Presidenten: Etter ønske fra kommunalkomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 2 timer og 40 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 60 minutter, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti 25 minutter hver, Høyre 20 minutter, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti 10 minutter hver og Venstre og Tverrpolitisk Folkevalgte 5 minutter hver.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg av hovedtalerne fra hvert parti og fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Dette anses vedtatt.

Sylvia Brustad (A) (komiteens leder): Jeg vil først ta opp det forslaget som Arbeiderpartiet og SV er sammen om.

Kommunalkomiteens budsjett gjenspeiler i grove trekk det forlik som ble inngått mellom sentrumspartiene og Høyre og Fremskrittspartiet i finansinnstillinga. Arbeiderpartiet og SV står dels alene og dels sammen om noen forslag, og på enkelte punkter er komiteen enstemmig.

Etter at budsjettforliket ble klart, har avisene vært fulle av meldinger om mulige nedleggelser av barnehager og også noen skoler til neste år. Det blir en meget stram kommuneøkonomi for neste år, og det vil gå ut over tjenestetilbudet i en god del kommuner.

Barnehageutbygginga kommer til å få en ny bråbrems med det statsbudsjettet som nå er vedtatt. De borgerlige partiene ønsker å opprette under 2 500 barnehageplasser neste år, mens vi ville hatt 12 500, slik at en kunne ha gitt alle som ønsker det, et tilbud. Regjeringas snakk om valgfrihet blir med dette kun prat, for det er ingen valgmulighet hvis barnehagen ikke er der.

Kuttet i skolefritidsordninga er også dramatisk, og vil føre til at denne ordninga blir mye dyrere, noe som vil gå mest ut over de barna som har størst behov for ordninga. Begge disse endringene er også negative for integreringa av barn med minoritetsbakgrunn.

Også overfor de eldre brytes løftene. De vil ikke få sin etterlengtede sjukeheimsplass eller omsorgsbolig så raskt som de burde, på grunn av regjeringspartienes, Høyres og Fremskrittspartiets opplegg. Med vårt opplegg kunne vi bygd 2 100 flere boliger eller sjukeheimsplasser for eldre neste år.

Arbeiderpartiets forslag til alternativt statsbudsjett ville samlet sett gitt kommunene om lag 1 milliard kr mer i form av økte overføringer og reduserte kostnader enn det som ligger i budsjettforliket mellom regjeringspartiene og Høyre og Fremskrittspartiet. Arbeiderpartiets opplegg innebærer også at de frie inntekter ville ha økt med over 1 milliard kr mer enn det som nå er vedtatt. Det er synd for kommunene, og det er synd for innbyggerne at Regjeringa valgte samarbeidspartnere som gir et dårligere opplegg for kommunene.

Men selv om vi er uenige om størrelsen på overføringene til kommunesektoren, er vi enige om å be Regjeringa vurdere prøveordninger med et frikommuneprosjekt der noen kommuner får reduserte bindinger i forhold til særlovgivninga. Komiteen mener at et opplegg for slike prøveordninger bør framlegges for Stortinget i kommuneøkonomiproposisjonen for år 2000. Vi har fått mange signaler fra kommunepolitikere og andre om at staten detaljregulerer kommunesektoren i for stor grad. Det er signaler som vi alle tar på alvor, og det er derfor vi går inn for et slikt frikommuneforsøk i noen utvalgte kommuner.

Innafor en sterkt redusert ramme i forhold til hva som var Arbeiderpartiets alternativ på dette området, har vi for vår del funnet plass til mer ressurser til arbeidsmarkedstiltak og noe mer til drift i etaten.

Kuttet i arbeidsmarkedstiltakene på om lag 1 000 plasser, som var et resultat av budsjettforliket, kommer i tillegg til at Bondevik-regjeringa allerede har foreslått å halvere antall plasser fra 1998 til 1999. Det innebærer at det kun blir lagt opp til 7 000 tiltaksplasser til neste år. Det kuttet som nå blir vedtatt, vil gjøre situasjonen verre for de arbeidsledige. Det vil ramme ungdom, ufaglærte kvinner og fremmedspråklige spesielt. Det er særdeles dårlig fordelingspolitikk, og det er en meget risikabel seilas Regjeringa nå legger ut på.

De fleste signaler tyder jo nå på at arbeidsledigheten kommer til å økte neste år. Det er snart bare Regjeringa, med Gudmund Restad i spissen, som ikke tror på det de fleste faginstanser sier om dette spørsmålet.

Arbeiderpartiet mener kuttene i arbeidsmarkedstiltakene er uansvarlige tatt i betraktning at det fortsatt er mange ledige, og at ledigheten høyst sannsynlig kommer til å øke ytterligere neste år.

Som jeg sa: Selv om rammene er sterkt redusert, har vi funnet rom for å foreslå å øke bevilgningene, slik at vi kan få om lag 1 600 flere tiltaksplasser enn det regjeringspartiene, Høyre og Fremskrittspartiet legger opp til.

Jeg merker meg at Regjeringa på dette området gjør som de gjorde da vi bl.a. advarte mot faren for renteøkning. Den lukker øynene og håper på det beste. Renta har gått kraftig opp, og det er en betydelig fare for at det samme vil skje i forhold til arbeidsledigheten. Det er for alvorlige signaler til at Regjeringa bør ta sjansen på at det går bra.

Arbeiderpartiet mener at det viktigste nå må være at vi greier å trygge arbeidsplassene og å få renta ned. Det er synd at Regjeringa ikke bidrar nok til at så kan skje.

Mange grupper rammes av den nedskjæringspolitikken som nå føres overfor vanlige folk. Jeg vil rette oppmerksomheten mot de endringer som ble gjennomført når det gjelder støtteordninger til enslige forsørgere etter behandlinga av velferdsmeldinga, og det oppfølgingsansvar arbeidsmarkedsetaten fikk som en følge av dette. En konsekvens av kuttet i arbeidsmarkedstiltakene som nå blir vedtatt, er at opplæringstilbud og tiltak som er rettet mot enslige forsørgere, vil forsvinne eller bli sterkt redusert. Disse kvinnene har gjort det vi i Stortinget har bedt dem om. De har satt seg på skolebenken, tatt utdanning, for så å komme i jobb og bli selvforsørgende. Nå må mange av disse kvinnene som et resultat av den politikken som blir vedtatt, ta med seg skolebøkene og sette seg hjemme.

På bakgrunn av det har Arbeiderpartiet og SV fremmet et forslag i innstillinga om at Regjeringa innafor den gitte tilsagnsfullmakt bør opprettholde igangsatte tilbud og sikre tilbud til enslige forsørgere som har behov for opplæring og tiltak, slik velferdsmeldinga forutsatte. Vi ber også Regjeringa i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett fremme forslag til bevilgning og nødvendige retningslinjer eller lovhjemmel som sikrer slike tilbud.

Vi trenger flest mulig folk i arbeid, og folk må få delta ut fra egne forutsetninger og egne evner. Vi ønsker ikke et arbeidsliv bare for dem som er friske og arbeidsføre hele livet.

Det er en enstemmig komite som ber Regjeringa åpne for forsøk med større fleksibilitet mellom deltakelse på ulike arbeidsmarkedstiltak for yrkeshemmede. Det blir også bevilget noen flere penger til dette. Det er også viktig at det gis plass til flere grupper, f.eks. folk med psykiske lidelser.

For distriktene er også arbeidsplasser avgjørende for at folk skal bosette seg der, sammen med velferdstilbud, som bl.a. barnehager.

«Haugtussa barnehage i Torsken kan bli første offer for regjeringas hjertesak – kontantstøtten» kunne vi lese i Nordlys den 2. desember. Er det dette som skal være Regjeringas bidrag til en distriktspolitisk offensiv? «Vi er en del som har tatt steget og flyttet til Torsken. Legger man ned barnehagen i Torsken i 1999, så er det et bevis på at vi valgte galt. Et sted som Torsken har få framtidsutsikter uten barnehage», sa kvinnene fra Torsken i det samme avisoppslaget.

Er det virkelig noen som tror at unge med utdanning og barn, og i særdeleshet kvinner, vil flytte til små distriktskommuner når barnehagene og arbeidstilbudet ikke lenger er der? Det tror jeg er meget naivt, og jeg tror det er en feilslått politikk.

For Arbeiderpartiet er det viktig at den «store» distriktspolitikken virker . I det legger vi trygge arbeidsplasser, en aktiv næringspolitikk og et godt utbygd offentlig tjenestetilbud. Det er i den store sammenhengen viktigere for distriktene enn diverse små distriktspolitiske virkemidler. Distriktene trenger først og fremst et velfungerende arbeidsmarked, god infrastruktur og at det er orden i økonomien. Det var derfor vi foreslo å bedre kommuneøkonomien med rundt 1 milliard kr. Det var derfor vi foreslo å øke arbeidsmarkedstiltakene med 400 mill. kr i vårt alternative budsjett. Det var derfor vi foreslo å bygge over 2 000 flere omsorgsboliger og sjukeheimsplasser neste år enn det som nå blir vedtatt, og det er bl.a. derfor vi vil bygge flere barnehager, noe som også er viktig i en distriktspolitisk sammenheng.

Hvis vi mener noe med at det skal bo folk i hele landet, må vi også legge til rette for det. Da er den «store» distriktspolitikken viktigere enn diverse nye tiltak som en ikke aner konsekvensen av. Det å sikre arbeidsplassene bør være punkt nr. 1. Det er også det viktigste virkemidlet, slik vi ser det , i en fordelingspolitisk sammenheng.

Presidenten: Sylvia Brustad har tatt opp det forslaget hun refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Torbjørn Andersen (Frp): Representanten Sylvia Brustad viet arbeidsmarkedspolitikken stor oppmerksomhet i sitt innlegg. Det var snakk om økende ledighet, det vil bli verre for de ledige, og vi trenger flest mulige folk i arbeid igjen – vi trenger sikre arbeidsplasser.

Jeg har et spørsmål i den forbindelse. For Arbeiderpartiet har det faktisk lenge vært en symbolsak å skulle skatte de rike. Eksempelvis har partiet meget gjerne villet fjerne refusjonsordningen for norske sjøfolk bare for å få tatt rederne, de rike. Og i sin iver etter å gjøre det glemmer de at 17 000 norske sjøfolk risikerer å bli satt på land. Med all den ungdom som så optimistisk har satset på en maritim utdannelse, vil jeg gjerne spørre Arbeiderpartiet hva slags arbeidsmarkedspolitikk det er å ville fjerne denne ordningen, når det på sikt vil bety 17 000 flere ledige nordmenn. De blir satt på land, og en rekke arbeidsplasser i land tilknyttet maritim virksomhet vil bli borte. Kan Arbeiderpartiets representanter i kommunalkomiteen forsvare en slik arbeidsmarkedspolitikk?

Det vil bevisst medvirke til å fjerne mange tusen arbeidsplasser i dette land. Etter det representanten Sylvia Brustad sa i sitt innlegg, der hun dveler hengivent ved det å opprettholde norske arbeidsplasser, synes jeg det er et paradoks at Arbeiderpartiet samtidig står på en slik linje når det gjelder viktige arbeidsplasser.

Sylvia Brustad (A): Jeg skjønner at det i mange sammenhenger kan være behov for å ty til: angrep er det beste forsvar. Hvis en går inn og ser på det opplegget som Fremskrittspartiet legger opp til i forhold til kommunesektoren som helhet og hva det ville ha ført til hvis de hadde fått gjennom sitt primære forslag – sannsynligvis flere oppsigelser – og hvis en hadde fått flertall for det primære forslag i forhold til arbeidsmarkedstiltak osv. hvor vi vet hvor Fremskrittspartiet står, og i den «store» politikken, tror jeg kanskje situasjonen hadde vært enda verre enn det som faktisk nå blir resultatet.

Jeg mener at det ikke er noen motsetning i det å ha en bra fordelingspolitikk der en sørger for at de som har mest å bidra med, faktisk bidrar med mest til fellesskapet, og at de som er dårligst stilt, også får mest ut av det vi har. Det gjelder også i forhold til arbeidsmarkedspolitikken. Og når Norges Bank, Statistisk sentralbyrå og Arbeidsdirektoratet sier at risikoen for at ledigheta vil øke er svært stor, mener jeg at alle bør ta det på alvor. Og jeg er skuffet over at regjeringspartiene sammen med Høyre og Fremskrittspartiet etter vår mening ikke gjør det, når en kutter så kraftig på arbeidsmarkedstiltak.

Vi mener det er en nøye sammenheng mellom det å ha arbeidsplasser til dem som trenger det, og en god fordelingspolitikk, ved at de som har mest, bidrar mest, for at de som trenger det mest, får et bedre tilbud. I så måte mener vi at arbeidsmarkedstiltakene er et særdeles viktig bidrag.

Erna Solberg (H): President, er hyklerisk et parlamentarisk uttrykk?

Presidenten: Det kommer an på hvordan det brukes, men for å være sikker bør ikke representanten Solberg bruke det.

Erna Solberg (H): Jeg synes nemlig at det er et godt uttrykk for en del av Arbeiderpartiets argumentasjon i forbindelse med kommuneøkonomien.

I realiteten har Arbeiderpartiet et sted mellom 330 og 370 mill. kr mer i ikke-øremerkede tilskudd til primærkommunene i sitt budsjettopplegg. For det har de de siste 14 dagene hatt råd til alt. De har hatt råd til å bruke penger på et nivå som bare SV matcher, og SV har tross alt så mye ansvarlighet at de sier at de har 4 milliarder kr mer til kommunene for å gi dem den muligheten. Basert på de 330-370 mill. kr i mer frie inntekter, skal kommunene ha råd til egenandelen når det gjelder eldreomsorgen, som stort sett alle de kommunene vi har møtt, har fortalt oss blir dyrere enn det de får i statsstøtte. De skal ha råd til egenandelen når det gjelder større barnehageutbygging, hvor også kommunene stort sett må dekke hele det statlige tilskuddet, spesielt for småbarnsplassene. Og ikke minst skal de ha nok penger, slik at Grete Knudsen ikke lenger får behov for å appellere overfor Regjeringen mot alle skolenedleggelsene. Argumentasjonen fra Arbeiderpartiet i forhold til deres faktiske budsjettopplegg henger rett og slett ikke sammen.

Sannheten om Arbeiderpartiets budsjettopplegg er at det er stramt. Det er sannsynligvis like stramt, og det er ikke som Regjeringens opplegg overfor primærkommunene, spesielt. Samtidig presser de gjennom reformer med store egenandeler på kortere tid enn det flertallet har vært villig til, fordi kommunene har ønsket seg større tempo og påvist at de har egenandeler.

Jeg synes ærlig talt at Arbeiderpartiet burde vise litt mer edruelighet, istedenfor denne jublende gleden over endelig å være i opposisjon og bruke akkurat samme taktikken og kritikken – men med mye mindre penger – som det dagens regjeringspartier har brukt mot Arbeiderpartiet tidligere.

Sylvia Brustad (A): Jeg skjønner at de som nå har inngått et forlik også i forhold til kommuneøkonomien, har behov for å forklare at det er bedre enn det det faktisk er, slik vi i Arbeiderpartiet ser det, og slik også en lang rekke ordførere og lokalpolitikere fra Høyre, Fremskrittspartiet og regjeringspartiene ser det.

Jeg tror ikke det kan være noen tvil om at situasjonen for mange av landets kommuner for neste år vil bli meget vanskelig. Så kan en velge hva en vil gjøre i forhold til det, men det er feil når Erna Solberg sier at vårt alternative budsjett hadde medført rundt 300 mill. kr mer i frie inntekter. Det ville ha medført over 1 milliard kr mer i frie inntekter. Så la oss i hvert fall være enig om hvordan virkeligheten er. Vi foreslo omtrent 1 milliard kr mer. Vi foreslo også 1 milliard kr som kunne omfordeles, fra de mest velstående kommunene til dem som hadde noe mindre, for å sikre et mest mulig likeverdig tjenestetilbud ute i kommunene. Vi synes det er trist at det ikke er blitt flertall for det.

Jeg tror mange innbyggere kommer til å oppleve at det blir kutt i tjenestetilbudet neste år, f.eks. at det blir kutt i eldreomsorgen, kutt i barnehagesektoren og kutt i skolefritidsordningen. Det synes ikke vi er en god veg å gå. Vi synes det hadde vært viktig å bruke penger på å opprettholde det vi har sagt vi skal gjøre, ikke minst eldrereformen, hvor et enstemmig storting har vedtatt at vi skulle bygge ut så og så mange omsorgsboliger og sjukehjemsplasser i løpet av fire år. Men så, for å få plass til noen andre hjertesaker som plutselig har blitt mye viktigere i løpet av et år eller to, er de løftene glemt, og en prioriterer noe annet. Det mener vi ikke er en farbar veg å gå. Hvis vi f.eks. mener noe med at eldre og helse kommer først, hvis vi mener noe med at vi vil sikre alle som ønsker det, barnehageplass innen år 2000, må vi gjøre det, men da må vi si nei til andre ting. Men med støtte fra de borgerlige i denne salen gjør Regjeringa det motsatte. De sier ja til noe annet enn det de tidligere har sagt ja til.

Erna Solberg (H) (fra salen): President! En åpenbar misforståelse!

Presidenten: Presidenten åpner ikke for oppklaring av åpenbare misforståelser.

Olaf Gjedrem (KrF) : Denne debatten burde vera konstruktiv på grunn av at me hadde ein diskusjon om kommuneøkonomiproposisjonen i juni, då Arbeidarpartiet og regjeringspartia la fram ei pakke, som Regjeringa har fylgt opp i det forslaget som nå ligg føre, og som i store trekk blir vedtatt i dag. Samtidig har ein fått eit forlik med dei to andre partia, Høgre og Framstegspartiet, for å sikra gjennomføringa. Det har vore reaksjonar frå kommunar som seier at dei er glade for at Regjeringa nå for fyrste gong på mange år har fylgt opp lovnadene sine i kommuneøkonomiproposisjonen.

Så kjem det ein del påstandar i dette fyrste innlegget, at barnehagane får problem, at ein bryt lovnaden til dei eldre, og at ein har problem på arbeidsmarknaden. Då føler eg at dette smakar meir av retorikk enn av verkelegheit, for det er ikkje slik at igangsette tiltak på arbeidsmarknadssektoren vil bli stoppa, slik det blir hevda her. Slike utsegner er berre eigna til å spreia frykt og utryggleik blant grupper som har nok å stri med i kvardagen sin. Det er heller ikkje sant at dei eldre blir møtte med brotne lovnader i og med at eldrereforma blir utsett. Regjeringa har sagt, slik fleirtalspartia her i Stortinget i dag vil framføra, at eldrereforma skal gjennomførast. Der kommunane har behov for litt meir tid enn desse fire åra, vil me akseptera at det kan gå noko utover dei fire åra.

Barnehagane blir bygde etter behov. Då er det ei glede å konstatera at kontantstøtta har blitt slik ein suksess òg i arbeidarpartistyrte kommunar at behovet ikkje er så stort for å få ei full dekning når det gjeld barnehageplassar. Situasjonen er stram, men den er godt leveleg i landets kommunar.

Sylvia Brustad (A): Når det gjelder kommuneøkonomien, er det riktig at det forslaget som vi var enige om i vår, langt på veg blir fulgt opp i det Regjeringa la fram. Men for det første er det mye som har skjedd i virkelighetens verden siden da, og for det andre ser det litt annerledes ut i det budsjettet som nå er vedtatt, enn det som var det opprinnelige forslaget fra Regjeringa.

Når det gjelder de tre tingene som representanten Gjedrem tok opp, der han påstår at Arbeiderpartiet driver med retorikk, må jeg si at det vi sier der, er fakta. La meg ta barnehagene først: I 1997 ble det oppretta ca. 16 000 nye barnehageplasser, i år ligger det an til å bli 3 500 barnehageplasser, og for neste år medfører budsjettforliket med de borgerlige at det kan bli under 2 500 barnehageplasser. Ingen skal komme og fortelle meg at dette er retorikk! Dette er fakta, og det er stikk i strid med de målsettingene som i hvert fall flere partier i denne salen har hatt, om at alle som ønsker det, skal få et barnehagetilbud innen år 2000. Det er bl.a. en følge av kontantstøtta, men det å tro at behovet for barnehager er så lite som det, er ikke riktig!

Når det gjelder eldrereformen, hevder representanten Gjedrem at det ikke er brutt noen løfter. Men da må jeg bare si at vi har stått på det et enstemmig storting har vært for, nemlig at den skulle gjennomføres innen fire år. Nå er det kutta på den i forhold til det forliket som er inngått for neste år. Det er altså slik at det ligger ikke mer penger inne for neste år. Da kan en gjerne ha en politisk garanti om at alle som har planer osv., skal gjøre det, men det hjelper ikke hvis pengene ikke er der! Og det står svart på hvitt i den innstillinga som ligger til behandling her i dag, og som flertallet anbefaler. Vi hadde foreslått noe mer penger til dette, som ville ha medført flere sjukehjemsplasser og flere omsorgsboliger. Det er ikke retorikk, det er fakta.

Det samme gjelder også i forhold til arbeidsmarkedet. Vi har fått meldinger fra arbeidsmarkedsetaten om at bl.a. en del enslige forsørgere nå må slutte på skolen som et resultat av kutt i arbeidsmarkedstiltakene. Det er heller ikke retorikk, det er fakta.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Lodve Solholm (Frp) : Kommunane sin økonomiske handlefridom hadde vorte vesentleg styrkt gjennom Framstegspartiet sitt økonomiske opplegg. Sjølv om det er lagt opp til reduksjonar på næringsoverføringar via kommunale og regionale næringsfond, ville Framstegspartiet sin totale økonomiske politikk ha medverka til auka sysselsetting og verdiskaping – dette grunna dei store skatte- og avgiftsreduksjonane som ligg i Framstegspartiet sitt alternativ.

Det er òg klårt at ei skattlegging av verksemder etter Framstegspartiet sin modell, inklusiv delingsmodellen og fri tilgang til fondsavsetting, ville ført til auka verdiskaping i kommunane, og det ville dermed ikkje vore naudsynt med lokale og regionale næringsfond.

Når det er sagt, må det seiast at kommunesektoren har eit stort innsparingspotensial gjennom konkurransestimulering av tenesteproduksjonen. Ved å ta i bruk konkurranse som verkemiddel vil driftsutgiftene kunne reduserast, samstundes som kvaliteten på tenestene blir den same. Erfaringane frå Sverige og Danmark viser eit innsparingspotensial på 5-20 pst. ved jamn bruk av anbod i kommunal tenesteproduksjon, og tenestene blir betre, viser undersøkingar.

Kommunane bør også organisere den delen av tenesteproduksjonen som framleis skjer i eigenregi, slik at fristilte kommunale einingar innan eit tenesteområde kan konkurrere innbyrdes med kvarandre eller med private. Slik konkurranse, kombinert med stykkprisfinansiering og valfridom for brukarane, vil stimulere institusjonseiningane til å yte det beste overfor brukarane.

Det er positivt at det i Sverige t.d. blir utprøvt ordningar der innbyggarar som treng eit tenestetilbod, tek imot verdikupongar frå kommunen for ei spesifikk teneste, t.d. innan eldreomsorg eller skulevesen. Innbyggarane kan då skaffe seg dei tenestene dei ønskjer, ved å nytte verdikupongane ved den institusjonen eller eininga som dei sjølve ønskjer.

Kommunane skal framleis vere ansvarlege for at naudsynt tenestetilbod finst innan kommunen, samt kontrollere kvaliteten på tenestene, medan staten skal ha det økonomiske ansvaret gjennom stykkprisfinansiering. Sjølve produksjonen av dei fleste tenester i kommunesektoren bør konkurransestimulerast. Det ville vere ønskjeleg om kommunar i Noreg òg kunne starte prøveprosjekt der delar av tenesteproduksjonen vert sett ut på anbod, slik at ein kunne få norske erfaringar med konkurransestimulering.

Så nokre ord om Arbeidarpartiet. Det blir lett noko komisk over det når Arbeidarpartiet i sitt vonbrot over den mislukka regjeringsjakta, der dei sette seg utanfor budsjettsamarbeidet, må ty til lettvinte argument. Arbeidarpartiet skaper bevisst utryggleik både blant folk og kommunar for å oppnå ein politisk gevinst. Arbeidarpartiet svartmålar situasjonen i norsk økonomi spesielt og i Noreg generelt, og har etter mi meining ein god del av ansvaret for at renta har gått opp og for uvissa som er skapt om norsk økonomi både innanlands og utanlands. Dermed har dei skapt trongare tider både for folk flest og for kommunane.

Eg konstaterer at Arbeidarpartiet ikkje er interessert i ein konstruktiv debatt og dialog om korleis vi skal møte dei utfordringane vi kjem til å møte i framtida. Det er leitt at landet sitt største parti har lagt seg på ei slik line i opposisjon. Arbeidarpartiet si haldning vil kunne skape utryggleik og uro. Dette vil igjen føre til at folk flest får det verre i 1999, takka vere Arbeidarpartiet sin lite konstruktive måte å opptre på.

Vi i Framstegspartiet tok ansvar og vart med på eit forlik med regjeringspartia, sjølv om det er mykje i dette forslaget som er vanskeleg å godta for oss òg, men alternativet var trass i alt verre. Framstegspartiet vart forlikt med regjeringspartia og Høgre. Det var for oss ei subsidiær løysing, som gav fleirtal for regjeringspartia sitt endra budsjettopplegg, og som har ein annan storleik på ramme 6 enn Framstegspartiet sitt primære budsjettforslag.

Eg vil òg i denne samanhengen vise til at vi saman med Høgre og regjeringspartia i komiteen har laga eit framlegg om disponering av ramme 6 og 7. Ei heller her er alt like enkelt å vere med på, men vi tok, saman med Høgre, ansvaret for å få på plass eit budsjett, som er betre enn alternativet.

Framstegspartiet vil avgrense talet på fjernkulturelle som får opphald i Noreg, til 1 000 personar pr. år – inklusive dei som får opphald på humanitært grunnlag, gjenforeining av familiar og flyktningar. Dette er for å få ei betre integrering, slik at dei særs uheldige sidene ein ser i dag – som etter mi meining kjem av at ein tek inn for mange i året – for ettertida kan stoppast. Noreg bør etter vår meining føre ein restriktiv politikk når det gjeld å innrømme asyl og flyktningstatus, og når det gjeld å gi alle same rettar og plikter i høve til fellesskapet i Noreg uavhengig av etnisk bakgrunn.

Det er viktig å hjelpe flyktningar, men vi i Framstegspartiet meiner at ein best kan hjelpe dei i deira eigne geografiske og kulturelle nærområde.

Det er grunn til å frykte at innvandring av asylsøkjarar, berre i det omfanget ein har hatt i dei seinare åra, kan føre til alvorlege motsetnader mellom folkegrupper samt auka vald og kriminalitet i Noreg. – Og det må vi alle ta innover oss.

Vi meiner at Noreg i dag fører ein feil asyl-, flyktning- og innvandringspolitikk, som er til skade for innvandrarane sjølve, familiane deira og det norske samfunnet. Ved å følgje Framstegspartiet sin politikk på området blir det ein meir human innvandrings- og integreringspolitikk til beste for alle. For oss er det òg ein klår føresetnad at flyktningar og asylsøkjarar som har fått løyve til opphald i Noreg, skal reise til sine respektive heimland når tilhøva tilseier det. Det burde òg vere innlysande at asylsøkjarar som har fått endeleg avslag på sin asylsøknad, skal vende heim att snarast råd.

Frivillige organisasjonar bør etter Framstegspartiet si meining i hovudsak drivast utan offentleg støtte. Offentleg støtte til organisasjonar og foreiningar med etnisk bakgrunn eller felles heimland som medlemskriterium bør etter vår meining opphøyre. Når ein dessutan veit at mange innvandrarorganisasjonar med statleg støtte over tid systematisk har drive direkte og bevisst desinformasjon om Framstegspartiet både innanlands og utanlands, burde det i seg sjølv, etter vår meining, diskvalifisere dei frå overføringar av skattebetalarane sine pengar. Det er òg etter vår meining underleg at departementet ikkje undersøkjer betre kva organisasjonar ein gir tilskot til, all den tid kriteriet for å få tilskot ikkje er oppfylt av mange av dei som får tilskot. Eg siterer frå St.prp. nr. 1 for 1998-99:

«Det kan gis støtte til landsdekkende organisasjoner hvis virksomhet faller inn under ordningens formål. Med landsdekkende organisasjoner menes organisasjoner hvis virksomhet har en landsdekkende karakter og som representerer innvandrernes interesser i Norge på tvers av nasjonalitet/etnisitet.

Organisasjoner som er basert på en nasjonal/etnisk gruppe må være paraplyorganisasjon, det vil si ha felles organisatorisk bindeledd mellom samarbeidende organisasjoner, som hovedregel i minst fem fylker.»

Mange av dei organisasjonane som i dag får tilskot, er etter vår meining ikkje landsomfattande verken i den eine eller den andre tydinga. Vi har hatt ein korrespondanse med departementet som underbygger dette. Dei fleste organisasjonane er små, sjølveigde stiftingar med svært få medlemer, ja, i enkelte høve har vi ikkje fått oppgitt kor mange medlemer det er. Dei måtte ha eit møte for å oppgje medlemstalet – det møtet er enno ikkje halde, sjølv om det er ei god stund sidan vi spurde. Det verkar på oss som dei berre representerer seg sjølve, samt sine tilsette.

Eg trur det ville vere klokt om ein no tok ein gjennomgang av alle organisasjonane som får tilskot, og for ettertida berre gav tilskot til dei som kjem inn under definisjonen som står i St.prp. nr. 1, som eg nett siterte frå. Jamfør forslaget Framstegspartiet fremmar i innstillinga.

Det er for meg eit paradoks at ein av organisasjonane som har søkt, Rainbow Foundation, ikkje får tilskot endå ein vel kan definere denne som landsomfattande og medlemsbasert, utan hinder for nokon å bli medlem i – ikkje etniske nordmenn eingong, noko dei fleste andre ikkje er. Men dei har kan hende ikkje dei rette meiningane.

Så nokre ord om distriktspolitikk.

Velstand er ikkje nødvendigvis eit produkt av politiske avgjerder. Velstand er heller ikkje først og fremst basert på naturressursane i eit land, men er framfor alt eit resultat av enkeltmennesket sin daglege innsats i produktive gjeremål.

Arbeid er eit vesentleg grunnlag for allmenn trivsel. Ved å gjennomføre generelle og store skatte- og avgiftslettar vil ein sette den enkelte og den enkelte verksemda betre i stand til å greie seg sjølv, utan subsidiar. Det noverande systemet med høge skattar og avgifter for alle, samstundes som dei fleste mottek offentleg støtte på ei rekkje område, må endrast. Ved å innføre stadig fleire spesielle støttetiltak vil staten styre enkeltmenneska sine val av forbruksvarer og tenester samt næringslivet si verksemd.

Denne utviklinga må ein snu, og då slik at den enkelte får større valfridom og verksemdene blir inspirerte til å tilpasse seg kundane sine behov i staden for å tilpasse seg staten sine overføringar.

Eit marknadsøkonomisk system er det beste, der den enkelte næringsdrivande fritt kan drive innanfor dei generelle rammetilhøva som er sette opp av styresmaktene. Dette systemet har vist seg i stand til å kombinere velstand med personleg fridom.

Ei rekkje byråkratiske lover og vedtak som hindrar fri etablering og drift av næringsverksemd, må fjernast. Skatteopplegget må spore til innsatsvilje både hos personar og verksemder, slik at det vil verke stimulerande for sparing, som vidare vil gjere sitt til at alle blir interesserte i ei best mogleg utnytting av ressursane.

Det er viktig med ei skattlegging av ressursbruk og full råderett over resultatet av eigen innsats, slik at ein på den måten vil oppfylle desse sentrale krava. Får verksemdene behalde fortenesta av sin aktivitet utan nedskjering, vil det oppmuntre til investeringar. Då er høvet til fondsavsetning mykje viktigare enn store unødvendige overføringar frå staten. Distriktspolitikken må derfor ikkje vere selektiv i den forstand at det blir gjeve støtte til enteltnæringar og spesielle næringar utpeika av politikarar og byråkratar. Framtida kan ikkje vedtakast – den kan berre skapast.

Bustønad og tilskot til bustadar skal vere eit verkemiddel for å sikre verdige butilhøve for menneske som er i ein permanent situasjon som gjer dei avhengige av offentleg støtte.

Pensjonistar, anten dei er alderspensjonistar, yrkeshemma eller uføre, har som oftast ein oversiktleg permanent økonomisk situasjon som gjer det enkelt å avgjere behovet for tilskot. Det er viktig å streke under kravet om at bustønad og tilskot til bustad ikkje skal ytast som mellombels hjelp. Mellombels behov for offentleg støtte til buutgifter og tilskot til bustadføremål må finne si løysing innanfor sosialtenestelova, kapittel 5.

Så nokre ord om omsorgsbustadar og sjukeheimsplassar.

I budsjettavtalen mellom regjeringspartia, Høgre og Framstegspartiet vart ein samd om at eldrereforma skal gjennomførast på fire år, som opphavleg tenkt, men med høve for dei kommunane som vil, til å bruke ytterlegare to år på gjennomføringa. Det einaste som manglar, er at budsjettposten ikkje er gjord til ei overslagsløyving. Elles vil dette fungere nett som utbetalingane til barnehagetilskot, sjukeløner og dagpengar, for å nemne nokre døme. Derfor synest eg det er særs unødvendig av Arbeidarpartiet å skape utryggleik både blant dei eldre og blant kommunane om noko som ikkje er usikkert – gjennomføringstempoet av eldrereforma.

Gjennom budsjettforliket garanterer desse partia klårt kommunar som ønskjer og maktar å gjennomføre planen i løpet av fire år, dei lova økonomiske dekningane. Eg vil i den samanhengen vise til finanskomiteen sin merknad i Budsjett-innst. S. I. Tillegg nr. 1 for 1998-99 der det står:

«Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, forutsetter at kommuner som ikke innen de opprinnelige 4 år får utnyttet investeringsstøtte til eldrereformen, kan få investeringsstøtte i ytterligere 2 år. Eventuelt endret bevilgningsbehov tas opp i Revidert nasjonalbudsjett.»

Eg konstaterer at Arbeidarpartiet og Sosialistisk Venstreparti ikkje er med i finanskomiteen sine merknader og kan tolkast dit at dei dermed set mange kommunar i ein situasjon der dei ikkje får investeringstilskot om dei ikkje maktar å gjennomføre reforma i løpet av fire år.

Det kunne vore greitt å få dette avklåra. Er Arbeidarpartiet og SV villige til å gi dei kommunane som ikkje maktar sin del i løpet av fire år, ytterlegare to år til å gjennomføre reforma?

For vår del er det heilt klårt at dette ikkje er eit brot på avtalen om gjennomføringa av eldrereforma, det er berre ei utviding av henne.

Til slutt vil eg ta opp forslaga nr. 3 og 4, frå Framstegspartiet og Høgre, og forslag nr. 5, frå Framstegspartiet, som er tekne inn i innstillinga på side 65.

Presidenten: Lodve Solholm har tatt opp de forslag han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Signe Øye (A): Fremskrittspartiet kutter som kjent rammetilskuddet til kommunene med nesten 8 milliarder kr i forhold til Arbeiderpartiets forslag, hvis vi leser finansinnstillingen. Et slikt kutt vil jeg kalle uansvarlig. Men som representanten Lodve Solholm sa, mener Fremskrittspartiet at det er et betydelig innsparingspotensial i kommunene.

Arbeiderpartiet vil påstå at et kutt på nesten 8 milliarder først og fremst vil ramme syke og eldre ute i kommunene. I og med at Fremskrittspartiet sier at de er så opptatt av eldre og syke, henger ikke dette sammen. Dette bildet forsterkes ytterligere ved at Fremskrittspartiet støtter forslaget om å kutte i eldresatsingen til neste år med 153 mill. kr, tilsvarende 2 100 færre sykehjemsplasser og omsorgsboliger. Også Regjeringen bryter her et enstemmig vedtak i Stortinget.

Nå har jeg skjønt at Fremskrittspartiet ikke liker dette kuttet, og det er så. Men når det ikke ble funnet penger som mangler, i Regjeringens forslag, så er det klart at det er noe som er blitt prioritert høyere, eksempelvis skattelettelser, som jo også er Fremskrittspartiets flaggsak.

Når antall boenheter innen eldreomsorg er redusert fra 5 800 til 3 700 i 1999 og bevilgningen er redusert tilsvarende, hvordan kan da representanten hevde at dette ikke rammer eldre og syke som venter på sykehjemsplass eller eldrebolig ute i kommunene?

Etter å ha hørt representantens innlegg om innvandring blir det rett og slett komisk når vi hører at Fremskrittspartiet også vil stemme for å bevilge enda mer penger til innvandrere og flyktninger enn det Arbeiderpartiet gjør i dag. Det er grunn til å spørre representanten: Hvilke hjertesaker fikk Fremskrittspartiet gjennomslag for i forliket i komiteen mellom Høyre og sentrumspartiene?

Lodve Solholm (Frp): Eg har lyst til å seie som ordtaket at dersom ein gjentek ei løgn ofte nok, blir det til slutt ei sanning.

Det kunne vore ønskjeleg at representanten Signe Øye las finansinnstillinga noko betre enn det ho gjer. Det står ikkje der at Framstegspartiet reduserer tilskotet til kommunane med 8 milliardar kr. I vårt opplegg, har vi gjort mange av desse 8 milliardane om til øyremerkte tilskot fordi vi ønskte eit anna system, nemleg stykkprisfinansiering når det gjeld eldre, helse og utdanning, og i det ligg det at vi omprioriterer. Vi har eit kutt, ja, på ca. 2 milliardar kr netto. Det meiner vi at vi skal kunne dekke inn ved den omstruktureringa som vi går inn for.

Det same gjeld eldrereforma. Representanten har mange gonger både her og andre plassar fått ei forsikring om at det ikkje er noko kutt i det som vi er samde om når det gjeld eldrereforma. Vi har berre utvida reforma for dei kommunane som ikkje maktar å stille opp med eigendelen sin. Og la meg då seie at Framstegspartiet i utgangspunktet ikkje ønskte ein eigendel i den reforma. Slik var vår modell, men det ville ikkje Arbeidarpartiet vere med på. Den kunne Arbeidarpartiet ha vore med på dersom dei hadde vilja, for Framstegspartiet og Arbeidarpartiet har nemleg fleirtal i lag. Og eg sa i mitt innlegg at ein av og til må stemme for noko ein ikkje er begeistra for. Når ein skal ta ansvaret for eit forlik, må ein av og til stemme for ein del forslag som ein i utgangspunktet kanskje ikkje er særleg begeistra for. Derfor synest eg det no er på tide at Arbeidarpartiet i alle fall prøver å behandle sanninga litt meir alvorleg enn det som har vore tilfellet så langt.

Ivar Østberg (KrF): Representanten Lodve Solholm understreket at Fremskrittspartiet hadde vært med på å ta ansvar, og det er jeg glad for. Samtidig understreket han at Fremskrittspartiet var grunnleggende uenig når det gjelder asyl-, flyktning- og innvandringspolitikken, og var opptatt av å begrense antallet, sende tilbake og gjennom dette forebygge økende konflikter.

Når representanten Lodve Solholm diskuterer asyl-, flyktning- og innvandringspolitikk, skjer det i ord og former som ikke nødvendigvis burde provosere mange. På den annen side er det andre som med sine utsagn er med på å skape både fremmedfrykt og rasehat. Vi får høre at alle skal behandles likt. I forhold til det menneskesyn Fremskrittspartiet og Lodve Solholm pleier å si at Fremskrittspartiet står for, lurer jeg på om det helt passer at alle skal behandles likt? Blir ikke det en A4-politikk? Er ikke de erfaringer Lodve Solholm bl.a. har gjort fra tidligere jobber i forhold til funksjonshemmede, at vi er nødt til å gjøre forskjell for at vi skal kunne behandle folk likeverdig? Er Fremskrittspartiets asyl-, flyktning- og innvandringspolitikk i tråd med det kristne menneskesynet og Skriftens ord om at vi skal ta vel imot de fremmede?

Lodve Solholm (Frp): Vi i Framstegspartiet er ikkje større enn at vi tek imot ros og takk for det det er. Vi blir glade for det.

Det at enkelte i mitt parti når det gjeld innvandringspolitikken, etter representanten Ivar Østberg sitt syn skulle gi uttrykk for haldningar som skaper framandfrykt og rasehat, vil eg sterkt ta avstand frå.

Alle menneske er likeverdige. Alle menneske skal behandlast ut frå den situasjonen som dei sjølve er i. Og eg vil påstå at Framstegspartiet sin innvandringspolitikk nettopp bygger på det grunnlaget som Ivar Østberg sa, nemleg det kristne grunnlaget. Grunngivinga for at vi ønskjer å ta inn færre enn det stortingsfleirtalet ønskjer, er at ved å ta inn så mange som vi no gjer, maktar ikkje det norske samfunnet å ta imot dei på ein skikkeleg måte. Det skulle vel hendingane dei siste dagane og ikkje minst det siste året vise. Alle dei utslaga som eg nemnde i mitt innlegg, som er særs uheldige, og som eg og Framstegspartiet ønskjer å stoppe, er ikkje noko som kjem av Framstegspartiets politikk, for den har ikkje vore gjennomført, den! Årsaka til dei uheldige situasjonane som vi har i dag, er nettopp den politikken som er ført på området, og som Framstegspartiet ikkje kan ta ansvaret for, for vi har stemt imot. Vi ønskjer å ta imot dei som kjem til landet, på ein skikkeleg og verdig måte, men då kan ikkje eit lite samfunn som Noreg ta imot så mange at det blir umogleg. Derfor ønskjer vi ein politikk som er litt annleis, i håp om at vi skal oppføre oss som eit godt norsk folk med den tradisjonen vi har på området.

Karin Andersen (SV): Først til debatten om eldreomsorgen og eldrereformen. Jeg vil oppfordre Fremskrittspartiet til å lese finansinnstillingen bedre, kanskje også å følge med når stemmegivning i Stortinget foregår, da hadde representanten Solholm fått med seg at SV faktisk har stemt på forslaget fra Regjeringa, og at vi aldri har kommet med sånne signaler som Fremskrittspartiet nå hevder. Når vi har vært nødt til å skrive noe om dette i innstillinga fra kommunalkomiteen, er det fordi Fremskrittspartiet tar ut noen få linjer av finansinnstillinga og framstiller det som helheten. Det er en ikke helt redelig måte å drive politikk på.

Så til innvandrings- og flyktningpolitikken, for jeg syns kanskje det er det mest alvorlige i det Fremskrittspartiet nå flagger opp. Det er ikke noe tvil om at det skapes fremmedfrykt i Norge i dag. Og det er heller ikke noe tvil om at det er vanskeligere å leve i et samfunn med mange forskjellige kulturer som brytes mot hverandre, og det er heller ikke noe hemmelig at når man er i en situasjon der man har vært flyktning, der man har opplevd mange vanskelige traumer, trenger en helt annen bistand og hjelp enn dem av oss som har vært heldige og blitt født etter krigen og vokst opp i rolige og trygge forhold. Da er jo spørsmålet: Behandler vi dem som kommer, på en slik måte at vi kan tro at dette lykkes? Og det viktigste signalet vi da kan gi til dem som kommer, er: Dere er velkommen hit, du er velkommen hit som den du er, og i utgangspunktet tror ikke jeg at jeg er noe bedre enn deg. Da kan vi stille klare krav, først da kan vi stille klare krav til hvordan man skal oppføre seg i dette samfunnet og også få det til. Men hvis vi gir signaler om at alt som er annerledes enn oss, er farlig, går ikke dette bra. Dessuten: Det går altså ikke an å gjøre sånn som Fremskrittspartiet gjør når de sier at de vil begrense kriminaliteten i Norge, å kutte i forhold til alle de gode hjelperne som politiet har når det gjelder barnevern, når det gjelder ungdomsklubber og alle andre tiltak for barn og unge.

Lodve Solholm (Frp): Eg er glad for at SV no avklarar sitt forhold til eldrereforma, og at dei, slik som eg tolkar det, skjøner at det forslaget som ligg i avtalen, er ei utviding av reforma til det beste for kommunane og til det beste for dei eldre. Dersom reforma hadde blitt kutta etter fire år, sånn som Regjeringa for så vidt la opp til – vi skal vere klare over at det er Høgre og Framstegspartiet som på mange måtar stilte det kravet som ein her kom fram til i forliket – hadde mange eldre fått det verre, og mange kommunar hadde fått det verre. Men vi har fått eit forlik der vi no faktisk utvidar reforma til å gjelde noko lenger, slik at vi kan sikre dei eldre verdige sjukeheimsplassar og omsorgsbustader.

Så til innvandring. Eg forstår sjølvsagt at SV er oppteke av innvandring, for dei ønskjer jo stadig vekk endå fleire inn til landet, med dei problema det skaper. Og det er jo heilt opplagt at dersom ein skal følgje SV sin politikk, vil vi få store vanskar. For det er heilt korrekt, som representanten Andersen seier: Det er vanskeleg å leve i eit fleirkulturelt samfunn. Det har vi i Framstegspartiet også innsett. Og når ein ser at det i eit Noreg som har vore for seg sjølv i lang tid, går mot eit noko meir fleirkulturelt samfunn enn det det har vore før, så la oss iallfall ta det så med ro at vi kan planlegge dette på ein måte som er til det beste for innvandrarane, flyktningane og asylsøkjarane, og ikkje skape ein situasjon som gjer det verre. Det er nettopp det som er vårt poeng. La oss heller gå saman om å gjere ein skikkeleg jobb, slik at vi tek imot dei som kjem, på ein skikkeleg måte.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Ivar Østberg (KrF): Statsbudsjettet i år er et resultat av forliket mellom regjeringspartiene, Fremskrittspartiet og Høyre.

For Kristelig Folkeparti var det avgjørende at sentrumsprofilen i Regjeringens budsjett måtte være tydelig, også som et resultat av forliket. Det er noe vi har klart. Regjeringens distriktspolitiske satsing og skjerming av kommuneøkonomien, Regjeringens satsing på familie, helse, små og mellomstore bedrifter er bevart.

Alle partier var enige i at det måtte legges fram et stramt budsjett, og vi har fått et stramt budsjett, med en innstramming på ca. 7,8 milliarder kr. For Kristelig Folkeparti er det gledelig at vi gjennom forliket fortsatt har klart å skjerme den kommunale sektoren. Kommuneøkonomien bygger på kommuneøkonomiproposisjonen og flertallsvedtaket sammen med Arbeiderpartiet i juni i år. Stortingets vedtak om kommuneøkonomien i juni 1998 er fulgt opp av Regjeringen og beholdt i forliket mellom regjeringspartiene, Fremskrittspartiet og Høyre.

Kristelig Folkeparti er klar over at mange kommuner er presset, og at det er store forskjeller mellom kommunene. Med de store endringer som har blitt gjort de senere år, er det viktig for meg å understreke at det over tid må foretas utjevninger. Vedtaket om å gjøre selskapsskatten om til en statlig skatt, for igjen å dele denne ut til glede for de skattesvake kommunene, er et ledd i en slik utjevning. Regjeringen la i statsbudsjettet opp til en spesiell satsing på distriktene hvor bevilgningene ble økt med 620 mill. kr på ulike områder. Vi har gjennom forliket klart å beholde den største distriktspolitiske satsingen gjennom 1990-tallet med en økning av de spesielle distriktsmidlene på ½ milliard kr.

Kristelig Folkeparti har merket seg det klare budskap som kommer fra kommuner og fylkeskommuner om at de økonomiske rammene for 1999 er meget stramme. Et kostbart lønnsoppgjør, økte pensjonsforpliktelser og økt rente er hovedårsaken til dette. Innstrammingene i statsbudsjettet har som viktigste formål å få rentenivået ned. Hvert prosentpoeng som rentene reduseres med, innebærer en innsparing i kommunesektoren på 440 mill. kr.

Kommunesektoren har i stadig sterkere grad understreket at når Stortinget vedtar store og nye reformer, er det nødvendig at disse kompenseres, dersom kommunesektoren skal kunne gjennomføre disse.

Kristelig Folkeparti har videre merket seg de sterke signaler som er kommet fra kommuner og fylkeskommuner når det gjelder statlig detaljstyring. En omfattende øremerking i forbindelse med reformene gjør det vanskelig å få til en fornuftig omstilling, en utforming av tjenestetilbudet tilpasset lokale variasjoner og ulike behov.

Jeg har merket meg at kommunal- og regionalministeren ved flere anledninger har tatt til orde for en utvikling der det kommunale selvstyret gis bedre kår med mindre detaljregulering. Det er derfor gledelig, og i tråd med statsrådens og departementets ønske, når komiteen nå legger opp til et vedtak hvor Stortinget ber Regjeringen om å vurdere prøveordninger med et frikommuneprosjekt der noen kommuner får reduserte bindinger i forhold til særlovgivningen, og ønsker at et opplegg for slike prøveordninger blir lagt fram for Stortinget i kommuneøkonomiproposisjonen for 2000.

Som tidligere nevnt, har kommunesektoren fått mange nye og store oppgaver, og enkelte oppgaver er utvidet i betydelig grad. For å få til dette er det helt nødvendig at kommunesektoren viser vilje og evne til omstilling. Kristelig Folkeparti vil imidlertid påpeke at også departementet trekker i tvil hvor stort omstillingspotensialet i kommunesektoren er i den pressede økonomiske situasjonen.

Omprioriteringer og effektivisering er en forutsetning for at kommunene kan frigjøre de ressurser som kreves ved tildeling av øremerkede midler. Gjennom mediene og ved direkte henvendelser til komiteen er mulige skolenedleggelser og reduksjoner ved sykehjem og barnehager blitt påpekt. For meg er det viktig å understreke at ikke bare kommunesektorens ytre etater blir gjort til gjenstand for mulig omorganisering og effektivisering. Enkelte av omorganiserings- og nedleggingsforslagene er for øvrig sterkere begrunnet i strukturelle endringer i kommunene enn i den pressede økonomien. Det er viktig når kommunesektoren går inn og analyserer sin egen virksomhet, at også det sentraladministrative apparat blir satt under lupen.

Det er et faktum at flere kommuner for 1998 ikke har inntekter til å dekke økte lønns- og renteutgifter i 1998, og at de derfor får et underskudd. Situasjonen i noen kommuner kan være slik at mer ekstraordinære tiltak, som vil kreve fylkesmannens medvirkning, vil være aktuelle.

Kristelig Folkeparti er derfor glad for at det fra departementets side gjennom rundskriv til fylkesmennene er åpnet for en mulighet til å gi forskudd på rammetilskudd. Kristelig Folkeparti er videre fornøyd med at det i St.prp. nr.1 slås fast at staten ut fra den enkelte kommunes situasjon vil kunne vurdere nærmere de aktivitetskrav som kreves ved tildeling av øremerkede midler, og at dette er fulgt opp gjennom rundskriv til fylkesmennene.

I kommuneopplegget for 1999 inngår et kutt på tilskudd til barnehager på 125 mill. kr, samtidig som skjønnsmidlene økes med 50 mill. kr. Nettovirkningen utgjør 199 mill. kr i samlet kutt til kommunene.

Endrede kostnader i reduserte utgifter for kommunesektoren på grunn av at elavgiften og avgiften på fyringsolje ikke økes, beløper seg til anslagsvis 120 mill. kr.

Besparelsen i forhold til Regjeringens opprinnelige forslag og Arbeiderpartiets forslag om en utvidelse av arbeidsgiverperioden innenfor sykelønnsordningen blir anslagsvis 190 mill. kr. Med den oppslutning kontantstøtteordningen ser ut til å få, er det mye som tyder på at kommunesektoren faktisk vil spare betydelige beløp på drift av relativt dyre småbarnsplasser og totalt sett komme ut med pluss på grunn av reformen.

Regjeringen vil dessuten i barnehagemeldingen, som legges fram våren 1999, fremme forslag som sikrer større grad av økonomisk likhet mellom kommunale og private barnehager som inngår i kommunens totale tilbud og der oppgaver og forpliktelser er de samme. Målsettingen om full barnehageutbygging står ved lag.

I Torsken kommune, som ble nevnt, er det altså seks familier som har bedt om kontantstøtte. Jeg kan vanskelig forstå at det i Torsken kommune, hvor de lenge har hatt full barnehageutbygging og overkapasitet, er kontantstøtten som skal få skylden for nødvendige strukturelle endringer. Jeg kjenner Torsken kommune på Senja rimelig godt fra mitt hjemfylke.

For Sametinget er det positivt at vi har klart å makte å øke bevilgningen, og at Sametinget står mer fritt til å prioritere tiltak innenfor sitt område. Jeg vil spesielt nevne økningen til samiske formål som tar sikte på kvinne- og familierettede tiltak i reindriftsnæringen i 1999, og da nettopp med sikte på å øke kvinners deltakelse i og rekruttering av ungdom til næringen.

Vi har en historisk lav arbeidsledighet i landet og et arbeidskraftbehov som til dels er vanskelig å dekke. Mangel på arbeidskraft gjelder ikke bare spesielle profesjoner. For arbeidsmarkedsetaten vil det derfor fortsatt være viktig å prioritere formidlingsarbeid. Prognoser kan tyde at på arbeidsledigheten kan øke noe. Arbeidsdirektøren anslo i dag 20 000 ved utgangen av 1999.

Regjeringen vil følge situasjonen nøye og har gjennom tilsagnsfullmakten, som komiteen foreslår i tråd med Regjeringens opplegg, det nødvendige verktøy for å sikre et tilstrekkelig nivå på tiltakene i 1999 og i begynnelsen av 2000.

Den største utfordringen er å gi dem som trenger skjermede tiltak, et tilbud. Regjeringen har foreslått å øke antall ASVO-arbeidsplasser for å gi tilbud til personer med psykiske lidelser. Komiteen styrker denne posten med ytterligere 10 mill. kr, både for å øke satsene og for å utvide antall ASVO-arbeidsplasser ytterligere. Plassene skal ikke øremerkes noen gruppe, men benyttes i forhold til alle yrkeshemmede som trenger en slik arbeidsplass. Det er fortsatt et udekket behov for plasser også til mennesker med psykisk utviklingshemming. Det er med stor glede jeg anbefaler komiteens forslag til en slik økning av satser og antall ASVO-arbeidsplasser.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Leif Lund (A): Det var mye som kunne vært sagt, men jeg skal forsøke å konsentrere meg om to ting. Bondevik-regjeringen legger opp til at gamle og syke skal betale for utdeling av kontanter til friske mennesker. Og: Regjeringen mangler styring i den økonomiske politikken.

I valgkampen våren 1997 lovet daværende opposisjonspartier, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, å bygge ut eldreomsorgen, hvis de fikk regjeringsmakt. Nå har verdipartiene fått regjeringsmakt, og nå løper de fra sine løfter til de eldre. Bondevik-regjeringens forslag om å utsette eldreomsorgsreformen med to år, vil innebære at 2 100 eldre må vente på en verdig omsorgsplass. Forslaget om å utsette eldrereformen kommer til tross for at regjeringspartiene i Voksenåserklæringen i klartekst skrev at sentrumsregjeringen vil følge opp eldreforliket i Stortinget våren 1997, noe som et bredt politisk flertall stod bak. Er dette løftebruddet overfor de eldre en god start på den brede verdimessige og samfunnsetiske mobilisering Bondevik-regjeringen varslet i Voksenåserklæringen?

Jeg har merket meg at Regjeringen ikke oppfyller egne målsettinger om ikke å rapportere tiltak for flyktninger i Norge som utviklingshjelp. Tvert imot øker forslaget om overføringer fra Utenriksdepartementet til Kommunal- og regionaldepartementets budsjett med 133 mill. kr. Kan vi vente at Kristelig Folkeparti i fremtiden kommer til å bruke u-hjelpsmidler på denne måten for å få et budsjettforlik i stand?

Ivar Østberg (KrF): Forut for eldreforliket våren 1997 foregikk det mange og heftige debatter hvor det ene partiet foreslo én løsning og det andre partiet foreslo en annen løsning. Det var gledelig at de politiske partier i Norge kunne samle seg om ikke å gjøre eldre til valgkamp, men klarte å skape forlik våren 1997 – et samlet forlik. Og så spør representanten Lund om det nå fra regjeringspartiene, fra verdipartiene, skjer et løftebrudd på dette området. Nei, det skjer ikke et løftebrudd. Men som også Arbeiderpartiets representant Sylvia Brustad pekte på, har det skjedd noe siden våren 1997. Det har skjedd noe med norsk økonomi, det har skjedd noe med behovet for innstramninger, det har skjedd noe med økonomien i verden. Like fullt innebærer forliket nå at vi kan gjennomføre eldrereformen i den takt som løftet og forliket fra våren 1997 innebærer. Men vi er nødt til å ta på alvor de signaler komiteen har fått bl.a. på sine besøk rundt om i landet, om at enkelte kommuner vil trenge lengre tid på å gjennomføre reformen.

Det var spørsmål om Kristelig Folkeparti ønsker å fortsette praksisen når det gjelder bruk av u-hjelpsmidler, som er en del av forliket. Det er ikke på den måten Kristelig Folkeparti helst ser at u-hjelpsmidler blir brukt, og jeg håper at vi makter å fase ut en slik bruk av u-hjelpsmidler, men jeg minner om at målsettingen når det gjelder andel av bruttonasjonalprodukt, er opprettholdt.

Torbjørn Andersen (Frp): Det var et balansert og godt innlegg representanten Ivar Østberg hadde å komme med, og jeg var ganske enig i mye av det som han pekte på. Han kom inn på helt sentrale spørsmål når det gjelder stillingen i norske kommuner. Ord som omorganisering, effektivisering, strukturendringer og analyser av kommunens egen virksomhet var ting han nevnte i sitt innlegg. Men så vidt jeg kunne oppfatte, kom han ikke inn på eller brukte ordet konkurranseutsettelse – eller for den saks skyld privatisering. Det som kunne være litt viktig å få avklart, er hvor langt Kristelig Folkeparti kan tenke seg å vurdere å benytte konkurranseutsettelse som et ledd i effektiviseringsprosessen i norske kommuner.

Og videre: Er det slik at Kristelig Folkeparti kan tenke seg å vurdere noe nærmere å benytte konkurranseutsettelse på det spesifikke området eldreomsorg, som et effektiviserende tiltak både for å spare skattebetalerne for penger og selvfølgelig for å heve kvaliteten på tilbudet til dem det er snakk om?

Ivar Østberg (KrF): Jeg vil takke for gode ord. Det er min målsetting å prøve å bidra til løsninger og ikke til provokasjoner – jeg tror ikke det er strategien for å finne gode løsninger for folk i dette landet. Det er slik jeg ser på Kristelig Folkepartis og min oppgave her i denne sal.

Jeg får spørsmål om Kristelig Folkeparti kunne tenke seg konkurranseutsetting og ikke minst å konkurranseutsette eldreomsorg. Jeg har vært med på konkurranseutsetting både i kommunalpolitisk og i fylkeskommunalpolitisk sammenheng. Men det jeg synes må være det helt avgjørende, er at vi får en konkurranseutsetting hvor vi virkelig får målt mulighetene ut fra like premisser. Det viser seg dessverre at det er en del i det private markedet som på ingen måte tar hensyn til arbeidsmiljølovens bestemmelser, som på ingen måte gir de ansettelsesvilkår som bl.a. offentlig sektor, som holder seg til lovverket, må gi. Jeg har liten tro på at det er den private sektoren som skal stå for eldreomsorgen i Norge. Det er og må være et offentlig tilbud i all hovedsak, selv om det er en rekke frivillige organisasjoner som gjør et glimrende arbeid.

Jeg har lyst til å gjøre tidligere statsminister og fylkesmann Nordlis utsagn til mitt: Jeg ønsker ikke å være på anbud.

Karin Andersen (SV): Kristelig Folkeparti vil jo gjerne være et familievennlig og et familiepolitisk godt parti. Jeg vil da ta opp et problem som dette budsjettet har vært med på å skape, som bl.a. dreier seg om velferdsmeldinga og Stortingets behandling av den for en del år siden. Kristelig Folkeparti, SV og Senterpartiet var da enige, og gikk faktisk mot de endringene som ble foreslått om avkorting i overgangsstønaden for enslige forsørgere, fordi vi mente at dette ville være en dårligere ordning. Nå ble det slik at avkortinga ble vedtatt, og man overførte til arbeidsmarkedsetaten et utvidet ansvar for å gi enslige forsørgere et tilbud om opplæring eller aktivitet når perioden for overgangsstønad var over.

Nå får vi meldinger fra flere kommuner og fylker om at en del av disse tiltakene som er satt i gang for at arbeidsmarkedsetaten skal kunne ivareta dette ansvaret for enslige forsørgere – som altså er familieforsørgere alene – nå faller bort. Hvis man ser det i sammenheng med det Regjeringa nå har gjort for enslige forsørgere, nemlig å fjerne overgangsstønaden hvis man skaffer seg en samboer, er dette et veldig sterkt angrep på dem som nå har ansvar for barn alene. Da må jeg spørre: Hvorfor støtter ikke Kristelig Folkeparti forslaget om å sikre de enslige forsørgerne det tilbudet de har krav på, og som Stortinget har lovet dem, fra arbeidsmarkedsetaten? Hvorfor vil de ikke gå inn for en forlengelse fram til revidert nasjonalbudsjett, og eventuelt komme tilbake igjen for å sikre at tilbudet blir stående?

Ivar Østberg (KrF): Kristelig Folkeparti ønsker ikke at de tiltakene som er satt i gang, skal kuttes ut, slik det har blitt hevdet i debatten at man får melding om. Vi har sjekket dette, og vi har fått melding om at slike tiltak ikke skal kuttes ut. Vi synes da det er unødvendig å be Regjeringen om å opprettholde noe som skal fortsette. Derfor støtter vi ikke forslaget.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Erna Solberg (H): På en del områder har det budsjettforliket som har vært diskutert nå i flere dager og kvelder på rad i denne salen, vært et gjennomslag for god Høyre-politikk. I forbindelse med kommunalkomiteens innstilling, og ikke minst i forbindelse med kommuneøkonomibudsjettet, synes jeg også at det har vært godt gjennomslag for god Høyre-retorikk på veldig mange områder som gjelder kommunene – ikke bare i de fire andre partiene vi har samarbeidet med, men også langt inn i Arbeiderpartiet. Aldri før har jeg sett så mange talloppstillinger over hvor mye kostnadene skal reduseres med og utsagn om hvor viktig det er å ha en kontrollert pris- og lønnsstigning for å få penger ut til kommunesektoren, som jeg har gjort i både finansinnstillingen og denne innstillingen vi behandler i dag – en argumentasjon som er identisk med den Høyre har gjennomført hvert eneste år når vi har fremmet våre opplegg som et argument for at effekten av Høyres kommuneopplegg faktisk i flere år kunne vært bedre enn det arbeiderpartiregjeringene la frem, fordi vi var mer bevisst på å bremse kostnadsøkningene i kommuneøkonomien. Jeg er glad for at det er et gjennomslag for å tenke denne veien, og for at det har gjennomsyret så å si alle partiers budsjettenkning, med unntak av SV.

Det er nevnt tidligere i denne debatten at det står fem partier bak budsjettforliket, og at de samme partiene også i denne innstillingen har vært med på et opplegg for fordeling av midlene innenfor rammeområde 6 og rammeområde 7. Det bør ikke være uventet, fordi svært mange av de budsjettposter som ligger innenfor rammeområde 6, er berørt av hovedforliket i forbindelse med budsjettet. Rammenivået på dette området er høyere enn det Høyre har foreslått i sitt alternative budsjett, ikke minst fordi vi hadde ønsket en annen prioritering når det gjaldt distriktspolitikken. Vi ønsket også å prioritere en strammere ramme om budsjettet uten å øke skatter og avgifter. Våre prioriterte utgiftsøkninger har ligget på andre kapittelområder enn de som behandles i dag. Vi har prioritert kjente temaer, som å opprettholde et godt – og utvikle et bedre – politi, opprettholde forsvarsevnen, og ikke minst distriktspolitisk å satse på det distriktene mest av alt ønsker seg, nemlig bedre infrastruktur, veier og kommunikasjon.

Det er helheten i budsjettene og den økonomiske politikken som føres, som er av vesentlig betydning både for kommunene, for næringslivet i distriktene, når det gjelder behovet for særskilte arbeidsmarkedstiltak og uttellingene i forbindelse med rammeområde 7 – folketrygdkapitlet. På alle de områder kommunalkomiteen har primæransvaret for, kanskje med unntak av flyktningspørsmålene og integrering i den sammenheng, er det helheten og den generelle økonomiske politikken som er av størst betydning for hva vi får ut av de midlene vi faktisk rår over.

Når det gjelder behovet for ekstrainnsats i boligspørsmål f.eks., har det helt åpenbart vist seg i løpet av høsten hvor viktig det er med de generelle rammebetingelsene når renteøkningen medfører at mange flere får etableringsproblemer. Da er det altså ikke nødvendigvis 50 millioner her eller der som er det viktigste, eller Regjeringens symbolpenger i distriktspolitikken, men det er altså virkningen av helheten. Det Høyre har sagt i mange år, er at det er viktigere for kommunene hvor mye de får ut av de pengene de får bevilget eller får i direkte skatteinntekter, enn hva de faktisk får overført. Det er viktigere for levedyktige distrikter at rammebetingelsene for bedriftene som allerede eksisterer, ikke forverres, fremfor at man øker tiltakene og gir kunstig åndedrett. Det er altså ikke uinteressant hvordan offentlige utgifter finansieres på områder innenfor de offentlige budsjetter som man ønsker å prioritere, hvis man er opptatt av virkning og ikke bare av symboler. I kommunesektoren bør det være innlysende etter et lønnsoppgjør som alle kommuner nå strir med.

Hvilket lønnsoppgjør ville man fått til våren hvis vi ikke fikk rentene ned, hvis Regjeringens skatte- og avgiftsøkninger med påfølgende prisstigning skulle videreføres i dette budsjettet? Hva slags grunnlag ville det lagt for forhandlingene i kommunesektoren hvis man i realiteten har opplevd at det gode lønnsoppgjøret fra i vår er spist opp og man fremdeles ønsker å få bedre lønn? Hvilke svekkelser ville ikke det gi når økte offentlige utgifter finansieres gjennom å velte økte kostnader over i et stramt arbeidsmarked – og vi har fremdeles et stramt arbeidsmarked, og utsiktene neste år er de samme – og forventede kostnader skal tas igjen gjennom økte lønnskrav? Det er klart at alle slike forhold direkte påvirker lønnsforhandlingene, også de direkte utgiftene i den enkelte bedrift.

Et eksempel på det er distriktspolitikken. Det er prioritert å sørge for å ha bedrifter i distriktene som kan leve av egne inntekter. I midten av november rapporterte landets største regnskapsbyråkjede, ØkonomiPartner, at deres undersøkelser av mindre og mellomstore bedrifter viser at rentenivået i høst har økt antallet bedrifter som ville gå med underskudd, med 19 pst., og at i Nord-Norge ville hver tredje bedrift i denne kategorien kunne komme til å gå i minus. Det er altså situasjonen for distriktsbedrifter i 1998, som konjunkturmessig er et toppår. Det er eksempel på at de generelle rammebetingelsene er viktigere enn alle mulige slags stønadsordninger. Et lavt skatte- og avgiftsnivå som gir bedriftene mulighet til å bygge opp egenkapital, mulighet til å reinvestere egne midler og styrke sin egen situasjon, samt en makroøkonomisk politikk som sikrer stabile rammevilkår på andre områder, er faktisk den viktigste politikken for også å bevare lønnsomme arbeidsplasser i distriktene.

Derfor har Høyre vært totalt uenig i den innretningen distriktsprofilen i budsjettet har hatt. Økte kostnader for etablerte arbeidsplasser i distriktene skal bidra til å finansiere eksperimenter med nye tiltak og annet som tidligere ikke har vist seg å gi så stor effekt. Samtidig nedprioriterer man alle de løfter som har vært gitt på områder som har vært nr. 1 av prioritetsområdene for næringslivet i distriktene, nemlig bedre veiløsninger for å få ned transportkostnadene.

På et annet område har Høyre vært opptatt av å få en klar prioritet, selv om dette pengemessig betyr lite. I et stramt arbeidsmarked har det vært viktig for norske bedrifter å skaffe seg fagfolk også utenfor Norges grenser. Det er ikke nok ledige tilgjengelig med de kvalifikasjoner som trengs, eller de er ikke mobile nok. Derfor har vi prioritert å få ned saksbehandlingstiden for søknader om arbeidstillatelser, og fått gjennomslag for 3 mill. kr i øremerket styrking av UDI på det området. Dette har vært viktig ut fra den brevbunken vi har fått om hvor lang saksbehandlingstiden faktisk har vært, og at man i enkelte tilfeller har opplevd at avgjørelsen ikke har kommet før etter at arbeidsoppdraget er avsluttet. Dette dreier seg om arbeidskraft til fiskeindustrien i Nord-Norge, det dreier seg om sveisere i Rogaland, og det dreier seg om en rekke andre distriktsbedrifter som har behov for arbeidskraft og som ikke får dekket det i dagens arbeidsmarked i Norge.

La meg få si at jeg er glad for at komiteen enstemmig har sluttet seg til et forslag fra Høyre om å iverksette en forsøksordning med frikommuner med løsrivelse fra deler av særlovgivningen, og hvor vi ber departementet komme tilbake med et opplegg for dette i forbindelse med kommuneøkonomiproposisjonen for 2000. Det er helt klart at kommunene i dag ønsker større frihet, større selvstyre, og har fått det begrenset i flere år. Det har vært tema i mange debatter i Stortinget. For Høyre har det vært viktig å finne de enkle håndgrep som kan gjøre at vi kommer videre i diskusjonen om hvordan vi får større kommunalt selvstyre og større mulighet til å prioritere, gjennom bl.a. dette forsøket som vi nå har fått tilslutning til, og det Dokument nr. 8-forslaget som har vært fremmet i høst og som skal behandles til våren, om å nedsette et utvalg som skal gå gjennom hele særlovgivningen på en uavhengig måte, og bidra til en debatt om hvilke regler det skal være.

Det er slik at på mange sektorer opplever lokalpolitikere å bli overadministrert av staten. For det første kontrollerer man gjennom øremerkede tilskudd. Samtidig kontrollerer man gjennom lover og forskrifter og reguleringer, som gjør at handlefriheten blir liten. Og i Høyre tar vi kommunene på alvor når de sier til oss at de synes det er vanskelig å få uttelling for det store potensialet som faktisk finnes for effektivisering og omprioriteringer, når regjering og storting binder opp så mye av midlene gjennom reguleringer som man mener ikke treffer på det lokale plan. Høyres kommuneopplegg ville vært strammere, men vi har registrert at vårt bidrag til å lage et forlik har medført at Johan J. Jakobsen har gitt uttrykk for at han synes at budsjettforliket er bra for kommunene. Derfor er det litt rart, synes jeg, å høre på – og jeg har nevnt det før i denne debatten – Arbeiderpartiets voldsomme retorikk knyttet til kommunene. Jeg har da lyst til å benytte meg av anledningen til å nevne mitt forsøk på å få oppklart en åpenbar misforståelse. Det jeg sa i mitt innlegg, var at når det gjelder primærkommunene – og jeg understreker primærkommunene - er det snakk om at frie inntekter øker et sted mellom 330 og 370 mill. kr. Og det er primærkommunene som har ansvaret for skole, barnehage og skolefritidsordninger og alt det andre Arbeiderpartiet nå kritiserer. Når Arbeiderpartiet da bruker tallmagi – som er lett å gjøre i kommuneøkonomien, for det er store og vanskelige tall – og sier at de øker med over 1 milliard kr, er den ene milliarden de har der, et resultat av en omprioritering på helsesiden når det gjelder fylkeskommunene, fra 45 pst. til 50 pst. innsatsfinansiering i helsesektoren, som altså gjør at man får disponibelt 1 milliard kr. Enten er det en åpenbar misforståelse å benytte de tallene opp mot hverandre, for fylkeskommunene driver altså ikke med barnehager og grunnskole, eller alternativt er det noe verre – hvis man ikke har misforstått det.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Aud Gaundal (A): Til tross for at representanten Solberg sier at noen millioner her og der ikke betyr noe, men at det er helheten som er det vesentlige, vil jeg ta utgangspunkt i budsjettforliket, som innebærer en reduksjon på kap. 581 post 75 Boligtilskudd til etablering, utbedring og utleieboliger på 50 mill. kr, altså ned til 250 mill. kr. Tilsagnsfullmakten har økt tilsvarende, og det hevdes at dette ikke vil ha noen betydning for aktiviteten.

Det er forholdsvis oppsiktsvekkende at et bevilgningskutt på 50 mill. kr ikke betyr noe. Hvis så hadde vært tilfellet, kunne en vel ha foreslått at hele bevilgningen ble gjort om til en tilsagnsfullmakt.

Nå sier de som har vært med på budsjettforliket, at flertallet ser «betenkelige sider ved en slik budsjetteringspraksis». Til tross for det, slutter de seg til forslaget, «men forutsetter at det i fremtidige budsjettfremlegg klart fremgår hvor stor del av foreslått bevilgningssum som må brukes til å dekke inn tidligere tilsagn». Er ikke representanten Solberg enig i at det egentlig er å skyve problemene foran seg?

Så til eldre og representanten Solholms tolkning når det gjelder planperiodens utvidelse fra fire til seks år. Han hevdet altså at det å redusere bevilgningene til eldrereformen med 153 mill. kr ikke betyr noe. Er Høyre beredt til å legge på plass de pengene i revidert budsjett hvis det viser seg at kommunene vil gjennomføre eldresatsinga i tråd med det som var planen – fire år?

Asmund Kristoffersen hadde her overtatt presidentplassen.

Erna Solberg (H): Ofte er det greit å ha hukommelse fra mer enn ett budsjettår! I fjor kritiserte en samlet kommunalkomite Regjeringa for at det var flere poster hvor det fra år til år ble overført store summer. Det betød at man ikke klarte å bruke opp pengene det ene året, at de ikke kom til utbetaling i løpet av året. De som husker fjorårets debatt, vil huske at det altså plutselig var 1 milliard kr til arbeidsmarkedssektoren, midler som var blitt gjemt over flere år og som vi aldri var blitt orientert om.

Når Riksrevisjonen har bedt om å få en omlegging av budsjettopplegget på en del av disse postene, er det fordi man har ønsket å ha en mer realistisk budsjettering av hva som faktisk blir utbetalt det ene året, mot hva som vil komme til utbetaling, selv om prosjektene har fått tilsagn det året man innfører dem. I utgangspunktet synes vi det er greit å ha det slik.

Den merknaden som vi er med på, er tatt inn fordi vi mener at det også er viktig at vi neste år vet hvilken bevilgning som vil gi ny aktivitet, og hvilken bevilgning som er betaling for det man på disse områdene kan kalle «gammel moro». Akkurat i overgangsåret betyr det selvfølgelig at det er behendig å lage sånne endringer fordi bevilgningen da går ned, og det ser budsjettmessig penere ut. Når vi kutter med 50 mill. kr og øker tilsagnsbevilgningen, er jeg enig i at det ikke er vår beste måte å saldere budsjetter på, men den er rimelig mye bedre enn en del av det vi har sett arbeiderpartiregjeringer har vært med på i løpet av de årene jeg satt i finanskomiteen og så alle fond i samferdselssektoren bli tømt. Så sånn sett tror jeg ikke kritikken er så stor. Jeg oppfatter at aktiviteten på dette området kommer til å bli opprettholdt på nivå med det som har vært tidligere.

Når det gjelder spørsmålet om eldreomsorgen: Ja, Høyre har i forliket sagt at hvis kommunene kommer til å øke aktiviteten, er vi beredt til å bevilge mer for å få gjennomført eldrereformen. Men vi har lyttet og lyttet til alle våre kommunepolitikere, til mange av Arbeiderpartiets og til mange av de andre partienes, som har fortalt oss at de ikke klarer tempoet, for de har ikke penger til egenandelen. Og det får de ikke av Arbeiderpartiet heller.

Olaf Gjedrem (KrF): Eg la merke til representanten Solberg sine formuleringar om øyremerkte tilskot og behovet for å redusera desse, og der er eg svært einig med henne. Eg trur faktisk at noko av det viktigaste for kommunane si utvikling er å sleppa dei fri. I dag er dei omgjevne av så store, omfattande restriksjonar at det går på motivasjonen laus for å delta i lokaldemokratiet. Eg trur at denne regjeringa, dersom den få støtte til å realisera sine visjonar, nettopp kan frigjera kommunane frå mykje av dei bindingane som i dag legg ein unødig dempar på deira aktivitet og lokal bruk av midlar og krefter.

Elles vil eg litt innom Erna Solberg si manglande tru på symbol innanfor distriktssatsinga. Eg trur faktisk at symbol, eller det eg vil kalla visjonar, er svært viktige for lokaldemokratiet. Dei er med på å motivera den enkelte innbyggjar til å ta del i lokalpolitisk aktivitet. Eg trur at den satsinga som det nå vert lagt opp til på over ein halv milliard kr, er svært viktig og rett for å skapa motivasjon og ei lokal bevisstgjering om den lokale plassens identitet og verd, for å satsa liv og arbeidskraft på den. Det er svært viktig ikkje minst når det gjeld å bruka den teknologiske utviklinga på ein rett måte og til å spissa dei forskjellige tiltaka.

Eg er òg merksam på at synet på den leveevna som bedriftene har, har vorte justert og forbetra, slik at distrikta i større grad i lag med privat initiativ er i stand til å finna fram til ei føremålstenleg satsing. Derfor vil min påstand vera at den distriktssatsinga som nå er gjord etter ein generasjon med forfall og tilbakegang i distrikta, er rett for å gje lokalsamfunnet i distriktet ein gnist og ei livstru for vidare satsing.

Erna Solberg (H): Gid jeg kunne være like optimistisk i forhold til hva man kan få til med dagens regjering når det gjelder f.eks. å øke det kommunale selvstyret!

Vi hadde for første gang en debatt den 26. mars i fjor som var knyttet til spørsmålet om et levende lokaldemokrati. Der synes jeg det var en del positive innspill. Stortinget vedtok også en del føringer i forbindelse med den debatten. Da tilbakemeldingen på en del av de forslagene som bl.a. Høyre hadde fremmet, og som hadde fått tilslutning fra et flertall i Stortinget, kom i forbindelse med kommuneøkonomiproposisjonen, må jeg si at jeg ble litt mer overrasket over mangelen på handlekraft, eller mangelen på å ta operative – for å bruke det nye moteordet – «grep» for å gjøre noe, f. eks. når det gjelder særlovgivningen og sektorgjennomgangen. Jeg synes ikke det var imponerende å få det svar tilbake at man to ganger på 1990-tallet hadde hatt en gjennomgang av sektorregelverket, så det var ikke behov for en ny gjennomgang, når det er åpenbart at de to gjennomgangene man hadde på 1990-tallet, ikke har vært nok, i alle fall ikke for dem som jobber ute i Kommune-Norge, når man får de ganske sterke kravene man har fått om å få gjort endringer og få redusert regelverket.

Statsråden sa også at man da hadde lagt opp til en ny instruks for nytt regelverk som skulle komme. Det får vi da se effekten av, om det betyr at det blir mindre. Vi har ment at det er behov for flere grep, og vi er glad for at Stortinget i dag kommer til å slutte seg til vårt opplegg, f.eks. med et frikommuneopplegg på dette området.

Når det gjelder distriktspolitikken, er det kanskje forskjell på Høyre og mellompartiene. Det er mer tro i Kristelig Folkeparti og optimisme på tiltak som ikke nødvendigvis har virkning, men bare går på å mobilisere egen aktivitet. Vi mener at det som først og fremst er galt, er at man velger vekk viktige distriktspolitiske tiltak, som f.eks. det å satse på samferdselssektoren. Og når man i tillegg finansierer økt distriktspolitisk satsing gjennom å øke byrdene for distriktsnæringslivet, da er vi på feil vei.

Karin Andersen (SV): Det er mye høyrepolitikk i forliket, sa Erna Solberg. Og det er riktig – det er altfor mye. Nå øker forskjellene i Norge. En av hovedmålsettingene for dette forliket var jo å ikke øke skatter og avgifter, og hvis man da ser på dem som har inntekt og arbeid eller kapital, er dette riktig. Og mest til de rikeste, sjølsagt. Alle har fått, men mest de som har mest.

Hvis man derimot har helseproblemer eller sjukdommer, er svaret nei. Der har skattene og avgiftene økt med 700 mill. kr i dette budsjettet. Og da må jeg spørre representanten Solberg: Er det hensynet til norsk økonomi som gjør at sjuke skal betale mer i skatt i Norge?

Så har jeg også et spørsmål om hvordan man bruker den store konjunkturpolitikken for å få til ønsket resultat. Nå forsterker både finanspolitikken og pengepolitikken problemene på arbeidsmarkedet, og jeg har en følelse av at dette har ikke Høyre så veldig mye imot. De syns det er greit om arbeidsledigheten nå øker litt, fordi de tror at det bidrar til at økonomien fungerer bedre. Da har jeg enda et konkret spørsmål til Høyre: Hvor stor mener Høyre arbeidsledigheten skal være for at man skal få renten ned på et nivå som gjør det mulig for vanskeligstilte å skaffe seg bolig i det vanlige boligmarkedet? Eller er det ikke da slik at hvis man fører den politikken som Høyre står for, vil man kanskje etter hvert få en lav rente, men en stor arbeidsledighet, og vi får mange folk som er nødt til å søke til sosialkontoret og andre hjelpetiltak for i det hele tatt å klare hverdagen sin, slik at det man nå strammer inn på den ene siden, tyter ut igjen på budsjetter på den andre siden?

Erna Solberg (H): En av de mest interessante debattene som aldri foretas i vårt samfunn, er om spørsmålet: Hvem er de rike? For det er snakk om at de rike vinner så mye i det opplegget som nå ligger til grunn – fra Regjeringen lå det en skatteskjerpelse for alle som hadde inntekt over 270 000 kr. For heldagsarbeidende i Norge begynner nå gjennomsnittsinntekten å nå 250 000 kr. Skal man da ramme f.eks. «rike» eller andre med inntekt over 270 000 kr med skatteskjerpelse, betyr det i praksis at dem man rammer, i stor grad er nyutdannede akademikere med store studielån, midt i etableringsfasen, som jobber i offentlig sektor, og som faktisk er de som også får størst problemer med renten. Det henger altså sammen.

Hvem som er vanskeligstilt, må man alltid definere når man spør om hvor langt renten skal gå ned. Men det er klart at i en situasjon hvor man gir skatte- og avgiftslettelser, som f.eks. gjør det mulig for en to-akademikerfamilie som jobber i offentlig sektor, å kjøpe seg bolig og klare seg uten offentlig hjelp for å gjøre det, er det også viktig å holde skatter og avgifter nede og holde en stram økonomisk politikk som bidrar til at ikke alle grupper som kan klare seg selv, blir sosialklienter.

Vi mener altså at det innenfor boligpolitikken skal gis støtte til dem som reelt sett er vanskeligstilt, som er i en livssituasjon som gjør at de varig kommer til å ha problemer med å kunne etablere seg eller bygge opp egenkapital, og for at ungdom skal kunne få etableringslån på toppen.

Når det gjelder spørsmålet om størrelsen på ledigheten, har jeg faktisk lyst til å si at jeg ikke er redd for at ledigheten går opp, hvis det ikke medfører at vi samtidig får en økt langtidsledighet. Det at folk skifter jobb, synes ikke jeg er et problem i et dynamisk samfunn, for det tar tre-fire måneder når man går fra én jobb til en annen. Det må vi leve med i et samfunn som er så omskiftelig som vårt. Det viktige er å fokusere på utviklingen av langtidsledigheten – den må vi sørge for at vi har virkemidler mot. Men noe økt ledighet betyr bare at man bruker litt lenger tid på et jobbskifte. Det tror jeg ikke vi skal være voldsomt redd for, og ikke problematisere for mye.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Morten Lund (Sp): Utsagn om at mange kommuner og fylkeskommuner vil få det trangere neste år, stemmer med mitt inntrykk. Det er ingen tvil om at kommunesektoren har tatt sin del av de innstramningene som trengs for å få renten ned, og for å få en lønnsutvikling de nærmeste årene som ikke skaper inflasjon og tap av arbeidsplasser. Ikke minst kommunesektoren vil ha – og har hatt – fordeler av moderate lønnsoppgjør. Når vi ser at en stigning i sektorens inntekter på 11 milliarder kr – fra 190 milliarder kr til 201 milliarder kr – på ett år ikke strekker til, må alle gode krefter arbeide for å bidra til moderasjon og solidaritet ved neste års lønnsoppgjør.

Innenfor den økonomiske ramme som Stortinget har blitt enige om for hele statsbudsjettet, har kommunesektoren kommet styrket ut i forhold til Regjeringens forslag. En forbedring på om lag 450 mill. kr er det jeg har regnet meg til. Da er effekten av en lågere prisstigning regnet med.

Jeg vil gi kommunesektorens talsmenn rett i at den statlige detaljstyringen har nesten bare negative sider. Omstillingsmulighetene som finnes lokalt, blir redusert, pengene strekker ikke langt nok, planer og rapporter lages av hensyn til systemet og ikke av hensyn til innbyggerne, og lokale folkevalgte mister makt til fylkesmenn og andre småkonger.

Den nye kommuneloven skulle gjøre noe med dette. Staten skulle fastsette hva som skulle gjøres, mens man lokalt skulle bestemme hvordan. Utviklingen har gått i feil retning. Det største lyspunktet den senere tid er den vedtatte forsøksordning, der 20 kommuner og to fylkeskommuner skal få mer av pengene sine som frie midler. Men jeg er redd det kan gå slik at kua dør mens graset gror. Jeg er derfor villig til å diskutere rammene for en ny stor reform med overskriften «mer frihet og ansvar til kommunene». Kommunenes medvirkning når økonomiske rammer skal vedtas og når nye reformer skal settes i gang, må være sentral. En reservasjonsrett for kommunene mot nye reformer bør etter min mening drøftes. Det er liten vits – ja rett og slett negativt for innbyggere, de ansatte i kommunene, lokale folkevalgte og Stortinget – med reformer som man lokalt ikke makter å følge opp, eller som forutsetter at eksisterende tilbud legges ned. Jeg vil ikke stemme imot enda flere prøveprosjekter, men jeg mener at det i dagens situasjon blir for puslete.

Det er et tankekors i denne debatten at de ansattes organisasjoner og de som representerer ulike brukere, så sterkt ønsker statlig overstyring. Det trengs derfor en bedre dokumentasjon av ulempene ved den situasjonen vi har i dag.

På ett område har kommunene fått Stortingets vedtak om full frihet og ansvar. Det gjelder i spørsmålet om sammenslåing av kommuner. Det vedtaket vil stå lenge ut fra de stadig sterkere signalene i stortingssalen om økt selvstyre for kommunene. Det går ikke an å si at vi vil ta kommunene på alvor, og så ta fra dem denne friheten.

Senterpartiet er opptatt av at alle de øremerkede pengene til de nye reformene innenfor helse og omsorg skal komme innbyggerne til gode, også dem som bor i kommuner eller fylker der man det første året har for lite penger til de egenandeler som kreves. Ut fra de samlede merknadene i innstillingen mener jeg departementet har ryggdekning for en romslig praktisering av reglene i denne retningen.

Jeg er ellers godt fornøyd med at finanskomiteen i sin innstilling har åpnet for en overgangsordning for den løpende inntektsutjevningen slik at kommuner med unormal låg skatteinngang i 1998 og 1999 kan få kompensasjon.

Låg ledighet betyr et stramt arbeidsmarked. Jeg håper vi får lågere ledighet. Så blir det en stor utfordring for bl.a. partene i arbeidslivet å unngå de ulempene som et stramt arbeidsmarked kan representere for deler av næringslivet. Jeg håper det ikke blir valgt løsninger som devaluerer grupper av innbyggere til bare arbeidskraft, eller at arbeidskraft mer og mer skal bli solgt i løs vekt. Jeg mener vi har en bra balanse i dag i våre lover og regler om ansettelse, om oppsigelse, om arbeidstid og om utleie av arbeidskraft.

Jeg synes det er gledelig at behovet for tiltaksarbeidsplasser anslås til så lågt som 8 000 neste år. Med de betydelige erfaringer vi nå har med slike tiltak, vil vi få mer effekt av hver tiltaksplass enn det vi har hatt før. De reduserte bevilgningene skal justeres hvis det inntrer forverring i arbeidsmarkedet. Vi må arbeide for at vi fortsatt får låg ledighet. Jeg hører at Arbeiderpartiet nå ser seg best tjent med å snakke ledigheten opp, på samme vis som de før har snakket renten og innstrammingsbehovet opp.

Regjeringens distriktssatsing har satt i gang viktige prosesser utover i landet. Fordi staten vil ha en annen utvikling, er det mange flere enn før som bruker fantasien for å nå unge som har flyttet ut, og for å utbedre mangler i det lokale tilbudet av tjenester og jobber. Responsen på forsøket med næringshager har vært enorm, og det blir gjennomført langt flere plasser enn der SIVA kan delta. Jeg er glad for at 520 mill. kr av Regjeringens ekstrasatsing på distriktene står på plass i det budsjettet vi vedtar i dag. Det er et eksempel på at Regjeringen har beholdt sin profil gjennom vanskelige forhandlinger.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Tomas Norvoll (A): Jeg registrerer at representanten Morten Lund synes det er «gledelig» at vi har et lavt tiltaksnivå. Det viser jo bare at han ikke har forstått noen verdens ting av de nye utfordringene som arbeidsmarkedsetaten står foran i det arbeidsmarkedet vi har nå, hvor det viktigste er å sørge for at også de svakeste gruppene får innpass.

Da jeg meldte meg på denne debatten, var det fordi jeg trodde jeg skulle få oppleve et historisk øyeblikk. Jeg trodde faktisk jeg skulle få oppleve at representanten Morten Lund skulle stå på talerstolen og si at nå får kommunene det bra! De av oss som fulgte litt med ham i forrige periode, vet at han brukte hele perioden til å reise rundt og si det motsatte, at nå har kommunene det forferdelig. Jeg trodde jeg skulle få oppleve det motsatte – det gjorde jeg bare til en viss grad. Han greide ikke helt å stille seg bak det budsjettet som han selv i dag skal være med og vedta.

Det må være slitsomt å være i Senterpartiet om dagen når man vet hvordan de brukte hele forrige periode til bare å reise rundt og love alle som ønsket mer penger, mer penger, mens de nå må stå til ansvar for et budsjett som de tydeligvis sliter litt med selv.

Jeg har et par spørsmål til representanten Morten Lund: Kristelig Folkeparti og Senterpartiet skriver i innstillingen at de er «svært fornøyd med distriktspakken som Regjeringen har foreslått». I den sammenheng ønsker de også en stabil bosetting, og det å kunne bremse flyttestrømmen er sentralt.

I fjor flyttet det 180 000 mennesker rundt omkring i landet. Regner representanten Lund med at med den distriktspakken som Regjeringen har lagt fram, vil de slutte å flytte og bli boende der de hører hjemme? Og mener representanten Lund med det kommuneopplegget og de overføringene som flertallet vedtar i dag, at innbyggerne i kommunene rundt omkring i Norge vil få et bedre eller et dårligere tjenestetilbud? Vil de få bedre tilbud om skolefritidsordning, vil de få bedre tilbud om barnehager, vil de få bedre tilbud om eldreomsorg, eller vil dette faktisk bli dårligere? Jeg tror det er det siste som er tilfellet.

Morten Lund (Sp): Jeg sa i mitt innlegg at det er gledelig at det trengs så lågt tiltaksnivå, fordi ledigheten er blitt så mye lågere, og det har vi virkelig arbeidd for i den perioden som har gått. I den perioden brukte vi bl.a. kommuneøkonomien som et virkemiddel for å få flere i arbeid. Vi sa at det trengs flere penger til kommunene for å få løst de oppgavene de har blitt pålagt. Da trengs det at de ansetter flere folk, da går også ledigheten ned, og det sparer samfunnet på alle vis. Det som var svaret fra Arbeiderpartiet, var: Gi ikke kommunene flere penger, for da ansetter de bare flere folk, og vi trenger folkene i eksportrettet industri, for det er det vi skal leve av. Det var svaret fra Arbeiderpartiet i hele forrige periode. Det regner jeg med at flere her i salen fortsatt husker.

Kommunenes situasjon blir vanskelig til tross for at de får 11 milliarder kr mer i inntekter neste år. Det har bl.a. med lønnsutviklingen å gjøre, og det har med renteutviklingen å gjøre. Vi må få snudd den utviklingen, og det håper vi at vi kan få gjort med et år som er så stramt som det det blir neste år. Men det er klart at det blir tøft for dem som skal gjøre jobben, og for dem som er ansvarlig for det. Jeg har aldri lagt skjul på at dette kommer til å bli et stramt år.

Så over til distriktspolitikken, som også var nevnt i replikken. Vi er nødt til å være truverdige på alle områder overfor dem som bor i distriktene. Jeg nevner bare ett enkelt tiltak. I vår ble det vedtatt at investeringsavgiften i jordbruket skulle bort. Det ville Arbeiderpartiet i denne budsjettomgangen gå bort fra. Dette gjelder en yrkesgruppe som er viktig for bosettingen ute i distriktene, og det var uhyre bra at vi fikk det på plass igjen. Distriktspakken er ikke nok, men sammen med en god sektorpolitikk kan den være med på å snu utviklingen, snu flyttestrømmen. Det tar Regjeringen sikte på, og jeg tror at folk ute i distriktene tror mer på denne regjeringen enn de trodde på den forrige.

Torbjørn Andersen (Frp): Som ventet kom Morten Lund fra Senterpartiet inn på distriktspolitikk. Han kom inn på forholdet kommune–stat, statlig detaljstyring, og mente at den statlige detaljstyringen var for sterk. Der følger jeg representanten Morten Lund fullt ut. Jeg er glad for at Senterpartiet er seg bevisst de sakene, men det å frigjøre kommunene fra statlige pålegg, statlig tvang og statlig overstyring er én ting. Etter mitt syn er byråkratiet i kommunene selv viktig i forhold til å styrke lokalpolitikerens rolle. Derfor kunne det være interessant å spørre representanten Morten Lund om det ikke her er behov for en slanking av en del stillinger i det byråkratiske systemet, alle de byråkratene som er ansatt i de enkelte kommunene, om han ikke samtidig som han ønsker å frigjøre kommunene fra den statlige styringen, ønsker en slanking av byråkratstillingene rundt i Kommune-Norge for å styrke lokalpolitikernes rolle?

Morten Lund (Sp): Jeg tror ikke det er noen ny idé rundt omkring i kommunene at vi ønsker å bruke ressursene på tjenesteyting ut til folket og lønne dem som skal gjøre den jobben, og at vi ønsker å bruke minst mulig på lokalt byråkrati. Den ideen tror jeg svært mange har fått tak i. Når de da prøver å gjennomføre det, møter de bl.a. det som jeg snakket om i innlegget mitt, den statlige regelstyringen. Den gjør at ganske mange blir sittende og lage handlingsplaner, skrive rapporter for å vise at de har oppfylt akkurat det som de planene har ført til – etter at de hadde fått innvilget de øremerkede bevilgningene det var søkt om. Så det tror jeg henger i hop. Hvis vi slipper kommunene mer fri, slik at de får frie midler istedenfor å være avhengige av å strekke seg etter de statlige gulrøttene hele tiden, vil det bli mindre lokalt byråkrati. At det har økt betydelig de senere årene, tror jeg alle sammen som har vært litt med og styrt i kommunene rundt omkring, har sett tydelig. Men jeg tror det har vært nødvendig med den økningen ut fra den utviklingen vi har hatt med rundskriv og forordninger fra staten. Jeg kan bare nevne som et eksempel en fylkesordfører som fortalte at de fikk brev om at nå skulle de få mer penger til å utdanne flere innenfor helsevesenet. Det var et brev fra departementet, det var på 16 sider, og det gav beskjed om hvordan de skulle få tak i disse pengene. Det var ved å lage en målsetting, ved å lage en handlingsplan og ved å lage en søknad, og det var ved å rapportere tilbake om hvordan dette gikk. Bakerst i brevet stod det hvor mye den fylkeskommunen skulle få. Det var noen og femti tusen kroner. Det illustrerer ganske godt, synes jeg, hvordan situasjonen er i mange kommuner og fylkeskommuner.

Sverre J. Hoddevik (H): I ein fellesmerknad med regjeringspartia blir det også frå vår side gjort greie for korleis ei rekkje mindre kutt blir gjorde opp mot manglande auka elavgift og fyringsoljeavgift og utvidinga av arbeidsgivarperioden innanfor sjukelønsordninga, eit slags romsleg rekna null-sumspel, men i tillegg kjem vår merknad om at uteblitt skatteskjerping medfører mindre press i pris- og lønsutviklinga. Eg går ut frå at det var dette representanten Lund var inne på då han rekna seg fram til rundt 450 mill. kr i forbetring ved forliket. Eg må innrømme at i mitt reknestykke et talet større, i alle fall om vi reknar heilårseffekten. Men eg vil gjerne ha svar frå Lund på om han er einig med meg i at dette fullt ut dekker opp Arbeidarpartiet sin argumentasjon og diskrepansen til Arbeidarpartiet når det gjeld talsamanlikninga på kommunesektoren, i alle fall så langt det gjeld primærkommunane.

Og så har eg eit spørsmål til, som går på den vidare tanken om distriktspolitikk. Det svakaste ved forliket er kanskje manglande satsing på vegbygging i dette landet, som vi har halde fram som distriktspolitikk av høg verdi. Er representanten Lund einig med meg i at vi til neste år må få ei kraftig satsing for å kunne innfri våre lovnader i Norsk veg- og vegtrafikkplan dersom regjeringspartia skal behalde ein smule av sin tillit på denne sektoren?

Morten Lund (Sp): Jeg synes Fremskrittspartiet og Høyre har opptrådt veldig positivt på det viset at de viste vilje til å være med på et budsjettforlik, som innebærer at en også står bak forslag som en primært ikke er enig i, men som likevel er en nødvendig arbeidsmåte for å få til et flertall, både i vår komite og i Stortinget for øvrig. Grunnen til at det ble slik, var Arbeiderpartiets manglende vilje til å være med og få til et flertall og derigjennom påvirke den politiske utviklingen i landet. Jeg synes det er verdt å nevne også i debatten her at Arbeiderpartiet i to budsjettbehandlinger på rad rett og slett har sagt nei takk til å være med og påvirke utviklingen gjennom det som skjer i budsjettet.

Når det gjelder resultatet for kommunesektoren gjennom vårt forlik i forhold til Arbeiderpartiets forslag, tror jeg fortsatt Arbeiderpartiet ligger 200-300 mill. kr over. Men det synes jeg er et svært lite opposisjonstillegg til en så stor sektor som dette. Det er meget beskjedent. Hvis vi tenker tilbake til forrige høst, lå sentrumsregjeringen 700 mill. kr høyere med hensyn til kommunesektoren enn Jagland-regjeringen. Tenker vi flere år tilbake, var det milliarder det var snakk om. Opposisjonen den gangen fulgte opp langt bedre de signalene som kom fra ordførere, fra KS, enn det Arbeiderpartiet har gjort i opposisjon.

Jo, det mangler veibevilgninger også i et så stramt budsjett som dette, og jeg håper at det neste år blir plass til både økte veibevilgninger, økte bevilgninger til forsvar for den del, bevilgninger til politi og ikke minst til kommuneøkonomi. Jeg håper at det budsjettet som vi nå har lagt fram, bidrar til en slik utvikling, og ikke minst at vi får en stabil lønnsutvikling framover som da blir mer moderat enn ved lønnsoppgjøret dette året.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Karin Andersen (SV): Morten Lund fra Senterpartiet bekreftet nå at man må være i opposisjon for å ta innover seg den virkeligheten som er utenfor dette huset. Det har visst slått inn i flere partier. SVs budsjett bygger på en god kommuneøkonomi, på rettferdig fordeling og på satsing på barn og unge. Kommuneøkonomien er vedtatt og innebærer en reell innstramming i kommunesektoren på 4,5 milliarder kr. Det var altså ikke hensynet til befolkningens behov for gode tjenester eller samfunnets behov for å innrette seg klokt og framtidsrettet for å sikre seg nødvendig og god kompetanse inn i neste årtusen som avgjorde budsjettforliket. SV mente at en skulle sette barn og unge først. Nå ble det «ikke en krone mer i skatter og avgifter» som var målet. Det var ikke særlig visjonært – det var ikke engang sant, for sjukdomsskatten ble økt med hele 700 mill. kr. Vi har nå fått en administrasjonspolitikk som prøver seg fram litt dag for dag, uten å trekke opp klare mål og ha noen strategier for å nå dit. Det er barn og unge som taper, spesielt i kommunesektoren, fordi kommunene må, for å utløse de øremerkede tilskuddene til eldre og helse, skjære på de områdene som nå ikke er øremerket. Da taper barn og unge.

For SVs økonomiske politikk er det overordnet at arbeidsledigheten skal være lav. I komiteen ble vi alene om en merknad om at en ikke skal bruke arbeidsledigheten som et virkemiddel i den økonomiske politikken. Betyr det at alle andre partier mener det er riktigere å sende folk ut i ledighet enn å stramme inn i forhold til dem som har overflod, hvis man er nødt til å stramme inn? Forliket og Regjeringas politikk er ganske katastrofalt både fordi det øker ledigheten og fordi det kutter tiltaksnivået så mange ledige mister tiltak og opplæring. SV vil tvert imot styrke innsatsen på flere av områdene, slik at ledige kan komme i jobb, for det er faktisk mulig. Det er klare signaler på at det er rammene som mangler for å få til gode nok tiltak. Samfunnsøkonomi dreier seg om fordeling av knappe ressurser. Nå øker forskjellene. Hvorfor Regjeringa vil det, synes jeg den skal forklare. Jeg savner helt begrunnelsen for å gi mest til dem som har mest fra før. Det er usosialt. Budsjettforliket er et forsvar for dem som har, mot dem som ikke har. Forliket innebærer den sterkeste innstrammingen i norsk økonomi på mange år, uten at høyinntektsgruppene overhodet må bidra.

Hvem er de rike, spurte Erna Solberg i et innlegg her i stad. Det kan man kanskje diskutere, men hvis vi ser at en innstramming trengs, men ikke ønsker å ramme unge barnefamilier som er i etableringsfasen, så kan vi f.eks. gjøre noe med studielånsrenta. Den kan settes ned – det er et tiltak vi kan gå til uten at vi behøver å ramme de gruppene som andre er opptatt av.

For et år siden var SV skuffet over den nye regjeringa, fordi den ved første anledning la politikken til høyre og inngikk avtaler som la dramatiske føringer for alt arbeid videre. Nå utvides avtalen gradvis, og muligheten til andre løsninger låses. Den veien den har staket ut nå, går i retning av større forskjeller, nedbygging av offentlig sektor, privatisering i kommunene og mer arbeidsledighet. Veksten i norsk økonomi har stanset fullstendig opp, slår Statistisk sentralbyrå fast i siste prognose. Arbeidsledigheten vil stige med 0,8 prosentpoeng. Flere kommer til å miste jobben, også i kommuner og fylkeskommuner. De kommer til å bidra til at arbeidsledigheten øker. I tillegg går forliket inn på strukturendringer i arbeidslivet som vil gjøre det tøffere for arbeidstakere og lettere for arbeidsgiver. Kuttene i arbeidsmarkedsetaten sammen med forslag om å tillate mer overtid, føringer for å tillate utleie og privat arbeidsformidling er velkjente borgerlige forslag. Det er ikke behovet for opplæring og kvalifisering som har blitt mindre, og som kan godtgjøre kuttene. Tvert imot trenger arbeidsledige i dag, de som står uten jobb, mer til kvalifisering enn noen gang i konkurransen om jobbene, og ledigheten minker heller ikke for innvandrere eller for yrkeshemmede. Jeg vil spesielt igjen peke på det utvidede ansvaret for enslige forsørgere som A-etaten fikk da en i forbindelse med velferdsmeldingen kuttet perioden for overgangsstønad og innførte aktivitetskrav.

Mange enslige er i gang med opplæring og kvalifisering i slike tiltak. De står nå i fare for å miste tiltakene fordi etaten mangler penger. Og som om det ikke var nok, foreslår Regjeringa at enslige skal miste overgangsstønaden sjøl om de er i opplæring, hvis de innleder et nytt samboerforhold. Disse jentene mister opplæringstilbudet og overgangsstønaden, og det er rett tilbake på sosialkontoret. Hva dette gjør med motivasjon og sjølrespekt, er lett å forstå. Det er dårlig familiepolitikk, og det låser enslige forsørgere fast i en avmaktssituasjon og demotiverer istedenfor å oppmuntre.

SV har fremmet forslag, og har fått tilslutning fra Arbeiderpartiet, om at Regjeringa skal sørge for at opplæringstilbudet til enslige forsørgere skal fortsette. Det kan benyttes midler fra tilsagnsfullmakten for å finansiere tilbudet. I forslaget bes også Regjeringa om å komme tilbake i revidert nasjonalbudsjett for å ivareta disse forpliktelsene. Det står altså ikke noe sted, verken i proposisjonen eller i de brevene vi har fått fra departementet, at disse tiltakene skal sikres. Tvert imot får vi nå meldinger fra arbeidskontorene rundt omkring om at slike tiltak legges ned. Derfor vil jeg oppfordre regjeringspartiene til å støtte dette forslaget, for jeg oppfattet at de er enig i intensjonene i det, slik at vi fra Stortingets side kan være sikre på at disse tiltakene ikke blir lagt ned.

Distriktspolitikken er et av de områdene der vi kan se spor etter Senterpartiet. Dessverre er satsingen lite virkningsfull når bærebjelken i distriktspolitikken, kommuneøkonomien, svikter og blir dårligere etter forliket, hvor det er kuttet både i regionale fond og i etablererstipend.

SV fremmer to forslag som vil bety mye for distriktene, og som burde få støtte fra en distriktsvennlig regjering. Det ene går ut på å utarbeide en distriktspolitisk strategi for arbeidsmarkedsetaten. Nå er man pålagt å føre samme politikken over hele landet. Kravene til geografisk mobilitet er økt, og det er ikke – verken i programnotatet for A-etaten eller i proposisjonen – tatt til orde for eller sagt noe om at arbeidsmarkedsetaten skal ta hensyn til ulike landsdeler eller de områdene av landet som opplever avfolking.

Folk er den viktigste ressursen i distriktene. Man kan ikke bruke penger på ett budsjett for å flytte folk og bedrifter til distriktene, for så å pålegge en annen etat å sende dem av gårde igjen fortest mulig. Arbeidsdirektoratet skulle selvfølgelig ikke vært flyttet fra Kommunaldepartementet, men ligget der sammen med de distriktspolitiske virkemidlene.

Regjeringa har på den andre sida gjort ett grep i distriktspolitikken som SV mener er bra. Den har opprettet regionale fond, som gir større frihet til å styrke de lokale valg, som de lokalpolitiske nivåene mener er riktig.

SV ønsker ikke flere små, spesialsydde ordninger som storting og regjering prøver å finsikte på noe som kan være blink ett sted, men fullstendig bom et annet sted. Derfor ønsker vi at flere av de distriktspolitiske virkemidlene skal legges inn i slike samlerammer, og at de lokale leddene, kommuner og fylkeskommuner, i langt større grad skal få lov til å avgjøre hva som skal få støtte. Og da må hele spekteret brukes. Er det skolesektoren som svikter, må en få lov til å styrke der. Svikter kollektivtrafikken eller vegvedlikeholdet, må en få støtte der. Hvis det er kompetanseheving i bedriftene som mangler, kan en få gå inn der.

SV fremmer derfor forslag om at Regjeringa skal legge flere av de distriktspolitiske virkemidlene inn i rammer som kan vedtas og benyttes friere på det lokale nivå. Dette henger sammen med forslag som vi vil fremme i næringsdebatten seinere i dag. Det er viktig at ansvar og makt må følge det lokale nivå, og at det lokale nivå ikke bare sitter igjen i rollen som planmaker.

Så til bruken av u-hjelpspenger. Etter replikkordskiftet om det i dag lurer jeg på hvem i all verden det er av partiene på Stortinget som egentlig vil bruke u-hjelpspenger på denne måten. Alle bortsett fra Fremskrittspartiet har nå vært med i merknads form og sagt at de ikke vil bruke penger slik. Men alle bruker dem – alle bruker u-hjelpspengene i Norge. Fremskrittspartiet var oppe her i dag og sa at de skulle hjelpe flyktningene i nærområdene. Da er det jo litt merkelig at de tar u-hjelpspengene hjem og bruker dem på flyktninger i Norge. Jeg tror jeg snart må få en avklaring fra de andre partiene på hvorfor de fortsetter å bruke penger på denne måten når de alle sier at dette er galt. Det blir noe med å ta litt konsekvenser av det man sier.

Så til slutt til et forslag vi fremmer om at Regjeringa må vurdere å forlenge integreringstilskuddsordningen for enslige mindreårige asylsøkere på linje med ordningen for barn under omsorg av Barnevernet. Trygghet og klare rammer og oppfølging er viktig for at de skal klare seg og utvikle tilhørighet og medansvar i samfunnet. Å bli inkludert er en forutsetning for å stille opp og akseptere de krav som samfunnet setter til en. Å vokse opp kan være vanskelig, særlig hvis en er uønsket. Enda vanskeligere er det hvis en bærer med seg umenneskelige opplevelser. Hvis en i tillegg er alene i et annet land og ikke vet om en kan fullføre skolegangen, eller hvilke voksne en skal forholde seg til etter fylte 18 år, blir det ikke lettere. Hvis vi vil bekjempe kriminalitet og vold hos barn og unge, er vi også nødt til å ta vare på dem, og disse barna trenger vår omsorg mer enn noen.

Jeg vil ta opp de forslagene på vegne av SV som er fremmet i innstillinga.

Presidenten: Karin Andersen har tatt opp de forslag hun nevnte.

Det blir replikkordskifte.

Olaf Gjedrem (KrF): Innleiingsvis vil eg seia at eg har sympati og mykje forståing for mange av dei sosiale haldningane som SV står for, og i mange samanhengar er dei på linje med mitt partis. Eg føler likevel at ein del kommentarar som var knytte til det siste innlegget, var svært einsidige, og at ein treng ei viss motvekt for å få balanse.

For det fyrste slo ein her nokså klart og uomtvisteleg fast at barn og unge får det verre, og det etter å ha fått gjennomslag for den største familiepolitiske reforma som har vore gjennomført på lang, lang tid. Det vil styrkja familien og gje den valfridom.

Familien er i dag utsett for press frå mange hald – sterkt press, så sterkt press som familien knapt nok har opplevd tidlegare. I ein slik situasjon trur eg òg at SV står seg på å innrømma at tiltak som kan vera med og styrkja familien og oppmuntra det indre samhaldet og ordningar for å gje den meir tid saman, vil vera positivt, i staden for med brei penn å slå fast at det motsette vil vera tilfellet. Eg hadde sett pris på at ein var litt mindre skråsikker.

For det andre får ein òg høyra her at arbeidsløysa vil auka. Det er klart at når me er på eit historisk lågmål når det gjeld arbeidsløyse, er det ikkje umogleg at slikt kan skje, men det er langt frå sikkert. Mykje av det som ligg i tida, skulle tilseia at det ikkje er så skråsikkert, men at Regjeringa i alle fall vil ha ein beredskap dersom det skjer, for å motverka det.

Så blei det også nemnt at dersom ein innleier eit nytt forhold med sambuar, skulle reglane endrast. Eg vil mest seia at det skulle berre mangla. Me prøver å laga ordningar for å verna om dei som kjem i ei utsett stilling. Kjem då endringar inn, må ein justera dei reglane som ein innrettar livet sitt etter.

Karin Andersen (SV): Representanten Gjedrem sier at SV og Kristelig Folkeparti på mange måter har like sosiale holdninger. Forskjellen er vel at SV mener at disse må følges opp i praktisk politikk, og da må vi gjøre noen valg som kanskje blir tøffere enn de Kristelig Folkeparti har vært villig til å være med på.

Så trekker Kristelig Folkeparti fram kontantstøtten som den store familiepolitiske reformen. Vi har ulikt syn på den, men jeg håper at representanten Gjedrem har merket seg at SV har forsøkt å være konstruktiv i den retningen som Gjedrem nå snakket om, nemlig når det gjelder tid. Det som har skjedd nå, og som har blitt enormt forsterket med dette budsjettet, er at man har fått en prisvridningseffekt i forhold til barnehager, fordi barnehagene kommer til å bli urimelig mye dyrere i forhold til kontantstøtte.

Undersøkelser viser nå at innføring av kontantstøtte ikke fører til at folk bruker mer tid sammen med ungene sine. De bruker bare andre ordninger for barnetilsyn, og jeg har også registrert at representanten fra Kristelig Folkeparti synes at det er like greit. Man bryr seg ikke noe om hva slags kvalitetskrav man skal ha. Man sier at dette overlater vi til familien. SV ønsker at samfunnet skal stille opp med barnetilsynsordninger som er kvalitetsmessig så gode og så rimelige at folk kan velge dem fritt. Det er viktig.

Så mener vi at man burde gå inn på endringer i kontantstøttereformen som er målrettet mot dem som faktisk bruker tid sammen med barna sine, for det har vi ikke sagt nei til i det hele tatt. Men Kristelig Folkeparti er mer opptatt av friheten til å velge praktikant enn av hva som egentlig skjer i familien.

Så til ledigheten. Ledigheten kommer til å øke med det budsjettet som her er lagt fram, fordi man strammer inn for mye. Spesielt strammer man inn på kommunesektoren, slik at kommunene faktisk er nødt til å si opp folk. Det er en realitet man nå er nødt til å se i øynene. Da må man også ta konsekvensen av det ved å øke tiltaksnivået, slik at de som er utenfor arbeidsmarkedet, ikke blir mer og mer diskvalifisert for hver dag som går.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Leif Helge Kongshaug (V): Ifølge en kronikk i Dagbladet sist lørdag har befolkningen liten tiltro til Stortinget. Folk opplever at striden om den økonomiske politikken og statsbudsjettet er et spill der partienes posisjonering er viktigere enn hensynet til landets økonomi.

Også innstillingen fra kommunalkomiteen bærer preg av dette spillet. Om Arbeiderpartiet kan en i beste fall si at det har vært uklart om det virkelig har hatt noen reell interesse av å inngå kompromiss med en regjering som det samme parti har brukt enhver anledning til å framstille som en ulykke for land og folk. Venstre har lenge hatt et bestemt inntrykk av at partiet mer har vært opptatt av å legge til rette for en ny arbeiderpartiregjering, og at nedrakking er ansett som en bedre taktikk enn reell, saklig samarbeidsvilje i et slikt spill.

I lys av dette, og av Arbeiderpartiets vilje til å inngå samarbeid med Høyre for å gjenerobre regjeringsmakten, er mange av partiets merknader i den foreliggende innstillingen lite troverdige. Det samme kan en si om SV, som gjør det lettvint for seg selv når partiet bruker penger som et stort flertall i denne salen mener det ikke er økonomisk dekning for.

Statsbudsjettet er på mange måter bra for kommunene. Det er i og for seg oppsiktsvekkende at sentrumspartienes opplegg kommer netto bedre ut for sektoren enn Regjeringens opprinnelige forslag etter forhandlinger med de to partiene som vil ha størst kutt i kommuneøkonomien. Det viser at det framforhandlede budsjettet slett ikke er noe ensidig høyrebudsjett, men et budsjett der sentrumsprofilen er tydelig.

Det er likevel grunn til bekymring over situasjonen i mange kommuner. Renteøkning, lønnsoppgjøret og økte pensjonsutgifter – alle faktorer utenom statsbudsjettet – bidrar til at mange må skjære ned i drift og velferdstilbud.

Etter Venstres mening er vi kommet til et tidsskille når det gjelder statlig overstyring av kommunene. Det er ikke mulig å løse alle problemene med stadig større overføringer. Staten må redusere sine detaljkrav, plankrav, øremerking og andre tiltak som egentlig er uttrykk for mistillit til de lokale folkevalgte og det lokale demokrati. Statlig overstyring bidrar til ineffektiv tjenesteproduksjon. Det er for så vidt typisk når Arbeiderpartiet og SV i innstillingen klager sin nød over at kommunene får noe lengre frist til å følge opp eldrereformen og barnehageutbyggingen, ut fra reelle lokale behov.

Venstre tror det vil styrke lokaldemokratiet og styrke kommunenes service overfor egne innbyggere om vi gir kommunene større frihet. Dessverre er dette en tung skute å snu, og statsbudsjettet for 1999 er på ingen måte noe langt skritt i forhold til dette. Vi ser positivt på de forsøksordninger som departementet har iverksatt, og det forslag som ligger i innstillingen i så måte.

Statsbudsjettet for 1999 vil gi den sterkeste distriktssatsingen på mange år. Tiltakene vil stimulere til kreativitet og nyskaping, samordning og samarbeid over kommunegrensene. Tiltaket med næringshager vil bidra til IT-utvikling og småbedriftsetableringer der det trengs mest, og er viktig samfunnsbygging. Også dette er en viktig sentrumsprofil i budsjettet. At satsingen reduseres med ca. 100 mill. kr fra Regjeringens opprinnelige 620 mill. kr, er et lite offer, når en vet at så vel Høyre og Fremskrittspartiet som Arbeiderpartiet ville ha nullet ut den satsingen. Da blir det patetisk når SV i innstillingen klager over at sentrumspartiene har «latt seg presse til nye kutt i distriktspakka». Hva slags pakke ville SV fått flertall for med en arbeiderpartiregjering?

En viktig utfordring i tiden framover vil være å bedre tilbudet for utleieboliger til studenter og andre som har vanskeligheter med det private boligmarkedet. Jeg viser til sentrumspartienes merknad om dette. Økningen i Husbankens låneramme og endring i reglene om bostøtte er andre eksempler som viser at Regjeringen tar de sosiale boligspørsmålene på alvor.

Innenfor flyktning- og asylpolitikken konstaterer Venstre med glede at det er et bredt flertall i komiteen, og at Fremskrittspartiet blir stående alene med sin særegne politikk på dette feltet.

Budsjettet har en sosial profil som sentrum er glad for, og som alle partiene på Stortinget burde slutte seg til.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Karin Andersen (SV): Jeg føler behov for å ta en liten repetisjonsøvelse på finansdebatten og ikke minst på debatten om revidert nasjonalbudsjett i vår. I forslag til det foreslo SV å stramme mer inn enn sentrumspartiene og Arbeiderpartiet, og det var fordi alle signaler da pekte mot at hvis man ikke gjorde det, ville renta gå opp. Vi strammet faktisk mer inn da. Nå tyder alle signaler på at man strammer for mye inn, og at det vil resultere i økt arbeidsledighet. Jeg ber bare representanten fra Venstre om å lese meldingene fra Arbeidsdirektoratet og ta dem alvorlig.

Hvor mye man skal stramme inn, kan man diskutere, men diskusjonen rundt det blir altså slik: Man tenker seg et tall, og så holder man steinhardt fast på det, uansett hva som skjer rundt en i månedene utover høsten når debatten om budsjettet foregår. Så har man sklidd litt på dette fra Regjeringas side, uten at noen har klart å bevise at det var feil, men også uten at renta har tatt noen steg i riktig retning. Så dette er svært mye tallmagi. Jeg skulle ønske at man heller tok de reelle signalene fra norsk økonomi inn i debatten enn at man driver og terper på enkelte tall.

Så ønsker jeg å be representanten fra Venstre om å peke på den sosiale profilen som ligger i dette budsjettet. Når all innstrammingen er foretatt i offentlig økonomi, når det er sørget for at alle som har inntekt og kapital, får skattelette, mens de som er syke og har helseproblemer, får en skatteøkning på 700 mill. kr – hvor er da den sosiale profilen i dette budsjettet?

Leif Helge Kongshaug (V): Nå er det slik at en har visse budsjettrutiner i Stortinget, og det kan ikke være slik at de til enhver tid siste signalene gjør at en skal gå inn og endre et opplegg som både fra Finansdepartementets og andre departementers side er gjennomtenkt, og som Regjeringen legger fram. Men vi har selvfølgelig rutiner, der en gjennom revidert nasjonalbudsjett kommer tilbake til situasjonen hvis det blir endrede forhold. Men det overordnede målet med budsjettet må vi ikke glemme: Det er å få renten ned. Da kreves det en viss stramhet i budsjettet. Den stramheten kan selvfølgelig diskuteres. Men det er iallfall én ting som jeg er temmelig overbevist om, og det er at hvis en ikke hadde hatt stramhet i dette budsjettet og renten ikke gikk ned, hadde i hvert fall statsbudsjettet fått skylden for at renten ikke gikk ned. Nå har vi en stramhet. Hvis nå mot formodning renten ikke skulle gå ned, er det i hvert fall ikke budsjettets skyld. Da skyldes det andre, utenforliggende forhold som oljepris, krisen i verdensøkonomien osv. Men jeg vil minne om at hvis vi nå får oppleve at renten går ned og at forholdene på arbeidsmarkedet endrer seg, har vi et budsjett som iallfall har bidratt til det. Én prosent rentenedgang utgjør 440 mill. kr i innsparte utgifter for kommunene, og det er et betydelig løft i den sammenhengen.

Så må vi også merke oss at selv om dette landet består av vel 4 millioner innbyggere, er det store forskjeller rundt omkring i Norges land. Den profilen budsjettet har, med en betydelig satsing i distriktene for å unngå eller iallfall motvirke den hjerneflukten som vi har fra distriktene til sentrale områder, som er vår tids største utfordring, er klar.

Når det gjelder sosial profil for øvrig, viser jeg bare til 1 milliard kr i økning av Husbankens lånerammer, som nettopp har en sosial profil.

Karin Andersen (SV): Dette blir veldig utydelig, for representanten Kongshaug sier at man, når man har bestemt seg for et tall én gang, ikke kan ta signaler underveis hvis de kommer. Så jeg må bare spørre om dette virkelig er en gjennomtenkt politikk. Er Venstres og sentrumsregjeringas politikk slik at hvis store størrelser i norsk økonomi eller i internasjonal økonomi forandrer seg i løpet av budsjettprosessen, skal man ikke ta hensyn til det, verken fra Regjeringas eller Stortingets side. Jeg synes det er oppsiktsvekkende, og det er uansvarlig.

Så sier Kongshaug om diskusjonen om renta at hvis renta nå går ned, så er det bra. Men hvis den ikke gjør det, er det i hvert fall ikke regjeringspartiene og forlikets skyld. Har man da noen mening om at denne innstrammingen er riktig, eller har man ikke noen mening om at denne innstrammingen er riktig? Dette gir et signal om at man overhodet ikke er sikker på om det man gjør, betyr noe som helst. Hvis det ikke betyr noe, peker man på andre, og skylder på f.eks. verdensøkonomien. Det er riktig det – den spiller veldig stor rolle, men da kan man kanskje tillate seg å være litt mindre skråsikker på at akkurat den innstrammingen man sjøl har lagt inn, er det virkemidlet som best slår inn i økonomien og gjør noe med rentenivået.

Jeg skulle ønske man kunne diskutere disse tingene med litt mindre lidenskap og litt større og åpnere blikk for hva det faktisk er som skjer i økonomien, og kanskje også være litt ærligere og litt mer åpen når det gjelder de virkemidlene man vil bruke. Nå bruker Regjeringa arbeidsledighet som et virkemiddel for å få renta ned. Det mener SV er feil, og det er ikke en sosial profil i et slikt budsjett å bruke arbeidsledighet som et virkemiddel.

Leif Helge Kongshaug (V): Det er en kjensgjerning at kommunikasjon ikke er enkelt. Det kan være den som sender signalene, som er uklar, men det kan like mye skyldes antennen som skal ta imot signalene.

Det må være helt klart at den stramheten som ligger i det budsjettet som vi nå behandler, har et overordnet mål, og det er å få renten ned, noe som igjen virker inn på kommunenes økonomi. Representanten Karin Andersen sier at vi ikke tar hensyn til signal, men det var jo nettopp det jeg sa at vi gjør. Vi har rutiner som tilsier at hvis vi får bekreftet et signal om at det er visse forutsetninger ved budsjettet som ikke er riktig, så har vi en mulighet til å komme tilbake til det i revidert budsjett. Min påstand er – for å gjøre det helt klart: Innstrammingen i budsjettet er riktig.

Så vil jeg igjen vise til den distriktspakken som ligger i budsjettet, som har den nødvendige profilen for at nettopp de kommunene og de områdene som får de største utfordringene hvis konjunkturen skulle dempes, skal få muligheter til å utnytte de ordningene som ligger i budsjettet. Dette budsjettet kan vi gå inn i 1999 med med en tro på at vi er på rett vei. Så får vi håpe at også de andre elementene som virker inn, som det ikke ligger i denne salens makt å påvirke, går i positiv retning.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Gunnar Breimo hadde her overtatt presidentplassen.

Signe Øye (A): Fornøyde budsjettkamerater på Stortinget, mens senterpartiordfører raser mot budsjettforliket, kan vi lese i Moss Avis fra 26. november i år. Dette er ikke noe enkeltskrik fra én enkelt ordfører i Østfold, for aldri før har vi opplevd et så unisont rop om hjelp fra Kommune-Norge. For å få sine budsjetter i balanse må skoler og barnehager legges ned, skolefritidsordningen blir mye dyrere, aktiviteten ved sykehusene må dempes og utbyggingen av eldreomsorgen reduseres til neste år i forhold til den vedtatte eldrepakka.

De færreste ville ha trodd at det var dette kommunebudsjettet som skulle være «flaggskipet» i forhold til Voksenåserklæringen – et budsjett med enda mer høyrepolitikk, og som gir kommunene enda mindre penger.

Det skal bli skattelettelser sentralt, men til gjengjeld blir det mange og store skatte- og avgiftsøkninger ute i kommunene. Skal velferdstilbudene reddes, må foreldrebetalingen for barnehager og skolefritidsordning økes kraftig og vann-, kloakk- og renovasjonsavgiftene må økes tilsvarende. Eldre og pleietrengende må få økte egenandeler. Alle disse økningene rammer flatt. De som har minst å rutte med fra før, må yte like mye som dem som har mest. Alle vet at det er de svakeste som sitter igjen som de største taperne. Og dette godtar en sentrumsregjering som var så opptatt av å utjevne forskjellene mellom folk da de satt i opposisjon. Nå er det skattelettelser til de rikeste som er blitt det viktigste for sentrumsregjeringen.

Bondevik-regjeringen har mer enn halvert de ordinære arbeidsmarkedstiltakene, fra et gjennomsnitt i 1998 på 15 000 plasser helt ned til, etter forliket med Høyre og Fremskrittspartiet, 7 000 plasser i 1999. Arbeidsdirektoratet sier at arbeidsledigheten kan komme opp i 70 000 til neste år. Derfor mener Arbeiderpartiet at tiltaksnivået for neste år er uansvarlig lavt. Det er fortsatt 50 000 ledige som trenger skolering, arbeidstrening eller omskolering for å komme i arbeid. Bare i Østfold gikk Norsk Finpapir AS med 180 ansatte konkurs i går, og de 200 ansatte ved Moss Glassverk har fått melding om oppsigelse.

Arbeidskontorene i Østfold sier de ikke vil ha noen mulighet til å gi alle disse menneskene et tilbud om omskolering. De fleste av disse er ufaglært. De trenger omskolering. Nå vil alternativet være å gå passiv og hente dagpenger. Dette er meningsløst, og det er en utrolig defensiv politikk fra Regjeringens side. Alle, samfunnet som helhet, taper på en slik politikk. Vi får flere syke, flere uføretrygdede og flere blir sosialklienter. Høyre og Fremskrittspartiet har hele tiden vært imot å bevilge penger til arbeidsmarkedstiltak. Nå har sentrumspartiene gitt etter for presset. Det synes vi i Arbeiderpartiet er trist.

Enslige forsørgere som nå er under utdanning, står i fare for å måtte slutte. Arbeidsmarkedsetaten er den største hovedaktøren i arbeidet med å få enslige forsørgere i jobb. Ta f.eks. barnepass. I dag ordnes det slik at barnepass organiseres gjennom arbeidsmarkedstiltak. Faller dette bort, slik det nå meldes at det er fare for fra arbeidskontorene, ja så faller hele prosjektet bort. Vi har 10 000 ledige ungdommer mellom 16 og 24 år. Vi har nesten 10 pst. ledighet blant innvandrere og flyktninger. Det er disse som blir taperne i forhold til budsjettet. Arbeiderpartiet tar de sterke signalene om økt ledighet på alvor. Vi øker derfor bevilgningen til arbeidsmarkedstiltak med 159 mill. kr. Samtidig øker vi antall stillinger i A-etaten.

Jeg vil gi ros til Regjeringen for at spesielle arbeidsmarkedstiltak videreføres på samme nivå som Stortinget bestemte i fjor. Det er meget viktig at disse tiltakene ikke svekkes. Arbeiderpartiet støtter også en utvidelse utover de 70 ASVO-plassene som er foreslått. Arbeiderpartiet mener arbeidsmarkedsbedriftenes tilbud kan være godt egnet til kvalifisering av enkelte innenfor gruppen flyktninger, psykiatriske pasienter, vanskeligstilt ungdom og eldre arbeidstakere som får problemer i det åpne arbeidsmarkedet. Selv en så forsiktig hentydning om å hjelpe de svakeste på arbeidsmarkedet våget ikke Senterpartiet og Kristelig Folkeparti å slutte seg til i komiteen. Men slik blir det når «storebror», Høyre og Fremskrittspartiet, bestemmer.

Torbjørn Andersen (Frp): Statens styring av kommunesektoren gjennom lover og forskrifter, kontrollvirksomhet og byråkrati krever en betydelig ressursinnsats i landets 435 kommuner. Skjemaveldet, statlige krav til kontroll og rapportering, tusenvis av lovbestemmelser og forskrifter beslaglegger mye tid og ressurser som kunne vært langt bedre anvendt til reell tjenesteproduksjon i kommunene.

Mange kommuner opplever det som problematisk å forholde seg til alle de statlige pålegg og innrapporteringskrav som eksisterer, og som stadig strømmer innover norske kommuner fra departementene. Krav til utarbeidelse av planer medfører at Kommune-Norge etter hvert nærmest drukner i planer av ulike slag, og konsekvensen blir at byråkratiet eser ut i takt med økningen av den statspålagte oppgavemengden.

Både storting og regjering bør bli mer bevisst på å få en reduksjon i de statlige påleggene til kommunene. Kommunene bør få en friere stilling, der økt selvstyre må bli en viktig del av den totale omstillingen norsk kommunesektor står overfor.

Men kommunesektoren må også være villig til å gå i seg selv og granske sin måte å organisere og utføre egen virksomhet på, og ikke overdrive sine mishagsytringer over at staten stadig pålegger dem oppgaver uten at det følger med penger. For i Norge har vi altfor lenge dyrket de offentlige monopoler som en selvfølgelighet. Den tid må nå snart være over.

Fremfor å kutte i tjenesteproduksjonen på grunn av dårlig økonomi bør en først undersøke om de kommunale tjenestene kan utføres billigere og dermed opprettholdes via konkurranseutsettelse. Dårlig kommuneøkonomi kan på en slik måte snus til det bedre. Omstillinger som ikke ville trenges med en god økonomi, kan nå bli helt nødvendig i trange økonomiske tider.

Konkurranseutsettelse bør derfor ikke stå uprøvd i noen kommune som en mulighet for å kompensere for eventuelle budsjettkutt. Den lokalpolitiske handlefriheten kan økes betydelig som et resultat av at midler frigjøres gjennom mer kostnadseffektiv kommunal drift. De offentlige monopoler når det gjelder helse og omsorg, er det faktisk vanskelig å avfinne seg med i et moderne samfunn som det norske.

Kravet til kostnadseffektiv kommunal drift vil bli skjerpet betraktelig i tiden som kommer, for grensen for å velte kostnader over på skattebetalerne i form av ytterligere økte skatter og avgifter er det nærmest umulig å tenke seg.

«Omstilling» er stikkordet for økt kostnadseffektivitet i kommunene. Men hva betyr dette ordet, som alle liker og elsker? Ordet har ulikt innhold, avhengig av partitilhørighet. Men en omstilling som ikke inkluderer en rimelig grad av konkurranseutsettelse av den kommunale tjenesteproduksjonen, vil bare gi marginale effekter.

En del norske politikeres sans for de offentlige monopoler er et underlig fenomen, og trolig vil forfektelsen av monopolenes fortreffelighet ikke vinne et fnugg av gehør hos neste generasjon.

Det er lett å forstå at Arbeiderpartiets binding til Norsk Kommuneforbund hemmer privatiseringsdebatten i landets største parti. Men de er på glid der også. Regjeringspartiene derimot burde vært lenger fremme når det gjelder å slippe til markedet i den offentlige sektor. I så måte var Ivar Østbergs svar på min replikk noe skuffende. Regjeringspartiene burde mer aktivt tilkjennegi at de hadde en mer nyansert holdning til en modernisering av kommunesektoren ved at disse partiene burde la konkurranseutsettelse og privatisering bli gjenstand for en mer åpen og pragmatisk tilnærming.

Problemet med de offentlige monopolene er først og fremst at de ikke er tidsmessige i forhold til det økende kravet om økt mangfold og personlig valgfrihet. Dessuten har ethvert monopol sterke tendenser til å utvikle lav effektivitet, høye kostnader og heller varierende kvalitet. Tiden er nå inne for at det offentlige bør tenke på å kvitte seg med monopolene og heller bli flinkere til å bruke det moderne, effektive markedet for å utføre de tyngste fellesoppgavene som kommune- og fylkessektoren i dag utfører. Eksempelvis bør monopoltenkningen innen den kommunale helse- og omsorgssektoren snart være ved veis ende.

Skal vi klare å innfri de tunge forpliktelsene i framtiden og unngå at velferdssamfunnet spiller fallitt på grunnleggende velferdsområder, må vi også være villig til å omorganisere den offentlige virksomheten, slik at kommunene blir i stand til å håndtere de utfordringene de står overfor. Vi må gi offentlig sektor mulighet til å opptre som en moderne aktør i markedet, en aktør som kjøper inn sine tjenester i det sivile markedet av dem som kan utføre tjenestene best, hurtigst og billigst. Kommunene skal altså bare betale regningen for brukerne, mens selvstendige foretak bør utføre selve arbeidet etter anbudsprinsippet.

Men velger vi å videreutvikle de kommunale monopoler innen områder som helse og omsorg, vil det forverre muligheten til å opprettholde et høyt nivå på disse offentlige tjenestene i framtiden. Satser kommunene derimot på et nært samarbeid med det sivile, private marked, øker mulighetene for å yte gode tjenester til innbyggerne betraktelig.

Folks tale er i så måte også helt klar. Folk er ikke opptatt av hvem som utfører de offentlige tjenestene, bare av at de har god kvalitet og er lett tilgjengelige når behovet er der. Jeg vil tillate meg å påstå at også SV en gang vil innse at dette er riktig, men de tror det ikke før de får se det.

Offentlig enerett til å utføre grunnleggende tjenester til innbyggerne er kynisk og udemokratisk, og det er slett ikke i tråd med det humane menneskesyn vi liker å hylle oss selv for å ha i dette land.

De kommunale monopoler er et formidabelt stengsel for en effektiv omorganisering av den kommunale sektor. Men først når et flertall i dette landet innser at konkurranseutsettelse, økt privat innslag og vektlegging av personlig valgfrihet vil måtte bli de mest sentrale virkemidler for måten å organisere den offentlige virksomhet på, vil vi oppnå den omstilling i kommunene som er helt avgjørende og nødvendig.

Statsråd Ragnhild Queseth Haarstad: Jeg skal ikke gjenta verken argumenter eller synspunkter fra finansdebatten om behovet for å føre en stram finanspolitikk. Jeg skal heller ikke bruke tiden på å peke på den turbulente politiske situasjonen og ulike mer eller mindre interessante utspill som er gitt før budsjettforliket mellom regjeringspartiene og Høyre og Fremskrittspartiet kom på plass.

Jeg skal konsentrere meg om mitt eget budsjett, og jeg er glad for å kunne si at vi får tilslutning til den flyktning-, asyl- og integreringspolitikken vi har lagt opp til. Vi får flertall for – det er faktisk en enstemmig komite – å øke integreringstilskuddet. Det er viktig for å sikre en raskest mulig bosetting av asylsøkere og flyktninger. Og det var på tide, for det har ikke vært justert siden 1994. Vi får også tilslutning til å styrke UDI, slik at vi sikrer en raskere behandling av asylsøknader og søknader om arbeidstillatelse. Regjeringen arbeider nå med endringer i regelverket, slik at vi skal få gjort det enklere for dem som sitter i mottak, å kunne få seg jobb. Og jeg har selvfølgelig merket meg komiteens merknad på det punkt. Vi får også tilslutning til å videreføre oppfølging av Senter mot etnisk diskriminering og bevilgninger til innvandrerorganisasjoner og frivillig virksomhet. Jeg har også merket meg med glede at vi får tilslutning til Regjeringens opplegg på arbeids- og miljøområdet. Det er ingen endringsforslag for noen av instituttene som sorterer under det området. Vi får tilslutning til økte bevilgninger til Sametinget, og til at Sametinget skal få større frihet til å prioritere innen gitte rammer. Vi får også tilslutning til det boligpolitiske opplegget, tilslutning til å bedre bostøtten for barnefamilier ved at den økes til det samme nivået som for pensjonistene, og tilslutning til å oppheve boligavgrensingen for barnefamilier med hensyn til utleieboliger.

Når det gjelder omleggingen av boligtilskuddet, som har vært kommentert av flere her i dag, er det en følge av Riksrevisjonens kritiske merknad til den måten det tidligere var budsjettert på. La meg presisere – for det har også vært et tema tidligere i debatten: Slik opplegget er nå, er det bevilgning pluss tilsagnsfullmakt som til sammen angir aktivitetsnivået. Når det gjelder endringer i overgangsordningen for bostøtte, er det lagt til grunn en raskere nedtrappingsordning, dekningsgraden er foreslått redusert fra 80 til 60 pst., og la meg presisere at ordinær bostøtte ikke berøres av denne endringen. Det er altså kun de som mottok botilskuddet før samordningen i 1997, som vil bli berørt.

Det er også tilslutning til å øke Husbankens utlånsrammer med 1 milliard kr. Det vil gi mulighet både når det gjelder oppfølging av den sosiale boligbyggingen og oppfølging når det gjelder eldresatsingen. Det tror jeg kan vise seg å være viktig neste år.

La meg si at jeg også er glad for at vi får flertall for en betydelig styrking av distriktspolitiske tiltak på ca. 500 mill. kr. Den distriktspolitiske satsingen er faktisk den første vesentlige økningen i løpet av 1990-årene. Det gjør det mulig for Regjeringen å følge opp de varslede tiltak og satsinger som jeg la vekt på i den distriktspolitiske redegjørelsen jeg holdt i vår. Og la meg få lov å minne om at behovet for en slik distriktspolitisk satsing faktisk ikke er blitt mindre nå enn det var i vår. Fortsatt har vi for sterk sentralisering, og fortsatt er flyttestrømmene meget ensidig. Jeg har med noe undring merket meg at Arbeiderpartiet foreslår å kutte distriktssatsingen med over 390 mill. kr. At nye tiltak er foreslått tatt ut, kan jeg for så vidt forstå, men at også bevilgningene som skal følge opp fylkenes satsing og det regionale samarbeidet, foreslås kuttet, finner jeg nokså overraskende på bakgrunn av den merknaden som Arbeiderpartiet har om at det er der de mener det er viktig å satse.

Når det gjelder etableringsstipend, har jeg merket meg den merknaden som Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Høyre og SV har, der de understreket Riksrevisjonens kritiske merknader til hvordan etableringsstipendet er brukt i forhold til Stortingets forutsetninger. Jeg går ut fra at flertallet er klar over at dette gjelder forhold som gjaldt under den forrige regjering, i årene 1996-97. La meg derfor få opplyse at vi allerede for inneværende år har foretatt endringer. Blant annet skal som kjent 40 pst. av stipendene fra og med i år gå til kvinner. Dessuten skal fylkene prioritere etablering i distriktskommunene. Jeg går også ut fra at alle er klar over at dette er en landsdekkende ordning, at det er fylkene som følger dette opp i praksis.

Når det gjelder kritikken av såkalt uspesifiserte formål, som også har kommet fram, at ikke alt har gått bare til nyetablering, vil jeg få lov til å gjøre oppmerksom på at fylkene i retningslinjene for etableringsstipend er gitt anledning til å bruke inntil 20 pst. av midlene til oppfølging av nyetablerte. Det har vist seg å være både nyttig og effektivt å ha denne oppfølgingsmuligheten, fordi det er i de aller første årene av oppstartingsfasen at det kan være ganske tungt.

Så vil jeg få lov til å si litt om kommuneøkonomiopplegget. Jeg vil minne om at da jeg la fram kommuneøkonomiproposisjonen i vår, sa jeg at det ville bli et stramt opplegg for kommunesektoren i 1999. Jeg sa også, og jeg vil minne om det i dag på bakgrunn av det som har skjedd i debatten så langt, at det er store variasjoner mellom kommunene. Noen har det faktisk ganske bra, mens andre sliter forferdelig tungt for å få endene til å møtes. Det er naturlig at de som har store problemer, også er de som går høyest på banen for å få oppmerksomhet omkring det.

Vi vet også av erfaring at én ting er de budsjettforslag som rådmennene legger fram, noe annet er de budsjett som blir vedtatt av kommunestyrene. Vi har erfaring for at mange av de foreslåtte kutt, f.eks. på grendeskoler eller barnehager, faktisk ikke blir noe av når kommunene er ferdig med sin budsjettbehandling. Tall viser at etter at Agder-modellen ble lagt inn i inntektssystemet, har vi fått disse årlige kuttforslagene på skolenedlegging. Tallmateriale viser at det er ca. 25 pst. som har blitt nedlagt i forhold til det rådmennene foreslo.

La meg også si at jeg er glad for at vi får den fleksibiliteten i eldresatsingen som det nå legges opp til, fordi vi har fått henvendelser fra mange kommuner som sier at de ikke vil klare å følge opp dette med en så knapp tidsfrist som fire år, men at de må ha noe mer tid. Vi er glad for at det nå blir flertall for en slik fleksibel ordning. Det gjør at disse kommunene kan være trygge på at de får tilskudd også etter fire år.

La meg få lov til å si at jeg også har merket meg Arbeiderpartiets merknad der de sier at heller ikke de ønsker å gå inn for at staten bør gi kompensasjon for økt lønnsvekst og økte pensjoner. Jeg regner derfor med at det er bred politisk enighet om de prinsippene som hittil har vært fulgt på det området.

La meg også presisere at budsjettkompromisset mellom regjeringspartiene, Høyre og Fremskrittspartiet gir som sum at endringer til kommunesektorens inntekter og utgifter blir tilnærmet null. Altså: Det er ikke riktig som det er sagt, at dette kompromissforslaget fører til en økt belastning, som enkelte har brukt som uttrykk, på kommunesektoren.

Så til romertallsvedtaket: Vi vil selvfølgelig følge opp det vedtaket. Jeg synes det er bra at flertallet i komiteen ønsker å få til et slikt forsøk, og vi vil følge det opp og legge det fram i forbindelse med kommuneøkonomiproposisjonen til våren.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Sylvia Brustad (A) : Jeg har lyst til å konsentrere meg om én ting, og det gjelder eldresatsinga, som et enstemmig storting har vedtatt skal gjennomføres i løpet av fire år. Det er et helt nødvendig løft for de mange eldre som har behov for sjukehjemsplasser og omsorgsboliger.

Så kom signalene fra Regjeringa etter det vedtaket om at det ikke gjorde noe om kommunene brukte litt mer tid. En kan jo stille spørsmål om hvor lurt det er å gi uttrykk for slike ting. Så kom budsjettforslaget for neste år, og der var det et kutt i forhold til hva et enstemmig storting tidligere hadde sagt angående penger som trengs for å gjennomføre dette i løpet av fire år. Begrunnelsen var da at det var greit at en brukte to år til, og derfor trengte en mindre penger neste år.

Forslaget fra Regjeringa er ikke endret i det budsjettforliket som nå er inngått mellom regjeringspartiene, Høyre og Fremskrittspartiet. Det vil si at det ligger ikke flere kroner inne enn det Regjeringa har foreslått på denne posten, sjøl om Fremskrittspartiet prøver å framstille det slik. Da betyr det at faren for at det blir færre omsorgsboliger og sjukehjemsplasser til neste år, er til stede, og det hjelper ikke å ha politiske garantier hvis pengene ikke er der. Jeg vil også si at Arbeiderpartiet ikke har sagt, slik Fremskrittspartiet har antydet, at de som bruker mer enn fire år, ikke skal få mer penger. Det står ikke i noen papirer. Men vi har sagt at vi vil stå ved løftet om at de eldre vi har lovet skal få omsorgsboliger og sjukehjemsplasser i løpet av fire år, skal få det.

Mitt spørsmål til statsråden blir: Kan statsråden garantere at alle kommuner som har planer om bygging av omsorgsboliger og sjukehjem til neste år, får penger til det? Og er det dekning for det innenfor den ramme som vil bli vedtatt på dette området?

Statsråd Ragnhild Queseth Haarstad : Det Regjeringen har foreslått, og som jeg har forstått at flertallet har sluttet seg til, er at istedenfor å pålegge kommunene å gjennomføre reformen på fire år, har de som har behov for det, mulighet til å bruke to år ekstra. Og som sagt: Vi har fått ganske mange henvendelser fra kommuner om at de trenger bedre tid for å planlegge og for å få et opplegg som gjør at de utnytter ressursene best mulig. Vi syntes det var rimelig at kommunene fikk muligheten til det.

Så er det det å si til gjennomføringen av slike reformer at det må være et visst samsvar mellom de frie inntektene som legges inn, og egenandelene til de øremerkede tilskuddene, som vi vet kommunene selv må bidra med. Jeg har registrert at Arbeiderpartiet i sine overføringer på rammene for neste år har en økning i ferske penger på 200 mill. kr. Men ved en omfordeling fra skatteinntekt og over på rammer blir rammeoverføringene større.

Jeg kan ikke på det direkte spørsmålet jeg fikk, si om alle de som søker om å få starte utbyggingen av eldreomsorgen neste år, kan få lov til det. De søknadene ligger ikke i mitt departement, de ligger faktisk i Helse- og sosialdepartementet, og det er de som til enhver tid har den nøyaktige oversikten over dette. Men ifølge Helse- og sosialdepartementet er det lagt inn nok bevilgninger i det forslaget som ligger der nå.

Lodve Solholm (Frp): Eg har lyst til å gripe fatt i noko som statsråden for så vidt ikkje var inne på.

Etter ein del korrespondanse mellom Framstegspartiet si stortingsgruppe og departementet har det kome for ein dag at ein del av dei innvandrarorganisasjonane som i dag får offentleg støtte i stort omfang, ikkje er landsomfattande, slik kriteria i St.prp. nr. 1 legg til grunn – og eg siterte jo frå proposisjonen i hovudinnlegget mitt i dag. Det som då er mitt spørsmål, er om statsråden no vil ta ein gjennomgang når det gjeld desse organisasjonane, og sile ut dei som ikkje tilfredsstiller dei krava som departementet sjølv har sett for at ein skal få offentleg støtte til verksemda, nemleg at det skal vere ein landsomfattande organisasjon, og at den også til ein viss grad skal vere medlemsbasert. Mitt spørsmål er ganske enkelt: Er statsråden villig til å ta ein gjennomgang av dette og få rydda opp i noko vi i Framstegspartiet ikkje synest er i samsvar med dei kriteria som departementet sjølv har sett?

Statsråd Ragnhild Queseth Haarstad: Vi har fulgt den praksis at forutsetningene for at landsdekkende organisasjoner skal få støtte over statsbudsjettet, er at de gjennom sin generelle virksomhet og sine konkrete aktiviteter bidrar til reell likestilling mellom innvandrere og nordmenn, og til at innvandrere deltar aktivt i samfunnslivet og blir sjølhjulpne. Det må etter mitt skjønn være viktigere at formålet med tilskuddsordningene oppnås enn hvordan organisasjonene velger å organisere seg. La meg få presisere at vi kommer til å fortsette den praksis vi har hatt, ved at organisasjonene følges tett opp av Utlendingsdirektoratet og av vårt departement. Det stilles strenge krav til rapportering og oppfylling av betingelser for kvartalsvis utbetaling av tilskuddet. Vi mener at den måten vi har praktisert dette på, og det regelverk vi har fulgt så langt, er i tråd med det som Stortingets flertall ønsker.

Erna Solberg (H): Etter å ha lyttet til statsrådens innlegg, er jeg fristet til å si at det kanskje ikke var så farlig med litt av den Høyre-politikken siden statsråden tross alt er særs fornøyd med at hun har fått gjennomslag for store deler av sitt budsjettopplegg også i et forlik med Høyre – til tross for at jeg har forstått det slik at Senterpartiets statsråder primært hadde ønsket seg et forlik en annen vei.

Det synes jeg i og for seg statsråden kan ha rett i. Jeg synes i hovedsak at statsråden har fått igjennom mye av budsjettopplegget, og at hun har fått gode råd på veien når det gjelder nye tiltak, gjennom det arbeidet som har blitt utført i komiteen. På ett område er jeg derimot litt forbauset over flertallets innstilling. Det gjelder et forslag som Fremskrittspartiet og Høyre står sammen om i innstillingen, hvor vi har bedt Regjeringen i forbindelse med statsbudsjettet for år 2000 fremlegge en vurdering av ulike mottaksorganiseringer, inklusiv den svenske modellen, hvor asylsøkere også bor i private hjem. Så langt jeg har sett av avisoppslag – og min kunnskap her er begrenset til det jeg har sett i norske medier– har svenskene faktisk vært meget fornøyd med en modell hvor man også kan plassere asylsøkere i private hjem. Ikke minst er det ønsket stortingskomiteen har gitt uttrykk for, at man på et tidligere tidspunkt får en bedre integrering. Derfor synes vi det hadde vært interessant om vi både fikk en gjennomgang av de eksperimentene som i dag foregår med ulik type mottaksorganisering, og fikk høre om de svenske erfaringene. Nå har jeg registrert at departementet da dette var omtalt i media, gav uttrykk for at det var interessante toner. Jeg vil da spørre statsråden: Til tross for at stortingsflertallet nå ikke kommer til å pålegge Regjeringen dette, vil statsråden allikevel gjøre dette ut fra vår interesse av å få mest mulig faglig tilfang med hensyn til hvordan vi skal få både best integrering og lavest mulig kostnader for dette arbeidet?

Statsråd Ragnhild Queseth Haarstad: La meg si det slik at jeg har ingen grunn til å være misfornøyd med det budsjettkompromisset som er inngått når det gjelder mine områder. Jeg vil også være så dristig å si at jeg vil anta at situasjonen for kommunene og distriktene ikke hadde blitt merkbart bedre ved et budsjettkompromiss mellom Høyre og Arbeiderpartiet, som var alternativet.

Så til spørsmålet. Vi planlegger neste år å ta en bred gjennomgang av hele mottaksapparatet, hvor også den svenske modellen vil være gjenstand for vurdering. Det er riktig, som Erna Solberg påpekte, at erfaringene fra Sverige kan tyde på at de oppnår raskere integrering med denne modellen. Baksiden ved det – for å si det sånn – er at det fører til at asylsøkere blir konsentrert i veldig få geografiske områder. Mens vi i Norge har forsøkt å bosette dem spredt, ikke klumpe dem i noen få områder, i noen få kommuner, men prøvd å få dem bosatt i hele landet, kan det å bruke den svenske modellen være med og bidra til at de blir klumpet i noen få kommuner hvor det i dag bor flest asylsøkere, flyktninger og innvandrere. Men vi vil, som jeg sa, ta en gjennomgang av hele ordningen og bl.a. også vurdere den svenske modellen, og så kommer vi tilbake med det vi måtte ha av erfaringer og forslag til eventuelle omlegginger.

Karin Andersen (SV): Jeg merker meg at Regjeringen når de nå skal omtale forliket som de har vært med på, istedenfor å forsvare innholdet i det peker på andre og sier at de er verre enn oss. Jeg skulle ønske at denne Regjeringen holdt litt høyere noen av de sakene de faktisk er opptatt av, og hvor de har tenkt å satse i framtida, og så får man velge strategi deretter.

Så sa statsråden at det må være et visst samsvar mellom reformene, de øremerkede tilskuddene og de frie inntektene. Slik er det ikke nå. Slik er det ikke i Arbeiderpartiets opplegg heller. Men Regjeringen må jo ta ansvar for det den gjør sjøl. Regjeringen burde ta konsekvensen av det og si fra til kommunesektoren at det er en del ting dere skal slippe til neste år fordi vi ser at dere ikke har penger til det. Resultatet nå blir jo at kommuner faktisk er nødt til å si opp folk og er nødt til å forverre tilbudet til innbyggerne sine. Et av problemene vil jo være at de er nødt til å legge ned tilbud til barn og unge fordi de må vri økonomien slik når de skal løse ut midlene til eldreomsorg og helse, men de må også øke de kommunale egenandelene og avgiftene kraftig. Jeg vil spørre statsråden om hun kan bekrefte at det er riktig at budsjettframlegget betyr en økning i egenandelene når det gjelder sjukdom og helse fra Regjeringens side, og at man i tillegg til det tvinger kommunene til å ta ut maksimalt av avgifter og egenandeler på kommunal sektor. Og jeg vil spesielt spørre om det ikke er slik at dette også gjelder barnehagene, at man med det budsjettframlegget som nå er lagt, vil ende opp med høyere barnehagepriser nå enn det man hadde før. Og vil ikke det bety at den prisvridende effekten mellom kontantstøtte og barnehage blir mye verre til neste år enn den var i opplegget fra begynnelsen av?

Statsråd Ragnhild Queseth Haarstad: La meg først igjen si – jeg trodde jeg hadde sagt det mange ganger i innlegget mitt – at jeg er tilfreds med å få tilslutning og flertall for så godt som alt vi har lagt fram. Jeg er altså tilfreds med at vi har fått et budsjettopplegg sammen med Høyre og Fremskrittspartiet som gjør at kommunesektoren totalt sett kommer ut omtrent likedan som det forslaget Regjeringen opprinnelig la fram. Så nå håper jeg at alle har fått med seg det jeg sier. Jeg var faktisk redd for at jeg skulle bli kritisert for at jeg var tilfreds med altfor mye, at jeg hadde fått for mye igjennom – jeg har faktisk fått igjennom det meste. Men la nå det ligge.

Så til forholdet mellom frie inntekter og øremerkede tilskudd. Det er et tema som er viktig å holde oppe, og det er et tema jeg kommer til å fortsette å holde oppe, og fordi jeg ikke rakk det i hovedinnlegget mitt, vil jeg si at Regjeringen nå prøver på nytt å ta en gjennomgang av regelverk og øremerkede tilskudd og se om det er mulig å få til en forenkling. Det er riktig som det ble hevdet her i stad, at dette er det gjort forsøk med to ganger før på 1990-tallet uten at det har gitt særlige resultater. Men vi prøver altså en runde igjen fordi vi ser at det er nødvendig å få en bedre balanse mellom øremerkede tilskudd og frie inntekter. Det er dessuten oppmuntrende at så mange i debatten så langt har pekt på at det er nødvendig å få redusert statens detaljstyring av kommunesektoren. Det er viktig. Jeg håper det er tilslutning hos de forskjellige partiers representanter i f.eks. kirke-, utdannings- og forskningskomiteen, sosialkomiteen eller familie-, kultur- og administrasjonskomiteen om en slik forenkling.

Odd Eriksen (A): Det har vært noe uklart hva budsjettforliket mellom regjeringspartiene og Høyre og Fremskrittspartiet egentlig innebærer for kommunesektorens inntekter. Arbeiderpartiet har forstått det slik at forliket faktisk innebærer et reelt kutt i overføringene til kommunene. Hvor stort dette kuttet er, er noe uklart, for vi har på spørsmål fått ulike svar fra Finansdepartementet og Kommunaldepartementet, og jeg ber kommunalministeren svare litt på det.

La meg også få lov å sitere statsråden fra en replikkveksling under tilsvarende debatt i fjor høst:

«Hvis jeg får lov å svare ut fra min personlige vurdering – og da ber jeg om at det blir oppfattet som det – er den største forsømmelsen i det senere at staten ikke har prisjustert de øremerkede tilskuddene. Det fører igjen til at for mye av de frie inntektene til kommunene bindes opp. Jeg ville nok ha prioritert det først, for jeg tror nemlig at det å sørge for at kommunene får mest mulig frie midler, også vil bidra til at det kan bli mer interessant å drive med lokalpolitikk.»

Mitt spørsmål blir da: Hvorfor har ikke statsråden foreslått å prisjustere de øremerkede tilskuddene i årets budsjett som statsråden selv i budsjettproposisjonen anslår til ca. 700 mill. kr?

Statsråd Ragnhild Queseth Haarstad: La meg gjenta: Budsjettkompromisset mellom regjeringspartiene, Høyre og Fremskrittspartiet viser at når alle plusser og minuser er tatt med, går det ut i omtrent null. Altså: For kommunesektoren totalt er det ikke noen særlig forskjell på det budsjettforslaget sentrumsregjeringen la fram, og det budsjettkompromisset som ligger der nå. Men det er én stor forskjell, og det er at innsatsstyrt finansiering økes fra 45 pst. til 50 pst., og så reduseres rammene til fylkeskommunene tilsvarende, vel 1 milliard kr. Det er den store endringen.

Så til det det ble spurt om: Hvorfor har ikke Regjeringen prisjustert de øremerkede tilskuddene? Det har vi faktisk gjort med noen, men vi hadde ikke rom til å gjøre det med alle. Jeg går ut fra at alle er klar over at vi har en vanskelig økonomisk situasjon, og at alle partier bortsett fra Fremskrittspartiet sier at her er det nødvendig å stramme inn. Men vi har prisjustert Nord-Norge-tilskuddet, vi har prisjustert distriktstilskuddet, og vi har også prisjustert innbyggertilskuddet for flyktninger og asylsøkere i kommunene. Det er det som er prisjustert. Og det var på høy tid, for ingen av disse tilskuddene har vært prisjustert på fire år.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Aud Gaundal (A): Senterpartiets leder har hevdet at det nå er ført nok høyrepolitikk her til lands. Med det som bakgrunn håper jeg noen kan forklare meg hvordan det er mulig å inngå forlik med Fremskrittspartiet og Høyre og samtidig hevde at forliket totalt representerer en profil sentrumsregjeringa kan stå for. Etter min mening er det mulig hvis mottoet er at dobbeltmoral er bedre enn ingen moral. For seriøs politisk virksomhet mener jeg det er skadelig.

Et samlet storting lovte eldrereformen, og reaksjonene på at flertallet nå går bort fra den lovnaden er sterke. Da KS i Nord-Trøndelag hadde sin samling den 15. oktober, ble følgende uttalelse vedtatt – og det er verdt å merke seg at 19 av 24 ordførere tilhører Senterpartiet:

«En ting er at kommunene/fylkeskommunene får all frustrasjon og oppgittheten blant ansatte og andre som arbeider direkte opp mot brukergruppene når oppfølgingen av den sentrale satsinga ikke følges opp i det generelle økonomiske opplegget. Noe ganske annet og mer alvorlig er situasjonen for de som skal ha tjenestene og deres forventninger til standardheving av disse. Dette går dessverre ut over troverdigheten/øker politikerforakten».

Jeg husker et valgkamparrangement i Steinkjer i 1997, hvor jeg i en duell med Marit Arnstad prøvde å forklare at det ikke var mulig å få plass til store reformer når Stortinget hadde vedtatt eldrereformen. Arnstads svar var: «Den er vi ferdig med.» Ja, det stemmer det, vi var ferdig med vedtaket her i salen, men jobben med å prioritere pengene til gjennomføringen av planen skulle også gjøres. Det er derfor skuffende at vedtak gjort av Stortinget, nå settes til side. Det gjelder ikke bare eldrereformen, det gjelder også overgangsordninger for bostøtten.

Nesten 22 000 husstander var det som i andre termin dette året fikk innvilget overgangsordning, og det er gruppen alders-, utføre- og etterlattepensjonister som berøres når overgangsordningen trappes ned til 60 pst. fra 1999. Overgangsordningen ble vedtatt her i Stortinget, og dermed mener vi det er en lovnad Arbeiderpartiet skal stå ved. Vi er oppmerksom på at det for hver enkelt husstand ikke dreier seg om de store beløp, men for den type husstander som er berettiget til bostøtte, mener vi at 900 kr betyr noe for økonomien.

En konsekvens av forliket mellom regjeringspartiene, Fremskrittspartiet og Høyre er at posten Boligtilskudd til etablering, utbedring og utleieboliger nå er nede i 250 mill kr. Posten er ganske dramatisk redusert siden 1996, da den var på 560 mill. kr.

Det er de svakeste på boligmarkedet som rammes av disse nedskjæringene. I Østlandssendingen ble det opplyst at Oslo kommune ville redusere sine planer om 200 utleieboliger til 150 som en konsekvens av reduksjonen på statsbudsjettet. Og dette gjøres i en situasjon der antall bostedsløse bl.a. her i Oslo har økt dramatisk, og der det bor familier med barn på hospits som absolutt burde hatt et annet tilbud.

En kan selvfølgelig si at de områdene jeg har nevnt, ikke utgjør de store beløpene, og det er nok riktig. Men likevel: Det er små skritt i en usosial retning som vi i Arbeiderpartiet ikke kan stå for. Da vi hadde landsmøtet, diskutere vi fordeling. Hvor er nå ropene fra Senterpartiet om Forskjells-Norge? Ser ikke partiet at den politikken som drives sammen med Fremskrittspartiet og Høyre, nettopp øker forskjellen mellom de økonomisk sterke og de økonomisk svake?

Og så til slutt: Representanten Morten Lund sa at det passer Arbeiderpartiet å snakke opp arbeidsledigheten, slik Arbeiderpartiet også har snakket opp renta. Da må konklusjonen til Morten Lund være at det er uten betydning hvem som sitter i regjeringa og hva slags politikk som føres, det som betyr noe er hva Arbeiderpartiet sier. I tillegg beklager representanten Lund at Arbeiderpartiet har stilt seg sånn i budsjettforhandlingene at vi ikke har innflytelse. Det hadde vært en fordel om representanten Lund kunne ha bestemt seg for hvor stor innflytelse Arbeiderpartiet har.

Sverre J. Hoddevik (H): Stort sett er det det føreseielege og lite overraskande som pregar innstillinga vi i dag debatterer. Berre på enkelte punkt kjem det fram argumentasjon og prioriteringar som ikkje allereie er grundig utgreidde, hovudsakleg i finansdebatten.

Arbeidsmarknadsetaten og tiltaksspektret i den samanheng er likevel gjenstand for ekstra merksemd. Først og fremst vil eg seie meg glad for at det også i år fell på plass ei omprioritering til fordel for dei yrkesvalhemma. På dette området har vi vedvarande godt over 50 000 enkeltmenneske som har krav på offentleg innsats. Utskiftinga er stor, men rekrutteringa tilsvarar avgangen, noko som skil dette kapitlet frå dei ordinære tiltaka. Det er full semje i komiteen om at ordningane for yrkesvalhemma er og skal vere ei framtidig prioritert offentleg oppgåve. Ikkje alle av etaten sine aktivitetar bør ha slik status. Blaalid-utvalet har skissert framtidige privatiserte funksjonar innan formidling og utleige. Dette er i samsvar med tidlegare forslag frå vår side, og vi trur det no ligg til rette for fleirtal for store endringar her. Dette er også nedfelt i avtalen knytt til budsjettforliket. Saman med Framstegspartiet fremmar vi forslag om å redusere talet på årsverk i arbeidsmarknadsetaten med 10 pst. innan år 2000. Ser vi på relasjonane mellom etatsdimensjon og arbeidsløyseutvikling, må dette forslaget seiast å vere svært lite dramatisk. Likevel er det altså eit mindretalsforslag, så her er det framleis politiske utfordringar knytt til å skape forståing hos fleirtalet. No er det slik at ei lita svinging i talet på arbeidsløyse har fått utruleg politisk interesse i dei seinaste dagane. Frå finansdebatten hugsar vi at både arbeidarpartileiinga, finansministeren og statsministeren brukte mykje tid på korleis vi skulle tolke ein auke i arbeidsløysa på 1600 over tre månader – eller kanskje var det ikkje nokon auke i det heile. Samtidig opplever vi at dei som den eine dagen snakkar om urovekkande arbeidsløyse, den neste dagen snakkar om stram arbeidsmarknad. I lys av dei tala som har prega verkelegheita på 1990-talet, synest denne diskusjonen litt merkeleg. Etter langvarig nedgang i arbeidsløysa må det på eit eller anna tidspunkt kome tal som bryt denne trenden. No kan det kanskje visast andre indikatorar som har større signaleffekt på framtidig arbeidsløyse enn dei 1600 som her er nemnde. Etter vårt syn er det likevel ein defensiv politikk som utan å vere tvinga til det, vil satse på storstilt offentleg handtering av arbeidsløyse i staden for å fokusere på rammevilkåra for næringslivet og våre konkurranseforhold i høve til utlandet. Litt av det same finn vi i det politiske biletet omkring verkemiddelapparatet – kommunale og regionale næringsfond. Vi vil ha ei vriding bort frå byråkratisk saksbehandling og tilskot, meir fokuseing på enkle og gode rammevilkår og offentleg satsing på infrastruktur. Vi opplever faktisk i år at det å ikkje ha søkt om eller fått tilskot, er eit handikap for ei bedrift ved offentleg vurdering i saksbehandling mot anna lovverk.

Vår kommentar til slikt er at det bør vere grenser for politikk. Vi har ikkje bruk for ei klam offentleg hand på alle ratt. Det finst rikeleg med utfordringar for det offentlege på kjerneområda.

Tilskot til omsorgsbustader og sjukeheimsplassar har også fått stor merksemd i budsjettprosessen. For dei av oss som ser ulemper knytte til omfattande øyremerking, inneber utvidinga frå fire til seks år positive element. Reformer med kortvarig øyremerking er dei mest skadelege for lokaldemokratiet. Satsane for oppstartingstilskotet og kompensasjon for rentebyrda er det vesentlege verkemidlet for motivasjon til standardheving innan nemnde sektor. Framdrifta kan sikkert forserast noko ved trussel om snarleg opphør av ordninga. Eg ser ikkje andre sentrale styringsreiskapar her enn nettopp satsane og dessutan trussel eller avgjerd om opphør av ordninga med tilskot. Som mange andre har sagt, kan det for fleire kommunar vere tenleg i ein mindre akutt situasjon å få meir ro over planlegging og utbygging. Fleirtalet har også slått fast at eventuelt endra løyvingsbehov skal takast opp i revidert nasjonalbudsjett. Dermed er dette nye forslaget frå Regjeringa utan aktive bremser, og løyvingsforslaget blir meir å rekne som eit overslag, iallfall i mine auge.

Dersom mindretalet ikkje ønskjer å avbryte reformtiltaket etter fire år, er det lite realpolitisk usemje bortsett frå stipulert behov for årleg løyving. Satsane og kommunale vilkår for kompensasjon er altså behaldne endå tidspresset er redusert, og ordninga blir dermed vidareført.

Gjennom ein interpellasjonsdebatt nyleg om arbeidsgivarpolitikk og kommunale rammer fekk vi klårgjort at denne kommunale kriseforståinga kan gi ulike forslag til løysing. SV har satsa mest på tilføring av ressursar til kommunesektoren, men andre, som vi i Høgre, ønskjer også ein strukturdebatt om forvaltningsnivå, kommunegrenser og effektivisering gjennom konkurranse. Stigande samarbeid over kommunegrensene, kjøp av spisskompetanse i marknaden i staden for forsøk på å løyse alle oppgåver med eigne tilsette håpar eg oftare vil bli svaret for mindre kommunar. Som ein kommunalpolitikar sa til meg for få dagar sidan: Det kostar å tilsette. Får du den spisskompetansen du ønskjer? Og kor lenge blir kompetansen eventuelt verande spiss? Enkelte kommunar har slike framskrivne behov at det ikkje finst eit einaste budsjettforslag her i huset som vil løyse floken. Svaret vil openbert vere effektiv oppgåveløysing og tenesteproduksjon i kommunane. Svaret er ikkje jobbskaping i offentleg sektor.

Leif Lund (A): Kommunesektoren i Norge forvalter faktisk over 200 milliarder kr, og mesteparten går til tilbud til velferdsstaten. I den forbindelse er det to ting som har vært fremme i debatten, som jeg vil kommentere. Det ene er at det må være svært behagelig for representanten Erna Solberg fra Høyre å ha inngått et forlik, for da slipper hun å fortelle om Høyres kutt. Og det må jo være veldig all right for denne regjeringen – som Senterpartiet sitter i – at Høyre ønsker å kutte i overføringene til distriktene med 1 milliard kr og å kutte i rammetilskuddet til kommunene, de frie inntektene, med 1,9 milliarder kr, sånn at Høyre slipper å forklare oss hva de ønsker å kutte i velferdsgodene når det gjelder skolefritidsordningen, når det gjelder sykelønnsordningen vår, hvor de har funnet en ny variant og en ny vri der de skal betale 50 pst. de tre første dagene og siden 90 pst. når vi blir syke, og de slipper å fortelle om kutt i bistanden på 1,4 milliarder kr.

Så er det en ting til denne debatten har vist: Representanten Morten Lund har forklart hvordan Arbeiderpartiet som opposisjonsparti skal drive budsjettbehandling. Han forteller oss i historiske tilbakeblikk fra forrige periode i kommunalkomiteen om hvorledes, Morten Lund i opposisjon plusset på milliarder på milliarder av kroner, og nå forteller han oss at vi i Arbeiderpartiet ikke er flinke nok til å gjøre akkurat det samme. Men vi har vært og vi er et ansvarlig parti, så vi fører en budsjettpolitikk som er i tråd med virkeligheten. Det skal bli spennende å oppleve representanten Morten Lund når han en gang kommer i opposisjon, og se hvordan budsjettene da vil se ut – for de er jo ganske stramme nå når han er i posisjon.

Arbeiderpartiets alternative statsbudsjett for 1999 innebærer en betydelig styrking av arbeidsmarkedspolitikken. Vi ønsker å bevilge 500 mill. kr mer til ordinære arbeidsmarkedstiltak, tilsvarende ca. 5000 flere plasser, og ca.12 mill. kr mer til arbeidsmarkedsetatens driftsbudsjett i forhold til budsjettforliket.

I det opprinnelige forslaget i St.prp. nr. 1 foreslo Bondevik-regjeringen kraftige kutt i de ordinære arbeidsmarkedstiltakene, fra et årsgjennomsnitt i 1998 på ca. 15 000 plasser til et årsgjennomsnitt i 1999 på ca. 8 000. I tillegg har Regjeringen foreslått å redusere antall stillinger i arbeidsmarkedsetaten med 147 i 1999. Arbeiderpartiet mener at dette er et for stort og drastisk kutt. Det er fortsatt mange arbeidsledige som ønsker å delta i slike tiltak. Arbeidsdirektoratet var heller ikke fornøyd med budsjettforslaget fra Regjeringen.

I budsjettforliket har Regjeringen og høyresiden foreslått ytterligere kutt i arbeidsmarkedstiltak med 100 mill. kr. Dette tilsvarer om lag 1000 færre tiltaksplasser for neste år. Det totale nivået på ordinære arbeidsmarkedstiltak blir da på om lag 7000. Arbeiderpartiet mener at dette ekstrakuttet gjør situasjonen for arbeidsledige som ønsker aktive tiltak, enda verre. Nivået på antall tiltaksplasser er altfor lavt så lenge det er flere signaler på at arbeidsledigheten kan komme til å øke neste år. Dette vil ramme de svakeste og er særdeles dårlig fordelingspolitikk. Ungdomsgarantien kommer nå under kraftig press.

Nye prognoser fra Arbeidsdirektoratet tilsier at den registrerte arbeidsledigheten kan begynne å øke våren 1999. Arbeidsdirektoratet mener vi må være forberedt på en økning i ledighetsnivået fra om lag 50 000 helt ledige ved utgangen av 1998 til om lag 70 000 ledige ved utgangen av neste år. Sett på denne bakgrunn mener Arbeiderpartiet at budsjettforliket fører til at bevilgningene til arbeidsmarkedstiltak og arbeidsmarkedsetaten langt fra er forsvarlige. Til neste år vil det være behov for økte bevilgninger til arbeidsmarkedstiltak, ikke mindre.

I sitt alternative statsbudsjett foreslår Arbeiderpartiet å øke antall ordinære arbeidsmarkedstiltak med 4000 i forhold til sentrumsregjeringens opprinnelige budsjettforslag. Etter budsjettforliket med høyresiden – representerer Arbeiderpartiets forslag om lag 5000 flere tiltaksplasser enn det som nå blir vedtatt. Samlet gir Arbeiderpartiets forslag om lag 12 000 tiltaksplasser i 1999. I tillegg har Arbeiderpartiet foreslått å styrke arbeidsmarkedsetatens driftsbudsjett med 12 mill. kr, noe som ville bidratt til flere stillinger i etaten.

Presidenten: Tiden er ute.

Olaf Gjedrem (KrF): I statsbudsjettet for 1999 har Regjeringa foreslått ei distriktspakke som tek sikte på å redusera folkeflyttinga frå utkanten til sentrale strok og på sikt stoppa denne. Dette er ei av Regjeringa sine viktigaste profilsaker.

I det året som har gått, har Regjeringa teke fleire initiativ for å betra denne situasjonen. Først la ein til rette for å styrkja eit administrativt apparat som kunne leggja eit grunnlag for politisk satsing. Så har Regjeringa teke initiativet til ein debatt for å klargjera kva krefter som er i sving, og kva som kan gjerast for å endra desse slik at folk i større grad vil busetja seg i distriktskommunane i framtida. På kommunalkomiteen sin rundtur i Troms i haust fekk me mange oppmuntrande signal om at kommunane der kunne demma opp for folkefråflyttinga med ei viss hjelp frå sentrale myndigheiter. Alle kommunane ynsker ein ny offensiv, ei ny bevisstgjering blant politikarar og befolkninga, både i utkantstrok og i sentrale strok, for å få til ei felles satsing som motverkar sentralisering. Eg vil gje honnør til Framstegspartiet og Høgre som støtta Regjeringa si distriktssatsing i det framlagde budsjettet. Her blir reiskapane i denne store snuoperasjonen synleggjorde. Over ein halv milliard kroner skal nyttast i 1999 for å leggja forholda til rette, for det første slik at folk kan innsjå at dei òg kan ha det gode liv i distriktskommunar, og for det andre for å hjelpa lokale styresmakter og private initiativ til å utvikla trivselstiltak og arbeidsplassar slik at distriktsbusetjing framleis både er mogleg og ynskjeleg.

Distriktssatsinga vil vera eit lagspel, der fleire myndigheitsnivå er avhengige av kvarandre og eit konstruktivt fellesskap. Difor er det svært viktig at lokale, private og offentlege instansar på regionalt nivå kan samarbeida med desse statlege initiativa for å få til eit resultat som kan gi betre grunnlag for ny vekst i distrikta. Dei treng dette etter fleire tiår med fråflytting og pessimisme. Eg vil gi uttrykk for eit sterkt håp om at desse pengane kan vera det avgjerande handslaget for at folk flest for alvor skal få tru på at det finst ei god og attraktiv framtid i Distrikts-Noreg. Dette vil òg avhjelpa dei pressproblema som vi ser i mange byar, og som har lett for å koma til uttrykk både når det gjeld levesett og i form av auka kostnader.

Departementet varslar òg at dei vil leggja vekt på å stimulera til utvikling av kommunale bustadstrategiar og lokale handlingsplanar for bustadetablering. Husbanken skal samarbeida med kommunane om å leggja til rette for ein god lokal bustadpolitikk, slik at vanskelegstiltes levekår og buforhold kan betrast. Tilskot til utviklingsprosjekt for ein miljøvenleg bustadsektor, arbeidet med grøne miljøbyar, byggjeskikk, bustadforvaltning og samvirkeløysingar er òg prioriterte oppgåver. Derfor vert det foreslått ei løyving på vel 35 mill. kr for 1999 til tilskot til utvikling av bumiljø, bustadforvaltning og bustadpolitikk. Regjeringa foreslo at planperioden for eldresatsinga skulle utvidast frå fire til seks år. Dette bl.a. på bakgrunn av at fleire kommunar har gitt positiv tilbakemelding om at dette vil vera tenleg, då dei treng betre tid både til grundig planlegging og skikkeleg gjennomføring av byggjeprosjektene – ikkje minst for å skaffe det fagpersonellet som er nødvendig for ei forsvarleg drift.

I budsjettinnstillinga frå komiteen går det fram at ein må støtte opp om at dei kommunane som ikkje får utnytta investeringsstøtta i meir enn fire år, kan få investeringsstøtte i ytterlegare to år. Dette vil ikkje resultera i ei forseinking, og dei kommunane som har planane klare for utbygging, kan gå i gang med dette neste år.

Når det gjeld innvandring til Noreg, er det spesielt viktig at ein får kortast mogleg saksbehandlingstid, både av omsyn til asylanten og av omsyn til integreringsprosessen for den enkelte. Det er positivt at dei nye mottaka som er etablerte, er spreidde over heile landet. Det er viktig at det i mottaka vert lagt til rette for at asylsøkjarane kan få eit aktivt liv ved at dei tek hand om flest mogleg av dei praktiske oppgåvene og raskt startar med språkopplæring. Det er positivt at Regjeringa held på med endring av lovverket, slik at det ikkje vert noko til hinder for at asylsøkjarar og flyktningar kan få tilbod om arbeid straks etter at dei har kome til asylmottaket. Me foreslår i komiteen at denne saksbehandlingskapasiteten blir auka med 3 mill. kr.

Budsjettet som ligg føre, har ein vekst på 1,25 pst. for kommunane. Det er ei positiv utfordring for kommunane, og me vil tru at 1999 vert eit godt år for kommunane i eit spanande samspel med sentrale styresmakter.

Odd Eriksen (A): Representanten Gjedrem viste nå til de positive signalene som komiteen registrerte på sin reise i Troms tidlig i høst. Men det var før senterpartiordføreren i Karlsøy, lederen i KS i Troms, så konsekvensene av budsjettet, for ikke å snakke om konsekvensene av budsjettforliket med Høyre og Fremskrittspartiet. Signalene som er kommet etter den tiden, er nok ikke riktig så positive.

Kommunesektorens økonomi er en av de viktigste bærebjelkene for desentralisert bosetting og målsettingen om å opprettholde hovedtrekkene i bosettingsmønsteret. Arbeiderpartiet har derfor gjennom sitt alternative statsbudsjett foreslått en betydelig styrking av kommunesektorens økonomi.

Erna Solberg sa i en replikk til komiteens leder at Arbeiderpartiets opplegg for kommuneøkonomien er tilnærmet like stramt som budsjettforliket. Dette er åpenbart feil. Høyre-ordføreren i Bodø uttalte at kommuneøkonomien for Bodøs vedkommende ble svekket med ca. 6 mill. kr etter budsjettforliket mellom regjeringspartiene og Høyre og Fremskrittspartiet. Den samme situasjon opplever nå resten av Kommune-Norge. Da blir det noe merkelig når statsråden hevder at endringene som følge av budsjettforliket går ut i null.

For Arbeiderpartiet er det også viktig at det er et rimelig forhold mellom de øremerkede tilskuddene og kommunens frie inntekter. Statsråden og Regjeringen skal ha ros for den distriktspolitiske satsingen som framkommer under distrikts- og regionalpolitikken i budsjettframlegget. Problemet er imidlertid at regjeringspartiene gjennom budsjettforliket med Høyre og Fremskrittspartiet har redusert kommunesektorens inntekter så dramatisk at inngangsbilletten til disse distriktspolitiske midlene blir helt håpløs.

Jeg er av dem som mener at Distrikts-Norge – eller Kommune-Norge for den saks skyld – har en distrikts- og regionalminister som både forstår de utfordringene kommunene står overfor, og som ønsker å gjøre noe med det. Derfor tror ikke jeg at statstråden har noen god dag i dag.

Budsjettforliket mellom regjeringspartiene og Høyre og Fremskrittspartiet har redusert bevilgningene innenfor vårt rammeområde med i underkant av 700 mill. kr i forhold til Arbeiderpartiets forslag. Dette har gjort at vi i budsjettinnstillingen ikke får synliggjort våre egentlige prioriteringer, men at de kun framgår i finansinnstillingen. Innenfor den betydelig mindre ramme som budsjettforliket har medført, har derfor Arbeiderpartiet valgt å prioritere arbeidsmarkedsetaten. De aller fleste fagmiljøene mener at vi neste år får en økning av arbeidsledigheten. Det er vel bare Finansdepartementet og finansministeren som har et avvikende syn i så måte.

De siste dagenes utvikling i arbeidsmarkedet tyder da også på at antall konkurser øker kraftig, og at ledigheten vil stige med 20 000 og oppover. Norsk Finpapir i Sarpsborg er bare ett eksempel på hva vi kan ha i vente. Derfor har Arbeiderpartiet i budsjettinnstillingen valgt å synliggjøre vilje til å satse på tiltak for de arbeidsledige. Dette har igjen medført at vi innenfor den sterkt reduserte budsjettrammen som budsjettforliket har medført, har redusert bevilgningene til andre områder forholdsvis kraftig. Jeg merket meg statsrådens forundring over Arbeiderpartiets kuttforslag. La meg derfor gjenta at våre primære prioriteringer framgår av finansinnstillingen, og at denne budsjettinnstillingen bærer preg av en altfor liten ramme. Vi mener at det er viktig å satse på den store distriktspolitikken. Det er en overordnet målsetting å opprettholde hovedtrekkene i bosettingsmønsteret. Men for å nå denne målsettingen er den viktigste forutsetningen å legge til rette for varige, lønnsomme og ikke minst attraktive arbeidsplasser i Distrikts-Norge, samtidig som vi skjermer viktige velferdstilbud som gjelder barn, unge, eldre og arbeidsledige. For Arbeiderpartiet har det derfor vært langt viktigere å gi næringslivet i distriktene gode og stabile rammevilkår som gjør dem konkurransedyktige framfor å etablere nye enkelttiltak som vi er usikre på virkningen av.

En av de store utfordringene vi har, er fraflyttingen fra distriktene. Mange distriktskommuner vil få nedgang i folketallet selv uten nettoutflytting. Hvordan Senterpartiet og Regjeringen skal møte denne utfordringen ved å overlate rattet til Fremskrittspartiet, er det nok flere enn jeg som lurer på. Det er fortsatt sånn at flere kvinner enn menn flytter fra Distrikts-Norge. Kvinner er i stor grad sysselsatt i offentlig sektor, og utfordringen blir derfor å skape et mer variert arbeidstilbud i distriktene, med vekt på det private næringsliv. Det er derfor den store distriktspolitikken er så viktig.

Etablererstipend er en ordning som er spesielt innrettet mot småbedriftsetablering i Distrikts-Norge. Næringssvake områder, kvinner, arbeidsledige og funksjonshemmede skal prioriteres. Det er derfor med forundring jeg registrerer den kritikken Riksrevisjonen retter mot bruken av disse midlene.

Tomas Norvoll (A): Det er ganske underholdende i dag å høre sentrumspartienes representanter når de nærmest desperat og heltemodig forsøker å forsvare det opplegget som de har kommet fram til. Men på en måte er det ganske bekymringsfullt det som nå er i ferd med å skje. For hvis man ser på hele budsjettet – altså flere komiteer – under ett, vil jeg si at den retningen dette er i ferd med å ta, ikke er bra. Det som nå skjer, er at man reduserer og bygger ned de universelle samfunnsordningene, altså de tiltakene som skal gjelde for oss alle, som alle skal være med på, f.eks. eldresatsing og skolefritidsordning, man kutter i grunnskolen, i arbeidsmarkedsetaten og i barnehager. De sektorene, de tjenestene i samfunnet som alle skal benytte seg av, blir altså nedprioritert i budsjettet nå, mens personrettede tiltak som kontantstøtte, private skoler – private løsninger i det hele tatt – får en vekst og blir på en måte i fokus for hele budsjettet. Det er ikke bra! Og på vegne av de av oss som snakket litt med sentrumspartiene i forrige periode, tror jeg jeg kan si at vi hadde ikke trodd at de skulle komme til å gå i denne retningen. Det må ha skjedd et eller annet som gjør at de har rotert 180 grader.

Jeg føler også at man har en litt gammeldags oppfatning av distriktspolitikken, at distriktspolitikk er å dryppe litt her og litt der – og så glemmer man at det er den store distriktspolitikken som er avgjørende. Det avgjørende er på en måte å få renten ned og legge vilkårene til rette for at bedriftene og næringslivet ute i distriktene kan gå godt, og da blir det feil når det å slippe noen mer eller mindre tilfeldige næringshager rundt omkring, er det som blir satt i fokus. Det er sikkert et flott tiltak, men når det på en måte blir det viktige, føler jeg at fokus har havnet litt galt.

Dette står i kontrast til det Arbeiderpartiet forsøker å få til i sitt alternative opplegg, hvor vi sier at det som er viktig for distriktene, bl.a. er å få utdanning, forskning og kompetanse ut i de forskjellige regioner. Vi bruker like mye penger på å få utdanningstilbud fra høyskoler og universiteter desentralisert ut i regionene, som Regjeringen bruker på disse næringshagene sine. Jeg tror en mye bedre måte å drive distriktspolitikk på, er å sørge for at distriktene får den kompetansen de trenger, for selv å kunne stå på egne ben.

Så til kommuneøkonomien: Det er ikke tvil om at det året som ligger foran oss, blir stramt. Det ville vært stramt også med Arbeiderpartiets opplegg, det er det ingen tvil om, men vårt opplegg for kommunene er betydelig bedre. Og da nytter det ikke at representanter for forlikspartiene står her og sier at om vi øker med 400 millioner, eller en milliard eller noe sånt, har ikke det noen betydning. Det har betydning, for det er snakk om mer penger som kommunene kan bruke til velferdstiltak til beste for innbyggerne. Det syns jeg alle bør ta innover seg. For det er vel ingen som mener at alle de ordførerne som nå sier at dette blir vanskelig, dette greier vi ikke, bare tuller, at de farer med tøv? Jeg tror ikke det er noen som vil si det når ordførerne uttrykker skuffelse over opplegget. Det er vel ingen som mener at rådmenn er useriøse når de foreslår å legge ned 150 skoler rundt omkring i landet? De gjør det fordi de må, og fordi det er trangt og vanskelig. Det er vel heller ingen som mener at kommunepolitikere fra alle partier er useriøse når de nå rundt omkring ser seg nødt til å foreslå og vedta budsjetter som ikke går i balanse, som har et underskudd. Det er viktig at Regjeringen tar på seg ansvaret for det opplegget som de nå er med på å trumfe gjennom. De går med åpne øyne inn i dette.

Representanten Morten Lund hadde et innlegg her i stad, og jeg stilte ham noen spørsmål som han ikke svarte på – og jeg regner med at han ikke vil svare på dem uansett om jeg gjentar dem. Jeg vil likevel få lov til å kommentere innlegget hans med et par setninger. Jeg registrerer at han ikke er 100 pst. fornøyd med kommuneopplegget. Jeg registrerer også til min forbauselse at hans løsning på det er å innføre en såkalt reservasjonsrett for kommunene, slik at kommunene altså skal kunne la være å gjennomføre de tiltak og reformer som kommer fra sentralt hold, på grunn av at han selv ikke greier å få bevilget nok penger når han sitter i posisjon. Han skryter også av at han var mye bedre enn oss i opposisjon. Vi fikk et lynkurs i hvordan opposisjon skulle drives, og jeg forstod det slik at jo mer penger en opposisjon lover, jo bedre er den. Jeg tror jeg kan si på vegne av Arbeiderpartiet at i den kampen gir vi oss. Vi skal altså ikke ta opp kampen med Morten Lund og sentrumspartiene fra forrige periode. Vi må bare innse at der må vi se oss slått. Senterpartiet var i forrige periode, og er det fortsatt, de uovertrufne norgesmestre i å gi useriøse løfter.

Statsråd Eldbjørg Løwer: Norge er inne i det sjette året på rad med sterk økonomisk vekst. Det har medført en svært positiv utvikling på arbeidsmarkedet: Fra 1993 til 1998 har sysselsettingen økt med 235 000 personer, og arbeidsledigheten er om lag halvert. Ifølge statistikk fra Arbeidsdirektoratet var 2,1 pst. av arbeidsstyrken registrert helt arbeidsledig ved utgangen av november. Dette er det laveste nivå som er registrert siden juli 1998. Resultatet av denne utviklingen er at arbeidsmarkedet er strammere nå enn det har vært på svært mange år. Mange ulike grupper av arbeidssøkere har nytt godt av denne utviklingen: Langtidsledigheten er de siste månedene redusert mer enn den totale ledigheten, ledigheten blant innvandrere fortsetter å falle, og mange yrkeshemmede er formidlet til arbeid det siste året.

Arbeidsledigheten er redusert med om lag 14 pst. de siste 12 månedene. Ser vi på summen av ledige og tiltaksdeltakere, har nedgangen vært hele 24 pst. i samme periode. Det er imidlertid enkelte tegn til at etterspørselen etter arbeidskraft er avtakende. Arbeidsmarkedsetaten registrerer redusert etterspørsel etter arbeidskraft i flere næringer, bl.a. i bygge- og anleggsvirksomheten og i industrien. I andre deler av arbeidslivet holder imidlertid stillingstilgangen seg oppe.

I nasjonalbudsjettet for 1999 legges det til grunn at veksten i etterspørselen etter arbeidskraft vil avta vesentlig, og at nedgangen i ledigheten stopper opp neste år. Så langt er utviklingen i samsvar med dette. Jeg er kjent med at flere forventer en annen utvikling i 1999 enn det Regjeringen har lagt til grunn. I nasjonalbudsjettet understreker Regjeringen usikkerheten som er knyttet til den framtidige utviklingen. Dette er bl.a. illustrert ved at det skisseres alternative utviklingsforløp for økonomien.

Jeg regner fortsatt med at arbeidsmarkedet vil være stramt, og at det vil være mangel på arbeidskraft i mange sektorer gjennom det meste av det kommende året. Regjeringen vil imidlertid følge utviklingen på arbeidsmarkedet nøye.

Vi må også ha i mente at vi nå står framfor en periode der normale sesongvariasjoner tilsier noe høyere ledighet. En viss økning i den registrerte ledigheten de nærmeste ukene vil derfor ikke være ensbetydende med et omslag i arbeidsmarkedet.

Jeg konstaterer at det trass i uenighet om tiltaksnivået for neste år er betydelig grad av enighet om mange av hovedoppgavene i arbeidsmarkedspolitikken. Formidling av arbeidskraft skal prioriteres høyt. Arbeidsmarkedsetaten skal gjøre det som er mulig for å skaffe arbeidsgiverne den arbeidskraften de etterspør. Ved å være aktive på dette området legger etaten grunnlaget for å skaffe arbeid til utsatte grupper.

Det er også positivt at en samlet kommunalkomite slutter opp om den sterke prioriteringen av tiltaksplasser for yrkeshemmede og støtter målet om at tre fjerdedeler av de yrkeshemmede skal være i tiltak. Jeg mener dette er en viktig og nødvendig satsing for at yrkeshemmede skal få bedret sine muligheter til å komme i arbeid. Komiteen støtter også den vridningen i tiltaksstruktur som Regjeringen har foreslått, med vekst i plasser i Arbeid med bistand, Arbeidsforberedende trening og ASVO-tiltak. En samlet komite har spesielt foreslått å øke bevilgningene til ASVO-tiltakene med 10 mill. kr utover Regjeringens forslag. I og med at komiteen har foreslått en generell økning i de faste satsene for ASVO-tiltakene, er jeg innstilt på å dele de økte midlene mellom økte satser og en økning i antall plasser.

Som følge av budsjettforliket med Høyre og Fremskrittspartiet ligger det an til en reduksjon i bevilgningene til arbeidsmarkedstiltak på 100 mill. kr i forhold til Regjeringens opprinnelige budsjettforslag. Bevilgningene vil dermed gi grunnlag for å gjennomføre om lag 7 000 ordinære tiltaksplasser i gjennomsnitt neste år. Et flertall i kommunalkomiteen peker på at tiltakene må være målrettede, fokusere på opplæring og være rettet særlig mot langtidsledige. Disse presiseringene er i tråd med Regjeringens vurderinger og prioriteringer.

Arbeiderpartiets fraksjon i kommunalkomiteen mener nivået på arbeidsmarkedstiltakene vil være for lavt neste år. Til dette vil jeg si at vi løpende vil følge med på utviklingen i arbeidsmarkedet. Spesielt vil Regjeringen vurdere tiltaksnivået på nytt i forbindelse med arbeidet med revidert nasjonalbudsjett i 1999. Jeg vil også peke på at erfaringer har vist at arbeidsmarkedsetaten på relativt kort varsel er i stand til å tilpasse innsatsen etter endrede betingelser.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Sylvia Brustad (A): Jeg er enig med statsråden i at det lenge har vært en veldig positiv utvikling på arbeidsmarkedet, noe som har vært resultat av en helt bevisst politikk. Men nå ser vi at varsellampene blinker, og signalene fra både Arbeidsdirektoratet, Statistisk sentralbyrå og Norges Bank – for å nevne noen – tilsier at ledigheten neste år høyst sannsynlig kommer til å øke.

I et oppslag i Dagbladet i dag basert på opplysninger fra Arbeidsdirektoratet, står det at en forventer flere tusen permitteringer fra januar. Nøkkelbedrifter spør etter regelverk for permitteringer, det er liten etterspørsel etter arbeidskraft, bygg, anlegg og industri rammes. Ungdom, ufaglærte kvinner og fremmedspråklige er spesielt utsatt. I en slik situasjon er det altså at Regjeringa, i samarbeid med Høyre og Fremskrittspartiet, foreslår å kutte svært kraftig på arbeidsmarkedstiltakene, noe som vil måtte føre til at de mest utsatte gruppene får det verre.

I den tilsvarende debatten i fjor sa statsråd Løwer at hun var glad for stortingsflertallets satsing på arbeidsmarkedstiltak, som var betydelig høyere enn det nivået som vil bli vedtatt i år, hvor også situasjonen på arbeidsmarkedet er annerledes. Nå sier statsråden at hun vil følge utviklingen nøye og muligens komme tilbake til det i revidert nasjonalbudsjett. Finansministeren bestrider tallenes klare tale. Og til alt overmål sier representanten Morten Lund her i dag at Arbeiderpartiet snakker opp arbeidsledigheten. Jeg må si jeg kanskje hadde forventet litt større seriøsitet fra representanter for regjeringspartiene, og jeg må spørre statsråden: Hvor har Regjeringen sine tall fra for utviklingen på arbeidsmarkedet for neste år, når Arbeidsdirektoratet sier at arbeidsledigheten sannsynligvis kommer til å øke med over 20 000 personer? Er det slik at Regjeringen ikke stoler på Arbeidsdirektoratet? Og kan statsråden vise hvor det står i dokumentene at enslige forsørgere skal sikres, og at de ikke skal miste det løpet de er inne i, slik representanter for regjeringspartiene sa i en replikkveksling tidligere i dag?

Statsråd Eldbjørg Løwer: Det er mange som regner prognoser for neste års sysselsettingsvekst, eventuelt økning i ledigheten. Det er Statistisk sentralbyrå, det er OECD, det er Norges Bank, det er Arbeidsdirektoratet – og det ligger også vurderinger i nasjonalbudsjettet.

Noe av det som går igjen i disse vurderingene, er den store usikkerheten som er knyttet til et eksakt tall, og ikke minst til et tidspunkt for når denne ledigheten vil øke. Denne usikkerheten gjør at vi, som jeg sa i innlegget mitt, vil følge utviklingen veldig nøye, ikke for muligens å komme tilbake i revidert nasjonalbudsjett, men for å komme tilbake til spørsmålet i revidert. Det er veldig få som sier at det vil bli en økning i arbeidsløsheten umiddelbart over nyttår. Det er vanligvis sesongsvingninger på denne tiden, og det vil selvfølgelig komme til uttrykk. Men en generell stor økning i ledigheten er det ingen som sier kommer nå. Derfor vil vi kunne ha tid på oss til å komme tilbake til det spørsmålet.

Så er det jo sånn at vi forsvarer at vi kan leve med det budsjettet som er framforhandlet i et forlik med Høyre og Fremskrittspartiet. Det er det budsjettet som får flertall i denne sal, som må gjelde for politikken. Derfor er også tiltaksnivået på gjennomsnitt 7 000 som det nå ligger an til, det som er utgangspunkt for budsjettet og for arbeidsmarkedspolitikken, men også i forliket ligger det an til at vi kommer tilbake til tallet i revidert.

Jeg får ikke tid til nå å svare på spørsmålet om enslige forsørgere. Jeg håper jeg får anledning til det senere.

Kirsti Kolle Grøndahl hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Torbjørn Andersen (Frp): Først vil jeg få uttrykke glede over at vi har en ledighet som er under 50 000 her i landet. Det er en ledighet som er bemerkelsesverdig lav. Mange av de ledige er faktisk bare inne i en svingdør. Vi har 450 000 mennesker som skifter arbeid hvert år, og en vil alltid ha noen som står inne på arbeidskontoret i påvente av å komme ut igjen.

Det som jeg vil få lov til å spørre statsråden om, gjelder ASVO. Det var slik at komiteen kom med en ekstrabevilgning på 10 mill. kr på kap.1592 post 72. Nå var for så vidt statsråden inne på det replikken min skulle dreie seg om, at dette beløpet skulle deles mellom utbygging av antall plasser og høyning av satsene. Men jeg hadde vært glad dersom statsråden kunne antyde noe nærmere om hvordan de 10 mill. kr skal anvendes av departementet. Skal mesteparten gå til å forhøye satsene, eller skal mesteparten gå til å øke antall plasser utover de 70 plassene som det allerede var tatt høyde for å bevilge til? Jeg vil gjerne, dersom det er mulig, få statsrådens syn på og vurdering av akkurat det.

Statsråd Eldbjørg Løwer: Vi har snakket om 7 000 tiltaksplasser tidligere i dag. Det er ordinære tiltaksplasser. Det er med glede jeg kan registrere at bevilgningen til de 19 700 tiltaksplasser for yrkeshemmede som Regjeringen foreslo, gjennom komitearbeidet er økt med ytterligere 10 mill. kr. Jeg har oppfattet komiteens merknad dit hen at man både har ønsket å heve satsene for de ASVO-plassene man har i dag, og i tillegg få til nye. Hvis jeg kan få bekreftet her at det er komiteens holdning, kunne jeg tenke meg å dele beløpet omtrent i to. Nå koster det selvfølgelig også noe i administrasjon å opprette nye ASVO-plasser, sånn at det ikke umiddelbart vil kunne regnes som nye tiltaksplasser for ASVO om man deler på to, altså med 5 mill. kr til økte satser og 5 mill. kr til nye plasser. Men det er omtrent der det er akseptabelt å legge seg.

Sverre J. Hoddevik (H): I motsetnad til våre tidlegare mindretalsforslag ser det verkeleg ut til at Blaalid-utvalet si innstilling skal kunne samle fleirtal om endringar.

No er det slik at ikkje alle av oss får med seg alle førebelse kommentarar til budsjettforliket og innstillinga. Eg har full forståing for at statsråden ikkje kan neglisjere framtidige høyringssvar, og slett ikkje signalisere nedprioritering av slike på førehand. Men eg har likevel eit spørsmål til statsråden knytt til etaten sin storleik i framtida, der ei utfasing av ansvar og oppgåver er mogleg å få til.

Ser statsråden med glede fram til eventuelt å kunne styre ein mindre etat, der oppgåver som kan løysast like godt eller betre av andre, er ute av staten sine hender? Vi har håp om at særleg ein statsråd frå Venstre kanskje ser poenga her, og ser fram til å kunne løyse restoppgåvene på ein om mogleg endå betre måte. Eg skulle gjerne få ein kommentar frå statsråden på det.

Statsråd Eldbjørg Løwer: Blaalid-utvalgets innstilling er på høring, og den avsluttes omtrent den 14. desember. Etter nyttår vil jeg komme tilbake til Stortinget med hvordan vi politisk ønsker å følge den opp. Blaalid-utvalget tar opp funksjonsmåten ved dagens arbeidsmarked og spør om vi har virkemidler til å håndtere det.

Forutsetningen for å ha en arbeidsmarkedsetat er for mitt vedkommende at den fortsatt skal ha en størrelse som gjør at den kan operere på alle de områder den opererer i dag, og at den skal ha tyngde. Så kan vi se for oss at den ut fra Blaalid-utvalgets innstilling sånn som den foreligger nå, kan suppleres med privat formidling, og at det vil skje endringer på innleie og utleie. Jeg ser ikke for meg at det skal bli en mindre arbeidsmarkedsetat, men en arbeidsmarkedsetat mer vel fungerende i å være det redskapet som politikerne trenger for å ha en sentral arbeidsmarkedspolitikk. Det er mitt foreløpige svar på det.

Karin Andersen (SV): SV ønsker en politikk som får ledigheten enda lenger ned, og vi ønsker å bruke arbeidsmarkedsetaten aktivt for å få det til og for å kvalifisere dem som nå står utenfor arbeidsmarkedet. Og de signaler jeg har fått fra Arbeidsdirektoratet, er at de, hvis de får mer rom, kan tilby kvalifisering og opplæring av de gruppene som nå står utenfor arbeidsmarkedet, slik at de kan komme inn. Det ville jo være en kjempefordel for den enkelte og en kjempefordel for samfunnet, som trenger kvalifisert arbeidskraft. Det er jo den viktigste ressursen vi har.

Det vi vet om innstrammingspolitikk slik som den Regjeringa nå fører – og det vi er helt sikre på – er at arbeidsledigheten øker når man strammer så mye inn. Det det er stor usikkerhet om, er jo om det i det hele tatt påvirker renten. Derfor blir det veldig vanskelig å skjønne Regjeringas argumentasjon for at arbeidsledigheten ikke vil øke til neste år. Jeg må derfor spørre statsråden om igjen direkte: Er det slik at statsråden ikke stiller seg bak de signalene som Arbeidsdirektoratet nå har kommet med, om at ledigheten faktisk kommer til å øke? Det må være viktig for oss å få vite.

Jeg vil også gi statsråden en mulighet til å svare på spørsmålet som ble stilt i stad, i forhold til enslige forsørgere. Videre håper jeg statsråden kan få tid til å si litt om først å skulle få tiltaksnivået ned og få arbeidsmarkedsetaten til å planlegge etter det, eventuelt legge ned tiltak og kurs som er i gang, for så å ta det opp igjen i juni hvis det viser seg at ledigheten øker voldsomt. Hadde det ikke vært bedre å legge seg på et nivå som er omtrent i tråd med det vi kan forvente oss ut fra en så sterk innstramming i budsjettet som Regjeringa faktisk har lagt seg på, slik at arbeidsmarkedsetaten kan tilby kvalifiseringsløp tilpasset dem som nå står utenfor arbeidsmarkedet? Mange av dem trenger nemlig mer enn noen få ukers kurs.

Statsråd Eldbjørg Løwer: La meg ta de enslige forsørgerne først, så jeg ikke nå også må saldere med det.

Arbeidsdirektoratet har ikke gitt opplysninger om endringer i forhold til hvordan man skal håndtere enslige forsørgere. Det kunne høres ut på innlegget fra Sylvia Brustad som at Arbeidsdirektoratet nå hadde endret sin oppfølging av og signalene til enslige forsørgere. Enslige forsørgere skal gis bistand ut fra individuelle behov og muligheter på arbeidsmarkedet. Dette skal skje og skjer i samarbeid med arbeidsmarkedsetaten og trygdeetaten, og de skal følges opp på lik linje med andre ledige. Det vil si at enkelte vil kunne få avbrudd i sitt opplegg hvis det er jobb å formidle dem til, og enkelte vil også kanskje ha både ønske om og behov for mer utdanning enn de moduler som arbeidsmarkedsetaten kan tilby. Da er det ikke arbeidsmarkedstiltak som er det riktige for disse personene.

Det gjelder faktisk for veldig mange av de arbeidsledige vi ser nå, at arbeidsmarkedstiltak alene ikke er nok til å få dem kvalifisert opp til det nivået og de områder hvor det er etterspørsel etter arbeidskraft. I den sammenheng er den kommende kompetansereformen svært avgjørende for hvordan vi i framtida skal kunne komme til å bruke den arbeidsstyrken vi har nå. Og selv om vi ser svingninger på arbeidsmarkedet, kanskje gjennom år, er det underliggende underdekning av arbeidskraft i Norge. Den store utfordringen vi har i Norge, er faktisk å skaffe arbeidskraft til de jobbene som vi skal dekke i framtiden. Men det er altså en ubalanse når det gjelder de arbeidsledige kontra dem som blir etterspurt i arbeidslivet. Derfor er kvalifisering, opplæring og kompetanseheving helt avgjørende.

Signe Øye (A): Dersom denne regjeringen får det som den vil, blir det vedtatt i dag å halvere arbeidsmarkedstiltakene til et gjennomsnitt på 7 000 tiltaksplasser neste år. Arbeiderpartiet mener at dette er uansvarlig politikk. Mange aktører, inklusive statsrådens egen etat, arbeidsmarkedsetaten, mener at tiltaksnivået blir altfor lavt. Likevel later denne regjeringen som om dette bare er tomme trusler som de ikke vil høre på, og det er oppsiktsvekkende, men ikke uvanlig fra denne regjeringen, som til stadighet er på etterskudd.

Selv om vi ikke får noen økning utover dagens nivå, noe som selvsagt alle håper, men som ikke vi i Arbeiderpartiet tror på, vil jeg høre hvordan arbeids- og administrasjonsministeren vil løse behovet for de mange ledige. Vi har som kjent 50 000 ledige i dag, og i tillegg har vi 8 000 som var på tiltak ved utgangen av oktober. Og ikke nok med det, vi har 2 300 ledige under 20 år som har garanti, og nå lover statsråden at også enslige forsørgere skal få garanti. Videre har vi nesten 5 000 som går ut av 81 uker og mer, og de har jo garanti – i en viss grad i hvert fall. Og da ender vi opp med et tall der det er igjen et par hundre plasser til gruppen 20-24 år, som alene utgjør 7 000, innvandrere og flyktninger som vi vet har høye ledighetstall, og eldre arbeidstakere. Da må jeg spørre arbeids- og administrasjonsministeren: Hvilke av disse gruppene som jeg nå har nevnt, vil ikke få tilbud om tiltak? Hvilke av disse gruppene vil statsråden nedprioritere? Og er det slik som en kan få inntrykk av, at statsråden ikke har noen spesiell beredskap for hvordan man kan møte en utfordring med sterkt økende ledighet til neste år, foruten å komme tilbake i revidert? Er ikke det litt for passivt?

Statsråd Eldbjørg Løwer: Jeg har prøvd å bringe videre de vurderinger som er gjort fra mange hold når det gjelder utviklingen på arbeidsmarkedet. Det som går igjen, er den store usikkerheten rundt hva den kan bli. Og da blir det litt vanskelig å forholde seg til en absolutt beskrivelse av at det blir en stor ledighet og at den blir 20 000–30 000, alt etter som man ønsker å vektlegge det.

Arbeidsdirektoratet har antydet at det kan være 20 000 ved utgangen av året. Men selv det er beheftet med spørsmålstegn og usikkerhet. Derfor er tiltaksnivået et oppmerksomhetspunkt vi må følge. Jeg kunne vel gjerne tenkt meg masse flere tiltaksplasser, jeg! Men det vi må leve med, er det budsjettet som har flertall i denne sal, og der ligger det nå 7 000 ordinære tiltaksplasser, med det tillegg at vi kommer tilbake hvis utviklingen skulle komme raskere og i større omfang enn det det ser ut for nå.

Ellers vil de tiltak som blir vedtatt, bli innrettet mot de grupper som flertallet eller komiteen som helhet i sine merknader har gitt uttrykk for at de vil prioritere, og de er i tråd med Regjeringens vurderinger av prioriteringene. Det vil bli ført videre i tildelingsbrevet til Arbeidsdirektoratet for 1999, og det betyr at vi spesielt tar oss av unge, fremmedspråklige, dem som det er vanskeligst å få inn på arbeidsmarkedet.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Laila Kaland (A): I valkampen i 1997 lovde Senterpartiet 3,5 milliardar kr meir til kommunesektoren. Det har dei ikkje fått. Kommunane har ikkje fått kompensert for løns- og pensjonsutgiftene, ikkje for renteauken, og heller ikkje for den utvida arbeidsgivarperioden for sjukeløna. I realiteten er dette eit budsjett som reduserer kommunane sine inntekter, igjen eit klart lovnadsbrot frå sentrumsregjeringa.

Etter vel eit år med ei sentrumsregjering er situasjonen på mange måtar prega av ei regjering som ikkje har økonomisk styring. For meg verkar det som dei er meir opptekne av å prioritere dei tre ulike partia sine merkesaker enn å drive ein heilskapleg politikk. Vi ser i dag ein stadig aukande offentleg fattigdom i Noreg, der kvardagen for svært mange menneske har vorte vanskelegare. Viktige velferdsoppgåver som styrking av helsevesenet og styrking av skular og forsking har fått ein stadig mindre del av ressursane enn før. Staten si støtte til å drive barnehagar har gått monaleg ned, og med ei barnehageutbygging på om lag 2 500 nye plassar for neste år vil ein aldri kunne klare å nå planen om full barnehageutbygging innan år 2000. Det ser ut som om barnehageutbygginga skal reduserast for at Kristeleg Folkeparti skal få plass til si hjertesak nr. 1, kontantstøtta.

Konsekvensane ute i kommunesektoren når dei no må redusere budsjetta sine, er at tilbodet til dei eldre blir svekt. Spesielt vil dette gå ut over den heimebaserte omsorga og tilbodet til dei psykiatriske pasientane rundt om i kommunane, som vi veit er svært arbeidskrevjande. Eldrereforma skal utsetjast med to år, og det vil bety 2 100 færre sjukeheimsplassar utbygt i 1999. Dette gjeld dei svakaste gruppene, som vi veit treng mykje pleie og omsorg. Like eins, når skulefritidsordninga blir redusert med 125 mill. kr i budsjettforliket, vil det bety at kommunane må ta høgare eigendelar frå foreldra for å kunne ha barna i skulefritidsordninga. Summen av det som desse fem partia har blitt samde om i samband med kommuneproposisjonen, er eit langt dårlegare tilbod i høve til fellesskapsløysingane, og det er det kommunesektoren som får li for. Det blir også vanskelegare for kommunepolitikarane når dei no må skjere ned på viktige velferdsgode, som helse og utdanning.

I 1998 har kommunesektoren opplevd ein monaleg auke av kostnadene. Det er auka lønsutgifter og auka pensjonsutgifter, og det er renteauken. Arbeidarpartiet sitt forslag til alternativt statsbudsjett inneber at vi samla sett gir om lag 1 milliard kr meir til kommunesektoren i form av auka overføringar og reduserte kostnader enn det som ligg i budsjettforliket mellom sentrumspartia og høgresida. Dette ville gitt kommunesektoren betre moglegheit til å sikre ei god eldreomsorg, barnehagar og skular.

Når det gjeld satsinga som Arbeidarpartiet har gjort innafor den offentlege sektoren dei seinare åra, blir ofte dette argumentet brukt frå høgresida i norsk politikk – det har vi også høyrt i dag – at den offentlege sektoren i Noreg er for stor, og at det er den offentlege sektoren som kveler vekstkrafta i den private delen av økonomien. Dette er heilt uriktig. Vi veit at store delar av våre inntekter er m.a. overføringar til private personar og utbetalingar frå folketrygda. Eg er heilt samd i at det er viktig at den offentlege sektoren er effektiv, og at folk kjenner at den offentlege sektoren gir sosial tryggleik og gode tilbod til det einskilde mennesket. Men det er ingen motsetnad mellom ein effektiv og sterk offentleg sektor og ynsket om å skape vekst i den private delen av næringslivet.

Eit godt utdanningssystem, offentleg satsing på forsking og utvikling og offentlege investeringar i lønsame veg- og jernbaneprosjekt vil styrkje heile samfunnet vårt, samstundes som det også er med på å styrkje næringslivet si konkurranseevne. Like eins er eit godt utbygt helsevesen og ei bustadfinansiering som gjer at folk flest skaffar seg ein god og rimeleg bustad, med på å auke tryggleiken for det einskilde mennesket. Eg trur også det vil få det einskilde mennesket til å yte ein ekstra innsats. Ein sterk offentleg sektor og eit rettvist skattesystem er også ein klar føresetnad for å drive ein rettvis fordelingspolitikk. Eg høyrde her i debatten ein representant frå Høgre seie at vi har nok stillingar innafor offentleg sektor. Eg er av motsett meining, eg meiner vi treng fleire stillingar innafor helsevesenet i den offentlege sektoren.

Dag Terje Andersen (A): Det er ca. et år siden vi diskuterte det første budsjettet som den nye regjeringen skulle ha vedtatt i Stortinget. Den gangen ble det sagt at alle de løftebruddene som lå i det budsjettet, kom mye på grunn av at Regjeringen hadde overtatt et budsjett som Arbeiderpartiet hadde lagt fram, og som de bare fikk flikket på, men til neste år – altså i høst – skulle vi få se hva som var sentrumspolitikk. I høst skulle det virkelig syns hva sentrum prioriterte, og det har vi fått se. Vi har fått bekreftet at overbudene på kommunesektoren, som på alle andre sektorer, ikke har blitt fulgt opp. Jeg syns det var ganske klargjørende det innlegget som representanten Morten Lund holdt her i dag, der han faktisk kritiserte Arbeiderpartiet for ikke å overby når de sitter i opposisjon, for det bør et tøft parti gjøre. Det var ganske klargjørende for hvordan Senterpartiet ser på opposisjonsrollen sin, og en klar innrømmelse av hvorfor det har gått som det har gått i Regjeringen.

Nå er det til og med slik at Regjeringen ikke følger opp vedtatte reformer, og det er alvorlig, mer alvorlig enn at den ikke følger opp alle sine egne løfter. Eldrereformen ble enstemmig vedtatt av Stortinget. Den utsettelsen som nå skjer, altså en reduksjon på 2 100 plasser til neste år, som Regjeringen påstår skjer for at kommunene skal få bedre tid, er helt unødvendig, for alt i proposisjonen og i innstillingen fra 1997 står det klart og tydelig at skulle noen kommuner trenge lengre tid, skulle de få det. Det er ikke det løftet Regjeringen oppfyller. Det som Regjeringen foreslår, er å få vedtatt at vi skal sette ned farten. Det er det som skjer, og det er ingen grunn til å prøve å framstille det som noe annet.

Så blir Arbeiderpartiet mobbet for at vi for ett år siden snakket ganske mye om risikoen ved å øke pengeforbruket, ved å bruke mer av oljepengene. Det vi sa i fjor, var at hvis vi gjør oss mer avhengig av oljepengene, risikerer vi å få problemer bl.a. med rentenivået hvis oljeprisen går ned. Da vi sa det i fjor, ble det beskrevet som ren skremselspropaganda, men nå ser vi at det var det som ble resultatet av Regjeringens politikk. Og da er det ganske skremmende å høre arbeidsministeren ta så lett som hun gjør, på de mange signaler som nå kommer om at vi kan stå foran en utvikling mot økt ledighet, for Regjeringen sier jo nå det samme som finansministeren gjorde i finanstalen: Nei, det går sikkert bra! Til tross for advarsel fra arbeidsmarkedsetaten, fra Statistisk sentralbyrå og fra andre tunge fagmiljøer velger Regjeringen å se bort fra at det kan komme til å bli økt ledighet til neste år, og det gjør den i en situasjon der arbeidsmarkedet strir med den høyeste renten i Europa, i det landet som burde hatt best utgangspunkt av alle land i Europa for å ha en stabil lav rente.

Næringslivet vårt har altså spesielle utfordringer, og vi begynner å merke det i bygge- og anleggsbransjen, der det blir bestilt mindre enn det har blitt de siste årene. Vi merker det også innenfor skipsverftene, som er en viktig distriktsnæring langs hele kysten, og vi vet hvordan det går hvis det først begynner å rakne i de næringene. Da sprer det seg rundt til det øvrige næringslivet. Men istedenfor å gripe tak i den situasjonen, er Regjeringens svar å redusere arbeidsmarkedstiltakene, det virkemidlet som vi har for å hjelpe dem som har problemer på arbeidsmarkedet, til å omstille seg. Det å ha muligheten for å få folk inn i arbeid er faktisk det viktigste fordelingspolitiske grepet vi kan ha her i landet. Den store forskjellen får vi mellom dem som ikke har jobb, og dem som har jobb, og nå ser vi muligheten for at ungdom, innvandrere og andre vanskeligstilte på arbeidsmarkedet får et dårligere tilbud. For ett år siden stod arbeids- og administrasjonsministeren her i salen og fortalte hvor viktig det var at Stortinget fulgte opp arbeidsmarkedstiltakene. Det var viktig at vi fikk 17 500 plasser. Det var i en situasjon der det så ut til å bli økt sysselsetting og mindre ledighet. Nå står vi i en situasjon der det ser ut til at vi kan risikere økt ledighet, og Regjeringen – verdi-regjeringen, som den velger å presentere seg selv som – presterer å redusere tiltakene til 8 000. Det er jammen en verdi-regjering!

Inger Lise Husøy (A): I denne budsjettinnstillingen viser Regjeringen sitt sanne ansikt. Det høyreorienterte sentrumsalternativet snur ryggen til både Kommune-Norge og de arbeidsledige. Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti slår fast at forliket mellom regjeringspartiene, Fremskrittspartiet og Høyre betyr en ytterligere forverring av kommuneøkonomien, en ensidig innstramming i offentlig sektor og økt skatt på sykdom og på kommunale tjenester.

Forliket betyr også strukturelle endringer som vil føre til mer utrygge arbeidsplasser, mer privatisering og større økonomiske og sosiale forskjeller. Hva blir det neste, at hele Velferds-Norge legges ut på anbud for såkalt konkurranseeksponering, at budsjettkameratene fra høyrepartiene får fullt gjennomslag for å privatisere det som er igjen? Vi har allerede sett hvor stor gjennomslagskraft Høyre og Fremskrittspartiet hadde i årets budsjettforlik. Det er mange kommunepolitikere som er – og som har gode grunner for å være – urolige over den manglende ryggraden hos denne regjeringen. Tidligere har vi hørt om politikere som er så tykkhudet at de står oppreist uten ryggrad. Nå har vi en hel regjering som kan det, og som gjør det.

Arbeidsmarkedsetaten har gjort en formidabel innsats for å få ledige tilbake i arbeid de siste årene. Den har greid å gjøre jobben når politikerne har vært villig til å bruke de nødvendige ressurser.

Bondevik-regjeringen viser gjennom budsjettforliket at dette ikke lenger er et prioritert område. Samtidig som signalene går i retning av ny økning i ledigheten, velger Regjeringen å kutte dramatisk på tiltaksnivået.

Regjeringen gambler med noe av det viktigste i folks liv, muligheten til å klare seg selv gjennom lønnet arbeid. Reduksjonen i tiltaksnivået innebærer i realiteten en rasering av arbeidsmarkedspolitikken. Statens viktigste virkemiddel i kampen mot ledighet er nå redusert til et symbolsk nivå. Ledigheten neste år vil høyst sannsynlig stige til samme nivå som i 1997 og kanskje mer. I gjennomsnitt gikk over 24 000 personer på ordinære tiltak det året. For 1999 er nivået foreslått satt til 7 000. Nivået innebærer mer enn en halvering fra 1998. Dette er klare tall og en entydig dokumentasjon på manglende vilje til å ta de ledige på alvor. Vi vet, som andre også har vært inne på, at de som vil bli verst rammet, er langtidsledige, unge mennesker, alenemødre og innvandrere.

Arbeidsmarkedstiltakene er også viktig slik at ledige kan kvalifiseres til å ta jobber der det er mangel på kvalifisert arbeidskraft. Dette er åpenbart heller ikke Regjeringens politikk lenger.

Det hadde vært lurt å lage en beredskapsplan som kan iverksettes ved en ny oppgang i ledigheten. Regjeringen kjenner til signaler i markedet allerede, og jeg mener at det er både uansvarlig og umoralsk ikke å ta disse signalene på alvor. Planlegging tar tid, mens det har vist seg at ledighet kan øke veldig raskt.

Vi har gjennom en årrekke måttet høre de nåværende regjeringspartiene, særlig Senterpartiet, mørklegge landet vårt. Det var helsvart over hele landet – i hver en avkrok – da Arbeiderpartiet hadde regjeringsmakten. Vi fikk selvfølgelig skylden for alt. Nå har Senterpartiet, som sa de ville minske forskjellene mellom folk, virkelig lagt et grunnlag som vil øke forskjellene blant folk. I motsetning til Arbeiderpartiet gjør de hva som helst for å klamre seg til regjeringstaburettene. Det må Kommune-Norge svi for. Det aller verste mener jeg er beskjeden de arbeidsledige får fra Regjeringen: at de er overflødige og helt uskyldig blir brukt som brikker i et kynisk spill om regjeringsmakt.

Eirin Faldet (A): Budsjettet vi diskuterer i dag, angår distriktene og det enkelte menneske. Når kommunene må spare, vet vi alle at det vil få konsekvenser for innbyggerne. Vi vet også at det er de som har det vanskeligst, som rammes hardest av Regjeringens økonomiske politikk. Den høye renten, som Regjeringen ikke har maktet å gjøre noe med, rammer selvsagt hardest dem med høye boliglån og studielån – de unge familiene, barnefamiliene, som Regjeringen snakker så varmt om i teorien.

I alle år har Arbeiderpartiet satt rettferdig fordeling på den politiske dagsordenen. Det er trist at Regjeringen ikke fikk med seg at Arbeiderpartiets landsmøte i sin helhet var opptatt av rettferdig fordeling. Senterpartiet burde ha merket seg det mer enn å være så opptatt av å sitte i regjering at de glatt gav avkall på alt de sa før valget, og i stedet kastet seg rundt halsen på Fremskrittspartiet. Like muligheter, sosial trygghet og en solidarisk finansiering er grunnpilarene i vår velferdsstat. Det trodde jeg faktisk Regjeringen var enig i.

Noen av oss husker veldig godt alle påplussingene Senterpartiet foreslo i budsjettet for 1997 – valgåret. Morten Lund preget mange spaltemeter og fortalte alle som gadd å høre på, at Senterpartiet hadde mer penger til kommunene. Da var det svart i Distrikts-Norge. Hvor har Morten Lund vært i høst? Nå har Senterpartiet trykket Fremskrittspartiet til sitt bryst og reduserer Kommunaldepartementets budsjett med 373 mill. kr. Ikke rart at det har vært stille fra enkelte i Senterpartiet. For hvem er det Regjeringen tar pengene fra? Jo, bl.a. de eldre. Eldresatsingen er satt ut i det blå – for ikke å si mørkeblå. Men ikke bare det, vi kan nå lese i avisene at Kommune-Norge reduserer kontantstøtten for dem som mottar sosialhjelp, og som har det vanskelig fra før. Dette er hjerterått. Enslige forsørgere rammes og dermed barna. Er det virkelig Regjeringens mening at det skal drives heksejakt på svake grupper? I så fall forstår jeg veldig godt hvorfor det er nedsatt en verdikommisjon. Alt dette skjer for at de som har råd til å vær hjemme med ungene, skal få kontantstøtte.

Arbeiderpartiet har satset på arbeidslinjen og utdanning. Det handler om velferden for den enkelte. Arbeid for alle er den mest grunnleggende fordelingssaken. De som av ulike grunner ikke har arbeid, har krav på å få brukt sine evner og gjøre en innsats sammen med andre. For å gi alle den muligheten må fellesskapet bidra aktivt. Men hva gjør Regjeringen? Jo, de reduserer arbeidsmarkedstiltakene, som nettopp skulle hjelpe dem som står svakest på arbeidsmarkedet: de unge og de eldre arbeidstakerne. Langtidssykmeldte og yrkeshemmede med langvarige og kroniske lidelser som likevel kan gjøre en jobb tilpasset sin restarbeidsevne, har behov for ekstra hjelp fra de ansatte i arbeidsmarkedsetaten. Men hva gjør Regjeringen for å tekkes Fremskrittspartiet? Jo, de reduserer antall ansatte i den etaten hvor de virkelig er kvalifisert til å ta hånd om nettopp denne gruppen medmennesker som er avhengig av god bistand.

Jeg har ikke kritisert Ragnhild Queseth Haarstad i mitt innlegg. Jeg tror hun har det vanskelig i dag. Men som vi sier i Hedmark: «Det koster å væra kar.» Og samarbeidet med Fremskrittspartiet koster nok så det svir langt inn i senterpartisjelen. Alle husker hva Anne Enger Lahnstein sa før valget: Nå er det nok høyrepolitikk. Akk ja, «det var da det og itte nå».

Jeg synes ikke synd på Regjeringen. Min omsorg går til dem som rammes av Regjeringens politikk.

Morten Lund (Sp): Fordi det har blitt nevnt en ting som jeg sa her om hva vi gjorde i opposisjon, skal jeg bare komme litt tilbake til det. Jeg har ikke sagt at et parti i opposisjon bestandig skal overby når det gjelder kommunesektoren, og at dét er oppskriften for et opposisjonsparti. Det jeg har sagt, er at det må være samsvar mellom det som sies, og det som en gjør.

Vi begrunnet våre forslag om tillegg til kommunesektoren hvert eneste år i forrige periode med at oppgavene hadde økt fra det forrige året, at prisene hadde gått opp, og at oppgavene hadde blitt tyngre i den enkelte kommune ved at det f.eks. hadde blitt flere unger i barnehagen, og at de eldste eldre var blitt flere. Det var tall vi fikk fra Kommunenes Sentralforbund. Det var grunnlaget for våre forslag. Vi hadde forslag om 1-2-3 milliarder kr ekstra hvert år.

Så viste utviklingen det enkelte år at vi fikk rett. Kommunene fikk mer penger, ikke på grunn av Stortingets vedtak, men på grunn av økt skatteinngang, og pengene ble brukt. Hvordan i all verden skulle det ha sett ut i dag hvis ikke pengene hadde kommet? Det kommunene fikk i løpet av de fire-fem årene, var nøyaktig det samme – nesten på kronen – som det Senterpartiet foreslo, med unntak av året 1997. Da var det Stortinget som gjorde vedtaket, og da ble det vedtatt 6-7 milliarder kr ekstra til kommunene. Dem har de også brukt. Det har betydning for hvordan det ser ut i dag. Jeg tror det hadde sett verre ut hvis de ikke hadde fått disse pengene.

I løpet av disse årene fikk altså kommunene ca. 20 milliarder kr ekstra i skatt. Det er klart at bildet hadde sett annerledes ut i enkelte kommuner hvis pengene hadde kommet i form av rammeoverføringer. For det var de skattesterke kommunene som fikk mest av pengene. Jeg tror at en viktig årsak til at såpass mange strever så mye som de gjør i dag, er at det ikke var enighet i Stortinget om at behovene var der i kommunesektoren.

I dag føler jeg at Arbeiderpartiet bruker like stor ord som det vi brukte i forrige periode, men de følger ikke opp med penger. De gjorde det samme i vår i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett. Da ble det sagt at problemene er kjempestore, vi skal gjøre noe for å løse dem. Men det eneste de gjorde, var å si til departementet at dere får se om dere greier å finne en løsning innenfor det som allerede er bevilget. Og det har vist seg ikke å være så mye.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.

(Votering, se side 869)