Presidenten: Etter ønske fra sosialkomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 40 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 25 minutter, Høyre 20 minutter, Fremskrittspartiet 15 minutter, Sosialistisk Venstreparti 15 minutter, Kristelig Folkeparti 10 minutter, Senterpartiet 5 minutter, Venstre 5 minutter og Kystpartiet 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg av hovedtalerne fra hver partigruppe og fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen.

Videre vil det bli foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Dette anses vedtatt.

John I. Alvheim (FrP) (komiteens leder):Jeg gjentar det jeg tidligere har sagt, og som Fremskrittspartiet fortsatt mener, at den nåværende måten å behandle fagbudsjettene på er en desavuering av fagkomiteenes kompetanse. Utgiftene på ramme 15 og 16 er til sammen på ca. 250 milliarder kr, mens komiteen etter ukelangt arbeid med budsjettet har maktet å flytte på ca. 40 mill. kr, eller 0,16 promille.

Det av Regjeringen fremlagte forslag til statsbudsjett hadde en særdeles usosial profil som jeg ikke har sett maken til i de 14 årene jeg har sittet på Stortinget. Sterkest reagerer jeg på at kutt i overføringer, økte egenandeler, utgjorde i forslaget i overkant av 2 milliarder kr, et forslag som ville ha rammet og stigmatisert de fattigste blant oss, og spesielt vil jeg her nevne den generelle gravferdsstøtten, som er fjernet. Jeg har ikke ord som kan brukes fra denne talerstol for å karakterisere denne småligheten fra regjeringspartiene som vil stigmatisere de fattigste blant oss i denne sammenheng. Begrunnelsen for å fjerne den generelle støtten ved å vise til at den nåværende behovsprøvede tilleggsstøtten har vært lite benyttet, viser med all mulig tydelighet at Regjeringen ikke forstår hvilken selvrespekt og verdighet de eldre generasjonene har. I tillegg fjerner man nå begrepet «de etterlatte» og setter isteden inn begrepet «boet». Det burde være en tankevekker, særlig for Kristelig Folkeparti. Fra Høyre venter jeg intet i denne sammenheng. Dette partiet har aldri hatt tradisjon for særlig empati med de fattige i vårt samfunn.

Fremskrittspartiet tok ansvar, gikk inn i forhandlinger med regjeringspartiene og fikk forhandlet frem et resultat med en langt bedre sosial profil, et stykke på vei i tråd med Fremskrittspartiets verdisyn. Vi kom dessverre ikke langt nok, men vi greide å bringe tilbake 1,6 milliarder kr av de over 2 milliarder kr som lå inne i kutt og økte egenandeler.

Andre partier må gjerne kritisere oss, men vi synes nok at kritikken, særlig fra Arbeiderpartiet, virker hul. De hadde muligheten til å få et bedre resultat, men brukte den ikke. Det å vifte med et alternativt budsjett i finansinnstillingen holder ikke. Det er dog resultatene som teller. For øvrig kan jeg si at Fremskrittspartiets alternative budsjett i finansinnstillingen var langt sterkere på helse- og sosialsektoren enn Arbeiderpartiets forslag var.

I hovedforliket fikk vi først og fremst startet kuttet i det offentlige tyveriet fra pensjonistektepar og samboerpar, slik at pensjonen for disse fra 2003 blir 5 000 kr høyere, fra 2004 8 000 kr høyere og fra 2005 11 000 kr høyere. Dette har vært en sak som Fremskrittspartiet har jobbet for siden 1981, altså langt tilbake i det forrige århundret. Vi fikk opprettholdt blåreseptordningen uten egenandeler for uføretrygdede og pensjonister med minstepensjon. Men vi greide dessverre ikke å bringe blåreseptordningen tilbake til slik den er i dag. Vi måtte gjøre et valg, og vi valgte isteden å fjerne den formidable økningen av egenandelstaket på 500 kr, noe som vil gi mindre utgifter til medisiner for godt over 700 000 brukere. Vi fikk til enighet om å beholde fratrekket i skatten for høye sykdomsutgifter, vi fikk beholde ordningen med at uføretrygdede kan tjene inntil 1 G, og vi fikk til bedre ordning for uførebil.

Viktig var det også å få på plass at private sykehus og klinikker skal behandles på lik linje når det gjelder fritt sykehusvalg, at de regionale foretakene skal inngå avtaler med private sykehus og klinikker samt at de private sykehusene og klinikkene skal yte godt av tilskudd som måtte bli gitt under ekstraordinære forhold.

Vi nådde dessverre ikke frem med tilbakeføring av den generelle gravferdsstøtten. Men jeg kan forsikre denne sal om at dette er en sak som Fremskrittspartiet vil komme tilbake til ved første anledning.

Viktig å nevne er at vi fikk økt Husbankens utlån med 500 mill. kr for bygging av omsorgs- og rehabiliteringsinstitusjoner i sydlige land, noe som er en indirekte tilslutning til deler av vårt utenlandsbudsjett.

Under miniforliket mellom regjeringspartiene og Fremskrittspartiet lyktes det å flytte ca. 40 mill. kr. Det jeg spesielt vil nevne i dette forliket, er 6 mill. kr til å øke antallet rehabiliteringspasienter, fortrinnsvis reumatikere, ved Igaloo-instituttet i Montenegro. Komiteen besøkte Montenegro i september, og samtlige partier i komiteen uttrykte stor tilfredshet med det behandlingstilbudet som foreligger der. Norge har hatt helsereiser til Igaloo-instituttet i Montenegro siden 1976, dog med opphold under krigen. Nå er antallet norske pasienter ved Igaloo nede på 500, mens hovedtyngden av helsereisepasienter er sendt til Tyrkia. Der er det for øyeblikket 1 300 pasienter. Komiteens medlemmer fikk under besøket i Igaloo-instituttet informasjon om at instituttet slet med særdeles dårlig økonomi, som ikke minst skyldtes manglende tilgang på pasienter fra Norge. Jeg er særdeles glad for at det var mulig å få 6 mill. kr til Igaloo, slik at vi kan øke antallet pasienter i 2003 fra ca. 500 til 800. Dette er ikke bare et håndslag til Igaloo-instituttet, det er like mye et bilateralt håndslag til Montenegro, og – fremfor alt – 300 rehabiliteringspasienter kan nyte godt av et fire ukers opphold der nede.

Videre fikk Fremskrittspartiet i miniforliket 5 mill. kr mer til rusomsorg, 4 mill. kr mer til brukerorganisasjonene og 1 mill. kr til forebyggende aidsinformasjon. Vi sikret videreutdannelse i ultralyd for jordmødre ved St. Olavs Hospital i Trondheim, med 2 mill. kr. Videre fikk vi verbalt flertall for at de offentlige fødestuene skal være et faglig og finansielt ansvar for foretakene, og foretakene er pålagt å arbeide videre med etablering av et Pet-scannersystem ved Rikshospitalet og Radiumhospitalet.

I partiets alternative budsjett på ramme 15 hadde vi en økning på 1,1 milliarder kr og på ramme 16 en økning på 1,7 milliarder kr, som inkluderte 600 mill. kr til helseforetakene og 330 mill. kr til psykiatriplanen. Vi nullet også ut all økning av egenandeler.

Så langt mener Fremskrittspartiet at sykehusreformen, med statlig eier- og driveransvar, har svart til forventningene, idet det er dokumentert at ventetiden er redusert – og antall pasienter på listene likeså. Men i likhet med de øvrige partiene er Fremskrittspartiet bekymret for det økonomiske uføret foretakene er brakt opp i på grunn av økte pensjonsutgifter og uforutsette høye lønnsøkninger, som Stortinget ikke hadde tatt høyde for under behandlingen av revidert statsbudsjett.

Skuffende er det derfor å registrere at bare to partier følger opp den økonomiske krisen i helseforetakene, ved i St.prp. nr. 26 for 2002-2003 å foreslå en nødvendig bevilgning på 2 milliarder kr i inneværende år. Dette vil gi som resultat at de mange forslag om kutt i pasientbehandlingen som er utarbeidet i foretakene, kan bli en realitet i 2003 – og reformen brakt i vanry. Foretakene må få en forutsigbar økonomi, slik at pasientbehandlingen i 2003 kan fortsette på det nivået den har vært på i 2001 og 2002. Det har tidligere vært en tendens til at når sykehusene kutter på tilbudene, rammer det ofte de svakeste gruppene, som eksempelvis psykiatri og geriatri, noe som må forhindres. Fremskrittspartiet kan heller ikke akseptere at fødetilbudet ved lokale sykehus, med lange avstander mellom sykehusene, reduseres for å spare penger.

Det er etter Fremskrittspartiets mening fornuftig at driftskredittordningen er utvidet frem til 2004. Driftskreditt kan imidlertid ikke løse saken på lang sikt.

Til slutt tar jeg opp de forslagene Fremskrittspartiet er med på sammen med andre partier, og våre egne forslag.

Presidenten: Representanten John I. Alvheim har tatt opp de forslagene han har referert til.

Det blir replikkordskifte.

Bjarne Håkon Hanssen (A): Jeg hører hva representanten Alvheim sier om usosiale kutt i forslaget til statsbudsjett fra Regjeringen. Særlig trekker representanten Alvheim fram dette med gravferdshjelpen. Her lar representanten Alvheim sin sosiale harme dirre i salen, særlig overfor regjeringspartiene. Da må en spørre seg: Er det slik at regjeringspartiene har flertall i denne salen? Nei, det er det ikke. Så på en eller annen måte må regjeringspartiene ha samarbeidet med et parti, som har gitt de rammene som fører til at gravferdshjelpen kuttes. Det samarbeidet har skjedd nettopp med Fremskrittspartiet. Det er jo Fremskrittspartiets stemmegivning i denne salen som fører til at sosialkomiteen får rammer som gjør at gravferdshjelpen avvikles.

Da må en spørre representanten Alvheim: Var det slik i disse budsjettforhandlingene med regjeringspartiene at Fremskrittspartiet fremmet et ønske om å få gravferdshjelpen på plass igjen, men at det var et absolutt krav fra regjeringspartiene at den måtte avvikles? Var det virkelig slik at Fremskrittspartiet ville ha den på plass, men at regjeringspartiene sa: nei – hit, men ikke lenger – gravferdshjelpen skal bort? Jeg tror ikke det var slik. Derfor tror jeg representanten Alvheim har og må ta det fulle ansvaret for at gravferdshjelpen i dag blir avviklet.

John I. Alvheim (FrP): Ja, vi har et ansvar, som en del av forliket vi inngikk med regjeringspartiene. Vi hadde gravferdshjelpen høyt prioritert på forhandlingslisten. Men det var ikke mulig å komme frem til full tilbakeføring av den generelle gravferdsstøtten. Det var et tilbud på 30 mill. kr, mens den generelle gravferdsstøtten koster 150 mill. kr. Det var situasjonen, og det er situasjonen. Det beklager vi. Men, som jeg sa i mitt innlegg: Vær sikker på at Fremskrittspartiet kommer tilbake til denne saken ved en senere anledning.

Så vil jeg gjenta i forhold til representanten Bjarne Håkon Hanssen: Arbeiderpartiet hadde også mulighet til å forhandle. Jeg vet ikke hva som stod på partiets prioriteringsliste, men det er for dumt å komme og kritisere oss i etterkant når man selv hadde muligheten og ikke brukte den.

Elisabeth Røbekk Nørve (H): På linje med Høyre har Fremskrittspartiet en positiv holdning til folks rettigheter og plikter, dvs. ansvar overfor og respekt for hverandre. Når det kommer til forebyggende helsearbeid, vet vi alle at det kan være krevende. Det kan også være upopulært, fordi det ofte berører den enkeltes livsstil.

Statistikk viser at passiv røyking, og ikke minst røyking i seg sjøl, er farlig og øker risikoen både for kreftsykdommer, lungesykdommer og hjerte- og karsykdommer. Statistikk viser også at spesielt serveringspersonell innenfor hotell- og restaurantbransjen har den høyeste dødeligheten før pensjonsalder, og at dette i hovedsak skyldes røyking.

Fremskrittspartiet, og ikke minst lederen av komiteen, er en aktiv forkjemper for å styrke helsevesenet og pasientenes rettigheter. Jeg har registrert at representanten Alvheim er negativ til helseministerens forslag til ny røykelov. Det er derfor fristende å stille spørsmålet: Hva er Fremskrittspartiets politikk på området forebyggende helsearbeid?

John I. Alvheim (FrP): Røyking er helseskadelig. Passiv røyking er helseskadelig, og røykere bør ikke utsette ikke-røykere for passiv røyking. Det er imidlertid ikke slik at det er nødvendig å forby all røyking på serveringsstedene for å oppnå dette målet. SINTEF har dokumentert at med de tekniske løsningene som i dag forefinnes, er det godt mulig å skjerme restaurantansatte mot passiv røyking.

Den loven det legges opp til, er fundamentalistisk i sitt utspring, og den rammer enkeltmenneskets frihet. Det må være mulig for enkeltmennesker å utforme sitt liv og få en livskvalitet som de selv ønsker å ha, så lenge de ikke skader andre mennesker. Og jeg er forundret over at partiet Høyre nå har latt seg binde opp til dette fundamentalistiske røykelovsforslaget som blir det strengeste i hele verden, som vil ramme livskvaliteten til svært mange mennesker, og som i verste fall kanskje kan føre til mer fyll og vold i hjemmene fordi man ikke lenger ønsker å gå ut på restauranter hvor man ikke kan få ta seg en røyk.

Olav Gunnar Ballo (SV): Jeg registrerer at Fremskrittspartiet i sine generelle merknader tar til orde for en rekke tiltak som bør gjennomføres. Jeg registrerer også at komiteens leder går kraftig i rette med den politikken Regjeringen legger opp til.

I sine generelle merknader kommer Fremskrittspartiet inn på at gravferdshjelpen bør videreføres på samme nivå som i dag, og Fremskrittspartiet foreslår for sin del 150 mill. kr til videreføring av støtten. Tilsvarende har Fremskrittspartiet i sine generelle merknader betraktninger på en rekke områder der det i realiteten er flertall i denne salen for det som Fremskrittspartiet tar til orde for. Man kunne ha nevnt astmaskolene som et slikt eksempel. Man vil finne mange eksempler i budsjettet hvis man ser på enkeltposter.

Når Fremskrittspartiet sier at de i sitt alternative budsjett går inn for bl.a. å beholde gravferdshjelpen på dagens nivå, og det er et flertall i denne salen som også går inn for det, hva kan da årsaken være til at det likevel ikke blir videreført? Kan komitelederen forklare meg årsaken til at Fremskrittspartiet kan gå så høyt på banen og argumentere for at tiltak skal videreføres, mens de selv i dag kommer til å stemme ned de tiltakene som de både i sine merknader sier skal videreføres, og som de selv har angrepet Regjeringen for ikke å videreføre?

Hva er forklaringen på at Fremskrittspartiet kan argumentere for at tiltak som de i dag selv kommer til å stemme imot, skal gjennomføres? Jeg vil be om en forklaring fra komitelederen på det.

John I. Alvheim (FrP): Hvis representanten Olav Gunnar Ballo ikke er i stand til selv å finne forklaringen på dette etter å ha vært i denne sal i flere år, må jeg si jeg undrer meg.

Det er jo slik at går man inn i et budsjettforlik med ett eller flere partier – i dette tilfellet med regjeringspartiene – vil det aldri være mulig å få full uttelling for alle de kravene partiet måtte ha. Det greide heller ikke vi. Jeg synes vi greide svært mye – å få tilbake 1,6 milliarder kr av over 2 milliarder kr som var kutt og økte egenandeler – særlig nevner jeg egenandeler i forbindelse med det taket som nå er tilbake til det gamle.

Til representanten Olav Gunnar Ballo vil jeg si: Forklaringen er så enkel, men likevel så vanskelig.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Bjarne Håkon Hanssen (A): Mandag 2. desember vedtok stortingsflertallet rammene for neste års statsbudsjett. Rammene for sosialkomiteens ansvarsområde er ikke tilstrekkelig til å opprettholde viktige velferdsordninger. Rammene fører også til at helsereformen underfinansieres. Det vil i neste omgang kunne ramme pasientene. Arbeiderpartiet beklager at stortingsflertallet vektlegger skattelette til dem som har mest, fremfor velferdstiltak til dem som har minst.

Enslige forsørgere får redusert tilskudd til barnepass. Bare minstepensjonistene vil nå få fritak for egenandeler for medisiner på blå resept. Gravferdshjelpen avvikles. Det kuttes i viktige tilskuddsordninger for funksjonshemmede.

La meg få sitere fra Fremskrittspartiets merknader i innstillingen:

«Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet finner forslaget i statsbudsjettet om å kutte den generelle gravferdsstønaden på kun 4 000 kroner og dermed spare inn for staten 150 mill. kroner som ett av de mest ekstremt usosiale forslag i det foreliggende statsbudsjett.»

I dag blir dette «ekstremt usosiale forslag» vedtatt av Stortinget som en konsekvens av de rammer stortingsflertallet vedtok forrige mandag.

Fremskrittspartiet prøver å framstå som de svakes talsmann, partiet for dem som sitter nederst ved bordet. Men det er bare tilfellet så lenge partiet har ubegrensede økonomiske ressurser til disposisjon, slik de har i sitt mer eventyrlignende alternative statsbudsjett. Når partiet må velge, når partiet kommer i nærheten av makt, ser vi partiets sanne ansikt. Da blir billigere sprit og billigere campingvogner viktigere enn å forhindre «ekstremt usosiale forslag». Fra nyttår kan nordmenn glede seg over at prisen på Upper Ten går ned, men gravferdshjelpen forsvinner.

For da Fremskrittspartiet hadde makt, da Fremskrittspartiet i budsjettforhandlingene hadde Regjeringens skjebne i sine hender, så valgte de spriten! De valgte bort gravferdshjelpen!

Jo da, Fremskrittspartiet har bidratt til å rette opp mange andre usosiale kutt som lå i Regjeringens forslag til statsbudsjett. Men partiet må likevel ta ansvar for de vedtak de faktisk er med på å fatte. Jeg må si at jeg beundrer den tålmodighet som regjeringspartiene viser overfor sin budsjettpartner, for Fremskrittspartiet opptrer etter min mening med en dobbeltmoral av de sjeldne. Regjeringen hudflettes for å fremme forslag om usosiale kutt. Men forrige mandag satt Fremskrittspartiets representanter her i denne salen og stemte for de rammene som gir disse kuttene. Men dette skal de verken ha eller ta noe ansvar for. Imidlertid skal de ha all ære for de kutt som ble reversert.

Når Fremskrittspartiet har makt, blir det ikke fem øre mer til sykehusene. Men den dagen sosialkomiteen skal avgi innstilling i forhold til salderingen av budsjettet for 2002, kommer partiet med forslag om å tilleggsbevilge 2 milliarder kr til sykehusene. Dette er jo ikke noe annet enn fullstendig undergraving av den budsjettavtale de nettopp har inngått. Dette er heldigvis ikke mitt problem – og takk og lov for det!

Arbeiderpartiet mener at budsjettet for 2003 på en god måte synliggjør sammenhengen mellom fordelingspolitikken og samfunnets evne til å bekjempe sosial urettferdighet. I Regjeringens forslag til statsbudsjett legges det opp til en omvendt Robin Hood-politikk: Det tas fra de fattige og gis til de rike. Budsjettforliket med Fremskrittspartiet endrer ikke denne hovedprofilen. Dog tas det litt mindre fra de fattige enn det Regjeringen la opp til, men det tas fortsatt fra de fattige.

I forbindelse med presentasjonen av statsbudsjettet forsøkte Regjeringen å framstille budsjettet som et krafttak for bekjempelse av fattigdom. Etter hvert har den ene etter den andre organisasjonen imøtegått Regjeringens framstilling. FFO, Handikapforbundet, Velferdsalliansen, Fattighuset og LO er eksempler på organisasjoner som nærmest entydig har karakterisert budsjettforslaget som usosialt. Sant nok foreslår Regjeringen nye tiltak for fattigdomsbekjempelse. Det er bra. Men de nye tiltakene foreslås finansiert gjennom å kutte i viktige velferdsordninger. Det vil igjen skape ny fattigdom. Skal man bekjempe fattigdom, må man fordele bedre. Man må ta fra de rike og gi til de fattige, f.eks. ved å innføre skatt på aksjeutbytte. Fattigdom bekjempes ikke ved å ta fra de litt fattige og gi til de veldig fattige.

De nye helseforetakene har nå vært i arbeid i snart ett år. Det har vært et krevende startår, men alt i alt tror jeg ikke det kan herske tvil om at reformen har kommet godt i gang. Det skal de ansatte ha ros for, det skal de nye styremedlemmene ha ros for, og det skal helseministeren ha ros for. Likevel er det selvsagt ikke slik at alt er rosenrødt. Foretakene sliter med en anstrengt økonomi. Åpningsbalansene er ennå ikke på plass, og det er fare for at det kan ta lang tid før de er det. Det hemmer foretakene i deres økonomistyring. Helsereformen skal føre til økt effektivitet i norske sykehus. Vi skal få mer helse for hver krone. Det skal igjen føre til kortere ventetid for pasientene. Derfor er det riktig å stille klare effektiviseringskrav til foretakene. Men jeg frykter at de krav som nå stilles overfor foretakene, er urealistiske. Det kan føre til motstand og handlingslammelse i stedet for pågangsmot og gjennomføringskraft. Et godt lønnsoppgjør og en betydelig økning i pensjonskostnadene fører til at helseforetakene i år går med milliardunderskudd. Alt tyder på ekstraordinære pensjonskostnader også neste år. Dette møter stortingsflertallet med å øke rammene for driftskreditt. Arbeiderpartiet beklager at stortingsflertallet ikke var villig til å øke bevilgningene til helseforetakene da budsjettrammene ble vedtatt.

La meg stresse ett forhold som det er svært viktig at vi får gjort noe med. Det er urimelig at pasientbehandlingen ved norske sykehus skal svinge i takt med oppgang og nedgang på verdens børser. Derfor har Arbeiderpartiet sammen med SV og Senterpartiet i budsjettinnstillingen foreslått at Regjeringen i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett må komme tilbake med en statlig låne- eller fondsordning som gjør at helseforetakene og samarbeidspartnere i spesialisthelsetjenesten kan dekke sine pensjonsforpliktelser. Dette vil være et grep som i betydelig grad vil være et svar på de utfordringene helseforetakene i dag står overfor. Det er beklagelig dersom flertallet i dag stemmer dette forslaget ned. Jeg har likevel med glede merket meg at også budsjettkameratene, Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet, i sine merknader sier at Regjeringen i revidert nasjonalbudsjett må vurdere «eventuelt om det er behov for supplerende tiltak, for eksempel at det innføres en fondsordning».

Jeg vil med dette ta opp de forslag der Arbeiderpartiet står sammen med andre partier, og de forslag vi står alene om, men med følgende merknader: Når det gjelder forslag nr. 6, er det på representantenes plasser omdelt en beriktiget versjon. Når det gjelder forslag nr. 13, er Arbeiderpartiet med som forslagsstiller. Det skal vi ikke være. Og forslag nr. 18 foreslås i samråd med medforslagsstillerne omgjort til et oversendelsesforslag.

Presidenten: Representanten Bjarne Håkon Hanssen har tatt opp og rettet de forslag han har referert til.

Det blir replikkordskifte.

Beate Heieren Hundhammer (H): Det har vært tradisjon for at ansvarlige partier har holdt seg til visse retningslinjer når de har fremmet forslag. Utregninger fra departement og overslag fra beregningsutvalg har ligget til grunn for kostnadsberegninger og inndekning. Dette prinsippet synes nå å være brutt av Arbeiderpartiet.

Arbeiderpartiet avviser departementets forslag til innføring av et nytt indekssystem for legemidler som vil gi en innsparing på 93 mill. kr. Istedenfor foreslår de en videreføring av dagens gevinstmodell og en utvidelse av byttelisten, som med visse justeringer tilsynelatende skal gi en innsparing på 135 mill. kr, justeringer som både overprøver Statens legemiddelverk og Beregningsgruppen for folketrygden.

Videre er Arbeiderpartiet med på å overprøve Legemiddelverket med hensyn til å foreslå å endre forskrivningsregler for blå resept ved å tillate en trippelforeskrivning, slik at astmamedisinen Singulair kan forskrives i kombinasjon med andre medisiner. Det har budsjettvirkninger. Hvor mye vet man ikke, men det er ikke lagt inn noe fra Arbeiderpartiet. I tillegg er det en utidig innblanding å bli saksbehandlere i fagmedisinske spørsmål – en saksbehandling som er mer detaljert, en saksbehandling partiet tidligere i innstillingen tar avstand fra.

Hvilket materiale sitter Arbeiderpartiet på, som gjør at de vet mer enn Statens legemiddelverk og Beregningsgruppen for folketrygden? Eller hører de mer på legemiddelbransjen enn på departementet? På bakgrunn av disse eksemplene er det naturlig å spørre Stortingets største parti om det er slik at Arbeiderpartiet har blitt et parti med splittet personlighet – en personlighet i posisjon og en personlighet i opposisjon. Kommer vi også i fortsettelsen av denne stortingsperioden til å oppleve at Arbeiderpartiet undergraver et system der en kvalitetssikrer budsjettforslag gjennom spørsmål til statsråden, og heller velger å legge egne eller interesseorganisasjoners tall til grunn?

Bjarne Håkon Hanssen (A): Ja, forskjellig opptreden i posisjon og i opposisjon er vel en øvelse i hvert fall Høyre etter hvert kjenner ganske godt.

Det vi vil understreke, er at vi selvfølgelig jobber svært ansvarlig med viktige og store samfunnsspørsmål. Vi har helt fra statsbudsjettet vårt ble lagt fram, lagt ned en betydelig aktivitet i forhold til å beregne ulike kostnader knyttet til medisinområdet. Vi har også stilt en rekke spørsmål til departementet, i første runde via finanskomiteen. Vi har forsøkt å få svar på spørsmål som vi mener vi ikke har fått tilfredsstillende svar på. Derfor har vi gått tungt inn i kostnadsberegningen for egen kjøl, brukt betydelige krefter og tid på det, og vi mener selvfølgelig at de kostnadstall, og de tall, vi generelt opererer med, er forsvarlige og til å stole på.

Jeg kan selvfølgelig legge fram en lengre skriftlig dokumentasjon på det hvis det etterspørres, uten at jeg vil ta det med meg på talerstolen og referere det her og nå.

Arbeiderpartiet vil aldri slutte med å ta denne jobben på alvor, og vi har også i denne sammenheng gjort en seriøs og skikkelig jobb.

John I. Alvheim (FrP): Jeg har med forbauselse registrert den begrunnelse Arbeiderpartiet gir i innstillingen til kap. 719 post 72 for å redusere bevilgningene til AAN-kontorene med 10 mill. kr. Begrunnelsen er at «forebyggende abortarbeid kan skje ved en bedre utnyttelse av de økonomiske ressursene», underforstått: enn det AAN-kontorene presterer. Dette er med respekt å melde en insinuasjon mot AAN-kontorene som ikke kan dokumenteres. Det er absolutt ikke korrekt at ikke ressursene ved AAN-kontorene utnyttes maksimalt i det forebyggende abortarbeidet. De blir etter hvert mer og mer etterspurt i denne problematikken, både når det gjelder informasjon, kompetansene og enkelttilfeller.

Hvis det er slik at Arbeiderpartiet ikke tåler at et privat foretak, bygd på de kristne grunnverdier, skal få delta i abortforebyggende arbeid, synes jeg Arbeiderpartiet skulle være ærlig nok til å si det rett ut slik at alle skjønner hva de mener, og ikke bruker vikarierende argumenter og insinuerer at AAN-kontorene ikke gjør jobben sin og utnytter ressursene maksimalt. Kan representanten Bjarne Håkon Hanssen dokumentere de påstander Arbeiderpartiet anfører i budsjettinnstillingen?

Bjarne Håkon Hanssen (A): La meg først få lov til å si at jeg synes det var et interessent tema representanten Alvheim tok opp i sin replikk, når man tenker på mitt innlegg, som var en fullstendig gjennomgang av den rolle Fremskrittspartiet har hatt i forhold til sosialkomiteens budsjett nå i høst. Jeg påpekte grundig og klart at disse «ekstremt usosiale» kutt nettopp ble vedtatt med basis i Fremskrittspartiets stemmer. Når komiteens leder da velger å komme tilbake med en replikk om AAN-kontorene, velger jeg å tolke det som om min kritikk var treffende.

Når det gjelder AAN-kontorene, er det ikke slik at Arbeiderpartiet foreslår å avvikle støtten. Vi foreslår et kraftig kutt – det er andre partier som foreslår å avvikle støtten fullt ut. Vi foreslår et kutt på 10 mill. kr, så vidt jeg husker, og det er et betydelig kutt. At vi foreslår dette betydelige kuttet, har ingenting å gjøre med at det er en organisasjon med kristne grunnverdier, men vi mener klart at også organisasjoner med kristne grunnverdier må kunne møtes med krav til effektivitet.

AAN var på høring i komiteen, og det ble stilt flere spørsmål til dem. Vi mener at det absolutt er grunn til å stille spørsmål ved ressursbruken i AAN – hvor mye det koster å gi den hjelpen de gir, f.eks. hvis man begynner å dele den pr. konsultasjon. Med det utgangspunktet mener vi det er fullt ut forsvarlig å foreta dette kuttet.

Olav Gunnar Ballo (SV): Arbeiderpartiet og SV stod på hver sin side når det gjaldt lov om helseforetak og utformingen av lovteksten. SV var bl.a. opptatt av at man skulle ha en åpenhet i forvaltningen når det gjaldt styrene. Vi var også opptatt av at Stortinget i mye sterkere grad må ha en styringsrett knyttet til de overordnede helsepolitiske målene vi skal ha, bl.a. gjennom at man får vedtak om nasjonale helseplaner.

Det vi i SV registrerer, og som vi er glad for, er at en god del av den kritikken vi fremførte allerede da loven ble vedtatt, kommer også Arbeiderpartiet med nå. Mange av de samme betenkelighetene som vi hadde, ser vi at Arbeiderpartiet i ettertid også begynner å komme med. Men det som blir viktig i forlengelsen av det, er å ha en innretning knyttet til selve loven, som muliggjør at man har en politisk overordnet styring med det som nå skal skje i regi av helseforetakene. Vi ser at det er i ferd med å skje en rekke dramatiske endringer. Vi ser det innenfor fødselsomsorgen, vi ser det i forhold til akuttsentralene med sentralisering, og vi ser det på andre områder. Det betyr at det kan være behov for å ta grep der Stortinget i større grad får styringen. Vi ser spor av dette i sosialkomiteens innstilling nå, ved at man begynner å kommentere enkelttiltak som er i ferd med å gjennomføres, bl.a. når det gjelder nyfødtomsorgen. Etter SVs syn må det være de overordnede grepene som det er sentralt for Stortinget å ta, ikke å skulle gå inn og ta stilling til enkeltsteder. Som vi ser nå, har man altså kommentert Ålesund og Bodø direkte når det gjelder nyfødtomsorgen, mens det er vanskelig å få komiteen med på en overordnet betraktning omkring den strukturen det skal ha.

Mitt spørsmål til Bjarne Håkon Hanssen blir om Arbeiderpartiet vil se på selve lovgivningen knyttet til lov om helseforetak, se på om Stortinget i sterkere grad skal inn og legge overordnede premisser for det i stedet for at man skal detaljstyre, slik man nå ser eksempler på i komiteens innstilling.

Bjarne Håkon Hanssen (A): For å svare helt konkret på spørsmålet først: Nei, vi tror ikke det er grunnlag for å se på hele eller deler av loven for å gjennomgå styringsrett, styringssystemer osv. Det vi tror er veldig viktig, er at alle vi som er glad i, og som er for, helsereformen – i motsetning til det SV var – er opptatt av konstant å evaluere og reformere helsereformen.

I Norge er det en slags politisk tradisjon knyttet til at enten er man for eller imot en eller annen lov, en eller annen reform. Når den er vedtatt og man starter med gjennomføringen, er det slik at alle som var for reformen i utgangspunktet, kontinuerlig skal forsvare enhver konsekvens reformen får. Og alle som var imot, har en tendens til – til enhver tid – konsekvent å være imot alt som skjer i kjølvannet av reformen.

I forbindelse med helsereformen, som er en svært omfattende, stor og viktig reform, tror jeg at vi – ikke minst alle vi som var for og som er glad i helsereformen – hele tiden trenger å vurdere den med et kritisk blikk med sikte på kontinuerlig å forbedre den, slik at den kan bli den suksessen jeg og Arbeiderpartiet tror den vil kunne bli. Derfor vil vi hele tiden være åpne for innspill og debatt om hvordan helsereformen virker, med sikte på kontinuerlig og fortløpende å kunne fremme forslag til endringer. Jeg er enig med representanten Ballo i at det er sider ved dette med styring av ulike tilbud, hvor vi ikke fullt ut har gått veien ferdig. Derfor må vi hele tiden se på samspillet mellom Stortinget, statsråden og foretakene og se på hvordan det fungerer. Lovmessig mener vi at det pr. i dag ligger på plass.

Presidenten: Replikkordskiftet er avsluttet.

Bent Høie (H): Vi har nå snart lagt bak oss det første året med statlig ansvar for spesialisthelsetjenesten. Det er utrolig hvor mye som har skjedd på dette året, og hvor raskt helseforetakene har tatt i bruk de nye styringsredskapene de har fått. Byggeplaner gjennomgås på ny, helsetilbudet i regionene ses i sammenheng, det ryddes i ventelistene, og det blir mer konkurranse om pasientene. Resultatet er reduserte ventelister og ventetider og mer bruk av det frie sykehusvalget. Foretakene fortjener ros for dette arbeidet.

Det er ingen som påstår at å styre denne sektoren i det nye systemet ikke er tøft, men jeg mener at med de redskapene vi nå har fått gjennom reformen, er det, i motsetning til tidligere, mulig. Men reformen er ikke ferdig. Regjeringen arbeider nå med tre saker som etter min oppfatning vil ha stor betydning for pasientenes situasjon og innholdet i sykehusreformen. De tre sakene er et nytt finansieringssystem, endringer av pasientrettighetsloven og nasjonale ventelister. Dette vil forhåpentligvis fungere fra 2004, og da vil vi oppleve at pasientene i enda sterkere grad får valgmuligheter, og at sykehusene fokuserer på å utnytte sin kapasitet.

De private helseaktørene har fått en helt ny posisjon. Diskusjonen vi hadde for noen år siden om et todelt helsevesen der noen hadde råd til å kjøpe seg ut av helsekøen, er blitt – heldigvis – til en diskusjon om hvordan de private aktørene kan bli en integrert del av det offentlige tilbudet, til beste for alle pasienter uavhengig av økonomisk situasjon.

Vi ser at noen regionale helseforetak er flinkere enn andre til å inngå avtaler med private sykehus og private avtalespesialister. Helse Nord er eksempelvis mer tilbakeholdne med å inngå slike avtaler enn Helse Vest. Dette blir et dilemma hvis pasientene i en region fritt kan velge private avtalespesialister eller private sykehus i hele landet, mens pasienter i andre regioner ikke har den samme valgfriheten. Det er ikke riktig at pasientens valgfrihet skal begrenses av at de regionale helseforetakene har ulik praksis i forhold til å inngå avtaler med private helseleverandører. Det er derfor viktig at regjeringspartiene sammen med Fremskrittspartiet er blitt enige om at de regionale helseforetakene må inngå felles avtaler med private sykehus.

Jeg vil også berømme statsråden for den måten han har tatt ansvaret på for å iverksette en av de største reformene i offentlig sektor.

I forbindelse med budsjettet er det også foreslått endringer for å redusere veksten i utgiftene til medisiner. Fremover vil flere av livsstilsmedisinene, som tar betydelig deler av refusjonsandelen på blåreseptordningen, miste sin patent. Vi kan ikke i en situasjon der det hele tiden kommer nye, dyre innovative medisiner som kan hjelpe pasientene på en bedre måte, akseptere at vi har et system som fortsatt i altfor liten grad gir originalpreparatene konkurranse. Jeg er stolt over at Regjeringen er villig til å ta i bruk sterke virkemidler for å nå dette målet, og jeg er glad for at SV – ikke overraskende – også støtter denne politikken. Mer overraskende er det at Arbeiderpartiet ikke gjør det, men det får vi komme tilbake til i senere debatter.

Jeg vil videre understreke at regjeringspartiene støtter de omtalte endringene i blåreseptordningen, og viser også til den kommende behandlingen av og debatten omkring Ot.prp. nr. 16.

Det er svært gledelig at denne regjeringen har evnen til det ingen har klart før, å innføre en tak 2-ordning for bedre å skjerme de kronisk syke. Det har vært en kampsak for regjeringspartiene lenge, og nå blir det virkelighet. Sammen med brukerorganisasjonene har en laget et system som vil ha stor betydning for alle dem som har store utgifter på grunn av helsen sin, spesielt knyttet til å ha en bedre fungerende hverdag.

Hvis en i velferdspolitikken velger å ha som målsetting at staten skal være alt for alle, vil vi ende opp med en velferdsordning som ikke er noe for noen. Det er ikke lenge siden kampen mot fattigdom var kampen for å få Arbeiderpartiet til å erkjenne at det fantes fattigdom i Norge, i et av verdens rikeste land. Så ble kampen mot fattigdommen en diskusjon om utjevning og likhet, der løsningen var å gjøre noe med de såkalt rike i samfunnet, men der en ikke fokuserte fullt så mye på de fattige. Nå har Regjeringen lagt fram en fattigdomsmelding, som sammen med budsjettet inneholder konkrete, målrettede tiltak for å nå dem som faller gjennom i dagens velferdssystem. Men gjennomgangen av fattigdommen i Norge viser at det aller viktigste fortsatt vil være å satse på at flest mulig får anledning til å arbeide, fortsatt styrking av behandlingstilbudet til de psykisk syke og ikke minst gi rusmiddelmisbrukerne de samme rettighetene som andre pasienter og et godt behandlingstilbud. Dette er en spissing av og en prioritering i velferdspolitikken som på kort sikt vil bli møtt med mye kritikk, men som jeg er overbevist om over tid vil komme til å vise seg å være den riktige veien.

Jeg vil berømme sosialministeren for at hun har startet dette arbeidet offensivt, og nå har kommet godt i gang med gjennomføringen.

Eirin Faldet hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Britt Hildeng (A): Intensjonsavtalen har tre målsettinger: Flere eldre i arbeid, flere uføre i arbeid og en reduksjon av sykefraværet med 20 pst.

Høyre truer med å redusere sykelønnsordningen dersom målet ikke er nådd ved evalueringen som skal skje ett år etter at intensjonsavtalen ble underskrevet. Om noen måneder er ett år gått, men etter ni måneder var bare ca. halvparten av de ansatte i Rikstrygdeverket på plass, og 95 pst. av bedriftenes tilretteleggingstilskudd stod ubrukt. Med dette som utgangspunkt vil jeg våge den påstand at Regjeringen ikke har fulgt opp sine forpliktelser med hensyn til å få virkemiddelapparatet på plass.

Mener representanten Bent Høie at en med dette som utgangspunkt på det nåværende tidspunkt vil kunne få et realistisk bilde av hvorvidt intensjonsavtalens virkemidler kan gi resultater? Vil Høyre bidra til at vi får en realistisk resultatevaluering når virkemiddelapparatet er på plass, og har fått en sjanse til å virke? Vil Høyre bidra til at vi utsetter evalueringstidspunktet, slik at vi får en realistisk evaluering? Og vil Høyre bidra til at man ikke skaper usikkerhet blant arbeidstakere ved stadig å true med eventuell nedsettelse av sykelønnsordningen?

Bent Høie (H): Jeg vil takke representanten Britt Hildeng for spørsmålene, fordi det gir meg muligheten til å komme med en erkjennelse. Da intensjonsavtalen ble inngått mens Arbeiderpartiet satt i regjering, må jeg si at jeg var veldig skeptisk. Jeg så på det som en politisk unnamanøver for å komme vekk fra det ubehagelige faktum at partiet hadde jobb med innskrenkninger i forhold til sykelønnsordningen. Men når en har hatt anledning til å jobbe med intensjonsavtalen, sett på innholdet i den og ikke minst sett måten den ble mottatt på både på arbeidsgiversiden og arbeidstakersiden, og den entusiasmen som alle partene, inklusiv Regjeringen, viser i forhold til denne avtalen, er jeg blitt en varm tilhenger både av intensjonsavtalen og de virkemidlene som ligger i avtalen. Jeg tror at uansett hva evalueringen til neste år vil vise i forhold til resultater, kommer en ikke vekk fra at de virkemidlene som ligger i intensjonsavtalen, er de viktigste virkemidlene i forhold til å få ned sykefraværet. Hvis en ikke klarer på den enkelte bedrift å ansvarliggjøre arbeidsgiveren og arbeidstakeren i den situasjonen en er i, og få dette til å bli et problem som en må gripe fatt i lokalt, vil vi aldri løse dette problemet.

Så spør representanten Hildeng om Høyre vil bidra til å utsette evalueringstidspunktet. Evalueringstidspunktet er jo en del av avtalen mellom partene, og det ville være fornuftig av Arbeiderpartiet å ha den samme pragmatiske tilnærmingen til denne intensjonsavtalen som de har til helsereformen, nemlig at en ser underveis på ting som virker, og ting som ikke virker, og være villige til å ta tingene opp til diskusjon og ikke fryse seg fast i ett standpunkt og ett tidspunkt og mene at det er det riktige hele veien.

Harald T. Nesvik (FrP): I avslutningen av innlegget sitt var representanten Høie inne på fattigdomsproblematikk og personer som har det vanskelig. I den forbindelse vil jeg referere følgende fra statsbudsjettet: Den generelle gravferdsstøtten foreslås fjernet. Frikortgrensen foreslås økt fra 1 350 kr til 1 850 kr. Fritak for egenandeler for minstepensjonister og uføre som ble innført 1. oktober, fjernes i sin helhet. Friinntektsgrensen for uføre reduseres fra 1 G til 0,1 G. Egenandeler ved resepter økes fra 360 kr til 400 kr. Fradrag for høye sykdomsutgifter fjernes.

Det må være vanskelig å stå og forsvare et sosialbudsjett og snakke om fattigdom når man legger fram et budsjettforslag med denne sosiale profilen. I den forbindelse er vi glad for at vi har klart å få ned egenandelstaket fra 1 850 kr, som var foreslått, til 1 350 kr. Fradrag for høye sykdomsutgifter er tilbakeført. Friinnteksgrensen for uføre er tilbake til 1 G. Når det gjelder fritak for egenandeler for pensjonister og uføre, har vi i hvert fall fått tilbake ordningen for minstepensjonistene.

Det er helt tydelig at den sosiale profilen som man har lagt opp til fra Regjeringens side, ikke helt står i stil med det som representanten Høie snakket om i avslutningen på sitt innlegg.

Spørsmålet mitt til representanten Høie blir: Er det denne form for fattigdomsbekjempelse denne regjeringen skal stå for? Og er det dette som er den nye sosiale profilen til Regjeringen?

Bent Høie (H): Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke helt kjenner meg igjen i den svartmalingen som representanten fra Fremskrittspartiet her kommer med. For det er helt klart at hvis vi skal klare å forbedre det velferdssamfunnet vi kjenner, må vi være villige til å spisse velferdstilbudet.

I sin oppramsing glemmer representanten Nesvik helt klart alle de positive tingene som foreslås i dette budsjettet, og det som en helt grunnleggende griper fatt i, nemlig å nå dem som faller utenfor i dagens velferdssamfunn. For første gang i et budsjett lanseres en tiltaksplan mot fattigdom og rus i Norge. 400 mill. kr settes av til nye tiltak. 175 mill. kr bevilges som øremerkede plasser i forhold til arbeidsmarkedstiltak for langtidsmottakere av sosialhjelp. I altfor mange år har man akseptert at mennesker over lang tid går på sosialhjelp uten at man hjelper dem tilbake igjen til arbeidslivet. Bostedsstøtteordningen for barnefamilier forbedres med 77 mill. kr. Retten til overgangsstønad under utdanning for enslige forsørgere utvides med 35 mill. kr. Oppfølgingshjem for bostedsløse styrkes med 30 mill. kr. Det lanseres en handlingsplan mot rusproblemer på 65,5 mill. kr. Og utenom det har man den største styrkingen i forhold til psykiatrisatsingen noen gang. Dette er tiltak som helt konkret og målrettet når dem som virkelig trenger det.

Når Fremskrittspartiet nå har landet på et spor der de forsvarer alle tidligere ordninger, og ikke er villig til å ha en kritisk gjennomgang og se på om ordningene er målrettet og når dem som har behov for det, men er med på en samfunnsdebatt som går ut på at skattepengene skal tas inn fra alle og fordeles ut igjen til alle fra staten, er det en forunderlig linje fra Fremskrittspartiet, og jeg kjenner ikke igjen partiet slik som det nå framstod.

Ola D. Gløtvold (Sp): Høyre er et parti som taler varmt for det private initiativ og for frivillighet. Da blir det litt merkelig at dette ikke følges opp f.eks. i helse- og sosialpolitikken.

Når det gjelder frivillighetssentralene, stod det faktisk i budsjettet for 2002, altså det vi behandlet for ca. ett år siden, at det var nok penger til drift av frivillighetssentraler, og at det ville være nok til å starte nye, fordi man hadde en viss avgang. Dette var absolutt feil, og kan ikke betegnes som noe annet enn det.

I år får man heller ikke noe løft i denne frivillige sektoren. Det er jo slik at ett betalt årsverk i frivillighetssentralene utløser to og et halvt frivillig årsverk. Men det er så dårlig med økonomien der nå at man er i ferd med å miste de ildsjeler som man har tilsatt for å drive frivillighetssentralene. Mange kommuner får ikke starte opp, fordi man ikke fra statens side yter den skjerv som skal være inne fellesskapet mellom stat, kommune og frivillige organisasjoner. Og det er veldig synd.

Så litt til de private aktørene på helsemarkedet. Opptreningsinstitusjonene har gjennom mange år vist at de klarer å levere varer til det offentlige helsevesen som er meget bra, men opptreningsinstitusjonene sliter voldsomt. – Nå har jeg liten tid, så jeg skal konkludere med å spørre Høyre: Hva vil Høyre gjøre hvis det melder seg enda flere konkurser nå innenfor området opptreningsinstitusjoner og rehabiliteringstilbud i dette landet? Vil man bare sitte passivt og se på at disse blir borte, eller vil man gjøre noe for at disse aktørene kan fortsette, til beste for de pasienter som trenger rehabiliteringsplasser og tilbud for å bli tilbakeført til bl.a. et aktivt og inkluderende arbeidsliv?

Bent Høie (H): Når det gjelder frivillighetssentralene, vil jeg absolutt slutte meg til representanten Gløtvolds positive omtale av disse og det viktige arbeidet som foregår der. Vi mener jo at det ligger betydelige økonomiske ressurser inne for å opprettholde dette tilbudet og for å legge til rette for et fortsatt frivillighetsarbeid. Og på en rekke andre områder i budsjettet styrker man nettopp overføringene til det frivillige arbeid og de frivillige organisasjonene.

Mer overraskende er det at Gløtvold velger på en måte å angripe oss i forhold til opptreningsinstitusjonene. I dette budsjettet tar man for det første fra Regjeringens side et viktig grep i forhold til å løfte opptreningsinstitusjonene inn i det ordinære systemet for spesialisthelsetjenesten. Man peker ut en vei som vil gi dem stabile forhold, ikke minst ved å la dem komme inn i et system som gir pasienten en sikkerhet i forhold til kvalitet, og som gir forutsigbare rammevilkår.

Utenom det har regjeringspartiene i Stortinget i samarbeid med Fremskrittspartiet i budsjettavtalen om statsbudsjettet for 2002 styrket opptreningsinstitusjonenes økonomi. I samarbeid med Fremskrittspartiet i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett for 2002 prioriterte vi å styrke opptreningsinstitusjonenes økonomi. Og nå sist, i forbindelse med det budsjettforliket som er inngått med Fremskrittspartiet for 2003, har vi klart å prioritere 17 mill. kr ekstra utover det som allerede ligger fra Regjeringens side, for å styrke opptreningsinstitusjonenes økonomi og styrke kurdøgnprisen.

Problemet vil være hvis man legger seg på Senterpartiets linje og flatt godkjenner å åpne opp for enhver ny institusjon, uten å klare å prioritere. Det er det som har vært litt av problemet innenfor dette området, at det hele tiden har kommet nye institusjoner, uten at det har fulgt nye penger med. Dermed har økonomien blitt verre og verre underveis.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Olav Gunnar Ballo (SV): Før jeg skulle opp og holde dette innlegget, bladde jeg litt igjennom de papirene som lå på pulten min, og fant da også budsjettinnstillingen fra kirke-, utdannings- og forskningskomiteen. Jeg prøvde å identifisere en del av de kostnadene som er angitt i det budsjettet, og oppdaget at jeg tok feil. Det manglet tre nuller til slutt, som man finner i helsebudsjettet, men som man ikke finner hos kirke-, utdannings- og forskningskomiteen. Grunnen til det er at hele det samlede budsjettforslaget der er på ca. 31 milliarder kr, et tall som er litt høyere enn bare til utbetaling av sykepenger i vårt budsjett. Jeg registrerer at de tallene vi opererer med bare knyttet til utbetaling til legemidler, anslått til 7,3 milliarder kr for 2003, utgjør samlede investeringer for all kollektivtransport i Norge: busser, trikker, T-baner inkludert hele tognettet, og alle NSBs utgifter knyttet til drift og investeringer.

Jeg sitter igjen med en sterkere og sterkere opplevelse av at når vi behandler våre budsjetter, skjeler vi ikke utover det. Vi ser ikke på hva som blir konsekvensen hvis vi ikke får kontroll med utgiftsveksten, hvis vi ikke tar tak i den utviklingen vi nå ser, bl.a. når det gjelder legemidler, og spør oss: Hvordan bruker vi disse midlene på best mulig måte? Hvordan sikrer vi at flest mulig pasienter kan få hjelp for de midlene? Hvordan sikrer vi på andre felt i samfunnet der folk har behov for å få hjelp, at det er midler tilgjengelig, slik at de kan få den hjelpen? Så lenge hver komite kun konsentrerer seg om sitt eget lille fagfelt, eller store fagfelt for vår del, vil det ikke være mulig å drive en politikkutvikling som er helhetlig, og som ivaretar befolkningens samlede behov. Og noen av de mest groteske utslag – jeg tror ikke ordet «grotesk» er uparlamentarisk – vi har sett av denne mangel på helhetlig tenkning, på det å ta et samfunnsansvar og si at nå går vi inn og styrer i en retning som vi mener er tjenlig, har vi sett fra Fremskrittspartiet her i dag. Her ser man altså at man i forbindelse med en budsjettinnstilling argumenterer som om man kommer med sine egne forslag, legger fram sitt eget budsjett, står for sin egen politikk, og så har man inngått et forlik med Regjeringen der man egentlig bestemmer retningen på politikken, må ta ansvar for den og si at dette er vi faktisk enig med Regjeringen om. Her driver man et rendyrket dobbelt bokholderi som om man er i opposisjon til den politikken man selv er med på å vedta.

På en del av områdene, spesielt innenfor rammeområde 15, som har med sosialpolitikken å gjøre, er nok avstanden mellom SV og Regjeringen rimelig stor. Men på mange av de områdene vi snakker om når det gjelder helsepolitikken, tror jeg ikke i utgangspunktet den trenger å være veldig stor. Jeg tror det er mulig å få til en politikk med en retning og et mål som gjør at man kan bruke ressursene på en bedre måte enn det gjøres i dag. Men det vil kreve en type samarbeid som gjør at man påtar seg forpliktelser, og der man også tar det ansvaret som følger med. Da kan man ikke håndtere disse spørsmålene slik som Fremskrittspartiet gjør, der man overfor befolkningen framstiller det som man er imot noe som man faktisk selv er for og i dag skal sitte og vedta.

En av de tingene som det blir mest sentralt å gripe fatt i, er nettopp kostnadsutviklingen på områder der kostnadene er så store at hvis vi ikke får dem ned, har vi ikke midler igjen til andre områder.

Det er to områder som jeg mener er ekstremt sentrale, ikke minst gjelder det kostnadsveksten innenfor sykehussektoren. Vi er nødt til å finne redskaper, metoder og mål for driften av sykehusene som gjør at pengene brukes mer målrettet enn i dag. Jeg er overrasket over når vi fra SVs side har pekt på en del av de utslagene man begynner å se i regi av helseforetakene, at ikke flere har signalisert den samme bekymringen.

Jeg har ved flere anledninger trukket fram Feiringklinikken. Feiringklinikken er et eksempel på en god og veldrevet klinikk som gjennom sine hjertekirurgiske tiltak er med på å korte ned ventelistene. Det har vi sett. Det kan det ikke herske tvil om. Men det kan umulig være riktig at man skal utvikle et lønnsnivå for norske leger der man kommer opp i inntekter på flere millioner på årsbasis. Jeg hørte nå fra Helse Midt-Norge at det var gitt tilskudd til lønninger for leger på over 100 000 kr på årsbasis – av et budsjett som vi sitter og forvalter, og hvor man får inn en rekke meldinger fra helseforetakene om at ressursene ikke strekker til! Da er vi som bevilgende myndighet nødt til å engasjere oss i hvordan disse midlene faktisk brukes, og legge føringer for bruken av dem. Stiller vi oss likegyldige til det, rammer det andre deler av virksomheten, og det rammer også pasientene.

Jeg registrerer at man får en form for tabloidisering også av den politikken som vi skal stå for i dette rommet og i dette bygget, som nærmest gjør det umulig for dem utenfor å orientere seg i forhold til hva som virkelig skjer. Og når man ser på pressebenken her i dag at pressen ikke er til stede, er det heller ikke rart at de ikke er orientert om det.

Det SV er overbevist om, er at man har et finansieringssystem for sykehusene i dag som er modent for revisjon, og at man er nødt til å gjennomgå det på en grundig måte og få det tilbake til Stortinget til vurdering. Vi er også mer og mer opptatt av at man må få overordnede vedtak i Stortinget som legger føringer for helsepolitikken, men som ikke er så detaljerte som det man nå ser i komiteen. Jeg synes det er et godt eksempel på hvor galt av sted vi kommer, når man får en diskusjon omkring nyfødtomsorgen, der man – prisverdig nok – kan være opptatt av kvaliteten, men der det overordnede på en måte blir «Skitt i Norge, leve Toten!» Man nevner Ålesund og Bodø, som om vi i sosialkomiteen skulle ha noe faglig belegg for å hevde at tilbudet f.eks. er dårligere, bedre eller avvikende i Fredrikstad eller ved andre sentralsykehus med denne typen funksjoner. Poenget er at her har sosialkomiteen stilt seg i en relativt umulig situasjon. Dette er et eksempel på det.

Et annet eksempel gjelder legemidler, der vi går inn på et detaljnivå, og der vi mangler nødvendige kunnskaper til å kunne si det vi sier, i stedet for at vi faktisk på et overordnet nivå sier noe om hvordan politikken skal være. Den anledningen bør Stortinget gis, den har vi ikke i dag gjennom lovgivningen. Til gjengjeld vil det måtte pålegge oss at vi ikke legger oss bort i detaljene når det gjennomføres som Stortinget har sagt skal gjennomføres.

Jeg ser at det handlingsrommet som helseforetakene i dag har fått, gir en rekke utslag som over tid må være negative. Hvis jeg tar et eksempel fra mitt eget hjemfylke, er det nå snakk om å avvikle en av to nødmeldesentraler – i et fylke som er så stort som Danmark. Nettopp ved en nødmeldesentral kreves det lokalkunnskaper for å kunne gi riktig informasjon for rask handling.

Det er klart at hvis Stortinget ikke på et overordnet nivå skal engasjere seg i forhold til hvordan strukturen på den typen tjenester skal være, har vi fratatt oss selv et politisk redskap til å styre helsepolitikken.

SV har vært opptatt av psykiatrien og tilbudet til psykiatriske pasienter. Jeg må si, og det mener jeg helt ærlig, at jeg synes at statsråden generelt har hatt et godt grep om helsepolitikken i Norge. Men jeg er blitt mer og mer usikker når det gjelder psykiatrien konkret, på om statsråden og Regjeringen har det grepet knyttet til den politikken som man til nå har signalisert at man har. Grunnen til det, er at vi får så mange meldinger fra ulike helseforetak og fra ulike institusjoner om kutt i et tilbud der Stortinget har sagt at man skal ha en opptrappingsplan, der man skal styrke tjenestene, der man skal komme bedre ut. Det synes vi er alarmerende med tanke på at det i dag er over tre måneders ventetid på å få psykiatrisk behandling for barn og ungdom, ca. halvparten for voksne, og vi vet at de tilstandene det søkes om behandling for, er svært alvorlige tilstander. Det kan være barn og unge som er psykotiske, som er paranoide, har vrangforestillinger. Det kan være tilstander med underernæring, det kan være til dels betydelige, alvorlige tilstander der man i dag ikke kan gi et forsvarlig tilbud. Og det er klart at hvis konsekvensen når man skal satse så mye og satse spesielt på et område, er at man i realiteten får kutt, er det så lite samsvar mellom det Stortinget har vedtatt, og det som gjennomføres, at det er grunn til å etterlyse de resultatene man nå skulle se av denne opptrappingen. Det håper jeg statsråden kommer inn på i sitt innlegg.

Jeg skal senere komme tilbake til en del punkter jeg ikke har fått nevnt her. SV har vært opptatt av at man skal utjevne forskjellene mellom tannhelse og helse for øvrig, og er opptatt av at man i den stortingsmeldingen som Stortinget har bedt Regjeringen komme med, nå får et tak, og at Regjeringen flagger standpunkter knyttet til tannhelsen generelt.

Ellers tar SV opp de forslag vi har fremmet. Og forslag nr. 23 vil vi støtte. Og jeg vil understreke at vi støtter de forslagene når det gjelder blåreseptordningen som Regjeringen har lagt opp til.

Presidenten: Olav Gunnar Ballo har tatt opp de forslag han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Harald T. Nesvik (FrP): Den tabloidiseringen av helsepolitikken som skjer i denne sal, er ikke minst representanten Olav Gunnar Ballo også en ekstrem talsmann for.

Det som undrer meg etter den gjennomgangen Ballo hadde av legemiddelpolitikken, om hvor feilslått den er, om hvor mye vi bruker, og hvorfor vi må få en systemendring, er at representanten Ballo er med på alle forslag i innstillingen som omhandler overstyring når det gjelder de forskjellige legemidler. Men på ett område er representanten Ballo ikke med. Det går på å få den gjennomgangen som Ballo drar seg opp til de store høyder på talerstolen for at vi må få til. Den stemmer jo Ballo imot!

Så snakker Ballo om nyfødtomsorg og «Skitt i Norge, leve Toten!» Vel, da kan jeg referere det forslaget som representanten Ballo har fått til:

«Stortinget ber Regjeringen vurdere hvordan en kan sikre det økonomiske grunnlaget for fortsatt bruk av MR-buss i Finnmark, innleid fra Finland.»

Den debatten Ballo drar i gang her, er han ikke minst eksponent for selv.

I tillegg er det et område som SV virkelig drar seg opp på, og det er AAN. Her fjerner man hele bevilgningen til AAN. Man sier at det arbeidet som AAN har gjort eller vil kunne komme til å gjøre, ikke er verdt noe, eller at andre kan gjøre det så mye bedre. Er det rett og slett fordi dette er en kristen organisasjon?

Olav Gunnar Ballo (SV): Nesvik reiser tre problemstillinger som det er vanskelig å besvare under ett.

For å ta AAN først: Jeg mener at organisasjonen gjør mye nyttig arbeid, men med den formen man har valgt å gi støtten på, nemlig at det også skal være for å informere før et abortinngrep, blir det en uheldig kobling. Man burde ikke ha knyttet det opp til en slik virksomhet, da det skal være en livssynsnøytral informasjon i forkant av et sånt inngrep. Det er SVs prinsipielle standpunkt og årsaken til at vi kutter støtten.

Når det gjelder legemiddelpolitikken, kan ikke jeg se noen inkonsekvenser fra SVs side i det hele tatt. Vi ser at med det indeksbaserte systemet som det legges opp til, har man en mulighet for å få kontroll. Det vi også har sikret, som vi har fått flertall for, er at man skal vurdere ordningen allerede etter ett år. På den måten sikrer vi jo nettopp det Harald Tom Nesvik etterspør, nemlig en gjennomgang i forhold til legemiddelpolitikken.

Så til MR-bussen, når den først nevnes her. Det er klart at det vi har fått gjennomslag for, er i en bredde på så mange områder at det vil ha konsekvenser for hele landet. Jeg synes at MR-buss er noe en burde hatt i langt flere fylker enn bare Finnmark.

Det er et prisverdig initiativ man har tatt med å starte det. Alternativet for hver enkelt som det skal gjennomføres magnettomografi av, er en reise fra Finnmark tur-retur Oslo på grunn av lang ventetid i Tromsø, og kostnadene pr. reise vil ligge i størrelsesorden 6 000–7 000 kr pr. pasient. Så leier man inn en buss som koster 250 000 kr i leie, og så gjør man unna 80 undersøkelser, noe som gir en betydelig innsparing for Rikstrygdeverket. Det uheldige er imidlertid at det er Rikstrygdeverket og ikke helseforetakene som sparer pengene, som dermed får merutgifter i stedet for innsparing ved å starte en slik ordning.

Jeg mener at man med utgangspunkt i den ordningen man har fått til i Finnmark, burde se på en slik ordning i andre fylker. SV vil konsekvent støtte en slik tilnærming dersom man får det til i andre fylker. Men initiativene tas jo nå ute i helseforetakene, helt i tråd med hva Fremskrittspartiet har villet, og ikke i Stortinget, der vi burde ha lagt føringer for politikken.

Magne Aarøen (KrF): AAN er ein livssynsnøytral organisasjon, ikkje ein kristen organisasjon, som det vart opplyst før her i dag. På eit livssynsnøytralt grunnlag gjev den hjelp, støtte, råd og rettleiing i situasjonar der nokon er uynskt gravid eller har andre problem kring det. AAN sin kompetanse er sterkt etterspurd både av studentar, helsestasjonar, militærleirar og høgskular, og stadig fleire ynskjer hjelp og støtte frå dei.

I fjor sa ein samla komite i samband med statsbudsjettet følgjande:

«Komiteen mener det er viktig å støtte stiftelsen AAN som arbeider etter målsettingen å verne det ufødte liv ved å tilby rådgivning, hjelp og støtte til kvinner eller par som er blitt uønsket gravid.»

Eg lurar på kva som har skjedd frå i fjor til i år når SV går frå å gje ein veldig god og positiv omtale til å finne ikkje å kunne gjere det i år. At dei ikkje hadde pengar verken i fjor eller i år, er jo ei sak for seg. Men den positive omtala manglar. Eg skulle gjerne høyre det.

Elles vil eg gje ros til Ballo for innlegget, som var vel verdt å lytte til. Han tok opp ei rekkje viktige problemstillingar som han har veldig rett i, og som er i tråd med det som Kristeleg Folkeparti og regjeringspartia står for. Det var konstruktive tankar. Men på dette feltet saknar eg ei grunngjeving for eit viktig avhopp frå ei viktig sak.

Olav Gunnar Ballo (SV): Jeg har registrert når jeg har gått gjennom budsjettinnstillingen fra i fjor, at vi står inne på en merknad vi ikke skal stå inne på. Det tror jeg ikke bare gjelder oss, men der får andre partier svare for seg. Det vi gjorde i fjor, var akkurat det samme som i år. Vi foreslo at den bevilgningen ikke skulle gå til AAN, og det har vi foreslått ikke bare i år og i fjor, men vi har foreslått det gjennomgående de senere årene.

Så vil jeg si at det er stor forskjell på ikke å skulle gi en bevilgning til en organisasjon på gitte vilkår og det å mene at organisasjonen ikke kan tjene gode formål. Jeg har stor respekt for frivillig arbeid i mange organisasjoner, ikke minst gjelder det kristne organisasjoner. Jeg tror at AAN kan gjøre et nyttig arbeid med å informere om alternativer til abort, men da primært til personer som ikke er gravide. Man skal nå de gruppene på et tidspunkt da de ikke er i en situasjon der de skal søke abort, og så skal veiledes. Den koblingen mellom organisasjonens formål og den, slik som jeg oppfatter det, livssynsnøytrale veiledning man så skal gi, synes jeg og SV blir svært problematisk. Jeg har registrert at Arbeiderpartiet har inntatt samme standpunkt. Jeg kan bl.a. huske at problemstillingen har vært oppe i helsemagasinet Puls, og at Marit Nybakk den gang tok til orde for akkurat det samme.

Det er altså ikke noe som helst ønske fra SV om å komme organisasjonen AAN til livs, men å unngå den koblingen mellom, i en situasjon der noen er gravid, at organisasjonen har som formål å hindre at man foretar abort, og at man samtidig skal stå for informasjonen overfor den som er gravid. Det tror vi er uheldig. Det bør være det offentlige helsevesen, eller helsearbeidere, som på et nøytralt grunnlag gir informasjonen i en slik situasjon, og ikke AAN. Men hvis man klarer å legge føringer for bruken av midlene der informasjonen gis i andre sammenhenger, og ikke i det jeg konkret nevner nå, tror jeg at jeg kan forsikre om at SV skal være med på å videreføre en støtte i en eller annen form til AAN.

Harald T. Nesvik (FrP): Jeg tror det er litt viktig å avklare at det ikke er MR-bussen som MR-buss som ble kritisert av meg fra talerstolen i sted. Det var resonnementet til representanten Ballo, der han raljerer over de andre personene i komiteen som har frontet en del saker, mens han selv også gjør det. Det var den sammenheng jeg viste til.

Det som Ballo ikke svarte på, som jeg spurte om etter hans innlegg, var hvorfor Ballo stemmer imot en helhetlig gjennomgang av legemiddelpolitikken i Norge så lenge han holder det innlegget som han gjør, så lenge han også i likhet med andre i komiteen og i denne sal, faktisk er opptatt av å se på den totale legemiddelpolitikken og de refusjonsordningene som finnes. Men Ballo går altså imot det i komiteen.

Når det gjelder det indeksbaserte generiske systemet som blir innført, er den store endringen som man gjør der, at staten ivaretar sine egne interesser, og så sørger man for å overføre utgiftene fra seg selv og over på enten apoteket eller på pasienten ved måten dette er innrettet på. Det er det som er det klanderverdige med systemet. Ballo sier også i innlegget sitt at man skal komme tilbake med en evaluering etter ett år. Så vidt jeg vet, er det i forbindelse med revidert i 2004 man eventuelt skal komme tilbake med en slik gjennomgang, mens man skal innføre systemet nå med en gang over nyttår. Etter representanten Ballo sitt innlegg vil jeg spørre: Hvorfor stemmer man imot en helhetlig gjennomgang av legemiddelpolitikken når det er det som var konklusjonen i 70 pst. av hans innlegg?

Olav Gunnar Ballo (SV): Det virker som om representanten Nesvik sliter med prosentregning hvis det skal få utgjort 70 pst. av innlegget – men det er nå så.

Jeg registrerte også at det ble sagt at dette er en måte for staten å ivareta sine interesser på. Hvis man skal gå inn og ta ansvar i forhold til et budsjett, må man vel nettopp se at man har et ansvar for å ta vare på statens interesser. Hvis vi skal stille oss likegyldige til hvordan de midlene brukes, hva slags føringer som legges for dem, og hva som blir konsekvensen, bør vi ikke inngå budsjettforlik. Det er nå mitt personlige syn i den saken.

Når det gjelder legemiddelpolitikken, vil jeg si at når man innfører tiltak, er det nødt til å gå en tid før man ser om de har effekt. Den første anledningen vi har til å se på det etter ett års virketid, er i revidert nasjonalbudsjett for 2004. Vi kan jo ikke se på det i forbindelse med statsbudsjettet, som forberedes allerede et halvår før ordningen har vært i kraft ett år. Vi er jo nødt til å vente til da. Skal man se på virkningene, må man faktisk se på dem etter at ordningen har fått virke en tid. For å se helhetlig på legemiddelpolitikken må vi ha lengre tid enn bare det ene året.

Ellers oppfatter jeg det faktisk slik at hvis man inngår avtaler og mener noe i fellesskap, betyr det forpliktelser. Vi kan godt legge oss på en linje som går på å spenne revkrok på regjeringen etter først å ha inngått avtaler, men det synes jeg er en svært ufornuftig tilnærming. Man må faktisk stå inne for det man gjør. Vi mener at med det gjennomslaget vi har fått for gjennomgang i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett for 2004, får man vurdert de sentrale områdene som vi er opptatt av når det gjelder legemiddelpolitikken. Hvis det blir behov for å vurdere å utvide det senere, vil vi komme tilbake og gi støtte til det.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Åse Gunhild Woie Duesund (KrF): Sosialkomiteen har ansvar for nesten en tredjedel av hele statsbudsjettet. Våre prioriteringer har betydning for de fleste, men aller mest for dem som sliter med sykdom, og dem som av ulike grunner ikke kan arbeide.

Kristelig Folkeparti ønsker å hjelpe de svakeste. En av disse gruppene er pasienter med psykiske lidelser. Opptrappingsplanen følges opp og styrkes med 670 mill. kr – den største økningen på ett år! Samtidig ser vi at det er rom for effektivisering og forbedring, særlig innen barne- og ungdomspsykiatrien. Det er viktig at helseministeren fortsetter sitt store engasjement for denne gruppen og passer på at hver krone som blir bevilget til denne gruppen, kommer gruppen til gode.

Samtidig er det viktig å forebygge. Helsestasjoner for unge som fanger opp deres problemer i en tidlig fase, er et bra virkemiddel. Altfor mange unge sliter med selvmordstanker, prøver ut narkotiske stoffer og lider av spiseforstyrrelser. Den siste gruppen har fått hjelp i utlandet. Samtidig bygges det opp kompetanse i Norge, bl.a. er et regionalt fagteam opprettet i Helse Midt-Norge. Modum Bad begynner å få erfaring med denne gruppen, og ikke minst gir egne nettsider de unge mulighet til å få svar fra fagfolk. Det er viktig å styrke selvfølelsen til de unge.

Kristelig Folkeparti ser det som positivt at behandlingstilbudet til rusmiddelmisbrukerne blir en del av spesialisthelsetjenesten. Dermed får rusmiddelmisbrukerne behandlingsrettigheter som kan hjelpe dem ut av en uverdig situasjon. Det bevilges 65,5 mill. kr til en behandlingsplan mot rus som satser på legemiddelassistert rehabilitering, lavterskel helsetilbud og sosial inkludering.

Rusbrussaken gir oss nye alkoholpolitiske utfordringer. Derfor er det viktigere enn noen gang at en setter inn begrensende tiltak som hever alderen for de unges rusdebut. Kristelig Folkeparti anbefaler at kommunene oppretter ølmonopol istedenfor at rusbrusen kommer i butikkene.

For første gang lanseres en tiltakspakke mot fattigdom og rus i Norge. 400 mill. kr settes av til nye tiltak. Her målrettes tiltakene mot dem som har størst problemer, nemlig langtidsmottakere av sosialhjelp og innvandrere som skal bli bedre kvalifisert til arbeidsmarkedet. Det å skaffe seg arbeid og forsørge seg selv, er viktig, selv om ikke alle greier å arbeide heltid.

Det skal lønne seg å bruke den arbeidsevnen en har. Det er viktig at både stat og arbeidsgiver satser på ordninger slik at en lykkes med et inkluderende arbeidsliv.

Mange av oss er glad for at det ikke ble noen heving av egenandelstak 1. Alle storforbrukere av helsetjenester som fysioterapi, refusjonsberettiget tannhelse, opphold i opptreningsinstitusjoner og klimareiser kan nå få dekket disse utgiftene etter at egenandelstak 2 på 4 500 kr er nådd. Dette er en ordning som brukerorganisasjonene lenge har etterspurt, og som nå endelig er på plass. Det er jeg stolt av.

Kristelig Folkeparti har i mange år kjempet for å øke grunnpensjonen for gifte og samboende pensjonistpar. Budsjettforliket med Fremskrittspartiet har ført til at vi i 2003 starter på en opptrappingsplan som skal øke grunnpensjonen til 1,7 G i løpet av stortingsperioden. Dette er også en etterlengtet ordning som nå er på plass.

Til slutt vil jeg nevne at sykehusene får 2 milliarder kr mer til disposisjon neste år og kan dermed opprettholde et historisk høyt nivå på pasientbehandling. Bedre registrering av ventelister, fritt sykehusvalg og at ISF-ordningen utvides til å omfatte private sykehus som har avtale med de regionale helseforetakene, vil understreke denne positive trenden.

For dem som ikke har noe håp om bedring, er det viktig at man har god omsorg og pleie ved livets slutt. For 29 mill. kr skal ulike tiltak bedre tilbudet til mennesker i livets sluttfase. Blant annet skal det gis tilleggsrefusjon i ISF-ordningen ved lindrende behandling. Kristelig Folkeparti støtter dette.

Debatten om aktiv dødshjelp har blusset opp igjen. Det er i strid med norsk lov og i strid med alt Kristelig Folkeparti legger i en helsetjeneste med respekt for menneskeverdet.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Gunn Olsen (A): Det første jeg kom på under debatten her tidligere i dag, var et ordtak: Hva skal man med fiender, når man har slike venner? Jeg må si at jeg nesten har fått vondt av Kristelig Folkeparti så langt i debatten, for det må være trist for Kristelig Folkeparti å ha budsjettvenner som sparker så hardt på skinnleggen.

Opptreningsinstitusjonene våre vil nå få det vanskelig. Samtlige må antakelig redusere driften kraftig eller basere seg på låneopptak. Kristelig Folkeparti har ikke løftet én finger for å gjøre noe med det. Nå skapes det ny usikkerhet ved at man legger opp til nytt finansieringssystem, og de blir prisgitt en skjerv fra helseforetakene. Bekymrer ikke det Kristelig Folkeparti?

Åse Gunhild Woie Duesund (KrF): Jeg tror kanskje at representanten Gunn Olsen tar litt feil når det gjelder valg av venner. Jeg må si at noe av det som jeg faktisk er litt glad for i budsjettforliket med Fremskrittspartiet, er at vi har økt bevilgningene til opptreningsinstitusjonene med 17 mill. kr ekstra. Om det er nok, kan en jo diskutere.

Det som er viktig, er at vi også har satt i gang en finansieringsordning som brukerorganisasjonene har vært sterkt involvert i, som er en god begynnelse. Vi har sagt at det skal være en spesialisthelsetjeneste som skal ligge under helseforetakene. Vi begynner forsiktig og har en opptrapping underveis. Når helseforetakene får en bestillerrolle, kan de bestille det som er av god kvalitet, og opptreningsinstitusjonene må selv sørge for at de har et godt produkt å selge. Dermed får pasientene et bedre tilbud. De skal få et kvalitativt godt tilbud, det er Kristelig Folkeparti enig i. I den nye ordningen er det også rom for nye institusjoner, og hvis man har et godt produkt å selge, vil helseforetakene bruke dem.

Så jeg må bare si at jeg er glad for det vi har fått til når det gjelder opptreningsinstitusjonene. Jeg tror vi er begynt på en riktig vei. Det er alltid rom for forbedringer, men vi har kommet et stykke.

John I. Alvheim (FrP): Jeg hadde ikke forventet at en regjering med en statsminister fra Kristelig Folkeparti ville fremme forslag om å fjerne gravferdsstøtten og dermed stigmatisere de fattigste blant oss. Det er jo det Kristelig Folkeparti gjør i den foreliggende budsjettinnstilling. En burde vite at det finnes et betydelig antall fattige mennesker, ikke minst blant våre minstepensjonister, som får økonomiske problemer i forbindelse med dødsfall. Vi burde alle vite at eldre mennesker har en verdighet og en selvrespekt som ikke inviterer til å søke hjelp fra fattigkassa i slike situasjoner.

Av Nettavisen fra 5. desember går det frem at en kommunepolitiker fra Kristelig Folkeparti i Brønnøysund faktisk foreslår at familie og kjente burde kunne grave sine kjæres grav. Jeg vil stille representanten Åse Gunhild Woie Duesund følgende spørsmål: Hvordan harmonerer forslaget om å fjerne den generelle gravferdsstøtten og forslaget om at familien skal grave sine kjæres grav, med det verdisyn Kristelig Folkeparti forfekter? Riktignok står det i Matteus 8: «La de døde begrave sine døde», men jeg trodde faktisk ikke at dette skulle tas bokstavelig.

Åse Gunhild Woie Duesund (KrF): Vårt menneskesyn handler om å ha respekt for menneskeverdet og det handler om å ha respekt for de svakeste, også minstepensjonistene, som representanten Alvheim var opptatt av.

Jeg tar på alvor at en partikollega er bekymret for kommuneøkonomien, men det som den representanten snakket om, har ikke noe med gravferdsstønad å gjøre. I gravferdsloven står det at en skal ha rett til fri grav på kirkegården i den kommunen en bor i, vanligvis i 20 år, og Kristelig Folkeparti har ingen planer om å endre den loven.

Når det gjelder gravferdsstønad, skal det gå til de etterlatte, slik at de kan greie å betale for en verdig begravelse – det kan være krans, det kan være kiste, det kan være en minnestund. Det høres ut som om gravferdsstøtten er tatt bort. Det er den ikke, den er bare blitt mer målrettet, og det er Kristelig Folkeparti enig i. De aller fleste av oss har anledning til å ha en verdig begravelse. Men når det gjelder de som sliter økonomisk, som har det vanskelig, ønsker Kristelig Folkeparti at de skal ha en verdig begravelse og deretter få dekke hele beløpet for begravelsen. Det er beregnet til ca. 15 000 kr, derfor er beløpet satt til akkurat det.

Så høres det ut som om det ikke er behovsprøving i dag. Det er det jo. For dem som vil beholde dagens ordning: Den også behovsprøvet. Det synes jeg også representanten Alvheim skal ta med seg.

Sigbjørn Molvik (SV): I innledninga til Regjeringas tiltaksplan mot fattigdom, som ble lagt fram tidligere i høst, heter det bl.a.:

«Det er spesielt uakseptabelt at barn lever i fattigdom. Vanskeligstilte barnefamilier er en prioritert målgruppe i den samlede innsatsen for å bekjempe fattigdom.»

Dette er SV veldig enig i. Fattigdom i Norge er unødvendig, fattigdom blant barn er både unødvendig og helt uakseptabelt, slik SV ser det.

Mange av de barna som lever i fattigdom i dagens Norge, er barn av enslige forsørgere. I forliket mellom regjeringspartiene og Fremskrittspartiet ble det foretatt et kutt på 30 mill. kr i stønad til barnetilsyn til enslige forsørgere. Denne ordninga er innført bl.a. for å stimulere enslige forsørgere til, og gjøre det enklere for dem, å delta i utdanning og arbeidsliv. Kuttet i denne ordninga vil bl.a. kunne føre til at enslige forsørgere som er kommet i jobb, igjen vil forsvinne ut. I alle tilfelle vil denne innstramminga ramme økonomien til barnefamilier og dermed også barna.

En av Kristelig Folkepartis hjertesaker er en god politikk for barnefamiliene, og spørsmålet til Kristelig Folkeparti blir da: Mener Åse Gunhild Woie Duesund at den innstramminga Kristelig Folkeparti her har vært med på i stønad til barnetilsyn, er egnet til å oppfylle målsettinga i Regjeringas tiltaksplan mot fattigdom? Og for det andre: Tror Åse Gunhild Woie Duesund at Høyre og Fremskrittspartiet er de beste allierte for Kristelig Folkeparti her i Stortinget i kampen mot fattigdom, spesielt fattigdom blant barn?

Åse Gunhild Woie Duesund (KrF): Til det siste vil jeg si at Kristelig Folkeparti alltid prøver å være en brobygger slik at vi kan få til enstemmige vedtak og vi alle kan stå sammen i kampen mot fattigdom, som bekymrer de fleste av oss. Jeg har veldig gode erfaringer med Sosialistisk Venstreparti i den sammenheng, og det håper jeg skal fortsette.

Når det gjelder fattigdomspakken, består jo den av mange deler. En målretter arbeidsmarkedstiltakene, og ikke minst skal en også involvere frivillige organisasjoner. Men når det gjelder barnetilsynet, er det viktig å huske på – SV har jo bl.a. vært med på et barnehageforlik – at nå går prisen på barnehageplasser ned, så det betyr ikke så mye. Så er det også viktig å tenke på at de fleste enslige forsørgere er i jobb, mange av dem har ekstra barnebidrag, og de har også tillegg når det gjelder tilskudd til barn. Vi har også innført andre ordninger som er bra for enslige forsørgere. Vi har sagt nå i budsjettet at overgangsstønaden skal kunne vare slik at enslige forsørgere kan fortsette en utdanning de har begynt på. For vi tror at det viktigste er å skaffe seg kompetanse, slik at en kan komme seg ut i arbeid og dermed kunne forsørge seg selv. Jeg får ikke tid til å gå inn på det, men i den forbindelse vil også det som Regjeringen gjør med SATS, være et godt tiltak.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Ola D. Gløtvold (Sp): Det er ikke så mye en rekker på 5 minutter når en har så mye en skal igjennom, men jeg vil først poengtere at Senterpartiet stiller med egen budsjettramme ved behandlingen av budsjettramme 15 og 16. Det gjør vi for å anskueliggjøre og sette fokus på de behov som vi mener er der innenfor helse- og sosialsektoren, og fordi vi ikke vil drive dobbelt bokholderi og vise til et alternativt budsjett og samtidig være med på de gode løsningene som kanskje også kan ligge i noen desimaler på det budsjettet som blir vedtatt her i dag.

Vi mener at vi må ha mer til utjamning og nødvendige velferdstiltak, som mer og bedre helsetjenester, bedre rehabilitering og omsorg, og en mer aktiv politikk for å senke sykefraværet, hvilket er økonomisk gunstig for både folk og land. Det er en prioritering av den nødvendige velferdspolitikken, og ikke en prioritering av vellevnetspolitikken med lavere avgifter på f.eks. alkohol og campingvogner. Den politikken ønsker ikke vi å følge.

Når det gjelder en del av disse spesielle områdene innenfor budsjettet, vil jeg ta noen av dem noe mer summarisk. Eldreomsorgen er vi alle enige om bør bedres og videreutvikles, men da er det viktig at kommuneøkonomien er god nok, slik at vi kan få kompetanse og flere hender og varme hjerter i omsorgen og pleien av eldre. Det betyr økt bemanning når det gjelder helse- og omsorgspersonell, og bedre legedekning, og vi legger inn mye i vår kommuneøkonomi for at man skal kunne klare å drive en bedre eldreomsorg. Vi mener også at omsorgslønn må tilbake, og at staten bør gå inn med en andel av den lønnen til hver enkelt som utfører omsorgsarbeid i eget hjem, og overfor egne familiemedlemmer. NOVA driver et undersøkelsesarbeid på dette nå, og vi ønsker å komme tilbake til det.

Det er også helt uverdig at bostedsløse med barn skal henvises til hospits. Dette har Stortinget uttalt seg om flere ganger. Vi mener at det må gjøres en ekstra innsats for bostedsløse og for rusmiddelmisbrukere som lever ute i kommunene, og vi ønsker å styrke budsjettet slik at forebygging og ettervern kan bli bedre, og slik at et tilbud om en verdig livsførsel kan gjelde også disse gruppene.

Tilskudd til personlige assistenter for funksjonshemmede har vist seg å være en god løsning. Vi ønsker å styrke denne posten, men blir sørgelig alene om det dessverre, ved å legge inn 10 mill. kr, noe som ville bety ca. 200 nye assistenter for funksjonshemmede. Vi ønsker også at man skal jobbe videre med den handlingsplanen som skal foreligge for at alle unge som ønsker seg ut av eldreinstitusjon, skal få anledning til det. Dette har det vært en del fram og tilbake om, også fra Stortingets talerstol og i voteringer her, men vi ønsker nå å legge inn 30 mill. kr på en ny post på kap. 621 for at man skal sette fart i dette arbeidet og få til en løsning på dette innen 2005, som egentlig har vært Stortingets intensjon. Men det er ingen særlig oppfølging av dette.

Frivillighetsarbeidet var jeg innom. Jeg synes det er litt freidig av representanten Bent Høie å si det han sa i replikksvaret til meg. Det er slik at det mangler ressurser for at frivillighetssentralene kan bli utvidet i antall. I dag er det 246 sentraler. Disse frivillighetssentralene som startet i 1994, er en suksess, og det burde være anledning for flere kommuner til å komme i gang. Vi vet også at det er så dårlig økonomi at de som har vært og er ildsjeler, er i ferd med å forlate frivillighetssentralene som ansvarlige for disse, fordi de ikke har ordentlig lønn. De har ingen pensjonsrettigheter og ser at de kan få mye bedre jobber i andre sektorer. Men de prøver å holde ut i håp om at dette verdifulle arbeidet skal lykkes. Det ser ut som at stortingsflertallet dessverre gjør sitt ytterste for at vi skal miste en del av disse folkene.

12 mill. kr mener vi er riktig å legge inn. Det betyr 9 mill. kr til å styrke driften for de sentraler som er i bruk og i drift i dag, og 3 mill. kr for å kunne starte nye sentraler som vi vet flere kommuner og institusjoner er interessert i å få til.

Så er det dette med intensjonsavtalen når det gjelder sykefraværet og et mer inkluderende arbeidsliv. Vi ønsker å legge inn en ekstra bevilgning på 100 mill. kr til Rikstrygdeverket, for at man skal kunne kjøpe behandlingsplasser. Vi ønsker også bedre økonomi for sykehusene våre, slik at de som kommer i den situasjonen at de må gå ut på sykelønn, skal kunne få behandling og rehabilitering raskt, slik at de kan være tilbake i aktivt arbeid og i aktiv hjemmesituasjon.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Magne Aarøen (KrF): Senterpartiet er til tider, for ikkje å seie konstant, i Stortinget i denne perioden oppteke av at Kristeleg Folkeparti fer bort frå sentrumsalternativet og legg seg i hendene, for ikkje å seie senga, til Høgre og Framstegspartiet. Det er difor interessant å bruke f.eks. denne innstillinga frå sosialkomiteen til å analysere litt kvar Senterpartiet ligg i det politiske landskapet.

I eit regjeringssamarbeid, det trur eg vi er einige om, må regjeringspartia stå i lag. Men dersom ein går gjennom denne innstillinga frå sosialkomiteen, registrerer ein at Senterpartiet nesten alltid med eit eller moglegvis to unntak, står i lag med SV og Arbeidarpartiet eller eit av dei partia. Det er vanskeleg å sjå at dei har noka anna line – det er mogleg det finst eit unntak eller to til – enn å stå i lag med desse partia. Det same registrerer eg andre plassar i det politiske biletet, at dei som eit fritt opposisjonsparti veldig sjeldan står aleine, men held seg nokså konstant til den sosialistiske sida.

Er representanten Gløtvold godt nøgd med at han på den måten fullstendig forlèt den sentrumsprega politikken som Kristeleg Folkeparti står for, og såleis ikkje på noko punkt, med eitt eller to unntak, finn å kunne stå i lag med Kristeleg Folkeparti og Regjeringa? Er det den nye og vedvarande politiske profilen til Senterpartiet?

Ola D. Gløtvold (Sp): Jeg er for så vidt ikke så veldig opptatt av i hvilken seng Kristelig Folkeparti ligger, men jeg er noe forbauset over de politiske snuoperasjoner som har skjedd i Kristelig Folkeparti, og hvis Kristelig Folkeparti har krøpet til korset for en Høyre-politikk, må det være Kristelig Folkepartis sak. Men når det sies at det er merkverdig at vi står i lag med SV og Arbeiderpartiet innenfor sosialkapitlet i denne innstillingen, er jeg ikke enig i det. Sosialpolitisk ligger vi nær venstresiden i norsk politikk. Det er det ingen tvil om. Det har vi gjort hele tiden. Vi er et verdikonservativt parti, men sosialpolitisk ligger vi nær venstresiden, og det viser også denne innstillingen.

Så sa representanten Woie Duesund fra Kristelig Folkeparti at de bestrebet seg på å få til et flertall. Vi bestreber oss også på å finne iallfall et minste felles multiplum i politikken. Derfor ender vi vel opp der hvor vi iallfall er minst uenig i en del saker. Vi står også alene i en del saker her og får høre det.

Når det gjelder forandringene som har skjedd her, synes jeg at vi fortsatt står på våre verdier. Når det gjelder f.eks. utjamningsmeldingen og kampen mot fattigdom, når det gjelder alkoholpolitikken og kampen mot rus, når det gjelder trygdesystemet og forholdet til enslige forsørgere og uføretrygdede, og jeg kunne nevne flere ting som vi har stått sammen om, har Regjeringen, inkludert Kristelig Folkeparti, nå gått til høyre i forhold til dette i forbindelse med to budsjett. Ikke minst i forbindelse med dette budsjettet har Kristelig Folkeparti forlatt en del av sentrumspolitikken som Bondevik I-regjeringen førte, og som Senterpartiet fortsatt står på.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

May Britt Vihovde (V): Først vil eg berre seia at Venstre sjølvsagt stiller seg bak Regjeringa sitt budsjett, likeins dei forslaga som kjem fram i innstillinga og som er fremja i salen som Høgre og Kristeleg Folkeparti står bak.

Venstre meiner at menneska er ulike og ønskjer ulike løysingar. Velferdstilbodet må alltid byggja på respekt for det einskilde mennesket sin integritet, og i langt større grad vera tilpassa den einskilde sine ønske og behov. Som brukarar stiller vi krav om meir fleksible og individuelt tilpassa tenester som er tilgjengelege når vi treng dei.

Ei sentral utfordring både for helse- og omsorgssektoren framover vil vera å ha nok varme hender som gir pleie og omsorg. For helsesektoren kan det òg vera å ha rett person på rett plass.

Den utviklinga som skjer i stort tempo innanfor språkteknologien, vil gi spanande moglegheiter for reduserte kostnader for brukarar av helsetenestene og dessutan mykje betre utnytting av personalressursane.

Regjeringa foreslår 2 milliardar kr meir til drift av sjukehusa. Venstre meiner denne auken er nødvendig, men samstundes kviler det no eit ansvar på dei ulike helseregionane til å ta dei grepa som er nødvendige for å utnytta kapasitet og teknologi til å gi oss eit godt helsetilbod.

Å slå saman sosial-, trygde- og arbeidsmarknadsetaten til ein etat er noko eg i fleire år har peika på at Venstre ønskjer. Stortinget har òg gått inn for det. Når ein kjem i ein vanskeleg livssituasjon – anten ein mister arbeidet eller heimen – blir det ganske byråkratisk når ein, som i dag, kanskje må innom fire ulike offentlege instansar for å sikra seg pengar til det mest nødvendige.

Venstre ser fram til den samordninga som skal skje ved å slå saman sosialkontor, trygdekontor og Aetat. I den samanhengen er det òg viktig å ta ein gjennomgang av alle dagens offentlege stønadsordningar, slik at ein kan vurdera forenkling.

For Venstre handlar det å gi alle over 18 år ei garantert minsteinntekt – ei borgarlønn – også om å bruka den offentlege kompetansen meir effektivt og dessutan å la den einskilde borgar vera sikra ei viss inntekt.

Venstre er svært glad for at Regjeringa foreslår meir til dei som i dag har minst. Å gjera noko for desse er det viktigaste.

Når ein finn 10 000 som har motteke sosialhjelp i over tre år, er den viktigaste jobben å prøva å kvalifisera desse til å klara seg på eiga inntekt. Regjeringa sitt forslag om øyremerkte plassar i arbeidsmarknadstiltak for langtidsmottakarar av sosialhjelp og arbeidsmarknadsretta kvalifisering for innvandrarar er eit skikkeleg lyft for å hjelpa desse. Betring av bustønad for barnefamiliar og styrking av oppfølgingstenesta for bustadlause er òg viktige tiltak.

Våren 2001 var eg med på å fremja forslag om ein kriseplan for å få redusert talet på unge menneske som døyr av overdose. Statsminister Bondevik uttalte òg i Regjeringa si tiltredingserklæring at auka innsats for våre rusmiddelavhengige var noko denne regjeringa ville prioritera.

I budsjettet for 2002 auka ein løyvingane til tiltak for å betra livssituasjonen for våre tunge rusmiddelmisbrukarar. No har Regjeringa lagt fram ein handlingsplan mot rusmiddelproblem. Her tek ein nye skritt og utformar ny politikk for å hjelpa menneske med rusproblem. Venstre meiner at det er vesentleg at det er låg terskel for å kunna få hjelpetiltak og høg terskel for å mista tilbodet. Vi ser fram til resultata av handlingsplanen, fordi vi er overbeviste om at med dei tiltaka som Regjeringa no set i verk, vil mange menneske få ein ny start.

Vi støttar sjølvsagt Regjeringa sitt forslag om auka løyvingar til legemiddelassistert rehabilitering, lågterskelhelsetilbod og sosial inkludering med 65,5 mill. kr.

Omorganisering av ansvarsforhold innan rusfeltet meiner Venstre vil vera eit viktig skritt for å gi våre rusmiddelbrukarar individuell rehabiliteringsplan der ansvarsforhold med omsyn til behandling ikkje blir pulverisert.

Når Regjeringa aukar løyvingane til psykisk helse med 670 mill. kr, er eg glad for dei signala som helseministeren har sendt ut til alle helseforetak, om at dette faktisk skal prioriterast og ikkje brukast som salderingspost for andre helsetilbod.

Når ein prøver å reversera stønadsordningar som ikkje er målretta, som kostar mange millionar eller milliardar, og som gir like mykje til dei som kan klara seg sjølve, som til dei som lite har, blir det eit ramaskrik.

Ordningar som blei til i ei tid då levestandarden til fleirtalet var låg, er ikkje nødvendigvis dei rette i ei tid då fleirtalet lever i materiell velstand, medan eit mindretal fell utanfor.

Venstre prioriterer å hjelpa dei som har minst, ved å målretta meir, og eg er glad for at Regjeringa også prioriterer dette.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Ola D. Gløtvold (Sp): Hvis en går tilbake og ser på Venstres røtter, finner en som et kjennetegn kampen for demokrati og folkestyre.

For ca. en uke siden behandlet vi her i Stortinget et Dokument nr. 8-forslag fremmet av meg på vegne av SV og Senterpartiet om større åpenhet i saksbehandlingen i helseforetakene og innsyn både for folk flest, media og de som var engasjert i og berørt av helsepolitikken gjennom helseforetakenes disposisjoner. Etter at denne debatten er over og vedtaket er gjort, der regjeringspartiene, der Venstre er med, avviste å åpne helseforetakenes møter, går Venstre ut og sier at de er for åpne møter i helseforetakene. Men ville det ikke da en vært tanke og ganske fair play av Venstre å stille opp her i stortingssalen og fronte det synet og ta den fighten, hvis man mener at det skal være åpenhet i helseforetakenes styremøter?

May Britt Vihovde (V): No er det slik at med to stortingsrepresentantar skal Venstre følgja med i alt som skjer på Stortinget. Og eg kan lova representanten Gløtvold at vi også følgde med på kva som skjedde i sosialkomiteen i den saka om openheit.

Venstre ønskjer openheit i helseforetaka, men vi stoler på helseministeren, som ønskjer å sjå på utviklinga her, og så ønskjer vi å pressa Regjeringa, pressa helseforetaka, til kanskje å gå endå lenger i openheit enn det som var intensjonen frå opposisjonen med dette forslaget.

Eg må berre tilstå at i den saka var eg faktisk i salen. Eg var med og voterte, og eg stod saman med regjeringspartia. Men vi vil slåst for openheit, vi vil slåst for kanskje meir openheit både i helseforetaka og i den offentlege forvaltninga, både på statsnivå, kommunenivå og fylkesnivå. Den kampen har vi slåst mange gonger, eg har mange gonger stått mot Senterpartiet sine representantar i ymse organ, men eg er veldig glad for at vi har fått gjennomslag, og at dette no blir eit tema der òg opposisjonen støttar oss. Og så får vi gå saman og slåst vidare for den saka.

Men eg er overbevist om at helseministeren kjem til å leggja fram forslag om openheit i helseforetaka.

Olav Gunnar Ballo (SV): Jeg har lagt merke til at Venstre ved May Britt Vihovde flere ganger har engasjert seg for legemiddelassistert rehabilitering, og jeg synes når jeg har hørt på Venstre, at det har vært prisverdig at de har et engasjement knyttet opp mot rusmiddelmisbrukere. Venstre er ikke representert i sosialkomiteen, og det er derfor ofte vanskelig å vite nøyaktig hva Venstres standpunkt er knyttet til rehabilitering av rusmiddelmisbrukere. Så jeg spør rett og slett av nysgjerrighet og ikke for å legge noen felle for partiet Venstre: Hva er Venstres holdninger knyttet til bruken av ulike legemidler – man kjenner jo til buprenorfin, som har handelsnavnet Subutex, og metadon har også vært brukt – i en større sammenheng og til øvrige tiltak knyttet opp mot rusmiddelmisbrukere?

Jeg spør ut fra den tenkning at hvis fokus i veldig stor grad rettes mot bruken av disse legemidlene og i liten grad rettes mot å styrke den øvrige del av tiltakskjeden, kan man i verste fall risikere at det er gjennom fortsatt bruk av rusmidler, i dette tilfellet på resept, at man skal løse rusmiddelmisbrukernes problemer, og så har man egentlig gjort større skade enn nytte. Jeg ønsker noen resonnementer fra Venstre omkring hvordan man tenker seg helheten i kjeden når det gjelder behandling av rusmiddelmisbrukere.

May Britt Vihovde (V): Venstre har slåst i mange år for å få individuelle rehabiliteringsplanar for våre tunge rusmiddelmisbrukarar. Og den omorganiseringa ein no har gripe fatt i, reknar vi med vil gi klarare ansvarsforhold. Når det gjeld desse menneska, som er dei som blir rangerte nedst på stigen i Noreg, som er dei fattigaste og mest utslitne, har det blitt veldig mykje ansvarsfråskriving.

Når det gjeld legemiddelassistert rehabilitering eller andre tiltak, meiner vi det må vera ein instans som tek ansvaret og som set i gang tiltaka. Vi registrerer at veldig mange i dag får legemiddelassistert rehabilitering, men dei får ikkje den oppfølginga som dei treng. Og det meiner Venstre er feil. Legemiddel er ein bit av rehabiliteringsopplegget, men samtidig må alle dei andre ledda, det å sikra utdanning, bustad, arbeid, sosialt nettverk og oppfølging, liggja der. Så kan det henda at for nokre vil det å koma seg ut av eit langvarig rusmiddelmisbruk, kanskje ta eitt år, for nokre to år, men det er faktisk nokre det tek ti år for. Då må heile rehabiliteringsopplegget vera sånn at ein følgjer den enkelte, set i verk dei tiltaka som kvar enkelt treng.

Eg meiner elles at legane i større grad må få ansvar for dette. Dei må kunna foreskriva den medisinen som verkar, anten medisinen heiter Subutex og inneheld buprenorfin eller han inneheld metadon, i tillegg til alle dei andre hjelpetiltaka som må setjast i verk for at desse menneska skal få ein ny start, eit nytt liv – og det er det dei fleste ønskjer seg.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Asmund Kristoffersen (A): Et skjemmende bilde i Regjeringens budsjett er dessverre at mange av dem som har minst, de som er mest utsatt i et labilt arbeidsmarked, og de syke skal være med på å betale for mer velstand til de velstående. Det er nok å nevne eksempler som forslaget om en historisk påplussing av egenandelene ved sykdom, skattlegging av tidsbegrenset uførestønad, fjerning av de uføres mulighet til å ha inntekt utover trygden uten trekk i pensjonen, kutt i diverse hjelpeordninger for funksjonshemmede osv. Dette er ikke akseptabelt når en gjerne vil skape det inntrykk at en satser på dem med svakest økonomi og svakest rettigheter. Det er ikke rart at de arbeidsledige blir opprørt når deres økonomiske rettigheter reduseres betydelig og når Regjeringen langt på vei ser bort fra at mange i dag utstøtes fra arbeidslivet.

Selv om Arbeiderpartiets innflytelse på dette budsjettet er liten på grunn av avtalen mellom Fremskrittspartiet og regjeringspartiene, har vi prøvd å vise vei gjennom forslag for større rettferdighet.

Den økonomiske situasjonen for sykehusene er meget bekymringsfull og krever tiltak langt utover det Regjeringen har lagt opp til. Vi får stadig inn meldinger fra helseforetakene om omstruktureringer som neppe gjøres for å skape et bedre helsetilbud til befolkningen.

Vi trenger mer effektiv utnyttelse av ressursene, men det må skapes handlingsrom for planlagte og veloverveide omlegginger. Jeg er derfor overrasket over at både Regjeringen og Fremskrittspartiet i forbindelse med budsjettet for 2003 inntar en passiv rolle og ikke foretar seg noe for å gi helseforetakene mulighet til å opprettholde helsetilbudet i en situasjon med ekstremt kostnadskrevende lønnsoppgjør og svære ekstraordinære pensjonskostnader.

Arbeiderpartiet har foreslått 530 mill. kr mer til sykehusene og en fondsordning som kan dekke helseforetakenes ekstra pensjonsforpliktelser. Dette burde definitivt være noe for de øvrige partiene! Jeg har med glede merket meg at noen er på glid.

Gjennom denne budsjettbehandlingen sørger regjeringspartiene og SV for at en ny legemiddelpolitikk blir vedtatt ved at et såkalt indeksprissystem blir innført. Vi kommer som kjent tilbake til saken senere. Dette er en meget komplisert og uoversiktlig sak som burde ha vært langt bedre utredet enn hva tilfellet er, noe Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Fremskrittspartiet dessverre ikke får flertall for her i salen. Formålet fra Regjeringens side er å få til redusert vekst i utgiftene til legemidler. Det er det behov for. Så er spørsmålet: Får vi det til ved å innføre indeksprissystemet, og er en slik omlegging det beste vi kunne foreta oss?

Arbeiderpartiet mener at vi burde tatt oss tid til å utrede flere modeller, bl.a. ved å se på en videreutvikling av den nåværende gevinstdelingsmodellen. Arbeiderpartiet prøvde gjennom arbeidet med finansinnstillingen å få departementet med på å se på effekten av alternativer til det foreslåtte, men dessverre stanget vi hodet i veggen. Det burde vært fortatt økonomiske analyser av virkningen av indeksprismodellen både for pasientene, folketrygden og aktørene i næringen, dvs. apoteker, grossister og produsenter, inkludert importørene av parallellprodukter.

Det virker bortimot meningsløst å etablere et system som pålegger apotekene å selge medisiner med tap. Jeg tror neppe at Stortinget, inkludert flertallet, er sikker på at dette er rett medisin. Og jeg viser her til representanten Ballos understreking av behovet for evaluering. Det burde være riktigere å forsikre seg om at det en setter i gang, faktisk er en forbedring.

Jeg er ellers glad for at Arbeiderpartiet sammen med andre partier har satt i fokus en rekke enkeltsaker av til dels stor betydning. Mange norske pasienter har stor helsegevinst av behandlingsreiser til varmere klima. Revmatikere er en slik gruppe. Jeg og Arbeiderpartiet mener at vi må utnytte tilbudet i Igaloo bedre, og jeg er glad for at forliket mellom regjeringspartiene og Fremskrittspartiet var et godt skritt i riktig retning, men det var ikke nok.

Vi må også ta bedre vare på astmabarna enn det som ble prestert i budsjettet. Det gjelder både reduksjonen i behandlingsreisene og mangelen på satsing på astmaskolene, som gjelder både barn og voksne.

Statsråd Ingjerd Schou: Sosialpolitikken skal sikre trygghet for enkeltmennesket, skape nye muligheter for mennesker som faller utenfor, og legge til rette for aktivitet og deltakelse for alle. Sosialpolitikken skal sørge for at de av oss som trenger det, får en ny sjanse, og at tiltak og tjenester formes med utgangspunkt i den enkeltes situasjon og behov. Regjeringen har på denne bakgrunn startet en bred omlegging av sosialpolitikken ut fra en sosial profil med vekt på aktive tiltak for å få flere i jobb, gjennomgang av velferdsordningene og omfattende organisatoriske reformer av velferdstjenestene.

Velferdsordningene må ikke bli statiske, men videreutvikles og forbedres for å sikre at de fungerer effektivt i forhold til dem som skal hjelpes, og for å sikre at vi har ordninger og tiltak slik at vi er i stand til å gi hjelp der det trengs mest. Det krever vilje til å prioritere og til å målrette for å gi individuelle løsninger på individuelle behov.

Regjeringens visjon er at ingen skal leve i fattigdom. Det er viktig å etablere tiltak raskt, og jeg er glad for at det ble bred tilslutning til de konkrete tiltakene Regjeringen har foreslått i budsjettet for neste år. Skal vi nå målet om å bekjempe fattigdom, kreves også klare strategier og målrettet arbeid over tid, og det vil vi få anledning til å diskutere nærmere når St.meld. nr. 6 for 2002-2003 om tiltaksplan mot fattigdom behandles til våren.

Hovedårsaken til fattigdom er svak eller manglende tilknytning til arbeidslivet. Arbeid er den viktigste vei ut av fattigdom. Neste år gjennomfører vi et løft for langtidsmottakere av sosialhjelp. Det opprettes 1 000 plasser i arbeidsmarkedstiltak, øremerket for langtidsmottakere av sosialhjelp, for å sikre at personer som har blitt gående på sosialhjelp gjennom lang tid, skal få hjelp til å komme ut av tilværelsen som passiv stønadsmottaker og over i arbeid. Nytten av dette er godt dokumentert i en undersøkelse, omtalt i Aftenposten i dag. Utdanning kvalifiserer til arbeid, og vi må sikre at flere fullfører utdanning. Tiltakene for å hindre frafall fra videregående utdanning styrkes, og enslige forsørgere som er under utdanning, vil også nå beholde overgangsstønaden ut skoleåret.

Det handler om bolig. Bostøtteordninger for vanskeligstilte barnefamilier forbedres ved at det ikke lenger skal stilles krav om at boligen er finansiert gjennom Husbanken. Om lag 5 000 flere vanskeligstilte barnefamilier med lave inntekter og høye boutgifter vil som følge av dette få rett til bostøtte neste år. Regjeringen har satt utfordringene knyttet til bostedsløse og betydningen av aktive tiltak for å forebygge og bekjempe bostedsløshet på dagsordenen. Neste år styrkes oppfølgingstjenestene for bostedsløse i de store byene med 30 mill. kr. Dette er en helt nødvendig og ny satsing. Bostedsløse trenger ikke bare tak over hodet, men også hjelp til å bo. Det må vi gi dem, og jeg er glad for at det er bred støtte til dette i komiteens innstilling.

Gjennom boligsosialt rundskriv, som ble sendt ut til kommunene i forrige uke, satser Regjeringen på økt kunnskap og tettere samarbeid mellom landets kommuner og namsmenn for å redusere antall boligutkastelser og begjæringer om utkastelse for de vanskeligstilte på boligmarkedet. Regjeringen har også tatt fatt i problemer knyttet til dårlige midlertidige botilbud – hospits – og sendt forslag til veiledende kvalitetsstandarder på høring, for nettopp å gi kommunene et verktøy til å håndtere forholdet til private hospitser på en bedre måte, både for kommunene og dem som på kort varsel trenger tak over hodet. Barn skal ikke bo på hospits – det er vi helt enige om.

Å redusere rusmiddelproblemer handler om å redde liv. Regjeringen har lagt frem sin handlingsplan mot rusmiddelproblemer for perioden frem til 2005, og det er redegjort for denne i budsjettet. Innsatsen for de tyngste misbrukerne styrkes gjennom fortsatt økt satsing på legemiddelassistert rehabilitering og lavterskelhelsetilbud for de mest utslåtte misbrukerne som det haster mest for. Forebygging og tiltak for å hindre at ungdom rekrutteres til rusmisbruk er prioritert, og det legges opp til omfattende forsøk med koordinert og målrettet innsats fra forskjellige aktører gjennom en treårsperiode i to prøvefylker.

Vi trenger en gjennomgripende reform av behandlingsapparatet for rusmiddelmisbrukere for å sikre sammenhengende tiltakskjeder, for at det ikke skal oppstå livsfarlige pauser mellom tiltakene. Forslaget om å overføre spesialiserte helsetjenester for rusmiddelmisbrukere fra fylkeskommunen til de statlige helseforetakene er nå til behandling i Stortinget, og Regjeringen har nylig sendt på høring et forslag til ny organisering av sosialtjenestene for rusmiddelmisbrukere. I dette ligger det også et forslag om rett til individuell plan etter sosialtjenesteloven. Dette er helt nødvendig for å sikre koordinerte tjenester til brukere med særlig sammensatte behov. Jeg tar sikte på å komme med dette til Stortinget slik at det kan behandles i løpet av våren. Sammen vil disse forslagene rydde opp i uklare ansvarsforhold innen rusomsorgen, etablere en tonivåmodell og slik legge de organisatoriske forutsetningene til rette for et bedre og mer samordnet tilbud til misbrukere som trenger hjelp. Det er nødvendig for å sikre sammenheng og helhet i tiltakskjedene, fra avrusing til behandling og hjelp til bolig, arbeid og ikke minst nye sosiale nettverk.

Velferdssamfunnet er under press. Mange brukere er misfornøyde med tjenestene, opplever at det er vanskelig å finne frem og føler seg også som kasteballer mellom kontorer og etater. Under budsjettdebatten i fjor vedtok et enstemmig storting å be Regjeringen utrede en felles etat for arbeid, trygd og sosiale tjenester. Vi har gjort jobben og legger før jul frem en sak der man utreder flere alternativer til ny organisering av disse tjenestene, herunder felles etat. Utredningen og Regjeringens forslag legges frem i en stortingsmelding nå før jul.

Forholdet mellom yrkesaktive og stønadsmottakere svekkes for hvert år som går – hvis vi ikke klarer å snu utviklingen og få flere i arbeid. Dette handler om å sikre fremtidige pensjoner, men også om å kunne tilby gode velferdstjenester her og nå. For å redusere antallet nye, varige uførepensjonister og få flere uføre i arbeid har Regjeringen på bakgrunn av Sandman-utvalgets innstilling foreslått å innføre en ny ordning med tidsbegrenset uførestønad og nye og mer fleksible regler for kombinasjon av arbeid og trygd. Forslagene ligger i Ot.prp. nr. 102 for 2001-2002, som ble lagt frem i juni, og som vil behandles i sin helhet over nyttår. Jeg ser av innstillingen til budsjettet at enkelte partier allerede nå gir uttrykk for sterke synspunkter på de forslag som er fremmet, og jeg er kanskje noe overrasket over at også Arbeiderpartiet gjør dette – på bakgrunn av at Regjeringens forslag følger opp en av statens forpliktelser overfor partene gjennom intensjonsavtalen som Stoltenberg-regjeringen inngikk.

Arbeidet med intensjonsavtalen om et mer inkluderende arbeidsliv pågår for fullt, og vi ser også at der man kommer i gang med tiltak, gir det resultater i form av lavere sykefravær. Trygdeetatens arbeidslivssenter er etablert i alle landets fylker, og alle virkemidler er gjort tilgjengelige i tråd med det opplegget Stortinget sluttet seg til da Ot.prp. nr. 29 for 2001-2002 ble behandlet i vår. Hovedutfordringen nå er å få flere virksomheter, både offentlige og private, til å inngå avtaler og ta fatt på arbeidet der det skal virke, på den enkelte arbeidsplass. Nye tall pr. 5. desember viser at det nå er 1850 IA-virksomheter, som omfatter ca. 24 pst. av arbeidsstyrken. Det vil si at en av fire jobber i en IA-bedrift, og jeg vil rose alle som har bidratt til at vi faktisk har kommet så godt i gang.

En av de viktigste omleggingene innenfor velferdspolitikken er fornyelsen av pensjonssystemet på bakgrunn av pensjonskommisjonens arbeid. Pensjonskommisjonen lar lagt frem sin delrapport, som gir et godt grunnlag for en bred, viktig og nødvendig pensjonsdebatt også før endelige forslag legges frem neste høst.

Jeg vil gjerne få gi honnør til Fremskrittspartiet for at partiet i en utfordrende budsjettbehandling har vist ansvarlighet og bidratt til gode forlik både om statsbudsjettet generelt og sosialbudsjettet spesielt. Gjennom budsjettforliket mellom Regjeringspartiene og Fremskrittspartiet er det blitt enighet om en opptrappingsplan for grunnpensjonen til gifte og samboende, og jeg vil komme tilbake med de nødvendige lovforslag, slik at disse kan vedtas før opptrappingen til 1,6 G fra 1. mai neste år.

Retningslinjene for trygdeoppgjøret og forståelsen av disse er et tilbakevendende tema. Regjeringen vil på bakgrunn av det vedtaket som ble fattet under behandlingen av trygdeoppgjøret for 2002, fremme en egen sak om retningslinjene, slik at Stortinget kan ta stilling til disse og eventuelt vedta nye retningslinjer før neste års trygdeoppgjør.

Det er en stor utfordring å tilby tilstrekkelige og gode tjenester til pleietrengende eldre. I løpet av de neste årene vil utbyggingen av omsorgsboliger og sykehjem med tilskudd gjennom handlingsplanen for eldre fullføres.

Regjeringen fornyer sosialpolitikken. Stortinget har allerede fått og vil i løpet av våren få seg forelagt omfattende saker som berører viktige sider av sosialpolitikken som fattigdom, rusmiddelproblemer, eldre og funksjonshemmede, og ikke minst organiseringen av velferdstjenestene.

Jørgen Kosmo hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Bjarne Håkon Hanssen (A): Sosialministeren har fra første dag understreket behovet for å bekjempe fattigdom i det norske samfunnet, og sosialministeren har gang på gang sagt at det er behov for en ny sosialpolitikk, det er behov for å målrette bedre, og sosialministeren har vel innført begrepet «skreddersøm» i norsk sosialpolitikk. Sosialministeren har sagt at vi trenger et løft i forhold til å bekjempe fattigdom, og dette løftet har kommet fram gjennom Regjeringens forslag til statsbudsjett, og sosialministeren har stort sett fått det som sosialministeren har ønsket å få det i forhold til statsbudsjettet. Jeg vil tro at grunnlaget for det hele ligger i at man mener at man nå både har foreslått og får vedtatt et løft for å bekjempe fattigdom, og ambisjonene må da være at det skal gi resultater. Og resultatene her må jo da være at det blir færre fattige i Norge dersom det faktisk viser seg at statsrådens medisin fungerer – og det må iallfall statsråden selv tro på.

Så mitt spørsmål til statsråden er: På hvilken måte vil man nå måle effekten av dette løftet? Hvordan vil man nå følge med i utviklingen av antall fattige i Norge, og når vil vi se at det statsråden kaller et løft, faktisk gir effekter? Når vil vi i Stortinget kunne lese av statistikkene og alle de andre tallstørrelsene som omgir dette temaet, at antall fattige, antall barn som lever i fattigdom, går ned?

Statsråd Ingjerd Schou: Jeg er veldig glad for det spørsmålet, for i handlingsplanen mot fattigdom har vi også tatt til orde for at vi ønsker en sosial rapportering. Det vil si at vi må også sette sosialpolitikken opp til prøve ved å måle hva som skjer i forhold til de tiltakene som er iverksatt i handlingsplanen.

Vi har pekt på at det viktigste tiltaket for å komme ut av fattigdom er å gi hjelp til å komme i arbeid, det være seg kvalifisering for å komme videre eller selve det å komme i arbeid. Det er en rekke ting innenfor handlingsplanen mot fattigdom som det er mulig å måle, det være seg arbeid, men også det som går på bolig, og ikke minst å se på om de tiltakene som det er lagt opp til i handlingsplanen mot fattigdom, virker. Den sosiale rapporteringen skal skje årlig. Det har vi forpliktet oss til, og det betyr også at vi i samarbeid med alle partiene i Stortinget må være villige til å vurdere hvorvidt disse tiltakene virker, om de gir resultater, eller om det er behov for å gjøre endringer.

Det har vært mye svartmaling i forkant av budsjettet. Jeg har lyst til å understreke at vi i Norge aldri har brukt mer penger på det som går på sosiale formål, enn det vi gjør i dag. Og jeg er veldig glad for at Arbeiderpartiet nå gir støtte til at vi skal målrette, at vi både skal spisse og målrette til dem som har de aller største problemene.

Harald T. Nesvik (FrP): Vi har brukt mye tid i dag på å snakke om alt det negative i budsjettet – også på sosialministerens område. Det er en del av de usosiale tiltakene. Derfor skal jeg bruke denne replikken til å snakke om det positive i budsjettet. For det er helt åpenbart at sosialministeren når det gjelder budsjettet, men også i det som det er gitt uttrykk for underveis i debatten, har en klar og god omsorg når det gjelder rusmiddelmisbrukere i dette landet. I den forbindelse er det veldig viktig at man får på plass en rusmelding 2, slik at man kan få behandlet dette videre. Så jeg vil spørre sosialministeren: Når kan man forvente at Stortinget får seg forelagt den type melding fra Regjeringen?

I tillegg: Vi kjenner til at det har pågått et intenst og godt arbeid når det gjelder eventuell sammenslåing av trygdeetat, sosialetat og arbeidsmarkedsetat. Der er det meldt at det skal komme en sak nå før jul. Jeg er litt spent på om sosialministeren kan si noe mer om når vi kan forvente å få denne saken, som veldig mange går og venter på.

Statsråd Ingjerd Schou: Når det gjelder Rusreform 2, for å kalle den det, er dokumentet sendt ut på høring. Vi regner med at vi får en tilbakemelding rimelig snart, rett over nyttår, og vi tar sikte på å oversende saken til Stortinget første halvår. Poenget med Rusreform 1 og 2 er jo nettopp at vi ønsker veldig at disse endringene skal skje samtidig, og at det da skal være fra 1. januar 2004.

Stortinget gav 12. desember 2001 i et enstemmig vedtak Regjeringen i oppdrag å utrede en felles etat. I dag er det 11. desember, og jula begynner for meg lille julaften – holdt jeg på å si. Det er i hvert fall kort tid til jul, men vi tar sikte på at vi skal holde løftet om å oversende saken før jul.

Sigbjørn Molvik (SV): I avtalen om å skape et mer inkluderende arbeidsliv ligger det et ansvar på alle de tre partene som er med, for å bidra til at så mange som mulig av dem som i dag ikke er i arbeid, kan få seg jobb.

Et sentralt element i det som må være statens ansvar i denne forbindelse, er alle de økonomiske ordningene vi har som er knyttet til sykdom, uførhet, attføring, rehabilitering osv. På flere av disse områdene gjør Regjeringa i forslaget til statsbudsjett innstramminger. Eksempler på dette er innstramminger i dagpengeordningen, fjerning av muligheter for uføretrygdede til å tjene inntil 1 G i året uten at trygden blir avkortet og reduksjon i trygdeytelsene for folk som har midlertidig uførestønad.

Jeg kan vanskelig tolke dette på annen måte enn at Regjeringa tror at trangere økonomiske forhold vil sette folk som har vært eller er syke, bedre i stand til å komme tilbake til arbeidslivet igjen. Dette er en tenking og en tilnærming som SV finner svært merkelig, og som vi ikke har noen tro på kan virke, snarere tvert imot.

Jeg har da to spørsmål til sosialministeren: Tror hun virkelig at økonomiske sanksjoner overfor den enkelte vil føre til at flere funksjonshemmede og uføretrygdede lettere kommer tilbake til arbeidslivet? Og synes statsråden denne måten å gjøre det på, er i tråd med intensjonsavtalen om et mer inkluderende arbeidsliv?

Statsråd Ingjerd Schou: Når det gjelder uføretrygd og arbeidsinntekt i så måte, kommer vi tilbake til det under behandlingen av Ot.prp. nr. 102 til våren. Vi har jo foreslått omlegginger, rett og slett fordi mange uføre stenges ute av arbeidslivet, eller stenges inne i en liten jobb av et system hvor mange taper på nettopp å arbeide utover 1 G.

Når det gjelder intensjonsavtalen og motsetningen som representanten Molvik trakk opp, så er det viktigste for dem som går på dagpenger, og for dem som er arbeidsledige, å få arbeid. Å hjelpe flere til arbeid er også den sikreste måten å redusere forskjellene på. Da må vi også sikre at det faktisk lønner seg å arbeide.

Jeg er også overrasket – i forhold til intensjonsavtalen og oppfølgingen av den – over at SV legger inn et kutt i trygdeetatens driftsbudsjett i en størrelsesorden som vil sparke beina under intensjonsavtalen og arbeidet med å hjelpe flere uføre til arbeid. Kuttet i trygdeetaten som SV foreslår, er på 150 mill. kr, som ville innebære en bemanningsreduksjon på 300–400 personer. Det kan ikke kuttes i basisfunksjonene dersom pensjoner og andre ytelser skal komme til rett person til rett tid. Nedbemanning vil måtte tas på tjenestesiden og ramme arbeidslivssentrene, reaktivisering av uføre og hjelpemiddelsentralene.

Ola D. Gløtvold (Sp): Regjeringen flagger dette med kamp mot fattigdom, og det er bra. Men de gjør det motsatte i store deler av budsjettet sitt. De legger mer skatt på sykdom, øker taket for frikortordningen, det blir dyrere medisiner, i hvert fall i distriktene, og det blir en reduksjon av velferdsordningene rettet mot vanskeligstilte. Sosialministeren sa ganske ordrett i sitt innlegg i stad at årsaken til fattigdom er svak eller manglende tilknytning til arbeidslivet. Jeg kan være enig i at det er en veldig vesentlig årsak. Men det er også andre årsaker og ulike skjebner, bl.a. sykdom og uførhet.

Når det gjelder å få disse mer tilknyttet arbeidslivet, synes jeg Regjeringen går den motsatte veien, som bl.a. representanten Molvik var inne på. Tilskuddet til arbeids- og utdanningsreiser for funksjonshemmede følges ikke opp, men reduseres. Muligheten for uføretrygdede til å bruke sin restarbeidsevne beskjæres ved at Regjeringen foreslår å redusere deres friinntekter fra 1 G til 0,1 G. Nå svarte sosialministeren delvis på dette, men et svar fra min side er at hvis de ønsker å tjene mer, ja vel, da reduserer de uføretrygdemuligheten sin og går inn i mer arbeid, slik at en kan få delt trygd og arbeid, og får den ordningen som vi har sagt ja til i Stortinget.

Så svekker man økonomien til dem som får tidsbegrenset uførestønad, ved at disse etter Regjeringens opplegg får lavere stønad enn det uførepensjonen tilsier, og dermed enda dårligere økonomi enn de uføretrygdede. Det er også manglende oppfølging og prioritering av tilskudd til personlige assistenter for funksjonshemmede, som ved hjelp av en slik ordning lettere kunne delta i arbeidslivet. Harmonerer dette med å gi vanskeligstilte bedre tilknytning til arbeidslivet og skape et mer inkluderende arbeidsliv?

Statsråd Ingjerd Schou: Flere av de områdene som representanten Gløtvold var inne på, vil vi komme tilbake til og behandle i første halvår 2003, både når det gjelder funksjonshemmede og det som går på uførestønad.

Det er viktig å målrette sosialpolitikken slik at vi virkelig kan hjelpe dem som trenger det aller mest. Det betyr at vi også må ha evnen til å prioritere og målrette, slik at det skal være mulig å arbeide, og at det legges til rette for det.

Flere av de forholdene som representanten Gløtvold var inne på, særlig i forhold til funksjonshemmede, er jeg også opptatt av, og det er en del av Manneråk-utvalgets innstilling. Vi vil også komme tilbake til det til våren.

Gunn Olsen (A): Sosialministeren har ved flere anledninger i denne sal sagt at Regjeringen setter de fattige først. Når vi fra Arbeiderpartiet maser om dette, er det fordi vi føler at vi ikke får noe svar på hvordan dette skal gjøres. For nå fjernes altså småbarnstillegget, barnetrygden fryses, det blir gebyr på fastsettelse av barnebidrag, man reduserer minstefradragene og innfører et helt nytt system for barnebidrag, som medfører en nedgang i inntekten for de fleste aleneforsørgere neste år. Hva slags fattigdomstiltak er det for enslige familieforsørgere?

I innledningen til den såkalte handlingsplanen mot fattigdom står det at det er spesielt uakseptabelt at barn lever i fattigdom. Ja, det er det. Men er ikke statsråden enig i at fattigdom bare kan bekjempes ved handling?

Statsråd Ingjerd Schou: Jo, fattigdom kan bekjempes ved handling. Derfor har vi lagt frem en handlingsplan mot fattigdom, hvor fokuset har vært på arbeid, men også på bolig og en rekke andre forhold som fremgår av handlingsplanen.

Jeg har også lyst til å gi ros til Arbeiderpartiet, fordi Arbeiderpartiet nå er opptatt av å målrette. Det er også enighet om at arbeid er den viktigste veien ut av fattigdom. Jeg er veldig glad for at partiet ikke lenger motsetter seg målretting.

De brede velferdsordningene er viktige. De er viktige også for å forebygge fattigdom, men de er ikke nødvendigvis det beste virkemiddelet for å hjelpe mennesker ut av fattigdom. Da må vi ha evne både til å prioritere, til å målrette og til å være på tiltakssiden. Som jeg nevnte i et tidligere innlegg, må vi også være villige til å evaluere og se om de tiltakene vi har satt oss fore, faktisk har effekt, både i forhold til voksne og i forhold til barn, og særlig barnefamiliene.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Harald T. Nesvik (FrP): Etter at regjeringen Bondevik la fram sitt forslag til statsbudsjett for 2003, ble det helt tydelig at denne regjeringen ikke hadde til hensikt å skjerme dem som hadde det vanskeligst i dette landet. Den sosiale profilen var nesten fraværende, og dersom dette budsjettet var blitt vedtatt i sin framlagte form, ville det ført til at bortimot samtlige personer i dette landet som lider av en eller annen form for sykdom, ville fått en vanskeligere hverdag enn i dag. Det inntrykk en kunne få, var at det var syke og uføre i dette landet som skulle betale regningen for Regjeringens ulike prioriteringer.

Det har heldigvis vært mulig å få til endringer i forbindelse med de forhandlingene som Fremskrittspartiet har ført med regjeringspartiene. Man har klart å nulle ut den foreslåtte økningen på hele 500 kr når det gjelder frikortordningen for medisiner. Man har fått fjernet begrensningen for skattefradrag for dem med høye sykdomsutgifter. Man har fått reversert reduksjonen i den inntekt som uføre kan ha før de får fratrekk i pensjonen. Man har klart å få til at i hvert fall minstepensjonister blir fritatt for egenandeler for medisiner på blå resept.

Dette med pensjon er imidlertid en sak som har vært viktig for Fremskrittspartiet i de budsjettforhandlingene som har funnet sted med regjeringspartiene. At Fremskrittspartiet endelig har fått gjennomslag for at den avkortingen av grunnpensjonen til gifte eller samboende pensjonister som finner sted, nå endelig skal reduseres, er en stor seier. Fremskrittspartiet har helt siden 1989 fremmet forslag om at denne avkortingen skal fjernes, dette ut fra tankegangen om at pensjonen er en opparbeidet rettighet som i sin helhet skal tilfalle den enkelte pensjonist uten avkorting.

Disse forslagene har gjennom alle disse årene blitt nedstemt i Fremskrittspartiet, ja, så å si alle partier har til enhver tid stemt imot disse forslagene. Da er det med en viss undring at man kan lese hvor positivt Arbeiderpartiet plutselig er blitt, etter at Fremskrittspartiet har sørget for å få på plass dette i forhandlingene. For Arbeiderpartiet har aldri tidligere stemt for dette forslaget. En nedtrapping av dette som Fremskrittspartiet omtaler som et offentlig tyveri fra pensjonistektepar, vil føre til at et pensjonistektepar allerede neste år vil få økt sin pensjon med 5 000 kr, og i 2005 vil de kunne få ca. 11 000 kr mer enn i dag.

Sammen med Sosialistisk Venstreparti sørger Regjeringen for at det blir gjennomført til dels store og omfattende endringer på legemiddelområdet, uten at det, slik Fremskrittspartiet ser det, har blitt gjenstand for et grundig nok arbeid i forkant.

Regjeringens iver etter å skyve sine utgifter over på apotekene og personer som er avhengige av medisiner, har ført til at man får til en innføring av et indeksprisbasert system for generiske legemidler.

Fremskrittspartiet ønsker at det skal gjennomføres en fullstendig gjennomgang av norsk legemiddelpolitikk og forvaltningen av denne. Og jeg må bare oppgitt registrere at verken SV eller regjeringspartiene ser noe behov for dette.

Representanten Asmund Kristoffersen var inne på den vanskelige situasjonen til helseforetakene. Fremskrittspartiet har også vært opptatt av dette. I en sak som vi skal behandle senere i dag, har Fremskrittspartiet foreslått bl.a. en bevilgning på 2 milliarder kr til foretakene.

Sigbjørn Molvik (SV): Aller først: Det er ikke helt riktig at SV kutter i bevilgningene til trygdeetaten, slik sosialministeren var inne på. Vi har en noe annen innretning og omdisponerer på noen områder, men samlet sett styrker vi budsjettet med 100 mill. kr.

Tidligere i år utarbeidet SV en rapport som vi har kalt «Forskjells-Norge 2002». Denne rapporten bekrefter nok en gang den tendensen som har vært synlig i Norge de siste 10–15 årene. Samtidig med at det har utviklet seg en enorm privatøkonomisk overflod hos noen, er andre blitt offer for innstramminger, utstøting og svært trange økonomiske kår. Og rapporten viser at denne utviklinga fortsetter.

Det forslaget til statsbudsjett som Regjeringa har lagt fram, vil på flere områder forsterke denne utviklinga og går derfor, slik SV ser det, i feil retning. SV ønsker å minske disse store forskjellene, ved å kutte på toppen og løfte opp dem som er på bunnen. For SV er dette et mål i seg sjøl, fordi vi vet at små økonomiske og sosiale forskjeller legger det aller beste grunnlaget for en god og balansert samfunnsutvikling på alle områder.

Den eneste og sikreste veien til økonomisk og sosial trygghet ligger i det å ha et arbeid. Derfor er det et viktig fundament i SVs velferdspolitikk å sørge for et arbeidsliv som har plass til så mange som mulig, sjøl om ikke alle kan yte 100 pst. til enhver tid.

Intensjonsavtalen om et mer inkluderende arbeidsliv er et viktig virkemiddel for å nå dette målet, og SV vil gå imot alle forsøk på å svekke eller undergrave denne avtalen.

Likevel er det slik at noen av en eller annen grunn ikke kan delta i arbeidslivet og på den måten sørge for inntekt til seg og sin familie, sjøl om en har lagt forholdene godt til rette. SV vil at folk som er i en slik situasjon, skal sikres et trygt og forutsigbart økonomisk fundament gjennom velferdsstatens ordninger. SV er derfor sterkt imot flere av Regjeringas forslag i statsbudsjettet som vil svekke slike ordninger.

Det foregår et viktig arbeid i regi av Aetat, trygdeetaten og den enkelte bedrift for å hjelpe folk som har havnet utenfor arbeidslivet på grunn av sykdom eller av andre årsaker, tilbake dit. For å lykkes med dette mener SV det er svært viktig å ha nødvendig fleksibilitet og ordninger som stimulerer til at dette i størst mulig grad lykkes.

I statsbudsjettet foreslår Regjeringa innstramminger som går i stikk motsatt retning. Regjeringa synes å tro at hvis bare folk får det vanskelig nok økonomisk, vil de få helsen og arbeidsevnen tilbake. En slik tenking og en slik ideologi tar SV sterkt avstand fra.

Vi går derfor inn for at uføretrygdede fortsatt skal ha anledning til å ha en friinntekt inntil 1 G, og dette er et eksempel på en ordning som vil stimulere folk til både å opprettholde kontakten med arbeidslivet og å prøve ut sine arbeidsevner.

SV vil på samme måte gå inn for at folk som faller inn under ordninga med tidsbegrenset uførestønad, ikke skal ha lavere trygdeytelser enn andre som mottar trygd.

Jeg er glad for at SV, Arbeiderpartiet og Senterpartiet står sammen i motstanden mot disse endringene. Dette klargjør viktige politiske skillelinjer her i Stortinget. Og jeg kan vanskelig forstå at Kristelig Folkeparti kan føle seg særlig bekvem med å være det partiet som sikrer flertall for en del usosiale innstramminger i budsjettet.

Noe av det SVs forskjellsrapport viser, er at folk som lever på trygdeytelser, er blant dem som har aller minst å rutte med her i landet, og at mange trygdemottakere henvises til sosialhjelp i kortere eller lengre perioder. Dette kan ikke være meninga. Også nivået på den økonomiske sosialhjelpen er mange steder svært lav og strekker dårlig til, særlig for barnefamilier.

SV fremmer derfor forslag om at det nå må settes ned et utvalg som skal vurdere nivået på trygdeytelsene og sosialhjelpsytelsene, med sikte på å heve disse, og der vi også ønsker å innføre bindende minstesatser for sosialhjelp. Systemet med veiledende satser har ikke gitt synlige resultater verken når det gjelder nivået på satsene eller når det gjelder å utjevne de store forskjellene fra kommune til kommune. SV mener at SIFOs levekostnadsberegninger kan legges til grunn i dette arbeidet. Og jeg hadde også håpet at Arbeiderpartiet og Senterpartiet kunne vurdere å støtte et slikt forslag.

Sjøl om noe er blitt rettet opp i forliket mellom Regjeringa og Fremskrittspartiet, kommer det til å bli en betydelig økning i egenbetalinga på mange områder innafor helse- og sosialområdet de neste åra. Dette er nok et eksempel på forslag som vil ramme hardest dem som fra før har det trangt. Vi går imot disse økningene.

Det ligger også inne i budsjettet en generell økning i egendeler ved legebesøk, som nok en gang ligger på nesten det dobbelte av den ordinære prisstigningen. Slik har det vært i mange år. Dette er et tema innafor egenandelsdebatten som sjelden er framme, men som har gjort at de som har minst å rutte med, får større utgifter ved sykdom. Skatt på sykdom er SV imot. Vi ønsker i stedet mer skatt på rikdom.

Statsråd Dagfinn Høybråten: Regjeringens budsjettforslag er særlig rettet inn mot å bedre helsetilbudene for de svakest stilte, å gjennomføre sykehusreformen og å styrke det forebyggende helsearbeid.

Opptrappingsplanen innen psykisk helse følges opp. De overordnede mål og virkemidler ligger fast, og planen skal gjennomføres i tråd med Stortingets vedtak. Barn og unge skal gis høy prioritet.

Pasienter med psykiske lidelser har lenge vært en forsømt gruppe. Jeg har derfor stor forståelse for at mange er utålmodige og ønsker raske resultater. Det er imidlertid ikke gjort over natten å rette opp årtiers forsømmelser. Nitid arbeid kreves, og vilje til å tenke nytt må til.

Regjeringen prioriterer psykisk helse høyt og foreslår en reell styrking på 670 mill. kr – den sterkeste økningen i løpet av ett år siden planen ble vedtatt. Budsjettforslaget forutsetter at tilbudet i 2003 i sum minst skal være på nivå med 2002 og i tillegg bli supplert med tiltak som følger av midler fra opptrappingsplanen. Dette er krevende, ikke minst fordi helseforetakene også får økte kostnader til lønn og pensjon, som må dekkes inn gjennom effektivisering. I styringen vil jeg legge vekt på at dette gjennomføres innen rammen av den målsetting for tjenestetilbudet som jeg her har beskrevet.

Regjeringen foreslår økt satsing på legemiddelassistert rehabilitering og styrking av kunnskap og kompetanse i kommunehelsetjenesten overfor rusmiddelmisbrukere. Tilgjengelige helsetjenester er viktig for å bedre livssituasjonen og forebygge overdoser, og det foreslås derfor å øke innsatsen til lavterskel helsetiltak. Jeg er glad for at komiteens flertall slutter seg til Regjeringens forslag på disse områdene.

Jeg konstaterer også med tilfredshet at Regjeringen, med støtte fra Fremskrittspartiet, får tilslutning til forslaget om å knytte opptreningsinstitusjonene nærmere opp til øvrig spesialisthelsetjeneste. Det er viktig for å utnytte ressursene på en best mulig måte.

Det foreslås bevilget 44 mill. kr mer til Kreftplanen i 2003. Med dette er Kreftplanens mål for statlige bevilgninger nådd. Som ledd i Nasjonal kreftplan er det vedtatt en utvidelse fra 22 til 36 strålemaskiner. Regjeringen legger nå opp til ytterligere en strålemaskin, dvs. i alt 37. Slik regjeringen Stoltenberg varslet i budsjettforslaget for 2002, vil det måtte påregnes noe lengre tid før alle strålemaskiner er satt i full drift.

Jeg er fornøyd med at det i nært samarbeid med berørte organisasjoner har vært mulig å utforme et egenandelstak 2. Jeg minner om at Arbeiderpartiet i sitt budsjettforslag for inneværende år nærmest anså dette som umulig.

Komiteens flertall går inn for å be Regjeringen øremerke 50 mill. kr til rehabilitering av tannsett etter gjennomgått periodontittbehandling. Forslaget har både budsjettmessige og praktiske sider som må håndteres på en forsvarlig måte. Jeg vil i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett komme tilbake med et opplegg for gjennomføring av en refusjonsordning ved tanntap som følge av periodontitt, og jeg vil sette stor fart på arbeidet med å utforme en forskrift. Men den forskriften må bygge på en grundig kartlegging av den pasientgruppen dette skal gjelde. På denne bakgrunn vil jeg advare mot å øremerke penger på dette punktet nå. Det vil bety at vi må sette ned refusjonssatsene i forhold til andre ordninger innenfor tak 2, som umulig kan være flertallets hensikt med forslaget.

Vi er nå i ferd med å legge bak oss det første året med statlig eieransvar for sykehusene etter at Stortinget vedtok sykehusreformen. Selv om elleve måneder er for knapp tid til å trekke konklusjoner, vil jeg fra mitt ståsted si at jeg er godt fornøyd med hva vi har oppnådd så langt. Vi begynner nå å se konkrete resultater av at staten overtok ansvaret for sykehusene. Ventetidene har gått ned og blitt mer reelle, og det er mange eksempler på at det arbeides aktivt i de nye helseforetakene for å gjøre sykehusene mer effektive, noe som i sin tur kommer pasientene til gode.

Aldri før har det blitt behandlet flere pasienter ved norske sykehus, og det tas sikte på å videreføre det høye aktivitetsnivået inn i 2003. De regionale helseforetakene vil i 2003 få stilt til rådighet om lag 55 milliarder kr til spesialisthelsetjenester. Dette er reelt ca. 2 milliarder kr mer enn det som ble vedtatt i statsbudsjettet for inneværende år i desember i fjor.

Regjeringen ser de private virksomhetene som viktige og nødvendige aktører for å realisere helsepolitiske mål. Innenfor sitt sørge for-ansvar skal de regionale helseforetakene bidra til at de private virksomhetene får en likeverdig behandling i forhold til egne helseforetak, og at de gis tilstrekkelig forutsigbarhet når det gjelder rammebetingelser og langsiktig planlegging.

Da staten overtok sykehusene den 1. januar 2002, viste det seg raskt at utgiftsveksten gjennom 2001 hadde vært langt sterkere enn forutsatt. Det ble derfor satt i gang et omfattende arbeid med å kartlegge den økonomiske situasjonen i foretakene. Regjeringen fremmet på denne bakgrunn St.prp. nr. 59 for 2001–2002 med et forslag om tilleggsbevilgning og samtidig krav til omstilling og effektivisering i helseforetakene i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett i år.

Stortinget vedtok ved behandlingen av proposisjonen at det innen utgangen av 2003 skal gjennomføres tiltak for omstilling og effektivisering svarende til om lag 1,3 milliarder kr. Dette er et meget konkret oppdrag, som jeg og helseforetakene er gitt av Stortinget, og som forplikter alle parter.

På bakgrunn av den krevende økonomiske situasjonen i helseforetakene, har Regjeringen foreslått at også 2004 kan brukes for å komme i driftsmessig balanse. Jeg registrerer at sosialkomiteens flertall slutter seg til forslaget. Dette er nødvendig for at ikke foretakene skal settes i tvangssituasjoner som truer pasientbehandlingen. I den styringsmessige dialogen vil jeg derfor legge vekt på at tilgjengelig tid brukes.

Uansett vil det være krevende å gjennomføre de nødvendige omstillingstiltakene. Debatt vil komme om enkeltstående tiltak. I så henseende minner jeg om at helseforetaksloven har etablert et system der de viktige saker skal forelegges Helsedepartementet for avgjørelse. Men innenfor denne rammen er det viktig at foretakene gis forutsetninger til å følge opp Stortingets vedtak.

Helseforetakenes pensjonspremier og pensjonskostnader har vært et sentralt tema i debatten om foretakenes økonomi. Det er kjent at pensjonspremiene i helseforetakene for 2002 er blitt vesentlig høyere enn i tidligere år. De økte premiene er foreslått håndtert gjennom økte rammer til driftskreditter.

Helsedepartementet har både i vårens St.prp. nr. 59 for 2001-2002 og i St.prp. nr. 1 for 2003 presisert at det ikke har vært avklart hva som vil måtte kostnadsføres i regnskapene for 2002 av pensjonskostnader, som dermed direkte påvirker helseforetakenes driftsresultater. Jeg vil dog påpeke at finansiering av pensjonspremier gjennom driftskreditter også er en økonomisk belastning for foretakene ved at de må betale renter på kredittene.

Helsedepartementet er kjent med at hoveddelen av de beregninger som nå er foretatt av hva pensjonskostnadene for 2002 vil bli, foreligger. Disse beregningene indikerer at pensjonskostnadene ligger i samme leie som det kostnadsnivå for pensjoner som er lagt til grunn etter vårens revisjon av budsjettet. Merbelastningen for foretakene vil således særlig være rentekostnader knyttet til driftskredittene.

Jeg vil bemerke at beregningsarbeidet har pågått til det siste, og formell informasjon om dette er ikke oversendt Helsedepartementet ennå. For ordens skyld må jeg derfor ta forbehold som er knyttet til dette forholdet.

Jeg merker meg at komiteen uttrykker bekymring for at foretakene skal måtte vente helt til 30. juni 2004 før endelige verdier er fastsatt for bygninger og utstyr. Jeg kan berolige komiteflertallet med at planen har vært å legge dette fram for Stortinget i budsjettforslaget for 2004, men jeg vil i lys av komiteinnstillingen redegjøre nærmere for arbeidets innretning i revidert nasjonalbudsjett. I den sammenheng vil jeg også legge fram resultatene av den økonomiske gjennomgangen av prosjektet nytt forskningsbygg ved Radiumhospitalet.

Jeg har for øvrig merket meg formuleringene om nyfødtmedisin i komiteens innstilling til St.prp. nr. 1, og varsler at Stortinget vil få seg forelagt en helhetlig vurdering av de framtidige retningslinjene for utvikling av nyfødtomsorgen i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett.

Da komiteen behandlet budsjettforslaget for inneværende år, uttalte flertallet, bestående av regjeringspartiene, SV, Senterpartiet og Arbeiderpartiet, at det var lite tilfreds med omfanget av såkalt generisk substitusjon, og anså det som fordelaktig om bytteomfanget økte, slik at konkurransen mellom legemiddelfirmaene ble mer effektiv.

Regjeringen har fulgt opp denne henstillingen og har med basis i en utredning fra Bedriftsøkonomisk Institutt, foreslått et indeksprissystem som vil øke konkurransen i generikamarkedet. Forslaget, som først har vært på høring og deretter blitt justert etter innspill fra høringsinstansene, vil anslagsvis frigjøre 93 mill. kr til andre høyt prioriterte helsetiltak. Jeg er svært godt fornøyd med at Sosialistisk Venstreparti er med og sikrer flertall i denne sal for tiltak i budsjettet som vil gi lavere legemiddelutgifter. Dette vil komme pasientene til gode.

Jeg er også tilfreds med at partier som utgjør et flertall i Stortinget, støtter omleggingen av blåreseptordningen. Det er imidlertid med undring jeg registrerer at Arbeiderpartiet går mot forslaget, bl.a. på grunnlag av at det ikke er godt nok utredet – dette samtidig som Arbeiderpartiet, sammen med Fremskrittspartiet og Senterpartiet, forutsetter en innsparing på 135 mill. kr, dels ved å foreslå en utvidet bytteliste for generiske legemidler, et forslag som overhodet ikke er utredet, og dels ved å lage egne anslag for legemiddelutgifter.

Jeg har også merket meg at komiteens flertall ber Regjeringen sørge for at astmalegemidlet Singulair kan forskrives på blå resept selv om det forskrives sammen med andre blåreseptmedisiner, uten at det foreslås bevilget midler til dette. Jeg vil derfor måtte komme tilbake til gjennomføringen av dette tiltaket på et senere tidspunkt.

Mye tyder på at fysisk inaktivitet er i ferd med å bli framtidens store helseproblem. Regelmessig fysisk aktivitet gir viktige helsefordeler; det reduserer dødelighet og sykelighet generelt. Dagliglivet, fritiden og arbeidslivet stiller mindre krav til fysisk aktivitet enn tidligere. Om lag 7 000 personer i Norge dør hvert år som følge av tobakksrelaterte sykdommer.

Å styrke det forebyggende helsearbeidet for å forebygge mer og dermed kunne reparere mindre er en prioritert oppgave for Regjeringen. På nyåret vil jeg legge fram en egen stortingsmelding om strategier for folkehelsearbeidet. Jeg minner også om det nylig framlagte lovforslaget om røykfrie serveringssteder, som ett viktig tiltak. I tråd med det mange, uansett syn på reguleringer på dette feltet, er opptatt av, vil det på nyåret komme en betydelig kampanje mot tobakksrøyking og for hjelp til å slutte. En prioritering av forebyggende innsats vil på sikt bidra til å bremse eller lette det stadig økende og kostnadskrevende presset på de kurative tjenestene. Vi må kort og godt forebygge mer for å kunne reparere mindre.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Asmund Kristoffersen (A): Vår helseminister er, og skal selvsagt være, en av de fremste forkjemperne for landets helsetilbud. Jeg har ikke så mye å bemerke til hans innlegg nå, og jeg har lyst til å gi støtte til det arbeidet han legger opp til i forhold til forebyggende helsearbeid og til folkehelsearbeid. Det er ofte for lavt prioritert i denne sal, så det er grunnleggende viktig at vi får til tiltak på de områdene.

Men i lys av de innspill vi får, og som vi ser i media, er det grunn til å tro at det planlegges svære omstruktureringer i våre helseforetak, som i sin karakter nærmer seg nedleggelser av tilbud. Altså: En kan se for seg at tilbud blir dårligere og ikke bedre, som var intensjonen med helsereformen. Det rokker også kraftig ved helsereformens autoritet i en innkjøringsfase, ikke minst fordi disse prosessene i for stor grad foregår i lukkethet. Det mener vi at vi må få slutt på. Vi kommer ikke videre i å gi denne helsereformen legitimitet før alle har det nødvendige innsyn og kan delta i prosessene, der en har mulighet til det.

Vi hørte senest i dag at det planlegges store kutt f.eks. i Sogn og Fjordene. Jeg har hørt om andre fylker og regioner hvor det åpenbart planlegges ting som ikke er forenlig med et godt helsevesen. Så mitt spørsmål til helseministeren er da: Hvilke styringssignaler akter helseministeren å gi til de helseforetakene og til de regionale helseforetak som nå ser ut til å foreta nedleggelser av tilbud, som ikke kan være i tråd med reformens formål?

Statsråd Dagfinn Høybråten: La meg først takke representanten Kristoffersen for den støtte han gav uttrykk for i forhold til folkehelsearbeidet og det forebyggende arbeidet. Det verdsetter jeg absolutt.

Ja, det er heftige debatter i Sykehus-Norge om dagen omkring omstillinger og effektiviseringer. Det er i tråd med reformen at vi nå får prosesser som går på det indre plan i arbeidsdelingen mellom sykehusene og innad i sykehusene. Det har vært en forutsetning og et siktemål med reformen at man faktisk skulle få til den type prosesser.

Jeg vil hevde at prosessene foregår i stor grad av åpenhet. Hvis en ser på noen av dem som kanskje har skapt mest oppmerksomhet, diskusjonene i Helse Øst og de vurderinger som arbeidsgruppen i Helse Vest nå har lagt fram, er det åpenhet som er det karakteristiske trekket ved de prosessene. Fra lenge før disse forslagene har noen som helst status i forhold til besluttende organer, er det en åpen debatt om dem, fordi utredningene blir lagt ut offentlig. Det synes jeg er bra.

Så til spørsmålet om styring i forhold til dette. Det er mitt ansvar å sørge for at helseforetakene følger opp den nasjonale helsepolitikken, slik den framgår av vedtak her i Stortinget. Det gjelder budsjettvedtakene, som forutsetter effektivisering og innsparing, det gjelder de lovvedtak Stortinget fatter, og for øvrig de helsepolitiske retningslinjer som Stortinget vedtar. Det gjør jeg gjennom styringsbrevet til helseforetakene, og jeg gjør det også ved at jeg gir helseforetakene klar beskjed om at de må følge opp helseforetaksloven og forelegge spørsmål av viktighet og prinsipiell betydning for eieren. Spørsmål om nedleggelse av sykehus vil som regel være slike spørsmål.

John I. Alvheim (FrP): Norge er et av de få landene i Vest-Europa som ikke har PET-skanner, et svært moderne hjelpemiddel for diagnostikk innen onkologi, psykiatri og nevrologi. Det lyktes dessverre ikke Fremskrittspartiet å få bevilget de nødvendige 50 mill. kr, som i tillegg til tilskuddet fra universitetet og Norges forskningsråd kunne ha fått skanningapparaturen på plass i 2003.

Fremskrittspartiet og regjeringspartiene ble imidlertid i forhandlingene enige om følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen sørge for at de regionale helseforetakene arbeider videre med etablering av et PET-skanner tilbud i Norge i regi av Radiumhospitalet og Rikshospitalet. Dette tilbudet vil i et nettverk komme alle helseregionene til gode.»

Mitt spørsmål til helseministeren i den sammenheng er: Vil helseministeren som foretakets generalforsamling medvirke til at universitetet og Norges forskningsråd opprettholder tilbudet om delfinansiering også i 2003, og vil helseministeren sørge for at foretakene går til anskaffelse av PET-skanner i løpet av 2003?

Statsråd Dagfinn Høybråten Som det framgår av proposisjonen, ser jeg positivt på arbeidet med å skaffe landet den type utstyr som representanten Alvheim her refererer til. Jeg vil selvsagt forholde meg til de vedtak som Stortinget fatter i den saken her i dag. Det ligger an til at det blir vedtatt at Regjeringen og departementet skal sørge for at helseforetakene arbeider videre med dette. Det vil jeg gjøre, med sikte på at man skal finne en løsning.

Jeg har ingen myndighet over Norges forskningsråd og universitetet slik at jeg kan pålegge dem noe som helst. Men jeg har klart oppfattet intensjonen i det forslaget som ligger på bordet, og vil følge opp det overfor foretakene, slik forslaget legger opp til.

Olav Gunnar Ballo (SV): Vi ser på ulike områder når det dreier seg om helseforetakenes virksomhet, at Stortinget nå ber om å få seg forelagt saker knyttet til helseforetakene, nettopp for å få en gjennomgang på områdene og å se på hvordan virksomheten bør være. Et eksempel på det er nyfødtmedisinen, der SV har fått med seg flertallet på at man skal ha en slik gjennomgang, og at det blir en sak som skal legges frem for Stortinget. Et annet eksempel er fødestuene. SV har jo hele tiden argumentert for at man bør ha en overordnet nasjonal helseplan som vedtas av Stortinget, og at det så blir helseforetakenes oppgave å gjennomføre den i praksis.

Jeg registrer nå at det på område etter område foregår virksomheter i helseforetakene som man kan stille seg spørrende til med hensyn til intensjonen som Stortinget har hatt. Så tidlig som i 1994 kan jeg huske – jeg møtte her som vararepresentant – at man diskuterte nødmeldesentralene – en debatt som var engasjerende å høre på, fordi man ble opptatt av hvordan den lokale kunnskapen er med på å gi nyttig informasjon for den som sitter på nødmeldesentralen, og sikrer f.eks. at et ambulansekjøretøy eller en brannbil rykker ut til riktig sted. Jeg vil bruke et eksempel fra Finnmark – jeg understreker at det eksempelet er fordi jeg kjenner Finnmark best, ikke fordi jeg nå spesielt skal ivareta Finnmark, jeg mener at dette har allmenn gyldighet for hele landet – der man har en avstand mellom de to nødmeldesentralene på 600 km. Så snakkes det altså i regi av helseforetakene om at man skal avvikle den ene, slik at man får én nødmeldesentral i et fylke som er så stort som Danmark. Hvis man tenker seg at man nasjonalt får en utvikling med stadig færre nødmeldesentraler, vil noe av den kvaliteten som Stortinget var opptatt av i 1994, ikke kunne ivaretas.

Jeg lurer på om helseministeren har synspunkter på den strukturen man skal ha for nødmeldetjenesten på landsbasis, med hensyn til at man skal ha en lokalisering med lokalkunnskap, og at de ikke bør sentraliseres i for sterk grad?

Statsråd Dagfinn Høybråten: Jeg har også, som representanten Ballo, registrert at detaljeringsnivået på spørsmål innenfor sykehussektoren som tas opp i Stortinget, til tider kan være relativt stort. Jeg har stor forståelse for at det forhold at det er her helsepolitikken når det gjelder spesialisthelsetjenesten, nå formes, tilsier at mange spørsmål som før ble tatt opp andre steder, nå tas opp her. Jeg vil advare mot at vi kommer i en situasjon hvor de nye helseforetakene blir detaljstyrt, f.eks. gjennom Stortingets spørretimer, helt ned på avdelingsnivå. Det ville være i strid med reformen. Derfor ønsker jeg å legge opp til å utvikle helseforetakslovens plan- og meldingssystem slik at Stortinget med jevne mellomrom kan få grunnlag for en helhetlig debatt om utviklingen i helseforetakene, og hvor en kan se linjene og trekke opp linjene i forhold til framtiden. Det er ansatser til dette i helseforetaksloven. Men jeg ønsker å utvikle og bruke det videre, nettopp for at vi kan løfte den helsepolitiske debatten og trekke linjer både historisk og framover på det området. Og den type spørsmål som representanten Ballo reiser, er jo et eksempel på det. Med den moderne teknologi som nå er tilgjengelig, tror jeg for min del at spørsmålet om hvor mange AMK-sentraler man skal ha i landet, ikke bør gjøres til gjenstand for en stor distriktspolitisk debatt. Jeg kan se at det i deler av landet kan være betydelige fordeler ved å ha færre AMK-sentraler, men jeg har også respekt for at det i andre deler av landet kan være spesielle forhold som tilsier at en bør ha flere. Det vil jeg følge med på.

Ola D. Gløtvold (Sp): Nedleggelse og flytting av sykehus var jo også et meget sentralt tema da vi diskuterte helsereformen og helseforetaksetableringen.

Slik jeg skjønte helseministeren i svaret på en replikk i sted, mente han at den type spørsmål antakeligvis var i kategorien saker som skulle og måtte forelegges helseministeren som generalforsamling. Kan helseministeren tenke seg å forelegge disse spørsmålene for Stortinget? Dette var nemlig et ganske sentral tema i forbindelse med helseforetaksetableringen for drøyt et år siden.

Så litt til dette med spesialisthelsetjenesten generelt og psykiatrien spesielt. Vi fra Senterpartiet ønsker å styrke helseforetakene og dermed sykehusdriften og driften av spesialisthelsetjenestene med 600 mill. kr i dette budsjettet som vi behandler nå, og 2 milliarder kr i forhold til sluttsalderingen av 2002-budsjettet. Vi ønsker også å styrke psykiatrien, både første- og andrelinjetjenesten. Psykiatriplanen har pr. i dag ikke vist de resultater av ressursene som var ønskelig. Hva vil helseministeren gjøre med dette? Tiden er nå snart halvgått for denne planen, det er vel ved årsskiftet. Er det mulig at helseministeren vil sette i gang en evaluering av hva Psykiatriplanen har ført til, og komme med en vurdering av om en må utvide denne kanskje både i tid og i forhold til innsatte ressurser for at psykiatrien skal finne sin løsning, slik intensjonen var da Psykiatriplanen ble vedtatt?

Statsråd Dagfinn Høybråten: Jeg sa i mitt forrige replikksvar at jeg anser spørsmålet om nedleggelse av sykehus som spørsmål av viktighet, og som i de aller fleste tilfeller, så langt jeg kan bedømme det, må forelegges for eieren.

Så er det kontinuerlig et spørsmål om hva helseministeren skal legge fram for Stortinget av slike spørsmål. Det er mitt ansvar i første rekke å vurdere det ut fra helseforetaksloven. Det er noen spørsmål som skal forelegges for Stortinget, og det må bero på en vurdering fra min side hvilke spørsmål jeg for øvrig ønsker å forelegge Stortinget. Det sentrale elementet i kommunikasjonen mellom statsråd og storting på dette området er budsjettdokumentet. Men jeg har varslet at jeg ønsker å utvikle plan- og meldingssystemet som ligger i helseforetaksloven til en overordnet kommunikasjonskanal mellom Stortinget og statsråden – i de former som forholdet mellom storting og regjering tilsier, selvsagt – for å gi Stortinget denne plattformen for mer helhetlig diskusjon om utviklingen av helseforetakene.

Så til spørsmålet om psykiatrien. Det budsjettforslaget som blir vedtatt her i dag, er den sterkeste opptrapping innenfor psykiatrien som Stortinget noen gang har vedtatt. Mitt ansvar er å sørge for at de pengene brukes målrettet ut fra hvor behovene er størst, og å bidra til at pengene kommer på toppen av en videreføring av eksisterende aktivitet i helseforetakene. Det vil jeg bruke min eierposisjon i forhold til helseforetakene til å bidra til.

Bjarne Håkon Hanssen (A): Jeg synes det er viktig å få stilt et spørsmål til helseministeren i forbindelse med et forhold som helseministeren også var inne på i sitt eget innlegg, dette med en refusjonsordning for rehabilitering ved tanntap som følge av periodontitt. Det hevdes jo fra hele hold, bl.a. Tannlegeforeningen, at omfanget av den bevilgning som er avsatt i statsbudsjettet, ikke er nødvendig for å dekke kostnadene som følger av de behandlingene som ligger inne. Med andre ord: Det er midler ledig innenfor bevilgningen til at ordningen skal kunne omfatte mer. Og det mer bør i så fall være rehabilitering som følge av tanntap ved periodontitt. Mitt spørsmål til helseministeren er: Hvilken vurdering har helseministeren av den påstanden?

Kjell Engebretsen hadde her overtatt presidentplassen.

Statsråd Dagfinn Høybråten: Jeg kan ikke forstå at Tannlegeforeningen kan hevde dette. Vi har selvfølgelig lagt fram et budsjettforslag basert på de beste beregninger og vurderinger og fakta som foreligger når det gjelder refusjon for tannbehandling. Det går kort og godt ut på at vi på basis av statistikk for tannbehandling for tidligere år fordeler de midlene som Stortinget bevilger til refusjon, og da blir de midlene brukt, med mindre tannbehandlingen hos tannlegene endrer seg dramatisk i forhold til det statistikkmaterialet vi har. Jeg har ikke kunnskap som tilsier at tannbehandlingen skulle endre seg dramatisk i forhold til det statistiske grunnlaget vi har, og da vil de pengene bli brukt, så sant vi fordeler dem i forhold til det omfang av den type refusjonsberettiget behandling vi snakker om.

Så jeg er redd for å måtte si at her har Tannlegeforeningen ført påstander i marken som i hvert fall ikke jeg kan gå god for. Tvert imot mener jeg at en slik øremerking av disse pengene vil gjøre tak 2-ordningen dårligere, og det vil ikke framskynde en refusjonsordning for rehabilitering utover det jeg allerede har sagt, at jeg vil sette så sterk fart på det arbeidet som det overhodet er mulig.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Britt Hildeng (A): Gjennom mange år har det vært bred enighet om å bygge Velferds-Norge. Norge og de øvrige nordiske land har framstått som modeller for velferdsbygging i andre land.

Innholdet i vår velferdsbygging har vært:

• en rettferdig fordeling av verdiskapingen

• å gi alle borgere en økonomisk og sosial grunnsikkerhet

• å sikre like muligheter til omsorg og behandling, uavhengig av sosial posisjon og økonomi

Den rettferdige fordeling er søkt realisert ved å heve gulvet for dem som har hatt minst. Grunnsikkerheten er søkt realisert gjennom universelle tjenester og økonomiske ytelser – gjennom sykelønnsordning, arbeidsledighetstrygd og gode pensjonssystemer. Rett til og like muligheter til omsorg og behandling er søkt sikret gjennom et utbygd offentlig velferdsapparat.

Dette Velferds-Norge er i ferd med å skifte ham. Den oppslutning disse verdiene hadde også i et sosialliberalt Høyre, har veket plass i et økonomisk-liberalistisk Høyre, drevet enda lenger til høyre av Fremskrittspartiet. Regjeringen skisserer en fattigdomspakke, men skaper flere verdig trengende og potensielle sosialklienter ved at

• det kuttes i barnetillegget for enslige forsørgere

• uføre blir foreslått fratatt muligheten til å tjene 1 G ekstra, og utgifter ved sykdom bare i begrenset grad skulle kunne trekkes fra i ligningen. Samtidig innføres det skattefritak for arbeidsgivere som betaler private helseforsikringer for sine ansatte

• det innføres behovsprøvd gravferdsstøtte, og det gjør flere til sosialklienter. Samtidig sørger Fremskrittspartiet for at arveavgiften reduseres drastisk og således favoriserer de rikeste

Grunntryggheten realiseres ikke med utgangspunkt i et menneskesyn basert på mistenksomhet, slik det gjøres gjennom de økonomiske sanksjoner som foreslås for dem som ikke er i fullt arbeid:

• ved å redusere uføretrygden fra 66 pst. til 60 pst. av beregningsgrunnlaget

• ved å redusere retten til arbeidsledighetstrygd

• ved trusler om å redusere sykelønnen dersom ett av intensjonsavtalens mål om 20 pst. reduksjon ikke nås

• ved å underregulere grunnbeløpet i forhold til lønnsutviklingen, og Fremskrittspartiets høye sigarføring fra tidligere blir noe tafatt, når de på grunn av budsjettforliket ikke stemmer for forslaget om at etterslepet fra i fjor skal gis før de neste pensjonsdrøftinger tar til

Rett til like muligheter for omsorg og pleie sikres ikke gjennom privatisering av velferdstjenestene, slik budsjettforliket legger opp til, der

• arbeidsgivere får skattelette når de betaler private helseforsikringer for sine ansatte

• finansieringsmodeller i helsevesenet skal stimulere til private aktører

• det på ulik måte skal legges bedre til rette for private sykehus

• økt konkurranse og anbudsutsettelse skal sikres bl.a. ved å innføre utfordringsrett for private aktører og således legge til rette for privatisering av viktige kommunale omsorgstjenester

Vi har erfaringer med dette i et høyrestyrt Oslo. Enda flere erfaringer har man fra Thatchers liberale England i sin tid. Erfaringene er tydelige: Det blir verken omsorg eller trygghet av det.

Jeg har vanskelig for å tro at det er et reelt flertall for et slikt hamskifte i norsk velferdspolitikk. Det er å håpe av Kristelig Folkeparti kommer ut av skapet før strukturendringene blir så store at vi ikke kan rulle velferden tilbake.

Gunn Olsen (A): Vi har grunn til å være bekymret for den utviklingen som skjer når det gjelder psykiske lidelser. Og vi har grunn til å være bekymret over alle de barn og unge som er og blir psykisk syke. Altfor mange barn og unge havner innenfor psykiatrien, og de forblir der, kanskje livet ut. Årsakene og diagnosene er sammensatte og kompliserte. Det må uten tvil være en av de aller største utfordringene norsk helsevesen har.

Ifølge WHO kommer psykiske lidelser høyt opp på den globale lista når det gjelder både omfang og utbredelse. Det gjelder sykelighet som dødelighet, det gjelder lidelser for pasientene som byrder for pårørende, det gjelder kostnader for samfunnet.

Psykiatriske helsetjenester må tilpasses det samfunnet vi lever i. Det samfunnet endrer seg stadig: økende arbeidsuførhet, vekslende arbeidsledighet, økende rusmisbruk og økende mangfold av kulturer, for å nevne noe. Derfor er det nødvendig at vi holder fana høyt i arbeidet med forebygging og behandling av psykiske lidelser, for vi løser det ikke med å være bekymret – det krever rett og slett handling.

Stortinget har handlet gjennom psykiatriplanen og budsjettoppfølgingen av denne, og Arbeiderpartiet kan gjerne rose helseministeren for hans engasjement og tydelige stemme i satsingen på psykiatrien. Arbeiderpartiet liker godt at helseministeren holder helseforetaka litt i øra, så vi kan nå de måla vi alle ønsker å nå i psykiatrien.

Arbeiderpartiet er klart til å stå sammen med Regjeringa i det arbeidet, men i likhet med resten av komiteen er vi urolige for oppfølging av planen. Vi er ikke fornøyd med at ventetida fortsatt er for lang for både barn, ungdom og voksne. Vi må fortløpende vurdere å sette inn mer ressurser for å lykkes. Vi er også klare til å stå sammen med pasientene, pårørende og fagfolk for å fortsette nedbyggingen av fordommer når det gjelder psykiske lidelser. Brukeren må settes i fokus, og brukermedvirkningen må være reell.

Om vi skal møte alle utfordringer, vil det være et stort behov for forskning og kompetanse.

Mental Helse Norge bør berømmes, ikke fordi de holder til i Telemark, men fordi de har gjort et stort arbeid for å sette fokus på og alminneliggjøre psykiske lidelser og være en banebryter for å nedkjempe fordommer. Heldigvis ønsker en samlet komite at det skal bygges opp et kompetansesenter i Skien, selv om regjeringspartiene er litt mer lunkne enn flertallet .

Vi prøver så godt vi kan å se hele samfunnet i sammenheng. For at folk skal få et godt liv, må vi klare å se hele mennesket. Arbeid og rehablitering er derfor blant Arbeiderpartiets viktigste prioriteringer.

Arbeiderpartiet er opptatt av alle skal få bruke sin arbeidsevne. Inkluderende arbeidsliv er et godt verktøy, som sosialministeren har vært inne på. Det er faktisk ganske på moten å være IA-bedrift, en mote som gir gode resultater. Yrkesrettet rehablitering må videreutvikles. Mange av opptreningsinstitusjonene våre har svært gode resultater å vise til. Men vi har alle et ansvar for at også de skal få planlegge sin hverdag.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Elisabeth Røbekk Nørve (H): Samarbeidsregjeringen har fremmet et sosialt budsjett med mange og store reformer. Tiltakene er målrettet for å hjelpe de aller fattigste generelt, men barnefamiliene spesielt.

Regjeringen lanserer for første gang i moderne tid en tiltakspakke mot fattigdom, og budsjettet inneholder flere tiltak som har til hensikt å få flest mulig over fra passive tiltak til arbeid. Som eksempel kan nevnes at arbeidsmarkedstiltak for langtidsmottakere av sosialhjelp og arbeidsmarkedsrettet kvalifisering for innvandrere styrkes.

Oppfølgingstjenesten for bostedsløse, bostøtteordningen for barnefamilier og retten til overgangsstønad under utdanning for enslige forsørgere styrkes. I tillegg øker både den øvre grensen og satsene i minstefradraget.

Rusmiddelpolitikken er en viktig del av velferdspolitikken, og den enkelte rusmiddelmisbruker har ofte sammensatte behov for hjelp. Den dramatiske økningen i tilgang til og bruk av rusmidler krever nytenkning innen rusomsorgen.

Viktige innsatsområder som tiltaksplan mot fattigdom, utredning av felles etat for arbeid, trygd og sosiale tjenester, opptrappingsplanen for psykiatri, barnevernet m.fl. må ses i sammenheng med rusmiddelpolitikken. Regjeringen ser det derfor som viktig at disse områdene styrkes og samordnes.

Regjeringen vil ha slutt på at rusmiddelmisbrukere skal være kasteballer i et system uten rettigheter, og har derfor fremmet tidenes mest omfattende handlingsplan mot rus. Det betyr at Norge for første gang i historien får en plan som bidrar til at rusmiddelmisbrukere kommer inn under pasientrettighetsloven og henvises direkte til spesialist for utredning, avrusing og behandling via sin faste lege, på lik linje med andre.

Regjeringen satser på bedre forebyggende arbeid blant barn og ungdom og bedre behandlingstilbud for de tyngste rusmiddelmisbrukerne. I den forbindelse har Regjeringen fått på plass en landsdekkende rustelefon som skal bidra til å redde liv, ved å gi rask og fagkyndig veiledning til barn og unge og deres pårørende.

Regjeringen satser på bedre botilbud, bedre helsetilbud og styrket legemiddelassistert rehabilitering for narkomane.

For å følge opp helheten i behandlingskjeden har Regjeringen styrket psykiatrien med største økningen siden psykiatriplanen ble vedtatt.

Vi vet at svært mange barn og unge sliter med psykiske problemer, eller at de ofte får slike problemer ved bruk av narkotiske stoffer. Regjeringen vil derfor prioritere barn og unge gjennom hele behandlingskjeden – også innenfor psykiatrien.

Beate Heieren Hundhammer (H): 50 milliarder kr er prislappen på de samlede utbyggingsbehovene de regionale helseforetakene har meldt inn til departementet. Det er urealistisk å gjennomføre en så storstilt utbygging, og antakeligvis er det heller ikke nødvendig.

I tiden framover vil helseforetakene forberede og gjennomføre omstruktureringer/funksjonsfordelinger med tanke på bedre og mer effektiv drift. Utbyggingsprosjektene må også bli gjenstand for en kritisk gjennomgang, og nytteverdien av utbygging må ses i forhold til hvordan man ønsker å innrette et samlet helsetilbud innenfor regionen. Like fullt vil det i tiden framover kreve store midler å foreta nødvendig utbygging. Da bør alternative utbyggingsmodeller prøves.

I budsjettet har regjeringspartiene fått flertall for å be Regjeringen vurdere spørsmålet om et samarbeid mellom det offentlige og det private når det gjelder investeringer i nybygg, og for å be departementet belyse hvordan private interesser på en hensiktsmessig måte kan delta i utbygging og drift av sykehus. For også når det gjelder deler av driften og eiendomsforvaltningen, kan det være hensiktsmessig å benytte seg av private.

Dette er ingen nyskaping. Andre land kan vise til både lange og gode erfaringer med offentlig og privat samarbeid innenfor flere sektorer. I Norge har vi stort sett kun våget oss på samferdselssektoren. Det er på tide å åpne for dette på den sektoren som kanskje betyr mest for innbyggerne for å få et godt tilbud, slik at vi kan få både fortgang i og et korrektiv til rent offentlig sykehusutbygging.

Det er flere sykehus som har begynt å tenke i disse baner. For eksempel har sykehuset i Buskerud i forbindelse med planlegging av nytt sykehus, foruten å se på hvilke finansielle muligheter de selv har, gått igjennom hvilke innsparingsmuligheter som finnes, og det har vært kontakt mellom sykehuset og private investorer i forhold til virksomhet som er knyttet til et sykehus, som sykehushotell, infrastruktur etc. Det er generelt kommet langt når det gjelder selve modelltenkningen rundt et offentlig-privat samarbeid.

Gjennom studier i utlandet, som England og Sverige, har sykehuset studert sammenlignbare prosjekter. Disse viser seg å være langt billigere enn hva som er tilfellet her, til tross for at anbud, kontraktsinngåelse og bygging skjer innenfor det samme EØS-området. Det er et paradoks at man kan bygge sykehus til mellom 20 000 kr og 30 000 kr pr. kvadratmeter i Sverige, når man bygger til 60 000 kr pr. kvadratmeter i Norge. Dette viser at det er betydelig vilje til å ta alternative og kreative løsninger i bruk når sykehusene selv får anledning til dette.

Med en føring som nå ligger i budsjettet, kombinert med nærmere utredning fra departementet, vil dette sykehuset, samt de øvrige, kunne gå videre med denne planleggingen. En annen side ved utbygging av sykehus, er at det er viktig å kunne slippe å finne opp hjulet på nytt hver gang man skal bygge. Det blir lite masseproduksjonseffekt dersom det ved hvert sykehus blir en arkitekt- og entreprenørdebut. Derfor må vi også dra nytte av de mulighetene EØS-markedet gir.

I budsjettet har flertallet understreket at en utbygging i samarbeid med private bare kan skje innenfor helseforetakenes ordinære budsjettrammer og de ordinære prioriteringene. Samarbeid med private investorer kan være alt fra et sameie til kun grunninvesteringer. Poenget er å prøve ut alternative utviklingsmodeller, og få prøvd/kvalitetssikret sine egne prosjekter mot alternativer.

Magne Aarøen (KrF): Av mange viktige avsnitt i eit stort budsjett vil eg særleg drage fram eitt i innlegget mitt, og det gjeld fødetilboda ved lokalsjukehusa.

I desse dagane gjer ulike helseføretak sine vurderingar om korleis dei skal få drifta i samsvar med budsjettet. Desse budsjetta er rimeleg tøffe å rette seg etter.

Det synest som om fødeavdelingane kan stå meir lagleg til for hogg enn andre avdelingar. Nyleg fekk vi demonstrert det i mitt heimfylke, Sogn og Fjordane, der det er kome arbeidsrapportar som gjeld dramatiske nedleggingar både av fødeavdelingar og av heile sjukehus.

Eg vil då peike på at i fjor hadde ein samla komite ein klart positiv merknad i revidert nasjonalbudsjett når det gjaldt sjukehusøkonomien, om at ein skulle sikre desentraliserte fødetilbod. I år er det også ein ny merknad i budsjettinnstillinga, side 81, der alle er med utanom Framstegspartiet:

«Komiteens flertall … vil påpeke at norsk geografi med spredt bosetning og lange avstander mellom sykehusene nødvendiggjør et desentralisert fødetilbud.»

Eg er difor glad for at det ligg føre eit forslag frå regjeringspartia og Framstegspartiet, som også helseministeren kommenterte, om å sjå på nyfødtmedisinen. Det er då viktig at ein i mellomtida syter for at ein ikkje gjer grep i helseføretaka som øydelegg denne moglegheita til å sikre dei lokale fødeavdelingane. Eg er trygg på at helseministeren som helseføretakssjef vil syte for at så ikkje skjer.

Kristeleg Folkeparti var imot sjukehusreforma, m.a. på grunn av den frykta vi no ser at folk utover landet også har. Vi har ikkje mana til omkamp, det har heller ikkje Regjeringa. Difor er det no viktig at vi styrer dette på best mogleg måte.

Eg vil også kommentere ein annan ting. Det har frå fleire over lengre tid vore sagt at Regjeringa vil avvikle gravferdsstøtta. Ein skulle jo tru at folk hadde leseproblem. Det som er tilfellet, er at Regjeringa aukar gravferdsstøtta for dei som treng det mest. I 20 år har denne støtta stått uendra. Det har alle desse åra vore slik at ein måtte søkje om støtte dersom ein trong midlar utover dei 4 000 kr. Det er ingenting nytt i at ein no må søkje støtte for å få dei 15 000 kr. Men det er gjeve ei ekstra hjelp – som aukar for fyrste gong på desse åra – til dei som treng det mest.

Bent Høie (H): Jeg vil benytte anledningen til å korrigere en feil som har oppstått i innstillingen under kapittel 2711 post 78. Når det gjelder den korrekte kapittelhenvisningen for økningen som kom på kapittel 2711 post 78, er det slik at den samlede økningen på 17 mill. kr skal fordele seg med 13,6 mill. kr på kapittel 2711 post 78 og 3,4 mill. kr på kapittel 732 post 70.

Dermed må innstillingen endres, med en reduksjon på 3,4 mill. kr på kapittel 2711 post 78, og en tilsvarende økning på 3,4 mill. kr på kapittel 732 post 70.

Jeg vil også ta opp de forslagene som er omdelt i salen, nr. 36 på vegne av Høyre og Kristelig Folkeparti og nr. 37–39 på vegne av Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti.

Jeg vil også benytte anledningen til å kommentere spesielt innlegget til Asmund Kristoffersen. Han gav en beskrivelse av den omleggingen som nå foregår i helseforetakene, som jeg ikke kjenner meg igjen i. Komiteen har ved flere anledninger besøkt de regionale helseforetakene og fått en god innsikt i måten de arbeider på. Mitt klare inntrykk fra det arbeidet er at de regionale helseforetakene legger stor vekt på å forankre de endringene og den omstillingsprosessen som de nå er inne i, hos de ansatte i organisasjonen og hos andre berørte parter i nærmiljøet. Samtidig har jeg også et klart inntrykk av at de klarer å holde en åpen prosess omkring forslagene, at forslagene blir debattert både i media og i lokalmiljøene. Det skulle bare mangle, det er en del av den demokratiske prosessen. Dermed har vi et klart inntrykk av at de regionale helseforetakene har startet et viktig arbeid med å klare å se helsetilbudene i regionene i sammenheng, få en best mulig utnyttelse av de offentlige midlene og gi et best mulig tilbud til innbyggerne i sin region. Det vil være en stor fare for denne reformen om Stortinget skulle ta ethvert utslag av en debatt i lokalmiljøene opp i denne salen og på en måte starte debatten her, og dermed undergrave den autoritet og den tillit som de regionale helseforetakene har behov for i det viktige arbeidet som vi sammen med statsråden har pålagt dem å gjøre.

Presidenten: Bent Høie har tatt opp de forslag han refererte til.

De korreksjoner i innstillingen som ble presentert, er registrert.

Berit Brørby (A): Legemiddelfeltet har fått en bred omtale i sosialkomiteens innstilling. Jeg er i denne saken svært undrende og også skuffet, særlig over SV, som sørger for flertall for at det innføres et indeksbasert refusjonssystem for legemidler. Dette systemet er en stor fordel for legemiddelindustrien, fordi systemet tar bort mye av forhandlingspresset legemiddelprodusentene har vært utsatt for etter dereguleringen. Med dette systemet vil det offentlige, dersom man er opptatt av å ha kontroll med de offentlige utgiftene, få store problemer med å få ned prisene, for med en indekspris er jo både produsenter, grossister og apotek mest interessert i en høyest mulig pris, på grunn av prosentavansen. Med dette systemet kan man risikere at hele næringen «rotter seg sammen» for å holde nivået oppe. Jeg mener at indeksprismodellen er en teoretisk sosialøkonomisk modell som i praksis kommer til å ta bort mye av dynamikken i legemiddelmarkedet. Det store flertallet av høringsuttalelsene om et indekssystem advarer mot dette, nettopp fordi den praktiske oppfølgingen av forslaget i den virkelige verden blir svært vanskelig.

Med det som blir vedtatt i dag, er det kun produsentene som gnir seg i hendene, og jeg synes det er veldig trist at ikke flere enn Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Fremskrittspartiet ser dette og er opptatt av hva som er best for pasientene.

Så til slutt: Etableringen av helseforetakene er vi nødt til å lykkes med. Det er svært bekymringsfullt at de sliter så med økonomien som de gjør. Det var også av den grunn at Arbeiderpartiet og SV stod sammen om å bevilge vel en halv milliard kroner mer til foretakene. For oss som følger med i hva Helseforetak Øst foretar seg, er vi nå redde for tilbudene på en rekke områder, og den form for usikkerhet, setter hele reformens autoritet i fare. Det burde bekymre regjeringspartiene og Regjeringen i mye større grad enn vi får se her i denne sal.

Ola D. Gløtvold (Sp): Med så mange saker og områder blir en del nærmest stikkordsmessig når man har så lite tid tildelt. Jeg må bare vise til det jeg sa i replikkordskiftet når det gjelder dette med tidsbegrenset uførestønad og innskrenking i retten til friinntekter for uførepensjonister.

Et par andre vesentlige ting for dem det gjelder, vil jeg likevel nevne. Når det gjelder rehabiliteringspenger til studenter, ber vi sammen med flere partier om at man opphever aldersgrensen på 26 år for studenter som blir syke, og som trenger rehabilitering etter den alderen. Vi ber også om at man opphever taket på tolketimer i arbeid for døve, døvblinde og døvblindblitte, og håper at Regjeringen gjør det.

Så litt om gravferdsstøtten. Vi i Senterpartiet er veldig skuffet over den innretningen som Regjeringen la opp til der. Representanten John I. Alvheim sa han var «kvalm» over at man går løs på døde mennesker. Jeg skal ikke bruke så sterke ord, men jeg er veldig lei for at vi ikke klarte å gjøre noe med dette. Der må jeg nok si at ansvaret først og fremst lå på Fremskrittspartiet i det forliket de gjorde med Regjeringen – og så høyt som de gikk på banen i forhold til denne saken! Vi ønsker en generell støtte, med muligheter for dem som trenger det mest, til å få inntil 12 500 kr, som ordningen er i dag. Så økningen fra Regjeringen opp til 15 000 kr er ikke stor – 12 500 kr kan man altså få i dag. Den ordningen som Regjeringen legger opp til nå, stigmatiserer folk i en meget vanskelig situasjon, synes jeg.

Så har jeg lyst til å ta en liten visitt til helseministeren, som snakket om forebyggende helsearbeid, at det er for lavt prioritert. Vi har fra Senterpartiet foreslått at vi skal prøve å bedre våre spisevaner, ikke minst for barn og unge, ved å innføre grønnsaker og frukt i skolen. Dette er det ingen partier som har respondert på. Jeg synes derfor at en del av forebyggingsarbeidet kanskje ikke er bredt nok, når vi ser hva slags initiativ som tas i forhold til annet forebyggende arbeid, jf. røykelov og dette med fysisk fostring, som man i hvert fall verbalt nå flagger ganske sterkt.

Vi ønsker å ta bort økningen i egenandeler ved konsultasjon hos lege og psykolog, og vi ønsker at frikortordningen skal være der den er i dag, og ikke heve taket med 500 kr slik som Regjeringen har foreslått.

Så litt til opptreningsinstitusjonene. De er i en veldig problematisk situasjon. Det er ingen som har vært uenig i at egenandelen for den enkelte innlagte på institusjon, som dette gjelder, skal være lavere. Den har gått ned fra 190 kr til 150 kr og nå til 120 kr, men staten, ved regjering og stortingsflertall, tar ikke ansvaret for dette ved at man da øker kurdøgnsatsen eller den prisen som staten skal betale, tilsvarende.

Representanten Bent Høie sa i en replikk til meg at de hadde tilleggsbevilget. Ja, de har gjort det, etter sterkt press, både i revidert nasjonalbudsjett og nå i høst gjennom avtalen med Fremskrittspartiet. Men det er altfor lite. Vi ønsket å legge inn 100 mill. kr til dette, og antakeligvis er det i minste laget også, ved siden av at vi ønsket en annen finansieringsordning, jf. det mindretallet har foreslått i den utredningen som er gjort her. Vi må ha disse institusjonene på plass. Vi ønsker også nye institusjoner, og følger opp det. Det er helt riktig. Det har også Høyre og andre regjeringspartier uttalt seg positivt om før, men nå følges det ikke opp med penger.

John I. Alvheim (FrP): Først vil jeg få minne om det vedtaket vi greide å forhandle oss frem til med regjeringspartiene når det gjelder Røros Rehabiliteringssenter, som nå står ferdig, og der Regjeringen skal gå i dialog med institusjonen og Landsforeningen for Hjerte- og Lungesyke for å sikre driften av senteret i 2003.

Så litt oppfølging av representanten Beate Heieren Hundhammers innlegg når det gjelder flertallsmerknader som Fremskrittspartiet har sammen med regjeringspartiene i innstillingen, bl.a. å åpne for private investorer når det gjelder bygging og renovering av sykehusbygg og helseinstitusjoner. Det som ligger på bordet i dag, er at det er behov for 60 milliarder kr. Skal dette gå over de offentlige budsjettene, er det noen av oss som ikke får oppleve at så skjer. Det er et stort behov for å renovere enkelte sykehus og for nybygg. Det er veldig positivt at det nå er flertall i Stortinget for å benytte muligheten som foreligger når det gjelder private investorer. Det vil føre til at vi kan realisere flere bygg og få dem raskere i gang.

Så tilbake til flertallsforslaget om å øremerke en del av budsjettposten for tannbehandling til rehabilitering av tannsett i forbindelse med periodontitt. Det forslaget som er fremmet her på vegne av Høyre og Kristelig Folkeparti, har følgende ordlyd:

«Stortinget ber Regjeringen komme tilbake i revidert nasjonalbudsjett 2003 med et opplegg for gjennomføring av refusjonsordning for rehabilitering ved tanntap som følge av periodontitt, innen den samlede bevilgning til refusjon for tannbehandling.»

Det er her haken ligger. Hvis det er riktig det helseministeren sa i sitt innlegg, at hvis man øremerker disse pengene, vil det gå ut over andre pasienter som disse pengene var tiltenkt, også de under tak 2. Men skal man følge det forslaget som ligger her, vil jo akkurat det samme skje. Hvis bevilgningen ikke økes i revidert nasjonalbudsjett, vil den ordningen som det loves å legge opp til her, også gå ut over de pasientene som forutsettes å få behandling, slik helseministeren fortalte oss fra talerstolen her. Så kan man jo selvfølgelig diskutere hva man kan tro mest på. Det skal ikke jeg ha sagt noe om. Men konsekvensene, hvis vi skal kunne gå ut fra dette forslaget, må jo være at det også skal legges inn penger i revidert nasjonalbudsjett.

Elisabeth Røbekk Nørve (H): Det er enkelte opplevelser og stunder her i livet der det å være sammen med sine nærmeste er viktigere enn ellers. En sådan opplevelse er bl.a. når en ny liten borger skal komme til verden.

I de fleste tilfeller er en fødsel ukomplisert og opplevelsen er til stor glede for hele familien, som ønsker å delta i størst mulig grad.

Noen opplever dessverre komplikasjoner til tross for fullført svangerskap, mens andre igjen opplever at den lille er nysgjerrig på livet og har det altfor travelt med å komme til verden. I slike tilfeller kreves det høy medisinsk kompetanse og raske reaksjoner for å gi barn og mor den beste behandling. For den fødende og barnet er slike opplevelser i seg sjøl belastende. Nærhet og støtte fra familien er derfor en stor fordel.

Høyre og regjeringspartiene er svært tilfredse med at en enstemmig sosialkomite slår fast at viktig etablert fagkompetanse innen intensiv nyfødtmedisin ved noen sentralsjukehus skal videreføres. Spesielt viser komiteen til de to sykehusene i Ålesund og Bodø. Sykehusene kan vise til svært gode resultater innen nyfødtmedisin og for tidlig fødte, og det vil være uheldig å bygge ned slik kompetanse der avstandene er store til nærmeste regionsykehus.

Minst like viktig er det at de fødende kan føle seg trygge på at sykehusene blir bedt om å opprettholde et høyt faglig nivå for nyfødtmedisin, og at Helsetilsynet vil ha som oppgave kontinuerlig å vurdere tilbudet og tryggheten. Vi lever i et land med spredt bebyggelse og ofte store avstander til nærmeste sykehus.

Som en oppfølging av tidligere vedtak i Stortinget om en bedre akuttmedisinsk beredskap har Regjeringen varslet at det før nyttår vil bli fremmet et høringsnotat med forslag til endring av folketrygdloven kapittel 5. Endringsforslaget går ut på å lovfeste trygderefusjon for svangerskapskontroll utført av jordmor i privat så vel som i offentlig virksomhet. En godt utbygd distriktsjordmortjeneste, gode svangerskapskontroller og kvalifisert følge til sykehus når behovet er til stede, er ikke bare forebyggende mot komplikasjoner, det er også betryggende for dem som venter i spenning på at et stort lite under igjen skal skje.

Statsråd Dagfinn Høybråten: Det er flere ting som kunne være fristende å kommentere på tampen av debatten. Jeg skal gjøre det kort og bare si at jeg må reservere meg mot den framstillingen som representanten Brørby gjorde seg til talskvinne for, at helseforetakene nå skulle være i gang med aktiviteter som undergraver reformens autoritet. Det vil jeg ta klar avstand fra. Helseforetakene er i gang med aktiviteter som er en oppfølging av effektiviseringskrav som er stilt gjennom budsjettvedtak i Stortinget. Jeg føler i hvert fall et ansvar for at de skal få muligheter til å gjøre det. Samtidig skal de gjøre det innenfor rammen av de helsepolitiske føringer og vedtak som skjer fra Stortingets side. Det er også et ansvar.

La meg så til representanten Alvheim si at det er riktig oppfattet at en øremerking av 50 mill. kr på kapittel 2711 post 72 til rehabilitering av tannsett isolert sett vil innebære at økningen i de eksisterende refusjonsordningene blir redusert. Konsekvensen av det vil være at egenandelene blir tilsvarende høyere, og det må da være en utilsiktet effekt av et slikt flertallsvedtak. Den tilsiktede effekt av det vedtaket er å sette et press på statsråden for snarest mulig å legge fram et forslag som innebærer at man får en refusjonsordning også for rehabilitering av periodontitt. Når jeg da har sagt at jeg i revidert nasjonalbudsjett vil komme med et opplegg for det, og jeg vil sette den farten på det som overhodet er forsvarlig, burde det være tilstrekkelig for Stortingets flertall til å si at da støtter vi det opplegget til tak 2 som foreligger, og så forholder vi oss til det opplegget som kommer i revidert og tar da stilling til spørsmålet: ønsker vi å vedta det innenfor den rammen som er vedtatt, eller ønsker vi å legge mer penger i denne ordningen enn det som er vedtatt ved den opprinnelige budsjettbehandlingen? Den friheten vil jo Stortingets flertall ha på det tidspunktet.

Harald T. Nesvik (FrP): Statsråd Høybråten skal nå ta arbeidet med periodontitt og rehabilitering, og dette arbeidet må jo statsråden, som han også var inne på, gjøre uansett. Selv med det skisserte opplegget som komiteens flertall har lagt opp til, kan man, hvis man kommer tilbake til det seinere, fortsatt legge inn mer av de samme pengene, som statsråden også sier, for hvis man leser forslaget fra statsråden, skal man være innenfor rammene, det står faktisk i forslaget som ligger på bordet i dag til votering.

Så til fødetilbudet og nyfødtmedisin og viktigheten av å ha sikkerhet. Sikkerheten må først og fremst linkes opp imot resultatene ved de enkelte avdelingene og det profesjonelle tilbudet, det gode tilbudet som er der. Det er det noen av sentralsykehusene som har, og det man bl.a. framhever her, er viktigheten av at de fortsetter sitt tilbud.

Til representanten Røbekk Nørve vil jeg bare si at et lignende forslag var oppe i forbindelse med kommuneøkonomiproposisjonen før sommeren. Da stemte Elisabeth Røbekk Nørve og Høyre og regjeringspartiene mot forslaget om nettopp Bodø og Ålesund, så den politiske hukommelsen må da være ganske kort. Men det er bra at vi nå har et flertall for dette og en enstemmig komite som nettopp påpeker viktigheten av å opprettholde disse avdelingene.

Så en liten visitt til Arbeiderpartiet og representanten Britt Hildeng når det gjelder det som går på pensjoner. Det er jo litt underlig at representanten Hildeng kommer med kritikk mot Fremskrittspartiet om trygdeoppgjøret og hvorvidt man skal fange opp et etterslep på trygdeoppgjøret, før man går inn i et nytt, særlig fordi Fremskrittspartiet gang på gang har fremmet forslag om å endre retningslinjene for trygdeoppgjøret. Merkverdig nok har da Arbeiderpartiet ikke støttet det. I tillegg la Fremskrittspartiet opp til en helt annen økning i trygdeoppgjøret som nettopp var i tråd med det som organisasjonene bad om i mai. Arbeiderpartiet stemte imot det. Jeg synes det er både litt merkverdig og litt frekt å stå på denne talerstol og prøve å framstille det som noe helt annet enn det man har gjort tidligere.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.