Stortinget - Møte tirsdag den 1. mars 2022

Dato: 01.03.2022
President: Masud Gharahkhani
Dokumenter: (Innst. 154 L (2021–2022), jf. Prop. 35 L (2021–2022))

Søk

Innhold

Sak nr. 10 [15:47:11]

Innstilling fra arbeids- og sosialkomiteen om Endringer i arbeidsmiljøloven (midlertidig ansettelse) (Innst. 154 L (2021–2022), jf. Prop. 35 L (2021–2022))

Talere

Presidenten: Etter ønske frå arbeids- og sosialkomiteen vil presidenten ordna debatten slik: 5 minutt til kvar partigruppe og 5 minutt til medlemmer av regjeringa.

Vidare vil det – innanfor den fordelte taletida – verta gjeve høve til inntil fem replikkar med svar etter innlegg frå medlemmer av regjeringa, og dei som måtte teikna seg på talarlista utover den fordelte taletida, får ei taletid på inntil 3 minutt.

Gisle Meininger Saudland (FrP) []: (ordfører for saken): Regjeringen har fremmet en proposisjon med forslag til endringer i arbeidsmiljøloven, hvor det foreslås å oppheve den generelle adgangen til midlertidige ansettelser, som Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen innførte i 2015. Da ble det innført en adgang til å ansette midlertidig i maksimalt tolv måneder uten krav til særskilt begrunnelse, men bruken av bestemmelsen ble begrenset gjennom innføring av regler om karanteneplikt og kvote. Det er enkelt å støtte intensjonen om at faste ansettelser er bedre enn midlertidige. Det gjør også Fremskrittspartiet. Men ofte står ikke valget mellom en fast og en midlertidig ansettelse. Ofte står valget mellom en midlertidig ansettelse og ingen ansettelse.

Lettelsen i arbeidsmiljøloven fra 2015 skulle gjøre det enklere for personer som av ulike årsaker har redusert arbeidsevne eller av andre grunner vil ha problemer med å komme inn på arbeidsmarkedet, å få en fot innenfor ved å bli ansatt midlertidig og på den måten få en større tilknytning til arbeidslivet og kanskje få en permanent jobb etter hvert. Det viser også forskning at langt på vei er tilfellet.

En undersøkelse fra Institutt for samfunnsforskning som omfatter midlertidighet helt tilbake fra 1995 fram til 2018, konkluderer med at en høy andel av midlertidig ansatte går over i fast jobb, og at andelen er stigende i den perioden. Undersøkelsen viser også at midlertidig arbeid i mindre grad ser ut til å være en blindvei, og at den i større grad faktisk er et springbrett til fast arbeid. Dette står i sterk kontrast til hvordan regjeringen og norsk venstreside framstiller saken. AKU-tall fra 2015 til 2016 viser at kun 4 pst. av dem som var midlertidig ansatt, var arbeidsledige ett år etterpå. Det er et forsvinnende lavt tall.

For arbeidstakere over 40 år er andelen midlertidige kun rundt 3 pst. Den er størst blant de yngste arbeidstakerne som kombinerer jobb med annen aktivitet, som skole og studier – og det er naturlig. Det er derfor ikke treffende å si at det er en stor andel midlertidige i den ordinære arbeidsstokken. Utrolig nok er andelen midlertidige nesten lavest i bransjer som industri, bygg, anlegg og transport. Så påstanden om at det er et løsarbeidersamfunn i norsk privat sektor, er feil. Andelen midlertidige er faktisk mye høyere i kommunal offentlig sektor, styrt av politikere.

Partiene på Stortinget har åpenbart forskjellige standpunkt i denne saken, og jeg regner med at de forskjellige partiene klargjør sitt standpunkt i løpet av debatten. Men Fremskrittspartiet ønsker ikke å støtte de foreslåtte endringene.

Tuva Moflag (A) []: Generalstreik er nokså sjeldent her i Norge. Da fagbevegelsen med LO, YS og Unio i 2015 mobiliserte til generalstreik, hadde det gått 17 år siden forrige gang. Årsaken til streiken var en rekke forslag fremmet av høyreregjeringen som bidro til å undergrave opptjente rettigheter i arbeidslivet.

At vi nå fjerner den generelle adgangen til midlertidige ansettelser, er bare ett skritt i kampen for et mer velordnet arbeidsliv med faste, hele stillinger. Denne paragrafen, 14-9 f, er rett og slett en forhatt paragraf i fagbevegelsen fordi den er prinsipielt svært problematisk.

Hovedregelen i Norge skal være faste ansettelser. Når det skal gjøres unntak, skal disse være velbegrunnede og klare – ikke generelle. Om man trenger en vikar, er det naturligvis greit. Om man skal gjennomføre et prosjekt, kan man måtte hente inn flere på midlertidig basis, men da må det være en begrunnelse – ikke bare fordi arbeidsgiver vil ansette midlertidig. I Norge handler det ikke bare om hva arbeidsgiver vil. Også arbeidstakerne skal bli hørt på hva som er viktig for dem, og arbeidstakerne er tydelig på hva de vil i dette spørsmålet: De ønsker forutsigbarhet og trygghet i hverdagen.

I år er det 20 år siden jeg var ferdig utdannet. For meg og mange som jeg studerte med, var det viktig å få en fast, hel stilling, slik at vi kunne ta de neste stegene i livet. En fast og hel stilling er inngangsporten til å få lån i banken og til å kunne etablere seg, og for mange er det den tryggheten man ønsker seg før man stifter familie. Det er ikke annerledes for dem som er unge i dag. De sier det samme nå som det jeg og mine medstudenter sa for 20 år siden.

Denne generelle adgangen til midlertidige ansettelser har blitt et symbol på en politikk som vil trekke landet vårt i gal retning. I stedet for å få flere i fast jobb, som den forrige regjeringen mente at denne endringen ville føre til, har vi sett at spillereglene i arbeidslivet har blitt utfordret på mange fronter. Det er ikke sånn at rettigheter plukkes bort i ett jafs. Arbeidslivet svekkes bit for bit, paragraf for paragraf. Og denne lovendringen er kun én brikke i en mye større prosess som denne regjeringen har startet på. Regjeringspartiene har lovet en storrengjøring i arbeidslivet, og det er vi nå i gang med, bl.a. med det vedtaket som vi skal fatte her – ikke i dag, men på torsdag.

Vi fjerner den generelle adgangen til midlertidige ansettelser, og snart skal Stortinget behandle en proposisjon om å gjeninnføre kollektiv søksmålsrett. Forslaget om innstramminger av innleie er sendt ut på høring fra regjeringen, og vi vil rydde opp i regelverket om arbeidsgiveransvaret og hvem som er å anse som en arbeidstaker. Vi ønsker å ha en offensiv for flere hele stillinger, for det er ikke bare faste stillinger som skal være hovedregelen – også hele stillinger skal være hovedregelen. Å bli kvitt § 14-9 f er et første viktig skritt for å komme tilbake til et enda bedre arbeidsliv.

Vi støtter innstillingen til saken.

Svein Harberg hadde her overtatt presidentplassen.

Henrik Asheim (H) []: Regjeringen Solberg innførte i 2015 en generell adgang til midlertidig ansettelse i arbeidsmiljøloven. Endringen gikk ganske enkelt ut på å supplere et allerede gjeldende regelverk som åpnet for midlertidige ansettelser i ulike situasjoner. Dette ble kombinert med enkelte innstramminger, bl.a. tidsbegrensning til 12 måneder, karantenetid, som betyr at man ikke kan avslutte et midlertidig arbeidsforhold og så starte opp et nytt, og at maksimalt 15 pst. av arbeidsstokken kan være midlertidig ansatt. Med andre ord ble det gitt større frihet til generelt å ansette midlertidig, men med innstramminger i rammene rundt.

Når man hører på venstresiden i disse debattene, kan det høres ut som norsk arbeidsliv kun består av løsarbeidere, og at midlertidige stillinger fortrenger faste stillinger. Denne virkelighetsbeskrivelsen er heldigvis ikke sann, men blir likevel brukt som et påskudd for å innføre nye regler og forbud som kun gjør det vanskeligere for bedrifter å ansette og la folk som står utenfor, muligheten til å få en fot innenfor i arbeidslivet.

Høyre mener at faste ansettelser skal være hovedregelen i norsk arbeidsliv, men veien dit går for enkelte gjennom et mer fleksibelt regelverk for ansettelser. Mange mennesker kommer nemlig inn i arbeidslivet – til nettopp faste, hele stillinger – gjennom en midlertidig ansettelse. Det sier seg selv at det for enkelte vil være viktig å få arbeidserfaring, attester og en lengre cv, for så igjen å kunne få den faste jobben. Midlertidige ansettelser er også bra for bedrifter som må gjøre sine vurderinger av vekstpotensial og fremtidige inntekter før man våger å gå for en fast ansettelse. Disse innstrammingene skjer også i en tid hvor det er mangel på arbeidskraft. Det betyr at en del oppstartsbedrifter, som allerede er usikre på om de våger å ansette en til, nå vil få en enda høyere terskel for å ta sjansen på å ansette – også dem som kanskje ikke har så mye arbeidserfaring fra før. Fleksibilitet i arbeidslivet er faktisk ganske viktig for at arbeidsmarkedet og næringslivet skal fungere best mulig.

Så sier også evalueringene at dette ikke har ført til økt arbeidsdeltagelse fra de gruppene som står lengst unna arbeidslivet i dag. Det betviler ikke Høyre. Disse gruppene trenger først og fremst språkopplæring, arbeidstrening og tiltaksplasser. Men det er jo andre grupper som kan ha behov for en slik tilgang. De fleste midlertidig ansatte i dag er unge og studerer ved siden av. Jobben er med andre ord ikke en hovedaktivitet, men et viktig supplement til å spe på en stram studentøkonomi. Nå vil regjeringen gjøre det mye vanskeligere å ha andre tilknytningsformer til arbeidslivet enn nettopp faste ansettelser. Det strammes ikke bare inn på den generelle adgangen til midlertidighet. Det strammes også kraftig inn på bruken av innleie. Summen av dette kan gi nye utfordringer med å få flere inn i arbeidslivet og få bedrifter til å skaffe den arbeidskraften de trenger.

Andelen midlertidig ansatte har ligget stabilt siden Solberg-regjeringen åpnet for generell adgang til midlertidige ansettelser i 2015. Bruken er altså moderat, og faste hele stillinger er fremdeles hovedregelen i norsk arbeidsliv. Dette faktum kan naturligvis brukes som et argument for både å avvikle og beholde den ordningen som ble innført. Den endringen Solberg-regjeringen gjorde i 2015, var også et lite grep og først og fremst et virkemiddel. Når regjeringen nå velger å stramme inn loven, vil det gjøre det litt vanskeligere for litt flere. Høyre er først og fremst urolig for at summen av innstramminger i arbeidsmiljøloven vil forsterke det som er den største utfordringen akkurat nå, nemlig tilgangen til kompetent arbeidskraft.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Det har helt fra arbeidsmiljøloven ble etablert i 1977, vært konflikter i denne salen om hvordan en skal organisere arbeidslivet. Hovedlinja har vært at de røde partiene på Stortinget og Senterpartiet i all hovedsak har stått sammen mot de blå partiene.

Det som er og har vært Senterpartiets linje, er at Senterpartiet ønsker et velorganisert arbeidsliv, fordi det er forutsetningen for et trygt familieliv. Og Senterpartiets linje har hele tida vært og er at Norge bør holde seg med egne arbeidsfolk, altså fast ansatte, midlertidig ansatte og sjølstendig næringsdrivende.

Senterpartiet har hele tida sett en helhet i dette, at vi skal organisere arbeidslivet sånn at det dekker opp det arbeidskraftbehovet vi har, på en lovlig måte. Det er ikke en enkel jobb å greie det, for arbeidslivet er så mangfoldig. Men en må her ha et helhetsperspektiv på det, og vi må hele tida lage lovverk som gjør at næringslivet får den arbeidskraften som det trenger. Det er hovedpoenget som vi styrer etter.

Vi fikk i forrige periode en forbedring og en klargjøring av hva som ligger i faste ansettelser, som er forankret i arbeidsmiljøloven § 14-9 første ledd. Der står det nå entydig at ansettelsene skal være løpende og tidsubegrenset, at lovens regler om opphør skal gjelde, og at avtalene skal sikre forutsigbarhet for arbeid i form av et reelt stillingsomfang. Det ble gjennom det ulovlig å ha den arbeidskontrakten som NHO Service og Handel hadde, som ble kalt fast ansettelse uten lønn mellom oppdrag. Det var en stor forbedring, og jeg har ikke sett at noen er uenig i definisjonen av fast ansettelse etter det.

Så har vi midlertidige ansettelser – arbeidsmiljøloven § 14-9 andre ledd. Der er det ulike bokstaver: a, b, c, d, e og f. Det er bokstav f som nå blir tatt bort, og det har Senterpartiets fulle støtte. Vi var imot da den ble innført fra 1. juli 2015, og vi har hele tida sagt at vi har vært uenig i en generell adgang til midlertidige ansettelser, sjøl om det er en tidsbegrensning på tolv måneder, en karenstid og et maks antall på 15 pst. av arbeidsstyrken. Som representanten Tuva Moflag sa, reagerte en samlet fagbevegelse mot det i sin tid, og det er også i innstillinga dokumentert at den har blitt lite brukt.

Det viktigste som da står igjen av midlertidige ansettelser etter denne innstrammingen, er § 14-9 andre ledd bokstav a, om arbeid av midlertidig karakter. Det er en viktig bestemmelse, som jeg vil si at det er behov for at en drøfter innholdet i nærmere, for vi har behov for at «midlertidig karakter» blir klarere definert. Det er helt opplagt at sesongarbeid, asfaltlegging, snøbrøyting og planteproduksjon i jordbruket kommer inn under «midlertidig karakter», men det er krevende gråsoner i næringslivet som lever av å vinne anbud, eksempelvis innenfor skipsverftsektoren og innenfor bygg og anlegg. Derfor er det altså behov for å gå nærmere inn i den paragrafen – jeg vil bare si det med en gang. Det står også under § 14-9 andre ledd i arbeidsmiljøloven:

«Arbeidsgiver skal minst en gang per år drøfte bruken av midlertidig ansettelse etter bestemmelsene i dette ledd med de tillitsvalgte, blant annet grunnlaget for og omfanget av slike ansettelser. samt konsekvensene for arbeidsmiljøet.»

Den delen av arbeidsmiljøloven er det også viktig å vitalisere og få større oppmerksomhet om.

Når det gjelder det som representanten fra Høyre refererte til, muligheten til å få en fot innenfor i arbeidslivet, synes jeg at Høyre sjelden eller aldri tar fram at det ved enhver fast ansettelse er en prøvetid på seks måneder. Det er en prøvetid som er reell, og den prøvetida brukes og er en viktig faktor ved fast ansettelse.

Kirsti Bergstø (SV) [] (komiteens leder): Vi var mange som deltok i politisk streik for å vise tydelig motstand mot de foreslåtte svekkelsene av arbeidsmiljøloven som både ble fremmet og vedtatt av den borgerlige regjeringen. Mantraet kjenner vi: Det var at et moderne arbeidsliv trengte et moderne og fleksibelt lovverk.

Visst er det mye som har endret seg i arbeidslivet. Det er ikke lenger slik at man slår inn prisen på varene på butikken manuelt, det gjøres med strekkoder. Vi vet at vi kommuniserer med barnehage og skole gjennom digitale hjelpemidler, og visst har man bonemaskiner for gulv. Men fremdeles er det tungt både å løfte opp varer i hyllene og å løfte opp barn for å gi dem trøst, og å være med i kappløpet om hvor mange kvadratmeter man kan klarer å moppe på kortest mulig tid. Også i et moderne arbeidsliv trenger arbeidsfolk beskyttelse, og nettopp det er grunnlaget for arbeidsmiljøloven. Det er en vernelov som skal skjerme arbeidsfolk mot de skjeve maktforholdene i arbeidslivet. Derfor er det absolutt nødvendig, fremdeles, å styrke loven.

Vi hørte også mantraet om at flere må få prøve seg i arbeidslivet – folk som sto langt unna, med hull i cv-en, med funksjonsnedsettelser – som om arbeidslivet er et slags «Idol». Arbeid er grunnlaget for inntekt, for trygghet og for fellesskap, og derfor var motstanden veldig stor. Funksjonshemmedes organisasjoner sa at vi ikke skulle skyve dem foran oss i svekkelsen av vår alles trygghet. Det var sterke advarsler også fra Likestillings- og diskrimineringsombudet, bl.a. fordi unge, kvinner og gravide ville bli mer utsatt i arbeidslivet. Vi vet alle at en midlertidig kontrakt betyr kontant avslag på muligheter for boliglån. Derfor har det vært SVs syn hele veien at de svekkelsene som høyreregjeringen påførte arbeidsfolk, den endringen og den mangelen på beskyttelse, er vi nødt til å gjøre noe med: Det er vi nødt til å endre, paragraf for paragraf.

Så kan vi være uenige i dag om i hvor stor grad denne loven er blitt brukt, og i hvor stor grad den har endret arbeidslivet. Jeg er ganske overbevist om at den helt enorme adgangen til bruk av innleid arbeidskraft har gjort at muligheten for den generelle adgangen til midlertidighet er blitt mindre brukt enn den ville ha vært om ikke løsarbeid var så lett tilgjengelig, både i loven og i arbeidslivet.

Et godt samfunn bygges ikke på løsarbeid, men på hele og faste stillinger. Det er det som gir grunnlag for faglighet, for at man kan bidra over tid på arbeidsplassen, og det er det som gir grunnlag for organisering og for utvikling i fellesskap. Derfor er det veldig gledelig at Stortinget har et flertall nå som samler seg om å reversere den generelle adgangen til midlertidige ansettelser. Jeg ser fram til at vi skal gjøre kraftige innstramminger også når det gjelder bruken av innleie og de øvrige svekkelsene som høyreregjeringen har påført arbeidsfolk i dette landet. Det er en gledelig utvikling som absolutt trengs for å gjøre noe med maktforholdene, og for å kunne sørge for et godt og bedre organisert arbeidsliv for framtiden.

Mímir Kristjánsson (R) []: Det er i arbeidslivet som i kjærlighetslivet: En periode kan det være moro med litt løsarbeid, men i lengden må du komme deg inn i et fast forhold. Å ha en fast jobb er en forutsetning for å kunne leve et trygt og forutsigbart liv. En fast jobb er det som gjør at det er mulig å planlegge hverdagen, mulig å få boliglån, men en fast ansettelse er også det som gir deg tryggheten til å fagorganisere deg, til å si fra om kritikkverdige forhold på arbeidsplassen. Hvis du er midlertidig ansatt og stikker hodet fram, risikerer du at kontrakten din ikke blir forlenget. Midlertidige ansettelser knebler arbeidsfolk.

Alle typer løsarbeid svekker fagbevegelsen. Tilsynelatende går det bra for norsk fagbevegelse. Antall fagorganiserte økte i fjor, men det er et annet tall som gir grunn til å slå alarm, og det er at andelen arbeidere som har jobbet i en bedrift med tariffavtale, har sunket betydelig. I 1998 var 77 pst. av arbeidstakerne i Norge dekket av en tariffavtale. I 2019 hadde det samme tallet sunket til 69 pst. Det betyr at rundt 250 000 arbeidstakere har mistet den beskyttelsen en tariffavtale gir. Denne nedgangen har foregått under flere regjeringer, og utviklingen kan ses i sammenheng med at den mest kjente løsarbeidermaskinen, nemlig bemanningsbransjen, har fått breie seg og gjøre stor suksess, særlig innenfor bygg og innenfor verftsindustrien. Her er de store, velorganiserte entreprenørene i stor grad erstattet av bemanningsfirmaer der utenlandske ansatte går for lut og kaldt vann og ikke tør å organisere seg.

Det går mot en todeling av norsk arbeidsliv, og den velorganiserte delen blir mindre, mens den uorganiserte delen vokser. Den uorganiserte delen preges av anbud, løsarbeid og lav lønn. Det kan være oppdragstakere – sykle med en pizza på bagasjebrettet – eller innleide østeuropeere på bygg og verft, og når den uorganiserte delen får vokse på bekostning av den organiserte, vil fagbevegelsen på et tidspunkt miste sin makt i samfunnet. Stadig færre kan bli tatt ut i streik, og fortsetter nedgangen, blir det ikke mulig å gjennomføre effektive streiker i det hele tatt.

Det var Fremskrittsparti-statsråd Robert Eriksson som i sin tid åpnet for generelle midlertidige ansettelser i 2015, og som fikk en historisk generalstreik i retur fra den norske fagbevegelsen.

Det første Solberg-regjeringen gjorde da de kom til makten for noen år siden, var å slå fast at det skulle være like fint å være uorganisert som å være organisert. Det er en skrivebordsteori fra Høyres hus som ikke er mer realistisk enn drømmen om at det skal være like fint å jobbe som å danse. Ingen norsk regjering i moderne tid har vært så uttalt fagforeningsfiendtlig som den vi heldigvis har lagt bak oss. Fagbevegelsen har reagert sterkt på dette, og Rødt fikk flertall i sin tid for at regjeringen må jobbe for økt organisering i arbeidslivet, men Solberg-regjeringen dro beina etter seg og opphevet til slutt det vedtaket uten å ha levert et eneste tiltak. Derfor har Rødt fremmet en rekke forslag for å erstatte løsarbeid med faste ansettelser, f.eks. å fjerne den generelle adgangen til midlertidige ansettelser og forbud mot bemanningsbyråer, presisere og skjerpe arbeidsgiveransvaret og tette hull i loven som gjør det mulig å bruke konkurs for å kvitte seg med tariffavtaler.

Solberg-regjeringen bekjempet ikke det organiserte arbeidslivet direkte, for det koster for mye å gå i direkte konflikt med LO. I stedet angrep de den norske modellen indirekte ved å støtte opp om bemanningsbransjen, åpne for midlertidige ansettelser og liberalisere taxinæringen. Bemanningsbransjen var en hjertesak for Erna Solberg. Hun innrømmet sommeren 2018 at hennes største nederlag var at stortingsflertallet strammet inn regler for innleie av arbeidskraft. Men nå har vi heldigvis påført Erna Solberg et enda større nederlag enn det, for ved valget i fjor høst fikk vi et historisk venstrevridd storting med 100 av 169 mandater på rød-grønn side.

Derfor har vi endelig og heldigvis også fått en ny regjering, utgått av Arbeiderpartiet og Senterpartiet, som så langt leverer en mengde god politikk på arbeidsliv som vi i Rødt både har jobbet for og støttet i mange år. Vi støtter selvfølgelig også å fjerne den generelle adgangen til midlertidige ansettelser. Det er ingen grunn til å tro at dette problemet er stort i dag, men hvis man strammer inn på bemanningsbransjen, vil det tyte ut i en annen ende, og da vil interessen for å misbruke midlertidige ansettelser øke. Derfor er det nødvendig at vi gjør de lovendringene vi trenger for å sikre at det skal være faste ansettelser som er hovedregelen i norsk arbeidsliv.

Statsråd Hadia Tajik []: Regjeringa har føreslått å fjerna den generelle åtgangen til mellombelse tilsetjingar, og eg er veldig glad for at Stortingets fleirtal no sluttar seg til dette. Forslaget er ein del av regjeringa si målsetjing om å styrkja arbeidstakarane sin rett til fast tilsetjing og det å leggja til rette for eit trygt og organisert arbeidsliv, fordi det skal vera lett å vera organisert. Me vil at arbeidsfolk skal ha meir makt over kvardagen sin, og det betyr òg at det forslaget som er til behandling her i dag, heng tett saman med forslaga når det gjeld innleige og retten til heiltid, som me har på høyring. Det handlar òg om forslaget knytt til kollektiv søksmålsrett, som etter kvart vil verta behandla, og forslag når det gjeld vidare oppfølging frå Fougner-utvalet, som eg seinare vil koma tilbake til.

Målet om å styrkja retten til faste tilsetjingar er svært vel grunngjeve. Faste tilsetjingar gjev ikkje berre den enkelte meir føreseielegheit og tryggleik rundt det som er framtidig inntekt og det som er arbeidssituasjonen, men det å ha ein høg grad av faste tilsetjingar vil òg kunna bidra til eit meir konkurransedyktig og omstillingsdyktig næringsliv. Ikkje minst vil det kunna bidra til meir produktivitet fordi det bl.a. vert investert meir i kompetansen til dei fast tilsette enn dei som berre er innom på korte oppdrag.

Bestemminga om ein generell åtgang til mellombelse tilsetjingar bryt med det grunnleggjande prinsippet om at varige arbeidskraftbehov skal dekkjast ved hjelp av faste tilsetjingar. Det skil seg frå dei andre grunnlaga i loven ved at ein ikkje set krav til særskild grunngjeving dersom ein skal tilsetja folk mellombels. Når målet vårt er å fremja faste tilsetjingar, må òg åtgangen til mellombelse tilsetjingar i størst mogleg grad verta avgrensa til situasjonar der det ligg føre eit særleg og tidsavgrensa behov. Det betyr òg at den bestemminga som me no har oppe til behandling, peiker i feil retning for utviklinga av arbeidslivet.

Dette er ei bestemming som vart innført i 2015, og ho vart då spesielt grunngjeven med at ein utvida åtgang til mellombelse tilsetjingar ville kunna fungera som eit springbrett inn i arbeidslivet for grupper som tradisjonelt har hatt vanskar med å koma seg inn. Men dei kartleggingane som er gjennomførte, gjev ikkje haldepunkt for å konkludera med at bestemminga har bidratt til å nå ei sånn målsetjing. Tvert imot – kartleggingane viser at om lag halvparten av dei som er mellombels tilsette, rett nok oppnår fast stilling etter eitt år, men at for dei gruppene som har vanskar med å koma seg inn i arbeidslivet, er det mindre sannsynleg at dei går frå mellombels til fast jobb.

Så har me òg fleire studiar som underbyggjer at sjølv om mellombelse tilsetjingar vil kunna fungera som ein inngangsport for nokre, kan dei òg fungera som ein blindveg, fordi det gjer det vanskelegare å koma seg vidare i arbeidsmarknaden.

Med andre ord er auka bruk av mellombelse tilsetjingar derfor ikkje rette vegen å gå for å fremja eit inkluderande arbeidsliv. Kartleggingar viser òg at bestemminga i liten grad vert nytta, noko som tilseier at det behovet som verksemdene har for fleksibilitet, i tilstrekkeleg grad vert vareteke gjennom dei andre bestemmingane som loven allereie har.

Så med andre ord er det ei rekkje grunnar til å oppheva denne bestemminga, og eg er veldig glad for at fleirtalet i komiteen stiller seg bak det forslaget.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Henrik Asheim (H) []: Det er litt krevende å forstå resonnementene rundt denne endringen. Jeg forstår at flertallet i Stortinget er uenig i endringene som ble gjort i 2015, men også i statsrådens innlegg ble det fremstilt som et gedigent angrep på arbeidsmiljøloven og faste ansettelser og som at det samtidig ikke har hatt noen effekt. Begge de to tingene kan ikke være sanne samtidig.

Nå har både representanten Bergstø og representanten Kristjánsson sagt at dette kunne føre til at man får sparken hvis man stikker hodet frem, at gravide ville slite med å få fast stilling og alle disse tingene. Da er mitt første spørsmål til statsråden: Stemmer disse påstandene? Har de endringene som ble gjort i 2015, og som er evaluert, og som Stortinget også vedtok skulle evalueres, ført til de skremslene som nå fremføres fra talerstolen?

Statsråd Hadia Tajik []: Evalueringane gjev oss eit veldig godt grunnlag for både å diskutera bestemminga og å ta veldig tydeleg stilling til ho, for det evalueringane viser, er at det er ei bestemming som er tydeleg mindre brukt enn det det vart reklamert for då bestemminga vart innført, noko som jo viser at ein har tilstrekkeleg grad av fleksibilitet i arbeidsmiljøloven allereie. Men det viser òg at ein ikkje utan vidare kan konkludera med det som vart påstått då bestemminga vart innført. Ein kan ikkje påstå at dei som har stått utanfor arbeidsmarknaden og har hatt vanskar med å koma seg inn, lettare vil gå frå mellombels til fast jobb. Det har ein ikkje grunnlag for å kunna seia. Tvert imot ser ein jo at sjølv om det kan vera ein inngangsport for enkelte, er det ein blindveg for andre, og ein kan jo spørja seg kvifor partiet Høgre og enkelte andre parti insisterer slik på å oppretthalda ein slik blindveg i arbeidsmiljøloven.

Henrik Asheim (H) []: Jeg tror kanskje, hvis man ser tilbake på debatten fra 2015, at både skremslene fra venstresiden og fagbevegelsen slo feil, og at noen av de håpene som regjeringen den gangen hadde, heller ikke slo til. Som jeg sa i mitt innlegg, er det klart at de som står lengst unna arbeidslivet, først og fremst trenger både tiltaksplasser, språkopplæring og arbeidstrening for å komme inn, og denne endringen var ikke først og fremst ment for dem, men nettopp, som statsråden sier, for noen av de andre som har fått en tilgang til arbeidslivet.

Mitt andre spørsmål gjelder egentlig det som representanten Lundteigen påpekte, nemlig at vi har seks måneders prøvetid, og at den er «reell». Nå har Fougner-utvalget vist til at den i realiteten ikke er det, i den forstand at hvis man ser på rettspraksis, er det ganske krevende å si opp noen som er på prøvetid. Det betyr igjen at man da stenger igjen en dør og viser til et annet tiltak, som Fougner-utvalget selv viser til ikke fungerer etter den hensikten. Er statsråden enig med representanten Lundteigen i at prøvetiden i dag er reell og en erstatning for midlertidige ansettelser?

Statsråd Hadia Tajik []: Ein har ei prøvetid i dag, etter det regelverket som finst. Fougner-utvalet har kome med ei rekkje anbefalingar knytte til korleis ein kan tydeleggjera arbeidstakarane sine rettar, og òg arbeidsgjevarane sine pliktar. Det er ikkje ukjent for denne forsamlinga at eg har sterk sympati med anbefalingane frå fleirtalet i Fougner-utvalet, men eg vil altså koma tilbake til korleis det vil verta følgt opp, på eit seinare tidspunkt. Men når representanten frå Høgre er oppteken av at ting ikkje har slått til knytt til denne bestemminga, verken slik som høgrepartia påstod då dette vart innført, eller slik som venstrepartia sa, vil eg berre understreka at denne debatten handlar ikkje berre om kor mykje bestemminga er brukt. Debatten handlar òg om kva slags arbeidsliv me vil ha. Eg vil vera veldig tydeleg på at me ønskjer eit arbeidsliv der arbeidstakar og arbeidsgjevar i størst mogleg grad opplever at dei er jambyrdige, og dersom det vert slik at ein bruker mellombels tilsetjing, deltid eller innleige mykje, vil det forstyrra maktbalansen i arbeidslivet. Det er eg imot.

Henrik Asheim (H) []: Det som ser ut til å ikke nevnes når man diskuterer disse tingene, er de innstrammingene og innrammingene som kom samtidig som denne generelle adgangen ble innført, f.eks. at man ikke kan, som statsråden sa i sitt innlegg, bruke midlertidig arbeidskraft til varige oppgaver, for da går tiden ut etter tolv måneder, og da skal man få fast jobb. Dette var jo grunnen til at man sa at man ikke kan ha mer enn 15 pst. ansatt i midlertidige stillinger i en bedrift, og at man sa at man skal ha en karantenetid dersom man avslutter forholdet. Det kan kanskje være noe av forklaringen både på hvorfor det ikke har blitt mer brukt, og på hvorfor ikke en del av de skremslene som venstresiden kom med den gang det ble innført, slo til. Og da er mitt spørsmål tilbake: Hva kommer det av – altså hvis man ser på resultatene – at det er så viktig for regjeringen å stramme inn på dette, som altså har ført til at noen har fått tilgang, innenfor tydeligere rammer enn det som gjaldt før Solberg-regjeringen kom?

Statsråd Hadia Tajik []: Eg føler at eg gjentek meg sjølv her no, men det er no eingong slik at dei evalueringane ein har knytte til bruken av denne bestemminga, viser at ein i staden for ein del av det ein reklamerte for då bestemminga vart innført, nemleg at ein skulle gjera det enklare for grupper som stod utanfor arbeidsmarknaden, å koma seg inn i arbeidslivet, har sett at nettopp dei gruppene har mindre sannsynlegheit for å gå frå mellombels til fast jobb. Dei evalueringane ein har, viser òg at sjølv om det er riktig at det har vore ein inngangsport for enkelte, slik som representanten frå Høgre seier, har det likevel fungert som ein blindveg for andre, fordi det gjer det vanskelegare å koma seg meir inn i arbeidsmarknaden og få eit solid fotfeste der. Eg vil understreka denne regjeringa sin ambisjon om nettopp det at fleire skal ha eit solid fotfeste i arbeidslivet, og at det er trygge, faste og heile stillingar dei går til. Det er det me kjem til å jobba for òg i tida framover.

Gisle Meininger Saudland (FrP) []: Jeg har forståelse for at det er forskjellige politiske syn i denne saken, men Arbeiderpartiet har lenge hatt en retorikk om at midlertidige ansettelser er et løsarbeidersamfunn. Jeg er glad for at statsråden her åpenbart har en litt mer moderat linje nå når man har kommet inn i regjering, men er ikke statsråden enig i at man ofte møter seg selv i døren, når andelen midlertidige ansettelser gjerne er størst i kommuner som er styrt av nettopp Arbeiderpartiet og Senterpartiet, fordi de styrer de fleste kommunene i landet i dag?

Statsråd Hadia Tajik []: Eg synest eigentleg det er litt vanskeleg å forstå dette spørsmålet. Det verkar som representanten legg til grunn at når det kan finnast problematiske forhold éin stad, må ein ikkje prøva å rydda og ordna opp ein annan stad.

Det skal ikkje vera nokon tvil om korleis denne regjeringa ønskjer å forma arbeidslivet framover. Det er trygge, faste, heile stillingar me ønskjer at skal vera hovudregelen og norma i norsk arbeidsliv i endå større grad. Eg veit at mange ordførarar og fylkespolitikarar frå både Arbeidarpartiet og Senterpartiet og sikkert òg frå enkelte andre parti jobbar veldig systematisk med å få opp akkurat det: trygge, faste, heile stillingar som arbeidsfolk kan gå til i kommunen deira.

Det betyr ikkje at ein har ordna opp i alt. Det er framleis fleire problem å løysa, og eg er veldig motivert for faktisk å gjera det i lag med resten av laget.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Agnes Nærland Viljugrein (A) []: Er det én ting som står igjen etter de åtte årene vi har hatt med Høyre i regjering, er det hvordan de hadde muligheten til å velge, men aldri tok side med vanlige arbeidsfolk. Gang på gang så vi en regjering som svekket arbeidsrettighetene våre. Gang på gang svekket de det organiserte arbeidslivet med sterke fagforeninger vi har i Norge. Gang på gang gjorde de arbeidslivet vi unge møter, mer usikkert.

Det som står igjen som det aller største sviket fra høyrepartienes arbeidspolitikk, er da de åpnet for å svekke arbeidsmiljøloven og få flere midlertidige ansettelser.

Se for deg at du akkurat har fylt 20 år, og du har bestemt deg for å jobbe. Du søker på mange jobber, men den eneste du får tilbud om, er en deltidsstilling i tre måneder. Så blir de tre månedene forlenget til tre måneder til, tre måneder til og enda tre måneder til – til slutt uten begrunnelse. Hver gang lurer du på: Har jeg fortsatt jobben min neste gang kontrakten løper ut? I løpet av den tiden du jobber på den arbeidsplassen, tør du ikke si nei til ekstravakter som egentlig ikke passer. Du er redd for å melde deg syk i fare for at sjefen din kanskje synes du er for mye borte, og i verste fall er du redd for å melde fra om ugreie opplevelser eller seksuell trakassering, for alternativet å miste jobben er uansett verre enn bare å stå i det.

Oppfattelsen mange unge møter i arbeidslivet, er at man ikke trenger forutsigbarhet når man er ung. Høyresiden argumenterer med at økt midlertidighet betyr mer frihet i arbeidslivet. Det er feil, for det er ingen unge som ønsker seg mer frihet i en arbeidshverdag der man ikke kan planlegge livet sitt framover. Det er ingen unge som vil ha fleksibiliteten til ikke å kunne få boliglån. Og det er ingen unge som ønsker seg friheten til ikke å tørre å etablere seg eller stifte familie. Økt midlertidighet er det motsatte av frihet og muligheter – det er økt utrygghet og ufrihet.

Det er fortsatt mulig å ansette midlertidig hvis det er behov for det, men det er ikke behov for et arbeidsliv der flere unge møter midlertidighet uten begrunnelse. Nå rydder denne regjeringen opp. Arbeidsmiljøloven skal ikke svekkes; den skal styrkes.

Er det én ting vi unge skal ha, er det et trygt arbeidsliv med faste stillinger, et arbeidsliv der vi kan bidra og engasjere oss på arbeidsplassen vår på lik linje med sjefene, og et arbeidsliv der det er trygt å varsle eller melde fra om ugreie opplevelser fordi vi vet at det ikke er farlig. Det er det norske arbeidslivet som vi er så stolte av, og som vi skal fortsette å kjempe for i årene som kommer.

Sigurd Kvammen Rafaelsen (A) []: Da den tidligere regjeringen innførte generell adgang til midlertidige ansettelser i 2015, innebar det en svekkelse av retten til fast stilling. I dag skal vi rette opp i tidligere feiltrinn og tidligere prioritering. Vi fører nå landet inn på en ny kurs – en rett kurs.

Trygghet for arbeid er noe av det viktigste man har. Når man skal investere i bolig, enten det er i Finnmark eller her i Oslo, er fast inntekt noe som midlertidighet ikke kan gi. For når man skal forsørge familien, er det viktig å vite at man har et arbeid å gå til – i dag, i morgen og i tiden framover. Man må ha en forutsigbar framtid. Når man skal planlegge ferien, må man vite at man har trygghet i jobben.

For oss er trygghet og trygt arbeid jobb nummer én i denne regjeringsperioden. Et seriøst arbeidsliv med et sterkt trepartssamarbeid er nøkkelen for å ta oss videre. Derfor doblet vi fagforeningsfradraget før jul og styrket retten til et organisert arbeidsliv. Vedtak vi gjorde da, og vedtak vi gjør i dag, trygger små forskjeller blant folk. Trygge arbeidstakere skaper mer, og trygge arbeidstakere gir bedre helse.

Faste, hele stillinger skal være normen i det norske arbeidslivet. Det ga velgerne klart uttrykk for ved valget i fjor høst, og nå skal vi holde det løftet. Dette handler om paragrafer – men det handler i aller høyeste grad om folk.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 10.

Votering, se torsdag 3. mars
Forrige kapittel
Neste kapittel