Gerd Janne Kristoffersen (A) [18:02:35]: Under finanskrisen har det, som vi har vært inne på en rekke ganger, vært satt inn kraftige tiltak i dette landet for å sikre oss mot høy arbeidsledighet og tap av kompetanse og konkurransekraft. Tiltakene har virket, og selv om usikkerheten fremdeles er der, er Norge på vei ut av finanskrisen.

Saken vi behandler i dag, omfatter bl.a. ordninger som har hatt og har stor betydning for industri og annet eksportrettet næringsliv, med tanke på hvordan de har greid seg under finanskrisen. Vi behandler også virkemidler som skal være med på å trygge verdiskaping og utvikling i framtidens Norge. Jeg vil omtale noen av virkemidlene. Dette gjelder spesielt områder der opposisjonen har lagt inn merknader.

Garanti-instituttet for eksportkreditt, GIEK, har hatt en stor aktivitetsøkning i 2008 og 2009. Dette er et av de mest sentrale tiltakene i Regjeringens politikk for å motvirke finanskrisens innvirkninger på eksportrettet næringsliv. Det er derfor positivt at det foreslås å videreføre den utvidede garantirammen under ordningen. Det er fremdeles stor usikkerhet knyttet til verftsindustrien og offshore- og leverandørindustrien, og dette gjør det helt nødvendig fremdeles å opprettholde høy beredskap.

Innenfor GIEKs virkeområde er det foreslått en garantiordning for langsiktige kraftavtaler til kraftkrevende industri. Denne ordningen innebærer at GIEK innenfor EØS-avtalens rammer skal kunne gi garantier på kommersielle vilkår for kraftintensiv industris kjøp av kraft. Dette er til erstatning for de myndighetsbestemte avtalene vi ikke lenger har anledning til å anvende. Arbeidet med denne ordningen har pågått over lang tid og har vært komplisert å få til.

Nå har det kommet på plass en ordning som både industri og fagbevegelse er tilfreds med. Ordningen omfatter virksomheter innenfor trelast, trevare og treforedling, kjemiske produkter og metaller og vil være med på å sikre at kraftkrevende industri fortsetter sin utvikling i Norge. I deler av landet utgjør denne industrien tilnærmet hele det eksportrettede næringslivet. Derfor er jeg tilfreds med den garantiordningen som nå kommer på plass, og jeg må si at jeg med en viss undring leser merknadene fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre i sakens anledning.

Et annet område jeg vil omtale, er Fondet for forskning og nyskaping. Når vi snakker om utvikling innenfor næringsliv og samfunnsliv, er forskning og utvikling noe av det mest sentrale elementet. Vi har de siste årene satset kraftig på nettopp dette området. I vår behandlet vi forskningsmeldingen, Klima for forskning, som la føringer for prioriteringene innenfor forskningsfeltet. Til neste år øker fondskapitalen i Forskningsfondet med 5 milliarder kr, og fondet er nå på 77 milliarder kr. Det betyr at fondet kan bidra til økt innsats innenfor forskning og utvikling.

Innenfor forskningsmiljøene har mangelen på nytt og oppdatert vitenskapelig utstyr vært etterlyst. For å sikre dette øremerkes to tredjedeler av den økte avkastningen til formålet. Det er bra. Forskning og utvikling vil være helt sentralt i utviklingen av Norge som kunnskapsnasjon, og det er ingen tvil om at dette fortsatt vil være et satsingsområde for oss.

Jeg er tilfreds med at vi har opprettet regionale forskningsfond. I motsetning til Fremskrittspartiet tror ikke jeg at opprettingen av disse fondene vil føre til en ytterligere fragmentering av forskningsinnsatsen i Norge. Tvert imot tror jeg det er helt nødvendig at også forsknings- og utviklingsarbeid blir mer sentralt i hele landet. Vi er avhengig av utvikling i både næringslivet og samfunnslivet uansett hvor vi bor, ikke minst er det et savn at vi ikke har mer praksisnær forskning innenfor sentrale områder som helse, omsorg, barnehage og skole. Ved å få mer forskning også regionalt vil det kunne bidra til utvikling innenfor velferdstjenestene våre. Regionalt initierte forskningsprosjekter kan også gjøre det mulig i neste omgang å delta i nasjonale og internasjonale forskningsprosjekter. Det regionale nivået – om det så er fylkeskommunen, regionale høyskoler eller andre forsknings- og utviklingsmiljøer – har større oversikt over det som foregår i det lokale og regionale næringslivet, enn et sentralt forskningsmiljø vil ha. På den måten tror jeg at de regionale forskningsfondene kan bidra til at også næringslivet i distriktene driver mer med forsknings- og utviklingsarbeid. Det er nødvendig om vi skal nå den langsiktige målsettingen om at 3 pst. av BNP skal gå til forskning og utvikling. Det er jo noe som opposisjonen også fremholder som viktig.

Regjeringspartiene slutter seg til forslagene i proposisjonen og mener at de satsingene som gjøres til neste år er med på å støtte opp under utvikling i næringsliv og i samfunnsliv. Vi er tilfreds med at det fremdeles er stort fokus på finanskrisen og oppfølgingen av den, slik at vi unngår stigende arbeidsledighet og tap av kompetanse og konkurranseevne.

Jørund Rytman (FrP) [18:08:24]: Finansdepartementets eget budsjettkapittel er ganske interessant. Det er kanskje like interessant å være her og oppleve denne debatten og høre hvilke temaer som blir nevnt her i salen i dag, for erfaringsmessig kan det ofte bli litt sprikende. Jeg har ikke tenkt å gå igjennom alle temaene i budsjettinnstillingen, men jeg vil nevne noen.

Først av alt vil jeg presisere at Fremskrittspartiet tidligere i sitt alternative budsjettforslag for 2010 har foreslått en rekke bevilgningskutt til drift og administrasjon innenfor Finansdepartementets område. Ettersom disse rammeforslagene ikke fikk flertall, fremmer vi derfor ikke nå bevilgningsforslag under rammeområde 21.

Som tidligere i år minner Fremskrittspartiet om at utgiftene knyttet til administrasjonen i det offentlige de siste tiår bare fortsetter å øke. Det gjelder også innenfor Finansdepartementets område. Spesielt tankevekkende er det at til tross for at Regjeringen – og tidligere regjeringer, for den saks skyld – iverksetter en rekke omorganiseringer, effektiviseringstiltak, og ikke minst flere og enda smartere IKT-løsninger, ser vi ikke at utgiftene går ned eller at det fører til færre ansatte. Nå som vi det siste året har vært, og fortsatt er inne i, en global finanskrise, går de aller fleste private selskaper igjennom bedriften sin, hele organisasjonen, og tenker kreativt for å se om det er ting man kan gjøre smartere for å rasjonalisere og effektivisere. Men i hvilken grad gjøres dette innenfor Finansdepartementets område med suksess? Det innføres nye datasystemer, og det planlegges enda nyere datasystemer for 2010. Men budsjetteres det med effektivisering? Tror man på at det vil føre til mindre arbeid og eventuelt mindre behov for flere ansatte?

I går hadde kontroll- og konstitusjonskomiteen debatt her i stortingssalen hvor de bl.a. debatterte Riksrevisjonens kritikk. Jeg vil også rette oppmerksomheten mot Riksrevisjonens påpekninger og kritikk innenfor Finansdepartementets område, spesielt det at Riksrevisjonen gjentatte ganger har tatt opp manglende elektronisk innrapportering av særavgifter. Riksrevisjonen tok dette opp i brev til Toll- og avgiftsdirektoratet allerede 11. mai 2004. Direktoratet opplyste den gangen at de tok sikte på at elektronisk innrapportering ville bli gjennomført i strategiperioden 2004–2008, og at dette skulle være en prioritert oppgave. Allikevel har elektroniske innrapporteringer i flere år vært nevnt i virksomhetens tildelingsbrev som et virkemiddel for å redusere næringslivets rapporteringsbyrder. Riksrevisjonen påpeker derfor igjen at toll- og avgiftsetaten fortsatt foretar manuell registrering av innsendte avgiftsoppgaver i avgiftsfastsettelsessystemet, AFS. Nå har jeg riktignok registrert at Finansdepartementet opplyser at AFS i løpet av dette året endres, slik at systemet kan motta elektroniske særavgiftsoppgaver. Og kanskje det allerede er innført? I så fall vil jeg anta at dette medfører mindre arbeid neste budsjettår.

Per 1. mars i år disponerte toll- og avgiftsetaten hele 1 763 årsverk. Ved en endret toll- og avgiftspolitikk samt effektivisering innen etaten, bl.a. med mer bruk av moderne datasystemer og programvare, burde dette antallet ikke øke mer. Bare ved økt bruk av flere kameraer ved grenseovergangene burde det føre til en enklere jobb for tollerne og mer effektiv kontroll over grensene. Mer samarbeid med politiet og de militære grensevaktene og mer politimyndighet til tollerne ville også gitt mer effektivisering.

En endret skatte-, avgifts- og tollpolitikk ville også ha ført til mindre behov for økte ressurser. Eksempelvis er kostnadene ved administrering av arveavgiften neste år anslått til å være rundt 70–80 mill. kr. Ved fjerning av arveavgiften, som Fremskrittspartiet og andre partier ønsker, ville dette også medført kutt i byråkratiet.

Det samme gjelder en rekke andre skatteregler. For eksempel ville fjerning av dokumentavgift, eiendomsskatt og formuesskatt – og ikke minst et flatere skattesystem – utvilsomt ført til mindre behov for et stort byråkrati – bare tenk på Lignings-ABC, en tykk bok med liten skrift som er på over 1 400 sider om skattesystemet i Norge.

Og så har vi tolltariffen. Der finner vi også mye rart. Eksempelvis er det en tollsats på 6,4 pst. på vevde hansker, mens strikkede hansker har en tollsats på 7 pst. Hansker av kunstige tekstilfibre har en tollsats på 10,7 pst., men hansker av bomull og skinnhansker er fritatt for toll. Spørsmålet er hvorfor vi i det hele tatt skal ha toll på hansker.

I forbindelse med de siste dagers debatt om nullskatteytere, de som jobber i internasjonale organisasjoner osv., varsler både finanskomiteens leder og finansministeren en grundig gjennomgang av hele dette feltet, fordi det er gammeldagse lover og regler. Jeg håper at Regjeringen i 2010 også kan ta en gjennomgang av tolltariffen – her er det veldig mange gamle og utdaterte tollregler – og andre skatte- og avgiftsregler som skaper unødvendig merarbeid.

Jeg vil avslutningsvis ta opp Fremskrittspartiets forslag.

Presidenten: Representanten Jørund Rytman har tatt opp de forslag han refererte til.

Arve Kambe (H) [18:14:40]: Høyre har dessverre fått nedstemt sitt alternative statsbudsjett. Vi har ikke tenkt å ha noen omkamper om de andre tingene, men vi ønsker å ta opp igjen de forslagene som er nevnt i innstillingen på side 45, som stor sett går på fond. Det ene er at Høyre mener at Regjeringen over lang tid har brukt altfor lite penger på høyere utdanning, også når det gjelder fondsavsetninger. Vi har tidligere vært med på å øke bevilgningene.

Presidenten har glemt å ta tiden – det står fortsatt 5 minutter igjen på meg.

Presidenten: Det er ikke fastsatt noe taletidsopplegg, så representanten kan tale så lenge han vil. Men han bør ikke gjøre det.

Arve Kambe (H) [18:15:25]: Så hyggelig, president!

Det vi alltid har gjort, er å øke bevilgningene til det generelle forskningsfondet. Det vi gjør i år, er at vi tar signalene som har kommet fra universitetene og høyskolene, på alvor, om at det er en skrikende mangel når det gjelder oppdatering av vitenskapelig utstyr. Derfor ønsker Høyre å opprette et nytt fond for vitenskapelig utstyr. Vi tilfører 10 milliarder kr til det fondet, som da skal bidra til en god årlig avkastning for å avhjelpe den skrikende mangelen.

I tillegg er det altså sånn at vi ønsker å styrke Norsk kulturminnefond med 100 mill. kr. Veldig mange lokalpolitikere fra alle partier og ikke minst utbyggere, altså mennesker som ønsker å ta vare på kulturarven i Norge, både når det gjelder å kjøpe, eie og ivareta gamle bygninger og eiendommer, som de er pålagt å gjøre av ulike statlige etater – gjerne også fylkeskommuner og kommuner – opplever at det er staten som vedtar, mens det er eierne selv som er ansvarlige for å betale alt. Derfor har Høyre sagt at vi ønsker et bidrag på 100 mill. kr til et fond som kan bistå grunneiere som skal gjøre noe positivt for hele nasjonen når staten pålegger dem å gjøre det.

Jeg registrerer at representanten Kristoffersen ikke helt hadde sansen for Høyres merknad når det gjelder langsiktige kraftavtaler. Jeg kan fortelle representanten Kristoffersen at Høyre er veldig fornøyd med den merknaden, for noe av det som Arbeiderpartiet gikk til valg på forrige gang, var å få et industrikraftregime. Hele poenget med et industrikraftregime, slik som representanter fra de rød-grønne partiene sa under valgkampen, var at man skulle skaffe stabil, billig kraft og energi. Garantien som Regjeringen har kommet med, støtter Høyre. Men Høyre viser i sine merknader til en hel haug med tiltak før man støtter det. Blant annet ville Høyre ikke ha tilbake hjemfallet. Da det ble nedstemt, ville vi utsette hjemfallet, slik at kraftindustrien skulle komme seg gjennom de kriseårene som kommer med tanke på framtidige investeringer. Og da også det falt, sa vi at vi også ville ha en leieavtale med staten og dens aktører – med ubegrenset varighet. Og da det falt, sa vi at den i alle fall burde være på 40 år. Så kom statens alternativ med 20 år. Når vi vet at enkelte av disse investeringene som kraftselskapene eller andre store kraftprodusenter – aluminiumsprodusenter eller hva det måtte være – skal gjøre, er investeringer på over 1 milliard kr, er det altså investeringer som må tas over mer enn de 20 årene som Regjeringen legger opp til. Derfor har vi en skarp merknad som sier at Regjeringen ikke bare har løpt fra sine løfter, de har nå faktisk gjennomført valgløftet sitt i en helt annen form enn det som mange ble ledet til å tro.

Så er det sånn at vi også har en merknad som vi følger opp fra budsjettet vårt, der vi styrker Kredittilsynet i disse dårlige tider. Vi har sagt at det frie markedet må tøyles. Det frie markedet er avhengig av at staten faktisk har et kredittilsyn som fungerer. På den måten får man en rettferdig konkurranse og gode vilkår for brukerne av finansielle tjenester.

Så er det også sånn at klimakvoter blir diskutert ikke bare i København, men også i merknader og alternative statsbudsjett. Høyre har altså sagt at én miljøeffekt av miljøkvoter er å kjøpe miljøkvoter og så la være å bruke dem. Det er bl.a. det Høyre legger til rette for i sitt forslag til statsbudsjett, hvor vi sier at 1,5 mill. tonn CO₂ ikke skal selges videre i markedet. Med andre ord: Det blir ikke utslipp av det. Det er et stort bidrag fra Høyre for et mer miljøvennlig Norge og et bidrag til alt.

Så er det sånn at Regjeringen river i første hinder når det gjelder oppfølgingen av Nasjonal transportplan. Derfor har Høyre prøvd å ta 1 milliard kr ekstra i vårt vanlige statsbudsjett, og så har vi opprettet et vedlikeholdsfond på 50 milliarder kr, som er estimert til å gi en årlig avkastning på 2 milliarder kr til vedlikehold av veiene våre, som vi sliter med. Det er sånne ting som vi har tatt. I tillegg har vi CLIMIT-fondet på 1 milliard kr, som går på CO₂-fangst. Vi har også en redusert oljepengebruk. Men jeg ønsker å repetere det og tar opp igjen Høyres forslag om forskningsfond, infrastrukturfond, fond for miljøvennlig teknologi, kulturminnefond og CLIMIT-fond.

Presidenten: Representanten Arve Kambe har tatt opp de forslag han refererte til.

Presidenten skylder å gjøre oppmerksom på og vil understreke at det er komiteen som foreslår debattopplegg. For denne debatten er det foreslått såkalt fri debatt. Det betyr vanligvis at det ikke blir veldig mange lange innlegg. Men for ordens skyld gjelder selvfølgelig Stortingets forretningsorden, med en begrensning på 30 minutter ved første innlegg og 10 minutter ved andre innlegg. Men det er altså fri debatt.

Neste innlegg kommer fra representanten Hans Olav Syversen.

Hans Olav Syversen (KrF) [18:21:12]: Jeg håper jeg kan holde et innlegg som vekker gehør hos presidenten.

Vi tar ikke noen ny debatt om vårt alternative budsjett. Jeg har lyst til bare å peke på noen elementer fra Kristelig Folkepartis budsjettalternativ som berører Finansdepartementet.

For det første har vi en svart økonomipakke for å styrke arbeidet mot svart økonomi. Der tror jeg det er mye å hente fortsatt, gjennom et samarbeid mellom både Skatteetaten, Økokrim og Tollvesenet. Vi har også et forslag om å styrke etikkarbeidet i Statens pensjonsfond og det arbeidet Finansdepartementet gjør i den sammenheng, med 2 mill. kr. Ikke minst på bakgrunn av at aksjeandelen nå økes fra 40 pst. og snart er på 60 pst., mener vi det er et betimelig forslag. Kristelig Folkeparti styrker også Energifondet og Forskningsfondet og tilfører Statnett 4 milliarder kr i egenkapital. Det tror vi også er et godt forslag i disse miljøtider.

Det er de viktigste forslagene fra Kristelig Folkeparti på dette rammeområdet, og jeg tar med det opp våre forslag.

Presidenten: Representanten Hans Olav Syversen har tatt opp de forslag han refererte til.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [18:22:46]: Saken i dag gjelder de spørsmål som er direkte underlagt Finansdepartementets ansvarsområde.

Først noen kommentarer til de prioriterte arbeidsområdene i Finansdepartementet.

Det første er Statens pensjonsfond – Utland. Risikoen for tap er nå betydelig større enn det den har vært tidligere. Finanskrisa går inn i stadig nye epoker, hvor bl.a. stor statsgjeld er et tema som må vies større oppmerksomhet. Både USA og en rekke EU-land har nå så betydelig statsgjeld at det fører til en veldig krevende økonomisk situasjon, både gjennom redusert etterspørsel fra det offentlige og ved behov for økt skattlegging av innbyggerne – begge deler vil innebære redusert etterspørsel, med tilsvarende konsekvenser for næringslivet. Vi ser også i en del andre land at finanskrisa slår slik ut at verdiene som er knyttet til landet, blir så lave at det kommer opp politiske løsninger i retning av nasjonalisering av selskaper – et spørsmål som også ledelsen av Statens pensjonsfond – Utland har tatt opp som en stor utfordring.

Videre sier Finansdepartementet at en vil arbeide med finanskrisa og spørsmål i den sammenheng, og jeg regner med at Finanskrisekommisjonen kommer med en del av de utredninger som Finansdepartementet vil se nøye på. Det er store forventninger til det arbeidet – om en greier å etablere en felles virkelighetsforståelse av hvorfor en kom inn i krisa, og hvordan en kan komme ut av den, og dermed danne grunnlag for et nytt finansreguleringsregelverk, både internasjonalt og nasjonalt.

Hovedårsaken til finanskrisa var at finanssektoren i seg sjøl utviklet seg til å bli sjølve byggverket, noe som det sjølsagt aldri kan være. Finanssektoren må hele tida være stillaset rundt realøkonomien. Så det er å håpe at finanskrisa fører til et større fokus på realøkonomiske løsninger.

Det tredje temaet som Finansdepartementet påpeker, er arbeidet med en bærekraftig utvikling og klimaspørsmål. Her har vi både nasjonale klimatiltak og kjøp og salg av klimakvoter internasjonalt. Som kjent er kjøp av kvoter billigere enn å redusere egne utslipp, og det fører jo til at det er sterke krefter som ønsker å legge enda større vekt på kjøp og salg av kvoter. Vi veit imidlertid at markedet for klimakvoter fungerer dårlig, og i lavkonjunktur, slik vi har nå, er det lave priser på klimakvotene. Det fører da til at de virkemidler som blir satt inn, har liten effekt i forbedring av miljøet.

Jeg vil også henlede oppmerksomheten til en kronikk i dagens utgave av Klassekampen, hvor en professor i industriell økologi ved Norges teknisk-vitenskapelige universitet i Trondheim og medlem av FNs ressurspanel kommenterer den offentlige utredningen, 2009:16: «Globale miljøutfordringer – norsk politikk», utført for Finansdepartementet. Høringsfrisen er 18. desember. Det er sterkt å lese avslutningen i den kronikken, som er slik:

«Finansdepartementet bygger opp kompliserte teorier basert på urealistiske forutsetninger og logiske feilslutninger. For å få den politikken som nær sagt alle partier har lovet, bør befolkningen protestere mot en NOU som går imot det velgerne ønsker.»

Det er en sterk uttalelse fra akademia i Trondheim – altså fra en professor som også er medlem av FNs ressurspanel. Jeg tror det borger for at vi bør gå grundigere inn i disse spørsmålene, slik at vi i mye større grad får en felles virkelighetsforståelse i forholdet mellom bruk av kvoter og nasjonale klimatiltak.

I den sammenheng har jeg også lyst til å si at i forbindelse med klimaspørsmål må Finansdepartementet være noe langt mer enn et departement styrt av kasserere og revisorer – for å si det litt utfordrende. Det må være et departement styrt av en samfunnsledelse, hvor en bruker penger på de langsiktige omstillingene i næringslivet, og ikke minst når det gjelder arbeidslivskulturen, med den gamle kulturen: Gjør din plikt – krev din rett. Jeg tror det blir et svært avgjørende forhold i den situasjonen vi nå går inn i, hvor en er nødt til å husholdere med statens penger på en helt annen måte. Det krever en felles virkelighetsforståelse, hvor den politiske ledelsen i Finansdepartementet har et prosjekt som kan sikre at en får en oppslutning om den endring i politikken som må til.

Det er også klart at de reduksjonene i avstandskostnader og mindre transport som dette må føre med seg, fører til ganske store investeringer, og det blir svært krevende. Overgangen i det private næringsliv fra en økonomi som i stor grad er basert på olje og gass, til en økonomi basert på fornybar karbon, f.eks. fra treforedling, vil være et veldig krevende og viktig spørsmål.

Norge er et lite land i verden, men vi har råd til å være et lite forbilde. I den forbindelse har jeg lyst til å referere til den siste statistikken som er kommet over bruttonasjonalprodukt pr. innbygger – da for året 2007. Der er vi nå i den situasjonen at Norge er på tredjeplass i verden. Det er bare Luxembourg og Bermuda som er foran oss, og Norge har et bruttonasjonalprodukt i 2007 på 82 480 dollar pr. innbygger. USA – som mange av oss regner for å være langt framskreden når det gjelder bruttonasjonalprodukt – har et bruttonasjonalprodukt på bare om lag halvparten, nemlig 45 590 dollar pr. innbygger. Det er altså en himmelstormende forskjell til USA i bruttonasjonalprodukt. Hvis ikke vårt demokrati kan redusere karbondioksidutslipp, hvilke nasjoner kan da ta en beskjeden byrde for å redusere det fra olje, gass og kull til fornybar energi? Men det er svært krevende å få det til.

I den forbindelse har jeg også lyst til å påpeke at vi i denne omstillingen av næringslivet er nødt til å sikre at vi har noen fortrinn – fortrinn knyttet til fornybar energi. Veldig mye av det er knyttet til teknologiske løsninger, som på kort sikt krever betydelige investeringer. Det engasjement som nå er knyttet til næringsparken i Kongsberg f.eks. i forhold til jordvarmeteknologi, som bruker en del av oljeboringsteknologien som grunnlag, er en viktig utfordring, men som krever investeringer i første hånd for å gi avkastning senere. Det er viktig at staten er med på å delfinansiere det private næringsliv, slik at det er foretaksøkonomisk lønnsomt å gjøre det i første omgang.

Som flere har vært inne på, står det i den saken vi nå skal diskutere, omtalt ordningen med garanti for langsiktige kraftavtaler for kraftintensiv industri. Det er en ordning som skal gjelde for bedrifter eller konsortier som har et minimum forbruk på 10 GWh. Trelast, trevarer, treforedling, kjemiske produkter og metaller kommer inn i det. Det er bra at en har fått det til. Det har en ramme på 20 milliarder kr, og formålet er økt likviditet i markedet for kraftavtaler med en varighet på minst sju år. Dette er den ordningen som Regjeringa mener er best når vi må innordne oss EØS-avtalen. Uten EØS-avtalen ville vi hatt mulighet for å bruke mer målretta tiltak overfor kraftkrevende industri, en industri Norge absolutt må videreutvikle – og det har jeg lyst til å understreke – med stadig bedre miljøteknologiske løsninger.

Det har også kommet opp i debatten at hjemfall fikk det utfallet det fikk. Jeg må si jeg er stolt av at vi har fått en regjering som er villig til å sikre hjemfall for privateide kraftverk. Oppslutningen om det var jo også fundamental, og det var veldig lite kritikk fra Høyre, som er imot hjemfall, den tida det pågikk. Årsaken er naturlig: Oppslutningen om hjemfall var nærmere 90 pst. i befolkningen.

Til slutt: Under Finansdepartementets ansvarsområde ligger en rekke svært viktige samfunnsinstitusjoner, bl.a. Statens innkrevingssentral, som krever inn nærmere 1,7 milliarder kr i året. Det er en velfungerende etat. Det er en god bemanning, og den er lokalisert i Mo i Rana med 340 ansatte. Og det er viktig – det er en lett tilgang på godt kvalifiserte medarbeidere. Det er ikke slik som Oslo-eliten velger å terpe på, at teoretisk flink ungdom velger urbane strøk. Jeg vil si det til slutt at nærmest som et forbilde for finansministeren kan han bruke det gode eksempelet med Statens innkrevingssentral som noe å bygge videre på for å spre offentlige arbeidsplasser utover i landet. Ledelsen er svært godt fornøyd med sin lokalisering og de medarbeiderne de får når de søker etter nye folk.

Borghild Tenden (V) [18:32:46]: Jeg vil kort redegjøre for Venstres forslag i innstillingen – som i all hovedsak er knyttet til statsbudsjettets 90-poster.

I tråd med Venstres løfter i valgkampen foreslår vi å styrke fondsbeholdningen i Forskningsfondet med 73 milliarder kr utover Regjeringens forslag. Fondet vil da utgjøre 150 milliarder kr, og en økning på 73 milliarder kr vil – gitt en rentesats på 3,5 pst. – medføre en ekstra avkastning til forskningsformål på om lag 2,55 milliarder kr i 2011 utover Regjeringens forslag. For Venstre er et solid forskningsfond den beste garantien for stabilitet og forutsigbarhet i de offentlige forskningsbevilgningene. I stedet for hvileskjær må vi skape rom for strategisk satsing på vei inn i kunnskaps- og lavutslippssamfunnet.

Det å ivareta vår kulturarv er en viktig oppgave. Kulturminner – både i immateriell og materiell form – er sporene av våre forfedres liv og virke som fortsatt kan ses og oppleves i dagens samfunn. Vi har en forpliktelse til å bringe kunnskapen om vår fortid videre. Staten er en stor eier av kulturminner og har et spesielt ansvar for å ta vare på disse. Venstre foreslår derfor å tilføre Norsk kulturminnefond 200 mill. kr.

Venstres hovedprioritering i energipolitikken er å omstille Norge til et klimavennlig samfunn, samtidig som vi opprettholder en velfungerende og sikker energiforsyning. Skal vi løse de internasjonale klimautfordringene, kreves det at rike land som Norge tar en lederrolle i arbeidet med å vise fattige land at det er mulig å kombinere lave utslipp med et høyt velstands- og velferdsnivå. Norge har store muligheter til å legge om energibruken, ta i bruk ny miljøteknologi i energiforsyningen og industrien, samtidig som dette kan bidra til å skape nye bedrifter og arbeidsplasser. Regjeringens arbeid med ny fornybar energiproduksjon har dessverre gått altfor sakte, med bl.a. det resultat at målet om 3 TWh vindkraft i 2010 ikke vil bli nådd.

Venstre foreslår derfor å øke kapitalen i Grunnfondet for fornybar energi og energieffektivisering med 5 milliarder kr utover Regjeringens forslag i en bred satsing på fornybar energi, energiomlegging og energisparing.

Venstre foreslår også oppretting av et nytt statlig investeringsselskap, Klimatek, som har som formål å investere i klimateknologi, klimagründere og miljøvennlig omstilling av eksisterende næringsliv. Selskapet baseres på samme retningslinjer som nasjonale såkornfond under Innovasjon Norge, dvs. at det legges opp til en investeringskapital på 1 milliard kr, hvorav staten bidrar med 500 mill. kr og private investorer med 500 mill. kr.

Jeg tar til slutt opp Venstres forslag i innstillingen.

Presidenten: Representanten Borghild Tenden har tatt opp de forslag hun refererte til.

Torfinn Opheim (A) [18:35:53]: Jeg vil bare komme med noen kommentarer til representanten Kambes innlegg, knyttet til Garanti-instituttet og industrikraftregimet. Han tok utgangspunkt i Kristoffersens innlegg tidligere, hvor hun var litt forundret over den merknaden som står i innstillingen vi behandler nå. Grunnen til at Kristoffersen var litt forundret over den merknaden, var at vi rett og slett ikke forsto alt som sto i den. Det står her at Høyre synes ikke at Regjeringen «treffer godt med virkemidlene når man gir for kort tidsbegrensning på garantiavtalene iht. industriens ønsker». Det skjønner vi ingenting av, for det vi behandler nå har ingenting å gjøre med noen tidsbegrensning på garantiavtaler i det hele tatt. Det er jo slik at industrien kan inngå langsiktige avtaler. Den kan inngå kraftavtaler på 100 år om den vil. Garanti-instituttet som vi nå tilfører 20 milliarder kr, er kun ett element av et industrikraftregime. Industrikraftregimet inneholder mange, i hvert fall fem–seks, elementer, hvor da dette er et viktig element.

At Høyre og også de andre opposisjonspartiene ikke synes at dette er så bra, bekymrer meg for så vidt ikke. Men det jeg er veldig glad for, er at norsk industri og arbeidstakerorganisasjonene i industri og energi går ut og sier at da denne garantiordningen kom på plass, kalte de det en gledens dag, og så sa de at nå var rammeverket på plass for et godt industrikraftregime. Det kan jeg støtte meg mye mer til enn bekymringen til Høyre og de andre opposisjonspartiene i forhold til et industrikraftregime.

Arve Kambe (H) [18:37:58]: Det var ikke meningen å starte en debatt, men det var et poeng for Høyre å svare på den kritikken som kom fra Kristoffersen. Når det gjelder det som representanten Opheim tar opp i forhold til industrikraftregimet: Jeg synes det for så vidt er en grei dag for Stortinget. I kveld vil sannsynligvis industrikraftregimet til de rød-grønne endelig begraves og lages om til en garantiordning. Så er det riktig som representanten Opheim sier, at Elkem Sauda, som han kjenner godt, og Eramet Sauda har noen helt andre behov enn f.eks. Hydro Karmøy og K6. Da de var fornøyde på Husnes og fornøyde i Sauda, så var de tvert imot misfornøyde på Karmøy. Det er der den store investeringen skal gjøres, nemlig i forhold til K6, hvor Norges moderne aluminiumsindustri faktisk kommer til å få store utfordringer fremover. Da sa Norsk Hydro at de trenger ikke statlige garantier eller en statlig garanti for å få leiekraft. De har ganske solid økonomi, og de er så solide selv at de ikke trenger det. Det de ba om, var å få beholde den kraften de selv eier i dag, litt lenger – i alle fall i 30–40 år, hvis det lar seg gjøre. Det er noe av essensen i det en samlet opposisjon kommer med i en merknad – nemlig at for Hydro Karmøy hjelper dette fint lite.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 6.