Hårek Elvenes (H) [10:20:28] (ordfører for saken): Den framlagte meldingen er den tjuesjuende i rekken siden eksportmeldingen første gang ble lagt fram i 1996. Meldingen redegjør i hovedsak for eksporten fra norske bedrifter i 2021 av våpen, ammunisjon og annet militært materiell samt relatert teknologi og tjenester til militære formål. Meldingen gir også informasjon om eksporten av flerbruksvarer til militært sluttbruk i utlandet. Dessuten redegjøres det for praktiseringen av eksportkontrollregelverket og viktige retningslinjer.

Forsvarsindustrien og eksportkontrollen er en integrert del av norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk. Komiteen merker seg regjeringens mål om fortsatt å sikre en levedyktig norsk forsvarsindustri som kan bidra til leveringssikkerhet både for Norge og til våre allierte. Norsk forsvarsindustri er verdensledende innenfor enkelte teknologiområder. Forsvarsindustrien bidrar til teknologiutvikling og skaper arbeidsplasser over hele Norge, også i sivil sektor. Forsvarsindustrien er avhengig av å kunne eksportere og delta i internasjonalt utviklings- og produksjonssamarbeid. I meldingen vektlegger regjeringen betydningen av tydelige og forutsigbare vilkår for eksportaktiviteten i forsvarsindustrien.

Kontrollen med eksport av forsvarsmateriell baserer seg på nasjonal politikk. Beslutninger om å tillate eksport av forsvarsmateriell er utelukkende gjenstand for nasjonale beslutninger. Kontrollen for å hindre spredning av flerbruksvarer og teknologi til masseødeleggelsesvåpen eller terrorformål er i hovedsak basert på arbeidet i det multilaterale eksportkontrollsamarbeidet.

Den samlede verdien av eksporten i 2021 beløp seg til om lag 8 mrd. kr, hvorav forsvarsmateriell utgjorde i underkant av 6 mrd. kr. Av dette utgjorde A-materiell, som i hovedsak består av våpen og ammunisjon, nær 4,8 mrd. kr og B-materiell, som defineres som annet militært materiell, om lag 1,2 mrd. kr. Komiteen merker seg at i 2021 skjedde det en nedgang i verdien av eksporten av A-materiell på ca. 4,2 pst. og en nedgang i verdien av eksporten av B-materiell på 0,6 pst. sammenliknet med 2020. NATOs medlemsland samt Finland og Sverige mottok 76 pst. av eksporten av A-materiell og 76 pst. av eksporten av B-materiell. Totalt sett ble det behandlet nesten 3 600 eksportkontrollrelaterte søknader i 2021.

Tiden etter Russlands invasjon av Ukraina har gitt oss en brutal påminnelse om hva utenrikspolitikk handler om. Å støtte Ukraina med forsvarsmateriell er utøvelse av norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk. Det understreker viktigheten av å ha fleksibilitet i regelverket for å kunne utøve norske sikkerhetspolitiske og utenrikspolitiske interesser.

Våpenstøtte til Ukraina har bred støtte i Stortinget – unntatt fra partiet Rødt – og er beslutninger til det beste for Norges og våre alliertes handlefrihet.

Nils-Ole Foshaug (A) [10:24:34]: Meldingen om innsyn i eksporten av forsvarsmateriell sikrer offentlig og parlamentarisk innsyn i praktiseringen av eksportkontrollregelverket. Siden 1996 er det framlagt årlige meldinger om eksport av forsvarsmateriell, teknologi og tjenester for militære formål. Meldingen har utviklet seg og blitt en omfattende framstilling av eksportkontrollen, regelverket, praktiseringen av retningslinjer, samarbeidet med andre etater og det omfattende internasjonale arbeidet på eksportkontrollområdet. Slik åpenhet er en styrke for industrien og forvaltningen og er viktig for tilliten i et demokratisk samfunn som det norske.

For Arbeiderpartiet er det svært viktig at Norge har en egen forsvarsindustri. Forsvarsindustrien representerer økt forsvarsevne og kampkraft gjennom leveranser til både vårt eget forsvar og våre allierte. Krigen i Ukraina har gjort det ettertrykkelig klart hvor viktig dette er.

Eksport av forsvarsmateriell gir også arbeidsplasser rundt om i landet. I flere kommuner og regioner er denne industrien hjørnesteinsbedrifter. Norsk forsvarsindustri er verdensledende og bidrar til å utvikle avansert teknologi som også benyttes i det sivile.

Gjennom industrien skapes det store eksportinntekter, som er viktig for Norge. I 2021 ble det eksportert for 6,3 mrd. kr. Norges deltakelse i EUs forsvarsfond vil gi norsk forsvarsindustri muligheten til ytterligere å styrke seg, og det vil øke tilgangen til det europeiske forsvarsmarkedet.

Eksport av forsvarsmateriell innebærer et stort ansvar. Norge har et strengt regelverk for eksport av forsvarsmateriell. Det skal vi fortsatt ha, samtidig som vi også skal fortsette arbeidet for et bedre internasjonalt regelverk. Stortingets prinsippvedtak fra 1959 og presiseringen fra 1997 skal ligge til grunn, altså at våpen og ammunisjon ikke skal selges til land hvor krig og konflikt truer, eller land hvor det er påvist alvorlige brudd på menneskerettighetene. I 2021 traff Utenriksdepartementet vedtak om avslag på 22 søknader om eksportlisens.

Alle søknader om eksport til landene som deltar i den saudiledede koalisjonen, er grundig vurdert når det gjelder risikoen for bruk i Jemen. Norge har en føre-var-linje når det gjelder eksport av forsvarsmateriell til disse landene. Derfor har det ikke blitt eksportert noe til Saudi-Arabia siden 2018, og i 2021 ble det ikke gitt noen eksporttillatelser til De forente arabiske emirater. Arbeiderpartiet forutsetter at det alltid gjøres grundige vurderinger før eksport av forsvarsmateriell fra Norge tillates. Det er avgjørende for legitimiteten til en svært viktig industri for Norge.

Den teknologiske utviklingen stiller oss overfor nye og sammensatte trusler. Stadig mer omfattende digitalisering, selvstyrte våpen, droner, kunstig intelligens, posisjoneringsteknologi, nye materialer og biologiske og medisinske gjennombrudd vil i stor grad forandre kriger og konflikters gang og kan utfordre grunnleggende prinsipper i krigens folkerett. Vi trenger internasjonalt samarbeid og regelverk for å styre denne utviklingen.

I Riksrevisjonens undersøkelse av myndighetenes arbeid med strategisk eksportkontroll, som ble lagt fram i 2021, ble det avdekket flere kritikkverdige forhold. Det er derfor betryggende at Utenriksdepartementet som følge av rapporten nå gjennomgår landklareringer, har en styrket systematikk for kvalitetssikring av lisensvilkår, har en full revisjon av rutiner samt styrker dokumentasjonen av vurderinger i saksbehandlingen.

Regjeringen fortsetter Norges restriktive linje i eksportkontrollen. I Hurdalsplattformen har Arbeiderpartiet og Senterpartiet nedfelt en ambisjon om å bringe det internasjonale våpenkontroll- og nedrustningsarbeidet videre, etterse at forbudet mot klasevåpen og landminer overholdes, og ta nødvendige initiativ for å regulere utviklingen av selvstyrte våpensystemer.

I en stadig mer usikker verden er det viktig å prioritere dette arbeidet, men det finnes ikke enkle løsninger. Krigen i Ukraina har tross alt gjort internasjonalt samarbeid enda vanskeligere. Men selv om arbeidet er blitt vanskeligere, er ikke konsekvensen av det at vi bør velge det bort, snarere tvert imot. Dette er for viktig til å nedprioriteres. Men vi skal ikke ha noen illusjoner. Dette vil kreve langsiktig innsats og stø kurs.

Bengt Fasteraune (Sp) [10:29:52]: Utenriksdepartementet er ansvarlig myndighet for eksportkontrollen i Norge. Dette innebærer politikkutvikling, regelverksutvikling og deltakelse i det multilaterale eksportkontrollsamarbeidet, hvor rammene for eksportkontrollen i all hovedsak framforhandles. Utenriksdepartementets forvaltningsoppgave retter seg mot håndhevelse av eksportkontrollregelverket, sanksjoner og restriktive tiltak, herunder behandling av søknader om eksport samt oppfølging av lisensvilkår, informasjonsvirksomhet og veiledning om eksportkontrollen overfor næringsliv, advokatselskaper, teknologimiljøer og forsknings- og utdanningsinstitusjoner.

Kunnskap om norsk våpenindustri og åpenhet rundt norsk våpenindustri og eksportkontroll er en viktig del av vår forsvars- og sikkerhetspolitikk og har vært det over lang tid. Å bidra til leveringssikkerhet er nødvendig for både Norge og allierte lands forsvar. Forsvarsindustrien er avhengig av å kunne eksportere og delta i internasjonalt utviklings- og produksjonssamarbeid. Dette krever forutsigbarhet.

I meldingen vektlegger regjeringen at den fortsatt vil legge til rette for at industrien har mest mulig tydelige og forutsigbare vilkår for sin eksportaktivitet. Samtidig må dette skje innenfor rammene av en restriktiv eksportkontroll. Som verdensledende innenfor enkelte teknologiområder er norsk forsvarsindustri også med på å fremme teknologiutvikling som skaper arbeidsplasser over hele Norge, både i sivil og i offentlig sektor.

Meld. St. 14 for 2021–2022 er den 27. i rekken siden eksportkontrollmeldingen første gang ble framlagt i 1996. Meldingen er med dette et viktig verktøy for informasjon om eksporten av flerbruksvarer til militær sluttbruk i utlandet. Den redegjør også for praktiseringen av eksportkontrollregelverket. Norge er også tilsluttet et omfattende internasjonalt avtaleverk om eksport av forsvarsmateriell og ikkespredningssamarbeid.

Kontrollen med eksport av forsvarsmateriell baserer seg på nasjonal politikk, og beslutninger om å tillate eksport av forsvarsmateriell er utelukkende gjenstand for nasjonale beslutninger. Det er samtidig viktig med mekanismer som sikrer forsvarlig eksport og informasjonsdeling. Her vil jeg vise til at det allerede følges et strengt regelverk for eksport av forsvarsmateriell gjennom eksportkontrolloven og eksportkontrollforskriften. Det samarbeides på tvers av etater, i særlig grad med tolletaten og Politiets sikkerhetstjeneste, som begge har lovpålagte oppgaver innenfor varekontroll, håndhevelse av eksportkontrollen, forebygging og etterforskning av brudd på eksportkontrollregelverket. Kompetanse ved Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet og Forsvarets forskningsinstitutt kan trekkes på i konkrete eksportkontrollsaker. Jeg vil presisere at samarbeidet fungerer godt og har stor betydning for den nasjonale situasjonsforståelsen og kompetansebyggingen innenfor saksfeltet.

Dagens situasjon understreker behovet for muligheten til å gi politisk, økonomisk og materiell støtte til Ukraina, samtidig som eksport av forsvarsmateriell skal og må skje innenfor strenge og ansvarlige rammer. Det har vært viktig og riktig å donere våpen og øvrig forsvarsmateriell til Ukraina, slik at de kan forsvare seg mot Russlands brutale angrepskrig. Å støtte Ukraina i deres frihetskamp tjener også norsk sikkerhetspolitikk. Det er derfor ikke tiden for å innføre skjerpinger av regelverket eller praksis som begrenser Norges mulighet til å donere forsvarsmateriell til Ukraina.

Samtidig aktualiserer dagens situasjon de sikkerhetspolitiske hensynene innen eksportkontroll og ikkespredningssamarbeid. Det er verdt å merke seg at alle, unntatt medlemmet fra Rødt, viser til at Norge etter krigsutbruddet 24. februar 2022 har donert betydelige mengder forsvarsmateriell til Ukraina i landets forsvarskamp mot den brutale og folkerettsstridige russiske angrepskrigen som stadig pågår. Det er viktig å understreke at dette skjer med bred støtte i Stortinget. Hva Rødt egentlig mener i denne saken, framstår for meg som uklart.

Deltakelse i internasjonalt utviklings- og produksjonssamarbeid for å produsere forsvarsmateriell i Norge er også en viktig faktor for å videreutvikle kapasiteter som kan brukes i det norske forsvaret. Denne synergieffekten er med på å bidra til relevant kompetanse i Forsvarets militære organisasjon. Militært samarbeid og evne til samarbeid i materiellutviklingsprosjekter er også med på å styrke samholdet og evnen til å samvirke innen NATO-alliansen.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [10:35:10]: Donasjoner av våpen til Ukraina er strengt tatt et brudd på eksportregelverket, at vi ikke skal verken donere eller eksportere våpen til land i krig eller hvor krig truer. Den debatten vi har her, var helt utenkelig for et år siden. Nå sitter vi her, og 95 pst. av alle i denne salen støtter donasjoner av våpen og forsvarsmateriell til Ukraina. De som var minst liberale på feltet, er i dag mest liberale på feltet. Det sier litt om utviklingen på de ikke mange månedene som har gått, seks–syv måneder. Det viser at eksportregelverket praktiseres selektivt dersom vi er enig i målet som ønskes oppnådd. Det er et paradoks. Det er uansett en klok tilnærming, men det viser at man ikke kan tolke regelverket firkantet. Selv donasjoner av våpen som ikke er tenkt til å avskrekke, men som skal benyttes umiddelbart, er en moralsk korrekt motivasjon. Det bør hele Stortinget merke seg.

Etterspørselsveksten for forsvarsindustri og forsvarsmateriell etter Ukraina viser at forsvarsindustri også er sikkerhetspolitikk. Forsvarsindustrien er helt sentral i norsk verdiskaping. Forsvars- og Sikkerhetsindustriens forening har 150 medlemsbedrifter, som igjen utgjør 7 500 årsverk, og som vil vokse til 10 000 årsverk innen få år – helt uten subsidier. Det er ansatte som hver dag skaper verdier for sine bedrifter og for landet. Det er bedrifter som bidrar til teknologiutvikling og innovasjon som mange bransjer drar nytte av. Det er flerteknologi som er blitt allemannseie, som verken Rødt-politikere eller oss andre vil unnvære, teknologi som gjør at vår hverdag blir enklere, og som sikrer freden.

Muligheten for eksport er et være eller ikke være for norsk forsvarsindustri. Uten eksport stanser produksjonen. Da kan man legge ned forsvarsindustribedriftene. Norge er sjelden hovedleverandør av systemer, og som produsenter av delsystemer og komponenter kan vi ikke kreve stans i videresalg. 80 pst. av salget av norske forsvarsbedrifter går til eksport. Det er greit å registrere at av alt Forsvaret bruker i Norge, er 70 pst. importert. Vi kan selvsagt teoretisk kreve en sluttbrukererklæring, men det er det samme som å legge ned bedrifter.

Vi kan ikke lukke øynene for realiteter. Større nasjoner har et mer komplekst bilde de må forholde seg til. Mens vi i Norge kan sitte på vår høye hest og predike moral, må større nasjoner også forholde seg til politiske realiteter, inkludert konsekvenser ved ikke å eksportere. Sveriges fjerning av eksportforbud til Tyrkia er et eksempel på hvordan politiske realiteter utkonkurrerer moralsk indignasjon.

Fremtidens samarbeid vil kreve enten at Norge viser fleksibilitet i sitt eksportregelverk, eller at man finner et flernasjonalt eksportregelverk. Det siste vil være en umulighet og heller ikke ønskelig, nettopp fordi salg av forsvarsmateriell er et politisk verktøy, enten man vil eller ei. Jeg er fullt klar over at veldig mange ikke vil, men da må man faktisk åpne øynene og se på realitetene. Det er slik at komponentproduksjon og delsystemproduksjon av norsk forsvarsindustri må være en del av et større system. Systemene produseres av og til i land som har et annet eksportregelverk. Amerikanerne f.eks. eksporterer til land vi uavhengig ikke ville eksportert til. Hvis man da sier at våre delsystemer ikke kan gå i et amerikansk våpensystem, kan vi like godt legge ned, for da vil amerikanske våpensystemprodusenter gå til et land som er villig til å selge, og da har vi ingen land å selge til, ikke engang de som er alliert med oss. Da blir enhetsprisen så høy at vi ikke kan produsere. Det er en realitet.

Man kan ikke si på den ene siden at man er for forsvarsindustri og vekst og at dette er bra – man må akseptere eksport, og av og til må man akseptere eksport gjennom et annet land som sikrer at vi kan produsere disse enhetene og komponentene til et større system. Det er en realitet. Hvis vi skal levere noe som helst i F-35, kan vi ikke hindre amerikanerne i å eksportere F-35 til land de mener er sikkerhetspolitisk viktig for dem, men som vi isolert sett ikke vil eksportere til. Vi kan velge å la være, men da kan vi samtidig legge ned forsvarsindustrien.

Ingrid Fiskaa (SV) [10:40:06]: Noreg har og skal ha ein eigen forsvarsindustri som kan forsyna forsvaret vårt med våpen og forsvarsmateriell. Forsvarsindustrien er viktig for beredskapen vår. I tillegg er denne industrien viktig for teknologisk utvikling, og han gjev arbeidsplassar og eksportinntekter. Det er eit omsyn me må klara å balansera med eit anna omsyn: at norske våpen og våpenteknologi ikkje skal hamna i hendene på regime og krigførande partar me ikkje kan stå inne for. Ikkje minst for forsvarsindustrien sin eigen del: Skulle norske våpen koma på avvegar eller på andre måtar bidra til undertrykking og brutal krigføring i hendene på slike aktørar, vil det undergrava legitimiteten til norsk våpeneksport.

Noreg er ingen liten våpeneksportør. I perioden 2016–2020 var Noreg på 21. plass av våpeneksportørane i verda, og samanlikna med folketalet vårt er me faktisk ganske store. Det gjev desto større grunn til å vera på vakt, for det norske bidraget til internasjonal våpenhandel, og potensielt også til krigane i verda, har betydning. Difor har me denne årlege meldinga om korleis det står til med kontrollen av norsk våpeneksport – etter det som blir sagt å vera kanskje det strengaste regelverket i verda.

Mest oppsiktsvekkjande med årets melding er det som ikkje står der, våpenavtalen med USA. Den måtte me i staden for lesa om i avisa. Avtalen legg til rette for vidaresal av norskprodusert forsvarsmateriell til tredjeland via USA. Denne avtalen opnar for at norske våpen kan seljast vidare, ikkje etter norske våpeneksportkontrollreglar, men etter reglane til USA. Saudi-Arabia er f.eks. den største kunden til USA, eit land Noreg ikkje sjølv sel våpen til.

Ei stortingsmelding om våpenkontroll som ikkje opplyser om korleis kontrollen med dette vidaresalet vil bli handtert, gjev ikkje Stortinget fullverdig informasjon. I verste fall er dette ein avtale som undergrev dei norska eksportkontrollreglane. Denne risikoen må både regjeringa og Stortinget ta på alvor. SV føreslår difor saman med Raudt og Venstre at utanriksministeren gjer greie for korleis regjeringa vil handheva norsk eksportregelverk og folkerettsleg bindande avtalar for forsvarsmateriell som blir selt vidare til tredjeland. SV og Raudt meiner dessutan at denne avtalen er så viktig, med potensielt vesentlege verknader for andre traktatar Stortinget har ratifisert og for andre vedtak Stortinget sjølv har gjort, at me ber regjeringa leggja fram våpenavtalen med USA for Stortinget.

Vidare meiner SV at det er på tide med ein heilskapleg gjennomgang av det norske eksportkontrollregimet, både regelverket i seg sjølv og forvaltinga av dette. Det norske eksportkontrollregimet har vore og er tema for debatt, noko som er av det gode, og fleire hevdar at det finst smotthol, at kriteria kan vera uklare, eller at handhevinga kan ha manglar på grunn av for små ressursar. Det kan difor vera behov for fleire presiseringar av regelverket, i tråd med internasjonale avtalar og forpliktingar. Ein slik heilskapleg gjennomgang vil kunna avdekkja dette.

Ein gjengangar i denne debatten er kravet om sluttbrukardokumentasjon ved all eksport av forsvarsmateriell, òg til NATO-land og nære allierte. Dette har igjen blitt aktualisert med den nemnde våpenavtalen med USA. SV føreslår dette, altså sluttbrukardokumentasjon, òg i år. Me må rett og slett kunna sikra oss at norske våpen ikkje kjem på avvegar, i strid med vårt eige eksportregelverk, og på den måten bidreg til undertrykking og brutal krigføring – i hendene på regime og krigførande partar me ikkje kan stå inne for. Legitimiteten til norsk våpeneksport er avhengig av dette.

Då vil eg ta opp forslaga som SV er med på.

Seher Aydar (R) [10:45:05]: Forsvarsindustrien er et område hvor Norge klokt nok har beholdt en stor grad av nasjonal strategisk kontroll. Det er den demokratiske kontrollen jeg vil forsvare i dag.

På Kongsberg og Raufoss og andre steder i landet lages det våpensystemer med stor ødeleggelseskraft som mange stater er interessert i å skaffe seg, og som andre våpeneksportører ikke kan produsere. Da er det desto viktigere å sikre at ødeleggelseskraften de representerer, ikke havner i feil hender og misbrukes til folkerettsstridig angrepskrig eller autoritære regimers krigføring mot sin egen befolkning. Derfor skal regjeringen si ja eller nei til hver forespørsel fra en norsk produsent om å selge forsvarsmateriell ut av landet. Det er en fullmakt regjeringen har fått fra Stortinget i eksportkontrolloven av 1987.

Med makt følger det ansvar. Stortinget vedtok i 1997 at regjeringen skal vurdere om kjøperland respekterer menneskerettigheter og grunnleggende demokratiske rettigheter før de tillater eksport. Stortinget støttet dessuten å underskrive FNs våpenhandelsavtale i 2014, som plikter Norge til å sørge for at våre våpen ikke blir brukt til å begå overgrep mot sivile, ikke bare i landet som kjøper direkte fra oss, men også der våpenet til syvende og sist ender opp.

Representanten fra Arbeiderpartiet snakket en del om eksportkontrollen og viktigheten av den, og det var mange gode ord som støttes. I stortingsmeldingen vi behandler her i dag, står det 19 sider om hva regjeringen gjør for å ivareta Stortingets vilje når det gjelder landet vi selger forsvarssystemer direkte til. Men like etter at regjeringen la fram meldingen for Stortinget, kom det for dagen at Utenriksdepartementet og Forsvarsdepartementet har meislet ut en avtale med USA hvor sistnevnte kan videreselge norskproduserte våpensystemer gjennom sitt eget salgssystem. I dette systemet er det Saudi-Arabia som er USAs største kunde, fulgt av en rekke land som Norge ikke tillater salg til direkte, ut fra vurderinger Stortinget har vedtatt at regjeringen skal gjøre. Det kunne vi lese i Dagbladet og ikke i regjeringens redegjørelse om sitt eget arbeid med eksportkontroll og ikke-spredning. Jeg må derfor konkludere med at denne stortingsmeldingen ikke holder mål, og foreslår at utenriksministeren redegjør for hvordan hun vil sikre at videresolgt materiell ikke havner i land som Norge ikke eksporterer til direkte. Dette er et overordnet spørsmål om kontrollmekanismer og ikke et spørsmål om taushetsbelagte kontraktsdetaljer.

Ut fra det lille vi vet om våpenavtalen med USA, ser det ut til at videresalget via USA vil følge amerikanske eksportregler og ikke nødvendigvis norske. Med tredjeland som mellomledd kan ikke regjeringen vurdere den reelle kunden, slik Stortinget har bestemt. Videresalget vil også gjøre det umulig for Norge å garantere at våre forpliktelser i FNs våpenhandelsavtale blir overholdt.

Et bærende prinsipp er at regjeringen alene ikke kan tilsidesette stortingsvedtak. Det er det kun Stortinget selv som kan gjøre. Om det skal åpnes hull i det norske kontrollregimet – som flere av oss vil argumentere for at vi ikke burde gjøre, men om det skulle skje – bør det skje ved votering her i salen. Derfor har vi sammen med flere partier, som representanten Fiskaa var inne på, foreslått at regjeringen legger fram denne våpenavtalen til votering her på Stortinget.

Ola Elvestuen (V) [10:49:02]: Norge må ha en streng og forutsigbar praktisering av regelverk for eksport av forsvarsmateriell, med sterk parlamentarisk kontroll. Den må bygge på de vedtakene vi har i Stortinget fra 1959 og 1967, med en presisering i 1997. Det må være en integrert del av norske utenriks- og sikkerhetspolitiske interesser.

Vi har en betydelig forsvarsindustri i Norge, som også er verdensledende på flere områder. Eksporten har, som denne meldingen viser, en samlet verdi på 8,2 mrd. kr i 2021. Det er viktig at norsk forsvarsindustri får forutsigbare vilkår for sin eksport og sitt internasjonale samarbeid. Tallene for 2021 viser også at 76 pst. av eksporten går til NATOs medlemmer eller Sverige og Finland.

Vi må passe på at vi også følger prinsippene i regelverket, og at det ikke skal gå til nasjoner der det er påvist alvorlige brudd på menneskerettigheter, eller der det er krig eller krig truer. Venstre setter pris på at det heller ikke i fjor ble eksportert forsvarsmateriell til Saudi-Arabia eller De forente arabiske emirater.

Når det gjelder diskusjonen om denne avtalen og eksport til USA, er Venstre enig i og stemmer også for at vi må kunne få en bedre kunnskap i Stortinget, og derfor at vi får en redegjørelse for hvordan regjeringen vil håndheve norsk eksportregelverk og folkerettslig bindende avtaler for forsvarsmateriell som videreselges til tredjeland.

Vi er ikke enig i at vi skal kreve en sluttbrukererklæring for USA. Dette vil være svært ødeleggende for den norske industriens evne til å produsere våpen. Det er også risikabelt i den sikkerhetssituasjonen vi er i nå. Det er også vår viktigste allierte, som vi selvfølgelig må ha vår utenrikspolitiske kontakt med, men vi må også ha forståelse for de behovene som norsk forsvarsindustri har, og også for at det kan være andre vurderinger enn det vi strengt tatt gjør.

Akkurat nå er vi i en veldig alvorlig situasjon med det russiske angrepet på Ukraina. Den norske donasjonen av forsvarsmateriell er underlagt regjeringens utøvelse av norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk i tråd med Stortingets vedtak fra 1967. Det er betydelige mengder forsvarsmateriell som er donert til Ukraina, og det er viktig at dette også fortsetter og videreføres i årene framover.

Dette ser dessverre ut som en langvarig konflikt. Det som må være motivasjonen, og det som må være de behovene vi skal gjøre våre beslutninger ut ifra, er Ukrainas behov for våpen, for annet forsvarsmateriell, annen økonomisk støtte, for at de skal kunne stå imot det russiske angrepet og samtidig også kunne ta tilbake ukrainske landområder.

Det er viktig å understreke at det er Ukraina som selv må definere hva det innebærer å stå imot angrepet. Det er Ukraina selv som må definere hva det innebærer å vinne fram, og når de eventuelt kan gå i samtaler også med Russland. Vår oppgave er å støtte Ukraina og støtte dem med det materiell som de mener de har behov for, og med den viljen som det er behov for, for at de skal kunne stå imot i denne veldig vanskelige situasjonen.

Komiteen er også inne på at vi må passe på at vi også følger opp støtten gjennom sanksjoner. Fra Venstres side er det viktig at vi nå opphever unntaket vi har for fiskefartøy. Det er ingen tvil om at dette er med på å gi økonomiske bidrag til russiske oligarker, og det er ingen oligarker i Russland som ikke er kontrollert av Putin. Dette unntaket er det ingen grunn til at vi har hatt, og nå må det ta slutt.

Utenriksminister Anniken Huitfeldt [10:54:21]: Denne stortingsmeldinga debatteres i en tid da Russlands brutale angrepskrig mot Ukraina er dypt urovekkende. Et overveldende flertall av FNs medlemsland fordømte i forrige uke Russlands annektering av okkuperte områder i Ukraina.

Vi vet ikke hva de langsiktige konsekvensene av Russlands invasjon vil bli, men vi ser allerede nå at store merkesteiner flyttes, og det gjelder også for det arbeidet som vi diskuterer i dag, eksportkontrollarbeidet. Kontrollen skjer innenfor den strenge ansvarlige rammen som Stortinget vedtok i 1959. Samtidig skal regjeringa fatte nødvendige politiske beslutninger i saker som gjelder sentrale utenriks- og sikkerhetspolitiske interesser.

Beslutningen om å donere forsvarsmateriell til Ukraina var et vanskelig, men riktig valg. Beslutningen ble tatt med bred støtte i Stortinget. Vi endret norsk våpeneksportpolitikk på ett døgn. Det betyr likevel at i det øvrige eksportkontrollarbeidet ligger vedtakene fra 1959 og 1967 til grunn. Men her var det altså sentrale utenrikspolitiske interesser i tråd med de vedtakene vi tidligere har gjort, som var grunnlaget for at vi tok denne beslutningen om å donere våpen til Ukraina.

Vi gir våpenstøtte til Ukraina fordi vi ikke bare kan sitte stille og se på at Russland angriper et fredelig naboland, og fordi det berører vår egen sikkerhet og våre felles verdier – å forsvare seg mot angrep i tråd med folkeretten. Å hjelpe dem som forsvarer seg, er også en rett. Derfor skal vi hjelpe ukrainerne til å forsvare seg selv så lenge denne krigen pågår. Det bærende prinsipp for slike donasjoner må være de hensynene som til enhver tid gjenspeiler Norges utenriks- og sikkerhetspolitiske interesser.

Norge bidrar også til et fond som koordinerer innkjøp av militært materiell til Ukraina, og fondet er ledet av Storbritannia, som vil koordinere innkjøp og transport av forsvarsmateriell som Ukraina har behov for. Vi vurderer også andre mekanismer.

Det kommende finske og svenske NATO-medlemskapet gjør oss i stand til å tenke nytt om sikkerhets- og forsvarspolitisk samarbeid i Norden, fra felles planer, øvelser og trening til selvfølgelig også logistikk og materiell.

Forsvarsindustrien i Norge gir betydelig verdiskaping, også når det gjelder utviklingen av sivil teknologi. Regjeringa ser det som viktig å sikre at forsvarsindustrien får mest mulig forutsigbare og langsiktige rammevilkår. Dette er viktig for å kunne delta i internasjonale prosjekter om utvikling og produksjon av materiell. På denne måten vil vi bidra til god teknologibase, ivareta kompetanse, utvikle ny teknologi og sikre arbeidsplasser. Langsiktighet og forutsigbarhet er viktig for norske bedrifters omdømme som troverdige handelspartnere.

I 2021 eksporterte norske bedrifter våpen og militært utstyr for om lag 6,3 mrd. kr og om lag 6,7 mrd. kr i 2020. NATO-land, de nordiske og andre europeiske land, er det største og viktigste markedet for eksport av forsvarsmateriell og utgjorde 76 pst. av eksporten. Verdien av eksporten av forsvarsmateriell varierer naturlig fra år til år, og det skyldes at kontrakter strekker seg over flere år, og at eksport fordeles ulikt gjennom kontraktsperiodene. Regjeringa vil videreføre en streng føre-var-linje når det gjelder eksport av forsvarsmateriell. Regjeringa vil videreføre praksisen med å konsultere Stortinget i særskilte saker. Vi vil også videreføre mest mulig åpenhet om eksporten av forsvarsmateriell og om UDs praktisering av retningslinjer i de årlige meldingene til Stortinget.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [11:09:29]: Det er interessant å høre sosialister gå på denne talerstolen og kreve at vi skal ha en forsvarsindustri. De er glade i forsvarsindustrien. De sier at den skaper teknologiutvikling, og at det er positivt for Norge. Hvis de mener det, må de akseptere eksport, og det gjør de, men kun til land som er innenfor eksportregelverket, som vi skal tolke veldig, veldig strengt. Hvis vi da eksporterer – og dette er spesielt til SVs representant – til et land som videreeksporterer, skal vi si nei. Hvis vi sier nei da, blir enhetsprisen på den komponenten eller det delsystemet veldig høy, og selvsagt vil vi ikke være leveransetrygge. Vi kan ikke levere som vi ønsker, og det vil også være negativt. Vi blir en upålitelig leverandør. Hva gjør da produsenten av hovedsystemet, som ønsket å kjøpe en komponent eller et delsystem fra en norsk bedrift? Den må da gå til en annen bedrift og kjøpe det der. Hvis vi skal selge fra norsk industri til bare de landene som ikke videreselger til noen, blir det umulig å få det markedet, for da vil også de i det markedet gå til den produsenten som produserte for f.eks. det amerikanske systemet. Så da mister vi all eksport.

Man kan si at man er for eksport til visse land, men man mister den muligheten fordi vi ikke er villig til at de videreeksporterer. Det er mulig at jeg ikke forklarer det klart nok, for det blir motsagt på Stortinget så mange ganger, men det er altså sannheten. Vi mister markedet, ikke bare det markedet som vi ikke liker, men også det markedet vi liker. Da har vi bare det norske markedet igjen, og da blir enhetsprisen så høy at vi ikke har sjans til å kjøpe det. Da må vi kjøpe ute, og da kan vi legge ned forsvarsindustrien. Da får vi ikke ringvirkninger av forsvarsindustrien, da får vi ikke flerbruksteknologi, da får vi ikke alt det vi ønsker å få ut av forsvarsindustrien. Hva får vi da? Hvem skal da stå for den utviklingen? Det kan man spørre seg. Vi kan subsidiere den, men vi får ikke den utviklingen på et frivillig grunnlag, at vi får gode ingeniører og gode teknologer til å skape den teknologien som vi trenger i vår hverdag. Det er forsvarsindustriens grunnprinsipp.

Så vi er uansett nødt til å støtte forsvarsindustrien, og også dens handel og eksport, ellers kan vi legge den ned. Det kan man velge. Man kan ikke stå her og si at man er for industrien, og samtidig vil man ikke ha eksport, fordi man ikke vil ha videresalg. Det går ikke. Vi kan ikke bare eksportere til de landene som vi liker. Det er ikke mulig, for de må forholde seg til sikkerhetspolitikk på en annen måte enn vi må. De må se det i en helhet, i en global sammenheng. Det trenger ikke vi.

Og så vil jeg legge til: Vi er helt avhengig av USA i forsvarspolitikken. Vi kan ikke forsvare vårt land mot invasjon uten USA. Hvis vi skal behandle USA på denne måten, hva slags villighet vil USA ha da? Det er så selvmotsigende – selv om man skjønner at det er mange organisasjoner man skal representere her. Men det er altså feil logikk.

Hårek Elvenes (H) [11:12:47]: Jeg tar ordet for å oppklare en misforståelse skapt av utenriksministeren i replikkordskiftet med undertegnede. Utenriksministeren sa at den forrige regjeringen ikke hadde tatt initiativ til å innskjerpe muligheten for at norsk teknologi og kunnskap skulle havne på uønskede hender, forsto jeg ministeren rett. Men hvis man går inn i eksportkontrollmeldingen, Meld. St. 25 for 2019–2020, er jo dette omtalt. I 2019-meldingen står følgende:

«Utenriksdepartementet har igangsatt et arbeid med å avklare hvordan kontrollen med immateriell teknologi i form av kunnskapsoverføring kan styrkes og defineres tydeligere i den norske eksportkontrollforskriften. I tillegg legges det vekt på å føre en god dialog med relevante læresteder og teknologimiljøer med sikte på å gi god forståelse om at kunnskapsoverføring innenfor sensitive teknologiområder kan føre til spredning av masseødeleggelsesvåpen eller leveringsmidler for slike våpen. Det er redegjort nærmere for denne kontrollen i kapittel 5.»

Da er mitt naturlige spørsmål til utenriksministeren: Er utenriksministeren kjent med innholdet i meldingen fra 2019 og 2020 knyttet til dette punktet?

Utenriksminister Anniken Huitfeldt [11:14:38]: Svaret er ja – men det var altså ikke den forrige regjeringa, selv om de hadde hatt lang tid på seg til å ta initiativ til å sende ut et høringssvar. Jeg står ved min kommentar.