delta i det veldig viktige forskningssamarbeidet vi har med EU gjennom Horisont Europa. Dersom vi deltar i det, vil det også gi våre teknologer, våre forskere og våre bedrifter tilgang på et fantastisk marked – ikke bare i penger og kunder, men også fagfolk som kan bidra til å utvikle Norge videre.

Det tredje vi må gjøre, er – som jeg sa – å gjøre utdanning tilgjengelig for flere, for når verden forandrer seg, vil flere også måtte trenge å ta ny utdanning selv om de har en flott utdanning i bunn og er stolte av jobben de gjør. Derfor har vi satset på alt fra Kompetansepluss, som gjør at ansatte som f.eks. har dårlige norskkunnskaper eller svake kunnskaper innenfor digitale ferdigheter, kan lære det mens de er på jobb. Sammen med partene våre har vi laget bransjeprogram som gjør at man kan utvikle kompetansen på den bransjens premisser ut fra hva de ser det er behov for. Og vi har opprettet stadig flere fleksible og desentraliserte utdanningstilbud. Nå under koronakrisen har 4 000 flere studenter meldt seg til denne typen utdanninger, som gjør at folk kan ta utdanning gjennom hele livet.

Til slutt: Det at vi nå har foreslått et permanent regelverk for hvordan man kan kombinere utdanning med dagpenger, gjør også at flere kan få den kompetansen de trenger for å komme tilbake i norsk arbeidsliv.

Presidenten: Det vert replikkordskifte.

Eigil Knutsen (A) []: Statsråden var inne på at vi må ha dramatiske kutt i CO2-utslippene de neste årene. Det er selvfølgelig Arbeiderpartiet helt enig i. Et av hovedvirkemidlene til regjeringen Asheim er en del av, er jo å øke CO2-avgiften kraftig i årene som kommer.

En av Arbeiderpartiets hovedkritikker av regjeringens klimamelding som ble lagt fram tidligere i år, er at den meldingen så lite omtaler hvordan klimapolitikken skal være rettferdig. Det er interessant å høre et medlem av regjeringens syn på hvordan man skal bruke inntektene man får når man øker klimaavgiftene i årene som kommer, som en må hvis en skal nå klimamålene. For Arbeiderpartiet er det klart at det er vanlige lønnsinntekter og andre avgifter som skal kuttes, mens vi ser at i programmet til Høyre, som Asheim har hatt mye å gjøre med, tallfestes et kutt i formuesskatten til litt over 7 mrd. kr.

Statsråd Henrik Asheim []: Jeg kan informere representanten om at jeg nå har gleden av å lede redaksjonskomiteen foran det landsmøtet. Det er en jobb, det også.

Men for å begynne der. Det er helt riktig: Vårt hovedgrep for å redusere CO2-utslipp, og ikke isolert til bare det, men et hovedgrep, er naturligvis at det å slippe ut CO2 skal koste mer. Det må kompenseres med både lavere skatt på inntekt – det har vi gjennomført i vår regjeringsperiode, og det sier vi at vi kommer til å fortsette å gjøre dersom vi blir gjenvalgt – og det andre er selvfølgelig å sørge for at vi bruker inntektene vi får, til f.eks. å kompensere på en slik måte at vi har kapitalisert opp Enova, og vi har Nysnø, som investerer i nye ideer og bedrifter.

Summen skal bli slik at hvis man velger miljøvennlig, tar de miljøvennlige valgene, vil man sitte igjen med mer penger fordi vi har en skatteveksling. Det som er mitt inntrykk av venstresidens alternativ, er at de skal øke både de grønne avgiftene og de røde skattene, og da blir det mindre igjen til folk flest.

Eigil Knutsen (A) []: Med Arbeiderpartiets skatteopplegg kommer vanlige lønnsmottakere til å sitte igjen med flere tusen kroner mer per år enn i dag.

Ellers vil jeg kondolere når det gjelder den redaksjonskomiteen statsråden har fått i oppgave å lede. – Nei da.

Jeg går videre til noen av punktene statsråden var inne på i sitt innlegg. Han snakket om kunnskap og kompetanse, grunnleggende ferdigheter og å utdanne flere til jobber vi trenger – gode poenger, for så vidt, og politikkområder som vil få flere unge inn i jobb på sikt hvis vi lykkes med det.

Men nå har vi sett de siste åtte årene – og det har vært en utvikling over lang tid – at vi får stadig flere unge uføre. Vi får en stadig større gruppe i samfunnet vårt som ikke kommer inn i arbeidslivet. Det er negativt både for hver enkelt person og for fellesskapet. Spørsmålet mitt til statsråden er om han har en strategi for hvordan vi kan få flere unge inn i jobb på kort sikt – i neste stortingsperiode og fram mot 2030, og ikke bare de langsiktige tiltakene, som er veldig viktige i seg selv.

Statsråd Henrik Asheim []: La meg bare begynne med å minne representanten om at det er mulig at hans parti foreslår 7 mrd. kr i skatteøkninger, men med skatteøkningene fra partiene de ønsker å samarbeide med, utgjør det langt høyere skatteøkninger enn det som representanten gir inntrykk av.

Så til hvordan vi skal få flere unge uføre tilbake i jobb. På den ene siden mener jeg helt oppriktig at det å øke gjennomføringen i videregående skole er svært viktig. Rett og slett å få et vitnemål på plass gjør også – det vet vi – mye for å komme i jobb. Men i tillegg har vi f.eks. innført aktivitetsplikt på den måten at Nav skal sette i gang tiltak etter åtte uker for unge som kommer inn i Nav-systemet. Det betyr å bli møtt med forventninger, men også med tilbud om aktivitet, ulik kompetanseheving osv. Og det er punkt tre, nemlig at når vi nå endrer regelverket permanent for at det skal bli lettere å kombinere ytelser med utdanning, kan det for mange unge være det de trenger for nettopp å få den første jobben og dermed komme inn i arbeidslivet.

Hans Andreas Limi (FrP) []: Statsråden nevnte i sitt innlegg behovet for flere fagarbeidere. Tall fra SSB og NHOs forventningsbarometer viser at vi trenger 100 000 nye i løpet av relativt få år. Vi må utdanne flere, og vi må få flere gjennom utdanningsløpet.

Fremskrittspartiet har foreslått et nytt yrkesfagløft nettopp for å utdanne flere fagarbeidere i Norge. Er statsråden enig i at vi trenger et nytt løft for yrkesutdanning?

Statsråd Henrik Asheim []: Ja, det er jeg absolutt, og jeg mener det er viktig på flere områder.

Nå er det viktig å minne om at vi har gjort en del ting, også i tiden da representantens parti satt i regjering, f.eks. å gjøre fellesfagene på yrkesfag mer praktisk rettet, mer arbeidslivsrelevante, rett og slett. I tillegg ser vi at på den ene siden er det flere unge som velger yrkesfag nå enn tidligere. Det er veldig bra, men frafallet på yrkesfag er langt større enn på studieforberedende. Det kan på den ene siden, tror jeg, tyde på at rådgivningen til hvilken linje man velger, er for svak. Jeg tror for få velger den riktige linjen når de skal velge videregående skole.

Det andre som jeg mener er veldig, veldig viktig å få på plass, er å sørge for at flere unge får interessen for yrkesfagene tidligere i skoleløpet, f.eks. allerede i ungdomsskolen – at det skal være mulig å kunne lære litt mer om hvilke tilbud som finnes, og hvilke muligheter som er der. For den kanskje sikreste utdanningen man kan ta, er å bli en norsk utdannet fagarbeider. Da kan jeg garantere jobb, det vet jeg.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Arild Grande (A) []: Når Arbeiderpartiet sier at det nå er vanlige folks tur, er det tre viktige grunner til det: Det er rettferdig, det er bra for samfunnet, og Arbeiderpartiet er vanlige folks interesseparti.

Mens rike har tjent stort på høyresidens skattemodell, har folk med vanlige lønninger fått dyrere barnehage. Det er blitt dyrere å være medlem i en fagforening, og det er blitt dyrere å pendle. Vi betaler avgifter og bompenger som aldri før, og folk med utfordringer er blitt påført smålige kutt i bl.a. arbeidsavklaringspenger og brillestøtte til barn. Det er urettferdig.

Arbeiderpartiet vil at alle med inntekt under 750 000 kr skal betale mindre i skatt og millionærene mer. Vi vil ha billigere barnehage og SFO. Vi vil doble fagforeningsfradraget, styrke pendlerfradraget og innføre pensjon fra første krone nå. Med Arbeiderpartiet får vanlige folk beholde mer av lønnen sin selv. Det er rettferdig.

Det er også bra for samfunnet. Skal vi få hjulene i gang igjen etter pandemien, er noe av det mest effektive vi kan gjøre, å sørge for at folk med vanlige lønninger får mer å rutte med. Det skaper større etterspørsel etter varer og tjenester, noe som får opp sysselsettingen. Formuesskattekutt sløser bort fellesskapets midler og gjør at de rike bidrar mindre til fellesskapet. Handlingsrommet forsvinner.

Regjeringen har svekket fellesskapet med over 34 mrd. kr. Skattekutt til landets rikeste er årlig på 10 mrd. kr. Fram mot 2030 ventes et handlingsrom på 0 kr., og fram mot 2060 vil det ifølge regjeringen selv være et udekket finansieringsbehov over statsbudsjettet på om lag 5 mrd. kr årlig. Arven etter Erna Solberg er at statens økonomiske robusthet er betydelig svekket.

Høyresiden etterlater seg en rekordhøy arbeidsledighet. De vil helst legge skylden for dette på pandemien, men sannheten er at høyreregjeringen før pandemien kom, overhodet ikke prioriterte å øke innsatsen for å få hele folket i arbeid. Arbeidsmarkedstiltak og innsats for jobbskaping sto på stedet hvil. Regjeringen har til og med kuttet storstilt i Nav – om lag en halv milliard kroner. Nav var i krise før pandemien.

Verst går dette ut over våre unge. Vi har under høyreregjeringen fått en dobling i unge uføre, og 110 000 unge er utenfor arbeidslivet. Det mest skremmende er at 60 000 av dem er utenfor alt. De er ikke i utdanning. De er ikke på sosialhjelp, og vi vet ikke hvordan de livnærer seg. Det er en skandale, og for dem som rammes, er det en tragedie. Det er folk vi så gjerne skulle hatt i arbeidslivet, folk som så gjerne skulle ha kommet i gang med livet sitt.

Arbeiderpartiet vil derfor ha en storstilt reform for å få flere unge inn i arbeidslivet, hvor alle får en reell mulighet til å fullføre videregående opplæring, og alle som begynner på yrkesfag, er garantert læreplass, og hvor unge som er utenfor jobb eller utdanning, følges opp og ikke overlates til seg selv – alene. Når de kommer i jobb, skal de møte et arbeidsliv som tilbyr hele, faste stillinger og en lønn å leve av. Da må vi ha arbeidsgiverne med oss, for det er et paradoks at samtidig som arbeidslivet skriker etter arbeidskraft, står 200 000 nordmenn uten jobb. Det viser oss at Norge må bli mer selvforsynt med arbeidskraft. Veien ut av krisen for landet må derfor være veien inn til hele, faste stillinger for våre unge.

Etter åtte år med høyreflertall går Norge i feil retning. Økte forskjeller ødelegger tilliten vi er så avhengige av, og som har gjort Norge til et av verdens mest vellykkede land. I tillegg til at det er klok samfunnsutvikling å jobbe for små forskjeller, mener Arbeiderpartiet det er en verdi i seg selv å ha små forskjeller og at vi har hele folket i arbeid. Det er det Norge vi drømmer om, og det gjør at hver enkelt kan følge sine egne drømmer.

Derfor har arbeid til alle alltid vært jobb nummer én for Arbeiderpartiet. Etter åtte år med feil politikk trenger vi et mer rettferdig Norge og en regjering som sier at det nå skal bli vanlige folks tur.

Jon Engen-Helgheim (FrP) []: Kunnskap er helt avgjørende for politikere når vi skal gjøre gode valg, og perspektivmeldingen kan gi oss veldig mye nyttig kunnskap for å stake ut kursen videre.

Men det å skaffe god kunnskap om kostnader relatert til innvandring har vært en årelang kamp. For veldig mange år siden begynte Carl I. Hagen å be om gode beregninger av hva som er effektene av en langsiktig, høy innvandring til Norge. Det har blitt motarbeidet fra alle hold helt fra starten. Til forskjell fra alle andre politikkområder der politikerne er helt enige om at man må kostnadsberegne, man må utrede, man må konsekvensberegne det politikerne gjør, har det vært ansett som et riktig synspunkt helst å vite minst mulig om hva som er effekten av innvandringspolitikken.

Heldigvis har dette blitt bedre. Vi har fått på plass gode beregninger nå, og i perspektivmeldingen står det mye bra om de langsiktige konsekvensene av høy innvandring. Det er tydelig at fagpersonene i Finansdepartementet har gjort en god jobb og videreført det arbeidet som vi fikk startet ved Brochmann II-utvalget. Men det ser ut som det er et skille i perspektivmeldingen mellom det fagpersonene i Finansdepartementet har kommet med, og hva politikerne har kommet med av redigeringer og konklusjoner, for under kapitlene som handler om innvandring, er konklusjonen helt gal. Man har regnet seg fram til at en gjennomsnittlig ikke-vestlig innvandrer vil koste samfunnet rundt 11,4 mill. kr i et livsløpsperspektiv. Det rimer godt med tidligere beregninger, men likevel klarer Finansdepartementet å konkludere med at samlet bidrar vedvarende høy innvandring og tilhørende reduksjon i den demografiske fordelingsbyrden til noe lavere inndekningsbehov. Det betyr at vedvarende høy innvandring er bedre enn det motsatte, stikk i strid med hva fagøkonomene i Finansdepartementet har regnet seg fram til.

Dette har bidratt til debatt i flere forskjellige medier i ettertid av framleggelsen av perspektivmeldingen. Svaret fra finansministeren har vært at alle innvandrerne som kommer i framtiden, kommer ikke til å komme fra fattige land. Det kommer til å komme noen fra land som ligner mer på Norge, og det er nok helt riktig. Men ingenting tyder på at den framtidige innvandringen til Norge kommer til å endre seg vesentlig fra i dag. Da må vi igjen legge den kunnskapen vi har, til grunn. SSB har beregnet dette mange ganger og sier at netto utflytting vil øke fra de landene som ligner mest på Norge, mens 85 pst. av den framtidige innvandringen vil bestå av ikke-vestlige innvandrere, som ifølge Finansdepartementet koster 11,4 mill. kr per person. Da er det rart å konkludere på den måten.

Det er ikke bare Fremskrittspartiet som har reagert på dette. Espen Henriksen ved Institutt for finansiell økonomi på BI sa det slik:

«Det er som at vi er ute en kald vinternatt på Tynset og fryser. Så kommer noen med samme faglige tyngde som Finansdepartementet og ber oss tisse i buksa for å bli varmere. Og uten å fortelle oss at vi vil bli enda kaldere. Når det skjer, vil svaret i henhold til «logikken» deres, bare være å tisse mer».

– Det er en ganske god beskrivelse av misforholdet mellom det fagpersonene i Finansdepartementet har beregnet, og konklusjonen og løsningen fra Høyre i Finansdepartementet.

Det skiller seg også ganske mye fra den linjen som ble ført da Fremskrittspartiet styrte Finansdepartementet. Da innrettet vi politikken etter fagpersonene. Nå ønsker man å pynte litt på den sannheten og kommer med ting som ikke stemmer. Jeg synes det er ganske urovekkende at finansministeren prøver å legge fram et framtidsbilde som er pyntet på, for kanskje å prøve å påvirke politikken til vi ikke tar hensyn til hva fagpersonene sier. Derfor skjønner jeg veldig godt at flere med Fremskrittspartiet har reagert på akkurat dette kapitlet, og jeg håper vi vil høre en annen tone fra Høyre i framtiden.

Åsmund Aukrust (A) []: I fjor vår sa lederen av Høyres programkomité, statsråd Linda Hofstad Helleland, at når de skulle skrive Høyres nye program, skulle de på grunn av korona ta mindre hensyn til det grønne skiftet, for det å snakke om det grønne skiftet kom fra en tid da man hadde den luksusen at man kunne si nei til titusenvis av arbeidsplasser. Hvilke titusenvis av arbeidsplasser denne regjeringen har sagt nei til, lurer nok de 200 000 arbeidsledige i Norge på, men først og fremst viser denne uttalelsen at regjeringen ikke henger med i timen. Det er ingen motsetning mellom arbeid, klima og natur. Tvert imot er de gjensidig avhengig av hverandre. Er det noe vi skal lære oss etter korona, er det at vi må være bedre forberedt på de krisene vi vet ligger foran oss. Klimakrisen og naturkrisen er de to store krisene verden har advart mot i årevis, og vi har få år på oss til å handle.

Klimakrisen er ikke framtidsscenarioer, det er her og nå. Vi må tilpasse oss et våtere og varmere vær, med alt det får å si for jordbruket vårt, for fiskeri- og havbruk, for vann og avløp, for flom- og skredsikring og kanskje mest hvordan dette vil påvirke verden og bidra til at flere mennesker blir sendt på flukt, at vi får flere kriser og flere konflikter. Klimarisikoutvalget slo fast at en usikker verden er den største risikoen Norge står overfor, og at Norge må belage seg på at en stadig større del av handlingsrommet vil bli spist opp av klimatilpasning fram mot 2030.

Det positive er at det er mange som har skjønt dette. Det er mange som har skjønt hvor dårlig tid vi har. Norsk næringsliv og norsk fagbevegelse har for lengst forstått dette og etterlyser mye mer aktiv politikk. EU har sin grønne giv, og med Joe Biden i Det hvite hus har vi virkelig fått en president som går i front og vil avkarbonisere amerikansk økonomi. Det samme ser vi skjer i mange land i Asia. Verdens økonomi er i ferd med å bli fornybar, sirkulær og bærekraftig. Det er utelukkende positivt, men samtidig må Norge henge med. Hvis ikke Norge henger med, kommer vi bakpå. Derfor sier Arbeiderpartiet at vi ønsker oss en mer aktiv stat, som vi ser at landene rundt oss har, en mer aktiv næringspolitikk som fører oss dit vi skal. Vi vil satse på hydrogen, på fangst og lagring av CO2, på rensing av industrien vår, på havvind og på grønn skipsfart. Vi vil være med og skape nye norske industrieventyr. Dette blir ekstra viktig siden det er andre land som gjør det. Det er dårlig for klimaet, det er dårlig for arbeidsplassene, og det er dårlig for norsk økonomi om ikke vi er med på ferden som nå går i et lynraskt tempo.

Dette betyr at Fremskrittspartiet tar så grunnleggende feil når de på sitt landsmøte sier at vi ikke skal oppfylle klimamålene fordi Norge alene ikke kan redde verden. Det er det ingen som har påstått, men vi skal nå våre klimamål. Vi skal gjøre vår del av jobben for at norsk næringsliv skal følge med i en global økonomi som er i rask forandring.

Arbeiderpartiet ønsker en rettferdig klimapolitikk som kutter utslipp og skaper jobber. Klimapolitikken må være rettferdig fordi det er et mål i seg selv, men også fordi det at den er rettferdig, kan bidra til å få økt folkelig støtte. Denne regjeringen driver en politikk for økte forskjeller. Når regjeringens politikk målrettet øker forskjellene mellom folk, gjør det også at Norge blir mindre omstillingsdyktig.

Arbeiderpartiet mener at partene i arbeidslivet må få en mer sentral rolle, for det er de som står ute i bedriftene og kjenner hverdagen best. I regjeringens klimamelding var den sosiale dimensjonen ikke nevnt med et ord, heller ikke ansvaret som partene i arbeidslivet har. Den norske modellen har vært en suksessoppskrift for å skape jobber og velferd. Det må også være oppskriften for å møte klimaendringene. Arbeiderpartiet foreslår i saken i dag et nasjonalt råd for rettferdig klimaomstilling. Her vil partene bidra med kunnskap og være med og ta ansvar. På den måten setter vi klimaet som ramme rundt alt det vi gjør.

Når Arbeiderpartiet har laget statsbudsjetter i denne stortingsperioden, har vi laget to alternative budsjetter. Vi har laget et budsjett som viser hvordan vi bruker pengene våre, som viser hvordan vi setter velferd foran skattekutt, og så har vi laget et klimabudsjett, som viser hvordan vi skal nå våre utslippsmål. På mange måter er klimabudsjettet enda viktigere enn det økonomiske budsjettet, for en feil prioritering i pengebudsjettet kan gjøres om året etter, men et utslipp er gjort for alltid.

Derfor vil vi i regjeringsposisjon lage egne klimabudsjett og klimaregnskap, og vi vil for hvert vedtak vi fatter, på samme måte som vi i dag spør om den økonomiske konsekvensen, spørre om klimakonsekvensen. Det er å møte den viktigste utfordringen i vår tid. Alle generasjoner har vel følt at man lever i en skjebnetid, men sjelden har det vært så sant som nå. Verden står overfor mange kriser, men de løses bare om vi løser dem i fellesskap.

Presidenten: Dei talarane som heretter får ordet, har ei taletid på inntil 3 minutt.

Hårek Elvenes (H) []: Representanten Kaski var i replikkordskiftet en smule indignert over at SVs politikk ofte ble feil utlagt. Jeg lyttet til representanten Kaskis innlegg: Gjennom mer velferd vil man høste gevinsten og verdien i økonomien. Dette nye teorem av Kaski ser glatt bort fra den forutsetning at skal velferden kunne styrkes og videreutvikles, må vi sørge for at vi har en privat sektor som er i stand til å bære dette.

Man skal lese offentlige utredninger og stortingsmeldinger om den framtidige økonomien med stor interesse. I 1988 kom den offentlige utredningen Norsk økonomi i forandring, ledet av professor Erling Steigum. Den var svært viktig for å få etablert handlingsregelen, en regel som har tjent Norge godt, der vi har hatt et edruelig og ansvarlig uttak av oljeinntektene.

Nå står vi overfor en ny tid og en ny fase som skal innledes. Oljeinntektene vil bli mindre, og muligheten til å sluse oljeinntekter inn i statsbudsjettet blir mindre.

Politikk handler ikke bare om å innfri løfter. Politikk handler også om å forklare hva man ikke kan levere, og hva man ikke kan innfri. Vår velstand er i stor grad basert på vår åpne økonomi. Det er eksporten vi lever av, ikke importen, som man av og til kan forledes til å tro. EØS-avtalen er helt sentral i vår eksportindustris adgang til det europeiske markedet. Gjennom hjemmemarkedets betingelser har vi adgang til et marked på ca. 430 millioner mennesker, selv etter at Storbritannia har meldt seg ut.

Det skal lønne seg å jobbe. Arbeidslinjen ligger fast for denne regjeringen. Men det er urovekkende at Norge ligger på topp i OECD-sammenheng hvis man ser andelen av befolkningen som går på uføretrygd, og som ikke er deltakere i arbeidslivet. Derfor er det så viktig i framtiden, når man skal sikre velferden, at man legger til rette for privat verdiskaping. Da hører det også med å fremme en skattepolitikk som bidrar til dette. Når man hører venstresidens angrep på formuesskatten, ser man bort fra det fraværet av kapital som over mange år vil oppstå ved at norske eiere vil bli utenlandske eiere og ikke kan reinvestere i norske selskaper. Da får vi heller leve med at det faktisk kan bli noen flere rike – mennesker som har pantsatt gård og grunn og vært villig til å ta risiko og derigjennom skape arbeidsplasser. Hvis vi ikke aksepterer det, kan det hende at vi over tid skaper et grunnlag for flere fattige.

Svein Roald Hansen (A) []: Jeg hørte vitterlig at Fremskrittspartiets representant Halleland sa at vi ville ha de samme rammebetingelsene og avtaler med EU som i dag. Og det er jo bra. Men hvorfor foreslo de da for en uke siden å melde oss ut av ACER? Det er litt forvirrende.

I regjeringens perspektivmelding fra 2017 var det opptil flere formuleringer som i realiteten repeteres i årets melding, f.eks. disse:

Norge har et godt utgangspunkt, men norsk økonomi står likevel overfor betydelige utfordringer. Det siste tiåret har produktivitetsveksten vært svakere enn tidligere og må derfor opp igjen om velstandsveksten skal fortsette. – Har produktivitetsveksten tatt seg opp de siste fire årene? Nei. Her har regjeringen mislyktes.

I 2017 skrev regjeringen at de neste 10–15 årene vil handlingsrommet i finanspolitikken være langt mindre enn vi er blitt vant til. Inntektene må opp eller utgiftene ned. Men hva har regjeringen gjort de siste fire årene? Jo, den har svekket inntektssiden gjennom store skattelettelser til dem som ikke trenger det.

Hele 34 milliarder mindre har vi nå å bruke på bedre velferd – hvert år!

Vi har en regjering som ikke har hørt på seg selv, men gjort det motsatte av hva den selv sa vi måtte. Så nå er behovet for å stramme inn større enn det var for fire år siden.

Vi husker alle «nye ideer og bedre løsninger», som var Høyres slagord i 2013. En svekkelse av fellesskapet og større armslag for private er ikke nye ideer. Det er en politikk med dype røtter i gammel, konservativ tenkning.

Det nye er et forsøk på å maskere høyrepolitikken med ny retorikk. Nå prater de om hvor viktig arbeid for alle og en rettferdig fordeling er. Men i åtte år har omsorgen for de rike preget politikken – lavere skatt for de som er best stilt her i landet, lavere velferdsytelser for de som sliter med å få inntekter og hverdag til å henge sammen. Løsningene regjeringen har bydd på, har ikke vært bedre.

Hva står igjen etter denne regjeringen av såkalte reformer? Jo, en oppsplittet jernbanesektor og en regionreform som ingen forstår verken nødvendigheten av eller poenget med, og en ABE-reform som har kuttet i bevilgningene til etater og hindrer en fornuftig utvikling og fornyelse.

Moderniseringen av skatteetaten kom gjennom en målrettet satsing og penger til et krevende prosjekt, ikke gjennom flate årlige kutt i rammebevilgninger.

Nå har vi en ny perspektivmelding fra denne regjeringen, med gammelt budskap: Vi må få flere i arbeid og færre utenfor arbeidslivet. Produktiviteten må opp. Vi må omstille næringslivet og forsterke velferdssamfunnet.

Det er en korrekt beskrivelse av hva vi trenger. Skal vi lykkes, må vi møte utfordringene med en helt annen politikk enn det denne regjeringen fører, en politikk som gjør veien lettere fra der vi er, til dit vi skal, ikke tyngre.

Norunn Tveiten Benestad (H) []: Perspektivmeldingen taler sitt tydelige språk. Presset på velferdstjenestene er stort, men kommer til å bli enda større i framtida. De økonomiske rammevilkårene blir trangere, og vi blir færre til å bære den norske velferden. Vi trenger derfor en større innovasjonsevne og -vilje i offentlig sektor. Innovasjon handler om forandring og utvikling. Vi må tenke nytt, ikke bare forbedre det som allerede finnes. Forskning skaper grunnlag for nye muligheter, men innovasjon kan skape en ny virkelighet.

Som politikere er det vår viktigste oppgave å sørge for at befolkningen, inkludert de framtidige generasjonene, får de velferdstjenestene de forventer og har krav på. I regjeringas innovasjonsmelding ble det avdekket at det forskes for lite i Kommune-Norge. Vi må vite hva vi har, for å kunne skape det vi ønsker. Høyres mål er å skape mer og inkludere flere. Da kan vi ikke være fastlåste når det gjelder hvem som skal få lov til å levere tjenestene. Behov og muligheter må veie tyngre enn tradisjon og sedvane. Flere aktører må slippe til. En organisasjons evne til innovasjon og utvikling handler om å kunne og ville kombinere ulike kompetanser, ressurser og nettverk.

Uten en politikk som legger til rette for innovativ kultur også i det offentlige, utnytter vi ikke ressursene og kompetansen i samfunnet til beste for fellesskapet. En innovasjonsvennlig kultur krever nysgjerrighet, åpenhet og mot til å lære av både feil og suksesser. Det kreves lokalt handlingsrom, insentiver til samarbeid og spredning av kunnskap. Derfor er Høyres mål om å styrke det lokale handlingsrommet og demokratiet så viktig. En sterkere innovasjonskultur i det offentlige krever at vi i storsamfunnet gir bedre ryggdekning til kommuner, fylkeskommuner og andre offentlige etater som søker innovative løsninger. Uten slik støtte klarer vi neppe å få opp innovasjonstakten i offentlig sektor.

Det finnes gode eksempler på offensiv kommunal satsing. I Høyre-styrte Asker er velferdslaben en sånt eksempel. Asker kommune stilte spørsmålet: Hva om Asker tenker som en investor og investerer i mennesker og ikke bare forvalter saker? Asker velferdslab handler om å flytte fokus fra saker til mennesker. Det har resultert i et konsept som inkluderer alle velferdstjenestene i kommunen. Det har snudd ressursinnsatsen fra reparasjon til forebygging, der kommunens ressurser vurderes samlet og ikke sektorvis, og der innbyggerne, familiene betraktes som medinvestorer.

I Høyre ønsker vi bærekraftige velferdstjenester. Da nytter det lite med de rød-grønnes rekommunaliseringspolitikk.

Anne Kristine Linnestad (H) []: Perspektivmeldingen tegner det jeg vil kalle et nøkternt og realistisk bilde av Norge fram mot 2060. Det er ikke en dommedagsprofeti, som noen har sagt.

Norge har en liten og sårbar økonomi. Da vi hørte sentralbanksjefens kommentar til de gode resultatene for oljefondet i 2020, burde vi hørt nøye etter. Sentralbanksjefen var bekymret for at avkastningen fra oljefondet kan bli vesentlig lavere de neste årene. Han sa

«vi kan ikke legge til grunn at gevinsten vil være like høy fremover.»

Allikevel velger flere partier å overhøre dette og heller satse på at avkastningen vil øke snarere enn avta fram mot 2050.

Når Norge og verden åpner opp igjen, vil vi ikke møte den samme hverdagen som vi hadde før 12. mars 2020. Vi vet f.eks. ikke nøyaktig hvordan de internasjonale markedene vil se ut, og vi er helt avhengig av dem – for både eksport og import.

Jeg snakket med Odd her om dagen. Han eier og driver en bedrift som produserer garasjeporter. Han kunne fortelle meg at råvareprisen har gått rett til himmels. Trevirket gikk opp med 10 pst. i mars, og det er varslet en ytterligere prisoppgang på 20–25 pst. fra 1. juni. Stålprisen har økt med 60 pst. Han må nå kjøpe inn råvarer til en helt annen pris enn den prisen han betalte i høst, noe som gjør at marginene synker på de produktene han allerede har inngått avtale om å selge, og som han vet at markedet var villig til å betale for. Bedriftens overskudd blir dermed langt lavere enn budsjettert. Råvarene, som nå koster langt mer enn før, må han legge på lager for å ha noe å produsere av. Dette lageret må han betale skatt på. For å betale skatten på arbeidende kapital må han benytte likvide midler eller ta ut utbytte, som han i så fall må betale utbytteskatt på.

Skatten på arbeidende kapital, som kun rammer norske eiere, vil flere av partiene i opposisjonen øke. Jeg kan ikke med min beste vilje se hvordan det å øke skatten på arbeidende kapital kan trygge eller bidra til en eneste ny arbeidsplass i små og mellomstore, gjerne familieeide, bedrifter, som vi er så avhengig av.

I 2035 vil Norge trenge ca. 90 000 fagarbeidere. Disse fagarbeiderne trenger lærlingplass hos næringsdrivende som Odd, eller som snekker, rørlegger eller landbruksmekaniker, i det private næringslivet, for å få fagbrevet sitt. Da kan vi ikke pålegge dem en urettferdig straffeskatt fordi de er norske eiere i norske bedrifter.

For å gjøre forskjellene i samfunnet vårt minst mulig mener vi at noe av det aller viktigste vi kan gjøre fram mot 2060, er å legge til rette for flere arbeidsplasser og inkludere flere i arbeidslivet. Å skape mer og inkludere flere er ingen floskel for Høyre, men det er veien til å kunne leve et godt, langt liv.

Carl-Erik Grimstad (V) []: I kjølvannet av et nylig partilandsmøte er regjeringen blitt kritisert for å se på eldrebølgen som et problem. Dette er selvsagt en bevisst fordreining av en uttalelse fra statsministeren. La meg derfor sitere fra perspektivmeldingens side 31:

«Det er et gode både for den enkelte og for oss som samfunn at vi lever lenger.»

Jeg antar at sitatet er representativt for statsministerens syn.

Det er likevel et faktum at andelen av befolkningen over 80 år, som i dag utgjør litt over 4 pst., vil øke til 12 pst. innen 2060. Ingen regjeringer som ikke innser utfordringene med denne aldersutviklingen, vil kunne gjøre krav på betegnelsen «ansvarlig». Denne demografiske utviklingen vil åpenbart utløse krav på helsetjenester i en skala vi i dag knapt aner konturene av, selv om vi allerede i dag kan se den begynnende effekten av bølgen som treffer oss. Det er bare å spørre våre fastleger.

Regjeringen har i denne perioden lagt fram meldingen Leve hele livet – for øvrig med en Fremskrittsparti-statsråd som fødselshjelper. Denne danner bilde av en ny måte å håndtere eldreomsorg på. Statsministeren har all grunn til å være stolt av meldingen, og jeg har i alle fall ikke oppdaget at hun har tenkt å fravike innholdet i den.

Vi må møte den omtalte bølgen med virkemidler som lar seg gjøre å finansiere gjennom vekst, uten å kutte bidragene til verdens fattige, samtidig som velferdsnivået opprettholdes og utvikles. Et eksempel på et slikt tiltak kan være økningen i antall ergoterapeuter i kommunene, som har mulighet for å utsette sykehjemsinnleggelse med flere år. Regjeringen har også satset på forebyggende velferdsteknologi, og potensialet for å høste helsegevinster av en slik satsing er betydelig. Denne satsingen må fortsette.

I den nærmeste framtiden vil vi bli nødt til å ofre de eldres psykososiale forhold mer oppmerksomhet. Et perspektiv på økt medisinbruk kunne vært et eget innlegg, men jeg skal her bare kort nevne at bruken av psykofarmaka blant de eldre øker spesielt. Dessuten ser den generasjonen som nå går av med pensjon, ut til å ha forbausende liten anelse om skadevirkningene av f.eks. alkohol. Vi snakker om generasjonen som vokste opp under et betydelig liberalisert rusforbruk, og det er nå mange som i mangel av en meningsfull hverdag tyr til kartongfyll, beroligende medikamenter og sovepiller som selvmedisinering. Skadevirkningen av rusbruk også blant eldre er i stor grad et symptom på psykisk uhelse. Derfor må vi satse på nye boformer, meningsfull aktivitet for eldre, bekjempelse av ensomhet og god rådgivning. De som vil stå lenger i arbeid, må få anledning til det. Å fokusere på dette er ikke å gjøre eldrebølgen til et problem. Jeg vil heller bruke ordet omsorg – eller det Venstre oversetter til frihet og muligheter for alle.

Liv Kari Eskeland (H) []: Det er klart at ein kan ta på seg ei bekymra mine når ein les perspektivmeldinga. Ein kan velja å fokusera på problema. Det er ikkje mentaliteten i Høgre. Me vel å fokusera på moglegheitene og utvikling – utvikling som inkluderer heile landet, som involverer og innoverer, og som gjev nye, grøne arbeidsplassar i heile landet. Difor har me den største satsinga i historia på grøne arbeidsplassar basert på berekraftig verdiskaping. Difor legg me fram melding om langsiktig verdiskaping frå norske energiressursar, og difor justerer me skatteregimet for vasskraft. Me rullar ut ein hydrogenstrategi med tilhøyrande vegkart som kjem i energiressursmeldinga, og me er opptekne av å halda skattane låge for å sikra arbeidsplassar i distrikta.

Difor er det òg ei historisk satsing på katapultar og klynger, og me satsar på samferdsel og infrastruktur som skal binda det langstrakte landet vårt saman – frå fjell til fjord, frå nord til sør. Me forsterkar den digitale infrastrukturen, og me løftar grøn maritim skipsfart. Me tek i bruk teknologipotensialet som utnyttar havvindressursane våre, og me legg opp til berekraftig bruk av havområda våre gjennom fornying innanfor fiskeri og oppdrett.

Me løftar fram sirkulærøkonomi i ein eigen strategi, som gjev forretningspotensial og berekraftig utvikling, og me legg opp til kortreist matproduksjon, som tryggar beredskap og skaper arbeidsplasser – i heile landet. Me syter for eit utdanningssystem som løftar fagarbeidaren i tett dialog med næringslivet.

Koronakrisa har lært oss nye måtar å jobba på. Når departementet no lyser ut nye jobbar i Noreg, kan ein sitja kvar som helst i landet og vera knytt til eit direktorat eller eit departement. Det vil opna for meir fleksible arbeidsmetodar, som vil gje jobb til to der den eine må vera stadbunden i sitt arbeid.

I det heile rustar me Noreg for morgondagen. Og heile Noreg må takast i bruk, for me ser at kompetansen og kreativiteten er godt fordelt i heile landet, og naturressursane like så, og distrikta vert vesentlege bidragsytarar i det grøne skiftet.

Eg er glad for at Høgre er eit parti som definerer problem, men som òg ser etter løysingar. Skal me ta Noreg inn i ei framtid, kan me ikkje reversera, opponera og degenerera, slik enkelte her i denne salen synest å ha som oppskrift. Me må halda fram med å innovera, effektivisera og integrera. Det tek Noreg inn i framtida.

Ingrid Heggø (A) []: Å sjå inn i glaskula er vanskeleg. Arbeidarpartiet sine løysingar på utfordringane i perspektivmeldinga er først og fremst arbeid. Arbeid til alle er jobb nummer éin, og det gjeld både i teori, i ord og i praksis. Difor vil Arbeidarpartiet ha ei sysselsetjingsreform der målet er å få fleire av dei unge i som i dag står utan jobb og utdanning, inn i arbeidslivet. Då må arbeidslinja vidareførast og styrkjast, ikkje svekkjast.

Regjeringa burde også ha investert i dagens unge i staden for å svekkja fellesskapet med skattelette til dei rikaste. Arbeidarpartiet vil redusera dei økonomiske forskjellane med lågare skatt til folk flest, og så må dei med høge inntekter og høge formuar betala noko meir – ein meir rettferdig skatt som vil vera med og redusera forskjellane.

Velferd er ei investering, ikkje ei utgift. Offentleg og privat sektor er gjensidig avhengige av kvarandre. Det er kombinasjonen av tenester som er produsert i det offentlege, og varer og tenester som er produserte i det private, som styrkjer norsk økonomi framover, ikkje åleine veksten i privat sektor, slik Høgre ser ut til å tru.

Koronapandemien har verkeleg vist oss betydinga av ein god og sterk offentleg sektor. Det å satsa på eigne tilsette framfor konsulentkjøp og gje heile faste stillingar i tillegg til rett bruk av digitale verktøy vil ytterlegare styrkja vår offentlege sektor. Dei tilsette må få meir tid og tillit. No er det vanlege folk sin tur.

Vi må få ein meir rettferdig klimapolitikk som er innretta sosialt og geografisk rettferdig, der ein kuttar utslepp og skaper jobbar samtidig som klimapolitikken har legitimitet og kan gjennomførast. Gode eksempel er ein elbilpolitikk som inneber utbygging og ladeinfrastruktur i heile landet som vi finansierer med moms på luksusbilane. Og vi halverer ferjeprisane langs kysten.

Avgiftene slår hardt ut for dei med låg og vanleg inntekt. Difor har vi lansert skatte- og avgiftsløftet vårt, som medfører bl.a. at auka CO2-avgift vert brukt til å redusera skatt på arbeidsinntekter for dei med vanlege og låge inntekter – fordi det er rettferdig, fordi det no er vanlege folk sin tur.

Ingjerd Schou hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Aleksander Stokkebø (H) []: De langsiktige utfordringene vi hadde før koronaen, forsvinner ikke etter koronaen. Framover viser perspektivmeldingen at utgiftene vokser raskere og inntektene saktere, dette samtidig som vi vet at vi skal gjennomføre et grønt skifte.

Før virusutbruddet var regjeringen i ferd med å rette opp skuten. Arbeidsledigheten var lav, og stadig flere i befolkningen kom i jobb. Det ble skapt nye jobber i mange ulike næringer, fire av fem i privat sektor. Klimautslippene gikk ned, og omstillingen var i gang. Så kom koronakrisen, den største prøvelsen for norsk økonomi siden krigen. Den har vært krevende for mange, men samtidig har den vist noe av det vakreste med fellesskapet Norge, at vi stiller opp for hverandre når det stormer. Nettopp derfor er perspektivmeldingen så viktig. Den gir oss viktige svar på hvordan dette skal være mulig også i framtiden, når vi vet at handlingsrommet blir mindre. Ett svar går igjen: Få flere i jobb. Verdien av vår nåværende og framtidige arbeidsinnsats utgjør tre fjerdedeler av nasjonalformuen vår. Folk i jobb er rett og slett Norges viktigste ressurs, og derfor trenger vi en politikk som framover legger til rette for aktivitet og vekst, ikke mer skatt og byråkrati. Vårt klare mål må være Norge som Europas beste land for å starte og drive bedrift: ha et konkurransedyktig skattenivå, bedre opsjonsskatten, ha SkatteFUNN, styrke Innovasjon Norge.

I tillegg til å skape mer må vi inkludere flere til de jobbene vi har, for i dag står en altfor stor andel utenfor. Som eksempel er det samfunnsøkonomiske tapet av én ungdom som aldri kom i jobb, 16 mill. kr. Det er et stort tap for samfunnet, og det er et desto større tap for den unge det gjelder. Derfor må inkluderingsdugnaden fortsette, vi må satse på tidlig innsats og få opp fullføringen i videregående. Og så må vi bruke pengene smartere. Nye veier og jernbanereformen er to grep av mange som gjør at vi får mer ut av pengene, noe vi trenger mer av framover.

Som en av generasjonene som er sterkt berørt av utfordringene vi nå ser framover, vil jeg takke for debatten. Med Høyre skal vi skape mer og inkludere flere.

Ove Trellevik (H) []: Høgre vil at skattepengane skal brukast på ein slik måte at fellesskapet får mest mogleg igjen, og då må ressursane i offentleg sektor utnyttast godt og prioriterast til dei viktigaste formåla.

Velferdssamfunnets berekraft vert utfordra dersom andelen av befolkninga som ikkje er i arbeid, aukar, samtidig som fleire treng omsorg. Nesten uansett kor effektive me vert, vil aldersutviklinga krevja betydelig vekst i offentleg pengebruk framover. Dette vert krevjande.

Skal me i framtida kunna få god og likeverdig velferd i kommunane, treng me sterke kommunar med god og riktig kompetanse. Regjeringa har difor starta arbeidet med ein meir framtidsretta kommunestruktur. Dette arbeidet må fortsetja.

Så må me ha fleire i arbeid, som førre talar sa. Det viktigaste for statsfinansane framover er auka sysselsetting. Ein auke i sysselsetjinga på 10–15 pst. fram mot 2060 vil kunna løysa utfordringane med å finansiera velferdsordningane. I denne samanhengen er det viktig å auka sysselsetjinga i fleire grupper. Også innvandrarar må bidra der dei kan.

God språkopplæring og gode norskkunnskapar er sentralt for at innvandrarar skal kunna kome i arbeid og delta i samfunnet. Difor stiller me no strengare krav om at dei må læra seg norsk. Det er ikkje lenger nok å berre delta i nokre timar på eit kurs. Kompetansen innvandrarane har med seg, må også kartleggjast og utnyttast betre.

Den nye integreringslova tredde i kraft 1. januar 2021. Introduksjonsprogrammet er endra, slik at ein i større grad skal fylla gapet mellom kompetansen ein har når ein kjem til landet, og den kompetansen som vert kravd i arbeidslivet. Det vil også vera viktig å avgrensa den delen av innvandringa som resulterer i ein betydeleg auke i kostnader for landet, og heller vri ressursbruken for å hjelpa fleire og dermed redusera omfanget av migrasjon.

Innvandrarar frå Afrika, Asia, Latin-Amerika og Aust-Europa utanfor EU tek imot ganske mykje meir økonomisk enn det dei bidreg med gjennom livsløpet, frå eit reint statsfinansielt perspektiv. Innvandrarar frå land som liknar meir på Noreg, som USA, Canada, Australia, New Zealand og EU-landa, bidreg meir i form av skatt enn det dei tek imot i form av overføringar frå det offentlege i løpet av livet. Desse forholda kjem også godt fram i perspektivmeldinga.

Det er viktig å presisera at berekningane i meldinga ikkje er uttrykk for eit politisk mål, men er ein måte å visa korleis endringar påverkar utviklinga i økonomien og offentlege finansar.

For Høgre er det viktig at me hjelper dei aller fattigaste og dei som har beskyttelsesbehov, på ein best mogleg måte, for å redusera behovet for migrasjon.

Lise Christoffersen (A) []: Senere i dag skal Stortinget behandle et representantforslag fra Arbeiderpartiet om en tillitsreform for et styrket Nav, og en av hovedbegrunnelsene for forslaget fortjener også å løftes fram i denne debatten. Som flere av talerne fra Arbeiderpartiet har vært inne på, gir den høye ledigheten grunn til alvorlig bekymring. Det er over dobbelt så mange registrerte arbeidsløse hos Nav sammenlignet med før koronakrisa traff landet. Med tillitsreform mener vi bl.a. å gi økt tillit til at de lokale Nav-kontorene best er i stand til å fatte nødvendige vedtak for å få folk i jobb. Samarbeid med lokalt næringsliv skjer best nettopp der, lokalt. I tillegg må Nav-kontorene være åpne. De som sto langt fra arbeidsmarkedet før pandemien, står om mulig enda lenger unna nå. Digitale løsninger er vel og bra for enkle oppgaver, men hvordan dataverktøy skal være i stand til å finne treffsikre arbeidsrettede tiltak tilpasset den enkeltes behov i et lokalt arbeidsmarked, overgår vår forstand. Det samme spør de ansatte i Nav om.

Arbeiderpartiet er særlig bekymret for dagens unge. Det har blitt fem nye unge uføre hver dag under høyreregjeringa. Antallet unge uføre er doblet. Ifølge forskere på Frischsenteret er det «tendenser til en forsterket todeling av arbeidsmarkedet, der tilbøyeligheten til å ‘falle ut’ er ganske stabil, men der det blir stadig vanskeligere å komme inn (igjen)». Mens det i 2013 var rundt 10 500 under 30 år som mottok uføretrygd i Norge, var det ved utgangen av 2020 rundt 20 800 unge uføretrygdmottakere, mange av dem med psykiske lidelser, men også mange med funksjonsnedsettelser, og som mest av alt ønsker seg en framtid som alle andre.

Arbeiderpartiet mener det nå må tas et krafttak for å stanse denne negative utviklingen. De siste ti årene har yrkesdeltakelsen økt i landene rundt oss, men stått stille i Norge, og det gjør veien inn i arbeidsmarkedet ekstra krevende for disse ungdommene. Velfungerende psykiske helsetilbud og lavterskeltilbud er en nødvendighet. Det finnes mange gode enkelttiltak, men de må settes i system. Arbeiderpartiet mener at det ikke må være krav til diagnose for å få nødvendig hjelp og bistand. Noen av disse ungdommene har barnevernet sviktet.

Åtte av ti unge utviklingshemmede står uten noe etter endt utdanning. Arbeiderpartiet vil gi dem 100 pst. jobbgaranti. Vi vil også ha en jobbgaranti for ungdom med arbeidsevne som i dag ender med trygd. Utdanning virker, men det må bli flere veier til målet, sammen med lokalt arbeidsliv. De vil selv mangle arbeidskraft i framtida, ja, de gjør det allerede. Og det må handles nå, i det lokale Nav, med myndighet nok, før enda flere unge blir stående varig utenfor.

Martin Kolberg (A) []: Det er mange viktige og gode kvaliteter med det norske samfunnet. Jeg vil si det slik at jeg tror framtiden er lys for det norske samfunnet hvis demokratiet beholder sin makt og innflytelse over utviklingen og vi gjør de riktige valgene.

Et av de fundamentale valgene som ble gjort for mange tiår siden, og som har bidratt til hele etterkrigstiden, vil jeg si, er at det ble alminnelig akseptert i hele denne salen at det ikke skulle være stor forskjell på folk, at framtiden skulle bygges på sterke fellesskap i det norske samfunnet, i dette landet som ligger i utkanten av Europa med ryggen mot ishavet. Det har bidratt til at vanlige folk i Norge har fått det bra. Det har bidratt til at arbeidsfolk i Norge har fått sin rettmessige del av den sosiale og økonomiske utviklingen. Det var disse valgene som ble truffet i denne salen for mange tiår siden, som la dette grunnlaget.

Det som er det store perspektivet i dagens diskusjon, er at vi nå ser at den enigheten sprekker opp. Det er den store utfordringen. Det som har skjedd gjennom de åtte årene vi nå har hatt en tydelig høyredominert regjering, er uomtvistelig – selv om statsråden sier det han sier fra talerstolen her – at ulikhetene har blitt markert større. Det uroer meg selvfølgelig med tanke på den økonomiske utviklingen for arbeidsfolk i Norge, men det uroer meg også i betydelig grad når det gjelder den kulturelle utviklingen i det norske samfunnet for framtiden.

Komiteens leder, Kapur, sa tidligere i debatten at vi må lære av historien. Ja, gjennom presidenten henvender jeg meg til Kapur og sier: Ja, la oss gjøre det, Kapur. Og da må vi lære at ulikhet skaper uro og svekker verdiskapingen i samfunnet – for arbeidsfolk, men også for kapitaleierne. Det er og blir helt umulig for meg å begripe at mantraet om skattelettelser er det som skal skape grunnlag for verdiskaping og en sikker velferd. Det er kombinasjonene. Hvis vi ikke hindrer ulikhetsutviklingen for framtiden, kommer ikke Norge til å være et tillitssamfunn, og vi kommer heller ikke til å klare å opprettholde fellesskap og verdiskaping for kapitaleierne, som er Høyres hjertebarn, åpenbart, slik jeg hører denne debatten.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Perspektivmeldingen – tidligere regjeringas langtidsprogram – er viktig. Perspektiv kommer av latin: se tydelig. Folkevalgte må ha arbeidskapasitet og vilje til å få overhøyde over situasjonen i det norske samfunnet, og dernest må folkevalgte ha lederegenskaper til å kraftsamle menneskelige og økonomiske ressurser om det som er viktigst å få gjort noe med. Det som fungerer bra, er det ikke noe vits i å bruke mye tid på. Altså: overhøyde og kraftsamle.

For Senterpartiet er full sysselsetting, kamp mot arbeidsledighet og desentralisering av arbeid, makt og kapital og bruk av hele landet viktige paroler. Næringspolitikken er sentral – å skape flere moderne og lønnsomme arbeidsplasser. Norge har en enestående mulighet til å foredle fornybare naturressurser. Ekte grønne næringer foredler primærnæringenes produkter, enten det er torsk, tømmer eller timotei – fiskeforedling, treforedling og næringsmiddelindustri kan sikkert utgjøre minst 40 pst. av industrisysselsettingen. Vi må bryte med næringsnøytraliteten fra regjeringa. Senterpartiet har forslag om et grønt, statlig investeringsselskap med trekkrettighet på inntil 100 mrd. kr for å sikre eierskap sammen med private – risikolån. Det er noe helt annet enn det den rød-grønne regjeringa la fram, nemlig Investinor, i forbindelse med Tofte-nedleggelsen. Det har vært en fiasko.

Det andre punktet er å styre arbeidsmarkedet i stort. Folkevalgte må kontrollere arbeidsinnvandringen fra land utenfor Norden. Et velorganisert arbeidsliv er en forutsetning for et trygt familieliv. Etterspørsel etter arbeidsfolk må være større enn tilbudet. Ukontrollert arbeidsinnvandring fra land med elendige lønns- og arbeidsvilkår, samt skyhøy arbeidsledighet, er som en torpedo midtskips på den viktigste sosialdemokratiske grunnverdien. Senterpartiet er tilhenger av markedsøkonomi og privat eiendomsrett, men folkevalgte må styre markedskreftene og innholdet i denne eiendomsretten. I hele Senterpartiets historie, fra 1920 og fram til i dag, har det også vært standpunktet i alle store saker, enten det gjelder konsesjonslover for industri og landbruk, hjemfallsretten for kraftverk, odelsloven, arbeidsmiljøloven, holdningen til Den europeiske union eller omsetningsloven i jordbruket.

I 1994 fikk vi EØS-avtalen, uten at folket ved stortingsvalget i 1989 fikk opp EØS-avtalen som sak. Nå ser vi konsekvensene. En ny regjering må opplyse Stortinget om hva som kunne vært den politiske løsningen dersom vi ikke hadde hatt EØS-avtalens forpliktelse, altså det stikk motsatte av Gro Harlem Brundtlands direktiv til departementene av 13. juni 1988. Stortinget må bli viktigere. Ved høstens stortingsvalg må det velges inn stortingsrepresentanter som er villige til å gi alle arbeidsføre, med full eller delvis arbeidsevne, mulighet til arbeidsinntekter å leve av. Det krever et systemskifte, ikke besvergelser innenfor dagens politiske kurs. Jeg vil oppfordre til debatt og folkeopplysning, ikke minst i fagbevegelsen, om disse grunnleggende sammenhengene.

Svein Roald Hansen (A) []: Regjeringens politikk de siste fire årene har gjort veien fra der vi er, til dit vi skal, lengre og tyngre. Regjeringens politikk har forsterket de negative trendene. Fellesskapets inntekter er redusert. Det er blitt flere og flere utenfor arbeidslivet. Antall unge på uføretrygd er fordoblet gjennom denne regjeringens levetid, fra 10 000 til 20 000.

Andelen sysselsatte synker. Vi var helt i verdenstoppen. Nå er vi så vidt på poengplass i Europa. Det er ingen kvikkfiks for å bryte slike trender, men nettopp fordi det er vanskelig, burde det være en oppgave som en regjering snur store og små steiner for å løse.

Arbeiderpartiet har satt oppgaven arbeid for alle øverst på sitt arbeidsprogram. Flere i jobb i et anstendig arbeidsliv blir marsjordren fra en ny regjering til høsten.

Regjeringen har altfor lett tydd til oljefondet for å få budsjettene i havn. Vi skal bruke det som trengs for å overvinne kriser, som nå, men regjeringen har brukt mye penger hele tiden, krise eller ikke krise. Det er arbeidskraften vår som er det eneste bærekraftige når vi skal trygge og styrke velferdstjenestene våre. Derfor er det å skape nye jobber og få flere i jobb hovedoppgaven framover.

Tiden for nye velferdsreformer er ikke over. Det er en pågående oppgave å utvikle og styrke omsorgen for barn og unge, eldre og syke. Det er oppgaver som løses best og mest effektivt i fellesskap.

Det haster med å bryte sammenhengen mellom økonomisk aktivitet og klimautslipp. Vi har en stor jobb foran oss, men heldigvis byr oppgaven også på store muligheter. Det er mulig å kutte utslipp og samtidig skape jobber hvis vi tenker partnerskap mellom stat og næringsliv.

Til slutt om det politiske landskapet som ligger foran oss: Statsministerens visjon i 2013 var et borgerlig samarbeid med fire partier som skulle gi en bærekraftig retning for og trygg styring av landet. Hva er det vi har fått? Et av åtte år med flertallsregjering – den politiske tyngdeloven lot seg ikke lenger maskere med flere milliarder fra pensjonsfondet til store og små hjertesaker.

Det siste året har regjeringen knapt sendt en eneste sak av betydning til Stortinget som ikke er skaltet og valtet med. Selv ikke Korvald-regjeringen med sitt smale parlamentariske grunnlag ble herjet med i Stortinget slik denne regjeringen har blitt. Autoriteten er borte. Derfor trenger vi en ny regjering hvis det skal bli vanlige folks tur.

Tom-Christer Nilsen (H) []: Jeg vil bruke mitt innlegg på visjon, håp og frykt, som de fleste har nok av i disse dager.

De fleste her i dag snakker om statens inndekningsbehov. Dette inndekningsbehovet kan bare dekkes av andre enn staten. Derfor vil en politikk som fører til vekst og lønnsomhet i næringslivet, lønnsomme bedrifter og jobber, være løsningen. Så finnes det noe som kan gi flere jobber, høyere, ikke lavere lønnsomhet, større inntekter til velferdsstaten, ikke større subsidier fra staten. Tryllestaver har vi ikke, men sjømatklyngene har dette potensialet. Anslag er prognoser, men mange antyder at det kan skapes 60 000 nye, ekstra jobber i sjømatklynger fram mot 2050. Skjer det, kan en kanskje snakke om mer, ikke mindre handlingsrom – hvis en er heldig.

Det betyr at vi må ha et konkurransedyktig skatte- og avgiftssystem, at vi må gi havbruk gode rammevilkår, slik at det kan vokse. Vi må satse mer på nye arter innen havbruk og fangst. Vi må ta i bruk ny teknologi for å gjøre bearbeidingsindustrien mer konkurransedyktig og øke norsk bearbeiding og forvalte bestandene med tanke på framtidig økt høsting. Gjør vi dette, kan vi firedoble havbruket og øke fangsten med 50 pst.

Mot dette holder opposisjonen opp fire f-er som kan stoppe utviklingen før den er kommet i gang: forbud, forvanskning, fordyring og forvirring. Forbud, som f.eks. mot alt utslipp fra havbruk, vil stoppe veksten, gjøre havbruk umulig eller ulønnsomt, og det vil ha en helt annen standard enn annen virksomhet. Forvanskning er f.eks. Arbeiderpartiets forslag om å gjøre havbrukskonsesjonene til konsesjoner på lån, eller Senterpartiet og Rødts forslag om kvotetrekk for fiskeren dersom den de selger fisken til, finner på å selge den videre til utlandet ubearbeidet. Fordyring er å pålegge stadig nye, dyre krav og nye skatter som gjør næringen mindre lønnsom, og gjør det mindre lønnsomt for eieren å være norsk og bedre å være utenlandsk. Forvirring oppstår når en ber om en ny kvotemelding rett etter at Stortinget har vedtatt en, og antyder flytting av kvoter mellom fartøygrupper uten å kunne si hva en faktisk har tenkt på, eller når tre av fem opposisjonspartier vil ut av EØS og et fjerde er med på å utrede alternativer – hva nå det er.

Det er på tide å satse på forenkling, ikke forvanskning, på forskning, ikke forvirring, på forbedring, ikke forbud, på framtid og vekst, ikke fordyring og stagnasjon. Tannregulering gjør ikke haikjeften mindre, men mer sjømat kan stille sulten hos mennesker, stat og hai.

Eigil Knutsen (A) []: Vi har allerede stått her lenge og sittet her lenge og diskutert denne perspektivmeldingen – på slutten av en stortingsperiode hvor vi har hatt fire ulike regjeringskonstellasjoner på litt over tre og et halvt år. Ting endrer seg stadig i politikken, men én ting som er fascinerende konstant, er Høyres kreative argumentasjon om formuesskatt.

Det kom noen veldig gode eksempler i løpet av debatten her i dag. Representanten Elvenes sa at vi måtte akseptere noen flere rike for å redusere antallet fattige. Representanten Linnestad argumenterte med at siden det er så mange lærlinger som mangler læreplass, må vi kutte i formuesskatten – veldig fascinerende argumentasjon.

Og mens vi har sittet her, ser vi jo hvem Høyre leverer varene for. Aftenposten kan fortelle at landets rikeste blar opp for å sikre at skattekutt til dem med store aksjeformuer også skal være hovedprioritet i neste stortingsperiode.

I kontrast til dette har arbeidstakernes demokratiske organer innstilt på å støtte et nytt stortingsflertall, sånn at politikken kan komme det brede lag av befolkningen til gode. Det er det på tide at den gjør etter høstens valg. Høyres prioritering av kutt i formuesskatten, både i realpolitikken og også i argumentasjonen i denne debatten i Stortinget, viser tydelig at det er behov for et nytt flertall til gode for det brede lag av arbeidsfolk i Norge.

Jon Gunnes (V) []: Perspektivmeldingen 2021 handler om hvilke utfordringer Norge har fram til 2060, og regjeringens strategier for å løse dem. Det handler om hvilket samfunn våre barn skal vokse opp i og ta over, og for meg, som er 64 år nå, gjelder det også for mine barnebarn.

Da jeg leste perspektivmeldingen, begynte jeg å tenke 40 år tilbake, til 1981. Hva skjedde da? Jo, det var veldig begivenhetsrike år for meg. Jeg hadde nettopp fullført min utdanning som ingeniør og hadde fått ansettelse hos Statkraft. Det var slik at jeg tjente 60 000 kr. Jeg kjøpte min første leilighet, og rentenivået var på ca. 15 pst. Bussen i Trondheim kostet 3 kr. Det er det samme som 14 kr i dag, hvis vi hadde konsumprisindeksregulert den.

Jeg tror ikke at så veldig mange i 1980, for 40 år siden, hadde tippet rett om hvordan vi har det i dag, men det har jo gått veldig bra. De fleste har fått et bra liv i de siste 40 årene, og det går veldig bra.

I 2060 tror regjeringen at det fortsatt skal stå til liv – det er ikke noen tvil om det. Men det er en ting som må løses, og det er klimautfordringene. Det er kanskje den viktigste oppgaven. Flere – de fleste, faktisk – i denne salen har nevnt klimautfordringene som en stor oppgave å løse framover. For eksempel innenfor transportområdet er det ikke bare elektriske biler vi må ha. Nei, vi må ha elektriske fly, vi må ha båter – alt må være elektrisk. Vi må slutte å bruke olje og gass til transportformål. Det er de visjonene og de perspektivene vi må legge framover nå med tanke på at framtiden er elektrisk. Vi vet at det ikke bare forurenser, men teknologien er jo så mye bedre. Den elektriske teknologien er faktisk helt overlegen en forbrenningsmotor.

Jeg ser veldig lyst på framtiden i forhold til at noe forandrer seg, men noe består. De 40 neste årene klarer nok ikke jeg å oppleve, men i hvert fall noen av dem.

Margret Hagerup (H) []: Vi har en historisk høy arbeidsledighet i landet, og det er mange som har hatt en lang periode borte fra det sosiale livet. Samtidig med at vi skal bekjempe pandemien, må vi også begynne å forberede oss på hvordan vi sikrer at flest mulig kommer seg ut av pandemien og inkluderes i fellesskap som skole, jobb og samfunnsliv. Det kommer til å bli tøffe tak for mange. Erfaringer både i Norge og internasjonalt har vist at langvarig arbeidsledighet kan få en selvforsterkende effekt og føre til at flere skyves ut av arbeidslivet.

Det er store forskjeller i den enkeltes situasjon nå, avhengig av om en har en jobb å gå til eller ikke. Arbeidskraften er fortsatt vår viktigste ressurs, og det er verdien av arbeidsinnsatsen som vil gi oss handlingsrom i budsjettene framover. Vi må sørge for å bygge en god bro tilbake til et samfunn som ligner det vi forlot i mars.

Når ledige forblir ledige over lang tid, slutter de å være en del av arbeidstilbudet. Da mister de også verdifull mulighet til å holde seg oppdatert, og resultatet kan være at de faller enda lenger utenfor samfunnet, for mye av kompetansehevingen skjer i arbeidslivet.

Seks av ti bedrifter mangler rett kompetanse ifølge NHOs kompetansebarometer. Da må vi bli flinkere til å koble folk og arbeidsgivere og gi mulighet for å kunne fylle på med mer kompetanse. Det vil kreve økt samarbeid mellom utdanningssektor og arbeidsliv i tiden framover, og mobilisering av arbeidsledige vil kreve innsats på bred front.

Regjeringen har økt bevilgningene til arbeidsmarkedstiltak og utvidet muligheten til å kombinere dagpenger med utdanning. Det er videre gitt betydelige midler til studieplasser og opplæringstilbud rettet mot permitterte og arbeidsledige, i tillegg til lønnsstøtte for å få permitterte tilbake i arbeid.

For å få enda flere ut i arbeid må myndighetene i større grad utnytte engasjementet, kompetansen og innovasjonskraften som er blant private aktører. I dag fins det en rekke aktører som bygger lag rundt den enkelte og investerer i at de skal lykkes. De ser forbi diagnosene og leter etter hva ungdommen kan og ønsker. På veien gir de støtte til å kunne mestre livet. Sosiale entreprenører som oppnår gode resultater, kommer imidlertid ikke videre. De må gis mulighet til å kvalifisere seg og bli godkjent som tiltaksleverandører hos Nav. Da må anbudsrundene unngå å favorisere de store og profesjonelle.

Fornying og innovasjon må være fundamentet i en sektor som må se enkeltmennesket for å lykkes med arbeidet sitt. Å få flere i arbeid vil være avgjørende for bærekraften i velferdssamfunnet vårt. Sammen må vi skape et samfunn med muligheter for alle.

Mathilde Tybring-Gjedde (H) []: Det er litt spesielt å lytte til representanter fra opposisjonen nesten beskrive perspektivmeldingen som en konspirasjon fra Høyre. Også venstresiden må ta inn over seg at vi blir flere eldre, de eldste lever lenger, og at færre står i arbeid, og at det kan bety at handlingsrommet i norsk økonomi blir mindre. Da må vi tørre å diskutere hvordan vi kan løse velferdsoppgavene våre på nye måter, for skatt er ikke en utømmelig kilde. Skatteinntekter forutsetter at det er innovasjonsvilje og skaperkraft i næringslivet, at bedrifter klarer å omstille seg, og, viktigst av alt, at de klarer å ansette flere.

Det som overrasker meg mest i denne debatten, er ikke at opposisjonen snakker om skatt, men at det er veldig få som har gått opp på denne talerstolen og snakket om viktigheten av en god skole for nettopp å sikre bærekraft. Det snakkes sjelden om hvordan gode lærere kan jobbe i faglige profesjonsfellesskap. Det snakkes lite om grunnleggende ferdigheter. Det snakkes ikke om viktigheten av å følge opp skoler og kommuner som har svake skoleresultater.

Det er ganske overraskende, for vi vet at de skolene som jobber systematisk med god lese- og regneopplæring, også sikrer at flere elever får fullført videregående skole. De klarer å utjevne sosiale forskjeller, og de får flere inn i arbeidslivet.

Fordi vi nå kartlegger og har åpenhet om resultater i norsk skole, har vi også muligheten til å lære av de skolene som lykkes med å utjevne sosiale forskjeller. Det kan være alt fra Stovner barneskole i Oslo, som er en av de beste i landet på lesing i 5. klasse, til Sandnes og Bjørnevatn skole i Sør-Varanger, som de siste årene har klart å løfte elevene sine fra et utgangspunkt som var mye, mye vanskeligere.

Venstresiden kan godt øke skattene, men stemmer samtidig imot kompetansekrav til lærere og bruker de store skolepengene på veldig mange andre tiltak enn det som faktisk er viktig for elevenes læring, enten det er skolemat eller fysisk aktivitet. Man stemmer imot å prioritere lesing, skriving og regning de første skoleårene, og man ønsker å svekke en fraværsgrense som nettopp sier til unge mennesker at det er viktig at de møter opp: Vi ser deg, vi skal følge deg. Hvis man stemmer imot det, bidrar man til ikke bare å øke ulikhetene i Norge, men også til å svekke den bærekraften vi diskuterer her.

Høyre vet at et bærekraftig velferdssamfunn forutsetter at vi har en skolepolitikk som prioriterer det viktigste først. Det forutsetter at vi har et stort lærerløft i skolen, at man jobber tidlig med lesing og skriving, og at man har et utdanningsløp som sikrer at flere, selv om de kanskje har én fot inne i arbeidslivet og ikke har fått fagbrevet sitt, får muligheten til å fullføre.

Er det én ting denne perspektivmeldingen bør vise oss, er det at vi trenger politikere som framover ser verdien av hva en god skole kan få til, og som aldri slutter å snakke om skolens betydning for bærekraft.

Stefan Heggelund (H) []: Først kort om formuesskatten, som Eigil Knutsen var så elskverdig å snakke om igjen. Det Arbeiderpartiet og partiene på venstresiden ikke kan svare på, og nekter å svare på, er hvorfor norske eiere skal betale en skatt som ingen andre eiere som norske eiere konkurrerer med, betaler. Det er umulig å få et svar. Isteden får man bare denne vanlige retorikken om at kolleger man har i andre partier på Stortinget, ikke bryr seg om å løse viktige samfunnsutfordringer. Jeg lurer på hvordan det er år etter år å argumentere på et så lavt nivå i den skattepolitiske debatten.

Men jeg skal snakke om klima. Jeg tror alle som har vært en del av klimadebatten, er enig i at det kan være en litt frustrerende debatt til tider – en veldig påstandsdebatt, med påstander gjerne frikoblet totalt fra det som faktisk skjer i klimapolitikken. I dag har vi f.eks. hørt mye om Fremskrittspartiets vedtak på landsmøtet. Jeg er enig i at det var et rart vedtak de hadde om klimapolitikken der, men faktum er at et samarbeid med Fremskrittspartiet har gitt større utslippskutt enn det Arbeiderpartiet og SV klarte sammen da de satt i regjering. Eller som representanter fra Arbeiderpartiet tidligere har sagt i dag – at de vil ha en satsing på karbonfangst og -lagring. Til det er det bare å si velkommen i klubben. Vi bruker milliarder på Langskip-prosjektet lansert av denne regjeringen, der vi ikke gjør sånn som de rød-grønne gjorde, som bare ga en blankofullmakt fra norske skattebetalere til næringslivet. Nei, man er med på å dele risikoen, slik at næringslivet har reelle insentiver for å lykkes.

Men det er slike påstander som bare slenges ut: Vi vil ha en satsing på dette, og vi vil ha en satsing på dette. Det høres ut som om det ikke skjer noe i klimapolitikken i Norge. Det er uredelig, selvfølgelig, men sånn er det. Det er det man venner seg til når man er klimapolitiker for Høyre.

Hva annet er det som skjer? Jo, det er at regjeringen har lagt fram en klimaplan for å nå det forsterkede klimamålet til Norge innen 2030, basert på et stort utredningsarbeid, Klimakur 2030, som viser at klimamålene kan nås. Den viser hvordan vi skal nå dem, og det er det som er denne regjeringens politikk. Vi vet altså at hvis vi får fortsette i regjering, når vi klimamålene for 2030. Hvis vi får et rød-grønt alternativ, vet vi faktisk ikke hva slags klimapolitikk vi får.

Siv Mossleth (Sp) []: Denne regjeringa har ført en politikk som har satt fart på sentraliseringen, og det har slått hardt ut for dem som bor ytterst. Geografiske og sosiale forskjeller øker. Nå trenger Norge et krafttak for å snu sentraliseringen. NOU 2020:12 «Næringslivets betydning for levende og bærekraftige lokalsamfunn» og NOU 2020:15 «Det handler om Norge» kommer med klare anbefalinger om at mer av verdiskapingen i distriktene må forbli der den skapes, for å få en ønsket demografisk utvikling med levende lokalsamfunn. Ungdommens distriktspanel har også gitt sine anbefalinger for en bærekraftig samfunnsutvikling gjennom anbefalinger i ti punkt.

Det ser ut som om regjeringa har bestilt ny innpakning før valget for å skjule sentraliseringspolitikken. Jeg vil gjerne bidra til å peke på en løsning for å få en bedre utvikling også i distriktene: mer tilflytting.

Natur er viktig for folk, og at nasjonalparkene våre representerer noe av det flotteste av norsk natur, vet vi. 17 pst. av Norges fastland er vernet, og en del kommuner har opptil 70 pst. vern. Likevel er nasjonalparkene bare nevnt en eneste gang i denne perspektivmeldinga. Verneområdeforvaltningen, besøkssentrene, nasjonalparkkommunene og andre aktører har ulike roller relatert til verneverdiene, med muligheter for å samarbeide for å få til en fornuftig bruk. Lokal forvaltning av verneområdene og en ny visuell identitet med grunnlag i merkevaren Norges nasjonalparker åpner porten til nye opplevelser. Nasjonalparkene gir mulighet for både økonomisk, kulturell, sosial og miljømessig verdiskaping, men det er viktig at lokal forvaltning fører til at arbeidsoppgavene i større grad skjer i områdene der nasjonalparkene og verneområdene finnes. Derfor må det stimuleres til lokal verdiskaping, næringsutvikling, levedyktige bedrifter og helårige arbeidsplasser med grunnlag i nasjonalparkforvaltningen og merkevaren Norges nasjonalparker.

Den 6. mai overrakte Innovasjon Norge en ny nasjonal reiselivsstrategi til næringsministeren. Den peker på bred verdiskaping. FNs bærekraftsmål og de ti bærekraftsprinsippene gjør det samme. Det er i tråd med en sterk satsing på lokal næringsutvikling i tilknytning til verneområdene.

Det er viktig også å flytte ut flere statlige arbeidsplasser og funksjoner til nye eller etablerte miljø og institusjoner, eksempelvis til knutepunkt for verneområdeforvaltningen. Det vil styrke fagmiljø og lokalsamfunn der verneverdiene er.

Tage Pettersen (H) []: I tiårene som kommer, vil det stå færre yrkesaktive bak hver pensjonist. Det er et faktum vi ikke kan velge å se bort fra. Det er ikke et forsøk på å karakterisere de eldre som et problem, slik noen anklager oss for. Statens utgifter vil gå opp, uten at inntektene øker like mye. Samtidig skal vi gjennomføre det grønne skiftet. Tross dette noe utfordrende framtidsbildet har Norge verdens beste utgangspunkt for å håndtere dette. Det som skaper størst ulikhet og utenforskap i Norge, er skillet mellom de som er i arbeid, og de som står uten jobb. Regjeringen har konkrete tiltak for å redusere effektene av ulikhet på kort sikt. Samtidig har vi startet en omfattende inkluderingsdugnad i arbeidslivet og en tidlig innsats i skolen.

Realiteten er at Norge er blant land i Europa med minst ulikhet. Likevel ser vi at forskjellene øker, og det er i hovedsak på grunn av økt innvandring, spesielt etter flyktningkrisen i 2015. Da er svaret bedre inkludering og flere jobber, ikke høyere skatter som begrenser økonomisk vekst som senere skal fordeles.

Norge har en stor offentlig sektor som gir gode tjenester til befolkningen. Hadde vi regnet dette inn, ville inntektsulikheten reduseres kraftig, og vi hadde kommet ut med lavest ulikhet blant landene i Europa som det foreligger tall for. Regjeringens politikk handler om å behandle årsakene til utenforskap. Våre hovedgrep for å hindre ulikhet i samfunnet handler om å sikre mer kunnskap i skolen, bedre integrering, å hjelpe dem som havner utenfor arbeidslivet, inn igjen og å gi næringslivet rammevilkår som gjør at de tør å satse. Samtidig skal vi ha målrettede tiltak og ordninger for dem som trenger velferdssamfunnet mest. I barnehagene har vi senket kostnadene for lavinntektsfamilier. Totalt har 45 000 barn i dag rett på gratis kjernetid. Det betyr mye for dem som har lite. I budsjettet for i år økte vi igjen barnetrygden med 3 600 kr for alle barn opptil 6 år – en samlet økning for de minste barna på 8 200 kr siden 2019. Det betyr mye for dem som har minst.

Små forskjeller og like muligheter bygger fellesskap og bidrar til høy tillit i det norske samfunnet. Derfor skal vi sikre dette også i årene som kommer. Høyres mål er nettopp å gi folk like muligheter for å lykkes. Vi skal skape et sikkerhetsnett som ikke fanger en, men som gir et springbrett for å komme tilbake i arbeidslivet hvis man faller utenfor. Derfor satser Høyre på skole og kunnskap hele livet – nettopp for å møte framtiden.

Helge Orten (H) []: Perspektivmeldingen og denne debatten er en fin mulighet til å frigjøre oss litt fra de kortsiktige politiske debattene, dra opp de lange linjene og kanskje se både en og to generasjoner framover.

Vi har i flere tiår bygd opp et godt velferdssamfunn i Norge. Sammenlignet med de aller fleste andre land i verden har vi utviklet et samfunn som gjør at de aller fleste av oss kan leve et godt liv. Samtidig er ikke noe system perfekt. Vi må alltid passe på å sette individet foran systemet og hele tida ønske å forbedre det systemet til det beste for innbyggerne.

Et viktig fundament i vårt velferdssamfunn er de verdiene som skapes rundt omkring i lokalsamfunnene og i bedriftene. Det er en verdiskaping vi aldri må ta for gitt. Vi må skape flere arbeidsplasser i privat sektor for å finansiere det velferdssamfunnet som vi er så stolte av, i årene som kommer.

I mitt møte med næringslivet er det gjerne mange av de samme argumentene som går igjen, og jeg tror det er viktig å lytte til dem som har skoene på.

For det første er det et klart ønske om at vi må sørge for at våre ungdommer skaffer seg den kompetansen som samfunnet og bedriftene har behov for. Den viktigste verdien vi har, er kompetansen til hver enkelt. Derfor er kunnskapsskolen viktig for Høyre. Vi har behov for et mangfold av kompetanse. I Møre og Romsdal ser vi f.eks. et økt behov for å utdanne flere fagarbeidere til industrien.

For det andre er det viktig å bygge en infrastruktur som gjør det mulig å drive med verdiskaping i hele Norge. Investeringer i vei, bane, flyplasser og sjøveien er nødvendig for at folk skal komme trygt fram og varene skal komme ut i markeder. Dobling av samferdselsbudsjettet og gjennomføring av nødvendige reformer er en investering i framtidig verdiskaping.

For det tredje satses det mer enn noen gang på næringsrettet forskning og innovasjon. Det er en langsiktig investering i omstilling. Utvikling av ny teknologi er nødvendig både for å bedre produktiviteten, bevare konkurransekraften og omstille til et nullutslippssamfunn. Vi må kutte utslippene, men ikke utviklingen.

For det fjerde må vi også ha et skattesystem som er vekstfremmende. En bedriftsbeskatning som står i forhold til våre konkurrentland, er et viktig fundament for at verdiskapingen skal skje i Norge. Reduksjonen av beskatningen på arbeidende kapital er i første rekke å fjerne en kostnadsulempe norskeide bedrifter har, sammenlignet med konkurrentene. Det er vanskelig å forstå at de rød-grønne partiene samler seg om å øke skattleggingen av norskeide arbeidsplasser i en tid der det er behov for å skape flere jobber.

Helt til slutt: Jeg mottar stadig flere bekymringer fra vårt eksportrettede næringsliv om EØS-avtalen og at den nå blir utfordret. Det er uforståelig at både Senterpartiet og SV vil sette dette i spill.

Martin Kolberg (A) []: Det forholder seg sånn at når for mitt vedkommende et langt liv i aktiv tjeneste i politikken går mot slutten, sitter man og gjør sine refleksjoner. Når jeg hører denne debatten, har jeg lyst til å si fra Stortingets talerstol at jeg er litt stolt over at jeg har klart å stå imot Fremskrittspartiet og opp mot Fremskrittspartiet helt siden tidlig 1980-tall. Det har vært mange som har ment at jeg har overdrevet og ikke burde bruke så mye krefter på Fremskrittspartiet, men jeg mener at det har vært riktig, og at det er riktig.

Det forholder seg slik at når det norske samfunnet er blitt så innovativt og framtidsrettet, er det fordi vi kollektivt i politikken har respektert den teknologiske utviklingen, og vi har respektert vitenskap. Det er mange måter å diskutere de politiske virkningene av det å respektere vitenskap og teknologi på – det er klart det er det, og det er helt legitimt – men man må akseptere noen fakta. Når jeg sier dette i forbindelse med at jeg kommenterer Fremskrittspartiet nok en gang, er det fordi at skal vi klare framtidsperspektivene, skal Stortinget makte det, med overgangen fra industrialiseringen til den grønne økonomien, må vi avvise Fremskrittspartiets forsøk på å si at dette er hysteri. Det er veldig farlig for den politiske kultur hvis det får lov til å sette seg. Her bør vi ta et kollektivt ansvar, alle vi andre, for å håndtere akkurat dette, for det er lett overfor befolkningen å skape inntrykk av at det finnes lettvinte løsninger på så tunge overganger som vi her står overfor, og som regjeringen, i meldingen til Sanner, helt korrekt peker på som den største utfordringen.

Men merk at vi har et parti i denne salen som mener at det er en grov overdrivelse. Det føyer seg inn i rekken av dette. Det tilligger nesten ikke meg å si det, men jeg sier det allikevel: Det grove, usaklige misbruket som den nye partilederen, Sylvi Listhaug, gjorde av statsministerens uttalelser om de eldre i samfunnet, er et eksempel på hva jeg snakker om. Det går jo nesten ikke an. Det er sånt som ikke burde skje. Det forgifter den politiske kulturen, og det fordummer den politiske samtalen.

Et av mine siste innlegg i en av de store debattene her i denne salen er å advare Stortinget mot å bite på det agnet. Det må avvises kollektivt. Den typen populisme skal vi ikke ha i Norge.

Mudassar Kapur (H) []: Når representanten Kolberg selv sier at dette var et av hans siste innlegg i en av de større debattene, må jeg prøve ikke å oppsummere på en måte som gjør at han må bryte det løftet med en gang. Det var heller ikke meningen med at jeg tok ordet.

Det er alltid sånn at man skal være litt forsiktig med å oppsummere en så pass lang debatt. Jeg har opplevd noen ganger at flere har tegnet seg mens man prøver å oppsummere. Jeg skal likevel gjøre et forsøk.

Aller først vil jeg faktisk takke komiteens medlemmer og alle representanter som har deltatt i dagens debatt. Jeg synes det er et sunnhetstegn, et godt tegn, ved det norske demokratiet at vi har meningsutvekslinger, ser framover – ikke bare nå mot valgkampen, men helt fram til 2060 – og bruker tid på å diskutere løsninger, politikk, for generasjonene som kommer etter oss. Dette er ikke løsninger som bare handler om oss. Jeg synes det kler Stortinget å ha en sånn debatt i en sånn sak.

Det blir vanskelig å svare på alle enkeltinnlegg som har kommet gjennom dagen, men hvis jeg skal få lov til å samle det litt, vil jeg si at det virker noen ganger som om enkeltrepresentanter blander sammen det å peke på en utfordring og at det visstnok skal være en fallitterklæring. Det å peke på at man har utfordringer, betyr ikke dermed at man har gitt dem opp. Tvert imot, vi peker på disse utfordringene fordi vi har lyst til å løse dem, og fordi Norge, sammenlignet med mange andre land, er veldig godt stilt til å kunne gjøre noe med disse utfordringene.

Jeg er blant de politikerne som genuint mener at de beste historiene alltid ligger foran oss. Det er derfor jeg mener at vi skal fortsette å satse på arbeidet med integrering, slik at min generasjon eller noen andres generasjon ikke var den siste generasjonen med minoritetsbakgrunn som gjorde en klassereise i Norge. Jeg mener at vi skal fortsette å satse på utdanning, tidlig innsats, hjelpe folk med å gjennomføre videregående skole, slik at vi sørger for at ikke flere faller ut av arbeidslivet.

Den største forskjellen mellom folk i Norge, det som virkelig bidrar til ulikhet både blant de voksne og deres barn, er at folk står uten jobb. Det er det dagens debatt har handlet om – sett fra Høyres side.

Det vil alltid være mange forskjellige meninger om veien til mål. Men jeg håper, og det er ikke en beskyldning, at vi kan ha disse debattene uten å importere en amerikansk ulikhetsdebatt, for det har vi ikke i Norge.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) []: Senterpartiet har, tradisjonen tro, i denne debatten blitt beskyldt for å se dystert på framtidsutsiktene i Norge. Men Norge er et land med fantastiske muligheter. Vi har enorme ressurser, vi har dyktige arbeidsfolk i utrolig mange bedrifter rundt omkring i hele Norge, og vi har en lang tradisjon å bygge på. Men nettopp ut fra det store potensialet vi som nasjon har, må en måle de resultatene som Norge som nasjon på en del viktige områder har oppnådd, og i hvilken retning det går. Med dagens regjering, med dagens flertall med støttepartiet Fremskrittspartiet, går det på viktige områder i feil retning.

Før pandemien satte inn, var den økonomiske veksten lav. Sysselsettingsandelen i Norge var lav – ja, den var også lavere enn i Sverige. Det var altfor mange som sto utenfor arbeidslivet, altfor mange som sto varig utenfor arbeidslivet, altfor mange uføre, byråkratiet hadde vokst år for år, og produktivitetsveksten var lav.

Når vi påpeker slike faktorer som dette, eksempelvis også at den disponible realinntekten for innbyggere i Norge har falt under dagens regjering – fra 2013, da den var 599 000 kr, til i 2017 å være 570 000 kr og i 2020 522 000 kr – er det noe som bør gi grunn til bekymring. Når handelsunderskuddet er rekordstort, altså handelsunderskuddet fra Fastlands-Norge, der vi virkelig skal bygge verdier for framtiden, bruke de rike ressursene som vi har, er det et alarmerende signal at handelsunderskuddet under dagens regjering har økt med ca. 150 mrd. kr.

Det er behov for en politikk i en annen retning, som bidrar til å redusere forskjellene i Norge, både mellom dem som har lite, og dem som har mye, og også til å redusere de geografiske forskjellene. Senterpartiet har gang på gang i denne debatten utfordret dagens flertall på den massive sentraliseringen, den statlig styrte sentraliseringen av Norge, som vi må snu. Vi må legge til rette for å ta i bruk hele Norge, sørge for vekst og utvikling i hele Norge, sikre gode tjenester og god beredskap uansett hvor hen en er, i bygd eller by, og legge til rette for ny vekst, ny industrialisering og sørge for en positiv utvikling for Norge. Til det trenger en et nytt flertall.

Presidenten: Representanten Eigil Knutsen har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Eigil Knutsen (A) []: Takk for en god debatt.

Først til dem som sier at det er enten innvandring eller om en står innenfor eller utenfor arbeidslivet, som øker forskjellene i Norge: Det handler om – og dette har regjeringen skrevet selv – at det er det at de rikeste drar ifra, som i størst grad gjør at forskjellene i Norge øker.

Så kom representanten Heggelund med en utfordring og var indignert fordi Høyres politikk på både skatt og klima ble møtt med argumenter i denne debatten. Men det er en realitet at norske eiere er utsatt for lavere kapitalbeskatning enn gjennomsnittet i OECD. Så må en jo svare på om en ønsker at skattesystemet skal være omfordelende eller mindre omfordelende, som har vært utviklingen de siste årene.

Det handler om å bygge videre på de verdiene i Norge som gjør meg optimistisk med tanke på å løse de utfordringene perspektivmeldingen trekker opp, at vi har tillit til hverandre, samhold på tvers av befolkningsgrupper, samarbeid i arbeidslivet og små forskjeller mellom folk.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.

Votering, se tirsdag 11. mai