Stortinget - Møte tirsdag den 13. desember 2016

Dato: 13.12.2016
President: Olemic Thommessen

Innhold

Sak nr. 1 [10:02:20]

Innstilling fra næringskomiteen om Bevilgninger på statsbudsjettet for 2017, kapitler under Nærings- og fiskeridepartementet og Landbruks- og matdepartementet (rammeområdene 9, 10 og 11 (Innst. 8 S (2016–2017), jf. Prop. 1 S (2016–2017))

Talere

Presidenten: Etter ønske fra næringskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 35 minutter, og at taletiden blir fordelt slik:

Arbeiderpartiet 30 minutter, Høyre 20 minutter, Fremskrittspartiet 20 minutter, Kristelig Folkeparti 5 minutter, Senterpartiet 5 minutter, Venstre 5 minutter, Sosialistisk Venstreparti 5 minutter og Miljøpartiet De Grønne 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg fra partienes hovedtalere og inntil seks replikker med svar etter medlemmer av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre foreslås det at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Geir Pollestad (Sp) [] (leiar for komiteen): Senterpartiet sitt alternative budsjett er etter mitt syn det beste klima- og miljøbudsjettet som er lagt fram for Stortinget – det grønaste budsjettet. For vårt alternativ er tilpassa Noreg, det er tilpassa at det bur folk i heile landet, og det er tilpassa at me har bedrifter i heile landet. Det er eit budsjett for ein praktisk miljøpolitikk og ein aktiv næringspolitikk.

Enkelte parti verkar å tru på ein miljøpolitikk som handlar om luft, kjærleik og høge avgifter, godt tilpassa ulike frukostmøte på restaurantar rundt Stortinget og for å begeistra folk i dei mange tenkjetankane. Det er ikkje det bedriftene treng, og det er heller ikkje det miljøet treng. Senterpartiet sin grøne politikk handlar i stor grad om å setja naturen i arbeid og skapa arbeidsplassar ut frå naturressursane.

Senterpartiet er ein forkjempar for fornybar energi. Me må ha rammevilkår, men òg vilje til å seia: Ja, me skal gje næringslivet billig og grøn straum, men det vil ha konsekvensar, for utan vindmøller inga vindkraft, utan kraftlinjer inga fornybarsatsing, utan røyrgater og demningar inga vasskraft. På same måte er det ikkje mogleg å satsa på bioenergi og biodrivstoff viss me ikkje godtek at me må ha skogsbilvegar, at me må tola gjødsling av skogen, og at me må tola hogst. Det verkar som om enkelte parti meiner at det primære formålet med skogen er at me skal sjå på han. Det er ikkje god miljøpolitikk.

Vårt alternative budsjett legg òg opp til å byggja dei lange verdikjedene for å bruka naturressursane – til beste for klimaet og for å skapa arbeidsplassar. Når det gjeld bioenergi, har me eit grønt investeringsfond som har sett av ein kapital på 10 mrd. kr, for me ser at når me skal byggja opp ein bioenergi- og biodrivstoffindustri i Noreg, treng me kapitaltilførsel. Slik gjer Senterpartiet på område etter område. Me utviklar lange næringskjeder – knytte til mineralnæringa, skognæringa, landbruksnæringa og energinæringa. Eit anna eksempel på ein aktiv næringspolitikk er haldninga vår til romfartspolitikken. Det er her nøkkelen til ein grønare politikk ligg, og det er her nøkkelen til ein framtidsretta næringspolitikk ligg.

Noreg har den beste osten i verda, eit ektefødt barn av norsk landbrukspolitikk. Noreg har Europas lågaste antibiotikaforbruk i matproduksjonen, eit ektefødt barn av norsk landbrukspolitikk. Likevel har me ei regjering som ikkje anerkjenner kor fantastisk bra norsk landbruk er, og som bruker kvar anledning til å dra norsk landbruk i dansk retning. Ei slik regjering fortener å verta bytt ut.

I dag demonstrerer norske sjøfolk utanfor Stortinget. Dei vil ha norske løns- og arbeidsvilkår på norsk sokkel og i norsk farvatn. Senterpartiet har, saman med Arbeidarpartiet og SV, eit forslag om å greia ut dette. Regjeringa seier nei. Men det mest oppsiktsvekkjande er at Framstegspartiet si stortingsgruppe òg seier nei til dette. Ein skulle tru at det partiet hadde hjarte for sjøfolk flest. Har det no vorte slik at Framstegspartiet ikkje har problem med at norske sjøfolk vert utkonkurrerte av billig utanlandsk arbeidskraft? Eg vil på det sterkaste oppfordra representantane frå Framstegspartiet, Høgre, Kristeleg Folkeparti og Venstre til å støtta forslaget vårt. Det handlar om ei utgreiing. Kunnskap har aldri skada, og når me kjenner handlingsrommet, får me diskutera kva slags politikk me ønskjer å bruka.

Eg ønskjer òg å takka komiteen for ei effektiv og god saksbehandling av budsjettet. Eg trur ein heil komité er einig om at for framtidige år kunne det vera ein fordel å få finansdebatten og innstillinga noko tidlegare. Men me har strekt oss langt, og me har fått til ei innstilling som eg trur gjev godt uttrykk for det som er det politiske standpunktet til dei forskjellige partia. Det kjem av at me har hatt eit godt samarbeid i komiteen, og at folk har sagt at dette skal me få til. Me har oppnådd politiske resultat, gjort endringar og fått politiske avklaringar og breie fleirtal, bl.a.om Investinor. Det ønskjer eg å retta ein stor takk til komiteen for.

Med det vil eg ta opp dei forslaga som Senterpartiet står bak. Eg vil òg visa til at me har lagt fram eit forslag i saka i dag som omtaler det kommersielle fisket etter kongekrabbe frå 1. januar 2017, og håper at fleire parti vil støtta det.

Presidenten: Representanten Geir Pollestad har tatt opp de forslagene han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Ingunn Foss (H) []: En samlet komité er enig i at Innovasjon Norge er statens og fylkeskommunenes viktigste verktøy for å realisere verdiskapende næringsutvikling i hele landet, og at målene er flere gode gründere, flere vekstkraftige bedrifter og flere innovative næringsmiljøer. Senterpartiet er med på en merknad hvor det står at man

«frykter at et ensidig fokus på innovasjonseffekt, uten samtidig å ta hensyn til lokale ringvirkninger og verdiskapning, vil kunne risikere å få en skeivdeling av innovasjonsmidlene og dermed svekke verdiskapningen i deler av landet.»

Hva betyr dette, og mener Senterpartiet at Innovasjon Norge skal ha andre mål enn å fremme innovasjon og næringsutvikling?

Geir Pollestad (Sp) []: Senterpartiet sitt mål med Innovasjon Noreg er at det skal bidra til å skapa arbeidsplassar, men det skal bidra til å skapa arbeidsplassar i heile landet. Men det vil òg seia at om me skal lykkast med det, er det for Senterpartiet svært viktig at det er ei tett forankring mellom Innovasjon Noreg og det lokalsamfunnet og den regionen som verdiskapinga skjer i. Hovudføremålet med den merknaden er nettopp å seia at Innovasjon Noreg skal ha ein tanke om at me skal skapa vekst og utvikling i heile landet. Viss ein kjem til det resultatet at der ein har størst innovasjonseffekt, der me puttar alle pengane, er inn i dei store byane, er Senterpartiet ueinig i det, for me meiner at det aller beste for Noreg på lang sikt er at me har ei jamn geografisk utjamning og nye arbeidsplassar i heile landet.

Sivert Bjørnstad (FrP) []: Et av forslagene Senterpartiet står bak, er at regjeringen skal sette krav om standardkontrakter ved behandling av plan for utbygging og drift av petroleumsutbygginger, de såkalte PUD-ene. I dag er det sånn at det er selskapene som har ansvaret for å ta de kommersielle beslutningene på norsk sokkel. At Stortinget skal gå inn og pålegge selskaper hvilke kontraktformat selskapene skal bruke, er ikke veien å gå, og det er stikk i strid med å gi forutsigbare, stabile rammevilkår for industrien.

Selskapene har selv ansvar for å redusere kostnadene for å bli mer konkurransedyktige i et krevende globalt marked, uavhengig av oljeprisen. At Stortinget skal legge føringer for dette, er ikke nødvendigvis noe som bidrar til verken at flere norske verft får mer jobb, eller at man blir mer konkurransedyktig.

Jeg trodde Senterpartiet var for næringsfrihet og stabile rammevilkår på sokkelen. Når skiftet man standpunkt?

Geir Pollestad (Sp) []: Eg er bekymra for den situasjonen me ser på norsk sokkel no, der leverandørindustrien er veldig pressa, fyrst og fremst på grunn av låg oljepris, men det aktørforholdet som ein har på sokkelen og ved utbyggingar, er òg ein medverkande faktor.

Senterpartiet er oppteke av å anerkjenna Statoils betyding, men me ser at det er behov for politikk for å endra maktforholdet for å redda den viktige norske leverandørindustrien. Det faktum at det vert levert ein PUD, ein plan for utvikling og drift, er ikkje noko nytt, og der er det vanleg å leggja enkelte politiske føringar. Det har skjedd før, og det vil skje i framtida òg. For eksempel har ein stilt krav om ilandføring. No ønskjer me å stilla krav om standardkontraktar, rett og slett fordi me meiner det vil betra maktforholdet mellom oljeselskap og leverandørindustri.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Else-May Botten (A) []: Norge står i en krevende situasjon. Sysselsettingen i 2016 ligger an til å bli den laveste på over 20 år, og arbeidsledigheten ser ut til å bite seg fast på et høyt nivå. Vi har faktisk høyere ledighet enn USA. Ledigheten har rammet ulikt i landet vårt – Sør- og Vestlandet hardest. Arbeiderpartiet mener regjeringen ikke har gått offensivt nok inn med midler til tiltakspakker, og har derfor lagt inn 1 mrd. kr mer i året som kommer.

Under regjeringen Stoltenberg II ble det skapt 360 000 nye arbeidsplasser i Norge – to av tre i privat sektor. Under regjeringen Solberg er det så langt blitt skapt 32 000 nye arbeidsplasser – to av tre i offentlig sektor. En ting er at regjeringen kommer for sent og har en for svak politikk mot ledigheten, men når det nesten ikke skapes nye jobber, kan vi slå fast etter tre år at denne regjeringen lykkes ikke med det viktigste: arbeid til alle. For Arbeiderpartiet er arbeid til alle jobb nr. 1, og det gjelder for hele landet, ikke bare deler av det.

Vi har noen unike fortrinn her i landet. Vi er rike på naturressurser, vi er rike på kompetanse, og ikke minst har vi et arbeidsliv med tillit mellom partene, en tillit som gjør omstilling og innovasjon mulig. Skal vi omsette dette til ny vekst for Norge, trenger vi en regjering som legger til rette for det. Vi må satse på fellesskapet og en næringspolitikk som virker, ikke som den regjeringen driver, gjennom skattekutt som øker forskjellene uten å skape nye arbeidsplasser. Vi må ivareta et organisert og ordnet arbeidsliv, ikke undergrave det slik regjeringen gjør, når de legger opp til flere midlertidige ansettelser og såkalt faste ansettelser uten lønn mellom oppdrag. Vi må se hele landet, ikke bare deler av det, slik regjeringen gjør når de bygger ned distriktspolitiske virkemidler med hundrevis av millioner i året. Vi må bygge opp om offentlige satsinger som gjør det lett for nye bedrifter å vokse, ikke bygge ned slik regjeringen gjør når de kutter i Investinor og presåkornordningen og tapper Argentum. Vi politikere må prioritere der vi har fortrinn, ikke overlate det til byråkratiet, slik regjeringen gjør når de prioriterer generelle ordninger.

I denne perioden har Arbeiderpartiet drevet en målrettet og aktiv næringspolitikk fra opposisjonsplass, og vi satser der Norge har spesielle forutsetninger for å lykkes. Vi har satsinger på bioøkonomi, hav, miljøteknologi, reiseliv og mineralnæringen, og over flere budsjett har Arbeiderpartiet foreslått en systematisk satsing på å overføre kompetanse fra petroleumsnæringen til andre næringer. Vi har tatt til orde for en strategisk satsing på havet for å utnytte våre verdensledende miljø til ny verdiskaping. Arbeiderpartiet vil satse på havrommet, men det er en avgjørende forskjell på oss og regjeringen – vi vil gjøre det på en måte som skaper arbeidsplasser, og vi vil gjøre alt vi kan for at det skal gjøres med skikkelige lønns- og arbeidsvilkår. Det er vår ambisjon. Da må vi ha en utredning av handlingsrommet i havrommet og bruke trepartssamarbeidet. I dag har resten av Stortinget mulighet til å støtte oss i det, gjennom å stemme for forslaget fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV.

For å skape nye verdier må forskningsmiljøet og næringslivet samarbeide tettere. Derfor foreslår vi forskningssentre for havrommet, etter modell av forskningssentre for miljøvennlig energi, hvor forskning og næringsliv inngår i et langsiktig samarbeid. Det må samarbeides nært mellom bedrifter og på tvers av ulike næringer. Derfor satser vi mer enn regjeringen på klyngeprogram, og vi har foreslått et toppindustrisenter hvor norsk næringsliv og forskningen kan samarbeide om å møte den digitale framtiden.

Arbeiderpartiet er bekymret for at regjeringen ikke gjør nok for å forberede oss på framtiden. De teknologiske endringene går stadig raskere og treffer flere sektorer i samfunnet. Regjeringen ligger på etterskudd i å sikre den nødvendige kompetanse for å nå dette. Arbeiderpartiet har lagt inn 1 000 nye studieplasser og legger til rette for programmering i grunnskolen. Arbeiderpartiet vil føre en klimapolitikk som virker, og som fungerer for næringslivet. Derfor har vi en klimapakke som gir nye muligheter for industri, og som kutter utslippene.

La meg avslutte der jeg begynte: Norge trenger nye arbeidsplasser. Mange av disse vil komme i etablerte bedrifter, men en betydelig andel vil måtte komme fra nye selskap som også er store. Arbeiderpartiet vil styrke vekstmulighetene for norske oppstartsselskap, bl.a. gjennom tidligfasekapital. I dette budsjettet vil regjeringen gjøre det motsatte. Regjeringen foreslår å trekke tilbake 1,25 mrd. kr fra Investinor, uten å kunne si noe om hvorvidt dette ville ha svekket norske bedrifters vekstevne.

Jeg mener vi trenger en ny retning og en ny regjering, og tar herved opp forslagene som Arbeiderpartiet er sammen med andre eller alene om.

Presidenten: Representanten Else-May Botten har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Ove Trellevik (H) []: Regjeringa har styrkt, forenkla, forbetra og utvida tilskotsordninga for sjøfolk betydeleg sidan ho stod stille etter den førre regjeringa. Og no vil altså Arbeidarpartiet greie ut allmenngjering av norske løns- og arbeidsvilkår i norske farvatn og på norsk sokkel, samtidig som dei ønskjer meir aktivitet på norsk sokkel, og samtidig som dei ønskjer meir gods frå land til sjø. Meir gods frå land til sjø er tiltak som Arbeidarpartiet har støtta veldig, men mitt spørsmål er: Korleis ser Arbeidarpartiet for seg at dette tiltaket – meir gods frå land til sjø – vil verta påverka dersom me skulle innføra norske løns- og arbeidsvilkår for alle som transporterer gods langs norskekysten og til og frå Noreg?

Else-May Botten (A) []: Jeg er veldig glad for å få det spørsmålet. Det er viktig å få mer gods over på sjø, og der vil jeg si at regjeringen har kommet med en tiltaksordning, som er kondemneringsordningen, men vi ser også at den ikke treffer. Arbeiderpartiet vil ha bedre innretning for å få den til faktisk å virke, og vi ønsker også å ha en incentivordning for vareeiere for å fokusere mer på det.

Når det gjelder arbeidsvilkårene på norsk sokkel, er det viktig at vi finner det ut, at vi får den kompetansen som trengs for å se hva vi kan gjøre med hensyn til norske lønns- og arbeidsvilkår på norsk sokkel. Og dette er ikke noe nytt som Arbeiderpartiet har kommet med nå, vi la fram en tiltakspakke 3 i 2013, der vi sa at dette må vi få utredet, og dette ønsker vi å ta tak i. Så ble det regjeringsskifte. Monica Mæland som næringsminister har nedsatt et utvalg som har sett på dette, og som har påpekt at dette bør gjøres. Hvorfor Høyre er redd for den kunnskapen, må de svare på selv.

Ove Trellevik (H) []: Høgre er aldri redd for kunnskap, heller ikkje i dette tilfellet. Men erfaringa med allmenngjering av tariff frå andre sektorar er at det ikkje nødvendigvis tilgodeser norske arbeidsplassar. Arbeidsplassane vert ikkje øyremerkte norske arbeidstakarar likevel. Erfaringane er at kostnadene går opp, det ser me alle dei plassane der dette er gjennomført, og då er spørsmålet mitt, igjen: Ser ikkje Arbeidarpartiet at dette vil få negative konsekvensar for tiltaket for å få meir gods frå land til sjø?

Else-May Botten (A) []: Det Arbeiderpartiet ser, er at det er store utfordringer med dette, og når vi hører episoder om at folk får 35 kr i timen på norsk sokkel, må det være viktig å innhente denne informasjonen og den kunnskapen, og jeg håper at både Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti blir med mindretallet på å se på denne utredningen. Hva som skal skje i etterkant, er det ingen som har sagt noe om, men det å innhente den kunnskapen vil jo bidra til at vi får mer informasjon og et bedre grunnlag for å finne ut hva vi gjør videre. Partene i denne sammenhengen står milevis fra hverandre, og det viser at det er store utfordringer i næringen rundt dette, og at det er viktig å få på plass gode løsninger. Da må vi ta ansvar for å gjøre det vi kan.

Morten Ørsal Johansen (FrP) []: Stortinget har sagt at vi skal redusere utslippene av klimagasser, Stortinget har også sagt at vi skal ha 15 pst. økologisk forbruk og produksjonsarealer, og Stortinget har sagt at vi skal øke matproduksjonen i takt med befolkningsveksten.

Omlegging til økologisk drift fører til, ifølge fagmiljøene, at vi får en reduksjon av produksjonen, og at vi får større klimagassutslipp på grunn av dreining i produksjonen. Hvordan vil Arbeiderpartiet oppfylle de tre målene om økologisk produksjon, økt matproduksjon og reduserte utslipp? Og mener representanten at Stortinget skal fortsette å bruke mer penger på at det skal produseres mindre mat og slippes ut mer klimagasser?

Else-May Botten (A) []: Dette er en diskusjon vi har hatt i Stortinget nylig. Jeg synes at ja, vi skal ha økt matproduksjon. Da er vi nødt til å ta hele landet i bruk, og da er vi nødt til å ha en landbrukspolitikk som bidrar til at vi får utnyttet arealet over hele landet og ikke bare bygge opp under store bruk. Kanaliseringspolitikken er viktig i den sammenhengen.

Når det gjelder økologisk landbruk, har et bredt flertall på Stortinget sagt at vi skal øke den produksjonen med 15 pst. innen 2020. Da har vi et felles ansvar for det. Vi har sagt at regjeringen skal komme tilbake til Stortinget med tiltak, og at dette skal drøftes i stortingsmeldingen nå i første omgang. Men statsråden har lovet at han kommer tilbake til Stortinget med en strategi der vi har mulighet til å diskutere de ulike tiltakene for å nå dette målet. Vi ser også at forbrukerne nå setter mer og mer fokus på økologiske matvarer.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Gunnar Gundersen (H) []: Omstilling er et slitt begrep. Det er regelen og ikke unntaket i den moderne verden. Stillstand er starten på tilbakegang. Regjeringen leverer et budsjett som fokuserer på arbeid, aktivitet og omstilling. Et offensivt næringsliv er kjernen i å møte utfordringene. I næringslivet skapes og utvikles de jobbene som bærer vår felles velferd, vår evne til offentlig finansiert velferd, og som gir trygghet og sosial tilhørighet for hver enkelt av oss.

Jeg er dypt uenig med Arbeiderpartiets talsperson. Det er enklere å øke de offentlige utgiftene og finansiere det med skatteøkninger enn det er å skape framtidens private jobber med en verdiskapning i seg som kan bære vårt velferdsnivå. Oljeprisfallet har til fulle illustrert utfordringen.

Det er vel kanskje først i ettertid vi fullt ut kommer til å innse hvilken fantastisk periode oljeaktiviteten har gitt Norge de siste tiårene. Dette gjelder både for hver enkelt av oss og ikke minst for den norske stat. Man vil ikke finne nye næringer med tilsvarende skattepotensial som olje. Denne perioden kommer neppe tilbake. Oljeprisfallet denne gangen skiller seg fra tidligere fall. Svært få tror at oljemotorens kraft kommer tilbake med samme styrke. Det merkes når arbeidsplasser med en verdiskaping på 8–10 mill. kr bak hver arbeidsplass forsvinner.

Regjeringen har helt siden den tiltrådte, møtt dette med offensiv politikk for å bygge vår langsiktige konkurransekraft. Det satses på infrastruktur, samferdsel og kunnskap som aldri før. Dette gir muligheter for hele landet, og det øker arbeidsstyrkens fleksibilitet og evne til å møte de nye utfordringene. Det forenkles og forbedres og satses på næringsrettet forskning gjennom SkatteFUNN, Forny 2020 og BIA, og næringslivet responderer. Det ropes ikke akkurat etter mer regionale utviklingsmidler. Det ropes etter mer av samme politikk.

Det satses på nyskaping og innovasjon. Gründeraktiviteten setter rekorder, og antall nystartede bedrifter er økende. Norge er et innovativt land, men utfordringen er å drive ideene helt fram til de blir til større bedrifter. Her er det også offensive satsinger, enten det er på såkornfond, klyngeprogram eller lavterskeltilbud gjennom etablererstipend og låneordninger gjennom Innovasjon Norge. Det som forundrer, er at opposisjonen fortsetter å holde fast på mantraet om formuesskatt og diskriminering av norsk eierskap til norske arbeidsplasser når virkeligheten er at de lovende ideene har for lett for å bli flyttet og solgt ut av landet.

Det er store regionale forskjeller på utviklingen i Norge akkurat nå. Sør- og Vestlandet opplever fortsatt nedgang med en oljeindustri som sliter. Budsjettet inneholder målrettede stimulanser til denne delen av norsk økonomi. Resten av landet opplever oppgang som følge av en politikk som fokuserer på konkurransekraft. En svakere norsk krone er en del av dette og viser at utlandet og markedene i hvert fall mener at regjeringen balanserer godt mellom det å bruke oljepenger til å investere i Norges muligheter og stimulere til ny aktivitet, og det å bruke penger over offentlige budsjetter. Det er optimisme i de mer tradisjonelle, konkurranseutsatte næringene, og det lover godt for framtiden.

Budsjettforliket mellom regjeringen og Kristelig Folkeparti og Venstre har gitt forbedringer til et allerede godt budsjett på næringsområdet. Det er en vilje til å satse på tiltak som gir konkurransekraft.

Norge har et fantastisk utgangspunkt. Vi har en soliditet i norsk økonomi som andre land misunner oss, og regjeringen bruker nå handlefriheten den, har til å møte omstillingsbehovet i norsk økonomi offensivt. Hovedbudskapet i budsjettet er å stimulere til langsiktig styrket konkurransekraft. Det virker, og det fungerer.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Else-May Botten (A) []: Denne regjeringens viktigste prosjekt er skattekutt. Nå hører vi at de gjør det for at det skal skapes nye arbeidsplasser. Problemet er at det er bare regjeringen selv som tror på dette. Da de kom i regjering, advarte ekspertene. Bare 3 av 20 økonomer som VG snakket med, var enige om at formuesskattekutt kom til å fungere. I 2015 advarte økonomene igjen om at kutt i formuesskatten ikke var riktig medisin. Vi har spurt regjeringen mange ganger uten å få svar. Én ting er at økonomer, embetsfolk, statsråder og statssekretærer ikke klarer å finne resultatene av regjeringens politikk, men enda viktigere er fasiten: Sysselsettingen har ikke vært så lav på 20 år, og det skapes ikke nye arbeidsplasser i privat sektor. Når skal skattekuttene begynne å virke? Når kommer arbeidsplassene?

Gunnar Gundersen (H) []: Jeg tror representanten mener sysselsettingsrate når hun snakker om sysselsetting, for norsk sysselsetting har økt de siste 20 årene. Det er jeg rimelig sikker på, men det kan vi gå inn og sjekke etterpå.

Det er en grunnleggende tro i Høyre på at lokalt forankrede eierskap er viktig for nyskaping og innovasjon. At Arbeiderpartiet til de grader snakker ned det lokale private eierskapet og samtidig er bekymret for at bedrifter flytter ut av landet og blir kjøpt av utenlandske investorer, er rett og slett ganske uforståelig for meg. Vi har en grunnleggende ideologisk tro på at det at man har kontakt mellom lokalt eierskap og dem som jobber i bedriften, har en verdi i seg selv. Enhver rapport som sier det motsatte, vil jeg komme til å sette store spørsmålstegn ved.

Geir Pollestad (Sp) []: Me har ei byråkratiregjering: Det er nye direktorat, nye tilsyn, og byråkratiet veks. Eg vil fokusera på noko som vert kalla Regelrådet. Neste år legg ein opp til å bruka 8,6 mill. kr på å tilsetja byråkratar som har som føremål å kjempa mot byråkrati, vert det sagt, men som i praksis har som ansvar å passa på at utgreiingsinstruksen vert følgd. Dei gjev veldig ofte raudt kort til regjeringa sine utgreiingar, men regjeringa følgjer dei ikkje opp. Leiaren av Regelrådet, Sandra Riise, har sagt til Dagens Næringsliv at viss ikkje regjeringa lyttar til innspela deira, fryktar ho at Regelrådet kan verta eit supperåd.

Mitt spørsmål til representanten Gundersen er om han trur at det å tilsetja fleire byråkratar for å sjå etter utgreiingsinstruksen er løysinga for å nedkjempa byråkratiet i Noreg.

Gunnar Gundersen (H) []: Jeg tror regelråd er en god idé, ut ifra at vi kanskje trenger noen som holder oss i ørene og passer på hva som skjer. Vi får se. I Sverige er erfaringene med regelråd svært gode, så vi får la Regelrådet i Norge få lov til å starte opp før vi begynner å diskutere hvordan de håndterer situasjonen.

For øvrig er det jo også en balansegang når det gjelder det å skape kontrollorganer i en markedsøkonomi. Det hersker ganske stor forvirring rundt det med fritt marked. Det er jo ikke fritt. Det skal overvåkes at ting skjer etter lover og regler, og man skal passe på at alle aktørene oppfører seg godt. Så den balansegangen er krevende, men jeg synes regjeringen gjør det bra.

Johnny Ingebrigtsen (SV) []: Goliat er en plattform i Barentshavet. Den eies av Eni og Statoil, som vi vet. De produserer for 50 mrd. kr i året. Kostnadene for å bringe denne oljen inn til markedene er på mellom 700 mill. og 800 mill. kr. Det er fordelt på tre tankbåter. Ingen av mannskapene om bord på de tankbåtene er – så vidt vi vet – norske. Det er kjempegod økonomi i dette – de er lastet med penger når de går fra Barentshavet. Det kommer samfunnet til gode, men ikke når det gjelder transporten.

Da er spørsmålet mitt til representanten Gundersen: Er det ikke da riktig å vedta norske lønns- og tariffvilkår, og er det ikke riktig at vi skal ha norske standarder – også for sikkerheten – for de norske sjøfolkene, som ikke får hyre om bord fordi de er for dyre?

Gunnar Gundersen (H) []: Dette er en stor utfordring – det kan vi være enige om. Stoltenberg II la til side utredningen, for det var rett og slett ikke gjennomførbart. Det sier jo litt. Det er valg om et snaut år.

At vi skulle vedta norske lønns- og arbeidsvilkår for norske skip, ville være det samme som å prøve å sette opp en mur rundt Norges mest internasjonale næring. Tenk på en situasjon hvor et skip skal gå til sju forskjellige havner i sju forskjellige land i løpet av noen få dager, og så skal man operere med forskjellige vilkår hvis ikke Norge også forholder seg til at det er flagglandet som bestemmer lønns- og arbeidsvilkår.

Men vi er enige om at dette er en stor utfordring. Jeg konstaterer bare at den forrige regjeringen – den rød-grønne – la til side utredningen nettopp fordi de konkluderte med at dette var altfor komplisert.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Sivert Bjørnstad (FrP) []: Norge er i all hovedsak et godt land å bo i. Levestandarden er høy, og den norske drømmen, som i realiteten er mye enklere å oppnå enn den amerikanske drømmen, lever i beste velgående. Da faren min ble født, var forventet levealder for menn 63 år. Noen tiår senere, da jeg ble født, var den økt til 75 år.

Vi har et godt utbygd helsevesen, som ser hver enkelt pasient, og som består av ildsjeler som går på jobb hver dag for å redde liv. Vi har et utdanningstilbud som blir bedre og bedre, med kompetente lærere og assistenter, som skal få mulighet til å fylle på med enda mer kunnskap og kompetanse. I løpet av relativt få år etter at Siv Jensen og Øystein Djupedal på en komitéreise fant en felles barnehagetone, har vi fått i stand det som kanskje er verdens beste barnehagetilbud, i alle fall når det gjelder kvantitet – men det holder også et kvalitativt høyt nivå på grunn av mange og dedikerte ansatte. Vi har til og med mulighet til å betale familier som ikke benytter seg av barnehager. Det kan ikke mange land ta seg råd til.

Hovedgrunnen til at vi lever i et sånt fantastisk land, er – tro det eller ei – ikke helt vanvittig dyktige og framsynte politikere. Det er fordi vi har arbeidstakere som står opp hver eneste morgen, tar på seg kjeledressen eller legefrakken og går på jobb. Det er fordi vi har arbeidsgivere i privat sektor som har valgt en annen vei enn den aller tryggeste. Det er de som har satset det de hadde, som har møtt veggen mange ganger, men som likevel aldri har gitt opp. Det er disse som betaler for moroa vi har i disse dager med å fordele goder og byrder og dele ut milliarder til mer eller mindre gode tiltak. Disse er ryggraden i det norske samfunn, og det er disse vi skal hjelpe, motivere og legge til rette for skal bidra enda mer. Kaken må i årene framover bli større hvis vi skal ha nok stykker til alle sammen.

Regjeringen presenterte i starten av oktober et budsjett for arbeid, aktivitet og omstilling. Norsk økonomi samlet og en stor del av næringslivet vårt er nå inne i en krevende periode. Det krever tiltak, og det krever handlekraft. I 2017 prioriterer de ikke-sosialistiske partiene tiltak som fremmer flere jobber, som bedrer velferden, og som trygger hverdagen til folk flest.

Omstilling er imidlertid ikke noe nytt. Av og til høres det ut som at vi politikere tror at bedrifter først nå vet hva det vil si å tilpasse seg et forandret marked eller skape nye produkter. Forskjellen nå er vel at den store omstillingen har kommet mye raskere enn det mange så for seg. Det mest alvorlige oljeprisfallet på 30 år har selvsagt skapt usikkerhet i viktige deler av norsk økonomi. Heldigvis har oljeprisen nå omtrent doblet seg fra bunnoteringen, men vi vet alle at det er tøffe år foran oss. Det må derfor skapes nye arbeidsplasser, og de som allerede finnes, må sikres. De viktigste tiltakene er de langsiktige. De skal sikre konkurransekraft og omstillingsevne og stimulere til vekst i privat, konkurranseutsatt næringsliv – det næringslivet som leverer til statsbudsjettet, og som ikke lever av statsbudsjettet.

Regjeringspartiene gikk til valg på å forenkle, fornye og forbedre Norge. Det løftet har vi holdt, og vi følger det videre opp i neste års budsjett. Vi gjør hverdagen enklere for bedrifter og folk flest. Vi har redusert kostnadene for næringslivet med 11 mrd. kr samlet sett. Vi har redusert og forenklet skjemaer og økt den elektroniske kommunikasjonen mellom bedriftene og det offentlige. Skattene for næringslivet på arbeidsplasser går ned, skattene for norsk eierskap går ned, og skattene på arbeidsinnsats går ned. Vi får bedre offentlig kommunikasjon og bygg og anlegg. Siden Stortinget fikk nytt flertall, har bevilgningene til samferdsel økt med 50 pst., fra 40 mrd. kr til 60 mrd. kr. Vedlikeholdsetterslepet på vei og bane går etter mange tiår for første gang ned. Det betyr noe for næringslivet vårt.

Vi satser massivt på fornying. Siden denne regjeringen tok over i 2013, har midlene til næringsrettet forskning og innovasjon økt massivt. Satsingen på forskning, innovasjon og gründere – omstilling i praksis – har økt med 2,7 mrd. kr. Det betyr noe for de arbeidsplassene vi har i dag, og de som bedriftene skal skape i morgen.

Presidenten: Det åpnes for replikkordskifte.

Else-May Botten (A) []: Sjøfolk, skipsoffiserer og maskinister er ryggraden i norsk maritim kompetanse. Arbeiderpartiet frykter at det vil bli færre av dem, og at unge mennesker ikke vil satse på å bli en del av næringen, fordi de ser en næring med dårlige arbeids- og lønnsvilkår. I vår tredje handlingsplan mot sosial dumping, som kom i 2013, foreslo vi å utrede muligheten til å stille krav om norske lønns- og arbeidsvilkår i skipsfarten som utfører oppdrag ut og inn fra norsk kyst. Det har regjeringen avslått å følge opp, men i dag har Fremskrittspartiet muligheten til å bidra. Alt de trenger å gjøre, er å stemme for forslaget fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV om en utredning. Vil Fremskrittspartiet stemme for dette, og hvis ikke – hvorfor er en redd for å få mer kunnskap om det?

Sivert Bjørnstad (FrP) []: Jeg synes det er rørende at Arbeiderpartiet endelig har fått omtanke og viser omsorg for norske sjøfolk. Jeg tror dessverre at dette forslaget er å kaste blår i øynene på en stor yrkesgruppe. Vi vet fra tidligere at det i praksis vil være veldig vanskelig, nærmest umulig, om ikke ulovlig, å få til. Så mener jeg også at vi skal stille oss et kontrollspørsmål i denne typen saker: Ønsker vi at andre land skal gjøre det samme? Hva hvis f.eks. Kina, Indonesia eller Malaysia bestemte seg for at ingen som jobber i deres farvann, skal tjene mer enn gjennomsnittet i det aktuelle landet? Det ville rammet norske sjøfolk massivt.

Så mener jeg at man hele tiden, særlig i krevende tider, bør velge de tiltakene man vet har effekt. Fremskrittspartiet ønsker en fullverdig, god nettolønnsordning på lik linje med det våre naboland har. Det vet vi har effekt, og det ønsker vi å videreutvikle.

Geir Pollestad (Sp) []: Den norske sjømannen, sjøfolk, er grunnlaget for den maritime næringa. Tradisjonelt har Senterpartiet og Framstegspartiet vore einige om at me må ha ein politikk som når både sjøfolka og reiarane. No kan det sjå ut til at regjeringssamarbeidet med Høgre har gjort at det først og fremst er reiarane som ligg Framstegspartiets hjarta nærast. I det førre svaret sa representanten at dette var vanskeleg, umogleg, kanskje var det ulovleg. Eg vil minna om at når det gjeld transportnæringa, på landevegen, har Framstegspartiet vore ein forkjempar i å kjempa mot kabotasje og å få klare reglar for det, mens når det gjeld sjøfolk, er ein redd for å innhenta kunnskap. Kva er det Framstegspartiet fryktar i ei slik utgreiing som gjer at ein ikkje kan stemma for at det skjer?

Sivert Bjørnstad (FrP) []: Fremskrittspartiet er selvfølgelig ikke redd for kunnskap. Det er vi ikke på noen områder, heller ikke dette området. Som jeg også sa i mitt forrige svar, mener jeg at vi skal tenke oss nøye om, og at i krevende tider skal man velge det man vet fungere. Er det noe vi vet fungerer, er det at en god, fullverdig nettolønnsordning løser mange av de utfordringene som finnes til sjøs i dag. Fremskrittspartiet ønsker å videreutvikle den nettolønnsordningen vi allerede har forbedret og forsterket, til å bli en fullverdig, god nettolønnsordning på lik linje med den man har i f.eks. Danmark.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) []: Eg må ærleg seie eg er skuffa over at Framstegspartiet ikkje er villig til å løfte ein finger for norske sjøfolk. Her har ein store visjonar om havnasjonen Noreg, om havrommet osv., og så ser vi ei utvikling der stadig færre av dei som jobbar på norske båtar, er nordmenn, norske sjøfolk. Det er fordi ein ikkje tilbyr dei vilkåra som norske arbeidstakarar må ha for å kunne leve eit liv i Noreg. Eg vil difor spørje representanten, når ein no skal lage ein visjon om havnasjonen Noreg, kome med ei melding til våren, osv.: Korleis meiner Framstegspartiet at den store havsatsinga skal skje på norske hender, med norske sjøfolk?

Sivert Bjørnstad (FrP) []: SV legger til grunn både i dette spørsmålet og i forrige spørsmål fra en annen SV-representant at vi skal ha en norsk offshorenæring, at vi skal ha olje- og gassaktivitet. Jeg tror det viktigste for å beholde norske sjøfolk er at man faktisk har offshorevirksomhet, at man har olje- og gassaktivitet. Det er en næring som SV i stor grad er imot, per definisjon. Jeg er usikker på om Goliat hadde hatt livets rett hvis det var SV som styrte i denne salen og i regjeringskontorene.

Når SV og representanten Knag Fylkesnes sier at vi ikke har løftet en finger, er det selvsagt ikke riktig. Vi har styrket nettolønnsordningen gang på gang, fra vi kom inn i regjeringskontorene, og det har vi til hensikt å fortsette å gjøre. Jeg mener som sagt at vi skal gjøre det vi vet fungerer, og er det noe vi vet fungerer, er det at en god nettolønnsordning bidrar til å styrke norske sjøfolk.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Line Henriette Hjemdal (KrF) []: I fjor var årets nyord «grønt skifte», i år tror jeg kanskje mange føler at de har hørt «grønt skifte» noen ganger for mye. Det grønne skiftet har vært sentralt i budsjettarbeidet, og det har også vært viktig for Kristelig Folkeparti i arbeidet med næringsbudsjettet, for skal vi klare det grønne skiftet og omstillingen vi må gjennom, trenger vi grønne, bærekraftige og levedyktige næringer for framtiden. Det har vært Kristelig Folkepartis utgangspunkt for vårt alternative budsjett, som vi nå kan se resultater av i budsjettenigheten. Endelig har vi fått i gang arbeidet med å starte opp et CO2-fond for næringslivet. Et slikt fond, som lenge har vært ønsket fra næringslivets side, vil være viktig for å sikre finansiering av mer miljøvennlig teknologi og bidra til erstatning av fossilt drivstoff.

I budsjettavtalen er det også enighet om en flat CO2-avgift. Jeg er svært fornøyd med at det er gjort et viktig foreløpig unntak for landbruks- og fiskerinæringen, da vi vet at en økt CO2-avgift vil ha alvorlige konsekvenser for disse næringene. Landbruks- og fiskerinæringen skal også ta sine kutt og være en del av det grønne skiftet. Derfor skal det settes ned to partssammensatte utvalg, som skal se på mulighetene som finnes uten at det går ut over de overordnede målsettingene: at vi skal være verdensledende sjømatnasjon, at vi skal øke matproduksjonen, og at vi skal ha landbruk over hele landet.

Når jeg er ute på gårdsbesøk, møter jeg innovative bønder som tenker nytt om hvordan de vil drive gården sin og produsere grønnere i dag enn i går. De vil være en del av det grønne skiftet. Landbruket har selv ønsket å få på plass en klimarådgivningsordning i regi av Bondelaget. Nå er den på plass, og gjennom en slik rådgivning vil det bli gitt råd basert på situasjonen og forholdene på den enkelte gård. Det er slik vi får de mest effektive tiltakene satt ut i livet. Dette vil gi resultat.

Andre viktige klimatiltak innenfor denne næringen er forskning på fôr og gjødsel som vil bidra til et grønnere og mer effektivt jordbruk.

Bioøkonomien vet vi vil spille en viktigere rolle i framtidens næringsliv. OECD har vurdert verdiskapingspotensialet i bioøkonomien som høyt, og over hele verden tas det nå initiativ for å fremme bioøkonomi. Derfor er det svært gledelig at vi gjennom budsjettenigheten har klart å fordoble årets bevilgning til bioøkonomi under Innovasjon Norge: 50 mill. kr utover de 40 mill. kr som lå der fra regjeringens side. Jeg er sikker på at dette vil bidra til ny og grønn verdiskaping i framtiden. Biomasse kan gi oss mat og energi og i tillegg erstatte mange av de produktene vi i dag lager av olje.

Så redder Stortinget nok en gang trebasert innovasjonsprogram. Det er et målrettet program og et viktig program.

Fiskeri har vært og vil være en viktig hjørnestein i norske kystsamfunn, og en av våre viktigste eksportnæringer, som blir stadig viktigere. For å ha en bærekraftig forvaltning må vi vite hvor mye vi har, og hvor mye vi kan ta ut. Derfor er det veldig bra at regjeringen i utgangspunktet ønsket å bruke mer penger til bestandsforskning i 2017, og at man også – gjennom forhandlingene med Venstre og Kristelig Folkeparti – øker denne bevilgningen. Kunnskap er nøkkelen til at vi kan ta ut nok og riktige fiskeressurser.

Til slutt vil jeg slå fast at frivillige organisasjoner er en viktig ressurs for samfunnet. De gjør en viktig jobb for fellesskapet. Som politiker ønsker jeg å legge til rette for et sterkt sivilt samfunn. Regjeringens forslag om å endre støtten til organisasjonene over Landbruksdepartementet fra grunnstøtte til prosjektstøtte vil føre til mer byråkrati og mindre forutsigbarhet for disse organisasjonene. Det var derfor viktig å få stoppet denne omleggingen som regjeringen la opp til.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Knut Storberget (A) []: Aller først får jeg gratulere Kristelig Folkeparti med viktige gjennomslag. Det er ærlig ment. Det gjelder både trebaserte innovasjonsprogram, støtten til organisasjonene, osv. Det er viktige saker.

Men vi ser jo en dreining i norsk landbruk, hvor støtten i større grad favoriserer de store. Det kommer også nye forslag, f.eks. om at man skal endre regioninndelingen for melkekvoter, som vil kunne bety ytterligere sentralisering og en forsterking av den trenden som går i retning av at det blir større enheter, og at mer areal ute i randsonen faktisk går ut av drift.

Jeg vil spørre Kristelig Folkepartis representant om dette er en utvikling som Kristelig Folkeparti vil komme til å støtte i framtiden – dvs. at man gjør om på regioninndelingen for melkekvoter, men at man også forsterker støtten til de aller største, og at de minste blir skadelidende.

Line Henriette Hjemdal (KrF) []: Aller først: Tusen takk for rosende ord, som representanten mener. Jeg tar dem på alvor.

Ja, vi har klart å ta viktige grep for landbruket i årets budsjett, både ved å øke tiltak rett til gårdene og ved at vi skal kunne ta ut mer skogvirke, som jeg vet også representanten er opptatt av, ved økning til tømmerkaier og skogsbilveier.

Jeg kan også forsikre representanten om at det overordnede målet for Kristelig Folkeparti er å øke matproduksjonen vår, og at vi skal ha landbruk over hele landet. Da er det slik at vi trenger små, gode gårder, vi trenger de mellomstore, og vi trenger de litt større, fordi ressursgrunnlaget vårt er slik ut fra topografien.

Vi ønsker ikke å redusere antallet melkeregioner til ti. Det er for oss uakseptabelt, for vi skal ta vare på graset der det er, og ha melkeproduksjon der. Vi vet hvilke uheldige erfaringer vi hadde da Akershus og Østfold var sammen. Det forteller meg at her skal vi gå varsomt fram.

Geir Pollestad (Sp) []: Eg vil til liks med representanten Storberget gje ros til Kristeleg Folkeparti for det som ein oppnådde i budsjettforhandlingane. Eg får òg vera ryddig og seia at eg gjev rosen i noko meir moderat form enn det representanten Storberget gjorde, men rosen er likevel ekte.

Mitt spørsmål handlar om den maritime næringa, som Kristeleg Folkeparti har vore oppteke av. Eg registrerer at Kristeleg Folkeparti i innstillinga ikkje støttar forslaget om å greia ut norske løns- og arbeidsvilkår i norske farvatn. Kva er grunngjevinga for at Kristeleg Folkeparti ikkje gjer det? Kan det skje i løpet av debatten at Kristeleg Folkeparti kjem fram til at ein ønskjer å støtta ei slik utgreiing og få den kunnskapen på bordet, slik at me kan ta stilling når me veit kva handlingsrom Noreg har?

Line Henriette Hjemdal (KrF) []: Jeg takker også for rosen representanten Pollestad gir, dog i en litt mindre omfavnelse. Jeg skal vel tenke at om noen måneder er det valg, og da skal vi møtes på andre arenaer.

Det er ikke noen tvil om at landbruket gjennom Venstres og Kristelig Folkepartis posisjon de fire siste årene har kommet godt ut av det, for det hjelper lite å være i opposisjon, som Senterpartiet har valgt å være, og sitte og rope. Det er i posisjon man har hånda på rattet, og da får man styring.

Over til spørsmålet: I den regjeringen der Senterpartiet satt med hånda på rattet, sa man at FNs havrettskonvensjon, EØS-avtalen og WTO-avtalen er med på å sikre norske økonomiske interesser og norsk velferd, både direkte og indirekte. Jeg synes det er en god bæreplanke som vi kan ta med oss videre. En utredning kan sette spørsmålstegn ved så viktige bæreplanker, og der er ikke Kristelig Folkeparti foreløpig.

Johnny Ingebrigtsen (SV) []: Landingsforskriften var representanten inne på.

Det er veldig bra, når vi skal høste av naturen, at vi har kontroll på hva vi får inn, og hva vi produserer og selger ut. Landingsforskriften har virket litt, og vi skal tilpasse den, men næringen sier – jeg har selv gått med slohanskene på nevene i lag med bedriftsledere, og de har fortvilt fortalt meg hvor detaljert dette er – at verken store eller små bedrifter klarer å følge opp alle de detaljene som den krever av dem.

Da lurer jeg på om Kristelig Folkeparti og Hjemdal, med sitt fokus på de myke verdiene, er obs på disse detaljerte punktene i landingsforskriften, at de kan være for detaljerte og for rigide – ja, så mye at de sågar kan virke mot sin hensikt.

Line Henriette Hjemdal (KrF) []: Tusen takk for en detaljert og god replikk. Jeg har stor respekt for å ha en medrepresentant som har slohanskene på. Det kan jeg dessverre ikke si at jeg har hatt den siste uka.

Ja, jeg er obs på at det kan bli en veldig detaljert forskrift. Vi har også fått forsikringer fra statsråden og regjeringspartiene om at den høringen som har vært, vil ta dette på alvor, og at utformingen av forskriften ikke vil være så detaljert. Det er iallfall mitt håp. Så skal jeg følge opp det også seinere – i løpet av resten av denne uken.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Pål Farstad (V) []: Større satsing på marin forskning og utvikling har vært en av de viktigste sakene for meg i denne stortingsperioden. I Venstres alternative statsbudsjett for 2014 la vi inn en kraftig økning i midler til f.eks. bestandsforskning. Det har vi fortsatt med hvert år siden, også for 2017. Det er slik satsing som må til for å sikre at vi skal være fremst i verden som sjømatnasjon.

Jeg trekker fram dette fordi fiskeri- og havbruksnæringen og alle andre deler av marin sektor skaper enorme verdier. Det gir mat til norske og utenlandske matbord, og norsk sjømat har en stor og enestående betydning for norske kystsamfunn og norsk økonomi. Slik vil jeg ha det framover også.

Mange titalls millioner i verdiskaping er tapt fordi vi ikke har satset nok på bestandsforskning. Slik vil vi tape også i framtiden hvis vi ikke satser mer på dette området. Én ekstra krone til bestandsforskning vil gi flerfoldige tilbake. Det gjelder også annen marin forskning. Møreforsking, Nofima og andre er fantastiske ressurser, som jeg håper kan gis enda større albuerom i marin forskning for framtiden – om vi snakker om lakseforskning, luseforskning, markedsforskning og forskning på lite utnyttede arter og andre organismer i havet.

I en flertallsmerknad fra samarbeidspartiene vises det til at det skal nedsettes partssammensatte utvalg som skal vurdere muligheten for å innføre gradvis CO2-avgift også for fiskeri og landbruk, under forutsetning av at distriktspolitiske, landbrukspolitiske og fiskeripolitiske målsettinger ivaretas. Jeg er fornøyd med at det blir slått fast at disse utvalgene skal være bredt sammensatt med representanter fra ulike deler av disse næringene, og at det også skal ses på andre positive klimaeffekter disse næringene kan bidra til.

Jeg vet at det jobbes godt innenfor organisasjonene på både fiskeri- og landbrukssiden for å få ned klimautslipp. Det er prisverdig, og dette arbeidet i næringene må komme tydeligere fram. Et arbeid med partssammensatte utvalg vil bidra til det.

Det er en viss avstand mellom Venstre og regjeringspartiene i landbrukspolitikken. Det kommer til uttrykk gjennom arbeidet som gjøres på Stortinget gjennom året, også i budsjettet. For min del er jeg fornøyd med budsjettet som nå legges fram for landbruket, fordi det endelige resultatet ligger nært opp til Venstre.

Ikke minst er det viktig for meg at økologisatsingen på Tingvoll som vi var enige om i fjor, blir videreført. Arbeidet som gjøres ved det økologiske miljøet ved NORSØK og NIBIO på Tingvoll, må stå sentralt for å oppnå økologimålene Stortinget har. Jeg forventer at det innebærer forskning og utvikling også ved NORSØK i årene framover, slik intensjonen var med budsjettavtalen som ble inngått i fjor.

Grønn omstilling, flere miljøvennlige arbeidsplasser, mer risikovillig kapital til investeringer i tidlig fase – det er viktige budskap i Venstres næringspolitikk. Så vel Sivas inkubasjonsprogram, miljøteknologiordningen under Innovasjon Norge som forsknings- og utviklingskontrakter er eksempler på gode, målrettede ordninger Venstre vil styrke. Samtidig er det nødvendig med nye tiltak.

Da snakker jeg om nye, målrettede såkornfond, et eget teknologioverføringsprogram fra olje og gass til nye næringer, satsing på innovasjon i helse og omsorg og en gjennomgående satsing på IKT både i offentlig forvaltning og i skolesektoren. Spesielt viktig for meg er det å sikre risikovillig kapital til investeringer i tidlig fase gjennom det offentlige virkemiddelapparatet.

Til slutt vil jeg trekke fram at jeg er tilfreds med måten vi har landet spørsmålet om Investinor og det trebaserte innovasjonsprogrammet på, og at støtten til organisasjonene under budsjettet til Landbruksdepartementet fortsetter som før og ikke knyttes til prosjektstøtte.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Knut Storberget (A) []: Venstre har en lang historie som et grønt parti – og smykker seg ofte med det – og har gode tiltak på mange felt som må kunne karakteriseres som grønne. Skogen er et av dem, det å kunne utvikle skogen som virkelig en ny vekstnæring i Norge, det å få lagd biodrivstoff. Representanten Farstad var inne på spørsmålet om trebasert innovasjon og har fått på plass det programmet. Det er jeg veldig glad for.

Men det er én ting som jeg undres over – og jeg har tatt det opp før – når jeg leser Venstres alternative budsjett. Det er at kanskje en av forutsetningene for å få mer trebasert innovasjon, få fram mer biodrivstoff som er av en sunn generasjon og et sunt alternativ, er at vi får ut tømmeret. Der slår Venstre til i sitt alternative budsjett ved å kutte ikke bare litt, men 72 mill. kr. Hvordan henger det sammen?

Pål Farstad (V) []: Takk for gode ord om den grønne profilen til Venstre, det har vi snakket om før.

Når det gjelder saken om skogsbilveier, er det et spørsmål som jeg har fått gjentatte ganger fra både Storberget og andre. Venstre har gjennom sin behandling av den saken i våre organer besluttet at vi skal kutte på det området. Det er klimahensyn som i første rekke kommer fram der.

Nå har vi fått en avtale med regjeringspartiene som jeg synes er veldig god, og som jeg er særdeles tilfreds med.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) []: Sjølv om eg har stor sans for representanten Farstad, er ikkje SV på friarferd i denne debatten.

Dette er det fjerde budsjettet som Venstre er med på å danne, og vi begynner allereie no på ein måte å sjå fasiten for den samarbeidsavtalen som ein har hatt. Utsleppa går ikkje ned, dei går opp, og talet på grøne arbeidsplassar må ein verkeleg leite med lupe for å finne. Kva for vurderingar gjer Pål Farstad seg av dei budsjetta vi har bak oss? Har det vore ein suksess å samarbeide med Framstegspartiet og Høgre i regjering?

Pål Farstad (V) []: Venstre har fått til særdeles mye innenfor gründerpolitikk, innenfor miljøteknologi og også når det gjelder å ha en grønn profil på næringspolitikken. Jeg kan ikke se at vi hadde fått til en bedre profil på det med et annet alternativ enn det vi har i dag.

Vi har vist gjennom våre alternative budsjetter at vi er enda mer ambisiøse enn det vi får til gjennom avtalen og gjennom budsjettavtalene, men jeg føler at vi er kommet rimelig langt i forhold til det som vi opplevde da andre partier styrte i regjeringskontorene. Det er Venstre fornøyd med.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) []: Venstre og Kristeleg Folkeparti vende seg til Høgre og Framstegspartiet etter valet, overtydde om at det ville gi meir grøn omstilling. I dag, tre år etterpå, når det fjerde statsbudsjettet deira straks er ferdigbehandla, ser vi at utsleppa aukar, og det er langt mellom kvar nye grøne arbeidsplass. Spørsmålet vi kan stille oss i dag, er: Kvar gjekk det gale?

Det første den blå alliansen gjorde, var å gi milliardane til dei aller rikaste. Dette aukar forskjellane i det norske samfunnet, som i seg sjølv svekkjer næringslivet. OECD har dokumentert at den lange trenden med aukande inntektsulikskap i nær sagt alle OECD-land har skada den økonomiske veksten. Teorien til dei blå-blå var at skattane var veksthemmande, men dei klarte ikkje å finne økonomar som meinte at det ville vere vekstskapande.

Det andre den blå alliansen gjorde, var å gi kunstig andedrag til delar av oljenæringa i staden for å vri denne kompetansen og teknologien over til næringar for framtida. Oljeprisfallet er ei stor utfordring for ein oljeøkonomi, men krisa blir større dersom ein ikkje vrir ledig kapasitet og kompetanse over til andre næringar. Resultatet er at mange dyktige utanlandske arbeidstakarar no har reist frå landet, ei arbeidsløyse er i ferd med feste seg, og store moglegheiter for industrialisering er tapte.

Det tredje som har kjenneteikna næringspolitikken til den blå alliansen, er motstand mot å drive aktiv næringspolitikk. Marknaden skal rå, staten skal trekkje seg tilbake. Det gir seg utslag i ulike forhold:

  • sal av statlege selskap

  • reduksjonar i Investinor og avskrivingsreglar

  • liberalisering i fiskeri, jordbruk og skog

  • fråvær av IKT-strategi

  • svekking av lovar som vernar arbeidsfolk og sjøfolk, osv.

Felles for denne linja er at Noreg, norske kystsamfunn og lokalsamfunn, taper. Dei store investormiljøa vinn. Ein større del av verdiskapinga går ut av landet. Kven kjempar den blå alliansen eigentleg for, er spørsmålet stadig fleire stiller seg i det norske samfunnet.

Målt i budsjettkroner har SV den mest aktive næringspolitikken av alle på Stortinget. Vi meiner det må bli satsa no viss vi skal få til den store omstillinga det norske samfunnet må gjennomføre. Den satsinga som SV legg opp til, skal skje på premissane til miljøet og folket. Vi vel konsekvent næringar som toler Paris-avtala, og ein politikk som baserer seg på at verdiskapinga skal kome det norske folket til gode, ikkje at Noreg berre skal bli eit haustingsland for dei store selskapa.

Noreg er eit havland, og uansett korleis framtida blir, kjem havet til å stå sentralt. Vi føreslår difor at det blir etablert eit omfattande innovasjonsprogram som vi har kalla Marin fremtid, for å skape ei industriell og berekraftig framtid til havs, kombinert med ei verftssatsing. Vi føreslår vidare å starte arbeidet med å elektrifisere kysten gjennom ulike ordningar for å fase inn elferjer og elsjarkar, generell elektrifisering av kysttransport og landstraum.

Noreg har store moglegheiter til å gå frå å vere eit haustingsland innanfor fiske, jordbruk og skog til å bli ein industrinasjon. Difor vil vi etablere eit eige innovasjonsprogram innanfor bioøkonomi.

Den store x-faktoren i samfunn og næringsliv er teknologi. Ingenting endrar meir. Den teknologiske utviklinga går stadig raskare framover, og digitaliseringa har så vidt begynt. Det digitale grip stadig meir inn i tenester og produksjon og har gått frå å vere ein kuriositet på kontorrekvisita-rommet til å bli ein integrert del av så ulike område som helse, utdanning, industri og politi. Noreg heng ikkje med i utviklinga. Globaliseringa har med denne teknologiske utviklinga snudd, med framveksten av neste generasjon med industriteknologi.

For å møte alt dette føreslår SV ei raskare omstilling gjennom eit nytt digitaliseringsprogram i Innovasjon Noreg. Vi legg opp til 1 000 fleire IKT-studieplassar i høgare utdanning og ei pakke med utdanningstiltak for alle yrke, som går under tittelen Livslang læring.

Vi vil leggje til rette for omstilling av norsk industri ved å gjere avskrivingsreglane betre, satse enda meir på Katapult-programmet enn regjeringa har gjort, og ha ulike ordningar for å løfte næringslivet i heile landet.

Eg vil også ta opp forslaga våre i innstillinga.

Presidenten: Representanten Torgeir Knag Fylkesnes har tatt opp de forslagene han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Frank Bakke-Jensen (H) []: Det er av og til litt merkverdig å høre representanten Knag Fylkesnes beskrive kystens øde. Han er veldig korrekt i sine merknader når han sier at «Norge er et havland», og at uavhengig av utvikling vil «havet stå sentralt» – punktum – kanskje med unntak av variasjonene i flo og fjære. Men vi skal la det ligge.

Jeg leser i SVs merknader at rekrutteringen til fiskeriene går ned, og at fiskeriministeren utelukker stadig flere unge fra å delta i fiskeriene, selv om vi kan legge fram både tall og historier som viser det motsatte. Unøyaktighetene i omtalen av det som skjer på kysten, er ganske stor. Jeg skal sitere litt:

«Prisen på kvoter har gått i taket, og det kan være dyrere å få seg en fiskekvote enn å få seg et hus. Dette medlem vil snu denne utviklingen.»

Jeg har to spørsmål. Det ene er: Hvor stort er huset man skal få? Det andre er: Hvor mye billigere enn et hus skal en fiskekvote være?

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) []: Ja, kva skal vi svare til det? Det skal vere billigare å kome seg inn i eit yrke enn å kjøpe seg ein stad å bu. Det som er litt merkeleg med spørsmålet til Bakke-Jensen, er at han legg opp til at det er heilt greitt med den utviklinga vi no ser. Det vi har høyrt nok av frå dei blå-blå og frå Bakke-Jensen, er at det går så det suser langs kysten. Det er heilt riktig at eksporten aukar, men det vi i SV har vore bekymra for, er kven verdiskapinga går til. Er det vanlege folk langs kysten verdiane går til, eller er det andre miljø? Det som er eit faktum med den politikken som dei blå fører, er at meir av verdiskapinga går til å betale gjeld, og det blir dyrare for ungdom å kome seg ut i fisket. Ein må ha eit mykje meir nyansert syn på dette enn det representanten Bakke-Jensen fremjar, dersom ein er opptatt av folket langs kysten.

Oskar J. Grimstad (FrP) []: Representanten frå SV er i alle debattar ganske einsidig når det gjeld diskusjonsforma knytt til kystflåten og dei havgåande fartøya. Han er veldig einsidig på kystflåten si side og bekymrar seg for kystsamfunna – som for så vidt kan vere greitt nok. Men det er no ein gong slik i dag at 70–80 pst. av det som ein tek frå havet, blir tatt av kystflåten. Resten blir tatt av den havgåande flåten og gjer at vi gjennom året har ein ganske jamn tilgang av fisk på marknaden. Vi veit bl.a. at fisk som blir fiska, som er isa og såkalla fersk, kan liggje opptil tre veker om bord, isa, mens ein båt med platefrysar om bord, ein såkalla havgåande båt, fryser fisken, behandlar han, og etter tre timar er han frosen og tatt vare på. Spørsmålet er: Kva vil representanten føretrekkje å få på sitt middagsbord: ein tre veker gamal såkalla ferskfisk, eller ein fisk som var frosen og behandla etter tre timar?

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) []: Det slår meg når vi står her på golvet framfor presidenten, at dette er ein klassisk sunnmøringen-møter-nordlendingen-situasjon. Her har vi alle ingrediensar. Det er havflåte versus kystflåte, osv. No er òg frosenfisk versus ferskfisk komen inn som eit nytt element i debatten. Eg trur vi må forbi dette. SV er ikkje «anti» havgåande fiskeflåte, men vi meiner det må vere klare grenser for kor den havgåande skal gå. Det vi har vore kritiske til – og som det godt kan hende at representanten Grimstad kan vere einig i – er den storleiksavgrensinga som har vore på kystflåten, den auken som har vore der. Der er ein no heilt oppe i 500 kubikk i lasteromsvolum, og det har vore negativt, for det har faktisk ført til at fleire av dei havgåande båtane har kome inn i kystfarten også. Dette har vore ei negativ utvikling for utnytting av lokale artar, osv. Basisen for politikken til SV er at vi må ha mest mogleg satsing på ferskfisk, og da må vi leggje opp heile infrastrukturen etter det. Det er slik vi får dei største verdiane for samfunnet og mest verdiskaping på land.

Pål Farstad (V) []: Jeg vil fortsette litt i samme sporet, til representanten Knag Fylkesnes. Norge har en mangfoldig og bredt sammensatt fiskeflåte, en variert fiskeflåte, kyst- og havfiskeflåte. Ikke minst har vi en havfiskeflåte som bidrar til å hevde våre rettigheter i internasjonale farvann, som er viktig når det gjelder kvoteforhandlinger osv., som vi holder på med. Vi ser stadig innspill fra Torgeir Knag Fylkesnes der han hegner om kystflåten og i praksis angriper havfiskeflåten, f.eks. ved å snakke ned fryst råstoff, som var litt av temaet i forrige replikk. Da skal jeg være konkret og spørre: Hva tenker Knag Fylkesnes om fryst råstoff levert til norske anlegg?

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) []: Det er openbert at mykje av fiskeriet må langt ut på havet for å hente verdiane, for det er langt ut på havet verdiane faktisk er. Da kjem produkta tilbake i frosen form. Viss vi klarer å byggje ein industri i Noreg som kan ta imot dei frosne produkta i Noreg, og skape verdiar her, er det perfekt, fantastisk bra – det vil eg støtte. Eg er ingen militant motstandar av det frosne. Det er meir kva som verkeleg skaper verdiar langs kysten, som denne representanten er opptatt av. Det som kanskje representanten Farstad kan vere einig med meg i, er at vinden blåser ikkje kystfiskets veg for tida. Vinden blåser i andre retningar. Det er dei store båtane som i større grad overtar fisket i Noreg i dag, og debattane her i Stortinget har i større grad vore prega av interessene til dei store havgåande fartøya. At det da finst nokon som talar kystflåten og kystfolket si sak, er heilt på sin plass i ein kystnasjon som Noreg.

Presidenten: Dermed er replikkordskiftet omme.

Statsråd Monica Mæland 11:19:25: Vi bor i et land med fantastiske muligheter. Vi har en velfungerende økonomi, vi har en høyt utdannet befolkning, og vi har store naturressurser.

Så har vi lenge visst at vi har en todeling i norsk økonomi, og det har gjort oss sårbare. Og fra at alle pilene pekte oppover i veldig mange år, har vi de siste årene hatt en negativ utvikling i deler av økonomien. Det mest alvorlige oljeprisfallet på 30 år har vist oss akkurat hvor sårbare vi faktisk er.

Det har ført til at omstillingsbehovet kom raskere enn noen kunne tenke seg. Men regjeringen har siden tiltredelsen vært tydelig på at økt konkurransekraft for norsk næringsliv skulle være en av våre hovedsatsinger. Og vi så allerede ved tiltredelsen behovet for at vi trengte flere bein å stå på.

Statsbudsjettet har også for neste år en todelt innretning. Vi fortsetter med målrettede tiltak for å skape aktivitet i de regionene og bransjene som er hardest rammet av oljeprisfallet. Over Nærings- og fiskeridepartementets budsjett foreslås i hovedsak tiltakspakken for 2016 videreført. Tiltakene i denne pakken skal sikre aktivitet og arbeidsplasser på kort sikt, samtidig som de legger til rette for en langsiktig omstilling av norsk økonomi.

I statsbudsjettet for 2017 prioriterer regjeringen fortsatt tiltak som sikrer arbeid, aktivitet og omstilling. Det handler om å skape stabile rammevilkår for næringslivet, bedre konkuranseevnen og bidra til høy grad av åpenhet mot internasjonale markeder. Denne prioriteringen blir opprettholdt og forsterket gjennom budsjettavtalen med samarbeidspartiene Venstre og Kristelig Folkeparti.

Jeg reiser mye rundt i landet og besøker bedrifter, og der er tilbakemeldingen veldig tydelig: De vil ha mer av den politikken vi fører. De vil ha mer til samferdsel, de vil ha lavere skatter og avgifter, flere forenklinger for næringslivet og ikke minst mer til forskning og innovasjon. Det er ikke et rop om økte skatter der ute. Derfor har vi en historisk satsing på samferdsel i neste års budsjett. Vi senker skattene for næringslivet, og ikke minst har vi økt satsingen på forskning og innovasjon.

Siden regjeringen tok over i 2013, har midlene til næringsrettet forskning og innovasjon økt med nærmere 3 mrd. kr, inkludert beregnet skattefradrag for SkatteFUNN-ordningen og etter budsjettavtalen med samarbeidspartiene. Og vi ser at det virker: Veksten i næringslivets FoU-arbeid er veldig høy i 2015 – for andre år på rad. Næringslivet bruker om lag 13 pst. mer på egenutført forskning og utviklingsarbeid i 2015 enn i 2014.

Gjennom regjeringens maritime strategi legger vi til rette for, gjennom 69 tiltak, at flere skip kan ha norsk flagg. Dette er viktig for at vi også i framtiden skal ha en stor norsk flåte, og for å sikre norske arbeidsplasser og vår maritime kompetanse.

Tilskuddsordningen for sysselsetting av sjøfolk er det viktigste virkemidlet for å beholde maritim kompetanse i Norge. I disse dager legger regjeringen også fram en lovproposisjon som skal sikre ordningen videre.

Vi viderefører også satsingen på grønn skipsfart i 2017. Både miljøteknologiordningen, kondemnerings- og innovasjonslåneordningen bidrar til mer klima- og miljøvennlig skipsfart og gir næringen utviklingsmuligheter og konkurransefortrinn.

Videre styrker vi regjeringens satsing på havnæringene med 25 mill. kr. Regjeringen fortsetter også arbeidet med viktige forenklinger og digitalisering for næringslivet, og vi foreslår derfor 172 mill. kr til oppstart av et nytt registersystem i Brønnøysund.

Regjeringen prioriterer i 2017 tiltak som legger grunnlag for mer arbeid og aktivitet i dag, og som skal ta Norge trygt gjennom de omstillingene vi må igjennom.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Knut Storberget (A) []: Det statlige eierskapet er viktig for landets økonomi, men det er også viktig for det statsbudsjettet vi nå er i ferd med å vedta deler av. Vi henter inn utbytte fra bl.a. Telenor, som er betydelig, og som kommer godt med når regjeringa skal forhandle med ivrige samarbeidspartnere. Vi vet at det har oppstått en situasjon i Telenor som er vanskelig, og som må håndteres av selskapets organer. Jeg ønsker å spørre statsråden om det medfører riktighet, det som er sagt i media, at statsråden er informert om den situasjonen og har hatt en løpende dialog med styrets leder i løpet av den siste tida.

Statsråd Monica Mæland []: Det er riktig at utbytte er viktig for statens budsjett, selv om denne regjeringen tar ut mindre utbytte enn det den rød-grønne gjorde i sine siste år.

Når det gjelder vår dialog med selskapene, har vi fast og jevnlig dialog med alle selskapene der vi er på eiersiden. Den dialogen er i sin natur fortrolig, og det er det viktig at den er. De skal ha tillit til at vi er profesjonelle eiere, og alle parter skal ha en dialog som de vet ikke blir gjengitt i offentlighet. Jeg har hatt dialog med Telenor som jeg har med andre selskaper. Der mottar vi informasjon, og vi kan stille spørsmål. Generelt er det slik at vi ikke gir uttrykk for meninger i dialogen. Vi gir ikke råd, og vi har ikke synspunkter. Skulle vi ha det, følger vi de eierprinsippene vi har, og gir uttrykk for det gjennom de organene vi skal. I Telenors tilfelle er det slik at Telenor har en bedriftsforsamling, en generalforsamling og en nominasjonskomité.

Line Henriette Hjemdal (KrF) []: De siste dagers medieomtale av Telenor gjør det nødvendig at også jeg stiller spørsmål til næringsministeren om det. I statens ti prinsipper for god eierstyring, som er nedfelt i eierskapsmeldingen fra 2013–2014, heter det i prinsipp 2: «Det skal være åpenhet knyttet til statens eierskapsutøvelse og selskapets virksomhet.» Og i prinsipp 10: «Selskapet skal arbeide målrettet for å ivareta sitt samfunnsansvar.» Mitt spørsmål til statsråden er om statsråden opplever at Telenor har levd tilstrekkelig opp til disse to prinsippene.

Statsråd Monica Mæland []: Jeg registrerer at styrelederen i Telenor i helgen ga uttrykk for at selskapet nå er i en veldig vanskelig situasjon. Det er det enkelt å være enig i. Men jeg er også veldig tydelig på den rollefordelingen vi har mellom oss som eiere og styrets ansvar. Det er styret som skal ta ansvar for denne situasjonen, ikke minst ta de beslutningene som er nødvendig for at selskapet skal komme videre. Så gjør vi våre vurderinger av styrets arbeid, men det gjør vi altså i de rette fora, som i Telenors tilfelle er nominasjonskomiteen, bedriftsforsamlingen og generalforsamlingen. Jeg har tillit til at styret tar situasjonen på alvor, og håper de nå får arbeidsro til å ta de beslutninger de skal ta.

Geir Pollestad (Sp) []: Eg ønskjer å følgja opp om temaet Telenor. Det er rett som statsråden seier, at ein sånn samtale og dialog skal vera fortruleg. Samtidig er dette eit børsnotert selskap der likebehandling av aksjonærar er eit viktig prinsipp. Eit anna viktig prinsipp er at det er styret si oppgåve å tilsetja og – om nødvendig – avsetja konsernsjefen. På bakgrunn av det lurer eg på om statsråden kan bekrefta at ho ikkje på nokon som helst måte har hatt dialog med styreleiaren om tillit til konsernsjefen.

Statsråd Monica Mæland []: Når jeg sier at eierdialogen skal være fortrolig, så mener jeg det. Det betyr at jeg ikke refererer fra den dialogen. Men la meg gjenta det som er vårt prinsipp for våre eierdialoger med alle selskaper: Vi mottar informasjon. Det er styrene som beslutter hva de skal informere om, når de skal informere, og hvor mye de skal informere oss, på samme måte som de informerer andre eiere.

Det er slik at vi mottar informasjon. Vi kan stille spørsmål ved saken, vi kan stille spørsmål ved styrets arbeid, men vi gir ikke uttrykk for meninger, synspunkt og råd. Det gjør vi i så fall overfor de organer vi skal – det kan være bedriftsforsamling, det kan være generalforsamling.

Geir Pollestad (Sp) []: Når det gjeld dialogen, så er den fortruleg. Eg meiner at statsråden sitt syn bør det vera openheit om. Då er mitt spørsmål veldig direkte: Har statsråden på nokon som helst måte gjeve uttrykk overfor styreleiaren for sitt syn på konsernsjefen i Telenor?

Statsråd Monica Mæland []: Jeg har tenkt å holde fast på det et samlet storting har ment om dette, at eierdialogen skal være fortrolig. Jeg kommer ikke til å gå inn på enkeltheter i dialogen. Jeg kan bare gjenta: Vi gir ikke uttrykk for synspunkt, vi gir ikke råd, vi har ikke meninger. Vi mottar informasjon, vi stiller spørsmål ved den informasjonen, men har vi synspunkt, så gjør vi det gjennom de organer vi skal i alle de selskaper hvor staten er på eiersiden.

Else-May Botten (A) []: Jeg skal stille et spørsmål om noe statsråden helt sikkert har en mening om. For to år siden la statsråden fram en maritim strategi, og i sitt innlegg nå på talerstolen sa statsråden at hun vil komme til Stortinget med en proposisjon om lovfesting av nettolønnsordningen, som jeg tolket det. Kan statsråden si hvor langt man har kommet i å levere på de 69 tiltakene som lå i maritim strategi, og når får man denne proposisjonen til Stortinget?

Svein Roald Hansen hadde her overtatt presidentplassen.

Statsråd Monica Mæland []: Den proposisjonen går til statsråd denne uken hvis alt går etter planen, og det gjør det forhåpentligvis. Når det gjelder de 69 oppfølgingspunktene, hadde vi, sist jeg sjekket, fulgt opp rundt 65 av dem, og de øvrige var i arbeid. Så vi har jobbet med å iverksette alle de oppfølgingspunktene.

Jeg skjønner i dag at de rød-grønne har fått en ny symbolsak. I desember 2016 er «allmenngjøring» den nye saken for de rød-grønne. Etter åtte år i regjering hvor man ikke lovfestet nettolønnsordningen, ikke styrket ordningen, ikke gjorde noe med fartsområdereglene, er nå allmenngjøring svaret på de utfordringene vi har. Der tror jeg de rød-grønne tar feil. Det tror jeg de visste da de satt i regjering, og det tror jeg de vet nå. Det er både juridiske og politisk gode grunner for ikke å gjennomføre slike endringer på norsk sokkel.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) []: Norsk industri har ønskt ein klårare strategi frå regjeringa på industrifeltet og har ropt lenge etter ein overordna industripolitikk. Det er spesielt aktuelt no, der det skjer så mykje på teknologifeltet internasjonalt, og når Noreg openbart ikkje klarer å følgje tilstrekkeleg med. Mykje av grunnen til det er ein passiv stat.

Spørsmålet mitt handlar eigentleg om industrimeldinga, som vi forventar kjem rett over nyttår eller noko sånt. Då blir ho behandla utover våren, før sommaren. Er det rett at utrullinga av den politikken – som kjem i industrimeldinga, og som Stortinget da vil vere einig i – vil få verkeleg effekt først i 2018, altså etter denne stortingsperioden, og at ein har gått i fire år utan ny politikk?

Statsråd Monica Mæland []: Jeg er uenig i premissene. Det har ikke vært slik at vi har sittet passivt og sett på næringslivet. Vi har nylig lansert en bioøkonomistrategi, vi jobber med en reiselivsmelding, i fjor la vi fram en maritim strategi, 100 mill. kr i tillegg til de 1,9 mrd. kr vi bruker på nettolønnsordningen. På en rekke områder har regjeringen lagt fram strategier som vi planlegger å følge opp med konkrete tiltak.

Jeg vet ikke hvor representanten har sine informasjoner fra. Men allerede nå i budsjettet foreligger det forslag om en katapultordning til norsk industri, et tiltak i en strategi som ennå ikke er lagt fram. Vi er utålmodige etter å iverksette politikk. Det har vi gjort i tre år, og det kommer vi også til å gjøre i de neste årene.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Knut Storberget (A) []: Vi er godt på vei mot nytt valg i Norge, og vi har tre år bak oss. For noen av oss er det faktisk den siste budsjettdebatten vi skal delta i, og det må være tillatt å gjøre seg noen overordnede tanker om den virker, den politikken som vi nå i løpet av tre år har fått forklart skulle gi mer sysselsetting, mer vekst og bedre livskvalitet for de fleste av oss. Det ser ikke lystelig ut. Hvis vi ser på ledigheten i Norge, som flere av talerne har vært inne på, står vi overfor en historisk høy ledighet på 135 000 mennesker. Vi vet også at mye av det vi ikke liker når det gjelder sysselsetting og ledighet, er i ferd med å bite seg fast. Jeg er klar over at regjeringa peker på alle mulige andre faktorer enn sin egen virksomhet når man skal forklare høye ledighetstall, men tre år inn i perioden må det være lov til å spørre: Hvorfor kommer ikke resultatene?

Hvis man spør dem som driver ute i næringslivet, er det heller ikke akkurat noen optimisme å spore. På nyhetene i dag tidlig fikk vi presentert en undersøkelse fra ManpowerGroup som viser at Norge egentlig kommer veldig dårlig ut når det gjelder spørsmålet om pessimisme blant arbeidsgivere. Bare 8 pst. av norske arbeidsgivere vil ansette folk på nyåret. Vi ligger langt under både USA og Sverige – som vi ofte liker å sammenligne oss med – når det gjelder det som vi vel alle ønsker å mobilisere, nemlig optimisme hos dem som skal drive næring. Der kommer vi dårlig ut. Jeg undres over at de virkemidlene som regjeringa har valgt, faktisk ikke skaper mer optimisme der ute. Det blir sagt at det ikke er noe «sug» eller «rop» etter skatteskjerpelser. Nei vel, det kan jeg godt forstå. Men det må jo også sies at mange av de virkemidlene man har brukt gjennom skatt og for så vidt også gjennom avgift – men betydelige skattelettelser – ikke har skapt det hurraropet som man kanskje skulle forventet da vi debatterte for tre år siden ved innsettelsen av en ny regjering.

Det tredje momentet som vi ser ute, og når vi vedtar dette budsjettet, er at vi mer enn noen gang er blitt avhengig av oljepenger, til tross for at regjeringa, høyrepartiene, signaliserte veldig sterkt at en av de viktigste oppgavene var å redusere den avhengigheten. Vi setter altså rekord i bruk av oljepenger, og jeg leser – egentlig til min forferdelse – at Venstre er ute i Dagens Næringsliv etter budsjettforliket og påpeker mye av det samme. Det er jo litt spesielt.

Et fjerde moment – som har betydning for hvordan folk har det – er en rapport fra Nav, Nav-rapporten Fattigdom og levekår i Norge 2016, som viser at forskjellene i Norge er i ferd med å øke. Det er som noen av talerne har vært inne på tidligere, at hvis vi skal klare å få opp produksjonen, få opp veksten, er det viktig at vi fortsetter å redusere forskjellene blant folk. Det gjelder i næringslivet, men det gjelder også i politikken. Det er viktig at vi klarer å skape et samfunn med mindre forskjeller. For dem under 30 år ser det mørkt ut. De opplever at det ser mørkt ut. De kommer skjevt ut når det gjelder fordeling, og dette er jo nettopp et av resultatene av det kanskje mest sentrale virkemiddelet regjeringen har valgt, nemlig betydelig skattelette til dem som har veldig mye, og som favoriserer dem med kapital.

Det er det Nav-undersøkelsen gjenspeiler, og vi ser altså at den vedvarende lavinntekten i Norge i løpet av de siste tre årene har vokst fra 7,7 pst. av andelen opp mot 9 pst. Dette er ingen bærekraftig utvikling. Det er derfor jeg mener at alternativet som Arbeiderpartiet har lagt fram, er bedre når det gjelder spørsmålet om fordeling, se på skatteprofilen, det er bedre når det gjelder spørsmålet om tiltak overfor de ledige, men det er også bedre med hensyn til å redusere oljeavhengighet. Og jeg mener også at dette vil skape mer optimisme enn det vi ser ute hos dem som i dag driver næring.

Frank Bakke-Jensen (H) []: På grunn av høyt utbud av fossil energi og derved lavere priser på olje og gass ble omstillingsbehovet til Norge konkretisert og materialisert raskere enn mange våget å spå da vi sto ved inngangen av denne stortingsperioden.

Sjømatnæringens betydning i en slik omstillingsøkonomi var det ganske mange som pekte på, men hvor raskt denne næringen skulle få økonomisk vekst, var det nok vanskeligere å forutse.

Høyre har vært klar på at et av de viktigste verktøyene for omstilling er et næringsliv som behersker forskning og utvikling. Og sjømatnæringen har på alle måter svart på denne utfordringen. Vi lovte vekstfremmende skatteletter, og næringen sa ja takk. Nå ser vi aktører fra alle ledd i næringen benytte seg av SkatteFUNN, Brukerstyrt innovasjonsarena og de andre forskningsprogrammene våre.

Disse verktøyene benyttes også av næringsliv som vil over fra en oljenæring med lavere aktivitet til en voksende, innovativ sjømatnæring. Vi ser en strøm av kunnskap, kapital og teknologi fra energi- og maritim sektor over til sjømat. Dette er en gledelig utvikling og et godt tegn på at politikken vår virker.

Tilgang til mange og gode markeder er også viktig for å lykkes. For et land så eksportavhengig som vårt starter de fleste verdikjedene et eller annet sted der ute. For å strekke den nasjonale delen av verdikjeden og øke vår verdiskaping er det viktig at vi starter ute i markedet. God markedsadgang til mange markeder gjør oss mindre sårbare for endringer ute og hjemme. Jeg registrerer at det finnes stemmer som gjør forsøk på å plassere seg i kategorien nasjonalistisk, proteksjonistisk, populistisk og markedsorientert. På vegne av norsk sjømatnæring spesielt, men også universitetssektoren, forskningssektoren, justissektoren og de andre sektorene generelt, må jeg få lov til å advare mot en slik utvikling. Norsk alenegang, spesielt med så tynne begrunnelser som det vi får levert i den daglige debatten, kan aldri føre noe godt med seg. I dag behøver norsk næringsliv mer internasjonalt samarbeid, ikke mindre.

De ti siste årene har det vært havbruksnæringen og spesielt laksen som har stått for verdiøkningen i norsk eksport, så også nå. Men bak prognosene om norsk sjømateksport på over 90 mrd. kr i 2016 kan vi også lese gledelige tall for hvitfisksektoren.

Også her skyldes det godt markedsarbeid. Hvitfisknæringen har lært mye av havbruk, og det ser vi resultatene av i dag. Tørrfisken fra Lofoten får som første norske matprodukt opprinnelsessertifisering og et spesielt skjermingssertifikat. Som champagne og cognac må produseres i sine opprinnelige distrikter, må også tørrfisken fra Lofoten være akkurat det: Den må være fra Lofoten.

Hvitfisknæringen har forstått at verdiskaping starter ute i markedene. Hva vil forbrukerne i Frankrike ha? Hva vil forbrukerne i Portugal ha? Og det aller viktigste: Hva vil den unge konsumenten, neste generasjon franskmenn og portugisere, ha? Det har hvitfisknæringen skjønt, og de produktene leveres nå. Det har de gjort ved at det har vært tilgjengelige forskningsmidler for produktutvikling. Det har man gjort fordi vi har lagt rammene om næringen sånn at den kan utvikle seg selv. Man strekker den nasjonale verdikjeden, vi øker verdiskapingen i Norge.

Klima er også en viktig del av budsjettdebatten, og da er det en fryd å kunne nevne sjømatnæringen. Det er altså matproduksjon i verdensklasse med et klimaavtrykk så lite, vent og fløyelsliknende at det er en lykke å diskutere grønt skifte når man kan representere sjømatnæringen.

Så hører jeg noen merkelige framstillinger av situasjonen i norsk arbeidsliv og norsk næringsliv fra denne talerstolen. De rød-grønne skapte 330 000 arbeidsplasser, to tredjedeler av dem i privat sektor. Vel, det er merkelig da at sjefsøkonomen i LO i 2013 kunne si at denne utviklingen kan ikke fortsette, for all vekst innenfor privat sektor har gått til arbeidsinnvandring – arbeidskraft vi har hentet inn. Og nå viser statistikken at den arbeidskrafta er flyttet ut igjen. Det var svenske servitører, polske snekkere og jugoslaviske elektrikere. Når det blir lavere aktivitet, når det blir lavere konjunktur, flytter folk tilbake hvis de har kommet hit kun for å arbeide.

Vi skal være forsiktige med å løfte og rope for mange floskler og bruke floskelaktige setninger for mye når vi skal beskrive hvordan situasjonen er ute. Når jeg reiser rundt, møter jeg et næringsliv som er framoverlent. Jeg møter et næringsliv som har lyst til å forske og utvikle, og jeg møter et næringsliv som sier at ja, vi har vært oljemarinert, men jaggu skal vi ta den plassen, jaggu skal vi stå på for nasjonen Norge, og jaggu skal vi stå på sånn at vi har en bærekraftig velferdsstat også i framtida. Det er det det handler om. Det handler om folk som legger arbeidsinnsats og sparepengene sine i det å skape en arbeidsplass, skape en bedrift, fylle mer på den felles velferdskassa vi har.

Oskar J. Grimstad (FrP) []: Regjeringas forslag til budsjett for 2017 handlar om arbeid, aktivitet og omstilling. Sjømatnæringa er ei svært viktig næring som bidreg til arbeidsplassar og aktivitet langs den langstrekte kystlinja vår, og må få gode rammevilkår til å vekse. Føreseieleg berekraftig vekst i fiskeri- og havbruksnæringane styrkjer konkurransekrafta vår og skaper gode arbeidsplassar framover, og vi ser at etterspørselen etter trygg, god sjømat er aukande.

Regjeringa følgjer opp fiskeripolitikken med vekt på tiltak som forenklar, effektiviserer og aukar innovasjons- og omstillingsevne også i sjømatindustrien. Det legg grunnlaget for lønsame framtidsretta arbeidsplassar for komande generasjonar.

Sjølv om etterspørselen er stor, har vi også betydelege ambisjonar om vekst, og regjeringa er svært bevisst på viktigheita av å ha fokus på arbeidet med marknadstilgang for norsk sjømat.

Høgre–Framstegsparti-regjeringa er også opptatt av å satse på havbruksnæringa for å auke produksjonen i samsvar med produksjonsreguleringsregimet som Stortinget slutta seg til i 2015. Det nye produksjonsreguleringsregimet gir havbruksnæringa sterke incentiv for å utvikle og ta i bruk teknologi som sikrar at det miljømessige fotavtrykket blir halde innanfor akseptable rammer under det vedtatte, auka produksjonsvolumet. Nærings- og fiskeridepartementet signaliserte at dei tar sikte på at første kapasitetsjustering etter det nye systemet kan skje i 2017.

Havbruksnæringa, som for tida har rekordgod lønsemd, kan dessverre ikkje seie seg problemfri. Rømming og lus har vore utfordrande over tid. Spesielt har luseproblemet vore krevjande, og difor er næringa og forskingsmiljøa i fullt arbeid med utvikling av tiltak for å redusere førekomsten av denne fiskeparasitten.

Det er all grunn til å tru at dette vil løysast, men fram til det vil reguleringane framleis måtte vere strenge med tanke på verknaden på villaks og aurestamma vår, som alle er opptatt av å ta vare på.

Forsking for auka og meir effektiv og lønsam utnytting av marine ressursar innanfor bioøkonomien er også føreslått styrkt i 2017. Noreg har tradisjon for å liggje i front når det gjeld å nytte biobaserte ressursar, og regjeringas bioøkonomistrategi viser at det framleis skal satsast.

Så har Høgre, Framstegspartiet, Kristeleg Folkeparti og Venstre inngått budsjettavtale der det er vedtatt innføring av lik CO2-avgift i ikkje-kvotepliktig sektor i 2018. Fiskerinæringa og landbruket er foreløpig unntatt dette, og det skal setjast ned eit partssamansett utval som skal vurdere moglegheita for gradvis innføring av CO2-avgift for disse sektorane og føreslå andre klimatiltak. Eg er glad for at ein understrekar at dette arbeidet skal skje under føresetnad av at distriktspolitiske, landbrukspolitiske og fiskeripolitiske målsetjingar blir varetatt.

Landingsforskrifta av 1. januar 2015 skal setjast i verk frå 1. januar 2017. Ein samla komité vil oppmode om at handhevinga blir smidig og fleksibel, at bedriftene blir gitt tilstrekkeleg tid til å få nødvendige system på plass, og at ein finn løysingar som varetar også dei små bedriftene på ein akseptabel måte utan for mykje byråkrati.

Denne forskrifta er blitt justert i alt elleve gonger, så vidt eg har forstått, på bakgrunn av dialog med fiskarar og mottak, men framleis er det utfordringar, får vi signal om. No vil nok fiskeriministeren svare for seg sjølv, men det har vore gjort ein betydeleg innsats for å nå målsetjinga som komiteen har signalisert om minimalt meirarbeid og byråkrati.

Så nokre ord om sjøfolka eg var heldig å treffe i dag morgon då eg kom til Stortinget. La meg berre slå fast med ein gong: Framstegspartiet har vore og er sjøfolkas parti. Heilt sidan Anders Langes tid under møtet på Saga kino der det var svært mange i salen som kom nettopp frå flåten vår. Som ung seglde eg sjølv i handelsflåten, og der var norske sjøfolk på alle hav, og dei var populære og kjende for å vere dyktige i virket sitt.

Det blir litt kunstig no for meg at Arbeidarpartiet og dei raud-grøne gir inntrykk av å vere bekymra for sjøfolka og vil løyse dette gjennom ei utgreiing. Høgre–Framstegsparti-regjeringa har gjort meir for dei norske sjøfolka enn den føregåande gjorde dei åtte åra dei sat. Dei svekte nettolønsordninga år for år ved ikkje å regulere taket i ordninga, slik at ho blei mindre og mindre verd. Det førte til at norske sjøfolk blei skifta ut med billig utanlandsk mannskap.

Noko av det første denne regjeringa gjorde, var å heve taket for nettolønsordninga, nettopp for å motverke denne negative trenden.

Å gå for ei rekkje utgreiingsforslag no, etter at Fartsområdeutvalets arbeid er ferdig og skal gjennomførast, fryktar vi i Framstegspartiet vil medføre utsetjing av dette viktige arbeidet, og imens blir flåten tappa for nordmenn og -kvinner. Vi i Framstegspartiet ønskjer ei fullverdig nettolønsordning.

Framstegspartiet vil lovfeste fullverdig nettolønsordning basert på ordningar nabolanda våre opererer med – eksempelvis, som det har vore nemnt, den danske modellen – og vil vere den beste løysinga for å tryggje arbeidsplassane om bord og sørgje for at stolte nordmenn og -kvinner framleis skal ha sitt arbeid på havet i framtida.

Odd Omland (A) []: Tallenes tale er klar. Det skapes knapt nye arbeidsplasser i privat sektor under denne regjeringen. Etter tre år kan vi slå fast at denne regjeringen ikke lykkes med det viktigste: arbeid til alle. Denne regjeringen gikk til valg på handlekraft, men det er nettopp handlekraft denne regjeringen mangler. I stedet må de bruke sine krefter på å holde flokken samlet.

Regjeringens passivitet skaper utrygghet. De har forlatt den aktive næringspolitikken fra Stoltenberg-regjeringen, og regjeringen har etter mitt syn brukt enhver anledning til å tømme verktøykassen. I sine merknader sier Høyre og Fremskrittspartiet rett ut at deres definisjon på en aktiv næringspolitikk er generelle virkemidler, i tillegg til skatte- og avgiftskutt.

Under debatten om toppindustrisenteret i forrige uke ga representanten Gundersen sterkt uttrykk for at vi trenger mer av det samme for å lykkes. Det må være lov å spørre: Når er det denne politikken skal begynne å virke? Hvor lenge skal vi ha høy ledighet og nær sagt ingen jobbvekst før representantene fra Høyre og regjeringen vil innrømme at de tar feil? Tallene taler for seg. Politikken virker ikke. En rekke eksperter har – som vi har hørt tidligere her – advart mot dette, og nå viser resultatene at de fikk rett.

Ikke bare virker den ikke, men de 21 mrd. kr i skattelette som denne regjeringen har gitt, mest til de aller rikeste, medfører at forskjellene øker, og vi får mindre til velferd og fellesskapsløsninger. Vi rigger altså ikke for framtiden.

For Arbeiderpartiet er arbeid til alle jobb nr. 1. Vi vil ha trygghet i arbeid og for arbeid. Da må vi etter Arbeiderpartiets syn ha en aktiv næringspolitikk. Som et lite land må vi prioritere hvor vi skal satse, og som et langstrakt land må vi sørge for at det er vekst i hele landet. Derfor har vi i våre budsjetter bevilget 1 mrd. kr mer til regionale utviklingsmidler i denne perioden, derfor har vi styrket miljøteknologiordningen med 1 mill. kr, derfor satser vi målrettet på økt verdiskaping i havnæringen og bioøkonomien, og vi satser på mineralnæring, reiseliv, flere klynger og toppindustrisenter. Vi legger til rette for nye bedrifter som vil vokse gjennom akseleratorprogrammet.

Der vi satser, bygger denne regjeringen ned. Den bygger ned distriktsrettede virkemidler, bremser spesifikke programmer og satser på generelle virkemidler.

Men prioritering skjer jo uansett. Hvis ikke næringsministeren vil, hvis ikke Stortinget gjennom budsjettet vil, så skjer det en prioritering. Forskjellen er at det skjer i byråkratiet. Det er jo spesielt å se at Innovasjon Norge har brukt hele året på å argumentere for at Norge må samle kreftene og satse på spesifikke områder.

I Aftenposten den 24. oktober skriver Anita Krohn Traaseth:

«En liten økonomi som Norge kan ikke satse like mye på alt. Derfor må mer av innsatsen rettes inn mot områder der verdens utfordringer krysser norsk kompetanse.»

Er det ikke nettopp dette som er næringsministerens jobb – å prioritere hvor vi skal rette innsatsen?

Skattekutt er denne regjeringens viktigste prosjekt i næringspolitikken, med ett unntak. Det er én gruppe som stadig får skatteskjerpelser: de som skal produsere trygg og sikker mat for oss i framtiden – landbruket. Hvert eneste år er det noe nytt. Tidligere har denne regjeringen foreslått økt skatt ved salg av gårdsbruk innen familien, noe som ville gjort generasjonsskiftet betydelig dyrere. I år kom forslaget om skatt på investeringsmidler innen BU-ordningen, en ordning som vil svekke lønnsomheten spesielt i distriktslandbruket. Heldigvis har støttepartiene stoppet flere av disse forslagene i Stortinget.

Til slutt: Representanten Frank Bakke-Jensen nevnte at all vekst i sysselsettingen kom med arbeidsinnvandrere under vår regjering, og at de nå er flyttet tilbake. Men ledighetstallene må jo tale for seg selv. De som er her, er i alle fall ledige.

Statsråd Per Sandberg []: Havet har alltid vært en viktig ressurs for Norge, både opp igjennom historien og i dag – og framtiden vil vise at havet vil ha enda større betydning for Norge. Vi er allerede god på hav, men vi skal bli bedre – og vi skal utvikle en enda sterkere havklynge.

Norge har en sterk global posisjon i alle de store havnæringene, som olje og gass, sjøfart, fiskeri og havbruk. På flere av disse områdene er Norge faktisk verdensledende innen teknologi og kompetanse. Vi har et godt utgangspunkt for å være i førersetet i den videre utviklingen av disse næringene. Derfor har vi besluttet å igangsette et arbeid med en havstrategi, som skal legges fram i 2017.

Vi ser allerede nå initiativ til å overføre kunnskap og teknologi fra offshorenæringen og maritim næring til havbruksnæringen. Dette er viktig for å kunne videreutvikle havbruksnæringen, men også for å bevare kompetanse. Og ikke minst – som mange har vært opptatt av så langt – er det viktig for framtidig sysselsetting og omstilling.

Denne regjeringen har hele tiden vært opptatt av at Norge skal ha flere ben å stå på ved siden av olje og gass. De siste to årene har fallende oljepriser og økende arbeidsledighet vært en sterk påminnelse om dette. Jeg vil likevel få lov til å si at i 14 av 19 fylker er det lenge siden arbeidsledigheten har vært så lav, særlig i Nord-Norge.

I en tid da resten av næringslivet gjennomgår en omstilling, går sjømatnæringen så det suser. I år vil det igjen bli satt ny rekord i eksport av fisk og fiskeprodukter, når vi snakker om verdi – kanskje passerer vi 90 mrd. kr.

Jeg skulle gjerne sagt at regjeringen eller undertegnede tar æren for dette. Når regjeringen og undertegnede får kritikk for alt som er galt, skulle man kanskje også fått æren for alt som er bra. Men jeg gjør ikke det, for årsaken til dette er ikke bare valuta og det som går på konkurranse. Det er fordi vi gjennom flere tiår har bygget kompetanse og er god på fisk.

Sjømatnæringen kan i dag beskrives som et eventyr. Alle kan være enig i det. Og næringen har et potensial til å bli betydelig større, men det er noen utfordringer.

For å få til dette må vi være i kunnskapsfronten. I statsbudsjettet for 2017 foreslår regjeringen å øke bevilgningen til marin forskning med 62,5 mill. kr. I budsjettforliket er dette økt betydelig. Dermed har marin forskning økt med 370 mill. kr siden regjeringen tiltrådte i 2013.

Norge har god tilgang på fornybare biologiske ressurser, både i havet og på land. Vi kan utnytte ressursene vi har, på en mye bedre måte, men det er også et stort potensial for nye arter. Regjeringen foreslår derfor en satsing på 50 mill. kr til bioøkonomi gjennom Norges forskningsråd. Dette kan bidra til betydelig større næringsutvikling. I budsjettforliket suppleres dette med 50 mill. kr.

I fjor foreslo regjeringen et nytt vekstregime i havbruksnæringen. Dette skal styres gjennom handlingsregler basert på miljøfaktorer innenfor geografisk definerte produksjonsområder. Formålet med dette er at disse skal fungere som geografiske enheter for regulering av produksjonskapasiteten på tillatelsesnivå. Jeg har foreslått at kysten deles inn i 13 slike områder. Lakselus er det vi skal forvalte etter.

I budsjettforslaget er Fiskeridirektoratets havbruksforvaltning styrket med 12,5 mill. kr. Jeg er glad for å kunne sørge for å implementere det nye regimet og tilsynet med dette. Budsjettforliket styrker satsingen på bærekraftig havbruk med ytterligere 5 mill. kr.

Det nye regimet gir havbruksnæringen sterke incentiver til å utvikle og ta i bruk ny teknologi og nye driftsformer. Jeg er optimistisk og positiv til det som skjer. Målet er at første kapasitetsjustering skal skje i 2017. Det nye havbruksfondet vil forhåpentligvis skape nye inntekter til kommunene, som er veldig viktig i så måte.

Regjeringens prioritering i 2017 er tiltak for arbeid, aktivitet og omstilling. Sjømatnæringen har en nøkkelrolle i den omstillingen vi nå går igjennom, og budsjettforslaget legger til rette for videre vekst i næringen gjennom forskning og styrking av tilsynet for å sikre bærekraft. På begge disse områdene blir budsjettet styrket gjennom budsjettforliket.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Ingrid Heggø (A) []: «Å skape usikkerhet om EØS-avtalen slik Fremskrittspartiet gjør i arbeidet med nytt partiprogram er rett og slett skremmende», seier Kjell Ingebrigtsen på vegner av Sjømatalliansen.

Éin ting hadde vore at statsråd Sandberg, som har varsla EØS-motstanden sin, ikkje hadde forstått konsekvensane av å seia opp EØS-avtalen, men statsråden skriv i eit svarbrev til underteikna at dersom Noreg går ut av EØS, vil varer frå Norge verta behandla som import frå såkalla tredjeland. Norsk sjømat vil m.a. vera underlagd veterinærkrava til EØS og full grensekontroll – i tillegg til forverring av konkurransekrafta, som følgje av at tollfritak fell bort. Noreg tapar tollfritak for dei fleste kvitfiskprodukt til EU.

Statsråden går altså med opne auge inn for å svekkja konkurransekrafta til norsk sjømatnæring. Er statsråden komfortabel med å skapa forverra konkurransekraft for den næringa han er sett til å passa på?

Statsråd Per Sandberg []: Forutsetningen for spørsmålet er feil. Statsråden står lojalt bak regjeringserklæringen. Resultatene vil vise seg – og de viser seg. Vi har bedre resultater gjennom å forhandle med EU enn vi noensinne har hatt. Denne fiskeriministeren går 100 pst. inn for det som ligger i regjeringserklæringen. Jeg skjønner at Arbeiderpartiet og representanten Heggø ikke greier å sortere regjeringsdeltakelse fra parti – det skjønner jeg godt – men jeg registrerer at interesseorganisasjonene, som Fiskarlaget, som Sjømat Norge, greier å skille mellom hattene. Jeg driver programprosess i partiet.

Det er veldig interessant at representanten Heggø ønsker å kaste meg som fiskeriminister fordi jeg er EØS-motstander. Jeg synes det er mer alvorlig at Arbeiderpartiet nå vil ekskludere 50 pst. av det norske folk fra å delta i regjeringssamarbeid fordi man er skeptisk til EØS. Det er et alvorlig angrep på demokratiet.

Else-May Botten (A) []: Fiskeriministerens parti har varslet kamp mot byråkratiet. På dette området må vi kunne slå fast at regjeringen ikke helt får det til. Byråkratiet vokser under denne regjeringen, stikk i strid med det som skulle skje. I opposisjon fremmet Fremskrittspartiet forslag om budsjettkutt i bl.a. Fiskeridirektoratet, der de mente det var store muligheter for effektivisering og strammere prioriteringer. I posisjon er det nettopp Fremskrittspartiet som foreslår å bevilge mer til drift av Fiskeridirektoratet, men i budsjettforliket med Venstre og Kristelig Folkeparti ble det enighet om å kutte i disse driftsutgiftene.

Kan statsråden forklare denne snuoperasjonen? Er han fornøyd med resultatene så langt i den varslede kampen mot byråkratiet?

Statsråd Per Sandberg []: Hvis representanten Botten hadde sjekket det opp – man har også kuttet i Fiskeridirektoratet.

Men jeg synes det er interessant, for jeg lyttet til hovedinnlegget fra representanten Botten tidligere i dag, der det ble sagt at Arbeiderpartiet under Stoltenberg II skaffet til veie 360 000 arbeidsplasser – to tredjedeler i privat sektor og én tredjedel i offentlig sektor. Det betyr at Stoltenberg II fikk ansatt 120 000 i offentlig sektor gjennom sin periode. Så sa Botten at denne regjeringen hadde skaffet 32 000 arbeidsplasser, der to tredjedeler var i offentlig sektor. Det betyr at denne regjeringen har økt antall ansatte i offentlig sektor med 20 000, mens Stoltenberg II økte antall ansatte i offentlig sektor med 120 000. Det er en vesentlig forskjell.

Jeg tror vi også må se dette i en større sammenheng. Denne regjeringen har fått store oppgaver, særlig innenfor havbruk, der vi har et potensial for å vokse fem ganger. Da er det naturlig at vi også får på plass mer kontrolltilsyn, gjennom både Fiskeridirektoratet, Mattilsynet og Veterinærinstituttet. Det håper jeg – og tror – at Arbeiderpartiet er enig i, når vi skal vokse på den måten som vi skal.

Line Henriette Hjemdal (KrF) []: I en av julehilsenene som næringskomiteen har fått, pekes det på at 2017 kan bli et rekordår for fiskeri. Vi skal lytte til næringen, men det vi vet, er at det var rekordår i 2014 og i 2015, og statsråden sa at vi kanskje også i 2016 setter nye rekorder når det gjelder fiskeeksport, målt i verdi.

Vi vet at næringen er veldig opptatt av å få økt markedsandel. Hvis vi legger regjeringsplattformen i bunnen, er mitt spørsmål til statsråden nå på tampen av ett år og – jeg håper – med et nytt, godt år i vente for oss alle: Hvilke konkrete grep vil statsråden ta for å øke norsk markedsandel, slik at rekordåret fører til mye fisk på norske tallerkener og også mye mer eksport?

Statsråd Per Sandberg []: Jeg synes det er et meget godt spørsmål. Denne regjeringen jobber ikke bare for å styrke våre markedsandeler og vår posisjon innenfor EU, vi jobber selvfølgelig parallelt på betydelige områder for å komme inn på andre markeder. Blant annet er India et stort marked som vi ønsker å komme oss inn på, men der har vi noen utfordringer, for det er EFTA vi forhandler ut fra. Da kan man si at som et av medlemslandene i EFTA er det kanskje en utfordring for Norge å komme videre med det, men dette har vi jobbet lenge med. Vi jobber med betydelige markeder også utover dette for å få markeder i tillegg til EU. Vi må innse at når EU nå har fått en frihandelsavtale med Canada bl.a., der Canada fritt kan eksportere til EU, vil det være en utfordring for norsk sjømateksport. TTIP er foreløpig lagt til side, men vil kunne bli en utfordring for norsk sjømateksport. Derfor er det viktig også å lete etter andre markeder for å selge denne fantastiske kvalitetssjømaten vi har. Da er det litt interessant når Arbeiderpartiet også er veldig opptatt av min posisjon som nestleder, for hvis vi skal forhandle dette utenfor EU, må vi i hvert fall få lov til å … (presidenten avbryter).

Geir Pollestad (Sp) []: Ettermælet til fiskeriministeren kan verta at han er tidenes byråkratiseringsminister. Forslaga om innføring av journalplikt etter landingsforskrifta møter massiv motstand. Fiskeriministeren forsvarer seg med at dette kunne ha vore så mykje verre. Men det har vorte laga ein tjukk rettleiar til denne journalføringsplikta, som skal innførast frå 1. januar. Der står det:

«Journaler skal føres som en egen integrert del av mottakers produksjonsstyrings- og logistikksystem.»

Det står vidare at bedrifta skal kunna henta opplysningar frå dei andre informasjonssystema i bedrifta.

Dette er ei verkelegheit som mange fiskeribedrifter og fiskemottak i landet ikkje kjenner seg igjen i. Vi skriv no 13. desember, dette skal tre i kraft den 1. januar. Mitt spørsmål er: Synest statsråden det er god nok tid til å tilpassa seg? Vil han ta initiativ til å utsetja forskrifta?

Statsråd Per Sandberg []: Årsaken til at jeg pekte på at det kunne vært verre, er at de rød-grønne sendte ut en forskrift som ville ha blitt en katastrofe for næringen. Det var en forskrift som faktisk ble forkastet fordi den ville skapt en katastrofe for næringen. Den var så komplisert og ville fått et sånt kontrollregime at mottaket nærmest hadde stoppet opp.

Siden jeg ble fiskeriminister, har jeg hatt flere runder med næringen, direktoratet og departementet for å forenkle. Jeg har foretatt elleve–tolv justeringer. Senest tirsdag i forrige uke hadde jeg og mitt departement et møte med næringen, der vi ytterligere foretok fire veldig små justeringer der jeg bl.a. justerte fra 2 mill. kr til 5 mill. kr. Jeg har også sagt at når dette skal implementeres fra 1. januar neste år, er det ikke sånn at alt skal innføres umiddelbart. Man skal ha en glidende overgang, og det har jeg sagt til dem som skal kontrollere dette. Jeg har tatt dette på fullt alvor og har hele veien justert det etter næringens bekymringer.

Pål Farstad (V) []: Etter de årlige budsjettforhandlingene med samarbeidspartiene har vi hvert år fått mindre til ressursforskning enn det mine og Venstres ambisjoner har vært. Regjeringspartiene har rett og slett ikke vært like ambisiøse som oss. Men etter budsjettforhandlingene har vi i hvert fall fått på plass en større satsing enn det regjeringen opprinnelig hadde lagt fram. Slik sett har vi fått noe som ligner på en offensiv satsing på dette området.

Også i 2017-budsjettet er det foretatt påplussinger, men nok en gang er det Venstre og Kristelig Folkeparti som har kjempet fram denne påplussingen.

Spørsmålet blir: Hvorfor benytter ikke fiskeriministeren og regjeringen muligheten til å være skikkelig offensiv når det gjelder ressursforskning?

Statsråd Per Sandberg []: La meg med en gang si at jeg er veldig glad for at vi har Kristelig Folkeparti og Venstre på Stortinget som gir meg bistand og trygghet for at vi får økte midler til ressursforskning. Jeg kan vel si så mye som at når jeg sitter i ulike regjeringskonferanser og i budsjettkonferanser i regjeringen, jobber jeg hektisk for å få på plass mer midler til ressursforskning, for det er helt nødvendig. Jeg synes at de resultatene som regjeringen nå har fått sammen med Venstre og Kristelig Folkeparti på det generelle når det gjelder forskning, og særlig når det gjelder ressursforskning, er bra. Vi kunne sikkert fått på plass enda mer, for jeg ser at det er et enormt potensial koblet opp mot bioøkonomistrategien. Ikke minst med hensyn til den havstrategien vi skal ha neste år, er det viktig at vi har betydelig kompetanse når det gjelder både ressurser som eksisterer i dag, og også å finne nye ressurser.

Johnny Ingebrigtsen (SV) []: Det var nå veldig høvelig at en fisker kunne ta replikk på fiskeriministeren – sånn må det være.

Fiskeriministeren er i rett båt og har den rette formuleringen når han snakker om den store økningen i verdiskaping og eksport av sjømat. Det er den ene rekorden etter den andre. Fiskeriministeren må nok dele den med andre, også med meg.

Når vi kommer til lands med lastet båt, står ungdommene som har lyst til å gå ut i næringen, på dekk og på kaien. De vet at for en liten kvote på en liten båt på ca. ti meter koster det 2,5 mill. kr, og det koster 2–3 mill. kr for båten. Da sier jeg: Kan dere ikke bare begynne som fiskere, dere har jo lyst til det? Hvordan skal vi få det til økonomisk?

Spørsmålet til fiskeriministeren er: Hva har han tenkt å gjøre for å få ungdommene til ikke bare å telle penger – telle milliarder? Vi må telle ungdommer vi får inn – skal ha inn – i næringen. Hva vil fiskeriministeren gjøre for å få skikk på det?

Statsråd Per Sandberg []: Nå har Stortinget nettopp bedt meg om å utrede eller legge fram en strategi for hvordan man i større grad skal rekruttere ungdom inn i fiskeri. Det tar jeg som hovedgrep når det gjelder hvordan man skal rekruttere. Men så ser jeg også, gjennom min omfattende reisevirksomhet som fiskeriminister dette året, at det er positive signaler der ute. Det er et økende antall fiskere i Finnmark bl.a., ikke mye, men vi ser noen tegn. Og vi har en rekke tiltak i dag som går på å rekruttere ungdom, vi har rekruteringskvoter, vi har det innenfor skolen, vi har det på en rekke områder. Alle disse områdene kan med sikkerhet styrkes. Men nå skal jeg også legge fram en strategi om hvorvidt det finnes nye grep, bl.a. om man kan rekruttere ungdom til å være med på fiske på vinterstid. Jeg ser at noen har konkludert med at Stortinget har sagt at det skal man gjøre nå, men min beskjed fra Stortinget er å utrede dette.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Ingrid Heggø (A) []: Først ei melding til regjeringspartia: Den politikken dei fører, skapar nesten ikkje nye arbeidsplassar. Talas tale er klokkeklar. Då hjelper det ikkje å halda fram med same medisin, i større dosar.

Noreg er eit havland. For å kunna hausta meir og auka verdiskapinga basert på havet er det viktig å sikra god kunnskap om havet. Eg er difor svært glad for at Stortinget har gjeve regjeringa marsjordre om å satsa meir på bestands- og ressursforsking. Gjennom budsjettforliket vart dette heldigvis auka med 2 mill. kr ekstra, medan Arbeidarpartiet har 10 mill. kr ekstra til dette arbeidet i sitt alternative budsjett.

I så måte er Havforskingsinstituttets prosjekt REDUS, som nyttar data som næringa sjølv har henta inn, eit viktig prosjekt. Eit krevjande samarbeid å få på plass, men det vil gagna alle om det lykkast. Forskarane, fiskarane og politikarane har alle interesse av eit betre styringsverktøy og sikrare bestandsanslag i alle ledd. Skal vi kunna hausta av den blå åkeren i generasjonar framover, treng ein forskingsbasert grøn forvaltingspolitikk.

Når det gjeld spørsmålet om fri forsking, som er særs viktig, er eg glad for at det ser ut til at konflikten mellom forskarane og fiskeriministeren no er skrinlagd. Det er òg viktig å satsa på ny teknologi. Våre to viktigaste næringar, olje og gass og sjømat, må arbeida saman om det grøne skiftet skal kunna lykkast, og vi kan læra av kvarandre. Offshorenæringa har m.a. vore den aller flinkaste guten i klassen på utvikling av nye teknologiske løysingar. I den samanhengen vil eg nemna at den første elsjarken alt er komen, at Stortinget har bede om kvotebonus for elsjarken.

Landingsforskrifta har vore mykje omtala denne hausten. Den verkar svært byråkratisk, og eg er glad for at ein samla komité går inn for at ein skal bruka sunt bondevett ved handhevinga av denne. Det vert viktig å utvisa fleksibilitet og godt skjønn og òg prøva å finna gode løysingar for dei mindre bedriftene. «Forenkling» kan vera eit stikkord å ta med seg her.

Eg vil òg kort innom havbruksfondet, som skulle sikra langsiktige og føreseielege inntekter til kommunane. Hovudutfordringa der er at det nesten ikkje kom inn midlar på fondet. Heldigvis tok ministeren til fornuft på årsmøtet til Nettverk for fjord- og kystkommunar NFKK og sa seg samd med Arbeidarpartiet i at det var innbetalingstidspunktet som var avgjerande. Vi har òg ein tverrpolitisk avtale om å sjå meir på havbruksfondet i morgon.

Klimakrisa er eit faktum, men derimot kan ei innføring av ei CO2-avgift på fiskebåtane fort verta symbolpolitikk, i verste fall med motsett effekt, som levering andre stader, lengre segltid og meir utslepp. Eit miljøfond etter modell av NOx-fondet har eg meir tru på. Det er tverrpolitisk einigheit om å sikra kvalitet i alle ledd, men vi må finna gode verktøy som kan sikra dette. Det er ei utfordring for heile sjømatnæringa når kvaliteten ikkje er som forventa i marknaden.

Norsk fisk er vår fremste eksportvare, og det er ei etterspurd vare, spesielt i Europa, vår største marknad. Stor var difor forundringa då fiskeriministeren flagga sitt EØS-syn. Eg er villig til å slåst for EØS-avtalen «to the bitter end», som det heiter på nynorsk. Han sikrar konkurranseevna til sjømatnæringa, han vil gje oss marknadstilgjenge, vi slepp grensekontroll på fisken, og vi får tilgjenge til hamnene. Her heiar eg på Høgre i regjering.

Ressursrenteavgifta vert òg diskutert. Her er Arbeidarpartiets grunnsyn som før. Sysselsetjing og verdiskaping kysten rundt er den beste ressursrenta. Så skal vi sjølvsagt sjå på kva Eidesen-utvalet legg fram i morgon. Eg er spent på kva utvalet føreslår for fordeling av ressursrenter, og kven som skal betala kor mykje, eller om verdiskaping og sysselsetjing på kysten framleis er det overordna.

Stortinget får store og viktige saker til handsaming denne våren. Sjølv om Arbeidarpartiet vil søkja brei semje for å gje næringa gode, langsiktige vilkår, er eg ikkje i tvil. Fiskeripolitikken vert styrt både tryggast og på best kurs dersom ei regjering med hovudfargen raud igjen står ved roret.

Ove Trellevik (H) []: Budsjettet me i dag vedtek, er eit godt budsjett. Det er eit budsjett for fleire jobbar, meir gründerskap og betre konkurransekraft. Høgre har alltid prioritert forsking, samferdsel, innovasjon og konkurransekraft, og me er godt tilfreds med det budsjettforliket me har fått til saman med dei andre samarbeidspartia.

Regjeringa har brukt målretta tiltak for å skapa stabile rammevilkår for næringslivet. Satsinga på gründerar gjev også gode resultat. Aldri før har det vore registrert så mange nye etableringar. SSBs rapport Innovasjons- og verdiskapingseffekter av utvalgte næringspolitiske virkemidler, frå april 2016, viser at politikken til regjeringa verkar. Me har fått fleire gründerar, me har fått fleire nye arbeidsplassar, og me har fått auka verdiskaping.

I den maritime næringa vart regjeringas maritime strategi godt motteken, og i budsjettet for 2017 vert vrakpantordninga vidareført, men ordninga skal også evaluerast og vidareutviklast.

Tiltaket for meir gods frå land til sjø vert satsa på med over 50 mill. kr. I budsjettmerknadene kritiserer Arbeidarpartiet dette tiltaket for at det er for lite og for seint, men det er jo velkjent tom retorikk frå Arbeidarpartiet. Faktum er at det me vedtek i dag, er langt meir ambisiøst enn det Arbeidarpartiet føreslår i sitt alternative budsjett. I tillegg har regjeringa fått ordninga godkjent av ESA, noko den førre regjeringa ikkje fekk.

Budsjettet vil også gje oss konkurransefortrinn i utviklinga av grøn skipsfart, med ei betydeleg styrking av miljøteknologiordninga og Enova.

Samarbeidspartia er også einige om at det skal lagast ein strategi for utvikling og kommersialisering av flytande vindmøller, noko som kan bidra til å elektrifisera meir på norsk sokkel.

Arbeidarpartiet og andre parti har tidlegare teke til orde for at regjeringa må utgreia konkurranseforholda på norsk sokkel. Bakgrunnen var at fleire meinte Statoil var for stor, einerådande og dominerande. Eg meiner at vel så viktig er det gode arbeidet for å få meir aktivitet på norsk sokkel, slik at fleire norske aktørar kan veksa og samtidig gjera norsk sokkel meir attraktiv for fleire utanlandske selskap, og såleis få meir konkurranse og større mangfald på norsk sokkel. Då er det kjekt i dag å registrera at regjeringa har kunngjort 87 nye leiteområde på norsk sokkel. Dette er svært gledeleg, men skal me nå måla våre, må også kostnadene på norsk sokkel ned.

Så tek Arbeidarpartiet i dag til orde for at regjeringa skal utgreia moglegheita for å stilla krav om norske løns- og arbeidsvilkår i norske farvatn, òg på norsk sokkel. Det er verd å merka seg at Stoltenberg II-regjeringa ikkje fullførte ei slik utgreiing då dei sat i regjering. Det er det mange gode grunnar til. Å allmenngjera norsk tariff vil auka kostnadene for norsk konkurranseutsett næringsliv. Det ville også setja Noreg i eit underleg ljos internasjonalt om me kom til å gjera dette.

Me er eit lite land, men me er ein stor maritim nasjon, og me er heilt avhengige av å få frakta andre nasjonar sitt varegods, og me er heilt avhengige av tilgang til andre land sine hamner. Proteksjonisme er ikkje i det heile det me er tente med.

Eit grunnleggjande prinsipp i havretten er at flagget til eit skip bestemmer kva for jurisdiksjon skipet er underlagt. Tenk om alle land skulle allmenngjera sine løns- og arbeidsvilkår. Det er lite realistisk og heller ikkje mogleg å gjennomføra at eit skip som f.eks. besøkjer sju forskjellige land på sju dagar, skal takla sju forskjellige nasjonar sine løns- og arbeidsvilkår.

Sjømennenes arbeidstakarorganisasjonar har fått utgreidd temaet, og ein av konklusjonane er at eit slikt tiltak vil vera eit svært uvanleg steg å ta for eit europeisk land. Fleire hevdar også at allmenngjering av tariff vil vera problematisk med tanke på EØS-avtalen.

Høgre har trua på den norske sjømannen, og Høgre meiner at tilskotsordninga for sysselsetjing av sjøfolk er det viktigaste verkemiddelet for å halda på norsk maritim kompetanse på norske skip. Regjeringa har styrkt og forenkla tilskotsordninga betydeleg sidan ho stod stille under den førre regjeringa.

Regjeringa har fjerna grensa for maksimal utbetaling for skip i norsk kystfart, hurtigruta og utanriksferjer i NOR, Norsk Ordinært Skipsregister.

Tilgang til tilskotsordninga i NIS, Norsk Internasjonalt Skipsregister, er gjort lettare, og det er innført ei særskilt ordning for NIS-konstruksjonsskip.

I sum leverer regjeringa god maritim politikk, mens Arbeidarpartiet er på utgreiingsstadiet. Dei leverte ikkje i regjering, og no meiner dei at tida er moden for å greia ut ei heilt urealistisk løysing, som ikkje lèt seg gjennomføra i praksis. Heller ikkje i eit replikkordskifte tidlegare i dag var Arbeidarpartiet villig til å diskutera dei negative sidene ei slik allmenngjering i praksis vil gje. For meg er dette berre god valkampretorikk frå Arbeidarpartiet – i kjent stil.

Eirik Sivertsen (A) []: La meg få starte med en kort merknad til representanten Trellevik, som er opptatt av den fantastiske incentivordningen for å få mer gods fra vei til sjø, der regjeringen klarte å få på plass 30 mill. kr i 2017 – en ordning som også er kritisert fra næringen fordi den har feil innretning og ikke retter seg mot vareeierne. Vel, Arbeiderpartiet stilte 3 mrd. kr til rådighet i perioden i Nasjonal transportplan. Det er en helt annen sum enn de fattige 30 mill. kr denne regjeringen fikk til siste år i perioden.

Norge – og resten av verden – står foran et fundamentalt skifte, ofte formulert som den fjerde industrielle revolusjonen. Digitaliseringen slår nå inn over alle sektorer og endrer måten vi samhandler på, måten vi skaper verdier på, og den skaper mange nye muligheter og mange utfordringer. Norge er relativt sett godt rustet til å møte disse utfordringene og disse endringene. Vi har en høyt utdannet befolkning, relativt sett godt utbygd infrastruktur, og vi tar tidlig i bruk ny teknologi. Min store bekymring er likevel at vi undervurderer betydningen og konsekvensene av omveltningen. Forutsetningen for å få til en vellykket omstilling er at vi klarer å ligge i forkant, at vi forbereder oss på hva som kommer, og at vi kan ta kontroll over utviklingen og de samfunnsmessige konsekvensene og ikke bare passivt vente til vi får dem i fanget.

Denne bekymringen har ikke blitt mindre i løpet av høsten. I forrige måned behandlet Stortinget regjeringens melding Digital agenda for Norge – IKT for en enklere hverdag og økt produktivitet. Den er full av fagre målsettinger om hvordan vi kan bruke digitalisering som virkemiddel for å videreutvikle offentlig sektor og en styrking av innovasjonen som en del av offentlig sektor. Problemet er at regjeringen ikke følger opp sine egne ambisjoner. Det er både skuffende og gir grunn til bekymring. La meg ta tre eksempler bare fra denne høsten og fra mitt eget fylke:

Helseinformasjonstjenesten Klara Klok gir kvalitetssikret informasjon og veiledning til ungdom. Temaene er kropp og helse, følelser, rus og seksualitet – uavhengig av hvem en er, og hvor en bor, fordi Klara Klok har vært digital helt fra starten av for 16 år siden. Nordland fylkeskommune og Bodø kommune tok ansvaret for å få i gang en tjeneste som senere ble nasjonal, og som har besvart hundretusenvis av spørsmål. I 2014 kom det inn 54 000 spørsmål alene. Nå foreslår regjeringen å legge ned tjenesten for å bygge opp et nytt tilbud om digitale forebyggende tjenester for ungdom. Etter hva jeg forstår, skal man plassere dette tilbudet i Oslo. Hvorfor er det ikke gitt noen begrunnelse for. Det kan ikke være økonomisk, siden lønningene er høyere her, arbeidsgiveravgiften er høyere, og kontorleien er høyere. Kompetanse kan ikke være grunnlaget, for gjennom 16 år er det bygget opp et miljø som har god kompetanse nettopp på denne tjenesten. Konsekvensen av vedtaket er ytterligere sentralisering og nedbygging av de mulighetene som digitaliseringen kan gi.

Det andre eksempelet er Altinn. I statsbudsjettet omtales Altinn som selve motoren i arbeidet med digitalisering og effektivisering av offentlig sektor, og dermed også bedre tjenester og reduserte kostnader for næringslivet og innbyggerne. Derfor beskrives arbeidet med forbedring av Altinn og at det digitale tjenestetilbudet fra det offentlige skal videreføres og videreutvikles. Det skal tilbys flere tjenester, og det skal arbeides med å gjøre dem tilgjengelige på ulike digitale plattformer som nettbrett, smarttelefon og gjennom direkte integrasjon med næringslivets egne IKT-systemer. Men det henger ikke sammen med hva regjeringen gjør.

Når vi leser uttalelsene fra direktøren i Altinn i media, ropes det et varsko. Han når ikke opp i prioriteringen. På sikt vil dette ha konsekvenser for sikkerheten – ikke akutt, men det er i ferd med å nærme seg en sånn situasjon. Men det som er enda mer alvorlig, er at nå begynner offentlige brukere og næringslivets brukere å bygge opp sine egne tjenester fordi Altinn ikke klarer å levere det de har bruk for. Regjeringen har tydeligvis ikke skjønt hva som trengs for å sikre at Altinn fortsatt kan ivareta sin viktige funksjon som motor i digitaliseringen, som regjeringen selv beskriver det.

For å ta det tredje: Mulighetene for innovasjon og offentlige anskaffelser gjennom digitale løsninger og norsk næringsliv er sentral i regjeringens melding om en digital agenda for Norge. Men det er ikke det man gjør i praksis. Det er ingen som ber om særbehandling eller subsidiering av norske bedrifter. Den tilretteleggingen vi skal gjøre, skal skje innenfor konkurransereglementet.

Da Helse Midt-Norge i år la opp til et kjempestort anbud på 2,7 mrd. kr for et nytt pasientjournalsystem som integrerer tilbudet mellom sykehus, hjemmetjenesten og fastlegen, valgte man kriterier som gjør at selv ikke de største norske leverandørene har mulighet til å nå opp – man ekskluderer dem. Det er ikke å legge til rette for å bruke offentlig innkjøp som tilrettelegging for innovasjon og et skifte. Regjeringen pynter seg med fagre ord og retorikk, men digitaliseringsmuligheter synes de ikke å være i stand til å gripe.

Olemic Thommessen hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Statsråd Jon Georg Dale []: Gjennom forslaget til budsjett frå regjeringa og budsjettavtalen følgjer vi to hovudstrategiar: Vi handterer både den kortsiktige situasjonen i arbeidsmarknaden, og vi handterer den nødvendige omstillinga for Noreg. Det gjer at vi bruker offentleg sektor for å få rask effekt i arbeidsmarknaden og løyse oppgåver som har vore forsømte tidlegare. Vi har brukt handlingsrommet vårt i økonomien til å bidra til å gje vekstincentiv framfor å spare pengane våre i utanlandske bedrifter, vi bruker skattesystemet for at folk skal velje å investere i norske arbeidsplassar også i tida framover, og vi måler næringspolitikken i verdiskaping og ikkje, som SV, i budsjettkroner. For det er verdiskaping vi til sjuande og sist lever av.

Få område viser dette betre enn jordbruksområdet. I norsk landbruk er det grunnleggjande veldig positive utviklingstrekk. Inntektsutviklinga i perioden 2014–2017 var ved inngåing av jordbruksforhandlingane i år prognostisert til 18 3/4 pst. – 6 pst. per år, meir enn dobbelt så mykje som andre grupper. Hittil viser tal frå 2015 at inntektsutviklinga i jordbruket i 2015 aleine var på 13 pst. Det verkar, når ein tør å tenkje nytt, og det gjer denne regjeringa. Difor er produksjonsviljen og investeringsviljen i norsk jordbruk stor, difor har vi høgare produksjon i mange sektorar i landbruket enn vi hadde tidlegare, difor aukar norsk matmangfald. Arealreduksjonen har flata ut og gått ned – med lågare nedgang i areal enn under den førre regjeringa. Kornarealet er stabilisert. Fôrimporten er redusert. Bruken av antibiotika i norsk husdyrproduksjon er framleis rekordlåg. Reduksjonen i talet på bruk er mindre enn under den førre regjeringa, og reduksjonen i talet på årsverk i jordbruket er mindre enn under den førre regjeringa. Talet på konkursar er rekordlågt.

Dette er den situasjonen ein hamnar i når ein er villig til både å gjennomføre nødvendige reformer, og å sørgje for at ein har mange med seg på laget. Det gjer at ein har fått til gode avlingar, som kjem av godt vêr. Ein har fått til bønder som har satsa på innovasjon, på investeringar og på teknologi, fordi det gjev lønsemd. Vi har satsa på at det faktisk i større grad enn tidlegare løner seg å produsere to liter mjølk – dobbelt så mykje som å produsere ein liter mjølk. Det gjer at folk har lyst til å produsere to liter i staden for ein liter. Den samla matproduksjonen går dermed opp.

Norsk jordbruk treng meir modernisering, ikkje mindre. Den landbrukspolitiske debatten er ofte prega av ein diskusjon om i kva grad ein skal gjere nødvendige tilpassingar i jordbruket, som alle andre sektorar rundt jordbruket heile tida gjer, eller i kva grad ein skal stå stille. Men det er ikkje først og fremst bøndene som er redde for endring. Det er faglaga, Senterpartiet og andre aktørar i det politiske miljøet. Men det verkar jo i praksis. Det er det som er gledeleg. Det gjer at vi i tida framover no kan byggje på eit jordbruk som er basert på at vi vil auke den norske produksjonen. Det gjer at vi kan byggje på eit jordbruk som vil ta marknadsmoglegheitene sine, og det gjer at vi får eit jordbruk som i større grad enn i dag vil vere i stand til å ta opp konkurransen i tida framover.

Denne budsjettavtalen sikrar både det og nye satsingar på viktige område. Biøkonomi har vore nemnt tidlegare i dag, nye moglegheiter for norsk industri, både i jordbrukssektoren og i havområda, noko som også er styrkt gjennom budsjettavtalen med Venstre og Kristeleg Folkeparti. Satsinga på skoginfrastruktur er alvorleg viktig, satsinga på tømmerkaier er dobla i denne regjeringsperioden, og satsinga på tømmerbilvegar er auka med 80 pst. I tillegg kjem satsinga som følgje av budsjettavtalen. Så målretta satsingar som gjev auka lønsemd, er avgjerande både i skogen og i jordbruket. Det har denne regjeringa lagt til rette for, både i det statsbudsjettet som vi no behandlar, og i føregåande år, og det skal vi hauste fruktene av i mange år.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Odd Omland (A) []: Som jeg var inne på i mitt innlegg, sverger jo denne regjeringen til skattekutt, men en næring som er blitt utsatt for stadige forslag om skatteskjerpelser, er landbruket. Det har regjeringen gjort til tross for at de før valget lovet at de skulle ha målrettede skattelettelser her. Men det motsatte har altså skjedd: Denne regjeringen har fremmet forslag om å målrette skatteskjerpelser mot landbruket, men mange av dem er heldigvis stemt ned her i Stortinget. Dette gjelder både forslaget som kom i fjor, om å skattlegge salg av eiendom innad i familien, og det som kom i år, om å fjerne skattefritaket for BU-tilskudd innenfor distriktsrettede virkemidler.

Bondelaget har kalt dette «regjeringas skattebløff». Er det slik at regjeringen mener det de kaller dynamiske skattekutt, virker for andre bedrifter, men ikke for landbruket?

Statsråd Jon Georg Dale []: Det er ei stor glede å få diskutere skattepolitikk med Arbeidarpartiet i Stortinget og høyre at dei meiner at skattelettane er for låge. Det heng ikkje heilt saman med den skattepolitikken vi har sett dei siste åra frå Arbeidarpartiet, som berre i 2017 føreslår å auke skattane med over 10 mrd. kr for alt norsk næringsliv og for alle norske lønstakarar. Det ville ha vore ei dramatisk endring i skattepolitikken. Det har ikkje denne regjeringa føreslått, tvert imot: Eg vil sørgje for at også jordbruket får nytte av f.eks. redusert selskaps- og personskatt. Så har vi hatt andre forslag på høyring, f.eks. om endringar i jordbruksfrådraget, som kunne ha gjeve nye skatteincentiv til jordbruket, men om det har jordbruket sjølv sagt gjennom høyringsrundane at dette ønskjer dei ikkje. Og regjeringa har lagt det vekk. Det kan vere greitt når ein er høg og mørk, at ein også tenkjer på at ein risikerer å møte seg sjølv i døra relativt heftig.

Odd Omland (A) []: Det som var mitt spørsmål, var om det var forskjell på landbruket og andre bedrifter når det gjaldt den dynamiske skattepolitikken, og det har vi sett at det har vært.

Et annet godt eksempel på regjeringens totale mangel på en aktiv næringspolitikk er at de vil avvikle det trebaserte innovasjonsprogrammet. Dette er et målrettet program som nettopp retter seg mot et område der vi skal satse: skogen. Programmet har også gitt gode resultater, noe regjeringen selv beskriver både i budsjettet og i skogmeldingen som komiteen nå har til behandling. Det er derfor uforståelig at nettopp dette programmet skal avvikles, og nok en gang er programmet reddet her i Stortinget.

Hvorfor har regjeringen lagt seg på en så passiv linje i næringspolitikken? Og hvorfor kutter en i virkemidler som virker?

Statsråd Jon Georg Dale []: Nei, også jordbruket nyter godt av regjeringas skattepolitikk, f.eks. gjennom reduksjon av selskapsskatt og personskatt. Det er openbert at det også fungerer for jordbruket.

Så vert det flatt for meg når Arbeidarpartiet kritiserer den satsinga vi har hatt på skog, med ei dobbelt så høg satsing på tømmerkaier og med ein 80 pst. auke på skogsbilvegar. I tillegg kjem dei grepa som no vert tekne i budsjettforliket med Venstre og Kristeleg Folkeparti. Det handlar om noko så grunnleggjande som at den viktigaste måten vi kan få lønsemd i skogindustrien på, er å sørgje for at nokon høgg skog i Noreg. Alt grunnlag for ei effektiv verdikjede startar i primærleddet, og det er det vi har sørgt for. Vi har vridd pengane i retning av auka infrastruktur for skogindustrien, fordi vi meiner det er viktigast, og fordi skogindustrien alltid har peika på at det er viktigast. Så skal eg godta at Stortinget løyver pengar til trebasert innovasjonsprogram no.

Line Henriette Hjemdal (KrF) []: Bare en liten kommentar til foregående replikkordveksling: Jeg synes det er riktig å si at det er ikke mange av de skatteskjerpelsene som regjeringen har presentert, som har blitt reversert. Alle innenfor landbruket har blitt reversert, så det ikke er noen tvil om det.

Vi har et overordnet mål om at vi skal øke matproduksjonen i Norge. Da må vi bruke ressursene våre, og vi må ha landbruk over hele landet. I landbruksmeldingen som statsråden leverte på fredag, går regjeringen inn for at produksjonsregionene skal reduseres til ti. Men statsråden sa også, hvis jeg har en riktig kladd fra pressekonferansen, at man skal ha spredt geografisk produksjon. Det er viktige stikkord som jeg ikke ser så mye til ellers. Kan statsråden utdype det i denne sal?

Statsråd Jon Georg Dale []: Då gler eg meg til representanten Hjemdal får lese enda meir i jordbruksmeldinga, for ho inneheld mange distriktspolitiske tiltak på landbruksområdet. Den viktigaste diskusjonen er diskusjonen om kvar vi skal produsere korn og grønt, kontra kvar grasareala skal liggje. Der gjorde vi grep i årets jordbruksavtale, og eg varslar vidareføring av det.

Samtidig er det openbert slik at ei omlegging av beitetilskotet i retning av å prioritere utmark sterkare først og fremst prioriterer dei viktige distriktsområda, noko som gjer at vi får eit jordbruk over heile landet. Det tredje punktet handlar om kvoteregionar. Eg meiner at det er fornuftig å ha noko større fleksibilitet i kvoteregionane, men innretta på eit vis som gjer at vi ikkje risikerer at vi flyttar store delar av mjølkeproduksjonen vår til flatbygdene, til kornareala, til dei beste jordbruksområda, for vi må produsere dei grunnleggjande verdiane vi kan, på den beste jorda: korn og grønsaker. Det har eg tenkt å leggje fram nye forslag om, også i tida framover.

Geir Pollestad (Sp) []: Eit av regjeringa sine glansnummer innanfor landbrukspolitikken har vore å snakka om å forenkla. Det har vorte presentert lange punktlister med forenklingstiltak. I innlegget sitt sa statsråden at han var oppteken av at politikken verka i praksis. Då vil eg utfordra på: Med dei forenklingstiltaka som er gjennomførte fram til no, har ein vanleg bonde spart meir eller mindre enn 30 minutt i papirarbeid og byråkrati? Og då meiner eg ikkje 30 minutt om dagen, eg meiner ikkje 30 minutt i veka, eg meiner ikkje 30 minutt i månaden, men eg meiner: Har ein bonde spart meir eller mindre enn 30 minutt i året på dei forenklingstiltaka? Og før statsråden feier dette bort og seier at her finst det ikkje noka oversikt: Dersom me stiller næringsministeren dette spørsmålet, på hennar felt, får me eit tindrande klart svar. Til no har eg ikkje fått noko klart svar frå landbruksministeren.

Statsråd Jon Georg Dale []: Det vil representanten heller ikkje få no, for dette forenklingstiltaket er faktisk ikkje å måle alt ein kunne tenkt seg, og alt som kunne tenkjast målt i jordbruket. Vi måler på dei viktige parameterane, og vi måler på produksjon, som Stortinget har fastsett som eit tydeleg mål. Vi måler på inntekt, som viser at vi har ei inntektsutvikling i jordbruket no som er vesentleg betre i denne regjeringsperioden enn ho var i førre regjeringsperiode. Så vi måler på dei viktige tinga. Vi måler på areal, vi måler på talet på gardbrukarar, vi måler på lønsemd. Så meiner eg utover det at det eg har lagt fram forslag om i jordbruksmeldinga, i stor grad er at det skal liggje til begge partane i jordbruksavtalen moglegheiter for nye forenklingar, og det skal gjerast på ein måte som gjer at vi sparer myndigheitene for arbeidstid og får mindre skjemavelde, men også på ein måte som bidreg til å dempe belastninga for jordbruket. Så eg meiner det er godt vareteke i den nye meldinga, og reknar med at det vil få tilslutning frå Senterpartiet.

Pål Farstad (V) []: Som jeg var inne på i hovedinnlegget, er det viktig for meg at den økologisatsingen på Tingvoll som vi var enige om i fjor, blir videreført. Arbeidet som gjøres ved miljøet ved NORSØK og NIBIO på Tingvoll, er helt sentralt for å oppnå de målene som vi har satt oss innenfor økologi. Jeg forventer at det innebærer forskning og utvikling ved NORSØK også i årene framover, slik intensjonen i budsjettavtalen i fjor var. Kan landbruksministeren bekrefte at det vil skje?

Statsråd Jon Georg Dale []: Ja, er svaret på det. Difor er det også f.eks. flytta til ein eigen kapittelpost, så i tilfelle nokon skulle sove i timen, kan både eg og representanten Farstad sørgje for at vi faktisk klarar å følgje opp dette også i dei komande åra. Dette er også ein av dei tinga – trur eg at eg kan leggje til – som representanten Farstad kan føle seg trygg på når han samarbeider med denne regjeringa.

Knut Storberget (A) []: Jeg blir alltid så glad når jeg hører Fremskrittspartiet-representanter snakke så varmt om tiltak inn mot norsk landbruk. Jeg husker de alternative budsjettene. Vi ville ikke kunnet snakke om mye lønnsomhet i landbruket hvis man skulle halvere overføringene over jordbruksoppgjøret.

Jeg hører at statsråden snakker om at inntektene øker. Det som er et bekymringsfullt trekk i inntektsvurderingene til norsk landbruk, må være at inntektsforskjellene øker. De små og mellomstore tjener mindre, mens de store tjener mer. Arbeiderpartiet er bekymret for det, først og fremst på grunn av at hvis vi skal kunne klare å opprettholde og øke matproduksjonen over hele landet, er vi avhengige av å ta i bruk det tilgjengelige arealet vi har.

Jeg har lyst til å spørre statsråden om han er bekymret for at en økt inntektsforskjell i landbruket vil bidra til at mer areal som ikke er drivverdig for de store, på sikt vil gå ut.

Statsråd Jon Georg Dale []: Ikkje basert på målingar i eit enkeltår, men viss vi ser ein varig trend til at lønsemda vert svekt betydeleg blant ein god del av produsentane våre til fordel for nokre få store, ville eg òg ha vore bekymra over det. Det ser vi førebels ikkje. Difor meiner eg at vi bør måle det over noko tid.

Eg meiner likevel – og det undrar meg eigentleg at Arbeidarpartiet ikkje viser at dei er meir opptekne av det gjennom dei stortingsbehandlingane og debattane vi har hatt rundt dette – at viss vi skal ha meir samla matproduksjon, må det liggje produksjonsstimulans føre. Det må løne seg å strekkje seg litt lenger for å klare å produsere litt meir på dei ressursane ein har tilgjengeleg. Viss vi samla får til det, aukar vi moglegheitene for norsk jordbruk. Men då må vi ha ein støttestruktur og ein struktur gjennom jordbruksavtalen som faktisk stimulerer til det. Difor treng vi faktisk at staten varetek den rolla som bidreg til at det ligg føre målsetjingar og moglegheiter for å nå dei måla som Stortinget har sett om auka produksjon.

Presidenten: Dermed er replikkordskiftet over.

Martin Henriksen (A) []: Havet gir store muligheter for Norge. Det er vi flinke til å minne hverandre på. Det som er like viktig å huske, er at naturen har en tålegrense. Fiskeri er en evigvarende ressurs. Bestandene vi høster, må være i balanse, og aktiviteten må være bærekraftig. Forskning er nøkkelen for å sikre det. Men vi trenger mer kunnskap dersom sjømatnæringen skal vokse innenfor bærekraftige rammer. Jeg mener regjeringa burde vært mer offensiv i å satse på forskning for å kartlegge bestander, for å finne nye løsninger, utvikle teknologi og styrke kompetanse.

I vårt alternative statsbudsjett tar Arbeiderpartiet de første skrittene for en ny strategisk satsing på havet. Det inneholder bl.a. et marint kunnskapsløft basert på Hav21-strategien. En annen del er 50 mill. kr til pilotering av ny teknologi og innovasjon. Vi foreslår å øke bevilgningen til bestandsforskning for å kartlegge ressurser og sikre bærekraftig forvaltning, og for å tette gapet mellom forskning og næringsliv foreslår vi en bevilgning til forskningssentre for havrommet etter modell fra forskningssentrene til miljøvennlig energi.

Særlig i en tid da debatten om havbruk spesielt er polarisert, er fri, uavhengig og grundig forskning avgjørende. Viktig kunnskap gir oss et grunnlag for å ta gode avgjørelser. Det skiller reelle problemstillinger fra myter. Om man velger å lytte til denne forskningen, er en annen sak, men hver og en av oss har et eget ansvar for at debatten er basert på kunnskap, og for å verne om forskningens integritet.

Det har pågått en liten ordveksling om forskningens uavhengighet det siste året her i salen. Det var utløst av at fiskeriministeren tidligere i år sa at han ville ta et oppgjør med mørke motkrefter, og på direkte spørsmål pekte han på politikere, professorer, institusjoner og at de finnes på universitetene våre og i akademia. Vi har også hatt en debatt om Havforskningsinstituttet etter at fiskeriministeren, som er øverste sjef for instituttet, uttalte at de skal være næringsvennlige og dele regjeringas ambisjoner for vekst. Det er fremdeles en problematisk uttalelse.

Dette har vi hatt debatter om i Stortinget, og derfor er det interessant å se hva regjeringa skriver bl.a. om Veterinærinstituttet i budsjettet, hvor det står:

«I 2017 skal instituttet prioritere kunnskapsutvikling og faglig arbeid som kan understøtte målene regjeringen har presentert i Meld. St. 16 (2014–2015) Forutsigbar og miljømessig bærekraftig vekst i norsk lakse- og ørretoppdrett.»

Vi må slå fast at Veterinærinstituttets og andre forskningsinstitutters faglige arbeid skal ta utgangspunkt i uavhengig forskning. Det er fundamentalt for tilliten til at beslutninger hviler på best mulig faglig grunn. Veterinærinstituttet og andre institutter står derfor fritt til også å prioritere forskning som ikke understøtter målene i stortingsmeldinga dersom de finner faglige grunner til det innenfor rammene av instituttets virksomhet.

En økt satsing på forskning må gå hånd i hånd med et soleklart vern om uavhengigheten og integriteten til forskningen. I det alternative statsbudsjettet som Arbeiderpartiet har lagt fram, tar vi de første stegene mot en ny strategisk satsing på havet, med en lang rekke satsinger på utvikling av ny teknologi for bestandsforskning og for et marint kunnskapsløft. Ingen steder er det der lagt føringer for resultater eller prioriteringer for de ulike forskningsinstituttene innenfor deres faglige virksomhet. Det må vi forvente at regjeringa i statsbudsjettet også legger til grunn.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Audun Otterstad (A) []: Det har aldri vært tydeligere behov i denne sal for en lese-, skrive- og regnegaranti enn når man hører på landbruksministeren. I Arbeiderpartiets alternative statsbudsjett ligger vi åpenbart titalls millioner over regjeringens budsjett når det gjelder investeringer både til infrastruktur og til veier for å transportere ut tømmer.

For at næringslivet skal investere, og for at man ikke skal leve av statsbudsjettet, men bidra til statsbudsjettet, som er kjent retorikk fra høyresiden i denne sal, er det i all hovedsak viktig med stor forutsigbarhet og transparens. Det siste er ikke en utfordring i Norge. Men man har sett en rekke store eksempler på at når forutsigbarheten mangler, gir det store utslag, bl.a. på britisk sektor hvor man tok store beslutninger bare for noen år siden om ikke å investere i resirkuleringsanlegg for avfall, som resulterte i at de har en rekordeksport av avfall til bl.a. Sverige og en del til Norge, fordi man ikke klarer å ha et forutsigbart regime for avgifter eller investeringstilskudd.

«Investinor kan ha blitt påført varige skader» slår Adresseavisen tydelig og klart fast i dag og feller en knallhard dom over regjeringens politiske håndverk med en av de viktigste tilgangene på venturekapital for at flere selskaper skal kunne være med og bidra til statsbudsjettet. Representanten Bjørnstad fra Fremskrittspartiet sier at han har jobbet med dette i over tre år. Vel, å jobbe i over tre år med en sak som er liggende politikk fra den foregående Arbeiderparti-regjeringen, må jeg si er imponerende, og det vitner om Høyres ideologiske trang til å ha en mindre aktiv næringspolitikk. Som representanten Gundersen så glitrende sa det selv:

«Personlig mener jeg regjeringens forslag om å endre mandatet til Investinor var godt. Mye av motstanden mot dette bygger på en misforståelse, eller at man ikke har skjønt forslaget fra regjeringen.»

Det er ganske imponerende at det bare er Høyre som har skjønt dette, at alle andre partier i Stortinget ikke har skjønt det. Alle næringsaktørene i Trondheim og de fremste gründermiljøene med Atmels Bogen i spissen sier at dette er avgjørende for at man skal kunne ta nye arbeidsplasser ut av Norge, for at man skal kunne skape nye bedrifter. Som en av de andre gründerne sier det: Alle næringer som skal vokse, trenger tilgang på kapital.

Hvordan øke tilgangen på kapital? Ved å redusere Investinor og ved å strupe mandatet – den logikken er det bare Høyre og Høyres representanter som kan forklare med troverdighet i denne salen.

Ingunn Foss (H) []: Arbeidsplasser skapt i privat sektor under den økonomiske oppturen da Arbeiderpartiet styrte, ble i stor grad bekledd av arbeidsinnvandrere – mange østeuropeere i bygg og anlegg og mange svensker i restaurant- og servicesektoren. Det har både LO og SSB pekt på. Rekordmange arbeidsinnvandrere flytter fra Norge, var overskriften våren 2016. SSB-tall for 2016 viste at utflyttingen av utenlandske arbeidere i 2015 var den største som noen gang var registrert.

SSB-analysen viser bl.a. at arbeidsinnvandrere fra EUs medlemsland i Øst-Europa i stor grad påvirkes av ledighetsraten i Norge. Når ledigheten stiger, flytter mange av disse hjem igjen. Arbeidsinnvandrere fra andre land påvirkes vel så mye av ledighetsraten i eget hjemland som av ledighetsraten i Norge. LOs sjeføkonom, Stein Reegård, sa i juni 2016: Økningen i arbeidsledigheten har først og fremst tatt seg betydelig opp blant innvandrere med bakgrunn fra EU øst. Og som SSB-analysen viser: Mange av disse flytter hjem igjen, og de som ikke gjør det, blir beklageligvis arbeidsledige i Norge. LOs sjeføkonom sa også at samtlige nye jobber har gått til arbeidsinnvandrere. SSB-tallene viser at de skapte arbeidsplassene ikke var varige. Hele 85 pst. av oppgangen i sysselsettingen fra fjerde kvartal 2012 til fjerde kvartal 2013 hadde sitt motstykke i arbeidsinnvandring. Og hvis man ser på perioden etter 2004 under ett, har innvandrere stått for to tredjedeler av veksten i sysselsettingen. Så Norge og norsk velstand har hatt behov for denne arbeidsinnvandringen, men Arbeiderpartiet kan ikke nå late som om de klarte å skape mange varige arbeidsplasser i privat sektor da de styrte, og at vi ikke klarer å skape arbeidsplasser i privat sektor. Det er rett og slett ikke rett.

På Sørlandet merkes oljenedgangen godt, og det er mange som har mistet jobbene sine. Men det meldes fra lokalt nivå om at ledigheten likevel er mindre enn forventet, og at det er rekordmange som i disse dager starter eller har startet egne bedrifter. Det meldes også om at det finnes gode ordninger gjennom virkemiddelapparatet som lokale bedrifter og gründere benytter seg av. Hele landsdelen gleder seg også selvfølgelig over at Mechatronics Innovation Lab nå er finansiert gjennom budsjettavtalen med Kristelig Folkeparti og Venstre.

Det er en ganske unison røst fra næringslivet om at vi må gjøre mer av det denne regjeringen allerede gjør. Da er det underlig å registrere at Arbeiderpartiet tilsynelatende totalt overhører budskapet fra næringslivet.

Morten Ørsal Johansen (FrP) []: Forbruket av antibiotika og forekomsten av resistens blant norske husdyr er blant det aller laveste i verden. Mens norske bønder i gjennomsnitt bruker ca. 2 mg antibiotika per kg produsert kjøtt, er tilsvarende tall for Italia 370 mg og for Tyskland 211 mg. Det tyder på at vi i Norge har dyktige bønder, vi har god helse blant dyra, noe som fører til at det er et redusert behov for antibiotika, og vi har en restriktiv praksis hos veterinærer når det gjelder bruk. I tillegg har vi en ansvarsfull og kompetent husdyrnæring og et meget godt samarbeid mellom dyrehelse- og folkehelsemyndigheter.

I juni 2015 ble det vedtatt en nasjonal strategi mot antibiotikaresistens. Landbruks- og matdepartementet har utarbeidet en handlingsplan mot antibiotikaresistente bakterier i mat og dyr, som følger opp regjeringens strategi. Planen er utarbeidet etter innspill fra egne fagetater og fra næringen selv. Blant det mest sentrale er å videreføre omfattende tiltak for å hindre at norske svinebesetninger skal bli et reservoar for resistente bakterier. Vi skal reservere enkelte kritisk viktige antibiotika til humanmedisinen. Vi skal utrede forskriftskrav om resistenstesting av røktere og andre som har kontakt med svin. Vi skal videreføre arbeidet mot antibiotikaresistens hos fjørfe, og vi skal styrke overvåkning og kunnskapsutvikling.

Regjeringen foreslår i budsjettet for 2017 å styrke bevilgningen til arbeidet mot antibiotikaresistens med 10 mill. kr på landbruksområdet. I tillegg bevilges det 6 mill. kr under Helse- og omsorgsdepartementet til dette arbeidet. Bevilgningen skal gå til å videreutvikle veterinærmedisinsk legemiddelregister, styrke basisbevilgningen til forskning mot antibiotikaresistens og til å øke kunnskapen om utbredelse og spredning av antibiotikaresistens blant dyr. Dette er en gedigen satsing som tyder på at denne regjeringen og dette flertallet vil ha god og trygg mat basert på sunne og friske dyr i Norge. Det skal vi fortsatt ha, og det er denne regjeringen en pådriver for.

Johnny Ingebrigtsen (SV) []: Fiskerettigheter er en attraktiv og verdifull vare og har blitt det enda mer de siste månedene. Lekkasjene av rettigheter fra små til store fartøy har skutt fart, spesielt etter at fiskeriministeren skrøt – slik jeg oppfattet det – av at han hadde innført en fartøykvoteinstruks. Den var egentlig bra. Men jeg oppfattet det som et trylletriks, for der sikret man at båter som er fra 11 meter og ned, ikke skulle kunne selges til større båter, og det var bra, men det er ikke bra at båter på mellom 11 og 15 meter fortsatt kan selges til store båter. Derfor oppfattet jeg det som et lite trylletriks.

Det er en kjensgjerning at store fartøy har tilgang til mye større kapital og kan prise opp verdiene av rettighetene, som vi nå ser galopperer, og det er veldig uheldig for flere miljø. Det er i det siste kommet fram meninger om at den velkjente Finnmarksmodellen, som var kjempet fram i storm og i sjøsprøyt av fiskerorganisasjonene og flere fiskeriministre, må bestå. Den forteller at de forskjellige lengdegruppene på båtene må bestå, og en skal ikke kunne få lov å flytte dem til større båter. Det er det som er den farlige utviklingen. La de små, effektive kystbåtene fiske kystnært – de leverer lokalt, de leverer ferskt, og de gir sysselsetting.

Når det gjelder fylkesbindingen av de samme rettighetene, som er en annen side av samme sak, mente også jeg at den ordningen ikke var ideell, men det var helt feil å oppheve den fylkesbindingen som var – at man ikke kunne selge båter fra Finnmark og sørover, men man kunne selge dem inn – uten å ha et alternativ. Det har medført at det er ca. 30–40 pst. økning i rettighetene som nå selges ut av fylket. Det er solgt tolv pluss sju rettigheter fra Finnmark og sørover i år, det er solgt fem inn. Det er en båt på mellom 35 og 40 meter fra Finnmark som er solgt for ca. 200 mill. kr – for å illustrere størrelsen på dette. Det var bydd 100 mill. kr. for rettighetene til en 21-metring. Pengegaloppen er i full gang.

Skal det bli slik at de som sitter i fjæra og bor ved fisken, skal måtte se på at det er andre sørfra, med penger i ryggen, som skal fange fisken? Vi må ha statlige føringer for dette. Vi må sikre at lokalbefolkningen har tilgang til kystnære ressurser. Budskapet til revygjengen i Honningsvåg gjelder fortsatt: La oss få lov å fiske litt.

Else-May Botten (A) []: Til representanten Gunnar Gundersen, som sa i sitt innlegg at regionale utviklingsmidler ropes det ikke høyt om i landet: Det går kanskje ikke fakkeltog langs gatene der det sies at vi må ha mer regionale utviklingsmidler, men det er en av de viktigste stolpene som fylkene har for å bidra til regional utvikling. Det har vært viktige midler for å få gode investeringer på plass, ikke minst i Møre og Romsdal, der man brukte regionale utviklingsmidler for å få på plass gassen, få gassen på land i Aukra. Ormen til Møre var et prosjekt som heldigvis landet, takket være at det var mange som samlet seg og gikk i tog for å få dette på plass, og det er et av de største industrianleggene Norge har. Arbeiderpartiet har 200 mill. kr mer enn regjeringen, både til regionale utviklingsmidler og til arbeidsgiveravgiften.

Så til forenkling: Ja, det er viktig at man gjør grep når det gjelder det. Vi gjorde mye, og vi gjorde det bedre enn svenskene da vi satt i regjering. De hadde et regelråd. Det var noen fra Høyre som sa her at det var så veldig bra, det regelrådet som var i Sverige, og man kan jo tenke at da er det rart at etter å ha etablert et regelråd i Norge, skjer det mindre forenklinger enn det gjorde uten.

Når det gjelder det at Høyre utfordrer oss på at det var arbeidsinnvandrere som fylte arbeidsplassene da vi satt i regjering og vi hadde økninger, må jeg si at jeg reagerer ganske sterkt på at Høyre mener at jobber som gjøres av innvandrere, skal være mindre verdt. En jobb i Norge er en jobb i Norge, samme hva slags statsborgerskap de som gjør den jobben, har. Det er et faktum at det ble skapt 360 000 nye arbeidsplasser mens vi satt i regjering, og at det nå skapes mange færre, og det er noe som regjeringen er nødt til å ta inn over seg.

Når det gjelder representanten Trellevik, som var opptatt av å få mer gods over på sjø, deler jeg veldig det synet. Det som jeg ikke skjønner med innlegget, er at han sier at Arbeiderpartiet roper at det kommer for sent, og at vi skulle hatt mer penger. Nei, Arbeiderpartiet sier ikke det. Vi sier at det er veldig bra at det er innført en slik type ordning, og at det er nok penger i den ordningen per nå, men ordningen fungerer ikke. Så langt er det tatt ut bare 100 000 kr, og vi har satt av 40 mill. kr her. Da er det viktig å se på hva slags type innretning vi skal ha for å få rederne til å bruke denne ordningen, som de har etterspurt lenge, og som jeg er veldig glad for at vi har fått på plass. Poenget er altså at det ikke fungerer, ikke at det er for lite.

Så til forslagene: Arbeiderpartiet støtter – og er med på – forslag nr. 17, mens vi går imot forslag nr. 18.

Heikki Eidsvoll Holmås (SV) []: Bare nullutslipp er godt nok om vi skal stoppe de farlige klimaendringene. Beskjeden fra de to siste års klimatoppmøter er klar: Det haster med å kutte utslipp fram mot 2020.

Siden alle land som har gått fra fattigdom til rikdom, har hatt økt energiforbruk som en motor for veksten, er det å sørge for at land velger fornybare strøminvesteringer i stedet for å låse seg til fossile løsninger, helt avgjørende. Fossile investeringer i strøm har det ved seg at de er billigere å foreta, men de er dyrere å drifte. Det er billigere med dieselaggregat enn med solcellepanel, men strømmen fra dieselaggregatet er likevel dyrere per kWt.

Som utviklingsminister opplevde jeg at de fattigste landene med de beste solressursene og vannressursene hadde de høyeste strømprisene, fordi de ikke hadde tilgang til rimelig kapital, som ville gjort det mulig for dem å investere i et solcellepanel eller et vannkraftverk. Norge har betydelig kompetanse innenfor disse sektorene. Vi har bl.a. Scatec Solar og SN Power, som allerede bidrar med investeringer i utviklingsland – til berikelse for landene og for de norske selskapene selv. De har, sammen med regjeringens eget utvalg for grønn konkurransekraft, gitt oss politikere innspill om at norske institusjoner, som Garantiinstituttet for eksportkreditt, bør få i oppgave å sette opp en garantiordning for norske selskapers engasjement i utviklingsland, slik at ikke bare eksportører av norske varer, men også av investert og kapital og knowhow, kan kjøpe garantier.

Tanken er enkel. Dersom et selskap skal foreta en investering i et utviklingsland med få tidligere fornybarinvesteringer å vise til, vil risikoen oppfattes som høy og kostnadene for kapitalen bli tilsvarende høy. Men dersom tjue ulike prosjekter kan ses samlet gjennom at investorene får anledning til å kjøpe garantier av GIEK med statsgaranti som backing, vil risikoen på alle prosjektene sett under ett være betydelig lavere og gjøre investeringene og dermed strømmen billigere.

Dette er et godt eksempel på hvordan en stat som Norge kan bruke sin rolle som stat og sin finansielle muskel på å støtte fornybarnæringer i Norge, støtte utviklingslands utvikling og kutte klimagassutslipp uten at det koster noe som helst.

Jeg tar derfor opp et forslag på vegne av Arbeiderpartiet, Senterpartiet, MDG og SV, som jeg håper vil kunne samle Stortinget her i dag om å be regjeringen komme tilbake til Stortinget i løpet av vårsesjonen med en slik garantiordning i regi av Garantiinstituttet for eksportkreditt.

Presidenten: Representanten Heikki Eidsvoll Holmås har tatt opp det forslaget han refererte til.

Ove Bernt Trellevik (H) []: Representanten Odd Omland kritiserer både regjeringas næringspolitikk og Høgres næringspolitikk. I merknadene kjem det tydeleg fram at Høgre ønskjer å fokusera på innovasjonseffekten av dei ulike tiltaka me skal støtta. Arbeidarpartiet er redd for at dette skal svekkja vilkåra i andre delar av landet. Me må gjera det heilt klart at Høgre ønskjer like vilkår for alle gründarar og alle som søkjer og ønskjer støtte frå Innovasjon Noreg.

Eg er redd for at Arbeidarpartiets politikk vil styra det som skal gå til innovasjon, på ein slik måte at dei beste prosjekta faktisk ikkje vinn fram, men at me får prosjekt i delar av landet på grunnlag av geografi og kven det er som søkjer – ikkje nødvendigvis at det er dei beste prosjekta som gjev det beste resultatet.

Regjeringa har løyvd 4 mrd. kr til verkemiddel retta direkte mot Sør- og Vestlandet for å bøta på den uroa, beskrivinga, erfaringa og motstanden me opplever på grunn av den låge oljeprisen og den auka arbeidsløysa. Men å seia at budsjettet vårt er næringsnøytralt, er direkte feil. Det er ei historisk satsing på miljøteknologiordning, Innovasjon Noreg, GIEK, landbruk, romfart og gruvedrift – ei satsing som låg heilt brakk under Arbeidarpartiet si styring. At dette er næringspolitikk som på ein måte er nøytral, kan eg rett og slett ikkje forstå.

Når eg reiser rundt i det ganske land, møter eg eit næringsliv som er veldig begeistra for måten regjeringa handterer og stadfestar lokale næringslivsplanar og lokale kommuneplanar på – i langt større grad enn det Arbeidarpartiet gjorde då dei sat i regjering og skulle handtera motsegner frå fylkesmenn. Dette er aktiv næringspolitikk – det å lytta til næringslivet, det å lytta til kommunane. Det trur eg denne regjeringa har gjort på ein svært god måte, og dei fleste har fått det med seg, sjølv om Arbeidarpartiet ikkje har fått det med seg.

Så vert me kritiserte av Arbeidarpartiet for Investinor. Det var ein frå Arbeidarpartiet på talarstolen og snakka om at dette var det beste tiltaket me hadde. Det kan eg rett og slett ikkje forstå – 650 mill. kr i tap etter åtte år, årleg investerer dei i to–sju selskap. I 2015 brukte dei berre 24 mill. kr, i 2016 41 mill. kr – og budsjettet er på 100 mill. kr. Eg kan ikkje forstå at dette er dei viktigaste investeringane me har. I Innovasjon Noreg, f.eks., satsar me over 3 mrd. kr. Det er på høg tid at me går Investinor etter i saumane med dei resultata dei skapar.

I tillegg opplyste representanten Eirik Sivertsen om at me bomma på tala i budsjettet. Det er heilt feil. Me har 52 mill. kr i satsing på meir gods frå land til sjø. Når Else-May Botten seier at me ikkje skal lesa merknadene slik dei står skrivne i budsjettet, skal me ta det med oss. Eg takkar veldig for opplysinga om at det ikkje stemmer, det som står der.

Sivert Bjørnstad (FrP) []: Det er noen ting som henger igjen fra debatten, og som fortjener svar. Først til representanten Otterstad, som sa at jeg har jobbet med en sak i tre år: Det er vanskelig når saken ikke engang er tre måneder gammel, så det er selvfølgelig beviselig feil.

Jeg fikk ikke tid til å nevne Investinor i hovedinnlegget mitt, men jeg synes komiteen har kommet fram til en god løsning. Per nå ser det ikke ut som om det er for mye venturekapital i Norge, kanskje heller for lite. I fjor var investeringene i venturefasen en tredjedel både i kroner og øre og i antall selskaper som det ble investert i, sammenlignet med 2010. Derfor tror jeg det er bra at vi får en utredning av dette. Hadde det vært sånn at private investorer sto og skrapte på døren og følte seg fortrengt av staten, hadde det selvfølgelig vært en helt annen situasjon, men jeg opplever ikke at det er situasjonen per nå.

Så til forslaget om norske lønns- og arbeidsvilkår i norske farvann. Arbeiderpartiet har styrt landet i 50 av de siste 75 årene og har nå endelig blitt bekymret. Det syns jeg er bra, men det er også litt trist. Vi vet fra tidligere at et sånt forslag er nærmest umulig å innføre og kanskje også ulovlig. Fremskrittspartiet har lenge ensomt kjempet for en bedret nettolønnsordning. Arbeiderpartiet var imot til langt ut på 2000-tallet. Vi vil fortsette å kjempe for en fullverdig og styrket nettolønnsordning, på lik linje med det noen av våre naboland har, f.eks. Danmark, og jeg ønsker Arbeiderpartiet hjertelig velkommen til å bidra i den kampen sammen med oss.

Så til representanten Knut Storberget, som etterlyste en mer sosial profil i skatte- og avgiftsopplegget. Vi gir skattelette til alle, Arbeiderpartiet gir økning til alle. Det er de to profilene man i sum har å velge mellom. Når Arbeiderpartiet øker avgifter, det være seg kringkastingsavgift, årsavgift, bompenger, arveavgift eller som Arbeiderpartiet vil foreslå på lørdag, at «Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med et forslag til innretning av en støykomponent i engangsavgiften, og en vurdering av en egen støyavgift på dekk», så er det dem med svakest utgangspunkt som får den tyngste børen.

Økt oljepengebruk var også et tema i det innlegget. Flertallet bruker 225 mrd. kr, Arbeiderpartiet bruker 221 mrd. kr. Det er altså 4 mrd. kr som er den store forskjellen mellom de ansvarlige og de uansvarlige – 0,3 promille av statsbudsjettet.

Statsråd Per Sandberg []: Det var representanten Henriksen som fikk meg til å ta ordet. Jeg forstår godt at Arbeiderpartiet ikke vil slippe tak i myten om at undertegnede vil styre norsk forskning, men når man skal holde fast på denne type påstander, er det viktig at man husker på at kua har vært kalv. Jeg har tatt meg den friheten å gå tilbake til Stoltenberg II-regjeringen for å se hva den la som føringer med hensyn til forskning. Jeg vet ikke om det skyldes at det er det samme embetsverket som skriver i dag, som også skrev under Stoltenberg II-regjeringen, men jeg registrerte at representanten Henriksen nå ikke legger noen føringer, mens man, da man satt i regjering, la betydelige føringer, også utover det som undertegnede har gjort. Stoltenberg II-regjeringen sa bl.a. i Prop. 1 S for 2010–2011, side 74, at kunnskapsutvikling skal «bidra til at målet i regjeringas strategi for en miljømessig bærekraftig havbruksnæring» kan nås. Stoltenberg II-regjeringen sa også i Prop. 1 S for 2011–2012, side 58, at Havforskningsinstituttet «vil fortsette å omstille den havbruksrelaterte forskningen slik at den i større grad underbygger forvaltningsrådene til Fiskeri- og kystdepartementet».

Det er litt flere føringer enn det jeg noensinne har lagt til grunn, men så mener jeg altså at all forskning innenfor marin næring er næringsvennlig, selv om resultatene av forskning noen ganger kanskje legger noen hindringer for næringen, for alt formål med forskning er at vi skal skape bærekraft og forutsigbarhet med hensyn til dette. Det er det jeg har lagt til grunn. Jeg skjønner at Arbeiderpartiet prøver å holde fast ved dette, men jeg kan gjerne lete fram flere sitater ut fra det Arbeiderpartiet har skrevet i sine føringer når de har sittet i regjering, som har vært betydelig mer i form av føringer enn det jeg noensinne har gitt uttrykk for. Jeg registrerer at Arbeiderpartiets medlemmer av KUF-komiteen er enig med meg, for de skriver i en merknad at «en konsekvens av dette er at man fra politisk hold kan styre hvilke temaer en fra politisk hold ønsker forskning på». Det er akkurat det jeg også har sagt, så der er vi enige, og det setter jeg virkelig pris på.

Jeg hadde egentlig også lyst til å ta ordet til representanten Ingebrigtsen når det gjelder fylkesbindingene, for jeg tror at istedenfor at SV nå proklamerer at båter og kvoter fosser ut av Finnmark, er det kanskje viktig å se på oppdateringen som jeg får en gang i måneden. Det er ingenting som fosser ut, men vi ser tegn til at enkelte nå fosser inn i Finnmark, og det synes jeg er veldig positivt.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) []: Til siste talar: Eg skulle gjerne sett dei tala. Det vi høyrer frå kaiene rundt omkring i Troms og Finnmark og andre delar av landsdelen eg kjem frå, er det motsette. Her må vi visst fordjupe oss i tala til Sandberg.

Når det gjeld det eine eller det andre sitatet: Praksisen med å leggje opp til at institutta skal støtte opp under mål som regjeringa har sett, altså ikkje prioritere forsking som ikkje støttar desse måla, men som er uavhengig, må bort. Det som er positivt med den merknaden som kyrkje-, utdannings- og forskingskomiteen har utforma, der også eg har vore aktiv i å gi innspel, er at ein seier akkurat det. Den praksisen må bort. Vi skal ha ei uavhengig forsking. Vi skal ha grunn til å tru på den forskinga vi har, vi skal ikkje kunne tru at det ligg politiske føringar bak.

Så er eg heilt einig i ei utsegn som kom frå landbruksministeren om at det ikkje er eksport vi lever av; det er verdiskaping. Det synest eg var ei ypparleg utsegn frå landbruksministeren, ei utsegn som kan vere til ettertanke for fiskeriministeren, som er så opptatt av eksport – i den grad vi, det norske folk langs kysten i Noreg, klarer å gjere eksport til verdiskaping. Det er det som er interessant, ikkje kor mange fisk som forsvinn ut av landet. Ein kan førestille seg at verdiskapinga går heilt andre stader, noko det også er teikn til.

Det som kanskje er til størst ettertanke i denne debatten, er dei fantastiske moglegheitene vi hadde i starten av denne stortingsperioden, men som har gloppe. Ein kan førestille seg moglegheitene om regjeringa hadde satsa alle dei milliardane dei gav i skattelette til dei rikaste, på næringsutvikling, på næringsbygging, på det grøne skiftet – alle dei store orda vi bruker i denne debatten. Den verkeleg store satsinga i dette budsjettet er jo at dei tusen rikaste kvar dag får 1 800 kr i skattelette, signert Høgre og Framstegspartiet. Auken frå dei blå-blå til Innovasjon Noreg er langt under 10 pst. av dei skattelettane som berre går til dei aller, aller rikaste i dette samfunnet. Hadde regjeringa omfamna initiativet som kom frå Norsk olje og gass, Tekna, Abelia og norsk industri våren 2014, da vi begynte å sjå oljenedturen i auga, om teknologioverføring frå denne næringa til andre næringar, hadde vi vore ein heilt annan stad.

Dette er historia om fire år med tapte moglegheiter, og vi i SV gleder oss til den perioden er avslutta.

Knut Storberget (A) []: Det er nesten så en må klype seg i armen når en hører at regjeringspartienes forsvar for at det ikke skapes arbeidsplasser i Norge, er at det under Stoltenberg II ble skapt mange arbeidsplasser, men det var så mye arbeidsinnvandring. En kunne sagt mye om det. Jeg mener at det i veldig stor grad er et gode og sier noe om aktiviteten i en økonomi at en skaper 360 000 arbeidsplasser, to tredjedeler av dem i privat sektor, og at det gir et signal om hvordan det går.

Jeg må nesten klype meg i armen når representanten Ingunn Foss bruker masse tid på å fortelle at det var så mange innvandrere, uten i det hele tatt å dvele ved hvorfor det er slik at man i løpet av de siste tre årene, når det gjelder å skape nye arbeidsplasser, ikke engang når opp til en tiendedel av de arbeidsplassene som ble skapt i forrige periode, og at to tredjedeler til alt overmål ikke er i privat sektor, men i offentlig sektor. Hvis jeg hadde vært medlem av et av de to partiene som stadig snakker om gjennomføringskraft og har en næringsvennlig «approach» eller forhold til samfunnet, hadde jeg stilt noen spørsmål ved om de ganske så kraftige virkemidlene man har satt inn, særlig skattelette, faktisk virker, og om at de facto ingenting av det som kommer av en stor gruppe nye arbeidsplasser, da måtte være i offentlig sektor. Det er derfor man med god grunn i denne debatten har stilt spørsmål ved hva det er som gjør at man i en stortingsmelding om skog og i statsbudsjettet snakker varmt om virkemidler som virker, f.eks. trebasert innovasjon. Det kostet 19 mill. kr eller noe sånt. Og så kutter man det ut. Det er det vi mener med passiv næringspolitikk – at man med vitende og vilje går inn for tiltak som man sjøl sier virker, og så kutter dem ut, men lar de store skattelettene, som man ikke har noe bevis for virker, stå – snarere tvert imot. Jeg opplever at begrunnelsen for å gå inn i alle de nye arbeidsplassene som ble skapt under Stoltenberg II, kun representerer det totale kollaps i regjeringens næringspolitikk.

Frank Bakke-Jensen (H) []: Det har vært mange forskjellige angrep gjennom denne debatten – Forskjells-Norge, forskjellene øker. Vel, det kom en rapport i dag som sier at forskjellene øker, men den sier også litt om begrunnelsen for det, og den viser noen tegn på at regjeringens politikk vil føre til at forskjellene blir mindre.

Hva er den viktigste grunnen til forskjeller i et samfunn? Det er den utdannelsen samfunnet er i stand til å gi de unge. Den viktigste grunnen til forskjeller i et samfunn er hva slags utdanningsnivå vi har, hvor god skole vi klarer å gi ungene våre. Med den satsingen som regjeringen har på skole, og med de resultatene som vi ser kommer nå, vil det hjelpe. Forskjellene vil bli mindre.

Innvandring er faktisk en viktig faktor til at forskjellene øker. Man får inn en mengde mennesker som har et litt dårligere utgangspunkt enn mange av dem som bor i landet. Det bør også tas med i denne debatten.

Så gjelder det arbeidsplasser. Vel, det er ikke våre ord – det var sjefsøkonomen i LO som advarte mot å lukke øynene og tro at alle arbeidsplassene vi har skapt nå, er varige arbeidsplasser som vil tilføre verdier og midler til fellesskapskassa. Veldig mange av de arbeidsplassene som er skapt i privat sektor, er midlertidige arbeidsplasser som vil være borte når vi kommer til en lavkonjunktur, sa sjefsøkonomen i 2013. Det undrer meg at ikke representanten Storberget klyper seg så hardt i armen at han oppdager at vi faktisk er i en lavere konjunktur nå enn der vi var i 2013. Da hadde alt vært på vei oppover, da var det ikke farlig å skape arbeidsplasser. Men det var ikke riktige satsinger, for det ble ikke skapt varige arbeidsplasser. Det gjør vi nå.

Avslutningsvis, til skattelette: Det er mange måter å levere skattelette på. Én måte er å si at skattefritaket for medlemskap i en arbeidstakerorganisasjon må økes betydelig i neste periode, og at det skal vi gjøre hvis vi kommer i regjering. Det er en veldig presis skattelette for å kjøpe seg venner der ute. Veldig vellykket med de rød-grønne første gangen! Da solgte de Senterpartiet for 6 mill. kr på norsk tv, og det vil sikkert være veldig vellykket framover også. Men den type skattelette skaper ikke arbeidsplasser. Skattelette i formuesskatten for landsdelen vår er 600 mill. kr. som kunne vært tilgjengelig for å skape andre arbeidsplasser. Det er greit at det er mer i Bærum – det bryr jeg meg ikke om, – men det kunne vært 600 mill. kr tilgjengelig for å skape nye arbeidsplasser i Nord-Norge. Og hvorfor kan jeg si det? Jo, fordi veldig mange av de formuene som er skapt i Nord-Norge – formuesskatten betaler – er fordi folk eier arbeidsplasser, eier bedrifter og skaper verdier hver dag.

Geir Pollestad (Sp) []: Først nokre kommentarar til Senterpartiets stemmegjeving seinare i dag: Me kjem til å støtta forslag nr. 13, frå Arbeiderpartiet, og under punkt C i rammeområde 11 kjem Senterpartiet til å stemma imot V.

Så litt om forslag nr. 18, om kongekrabbe: Historia om kongekrabbe starta med kongekrabbemeldinga. Der ønskte Senterpartiet å ta inn at Måsøy-fiskarane òg skulle få rettar, men det var ikkje fleirtalet einig i. No har representantane Frank Bakke-Jensen og Oskar J. Grimstad fremja eit Dokument-8 forslag om kongekrabbefisket, der ein ønskjer å utvida kven som kan delta i fisket. Det forslaget som me har lagt fram i dag, passar veldig godt for å gje statsråden det handlingsrommet han treng for å endra dette frå 2017, fordi vi ber regjeringa om å vurdera å gje fiskarane i heile Finnmark tilgang til fisket. Det vil også verta akseptert om vurderinga endar med at fiskarane frå Måsøy bør koma inn, og at det kan fastsetjast nærmare vilkår – det ligg i forslaget. Men lat meg understreka at det ikkje er ei blankofullmakt til å endra aktivitetskravet som ein har tenkt, men at det er behov for å gjera justeringar for å få eit system som har aksept og tillit i fiskerinæringa. Eg vil oppfordra Høgre og Framstegspartiet, som har lagt inn eit representantforslag tidlegare, til å gje statsråden det handlingsrommet som gjer at når høyringa til direktoratet er avslutta og oppsummert, kan han gjera det som eg oppfattar at eit fleirtal på Stortinget ønskjer.

Til representanten Gunnar Gundersen: Han tok opp dette temaet at ingen går i fakkeltog for regionale utviklingsmidlar. Ja, det er rett, men det er ikkje eit uttrykk for at folk ikkje synest at regionale utviklingsmidlar er lite viktige. Det er fordi desse folka er opptekne av å gå i fakkeltog for å bevara lensmannskontoret sitt, for å bevara sjukehuset sitt og for å redda kommunen sin. Det er så mykje sentralisering frå denne regjeringa at ein har ikkje tid til å gå i alle dei fakkeltoga som ein skulle ha gått i. Det blir i debatten ofte snakka om kva vi skal leva av etter olja. Éin ting er eg trygg på: Å gå i fakkeltog er ikkje noko vi skal leva av etter olja.

Presidenten: Presidenten skjønner at det er produksjon av fakler, antakelig, som vi skal leve av! (Munterhet i salen)

Odd Omland (A) []: Representanten Ove Bernt Trellevik mente at regjeringen fører en aktiv næringspolitikk, og følte at vi svartmaler for mye i denne sammenheng. Han viste til at regjeringen satser på romfart. Da forstår jeg ikke at regjeringen i sitt forslag til budsjett la opp til nettopp store endringer i norsk romfartspolitikk, noe som i realiteten ville ha bidratt til å bygge ned norsk romindustri, ved å kutte dramatisk i ESAs programmer. For to år siden fremmet de også et forslag om å kutte i Copernicus-programmet. Det er uforståelig med tanke på denne næringen som bidrar med viktige, høyteknologiske arbeidsplasser over hele landet og med FoU som kan benyttes også i andre næringer. Det er også merkelig at regjeringen foreslår så store endringer i romfartspolitikken før de startet arbeidet med en romstrategi.

Jeg må si at jeg er glad for at Høyre og Fremskrittspartiet har snudd i Stortinget, og at komiteen nå står samlet mot regjeringens dramatiske kutt. I tillegg er det viktig å følge opp med følgemidler for industrien, og det registrerer jeg at bare de rød-grønne gjør.

En annen næring som er viktig for oss i Arbeiderpartiet, er mineralnæringen. Det regjeringen gjør med denne næringen, vitner heller ikke om en aktiv næringspolitikk. Jeg har i spørretimen utfordret ministeren på om de har til hensikt å følge opp Stoltenberg-regjeringens mineralstrategi overfor en næring som har stort potensial. Det fikk jeg bekreftelse fra ministeren på at de ville. Det er da med undring at vi igjen registrerer at regjeringen ikke retter opp kuttet på 25 mill. kr som ble gjort i NGU i salderingen av fjorårets budsjett, i NGUs kartleggingsprogrammer i Sør- og Nord-Norge. Kuttet i fjor ble begrunnet med den vanskelige flyktningsituasjonen. Når de likevel ikke gjør noe for å rette opp dette i årets budsjett, synes jeg det er helt uforståelig. Arbeiderpartiet har selvsagt lagt inn midler til dette i sitt budsjett, da vi mener at kartleggingen må fortsette slik at vi ikke mister denne kompetansen, noe som vil legge begrensninger på mulighetene for ny industriutvikling.

Jeg nevnte også i mitt forrige innlegg at regjeringen ikke er så aktiv i næringspolitikken. Selv om mange eksempler på dette kunne vært nevnt, vil jeg nevne ett til, som folk på Sørlandet merker seg. Mechatronics Innovation Lab er viktig for den omstillingen Sørlandet står overfor, som et nasjonalt senter for innovasjon, pilotering og teknologikvalifisering for industrien. Det var derfor skuffende at regjeringen ikke har vist vilje til å prioritere bevilgninger til dette senteret, og jeg registrerer at det også denne gangen er budsjettforliket som bevilget midlene til MIL.

Ingunn Foss (H) []: Det var ikke Høyre som sa at arbeidsplasser skapt av den rød-grønne regjeringen ble bekledt av arbeidsinnvandrere, det var det LOs sjeføkonom Stein Reegård og SSB som sa.

Selvfølgelig er en arbeidstaker fra et annet land like mye verdt som en norsk arbeidstaker. Norge og norsk velstand var helt avhengig av utenlandsk arbeidskraft, spesielt i denne perioden. Men når Arbeiderpartiet i sin retorikk sier at det var de som skapte arbeidsplassene i denne perioden, og ikke tar med at vi hadde en historisk høy aktivitet i oljenæringen, faller det på sin egen urimelighet.

Å påstå at denne regjeringen, som har opplevd et historisk fall i oljeinntektene, ikke skaper arbeidsplasser, høres veldig rart ut, spesielt når næringslivet så tydelig melder om det motsatte.

Gunnar Gundersen (H) []: Jeg vet ikke hvem som må klype seg hardest i armen, men det forundrer meg å høre på representanten Storbergets svartmaling. Han må nesten ha glemt hvilket fylke han kommer fra. Jeg lurer på om han har tatt inn over seg hva oljeprisfallet faktisk betyr. Det betyr at de deler av landet som har kalt det å være i oljeskyggen i ganske mange år, nå opplever en renessanse hvor arbeidsplasser kanskje også må flytte litt tilbake dit. Hedmark har kanskje vært det fremste fylket til å markedsføre akkurat det med det å være i oljeskyggen, i hvert fall så lenge Arbeiderpartiet satt og styrte – og nå står altså en representant for Hedmark her på talerstolen og svartmaler det som skjer.

Det er en ganske dramatisk omstilling – det skal alle være oppmerksom på. Og det er som sagt jobber med uhyre høy verdiskaping som forsvinner ut. Vi får bare håpe at landet klarer å erstatte dem. Jeg synes regjeringen gjør en strålende jobb bare ved det å klare å holde tallene oppe med en sånn utfordring framfor seg.

Og så til Investinor og representanten Otterstad. Jeg lurer egentlig på om Arbeiderpartiet og Otterstad har lest det som står. For det første ble det satt av 100 mill. kr til nyinvesteringer, og man skrev samtidig i proposisjonen:

«Som økonomisk mål for selskapet skal forvaltningskapitalen over tid minimum holdes reelt uforandret, inkludert kostnader til drift av selskapet.»

Så presterer altså Arbeiderpartiet å framsette forslag om at man ikke skal lukke mandatet for nyinvesteringer. Man kan umulig har lest proposisjonen før man skrev i innstillingen og kom med forslaget! Det synes jeg er ganske bemerkelsesverdig. Da jeg hørte sitatet, hørtes det nesten bedre ut enn da jeg sa det. Det burde være et krav at man leser proposisjonen før man går ut og kritiserer det regjeringen gjør.

Om regionale utviklingsmidler til slutt: Kanskje det kunne bli et fylkeskommunalt startet prosjekt med den nye oljen – produksjon av fakler. Det finnes selvfølgelig vellykkede prosjekter gjennom regionale utviklingsmidler – selvfølgelig gjør det det. Men jeg tror også analysen viser at uhyre mye går bort til administrasjon og til konsulenthonorar som ender opp i intet.

Og hvis man spør næringslivet: Vil du ha vei, eller vil du ha regionale næringsutviklingsmidler, er det ingen tvil om hva svaret er. Da er det entydig at man ønsker fortsatt satsing langs de linjer regjeringen legger.

Statsråd Jon Georg Dale 13:39:13: Representanten Storberget seier at skattelette ikkje verkar. Det synest eg det er verdt å merke seg. For det er krevjande for ei regjering å vite kva slags arbeidarparti vi skal halde oss til, for dei veit sjeldan kva bein dei skal stå på.

Så vidt eg kjenner til, har Arbeidarpartiet no slutta seg til ei skattereform som i hovudsak har som intensjon å redusere skattane. Kvifor har dei vore med på det med mindre det verkar? Om det er slik at ein er med på ei reform ein ikkje meiner verkar, meiner eg at Arbeidarpartiet har eit forklaringsproblem.

Dei har eit forklaringsproblem til. Det gjeld at dei i iveren etter å ha kapital nok til alle enkeltprosjekta dei gjerne skulle ha valt å støtte, anten det er i jordbrukssektoren eller andre plassar, svarar med å finansiere det med å skrive ut auka skatt til norske bedrifter, til norske bønder, til norske arbeidstakarar. Så brukar dei noko av dei pengane til gode tiltak dei sjølve er for, og så set dei resten i oljefondet for å spare dei i utanlandske bedrifter, som skal konkurrere med dei norske. For meg er det avgjerande viktig at vi greier å ta vare på den norske kapitalen som kan reinvesterast, anten det er i industrien eller i jordbruket.

Det fører meg over til det andre poenget, nemleg at SV no snakkar om fire år med tapte moglegheiter. Vi skal ikkje sjå lenge ut av vindauget før vi ser mykje folk i mange sektorar som no gjev gass for å utnytte moglegheitene, anten det er i jordbruket, i skogbruket, i fiskeria, i oppdrett eller i andre næringar. Dette er ikkje fire år med tapte moglegheiter. Det er fire år som har lagt grunnlaget for ny satsing i norsk næringsliv. Den nedgangskonjunkturen vi har hatt som følgje av fall i oljeprisen, er ei krusing mot det vi ville sett dersom SV fekk styre politikken åleine. For ikkje berre ville dei ha stoppa utvinninga av olje på mange område og ikkje gjeve nye leiteområde som industrien på Vestlandet no treng, men dei ville også ha skrudd opp skattane for fastlandsindustrien. Då står SV att med det som representanten Knag Fylkesnes prisverdig omtalte som at dei har den mest aktive næringspolitikken målt i budsjettstøtte.

Det er ikkje budsjettstøtte vi lever av i dette landet. Vi lever av å gje næringslivet moglegheit til å skape verdiar som vi sjølve haustar av. Vi lever av arbeidsplassane som bidreg til statsbudsjettet, ikkje av arbeidsplassane som har henta pengane sine i statsbudsjettet. Det er eit viktig prinsipp for denne regjeringa. Det gjer at eg er glad for at vi landar ein avtale om budsjettet i dag, for jordbruket og for sektorar elles, med Kristeleg Folkeparti og Venstre, som har vist seg villige til å vere med på å ta ansvar når landet krev det.

Oskar J. Grimstad (FrP) []: Eg må seie eg blir svært forundra over representanten Knag Fylkesnes si stakkarsleggjering av dei nordlegaste fylka i landet vårt. Han snakkar om kvotar og fartøy som fossar ut av Finnmark, kystflåten lir, og kvotane reiser sørover. Han har til og med eit forslag om eit investeringsfond, men berre spesifikt for dei nordlegaste fylka, Troms og Finnmark. Eg trur ikkje landsdelen sjølv ønskjer denne nedsnakkinga av fylka og av innbyggjarane, som dette representerer. Så spør eg også meg sjølv: Kvar får Knag Fylkesnes opplysningane frå? Når statsråden korrigerer påstanden om «fossing ut av Finnmark», når det gjeld kvotar og fartøy, så seier han at nei, det er ikkje det svaret han får når han står på kaia i Finnmark og i Troms. Eg vil håpe at dokumentasjonen kan skaffast frå litt andre plassar enn frå ein diskusjon på kaikanten. Eg skal ikkje prate ned dei som står på kaikanten, men dokumentasjonen skal ein ikkje hente derfrå.

Så veit vi også at arbeidsledigheita i dei nordlegaste fylka er rekordlåg. Fiskarane gjer det godt, og lønsemda er generelt svært god. Eg har inga tru på at unødvendige særordningar vil løfte nokon som helst, men gjer eit stakkarsleg inntrykk, som Knag Fylkesnes gong på gong er med og sementerer gjennom sin argumentasjon om dei nordlegaste fylka.

Så heilt til slutt nokre ord knytte til dei 360 000 arbeidsplassane som Arbeidarpartiet fekk på plass gjennom sine åtte år: Ja, dei fekk på plass 360 000, derav 120 000 i det offentlege, men dei nådde aldri måla sine om dei varme hendene, ei heller 12 000 einerom, som var proklamert. Dei nådde berre 560.

Martin Henriksen (A) []: Aller først kan jeg ikke dy meg for å komme med en kommentar til representanten Gundersen, som stilte spørsmål ved behovet for regionale utviklingsmidler. Han argumenterte ca. på samme måte som en annen stortingsrepresentant fra Høyre gjorde da vi – Troms-benken – var på møte med Nord-Troms regionråd og Tromsø-områdets regionråd, der Høyre-representanten nærmest stilte spørsmål over bordet om hva behovet for regionale utviklingsmidler egentlig var. Det ble en interessant seanse, for da tok ordførerne ordet – én etter én – og pekte på muligheten til å bruke sine egne kommunale næringsfond til å satse på lokale prosjekter, som kai på Husøya, flerbrukshall på Bardufoss, Arctic Race of Norway osv. De sa rett ut at regionale utviklingsmidler altså er midler som gir våre lokale folkevalgte muligheten til å satse basert på lokal kunnskap, framfor at stadig mer skal kanaliseres via et kontor i Oslo.

Så har jeg en kommentar til fiskeriministeren: Når fiskeriministeren blir såpass irritert av mine bemerkninger om forskning, er det nesten fristende «å ta en Listhaug» og si at her har man åpenbart tråkket på noen ømme tær. Fiskeriministeren leste en merknad fra kirke-, utdannings- og forskningskomiteen, og det var en veldig god merknad, for det er altså fra et kapittel som jeg selv er saksordfører for. Han leste den første delen av setningen: «Man kan fra politisk hold styre hvilke temaer en fra politisk hold ønsker forskning på.» Så utelot han den andre delen av setningen: «… men ikke hvordan forskningen skal foregå, eller hvilke resultater som skal komme ut.» Dette er altså en merknad Høyre og Fremskrittspartiet ikke var med på.

Høyre og Fremskrittspartiet var heller ikke med på den andre merknaden, som jeg for så vidt nevnte, om at Veterinærinstituttet står fritt til også å prioritere forskning som ikke understøtter målene i stortingsmeldingen, dersom en finner faglige grunner for det. Dette var også en merknad Høyre og Fremskrittspartiet ikke var med på.

Den diskusjonen om forskning har vi hatt før, og at det fremdeles er uklarheter skyldes først og fremst at Fremskrittspartiet og ministeren fremdeles ikke er tydelig nok. Fiskeriministeren har riktignok begynt å si de riktige tingene, men det er også verdt å merke seg at han ikke har gått tilbake på et eneste ord av det han har uttalt, verken om Havforskningsinstituttet eller om «de mørke motkreftene» – som det fremdeles hadde vært interessant å få vite hvem er, fremfor at man fremdeles skal kaste et mistenksomhetens slør over de pekefingrene som blir rettet mot akademia, institusjoner, politikere og professorer.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) []: Eg hadde eigentleg tenkt å halde eit hardt innlegg mot statsråd Dale, men så blei det Bakke-Jensen, så statsråd Sandberg osv. Så blei det Oskar J. Grimstad som heldt det siste innlegget.

Det er interessant at vi er komne dit i Framstegspartiet si historie at Framstegspartiet kallar alle dei som kjempar for kystfolkets rett til å hauste av eigne ressursar, stakkarsleg. Det er altså stakkarsleg å kjempe mot den politikken som fører til at dei aller rikaste i dette samfunnet skal få enda meir. Det har blitt stakkarsleg i Framstegspartiet si verd. Det har verkeleg vore ei openberring for meg no å sjå fødselen – live – av elitepartiet Framstegspartiet. Takk til representanten Oskar J. Grimstad for å invitere meg inn i fødestova.

Presidenten: Representanten Else-May Botten har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Else-May Botten (A) []: Når det gjelder Investinor, tror jeg representanten Gundersen selv ikke har skjønt hva et venturefond er for noe. Regjeringen ville lukke dette mandatet for aktive direkteinvesteringer og foreslo at Investinor kun skulle drive passiv medinvestering. Representanten Gundersen burde stå for egen komitémerknad, som går imot endring av Investinor.

Så til det som går på regionale utviklingsmidler, og at det var så bra at de skulle ned, for da fikk man jo mer penger til vei, sa Gundersen. Nei, det er ikke sånn. I mitt fylke har det blitt veldig mange færre millioner til regionale utviklingsmidler. Vi er det fylket som får minst penger til fylkesveier, og vi har altså ikke opplevd at det blitt en økning til veier.

Arbeidsplasser skapes ikke av politikere, de skapes av næringsaktører. Men hvorvidt det er attraktivt å skape nye arbeidsplasser, har med hva slags næringspolitikk man fører å gjøre. Så konklusjonen i dag er at det ikke skapes flere arbeidsplasser i Norge, og derfor kan det heller ikke være sånn at politikken er treffsikker og fungerer.

Ingrid Heggø (A) []: Det var representanten Gundersen som fekk meg til å ta ordet, då han spurde: Vil du ha veg eller regionale utviklingsmidlar? Svaret som eg får rundt omkring, er: Eg vil ha breiband. Det er det viktigaste satsingsområdet for reiselivet rundt i heile landet – det er breibandssatsinga. Det kan ein gjerne bruka nokre midlar på, meir enn det regjeringa har føreslått. Eg er glad for at Høgre og Kristeleg Folkeparti har fått opp løyvinga, men likevel ligg dei langt unna Arbeidarpartiet, som hadde 106 mill. kr meir til breiband i vårt alternative budsjett.

Regionale utviklingsmidlar: Det er massevis av gode eksempel på at det har vorte gode, varige bedrifter ut av desse midlane. Eg skal nemna ei: Arctic Race of Norway. Ho vart dei første åra finansiert via dei regionale utviklingsmidlane. Ho hadde ikkje sett dagens lys viss det ikkje hadde vore for at dei tre nordlegaste fylka kunne bruka desse midlane. Og maken til god marknadsføring av Noreg skal ein jammen leita lenge etter. Så jo, vi vil òg ha regionale utviklingsmidlar.

Arbeidarpartiet var dei første som sette ned selskapsskatten. Det skjedde mens vi var i regjering. Han går direkte på botnlinja, og det er langt meir effektivt enn å setja ned formuesskatten. Dette har dei aller fleste innsett for lenge sidan, og det vert òg underbygd av alle undersøkingar. Finanskrisa, som kom i 2008, er fullstendig gløymd når Høgre og Framstegspartiet prøver å bortforklara at regjeringa Stoltenberg faktisk la til rette for at det kunne verta skapt 360 000 nye arbeidsplassar.

Eg vil heller ikkje vera så veldig bekymra over at Høgre og Framstegspartiet skaper offentlege arbeidsplassar. Det hadde vore bra viss det hadde vorte fleire lærarar, sjukepleiarar eller fleire tilsette i barnehagane. Men nei, desse arbeidsplassane går faktisk til oppbygging av eit byråkrati.

Eg vil gjenta det eg sa på slutten av mitt førre innlegg: Vi må føra ein aktiv næringspolitikk for at vi skal kunne leggja til rette for at det kan skapast nye arbeidsplassar her i landet. Det hjelper ikkje med meir dosering av feil medisin.

Presidenten: Representanten Knut Storberget har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Knut Storberget (A) []: Jeg reagerer med stor interesse på at en ny forsvarslinje er trukket opp når det gjelder de 360 000 arbeidsplassene som ble skapt under Stoltenberg. Nå er det ikke nødvendigvis utlendinger, men at en ikke nådde andre mål. Jeg syns det blir stusselig. Vi står i en situasjon hvor regjeringa nå er i ferd med å forlate en stortingsperiode og har skapt bare én tiendedel av det antallet, hvorav to tredjedeler er i offentlig sektor, og så er det eneste svaret man får fra regjeringshold, at enten var det for mange utlendinger i statistikken, eller så oppnådde man ikke andre mål. Dette holder ikke.

En av konklusjonene på denne debatten må jo være at det må være mulig å ha flere tanker i hodet på én gang. Det å bygge skogsveier er bra, men det behøver ikke å gå på bekostning av trebaserte innovasjonsprogram. Vi må ha noe å kjøre til og fra. Det er ikke noe poeng i å bygge skogsveier hvis en ikke skal ta ut tømmer.

Det samme gjelder for regionale utviklingsmidler: Vi må skape ny næringsvirksomhet, vi må ha noe å kjøre til og fra på de flotte, nye veiene som bygges. Her er det om å gjøre å ha mange tanker i hodet på én gang.

Presidenten: Representanten Sivert Bjørnstad har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Sivert Bjørnstad (FrP) []: La meg få begynne med å si til Stortinget og til komiteen: Takk for en god debatt!

Og så skal jeg fortsette litt med denne sagaen om regionale utviklingsmidler. Jeg synes det er litt rart at det stort sett er ordførere og fylkesrådmenn som uttaler seg om regionale utviklingsmidler, ikke folk flest. Jeg tviler ikke på at det finnes noen gode prosjekter i landet som har tjent på regionale utviklingsmidler, men jeg har også sittet noen år i regional utviklingskomité i Sør-Trøndelag fylkesting og sett hvor mye av disse midlene som går til både administrasjon og høyt gasjerte styreledere rundt omkring i bedrifter som mottar støtte.

Så ønsker jeg å gi ros til statsråd Dale, som hadde et glimrende innlegg om skattepolitikk. Jeg ønsker å repetere det – det har vi fortsatt ikke fått svar på: Hvis Arbeiderpartiet ikke tror at skattelette fungerer, hvorfor i alle dager har man gått med på et skatteforlik som har til hovedhensikt å lette skattene for folk og bedrifter?

Statsråd Per Sandberg []: Først til representanten Knag Fylkesnes, som etterlyser tall. Tallene er tilgjengelige. Når det gjelder fylkesbindingene i 2015, var det 409 deltakeradganger i kystflåten etter torsk, hyse og sei i Finnmark, og så var det 9 i tillegg som gikk på NVG – altså 409. Fram til 1. desember i år har det vært elleve flyttinger. De kunne skjedd med bakgrunn i andre struktureringer, men det er altså det SV mener er en «fossing» ut av Finnmark. Det har aldri vært landet mer fisk i Nord-Norge enn det gjør nå – under denne regjeringen, får jeg lov til å legge til. Det er ikke denne regjeringen som har sørget for det heller, men det er gode forhold der ute og et stort engasjement blant fiskerne.

Det samme kunne jeg for øvrig ha sagt om instruksen fra 12. januar, som SV mente var katastrofal. Det er ingenting per nå som skulle tilsi at det har skjedd noen endringer på grunn av instruksen totalt sett. Men dette skal jeg informere Stortinget om i en samlet stortingsmelding i januar/februar.

Det fører meg over til representanten Henriksen. Jeg tror dette er viktig særlig for Nord-Norge, og jeg kommer til å snakke ned alle krefter som har en intensjon om å snakke ned Nord-Norge – om disse kreftene er mørke eller hvite eller lyse eller grønne, betyr ingen verdens ting: Det går rimelig greit i Nord-Norge. Det var det som var mitt formål på Fiskebåts møte også, da jeg sa at jeg ville bekjempe noen krefter som snakker ned denne landsdelen, for det fortjener ikke landsdelen.

Jeg må også få lov til å si at det gikk rimelig greit med Arctic Race of Norway allikevel da denne regjeringen fikk på plass 15 mill. kr, så jeg tror ikke vi skal ha dårlig samvittighet for det heller, og det tror jeg nok vi skal se på framover også.

Og hvis man er så veldig opptatt av disse regionale utviklingsmidlene, hvorfor er det da sånn at man i nord aksepterer at landsdelen blir tappet for 600 mill. kr i formuesskatt, som i enkelhet kunne ha vært lagt igjen i landsdelen til små og mellomstore bedrifter som faktisk vet hvilke utfordringer vi står overfor i nord, som faktisk står for patriotkapitalen? La nå disse små og mellomstore bedriftene i nord beholde formuesskatten og skape arbeidsplasser, vekst, sysselsetting og optimisme i nord. Men det ønsker man jo ikke, for det er jo bare de rike som betaler formuesskatt!

Presidenten: Representanten Ingunn Foss har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Ingunn Foss (H) []: Det er lett for politikere å legge til rette når økonomien går så det suser og tidene er gode. Da tjener bedriftene penger, og det er arbeidsplasser for folk, noe som er grunnlaget for hele velferden vår. Det er mer krevende for enhver regjering å legge til rette for lønnsom virksomhet når prisene på den varen landet har vært så avhengig av, halveres. Men det er feil at det ikke skapes arbeidsplasser, og det er et faktum at næringslivet ber om mer av det samme. Her synes jeg at Arbeiderpartiet burde lytte til næringslivet.

Presidenten: Representanten Frank Bakke-Jensen har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Frank Bakke-Jensen (H) []: Litt avslutningsvis om bruktbiler. Det var veldig synd at representanten Johnny Ingebrigtsen ikke hadde tid til å være til stede nå, for vi diskuterte akkurat nyheten fra Finnmark. Fylkestinget har vært samlet, og man har bevilget regionen utviklingsmidler til forskjellig, bl.a. 1,5 mill. kr til å brolegge Rådshusplassen i Hammerfest. Det er altså Norges desidert rikeste kommune, og da jeg spurte representanten Johnny Ingebrigtsen om hvorfor i all verden man måtte gjøre en sånn prioritering, sa han at det var ingen andre som søkte. Så hver krone som har vært bevilget i regionutviklingsmidler, har antakelig ikke vært like treffsikker som man gjerne skulle ha ønsket. Men det er jo et poeng at vi har kuttet 1,2 mrd. kr i RUP-midler, og så har vi tilført 1,4 mrd. til fylkesveiene, og jeg synes det er et godt bytte.

Til dem som ellers klager på hvordan vi skal ta landet videre: Jo, vi tar det videre med bedre skoler, bedre muligheter for ungdommene og bedre rammevilkår for å skape bedrifter og skape arbeidsplasser. Da har vi midler til å fylle på budsjettet og gi til dem som trenger penger derfra.

Nikolai Astrup (H) []: Jeg hadde egentlig ikke tenkt å tegne meg i denne debatten. Transportkomiteens debatt begynner nå etterpå. Men da bredbåndsutbygging kom opp som tema fra representanten Heggø, ble jeg likevel fristet til å tegne meg.

Det er ikke slik at det er offentlige subsidier som driver bredbåndsutbyggingen i Norge. I 2015 ble det investert 8,6 mrd. kr i bredbåndsutbygging i Norge av ekom-selskapene selv. Det er de som driver utbyggingen av bredbånd i Norge. Så er det slik at vi har offentlig støtte til å bygge ut bredbånd i de områder av landet der det overhodet ikke er kommersielt grunnlag for å bygge det ut, og den innsatsen er økt gjennom budsjettforliket mellom regjeringspartiene og Kristelig Folkeparti og Venstre.

Sverige har valgt den modellen som det kan synes som Arbeiderpartiet foretrekker, nemlig en modell som er drevet av offentlige subsidier. Resultatet er det stikk motsatte av hva vi har oppnådd i Norge. Det går tregere, for selskapene bygger ikke ut med mindre de får offentlig støtte. Dermed bestemmes utbyggingshastigheten av tilgangen på offentlige subsidier. I Norge er det stikk motsatt. Vi har en rivende utvikling og svært mye bedre dekning enn det man har i Sverige – takket være den markedsdrevne modellen som vi har valgt i dette landet, og som også har gjort at investeringene i ekom-nettene økte fra 6,9 mrd. kr i 2012 til 8,6 mrd. kr i 2015.

Til slutt en liten anmerkning om dette med å skape arbeidsplasser: Hvis det er noen som tror at det bedriftene som sliter i Norge i dag, trenger, er 10 mrd. kr i økt skatteregning fra Arbeiderpartiet, vel, da tar de feil. Da trenger de også å ta seg en tur ut til bedriftene som vil rammes av de skatteøkningene som Arbeiderpartiet foreslår.

Presidenten: Representanten Odd Omland har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Odd Omland (A) []: Det er fra flere hold stilt spørsmål ved hvordan Arbeiderpartiet kunne være med på skatteforliket. Jo, Arbeiderpartiet er for å kutte i selskapsskatten. Det gjorde vi også i forrige periode. Men vi er ikke for å kutte i formuesskatten, for det virker ikke. Det skaper ikke de arbeidsplassene som er etterlengtet.

Jeg må si at det også er merkelig i debatten å høre på spørsmål om hvordan vi har skapt 360 000 arbeidsplasser, og at EØS-borgere liksom er litt mindreverdige. Denne regjeringen prøver å prate seg bort fra den alvorlige situasjonen som landet befinner seg i, nemlig med den høyeste ledigheten og den laveste sysselsettingsveksten på 20 år.

Ingjerd Schou hadde her overtatt presidentplassen.

Gunnar Gundersen (H) []: Jeg synes debatten egentlig gjenspeiler at det har vært en liten solgangsbris. Det er kamp om hvem som har bevilget mer på diverse poster, men ingen framhever hvordan man finansierer det, eller hvordan man skal komme fram til lavere oljepengebruk – som i og for seg alle også markedsfører at man har.

Jeg konstaterer at det egentlig ikke er mange som har noe særlig alternativ. Den mest aktive næringspolitikken Norge kan føre, er nettopp den politikken regjeringen fører. Det er satsing på samferdsel og infrastruktur – bredbånd er en del av infrastrukturen, sånn jeg ser det. Det er å satse på kunnskap og forskning. Vi ser at næringslivet også responderer – det er en kraftig økning på forskningssiden. Det er å satse på vekstfremmende skattelettelser, i all hovedsak for det lokale eierskap.

Her må jeg si at representanten Knag Fylkesnes rett og slett må ha glemt at skattelettelser faktisk er penger hos hver enkelt av oss. Det er som representanten Bakke-Jensen sa – mye av de pengene er bundet opp i lokale bedrifter og arbeidsplasser. Det er ikke sånn at det er staten som sitter og finansierer hoveddelen av norsk næringsliv. Staten er inne i noen få store, børsnoterte selskaper pluss i en del viktige sektorpolitiske selskaper. For øvrig er det private investorer og eiere som sitter lokalt i sine lokalmiljøer, som finansierer det aller meste av norsk næringsvirksomhet. At en representant fra den nordlige delen av landet da kan påstå at mer av pengene styres fra hovedstaden, når man vil gi den type skattelettelser, er uforståelig. Der synes jeg statsråd Sandberg hadde et aldeles utmerket innlegg.

Så litt om statlig eierskap. Replikkrunden synes jeg var et paradoks – når man prøver å gjøre politikk ut av noe som er et anliggende for styret og for bedriftsforsamlingen. Selvfølgelig sitter vi alle her og følger med på det, vi er store eiere i Telenor, men at man skal gjøre politikk ut av enhver konflikt i et selskap, før det har nådd fram gjennom de organene det skal, finner jeg ganske bemerkelsesverdig. Jeg synes statsråden svarte utmerket på de spørsmålene som kom. Det går fram at man følger med på situasjonen, men man gir ikke råd og gir ikke uttrykk for hva man mener om den konflikten som foregår. Den er det bedriftsforsamlingen og styret i selskapet som har ansvaret for å løse. La oss håpe de gjør det kjapt.

Presidenten: Representanten Geir Pollestad har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Geir Pollestad (Sp) []: Berre til det siste som vart sagt, om Telenor.

Eg er hjartans einig i kva styringsformer som gjeld, kva for ansvar styret har, kva for ansvar bedriftsforsamlinga har. Men Stortinget kjenner berre statsråden, det er statsråden me har med å gjera. Det er interessant, og det skal vera av interesse for Stortinget, korleis statsråden opptrer i desse sakene, som den som forvaltar den statlege eigarskapen. Er dei prinsippa Stortinget har vedteke, følgde? Vert selskapet drive på ein måte som sikrar den statlege eigarinteressa i selskapet? Det bør det ikkje vera tvil om.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.