Sak nr. 1-5 ble behandlet i samme debatt.

 

Presidenten: Etter ønske fra energi- og miljøkomiteen vil presidenten foreslå at debatten i sakene nr. 1–5 blir begrenset til 1 time og 30 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 25 minutter, Høyre 15 minutter, Fremskrittspartiet 15 minutter, Sosialistisk Venstreparti 10 minutter, Kristelig Folkeparti 10 minutter, Senterpartiet, Venstre og Kystpartiet 5 minutter hver.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg av hovedtalerne fra hver partigruppe og fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Sylvia Brustad (A) [12:09:21]:(ordfører for sakene): Bakgrunnen for sakene vi diskuterer i her dag, er den strømkrisa vi opplevde vinteren 2002–2003. Det ble veldig tydelig at kraftforsyninga ikke var god nok, noe som ikke burde overraske noen. Men situasjonen rammet mange, mest dem som hadde dårligst råd fra før, og dem som ikke hadde andre alternativer til oppvarming enn strøm. Mange bedrifter fikk også problemer. Man kunne nesten få inntrykk av at situasjonen kom som julekvelden på kjerringa også på Regjeringa, for det var Stortinget som måtte ta en rekke initiativ bl.a. til avbøtende tiltak, som f.eks. å gjøre endringer i bostøtteordninga, for at det skulle bli resultater.

Det er flere grunner til at kraftsituasjonen ble vanskelig. At det hadde regnet lite høsten før, var selvfølgelig én grunn, og det viste oss først og fremst at det å stole på værgudene er en risikosport en ikke bør anbefale. Kraftforsyninga i Norge og i Norden for øvrig er i stor grad basert på vannkraft. Det gjør oss selvfølgelig svært sårbare for svikt i nedbøren.

Om situasjonen var alvorlig i fjor, er det mest bekymringsfulle likevel at situasjonen bare forverres hvert eneste år. For selv om vi iverksatte enda flere tiltak for å redusere veksten i forbruket, hvilket er nødvendig, øker allikevel forbruket mye mer enn produksjonen. Norge har i et normalår et underskudd på om lag 7 TWh, og alle prognoser tilsier at dette gapet bare kommer til å øke.

Regjeringa har dessverre ikke villet legge fram prognoser om veksten i forbruket, verken i meldinga eller på spørsmål fra komiteen. Komiteen har derfor vært nødt til å legge til grunn prognoser fra andre, bl.a. NVE. De anslår forbruket i 2015 til 142 TWh. Slår dette til og vi ikke greier å gjøre mer med produksjonen enn det Regjeringa foreslår i si melding, vil vi få en ganske dramatisk situasjon i kraftforsyninga om veldig få år. Da må vi regne med at strømprisene kommer til å øke betydelig i årene framover. Det vil ramme husholdninger og næringsliv. Derfor er det helt nødvendig å øke produksjonen av kraft i Norge. Alternativet er at vi fortsetter å importere sterkt forurensende kull og kjernekraft fra våre naboland. Det kan ikke energinasjonen Norge være bekjent av.

Regjeringas stortingsmelding var skuffende. Den er altfor lite konkret og for lite forpliktende. De ti punktene med tiltak Regjeringa foreslår i meldinga, gir ikke svar på de viktigste utfordringene. Arbeiderpartiet støtter Regjeringas ti punkter, men det har vært helt nødvendig at vi i innstillinga har konkretisert tiltak som kan bedre kraftsituasjonen betydelig mer enn det Regjeringa legger opp til.

Det er et bredt flertall her i Stortinget for at tida for de store, nye vannkraftutbyggingene er forbi. Vannkraften vil likevel være den viktigste kraftressursen i landet vårt. Men nå handler det om å utnytte og forvalte den vannkraften vi allerede har bygd ut, på en mer effektiv måte, gjennom opprustning og utvidelser av eksisterende kraftverk og, ikke minst, ved å bygge ut mikro-, mini- og småkraftverk.

Arbeiderpartiet ønsker også økt bruk av bioenergi. Her har vi mye å gjøre. Mange steder har gått foran med gode eksempler, f.eks. Bioenergigården på Hadeland og utbygginga av fjernvarmeanlegg flere steder i Hedmark. Men vi må fra myndighetenes side kunne bidra med mye mer, bl.a. til økt satsing på forskning, slik jeg er glad for at et flertall nå slutter seg til.

Arbeiderpartiet er også i denne innstillinga med på flere forslag om økt bruk av vannbåren varme og biobrensel: Lånegarantiordning for bygging av infrastruktur, krav til at alle bygg over 1 000 m2 skal ha vannbåren varme, økte støtteordninger i Husbanken og en handlingsplan for industrialisering av bioenergi, for å nevne noen.

Det haster med å få innført ordninga med grønne sertifikater. Jeg syns ikke Regjeringas tempo i denne saka er særlig imponerende. Arbeiderpartiet mener at grønne sertifikater vil være et svært viktig virkemiddel i utbygginga av ny fornybar energi. Vi er utålmodige etter å få tatt dette systemet i bruk. Det er også viktig at overgangsordningene kommer raskt på plass.

Bare 1 pst. av den norske gassproduksjonen brukes innenlands. Når vi vet hvilket behov vi har for mer kraft, er det meningsløst at vi sender så å si all gassen ut av landet og i neste omgang importerer den tilbake som strøm, uten å skape arbeidsplasser her, og uten økt produksjon av kraft i Norge. Derfor er det på høy tid at vi får realisert gasskraftverk. Det er nå vel fire år siden Bondevik I-regjeringa valgte å gå av på gasskraftsaken. Det førte til at Stoltenberg-regjeringa kort tid etter kunne gi konsesjon til tre gasskraftverk. Vi må kunne konstatere at iveren fra den nåværende regjering ikke akkurat har vært overveldende når det gjelder å være positiv til de tre gasskraftverkene. Det er ingen tvil om at vi fra Arbeiderpartiets side mener at disse burde ha vært bygd. Vi mener det er uheldig at de som har konsesjoner, ikke bruker dem.

Jeg håper fortsatt at de som sitter på konsesjonene, vil bestemme seg for å bygge. Men dersom de skulle komme til at de ikke vil bruke konsesjonene, er det Arbeiderpartiets klare oppfatning at de ikke bør forlenges. Da bør heller andre som ønsker å bygge, få konsesjon. Det er med glede jeg nå registrerer flere planer, bl.a. fra energiselskaper rundt i landet som ønsker å ta gassen i bruk til kraftproduksjon. For Arbeiderpartiet er det en helt klar forutsetning at gasskraftverkene skal bygges i henhold til våre klimaforpliktelser. Vi er svært opptatt av at vi greier å utvikle gasskraftverk med CO2-håndtering. Derfor har vi flere ganger foreslått å opprette et innovasjonsselskap for miljøvennlig bruk av gass. At dette nå ser ut til å bli en realitet som et resultat av budsjettavtalen mellom Regjeringa og Arbeiderpartiet, er derfor svært gledelig – også at det nå ser ut til å bli mer penger til forskning og teknologiutvikling på dette viktige området.

Det vil alltid være en fare for tørrår. Selv om vi skulle få bygd gasskraftverk, kan dette oppstå. Da er det viktig at vi har verktøy vi kan bruke. Statnett er et slikt verktøy, og vi må sørge for at Statnett får nødvendig armslag for å sette inn nødvendige tiltak, f.eks. økt utvekslingskapasitet til våre naboland, men også reservekapasitet. I tillegg til mobile gasskraftverk er det også viktig at det kan installeres ekstraturbiner i eksisterende kraftverk som kan tas i bruk i anstrengte situasjoner, der det er mulig og hensiktsmessig. Ett prosjekt blant flere som har vært trukket fram, er Svartisen.

Den kraftforedlende industrien har en stolt historie i Norge. Det har den fordi nasjonen har utnyttet våre naturgitte fortrinn med tilgang på mye og billig kraft. Situasjonen har nå endret seg på flere måter. Vi har ikke lenger rikelig tilgang på kraft, og kraften er ikke lenger like billig. Om få år utløper kontraktene som industrien har. Da vil denne industrien stå overfor enorme utfordringer. Sør-Norge Aluminium vil f.eks. få om lag 200 mill. kr i økte strømutgifter pr. år.

Arbeiderpartiet ønsker at en ny generasjon kraftkontrakter for industrien utredes, og jeg er glad for at et flertall her i Stortinget nå støtter dette. Arbeiderpartiet er kjent med at Prosessindustriens Landsforening har vurdert dette spørsmålet nøye og kommet fram til at det er mulig å finne fram til en modell innenfor EØS-regelverket. For eksempel har Irland nylig fått godkjent en løsning.

Det var knyttet store forventninger til den meldinga vi behandler i dag. Det er flere grunner til det. Det var jo slik at hver gang vi stilte spørsmål, ble det fra Regjeringas side vist til at det skulle man komme tilbake til i denne meldinga. Mange hadde også forventet at det ble en grundig gjennomgang av energiloven. Blant annet har jeg registrert at ministerens egne partifeller her i Stortinget har krevd det. En slik gjennomgang har jeg ikke sett at Regjeringa har foretatt. Arbeiderpartiet mener det er nødvendig med en gjennomgang av energiloven. Den har virket i tolv år, og det er helt naturlig at den nå ses nærmere på. Noe det er naturlig å se på, er bl.a. oppdekningsplikten, for å se hva vi kan gjøre for å sikre at vi har nok kraftproduksjon.

Til slutt vil jeg ta opp de forslag i innstillinga som Arbeiderpartiet står alene eller sammen med andre partier om.

For øvrig vil jeg anbefale innstillinga fra komiteen.

Presidenten: Representanten Sylvia Brustad har tatt opp de forslag hun selv viste til.

Det blir replikkordskifte.

Siri A. Meling (H) [12:19:45]: Investeringer i energibalansen har en langsiktig karakter. Det betyr at vi i dag høster av de beslutningene som ble fattet for en del år tilbake. Da vil jeg minne representanten Brustad på at Arbeiderpartiet har hatt fem energiministere siden energiloven trådte i kraft i 1991.

Jeg vil òg minne om at sommeren 1996 var nivået i vannmagasinene 10 prosentpoeng lavere enn det var i fjor sommer. Arbeiderpartiets Jens Stoltenberg var energiminister den gang.

Representanten Brustad sa at det ikke burde overraske noen at vi fikk den situasjonen vi hadde på kraftmarkedet vinteren 2002–2003. Ser representanten Brustad noe Arbeiderpartiet kunne ha gjort bedre for å hindre det som skjedde på kraftmarkedet?

Sylvia Brustad (A) [12:20:52]: Noe av det mest merkelige i denne debatten er Høyres opptreden. Arbeiderpartiet og Høyre har jo i disse sakene gjennom mange år stått sammen. Ikke minst gjelder det spørsmålet om gasskraft. Vi har sett en snuoperasjon fra Høyres side, i uttalelser, meninger og i innstillinga f.eks. om gasskraft, og Høyre har nylig hatt et landsmøte hvor de bl.a. klart sa at dersom de som har konsesjon, ikke benytter seg av denne, bør andre kunne få overta konsesjonen. Dette ser vi ingenting igjen av i den innstillinga vi behandler her i Stortinget i dag.

Jeg vil minne om at vi stod sammen om å tildele de konsesjonene. Jeg mener det er meget uheldig at de ikke er benyttet. Jeg håper fortsatt at det er mulig å få til, for vi er helt avhengige av å få bygd gasskraftverk hvis vi skal få tettet gapet mellom det vi bruker og det vi produserer av kraft. Hvis ikke vil strømprisene gå opp. Vi har gitt vår støtte til alt det Steensnæs og denne regjeringa har foreslått når det gjelder f.eks. utbygging av vannkraft. Vi har til og med villet gå lenger, f.eks. med hensyn til Sauda, men heller ikke der fikk vi Høyre med oss.

Øyvind Vaksdal (FrP) [12:22:15]: I energidebatter hører man til stadighet fra Arbeiderpartiet at det eneste saliggjørende er å satse på gasskraft og bygge gasskraftverk, noe representanten Brustad nå bekreftet i sitt svar. Når man derimot møter Arbeiderpartiet i miljødebatter, er partiet mer katolsk enn paven når det gjelder våre internasjonale utslippsforpliktelser.

Fra Fremskrittspartiets side har vi flere ganger utfordret Arbeiderpartiet på at partiets holdning til CO2-utslipp – en holdning som også ble bekreftet i Aftenposten den 15. april i år – er en holdning som egentlig gjør det umulig å bygge gasskraftverk i Norge. Vil representanten Brustad i dag redegjøre for hvordan man i Arbeiderpartiet får dette til å henge sammen? Eller vil man også i dag – siden dette er en energidebatt – satse alt på gasskraftkortet og komme tilbake til klimaforpliktelsene i neste miljødebatt, som man har gjort så mange ganger før?

Sylvia Brustad (A) [12:23:21]: Jeg tror at det i denne saken, som i veldig mange andre saker, er viktig å ha to tanker i hodet på en gang, og jeg synes det er uheldig at Fremskrittspartiet ikke har det. Arbeiderpartiet er i motsetning til Fremskrittspartiet opptatt av å ta vare på miljøet vårt. Det betyr at det er fullt mulig å bygge gasskraftverk i Norge innenfor de klimaforpliktelser vi har.

Jeg ser fram til hva Regjeringa kommer med av forslag på det området. Jeg håper og tror at den presenterer et opplegg som er nærmere det som også er systemet i EU, hvilket Arbeiderpartiet gikk inn for allerede for to år sida. Det er helt klart at vi skal holde oss innenfor de klimaforpliktelser vi har, men da betyr det også at vi må ta en del grep på en del andre områder – f.eks. elektrifisering av sokkelen, som er et veldig viktig miljøgrep, for å nevne noe. Vi skal forholde oss til det.

Når det gjelder rammebetingelser for gasskraftverk, har vi, som representanten Vaksdal vet, sagt klart fra at vi skal ha det samme her som vi har i EØS-området og i andre europeiske land. Så dette er fullt mulig dersom en ønsker det.

Hallgeir H. Langeland (SV) [12:24:38]: Til liks med Framstegspartiet ser SV at det kan bli problematisk å gjennomføra den klimapolitikken som ein ønskjer seg, dersom ein skal seia ja til alle nye gasskraftverk som ein kunne tenkja seg, og som Arbeidarpartiet signaliserer. Då må det jo takast frå ein annan plass, eller ved at ein går inn på CO2-injekseringsprosjekt i Nordsjøen, som blir foreslått av eit fleirtal her i dag.

Men det er litt positive tonar frå Arbeidarpartiet også, for ein ser at ein må koma med forslag som på ein måte held seg innafor klimamålsetjinga, bl.a. når det gjeld bioenergi og på andre område, som er positivt sett med SV sine auge med tanke på framtidige målsetjingar knytte til 2005.

Så spørsmålet er eigentleg: SV har ei pakke på 20 TWh som ikkje inkluderer gasskraftverk. Om ein realiserte det og fekk eit fleirtal med på det, ville det likevel vera essensielt for Arbeidarpartiet å byggja forureinande gasskraftverk?

Spørsmål to: Eg registrerer at representanten Brustad seier at ein ønskjer å styrkja Statnett. Betyr det at ein no landar på den utbyttepolitikken som SV har gått for, nemleg å ikkje ta ut 90 pst., men å avgrensa seg til 50 pst., og vil det visa seg no i revidert?

Sylvia Brustad (A) [12:26:19]: Jeg er glad for at Arbeiderpartiet og SV, som også representanten Langeland her refererte til, står sammen om en rekke forslag i denne innstillingen når det gjelder fornybar energi og ny fornybar energi – ikke minst bioenergi, for å ta ett eksempel. Her mener jeg i likhet med SV at det er et stort potensial som er uutnyttet, og det er klart at vi er kommet veldig kort i Norge, særlig hvis en sammenlikner med et land som Sverige. Her er det mye å gjøre! Vi står også, som representanten godt vet, sammen om Gullfaks, og det er det også særdeles viktig at vi greier å realisere ut fra teknologihensyn og miljøhensyn, men jeg vil også si ut fra arbeidsplasshensyn. Så det må vi prøve å få realisert.

Vi mener altså at det anslaget som SV har for å kunne ta ut alt det vi trenger av ny kraftproduksjon, i form av fornybar energi, ikke er fullt så realistisk som SV mener. Derfor mener vi at vi skal gjøre, som representanten da skjønner, mye mer når det gjelder fornybar energi, men vi mener at en ikke greier å tette gapet som stadig er økende, i forhold til det vi bruker å produsere, hvis en heller ikke greier å få bygd gasskraftverk. Derfor ønsker vi også på dette området: ja takk, begge deler – noe SV liker godt i andre sammenhenger.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Leif Frode Onarheim (H) [12:27:47]: Stortingsmeldingen om forsyningssikkerhet er en meget viktig melding, særlig sett i lys av den situasjon vi fikk på kraftmarkedet vinteren 2002–2003, og som skyldes manglende beslutninger fra mange regjeringer.

Norge er et land med rike energiressurser: vannkraft, bio, vind, bølge, tidevann, olje og gass. Det er knapt noe land i verden som har en bedre situasjon når det gjelder energiressurser. Likevel må vi konstatere at vi er meget sårbare for svingninger i nedbør, på grunn av at vi ikke i noen særlig grad har tatt i bruk andre energikilder enn vannkraften.

Det har vært en sterk utvikling i forbruket av elektrisitet de seneste tiår. Tradisjonelt har vi hatt et stort forbruk i vår miljøvennlige og lønnsomme energiforedlende industri. Forbruket i industrien har imidlertid holdt seg ganske konstant, selv med sterkt økt produksjon. Det er derfor forbruket i tjenesteytende bransjer og i privathusholdningene som har bidratt til forbruksøkningen.

Norge var et av de første land som deregulerte sin energiproduksjon. Det var etter min mening en meget fornuftig politisk beslutning. Men det er slik at markedet ikke fungerer godt dersom det ikke er tilnærmet balanse mellom tilbud og etterspørsel. Vi har i Norge hatt svært liten utbygging av ny kraft i de senere år, samtidig som vi har hatt sterk forbruksvekst. Selv om vi i dag har et nordisk marked som bør kunne utjevne det enkelte lands varierende produksjon, er også Norden for avhengig av nedbør i sin elektrisitetsforsyning.

Det er på denne bakgrunn vi må se St.meld. nr. 18. Regjeringen foreslår flere gode tiltak, bl.a. en såkalt tipunktsliste. Flertallet i komiteen slutter seg til disse tiltakene, men det synes klart at det for mange tiltaks vedkommende tar lang tid før de gir full effekt, og spørsmålet er om de er tilstrekkelige til å løse utfordringene i et tørrår.

Det aller viktigste i meldingen og i flertallets merknader er enigheten om at Norge skal ha som mål å få balanse mellom forbruk og produksjon i et normalår. En slik målsetting vil kreve bred satsing for flere energibærere, og det vil også kreve at vi tar en større del av gassen i bruk innenlands. Gasskraftverk vil gjøre oss mindre avhengig av nedbør, og vil representere et mer miljøvennlig alternativ enn import av kullkraft. Regjeringens kraftige opptrapping av forskning på CO2-rensing av gasskraftverk og etableringen av et innovasjonsselskap i Grenland vil forhåpentligvis føre til gjennombrudd både teknologisk og økonomisk for slik teknologi parallelt med normal utbyggingsfase for gasskraftverk. Hvis vi lykkes, vil det bety at vi kan få betydelig tilførsel av ny kraft med CO2-håndtering og samtidig en ny internasjonal teknologisk plattform for vår leverandørindustri.

Et lite hjertesukk: Det er enkelte spennende prosjekter for CO2-rensing og deponering av CO2 hvor teknologien ønskes bekreftet i pilotanlegg. Med betydelig privat kapital søkes det om begrenset økonomisk bistand fra staten. Den svært teoretiske måten slike prosjekter blir vurdert på, og et snev av «not invented here»-syndromet, hindrer slike pilotprosjekter i å bli realisert. Heldigvis har verken Hammerfest Strøm eller Skagerak Energi gitt opp å forfølge slike prosjekter.

Et av de forslag i meldingen som også kan gi oss et løft i vår vannkraftproduksjon, er lempning i konsesjonskrav til småkraftverk. Det må være god energipolitikk og god distriktspolitikk å gi mulighet for utbygging av småkraftverk opp til 4 000 naturhestekrefter uten omfattende konsesjonsbehandling. At disse da blir unntatt våre generelle hjemfallsregler, kan umulig være en nasjonal katastrofe, slik SV forsøker å fremstille det.

Selv om vi har et behov for å tilføre mer elektrisk kraft til markedet, er det også viktig å forfølge de sparetiltak som kan bedre energibalansen. Ikke minst når det gjelder oppvarming av store bygg, industrilokaler og store bokonsentrasjoner, vil vannbåren varme kombinert med bioenergi eller kogen-anlegg basert på naturgass kunne gi svært gode resultater.

Det er bare i et samspill mellom økt kraftproduksjon i Norge, utvidelse av kabelnettet til kontinentet og effektive sparetiltak at vi kan sikre morgendagens strømforsyning også i tørrår. Men det er viktig at vi handler raskt og målrettet. En ny situasjon som den vi hadde i 2002–2003, vil bli vanskelig å forklare dersom vi ikke kan vise til at det er satt i verk omfattende tiltak både på kort og lang sikt.

Jeg viser for øvrig til merknader og romertallsforslag som dekker både stortingsmeldingen og de fire Dokument nr. 8-forslagene.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Sylvia Brustad (A) [12:32:41]: Jeg tror ikke Høyre har det så enkelt i denne saken. Jeg hørte også – med glede, må jeg si – representanten Onarheim snakke om betydningen av gasskraftverk her i dag.

Høyres landsmøte, som nettopp er avholdt, vedtok flere interessante uttalelser, og en av dem dreide seg om dette. Jeg siterer:

«Høyres Landsmøte mener at det er på tide å realisere planene om gasskraftverk.»

Og videre:

«Dersom de gitte konsesjonene ikke realiseres, mener Høyres Landsmøte at det må åpnes for alternative prosjekter dersom disse kan vise til en bedre totaløkonomi og en bedre energi og miljøgevinst.»

Dette låter som musikk i mine og Arbeiderpartiets ører.

Jeg lurer på: Hvorfor følger ikke Høyre opp dette i denne innstillinga, som var den første muligheten til å vise at de stod for det de mente? Og mitt andre spørsmål: Føler representanten Onarheim seg vel med dette?

Leif Frode Onarheim (H) [12:33:51]: Jeg har erfart at det å føle seg vel kanskje ikke er det viktigste i politikken, men å forsøke å få noe til. Det er slik at når representanten Brustad tar opp dette spørsmålet, vet hun at i regjering må man ta og gi noe.

Vi i Høyre er opptatt av at man skal få frem gasskraft, men vi er ikke villig til å ta konsesjonene fra dem som har konsesjon. Man må eventuelt søke om ny konsesjon, og man må søke om eventuelt å få flytte konsesjoner. Det må behandles på normal måte. Vi ser positivt på at man kan ta en slik vurdering, men vi er ikke villige til verken å subsidiere utbyggingen eller å gi lavere gasspriser. Vi er villige til å se på gasskraftverkene ut fra de samme krav som i EU og EØS-området. Men først må det komme noen søknader, før vi kan ta stilling til det.

Øyvind Vaksdal (FrP) [12:35:03]: Etter mer enn to år med Høyre i regjering må vi kunne slå fast at partiet har vært relativt usynlig i energipolitikken. Jeg leste derfor med stor interesse mange gode resolusjonsforslag som Høyre skulle behandle på sitt landsmøte for kort tid siden. Resultatet av landsmøtebehandlingen var imidlertid svært nedslående. Alle gode forslag ble kokt sammen til en resolusjon som var så politisk blodfattig og tannløs at man nesten skulle tro den var utformet i Olje- og energidepartementet. Og for sikkerhets skyld hadde man fått bilde av en vindmøllepark som illustrasjon i headingen.

Jeg vil derfor spørre representanten Onarheim om han er komfortabel med at Høyre åpenbart ikke lenger har en energipolitikk, og hvorfor Høyre i dag ikke fremmer forslag om å øke konsesjonsgrensen for småkraftverk til 10 MW, som var det eneste konkrete Høyres landsmøte vedtok.

Leif Frode Onarheim (H) [12:36:17]: Resolusjonsforslagene ble behandlet på en meget omhyggelig og skikkelig måte, og det kom også frem synspunkter som jeg mener vi kan stå for.

Når det gjelder denne økningen til 10 MW, så kan jeg godt se at det kan være et godt alternativ, men jeg synes det er veldig bra at man i hvert fall tar det første skritt, slik at man kan komme til 5 MW. Da er det viktig at vi ikke lager så mange regler og forordninger at det ikke blir mulig likevel.

Nå er det viktig at vi står ved det som vi har sagt i merknadene, og at vi sørger for å få gjennomført denne hevingen av konsesjonsgrensen opp til 5 MW. Hvis man da skal begynne å tulle med hvordan hjemfall og andre ting kan bringes inn i dette, tror jeg at vi har gjort en dårlig jobb. Da tror jeg det tar lengre tid å komme frem og virkelig får den kraften som det er mulig å få ut av småkraftverkene.

Ingvild Vaggen Malvik (SV) [12:37:19]: Det er med glede jeg har registrert bevegelse i Regjeringen og Høyre i forhold til den til nå litt servile holdningen til EØS-avtalen. Fra å være flinkeste gutt i EU-klassen er regjeringspartiene nå med på et flertallsforslag om å utrede en ny generasjon kraftkontrakter for kraftforedlende industri, tilpasset industriens behov for kraft til konkurransedyktige priser og med klare energieffektiviseringsmål innenfor EØS-regelverket. Mitt spørsmål er derfor: Er dette tegn på et linjeskift fra Regjeringens side?

Kanskje kan vi også få bevegelse på et annet område, og mitt andre spørsmål er derfor: Når kan vi få se Høyre som en forkjemper for økt satsing på industrialisering av ny fornybar energi? Her har vi etter SVs mening enorme muligheter til å skape nye og varige arbeidsplasser samtidig som vi styrker forsyningssikkerheten. Vi håper at vi på sikt kan få regjeringspartiene og ikke minst Høyre med på laget når det gjelder å få fram satsing, industrialisering, på dette området i Norge. Når vil Høyre stille seg i spissen for denne typen industrireising?

Leif Frode Onarheim (H) [12:38:43]: I motsetning til Sosialistisk Venstreparti ønsker vi å spille på mange hester og forsøke å få frem et variert og mangfoldig energimarked. Da er vi fullt innforstått med at vi har mye å gjøre i forhold til bioenergi. Vi har også mye å gjøre i forhold til vindkraft – selv om jeg ser en del problemer med det – og her kjøres det jo veldig på nå fra Enovas side. Nå må vi også se på hva som virkelig kan løse vårt langsiktige problem. Vi har mye gass, og jeg tror at det er veldig fornuftig at vi nå jobber ganske intensivt for å løse klimaproblemene med hensyn til gass og på den måten bli verdensledende på hele energisektoren. Det gjelder ikke minst det å rense gass for CO2, slik at vi kan være både miljøvennlige og en ledende energinasjon.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Øyvind Vaksdal (FrP) [12:39:45]: Kraftmangelen i det norske og nordiske systemet har gjennom flere år blitt forverret, og det økende gapet mellom tilbud og etterspørsel driver prisene i været og setter forsyningssikkerheten i fare. Mange kraftutbyggingsprosjekter ble utsatt eller skrinlagt da vi fikk den nye energiloven tidlig på 1990-tallet. Dette skyldtes at man var redd for at kundene skulle bruke sin markedsmakt og handle der det til enhver tid var billigst, og på den måten drive prisene nedover. Det viste seg imidlertid at denne frykten i stor grad var ubegrunnet, og mange av kraftutbyggingsplanene ble igjen forsøkt realisert. Men det viser seg å være vanskelig, for nå sier regjering og storting nei til ytterlige utbygging av kraft. Og så sier mange: Kraftmarkedet fungerer ikke, vi får jo ikke økning i strømproduksjonen. Dette er selvfølgelig riktig, men det skyldes ikke at kraftmarkedet ikke fungerer, det skyldes at et flertall av politikerne i denne sal griper aktivt inn i markedet og hindrer økt kraftproduksjon. Til tross for utallige advarsler, fra NVE, fra Statnett og fra andre, har man enten kraftig redusert eller avslått i sin helhet de aller fleste vannkraftutbyggingsprosjekter som har vært behandlet. Samtidig med dette har vi hatt en jevn økning i forbruket av kraft i Norge til tross for mange dyre enøktiltak, og til tross for at vår kraftforedlende industri er blitt blant de mest energieffektive i verden. Dette gjør, som jeg sa, at gapet mellom tilbud og etterspørsel når det gjelder kraft, øker, forsyningssikkerheten blir svekket, vi må hente stadig mer kraft utenfra, og prisene både til forbruker og industri stiger.

I fjor vinter fikk vi for alvor oppleve resultatet av denne åpenbart feilslåtte energipolitikken. To tørre høstmåneder gjorde at hele den norske kraftforsyningen var i ferd med å bryte sammen. Skyhøye strømpriser som tvang mange til å gå den tunge veien til sosialkontoret, var et av resultatene. Det ble satt i gang forberedelser til utkobling og rasjonering, men heldigvis ble det ikke nødvendig å sette dette i verk. Ikke minst takket være utkobling i den kraftforedlende industri som frigjorde kraft til alminnelig forsyning, kom vi oss så vidt igjennom vinteren i fjor.

For oss i Fremskrittspartiet kom ikke fjorårets krise særlig uventet. Vi hadde gjennom mange år advart mot hva som kunne skje dersom man ikke sørget for økning i kraftproduksjonen og bedre balanse. Og da kraftkrisen inntraff, fremmet vi også en rekke forslag som både på kort og lang sikt ville avhjelpe situasjonen. Men selv ikke da var det vilje til å foreta de nødvendige grep for å få kontroll med situasjonen. De aller fleste av våre forslag ble nedstemt, og Regjeringen hevdet at det ble arbeidet med en stortingsmelding om forsyningssikkerhet som skulle ivareta disse utfordringene. Og det er jo denne meldingen, som kom ett år etter at krisen inntraff, vi i dag har til behandling.

Regjeringen legger i meldingen fram en tipunktsplan som skal sørge for at forsyningssikkerheten blir ivaretatt, og at slike situasjoner som den man hadde i fjor, ikke skal inntreffe. Jeg har vanskelig for å ta denne såkalte planen alvorlig. Man har i planen sauset sammen en rekke tiltak og målsettinger som Stortinget allerede har vedtatt, med bl.a. forslag om endring av faktureringsrutiner til strømforbrukere. Jeg ser selvfølgelig at i en vanskelig situasjon kan mange ha fordel av å dele opp strømregningen, men jeg kan ikke begripe hva dette har med forsyningssikkerhet å gjøre. De tiltakene som skisseres i meldingen, vil dessverre bare ha marginal virkning på kraftbalansen og forsyningssikkerheten. Mange har hevdet at Regjeringen heller tar sikte på en gradvis utfasing av kraftforedlende industri enn å øke kraftproduksjonen. Dette tar jeg på det sterkeste avstand fra, og jeg vil be statsråden i sitt innlegg bekrefte at man ikke har planer om å balansere den ordinære kraftforsyningen med utfasing av industri istedenfor nødvendig produksjonsøkning.

Men heller ikke Stortingets flertall har vist handlekraft for å sikre denne nødvendige økningen i kraftproduksjonen. Flertallet støtter seg i stor grad til Regjeringens forslag, og man bekrefter også på nytt at tiden for vannkraftutbygging i Norge er over. Dessverre har det heller ikke vært mulig å få ryddet bort den politiske og økonomiske usikkerhet rundt bygging av gasskraftverk. Uten disse to pilarer på plass går vi derfor fortsatt en svært så usikker framtid i møte med hensyn til forsyningssikkerhet.

Fremskrittspartiet fremmer i dag de nødvendige forslag for å sikre rikelig tilgang på kraft til fornuftige priser, både til forbruker og til næringsliv. Vi vil ta opp igjen tidligere avslåtte og miljøvennlige vannkraftutbygginger. Vi vil legge forholdene til rette for opprusting og utvidelse av eksisterende vannkraftanlegg, og vi vil legge forholdene til rette for kraftproduksjon basert på gass ved å rydde av veien den politiske og økonomiske usikkerhet som er skapt rundt framtidige utslippskrav.

Dette, i tillegg til å styrke samarbeidet og utvekslingsmekanismene med våre naboland samt sikre at Statnett har de nødvendige virkemidler i kritiske perioder, er det som skal til for at både industri og forbruker blir sikret kraft.

Jeg hadde håpet at den situasjonen vi hadde i fjor vinter, ville ha påvirket både regjering og storting, men det ser dessverre ikke ut til at flertallet vil ta lærdom av det som skjedde. Det skal iallfall bli interessant å minne om våre forslag, som i dag blir nedstemt, neste gang kraftkrisen kommer.

Med dette tar jeg opp Fremskrittspartiets forslag i innstillingen.

Presidenten: Representanten Øyvind Vaksdal har tatt opp de forslag han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Olav Akselsen (A) [12:46:47]: Framstegspartiet buldrar som ein foss i sin retorikk innanfor energipolitikken. Dette har kanskje ein effekt overfor opinionen, men i forhold til energiproduksjonen har det ikkje det.

Det er rett nok slik at Framstegspartiet har stemt for å byggja ut ca. 2 TWh meir enn det fleirtalet har gjort, men samtidig har Framstegspartiet gått imot alle løyvingane til energiøkonomisering, til støtte til vindkraft og fornybare energikjelder. Så i realiteten er det slik at Framstegspartiet skuldar straum i forhold til det reknestykket som er avklart her i huset.

Framstegspartiet er jo eit parti som seier at dei er marknadsliberalistiske, og dei meiner at marknaden skal ordna opp i alle problem. Det er rett nok slik at energilova fungerte bra så lenge ein hadde overskot av straum, men ho har ikkje fått fram ny straum, og det er først og fremst mangel på søknader som har gjort at ein har hamna i den situasjonen.

Kan det vera slik at marknadsliberalismen heller ikkje på dette punktet løyser alle problem?

Øyvind Vaksdal (FrP) [12:48:11]:     Representanten Akselsen viser til at Fremskrittspartiet ikke støtter utbygging av vindkraft, subsidiering av vindkraft og andre lignende ting. Det er helt riktig. Vi ønsker ikke å støtte og subsidiere kraftproduksjonen i Norge så lenge vi har haugevis med prosjekter som står på egne ben økonomisk.

Så kommer representanten Akselsen med at det er mangel på søknader når det gjelder utbygging av vannkraft i Norge. Her vil jeg minne representanten Akselsen på hva som skjedde da vi skulle bygge ut Saudavassdraget, da hans parti bidrog til at det ble halvert. Det samme gjaldt da vi skulle bygge ut i Øvre Otta, og jeg vil også minne representanten Akselsen på at hans parti gikk imot enhver utbygging i Saltfjellet/Svartisen-området.

Øyvind Halleraker (H) [12:49:11]: Fremskrittspartiet har vært svært kritisk til Regjeringens energipolitikk særlig på to områder, og det gjelder vannkraftutbygging og gasskraftverk.

Regjeringen har totalt lagt fram mer GWh i utbygd vannkraft på de to siste år enn det som ble gjort på hele 1990-tallet. Fremskrittspartiets avvikende holdning utgjør 450 GWh i Øvre Otta, ca. 420 GWh i Sauda og ca. 1 000 GWh i Saltfjellet/Svartisen, i underkant av 1,9 TWh. Verneplanen som nå er under utarbeidelse, utgjør ca. 3,8 TWh totalt i mulig utbygging.

Men på andre områder er Fremskrittspartiet helt fraværende. Når det gjelder vannkraft og bioenergi, som utgjør ca. 7 TWh, har Fremskrittspartiet ingen politikk. Det er bare å gå inn i merknadene.

Spørsmålet blir da: Hva ville Fremskrittspartiet ha gjort for å få realisert de gasskraftverkene som har fått konsesjon? Ville man ha subsidiert gassprisen? Ville man ha subsidiert energiprisen, eller ville man ha gått til tvangstiltak overfor utbygger? Hva ville man ha gjort? Vi må få et svar på dette.

Øyvind Vaksdal (FrP) [12:50:36]: Representanten Halleraker sa at Fremskrittspartiet var kritisk til Regjeringens energipolitikk. Jeg sa i mitt innlegg at jeg har vanskelig for å se at Regjeringen har noen energipolitikk. Så nevnte han Fremskrittspartiets avvikende holdning til vannkraftprosjekter.

Men det er jo nettopp, som representanten Halleraker var inne på, en satsing på gass og gasskraftverk vi må gjøre noe med. Derfor må vi rydde bort den politisk skapte usikkerheten rundt framtidige utslippskrav. Siden representanten Halleraker spør hva vi i Fremskrittspartiet vil gjøre for å rydde bort denne, vil jeg vise til et omfattende Dokument nr. 8-forslag som Fremskrittspartiet nylig har fremmet, om en tiltaksplan for bygging av gasskraftverk i Norge, og som komiteen har til behandling.

Ingvild Vaggen Malvik (SV) [12:51:49]: Det er en nesten enstemmig komite som står bak forslaget om å utrede en ny generasjon kraftkontrakter til kraftforedlende industri, alle minus Fremskrittspartiet.

SV har mange ganger stått i spissen for å påpeke de problemene som EØS-avtalen har skaffet oss, ikke minst på dette området. Men det betyr ikke at vi vil smelle igjen døren for en utredning av om dette er mulig. Kanskje utredningen til og med vil konkludere med betydningen av å bevare det statlige eierskapet i Statkraft?

Jeg merker meg representanten Vaksdals engasjement i forhold til de langsiktige kraftkontraktene. Men hvorfor kan ikke Fremskrittspartiet da bli med og stemme for at vi i det minste får en slik utredning på bordet?

Øyvind Vaksdal (FrP) [12:52:53]: Stortinget vedtok for noen år siden en avvikling av de myndighetsbestemte kraftkontraktene, og vi måtte faktisk gå to runder for å få dette på plass. Dette var imidlertid ikke initiert av Stortinget, men av EØS-avtalen og ESA, så vi hadde faktisk ikke noe valg.

Vi kunne selvfølgelig for så vidt vært med på en utredning hvis det var mulig å få til noe i framtiden, men jeg og Fremskrittspartiet mener at dette egentlig er en avsporing av hele debatten. Her har vi partier som konsekvent har gått imot å øke kraftproduksjonen og derigjennom har presset prisene i været, og så skal en nå få fokus bort fra hva som egentlig er problemet, kraftmangel, ved å skape forventninger i industrien om at det kan gjøres noe. Jeg tror ikke det kan gjøres noe. Vi kan selvfølgelig håpe at det kan gjøres noe, men egentlig er dette en avsporing av hele debatten for å dekke over den handlingslammelse som en har hatt i mange, mange år, og hindret økt kraftproduksjon.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Ingvild Vaggen Malvik (SV) [12:54:19]: Stortingsmeldingen som vi i dag har til behandling, er utarbeidet på bakgrunn av knapphetssituasjonen som oppstod høsten 2002 og vinteren 2003. Sammenfallet av en nedbørsfattig og kald høst og rask nedtapping av vannmagasinene skapte en vanskelig forsyningssituasjon. Prisen på elektrisk kraft steg i løpet av høsten og vinteren kraftig, noe som rammet alle uten fastprisavtale, det vil i hovedsak si vanlige forbrukere, økonomisk.

SV har merket seg at Regjeringen i meldingen legger vekt på at energimarkedet fungerte godt i denne situasjonen. SV mener situasjonen gav en god illustrasjon på hva som skjer når man overlater slike avgjørende samfunnsområder til markedskreftenes frie spill.

Da denne meldingen ble lagt fram for Stortinget, var SV svært skuffet over den begrensede analysen Regjeringen la til grunn i forhold til de utfordringene kraftforsyningen stod overfor sist vinter, og vi var ikke minst svært skuffet over at meldingen ikke tar opp tema som det hadde vært naturlig å berøre, gitt historikken til norsk energiforvaltning. I meldingen savnet vi en omtale av

• økonomiske hjelpetiltak som følge av høye strømpriser

• virkningene av energiloven med hensyn til ressursforvaltning, forbrukere og miljø

• elavgiften som forbruksregulerende og energipolitisk virkemiddel

• overtapping på grunn av strukturen i forbrukermarkedet for elektrisitet

• forsyningssikkerhet med hensyn til linjebrudd

• ny politikk for energiomlegging og effektivisering

• bruken av flerårsmagasiner

Etter vår mening må forsyningssikkerheten i det norske elkraftsystemet forstås og forbedres med utgangspunkt i at innføringen av energiloven på begynnelsen av 1990-tallet fjernet mye av den politiske styringen med energimarkedet. I Ot.prp. nr. 43 for 1989-1990 skrev departementet:

«I et markedsbasert omsetningssystem for kraft er det unødvendig med en oppdekningsplikt for regulering av kraftanskaffelse. Nødvendig oppdekning vil følge av energiverkenes forretningsmessige ansvar overfor kundene.»

På 1980- og 1990-tallet var det kraftoverskudd, slik at tanken på energimangel og sikring i tørrår ikke var så aktuell som i dag. Kraftoverskuddet eksisterte på grunn av en historisk overutbygging og var samfunnsøkonomisk svært kostbart og miljømessig kritikkverdig. Dereguleringen førte til at det ble slutt på overkapasiteten i det norske kraftsystemet, og at det ble færre kraftutbygginger. Men energiloven la ikke til rette for tiltak for å redusere økningen i kraftforbruket i Norge og for å øke fleksibiliteten i energisystemet, slik at det kunne bli robust uten å måtte ha et stort kraftoverskudd. Dette har vært en fundamental feil ved norsk energipolitikk siden 1990. SV mener derfor at hensynet til langsiktig forsyningssikkerhet kom i bakleksen da kraftbransjen ble deregulert.

Et stykke på vei støtter flertallet SVs kritikk av Regjeringen. Det er en samlet komite som viser til at husholdningene fikk økt sine strømutgifter betydelig i fjor vinter, at mange fikk problemer med å betale strømregningene, og at det var husholdningene i de laveste inntektsgruppene som hadde minst mulighet for å tilpasse seg økte kraftpriser ved en overgang til andre energibærere.

Et flertall bestående av Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og SV mener dette viser at høye strømutgifter rammer dem med lavest inntekt sterkest, og at Regjeringen ikke tok situasjonen som oppstod vinteren 2002-2003, nok på alvor. Olje- og energiminister Einar Steensnæs avviste i Stortinget 16. oktober 2002 at strømprisene ville øke opp mot 30 pst., slik flere da spådde. Denne antakelsen viste seg å slå fullstendig feil, og stømprisene ble i perioder det doble.

Flertallet mener også at Regjeringen for sent la fram avbøtende tiltak for å hjelpe dem med størst problemer med å håndtere de økte strømprisene, og viser til at et flertall på Stortinget gikk inn for å utbetale et engangsbeløp over bostøtteordningen på 2 500 kr. Flertallet mener heller ikke at en henvisning til sosialkontorene, slik Regjeringen la opp til, er en tilfredsstillende løsning for dem som ikke klarer å betale strømregningen. Dette er en kritikk som flertallet forventer at statsråden merker seg.

SV mener at fjoråret med all tydelighet har vist behovet for en gjennomgang og en revisjon av energiloven, ikke bare i forhold til forsyningssikkerhet og strømpriser, men det er også viktig å gjenerobre styringen med strømmarkedet for å inkludere miljøformål i energiloven. Loven må revideres for å legge til rette for at folk og bedrifter skal velge enøk og fornybare energiformer. Rammebetingelsene må bli slik at vannbåren varme og ny fornybar energi gir en bærekraftig energibruk og lønnsomme arbeidsplasser. SV er i tillegg overbevist om at en slik helhetlig energiomlegging vil være lønnsom og bidra til et bærekraftig energisystem i tråd med våre internasjonale klimaforpliktelser.

Imidlertid ser det ut til, overraskende nok, at SVs forslag om en revisjon av energiloven med dette utgangspunktet ikke kommer til å få flertall her i dag. SV vil derfor varsle subsidiær stemmegivning til Arbeiderpartiets og Fremskrittspartiets forslag om en grundig evaluering av energiloven. Vi gir slik dette forslaget flertall, og gir dermed Regjeringen beskjed om å komme tilbake til Stortinget med eventuelle forslag til endringer. Med forrige vinter friskt i minne og flertallets skarpe kritikk av statsråden vil det overraske oss veldig om Regjeringen nok en gang ikke skulle finne behov for å gjøre endringer.

Også på et annet område støtter flertallet SVs kritikk av Regjeringen, og det gjelder fraværet i meldingen av en grundig analyse av overføringsnettet. Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og SV har i innstillingen vist til de problemene det har vært med forsyningssikkerhet internasjonalt i den siste tiden, bl.a. på grunn av manglende vedlikehold og tilsyn. Mørkleggingen av New York, London og Nord-Italia og ved Øresund viser at det ikke må gambles med forsyningssikkerheten.

Regjeringen har i liten grad i meldingen omtalt kraftsystemets robusthet i forhold til system- og driftsfeil. Med henblikk på disse forstyrrelsene, hvor strømmen har vært borte over store områder i flere timer, er det et oppsiktsvekkende fravær i en melding som etter navnet å dømme skal omhandle forsyningssikkerhet.

Slike driftsforstyrrelser er svært uheldig og kan i verste fall ramme liv og helse. I Norge har det historisk sett vært veldig mange slike driftsforstyrrelser, men de har vært relativt små og har hatt relativt små konsekvenser.

Et bredt flertall i komiteen, alle unntatt Fremskrittspartiet, slår fast at tiden for nye, store vannkraftutbygginger er forbi. Samtidig gis det tydelige signaler om et ønske om fortsatte utbygginger, men at det framover skal handle om satsing på små kraftverk. Jeg er bekymret for at Regjeringen her slår barnet ut med badevannet, når de viser til de endringene av industrikonsesjonsloven som er foreslått i Ot.prp. nr. 54, som er omtalt i innstillingen. Men samtidig er det en sammenhengende linje i Regjeringens politikk som bekymrer. Regjeringen er i det skjulte nemlig i ferd med å gjennomføre en mer dramatisk endring av norsk vannkraftforsyning enn innføringen av energiloven.

For et par år siden forsøkte Regjeringen å få igjennom en omfattende endring av konsesjonslovene, uten at dette var skikkelig utredet, men ble av Stortinget tvunget til å sette ned et offentlig utvalg, det såkalte Hjemfallsutvalget, for å vurdere dette nærmere.

I tillegg skal Stortinget snart behandle Regjeringens andre forsøk på en snikprivatisering av Statkraft, Statkraft som står bak den storstilte utbyggingen av små vannkraftverk gjennom selskapet Småkraft. Det første forsøket ble stanset nettopp med henvisning til at man først ville ha Hjemfallsutvalgets innstilling på bordet.

Nå går altså Regjeringen nok en gang løs på konsesjonsreglene – denne gangen for Småkraft – midt under Hjemfallsutvalgets arbeid, og uten at den kan gjøre rede for konsekvensene av at framtidige vannkraftutbygginger med investeringer opp i hundremillionersklassen ikke skal omfattes av hjemfallsordningen. Dette er ikke mindre enn oppsiktsvekkende! Her vil jeg berømme LO for ikke å ha sovet i timen.

SV er ikke imot en fortsatt satsing på småskala vannkraft. Vi vil i denne sammenhengen vise til at det var SVs forlik med Regjeringen i gassmeldingen som fikk fortgang i arbeidet med å innføre pliktige grønne sertifikater. En kombinasjon av Regjeringens forsøk med å privatisere eieren av Småkraft, nemlig Statkraft, og fjerning av konsesjonsplikten for denne typen utbygginger åpner veien for utenlandsk eierskap til norske vannkraftressurser.

Jeg tror som sagt at Regjeringen her i sin iver etter å forbedre kraftbalansen er i ferd med å slå barnet, det norske folks kollektive eierskap og kontroll med evigvarende naturressurser, ut med badevannet. Jeg håper derfor at det i denne saken til slutt konkluderes med at stortingsflertallet fortsatt står fast ved vedtaket om at Hjemfallsutvalget skal uttale seg før man endrer på hjemfallsretten.

Med dette tar jeg opp de forslag SV har fremmet i innstillingen enten alene eller sammen med andre partier.

Presidenten: Representanten Ingvild Vaggen Malvik har tatt opp de forslag hun viste til.

Det blir replikkordskifte.

Sylvia Brustad (A) [13:03:28]: Selv om Arbeiderpartiet og SV skiller lag når det gjelder gassen, og det ikke er uvesentlig, er vi likevel enige om veldig mye annet i denne innstillinga, og representanten Vaggen Malvik har selv vært inne på det, alt fra fornybar energi til kraftkrevende industri, energilov mv. Det er helt nødvendige ting å være enige om.

Men når SV ikke våger å ta ordet «gass» i sin munn, mener virkelig SV at de forslagene de har i denne innstillinga, faktisk vil bidra til at prisene går ned? Eller er det egentlig slik at SV ikke griner så mye om strømprisene øker? Da viser jeg også til en del tidligere forslag – og vedtak – fra SV som nok ville gå i den motsatte retning.

Ingvild Vaggen Malvik (SV) [13:04:34]: Jeg vil bekrefte representanten Brustads påpeking av at det er mange ting Arbeiderpartiet og SV står sammen om i denne innstillingen, men vi skiller lag nok en gang, som mange ganger tidligere, når det gjelder spørsmålet om gass.

Vi har for det første behandlet en gassmelding for ikke mindre enn litt over ett år siden. I den gassmeldingen inngikk SV et forlik med regjeringspartiene, hvor vi sa at vi skulle komme tilbake til spørsmålet om infrastruktur for naturgass i en egen stortingsmelding som skulle legges fram for Stortinget til behandling. Vi syntes derfor ikke det var riktig å gjøre debatten om forsyningssikkerhetsmeldingen til et spørsmål om gass, slik mange andre partier har forsøkt. Tvert imot har SV lagt fram en pakke på 20 TWh, som vi mener det er mulig å realisere innen 2010, som vil gi den samme effekten som de gasskraftverkene som Arbeiderpartiet og andre er opptatt av, og som neppe kommer til å bli bygd. Men vår satsing går på fornybar energi og energisparing. Det er SVs politikk og SVs løsning.

Presidenten: Presidenten registrerer at SV allikevel våger å ta ordet «gass» i sin munn.

Leif Frode Onarheim (H) [13:05:51]: Den tørre høsten i 2002 måtte vel være en gave fra høyere makter til SV. Endelig ble det høyere pris på strøm, som kunne utløse sparing og fremme ytterligere dyr satsing på fornybar energi. SV ønsker videre at Statkraft skal effektivisere den kraftkrevende industrien. Mener representanten Vaggen Malvik at Statkraft er bedre enn den kraftkrevende industrien på dette området?

Presidenten: Presidenten vil anta at det ikke er noen nødvendig sammenheng mellom høyere makter og høyere priser. Men det gjenstår å høre.

Ingvild Vaggen Malvik (SV) [13:06:34]: Etter SVs mening fikk vi i fjor vinter med all tydelighet demonstrert hva som skjer i et markedsbasert system, der prisene kan sprette i været og man får en lite forutsigbar situasjon for husholdninger som ikke har tegnet fastprisavtaler. Det mener SV selvfølgelig er uheldig, og jeg vil i den sammenheng vise til det forslaget som vi har fremmet i dokumentet om regulering av tørrårsmagasinene, hvor vi nettopp går inn for en endring av strukturen i forbrukermarkedet som vil gi større stabilitet og forutsigbarhet for norske husholdninger.

Når det gjelder Statkraft, vil jeg nok en gang poengtere at det er et av de instrumentene vi sitter igjen med når det gjelder å ta tak i kraftkrevende industri. Jeg håper selvfølgelig at utredningen til Regjeringen konkluderer med at vi innenfor EØS-avtalen kan gjøre grep som sikrer industrien. Men til sjuende og sist tror jeg det vil handle om statlig eierskap og å kunne bruke Statkraft til å kunne utløse det potensialet som industrien og PIL har pekt på, på 3,5 TWh og bedriftsøkonomisk lønnsomt 2,5 TWh i energisparing.

Øyvind Vaksdal (FrP) [13:07:58]: I innstillingen er Sosialistisk Venstreparti med i en merknad sammen med Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Senterpartiet hvor en «mener at Norge minst må være selvforsynt med elektrisk kraft i et normalår».

Hvis vi ser dette i lys av SVs holdning til kraftutbygging og produksjonsøkning, lurer jeg på hvordan dette henger sammen. Vil representanten Vaggen Malvik forklare meg hvordan dette henger sammen? Betyr dette at en skal utfase det resterende av kraftforedlende industri, og skal befolkningen tilbake til vaskebrett og stearinlys?

Ingvild Vaggen Malvik (SV) [13:08:57]: Det er alltid en glede å påta seg den pedagogiske utfordringen det er å forklare Fremskrittspartiet sammenhengene i en miljøvennlig og langsiktig energipolitikk!

SV har i innstillingen gått inn for en pakke som vil gi 20 TWh innen 2010. Da snakker vi om 10 TWh på biosiden, 5 TWh når det gjelder vind, og 5 TWh som kan utløses gjennom ulike enøktiltak. Til sammen er dette minst like viktig i forhold til kraftbalansen som disse urealistiske, dyre og ikke minst upopulære gasskraftverkene som Fremskrittspartiet liker å stille seg i spissen for.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Ingmar Ljones (KrF) [13:09:59]: Hausten 2002 var uvanleg fin, med mange solskinsdagar og stabilt og tørt vêr. Mange menneske fekk fine opplevingar langt utover hausten på fjellet, ved sjøen og i skog og mark. Kvitt rim på trea og marka braut mot sprakande haustfargar og gav ugløymande opplevingar når ein sleit seg opp til ein fjelltopp eller valde ei lettare rute i storslått natur. Men etter kvart som hausten gjekk over i vinter, kom desse opplevingane i skuggen fordi det vakre vêret førte med seg jamt større ulemper. Det blei stendig meir negativ fokusering på manglande fylling i vassmagasina, og barfrost og snømangel forsterka den negative effekten av manglande nedbør.

Vinteren 2002–2003 viste at Noreg er sårbart for svikt i nedbøren, spesielt kombinert med streng kulde over lang tid. Kraftmarknaden hadde svært kort tid på seg til å tilpassa seg utfordringane som svikten i energitilførsla frå vasskraftproduksjonen førte med seg. I fagkrinsar var det stor uvisse om det ville vera nok vatn i magasina, slik at det kunne leverast nok straum fram til våren 2003.

Marknaden reagerte, og straumprisane gjekk opp. Dei uakseptabelt høge straumprisane førte til at ein del einskildabonnentar og grupper av abonnentar utan fastprisavtale fekk store, uføresette og akutte betalingsproblem. Det måtte difor setjast i verk strakstiltak som delar av det offentlege serviceapparatet ikkje var budde på. Dei høge straumprisane hadde mange negative verknader direkte og indirekte for både private straumkundar, næringslivet og det offentlege. Vinteren 2002–2003 viste at forsyningstryggleiken for straum ikkje var god nok, og vi har difor i dag til behandling stortingsmeldinga om forsyningstryggleik.

For Regjeringa er det eit mål at det er nok elektrisk kraft i marknaden til akseptable prisar, og fleirtalet i komiteen er einig i at Noreg må ha som mål minst å vera sjølvforsynt med kraft i eit normalår. Med utgangspunkt i den grundige gjennomgangen av kraftsituasjonen i 2002–2003 som kjem fram i meldinga, har Regjeringa m.a. lagt fram ei rekkje tiltak utforma i ti hovudpunkt som skal medverka til å nå desse måla.

Eg er glad for at Arbeidarpartiet har sett kor viktig det er å få gjennomført desse tiltaka, som vil leggja grunnlaget for miljøriktig satsing for å gjera kraftforsyninga meir robust og levera straum til akseptable prisar.

I tipunktslista med tiltak er det m.a. lagt opp til å styrkja innsatsen for miljøvenleg omlegging av energibruk og å auka miljøriktig energiproduksjon. Vidare er forbrukarane sine rettar styrkte m.a. gjennom nye kontraktsformer.

Undervegs i behandlinga av meldinga har vi i komiteen fått fyldig informasjon om den kraftintensive industrien sine utfordringar og behov for m.a. langsiktige kontraktar til konkurransedyktige prisar. I Noreg har denne industrien ein høg miljøprofil og representerer om lag 22 000 verdfulle arbeidsplassar. Av sysselsetjingsmessige, økonomiske, tekniske og miljømessige grunnar er det difor viktig at denne industrien ikkje blir flytta ut av landet. Delar av den kraftintensive industrien har i dag avtalar med Statkraft om levering av kraft på såkalla «myndighetsbestemte» vilkår. EØS-reglane om statsstøtte slår inn i høve til denne typen avtalar, og det er difor ikkje aktuelt å gå inn i nye «myndighetsbestemte» avtalar når desse kontraktane går ut. Den kraftintensive industrien må sjølv inngå kontraktar om kjøp av kraft i marknaden. I denne situasjonen er det overlag viktig at industrien og staten har nær kontakt og snur alle steinar for å finna gode løysingar.

Regjeringspartia er med i fleirtalet som ber Regjeringa ta initiativ til å greia ut om det er mogleg å få til ein ny generasjon kraftkontraktar for kraftintensiv industri innanfor EØS-regelverket.

I dag legg vi grunnlaget for auka forsyningstryggleik for straum, og gjennom konstruktivt samarbeid på miljøet sine premissar vil vi bli betre rusta for nye utfordringar som måtte komma.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Mette Gundersen (A) [13:15:02]: Strømkrisen i fjor rammet mange, og som så ofte ellers var det de med dårligst råd som fikk det vanskeligst. Mange klarte ikke å betale de høye strømregningene eller satt og frøs i frykt for å få høy regning. Bare bruk strøm, sa Regjeringen og Kristelig Folkepartis parlamentariske leder. Dere kan gå på sosialkontoret med regningene. Men hva fikk de til svar der? Jo, selg bilen din først!

Henvisning til sosialkontoret som Regjeringens svar på enkeltpersoners møte med strømkrisen ble møtt med hoderisting fra mange, bl.a. fra kommuner og sosialkontor. Jeg kunne tenke meg å spørre om representanten Ljones er enig med sin parlamentariske leder i at sosialkontorene skal være den eneste løsning for enkeltpersoner også under neste strømkrise.

Ingmar Ljones (KrF) [13:16:11]: Som eg nemnde i innlegget mitt, var ikkje det offentlege serviceapparatet budd på å ta dei store utfordringane som kom på grunn av dei tøffe straumprisane.

Eg trur det er viktig å fokusera på det som faktisk skjedde, det ein kom med av tiltak, og som det var brei semje om, også her i Stortinget. For det første gav ein 2 500 kr i støtte gjennom bustønaden. Det blei også gitt støtte til installasjonar av varmepumpe, pelletskamin og straumstyringssystem. Vidare var det mange kommunar som kom med glimrande tiltak og gjorde ein innsats nettopp for å hjelpa dei som trong det mest. Eg er overtydd om at det er mange i dag som i etterkant nyt godt av dei tiltaka som blei gjennomførte. Men det er ikkje til å dekkja over at serviceapparatet ikkje var godt nok budd på å kunna ta den typen utfordringar.

Kommentarane frå parlamentarisk leiar står på eigne bein, like trygt som han sjølv står på dei.

Ingvild Vaggen Malvik (SV) [13:17:35]: I 2001 var Kristelig Folkeparti enig med SV i at hjemfallsinstituttet skulle bestå sammen med det statlige eierskapet i Statkraft. Men med Kristelig Folkepartis statsråd Steensnæs i spissen går nå Kristelig Folkeparti løs på hjemfallsinstituttet. At regjeringskollega Gabrielsen dundrer løs på Statkraft, er ikke like overraskende. Men jeg må si at det overrasker meg at Regjeringen ikke forholder seg til tidligere fattede stortingsvedtak. Det overrasker meg at Kristelig Folkeparti ikke er i stand til å se sammenhengen mellom disse sakene, både privatiseringen av Statkraft og at man fjerner konsesjonsreglene for relativt store kraftutbygginger, når det er snakk om investeringer opp i hundremillionersklassen. Investeringer i hundremillionersklassen er ikke investeringer som alminnelige gårdbrukere vanligvis går inn i alene. Ved privatisering av Statkraft ligger veien mot Småkraft åpen, og det er usikkert hva som videre vil skje. Vil Kristelig Folkeparti foreta en ny vurdering av denne saken og forhåpentligvis komme til en bedre og mer fornuftig konklusjon?

Ingmar Ljones (KrF) [13:18:56]: Det er litt spesielt at representanten Vaggen Malvik fleire gonger legg fram påstandar om at vi no behandlar sak om heimfall. Det kjem i eiga sak i tilknyting til Ot.prp. nr. 54, i den grad vi skal ta det der.

Det som har vore det positive, heilt tilbake til 2001, er at både Sosialistisk Venstreparti og dei andre partia, m.a. Arbeidarpartiet, gjekk inn for miljøvenlege tiltak som del av behandlinga av klimameldinga, der vi sa at nettopp satsing på mikro-, mini- og småkraftverk skulle vera heilt sentralt for å få fram miljøriktig straumproduksjon. Difor er det ei avsporing når ein i denne saka trekkjer fram sak om heimfall. Det at vi skal få ein raskare behandlingsmåte for å kunna setja i verk mikro-, mini- og småkraftverk, trudde eg var positivt, eg trudde at SV ikkje vil snu det til noko negativt no.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Inger S. Enger (Sp) [13:20:16]: I Norge kan vi som kjent glede oss over store mengder vannkraft. Det har vi også til de grader gjort, slik at vi dessverre har tatt for lett på utfordringer innen energipolitikken. Vi har gjort oss for avhengige av elektrisitet, også til oppvarming.

Høsten 2002 ble en ubehagelig demonstrasjon på hvor sårbare vi er, ved knapphet på elektrisitet kombinert med lav tilgang på alternativ energi. Det satte en støkk i ansvarlige myndigheter. Men det kan dessverre se ut som om skrekken gikk fort over. Eldre folk på mine trakter snakker ennå om tørkesommeren i 1947. Den satt lenge i. Men høsten 2002 derimot, som fikk all skyld for ubalansen i energimarkedet, ser ut til å være nesten glemt allerede, dvs. vi har jo fått denne stortingsmeldinga som en slags minnebok. I dagligtale kalles den for tørrårsmeldinga. Meldinga inneholder flere gode forslag til å bedre forsyningssikkerheten, men den inneholder svært få forpliktelser.

Jeg hadde håpa at det endelig ville bli lagt til rette for økt produksjon av bioenergi. Det har riktignok blitt et voldsomt oppsving på vedfyring, men for moderne bruk av bioenergi har det skjedd lite. Vi henger langt etter de andre nordiske landene. Det vil vi fortsatt gjøre. Det er et resultat av at norske rammebetingelser er mye dårligere enn i Norden for øvrig. Det hjelper lite med pen omtale av vannbåren varme basert på bioenergi så lenge det ikke lønner seg å produsere det. Økt forbruk av fyringsolje lønner seg, men det vil forverre CO2-utslippene, og avhengigheten av el er jo hovedårsaken til at vi er blitt så sårbare for lite nedbør. I dag skiller det mellom 5 og 8 øre pr. kWh mellom den pris produsentene av vannbåren varme makter å betale for bioenergi, og det leverandører må ha for å greie seg økonomisk. Da skjønner alle at det ikke hjelper med gode ønsker.

Senterpartiet ønsker at vannbåren varme basert på bioenergi skal komme med i et grønt sertifikatmarked. Det er det virkemiddelet som kan gi lønnsomhet og omfattende økning av bioenergiproduksjonen. Men Regjeringa vil dessverre ikke ta med varme. Det framstilles som vanskelig å få til et sertifikatmarked for varmeproduksjon. Det er komplisert og kostbart, påstås det. I et så viktig energipolitisk spørsmål må det i alle fall settes inn ressurser for å prøve å få det til.

Den andre unnskyldningen er at mange land bare har elektrisitet, og det klinger heller ikke helt bra, fordi andre land har jo nærmest motsatte utfordringer enn oss. De har lav andel elektrisitet.

Dersom Regjeringa gir opp tanken om grønne sertifikat for varmeleveranse før en har prøvd, må det til virkemidler direkte over statsbudsjettet. Det monner heller ikke med Regjeringas forslag nå i revidert om å la småskalaproduksjon nyte godt av jordbruksfradraget. Nei, vi må satse slik som de f.eks. gjør i Finland, der det er tilskudd til ivaretakelse av energivirke og tilskudd til flising. Tilskuddsordningene er på et nivå som ville tettet gapet på 5–8 øre pr. kWh. Det burde vi hatt her også. Ved produksjon av bioenergi får vi arbeidsplasser i innlandet på kjøpet, og det trenger vi. Bioenergi er CO2-nøytral, så jeg får lyst til å minne om komiteflertallets klare forutsetning ved bruk av naturgass:

«… økning i CO2-utslippene på et område må motsvares av reduksjoner på andre områder enten i Norge, gjennom kjøp av utslippskvoter, utslippskreditter i utviklingsland eller felles gjennomføring av klimatiltak i andre land.»

Vel og bra, men Senterpartiet mener at det i tillegg er viktig å satse midler på bioenergi helt uten CO2-ulemper.

Til slutt noen ord om disponering av vannmagasinene. Sammen med SV mener Senterpartiet at det må være klokt å husholdere med magasinreservene på en mindre kortsiktig måte enn det vi har sett de siste årene. Dette har jeg gjort meg til talsmann for i flere sammenhenger og av og til blitt avfeid med litt lettvinte argumenter. Ikke alle magasiner egner seg, sies det. Det er riktig, men flerårsmagasinene bør disponeres mer forsiktig.

Det kan øke flomfaren, er et annet argument. Det kan være riktig, men om det mangler fem eller ti meter i Møsvatn på at det er fullt når snøsmeltinga på Hardangervidda er over, er ikke så nøye.

Så er det sikkert noen som føler seg fristet til å repetere at dagens energilov ble fremma av Senterpartiets Eivind Reiten. Jeg vil komme dem i forkjøpet og si at Eivind Reiten fungerer meget bra, og at energiloven også gjør det, sjøl om den har noen svakheter etter alle disse årene, særlig i knapphetssituasjoner. Samfunnsansvaret til aktørene i bransjen må komme tydeligere fram, og vi må få bedre ordninger for forsyningssikkerheten.

Jeg vil bare si at Senterpartiet går inn for forslag nr. 13, fra SV.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Knut Werner Hansen (A) [13:26:01]: Senterpartiet har lange tradisjoner i norsk politikk for å ta vare på og utnytte naturressursene våre. Tunge eksempler i så måte er fisk, landbruk og vannkraft. Her har Senterpartiet brukt mye politisk energi på å forfekte det syn at dette er våre ressurser og noe vi skal forvalte til beste for nasjonen. Der har Senterpartiet hatt en klar politikk.

Når det gjelder å utnytte vår nye ressurs, gassen, har Senterpartiet ikke den samme klare holdningen. Her er Senterpartiet merkelig passiv. Enger sier selv at man kanskje har lagt for lite vekt på utfordringene i energipolitikken.

Synes ikke Enger at det er et paradoks når Senterpartiet er imot en aktiv gasskraftpolitikk i Norge, mens man er for import av strøm som for det meste er basert på gass vi har eksportert, på kullkraft eller kjernekraft? Kan Enger utover det klargjøre hvorfor Senterpartiet er så passiv i forvaltningen av norsk naturgass.

Inger S. Enger (Sp) [13:27:20]: Senterpartiet blir her beskyldt for å være litt passivt. Det syns jeg ikke vi er, men gjennomslagskraften kan det jo sies noe annet om for tida.

Senterpartiet er, som Hansen helt riktig sa, svært opptatt av å ta vare på norske ressurser. Vi er også opptatt av å benytte gassen til innenlands bruk, men – og dette er ingen nyhet – vi er opptatt av at i den grad det skal bygges gasskraftverk, skal det være med CO2-håndtering. Så langt har vi ikke kommet ennå. Ellers er vi for å bruke gass i industrien, f.eks. i Grenland, som vi fulgte mye opp.

Når det ellers gjelder det at det skal være nok kraft, er vi svært opptatt av mini- og mikrokraftverk. Dessuten har vi bioenergi som det er brukt altfor lite ressurser på fram til i dag.

Kari Lise Holmberg hadde her overtatt presidentplassen.

Hallgeir H. Langeland (SV) [13:28:39]: Som representanten er inne på, har SV, Arbeidarpartiet og Senterpartiet ei rekkje felles forslag. No forstod eg det slik at Inger S. Enger og Senterpartiet òg sluttar seg til SV sitt forslag om støtteordning, og det er positivt. Frå før står me saman om bioenergi, vassboren varme, grøne sertifikat, fleirårsmagasin – ei rekkje saker som Senterpartiet, SV og Arbeidarpartiet er einige om, og det er bra.

I 1991 hadde Senterpartiet statsråden for energipolitikk. Han gjekk i spissen for å deregulera straummarknaden og har no skapt grunnlag for det me ser i dag, at folk skal bruka tida si på å sitja og surfa på nettet for å finna billige straumleverandørar, og at ein tidvis blir hersa med av ustabile prisar. Det er på eit nivå som er heilt uakseptabelt. SV har òg eit forslag som Senterpartiet ikkje støttar, nemleg at ein skal ha ein brei gjennomgang av den energilova som Senterpartiet i si tid stod bak, for å finna ut om det går an å reregulera noko og få litt meir styrte prisar.

Inger S. Enger (Sp) [13:29:59]: Som jeg sa i mitt innlegg, mener jeg at Reiten fungerer godt på sitt område. At vi ikke gikk inn på SVs forslag om å se på energiloven, har ikke noe med det å gjøre. Lover bør ses på når det har gått noen år. Det har snart gått 15 år, fra 1990 og fram til i dag, og det er helt rimelig at det er noen punkter i energiloven vi bør se på.

Senterpartiet valgte å gå sammen med Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet om et forslag om å se på lovverket. Forslaget til SV er svært detaljert, og når man er så detaljert, kan en fort komme til å glemme en del punkter. Derfor syntes vi det var bedre å løfte blikket litt og gå sammen med de andre. Nå fikk jeg også gleden av å høre tidligere i dag at det vil også SV gjøre, når de skjønner at deres eget forslag blir nedstemt. Derfor får vi et gledelig flertall for å se på oppdekningsplikt og forsyningssikkerhet.

Bror Yngve Rahm (KrF) [13:31:24]: Jeg vil gjerne bare følge opp litt i forhold til det siste spørsmålet som Inger Enger besvarte, for så vidt på en god måte.

Energiloven har jo fått skylden for stort sett det meste i kjølvannet av den situasjonen vi hadde forrige vinter. Min påstand vil være i tråd med det som Inger Enger også sa, nemlig at energiloven i det alt vesentlige faktisk har fungert godt i forhold til de intensjoner som vi hadde forventninger om at den skulle fylle. Den har også fungert relativt godt i forhold til prismekanismene, som viser at gjennom hele 1990-tallet har prisene i gjennomsnitt vært lavere enn før dereguleringen. Likevel trekker vi samme konklusjon. Inger Enger ser behov for å få en grundig gjennomgang av energiloven, at det kan være behov for å se på visse områder av en lov som hun mener faktisk fungerer godt. Min utfordring blir da: Hvilke områder av energiloven ser hun behov for å gjennomgå? Hvilke områder mener hun faktisk har fungert godt, slik energiloven er pr. i dag?

Inger S. Enger (Sp) [13:32:45]: Bakgrunnen for at vi ikke ønsket å gå inn for SVs forslag, var nettopp at vi ikke ville bli for detaljerte, og det kan jeg ikke bli nå heller. I farten kan det være fort gjort å glemme noe.

Men dette med forsyningssikkerhet blir jo hovedsaken i et sånt svar. Det ser ut som – foreløpig i hvert fall – at SV og Senterpartiet ikke får støtte for dette med flerårsmagasinene. Det er jo lagt begrunnelser for det i innstillinga, men jeg syns ikke de holder, så jeg mener fremdeles at vi burde få til dette – ikke for alle magasiner, men for de store. Svartisen var nevnt her, det var et godt eksempel. Vi kunne også bruke Statkraft-magasiner, de er det staten som eier, og vi kan legge spesielle restriksjoner for dem. Dessuten kunne en sørge for at skattesystemet ble lagt opp slik at det lønte seg å gjøre det på den måten.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

May Britt Vihovde (V) [13:34:08]: Globalt står verda overfor tre store miljøutfordringar som må adresserast, forståast og løysast: klima, miljøgifter og biologisk mangfald.

Av dei tre store miljøutfordringane er det ingen tvil om at det er klimagassar som er den vanskelegaste for Noreg, fordi det i så stor grad er knytt opp til vår velstandsutvikling basert på utvinning og forbrenning av olje og gass.

Klimaproblematikk er energipolitikk. Noreg er ein stor energinasjon, og har eit særskilt ansvar for å gjera den fossile energien reinare, for å fremja fornybar energi og finna løysingar som effektiviserer energibruken.

Det er lett å ramsa opp alt Venstre ikkje vil.

• Vi ønskjer å få slutt på dei store vasskraftutbyggingane, og at Vefsna- og Bjerkreimvassdraget skal vernast.

• Det skal ikkje byggjast kol- eller gasskraftverk som slepp ut klimagassar i Noreg.

• Vi skal ikkje bruka meir energi enn det som nøkternt sett er nødvendig.

Men det er ikkje slik at Venstre seier nei til all ny elektrisitet fordi det er «kjekt» å seia nei. Vi seier nei fordi vi har løysingar som er mykje betre! Vi veit at det kan frigjerast elektrisitet ved å byrja å ta i bruk ubrukt varme til oppvarming, og bruka elektrisitet til det som krev elektrisitet, som lys og datamaskiner.

Venstre har sagt det før, men gjentek det gjerne: Det er ikkje god miljøpolitikk å bruka noko så høgverdig som elektrisk energi til å varma opp hus, når det finst så mange enkle og gode alternativ.

Auka bruk av alternative fornybare energiformer vil, i tillegg til å forbetra miljøet, bidra til å auka forsyningstryggleiken. Det er ikkje lurt å leggja alle egga i ei korg.

Venstre er oppteke av å leggja til rette for auka bruk av bioenergi. I samband med det er følgjande tre tiltak avgjerande: Elprisen bør liggja ein par øre høgare enn i dag, det må leggjast til rette for ei storstilt utbygging av vassboren varme, og det bør vera ei høg CO2-avgift på olje og gass for alle.

Med høg energipris vil alternativ energiteknologi bli ei vekstnæring. Energiøkonomisering vil bli langt meir lønnsamt og bidra til å spara energi. Venstre vil også arbeida for at dagens kraftsystem blir utbetra, for å få maksimal utnytting av dagens vasskraftverk.

Det er energiforma, ikkje energien i seg sjølv, som avgjer kor stor miljøskade energibruken fører til. Utnytting og utvikling av fornybare ressursar må bli viktigare enn tapping av lagerressursane olje og gass, dersom vi skal oppfylla våre klimaforpliktingar.

Venstre vil lyfta visjonen om eit hydrogensamfunn. Hydrogen er ein effektiv energiberar som gjer at vi kan få meir energi ut av dagens energiressursar, vi kan få auka fleksibiliteten og dermed stabiliteten i energiforsyninga.

Noreg er ein stor energinasjon. Venstre vil utnytta denne posisjonen til å gjera Noreg til eksportør av hydrogen til verdsmarknaden. Vi har råstoffa, i form av enorme mengder fossilgass, vi har teknologien for forureiningsfrie gasskraftverk, vi har solid erfaring i våre industri- og forskingsmiljø, og vi har ei miljøbevisst befolkning. Noreg har moglegheiter til å bli eit miljøpolitisk føregangsland som framskundar ei berekraftig utvikling internasjonalt.

Hydrogen kan framstillast av fornybar energi, men dersom Noreg skal bli ein leiande produsent av hydrogen no, bør dette baserast på fossilgass utan CO2-utslepp. Venstre er difor svært fornøgd med at Regjeringa aukar satsinga på CO2-frie gasskraftverk i revidert nasjonalbudsjett ytterlegare.

Gassmeldinga er på trappene. Venstre er klare: Auka innanlands bruk av gass må ikkje gi høgare nasjonale utslepp, men erstatta andre fossile energiberarar.

Til slutt vil eg presisera at det slettes ikkje er nødvendig med verken sterkt forureinande gasskraftverk eller fleire store vasskraftutbyggingar. Ved å byggja ut ein varmemarknad i Noreg vil ein frigjera meir enn nok elektrisitet til å møta auka forbruk.

Så heilt til slutt: Regjeringa si tipunktsliste i stortingsmeldinga viser òg at Venstre får gjennomslag for sine prioriteringar. Vi er veldig fornøgde med den stortingsmeldinga som ligg føre, og vi er veldig fornøgde med den auka satsinga på teknologiutvikling og forsking.

Knut Werner Hansen (A) [13:39:00]: Det er slått fast at Norge er en velstandsnasjon som er rik på energiressurser. Vi må derfor ha en lysende framtid.

Denne stortingsmeldinga er kommet opp med basis i den situasjonen vi hadde i fjor vinter. Årsakene til at vi fikk en alvorlig situasjon, er grundig drøftet av andre her i dag. Jeg skal derfor ikke gå inn på dem. Mitt anliggende er det jeg begynte med å si: Norge er et land rikt på energiressurser, og vi har en lysende framtid. Men det betinger at vi evner å ta disse ressursene i bruk.

I en del store saker er Stortinget opptatt av å samle et bredest mulig flertall bak konklusjonene for gjennom det å skape stabilitet og unngå stadige omkamper. Det synes jeg er en bra holdning – veldig bra! For meg er en sak om forsyningssikkerhet og direkte/indirekte hvordan man utnytter og tar vare på Norges energiressurser, en slik stor sak, som burde samle Stortinget rundt de sentrale og avgjørende konklusjonene.

Vi har fått en lang og omfattende innstilling, med mye bra innhold. Men så var det det med å samle seg i et flertall – og flertall for de store linjer. På en del områder har vi greid det, mens på andre områder mener jeg at Stortinget ikke gjør jobben sin. Istedenfor å ta ansvar ved å samle seg om et bredt energipolitisk forlik velger noen av partiene å ri sine politiske kjepphester. Det beklager jeg veldig sterkt.

Jeg mener at det er et problem at man ikke greier å samle seg om enighet om hva som er problemet. Framtidsvurderingene av behovet for kraft er også et eksempel. Stikkord videre kan være uenighet om bl.a. gass og gasskraftverk.

I en merknad sier komiteens flertall, Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti:

«Flertallet viser til at Norge har betydelige energiressurser. Norge rår over nesten 1/3 av Vest-Europas vannkraftproduksjon, halvparten av gassreservene, og 3/4 av oljereservene. Samtidig bor bare 1 pst. av Vest-Europas befolkning i Norge. Vi har i over hundre år utnyttet energiressursene, og vi har bygget opp kompetanse og teknologi i verdensklasse. Utbygging av gasskraftverk, og utvikling av miljøvennlig teknologi for bruk av naturgass vil være en videreføring av denne tradisjonen.»

Det ble flertall for dette, men langt fra enstemmighet. Den siste setningen i denne merknaden gir vyer for framtiden, men hva skjedde så i komiteen og med innstillingen? Etter dette er det – selv om det er flertall for noe – altfor mye man er uenige om. Over nesten ni A4-sider beskrives ulike scenarioer og trekkes ulike konklusjoner om gassen vår. Høyre og Kristelig Folkeparti hoppet fort ut av de vyene som beskrives i den siste setningen i sitatet ovenfor, og havner tilbake i den folden som er uten mening om hvordan vyene skal oppfylles. Særlig for Høyre må dette ha vært litt av en botsøvelse.

Vi vet at hovedårsaken til at Norge er blitt en velstandsnasjon, er at vi har energiressurser, og at vi har hatt evne til å utnytte dem. En rekke store industristeder er bygd opp rundt energitilgangen vår. Nå har vi fått en ny ressurs som vil følge oss inn i framtiden – enten vi vil eller ikke.

Av ulike årsaker har komiteens flertall valgt å lukke øyne og ører. Man toer sine hender og lar 99 pst. av gassen vår gå uforedlet ut av landet.

Istedenfor at vi selv burde utnytte dette, som absolutt må være et komparativt fortrinn, selger vi vårt komparative fortrinn til andre nasjoner, for så å måtte importere gass som er foredlet til strøm, vi importerer sterkt forurenset kullkraft og/eller kjernekraft. Vi vil også få eksporten av vårt komparative fortrinn midt i fleisen på andre områder i internasjonal konkurranse. Det er framtidsvisjon!

Gjennom behandlingen av den såkalte Ormen Lange-saken tidligere i vinter fikk Stortinget og forhåpentligvis resten av nasjonen et lite innblikk i hvilke eventyrlige ressurser som ligger der, og hvilke muligheter Norge har for å utnytte dem. Her ligger store muligheter for hele nasjonen. Jeg synes også det er et poeng at Nord-Norge har en genuin mulighet – hvis landsdelen gis mulighet. Disse utfordringene er det Stortingets oppgave å ta og ta vare på.

Jeg legger til grunn at vi får en skikkelig debatt om hvordan vi skal utnytte norsk gass i Norge, og at det må komme en omkamp på gasskraftverk fort.

Siri A. Meling (H) [13:44:09]: En sikkerhet for energiforsyningen er en av grunnpilarene i et industrialisert velstandssamfunn som det norske, enten det dreier seg om bedrifter eller private husholdninger. Derfor er det et viktig samfunnsanliggende som debatteres i dag.

St.meld. nr. 18, om forsyningssikkerhet for strøm mv., gir god informasjon om bakgrunnen for den priskrisen vi opplevde på strøm vinteren 2002–2003, og de utfordringer vi står overfor framover.

Det er et overordnet mål for Regjeringen at det skal være tilstrekkelig elektrisitet i markedet til akseptable priser. Høyre støtter dette, og videre at en energistormakt som Norge minst bør være selvforsynt med kraft i et normalår.

I dagens energisystem, med høy avhengighet av vannkraft, er vi sårbare for år med lite nedbør, og de tiltak Regjeringen skisserer i sin tipunktsliste, har som mål å redusere denne sårbarheten:

• dels ved økt produksjon fra ulike energikilder

• dels ved et styrket overføringsnett fra utlandet

• dels ved energiomlegging

• dels ved å styrke forbrukerens stilling i kraftmarkedet

Det er selvfølgelig negativt at bedrifter til dels fikk en negativ erfaring med prisutviklingen på kraftmarkedet for halvannet år siden. Videre er det også negativt å motta signaler om at enkelte virksomheter faktisk er i tenkeboksen med hensyn til om de vil satse videre i Norge, på grunn av usikkerhet knyttet til framtidige energileveranser og hvilken pris en må påregne å måtte betale.

Men mange bedrifter, særlig de med høyt energiforbruk, har en eller annen form for fastpriskontrakter eller egne avtaler som sikrer dem stabilitet hva angår pris. Denne muligheten var det relativt få forbrukere eller husholdninger som hadde, nettopp fordi vi er vant med en prisutvikling på strøm som i hovedsak ikke har variert nevneverdig. Jeg vil derfor i det videre fokusere på forbrukernes stilling.

Prisutviklingen på strøm vinteren 2002–2003 medførte problemer for en del mennesker, og dessverre er det slik at de med lavest inntekt har minst mulighet for å tilpasse seg økte kraftpriser ved en overgang til andre energibærere. Heldigvis ble det imidlertid gjort tiltak som dempet denne uheldige utviklingen noe, bl.a. gjennom økt støtte i bostøtteordningen.

Høyre stiller seg bak Regjeringens mål om at forbrukernes stilling i kraftmarkedet må styrkes, og de tiltak som her foreslås, bl.a. fokusering på å utvikle nye kontraktstyper som alternativ til dagens kontrakter. De nye kontraktene vil være gunstige både i forhold til å opprettholde fleksibiliteten i forbruket og for å motivere til sparing hos den enkelte. Samtidig vil de gi forbrukerne mulighet til å sikre seg mot høye priser.

Hyppigere måleravlesning og fakturering i anstrengte kraftsituasjoner vil også kunne bidra til å forbedre forbrukernes stilling. Det samme gjelder en redusert frist ved kraftleverandørskifte til to uker. Dette gir bl.a. en reell mulighet til å skifte kraftleverandør før en prisøkning trer i kraft.

Videre vil jeg nevne nye regler for prisen på leveringspliktige kraftleveranser, den såkalte ventetariffen. Dette tiltaket gjøres for å unngå at forbrukere som uforskyldt havner på nettselskapets leveringsplikt, skal risikere å måtte betale en spesielt høy ventetariff fram til forbrukeren igjen får kraft levert fra en ordinær kraftleverandør.

Og sist, men ikke minst, vil jeg nevne det arbeidet NVE gjør med å utarbeide et oppslagsverk om forbrukerrettigheter. Dette vil gjøre det enklere for forbrukerne å orientere seg i kraftmarkedet.

Statsråd Einar Steensnæs [13:48:08]: Som det nå allerede er sagt flere ganger: Stortingsmeldingen om forsyningssikkerhet for strøm dreier seg om Regjeringens strategi for å sikre at det er nok energi til akseptable priser i markedet. Det betyr at det skal være nok energi både til næringslivet, til forvaltningen og til private husholdninger. For å få dette til må hensynet til forsyningssikkerheten vektlegges sterkere enn tidligere.

I meldingen gis en bred gjennomgang av erfaringene fra høsten og vinteren 2002–2003. Gjennomgangen viser at prisene på strøm ble uakseptabelt høye, og at prisøkningen gav økte utgifter for norsk næringsliv og norske husholdninger. Disse erfaringene leder fram til to klare konklusjoner: Vi må styrke energiforsyningen, og vi må bli mindre avhengig av vannkraften. I tillegg må forbrukernes stilling bedres.

Regjeringen legger i meldingen fram en rekke tiltak over et bredt felt for å sikre en mer robust energiforsyning. Jeg er derfor tilfreds med at Regjeringen har fått bred tilslutning til tiltakene som trekkes opp i meldingen.

Regjeringen fortsetter innsatsen for en miljøvennlig omlegging av energibruk og energiproduksjon. I meldingen lanseres bl.a. en ny støtteordning for å stimulere til utbygging av infrastruktur for fjernvarme. Dermed styrkes en miljøvennlig energiproduksjon med betydelig potensial. Vi satser også på at forbedrede reguleringer og plantiltak i energiomleggingen vil bidra til mer fleksible oppvarmingsløsninger.

Regjeringen ønsker også å legge til rette for økt fornybar energiproduksjon gjennom å styrke grunnlaget for en miljømessig forsvarlig vannkraftproduksjon. I tillegg arbeides det videre med å få på plass et felles norsk-svensk marked for pliktige elsertifikater. Det er viktig at dette arbeidet får fortsette på en målrettet og hensiktsmessig måte. Jeg har merket meg Stortingets klare ønsker om å få dette på plass så snart som mulig, og jeg kan forsikre at jeg gjør alt hva jeg kan for å få etablert et slikt marked. Vi er fra Regjeringens side helt enig i at dette er et viktig tiltak, og jeg vil komme nærmere inn på dette i en egen melding til Stortinget i juni.

Regjeringen mener at økt miljøvennlig bruk av naturgass vil bidra til å styrke energiforsyningen på en måte som gjør at vi også kan nå klimamålene våre. Vi har derfor gitt høy prioritet til utviklingen av gasskraftverk med CO2-håndtering. I revidert nasjonalbudsjett styrkes satsingen ytterligere gjennom forslaget om å opprette et fond på 2 milliarder kr og en innovasjonsvirksomhet i Grenland. Fondets avkastning skal bl.a. finansiere utprøving av ny teknologi i pilot- og demonstrasjonsanlegg for miljøvennlige gasskraftverk.

Regjeringen er videre opptatt av å sikre en fortsatt effektiv konkurranse i kraftmarkedet, styrke det nordiske elsamarbeidet og gi forbrukerne bedre rettigheter i kraftmarkedet. Forbrukerne bør bl.a. få flere og bedre muligheter til å forsikre seg mot raske prisendringer, og det må bli enda lettere å skifte leverandør. Alle som ønsker det, skal kunne forsikre seg mot uventede prishopp gjennom fornuftige avtaler med strømleverandørene, samtidig som markedet skal være fleksibelt og stimulere til sparing og effektiv energibruk.

Jeg merket meg at representanten Øyvind Vaksdal bad om at statsråden bekreftet at Regjeringen ikke baserer forsyningssikkerheten på at industrien skal stoppe egenproduksjon for å levere til nettet. Jeg kan bekrefte at nei, det inngår ikke i vår strategi. Men den anledning industrien har til å levere til nettet i spesielle tilfeller, slik det også er bestemt av Stortinget etter forslag fra en arbeiderpartiregjering, er en fornuftig ordning. Det samme gjelder også de effektavtaler som er inngått med industrien. Dette er fleksible og nyttige ordninger, men det kan selvfølgelig ikke regnes inn som bidrag i den alminnelige kraftforsyningen.

Regjeringen legger vekt på at Statnett som systemansvarlig selskap skal ha ansvaret for løpende å utrede og utvikle virkemidler som skal sikre balanse mellom produksjon og forbruk i svært anstrengte kraftsituasjoner. NVE har ansvar for å godkjenne virkemidlene og gi kriterier for bruken av disse. Dette skal supplere markedet med ekstra sikkerhet i svært anstrengte situasjoner.

Jeg er svært tilfreds med at et bredt flertall støtter Regjeringens tipunktsliste for en mer robust energiforsyning. Jeg ser at ulike mindretall kommer med tilleggsforslag. Jeg merker meg dette. Men det er viktig at det står en klar politisk vilje bak de flertallstiltak som nå skal gjennomføres.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Sylvia Brustad (A) [13:53:35]: Selv om det er ganske åpenbart at vi må få bygd gasskraftverk for å få prisene ned, slik også statsråden sier han ønsker, er ikke det særlig berørt, for å si det mildt, i den meldinga Regjeringa har presentert for Stortinget. Det er nå slik at de som har konsesjon, må ta en beslutning i løpet av ganske kort tid om hvorvidt de vil benytte den for å få i gang gasskraftverk eller ei. Jeg håper fortsatt at noen av dem vil si ja, slik at vi kommer i gang. Men dersom de skulle komme til at de heller ikke nå vil bygge gasskraftverk, vil da statsråden sørge for at disse konsesjonene ikke blir forlenget? Vi kan ikke ha en situasjon der selskap sitter og ruger på konsesjoner år etter år uten at det blir bygd noe.

Kan statsråden også svare på om han, hvis andre søker konsesjon, slik noen allerede har varslet, i så fall vil stille seg positiv til slike konsesjonssøknader?

Statsråd Einar Steensnæs [13:54:47]: Jeg vil først gjøre det helt klart at det ikke har vært aktuelt for Regjeringen å inndra de konsesjoner som er gitt, når det gjelder bygging av gasskraftverk, hva enten det gjelder Kårstø, Kollsnes eller Skogn. De selskaper som står bak konsesjonene, har etter tur bedt om å få forlenget dem. Jeg antar at det er fordi selskapene seriøst ønsker å vurdere å bygge disse gasskraftverkene. Regjeringen forholder seg helt lojalt til stortingsvedtak på disse punktene og har også gjort det klart for selskapene. Men det er altså mangel på lønnsomhet som har gjort dette usikkert. Disse konsesjonene er forlenget – etter min hukommelse til henholdsvis 2007 og 2009. Jeg skal sjekke de årstallene så det ikke blir noe usikkerhet omkring dette. Den siste konsesjonen, til Skogn, er nettopp fornyet og forlenget etter ønske fra Industrikraft. Når det gjelder nye konsesjoner, viser jeg til det som står i Sem-erklæringen, og det som er Regjeringens politikk, hvor den, utover de tre konsesjonene, ønsker å satse på gasskraftverk med CO2-håndtering.

Øyvind Vaksdal (FrP) [13:56:11]: Først av alt vil jeg si at det er interessant å høre at representanten Brustad og Arbeiderpartiet føler seg forpliktet av Sem-erklæringen og bare vil dele ut tre konsesjoner for gasskraftverk. Det var nytt.

Statsråden hevdet at aktørene som har konsesjon i dag, ikke finner det lønnsomt å bygge ut, og at dette skyldes forhold mellom strømpris og gasspris. Dette har jeg hørt flere ganger fra statsråden. Ingenting av dette skyldes ifølge ham verken rammebetingelser, usikkerhet rundt framtidige utslippskrav eller politiske signaler. I Teknisk Ukeblad nr. 12 for 2004 sier Hydros generaldirektør, Eivind Reiten:

«Usikkerheten knyttet til CO2-spørsmålet er for stort til at noen tør satse på å utnytte gassen i Norge.»

Videre sier han:

«Norge har rotet seg inn i en CO2-psykose.»

Lignende signaler kom også fra Elkem-direktør Svein Sundsbø på NHOs energikonferanse like før påske, hvor både statsråden og jeg var til stede.

Er statsråden totalt immun for slike signaler, eller vil han nå omsider lytte til selskapene og rydde av veien den politiske og økonomiske usikkerheten han og Regjeringen har skapt?

Statsråd Einar Steensnæs [13:57:40]: De konsesjonsvilkår som de tre gitte konsesjoner er gitt på, er bestemt bl.a. av Fremskrittspartiet sammen med Arbeiderpartiet og Høyre. De konsesjonsvilkårene har denne regjeringen ikke endret med et komma. Det er med andre ord forutsigbare, klare betingelser knyttet til dem. Ingen kan være i tvil om hva som er konsesjonenes betingelser. Skulle en være i tvil, er det bare å lese i stortingsdokumentene, for det er der de står. Det er Stortingets vedtak industrien må forholde seg til.

I den grad det er skapt «psykose» både om gasskraftverk og om CO2-håndtering, må det relatere seg til usikkerhet om hva Stortinget faktisk har vedtatt. Jeg er ikke i tvil om hva det vedtok, og jeg forholder meg helt klart saklig til dette. Jeg har heller ikke inntrykk av at industrien, som vi har gjentatte møter med om dette, på noen måte mener at det her har vært uklarhet om Regjeringens politikk.

Ingvild Vaggen Malvik (SV) [13:59:04]: Jeg tror kanskje statsråden har en mistanke om hva jeg skal spørre ham om. Selv om han har skuffet meg, skal jeg innfri forventningene.

Hvorfor har Regjeringen på dette tidspunktet bestemt seg for å tukle med hjemfallsinstituttet, den muligheten vi har til politisk styring med evigvarende norske naturressurser? Jeg antar at statsråden kan bekrefte at utbyggingen av ny vannkraft vil skrive seg fra små kraftverk, og at han er enig i at tiden for de store vannkraftutbyggingene er over. Noe annet hadde vært oppsiktsvekkende.

Jeg vil gjenta at SV i utgangspunktet ikke er negativ til småskala vannkraft hvis de kan bygges ut på miljøforsvarlig måte. Det viste også SV gjennom gassforliket med regjeringspartiene, som fikk fortgang i arbeidet med grønne sertifikater. Men hvorfor er det nødvendig å unnta denne nye store utbyggingsbølgen? Småkraft, som er eid av Statkraft, har jo som mål å bygge ut 2,5 TWh i løpet av ti år. Hvorfor er det nødvendig å fjerne konsesjonsplikten?

Statsråd Einar Steensnæs [14:00:14]: Dette er en sak som Stortinget får anledning til å komme tilbake til når Ot.prp. nr. 54 for 2003–2004 skal diskuteres. Men for å si det veldig kort: Det er grunn til å reagere på den retorikk som SV har brukt i denne saken. Hvis Ingvild Vaggen Malvik er riktig sitert, har hun sagt:

«Med et pennestrøk og i et hastverksarbeid vil regjeringen endre loven som beskytter norske fosser mot privatisering. Dermed snikprivatiserer regjeringen det norske folks eiendom og naturressurser slik at de forsvinner for godt».

Dette er en helt feilaktig framstilling, med en ordbruk som det er all grunn til å reagere på. Dette gjelder ingen av de eksisterende vannkraftverk, det gjelder små og til dels middels store vannkraftverk eid av bønder og norske selskaper. Det er heller ikke riktig å framstille dette som investeringer i hundremillionerklassen – antakelig gjelder det opptil 25 GWh, og med to kroners investering pr. kWh snakker vi om en størrelsesorden på maks 50 mill. kr, de fleste under dette. Både investeringsnivå og framstilling er derfor feilaktig. Jeg håper at vi kan få en bedre dialog om dette viktige spørsmålet enn den som har vært til nå gjennom pressen.

Inger S. Enger (Sp) [14:01:42]: Jeg skal snakke om grønne sertifikater.

I meldinga om innenlands bruk av gass har Regjeringa lagt vekt på at

«et sertifikatsystem som omfatter varme ikke vil være forenlig med et fremtidig internasjonalt sertifikatmarked for fornybar el i Europa».

Dette understreker Regjeringa også i St.meld. nr. 18.

Senterpartiet ønsker som kjent at vannbåren varme basert på bioenergi skal komme med i grønt sertifikatmarked. Det er det virkemidlet som kan gi lønnsomhet og omfattende økning i bioenergiproduksjonen. Men Regjeringa vil altså ikke. Det framstilles som om det er vanskelig å få til et sertifikatmarked for varmeproduksjon. Dersom Regjeringa gir opp tanken om grønne sertifikater for varmeleveranse før en har prøvd, må det andre virkemidler til direkte over statsbudsjettet.

Staten er villig til å bruke mange penger på andre energiformer, og det er helt greit. Men hvordan tenker statsråden seg dette med bioenergi? For å si det rett ut: Hvordan skal man få sving på bioenergien?

Statsråd Einar Steensnæs [14:02:58]: Jeg har tidligere rost representanten Inger S. Enger, representanten Sylvia Brustad og andre for engasjement når det gjelder bioenergi. Jeg stiller meg helt på linje med det.

Så vil jeg si: Dette har Stortinget tatt stilling til. Det var et spørsmål i Stortinget om vi skulle ha et grønt sertifikat-marked bare for el, eller skulle vi også inkludere varme? Det har Stortinget tatt stilling til, og på det grunnlaget har altså Regjeringen gått videre og utarbeidet dette, som kun dreier seg om el. Representanten Enger refererer helt riktig til det vi har skrevet om hvordan dette vil harmonere med et svensk-norsk sertifikatmarked, hvor altså varme ikke er med, og i forhold til et europeisk elmarked, hvor heller ikke varme er med.

Regjeringen har faktisk gjort veldig mye i forhold til å få fram vannbåren varme – fjernvarme – ved at vi nå har satt i gang et program som øker kapasiteten for fjernvarme med 200 pst., fra 2 TWh, som vi har i dag, til 6 TWh, som vi forhåpentligvis har innen fem år.

Olav Akselsen (A) [14:04:16]: Dette er og blir ei vanskeleg sak for Kristeleg Folkeparti. Statsråden ser behovet for ny produksjonskapasitet, og han seier at me må bli mindre avhengige av vasskraft. Han innrømmer med andre ord behovet for å ta i bruk gass til elektrisitetsproduksjon i Noreg. Men Kristeleg Folkeparti har ei forhistorie i denne saka, og dermed må partiet stå fast på at gasskraft er styggedom. Eg føler at her sender statsråden og Kristeleg Folkeparti veldig ulike, nærmast schizofrene signal, ein seier at me treng krafta, men ingen nye søknader vil bli behandla. Eg har sjølv blitt presentert for mange spennande prosjekt som har betre energiutnytting og betre økonomi enn dei prosjekta som har fått løyve. Desse vil Regjeringa ikkje behandla. Dei skal med andre ord ikkje få prosjekta sine vurderte. I mellomtida importerer me og gjer oss stadig meir avhengige av kolkraft. Kan dette vera ein bra politikk for Noreg?

Statsråd Einar Steensnæs [14:05:31]: Dette er en god politikk for Norge ikke bare i dag; det er også en bærekraftig, god politikk for generasjoner framover. Det legger Regjeringen umåtelig stor vekt på. Vi skal ikke bare løse et viktig energispørsmål i dag, men vi skal også finne løsninger som framtidige generasjoner kan leve godt med, og som er i tråd med viktige internasjonale forpliktelser.

Så sier representanten Akselsen at statsråden må innrømme at gasskraft trengs for å sikre energiforsyningen. Ja, ikke bare innrømmer jeg det, jeg mener også at det er veldig viktig at vi kommer i gang med dette. På lengre sikt må gasskraften være der som et supplement, både fordi den gir et tilskudd ved siden av vannkraften som er viktig, og fordi den produserer i en mengde som vi har bruk for i framtiden. Jeg er ikke schizofren, partiet er ikke schizofrent, i forhold til dette – vi ser sammenhengen her og er konsekvente fordi vi ønsker å satse på gasskraftverk med CO2-håndtering. Jeg har gjort rede for noen av de virkemidlene vi skal ta i bruk i den sammenheng.

Så må jeg bare få tilføye: Alle søknader som sendes Regjeringen, vil selvfølgelig bli behandlet og utredet. Det er en selvsagt plikt for enhver regjering.

Presidenten: Replikkordskiftet er avsluttet.

Mette Gundersen (A) [14:07:13]: St.meld. nr. 18 om kraftforsyningssikkerhet kom i stand med bakgrunn i den uvanlige vinteren vi opplevde i fjor, da strømprisene spratt i været. Det var kaldt, og det var mange mennesker her i landet som fryktet at de ikke ville klare den økonomiske belastningen det var med en høy strømpris.

Ingen fare, ble det hevdet fra regjeringshold – dersom man ikke klarer regningen, kan man gå på sosialkontoret i kommunen der man bor, for å få hjelp.

Det er grunn til å spørre seg om kommunene var forberedt på å ta dette ekstra arbeidet, og det er grunn til å spørre seg om det er blitt gjort tilstrekkelig for kommunene i ettertid for å følge opp strømkrisen vi alle opplevde.

Når vi så i dag behandler en melding som skal forsøke å demme opp mot at slikt kan skje igjen, bør den også inneholde noe om hva de offentlige samarbeidspartene til regjering og storting, i dette tilfellet kommunene, får igjen i en forebyggingspakke, som dette også kan ses på som.

Er kommunene nå i stand til å håndtere en liknende situasjon? Har det blitt gjort tilstrekkelig for å kompensere kommunenes ekstra utgifter i forbindelse med strømkrisen vi i dag snakker om? En kjapp telefon rundt omkring til kommunene viser at kompensasjonen de mottok, ikke helt stod i stil til forventningene de hadde.

Det verste vi politikere kan gjøre, er å skape store forventninger vi siden ikke kan innfri. I dette tilfellet gjaldt det økonomisk svake mennesker som satt hjemme og hørte representanter fra regjeringspartiene uttale på TV at sosialkontoret kunne hjelpe til med den store strømregningen de hadde i vente.

Det som ikke ble nevnt, var at det finnes klare kriterier som må innfris før en får økonomisk støtte, så svarene mange fikk da de henvendte seg til sosialkontoret, var at de ikke var berettiget til støtte fordi de eide ting av verdi som kunne omsettes, f.eks. en bil. Studenter opplevde det samme – minstepensjonister også, for å nevne noen.

Arbeiderpartiet foreslo å gi en ekstra støtte på 2 500 kr til dem som vanligvis mottar bostøtte, som en kompensasjon for hva de hadde vært igjennom økonomisk. Heldigvis fikk dette flertall her i salen, men det er et tankekors at initiativet kommer fra Stortinget og ikke fra Regjeringen, når lovnadene er blitt gitt fra dette hold. Og også med denne engangsordningen var det flere som falt utenfor.

I tillegg til det Regjeringen legger fram for å forsikre om at vi har nok strøm her i landet, kommer Arbeiderpartiet atter med flere tiltak. For enkeltindivider, for industri, for kommuner og for institusjoner trengs forutsigbarhet – forutsigbarhet på strømtilgang, forutsigbarhet på pris.

Slik jeg ser det, er spørsmålet nå om alle føler seg trygge på at de har tilgang – og penger nok – til strøm til sitt daglige forbruk, for det må jo være det som skulle være meningen med denne meldingen. Om det vil være trygghet som fra nå av vil rå, gjenstår derimot å se. Om kommunene ved en neste krise vil være de serviceorganene de burde være, gjenstår også å se.

Øyvind Halleraker (H) [14:11:10]: Vi kan slå fast at kraftforbruket i dette landet er økende. I meldingen fra Regjeringen pekes det på at forbruket de siste ti årene har økt med gjennomsnittlig 1,2 pst. pr. år. Dette betyr at vår sårbarhet for tørrår øker, med mindre vi makter å tilføre kraftmarkedet ny kraft som monner.

Norge og Sverige er som kjent svært avhengige av vannkraften, og det er derfor ønskelig å forbedre forsyningssikkerheten gjennom å satse mer på alternative energikilder.

Flere har vært inne på tipunktslisten som Regjeringen har presentert for å redusere sårbarheten for svikt i nedbøren, og for å styrke forbrukernes stilling. Og det er gledelig at regjeringspartiene i denne saken får støtte fra flertallet. Småkraftverk, mini- og mikrokraftverk, kan bli et viktig supplement. Derfor er det gledelig at Regjeringen legger opp til et enklere søknads- og konsesjonsbehandlingsløp for kraftverk opp til 5 MW effekt.

Stortinget har tidligere, etter å ha evaluert ordningen som nå innføres, bedt Regjeringen vurdere å heve denne grensen til 10 MW for å harmonere dette mot markedet for grønne sertifikater og regelverket knyttet til dette, som er under uvikling i EU-landene.

For min egen del må jeg få tilføye at jeg synes det er rimelig at pionerene i denne bransjen, de som har gått foran og tatt risiko, og som i framtiden må konkurrere i samme marked som småkraftprodusentene som kom i gang etter 1. januar i år, bør få samme konkurransebetingelser i markedet for grønne sertifikater. I et videre tidsperspektiv tror jeg noe annet ville være urimelig og unødvendig vanskelig å håndtere.

Regjeringen har fornyet konsesjonene for gasskraftverk på henholdsvis Skogn, Kollsnes og Kårstø med til sammen 12 TWh produsert kraft årlig. Gasspriser og strømpriser har imidlertid vist at dette foreløpig er marginale investeringer, med det avkastningskrav som er lagt til grunn. Det er synd, for dette ville gitt verdifullt bidrag til kraftbalansen og redusert sterkt forurensende utslipp fra gamle kullkraftverk i pressede situasjoner. Heller ikke Fremskrittspartiet har kommet opp med noen løsning på hvordan vi skulle få dette til i debatten her i dag. Imidlertid har det den senere tid blitt presentert en rekke nye gass- og energiverkprosjekter med bedre total lønnsomhet og også bedre energiutnyttelse. Eksempler på dette er bl.a. Statoils planer for gasskraftverk på Tjeldbergodden og energiverket på Mongstad. Energiverket på Mongstad vil f.eks. avløse mer forurensende energiproduksjon i en størrelsesorden som tilsvarer kraftbehovet til en stor norsk by, og i tillegg vil det gi overskuddskraft til installasjonene på Trollfeltet, noe som igjen vil gi verdifullt kraftsupplement til vestlandsregionen – en region i landet vårt som paradoksalt nok, som Norges desidert energiproduserende landsdel, har effektunderskudd i pressede situasjoner. Så her har vi en vinn-vinn-situasjon.

Ja, det er riktig som representanten Brustad sa. Høyres landsmøte vedtok å imøtekomme søknader om flytting av konsesjoner når det gjelder kommersielle gasskraftverk innenfor den rammen som er gitt – selvsagt innenfor de søknads-, konsesjons- og utslippsbestemmelser som er gjeldende. Men først må det jo foreligge søknader om dette. Slike har ingen sett ennå, og jeg oppfatter faktisk statsråden slik at det er dette han skriver til komiteen om i brev datert 13. mai – altså et brev vi nylig har mottatt, hvor han understreker dette poenget.

Olav Akselsen (A) [14:15:30]: (leiar i komiteen): Kraftkrisa i fjor vinter er historia om ei varsla krise. Alle som har følgt med i utviklinga av energisituasjonen i Noreg, måtte skjøna at dette før eller seinare ville koma til å skje.

Våren 1997 sette regjeringa Jagland ned eit utval som skulle sjå på energibalansen fram mot 2020. Der blei utviklinga beskriven på ein fagleg svært god måte. Dessverre likte ikkje den første Bondevik-regjeringa konklusjonane og tilrådinga som dette utvalet kom med. I energimeldinga som den regjeringa la fram, tok ein ikkje utfordringane på alvor. I realiteten satsa ein på auka import som viktigaste tiltak. Det var dette som gjorde at eit fleirtal på Stortinget gjekk inn for å byggja gasskraftverk i Noreg. Ein ville unngå den situasjonen me kom i i fjor vinter.

I ettertid må ein kunna slå fast at ein har fått rett i alle dei argumenta som blei brukte den gongen. Det er berre ved å bruka gasskraft at me kan løysa energibalansen på kort sikt. Hadde dei planlagde verka blitt bygde, ville krisa i fjor vinter ha vore mykje mindre. Prisane ville ha vore langt lågare, og importen av sterkt forureinande energi ville ha vore langt mindre.

Eg og dei andre som var med i fleirtalet den gongen, trudde sjølvsagt at søknadene om bygging av gasskraftverk var seriøst meinte, og at gasskraftverka ville ha blitt bygde dersom konsesjonssøkjarane hadde fått dei same vilkåra som ein har i resten av Europa. Så lenge den førre regjeringa sat, var det heller ikkje noko signal om at ein ikkje ville ta i bruk konsesjonane. Sjølv om ein formelt gjev manglande økonomi som grunn for at ein enno ikkje har teke positive avgjerder, føler eg meg nokså sikker på at politisk utryggleik og motvilje frå regjeringshald er minst like avgjerande. Eg føler meg òg overtydd om at det ville ha blitt fatta eit positivt investeringsvedtak dersom den førre regjeringa hadde fått halda fram. Eg synest ikkje det er merkeleg at det ikkje er kome inn nye konsesjonssøknader, all den tid Regjeringa har sagt at ho ikkje vil behandla desse, eller iallfall ikkje vil gje eit positivt svar.

Energilova er no 14 år, og me må kunna slå fast at ho har hatt mange positive sider ved seg. Me har fått ei langt meir effektiv drift, me har fått ein betre utnytta produksjonskapasitet og eit betre linjenett, og me har fått ei profesjonalisering av desse selskapa. Likevel må me òg kunna slå fast at på eitt punkt har energilova svikta: Ho har ikkje medverka til å få fram tilstrekkeleg ny produksjonskapasitet. Ein har ikkje greidd å skaffa nødvendig energi for å vera i balanse.

Det er eit paradoks at den største innteninga hadde energiselskapa det året produksjonen var lågast. Eg må seia som sant er, at eg ikkje har tru på at selskapa åleine kan skaffa den energien som me treng. Eg er derfor litt skuffa og overraska over at det ikkje har vore større vilje til å gå gjennom lova og sjå på kva som trengst av endringar for å få fram ny kapasitet.

Etter mitt syn er det tre vegar ut av den energikrisa som me har fått. Den eine er å auka produksjonen, den andre er å auka importen, og den tredje er ei sterk nedbygging av kraftintensiv industri. Sjølv om ingen vil seia det rett ut, tyder dessverre alt på at det er det siste punktet som vil bli ein realitet. For me har ei utvikling no som med dei kraftprisane me etter kvart kan tilby kraftkrevjande industri, gjer det umogleg å kunna hevda seg i den internasjonale konkurransen. Særleg når dette kjem samtidig med at dei kraftkontraktane som er politisk avgjorde, blir fasa ut, vil situasjonen faktisk vera særdeles alvorleg i løpet av ein periode på mindre enn eit år. I Mo i Rana vil ein missa kontraktane i april neste år, og det er all grunn til å tru at prisane då blir tredobla. Når me veit at dei driv akkurat i balanse i dag, er det veldig lett å sjå for seg kva for utvikling dette vil føra til. Det overraskar meg at ein bekymrar seg så lite for dette frå regjeringshald.

Men eg er sjølvsagt svært glad for at det er eit fleirtal som no vil greia ut dei moglegheitene som finst innanfor EØS-avtalen. Vonleg kan ein der finna svar på dei problema som kraftintensiv industri står overfor.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Berit Brørby (A) [14:20:57]: Det meste er vel sagt om forsyningssikkerheten, men en kommer ikke utenom at økt forsyningssikkerhet også har sammenheng med økt tilgjengelighet, flere TWh – fra forskjellige energibærere.

Jeg synes egentlig det er oppsiktsvekkende at Regjeringen og Fremskrittspartiet ikke kan gi støtte til de seks forslagene Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet har på side 13 i innstillingen. Det er en merkelig tilbakelenthet når Regjeringen ikke får fart på seg til å implementere EU-direktivet som i Norge ville føre til økt bruk av biodrivstoff, noe EU for lengst har forberedt. I tillegg til å være et veldig godt miljøtiltak ville det kunne føre til produksjon av biodrivstoff i stor skala her i landet og gi sårt tiltrengte arbeidsplasser, bl.a. i innlandet, i Oppland og Hedmark – biodrivstoffregionen i Norge i dag.

Jeg begynner faktisk å lure på om det er noe ved oljebransjens lobbyister, at de har større gjennomslag i departementet enn de som strever med å få anerkjent bioenergi som levevei og som et viktig supplement – både som energibærer og som miljøtiltak. Det er vel verdt å merke seg, synes jeg, at Regjeringen ikke bryr seg om innlandet, som har fortrinn innenfor bioenergi, som har forskningsmiljøer, som har biodrivstoffselskap, som har Energigården, som har landbruk og som har skogen. Innlandet mangler bare noen viktige virkemidler som hadde gjort det mulig å ta noen nye skritt innenfor feltet bioenergi. Det kunne Stortinget ha gitt dem i dag.

Så lenge jeg ikke vet hva som er den egentlige grunnen til at Regjeringen nøler, og så lenge jeg ikke har hørt noen annen forklaring på hvorfor man nøler med å ta i bruk EU-direktiver, enn at man skyver dette direktivet mellom seg, mellom ulike departementer – Utenriksdepartementet, Landbruksdepartementet, Olje- og energidepartementet og Nærings- og handelsdepartementet – synes jeg ikke vi kan kalle det noe annet enn unnfallenhet.

Statsråd Einar Steensnæs [14:23:32]: Når det gjelder EU-direktiver om biodrivstoff, vil vi komme tilbake til det. Det er en komplisert sak, men Regjeringens holdning er positiv. La meg nå få si det.

Jeg synes representanten Brørby kanskje kunne fininnstilt retorikken sin litt mer i forhold til det å bry seg om innlandet, som hun mener Regjeringen ikke gjør. Nå har altså landbruksministeren klart å få gjennomslag for at det blir skattefradrag på produksjon av biobrensel, og jeg har nettopp gjort rede for at Regjeringen satser på et femårig program for å øke biobrenselkapasiteten i fjernvarmeanlegg med 200 pst. Jeg synes det gir potensialer og muligheter for Innlands-Norge som representanten Brørby bør merke seg.

Så kommer representanten Olav Akselsen opp og sier at det nok er politisk usikkerhet som er grunnen til at det ikke bygges gasskraftverk. Ja, jeg skulle ønske at jeg hadde slik autoritet at hvis jeg sa at vi bør satse mer framtidsrettet på gasskraft med CO2-håndtering, ville Industri-Norge avholde seg fra å gjennomføre sine planer. Jeg tror at så stor makt og innflytelse har jeg ikke overfor industrien. Det er nok dessverre slik at det som går på bunnlinjen og på lønnsomhet, er det førende. At en da i retoriske sammenhenger prøver å skyve andre forklaringer foran seg, er nytt for meg. Jeg vil da utfordre industrien – dersom en i fullt alvor mener at Regjeringens signaler er uklare – slik at en framprovoserer eller framskaffer de nødvendige forsikringer om at alle de stortingsbestemte betingelsene for å bygge gasskraftverk står fast. Det konstaterer jeg her og nå.

Det er også sagt noe om sosiale tiltak. Nå er det et konstitusjonelt ansvar under andre statsråder. Det er mye som kunne ha vært sagt og gjort annerledes i den debatten. Det er jeg helt enig i. Men la oss heller ikke unnlate å gjøre oppmerksom på at sosialkontorene gjorde en flott innsats. Stortinget etterbevilget 100 mill. kr til kommunene – som fikk økte merutgifter – for å støtte strømkunder som fikk problemer. La oss ikke glemme det. La oss heller ikke glemme at statsråden, sosialministeren, rettet opp en del misforståelser når det gjaldt praktiseringen av regelverket, slik at urimelige krav ble frafalt.

Jeg har helt til slutt bare lyst til å si litt om disse kraftkontraktene, som det er flertall for å utrede. Jeg skal selvfølgelig se på dette og følge opp Stortingets vedtak. Men jeg vil også si at det å gå inn på nye myndighetsbestemte kraftkontrakter, neppe er veien å gå. EØS-avtalens statsstøtteregler er så strenge at det er begrenset hva en kan gjøre på dette området. Men Regjeringen ønsker å bidra til omstillinger der det er nødvendig. Jeg vil også vise til at kraftintensiv industri har lang brukstid, har store kraftvolumer, og kan derfor ta kraften ut på et høyt spenningsnivå, som gir lavere priser i markedet. Men vi skal komme tilbake til dette, og jeg vil melde tilbake til Stortinget allerede i statsbudsjettet for 2005.

Ingvild Vaggen Malvik (SV) [14:27:05]: Jeg hørte hva statsråden sa i svaret på replikken fra meg. Jeg vil bemerke at han ikke besvarte spørsmålet jeg stilte: Hvorfor er en slik endring av konsesjonslovene nødvendig nå, mens Hjemfallsutvalget er i gang med sitt arbeid? Hadde det ikke vært mer fornuftig å la utvalget utrede konsekvensene av en slik lovendring før den blir gjennomført, også fordi de konsekvensene endringene i industrikonsesjonsloven har, faktisk ikke er omtalt i den proposisjonen som Regjeringen har lagt fram for Stortinget? Jeg synes det er grunn til å spørre om Stortinget har fått den informasjon som er nødvendig for å fatte et vedtak i denne saken når vi kommer til den.

Jeg lurer også på om motviljen skyldes historikken bak Hjemfallsutvalget. Som jeg sa i innlegget mitt, er det et par år siden Regjeringen sist prøvde seg med en omfattende endring av konsesjonslovene uten at det var skikkelig utredet, og ble da av Stortinget tvunget til å sette ned det såkalte Hjemfallsutvalget, som skulle foreta en nærmere utredning og vurdering. Jeg vil også se dette i sammenheng med denne hastesaken som næringskomiteen har fått på bordet i forhold til en privatisering av Statkraft – for det er den rimelige og naturlige omtalen av den saken, det er en åpning for privatisering.

Statkraft eier Småkraft. Småkraft er en veldig viktig aktør i den nye, store utbyggingsbølgen av vannkraft som vi ser i Norge, nemlig mindre kraftverk. Jeg mener at disse to tingene må ses i sammenheng. Det er en av grunnene til at jeg mener at Hjemfallsutvalget både må se på endringer av konsesjonsloven og ikke minst på konsekvensene av en privatisering av Statkraft. Konklusjonen er derfor at begge disse sakene burde utsettes til Hjemfallsutvalget har fått sagt sin mening.

Jeg synes det er beklagelig at Regjeringen i sin iver etter å øke kraftproduksjonen og satse på ny fornybar energi i form av mindre vannkraftverk er i ferd med å fjerne en lovgivning som for disse mindre kraftverkene har vært gjeldende siden 1917. Jeg synes det er beklagelig, spesielt, som jeg sa, i lys av at det ikke er omtalt i proposisjonen hvilke konsekvenser dette vil ha, slik at man nærmest må være ekspert for å oppdage konsekvensene.

Helt til slutt vil jeg også kommentere en annen sak. Det er bred enighet i denne salen om at en skal satse mer på Statnett. Men hva hjelper det om ikke Statnett har penger? Da er spørsmålet mitt til statsråden: Vil Regjeringen fortsette med å ta 90 pst. av utbyttet fra Statnett? I lys av den forsyningssikkerheten som ikke er behandlet i meldingen, synes jeg dette er et svært relevant spørsmål.

Sylvia Brustad (A) [14:30:19]: En må langt ut i denne debatten kunne konstatere at det er flertall for de ti tiltakene fra Regjeringa, men at en del partier, inkludert Arbeiderpartiet, mener at disse tiltakene langt fra er tilstrekkelige til å gjøre noe med prisene, verken nå eller i framtida. Hvis det er slik at regjeringspartiene vil - i tillegg til det Regjeringa allerede har gjort f.eks. når det gjelder bioenergi – er regjeringspartiene hjertelig velkommen til å stemme for de forslag som Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet har i innstillinga. Det vil føre til at en gjør enda mer når det gjelder bioenergi. Og hvis Regjeringa faktisk mener noe med det i praksis, og ikke bare i festtaler, så er det full åpning for å vise det i kveld.

Når det så gjelder gasskraftverkene – og de konvensjonelle – så er det interessant å høre at statsråden her sier at det er slik at det er det som vil være hovedsvaret på å tette gapet mellom det vi bruker, og det vi produserer, for å få prisene ned. Det som selvfølgelig da blir veldig underlig, er runden her når det gjelder passivitet eller ikke passivitet i forhold til de konsesjoner som er gitt. Jeg tror representanten Akselsen har ganske rett i at når de som sitter på konsesjoner, skal vurdere denne saken om en skal bygge, eller om en ikke skal bygge, vil en bl.a. tenke igjennom: Er det slik at vi har en regjering som står bak oss og vil rose oss og oppmuntre oss dersom vi bygger, eller vil vi oppleve at vi vil få negative tilbakemeldinger fordi vi har en regjering som har sagt at den helst vil ha kun gasskraftverk med CO2-håndtering? En vil i tillegg sannsynligvis kunne oppleve demonstrasjoner fra dem som ikke vil ha gasskraftverk i det hele tatt, og derved er det en usikkerhet i tillegg til bare det som dreier seg om lønnsomhet, som er det offisielle argumentet.

Saken er den at pr. i dag er det ikke teknologi som er kommet så langt at vi kan bygge gasskraftverk med CO2-håndtering i så stor skala at det virkelig monner i forhold til å tette det berømmelige gapet. Da er spørsmålet: Hva skal vi gjøre imens? Det er da Arbeiderpartiet mener at en i hvert fall må ta de grepene en kan ta, for å sørge for å legge press på dem som har konsesjon til å bygge. Og dersom en ikke vil kunne si, slik Høyres landsmøte har sagt, at da får dere ikke forlenget konsesjon – det er en mulighet som statsråden har, hvis han vil gjøre det – så kan vi si at ja, vi er åpne for at andre som da vil søke, kan få anledning til det, selvfølgelig behandlet på en ordentlig og skikkelig måte.

Hvis en ikke tar mer aktive grep på dette området, er konklusjonen dessverre at folk flest og bedriftene i dette landet må regne med for lite kraft, som også vil bety høyere strømpriser, også i framtida, dersom værgudene ikke er med oss. Og værgudene er det ingen av oss som har noen garanti i forhold til.

Når det så gjelder den kraftkrevende industrien, er det som nå er i ferd med å skje der, meget alvorlig, ved at kontraktene er i ferd med å løpe ut. La meg bare bruke ett eksempel: Sør-Norge Aluminium vil altså når disse kontraktene fases ut, kunne få økte strømutgifter pr. år på 200 mill. kr. Det er bare én bedrift og ett eksempel. Det vil jo for mange bedrifter bety kroken på døra. Og det er komplett uforståelig for meg at vi også på det området har en så lunken regjering (presidenten klubber), som ikke vil ta ordentlig tak i det. Jeg forventer at statsråden gjør noe mer enn å si at en skal følge det opp (presidenten klubber igjen), for det er neppe veien å gå. Dette må Regjeringa ta alvorlig, og det er det et flertall som har sagt.

Presidenten: Presidenten ber om at taletiden respekteres.

Inger S. Enger (Sp) [14:33:51]: Jeg skal bare få komme med en liten kommentar til det Steensnæs nevnte når det gjaldt Brørbys innlegg. Det gikk på dette med bioenergi.

Steensnæs nevnte her bl.a. at landbruksministeren nå hadde gjort svært mye for at det skulle bli bedre forhold for bioenergien. Og det kan det kanskje se ut til, for det er skattefradrag som skal endres. Men de faktiske bevilgningene til bioenergi kuttes. Det er viktig at vi her får med alle sider av det. De som har fylt opp skattefradraget fra før, får ikke noe. De som bare driver med skogbruk, får ikke noe. Så vi har en bitte liten gruppe igjen her, som kanskje kan ha glede av dette. Men det holder altså ikke for at vi virkelig skal få noe driv over bioenergien. Da må det andre virkemidler til.

Jeg nevnte i stad Finland, som har en annen måte å gjøre dette på. De kommer med tilskudd til utnytting og flising av energivirke, og de yter altså opptil 50, 60, ja faktisk opptil 70 pst. av reelle utgifter for å få dette markedet i sving. Vi yter på andre hold her i Norge, og det er veldig bra. Men siden alle snakker om hvor flott og hvor nødvendig det er å bruke bioenergi som fornybar ressurs, er det viktig at vi også tar dette alvorligere innover oss.

Jeg fikk i stad også klar beskjed om at Regjeringa hadde sagt nei til at varme skulle tas inn i grønne sertifikater, og da blir jo denne sida enda viktigere. Så jeg kan gjenta oppfordringa som er nevnt tidligere i dag, at det er full anledning til å støtte Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiets forslag til vedtak på dette området.

Bror Yngve Rahm (KrF) [14:36:08]: Vi er vel etter hvert i ferd med å lukke debatten, som det heter, og avslutte.

Oppsummeringsvis vil jeg, etter å ha fulgt debatten fra min egen plass, si at dette har vært en ganske tradisjonell debatt, slik vi kjenner den fra 1999 og helt fram til i dag, når vi diskuterer energipolitikk. Det er i og for seg relativt lite nytt som har kommet fram, hvis jeg ikke da spesielt skal framheve at det faktisk er en del offensive grep som Regjeringen tar.

Hvis vi ser tilbake til begynnelsen av 1990-tallet og fram til 2000, har det etter min vurdering ikke vært foretatt så omfattende energipolitiske grep som etter at Samarbeidsregjeringen tiltrådte. Den store vannkraftepoken er over når det gjelder utbyggingsprosjekter. Det er vi enige om. Det er en god konstatering. Samtidig synes det å være enighet om at det fortsatt finnes potensial for vannkraft, men da i mindre skala og på en mer miljøriktig innrettet måte.

Imidlertid kommer den samme uenigheten vi har hatt siden 1999, når det gjelder gasskraft, også tydelig til uttrykk i behandlingen av forsyningssikkerhetsmeldingen. Jeg tror vi må ta til etterretning at den uenigheten er der, og vi får kanskje heller ikke gjort så mye med den med en slik debatt som denne. Jeg understreker at de betingelser som disse tre konsesjonene er gitt på, ligger fast. Selv om jeg ser at det er noen som føler et behov for å legge ansvaret på Regjeringen for at bygging ikke finner sted, er det altså nøyaktig de samme betingelsene som stortingsflertallet i 1999 – som er det samme stortingsflertallet som i dag – la på selskapene, som også gjelder i dag.

Det som imidlertid skiller, synes jeg, er profilen når det gjelder spørsmålet om bruk av gass i forholdet mellom enkeltpartier i Stortinget og Regjeringen, nemlig den veldig sterke fokuseringen som den sittende regjering har på å finne miljømessig riktige måter å håndtere gassen på, både i kraftproduksjon og i sammenheng med industrielle prosesser.

Det er en satsing som det aldri har vært lagt til rette for i et slikt omfang, og jeg nevner spesielt Innovasjonsselskapet i Grenland. Det var i Regjeringens gassmelding at man foreslo at vi skulle ha dette, og at det skulle kapitaliseres opp. Det er det Regjeringen nå gjør. Regjeringen følger dette veldig godt opp, slik jeg vurderer det.

Så er vi enige om ganske mye, nemlig problemstillingen at vi har et økende forbruk, og vi har en manglende kapasitet til å levere strøm. Det virkelighetsbildet er viktig, men jeg skulle ønske at vi ikke bare fokuserer ensidig på veksten, men også faktisk på det at veksten i seg selv er et reelt problem. Vi har et forbruksproblem når det gjelder elektrisk kraft i Norge.

Statsråd Einar Steensnæs [14:39:34]: Jeg antar at jeg har 1 minutt. Jeg skal bare kort kommentere Ingvild Vaggen Malviks innlegg. Regjeringen er for en fortsettelse av hjemfallsinstituttet, og vi er veldig glad for SVs støtte til det. Det er et utvalg som jobber for å se på hvordan dette kan ordnes.

Jeg har lyst til å si at når denne saken om heving av konsesjonsgrensen til de 4 000 naturhestekreftene ikke blir tatt med i Hjemfallsutvalgets vurdering, er det rett og slett fordi Regjeringen ikke ser at dette har noen relevans. Vi ser ikke at så små kraftverk påkaller utenlandske investorer, og hvis de gjør det, er det en så liten del av den totale vannkraftproduksjonen at det ikke er sammenlignbart med den vakre fossen som Ingvild Vaggen Malvik lot seg avbilde sammen med på TV 2-nyhetene. Jeg er skuffet over at SV ikke ser at dette først og fremst er god distriktspolitikk, at det gir bønder og andre som har behov for tilleggsinntekter, stabile sikre inntekter som sikrer bosettingen.

Når det gjelder utbyttet av Statnett, forstår jeg hva Vaggen Malvik sikter til. Det blir til sjuende og sist Stortinget som bestemmer dette. Det vil ikke bli tatt ut noe utbytte av Statnett uten at Stortinget slutter seg til.

Når det gjelder Sylvia Brustad og gasskraftverk, så la meg bare si: Jeg har fått bekreftet at det var riktig med 2007 og 2009. Når selskapene har fått den forlengelsen – jeg sier ikke at det er aktuelt å ta konsesjoner fra noen – vil jeg også si at det er litt tidlig akkurat nå å forskuttere det som skal skje i 2007 og 2009. Da har vi et annet storting, og da får de ta stilling til dette.

Jeg vil presisere ett forhold når det gjelder kraftkrevende industri. Regjeringen er svært opptatt av at den kraftkrevende industrien kan fortsette å være konkurransedyktig og produsere og sikre arbeidsplasser og sysselsetting. Der er det flere virkemidler som kan komme inn, men jeg har merket meg at rammen for det jeg er blitt bedt om å utrede, skal ligge innenfor EØS-avtalens bestemmelser. I den forbindelse vil jeg allerede nå varsle om at det er klare begrensninger, for å si det forsiktig, i forhold til å legge inn myndighetsbestemte vilkår som er lavere enn markedet. Det vil jeg at Stortinget skal vite allerede i dag.

Presidenten: Presidenten vil gjøre oppmerksom på at både sakens ordfører og statsråden har full anledning til å holde ytterligere treminuttersinnlegg, uten at det er noen oppfordring.

Når det gjelder de øvrige representantene, er det anledning til et kort innlegg etter at man har hatt to innlegg tidligere.

Sylvia Brustad (A) [14:42:34]: Jeg forstår at representanten Rahms fremste oppgave i Stortinget er å forsvare Regjeringa, men av og til kan det kanskje bli litt for mye av det gode. Slik tror jeg i hvert fall noen av oss som representerer andre partier, føler det.

Når representanten Rahm sier at det er ingen annen regjering som har hatt en så omfattende energipolitikk som denne regjeringa, er det i hvert fall lov til å mene at det er ikke alle like enig i.

Vi har støttet alle de forslag som Regjeringa har hatt om mer utbygging for å få mer kraft. Vi hadde til og med forslag om mer utbygging av f.eks. Sauda enn det Regjeringa gikk inn for. Vi har i motsetning til Kristelig Folkeparti stått hardt på konsesjonene for gasskraftverk og forsøkt å legge til rette så godt vi har kunnet. Når representanten Rahm også sier at Innovasjonsselskapet i Grenland nærmest er et resultat av Regjeringas pådriverrolle, vil jeg minne representanten om at dette var noe som Arbeiderpartiet foreslo allerede i 2001. Jeg synes det er kjempebra at det nå ser ut til å komme på plass, men i rettferdighetens navn vil jeg si at det altså er slik at vi bl.a. gjennom budsjettavtalen for inneværende år mellom Arbeiderpartiet og regjeringspartiene før jul fikk presset igjennom at dette skulle komme fortere. Vi håper at det nå vil komme opp å stå, og at det får tilstrekkelig med penger til å gjøre den viktige jobben det er å drive, sammen med andre, forskning og teknologiutvikling på gasskraftverk, bl.a. med CO2-håndtering.

Når det gjelder mer penger til forskning og teknologiutvikling, er jeg også glad for det man har fått, men også der er det slik at vårt parti har hatt mer penger. Så vær så snill å dele på æren. Æres den som æres bør! Det er bra at flere nå er enige om dette.

Til statsråden. Det er helt sikkert riktig det som er sagt om hvor lenge konsesjonene gjelder, men jeg tror kanskje det er behov for å gå en runde og se på når selskapene må ta beslutning for å skulle holde seg innenfor den tida. Da tror jeg ikke man kan lene seg tilbake og vente på et nytt stortingsflertall, selv om det kanskje kunne ha vært veldig interessant. Men etter det jeg er informert om, må disse selskapene i løpet av ikke så altfor lang tid ta beslutninger, hvis man skal bygge innenfor tida. Jeg håper virkelig at de da tar positive beslutninger.

Hvis vi ikke får til bygging av også konvensjonelle gasskraftverk så snart som mulig, greier vi ikke å få prisene ned, og da vil forbrukere og bedrifter fortsatt gå en ganske usikker tid i møte. Vi er helt enige om at vi skal gjøre alt det vi kan for å få fram ny teknologi så snart som mulig, men den er dessverre ikke der i dag. Da tror jeg vi må gjøre som vi gjør på idrettsbanen når vi skal løpe maraton eller korte løp, vi må komme ut av startblokka. Slik er det også når det gjelder spørsmålet om gasskraftverk.

Presidenten: Representanten Ingvild Vaggen Malvik har hatt ordet to ganger tidligere, og får anledning til en kort bemerkning.

Ingvild Vaggen Malvik (SV) [14:45:48]: Jeg opplever at statsråden på en måte bagatelliserer det lovforslaget som er fremmet. Komiteen spurte departementet om en oversikt over konsekvensene av å heve konsesjonsgrensen og fikk til svar fra statsråd Einar Steensnæs at det å fastslå et vannfalls naturhestekrefter er en relativt omfattende beregning, som foretas i forbindelse med konsesjonsbehandlingen. Det foreligger derfor ingen oversikt over hvor stor del av vårt resterende vannkraftpotensial som utgjør vannfall på under 4 000 naturhestekrefter.

Samtidig vet jeg, ifølge Statkraft-proposisjonen, at Småkraft AS planlegger å bygge ut 2,5 TWh i løpet av ti år. Det er det beste tallet vi har. Hvis statsråden har et bedre tall, som viser hvor lite omfattende denne endringen er, og hvor små konsekvensene blir, ser jeg med glede fram til at han legger de tallene fram for Stortinget.

Bror Yngve Rahm (KrF) [14:46:56]: Det er en ting jeg er veldig enig med Sylvia Brustad i, og det er at æres den som æres bør. Det synes jeg kanskje også at Arbeiderpartiet måtte ha merket seg under 1. maitalene i Grenland, hvor Innovasjonsselskapet var et resultat av Arbeiderpartiets politikk. Derfor følte jeg behov for å poengtere at det faktisk var Einar Steensnæs som la fram gassmeldingen og fikk det på plass. Men at vi er enige om at det skal på plass, er jeg veldig glad for, og så kan vi selvfølgelig diskutere veien fram dit.

At jeg er lojal mot Regjeringen, bør ikke overraske Sylvia Brustad. Det er litt av jobben min her i huset å være det, og det kommer jeg til å forbli så lenge vi har den sittende regjeringen. Gasskraftsaken er vi uenige om når det gjelder forholdet mellom konvensjonelle gasskraftverk og når vi eventuelt skal bygge eller gi nye konsesjoner, og på hvilke vilkår. Vi må konstatere at det har vi vært lenge, og det er ingen grunn til å tro at vi gjennom denne debatten har blitt veldig mye mer enige akkurat på det punktet.

Jeg vil igjen henvise til at jeg mener at Regjeringen har en helhetlig og god energipolitikk, hvor gass med såkalt CO2-håndtering inngår som en viktig del av en framtidsstrategi. Det vil kunne bidra til å gjøre noe med kraftbalansen. Jeg gjentar hva jeg sa: Jeg føler ofte i energipolitikken at vi ikke greier å få helt fokus på det som virkelig er et problem, nemlig forbruksveksten av energi generelt og av elektrisitet spesielt. Den debatten burde vi kanskje hatt i enda større grad.

Så til spørsmålet som Ingvild Vaggen Malvik tar opp. Representanten Malvik diskuterer en sak som ikke er avgitt i komiteen, og som ikke er til behandling i Stortinget i dag. Jeg skulle ønske at vi kunne konsentrere oss om forsyningssikkerhetsmeldingen nå, og i alle fall la komiteen få lov til å avgi en sak før vi inviterer til en bred debatt i Stortinget om denne saken. Den tror jeg ikke Stortinget er forberedt på å ta.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sakene nr. 1–5.

(Votering, se side 2822 )