Statsminister Erna Solberg [09:10:18]: La meg starte med å takke for anledningen til å komme til Stortinget for å redegjøre for status for og håndtering av utbruddet av koronavirus.

Norge har opplevd den alvorligste krisen siden annen verdenskrig. Regjeringen har iverksatt svært inngripende tiltak som har hatt store konsekvenser for alle deler av samfunnet. Før Stortinget går fra hverandre for sommeren, ønsker jeg å orientere Stortinget om regjeringens vurdering av veien videre. Jeg vil også benytte denne anledningen til få å takke for et godt samarbeid gjennom det jeg tror vi alle kan si har vært en intensiv vår.

Aller først vil jeg gjerne få si litt om hvor vi står i dag.

Slå ned-strategien som regjeringen valgte i den tidlige fasen av utbruddet, har langt på vei lyktes. Tiltakene har hatt god virkning. Det norske folk har stilt opp på vår tids største dugnad.

Innsatsen har gitt resultater. Vi har kunnet ta hverdagen tilbake, men det er likevel en annerledes hverdag vi beveger oss mot. Fortsatt er det fare for oppblussing av smitte og smittespredning. Vi må derfor være forberedt på å slå ned nye utbrudd, både nasjonalt og lokalt. Regjeringen har derfor gått over til en kontrollstrategi. Testing, isolering og sporing vil fremover være viktig for å beholde kontrollen.

Da helse- og omsorgsministeren redegjorde for Stortinget den 10. mars, var alle rapporterte smittetilfeller blitt sporet til utlandet, eller de var blitt smittet av noen som hadde vært i utlandet.

Etter 10. mars utviklet situasjonen seg svært raskt. Antall smittede økte. Samtidig kom det meldinger om at det ikke var mulig å spore hvor flere var blitt smittet. Viruset spredte seg ukontrollert i Norge. Det var liten kunnskap om viruset, hvordan det spredte seg, og hvor mange som kom til å trenge sykehusinnleggelse og intensivbehandling.

Med situasjonen i andre land, bl.a. Italia, som bakteppe, var det vesentlig å unngå at smittetoppen ble så høy at den overskred helsetjenestens kapasitet. Derfor besluttet helsemyndighetene den 12. mars, med støtte fra helse- og omsorgsministeren og meg, å iverksette inngripende tiltak for å bekjempe smittespredningen.

Det var klart at tiltakene ville få store konsekvenser for norsk økonomi og samfunnsliv. Men vår vurdering var at alternativet fremsto som dårligere, for både liv og helse, samfunnsliv og økonomi. Beslutningen ville gi oss tid – tid til å bygge beredskap og få mer kunnskap om behandling og bedre måter å hindre spredning på.

Tiltakene som ble innført, var uten sidestykke i moderne tid. De inngripende tiltakene medførte at krisen gikk over fra å være en helsekrise til å bli en krise med konsekvenser for alle deler av samfunnet. Den 13. mars overtok derfor Justis- og beredskapsdepartementet som lederdepartement med nasjonalt koordineringsansvar for krisehåndteringen.

Internasjonalt ledet pandemien til det sterkeste økonomiske tilbakeslaget siden 1930-tallet. Millioner av mennesker ble arbeidsledige.

Også i Norge falt verdiskapingen kraftig. Mens mange bedrifter har måttet stanse eller legge om driften som følge av smitteverntiltakene, har andre opplevd lavere etterspørsel eller begrensninger på produksjonssiden på grunn av manglende arbeidskraft eller forsinkede leveranser.

For å begrense skadevirkningene av virusutbruddet for norsk økonomi, bedrifter og arbeidsplasser er det satt inn svært omfattende økonomiske tiltak. Regjeringen har fremmet en rekke saker for Stortinget, med forslag om både generelle ordninger og målrettede tiltak for grupper og enkeltnæringer. Stortinget sikret rask behandling av sakene, men har også bidratt med nye tiltak og forsterking av regjeringens tiltak.

Vi har lagt vekt på at ellers sunne og levedyktige bedrifter ikke skal bukke under som følge av virusbekjempelsen, og å unngå unødvendige oppsigelser. Det trygger lønnsomme arbeidsplasser og verdiskaping og reduserer sjansen for at høy arbeidsledighet får varig feste.

Krisens art, de inngripende tiltakene og at alle sektorer er berørt, har gjort det naturlig at beslutninger om endringer i smitteverntiltak fattes på regjeringsnivå. Helsedirektoratets og Folkehelseinstituttets faglige råd har vært sentrale i nær sagt alle beslutninger. Det er likevel regjeringens ansvar å fatte beslutninger etter en helhetlig avveining av hensyn.

En rekke beslutninger måtte tas på kort varsel og med stor usikkerhet. Noen måtte justeres underveis, og med dagens kunnskap kunne ulike beslutninger blitt annerledes. Regjeringens vurdering i dag er likevel at valget av overordnet strategi var riktig.

Vi har også hatt planer og regelverk som var nyttig da krisen kom. Blant annet har Nasjonal helseberedskapsplan, som er det nasjonale rammeverket for alle typer helsekriser, og Nasjonal beredskapsplan mot utbrudd av alvorlige smittsomme sykdommer vært viktige.

Det er også et viktig prinsipp at alle store hendelser skal evalueres. Regjeringen har, etter dialog med partiene på Stortinget, derfor nedsatt en uavhengig kommisjon for å få en grundig og helhetlig gjennomgang og evaluering av vår håndtering av covid-19-pandemien. Kommisjonen skal se på både beredskapen vi hadde i forkant av pandemien, og hvordan krisen er håndtert.

Det ble etter hvert klart at smitteverntiltakene virket. Smittespredningen avtok, og vi kunne starte en forsiktig nedtrapping av tiltakene. Regjeringen bestemte at det skulle skje over tid, sammen og kontrollert. Den tilnærmingen gjelder fremdeles.

I gjenåpningsfasen har regjeringen valgt å prioritere barn og unge først, deretter arbeidsliv og andre områder etter det. Det bygger på en erkjennelse av at smitteverntiltakene rammet barn og unge, og særlig dem som hadde det vanskelig fra før. Helt siden koronapandemien kom, har regjeringen derfor jobbet med å få på plass tiltak som skal komme disse barna til gode. Fremover vil også regjeringen prioritere å hjelpe elever som har tapt progresjon som følge av pandemien.

Den 7. mai la regjeringen frem en plan for videre håndtering og en tidsplan for gradvis nedtrapping av de mest inngripende tiltakene. Smittespredningen var da så lav at regjeringen kunne endre strategi fra å slå ned viruset til å opprettholde kontroll på smittespredningen. Vi har holdt oss til planen. Aktiviteter og virksomheter som har vært stengt, har gradvis åpnet. Noe gjenstår, bl.a. er arrangementer begrenset til 200 personer og reglene om å holde avstand beholdt.

Pandemien har også gjort det nødvendig å begrense trafikken over landegrensene, med karanteneregler, innreiserestriksjoner og reiseråd. Det har hatt store konsekvenser for arbeidspendlere, turisme, handel og folk-til-folk-kontakt.

I takt med at smitten spredte seg internasjonalt, ga UD for første gang i historien et reiseråd hvor alle reiser til utlandet ble frarådet. Da det globale reiserådet ble innført, var situasjonen svært uoversiktlig. Pandemien spredte seg raskt. De fleste land i verden innførte drastiske tiltak. Stengte luftrom, stengte grenser, portforbud og karantenekrav ble innført raskt og ofte uten forvarsel.

Norske borgere på reise ble derfor oppfordret til å reise hjem. Fra midten av mars og til i dag har UD mottatt rundt 40 000 henvendelser fra mennesker som har ønsket råd og veiledning om hjemreise. De aller fleste har heldigvis kommet seg hjem selv. Men fra noen få steder er det dessverre fortsatt ikke mulig å reise. Enkelte er derfor fortsatt i en vanskelig situasjon. Utenriksdepartementet og Samferdselsdepartementet bisto flere tusen nordmenn med hjemreise, og Norge hadde også et vellykket samarbeid med de nordiske land og EU om å hjelpe nordmenn hjem.

Når vi nå igjen kan reise i Norden, er det kriterier for smittesituasjonen i den enkelte region som ligger til grunn. I tillegg vil hvert nordiske land ha sine restriksjoner. Disse må vi alle respektere og rette oss etter.

På grunnlag av vurderinger fra helsemyndighetene vil regjeringen komme med mer informasjon om reiser til og fra nærliggende europeiske land innen 20. juli. Objektive kriterier for smitte vil gjelde også her.

Smitteimport fra utlandet utgjør kanskje den største risikoen for at utbruddet skal blusse opp. Hvordan smitte kan tas med fra andre land, så vi tydelig i vinter da nordmenn vendte hjem fra ferie i Italia og Østerrike.

Ved å gå skrittvis frem er det lettere for oss å opprettholde kontrollen. Når vi valgte å åpne grensen, var det derfor naturlig å begynne med våre nordiske naboer og ha en gradvis tilnærming til videre grenseåpning. Går dette bra, kan vi ta nye skritt senere.

Det har vært nødvendig med en nasjonal dugnad for å få kontroll på smittespredningen. Mange har bidratt med mye, og konsekvensene har vært store. Flere hundre tusen arbeidstakere har blitt permittert. I samfunnskritiske funksjoner, som transport, dagligvare og politi, har det vært nødvendig å holde hjulene i gang, på tross av en smittsom sykdom i samfunnet. Deres innsats har vært viktig i en kritisk situasjon for Norge.

Også alle de andre som raskt har omstilt seg, fortjener en takk, f.eks. lærere og universitetsansatte, som snudde seg rundt og laget nye, digitale undervisningsopplegg, bedrifter som har lagt til rette for hjemmekontor, og som har lagt om driften for å ivareta smittevernhensyn.

Personalet på sykehusene har omstilt virksomheten, tatt på seg nye oppgaver og stilt opp på en fantastisk måte for å pleie dem som har blitt syke. Det samme har skjedd i eldreomsorgen.

Det aller viktigste tiltaket for å få ned smitten har vært at vi har holdt avstand til hverandre og begrenset sosial kontakt med venner, kolleger og familie. For mange har nettopp dette vært tungt.

Så jeg vil benytte anledningen til å rette en stor takk til alle dem som har bidratt i dugnaden.

Tilgjengelighet og krisekommunikasjon har vært viktig for regjeringen. Vi har holdt jevnlige pressekonferanser og deltatt i nyhetssendinger, debatter og intervjuer. Våre helsemyndigheter og helsetjenesten har dyktige fagpersoner som har vært tilgjengelige for media og kommunisert åpent om håndteringen, delt sin kunnskap og svart på motforestillinger. Vi har lagt vekt på å skape realistiske forventninger til krisens varighet og omfang, kommunisere tydelig den usikkerheten som har vært, og hvilke omkostninger krisen vil kunne gi for samfunnet og den enkelte.

Det har vært viktig for regjeringen å sikre tilstrekkelig hjemmelsgrunnlag slik at man kunne vedta de smitteverntiltakene som var nødvendig for å bekjempe pandemien, og samtidig ivareta rettssikkerheten til den enkelte. I tillegg har det vært nødvendig med ulike tilpasninger for å holde samfunnet vårt i gang.

De mest inngripende tiltakene har vært fastsatt med hjemmel i smittevernloven. Dette er hjemler som allerede lå der, og som gjorde det mulig å respondere raskt på situasjonen som oppsto. Med hjemmel i smittevernloven har helsemyndighetene og regjeringen bl.a. fastsatt forskrifter om karantene og isolasjon, stenging av skoler, forbud mot spesielle arrangementer og virksomheter, bortvisning av utlendinger uten oppholdstillatelse og forbud mot opphold på fritidseiendom utenfor egen kommune.

På mange områder var det mulig å gjøre tilpasninger gjennom å ta i bruk eksisterende forskriftshjemler. Til sammen 60 forskrifter har blitt fastsatt med hjemmel i slike eksisterende hjemler. En rekke lover manglet imidlertid nødvendige forskriftshjemler. Koronaloven ga da regjeringen mulighet til å fastsette nødvendige tiltak. Regjeringen var bl.a. tidlig ute med en midlertidig forskrift som utvidet domstolenes adgang til å bruke fjernmøteteknologi. Lignende løsninger har blitt innført innen barnevernet og for fylkesnemndene.

Koronaloven opphørte 27. mai, og forskriftene er i all hovedsak erstattet med midlertidig lovregulering.

Vi har vært i en situasjon der det var nødvendig å handle raskt. Det har derfor ikke vært mulig å gjennomføre normale høringsprosesser. Regjeringen har likevel tilstrebet å gjennomføre hurtighøringer der det har vært mulig. Når forskrifter må fastsettes i høyt tempo, sier det seg selv at de ikke nødvendigvis får den samme klarhet og kvalitet som ellers. En viktig del av evalueringen blir å se på hvordan vi bør utvikle og forbedre beredskapsregelverket vårt.

I arbeidet med å vedta nødvendige lovendringer har Stortinget handlet raskt, noe som igjen har gjort det mulig å iverksette nødvendige tiltak. Jeg har lyst til å takke Stortinget for godt samarbeid i denne perioden.

Det er grunn til å være imponert over hvordan helsetjenesten i landet har jobbet gjennom denne krisen. Blant annet er det gode resultater av den intensivbehandlingen som er blitt gitt. Det har bidratt til at Norge har relativt få dødsfall.

Det er også blitt lagt ned et formidabelt arbeid med å planlegge for en nødsituasjon med behov for svært høy intensivkapasitet. Hurtig opplæring, kompetanseutvikling og rekruttering av nytt personell har vært nødvendig.

Vi håper selvfølgelig at vi ikke kommer dit at vi trenger å bruke denne forsterkede beredskapen, men erfaringene fra andre land viser at det er nødvendig å ha gode planer for tilstrekkelig intensivkapasitet i en eventuell nødsituasjon.

Smittevernhensyn og forberedelser til å kunne motta et høyt antall covid-19-pasienter i sykehusene har gjort det nødvendig å utsette mye annen aktivitet. I tillegg ble aktivitetsnedgangen forsterket på grunn av sykdom og karantene hos de ansatte, og fordi pasienter selv avlyste timene sine.

Etter hvert som vi fikk kontroll på smittespredningen, ble de regionale helseforetakene den 17. april bedt om gradvis å trappe opp igjen til mer normal drift. Selv om alle sykehusavdelinger ennå ikke har full kapasitet på grunn av smittevernhensyn, arbeider de både med å gi pasientene et godt behandlingstilbud, og med gradvis å redusere etterslepet som har utviklet seg. I dette arbeidet skal det også brukes ledig kapasitet hos private samarbeidspartnere for å redusere ventetidene. I forbindelse med RNB styrkes sykehusenes budsjetter med over 6,6 mrd. kr.

Regjeringen vil fremover prioritere å få ned helsekøene, men vi må likevel være forberedt på at det kan ta tid før ventetidene er nede på det nivået de var før krisen. Det skyldes bl.a. at sykehusene må opprettholde beredskap for en ny bølge.

Det er særlig eldre mennesker over 80 år som har blitt alvorlig syke av covid-19, og over halvparten av dødsfallene har skjedd på sykehjem. Det har vært en stor utfordring for kommunene å beskytte sine eldre og samtidig yte god helse- og omsorgstjeneste. Det har vært en belastning både for barn, unge og eldre som mottar omsorgstjenester, og ikke minst for de pårørende, at det har vært veldig begrensede muligheter for besøk og kontakt. Når vi nå har fått epidemien under kontroll, legger vi til rette for at beboere i institusjoner, både sykehjem og barneboliger, kan få besøk så langt det er mulig og forsvarlig.

Flere land, også Norge, har hatt utfordringer med å skalere opp kapasiteten til å teste mistenkte tilfeller av smitte. På tross av dette klarte Norge på kort tid etter det nasjonale utbruddet av smitten raskt å komme helt i verdenstoppen i andelen av befolkningen som ble testet. Siden skapte den globale mangelen på kjemikalier til laboratorieanalyse nye utfordringer. Vi har nå likevel klart å utvide kapasiteten betydelig, bl.a. ved en NTNU-utviklet analysemetode.

Norge har nå en analysekapasitet som kan dekke behovet ved en situasjon med mye mer smitte enn det vi ser i dag. Vi bygger en beredskap for å kunne teste inntil 5 pst. av befolkningen, tilsvarende om lag 300 000 personer, hver uke. Men frem til over sommeren har Folkehelseinstituttet anslått at en testkapasitet på om lag 1,5 pst. av befolkningen ukentlig trolig vil dekke behovet i de fleste kommuner.

Kommunene har gjort en god jobb med prøvetaking og smittesporing. Dersom smittesituasjonen utvikler seg i negativ retning utover året, kan smittesporingen settes under press. Vi arbeider med å finne tiltak som kan adressere dette, bl.a. elektronisk deling av prøvesvar til innbyggere og helsepersonell, enklere testmetoder og bruk av appen Smittestopp.

Regjeringen har under hele koronakrisen vært opptatt av at alle som jobber i helse- og omsorgstjenesten, skal kunne gå trygt på jobb og ha det smittevernutstyret de trenger. Vi har etablert en nasjonal ordning for innkjøp og distribusjon av smittevernutstyr til hele helsetjenesten, også kommunene. Denne ordningen har på en effektiv måte sikret gode leveranser i en svært utfordrende global situasjon. Det er inngått avtaler med flere norske produsenter som har omstilt sin virksomhet til produksjon av smittevernutstyr. Vi fortsetter å bygge opp lagrene og har nå bedre lagre enn tidligere. Med de bestillingene vi nå har gjort fra utenlandske og norske produsenter, kan vi dekke behovet for det meste av smittevernutstyr de nærmeste 12 månedene. Det gjelder for en situasjon med utbredt smittespredning.

Tilgang til legemidler er en utfordring i Norge og Europa. Det var det også før utbruddet av covid-19. Regjeringen har derfor over lang tid jobbet systematisk med å styrke legemiddelberedskapen.

Etterspørselen etter legemidler under covid-19 har økt fordi mange land har igangsatt beredskapslagring nasjonalt, og det er utfordringer i produksjonen av legemidler og i de globale forsyningskjedene.

Regjeringen har ivaretatt befolkningens tilgang til legemidler under covid-19 ved å vedta omsetningsrestriksjoner om eksport, rasjonering og prioritering. I tillegg er det inngått avtaler med legemiddelgrossistene som øker beredskapslagrene våre av legemidler utover de ordinære lagrene.

Regjeringen vurderer nå, som del av arbeidet med å styrke legemiddelberedskapen, mulighetene for produksjon av enkelte kritiske legemidler i Norge.

Fordi legemiddelmarkedet og forsyningskjedene er globale er det også nødvendig med et godt internasjonalt samarbeid. Vi jobber særlig tett med de andre nordiske landene og EU for å trygge tilgangen til legemidler.

Situasjonen og beredskapen i Norge har gjort det mulig for oss å bistå vårt naboland Sverige da de opplevde akutt mangel på et kritisk legemiddel for behandling av covid-19-pasienter.

I dag er det ingen vaksine mot covid-19. Et stort antall vaksinekandidater er under utvikling. Vi vet ikke i dag hvilke av disse som eventuelt vil kunne vise seg å være sikre og effektive.

Basert på lærdommer fra ebolaepidemien lanserte regjeringen i 2017 etableringen av CEPI sammen med flere andre land. CEPI er et partnerskap av offentlige, private og humanitære organisasjoner. Koalisjonen skal finansiere og stimulere til utvikling av vaksiner mot utvalgte sykdommer. Sekretariatet er lokalisert i Oslo. Norge har økt sine bidrag til CEPI etter utbruddet av covid-19, og en rekke andre land har gjort det samme.

Inntil det foreligger storskalaproduksjon av vaksine mot covid-19, vil etterspørselen langt overgå tilbudet. Som et lite land er Norge helt avhengig av å samarbeide med andre land i samme situasjon. Norge skal nå delta i to nye internasjonale initiativ om vaksiner mot covid-19. Vi er invitert til å bli med i Inclusive Vaccines Alliance. Frankrike, Tyskland, Italia og Nederland, støttet av Europakommisjonen, står bak alliansen, hvor formålet er å støtte utvikling og produksjon av covid-19-vaksiner for både europeiske land og lavinntektsland. Alliansen er derfor viktig både for å sørge for vaksiner for innbyggerne i Norge og for å bidra til en rettferdig fordeling globalt. I tillegg vil Norge delta i Covax, som er et globalt initiativ som skal bidra til å sikre tilgang til vaksine mot covid-19 i alle land, uavhengig av betalingsevne.

Regjeringen vil arbeide for god samordning og samarbeid mellom de to ulike sporene for å styrke arbeidet for rettferdig global fordeling og tilgang til vaksiner. Rettferdig fordeling er et tema regjeringen har vært opptatt av lenge. Norge var med på å grunnlegge både CEPI og vaksinealliansen GAVI og har siden covid-19-utbruddet jobbet aktivt internasjonalt for å skaffe økt finansiering til CEPIs arbeid med en koronavaksine.

En global krise krever global ledelse og internasjonalt samarbeid. Det er nødvendig at Verdens helseorganisasjon leder arbeidet med å utvikle kunnskap om viruset og tiltakene som trengs for å bekjempe sykdommen. Regjeringen har vært tydelig på vår støtte til Verdens helseorganisasjon, og vi har aktivt søkt internasjonale løsninger i krisehåndteringen både regionalt og globalt.

Covid-19-pandemien har vist hvor avhengig Norge er av samarbeidet med EU. Blant annet gjennom EUs felles innkjøpsmekanismer og EUs instrument for krisestøtte er EU en viktig samarbeidspartner. Regjeringen har deltatt aktivt i EUs helse- og justisministermøter om koronasituasjonen. I tillegg har norsk deltakelse i EUs helsesikkerhetskomité, HSC, og Det europeiske smittevernbyrået, ECDC, vært viktig i vår nasjonale krisehåndtering.

Det nordiske samarbeidet har også vært viktig i denne krisen. Gjennom tett kontakt mellom nordiske utenriks-, helse- og justisministre har vi utvekslet nyttige erfaringer og bistått hverandre med råd, til tross for at vi har valgt litt forskjellige strategier.

Internasjonalt samarbeid handler også om solidaritet. Derfor la regjeringen vekt på å kunne svare ut EUs tidlige appell om å bistå de hardest rammede landene. I tre uker i vår arbeidet et norsk helseteam side om side med italienske kolleger på intensivavdelinger i Bergamo i Nord-Italia, som da var et av de hardest rammede områdene i verden. Av samme grunn har jeg takket ja til å være med på å lede den internasjonale kriseresponsen gjennom EU-kommisjonens arbeid med å skaffe nok finansiering til utvikling av en vaksine.

Koronapandemien har tydeliggjort at vi trenger mer internasjonal solidaritet og multilateralt samarbeid, ikke mindre. Ingen land kan løse denne krisen alene. Derfor har det vært viktig for Norge aktivt å støtte opp om FNs kriserespons. Norge har tatt initiativ til å opprette et nytt FN-flerpartnerfond for å bremse konsekvensene av krisen. Fondet kommer i tillegg til støtten til FNs globale humanitære responsplan. Norge har utbetalt et første bidrag på 150 mill. kr og tar politisk lederskap for å mobilisere internasjonal støtte til fondet.

Den første bølgen av pandemien er så å si over i Norge. Det antas nå å være bare noen hundre smittede i landet. Bortsett fra en begrenset økning av antall påviste tilfeller enkelte steder er det så langt ingen tegn til noen ny nasjonal oppblussing. Men viruset er like smittsomt og sykdomsskapende som før, og befolkningen er i praksis like lite immun som før. Det anslås at bare rundt 1 pst. av befolkningen i Norge har vært smittet. I mange kommuner er det ingen bekreftede tilfeller. Vårt mål er derfor å holde smittespredningen nede frem til en vaksine eller effektiv behandling er på plass.

Smitte i store forsamlinger ser ut til å være en viktig drivkraft for covid-19-pandemien og kan forklare hvorfor epidemien skyter fart enkelte steder. Vi er derfor særlig bekymret for smitte på steder der mange møtes. Det er derfor fortsatt viktig å begrense størrelsen på arrangementer, og regelen om en meters avstand må opprettholdes.

Siden det nå er få mulige smittekilder i landet, venter vi ikke noen rask, generell økning i antall smittede. Men det er en utfordring at sykdommen kan spres nokså skjult – mellom personer med få eller bare milde symptomer – og det kan skje i flere uker før det dukker opp noen tilfeller med alvorlig sykdomsforløp.

Vi påvirkes også av utviklingen i våre naboland. Europa er i ferd med å åpne opp. Vi vet ennå ikke hvordan det vil påvirke spredningen av viruset.

Det blir viktig å oppdage lokale utbrudd og større trender så tidlig som mulig. Gode overvåkingssystemer for å kunne følge utviklingen tett er nødvendig. Både kommunene og de nasjonale helsemyndighetene spiller her en viktig rolle.

Regjeringen vil opprettholde beredskapen på sykehusene for å kunne håndtere en ny bølge av smittede.

Systemet for testing og sporing av smittede er skalert opp og skal forberedes ytterligere. Dersom vi opplever ny spredning, vil dette bli enda viktigere for å kunne beholde kontroll uten å måtte innføre de mest inngripende tiltakene på nytt.

Folkehelseinstituttet har stanset innsamling av data gjennom appen Smittestopp etter varsel fra Datatilsynet om midlertidig forbud mot å behandle personopplysninger. FHI jobber videre med sikte på at appen igjen kan tas i bruk, i tråd med vedtak i Stortinget. Appen kan gi god kunnskap om spredningen av viruset i befolkningen og bidra vesentlig til smittesporingen. Dette er derfor viktig for vår beredskap og muligheten til å klare oss uten de mest inngripende tiltakene ved et mulig nytt utbrudd.

For å være best mulig forberedt har regjeringen utarbeidet en beredskapsplan med smitteverntiltak som kan iverksettes, lokalt eller nasjonalt, ved økt smittespredning. Målet er å være forberedt på å iverksette tilstrekkelige smitteverntiltak, men også å unngå tiltak der vi nå har bedre kunnskap om at kostnadene er store og smitteverneffekten liten.

Målrettede lokale tiltak vil i større grad enn nasjonale tiltak kunne bidra til at virksomheter kan opprettholde sin aktivitet. Dersom det oppstår en lokal smittesituasjon som kun har konsekvenser i én kommune, er det kommunen som, etter smittevernloven, treffer vedtak og iverksetter smitteverntiltak. Hver enkelt kommune har ansvar for at vedtak er forankret i den nasjonale håndteringen.

Dersom lokal smitte rammer flere kommuner i en region, anbefales det at kommunene samordner beredskapsplaner for å sikre at smitteverntiltakene utgjør en samlet respons. Ved særlig inngripende tiltak skal tiltakene koordineres nasjonalt.

Vi mener vi er godt forberedt på ulike scenarioer, og vi har planlagt for situasjoner med mye smitte i samfunnet.

Parallelt med de gradvise lettelsene i smitteverntiltakene har aktiviteten i norsk økonomi tatt seg en del opp. Selv om ledigheten fortsatt er høy, har det allerede blitt 130 000 færre ledige siden toppen i april.

Regjeringen mener den viktigste oppgaven for den økonomiske politikken nå er å legge til rette for at den positive utviklingen skal fortsette. Den 29. mai la regjeringen frem en strategi for de økonomiske tiltakene for fase 3 – Norges vei ut av krisen. I denne fasen må vi få hjulene i norsk økonomi godt i gang igjen, samtidig som smitten ikke må komme ut av kontroll.

I arbeidet med strategien har vi støttet oss på råd fra eksperter og på innspill fra organisasjoner og næringsliv.

Regjeringen har i proposisjonen til Stortinget fremmet forslag om økonomiske tiltak for å:

• få folk tilbake i jobb

• sikre flere bein å stå på

• skape en grønnere fremtid

• få økt kompetanse ved å gjennomføre Utdanningsløftet 2020

• inkludere flere

Tiltakene har vært godt tilpasset behovene, og det aller meste er midlertidige tiltak som skal reverseres etter hvert som den økonomiske situasjonen bedres.

Jeg viser for øvrig til debatten om disse spørsmålene senere i dag. Den blir sikkert omfattende og god.

Det har vært riktig og nødvendig å bruke mye penger for å unngå en enda større krise med flere konkurser, flere arbeidsledige og større tap for bedrifter og enkeltpersoner.

Usikkerheten om den videre utviklingen er stor, særlig i år og til neste år. Vi vet fortsatt lite om virusutviklingen fremover og om vi får nye smittebølger. Det avhenger ikke bare av oss selv, men også av utviklingen i andre land. Og vi vet ennå ikke hvor hardt fallet i oljeprisen og en svekket verdensøkonomi vil ramme oss på sikt.

Reduksjonen i arbeidsledigheten har vært svært rask den siste tiden. Vi må være forberedt på at nedgangen fremover kan gå saktere. Antall konkurser har så langt vært moderat, men kan øke.

Vi vet heller ikke om vi skal tilbake til den gamle normalen, eller om pandemien vil sette langsiktige spor som endrer hva vi oppfatter som normalt. Mye avhenger av om vi finner en vaksine, og hvor lenge strenge smitteverntiltak må opprettholdes, ikke bare i Norge, men også internasjonalt. Men vi følger godt med og vil tilpasse den økonomiske politikken – også med nye tiltak hvis det blir behov.

Flere ordninger, herunder kompensasjonsordningen for bedrifter med stort omsetningsfall og den nye støtteordningen for å ta permitterte tilbake i jobb, har planlagt varighet ut august. Regjeringen vil i dialog med arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjoner frem til august vurdere behovet for eventuelle nye ordninger utover høsten. Et godt samarbeid med partene i arbeidslivet vil være viktig fremover.

Jeg vil takke for Stortingets evne og vilje til rask behandling av sakene i tiden vi har lagt bak oss. Selv om det selvfølgelig har vært uenigheter, har jeg opplevd at vårt felles ønske har vært å gjøre det beste for alle som bor i Norge, og at det har preget samarbeidet. Jeg håper på et fortsatt godt samarbeid også fremover.

Regjeringen har lagt en plan for sommeren når det gjelder håndtering av smitte. Vi ønsker å beholde kontrollen og kommer fortsatt til å gå gradvis frem. Testing, isolering og sporing vil fremover være viktig for å beholde kontrollen. Vi legger til grunn en stegvis åpning av grensen og er forberedt på raskt å kunne slå ned nye utbrudd lokalt.

Samtidig er situasjonen uforutsigbar. Det kan oppstå akutte situasjoner på andre samfunnsområder som må løses raskt. Regjeringen vil derfor ha høy beredskap gjennom sommeren. Jeg ber om at Stortinget også har en slik beredskap, dersom det oppstår saker som trenger rask behandling.

Vi har hatt og vil fortsatt ha en svært krevende situasjon på grunn av covid-19. Situasjonen i verden er ikke avklart. Vi må åpne opp så mye vi kan, men uten å miste kontrollen, og snu i tide hvis situasjonen forverrer seg. Vi må fortsette den dugnaden som vi har startet på, og få næringslivet og økonomien i gang igjen.

Da helse- og omsorgsministeren orienterte Stortinget den 10. mars, var det 100 000 bekreftet smittede i verden. I dag er over 8 millioner bekreftet smittet, og nærmere 450 000 er registrert døde. Det er store mørketall, og smittespredningen i verden er fortsatt økende.

I Norge er det 244 mennesker som har gått bort som følge av covid-19. Sammenliknet med mange andre land er det et lavt tall. Vi skal vise ydmykhet i møtet med andre land som er langt hardere rammet. Også de 244 nordmennene som har gått bort, er dypt savnet. Flere av dem døde uten sine nærmeste rundt seg, på en måte som vi ikke forbinder med en verdig avslutning på livet.

Det understreker alvoret. Pandemien fortsetter å forårsake alvorlig sykdom og å ta liv. Det er vårt felles ansvar å bidra til å forhindre det, i solidaritet med de som rammes hardest av sykdommen, våre eldre og de som har andre sykdommer som gjør dem utsatt.

Vi har forberedt oss så godt vi kan på sommeren og høsten. Vi er beredt til å handle raskt igjen dersom det blir behov for det.

Min siste oppfordring i dag er at vi alle husker på alvoret, også når vi skal nyte sol og sommer og ha ferie.

Jonas Gahr Støre (A) [09:49:05]: Norge har bestått testen. Vi kom sent i gang. Det var mangler i beredskapen. Dette skal evalueres, men jeg vil anerkjenne statsministeren og regjeringens innsats fra midten av mars. Jeg vil takke for det samarbeidet som har vært. Jeg mener at norsk politikk har vist seg fram fra sin sterke side i håndteringen av koronakrisen. Aller viktigst er det i dag, tror jeg, å takke de der ute i vårt arbeidsliv – hverdagsheltene, som vi kaller dem – som har stått i frontlinjen mot smitten i en uoversiktlig situasjon med fare for eget liv og egen helse: helsearbeidere, renholdsarbeidere, lærere, butikkansatte, de som transporterer oss, en lang rekke mennesker. Men regjering og storting har arbeidet bra sammen, og jeg takker statsministeren for denne grundige redegjørelsen. Vi får debatt om de økonomiske sidene senere i dag, så jeg skal forholde meg mest til det helsemessige.

Først vil jeg, som statsministeren, si at vi er ikke ferdig med covid-19. Covid-19 er neppe ferdig med oss. Det er verdt å minne om nå, hvor stemningen i folket er at vi er på vei ut av noe. I disse varme sommerkveldene kan vi gå rundt og observere at det er en endring på gang. Det er glede knyttet til det, men det kan også være en uro med tanke på hva som kan skje om det smitter.

Mitt første punkt, samtidig som jeg gratulerer med at Norge har fått en plass i Sikkerhetsrådet, er å si til statsministeren: Dette bør være en sak Norge tar opp i FNs sikkerhetsråd, for verden trenger mye bedre beredskap for å hindre utbrudd – kontroll ved utbrudd og styrket beredskap. Det er et sikkerhetsanliggende. Aids kom på Sikkerhetsrådets dagsorden til slutt, under Kofi Annans ledelse. Nå må vi være med og sette dette spørsmålet på dagsordenen, for det kan skje igjen. Når dette skjer, er det mer alvorlig enn om en finansgigant på Wall Street går over ende. Det har vi nå sett.

Mitt andre punkt er: I lys av denne redegjørelsen, og jeg ønsker at statsministeren bekrefter det, legger jeg til grunn at hun er trygg på at vi nå har det nødvendige smittevernutstyret for dem som er i frontlinjen – på sykehjemmene, i sykehusene, i kommunene. Jeg legger til grunn at hun er trygg på at vi har nok testkapasitet – jeg merker meg at vi nå skal teste mindre enn det var annonsert da det var snakk om 100 000 i uken – og at vi har nok kapasitet til sporing. Dette er hovedstrategien ved kontroll, og det vil være betryggende for Stortinget å høre at statsministeren bekrefter at det er slik.

Jeg er urolig, og jeg opplever at statsministeren deler det engasjementet, for dem som har mistet behandling fordi helsevesenet vårt har vært fokusert på korona. 320 000 har mistet behandling de hadde ventet på. 30 pst. færre kreftpasienter har fått behandling. Det er 1 600 færre døgnopphold innen psykisk helse. Det er avgjørende at disse nå får oppfølging og hjelp.

Det er en lang rekke sårbare grupper som har mistet inntekt som følge av det som har skjedd. Manglende utbetaling fra Nav – dagpenger, kompensasjon osv. – er det helt avgjørende å komme på nivå med.

Men la meg ta en konkret problemstilling og utfordre statsministeren på den. Flere som har fått utsatt behandling på sykehus, vil nå gå ut av den perioden de har rett på sykepenger, 52 uker, uten at de har fått behandling, selv om det var planen. Da går de over til arbeidsavklaringspenger, som gir langt lavere kompensasjon enn sykepenger, og de venter på å få den behandlingen. Med over 300 000 som har utsatt behandling, vil det gå lang tid før den køen er borte. Spørsmålet er da: Er det rett at de som skulle få behandling da korona stengte ned, nå skal oppleve å få redusert inntekten sin, slik de her opplever?

Det er en rekke slike sårbare grupper. Jeg mener det er viktig at regjeringen og myndighetene følger med på det og vurderer mulighetene for kompensasjon.

Til slutt: Regjeringen har valgt en modell hvor de lytter til rådene fra Folkehelseinstituttet og Helsedirektoratet, men står selv i front i kommunikasjonen og håndteringen. Jeg tror det er et riktig valg. Det er viktig at politikken er i front. Jeg tror Norge gjør klokt i å gjøre mer som man har gjort i Danmark – at det er en politisk kommunikasjon. Samtidig har vi lite involvering av dette hus når det gjelder de enkelte beslutningene som tas. Jeg vil oppfordre regjeringen til å ha nær kontakt med Stortinget i fortsettelsen. Jeg har også lyst til å si at når det stilles spørsmål fra Stortinget og fra politisk opposisjon rundt valg som er tatt, lytt til det! Vi er ombudsmenn og -kvinner for folk som stiller spørsmål, og noen ganger får man inntrykk av at det nærmest er å banne i kirken om man utfordrer de avgjørelsene som er tatt.

Nå må vi håndtere denne krisen med vekt på sosial rettferdighet, at ingen blir stående alene og blir sårbare, at vi får folk i arbeid og i aktivitet. Fra Arbeiderpartiets side vil vi gjøre alt vi kan for å bidra til at vi fortsatt kommer vellykket ut av krisen, og at vi har beredskap til å kunne håndtere den om den slår tilbake.

Trond Helleland (H) [09:54:31]: Takk til statsministeren for en god redegjørelse med en bred gjennomgang av det som har skjedd i forbindelse med koronapandemien siden forrige redegjørelse 10. mars. Dette er den alvorligste krisen Norge har opplevd siden annen verdenskrig, og regjering og storting har måttet fatte store og inngripende beslutninger på løpende bånd, uten normal saksbehandling. Jeg synes regjeringen har bestått prøven, og jeg synes også vi i Stortinget har bestått prøven.

I løpet av noen hektiske dager i mars ble alt snudd på hodet. Samfunnet ble stengt ned, flere hundre tusen mennesker ble permittert, smitten bredte seg i befolkningen, og usikkerheten økte.

Ikke minst har den norske befolkningen bestått prøven. Naboer har stilt opp for hverandre, besteforeldre har kommunisert med barnebarn over Teams og telefon, folk har vasket hender og holdt avstand. Norge har vist at vi klarer å dra i samme retning i krevende tider. Det er en stor styrke for landet at samholdet er så stort, selv om vi skal holde avstand.

En slik krise reiser mange spørsmål som trenger raske svar. De mest inngripende tiltakene har vært fastsatt med hjemmel i smittevernloven. Dette var hjemler som allerede lå der, og gjorde det mulig å reagere raskt. Med hjemmel i smittevernloven har helsemyndighetene og regjeringen bl.a. fastsatt forskrifter om karantene og isolasjon, stenging av skoler, forbud mot spesielle arrangementer og virksomheter, bortvisning av utlendinger uten oppholdstillatelse og forbud mot opphold på fritidseiendom utenfor egen kommune.

En rekke lover manglet imidlertid nødvendige forskriftshjemler, og da Stortinget kunne vedta koronaloven, fikk regjeringen mulighet til også å fastsette forskrifter. Til sammen er 60 forskrifter blitt fastsatt med hjemmel i den type lovverk. Den 27. mai fjernet vi koronaloven, og forskriftene er nå stort sett erstattet med midlertidig lovregulering.

Helsevesenet i Norge har blitt stilt på store prøver, og det er all grunn til å rette en hjertelig takk til de mange tusen ansatte som har stått på dag og natt for å håndtere krisen. Norge har heldigvis få dødsfall, og helsearbeiderne våre har mye av æren for det. De fleste av oss kjenner noen som har blitt syke, og de fleste av oss kjenner noen som er permittert. Derfor har arbeidet i Stortinget også foregått med det største alvor. Hvordan kan vi best hjelpe? Hvordan kan vi trygge arbeidsplassene samtidig som vi trygger folks helse? Jeg synes regjeringen har klart denne balansegangen godt og opplever bred tilslutning til de tiltak som er iverksatt, både i folket og her på Stortinget.

Den 29. mai la regjeringen fram en strategi for de økonomiske tiltakene for fase 3 – Norges vei ut av krisen. Den skal vi behandle senere i dag. Nå må vi få hjulene i gang igjen i norsk økonomi, samtidig som smitten ikke kommer ut av kontroll. Det er fem hovedstrategier for å komme ut av krisen:

• få folk tilbake i jobb

• sikre flere bein å stå på

• skape en grønn framtid

• øke kompetansen ved å gjennomføre utdanningsløftet 2020

• inkludere flere

Disse strategiene skal vi drøfte senere i dag, men det er grunn til å tro at en vil få bred tilslutning også til det.

Takk til statsminister og regjering, og takk til det norske folk som stiller opp. Krisen er ikke over, vi må fortsatt følge smittevernrådene. Vi håper på en fin sommer uten økning i smitten, vi håper på en vaksine, og vi håper på en mer normal tilværelse etter hvert.0

Siv Jensen (FrP) [09:58:50]: La meg først få lov til å takke statsministeren for en redegjørelse som i og for seg oppsummerer alle de steg som har vært tatt siden dette utbruddet traff Norge. La meg også få lov til å takke regjeringen for den jobben som de har lagt ned gjennom disse ukene og månedene. Det er ingen tvil om at dette har vært ekstraordinært krevende for regjeringen, og jeg tror både Stortinget og det norske folk anerkjenner den jobben som regjeringen har lagt ned.

Men det er også riktig i forbindelse med denne runden i Stortinget, å takke alle dem som har stått på ekstra ute i det norske samfunnet. For det er mange som har lagt ned en betydelig innsats for at vi skal komme best mulig og raskest mulig ut av denne situasjonen.

Det norske folk har vist betydelig selvdisiplin og dugnadsånd gjennom disse månedene. Mange har betalt en høy pris. Mange har mistet jobben. Mange er redd for at livsverket, familiebedriften, skal gå over ende som følge av de inngripende tiltakene. Mange av våre eldre har vært isolert i flere måneder, har ikke hatt nærkontakt med pårørende. Mange har sågar opplevd å ikke få tatt farvel når livet har ebbet ut. Og mange tusen har fått utsatt nødvendige behandlinger i landets sykehus. Derfor er jeg veldig glad for at vi i forbindelse med behandlingen av både tiltakspakke 3 og revidert budsjett har fått på plass en kraftig styrking av innsatsen for landets eldre, men ikke minst også en kraftig styrking av kapasiteten til å behandle syke i Norge.

Ja, det har vært behov for omfattende krisetiltak. Mange av dem har blitt kraftig forsterket gjennom det arbeidet som har vært lagt ned her i Stortinget.

Men Regjeringens smittevernråd og tiltak ser nå ut til å bli, i hvert fall opplevd som, mer inkonsekvente og delvis forvirrende. Og vi ser at disiplinen og dugnadsånden er i ferd med å avta kraftig. Jeg tror at utslaget kom i kjølvannet av den store demonstrasjonen som vi så i Oslo for kort tid siden, hvor også en statssekretær i regjeringen var til stede. Vi er nå i en situasjon der vi ser at strender og spisesteder fylles opp, men Dyreparken nektes altså å avholde Sabeltann-forestillinger til tross for at de har rigget til et svært godt opplegg for å kunne håndtere dette i tråd med smittevernreglene. Reisepolitikken oppleves av mange som vanskelig å forstå. Eksempelvis kan både tyskere og nordmenn reise til Danmark, men tyskere får ikke lov til å reise til Norge, til tross for at det er svært lave smittetall og dødelighet på linje med Finland, som er åpent for nordmenn. Boligmesser fikk først beskjed om at de kunne åpne og forberedte seg på det. Så strammet regjeringen inn. Men Ikea og Maxbo kan ha åpent. Og det er for mange vanskelig å få øye på den store forskjellen på disse.

Jeg tror at regjeringen gjør klokt i å tenke gjennom smitteverntiltakene og de rådene de faktisk gir, en gang til, rett og slett fordi hvis vi nå fortsetter å se en situasjon der respekten for tiltakene avtar, der folks selvdisiplin og dugnadsånd avtar ytterligere, vil det kunne være utfordrende i forhold til den overordnede strategien som jeg er helt enig i, nemlig å holde smitten nede.

Avslutningsvis vil jeg benytte anledningen til å ønske både statsministeren og resten av regjeringen en god sommer og håper at arbeidspresset vil avta noe. Jeg tror også regjeringens medlemmer har behov for å hvile litt etter de ukene og månedene som ligger bak oss.

Marit Arnstad (Sp) [10:03:25]: Jeg vil gjerne få takke statsministeren for redegjørelsen. Det har vært utfordrende måneder for veldig mange. Jeg tror mange har kjent på sorg, ensomhet og usikkerhet. Og det er på sin plass å takke alle dem som har tatt de tyngste takene. Det er de som er ansatt i helsevesenet, de som har vært, eller er, permittert, alle de som har vært nødt til å leve livet sitt på en annen måte enn den kjente og vante.

De politiske partiene i denne sal har stått sammen om mange av veivalgene, både når det gjelder rammene rundt det som har skjedd, endring av lovverk og andre beslutninger som har krevd samarbeid.

Det er også en anerkjennelse til presidenten at Stortinget gjennom hele denne tida har vist at man har vært kapabel til å møtes og ta raske avgjørelser når det trengs. Jeg tror vi trygt kan si at Stortinget er forberedt på å på kort varsel kunne møte når som helst gjennom hele sommeren.

Stortingets styrke viste seg ikke minst ved behandlingen av den første økonomiske krisepakken. Det var et svakt forslag fra regjeringen, men et samlet storting gjorde en kraftig satsing mulig. Det er stortingspartienes fortjeneste at krisepakken kom såpass bra ut som det den gjorde.

Etter to måneder med et bredt samarbeid om økonomiske krisepakker i Stortinget sa imidlertid regjeringen takk og farvel til den type samarbeid. Da var Høyre og Fremskrittspartiet tilbake i partipolitikken og forberedelse til valgkamp. Både revidert nasjonalbudsjett og den tredje krisepakken bærer preg av det. Det vi behandler senere i dag, får regjeringspartienes og støttepartienes stempel. Nå er det de store, og ikke de små, som prioriteres. Nå blir offentlig sektor nedprioritert.

Vi er i den heldige situasjon i Norge at vi sakte, men sikkert kan gjenåpne samfunnet. Måten det skjer på, vil være viktig for oss alle. Senterpartiet mener det er tegn til bekymring. Regjeringen har i enkelte tilfeller vist seg lite smidig når reglene skal fastsettes. Samtidig aksepteres det en situasjon der store folkemengder etter hvert nå samles på utesteder og i demonstrasjoner i områder av landet med mye smitte. Det er bekymringsverdig.

Senterpartiet har tidligere pekt på muligheten for en geografisk differensiering når det gjelder skoler og barnehager, for vi må erkjenne at vi har en veldig ulike smittesituasjon i ulike deler av landet. Nå ser vi et skille som også er vanskelig å forstå når det gjelder kultur og idrett. Toppfotball og treningssentre får lov til å åpne, mens breddefotball, barnefotball, paraidrett og annen bredde idrett må vente til 1. september. Og det framstår unektelig som litt stivbent og merkelig. At et fotballag på Røros, der det ikke har vært eller er noen smitte i det hele tatt, ikke kan få lov til å spille kamp, mens treningssentrene i Oslo fylles opp av folk, er helt uforståelig. Og i en situasjon der vi kan risikere lokale utbrudd mer enn en ny smittebølge, må det mer smidighet og differensiering til i en slik situasjon.

Den type differensiering som regjeringen ikke velger å gjøre i Norge, har regjeringen gjennomført når det gjelder forholdet vårt til andre land. Og det mener jeg er en klok strategi. Jeg mener også det er en klok strategi at man nå framover vil ha en skrittvis åpning overfor andre land, basert på objektive kriterier. Det tror jeg er nødvendig fordi smitteimport fortsatt vil være kanskje en av de største risikoene for oppblussing av epidemien.

La meg også få lov til å nevne at Senterpartiet ser veldig positivt på det Norge og regjeringen gjør når det gjelder vaksinearbeidet. Det er lenge igjen før alt vil føles normalt i Norge. I realiteten kommer vi ikke tilbake til noen normalsituasjon før vi har en vaksine. Derfor vil jeg gjerne være meget anerkjennende til det arbeidet som gjøres både i den internasjonale vaksinealliansen og gjennom Covax. Jeg tror det er svært viktig at Norge, som en kapitalsterk stat, bidrar aktivt på de områdene.

Situasjonen framover er uviss. Vi må være forberedt på nye utbrudd. Samtidig må vi klare å håndtere situasjonen innad i Norge på en måte som er forståelig for alle.

Når det gjelder den økonomiske situasjonen er Senterpartiet dypt bekymret, men det kommer vi tilbake til i debatten om revidert nasjonalbudsjett.

Audun Lysbakken (SV) [10:08:39]: Jeg vil også takke for redegjørelsen. Det er en anledning for å se tilbake og for å se fram.

Det vil være behov for, når Stortinget samles igjen til høsten, både å se på hvordan Stortinget kan ta en aktiv rolle i den videre bekjempelsen av pandemien, og å gå igjennom, evaluere og diskutere måten Norge var forberedt på, og måten krisen er håndtert på. Det gjelder diskusjonen om lukking og gjenåpning, selvfølgelig, men også spørsmålet om hvorfor vi ikke var bedre forberedt på områder som smittevernutstyr og medisiner, og hvorfor det på en del områder har vist seg vanskelig å få satt opp et godt nok sosialt sikkerhetsnett raskt nok – som i spørsmålet om lønnskompensasjonen mange har ventet fryktelig lenge på, og der det var stor kontrast mellom regjeringens handlekraft og kreativitet når det gjaldt å få på plass midlertidige ordninger for bedriftene, og mangelen på en rask nødløsning for de permitterte. Jeg vil varsle at vi ser et klart behov for at Stortinget til høsten kommer i gang med diskusjoner og behandling av disse spørsmålene. Det vil da være naturlig også å ta denne redegjørelsen med som et grunnlag for det.

Det er grunn til å takke regjeringen for innsatsen. Det er mange i hele Norge som skal takkes for at vi har kommet igjennom den første fasen på en tross alt bedre måte enn mange fryktet, ikke minst de som har stått i førstelinjen i helsevesenet, og mange av de yrkesgruppene som kanskje flere har fått øynene opp for har en helt avgjørende funksjon i vårt samfunn og burde settes langt større pris på: renholderne, transportarbeiderne, butikkmedarbeiderne osv.

Det er også grunn til, når vi skal oppsummere våren, å minne om at Stortinget måtte ta kontroll på avgjørende tidspunkter for å få til en kraftfull og sosial krisepakke i de første rundene av forhandlingene om hvordan vi skulle møte den økonomiske krisen, og for å sørge for at vi gjennom et bredt samarbeid mellom alle partier her i Stortinget fikk en koronalov som var akseptabel og tilpasset både behovet for å handle raskt og – samtidig – behovet for demokratisk og god kontroll.

Vi skal senere i dag diskutere den økonomiske krisen og våre svar på det, så det lar jeg ligge i denne omgang, men en av de tingene statsministeren var inne på, og som det nå er behov for å se veldig nøye på, er hvordan vi skal ta igjen etterslepet i helsevesenet. Helsevesenet er ikke i normal drift ennå. Vi må få midler til å håndtere etterslepet. Det vi vet, er at det kan ta svært lang tid, og derfor er en av de tingene vi ønsker svar på, og som vi ikke har fått svar på ennå, om de pengene som til nå er bevilget til sykehusene, også av regjeringen antas å være nok til den første fasen av å ta igjen etterslepet, eller ikke. Det er avgjørende at sykehusene får de midlene som må til. Avslutningsvis: Vi ser fram til å diskutere smittevernloven til høsten. Jeg mener at denne våren har vist oss at vi har en smittevernlov som setter oss i stand til å handle raskt og er godt tilpasset akutte kriser, men som er dårligere tilpasset en langvarig krise som den vi står oppe i nå. Regjeringen har svært vide fullmakter, men å håndtere en langsiktig krise av denne typen krever også åpenhet, debatt og bred politisk forankring på en måte som disse fullmaktene ikke er tilpasset. Derfor har vi fremmet forslag for Stortinget om å endre smittevernloven på den måten at regjeringen vil beholde fullmakten til å handle raskt hvis det f.eks. skulle være nødvendig å stenge noen deler av samfunnet igjen, men at disse tiltakene umiddelbart må sendes Stortinget til behandling. Det vil gi en annen form for åpenhet og bred forankring, som vil gjøre oss bedre rustet til å møte det som eventuelt måtte komme av nye faser i koronakrisen. Jeg vil benytte anledningen til å oppfordre de ulike partiene til å bruke sommerferien til å vurdere det forslaget grundig.

Terje Breivik (V) [10:13:58]: Takk til statsministeren før ei grundig, open og audmjuk orientering. Ingen kan på dette tidspunktet i pandemien vera skråsikre på kva som har vore rett å gjera, og kva som vil vera rett framover. Omsynet til helse og liv må vega tyngst. Med etter måten få smitta i Noreg, få med alvorleg utgang, og at me har klart å unngå at sjukehusa fekk kapasitetsproblem, tyder mykje på at regjeringa og helsestyresmaktene i stort har gjort kloke vedtak – og det i ein situasjon der det ikkje finst nokon endeleg fasit på kva tiltak som er best å setja inn når.

Statsministeren var òg inne på den økonomiske sida av krisa. Sjølv om me framleis må vera ærlege nok til å vedgå at me neppe har treft alle som har vorte råka økonomisk, godt nok, er det liten tvil om at me i stort skal prisa oss lukkelege før at me bur i eit av verdas rikaste land, der fellesskapet, staten, har høve til å stilla opp med tunge, målretta tiltak for å kompensera for inntektsbortfall. Heldigvis har Stortinget og regjeringa i fellesskap òg sett i verk ein kombinasjon av klimakrav og økonomiske tiltak som ikkje berre sikrar at alt det spennande som skjer i næringslivet kva gjeld grøn vekst og grøn teknologiutvikling, ikkje stoppar opp, men òg at det vert forsterka. Det er heller ikkje sjølvsagt i ein krisesituasjon.

Eg er sjølvsagt heilt samd med statsministeren: På same vis som regjeringa no er i full beredskap med tanke på smitteutviklinga, må Stortinget og regjeringa vera kontinuerlig mottakelege gjennom sommaren for innspel frå bedrifter, organisasjonar og andre som framleis fell mellom ulike ordningar, med tanke på å forbetra eller utvida kompensasjonstiltaka.

Det er mange der ute som fortenar stor takk når Stortinget i dag har ei mellombels oppsummering av krisehandteringa: fyrstelinjetilsette, dei som har teke og tek vare på dei som har vore smitta og sjuke, dei som jobbar i kritiske yrke, i helsevesenet, i Nav, butikktilsette, sjåførar, barnehagetilsette, lærarar, alle næringsdrivande, bedriftseigarar, frilansar, kunstnarar, som bokstaveleg tala fekk inntektsgrunnlaget rive vekk, og alle dei som no lir under kapasitetsproblema til Nav, for å nemna nokon. Av dei som fortenar takk, er det lett å gløyma dei personane som kanskje har dei mest ansvarsfulle, eksponerte rollene og funksjonane i krisehandteringa: statsministeren og særleg dei statsrådane me ser nærast dagleg på koronapressekonferansen – helseministeren, justisministeren, finansministeren, næringsministeren – og sjølvsagt alle i Folkehelseinstituttet og Helsedirektoratet.

Eg starta innlegget mitt med å gje statsministeren velfortent skryt for dan audmjuke tilnærminga ho og regjeringa har til krisehandteringa. På eitt felt er det likevel eit unntak som stadfestar regelen: smitteappen. Når han vart innført, var det ikkje like lett å spora same audmjuke haldning kva gjaldt omsynet til personvernet. Når Datatilsynet til slutt fann det nødvendig å gripa inn og Stortinget no har lagt tydelege føringar for appen når han vert relansert, reknar eg med at det unntaket òg er historie.

I krisetider får me verkeleg testa demokratiet, og eg tillèt meg frå ståstaden min som parlamentarisk leiar i eit regjeringsparti med tett kontakt med regjeringa, som medlem i den særskilde koronakomiteen saman med stortingspresidenten og dei andre parlamentariske leiarane, og ut frå den måten finanskomiteen og resten av Stortinget har samhandla denne våren, å slå fast at det norske demokratiet har bestått testen. Den kanskje viktigaste kvaliteten demokratiet vårt har, er den grunnleggjande, uvurderlege tilliten mellom institusjonane og partia – ein tillit som verkeleg kjem til sin rett når det røyner på, ein kvalitet me aldri må ta som ei sjølvfylgje, og som me alle må gjera det me kan for å hegna om og foredla.

Hans Fredrik Grøvan (KrF) [10:19:03]: Jeg vil også starte med å takke statsministeren for en grundig og god redegjørelse.

Denne våren har vi blitt utfordret som samfunn, og vi har blitt utfordret som enkeltpersoner. Ja, vi har opplevd de mest inngripende tiltakene i Norge i fredstid. Tiltakene ble iverksatt for å slå ned på spredningen av koronaviruset og for å få tid til å bygge opp tilstrekkelig kapasitet i helse- og omsorgstjenesten. I denne krisen har folk stilt opp for hverandre. Menneskeverdet har stått i sentrum denne våren. Liv og helse har vært viktigst. Liv og helse har hatt prioritet. Enkeltmennesker har vist omtanke for hverandre. Ja, vi har stått i en stor felles nasjonal dugnad. Det er et tillitssamfunn verdig.

Norge er et tillitssamfunn. Vi har tillit til institusjoner, vi har tillit til organisasjoner, og vi har tillit til hverandre. Ja, vi er et samfunn med høy sosial kapital. Sivilsamfunnet i Norge har stor evne til å utvikle tillitsfulle relasjoner mellom borgerne og dermed styrke fellesskapets evne til å løse felles problemer og utfordringer. Som politikere har vi et stort ansvar for å forvalte den tilliten velgerne har gitt oss. Vi må ta ansvar i krevende tider. Det ansvaret har regjeringen tatt, og Stortinget har sørget for nødvendig god parlamentarisk kontroll.

Regjeringens omfattende tiltak har vært nødvendige. De har hatt god effekt på smittespredningen. Antall syke har gått ned, smittespredningen er betydelig redusert, og vi har fått til omstilling i helsetjenesten. Jeg vil gi honnør til regjeringen og ikke minst til regjeringens leder, statsminister Erna Solberg, for måten dette er gjort på. Jeg tror ettertiden vil vise at denne regjeringen ledet landet trygt gjennom denne fasen, og at de tiltakene som ble iverksatt, bidro til å redde liv og styrket grunnlaget for å ha et robust og inkluderende velferdssamfunn i tiden etter krisen.

Nå handler det om å få hjulene i gang igjen. Vi skal sikre arbeidsplasser, vi skal løfte verdiskapingen, og vi må sikre at arbeidsledigheten ikke biter seg fast på et høyt nivå. Kamp mot arbeidsledighet handler bl.a. om at unge mennesker ikke må få satt livet sitt på vent. Unge kan risikere å bli stående utenfor, enten det er lærlinger som ikke får gjennomført det de har begynt på, eller sårbare grupper som blir stående bakerst i køen. Derfor er verdiskaping og utvikling av arbeidsplasser helt sentralt nå framover.

Hvor dyp nedgangen vil bli, og hvor lenge den vil vare, vet vi ikke i dag. Den store uroen internasjonalt har også stor betydning for utviklingen i norsk økonomi. Men Norge er i en heldig posisjon. Vi har ressurser og politisk vilje til å iverksette tiltak.

Onsdag 18. mars snakket statsministeren om tillitssamfunnet i sin tale til det norske folk. Hun sa:

«Dette har gitt landet vårt et fortrinn som er kraftigere enn noe våpen, og mer verdifullt enn noe oljefond: Nemlig at vi stoler på hverandre.»

Det var godt sagt. Tilliten til hverandre, dugnaden for sårbare grupper, krafttak for verdiskaping og utvikling av arbeidsplasser, liv og helse først, inkludering i alle livets faser, unge og gamle, mennesker med nedsatt funksjonsevne, folk med psykiske utfordringer eller de mange som sliter med ensomhet – i krisetider er det ekstra viktig å føre en politikk som setter enkeltmennesket i sentrum, som setter menneskeverdet i sentrum.

Tillitssamfunnet bygger nettopp på dette, nemlig at vi alle stiller opp for hverandre når det trengs – sivilsamfunnet, med alle sine organisasjoner, lag og foreninger som betyr så mye for oss alle, de små fellesskapene som gir helse, glede og trivsel. Markedskreftene løser ikke problemene, heller ikke staten alene. Det er mennesker som løser problemene, fordi vi stoler på hverandre.

Er det noe vi har sett denne våren, er det hvor viktig det er å sette menneskeverdet i sentrum. Vi har ingen liv å miste. Alle skal føle seg verdsatt, også når det er krise – ja, særlig da. Når liv og helse settes først, når sårbare grupper blir ivaretatt, når barn og unge får en egen krisepakke, når regjeringen setter mennesket først, og liv teller mer enn kroner og øre, ja, da tar vi vare på menneskeverdet.

Une Bastholm (MDG) [10:24:07]: Først takk til statsministeren for en klok redegjørelse og en anledning for oss alle til å reflektere over våren og oppsummere litt før vi går inn i sommeren. Jeg vil også takke for samarbeidet i vår.

Jeg mener også, som flere her har vært inne på, at demokratiet vårt, tjenestene våre og tilliten vår er blitt satt på prøve. Vi trodde at Norge var et samfunn med høy tillit, og det viste seg også å være et samfunn med høy tillit. Det har gjort at myndighetene med regjeringen i spissen har kunnet gjøre store inngripende tiltak på kort tid mens vi har klart å bevare en ro. Vi har klart å bevare en ro her i huset, på Stortinget, men også ute blant folk flest, og det er kanskje det mest grunnleggende, som vi skal være opptatt av å ta vare på. Uansett hva slags utfordringer vi står i, er det å bevare en slik tillit noe av det viktigste vi skal ta med videre. I det ligger alt fra det å ha en god offentlig debatt, med respekt, et godt organisert arbeidsliv, som gjør at man har tillit på arbeidsplassen og føler en trygghet, til det å ha en tillit mellom lærer og elev, og at man også der kan gjøre endringer på kort tid, uten at barn blir nervøse.

Når det gjelder oss og meg som enkeltkvinnegruppe, har også jeg blitt satt på prøve, og det har vært hektisk og vanskelig å henge i stroppene i vår. Men jeg vil bare si at Miljøpartiet De Grønne opplever at som et lite parti på Stortinget har vi blitt lyttet til. Jeg vil særlig framheve samarbeidet vi har hatt i koronakomiteen i forbindelse med arbeidet med koronalovene, unntakslovene, og i det mer uformelle koronautvalget, hvor vi har hatt en jevn dialog med regjeringen. Jeg har opplevd det som min rolle både i det utvalget, i komiteen og også i finanskomiteen å stille spørsmål som andre ikke stiller, og jeg har opplevd å ha blitt lyttet til og å kunne ha en innflytelse selv som 1 representant av 169. Det vil jeg takke for.

Jeg mener våren her også har vist oss at krisen er uoversiktlig. Det er noe av hovedutfordringene ved kriser uansett hva slags form de har, og at det er viktig å vite at vi er selvforsynt på det aller viktigste for liv og helse. Det handler om medisiner og medisinsk utstyr, men også om mat, som mattryggheten vår. Å sørge for at vi har en matproduksjon på norske ressurser, at vi tar vare på matjorda vår – den tryggheten må vi ha i bunnen, slik at vi kan håndtere situasjonen uansett hva slags krise det er, og vite at vi er selvforsynt med det aller, aller viktigste.

I det ligger også at vi har lært i vår at kriser kan komme samtidig. Norge er en økonomi som er veldig avhengig av oljeprisen, og i vår fikk vi egentlig to kriser samtidig, koronakrisen og et voldsomt fall i oljeprisen. Det gjør oss sårbare som økonomi, men det er en påminnelse om at det også vil kunne skje neste gang. Jeg tror at med de økende klimaendringene må vi være forberedt på at samarbeidet mellom land vil kunne bli satt enda mer på prøve, dersom man har sterke klimaendringer med økt migrasjon og kanskje mer ustabile demokratier flere steder i en situasjon hvor man samtidig får en krise, som kan være en pandemi neste gang også, eller noe helt annet. Det er noe jeg håper at regjeringen tar med seg fra våren, at når vi lærer fra vår håndtering av en pandemisk krise, også prøver å tenke på om vi har det lovverket vi trenger, de institusjonene vi trenger, og om dette gjelder også for andre typer kriser. Så det er krisehåndtering i bredt, og jeg vil selvfølgelig oppfordre til at vi ser nøye på om vi er godt forberedt også på økende klimaendringer og det ekstremværet som vi ser kommer hyppigere og hyppigere.

Vi er heldige, det har jeg tatt med meg fra våren. Det visste vi også fra før, men det har vært en påminnelse. Vi er en sterk økonomi, vi er godt organisert, høy tillit, men vi har også et oljefond. Det tror jeg ikke noen andre har nevnt fra denne talerstolen, og det vil jeg gjøre, at det gir oss som myndigheter og også innbyggerne en utrolig, unik ryggdekning og sosial sikkerhet. Derfor må vi lære av det, at det er viktig hvordan vi forvalter oljefondet, men også sørger for at vi fortsetter å bruke det økonomiske handlingsrommet på en måte som er bærekraftig.

Så til slutt: Jeg vil bare takke for at statsministeren også tok opp dette med internasjonalt samarbeid. Det gjelder smittevern og tilgang til vaksiner, men også hvordan vi skal gi råd til økonomier med mye mindre muskler til å gjøre inngripende tiltak, om hvordan de skal håndtere så alvorlige smittevernsituasjoner.

Bjørnar Moxnes (R) [10:29:39]: La det ikke være noen tvil: Erna Solberg og hennes regjering vil sette alle tilløp til rettferdig krisepolitikk i revers. Nå er over 300 000 mennesker arbeidsledige – helt eller delvis. Det er bakgrunnen for at Rødt la fram et kriseprogram for å sikre inntekt, arbeid og velferd til alle – veien ut av koronakrisen må gå til et mer rettferdig og kortreist samfunn, der vi ruster opp samfunnsberedskapen.

Regjeringen Solberg står for det motsatte. De kutter i formuesskatten for dem på toppen og sender regningen for krisen til vanlige folk, og har en naiv tro på at krisen vil løses av frihandel og markedskrefter.

I mars fikk stortingsflertallet økt dagpengene for alle som ble ledige, spesielt de lavtlønnede og lærlingene. Men regjeringen vil altså fra i høst av, med skyhøy ledighet og lenge før krisen er over, reversere alle forbedringene og vil ta bort ti dager med full lønn fra alle som blir permittert. Dette vil de banke gjennom i dag, noe et flertall i denne privilegerte forsamlingen stiller seg lydig bak. Etter dagens møte tar Stortinget sommerferie.

Blant dem som har vært arbeidsledige og dem som er det, går mange sommeren i møte uten pengene de har krav på, på konto. Alle risikerer de å få enda mindre penger neste sommer, for ferietillegget på dagpengene ble fjernet av Erna Solbergs regjering i 2015. Men så er det fortsatt mulig å gjør noe med dette.

For det første behandler Stortinget i dag et forslag fra Rødt om en hasteutbetaling til arbeidsledige som ennå ikke har fått pengene de har krav på. Arbeiderpartiet gikk mot forslaget i komiteen, men har nå snudd og støtter en forskuddsordning. Jeg håper at Senterpartiet og Fremskrittspartiet følger opp det de sa til media tidligere i uken, sånn at flertallet her i salen sikrer at arbeidsledige slipper å gå sommeren i møte med null kroner på konto.

For det andre fremmer Rødt forslag om å sikre framtidige feriepenger for dem som nå er arbeidsledige. Dermed kan Stortinget ta grep. Det står bare på politisk vilje.

Jeg vil gjerne spørre statsministeren: Hva vil hun si til alle arbeidsløse som nå går sommeren i møte, til dem som ikke har fått pengene de har krav på, eller som ikke har opparbeidet feriepenger denne våren fordi Erna Solbergs regjering har fjernet ferietillegget på dagpengene? Jeg tror folk forventer et klart svar på det.

Arbeidsledige mister mye av inntekten sin, men alle som sitter her, tjener fortsatt rundt millionen i året. Skal vi ta på alvor alt som sies om å bidra i dugnaden, ville det vært riktig at ikke bare de arbeidsløse tok støyten. Derfor foreslår Rødt at vi kutter politikerlønningene for oss på Stortinget og for statsrådene med 20 pst. Når arbeidsløse tåler kutt, tåler alle i denne salen det samme, mener vi.

Koronakrisen er en systemkrise utløst av en global helsekrise, en pandemi. Da krisen traff oss, var det fare for mangel på både medisiner og smittevernsutstyr. Manglende utstyr satte både pleietrengende og ansatte i fare. Mange har vært redde, ofret mye, noen har også mistet sine kjære. Krisen har vist oss at velferdstjenestene våre er samfunnskritiske, men også sårbare. De har ikke vært rigget for å takle en pandemi.

For regjeringen har såkalt effektivisering vært viktigst, ikke å sikre beredskapen. Det må vi nå ta et oppgjør med. Det politiske svaret på dette kan ikke bare være små justeringer – å styrke velferden vil gjøre samfunnet vårt mer robust i møte med framtidige kriser. De som jobber deltid og som ønsker det, må få tilbud om å jobbe heltid – fast ansatte er også godt smittevern.

Den første bølgen av pandemien i Norge er nesten over og risikoen for spredning er moderat, men det må forberedes til en ny bølge, skriver FHI i sin siste risikorapport. En sånn forberedelse må bety mer selvberging og et bemanningsløft i velferden. Vi må styrke fellesskapet for å styrke beredskapen.

Statsminister Erna Solberg [10:34:48]: La meg begynne med å takke for kommentarene og i og for seg de hyggelige meldingene til regjeringen på mye av det vi har gjort.

Så var det en del spørsmål som kom opp på en del temaer. La meg først begynne med spørsmålet knyttet til testkapasitet, som Jonas Gahr Støre mente vi hadde nedjustert. Nei, 1,5 pst. beredskap er altså 100 000 i uken. Så det vil det være over sommeren. Og då har vi en ambisjon om opptil 5 pst. Det er 300 000 i uken, altså det vi må ha som kapasitet hvis det virkelig er et stort smitteutbrudd. Det at det er 100 000 i uken over sommeren er jo en vurdering av smittesituasjonen og også det faktum at det er mye mindre luftveisinfeksjoner om sommeren, altså færre med symptomer som må testes. Det er den sesongmessige variasjonen. Derfor må vi ha enda større kapasitet når vi nærmer oss influensaperioden igjen, og når hostingen og harkingen tar til utover høsten.

Når det gjelder de sårbare gruppene som ikke har fått behandling: Nå følger vi ganske tett hele utviklingen på helsekøer, og de prioriteringene som har vært gjort i denne situasjonen, er at man hele tiden skal ta hensyn til det som er alvorlige sykdommer, å gi behandling for alvorlige sykdommer. Mye av det som er utsatt, er jo kontroller og oppfølging i ettertid. Så det må være et relativt lite tall som på grunn av mangel på behandling fortsatt er sykmeldt nå som de ville fått det, for det er stort sett kontroller og oppfølging som er utsatt. Men vi skal jo følge med på dette og se på om det er behov for ekstraordinære tiltak knyttet til den gruppen som da har fått utsatt – og som kanskje blir utsatt enda lenger – å få ferdig behandlingen sin.

Så er det mange som har kommentert de endringene vi nå står oppe i i oppmykningen. La meg først starte med å si, som jeg sa i min redegjørelse, at de kunnskapene vi nå sitter med, er at store forsamlinger er en av de største smitteutfordringene. Det gjør at fagmyndighetene, fra å være mer tilbøyelige til å ha mer oppmykning tidligere, har gått tilbake til å tilby lavere tempo i den typen oppmykning, fordi det er her vi ser at det er store smitterunder.

Det må vi også ta med oss når vi tenker på hvordan vi har organisert det. Vi stengte aldri kjøpesentrene i Norge. De fleste andre land som satte inn sterke tiltak, stengte jo den type ting. Vi gjorde ikke det. Folk gikk ikke så mye på kjøpesentre, fordi de forsto alvoret i saken. Men det har selvfølgelig vært slik at disse varehusene har vært åpne hele tiden, og det har vært aktivitet knyttet til det. Men det er en forskjell på det og store messer og store byggemesser hvor mange kommer fra forskjellige steder. Da blir det mer folk, og det blir vanskeligere å ivareta smittevernhensyn.

Så er det ikke slik at alle smitteverntiltakene er helt logisk, for det er en prioritet når vi åpner. Skulle vi fulgt alt helt logisk, hadde barnefotballen ikke fått lov til å spille kamper. Vi gjorde et unntak fra enmetersregelen fordi vi så at for barn var det mindre smittespredning, og fordi vi så hvor viktig dette var for barn. Men det i seg selv legitimerer ikke at vi, fordi vi gjør det for en prioritert gruppe som barn og unge, må gå neste skritt og også gjøre det for breddefotballen. For det er jo summen av disse punktene, det er summen av hvordan vi bygger ned enmetersregelen. Vi er strenge på enmetersregelen i alle sammenhenger. Alle som driver næringsvirksomhet i Norge, må drive etter enmetersregelen, også treningssentre som åpner, må sørge for å håndheve det. I det øyeblikket vi åpner for breddeidretten, og at vi gir unntak for enmetersregelen, ja, så begynner vi å gi større unntak fra det som kanskje er grunnpilaren vår nå, at vi ikke skal være for tett på hverandre. Og for meg kan det ikke være en unnskyldning at folk ikke gjør det på stranden, eller at de sitter for tett sammen på privaten, for der mener jeg det er grenser for hvor mye politikere skal regulere. Men vi kan altså ikke tillate å bryte med grunnleggende ting for da å legitimere neste. Da må jeg bare si at vår vurdering er jo at det nesten er enklere å stenge ned enn å åpne, nettopp fordi en da får alle disse dilemmaene en må ha svar på.

Det er det samme når det gjelder å åpne grensene: Summen av hvor mange som kommer, har selvfølgelig en betydning for potensialet for å få smitte. Derfor går vi gradvis frem. Derfor sa vi 7. mai at vi skulle gå stegvis frem, kontrollert, og at vi skulle vurdere etter hvert. Og derfor er vi opptatt av at vi også nå når vi tror vi er kommet så langt, fortsetter med det. Det tror jeg er ganske avgjørende for at vi har kontroll, og jeg mener at det er en måte å honorere alle de menneskene som har vært med på dugnaden så langt, at vi ikke nå senker skuldrene for lett og sier at nå skal vi gi unntak, men at vi klarer å stå opp for disse skrittene vi gjør, og at vi ikke fordi vi gir unntak for én gruppe, må gi unntak for alle andre grupper. Vi må foreta en prioritering.