Presidenten: Etter ønske fra næringskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 2 timer og 5 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 30 minutter, Høyre 30 minutter, Fremskrittspartiet 20 minutter, Sosialistisk Venstreparti 15 minutter, Kristelig Folkeparti 15 minutter, Senterpartiet 5 minutter, Venstre 5 minutter og Kystpartiet 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg fra hovedtalerne for hver partigruppe og fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Olav Akselsen (A) (leiar for komiteen): I fjor gratulerte eg næringsministeren med fullt gjennomslag i budsjettet. Då måtte Kristeleg Folkeparti ofra sitt syn på behovet for ein offensiv næringspolitikk for å få sitja i regjering. Det var Høgres næringspolitikk som blei sett ut i livet i fjor. I år kan eg ikkje gratulera. Næringsministeren og Høgres partileiar, Jan Petersen, tapte den interne kampen mot Finansdepartementet og Victor D. Norman.

Heile førre periode jobba Høgre for å betra rammevilkåra for norske sjøfolk. Fleire forslag blei fremma her i salen, seinast i samband med revidert nasjonalbudsjett i 2001. I valkampen var dette òg eit viktig tema. I juni 2001 sende leiaren i Høgre, Jan Petersen, eit brev til Norsk Sjømannsforbund der han lova at Høgre ville gå inn for å gje denne næringa rammevilkår på line med landa rundt oss. No veit me alle korleis det gjekk. Dette var lovnader som blei gløymde på veg inn i regjeringskontora. Alt i fjor haust, berre veker etter valet, føreslo Regjeringa forverring i rammevilkåra, ikkje det motsette, slik dei hadde lova. I år føreslår Regjeringa å fjerna resten. Dette er ikkje berre det største løftebrotet så langt i perioden, det er òg ei oppskrift på å auka politikarforakta i det norske folket. Eg veit frå min eigen del av landet at dette var ei sak som var avgjerande for det partivalet mange gjorde, og det er ikkje merkeleg at desse i dag føler seg grundig lurde.

I fjor måtte Kristeleg Folkeparti gje opp sin næringspolitikk til fordel for Høgre sin. Sjølv om eg synest det er synd, er vel det slikt som kan skje når ulike parti skal danna regjering i lag. Når Høgre i år må gje opp sin skipsfartspolitikk, kan dei likevel ikkje skulda på samarbeidspartnarane sine, for dei gjekk nemleg til val på den same bodskapen. Det er av sine eigne ein skal ha det, heiter det i eit ordtak. Og det er det næringsministeren har opplevd i denne saka – han tapte den interne dragkampen.

At Regjeringa måtte bryta lovnader frå valkampen, er ikkje så merkeleg. Det er nemleg ikkje samsvar mellom det som blei lova, og det som er mogleg å få til innanfor eit ansvarleg budsjett. Eg er likevel overraska over at det var sjøfolka desse løftebrota skulle gå ut over.

Stabile rammevilkår blir stadig framheva som ein av dei viktigaste enkeltfaktorane for næringslivet. Når det gjeld den maritime næringa, har ho opplevd alt anna enn stabile rammevilkår, og eg er den første til å innrømma at me i Arbeidarpartiet må ta vår del av skulda for det. Me er no opptekne av å skapa stabile og føreseielege rammevilkår òg for denne næringa. Difor tok me i vår initiativ til eit breitt forlik for å sikra stabilitet for den maritime næringa. Med bakgrunn i lovnader frå valkampen var me litt overraska over at invitasjonen blei møtt med ei kald skulder frå Regjeringa si side, men no veit me altså kvifor.

Me vel likevel å stola på at lovnadene frå valkampen enno har ein viss verdi. Difor har me gjenteke invitasjonen til eit forlik i eit Dokument nr. 8-forslag som i desse dagar ligg til behandling i komiteen, og eg håpar at regjeringspartia nok ein gong kan vurdera om dei ikkje kan stå ved lovnadene sine på dette området.

Sidan me behandla budsjettet for eitt år sidan, har situasjonen for norsk næringsliv forverra seg drastisk. Dagleg kjem det meldingar om permitteringar, oppseiingar, utflaggingar og konkursar. Talet på konkursar i 3. kvartal i år har stege med 21 pst. samanlikna med same kvartal i fjor. Om trenden held fram, vil me for første gong sidan 1993 oppleva at me opnar meir enn 4 000 konkursar i år. Arbeidsløysa er på veg opp. Sidan regjeringsskiftet er over 16 900 fleire registrerte som arbeidslause. Det er 46 nye arbeidsledige kvar dag, ein auke på 28 pst. Me har no den sterkaste veksten i arbeidsløysa på over ti år. Verst er det at talet på langtidsledige aukar. På eitt år har talet på personar som har gått utan arbeid i over seks månader, auka med 40 pst. Alt tyder på at trenden vil halda fram. Regjeringa spår sjølv ytterlegare vekst i talet på ledige neste år. I næringslivet sjølv er det òg ein drastisk nedgang i framtidsoptimismen.

Arbeidarpartiet spådde denne utviklinga i samband med revidert nasjonalbudsjett i vår. Då blei me nærast latterleggjorde og framstilte som mørkemenn. Dessverre fekk me rett. Ein av dei som ikkje har fått rett, er næringsministeren. Han har heilt til nyleg reist land og strand rundt og prøvd å bagatellisera situasjonen, og i den grad det har vore eit problem, er det i alle høve alle andre som har vore årsaka til det problemet. Eg har til dags dato ikkje høyrt at han har uttrykt uro over situasjonen. Dette skal visstnok berre vera naturleg omstilling og tilpassing. Arbeids- og administrasjonsministeren har vore noko friskare i sine utsegner. Han meiner at det er bortkasta energi å prøva å redda industriarbeidsplassar i Noreg. Eg synest det er svært avklarande. Til Normans trøyst må me vel kunna seia at med den innsatsen som Regjeringa har lagt for dagen så langt, er det ikkje så veldig mykje energi som er blitt kasta vekk.

Den første føresetnaden for handling er forståing av situasjonen. Den føresetnaden synest å mangla totalt i regjeringskontora. Eller er det slik Høgre alltid har meint, at dette eigentleg ikkje er tema for politikarane, men noko som marknaden sjølv skal ordna opp i? Regjeringa si oppskrift avgrensar seg til skattelette og såkalla generelle verkemiddel, eller næringsnøytralitet. Skal dette prinsippet følgjast heilt ut, må f.eks. prosessindustrien betala full elavgift og CO2-avgift som på sokkelen. Bøndene vil missa all støtte og fiskarane likeså. Med full næringsnøytralitet kunne ikkje Stortinget ha vedteke den pakken som blei laga for offshoreindustrien i samband med revidert budsjett i 1999. Me kunne heller ikkje ha vedteke særlege ordningar for skipsverfta våre. Full næringsnøytralitet ville vera som om Olympiatoppen framfor neste LO skulle seia at denne gongen satsar me generelt, me satsar likt på alle greiner og på alle utøvarar. Personleg trur eg ikkje det ville ha gjeve så veldig gode resultat.

Men det motsette av næringsnøytralitet er ikkje subsidiar, slik som enkelte yndar å framstilla det. Då Stortinget vedtok pakken om offshoreindustrien, analyserte ein først problema industrien sleit med, og gjennom målretta verkemiddel greidde ein å snu trenden. Verkemiddel som ein tok i bruk, var bl.a. reduksjonar i avgifter, særlege arbeidsmarknadstiltak og opplæringpakkar for dei som jobba i industrien. Dette var ikkje næringsnøytralitet, men det var heller ikkje subsidiar. Det som er sikkert, er at det verka. Sjølv om næringsnøytralitet er ein fin teori, har eg enno til gode å sjå eit land som baserer seg fullt og heilt på denne teorien.

Trass i det eg til no har sagt, er eg einig i at det viktigaste sjølvsagt er å ha orden i økonomien. Det viktigaste enkelttiltaket for norsk konkurranseutsett næringsliv i dag er ein reduksjon i renta og i kronekursen. Eit stramt budsjett er avgjerande viktig for å få dette til. Arbeidarpartiet legg i sitt opplegg opp til å bruka 2,2 milliardar kr mindre enn det regjeringspartia og Framstegspartiet blei einige om. Dette ville bidra til ein raskare nedgang i renta og i kronekursen.

Full sysselsetting og gode rammevilkår for næringslivet har alltid vore viktig for Arbeidarpartiet. For å få ein meir aktiv næringspolitikk la Arbeidarpartiet i budsjettet opp til å bruka 2,5 milliardar kr til konkrete tiltak for å betre næringslivet sin situasjon. Eit viktig signal frå næringslivet var behovet for betre avskrivingsreglar. Dette er særleg viktig i ein situasjon der mange vurderer utflytting for å spara lønskostnader.

Gjennom ei offensiv satsing på SND og distriktsretta tiltak vil me kunna få sett ut i livet mange av dei gode ideane som gründerar har. Nyskaping er viktig. Særleg er dette viktig i ein periode der det tradisjonelle næringslivet slit. Me har gode erfaringar med SND. Sidan denne organisasjonen blei danna i 1992, har ein greidd å skapa 60 000 nye, varige arbeidsplassar ved hjelp av dei midlane og dei verkemidla som SND har hatt. Med dei kutta som blei gjennomførte i fjor, er moglegheita for å driva ein offensiv politikk på dette området sterkt redusert. Derfor vil mange nye og nødvendige arbeidsplassar ikkje sjå dagens lys. I eit brev til næringsministeren seier SND at dersom løyvingane hadde blitt haldne på nivået for i fjor, kunne ein ha skapt 50 000 nye arbeidsplassar. Eg kan ikkje sjå korleis ein kan sjå seg råd til å takka nei til eit slikt tilbod.

Regjeringa inviterer til eit inntektspolitisk samarbeid med partane i arbeidslivet. Dette er positivt. Men eit slikt samarbeid må byggja på tillit. Og tillit, det må byggjast. Eg kan vanskeleg sjå at Regjeringa sine forslag om forverring i permitteringsreglane, kutt i arbeidsløysetrygda og auka overtid og trusselen om kutt i sjukelønsordninga kan byggja slik tillit. Eg håpar derfor at ein vil vurdera desse forslaga på nytt når ein no skal samarbeida med bl.a. LO for å redusera lønsveksten i Noreg, noko som er heilt nødvendig dersom ein skal nå dei måla som me alle er einige om.

Eg vil til slutt ta opp dei forslaga som Arbeidarpartiet står anten aleine eller i lag med andre om.

Presidenten: Olav Akselsen har tatt opp de forslagene han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Ivar Kristiansen (H): Det høres nesten ut som Arbeiderpartiets næringspolitiske talsmann er skuffet over at rammevilkårene for sjøfolk er kommet på plass gjennom budsjettforliket med Fremskrittspartiet. Jeg kan ikke tolke det på annen måte når han velger å bruke mesteparten av sin tid i sitt hovedinnlegg på dette temaet. Jeg tror at både Høyre og Kristelig Folkeparti vil ha mange, mange runder å gå for å kunne være i nærheten av den serie med løftebrudd som Arbeiderpartiet har begått siden disse ordningene ble innført i 1996, og frem til i dag. Det har vært totalt sett 16 forsøk på å forverre refusjonsordningen og nettolønnsordningen for sjøfolk. Og de fleste forsøk på å forverre ordningene står Arbeiderpartiet bak.

Så til situasjonen for norsk konkurranseutsatt industri. Jeg vet ikke om representanten Akselsen mener alvor, men kan det være slik at forsøk på å gjeninnføre dobbeltbeskatning på aksjeutbytte, innstramming i delingsmodellen, som Arbeiderpartiet foreslår, økt formuesskatt, som Arbeiderpartiet foreslår, lavere innslagspunkt for toppskatt, som Arbeiderpartiet foreslår, og skjerpet opsjonsbeskatning er et bidrag til å få fart i norsk næringsliv? Mener representanten Akselsen at skatteøkninger, i en tid da forskjellen i rammevilkår og konkurransevilkår mellom oss og våre handelspartnere mer og mer øker i vår disfavør, er veien å gå, i en tid da samtlige representanter fra norsk næringsliv gir uttrykk for tilfredshet med det inngåtte budsjettforlik som er kommet på plass? Har representanten Akselsen møtt en eneste representant fra norsk næringsliv som i dagens situasjon er villig til å bytte ut budsjettforliket med SVs, Arbeiderpartiets eller Senterpartiets forslag?

Olav Akselsen (A): Me kunne sikkert godt hatt ein konkurranse om kven som har gjort verst ting i historia. Og eg innrømmer gjerne at me i Arbeidarpartiet har vore med og skapt uvisse og ustabilitet når det gjeld maritime næringar. Med bakgrunn i dei klare lovnadene ein hadde i samband med valkampen, ønskte me i Arbeidarpartiet å bidra til at ein skulle få stabilitet på dette området. Me tok desse lovnadene på alvor og sa at når det no er eit fleirtal som vil ha betre rammevilkår, vil me i Arbeidarpartiet vera med og sikra at det er ein stabilitet som skal vara utover perioden. Så er det ein klar forskjell, og det er at i det valet me har bak oss, var dette ikkje ein lovnad frå Arbeidarpartiet si side, i motsetnad til det det var frå eit fleirtal i denne salen. Derfor er det altså andre som har større grunn til bekymring på dette området enn det Arbeidarpartiet har.

Så må eg innrømma at eg har svært vanskeleg for å skjøna korleis skattelette på 7 milliardar kr kan bli framstilt som skatteskjerping. Det var altså slik at i det alternative budsjettet som Arbeidarpartiet hadde, gjekk me inn for å redusera skattane med 7 milliardar kr. Det er slik at det er stor semje om at det er viktig med eit stramt budsjett, og då blir spørsmålet: Kven er det som skal betala for dette stramme budsjettet? I Arbeidarpartiet meiner me at det er dei som har den sterkaste ryggen, som skal bera den største børa, og det betyr at det er dei som er i arbeid, som må ta sin del av dette, og at ein ikkje gjer slik regjeringspartia legg opp til, tek frå dei arbeidsledige, reduserer tilskottet for einslege forsørgjarar og påfører eldre og uføre høgare utgifter. Det er greitt at me skal ha eit stramt budsjett, men frå Arbeidarpartiet si side er det alltid viktig at me skal ta i vare den sosiale fordelinga, og etter mitt syn er det opplegget Arbeidarpartiet har for næringslivet, betre enn det som blei vedteke av eit fleirtal her i salen.

Øystein Hedstrøm (FrP): Det er viktig at komiteens leder, Olav Akselsen, griper fatt i situasjonen for våre sjøfolk etter det vi har opplevd ved dette budsjettet. Vi har ca. 70 000–80 000 arbeidsplasser i Fastlands-Norge som er direkte eller indirekte avhengig av skipsfarten, og han kritiserte regjeringspartiene, spesifikt Høyre, for løftebrudd. Men han sa også i en bisetning at Arbeiderpartiet har hoppet frem og tilbake her, og det er riktig. Både under en Jagland-regjering og en Stoltenberg-regjering ble det foreslått å nulle ut refusjonsordningen for vår sjøfolk. Men det er riktig at Arbeiderpartiet nå den siste tiden har bidratt mer positivt. Det var bl.a. tidligere næringsminister Grete Knudsen som tok til orde for å innføre nettolønnsordning for ferjerederiene. Likevel vil jeg påstå at Fremskrittspartiet subsidiært fikk til den nest beste løsningen som det var mulig å få til i det norske storting. Foruten å løfte inn dagens ordninger i 2002 fikk vi også til en skattelettelse for rederiene på ca. 30 pst. når det gjelder tonnasjeavgiften.

Men jeg forstår ikke helt Arbeiderpartiet. I to år har Fremskrittspartiet fremmet forslag om en nettolønnsordning for sjøfolkene etter svensk modell. Alle vet gjennom det som er foretatt av utredninger, hva det er behov for. I sitt alternative budsjett fremmer Arbeiderpartiet ingen forslag om å innføre nettolønnsordninger. Det Dokument nr. 8-forslaget som representanten Akselsen viser til, har heller ingen konkrete forslag, selv om det lenge har vært kjent hva det er behov for. Og nå begynner rederinæringen å flytte ut en masse. Det kommer meldinger fra hele Kyst-Norge om dette.

Jeg vil ha et konkret svar fra Akselsen: Hvorfor fremmer man ikke konkrete forslag slik at det blir et signal fra landets største parti her i denne salen til næringen?

Olav Akselsen (A): Først må eg sjølvsagt seia meg samd i og glad for at det blei stopp i dei forverringane som me ville fått ut frå det Regjeringa har foreslått på dette området, og at me får behalda dei ordningane som me gjekk inn for for eit år sidan i denne salen. Det er sjølvsagt bra at det blei sett ein stoppar for Regjeringa sitt forslag på dette området, noko som sjølvsagt òg ville ha blitt resultatet dersom Arbeidarpartiet og regjeringspartia hadde blitt samde om eit forlik, fordi dette allereie òg låg inne i Arbeidarpartiet sitt opplegg.

Det som har vore viktigast for Arbeidarpartiet no, er å prøva å bidra til at me får stabile rammevilkår for denne næringa. Dermed har me følt det slik at det å koma med ein masse symbolforslag når det likevel ikkje vil få fleirtal, har lite for seg.

I samband med budsjettet i fjor bad ein samla komite, med unntak av SV, Regjeringa om å koma tilbake igjen med ein pakke som viste kva slags rammevilkår me har i Noreg i forhold til det som er tilfellet i våre naboland. Der kunne ein òg ha skissert ulike løysingar, slik at Stortinget hadde eit betre avgjerdsgrunnlag enn det som er tilfellet. Og så er det slik at dersom me ikkje får med regjeringspartia, får me ikkje fleirtal for betre ordningar, men me vil heller ikkje få den stabiliteten som er viktig. Derfor meiner eg at det er meir enn eit klart signal frå Arbeidarpartiet når me i vår først sa at me ønskte, saman med regjeringspartia, å koma fram til kva som skal vera rammevilkåra på dette området, og så no fremmar eit eige Dokument nr. 8-forslag som gir regjeringspartia ei ny moglegheit til å stå ved sine eigne lovnader. Og kjem det eit forslag frå Regjeringa, skal me vera konstruktive. Eg vil presisera at me i Arbeidarpartiet har aldri sagt kva som er vår bastante modell. Det er samarbeid som er vårt utgangspunkt i denne saka, og så får Regjeringa koma med forslaget.

Inge Ryan (SV): Jeg syns representanten Akselsen holdt et interessant innlegg. Vi i SV deler hans bekymring for det som skjer i norsk industri. Jeg fikk nettopp en oversikt fra SND over et betydelig antall konkurser, der bedrifter legges ned en masse.

Samtidig har jeg hatt gleden av å lese i avisa at representanten Akselsen vil si opp EØS-avtalen. Det er en meget interessant uttalelse, som jeg gjerne kunne ha debattert mange sider ved. Spørsmålene til representanten er: Når norsk næringsliv mener de er avhengig av EØS-avtalen, hva slags alternativ har så Arbeiderpartiet til EØS-avtalen? Har man noen nye strategier på gang for hvorledes man skal forholde seg til markedet i Europa, eller er det andre ting som ligger bak uttalelsen fra lederen i næringskomiteen, Arbeiderpartiets næringspolitiske talsmann, om at vi skal si opp EØS-avtalen?

Olav Akselsen (A): Lat meg først seia at eg er glad for at SV er bekymra for norsk industri og norsk næringsliv sine rammevilkår. Det er kanskje eit nytt signal.

Men så må eg kanskje skuffa Inge Ryan litt, for eg har faktisk aldri sagt at me einsidig bør seia opp EØS-avtalen. Det eg har sagt, er at me bør ha ein fordomsfri diskusjon om fordelane og ulempene ved denne avtalen. Det har vore vanskeleg å få til, fordi både ja-sida og nei-sida har vore bastante i haldningane sine til dette spørsmålet. Eg meiner heilt klart at EØS-avtalen har vore avgjerande viktig for Noreg i dei åra som har gått sidan me sa nei til EU. Men det er ikkje det same som at det ikkje er delar av denne avtalen som òg har negative sider ved seg.

Det vanskelegaste for meg er at det som blir vedteke av EU, automatisk også blir vedteke i denne salen. Eg er nokså sikker på at ein del av dei vedtaka som er gjorde på grunn av EØS-avtalen, ikkje ville blitt gjorde utan EØS-avtalen.

Det som er ønsket mitt og eit ønske frå eit klårt fleirtal i Arbeidarpartiet, er at me skal sitja rundt det bordet der vedtaka blir tekne. Anten me er medlem av EU eller ikkje, er det der dei viktigaste avgjerdene for utvikling blir tekne, ikkje berre for Europa, men òg for Noregs framtid. Då synest eg det er beklageleg at Noreg ikkje skal vera med der. Eg trur det ville ha vore ein fordel for næringslivet vårt.

Hovudgrunnen til at eg er tilhengar av EU, er ikkje at EU er bra eller dårleg for Noreg. Men heile Europa samlar seg no rundt dette bordet, og då synest eg det er dumt at Noreg sin stol skal stå tom.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Ivar Kristiansen (H): Jeg er glad for at næringspolitikk og industripolitikk igjen er kommet i fokus i Norge. Det er på høy tid, vil noen si, og det er jeg helt enig i.

Budsjettavtalen mellom Regjeringen og Fremskrittspartiet på næringsområdet tror jeg vil vise seg å være et svært godt svar på de næringspolitiske utfordringene – og et viktig bidrag til å gi konkurranseutsatt sektor bedre rammevilkår. Vi finner de konkurranseutsatte arbeidsplassene overalt i landet, men særlig i Distrikts-Norge. Jeg vil takke Fremskrittspartiet for budsjettavtalen, og jeg vil takke Øystein Hedstrøm & co., som har gjort et godt budsjettforslag enda bedre. Det er derfor gledelig å registrere den nærmest unisone positive mottakelsen som budsjettavtalen har fått fra næringslivshold.

Jeg får i disse dager mange meldinger om bedrifter som nedbemanner, legger ned eller avstår fra planlagte investeringer. Verst er nok situasjonen i fiskeindustrien, hvor hver fjerde virksomhet er i en nokså truet situasjon. Ressurssituasjonen får ta sin del av skylden, men i like stor grad møter industrien nå de negative virkningene av å stå utenfor sine viktigste markeder. Og i dag er det dessverre lite som tyder på at situasjonen for norsk fiskeindustri vil bli særlig enklere på kort og mellomlang sikt. Til tross for at det finnes lyspunkter, er industriens situasjon denne regjeringens største utfordring.

De siste fem årene har vi hatt en årlig lønnsvekst her hjemme som har vært 2 pst. høyere pr. år enn hos våre handelspartnere. På flere områder viste siste lønnsoppgjør at offentlig sektor er blitt lønnsledende. Offentlig sektors sterke vekst er hovedårsaken. Parallelt med den sterke veksten i offentlig sektor – den særnorske lønnsutviklingen – er vår konkurransekraft blitt alvorlig svekket. Fram til sommeren 2000 ble denne lønnsdrevne svekkelsen av konkurranseevnen skjult av fallende kronekurs. Etter den tiden har kronekursen styrket seg med ca. 15 pst., hvorav 10 pst. siste år, til eksportindustriens fortvilelse. Lønnsutviklingen og den store renteforskjellen mellom Norge og våre handelspartnere har bidratt til at kronekursen nå er høyere enn noen gang siden 1986. Dette nødvendiggjorde behovet for et stramt budsjett, et budsjett som kan legge grunnlaget for lavere rente og svekket kronekurs.

Skal vi kunne gi konkurranseutsatte arbeidsplasser en trygg fremtid, er vi i tillegg nødt til å skape et solid grunnlag for moderate, kommende lønnsoppgjør. Det har Regjeringen levert gjennom et stramt budsjett, hvor vi får en ytterligere utvikling med skatte- og avgiftsreduksjoner. Regjeringen og forliket med Fremskrittspartiet har tatt høyde for de krav og forventninger som ble fremmet fra næringsliv og fagbevegelse i høst.

På den annen side er vi nødt til å få bukt med utgiftene i offentlig sektor. Vi er forholdsmessig det land i Europa med flest offentlig ansatte. En fortsatt ekspansiv finanspolitikk, som flere i denne salen legger opp til, vil legge kraftige hindre i veien for vår eksportindustri og dermed for Distrikts-Norge.

Budsjettbehandlingen har vist oss at Regjeringen kjemper på to fronter for konkurranseutsatt næringsliv. På den ene siden står Fremskrittspartiets ønske om å bruke langt mer oljepenger. Jeg ser nå til min store overraskelse at bl.a. Senterpartiet langt på vei følger opp denne linjen. En slik linje vil øke etterspørselspresset i norsk økonomi og dermed igjen gi enda høyere rentenivå og kronekurs. På den andre siden står Arbeiderpartiets og SVs klassiske krav om skatteøkninger.

Arbeiderpartiets forslag om igjen å innføre dobbelt skatt på utbytte, økt formuesskatt, skjerpet opsjonsbeskatning og å stramme inn delingsmodellen vil brutalt ramme kapitaltilgangen til nye prosjekter og hindre nødvendig omstilling i næringslivet. Når Arbeiderpartiet og SV nå har fått med seg Senterpartiet på laget og forsøker å fremstille seg som norsk politikks nye alternativ, bør varsellampene blinke på konkurranseutsatte arbeidsplasser.

De svar på utfordringene landets private sektor står overfor, blir av disse partiene faktisk ikke møtt av en annen medisin enn de politiske løsningene som har skapt vansker for vår industri. Det kan neppe betegnes som annet enn krokodilletårer når representanter fra Arbeiderpartiet og SV bekymrer seg over problemene i norsk industri og konkurranseutsatt sektor. Samarbeidsregjeringen møter landets utfordringer på en robust måte og med en langt mer offensiv næringspolitikk enn de sprikende veivalg Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet presenterer.

Siden Bondevik-regjeringens tiltredelse har vi lagt opp til å redusere skatter og avgifter med totalt 19 milliarder kr, inkludert neste budsjettår. Dobbeltbeskatning på utbytte er fjernet. Det samme er investeringsavgiften og flypassasjeravgiften. Det er innført et eget skattefradrag for bedriftenes forskningsutgifter – et system som forbedres kraftig neste år, og som kanskje er vårt viktigste bidrag til å nærme oss OECD-landenes FoU-satsing. Vi øker avskrivningssatsene, elavgiften reduseres og vi forbedrer opsjonsbeskatningen. På område etter område er den skatte- og konkurransefiendtlige politikk som Stoltenberg-regjeringen la opp til, drevet tilbake. Distrikts-Norge vil også oppleve en langt mer offensiv politikk.

Skal norske bedrifter få en ny giv, må vi lykkes med å få ned det særnorske rentenivået. Kronekursen må svekkes. Norsk lønnspolitikk må ikke lenger skille seg fra konkurrentlandenes. Vi må få kontroll med sykefraværet. Det må i denne forbindelse være et tankekors for oss alle når vi skotter over grensen og registrerer at svenskene nå jobber aktivt med det mål for øye å halvere sykefraværet innen 2008. Også forskningsinnsatsen må økes. Våre konkurrentland forbereder seg nå på nye økter – EU gjennom sin Lisboa-strategi og gjennom sin utvidelse, en utvidelse som ikke vil gjøre situasjonen enklere for vår hjemlige industri, men som vil kunne gjøre hverdagen enda vanskeligere for vår fiskerinæring, som i dag sliter i betydelig grad, ikke minst med markedsadgangen til sitt viktigste, nærmeste og best betalte marked.

Vi vil kanskje i løpet av kort tid se at med ett unntak er det euroen som er betalbar mynt i våre naboland. Unntaket er rubelens hjemland.

Utfordringene står i kø. Det samme gjør også mulighetene. Hvis ideene og ildsjelene får større spillerom, hvis Regjeringen får videre oppslutning om sin nærings-, utdannings- og forskningspolitikk, skal vi makte å henge med i tempoet her hjemme.

Skattefradraget for bedrifters utgifter til forskning og utvikling økes. Det blir mer penger til næringsrettet forskning gjennom Forskningsrådet. Forskningsfondet får et påfyll på 3 milliarder kr. Norge blir en aktiv aktør innenfor EUs nye rammeprogram for forskning og teknologi, med en ramme på 2,6 milliarder kr totalt for de kommende år. Vi vil se at det gjennomføres en massiv satsing på forskning og utvikling av nye fiskearter. Regjeringens tunge satsing på torskeprogrammet tar sikte på rask kommersialisering ved å stimulere til samarbeid mellom forskningsmiljø og næringsaktører. Satsingen på oppbygging av en nasjonal biobank i Tromsø vil også kunne gi uante perspektiver. En biobank vil kunne bli et viktig bidrag til at Norge skal kunne sikre en verdiskapning basert på eksisterende ressurser som hentes fra vår egen økonomiske sone.

Vi er nødt til å lykkes med de omstillingsprosesser vi er i gang med. Hvis ikke, blir vi i enda større grad prisgitt en høy råoljepris.

Regjeringen viser i dette budsjettet at de anstrenger seg til det ytterste for å prioritere vilkårene for vårt næringsliv. Det burde også opposisjonen være opptatt av i en tid da norsk næringsliv er inne i en tøff periode. Uten gode vilkår for næringslivet blir det ingen trygge arbeidsplasser. Jeg tror at vi kan enes om at trygge arbeidsplasser er noe av det aller viktigste vi kan bidra til å skape.

Jeg tillater meg å ta opp det forslaget under området fiskeri som Høyre står sammen med Kristelig Folkeparti om.

Presidenten: Ivar Kristiansen har tatt opp det forslaget han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Olav Akselsen (A): Det var interessant å høyra at Regjeringa sitt budsjett er blitt endå betre etter forliket med Framstegspartiet. Det er sjølvsagt hyggeleg at ein har fått hjelp frå den kanten. Det kunne vera interessant å spørja om dette vil føra til eit tettare samarbeid, slik at ein kunne fått desse gode forbetringane inn allereie frå starten. Då slepp me den uroa som har vore i haust, noko som ikkje minst har skapt usikkerheit i næringslivet.

Eg er faktisk einig i mykje av innhaldet i Ivar Kristiansen si beskriving av dagens situasjon. Eg er einig i at me har behov for eit stramt budsjett, at me ikkje må bruka meir oljepengar enn det økonomien tillèt. Eg minner igjen om at Arbeidarpartiet brukte 2,2 milliardar kr mindre enn det som dei gjer i forliket. Eg er òg einig i at me må gjera noko for å få kontroll over lønsveksten i Noreg. Då kan det igjen vera på sin plass å minna om at det var denne regjeringa som me har no, som framforhandla avtalen som gav dei påplussingane på løningane i offentleg sektor som representanten Kristiansen bekymrar seg for.

Det som eg derimot bekymrar meg for, er at me ikkje greier å få kontroll over desse enorme lønsvekstproblema, rett og slett fordi det krev eit samarbeid. Det må eit trepartssamarbeid til dersom ein skal få kontroll over lønsveksten vår. Då må Regjeringa bidra. Eg kan dessverre ikkje sjå at den viljen har vore vist frå Regjeringa si side enno. Eg trur ikkje at det å redusera dette med overtid, det å kjempa for auka konkurranseutsetjing og ein god del andre tiltak, som å redusera oppseiingsvernet og slike ting, vil auka samarbeidsviljen.

Så må eg heilt til slutt stilla spørsmålet: Trur representanten at det vil betra sjukefråværet at ein f.eks. utvidar tilgjenget til overtid og aukar konkurranseutsetjinga?

Ivar Kristiansen (H): Jeg takker for representanten Akselsens kommentar til mitt hovedinnlegg hvor han gir uttrykk for at han har sluttet seg til svært mye av det som er sagt. Det kan borge for en kanskje bredere enighet her i salen overfor de kolossale utfordringene vi står foran i behovet for å omstille nasjonen, behovet for å skape bedre rammevilkår for konkurranseutsatt næringsliv, og hvor vi, tror jeg, på område etter område må ta et felles løft for å søke å gjøre norsk næringsliv bedre rustet til å møte en konkurransesituasjon i en verden, i et marked, som preges av lavkonjunktur, med lavere vekst enn det vi har på hjemmebane, og som har et utgangspunkt hvor de har en rentefot som nesten er halvparten av det nivået som vi møter her hjemme, og som ligger langt utenfor vårt viktigste marked.

Det er ingen grunn til å legge skjul på at det forliket med Fremskrittspartiet som vi endte opp med, ble bra for norsk næringsliv. Det har vært en unison tilbakemelding fra ansvarlig hold, fra representanter fra norsk næringsliv. Jeg har ingen problemer med å ta innover meg forhold som berører sjøfolk, forhold som berører endring av permitteringsregler, at vi får tilbake avskrivningssatser som er på samme nivå som de var forut for det berømmelige Plaza-forliket for en tid siden.

Når det gjelder sykefravær, lønn og overtid, vil jeg bare minne Akselsen om at reglene for arbeidstidsbruk ikke er endret. Nå er det opp til hver enkelt arbeidstaker å ta beslutning der det i dag er tillitsmann. Og med den invitten Akselsen kom med i dag, tror jeg at vi sannsynligvis raskt kan bli enige om at vi kan grave frem igjen Sandman-utvalgets innstilling som en start på et forsøk på å få ned det særnorske sykefraværet.

Øystein Hedstrøm (FrP): Jeg må istemme den konklusjonen som Ivar Kristiansen hadde angående budsjettavtalen og næringslivet. Det er unisone tilbakemeldinger på det området. Vi hadde få milliarder å spille med, men en stor prosentuell andel av disse milliardene kom næringslivet til gode.

Jeg vil også presisere at det stramme budsjettet som regjeringspartiene var opptatt av, ble beholdt, og Fremskrittspartiet ønsket heller ikke at det skulle brukes harrypenger.

Men det er ett område som jeg ikke forstår at Høyre, som det dominerende partiet i Regjeringen, ønsket å videreføre, og det er de skyhøye overføringene til landbruket når man samtidig skulle ha et stramt budsjett. Vi vet at norsk landbruk her står overfor store utfordringer, og det er et sterkt behov for strukturendringer, som vi ser i alle våre naboland. I dag kom det en ny rapport fra NILF og ECON, som ble presentert i NRK, der man gikk gjennom alle ledd i verdikjeden for matvarer i de nordiske land. Det er faktisk første gang en slik undersøkelse er utført. To tredjedeler av prisforskjellene mellom Norge og de andre landene skyldes primærprodusentene, altså bonden. Det betyr at det er et stort behov for å gjøre noe med alle reguleringene. Vi trenger en deregulering og en liberalisering. Hvis f.eks. antallet kuer pr. bonde økte fra 14 til 25, ville vi spare 3,7 milliarder kr. Eller hvis det dyrkede kornarealet ble doblet, kunne vi spare nesten 1 milliard kr til, og så ville vi fått utviklet et mer robust landbruk.

Jeg ser i dagens VG at man er opptatt av dette. Her står det om en norsk bonde som går inn i EU. Han flytter til Litauen, for han sier at her i Norge ble han bastet og bundet på hender og føtter med reguleringsordninger og begrensninger (presidenten klubber). Han vil produsere som de kan i EU (presidenten klubber). Vil Høyre prioritere liberalisering og deregulering (presidenten klubber igjen) i landbrukssektoren i det videre arbeid i Regjeringen?

Presidenten: Her i stortingssalen er det begrensninger i taletiden.

Ivar Kristiansen (H): I politikk er makten slik fordelt at en ofte har makt i forhold til den oppslutning en får ved valg. Det betyr at Høyre er svært godt fornøyd med det man har oppnådd når man nå er inne i sitt andre år i regjeringsposisjon. Og det betyr at vi på politikkområde etter politikkområde er i stand til å navigere etter vår kurs, med små skritt – noen vil si for små, andre vil si for lange – men vi er på rett kurs. Jeg føler også at vi sammen med Kristelig Folkeparti og Venstre går i en retning som totalt sett er det beste veivalg for hele nasjonen, et veivalg som de respektive partier er fornøyd med.

Når vi også tar for oss landbrukspolitikken, hvor antall bønder i Norge siden 1980 er halvert, fra 130 000 til under 70 000 i dag, og hvor vi kan komme til å få en ny halvering i løpet av 10–15 år, tror jeg vi vil se at utfordringene også på det området i betydelig grad står foran oss.

I Landbruksdepartementet ser vi klare tendenser til at man tar fatt på å oppløse de sterke og ensidige monopolene vi har innenfor norsk landbruk. Vi tar fatt på dereguleringsrollen. Vi ser at vi nå har en tilskuddsordning som i større grad enn tidligere går i retning av produksjonsnøytralitet, og vi ser at de steg vi tar i retning av å endre konsesjonsloven, også er steg som jeg tror alle i denne salen – kanskje med et par unntak, kan slå fast går i riktig retning, og som også vil være et håndslag til Bygde-Norge, som et bidrag til å øke stabilitet, satsing og utvikling i Bygde-Norge.

Åsa Elvik (SV): Eg tenkte eg skulle gi representanten Kristiansen høve til å snakke litt om ting som han veldig beskjede var inne på i innlegget sitt.

Dei marine næringane blir ofte spådd ei lysande framtid som nasjonale vekstnæringar frå denne talarstolen. Det blei rett nok ikkje nemnt i Kristiansens innlegg i dag. Men om ein slik spådom skal bli sann eller ikkje, er bl.a. opp til kva vi gjer i denne salen. Og ein av dei premissane som sjeldan blir nemnd, men som er veldig vesentleg, er ei offensiv satsing på FoU i denne næringa.

Vi har lagt vekt på kunnskap som innsatsfaktor i verdiskapinga. Eg meiner det er ein føresetnad at ein satsar på forsking og utvikling om vi ønskjer at den norske fiskeri- og havbruksnæringa skal vere verdsleiande i framtida. Derfor har SV i sitt alternative budsjett, som er svært stramt, prioritert satsing på forsking og utvikling veldig høgt.

Representantar frå regjeringspartia har ved fleire høve omtalt budsjettet som ei satsing på marin forsking. Eg er ueinig i det. Eg er meir einig med administrerande direktør i Fiskeri- og Havbruksnæringens Landsforening, Geir Andreassen, som i gårsdagens Aftenposten seier at den offentlege satsinga på marin sektor ikkje har slått til. Han omtaler satsinga som skuffande. I forlenginga av det kan eg få lov til å nemne Regjeringa og Framstegspartiet si fullstendige nulling av Fiskerinæringens Kompetansesenter, Finko. Så har også representanten Kristiansen sagt til Aftenposten at det er sterkt ønskjeleg å halde oppe Finko, og han viser til at næringa må finne midlar til dette innafor fiskeriavtalen, noko som næringa avviser er mogleg.

Då lurer eg på: Ville ikkje Kristiansen heller ha stemt for SV, Arbeidarpartiet og Senterpartiet sitt budsjett, der vi faktisk har funne beskjedne midlar både til Finko og til FoU innafor marin sektor?

Ivar Kristiansen (H): Nå er det ofte slik at Senterpartiet og SV opererer med en litt annen lommebok enn de fleste andre i denne salen har anledning til. Men utover det vil jeg påstå at det som denne regjeringen legger opp til på forsknings- og utviklingsområdet, på mange måter savner sidestykke når det gjelder satsing gjennom de siste ti år. Det er en massiv satsing på å legge forholdene til rette for økt forskning og utvikling.

FoU-fradraget utvides nå til å gjelde alle bedrifter. Vi får 15 pst. økning i næringsrettet forskning gjennom Forskningsrådet. Forskningsrådet har en marsjordre om å prioritere marin sektor som et av sine satsingsområder. Samtidig påfylles Forskningsfondet med 3 milliarder kr. Jeg tror også at den massive satsing som det legges opp til gjennom EUs rammeprogram for forskning, vil kunne være et bidrag til økt satsing på marin sektor.

Men marin sektor har også mange andre utfordringer som går på bl.a. ressurssituasjonen, og som ikke minst også går på markedssituasjonen. Og markedssituasjonen er sannsynligvis den aller største utfordring vi står overfor, ikke minst når det gjelder vårt viktigste marked, EU, som nå står foran en utvidelse til Sentral- og Øst-Europa, hvor norsk fiskerinæring får nye anslag. Det kunne være fristende å stille et spørsmål i retur: Hva slags løsning foreslår SV på dette området? Men det får vi sikkert anledning til å komme tilbake til.

Hvis Norges Fiskarlag ønsker å prioritere Finko, har vi gitt en åpning for det ved å be Regjeringen søke, innenfor fiskeriavtalens rammer, å finne en løsning. Men det er opp til partene å finne frem til disse beløpene.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Øystein Hedstrøm (FrP): Næringskomiteen, med dagens omfattende ansvarsområde, ble etablert i 1993, da også landbruks- og fiskeriområdene ble innlemmet. Komiteen representerte i så måte noe nytt. Målsettingen var å utforme en innstilling under et helhetlig og samlet næringspolitisk perspektiv, med målsetting om verdiskaping og økonomisk vekst. Næringsliv og nyskaping skulle vurderes mer uavhengig av om inntektene kom fra industriell virksomhet, varehandel, reiseliv, jord- og skogbruk eller fiske og fangst.

Har Stortinget gjennom de budsjettforslag som behandles i dag, ni år etter at den nye komitestrukturen ble etablert, kommet noe særlig nærmere en helhetlig næringspolitikk i praksis, noe som virkelig betyr noe? På noen områder har det skjedd en endring. Særlig er det tydelig på områder der Norge har forpliktet seg gjennom internasjonale avtaler som har gitt mindre muligheter for skjerming og subsidiering. Men på viktige områder går tingene stort sett som før. Landbruksoverføringstankegangen, distrikts- og fiskeristøtten følger for det meste de oppgåtte spor. Derfor vil næringskomiteens budsjettinnstilling neppe bli husket som et eksempel på dristighet eller nytenkning. Det er kun Fremskrittspartiet som i noen større utstrekning er villig til å ta et oppgjør med den gamle overføringstankegangen om at statens pengesekk skal løse næringenes og distriktenes problemer. Tydeligst blir dette synliggjort gjennom landbruksoverføringene. For oss er det viktig å understreke følgende: Uansett hvilken næring det dreier seg om, er den bare bærekraftig over tid hvis virksomheten gis bedriftsøkonomisk lønnsomhet, basert på produkter som er prissatt slik at markedet etterspør dem. Det er et uomtvistelig faktum.

Videre betyr EUs indre marked med frie bevegelser av varer, tjenester, arbeidskraft og kapital mer like avkastningskrav over hele Europa. Det betyr at kravene til avkastning også i distriktene etter hvert tilnærmes det vi har i resten av landet, og i EØS-området for øvrig.

I internasjonaliseringens tidsalder må altså markedsorientering og konkurransedyktighet stå sentralt hvis vinnerbedrifter skal skapes. Vi må derfor ha rammevilkår som gir våre virksomheter et godt utgangspunkt, og som er i tråd med våre internasjonale forpliktelser gjennom EØS- og WTO-avtalen og andre internasjonale avtaler. Vi må utvikle effektive løsninger samtidig som de distriktspolitiske ambisjonene må endres. Med andre ord: Vi må tilpasse oss forholdene syd for Svinesund. Et lite land med mange små industribedrifter som konkurrerer i de store markedene, kan ikke avvike vesentlig fra andre lands rammevilkår. Det bør være et av hovedmålene i et nytt millenium.

Dette går også rett inn i den debatten som føres om fremtidige muligheter for industri og næringsliv utgått fra Norge, og hvor forskjellige aktører har problemer med å oppnå enighet. På den ene siden har vi en del næringslivsforskere, næringslivsorganisasjoner og fagforeninger som gir uttrykk for bekymring for tap av arbeidsplasser i industrien. På den andre siden står vår næringsminister og folk i departementene som forsøker å avdramatisere situasjonen gjennom å presentere tall om at det er 10 000 flere jobber i industrien nå enn for ett år siden.

Fremskrittspartiet er glad for at næringspolitikken nå settes på den politiske dagsordenen. Det er på tide. Det må være klinkende klart. Utviklingen er bekymringsfull. Forsker Eli Moens rapport «Globalisering og industripolitiske strategier» for Makt- og demokratiutredningen dokumenterer at Norge de siste 20 år har hatt den kraftigste industrielle tilbakegang i hele Europa. Norge reduserte sin samlede industrisysselsetting, målt i antall timeverk, med vel 21 pst. fra 1980–2000. For eksempel hadde USA høyere industrisysselsetting i 2000 enn i 1980.

Norge har også tidvis hatt den laveste produktivitetsutviklingen i OECD. Landets økonomi er mer råvarebasert enn noe annet OECD-land. Vi makter ikke å komme ut av råvareklemmen. Norsk næringsliv viser også en meget lav innovasjonsvekst. Når problemene er godt kjent, må vi få etablert en økonomisk politikk og en næringspolitikk som legger forholdene til rette for industriutvikling, også her hjemme.

Fremskrittspartiet tar hensyn til dette i sitt alternative statsbudsjett med skatte- og avgiftslettelser for bedrifter og personer i størrelsesorden 28 milliarder kr. Dette er nødvendig, mener vi, for å få vekst i det fastlandsbaserte næringsliv. Dette skal bl.a. bidra til å kompensere for en del av ulempene ved at vi ligger langt fra markedene, har et lite hjemmemarked, en dårlig infrastruktur og mye, mye mer. Vi etablerer med vårt opplegg skatte- og avgiftsbetingelser i verdensklasse. Hvis man gir mindre skatte- og avgiftslettelser over en lengre periode, vil ikke det ha samme positive effekt på økonomien som om man slår til med kraftige kutt fra dag én. Dette er helt nødvendig for å gjenvinne tilliten til langsiktig lønnsomhet for investeringer. Uten de nødvendige skatte- og avgiftslettelser får vi verken utenlandsk eller norsk kapital til å bygge opp virksomheter i Norge i noen større utstrekning. Det er det som vil være hovedutfordringen i årene som kommer.

Videre viser erfaringer fra land som har lyktes, at de tidlig har tilpasset seg den globale konkurransens spilleregler. Man har forstått at kunnskapssamfunnet trenger nye næringspolitiske virkemidler. Erfaringene fra USA, Irland og Finland viser at dette er gjennomført gjennom en styrking av næringslivets innovasjonskraft med bistand fra en aktiv stat og med klare prioriteringer i næringspolitikken. Prinsippet om næringsnøytralitet og generelle rammebetingelser har vist seg ikke å være nok. I tillegg kan det være klokt å satse på vekstkraftige næringssektorer, og i valg av virkemidler må det også tas hensyn til at virkemidler som fungerte bra i industrisamfunnet, kan være helt irrelevante i kunnskapssamfunnet.

Det er bred politisk enighet om å satse på FoU og utdanning i dette landet. Sammenliknet med de fleste andre OECD-land har Norge imidlertid et meget høyt utdanningsnivå. Vi er ett av de land som har det høyeste antall ingeniører og forskere i forhold til innbyggertallet. Likevel har denne innsatsen i utdanning i liten grad gitt seg utslag i form av nytt kunnskapsbasert næringsliv. Det tyder på at vårt hovedproblem ikke er mangel på kompetanse, men manglende evne til å omsette kompetansen til praktisk næringsvirksomhet. Derfor er det viktig å forsterke virkemidlene som er rettet mot gründervirksomhet og nystartede bedrifter. Det tilsier bl.a. en utvidelse av ordningen med såkornfond og tilsvarende incentiver til inkubatorvirksomhet.

Næringskomiteen og Stortinget vil få gode muligheter til å være med og utmeisle en tjenlig virkemiddelpolitikk når virkemiddelmeldingen kommer til behandling, forhåpentligvis til våren.

Videre må det fokuseres på betydningen av at Norge beholder hovedkontor og kompetansearbeidsplasser i strategisk viktige selskaper. Mangelen på nasjonale virkemidler har bidratt til en gradvis filialisering av norsk næringsliv. Staten bør derfor bruke sin kapitalstyrke til å sikre et nasjonalt eierskap i strategisk viktige selskaper. Fremskrittspartiet foreslo derfor ved behandlingen av eierskapsmeldingen å utrede opprettelsen av et strukturfond til et slikt formål. En annen modell kan være at statens eierandeler i næringslivet legges til egne holdingselskaper, og at disse bidrar i private selskaper som har behov for å styrke sitt kapitalgrunnlag, enten i en oppkjøpssituasjon eller i forbindelse med omstrukturering. Ved behandlingen av eierskapsmeldingen ble Regjeringen pålagt av stortingsflertallet å komme tilbake med en egen sak om ulike modeller for en mer profesjonell utøvelse av statens eierskap.

I den prosessen vi nå er inne i, og hvor det politiske flertall har gått inn for et stramt budsjettopplegg, er det for Fremskrittspartiet oppsiktsvekkende at det samme politiske flertall ønsker å opprettholde betydelige overføringer til landbrukssektoren. Det man da i realiteten bidrar til, er å utarme distriktene. Det er virksomheter i perifere strøk av landet som må bære de økonomiske byrder. Mange bedrifter i distriktene kjemper en hard kamp for å overleve i den internasjonale konkurransen, og verre vil det bli. I denne kampen må de, i tillegg til sine egne kostnader som er høye, bære sin del av byrdene for å finansiere verdens dyreste landbrukspolitikk.

Fremskrittspartiet registrerer at de øvrige partiers bevilgningsforslag når det gjelder landbruket, betyr at enorme overføringer fortsatt vil tilflyte en enkeltnæring. Utviklingen er bekymringsfull. En betydelig grad av skjerming fra markedet bidrar til en svakere motstandskraft overfor nye behov og betingelser. Tilpasningen til nye spilleregler vil bli desto tøffere lenger frem. Landbruksnæringen vil bli utsatt for konkurranse i årene som kommer. Derfor er det viktig å legge forholdene til rette mens det ennå er tid for det, mener Fremskrittspartiet.

Vi mener også at det ikke må ventes med å introdusere en ny landbrukspolitikk som krever radikale endringer i rammebetingelsene. Primærprodusenter må i større grad etter hvert kunne sammenliknes med selvstendig næringsdrivende, andre bransjer og næringer som eksponeres for konkurranse. Parallelt med subsidiereduksjoner må det gjennomføres andre radikale endringer i rammebetingelsene for jordbrukets næringsliv, bl.a. gjennom å liberalisere lovverket, oppheve alle produksjonsbegrensninger, avvikle restriksjoner på salg av jord- og skogeiendommer og oppheve bo- og drivepliktsbestemmelser samt særlovgivningen innenfor bondesamvirket som begrenser konkurransen. Dersom overføringene reduseres i takt med omfanget av de reguleringer som hindrer landbruket i å være rasjonelt og effektivt, økes mulighetene for å utløse en betydelig vekstkraft. Dette vil bety noen tøffe tak og færre aktører i næringen. Vi legger inn overgangsordninger for dem som trer ut av yrket, som et ledd i en effektivisering av norsk landbruk.

Jeg vil ta opp forslag nr. 5 på vegne av Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, og forslagene nr. 11–16 på vegne av Fremskrittspartiet.

Kjell Engebretsen hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Øystein Hedstrøm har tatt opp de forslagene han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Olav Akselsen (A): Eg må seia som sant er, at Framstegspartiet er eit litt vanskeleg parti å ha eit forhold til. Det er eit parti som går til val på eit partiprogram der det står at dei vil fjerna all statsstøtte til barnehagane. Tre månader etterpå foreslår dei å mangedobla den same støtta. Dei går til val på å selja ut statlege bedrifter og ha ei utstrakt privatisering av desse. Eit halvt år etterpå går dei imot alle forslag frå Regjeringa om å gjera akkurat det. Slik kunne ein ha teke område etter område.

Når ein les merknadene frå Framstegspartiet, ser ein på den eine sida at dei vil føra ein marknadsliberalistisk politikk. Ein vil ha fri konkurranse, ein vil ha deregulering, og ein vil ha reduserte næringspolitiske verkemiddel. På den andre sida skal ein sprøyta inn masse statlege pengar i såkalla såkornfond, i strukturfond og på annan måte bruka masse statlege pengar i næringslivet. Sjølv har eg litt vanskeleg for å sjå samanhengen i dette.

Uansett, det største problemet norsk næringsliv slit med i dag, er den høge renta og den høge kronekursen. Dette skuldast presset i økonomien. Dette presset skuldast igjen at me har hatt ein sterk vekst i offentleg tenesteyting i løpet av dei siste ti åra, samtidig som me har hatt ein svært sterk vekst i den private økonomien og auka kjøpekraft.

Ved å tilføra stadig meir pengar til offentlege budsjett vil ein stimulera til endå større offentleg etterspørsel. Det er det Framstegspartiet gjer i sitt forslag, samtidig som dei foreslår ein skattelette som vil føra til auka privat etterspørsel. Men andre ord vil ein allereie høgt pressa arbeidsmarknad bli endå meir pressa. Alle trendane som slår negativt ut for norsk næringsliv i dag, vil bli forsterka med Framstegspartiet sitt opplegg. Det er vel derfor det ikkje finst ein einaste økonom i Noreg som trur at dette kan bidra.

Eg må berre stilla spørsmålet om det kan vera slik at det finst nokon som er einig med Framstegspartiet i at dette faktisk vil bidra positivt til næringslivet sine kår.

Øystein Hedstrøm (FrP): Representanten Akselsen kommer nå inn på generell økonomisk politikk. Det er vanskelig å kunne gi et strukturert svar i løpet av to minutter.

I vårt alternative budsjettforslag har vi altså skatte- og avgiftslettelser på 28,5 milliarder kr. 15 milliarder kr av disse 28,5 milliardene tar vi inn ved økt bruk av oljemidler. Vi ønsker altså ikke det stramme budsjettet som de andre partiene ønsker å stille seg bak. Vi ønsker å bruke litt mer av oljeoverskuddet.

La meg ta en tenkt situasjon: Som Akselsen selv har sagt, nærmer vi oss 100 000 arbeidsledige i Norge. De skal selvfølgelig ha arbeidsledighetstrygd og andre støtteordninger som er lovregulerte, det er greit, men man skal beholde det stramme budsjettet. Det betyr samtidig at hvis man beholder stramheten, kan man bruke mindre penger til en del andre ting, enten det gjelder de skatte- og avgiftslettelsene som Akselsen sier han går inn for, og som Regjeringen sier man går inn for, eller det gjelder sosiale ordninger. Så øker arbeidsledigheten, og så strammer man ytterligere inn. Man kommer inn i en ond sirkel. Fremskrittspartiet ønsker å stimulere tilbudssiden for at man ikke skal utvikle en slik ond sirkel. Det er forskjell på å bruke noe av oljepengene og på forbruk. I vår, i samband med lønnsoppgjøret, foreslo Fremskrittspartiet at man skulle ta ut en del av lønnsøkningene i form av skattelettelser istedenfor bruttolønnsøkninger. Rammen var, så vidt jeg husker, 5,5 pst. Hadde vi tatt 3 pst. av de 5,5 pst. som skattelettelser, ville våre bedrifter kommet mye bedre ut. Vi ville ikke hatt det presset mot kronen og den høye renten som vi i dag har. Gammel og god fremskrittspartipolitikk! Men da hørte vi ingenting verken fra Stoltenberg eller fra regjeringspartienes ledere.

Inge Ryan (SV): Representanten Hedstrøm snakket en del om landbrukspolitikk. Vi vet jo at Fremskrittspartiet vil redusere landbruksoverføringene med 6 milliarder kr.

Mitt spørsmål til Hedstrøm er følgende: Hvilke konsekvenser vil det få for Nord-Norge og landbruket der dersom man reduserer overføringene med 6 milliarder kr? Har Fremskrittspartiet tenkt gjennom det, før de kommer med et sånt forslag, eller tar man det som det kommer?

Øystein Hedstrøm (FrP): Fremskrittspartiet har stått for en tøff landbrukspolitikk i alle år. Men det har også vært slik på en del andre områder der vi har vært først ute, og etter hvert har vi fått gjennomslag i denne salen, og slik vil det også bli i landbrukspolitikken. Spørsmålet er hvor mange år det skal gå før de andre partiene forstår at vi skal ha en landbrukspolitikk. Det vil bli betydelig færre bønder, men de vil bli robuste og konkurransedyktige og kan være med i dette systemet. La meg ta et eksempel: Fra 1976 til 1977 brukte vi 500 milliarder kr, inkludert skjermingsstøtten, i 1997-kroner til denne sektoren, til friske, arbeidsføre mennesker. I den samme perioden fikk vi over en halvering av antallet bønder i Norge og den største folkeforflytning i historien fra distriktene og til sentrale strøk, altså en politikk som beviselig ikke fungerer. Skal vi da videreføre en politikk som ikke fungerer, når vi kan innføre en politikk som fungerer? Vi legger selvfølgelig inn overgangsordninger i dette systemet, og som jeg viste til tidligere, fra VG i dag, finnes det driftige bønder. Det står nå ikke helt stille, for statsråd Sponheim har jo tenkt å gjøre noe med konsesjonsgrensene i lov om ervervsmessig husdyrhold. Driftige bønder i dag som har hatt en gris for mye, en høne for mye, eller produsert én liter melk utenfor kvoten, har jo blitt kriminalisert. Og Konkurransetilsynet sier ganske klart at markedsreguleringsordningene i dette systemet gjør at norske landbruksprodukter blir langt dyrere enn de hadde behøvd å bli under våre klimatiske forhold. Når vi snakker om disse tingene rundt om på store møter, går det ofte et brus gjennom forsamlingen: Dette var nytt, dette var annerledes. Men noen må gå opp løypa og fjerne en del gammel vanetenkning, og det er vi villige til å gjøre.

Olaf Gjedrem (KrF): Framstegspartiet har interessante synspunkt på mange område, men når det gjeld landbruket, er eg svært bekymra. Eg føler at Framstegspartiet har ei konsekvent negativ fokusering på kva landbruket står for, kva moglegheiter der er, og prøver på fleire måtar å svekkja landbruket som næring. Heldigvis har landbruket enno ei solid støtte i befolkninga. Det er rundt 70 pst. som seier at det støttenivået me har i dag, vil me gjerne behalda, for det gjev trygg mat og tilstrekkeleg med mat.

For Kristeleg Folkeparti er det avgjerande viktig å ha eit skikkeleg og robust landbruk i Noreg. Og eg vil seia at det er vel få næringar, om nokon, som har effektivisert i det tempoet som landbruket har gjort i dei siste generasjonane. Det er berre utruleg alt som er oppnådd, og samtidig er ein på verdstoppen når det gjeld kvalitet og matvaretryggleik.

Så opplever me å sjå i ei av hovudstadsavisene, VG, at trass i at me har verdas beste mat og verdas beste næringsmiddelindustri, så er det nokre butikkar som kjem ut i problem, og med ein gong er Framstegspartiet på pletten og seier: Reis til Sverige. I staden for å ramma to–tre butikkar som har gjort noko som kanskje er litt på kanten, så rammar ein ikkje berre dei to–tre einingane, men ein tek med seg heile landbruket, heile næringsmiddelindustrien og seier: Ikkje stol på dei, reis til Sverige. Ein overser dei problema som er i nabolandet når det gjeld desse matvarene, og tryggleiken som dei måtte ha. Men det blir ein enkel resept. Det blir for enkelt, det blir for utruleg, og eg er redd at Framstegspartiet bør ta ein meir detaljert diskusjon om sitt forhold til landbruk. Den nedbygginga me har hatt i Noreg, har gått fort, etter mi vurdering nærast uforsvarleg fort, og me treng ikkje katalysera ei slik rivande utvikling som me er inne i no, som vil skapa eit landbruk, eit robust landbruk, som me kan leva med i framtida.

Eg ber her om Framstegspartiet si forståing.

Øystein Hedstrøm (FrP): Jeg føler at det er Fremskrittspartiet som står for en realistisk landbrukspolitikk, som man har gjennomført i alle de andre nordiske land for lenge siden, nå sist i Finland. Det var en del brumming i Finland da man omstrukturerte og gjorde det som var nødvendig for å utvikle et mer robust landbruk, som EU-medlem. Men finnene sa det rett ut: Vi har ingen oljeinntekter, så vi er nødt til å ta disse omstillingene nå i oppgangstider, for vi har ikke råd til å betale ut alle disse milliardene når nedgangstidene kommer. Og det går framover. Jeg skal ta et eksempel: Melkesektoren er den dyreste i Norge, og, så vidt jeg husker – her får statsråden arrestere meg – har hver melkebonde subsidier på 350 000 kr i året. Vi har 14 melkekyr pr. bonde i Norge. I Sverige hadde man for fem år siden det dobbelte, 30, danskene har 60, og i Finland er man på full fart framover. Men her står det altså stille. Og dette med å reise til Sverige – hvorfor tok jeg det utspillet? Jo, for i alle år har Fremskrittspartiet forsøkt å få ned avgiftene på lekkasjefølsomme varer, altså tobakk, alkohol, sukker – også biler, for nå får jo norske bilimportører problemer.

Vi har forsøkt å endre landbrukspolitikken, men ingenting skjer. Men i grensebeltet legges butikkene innenfor handels- og servicenæringen ned. Vi mister 1 000 melkebønder i året – til tross for 350 000 kr i subsidier. Vi mister totalt 3 000 bønder, uten at det politiske flertallet er villig til å gjøre de strukturendringene som er nødvendig.

Så jeg tror at den eneste måten å få det politiske flertall i denne salen til å innse realitetene på, er at vi tar påske- og julehandelen i Sverige hele året og får halvtomme matvarebutikker og vinmonopol her i landet.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Inge Ryan (SV): Jeg er både litt glad og litt lei meg når vi nå skal behandle næringsbudsjettet. Jeg skal begynne med å si hvorfor jeg er glad.

Jeg er glad fordi vi nå faktisk endelig, etter en lang, lang kamp, får støtte til de aller mest marginale samfunnene i Norge. Vi snakker om øysamfunn, samfunn langt oppe i dalene og på fjellet, der det bor 50–60 og opptil 100 mennesker som sliter og slåss for å beholde butikken sin, slik at de kan få dagligvarer, mulighet til å møtes en plass, henge opp plakater, ta seg en kopp kaffe – og få en del nødvendige tjenester. Det er altså endelig flertall i dette stortinget for at vi skal hjelpe til i de mest marginale utkantene vi har i Norge, slik at de får opprettholde disse tjenestene. Det er kolossalt viktig – det er faktisk for meg viktigere enn Operaen – at vi klarer å få dette på plass for de folkene som det gjelder. Derfor er jeg glad.

Jeg er også glad for en annen ting, og det er at vi jobber med og har fått inn penger til noe som kalles «distriktsmilliarden». Det er penger man ennå ikke vet hvordan man skal bruke i detalj. For oss i SV er det helt opplagt at vi skal sørge for at de får en innretning som gjør at vi møter samfunn som over lengre tid har slitt i motbakke, og som er truet av fraflytting fordi de mangler arbeidsplasser, fordi de mangler kapital for å få iverksatt gode ideer som flinke folk har lyst til å sette ut i livet, men som bankene og privatkapitalen ikke har mulighet til å stille opp overfor.

Vi i SV er glad for at vi har fått den distriktsprofilen på budsjettet, både i forhold til næringsstøtte og i forhold til at vi skal få hjelp til de mest marginale utkantsamfunnene når det gjelder butikker.

Det jeg derimot er litt lei meg for, er at vi ikke tar skikkelig innover oss de utfordringene vi har i landbruket. Vi i SV hadde opprinnelig fremmet et forslag der vi ønsker både å bruke mer penger på økologisering, mer penger i forhold til rekruttering og mer penger i forhold til dyrevelferd. Det er tre av de områdene som Norge er nødt til å gjøre en betydelig innsats på framover. Vi vet at vi er en sinke når det gjelder økologiske matvarer. Landbruksministerens mål om å nå 10 pst. går i sneglefart. Vi er nødt til å få inn mer stimulering, opplæring og kunnskap, slik at vi når disse målene. Vi vet at våre naboland har kommet mye lenger, og det har faktisk ført til at forbrukerne prefererer denne typen varer.

Vi vet også at dette med rekruttering til landbruket er en utfordring. Mange ungdommer vurderer seriøst ikke å overta gårdsbrukene. Sjøl om det faktisk er store, fine bruk med liten gjeld, ser de at mulighetene er for små til at de vil overta. Dette er vi nødt til å ta innover oss. Vi trenger ungdommer som har lyst til, og vil, drive gårdene over det ganske land. Det er helt avgjørende, og derfor er vi nødt til å ta det innover oss og gjøre en kraftinnsats der også.

Når det gjelder det tredje området, dyrevelferd, får vi nå en dyrevelferdsmelding. Jeg håper det kommer noen midler i etterkant av den, for der har vi også en viktig jobb å gjøre. Jeg vet at landbruksministeren sjøl har referert til undersøkelser i EU, der forbrukerne etterspør kvalitet både når det gjelder dyrevelferd og når det gjelder ren, eller trygg, mat. Og da må vi sørge for at vi blir aller best i verden når det gjelder trygg mat og dyrevelferd, slik at forbrukerne vet at det er på topp. Vi kan aldri bli best i verden når det gjelder pris, etter min mening.

Det siste området som jeg er skuffet over og i hvert fall vil trekke fram, går på dette med skog. Skog har alltid vært en usedvanlig viktig ressurs i Norge. Vi har hatt tresliperi, vi har hatt sagbruk, papirfabrikker osv. Skogen har alltid vært en naturressurs som vi har beriket oss på, og som har skapt arbeidsplasser og vekst i det ganske land. Men for at vi skal ha denne veksten, er man avhengig av at det kommer opp ny skog til enhver tid, og derfor har man drevet med skogplanting. Den skogplantingen vi har i dag, vil ingen i denne salen få glede av – kanskje heller ikke barnebarna våre – men det kommer noen etter oss som vil få glede av den skogen som blir plantet i 2002 og i 2003. Vi frykter at den omleggingen av skogpolitikken som man nå har, vil føre til at det blir plantet langt mindre skog i Norge. Derfor er det en dårlig investering dersom vi tenker på framtidige generasjoner. Og reaksjonene fra skogselskaper, fra næringen sjøl, er også svært negative til denne omleggingen. Vi håper at man evaluerer ganske umiddelbart om omleggingen var fornuftig eller ikke, slik at man eventuelt kan gå tilbake til den ordningen man hadde tidligere, som næringen har vært fornøyd med, og som har ført til betydelig skogplanting her i landet.

SVs utmerkede representant Åsa Elvik vil komme tilbake til noen saker senere i debatten. Jeg slutter her. Jeg er litt glad for at vi har fått en distriktsprofil på budsjettet – jeg er også litt lei meg fordi det er en del ting vi burde ha tatt tak i, som vi ikke tar tak i.

Jeg tar herved opp de forslagene som SV har fremmet alene eller sammen med andre.

Presidenten: Representanten Ryan har tatt opp de forslagene han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Lodve Solholm (FrP): Representanten Ryan var glad fordi vi har klart å bevare nokre butikkar ute på øyane, som han sa. Men mitt spørsmål blir: Kva skal han med butikkar ute på øyane når det ikkje er folk, når SV sin politikk vil føre til at det ikkje blir så mange menneske igjen ute på øyane? I budsjettinnstillinga har ikkje SV ei krone til sjøfolka, noko som gjer at den norske sjømannsstanden, som no tel om lag 20 000 mann, forsvinn. Og dei bur jo ute på øyane, desse 20 000 sjøfolka. Men ikkje berre det: Desse 20 000 sjøfolka og dei reiarlaga dei jobbar i, genererer også ein god del andre arbeidsplassar innafor skipsverftsindustrien, innafor all marin næring. Det vil bli 20 000 sjøfolk som forsvinn, som ikkje fiskeria kan konkurrere om å få tak i. Det vil igjen føre til at vi får mindre rekruttering også i fiskerinæringa, både på sjøsida og landsida. Vi risikerer faktisk kanskje å miste ein plass mellom 70 000 og 100 000 arbeidsplassar. Og då hjelper det så lite å ha ein butikk som er open frå 10 til 12, med ein tilsett, i halv stilling, utan matvarer i hyllene.

Mitt spørsmål blir: Ser ikkje SV og representanten Ryan verdien av norske sjøfolk? Og kva slags tilbod har SV til den norske sjømannen?

Inge Ryan (SV): Representanten Ryan har ikke oversikt over hvor mange i Color Line som holder til på de norske øyene, eller hvor de forskjellige som blir subsidiert av den norske stat, holder til. Men det jeg kan si til representanten Solholm, er at vi – i likhet med resten av Stortinget – er bekymret for det som skjer innenfor den næringen som ble omtalt her. Men vi kan ikke være med på å gi en liten yrkesgruppe spesielle skattefordeler som man ikke har ellers i samfunnet. Det er ikke rett at enkelte næringer på en måte skal slippe unna uten å bidra til det fellesskapet som vi alle sammen mener vi skal bidra til. Men vi vil internasjonalt jobbe for å få harmonisert en del lover og regler, slik at man klarer å unngå uheldig konkurranse, som faktisk oppstår fra tid til annen. Vi ser at det er et problem, men vi er ikke villig til å gi etter for det presset, sjøl om man akkurat nå sliter på det området.

Når det gjelder hvem det er som er bosatt på norske øyer, osv., tror jeg nok det er noe mer sammensatt enn det representanten Solholm peker på. At det fins en og annen sjømann – det gjør det helt sikkert. Det fins en god del fiskere. Det fins folk som jobber i skoleverket og annen offentlig sektor. Det er nok langt mer sammensatt enn det som representanten Solholm sier. Og der er SVs totale politikk meget bra. Vi har en distriktspolitikk. Vi har laget en distriktspolitisk handlingsplan. Hvis vi hadde fått lov til å sette den ut i livet, tror jeg det hadde vært glede og mye flagging rundt omkring i norske distrikt. Jeg forventer ikke at representanten Solholm har lest de planene vi har, men den dagen vi kommer i regjering, vil Solholm få merke det!

Michael Momyr (H): Det er interessant å høre innlegget til representanten Inge Ryan der han utelukkende snakker om hvem det skulle vært mer overføringer til. Han nevner overhodet ikke det som var vårt viktigste utgangspunkt da vi arbeidet med budsjettet, nemlig å få til et stramt budsjett. Det var det næringslivet – også næringslivet i distriktet, som Ryan er veldig opptatt av – satte som prioritet nummer én. Etter at rammene for budsjettet nå er vedtatt, får vi unisont positive tilbakemeldinger fra næringslivet, fra næringslivets organisasjoner og endog også fra Fellesforbundet: At vi klarte å få igjennom et stramt budsjett, var prioritet nummer én.

I sitt alternative budsjett viser SV sitt sanne ansikt. Der er det, så vidt jeg har sett, en skatteøkning på 7–8 milliarder kr for næringslivet.

Ryan snakker varmt over overføringer. Han snakker om jordbruk. Innser ikke representanten Ryan at en viktig del av ryggraden i Distrikts-Norge også er bedrifter som er konkurranseutsatt? Erkjenner ikke Ryan at den sterke kronekursen som har ført til at det bedriftene i 1999 fikk 100 kr for, får de bare 85 kr for i dag? Innser ikke Ryan at det er et problem? Jeg spør: Når vil SV bli like opptatt av å snakke om at verdier skal skapes, som de er av å snakke om at de skal brukes?

Inge Ryan (SV): Vi er enig med representanten Momyr i at det var viktig å få et stramt budsjett. I sitt alternative budsjett hadde SV akkurat det samme stramme opplegget som Regjeringen. Vi brukte på krona det samme beløpet. Men vi har en annen innretning, og det er at vi faktisk ønsker at vi skal ha mer penger til fellesskapet og mindre til privat forbruk. Jeg vil understreke her i salen at SV har nøyaktig det samme stramme budsjettet totalt som det Regjeringen la opp til.

Så spør Momyr om ikke SV er bekymret for det som skjer i næringslivet rundt omkring. Jo, vi er bekymret, og vi er faktisk også på leiting etter de gode svarene. I snart et og et halvt år har jeg sittet i næringskomiteen og fått reise rundt og møte næringslivet – og hva er det næringslivet, om de ikke akkurat roper, faktisk snakker høyt om? Jo, at de trenger et sterkt og oppegående SND, der det er muligheter både for å få faglig hjelp, og ikke minst lån og tilskudd. Så vil de ha mer penger til forskning og utvikling. Det er det næringslivet jeg møter i all hovedsak.

Vi vil ha et sterkt virkemiddelapparat. Vi vil ha penger slik at det offentlige kan gå aktivt inn i forsknings- og utviklingsarbeid. Det spør de etter. Og skal man få til det, må vi ha noen penger inn til felleskassen, slik at vi kan bruke penger på forskning og bruke penger på ulike virkemidler som næringslivet rundt omkring i Norge spør etter.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Olaf Gjedrem (KrF): Statsbudsjettet for 2003 er eit svært godt budsjett for næringslivet. Budsjettet vil bidra til å styrkja næringslivets innovasjons- og konkurranseevne og dermed bidra til auka verdiskaping og velferd.

Budsjettrammene, som me har fått mykje kritikk for i haust – dei siste par månadene – gjer at det no ligg til rette for rentenedgang om ikkje så lenge. Det næringslivet ynskjer seg mest, er lågare rente og lågare kronekurs. Dette tek regjeringspartia mål av seg til å levera! Og næringslivet er altså fornøgd med resultatet av budsjettbehandlinga. Eg vil òg gje honnør til Framstegspartiet for ei ryddig og konstruktiv haldning i den avtalen som er inngått mellom regjeringspartia og Framstegspartiet.

Regjeringspartia sitt opplegg legg til rette for meir moderate lønsoppgjer, m.a. gjennom lettar i personskattlegginga og auka frådrag for fagforeiningskontingenten. Dessutan har statsministeren teke eit initiativ overfor partane i arbeidslivet, med tanke på å få til ei forpliktande ordning med meir moderate oppgjer.

I fleire sektorar i næringslivet er det mangel på arbeidskraft. Det er derfor viktig å leggja til rette for kompetanseheving og rekruttering av dei som faktisk er arbeidslause, og ikkje minst er det viktig å følgja opp avtalen om eit inkluderande arbeidsliv, for å få ned sjukefråværet og bremsa utstøytinga til uføretrygd, som me veit skjer i ein til tider tøff arbeidsmarknad.

I Regjeringa sitt forslag til budsjett er det samla nivået på arbeidsmarknadstiltak foreslått auka med 600 tiltaksplassar i forhold til 2002. Tiltaka vil i fyrste rekkje bli sette inn overfor ungdom, innvandrarar og langtidsarbeidslause.

Løyvinga til næringsretta forsking og utvikling gjennom Norges forskningsråd vil auka med 15 pst., eller 129 mill. kr – av dei er 45,5 mill. kr over Nærings- og handelsdepartementet sitt budsjett.

Regjeringa har sett i gang eit omfattande arbeid for å kjempa mot skjemaveldet og for å forenkla regelverket for næringslivet. Det blir sett av om lag 1 mill. kr til AltInn-prosjektet, som omfattar elektronisk innrapportering frå næringslivet til offentlege myndigheiter. Dette vil bety enklare løysingar.

Budsjettet for 2003 er òg eit godt budsjett for landbruket. Budsjettet legg til rette for fornying og omstilling i det norske landbruket, som igjen skal gje grunnlag for ny optimisme i landbruksnæringa. Landbruket får òg del i auka avskrivingssatsar til 20 pst.

Etablering av eit felles mattilsyn for landbasert og sjøbasert matproduksjon er eit viktig og avgjerande steg for å sikra forbrukarane trygg mat framleis gjennom ein sunn og berekraftig produksjon, ei sak vi kjem tilbake til.

I dette budsjettet blir skogpolitikken lagd om, med sikte på at dei økonomiske rammevilkåra for skogsektoren skal bli meir robuste. Ordninga med ei skogsavgift er sentral for å stimulera til investeringar i skogbruket. Dette er ikkje ei avgift, men ei fondsavsetning av skogeigaren sine eigne pengar til reinvestering på den eigedomen pengane kjem frå, med skattefordel. Skattefordelen ved bruken av skogsavgifta til investeringsordningar blir i dette budsjettet auka frå 35 pst. opp til 60 pst. utan avtrapping.

Desse endringane vil gje skogbruket enklare og meir robuste rammevilkår, saman med ein kraftig auke i løyvinga til verdiskapingsprogrammet for bruk og foredling av trevirke, frå 19 mill. kr til det nær dobbelte. Dette vil på sikt kunna føra til auka investeringar og betre lønsemd i næringa.

Omlegginga inneber at skogeigarane sjølve må ta eit større ansvar for å byggja opp ny skog. Saman med satsing på barskogvern og bioenergi medverkar omlegginga til ei styrking av miljødimensjonen i skogbruket.

Tilliten til norsk mat er viktig. Og med det opplegget som ein no ser føre seg skal bli vedteke av Stortinget i nær framtid, vil denne dimensjonen innan norsk landbruk bli styrkt. Eg håpar òg at den pågåande diskusjonen om ein reduksjon av eksportstøtta kan gje meir reelle verdsmarknadsprisar, slik at norske prisar ikkje ligg så høgt over det ein reknar for å vera verdsmarknadsprisar i dag, men som ikkje er reelle.

Frå Kristeleg Folkeparti si side meiner me det er viktig at fokus i politikken no er på den enkelte bonden og matprodusenten som sjølvstendig næringsutøvar. Budsjettet legg opp til enklare regelverk, stimulering av næringsutvikling, auka verdiskaping og ein meir marknadsretta produksjon.

Eg er fornøgd med at det i dag vil bli vedteke eit budsjett for auka verdiskaping, som er godt for næringslivet.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Grethe Fossli (A): Regjeringen Bondevik I la fram flere stortingsmeldinger, og blant disse har jeg lyst til å nevne St.meld. nr. 15 for 1999-2000, Lønnsomme og konkurransedyktige reiselivsnæringer og St.meld. nr. 17 fra 1998-1999, Skogmeldingen.

Reiselivsnæringen ved Norges Turistråd fulgte opp reiselivsmeldingen med opptrappingsplan for satsing på merkevarebygging av Norge som reisemål i 2000–2006.

I statsbudsjettet for 2001 la en inn 7,5 mill. kr ekstra til denne satsingen. Turistrådet omdisponerte noen av sine midler, og bransjen selv la inn 29 mill. kr, slik at den totalt hadde 50 mill. kr til disposisjon.

Så kom kuttene. Det første Bondevik II-regjeringen gjorde, var å kutte på tilskudd til reiselivet. I fjor ble dette rettet opp av regjeringspartiene sammen med Fremskrittspartiet, og i budsjettet for dette året har de kuttet 16 mill. kr til merkevarebygging og til reiseliv.

Skogmeldingen er et annet område som det er interessant å se på. Omleggingen av skogpolitikken har nå skjedd ved denne Regjeringen, og det er fristende å spørre representanten fra Kristelig Folkeparti om han kjenner seg igjen i forhold til de meldingene som regjeringen Bondevik I la fram, og om han er fornøyd med den oppfølging som regjeringen Bondevik II har gjort når det gjelder de to meldingene. Eller er det sånn at disse meldingene er lagt i skuffen og glemt for evig og alltid?

Olaf Gjedrem (KrF): Når det gjeld reiseliv, er det jo gjort ei påplussing i løpet av budsjettprosessen. Det er òg lagt opp til eit omfattande samarbeid med reiselivsaktørar, slik at næringa i større grad kan bli gjord ansvarleg for investeringane til dei marknadsføringstiltaka som skal fronta Noreg i utlandet, òg på den interne marknaden. Eg trur det er ei rett utvikling der staten bidreg med ein del midlar. På grunn av stramheit i budsjettet er dette ein av dei postane som ein har valt å kutta i. Det er klart at når ein skulle leggja fram eit stramt budsjett, ville det svi enkelte plassar. Alle målsetjingane kan ikkje bli oppnådde – så ærleg skal ein vera at ein seier det.

Når det gjeld skog, føler eg at den omlegginga som skjer, er interessant og på mange måtar rett. Den er meir miljøvenleg, i og med at det blir mindre bygging av skogsbilvegar i eit sårbart terreng. I tillegg får ein no ei vesentleg forbetra skogavgiftsordning, då skattefordelinga blir utvida frå 35 pst. til 60 pst. Skogeigaren får då i større grad ansvaret for planting og skjøtsel av eigen skog, med gunstige skatteordningar. Det er faktisk mange innan skogbruket som har bede om ei slik omlegging. For å sikra at dette blir ei gunstig utvikling, ber me om at departementet følgjer med i utviklinga og ser om avhogde skogsareal blir planta. Me har òg opna for moglegheita for at partane i jordbruksoppgjeret kan omdisponera nokre av dei midlane som tradisjonelt går til skogbruk. Dei ville elles bli brukte til skogsbilvegtilskot, som i jordbruksavtalen i år utgjorde rundt 148 mill. kr. Så det skulle vera nok pengar til å supplera denne nye, gode ordninga med ei meir treffsikker ordning om aktørane ikkje føler at denne nye skatteordninga på alle måtar dekkjer skogbruket sitt behov.

Øystein Hedstrøm (FrP): Jeg vil følge opp noe av det samme temaet som Grethe Fossli tok opp i sin replikk til representanten Gjedrem. Det gjelder reiselivsnæringen. Jeg vil også sette dette i litt større perspektiv i forhold til hans hovedinnlegg om landbruk og omstillinger.

Hvis vi ser på landbruket på den ene siden, har vi ca. 65 000 bønder. Når det gjelder reiselivsnæringen, har vi ca. 134 000 mennesker, hvorav det er veldig mange kvinner og mange i distriktene. Landbruket får ca. 12–13 milliarder kr i støtte pr. år. Tar man med skjermingsstøtten, er det 19,6 milliarder kr ifølge OECD-tall. Mens reiselivsnæringen, som har dobbelt så mange mennesker involvert, og som er en framtidsnæring som kan ha betydelig ringvirkning og innebære verdiskaping i Norge, avspises med 100 mill. kr. Dessuten vil jeg si, når vi snakker om stramme budsjetter, at hvis man bruker dette i markedsføring utenfor Norges grenser og med utenlandske medarbeidere, har det ingen inflasjonsdrivende effekt. Etter Stortingets opptrappingsvedtak når det gjelder markedsføringsprogrammer av Norge som turistmål, med de mulighetene som ligger her, og når man ser den aggressive markedsføringen som gjennomføres f.eks. i Danmark og Sverige, der man vinner markedsandeler fra Norge til tross for at vi har mer å tilby – hva er grunnen til at Regjeringen nedprioriterer dette området? Men jeg vil understreke at vi fikk til en omfordeling innenfor rammen, så det kom 4 mill. kr til til markedsføring av Norge som turistmål. Det er jeg selvfølgelig veldig glad for.

Olaf Gjedrem (KrF): Eg set pris på den samanlikninga som representanten Hedstrøm trekkjer mellom to næringar, reiseliv og landbruk. Eg vil fyrst seia – ikkje fullt så sterkt som det høyrest ut – at utan eit effektivt veldrive norsk landbruk vil det vera vanskeleg å driva med reiseliv i Noreg. Landbruket er vel den enkeltfaktoren i Noreg som har mest å seia for pleiing av kulturlandskapet og forskjønning av landet. Det er nærmast ein føresetnad for utstrekt turisme. Derfor er det så viktig å ha landbruk.

Eg tok ein tur med hurtigruta for eit par år sidan. Eg hadde ein amerikansk slektning med, som då me reiste hundrevis av kilometer nordover og såg fin busetjing og infrastruktur, sa det var heilt utruleg. Det er ein verdi som det er vanskeleg å setja nok pris på, som me i dagleglivet tek som sjølvsagt, men som ikkje er det. Derfor er eg så glad for at det er brei støtte for å halda ved lag ein subsidie til landbruket som ikkje får ein ukontrollert sprekk. USA prøvde seg t.d. med drastiske nedskjeringar i landbrukssubsidiane, men har no ført inn fleire hundre milliardar kr – sjølv om dei har billige immigrantar som arbeider til svært låge lønningar og driv gardar på mange titusen mål – det er noko som aldri kan gå i Noreg.

Eg føler at reiselivet skal ha gode vilkår for å visa fram eit utmerkt land, men at næringa sjølv i større grad må vera med og bera kostnadene ved å marknadsføra eit produkt som er solid og godt, og som vil ha ei sterk utvikling. For Noreg er jo eit av dei finaste landa som nokon kan finna. Det er iallfall dei tilbakemeldingane me får, og det er det undersøkingar viser. Men i dette må me ikkje gje slepp på eit jordbruk som kan halda landet i hevd.

Marit Arnstad (Sp): La meg først få lov til å gi litt honnør til det siste replikksvaret fra representanten Gjedrem, som jeg synes var bra. Jeg synes også det er viktig å understreke den sterke sammenhengen mellom et aktivt landbruk og reiselivet. Det ville ikke ha vært mye trivelig å se på innover de norske fjordene om det ikke fantes et aktivt landbruk som ble drevet av folk, og som utgjorde et godt kulturlandskap.

Nå er det tre år siden den tidligere landbruksminister Kåre Gjønnes la fram skogmeldingen. Skogmeldingen var ment å være et langsiktig rammevilkår for norsk skognæring, som er en langsiktig næring. Jeg synes det er synd å se at man etter tre år setter strek over den meldingen, som man klarte å oppnå et bredt flertall for i Stortinget. Det er ingen tvil om at problemet innenfor skogbruket er at man har historisk lave tømmerpriser. Reduksjonen i statstilskuddet har også bidratt til mindre avvirkning og mindre kultivering. Det forslaget Regjeringen kommer med i dag til omfordeling, vil ha en kraftig geografisk slagside i forhold til Trøndelag, Vestlandet og Nord-Norge, som har små arealer og vanskelig terreng. De kommer dårlig ut i forhold til den nye ordningen.

Hvis vi skal ha en framtidsrettet skogpolitikk, må vi også sikre langsiktighet. Da må også samfunnet bidra, ikke minst i forhold til planting og kultivering. Derfor ble jeg overrasket da representanten Gjedrem omtalte den omleggingen som nå foregår, som er en ren endring av skogavgiftsordningen, som jo utgjør en brøkdel av bevilgningen til skogkultur, som mer robust enn tidligere. Men jeg skjønner at det er alvorlig ment fra Regjeringens side. Senterpartiet prøvde til og med å omfordele penger innenfor rammen for å kunne klare å få til litt til skogkultur, som vi var sterkt oppfordret til å gjøre også av Skogeierforbundet og skogeierne, men klarte det ikke.

Mitt spørsmål til Gjedrem er: Når Kristelig Folkeparti først skulle fravike sin egen tidligere skogpolitikk, kunne de ikke i det minste ha sørget for at man fikk en 100 pst. overavskrivning på den nye ordningen, slik at det ble litt robusthet over det?

Olaf Gjedrem (KrF): Svaret ein gjev i budsjettet på den utfordringa som representanten Arnstad viste merksemd – det set eg pris på – ligg bl.a. i Verdiskapingsprogrammet, der poenget er å auka verdien av avverka skog, slik at det kan gje inspirasjon til å få ei større avverking, og få meir verdi ut av tømmerstokken, slik at det blir større incitament for den enkelte skogbrukar til å bruka av dei store ressursane, som i dag i for liten grad blir avverka.

Elles er skogplantinga etter den skogbruksmeldinga som Arnstad nemnde, overfylt. Dei areala som var føresett skulle tilplantast, er tilplanta. Utfordringa no blir i det store og heile å få tilplanta dei avhogde skogsareala igjen. Derfor tok me i innstillinga her i dag med eit par merknader, der me ber departementet sjekka og følgja med på om det faktisk skjer, og at ein, dersom det ikkje skjer, diskuterer i samband med jordbruksoppgjeret om noko meir av midlane no kan gå til skogkultur og brukast til dette formålet for å oppnå ei reell replanting av avverka flate.

Dette er eit relativt stort problem. Noreg har store ressursar. Derfor bør det vera ein større offensiv på skogavverkinga. Me medverkar også til at det skal skje gjennom biobrensel, som òg blir eit satsingsområde. Det er rett å satsa på fornybar energi, slik at ein kan utnytta skogverket òg til eit slikt positivt formål.

Eg håper at det opplegget som ligg i statsbudsjettet, som me vedtek i kveld, kan medverka til at skogen får ein ny renessanse, får ein auka verdi, og at skogeigarane aukar fokuseringa, slik at skogen kjem til den nytta som var førsetnaden i skogmeldinga.

Presidenten: Replikkordskiftet er avsluttet.

Marit Arnstad (Sp): Vi har i høst sett en fornyet interesse for nærings- og industripolitikken, og det synes jeg er viktig og positivt. Riktignok har den fornyede interessen et visst utgangspunkt i at norsk industri sliter, og at norsk næringsliv føler på at både rentepolitikk og kronekurs er et problem for mange av virksomhetene, særlig de eksportrettede virksomhetene. Derfor er det viktig og nødvendig at den problemstillingen adresseres. Den kan også da adresseres på litt ulike vis. Jeg vil i den sammenheng vise til finansdebatten, der ikke bare spørsmålet om en stram finanspolitikk, men også spørsmålet om hvilken type pengepolitikk man skal føre i dette landet i tiden framover, var viktige temaer.

Jeg har lyst til å understreke i forbindelse med dagens debatt at det ikke først og fremst er den offentlige velferden som tynger Norge i dag. Hvis det er noe som merkes i forhold til rente og skadevirkning i dagens Norge, er det faktisk det private forbruket. Det private forbruket ligger an til å øke sterkt i tiden som kommer. For neste år er det beregnet at det offentlige forbruket skal øke med 0,5 pst., mens det private forbruket skal øke med 3,5 pst. Da synes jeg det blir litt merkverdig når ikke minst Høyres talsmann her har en så sterk slagside i forhold til det han kaller offentlig sektor og offentlig forbruk, som jo egentlig er skolene, barnehagene, eldreomsorgen og omsorgen for de pleietrengende. Han vet at det ikke er det offentlige forbruket som kommer til å vokse i tiden framover i Norge med denne regjeringens politikk. Det er det private forbruket. Ikke nok med at man har en stram politikk i forhold til offentlig velferd, men man pøser også det lille man får til av skattelette, utover det private forbruket, i stedet for å målrette det inn mot norsk industri og norsk næringsliv, som kan ha behov for skattelette i den situasjonen de er i. Det skal jeg komme litt tilbake til.

Jeg tror at Norge i likhet med verden omkring oss, er på veg inn i en vanskeligere økonomisk periode. Vi ser at verden omkring oss allerede er preget av det. Det er nok å se på utviklingen i Japan og utviklingen i USA, som alle en rekke ganger har trodd skulle snu, men der man stadig har vært nødt til å foreta nye rentekutt for å bremse på en vanskelig utvikling. Vi ser det også nå i EU-landene. Jeg tror Norge må forberede seg på hvordan også vi bør møte en slik situasjon. Da holder det ikke bare å håpe på at renten nå skal settes ned i forhold til det budsjettet man har framlagt. Det hjelper heller ikke å håpe på at sentralbanksjefen snart skal se fornuften i å kunne ha en redusert kronekurs i forhold til i dag. Da er det nødvendig for Norge å ha en aktiv næringspolitisk strategi, som utnytter de fortrinnene og de mulighetene vi har i Norge i næringsmessig sammenheng, og som gjør oss sterkere i forhold til den vanskelige tiden vi kan stå foran. Mitt største ankepunkt mot Regjeringens budsjett er at det er en påfallende mangel på næringspolitisk strategi. Det er preget av det jeg vil kalle kortsiktig budsjettpolitikk, der en har prøvd å få endene til å møtes i et stramt budsjett, men ikke en langsiktig næringspolitikk.

Jeg mener det må føres en langsiktig og målrettet næringspolitikk i forhold til distriktene, i forhold til å kunne opprettholde arbeidsplasser, i forhold til forskning og utvikling og i forhold til å satse videre på det vi er best på. Men skal vi satse videre på det vi er best på, holder det ikke bare å si at vi skal være næringsnøytrale. Det er ikke det riktige begrepet, det riktige da er at vi må gjøre det som de gjorde i en del andre land for noen år siden: satse målrettet på noen næringer. Hvorfor lyktes Finland med Nokia? Jo, fordi de, i en vanskelig periode for finsk økonomi, valgte å satse massivt på det de hadde tro på, på det i det finske næringslivet som kunne bli best.

Vi har noen områder i Norge også der vi kan bli om ikke best, så i alle fall blant de beste. Men dessverre er det slik at den norske stat, som får store inntekter fra enkelte av disse næringene, er mindre og mindre villig til å satse offentlige midler på den type tiltak i næringsmessig sammenheng. Det synes jeg er beklagelig, for jeg tror at det vil være viktig, ikke minst i forhold til den vanskelig tiden vi står foran.

Og når representanter for denne regjeringen unisont sier at de har hørt fornøyde talsmenn, må jeg spørre: Er de fornøyd de som er opptatt av SND? Er de fornøyd de som er opptatt av reiseliv? Er de fornøyd de som er opptatt av skogindustrien? Og er de som er opptatt av fiskerinæringens utvikling, fornøyd med budsjettforslaget? Jeg har sett det motsatte, og jeg tror at det må en helt annen type målrettet satsing til når det gjelder offentlig tilskudd, men også når det gjelder skattelette. Eventuell skattelette bør knyttes direkte opp imot formuesbeskatning og arveavgift – den type ting som gjør det lettere å drive bedrifter her i landet.

Jeg vil på vegne av Senterpartiet ta opp forslagene 22, 23 og 24.

Presidenten: Representanten Arnstad har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Silja Ekeland (H): Senterpartiet sier de er opptatt av distriktene og distriktspolitikk. I den sammenheng er det viktig at man sørger for å ha gode distriktsarbeidsplasser, som er stabile og trygge.

Næringslivet gav før budsjettet ble lagt frem, Regjeringen et råd om hvordan vi kunne bidra til å trygge arbeidsplassene, nemlig: Sørg for en økonomisk politikk som får renten og kronekursen ned. Etter budsjettavtalen med Fremskrittspartiet uttalte NHO: Dette er et godt budsjett for næringslivet, som er blitt enda bedre. Prosessindustriens Landsforening uttalte: Budsjettavtalen er svært positiv for industribedriftene i distriktene. Teknologibedriftenes Landsforening sa: Vi er svært godt fornøyd med budsjettforliket.

Senterpartiet fremstår i dag med en økonomisk politikk som er en ganske annen enn den Regjeringen står for, med bl.a. økte skatter og avgifter. Dessuten ønsker Senterpartiet å bruke mer av oljepengene. Hvordan kan representanten Arnstad og Senterpartiet stå for en politikk som vil føre til økt rente og kronekurs, når et samlet næringsliv, ikke minst i distriktene, mener det stikk motsatte?

Marit Arnstad (Sp): Først tror jeg det er på tide at vi gir Fremskrittspartiet litt honnør for at de faktisk rettet opp noen av de groveste mistakene som Regjeringen gjorde i budsjettforslaget sitt, og som det nesten ser ut som at Regjeringen nå egentlig ikke vil stå ved lenger. Det var faktisk ikke Regjeringen som rettet opp avskrivingsreglene, det var ikke Regjeringen som rettet opp permitteringsreglene, og heller ikke forholdene for sjøfolk. Det var Fremskrittspartiet som tvang dem til det. Og det er jo bra. Det er jeg enig i, der er Senterpartiet på linje med Fremskrittspartiet.

Når det er sagt, må jeg si, som jeg prøvde å si i innlegget mitt, at lavere rente er viktig. Det å redusere kronekursen er viktig. Men det er ikke tilstrekkelig for å drive en god næringspolitikk i dette landet. Man må også drive en målrettet og langsiktig næringspolitikk i forhold til de bransjene der man ser at man kan bli god, og de arbeidsplassene i distriktene som man mener det er viktigst å bevare. Da må man ha et oppegående SND som kan bidra med kapital til dem som ønsker å starte nye bedrifter, og til dem som har virksomhet som skal utvides. Da må man ha en reiselivssatsing som i det minste er på linje med det man tidligere har lovt. Da bør man ha en satsing på bredbånd og infrastruktur knyttet til den nye teknologien, men Regjeringen slår foreløpig bare ut med hendene og sier at de ikke vil ha det. Da må man også være villig til å satse på kompetanseoppbygging, ikke minst innenfor marin sektor og fiskerinæringen. Problemet er at det blir ikke god næringspolitikk ved å gjenta mantraet «lavere rente» hvis man ikke samtidig har en næringspolitisk strategi. Det er mitt ankepunkt i forhold til Regjeringen.

Ellers er det ingen grunn til å tro at Senterpartiets budsjettforslag ville ha ført til økt rente eller en sterkere kronekurs enn det vi har i dag. Tvert imot, Senterpartiets forslag om å justere mandatet for Norges Bank hva angår kronekursen, som vi la fram tidligere i høst, der vi bad om at de tar mer hensyn til stabiliteten i kronekursen, som de faktisk har som en del av sitt mandat, ville ha ført til at man kunne ha fått en redusert kronekurs i forhold til i dag.

Lodve Solholm (FrP): Representanten Arnstad snakka om å ha gode næringspolitiske strategiar. Så les vi i innstillinga:

«Det er også nødvendig med målrettede tiltak over et bredt spekter for å bedre konkurransesituasjonen …»

Det kan for så vidt vere greit. Men så kjem det:

«Skal vi lykkes i å nå disse målsetningene, forutsetter det økt satsing på fiskeri- og havbruksnæringen over Fiskeridepartementets budsjett ...»

Skal vi no gjere denne næringa, som vi har klart å få subsidiefri dei siste 10–15 åra, om til ei subsidienæring igjen? Er det einaste verkemiddelet Senterpartiet har, å gi auka subsidiar, for dermed å mislykkast? Vi har jo ei næring som har så store subsidiar at ein knapt nok klarar å seie tala, nemleg landbruket. Det er vel ikkje blitt nokon suksess, slik sett – det er iallfall ikkje blitt konkurransedyktig. Skal vi kanskje også skjerme denne næringa med importforbod osv.? Eg lurer litt på korleis dette no går – er det slik å forstå at vi skal få ei ny subsidienæring?

Så har eg også lyst til å stille representanten eit spørsmål når det gjeld forholdet kyst–hav. Eg har oppfatta det slik at representanten Arnstad er blitt Kystfiskarlaget sin politiske talsmann. I alle tilfelle er senterpartifolk i Møre og Romsdal fortvila over Senterpartiets fiskeripolitikk, der ein no prioriterer kyst framfor hav, ifølgje både Hanken og ein del andre – til og med Hanken vart utfordra i Aalesunds Rederiforening med omsyn til å fortelje kva Senterpartiet står for, og han gjekk ikkje på talarstolen og tok utfordringa. Men kvar står Senterpartiet? Bør havfiskeflåten gå i bøyene, eller har den ei framtid i senterpartiland – sjølv om ikkje det er så stort?

Marit Arnstad (Sp): Jeg synes det er hyggelig at representanten Solholm siterer fra Senterpartiets merknader i innstillingen. Det burde han gjøre mer av, og også lese dem grundig, og det skjønner jeg at han har gjort.

Det er riktig at vi ønsker en målrettet satsing innenfor næringspolitikken. På noen områder synes jeg også det er interessante forbindelseslinjer mellom Senterpartiet og Fremskrittspartiet når det gjelder dette. Det gjelder bl.a. spørsmålet om kapitaltilgang til industrien, der vi har stått sammen om å foreslå penger til såkornfond. Dessverre kunne ikke Fremskrittspartiet på grunn av budsjettforliket være med på det forslaget i år, men vi har i utgangspunktet en felles holdning til det. Det gjelder også spørsmålet om å redusere skatten for dem som er aktive eiere, i form av å fjerne formuesskatt på næringsformue og fjerne arveavgift knyttet til private bedrifter, som gjør det lettere å få et generasjonsskifte. Det er den typen målrettet næringspolitisk satsing som jeg tenker på i forbindelse med Senterpartiets budsjettforslag, og som vi faktisk har stått til dels sammen med Fremskrittspartiet om.

Når det gjelder spørsmålet om fiskerinæringen og det representanten Solholm peker på i forhold til Senterpartiets merknader, er merknadene ikke knyttet til at man igjen skal ha en fiskeriavtale der en har en stor grad av subsidiering. Men for det første er det en del velferdsmessige ordninger, pensjonsmessige ordninger, sosiale ordninger, som også fiskerne bør få ta del i, og som absolutt bør gå over en fiskeriavtale. Dessuten er det innenfor utvikling av marine næringer et stort behov for forsknings- og utviklingsarbeid, og det er et beklagelig faktum at denne regjeringen har redusert bevilgningene til den satsingen betraktelig i forhold til det som var tilfellet i 2001. Det synes Senterpartiet er synd, for vi mener at det må forskes mer på oppdrett av ulike arter. Nå er en kommet ganske langt på torsk, men en har også muligheten på andre arter. Det må forskes mer på produktutvikling og markedsutvikling knyttet til fiskerinæringen. Jeg synes også at vi i stedet for det pingpongspillet som vi av og til driver om markedsadgang for fiskerinæringen, bør ha en praktisk og realitetsorientert diskusjon om hvordan en skal få solgt mest mulig norsk fisk på det internasjonale markedet.

Eirin Faldet hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Inge Ryan (SV): Senterpartiet har tradisjonelt mange matprodusenter som sine velgere. Jeg har hatt gleden av i flere sammenhenger å møte en del av disse matprodusentene, og det er mye positivt i det. Men jeg opplever også en del betydelig konservatisme, skepsis, i forhold til en del nye ting som SV ønsker å få gjennomført i landbruksnæringa. Jeg tenker da spesielt på omlegging til mer økologisk drift. Jeg opplever at enkelte bønder ikke har noe særlig tro på det, og at man faktisk ikke ser verdien av å gå videre med å få så trygg mat som overhodet mulig.

Vi oppfatter også at en del av forslagene i forhold til nye dyrevelferdstiltak av og til blir latterliggjort. Slik som han far og han bestefar gjorde det i fjøset, det var greit, og slik har vi tenkt å fortsette med det. Det var greit før, og derfor er det greit framover. Jeg vil derfor spørre representanten Arnstad om hun, når vi nå snart skal behandle en dyrevelferdsmelding, også er litt skeptisk til å gjøre en del betydelige forbedringer i forhold til dyrevelferden når det gjelder husdyrproduksjon. Jeg vil gjerne også utfordre henne på hva hun mener om økologisk matproduksjon. Er det noe som bør intensiveres, eller er det noe som vi kan ha bare som et lite biprodukt i norsk landbruksproduksjon?

Marit Arnstad (Sp): Ja, det er riktig at jeg tilhører et parti med et betydelig antall matprodusenter, og det er jeg stolt over. Det er folk som gjør et ærlig dagsverk, men som blir nødt til å høre på altfor mye uthengning både om sitt eget arbeid og sin egen inntekt av enkelte partier i denne sal. Jeg hørte på Fremskrittspartiets talsmann tidligere i dag, og jeg tenkte med gru at med hans oppskrift blir det ikke 3 000 bønder som forsvinner over ett år, men det blir 30 000. Det er også arbeidsplasser rundt omkring i norske distrikter som da forsvinner. Det en kan komme til å sitte igjen med, er noen få storgårder noen steder i landet, som har innleid arbeidskraft fra Øst-Europa. Den type gårdsbruk vil ikke jeg ha i Norge – det er et klart og tydelig budskap.

Jeg opplever det ikke slik at Senterpartiet er stivnet fast i tradisjoner i forhold til landbruket. Senterpartiet har stilt seg bak de målsettingene om en økning av den økologiske produksjonen som resten av Stortinget har gjort, og som også SV står bak. Jeg føler at den merknaden SV har om å intensivere det arbeidet i dagens budsjettinnstilling, er litt å slå inn åpne dører, for alle har vi jo som et mål at 10 pst. av produksjonen bør bli økologisk, og jeg tror at en er innstilt på å gjøre det som er mulig både for å få opp etterspørselen i et marked og samtidig også bedre tilbudet av enkelte produkter når det gjelder økologisk mat. Så den merknaden til SV ble vi ikke med på, fordi vi synes det er å slå inn åpne dører.

Når det gjelder dyrevelferdsmeldingen, ser jeg fram til både den meldingen som kommer, og den diskusjonen vi skal ha i Stortinget, og jeg er sjølsagt åpen i forhold til de forslag som måtte komme både fra Regjeringen og fra Stortingets side i så måte.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

May Britt Vihovde (V): For Venstre er det openbert at det ikkje alltid er dei einskilde løyvingane over dei ulike næringsdepartementa sine budsjett som er avgjerande for næringslivet sine utviklingsmoglegheiter. Nettopp difor er Venstre spesielt glad for det ansvarlege og gode budsjettforliket som er inngått mellom regjeringspartia og Framstegspartiet. Saman med eit ansvarleg lønnsoppgjer bør grunnlaget no vera lagt for at både rente og kronekurs kan dempast. Dette vil bety mykje for vårt næringsliv, anten dei konkurrerer på heimemarknaden eller på utemarknaden.

Då Regjeringa sitt forslag til statsbudsjett for 2003 blei lagt fram, var det knapt nok ende på all klaging frå ymse interesseorganisasjonar og deira talsmenn. Eg trur denne hausten har vist at det er viktig, som Regjeringa har gjort, å stå imot også når det blæs.

Noreg er eit rikt land – på naturressursar, velstand og velferd. Dei siste 20 åra har verdiskaping og sysselsetjing auka jamt og trutt og bidrege til å byggja opp eit av verdas beste velferdssamfunn. Framleis er det olje- og gassproduksjon som dreg svært mykje av lasset i norsk økonomi.

Dei neste 20 åra kan vi ikkje, som før, leva trygt og godt på vekslande oljeinntekter. Inntektene frå Nordsjøen vil flata ut, for så å gå nedover. På kort tid må dei erstattast med andre inntekter. Vi får eit verdiskapingsgap som må fyllast dersom vi skal halda på velferdssamfunnet.

Ein stor del av dei nye verksemdene som skal fylla verdiskapingsgapet, vil vera kunnskapsbaserte. Dei er avhengige av menneske med utdanning og kompetanse, solide forskingsmiljø og ei teknologisk utvikling i Noreg i verdstoppen.

Utfordringa i den situasjonen Noreg no er inne i, er å bruka oppgangstidene til å få til omstilling og fornying i dei konkurranseutsette delane av fastlandsøkonomien.

På mange måtar kan ein snakka om behovet for ein industriell og næringspolitisk motkonjunkturpolitikk, som må ha eit meir langsiktig perspektiv enn det vi tradisjonelt har oppfatta som finanspolitisk motkonjunkturpolitikk.

Fjerning av investeringsavgifta, utviding av ordninga med skattefrådrag for forsking i næringslivet, meir til forsking generelt, både når det gjeld direkte løyving og avsetjing i forskingsfondet, samt auken i avskrivingssatsane er viktige tiltak som vil bidra til nyskaping og vidareutvikling av mange næringsverksemder. Regjeringa si sterke satsing på høgare utdanning og private høgskular er òg viktige bidrag.

Det er dei små bedriftene som utgjer underskogen i og mykje av fundamentet for norsk næringsliv. 96 pst. av norske bedrifter har mindre enn 20 tilsette. 80 pst. har fire eller færre tilsette. Og det er i små bedrifter sysselsetjingsauken i første rekkje kjem. Dei aller fleste større private bedrifter har vore små ein gong. Det er ramma for vidare utvikling som avgjer om dei skal vera i stand til å veksa. Stabile rammevilkår og stor grad av nøytralitet i rammevilkåra er avgjerande for desse verksemdene.

Som fleirtalet i næringskomiteen heilt rett peiker på i innstillinga, har det dei seinare åra blitt eit sterkare fokus på småbedriftene sine vilkår. Det er eit spesielt problem for mange små bedrifter å skaffa seg høgt kvalifisert arbeidskraft eller å halda på denne arbeidskrafta over tid. Det kan handla om småbedriftene si lønnsevne eller mangel på faglege utfordringar og utviklingsmoglegheiter i mindre miljø. Det er openbert at storselskapa sine forskingsavdelingar kan vera freistande alternativ for mange høgt utdanna arbeidstakarar. Det er behov for å finna ut meir om kva skrankar som eksisterer i forhold til småbedriftene sine problem med å rekruttera faglege medarbeidarar.

I liten grad ønskjer småbedriftene særbehandling. Snarare er det vanleg å høyra krav om at den politikken som blir ført, må verka så likt som mogleg for dei ulike verksemdene. Noreg har lange og viktige tradisjonar for likskap og likebehandling i forhold til det offentlege og i velferdspolitikken. Slik må det også vera i næringspolitikken. Og difor er det viktig at også tiltak i næringspolitikk og skattepolitikk tek omsyn til at utgangspunktet er forskjellig. Difor må vi som politikarar i våre vedtak ta ansvar for å ta omsyn til dei som er dårlegast rusta til å løysa dei ekstraoppgåvene det offentlege pålegg dei.

Venstre har tru på det einskilde mennesket sine moglegheiter til sjølv å skapa sitt gode liv. Difor meiner Venstre at det å gi gode rammevilkår til våre næringsutøvarar er det viktigaste bidraget frå det offentlege. Vi trur ikkje at det å trekkja inn skattar og avgifter for at staten så skal dela ut pengane til prosjekt og tiltak som staten meiner er viktige, er det som skal til for å skapa eit levande og dynamisk næringsliv. Vi har tru på at den einskilde næringsutøvar sjølv må få bestemma og utvikla si eiga verksemd.

Grethe Fossli (A): I løpet av året som har gått, har vi i næringskomiteen vært på flere befaringer rundt om i landet og blitt presentert for bedrifter og næringer som er opptatt av hva regjering og storting legger til rette for i form av rammevilkår og virkemidler. Noen er optimistiske i forhold til framtiden, mens andre er svært pessimistiske og kritiske til hva som skjer og gjøres i dette hus. Ønskene er forskjellige, og jeg tror også ørene som lytter, oppfatter litt forskjellig.

Regjeringen hevder at det er riktig å ha en næringsnøytral politikk og vil ikke innføre spesielle tiltak eller virkemidler for enkelte næringer, selv om noen sliter. Det er delte meninger om en slik næringsnøytral politikk er riktig, og jeg skal ikke gå inn i en debatt med statsråden om dette. Men en bør passe seg så politikken ikke blir så nøytral at enkelte næringer forsvinner mellom fingrene på oss. Det er for sent med tiltak den dagen da alt er borte.

Det er viktig at vi har en næringspolitikk som gir rom for et variert næringsliv. Det er slik at Norge har en del naturgitte forhold som vi bør ta vare på, og vi bør bidra med tiltak slik at disse næringene kan opprettholdes – mange små tiltak fra statens side kan være viktig i så måte.

Det er flere næringer det kan være grunn til å nevne, men jeg skal konsentrere meg om et par. Mitt første stikkord er reiselivsnæringen. 31. mai 2000 avgav næringskomiteen sin innstilling til St.meld. nr.15 for 1999-2000, også kalt reiselivsmeldingen. Det er interessant å lese næringskomiteens merknader i Innst. S. nr. 209 for 1999-2000. Da var hele komiteen enig i at en felles merkevarebygging av Norge som reisemål var en forutsetning for å øke lønnsomhet og verdiskaping i reiselivsnæringen. Alle var enig i at en skulle prioritere midler til dette formålet fra det offentliges side.

Norges Turistråd fikk ansvaret for dette arbeidet. Komiteen forutsatte også at Norges Turistråd skulle samarbeide nært med alle deler av norsk reiseliv i hele landet, slik at en sikret at profileringen var i samsvar med næringens ønsker. Dette var i mai/juni 2000.

Reiselivsbransjen var kjempefornøyd, og flere store aktører i bransjen ble med på dette løftet. Alle var glade for at det skulle gjennomføres en opptrappingsplan over fem år.

Stiftelsen Norges Turistråd satte i gang med arbeidet, og 15. juli 2001 leverte de Opptrappingsplan for satsingen på merkevarebygging av Norge som reisemål 2002 – 2006. Den har jeg her. I budsjettet de hadde utarbeidet, la de til grunn at det offentlige i de tre første årene skulle gå inn med litt mer enn bransjen, mens de for de to siste årene forutsatte at det offentlige og næringen selv skulle gå inn med lik sum. Riktignok var det en ganske stor forskjell mellom de beløpene de opererte med i sitt forslag, og det øremerkede beløp regjeringen Stoltenberg la inn i sitt første budsjettforslag i 2002, men jeg forutsetter at det i mellomtiden hadde vært en dialog mellom Regjeringen og Turistrådet.

Så kom statsbudsjettet for 2002, og vi fikk det første kuttet fra regjeringen Bondevik II. Riktignok var det kun på 2 mill. kroner i forhold til forslaget fra regjeringen Stoltenberg, men vi så en tendens. Fremskrittspartiet reddet saken i fjor og fikk gjennom budsjettavtalen med Regjeringen lagt på de 2 mill. kronene igjen, pluss én ekstra. Reiselivsnæringen pustet rolig ut og tok fatt på arbeidet med opptrappingsplanen for merkevarebygging.

Men så fikk de smellen i år, og nå var kuttet på 16 mill. kr i forhold til i fjor. De mistet hele det øremerkede beløpet. Igjen måtte Fremskrittspartiet trå til med sin redningsplanke. Riktignok var den ganske mye mindre i år, man fikk en liten påplussing, og man står igjen med et kutt i forhold til hva man var enig om da man begynte med opptrappingsplanen. Det som er interessant, er å se hva som er igjen av opptrappingsplanen som alle partier på Stortinget var helt enige om i juni 2000. Ingenting!

Alle snakker om at vi må være forutsigbare i forhold til rammebetingelsene og hva vi lover. Dette er ikke tilfellet i forhold til reiselivsnæringen. Riktignok kan Turistrådet ifølge både proposisjonen og merknader selv prioritere midler innenfor budsjettet på de 105 mill. kr som de nå har til disposisjon, men det finnes ingen opptrapping i forhold til hva man er blitt enig om.

Komiteen har ganske grundig beskrevet situasjonen i reiselivsnæringen, med tilbakegang i antall turister som kommer til Norge, og også en tilbakegang i antall hotelldøgn. Det kan være mange årsaker til denne tilbakegangen. Prisnivået har vært påpekt som en årsak. Men når man ser hva andre land med noe av det samme prisnivået som vi har, makter, er det grunn til å spørre seg hva de satser for å bygge merkevarer for sitt land.

Komiteen var i Troms og Finnmark for en tid siden og ble bl.a. fra næringens representanter på Nordkapplatået konfrontert med hva Finland gjorde for å bygge merkevaren som julenissens hjemland. Nordpolen og Norge er for lengst glemt, og vi har ikke noe hevd på julenissen lenger.

Vi har en i verdenssammenheng unik kyst og mange flotte bygder. Reisen med Hurtigruta langs Norskekysten er selv for nordmenn en eksotisk opplevelse, i hvert fall for oss som kommer fra Østlandsområdet. Mitt paradis, Valdres, hvor jeg drar for å slappe av og få hvile, er et annet eksempel på hva vi kan tilby turister som kommer fra stresset i storbyene i Mellom-Europa. Vi vet hva dette er av opplevelser for folk som kommer lenger sørfra. Det var jo nettopp dette Turistrådet skulle jobbe med. Mange i bransjen er med, alt fra Color Line, som seiler fra Tyskland – som var ett av de landene man skulle satse på – til Hurtigruta, som frakter folk lengst nord.

Jeg vil gjerne derfor spørre statsråd Gabrielsen om hvorfor han har foretatt kuttene i støtten til Turistrådet. Er det fordi han mener at planen for merkevarebygging ikke er nødvendig og riktig, eller er det kort og godt fordi han måtte kutte et eller annet sted?

Så over til et annet viktig område i forbindelse med næringsutvikling.

For noen få dager siden var noen av komiteens medlemmer på Designdagen her i Oslo, en massemønstring for norsk design. Der var også statsråd Gabrielsen, det vil si i hvert fall under åpningen. I sin åpningstale snakket statsråden varmt om behovet for arbeidet med design. Jeg deler hans synspunkter på dette. Arbeiderpartiet er derfor svært opptatt av at arbeidet med Norsk designsenter nå er på skinnene, og at det vil se dagens lys om ikke altfor lenge.

Norsk industri har også fått øynene mer og mer opp for nødvendigheten av god design for å klare seg i et internasjonalt marked. Møbelindustrien er et godt eksempel på dette. Jeg har hatt god kontakt med representanter for møbelindustrien det siste året, og synes planene om programmet «Innovasjon møbel» er spennende. Vi er derfor godt fornøyd med at hele komiteen sluttet opp om de positive merknadene for denne satsingen.

Et samarbeid mellom bransjen, Norsk Designråd, SND og Norges Eksportråd er spennende, og vi er sikre på at når gode virkemidler, god fagkunnskap og gode ideer slår seg sammen, blir det resultater av det. Vi vil følge spent med de neste tre årene.

Innovasjon, forskning og utvikling er nøkkelord for norsk næringsliv. De bedriftene som er eksportrettet og som vil overleve i fremtiden, må lytte til kunder og til samarbeidspartnere for å lykkes. Derfor er forsknings- og utviklingskontraktene viktige. Arbeiderpartiet er skuffet over at Regjeringen har kuttet i bevilgningene til OFU- og IFU-ordningene. Disse er viktige virkemidler for nyskaping ved at de gir risikoavlastning i utviklingsfaser for involverte bedrifter og etater. Ordningene har derfor også vært svært etterspurte.

Til slutt: Det er stor forskjell i synet på virkemiddelapparatet mellom samarbeidspartnerne regjeringspartiene og Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet. Vi er derfor svært spent på den varslede stortingsmeldingen om virkemiddelapparatet som vi forventer kommer over jul. Vi håper da på en skikkelig gjennomgang av dagens virkemiddelapparat og på spenstige forslag, slik at vi i fremtiden får et virkemiddelapparat som fungerer, og at det også i framtiden vil ha penger til sin disposisjon.

Silja Ekeland (H): Statsbudsjettet for neste år er et godt budsjett for næringslivet. Vi har fått et stramt budsjett som demper presset på kronekursen og renten, og dette var det beste som kunne skje for et konkurranseutsatt næringsliv akkurat nå. I tillegg er vi godt i gang med lovnadene om skattelettelser. Etter avtalen med Fremskrittspartiet har Regjeringen innfridd hele 19 av de 31 milliardene i skattelettelser som ble lovet i Sem-ærklæringen. Nærings- og handelsdepartementet er også godt i gang med forenklinger av skjemaveldet og regelverket for næringslivet.

Næringspolitikken utgjør en helhet hvor det er summen av tiltakene som er viktige for næringslivet. Derfor satser Regjeringen på lavere skatter og avgifter, økt næringsrettet forskning, innovasjon og styrket innsats for et enklere regelverk.

Budsjettet viser en økt satsing på forskning og utvikling i næringslivet. Regjeringen har en målsetting om å nå OECD-nivå på norsk forskning, og da må man satse på at det private næringsliv skal forske mer. Regjeringen bidrar med en økning på 15 pst., eller 129 mill. kr til næringsrettet forskning gjennom Norges forskningsråd. Av disse går ca. 20 mill. kr til å styrke IKT-forskningen. I tillegg har Regjeringen utvidet skattefradragsordningen som ble innført i fjor, til å gjelde alle bedrifter. Disse tiltakene representerer det største løftet som noensinne har blitt gjort for næringsrettet forskning. I tillegg til denne satsingen får fjerning av flypassasjeravgiften og investeringsavgiften fullt utslag i 2003. En rekke tollsatser foreslås også fjernet. Samlet sett er altså en stor del av skattelettelsene rettet mot næringslivet.

Gjennom deltakelse i EUs forskningsprogrammer har norske forskningsmiljøer og bedrifter fått styrket kompetanse og konkurransekraft. I statsbudsjettet varsler Regjeringen at den vil foreslå norsk deltakelse i EUs nye rammeprogram for forskning og teknologi. Kostnadene ved dette omfattende programmet vil beløpe seg til ca. 2,6 milliarder kr over programmets løpetid. Deltakelse i det 6. rammeprogrammet vil sikre tett kontakt med europeiske forskningsmiljøer samt bidra til kvalitet på norsk forskning og bidra til kunnskapsbasert nyskaping. Tilrettelegging for norsk deltakelse er derfor et viktig næringspolitisk tiltak. Deltakelse vil gi norske forskere tilgang til felleseuropeiske prosjekter innen alle forskningsområdene som dekkes av rammeprogrammet. Det 6. rammeprogrammet omfatter bl.a. nanotekonologi og nanovitenskap, multifunksjonelle materialer og nye produksjonsprosesser og produksjonsutstyr. Det omfatter matvarekvalitet og matvaresikkerhet, luftfart og romfart, bærekraftig utvikling og globale miljøendringer.

Programmet skal også bidra til å virkeliggjøre visjonen om et europeisk forskningsområde. Derfor vil det omfatte tiltak som kan stimulere til økt forskningssamarbeid mellom land, bedre forskningsinfrastruktur, økt forskermobilitet og økt deltakelse fra små og mellomstore bedrifter.

Ferske tall fra Europakommisjonen viser at ca. 900 norske forskere allerede er med i ulike prosjekter i EU.

Infrastruktur er viktig for næringslivet. I budsjettavtalen med Fremskrittspartiet ble det bevilget 130 mill. kr ekstra til vei. Bredbånd er også en viktig del av infrastrukturen for norsk næringsliv, særlig i distriktene. Høyre mener i likhet med Regjeringen at det er etterspørselen etter bredbåndstjenester som må styre utbyggingen. Det vil si at vi setter inn tiltak for å stimulere etterspørselen, bl.a. ved at det offentlige skal være en aktiv etterspørrer etter bredbånd. I tillegg har IKT en viktig rolle i moderniseringen av offentlig sektor. Dessuten er det en viktig målsetting at Regjeringen oppfyller eNorge 2005. Jeg vil også fremheve arbeidet for en samfunnsinfrastruktur for elektronisk signatur.

Til slutt vil jeg vise til at det i budsjettet for 2003 vil bli bevilget mer penger til samordning av IT-politikken. Med tanke på at det er flere departementer som har ulike mål og ulik tilnærming i sin IT-satsing, er dette viktig for å få en helhetlig og samlet IT-politikk.

Helt på tampen vil jeg oppfordre representanten Olav Akselsen og Arbeiderpartiet til å gjøre forslag nr. 4 fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti og innstillingens forslag til III om til oversendelsesforslag, fordi vi i utgangspunktet ikke er uenige og derfor ønsker at forslagene blir oversendt Regjeringen uten realitetsvotering.

Lodve Solholm (FrP): Det har vore sagt frå Regjeringa sine talsmenn i dag at det er blitt eit godt budsjett, og endå betre etter at Framstegspartiet fekk handa litt på rattet. Men det kunne ha blitt så mykje, mykje betre – det er jo det som er sanninga.

Vi fekk retta på dei verste utslaga, dersom vi tenkjer næringspolitisk, men det står ein del ting igjen som vi skulle ha gjort noko med. Men vi får ta eit steg om gongen. Det er ikkje lett å snu ein gamal hest som er på feil kurs. Det var vel kanskje ikkje heilt parlamentarisk, president, så eg skal ta det tilbake igjen.

Lat meg snakke litt om marin sektor, for det er eg oppteken av. Vi kan alle vere einige om at marin sektor er ei viktig næring som vil ha mykje å seie for det norske samfunnet i framtida, og kanskje særleg etter at oljealderen er over. Men det er eit stort men, og det men-et betyr at vi som politikarar er nøydde til å leggje forholda til rette for at denne næringa skal kunne bli den verdiskapingsnæringa som vi verkeleg trur og meiner – og det seier forskarane også – at det er mogleg å skape. Men då må vi ikkje hindre denne næringa i å vidareutvikle seg.

I Noreg har vi naturgitte forhold for havbruk – oppdrettsnæringa. Likevel klarer faktisk fleirtalet i det politiske miljøet å lage desse naturgitte forholda om til ein knappleiksressurs i Noreg, som kanskje har verdas lengste kyststrekning. Det betyr at vi legg hindringar på hindringar. Det er klart at det er det som mitt parti vart tufta på. Framleis slit denne næringa med store og sterke offentlege inngrep og skattar og avgifter som legg slike hindringar i vegen at vi ikkje klarer å vidareutvikle ho.

Det er klart at vi skal regulere. Spesielt på den kommersielle fiskeridelen er det visse ting vi skal regulere, m.a. ressursuttaket. Vi skal ha eit berekraftig uttak av ressursen slik at fiskeriressursen til kvar tid er der. Det skal vere stabilt, og vi skal kunne ha dette for all framtid. Vi i Framstegspartiet ønskjer ikkje at denne ressursen skal overbeskattast og forsvinne.

Vi har hatt ein debatt i haust om for store kvotar, om forhandlingar, om overfiske osv. Den debatten kan vi gløyme ganske snart dersom vi ikkje no, ikkje berre frå denne talarstolen, men òg i praktisk handling, tek på alvor auken i kval- og selbestanden, ikkje minst i selbestanden. Eg vil faktisk be statsråden om nøye å vurdere om han ikkje no bør leggje fram ei melding eller på ein eller annan måte kome tilbake til Stortinget med ein handlingsplan for korleis vi skal redde stumpane når det gjeld selfangstmiljøet i Noreg, for det er ikkje mange båtar som går i isen lenger. I år var det ingen frå Sunnmøre. Og ein skjønar at det kan ikkje bli mykje fangst når ikkje ein sunnmøring er i Nordishavet – for å vere litt spøkefull. Men dette er alvor. Eg synest òg at statsråden må tenkje gjennom korleis ein skal klare å byggje opp denne kompetansen, på kva måte ein igjen skal få selfangstskuter til å gå i isen, til å fange sel og hauste han, slik at bestanden ikkje overstig eit visst kvantum. Om vi ikkje gjer det, er det ingen kvotar å fordele om 10-15 år, fordi kvalen, selen og kanskje òg kongekrabben kjem til å ete dette opp. Alt det som vi skal fiske og tene pengar på, må dei ha som mat. Då er vi ille ute. Så eg ber statsråden om å take også det med seg i det nye året.

Åsa Elvik (SV): Eit raskt søk på Internett gir 667 treff med en kombinasjon av orda «Per-Kristian Foss» og «skattelette». Ein finn typiske sitat som «Foss vil ha skattelette», «Skattelette demper presset mot renten» og «Ny milliard i skattelette». Skattelette er blitt ei lett seljeleg løysing på dei fleste politiske utfordringane. Med mindre politikk skal dei politiske utfordringane løysast. Det er den nyliberale hovudtesen.

Men Regjeringa veit at internasjonale erfaringar viser at skatte- og avgiftsnivået ikkje er utslagsgivande for økonomisk vekst. Dei snakkar berre ikkje så høgt om det. I nasjonalbudsjettet står det diskret på side 18 at lågare skatt ikkje fører til raskare økonomisk utvikling. Tesen om at lågare skatt er lik god politikk, skulle ha vore revurdert for lenge sidan. Det er på tide å forkaste tesen no.

I media og i stortingsdebattane denne hausten har det verka som om den viktigaste politiske forskjellen går mellom dei som ønskjer eit stramt budsjett, og dei som vil ause ut oljepengar. Det er ikkje der den politiske forskjellen går. SVs alternative budsjett er like stramt som Regjeringas forslag. Vi brukar faktisk mindre pengar enn det Regjeringa og Framstegspartiet legg opp til, men vi har omprioritert med hard hand. Medan Regjeringas budsjett er stramt for offentleg sektor og peiser på det private forbruket, strammar SV inn det private forbruket og satsar på skule, ein målretta næringspolitikk og ei rettferdig fordeling. Vi har i tillegg valt å prioritere å setje kommunane i stand til å produsere velferd.

Denne Regjeringa har ansvaret for ei omlegging av den næringsretta forskingspolitikken til ei ordning basert på retningslaus skattelette framfor målretta tilskott. Det betyr i dag at forsking på Barbies bøyelege bein og lilla tyggis er like viktig som forsking på f.eks. nye marine artar. Faktisk er Barbie blitt endå viktigare enn f.eks. villlaksen, fordi verken villaksen eller miljøet sjølv har noka omsetning å trekkje skattefordelen frå eiga forsking av på. Eg har til gode å forstå korleis dette kan føre til ei sunn og berekraftig utvikling av norsk økonomi.

Forsking er ein del av ein større heilskap som sørgjer for bedriftsutvikling. Dei tilsette sin kompetanse og investeringar i nye maskiner er også viktige kjelder til innovasjon, viser undersøkingar. Men Regjeringa, med næringsministeren i spissen, var dei siste som gjekk inn for ei betring av avskrivingsreglane for maskiner og utstyr. Eg får ikkje dette til å henge heilt i hop.

SV har i sitt stramme alternative budsjett funne rom for ei satsing på forsking og utvikling som er 600 mill. kr større enn det Regjeringa har føreslått. Vi har lagt inn over 200 mill. kr til diverse formål innafor marin forsking. Vi har styrkt SND med 550 mill. kr, universiteta med 300 mill. kr, og ulike tilskott med 300 mill. kr, for å nemne noko. Dette er ein sentral og vesentleg del av SVs strategi for verdiskaping i dette landet.

Det er dessverre ikkje fleirtal i denne salen for å halde ved lag løyvingane til Fiskerinæringens Kompetansesenter, Finko. Arbeidarpartiet, SV og Senterpartiet legg fram forslag om ei løyving på linje med Regjeringa sitt opphavlege forslag på 5 mill. kr, men dette får ikkje fleirtal. Statsråden har sagt nei.

Kva skjer no med Finko? Det verkar som om verken Høgre, Kristeleg Folkeparti eller Framstegspartiet har noko godt svar på dette. Dei har berre trekt seg ut, og så får Finko sjølv ordne opp. Desse partia har ikkje eingong teke seg bryet med å løyve dei nødvendige midlane til omstilling og eventuelt avvikling. Eg meiner dette er ein fullstendig uansvarleg måte å drive politikk på.

Politisk er dette meiningslaust. Fiskeridepartementet har sagt at dei ønskjer at staten skal trekkje seg ut av Finko, og at næringa skal overta finansieringsansvaret aleine. Å drive rekrutteringsarbeid og kompetanseheving i fiskerinæringa er ikkje eit offentleg ansvar, meiner altså stortingsfleirtalet. Svaret frå næringa har vore at dei ikkje har evne til å finansiere Finko aleine. Det svaret er tydelegvis ikkje interessant.

Finko har dei siste sju åra løyvt midlar til eksterne prosjekt rundt omkring i landet for ca. 40 mill. kr. Desse midlane har til saman utløyst midlar frå andre finansieringskjelder på 172 mill. kr. Når ein veit det, ser ein at Finko er ein billig måte å drive rekrutteringsarbeid og kompetanseheving på.

Eg trur vi er veldig mange som no spør oss, reaksjonane tyder på det: Kva skjer no med Finko? Kven skal ta over Finkos arbeid som har vore gjort på det offentlege sine vegner? Har Regjeringa og Framstegspartiet tenkt på det? Det verkar dessverre ikkje slik, og eg synest det er veldig trist i ei tid der ein snakkar om auka satsing på verdiskaping.

Statsråd Ansgar Gabrielsen: Representanten Lodve Solholm kom i skade for å ty til det han antok presidenten så på som uparlamentarisk ordbruk, da han sa at Regjeringen fremstår som en gammel hest på feil kurs. Det er to feil i det utsagnet, i den grad det hadde vært tillatt å anvende det. Det ene er at det er en gammel hest. Det er feil. Det er en ung, sprek arbeidshest som ikke er på feil kurs, men som definitivt er på riktig kurs. Men jeg skjønner Lodve Solholms anliggende, som går på tempoet i den kursen som Regjeringen har staket opp.

Den debatten vi har i dag, gjelder tre forskjellige departementers budsjetter, men mye går i hverandre i forhold til hovedprioritering og hva som er profilen når det gjelder næringspolitikken. Når komiteens leder, representanten Akselsen, snakker om at statsråden har reist land og strand rundt for å bagatellisere situasjonen i norsk industri, må jeg si at det er en veldig feil beskrivelse. Så langt jeg kjenner til, har representanten Akselsen aldri hørt meg uttale meg om disse tingene. Han har muligens lest noen overskrifter i en del aviser, og som han selv vet, skriver disse mye rart. Det er nok å vise til at han i replikken med representanten Ryan la en relativt annen versjon til grunn for hva han hadde ment om EØS-avtalen, i forhold til det som representanten Jagland måtte gå ut og slokke av brann tidligere. Men jeg aksepterer at man har forskjellig beskrivelse av hverandres reisevirksomhet.

Det jeg i hvert fall har oppdaget på mine reiser, er at den alternative næringspolitikken som Arbeiderpartiet har servert, ikke er særlig etterspurt. Den er faktisk overhodet ikke etterspurt. Ja, det er faktisk slik at den nevnes aldri. I alle de innspillene som har kommet i etterkant av Regjeringens fremleggelse av budsjettet, har jeg faktisk ikke hørt noen som ønsker å bytte ut hele Regjeringens politikk på dette området med hele Arbeiderpartiets politikk på dette området. At det er noen som ønsker å plukke det beste i flere boder, er noe annet.

Jeg tror det er viktig å prøve, når en tegner dette bildet, enten en er statsråd, leder i komiteen eller hva en er, å gi et noenlunde nyansert bilde av det som er situasjonen. Det er ingen tvil om at verdensøkonomien, slik den fremstår i dag, også slår inn i norsk næringsliv. Det er ingen tvil om at det er en ikke ubetydelig virkende faktor også hos oss. I den grad vi nå antageligvis opplever en situasjon fremover hvor vi kan forvente en viss stigning i arbeidsledigheten, som vi for så vidt har annonsert at vi kan risikere å få, er det likevel en avskygning i forhold til en del andre land som det er naturlig å sammenligne seg med.

Jeg registrerer også at det egentlig er relativt bred oppslutning om de viktigste grepene i norsk næringspolitikk slik den føres og slik den fremstår, og ikke minst i forhold til det med å redusere skatter og avgifter. Jeg stikker ikke under stol at den budsjettavtalen vi gjorde med Fremskrittspartiet her i Stortinget, bidrog til at vi på næringspolitikkens område var med på å sørge for at vi gjorde ytterligere noen omdreininger i positiv retning hva gjelder næringspolitikk. Det er i alle fall helt sikkert at også den usikkerheten som har vært i høst knyttet til hele budsjettbehandlingen, kanskje er noe av det mest negative. Nå er i hvert fall det brakt til ende.

En annen ting knyttet til det representanten Akselsen var inne på i denne replikken hva gjelder EØS-avtalen: Jeg vil si at en av de store utfordringene for norsk næringsliv fremover vil være markedsadgang, ikke minst knyttet til den utvidelsen som vi har i EU, men også mot andre markeder. Den nye situasjonen er at nå begynner land i Østen å inngå frihandelsavtaler. Det har de ikke gjort tidligere. Det vil norsk fiskeindustri merke – når Chile nå inngår avtale med Sør-Korea, og hvor norske eksportører har 10–20 pst. toll.

Så et par ord knyttet til sjøfolk, som det har vært snakket om. Representanten Hedstrøm har en relativt presis beskrivelse av det som har vært den politiske situasjonen på dette området. Arbeiderpartiets krokodilletårer vil jeg si damper bort før de når bunnen. Når jeg så representanten Hedstrøm og representanten Stoltenberg med livbøyene foran Stortinget her tidligere i høst, gikk tankene øyeblikkelig tilbake til de budsjettforslag som parlamentarisk leder i Arbeiderpartiet selv har fremmet om å avvikle nettopp disse ordningene.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Grethe Fossli (A): Jeg registrerer først at jeg ikke fikk svar på spørsmålet mitt, men det kan vel hende det var fordi statsråden ikke var til stede i salen da jeg stilte det.

Når det gjelder Arbeiderpartiets næringspolitikk, etterspørres ikke den av noen, sa statsråden. Det kommer vel an på hvor man er og hvem man lytter til. Det er i hvert fall min erfaring etter å ha reist litt rundt.

Regjeringen skriver i proposisjonen:

«I en krevende budsjettsituasjon har regjeringen valgt å prioritere de generelle rammebetingelsene for næringslivet, og å redusere den næringsspesifikke støtten.»

I finanstalen 3. oktober fulgte statsråd Per-Kristian Foss opp med følgende:

«I lys av den krevende budsjettsituasjonen vil Regjeringen prioritere næringslivets generelle rammebetingelser og redusere den næringsspesifikke støtten. Refusjonsordningen for sjøfolk og nettolønnsordningen for ansatte på fergerederier i utenriksfart foreslås derfor fjernet.»

Statsminister Kjell Magne Bondevik sa i finansdebatten:

«Når det gjelder de maritime næringer, har selvsagt Regjeringen intet mål om å avvikle dem – tvert om. Norge har så stolte tradisjoner på dette området og har også så gode forutsetninger for å drive maritime næringer at det er vårt ønske at de fortsatt skal kunne drives med konkurransevilkår som er mest mulig lik de vi konkurrerer med. Nå er det ikke slik at det finnes noen felles regler i EU på dette området. EU har åpnet for gjeninnføring av verftsstøtte og andre ordninger innenfor dette området, men EU har ikke vedtatt en felles politikk som går på tvers av alle land i EU. Vi fant det derfor riktig i budsjettavtalen med Fremskrittspartiet å endre opplegget noe på disse områdene.»

Med Regjeringens prinsipielle kursskifte skulle en tro at de er glade for bortfallet av verftsstøtten. Verftsstøtten ble som følge av EUs regelverk og EØS-avtalen avviklet fra 1. januar 2001. Men EU har igjen innført en begrenset støtteordning for å beskytte europeisk skipsbyggingsindustri mot det som kommisjonen mener er ulovlig koreansk støtte. Og overraskende nok: Alt tyder på at næringsministeren nå har gitt etter, og at Regjeringen nå vil følge opp verftsstøtten, på tross av at en ifølge EU bryter statsstøttereglene. Da kan en spørre seg hvorfor Regjeringen ikke også kan gjøre det når det gjelder maritim næring og norske sjømenn.

Statsråd Ansgar Gabrielsen: Det var to ting representanten var inne på. Det ene var verftsstøtten, og det andre var knyttet til nettolønnsordningen. Beskrivelsen av hva vi skal gjøre på verftsstøtteområdet, er relativt korrekt gjengitt. Men spørsmålet var hvorfor vi ikke ville innføre ordninger for den norske sjømann tilsvarende det man har gjort i EU. Jeg har ikke klart for meg hvilken beveggrunn Arbeiderpartiet har for ikke å gjøre det – ikke minst etter den våren og sommeren man har hatt – for jeg kan ikke finne i budsjettforslaget til Arbeiderpartiet at Arbeiderpartiet har gjort dette. Man fikk det klare inntrykket da man så Stoltenberg med denne livbøyen foran seg, at Arbeiderpartiet hadde til hensikt å innføre nettolønnsordningen. Det kan jeg ikke se at man har valgt å gjøre. Og begrunnelsen for at vi ikke hadde det med i budsjettforslaget, er akkurat det som finansministeren har sagt tidligere i Stortinget, og som vi for så vidt alle har sagt er årsaken: Vi fant ikke rom for, innenfor det budsjettet som vi laget, å prioritere en innføring av nettolønnsordningen.

Jeg vil også ha sagt at når vi har gjort den avtalen vi har gjort med Fremskrittspartiet, betyr det at vi viderefører dette. Før eller siden bør det være en diskusjon om det. Hvis man ikke har en ordning som er generell, som gjelder hele flåten, så bør man kanskje også for fremtiden innenfor de begrensede midler man har, diskutere hvilke prioriteringer man gjør. Vi har jo gjort det før. Jeg synes det er ganske viktig at de midlene vi bruker på dette, bruker vi relativt treffsikkert. Men årsaken til at Regjeringen ikke hadde det med i sitt budsjettforslag, er nøyaktig den samme som årsaken til at arbeiderpartiregjeringer i tidligere år ikke har hatt det, herunder den regjering som komitelederen har deltatt i.

Øystein Hedstrøm (FrP): Det forholder seg slik at en del statsbedrifter ligger under næringskomiteens ansvarsområde i budsjettsammenheng. Det er tidligere gitt fullmakt fra Stortinget til Regjeringen om fullt utsalg eller nedsalg i fire virksomheter. Det er Arcus, Olivin, Moxi Trucks og SND Invest.

I mediene om dagen er det store oppslag nettopp på dette med nedsalg eller utsalg av de ca. 130 ikke børsnoterte selskapene i SND Invest at det er vanskelig å realisere de reelle verdiene i disse selskapene, og at man kan tape betydelige midler. Jeg kjenner jo vår næringsminister fra han satt i næringskomiteen, han var veldig opptatt av å ivareta samfunnets verdier, eller skattebetalernes penger, som han ofte sa. Jeg tar jo ikke for god fisk alt en leser i mediene, for jeg har lært meg at det ofte er tendensiøst og vridd. Derfor kunne det være greit for oss i komiteen å vite hvilket opplegg Næringsdepartementet har her. Vil man bruke tid på å realisere disse verdiene, slik at samfunnet kan få tilbake en god del av det som er de reelle verdiene, til å bruke på en fornuftig måte?

Statsråd Ansgar Gabrielsen: Næringsdepartementet har gitt fullmakt til fullt utsalg i Arcus, Olivin, SND Invest og Moxi, og alle disse bedriftene har vi til vurdering knyttet til salg. De fullmaktene har vi hatt relativt lenge. For Moxis del har vi jo solgt ut halvdelen. Det er en opsjon som går ut om ikke veldig lenge, knyttet til Moxi. I de andre selskapene har vi også kontinuerlig i realiteten prosesser knyttet til salg. Det som er definitivt, er at vi selger ikke bedrifter som vi mener har en verdi på det dobbelte av det markedet f.eks. vil være villig til å gi. Så kan man si: Vel, da er ikke verdien større enn det markedet vil gi. Men da er det for en del av disse bedriftenes vedkommende slik at vi vurderer mulig oppside. Vi har ingen bråhast med noen av disse salgene. Men i det øyeblikket vi ser at den reelle verdien er mulig å ta ut der vi har fått fullmakt, blir det salg.

Når det gjelder SND Invest, kan jeg si at der har vi en helt konkret prosess på gang knyttet til utsalg av SND Invest. Jeg har også sett i media at noen har hatt antakelser om verdien av SND Invest. Man vet jo aldri hvorfor slike ting kommer i media, man skal ikke se bort fra at mulige kjøpere vil ha interesse av å prøve å skru verdien ned gjennom å sørge for at det kommer i media. Det er mange med mikrofonstativ som springer ut og inn av dette hus, og som er glad i å skrive. Det tror jeg kanskje også vil være tilfellet her. Men jeg har ikke til hensikt å selge SND Invest for noe i nærheten av det beløpet som var omtalt i media, som så vidt jeg husker, var 400 mill. kr. Det er likviditet i dette selskapet som antakeligvis er det dobbelte av det beløpet, og verdien vil nok være ganske annerledes. Men finner jeg en kjøper, så vil også selskapet bli solgt.

Presidenten: Neste replikk kommer fra Inge Ryen – Ryan. Presidenten har problemer med navnet, enda så trivelig som Ryan er!

Inge Ryan (SV): Jeg beklager at presidenten har problemer med navnet, men vi må vel venne oss til det etter hvert!

Jeg har tre spørsmål til statsråden. Spørsmål 1 er i forhold til Sør-Varanger. Vi ser at Sør-Varanger er en av de omstillingskommunene som faktisk ser ganske lovende ut. Det har skjedd mye positivt i Sør-Varanger de siste årene i forhold til å etablere nye arbeidsplasser og hindre en betydelig fraflytting. Men samtidig vet vi at de har et stykke igjen, og de har da basert sin virksomhet på at de skal få en del inntekter fra staten i denne omstillingsprosessen. Er den kraftige reduksjonen til Sør-Varanger i forståelse med Sør-Varanger-samfunnet, eller er det noe man har gjort kun for å saldere budsjettet?

Spørsmål 2: Er statsråden fornøyd med at vi nå har fått et distriktsfond for næringssvake områder, fornøyd i den forstand at Regjeringa ser det som en viktig oppgave at man også skal gjøre et krafttak i næringssvake områder, slik at de har muligheter til å komme seg opp av en bølgedal som kan føre til at disse samfunnene blir avfolket i løpet av relativt kort tid?

Spørsmål 3 er følgende: Representanten Kristiansen sa at det var et meget godt budsjett Regjeringa hadde lagt fram for næringslivet, men da Fremskrittspartiet kom inn, ble det betydelig bedre. Betyr det at Regjeringa ved neste budsjettbehandling vil ha en enda større dose av Fremskrittspartiets medisin inn i budsjettet, slik at budsjettet blir enda bedre?

Statsråd Ansgar Gabrielsen: Representanten Ryan hadde tre spørsmål. Det ene gjaldt Sør-Varanger og omstilling. Som representanten sa, skjer det mye positivt i Sør-Varanger. Det er jo nesten litt komisk å si at etter at staten sluttet med næringsvirksomhet i Sør-Varanger, har jo alt gått så meget bedre der oppe. Men så vidt jeg husker, er det ca. 4,5 milliarder kr som var investert i forkant i dette området. Det er laget en omstillingspakke for Sør-Varanger, og Regjeringen har i den avtalen som vi har gjort med Fremskrittspartiet, redusert neste års overføring til Sør-Varanger. Det er et ensidig grep fra Regjeringens side.

Spørsmål 2 var om distriktsfond og næringssvake områder. Jeg er veldig glad for at SV og representanten Ryan i forbindelse med etablering av et mulig distriktsfond har vært opptatt av at man skal satse på lønnsomme bedrifter i distriktene og for så vidt i næringssvake områder. Det er ingen tvil om at vi i en del områder i landet har behov for virkemidler. Derfor bruker vi betydelige midler over Næringsdepartementets budsjett, for så vidt, men ikke minst over Kommunal- og regionaldepartementets budsjett. Dette fondet er tenkt å skulle anvendes til ytterligere å styrke dette.

Representanten refererte også til utsagnet fra representanten Kristiansen om at dette meget gode budsjettet var blitt enda bedre etter at det var blitt forhandlet med Fremskrittspartiet. Vel, det er jo for så vidt bare å regne, så ser man at den budsjettavtalen som ble gjort med Fremskrittspartiet, styrket en del av de punktene som gikk på Næringsdepartementets og næringslivets områder. Jeg oppfattet at det først og fremst var det representanten Kristiansen uttalte seg om, og det må en bare erkjenne – og for den saks skyld gi ros til Fremskrittspartiet for.

Marit Arnstad (Sp): Jeg syntes jeg hørte næringsministeren si at usikkerheten omkring budsjettet i høst var et av de forhold som har virket negativt inn på næringspolitikken. Da har jeg lyst til å minne om at det er en mindretallsregjerings ansvar å få vedtatt et budsjett i Stortinget. Det er ikke opposisjonens ansvar å få vedtatt et budsjett. Det ville ha vært en helt ny parlamentarisk praksis. Så dersom statsråden mener at det er en usikkerhet som har virket negativt, er det i tilfelle et ansvar som Regjeringen er nødt til å ta på seg.

Jeg vil stille et par spørsmål. Det ene er: Det gjentas flere ganger i innlegget til næringsministeren at Regjeringen «fant ikke rom for» i dette budsjettet – fant ikke økonomisk rom for. Men ser ikke statsråden at det at man ikke kan finne «rom for», kan bety at man faktisk vraker det langsiktige og den stabiliteten som næringslivet trenger, til fordel for en mer kortsiktig budsjettpolitikk? Jeg tenker da på rammevilkårene for sjøfolkene og på kuttet på reiselivsnæringen, der man har en vedtatt strategi, og på forholdet til SND.

Det andre jeg vil spørre om: Høyre er jo opptatt av at man skal bruke skattelette til å stimulere næringslivet. Hvorfor er det så umulig å gå inn for skattelette i form av redusert skatt på næringsformue eller redusert skatt på arveavgift knyttet til næringsformue? Hvorfor må skatteletten strøs utover toppskatten, som bare bidrar til å øke det private forbruket? Hvorfor er det ikke mulig å rette Høyres skattelette inn mot helt konkrete ting som er til fordel for private eiere i næringslivet og for næringslivets direkte vilkår?

Statsråd Ansgar Gabrielsen: Jeg erkjenner fullt ut at det er Regjeringens og regjeringspartienes ansvar å skaffe et budsjett. Men det ville etter mitt skjønn være for ensidig å si at det utelukkende er regjeringspartienes, og for den saks skyld Regjeringens ansvar og arbeid å skaffe landet et budsjett. Til syvende og sist må det et flertall i nasjonalforsamlingen til for å gjøre dette. Når jeg sa dette som går på usikkerhet generelt i høst, er det knyttet til det faktum at det er en mindretallsregjering; usikkerhet knyttet til om man får et budsjett, er i seg selv i hvert fall ikke et gode i det totale bildet. Derom kan det ikke være noen tvil.

Representanten Arnstad sa at det var sagt opp til flere ganger at man «fant ikke rom for». Jeg erkjenner fullt ut at det er flere områder i budsjettet hvor man isolert sett kunne ha ønsket andre tall. Men i forhold til en overordnet målsetting om å ha en totalitet som henger sammen, fikk man ikke plass til det. Da var det igjen dette med sjøfolk og liksom mangel på stabilitet på det området som var brukt som eksempel. Og hvorfor hadde man kuttet det? Det er vel av akkurat samme grunn, antakeligvis, som den regjeringen Arnstad selv var medlem av, hadde.

Når det gjelder skattelette knyttet mot spesifikke, f.eks. private eiere – det er snakk om arbeidende kapital, det er snakk om arveavgift, osv. – er det vel slik at vi i budsjettet delvis og i den avtalen vi har gjort med Fremskrittspartiet, har kommet et visst stykke på vei. Denne regjeringen har imidlertid en ambisjon om ytterligere 12 milliarder kr i skatte- og avgiftslette i denne stortingsperioden. Og det er ingen tvil om at skatt på eierskap vil være et vesentlig element etter at Skauge-utvalget har avgitt sin innstilling. Det vil være med i neste års vurdering.

Olav Akselsen (A): Statsråden bekrefta det som fleire representantar frå regjeringspartia tidlegare har gjort, ved å seia at budsjettet blei betre med ein avtale med Framstegspartiet. Då må ein ha lov til å undra seg over kvifor i all verda det skulle ta så lang tid. Det må vera fordi regjeringspartia ikkje ville ha denne forbetringa.

Det har i denne debatten vore ein god del fokusering på sjøfolk og deira vilkår. Det føler eg er nokså rimeleg, ut frå den situasjonen som har oppstått i løpet av det siste året. Det er altså slik at det er ein vesentleg forskjell mellom Arbeidarpartiet og regjeringspartia på dette området, og den vesentlege forskjellen er at Arbeidarpartiet faktisk ikkje gjekk til val på å forbetra desse ordningane, i motsetnad til regjeringspartia, som hadde heilt klare, konkrete lovnader, og som bekrefta det i brev til næringsorganisasjonar innanfor denne næringa.

Så er det slik at i den perioden som har gått sidan Arbeidarpartiet foreslo å gjera endringar på dette i negativ retning, har naboane våre gjort forbetringar, og EU har gjort vedtak. Derfor er faktisk situasjonen annleis i dag enn han var for berre to år sidan på dette området. Og det er ikkje slik at Arbeidarpartiet har låst seg til ein konkret eller spesifikk modell. Det einaste me har sagt, er at me vil vera til disposisjon, slik at Høgre og dei andre regjeringspartia kan få moglegheit til å gjennomføra sine lovnader, og at eit slikt vedtak skal føra stabilitet med seg, slik at ein kan sleppa å vera redd for eventuelle regjeringsskifte og den typen ting.

Så er det òg slik at eg synest at dette med å kunna gå frå slike lovnader bør ha ein viss konsekvens.

Arbeidsministeren har vore ute og sagt at ein ikkje bør gjera noko særleg for å redda industriarbeidsplassane i Noreg – dei tilhøyrer, så vidt eg skjønar, historia. Eg meiner dette er altfor passivt. Me har den beste og den reinaste prosessindustrien i verda, og å flytta han til Kina har ingenting for seg. Men eg kunne tenkja meg å be næringsministeren bekrefta om han er einig med arbeidsministeren eller ikkje på dette området.

Kjell Engebretsen hadde her overtatt presidentplassen.

Statsråd Ansgar Gabrielsen: Vi kommer sikkert til å fortsette i både måneder og år og snakke om forskjellene mellom regjeringspartienes og Arbeiderpartiets holdning når det gjelder refusjonsordningene. Den vesentlige forskjellen, slik jeg kan se det, er – det skal innrømmes – posisjonene man har hatt i opposisjon og i posisjon. Det gjelder for så vidt for begge parter. Så i den grad en skal sette sluttresultatet, tror jeg at jeg vil sette 0-0 på det.

Når det gjelder det andre spørsmålet som Akselsen tar opp – som etter mitt skjønn er langt mer matnyttig – knyttet til industriarbeidsplasser, knyttet til prosessindustrien og for den saks skyld industri i sin alminnelighet, er det ingen tvil om at industriarbeidsplassene er et meget viktig element og faktisk et grunnlag for mye av distriktsbosettingen i dette landet. Og jeg tør ikke engang tenke tanken på en situasjon der vi liksom skulle sitte stille og se på at norsk konkurranseutsatt næringsliv totalt sett skulle forsvinne.

Når det gjelder prosessindustrien spesielt, har representanten Akselsen selvfølgelig helt rett i at vi antakeligvis har verdens mest miljøvennlige produksjon av metaller. Få bruker færre kilowattimer på å produsere en kilo metall enn det vi gjør. Og vi har noen utfordringer på dette området som er helt grunnleggende hva gjelder rammevilkår. Nå skal jeg ikke ta mantraet knyttet til rente, knyttet til kronekurs osv., men elavgift er et stikkord i så måte. Og Akselsen nevnte i sitt tidligere innlegg at det var en fare for at en måtte innføre elavgift også på prosessindustrien, med de konsekvensene det har. Det er helt definitivt at det vil ha konsekvenser. Men det er jo et alternativ til det å innføre det for alle; det er å fjerne det for alle – for bare å nevne ett – som for min del fremstår som mer nærliggende for å redde norsk industri.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Bendiks H. Arnesen (A): Årets budsjett er ikke et budsjett som er tilpasset den vanskelige situasjonen som landets arbeidsplasser er inne i nå. Jeg tror ikke problemet er at det brukes for lite penger, men at de pengene som brukes, blir disponert feil. Stramheten i budsjettet er viktig, men vi løser ingen problemer ved å øke kjøpekraften for de rikeste gjennom store skattelettelser, tvert imot.

Det vi nå trenger, er en innsats for å redde norsk industri og for å hjelpe dem som vil etablere virksomhet, til å komme i gang. Til dette trenger vi et sterkt SND, vi trenger kommunale næringsfond, vi trenger en stor innsats for kompetanseheving i alle næringer.

I stedet snakker denne regjeringen stadig mer om næringsnøytralitet og mindre om å sette inn nødvendige tiltak for å redde norske arbeidsplasser. Når Regjeringen i tillegg inngår et nært samarbeid med Fremskrittspartiet, så blir ikke situasjonen bedre.

Jeg vil sette søkelyset på noen områder som klart viser hvor feilslått en slik politikk er.

Fiskeri og havbruk er jo av alle framstilt som en stor framtidsnæring, og forventningene er også store. Fiskerinæringen sammenlignes med oljenæringen og skal bli den store arvtakeren når oljen må fases ut som næring. Dette er et godt framtidsperspektiv, som vi er enige om. I en slik situasjon er det ufattelig for meg at Kristelig Folkeparti, Venstre og Høyre i sin budsjettavtale med Fremskrittspartiet vil kutte ut all offentlig deltakelse i Fiskerinæringens Kompetansesenter, Finko. Her startet Regjeringen sine kutt i budsjettet for 2002 og fulgte opp i forslaget for 2003 med å kutte ned til 5 mill. kr, og i avtalen med Fremskrittspartiet ble dette nullet helt ut. Ut fra avisoppslag i ettertid kan fiskeriministeren tolkes slik at det ikke var noe offer å stryke dette i forhandlingene med Fremskrittspartiet. Fiskeriministeren uttaler at han ser på rekruttering og kompetanseutvikling i fiskerinæringen som næringens eget ansvar. Fiskeriministeren har fokusert på at det nå er brukt nok skattepenger på dette formålet siden starten i 1991.

Mitt spørsmål blir da: Betyr det ikke noe for statsråden at denne innsatsen har bidratt til at 3 300 arbeidere i fiskerinæringen har fått sine fagbrev – den samme utdanningen som de unge nå tar over en fireårsperiode? I tillegg har mange fiskere gjennom dette fått sin skipperutdanning, mange ungdommer har fått jobbe utenlands for å skaffe seg kompetanse, og mange lærere har fått lærdom om fiskerinæringen gjennom materiell og praksis. Et prioritert arbeid for Finko har vært entreprenørskap og samarbeid med næringslivet. Betyr ikke slike ting noe for denne regjeringen?

Fra Arbeiderpartiets side har vi prioritert Finko i våre budsjetter, fordi vi tror at rekruttering og kompetanseheving er noe av det viktigste staten kan bidra til overfor fiskeri- og havbruksnæringen, og fordi vi kan se at denne offentlige innsatsen utløser betydelige summer og innsats fra næringen selv. Vi mener at dette er en god offentlig investering.

Vi kunne i etterkant av budsjettavtalen se i avisene at stortingsrepresentanter fra regjeringspartiene og Fremskrittspartiet sa at dette hadde gått vel fort, og at de var villige til å se på saken om Finko igjen. Men til tross for invitt fra Arbeiderpartiet og forslag fra oss som lå innenfor avtalens budsjettrammer, ble det blankt avvist å bevilge penger til Finko. Jeg synes ikke at regjeringspartienes og Fremskrittspartiets holdning i slike saker er med på å spre optimisme for utøverne i fiskeri- og havbruksnæringen. Dette dreier seg ikke om store summer i budsjettet. Det dreier seg om vilje.

La  meg  også  ta  for  meg  en  annen  distriktsnæring  – skogen. Med et eneste grep avvikler Regjeringen ordningen med tilskudd til skogkultur og ordningen med tilskudd til transport av tømmer. For første gang på ca. hundre år skal ikke staten bidra til skogreising i dette landet. Dette forslaget fra Regjeringen kom veldig overraskende på alle i næringen og på oss andre. Hvem skulle tro at Regjeringen ville kutte ut en ordning som har bidratt så godt til verdiskaping i Distrikts-Norge?

Norges Skogeierforbund sier at regjeringspartiene og Fremskrittspartiets avvikling av tilskuddsordningen for skogkultur og transport særlig vil ramme skogbruket på Vestlandet, i Midt-Norge og i Nord-Norge. De sier også at kun et fåtall virkelig store skogeiere på Østlandet vil komme rimelig greit ut av dette. Er det dette som er disse partienes og denne regjeringens politikk? Er det på denne måten man tar hele landet i bruk og stimulerer til verdiskaping i alle deler av landet?

Fra mitt eget fylke, Troms, er beskjeden entydig: Dette betyr nedleggelser av planteskoler, redusert produksjon, mindre stell av ungskog, mindre sommerarbeid for skoleungdom, reduserte inntekter for enkeltbruk osv. Alle snakker så mye om at landbruket må få flere bein å stå på for å klare seg i konkurransen, men nå kappes beina unna dem som har skogen som tillegg.

Da Stortinget i 1999 behandlet St.meld. nr. 17 for 1998-99, den såkalte skogmeldingen, var det et bredt flertall her i Stortinget som sa at det var nødvendig med et relativt høyt og stabilt tilskuddsnivå. Det som nå har skjedd, står derfor i skarp kontrast til det stortingsflertallet sa for bare tre år siden. Dette skaper ikke akkurat forutsigbarhet for denne næringen.

Når det så gjelder norsk skipsfart, er det utrolig hvor raskt meningene kan skifte hos regjeringspartiene. I opposisjon kritiserte regjeringspartiene Arbeiderpartiet for å gjøre altfor lite for norsk skipsfart, uansett hva som ble gjort, og organisasjonene fikk skriftlig bekreftelse på hva som ville bli gjort dersom Høyre kom i posisjon. Derfor var det nok et sjokk for alle at Regjeringen i sitt budsjettdokument foreslo å kutte alle ordninger som de før mente måtte bli mye bedre. Selv en invitasjon fra Arbeiderpartiet om et bredt forlik for å redde norsk skipsfart ble møtt med en kald skulder fra næringsministeren. Det er jo ikke ofte at opposisjonen inviterer en regjering til et forlik som kan innfri regjeringspartienes egne valgløfter. Det er utrolig at en slik invitt ikke blir tatt imot på en konstruktiv måte.

Arbeiderpartiet har nå et forslag liggende til behandling i Stortinget som har som mål å redde norsk skipsfart. Jeg håper at dette blir positivt behandlet og møtt med en mer positiv holdning fra regjeringspartiene enn den vi har sett hittil. Spørsmålet er om Fremskrittspartiet kan påvirke sine samarbeidspartnere i denne saken, eller om det er Fremskrittspartiet som må bøye av for regjeringspartiene.

Arbeiderpartiet er opptatt av å finne løsninger som kan skape et bredt flertall, og som kan legge på plass tiltak som gir forutsigbarhet og konkurranseforhold som sikrer at Norge fortsatt kan være en solid skipsfartsnasjon, med arbeidsplasser for norske sjøfolk. Det er det denne saken dreier seg om.

Jeg har her vært inne på noen områder som viser at det fortsatt er nødvendig med politisk styring for å sikre norske arbeidsplasser, og for å skape den kompetansen som det er behov for. Markedskreftene kan ikke styre alt. Derfor må det tas politiske grep og utøves politisk innsats.

Det er mange yrkesutøvere som hittil har følt sin arbeidsplass trygg, men som på bakgrunn av budsjettavtalen mellom regjeringspartiene og Fremskrittspartiet er kommet i en langt mer utrygg situasjon.

Statsråd Lars Sponheim: Regjeringen har lagt fram et budsjett for fornying og omstilling av norsk landbruk. Vårt hovedperspektiv er den enkelte bonde og matprodusent som selvstendig næringsutøver. Skal vi lykkes i å ha et landbruk over hele landet i tiden som kommer, er dette et nødvendig fokus fra myndighetenes side. Vi må opprettholde tilliten til norsk mat og samtidig bli bedre til å utnytte de mulighetene som ligger i markedet. Bare slik kan vi legge rammer for økt lønnsomhet og grunnlag for optimisme og ny giv i landbruket.

Omlegging av skogpolitikken, endringer i jordbrukspolitikken og etablering av et felles mattilsyn for landbasert og sjøbasert matproduksjon er viktige skritt i en større fornying av landbrukspolitikken.

Jeg konstaterer at det er bred enighet om mat- og landbrukspolitikken, slik det kommer til uttrykk gjennom komiteens innstilling. Det er positivt at komiteen støtter Regjeringens arbeid for å sikre handlingsrommet for en fortsatt aktiv landbrukspolitikk gjennom å påvirke prosessene og forhandlingene i WTO, avtaler med EU og annet internasjonalt arbeid.

Rammene for skognæringen har endret seg de siste årene og ført med seg fallende lønnsomhet. Skog og utmark er verdifulle ressurser som kan gi gode bidrag til verdiskaping og miljø, dersom de blir forvaltet på en riktig måte. Regjeringen mener det er en stor utfordring å få til en bedre utnyttelse av skogressursene og vil derfor stimulere til nyskaping, produktutvikling og bedre markedstilpasning.

Regjeringen legger opp til en omlegging av skogpolitikken som gjør at de økonomiske rammevilkårene for skogsektoren skal bli stabile, men samtidig enklere og mer robuste. Ordningen med skogavgift er sentral for å stimulere investeringer i skogbruket, og jeg har merket meg at det er bred enighet om forslaget om å øke skattefordelsatsen for investeringer med skogavgift. Regjeringen foreslår også en kraftig økning i satsingen på verdiskapingsprogrammet for bruk og foredling av trevirke. Regjeringen har samtidig lagt opp til at ordningene med statstilskudd til skogkultur og transport avvikles. Jeg merker meg imidlertid at komiteen ønsker å opprettholde transportstøtteordningen i Nord-Norge og vil følge dette opp.

Regjeringen gir med omleggingen av skogpolitikken den enkelte skogeier et større ansvar for å bygge opp ny skog og finne den optimale tilpasningen på sin eiendom. På sikt vil omleggingen føre til økte investeringer og bedre lønnsomhet i næringen.

Sammen med satsingen på barskogvern og bioenergi bidrar omleggingen av skogpolitikken også til å styrke miljødimensjonen i skogbruket.

Regjeringen legger vekt på at yrkesutøverne innen landbruket er selvstendig næringsdrivende. Vi vil derfor ta større hensyn til bruk der jordbruksproduksjonen utgjør et viktig bidrag til inntekten. I tillegg er det behov for å gjennomføre strukturelle tilpasninger som øker handlingsrommet for den enkelte. Regjeringen legger derfor opp til en jordbrukspolitikk med færre reguleringer, enklere regelverk, stimulering av næringsutvikling, økt verdiskaping og en mer markedsrettet produksjon.

Jeg er glad for den støtte opprettelsen av mattilsynet har i komiteen. Det er en hovedoppgave for Regjeringen å sikre borgerne trygge matvarer av god kvalitet. Det har ikke minst de siste ukers avsløring av tilstanden i enkelte av våre dagligvarebutikker vist. Etablering av et felles mattilsyn for landbasert og sjøbasert matproduksjon er en stor og gjennomgripende reform, og et viktig og avgjørende steg for å nå dette målet.

For å nå målsettingen om et bærekraftig landbruk må landbrukspolitikken ha et helhetlig perspektiv der miljøhensyn er integrert i alle deler av politikken. Et sentralt område er bærekraftig forvaltning av naturressursene. Regjeringen ønsker å prioritere arbeidet med overvåking av biologisk mangfold og bevaring av genetiske ressurser.

Regjeringen legger vekt på å utnytte skogsektorens muligheter for å løse viktige miljøoppgaver. Økt vern av skog vil bli et viktig element i den samlede forvaltning av skogressursene. Dessuten kan landbruket som produsent, bruker og leverandør av bioenergi bidra til økt bruk av ny fornybar energi. Her ligger et modent marked klart for de næringsutøvere som ønsker å satse.

Jeg er glad for at komiteen støtter det viktige arbeidet med å få tilpasset antall rein i forhold til beitegrunnlaget. Sammen med et bærekraftig reintall skal det satses på å øke verdiskapingen fra reindriften. Både tradisjonell videreforedling og utnyttelse av biprodukter og andre nisjenæringer må videreutvikles.

Regjeringen ønsker å styrke forskningen og øker innsatsen innenfor innsatsområdene i handlingsplanen for landbruksforskningen, med særlig vekt på forskning innen trygg mat, klima og energi.

Det er en viktig oppgave for meg som landbruksminister å sikre borgerne trygge matvarer av god kvalitet. Debatten om mat – og dermed om landbrukspolitikken, både nasjonalt og internasjonalt – bærer mer og mer preg av en verdidebatt. Forbrukerne viser også en økende interesse for hvordan maten blir produsert, foredlet og omsatt. Disse hensyn må ligge til grunn når politikken blir formet, og forbrukerne må få mulighet til å være med på å utforme denne politikken til vårt felles beste.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Bendiks H. Arnesen (A): Stortinget vil i kveld vedta et budsjett som bl.a. innebærer at staten for første gang på ca. hundre år ikke skal bidra til skogreising, som jeg sa i innlegget mitt.

Reaksjonene på dette har vært svært sterke rundt om i landet, noe jeg godt forstår når vi vet hvilken verdiskaping skogen har gitt i alle år. I tillegg har den betydd mye for sysselsettingen, og den har vært et supplement til eksisterende gårdsdrift. Norges Skogeierforbund sier at kun et fåtall virkelig store skogeiere på Østlandet vil komme greit ut av dette, og at for skogeiere på Vestlandet, i Midt-Norge og i Nord-Norge vil dette budsjettet fra regjeringspartiene og Fremskrittspartiet ramme hardt. Skogeierforbundet sier at dette ikke er et godt budsjett for næringen.

Jeg har registrert at landbruksministeren har tatt til orde for at de øvrige ordningene for skogbruket er så gode at kuttene ikke betyr noe i denne sammenheng. Statsråden har vel også uttalt at problemet er bare at man ikke har forstått hva det går ut på.

Har Skogeierforbundet og alle andre misforstått situasjonen for skogbruket, eller er dette budsjettet et budsjett for sentralisering? Ønsker Regjeringen at man skal sentralisere skogaktiviteten til østlandsområdet? Er det dette som er de «små skritt» som representanten Ivar Kristiansen var inne på i sitt innlegg tidligere i dag? Betyr ikke det som ble sagt i skogmeldingen, St.meld. nr. 17 for 1998-1999, noe for landbruksminister Sponheim i dag? Han var jo med i regjeringen den gangen også.

Statsråd Lars Sponheim: Den utviklingen som har vært i skogbruket i de siste 20 årene, er en sterk sentralisering, og at lønnsomheten tas ut av skogbruket. Det er omtrent samme nominelle pris i regnskapene for skogbruket i 2001, som det var for 20 år siden. Det betyr at lønnsomheten stort sett er igjen i de sentrale og gode skogområdene. Det er en konsekvens av det som har vært utviklingen og de siste års politikk. Fokus må nå være på å få lønnsomhet igjen i skogbruket på en slik måte at det blir mer lønnsomt å hogge også utenfor det vi kan kalle «indrefilet»-områdene i skogen, som svært ofte er i ganske sentrale østlandsområder.

Så til historien. La meg først si at det er tre kilder til statlige bidrag til skogkultur: Det er de direkte bevilgningene over statsbudsjettet utenfor jordbruksavtalen, som her foreslås fjernet, så er det det staten bidrar med til skogavgiftsordningen gjennom skattefordelen, som styrkes betydelig, og så er det skogkulturbevilgninger innenfor jordbruksavtalen, som i sum er på knappe 160 mill. kr, og som, slik representanten Gjedrem gav uttrykk for, også omfatter mer enn skogkultur.

Norge hadde omfattende skogreisingsplaner i forrige århundre, og Stortinget vedtok dem på 1950- og 1960-tallet. De er veldig nær å være oppfylt, når vi også tar i betraktning at hele miljødebatten om skogbruk og planting i kystområdene har kommet opp etter at disse planene var vedtatt. Av de samlede planene på litt over 5 millioner dekar skog er 3,6 millioner plantet ut. For Midt-Norge og Trøndelag er skogreisingsplanene fullt gjennomført, fordi de nye arealene, som det før ikke var skog på, skulle tas i bruk. For Nord-Norge er de omtrent gjennomført. På Vestlandet står det en del igjen, men der er også miljødebatten størst når det gjelder å ta i bruk åpent kystlandskap til granplanter. Det er for disse områdene at denne politikken har konsekvenser. Det er slutt med skogreising på arealer som ikke har gran fra før. Der hvor man hogger, vil det gjennom skogavgiftsordningen være god økonomi til å plante igjen. Den ble styrket betydelig i dette budsjettet.

Øystein Hedstrøm (FrP): Jeg husker da vår landbruksminister var næringsminister i Bondevik I-regjeringen. Da var han veldig opptatt av å gjøre noe med rammebetingelsene, særlig for små og mellomstore bedrifter, og man etablerte et program for et enklere Norge. Jeg lyttet også med interesse til hans innlegg for vel en uke siden i finansdebatten, der han var inne på noe av det samme, nemlig modernisering av offentlig sektor, og, som han også nevnte i dag, regelverksendringer og forenklinger.

Offentlig sektor i Norge ansetter snart hvert tredje menneske. Mange av dem gjør en veldig god jobb, men det er i antall over det dobbelte av det man har i offentlig sektor ut fra et gjennomsnitt i EU. Regjeringen har den oppfatning at vi mangler arbeidskraft i Norge på en del områder. Det burde da være fint om man i denne moderniseringsprosessen kunne kanalisere en del til de områdene innenfor privat sektor der man mangler arbeidskraft.

Når vi ser på landbruksområdet, har vi et gjennomregulert system med mange lover fra mellomkrigstiden, i hvert fall 50, 60 og 70 år gamle, tilpasset en helt annen tid. Vi har et landbruksoppgjør som omfatter over 100 forskjellige ordninger og ca. 4 000 mennesker, hvis vi tar med dem innenfor landbrukskontorene som forvalter disse støtteordningene. Dette måtte være midt i blinken for den reformen som Regjeringen nå jobber med. Hva gjør man for å forenkle dette? Dette blir en ekstra utgift som bøndene må bære på ryggen. Har man noen tempoplan for å kunne få til effektivisering, rasjonalisering og et mindre byråkrati innenfor denne delen av landbrukssektoren?

Statsråd Lars Sponheim: Representanten Hedstrøm har, både i denne replikken og i tidligere innlegg fra denne talerstolen, pekt på det han oppfatter som for små forandringer innenfor landbruksområdet. Ja, mon det. Jeg opplever forandringene som store og at de skjer i en fart som det etter mitt skjønn ikke er forsvarlig å øke.

Ta landbruksoverføringene: De var på 1980-tallet på 6,8 pst. av statsbudsjettet. I dag er de på godt og vel 2 pst. Det har skjedd store forandringer. I løpet av de siste 12–14 årene har landbruksoverføringene over statsbudsjettet vært på knappe 12 milliarder kr. Det har omtrent vært det nominelle beløpet hele tiden, og dermed har det falt omtrent med inflasjonen.

For disse pengene har vi klart å beholde et velstelt land, alt arealet er i bruk, man kan reise rundt overalt i Norge og se velstelte bygninger på norske gardsbruk og se et kulturlandskap som er stelt. Jeg vet ikke om jeg fra denne talerstolen kan tillate meg å anmode representanten Hedstrøm om å reise turer til Sverige, men om turene går lenger enn til Strømstad, litt rundt i utkantstrøk i Sverige, så vil han ikke finne det samme velstelte landskapet, at alt areal er i bruk, og kanskje heller ikke så velstelte bygninger. Det har vi fått, og det kaller vi også å produsere kollektive goder, som det norske folk heldigvis stiller ganske kollektivt opp for at vi fortsatt skal gjøre via statsbudsjettet.

Men det betyr ikke at alt må være som det har vært. Det må skje forandringer. Professor Almås har sagt at en må forandre for at ikke alt skal bli forandret. Det synes jeg er ganske gode ord for å forklare det som nå skjer i landbruket, nemlig at vi har behov for å rasjonalisere noe av volumproduksjonen, men at vi må få nye næringer inn som kan være med i en voksende økonomi og ta ut en voksende pris – produktområder med en annen priselastisitet, for å bruke økonomiord. Det tror jeg kan bringe med seg veldig mange nye, spennende næringer rundt omkring på norske gardsbruk, og det vil gi et mer robust landbruk framover. Det er å styre i stort, men kanskje å slippe litt mer løs i smått. Der skiller nok kanskje Fremskrittspartiet og regjeringspartiene lag i landbrukspolitikken.

Inge Ryan (SV): Som stortingsrepresentanter har vi fått en rekke henvendelser fra skognæringa, og den er ganske entydig negativ i forhold til omlegginga. Jeg sitter bl.a. med Namdals-Avisa fra 29. november, der skogeier Wengstad blir intervjuet:

– «Er det snakk om en rasering av skogbruket?

– Rasering er et knallhardt ord, men det er ikke langt unna, svarer han.

– Det som skjer, knekker i alle fall optimismen, sier Kjell Arne Wengstad.»

Den type tilbakemeldinger har flere av oss fått fra skogbruket, og da er mitt spørsmål til statsråden: Er det de som jobber i skogbruket til daglig, som tar så grundig feil, eller kan det tenkes at denne omlegginga kanskje har skjedd litt raskt, uten at en har tenkt over alle konsekvensene?

Så har jeg et spørsmål til, og det er i forhold til bioenergi. Statsråden snakket positivt om bioenergi, og det er vi i SV veldig glade for. Vi mener at vi i disse tider med mangel på energi kan gremmes over at vi ikke har større bioenergiproduksjon for å få varmet opp diverse hus m.m. Vi vet jo at det er et problem å få lønnsomhet i bioenergien – ja, i dag, med dagens strømpriser er det lønnsomt, men med normale strømpriser er det veldig problematisk å få lønnsomhet i det, fordi det bl.a. er svært arbeidsintensivt. Men hvis vi derimot hadde fått en storstilt satsing på bioenergi i Norge, hadde det medført veldig mange distriktsarbeidsplasser, og det hadde bidratt til mye ny energi. Ser statsråden for seg at Regjeringa kan gjøre noen grep som kan medvirke til at man får et avgiftssystem eller andre ordninger som gjør at bioenergi kan konkurrere med annen type energi framover?

Statsråd Lars Sponheim: Ja, jeg vil faktisk tillate meg å gå så langt som å si at her tar skognæringen feil. Den har stort sett slåss mot nye grep, nye måter å se ting på bestandig. Da min tidligere kollega, statsråd Gjønnes i Bondevik I-regjeringen, lanserte verdiskapingsprogrammet, så hadde ikke skognæringen spesielt sans for det. Det var faktisk initiert av politikken, som sa at de ikke lenger bare kan levere to" fire" fra sagbrukene, eller enkle produkter til lav pris, eller fokusere på å male trestokken opp til fiber for å lage papir. Vi må lete etter produktområder. Vi må lære opp arkitektene til å bygge spennende bygg, slik som vi nå opplever at de begynner å få forståelse for gjennom den satsing som myndighetene har gjort gjennom verdiskapingsprogrammet. Nå kan vi bygge til og med parkeringshus i tremateriale. Og vi bør utvikle nye produktområder innenfor treområdet. Det er det som kan bringe bedre økonomi tilbake til den enkelte skogeier, som gjør at det kan bli interessant å framby kvalitetsskogvirke til et modent marked, og ikke den gammeldagse volumtenkningen. Skogbruket har jammen tenkt aksjer i Norske Skog og hvordan male opp trestokken til papirfiber altfor lenge. Nå må vi tenke nye, moderne produkter som folk er villige til å betale for. Det er det vi gjør med denne satsingen. Det er det vi gjør med verdiskapingsprogrammet.

Samtidig tar vi de nødvendige miljøhensyn, slik miljøbevegelsen har bedt om, nemlig ved ikke ta i bruk nytt åpent landskap langs hele Kyst-Norge til å plante gran. Vi har gran nok, og granarealer nok. Vi har aldri hatt mer stående biomasse i norske skoger enn nå, og bioenergi, tror jeg, blir det nye store volumområdet i norsk skogbruk. Det har gjennom mange år vært god økonomi i vedproduksjon. Vi håper å utvikle nye og for forbrukerne enda bedre bioenergiprodukter, f.eks. gjennom pellets. Nå gir slipprisen, altså prisen på å slipe massevirke eller tømmerstokk til papir, i store deler av landet så dårlig økonomi at det er mer fornuftig f.eks. å male den opp til pellets og lage bioenergi. Det er en god utvikling som Regjeringen vil følge opp.

Marit Arnstad (Sp): Det er ikke vanskelig å slutte seg til beskrivelsen av at det har vært dårlig lønnsomhet i skogbruket de siste årene, at en har fått lite igjen for det en avvirker. Det er heller ikke vanskelig å slutte seg til en beskrivelse om at det må til en del nytenkning. Men jeg synes bare det er rart at en skal starte nytenkningen med å fjerne så mange millioner kroner fra budsjettet. For uansett hvorledes landbruksministeren velger å snu og vende på det, er det slik at det faktisk er langt mindre bevilgninger samlet sett til skogkultur enn det har vært tidligere. En kan ikke bruke hele LUF-potten som et argument og si at det er skogkultur. Den er ikke økt med en eneste krone fra i fjor. Det en øker i forhold til verdiskapingsprogrammet, er 19 mill. kr. Det en får i redusert proveny på grunn av skogavgift, er 9 mill. kr. Men det en tar vekk i bevilgning, er 63 mill. kr. Det betyr en redusert satsing på en næring som trenger økt satsing. Det er det som bekymrer næringen sjøl, og som jeg har stor forståelse for.

Det er litt vanskelig med regjeringspartienes talsmenn: På den ene siden står landbruksministeren nå opp og forsvarer at dette er en gedigen omlegging og nytenkning, mens en annen representant fra regjeringspartiene sier at vi må se på om det er skadevirkninger som på en måte skal gjenopprettes i jordbruksavtalen. Det er en dobbeltkommunikasjon.

Hvis det er slik at en ønsker seg et robust skogbruk, er det en dårlig strategi å begynne med en betydelig reduksjon av midlene til skogkultiveringen, og det har en geografisk slagside. Men jeg er ikke imot en skogavgiftsordning. Jeg synes det er bra. Hvis det er slik at landbruksministeren her vil ha nytenkning, hvorfor kan han ikke da like gjerne øke skogavgiftsordningen slik at det gis 100 pst. fradrag med en gang? Så får vi virkelig fart i en næring som trenger ny lønnsomhet, og som trenger ny optimisme og framtidstro.

Og hvorfor var det nødvendig å fjerne den avtrappingen som relativt sett gir en større skattelette eller fradragsrett for dem som er størst?

Statsråd Lars Sponheim: Jeg synes det er lovende når Senterpartiets næringspolitiske talskvinne her sier at nå er det viktig at vi satser på lønnsomheten i skogbruket, kanskje prioritere det ved bruk av de offentlige pengene, og da snakker vi om verdiskapingsprogrammet, eller hvordan en kan få en høyere pris på tømmerstokken. Det å plante til et åpent kystlandskap med nye granplanter, som i beste fall, hvis det kan gi kvalitetsvirke overhodet, vil kunne gi en inntekt om 80–100 år, er ikke å fokusere på den lønnsomhet som skogbruket trenger i dag. Og jeg er enig i at det trengs nytenkning. Jeg synes det er nytenkende at flere erkjenner nødvendigheten av at det må tenkes nytt i hele skogbrukssektoren. Og jeg mener at satsingen på verdiskapingsprogrammet i skog, som nettopp handler om det jeg gav uttrykk for i svaret på den forrige replikken, er en slik nødvendig satsing. Så tror jeg at skogbruket, en næring som er veldig lite subsidieavhengig, kanskje ikke i det hele tatt utover de langsiktige investeringene – hvor det er viktig for oss å gjøre bedriftsøkonomien samfunnsøkonomisk lønnsom – bør være en næring som ikke roper på store overføringer, men faktisk sier av vi kan bli en lønnsom næring som kan levere gode bidrag til bedre barnehager og bedre skoler eller hva det måtte være i Norge. Det er det som må være næringens formål, og det tror jeg skogbruket har gode muligheter til å gjøre.

En skogavgiftsordning med 100 pst. skattefradrag vil være slik at staten vil ta på seg nesten hele kostnaden med å plante skog for mange skogeiere. Det er uhyre sterkt. Selv med dagens ordning med 60 pst. skattefordel, som er en voldsom forbedring av den gamle, vil de med den høyeste marginalskattesatsen på over 50 pst. ha over 70 pst. statstilskudd til planting, og gjennomsnittsskogbrukeren kanskje ha 30–40 pst. statstilskudd gjennom skatteordningen til planting. Det er et godt spleiselag mellom det den enkelte har bedriftsøkonomisk interesse av, nemlig å plante til skogen sin når det er hogd, og det som er statens viktige bidrag, å sørge for at det er lønnsomt for den enkelte å hogge.

Og så ønsker vi ikke lenger å ta i bruk åpent landskap til ny granproduksjon langs kysten. Det er der skogpolitikken er ny, og det vet jeg at miljøbevegelsen applauderer.

Olav Akselsen (A): Skal me greia å sikra landbruket, er det viktig at me tek vare på marknaden for norske landbruksvarer. Så er det dessverre slik at Noreg er eit høgkostland, og det betyr vel kanskje at det kan vera vanskeleg å få til noko særleg eksport av norske landbruksvarer, sjølv om det sjølvsagt òg må vera ei målsetjing i alle fall for spesialprodukt. Men det betyr at me i alle fall må ta vare på den norske marknaden.

No er det slik at landbruksministeren har markert seg før med å seia at svenskehandelen ikkje er så særleg farleg. Eg trur faktisk slike haldningar er nokså negative for landbruket. Han har òg hatt mykje mindre fokus på pris enn sin forgjengar, noko som eg trur på sikt vil vera særdeles uheldig, for det vil redusera den norske marknaden, og dermed bøndenes moglegheit til å selja produkta sine. Eg trur ei slik haldning på sikt vil bli svært dyr for norsk landbruk.

Heldigvis har me i Noreg vore kjende for å ha trygg og god mat. Eg håpar at me framleis skal greia å ta vare på det stempelet, sjølv om me i den seinare tida har hatt nokre negative oppslag om matvarer som ikkje burde ha vore i butikk. På bakgrunn av det var det to karar som ville reisa til Sverige. For min del må dei berre reisa. Om dei ikkje kjem attende, er vel heller ikkje det noko stort problem for kongeriket.

Men det eg reagerte mest på, var landbruksministerens forslag om at forbrukarane sjølve måtte forsikra seg om at dei produkta dei kjøpte, var trygge og gode. Då kan eg tenkja meg å spørja om det er slik at landbruksministeren meiner at det er forbrukarane som er ansvarlege for at varene i ein butikk er av ein slik kvalitet at ein kan ta dei med seg heim og eta dei med godt samvett, eller om det er slik at det er offentlege instansar som har dette ansvaret.

Statsråd Lars Sponheim: Jeg er enig med lederen i næringskomiteen i at for norsk landbruk er det å beholde det norske markedet og en betydelig andel av det norske markedet helt avgjørende. Vi har et høyt kostnadsnivå i Norge, og vi har et høyt lønnsnivå. Et norsk landbruk må først og fremst produsere for et norsk marked, og det må være til priser som er rimelig kostnadsdekkende, og som kan gi et fornuftig bidrag til den enkelte produsents arbeidsinnsats. Det betyr ganske enkelt at hvis man skulle ha hatt et ensidig fokus på at prisene på norske matvarer, matvarer levert fra norsk landbruk, skulle ned på f.eks. svensk prisnivå – hvilket i teorien kunne ha vært mulig ved bare å sette ned prisene – ville det ha ført til en rasering av norsk landbruk. Derfor ville et ensidig fokus på pris ned mot svensk prisnivå på de store volumproduktene etter mitt skjønn være et feil fokus, for ønsker vi et norsk landbruk, må vi også akseptere å ha et høyere prisnivå i Norge. Men det bør ikke være urimelig høyt, da blir det på en måte politisk vanskelig å leve med dette. Derfor må vi ha fokus på et mest mulig effektivt landbruk når det gjelder volumdelen.

Jeg tror det blir viktig framover – selv om grensevernet er bærende – også å bygge opp en sterkere forbindelse mellom den norske forbruker og kvalitetsprodukter fra norsk landbruk. Noen av oss har ved mange anledninger kalt dette for et mentalt grensevern. Derfor tror jeg det er viktig å komme over på mer lokale produkter, ikke bare standard merke nasjonalprodukt, men mer lokale produkter, lokale merkeordninger og alt dette, som vi vet har fungert i andre land hvor man har behov for å beskytte sin landbruksproduksjon.

Så til det avsluttende spørsmålet. Det er for det første den enkelte som selger mat og som tilvirker mat, som er ansvarlig for å overholde norske regler – hygieneregler og hva det måtte være. Det kan det aldri være tvil om, og det gjelder norske butikker. Så er det myndighetenes oppgave å føre et veldig sterkt tilsyn med at norske regler blir overholdt. Og så sier jeg at forbrukerne bør bruke forbrukermakten sin og si: Hva er dette? Gir det seg ut for å være det som står på pakningen? Vi må være kritiske forbrukere. Det er en del av et moderne samfunn, og det synes jeg norske butikker faktisk bør tåle.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Michael Momyr (H): Regjeringens forslag til statsbudsjett for 2003 er et budsjett for fornying og omstilling i det norske landbruket, som igjen kan gjøre næringen bedre rustet til å møte fremtiden. Det er et budsjett for en jordbrukspolitikk med færre reguleringer og et enklere regelverk. Det er en stimulering til næringsutvikling, til økt verdiskaping og til en mer markedsrettet produksjon og etablering av et nytt mattilsyn, som tar ansvar for all matproduksjon. Det er en sterk vektlegging av miljøhensyn, bl.a. gjennom satsing på bioenergi, som har vært tatt opp i flere innlegg før i dag, og på omstilling og forenklinger gjennom omorganiseringer, flytting av oppgaver til kommunene, på regelverksforenkling og innføring av elektronisk forvaltning. Vi mener det er nødvendig å gjøre endringer i landbrukspolitikken som kan medvirke til økte inntektsmuligheter for landbruket. Et viktig bidrag er å gi den enkelte næringsutøver en mer selvstendig rolle i produksjonen av mat og i produksjonen av fellesgoder.

Melkeproduksjon er svært viktig både i omfang og i bidraget til inntektsmulighetene i mange distrikt. Melkeprodusentene i dag har for dårlige muligheter til å utnytte kapitalen sin effektivt. Regjeringen mener det er nødvendig å øke handlingsrommet til disse produsentene og har derfor lagt opp til en friere omsetning av melkekvoter. Regjeringen legger også opp til å forbedre skatte- og avgiftsreglene for landbruket ved å utvide inntektsfradraget. Utvidingen vil ha en inntektsverdi for landbruket før skatt på 300 mill. kr.

Regjeringen ser videre på utvikling av økologisk landbruk som en sentral del av miljøarbeidet og som et viktig bidrag til å øke mangfoldet i matvaremarkedet. Regjeringen legger stor vekt på å nå målsettingen om at 10 pst. av det totalte jordbruket og jordbruksarealet skal være økologisk innen 2010. I 2003 legger vi opp til en samlet innsats over jordbruksavtalen på over 100 mill. kr.

Landbruket har en sentral rolle i samfunnet som produsent av mat, produsent av fiber og andre produkter, og tjenester som er knyttet til landbruket for å ivareta fellesgoder som miljø, levende bygder og spredt bosetting. Videre er variert bruksstruktur og langsiktig forvaltning av jordressursene viktig både av beredskapshensyn og av hensyn til mattrygghet.

Som et ledd i Regjeringens program for modernisering, forenkling og effektivisering av offentlig sektor er det satt i gang en rekke tiltak for økt fokusering på forbrukeren. Det er satt i gang tiltak for styrking av lokaldemokratiet og forenkling av virkemidlene innenfor landbrukspolitikken. Kort sagt: at beslutningene blir fattet nærmere dem som er brukere.

De siste årene har forvaltningen av flere av virkemidlene i landbrukspolitikken vært samordnet og knyttet til Statens Landbruksforvaltning, mens oppgaver som har med næringsutvikling å gjøre, er overført til Statens nærings- og distriktsutviklingsfond.

Etableringen av det nye mattilsynet sammen med de endringer som er satt i gang gjennom landbruksavtalen, og med forslag om en ny konsesjonslov, gjør at vi er i ferd med få en landbrukspolitikk som legger til rette for nødvendig fornying og omstilling i landbruksnæringen. Det er mer fokusering på den enkelte bonde og matprodusent som en selvstendig næringsutøver.

Dette er et budsjett som gjennom å holde oppe tilliten til kvaliteten på norsk mat også gir rammer for økt lønnsomhet og bedre utnytting av markedet. Det er et budsjett som gir grunnlag for økt optimisme.

Rigmor Andersen Eide (KrF): Jeg ønsker i starten å sitere en uttalelse av mange fra næringspolitisk direktør Knut E. Sunde:

«TBL er godt fornøyd med budsjettforliket. – Vi har fått full uttelling på våre kampsaker.»

Slik kunne jeg fortsette.

Et godt budskap kan ikke gjentas for ofte. Statsbudsjettet for 2003 er et godt budsjett for næringslivet. Budsjettet vil bidra til å styrke næringslivets innovasjons- og konkurranseevne. Det har sjelden eller aldri vært vedtatt et budsjett som er så bra for næringslivet, og særlig for konkurranseutsatt næringsliv.

Regjeringspartiene prioriterer en finanspolitikk som legger grunnlaget for redusert lønnsvekst og lavere kronekurs. Budsjettrammene, som vi har fått mye juling for de siste par månedene, gjør at det nå ligger til rette for rentenedgang om ikke så lenge. Lavere rente og lavere kronekurs er bestilling nr. en fra alle deler av næringslivet. Her tar vi mål av oss til å levere.

Næringspolitikken utgjør en helhet hvor det er summen av tiltakene som er viktig for næringslivet. Vi satser på lavere skatter og avgifter, økt næringsrettet forskning, innovasjon og styrket innsats for et enklere regelverk.

Jeg registrerer at Arbeiderpartiet ønsker å bevilge mer til støtteordninger via det statlige virkemiddelapparatet og forsøker å selge dette som næringspolitisk satsing. Men samtidig, som vi har hørt tidligere, har Arbeiderpartiet i sitt alternative budsjett foreslått både å gjeninnføre dobbel skatt på utbytte, øke formuesskatten, skjerpe opsjonsbeskatningen og stramme inn delingsmodellen. Dette vil ramme kapitaltilgangen til nye prosjekter og hindre nødvendig omstilling i næringslivet. Skatteforslagene viser at Arbeiderpartiet ikke mener alvor med sin stadig uttalte bekymring for utviklingen i industrien og næringslivet for øvrig.

Når det gjelder SND, vil jeg vise til at den samlede bevilgningen til de landsdekkende innovasjonsordningene øker, fra 89 mill. kr til 103 mill. kr, og at rammen for SNDs landsdekkende risikolån øker fra 100 mill. kr til 150 mill. kr.

En ny, landsdekkende finansieringsordning for å styrke næringslivet i distriktene er som kjent også under etablering. Den nye ordningen skal stimulere til prosjekter som skaper grunnlag for nyetablering og innovasjon. Jeg for min del ser fram til vårsesjonen når vi skal arbeide med den nærmere utformingen av denne og beslektede finansieringsordninger.

Møbel- og innredningsindustrien sliter. De siste par årene har eksporten falt, i hovedsak på grunn av den sterke krona. I tillegg har det vært noe svakere etterspørsel, og vi vet også at markedet for furumøbler har endret seg.

Det viktigste svaret på utfordringene i møbelindustrien er selvsagt et stramt budsjett, slik at renta og kronekursen går ned. Samtidig er det behov for kompetanseheving og omstillingstiltak, noe som bransjen selv for alvor har gått inn i gjennom programmet «Innovasjon Møbel». Programmet har bl.a. som mål å bidra til nyskaping og fokusere på designdrevet innovasjon, og at deltakende bedrifter skal ha internasjonale ambisjoner i sin produktutvikling. Jeg er derfor veldig godt fornøyd med at hele komiteen ser positivt på søknaden til SND om å støtte programmet «Innovasjon Møbel».

Budsjettet som vi vedtar i dag, er et budsjett for økt verdiskaping i fiskerisektoren. Forskningsinnsatsen øker. Blant annet øker bevilgningen til Norges forskningsråd med 15,5 mill. kr. Denne veksten skal gå til økt grunnbevilgning til Fiskeriforskning, økt satsing på torsk og transportrettet forskning og utvikling.

Nå skal ikke vi fra Stortingets talerstol ta ansvar for å vurdere forskningen. Det ansvaret har Norges forskningsråd og næringsaktørene. Men vi har tatt signalene om at forskning på torsk som oppdrettsart er viktig. Derfor har torskeoppdrett fått en særlig plass i neste års budsjett. Blant annet er det øremerket minimum 15 mill. kr til forskning på torsk i 2003.

Innsatsen knyttet til marked, miljø og fiskehelse intensiveres. Det bevilges 10 mill. kr til et innovasjonsprogram i regi av SND, der torskeoppdrett er et prioritert område.

Vi har levert et budsjett slik det eksportrettede næringslivet har bedt om. Dette viser at regjeringspartiene prioriterer det konkurranseutsatte næringslivet, og at regjeringspartiene prioriterer økt verdiskaping som igjen vil trygge velferden.

Statsråd Svein Ludvigsen: Hovedprioriteringene i departementets budsjett er å legge til rette for økt lønnsomhet i hele verdikjeden, en enklere hverdag med mindre byråkrati og detaljstyring for næringsutøverne og styrket sjøsikkerhet. Det er bred enighet om at det er et stort potensial for verdiskaping i marin sektor. Regjeringens politikk skal bidra til å legge til rette for at dette potensialet kan utløses. Jeg er tilfreds med den brede støtte som budsjettforslaget har fått gjennom næringskomiteens innstilling.

Det er et viktig mål å øke lønnsomheten i alle ledd i fiskerinæringen. Bare gjennom det kan vi sikre rekrutteringen i flåten og industrien i kystbygdene, trygge bosettingen og utnytte ressursene langs fjærekanten i hele kongeriket.

På samme måte som annen eksportrettet virksomhet har deler av fiskeri- og havbruksnæringen i løpet av det siste året hatt problemer. Siden januar i år har en rekke fiskeribedrifter vært nødt til å innstille driften. En del av det som skjer, er selvfølgelig nødvendige strukturendringer og tilpasninger, men det er utvilsomt vanskelig å drive innenfor konkurranseutsatt sektor i Norge. Høy rente, høyt lønnsnivå og sterk krone bidrar til dette.

Derfor er et stramt budsjett særlig viktig for utviklingen av en næring hvor 95 pst. eksporteres til 140-150 land. Gjennom forslaget til budsjett for 2003 har Regjeringen gitt et viktig bidrag for konkurransesituasjonen for marin sektor, for fiskeindustrien. Et stramt budsjett legger grunnlag for rentenedgang, reduserer presset mot kronekursen og letter hverdagen for disse bedriftene.

Et viktig bidrag for å øke lønnsomheten i fiskerinæringen er å tilpasse fiskeflåten til ressursgrunnlaget og gjennomføre reguleringer på en slik måte at det fremmer kvaliteten på fisken og gir industrien en mer forutsigbar og jevn råstofftilførsel. Her er samlekvote, «Finnmarksmodellen» og fartøykvote nye tiltak som har vist seg nyttige og vellykkede, og som jeg akter å videreutvikle.

Departementet har tidligere i år sendt ut et høringsnotat om drifts- og strukturordninger i kystflåten, med høringsfrist 15. januar. Formålet er også der å øke lønnsomheten for den helårsdrevne flåten. Og for første gang har jeg, ved innføringen av «Finnmarksmodellen» i torskefisket, stoppet overføringer av kvoter fra sjarken og de mindre fartøyene til større båter, hvilket har vært et problem på hele 1990-tallet. Dette har vi stanset, for første gang. Vi forandrer for å bevare. Vi har også sendt ut et høringsnotat om strukturfond for kapasitetstilpasning i fiskeflåten. Det skal vi komme tilbake til i revidert nasjonalbudsjett. Dette ble drøftet i Odelstinget i går, og jeg er svært tilfreds med at Odelstinget i går gav sin fulle tilslutning til mitt forslag om et næringsfinansiert strukturfond for kystflåten.

En effektiv og god kontroll med hva som tas opp av havet, er en helt nødvendig forutsetning for å få til en bærekraftig ressursutnyttelse. Arbeidet med å komme ulovlighetene i fiskerinæringen til livs skal derfor fortsette med uforminsket styrke fremover. Det er god dialog mellom fiskeriforvaltningen og næringens organisasjoner i arbeidet med etikk og holdninger, som et avgjørende ledd i dette arbeidet.

Budsjettavtalen med Fremskrittspartiet innebærer at det skal deles ut 50 nye konsesjoner for oppdrett av laks og ørret i 2003. Disse kommer i tillegg til de 40 som ble delt ut i 2002. Det er også i tråd med Regjeringens politikk med jevnlige tildelingsrunder for lakse- og ørretkonsesjoner. I forkant av tildelingen skal tildelingsrunden i inneværende år evalueres, og deretter skal vi fastsette kriteriene for neste runde. Men mindre aktører som har konsesjon, bør få mulighet til å utvide virksomheten for å bedre driftsgrunnlaget.

Utvikling av nye arter i oppdrett, ikke minst torsk, har en sentral plass i strategien for fremtidig verdiskaping innen marin sektor. I budsjettforslaget forsterkes derfor innsatsen på torsk som kommersiell oppdrettsart. Bevilgningen til avlsprogrammet i Tromsø øker fra 7 mill. kr til 10 mill. kr. Det øremerkes minimum 15 mill. kr til torskeforskning innenfor Forskningsrådets budsjettramme, og det opprettes et marint innovasjonsprogram gjennom SND.

Regjeringen har klare ambisjoner om å modernisere og effektivisere forvaltningen for å gjøre hverdagen enklere for næringsutøverne. Derfor tar vi i bruk ny teknologi, vi omorganiserer Fiskeridirektoratet, vi rydder i forskrifter og forenkler reguleringer og kvotesystem.

Et godt eksempel på moderniseringsarbeidet som gjøres, er innføringen av elektronisk innrapportering fra de næringsdrivende i havbruksnæringen. Mens en oppdretter tidligere måtte sende inn samme informasjon til flere ulike instanser, kan dette nå gjøres med noen få tastetrykk til en felles database. Deretter videreformidles dataene elektronisk til de rette instanser. Dette er en modell for rapporteringssystem vi ønsker å innføre for langt flere deler av forvaltningen.

La meg også få lov til å minne om at for første gang har Fiskeridepartementet i dette budsjettet en egen post øremerket kystkultur. Bevilgningen følger opp det sektoransvaret departementet har for kystkultur og kulturminner. På dette feltet er det viktig å finne balansen mellom vern og en levende og aktiv bruk av kystkulturen. Det synes jeg vi ivaretar på en god måte, og jeg synes det er bra at vi for første gang, med Stortingets tilslutning, får på Fiskeridepartementets budsjett kultur som en viktig del av denne viktige næringen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Bendiks H. Arnesen (A): Det er nylig delt ut nye konsesjoner for oppdrett, men det går trått med å få svar på om de som har fått disse konsesjonene, kan benytte seg av dem. I Nord-Norge er det bare én av 22 som har fått konsesjon, som har innbetalt avgiften til nå. Grunnen til denne situasjonen er rett og slett mangel på kapital. Da ordningen med slik betaling for konsesjoner ble vedtatt, hadde vi en helt annen situasjon på kysten. Fiskeri- og havbruksnæringen var da i en langt bedre situasjon. Vi vet at i år har den ene fiskeribedriften etter den andre gått over ende, og det ser ganske dystert ut langs kysten vår.

I kjølvannet av dette burde det være i alles interesse å finne løsninger, slik at de tildelte konsesjonene kan komme i drift og skape ny aktivitet og tro for bedrifter og for folk langs kysten.

Jeg har merket meg at SND, bankene og oppdretterne selv har bedt om noe mer tid for å få vurdert økonomien i dette nøye for deretter å kunne svare på om de kan betale denne avgiften.

Hva vil fiskeriministeren gjøre for å bidra til at konsesjonene kan bli der de er tildelt, slik at de kan være med på å skape positiv virksomhet i de områdene som så sårt trenger denne aktiviteten for igjen å få en tro på framtiden? Er det realistisk å tro at de beløp som det er budsjettert med i inntekt av disse konsesjonene, vil komme inn?

Statsråd Svein Ludvigsen: Det kan kanskje være grunn til å minne om at da konsesjonene ble lyst ut av direktoratet 8. juli, med søknadsfrist 25. september 2002, var situasjonen for næringen i og for seg akkurat den samme som den er i dag. For dem som søkte om konsesjon i sommer, og som fikk den tildelt nå i høst, var konsesjonsbetingelsene vel kjent, og næringens økonomiske situasjon var vel kjent. Derfor har det ikke skjedd noe som har endret forutsetningene for dem som søkte.

Når det gjelder de fire konsesjonene for Trøndelagsfylkene som ble tildelt på samme tidspunkt som for Finnmark, er samtlige innbetalt. Så her er det varierende praksis rundt om.

Det er også departementets oppfatning at vi ikke kan etterkomme ønsket om å endre spillereglene underveis. Søkerne visste betingelsene for å søke. Hvis vi endrer betingelsene underveis, vil vi samtidig ha forhindret at andre kunne ha søkt hvis de hadde visst at betingelsene ble endret underveis. Dette har å gjøre med at man ikke kan endre spilleregler underveis.

Hvis de som er tildelt konsesjoner, ikke ønsker dem, vil de bli tildelt andre søkere, for det er jo flere søkere. Vi har gitt en rimelig tid til å overholde fristen for innbetaling. Vi vil da tildele til nye søkere, og skulle det så vise seg at det ikke er noen søkere i fylket eller i de kommunene, må man selvfølgelig vurdere om man skal utlyse på nytt, og om andre kommuner skal få muligheten.

Det er konkrete søkere i Finnmark som er interessert, har vi fått meddelelse om, og hvis de blir tildelt konsesjoner, vil de kunne få dem hvis nye kommuner blir trukket inn. Her er det jo fylkeskommunen som har pekt ut kommunene.

Eirin Faldet hadde her overtatt presidentplassen.

Lodve Solholm (Frp): Først litt om forsking og torsk. Statsråden nemnde dette med forsking og auka forsking på torsk, og han nemnde Tromsø. Det som forundrar meg litt, er at kompetansen innan forsking og oppdrett av torsk faktisk ikkje ligg i Tromsø, men han ligg i Møre og Romsdal, i Aquaforsk-miljøet. Eg synest det er ei litt stemoderleg behandling av Aquaforsk i forhold til ein del andre forskingsmiljø i Noreg når det gjeld oppdrett. Eg ber statsråden om å ta ein prat med sin kollega i Landbruksdepartementet, kanskje også med forskingsministeren, slik at dei i samarbeid kan sjå på om det ikkje er mogleg å køyre vidare dette med Aquaforsk og den kompetansen som ligg der, slik at ein ikkje riv ned dette miljøet. Det trur eg er viktig.

Eg kan ikkje dy meg – eg må tilbake til sjøpattedyra. Statsråden nemnde ikkje noko om dei i sitt innlegg, men eg er oppteken av at vi må leggje nokre strategiar når det gjeld selfangst og kvalfangst, og ikkje minst eksport av kvalprodukt. Det gjeld å byggje opp nye miljø, byggje opp ei ny næring eller rehabilitere næringa som såleis, slik at vi kan hauste frå denne ressursen. Vi må avgrense bestanden, og talet på dyr må ned, slik at vi då også bevarer dei andre fiskeartane som er så viktige for folk flest, ikkje berre i Noreg, men faktisk i heile verda.

Statsråd Svein Ludvigsen: Først litt om kompetanse og forsking på torsk som fremtidig oppdrettsart. Vi har fra departementets og Regjeringens side pekt ut aksen Bergen–Tromsø som et satsingsområde hvor vi skal bygge opp spisskompetanse. I så måte er Tromsø pekt ut som torskesenter, hvis man kan kalle det det. Det forhindrer ikke at Aquaforsks aktivitet både er nyttig og kan videreføres. Så har det også, som Solholm var inne på, noe med organiseringen å gjøre. Vi har gjort det helt klart for Aquaforsk at de kanskje må velge om de vil sortere under Fiskeridepartementet eller Landbruksdepartementet. Det vil klart være førende for våre prioriteringer. Men for all del, Aquaforsk er ikke utsatt for noe press, selv om vi satser på Tromsø i denne sammenheng. Det er mer snakk om både–og, ikke enten–eller.

Så var det forvaltningen av havets ressurser, som er en stor utfordring, og økosystemforvaltningen, og nøkkelord i den sammenheng er sel- og hvalfangst. Til det er å si at Regjeringen har økt fangsten av hval i det siste året, og vi har fått i gang eksport av hvalkjøtt. Begge deler er viktige i sjøpattedyrforvaltningen. Vi satser tungt på få i gang eksporten til Japan. Det har vist seg svært vanskelig. Vi vurderer nå om det er mulig å eksportere til Færøyene.

Så er det slik at Regjeringen også har økt kvoten av kystsel og har tatt initiativ som har vist seg å øke fangsten. Hovedproblemet har jo ikke vært at kvotene av kystsel har vært for små, men det har vært at vi ikke har vært i stand til å ta ut kvoten. Det viser seg at de initiativ som vi har tatt, gir resultater.

Så bad Solholm meg i sitt hovedinnlegg også å vurdere hvordan vi ytterligere skal sette inn tiltak som både beskatter sjøpattedyrene og tar vare på fangstkapasiteten. Det er et arbeid jeg har satt i gang i departementet. Jeg skal komme tilbake til det når vi har fått vurdert nærmere om vi skal endre politikken, og hvordan Stortinget i så fall skal involveres.

Åsa Elvik (SV): Eg lurer på om eg høyrde feil, eller om statsråden faktisk sa at han tolka debatten i Odelstinget i går slik at det er meininga at Regjeringa skal kome tilbake med struktursaka i revidert. Då trur eg han har tolka komiteen kraftig feil. Eg håpar berre at statsråden kan begynne med å bekrefte at eg høyrde feil, forhåpentlegvis.

Av ulike oppslag i media skjønar eg at statsråden har vore på ei rekkje møte i heimfylket sitt den siste veka der utsegner av ulike slag har falle. Eg forstår det slik at statsråden i førre veke bl.a. var på eit arrangement som heiter Fisk 2002 i Tromsø. Der vart han ikkje uventa konfrontert med budsjettforliket mellom Regjeringa og Framstegspartiet som førte til at Finko vart ståande utan noka form for statlege pengar for 2003. Som svar på kritikken skal statsråden ha uttalt noko slikt som at 200 mill. kr av skattebetalarane sine pengar no var nok. Så ser eg også i Aftenposten at Høgre og Framstegspartiet i komiteen har vore villige til å finne desse pengane, men at statsråden har sagt nei. Korfor er statsråden så oppsett på å kutte alle løyvingar til Finko? Ville det ikkje i det minste ha vore meir ansvarleg å finne dei pengane som Finko treng til avvikling, dersom det er avvikling ein vil? Er det meininga at ein skal påleggje næringa å bruke dei pengane som ein har forhandla med Regjeringa om, og blitt einige om skal brukast til andre formål, til å avvikle Finko? Det synest eg er fullstendig uansvarleg.

Lat meg så også seie nokre ord om industrien. Eg las ein kronikk i dagens Nordlys som statsråden har skrive, der overskrifta er:«Det er viktig med en industripolitisk tilnærming til fiskeriene». Så var det ikkje så veldig mykje meir. Kva er innhaldet? Er det dette stramme budsjettet, i hovudsak for offentleg sektor, som er industripolitisk tilnærming til fiskeria? Eg er veldig bekymra for situasjonen i industrien totalt og for fiskeriindustrien spesielt. Eg skulle ønskje at statsråden og Regjeringa hadde nokre tiltak å vise til, ikkje berre floskelen om eit stramt budsjett, som i hovudsak er stramt for offentleg sektor.

Lat meg for ein gongs skuld få rose statsråden for satsinga på kystkultur.

Statsråd Svein Ludvigsen: Her var det mange spørsmål. Det er nok ikke tid til å svare fyllestgjørende på alle i den tilmålte tiden.

Når det gjelder strukturfondet, hadde vi en debatt om det i går. Som det ble klargjort der, skal vi legge frem en sak i løpet av våren som skal behandle drifts- og strukturordninger. Avgiftssatser og iverksettelse av strukturfondet, som det ble gitt lovhjemmel til i går, skal tas opp i revidert nasjonalbudsjett.

Så er det slik når det gjelder Finko, hvis vi skal ta den biten først, at man i 10–12 år nå fra statens side har bidratt med støtte til Fiskerinæringens Kompetansesenter. Vi snakker om Norges nest største eksportnæring, med en eksport på rundt 30 milliarder kr. Da er det slik at vi ikke legger ned Fiskerinæringens Kompetansesenter, som det blir framstilt. Hvis næringen prioriterer dette, er det fullt mulig for den å videreføre det, for næringen har allerede lagt inn penger. Men ut fra de prioriteringer vi var nødt til å gjøre i budsjettet, har vi kommet til at det var på tide å fase ut den statlige andelen. Det kan umulig komme som noen overraskelse på næringen, for vi startet den prosessen allerede i årets budsjett. Vi har i løpet av året, sammen med næringen, gått gjennom disse tingene og gjort dem oppmerksomme på at vi var i ferd med å fase ut. Men for næringen er det så absolutt mulig å videreføre arbeidet. Og det skjer mye nyttig i arbeidet i Finko, men vi har altså vurdert det slik at det er på tide at næringen tar et selvstendig ansvar. Men fortsatt vil Regjeringen ha et betydelig ansvar for kompetansen i fiskerinæringen. Som det ble referert til: På Fisk 2002-konferansen i forrige uke i Tromsø redegjorde jeg bredt for de tiltak som vi har iverksatt, og vi skal videreføre dem på kompetansesiden.

Marit Arnstad (Sp): Jeg blir jo litt overrasket over svarene når det gjelder Finko, for jeg er ikke sikker på om regjeringspartiene har bestemt seg helt for om det er slik at 200 mill. kr fra staten er nok – og det er det, og det var planlagt og tenkt slik – eller om det er slik, som det står i merknadene fra flertallet, at man her skal prøve å reparere på skadevirkningene gjennom fiskeriavtalen. En av versjonene må man iallfall bestemme seg for. Det som var faktum i høst, var jo at Regjeringen opprettholdt bevilgningene til Finko, riktignok redusert, men de opprettholdt dem med 5 mill. kr. Etter en budsjettbehandling i Stortinget stryker man hele bevilgningen. Men i ettertid å framstille det som om det er en planlagt prosess fra Regjeringens side, synes jeg er litt drøyt. Det virker rett og slett som om dette har druknet i en forhandlingsprosess. Hvis det var snakk om en styrt avvikling, burde det i prosessen ha vært et helt annet tidsperspektiv og en helt annen dialog med dem som er berørt, enn det man har opplevd her – det kom jo som julekvelden på kjerringa for mange av dem som er opptatt av dette.

Jeg har et spørsmål angående en sak som nå er svært omdiskutert i fiskerinæringen, og det gjelder opprykk fra gruppe 2 til gruppe 1, en prosess som nå pågår i Fiskeridepartementet. Jeg erkjenner at det er Fiskeridepartementets ansvar å gjennomføre den prosessen, men på bakgrunn av at det har kommet såpass mange reaksjoner – det er så mange enkelttilfeller knyttet til dette som tyder på at her må det ha vært en viss uryddighet – vil jeg spørre statsråden om hvordan den prosessen vil bli håndtert framover, og når en kan forvente at det er klart for tildeling av kvoter.

Statsråd Svein Ludvigsen: Først litt om Finko. I forbindelse med statsbudsjettet for 2003 ble næringsorganisasjonene som er representert i styret i Finko, invitert til å være med på en prosess med det siktemål at næringen skulle overta ansvaret for arbeidet som Finko har ivaretatt. Jeg minner om at når vi faser ut det statlige bidraget, betyr ikke det at vi legger ned Finko, men det betyr at vi får et mindre budsjett, med mindre de skulle kunne øke det. Når næringen nå sier at det betyr at det blir nedlagt, må det bety at næringen ikke prioriterer dette arbeidet med mindre staten skulle bruke skattebetalernes penger. Det er et viktig arbeid de gjør, men vi har altså ut fra en totalvurdering vurdert det slik at det var viktigere å bruke ressursene på en annen måte. Og som sagt, næringen var gjort oppmerksom på det.

Hvis det så skulle være slik som det fremgår av en merknad fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, at Norges Fiskarlag gjennom fiskeriavtalen ønsker å prioritere det, vil vi selvfølgelig være åpne for å drøfte det med næringen, for fiskeriavtalen er ikke i detalj øremerket spesielle ting, det er opp til Fiskeridepartementet og Norges Fiskarlag å prioritere. Men jeg synes at det bør være til ettertanke for noen hver av oss hvis det er slik at næringen ikke lenger ønsker å prioritere arbeid i Finko, det synes jeg gir signaler som det er vel verd å legge merke til.

Når det gjelder opprykk til gruppe 1 fra gruppe 2, som det ble spurt om, er vi inne i en prosess som skal avsluttes i løpet av januar måned, regner jeg med. Før den tid er det ikke mulig for meg å redegjøre noe nærmere for prosessen, bortsett fra at ut fra de kriteriene som var, var det 433 båter som var kvalifisert. Vi regnet med at det ville være ca. 350 som kunne få kvote, fordi fartøyet må ha levert fisk etter bestemte kriterier i løpet av tre år, og skipperen må være kvalifisert til å stå på blad B. Vi er nå nede i et antall på 244, så gjenstår det å se hvor mange som reelt blir tildelt kvote. Men det vil ikke skje på en stund ennå.

Bendiks H. Arnesen (A): Jeg vil litt tilbake til disse oppdrettskonsesjonene. Nå er jeg av den oppfatning at det nok var en annen situasjon for dem som planla og søkte om disse konsesjonene den gangen de søkte, ellers hadde ikke disse søkt om konsesjon. Jeg tror ikke at de hadde noen slags skjult agenda da de søkte. Jeg tror det rett og slett er den situasjonen som i ettertid har oppstått, som har gjort at vi er der vi er i dag. Det er ikke snakk om de store regelendringene her, det er vel ikke det det blir bedt om, men om smidighet slik at de som har fått disse konsesjonene, skal få ta dem i bruk – f.eks. betalingsutsettelse eller betaling over noe tid. Jeg har også registrert at noen teller på knappene om de skal betale nå og ta imot konsesjon, fordi det kan komme endringer neste år som gjør at det kanskje blir andre forhold.

Kan vi risikere at denne situasjonen demper interessen for næringen, og at det er storkapitalen som i enda større grad skal overta slik virksomhet i kommunene? Og kan det gjøre at kommunene blir mindre og mindre interessert i slik virksomhet? Jeg spør igjen: Er det realistisk å få inn denne avgiften slik det er budsjettert, og vil situasjonen som har oppstått her, medføre forslag om endringer av regelverket ved framtidige utlysninger av oppdrettskonsesjoner?

Statsråd Svein Ludvigsen: Først må jeg minne om at Stortinget, da man bestemte å tildele disse 40 konsesjonene som nå er tildelt, bestemte at prisen skulle være 5 mill. kr. Man kunne gi rabatt i tiltakssonen, hvilket vi gjorde ved å tildele de konsesjonene mot en avgift på 4 mill. kr. Så her har man altså prioritert denne delen av landet. Jeg minner også om at det var en viss urealisme i det daværende regjering hadde lagt opp til i utgangspunktet, for det var jo en prissetting som langt overgår det beløpet som nå vitterlig ble bestemt.

Så påstås det at det er en annen situasjon i forhold til da de søkte. For dem som har fulgt med i utviklingen i næringen, tror jeg det blir vanskelig å finne en forklaring på utviklingen fra i sommer, da søknadsfristen var, og frem til tildelingen nå i høst. Det har ikke skjedd noe så dramatisk i næringen at man ikke skulle ha mulighet til å betale for disse konsesjonene, som da er rimeligst, når vi ser at i andre deler av landet blir det betalt. Da er det også slik at vi ikke kan vise smidighet i den forstand at vi endrer spillereglene underveis. Da må vi ha en ny utlysingsrunde, slik at alle som måtte være interessert i konsesjoner, får anledning til å søke på samme vilkår, for det kan tenkes at det er noen andre som ville ha søkt hvis de visste at vi kom til å endre betingelsene underveis. Det som da vil skje, er at hvis disse som nå er tildelt konsesjon, ikke vil ta imot dem – og det er helt legitimt og helt i orden – vil vi tilby konsesjonene til de øvrige søkerne. Det var vel i Finnmark 20 søkere på de ti konsesjonene, slik at om vi ville, kunne vi om ikke så altfor lenge tilby en ny gruppe. Skulle det så vise seg at det ikke er noen som er interessert i de konsesjonene for øyeblikket, vil det være full anledning til å komme tilbake til de ti konsesjonene på et senere tidspunkt. Men å endre vilkårene underveis er ikke å anbefale.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Gunnar Halvorsen (A): Norsk næringsliv står overfor store problemer. Det er uro i det internasjonale markedet, høye innenlandske kostnader, høy rente og sterk krone. Det er ikke et enkelt grep som kan snu denne situasjonen raskt, men en offensiv politikk rettet direkte mot verdiskaping i industrien er nødvendig.

Jeg vil gjerne kommentere et kapittel som til slutt endte opp med et noenlunde bra resultat, Tilskudd til sysselsetting av sjøfolk, og posten om kulturmidler til skogbruk, som endte dårlig.

Regjeringens forslag om avvikling av alle ordninger som ville beholde norske sjøfolk på norske skip, er parkert, og gjeldende ordninger er nå tilbake på plass. Det som må være det langsiktige målet, må være enten å fjerne alle skattesubsidier eller tilpasse subsidiene til konkurransenivået som er i Europa.

Skogbruket er og har vært en stor næring og betyr fremdeles mye for mange bygder. At Verdiskapningsprogrammet styrkes, er bra og nødvendig. For tømmerstokken må utnyttes på en langt bedre måte til spesialprodukter som laftetømmer og på småsagbruk. Men det som bekymrer meg, er at tilskudd til kulturarbeid fjernes helt. Det er kortsiktig. Skogbruket er langsiktig – et perspektiv på 70–100 år. Det er første gang på 100 år at staten ikke bidrar med midler til planting, rydding, markrydding, kvisting og tynning m.v. For de små skogeiendommene uten penger på skogavgiftskontoen er det å miste tilskuddet dramatisk. Dette kom dessuten på et veldig dårlig tidspunkt, for skogbruket befinner seg i en slags minikriselignende tilstand, med dårlige tømmerpriser, dårlige avsetningsmuligheter for enkelte sortimenter, færre som driver egen skog, dårlig rekruttering og dårlige rammevilkår i form av reduserte tilskuddsbevilgninger, økt press fra miljøsiden og miljøhensyn ved drift. Hvis tilskuddet til skogkultur faller bort, er jeg redd for at dette vil resultere i forsømt skogpleie, dårligere kvalitet på tømmer ved sluttavvirking og mindre interesse for investeringer i det hele tatt i skogbruket. Flertallet burde derfor ikke ha nullet ut hele tilskuddet til skogkultur på dette tidspunkt.

Åge Konradsen (H): Det er ikke bare kronekurs og rentenivå som er avgjørende for havbruksnæringen og dermed arbeidsplassene langs kysten. Norges nest største eksportnæring, fiskerinæringen, sliter med mangelfull markedsadgang. Lakseavtalen mellom Norge og EU har i så måte vist EØS-avtalens utilstrekkelighet. Det har medført at bearbeiding av fisk i Norge har tapt terreng, og ved å stå utenfor EU eksporterer vi arbeidsplasser fra distriktene til EU-land på kontinentet.

Rekenæringens kvotesystem i EU-markedet er et annet grelt eksempel på at deler av næringen har svært vanskelige arbeidsvilkår, og myndighetene må her engasjere seg maksimalt for å forbedre rekeindustriens eksportvilkår. Utfordringen nå er å sikre at det ikke blir bygd opp nye handelshindringer for eksport av fisk til de nye EU-landene. I dette bildet er det betryggende at Regjeringen har en offensiv holdning for å sikre best mulig markedsadgang til søkerlandene også etter at disse har blitt en del av EU. For kysten og fiskeriene blir det en spennende vinter og vår når forhandlingene kommer i gang. Jeg synes det er betryggende at både statsministeren, utenriksministeren og fiskeriministeren så klart har lagt vekt på at EU-utvidelsen ikke skal føre til forverret markedsadgang.

Skal vi nå våre mål om en vedvarende vekst i havbruksnæringen, må forvaltningen av sjøareal få en bedre balanse mellom bærekraftig bruk og vern som sikrer videre vekst. Ytterligere utvikling i lakseoppdrettsnæringen og en kommersialisering av nye oppdrettsarter vil medføre behov for tilgang til nye sjøområder. Det er derfor viktig at det nå legges til rette for at vern i større grad utformes med tanke på å stimulere næringen til en positiv miljøriktig utvikling, og at fokuset på vern av store sjøområder blir redusert.

Marit Arnstad (Sp): Jeg tar bare ordet for å be om at forslag nr. 24 blir gjort om til et oversendelsesforslag, i håp om at landbruksministeren med den vekt han nå legger på skogavgiftsordningen, også etter hvert vil øke prosentandelen for avskrivning.

Presidenten: Marit Arnstad har da gjort om forslag nr. 24 til et oversendelsesforslag, og ordlyden vil bli endret i samsvar med dette.

Inge Ryan (SV): Det gjelder også avstemningen.

Forslag nr. 4, på side 70 i innstillingen, fra Arbeiderpartiet og SV, gjøres om til et oversendelsesforslag. Likeså gjøres komiteens innstilling D. III, på side 80, om til et oversendelsesforslag.

I tillegg vil jeg si fra om at SV ønsker å stemme for forslag nr. 6, fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet, og forslag nr. 7, fra Arbeiderpartiet.

Presidenten: Da skal presidenten, med god hjelp av sekretæren, prøve å få ordnet opp i det.

Statsråd Svein Ludvigsen: Jeg hadde tenkt at jeg skulle forsøke å svare på representanten Elviks spørsmål om fiskeindustriens vilkår, som ble tatt opp i en tidligere replikkveksling. Siden hun tok opp så mange tema, rakk jeg ikke å svare på alt.

Det er ingen tvil om at fiskeindustrien sliter. Spesielt innenfor hvitfiskindustrien er utfordringene store. Det har sammenheng med en rekke faktorer: Sterk kronekurs, høyt rentenivå og høyere produksjonskostnader enn hos konkurrentene, kombinert med økt konkurranse om råstoffet. En ekstra årsak er uten tvil overkapasitet, og det signaliseres både av finansieringsinstitusjoner og av ulike observatører, og ikke minst av næringen selv, at det er behov for kapasitetstilpasninger. I hovedsak vil det være næringens ansvar. Fiskeri- og Havbruksnæringens Landsforening, avdeling for industri og eksport, fattet et styrevedtak tidligere i år hvor det vises til at kapasitetstilpasningen er industriens ansvar. Det er derfor ikke ønskelig med egne strukturordninger for den landbaserte industrien.

Det er fortsatt bedrifter som satser og lykkes. Norway Seafoods har nettopp investert nærmere 150 mill.kr i en ny fabrikk i Hammerfest, JM Nilsen i Nordmela i Andøy driver fiskeindustri, og listen kunne gjøres lengre. Felles for disse ser ut til å være at de har økt fokus på rasjonalisering, bl.a. ved at ny teknologi tas i bruk, økt fokus på kompetanse i alle ledd og økt utnyttelse av biprodukter.

Regjeringen tar problemene i fiskeindustrien med stort alvor. Vi bedrer rammevilkårene for industrien bl.a. gjennom å føre en ansvarlig økonomisk politikk, og vi arbeider med å trygge og videreutvikle markedsadgangen for norske produkter internasjonalt. Lavere skatter og avgifter, økt innovasjon, bl.a. gjennom økt satsing på forskning, og gode kommunikasjoner og infrastruktur er i tillegg sterke virkemidler som vil bedre situasjonen.

Det er også slik at vi arbeider langsiktig med å sikre at WTO- og EØS-regelverket bl.a. skal hindre det som fiskeindustrien av og til blir utsatt for, nemlig beskyldninger om subsidiering og innføring av straffetoll for norsk eksport. Det er også viktig at vi får til en helhetlig verdikjede samt en regulering av fisket og en struktur i fiskeflåten som sikrer at kvaliteten på råstoffet og jevn tilgang på fisk til fiskeindustrien kan komme i et bedre spor, og sikre at industrien dermed får bedre vilkår.

Det var svar på spørsmål som ble reist tidligere i debatten, og som understreker at når det gjelder fiskeindustrien, som er så eksportavhengig, er det viktig at vi får dette budsjettet gjennom. Jeg er derfor svært fornøyd med at den delen av budsjettet som angår Fiskeridepartementet, har fått tilslutning i komiteen og i Stortinget.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 7.